Olav Ingstad: Urmakerkunst i Norge

URMAKERKUNST 

I NORGE 

FRA MIDTEN AV 1500-ARENE 

TIL LAUGSTIDENS SLUTT

© Gyldendal Norsk Forlag AlS, 1980 

Printed in Norway 

A.5 Reistad Offset, Oslo 1980 

Utgitt med støtte fra Norges Urmakerforbund 

Omslagsfoto: Gulvur med fem visere 

av Ingebrikt Trondsen Eggan d.y. 

ISBN 82-05-11759-4 

Forord 

Innledning . 

INNHOLD 

Det gamle Oslo 

Akershus festning og slott 

Christiania med forsteder 

Akershus Fylke 

Østfold Fylke . 

Hedmark Fylke 

Oppland Fylke. 

Buskerud Fylke 

Vestfold Fylke 

Telemark Fylke 

Aust-Agder Fylke 

Vest-Agder Fylke 

Rogaland Fylke . 

Bergen. 

Hordaland Fylke 

Sogn og Fjordane Fylke 

Møre og Romsdal Fylke 

Trondheim ..... . 

Sør-Trøndelag Fylke 

Nord-Trøndelag Fylke 

Nordland Fylke 

Troms Fylke og Finnmark Fylke. 

7 

11 

17 

31 

40 

93 

104 

114 

143 

220 

247 

255 

261 

266 

274 

281 

336 

342 

348 

356 

379 

418 

424 

427 

Forklaring til enkelte tekniske betegnelser. ........ 429 

Kilder og litteratur 

430 

Fortegnelse over urmakere i Norge fra midten av lS00-årene 

tillaugstidens slutt 438 

Klokkekasser . 448 

Generelt stedsregister 449 

Billedregister . . . . 452 

Bilag I: Urmakerverktøy . 456 

Bilag Il: Utdrag av Børre Langelands regnskaper 458

FORORD 

Ved siden av sin stilling som stadsingeniør i Bergen fikk min far 

Olav Ingstad tid til å dyrke sin spesialinteresse: Studiet av gammel 

norsk urmakerkunst. Fra 1915 av tok han opp granskingen på bred 

basis og fortsatte i løpet av førti år med økende interesse innsamlingen 

av materiale landet over. I 1950-årene var arbeidet avsluttet, 

han var da bortimot 90 år og fremdeles i full aktivitet. 

Ved sin død i 1958 etterlot han seg et ferdig manuskript omfattende 

urmakerkunst i Norge vesentlig fra midten av 1500-årene til 

laugstidens slutt (1869). Et rikt billedmateriale fulgte med. Den bok 

som her foreligger er helt ut forfatterens eget verk. En annen sak er 

det at et arbeid som har sin opprinnelse såvidt langt tilbake i tiden, 

har nødvendiggjort justeringer og ajourføring. I manuskriptet var 

det videre gjennom de senere år gjort et betydelig antall anmerkninger 

som måtte vurderes og innarbeides i den løpende tekst. 

Denne oppretting er foretatt med varsomhet på grunnlag av mitt 

mangeårige kjennskap til min fars arbeid. 

Til orientering skal nevnes at hvor intet annet er uttalt har min far 

i sin systematiske ordning av stoffet fulgt «Norges sivile, geistlige 

og rettslige inndeling» slik som den forelå i Statistisk sentralbyrås 

utgave for oktober 1917. 

Boken omhandler i første rekke gulvur, men også kirke- og tåmur 

og andre tidmålere. På grunnlag av inngående studier og det innsamlede 

historiske materiale har forfatteren tatt sikte på å gi en bred 

fremstilling av norsk urmakerkunst i kulturhistorisk perspektiv. 

Emnet har hos oss vært forholdsvis lite utforsket og den foreliggende 

litteratur er derfor sparsom. 

Av det meget omfattende skriftlige kildemateriale som min far 

har benyttet, kan eksempelvis nevnes: Dokumenter i Riksarkivet 

og statsarkivene i Oslo, Bergen og Trondheim. Magistrats-protokoller, 

skifte- og pantebøker, kirkebøker, regnskaper, folketellingslister, 

borgerruller og dokumenter fra kommunale arkiver.

8 FORORD 

Når det gjelder verker av historisk og fagteknisk art henvises til 

litteraturfortegnelsen. 

Videre har min far hatt kontakt med et betydelig antall fremstående 

eksperter på en rekke områder og som han sikkert ville ha 

gitt honnør for verdifull assistanse. Blant andre kan nevnes: 

Professor Edvard Bull, lektor Johan Brodahl, direktør Johan Bøgh, 

direktør Hans Dedekam, direktør Stian H. Finne-Grønn, direktør 

Henrik Grosch, urmaker Hans H. Gaarder, godseier G.F. Heiberg, 

bygdeforsker Ivar Kleiven, professor Oluf Kolsrud, direktør Chr. 

Koren-Wiberg, observator Kristian Lous, professor Johan Meyer, 

konservator Gisle Midttun, professor Sigurdur Nordal, konservator 

Jan Petersen, overlærer Tord Pedersen, konservator Theodor 

Petersen, ingeniør Olav Platou, direktør Anders Sandvig, arkitekt 

P.A.H. Sinding-Larsen, professor Absalon Taranger, konservator 

Kristoffer Visted, direktør Fredrik Wallem. 

Særlig betydning må tillegges det materiale min far under sine 

mange reiser innsamlet hos gamle urmakere i byer og de bygder 

hvor urmakerhåndverket har spilt en rolle. Han har også ført omfattende 

korrespondanse med disse mestre som satt inne med kunnskap 

om gammel tradisjon i faget - en kunnskap som ellers ville ha 

gått tapt. Det kom her til god nytte at han som ingeniør også hadde 

satt seg inn i den tekniske side ved urmakerkunsten. 

Under arbeidet med manuskriptet har jeg hatt verdifull assistanse 

fra flere hold. Jeg skylder særlig professor Sverre Steen stor takk 

for at han har vært så vennlig å gjennomgå de historiske avsnitt. 

Min takk også til professor Ro bert Kloster og bestyrer for Trøndelag 

Folkemuseum Elling Alsvik for verdifulle opplysninger, til førstearkivar 

Hallvard Trætteberg for nyttige råd og vink og sist, men 

ikke minst, til min kone Grethe og min bror Helge Ingstad for all 

god hjelp i forbindelse med utgivelsen av boken. 

Dr. Reidar Kjellberg, direktør for Norsk Folkemuseum, var så 

vennlig å påta seg det krevende arbeid å gjennomgå og vurdere 

manuskriptet. Følgende avsnitt fra hans redegjørelse av 23. sept. 

1976 til Gyldendal Norsk Forlag kan ha sin interesse: 

« De tekniske opplysninger om faglig standard og personlige eller 

lokale eiendommeligheter hos utøverne, som er spredt gjennom 

alle deler av manuskriptet, er hele tiden preget av forfatterens 

FORORD 9 

faglige innsikt og fortrolighet med variasjonene i den tekniske 

produksjon i utlandet og under hjemlige forhold. 

Av helt spesiell verdi - fordi det her er mest å finne av opplysninger 

som tidligere ikke har vært tilgjengelige - er avsnittene om de 

enkelte urmakere. Det som her er samlet av biografisk stoff og 

dermed også av faglig og socialhistoriske opplysninger, vil - om det 

lykkes å få det publisert - virke som en uvurderlig kildesamling, 

med en nytteverdi som rekker langt ut over kretsen av fagets egne 

utøvere.» 

Min far har gjennom mange år stått i nær kontakt med Norges 

Urmakerforbund som har vist hans arbeid stor interesse. Denne 

interesse har blant annet gitt seg utslag i at Forbundet har ydet et 

betydelig finansielt bidrag til bokens utgivelse. Min hjertelige takk 

for denne store imøtekommenhet. 

Kaare [ngs/ad

INNLEDNING 

Solur og liknende tidmålere var kjent og anvendt lenge før vår 

tidsregning begynner. Det samme gjelder vannur og andre innretninger 

med tildels ganske kompliserte verk. De egentlige hjulurmed 

mekanisk drift, tannhjul og hemverk - melder seg først et langt 

stykke ut i middelalderen. Det er u,visst hvor de har sin opprinnelse 

fra, men så meget vet man at omkring år 1300, kanskje tidligere, 

fantes det slike i bruk. 

Det mest kjente av de eldste tåmur med slagverk ble oppsatt i 

Milano i 1336. Liknende ur ble etterhvert anskaffet ved kirker og 

andre offentlige bygninger i en rekke av de større byer i Europa, 

således i London 1348, i Strassburg 1354 og i Paris 1370. 

Til Danmark kom det første kirkeur i 1390-årene da uret i Lunds 

metropolitankirke ble oppsatt. Ved reformasjonens innføreise i 

1536 hadde de fleste danske kjøpsteder sine «zeyerwerch». - Opptegnelser 

fra Vadstena kloster viser at det fantes et ur der i første del 

av 1400-tallet. Det første tåmur i Stockholm fikk plass i Storkyrkan i 

1471 og i 1506 bygget munken Peter Astronom det berømte ur for 

domen i Uppsala. 

Antagelig har vårt land hatt enkelte kirkeur før slutten av 1400årene. 

Fra en noe senere tid har man en beskrivelse av Hamar 

domkirke. Her heter det bl.a.: «Udi Hammer store kierchetom vaar 

herlige cloche. Item der vaar it herligt zeyerverch med time kloche, 

som hengde paa gaufflen paa den side til Communib>. De historiske 

forhold gjør det sannsynlig at uret er anskaffet før år 1500. 

Også Korskapellet sammesteds hadde sitt «zeyer verch med time 

kloche» 

Omkring 1540 ble det ifølge lagmannens opptegnelser oppsatt et 

offentlig ur i Tønsberg. I regnskaper fra omkring 1550 nevnes uret 

på Akershus slott o.g tårnuret i Bergens domkirke. I løpet av 1600årene 

kom det atskillige seierverk til Norge. Flere av de danske 

konger interesserte seg for å skaffe kirkene denslags utstyr. På

12 

INNLEDNING 

Christian IV's tid kom det et staselig tårnur til Christiania etter at 

domkirken var ferdig i 1639. Gjennom de følgende 200 år har så 

antallet kirkeur i landets byer steget noenlunde jevnt. 

På landsbygden har tårn urene funnet liten utbredelse i kirkene. 

Private ur var sjeldne i gammel tid. I kulturIandene utenfor Skandinavia 

ble de mer alminnelige hos velstående familier omkring 

1530-årene, i Danmark først i siste halvdel av 1500-tallet og i Norge 

enda senere. 

Enkelte av de vakre bronseur (med fjærdrift) fra renessansetiden 

er nådd hit, mest fra tyske verksteder, men de har bare vært å 

finne hos rikfolk og ble nærmest ansett som verdisaker og kuriositeter. 

- Imidlertid kom det også ur til alminnelig bruk, vesentlig fra 

Tyskland, Holland og Danmark. Det var de store hylleur (med 

lodder) helt og holdent utført i jern. Verket var bygget mellom 

jernstolper og hjulene filt ut av jernplater. Urene var solide nok, 

men gangen så som så, blant annet fordi man ikke kjente annen 

regulator enn en horisontal svingarm med vekter på endene. En 

feilvisning på 3/4 time i døgnet ble gjerne ansett som tillatelig. 

Senere erjernurene for det meste ombygget til pendelgang. 

Ennå kjennes ca. 12 stykker spredt over hele landet. De fleste er 

funnet i bygdene nær den gamle hovedrute mellom Oslo og Trondheim. 

Antagelig er det embetsmenn som harført dem med seg. 

Noen større betydning har disse ur ikke fått her tillands. Anderledes 

ble det med de engelske som fant veien hit etter dem. 

Først kom lanterneurene, solide lanterneliknende og meget karakteristiske 

hylle ur med verk, skive og innfatning av messing. Lanterneurene 

vant stor utbredelse i Norge og har vært innført langt ut 

i 1700-årene. Heller ikke disse verk viste synderlig nøyaktig tid og 

kunne derfor ikke måle seg med de ur som kom til å avløse dem, 

nemliggulvurene. 

I siste halvdel av 1600-tallet og videre fremover hadde urmakerkunsten 

i England gjort store fremskritt. Fremragende vitenskapsmenn 

og dyktige mestre brakte kunsten opp til ukjent høyde. Dette 

kom ikke minst gulvuret til gode. Pendelreguleringen var kommet 

fra Holland omkring 1658 og hadde hurtig fortrengt svingarmregulatoren. 

Nye oppfinnelser og konstruksjoner meldte seg innenlands: 

repeterslaget i 1676, hakegangen i 1680 og skjæremaskinen i 

1670. Verket blir finere, fortandingen mer rasjonell og plaseringen 

I NNLEDN ING 13 

av de forskjellige deler forandres. Minuttviseren blir alminnelig i 

1670-årene, 8-dagesgangen likeså. Omtrent samtidig innføres 

langpendelet og det hele bygges inn i en høy kasse som står på 

gulvet. Slik var man i hovedtrekkene nådd til den type som siden 

holdt seg i over 150 år (ca. 1680-1850) og er regnet som karakteristisk 

for det engelske gulvur, «The Grandfather Clock». De engelske 

gulvur viser gjennomgående gode og enkle former, ypperlig arbeid 

og vakkert utstyr. 

Også lommeur og andre verk gjennomgikk i denne periode dyptgående 

tekniske forandringer. 

Før utgangen av 1600-årene hadde den engelske urproduksjon 

arbeidet seg frem til en dominerende stilling i den internasjonale 

konkurranse og fremover til omkring 1730 ble dens renome i økende 

grad befestet. Under den livlige handelsforbindelse mellom 

England og Norge i 1700-årene og noe senere, kom det tallrike 

engelske ur til Norge. Der stod de høyt i kurs og fikk stor betydning 

for urmakerhåndverket, flere nordmenn gikk også i lære ved engelske 

urmaker-verksteder. . 

Fra Nederland hvor urmakerkunsten tidlig var kommet langt, er det 

importert ikke så få større og mindre ur til vårt land uten at dette har satt 

nevneverdig spor innen faget. Heller ikke fransk urmakerkunst har 

hatt synderlig innflytelse her. 

Det finnes få gamle tyske ur i Norge. Derimot er det særlig fra 

tiden omkring 1800 innført en mengde simple og billige Schwarzwalderur. 

Hos oss har disse ur ikke funnet etterliknere blant de 

bedre mestre. Dessverre har de på mange steder utkonkurrert verdifull 

norsk produksjon. 

Noe liknende gjelder svenskeurene som til tider ble importert i 

stort antall og til lave priser. 

Danmark har hatt urmakere fra midten av 1500-tallet. Teknikken 

er opprinnelig kommet dit fra Frankrike, Nederland og Tyskland. 

Senere trengte de engelske typer inn og brakte atskillige forandringer 

i urenes konstruksjon og utstyr. - Laugene i Danmark sto på et 

høyt faglig nivå, men håndverket viste gjennomgående liten originalitet. 

By-urmakerne i Norge sto i jevnlig forbindelse med danske 

laug og var i hovedtrekkene underkastet samme bestemmelser som 

disse. Norske lærlinger søkte ofte til verkstedene i København og 

flere danske mestre flyttet til Norge.

14 

INNLEDNING 

I mange av våre byer, deriblant Bergen og Stavanger, sognet urmakeriet 

avgjort til Danmark. Enkelte steder på Østlandet har det 

stått en stillferdig kamp mellom dansk og engelsk urmakerkunst. 

Blant mestrene i Christiania kan det således nevnes en og annen 

som arbeidet helt etter engelsk mønster, det samme var tilfelle på 

landsbygden. Men også her gikk det etterhvert slik at detaljer som 

skilte engelsk arbeid fra dansk forsvant. Således tok for eksempel 

hjulkonstruksjonen og særlig fortanningen de former som ble brukt 

i Danmark og over mesteparten av fastlandet forøvrig. Utstyret 

derimot beholdt i store trekk den engelske ornamentikk. 

De fleste av de innførte ur gikk til byene. Dessuten kom det atskillige 

til de mer velhavende embetsmenn i landdistriktene og til 

større godseiere og bruksherrer . Senere da eierne forlot stedet for 

godt eller når dødsbo ble avgjort etter dem, ble det ofte holdt 

auksjoner eller underhåndssalg for å unngå besværlige flytning er. 

Slik hendte det at bygdens folk for billig pris skaffet seg et og annet 

ur, på denne måte er ikke få utenlandske ur blitt igjen på landsbygden. 

Dokumenter fra Oslo nevner en og annen urmaker fra 1600-årene, 

men det var først omkring 1730 at det i Norge fantes håndverkere 

som sto ferdig til å begynne en noenlunde regelmessig produksjon 

av ur. Peder len.sen Nøttestad fra Stange som tok borgerskap i 1734 

var en av dem. Hans virksomhet i Christiania ble av den største 

betydning for utvikling av faget. 

Urmakeriet i hovedstaden tok øket fart gjennom århundret og det 

ble laget et stort antall utmerkede gulvur der inntil det bar mot 

slutten av denne produksjonen ut i 1820/30-årene. Smaken hadde 

da forandret seg og konkurransen med de utenlandske ur ble for 

sterk. 

Også i Bergen og Trondheim var det mange dyktige urmakere, 

men deres produksjon var ikke av samme omfang. I landets øvrige 

byer har faget for det meste spilt en mindre vesentlig rolle. 

De fleste norske gulvur ble laget på landsbygden. Det viser seg at 

urmakerkunsten der på mange steder har øvet sterk tiltrekning, 

den ble stort sett den eneste utløsning for teknisk interesse. Ikke 

sjelden har fremragende bygdernestre gjennom generasjoner satt 

sitt preg på faget. En av dem, Amond Tol/etsen Smebyh (1711-1771) 

grunnla urmakeriet på Toten. - Flere av våre landsurmakere var 

I NN LEDNING 15 

opprinnelig autodidakter som på egen hånd begynte å arbeide etter 

ferdige klokker, senere har de på forskjellig vis utvidet sine kunnskaper. 

Andre har i kortere eller lengre tid gått i lære på byverksted 

eller i utlandet. 

Merkelig nok har det i sin tid faktisk eksistert en slags urmakerskoie 

på landsbygden i Norge, nemlig i Vang på Hedmark. Den ble 

drevet av stedets sogneprest Abraham Pihl som var født i Gausdal i 

1756 og døde i Vang i 1821 . 

Pihl var en kunnskapsrik mann med betydelige teknisk-vitenskapelige 

anlegg som han visste å nyttiggjøre i praktisk retning. I 

Vang tok Pihl seg fore å skape hjemmeindustrier av forskjellig art. 

Om hans virksomhet beretter bl.a. Leopold v. Buch i 1807: «Hans 

hus er som en fabrik ... Kunstfærdigheden breder sig overalt, og 

snart vil der over hele Hedemarken ikke slaa noget Uhr, ikke 

engang bæres i lommen, som ikke er forfærdiget i Distriktet.» 

Hos Pihl har mange bondegutter fra Hedmark og andre bygder 

lært sitt håndverk og da i første rekke urmakerkunsten. 

Klokkemakeriet på landsbygden holdt seg lenger enn i byene. 

Men fra omkring 1860-årene begynte det å gå tilbake med virksomheten 

også der, og den ebbet stille ut ved århundre-skiftet. 

Siden var det bare en og annen som fortsatte.

DET GAMLE OSLO 

Omkring år 1300 var Oslo blitt landets hovedstad og sete for rikets 

sentrale sivilforvaltning. Regjeringen med kanselli og andre offisielle 

organer hadde sitt faste tilhold der. 1 

Kirken dannet den annen hovedfaktor i byens liv. Gjennom St. 

Hallvards-dyrkelsen var stedet det religiøse midtpunkt for hele 

Viken og Opplandene. De kirkelige institusjoner i Oslo hadde en 

makt og betydning som intet annet sted i sør-Norge. Bispestolen 

og domkapitlet 2 var de rikeste i landet når erkebispesetet i Trondheim 

unntas, og den overveiende del av jordeiendommer i omegnen 

var kirkegods. Ved Oslo torv lå St. Hallvards domkirke, på 

nordsiden av kirkegården Olavsklostret og i nærheten kannikernes 

gård. Mot vest lå den store og sterkt befestede bispegård. Syd i 

byen, nær Loelvens utløp lå Mariakirken like ved kongsgården, 

hertil kommer 4 sognekirker. Alt i alt fantes det i BOD-årene i Oslo 

tilsammen 9 kirker og klostre, dessuten hadde cistercienserne sitt 

kloster på Hovedøya. 

For store deler av Østlandet var Oslo den naturlige havneby og 

til Oslo marked søkte et rikt oppland. 

Allerede i BOD-årene og endog før, var det kommet fremmede 

elementer til Oslo. Hanseatene fra de vendiske steder, særlig fra 

Rostock, la sine faktorier der og innrettet seg med faste organisasjoner. 

Etterhånden ble de herrer over byens skipsfart og den 

overveiende del av handelen. Sin egentlige maktstilling nådde de 

på 1400-tallet og særlig mot slutten av århundret, en periode som 

for den norske befolkning var preget av sterk økonomisk tilbakegang. 

Men rostockerne i Oslo fikk aldri slik makt som liibeckeme i 

Bergen, heller ikke dannet de et isolert samfunn. Mange skaffet 

l Det hersker delte meninger om byens størrelse i gammel tid. Antagelig har den i sine 

velmaktsdager, 1300-årene, hatt ca. 4000 innbyggere og ved reformasjonen ca. 1500 (Oscar 

Albert johnsen). Edvard Bull regner med ca. 3000 i 1624. 

2 A. Chr. Bang: Den norske kirkes historie. Kra. 1912 5.139.


Fig. 1. Oslo hospital i 1698. Etter maleri av Jacob Conning. (Tilhører Nasjonalgalleriet, 

deponert i Oslo Bym.useum.) 

Fig. 2. Oslo hospital med kirken som ble innviet i 1796. 

DET GAMLE OSLO 25 

nytt hospitalhus kombinert med forstanderhus og kirke ble oppført 

omkring 1580. Ingen av disse bygninger ble berørt av brannen i 

1624. Den første egentlige kirkebygning ble reist i 1734. Den nåværende 

kirke ble innviet i 1796 etter at den eldre var ødelagt av brann 

to år tidligere. - Ved byutvideisen 1857 kom stiftelsen innenfor 

Christianias grenser. (Fig. 1 og2.) 

Sikre opplysninger om et seierverk i kirken har en først fra den 

tid da Lauritz Stub var forstander. Han ble· ansatt i 1697 og døde i 

1724. Stub anskaffet for egen regning et seierverk til tårnet. For å 

forhindre at det etter hans død ble solgt på auksjon, skjenket arvingene 

uret til hospitalet. Siden fortsatte det sin tjeneste i en 

årrekke. Et alvorlig uhell inntraff i 1732 da lynet slo ned og voldte 

stor skade på tårnet og seierverket. Da den nye kirke var oppført 

kort etter, ble uret flyttet dit og skiven fikk sine tall oppfrisket med 

ekte forgylning. 

Den kjente Christiania-urmaker Peder Nøttestad ble i 1751 fast 

ansatt for å vedlikeholde verket. Etter ham fikk Jørgen Rømer oppdraget. 

Da brannen i 1794 hadde ødelagt det gamle tårnur, tok man anbud 

på et nytt hos urmaker Amund Enger i Christiania'. Kontraktsummen 

ble fastsatt til 250 daler inn befattet 10 års vedlikehold. 

Verket skulle være ferdig til slutten av november 1795. 

I de følgende år har uret etter omstendighetene tilfredsstillet rimelige 

fordringer. Det er fremdeles i virksomhet. 

PRIVATE UR 

De opplysninger som kan letes frem av regnskaper, skrifter og 

protokoller til belysning av det daglige liv i Gamlebyen, gir ingen 

opplysning om når de eldste privatur fant veien dit. Først langt ut 

i 1500-årene treffer man på et og annet av interesse. 

l Overslaget lød som følger: 

Smedde og Gjørtlerarbeide 

2de Lodder a 10 Rdl. 

Pendelen 

2d e Ziffer-Plader ai Kobber med Mahling og Forgyldning 

Arbeijdsløn, Snore, e. t.C. sampt Caution forald Reparation udi 10 Aar, eller og 

for min Leve-Tiid 

Tilsammen 

100 Rdl. 

20 Rdl. 

2 RdI. 

40 RdI . 

120 Rdl. 

282 Rdl.


Fig. 6. Anne Boleyns konsoll-ur i Windsor 

Castle. En bryllupsgave fra Henrik 

VIII. 

om en smed som leilighetsvis reparerer eller kontrollerer ur, men 

om en håndverker som har urmakeriet som sitt egentlige fag. 

Videre sies det klart at han var bosatt i Oslo. Følgelig må det nå ha 

vært så pass mange ur i og ved byen at en mann kunne ernære seg 

som seierrnager. 

Omkring 10 år senere nevnes to andre urmakere, noe som viser 

at det var øket behov for denslags håndverkere. Dette er ikke så 

underlig, byen er nå inne i en oppgangsperiode med livlige for- 


bindeIser med land hvor urmakerkunsten er i full blomstring 

(Tyskland og Holland). Det kan således ikke være tvilsomt at ur 

ved slutten av 1500-tallet eller det nærmeste decennium ikke lenger 

var så sjeldne som før hos rikfolk, geistlige og embetsmenn. 

I vår tid er forskjellige jernur av høy alder kommet for dagen ute 

på landsbygden. Der har de gjort tjeneste i årrekker og siden ligget 

bortglemt. Det dreier seg her om hylleur av renessansetype, senere 

er de fleste av dem ombygget til pendelgang. Fig. 3 og 4 viser et 

slikt tysk jernur fra slutten av 1500-årene innkjøpt fra en av bygdene 

innen byens egentlige oppland. Det er ikke utelukket at det 

opprinnelig kan ha stått i det gamle Oslo. 

Av de mer kunstferdige ur som nå finnes i offentlige samlinger 

på Østlandet kan muligens et enkelt ha hørt hjemme i Gamlebyen, 

nemlig et bordur som Norsk Urmuseum (i Norsk Teknisk Museum) 

nå eier. Verket er bygget i en firkantet kasse av forgylt 

messing. Innvendig er gravert: Gerardus Brand, Amstelodami 

(Amsterdam) 1612. - Observatoriets prektige taffel ur (fig. 5) bærer 

årstallet 1550, men til Norge korn det først i 1700-årene. Det 

oppbevares nå i Astrofysisk institutt, Blindern. 

Som et kuriosum i denne forbindelse henvises til fig. 6 som viser 

et konsoll-ur som Anne Boleyn i 1533 fikk som bryllupsgave av 

Henrik VIII. Uret står i Windsor Castle. 

FAGLIGE FORHOLD I DET GAMLE OSL01 

Med de hanseatiske kjøpmenn korn det også tyske håndverkere til 

Oslo. Etter hvert skaffet de seg stadig større makt og innflytelse 

innen næringslivet. Det var derfor ikke underlig at byens egne 

håndverkere led under den stadig økende konkurranse, selv om 

de klarte å holde stillingen. Forholdet til innflytterne kunne ofte 

være ganske tilspisset, men som regel forsto tyskerne å jenke seg 

etter forholdene, ikke sjelden giftet de seg med norske piker og 

gled dermed naturlig inn i det norske miljø. 

Helt fra middelalderen finner man nå og da håndverkere blant 

Oslos fremstående borgere. I 1570-årene var bortimot tredjepar 

, R. Falck-Muus: Haandverk og håndverkere i Gammel-Oslo. St. Hallvard 1932 s.124 ff.

30 DET G AML E OSLO 

ten av lagrettemennene håndverkere og 30 år senere, fjerdeparten 

av rådmennene. Anders Skredder' ble endog borgermester. De 

norske håndverkere sto således betraktelig høyere i sosial henseende 

enn kollegene i Danmark. Disse som hørte til den fattigste 

del av befolkningen kunne ikke bli medlem av rådet. Videre lå 

håndverkslønnen i Oslo mot slutten av 1500-tallet betydelig over 

den vanlige i København, hvilket kan forklare at man finner så 

mange danske navn innen norsk håndverk både før og etter byens 

flytning. 

Av norske laug i det gamle Osl02 kjennes 3, nemlig skomakernes, 

gullsmedenes (fra 1604) og skreddernes (fra 1607). Smedene 

har neppe hatt noen laugsmessig sammenslutning, det var mange 

av dem, og man får inntrykk av at de har stått seg ganske bra. Det 

var grovsmeder med forskjellige spesialiteter, og kleinsmeder i 

flere bransjer, hit hørte også seiermakerne eller urmakerne. Grensen 

mellom smeder og urmakere var nokså flytende i eldre tid, og 

da særlig når det gjaldt arbeid med større ur. 

l Om Anders Nilssøn se Mgbl. 17.6 og 18.6 1950. Han var en av byens mektigste menn og 

meget formuende. Antagelig brorav biskop Jens N ilssøn. 

2 Edv. Bull: Kristianias historie Il s. 206. 

AKERSHUS FESTNING 

OG SLOTT 1 

Byggearbeidet på Akerstangen ble påbegynt av Håkon V i slutten 

av 1200-årene. Allerede i 1308 var borgen i forsvarsdyktig stand og 

klarte en langvarig svensk beleiring. 

Akershus var et meget sterkt festningsanlegg etter den tids 

krigstekniske standard. Samtidig rommet det en rekke bygninger 

og lokaler for rikets sentraladministrasjon: kongebolig, festsal, regjeringslokaler, 

skattekammer og arkiv, skrivestuer m.m. En del 

av rommene ble benyttet av Mariakirkens klerker som var knyttet 

til kanselliet. 

11527 brant borgens nordre del «ved torden og ild" og i 1531-32 

led den skader under Christian lYs beleiring. Siden begynte så en 

periode med utbedring og ombygging av store deler av anlegget. 

Slottsherrene Peder Hansen Litle, Christen Munch m.fl. har vært 

virksomme her, men særlig ble det i Christian IV's tid foretatt 

omfattende byggearbeider som forvandlet den middelalderlige 

borg til et renessanseslott med moderniserte festningsanlegg og 

nye forsvarsverker utenfor de gamle. 

Sommer og høst 1529 bodde hertug Christian, den senere Christian 

Ill, på Akershus. Han var kommet til Norge for på kongens 

vegne å ordne med en rekke vanskelige forhold som var oppstått 

under striden med Christian Il og den katolske kirke. Som svar på 

et av hans brev har kong Fredrik I sendt ham en lengre skrivelse 

som ennå finnes i utkast (Dipl. Norv. VIII s. 620 og X s. 611). Blant 

råd og instrukser om politiske problemer, om forholdet til erkebiskopen 

og Hamar-biskopen, om slottets forsyninger m.m., heter 

det bl.a.: 

«Den slyhanen wolthenn wyr d:l: gerne vebergebenn: aber wyr 

musszen denselben zw vnnzer daglighs gebrauch habenn: vnnd 

'Gustav Storm : Akershus Slot. Kra. 1901 5.49. H. Sinding- La rsen: Akershus, Oslo 1924 og 

25. Edv. Bull: Akershus. Kra . 1923. es. Widerberg: Akershus festning. Det Norske Videnskaps-Akademi's 

skrifter. Oslo 1933. Fr. B. Walle m: St. Hallvard 1920 s. 212 og 15. 

(

32 AKERSHUS FESTNING OG SLOTT 

jetzundes ist er auch nicht hir ... Den zeiger wysszen wyr itzt 

altzo nicht zubekhommen: es were danne: das szie eynen hanen 

vor eynenn wecker habenn wolthen: Nichts deweynigen wollen 

wyr dartzu trachten: szo d:l: aldar vorharren wirdtt das szie einen 

zeiger bekommen sollen.» 

Etter dette kongelige løfte må man vel gå ut fra at hertugen fikk 

det ur han hadde bedt om. Det fremgår at det her er tale om et ur 

til bruk innendørs. 

Det er uvisst om slottet ved brannen i 1527 har hatt noe tårn ur, 

men fra midten av nevnte århundre finnes enkelte opplysninger. 

Slottsregnskapene fra 1557/58 ' beretter at det er betalt Peder 

Kleinsmed halvannen daler «for hans vmag hanndt haffuer stillitt 

seyerwerckitt her paa slotthett». Seierverket vendte mot borggården. 

Antagelig må det være oppsatt i 1540-årene da Peder Hansen 

Litle bygget den øvre etasje på sydfløyen, om det ikke var eldre. 2 

Fra 1550-årene har slottskirken hatt sin plass i denne bygningen. 

Uret står da også gjentagne ganger oppført på slottsprestens inven 

tarlis te . 

Det later til at uret jevnlig har slått seg vrangt og krevet reparasjoner. 

I 1597 eller -98 har Abraham Seiermaker hatt ansvaret for å 

holde uret i stand. I 1607 ble det seiermaker Jacob Smelter som tok 

på seg arbeidet. Hans regning kom på 18 rdl.: «for Slottens Seyeruerck 

hand af nye haffuer giort som var aldellis fordærffuit». Samme 

år laget Valentin Steinhugger «2 nye lodd tilSlottens Seiger 

med Jern udi». 

Til tross for all påkosting gikk det stadig nedover med verket. 

Ved en inspeksjon i 1618 ble det således notert: «Paa Borgegaarden 

: Et uferdig (brøstfeldig) Seyerwerck». - I virkeligheten var 

urets skjebne beseglet. 

På den tid var man i gang med store arbeider på Akershus med 

sikte på å skaffe et høvelig slottsanlegg og mere moderne befestninger. 

Sydfløyens borggård som bare rakk 12 il 15 meter ut fra 

bygningens vegg, skulle utvides til over det tredobbelte etter de 

planer som lå til grunn for kongens arbeider. Den øvre del av det 

store forsvarstårn

34 AKERSHUS FESTNING OG SLOTT 

1941 s. 173 ff.) antar at anskaffelsen må ha funnet sted i regnskapsåret 

1618-19 idet han henviser til at nevnte år er det eneste av 

årene 1618-29 for hvilket regnskap mangler. Det er imidlertid like 

tenkelig at uret er en gave og følgelig ikke har hørt hjemme i 

regnskapene, slikt forekom jo ofte. En rekke av landets kirker har 

således mottatt tårn ur, kirkeklokker og annet utstyr i form av donasjoner. 

1 Til slottet på Akershus var det rimeligvis kongen som 

skjenket seierverket, så meget mer som Christian N hadde en 

pasjon for tårn ur og jevnlig sørget for å anskaffe slike til slott og 

kirker. 

Den største av kirkeklokkene i tårnet 2 gjorde også tjeneste som 

slagklokke for uret. Den var støpt i Helsingør 1623 av Hans Kemmer, 

kongens «bøssestøber». 

I den følgende tid nevnes slottsuret ofte, og ikke sjelden er det 

under reparasjon. Et par av byens smeder har stelt med det og i 

1632 ble det reparert av seiermaker Jens Nielssøn. Senere har en 

annen urmaker, Jens Jensen Møller, gang på gang hatt det under 

behandling bl.a. i 1643 da han fikk 30 daler for arbeidet. I et bilag 

til regnskapet heter det at han «det Stoere Seigerwerch gandsche 

offuer alt haffuer forferdiget och Renuverit, saasom gi ort tuende 

Stoere Hiull, 2 driffuer (drev), 2 Thrinser med sine Bolter, 2 Wroe 

Lodder, Hammeren med sine stropper med andet mehre». Uroloddene 

hørte til sving armen som regulerte verket. Pendelen var 

jo ennå ikke oppfunnet. 

Akershus hadde sin glansperiode under Hannibal Sehesteds 

stattholderskap 1642-51. Han la an på å skaffe slottet et rikelig og 

storstilet utstyr. Her ble det ikke spart i noen retning. I 1647 ga 

han ordre om å bestille et nytt tårnur til en pris av 300 rdl. Oberst 

Benedickt Kress ved det trondhjemske regiment påtok seg å skaffe 

et slikt og fikk i den anledning 50 rdl. på hånden. Men bestillingen 

«kom i Confusion» og saken falt bort. 

Imidlertid sto det dårlig til med slottsuret. Ved inspeksjonene i 

1652, 56 og 65 er det i ustand, og i de følgende 16 år nevnes det 

l Således bekostet dronning Magdalene i 1734 det store seietverk til Christiansand domkirke. 

Enkedronning Juliane Marie sendte et seierverk og to gamle klokker til kirken i 

Fredrikstad . Privatfolk har i sin tid skjenket tåmur til Trondheims og Bergens domkirke, 

til lei rken i Moss og Brevik. 

2 G. Storm: AkershusSlot, 5.109. N. Nicolaysen : Norske Fomlevningers. 27. 

AKERSHUS FESTNING OG SLO TT 

overhodet ikke, antagelig har det vært helt ute av funksjon. I 1681 

lot kommandanten, oberberghauptmann Bostrup v. Schørt, verket 

reparere og forklarte ved den anledning at «die hiesige Schlosuhr 

nicht allein se hr verrostet ist, sondern einige Stiicke gahr darvon 

verlohren». Arbeidet ble utført av den senere byggmester på 

Akershus, Kolbjørn Gundersen (Øen), som var kyndig i alle mulige 

håndverk, deriblandt i urmakeriet. Senere har urmaker Nicolaus 

Lohman og Joen Eegh reparert verket, dog uten noe varig resultat. 

I 1705 beretter den daværende kommandant, oberst de Seue: 

«Saasom Slagwerchet i Festningen var saa meget blev en brøstfeldig, 

at det ej i ringeste kunde bruges, mens gansche til Foragt 

maatte blive hensat, Da som mand det iche formedels Arbeldz 

Schyld kand undvære, haver jeg til detz Reparation og Fuldferdigelse 

maattet antage de her ankommende 2de Uhrmagere Hans 

Jochum Wagener og F. Gørtz». Etter sin kontrakt mottok de 20 rdl. 

som arbeidslønn, dessuten 22 rdl. 66 skill. for 4 bismerpund jern 

og 13 tønner trekull. Ved en besiktelse 2 år senere er det bemerket: 

«Et gammelt Jern Seigerwerch, som Hr. von Schørt l hans tid 

haver ladet forferdige. Er nu siden word en reparert och med en 

Perpendicul inrettet, at det gaar nogenledes correct ... ». Protokollasjonen 

gir her den verdifulle opplysning at de to urmakere ikke 

bare har reparert verket men også modernisert reguleringen. 

Svingarm-regulatoren ble altså avløst av pendelen i 1705. l 

I 1718 hadde urmaker James A/len en større kontrakt på reparasjon 

av verket og fikk det i orden. Men da uret i den følgende tid 

ble totalt forsømt, måtte det atter gi tapt og var ute av funksjon i 

mange år. 

Slottet er nå inne i en forfalls- og nedgangsperiode og meget av 

inventaret går til grunne. For urets vedkommende er det betegnende 

hva besiktelsesmennene i 1731 forteller: «Slaugverket kunde 

mand ikke komme ind til, for der hafdes ingen Nøgell, mens 

samme saaes gjennem nogle Sprunger (sprekker) at være ubruge 

lig» . 

Siden kom det bedre tider. I årene 1738-43 ble slottskirken på ny 

satt i ordentlig stand. Den kjente urmaker Peder Nøttestad fikk nå 

seierverket til reparasjon. Endelig var det kommet i kyndige hen 

l Til sammenlikning kan det nevnes at uret i Magdeburg domkirke ble ombygget til 

pendeigangi 1694. 

35

AKERSHUS FESTNING OG SLOTT 

Fig. 8. Høyesteretts gulvurav Peder Jensen Nøttestad. (Ca. 1750.) Fig. 9. Urskiven. 

ket, men uret hadde svakheter som mer og mer gjorde seg gjeldende. 

Det ble da. besluttet å bytte ut det gamle verk med et nytt av 

tidsmessig konstruksjon. 11931 ble et slikt anskaffet fra Johs. Dahl, 

Moss, og montert av urmaker Alf Lie som nå hadde overtatt tilsynet. 

Uret har automatisk opptrekk, slik at betjeningen er redusert 

til det minst mulige. Viserverk ble anbrakt også mot Piperviken og 

fjorden, hvor det før bare var blindskiver. Utgiftene kom i alt på 

ca. 3200,- kr. 

Det gamle seierverk (fig. 7) har fått tåle mange og store inngrep i 

tidens løp, meget er utskiftet og meget er kommet til. Men så går 

også dets historie helt tilbake til omkring 1619, intet annet kirkeur i 

landet kan gjøre krav på en liknende ansiennitet. Det nyter nå sitt 

otium på en reservert plass i Blåtåmet. 

På Akershus fantes også et annet ur av betydelig interesse. Det var 

plasert innendørs ved Overhoffretten. Denne domstol var opprettet 

i 1666 istedenfor herredagene som øverste dømmende instans i 

AKERSHUS FESTNING OG SLOTT 39 

Norge. Den felles Høyesterett for de to riker hadde sitt sete i 

København. 

Uret i Overhoffretten 1 omtales i midten av 1700-årene som et av 

de offentlige ur. Det sorterte under rettens preses, ikke under 

slottskommandanten. Peder Nøttestad hadde tilsynet på den tid 

og etter ham Jørgen Rømer. 

I 1780 meddeler et reskript: «Det værelse paa Agershuus Slot, 

hvor Overhofretten nu holdes, er saa forfaldent, at Loftet er ferdig 

at falde ned». Det følgende år kjøpte staten en herskapelig eiendom 

inne i byen, Rådhusgaten 13. Dit flyttet da retten. - 11797 ble 

domstolen avløst av Stiftsoverretten, og eiendommen fikk siden 

navnet «Stiftsgården». Etter 1814 holdt Høyesterett til der i 6-8 år. 

Oppe i justisbygningen hvor Høyesterett nå holder til, står et 

stort, elegant gulvur med Nøttestads signatur (Fig. 8 og 9). 

Sannsynligheten taler for at det opprinnelig har hørt hjemme hos 

Overhoffretten på Akershus, hvor det vel har avløst et eldre. Siden 

har det fulgt med til Rådhusgaten og via Stiftsoverretten avansert 

til Høyesterett. 

Nøttestads ur er et praktstykke, innkjøpt av Overhoffretten i 

1759. Verket er utstyrt med klokkespill, tallringen forsølvet og ornamentene 

forgylt. Den høye gulvkassen som skriver seg fra samme 

periode, er et meget vakkert arbeid med gode proporsjoner og 

flotte utskjæringer. I senere tid er alle flater dekket med maling i 

eketre-mønster. 

lOverhoffretten holdt lenge til i annen etasje i «Jomfrutårneb) under Christian IV's 

«gyldne kammer» . Der ble den antagelig inntil omkring midten av 1700-tallet. I 17?2 lå 

tårnet i ruiner. 11775 fortellerG. Schøning: «Over (Slots-)Kirken er en storSal, paa hvilken 

Ober-Hof-Retten bliver holdet». Se også G. Storm: Akershus slats. 116 og 130. 

H. Sinding Larsen: Akershus Il. s. 110-11. Arna Berg: Akershus slott i 1600-1700 årene I. s. 

187.

( 

CHRISTIANIA 

Tidsrommet fra byens grunnleggelse (1625) til midten av århundret 

var for hovedstaden en periode med uro og nydanneIser på 

mange områder. Mange flyttet inn fra landdistriktene, men et 

betydelig tilskudd i tiden 1630-60 og lenger utover fikk Christiania 

også fra utlandet. Omkring 1650 da den første byggeperiode var 

ebbet ut, lå innbyggertallet på ca. 5000. 

Krig, farsott og branner satte nok en bremse for byens utvikling, 

men likevel ble årene 1640-1690 en meget rik fremgangstid for 

byen og landet forøvrig. En hovedlinje i den økonomiske utvikling 

etter 1650 er den stigende konsentrasjon av økonomisk makt i 

byen på få hender. 

Da tredveårskrigen var slutt, kom det nytt liv i trelastutførselen 

fra Østlandet. r 1662 fikk byene som så mange ganger før, enerett 

(privilegier) til all varehandel og håndverksdrift. Det nye var at de 

også fikk monopol på trelasteksporten. Disse privilegier ble imidlertid 

i praksis· uthulet ganske sterkt. Eksempelvis hadde en rekke 

ladesteder etterhvert skaffet seg samme rettigheter som byene. 1 

Christiania hadde en god havn og en betydelig del av Østlandets 

trelasteksport ble etterhvert av driftige kapitalsterke trelasthandlere 

ledet over byen som utskipningssted. 

Ved navigasjonsakten av 1651 ble hollandsk skipsfart trengt ut 

av den viktige fraktfart på England og engelske og norske skip tok 

over. Særlig etter Londons brann i 1666 tok vår trelasthandel på 

England seg kraftig opp. Ved siden herav vokste det frem en norsk 

handelsflåte som brakte hovedstaden store inntekter. Kort sagt, 

omkring århundreskiftet sto Christiania godt rustet i økonomisk 

henseende. 

r 1709 brøt den langvarige krig med Sverige ut. Det meste av vår 

handelsflåte gikk tapt, handelen avtok og Christiania ble plyndret 

under Karl XII's beleiring av Akershus. Byen led lenge under føl 

t Sverre Steen: Det norske folks liv og historie gjennom tidene. V. s. 337. Oslo 1930. 

C HRI STI AN IA 41 

gene av disse begivenheter, men omkring 1740 begynte en ny og 

varig oppgangsperiode. r første rekke var det atter trelasthandelen 

som brakte redningen, men samtidig ble importhandelen et viktig 

ledd i næringslivet. - r Christiania hadde det dannet seg et velstående 

handelspatrisiat som sto i nær kon takt med vest-Europa, i 

første rekke med England. Ved slutten av århundret og i begynnelsen 

av det følgende, kulminerte oppgangen med glimrende 

konjunkturer under den amerikanske frihetskrig, den franske revolusjon 

og Napoleonsårene. Englands fredsbrudd i 1807 og krigen 

med Sverige brakte en fullstendig omveltning i norske forhold 

i sin alminnelighet og i hovedstaden i særdeleshet. Handelen med 

England opphørte, de florisante tider var forbi 1 og nødsårene med 

statsbankerott, kriser og tallrike fallitter fulgte. Først omkring 1840 

var byen kommet til krefter igjen. 

Folketallet gir et klart bilde av byens utvikling i 1700 og 1800årene. 

Fra vel 5000 ved utgangen av 1600-årene sank tallet til ca. 

4000 i 1721. r 1769 var det kommet opp i 7496 og i 1801 bodde det 

9527 mennesker i Christiania inklusive forstedene og festningen. 

Ennå lå byen langt tilbake sammenliknet med Bergen som hadde 

18080 innbyggere, domkirkens landsogn iberegnet. Først i 1840 

sto de to byer med omtrent det samme innbyggerantall - ca. 

22000, og ved laugstidens utløp i 1869, hadde Christiania 64 935 

innbyggere mot 33 340 i Bergen. 

OFFENTLIGE UR 

Hellig Trefoldighets kirke 

Bygningen lå ved byens torv omtrent der hvor Johanneskirken 

senere ble oppført. Torvet var hovedstadens offisielle sentrum. På 

sydsiden lå rådhuset, mot øst rådmannens gård, like i nærheten 

latinskolen og prestegården. Ute på plassen sto

46 CHRISTIANIA 

set og med stor Fliid og Umage forbedret og reparerede saa det intet 

fandtes atutsætte ... » 

I 1892 ble uret påny underkastet en hovedreparasjon og forsynt 

med Grahams-gang og nytt transportverk til skivene. Dette arbeid 

ble utført av den svenske urmaker Linderoth. Men slagverket som 

var utslitt, ble først erstattet med et nytt i 1934 - en gave fra 

Selskabet for Oslo Byes Vel. Det ble levert av Johs. Dahl, Moss, og 

oppsatt av urmaker Alf Lie. I 1964 ble slagverket av 1934 byttet ut 

med den opprinnelige som nå var reparert. (Fig. 10). 

PRIVATE UR 

I borgerlige hjem var utstyret meget spartansk lenge etter byens 

flytning. Det fantes heller ikke mange hjem innen den velstående 

forretningsstand som var særlig rikt utstyrt. Men noen var det jo og 

dertil korn at mange høyere embetsmenn hadde bopel i byen eller 

nærved. 

Av kunstsaker fra de første år av Christianias historie er det lite 

tilbake. Dette gjelder ikke minst ur av forskjellig slag. Noen er vel 

strøket med under de mange branner som byen har vært hjemsøkt 

av, andre er kassert i tidens løp. Her er det å merke at viktige 

oppfinnelser og forbedringer i urmakerfaget trengte inn nettopp 

mot slutten av 1600-årene. Verk av eldre konstruksjon gikk derfor 

ut av konkurransen, de som overlevet vandret for det meste ut på 

landsbygden og sporene etter deres ferd fra byen er forlengst utvisket. 

Men selv om vi således ikke kan peke på ur som beviselig har hørt 

hjemme i hovedstaden i 1600-årene, må det fremholdes at det 

finnes flere som etter all sannsynlighet er kommet derfra. Under 

enhver omstendighet representerer de typer som utvilsomt har 

forekommet i Christiania. Det gjelder her de egentlige bruksur. 

I et tidligere avsnitt er omtalt at flere jern-ur av renessansetype er 

brakt for dagen i senere tid og at ett eller annet av dem opprinnelig 

kan ha stått i det gamle Oslo. Like sannsynlig er det da også at noen 

har hørt hjemme i Christiania. 

Etter 16S0-årene var det stort sett slutt med importen av den slags 

ur bortsett fra visse overgangsformer. 

C HRI STIANIA 

Fig. 11 og 12. Klosterur fra Friesland . (Norsk Urmuseum .) 

I den følgende tid merker man særlig forbindelsen med N ederland. 

Nå dominerer «klosterurene» av eldre typer. Mesteparten er 

fra Friesland, noen fra Groningen, Holland eller andre provinser. I 

Norsk Urmuseums samlinger er klosterurene representert ved karakteristiske 

eksemplarer (fig. 11 og 12). 

Mot slutten av 1660-årene endrer disse forhold seg. Den voksende 

skipsfart førte med seg en merkbar stigning i importen av urverk 

til Christiania. Nå hentes de mest fra England og typene er helt 

forskjellige fra de nederlandske. «LanterneUlene» (fig. 14) tar klosterurenes 

plass og veggur av andre former dukker opp. De engelske 

gulvur som nå begynner å komme (fig. 13 og 15) atskiller seg likeledes 

fra de nederlandske. Norsk Urmuseum har flere gode arbeider 

fra denne periode og man kan treffe på en del i privat eie. - Byens 

skifteprotokoller som begynner i 1692, vitner om at ur bare forekommer 

i engere kretser, men der kan det være flere samlet under 

ett tak. Ved skifte i 1693 etter rådmann Peder Leuch, en av byens 

trelastgrosserere, nevnes «et engelsk Lommewerch af hviid Sølv til

CHRISTIANIA 

Fig. 13. Engelsk gulvur av Ion Wise, London. (Ca . 1685.) Fig . 14. Engelsk lanterne-ur av 

messmg. Thomas Tompion (1671-1719). British Museum. Fig . 15 . Engelsk gulvur av Isaac 

Papavoine, London. (Ca . 1690. ) 

14 Rd" et gammelt do. til 4. Rd., et messing Seierwerch (antagelig et 

lanterneur) til 5 Rd.», og blant det faste inventaret slagverk. 

Tilgangen av utenlandske ur fortsetter i begynnelsen av 1700-tallet, 

synker under ll-årskrigen og det følgende år for så å ta seg opp 

igjen fra slutten av 1730-årene. Det kommer også norske ur på 

markedet, men likevel vokser importen stadig. Grunnen er ikke 

bare at byens innbyggerantall øker, men også at velstanden og 

levestandarden stiger. Østlandets forretningsliv sto på den tid i 

livlig forbindelse med Storbritannia, og særlig gjaldt dette for 

Christianias vedkommende. Den overveiende del av de fremmede 

ur fortsatte å komme fra England, mest fra London, hele århundret 

ut og en del inn i neste. Det dreiet seg her vesentlig om gulvklokker 

og et stort antall lommeur. 

Selvsagt er det også innført ur fra andre land, således enkelte 

C HR ISTIANIA 49 

gulvur fra Nederland, taffel ur, konsolur og finere lommeur fra 

kjente pariserfirmaer som le Roy, Bertoud, Breguet, Dubols m.fl., 

samt forskjellige verk fra Danmark, Belgia og Tyskland. Men dette 

har vært en import av mer individuell karakter bortsett fra leveranser 

fra Larpent og Jørgensens urfabrikk i København. Den spilte 

ihvertfall liten rolle sammenliknet med hva det korn fra England. 

Ved siden av importen fra utlandet kommer så et betydelig antall 

større ur fra byens egne verksteder. 

Å dømme etter hva det ennå er igjen må tallet på de ur som 

Christiania skaffet seg i dette tidsrom ha vært ganske anseelig når 

man tar i betraktning at byen i 1801 bare huset ca. 9500 inn byggere. 

Krigen og de påfølgende vanskelige tider førte til en sterk reduksjon 

i importen av ur. Da denne igjen korn i full gang hadde den 

skiftet både opprinnelse og karakter. Nå kommer urene vesentlIg 

fra fastlandet, mest fra Frankrike og Sveits, hvis elegante arbeider 

fortrengte de engelske. 

Det som her er sagt gjelder utelukkende de bedre og dyrere verk. 

Dessuten har byen i annen del av 1700-årene innført et betydelig 

antall simple og billige treur fra Tyskland, noe som fortsatte lang tid 

fremover under skiftende former. Fra Sverige korn «Mora urene» og 

fra Danmark


Mand fra Lister Læhn» død i hans hus, og en måned senere er 

urmakeren selv fulgt til graven «med alle Kloeker og den største». 

Kolbjørn Gundersen Øen var urmaker, kompassmaker, smed, 

snekker og byggmester. I 1681 har han hatt seierverket på Akershus 

under behandling, verket var i ustand og dessuten helt nedrustet. 

Kolbjørn fikk uret reparert, men hadde sine vanskeligheter med å få 

utbetalt honoraret. Senere kom han i kongens tjeneste som« bestaItet» 

byggmester på festningen. Ved sin død var han bosatt på 

Hovedtangen 1 som tilhørte festningsområdet. _ I skifte etter ham 

oppføres bl.a.: 

1 Trøch Verch med stempler til 

1 gl. Seier Verch i Dend Daglig Stue 

llidet lomme Verch 

llidetVerch som er gandsche wferdig 

1 Malmklocke til et lid et Seier Verch 

Dend Sahlig Mands Whrmager Redschab 

16 Rd. 

6 Rd. 

3 Rd. 

2 Ort 16 Sko 

10rt 8 Sk. 

4Rd. 

Inger Uhrmager er begravet i 1708. Hun arvet urmakerforretningen 

etter sin mann. 

Johan Didrich Lohman (Laumand) kjenner vi bare fra rettsprotokollene. 

Han har vært i en batalje med Jens Peruehmager og er 

kommet ille fra det. Siden har han stevnet peruehmageren for 

byretten og i mars 1700 fått ham dømt til en bot for voldsforbrytelse. 

Peruehmageren på sin side klaget til Overretten. Der anføres 

det «at Jens Lidemareh tillige med Underoffieeren Johan Hass er 

indgaaen i Johan Laumand Uhrmagers Logement, huor Johann 

Hass hafver borttagit med magt en Kaarde, som hand hafver draget 

udaf Balgen fra Uhrmageren, da denne ikke anderIedis kunde 

magte. Jens Lidemareh derefter tog Balgen og foraarsagede det 

Overfald, att Uhrmageren maatte undrømme sitt Cammer. Da de 

med disse koster, den ene med Kaarden, den anden med Balgen, 

ere bortgangne, kommer de derefter anden sinde og støder an paa 

Uhrmagerens Cammer oe will samme opbryde ... » Men overhoffretten 

fant «at dend tvist, som hafver veret imellem dend Under 

Offiee:er oe Johan Uhrmager om Kaarden, kand peruehmageren 

Jens Lldmarek eJ undgielde for ... , hvorfore de ergangne domme 

for Woldsbøder ophæfvis, eftersom Uhrmageren Self falder fra 

Sagen». 

1 A. CaUett: Gamle Christiania-Billeder s. 204 o.f. 

CHRISTIANIA 63 

Nicolaus Lohman har heller ikke vært særlig krigersk. I mars 1700 

har han stevnet Elias Bundtmager og fått dom på ham: «Eftersom 

Ellias Wilbom effter de i Aeten indførdte Pro ufs Eedelige Tilstand 

hafuer forfuldt Nieolaj Uhrmager langs Gaden med blaatte Kaarde, 

Sehieldzord og Kiep, thi Confirmeris dend indstefnte Byetings 

Dom hermed, oe Ellias Wilbom dereffter at bøde trende gange 40 

lod Sølf, oe til omkostning effter bern elte Doms Ordr.» 

Av regnskapene fra Akershus slott fremgår det at Lohman har 

drevet sin virksomhet i Christiania allerede i slutten av 1600-årene. 

Han fikk borgerskap der i 1702 efterat hans prøves tykke var sensurert 

og godkjent av smedelauget. Senere sto han oppført som laugsmester, 

og hans navn er innført på mestertavlen av 1705. - I 1702 ble 

han gift med Malene Danielsdatter som overlevet ham til 1722. Han 

er begravet 1711 på Vaterlands kirkegård. Ved begravelsen ble det 

«ringet med 12 Klokken oe de 2 mindste». Efter skiftet å dømme har 

han sittet i forholdsvis gode kår. 

Både Johan og Nieolaus Lohman var av dansk herkomst. I København 

omtales flere urmakere av samme slektsnavn, bl.a. i 1689,1722 

og 1728. 1 Se også under Kristiansand. 

Joen J. Eegh hadde slottsuret under behandling i 1701. 

Hans Joachim Wagener og F. Gørtz fikk i 1705 tilsammen 22 rdl. 60 

skill. for en større utbedring av foran nevnte verk. I regnskapet 

omtales de som tilreisende. Senere hører man intet om dem. Antagelig 

har det vært vandrende svenner fra Tyskland. - Under sitt 

arbeid med slotts uret har de som tidligere nevnt også modernisert 

reguleringen ved å ombygge den til pendelgang. (Se s. 35.) Denne 

opplysning er av betydelig interesse ved bedømmelsen av tidspunktet 

for pendelreguleringens innføreise i Norge. 

James Al/en var født 1684 i Theberton, England. Han tok borgerskap 

i Christiania i 1719 og arbeidet der til sin død i 1744. I norske 

dokumenter er hans navn ofte blitt tilJacob Alling. 

Allen må være kommet til Christiania et års tid eller mer før han 

fikk borgerskap der. Han har betalt krigsstyr i 1718 og reparert 

slotts uret samme år. Derimot har han intet å gjøre med uret i Vår 

Frelsers kirke. Som mange andre av byens håndverkere hadde han 

verksted og utsalg i strøket mot vollene hvor han eiet et hus i 

øvregaten (Nedre Vollgate). Noen større bedrift var det ikke, og 

I Beering Liisberg: Urmagereog ureiDanmark. Kbh. 1908.


boet etter hans død viste nærmest underskudd. Forretningen ble 

fortsatt av hans hustru. I hvert fall satt hun med borgerskapet da det 

ble revidert av politimesteren året etter. 

Kie/d Michelsen Storm er begravet i 1732. Han var sønn av Michel 

Kieldsen Smed, som bodde i «Smedegaarden» ved Akerssagene 

straks ovenfor «Nedre Mølle». Kield og hans søsken tok morens 

slektsnavn Storm. En av brødrene var Johan Storm, sogneprest i 

Våge (Vågå) 1745-76, far til dikteren Edvard Storm. - Det fremgår at 

Kield Storm har oppholdt seg en tid i London hvor han arbeidet i 

sitt fag. Senere var han bosatt i Christiania. Et par av hans gulvur er 

bevart. De har gode verk og vakre messingskiver med rike graverInger. 

Ved registreringen i Kield Storms dødsbo er det gjort rede for de 

ur - 16 i tallet - som han hadde liggende til reparasjon. Mesteparten 

var engelske og tilhørte mere fremtredende menn i byen. Således 

eiet Johan Theiste et stueur og justisråd From «et messing Stødser 

Værck» (antagelig et lantemeur). Et gammelt lommeur og en veggklokke 

tilhørte «en Bunde på landet», to lommeur hørte hjemme i 

Halden o.s.v. Blant dem som var oppnevnt til registreringen var 

Peder Jensen Nøttestad som skal omtales senere. 

Daniel Emanue/ Prætorius (Prigtori) var fra Sorø og sto læren og 

mesteråret hos J.N. Witte i København, hvor han tok borgerskap i 

1714. Siden dr.og han til Christiania, fikk borgerskap i 1727 og døde 

der i trange kår i 1745. Han var gift med Perdine Henningsdatter 

Donius. Det heter i 1734 at han «ernærer seg kummerlig, dog 

hederlig, ved små Uhrværker at arbeide paa». Hans kontrovers 

med Erich Kleinsmed om tilsynet med tårn uret i Vår Frelsers kirke 

er omtalt s. 43-44. Vi har sett et av hans gulvur fra hans virksomhet. 

Det er ganske fagmessig gjort, men kan ikke regnes som et fint 

arbeid. Verket har slagskive, en konstruksjon som ble brukt av 

danske urmakere lenge etter at den var forlatt i England. 

Anders Strømboe fikk borgerskap i 1728 og døde i 1732. Han har 

hatt et vel utstyrt verksted. I skiftet etter ham oppføres bl.a.: en 

snittbenk med tilbehør, en dreiebenk med fullt redskap, en slipebenk 

med kobberskive, en do. med blyskive, forskjellige urmakerverktøy, 

glass til Niirnberger-ur, håndstener til 9 dalers verdi, 

alfabetstempler o.S.V. Det hele er anslått til 57 rdl. og omvurdert til 

det halve. Boet viser underskudd. Det er anmerket at Johannes 

C HRI STIANIA 

Theiste hadde innlevert et ur til en verdi av 30 daler, til reparasjon 

hos Anders «men hvor V ærked er afbleven, ved Encken icke». 

Ingen av de urmakere som har vært nevnt hittil, har gitt noe synderlig 

bidrag til fagets utvikling her i landet. Anderledes forholder det 

seg med den mester som skal omtales i det følgende, Peder Nøttestad, 

en mann av betydelig større dimensjoner. 

Peder Jensen Nøttestad l fra Ottestad sogn i Stange, Hedmark, var 

født i 1693 og ble begravet 1. juli 1763 i Christiania. Han kom fra et 

meget velstående hjem. Faren som døde i 1717, eiet Ringnes, en av 

bygdens større gårder. Moren tilhørte en gammel og ansett slekt 

som eiet Nøttestad. Det var en betydelig eiendom med flere husmannsplasser 

«saavel som det ved Laugen Elv i Faaberg beliggende 

Lagesildfiske». Men sin hustru arvet han en del av gården Bryn i 

øyer etter sin svigerfar prost Monrad. 

Det ser ut til at Nøttestad har begynt sitt arbeid i urmakerfaget 

som autodidakt, hans eldste klokker er da heller ikke av særlig høy 

kvalitet. Det var først etter at han ut i 1720-årene hadde gjennomgått 

en fagmessig utdannelse i England at han utviklet seg til å bli 

den mester i faget som han med rette har fått ord på seg for å være. 

Den 21. april 1730 fikk Nøttestad Kgl. bevilling til å drive sitt 

håndverk i Christiania uten å behøve å ta borgerskap eller å inntre i 

lauget. Byrådet har ansett det ønskelig å sikre seg en mester med 

hans spesielle kvalifikasjoner, den engelske urmakerkunst som han 

hadde lært, nød jo stor anseelse over hele Europa. Magistraten har 

ved utstedelsen av bevillingen ført til protokolls: «Lært sitt Haandværk 

i London under nogle Aar». Senere har Nøttestad også 

opholdt seg i København på kortere eller lengre besøk. I det hele har 

han ofret meget på å skaffe seg full og tidsmessig utdannelse i faget 

og innsikt i profesjonens «videnskab». Hans interesse for håndverket 

har gått foran alle andre hensyn. For å betale sin «studiegjeld», 

solgte han sin odelsrett til Ringnes, og to år senere lot han eiendommen 

Nøttestad med tilliggende herligheter gå til auksjon. 

I 1734, under et opphold i København, innleverte Nøttestad en 

ansøkning om privilegium som urmaker i Christiania by og distrikt. 

Han skriver bl.a.: 

' A rna Berg: Peder Nøttestad, St. Halvard 1949 s. 89 0.1. 

65

68 CHRI STIANIA 

Rømer fra Christiania, søkte om rett til å nedsette seg i byen. 

Kongen lot saken undersøke av stiftamtmannen F.O.v. Rappe, 

som erklærte at det var arbeid nok for to mestre, hvilket høres 

rimelig ut. Byen som hadde overstått følgene av Den store nordiske 

krig, var nå i fremgang og talte omkring 7000 innbyggere. 

Rømer fikk sin bevilling, og i 1754 kom ennå en ansøker til, nemlig 

Halvor Haavelsen. 

Men Nøttestad var og ble den anerkjente mester i hovedstaden 

og det falt da også naturlig at tilsynet og vedlikeholdet av de 

offentlige ur ble overdratt ham. I 1742-43 hadde han utført en 

inngripende reparasjon av slottsuret på Akershus, bevilling som 

slottsurmaker fikk han ved kgl. res. av 8. aug. 1747. Dessuten 

passet han uret i Overhoffretten. Tårnuret i Oslo hospital tilså han 

etter regning inntil han overtok dette arbeid fast i 1751. «Opvartningen» 

av uret i Vår Frelsers kirke fikk han i 1755 etter Erik Smed 

som hadde passet verket nesten helt fra det ble oppsatt. 

I de offentlige arkiver finnes det ikke få opptegnelser som berører 

Nøttestad og hans arbeid. Vi ser at han har vært en mann med 

levende interesse for sitt håndverk, en idealist i alt som angikk 

faget. Ved sitt privilegium - som i de første 14 år var eksklusivt 

hadde han den beste anledning til å skaffe seg et godt og sikkert 

utkomme hvis han hadde lagt an på å produsere kurante salgsvarer 

og å drive med reparasjoner, men en virksomhet av denne art 

stemte lite med hans innstilling. Det som fanget hans interesse var 

arbeide med å lage verdifulle og gedigne verk, helst med konstruksjoner 

av mere komplisert art. Det er betegnende at det eneste 

ur som fantes i hans verksted da registreringen ble holdt etter 

hans død, var et stort verk med klokkespill. Men den slags arbeid 

ga dårlig fortjeneste. Forretningsmann var Nøttestad ikke, og bedriften 

gikk etterhånden sterkt tilbake. Mesteren levet i trykkende 

kår, og da han døde var boets hele overskudd bare 250 rdl. 

Mens det således sto dårlig til med Nøttestads økonomi, nød 

han stadig stor aktelse som en ener i utøvelsen av sin kunst. Dette 

fremgår ofte av dokumentene. Her skal bare nevnes et enkelt tilfelle: 

I 1749 sendte Nøttestad inn klage over «den Fornærmelse, hand 

i sin Næring tilføies ved det, at Jørgen Rømer er bleven tilladt at 

øve sin Uhrmager-Profession i Byen.» I sin uttalelse i den anledning 

skriver byens magistrat: 

CHRISTI ANlA 

Fig. 19. Taffelur av Peder Jensen Nøttestad . (Bogstad gård .)

70 CHRI STI ANI A 

«Det er enhver bekjendt her paa Stædet at Peder Nøttestad udi 

sin Profession har bragt det saa høit, at ingen endn u har her i 

Landet kunnet aflagt Prøver som han . . . Det er ligesaa bekjendt, 

at bemeldte Nøttestad er en meget fattig Mand og haver liden 

Fortieneste, men om det rejser sig af de udi hans Supplique allerund. 

anførte Aarsager er os ubekiendt. Dog synes hans Andragende 

at have Grund derudi, at ifald Supplicanten havde appliceret 

sig alle ne udi det ordinaire og a!rnindelige Uhrmagerarbeide, 

havde hans Fortieneste været større . . . Saa at han ved at raffinere 

Kunsten snarere har sat sig tilbage end forbædret sig ... » 

Fra Nøttestads verksted er det ned gjennom årene levert et stort 

antall gulvklokker og taffelur (Fig. 19), og mange finnes ennå 

spredt omkring i landet. De står gjennomgående fullt på høyde 

med de beste engelske arbeider. 

Når det gjelder verk med klokkespill og andre spesielle innretninger, 

har ingen annen norsk urmaker levert så mange som Nøttestad. 

Et av hans musikk-ur står på Folkemuseet på Bygdø, et 

annet på Maihaugen, gulvuret i høyesterett er tidligere omtalt (s. 

38). På Københavns Urmakerlaugs jubileumsutstilling i 1930 var 

samlingens første nummer et særdeles vakkert og fint utført taffelur 

av Nøttestad, l det tilhørte den danske konge Chr. VII og har 

vært i dronning Sophie Magdalenas eie. Foruten den vanlige innretning 

for tidsintervaller og datum, har uret klokkespill, fremstilling 

av månens faser og dyrekretsens tegn. Kassen er av ibenholt 

med forgylte bronseornamenter, bunnplaten rikt og vakkert siselert. 

På skiven er gravert en kongekrone og kongelige initialer. 

Nøttestad har også laget lommeur. 

Et ekvipasjeur av Peter Nøttestad korn i 1968 for dagen igjen i 

København. Det ble kjøpt i 1740 av Christian VI. Urets store sølvkapsel 

er et fint stykke gullsmedarbeid med kongens navnetrekk. 

Nøttestad har inngravert på uret: 

Aar Maaned Dag Stund som her paa tegnet ere 

For Sjette Christian af Guds velsignet være 

Gud fryd her Kongens Sjæl saa laenge Mand kand naae 

og lad hans Arve-Stoel til Dommens Dag bestaae. 

Uret er innlemmet i de kronologiske samlinger på Rosenborg Slot. 

(Fig. 20 og 21.) 

I Norges unnakerforbunds Tidsskrift nr. 12 for 1930, s. 198 o.f. 

Fig. 20. Ekvipasje ur av 

Peder Jensen Nøttestad. 

Fig. 21. Sølvkapsel til 

ekvipasje-ur fig. 20. 

(RosenborgSlott.) 

C HRI ST I ANI A

76 C HRISTIANI A 

«Den lille Gave Naturen har givet mig til at udfinde, den haver 

jeg forsøgt at anvende i Uhrmager-Kunsten, og er jeg saaledes 

bleven ferdig med et Stue-Uhr, der viiser og slaaer sine Tiimer 

nøyagtig, men haver desuden den Indretning, at det hver tolvte 

Tiime avspiller en Psalme, ikke med Klokkespil, men med Piber. 

Og naar denne Psalme er paabegyndt, fremkommer fra den ene 

Side de 12 Apostle, og naar de passerer forbi en siddende Christus 

Figur, snoer enhver sig til ham, drejer sig derefter igjen og endelig 

tilsammen gaaer ud ad en Dør paa den anden Side . . . Dette 

Kunst-Stykke, har ingen før mig her haft at forevise, hvorfore jeg 

haaber, at adskillige skulle faa Lyst at besee det, især da det er 

gi ort aven Nordmand og som næsten har vært sin egen Læremester. 

De Høye og Respective som vil beære mit Huus paa Grønland, 

innbydes herved ydmygst og ærbødigst, og er jeg til alle Tider villig 

mod en selvbehagelig Doucør at opvarte med dette Uhrs Foreviisning 

... » 

Annonsen vakte forbitrelse blant byens urmakermestre. Den ble 

ansett som en lite passende reklame, og det forbedret ikke saken at 

annonsøren var en outsider. To år senere ble saken akutt. Lund var 

da flyttet til Christiania og hadde tatt mesterskap. Han rykket inn 

en spaltelang annonse i byens avis og uttaler der bl.a.: 

«Efterat jeg i Itzehohe udi Holstein hos Mester Nicolaj Knobbe 

havde udstaaet min Lære i Uhrmager-Professionen efter meddelt 

Lære- Brev datert den 12 mai 1763 - er jeg i Christiania arrivert som 

udlært Svend samme Aar. Men i aaret 1722 erhvervede jeg mit 

Borgerskab som Mester Uhrmager her paa Stedet. Men næste aar 

har jeg for at opfylde Kongelige Laugs-Articuler, foreviist i Lauget 

det for Uhrmagerne allernaadigst anbefalede Mester-Stykke, som 

ble approberet ... Da jeg har erfaret, at adskilligt Udenlands 

Uhrmager Arbeide indføres, hvorved Pengene udbringes og gode 

Genier tab er Lyst og Ævne til at udføre de nødvendige Deseins til 

Professionens Fremgang her i Landet, bekiendtgjøres herved for 

alle gode Patrioter, som maatte behøve følgende Slags Uhrer: 

Taarnuhrer 8 Dages Sang- og Slag-Uhrer, 8 Dages Astronomiske 

Probeer-Uhrer, Tisch- eller Cabinets-Uhrer item Stutz-Uhrer (ur 

med kort pendel), at samme hos mig kand bekommes ligesaa gode 

for ligesaa civil Priis som af Fremmede.» 

Nå brøt det løs. De eldre urmakere under ledelse av Jørgen Rømer 

C H R I ST IAN I A 77 

leverte et harmdirrende innlegg. En kjenner igjen stilen fra Rømers 

polemikk med byens magistrat. I artikkelen som har til overskrift 

«til forhenværende Grenader Christopher Larsen Lund» heter det 

bl.a. : 

«Det er saa langt fra, at enten Avind over bemeldte Lunds Kunst 

eller Fortrydelse over den Skade, han tænker at tilføye os i vor 

Næringsvei, det vi nedlater os saa dypt at besvare denne Stor-Pra 

Ier, nei det er sandelig allene af Medynk med ham for at udbringe 

ham fra sit indbildte høye Begreb, der giør hans Hierne saa forvirret, 

og om muelig omdanne ham til et fornuftig Menneske. 

Hvad meerbemeldte Lund kalder Mester-Stykke, bestoed udi et 

rundt smedet Hiul, som en passabel Smede-Dreng kand eftergiøre. 

Dette forskrækkelige Mester-Stykke har han forfærdiget hos Oldermanden 

for Smedelauget. Men vi maa fortælle Kunstneren Lund, at 

Uhrmagerne er allerede udi Aaret 1752 den 11 August skildt fra 

Smedelauget og har faaet sine egne Artickler, som atter Aaret 1755 

den 18 Juli ere fornyede, hvor det heeder: De store Uhrmagere et 

Stue-Uhr, som skal gaae 8 Dage med et Optræk item forsynet med 

Viise-Værk, og slaar Kaarterer og fulde Slag og repeterer. Havde nu 

Lund opfyldt anførte Laugs-Artic!er, da skulde vi gi erne beære 

ham med den skiønne Titel af La ugs-Mester, udi hvilken han er saa 

forblindet . .. Hvad Kunst-stykket de 12 Apostle er angaaende, da 

har han ikke ret afcopieret dem, thi vi har hørt, at de vare sagtmodige 

Mænd og larmede ikke saa stærkt som de han har forfærdiget. - 

Til Fløjterne bruges Vind. Til at utbrede sin Kunst giør Christopher 

Lund ligesaa.» 

Ineste nummer av bladet kom så svaret fra Lund: 

«Paa den Bekiendtgiørelse, jeg har ladet indrykke, behage de 

Uhrmagerne J. Rømer, H. Haavelsenog Th . Frogner at svare nogeti 

No. 35. Hvor artigt og vittigt dette deres Svar er og om det kand 

forringe min Agtelse eller forhøye deres egen, overlater jeg rolig til 

alle Veltenkendes og fornuftiges Bedømmelse. Men at det er baade 

ubilligt og urigtigt, det agter jeg her i al Sagtmodighed at forklare. 

De begynder med at nævne mig som [arh en værende Grenadeer, 

og feyler jeg ikke gandske, da skal dette nok betyde ... en Slags 

Bebrejdelse. Men fortiener man Bebrejdelse uden for en skammelig 

og uanstændig Gierning? I det mindste er jeg for min Part uden 

Skam kommen i Kongens Tieneste og uden Skam er jeg derfra


afskediget. Jeg er født paa landet til Soldat, og dette maa Naturen 

undsee sig ved, om detbehøves . . . 

Dog ønskede jeg snarest mulig at løse det Baand, som Fødselen 

havde paalagt ... Saaledes gav jeg mig til den gevorbne militaire 

Tieneste, ogved den Anledning kom jeg til Holsteen, hvor jeg fandt 

Lejlighet til at hjelpe Naturens Lyst og Villighed ved Kunstens 

Anbringelse. Er Kunster og Haandværker saadanne Helligdomrne, 

til hvilke en Krigsmand ikke maa nærme sig? Saalænge dette ikke 

med Kongelige Bogstaver og Fornuftens Grunde bekræftes, saalænge 

tror jeg at have Ret til at føre mig mit fortiente Lærebrev til 

Nytte . .. Derfor har det lovlige Smede laug her i Christiania ligeledes 

antaget mig, og de, som ville modsige eller ere berettigede til at 

fordre Regnskab, dem maa jeg henvise til samme Laug. 

Imidlertid maa jeg erindre de tren de ovennevnte Uhrmagere om, 

at de har begaaet en stor Fejltagelse, naar de behager at fortælle mig 

om Uhrmagere og samrnes Mester-Stykke, hvilket lættelig kunde 

hænde dem, da de selv intet Mester-Stykke have gi ort, og da det 

ikke saa egentlig er deres Sag at kiende de Love, i hvilke de ingen 

Andel have som Kongelig priviligerede .. . 

Uhrmagerne er saavist ikke skildte fra Smedelauget i 1752, tvertimot 

ere de just da paa nye forbundne med samme Laug ... 

Mesterstykket er rigtignok forandret men Articlerne av 11 Aug. 

1752 ere kun for Smedelauget i Kiøbenhavn, hvilket endog staar paa 

Titel-Bladet, og det er kun Uhrmagere i Kiøbenhavn som den 18 

Juli 1755 have faaet separate Laugsarticler for dem selv ... 

Følgelig da Smedene i Christiania allene have at giøre Mester 

Stykke efter Articler av 4 Novbr. 1682 og annet Mester-Stykke end 

ikke her af Lauget modtages for gyldigt, saa bør der ikke saa dristig 

spøges med Kongelige Ord som med et Drenge-Arbeide ... » 

Lunds replikk, en artikkel på tre spalter, har nok virket sterkt, for 

man hører intet mer fra «de Kongelige priviligerede». 

I laugsboken nevnes Lund første gang i 1774, da han fikk dom på 

en av sine svenner. Det følgende år omtales han som den eneste 

urmaker i la uget. Han var oldermann i årene 1780-82. 

Økonomi- og Commercekollegiets journal meddeler i 1779: «Fra 

Uhrmager Christoph. Larsen Lund i Christiania er indkommet en 

Ansøgning, hvori han beder om Privilegium paa at have til Forhandling 

alle Sorter Uhrmager Verktøi til store og smaa Uhre tillige- 

CHRISTIANIA 79 

med de behørige til Forfærdigelse fornødne Inventarier mot Erlæggelse 

af den paabudne til den Kongelige Casse. Hans Grunde dertil 

ere: at disse Ting ikke kan faaes hos de handlende, der ikke forstaae 

sig derpaa at forskrive dem, og når Uhrmagere skal forskrive enkelte 

Ting deraf fra fremmede Stæder, saa koster de altfor meget ... 

Supplicanten der kiender disse Vahre, er sin det at reise udenlands 

for at udsøge de bedste og d ueligste og derefter at forskrive dem til 

at handle og sælge disse Værktøi og Instrumenter til de andre 

Uhrmagere ... » 

Magistraten og stiftamtmannen støttet ansøkningen, og samme 

år fikk Lund Kgl. bevilling til «i Christiania at forhandle de til Uhr 

Værkers indvendige mechaniske Sammensætning behøvende 

Værk-Tøi og Inventarier samt Skiver.» - Lunds forretning med 

urmakerutstyr og verktøyer å regne som den første i sitt slag her til 

lands. 

De fleste av de mange klokker som skriver seg fra Lunds verksted 

er gulvur. Et av hans tidligste er signert: Christopher Larsen lun i 

Opsoloe, andre har lokalbetegnelsen Grønland, de fleste Christiania. 

Ofte er farsnavnet (Larsen) sløyfet. Variasjonene i navnet, 

stedsbetegnelsen og urenes kvalitet har brakt enkelte på den tanke 

at det har vært flere urmakere ved navn Lund på den tid, men dette 

er ikke riktig. Mange av hans eldre ur er av dårlig kvalitet mens de 

senere er betydelig bedre. Ja enkelte er så godt laget at en ikke skulle 

tro at de kom fra samme verksted som de øvrige. Forklaringen 

ligger nær, Lunds personlige ferdighet sto ikke særlig høyt til tross 

for all hans reklame. Men etterhvert som omsetningen økte, skaffet 

han seg dyktige svenner, vi kjenner i alle fall syv ved navn og hvis 

arbeider bærer mesterens signatur. Således har Chr. Schiølberg, 

Samuel Pless og Carl Kaufman arbeidet på hans verksted. 

Lund har ikke- som Nøttestad-lagt an på å «raffinere Kunsten». 

Alle hans ur, bortsett fra det berømmelige «Kunststykke», er av 

nokså ordinær type. Men han har forstått å opparbeide en betydelig 

forretning. Skal en dømme etter hva det i våre dager finnes av 

gamle Christiania-ur må Lund ha levert flere verk fra eget verksted 

enn noen annen laugsmester i byen. 

I sitt første ekteskap var Lund gift med Maria Nielsdatter. Hun 

døde i 1793. Året etter ble han viet til Martha Regina Schlytter født i 

Arendal, datter av kirurg Zacharias Schlytter og Anne M. Paus.

80 C HRI STIA NI A 

Carl Ludvig Kaufman , født 1745, død 1801, var fra København 

hvor han gikk i lære og gjorde sitt svennestykke: «et Syelænder 

Lomme Uhr, som i Amtet antoges». Han dro deretter til Oslo hvor 

han arbeidet hos Christopher L. Lund. I 1775 fremstilte han seg for 

smedelauget «og begiærede at blive antaget som Lille Uhrmager 

Mester i lauget. Til hvilken ende han foreviste et heel forfærdiget 

Tilbehør til et Lomme-Uhr, hvortil alene manglede Cassen, som 

hand icke her i Byen kunde faa forfærdiget, men forbandt han sig til 

snarest samme var at erholde i Kiøbenhavn, at forevise dette Uhr 

sammensat her i Lauget og for Magistraten. Den i Lauget værende 

Uhrmagermester, Christopher Lund, bevidnede at Kaufman selv 

havde forfærdiget det foreviste Uhr, og at det var saa velgiort som 

nogen mester kunde giøre. Oldermanden med samt. Mestere antoge 

deretter bern. C. L. Kaufman som Lille eller Lomme Uhrmager 

Mester i Lauget . . .» Senere på året averterte han i «Norske 

Intelligenz-Seddelen) at han har slått seg ned som mester og meddeler 

bl.a. «at hos mig forarbeides alle Sorter nye Lomme-Uhrer, 

saa og repareres.» 

Fig. 23. G ulvur av Carl Ludvig Kaufman (1745-1801) 

Christiania. 

C HRISTIANIA 81 

Kaufman var oldermand i lauget i 1783. Blant hans arbeider finnes 

flere gulvur med gode verk og vakkert utstyr. (Fig. 23) . Typen er 

utpreget dansk-engelsk. Noe lommeur med hans signatur har vi 

ikke sett. Han var gift med Abel Cathrine Barth som ble begravet i 

1809. 

Ole Larsen Riis, født 1748, var en av Christianias dyktigste urmakere. 

Etter å ha tjent som dreng og svenn i København, søkte han i 

1776 Kgl. bevilling som urmaker i Christiania, uten å ha sittet 

mesteråret. Han henviste her til at mesteråret var sløyfet i artiklene 

for urmakerlauget i Kø benhavn. Han fikk bevillingen på betingelse 

av at «han vil holde Svende og Drenge paa sin Profession» . Etter at 

han, noen uker senere, hadde løst borgerbrev averterte han følgende: 

«Alle Slags Spille-Uhrer, Cabinet- og Lommeuhrer forfærdiges 

og istandsættes av Uhrmager Ole Riis, hvor enhver af det høyrespective 

Publicum med all muelig Vigilance skal blive opvartet til 

Fornøyelse». Året etter ble han opptatt i lauget, og siden var han 

stadig medlem der. Tidligere er nevnt at han i 1801 på laugets vegne 

protesterte mot at det skulle gis en ansøker bevilling til full næringsrett 

til urmakerfaget uten mesterprøve og laugsplikt. Noen år 

senere vendte han tilbake til København. 

Riis har bygget flotte og gode ur, men ikke mange. Et av hans 

gulvur står i Circle Norvegien, Paris. Han var også en hendig 

instrumentmaker og finmekaniker, alminnelig kjent som «Mechanicus 

Riis». I byens avis for 1792 kunngjør han: «Hos Uhrmager 

Riis forfærdiges store og smaae, saavel alrnindelige som nyeste 

opfundne Electricermaskiner der frembringe den positive og negative 

Elektricitet, indrettet baade til medicinsk Brug og Fornøyelse». 

Mot slutten av århundret var han assistent ved Bernt Ankers forelesninger 

i fysikk. 1 

En forfatter har anført at Riis fikk borgerskap som billedhugger i 

1785, en annen har i 1790 innskrevet ham som «spekhøker og 

vertshusholder». Begge deler beror på navnforvekslinger. Riis var 

og ble urmaker og mekanikus så lenge han oppholdt seg i Norge. 

Halvor Ward. Hans levnedsløp er ukjent. Et par gulvur som bærer 

1 11795 hadde en komite av fremtredende menn innsendt ansøkning om opprettelse av et 

norsk universitet . Forslaget ble avvist. Nænnest som en protest holdt så Bernt Anker, dr. 

Miiller og N. Treschow vinteren 1796-97 en rekke offentlige forelesninger i Oslo over 

fysiske , medisinske og filosofiske emner.


hans navn skal ha steds betegnelsen Christiania, men det er tvilsomt 

om han har drevet egen næring der. I hvert fall har han ikke 

hatt borgerskap under navnet Ward. 

Samuel Leon Pless, født 1749, død 1803, sto i lære hos Christopher 

Lund, hvor han var innskrevet som dreng i 1768. I vandringsårene 

arbeidet han bl.a. i København hos hoffurmaker Eiter. Siden kom 

han tilbake til Lund, gjorde sitt prøvestykke og fikk borgerskap i 

1780. Det følgende år ble han opptatt i lauget. Pless arbeidet uten 

svenner, men har allikevel gjort atskillige ur, både gulvklokker og 

taffelur. Et meget vakkert taffelur skal være levert til Peckels gamle 

apotek i Pilestredet. 

Christen Schiølberg (i kirkebøkene forekommer hans navn også 

som Schioldborg), var født 1752 og døde i 1788. Også han gikk i lære 

hos Christopher Lund. Vandring sårene tilbrakte han vesentlig i 

London. Han løste borgerbrev i 1781. Fra 1782 hadde han tilsyn 

med uret i Vår Frelsers kirke og året etter med slottsuret på Akershus. 

Flere av hans gulvur er fremdeles i bruk. De har gode verk og 

som regel hvite skiver. Et av dem står i statsrådets sekretariat. 

Schiølbergs hustru som var datter av Halvor Haavelsen, ble senere 

gift med en annen urmakermester i byen, Amund A. Enger. 

Christian Pedersen Pløen, født 1751, død 1798, tjente sine læreår 

hos C. L. Kaufman. I 1783 «fik Uhrmagersvend Christian Pløen af 

Vor Kiøbstad Christiania Bevilling til at hand, uagted hand ikke i 

den befalede Tiid har tjent som Svend, maa i bemeldte Christiania 

nedsette sig som Uhrmager Mester og derpaa holde Svende og 

Drenge imot at forfærdige Mester Stykke». I 1784 ble han opptatt i 

lauget. Det ser ut til at han har vært enduelig håndverker, menfå av 

hans arbeider er kjent. I 1787 opplyser protokollen over læredrenger 

ved smedelauget i Christiania at « Uhrmagermester i Christiania, 

Christian Pløen, men da boende paa Moss» hadde latt innskrive 

en læregutt (lauget i hovedstaden kunne ha utenbys medlemmer). 

Pløen vendte snart tilbake til hovedstaden og døde der. - Han 

var gift med Karen Johannesdatter og senere med Maren Krog, enke 

etter urmaker P.A. Smebye. - Sønnen, Jacob Christian Pløen var født i 

Christiania 1786, tok borgerskap som urmaker i 1810 og døde i 1831. 

Morten Colling gjorde sitt mesterstykke i København i 1784, og 

fikk samme år borgerskap i Oslo som urmaker. Ellers ukjent. 

Paul Andreas Smebye, døpt 1758, død 1800, var sønn av den navn- 

CHRI STIANIA 83 

gjetne mester Amond Smebyh som grunnla urmakeriet på Toten. 

Paul Smebye begynte som læregutt i hjembygden og fortsatte sin 

utdannelse i hovedstaden. Senere har han så «vandret paa Professionen». 

I 1787 fikk han på stiftamtmannens anbefaling Kgl. bevilling 

til «at han uden at indgaae i Smedde Lauget eller bebyrdes 

med de Omkostninger, som dertil saasom Mesterstykkets forfærdigelse, 

vil medgaae, maae som Uhrmager nedsætte sig udi Christiania». 

Kort etter løste han borgerbrev og gikk i gang med egen 

forretning. 

Smebyes arbeider er gjennomgående pent og omhyggelig utført, 

særlig de senere, men lommeurene har temmelig svært gods. På 

0vstås i Vestre Toten står en av hans gulvklokker, den bærer en 

helt forsølvet skive gravert med kornblomster som hovedmotiv. Et 

av hans taffelur er utstyrt med klokkespill, måneds- og datumverk, 

på bakplaten er gravert initialet K mellom to ankere. Antagelig har 

det tilhørt Karen Anker (1789-1849) gift med grev Herman Wedel 

Jarlsberg (1779-1840), stattholder i Norge. Man kjenner et par 

lommeur med Smebyes signatur, bl.a. ett av eldre engelsk type 

med innskriften Toten, og ett annet med utstyr fra en senere tid 

med signatur: P.A. Smebye. Christiania. No 13. Begge har forgylt 

spindelgangs verk. 

Smebye var gift med Maren Christophersdatter Krog. 

Jens Jørgen Schiøtt (Schjødt), født ca. 1760, død etter 1815, fikk 

bevilling og borgerskap i 1787. Urene fra hans verksted er meget 

gode, noen er utstyrt med klokkespill for opp til 8 melodier. Hans 

navn finnes i 1811 blant bidragsyterne til universitetet. Schiøtt var 

gift med Maren Kristine Ebbesen. Etter hans død satt hun med 

forretningen i mange år. 

Amund Andersen Enger fra Løten var født ca. 1760 og døde 1846. 

Han fikk bevilling som urmaker i 1789 og borgerskap samme år. I 

1791 ble tilsynet med slottsuret overdratt ham. Ved folketellingen i 

1801 hadde han 3 svenner, J.G. Røys, Anders Kuer og Povel Thomassen. 

Enger har laget mange ur, blant hans arbeider finner man 

særdeles vakre gulvur, hvorav flere med klokkespill. Han bidro 

med 100 speciedaler til fondet for opprettelse av et norsk universitet. 

Forretningen ble fortsatt av hans enke. 

Jens Gundersen Røys, født ca. 1765, var utlært som svenn hos H. 

Haavelsen, arbeidet i 2 år hos A . Enger og dro så til England for å

84 CHR I STIA NIA 

fullende sin utdannelse. I 1801 fikk han bevilling som frirnester 

med rett til å holde 1 svenn og 1 dreng. 

Som «Træurmagere og Niirnbergere» 1 er følgende personer oppført 

i folketellingen av 1801 i Grønlands storgate no. 4: Tadeus Bartmen, 

32 år, Anders Sverer, 27 år og Bernhardt Roef, 26 år. Ingen av 

disse har løst borgerskap i Christiania. De kan heller ikke regnes 

med blant byens urmakere. 

Christoph er Pedersen Engh , født 1779, død 1837, korn fra Nannestad, 

hvor faren var lensmann. Han gikk i lære i Fredrikstad og tok 

borgerskap i Christiania 1804. Fra 1820 var han kaptein ved borgervæpningen 

og hans begravelse fant sted under militær honnør. 

Man kjenner flere gulvur fra Enghs verksted, de har fine verk, 

bedre enn mange engelske. Han var gift med Anne Kirstine Jacobsdatter 

Furuset fra Aker. 

Paul Thoma ssen Lie var utlært hos A. Enger. Senere sto han som 

«provisof» (artillerikonstabel) ved 15. kompani til han tok borgerskap 

i 1806. Forretningen ble fortsatt av hans enke. Hun døde i 

1844. Lie var sambygding av Paul Smebye. Om hans bror se avsnittet 

om Toten. 

Anders Christensen Heede var født 1788 i Nykøbing, Jylland. Han 

tilhørte en dansk urmakerslekt som har hatt atskillige representanter 

her i landet (se Kristiansand og Arendal). I 1812 nevnes h an 

som svenn i Christiania og i 1822 fikk han borgerskap som urmakermester 

der. Av hans arbeider har vi bare sett et enkelt gulvur, 

et verk som neppe ville holdt m ål ved noen mesterprøve. I 1834 er 

han blant de 8 urmakere i Oslo som sendte ansøkning om at 

laugstvang måtte bli gjeninnført i urmakerfaget. 

«Quæker» Knud Halvorsen løste borgerskap som urmaker i 1816. 

Senere fant han et annet håndverk som han drev ved siden av. 

Magistratprotokollen beretter: «I 1819, 22 Jan. For Magistraten 

fremstod Uhrmager Knud Halvorsen og anholdt om ogsaa at blive 

meddelt Borgerskab som Paraplyemager. Da der her i byen intet 

Laug er for Paraplyemagere, saa fandt man ikke, at der kunde 

være noget, som hindrede at opfylde hans Begiæring. Thi ble 

bemeldte Halvorsen meddelt tillige Borgerskab som Paraplyemagef». 

Knud Olsen Ørn, født ca. 1792, var utlært hos Amund Enger hos 

I «Niimbergeme») handlet med «galanterivarer», utskårne saker, leketøy, treurm.ffi . 

C HRI STIANIA 

hvem han arbeidet videre som svenn. I 1813 tok han borgerbrev 

som urmaker på Kongsberg. Tre år etter ble han innskrevet «som 

en virkelig Borger til Christiania Bye i Qualite af Uhrmagef». 

Knud Olsen Enger fra Løten var født i 1800 og døde i 1879. Etter å 

ha gått i lære hos sin onkel A . Enger, tok han borgerskap i 1823. 

Siden drev han en betydelig og ansett urmakerforretning i Oslo. 

Blant hans arbeider er et astronomisk ur som lenge var i bruk ved 

Universitetets observatorium. Han har også levert enkelte andre 

arbeider av særlig god kvalitet, bl.a. et meget fint ur med musikkverk. 

Enger sto gjennom en lengre årrekke som kaptein ved borgerkorpset 

i Christiania. - Han var gift med Rebekka Dorothea 

Gil!. 

Roes Simers 1 var født på Bornholm i 1793 og døde 1852 i Risør. 

Faren som var landskirurg på Bornholm ble i 1795 regimentskirurg 

i Nordenfj. gev. inf.reg. og senere brigadelege ved 1. Akershus 

info brig. Han døde i 1837. Fra 1795 var han bosatt i Fredrikstad. 

Roes Simers tok i 1824 borgerskap som urmaker i Christiania. 

Senere drev han forretning og verksted der. Men det var ikke lett 

for en innflyttet urmaker å slå seg frem i hovedstaden på den tid, 

det var ingen mangel på folk av faget der og byen led dessuten 

ennå under ettervirkningene av de hårde økonomiske kriser fra 

1814-årene. Simers søkte seg da over i statens tjeneste og ble i 1837 

ansatt som undertollbetjent i Risør. Der slo han seg til ro for godt 

og drev sin urmakervirksomhet ved siden av sitt arbeid ved tollen. 

Vi har sett flere gode gulvur av Roes Simers, dessuten et veggur 

med tannstang. Av særlig interesse er en rekke lommeur fra hans 

hånd. Norsk Urmuseum har 3 eksemplarer: Et kompensert sølv sylinderur 

signert R. Simers no . 10, et fint ankergangs ur i gullkasse 

(no. 27) og et ankergangsverk (no. 30) hvis plate er gjennombrutt 

slik at hele gangverket er synlig. Også dette er et utmerket arbeid. 

Det er montert i kasse som reiseur. 

Roes Simers var gift m ed Andrea Møller, født i Fredrikstad 1802, 

død i Christiania 1890. 

Thomas H. Erichsen tok borgerskap som urmaker i Drammen i 

1825 og i Christiania i 1829. Død i 1841 . 

l Halfdan luel: Fem gamle Drammens-slekter. Drammen 1926, s. 27. Niels Engh: «Norsk 

Tolltidende, 1846 S. 331. 

85

86 C HRISTIANIA 

Andreas Christian Brinck født 1805, tok borgerskap som urmaker 

i Christiania 1830. 

Christopher Larsen Dahl tok borgerskap som urmaker i Christiania 

i 1830. 

Hans Landtværk fra Kongsberg (eller Hedenstad), født 1801, død 

1838, tok borgerskap i Christiania i 1831. Et sekundur av ham 

finnes på Astrofysisk Institutt, Blindern. Uret har Grahams-gang 

og kvikksølv pendel. 

Morten L. Jahrmann, født 1802, død 1862, var fra Fron i Gudbrandsdalen 

hvor faren var lensmann. Morten Jarmann tok borgerskap 

i Christiania i 1832 og slo seg ned der. Siden dro han tilbake 

til Fron hvor han levet en tid som gårdbruker og urmaker. Han 

døde som urmaker på Lillehammer. 

Johan Frederich Jahrman, foran nevntes yngre bror, overtok bedriften 

i hovedstaden. Han var født i 1811, tok borgerskap i Christiania 

i 1837 og døde i 1878. - Forretningen gikk i 1879 over til Fr. 

Aug. Michelet hvis firmanavn den fremdeles bærer. 

Mikael (Miche/) Paulsen fra Furnes i Vang på Hedmark, var født i 

1805 og døde i Christiania i 1876. Sin første undervisning i faget 

fikk han aven urmaker i Brummunddal. Senere dro han til 

hovedstaden. Hans etterlatte papirer viser veien byens håndverkere 

på den tid måtte gå før de ble mestre i faget. I 1827 begynte 

han sin læretid hos urmaker Roes Simers, etter utløpet av kontraktens 

4 år, gjorde han sitt prøvestykke, et sylinderur. Han ble nå av 

mesteren erklært for svenn og fortsatte ennå en tid på verkstedet. I 

de tre vandringsår arbeidet han hos urmakerne Becker i Liibeck og 

Altenburg i Hamburg. Etter endt læretid meldte han seg i 1836 hos 

magistraten i Christiania iført borgervæpningens uniform, foreviste 

sine attester «og aflagde den befalede Borgered, hvorunder 

han lovede at være sin retmæssige Konge, hans lovmæssige Arvinger 

og Norges Constitution troe, med god Villie og efter bedste 

Evne at udføre de Ombud og Forretninger, som hans foresatte 

0vrighed til Stadens og hans Medborgeres Bedste maatte paalægge 

ham, at ville holde sig Stadens Privilegier saavel som Anordninger 

i Almindelighed efterrettelig og iøvrig i alle Maader at 

opføre sig som en ærekiær og retskaffen borger». 

Mikael Paulsen har laget fine presisjonsverk med kviksølvpendler 

og Grahams-gang. Ett av hans arbeider er universitetsuret 

C HR ISTIANIA 87 

som ble oppsatt i 1853, det kostet 200 speciedaler og er fremdeles i 

god stand. Hans arbeider finnes også i Fysisk institutt på Blindern 

og flere andre steder. 

Paulsens urmakerforretning lever videre. Etter to mellomledd ble 

den overtatt av John Egenæs som også innehadde J. Smiths tidligere 

forretning . Fra 1913 har den tillhørt urmaker Alf Lie. 

Jens Smith var født i Christiania i 1810 og døde der i 1881. Han 

gikk i lære hos Knud Enger. Sin vandringstid tok han meget alvorlig, 

i seks år arbeidet han på en rekke av de mest kjente verksteder 

i Nord-Europa. Ved sin tilbakekomst kunne han således fremlegge 

anbefalinger fra København, Hamburg, Bremen, Berlin, Stettin 

og ikke minst Paris. I 1838 fikk han borgerskap og startet sin 

egen bedrift. 

Som tidligere nevnt var det på disse tider at taffelurene hadde 

sin egentlige epoke i Norge, særlig de vakre forgylte bronseur 

med dekorative figurer av forskjellig slag. Paris var hovedstedet 

for fremstilling av disse ur. Fra sin læretid der hadde Smith førstehånds 

kjennskap til arbeidet og til hva de forskjellige firmaer leverte. 

Gjennom hans forretning er det i Christiania solgt et overordentlig 

stort antall gode og vakre ur av denne type. Hos gamle 

Christiania-familier kan man ennå finne mange av dem i bruk. De 

bærer signaturen Jens Smith Christiania, men de er alle innført fra 

Paris. 

Heinrich Kleiser fra det badiske Schwarzwald, var født 1814 i 

Urach og døde i Christiania i 1882. Hans far, Augustin Kleiser, 

født 1778, død 1858, hadde funnet veien dit i begynnelsen av 

1820-årene og gjort gode forretninger ved å selge Schwarzwalderur 

både i hovedstaden og omkring på markedene. Siden dro han 

tilbake til sitt hjemland. 

Heinrich Kleiser kom til Norge i 1830-årene og søkte borgerskap 

som urmaker i Christiania. Han ble imidlertid avvist da han 

ikke tilfredsstillet de faglige betingelser. Heller ikke ville noen av 

byens urmakere ta en mann i lære som representerte en så farlig 

konkurranse. Han dro da tilbake til Schwarzwald, gjorde sin fagprøve 

der og meldte seg igjen for magistraten i Christiania. Denne 

anså nå de fastsatte krav tilfreds stillet og føyet til i sin erklæring: 

«Da Comparenten forøvrig var iført fuldstændig Borgeruniform, 

fandtes intet videre at erindre mot den attraaede Borgerskabs

88 C HRI ST I AN I A 

Meddelelse.» Kleiser ble deretter i 1836 innskrevet som borger og 

urmakermester i Christiania. En yngre bror, Hieronymus, tok borgerskap 

i Trondheim. 

Heinrich Kleiser er en av de meget få urmakere som har hatt 

norsk borgerskap for produksjon av Swarzwalderur. Det berettes 

at han og broren vinterstid dro fra marked til marked med hest og 

slede og en last med treur som de frem bød til salgs. 

Gjennom Kleisers furnitur-forretning i Christiania ble det også 

innført betydelige mengder halvfabrikata, ferdige deler (deriblant 

urskiver) og verktøy. Firmaet som fortsatt bærer det gamle navn, 

drives i dag som engros-forretning. 

Carl Johan Brinck tok borgerskap i Christiania i 1834. Som et kuriosum 

kan nevnes at Brinck ved Kgl. res. av 10. mai 1851 fikk 

«tillatelse til i 1 Aar, at reengjøre, utfylde og udtrække Tænder, alt 

under følgende nærmere Betingelser .. . » 

Urmakere elter laugstidens utløp faller utenfor denne boks 

ramme, men vi skal likevel nevne to urmakere som har laget en 

rekke gode og originale arbeider: 

Edv. Engebretsen, født 1856, død 1925, omtales som en sjelden 

dyktig fagmann. Han var det meste av sin tid bosatt i Hamburg, 

men arbeidet også i Christiania hvor han drev forretning i 

Fig. 24 . Urskive av Edv. Engebretsen (1 856- 

1925) . Christiania. 

C H R I STI AN I A 89 

1892-1900. Av egne arbeider har han levert omkring 25 stykker, 

således bl.a. astronomiske gulvur, lommekronometre og andre 

lommeur. Et av hans gulvur er innkjøpt av Norges Urmakerforbund 

og finnes på Norsk Urmuseum. 

H.A. Hansen var født i 1857 på en husmannsplass i Kråkstad og 

døde i Oslo i 1936. Dit reiste han som 20-åring og slo seg på 

salmakeriet. Samtidig var han opptatt av urmakerkunsten, eksperimenterte 

seg frem og lærte beregninger av tyske bøker. I 1909 

begynte han som urfabrikant. Han har levert 6-dagers gulvur med 

Grahams-gang og kontra sperre, atskillige også med musikkverk, 

vandrende himmellegemer m.m., dessuten enkelte observasjonsur. 

Flere av maskinene på hans verksted konstruerte og laget han 

selv. 

H. Hansen sto ikke i urmakernes ruller, men hans arbeider har 

funnet anerkjennelse også blant fagets menn. Han fikk sølvmedalje 

på landsutstillingen i 1914, og i 1934 mottok han kongens 

fortjenstmedalje. 

På en urskive (fig. 24) har mesteren gravert en lengre versifisert 

dedikasjon. Den slutter med følgende appell: 

«Hver fremtidens unnaker må sig passe 

for vandalisme p å ur og kasse. 

Isætt en foring, om verket kan trænge den, 

men la ingen med hammer og punsel dæ nge den .» 

Urmakernes nasjonalitet er ofte vanskelig å fastslå når det gjelder 

tiden fra 1500 og 1600-årene, det ser ut til at mange, kanskje de 

fleste, har vært danske eller av dansk herkomst. Fra 1700 til 1728 

noterer vi en engelskmann, en nordmann og tre il fire danske. 

Siden er nordmennene helt i overtall om enn de gode tider omkring 

slutten av århundret også har trukket noen hit fra Danmark. I det 

følgende tidsrom, 1800-1869, finnes enkelte svenske og danske, en 

tysker fra Schwarzwald m .m ., ellers er det omtrent bare norske, de 

fleste fra storbygdene på Østlandet. Fra Vestlandet ingen. 

Etterfølgende er en fortegnelse over urmakere i det gamle Oslo 

og Christiania med forsteder fra midten av 1500-årene tillaugstidens 

slutt. Den omfatter de urmakere som er omtalt i den foranstående 

tekst, dessuten senere urmakere, i alt 88. Man må 

sannsynligvis regne med noen fler selv om det totale antall neppe 

kan ha oversteget 100.

Navn 

URMAKERE I DET GAMLE OSLO OG CHRISTIANIA MED FORSTEDER 

til utgangen av laugstiden 

Peder Kleinsmed 

Abraham Seiermaker 

Ja cob Smelter Seierma ker 

Hans Uhrmager 

Hans Nielssøn 

Hans Steen"" (identisk med 

Hans Stenbuck) 

Unger, Morten"" 

Nielssøn, Jens 

Møller, Jens Jensen 

Nichlas Uhrmager (identisk 

med Gude, Nicolaus) 

Christen Uhrmager 

Gundersen, Ko lbjørn (identi sk 

med Ko lbiørn G. Øen) 

lnger Uhrmager 

Fra 

Kbh. 

Holland 

Holsten 

Borgersk. 

Lohman (Laumand), Johan D. Danmark 

Lohman, Nicola us Danmark 1702 

Eegh, Joen J. 

Wagener, Hans Joachim"" 

Gørtz, F. "" 

Allen (Alling) James England 1719 

Storm, Kield Michelsen 

Prætorius, Daniel E. 

Strømboe, Anders 

Nøttestad, Peder Jensen 

Rømer, Jørgen 

Ender, Hans Chri stian 

(Endresen) 

Haavelsen, Halvor 

Haavelsen, Erich 

Frogner, Thomas Ch ri stopher 

Schrøder, Jørgen Otto 

Lund , Christopher Larsen 

Kaufman, Carl Ludvig 

Riis, O le Larsen 

Pless, Samuel Leon 

Schiølberg, Christen 

Pløen, Christian Pedersen 

Calling, Morten 

Smebye, Paul Andreas 

Schiødt, Jens Jørgen 

Enger, Amund Andersen 

Røys, Jens Gundersen 

Engh, Christopher Pedersen 

*Har ikke vært fast bosatt i byen. 

København 1727 

1728 

Stange 1734 

Chra. 1764 

Vågå 

Hedmark 1754 

Chra. 

1770 

1771 

1772 

Kbh. 1775 

Chra . 1776 

1780 

1781 

1783 

Kbh. 1784 

Toten 1787 

1787 

Løten 1789 

1801 

Nannestad 1804 

Anmerkning 

Nevnes 1557 (Akershus slott) 



Nev nes 1610 (Akershus slott) 





Nevnes 1639- 48 (Akershus slott) 

F. 1624. Bosatt Chra. ca. 1660- 

1668. D. Bergen 1696. 

BegT. 1677 

Nevnes 1681 og skifte 1695 

BegT. 1708 

Nevnes 1700 

Nevnes 1696. Begr. 1711 

Nevnes 1701 

Nevnes 1705 

Nevnes 1705 

Begt. 1744. En ken forts . 

BegT. 1732 

BegT. 1745 

D .1732 

F. 1693(17021). Begr. 1763 

Døpt 1720. Begr. 1776 

F. 1722. D . 1782 

Begr. 1795, 72 år 

Begr. 1804, 36 år 

Begr. 1782, 54 år 

BegT. 1773 

Oldermann 1780-82. B. 1786, 57 år 

Oldermann 1783. B. 1801, 56 år 

F.1748 

Begt. 1803, 54 år 

Begr. 1788,36 år 

Begt. 1798, 47 år 

Døpt 1758. Begr. 1800 

F.ca.1760 

F. ca . 1760. D. 1846. Enken forts. 

Frimestet. F. ca. 1765 

F. 1779. D. 1837 

Navn 

Lie, Paul Thomassen 

Pløen, Jacob Christian 

Halvorsen, Knud 

Ørn, Knud Olsen 

Heede, Anders Christensen 

Enger, Knud Ol sen 

Beckmann, Adolph 

Simers, Roes (Roos) 

Erichsen, Thomas H . 

Brinck, Andreas Christian 

Dahl, Christoffer Larsen 

L:md tværk, Hans 

Jahrmann, Morten L. 

Brinck, Carl Johan 

Olsen, Carl Anton 

Paulsen, Mikael 

Kleiser , Heinrich 

Jahrman, Johan Frederich 

Smith, Jens 

Thronsen, Simen 

Smith, Christian Aug. 

Andersen, Peder 

Liitz, Alowisius A. M. 

Halvorsen, Hans Olaus 

Hedeis, Anton Halvorsen 

Nielsen, Johannes 

Hansen, Johan Petter 

Løyen, Frederik 

Spongberg, AIfried G. M. 

Ringvold, Sophus Emil 

Hansen, Mathis 

& ichsen, Henrich 

Christophersen, Sigv. 

Holst, Lars Thurmann 

Wa llin, Frantz Joseph 

Olsen , Hans 

Olsen, Anders 

Johnsen, Anders 

Olsen, Ole G. 

Kjørwitz, Gustav H . 

Magnussen, Mathias 

C HRI STIANIA 91 

Fra Borgersk. Anmerkning 

Toten 1806 

Chra. 1810 

1816 

1816 

Danmark 1822 

Løten 1823 

1823 

Bornh. 1824 

1829 

Chra. 1830 

Chra. 1830 

Kongsberg 1831 

Fron 1832 

Chra. 1834 

1836 

Vang, 

Hedmark 1836 

1836 

Fron 1837 

Chra . 1838 

Viker, 

Ringerike 1837 

1838 

1844 

Kbh. 1846 

1849 

1849 

Spydeb. 1850 

1852 

1853 

1853 

1853 

1854 

1854 

1855 

1855 

Sverige 1858 

Gran 1859 

1859 

1859 

1860 

Stockh. 1860 

1863 

Enken forts., d. 1844 

F. 1786. D. 1831 

Borgersk. 1819 også som 

paraplymaker 

F. 1788 

F. 1800. D. 1879 

F. 1793. D. 1852 i Ri sør 

Borgersk. Drammen 1825. 

D.1841 

F. 1805 

F. 1801. D . 1838 

F. 1802 . D . LilIeh. 1862 

Borgerskap oppsagt 1856 

F. 1805. D. 1874 

F. 1814. D. 1882. Borgersk. på 

Schwarzwald-ur 

F.181l . D. Chra . 1878 

F. 1810. D . 1881. Enken forts. 

F.1813. Utlært i Drammen 

Borgersk.oppsagt1855 

F.1823 

D. etter 1860 

F. 1820. D. 1871. Enken forts. 

Borgersk. 1859 også som gj ørtler 

og 1860 som dreier. Form. i 

H å ndvkf. 1862-63. D. 1885 

Også børgersk. som gullsmed 

Borgersk.oppsagt18S6 

Enken forts. 

Borgersk. oppsagt 1862 

F.1817 

Før borgersk. Christiansand. 

Oppsagt borgersk. Chra. 1861. 

F. 1829 

F. 1827 

Før borgersk. Gjøvik

92 

Navn 

Thorstad, Th. J. 

Grøndahl, Knud Olsen 

Stave, Engebr . Olsen 

Lassen, Jens 

Engebretsen, J. E. A. 

Fra 

Al 

Mandal 

Chra. 

CHRISTIANIA 

Borgersk. Anmerkning 

1867 

1867 

1868 

1868 

1868 

F. 1836 

F. 1831. Borgersk. oppsagt 1890 

F. 1834. Før borgersk. Kongsb. 

Borgersk. oppsagt 1878. Chra. 

F. 1840. Enken forts. 

AKERSHUS FYLKE 

DRØBAK 

Gjennom 16- og 1700-årene var Drøbak vokst opp til å bli en viktig 

utskipningshavn for trelast. Stedet lå under hovedstaden inntil 

det fikk kjøpstadsrett i 1842. 

Blant de 1100 innbyggere som Drøbak hadde i 1801, finner man 

atskillige håndverkere, bl.a. et par klokkemakere. En av disse, 

John (Joen) Iversen har levert en rekke vakre gulvur med messingskiver 

og fine verk. På gården Aschjem, Holstad i ÅS står et av 

hans gulvur med datumglugge. Skivens nederste del er dekorert 

med vakre graveringer og bærer signaturen: John Iversen inc. 1 

Drøbach 1761. 

Iversen skal ha utvandret til Amerika. 

LANDDISTRIKTENE 

Omkring år 1500 eiet kirker og klostrer i og ved Oslo den overveiende 

del av jorden i Akershus, ved reformasjonen ble mesteparten 

konfiskert av kronen. For å dekke det enorme pengebehov 

etter krigen i 1657-60 tok kongen til med å selge av krongodset. 

Like til slutten av århundret ble det således avhendet et betydelig 

antall gårder, mest til rikfolk i byen, men senere også til bøndene. 

Også etter Den store nordiske krig kjøpte bøndene sin jord aven 

konge i pengeknipe. Selveier-bøndenes antall steg derved så sterkt 

at de etterhvert kom til å danne kjernen i det norske samfunn. 

Fra gammel tid sto fylket i nær forbindelse med hovedstaden. 

Som nevnt hadde rikfolk fra Christiania skaffet seg tildels store 

1 Forkortelse for lat. incidit, «har skåret» I ofte brukt på gamle kobberstikk etter stikkerens 

navn.

94 AKERSHUS FYLK E 

eiendommer omkring i distriktene. Noen bodde der av og til, 

andre slo seg ned som godseiere. Videre tok et betydelig antall 

geistlige, militære og sivile embetsmenn bopel omkring i bygdene. 

Også flere bruk hadde etterhånden etablert seg der, bl.a. 

jernverkene i Bærum, Hakadal og Eidsvoll fra Christian IV's tid, 

Hurdals glassverk fra 1755 og en rekke sagbruk. 

Alt i alt var det således mange mennesker i landdistriktene som 

sognet direkte eller indirekte til bykulturen og hvis hjem i mangt 

og meget har fått sitt utstyr fra hovedstaden. 

Sett på denne bakgrunn er det rimelig å anta at det har vært ur å 

finne hos «conditionerte» familier i fylket på et tidlig tidspunkt, i 

begynnelsen av 1600-årene eller før. Men den intime kontakt med 

byen har også ført til at de eldre ur ble utskiftet forholdsvis tidlig. 

Først har smijernsurene vandret videre ut på bygdene, og siden 

har lanterneurene m .m. gått samme vei - hvis de da ikke er havnet 

i smeltedigelen. 

Senere har vi skifteprotokollene å holde oss til. Således nevnes 

f.eks. at det i 1710 blant sorenskriver Geddes innbo på Romsås i 

Ullensaker fantes «et Slaugwerck i Stuen». Et stueur til 6 rdl. etter 

lensmann Kr. Frogner i samme prestegjeld er registrert i 1729. Til 

sammenlikning kan nevnes at en ku kostet 2 it 3 rdl. i samme strøk 

ved de tider. 

Hos bøndene har det nok vært langt mellom urene i denne periode. 

Fra private regnskaper kjennes et enkelt tilfelle hvor det 

dreier seg om en timeklokke som ble bestilt aven storbonde i 

Aurskog i 1679. (Se s. 99.) At dette hendte i et strøk hvor det ennå 

fantes gamle selvstendige bondeslekter, har sin interesse. I de 

bygder hvor selveierstanden ble bygget opp senere, synes det å ha 

trukket lenge ut før ur kom i bruk hos bøndene. Det var da også 

meget sparsomt med klokker blant dem i første del av 1700-årene 

og noe senere. Stort sett var det bare hos storbøndene at det her og 

der fantes klokker på gårder i distriktet. Fra Sørum beretter tradisjonen 

at eieren av gården Refsum omkring 1760 lot en av sine 

mange husmenn lære urmakeri for at klokkene på hovedgården 

kunne få fagmessig tilsyn. 

Den store stigning i trelasteksporten mot slutten av århundret 

brakte gode penger også til bygdene. Dette merkes da også på den 

stigende tilgang på ur i mange av herredene. Av skiftene sees at 

AK ERSH US FYLKE 95 

«Stueuhre, der repeterer», var betydelig høyere verdsatt enn klokker 

av eldre konstruksjon. Lommeur forekommer ikke sjelden, de 

var mest fra London og ble gjerne taksert til 10 rdl. Når det gjaldt 

behandlingen av urene var det nok så som så på de mindre gårder. 

11800 ble postbonden Ole Langeland stevnet til tinge fordi posten 

kom for sent frem og timesedlene ikke var påtegnet. Han forklarte 

da blant annet: «På Risebru er 5 it 6 Bønder, som kiører Posten 

efter Tour, men allene een af dem kan skrive, og han har ingen 

Klokke. De andres Uhre kan undertiden gaa, men oftest staae de.» 

Omkring på gårdene i fylket er det i våre dager ikke så mange 

klokker tilbake av lokal produksjon. En del har delt den triste 

skjebne med mesteparten av hva det ellers fantes av gammel bygdekunst 

i Akershus. Kasseringen av gammelt bohave begynte tidlig 

på de kanter, og var i full gang i 1850-årene og fortsatte i den 

følgende tid. Atskillige klokker ble ødelagt i denne periode. Fra 

1890-årene av har byfolk innkjøpt ikke så få etter hvert som de 

gamle gulv ur kom på mote. Men tallet på de Akershus-ur som 

finnes i Oslo er i virkeligheten lite i forhold til hva det finnes i 

byen av ur fra Hedmark, Oppland og Buskerud. 

I det hele må en anta at produksjonen av ur i Akershus Fylke 

ikke har vært særlig stor. Tallet på klokkemakere der - ca. 35 - var 

da også forbausende lavt i forhold til f.eks. Oppland og Hedmark 

som hadde henholdsvis ca. 80 og 120. 

Generelt tør forklaringen være den at Akershus Fylke lå for nær 

hovedstaden. Meget av den arbeidskraft som jordbruket ikke behøvet, 

ble absorbert av byen, og interessert ungdom som ville gå 

håndverksveien fant naturlig sin vei dit. 

Men det som i enda større grad virket til skade for utviklingen 

av håndverksnæringen i Akershus, var den enorme kjøretrafikk 

som fant sted gjennom de største fogderier i fylket, Øvre og Nedre 

Romerike. Ingen andre distrikter kunne oppvise noe tilsvarende. 

I første rekke gjaldt det transport av trelast til hovedstaden. Vel var 

det ikke så store skogstrekninger i Akershus, men desto mere 

tømmer ble det fløtet frem fra Østerdalen, Solør, Odalen og Gudbrandsdalen. 

Fra Glomma og Vorma ble det kjørt på slede til sagene 

i Ullensaker, Skedsmo og Enebak og siden til Christiania som 

planker og bord eller rundlast. Opp til 3000 hester ble brukt i denne 

trafikk d.v.s. halvparten av alle hester i fylket. - Hertil kom den

96 AKERSHUS FYLKE 

store varetransport hele året rundt mellom Christiania og Mjøsdistriktene. 

Trafikken sluttet først etter at Hovedbanen ble åpnet i 

1854. 

I offentlige beretninger fra den tid klages det jevnlig over at 

mange gårder ble vannskjøttet fordi bøndene foretrakk å delta i 

denne transportvirksomhet. 

Bedre gikk det heller ikke for håndverket. De bygder som mottok 

hovedtrafikken ble gjennomgangsstrøk med all den uro som 

dette førte med seg. Det ble hverken tid eller ro til å lære et 

håndverk ordentlig og drive det seriøst. I de bygder som sognet til 

kjøretrafikken var det derfor naturlig nok et fåtall som tok opp et 

så krevende yrke som klokkemakernes, og enda færre som drev 

det synderlig langt i faget. 

Det var altså helt spesielle forhold som førte til at tallet på klokkemakere 

i Akershus Fylke ble betydelig mindre enn man kunne 

vente. 

AKER OG FOLLO 

Av de få klokke make re i Asker prestegjeld er det bare en som er 

verd å nevne, nemlig Erland Ellefsen Blackstad, født ca. 1720, død 

1780. Skjønt han "var odelsgutt på en av bygdens beste gårder, dro 

han til Christiania for å lære urmakerkunsten. Etter alt å dømme 

må han der ha arbeidet på Peder Nøttestads verksted. I 1748 fikk 

han skjøte på Blakstad etter faren lensmann Ellef Blackstad. Med 

kirkeinspeksjonen i Fredrikstad inngikk han i 1751 en kontrakt om 

levering av et større tåmur til byens kirke (s. 107). Erland Blackstad 

har laget atskillige gulvur med vakre messingskiver. Ifølge 

tradisjonen skal han ha laget ikke mindre enn 12 gulvur med klokkespill. 

På Blakstad gård står et av hans arbeider datert 1687. Årstallet 

må selvsagt ha vært tilføyet senere. 

I Bærum har det vært atskillige klokkemakere. De en kjenner fra 

eldre tid kan imidlertid ikke sies å ha levert klokker av særlig høy 

standard. Men fra 1800-tallet har flere prestert gode, ja tildels utmerkede 

arbeider. 

Vilhelm Furuset som eiet gården Furuset syd for Tanum kirke, laget 

vakre stueklokker, tildels med månefaser og andre kalenderan- 


Fig. 25. 'Urskive fra gulvur av Haagen Andersen, Tanum (1800-1866). Fig. 26. Urverk av 

samme mester. 

giveIser. Han skildres som en opplyst og driftig mann, dyktig 

både som bonde og smed. Dessuten var han våpensmed for Asker 

kompani og for arsenalet. Han døde i 1854, meget gammel. 

Haagen Andersen, født 1800, død 1866, var bosatt på Tanum. Der 

ryddet han en liten jordflekk, Hellerud, hvor han levet i trange kår 

med stor familie. Sin første undervisning i faget fikk han aven 

svensk urmaker, siden arbeidet han videre, mest på egen hånd. 

Hans ur må regnes til de aller beste blant landsurmakernes arbeider. 

(Fig. 25 og fig. 26). Et av hans siste er et gulvur med årsgang, 

det viser tid, måned og skudd-dager. Datumtallet innstilles automatisk 

hver måned. Uret har kompensert pendel, Grahams-gang 

og kontra sperre og er i det hele et overordentlig fint og vakkert 

arbeid. Et og annet lommeur skal han også ha laget. Hans nevø var 

den kjente urmaker Hans Pedersen i Drammen. 

Kock på Vågøy var instrumentmaker. Han laget gode og solide 

ur med hvite skiver.


Aker. Erich Olsen Braaten bodde i strøket ved den nåværende 

Frogner kirke. Han leverte gode og vakre klokker, deriblant taffelur. 

Anders Børgen (Borgen) sto ikke særlig høyt i fagmessig henseende, 

men de arbeider han har etterlatt seg er ikke dårlige. 

Ellers vites lite om at folk i Aker har drevet urmakervirksomhet, 

bortsett fra de som bodde i forstedene ved Akerselven og som 

tidligere er omtalt under Christiania. 

Fra Kråkstad nevnes Daniel Falck. Antagelig levet han i siste halvdel 

av 1700-årene. Ove A. Bull, født 1803, død 1856, var gårdbruker 

og urmaker i samme prestegjeld. Han flyttet i 1849 til Nordby i Ås. 

I Vestby og nabo herredet As er Peder Bjørlien den mest kjente av 

urmakerne. Han holdt til på Åros hvor han drev urproduksjon i 

stor skala. Flere hundre gulvur er kommet fra hans verksted. De 

finnes på de fleste gårder i egnen og også på mange steder utenfor 

de to herreder. For det meste leverte han alminnelig salgsvare, ur 

med hvitmalte skiver og platiner av jern. Men man kan også treffe 

på arbeider av ham av bedre kvalitet og med finere utstyr. Bjørlien 

hadde ord på seg for å være en dreven mekaniker. Omkring 1812 

finner vi at sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen, som var 

sterkt interessert i bygdens fremgang, «henvendte sig til en i Aas 

Sogn opholdende habil Uhrmager og Mechaniker, Bjørlien med 

Forespørgsel, om han ikke, naar de fornødne Penge blev ham 

forskudte, kunde have Lyst og Evne til at anlægge en eller anden 

fabrikmæssig Indretning.» Imidlertid er det ingen som vet å berette 

noe om hvorledes det gikk med sorenskriverens fabrikkplaner. 

Antagelig er de ikke blitt realisert. 

I Nordby drev Ove Bull urmakervirksomhet i Pollen til sin død i 

1856. Også Gulbrand Olberg arbeidet som urmaker i Nordby (omkring 

1850). 

NEDRE ROMERIKE 

Den eldste av de klokkemakere som vi kjenner fra bygdene i landet 

har holdt til på Botner i Høland ved sydenden av Bjørkelangen. Om 

ham finnes en pålitelig beretning i en regnskapsbok fra Berger i 

Aurskog. Regnskapene som omfatter en stor del av 1600-årene er 

A K ERSHUS FYLK E 99 

ført av Erik Gundbjørnsen Berger 1 som var stor jordeier og en mer 

enn alminnelig opplyst mann. Oppgavene viser at han i 1679 lot 

gjøre en timeklokke hos Torkel Botner i Høland til sin eldste sønn 

Jon Hogstad, som et par år senere ble lensmann i Aurskog. 2 Både 

Jon Hogstad og hans brødre var hendige folk og duelige smeder. 

Man kan således gå ut fra at den mann faren gjorde sin bestilling 

hos, ikke har vært en alminnelig landsbysmed, men en kjent finsmed 

og klokkemaker. 

Det ser ut til at andre senere har tatt opp håndverket i bygden. I 

hvert fall ble det laget ganske mange klokker etter 1750-årene, men 

det er ikke lett å si noe fordelaktig om klokkemakerkunsten i 

bygden på denne tid og den følgende. Riktignok skriver Reidar 

GjellebøI i 1771: «Der gives adskillige Professionister i Bygden, 

iblandt dem Smede, Snedkere, Uhrmagere m.fl., som næsten uden 

Undervisning have bragt det til større Fuldkommenhed, end man 

kunde forestille sig». Men Gjellebøl var selv fra Høland! Derimot er 

Jens Paludan, sogneprest i bygden fra 1806 til 1820, kommet til et 

annet resultat: «Hvad man kan kalde duelige Haandverkere, findes 

ikke her, men vel en del taalelige Fuskere». 

Av urmakerne skal bare nevnes Jon (Johan) og Svend Gundersen på 

Rud, nær grensen mot Trøgstad. De har laget en mengde klokker 

nummerne går opp i over 400 - men både verk og utstyr er grovt 

utført. 

Aurskog prestegjeld har gjennomgående hatt en opplyst og ganske 

velstående gårdbrukerstand. Bygdens klokkemakere holdt stort 

sett til i strøket omkring kirken. 

Jens Bogstad, født ca. 1726, død 1784. Mekaniske innretninger av 

forskjellIg slag var hans store lidenskap. Etter kirkebøkene å 

dømme har han ernært seg som urmaker, hans arbeider er imidlertid 

grove og primitive. Noen av urene har snoropptrekk, timeverk 

og skiver av tre, andre, av noe bedre kvalitet, har det vanlige 

opptrekk og skiver av hamret jernplate. Ofte er feltet innenfor 

timeringen dekket aven tynn messingplate. Ur no. 262 står i en 

kasse med årstallet 1767. 

, Anders Heyerdahl: Genealogiske opptegnelser om Slegtlinjeme Heyerdahl. 1890 s. 15, 16 

og25. ErikG. Bergervarfødt i 1605, ogdøde i 1691. 

2 Ved et skifte på Hogstad 1751 er registrert et stueur med kasse til 7 rdl. Det kunne være 

Torkel Botners klokke. Uret ble kjøpt av Anders Pedersen, lensmann i Aurskog, bosatt på 

Hogstad.


Frederich Rannem, sønn av Jens Bogstad, var bosatt på plassen 

Ranum under gården Tønsberg, men flyttet senere til Romhus. 

Rannems klokker likner meget farens. En av dem bærer årstallet 

1793 og nummeret222, men han har senere gjort flere. 

Mads Romhus, sønn av foregående, drev samme profesjon. Han 

forlot Aurskog og slo seg ned i Nes på øvre Romerike, hvor håndverket 

var mere utviklet. Det viser seg at han er gått over til å 

anvende den inndeling av urverket som Ole Braaten (s. 101) hadde 

innført der. Videre skaffet han seg skjæremaskin og annet verktøy. 

De klokker han senere laget, går lett og godt, men utstyret er ikke 

stort likere enn før. Tallskiver og platinerer som regel av jern. 

Jens Bogstad, hans sønn og sønnesønn, har vært meget virksomme 

i faget. Flere av urene finnes i Nes og på nordre side av 

Glomma. 

Hans Bogstad, bror av Jens Bogstad, har laget mange klokker, men 

noe fint arbeide presterte han ikke. Et av dem bærer nummeret 55 

og årstallet 1796. Nr. 327 finnes i Trøgstad bygdemuseum. På Ullerud 

i Aurskog står en gulvklokke med hans navn. Kassen er merket 

aven geværkule og forklaringen gis i følgende innskrift: 

DetteSaar 

likkjegalen 

Svenskekugle 

paa Gaarden 

Finstad i Urskoug 

den lBAprillBOB. 

Engebret Bogstad, døde ca. 1790. Han har laget mange klokker, 

men de er gjennomgående av dårlig kvalitet. Nr. 147 står på Funni i 

Nes. 

Mads Ødegården skal være død omkring midten av 1800-tallet. 

Hans arbeider har tilknytning til Romhus-urmakernes. 

I Sørum har det vært et par klokkemakere, men detvi vet om deres 

produkter frister ikke til nærmere omtale. 

Fra Skedsmo må nevnes Hans Hansen Bøhler, som leverte ur med 

bra verk og pent utstyr i messing. Flere av dem er fra 1780 og 

1790-årene. 

I Nittedal har Anders Biertnes gjort mange tiltalende og solide 

gulv ur, med messingskiver. De var signert: Anders Larsen, Nittedal 

eller Anders Biertnes. 

ØVRE ROMERIKE 

I Krafts beskrivelse av 1820 uttales at en rekke av disse bygder sto 

høyt i kultur og velstand. Forholdene på de større gårder var romslige 

og det var bra med utstyr av enhver art. Noe kom fra hovedstaden, 

men en stordel ble også laget i bygden. 

Nannestad har hatt en dyktig urmaker i Peder Laavæg. Hans klokker 

er gode og har et tiltalende utstyr. Datumbue er ofte anvendt. 

I Ullensaker laget noen av de mindre gårdbrukere gulvklokker 

Blant dem kan nevnes Christen Nielsen Lechedalen, født 1758, død 

1809. Han arbeidet først på Ukestad i naboherredet, men flyttet 

senere til Lechedalen, en av Røglergårdene nær Gardermoen. Han 

har laget mange klokker. Antagelig var han selvlært for de eldre er 

nokså primitive, hans senere arbeider står imidlertid kvalitetsmessig 

betydelig høyere både hva verket og utstyret angår. 

Jens Christoffer Kolby, født 1756, død etter 1800, er lite kjent. De 

klokker som finnes etter ham er simple å se til, men gangen skal 

ikke være så verst. 

Ole Hansen Nordby, født 1789, død 1862, drev med gjørtler- og 

sølvsmedhåndverk. Han har gjort mange gulv ur. De er ikke av 

særlig høy kvalitet, men sies å gå bra. 

De fleste klokker fra Ullensaker bærer tallskiver av jern med 

bronserte ornamenter. 

I Nes herred går følgende historie fra gamle dager: En tid ut i 

1700-tallet kom to fremmedkarer til bygden, de leiet et rom på 

plassen Bråten og tinget plassgutten til ærendsvenn. Selv holdt de 

seg stadig innendørS, og folk skjønte ikke hva de tok seg til. Men en 

dag kom øvrigheten til gårds og arresterte begge for falskmynteri. 

De ble sendt til København, og med dem husmannsgutten Ole 

Nielsen Braaten. Falskmynterne ble lagt i jern, men Ole slapp fri da 

han bare kunne regnes for en «vekstringsunge» og ikke hadde 

begått noe ulovlig. I København var han en tid i urmakerlære, 

hvoretter han vendte tilbake til Nes og bodde siden på Bråten. 

Stedet heter ennå Urmakerbråten. Han laget bra verk med velsk årne 

hjul og lett gang. Men utstyret var gjerne av det billigste slaget: 

tallskive av jern, ring av tinn og ornamenter av bly. På skivene 

hadde han stundom støpte figurer som representerte de fire årstider: 

vårarbeideren med et så-løp, slottekaren med ljå, skurkaren


med sigd og korn bånd og som karakteristisk for vinteren: en mann 

som varmet seg ved ilden. I feltet innenfor tallringen satte han ofte 

Christian VII's monogram. Ole Braaten laget mange klokker og et 

par av dem «sang salmen>. Flere av hans gulvur er fremdeles i bruk. 

Amund Fenstad (eller Braaten) var sønn av forannevnte. Han arbeidet 

lenge sammen med faren og fortsatte senere alene. Han laget 

flere gjøk-ur og enkelte guIvur med klokkespill De vanlige gulvur 

kostet 12 daler mens musikkurene kom på 50. Fenstad omtales som 

en habil klokkemaker, men teknisk sett lå nok farens arbeider 

høyere. En annen sønn av Ole Braaten, Niels Myggedal , har laget en 

rekke klokker av ordinær kvalitet. 

Mads Romhus på Granvollen, kom fra Aurskog. (Se s. 100 .) 

Peder Leich, født ca. 1744, hadde arbeidet på Toten i en årrekke. I 

folketellingen 1801 oppføres han som «Organist til Næs og Uhrmagen>. 

Han bodde da på gården søndre Røtnes. Det berettes at han 

ble drept da han falt fra kirketårnet. Et av hans arbeider, et 

musikkur på Hadeland, bærer årstallet 1815. Leichs klokker er fint 

og sikkert utført og må regnes blant de beste fra norske bygder. 

Slekten Leich har fostret flere organister og atskillige klokkemakere. 

(Se s. 131 og 156.) 

Også Niels Christensen har laget gode verk (Fig. 27). De har messingskive 

med tinnring. På kassen til ett av urene sees årstallet 

1792 i originalmaling. En driftig klokkemaker ved navn Bunes har i 

mange år bodd i nærheten av naboherredet Odal hvor Bunes-urmakerne 

opprinnelig hørte hjemme (se s. 136). 

Alt i alt er det laget forholdsvis mange klokker i Nes, en naturlig 

følge av at forholdene der lå gunstig til rette således som d et tidligere 

er påpekt i innledningen om håndverket i fylket. 

I Eidsvoll har jernverket (anlagt i 1624) spilt en inngripende rolle i 

bygdens næringsliv. Direkte og indirekte har det beskjeftiget mange. 

Det ser ut til at de første klokkemakere har holdt til under 

bruket, men tradisjonen har glemt både deres navn og deres skjebne. 

John Olsen er den eldste som nå kjennes. Han bodde i Sunna på 

verkets grunn ved Andelvas utløp fra Hurdalssjøen. Antagelig er 

han død omkring 1790. Hans ur har messingskiver og støpte ornamenter 

av eldre engelsk type. Ennå kan man se ganske mange av 

dem, bl.a. står et staselig eksemplar i Ullensaker kommunelokale. 

Fig. 27. Skive fra gulvur av Niels 

Christensen, Nes. 


Hans klokker har gjennomgående et tiltalende ytre og verket er 

godt. Han har også laget musikkur. 

Ole· Lysager gjorde ikke bare guIvur men også lommeur. Det fortelles 

at han laget et til kongen, det var slik innrettet at det «slo i 

lommen». Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har et lommeur 

med sølvkapsel av Lysager. Inne i uret er gravert: Ole Lysager. No. 

5. Eidsvold 1795. Lysager var sersjant og bodde ved Eidsvold Værk. 

Anders Wahlberg var født 1793 på Vardeberg (i bygde-uttalen: 

Valberg) i Stange. Han arbeidet en tid som urmaker i hjembygden, 

senere i Høland og på Fuglerud i Eidsvoll. Til slutt slo han seg 

ned på skyss-stasjonen Rådholt, ikke langt fra verket. Han opparbeidet 

en ganske betydelig bedrift og det sies at han kunne ha opp 

til 4 svenner på verkstedet. Men etterhånden gikk det nok tilbake 

med virksomheten, kanskje mest fordi det ble for livlig på skyssstasjonen. 

Han skal være død i 1870-årene. Wahlberg har laget en 

mengde klokker. De er som regel av alminnelig kvalitet. De dyreste, 

de som har måneds- og datoverk, kostet 20 daler. 

I bygden skal det også finnes klokker etter Jens Kalseg . 

Niels Rønsen er født ca. 1780. Det finnes flere gode gulvur av ham i 

Eidsvoll. Til slutt kan nevnes at amtmannens innberetning for 1835 

oppfører 11 urmakere i Akershus. Dette har da vært håndverkere 

med urmakerfaget som sitt viktigste levebrød.

ØSTFOLD FYLKE 

MARSTRAND 

Norske garnisonregnskaper viser at det fantes et offentlig slagur i 

byen før denne ble avstått til Sverige ved Roskildefreden i 1658 . 

HALDEN ' 

Halden var ladested under Fredrikstad til det ble kjøpstad i 1665. 

Til tross for de mange branner som herjet byen under krigene med 

Sverige, vokste den hurtig som følge av trelastutførselen og grensetrafikken. 

11769 var innbyggerantallet ca. 3800, i 1801 omtrent det 

samme og i 1855 ca. 7500. 

I 1697 ble det til byens kirke bestilt «et ringe Seyerwerck og en 

stor Time-Klocke» til tårnet. I 1716 strøk kirken med under brannen 

«som la den gandske Bye udi Asche» etter at borgerne frivillig 

hadde satt ild på den. 

Den nye kirke, Immanuelskirken,z ble innviet i 1729. Den fikk i 

tårnet to klokker, «Femsklokken» og «Tolvsklokken» samt et 

«slaug Werck» skjenket aven engelsk skipper Thomas Robinson. I 

1807 forærte «Fru Elen Margaretha salig Ankers» 1000 spd. til et nytt 

urverk. Dette ble laget i 1811 av smedernester og mekaniker P. 

Blechstad (Blegstad). 

Under stor-brannen i 1826 fenget ilden i kirketårnets treverk og 

snart sto bare murene igjen av den staselige bygningen. I 1827 ga 

Carl Johan 14 500 spd. til oppførelse aven ny kirke og senere korn 

forordningen om at landets kirker skulle yte sin skjerv. Den nye 

kirke ble innviet i 1833. 

Allerede i 1830 ble ønsket om et nytt tårnur fremmet. Urmaker 

I Christian O. Munthe: Fredrikshald, Kr •. 1906. O. Forstram: Fr.hald i 250 år. Fr.hald 1915. 

2 Sigrid Marie Christie: «Kirkene» i «Halden, Festningen og Byen)) utgitt av Riksantikvaren, 

Oslo 1963, s. 340. 394 og404. 

ØSTFOLD FYLKE 105 

Landtverk som ble anbefalt som «vor dueligste Uhrmager» påtok 

seg å utføre et «tredvetimers» ur av deler fra Berlin. I 1948 fikk 

kirken elektrisk ur som viser tiden på 3 av tårnets sider. 

I 1833 ble det nåværende klokketårn på festningen oppført. Det 

forrige ble ødelagt under bybrannen i 1826. Et klokketårn har stått 

der oppe fra festningens eldste tider, allerede i 1670 ble det innkjøpt 

en klokke fra England og reist et tårn for den på «den øverste 

bastion». 

Selve klokken var i den første tid en stor bjelle hvormed dagens 

timer ringtes inn. Klokkeslettet ble avlest etter et solur. Men i 1716 

skrev kommandanten til generalkommisariatet at siden kirken og 

dermed dens slagverk brant, hadde man ved festningen nå bare en 

«Pas-Lunte» 1 til bestemmelse av tiden for vaktens avløsning, 

«hvorfor et slagverk høylig kunne trenges». Et ur ble da innkjøpt fra 

England. 

På plassen foran tårnet står et sol ur, en vakker skive med en kronet 

C VII hvilende på en sokkel som bærer årstallet 1775. 

Da det nåværende klokketårn ble reist er antagelig samtidig et 

slagur igjen blitt oppsatt. 2 Dette stanset i 1917 og da man ikke fant 

grunn til å bekoste en reparasjon, rustet det etter hvert ned. Skiven 

med viserne har beholdt sin plass, men hjulverket er forsvunnet. 

Den veldige pendel og de store kuleformete lodder har man tatt vare 

på i festningen. 

Fra gammel tid har klokketårnet hatt sin faste plass i bybilledet. 

Men da festningen i de kritiske år før 1905 forberedte seg på mulige 

angrep fra svensk side, var det tanken å rive tårnet som jo ville 

danne et godt mål for fienden. Da imidlertid byens borgere innstendig 

ba om at tårnet måtte skånes, fikk det stå inntil videre, og 

står der altså den dag i dag. 

Det har vært atskillig håndverksdrift i Halden og ikke få klokkernakere. 

Byen hadde også sine laug, de eneste i Østfold. I 1700årene 

var det 4, blandt dem smedelauget hvor urmakerne hørte 

hjemme. I begynnelsen av 1800 var laugenes antall bare 2, smedenes 

og ett til var opphørt. 11836 fantes det ingen. 

l De militære hadde sin spesielle måte å bestemme tiden på når seieIVerk manglet. De 

tente en «passlunte» som var målt u t i bestemte lengder etter tidsintervallet. I krigstilfelle 

var det ofte helt nødvendig å bruke en slik lunte. Det heterf.eks. i sangen om Københavns 

forsvar i 1658-60: «Den Lunte varvort Seyerwerch thi man ei hørte Klokke». 

2 O. Farstrøm i «5maalenenes Amtstidende» den3], okt. 1933.

106 ØSTF OLD FY LK E 

Det ser ut til å ha vært klokkemakere i Halden tidlig på 1700-tallet. 

En kan nå og da treffe på et gulvur eller en skive av høy alder, 

men om klokkemakeren er det lite å finne. Anderledes er forholdet 

med noen senere mestre: 

Frantz Friederich Krøger nevnes i koppskattmanntallet for 1743. 

Han overtok bl.a. vedlikeholdet av kirkeuret for 20 nil. årlig. Krøger 

var en verdig representant for sitt fag. Enkelte av hans gedigne 

gulvur er i dag i privat eie. 

Amman Pedersen Sannes, født 1716, død 1789, var en meget dyktig 

urmaker. Han har bl.a. laget et mer enn alminnelig vakkert og fint 

musikkur med messingskive, forsølvet tallring og forgylte regenceornamenter. 

Det spiller 10 melodier, viser dag, datum og 

månens faser. Ved enkelte av hans billige klokker har tallringen 

vært hugget ut av gamle tinnfat, noe som urmakerne på landsbygdengrep 

til nå og da, men sjelden by-urmakerne. 

Johan Jacob Cassel, født 1755, død 1849, var av svensk slekt. Han 

tjente som svenn i Christiania og oppholdt seg flere år i England før 

han i 1790 tok borgerskap i Halden. Cassellaget mange gulv ur som 

alle er fagmessig godt utført. De har som regel rund hvit skive. Han 

har også laget atskillige lommeur. (Fig. 28.) Et av de fineste finnes 

på Norsk Urmuseum. Det har spindelgang med Tompions regulator, 

snekke og kjede. Et annet, merket no. 42 , tilhører Haldens 

museum. 

Fig. 28. Lommeur av Johan Jacob 

Cassel (1 755-1849). 

Ø STFO LO FYLKE 107 

Andreas Berg var svenn hos Cassel og ble mester i 1832. Han har 

etterlatt seg gode ur, utført omtrent som Cassels. 

Av senere urmakere i laugstiden kan nevnes A. Berg jr. , sønn av 

foran nevnte, Andreas Thores en, født 1797, død 1857, Lindemann 

Reffeistad og O. Amundsen, kaptein ved borgervepningen. - 11817 

var J.J. Cassel byens eneste urmaker, i 1840 og 1860 var det4 mestre 

i faget. 

FREDRIKST AD' 

Etter at svenskene hadde brent Sarpsborg under syvårskrigen, ble 

stedet forlatt og befolkningen flyttet ned mot Glommas utløp. Der 

ble Fredrikstad anlagt i 1567. Byen fikk en langsom vekst, trykket 

som den var av konkurranse fra nabobyene, herjet av hyppige 

branner og hjemsøkt av fiendtlige innfall. Fremgangen har siden 

variert sterkt med trelastkonjunkturene. Innbyggertallet var 1375 i 

året 1769, 1837 i 1801 og 3486 i 1855. 

Den eldste kirke er antagelig oppført samtidig med byens anlegg 

eller kort etter. 11617 heter det at kirkeuret må renses, og i 1636 

ble det satt i stand av Jacob Smed. Kirken og uret ble gang på gang 

ødelagt ved brann. I 1750 forhandlet kirkeinspeksjonen med «Uhrmagersvenden 

Erlan d Ellefsen Blachestad, boende på Blachestad i 

Asker» (s. 96). Det fremgår av et dokument i byens arkiv at man « .. . 

til vaaris nye Kirketaarns Fuldfærdigelse har accorderit om et av 

hans paa nærværende Tiid i færdig Stand havende Seierwærk med 

3de Skiver og gaaende Viisere samt vii dere Tilbehør, som et complet 

Seierwærk bør bestaae af» . . . Prisen var 300 rdl. innbefattet 

frakt og montasje. Kontrakten ble underskrevet i Christiania det 

følgende år med Blackstad, som da benevnes urmaker. Det heter 

der bl.a.: «Desuden forsikrer jeg saaledes dets Dygtighed, at det i 

de første 20 Aar uden nogen behøvende Reparasjon rigtig og vel i 

alle Maader baade skal vjise og slaae Tiiden, saa længe W ærket 

bliver tilseet med Opvinding og Smørelse, naar behøvis, hvortil jeg 

mig forpligter og for Wærkets Suffisence i alle Maader skal være 

ansvarlig». I oktober 1751 var seierverket på plass. Men gleden ble 

1 Riksantikva riatet: Fredrikstad . Oslo 1934.

ØSTFOLD FYLKE 

Fig. 29. Gulvur av Hans Jensen, 

Fredrikstad 1743. 

av kort varighet, for knapt 13 år etter strøk både uret og kirken med 

under den store brann som hjemsøkte byen i 1764. 1 

Det var smått med penger i Fredrikstad på den tid, og først i 1779 

kunne den nye bygning innvies. Enkedronning Juliane Marie 

skjenket kirken 2 gamle kirkeklokker (den ene fra ca. 1300) og et 

seierverk med døgns gang, timeviser og kvarterslag. Uret var utført 

av Peter Mathiesen, «stor-urmager» i København. Det bar årstallet 

1756 og har vel vært brukt et eller annet sted tidligere, slik som 

tilfelle var med klokkene. I 1897 kjøpte byens spare bank et nytt ur til 

kirken. Denne gang kom det fra Stockholm. 

Det er sjelden å treffe på gulvur som beviselig er laget i Fredrikstad. 

I byens museum finnes et gulvur med innskriften H.O.S. 

1704, videre en tallskive av jern med regenceornamenter og innskriften: 

Johan Christophersen, Fredrikstad 1767. Ellers kan nevnes et ur 

1 Olaf Platou: Våre kirkeklokker. S. 11 og 25. Oslo 1945. 

ØSTFOLD FYLKE 109 

fra 1743 signert Hans Jensen. Fredricstad No. 743. (Fig. 29.) Verket 

har slagskive og messingplatiner. Kassen er meget pompøst oppbygget 

og detaljert utformet. Den skriver seg antagelig fra samme 

tid som verket. Et annet gulvur signert Johan Christopher Zinke, er 

av betydelig simplere kvalitet. Det kan være laget omkring 1780. 

Fra laugstiden nevnes dessuten: Paul Olsen (1801), født 1750, Svend 

Halvorsen (1804), O.N. Bergsland (1816, død 1840), A.H. Riis (1833), 

J. Chr. Billenton (1836), E.G. Kjølstad (1838), N.Chr. Smith (født 1806, 

død 1884) og CF. Johannessen. 

Stort sett sto det i laugstiden mindre godt til med håndverksnæringen 

i Fredrikstad. En av grunnene til dette var den tildels sterke 

konkurranse som byens håndverkere måtte tåle fra nevenyttige 

mannskaper på festningen. De garnisonerte soldater der hadde 

nemlig lov til å drive all slags håndverk med unntagelse av gull- og 

sølvsmedvirksomhet. 

I eldre beretninger fra Fredrikstad omtales byens håndverkere 

som fattige og lite dugelige, selv om det jo fantes unntagelser. 

Byen har aldri hatt noe laug. Det hendte nok at en eller annen 

mester var laugsmedlem i hovedstaden, men blant urmakerne har 

dette ikke forekommet. 

SARPSBORG 

Etter de store brannene i Fredrikstad i 1830 og 1837 ble Sarpsborg 

igjen kjøpstad, ifølge dekret av 9. aug. 1839. Man vet ikke om noen 

klokkemakere som har arbeidet der. 

MOSS! 

Moss var ladested under Christiania, senere under Fredrikstad. Fra 

1720 regnes stedet som kjøpstad. Innbyggerantallet var 1408 i 1801 

og 4339 i 1855. 

Byens nye kirke 2 ble innviet i 1779. Kort før hendte det at en 

l Da vid Vogt: Kjøbstaden Moss. Moss 1834. a.p. Nyquist: Mossiana. Moss 1826. 

, Den første kirke ble bygget ca. 1607. Jfr. Oluf Kolsrud: Oslo kapitels kopi bok l. s. 48. Kra. 

1913.

HEDMARK FYLKE 

HAMAR 

Hamar bispestol ' ble opprettet under kardinal Nicolaus Brekespears 

besøk i Norge i 1153. Sin glanstid hadde domkirken omkring 

1300-tallet. 

I middelalderen dannet Hamar det kirkelige og kulturelle senter 

for Opplandene. Der var også handelssted og årlig marked. Med 

Oslo var det jevnlig forbindelse. Hamarbispen som fikk mesteparten 

av sine innkomster i varer, drev handel i Oslo hvor han hadde 

sin egen gård (Saksegård). 

Ved siden av de mange geistlige har ikke så få legfolk, mest håndverkere 

og arbeidere, hatt tilhold på Hamar. Men noen egentlig by 

var det gamle Hamar ikke, snarere et kirkested hvis befolkning 

hovedsakelig var knyttet til katedralen og bispestolen. 

Ruinene på Storhamar vitner om at domkirken har vært et monumentalt 

og praktfullt byggverk etter norske forhold. Ennå i 1551, da 

den var i sterkt forfall, erklærte kongen at han anså den som «den 

skiønneste Kircke, som er udi vort Riige Norge». 

Domkirken har hatt et rikt utstyr. Det var da naturlig at også et 

anseelig tåmur hørte med til dette. Her er man så heldig å ha 

skriftlige opptegnelser å støtte seg til. I den såkalte «Hamarkrønike» 

2 forfattet i 1550-årene, finner en bl.a. følgende uttalelse: 

«Hammers domkierche vaar megit herlig en beprydit med ald sin 

behøring, baade jnden og uden ... Item der vaar et skjønt orgeverch 

... Item vdi Hammers store kierchetom vaar herlige klocher. 

Item der vaar it herligt zeyierverch med time kloche, som hengde 

paa gaufflen paa den side til Communit. .. » 

Det kan således ikke være tvilsomt at domkirken i tiden omkring 

1537 hadde et stort tåmur med timeslag. Uret var anbrakt i gavlen 

og plassert slik at det kunne sees fra kannikenes fellesgård. 

l Oddrun Kdrstad: Hamar Bispestolshistorie 1153-1953. Hamar1953. 

2 Francis Bull: Hamarkrøniken, Edda 1923 s. 430-60. A. Arnesen: Hamar-Krøniken, Oslo 

10.,,.., 

HEDMARK FYLKE 

Når ble da dette kirkeur anskaffet? Noen bemerkninger om de 

forhold som knytter seg til domkirkens skjebne, er her nødvendig. 

Omkring og etter år 1500 var det hyppige uroligheter og kamper 

ved Hamar. 11502 ble bispegården plyndret og brent av svenskene. 

Noe senere ble biskop Herman av Hamar fengslet på grunn av 

politisk konspirasjon. I 1508 kom bondeopprøret under Herlog 

Huvudfat, og i tiden fra 1508 til 1512 satt biskop Karl av Hamar 

fengslet som følge av sin forbindelse med Sverige. Så kom kam pene 

mellom Kristian Il og Fredrik 1's tilhengere, og stridighetene forut 

for innføring av den lutherske lære. I det hele har det vært en urolig 

tid, en avgjørende forfallsperiode for stedet og i første rekke for alt 

som vedrørte kirkelige forhold. Dette stemmer med senere opplysninger 

om domkirken. Etter reformasjonen ble denne benyttet en 

tid utover, men allerede omkring 1540 var den i en så skrøpelig 

forfatning at lensherren på Akershus mente at den burde rives. At 

et så solid byggverk skulle bli i den grad brøstfeldig i løpet av et par 

år, er neppe sannsynlig. Man får derfor tro at det har vært forsømt 

gjennom lang tid. I samme retning taler opplysningen om at bispegården 

i 1539 var «saare meget forfalden». 

Forholdene i første del av 1500-årene har således etter alt å dømme 

vært vanskelige og bekymringsfulle både for domkirken og for 

geistligheten på Hamar. Følgelig er det lite sannsynlig at domkapitlet 

under de nevnte forhold har hatt råd til å gå til et så kostbart tiltak 

som til å anskaffe «et herligt zeyigerverch». Det er derfor all grunn 

til å anta at uret har vært anskaffet forut for denne periode, antagelig 

mot slutten av 1400-årene. Ved reformasjonen i 1537 ble domkirkens 

store jordeiendommer inndratt til fordel for kronen, og i 1541 

ble bispestolen lagt under bispestolen i Oslo. 

Domkirkens ur må ha delt skjebne med bygningen. 11551 var det 

alene kongens ordre som hindret at kirken ble revet. Under tilbaketoget 

i 1567 plyndret og brente de svenske tropper domkirken og 

bispegården. Særlig gikk det ut over kirkens tak og tåm. Klokkene 

strøk med og det er vel rimelig å anta at seierverket ble ødelagt eller 

skamfert ved samme leilighet. Kannikene fikk kirken under tak 

igjen, men i 1584 1 heter det at den ikke står til å redde uten ved store 

omkostninger. Senere berettes det om ødeleggelsene etter hvert 

1 Ved bispevisitas i 1594 (jens Nilssøns visitatsbøger, Chra. 1885 s. 309) synes den ikke 

lenger å være i bruk. 

115

HEDMARK FYLK E 

Fig. 31. Skive fra gulvur av Halvor 

Christophersen Utne. (Glomdalsmuseet.) 

Hedmark er således et av de strøk hvor man kunne vente at private 

ur tidlig fikk innpass og dette ser også ut til å være tilfelle. I 

Glomdalsmuseet finnes et stort smijerns hylleur som skal være 

innkjøpt fra en av Hedmarks-bygdene. Det er i sitt slag et av de 

vakreste man kjenner her i landet. Hele den originale innretning, 

hjulene medregnet, er av jern. Verket er bygget mellom 4 jernstolper 

og 4 linealformede vanger. Det har to klokkeskåler. Tallringen 

er bare inndelt i hele og halve timer, men nedenunder finnes en 

særskilt skive med en viser som angir kvarter og minutter. Hovedskiven 

bærer i sin halvrunde overdel en navneplate signert Halvor 

Christophersen Utne( Fig. 31). - Etter ornamentikken å dømme skulle 

skiven være laget i første halvdel av 1700-årene, men verket må 

være eldre. Det viser seg da også at den opprinnelige regulator har 

vært en svingarm. Detaljene tyder på at uret hører hjemme i perioden 

omkring 1650. Denne antagelse bekreftes ved at det på baksiden 

av tallringen er gravert årstallet 1646 med elegante barokk-ornamenter 

og initialer. Formodentlig har Halvor Utne omkring 100 

år senere ombygget reguleringen til pendelgang og laget en ny 

HEDMARK FYLKE 

skive med støpte ornamenter i engelsk stil. Men den gamle tallring 

har han beholdt. Sannsynligvis stammer uret opprinnelig fra Dan- 

mark. 

Et jernur av betydelig enklere konstruksjon er kommet til Norsk 

Urmuseum fra Hamar. Verket kan vel være av noenlunde samme 

alder som det foran nevnte. Skiven er ny og reguleringen ombyg 

get. 

At det i 1600-årene og videre utover stadig har vært ur i bruk på 

Hedmark - om de enn ikke var tallrike i den første tid - kan også 

arkivene bevitne. I et skifte fra 1670 på Grimerud i Stange etter 

tidligere sorenskriver Christen Pedersen, er det således registrert: 

"l Seyrwerch i Stuen, 41/2 dlr.» På plassen Havnen under Aker i 

Vang i skifte etter handelsmann Hans Christophersen (Schrøder), 

nevnes: 1 gl. Slaug Uhr Wærck, 6 rd. » I dødsboet etter handelsmann 

Henrich Olsen på Fjeldstad av Ekren under Ringsaker prestegård er 

det i 1736 protokollert: «1 Stue Uhr Wærk uden Klocke, 5 rd. og 1 

Wiiser (timeklokke) 1 rd.» 

Men først et godt stykke ut i 1700-årene ble ur noenlunde alminnelige 

blant folket i bygden. 

Sannsynligheten taler for at klokkemakerne på Hedmark hadde 

sine eldste tradisjoner i de rike jordbruksdistrikter som omfatter 

Vangs store prestegjeld med tilgrensende bygder. Gamle usignerte 

klokker som man nå og da kan treffe på, gir bevis i samme retning. I 

denne forbindelse kan også nevnes 2 daterte gulvur i Hedmarksmuseet 

ved Hamar. På navneplaten til det ene av dem er gravert: 

«Dette Werch hafuer Qvartermester Niels Nielsen Storihle ladet 

gjort og bekosted Anno 1737». (Fig. 32.) Det annet, en timeklokke 

uten slag, bærer innskriften: «Holtet den 24 Septem. 1752». (Fig. 

33.) Storile ligger i Furnes som den gang tilhørte Vang. Holtet 

sogner til Stange. 

Dansk urmakerkunst har gjennomgående satt sitt preg på klokkene 

fra Hedmark. 

I Vang (med Furnes) har som nevnt faget tidlig hatt sine utøvere. 

De eldste kjennes ikke ved navn, heller ikke mange tilhørende den 

følgende generasjon. Fra omkring 1770-årene stiger antallet. Det 

siste decennium bringer nydannelse i håndverket og sterk vekst i 

søkningen til faget. 

Jacob Larsen Tronhus var født 1704 og døde 1783 på Tronhusbak- 

119

120 HEDMARK FYLK E 

ken ikke langt fra Vang kirke. I Hedmarksmuseet står en gulvklokke 

med hans signatur og årstallet 1772. På navneplaten er gravert 

en innskrift som forteller at mann og kone på Hueberg (Kveberg) 

bekostet klokken (Fig. 34). Uret har kraftig ornamentikk og karakteristiske 

visere. Verket er solid og dyktig utført, slagskive er anvendt. 

Mechel Nielsen er den mest kjente og mest produktive representant 

for den eldre urmakergenerasjon i Vang fra tiden 1750. Han 

var født 1738 og døde 1808. Faren var Niels Skaarsrud. 

Mechel Nielsen har en tid holdt til på Vangsåsen. Senere har 

han vært bosatt på Kai og på Tommelstad. Omkring i bygdene 

finnes mange av hans klokker, og de fleste gjør fremdeles full 

tjeneste. En av de eldste bærer årstallet 1758 på kassen. Urene er 

solide og fagmessig utført, men noe særlig vakkert utstyrt er de 

ikke. Nesten alle har slagskive, mange har datum-glugge, noen 

med vekkerverk. Signatur: Mechel Nielsen, Michel Nielsen 

Wangsaasen, Michel Nielsen Wang, Michel Nielsen Kay, Michel 

Nielsen Tommelstad. Om sønnen Peder Mechelsen Kay se s. 128. 

Knud Gusaas var sønn på Gudsås i Furnes. Han overtok gården i 

1770. Senere makeskiftet han eiendommen med Store Kylstad som 

Fig. 32. Urskive fra Furnes datert 1737. Fig. 33. Skive fra gulv ur datert Holtet den 24. 

september 1752. (Hedmarksm useet.) 

H ED MARK FYLKE 

Fig. 34. Skive fra gulvur datert 1772, av Jacob Larsen Tronhus, Vang 1704-1783. Fig. 35. 

Skive fra gulvur av ErichPedersen, Furnes . 

han solgte i 1789. En av hans klokker er registrert ved et skifte i 

1786 og ble da taksert til 12 rdl. 

Av Mads Hansens ur finnes det flere. De har visere av Christian 

VII's type. Et av dem bærer årstallet 1777 utskåret i langviseren. 

Arbeidet forøvrig er nokså simpelt. 

Erich Pedersen i Furnes rangsjerer heller ikke særlig høyt som 

klokkemaker. (Fig. 35.) 

I fagmessig henseende er det meget å utsette på urene fra denne 

periode, selv om en del av dem er laget med en viss rutine og har 

holdt seg bra. 

I 1789 kom det en ny sogneprest til Vang, Abraham ·Pihl. Hans 

virksomhet førte til en ny og blomstrende epoke, ikke bare for 

urmakeriet men også for distriktets håndverk og hjemmeindustri i 

sin alminnelighet. 

At bygdens sogneprest drev denslags virksomhet, kan synes 

eiendommelig etter vår tids oppfatning. Men på 1700-tallet, opplysningens 

århundre, så folk anderledes på saken. Allerede under 

pietismen hadde Erich Pontoppidan og J.L. Holstein frem-

122 HEDMARK FYLKE 

holdt at de teologiske studenter burde skaffe seg innsikt i naturvitenskap 

og praktiske fag. Langt videre gikk man i disse krav da 

rasjonalismen ble rådende i siste halvdel av århundret. De geistlige 

skulle nå ikke bare skjøtte sitt kirkelige arbeid og ta seg av 

folkeopplysningen, men også yte en personlig innsats når det , 

gjaldt en rasjonell utvikling av bygdens næringsliv. Prestene tok 

da også dette arbeid opp med stor iver, de drev sine gårder som 

mønsterbruk, innførte nye redskaper og driftsmåter og skaffet 

innpass for nye vekster som poteter, grønnsaker, frukttrær m.m. 

De bygget møller og andre bruk og sørget for veiledning og støtte 

til opphjelp av håndverk og husflid. 

Den nye sogneprest i Vang var en typisk representant for den 

nye retning, og ingen av hans kolleger her i landet har utfoldet så 

stor og allsidig dyktighet som han. For urmakerkunsten på Hedmark 

ble hans arbeid av avgjørende betydning. Det brakte faget 

over i nye og mere rasjonelle former og skapte en virksomhet som 

rakk langt ut over prestegjeldets grenser. 

Abraham Pihl, sønn av sogneprest til Gausdal Andreas Pihl, var 

født i Gausdal 3. okt. 1756 og døde den 20. mai 1821. Han ble 

sogneprest til Lund og Flekkefjord i 1783 og til Vang i 1789 hvor 

han ble prost i 1803. Medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers 

Selskab og av Det Kgl. Danske Videnskabsselskab, Ridder av 

Daneborg. Han var gift med Anne Cathrine Neumann, f. 1764, 

død 1850. 

Pihl var en mann med fremtredende tekniske anlegg som han 

forsto å nyttiggjøre i praktisk retning. Under sitt opphold ved 

Københavns universitet befattet han seg ikke bare med teologiske 

studier, men fordypet seg også i matematikk, astronomi og fysikk. 

Dessuten skaffet han seg kjennskap til en rekke praktiske fag bl.a. 

urmakerkunsten. Det sies at han lærte den av den kjente mester J. 

Jiirgensen. 

Ved tilbakekomsten til Norge fikk han god bruk for sine kunnskaper 

og ferdigheter. Fra 1785 og inntil universitetet ble opprettet 

i 1811, var han ansatt som astronomisk observator for Norge. I 

denne stilling utførte han en rekke geografiske stedsbestemmelser 

inne i landet og langs kysten. 

Allerede i sitt første presteembete syslet Pihl med mange slags 

vitenskapelige og praktiske arbeider. 

HEDMARK FYLKE 123 

Claus Pavels 1 kaller ham på denne tid (1786) en polyhistor og 

tusenkunstner. «Han var Geometer, Mechaniker, Optiker og Astronom. 

Han dreiede, malede, gjorde Smede- og Snedkerarbeide, 

var Uhrmager, Glaspuster, Medieus, Destillateur, kort sagt alt 

hvad nævnes kan - undtagen Philosoph og Theolog.» Biskop Hagerup 

gir for sitt vedkommende Pihl en varm attest som «en retsindig 

og forstandig lærer, der arbeidede med Duelighed, Fliid, 

Forsigtighed og Viisdom». 

I Vang fortsatte Pihl etter de samme linjer som før. Blant annet 

tok han sikte på å skaffe bygdens folk beskjeftigelse som kunne 

utfylle de mange ledige stunder om vinteren og ellers mellom 

onnetidene. 2 

Man får et godt innblikk i hans virksomhet i Vang når man leser 

beretninger fra hans samtidige. 

I Thaarups Magasin for 1802-1803 meddeles det at bøndene i egnen 

(Løten?) nå lager både gulvur og lommeur og endog driver 

glass-slipning og instrumentmakeri. 

Christian Pram forteller i 1806: "Prost Pihl gjør optiske Instrumenter, 

fortrinlige Uhre og mere og ellers forestaar disse Tings 

Fabrikation ved Mennesker, som han dertil bruger, og som han 

har lært at arbeide, og de ernære sig siden selv av det lærte som 

Hovedsag eller Binæring .» 

Den tyske vitenskapsmann Leopold von Buck skriver etter et 

opphold på Vangs prestegård i 1807: «Prost Pihl har en Samling af 

astronomiske Instrumenter, som overgaar mangt et Observatoriums, 

deriblandt et Herschelsk Teleskop, en udmerket Throughtons 

Sextant og, dersom jeg ikke tager Feil, endog 2 Chronometere 

af Arnold. 3 - Hr. Pihl forener med sin Kundskab og Iver for den 

praktiske Astronomi beundringsverdige mekaniske Ferdigheder, 

hvilke hæve ham til det mest udmerkede i dette Fag. Hans Kikkerter 

ere ogsaa kjendte udenfor Norge, og jeg tvivier slet ikke paa, 

hvad han med Sandhedens Sikkerhed og Fordringsløshed paastod: 

1 Claus Pavels autobiografi ved c.P. Riis, Chra. 1866 s. 58. 

.2 Det er betegnende at Hans Nielsen Hauges tilhengere som ellers gjeme var på kant med 

prestene, sto seg godt med Pihl. Vinskipelige som de var dro de nytte av hans arbeid for 

næringslivet. Et fremtredende medlem av deres samfunn, Simen Simensen, var Pihls 

beste elev i urrnakerkunsten. 

3 Mesteparten av Pihls astronomiske instrumenter ble ved hans død kjøpt av universitetet. 

Hans store kikkert ståri Norsk Teknisk Museum.


Fig. 36. Prost Abraham Pihl 

(1756-1821) . Maleri i Vang 

ki rke. 

at han efter marige Forsøg tilsidst var kommet saa langt i Sli bning 

avalleslags Glas, som de bedste engelske Kunstnere. Hans Hus er 

som en Fabrik, og hans Exempel og Opmuntring have allerede 

indvirket sterkt paa hans Omgivelser . .. » 

Da kirken i Vang brant ned i 1804 laget prosten en detaljert modell 

til en ny med full innredning. 

Pihl har forfattet en rekke skrifter om forskjellige emner. I prostiets 

arkiv finnes en brosjyre av ham om anlegg av teglverker. I 

«Danske Videnskabskrifter» 1805-1806 har han en avhandling om 

kronometerets anvendelse til å bestemme den geografiske lengde. 

Sine omfattende serier av meteorologiske observasjoner innsendte 

han til det Danske videnskabsselskab. N.H.S. Block omtaler i sine 

«Reiseiagttagelser» fra 1808[ en større utrykt avhandling av Pihl om 

urmakerkunsten. 

Prost Pihl var en stillfarende og beskjeden mann som.sto fjernt fra 

'N.H.S. Block: Reiseiagttagelser. Kbh. 1808 s. 39. 

H EDMARK FYLKE 125 

tidens offentlige liv. Men det kan med full rett sies at «han var en av 

de drivende og bærende krefter som hjalp til å løfte Norge gjennom 

nødsårene».1 I Mjøstraktene har hans virksomhet satt dype spor og 

hans navn lever ennå i bygdene. Hans billede henger i Vang kirke 

(fig. 36). 

Pihls ur viser at han hadde betydelig håndverksmessig ferdighet 

og utstrakte kunnskaper i faget. Han har bl.a. laget et fint kronometer 

og et astronomisk gulvur med ristpendel. Uret står i Astrofysisk 

Institutt og er fremdeles i brukbar stand. Et av hans andre arbeider 

står i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet, Trondheim. 

Hedmarksmuseet har et tårnur fra hans verksted. Andre 

tårn ur står på Torshaug 2 i Vang, på Hovinsholm og på Røros. 

Hans gulvur, hvorav vi kjenner ca. 12 stykker, er gedigne arbeider 

av høy kvalitet (Fig. 37). Alle er utført med Grahams-gang, men 

ellers er ikke to av dem like i konstruksjon - et trekk som vitner om 

at mesteren stadig var opptatt med å søke nye veier i utviklingen av 

faget. Det avbildede tannstangsur (fig. 38) hører nærmest blant de 

kuriositeter han av og til moret seg med å lage. At det på hans 

verksted også ble fremstillet lommeur, er sikkert nok, men vi kjenner 

ikke til at noen av dem fremdeles eksisterer. Fig. 39 viser et 

taffel-ur i Pariser-stil laget av Pihl. Uret er innfattet i en hvitmalt 

utskåret kasse av tre med forgylling. 

Etterhvert ble det mange bondegutter og husmannssønner fra 

l Blom-Svendsen : Artikkel i HamarStiftstidende for 25. mai 1937. 

2 Fortidsforeningens årsberetn. 1918 s. 28: P.B. Hofflunds oppmåling på Hedmark. Fjøset 

på Torshov i Vang. 

Fig. 37. Urverk av Abraham Pihl. (Hedmarksrnuseet.)

HEDMARK FYLKE 

Fig. 38. Tannstangsurav Abraham Pihl. Fig. 39. Taffelur av samme mester. 

Mjøsbygdene som fikk sin opplæring som urmakere ved Pihls 

verksted. Flere av dem ble dyktige mestre i faget. 1 Selv i Totenbygdene 

som hadde en stor og veletablert ur-industri, har Pihls virksomhet 

hatt sin innflytelse. Det er bl.a. på det rene at en rekke 

Toten-mestre som ellers sognet til engelsk urmakerkunst, gikk over 

til å oppta visse danske og kontinentale trekk som Pihl anvendte i 

sitt arbeid. 

Hos Pihls elever finner en gjennomgående en utpreget forståelse 

også for klokkenes utstyr. Vakre messingornamenter forekommer 

hyppig, undertiden er endog forgylling anvendt. Ornamentikken 

er den dansk-engelske. Enkelte steder treffer man på spredte tilløp 

til utvikling av egne typer tallskiver med graverte motiver. Men da 

få av utøverne var noe særlig bevandret i gravørkunsten, fikk deres 

mønstre liten utbredelse. I det hele kom det ikke til å danne seg 

noen original fellesnorm for utstyret slik som på Vestre Toten. 

De dyrere ur har som regel smukt utskårne visere. Eldre ur er ofte 

1 W. Kei/hau: Det norske folks liv og historie. VllIs. 32-33. 

HEDMARK FYLK E 127 

forsynt med Christian VII's monogram. De fleste urmakere leverte 

klokker i 2 eller flere kvaliteter, d e beste med skiver av messing. 

Mere kompliserte verk, f. eks. musikk-ur, var det få som befattet seg 

med å lage. 

Folketellingen for 1801 viser at det ikke noe sted i fylket fantes så 

mange håndverkere som i Vang. Likevel er oppgavene for lave 

forsåvidt som de bare omfatter folk som hadde vedkommende 

håndverk til levebrød eller i hvert fall hadde fast inntekt av faget. 

Mange som hadde lært urmakeriet hos presten og drev dette som 

bi-arbeid, finner vi således i listene over gårdbrukere, jordarbeidere 

eller husmenn. Som tidligere nevnt steg antallet klokkemakere 

etter Pihls ankomst til bygden (1789) meget betydelig, særlig 

da i Vangs prestegjeld og de tilgrensende bygder. 

For Vang (med Furnes) gjelder videre følgende oppgaver: 

Lars Pedersen Ophus var født 1754, og døde i 1812. Han overtok 

gården Ophus etter faren, men skilte seg med den og ble i 1793 eier 

av Hægvin-Opsal. I folketellingen figurerer han som gårdbruker og 

urmaker. - Etter å ha gått i lære hos Pihl, arbeidet Lars Ophus i flere 

år ved prostens verksted. Her bygget han bl.a. det tårn ur som ennå 

finnes på Torshaug gård. Han har også levert gulvklokker under 

egen signatur. 

Erik Paveisen (Havnen), født 1766, bodde på en plass under Vang 

prestegård og drev urmakeriet som sitt egentlige fag. I 1801 hadde 

han en voksen læregutt på verkstedet. 

Michael Flagstad, født 1780, var dragon og hadde i 1801 sitt bosted 

på Broberg. Han skal halaget ganske mange gulvur. 

Lars Gulbrandsen kjennes fra flere etterlatte arbeider. Hans ur er 

gode og utstyret vakkert når messingskive er anvendt. 

Ole Pedersen Hammerstad var født på østre Toten og ble begravet 

1818. Ved sin død var han bosatt på Kurud i Vang. Faren eiet 

Vestre Hammerstad. Moren var datter av Amond Smebyh, grunnleggeren 

av urmakeriet på Toten. 

Ole Hammerstad fikk sin egentlige utdannelse hos Pihl og har 

vært en dyktig elev. På Raufoss står et fint musikkur som opprinnelig 

er levert til gården Myhr. Bak på pendellinsen er gravert: Ola 

Hammerstad. 1809. Dessuten har jeg truffet på enklere og vel utførte 

ur med hans signatur.


Simen Simensen, sønn av vaktmester Simen Larsen Mørchved, var 

født 12. nov. 1793 i Furnes. I 1830 flyttet han til Ringsaker hvor han 

samme år giftet seg. Ved vielsen oppføres hans stilling som forpakter 

og urmaker. Som tidligere nevnt (s. 123) inntok han en fremskutt 

plass blant haugianerne. Han døde på vestre Val sig i Furnes 17., 

aug.1854. 

Simensen må regnes som den beste av Pihls elever. Hans dyrere 

ur er særdeles dyktig og vakkert utført. Selv de billigere klokker er 

forarbeidet med megen omhu og presisjon. Blant hans mange klokker 

er også enkelte taffelur. 

Flere dyktige urmakere har stått i lære hos Simensen, således har 

Simen Johnsen fra Furnes, senere urmakermester på Hamar, fått 

sin første utdannelse på hans verksted. Mere kjent er Ole 1. Hommerstad 

fra Løten, i sin tid den mest ansette urmaker i Drammen, 

og Nils Fredriksen Hove i Fåberg. 

Peder Mechelsen Kay, født 1775, død 1809, var sønn av Mechel 

Nielsen (s. 120) som tilhørte den eldre urmakergenerasjon i Vang. 

Peder som var postrytter, arbeidet ved siden av som urmaker. Han 

kan ikke regnes blant eliten i faget. 

Chr. Hammers navn finnes på enkelte, ganske bra ur. Forøvrig er 

han ukjent. Det samme gjelder for Erich Wernsen, Ener Paulsen 

m.f1. 

Man vet ikke med sikkerhet om Tarald Enersen hadde sitt bosted i 

prestegjeldet eller holdt til i nabodistriktet, men at han sognet til 

Pihls skole er i hvert fall på det rene. Hans arbeider er dyktig utført, 

og flere av hans tallskiver hører til de vakreste som er laget i fylket. I 

Gudor Husas samling (s. 139) sto et av hans gulvur hvis skive var 

utstyrt med finstøpte ornamenter utført i messing og forgylt. 

Mange gode klokker er bygget i Stange prestegjeld, særlig da i 

Ottestads sogn. Som stedsbetegnelse har klokkemakeme i alminnelighet 

brukt prestegjeldets navn. 

Som tidligere nevnt (s. 65) var den kjente Christiania-mester Peder 

Jensen Nøttestad født og oppvokst i Ottestad. Imidlertid forlot 

han sognet allerede i 1720-årene. Antagelig er hans eldre klokker 

laget i hjembygden, men de som finnes etter ham fra den tid er av 

mindre god kvalitet. Det var jo først etter sine læreår i England at 

han ble kjent som en av våre dyktigste ifaget. 

Halvor Christophersen Kaaterud var født 1768 og døde i 1814. Han 


Kaaterud. 

HEDMARK FYLKE 

eide og brukte Øvre Kaaterud, men var samtidig å regne som 

profesjonell urmaker. Kaateruds klokker går lett og sikkert, flere av 

dem har tiltalende utstyr og pent skårne urvisere med Christian 

VII'smonogram(Fig.40). 

Jens Ellestads klokker likner Kaateruds både av utseende og kvalitet. 

Minst 4 urmakere har hørt hjemme på Ottestadgårdene. Folket 

der var av den gamle og kjente adelsslekt Tordenstierne til Gulloug i 

Lier. 

Om en av brukerne på Ottestad meddeler general-tollinspektør 

Lassen i sin reisedagbok fra 1777: «Jens Olsen holdes for en meget 

opfindsom og vittig Konstner. Har lært seg selv at giøre Uhre. Er 24 

år gammel». Farsnavnet er nok notert feilaktig. Urmakeren må være 

Jens Pedersen Ottestad. 

Langt bedre kjent er hans to brorsønner og elever i faget, Jens og 

N iels Nielsen fra nordre Ottestad 

Jens Nielsen Ottestad var født 1766 og døde i 1841. Han kjøpte 

gården i 1790, solgte den i 1820 til sin svigersønn for 1000 spd. pluss 

føderåd, og levet siden som kårmann. Hans kone var søster av

130 


klokkemakeren på Kåterud. For 1793 finnes en offisiell fortegnelse 

over håndverkere på Hedmark, for Stange prestegjelds vedkommende 

nevnes kun gårdbruker Jens Ottestad som urmaker. Han var 

da også den mest ansette der både den gang og senere. 

Ottestad begynte å lage klokker allerede før han gikk for presten, ' 

og drev sitt håndverk til sine siste år. Hans gulvur som når opp i et 

høyt antall, finnes både i dyre og billige utgaver. En del har messingskiver 

med graverte ranker på begge sider av sentralfeltet. 

Timeviseren bærer ofte Christian VII's monogram. Verkene er 

gjennomgående dyktig laget og meget holdbare. Et par av klokkene 

viser dag, datum, måned og år foruten døgnets tider. Flere er 

utstyrt med klokkespill. - Signatur: Jens Ottestad, sjeldnere: Jens 

N. Ottestad. 

Niels Nielsen Ottestad, født 1779, død i 1823, nevnes i manntallet 

av 1801 som urmaker og militær trompeter. Tradisjonen vet å berette 

at han jevnlig fungerte som kjøgemester ved større selskaper i 

bygden. Han var gårdbruker på Vie. Som urmaker har han vært 

meget virksom, og mange gode klokker er kommet fra hans verksted. 

Signatur: Niels Nielsen Ottestad, Niels Nielsen. 

Den tredje av brødrene var utelukkende gårdbruker. Etter hans 

død ble eiendommen drevet en tid av Søren Rasmussen Løvbakken, 

som samtidig var urmaker. 

Christopher Morten Gunderud var født 1802 og døde i 1890, som 

«Rentist, Ugift og Uhrmager», ifølge kirkebokens tekst. I løpet av 

sin lange virksomhet i faget har han laget mange tiltalende gulvur. 

Christopher Tjøstelsen Hestnes , født ca. 1742, er oppført i manntallet 

som urmaker. Ellers ukj en t. 

Halvor Wahlberg fra Vardeberg i Tangen sogn, født ca. 1785, laget 

ur av alminnelig kvalitet. Om hans yngre bror Anders Wahlberg se s. 

103. 

Fra Romedal nevnes Anders Svendsen Sande. I 1801 sto han i lære 

hos Erich Povelsen som bodde på en plass under Vang prestegård. 

Mons Oustad drev likeledes som klokkemaker og skal ha laget bra 

ur. Han døde i 1870-årene. 

Mons Uhrmager bodde på Haraset-eiet i annekset Tomter. 11850 

hendte det seg at han ble midtpunktet i en episode som fikk et 

temmelig dramatisk forløp: Da en utålmodig inkassator hadde 

tillyst auksjon hos ham, varslet han sine partifeller i bygdens arbei- 

HEDM ARK FYLK E 

derforening som i sluttet tropp jaget både auksjonarius og vitnene 

vekk. Imidlertid sognet Mons Uhrmager til Marcus Thranes 

bevegelse som hadde brakt sterk gjæring omkring i bygdene. Myndighetene 

var derfor ikke sene om å gå til aksjon, militær hjel p ble 

tilkalt og urmakeren pågrepet. Siden drev saken over, men den 

resulterte i at det i fremtiden ble grepet energisk inn mot hensynsløse 

inkassatorer som hadde husert slemt i disse bygder. 

I Løten prestegjeld er Jon Olsen Tofsrud deneldsteklokkemakersom 

vi vet om. Ifølge panteboken kjøpte han gården etter sin far i 1762 og 

solgte den noen år etter. En gulvklokke med signaturen IOVI 

TOFSRV vitner om at han hørte til samme skole som Michel Nielsen 

Kay. Visertypen er gammel, timefeltene har kvarterinndeling og 

verket slagskive. Uret er solid og ganske omhyggelig utført. 

Det ser ikke ut til at urmakerhåndverket har vært særlig utbredt i 

bygden i eldre tid. Men etterat Pihl hadde tatt opp virksomheten i 

Vang merkes fremgang også i Løten. 

Amund Andersen født 1781, gift til Schjerve, i 1813, har gjort en del 

gulvur. Likeså Christian Seherve. 

Anders Svendsen Rustad, født 1778, død i 1843. Hans klokker er 

meget ordinære. 

Anders Knudsen, født 1779, nevnes i 1801 som inderst log urmaker 

på Torshaug. Også Erieh Pedersen har arbeidet som urmaker på 

gården. 

Søren Mare ussen har etterlatt seg enkelte bra klokker, men om 

han bodde i Løten eller f.eks. i Vang, kan være uvisst. 

Etter Thaarups beretning om forholdene i Løten ved begynnelsen 

av 1800-tallet 2 skulle man tro at det har vært mange flere 

klokkemakere der enn de vi kjenner. Dette kan neppe være riktig. 

Sannsynligvis har Thaarup ikke hatt tilstrekkelig kjennskap til 

prestegj eldsgrensene . 

I Nes nevnes 3 urmakere i 1801: 

På Bjømstad bodde inderst Torger Olsen, født 1733, og på Kirche 

Ihle inderstJohan (John) Jenssen (signerte også].J .S.), født 1769. 

Den tredje som nevnes, Torger Hansen Leieh, må regnes som den 

mest fremtredende klokkemaker i prestegjeldet. 

I Person (arbeider) som bor til leie hos husmann eller gårdeier, men har egen husholdning. 

' Thaarup Magasin 1802-03, s. 156: Optegnelserang. Hedemarken . 

131

132 H EDM ARK FYLK E 

Hans bestefar, studiosus theologiæ fra 1689, Peder Leich, var 

klokker i Nes til han gikk av i 1735. - Mange av slekten har levet og 

virket i Nes og på Ringsaker. De hadde både musikalske anlegg og 

godt håndlag med mekaniske innretninger. Omkring slutten av 

1700-tallet fantes det iallfall 6 urmakere med dette navn, kanskje hat 

det vært fler. Av de vi kjenner var fire organister, en i Nes på 

Romerike, to i Nes på Hedmark og en på Toten. Minst to av dem 

laget klokker med musikkverk. En urmaker av samme slekt slo seg 

ned som urmaker i Drammen. 

Torger Hansen Leich var født 1737 og døde i 1814. Han var gårdbruker 

på Ousdal og nevnes i 1801 som føderådsmann og urmaker. 

Gjennom mange år var han organist i Nes kirke hvor broren var 

klokker. Om disse to uttaler Schøning i 1775: «Klokkeren ved Næss 

Kirke har giort Orgelet der i Kirken, skjønt han ei forstaaer det 

mindste af Musiken, eller af Sang, eller af Noder. Hans broder, som 

er organist til bemeldte Kirke, giørStue-uhre og Sanguhre.» 

De fleste av Leichs klokker ligger betydelig over vanlig standard 

på landsbygden. Det er utelukket at han kan ha laget sine flotte 

«sanguf» uten faglig undervisning og verksteds praksis. Det er derfor 

mulig at han, etter å ha arbeidet en tid som autodidakt, senere 

har skaffet seg faglig utdannelse hos en kyndig byurmaker. 

Leichs virksomhet spenner over et meget langt tidsrom. Hans urbærer 

dansk preg. 

Det mest interessante ved hans produksjon er musikk-urene. 

(Fig. 41,) Ingen lands urmaker i Norge har laget så mange som han. 

Antallet melodier varierer fra 1 til 6. Her er programmet for ett av 

musikkurene: 

«Middag Klokken 12: Hvad kan os komme til for Nød 

Klokken 4 efter Middag: Jesu dine dype Vunder 

Klokken 8 om Aftenen: Nu væl an værfrisk til Made 

Klokken 12 om Natten: Paa Gud allene haverjeg satt min Lid 

Klokken 4 om Morgenen: Jeg vil din Pris udsiunge 

Klokken 8 for Middag: O Gud efter dig mig forlanger.» 

De fleste av Leichs tallrike klokker finner man i bygdene ved 

Mjøsa. Signaturen varierer: Torgier Hansen Leich, Torger Hansen, 

TorgerLeich, TorgerL. Næss. (Fig. 42,) 

Sønnen, Gudbrand Leich, var organist. Han dyrket også urmakerfaget, 

men det er uvisst om han selv laget klokker. 


Fig. 41. Musikkur av Terger Hansen Leich, Nes, 1737·1814. Fig. 42. Skive fra gulvur av 

samme mes te r. 

PåHelgøya kjennes et par klokkemakere: 

Ole Pedersen Schulhuus fra Redalen født 1789, død i 1859, ble gift 

på gården Skavang i 1832 og holdt siden til der. Det meste av hans 

virksomhet som urmaker faller imidlertid før den tid. (Se Ringsaker 

og Biri.) 

Gårdbrukeren på nabogården gjorde også klokker. Hans signaturvar: 

Steffen Fje/d på Øen. Død 1880 i høy alder. 

Ole Olstad laget billige døgnsverk. 

Fra Ringsaker prestegjeld er det kommet en hel del guIvur både l 

slutten av 1700-årene og senere, men stort sett sto urmakerkunsten 

ikke høyt der. Av dyktige urmakere var det bare noen få. Det ser 

ikke ut til at PihIs skole har hatt noen nevneverdig betydning for 

dette prestegjeld. 

Ved folketellingen av 1801 nevnes om urmaker i Veldre sogn

134 

HEDMARK FYLKE 

Anders Andreassen på Dæhli, husmann, smed og gjørtler Johannes 

Nielsen på Vindju og gårdbruker JohannesArnesen på Røhr. 

Johann es Arnesen, født 1756, død i 1821, er den best kjente av 

dem. Han var fra Ringebu, kom siden til Fåberg og kjøpte i 1800 

gården Røhr i Veldre. Han har etterlatt seg et betydelig antall 

klokker av middels kvalitet. 

Niels Taastensen Brøttum var ikke særlig dyktig i faget. 

Haavel Olsen laget en mengde klokker, flere av dem skakke og 

skjeve med feilaktig inndeling i verket. Noen er signert H.O. S. 

Gul/ik Evensen, Ole Hansen og Syver Larsen drev urmakervirksom 

het i mere beskjeden målestokk. Leverte gjennomgående nokså 

dårlig arbeid. 

Ola Larsen Halla, født 1755, død i 1843, gårdbruker på Brøttum, 

laget bra klokker. Tasten Iversen i samme sogn hørte også til de 

bedre klokkemakere. 

Lars Halvorsen Baalseng (Baardseng) , født 1797 på Baardseng i Fåberg, 

kom til Brøttum i 1821 og ble gift med gårdmannsdatteren på 

Messenlien samme år. Han nevnes som føderådsmann. Han har 

laget omkring 300 klokker av middels kvalitet. Noen har store og 

vakre visere. Signatur fra ca. 1822: Lars Messenlien. Hans eldre 

bror Paul Halvorsen som også laget klokker, slo seg ned på Alset i 

Biri. 

Ole Pedersen Schulhuus må vel ansees som den beste klokkemaker 

i Ringsaker. Han var fra gården Skulhus i Redalen (på vestsiden 

av Mjøsa) som hørte til Ringsaker inntil 1821. Flyttet i 1832 til 

Skavang på Helgøya, Nes. 

Den dyktige mester Simen Simensen bodde en tid på Ringsaker fra 

1830 av. 

De østlige deler av fylket 

Tømmeravviklingen i landets største skogdistrikter Vinger, Odal, 

Solør og Østerdalen, øket sterkt i siste halvdel av 1700-tallet som 

følge av de gunstige konjunkturer i trelastbransjen. Trelastgrossererne 

i Christiania skummet fløten av denne virksomhet, men atskillige 

kontanter kom jo også bygdene til gode. Krigsutbruddet i 

HEDMARK FYLKE 

1807 satte en stopper for videre drift i skogene og det var først i 

1830-årene at nye oppgangstider meldte seg. 

Jordbruket i disse distrikter var ikke særlig utviklet. I noen av de 

sydligere bygder fantes det nok større gårder her og der, men 

gjennomgående var brukene små og de dyrkede arealer ennå mindre. 

Strøkene nordligst i Østerdalen var de mest kornfattige i Syd 

Norge. Selv om bergverkene 1 brakte en del inntekter og visse 

kuIturimpulser, var befolkningen i disse fjellbygder fattig og forholdene 

enkle. 

Alt i alt vitner beretningene fra 1700-tallet og begynnelsen av 

1800-årene om at den alminnelige velstand lå på et lavt nivå i de 

østlige distrikter. Det viser seg da også at antallet klokkemakere var 

langt mindre der enn i Mjøsbygdene og at en stor del av de ur som 

ble laget var av den billigere sort. 

VINGER OG ODAL. SOLØR 

Hovedruten fra Oslo om Vormsund og Kongsvinger til svenskegrensen 

går fra gammelt av gjennom den sydlige del av Vinger, 

Odalen og Solør. Fra Kongsvinger går Østerdalsveien nordover 

gjennom Solør med flere armer til svensk side og forbindelse vestover 

til Mjøsdistriktene. 

Intet under at klokkemakernes arbeider viser påvirkning fra 

flere kanter. Ved siden av de forskjellige grunnformer som var i 

bruk i bygdene fra norsk side, finner en konstruksjoner og utstyr 

hentet fra svenske klokker. Fra tiden ved århundreskiftet og senere 

treffer en således på ur som ligger nær Mora-typen. Norske 

klokker av denne art kan stundom vanskelig skilles fra svenske. 

Det fortelles endog at norske klokkemakere lot lage eller male sine 

skiver i Sverige. Enkelte klokker bærer kjennemerker som viser 

tilbake til typer fra midten av 1700-årene. I denne forbindelse kan 

nevnes at en svensk urmaker ble begravet ved Hof kirke i 174l. 

Eidskog, det sydligste av prestegjeldene, har ikke hatt noen 

egentlige klokkemakere. 

Per Kustos, født 1832, død i 1874 måtte da være den eneste. Han 

l Detvargruve- og smeltehytte i Tolga, Kvikne og Foldalen foruten ved Bergstaden. 

135


laget tre-ur som var meget fint utført. Dessuten gjorde han en del 

gulvur av Mora-typen. Per Kustos lever ennå i bygdetradisjonen. 

I Odals prestegjeld sto det bedre til med urmakeriet, selv om det 

ikke var så mange mestre der heller. Best kjent er Bunæs-urmakerne. 

Hans Hansen Bunæs var født 1753. Både han og sønnene hans - 

Hans, født 1779 og Ole, født 1785, - var dyktige klokkemakere. Alle 

tre er oppført som urmakere ved folketellingen av 1801. De holdt til 

på Bunæs som den gang var en plass under Svenneby i Nord-Odal. 

Bunæs-urmakerne har gjort en mengde gulvur av god kvalitet. 

Mange, særlig av de eldre, har tallskive av messing. Av de mere 

kompliserte verk kan nevnes nr. 86 av Ole Bunæs, et godt og 

omhyggelig utført ur med 3 tidvisere, datumskive og vekker. Platene 

er av jern men omhyggelig polert, skiven hvitmalt med vakre 

ornamenter i gull. Et av hans ur har nummeret 291 men er ikke av 

hans siste. 

Hans Sander skal ha levert solide arbeider. Muligens er han identisk 

med Hans Bunæs jnr. som eide Sander gård i Sør-Odal ved 

matrikuleringen i 1838. 

Hans Christophersen Tandnes, født 1816, død i 1884, bodde på Tannes 

i Mo og hørte til storbøndene i Nord-Odal. Han var en ualminnelige 

hendig mann som gjorde klokker og ellers drev håndverk avforskjellig 

art. Blant hans arbeider er et ur fra 1840-årene, et meget 

respektabelt verk med månedsgang. Det står som fast toppfigur på 

et skap av valbjørk. 

Arne Tandnes, bror av foran nevnte, ble prest ved Akershus straffeanstalt 

i 1856 og senere sogneprest i Våler. Død 1879. Han laget 

atskillige gode klokker. 

Det har muligens eksistert ennå en klokkemaker av samme etternavn. 

Vinger prestegjeld har hatt et par klokkemakere, men bare en av 

dem vet man noe sikkert om: 

Hans Christian Kreutz tilhørte en militærslekt som kom til Kongsvinger 

i annen halvdel av 1600-årene. Han var født i Vinger 1760 og 

døde i 1829. - Han flyttet senere til Grue. Der bodde han lenge på 

Møystad, og de gulvur han laget ble da hetende Møystadklokker. 

Inskripsjonen på enkelte av' hans navneskiver viser at han også 

laget klokker i Vang og Ringsaker, men han har ikke oppholdt seg 

H EDMARK FYLKE 137 

lenge i nevnte distrikter. 11804 fikk Kreutz av sin bror, major Bernt 

Peder Kreutz, skjøte på «et halvt skinds skyld» i gården Nordre 

Seter i Vinger. 

Kreutz har laget omkring 200 klokker, noen med vakre messingskiver 

og Christian VII's visere, andre med jern skiver og enklere 

utstyr. Han var en habil klokkemaker og rutinert som gravør og 

messingsmed. 

Fra Solørtraktene , strøket mellom Kongsvinger og Elverum, er det 

ikke kommet så få gulvur. Mange av dem er usignert. 

I Brannval har Fossbraaten eller Kjytruen laget atskillige gulvur. 

Han holdt til på en plass under Fosseid og døde der i 1860-årene 

som gammel mann. Det hendte ikke så sjelden ved de tider at 

klokkene ble betalt med varer eller annet istedenfor kontanter. Hos 

Fossbraaten var regelen: «Kua mot slagklokka! Og jadden lyter de 

au vera i gjild haustbærku, om a skær vera saapass mye værdt som 

i' slagverk». Fossbraaten brukte gjerne signaturen G.H.S. F., men 

av og til signerte han også med stedsnavnet. 

Arne Bredesen Bratfos bodde på plassen under gården Hofos. 

Hans klokker hadde ofte skiver med svenskt mønster. (I eldre tid 

gikk det stor trafikk fra Sverige over Lundeseter og Hofos. ) Arne 

Bratfos dro til Amerika i 1860-årene og døde der. 

I Grue fikk Johannes Bergersen Brøderud bevilling som urmaker i 

1782. Han var født i 1740 i Hof hvor faren, Berger Børehe, var bosatt. 

Ifølge regnskaper av 1789 har Tol/ev Erichsen Skarderud vært urmaker 

i Hof prestegjeld. 

Ole Johnsen Opaasen nevnes som gårdbruker og urmaker i 1801. 

Han døde i 1848 i en alder av 86 år. 

I Våler er Christian Olsen Øverby den best kjente av bygdens klokkemakere. 

Han var født 1770 og døde i 1841 som selveier på Øverby. 

Han har laget mange klokker, men av simpelt arbeid. «Føskerud-urmakeren» 

står i så henseende på linje med Øverby. 

ØSTERDALEN 

Til Elverum førte en rekke innfartsveier. Særlig søkte trafikken dit 

under markedskjøringen om vinteren, her passerte således sledetogene 

til Røros og Trysilmarkedet. Langt større trafikk brakte imid-

138 HEDMARK FYLK E 

lertid det stevne som årlig års ble hold t på Grundset 1 og senere på 

Leiret. I en utrykt beretning fra 1806 meddeler etatsråd Pram at dit 

strømmet «Kjøbere og Sælgere fra hele Østerdalen, det tilgrændsende 

af Trondhjems Stift, ja fra Stæderne Trondhjem og Molde, fra 

hele Gudbrandsdalen og det øvrige Christians Amt, fra Christiania 

og Fredrikstad samt fra hele Akershus og Smaalenene, men dertil 

som ei det uvigtigste en Mængde fra de tilgrænsende svendske 

Provindser, Vermeland, Dalarne O.S.v. Man angav den her samlede 

Menneskemængde til 6000 a 8000 og de omsatte Varers Pengeverdi 

til adskillige Tønder Guld». 

Også på urmakeriets område har markedet spilt sin rolle. En 

mengde klokker, vesentlig billige tyske og svenske med tarvelige 

verk, ble omsatt til fortrengsel for de norske. Det sier seg selv at 

dette forhold måtte bidra til å svekke interessen for urmakerfaget i 

de omkringliggende bygder. 

I 1730-årene ble det oppført en ny kirke i Elverum. Sognepresten, 

Morten Leigh, har levert en detaljert beretning i den anledning. Det 

heter bl.a.

140 HE D MARK FYLKE 

tian VII' s initial finner en av og til. Mange klokker har bare timeverk 

og slag. Sekund- og datumviser forekommer sjelden. Platinene 

er med få unntagelser av jern og valsene av tre. Slagskive er ofte 

anvendt. Stort sett har utførelsen et lite fagmessig preg, og det er 

tydelig at de fleste av klokkemakerne har vært selvlærte. Den dyktigste 

av de urmakere som arbeidet på Elverum, Niels Øgle, er ikke 

representert i samlingen. Derimot finnes flere gode og vakre klokker 

av kjente mestre på Hedmark. 

Urkassene er ofte godt proporsjonert og tildels utført med tallrike 

variasjoner. Mange er i grunntrekkene av Chippendalstypen, andre 

har hode med flatt «tak» og rund åpning for skiven. Flere er 

utstyrt med pålagte bølgelister, eller som det i bygden kalles «franske 

listen>. Mange av kassene er i senere tid overmalt med rosemønster 

og meget fritt restaurert.» 

Samlingen eksisterer ikke lenger. Ved Gudor Husas død ble gjenstandene 

fordelt på arvingene. Noe er også kommet til Glomdalsmuseet, 

bl. a. et geometrisk planetarium etter faren, Jens Husa. l 

Arnot har hatt flere dugelige klokkemakere enn noe annet prestegjeld 

i Østerdalen. Mange av urene fra dette distrikt er både velgjorte 

og vakre. Alt tyder på at håndverket i disse bygdelag har vært 

inspirert aven mester som har gått i urmakerlære under større 

forhold, og det viser seg å stemme. Urmakeriet i Åmot stammer i 

sin mest rasjonelle form fra en bondegutt som hadde lært håndverket 

utenlands: 

Niels Nielsen Øgle, født 19. aug. 1742, død 24. des. 1822, var den 

som brakte urmakerkunsten til Åmot. Hjemme på gården var det 

liten fremtid for ham som yngre sønn. Han slo seg på urmakeriet, 

dro så ut for å skaffe seg en solid fagutdannelse og gikk i lære hos en 

mester i Hull. Etter hjemkomsten arbeidet han i lengere tid som 

klokke maker i Åmot. Siden flyttet han til Elverum og ble husmann 

på plassen Nyborg under prestegården, men hans egentlige yrke 

varog ble urmakeriet. 

Klokkene fra Niels Øgles verksted står kvalitetsmessig meget 

høyt. Verkene er meget gode, og de vakre messingskiver vitner om 

at han også var vel bevandret i gjørtlerkunsten. Hans arbeider 

l I Årbok for Glomdalen for 1%6 har Hdvard Skirbekk skrevet en artikkel om Jens og 

GudorHusa. 

HE DMARK FYLKE 141 

bærer i det hele tydelig preg av nært slektskap med engelsk klokkemakerkunst. 

1 Mange av hans klokker finnes ennå i Østerdalen, 

særlig i Åmot, Stor-Elvdal og Elverum. En av dem står i Eidsvollsbygningen, 

den har tilhørt eidsvollsmannen Ole Evenstad. 

Niels Øgle har signert sine arbeider forskjellig: Niels Nielsen Aamodt, 

Niels Øgle, Aamodt, N. Øgle, Elverum. 

Peder Øgle , Åmot, har levert solide gulvur. Likeså Anders Øgle. 

Ole Olsen Røed, født 1757, var urmaker og bodde som husmann 

på Søndre Rød, hvor han døde i 1832. Han gjorde mange klokker 

med malte eller bronserte skiver. De skal utmerke seg ved stor 

holdbarhet. En av dem sies å ha gått siden 1780 uten særlig slitasje. 

Knud Tollefsen Ilsaas , født 1788, død 1839, var gårdmannssønn på 

Ilsaas, men kjøpte i 1822 Søndre Skramstad, som han senere drev. 

Han var sterkt interessert i urmakerhåndverket og leverte klokker 

av god kvalitet. Særlig ble han kjent for sine musikkur. Et av dem 

har i sine velmaktsdage spilt syv melodier. Blant hans øvrige arbeider 

var også et par tårnur. På Skramstad satt han opp en stue for sin 

venn urmaker Tollef Knudsen Kløvstad (Rogstad), som flyttet dit. 

Senere arbeidet de sammen i faget. Tollef levet til 1886 og var da 84 

år. Det sies at da døden tok ham, stanset alle klokkene hans på 

gården i samme stund. 

I Glomdalsmuseet finnes en samling urmakerverktøy fra Åmot. 

Det skal være kommet fra en urmaker på Bråten. 

Også i Stor-Elvdal har det vært en og annen klokkemaker. Et par 

gode og vakre gulvur av Anders A. Hovde finnes ennå i distriktet. 

De bærer årstallene 1771 og 1796. 

Tarald Knudsen Strand, født 1708 på gården Gammelstua-Strand. 

Som yngste (og 7.de) sønn hadde han ingen utsikt til å arve gården, 

han slo seg da på urmakeryrket Han laget gode klokker, men de er 

ikke så forseggjorte som Hovdes. En av dem står på Norsk Folkemuseum 

i Barfrø stuen fra Trønnes. 

I de nordlige bygder var leveforholdene vanskelige omkring 1800 

og det var liten grobunn for utvikling av håndverk. Det var da også 

sparsomt med klokker i disse strøk på den tid. 

l Sollia har det vært enkelte Mora-ur fra tiden omkring århundreskiftet. 

1 Deter blitt hevd et at N iels Øgle skal ha hjemført en del urverk og talls kiver fra England.

144 OPPLAND FYLK E 

Det har ikke foregått noen nevneverdig prod uksjon av klokker på 

Lillehammer, men byen har hatt stor betydning som marked for 

klokker fra distriktene omkring og har lettet tilgangen av materialer 

for urmakeriet i dalen. 


Klokkemakeriet på Toten har hatt et omfang og en betydning som 

savner sidestykke ellers i landet. En mer inngående fremstilling av 

håndverkets historie og utvikling i disse bygder kan derfor være på 

sin plass. 

VILKÅRENE FOR HÅNDVERKET 

Forholdene i Toten har i flere henseender ligget særlig godt an for 

utviklingen av håndverksnæringene der, helt fra gammel tid har 

disse bygder stått seg bra i økonomisk henseende. Ved salget av 

kronens godser i annen halvdel av 1600-årene og begynnelsen av 

det følgende århundre var selveiernes antall steget sterkt. Bøndene 

arbeidet seg godt frem, og selv de vanskelige tider under den store 

nordiske krig (1709-1720) gled over uten varige ulemper. Det samme 

gjaldt uårene i 1740-42. Omkring århundreskiftet var Totens 

prestegjeld det folkerikeste i landet og et av de mest velstående. De 

tunge tider under nødsårene og etter 1814 satte nok sine spor her 

som andre steder. Men Toten som selv produserte mesteparten av 

hva det trengtes til befolkningens underhold, kom seg gjennomgående 

bra etter påkjenningen. Fallet i kursen på pengesedlene 

hadde dessuten den virkning at de fleste bønder ble kvitt sin 

pantegjeld. I Krafts beretning fra 1821 heter det at velstanden i 

, Totens innbyggerantall vari 1665 ca . 2900 , i 1769 ca . 6800, i 1801 ca. 7800, i 1825 ca. 9700, i 

1855 ca. 14 000, i 1875 ca. 13 900. 11825 ble det store prestegjeld delt i 2 kall. Det østre besto 

av sognene Hof og Balke, det vestre omfattet Aas og Kolbu. I 1914 ble Kolbu utskilt. I den 

følgende fremstilling erdet stadig brukt betegnelsene ø stre og Vestre Toten, selv hvor det 

gjelder forhold fra før 1825 og etter 1914 . 

OPPLA N D FYLK E 145 

Toten-bygdene var i sterk stigning. Fremgangen fortsatte til noe 

over midten av århundret. 

Takket være befolkningens driftighet og distriktets gunstige naturbetingelser 

har Toten ned gjennom tidene kunnet produsere 

betydelige mengder korn, mel og andre landbruksprodukter utover 

hva bygden selv trengte. Særlig gikk store kvanta til hovedstaden 

og andre markeder. Også produkter fra hjemmeindustrien kom 

etter hvert til å spille en ikke ubetydelig rolle i omsetningen utad. 

Slik kom det penger til bygden og dette førte med seg en øket vekst i 

levestandarden der. I 1700-årene klager sognepresten over ødselhet 

i klededrakt m.m. I 1821 heter det at gårdene for det meste er 

gjeldfrie og at «Bøndernes Vaaningshuse errummelige og bequemme, 

deres Ameublement smagfuldt, deres Paaklædning pyntelig, 

deres Equipager endog Pragtfulde». Når folk ofret så vidt meget på 

hjemmets utstyr og annen komfort var grunnen ikke alene deres 

«ambition», men forholdet må også tas som uttrykk for at bygden 

kulturelt sett etter datidens målestokk lå langt fremme Amtmann 

Sommerfelt meddeler i 1790: «at det her gives mange vel oplyste 

Bønder, som have megen Lyst at læse», og i Statistisk-topografisk 

Beskrivelse fra 1821 uttales: «I Henseende til sand Cultur staar 

Totens Almue i det hele paa et høit Trin». - Det bør i denne 

forbindelse også nevnes at det på Toten bodde et betydelig antall 

embetsmenn, godseiere og andre «conditionerede», som med sin 

innflytelse og interesse for bygdens ve og vel bidro til å heve det 

sosiale nivå. Særlig har sognet hatt dyktige prester som har vært 

sterkt interessert i å spre folkeopplysning og kunnskap om en 

rasjonell utvikling av bygdens næringsliv. 

De forhold som her er nevnt fikk i stor utstrekning betydning for 

fremme av bygdens håndverk. Fra noe før midten av 1700-årene 

berettes det at bygden hadde «mest alle Kunster og Haandverkep>. 

Senere hører man ofte at bygdens husflid og håndverksdrift står 

høyt og at det leveres varer av mange slag til salg, ikke bare grovere 

bruksgjenstander, men også hva det må betegnes som kunstindustri. 

Det virker som om totningene har hatt gode anlegg for slik 

virksomhet. Presten Ole Hannibal taler i 1743 om innbyggernes 

«ingenium», om hvorledes de «med utrolig Hastighed begribe og 

ere meget habile at giøre efter . .. de studerer gierne physiske 

Dischurser og bemøde sig selv at udfinde eller af andre at lære og

148 OPPLAND FYLKE 

forteller at han som ung dro til England for å lære urmakerkunsten, 

men ellers vet folk lite å berette om ham. På forskjellig vis lar det seg 

imidlertid gjøre å skaffe rede på hans levnedsløp og virksomhet. 

Vi har tidligere (s. 53) fortalt hvordan en bondegutt fra Stange, 

Peder Nøttestad, fikk monopol som urmaker i hovedstaden i 1734. I 

en ansøkning som han hadde sendt til Kongen samme år heter det: 

«Een mig amørende Person, Nafnlig Amund Tollufsøn afTotens Præstegjeld, 

som nu staar for Dragun Soldat under velædle H. Major Geddes Companie, har 

stor Løst Uhrmagerprafessionen at lære, har og allerede for sig selv uden Beviisning 

begyndt at arbeide paa Uhr Verker, af hvilchet jeg b efinder hannem særdelis 

beqvæm at lære Prafessionen, og fordrister mig d erfor allerunderdanigst at 

begiære, at Eders Kgl. Maj . Allemaadigst ville forunde samme Amund Tollufsøn 

allemaadigst Dimission fra den Tieneste, han staar udj, paa det Jeg kunde antage 

hannem og andre til min Profession at lære . . ,» 

Nøttestads slekt var vel kjent i Opplands-bygdene, og hans karriere 

som urmaker må ha fortonet seg som noe av et eventyr for bygdefolket 

der. Han sto nå som den mest ansette av byurmakerne østafjells. 

Det er da ikke å undres over at en interessert og hendig unggutt 

hadde lyst til å prøve seg på den samme vei, så meget mere som 

Nøttestad var en av hans pårørende. Det ser ut til at ansøkningen 

om avskjed fra dragontjenesten ble innvilget. Vi må da også kunne 

gå ut fra at Amond Smebyh er reist til Christiania for der å begynne 

sin læretid på Nøttestads verksted. 

Derimot kan det være grunn til en viss skepsis når Smebyh ifølge 

bygdetradisjonen skal ha oppholdt seg i England. En klokkemaker 

på Toten skulle kunne greie seg bra med det han lærte hos den 

kjente mester i hovedstaden. Imidlertid er bygdens tradisjonelle 

versjon så grunnfestet at den er vanskelig å komme forbi. En må 

erindre at Smebyh kom fra et økonomisk velstillet hjem som hadde 

råd til å skaffe ham den best mulige utdannelse. I betraktning av det 

ry som de engelske ur hadde på den tid, lå det ikke fjernt at den 

vordende urmaker søkte til England. 

En nærmere undersøkelse av Smebyhs arbeider taler også for at 

han har hatt en særlig tilknytning til engelsk klokkemakerkunst. 

Hans ur er ikke alene av engelsk type, men i alle detaljer utført etter 

de normer som den gang rådet i engelsk klokkemakerkunst. Skivenes 

ornamentikk, visernes mønster, verkets konstruksjon, hjulenes 

tannkurve og dimensjoner- alt er utpreget engelsk. 

O PP LAND FYLKE 

Også arkivene understøtter beretningen om at Smebyh har gått 

i lære i England. I avsnittet om Elverum er det nevnt at sognepresten 

Morten Leich innberettet at det i 1741 ble innkjøpt et ur 

til kirken og at urmakeren som var fra Toten hadde lært sin 

profesjon i England. Inntil da var Amond Smebyh den eneste faglig 

utlærte klokkemaker som hadde sitt virke på Toten. 

Fra den tid han for alvor slo seg ned som klokkemaker i sin 

hjembygd, begynte et nytt avsnitt i urmakeriet på Toten. Riktignok 

var det faglige nivå blant bygdens håndverkere nokså ujevnt ennå 

en tid, for mesteren på Hallingstad tok ikke mange i lære. Men det 

er all grunn til å regne med at skillet mellom gammelt og nytt i faget 

ligger omkring 1740-årene. 

Smebyhs produksjon av klokker har vært meget betydelig. Av 

hans arbeider kjenner man bl.a. to kirkeur, tallrike gulvur, derav en . 

del med klokkespill, enkelte veggur og noen taffel ur. 

Fig. 43. Gulvur av Amond Smebyh, Toten (1711 -1771). Fig. 44. Skive fra gulvur av sam me 

mester. 

149

Fig. 47. Skive fra gulv ur av Anders 

Rud stad, Toten. 

OPPLAND FYLKE 

Anders Rudstad synes å ha drevet urmakervirksomhet etter midten 

av århundret. Viserne og ornamentene på hans klokker er 

vakre og laget etter Smebyhs mønster. Verkene er større enn vanlige 

og bygget mellom hamrete jernplater. Det er ikke ofte at en 

treffer på noen av hans arbeider (Fig. 47). 

Lars Jacobsen Dotsel, født 1733, laget noen ur av Smebyh-typen, 

men det er lite godt å si om hans arbeid. Urene har datumglugge. 

På Toten museum står to slike klokker. De er datert 1766 og 1782. 

Tallringen på den eldste har kvarttimer som minste intervall. 

Otter Pedersen Kiile (han signerte også Otter Haugen), født 1737, 

død ca. 1820, var bosatt på Kile-hagen under gården Haugen ved 

Hof kirke. Han laget gode klokker, som regel med bra fortanning 

og lett gang. En av dem, datert 1787, finnes i Norsk Urmuseum i 

Oslo. 

Gunder Pedersen Winge ble Amond Smebyhs verdige arvtager i 

urmaker-håndverket (Fig. 48). Han var født 1748 og døde 1821. 

Familien som i 1754 bodde i Gran på Hadeland var kommet til 

Toten i 1773. I følge tradisjonen i bygden skal Gunder Winge ha 

arbeidet en tid hos en urmaker i København før han begynte sin 

Fig. 48. Urskive av Gunder Pedersen 

Winge, Toten (1748-1821) . 

OPPLAND FYLKE 

læretid hos Smebyh på Hallingstad. Winges klokker viser i hvert 

fall at han har full kjennskap til andre og nyere former i faget enn 

de Smebyh anvendte. 

Året etter Smebyhs død løste Winge kongebrev og giftet seg 

med enken. Hun var 22 år og brudgommen over 54. På Hallingstad 

overtok Winge Smebyhs verksted og fortsatte senere på Hallingstadseiet 

da den eldste av stedsønnene hadde fått farsgården. 

Senere holdt han til annensteds i bygden. 

Gunder Winge var en begavet og dyktig håndverker, men var 

for rastløs til å konsentrere seg om planmessig arbeid. Etterhånden 

hendte det ofte at han ble borte fra hjemmet og arbeidet snart 

hist, snart her, stundom utenfor bygden. Hans økonomiske forhold 

ble vanskelig og da hustruen døde i 1801 var boet fallitt. Året 

etter giftet han seg påny og fikk flere barn. Imidlertid gikk det 

stadig tilbake med ham og tilsist kom han på legd. En rettsprotokoll 

fra 1821 meddeler at hans lik ble funnet på stranden ved 

utløpet av Fjellhaugelven. Antagelig hadde han i sin høye alder 

gått seg bort og var omkommet ved drukning. 

Winge må regnes blant de dyktigste klokkemakere på Toten.

154 OPPLAN D FYLK E 

Han har laget et stort antall vakre og gode klokker. Hans arbeider 

likner Smebyhs i meget, men ikke i ett og alt. Verket er smidigere 

bygget og når det gjelder utstyret har han tidlig forlatt de strengere 

typer fra sin læremesters tid. Både i overstykket og hjørnefeltene 

anvender han som regel fyldige rokokko mønstre i naturalistisk 

utforming. Også viserne har skiftet karakter. Skivens midtparti 

er fremdeles mattert på få unntagelser nær, men datumgluggen 

er nå og da avløst aven bue. Enkelte klokker er utstyrt med 

måneverk. 

Winges arbeider fikk ikke liten betydning for håndverkets videre 

utvikling på Toten. Flere har lært hos ham og andre har tatt 

etter på egen hånd. Totens bryllupspresang til kronprinsparet 

1928, var en Winge-klokke. 

Erland Lahrsen er temmelig ukjent. De ur som finnes etter ham 

er pent utført. 

Povel Grimstad laget atskillige klokker med bra innretning, men 

utstyret er gjerne så som så. 

Peder Fodstads (Fos ta ds) eldre klokker er nokså ordinære. De senere 

er av bedre kvalitet og har ofte et tiltalende utstyr (Fig. 49) . 

Lars Helgestads klokker har neppe vært tallrike. Hjulene er stor-e, 

fortanningen god og gangen lett. Slagverket har 2 klokker og hamrer, 

noe som er usedvanlig ved Toten-urene. Her har urmakeren 

tydeligvis forsøkt seg på egen hånd, men resultatet er at slagene 

faller i et bedrøvelig langsomt tempo, ellers er uret et fint stykke 

håndverk. Lars Helgestad var født 1784 og døde i 1821. 

Johannes Kiises klokker kjenner vi bare fra et par døgnsverk, de 

er av dårlig kvalitet. Hans otte-dags-klokker skal være bedre, et av 

dem bærer årstallet 1690, et påtagelig falsum fra senere tid. 

Peder Larsen Slagsvold, født 1786, død 1841, skal ha gått i lære 

hos Gunder Winge. Hans klokker er middelmådige. 

Peder Andersen Sul/estad (Sulustad) , født 1771. Noen av hans klokker 

er signert Peder Andersen Sullestad, andre bare Peder Andersen 

eller Peder Andersen Helgestad. Han har gjort en del klokker 

som gjennomgående er respektabelt utført. 

Ole Hammerstad, dattersønn av Amond Smebyh, var født på 

vestre Hammerstad i 1788 og døde i 1818. Han gikk i lære hos 

prosten Pihl og slo seg senere ned i Vang. Han var ansett som 

meget dyktig. 

Fig. 49. Gulvur av Peder Fodstad , Toten. 

OPPLAND FYLKE 

Amund Teodo riussen Smebye, født 1786, død i 1850, var sønnesønn 

av Amond Smebyh. Han arbeidet en tid hos Winge og fikk 

sin videre utdannelse hos prosten Pihl. 

Amund Smebye har gjort seg mindre gjeldende enn flere av de 

andre mestre på Toten, men hans klokker viser at han både var 

kyndig i faget og nøyaktig i sitt arbeid. Han drev urmakeriet som 

levevei. Dessuten var han brillemaker og forskjellig annet. 

I motsetning til bestefaren har sønnesønnen også måttet ta de 

billigere klokker med i produksjonen. Således finnes ofte på hans 

ur jernskiver eller tyske treskiver som ble kjøpt ferdigmalt og dekorert 

hos en furniturhandler i Christiania. Platinene er gjerne av 

jern og valsene av tre, men verkene er alltid gode og pålitelige. 

Smebye har laget mange klokker, faktisk flere enn folk har visst 

om. En rekke av de billigste er nemlig ikke signert og kan kun 

identifiseres ved nærmere undersøkelser. Et av urene har følgende 

innskrift bak på pendellinsen: A. Smebye. No. 1. 1810. Til tross


for sin dyktighet og flid satt Smebye for det meste i små kår. Han 

hadde 12 barn. 

Martin Olsen Lae, født 1799, død 1876, var gårdbruker på Nordre 

La. Sitt kjennskap til urmakeriet fikk han hos Amund Smebye. 

Mellom onnetidene drev han ivrig med å lage klokker. Når et 

passende antall var ferdig, fikk han en av husmennene til å ta dem 

på kjelke og selge dem omkring i Toten-bygdene eller på Hadeland 

og Hedmark. Til Skipsvoll laget han et tårnur med visere til 

fire sider. En del av Laes klokker er utstyrt med tallskiver av messing, 

mens mange har jern- eller treskiver, de siste mest av tysk 

fabrikat. Verkene er ofte mindre vel avpusset, men de har lett 

gang og er holdbare. 

Peder Leich, født ca. 1744, død etter 1815, var en av våre dyktigste 

lands-urmakere. Han var antagelig bror eller fetter av urmaker 

og organist Torger H. Leich i Nes på Hedmark. 

Peder Leich arbeidet i atskillige år på Toten hvor han antagelig 

har gått i lære hos Gunder Winge. Senere var han organist på Nes 

på Romerike hvor han samtidig dreven betydelig virksomhet som 

Fig. 50. Skive fra gulvur av Peder 

Leich, Toten. 

OPPLAND FYLKE 157 

urmaker. På Toten finnes flere vakre og fint utførte klokker med 

hans signatur (fig. 50). Særlig kan nevnes en klokke med flotte 

ornamenter i blad-rokokko, forsølvet og pent gravert tallring, bred 

datum-bue og utmerket verk. Navneplaten er signert: Peder 

Leich. Toten. På dens bakside er innrisset: Den 9 Martii 1781. Uret 

har bl.a. tilhørt Helene Balke, som i sin tid gikk for å være den 

vakreste kvinne i prestegjeldet. 

Erich Leich var også en dyktig klokkemaker. Det ser ut til at heller 

ikke han til stadighet var bosatt i bygden. 

Halvor Leich, bror til Peder, var organist på Toten, i hvert fall fra 

1774 til 1790. Han har også laget klokker, men vi vet lite om hans 

virksomhet i så måte. 

De klokkemakere som hittil er omtalt har - på et par nær - hatt 

sitt bosted i østre Toten eller like i nærheten. - De aller fleste kan 

regnes å sogne til Smebyh-skolen. Selv om håndverket etterhvert har 

gjennomgått flere utviklingstrinn etter Smebyhs død har mesterens 

preg vært umiskjennelig. 

I Vestre Toten ble det Bierke-skolen, som kom til å dominere urmakeriet. 

Skaperen av denne retning var Peder Larsen Bierke, født 1753, 

død 1836. 

Det fortelles at Peder i ung alder kom til Gunder Winge på Hallingstad, 

hvor han hjalp til som håndlanger på verkstedet. I voksen 

alder bykslet han østre Bierke i Kolbu som gårdbruker og 

urmaker. Der slo han seg ned og tok navn etter gården. 

Det første gulvur med hans signatur skal være datert 1783. I tiden 

omkring århundreskiftet har han levert atskillige klokker med 

måneverk og datumbue. Flere av dem finnes ennå, deriblant no. 

31 som ble kjøpt på Grundset marked i 1801 til Hof i Fåberg. Det 

høyeste nummer jeg har sett på Peder Bierkes ur er 344, antagelig 

har det vært flere (Fig. Slag Fig. 52). 

Tradisjonen vet å berette, at da Peder Bierke ga seg i kast med 

klokkemakerkunsten, brukte han et av Gunder Winges ur til modell. 

Da Winges kone fikk høre at Peder hadde begynt å lage 

klokker på egen hånd, beskyldte hun ham i kraftige ordelag for å 

ha «stjålet kunsten,) fra hennes mann. Det er i hvert fall påtagelig 

at Bierke har lært meget av denne mesters arbeider. Men det er

OPPLAND FYLKE 

Fig 53. Skive fra gulvur av Ole Christiansen Bjerke, Toten (1798 -1869). Fig. 54. Ole Bjerkes 

vakre Toten-ranke. Fig. 55. Visere på gulvur av Ole Bjerke. 

Christen Biereke, født 1788, død 1830, har laget mange gode og 

pene klokker, blant dem et musikkur som spiller 3 melodier. Til 

ornamentene anvendte han stundom legering av kobber, messing, 

nikkel og tinn. Metallet skal ha vært ualminnelig vakkert sies 

det


dende representant for Bjerke-skolen. Han døde på Bråstadbakken, 

Kolbu. Opprinnelig drev han med å reparere lommeur, senere 

gikk han i lære hos Peder Bierke. Peder Stikbakke var en 

driftig håndverker. Etter hva han selv har opplyst har han levert 

ca. 300 gulv ur. De er godt laget og pent gravert. 

Av hans eldre sønner var den ene kjent som bøssemaker, den 

annen som gravør. En yngre, Nils Talabakke (Fig. 57), født 1845, død 

1937, har gjort enkelte klokker, men er mest kj ent som knivmaker. 

Hans tollekniver med graverte holker og beltespenner har gjentagne 

ganger vært premiert, bl.a. ved Pariserutstillingen i 1900 og 

landsutstillingen i Kristiania 1914. 

Hans Stikbakke, født 1804, død 1867, var bror og elev av Peder 

Stikbakke. Han arbeidet først sammen med broren, siden på Blili 

og Møkkenes (Nes) ved Eina. ISO-årsalderen flyttet han over til 

Brandbu. Hans tallrike gulvklokker viser godt arbeid og pent 

utstyr. Signaturen er som regel: Hans Stikbakke eller H.S., men ved 

Fig. 57. Ur· og knivmaker 

Nils Talabakke, 

(1845 -1937), Toten. 

(Foto, Kr. Ørbeck, 

Lena .) 


noen av de eldre verk er Blili eller Møkkenes brukt som etternavn. 

Mange av hans klokker finnes utenfor Toten. 

Ole Nielsen Qvigstad var født i 1825 og døde i 1884. Faren var 

sølvsmed. Ole Qvigstad bodde en tid på et bruk under Kvikstad og 

tok navn etter hovedgården. Siden kjøpte han en liten eiendom 

Åslund, og levet der. Etter å ha gått i lære hos Peder Stikbakke, 

arbeidet han jevnt i samme fag . Han har laget omkring 150 gulvklokker, 

de fleste med graverte messingskiver. Verkene er gjennomgående 

dyktig utført og graveringen tiltalende. 

Martin Nielsen Sivesind, født 1819, død 1892, var urmaker og 

smed. Han skal ha gått i lære hos Hans Stikbakke, men røk uklar 

med mesteren og sluttet snart på verkstedet. Siden drev han egen 

urmakervirksomhet og laget mange klokker. De er av samme type 

som Stikbakkes, men kan ikke måle seg med dennes. 

Sivesind døde som husmann på Lerudbråten i 1892, 73 år gammel. 

Thoma s Olsen Strømstad, født 1814, hadde en liten gård 

med mølle og vadmelsstampe ved elven mellom SkjeIIbreia og 

Einavann. Han var driftig og satt bra i det inntil den økonomiske 

krise som rammet Toten-bygdene i slutten av 1860-årene, slo ham 

overende. Siden dro han til Amerika (1874). Thomas (Tommes) 

som var en god venn av Stikbakke, laget ikke særlig mange klokker, 

de jeg har sett er både vakre og gode. 

Hans Pedersen Teterud, født 1816, død 1879, er blant de mest 

kjente av Stikbakkes elever. 1 Han var husmannssønn på Jørgensbråten 

under gården Teiterud. Senere overtok han plassen og 

bodde der til han i 1876 kjøpte et småbruk ved Einavannet. 

Etter nummerne på hans tallskiver å dømme har han alt i alt laget 

omkring 400 klokker. De er dyktig utført og har lett gang. I 

tallet inngår et par tåmur. Han drev også som gjørtler og smed. 

Teterud var en evnerik og tenksom mann med gode anlegg for 

mekanikk. Av Nydalens kompani fikk han i oppdrag å lage en del 

meget kompliserte kontrollur til fabrikken. De skal ha fungert meget 

tilfredsstillende. 

En av hans sønner, H.C. Hansen, kom til Gjøvik og ble senere 

I Nils Talabakke harved flere anledninger i brev til forfatteren bestemt erklært at Teterud 

varelev av Peder:Stikbakke og intet har hatt å gjøre med Peder Bierke.


Til slutt kan nevnes at også på Toten har det vært laget urverk av 

tre. Den slags ur gikk mest under navnet


ning, som oftest også bronsen i klokke skålene . Tallskiver av messing 

er anvendt i stor utstrekning. Å støpe og hamre en plan fin 

skive var ingen lett sak, men på Toten er oppgaven stadig løst 

tilfredsstillende. Selv etterat det var kommet valsete plater i handelen 

vedble flere Totenurmakere å støpe sine skiver. Også hjulene 

ble støpt og hamret. 

Til ornamenter på messingskiver brukte totningene nesten alltid 

messing, mens det annetsteds hyppig ble anvendt bronsert 

tinn eller en blanding av tinn og bly. Ornamentene er gjennomgående 

klart og plastisk utført. Som regel var også tallringen av 

messing ved de bedre ur. 

Mange av Toten-urmakerne har vært dyktige gravører. TalIringene 

fra Amond Smebyhs verksted er således fint utført, og flere 

Bjerke-urmakere har levert vakkert arbeid når det gjelder gravering 

av skivens midtfelt. 

Når svennene var ferdig med sin læretid, fikk de hos sine mestre 

kopi av modellene til skivens ornamenter, hjulverket og andre 

deler. Videre fikk de med seg tegningene av rankene i midtfeltet. 

Viserne er alltid av stål. Gjennomgående er mønstret en gjengivelse 

eller variant av det engelske. I Smebyh-skolens eldste tid er 

viserne særlig vakre, mens Bjerke-skolen fortrinnsvis benyttet en 

senere type som ikke er så tiltalende. Kun et par mestre har skåret 

sine timevisere·etter Chr. VII.-mønstret i likhet med den type som 

var nokså alminnelig på Hedmark og i Vardal. Ved de billigere ur 

finner en gjerne enklere viser-former. 

De fleste urmakere i begge prestegjeld anvendte en og samme 

utveksling i hjulverket - den som Amond Smebyh hadde innført. 

Ved et par klokker fra mindre kjente urmakere har det vist seg at 

hjulenes tenner er saget med baufil, men dette hører til sjeldenhetene 

og må betegne et begynnerstadium. Når svennene var i lære 

hos dyktige mestre fikk de også lage det verktøy som behøvdes. 

En og annen mester laget verktøy til salgs. Således har Peder Stikbakke 

levert atskillige skjæremaskiner, håndspindIer (drillapparat 

som drives for hånden med bue) og drevstoler. Velsningen av 

tann kurvene ble som regel utført for hånden. 

Forskjellig verktøy, halvfabrikata og annet kan være kjøpt i 

Christiania, særlig i den senere tid. 

Alt i alt gjelder det at Totens urmakere har vært vel utstyrt med 


redskaper for håndverket. Dette har spilt en stor rolle for arbeidets 

kvalitet og bidratt til at Toten-urene gjennomgående har vært rimelige 

i pris. 

Det finnes ennå verkstedsutstyr i behold fra enkelte klokkemakere. 

Peder Stikbakkes (Nils Talabakkes) er å se i De Sandvigske 

Samlinger. 

Som foran nevnt var urmakerne i eldre tid også gjørtlere. Senere 

hendte det jo ikke sjelden at visse deler til verket ble støpt hos en 

gjørtler på Gjøvik. Således har Børre Simensen levert ornamenter 

til flere klokkemakere . 

Det holdt seg stadig en tydelig forskjell mellom de klokketyper 

som sognet til henholdsvis Smebyh-skolen på østre Toten og Bjerke-skolen 

på Vestre Toten. Riktignok ble den helt engelske utforming 

som var karakteristisk for Amond Smebyh, sterkt modifisert 

i de senere generasjoner av urmakere, men forskjellen mellom de 

to hovedtyper forsvant aldri helt og var særlig iøynefallende ved 

ur av bedre kvalitet. Mens østre Toten gjennomgående har hatt 

den firkantede datum glugge, samtidig som sentralfeltet er mattert 

eller gravert i rektangler o.l., brukte Vestre Toten den buete datumåpning 

og Bjerke-urenes graveringer. Også når det gjelder ornamentikken, 

viserne og verket er det visse særmerker. 

Ingen av de mere fremtredende klokkemakere på østre Toten 

nummererte sine arbeider. Derimot bærer de fleste ur av Bjerketypen 

nummertall. Skikken var innført av Peder Bierke i 1780årene. 

Detvar urmakernes stolthet å kunne peke på en storproduksjon, 

ikke minst derfor er det grunn til å vise en viss skepsis når 

tallene når de store høyder. 

Hva det er anført om de lokale grenser for de to skoler, har selvfølgelig 

sine unntagelser. Det kunne jo hende at en urmaker holdt 

til eller flyttet over i et distrikt hvor hans klokketype ikke hørte 

hjemme. 

Både for østre og Vestre Toten gjelder det at mestrene som regel 

ikke utstyrte sine verk med årstall. I de få tilfeller hvor årstall 

forekommer har dette gjerne en spesiell grunn, som f.eks. den at 

klokken er anskaffet til en høytidelig anledning, et bryllup, en 

fødselsdag o.l. Undertiden har klokkemakeren foretatt en skjult 

datering. Årstallet er da helst gravert på baksiden av navneplaten 

eller pendlet, på en av platinene o.l. - Her og der finnes årstall som


er påført i senere tid. Således er et av Johannes Kiises ur datert 

1690 (s. 154). Inskripsjonen er slett utført og falskneriet lett å påvise. 

Verre er det når graveringen er besørget aven dreven gravør og 

utført med eldre tiders preg, noe som stundom hender. 

Det overveiende antall Toten-ur er de vanlige gulvur. Meget få 

lommeur har vært laget i disse strøk, taffelur finnes det også lite 

av, heller ikke er det bygget mange tårnur. Av gulvur med klokkespill 

er det laget fler enn i noe annet sted i landet, en omstendighet 

som vitner om at håndverket lå på et høyt nivå i disse bygder. 

Vi vet om 8 Toten-mestre som har laget musikkur, muligens kan 

det ha vært et par til. 

Mange klokkemakere leverte ur i to eller flere kvaliteter. De dyreste 

har skiver, platiner og bommer av messing. Viserne er som 

regel vakkert skåret. De billigste ur har jern- eller treskiver. Ringen 

og de støpte ornamenter er da av tinn eller erstattet med malt 

dekor. Platinene er av jernplater med messingforing i lagrene, 

bommene ofte av tre. Datumverket er ofte sløyfet. Døgnsur og 

viserverk med vekker forekommer. Også blant de billige ur kan en 

treffe på gode verk, atskillige av dem er usignert. 

En regnet i alminnelighet med at det gikk med 5 fl 6 ukers jevnt 

arbeid til å lage et 8-dagers ur av den beste type med messing utstyr, 

fine visere og datum verk. Med normal arbeidstid ble det omkring 

10 klokker pr. år'. Av de billigere 8-dagers ur kunne det lages ett pr. 

måned, mens døgnsur og vekkere krevet færre dagsverk. 

Treur var lite etterspurt på Toten. De ble betegnet som «fattigmannsklokker», 

og ingen av de egentlige urmakere befattet seg 

med å lage slike. 

Totenmestrenes virksomhet har også hatt sin betydning for håndverket 

utenfor prestegjeldets grenser. Det hendte at folk søkte 

langveisfra til Toten for å gå i urmakerlære der. Både i Land og 

Hadeland kan det påvises at det stedlige urmakeri ikke alene er 

blitt forbedret men endog helt omlagt fra den tid da Toten-urene 

trengte inn. Selv de graverte mønstre fra Bjerke-ski vene finner 

man igjen der. 

- 

PRODUKSJONENS OMFANG 

AVSETNINGSFORHOLD 

Totens klokke industri fikk, som nevnt, et omfang som langt 

overskred prod uksjanen i andre bygder. 

Av de mestre vi tidligere har nevnt fra Toten, regner vi 44 som 

klokkemakere med bosted i prestegjeldet. Utenom disse har det 

rimeligvis vært noen få som ikke lenger kjennes. Det samlede 

antall skulle da bli ca. 50 fra Amond Smebyhs tid av. Noen dyrket 

faget som levebrød, selv om de i offentlige lister oppføres som 

jordbrukere. Men de fleste tok urmakeriet som bierverv til gårdsbruket 

og drev det jevnt og stadig mellom onnetidene. 

Det er ikke godt å avgjøre med sikkerhet hvor mange klokker 

Toten har levert tilsammen av alle typer. Anslagsvis skulle vi 

imidlertid tro at tallet kommer opp i ca. 7000, når tre ur ikke medregnes. 

Det måtte i hvert fall stor avsetning til for at håndverket kunne 

holdes gående. Prestegjeldet selv tok mange av klokkene, og her 

må det erindres at Toten hadde omkring 9700 innbyggere i 1825. 

Det ble alminnelig at hver av de mer velstående gårder hadde et 

par klokker. Hos storfolk var det ofte fler, ennå kan en finne 

opp til 7 stykker på en enkelt gård. Det skulle da helst være ur med 

messingskive og det ble lagt vekt på at mesteren var av de mest 

anerkjente. Enkelte av urene var særlig fint utført og kostbare og 

ikke så få var utstyrt med klokkespill. For de mindre velstilte 

hjem fantes det ur av billigere type. 

Men selv om folk på hjemstedet var gode kunder, kunne ikke 

salget på det lokale marked alene danne et tilstrekkelig grunnlag 

for en lønnsom produksjon. Imidlertid ble Toten-urene etterhvert 

så kjent og skattet også utenfor bygden at det kom bestillinger fra 

mange kanter av landet. 

Noen av Toten-klokkene gikk til fjorddistriktene på Vestlandet. 

På få unntagelser nær fantes det der ingen egentlige klokkemakere 

og de verk som ble laget i Bergen falt for dyre. Flere av Vestlandsbygdene 

sto i årviss handelsforbindelse med Østlandet gjennom 

drifte-ferdene. Ofte f6r driftekarene helt frem til Toten og benyttet 

der anledningen til å få klokker med seg tilbake. Også fekarer fra 

østsiden av fjellet har ført klokker med seg fra Toten.


Men en betydelig større omsetning fant sted til oppkjøperne. 

Enda oppkjøperiet i lange tider var belagt med straff, var det mange 

som trosset dette forbud og kjøpte eller tusket til seg smør og 

ost, skinn, ull, husflids- og håndverksprodukter i bygdene. Det 

meste solgte de i Christiania, men en del ble også avsatt på markedene. 

Ellers kunne klokkemakerne også skaffe seg avsetning på egen 

hånd. Det var da alminnelig at de opparbeidet en beholdning av 

klokker til forskjellige priser. Deretter dro en av dem, eller en av 

deres medhjelpere, omkring og drev salg på gårdene i Mjøsbygdene, 

på Hadeland, Land og andre steder. 

En større og kanskje mer villig kundekrets var å finne på de faste 

markeder som spilte en så inngripende rolle for omsetningen i 

eldre tider. Like til omkring midten av 1800-årene var den alminnelige 

handel en særrett for byene og et fåtall av privilegerte landkremmere. 

1 Men på markedene kunne enhver selge og kjøpe som 

han ville, der hadde bykjøpmennene sine boder og opplag avpasset 

etter landdistriktenes behov, der møtte bøndene frem med 

sine varer, gjorde sine innkjøp og avsluttet sine kontrakter og der 

var det utskjenkning og bevertning, musikk, dans og all slags løyer. 

Markedsturene ble således en blanding av forretnings- og fornøyelsesreiser 

som var en kjærkommen avveksling i bondens ensformige 

tilværelse. Stevnene ble holdt vinterstid, dels fordi det da 

var lite å gjøre på gårdene, men særlig fordi sommerveiene var få 

og dårlige mens det var lett å komme frem på sledeføre. 

Det største kjøpsstevne på landet ble holdt på Grundset hvert år 

fra 4de til 9de mars. Totningene møtte stadig frem der og hadde 

stor avsetning på hester, landbruksprodukter og varer fra hjemmeindustrien. 

Men hva klokker angår hadde de riktignok hard 

l I 1600-1700-årene var landet blitt delt opp i strengt avgrensete handelsområder. Hvert 

område hørte i kommersiell henseende til en bestemt kjøpstad hvis borgere hadde enerett 

til handelen. Distriktets bønder måtte dra dit for å gjøre sine innkjøp eller selge sine 

produkter selv om de fikk en reise på 20-30 mil eller mer. «Landsprang» av enhver art var 

prinsippmessig forbudt. Imidlertid viste det seg nødvendig å meddele bevilling til enkelte 

fastboende landskremmere, som fikk rett til å selge visse varer. Bevillingenes antall var 

dog helt utilstrekkelig, og på Toten fantes det ingen landhandel før i begynnelsen av 

1800-årene. Loven av 1842 ga handelen fri i byene og adgang til å ansette så mange fasle 

landskremmere som distriktene behøvde. I 1857 og 1866 ble handelen på landet frigitt. 

Disse bånd på omsetningen gjorde at markedstrafikken fikk så stor betydning. Likeledes 

førte de til at«OmløbendeOpkjøbere og Bissekræmmere») dreven utstrakt handel, til tross 

forde strenge bestemmelser mot en slik trafikk. 

OPPLAND FYLKE 

konkurranse med svenskene som sendte store beholdninger av 

Mora-klokker dit. Også av tyske treur var det svære forsyninger å 

se på markedet. 

Til Lillehammermarkedet kom det klokker fra Toten både før og 

etter at markedet var autorisert (1813). Varer fra Toten tok også 

veien til Romsdal- og Lærdals-markedet, men vesentlig gjennom 

oppkjøpere. Flere klokkemakere drev direkte salg på Kongsbergmarkedet. 

Der kom de til en by av betydelig størrelse og traff kunder 

fra et stort omsetningsstrøk. I 1801 hadde Kongsberg henved 

7000 innbyggere mot 9500 i Christiania. Senere sank jo folketallet i 

bergstaden sterkt, men vintermarkedet spilte sin rolle i all den tid 

klokkemakerkunsten var av betydning. Kongsbergstevnet hadde 

søkning fra mesteparten av innlandet og store deler av kystdistriktene. 

Også fra Vestlandet dro mange dit, men størst betydning for 

den direkte handel med Totens markedsfarere hadde dog Christiania-markedet. 

En ikke ubetydelig trafikk gikk også til Drammen 

(Bragernes). Kjøpsstevnet i hovedstaden ble holdt fra første tirsdag 

i februar, og markedet på Bragernes fulgte kort etter, slik 

kunne folk ta begge på en tur. 

Toten-klokkene har vandret viden om i landet. Sogn har forsynt 

seg ganske godt, ikke minst Hafslo og Lyster, også haringene har 

kjøpt en del. På landsbygden i Telemark finnes mange, og ikke få 

er kommet like ned til sørlandskysten, et betydelig antall har funnet 

veien i Buskerud, Akershus og Hedmark. Toten-klokker forekommer 

ikke så ofte i Gudbrandsdalen og Østerdalen, og i Trøndelagen 

er de sj eldne. 

Det var ikke store beløp klokkemakeren kunne beregne seg for 

sine produkter i den tid håndverket ble drevet. Omkring 1830 var 

prisen på et 8-dagers ur av den beste type gjerne 8 il. 10 daler (32 il. 

40 kr.). I annen del av århundret kostet de vanlige 8-dagers Totenur 

med skive, platiner og bommer av messing som regel 10 daler. 

Enkelte kunne komme opp i 12 daler, musikkur var jo kostbarere. 

Ur med skive og platiner av jern, enkle visere og trebommer fikk 

en 2 il. 4 daler billigere. Klokkemakeren leverte ikke lodder og 

kasse. For malmlodder regnet man 2 daler pr. par og for kassen ca. 

3 daler. 

173

HÅNDVERKETS BLOMSTRING OG FORFALL 

Totens klokkeproduksjon hadde sin blomstringstid i første halvdel 

av 1800-årene. Men allerede da hadde konkurransen med de 

tyske og svenske klokker meldt seg, og den skulle bare bli sterkere. 

Mot slutten av 1700-tallet kom de første Schwarzwalderur tillandet 

(Fig. 58) og en tid etter århundreskiftet økte importen betraktelig. 

Urene spredtes ut over distriktene i store mengder. Reisende 

agenter dro fra marked til marked med sledelass av slike klokker 

som de fallbød og reklamerte for. Også utenfor markedstidene 

foregikk salget av disse billige klokker. Omkring 1830 kostet et 

Schwarzwalderur med 8-dagers gang 2 il 21/2 daler, og de simpleste 

viserverk for døgngang kunne man få for et par mark. Disse priser 

holdt seg nokså uforandret i lange tider. 

Til tross for at Schwarzwalderurene kvalitetsmessig var langt 

ringere enn Toten-urene, ble de på grunn av sin lave pris pop'ulære 

og på de fleste steder en farlig konkurrent for de norske klokker. 

Ved siden herav skjedde det en invasjon av svenskeklokker, 

særlig fra Mora-traktene. Mora-urene som kom inn på markedet 

omkring 1800, bød i det store hele på en noe hederligere konkurranse 

hva materiale og utstyr angår, men også disse ur lå betydelig 

under de norske i pris 

På Toten var det lenge slik at bygdens klokker gjerne klarte seg 

Fig . 58. Urhandler fra Schwarzwald. 

O PPLA N D FY LK E 175 

bedre i konkurransen enn de som var laget annensteds i landet. 

Toten-urene hadde skaffet seg en grunnfestet posisjon som de 

innførte ur vanskelig kunne rokke. Totningene hadde god forstand 

på klokker, de var fullt klar over at bygdens verk var langt 

verdifullere og solide re enn de tyske og svenske. Et staselig Totenur 

med messingskive og støpte ornamenter var et prydelig inventar 

i stuen og ga et standsmessig inntrykk. Bygden var stolt av sin 

urindustri, støttet opp om den og var så velstillet at prisene ikke 

var avgjørende. Klokkemakerne kunne derfor fortsatt regne med 

god avsetning innenbygds. Men deres marked utad led stor skade 

som følge av konkurransen med de billige innførte klokker. 

Ved midten av 1800-tallet begynte forholdene å bli vanskelige 

for bygdens urmakere. Det kom dårlige tider og konkurransen 

med de utenlandske ur ble stadig mer intens, særlig etter at nye 

typer kom på markedet. I 1850-årene nådde de amerikanske veggur 

av eldre Waterbury-modell til landet, senere kom regulatorurene. 

Begge typer var kvalitetsmessig bedre enn de verk som 

tidligere var innført. Hertil kom at moten hadde forandret seg, 

byskikken trengte seg inn, og i by-interiøret hadde guIvurene 

ikke lenger plass. Veggur og taffelur var kommet i skuddet, helst 

de med søyler og blanke hus! Videre må nevnes at utvandringen 

brakte mange til å selge sine eiendeler. Slik gikk gulvur i stort 

antall under hammeren til underpris. I årene 1855-75 utvandret 

ca. 5800 personer fra Toten. 

Klokkemakerne fikk det således etterhvert vanskelig med å få avsatt 

sine ur og fortjenesten ble stadig mindre. Fra omkring 1860-70årene 

av var det i virkeligheten på det nærmeste slutt med tilgangen 

til håndverket. Vel fantes det noen som fortsatt arbeidet i faget, 

men noe større ble det ikke til. Klokkemakernes tid var forbi, 

fabrikkarbeiderne hadde avløst hjemmeindustrien og håndverket. 

Klokkemakerne fikk nøye seg med å forhandle fabrikkenes ur og 

reparere dem. 

I tidens løp er mange av Toten-urene blitt ødelagt og en god del 

er vandret ut av landet, ikke minst til Amerika. Men ennå finnes 

et stort antall bevart. Omkring i Toten-bygden og nabodistriktene 

kan en fremdeles treffe på et rikt utvalg av klokker fra håndverkets 

gullalder, og i våre dager er de atter kommet til heder og verdighet.

KLOKKEKASSER 

Totens klokker er blitt landskjente, men det kan ikke sies at klokkekassene 

fra bygden gjennomgående byr på meget av interesse. 

Noen av dem ligger stilmessig sett nær de engelske, men det forekommer 

også former av rokokkotypen. Her og der ser en svake 

tegn på at hollandske og danske klokker har forekommet i distriktet. 

Der hvor snekkerne har arbeidet mere fritt, har de sjelden vært 

heldig med resultatet. Det er ikke ofte man finner en kasse med 

gode proporsjoner, hodet er gjerne for høyt oppbygget, kroppen 

for kort eller for smal, mens fotstykket er for sterkt dominerende. 

Men det har da vært unntagelser. Således finner man, særlig i 

østre Toten, ikke så rent få vakre kasser av de senere engelske 

typer og en og annen i kraftig biedermeierstil. (Fig. 59, 60, 61, 62.) 

Fra Vestre Toten må nevnes en enkelt håndverker som har skapt 

Fig. 59 og 60. Klokkekasser til gulvur av Peder Bierke. Fig . 61. Klokkekasse til gulvur av 

Amond Smebyh. Fig. 62. Klokkekasse til musikkur av Peder Bierke. 


både vakre og selvstendige arbeider, nemlig Christian Frogarsengen, 

husmann under Frogaren i Sivesindgrenden. Han bodde innpå 

skogen i en liten hytte hvor det bare fantes en stue med kott 

ved siden av til matbod. I stuen levet hele familien. Der laget de 

maten og der drev snekkeren med sitt arbeid. Om vinteren arbeidet 

han ved lyset fra peisen eller ved blusset fra tyristikkene som 

barna holdt opp for ham eller som var satt fast til veggen. Redskapen 

var hjemmegjort, tollekniven og høvlen brukte han jevnt, ellers 

grei et han seg med lite. 

Håndverket gikk lett for ham og han var stadig i virksomhet. 

Folk sa om ham at hans hender liksom hadde formet seg etter 

høvlen. Han laget mest skap, stoler, klokkekasser og annet inventar. 

Klokkekassene viser en utpreget formsans. Til høye rom gjorde 

han kasser av slankere typer, hvor det var lavt under loftet 

brukte han bredere og fyldigere former. Som regel er empirestilen 

anvendt både i linjeføring, gesimsverk og utskjæringer. Mange av 

hans kasser finnes ennå, de fleste i grenden som han sognet til. 

Frogarsengen levet i fattigdom all sin tid til tross for at han var et 

jern til å arbeide. Det heter seg at han i 80-årsalderen hugget 80 

tylfter tømmer på en vinter. Han døde i 1870. 

Man vet ikke hvem som har malt hans klokkekasser - kanskje var 

det han selv? Fargene er vel avstemt, bunnen ofte dyp-blå eller 

blågrønn, mens listverk og annet utstyr er anlagt med rødt eller 

annen livlig farge. 

SOLUR 

Fra Toten kjennes ingen solur av særlig høy alder. Men man har ett 

fra 1700-årene og tre fra første halvdel av 1800-årene. 

Det eldste har horisontalform og er utført i messing. Innskriften 

er fransk. Det har tilhørt amtmann Sommerfelt på Sukkestad, østre 

Toten. 

De tre andre er ekvatoriale, helt like i konstruksjon, størrelse og 

utstyr. Et av dem står på kirkevangen ved Hof kirke (Fig. 63), det er 

flyttet dit fra Billerud som tidligere var i familiene Darres, Weidemanns 

og Sommerfelts eie. Et annet er kommet fra Øvre Rogneby 

som tilhørte landhandler Nissen, den eneste landkremmer på

OPPLAND FY LK E 

Fig. 63. Solur ved Hof kirke, Toten. 

Toten i sin tid. Det tredje finnes på den gamle amtsmannsgård 

Stenberg, nå Toten Museum. Soluret ble anskaffet av amtmann 

Weidemann (bror av sorenskriveren) som kjøpte gården i 1804 og 

bodde der til sin død i 1856. 

VARDAL' 

Omkring 1800 var prestegjeldet det minste i amtet, men det hadde 

rikelig med skog og var en god kornbygd. 

Vardal som sto seg gjennomgående bra økonomisk, har forsynt 

seg ganske bra med klokker. Noen er laget i bygden, men de fleste 

kom utenfra, særlig Bjerke-ur fra Toten. 

Storparten av de klokker som ble laget i dalen og som ennå finnes, 

skriver seg fra tiden før eller omkring 1800. De må hovedsakelig 

være utført etter modell av byur som har forekommet her og der i 

bygden. Typene vitner om at de dansk-kontinentale trekk for det 

meste er rådende. 

l Vardal Bygdebok, EgetforIag 1933 , s. 298. 

O PPLAND FYLKE 179 

I den senere periode, som jo på Toten var den egentlige blomstringstid 

for håndverket, ble det etterhvert laget færre klokker i 

Vardalsbygdene. Forklaringen ligger nær: Toten-urene var så vel 

anskrevet og var kommet så på mote i Vardal at det ble liten plass for 

en konkurrerende industri innen prestegjeldet. 

Den helt overveiende del av Vardalklokkene er utstyrt med tallskive 

og platiner av jern. Ring og ornamenter er av tinn. 

Bygden har ikke hatt mange klokkemakere og det er ingen av 

dem som har satt særlige merker etter seg i faget. Man vet heller 

ikke noe sikkert om hvem den første var. Blant de senere er det flere 

som har holdt seg anonyme. En av dem hvis kjennemerke går 

igjen på flere klokker skal omtales nedenfor. 

Signaturen P.E.S . (Peder Erichsen?) finnes på en rekke gamle 

klokker fra Vardal. En av dem bærer også prestegjeldets navn på 

navneplaten. Den eldste som kjennes har årstallet 1757, men arbeidet 

viser at klokkemakeren har laget mange før den tid. På Kirkeby 

står en fra 1771, antagelig en av de seneste. Som det vil sees var 

urmakeren en samtidig av Amond Smebyh på Toten. Imidlertid er 

det ingen likhet mellom deres arbeider. 

Flere klokker med signaturen P.E.S. er havnet på den annen side 

av Mjøsa. Noen har slagskive, andre er utført med rekkeslag. Tallskivene 

er av jern med tinn-ornamenter, bommene av tre, platinene 

av hamrete jernplater. 

Fagmessig sett står disse klokker ikke særlig høyt, men de er 

fikst laget og vitner om en viss rutine. 

Jens Jensen var født 1732 og levde til over århundreskiftet. Han 

Fig. 64. Visere fra gulvur av Jens Jensen. Fig . 65. Jens Jensens navne plate.


eide en liten gård, Nordengen, hvor han reparerte og laget klokker. 

De er alle meget karakteristiske. Viserne er for det meste utført etter 

klokkemakerens egen komposisjon, det samme er tilfelle med toppstykkets 

figurer, som ofte røper mer fantasi enn kunstnerisk smak. 

Verkene hargrovpussete jernplatiner, store hjul og trebommer med 

tinnbelegg. Slagverket er innrettet slik at viseren også kan føres 

bakover. Arbeidet har et temmelig primitivt preg og inndelingen er 

ikke alltid riktig. Signaturen er gjerne J.J.S. (Fig. 64 og Fig. 65.) 

En av de anonyme klokkemakere brukte det forvanskede motto 

«Tempus Fuge!» som kjennemerke i navneskiltet. Han har la-get 

solide verk med ganske god fortanning. Viserne er som oftest 

skåret etter Christian VII-mønstret. Klokkene finnes også i Biri. 

De ser ut til å være fra slutten av 1700-tallet. 

Peder Pedersen Skarkerud, født 1743, har levert mange gulvklokker. 

De finnes ikke bare i Vardal men også i Snertingdal og Land. 

Alle er simpelt utført og har atskillig likhet med de groveste fra 

Nordre Land. Drevene er gjerne av messing. 

Ole Bakke, født 1758, var flyttet inn fra østre Toten og hadde fått 

seg et selveierbruk av gården Bjugstad. Folkeregisteret i 1801 oppgir 

hans alder til 43 år og meddeler at han var sersjant og gårdbruker. 

Han har levert en god del klokker, noen signert Ole Bakke. 

Toten, andre Ole Biugstad, Wardhal. Mange av dem finnes ennå. 

De dyreste har messing skive, datumverk og Chr. VIL-visere (Fig. 

66). Innretningen er solid og fortanningen god, men graveringen er 

lite håndfri. Et av hans gulvur står i Tobru. Det holder mål med 

vanlige Toten-ur. Utstyret minner om enkelte av Hedmark-urene, 

f.eks. Jens Ottestads. 

John Thordsen Braastad (Jo Haagaa) var født 1799 og døde 1875. 

Etter konfirmasjonen gikk han i lære hos den dyktige orgelbygger 

og organist Chr. Engelstad på østre Toten. Han kom snart til å 

besørge musikken i Vardals og Hunns kirke, ble ansatt som organist 

i 1823 og virket i stillingen i mange år. 

Fig. 66. Viser fra gulvur av Ole 

Bakke, Vardal. 


Jo Haagaa som var meget musikalsk begavet, interesserte seg 

sterkt for orgelbygning og også for urmakeri. Til Hunns gamle kirke 

leverte han et orgel, og til seg selv bygget han to. Et av hans ur med 

klokkespill gikk for å være et rent vidunder, ved timeslagene åpnet 

en glugge seg og to geitebukker som stanget hverandre kom frem 

sammen med en gjetergutt som slo etter dem. Det hele var meget 

livaktig, sa folk. Jo Haagaa har ikke laget mange klokker. 

Av andre klokkemakere i bygden skal nevnes Nils Stokset på 

Hunn og Mathias Skjerven på Myrvold. Kristian Ringen og Chr. Dahl. 

Disse har bare laget noen få klokker. 

Ole Sjaaheim (Ytterset) født 1810, var en urmaker av beskjedent 

format. Han bodde på plassen Sjåheim under Gryte, og døde der i 

1857. Ole Sjåheim var kjent som en flink smed, spikerklipper og 

kardemaker. Dessuten laget han et stort antall treur. Skivene var 

utstyrt med messingstifter og enkle utskjæringer, verkene hadde 

bare timevisere. Utenpå husveggen mot veien hadde han anbrakt 

et av sine ur, det skulle være til hjelp for kirkefolket. 

Blant klokkekassene i Vardal er det mange med buete linjer, de 

såkalte «mavekasser». De er gjennomgående kraftig og temmelig 

tungt utformet. Av og til treffer en på kasser av eldre stilpreg, lange 

i livet og korte i fotstykket, andre er laget etter bygdesnekkerens 

eget skjønn. På Nedre Gryte står en «Tempus Fuget»-klokke av 

denne art. Kassen som bærer årstallet 1789, er ualminnelig dyktig 

malt og dekorert - antagelig av Peder Aadnes. 

BIRI 1 

I annen del av 1700-årene var Biri nærmest for en skogbygd å regne. 

Folk flest satt i små kår der og bare enkelte større gårdbrukere 

hadde bedre rå. Ved en takstforretning over skader etter storflommen 

i 1789 betegnes således oppsitterne på mange av Biris og 

Snertingdalens største gårder som fattige, bare en av de skadelidte 

eiere som formuende. 

Forholdene lå altså lite gunstig an for utviklingen av urmaker- 

'Biri-Snertingdal Bygdebok. B.1, Gjøvik 1951. Årbok 1951-52 for Lillehammer og Omland 

Turistfor .


håndverket i dalen. Mot slutten av århundret bedret tidene seg her 

som annetsteds. Omkring 1800 begynte gulvurene å bli alminnelige 

hos de mer velhavende bønder, og 20-30 år senere tok etterspørselen 

til å vokse sterkt. Samtidig økte søkningen til faget, Og det ble 

nå laget klokker i et betydelig antall. Men konkurransen utenfra tok 

også til. På Grundset og Lillehammer marked møtte svenskene 

frem og fallbød «Moraklaekor med dubla slag», og Schwarzwalderurene 

begynte å trenge seg inn over alt. Det viser seg da også, at 

Biri -klokkene fra denne tid ikke lenger holder mål med de eldre. 

Da Amerika-feberen herjet som verst i bygden i 18S0-1860-årene, 

fikk bygdeurmakernes virksomhet sitt grunnstøt. Utvandringen 

tok slik overhånd at hjem ble oppløst og verdifullt innbo satt til 

auksjon. En mengde klokker ble solgt til spottpris og for 31/2 daler 

eller mindre fikk man ofte et fullgodt verk. Under slike vilkår kunne 

ingen livnære seg av håndverket og fra den tid av ble det heller 

ikke laget flere klokker i Biri, bortsett fra en og annen til klokkemakerens 

slekt og venner. 

Om klokkene i Biri kan nevnes at selv de beste har tallskive og 

plater av jern. Messingen falt for dyr og ble derfor bare brukt til 

hjulene og når klokken skulle være riktig fin, til en tynn plate som 

belegg i feltet innenfor tallringen. De senere klokker har mest hvite 

skiver med malte tall og ornamenter. Foruten de klokker som er 

laget i bygden finnes det mange fra Toten, bl. a. av Amond Smebyh, 

Bjerke-mestrene m.fl. 

Den første urmaker som kjennes fra Biri er Lars Engebretsen (Ingebretsen) 

Roterud, født 1734, død 1815. Han raker høyt over de øvrige 

i bygden. 

Lars Engebretsen var bosatt på Bårdslistuen i Olstadgrenden, 

Vestre Gausdal. Fra 1749 arbeidet han der som jordbruker og klokkemaker 

inntil han i 1771 kjøpte gården Roterud i Biri og flyttet dit. 

Også der drev han med urmakervirksomhet ved siden av gårdsdriften. 

«Roterudklokkene» var kjent for å være både gode og vakre og 

mesteren har da også fått sin fortjente plass i fødebygdens tradisjoner. 

I Svatsum går det ennå frasagn om at da Lars ble født, hørte 

folk en klokke slå 12 enda det ikke fantes klokke der i huset. 

En vet ikke noe sikkert om hvor han hadde lært urmakerkunsten. 


I hvert fall er det tydelig at han hadde gått i lære hos en fagkyndig 

urmaker. Etter klokkenes utforming å dømme har det neppe vært 

hos Amond Smebyh, derimot er det mulig at han har ligget ved 

garden i København eller blant de norske tropper i Holstein 1 under 

den prøysiske syvårskrig og lært urmakeriet i en av byene der. 

Mange av Lars Engebretsens klokker er fremdeles i bruk (Fig. 67 

og68). På navneplatene har de eldre av dem initialene L.E.S., mens 

de senere er signert L. I. S. Skivene er utstyrt med kornet sentralfelt, 

tinnringen er bred og meget vakkert gravert, viserne er store og vel 

formet, og de vakre hjørneornamenter støpt i høyt relieff. Skiven er 

gjerne rødmalt, sentralfeltet og ornamentene forgylt. Verket er 

storbygd og solid med usedvanlig god fortanning, bommene av tre, 

platinene av jern, men fint avpusset. De dyrere ur er som regel 

utført med time- og minuttviser, sekundskive og datumglugge. De 

har rekkeslag, en konstruksjon som ellers meget sjelden forekommer 

ved norske ur. Andre av Roteruds klokker er av billigere type 

1 Sverre Steen: Det norske folks liv og historie VI. s. 148. «Over 13000 mann norske 

tropper blev under syvårskrigen trukket sydover til Holsten». Ose. A/b. Johnsen i Norges 

historie, Kra. 1914. Leiren i Holsten. V. 2. s. 18-19. Johan Storm Munch: «Saga», Chra. 1820 

III,s.309·10. 

Fig. 67. Skjve fra gulvur (vekker) av 

Lars Engebretsen Roterud, Biri. 

Fig. 68. (t. v.) Viser av samme mester.


og bare utstyrt med timeviser. Alt i alt er hans arbeid pent, håndfritt 

og rutinert utført og gangen lett. 

Enkelte av klokkene finnes i Biri, andre i Gausdal, og fra Mjøsa 

oppetter Gudbrandsdalen treffer en på atskillige like opp til Vågå. I 

Gausdal og øvre Gudbrandsdalen var disse ur blant de første som 

kom i bruk hos bøndene. På Ridder-Sandbu i Vågå står ett som har 

holdt seg på gården siden 1761. Gården Roterud ligger nede ved 

Mjøsa, litt nord for Biri glassverk. Der var skyss-stasjon og om 

vinteren dro «Dølaferden» forbi, det var store sledetog som hvert 

år for over isen for å bringe varer til byen og gjøre innkjøp. _ På 

turen tok de gjerne innom Roterud hvor de kunne få mat og nattlosji. 

Det var således ikke merkelig at mange av Roteruds klokker 

havnet oppover Gudbrandsdalen, så meget mer som bøndene der 

sto seg bedre enn folk i Biri. 

Han s Dagfinrud, født 1757, død 1824, eide gården Dagfinrud og 

drev den samtidig med at han arbeidet som klokkemaker. Han har 

laget et stort antall gulvur. Mange av dem står fremdeles i Biri og 

bygdene omkring. Navneskivene er dels signert H.D., dels med 

hans fulle navn. Feltet innenfor tallringen dekkes gjerne aven 

messingplate med enkle graveringer. Skivene er håndsmidd, ofte 

skjøtt og klinket sammen. 

Klokkenes innretning viser at Dagfinrud har lånt fra sine forgjengeres 

arbeider, man gjenfinner for eksempel den karakteristiske 

konstruksjon av rekkeslaget. Det fortelles at han lenge strevet med å 

skaffe seg kjennskap til en teknisk spesialitet som Roterud gjorde 

bruk av. Dagfinrud avla i den anledning flittige besøk på gården. 

Roterud luktet imidlertid lunten og avslørte intet. Men en dag da 

han måtte til skogs etter trekull til smien, så konkurrenten sitt snitt 

til å komme inn på verkstedet hvor han fant hva han var ute etter. 

Dagfinrud må regnes som den dyktigste av bygdens urmakere etter 

Roterud. Han har selv arbeidet kasser til de fleste av sine klokker. 

Nils Halvorsen Neeraasen, født 1777, død 1857, var fra Furnes. I 

ung alder ble han underlensmann hos sin morbror i Ringsaker. 

Nær lensmannsgården holdt en vanfør urmaker til og av ham lærte 

Nils Halvorsen å lage klokker. - I 1811 kjøpte han Neeraasen på 

Biristrand, en av de større gårder i Biri. Senere drev han gården og 

fortsatte som klokkemaker ved siden av. 

Ole Pedersen Schulhuus, født 1789, død 1859, var fra Redalen som 

O PPLAN D FY LK E 185 

hørte til Ringsaker men ble lagt til Biri fra 1821. På Skulhus drev 

han flittig som urmaker og mange klokker fra hans verksted finnes 

omkring Mjøstraktene. De har jernskive med støpte eller malte 

ornamenter og er gjennomgående ganske dyktig utført, om enn noe 

tynne i godset. I 1832 giftet han seg med en gårdmannsenke fra 

Helgøya i Nes sogn. Med henne fikk han gården Skavang og satt 

med den til han tok føderåd i 1845. Som urmaker nevnes han i Nes 

ved vielsen, men det er trolig at han har laget klokker senere også. 

Biri-klokkene fra de senere mestre har som regel verk aven helt 

annen type enn de eldres. I gangverket finnes samme utveksling 

som på Toten-urene og samme hovedanordning, men arbeidet er 

for det meste simplere i enhver henseende. 

Lars Simensen, født 1799, var flyttet inn fra Hedmark. Han bodde 

en tid i Neraasen og kjøpte deretter i 1828 gårdsparten Grytengen 

aven glasspuster ved Biri glassverk. Han skal ha gjort ganske 

vakre, men også spinkle klokker. De fleste er signert: Lars S. Neeraasen. 

Paul Halvorsen Alset, født 1794, død 1843, var fra Baardseng i Fåberg. 

Han kom til Biri i 1822 og giftet seg samme år med datteren på 

Hovde. Siden kjøpte han nedre Alset og flyttet dit. Skjønt gården 

ikke var så liten, fant han stadig tid til å drive urmakervirksomhet. 

Han har laget flere klokker enn noen annen i Biri, Rudshaugen 

unntatt, men hverken med hensyn til verk eller utstyr var hans 

klokker av særlig god kvalitet. Det samme gjaldt arbeidene til hans 

lærlinger, hvori blant sønnen Johannes. 

Hans Larsen, født 1804, gikk i lære hos Paul Alset og ble en flittig 

klokkemaker. Det finnes atskillige klokker etter ham. De er sterke 

og ganske bra i gangen, alle har malte skiver. Mange av dem er 

signert H.L. S., men en finner også signaturene Hans Larsen, Hans 

Biuge, Hans Meinbøle m.fl. 

Hans Larsen forlot landet i 1848 og slo seg ned på eoon Prairie i 

Wisconsin. Der var det begynt å danne seg et norsk settlement. 

Mange utvandrere fra Mjøsbygdene søkte dit i de følgende år, ikke 

minst fra Biri. 

Chrisfen Hovde, født 1804, var svoger og elev av Paul Alset. Han 

drev urmakerverksted på Hovde i Biri inntil han i 1836 kjøpte Råbøl 

i øyer, og flyttet dit. Det finnes mange solide klokker fra hans


hånd. Etter flytningen brukte han å signere: Christen Raabøel i 

øjer. 

Johan Karlstad, født 1807, død i 1860-årene, fikk lære urmakerhåndverket 

hos Christen Hovde og holdt siden til på Hovde til han 

kjøpte Karlstad i 1840. Han har laget en hel del klokker. De skal være 

sterke, men grovt utført. De fleste er signert: Johan Hovde i Biri. 

Han mistet livet ved et ulykkestilfelle under tømmerhugsten. 

Johannes Paulsen Alsel, født 1829 var sønn av Paul Alset. Etter 

farens død gikk han i lære hos sin morbror Christen Hovde som da 

var flyttet til Råbøl i øyer. I 1855 kjøpte han gården Herberg i Biri og 

bodde der til han i 1866 utvandret til Amerika. Noen av h"ans 

klokker finnes i bygden, de er gjeme signert med bokstavene J.P .H. 

og årstall. 

Even Svendsen Herberg, født 1841, død 1929, fikk sin utdannelse 

hos Johannes Paulsen Alset og kjøpte senere både gården og urmakerverktøyet 

etter ham. Imidlertid inntrådte det nå forhold som 

gjorde det ulønnsomt å lage klokker. Even Herberg har derfor ikke 

laget mange, men så har han pusset og reparert desto flere. I årevis 

var hans hus overfylt med klokker som ventet på reparasjon. Før 

gikten holdt ham hjemme dro han ofte omkring i bygden på urmakerarbeid. 

Forøvrig var han en flittig gårdbruker og ivrig rydningsmann. 

Det har også vært et par andre i Biri som laget klokker, bl. a. Peder 

Stomlieie, men deres arbeider er få i tallet og byrpå lite av interesse. 

Treur har også forekommet i bygden, men bare Even Rudshaugen 

er kjent for å lage den slags ur. Han var født 1805 og bodde lenge 

på Nordengen ved Kjendset. Senere kjøpte han Rudshaugen i Snertingdal 

og levde der til sin død i 1870-årene. Ingen av urmakerne i 

Biri har gjort så mange klokker som Even, det ble flere hundre i alt. 


fleste skriver seg fra annen del av 1700-årene. To urmakere fra 

denne- periode fortjener å nevnes som atskillig dyktigere enn de 

øvrige: Erich Olsen på Granseie i Gran og Gotfried Hansen på 

Bolken i Lunner. Førstnevnte har laget mange klokker med ganske 

godt hjulverk, men ubehjelpelig utstyr. Om Gotfried Hansen fortelles 

at han hadde lært kunsten i Niirnberg, men var rømt sin vei 

under læretiden. En tradisjon som vel kan være tvilsom. Hans 

klokker er ikke mange i tallet, men de skal være ganske gode. En av 

dem bærer årstallet 1791. 

De ur som er laget i den følgende periode er gjennomgående hedre. 

Klokkemakerne har hatt noen av de originale Toten-klokker som 

modell og arbeidet etter dem. Samtidig har det hatt sin betydning 

at en og annen Toten-urmaker slo seg ned på Hadeland og førte 

teknikken med seg. Noen særpreget utforming i verk og utstyr 

viser Hadelands-urene ikke. Heller ikke treffer man på konstruksjoner 

av mere komplisert art som musikkverk eller annet. (Fig. 69.) 

Av klokkemakere fra den siste periode skal nevnes følgende: 

Eilert Sande som døde omkring 1850, var fra gården Sande i Gran. 

Hva verkenes utstyr angår holdt han seg gjennomgående til eldre 

former. Han har laget omkring 100 klokker som har godt ord på seg i 

bygden. De er fyldige i godset og solide og har gjerne messingskiver 

og visere med ·Chr. VII' s monogram. 

Iver Wien (Rustad) født 1786, død 1864, var en av Hadelands dyktigste 

klokkemakere og dertil en fremstående ekspert på annet 

finere metallarbeid. Han levde sin lengste tid på Vienbraaten i 

Gran. Huset hvor han holdt til, er flyttet til Hadeland Folkemuseum 

på Halvdanshaugen ved Tingelstad. I de senere år bodde 

han på gården Rustad i Jevnaker. Sønnen som en tid arbeidet 

sammen med ham, forteller følgende: «Min far var en hendig 

mann, gjørtler, kobberslager, smed, sølvsmed og urmaker. Av 

gulvur gjorde han 75 stykker, de fleste med messingskiver som var 

gravert med Totenblomster. Redskapene laget han av filstå!, messingen 

av kobberavfall og spjelter (sink). Det var mellom onnetidene 

at han holdt på med klokkene. Han har regnet ut at han 

kunne gjøre en klokke om måneden, men da arbeidet han mest 

like meget om natten som om dagen. Ofte når vi lå i halvsøvne, 

hørte vi ham plystret og sang. Han hadde slik hug til arbeideb> . 


Atskillige av Iver Wiens klokker ble levert til fekarer som førte 

dem over fjellet til Bergens-distriktene og solgte dem der. 

Christian Hvaleby som bodde på plassen Skapalen ved Jaren i 

Gran, har laget et anseelig antall klokker av Toten-typen, over 200 

stykker. De er noe grove, men solide. Mange har messingskiver 

gravert i Bjerke-urenes mønster. Flere av dem er levert omkring 

1860. - Tasten Lakebæk lærte håndverket av ham og laget mange 

gulvur Han døde i 1912 som gammel mann. 

Hans Stikbakke, født 1804, død 1867, var flyttet inn fra Vestre Toten 

(se s. 162). Klokkearbeidet lærte han av sin bror Peder Stikbakke 

som var elev av Toten-mesteren Peder Bierke. Senere flyttet han til 

gården Blili og fortsatte arbeidet der, så til Møkkenes (Nes) ved 

Eina og deretter i 1856 til Brandbu. Der holdt han bl.a. til i Braatestuen 

ved Skari og i Korsen ved Gullerudviken. I sine senere år 

arbeidet han mest med reparasjoner omkring på gårdene. 

Hans Stikbakke var en dyktig og produktiv klokke maker. Men 

når et og annet av hans gulvur viser et nummertall over 500 må det 

ha vært en del ugreie i regnskapet med antallet av klokker eller han 

må ha tatt med større reparasjoner. Som flere av de andre mestre 

leverte han ur i to kvaliteter. De dyrere har hel messinginnretning 

og bærer vakre tallskiver med messingornamenter og graveringer i 

Bjerke-typen. Prisen var 12 daler uten kasse. De billigste med 

tallskive og platiner av jern kostet 10 daler. Verkene er for det meste 

dyktig utført og av betydelig bedre kvalitet enn de som er laget av 

de øvrige urmakere i Hadeland. Signaturen er som regel: Hans 

Stikbakke eller H.S., men ved noen av de eldre verk er Blili eller 

Møkkenes brukt som etternavn. 

Sven Hansen Blegen var født 1831 på Teterudbraaten, Vestre Toten, 

og døde i Brandbu 1906. Han var maskinist på sis «Løven», 

brennerimester m.m. På fyrabend syslet han med å reparere og lage 

klokker. Han skal ha laget 9 gulvur. 

Her og der har også andre på Hadelandsbygdene befattet seg 

med å lage gulvur. Men deres arbeid har ikke vært av den art eller 

det omfang at de kan regnes med blant de egentlige klokkemakere. 

Noen særlig stor produksjon av klokker har Hadelandsbygdene 

ikke hatt. Dessuten led de under konkurransen med Toten hvor 

håndverket var tatt opp meget tidlig og hadde fått stort omfang.

190 O PPLAN D FYL K E 

I første del av 1800-årene fikk klokkemakerne på Hadeland andre 

konkurrenter. Billige svenske-ur ble ført på markedet. Men langt 

farligere ble invasjonen av Schwarzwalderurene som lå ennå lavere 

i pris og trengte seg inn over alt til skade for bygdehåndverket. 

LAND' 

Bygdeurene i disse distrikter kan inndeles i to hovedgrupper. Qen 

første omfatter arbeider laget etter mønster av innførte klokker av 

eldre typer. Det eldste vi kjenner er et karakteristisk verk, en sen 

overgangsform fra smijernsurene. Uret har timeviser og kvarterinndeling 

og er utstyrt med pendelregulering, men hele hjulverket 

med unntagelse av ganghjulet er av jern. Slagskiven sitter utenfor 

bakre platin, opptrekket er innrettet for snor. Verket er ganske 

fikst utført til tross for at mesteren ikke kan ha vært noen utlært 

fagmann. Antagelig skriver det seg fra begynnelsen av 1700-tallet. 

Ellers er det lite å finne i Land av gammelt arbeid. Fra midten av 

århundret og senere er det laget en del gulvklokker av alminnelig 

type, gjennomgående etter modell av tidens danske og engelske 

ur. 

Den annen gruppe er klokker som helt eller delvis sogner til Toten-typen. 

Disse har etter hvert avløst de eldre. 

Det har vært ganske mange klokkemakere i bygden. Stort sett 

var de autodidakter og bare en og annen har levert arbeider som 

byr på interesse i teknisk og håndverksmessig henseende. 

Det ser ut til at faget er kommet tidligst til Søndre Land. Der er 

også de fleste klokker laget. 

Lars Simensen Hammer er den første urmaker som man finner positive 

opplysninger om. Han giftet seg i 1750 med datteren på en 

plass under BjømIi og flyttet senere til Hammerhagen. Foruten tallrike 

8-dagers klokker laget han en mengde med 1 eller 2 døgns 

gang. Noen har messingskiver, men de fleste har skiver av jern. Et 

og annet er utstyrt med verk som angir ukedagene. Klokkene er 

grovt utført, men solide. På Feide i Torpa står en klokke som 

antagelig skulle være hans mesterverk. Det er signert: Lars S. Ha 

I Bokaom Land,Oslo 1948, 1952 og 1962. 

OPPLAN D FYLKE 191 

mer i Land. Anno 1768. Den 8. April. Uret bærer en tykk messingskive 

med tinnornamenter av regence-typen. Peder Aadnes 

har malt kassen og dekorert den med trær, busker og blomster på 

grønn bunn. Lars Hammer er den mest fremtredende innen den 

eldre urmakergenerasjon i Land, og det synes som om hans virksomhet 

har hatt sin betydning for senere urmakere i bygden. 

Hans inndeling av hjulverket går igjen hos de tre følgende urmakere 

og hos Hans Amundsen fra Nordre Land. 

Nils Braatten som bodde på en plass under Haug, har levert klokker 

med treskive, tinnring og støpte ornamenter. De ser nokså 

hjemmegjorte ut, har store hjul og ru jemplatiner, men tennene er 

pent skåret og innretningen i det hele ikke så verst. 

Peder Olsen Bjørlien har laget en mengde klokker som er grovt 

utført men stødige i gangen. Noe for øye er de ikke. En plass 

under Bjørlien bærer ennå navnet «Urmakerbråten», fra Peder Olsens 

tid. 

Lars Larsen av Skjeslislekten i Fluberg, har etterlatt seg en hel del 

gulvur. De er lite fagmessig utført og heller ikke vakre. Men gangen 

skal som oftest være ganske bra, sier folk . De fleste av hans 

klokker skriver seg fra 1767-1800. 

De klokkemakere som hittil er omtalt og enkelte som er forbigått, 

anvendte den eldre konstruksjon av slagverket. Her skal nevnes at 

ett av Peder Bjørliens ur er utstyrt med den nye innretning, rekken, 

men i en primitiv form som ellers er sjelden å se. Lars Larsen 

har rekkes lag av alminnelig type på et par av sine ur, ellers slagskive. 

Det ser ut til at begge disse urmakere har levd på grensen 

mellom gammelt og nytt. Som tidligere nevnt var rekkekonstruksjonen 

kommet til Toten omkring 1740 (s. 150). Det er således gått 

atskillig tid før den fikk innpass i Land, og ennå varte det en god 

stund før den ble helt enerådende. En av grunnene til det kan ha 

vært at innretningen er vanskeligere å utføre og dyrere enn den 

eldre. 

Innflytelsen østfra viser seg tydeligere ved klokker som finnes 

etter Lars Olsen Aadnes. Her er Toten-urenes skiver og verk direkte 

brukt som mønster. Arbeidet er middelmådig. 

Aadnes var fra Fluberg, han kjøpte siden gården Sogn i Nord 

Sinni, hvor han døde i 1890 i høy alder.

OPPLAND FYLKE 

Fig. 70. Skive fra gulvur av Anders Andersen Skjeppestad, Land. (1873-1965.) Fig. 71. 

Urverk til skive fig. 70. 

Ole Bergum fra 0vstås, født 1833, død 1918, var gårdbruker, 

smed og bøssemaker, dessuten drev han med reparasjoner av all 

slags ur. Først i sine eldre år begynte han å lage klokker. De som 

finnes etter ham skal både være gode og vakre og bygget etter 

Bjerkeurene fra Toten. Anlegget for metallarbeid og finmekanikk 

var nedarvet i hans familie. 

Anders Andersen Skjeppestad fra Odalen, var en mann av betydelig 

og allsidig begavelse og et aldri hvilende oppfinnertalent. 

Skjeppestad er født i 1873. En tid drev han som spikerklipper, 

møllearbeider og teglbrenner, i 1903 kom han til Land og gjorde 

der sitt første urverk i 1908. Inntil 1941 har han laget 126 klokker 

(Fig. 70 og 71) derav 4 tårnur og et stasjonsur for Valdresbanen. 

Opprinnelig støttet han seg til arbeider av eldre Toten-mønster. 

Senere anvendte han forskjellige andre konstruksjoner og prøvde 

seg stadig frem med nye. Enkelte av hans klokker er utstyrt med 

måneverk, andre med forskjellige spesialkonstruksjoner. Noen 

har 14 dages opptrekk eller månedsgang. Skivene er av messing 


(eller i senere tid av aluminium) og bærer ornamenter av samme 

metall, som oftest modellert etter engelske typer. Ur nr. 90 ble 

tildelt førstepremie ved Vestopplands utstilling og varemesse i 

1932. 

Skjeppestad var fra 1903 organist i Nordre Land og fra 1917 ved 

3 av kirkene i Søndre Land. Han var sterkt interessert i bygdenes 

musikalske tradisjoner og har innsamlet over 60 folkemelodier fra 

disse bygder, foruten mange fra Odalen. Han døde i 1965. 

I Nordre Land er Hans Amundsens klokker de eldste en vet om 

der. Han brukte samme type slag og utveksling som Lars Hammer. 

Klokker med hans signatur forekommer nesten utelukkende i 

Torpa. Simpelt arbeid. 

Ole Paveisen var fra Leira i Valdres, ble omgangsskolelærer i 

Nord-Torpa og kjøpte et bruk der. Han tilhørte Haugianerne og 

var en venn av Hans Nilsen Hauge. Povelsen laget klokker og drev 

med reparasjoner. Selv om inntekten derav ikke var særlig stor, 

kunne den komme vel med som bidrag til en vandrende skolelærers 

magre lønn. Av gulvklokker leverte han 30-40, store og grovarbeidet, 

men med god fortanning og lett gang. «Påls en-klokkene» 

har slagverk som Toten-klokkene og ofte samme utveksling 

som disse. En av dem oærer årstallet 1784, en annen 1794. 

Ole Skaugstad har laget gode klokker. De er ikke mange i tallet, 

men pent utført både hva verk og visere angår. Skougstad utvandret 

til Utah i 1880-årene og skal ha fortsatt håndverket der borte. 

Hans Hansen (Aamot) Røste var født 1831 og døde 1924 som eier 

av gården Nyhus. Han var gløgg og nevenyttig, duelig både som 

smed, bøssemaker og urmaker. Klokkemakerkunsten hadde han 

lært av Ole Skougstad. Om hans tekniske anlegg berettes følgende: 

En gang i sine yngre år da symaskiner var sjeldne på landsbygden, 

traff han på en slik innretning. Han studerte den både lenge 

og vel, reiste så hjem og stengte seg inne på verkstedet. Han 

hadde satt seg i hodet at symaskin skulle det bli og symaskin ble 

det også. Den var ikke nettopp av det fineste slaget, men fullt 

brukbar og mange plagg har den sydd ned gjennom årene. Nå står 

den på bygdemuseet. 

Treur er det laget en god del av i Nordre Land. 

Johannes Snyta, «0rderskrotten» (av trenavnet or), bodde i Vest 

Torpa. Han gjorde utelukkende klokker av svartor. Treet ble kokt


Halsten Brager, Erland Landsends sønnesønn, drev også med urmakeri 

i bygden. Omkring 1870 dro han til Wisconsin hvor han 

fortsatte denne sin virksomhet. 

Knud Sør/laden 1 - skrev seg også Soerfladten, Sørphlatten - var 

født 1809 og døde i 1869. Han hadde sjeldne tekniske anlegg forenet 

med en stadig streben etter nye løsninger. Som dambygger 

var han kjent viden om, og folk hentet ham langveis fra til slike 

arbeider, han bygget også sager og møller og drev som mekaniker, 

kunstsmed og urmaker. 

Ved sin fremragende tekniske ferdighet utførte han mangt og 

meget som for andre i bygden syntes uforklarlig. Likesom Erland 

Landsend fikk han derfor ord på seg for å ha overnaturlige evner. 

Sørfladen skal ha laget omkring 100 klokker. Han varierte sine 

konstruksjoner og brukte tildels noen som var utenom de vanlige, 

f.eks. stående vindfang med snekkedrev. Verkene er gjennomgående 

gode og har lett gang. Skivene er ofte av tre, grønne eller 

rødmalte med tallring og ornamenter av blikk. «Sørflad-klokkene» 

har godt ord på seg i bygden, og folk skiller seg nødig av med 

dem. 

Knud Sørfladen druknet i Faslefossen under arbeidet med å 

bryte løs en stenblokk i stupet. 

Nuub Rustebakke (signerte også N.R.) fra Begnadalen, var født i 

begynnelsen av' 1800-tallet. Han utvandret til Amerika i 1866. 

Hans mange klokker har som regel gode verk, men enkelt utstyr. 

Ur no. 79 fra 1839 har datumviser fra skivens sentrum og to klokkeskåler. 

Han brukte tildels tyske dekorerte skiver kjøpt hos en 

furniturhandler i Christiania. Rustebakke leverte gjerne sine ur 

med kasse som en snekker i Etnedalen laget for ham. Kassene er 

karakteristiske og djerve, utstyrt med kraftige volutter i overstykket. 

Amund Rustebakke, en eldre bror av den foregående, skal også ha 

vært en dugelig urmaker. 

Etnedal har hatt en flittig klokkemaker i Ole Halvorsen fra Stamperstugu. 

Han brukte forskjellige signaturer: Ole Halvorsen, Ole 

H . Stamperstugu, Ole H.5., O.H.S. En rekke arbeider fra hans 

hånd daterer seg fra tidsrommet 1770 til 1803. Han har laget gans- 

I Bror av den kjente Ole Sørfladen, også kalt «Valdresprofeten» eller «Muhamedaneren», 

som fra tiden omkring 1850 ledet en rekke religiøse eksesser i Valdres. 

OPPLAND FYL KE 197 

ke mange klokker, omkring 100, men utførelsen er temmelig primitiv. 

Fra østre Slidre kjennes verk av Tollef Knudsen Skattebo e. De er 

grovt utført, men gangen er som regel lett. Inndelingen i hjulverket 

avviker fra den vanlige. 

I Vestre Slidre har Trond Olsen Høime gjort en del gulvur, solide 

men nokså grove, med skiver av tre eller jern. På et av dem står 

årstallet 1849. 

I Vang drev Ole Søgne med å reparere klokker, noen gjorde han 

også selv. Han var en dyktig bøssemaker, laget håndterske-maskiner 

av egen konstruksjon og arbeidet som modellsnekker. Dessuten 

laget han hardingfeler og skal ha vært en utmerket felespiller. 

Ved siden av hadde han et lite gårdsbruk hvor han også drev 

med fiskeutklekning. Hans virksomhet faller omkring midten av 

1800-tallet og videre utover. 

GUDBRANDSDALEN l MED GAUSDAL 

Knapt noe distrikt i landet har gjennom tidene stått så høyt i 

håndverk og kunstindustri som Gudbrandsdalen. Dølene synes å 

ha vært i besittelse av særlige anlegg for denslags ferdigheter. 

Håndverkskunsten har dessuten fått utvikle seg under gunstige 

betingelser. Bygdene sto seg gjennomgående godt i økonomisk 

henseende og mange storgårder fantes der. Distriktene har også 

hatt en betydelig sivil og militær embetsstand. 

Gudbrandsdalen har fra gammel tid stått i livlig kontakt med 

omverdenen. Kongeveien fra Oslo til Trondheim følger dalen. 

Gjennom Lesja var det adkomst til Romsdalen, og gjennom Vågå 

ferdselslinjer til Sogn, Nordfjord og Sunnmøre. I lang tid førte 

bøndene fra Gudbrandsdalen sine varer på kløv vest over fjellet. 

På hjemturen hadde de da med seg sild, tørrfisk, salt og tran. Ennå 

fins det ved fjordene atskillige eldre håndverksgjenstander fra 

Gudbrandsdalen. 

Ikke minst har markedene spilt en viktig rolle for Gudbrandsdalens 

forbindelse utad. Det gjaldt særlig markedet på Veblungsnes i 

l Lillehammerside143.


Romsdalen, hestemarkedet på Grov, «purkeskinnsmarkedet» dels 

i Lom, dels på Vågåmo og ved Dovrebro. Under lakesildfisket var 

det også livlig omsetning ved Kobberberget, en odde som stikker 

ut i Mjøsa ved Lillehammer. Der ble det bl.a. solgt og bortbyttet 

gjørtlersaker og andre håndverksprodukter. Dalens folk søkte også 

til fjernere handelsstevner, således til Christiania, Trondheim og 

Levanger og ikke minst til Røros og Grundset marked hvor de 

også drev varebytte med Sverige. 

Jernverket på Lesja (1659-1812) og kanskje kobberverket på Seil 

(1624-1789) har hatt sin betydning for enkelte av dalens håndverk. 

Av større betydning ble det at ikke få av ungguttene i Gudbrandsdalen 

gjorde soldattjeneste utenfor landet. Noen ved garden i København, 

andre ble i årene omkring 1760 utkommandert til Holstein. 

Mange av dem benyttet anledningen til å lære seg et håndverk 

i fritiden og brakte med seg hjem verdifulle impulser som 

førte til nydanneiser i dalens håndverk. 

Fra Gudbrandsdalen kjenner man tallrike norske klokker hvorav 

de fleste er laget i dalen. Foruten disse har det forekommet mange 

forskjellige tidmålere: Solskiver og timeglass, store jernur av gammel 

type, engelske lanterne ur og gulvklokker, hollandske arbeider, 

Schwarzwalderur, svenske Mora-klokker og danske ur. 

Det er all grunn til å anta at det har vært ur i Gudbrandsdalen 

temmelig langt Ulbake, allerede tidlig på 1600-tallet. Dette fremgår 

da også av offentlige protokoller. I 1659 ble det holdt skifteforretning 

etter presten Glostrups hustru. Blant løsøret nevnes et seierverk 

som takseres til 8 rdl. Glostrup var sogneprest i Vågå fra 1640 

til 1667. 

I Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Biblioteket, finnes 

en geistlig skifte bok som omfatter årene 1696-1712. Den inneholder 

bl.a. skifter fra prestegårdene i Lesja, Vågå, Fron og Ringebu. 

Det viser seg der at de geistlige hjem var godt utstyrt, ofte 

fantes det både en og fler klokker i huset. Etter Vågå-presten Henning 

Munch er det i 1696 registrert et seierverk taksert til 8 rdl. På 

Frons prestegård ble det samme år foretatt et skifte etter prost 

Brede Hammer. Han var av dansk slekt, hadde vært slott$prest på 

Akershus og kom til Fron som sogneprest i 1665. Boet etter ham 

var meget omfattende. Det originale skiftebrev fyller således 144 

foliosider. Blant hans eiendeler var «Ett stort Slaug-Verch iche 


Correct i gangen», taksert til 6 rdl. og et «Sølff Sej er Verch» til 5 

rdl. Ved skifte av 1705 på Ringebu etter Otto 0rbech oppføres et 

engelsk urverk med 12 rdl. 0rbech var sogneprest der fra 1695. I 

1709 døde prestefruen på Lesja gift med Christen Gammeigaard, 

kallskapellan i Lesja og senere sogneprest i 1695. Det har vært 

velstand i huset og forskjellig rikt utstyr. I følge skifteprotokollen 

ble det bl.a. i boet registrert en klokke av messing taksert til 10 rdI. 

og et sølvur til hele 30 rdl. 

Fra en noe senere tid har man et stort skifte etter Henrik Jacobsen 

Smidt, sorenskriver i Nordre Gudbrandsdalen, lagmann i 

Valdres og assessor i overhoffretten. Smidt bodde på Sunde i 

Vågå. Han var en grunnrik mann og eide mange storgårder i Vågå 

og Fron. I skifteprotokollen oppføres «Et gammelt Slagwerch, 2 

ort». Skiftet ble holdt i 1719, men da klokken uttrykkelig betegnes 

som gammel og den lave takst peker i samme retning, må også 

dette ur være fra 1600-årene. 

Det er ikke bare arkivene som vitner om at det har forekommet 

ur i Gudbrandsdalen fra gammel tid. I De Sandvigske Samlinger 

finnes det således flere klokker fra 1600-tallet, to eller tre av dem 

fra århundrets første halvdel. I Romsdalsmuseet står et verk av 

samme alder og det stammer antagelig fra Gudbrandsdalen. 

Som antydet er de eldste ur i disse distrikter kommet med embedsmennene 

eller andre innflyttede byfolk. Hos bøndene, om 

det så var på storgårdene, har ur ikke funnet innpass så tidlig som 

i 1600-årene og knapt nok i decenniene etter århundreskiftet. De 

første klokker hos bøndene har antagelig vært å finne i Fåberg ved 

Lillehammer. I hvert fall er det beviselig at prestegjeldet hadde 

urmakere i begynnelsen av 1740-årene. 

I skifter fra gårdbrukerhjem er ingen klokker oppført ved midten 

av århundret. 1 I et dødsbo av 1751 fra frigården Breden, skyssstasjonen 

i Seil, nevnes «et gammelt Stueuhr, som har Skade og 

gaar urigtig . . . 4 Rdl.» En og annen klokkekasse bærer årstall 

omtrent fra samme tid og på Ridder-Sandbu i Vågå står et gulvur 

fra 1761. Men ennå var det sjelden å finne klokker på gårdene, 

særlig nord i distriktet, før noe senere. 

1 Det må dog merkes at det vel kan ha eksistert klokker hos bøndene selv om dette ikke 

fremgår av skiftene. Dessuten mangler ofte løsørefortegnelser ved skifter nord i dalen fra 

omkring 1700 og videre en lang tid utover.


nordlige bygder finnes det ennå fire slike ur, andre er havnet 

annensteds. 

0lstad laget også spilledåser og et par lemme ur , det het seg at han 

hadde en egen kunst med å herde fjærene. Han signerte: Siver 

0lstad. Læssøe, Siver Toresen. Læssøe eller Siver Rønningen. Læs- ' 

søe. 

Siver 0lstad må regnes blant våre dyktigste landsurmakere. Ved 

siden av urmakeriet drev han også med annet håndverk, således 

laget han gode rifler og mekaniske innretninger av forskjellig slag. 

Pram 1 meddeler fra sin reise i 1804 at 0lstad bl.a. hadde bygget en 

værmølle som var konstruert med horisontale vinger av hensyn til 

de voldsomme vindbyger som ofte forekommer i Lesja. 

Da 0lstad døde (i 1810) var hans sønn Siver Siversen (Syver Syvertsen) 

allerede en dyktig urmaker skjønt han bare var 17 år. Han 

ble bonde på Rønningen, drev farens verksted der og sto seg økonomisk 

ganske godt. Han døde i 1862. En annen sønn, Tore, var 

også urmaker. Han flyttet senere til Trøndelagen. 

Hans Thoresen 0lstad, bror av Siver 0lstad, var født ca. 1761 og 

døde i 1835. Han har laget atskillige klokker. Sangdåser laget han 

også, presten Heyerdahl kjøpte en for 4 s peciedaler «forat prestefruen 

skulde faa være med i dansen til julen og slippe at spille». 

Hans 0lstads klokker kommer ikke på langt nær opp mot brorens. 

På Dovre levde klokkemakeren Ole Rudi i tiden frem til 1810/20. 

Han laget mange ottedagers gulvur. 

I Lom har Gaukstadslekten fostret 5 urmakere om ikke fler. Den 

eldste av dem, Lars Larsen Gaukstad, var født i 1698. Som yngste 

sønn hadde han små utsikter hjemme på gården. Han valgte å reise 

ut og det falt da naturlig å dra til Trondheim som sto i livlig 

forbindelse med nordre Gudbrandsdalen dengang. I byens protokoller 

heter han gjerne «Lars Uhrmagef». De opplyser bl.a. at han 

var født i Gudbrandsdalen, ble gift i 1720 i Trondheim, fikk borgerskap 

der i 1722 og døde 1751. Han leverte godt og pent arbeid som 

bærer byhåndverkets preg. (Se nærmere under Trondheim.) 

Ras mus Olsen Sta urust, født 1765, død 1791, er den første klokkemaker 

som vites å ha arbeidet i Lom. Han var i slekt med en eldre 

bror av «Lars Uhrmager». 

Rasmus Staurust var en mann med sjeldent håndlag, godt teknisk 

1 Pram, Christen: Reise iNorge 1804-06. 


skjønn og betydelig formsans. Om ham skriver Ivar Kleiven 1 i 

«Lom og Skjaak» side 321: 

«Da han var 16 aar gav han se i læra hjaa ein klukkmaker på 

Toten, som det sto godt or' 'taa. Avtala millom døm va den, at han 

skulde gaa i læron i 2 aar, men da ho ha vaaraa 1 maana' kunde han 

ikje skjøne, at han ha meir aa lære hjaa mestare, og med di rymde 

han uto læron og kom heim aat Staurust att ... paa umlag 8 aar 

arbeidde han go' e 40 stugu-klukko på tale og alle va overlagvelgjorde, 

støe i gangje og vuroge ... Fleire 'taa klukkom han Rasmus 

Staurust gjorde lyt reiknast for aa vera reint mesters-arbei', ikje 

berre med di at gong-verke er saa framifraa velgjort og 'taa vyrkje, 

som ikje slits, men tal-skjivon og visarann er reint konstverk, døm 

med. Tal-skjivon arbeidde han ofte 'taa kopar og grov døm ut saa 

nauande fint og skjire, at de var reint ei lyst at sjaa, han grov 

blomstre og rose, dyr og landskap saa prydeleg, at de visst ikje va aa 

tvile paa, at han kunde vorte ein heil stor-konstnar med gravstikkon. 

- Alle klukkon hass Rasmus er slag-klukko, og mange vise 

aarstal, maana's-namne, maan' -skjifte, vikudag og dag tal, men 

han gjorde ingor med songverk. Siste klukka han emna paa ha han 

nok tenkt skulde vorte mesterverke hass, for ho skulde dregje se 

upp sjøl, men saa kom dauen og enda allt hass arbei' ... folk som 

skjøna se paa klukkmaker-konst sij, at staar ikje arbei'e hass over 

arbei' e hass Sjugur 0lstad, saa staar de ikje onde di hell.» 

Til tross for at Staurust hadde gått i lære på Toten hos en klokkemaker 

«som det sto godt or' 'taa», bærer hans klokker et preg som 

er fremmed for Toten-urene. Det er tydelig at mesteren har kjent 

forskjellige verk av utenlandsk opprinnelse samt arbeider fra Hedmark 

og andre dalfører. Dette har sikkert gitt ham rike impulser, 

men dertil har han gjort en selvstendig innsats og formet sin egen 

type både når det gjaldt verk og skive. Denne type er brukt av 

senere klokkemakere i Lom og andre steder i Gudbrandsdalen. 

Staurust-klokkene har store, solide og holdbare verk. Til utstyret 

av skiven skar han egne modeller. Navneplaten holdes av to knelende 

keruber i høyt relieff, nokså tungt utført. Hjørneornamentene 

dannes av kraftige barokkranker og tallringen har gjeme en løpen- 

I Ivar Kleiven I lokalhistoriker og Eolkeminnesamler. Fød t i Vågå 1859, død 1934. Har bl.a. 

forfattet en rekke kulturhistoriske verk om Gudbrandsdalen. Se H.G. Forfang: Ivar Kleiven 

(1945).

204 O PPLAND FYLKE 

de gravering av nederlandske buelinjer. Timeviseren bærer gjerne 

Christian VII's initialer i gjennombrutt arbeid. 

Ingen av de senere klokkemakere i Lom nådde opp mot Rasmus 

Staurust. 

Av og til treffer man på klokker av Staurust-skolen med rokokko 

ornamentikk i hjørnefeltene, tildels også i overdelen. Men skivene 

har beholdt det sikre og kraftige preg fra den første mesters tid. 

Jon Olsen Staurust, født 1769, død 1852, var yngste bror av Rasrhus 

Staurust og tok etter ham i faget. En god del klokker bærer Jons 

navnetrekk. (Fig. 77.) 

En tid etter brorens død overtok han gården. Han omtales som 

en dyktig jordbruker og en foregangsmann på sitt område. Således 

var han den første som dyrket «kantefler» (kartofler) i Lom, og to 

ganger fikk han medalje fra Det norske landhusholdningsselskap. 

Men urmakeriet fikk han liten tid til i denne periode. Il820-årene 

lot han Staurust gå til sin sønn. Selv kjøpte han Gløverstad i Skjåk, 

og etter den tid nevnes han iblant som Jo Gløverstad. Der fikk han 

bedre tid til å ofre seg for klokkemakerkunsten. 

Hans klokker er solide og enkle. Noen av dem har skiver av mes- 

Fig. 77. Skive fra gulvur av Jon 

Olsen Staurust, Lom. (1769-1852.) 

(De Sandvigske Samlinger.) 

OPPLAND FYLKE 

Fig. 78. Urskive av Amund Rasmussen Staurust, Lom (1777-1840). Fig. 79. Gulvur av 

samme mester. 

sing, andre av jern eller tre med støpte ornamenter. På Vågåmo står 

en av hans vakreste klokker hvis tallskive er dekket av rik ornamentikk 

i bondebarokk, meget dyktig gravert. Ellers kan hans gravering 

ofte være middelmådig. 

Det nevnes undertiden en klokke maker Iver Olsen Staurust. Dette 

skyldes en feil-lesning av fornavnet Jon som ofte er gravert med 

mange flokede slyngninger. 

Amund Rasmussen Staurust, født 1777, død 1840, var søskenbarn 

til den første Staurust-urmaker og ektet dennes halvsøster. 11804 

fikk han Staurustøygaren i medgift. Der førte han opp nybygg, dro 

selv hver stokk fra skogen, tømret og innredet huset. 11834 makeskiftet 

han eiendommen med Elveseter i Bøverdalen og flyttet dit. 

Som gutt vanket han meget hos Rasmus Olsen Staurust og harvel 

da gått i lære hos denne. Senere slo han seg ned som klokkemaker. I 

alt har han gjort 104 klokker. De er støe i gangen og vel ansett. 

Mange har messingskiver med gravert midtfelt, andre har malte 

jernskiver. (Fig. 78 og 79.)


det også et automatverk med 12 apostler. De gikk sin gang på en 

ring bak en glassrute på venstre side av klokkehodet og vandret 

frem når timeslaget falt, hver gang så mange av dem som slagene 

anga. Figurene og innretningen for dem er nå borte. Antagelig er 

noe kommet i ulage der, eller klokken har gått så lenge uten rensning 

og tilsyn at tyngden på loddet ikke lenger var tilstrekkelig. Så 

har man fjernet automatverket for å lette gangen. Også når det 

gjelder utstyret står klokken på Segelstad i en særklasse, skiven er 

særdeles vakker, flott modellert og fint støpt. En rik dekor av 

rokokko-ornamenter fyller overdelen og hjørnefeltene. Sentralpartiet 

er dekket av graveringer omkring en plate med dyrekretsens 

tegn. Den brede tallring bærer innskriften: Romsaas, Ringeboe. 

Det er mulig at skiven, ringen og ornamentene er utført ved et byverksted, 

men ellers er uret i sin helhet utvilsomt laget av Romsaas. 

På nabogården står et enklere gulvur av ham. Det er bare innrettet 

med d e vanlige 3 visere, men både verket og messingskiven er 

dyktig gjort. Ringen har store arabiske timetall. Navneplaten er 

signert: Torger Romsaas. Ringeboe. 

Fig. 81. Gulvur av Johannes Arnesen 

Røhr, Ringsaker. Fig. 82. Kl okkekasse 

fra Fiflet, Fåberg. (De Sandvigske 

Sa mlinger.) 

Fig. 76. Gulvur av Siver Rønningen. Står i peis estuen på Bjerkebæk, Lillehammer.Fig. 80. 

Gulvur (1786) av Torgjer Romsaas. Står på Nedre Segelstad gård, Ringebu.

Fig. 87. Klokkekasse fra Dovre. De Sandvigske Samlinger. Fig . 175. Klokkeskap fra Oppdalsbygden 

, skåret av Sjurs-Aan. Trøndelag Folkemuseum. 


Fra denne bygd var også Torger Andersen Romsaas. Han dro over 

til Trøndelagen og slo seg ned ved Jonsvannet i Strinda. Her drev 

han og hans sønner en stor produksjon av enklere klokker. Se under 

Sør-Trøndelag. 

Christopher Ring flyttet fra Gausdal til Ringebu i 1780-årene. Han 

var en dyktig klokkemaker. 

Johannes Arnesen var født 1756 og døde i 1821. Han forlot Ringebu, 

giftet seg i 1798 til Bårdseng i Fåberg og kjøpte i 1800 gården 

Røhr i Veldre på Ringsaker hvor han siden holdt til. Det finnes en 

utrykt innberetning av 1789 fra fogden i Gudbrandsdalen med en 

fortegnelse over håndverkere i distriktet. Der heter det bl.a.: «Johannes 

Arnesen, Løsgjenger, arbeider maadelig». Fogdens dom 

kan vel stemme for de fleste av Arnesens klokker, men det finnes da 

enkelte som ikke er så ille. 

Han signerte: Johannes Arnesen, Johannes Baardseng, Johannes 

Arnesen Røhr, Johannes Røhr i Ringsaker. (Fig. 81.) 

Fra øyer kan bl.a. nevnes Christen RaabøeI (eller Hovde) som 

var flyttet inn til bygden fra Biri i 1836. 

I Fåberg prestegjeld nederst i dalen var folk tidlig langt fremme 

i all slags håndverk. I «Budstikken» for 1818 uttales det: «Faaberg 

har i Forhold til Folkemængden maaske det største Forraad som 

nogen Bygd besidder av duelige Arbeidere næsten i alle Fag. Foruden 

Tømmermænd, Snedkere og 5medde findes her gode Møbel- 

og Vognrnagere, Kobbersmedde, Metalarbeidere, Malere, 

Læder- og Skindarbeidere ... » - Fra gammel tid ble det drevet en 

betydelig småindustri i metallbransjen. Således fantes det i 1789 

13 knappemakere i Fåberg (og øyer). Senere tok gjørtierfaget oppsving. 

Eilert Sundt kunne i 1867 fortelle at det i Lillehammers 

omegn fantes omkring 50 gjørtlere, få læregutter innbefattet. 

Det var på denne bakgrunn naturlig at også klokkemakerkunsten 

lett fant sin plass i prestegjeldet. Håndverket er antagelig 

eldre der enn andre steder i dalen. Det nevnes allerede i 1743 av 

sognepresten Hans Bircherod i hans innberetning til kancelliet: 

«Indvaanerne ere inventieuse, som sees deraf, at endogsaa de 

fleeste efter en maanedlig Øvelse præstere Snedker, Tømmermand, 

Skoemager og Smed, ja endog Billedhuggere og Uhrmagere. 

» 

I Fåberg ble urmakeriet drevet i stor stil og det antall klokker


som ble laget der var betydelig (Fig. 82). Derimot kan det ikke sies 

at mestrene har utmerket seg særlig ved originale arbeider og 

faglig kyndighet. 

Klokkemakerkunsten i bygden har vært gjenstand for påvirk- _ 

ning fra flere kanter. Enkelte av de eldre klokkemakere har lært seg 

håndverket under militærtjeneste utenfor landet, andre har klart å 

skaffe seg en del kunnskaper hos urmakere i Christiania. Urmakeriet 

på Toten har hatt atskillig innflytelse selv om Toten-skivenes 

særpregete utstyr ikke vant innpass. Også ettervirkninger 

fra Pihls skole har nådd hit. 

Blant de eldre klokker som ble laget i bygden finnes forskjellige 

typer, men ingen som kan sies å være egen for Fåberg eller de 

nedre bygder. I den senere tid fikk de hvite skiver helt overtaket 

og derved er det individuelle preg som hist og her kunne spores i 

utstyret, forsvunnet. Klokker med innretninger av mere kunstferdig 

art har jeg ikke funnet på disse kanter. 

Klokkemakerne fra de eldste tider kjennes ikke lenger av navn, 

og de initialer som finnes på enkelte av deres klokker vet folk ikke 

å tyde. 

Iver Rasmussen og Christen Myhren hadde lært profesjonen i 

Holstein mens de lå der blant de norske tropper i 1758-63. Av Iver 

Rasmussens klokker kjennes flere. De har gode verk men skivenes 

graveringer er ikke noe særlig fint utført. Sønnen, Rasmus Iversen, 

var også klokkemaker. Hans arbeider liknet farens. 

Christen Knudsen Hove, født 1748, død 1801, var gårdbruker, 

sølvsmed og klokkemaker. Han hadde arbeidet som urmaker hjemme 

og var senere en tid i København. Urmakerverktøyet som han 

der hadde kjøpt seg, gikk i arv til sønnesønnen Nils Hove, som 

også drev urmakervirksomhet (s. 128). 

Arne Olsen (Ulland) var født på Sveen 1753 og døde 1825 på Søndre 

Lien. Han nevnes i 1789 både som snekker, smed, urmaker og 

knappestøper. Som ung kom han til Ulland hvor han slo seg ned 

som håndverker. Han hadde bevilling som snekker fra 1789 og i det 

militære hadde han arbeidet som bøssemaker, et yrke som senere 

kom ham til nytte som klokkemaker. (

OPPLAND FYLKE 

Fig. 83. Veggur med utskåret akantusranke . Fig. 84. Skive til jernur av renessanse-type. 

(De Sandvigske Samlinger.) 

grenden og flyttet i 1771 til Roterud i Biri hvor han døde. Han var 

en høyt ansett klokkemaker. 

Christopher Ring (Ringen) som var født på Kalstad i 1761, giftet 

seg på Bakke i Ringebu og flyttet dit. Han har laget mange og gode 

klokker, noen med datumbue og måneverk. I en utrykt innberetning 

av 1789 fra fogden i Gudbrandsdalen heter det: «Christopher 

Ring, 30 Aar, arbeider for ingen (d.v.s. selvstendig), arbeider 

godt». Ivar Kleiven har slått på at Ring kanskje har lært faget hos 

prost Abraham Pihl i Vang hvis far Andreas var sogneprest i 

Gausdal. Dette er lite trolig. I hvert fall har Ring gjort flere klokker 

før Pihl kom til Vang. En av dem bærer således årstallet 1786. 

I østre Gausdal prestegjeld arbeidet Engebret Olsen Lindvig, født 

1775, død 1850. Han var bosatt på Reiten i Follebu. En del av hans 

urmakerverktøy finnes i samlingene på Maihaugen. 

Niels Stenersen Holslien og Syver Iversen Aspesletten i samme 


sogn har laget en del klokker av middels kvalitet i første halvdel av 

1800-tallet. 

Syvert Matzovn (Sjur Mas-omna) var smed. Han laget også klokker, 

om enn ikke så mange. De er store og temmelig grove. Til 

prost Vibe på Gausdal prestegård gjorde han en innretning som 

var til å feste på kariolen for å varsle når halvmilen var kjørt. 

Syv ert Matzovn omtales som en klok og sindig kar og hendig som 

få. Men han var lite for seg og ble gående som en fattig mann all 

sin tid. Han døde omkring 1850. 

I De Sandvigske Samlinger på Maihaugen finner man en rekke 

gamle klokker av stor interesse. (Fig. 83.) Jeg skal i det følgende 

komme nærmere inn på enkelte av dem. 

I første rekke må nevnes to jernur av renessansetype. Det ene 

(Fig. 84), et høyt hylle ur, bærer en rund hvit tallskive inndelt med 

kvarter som minste intervall og forsynt med store arabiske timetall 

som senere er overmalt med romerske. Tvers over skiven finnes 

signaturen: Torger Sot 1 Sveen øen. Alle opprinnelige hjul og øvrige 

deler er av jern. Verket er håndfritt laget. Det er bygget mellom 

jernstolper og to smale vanger. Senere har imidlertid en eller annen 

smed - kanskje Torger Sotsveen selv - klinket det inn mellom 

simple jernplater. Dessuten er den gamle reguleringsmekanisme 

sving armen, erstattet med pendel. Uret er et byarbeid. Typen tilhører 

første halvdel av 1600-årene. Gulvkassen som det nå står i, 

hører ikke sammen med verket. - En annen klokke av liknende 

grunntype, men mindre, yngre og simplere utført, er innkjøpt på 

Storengen, Vågå. Den bærer en firkantet tallskive som i 1700årene 

er påskjøtt en halvrund overdel. På skivens rødmalte bunn 

er festet tinnornamenter av tidlig engelsk mønster, antagelig er 

disse anbrakt da reguleringen ble ombygd til pendelgang. Uret 

kan være laget på landsbygden. 

Blant gamle gulvklokker i samlingene kan videre nevnes et hollandsk 

klosterur som ennå har sin sving arm-regulator i behold. Et 

annet klosterur, innkjøpt i Vågå, er bygget med pendelregulering 

og er således yngre enn det foregående. Etter tradisjonen skal det 

ha tilhørt en sorenskriver i dalen. Engelske pendelur av lanter- 

1 I Gudbrandsdalen finnes stammen sot i navnene Sota og Lille Sota, elver i Ostradalen, 

Skjåk.

OPPLAND FYLK E 

Fig. 85. Tysk hylleur med orgel fra Haugen i Lesja. Fig. 86. Stekevender antagelig fra 

Hundorp. (De Sandvigske Samlinger.) 

netypen finner en også i samlingene Tyske ur er det mange av. 

Særlig flott er et stort hylle ur, kjøpt på Haugen i Lesja. (Fig. 85.) 

Det briljerer med en meget elegant tallskive utført i rokokko, og 

har musikkverk med 16 piper. Tradisjonen forteller at en bygdekunster 

har laget uret, men beretningen er feilaktig og hører til de 

villedende myter som ofte har dannet seg om klokker av sjeldnere 

karakter. Der finnes også atskillige andre utenlandske ur, men 

ingen fra særlig langt tilbake i tiden. Flere er anbrakt i «hus» eller 

innfatning av gudbrandsdalsk arbeid. 

Et lite veggur kjøpt i Kvikne, nordre Fron, er nok utført i dalen, 

men etter tysk modell. Det er uten slag, har døgngang og snoropptrekk. 

Ganghjulet er av kobber, men alle andre hjul er av tre med 

jerntapper. Uret er innfattet i en vakker kasse hvis skurd minner 

om arbeider av den kjente treskjærer Jacob Klukstad, død 1773. Et 

annet døgnur med jernskive og fritt utførte rokokkoornamenter, 

snoropptrekk og timeviser, synes å være av trøndersk opprinnelse 


eller påvirkning. En vekker signert L.O.sen, 1786, skal være kjøpt 

i Kålådalen i Lesja. 

Av større interesse er et godt, men ikke helt komplett gulvur 

med signaturen L.E.S., en av Lars Engebretsens klokker. Andre 

klokkemakere i dalen er også representert, således et par verk av 

Staurusttypen m.m. 

Av urkasser har samlingene en verdifull rekke. Se he rom senere. 

Ved siden av klokkene støter en på et beslektet verk, nemlig en 

automatisk innretning til å vende spidd over ilden. På slotter og 

storgårder i Danmark, Sverige og ellers i utlandet har stekevendere 

av denne art vært atskillig brukt i lS00-1700-årene. (Se også side 

231.) Det hørte med til urmakernes håndtering å lage og reparere 

dem. Her tillands har det vært mindre av slike innretninger, og 

det er meget sjelden at man nå treffer på noe eksemplar. 

Stekevenderen i De Sandvigske samlinger er dyktig utført og er 

aven temmelig avansert konstruksjon. (Fig. 86.) Antagelig er den 

ikke stort eldre enn fra 1700-årene. Verket drives aven kraftig 

fjær, regulatoren aven dob belt vifte. Tannhjulene er av messing. 

Apparatet skal være kommet fra Hundorp. Det er av kulturhistorisk 

interesse å konstatere at det har hørt hjemme i dalen. Det 

viser at det også i disse bygder har vært folk hvis levestandard og 

vaner har ført med seg sansen for et godt kjøkken etter mønster fra 

større forhold. 

KLOKKEKASSER 

Mang.? av klokkekassene i Gudbrandsdalen er av betydelig interesse 

som ledd i bygdenes særpregede håndverk. 

Kunstsansen i disse distrikter har gjennomgående satt sitt preg 

på innredningen i hjemmene. Det gamle bohave er utført med 

personlig smak og nøye avpasset etter rommene. Hver ting hadde 

sin bestemte plass etter tradisjonen i bygden. Også gulvurene 

spilte sin rolle her, i visse bygder f.eks. Vågå, sto klokken vanligvis 

mellom vinduene på gavlveggen, i Skjåk på høyre side av 

høysetet, i Lom var begge plasser brukelige. 

I kassenes form gjenfinner man i de fleste tilfeller grunnlinjene

216 O PPLAND FYLKE 

fra de engelske klokkehus. Enkelte har således de eldre typers 

lange og slanke liv og lave basis. Men ofte ser en også at underdelen 

er blitt atskillig høyere enn hva bysti!en godkjenner. Senere 

kommer de brede kasser med kort liv mer i bruk. Former med buet 

korpus er sjeldnere, mest forekommer de i bygdene opp mot Trøndelagen. 

Når det gjelder utstyret, har kassesnekkerne for det meste gått 

ut fra en innramming som noenlunde svarer ti! byurenes Gesimsverkets 

hovedlinjer har de således hatt en viss frykt for å endre. 

Derimot er det ofte en stor forskjell i behandlingen av flatene. 

1 de nedre bygder byr kassene i det store og hele på mindre særpreget 

arbeid. 1 Norddalen hvor kunstsansen vel hadde sine dypeste 

røtter og treskurden bredte sine ornamenter over alt bohave, 

fikk også klokkekassene sin del av utsmykningen. De stive geometriske 

linjer i hodepartiet måtte ikke sjelden vike for en bekroning 

av bladverk. Selv buen over urskiven ble undertiden brutt av 

skårne ranker, og søylene fikk alle slags former. - Når det gjelder 

de egentlige flater, har kassemakeren ansett det som gitt at han 

J 

Fig. 88. Klokkekasse fra Dovre eller 

Lesja. Fig. 89. Klokkekasse av Hans 

Olsen Hellelykke (etter tegning av 

Johan Meyer). 

OPPLAN D FYLK E 217 

hadde all ønskelig frihet. Først og fremst var det da naturlig å 

dekorere døren. Her treffer man ofte på dekorative utskjæringer i 

kraftig relieff, snart symmetriske volutter, snart friere ranker, 

men sjelden figurfremstillinger i treskurd. Også fotstykkets flate 

er her og der prydet med utskjæringer i dalens stil. 1 Dovre-traktene 

har utstyret delvis gått sine egne veier. (Fig. 87, fargefoto mot 

side209.) 

Fargetegningen på kassene nede i dalen var gjennomgående 

ensformig og vel avpasset etter det øvrige bohave. I de nordre 

bygder bruktes flere farger, ofte rødt, grønt, blått og gult. Her 

finnes også forskjellige lakkarbeider, mest med kineserier. Kasser 

med innlagt arbeid forekommer, men sjelden. 

En av de eldste gulvkasser finnes på Ridder-Sandbu i Vågå. Den 

er arbeidet i 1761 av Guttorm Sandbu, hvis slekt fremdeles eier 

gården. Kassens dør er utstyrt med flat og primitiv bladskur. På 

Heringstad, en av storgårdene i Heidal, står et klokkehus med 

vakre utskjæringer av «Stor-Heringstam> fra annen del av 1700årene. 

En djerv og særpreget kasse aven helt annen type er å se på 

Bjølstad i samme prestegjeld (fig . 88). Mesteren kunne være en av 

Sundals-snekkerne på Dovre eller Lesja. 

Den mest kjente av kassemakerne i Gudbrandsdalen er Peder 

Weggum (Weggjem) , født i Kvam 1768, død på Veggum i Sel 1836. 

Han var snekker og treskjærer, men særlig er han kjent som dekorativ 

maler og lakkør. Med sin sikre smak og solide fagkunnskap 

har han øvet stor innflytelse på bygdekunsten. «I aaron millom 

1815 og 35 var de mest ingen gard, som ikje ha «Maalaren» i huse 

te aa maale skaape sine». 

Weggum arbeidet i flere stilarter. Særlig får rokokkoen en fremtredende 

plass, blant annet i form av lakkarbeider med kineserier, 

gull og sølvtoner. 

Også som møbelkunstner har han satt dype spor. Han var en 

utmerket finsnekker og overgikk her langt sine forgjengere og 

samtidige, materialet han brukte var utsøkt og utførelsen omhyggelig. 

Weggum var den første som anvendte finering i dalen. For 

proporsjoner hadde han et skarpt blikk. Sine klokkekasser var han 

særlig stolt av, han pleide å si at de andre snekkere formet kassene 

som «Lang-veka førkjur». Dette innebærer at Weggum holdt på

BUSKERUD FYLKE 

DRAMMEN 

Fra gammel tid lå det to strandsteder ved elvens utløp. Det ene av 

dem, Strømsø med Tangen, hørte til Tønsberg, det annet, Bragernes, 

til hovedstaden. I 1662 fikk Bragernes visse privilegier og 

byinstitusjoner. I 1715 rykket begge opp blant landets kjøpsteder, 

og i 1811 ble de forenet til en selvstendig bykomm une under navnet 

Drammen. 

En rekke av landets beste skogdistrikter benyttet og var sterkt 

avhengig av Drammensvassdraget. Allerede omkring 1500 hadde 

skipningsstedet den største trelastutførsel av alle landets havner. 

I Drammen har en rekke velstående slekter og driftige forretningsmenn 

hatt sitt bosted. De skaffet seg etterhånden rådighet over 

betydelige verdier i form av skog og grunn omkring i distriktet. Fra 

1738 var det i Drammen fast årlig marked i vintertiden som en 

fortsettelse av kjøpstevnet i Christiania. 

Innbyggerantallet anslåes til omkring 2400 i 1665 for begge ladesteder 

tilsammen, i 1769 ca. 4480, i 1801 ca. 5400 og i 1855 henved 

10000. 

KIRKER OG KIRKEUR 

Bragernes var det største og mest velstående av de to ladesteder. Den 

første kirke der var ferdig i 1628, et seierverk med slag ble innkjøpt, 

men kirketårnet var så lite og så ubekvemt at uret ikke kunne få 

plass der oppe. Det ble stående u brukt i lang tid til forargelse for 

mange. Omsider ble man enige om at det måtte bygges et nytt og 

større tårn, muret av bruddsten. Da tårnet vel var ferdig i 1699 og 

seierverket plassert, ble man klar over at nå var selve kirken for 

liten. Kirkeskipet ble derfor revet og en ny trebygning reist inn mot 

BU SK ER U D FYLKE 221 

tårnet. Denne brant i 1866 og senere ble det store stentårn sprengt 

ned til grunnen. 

Kirkeuret holdt ikke ut til brannen, det klarte knapt å gjøre tjeneste 

i 90 år. 11786 noteres i kirke inspeksjonens protokoll: «Kirkens 

Slaguhr er nu saa gammelt og forslidt, at det ei staar til at reparere 

med Fordel» . Et nytt ble bestilt hos Niels Olsen Smed på Hønefoss 

og oppsatt 2 år senere. Prisen var 170 rdl. 

Den nåværende kirke ble innviet i 1871. Siden fikk den sitt 

tårn ur, et meget godt verk, laget av Drammens-urmakeren O. 

Hommerstad. 

Strømsø kirke l ble innviet og tatt i bruk i 1667, men det gikk over 

50 år før den fikk sitt tårnur. 

I 1717 skulle kirken feire reformasjonsjubiIeet. På Strømsø besluttet 

menigheten «til Jubel-Fæsten den 25de November at ofre til 

et Afmindelses Ornament for Efterkommerne». Mann, kone og så 

mange barn som kunne fare til kirken skulle da frem bære offer på 

alteret. Det innkom 271 rdl. Et slagur ble derpå innkjøpt i Holland 

hos Schade og Berg. Det kostet 500 gylden eller med frakt 297 rdl. I 

1719 fikk gullsmed Hans Niemann 16 rdl. for å montere uret. Senere 

hadde han fast årslønn for å besørge tilsynet. Etter hans død gikk 

stillingen over til svigersønnen, Jacob Smidt, som også var gullsmed. 

Siden ble det urmakere som utførte arbeidet. 

Presten på stedet forteller 2 at i 1778 slo en «Tordenstraale» ned i 

tårnet og splittet treverket, så stykkene spredtes ut over kirkegården. 

«Straalen søgte derefter Seyerverket og slog den Staal-Traad, 

som driver Slag-Hammeren, i nogle Stykken>. Men selve uret ble 

uskadt, likeså Jacob Smidts dreng som var oppe i tårnet for å trekke 

seierverket. Et voldsomt regnskyll stanset brannen. 

I 1900-årene ble verket gjennomgått i sin helhet og reguleringen 

ombygget til stiftgang. 11930 hendte det at storklokken - som også 

tjente som slagklokke for uret - ble ringt i stykker. Ved monteringen 

aven ny ble slagverket sjaltet ut. Siden har uret gått uten slag. 

Private ur fra tiden før midten av 1600-tallet kjennes ikke fra Drammen. 

I skifter fra rikmannshjem nevnes et og annet seierverk fra 

l To rd Pedersen: Drammen. 19120g 1931. Henning A/svik: Strømsø kirke i 275 år. Drammen 

1942. 

, P.N . Hesselberg: Efterretning om Strømsø Bye. Chra. 1780, s. 66og70.

222 BUSK ERUD FYLKE 

1680-årene. Det er således registrert et lommeur av sølv etter «velfornemme 

Handelsmand her paa Stedet, Anders Jacobsen». Ellers 

synes ikke ur å ha vært i alminnelig bruk på den tid. 

Drammensur fra noe tilbake i 1700-tallet er sjeldne. Det har neppe 

vært laget særlig mange av dem, og mesteparten er vel som-de 

eldre, gått tapt under bybrannene. 

FAGLIGE FORHOLD 

Håndverkerne på Bragernes hadde adgang til å inntre i hovedstadens 

laug. Ikke så få mestre benyttet seg av det, men ingen urmaker. 

For enkelte håndverk var det egne laug i de to ladesteder. 

Smedene på Bragernes stiftet sin korporasjon allerede i 1696, siden 

opptrådte denne stadig som et selvstendig laug, tiltross for at det 

først i 1749 formelt ble frigjort fra forbindelsen med smedelauget i 

hovedstaden. Lauget var et av de fire som fantes da Drammen ble 

selvstendig bykommune i 1811, og det fortsatte tillaugstidens slutt. 

Av saker fra Bragernes smedelaug finnes i Drammens Museum: 

En laugslade fra 1697 og en fra 1750, svennenes «Velkomst» fra 1750 

av tinn med 17 skilt av sølv, et signet fra slutten av 1600-årene med 

innskrift: «Dette' Er De Grove og Kleinsmedenes S. Udi. Bragernæs». 

Fra laugets arkiv har museet oppbevart: Laugsprotokoll 

1749-1893, «Smedelaugets Forsamlingsbog» 1825-37, protokoll for 

lærekontrakter 1750-1893, smedesvennenes protokoll 1763-1852 og 

1852-65, samt utdrag av laugets artikler. 

URMAKERE 

Den følgende fortegnelse omfatter alle 3 bydeler: 

Effrahim Windsteien, født 1723, døde som urmaker på Bragernes 

1783. 

Anders Larsen Holter, født ca. 1728, døde på Strømsø i 1804. «Begravet 

i 1 dalers Jord, alle Klokker, Klædet og Skarnierne.» Sannsynligvis 

var han fra Holter i Nittedal som den gang hørte til Skedsmo, i 

BUSKERUD FYLKE 223 

hvert fall bodde han der i sine yngre dager. Siden arbeidet han en 

tid som klokkemaker i Hokksund og flyttet så sin bedrift til Strømsø. 

11781 ble han beskikket som vaktmester og tambur, men fortsatte 

å drive sitt håndverk. Hans signatur finnes på et stort antall 

gulvklokker. De eldre er simple og skranglete, men fra hans senere 

år i Drammen kjennes flere som er ganske pene og dyktig gjort. 

Til tross for at han var en arbeidsom kar, hadde han ikke lett for å 

klare seg økonomisk med sin store familie. Dødsboet ble da også 

oppgjort med underskudd. Han var gift med Ellen Margrete Brun, 

av hans 11 barn ble 3 urmakere. 

Lars A. Holter var født ca. 1760 og døde i 1822 som urmakermester 

på Bragernes. 11811 kunngjorde han i «Christiania Intelligenssedler» 

at en av hans svenner var rømt og hadde tatt med seg en slump 

ur fra forretningen. 

Halvor Holter , født 1778, død 1835, slo seg ned i Holmestrand som 

urmaker. Senere nevnes han som kjøpmann og stadskaptein på 

stedet. 

Wincents A. Holter, født 1784, død 1863, ble satt i urmakerlære 

fordi han manglet en fot, men han har nok vært ganske mobil 

allikevel. I 1808 tok han borgerskap i Drammen som urmakermester. 

11809-16 oppføres han i borgerruIlen for Kristiansand. Deretter 

er han i fullt arbeid i Tønsberg hvor han bl.a. har tilsyn med 

byens kirkeur. Siden dro han tilbake til Strømsø og drev håndverket 

der til sin død. 

Niels Rømer, var født ca. 1734 og døde i 1807. Antagelig var han 

bror av urmaker Jørgen Rømer, nærmere omtalt i avsnittet om 

Christiania. Av dokumenter fra Bragernes fremgår det at Niels 

Rømer er en av de første som har betegnelsen urmaker. Videre sees 

at han i 1760-årene og senere var beskikket til å passe kirkeuret. 

Samtidig har han arbeidet som gullsmed. Han døde som fullmektig 

hos auksjonsdirektøren. 

Rømer var en holden mann. Sin formue, 2000 rdl., testamenterte 

han til Bragernes hospital. Hustruen, Edel Sophie Vogt, døde i 

1772. 

Peder Nielsen Gunnestad, født ca. 1740, død i 1812, oppføres i 1801 

som urmaker på Tangen. 

Frants Caspar Testmann og Niels Berg er begge født ca. 1763 og 

nevnes i 1801 som urmakere på Bragernes.

224 BUSKERUD FY LKE 

Niels Brodersen , født 1770 i Kristiansand, døde på Bragernes i 

1822. I «Christiania Intelligenssedler» for 1811 averteres at «Uhrmager 

Brodersen, der har u tstaaet sin Lære og derefter i sin Profession 

arbeidet flere aar i London og Kiøbenhavn, anbefaler sig til Drammens 

og Omegns Indvaanere». En av hans eldre slektninger, Ludvig 

Brodersen fra Mandal, tok borgerskap i den danske hovedstad i 

1750. Han var utlært der, men måtte føre en lang og intrikat sak mot 

lauget før han ved magistraten og kanselliets hjelp fikk mesterskap 

og borgerbrev. 

Jens Pedersen Leich nevnes som urmaker i 1792 da han ble gift på 

Tangen med en pike fra Toten. Han omtales også i 1826. Barna 

brukte etternavnet Jensen. 

Slekten Leich har fostret prester, organister og mange urmakere 

ned gjennom tidene (s. 132). 

Jon Knudsen Eichen, født ca . 1780, død 1829, var sønn eller nær 

slektning av den kjente lensmann og klokkemaker Knud Echen i 

Sigdal (s. 236). Jon Eiehen tok borgerskap i Strømsø 1819 og 1820 og 

fremla attest fra Københavns urmakerlaug for å ha laget et åttedagers 

taffelur som prøves tykke. 

Svensken Erich Madson, død 1854, hadde sitt urmakerverksted på 

Tangen. I denne bydel arbeidet også hans landsmann Sven Lundberg, 

som dessuten var organist i sognets kirke. Han døde i 1844. 

Svend Palmgrert, født i Stavanger 1802, var bosatt i Drammen 

iallfall til henved 1840, men forlot senere stedet. I byens museum 

står et godt taffelur med hans navn. Han har også laget en del 

gulvur. 

Carl Christophersen, tok borgerskap i 1825. Likeså Th. Erichsen 

som løste borgerbrev i Christiania fire år etter og flyttet dit. 

I senere tid har flere dyktige Drammens-urmakere levert originale 

arbeider. Tildels har deres ur funnet avsetning også utenfor byens 

grenser: 

Ole Larsen Hammerstad, født 1820, død 8. aug. 1876, må regnes 

som den mest fremtredende av byens urmakermestre. Han kom fra 

gården Hommerstad i Løten. I sine første læreår arbeidet han hos S. 

Simensen i Vang, den dyktigste av urmakerne på Hedmark nest 

etter prost Pihl. Sitt borgerskap i Drammen tok han i 1852. Hommerstad 

var utrustet med mer enn alminnelige anlegg for teknisk 

Fig. 90. Klokkekasse fra Hjerkinn. Fig. 91 . Klokkekasse av Johannes Taarudmoen, Dovre. 

De Sandvigske Samlinger.

Fig . 157. Gulvur av Ingebrigt Saugen. Fig. 167. Klokkehode til gulv ur av Ingebrigt Trondsen 

Eggan d .y. 

BUSK ERUD FYLK E 225 

håndverk. Dertil hadde han en uutslitelig energi. Han var en fremrakende 

ur- og instrumentmaker, en duelig gjørtler og en dyktig 

trearbeider. Til sitt håndverk laget han verktøy og maskiner, ofte av 

egen konstruksjon. Alt gjørtlerarbeid utførte han selv, deriblant 

vanskelige støpninger for de store kirkeur. 

En rekke tåmur (med stiftgang), stasjonsur og gulvklokker er laget 

på hans verksted. Blant de førstnevnte er uret i Johanneskirken 

og Grønlands kirke (Christiania), i Bragernes kirke og Porsgrunn 

kirke. Hans verk er meget gode og holdbare. 

C. Knudsen, født 1819, død 1901, gjorde mange åttedagers gulvur 

av god kvalitet. Da de amerikanske veggur kom til landet i annen 

halvdel av 1800-årene, tok han til med å levere ur av liknende type. 

Hans Pedersen, født 1853 i Bærum, død 1924, sto i lære hos Hommerstad 

og begynte egen forretning i 1877. Han har levert et stort 

antall meget gode ur til offentlige bygninger, således til Jakobs og 

Uranienborg kirke i Christiania og en rekke banker og skoler. Til 

sine kirkeur brukte han stiftgang. Skoleurene er utstyrt med elektrisk 

ringeverk av mesterens egen konstruksjon. 

Pedersen var bror av den dyktige Bærums-urmaker Haagen Andersen 

Tanum. 

I forhold til folketallet på stedet har Drammens-urmakerne ikke hatt 

noen særlig stor produksjon av klokker. Flere årsaker gjør seg her 

gjeldende. Særlig får en inntrykk av at urmakeriet i Christiania har 

virket stagnerende på utviklingen av faget i Drammen i den tid 

urmakerkunsten hadde sin blomstring annetsteds i landet. Dertil 

kommer at den livlige skipstrafikk som den store trelasteksport 

førte med seg, brakte utenlandske ur til byen i sterk konkurranse 

med den stedlige prod uksjon. 

KLOKKEKASSER 

De fleste klokkekasser fra Drammen har vært av den ordinære type 

med unntagelse aven serie utført i lakkdekor av Niels Løchstør. 

Hans arbeider er av høy kvalitet både i kunstnerisk og teknisk 

henseende. Han var født 1714 i Christiania, men kom tidlig til

226 BUSKERUD FYLKE 

Drammen og nevnes der som en fremtredende og aktet borger, en 

av «de eligerte menn». Han døde i 1785. 

Løchstør var tidlig opptatt med å skaffe seg innsikt i lakkerkunsten 

og brukte hele sin farsarv i dette øyemed. I to år gikk han i lære 

i London hos mestre i faget, men oppnådde likevel ikke å bli 

innviet i hemmeligheten med å fremstille en lakk som ga den 

riktige klarhet, styrke og elastisitet. Etter hjemkomsten eksperimenterte 

han på egen hånd gjennom mange år. Til slutt lykkes det 

ham å finne frem til en lakk med utmerkede egenskaper. I Drammen 

har han levert tallrike klokkekasser, møbler og annet med 

lakkdekor i kinesisk stil. Hans arbeider ble belønnet med medaljer 

fra det Kgl. Landbruksselskap og vakte beundring i vide kretser. På 

sine gamle dager tilbød han Commersekollegiet en detaljert utredning 

om sin kunst og sine oppfinnelser mot en passende godtgjørelse. 

Etter lange forhandlinger ble det ved Kgl. resolusjon av 1781 

bevilget ham 300 rdl. Kollegiet trenerte imidlertid stadig utbetalin- 

Fig. 92. Kabinettsur i rød lakk 

med forgylte dekorasjoner av 

Niels Løchstør, Bragernes . 

Utverket av Jørgen Rømer, 

Christiania (utlånt til Drammens 

Museum). 


gen, og det er uvisst om han i det hele tatt har mottatt noe honorar. 1 

Fig. 92 viser et av hans arbeider fra omkring 1750, et kabinettsur i 

rød lakk med forgylte dekorasjoner og opphøyete figurer. Urverket 

er av Jørgen Rømer , Christiania. 

H0NEFOSS 2 

Stedet ble kjøpstad i 1851, men samfunnet vokste opp omkring 

sagbruket allerede i begynnelsen av 1590 og opplevet i 1650 sin 

virkelige utbyggingsperiode. I tiden frem mot 1750 var Hønefoss et 

temmelig ensidig industriarbeidersamfunn. De fleste hønefossinger 

arbeidet på eller for sagene. Etterhvert omformet sagbruket det 

økonomiske liv i bygdene omkring og brøt opp de sociale forhold 

der. Dette virket igjen inn på forholdene ved fossen. Hønefoss ble 

et økonomisk sentrum for folk fra bygdene og mange søkte dit i 

forskjellig ærend. Ikke minst kom det etterhvert mange håndverkere, 

gjestgivere og landhandlere med stor kundekrets. Mens det 

omkring 1700 fantes 10 forskjellige håndverkere på stedet, var det 

38 i 1801. Slik ble stedets næringsgrunnlag som før hadde vært 

nokså ensidig, utvidet og ga flere inntektsmuligheter. 

Sagbruket skapte også en egen Hønefoss-kapital som ble satt inn 

i møllebruk, teglverk, spiker- og sagbladsfabrikk og liknende virksomhet. 

Stedets klokkemakere vil bli omtalt under Norderhov som Hønefoss 

tidligere sognet til. 

KONGSBERG 3 

Byen ble grunnlagt i 1624 som «fri Bergstad». Grubedriften ble satt 

i gang samme år, ingen andre enn folk i verkets tjeneste fikk slå seg 

ned på stedet. I 1735 fikk bergstaden utstrakte handelsrettigheter. 

Innbyggerantallet har variert etter driftens omfang. I de nærmeste 

ti-år etter 1750 da grubene gikk med sitt største mannskap, hadde 

l Anneken Pettersen: En Bragemesmesteri ((Lakerkunsten». Drammen 1934. 

2 A. Ropeid: Hønefoss. Oslo 1952 . 

J f. K. Bergwitz: Kongsberg som bergkoloni, bergstad og kjøpstad 1624-1924. (2 b. 1924).


stedet ca. 8100 innbyggere, altså fler enn både Trondheim og Oslo 

på den tid. 11801 var folketallet ca. 6800 og i 1855 ca. 4400. Bortsett 

fra en stans i årene 1805-16 har Kongsberg Sølvverk vært i kontinuerlig 

drift helt til 1957, da det ble nedlagt ved Stortingets beslutning. 

11804 ble Kongsberg kjøpstad. 

Det er neppe tvil om at det i en by av Kongs bergs størrelse med en 

bedrift som sølvverket må ha vært vært innført ur av forskjellig slag 

like fra pyens anlegg. Derimot har det neppe vært noen urindustri 

der, jeg har da heller ikke hverken sett eller hørt omtalt noe ur som 

beviselig har vært laget på Kongsberg. Dette skyldes særlig to 

forhold: 

Befolkningen besto hovedsakelig av personer knyttet til bergverksdriften. 

Til tross for det ganske store folketall og at byen hadde 

en glansperiode i de nærmeste ti-år etter 1750, merker man ikke at 

det har vært noen fremskreden håndverkstand blant de fastboende. 

Det som har vært utført av kunsthåndverk, skyldes fagfolk som har 

vært tilkalt ved visse anledninger eller som søkte til byen på sine 

vandringer. En gjennomgåelse av tellingslistene for 1801 gir til 

resultat at det vel fantes fullt opp av skomakere, smeder, slaktere 

o.s. v., men ytterst få bofaste håndverkere i fag som ikke tar sikte på 

de enkleste behov. Av urmakere var det bare en - en mann på 24 år. 

Dessuten var det av betydning at dersom noen ville slå seg ned 

som klokkemaker' på Kongsberg i eldre tid, måtte han regne med 

liten bevågenhet fra myndighetenes side. Både sølvverket og regjeringen 

var avgjort i mot at det i bergstaden ble drevet noe håndverk 

som hadde med metallstøpning å gjøre. Slike bedrifter var nemlig 

ofte skalkeskjul for trafikk med stjålet sølv fra grubene. Like fra 

anleggets første tid lå myndighetene stadig på jakt etter sølvtyver 

og helere. Her ble endog tortur anvendt. 11799 1 kom en plakat med 

direkte forbud mot arbeider i metall (messing og bronse): «Det skal 

være Metalstøbere og Gjørtlere forbudet for Fremtiden at nedsætte 

sig på Bergstaden Kongsberg, samt at ingen andre som sammesteds 

opholde sig, maae befatte sig med Gjørtler-Arbeide eller Metalstøbning 

... » (Se også eldre plakat fra Flesberg m.m.) På den tid 

ble alle messingdeler til klokker støpt, ikke bare ornamenter, men 

også emner for hjul, platiner og skiver m.m. Forbudet mot gjørtlerarbeid 

og metallstøpning rammet således også urmakerne. 

l Det norske håndverkshistorie, Oslo 1936. 


Fig. 93. SoIur fra Skara gruber, Kongsberg sølvverk. 

Likevel har byen, eller rettere sagt markedet der, sin plass i urmakeriets 

historie. Kongsberg marked 1 som ble opprettet i 1687, samlet 

selgere og kjøpere fra nær sagt hele innlandet sønnenfor Dovre, ja 

selv fra Bergens stift og fra Dalarne i Sverige. Det har hatt stor 

betydning for innlandshandelen i det hele. For omsetning av klokker 

har det spilt en meget viktig rolle gjennom mange generasjoner. 

Fig. 93 viser et solurfra Skara gruber, Kongsberg Sølvverk. 

LANDDISTRIKTENE 2 

De nedre distrikter som Lier, Eiker, Modum, Ringerike og deler av 

Sandsvær, har fra gammelt av vært velstående og folkerike bygder. 

Ned gjennom tidene hadde det dannet seg store gods der. Staten 

og kirker eiet en betydelig del men meget kom senere over til 

innflyttere hvorav mesteparten var utlendinger. 

l Opprinnelig var det tre markeder her. Sommermarkedet ble opphevet i 1819 og høstmarkedet 

i 1830, mens vinterstevnet i slutten av februar har fortsatt til ned mot vår tid, 

vesentlig som hestemarked. 

2 Her regnes med de nåværende fylkesgrenser uten hensyn til at flere av bygdene (Lier, 

Røken, Hurum, Numedal og Sandsvær) først omkring 1760 korn inn under Buskerud 

fylke.


Trelastutførselen var i sterk vekst, og mange sagbruk grodde 

frem i IS00-årene. Også andre bedrifter kom i gang, Eikerjernverk i 

1602 og Hassel verk i 1649 m.fl. Denne gunstige utvikling av næringslivet 

hadde stor betydning for bygdens økonomiske og kulturelle 

liv. Den førte samtidig til nye samfunnsforhold med de nye 

elementer i befolkningen. Innflyttede adelsmenn, rike forretningsfolk, 

embetsmenn og kongelige forpaktere hadde sitt tilhold på 

storgårdene i Eiker og distriktene omkring, særlig fra annen del av 

1600-årene. Sem var lenge krongods og sete for lenets befalingsmann. 

Kristian IV bodde der når han var på vei til Kongsberg, log 

senere ble godset overdratt til Hannibal Sehested. Fra første del av 

1600-årene begynte en oppstykning av godsene, og etterhånden 

gikk størsteparten over til bøndene som i mange strøk sto seg 

godt. Også i andre deler av fylket har eiendommene lidt en liknende 

skjebne: 

I kulturell henseende var det betydelig forskjell på utviklingen i 

de enkelte distrikter. Påvirkningen utenfra har gjort seg mest gjeldende 

i de nedre bygder som Lier, Eiker, Modum, Ringerike og 

deler av Sandsvær mens bygder som Eggedal, Krødsherad, Hallingdal 

og Numedal levde sitt eget liv lang tid fremover. Her var 

det vesentlig markedsreisene som brakte bøndene i kontakt med 

byene. 

I hovedbygdene har den stadige berøring med bykulturen ført 

med seg at utstyret i de velhavende hjem har vekslet ikke så lite i 

tidenes løp. Dette gjelder også urene. Hva det fantes av ur med 

renessansens former og konstruksjoner er tidlig kassert til fordel for 

andre typer, særlig gulvurene. Senere har disse ofte måttet vike 

plassen for ur av nyere type. 

Fra tiden omkring 1600 kjenner vi et par typiske hylleur av jern. 

De eldste ur kom fra utlandet, i den periode som de tilhører har det 

neppe vært klokke make re på landsbygden i fylket. Derimot må vi 

anta at det i første del av 1700-årene er laget endel klokker i de nedre 

bygder. Vi vet iallfall med sikkerhet at denslags arbeid ble drevet 

der omkring 1750. Noe etter den tid vitner også offentlige protokoller 

om at det da var atskillige bondeurmakere innen de sentrale 

deler av Drammens oppland. Siden steg antallet. I de fjernere 

1 Således er konge brevet av 4. okt.1624 om hovedstadens flytning til Akershagen utferdiget 

på Sem kongsgård. 

BUSKER U D FYLKE 231 

bygder ble klokkemaker-yrket tatt opp senere og flere steder er 

bruken av ur først blitt alminnelig et stykke ut i 1800-årene. 

I og utenfor fylket fins det ennå en hel del ur som stammer fra 

Buskerud. Enkelte distrikter har hatt en betydelig produksjon selv 

om virksomheten ikke på langt nær kan sammenliknes med urindustrien 

i Oppland. Mange av Buskerud-urmakerne var helt 

autodidakter. Andre har lært faget hos eldre bondeurmakere eller 

har vært innom på besøk ved et eller annet verksted i Drammen 

eller Christiania. Mange av dem laget bra og solide verk. Bare i 

enkelte strøk kan det påvises bestemte klokketyper som har vært 

rådende. 

Blant prestegjeldene i fylket har Eiker 1 vært å regne som det ledende 

både i kultur og velstand. Peder C1aussøn nevner i 1613 at på 

Eiker bor «de rijgeste og præctigste Bønder, som her i Landet ere». 

Slik har det også vært senere. I 1784 beretter presten Hans Strøm: 

«Træder man ind i en Bondestue, antræffer man næsten alle de 

Ting, som andetsteds adskiller fornemme Folks Huse fra gemenes, 

forstaaes Speile, Borde, Stole, Stueuhr, Gardiner o. s. v.» 

Sannsynligvis er det da også i denne del av fylket at de første ur 

har vært i bruk. Det eneste vi har funnet fra 1600-årene er et 

beslektet verk, nemlig en automatisk innretning til drift aven 

stekevender. Det er kommet fra en av storgårdene, angivelig fra 

Sem, og skriver seg fra midten av 1600-årene. Verket er helt av jern, 

massivt bygget, men fagmessig utført og utstyrt med enkle dekorative 

former og filelinjer. En vifteregulator har dirigert farten. 

I løpet av 1700-årene og senere har det vært innført tallrike ur til 

Eiker, både av billige og dyrere sort. Av norske klokkemakere har 

det ikke vært mange. Eiker lå for nær byen og dessuten ga distriktet 

gode arbeidsmuligheter også utenom jordbruket. De klokkemakere 

som fantes, holdt seg mest til de større bruk og tette befolkningsstrøk, 

særlig ved Hokksund og tilliggende distrikter. De eldste man 

kjenner navnene på er fra litt over midten av I700-årene, men det 

kan joha vært flere før dem. 

Anders Larsen Holter, født ca. 1728, død 1804, har laget mange 

klokker. Han bodde en tid i Hokksund men flyttet senere til Drammen. 

1 Nilsjohnsen: Eker. Kra.1914 .


Johannes Olsen Hoen, født ca. 1767, død 1846. Han bodde på en 

husmannsplass under gården Hoen ved Hokksund, men oppføres 

i skattemanntallet av 1812 som urmaker. Et stort antall gulvklokker 

av forskjellige prisklasser bærer hans navn eller initialer. Utstyret 

er ofte beskjedent, men verkene, særlig de senere, må betegnes 

som gode. I Folkemuseet på Bygdøy står en av hans gulvklokker 

no. 338. Den har jernskive, støpte rokokko-ornamenter, tinnring 

og datoglugge. 

Ole Larsen på Skistad, litt syd for Hokksund, har laget ganske bra 

klokker. Han signerte: Ole Larsen eller Ole Larsen Schistad. 

Anders Iversen Klunderud skal ha laget gode og holdbare ur, mest 

med messingskiver. 

Lars Larsen Sandbæk nevnes som urmaker i skattemanntallet av 

1812. Han laget veggur til opphengning uten kasse. Noen var av 

tre, andre av metall, men ingen særlig gode og varige. 

Knud Svendsen, Øvre Eiker. I Folkemuseet på Bygdøy står en av 

hans klokker. På en tinnplate under visersentret er gravert: Westfossen. 

Verket er solid og reelt, men ikke fint. Det er av Sandsværtypen. 

På Modum har Knud 0derud drevet som urmaker i tiden 

1775-1800. Hans tallrike klokker er noe grovt utført, men gangen 

pleier å være ganske god. 

Anders Henrikse'n Drolsum arbeidet som urmaker omtrent på 

samme tid som Øderud. Han omtales som et bygdegeni og var 

autodidakt i urmakerfaget. Det finnes ganske gode klokker etter 

ham, noen med skiver av messing, andre med jernskiver og støpte 

ornamenter. Han gjorde også treklokker. 

Ole Andersen Presterud, født 1815, død 1894, var urmaker og rokkedreier. 

Presterud var en begavet håndverker, men de ytre forhold 

gjorde at han ikke rakk dit hans anlegg skulle tilsi. Han har 

laget en mengde treur og noen få ordinære klokker. Det har vært 

klokkemakere i slekten tidligere, bestefaren hadde brakt urmakerkunsten 

med seg fra København hvor han i syv år tjente som 

soldat. Knut Øderud hørte også til slekten. Ole Presteruds tre 

sønner fortsatte i faget, en av dem i Drammen, en ved ElginfabrikkeniUSA. 

Johannes Presterud, bror av Ole laget også klokker. 

Hendrich Flanom laget nokså grove verk, men skivene var ganske 


vakkert utført. Aust-Agder Museet og Norsk Folkemuseum, 

Bygdøy, har hver et av hans arbeider. 

A. Kimmerud fra strøket ved Holsfjorden nevnes som en duelig 

klokke maker. Han levde antagelig omkring 1800. 

Hans Olsen Tandberg gjorde utelukkende tre ur, men disse står 

langt over de vanlige og er på høyde med de beste i sitt slag. Urene 

har ofte tre visere, stundom også datumsirkel. Hjulene er laget av 

utvalgt virke og hele verket er ualminnelig fint utført. Noen verk 

har rekkeslag, andre slagskive av tre utført etter egen konstruksjon. 

Av Tandbergs klokker har det ikke vært så få, de fleste er 

laget omkring 1800-tallet. Hans egentlige yrke er ikke kjent. Heller 

ikke er det sikkert at han bodde på Modum. Noen mener at han 

har hold t til i Lier. 

Ringerike har huset mange velstående slekter. En rekke embetsmenn 

var også bosatt der. Det meldes tidlig om ur i disse distrikter. 

I Nor derh over det registrert et messing seierverk til 6 rdl. i 

dødsboet etter Jørgen Larsen på Hønen i 1717. Det følgende år er 

det ved skiftet etter Kristine Biørn registrert et seierverk med kasse. 

Hun var bosatt ved Hønefossen som den gang hørte til Norderhov. 

Niels Olsen Smed må regnes som den betydeligste av de eldre urmakere 

i prestegjeldet og på Ringerike forøvrig. Han er født ca. 

1714 og døde etter 1788. Niels Smed har drevet urmakeriet som 

profesjon og skapte seg en betydelig bedrift. Han var en dyktig og 

initiativrik mann hvis arbeider vitner om at han ikke bare nøyde 

seg med å prøve seg frem på egen hånd, men også hentet videre 

kunnskaper fra faglærte urmakere i Christiania. 

pnnå finnes mange av hans gulvur, blant dem et par i Drammens 

museum. Det eldste vi har sett skriver seg antagelig fra 

1750-60-årene, det har firkantet skive og nokså grov innretning. 

De senere er av betydelig bedre kvalitet og må betegnes som meget 

gode, flere av dem har forsølvet tallring og ornamenter av 

messing. Datumglugge er ofte anvendt. De aller fleste verk har 

slagskive. Signatur: N. Smed, Høne Fos, Niels Smed, Hønefossen, 

Niels Olsen, Hønefossen. 

Niels Smed laget også tårnur. Omkring 1780 fikk han det viktige


oppdrag å levere et tåmur til den nye kirken i Brevik. 1 Det var en 

gave fra Brevik-kjøpmannen Lars Schwindt, (første gang gift med 

Thomas Cudrios søster, annen gang med Jens Hofgaards kusine), 

som i sitt testament hadde gitt 500 rdl. til nevnte formål. Som 

tidligere nevnt (s. 221) leverte Niels Smed også et tåmur til Bragernes 

kirke. Byens kirkeinspeksjon betegnet ham ved den anledning 

som «den bedste av denslags Uhrmagere her i Nærheden». 

Hans tårn ur må ha hatt et mer enn alminnelig godt renomme når 

ins peksjonen valgte å bestille uret hos ham istedenfor hos en av 

hovedstadens kjente fagfolk. Det ble oppsatt i 1788. 

Sannsynligheten taler for at Niels Smed har hatt elever som senere 

fortsatte i faget på egen hånd. I hvert fall finner man på den tid 

og noe senere en del urmakere i omegnen 

Erich Johnsen , født 1746, død 1808, var yngste sønn på Halstensrud. 

I 1780 kjøpte han gården Kile som han senere drev. Begge 

eiendommer ligger i nærheten av Hønefoss. Som klokkemaker har 

han vært meget flittig. Hans gulvur kan man finne på Ringerike, i 

Ådalen, Krødsherad, Nes og Valdres. Et par av dem står i Ringerik 

Museum. Urene er gode, holdbare og gjennomgående pent 

utført. Som regel har de skive av messing, ring og ornamenter av 

tinn. Ofte er de forsynt med datum verk. De eldre arbeider er 

gjeme signert: Erich Johnsen Halstensrud, de senere: Erich Kihle. 

Blant klokkemakerne i Ringeriks-bygdene må Erich Johnsen ansees 

som den dyktigste nest etter Nils Smed på Hønefoss. 

Anders Ager i Soknedalen laget klokker i annen halvdel av 1700årene. 

E.J. Øverbys navn og nummertallet 37 er gravert på et ur som 

skal være fra Norderhov eller et av de nærliggende prestegjeld. 

Det har rund skive, daturnviser fra sentrum og et meget godt verk. 

Anders Veistein gjorde alminnelige tre-ur. Han brukte gjerne 

steds betegnelsen London. 

Timan Andersen Væm antagelig fra Verne i Norderhov. Et av 

hans gulvur er datert 1785. Simpelt arbeid. 

Hole. 2 På en gulvklokke på Fokstua står følgende innskrift: 

Halvor Niels Sen. Hole. 1765. Skivens utstyr er nærmest av tysk 

, c.s. Schilbred: Brevik. Oslo 1946, s. 288. 

2 G. Tveiten: Hole herred , Kra.1914. 


preg. Urmakeren har vel ligget i Holstein med de norske tropper, 

årstallet stemmer godt med det. Uret er ganske bra utført. 

Ole Larsen Frøhaug , født 1758, død 1835, er langt bedre kjent. 

Han var gårdbruker og selvlært klokkemaker. Etter nummerne å 

dømme har han laget over 300 gulvklokker. Noen har messingskive, 

andre malt jernskive. No. 256 bærer årstallet 1622. Den er ikke 

den eneste av hans klokker som har falsk datering. 

Frøhaugs klokker er solide og noen av dem tar seg ganske godt 

ut, men arbeidet er middelmådig (fig. 94). 

Syver Andersen Hurum , født 1800, død 1870, var underoffiser. 

Tradisjonen beretter at han var en gløgg og opplyst mann, skrev 

Fig. 94. Gulvur av Ole Larsen Frøhaug, Hole, 

Ringerike.

236 BUSK ERU D FYLK E 

som en prokurator og drev med mange slags håndverk, blant annet 

har han gravert et stort antall signeter. Ringerik Museum har 

et lommeur som er laget og signert av ham. Verket er enkelt, men 

pent utført. Han skal også ha laget gode gulvur. I museet finnes 

også hans urmakerverktøy, en god og ganske fyldig samling. 

Enkelte andre i bygden har også laget gulvur, men de arbeider 

vi kjenner gir liten grunn til å nevne dem her. 

Sigdal har hatt en navngjeten klokkemaker, Knud Larsen Echen, 

født 1749, død 1810. Etternavnet er fra gården Eiken som hans far 

eiet. Fra 1785 overtok Knud Eehen den ene halvdel og senere var 

han bosatt der. Fra 1776 til 1808 var han lensmann i herredet. Ved 

siden av drev han gårdsbruk og urmakervirksomhet I signaturen 

på flere av sine klokker har han rett og slett betegnet seg som 

«Uhrmager i Sigdahh>. Det het seg om Knud at han var både skarp 

og dyktig, ja så dyktig at folk skumlet om at han vel sto i ledtog 

med «hin mannen» selv. 

Knud Eehen har laget mange gulvur og veggur, dels enkle og 

billige, dels med dyrere innretning og utstyr. Noen har datumverk, 

ett og annet er utstyrt med gjøk eller endog med klokkespill. 

Signaturen er gjerne: Knud Eehen. Sigdal, eller K.E., Uhrmager i 

Sigdahl. Mange av hans ur finnes ennå, de er med rette vel ansett. 

Det ser ut til at Eehen har hatt bedre utdannelse i faget enn vanlig 

på landsbygden. 'Muligens har han i sin ungdom arbeidet en tid 

hos en by -lært mester. 

Folkemuseet på Bygdøy har en gulvklokke med signaturen: Halvor 

Paulsen Nerdalen No. 14, Uhrmager i Sigdal. Den er ikke av 

særlig kvalitet. Kassen er malt av Sebjøm Kverndalen fra Nore. 

I Eggedal kjennes ingen sikre tradisjoner om lokale klokkemakere. 

Et gulvur som maleren Th. Kittelsen kjøpte på gården Grønvold 

i 1896, står nå på Folkemuseet på Bygdøy. Navneplaten er 

signert: H. Ni/sen No. 49. Verket og arbeidet er i det hele nokså 

simpelt. På kassen som er usedvanlig rikt dekorert, finnes årstallet 

1794. 

Til Hallingdal kom de første stueklokker omkring 1800, det regnes 

da ikke med de forholdsvis få klokker som fantes hos bygdens 

embetsmenn. I Kvislabygden var det i 1816-18 bare to gårder, 

Hammersboen og Ryg, som hadde slike , og disse 

BUSKER UD FYLKE 237 

var vidtspurte som noe merkelig. I 18S0-årene var gulvur ikke 

lenger sjeldne, og et ti-år senere hørte de med til det alminnelige 

bohave på gårdene. 

Opp etter dalen like til de øverste fjellgårder finnes det ennå et 

stort antall ur. De fleste er Sehwarzwalderur, noen av eldre type 

med treaksler og tauopptrekk, andre av nyere former. Mora-ur ser 

en også om enn langt færre. Mange av urene er kjøpt på Drammens 

og Kongsbergs marked, andre er brakt hjem på driftekarenes 

byturer. Av norske klokker er det forholdsvis få. Et par har 

Knud Eehern i Sigdal laget. En av dem ble solgt for 30 spe eie daler 

på auksjon etter presten Grøtting, han var prest i bygden fra 1820 

til 1838. Ole Bottolvsen i Hol drev i 1840-årene med å føre varer 

over fjellet fra Bergens-kanten, deriblant også stueklokker fra en 

urmaker nord for Bergen. På Sundre skal det stå en slik klokke, 

den ble kjøpt i 1858 for 4 tønner korn. 

I Gol arbeidet Ole Olsen Brenna både som smed og klokkemaker. 

Han har levert atskillige gulvur som har ord på seg å være meget 

gode. Noen har messingskive og datumviser. Han har også laget 

simplere verk og malte skiver. Han døde i 1870-årene. 

I Al har Nils Slensen Flaala på Strand, født 1838, død 1914, arbeidet 

som urmaker i mange år ved siden av gårdsdriften. Han 

utførte nok mest reparasjoner, men har også gjort ganske gode 

klokker. Broren Lars er mere kjent. Han holdt til i Uvdal og senere 

på Kongsberg. 

KLOKKEKASSER I HALLINGDAL 

I Hallingdal er grunnformen vesentlig Chippendale-typen. Ofte 

har kassene snodde søyler, store gesimser og innskåret eller forhøyet 

dørfelt i geometriske mønstre, underdelen er dels rettlinjet, 

dels buet. Mange savner fotstykke og har da stått på den faste 

benk i stuen. Noen egentlig original utforming er sjelden å se, 

men dekorasjonene er ofte vakre med livlige farger og rosemaling. 

Blant dem som snekret og dekorerte klokkekasser var den kjente 

bygdemaler Herbrand Sata.

NUMEDAL OG sANDsVÆR 

Det har vært hevdet at urmakeriet i disse bygder stammer I fra 

Kongsberg. En eldre generasjon skulle ha fått sin utdannelse i 

bergstaden og på landsbygden skulle så håndverket ha levd videre 

som bygdekunst. Imidlertid finnes det intet bevis for at det har 

eksistert et slikt eldre avsnitt innen bygdens urmakeri. Fra Numedal 

kan det ikke pekes på noe verk som minner om særlig gamle 

klokke typer, allerminst tyske, og for Sandværs vedkommende er 

det påtagelig at de eldste ur bærer et engelsk preg. Hertil kommer 

at faget, av grunner som tidligere nevnt, har spilt liten rolle i 

bergstaden. Alt i alt er det derfor lite sannsynlig at urmakeriet i 

Numedal og Sandsvær stammer fra Kongsberg. Håndverket er tatt 

opp i bygdene på forskj ellige steder og til forskjellige tider. 

Numedal er en av de bygder som lenge var temmelig isolert, 

først i 1830 ble det anlagt en kjørevei oppover til Rollag kirke og 

omkring 1870 til Nore og Uvdal. 

Om forholdene forteller Jens Kraft i 1822: «Folkets Levemaade er 

simpel og tarvelig. Al Luxus er ubekjendt. Culturen er raa. Velstanden 

ringe». Krafts dom kan synes ensidig, men så meget er i 

hvert fall sikkert at bygdene, særlig de øvre, kom sent med i den 

alminnelige utvikling. Forholdene var trange og ga dårlig grobunn 

for urmakeri. Antagelig er da faget heller ikke av noen høy alder, 

muligens fra slutten av 1700-tallet. Men likevel er det laget flere 

hundre klokker i dalen. 

De nedre bygder, Flesberg prestegjeld, har merkelig nok ikke 

befattet seg nevneverdig med klokkemakerkunsten til tross for at 

vilkårene der skulle synes gunstige. En av årsakene til delte må en 

søke i det forhold at all virksomhet som forutsatte støpning av 

ertser og metaller i bergstadens naboskap ble motarbeidet av 

myndighetene (se s. 228). Plakat av 2. april 1781 gir grei beskjed: 

«Almuen i Flesberg sogn med underliggende Lyngdals og Sven ne 

Annexer maa ei befatte sig med nogenslags Metal-Støbning ... 

Saa skal ogsaa de øvrige Sølvverkets underliggende Sogne advares, 

at om nogen blandt Almuen maalte i Fremtiden antræffes at 

have gjort sig delagtig i Noget Sølv-Tyveri, skalovenmeldte Forbud 

ogsaa strækkes til sid st bemeldte Sogne» . Bestemmelsen gjaldt 

like til handelsloven av 1839 ble vedtatt. 

BUSKERUD FYLK E 

Fig . 95 . Gulvur av Steinar lngemundsen Helle, Veggli (1759-1867). Fig. 96. Skapur av 

samme mester. (Lågdalsmuseet.) 

I Rollag drev Ole Kleiverudhagen som klokkemaker i begynnelsen 

av 1800-årene. Hans arbeider er lite kjent og har neppe hatt større 

omfang. 

Steinar Ingemundsen Helle i Veggli, født 1795, død 1867, må ansees 

som den fremste av klokkemakerne i Numedal. Slekten hadde 

vist gode anlegg for kunsthåndverk, men urmakerfaget hadde ingen 

tidligere befaltet seg med. Steinar Helle var født på Kittils-


land, kjøpte i 1825 søndre Helle og var siden gårdbruker der til sin 

død. 1 

Omkring 1812 sto han et års tid i lære hos urmakeren i Kleiverudhagen, 

senere drev han selv håndverket i en årrekke. Han har 

laget 223 slagklokker foruten en del enklere ur uten slag. Ved 

signeringen brukte han Kittilsland som etternavn inntil han kjøpte 

Helle og flyttet dit. Han signerte også S.K. og S.H. Klokkene er 

solide og omhyggelig utført. Slagurene ble betalt med 12 a 15 

daler. Det finnes ennå mange av dem både i og utenfor Numedalsbygdene. 

I Lågdalsmuseet står et par stykker (fig. 95 og 96). 

Knud Helle, født 1834, død 1877, sønn av Steinar Ingemundsen, 

syslet med samme håndverk som faren og laget en del klokker. Men 

mest drev han med reparasjoner. 

Av andre klokkemakere i bygden nevnes Knud Knudsen på 

Nordre Helle, død 1876, og Engebret Torsen Tveiten. Sitt kjennskap 

til faget hadde de begge fra Steinar Helle. Ingen av dem har laget 

mange klokker. Engebret Torsen dro til Amerika i 1840. 

l Omklokkemakerne på Helle se ogsåJohan Meyer: Numedal Il s. 58. 


Nilssen, Nore. (Tegning i farger av 

Johan Meyer.) 


I Nore har slekten Schoue (Skoug, Skogen) drevet ldokkemakervirksomhet 

gjennom et langt tidsrom. Den eldste av klokkemakerne, 

Knud Schoue, skal være død omkring 1830. Håndverket gikk i 

arv til sønnen Halvor Schoue (i kirkeboken: Skogen), født 1797, 

død 1882, begravet i Uvdal. Far og sønn har laget et stort antall 

gulvur hvorav mange ennå finnes. I fagmessig henseende står de 

ikke særlig høyt, men de har som regel holdt seg bra og gjort god 

tjeneste i årenes løp. 

Halvor Nilssen i samme sogn har laget en del gulvur. (Fig. 97,) 

No. 42 signert H.N.S., finnes i Lågdalsmuseet. Det har messingskive 

og støpte ornamenter, men arbeidet er nokså middelmådig. 

Lars Stensen Flaata i Uvdal (tidl. Opdal) er den mest kjente av 

bygdens klokkemakere. Han var født i 1829 i Uvdal og døde i 1880 

på Kongsberg. Langt ute var han i slekt med en av urmakerne på 

Helle i Veggli. Han var en sjelden dyktig klokkemaker hvis arbeider 

nød stor og berettiget anerkjennelse i vide kretser. Især har det 

gått frasagn om et enkelt av dem, et taffel ur med klokkespill som 

skulle være noe rent enestående i sitt slag. Her er et notat som jeg 

sommeren 1914 satte opp etter en jakt jeg dengang gjorde på denne 

klokken: 

«Om Lars Flaatas sangklokke gikk det rykter helt til Hallingdal. 

Det var begynt å danne seg myter om dette verk. Allerede i Skurdal 

fikk jeg teften av det og i Dagali ble det tydelig los. Nedover i 

Uvdalsbygden gikk sporene snart hit, snart dit. Til sist bar det inn 

i en liten sidegren fra alfarveien, og der sto jeg omsider ansikt til 

ansikt med klenodiet. Det var et taffelur med klokkespill for 5 

melodier. Musikkverket hadde 12 klokker og 24 hammere, et helt 

løft av messing og et maskineri så innviklet at det måtte stå respekt 

av mesterens arbeid og hans tenksomhet. 

Mens vi studerte verket kom vi i tanker om å oppspore urets 

avstamning. Før kvelden falt på, hadde vi støvet opp originalen, et 

fint by-arbeid fra slutten av 1700-årene.» 

Det finnes også andre klokker etter Lars Flaata, men uten klokkespill. 

I 1857 slo han seg ned i Kongsberg som urmaker og ble 

siden boende der.


Fig . 98. Gulvur av Anders Drolsum, Modum. Første 

halvdel av 1700-årene. 

KLOKKEKASSER I NUMEDAL 

Selv om Numedal kom sent med i utviklingen på mange områder, 

har dalen fra gammel tid hatt dyktige håndverkere når det gjelder 

trearbeid og også fremtredende rosemalere. 

Sebjørn Halvorsen, «Kvenndølingen», var en av de mest kjente 

blant dalens kunstsnekkere og malere. Han tilhørte Kravik- 

BUSK ERU D FYLKE 243 

slekten i Nore som gjennom mange slektledd har talt fremtredende 

byggmestre og finsnekkere. Sebjørn Halvorsen var født i 1786. 

Han eiet en mindre gård, Kverndalen, og bodde der til sin død i 

1875. Man kjenner flere fine klokkekasser som er snekret og malt 

av ham. Grunntypen er den brede engelske fra slutten av 1700årene, 

men ornamentikken ligger nærmest opp til empiren. 

Overstykket har momenter fra rokokkoen. En av kassene står på 

Kverndalen. Den bærer årstallet 1870. En annen finnes på Helle i 

Veggli. 

Ole Siursen Rostad i Rollag skal ha laget ganske vakre klokkekasser 

og enkelte klokkeskap. Han døde i 1876. 

Peder Sebjørnsen Helle-eiet arbeidet mest i Veggli. Han var født i 

1795 og utvandret til Amerika i 1842. Lågdalsmuseet har et klokkeskap 

av ham. Skapet er malt av Kittil Olsen Haukjern , den mest 

kjente av malerne i Sør-Numedal. Han var født i 1774 og døde i 

1859. Urverket er signert S.H. (Steinar Helle) No. 144. 

Fig. 98 viser en klokkekasse fra Lyngdal, en av de nedre bygder. 

Uret er laget av Anders Drolsum, Modum, født i første halvdel av 

1700-årene (s. 232). Professor Johan Meyer (i Numedal Il. s. 380) 

antar at kassen må være malt i tiden 1790-1800 av Kittil Haukjem. 

Ordfører Herbr. Bjørkesett i Lyngdal meddeler imidlertid at det 

inne i klokkekassen er malt årstallet 1781. Da kan klokken ikke 

være malt av Kittil Haukjern som var født i 1774. Derimot finner 

Bjørkesett at det er meget som taler for at kassen er malt av« kongsbergmalerem> 

som har etterlatt seg så mange arbeider i Numedal og 

som er omtalt i Johan Meyers verk. - Klokken står nå på Påls-Gjerde 

i Lyngdal. 

SANDSVÆR 

var heldigere stillet enn Numedal i flere henseender. De dyrkbare 

arealer var større og vilkårene for avsetning av bygdens produkter 

gunstigere. Veien fra Larvik-traktene løp gjennom bygden like til 

Kongsberg. Derfra ble den store hovedvei til Drammen og Christiania 

bygget etter at driften av grubene var kommet i gang. Ut i 

1700-årene var prestegjeldet nådd ganske langt i kultur og velstand. 

Det var ikke bare jorden og skogen som ga inntekter, man-


ge drev med husflid og hjemmeindustri og driftig ungdom dro 

ofte til byene for å skaffe seg fagkunnskap. 1 Herom beretter prost 

Klem i en beskrivelse (utrykt) av 1796 fra Sandsvær: «Mandkiønnet 

giver de priseligste, næsten utænkelige, Tegn frae sig paa 

Opfindelses og Hændigheds Evner, uden Haandledning af øvede 

Kunstnere, uden saae, at een og anden kunde giøre et selv-giort 

Ærinde hos een Kiøbstads Haandværks Mand eller Kunstner for at 

stieie sig Kunst-Greb, Handlaug eller Modeller og Redskaber, saae 

under Nysgierrigheds Skin udfritte Blandinger eller Behandlinger 

af visse Materialier, det Kneb er bleven saa gangbart og kiendeligt, 

at Dem stundom negtes Indgang til Haandverkeres og Kunstneres 

Værksteder». 

Det fantes mange dyktige håndverkere i bygden, særlig et stort 

antall smeder, gjørtlere og klokkestøpere. Det falt derfor naturlig 

at folk også tok seg til å lage klokker. 

Ingen av fylkets øvrige prestegjeld har hatt så stor urindustri 

som Sandsvær. De fleste og dyktigste klokkemakere holdt til i 

Eftelød hovedsogn. I Hedenstad, nærmest inn til Kongsberg, var 

det praktisk talt ingen. Formodentlig har plakaten av 1781 hatt sin 

virkning der. 

Blant Sandsvær-urene er det flere typer. Variasjoner i verket, i 

skivenes utstyr og visernes mønster m.m. vitner om at det dreier 

seg om former av forskjellige aldre. Men felles for alle bedre ur i 

prestegjeldet er det at de bærer engelsk stilpreg. 

Eftelød. Halvor Lindem, antagelig født i slutten av 1600-årene, 

har laget de eldste klokker vi hittil kjenner fra disse distrikter. Han 

tilhørte en gammel og velstående bondeslekt som har fostret mange 

dyktige og ansette medlemmer. Det ser ut til at han var det 

sorte får i familien, for et skifte av 1743 nevner at han «for nogle 

Aar siden formedelst Forseelser er dømt Fredløs, saa Mand icke 

ve ed hvor hand opholder sig». Senere er han kommet tilbake til 

bygden for kortere eller lengre tid, men i dødslistene for Sandsvær 

finnes hans navn ikke. 

Flere forhold tyder på at Halvor Lindem begynte som klokkemaker 

omtrent ved de tider da Amond Smebyh på Toten tok opp 

'T. O. Gran: Sandsværs saga. Kra. 1913. VIII. s. 169, 194, 228. Prost Klems utrykte 

beskrivelse av Sandsvær. 1796. S. 367 o.f. J. Kraft: Beskrivelse over Kongeriget Norge. 

Chra. 1882. S. 528. 

BUSKERUD FYLK E 245 

håndverket. Et av Lindems gulvur, et vakkert åttedagers verk med 

messingskive, bærer innskriften: Halvor Lindem AO 1757. Tinnringen 

er fint gravert med kvart-time som minste intervall. Viserne 

er pent skåret, pillarene dreiet og profilert, men utført av jern. 

Det er lett å se at klokkemakeren har vært øvet og kyndig i metallarbeid, 

men nærmest autodidakt i urmakerkunsten. 

Hans brorsønn, BaUzar Hansen Lindem, født 1730 på gården Lindum, 

død 1805, var gårdbruker, smed, gjørtler og klokkemaker. 

Prosten Klem gir ham følgende attest: «Iblandt Kunstnere udmerker 

sig agtværdige Landmand Baltzar Bøe i at giøre Stue-Uhrer, 

der kunne sættes i Ligning med udenlandske og overstige dem i 

sin aarlige nøiagtige Gang. Som i at giøre Metal-Klokker og adskillige 

Sorter Klokkespil til Kiøre-Vinter-Sehle-Tøi; saa og kunstmæssig 

poleret Arbeyde i Staal og Messing, icke at regne hans 

Hændighed i hvad der regnes til Land-Brug-Redskaben>. 

Om Baltzar Lindems tidligste befatning med klokkemakervirksomheten 

kan bygdetradisjonen berette følgende: 1 

En innflytter i bygden hadde et engelsk ur som trengte reparasjon. 

Da det ikke var noen urmaker i prestegjeldet som kunne sette 

uret i stand, henvendte han seg til Baltzar Lindem som var kjent 

som en meget hendig mann. Denne tok imot uret og lovet å gjøre 

sitt beste. Etter et halvt års forløp sendte han det tilbake i god 

stand. Men i mellomtiden hadde han gjort en modell av eiketre av 

det engelske ur, innvendig som utvendig, hjul for hjul. Etter denne 

modell begynte han så å gjøre ur av metall. 

Hans klokker som er helt forskjellige fra onkelens, er lett kjennelige 

på utstyret. Messingskivene og viserne er store, tallringene 

brede og håndfritt gravert og ornamentene har gjerne rokokkomotiver. 

Under visersentret finnes en tinnplate med navnet Engeland 

eller Bøe. Verkene er meget gode og holdbare, fortanningen engelsk. 

En av hans klokker har sin plass i stortingskorridoren. 

Lindem var lenge bosatt på gården Engeland, men solgte siden 

eiendommen og flyttet til Bø. 

Den klokketype som Baltzar Lindem innførte har hatt atskillig 

utbredelse også utenfor Sandsvær, særlig i Vestfold. Hans kunst 

ble tatt opp av flere i bygden, i første rekke av hans to sønner. 

Mest kjent av disse er Morten Baltzersen Bø, født 1778, død 1836. 

l A. Chr. Bang: Fortegnelse over ældre norske urmagere især bondeurrnagere. Kra. 1910.

246 BUSK ERUD FYL K E 

Hans klokker likner farens både i utseende og kvalitet. Også den 

yngste sønn Peder Bø leverte bra arbeid. Han var født 1781 og døde 

i 1857. 

Thorbjørn Larsen Norlien (Naarlia), født 1739, død 1812, var den 

dyktigste av Baltzar Lindems elever. Hans verk er jevngode med 

mesterens, om ikke bedre, men skivene holder ikke alltid mål. 

Han kjøpte i 1769 gården Engeland. Der slo han seg ned og ofret 

seg helt for urmakerarbeidet. I en innberetning heter det at han 

«med sin kunst tillagde sig Velstand uden Jordbrug». Også hans 

sønn Lars Thorbjørnsen var urmaker. 

Knud Svendsen laget gode og solide ur helt i stil og utførelse som 

urene til Baltzar Lindem. Under visersentret står gjerne en tinnplate 

med innskriften: London (etternavnet på en liten plass i bygden). 

Se også under Eiker s. 232. 

Fra annekset Tuft kjennes klokkemakeren Hans Vesterud, bosatt i 

strøket nær Hvittingfoss. Vi har ikke truffet på mange av hans 

arbeider, men det serut til at han har vært dyktig i sitt fag. 

De foran nevnte klokkemakere må ansees som de dyktigste i distriktet. 

Forøvrig kan nevnes: 

Lars Johnsen Lindem, Simen Kieldsen Gunnes (omtalt i 1801 som støper 

og gårdbruker), Peder Pedersen Hørtvedt (bosatt i Myra under 

0ien), samt Peder Pedersen Aas (muligens identisk med den foregående?). 

VESTFOLD FYLKE 

TØNSBERG 

Byen var i middelalderen en av de største og viktigste i landet. I sin 

velmaktstid hadde den 7 kirker og klostre, hospital, kongsgård og 

befestet kastell. 

For lov og orden gjaldt Magnus Lagabøters bylov. Det var fast 

gangvakt om natten og støpulsvakt ble holdt i Lavranskirkens 

høye frittstående tårn. Når det var fare på ferde eller når lagmannen 

gikk til retten, skulle det ringes med den store klokken som 

tilhørte St. Olavs gilde. Klokken hang i Lavranskirken som lå nær 

gildehuset. 

I Hansa-tiden og reformasjonstiden gikk byen sterkt tilbake i 

økonomisk utvikling. Ved den store brann i 1536 ble praktisk talt 

hele byen lagt i aske. Av kirkene ble Vår Frue og Lavranskirken 

bibeholdt. 

Det var et lite og fattig borgerskap som holdt til i Tønsberg etter 

brannen. I byens gamle lovbok har lagmann Peder Andersen 

(1534-59) bl.a. notert følgende: «Item then time klocke kom han och 

paa gangh och lagde then første penningh til ath betale henne met». 

Det er interessant å konstatere at lagmannen i de tunge tider som da 

hersket i byen fikk satt igjennom innkjøpet av et seierverk. Dette 

kunne kanskje tyde på at det fantes en tradisjon her, eller m .a.o. at 

byen hadde et tåmur allerede før reformasjonen. En slik formodning 

er ikke urimelig i betraktning av Tønsbergs nære forbindelse 

med de tyske byer den gang. 1 Men selv om man regner med det nye 

verk, blir dette aven meget høy alder etter norske forhold. 

Antagelig er det Peder Andersens ur kirkeregnskapene for Vår 

Frue kirke omtaler i 1656/57: «Udlagt och betald til den Vrmager, 

der vahr paa Sæmb, for Seier Verchit udi Kiercken at forfærdige, 

som meegit brøstfeldig vahr, Pendinge 40 RdJ.,>. Kort etter ble uret 

10m byen Rostock vet man at den hadde et offentlig ur mo t slutten av 1300-årene. 

Lubeck nevnes ett i 1384 og flere i 1400-tallet. Se forøvrig om Oslo domkirke.

248 VESTFOLD FYLKE 

reparert på nytt, men i 1666 var det atter i skrøpelig stand og ble 

«derfor vid Smiden forfærdigeb>. Ennå klarte man å holde liv i det 

en tid fremover: «Anno 1676 har Sahlig Michel Paulsen Smed efter 

Permission oprydet et Støcke Jord udenfor Byen til en Løcke. Samme 

Sahlig Mand fik denne TilladeIse formedels hans flittige Opvartning 

med Seiervercked i Kiercken». 

I 1693 ble et nytt kirkeur innkjøpt i Liibeck for 206 rdl. 

En solskive til å stille uret etter nevnes i regnskaper fra 1680årene. 

Urmakeriet har spilt liten rolle blant de stedlige håndverk. I hele 

tidsrommet inntil 1870 kjenner vi bare noen ganske få klokker som 

er laget i Tønsberg. 1 Guldbrand Sienlen som levet i Tønsberg i 

begynnelsen av 1700-tallet har laget et gulvur som står på Sandefjord 

Bymuseum. Det bærer årstallet 1736. Verket er av jern med 

Emkelte deler av messing. Opptrekket av ur og slagverk går over 

samme hovedhjul med felles lodd. Uret har bare en viser (timeviser). 

Kassen som er helt engelsk i sin form er sterkt renessansepreget. 

2 

I Tønsberg Rådhus, Gunnarsbø, står et gulvur laget av Hans Georgen 

Gurtler, Tønsberg 1760. Urskiven er av messing med timering 

og ornamenter av tinn. Verket er av middels kvalitet. Kassen som er 

datert 1766 har gode proporsjoner av gammel type. Den er rikt 

dekorert med malte blomster, slotts bygninger m. m. 

11801 nevner folketellingen H. Chr. Larsen som urmaker og herberger. 

Om Wincenl Holter født 1784, død 1863, se under Drammen. 

LARVIK 

Opprinnelig var Larvik ladeplass under Tønsberg og bare denne 

bys innbyggere kunne drive handel i Larvik. Bebyggelsen lå omkring 

den gamle gård Fritsø og var nærmest tilbehør til herregården 

3 som var av sentral betydning for stedet ved sin trelastutførsel 

og jernverkets virksomhet. I 1671 fikk Larvik kjøpstadsrettigheter. 

lOSe. Alb. Johnsen: Tønsbergs Historie Il s. 378. 

2 Johan Knap : Det gamle stueUf. Oslo 1964 . 

3 Oscar Albert Johllsen, A. St. Langeland og C .c. Wasberg: Larviks historie (3b., 1923-56). 

VESTFOLD FYLK E 

Fig. 99. Jemudra første halvdel av 1600-årene. (Larvik Museum.) 

/ 

-=- 

Da grevskapet Laurvik ble opprettet i 1679 for stattholder Ulrik 

Frederik Gyldenløve, ble dennes residens lagt til Larvik. Samtidig 

kjøpte han bedriftene og de store eiendommer som tilhørte Fritsøgodseierne. 

Gjennom det nevnte og det følgende århundre fikk 

Larvik sitt preg av det liv og den trafikk som fulgte med den 

grevelige residens. Ved Norges adskillelse fra Danmark beholdt 

den danske konge eiendomsretten til Fritsøgodset. 11817 ble godset 

overtatt av 4 Larviks-borgere og i 1835 av slekten Treschow . 

Innbyggerantallet var i 1801 ca. 2400 og i 1855 ca. 5000. 

Byens nåværende hovedkirke ble innviet i 1677. Sitt tårn fikk den 

først i 1761. Ved den leilighet nevnes også seierverket med sine 

skiver som Hans Koch i Fredriksvern skulle male og utsmykke. Han 

brukte 56 bøker med bladgull til sifrene på hver av dem. 

Lenge før den tid fantes det utenlandske ur blant privatfolk i Larvik 

og omliggende distrikter. Dette var naturlig nok, for frem-


tredende adelsslekter, rikfolk og embetsmenn med utenlandsk avstamning 

hadde vært bosatt der og stedets eksport hadde ført til 

kontakt med de større handelsbyer i nord-Europa. 

Et stort hylleur fra første halvdel av 1600-årene er bevart til våre 

dager og finnes nå i Larvik Museum. (Fig. 99.) Hele hjulverket og 

den øvrige innretning i det opprinnelige ur er av jern. I tiden 

omkring 1700 er det ombygget en del og har fått pendelgang, 

minuttverk og timering. Skiven er firkantet med tinnornamenter i 

hjørnene. Feltet innenfor tallringen er dekket aven messingplate 

med graverte ranker. Uret er dansk eller tysk. Til museet er det 

kommet inn fra landdistriktet. 

Innførte ur omtales også i en rekke fortegnelser. Således nevnes i 

en skifteforretning av 1675 «et Engelsk Messing Seierwerch med 

Klockehuset til». Det er her sannsynligvis tale om et lanterneur 

(lantern clock). 

Av engelske ur finnes det ikke få i omegnen. Noen med utstyr og 

konstruksjoner av de eldre typer, andre med fine verk fra 1700årene. 

Også hollandske ur har forekommet. En god del har vel 

opprinnelig hørt hjemme i eller ved Larvik. 

Blant håndverkerne i byen nevnes ingen klokkemaker hverken i 

1600-årene eller i manntallslistene fra 1743 . Et par fra noe senere tid 

kjenner man fra deres arbeider. 

«Lars Uhrmager, 'Larwigen» har laget atskillige gulvur, men de er 

alle av temmelig simpelt arbeid. 

Andreas Andersen Kiær som bodde i Larvik en tid før århundreskiftet, 

har derimot vært en mester med full faglig utdannelse og 

kyndighet. Et stort antall gode gulvur, både av finere og enklere 

typer, bærer hans signatur. Andreas Kiær var av dansk slekt. Han 

døde i Risør i 1800. 

ST A VERN (Fredriksvern) 

Marinens verft og hovedstasjon holdt til her fra 1750 til 1850, og 

sjøkrigsskolen til 1864. 

Kirken på stedet ble innviet i 1756. (Fig. 100). Den har ennå beholdt 

meget av sitt elegante utstyr fra orlogsstasjonens dager. Blant 

VE ST FOLD FY LKE 

Fig. 100. Stavern kirke. Fig. 101. Uret inne i Stavern kirke. 

annet har den et ur som viser tiden ute og inne. Det er signert Peter 

Mathiesen , Copenhagen 1757. Over inngangsdøren står en stor tallskive 

med timeviser. Før har det også vært slike på sidefløyene . 

Oppe under taket inne i kirken henger en horisontal tallring med 

kronet overbygg. Under den vandrer en engel, en hvitmalt trefigur 

som angir tiden med utstrakt hånd. - Verket som står på kirkeloftet, 

driver både engelen og viseren utendørs. (Fig. 101.) 


På krongodset Sem hvor lensherren til Tunsberg len hadde sin 

residens, var det allerede omkring 1650 såvidt meget å gjøre i 

urmakerfaget at en mann av yrket har oppholdt seg der. 

Men det fantes også seierverk annetsteds i bygdene. I 1668 ble 

det holdt skifte i Andebu hos sogneprest Christian Dop, en rik 

mann og stor jordgodsbesitter. Der nevnes «Et lidet Sølv Seyer-


verk oc en Aquavit Kande». Det gikk jo lang tid før ur og andre 

moderne saker ble alminnelig på landsbygden (med akevitten 

gikk det fortere), men en kan da fra samme århundre treffe på flere 

oppgaver over rikt utstyrte hjem hvor det fantes seierverk, musikkinstrumenter, 

portretter på veggene osv. Dette gjelder f.eks. i 

Sandar prestegjeld, et velstillet kystområde med en liten kjerne av 

bebyggelse. I arkivsaker fra de øvrige kystdistrikter er det av og til 

nevnt seierverk, mest engelske, fra begynnelsen av 1700-årene og 

videre utover. 

Etter tidens forhold har således landdistriktene i Vestfold vært 

ganske vel utstyrt med klokker og ennå er det mange å se omkring i 

bygdene. Noen stammer fra kondisjonerte hus, andre har sjøfolk 

ført med seg hjem og en del er kjøpt av farende selgere eller på 

markedene. Det finnes engelske verk, enkelte hollandske og en del 

bornholmere og schwarzwalderur. Av norske gulvur er en god del 

fra Sandsvær og Toten. Mesteparten av disse er kjøpt eller bestilt på 

Kongsberg marked. Dit var det jo årlig søkning fra de fleste gårder i 

Vestfold. Hertil kommer da ur av fylkets egen produksjon. 

Noen type som er særegen for Vestfold eller de enkelte distrikter, 

kan ikke påvises. Mange urmakere har tatt gulvur fra Sandsvær 

eller Toten til mønster. Andre har hatt utenlandske, særlig engelske 

som forbilde. En urmaker fra Sandar har gjennom et langt tidsrom 

laget klokker av ren Bomholmtype, ovenikjøpet aven eldre form. 

Men det må tilføyes at han selv var født og utdannet i Bornholm. 

Noen stor produksjon av klokker har Vestfold fylke ikke hatt. Sjøfarten 

ga arbeid for så mange hender at folk uten gårdsbruk hadde 

lettere for å skaffe seg beskjeftigelse enn tilfelle var i innlandsbygdene. 

Dessuten var det god tilgang på klokker utenfra, både norske 

og utenlandske. 1 

Fra Lardal må særlig nevnes Amund Jacobsen, født 1787, død 1857. 

Han hadde først en mindre eiendom, Siljulien, hvor hans eldre 

gulvur er laget. I 1829 kjøpte han gården Nedre Hanevol og drev 

siden denne til han tok føderåd. 

Han var en dyktig og forstandig mann, hendig og dypt interessert 

i sitt fag. Gulvurene, han laget omkring 100, er gjennomgående 

av Sandsvær-typen. De dyrere har tallskive av messing. Gårdsnav- 

l Urmaker Carl Moe, Tønsberg, født i 1864, har gitt meg en rekke av de opplysninger som 

er inntatt i avsnittetom landsunnakeme i Vestfold. 

VESTFOLD FYLKE 

Fig. 102. Skive fra gulv ur nr. 17 av Søren Høg, Sandar. Fig. 103. Solskiven på Tjølling kirke. 

Anno 1696. 

net Siljulien eller Hanevol er gravert på en tinnplate over datumgluggen. 

Verkene er solide og ganske bra. De fleste av hans klokker 

finnes i Lardal. 

Anders Olsen Moe døde i 1880, 99 år gammel. Han var brillemaker, 

klokkemaker og forskjellig annet. Han skal ha laget ganske 

gode gulvur. 

Fra Våle kjennes Rasmus Olsen Berg, født 1770, død ca. 1840. 

Han var gårdbruker, men gjorde en god del klokker til tross for at 

hans verktøy var temmelig primitivt. Tennene saget han etter gamle 

hjul som han satte i benken sammen med arbeidsstykket. Resultatet 

ble deretter. 

Christen Berg, født 1800, død 1864, leverte nokså bra verk. 

I Andebu har gårdbruker Lars Christophersen Skir land (Skjelland) 

laget en del klokker. Han var en aktet mann i bygden, valgmann til 

Stortinget i 1814 m.m., men hans virksomhet på urmakeriets område 

fortjener ingen særlig omtale. 

Sem prestegjeld hadde derimot en dyktig mester i Borger Riise, 

født 1749, død 1836. Han kom fra gården Fadum, men bykslet siden

254 VESTFOLD FYLK E 

Rise i samme prestegjeld og bodde der sin meste tid. I 1820 flyttet 

han til sin eldste sønn på Sverstad hvor han senere holdt til. Som 

klokke maker raker han høyere enn alle de som er nevnt i det 

foranstående. Hans ur er gode og utmerket seg ved vakre skiver 

med finstøpte messingornamenter. De slekter på arbeider av Baltzar 

Bøe, Sandsvær. 

Mest kjent er han som klokkestøper. Av hans kirkeklokker kjennes 

18 stykker, levert i årene 1796-1819. Den eldste og minste på ca. 

110 kg henger i Ramnes kirke. Størst er klokken på Nøtterøy med en 

vekt på 350 kg. Ellers har han levert til kirken i Borre, Våle, Eftelød, 

Kråkerøy, Idd, Våler, Furuset m.fl. , likeså til Moss, Kragerø og 

Flekkefjord. ' 

Et ur fra Tjøme med signaturen Halvor Larsen Hullebach (Hulebakk) 

er datert 1761. Verket har jernskive, jernplater og ornamenter 

av bly. Det er grovt utført. 

Fra Sandar må særlig nevnes Søren Høg fra Rø Sogn, Bornholm. 

Han kom til Norge under den livlige skipstrafikk som fant sted 

mellom vårt land, Danmark og 0stersjø-landene i slutten av 1700årene. 

Søren Høg var bosatt på Haughem hvor han fortsatte med å drive 

urrnakeri, et håndverk som han hadde lært hjemme i Danmark. 

Han har levert et betydelig antall klokker av eldre bornholm type. 

Mange av dem finnes ennå. De er som regel nummererte (fig. 102) 

og enkelte bærer årstall, således nr. 18 (1784), nr. 32 (1788). Det 

høyeste kjente nummer er 83. Tallskivene er av jern, ofte rødmalte, 

tinnringene brede og flott gravert, viserne er av messing, store, 

men pent utført. Verkene er solide og omhyggelig gjort, ofte forsynt 

med datumglugge. Urmakeren signerte dels med fullt navn, dels 

med initialene S.H. Dansk Folkemuseum, København, har en av 

hans klokker signert Søren Høg No. 2. 

Oppe under taket på Tjøllings middelalderkirke står en solskive 

med påskrift: Jonny Orse. Anno 1696.19. January, (fig. 103). 

1 Hans sønner Anders og Knud Ri ise drev klokkestøpning ved siden av gårdsbruket. 

Sønnesønnen Nils Knudsen Dahl fortsatte etter dem til 1845. Aret etter ble håndverket tatt 

opp av Ole O lsen på gården Nauen i nærheten av Ri se. 

TELEMARK FYLKE 

SKIEN' 

Sagbruksdrift, trelasteksport og skipsfart har ned gjennom tidene 

vært de viktigste næringsveier her som i de fleste kyst sted ene på 

disse kanter. - Gjennom 1700-årene hadde byen mange vanskeligheter 

å kjempe med og ble dessuten herjet av store ildsvåder. 

Innbyggerantallet var i 1690 ca. 2400, men sank deretter sterkt og 

hadde 100 år senere omkring 1900. I 1855 var tallet ca. 4000. 

De fleste av de utenlandske ur som i eldre tid er kommet til velstående 

hus er gått tapt. Hos den jevne borger har ur ikke vært 

alminnelige, hverken på 1600-tallet eller i begynnelsen av det følgende 

århundre. I en inventarfortegnelse av 1715 fra rådmann Gert 

Hansens hjem takseres et engelsk slagur til 20 riksdaler, et ganske 

stort beløp i de dager. Av sannur er det kommet mange til byen, 

men de fleste har vel vært til skipsbruk. Blant importvarer i 1696 

finner en oppført «5 Dosin Thimeglas». 

Byen har hatt 4 håndverkslaug. I 1850 var bare smedelauget tilbake. 

Den første urmaker vi vet om, nevnes i 1694. I det år ble det holdt 

skifte etter Michel Nicolayson Seyermager «i hans efterladte Huus 

paa Taterbachen». Det var ikke stort igjen etter ham, men han 

hadde gjort hva han kunne for sine barn. Den eldste av dem, hr. 

Daniel Michelsson Wolf var sogneprest i Seljord på den tid. 

Skiens skattemanntall for 1712-13 nevner ingen urmakere. Men 

av smede laugets syv medlemmer kan det ha vært en eller annen 

som også arbeidet i urmakerfaget. Det heter da også i byens budget 

for 1720: «Claus Smed som sedvanlig, saafremt han oppasser Werchet 

(d. v.s. kirkeuret) forsvarlig, nyder 20 Rdl.» 

Om håndverksforholdene i byen feller kapellanen i Seljord føl- 

'es Schilbred: Borgerbok for Skien (1956). Skiens historie (2b.1958) . I.A. Sch neider: Fra 

det gamle Skien. Skien 1914-24 (3b.).

256 TELEMARK FYLKE 

gende hårdhendte dom i 1786: «Kun gandske faa Haandværksmænd 

forstaae sin Profession, da de fleste ere henfaldne til Drukkenskab, 

altsaa uduelige til at oplære nogen, hvortil Aarsagen 

bliver i Almindelighed den Foragt, hvormed Haandværksstanden 

begegnes, som dog burde hærdes og haandhæves». Blant de 

«gandske faa» maa vel urmakerne ha vært, for det er i alle fall sikkert 

nok at det har forekommet dyktige mestre av faget i årene 1770 og 

1800. 

Hans Lollich nevnes fra en noe tidligere periode, nemlig 1734-60. I 

1753 tok han også borgerskap som gullsmed. 

Jørgen Otto Schrøder fikk i 1771 Kgl. bevilling som urmaker i 

Skien. En attest fra 1770 viser at han sto i smedelauget. Siden flyttet 

han til hovedstaden og ble opptatt i lauget der. Han ble begravet i 

1773. 

Claus Claussen var født i 1751 og døde etter århundreskiftet. Forhandlingsprotokollen 

for smedelauget i Christiania beretter at urmaker 

og laugsmester Christopher Lund i 1774 fremla en klage over 

svennen Claus Clausen som var kommet til ham fra Skien. Svennen 

hadde fått en kraftig oppstrammer for etterlatenhet og forsømmelighet 

og var senere løpt sin vei fra tjenesten. Mesteren erklærte for 

lauget «at Svenden efter saadant Forhold icke længer skulde slaae et 

Slag hos ham», og laugspatronen deciderte: «Cl. Clausen bøder for 

Opsætsighed til Laugets Fattigkasse 2 Ort, og Mesteren slipper at 

tage ham igjen». Svennen dro hjem til Skien. Ruller fra byens 

borgerskap (1788) og «Det borgerlige Forsvar» (1801) omtaler ham 

som bo sittende urmaker. Hans etterlatte arbeider viser at han er 

blitt en habil mester. Forøvrig bør det nevnes at enkelte av hans 

gulvur med hans signatur muligens kan ha vært innført fra utlandet. 

Et gulvur hvis skive er signert Claus Clausen, Scheen, står på 

Fylkesmuseet for Telemark og Grenland (men verket bærer merket 

Osborne). 

Lauritz Kaltenbach, født 1764, nevnes som urmaker ved folketellingen 

1801. 

Ole Lie tok borgerskap i faget i 1825. Han har laget en del gode 

gulvur med måneverk. 

Isach Isachsen løste borgerbrev som urmaker i 1835. 

I magistratens register over borgerbrev før utgangen av laugstiden, 

finnes ikke oppført andre urmakere enn de to sistnevnte. 

PORSGRUNN 

Porsgrunn som hadde vært ladested, senere kjøpstad under Skien 

ble i 1842 selvstendig kjøpstad. Et stykke ut i 1700-årene var stedet i 

sterk fremgang, innbyggerantallet i 1800 lå endog nær opp til 

Skiens. Det er derfor ikke å undres over at en driftig urmaker, Jens 

Aalborg, slo seg ned'der. Han har laget mange fine og vakre gulvur 

og taffelur. Flere av dem finnes ennå, således ett i Fylkesmuseet for 

Telemark og Grenland. Arbeidet tyder på at mesteren har fått sin 

utdannelse i Danmark. Jens Aalborg døde i 1788. 

Flere av de gulvur som ennå eksisterer fra tiden omkring 1800, 

har meget stilfulle og vel utførte kasser i Chippendale-mønster. 

Materialet er gjennomgående av norske tresorter, og kassene 

utvilsomt av norskt arbeid. Justisråd Christen Pram som i 1805 

besøkte Porsgrunn for å avgi offisiell inn beretning om stedets 

økonomiske forhold, uttaler at Porsgrunn hadde et par snekkere, 

Watner og Glose, «hvis Meubler sættes uden at staae tilbage ved 

Siden af de berømte engelske Haandværkeres». Sannsynligvis er 

de bedre klokkekasser laget av dem. 

BREVIK 

Brevik var i eldre tid en uthavn under Skien og en viktig utførselshavn 

for trelast. Stedet ble kjøpstad i 1845. I 1761 ble Brevik herjet av 

en brann som praktisk talt la byen i aske. 

Omkring 1780 fikk Nils Olsen Smed fra Hønefoss, i oppdrag å levere 

et tårnur (seierverk) til den nye kirken. Uret var en testamentarisk 

gave fra Brevik-kjøpmannen Lars Schwindt (se s. 234) . 11783 

fikk Jacob Halvorsen Oksum 2 rd!. for reparasjon av seierverket. Han 

bodde på gården Oksum i Eidanger. 1 

Håndverksnivået sto ikke særlig høyt i Brevik i eldre tid. Stedet 

var for lite til at dyktige fagutdannede håndverkere fant det regningssvarende 

å slå seg ned der. Så sent som i midten av 1840årene 

heter det i amtmannens fem-årsberetning at håndverksdrif- 

l c.s. Schilbred: Brevikgjennem tidene. Oslo 1946, b.1.

258 TEL EMARK FYLKE 

ten i Brevik i det hele må antas å stå på et lavt trinn. Noe laugsvesen 

fantes det ikke der. I folkeregisteret for 1801 finner man ingen 

urmaker. 

KRAGERØ 

Ingebrigt Reesen Mandt 1 flyttet dit ved midten av 1700-tallet. Faren 

var innvandret fra Holstein til Kristiansand, drev gullsmedverksted 

der og ble senere lensmann i Vinje. 

Ingebrigt Mandt var en utmerket gullsmed og dertil en habil urmaker. 

Han var lenge bosatt i Kragerø, men f6r meget på reiser 

både i Norge og utenlands for å omsette sine sølvarbeider. Etter et 

fall fra hesten døde han i England i 1760-årene. Under sine utenlandsreiser 

fikk Mandt kjennskap til den nye nyttevekst, poteten, 

og tok en prøve med hjem til slekten i Mo, hvor den senere ble 

dyrket. Han varen av de første som innførte potetavii Norge. 2 

Som urmaker fikk han ingen duelige etterfølgere i Kragerø. Omkring 

1790 forteller F. W. Thue: «Haandverkere findes her ei andre 

end Snedkere og Skræddere, Skoemagere og Grovsmede og alle 

næsten fuskere». Profesjonelle urmakere var det ingen av ved århundreskiftet 

og heller ikke i de følgende år en god stund utover. 


På landsbygden i Telemark fylke er klokkene for det meste kommet 

utenfra, man finner Schwarzwalderur, Moraur og ur fra Toten og 

Sandsvær. De fleste er antagelig kjøpt på Kongsberg marked, mens 

en del engelske ur har forvillet seg inn fra byene. 

Få klokkemakere fra landsbygden har levert arbeider av synderlig 

interesse. En bygdekunstner som fortjener særlig omtale er 

Jarand Aasmundson Rønjom (Rui) i Seljord, født 1738 på Rui i Åmots- 

1 «Varden», 19.-20. jan. 1914. 

2 Den første sikre opplysning om potetdyrking her i landet er fra 1757. Det stammer fra 

Tromøy ved Arendal. Muligens er det avlet poteter i Randesund ved Kristiansand ca. 10 år 

tidligere. 

TELEMARK FY L K E 

Fig . 104 . Gulvur av O le Gjermundsen Lauluten, Tinn, ca. 1850. (Tegning av Johan Meyer.) 

Fig . 105. Solskive fra Seljord, 1694 . (Nordiska Museet.) 

dal, død 1822 på Rønjom. Han tilhørte en av Telemarks begavete 

håndverks-familier og var selv den mest fremtredende innen sin 

slekt. Om ham beretter presten Wille i 1776: «Jarand Osmundsen 

Rui udmerker sig i det Mechaniske, da han uden ringeste Undervisning, 

kun ved Synet af et andet Stueuhr, har forfærdiget 17 paa 

en Tid av 10 Aar (1774-84), der alle holde Prøve med de bed ste 

Engelske. Han forfærdiger desuden smukke Beslag, Skydegeværer 

og Pistoler, og passerer derfor med Rette for den største Kunstner i 

hele øvre Tellemarken». - Han skal i alt ha laget ca. 30 gulvur. 

Senere begynte han også å arbeide i sølv, og ble den egentlige

260 TELEMARK FYLK E 

grunnlegger av dalens kunst på dette felt. I Åmotsdal, Vinje og 

Rauldal bygget han fra 1792 til 1808 en egen type av korskirker med 

avvalmede gavlspisser og prekestol over alteret i østre korsarm. 1 

Jarand laget sin første klokke etter et av William Kiplings 2 gulvur 

som i sin tid var kjøpt av Hjartdalspresten Lars Lind. Mange av 

Jarands gulvur er ennå i gang og er høyt skattet i distriktet. Hans 

minnesten på Åmotsdal kirkegård bærer denne innskrift: 

Han laga klok kor - fine ur 

Han bygde kyrkjor, stover, bur, 

Ha", smida sylv for mang ei brur, 

em sermerkt, evnerik natur. 

Fra Tinn omtales en klokkemaker, Ole Gjermundsen Lauluten, som 

levet ved midten av 1800-tallet. Det sies at han laget solide gulvur 

og at han selv snekret kassene til dem. (Fig. 104.) 

KLOKKEKASSER I TELEMARK 

Ved siden av de vanlige typer av klokkekasser finnes en særpreget 

form som skriver seg fra Bornholm. Disse kasser er forholdsvis 

små, utført i lett og elegant stil, rettlinjete og med malte eller 

opphøyete empire-ornamenter. Sokkelen skråner utad mot fotlisten. 

Hodet har flatt tak og rund åpning for skiven. På Fylkesmuseet 

for Telemark og Grenland står et par klokkekasser av denne type. 

En av dem er rødmalt med forgylling og enkelte malte blomster. 

Den er innført, men atskillige av samme type er laget i Grenlandsbygdene. 

Nordiska Museet, Stockholm, har ensalskive fra Seljord. Tallskiven 

er av stø;Jejern. Timetall og dele streker er nedstøpt i skiven, likeså 

årstallet 1694. (Fig. 105.) 

I S. W. Swensen: Jarand Aasmundson Rønjum. Fortidsf. Årbok 1940 5.12, 19 og 26. 

2 Et annet meget vakkert gulvur, av William Kipling, London , finnes på gården Baksås i 

Holla nær Ulefoss. 

AUST -AGDER FYLKE 

Risør, Arendal og Grimstad lå i sin tid under Kristiansand. I 1723 

ble de skilt ut, og de to første fikk da kjøpstadsrettigheter. 

Til tross for Kristiansands privilegerte stilling utviklet Arendal 

seg til å bli landets nest største sjøfartsby i 1699, og i tiden 1730-1800 

rangsjerte den aller først. Innbyggerantallet var i 1801 ca. 1700 og i 

1855 bort imot 4500 . Risør og Grimstad talte få innvånere, men 

hadde dog ganske betydelig trafikk som lasteplasser og utskipningshavner 

for trelast. 

Livet i disse samfunn fikk sitt preg av den rolle skipsfarten spilte 

som bindeledd med utlandet. Utenlandske varer, især møbler og 

annet utstyr av enhver art, ble importert i stort omfang og spredt 

omkring i hjemmene. Dette førte til at håndverksdriften på disse 

små steder fikk liten mulighet til å utvikle seg. Dertil kom at Chr. IV 

som et ledd i kampen mot hollendernes handelsdominans langs 

Agdesiden, med alle midler søkte å trekke folk fra småbyene til 

Kristiansand som han hadde grunnlagt i 1641. 

Det var da heller ikke noen særlig stor produksjon av klokker i 

fylket. Derimot ble det innført et betydelig antall engelske, hollandske 

og endel irske. De fleste var engelske, noen av dem fra 

slutten av 1600-årene. 

De eldre generasjoner av urmakere i fylkets byer var for en stor 

del utlendinger eller barn av dem. Få kan regnes som klokkemakere 

i egentlig forstand. 

RISØR 

Andreas Andersen Kiær var av dansk slekt og utdannelse. Han tok 

borgerskap som urmaker i Stavanger og flyttet til Risør i 1780. En 

tid har han også holdt til i Larvik. På hans klokker finner man 

stedsbetegnelse fra hver av disse byer. Han var en dyktig og drif-

VEST -AGDER FYLKE 

KRISTIANSAND 

Når handelsskipene i Nordsjøen møtte storm eller kaprere, søkte 

de ofte inn til «den naffnkundige HaHn Flekkerøe, hvilcken er den 

almindeligste Haffn i den søndre Part udi Norrige for alle Skib 

som i Vestersjøen siegle, hvad heller de ville øster eller vester» 

(Peder Claussøn i «Norriges Bescriffuelse». 1613.). Der hadde også 

den dansk-norske marine et samlingssted. 

Christian IV forsterket og utvidet det gamle forsvarsverk ved innløpet 

for å sikre forbindelsen med Danmark. Hans videre plan var å 

anlegge en kjøpstad nær ved, et sentrum for Sørlandets administrasjon 

, et fast utskipningssted og en importhavn. Byen skulle også 

danne en motvekt mot hollendernes handelsvelde i landet og bremse 

på deres store innkjøp av eketømmer til skipsbygning. 

Byen ble grunnlagt i 1641 . Den fikk store privilegier og begunstigelser 

med henblikk på å samle all trafikk, handel, industri og 

håndverksdrift i lenet. 1 Samtidig ble den en garnisonsby, fIåtestasjon, 

tollsted og tingsted for Agdesiden. I 1682 rykket den endog 

opp til stiftsstad. Stiftamtmann, biskop, domkapitel og katedralskole 

ble flyttet dit fra Stavanger. 

På den tid hadde Kristiansand ca. 1700 innbyggere. Mesteparten 

var fra distriktene omkring, mange fra Jylland og andre deler av 

Danmark og noen fra fjernere utland. 

Byen hadde gjennom flere perioder en livlig utenlandstrafikk, i 

eldre tider mest med Nederland, senere med England, videre var 

det stadig forbindelse med Danmark. Store kvanta korn, salt, tekstiler, 

bruksgjenstander m.m. kom inn over byens tollsted. 

1 Kristiansands privilegier var så vidtgående at de skulle synes å være helt ødeleggende 

for andre handelsplasser som Risør, Arendal, Grimstad, Mandal og Flekkefjord m.fl . 

Imidlertid ble bestemmelsene i realiteten aldri gjennomført i noe avgjørende omfang. Fra 

1720-årene var således byens økonomiske interesseområde faktisk innskrenket til dens 

naturlige oppland (Sverre Steen). 

VEST -AG DER FYLKE 267 

Krig brakte ofte oppsving i Kristiansands næringsliv. Således rådet 

høykonjunktur der fra ca. 1688 til 1713 under krigen mellom 

stormaktene ute i Europa. Omkring 1720 var folkemengden i Kristiansand 

steget til vel 3000, og holdt seg omtrent på samme nivå i 60 

år. I 1801 hadde byen 4800 innbyggere, nesten det dobbelte av 

Stavangers. I 1813 lå tallet på ca. 9600, sank så til 7200 i 1815 og steg 

siden langsomt til 9500 i 1855. 1 

Byens eldste kirke ble oppført i 1646. Det var en mindre bygning 

av tømmer. Da bispesetet ble flyttet til Kristiansand, måtte byen ha 

sin domkirke. Det ble en mektig og stilfull stenbygning, innviet i 

1696. Etter den nordiske krig da det var harde tider i andre byer, 

hadde Kristiansand råd til å skaffe domkirken en storklokke på 

1350 kg og et seierverk. Disse kom på plass i 1722 og kostet tilsammen 

2200 rdl. Uret var levert av Agatius Lohman i København. Det 

fikk dele skjebne med domkirken under den store brann som herjet 

byen i 1734. Etter at kirken var gjenreist skjenket dronning Sophie 

Magdalena 550 rdl. til «Seyerverckets Opbyggelse i Taamet» og 

stiftstaden fikk således et stort og godt tåmur. Det ble innkjøpt i 

1740 og gikk til 1880, da kirken brant påny. 

I eldre tid kom det mange private ur fra Holland, senere ble det 

mest engelske. Innen byens grenser er det nå lite igjen av slike 

klokker, derimot har det vært en del å finne i landdistriktene. Fra 

SchwarzwaId er det innført en mengde simplere ur over Kristiansand, 

det ser ut til at byen har vært et veritabelt depot for billige 

tyske ur. 

Den omstendighet at Kristiansand var blitt et sentrum for Sørlandets 

administrasjon og næringsliv førte til gunstige vilkår for håndverksdriften 

i byen. Mange dyktige fagfolk søkte da også dit. 

Allerede i 1657 hadde byen 2 laug. Smedenes var fra før 1680 og 

hørte til de siste som ga opp. Til sammen har det vært 7 regulære 

håndverkslaug på stedet, og 5 av dem eksisterte ennå ved midten 

av 1800-tallet. Kristiansands Museum har smedelaugets lade fra 

1700-årene og svennenes fra samme århundre. En fane fra 1800-tallet 

og en laugsprotokoll finnes også. 

Urmakerne var representert i Kristiansand omtrent fra byens 

grunnleggelse. Dette fremgår bl.a. av Frederichsholms festnings- 

1 Sverre Steen: Kristiansands historie. Oslo 1941.

268 VEST-AGDER FYLKE 

regnskaper 1658-60. 1 Her meddeler lensherren på Oddernes 

kongsgård, Hans Juell, våren 1659, at Mernetz, seyermager i Christiansand, 

har en årslønn på 24 rdl. som våpensmed på festningen 

og at halvdelen nå skal utbetales ham. Imidlertid har Mernetz ikke 

underskrevet den forelagte kvittering men brukt sitt signet ledsaget 

av følgende setning: «Til Weterlighed haffr Jeg mit Zegnete her 

wnder trøkt. Actum Christians Sand. 25 aprilis 1659». 

Fig. 106 viser en forstørret gjengivelse av Memetz' papirsegl. Seglet 

er det eldste vi kjenner fra noen urmaker her i landet. Det har 

også en spesiell interesse ved at figurens overdel fremstiller den 

gamle reguleringsinnretning, svingarmen. De svære reguleringsvekter 

tyder på at gravøren har hatt et tåmur i tankene. 

Agathy Larmand, urmaker, nevnes i 1724 i protokollen for smedelauget. 

Han er identisk med Agatius Lahman, som leverte domkirkens 

første ur. Lohman er kommet opp fra København med uret og 

har montert det. Siden har han slått seg ned på stedet. 

En rekke urmakere ved navn Heede har arbeidet i Norge, de fleste 

på Sørlandet, særlig i Kristiansand og Arendal. Slekten er av dansk 

opprinnelse. Den har lenge holdt til på Mors, den største av øyene i 

Limfjorden. Medlemmer av slekten er kommet til Norge til forskjellige 

tiderfra midten av 1700-årene. 

Anders Christensen Heede. Hans navn er ikke påtruffet i noen av 

de offentlige protokoller eller dokumenter. Han er antagelig stamfar 

til slekten Heede her tillands. Formodentlig har han holdt til på 

Sørlandet. Flere av hans gulvur er kjent. Det eldste og absolutt 

verdifulleste av dem jeg har sett, fant jeg hos en urmaker i Oslo i 

1949. På navneplaten sto: Anders Christensen Heede. 1753. Hjørneornamentene 

med kronete hoder (dansk type). Tallring og ornamenter 

av tinn, men forsølvet. Glugge med månedsnavn. Datumskive. 

Verket var bra og solid. 

Alle de hittil påtrufne verk av Anders Christensen Heede er signert 

med mesterens fulle navn, godt gravert. Under navnet står 

årstallet. De har slagskive og sørlands-platiner. 

Anders Andersen Heede, født 1770, død 1812 i Kristiansand. Til 

Norge må han være kommet noe før århundreskiftet. I 1808 søkte 

han borgerskap i Kristiansand og fremla da avskjedspass fra dansk 

militærtjeneste. Han fikk borgerbrev samme år og kunngjorde 

1 Flekkerø festning het Frederichsholm fra 1558. 

VEST -A GDER FYLK E 

Fig. 106. Urmaker Elias Mernetz' segl. Forstørret etter papir segl av 1659, Christiansand. 

Fig. 107. Profil av sørlands-platin. 

straks etter i stedets avis: «Da jeg nu har vundet Borgerskab i 

Christiansand som Uhrmager og i adskillige aar har øvet Faget her, 

ønsker jeg altsaa at forblive her. Jeg formoder at endel anser mig for 

redelig og duelig, og De som beærer mig med Deres Tillid, skal ikke 

ha gjort det forgieves». 

Niels Christian Heede født 1796 i Nykøbing på Mors, død 1869 i 

Kristiansand. Han var sønn av Christen Heede (født 1760, død på 

Mors 1812). 

Niels Christian Heede kom til Norge i ung alder. I Arendal gikk 

han i lære hos sin onkel Conrad Heede (f. 1767, d. 1871) og tok i 1816 

borgerskap i Kristiansand. Der holdt han et ganske stort verksted 

og leverte mange gode klokker av flere slag. I 1837 sees hans navn 

utslettet av borgerskapsprotokollen «da han erholdt borgerskab 

som «Høker i Flekkefjord». Om hans sønn Conrad Nielsen Heede, 

se under Mandal. 

Gunder (Targirsen) Døhl må ha arbeidet som urmaker i tiden 

1760-80, kanskje allerede ved midten av århundret. Skjønt flere av 

hans klokker bærer stedsbetegnelsen Christiansand, finnes han 

ikke i borgerrullene . HeiIer ikke er hans død notert i byens kirkebøker. 

Derimot sees hustruen begravet i 1804, 85 år gammel.

270 VEST-AG D ER FYLKE 

Gunder Dø hl laget store, noe primitive, men gode og solide klokker 

med platiner av messing. I Kristiansand og omegn har det vært 

mange klokker fra hans hånd. 

Urmaker Lund drev verksted i byen omtrent på samme tid. 

11780 hadde byen fått sin første avis, «Christiansandske Ugeblade», 

som 10 år senere ble avløst av «Kristiansands Adresse-Kontors 

Efterretningen>. Her treffer man på et og annet om urmakere. Også 

kirkebøkene fra disse og de følgende tider gir nå og da opplysninger 

av interesse. 

En beskjeden annonse henstiller i 1786 til «de respective Indvaanere 

å henvende seg til Fi/ip Gefihl som losjerer hos Tore i Stranden 

og representerer «tvende Uhrmagere, der paa allerbedste Maade 

reparere Uhrverker». Gefihl var fra Schwarzwald. 

Fideli Di/ger og Fide/i Kern bodde i 0stbyen ved århundreskiftet. 

De betegnes som «Klockermagere». Begge har drevet med å lage 

eller selge Schwarzwalderur. Deres etternavn kj ennes fra eldre urmakerslekter 

i Schwarzwald. 

Søren Schiøtt nevnes i kirkebøkene gjennom et lengere tidsrom 

som urmaker. Han var født i 1729, og døde 1787 «og blev efter de 

høye Herrer Direktørers Ordre forundt fri Jord som fattig». En sønn 

av ham ervelSøren Schy dt, som i 1796 kunngjør at han «nyeligen er 

ankommen her til Byen, hvor jeg er barnefødt, for at søge min 

Lykke i Uhrmager Professionen». Han er ikke å finne i borgerboken. 

Johannes Mørch averterer samme år at han leverer «Klokker til 

forskjellige priser, Sang-Uhrer, 8 Dages Ditto og Træklokker». 

Han finnes ikke i borgerrullene. 

Julius Olsen Berg fikk borgerskap i 1797. Han døde i 1803. 

Sigvart (Sivert) Meier, født1765, død 1803, nevnes i kirkeboken og 

manntallslistene som urmaker. 

Ole Hansen, født 1771, fikk borgerskap som urmaker og høker i 

1798. 

Ole Gabriel Roll fra København arbeidet i Kristiansand fra århundreskiftet 

eller før. Hvert år annonserte han at han nå var 

kommet tilbake fra København, forsynt med urglass, nøkler etc. 

Antagelig er han furniturhandler, i hvert fall står han ikke anført i 

borgerrullene som urmaker. 

VEST - AGDE R FYLKE 271 

Georg Daniel Roll fikk borgerskap som urmaker i 1810. 3 år etter 

ble borgerbrevet

272 VEST-AGD ER FYLK E 

det: «En duelig og flittig Uhrmager kunde meget godt ernære sig i 

Mandal. Thi de 7/8 Del av Indvaanerne og de omliggende Egne have 

hidtil sendt deres Lommeuhre (saavel som Stueuhre) ti! England for 

at repareres, og knapt 1/8 part til København, nu forbyder Krigen at 

sende dem nogensteds.» Og Pram som kort forut hadde besøkt 

stedet uttaler: «Naar ens Uhr ga ar i Staae, sender man det til 

Edinburg». 

Conrad Nielsen Heede, sønn av Niels Christian Heede i Kristiansand, 

slo seg ned som urmaker i Mandal og senere i Kristiansand. 

Han var født i 1831 og døde i 1914. Han lærte håndverket hos faren 

og arbeidet som svenn i Danmark, England, Tyskland og Amerika. 

Han var som faren, meget dyktig i sitt fag. 

Flekkefjord 1 hadde i annen del av 1700-årene søkt om kjøpstadsprivilegier, 

men fikk avslag «paa det at Christiansand ikke skal 

medtages altfor meget». Først i 1842 ble stedet kjøpstad. 

Flekkefjord har i sin tid hatt livlig handelsforbindelse med Holland. 

Hollenderne kom dit med visse mellomrom for å handle, men 

noen av dem foretrakk å bli på stedet i kortere eller lengre tid. Fra 

sitt hjemsted førte de med seg et betydelig antall av de såkalte 

«klosterur». Det var malte og utstafferte hylleur med brokete tinnornamenter 

og figurer. Verkene hadde kjedeopptrekk, vekker og 

kortpendel med spindelgang. Enkelte av disse klokker kan nok ha 

vært fra første halvdel av 1700-årene, men mesteparten er yngre. I 

slutten av århundret kom det også langpendelur med hakegang. De 

var anbrakt i kasse til opp hengning på veggen. 

Omkring år 1800 fantes det ingen urmaker i Flekkefjord. Senere 

fikk stedet en mester av dansk slekt, nemlig Jan Franciskus Jaschke , 

født 1784, død 1867. Han tok borgerskap i 1811 og var kjent som 

meget dyktig i sitt fag. Av hans mange gulvklokker kan særlig 

nevnes en med 5 ukers gang, et fint arbeid fra 1840. Jasehke laget 

også lommeur med forgylt verk. Norsk Urmuseum har ett av dem. 

Et par lommeur i stort format nesten som de gamle sadelur, er i 

postvesenets eie. De har i mange år vært anvendt av postførerne 

som kjørte ruten mellom Flekkefjord og Kristiansand. 

Jasehke var en fremstående mann i byen og i sin tid stortingsmann. 

, Morten Ringård: Flekkefjords historie. Oslo 1942. 


I siste halvdel av 1700-tallet og noe inn i det følgende århundre 

var fylkets næringsliv i fremgang, særlig da i de nedre distrikter. 

En synlig følge av de gode tider var bl. a. en betydelig 

import av klokker ti! kystbyene. At det her nesten utelukkende 

dreiet seg om ur av hollandsk opprinnelse, er ikke merkelig, for 

like i begynnelsen av 1800-årene arbeidet ungdom fra disse kanter i 

stor utstrekning i hollandsk tjeneste, guttene som sjøfolk og jentene 

som hushjelp. Ennå finnes det mange slike klokker på Lista og i 

omegnen, fler enni noe annet strøk her tillands. l 

Det ser ikke ut til at landsbefolkningen i fylket har hatt synderlig 

interesse for urmaker håndverket. Få har forsøkt seg på faget, og 

deres prestasjoner har ikke vært av særlig betydning. 

Et og annet ur er laget i Finnsland av lensmannen Knud Folleraas. 

Også brødrene Fredrik og Olaf Øverland i samme bygd har laget en 

del klokker. Mest kjent var de som felemakere . 

Isak Tønnesen Ægraa Egaas nevnes som klokke maker i Gyland 

sogn, Bakke prestegjeld. Han laget også kasser til sine verk. 

, A. Berge: Lista. Tønsberg 1926, s. 248.398.

ROGALAND FYLKE 

STAVANGER 

Byen var i middelalderen et lite samfunn av utpreget geistlig karakter. 

Foruten den store domkirke 1 fantes det flere kirkelige bygninger, 

og geistligheten utgjorde en betydelig del av befolkningen. Fra 

midten av 1300-årene gikk det nedover med stedet. Pest og ildsvåder 

herjet og innbyggerne gikk tunge tider i møte. Også ved begynnelsen 

av 1500-tallet var forholdene vanskelige, og verre ble de etter 

reformasjonen. 11682 opphørte byen å være stiftstad, og for en kort 

tid ble endog kjøpstadsrettighetene «allernaadigst gandske ophævede". 

Gjennom 1700-årene vokste befolkningen langsomt. I 1769 

var tallet 2154, i 1801 2466. Ut mot midten av århundret begynte 

byen å skyte vekst, og i 1855hadde den 11 717 innbyggere. 

Ved reformasjonen var de mindre kirker blitt nedlagt. Domkirken 

ble forsømt og kom snart i forfall. Tross alle klager over tilstanden, 

var det ingen hjelp å få fra høyere hold. Tvert imot lot regjeringen 

kirkesølvet sende til København og 5 klokker ble i 1558 ført bort på 

kongens skip. I 1570-årene fikk den kraftige superintendent Jørgen 

Eriksen satt kirken i stand. Men både ved denne anledning og 

senere er beretningene sparsomme og melder intet om når seierverket 

ble innkjøpt. 2 

Byens vedtekter av 1644 refererer seg vel til kirkeurets slag når 

de uttaler at vekterne «skal raabe paa de forordnede Steeder hvert 

Klokkeslæt om Natten». Men først en tid etter finner vi seierverket 

nevnt direkte. I en ansøkning av 1661 til kongen «omrøren, borgermester 

og råd byens utgifter og uttaler blant annet at «Byskriveren 

samt Klokkeren ved Seyerverckets Vedmagtholdelse giver og Byen 

temmelig Bekostning». Bykassens stilling må ha vært bekymrings- 

l Stavanger Domkirke: Utgitt av Stavangerva vdelingen av Fortidsforeningen. Stavanger 

1933. 

2 Kirkeregnskaper inoenlunde sammenhengende rekke finnes først fra 1665 . 

ROGALAND FYLKE 275 

full når utgiftene til å holde kirkeuret i stand ble regnet som en av de 

trykkende poster på budsjettet. 

I 1667 viser regnskapet at Thomas Smed fikk 2 rdl. for «noget at 

forferdige ved Seyervercket». Siden pålå det Willum Smed å holde 

det i stand «mod Friihed for Byens Tynge». Da han ble kemner i 

1678 overtok Søfrem Smed arbeidet på samme vilkår. Etter ham 

gikk det over til Lauritz Aslachsen. Selv da det var kommet faglærte 

urmakere til stedet var det lenge en smed som passet verket. Således 

utførte Halvor Smed vedlikeholdet i 1773 mot en godtgjørelse 

av 6 riksdaler om året. Klokkeren hadde mer for å trekke og stille 

uret, nemlig 9 daler, lort og 8 skilling. Ellers var utgiftene temmelig 

beskjedne. Likevel var revisjonen i 1709 ute med følgende bemerkning: 

«Olie til Uhrverket forskaffer Byen. Vil derfor forklaris, hvortil 

Olie for 1 Rdl. er forbrugt». Svaret lyder: «Olien er ikke brugt til 

Kirkeuhret, men til. Klokkerne, saaledes som det haver vært fra 

gammel Tiid». Og da det i det siste var dødd så mange av kongehuset, 

hadde det gått med så styggelig meget av oljen til all den 

ringingen! Litt senere måtte loddkistene repareres for at det ikke 

skulle falle sten i hodet på kirkefolket. 

I 1788 måtte uret undergå en større reparasjon. Denne gang ble 

den foretatt aven faglig utdannet urmaker, Anders Felthuus, som 

besørget arbeidet for 25 rdl. Organist Meer innkjøpte «diverse 

Farverier') og hos Jacob Kielland ble det anskaffet 20 bøker bladgull 

for 6 rdl. 12 skil. til forgylning av skiven. I 1822 kom verket til 

inngående behandling hos urmaker Sahlquist, men henved midten 

av århundret måtte uret omsider gi opp og i 1847 ble et nytt 

anskaffet. Det ble laget aven smed, hvilket kunne stemme godt 

med tradisjonen. 

På bygningen har det også vært en solskive. I de kirkeregnskaper 

som ennå er for hånden, nevnes den første gang i 1682, men 

sannsynligvis er den meget eldre. I 1783 ble en ny oppsatt av 

Christen Netland. Det var en stor vertikalskive av bly festet til 

kirkeveggen. Senere er den fjernet, uvisst når. 

At man i eldre tider brukte en solskive til å stille domkirkens ur 

etter, stemte jo med alminnelig praksis. Men det har sin interesse at 

man så sent som i 1783 gikk til anskaffelse aven ny. Det tyder på at 

uret ennå ikke nød syn derlig tilli t. 

Av ur til privatfolk i byen ble det etterhånden innført atskillige,

276 ROG ALAND FYLK E 

bornholmere, svenskeur, andre utenlandske og en del fra Bergen. 

Det meste var temmelig ordinære saker om man kan dømme etter 

det som er igj en. 

l laugstiden har urmakerkunsten spilt liten rolle i Stavanger. Det 

var få mestre i faget og enda færre som laget klokker i noe større 

omfang. Stedet har hatt et par håndverkslaug, men smede- og 

Ulmakerlauget savnes. 

På 1600-tallet og de nærmeste ti-år deretter sto det ikke slik til 

med byen at den kunne gi levebrød for håndverkere som utelukkende 

var urmakere. Smeder stelte med de private ur som de gjorde 

det med kirkeuret. 

Om Lauritz Aslachsen meddeles det uttrykkelig at han reparerte 

urverk, store og små. Han fikk borgerskap som smed i 1699 og døde 

i 1726. 

Det første borgerbrev i urmakerfaget i Stavanger ble utstedt til 

Leonhard Hess fra Sund. Han var født 1726, gikk i lære hos en 

urmaker i København og fikk borgerskap i Stavanger 1757. Året 

etter ble han antatt av Københavns urmakerlaug som utenbys mester. 

Senere dro han til Bergen hvor han ble innskrevet som urmaker 

med borgerskap fra 1761. Der bodde han til sin død og ble stamfar 

til to generasjo.ner av dyktige urmakere. Han har levert mange gode 

verk. Se nærmere under Bergen. 

Andreas Andersen Kiær født ca. 1733, død 1800, var fra Danmark. 

Etter å ha gått i lære i Viborg tok han borgerskap i Stavanger i 1769. l 

1780 flyttet han til Risør. Kiær var en flink og driftig klokkemaker 

som laget en mengde større ur, de fleste etter at han forlot Vestlandet. 

(Se under Larvik og Risør). 

l 1801 nevner folketellingen 2 urmakere, Felthuus og Sahlquist: 

Anders Felthuus, som antagelig var av bergensk slekt, har vært en 

duelig mester. Da han søkte borgerskap i 1785, kunne han fremlegge 

lærebrev av 1781 fra København. Han døde i 1816, ca. 70 år 

gammel. Gift med Anna lsachsdatter Bass som overlevet ham i 

mange år. 

Lars Lauritz Leganger Sahlquist, født 1773, tok borgerskap som urmaker 

i 1798. Han hadde gått i lære i Bergen og var innskrevet ved 

ROGALAN D FYLKE 277 

Københavns urmakerlaug hvorfra han fremla attest av 1794. Han 

døde i 1831. 1 

Smeden Oftedal praktiserte også i urmakerfaget. l 1847 laget han 

således et ur for domkirken, det som ennå er i bruk. Uret ble ansett 

som et mesterverk i sin tid og skal etter omstendighetene være 

ganske godt utført. 

l 1850 hadde byen 7 urmakere ifølge amtets beretning. En av dem 

var frirnester. 

O.J. Wasbøe, født 1817 i Stavanger, tok borgerskap i 1847 som 

urmaker. Han døde i 1872. l sine senere år var han handelsmann. 

Wasbøe har laget en del gulvklokker med hvilegang, dessuten 

leverte han ur sammensatt av importerte deler. Hans arbeider av 

denne art er vanskelige å identifisere så meget mer som de til dels er 

signert med kjøperens navn. 

Aksel Hommestad er den mest fremtredende klokkemaker byen 

har hatt. Han var fra Lillesand-kanten og kom som ung i lære i 

Stavanger. Der tok han borgerskap og praktiserte til sin død i 

1880-årene. Hommestad var en mann med sterk og positiv interesse 

for sitt fag. Han har bl.a. drevet fabrikkmessig fremstilling av ur 

etter «Waterbury»-typen og laget gode gulvur. Til Petri kirke 

bygget han i 1865 et tårnur med kronometergang og kvarterslag - et 

fint og godt verk som fremdeles gjørsin fulle nytte. 


Gamle kirkeur finnes ikke i Rogalands bygder. Derimot kan det ha 

vært ett i Utstein klosterkirke på Mosterøy nord for Stavanger. Klostret 

som tilhørte augustinerne, er bygget ved slutten av 1200-årene. 

Kirkebygningen har senere undergått forandringer, antagelig omkring 

1300. Klostret ble inndratt ved reformasjonen og solgt i 1685 

med tilhørende gods. Kirken derimot harværti bruk opp til vår tid. 

l 1515 skrev abbeden klage til kongen over biskop Hoskuld i Stavanger: 

«Tha lod han hwgghe eloster dørren synder och brydhe seg 

indh i Kyrcken, sidhen lodt han holle messe for seg. Then messe 

beginthess ther klocken slo ij (2) effther mydagh». 2 

1 Sahlquistvaroldefar til Roald Amundsen. 

2 Dip!. Norv. VIII, 5. 125.

280 ROGALAND FYLKE 

berettes har han gått i urmakerlære i Stavanger. Det skal finnes flere 

gulvur etter ham, noen med messingskive og datumverk. 

Tollev Tollevsen født 1798, død 1885, holdt til på Hå/and i Klepp. 

Gjørtler- og metallarbeide hadde han lært i Bergen som ung. Hjemme 

tok han til med å lage klokker på egen hånd, fikk så undervisning 

aven omreisende svensk urmaker og skal siden ha arbeidet i 

faget til sin død. 

Ellers er det laget en del klokker hist og her i bygdene fra Røldal 

og nedover mot syd og vest. For de fleste av dem gjelder imidlertid 

at de ikke holder mål. 

BERGEN 

Bergen gikk inn i 1300-årene som en blomstrende stad, den største i 

de tre nordiske riker og et handelssentrum av internasjonal betydnmg. 

Byen var i stadig kontakt med utlandet. Gjennom lange tider 

hadde den vært landets egentlige residens stad og tilholdssted for 

tallrik geistlighet og velstående slekter. Innbyggertallet omkring 

1200-årene var ca. 5000 og omkring 1300-årene ca. 6000. l 

Ute på Holmen (Bergenhus) lå samlet bygningene for statens og 

geistlighetens organer. Der lå kongeborgen og kongens store kapell, 

domkirken, bispegården, katedralskolen m.m. Innover langs 

nord- og østsiden av Vågen strakte borgernes bydel seg med sjøboder 

mot bryggen og bak dem regulerte gater med annen bebyggelse. 

Midt gjennom forretningsstrøket løp Nicolaikirke Almenning 

på tvers mot sjøen. Den dannet det borgerlige sentrum for de gamle 

bydeler. Handel og håndverk hadde sine bestemte plasser ved 

øvrestretet og i Vågsbunden. - Tallrike kirker og klostre raket opp i 

byen og like utenfor. 

Til Bergen sognet mesteparten av Vestlandets og Nord-Norges 

produksjon. De store mengder av fiskevarer m.m. som jektene førte 

til byen i sommerhalvåret ga gode betingelser for eksport og skipsfart. 

Men den følgende periode ble en sørgelig nedgangstid for byens 

borgere. Kongen og riksforvaltningen var flyttet til Oslo og de tyske 

kjøpmenns monopol på utenrikshandelen førte til at fremmede 

krefter tok ledelsen i Bergens næringsliv. Det store Hansa-forbund 

hadde lenge søkt å bli herre over Bergens fiskeeksport-marked. 

Byen og dens oppland var blitt avhengig av varer som Hansaen 

kontrollerte: korn, salt, metaller, industriprodukter m.m. Traktater 

med regjeringen ga hanseatene fotfeste i byen og viktige privilegier. 

Ved sin dyktighet, pengemakt og sin tidsmessige handelsflåte 

l Karen Wiberg: Hanseatemeog Bergen 5.29-30.

BERGEN 

Fig. 109. Avstøpning av soluret på Rosenkrantztårnet. (His torisk Museum, Universitetet i 

Bergen.) 

tig at den blev anseed for en av Norges største Zirater». Om utstyret 

heter det «Ligesom der udvendig var 12 Statuer av Steen, som 

præsenterede de 12 Apostle, fandtes der indvendig 12 af samme 

Slags, men mindre, af Sølv, forgyldte. Foruden mange andre kostbare 

Ornamenter». 1 

Dominikanernes klosteranlegg lå lengre nord. Klosterkirken var 

opprinnelig av tre, men ble ombygget i sten omkring 1500. I 1528 

brant den, og folk mente at slottsherren hadde en finger med i det 

spillet, i hvert fall lot han murene rive ned året etter. De rike 

kirkeklenodier ble sendt til København. - øst for slottet lå bispe- 

] Hilbrandt Meyer: Samlinger til Bergens Beskrivelse, skrevet 1764. Meyer ble viseborgermester 

i Bergen 1751 og borgermester i 1763. 

BERGEN 285 

gården, en stor stenbygning med kapell, forsamlingssal, vinterhall, 

katedralskole, fengsel m.m., og i nærheten kannikenes fellesbygning 

og flere andre hus. 

Hele den kirkelige bydel på Holmen ble rasert omkring 1530 av 

militære grunner. Arbeidet skjedde etter ordre fra regjeringen i 

København eller med dens samtykke. 

Det er neppe tvilsomt at dette store kompleks har hatt sine tidmålere. 

Antagelig har solur vært anvendt i stor utstrekning, men 

samtidig er det sannsynlig at det fantes seierverk på stedet i tiden 

omkring 1500. Det er nærliggende å anta at slike innretninger har 

hatt plass også ved Apostelkirken eller ved institusjoner knyttet til 

bispesetet. Men noe håndgripelig bevis på dette er ikke bevart. 

Å dømme etter slottsregnskapene fra 1516 til 1536, har de militære 

bygninger ikke hatt noe seierverk. Solskiver og timeglass har vært i 

bruk der som ved liknende anlegg annet steds. 

Av stor interesse er imidlertid et vertikalt solur som finnes på 

Rosenkrantztårnet 1 høyt til værs på nordøstre vegg. (Fig. 109.) 

Over skiven stikker det frem et skulptert mannshode hugget i 

samme kleberstenblokk. Fra hodets munn går solviseren på skrå 

ned til skivens sentrum. Flere forfattere har søkt å tidfeste uret. ' 

Noen har ment at det har hatt sin plass i Kristkirken og at det 

således er av meget høy alder. Skiven er imidlertid delt i intervaller 

beregnet på å vise like lange timer hvilket ikke kan ha vært gjeldende 

tidsdeling i Bergen før tidligst omkring 1400 eller en del senere. 

Skivens hele preg tyder forøvrig på at den må være enda yngre. 

I 1939 ble under reparasjonsarbeidene avslørt en viktig detalj av 

betydning for tidfesteisen. Det viste seg da at baksiden av og en av 

tverrsidene på solurblokken var kannelert og at steinen må ha 

dannet hjørnet aven pillaster eller firkantet (gotisk?) søyle. Kvaderblokken 

må således ha vært en del av murverket i en eldre 

bygning, muligens Apostelkirken. Mannshodet og soluret derimot 

må være utført samtidig med den store ombygning av tårnet i 

1560-årene. 

Solurets plassering er merkelig, det ligger i skyggen mesteparten 

av dagen selv om sommeren og i vintermånedene får det overhodet 

l Robert Kloster: Skulpturen på Rosenkrantztåmet. Bergens Museums Årbok 1930. - 

Antikvarisk verneplikt i Rosenkrantz-Tårnet før og etter krigen. Fortidsforeningens Årbok 

1978.

288 BERGEN 

Bergen l ser man bygningen med et høyt tårn, skipets langvegg og 

gavler står der ennå, men taket og spiret er falt ned. (Fig. 110.) 

Senere ble alt jevnet med jorden. Det er trolig at vakttårnet har gjort 

tjeneste så lenge kirken ble brukt, kanskje helt til de borgerlige 

myndigheter offisielt forlot Bryggen da byen fikk torv og rådhus i 

Vågsbunden og fast vakt på Strandsiden. 

Nicolaikirken har utvilsomt hatt en eller annen tidmåler. Meget 

kunne tale for at det i senere tid har vært et seierverk i tårnet. Man 

ser da også av vedtekter fra annen del av 1500-årene at da vaktposten 

ble flyttet over til Jonskirken var det en given sak at det skulle 

holdes ur der. 

Sterke grunner taler for at også hanseatene meget tidlig har hatt et 

seierverk på bryggesiden. Når det gjaldt en så stor og fast sammentømret 

organisasjon som Hansa-forbundet hvor alle forhold var 

rasjonelt ordnet og nøye regulert måtte det være temmelig selvsagt 

at folk hadde et ur å gå etter. Videre må merkes at kjøpmennene på 

Bryggen kom fra byer hvor det var ganske alminnelig å finne tårnur 

i slutten av 1300-årene. 

11476 ble hele Tyskebryggen lagt i aske. De få norske som på den 

tid hadde hus der overdro bruksretten av grunnen til hanseatene 

som førte bygningene opp på nytt. Ved kontrakt 2 med byen fikk 

tyskerne nå også rådighet over plassen hvor torvet før hadde vært. 3 

Der oppførte de i 1480-81 sitt eget rådhus, Kjøpmannsstuen. Oppe i 

gavlen ble et stort seierverk anbrakt, et kjenningsmerke som var 

synlig på langt hold og som fremhevet bygningen i forhold til de 

øvrige. Antagelig har uret vært montert på den tid da huset var 

ferdig eller kort etter. Årstallet er ikke oppgitt, men i 1554 beretter 

dokumenter i Liibecks bergensarkiv at uret nå etter lange årrekkers 

bruk trengte til fornyelse. Et tårnur av datidens massive dimensjoner 

kunne ved passende vedlikehold og reparasjoner gjøre 

tjeneste gjennom århundrer. En større utbedring på det nevnte 

tidspunkt ville stemme godt med at uret var anskaffet 60 it 70 år 

tidligere. 

Kontoret var stolt av sitt store ur, «der seeger alhie up des Kop- 

l Kobberstikket (av Hieronymus Scholeus) er antagelig fra omkring 1570. 

2 Norske Magasin. I. s. 47 ogS7. 

3 Karen Wiberg: Hanseaterne og Bergen, 5.59, 66, 87. - Bidrag til Bergens kulturhistorie, 

Bergen 1908, s. 10. 

BE RGEN 289 

manns staven ... welcher doch ein tzyradt des huses gewesen und 

Wornha sick nicht alleine de gemeyne Kopmann, sunderen ock alle 

scippere gerichtet hebben». 1 I 1655 er et nytt ur anskaffet fra Hamburg. 

Det kostet 64 Rthlr. 24 Sch. Etter brannen i 1702 ble det ikke 

kjøpt noe nytt seierverk da kjøpmannsstuen atter skulle oppføres. 

Grunnen var den at det tyske kontor nå var i sterk tilbakegang og at 

byens borgere hadde overtatt en god del av stuene på bryggen. 

St. Martins kirke og Kristi Krybbes skole 

Kirken var sognekirke for søndre del av hanseatenes strøk. På 

bybilledet finner man den som en mindre stenbygning med takrytter 

og høyt spir. Kirken brant i 1623. Da det gikk like ille i 1702 

hadde tyskerne ikke lenger råd til å bringe den i stand. Den ble 

derfor liggende i ruiner. Kristi Krybbes skole som er innviet i 1740 

står på Martinikirkens grunn. Bygningen ble atskillig forandret i 

1874 men ennå bærer den på hver side av det sydøstre hjørne en 

vertikal solskive som har hatt sin plass der siden 1739. Skivene er 

utformet i sideflatene på en marmorblokk innfelt i murhjørnet. 

Korskirken 

Siden kirken brant i 1198 har den vært hjemsøkt av brann 6 it 7 

ganger. 

Kirken var opprinnelig bygget uten tårn. Senere fikk den et på 

hver side av skipets venstre gavl. «Bergen Fundats» 2 meddeler at 

sommeren 1580 ble «die Thorn» på Korskirken oppbygget med to 

spir og fire fløyer. Tårnet må ha vært av tre. Etter brannen to år 

senere søkte menigheten kongen om midler til å bygge et klokketårn 

av sten. Søknaden ble innvilget, men bl.a. på grunn aven ny 

brann i kirken ble tårn og spir først ferdig i 1635. 

11640 ble kirken lagt i aske, men et par år etter var den atter brakt i 

brukbar stand og det heter: «Den har et saare høit Taarn og derpaa 

l Kontor an Lubeck: Altert. 1554, Marz. B.F.A. nr. 129. Kontor an Lubeck: Abrechnung 

von16S4,4. 0kt. B.F. A.nr.14S. 

2 Norske Magasin I. 5.564.

290 BERGEN 

et firkantet Spiir. Her hos et Seyerverck med en Vii ser mot Byen 

som slaar Quarteer, halffve oc heele Timer, er giort 1644», forteller 

konrektor Edvardssøn i 1674. Det er tenkelig at uret ikke var kirkens 

første. Korskirken var jo fra gammel tid sognekirke for de folkerikeste 

deler av borgernes bystrøk, ' og av alle sognets kirker i norsk 

besittelse ble bare denne og St. Olavs kirke bibeholdt etter reformasjonen. 

Om dens beliggenhet beretter Hilbrandt Meyer i sin «Bergens 

Beskrivelse» (s. 200): «Den staar paa en meget beleilig Stæd, 

hvor dens Taarn kunde give en fortræffelig Parade». Så lav som 

bebyggelsen var, kunne tårn uret sees på lang avstand. 

Etter bybrannen i 1702 sto bare murverket igjen av Korskirken og 

det tok flere år før skaden kunne bøtes på. I det overslag som J. 

Ernst> leverte, var medtatt et seierverk til 1200 rd!. Men da beløpet 

ikke kunne skaffes ble det i tårnet satt opp et tarvelig hus ur som 

siden måtte gjøre tjeneste i lange tider. I 1739 forlangte kirkeinspeksjonen 

overslag over et forsvarlig seierverk, «men videre er det 

dermed ikke kommet til denne Stund» forteller Hilbrandt Meyer 25 

år senere. 

Først i 1780 kan regnskapene berette ar kirken fikk et bedre ur. 

Verket ble levert og oppsatt av urmaker Schiøts til den rimelige pris 

av 118 rd!. Snekker Armauer tok 13 daler for 2 skiver av eik, mens 

kobberslager Hagelsteen beregnet seg 54 daler for å beslå disse og 

viserne med kobberplater. Maling og forgylling av skivene kostet 

48 daler. Med muring og annet kom det hele på 370 riksdaler. 

Verket hadde døgngang og timevisere. I slutten av 1800-årene fikk 

det minuttverk laget av urmaker Steenberg. - Et nytt ur av utenlandsk 

arbeid ble anskaffet i 1913. Det gamle verk ble av Bergens 

krets av Norges Urmakerforbund reddet for et vordende urmuseum. 

På Reichborns 3 tegning av Korskirken datert 1768, sees en vertikal 

solskive på skipets sydøstre hjørne. Skiven er senere forsvunnet. 

1 R.E. Bendixen: Tillæg og Rettelser s. 59 . 

2 Johan Conrad Ernst var kgl. byggmester, senere etatsråd m.m. Han ble sendt til Bergen 

året etter brannen i 1702 for å avgi innberetning og forslag til «De publique Bygningers 

Opbyggelseog bequemme Indretteise samt om Byens Indretteise i Almindelighed.» 

3 Johan Joachim Reichborn ble kalt til Bergen fra Hamburg av stiftamtmann Cicignon etter 

brannen på Strandsiden i 1756 for å oppføre de nedbrente kirker og andre offentlige 

bygninger. I 1763 ble han statsbyggmester i Bergen. Han har bl.a. projektert og bygget 

Nykirken og Tollboden. 

Domkirken i Vågsbunden 

Da byens gamle katedral på Holmen var brutt ned i 1531, ble 

bis pesetet flyttet til Munkeliv på Nordnes og noen år senere til 

Franciscanerklostret i Vågsbunden. Til klostret hørte St. Olavs kirke. 

Den hadde gang på gang vært herjet av brann, således i 1464 og 

antagelig i 1488. Noe stentårn har den ikke hatt i Franciscanernes 

tid og utstyret har vært nøkternt etter de gjeldende regler for tiggermunkene. 

Da kirken omkring midten av 15DO-årene' skulle overgå til katedral, 

var den i en meget brøstfeldig forfatning. Superintendenten, 

Geble Pedersen 2 tok med kraft fatt på gjenreisningen. Etter sin nye 

oppgave måtte bygningen gis et annet og mere staselig preg. Da 

murene var istandsatt og taket tekket «begyndte han at bygge paa 

Taarnet 1553, oc var Olaff Liffsen Mester derfor, hvilket blev bygget 

efter St. Olaffs Kirkes Taarn i Amsterdam. Mr. Geble hjalp fast til av 

sine egne Pendinge mere end tusinde Bergergylden ... Han lod oc 

forskriffue et stateligt Seierverck, som kostede 100 Daler ... Han 

med Christopher Hvidtfeldt lod oc forskriffue af Holland en statelig 

Seierclocke, som endnu (1571) hænger i Taarnet». 3 

Tårnet ble reist over langskipet. Det var et høyt byggverk av tre, 4 

oppført i to etasjer. Over disse et spir med løkformet kuppel. 

Kirkeuret er sikkert kommet fra Holland hvor urmakeriet sto høyt 

etter tidens målestokk. Geble Pedersen som hadde oppholdt seg 

der i sine yngre dager var stadig i forbindelse med Holland ikke 

minst under sitt arbeid med domkirken. Antagelig er seierverket 

kommet på plass omkring 1555. Både tårnet og urskiven sees tydelig 

på det side 288 omhandlede kobberstikk fra omkring 1570. 

Det var bare med nød og neppe at domkirken under en brann 

1 Hilbrandt Meyer: «Bergens Beskrivelse», s . 156,160,161. 

2 Geble Pedersen ble ansatt som prest i Mariakirken 1518. 11536 ble han utnevnt til katolsk 

biskop, gikk så med hele domkapitlet over til protestantismen og ble året etter evangelisk 

su perintenden t (biskop). 

3 Edv. Edvardssøn (Edvardsen); «Den wiit·berømte Kiøb· og Handelstad Bergen». Skrevet 

1674 supplert til 1694. Han var konrektorved Bergens latinskole. 

4 Noen har ment at tåmetvar av sten. Dette skulle allerede være utelukket av den grunn at 

kirken ikke hadde konstruksjoner som tillot en slik vekt over skipet. Til overflod finner 

man følgende i Absalon Beyers dagbok fra 1552-72: «Anno 1564, 7 Aprilis. Døde Oluff 

Liffson, Snedker, huilken for mange Aar siden forleden paa Guldsmedstrede slog en Karl 

ihiel, oe der hand hafde honom bøtt, kom hid til Bergen igen, oe bygde dette Tretorn her i 

Domkirken».

292 BERGEN 

som hjemsøkte byen i 1582, slapp fra å dele skjebne med Korskirken. 

Ilden hadde riktignok fattet i tårnet, men ble «utblæst av 

Vinden». Menigheten og kirkevergen som hadde fått en alvorlig 

skrekk i livet, besluttet nå at man istedet for det ildsfarlige tretårn 

skulle bygge et av sten. Tårnet ble reist i venstre gavl. Få år etter var 

ilden løs igjen og gjorde stor skade både på tårn og spir (1623). 

Sytten år etter ble byen herjet aven storbrann: «Anno 1640 brændte 

Bergen mestendels aff fra Garpebryggen oe ud til Rosenkrantz 

Muur. Ilden tendtes der Kloeken var2 Slet, oe der Kloeken slog 6 var 

den gandske By i Aske, thi det var det sid ste Slag, Seyervereket slog 

oe faldt saa neder i samme Slag». 

Etterat kirken atter var blitt reparert og tatt i bruk, fikk den i 1650 

ettårnurmed skive mot byen. Verket slo hele, halve og kvart timer. 

Under den store bybrann i 1702 fikk kirken igjen en slem medfart. 

Kongens byggmester J.e. Ernst utarbeidet restaurasjonsplanene 

som medførte tildels store forandringer i bygget. Blant annet 

ble tårnet i 1707 forhøyet med 6 alen. 

Som tidligere nevnt hadde Ernst i sitt overslag regnet med 1200 

rdl. til et nytt seierverk, men foreløpig måtte man klare seg uten et 

sådant. Siden fikk kirken et ur i gave fra kjøpmann og fransk konsul 

Jaques Buttaud. Det var «med en smuk Time Viser av Kaaber 

forsyned. Herpaa staar det Aars Tall 1716». Verket hadde 12 timers 

gang som byens Øvrige kirkeur. 

I 1880 ble domkirkens ur byttet ut med et nytt utenlandsk verk. 

Istedenfor den vakre firkantete skive med forgylte tall og ornamenter 

på sort bunn fikk man en rund transparent av helt ordinær type, 

videre måtte den elegante timeviser med forgylt utstyr vike plassen 

for sorte visere. Det gamle verk ble solgt som skrapjern. 

Det nye rådhus. lonskirken 

Ettersom byens folketall tok til og hanseatene la beslag på Bryggen 

med tilliggende område, bredte den norske bebyggelse seg ut over 

Stranden og Strandsiden. Gjennom 1400-årene skjøt denne utvikling 

sterk fart, og på vestsiden av Vågen vokste det etterhvert opp 

en verdifull og meget brannfarlig bydel. Strøket lå fjernt fra det 

BERGEN 293 

gamle vakttårn på Nieolaikirke Almenning. Heller ikke kunne man 

høre klokkene når de kalte til kirke 1 eller rådhus. 

Like bakvendt var det med andre av byens innretninger og særlig 

med rådhuset som fremdeles hadde sin plass på Bryggen midt inne 

i det tyske kvarter, dekket mot havnen av hanseatenes store korporasjons 

bygning. Da så borgersamfunnet for alvor begynte å reagere 

overfor hansaens privilegerte stilling i byen ble kravet om et nytt 

rådhus sterkere. Ved midten av 1500-tallet var man helt klar over at 

noe måtte gjøres. Byen søkte da om å få seg overlatt Jonsklosteret 

som lå på sydsiden av Vågen. I 1552 innløp kongens gavebrev som 

skjenket byen et stort areal for reisning av et høvelig rådhus med 

vektertårn og annet tilbehør. Men det ble ikke til noe med byggeplanene, 

for kort etter meldte det seg et annet og meget fordelaktig 

tilbud. Lensherren, Christopher Valkendorf som nylig hadde 

bygget seg en forretningsgård 2 og privatbolig lenger inne på Stranden, 

ble nemlig forflyttet til Danmark og ville derfor realisere sin 

eiendom før avreisen. Prisen har antagelig vært rimelig - byen slo 

iallfall til. Huset var det staseligste i Bergen ved de tider. Men noe 

vakttårn hadde bygningen ikke og heller ikke var beliggenheten 

egnet for et slikt. I stedet tok man Jonskirkens tårn til vaktstasjon. 

Årstallet kan ikke fastslåes, men vaktholdet er omtalt i en «Skik og 

Ordning» som ble vedtatt på Bergens rådhus i 1573. Her heter det: 

«Oe skal hver Nat vaage 12 fulde myndige Karle; 2 af dem skal 

være oe holde Vaekten udi Sanete Hans Taarn, som skulde udraabe 

hver Kloeke Slag om Natten». 

I 1579 besluttet myndighetene at tårnet som blant annet var blitt 

skadet under brannen i 1561, skulle settes i ordentlig stand. «Oe 

naar det med Gulv, Tag oe anden Tilbehøring var fuldkommet, 

skui de det bruges paa Byens vegne at holde Vaet i hver Nat for Ild 

oe anden Farlighed oe til at holde Seierverek udi oe andre Kloeker, 

som Byen nyttelig ere, fordi de som boe paa Stranden noget langt 

fra Domkirken ieke vil høre dens Kloeker eller Raadstuekloeken oe 

derover ofte forsømmer Kirken og Raadstuen at besøge». Neste år 

ble rådmann Niels Bjørnsøn beskikket til å ta seg av saken og han 

fikk alt i orden før årets utgang. 

1 Strandsiden fra Allehelgens kirke til Nordnes hørte opprinnelig til Korskirken og etter 

reformasjonen til Domkirken. Først i 1622 fikk den sin egen kirke. 

2 Han drev betydelige fiskeforretninger på Nord-Norge.

294 

BERGEN 

Siden har tårnet flere ganger vært utsatt for brann - således i 1623 

og 1640 - og er igjen blitt restaurert. Fra slutten av 1600-årene 

beretter magister Edvardssøn at St. Hans' tårn «er gi ort med et Spiir 

oe 4 Areker, Knapper og Fløye. Der ringes, naar mand skal gaa paa 

oe aff Vaekt oe slaaes med Menneskis Haand hver Tiime, hvad 

Kloeken er baade N at oe Dag». - Men tårnet ble også nyttet til annet 

bruk: «Byens instrumentister hafver paa sære Dage om Ugen til 10 

Slet holdt der af lifflig Music med Basuner, Trompetter og Cornetter, 

ieke tilliden behagelighed og Lyst, som nu i nogen Tiid har 

været efterladt, men i 1684 paany av Magistraten er forordnet at 

blæses af og paa Vagt, medens hver Mandag og Thorsdag, naar 

Retten holdes, til Klocken 8 Slet at skal musiceres». 

Seierverket i St. Hans's tårn hadde ingen slaginnretning Det var 

jo mest betryggende at tårnvakten slo tiden med hånden. Da hadde 

man sikkerhet for at han holdt seg våken. Uret sluttet sin tjeneste i 

1702 under brannen som la mer enn tre fjerdeparter av byen i aske. 

Siden krevet naboene at tårnet skulle ri ves da det truet med å falle 

ned og var en fare for omgivelsene. Byens eligerte menn ga uttrykk 

for at en reparasjon ville bli meget kostbar og fant «at i disse 

besværlige Kriigstiider 1 ikke noget paa saadan Bygning kand anvendes'>. 

I 1713 lot magistraten tårnet selge på auksjon, og dermed 

var dets offentlige saga ute. 2 

Nykirken 

11618 ga kongen sitt samtykke til at borgermester, råd og menighet 

i Bergen skulle få bruke den øverste (den nordvestlige) del av 

erkebispegården for der å bygge en kirke på betingelse av straks å 

oppføre den og holde den ved like. 3 Innvielsen fant sted i 1622. 

Året etter ble den sterkt skadet under en brann. 

På W. van der VeIdes tegning av kampen på Bergens Våg i 1665 

ser man kirken med de eiendommelige tårngavler og urskivene 

øverst oppe. Om kirkeuret beretter magister Edvardssøn noen år 

etter i sin «Bergens Beskrivelse»: «Der er oe et Seyer-Værek som 

l Den store nordiske krig, l1-års-krigeo, var i full gang. 

2 Da tårnet kom i privat eie, fant de inte resserte at det ikke lenger hastet med nedriveisen. 

Borgennester Meyer nevner vakttårnet i 1764. Antagelig erdet ikke jevnet med jorden føri 

l80D-årene. 

3 Hi/brandt Meyer: «Bergens Beskrivelse» med tillegg av B.E. Bendixen, s. 73. 

BERGEN 295 

slaar halve og hele Timer, oe offven i Gafflerne paa Taarnet paa alle 

fire Sider regierer en Viiser, eftersom Taarnet offventtil er som et 

Kors med fire Gaffler, ziiret med Knopper oe Veyrhaner aff Kaaben>. 

Store arbeider, særlig med tårn og spir, ble utført i 1708, 1737-39 

til et samlet beløp av 2141 rd!. Borgermester Meyer skildrer spiret 

som meget vakkert, «ja det smukkeste i Staden og efter nette symetriske 

og arehiteeturiske Regler opførb>. Han tilføyer: «Udi dette 

Taarn fandtes ogsaa et Seyer-Værek med 3de paa diverse Sider af 

Taarnet anbragte Time-Visere. Men samme gikk giennem endeel 

Aaringer saa urigtig, at det omsider ble til et Ord-Sprog». «

296 BERGEN 

Forresten var det ikke alltid at seierverkene hadde hele skylden. 

Noe slikt antydes i en forordning av 1642 hvor det heter: «Kloeken 

skal iehe nogen til Villie stilles anderledes end Dagens Tiid det 

udkræffver». At en slik bestemmelse kunne være nødvendig, viser 

en beretning fra 1536. Tore Roedt som var befalingsmann på festningen, 

hadde gitt Christopher Trundsen leide til klokken slo 12 

om dagen. «Imidlertid lod Stig Bagge Kloeken i Byen slaa hasteligen 

12 oe med det samme kom ned aff Slottet med et Antal Folck oe tog 

hannemfangen. 1 

Om Nykirkens ur er før berettet at det ved midten av 1700-årene 

var kommet helt i vanry som følge av sin lunefulle gang. 

PRIVATE UR 

I betraktning av byens størrelse og den levende forbindelse som det 

tyske Kontor holdt med de viktigste handelssentra i Nord-Europa 

må man anta at urverk til privat bruk har funnet veien hit opp 

forholdsvis tidlig i likhet med mange kunstindustri-gjenstander 

som ble innført til og over Bergen. Det er sannsynlig at de første 

private ur er nå.dd dit i begynnelsen av 1500-tallet. En og annen 

antydning derom kan man treffe på i dokumentene, men sikre 

oppgaver over hva som fantes i folks hjem får man først langt 

senere, nemlig ved skifteregistrene som begynner i 1695. 

I dødsbo fra 1695 til 1721 er det registrert henved 100 ur av forskjellig 

art. Antallet er langt større enn i Christiania på samme tid 

og må ansees som betydelig når man tar hensyn til at ur ofte ble 

holdt unna ved den slags oppgjør. De som nevnes hører for det 

meste til i skifter etter embetsmenn, større forretningsdrivende 

eller rike enker. Man treffer mange kjente navn der og enkelte skal 

nevnes: 

I 1695 har enken etter lektor Peder Lam etterlatt seg ett seierverk 

på skolen og ett hjemme. Et «Jern Uhrwerek med Lod og Stenger» 

omtales i 1698. Lagmann Knags enke har eiet et «Perpendiehel 

Vereh», major Witman et veggur, generaltollforvalter Rye en «Kloeke-Wisef» 

til 2 rcll., borgermester Chr. Smidt et fint sølvlommeur 

1 Norske Magasin l. s. 552. 

BERGEN 

til 24 rd!. og dessuten et ur med lodder. Assessor W. Hansen og 

Rasmus de Abelien hadde sine seierverk og notarius Hans Teiste et 

engelsk slagur. Etter kommereeråd Torrnøhlen er det i 1710 registrert 

et stort hengeur som viste dag, timer, minutter og sekunder, et 

gulvur og et lite lommeur av sølv. En horisontal solskive av tre til å 

regulere dem etter ble bare taksert til4 skilling. I stykkaptein N.e. 

de Barenfelts bo (1711) er oppført et engelsk slagur med innlagt 

kasse Det ble taksert til hele 28 rd!. Mellom saker etter Henrieh 

Detmajers hustru noterer en vel studert protokollfører: «et lidet 

Horlogium» (som viser seg å være et ganske alminnelig lommeur). 

Willats Erkorn har eiet et gullur verdsatt til6 rd!. og salig Abraham 

von Erpeeoms efterleverske Catharina von Gantzepol, et flott 

gulvur til 16 daler. 

Bare en sjelden gang, mest mot slutten av perioden, viser skifteregistrene 

at en håndverker eller en annen av byens jevne borgerstand 

har hatt et ur i huset. Her kan nevnes at August Høeher, død 

1721, hadde skaffet seg et slikt. Men han hadde jo særlig grunn til å 

passe tiden i sitt arbeid, han var nemlig byens skarpretter. 

Senere viser døds boene en betraktelig økning av registrerte ur. 

Også det brede lag av byens borgere har nå flere enn før. 

Fig. 111. Åttekantet bæreurfra 

1586, Syd-Tyskland 

. (Historisk Museum, 

Universitetet i Bergen.) 

297

298 BERGEN 

I de offentlige samlinger finnes mange private ur av betydelig 

interesse: 

Historisk Museum, Universitetet i Bergen, har en meget verdifull 

samling av ur av forskjellig slag. Det eldste er et forgylt åttekantet 

bæreur, (Fig. 111) antagelig fra Syd-Tyskland. Veggene er av glass, 

innfatningen av forgylt bronse og skiven av sølv. Et svinghjul uten 

fjær besørger reguleringen. Verket bærer årstallet 1586. På sølvkapselen 

som uret hviler i, har to av de senere eiere latt sine initialer 

gravere sammen med årstallene 1664 og 1708. En seddel med president 

Christies håndskrift opplyser at uret er kommet fra landhandler 

Brandt i Nordfjord i 1846. P. L. Brandt var landhandler i Stryn, 

faren var sogneprest i Innvik. 

Et ovalt halsbåndur (pariserarbeid) er signert B. Martinot. Verket 

er forgylt og har spindelgang med «uro» uten fjær. Uret er fra 

begynnelsen av 1600-tallet og antagelig laget av Barnaby Martinot 

som fikk sitt mesterskap i 1603. 

Fig. 112. Kuleurav 

Lohrentz Rehfus, 

Breslau. (Historisk 

Museum, Universitetet 

i Bergen.) 

BERGEN 

Fig. 113. Urskive fra Bygstad, Sunnfjord. Fig. 114. Dørfelt på klokkekasse fra annen del av 

160Q-tallet. (Historisk Museum, Universitetet i Bergen.) 

Av frisisk opprinnelse er et hylleur med vekker og svingarm-regulator. 

Det må skrive seg fra noe over midten av 1600-årene. 

Av større interesse er et kuleur signert Lohrentz Rehfus In Breslau(Fig. 

112). Han tok borgerskap i Breslau i 1666. Denkuleformete 

messingkapsel som omfatter verket, har om midten en forsølvet 

tinnring med inndelingen I-XII. Nedentil er tallene 1-12 gravert på 

kapselen. En vinget figur angir tiden på begge skalaer. Uret henger 

i en fin platekjetting som løper inn i verket og om en aksel som 

roterer ettersom uret synker. Opptrekket skjer når det løftes. En 

«uro» uten fjær tjener til regulering. 

Et firkantet veggur uten slag bærer inskripsjonen: Matthias Seve-

300 BERGEN 

rIm fecit Hafniæ 1675. Uret har firkantet skive, sekundbue, to 

visere, langpendel og spindelgang med horisontalt kronhjul. Kassen 

er av ek med ibenholt finer. Verket viser at pendelgangen 

forholdsvis tidlig er kommet til Danmark. Mesteren, Mathias Sørensen 

var en ganske kjent urmaker, han har bl.a. oppstillet og stemt 

musikkuret i Københavns gamle rådhus. Uret er innkjøpt på Frekhaug, 

en gammel storgård på Holsnøy i bergensk eie gjennom 

mange generasjoner. 

Fra Tyskebryggen har samlingen fått et fint taffelur, signert 

Castens, Bremen. Det har messingskive med halvrund overdel og 

rokokko ornamenter. Kassen er finert med innlagt dekor. 

Blant engelske arbeider finnes et gulvur (sign. W. Mason) utstyrt 

med bibelske sene rier på kassen. Det har tilhørt Hans Tank. - Et 

billed av et ur malt på tre av den type som særlig var å se i første 

halvdel av I800-årene, har atskillig interesse. Maleriet som er 

Fig. 115. Klokkekasse fra Nordfjord. 

Fig. 116. Gulvur fra Eide i 

Hardanger. (Historisk Museum, 

Universitetet i Bergen.) 

BERGEN 

Fig. 117. Timeglass med 4 kvarterglass fra Sæbø kirke i Manger. (Historisk Museum, Universitetet 

i Bergen.) 

64x48 cm stort, fremstiller et landskap fra Hop med den i 1793 

oppførte «papirkirke». I tårnet sees en stor urskive, til venstre fra 

hovedveien en vannmølle. Møllehjulet og tårnurets viser drives av 

et spindelgangs verk fra et engelsk lommeur innfelt på baksiden. 

Innretningen er laget omkring 1820 av den kjente klokkemaker 

Bertel Vanen i Sunnfjord. Maleriet er antagelig av J.G. Muller hos 

hvem J. c. Dahl gikk i lære. 

Norske ur er det bare noen få av. Et gulvur med solid verk og hvit 

dekorert skive er muligens også fra Vonens verksted. Fra Bygstad er 

kommet et grovt timeverk uten slag, hvis skive er dekorert med 

støpte tinnfigurer(fig. 113). 

Som en levning fra de år de eldste gulv kasser korn i bruk finnes et 

dørfelt med dekorasjoner (Fig. 114) fra annen del av 1600-tallet. 

øverst sees symbolet for tiden, en skikkelse med ljå og timeglass. 

Under pendelruten, en fremstilling av evangelisten Markus med 

testamentet. Dekorasjonen er meget dyktig komponert og utført.

BERGEN 

Fig. 118. Kalendertavle av tinn av 

Jan Iversen Bøe, Bergen. (Historisk 

Museum, Universitetet i Bergen.) 

Den må skrive seg fra en vel utdannet mester, muligens «Caspar 

Skildrer» som var bosatt i Bergen på den tid. 1 

Fig. 115 og Fig. 116 viser et par klokkekasser fra fylkene Den ene 

som er fra Nordfjord, er godt oppbygget i sin strenge og primitive 

utformning. Treet er umalt og jernnagler med store hoder er anvendt 

med tilsiktet virkning. Den annen, fra Eide i Hardanger, har 

rokokko ornamenter og billedverk på grønn bunn. På døren er 

fremstillet Noa og hans sønner, nederst syndefallet og på sidene 

Kristi dåp. Sokkelens forklemte form skyldes at klokken har stått i 

en røykstove med lave vegger. - Noen av museets klokkekasser 

skriver seg fra Østlandet. 

Museet har også andre tidmålere enn klokker. En solskive fra 

I400-tallet er kommet fra Selje kloster (s. 346). Timeglass finnes det 

flere av fra fylkets kirker. Et timeglass fra Sæ bø kirke i Manger har 4 

kvarterglass (fig . 117). Innfatningen er av tynt messingblikk. Et 

1 Caspar J. Helwig var fra Helsingør. Han ble gift i Bergen 1669, tok borgerskap i 1684 og 

døde i 1690. Han har «staffereb) prekestoler, altertavler m.m. i en rekke kirker på Vestlandet. 

BERG EN 303 

lampe-ur av tinn med glass beholder og timeskala er antagelig fra 

1700-årene. 

Museet har også en rekke kalendariske innretninger. (Fig. 118) 

gjengir en tavle av tinn, laget i Bergen av Jan Iversen Bøe i annen del 

av I700-tallet. Den har svingbare skiver med oppgave over måned, 

datum og klokkeslett for solens oppgang og nedgang. 

Av urene i Vestlandske Kunstindustrimuseum (Fig. 119 og 120) er 

enkelte av de eldste kommet til Bergen i I800-årene, således et 

prektig Boulle-ur av J. Godde, Paris. Uret er fra ca. 1700. Omkring 

1800 tilhørte det stiftamtmann i Christiania F.J. Kaas, og senere 

har det i mange år stått på Øverland i Bærum. 

Et gulvur fra David Lestourgeon, London, har derimot lenge 

holdt til i et bergensk hjem. Også det kan dateres til omkring 1700. 

Fig. 119. Gulvur fra ca. 1715. 

Fig. 120. Gulvurfra ca. 1820 . 

(Vestlandske Kunstindustrimuseum.)

304 BERG EN 

Kassen som er rikt utstyrt med intarsia, 1 er fra samme tid. Uret sto 

i lange tider på den kjente storgård Frekhaug på Holsnøy halvannen 

mil nord for Bergen. En del elegante pariserur med utstyr i 

marmor og forgylt bronse gir et godt inntrykk av Louis XVI-tidens 

og empirens dekorative taffelur. Blant de større Bergens-ur i samlingen 

kan nevnes et av Ole Møllers arbeider fra ca . 1780 (Se fig. 128 

s. 326) og et eiendommelig veggur som den siste mester av navnet 

Hess har utført. (Se fig. 129 s. 330.) 

Videre finnes et anselig utvalg av bæreur og chatelainer fra første 

del av 1700-tallet til begynnelsen av 1800-årene. Et gullur er 

signert Schiøtz, Bergen. I kassen sees byvåpenet og stemplet I.K. 

1765. Uret er utført av Sigvart Mathiesen Schiøtz som fikk borgerskap 

i 1738 og døde i 1784. Jens Kahrs har laget kassen. Den er 

siselert og rikt utstyrt med emaljerte blomster. Kahrs hadde borgerskap 

fra 1738, ble guardin i 1744 og døde i 1788. Ved midten av 

århundret hadde han den største og mest ansette gullsmedforretning 

i Bergen. 

I privat eie kan man ikke sjelden se arbeider - vesentlig gulvklokker 

- av gamle Bergens-mestre. Noen av urene finnes i byen, 

andre utenfor og mest langs kysten. Flere av dem står ennå i sine 

vakre originale kasser. 

Av lommeur kjenner vi bare ett fra Bergen, nemlig det foran omhandlede 

i Vesflandske Kunstindustrimuseum. 

SOLUR 

Før seierverkenes tid og lenge etter at disse var kommet i bruk, har 

solur vært anvendt i byen, mest på offentlige bygninger, men også 

andre steder. Vi har tidligere omtalt solskiven på Rosenkrantztårnet 

og nevnt at den må skrive seg fra 1560-årene. Ingen 

andre solur fra den tid eller tidligere er bevart. Her må de mange 

branner bære sin del av skylden. 

Byens eldre kirker må forutsettes å ha hatt solur meget lenge. For 

Korskirkens vedkommende vitner Reichborns oppmålingstegning 

om at det i 1768 satt en solskive på sydøstre hjørne av skipet. 

Solurene på Kristi Krybbes skole erfra 1739. 

lInnfelttremosaikk. 

BERGEN 305 

Når det gjelder private solskiver fra Bergen, har Det hanseatiske 

museum en som er kommet fra Sole gården på Tyskebryggen. Den 

er horisontal, mens de foran nevnte er vertikale. Årstallet 1707 er 

innhugget i stenen. Utenfor byen på eiendommen Damsgård står 

en annen horisontalskive. Den bærer årstallet 1770 og er anskaffet 

av generalkommisærJ. Chr. Geelmuyden. 

Gjennom hele 1700-tallet vedble sol urene å spille en rolle. Det 

kom nok mange seierverk fra utlandet i denne periode samtidig 

som byenes urmakere leverte ur av de større typer. Men lommeurene 

var lite å stole på så lenge de gikk med spindelgang og 

pendelurene hadde også sine svakheter. Det fantes ingen institusjon 

som bestemte og forkynte en fast normaltid for byen og de 

offentlige ur var langt fra pålitelige. Det var derfor naturlig at man 

brukte solskiver som korrektiv. Mange innrettet seg da også på den 

måten. Som et kuriosum kan nevnes at det inne i kassen på et 

prektig gulvur i Vestlandske Kunstindustrimuseum er klebet en 

trykt tabell «som for hver anden Dag i Aaret viser, hvor mange 

Minuter et Uhr bør vise mere eller mindre end en rigtig stillet 

Solskive» . 


De norske faglige gilder som fantes i Bergen på Erik Magnussens tid 

ble forbudt ved kongens retterbot i 1295. Siden den tid er det intet 

tegn til noen organisasjon blant byens norske håndverkere før 

henved tre hundre år senere. 

For de norske håndverkere i Bergen fikk forbudet skjebnesvangre 

følger, ikke minst fordi kongen ved privilegiebrevet av 1294 

hadde slått døren opp på vidt gap for de sterkest organiserte av alle 

næringsdrivende i datiden, de tyske hanseater. 1 Mens de norske 

håndverkere således arbeidet uten godkjente organisasjoner og 

uten støtte fra myndighetenes side,2 fulgte utenlandske konkurrenter, 

særlig tyske, i øket antall i kjølvannet på de tyske kjøpmenn. 

De slo seg ned i håndverkskvarterene og dannet egne samfunn i 

l Oscar Albert Johnsen: Norgesveldets Undergang, Kra. 1924 s. 35. 

, At gilder og laug ble forbudt betød ikke at de forsvant helt. Mange laug eller gilder 

fortsatte å eksistere utenfor loven og på tross av det gjeldende forbud, gjeme i strid med 

hanseatenes sammenslutninger.

306 BERG EN 

likhet med hanseatene på Bryggen. Innen deres fellesorganisasjon 

«De Fif Amten» hadde de større faggrupper sine regulære laug 

mens de mindre sto som tilsluttet. Skomakernes laug var det største 

og det ledende. 

I 1379 knyttet «Amtene» nærmere forbindelse med det tyske 

Kontor på Bryggen. Gjennom lange tider lå den tyske håndverkskoloni 

i stadig strid med byens borgere og dens myndigheter. De 

betraktet rådet i Liibeck som sin rette øvrighet og kom etterhvert til 

fullstendig å dominere håndverksnæringen i ly av Kontorets voksende 

makt. 

Først da kongemakten hadde styrket sin stilling og Hansaveldets 

innflytelse ute i Europa var for nedadgående begynte norsk næringsliv 

å skyte vekst. Tiden var nå moden for lensherrene til å sette 

«Amtene» på plass. 

Det avgjørende skifte kom da Christoffer Valkendorf i 1559 oppløste 

deres organisasjoner og tvang de tyske håndverkere til å 

respektere norsk lov og rett. Mer enn halvdelen av medlemmene 

gikk da inn i det norske borgersamfunn, resten reiste sin vei, men 

hullene ble snart fylt av folk fra utlandet og landdistriktene. 

Overgangstiden ble vanskelig. De tyske organisasjoner hadde 

direkte og indirekte satt sitt preg på byens håndverksliv og ved 

deres oppløsning var det skapt en fullstendig forvirring innen 

næringen. All 'faglig disiplin og kontroll hørte opp, skrevne og 

uskrevne bestemmelser ble neglisjert og hvem som helst kunne slå 

seg ned som mester. Men det varte ikke lenge før håndverkets 

menn ble klar over at det måtte skaffes ordnete tilstander innen 

faget, og mindre enn 10 år etter at de tyske «Amter» var opphevet 

ble det første laug stiftet. Omkring århundreskiftet var 7 andre 

kommet til, blant dem smedelauget. 1 

I 1614 opphevet kongen inntil videre alle laug i Bergen og i 1621 

kom en ny forordning som bestemte at forslag til spesielle vedtekter 

for enkelte fag skulle innleveres av mestrene til godkjennelse av 

borgermester og råd. En rekke håndverk fikk på denne måte sine 

vedtekter. Den 13. januar 1625 ble smedenes kunngjort. - Lovgivningen 

for 1681 og de følgende år brakte nye bestemmelser for 

l I innledningen til smedenes laugsvedtekter av 1625 uttales bl.a. : «att dj udi deris 

Haanduerch nu paa mange Aars Thid icke Haffuer Hafft nogen forordning.» Lauget er 

altså eldre enn 1614. 

BERG EN 307 

laugsvesenet i de to riker, tildels med innskrenkninger i laugsvesenets 

rettigheter. I Bergen var det omtrent på denne tid 11 laug, 

siden kom det flere . 

Bestemmelsene av 1682 nevner uttrykkelig både «LilIe-Uhrmagere» 

og «Grov-Uhrmagere» blant håndverkere som hørte hjemme 

i smedelauget. Men i laugsboken fra Bergen omtales ingen urmaker 

før i 1738. I det år innskrives en danske, Sigvart Mathiesen Schiøts, 

som siden ble oldermann i lauget i lang tid. Senere kom det flere til, 

men de synes ikke å ha gjort seg særlig gjeldende. I slutten av 

århundret er urmakerne glidd ut av smedelauget. 

Men det kom tider da lauget var bra å ty til. Under de ustabile 

forhold etter 1814 ble urmakerfaget utsatt for en invasjon av «bønhaser 

1 og fuskere» som praktiserte i håndverket og underbød de 

faglærte mestre. Den 11. mars 1819 gikk disse omsider til aksjon. 

Da møttes urmakerne B. Danielsen, L. Danielsen, Blessing og 

Knoph samt mesterenken madame Hess med smedenes representanter 

og deres laugspatron borgermester Lund. Urmakerne fremla 

en begjæring om «at indtræde i dette Laug og have Laug og de 

dermed forbundne Rettigheder ligesom deres Forfædre». Smedene 

og magistraten ga villig sitt samtykke. I 1820 protokollerte laugspatronen 

at han har møtt i smede og unnakerlauget. Før var tite len 

smedelauget. 

Dermed begynte et nytt avsnitt i urmakernes laugshistorie. Og 

nå viser det seg at mens laugsvesenet andre steder var i forfall og 

nærmet seg sin oppløsning, gikk urmakerne i Bergen med full 

musikk inn for å slutte opp om sin organisasjon. De hadde fått føle 

risikoen ved å stå uten fagforening. Samtidig var de i den heldige 

stilling å ha Bernt Danielsen som leder, en mann med et fond av 

energi og et fremtredende organisasjonstalent. Han var oldermann 

fra 1824 til 1826, men hans virksomhet var like intens både før og 

etter den tid. Mot outsidere i faget førte han en energisk kampanje 

og ved myndighetenes hjelp ble det satt i gang en formelig klappjakt 

på« bønhasen> både i smede- og urmakernæringen. 

Av andre saker fra de første år av fellesskapet, nevner vi at samtlige 

laugsmestre i 1823 ytet et forskudd til Bergens Sparebank som 

var stiftet året forut. 11827 innsendte smedelauget sammen med 16 

1 Gammel betegnelse for en person uten håndverksmessig utdannelse ug kvalifikasjoner 

som drev håndverksvirksomhet. Bøn = loft, Hase = hare (Nedertysk).

308 BERGEN 

av byens laug en kraftig protest mot det lovforslag Stortinget nettopp 

hadde vedtatt om håndverksdriften. (Som tidligere nevnt ble 

loven nektet sanksjon.) 

Den aktivitet som de nye medlemmer av lauget og særlig deres 

leder utfoldet, førte med seg atskillig oppstyr og gjorde slutt på den 

faglige ro som før hvilte over smedenes korporasjon. Samtidig følte 

de eldre laugsmestre seg skubbet til side og støtt på forskjellig vis. 

Det trakk opp til uvær. Den 9. desember 1828 fikk magistraten 

meddelelse om «at Smedelauget fra bemeldte Datum anser seg 

fritagen fra enhver Forbindelse med Uhrmagere». Urmakergruppen 

med Danielsen i spissen gikk straks til domstolen med sin 

protest. Der hevdet smedene blant annet at laugsartiklene av 1682 

som hjemlet urmakerne adgang til smedelauget, var opphevet ved 

lov av 18. juli 1755. Denne påstand ble møtt med den faktiske 

opplysning at loven var gitt ved opprettelsen av et særskilt urmakerlaug 

i København og bare gjaldt for dette. En annen av smedenes 

påstander var at ingen urmaker hadde stått i smedelauget før 

i 1819. Men da så urmakerne og dommeren krevet laugsprotokollen 

fremlagt, nektet smedene hårdnakket å gå med på dette. Dermed 

falt påstanden i fisk. Slik gikk det også med smedenes øvrige 

argumentasjon. Dommen som falt i 1830 gikk ut på: 1. at urmakerne 

hadde full laugsrett sammen med smedene, og 2. at innen tre 

solemerker skurre oldermannen og bisitterne på samtlige 19 smedemestres 

vegne betale 50 daler i mulkt til fattigkassen og 25 daler til 

urmakerne i saksomkostninger. 

r de følgende år fungerte en rekke urmakere som oldermenn og 

mange nye mestre av urmakerfaget ble opptatt i lauget. Etter protokollen 

å dømme har det nå hersket fred og forståelse mellom de to 

grupper. 

Den 15. juli 1839 ble den nye lov om håndverksdrift sanksjonert. 

Den medførte et brudd med fortiden og inngripende forandringer i 

den bestående laugsinstitusjon. Den bestemte nemlig at ethvert 

laug skulle opphøre å bestå hvis alle mestrene var enige om å 

oppheve det, eller når laugsmestrene var døde. De som ønsket å bli 

mestre i et av de gjenstående laug ble fremdeles innskrevet på de 

gamle betingelser for mesterskapet: ervervelse av borgerskap og 

mesterstykke. 

Til tross for at loven skaffet laugsmestrene mange bekymringer 

BERGEN 

Fig . 121. Smede- og urmakerlaugets mesterlade fra 1786. (Histori sk Museum, Universitetet 

i Bergen.) 

arbeidet smede- og urmakerlauget i de følgende år like effektivt 

som før. Etter laugsprotokollen å dømme var det intet tegn til 

forfall, tvert imot, laugsånden var god og kravene til stykkmestrenes 

dyktighet fortsatt meget strenge. Flere notater viser at 

mestrene nå legger stor vekt på at svennene får den fornødne 

skolegang og undervisning i tegning. Således ydet lauget i 1843 

bidrag til søndagsskolens drift. 1 Det ble også vedtatt detaljerte 

regler for svennenes lade 2 med bestemmelser som sikret medlemmene 

sykepleie i 2 il 3 måneder og - i tilfelle av død - en anstendig 

begravelse. 

r flere retninger antok forhandlingene et mere moderne preg enn 

før. Lauget benyttet seg nå i stor utstrekning av komiteer til å 

forberede større saker. Det trådte i forbindelse med utenbys korporasjoner 

og henvendte seg til byens stortingsmenn når det gjaldt å 

påvirke statsmaktene. 

Det sto nå klart for håndverkerne at man gikk en ny tid i møte og 

at det nå mere enn noensinde gjaldt å hegne om felles interesser. 

1 Søndagsskolen var opprettet i 1802 og virket like til 1913 . Den tok sikte på å gi lærlinger 

og svenner kunnskaper i skolefag og tegning. Skolen har vært til stor nytte for håndverkernes 

utdannelse. 

2 Lade: Den låsbare kiste med sterke beslag hvor laugets protokoller, pengemidler m .m. 

ble oppbevart.

BERGEN 

Fig. 122 . Nøkler til smede- og urrnakerlauge ts lade] 786 . Fig. 123. Lakk-avtrykk av smedelaugets 

signet. (Historisk Museum, Universitetet i Bergen .) 

Særlig følte man savnet aven sentralledelse som på en fullgyldig 

måte kunne representere standen innad som utad. I Bergen fikk 

man i 1845 Bergens Håndverkerforening. Som fellesorgan for håndverket 

kom den til å spille en viktig rolle i byens næringsliv. 

Loven av 14. april 1866 betegner det endelige oppgjør med laugene. 

Disse fikk 3 år til å avvikle sin virksomhet. Den 24. november 

og 11. desember 1869 holdt smede- og urmakerlauget sine siste 

møter. Her gjorde man regnskapet opp og skjenket restbeløpet, vel 

tre daler, til «kro-vertinden» . Svennenes syke- og dødelade ble 

tømt og pengene satt i banken. En mesterlade fra 1786, tre signeter 

og en bøsse, gikk til Bergens Museum (Fig. 121 , 122 og 123) som 

gave. 

Svennelaugets saker 1 nevnes oftest i dokumentene og behandles 

mest inngående. I februar 1740 er det strid om skiltet som svennene 

hadde bekostet «fra Arilds Tid at». Senere på året da oldgesellen 

skulle fratre, berettes at han avleverte laden og at følgende saker ble 

lagt ned i den: Fattigbøssen med courant mynt ca. 20 rdl. og croner 1 

rdl., dertil låne beviser på ialt ca. 9rdl. fra noen av svennene. 

l Johan Bøghs listeoverlaugssaker i museets eie. Bergens Museums Aarbog 1888 nr. 7. 

BERGEN 311 

Videre: «Svend enes Velkomst med Sølffane og Sølfnøgel paa Dexlet, 

2 gamle Sølf Skilter og 8 nye, med en Nye tillagt Bog, hvori indført 

den Foreening at alle tilkommende Svende og de nuværende, som 

ej allerede har foræret Skilt, skal give Skilt og i Bogen indføres som 

Skiltgivere ... Noch nedlagt 1 Tinkande paa 1 Kande Maal, 3 Dito 

Halfkander, 1 Geselstaf, det saa kaldede Sorte Bret, nogle gamle 

Bøger og Forordninger. - Derefter blev Een Nøgel Oldermanden, den 

anden Ladebevareren og den tredie Oldgesellen efter ladens TillukkeIse 

tilleveret.» - I 1777 nevnes også 2 sølvbegre i laden. I 1793 et 

muskathus av sølv. 

Av laugets saker finnes nå ikke annet enn en lade fra første halvdel 

av 1700-tallet (Historisk Museum, univ. i Bergen). 

Regnskaper og andre dokumenter viser at svennene iallfall har 

hatt 3 il 4 laugspokaler i årenes løp. I 1725 bestilte de en Velkomst 

av tinn hos kannemaker Rynning. Dette har vært et provisorium i 

dårlige tider og Velkomsten er snart blitt degradert til alminnelig 

drikkekanne. I 1740-årene omtales sølvpokalen ved flere anledninger. 

Pokalen var S. W. Briighmans mesterstykke som svennene 

betalte med vel 48 rdl. Den nevnes ennå noe etter århundreskiftet. 

En ny Velkomst ble imidlertid innkjøpt i 1819. Hvilken skjebne 

den gamle har fått fremgår ikke av dokumentene, det er tenkelig at 

lauget har sett seg nødt til å selge den i nødsårene. - Også den sist 

anskaffete pokal er forsvunnet. Antagelig er den solgt da lauget 

ble opphevet, muligens til England, hvor så meget Bergenssølv 

havnet i annen del av 1800-årene. 

Mesterlaugets inventar har omfattet stort sett det samme som 

svennenes. Atskillig finnes ennå. Foruten det som ble testamentert 

til Bergens Museum i 1869, har de offentlige samlinger på annen 

måte fått flere saker som har tilhørt lauget, således en praktfull lade 

fra annen del av 1600-tallet (Vestlandske Kunstindustrimuseum), 1 

en skafferstokk fra ca. 1700 dekorert med smedenes og urmakernes 

symboler, to signeter, et tinnkrus og en håndløkt av messing med 

drevne ornamenter (jig. 124 og 125). 

Om Velkomsten gir laugsprotokollen interessante opplysninger: 

«Ao 181418/8 var undertegnede Arnts Patron i Smedelauget i 01dermand 

Lies Hus, hvor samtlige Arnts Mestere vare nærværende, 

og hvor da af Lauget blev vedtaget at give deres Sølv Pokal, kaldet 

l Deponert i Hist. Museum, Univ. i Bergen.

BERGEN 

Fig. 124. Smede- og unnakerlaugets mesterlade fra annen halvdel av 1600-årene. Fig. 125. 

Skafferstokk fra ca. 1700 med smedenes og unnakemes symboler. (Vestlandske Kun stindustrimuseum 

.) 

Welkomsten tilligemed mere Sølv, som Mesterne sammen skicket, 

ialt 91 Lod 1/2 Qvintin som og 1230 Rdl. D.C. eller 205 Rdl. N.V. som 

gave til vor eller Norges Konge, Christian Frederich og til hans 

allernaadigste Disposition i Anledning ai hans Antagelse af Kongeriget 

Norge, vort kiære Fædreland. Ligeledes affattede Lauget en 

allerunderdanigst Addresse til allerhøistsamme, som geleidede bemeldte 

Gave, hvori de udtrykkede deres Pligtfølelse for Fædrelandet 

og Kongen og deres allerunderdanigste Tack for den mere end 

Faderlige Omhue og Nidkierhed, hvorved han saa uforglemmelig 

har antaget sig Norges Sag under nærværende critiske og farlige 

Forfatning». Sign.: Lund. 

BERGEN 313 

Om pokalens senere skjebne har man ingen opplysninger. Så meget 

er sikkert at den hverken finnes blant Christian VIII's etterlatte 

saker på Rosenborg eller i andre museer i København. 

Selv om smedenes Velkomster - mestrenes og svennenes - ikke 

kan bringes for dagen, lar det seg gjøre å gi et begrep om deres 

utseende. Fra andre Bergens-laug finnes det i Historisk museum, 

Universitetet i Bergen 6 sølvpokaler fra 1600- og 1700-årene. Det er 

praktfulle stykker med kraftige profiler, rikt utstyrt med drevne 

ornamenter og symbolske toppfigurer. Noen er forsynt med hengende 

skilter hvor navnet til den som har skjenket «løvet» er gravert. 

Størrelsen og utstyret varierer, men grunnformen - en renessansetype 

- er i hovedtrekkene ens. Fig. 126 viser skreddersvennenes 

Velkomst 1 fra 1643 med stort utstyr av «løv» . Etter all 

sannsynlighet har smedelaugets pokaler vært av samme type. 

Følgende Arkivsaker fra Smedelauget er oppbevart i Historisk 

museum, Universitetet i Bergen: Forhandlingsprotokoll 1706-1839 

og 1742-70, bøker for lærekontrakter 1783-1867, regnskapsbok 

1705-1829, protokoll for tidepenger (kontingent) 1784-1836, samt 

brevskaper fra 1746 til 1867. 

I 1700-årene og den nærmest følgende tid har byens urmakere 

gjennomgående levert temmelig ensartet arbeid i teknisk og fagmessig 

henseende. De bergensur som ennå finnes, er som regel 

ikke påvirket av nederlandsk, tysk eller fransk håndverk. Heller 

ikke har den engelske verkstedsteknikk satt påtagelige spor, til 

tross for den betydelige import av ur fra London. 

For Bergens vedkommende er forholdet det at urmakeriet i overveiende 

grad hadde sin tilknytning til Danmark. De bergenske 

urmakere sto allerede tidlig i nær kontakt med lauget i København. 

Mange av dem arbeidet på verksted i den danske hovedstad før de 

ble mestre, og snart ble det alminnelig å tilbringe svenne- og 

vandringsår der. Da urmakerne i København i 1755 fikk sitt eget 

laug, økte tilgangen fra Bergen. Som selvstendig korporasjon hadde 

lauget en privilegert stilling fremfor de kombinerte smede- og 

urmakerlaug, noe som kom mestre og svenner til gode. Allerede tre 

l Skreddersvennenes Velkomst er 51,5 cm høy til toppen og 35,8 til lokket. Den har 29 

«løv» , veier ca. 1,8 kg og rommer I ,S liter. Den ble solgt til England i 1871 for 600 kr. og 

gjenkjøpt i 1927 for 12 SOO kr.

BERGEN 

Fig. 126. Skreddersvennenes «Velkomsb), 

1643 . (Historisk Museum, Universitetet i 

Bergen.) 

år etter at Københavns unnakerlaug var stiftet gjorde en vestlandsurmaker 

sitt prøvestykke der og ble opptatt som utenbys mester. 

Videre sees at mesteparten av de unnakere som i de følgende år er 

innført i Bergens borgerbok, på forhånd har skaffet seg mesterbrev 

ved urmakerlauget i København og sto som medlemmer av dette 

laug. Denne praksis fortsatte gjennom hele den tid vi var forenet 

med Danmark, ja like frem ti11815. 

Urmakeriet i Bergen ble da også nærmere en utløper av det danske. 

Dette ytrer seg på forskjellig vis: Verkene er danske av karakter 

BERGEN 315 

og utførelse. Et og annet Bergens-ur har slagverk med slagskive. 

Allerede i 1676 var den forbedrete konstruksjon, rekken, oppfunnet 

i England, men i København var laugsmestrene så konservative at 

de til dels brukte den eldre mekanisme (slagskiven) langt ut i 

1700-tallet. Også utstyret bærer detaljer som umiskjennelig er 

dansk-preget. Enkelte bergensmestre har importert messingskiver 

med støpte ornamenter fra København, andre har fått modeller 

derfra. 

Bergens-unnakerne leverte som regel gode og smukt utførte ur, 

men i likhet med urene i København på 1700-tallet bar også deres 

arbeider preg av sterk konservatisme og liten fornyelse i faget. 

Musikk-ur eller andre verk av mer komplisert art forekommer såvidt 

vites bare ytterst sjelden. Et fint lommeur og et gulvur med 

årsgang må dog i denne forbindelse fremheves som noe ut over det 

vanlige. Etter århundreskiftet ser det ut til at byens urmakere har 

lagt mer vinn på å følge utviklingen, men på den tid var produksjonen 

av innenlandske ur liten og i merkbar tilbakegang. 

De fleste av de Bergens-ur som fremdeles finnes, er vesentlig 

gulvur fra annen del av 1700-årene. Enkelte er dog eldre enn 1750 og 

en del fra begynnelsen av 1800-årene. 

Verkene er solide og dyktig utført, tallskive ne gjennomgående 

vakre både hva gravering og de støpte dekorasjonene angår. Ornamentikken 

og det øvrige utstyr følger temmelig nøye de dansk-engelske 

former etter som disse varierer ut gjennom århundret. De 

dyrere gulvur ble som regel utført med tallskiver av messing, men 

noe før 1800 gikk de fleste urmakere over til å bruke runde hvitlakkerte 

skiver. Ur av billigere sort mangler gjerne signatur. 

Noen få taffelur av stedlig arbeid skal ennå finnes. Av lommeur fra 

Bergen kjenner vi et enkelt (fra 1765, se s. 304), et kostbart stykke 

som antagelig er laget til en særskilt anledning. Dessuten skal det 

være påtruffet et og annet nyere med signatur fra stedet. Men det er 

ikke sannsynlig at noen av byens unnakere har laget lommeur som 

salgsvare og tradisjonen vet intet å berette om at det er levert slike 

uten til mesterprøven. 

I Bergen som i Christiania og andre byer gikk unnakerhåndverket 

sterkt tilbake etter krigen i 1807 og den følgende økonomiske 

depresjon. Tilbakegangen fortsatte til ut i 1820/30 årene da det stort 

sett var slutt med fremstillingen av originalarbeider fra byens ur-

316 BERGEN 

makere. Dels skyldtes dette den overhåndtagende import av svenske 

og tyske ur, dels det forhold at gulvurene var gått av mote og at 

de mindre, sirlige utenlandske typer hadde tatt deres plass. Når det 

gjaldt disse siste, særlig pariserurene, var det utelukket at byens 

urmakere kunne konkurrere med de store utenlandske verksteder 

som arbeidet under rommeligere betingelser og med langt fremskreden 

teknikk. 

Det hender nok at man fra årene videre utover finner reparasjonssedIer 

og avertissementer som reklamerer med at urmakeren 

fører ur av eget arbeid. Således meddeler Chr. R. Høegh at han 

«forferdiger, reparerer og sælger alleslags Uhre». Men i realiteten 

viser det seg at det praktisk talt ikke påtreffes salgsur av innen bys 

arbeid yngre enn foran nevnt. 

Nå og da kan man dog støte på et bergensur som beviselig er fra 

senere tid. Arbeidet er gjerne fint og verket kan være utstyrt med 

Grahams-gang, kontrasperre, kompensert pendel o.a. Her dreier 

det seg vanligvis om et verk som er levert til mesterprøven 1 eller 

utført i et annet særlig øyemed, f.eks. til kontrollur i mesterens egen 

forretning. 

URMAKERE 

I Bergen er man forholdsvis heldig stillet når det gjelder å finne rede 

på de mestre som har arbeidet i urmakerfaget. Særlig har byen en 

rik kilde i den gamle borgerbok. 

Fortegnelser av liknende art omtales allerede meget tidlig. Således 

heter det i en retterbot av 1306 for Bergen: «Så er og forbudt alle 

tilkommende håndverksmenn, både innenlandske og utenlandske, 

å oppsette verksted eller håndtere noen deres gjerning i byen 

førenn de har vært hos lagmannen og rådmennene, festet borger- 

1 Utdrag avet avertissement i «Bergens Adressecontoirs Efterretninger»: 

«Da jeg endnu ikke har erholdt nogen antageligt Bud paa det af mig til Mesterstykke 

forlerdigede Ottedags Slag og Repeteruhr, der slaaer faste Secunder, Time- og Qvarteerslag, 

samt repeterer den forbigangneTime ved hvert Qvarteer, . . . saa agter jeg, saafremt 

et passende Antal Nummere blive tagne, at lade det bortspille ved Kegler paa Vilkaar at 

det overIades den Vindende selv at vælge, om han vil tage det omhandlede Uhr som 

Gevinst, eller i dettes Steed 2 Ottedages Taffeluhre, eller 2 Guld Cylinderuhre, eller 5 Guld 

Dameuhre, eller 10 dobbeltkassede Sølv Lommeuhre. - Prisen bliver 1/2 Sped pr. NO. 

Bergen den 24 juni 1834. Ole Olsen». 

BERGEN 317 

skap, svoret steden troskapsed og latt sitt navn skrive i stadens 

bymenns bok. Ingen skal heller holde krambod eller drive detaljhandel 

uten de som har festet borgerskap ... » Omtrent det samme 

står i en retterbot fra Håkon VI's tid. Også senere er stadsboken 

omtalt. 

Den eldste protokoll som nå finnes betegner seg som «Bergenn 

Byes Borgers Bogh fra Anno 1568». Den medtar også oppgaver fra 

tiden mellom 1550 og 1568, antagelig hentet fra en eldre fortegnelse. 

Protokollen går til 28/5 1751 og har sin fortsettelse i et følgende bind 

som omfatter perioden 14/11752-30/12 1865. Mellom de to bind er 

da en lakune på 7 1/2 måned. 

Bergens borgerbok rekker lenger tilbake enn tilsvarende fortegnelser 

fra landets øvrige byer. Imidlertid har den sine store mangler. 

Opplysningene om de innskrevne er ofte meget knappe. Inntil 

1613 finnes sjelden notater om borgernes fødested. Men verre er det 

at man først i 1690-årene får noenlunde regelmessige oppgaver om 

deres yrke. Vi må derfor regne med at det kan være urmakere blant 

borgere som er registrert i eldre tid og hvis profesjon ikke er angitt. 

Videre må nevnes at listene påviselig har mange huller. Således 

savnes en rekke urmakere som vitterlig har drevet selvstendig 

næring i byen. Alt i alt er det bare nevnt 5 urmakere blant de 9279 

borgere som er oppført fra ca. 1550 til 1751. I annet bind (1752-65) 

finnes det 28 av faget, men også her savnes mange. 

Borgerboken kan til dels suppleres fra andre kilder, således fra 

stiftamtmannens og magistratens bøker, fra rettsprotokoller, pantebøker, 

kirkebøker, skattelister og manntall, fra laugets dokumenter 

og danske arkiver. Dessuten finnes også et og annet i gammel 

litteratur om byen. 

Som den første på listen over byens urmakere oppfører vi hollenderen 

Come/is (Cornelius). Det har nok vært folk som praktiserte i 

faget før ham, men opplysninger om dem mangler. 

Da biskop Geble skjenket seierverket til domkirkens tårn, var det 

hans forutsetning at uret måtte komme under sakkyndig behandling. 

I konrektor Edvardssøns beretning om domkirken er det da 

også nevnt at bispen «forskrev Smeden hid ved Navn Cornelis og 

gav hannem aarlig Løn for han stillede Verket og forbedrede hvis 

der kunde fattes paa».

318 BERG EN 

Comelis var kommet til byen omkring 1555. At han nevnes som 

smed er rimelig nok, urmakerne hadde jo sin plass i smedelauget. 

Dessuten var det for tårnurenes vedkommende i særlig grad naturlig 

å betegne de store grove urverk av jern som smedarbeid. Comelis 

har antagelig hørt til blant «stor-urmakerne" i Amsterdam. Et og 

annet kunne også tale for at han har laget domkirke-uret eller har 

vært med på å lage det. I Bergens borgerbok er hans navn ikke 

oppført, men andre kilder gir opplysninger om hans virksomhet. 

Det later til at han har vært en mer enn alminnelig dyktig håndverker 

med praksis i noe av hvert. Dette kunne komme godt med i 

Bergen nettopp da. I mars måned 1564 kom det tidender til byen om 

at svenskene hadde falt inn i Trøndelagen. Lensherren på Bergenhus, 

Erik Rosenkrantz, lot straks byfolket mønstre og bøndene 

innkalle. Det ble arbeidet dag og natt med å gjøre krigsskipene 

klare. Her var Comelis med. Magister Absalon Beyer noterer i sin 

dagbok: «Den 16 Aprilis, som var paa en Søndag, maatte den 

hollandske Smed arbeide den gandske Dag paa Iemlod, Lenkelod, 

Fyrjem, Bolter og annen Deld, som de behøffue til Orlogsskiben». 

1 

I de urolige tider som fulgte har det vært meget å gjøre i Bergen 

ved marinens verft. Således «wart then store Galleie først bygd som 

ligger for Slottid,' hues Magen hauer aldrig veritt vdi Norrige. 

Erich Munck er' Bygningsmester, huilken der tilsagde Smedeme,2 

hvorlunde hun skulde byggis». Tillands ble det arbeidet på festningen, 

blant annet på Rosenkrantztårnet. Også der har Cornelis 

vært på ferde. Lensregnskapene forteller at det i den nederste stue i 

tårnet ble innsatt en kakkelovn som «Carnelius Smed» leverte for 10 

daler. 

Ved siden av dette, hadde han sin faste rute i domkirkens tårn, 

hvor kirkeuret skulle stilles og trekkes to ganger i døgnet. 

Imidlertid var pesten kommet til Bergen i 1565. Hos Absalon Beyer 

finner vi atter Comelis nevnt: ... «16 Nouembris 1566. Døde 

Comelius Hollænder, Smeden.» 

I Et par dager etter kunne skipene lette. På veien oppover slo de en fl åte på 6 jekter som 

var sendt for å innta Bergen. Ved Bergens-skipenes hjelp ble Steinviksholm og Trondheim 

erobret tilbake og svenskene drevet ut av landet nordenfjells . 

2 Norske Magasin I. s. 260, 277, 321 og Il. s. 70. 

BERGEN 319 

Den første av urmakerprofesjonen som borgerboken nevner er 

Johan Phillips, seiermaker fra Weinbach. Han har borgerskap fra 

1630. Så går det nesten hundre år uten at noen av faget oppføres i 

fortegnelsen. Fra andre dokumenter kjenner vi imidlertid en del 

navn i dette tidsrom: 

Ambrosius Urmaker omtales bl.a. i oppgaver over «børnepenger». 

Det ser ikke ut til at hans metier har kastet synderlig av seg. 11635 

ble det utloddet en mødrearv på 60 rdl. til hans umyndige sønn, 

«men hoes hannom (urmakeren) til dedz betalling findes ringe 

mi del, langt meITe armod og fattigdomb». 10 år senere oppføres 

han som bosatt på 0vregaten i Korskirkens sogn, hvor han med 

hustru og to døtre ilignes en kopskat på 1 rdl. 4 sko Av samme 

manntall fremgår det at han har hus ved Lungegårdsvannet, men 

taksten er riktignok bare 20 rdl. 

Nicolaus Gude var født 1624 i Ditmarschen, Holstein og døde 1696 

i Bergen. Han bodde noen år i Christiania (s. 61). Til Bergen kom 

han i 1668 eller 69 og holdt siden til der. 

I en supplikk til kongen ber Gude i 1682 om hjelp til å få utløst 

en sønn som «af de tyrckische Søe-Røfuere (Det Gud bedre) effter 

udstanden Fegten var fangen og til Algier fengsslig opbracht, hvor 

hand nu som ælendig Schlave under Pressur en Deel af sine unge 

Dage bedrøfueligen maa henslide». Den løsesum piratene forlangte 

klarte urmakeren ikke å skaffe .. . «efterssom mit Lefnitz-Middel 

meest derudi bestaar, at jeg nu paa 14 Aars Tid hafuer opwartet 

og betient Eders Kgl: May:stz Stad Bergen med Kirchernis 

Uhrwerker at reparere og wedligeholde (saa som wel og mit ringe 

Arbeyde endnu maaschee udi det høy kgl: Konst-kammer schal 

were at finde), og jeg for samme min Opwartning udi Bergen intet 

mere niuder end 72 Rdl. aarlig aff 3de Kircher,>. Gude fikk nå 

tillatelse til «at sætte Bekken for Kirkedøren i Danmark og Norge». 

Dessuten har han fått en del av «de Schlavers Penge 1 i Bergen». 

Men sønnen døde i fangenskapet før pengene ble sendt og de 

innkomne beløp gikk med i urmakerens husholdning «formedelst 

hans slette Vilkaar, til hans svage og i mange Aar sengeliggende 

l Gjennom lange tider ble det ved avgifter og kollekter samlet penger til «Ranconering av 

norske og danske Undersaatter, som i Algier eller andre steder i Tyrkiet vorderopbragte». 

I begynnelsen av 1700-årene ble det opprettet et eget fond som fik k navnet «Slavekassen» . 

Wessel Berg: Rescripterl s. 468.

320 BERGEN 

Hustrues og Datters Cur». Etter å ha søkt kongen på ny, ble han i 

1688 «allernaadigst bevilget, at hand for de Penge igjen at fra sig 

legge maa være fri og forskaaneb>. 

Hustruen døde i 1690 og i 1694 ektet han Anna Iversdatter som 

overlevet ham til 1784. Den eldste av urmakerens sønner, Nicolaus 

ble offiser, søsteren Anne Margrethe ble forsørget med «Hæderlige 

og Wellærde Studiosus» Johannes Sander, skolemester i Bergen. 

Gude eiet hus i Skostredet. Skiftet etter ham viser et ubetydelig 

overskudd. 

Om Niels Uhrmager meddeler kildene at han i 1681 bar et barn til 

graven på Korskirkegården. 

Hans Hafuerstad overtok urmakerstillingen ved byens kirker etter 

Gude. Panteboken beretter at Elen Jacobsdatter, salig Paul Møllers 

etterleverske, i 1698 skjøter sit hus «Vox boden» paa Hollenderstredet 

til «velagtede og kunsterfarne Mand, Mester Hans Ingebrigtsen 

Hafuerstad, Uhrmager, og hans dyderige Dannequinde Sophia 

Holm». Sognepresten til Korskirken, magister Ole Storm, skaffet 

ham et lån på 150 rdl. av legatmidler. Som sikkerhet ga urmakeren 

pant i huset: «og desforuden pantsetter ieg alt mit Godz, Eyendom, 

Reedschab og Verktøy af huad Nafn det hafue kand og alt huis ieg 

eier eller herefter eiendes vorder og specialiteter den aarlige Løn ieg 

af Kaars Kierchen og Nye Kierchen for min Uhrmagers Tieneste 

nyder». Hollen·dergaten var dengang et fasjonabelt strøk. 

Hafuerstad var vel ansett, men det var dårlig med økonomien. 

Således har han i 1701 pantsatt en stor sølvkanne til en av byens 

rikmenn. Ved bybrannen i 1702 brant hans hus ned til grunnen og 

både innbo og verktøy gikk tapt. Under den alminnelige depresjon 

nektet vergene i de brannlidte kirker, Domkirken og Korskirken, å 

utbetale ham resterende lønn. Men kirkenes «inspecteurer og Patroner» 

var mer liberale og ga ordre til å betale hans tilgodehavende 

og dessuten lønn videre fremover etter den tidligere norm: 42 rdl. 

årlig for Domkirken og 28 for Korskirken. Hafuerstad kom seg 

imidlertid ikke på fote igjen, og da han døde i 1709 ble boet oppgjort 

med underskudd. 

Nicolai Rienau, antagelig fra Lubeck, ble gift i Bergen 1725 og 

begravet to år etter. 

Frantz Gil/es var urmaker ved byens kirker, en stilling som Hafuerstad 

hadde hatt før ham. Han døde 1728 eller året etter. 

BERGEN 321 

Ingen av de siste 6 urmakere nevnes i borgerboken. Derimot innskrives 

4 mestre i løpet av 6 år fra og med 1729. Sannsynligvis har 

noen av dem praktisert en tid før magistraten fikk dem bokført. 

Den første av dem, Hans Peter Cochum (Cokims) , 1 fikk borgerskap 

i 1729. Han var fra kurfyrstendømmet Trier i Rhinprovinsen. 

Cochurn «blev ved Inspecteurernes Resolution udj Aaret 1729 antaget 

at have Obagt med Kirchernes Uhrværcker». Da han korn opp 

i årene og synet begynte å svikte ham, ansatte byens borgermester 

og råd i 1750 Sigvart Mathiesen Schiøts i stillingen «dog ud en 

nogen Løn og Betaling derfor at nyde, forinden Hand virckelig efter 

Cochums død Tienesten tiltræden>. Men da saken ble innsendt til 

godkjennelse fant kongen «at med denne Confirmation kunne beroe, 

indtil bemeldte Cochums Dødsfald existerede». Cochum opprettet 

da en skriftlig overenskomst med Schiøts og innsendte i 1752 

en ansøkning til borgermester og råd. Der heter det bl.a.: «Kræfternes 

Aftagelse og Svaghedens Tilvoxelse er det som har forvoldet, at 

jeg haver opdraget Sr. Schiøts paa mine Vegne at forrette min Vices 

ved forbemelte Uhrer imod at hand Aarlig oppebærer min Løn af 

Kors Kiercken = 30 Rixdl. og deraf udbetaler til min Formands Enke 

5 Rdl. .. men jeg derimod, og saa lenge jeg lever, nyder de 60 Rdl. af 

Dom-Kircken og Nye-Kircken til mit Levnets Subsistence, Hvilcket 

alt ieg vil haabe finder Gunstig Biefald. AIIerhelst nu da min 

Alderdom og Svaghed tvinger mig at søge Legemets og Siæls Pleie 

for mig og Gamle Hustrue paa saadant Sted udj Hans Mayest. Riger 

og Lande, som kand være tienligt, og hvor vore udmattede gamle 

Legemer kand nyede noget til hielp for Legemets Underholdning. 

Mine tancker er, om Gud saa vil, at søge mit Refugium til Helsingøers 

Kloster, for der at blive indlemmede og hendrage dend øvrige 

Tiid af vore Levedage ... » 

I et bilag til ansøkningen forpliktet Schiøts seg til «at forsyne denne 

Stads 3de Hovedkirckers Uhre med Optrækning Morgen og 

Aften og hellers paasee at de, saavidt mueligt er, holdes udi sin 

riktige Gang». For reparasjoner skulle han ha særskilt betaling. 

Byens myndigheter anbefalte den foreslåtte ordning og i 1753 ga 

kongen sin appro basjon. 

Lorentz Jensen fra København fikk borgerskap i 1733. 

Sigvart Mathiesen Schiøts (Schutz) sees å være innskrevet som bor 

, Norske Indlæg 1753.

322 BERGE N 

ger i 1734. Han var fra Grinde i Jylland. I følge en dødsanmeldelse i 

«Adresseeontoirets Efterretninger» var han født 1707 og døde i 

1784. 

Smedelaugets protokoll beretter at Sigvart Mathiesen Sehiøts den 

13. mars 1738 «efter idag paa Raadstuen for Magistraten at have 

anviist sit Mester Styeke, hvilcket ved Efftersyn befandtes Dygtig 

og Forsvarlig forfærdiget, udj Smede Laugs Oldermanden Sr. Hans 

Peter Bergs Huus i Overværeise af Hr. Raadmand Storm paa Magistratens 

Veigne, bemeldte Oldermand sampt hans Bisiddere med 

flere af dette Laugs velfornemme Mestere, er til Mester Uhrmager 

udi Lauget indskreven, effter at hand forhen for een Tiid siden 

haver vundet sit Borgerskab». Sehiøts nevnes ofte i laugsboken. Fra 

1750 til 1755 sto han som oldermann, skjønt han på den tid var 

eneste urmaker i lauget. Gjennom en årrekke hadde han tilsynet 

med kirkeurene i byen, selv leverte han et nytt seierverk til Korskirken. 

Sehiøts er den første i Bergen som har drevet produksjon av ur i 

større omfang. Både i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø finnes 

Fig. 127. Skive fra gulvur av Sigvart 

Mathiesen Schiøts, Bergen, 1707- 

1784. 

BERGEN 323 

8-dagers gulvur fra hans verksted. Han har også laget et par verk 

med månedsgang. Et årsur med 28 kg's lodder står på Alvøy ved 

Bergen. Der har det hørt hjemme i flere generasjoner. Sehiøts' ur 

bærer messingskiver i dansk-engelsk stil og er ofte utstyrt med en 

bevegelig figur i skivens overdel. (Fig. 127.) Vestlandske Kunstindustrimuseum 

har et vakkert gull-lommeur som bærer hans navn 

på skiven og i verket. To av Sehiøts' sønner ble urmakere. 

11735 ble franskmannen Jean Nicolas Monelair innskrevet i borgerboken. 

Protokollføreren har kalt ham Jan Nicolay Munehler. - 

Senere ga Monclair opp håndverket og drev gjestgiverstedet «Morianen». 

I 1722 ble han begravet ved Nykirken, 64 år gammel. Han 

var gift med Anna Hardt. Slekten fortsatte i Bergen og i 1898 tok 

atter en urmaker ved navn Jean Monclair borgerskap der. 

Peter Frantzen Gilles , sønn av Frantz Gilles som før er omtalt, gikk 

i lære hos Sigvart Sehiøts. I 1754 meldte han seg til mesterprøven. 

Han opplyste at hans læretid var utløpt i 1744 og at han siden hadde 

arbeidet og vært på vandring. Oldermannen, hans tidligere mester 

slo seg vrang, men de andre laugsmestre tok parti for Gilles og 

amtspatronen deeiderte: «Da Peter Frantzen Gilles deklarerer at 

have reist på Professionen efter at hans Lære Aar var ude, først til 

Kjøbenhavn og siden til London, saa og at have været i Condition 

hos Sr. Sehiøts 3 gange før og imellem Reiserne, bifaldes at han ikke 

kan nægtes at vorde Mester, naar han først har arbeidet paa sit 

Mesteraar og gi ort sit Mesterstøeke. Men da nu Oldermanden for 

Smedelauget, som eeniste Uhrmager Mester i Amtet, viiser sig at 

være bemeldte Gilles hinderlig derudi, kan han ieke paa Mester Aar 

sidde hos ham; men naar Amtet vil lade sig bequemme, at han 

isteden for at sidde Mester Aar giver til Amtets fattige 24 Rdl. , 

forbliver det derved og han lades frit at arbeide paa sit Mesterstøeke. 

» Han fikk 12 måneder til dette arbeid. 

Et halvt år senere mottok Gilles kgl. bevilling som urmaker. Derved 

slapp han å ta mesterprøven. I borgerboken er han ikke å finne. 

Gift 1762 med Elen Christensdatter. 

Johan Hillefe/t kom til byen før midten av århundret. Han var 

utlending og teologisk student. I Bergen skaffet han seg underhold 

ved å undervise i latin og vikariere for prestene nå og da. Blant 

småfolk samlet han om seg en del tilhengere til en religiøs bevegelse 

som hadde et preg av pietisme og særlig la vekt på å gjennomføre

324 BERGEN 

enkelhet i klededrakt og levesett - noe som stemte lite med tidsånden. 

Hillefelts forkynnelse brakte ham snart i vanskeligheter. En 

søndag i 1749 da han vikarierte i Nykirken, opptrådte han på 

prekestolen uten parykk og med kortklippet hår. Dette ble ansett 

som skandaløst og vakte alminnelig forargelse. Med vikariatet var 

det selvsagt slutt fra den dag. Men verre ble det senere da han ga seg 

til å kritisere presteskapet. Nå ble han tatt under så alvorlig behandling 

at han måtte forlate byen i 1752 og reiste til Nordland. 

Året etter kom han tilbake og viste siden større varsomhet. Hans 

samtidige, borgermester Meyer, som har skildret de kirkelige forhold 

i Bergen, ofrer mange forargete ord på Hillefelt og hans folk, 

men innrømmer at sektens medlemmer var stillferdige og pyntelige 

borgere og at lederen arbeidet uten egoistiske motiver. - Hillefelt 

hadde forlengst gitt opp å dosere latin, «men da han forstod sig paa 

Uhrmager-Professionen fik han kongelig Tilladeise til at ernære sig 

derved», forteller Meyer. Av andre kilder fremgår det at bevillingen 

ble meddelt i 1759. Etter den tid er det stille både om ham og 

menigheten. 

Leonhard Hess d.e. var sønn av personalkapellan i Sund Nicolay 

Mauritzen Hess fra Bergen og Marie Køpke. København urmakerlaugs 

protokoll meddeler at han ble innskrevet i lære hos mester 

Jacob Lincke 1. j.anuar 1744 og utskrevet ved svenneprøven 7 år 

etter. Siden arbeidet han 7 år som svenn, først i København, så i 

Stavanger hvor han tok borgerskap i 1757. Det følgende år ble han, 

som det fremgår aven skrivelse fra lauget i København, «forsaavidt 

incorporerit her i Lauget, som er det eeniste Uhrmager Laug i 

Kongens Riiger og Lande: at hans Lære Drenge blive her i Lauget 

ind- og udskrevne, naar De ere dygtige til at giøre et Svendestykke, 

paa det at De allestæde kand faae Condition uden at have nødig at 

gi ve sig i Forbund eller lære paa Nye igien paa de Stæder, hvor der 

er Uhrmager Laug, allerhelst udenlands, hvor vi tidt har maattet 

erfahre den haanlige Krænkelse, at Danske udlærte paa andre Stæder 

her i Riget og i Norge, hvor ingen Uhrmager Laug er, omenskiønt 

De vare habile nok, maatte gaae i Forbundt igjen for at faae 

Arbeide ... ». For denne bevilling beregnet det danske laug seg 30 

rdl. ved opptagelsen og siden 1 rdl. i kvartalspenger. I 1761 søkte 

Hess borgerskap i Bergen og fremla mesterattesten fra lauget i 

København. Han fikk sitt borgerbrev uten innvending. 

BERG EN 325 

Det finnes atskillige gulvklokker etter ham. Noen av de eldste 

bærer stedsbetegnelsen «Stavanger». Urene har solide, litt grove 

verk, stundom innrettet med slagskive. De yngre er gjerne finere 

utført, har rekkeslag og ikke sjelden en bevegelig figur i overstykket. 

Det kan ofte være vanskelig å skjelne mellom hans senere verk 

og de som er utført av hans etterfølgere med samme navn. 

Hess døde i 1808, 82 år gammel, hans hustru Anna Schrøder i 

1812. Forretningen ble fortsatt av hans sønn og sønnesønn. 

Tulai Sigvardsen Schiøts, sønn av Sigvart Mathiesen Schiøts døde i 

1770. Han betegnes i dødsannonsen uttrykkelig som urmakermester, 

mennevnes ikke i borgerboken. 

Mathias Schiøts , bror av foregående, meldte seg til mesterprøve i 

1767. Fire av laugsmestrene protesterte imidlertid mot ansøkningen 

og sendte klage til overøvrigheten Stiftamtmannen overlot 

saken til laugets avgjørelse. Klagen gikk ut på at Schiøts hele sin 

svennetid hadde forsømt å betale tidepenge (kontingent) og å delta 

i svennenes møter. Videre hadde han unnlatt å melde seg til lauget 

for å sitte mesteråret og gjøre prøvestykket. Det første ledd i anklagen 

ble ordnet ved en innbetaling til svennekassen. Verre var det 

med det neste anklagepunkt, men også her viste majoriteten av 

mestrene seg velvillig, som tilfelle gjerne var når det gjaldt en 

mestersønn. Det ble opplyst at ansøkeren hadde sittet mesteråret 

hos faren og siden utført sitt prøvestykke på dennes verksted. 

Dessuten hadde han passet kirkeur under farens fravær i København. 

Lauget ga ansøkeren en mild skrape og vedtok følgende: 

«Iche desmindre, da det nu saaledes er skeed og det ickun vilde 

geraade ham til meere U dmattelse, saavel i Henseende til Tiidssom 

Penge Spilde, om Mæster Støcket aldeles icke til det Brug 

skulde ansees og ham paalægges et nyt at forfærdige for denne 

Formalitet eller Forseelse. Saa i Betragtning heraf ... skiønnes for 

billigt: At det av Uhrmagersvend Schiøts forfærdigede Støcke bør 

som et Mæster Støcke ved børligen representeres og foreviises» . En 

måneds tid deretter «ble Mathias Schiøts Mæster paa sit Mæster 

Støcke». 

Noen av hans arbeider kjennes. De vitner fordelaktig om hans 

kyndighet i faget. 

Ole Olsen Møl/er var født i Bergen i 1739 og døde i 1794. I hans 

ansøkning til kongen i 1768 heter det bl.a.: «Efterat ieg i 7 aars Tiid

326 BERG EN 

havde staaet i Lære hos Leonhard Hess, Borger her af Staden og 

Mester i det Kiøbenhavnske Uhrmagerlaug, er ieg af ham antagen 

som Svend og for Svend indskreven ved berørte Uhrmagerlaug. Da 

ieg derefter havde arbeidet i andre 7 Aar er ieg den 7de Octobris 

1768 antagen som Mæster i det Kiøbenhavnske Uhrmager Lav». 

Han søker nå om å få borgerskap uten å avlegge mesterprøve og 

henviser til at Leonhard Hess hadde fått borgerskap i Bergen på 

grunnlag av sitt laugsbrev fra København. 

Men det gikk ikke så lett. Riktignok ga magistraten ham sin anbefaling, 

men stiftamtmannen gjorde vanskeligheter: Han henviste 

til forordningen av 1682 om Svende og Drenge ifølge hvilken ingen 

måtte befatte seg med urmakerarbeid før han hadde gjort sitt mesterstykke 

og var eksaminert av 2 mestre, «hvilket ikke hverken af 

Leonhard Hess eller Ole Møller er præsteret. Mesterstøcke haver 

ingen av dem giort, og Eksaminerede inden Lauget ere de ikke 

Fig. 128. Gulvur av Ole Olsen 

Møller, Bergen, 1739 -1794. 

(Vestl andske Knus tindustrimuseum.) 

BERGEN 327 

heller ... Indstillende derfor Allerunderdanigst til Deres Mayestæts 

eget Allernaadigste Velbehag, om ikke Leonhard Hess burde 

paalegges at lade sig i Smedelauget indskrive: Giøre sit Mesterstøcke, 

lade sig examinere og erlegge hvad paabudt er, førend hand 

som Mester-Uhrmager kand ansees paa Liige Maade som de her 

værende 2de Mester-Uhrmagere Sigvart Schiøts og Mathias Schiøts 

have præsteret». 

Oldermannen for urmakerlauget i København (Hess hadde gått i 

lære hos ham), tok skarpt til gjenrneie. Hans brev slutter med 

følgende ripost: «Da Mathias Schiøts og hans søn mærkede, at Ole 

Olsen vilde etablere sig i Bergen, saa fandt bemeldte Fader og Søn 

for godt at give sig udj Smedelauget. De vare ogsaa Mestere for at 

giøre bemeldte Ole Olsen Møller det tungt og besverlig, hvortil 

Stifts-Amtmandens Fuldmægtig, som er een fortrolig Ven og Monfrere 

af dem, er dem behielpelig». - Resultatet ble at Møller fikk sitt 

borgerskap i 1769 uten å avlegge mesterprøve. 

Ole Møller har levert flere klokker enn noen annen bergensrnester. 

Gulvur med hans signatur finnes i kyststrøkene fra Hardanger 

langt opp til Nordland. Noen har forvillet seg til Østlandet. Urene 

er gode og dyktig utført, men byr ikke på konstruksjoner utover det 

alminnelige. Utstyret er vakkert. Enkelte av tallskive ne er hjemført 

fra København, de er ofte utstyrt med et skip som beveges av 

pendelen. (Fig. 128.) 

I den følgende tid har ikke få bergensere arbeidet i den danske 

hovedstad og gjort sitt prøvestykke der, hvoretter de er innskrevet 

som mestre i urmakerlauget i København. Det ser endog ut til at 

flere er blitt mestre uten prøve. Lauget der opptok nødig fremmede 

som ville praktisere i byen, men var ganske liberalt når det gjaldt 

personer som skulle drive håndverket annetsteds og ville betale 

kontingenten i København. 

Christopher Løsch fra Bergen ble innskrevet i Bergens borgerbok i 

1783. Han fremla «Uhrmager Amtets Attest i København samt 

Magistratens sammesteds paa at have forfærdiget og anviist sit 

Mæster-Støcke, datert 15 april 1782». Et vakkert og dyktig utført 

gulvur bærer hans signatur. Skivens overdel er utstyrt med en 

bevegelig figur som forestiller et seilende skip. - Løsch var gift med 

Susanna Hess, datter av Leonhard Hess d.e.

328 BERG EN 

Leonhard Hess d. y. tok mesterprøven i København i 1785, reiste så 

hjem til Bergen hvor han gikk inn i farens forretning som han 

senere overtok. Han døde i 1808, samme år som faren. 

Christian Vilhelm Meyer ble i 1792 opptatt i Københavns urmakerlaug 

som utenbys mester. Danske dokumenter opplyser samtidig at 

han er gift med Christopher Løschs enke. I Bergen drev han forretningen 

etter Løsch til sin død, ca. 1796. Hans navn finnes ikke i 

borgerboken. 

Niels Petersen Buchholst fra Horsens fikk borgerbrev i Bergen i 

1795. «Anviiste et Lære-Brev, datteret Horsens 12 Januatj 1795 og 

underskrevet av samtlige Laugsmæstere der paa Stædet tilligemed 

Hr. Raadmand Kruuse». 

Peder Leganger Knoph (Knoff) fra Jelsa i Stavanger amt tok borgerskap 

i 1792 som kjøpmann og krambodhandler i Bergen, men 

nevnes i kirkebøkene som urmaker og var utdannet i faget. I 1819 da 

urmakerne ville gjeninntre i smede lauget, meldte også Knoph seg. 

Imidlertid hadde han ikke sitt mesterbrev for hånden og det ser 

ikke ut til at han har funnet det igjen senere for laugsprotokollen har 

intet mer å berette om ham. Men han har visstnok praktisert i faget 

og dette har lauget etter omstendighetene tolerert. Han døde i 1839. 

Hans Knoph, bror av Peder, tok borgerskap som urmaker i 1796. 

Han døde året etter. 

Peter Albertsen ' Steen, født ca. 1768, løste borgerbrev i 1797 og 

døde i 1808. 

Andreas Lange ble ved missive av 1798 meddelt «Bevilling at maa 

reparere Uhre». 

Peter Wullf er identisk med Peter Hansen Wolff som i 1808 ble 

innskrevet blant utenbys mestre ved Københavner-lauget. Året 

etter fikk han borgerskap i Bergen. Urmakeriet har ikke brakt ham 

noen velstand, for i 1810 averterer skifteforvalteren: «Den undvigte 

Uhrmager Petter W ullf saavel som hans Debi - og Creditorer indkaldes 

herved til at melde sig innen 12 U gen>. 

Mathias Blessing, født ca. 1778, var fra «Schwarzwald udi 

Schweitz». Han foreviste sitt mesterstykke for Bergens Magistrat i 

1810, fikk borgerbrev det følgende år og var oldermann i lauget 

1830-32. Hans sønn Michael Blessing ble mester i 1843. 

Det bør nevnes at en mann av samme etternavn og visstnok også 

av samme slekt, har spilt en betydelig rolle i Schwarzwalds ur- 

BERGEN 329 

industri, nemlig Martin Blessing, født 1774, død 1847. Han hadde 

internasjonalt ry for sine automatiske musikkverk og orkestrioner. 

Bernt Henrich Jacobsen Danielsen fikk i 1810 mesterbrev ved lauget 

i København som utenbys mester. Han løste borgerbrev i Bergen i 

1811. Det fremgår at Danielsen var en energisk og interessert foreningsmann 

og en ypperlig organisator. Han var blant dem som i 

1819 fikk lauget gjenopprettet. Som oldermann fra 1824 til 1826 drev 

han med kraft jakt på «bønhasen> og fuske re ogvar heller ikke redd 

for å la sine kolleger i lauget mulktere når de forsømte møtene eller 

kom for sent. 

Bernt Danielsen døde i 1864. Han var gift med Catharine Holberg 

Ibsen, død 1839. Deres sønn Daniel Cornelius Danielsen født 1815, 

død 1894, var overlege i Bergen og kjent som grunnlegger av den 

moderne lepra-forskning. 

Lars Jacob Danielsen var bror av Bernt og ble som denne innskrevet 

ved lauget i København før han fikk borgerskap i Bergen. Gift 

med PetroneIle Thu. I 1842-45 var han oldermann. Noen stor forretning 

har nok Lars Danielsen ikke hatt, for i 1836 fikk han kgl. 

bevilling til å drive høkerhandel ved siden av. 

I Laugsdokumentene nevnes brødrene ofte. De deltar flittig i forhandlingene 

og stemmer trolig sammen ved voteringene. Det er 

kanskje et snev av malise i laugspatronens protokollasjon når han 

undertiden nevner dem som «begge Danielserne» . 

Geert Logemann ble 3. mai 1818 stevnet av urmaker Bernt Danielsen 

m.fl. for ulovlig næringsdrift. Klagerne frafalt imidlertid saken 

«paa Grund af en av ham forevist «Frimæster-bevilling». 

Haldor Nielsen Qvarme var født på Voss ca. 1786. Der drev han 

en tid med urmakeri og annet metallarbeid. Siden flyttet han sin 

virksomhet til Bergen. Der kom han snart ut for Smede- og urmakerlauget. 

Etter anmeldelse av den nidkjære Bernt Danielsen og 

andre, ble han i 1818 dømt av politiretten for ulovlig næringsdrift. 

Qvarme ville imidlertid ikke oppgi sitt håndverk. Han fulgte den 

fornuftige vei å ordne seg med myndighetene. Disse behandlet 

ham da også pent. Allerede neste år fikk han borgerskap som 

frirnester. Deretter gjorde han sitt mesterstykke på regulært vis og 

ble i 1821 høytidelig opptatt i lauget. Han kom siden titt og ofte til 

møtene, men deltok sjelden i forhandlingene. Mest kjent er han 

som klokke støp er (se under Voss).

330 BER GE N 

En av hans sønner, Odin Qvarme, født i Bergen 1819, tok borgerskap 

i Trondheim i 1843 som urmakermester, men oppsa borgerskapet 

noen år senere. 

Leonhard Hess, den tredje urmaker av dette navn, var født 1789 og 

døde i 1867. Han gikk i lære på verkstedet i Bergen og søkte siden til 

København under sine vandringsår. Etter farens død fortsatte han 

forretningen i sin mors navn som mestersvenn. Først i 1820 «begiærede 

han at forfærdige sit Mesterstøcke, tillige attraaende at udføre 

Fig . 129. Veggur med loddet 

utenfor kassen, av Leonhard 

Hes5, Bergen, 1789-1867. 

(Vestlandske Kun stindustrimuseum 

.) 

BERGEN 331 

Arbeidet i sin Moders, Madame Hesses Huus, hvilket av Laugets 

Mestere blev antaget paa Grund af at intet Locale hos Mestere af den 

Profession var ledig». Hans arbeid ble fremlagt og godkjent det 

følgende år, hvoretter den nye mester ga 3 spd. til laugets fattige og 

løste sitt borgerbrev. Han ble oldermann i 1835. 

I Vestlandske Kunstindustrimuseum finnes et veggur av ham 

(Fig. 129) innrettet med Grahams-gang. Verket som er meget fint 

utført, er bygget på den eiendommelige måte at loddet henger 

utenpå kassen, etter sigende fordi mesteren mente at loddets masse 

hadde en ugunstig innflytelse på urets gang. 

Hess var en dyktig og vel anskrevet håndverker. Han var medlem 

av kommunestyret i en lang rekke år. 

Om de følgende mestre med borgerskap fra laugstiden henvises 

til oppgavene i oversiktstabellen (side 334-35). Men enkelte av dem 

bør likevel nevnes særskilt: 

Christian Rasmus Marcus Høegh, født i København i 1809, arbeidet 

en tid i Stavanger som svenn, gjorde sitt mesterstykke i Bergen 

og fikk borgerskap der i 1836. 11854 ble han oldermann i lauget. På 

den tid fantes det ingen som drev fast tannlegepraksis i byen. 

Høegh som var en hendig mann og vant til å håndtere finere 

verktøy, så her en sjanse som burde benyttes. Han reiste til København 

og gikk et par måneder som elev hos en tannlege. Etter så å ha 

avlagt en prøve for stadsfysikus i Bergen dr. Danielsen fikk han i 

1855 kongelig bevilling til å utøve tannlegevirksomhet. l 

Carl Fritz Høegh, sønn av sistnevnte, løste borgerbrev som urmaker 

men forlot faget kort etter og tok tannlegeeksamen i 1865. Siden 

praktiserte han som tannlege i Bergen til 1890. 

Ludvig ]ersin , født 1819, død 1908, var sønn av sogneprest Andreas 

UndalJersin på Os. Han lærte urmakerfaget i Bergen, arbeidet 

i Dresden og Wien i sine vandringsår og løste borgerbrev i Bergen i 

1850 hvor han begynte egen forretning. Jersin var en dyktig og 

anerkjent fagmann. I 1870-årene åpnet han en furniturforretning 

som lenge ble den eneste i byen. 

Georg Lars P. Steenberg var fra Visby på Gotland. Han fikk borger- 

1 Bevillingen ga ansøkeren tillatelse til «I Bergen at reengjøre, udlylde og udtrække 

Tænder under Betingelse av, at han staar under Kontrol af Stadsfysicus He iberg, der har 

at paase, at hverken de Midler, der anvendes til Tændemes Reengjørelse eller det Materiale, 

hvora! kunstige Tænder forarbeides eller hvormed de indsættes, eller Maaden, hvorpaa 

dette skjer, kan have skadelig indflydelse paa Helbreden»,

Navn 

Cornelius Hollænder 

Phillips, Johan 

Ambrosius Uhrmager 

Gude, Nicolaus 

Niels Uhrmager 

Hafuerstad, Hans Engebretzen 

= Hans Uhrmager 

URMAKERE I BERGEN 

til utgangen av laugsticlen (1869) 

Fra Borgers kap Anmerkninger 

Holland Ved. Domk. ca. 1555. D. 1566. 

Weinbach 163025/ 2 

Nevnes 1635-45. 

Ditmar- F. 1624. D. 1696. l Bergen fra 

schen 1668. 

Nevnes 1681. 

Nevnes 1698. D. 1709. 

Rienau, Nicolai Liibeck D . 1727. 

Gilles, Frants = Frantz 

Uhrmager 

Cochum (Cokims), Hans Peter 

Jensen , Lorentz 

Schiøts, Sigvart Mathiesen = 

Schlitz, Sivert Mathiesen 

Monclair, Jean Nicolas = 

Munchler, Jan Nicolay 

GilIes, Peter Fransen (Frantzen) 

Hillefelt, Johan 

*Hess, Leonhard 

Schiøts, Tulai Sigvardsen 

Schiøts, Mathias 

*Møller, Ole Olsen 

Løsch , Chris topher. 

M est.stk. Kbh. 

H ess, Leonhard jr. 

M est. s tk. Kbh. 

*Meyer, Chr. Vilhelm 

Buchhols t, Niels Petersen 

Knoph , Peder Leganger 

Knoph, H ans 

Steen, Peter Albertsen 

Lange, Andreas 

'Wullf, Peter (Wolff. P. 

Hansen) 

Blessing, Mathias 

*Danielsen, Bernt H . Jacobsen 

*Danielsen, Lars Jacob 

Logemann, Geert. (Frirnester) 

Qvarme, Haldor Nielsen 

(Frimester 1819) 

Hess, Leonhard 

Trier 

Kbh. 

Jylland 

Frankr. 

Bergen 

Suncli 

Hordal. 

Bergen 

Bergen 

Bergen 

Bergen 

Bergen 

Bergen 

Horsens 

Jelsa i 

Rogaland 

Jelsa i 

Rogaland 

Bergen 

Sverige 

Bergen 

Schwarz 

Wald 

Bergen 

Bergen 

Bergen (1) 

Voss 

Bergen 

17292/8 

173315110 

17345/ 8 

17357/7 

176114/5 

176716/7 

176912/9 

178318/ 2 

17956/8 

179623/ 8 

179714/ 3 

180620/2 

18116/6 

1811 25/6 

181528/11 

182118/12 

182130/10 

Nevnes 1719 m.m. D. 1728 el. 29 . 

Borgersk. oppsagt 1752. 

F. 1707. D . 1784. Old. 1750-55. 

F. ca. 1708. D. 1772. 

Bevilling 1754. 

Bevilling 1759. 

F. ca. 1726. D. 1808. 

F. 1737. D. 1770. 

F. ca. 1739. D. 1794. 

Dod for 1792. 

F.ca . 1758. IJ. 1808. 

D. ca. 1796. 

F. 1672. D. 1839. 

F. ca. 1772. D. 1797. 

F. ca . 1768. D. 1808. 

Bevill. til reparasjoner 1778. 

Old. 1830-32. 

Old. 1824-26. D. 1864. 

Old. 1842-45. 

Nevnes 1818. 

F. ca. 1786. D. etter 1840. 

F. 1789. D. 1867. Old. 1835. 

Navn Fra 

Olsen, Ole (O. O. Njos) 

(Fri mester 1831) Sogn 

Larsen, Bernt Grønning. Frim . Bergen 

Høegh, Christian Ras mus Kbh . 

Marcus 

Nilsen, Thor = Bjørnstad, Bergen 

Thore Nilsen 

Blessing, Michael Bergen 

Haugland, Christian Hansen Sogn 

Nilsen, Martinius Hedmark 

Jersin, Ludvig O s 

Olsen, Christian Eivindvik 

Hansen, Hans Christian Bergen 

Kieding, Conrad P. Rosentræder Bergen 

Steenberg, Georg Lars Petter Visby 

Iversen, Iver Bergen 

Lassen, Tørris Lærd.øren 

Høegh, Carl Fritz Bergen 

BERGEN 335 

Borgerskap Anmerkninger 

183410/ 2 

18321/11 

18363/ 11 

18428/11 

18434/4 

18463/1 

18481/9 

185023/ 4 

185418/4 

185525/ 9 

18562/9 

185721/ 4 

185715/ 9 

185713/ 11 

186324/11 

Old. 1850. 

D. 1868,55 år. 

F. 1809. D . 1886. Old. 1854. 

TannL 1855. 

Old. 1859 

Old. 1866 

0.1851. Forretn. forts. av 

G. L. P. Steenberg 

Borgers k. oppsagt 1866 

F. 1819. D. 1908. 

F. 1825. D. 1901 

F. 1829. D . 1896 

F. 1825. D . 1889. 

F. 1835. Frafl. 1890. Tannlege 

fra 1865. 

Forkortelser m .m . : F. = født. D . = død. En stjerne ved navnet betyr at urmakeren er opptatt 

i Københavns urmakerlaug som utenbys mester.

HORDALAND FYLKE 

Ned gjennom tidene har den alt overveiende trafikk fra fylket gått 

til Bergen. Ved sommers tid kunne man nok ta seg frem til østlandet 

med kløv over fjellet fra Hardanger eller følge ruten over Voss og 

Lærdal. Men alt i alt veiet dette ikke s tort mot forbindelsen sjøverts 

til byen. Hordaland har da også i fremtredende grad sognet til 

Bergen både i verdslig og geistlig henseende. 

Som tidligere nevnt var det i eldre tid ytterst sjelden at kirkene på 

landsbygden hadde seierverk. Det er derfor interessant å konstatere 

at iallfall to av kirkene i Hordaland har hatt tårnur (Fana og Os). 

Solskiver og timeglass til offentlig eller kirkelig bruk har vært å 

finne på enkelte steder i fylket. Da den gamle prestegård i Ulvik ble 

brutt ned i 1924, fant man oppe på loftet en stor vertikal solskive av 

tre. Den ser ut til å være fra 1700-årene. Antagelig har den vært 

festet til prestegårdsveggen på et sted hvor den var synlig for 

kirkealmuen, hvis den da ikke har hatt sin plass på Ulviks gamle 

kirke som ble revet i 18S9. 

Klostrene har ' sikkert også hatt sine tid målere her som annetsteds. 

Mellom ruinene av Augustinerklosteret på Halsnøy er det en 

plass som ennå bærer navnet «Solskiven». I skråningen mot 

sydvest nord for hovedbygningen, har kanskje sol uret i sin tid 

stått. 

Ingen av de kjente privatur fra fylket er eldre enn fra annen del av 

1600-årene. Blant de eldste finner man et par eksemplarer som nå 

står i Historisk Museum, Universitetet i Bergen og Vestlandske 

Kunstindustrimuseum. Omkring i bygdene finnes ennå ikke så få 

utenlandske klokker fra tiden omkring midten av 1700-tallet til noe 

etter 1800. En del norske byur treffer man også på, således av 

Nøttestad (Chra.), Kjær (Larvik), Olle Møller (Bergen) m.fl. De her 

nevnte gulvur stammer mest fra embetsmannshus, men også fra 

handelssteder eller storgårder hvor familier med tilknytning til 

byen har holdt til. 

HORDALAND FYLK E 337 

Hos bygdenes egne folk var ur sjeldne de fleste steder gjennom 

hele 1700-tallet og i mange distrikter vedble det å være sparsomt 

med slike innretninger i lange tider fremover. Men her kunne det 

variere meget bygdene i mellom så forskjellige som vilkårene var 

omkring i fylket. Ute i øygaren på Fjell kom den første klokke til 

Landro-egnen i 18S0-årene mens lommeurene ble noenlunde alminnelige 

betydelig senere. Men så fantes det også bygder hvor 

forholdene var langt rommeligere og hvor folk var tidlig ute med å 

skaffe seg klokker. Disse var da gjerne av tysk opprinnelse. Bornholme 

rur fantes også, særlig i Hardanger og Sunnhordland. Fra 

midten av 1800-årene ble det dessuten kjøpt atskillige amerikanske 

veggur. 

Bygdene har ikke selv drevet noen urproduksjon av betydning. I 

det hele sto hjemmeindustrien i fylket ikke særlig høyt for mennenes 

vedkommende og det var få som fremstillet saker av mere 

kunstferdig art. I ett prestegjeld (Voss) har forholdene ligget annerledes 

an og der ble det da også laget en del klokker. 

5 ol ur i privat eie har forekommet i flere av bygdene og et og annet 

finnes ennå. Således har Granvins museum en vakker solskive som 

før sto på kapteinsgården ved Eide. Skiven er av sten, viseren av 

kobber. 

I Fana kirke fantes i sin tid et av de eldste kirkeur som man kjenner 

til fra bygdene her i landet. Det er ikke utelukket at det kan 

skrive seg fra katolsk tid, men noe sikkert vet man ikke om dette. 

Kirken ligger 20 km fra Bergen i en fruktbar egn med lett adkomst 

også fra sjøsiden. Den er bygget omkring 1228 eller muligens enda 

tidligere. «Ecclesia sanctae crucis de Fane» sto høyt i anseelse og 

nød stor søkning som valfartssted. Gjennom middelalderen ble den 

en av de rikeste kirker på Vestlandet og samlet meget jordegods. 

Gaver strømmet inn fra dem som søkte hjelp ved kirkens undergjørende 

kors, blant annet fra høvedsmannen på Akershus. Etter reformasjonen 

lot kongen bortføre til Danmark alt som var av verdi i 

kirken, fra sølvkorset til blytekningen på taket. Mesteparten av 

jordegodset ble avhendet og kirkens økonomi derved sterkt svekket. 

Fra 1723 var kirken i privat eie inntil kommunen kjøpte den i 

1862. 

11644 slo lynet ned. Alt treverk brant og vestre gavl led stor skade. 

Det tok lang tid med restaureringen for det var smått om penger.

340 HORDALAND FYLKE 

håndverk av forskjellig slag: «Man treffer ikke alene alminnelige 

Håndverkere, men også utmerkede Tegnere, Signetstikkere, Urmakere, 

ja endog Orgelbyggere». 

I Voss prestegjeld er det lite å finne om urmakere, men to av dem 

kjenner vi iallfall: 

Helge Vetesbøen, født 1782, død 1857, bodde på en husmannsplass 

under Vete, vest for Bulken. Hele vinteren gjennom 

drev han jevnlig på med å lage klokker, åttedagers eller med døgns 

gang. Noen hadde jernskiver, andre dekorerte treskiver av tysk 

opprinnelse. I krigsårene var han blant de utkommanderte soldater. 

Da han dro hjem hadde han en tung bør på ryggen, for i 

skreppen lå blant annet to kanonkuler av dem som svenskene 

hadde skutt inn over Fredriksten mens han sto i tjeneste der. 

Kulene brukte han til lodder på den første klokken han laget etter 

hjemkomsten. Uret står på Vete og kulene trekker verket den dag i 

dag. Et annet av hans ur står på Voss Folkemuseum. «Han kasta ein 

sylvspeciedalar i digelen so klokka skuIde få betre klang» står det på 

merkeseddelen. 

Ole Lerdal var sølvsmed og klokkemaker. Han arbeidet i 7 år i 

Hallingdal og drev der i begge fag. Senere dro han til Bergen hvor 

imidlertid hans ansøkning om borgerskap ble avslått. 

I Vossestrand har det vært flere klokkemakere, et par av dem var 

bosatt på gårdenHegland. Et gulv ur som ble laget der fulgte en av 

døtrene til Kvarme hvor hun ble gift i 1821. Det spilte ved timeslagene 

og i overstykket var det flere figurer som ble drevet av verket: 

en som slo på tromme, en annen som leiet en bjørn og flere som 

danset omkring. 

Ved siden av sin virksomhet som urmaker i Bergen drev Haldor 

Nielsen Qvarme med å støpe klokker til kirker på landsbygden (5. 

329). I et brev av 1831 til biskopen søkte han om «Hans høivelbaarne 

Høiværdigheds Rekommendation» til levering av kirkeklokker 

i stiftet og anfører at han til hovedkirken på Voss har støpt en 

klokke på 936 pund, en annen til Rosendal og ellers flere både i 

Bergens stift og Nordland. Storklokken på Voss bærer innskriften: 

H.N. Qvarme og N.D. Berge, 1828. Han arbeidet ofte sammen 

med Niels Berge som var knappestøper med borgerskap i Bergen. 

Peder Qvarme, født 1795, død 1833, var gårdbruker, men samti- 

HORDALAND FYLK E 341 

dig drev han med urmakeri, orgelbygging og annet. Han laget det 

første orgel til kirken på Vossevangen i 1827. Sønnen, Niels Qvarme 

født 1828, død 1902, skildres som en nevenyttig og kunnskapsrik 

mann med musikalske interesser. Han syslet ofte med urmakerarbeid 

og oppfinnelser av forskjellig slag. I 1890 leverte han et 

nytt og større orgel til Vossevangen kirke. 

Ellers kjennes ingen i fylket som kan betegnes som klokkemaker 

eller som har utmerket seg i urmakerfaget. Riktignok støter man 

her og der på et hjemmelaget ur, men arbeidet er som regel dilettantisk.

SOGN OG FJORDANE FYLKE 

SOGN 

Fra gammel tid gikk hovedtrafikken mellom Østlandet og Vestlandet 

over Lærdal. Ruten over Land og Valdres ble farbar for hest og 

vogn i 1793, adkomsten om Hallingdal først ca. 50 år senere. På 

Lærdalsøren var det 8-dages marked 1 hvert år i september måned. 

Der ble det omsatt mange slags varer fra fylket og Bergen, fra 

Østlandet og andre steder. 

Omkring i distriktet sto det dårlig til med kommunikasjonene. 

De fleste bygder manglet helt kjøreveier og førte en temmelig isolert 

tilværelse. Bare jektetrafikken til stiftstaden brakte nå og da bud fra 

større forhold. 

Kirkene i Sogn har aldri hatt noe ur. Men sine timeglass hadde de 

jo, som regelen var. Enkelte solskiver har også forekommet. På 

Vangsnes, der hvor landtungen stikker ut i det bredeste av fjorden, 

lå i sin tid en staVkirke. Like nedenfor kirketomten sto et solur. 

Stedet heter «Solskiven» den dag i dag. Leikanger kirke har hatt en 

solskive til slutten av 1800-tallet. 

Hos de fleste embetsmenn på handelsstedene og på en del storgårder 

fantes gjerne klokker, i hvert fall gjennom 1700-årene. Det var 

mest utenlandske, men en og annen kom også fra Bergen og noen 

fra Østlandet. Flere av dem er havnet i De Heibergske Samlinger på 

Amble. 2 Også solskiver var i bruk hos privatfolk. De Heibergske 

Samlinger har en liten portativ skive av elfenben (fig. 130) signert 

Hans Trøschel, Anno 1596 3 , likeså en messingskive fra 1700-tallet. 

Begge skiver er kommet fra Alvern blant saker etter oberst Hokk. 

, Amund Helland: Norges land og folk. N.S. 1. s. 573. 

2 Samlingene er istand brakt av godseier G. F. Heiberg på Amble. 11909 skjenket han dem 

til Historielaget for Sogn. 

3 Hans TrøscheI. f. 1540, død 1612, var instrumentmaker i Numberg. Han leverte særlig 

instrumenter av matematisk (astronomisk) art, deriblant solm. 

SOGN OG FJORDANE FYLKE 343 

En praktfull tinnskive fra skrivergården i Solvorn er neppe eldre 

enn 1850. Det var ikke mange klokker i bygdene blant folk flest før 

langt ute i 1800-årene. Forholdene var trange, levesettet ytterst 

nøysomt og det tok lang tid før bykulturen med sine økte behov 

trengte inn. 

Det var således liten grobunn for noen urmakerkunst i disse 

bygder. Klokker kunne menigmann klare seg foruten. Gårdsklokkene 

l fra embetsgårder, landhandlerier og større gårder langs fjorden 

kunne en jo høre på lang avstand når det ble ringt inn til 

måltidene. Dessuten kunne erfarne folk så noenlunde bestemme 

tiden etter solens, månens og stjernenes stilling. Og solstrekene 

som var skåret i vinduskarmen ga jo også grei beskjed (slike finnes 

det ennå mange av i Sogn, både på gårder og husmannsplasser). 

Først ved midten av 1800-tallet begynte det å bli mer alminnelig å 

ha klokker i huset. De ur som da kom i bruk var mest de billige tyske 

og svenske. Bare et og annet fra Toten og Hadeland fant veien over 

Lærdal. Heller ikke på den tid har sogningen hatt synderlig interesse 

for urmakeriet. Riktignok nevner tradisjonen et par klokkemakere, 

således en fra Melås som skulle være «ein heil meister» , men 

det har nok vært så som så med mesterskapet. Alt i alt kan det trygt 

fastslåes at ingen virkelig klokkemaker er fostret i Sogn. 

Torkel Leirmo i Luster drev med reparasjon av ur. Han var egentlig 

den første snekker i bygden og har levert mange vakre klokkekasser, 

stoler og fremskap. Han døde i 1890-årene. 

l Gårdsklokker ble innført senest i begynnelsen av 1700-tallet. Før den tid ble det blåst til 

måltidene med «tut», et kort trerør av form som en lur (G.F. Heiberg). Enkelte steder 

brukte man bukkehorn (bl.a. i Dunderlandsdalen og Nordland). 

Fig. 130. Portativ solskive av elfenben datert 1596. 

(Sogn Folkemuseum.)

NORDFJORD 

Nordfjords bygder har til stadighet stått i forbindelse med Bergen, 

ikke minst i seilski penes tid. østover gj ennom de indre strøk var 

det adkomst til Gudbrandsdalen og Trøndelagen. I flere prestegjeld 

har skogen og jorden gitt rommeligere vilkår enn de som rådet syd i 

fylket. Dette har hatt betydning for hjemmenes utstyr og for utviklingen 

av håndverk og husflid i enkelte distrikter. 

To av de eldste tid målere som er bevart i landet har hørt hjemme i 

Nordfjord, nemlig et bæreur fra 1586 og en solskive fra siste del av 

middelalderen. Begge deler finnes nå i Historisk museum, Universitetet 

i Bergen. Uret har museet fått fra Stryn, se s. 298 . 

Solskiven er kommet fra Selje, 1 et av de eldste steder for kristen 

kultus i Norge (fig . 131). Derlå Sunnivas kirke fra Olav Trygvessons 

tid og Albanus kloster som var bygget i lIDO-årene. Det første 

bispedømme for Vestlandet hadde sitt sete der. Klostret brant i 

1305, men ble bygget opp igjen og var fremdeles i funksjon i 1451. 

Hvor lenge bygningen ble stående vet man ikke, men tilsist må den 

ha vært ødelagt av brann. Under Fortidsforeningens utgravninger i 

1866 fant man det foran nevnte solur i det største av rommene. 

Skivens diameter er 25 cm. Sirkelen er inndelt i 2x12 like store 

intervaller. Tallene er gotiske minuskler. I sentralfeltet er innhugget 

en firbladet rosett. Viseren har stått vinkelrett på skiven som 

må ha ligget i en helling på ca. 28 grader mot horisontalen. Soluret 

er fra 1400-tallet, antagelig fra tiden omkring midten av århundret. 

Ned gjennom årene har det vært laget en del klokker i distriktet. 

I 1776 noteres som innkommet til Det Nyttige Selska b i Bergen 

«Eric Olsen Haugens Uhr av bemeldte Eric, en Bondekarl i Nordfjord 

forfærdiget, tilligemed alle de Instrumenter, som han har 

brugt til Uhret». I femårsberetningene for 1829-50 nevnes om håndverket 

i Nordfjord at det også finnes klokkemakere der. 2 Vi kjenner 

et par av dem: 

Den første og dyktigste, Erich Olsen Nord, var født i 1780 og døde i 

1858. Han var bosatt i Eid til 1814, senere i Davik. Faren var gårdbruker 

og «særs dugende som bygmeisten>. Erich Nord hadde betydelige 

evner, ikke minst i teknisk retning. Som unggutt arbeidet han 

, o. Krefling: Selje Kl osterruiner. Kr •. 1868. N. Ni co layse n: Ruineme på Selje. Kr •. 1892. 

2 (, Efterretninger fra Adresse-Contoiret i Bergen» 1776 no. 48 . 

SOGN OG FJORDAN E FY L KE 

Fig . 131. Riss av sol ur fra Selje kloster, Nordfjord. 

med urmakeri og drev som bøssesmed. Utkommandert i 1801 ble 

han satt i lære hos regimentsmeden i Bergen. Siden var han korpssmed 

i Nordfjord inntil 1814 og bestyrte verkstedene på Løken i Eid, 

i Osmundvåg, Seløy og Volda. En del av de forarbeidede våpen ble 

sendt til København, deriblant en sabel gjort av Nord som gave til 

kongen. I den anledning ble Nord utnevnt til dannebrogsmann. I 

1814 var han stortingsmann, medlem av forhandlingskomiteen 

samt av deputasjonen til Christian Frederik og til Stockholm. Han 

ble tilbudt Vasaordenen, men da han avslo denne fikk han i stedet 

kongens gullmedalje. 11833 var han atter på Stortinget. Både der og 

i Stockholm møtte han i nasjonaldrakt. 

Erich Nord næret en levende interesse for urmakeriet og arbeidet 

med klokker like opp til 70- årsalderen. Han leverte atskillige gulvur. 

To av hans siste ID-dagers gulv ur hadde 6 visere og ganske 

kompliserte verk. Noen av urene er vakkert utstyrt med støpte 

ornamenter, andre har runde hvite skiver. Et av de sistnevnte står i 

Nordfjord folkemuseum. Det skal også finnes et og annet lommeur 

med Nords signatur. 

Henrik Hansen Røst var gårdbruker på Røst i Eid fra 1813 til 1838. 

Han var en flink smed og har laget atskillige klokker hvorav flere 

finnes omkring i distriktet. 

Elling Larsen som eide gården Reme i Innvik fra 1838 til 1887, var 

kjent som reparatør av klokker og drev nok ikke nevneverdig med 

originalarbeider. Han hadde ord på seg for å være sjeldent 

kyndig i himmellegemenes vandringer. Det fortelles at han på 

klare vinternetter kunne dra ut i bare skjorten med lodd og snor 

for å finne riktig tid etter stjernenes gang.

MORE O G ROM SDA L FY LK E 

Fig. 132 . Sidene på hylleur avjem ca. 1630. (Romsdalsmuseet, Mol de .) 

Erik Olsen Bjerrneland, født 1806, var fra en husmannsplass under 

Bjermeland. I 1833 fikk han premie for jorddyrking fra Romsdals 

arnts landhusholdningsselskap og ble i den forbindelse omtalt 

som plassmann og urmaker. Samme år kjøpte han gården Stenødegård 

og tok navn etter den. Han skal ha laget mange klokker. 

Jens Larsen Eikn es - «Urmaker-Jens» levet i tiden 1832-82. Han var 

i urmakerlære i Bergen omkring 1853 og er omtalt som en dyktig 

håndverker. Han har laget gulvur og reparerte lommeur. I tillegg 

var han låsesmed og metallstøper. 

Rornsdalsrnuseet, Molde, savner ennå urmakerarbeider som påviselig 

stammer fra selve distriktet. Derimot har en del gamle klokker 

og klokkekasser funnet veien til museet gjennom Mjelvas samlinger 

på Åndalsnes. 1 Av særlig interesse kan nevnes et hylleur fra 

omkring 1630-årene. (Fig. 132,) Hjulverket og innretningen ellers er 

av jern og konstruksjonen den vanlige for bruksur på kontinentet 

på den tid. Det har snoropptrekk, timegang og slagverk. Svingarm- 

l Fabrikke ier Arne Mjelva, fød t 1847, død 1922, hadde etter hvert samlet et betydelig 

anta ll gamle kultursaker på Åndalsnes. Mesteparten ble ervervet av Ålesund Museum i 

1912, deri blan t fl ere gulvur. Resten gikk til Romsdalsmuseet i 1929-30. 

MØRE OG ROMSDA L FYLK E 351 

regulatoren er utbyttet med et pendelverk, antagelig omkring 1700, 

samtidig som en kvadratisk skive med tinnring har fått plass utenpå 

den opprinnelige. Urets sider er dekket av hengslete jerndører. 

På hver av disse sees billedet aven kavaler i statsdrakt fra 1620-30årene 

flott malt aven rutinert «skildrer». 

Videre finner man et hollandsk veggur fra 1640-årene. (Fig. 133,) 

Også dette er av jern og også her er reguleringen blitt ombygget. 

Uret har ikke slag men vekker. Frontveggen må være av senere 

datum, den er dekorert aven landsens maler etter eldre mønster, 

men resultatet er ikke særlig vellykket. 

Museet har et defekt urverk merket «Siver 0lstad» (Fig. 134 og 

135) og ett av Ammon Nielsen. Dette automat ur av 0lstad er utvilsomt 

identisk med det Ivar Kleiven har skildret etter samtaler med 

eldre folk i Lesja, uret med de 12 apostler (se s. 201) . 

Museet har også flere klokker av trøndersk type. Da de mangler 

signatur og spesielle kjennemerker lar det seg ikke avgjøre om de er 

innført fra Trøndelagen eller laget i Romsdals-distriktene etter trønderske 

modeller. 

Fig. 133 . Hollandsk veggur av jern fra 1640årene. 

(Romsdalsmuseet, Molde.)

MØRE OG ROMSDAL FYLKE 

Fig. 134. Skive fra gulvur med apostler, av SiverØlstad. Fig. 135. Urverket. (Romsdalsmu 

seet, Molde.) 

NORDMØRE 

Kirkeur er det ingen av. Derimot finnes en vertikal solskive på 

Tingvold gamle kirke hugget i en kvadersten innmuret i sydveggen 

ved inngangen mot fjorden. 

Flere av bygdene i disse distrikter har vært bra stillet i økonomisk 

henseende med lønnsomt jordbruk og betydelig skogdrift etter 

vestlandske forhold. Det var handelsplass på Surnadalsøra og 

Sunndalsøra og forholdsvis gode forbindelseslinjer mot øst og vest. 

Mange spor røper at distriktene har hatt berøring med utenbys 

MØRE OG ROMSDAL FYLKE 353 

kultur. Også atskillige kunstsaker av fremmed opprinnelse har 

vært å finne, således et og annet lanterne ur og enkelte engelske 

gulvur. Imidlertid må man vel regne med at noen av disse gjenstander 

kan være kommet inn med embetsmennene. 

Klokker av simplere sort ble solgt omkring i bygdene av reisende 

kramkarer. Den mest kjente av disse omkring 1800 var en surnadøl 

av gammel slekt, Ro m un dsta d- Lars eller Stri- Lars som han kaltes 

fra Skipenes til Stadt. Han kjøpte opp all den linvev som var til salgs 

i Surnadal og andre lindyrkende bygder for siden å selge den i 

kystdistriktene. Dessuten handlet han med andre manufakturvarer, 

både grove og fine og utenlandske urverk av forskjellig konstruksjon. 

Ved denne sin virksomhet samlet han en stor formue etter 

den tids målestokk. Edø-godset kjøpte han kontant, dessuten eiet 

han gården Solskjei på Tuster og Salen på Innlandet i Kristiansund. 

Husfliden i Nordmøre har gjennomgående stått høyt. Særlig i 

Surnas dalføre og strøkene der omkring fantes det dyktige smeder, 

snekkere og sølvsmeder, noen steder ble det bygget båter til salg. 

Tekstiler ble tilvirket i stort omfang til utførsel og ypperlige kniplingsarbeider 

kjennes fra flere bygder. Enkelte gårder har i fremtredende 

grad vært sete for kunstindustri. Blant dem kan nevnes 

Heggset i Surnadal hvor det ble forarbeidet brudekroner, sølvkrus 

og veggur. 

Man kan gå ut fra at klokkemakerkunsten har vært øvet på Nordmøre 

allerede i første halvdel av 1700-årene. Flere av de viktigste og 

driftigste strøk der har hatt vei østover til distrikter hvor klokkemakerkunsten 

sto høyt. Således førte en gammel og meget brukt landrute 

fra Stangvik gjennom Surnadal og Orkladalen til Trondheim. 

En sydligere går gjennom Sunndalen til Oppdal. Nordmøringen 

har nok lært meget av urmakerkunsten i Trøndelagen, men meget 

har de også tatt seg til på egen hånd. (Fig. 136.) 

Det ser ut til at de fleste klokkemakere har holdt til i Surnadal 

hvor det var gode jordbruksbygder med forholdsvis stor befolkning. 

Eldst av de mestre vi kjenner av navn fra disse kanter og fra 

Nordmøre i det hele er Lars Krængnæs fra gården Heggset. I Trondheim 

finnes et av hans gulvur. Det er signert med hans navn og 

bærer dessuten påskriften: «Jeg var 70 Aar da jeg giorde dette 

Værk. L.K. 1754.» De støpte ornamenter vitner om gammel engelsk 

stil. Uret har det vanlige antall visere, men angir dessuten

MØRE O G ROMS D AL FYL K E 

Fig. 136. Klokkekasse fra N ordmøre. (Norsk Folkemuseum, 

Bygdøy.) 

månefaser, dato og månedenes navn. En figur av sølv, tiden med 

ljå og timeglass, beveges av pendelen. Opprinnelig ble hele verket 

drevet av et enkelt lodd. Uret er et solid og reelt arbeid som vitner 

om stor dyktighet i faget. Antagelig harLars Krængnæs drevet 

klokkemakervirksomhet i lange tider, så har han i sin høye alder 

villet levere et mesterstykke og har da laget det ur vi kjenner fra 

Trondheim. 

Også fra senere tider kjennes dugelige klokkemakere i Surnadal, 

således Niels Bolme og Lars Sæterøien. 

M Ø RE OG ROM SDAL FYLK E 355 

Flere gode klokkemakere holdt til i Rindal, blant dem Ole og Lars 

Tørseth. I Trøndelag Folkemuseum henger et par velgjorte veggur 

som Lars laget omkring 1850. 

I Asskard, nord for utløpet av Surnadal sf jorden bodde Nils Johansen 

Sætervik. Han døde i 1847 i høy alder og etterlot seg mange 

klokker av enklere slag, mest veggur men også gulvur, noen av dem 

med gjøk. Tallskivene var helst av tre, ofte signert N .J.S. Sætervik 

drev også som sølvsmed. 

Erik Endresen , født 1817, død 1904, var yngre sønn på Øvre Nesja, 

en av de største gårdene i Sunndal. Urmakeriet var hans hovedbeskjeftigelse, 

men han syslet også en del med sølvarbeider. Gjennom 

en lang årrekke drev han sitt verksted på Klingøy ved hovedveien 

gjennom dalen. Hans arbeid besto mest i reparasjoner, men han 

skal også ha laget noen gulvur. Alle hans fem sønner ble urmakere. 

To av dem gikk senere over i byhåndverket, nemlig L. Eriksen i 

Kristiansund og G. Eriksen i Harstad. 

Lommeur kom til bygden lenge etter de større ur. Fra Aure berettes 

om forholdene i 18S0-årene: «To Bondekarle bare Lommeuhre. Det 

var Mathis Fjærlid, oprindelig Ørkedøling, og Johan Engelid, en 

Veteran fra Krigen, hvor han var kommen i dets BesiddeIse» .

TRONDHEIM 

Ved begynnelsen av 1300-årene var Trondheim ennå i sin velmaktstid. 

Der lå sentret for landets nasjonale helgenkuItus og til St. 

Olavs skrin søkte skarer av pilegrimer fra hele Nord-Europa. Byen 

var Norges kirkelige hovedstad og erkebispesetet den mektigste 

institusjon i riket nest etter kronen. Patriarken i Trondheim rådet 

over 11 bispedømmer, derav 6 utenfor landets nåværende grenser. 

Han satt med et stort domkapitel og ellers en stab av geistlige, 

tallrike funksjonærer og en væpnet styrke som kunne være så sterk 

at han til sine tider opptrådte som selvstendig krigsherre. - Det 

kirkelige regime hadde satt sitt preg på stedet. Skjønt byen var liten 

av omfang og neppe talte mer enn vel 2500 fastboende, hadde den 

ca. 14 kirker og klostre. Dessuten lå det 3 klostre i nærheten og 3 

lenger nord. 

De forhold som her er nevnt førte til betydelige inntekter for kirken 

og byen. Dessuten ble det drevet forretninger på Nordland, 

tildels også med norske skattland og utlandet. 

Høsten 1349 og utover til våren 1350 ble Norge herjet av «svartedauen» 

og noen år senere av nye farsotter. Trondheim fikk sin store 

del av folketapet og av den dype depresjon som la seg over landet de 

følgende tider. 

De økonomiske virkninger av svartedauen var meget alvorlige og 

inngripende for Trondheims vedkommende og gjorde seg særlig 

sterkt gjeldende på kirkens områder. l katolisismens senere år gikk 

byen sterkt tilbake. Av sognekirker var det bare to igjen, Vår Frue 

og Korskirken, og av klostrene var det bare ett igjen. Omkring 1520 

synes folkemengden knapt nok å ha vært ca. 1200. l 1531 brant 

byen og alle dens kirker. Da så den siste erkebiskop forlot stedet og 

erkebispesetet ble opphevet ved reformasjonen, tapte Trondheim 

også sin stilling som landets religiøse sentrum. 

Gjenreisningen gikk langsomt og ble avbrutt av krigen med Sverige, 

uår og i 1598 aven omfattende brann. Først i begynnelsen av 

TRONDHEIM 357 

1600-tallet var det oppgang å spore. Fra midten av århundret var 

fremgangen påtagelig tiltross for at byen ble utsatt for farsotter, krig 

og store branner (1651, 1681 og 1708). Skipsfarten, særlig på Storbritannia, 

økte og bergverksdriften i Sør-Trøndelag skaffet byen 

god fortjeneste. Ved opprettelsen av Det kongelige Norske Videnskabers 

Selskab i 1760, fikk byen en institusjon som ikke alene var 

den fremste i landet på åndslivets område, men også oppmuntret 

praktisk-vitenskapelige tiltak. - l 1769 var Trondheims folkemengde 

vokst til 7500. l løpet av de gode år som fulgte steg den til henved 

9000 i 1801, d.v.s. til omtrent det samme som hovedstadens. l 1855 

varfolketallet ca. 16000 og ca. 20 400 ved slutten av 1869. 

OFFENTLIGE UR 

Domkirken 

Slik som katedralen sto i begynnelsen av 1300-årene etter lange 

tiders byggarbeider, var den større og praktfullere enn noe annet 

kirkebygg i de nordiske riker. Men noe seierverk har den ikke hatt 

påden tid. 

l 1328 ble domkirken hardt hjemsøkt av brann. Erkebiskopen 

satte da i gang en innsamling over hele landet for å skaffe midler til 

utbedring av skadene. Her kom paven ham til hjelp med løfte om 

avlad for alle som ytet bidrag. Det er derfor sannsynlig at utbedringen 

var fullført før svartedauen kom til landet ved midten av århundret. 

Etter pestens herjinger svant som nevnt kirkens inntekter sterkt 

inn. Dessuten led den under dårlig styre og ble forsømt i den grad at 

kannikene måtte klage til paven. l 1432 slo lynet ned i spiret og 

kirken brant for annen gang. Men dyktige erkebiskoper som Aslak 

Bolt (1428-50), Gaute (1475-1510) og Valkendorf (1510-21) fikk reist 

betydelige pengemidler og gikk med iver inn for restaureringen. 

Det ble også sørget for å skaffe kirken et praktfullt inventar og 

utstyr. 1 Således bestilte erkebiskop Aslak Bolt i 1443 en stor og to 

1 G. Schøning: Beskrivelse over Domkirken i Trondhjem. Trhj. 1762. Erkebiskop Henrik 

Ka/theisens kopi bok. Utgitt av A. Bugge. Chra. 1899. s. 171.

358 TRONDHEIM 

mindre klokker til domkirken. Den største skulle veie 12 it 13 skippund 

(1800 it 1950 kg), de to mindre skulle være «avstemt i klang og 

dimensjoner med den største». 1 

På den tid da kirken var under gjenreisning, hadde tårnur og 

andre seierverk lenge hatt sin plass i tallrike katedraler og andre 

bygninger utenfor landets grenser. Den norske kirkes primas var 

selvsagt vel orientert om dette forhold. Erkebiskopene hadde sine 

faste forbindelser med kirkelige sentra i andre byer og land og sitt 

pallium skulle de jo hente i Roma. Dessuten hadde de fleste høyere 

geistlige studert ved kjente høyskoler og universiteter i utlandet. 

Domkirken var det ytre symbol på Romerkirken og dens makt. 

Her kunne intet være for godt når det gjaldt praktutfoldelse. Fremmede 

mestre og spesialkyndige arbeidere ble engasjert samtidig 

som det ble skaffet til veie tallrike saker til bruk i kirken fra kultursentra 

i Europa. Dette falt så meget lettere som erkebiskopen gjennom 

lange tider var byens største skipsreder og forretningsdrivende. 

Det er da meget sannsynlig at landets nasjonalhelligdom som sto 

under erkebiskopens spesielle omsorg, blant annet utstyr også har 

hatt et større seierverk og at dette har vært blant de første i vårt land. 

Forholdene kan tyde på at uret har vært anskaffet en gang ut i 

1400-årene. Den danske historiker C. F. AIIen 2 har ment at klokkene 

som Aslak Bolt bestilte var bestemt for kirkeuret, den største for 

timeslaget, de to minste for varsling av kvarttimene. Det er imidlertid 

ikke sannsynlig at man skulle gått til anskaffelse av tre store og 

kostbare klokker av hensyn til seierverket alene. De må ha vært 

bestilt for kirkens vanlige bruk som erstatning for det klokkesett 

som var ødelagt ved brannen i 1432. Bestillingens ordlyd gir forøvrig 

intet holdepunkt for at klokkene var bestemt for et seierverk til 

kirken. Men i og for seg er det jo intet til hinder for at kirken kan ha 

fått et tårnur ved disse tider. 

I 1531 ble domkirken igjen et bytte for flammene. Kort etter kom 

reformasjonen. Kirkene og erkebispestolens eiendommer ble inndratt. 

mesteparten av utstyret plyndret og St. Olavs skrin sendt til 

l Di pL Norv. VII s. 417. 

, Carl Ferdinand AlleIl: De tre nordiske Rigers Historie 1497-1537. Kbh. 1864-72 . 

TRONDHEIM 359 

København for å myntes ut i danske penger. 1 Koret og tverrskipene 

ble reparert så godt det lot seg gjøre. 

De følgende år må betegnes som kirkens dypeste forfallsperiode, 

en tid da «den fattige Domkerke stod paa fallende Foot» som det 

heter i et brev av 1552 fra kannikene til kongens kansler. I 1585 gikk 

katedralen over til å bli sognekirke for halvdelen av byen. 

Kirkens første ur, det vi mener er anskaffet en gang på 1400-tallet, 

har etter aII sannsynlighet ikke gjort tjeneste lenger enn til 1531. Det 

må ha vært ødelagt ved den store brann sammen med tårnets øvre 

del, det egentlige spir. 2 Senere må det ha vært anskaffet et annet, 

sannsynligvis et billig verk som skuIIe brukes inntil tidene bedret 

seg. At kirken har hatt et ur i annen halvdel av samme århundre, 

blir i hvert faII dokumentert ved Schønings oppgave fra kirkeregnskapet 

(se hans Beskrivelse over Trondhjems Domkirke, s. 340). 

Det heter: «havde en Hermand funcker Aar 1605 giort et nyt Seierverek 

til Kirken». I 1629 fikk byens annen sognekirke, Vor Frue, 

lånt et ur fra domkirken, antagelig det gamle som nå var ledig. 

Senere gir en stentavle i koret følgende meddeise: «Anno 1638 ... 

Blef Seierwerkedt Med Wiseren (d.v.s. skiven) i Dombkircken Opsat 

Af Nye. Vdi Ligemaade Blef Dend Høye Spiz Paa Tornet Af Nye 

l Ennå finnes kvittering av 1540 fra Chr. Ill's rentemester for St. Olavs sølvskrin som veiet 

6500 lodd (innpå 100 kg) og andre helgenskrin og klenodier. Se Schøning: Anhang s. 84. 

2 Noen forfattere har hevdet at spiret slapp temmelig uskadd fra flammene. Holder dette 

s tikk kunne det jo være mulighet for at også seierverket ble reddet. - Antagelsen at spiret 

ikke ble ødelagt ved brannen ble første gang fremsatt av P .A . Munch i verket The Cathedral 

of Trondhjem . Chra. 1859. Han støtter seg til et brev av 1552 fra domkapitlet til biskop Hans 

Gaas som på den tid var i København for å skaffe midJer til reparasjon av kirken. Se 

Danske Mag. VI, s. 304. Kbh. 1752. I brevet uttaler domkapitlet forvissningen om at 

biskopen vil anvende sin ytterste flid for å få hurtig og effektiv hjelp hos regjeringen «til 

restaurering og gjenoppbygning av den så ynkelig medfarte katedral ... Og du e r jo 

oppmerksom på hvor skrøpelig og ødelagt av elde det tretårn er hvor klokkene henger og 

ringes. Om disse skal du vite at de etter d in avreise stadig har vært tause, og ingen har 

våget å gå d it til ringning på grunn av d en åpenbare livsfare som er forbundet dermed )). 

Tretårnet er tydeligvis fra tiden lenge før brannen. 

Imidlertid må vi peke på at det ikke kan være Domkirken s sentra /Mrn som brevet omhandler. 

Vi vet at brannen var voldsom og at den bl.a. ødela taket både over kor og skip. Da 

ilden stadig trekker oppover til de høyere deler aven bygning, er det helt usannsynlig at 

tårnets treverk skulle være spart og at klokkestolen ikke skulle være brent om den hadde 

stått der. Den naturlige forklaring til uttalelsen i brevet må være at klokkene har ha tt sin 

plass j en støpul pil grunnen utenfor kirken . En nærmere analyse av teksten bekrefter denne 

antagelse. Hadde klokkene hengt i kirketårnet, ville domkapitlet neppe brukt et så 

omstendelig uttrykk som «tUfris ille lignea in qua tintinnabula suspensa pulsarentu[)). 

Men uttrykket passer godt når det gjelder en særskilt støpul. Adjektivet ,

362 TRONDHEIM 

klokkestøpul i den gamles sted. Den ble bygget i 1662-63 vesentlig 

av stein fra Reins kloster og fra domkirken. Tre klokker ble anskaffet, 

den største på 1000 kg. Aven ordinans av 1672 fremgår det at 

kirken igjen har fått et seierverk. Vakten pålegges nemlig å rope ut 

tiden i tårnet hver gang kirkens timeklokke har slått. 

I 1681 raserte «Hornemannsbrannen» det meste av byen. Heller 

ikke denne gang skånet flammene Vår Frue kirke. Nå nøyet man 

seg imidlertid ikke med å utbedre skadene, men utvidet skipet med 

18 meter i lengden. Arbeidet ble avsluttet i 1688. 

Et regnskap fra 1706 gir opplysning om at kirken var utstyrt med 

solskiver: «Til Pauel (Melhorn) Contrafeier betalt for at overstryge 

Soelschiwerne, Listerne sampt Spiiret, Knapper, Fløyen C 5 med 

Aarstall forgylt efter Reigning 18 Rdl.» 

Ennå en gang ble Vår Frue kirke herjet av flammene, nemlig under 

storbrannen i 1708. Bygningen kom snart under tak igjen og 

menigheten fortsatte sitt arbeid for den videre utbedring. Men 

det tok tid. Det store tårn som ble reist ved hovedinngangen ble 

ikke ferdig før i 1742. KIokkestuen kunne regnes som den flotteste i 

landet. Klokkene var fem i tallet, «Gammel-Nia», «Ny-Nia», «Tolla», 

«Kvinten» og «Stora» , det ble de kalt ennå i 1860-årene. 

Da tårnet var reist ble det også en råd med å anskaffe et bedre 

kirkeur. I kirkens regnskaper for 1742 anføres blant inventar i 

tårnet «1 nyt stortSlagverek med dets Foderah>. Om uret har kirkevergen 

Carsten Schiødt notert: «1743 d. 2. Jan. betalt Hr. Stiftamtmand 

von Niessens Anvisning til Uhrmageren Smeby Resten af de 

accorderede Penge for det ny Slagverck, imod at Kiercken i følge 

bemeldte Anvisnings Indhold svarer mig Renten af mit Forskud, 

indtil jeg igjen kand giøre mig betalt af Kierckens Indkomme 348 

Rdl. 2 Ort». 

Hvem var så denne Uhrmaker Smeby, mesteren for Tårnuret? 

Undersøkelser i en rekke arkiver har konstatert ,at det på disse tider 

ikke fantes noen urmaker ved navn Smeby hverken i Trondheim, 

Christiania, Bergen eller andre av landets byer. Gårdsnavnet 

Smeby forekommer ikke i Trøndelags fylker, heller ikke i Møre, 

Gudbrandsdalen eller Hedmark. På Vest-Oppland finnes det bare i 

Nordre Land og på Toten. I Land var det omkring 1740 ingen som 

var dyktig nok til å bygge ur som det i Vår Frue kirke. Men på Toten 

derimot bodde en klokkemaker som kan regnes blant de ypperste 

TRONDHEIM 363 

mestre på landsbygden, nemlig Amand Tal/efsen Smebyh. Han må 

det da være som har levert tåmuret til Vår Frue kirke. 

I 1780 ble skivene og viserne dekorert av «Skildrer og Maler» JohannesSchøller. 

Tårnuret i Vår Frue kirke har arbeidet trofast gjennom årene og er 

fremdeles i full virksomhet. I 1905 måtte det foretas en grundig 

utbedring av tårnet, samme år ble uret underkastet en større reparasjon 

og ble utstyrt med Grahams-gang og minuttverk. Urets 

«ansikt» ble forandret til det ugjenkjennelige: Skivene - 4 i talletble 

byttet ut med nye av moderne preg. De karakteristiske timevisere 

ble tatt ned og sendt til museene, i stedet fikk uret nye av helt 

ordinær type. Det har således lykkes å fjerne alt som ga uret karakterog 

vitnet om dets alder. 

Margretakirken og gildehuset 

Bygningen, en steinkirke, var reist av St. Olavs store borgergilde. I 

støpulen hadde byen sin tårnvakt. Der hang klokken «Bøyarbot» 

(d. V.s. «byens hj elp») som ble ringt ved ildslukningstid og ellers 

når borgerne skulle varsles. Dessuten var den til tjeneste for gildet. 

Like ved lå gildehuset med forsamlingssal, gjesteværelser og kjøkkenanlegg. 

1 Det er ikke usannsynlig at det har vært en eller annen 

tidmåler der, men mer kan ikke sies om dette. 

Andre kirkelige bygninger 

Meget taler for at de mer velstillete kirker og klostre i byen har fulgt 

med i utviklingen og skaffet seg innretninger for måling og varsling 

av tiden. Dette kunne også gjelde den store fellesgård hvor domkirkens 

kanniker hadde sitt tilhold. Men om dette tier de dokumenter 

som ennå er bevart. 

Heller ikke vet vi om den gamle erke bispegård har hatt noe tårnur 

i katolsk tid. Ved midten av 1500-årene ble den sete for lensherren 

nordenfjells. Store forandringer og nyanlegg førte etter hvert til 

at gården i 1616 var omdannet til et renessanseslott. For å markere 

1 Huset sto like til ut i 1600-årene, og adkomsten heter ennå Gjelhus (= gildehus)-Veiten.

TROND H EIM 

Fig. 137. Brannskadet bæreur med va rekasse fra l S00-tallet. Antagelig tysk arbeid. (Det 

Kgl. Norske Videnskabers Selskab , Museet.) 

anleggets midtakse ble det gamle porttårn betraktelig forhøyet og 

kronet med et spir. Tårnet hadde et stort firkantet ur, slik som 

svensken Olaf Nauchler har fremstillet det på en tegning fra 1658. 

Da lensherrestillingen ble opphevet ved enevoldsmaktens innførelse, 

fikk militærvesenet hele komplekset til depot. Enkelte deler 

av slottsanlegget ble da forandret, andre deler forsvant etter hvert 

og da også tårnet og seierverket. 

PRIV A TE UR FRA ELDRE TID 

Blant de få privatur som er bevart her i landet fra 1500-tallet eller de 

nærmeste følgende år, finnes to bæreur i Det Kongelige Norske 

Videnskabers Selskab, Museet. 

Det eldste har vært et kostbart stykke. Uret er linseformet, varekassen 

av bronse, helt gjennombrutt med ornamenter i renessansestil. 

(Fig . 137.) Tallskiven som er prydet med innlagt emalje har 2 

tallkretser, den ytre med romerske sifre den indre med arabiske. 

Uret har vært brannskadet og en stor del av verket er smeltet 

sammen. Det er funnet dypt nede i grunnen under gården Olav 

Trygvasons gate no. 1. Tomten ligger i den eldste bydel nær Bakke 

TR ON DHEIM 365 

Bro. Strøket brant i 1599 og visstnok også i 1582. Sannsynligheten 

taler da for at uret er kommet med under en av disse branner. Det er 

antagelig av syd-tysk opprinnelse. 

Det annet ur bærer innskriften Nicklas Planke Uhrmach er in Lubeck 

og årstallet MCCXI. (Fig . 138 og 139.) Tallet er åpenbart tilføyet 

i senere tid. Kassen er oval og utført i forgylt messing. Mester 

Nicklas Planke (Plahnke) fra Saltzwedel var «Kleinuhrmacher» i 

L ubeck. Han giftet seg inn i en av byens urmakerfamilier , kjøpte 

hus på stedet i 1567 og døde omkring 1624. I Museum am Dom, 

Lubeck, finnes et messing ur av Planke. Det likner meget Trondheims-uret 

og oppgis å væ re fra 1590-årene. 

Nordenfjeldske Kun stindustrimuseum har flere verdifulle ur fra 

1600-tallet, blant annet et sekskantet bord ur av hollenderen Gabriel 

Roldt (hoffurmaker hos Frederik III i 1661) og et fransk breloque-ur. 

Videre finnes et meget vakkert utvalg av lommeur i gull, sølv og 

emalje fra omkring år 1700 og utover til begynnelsen av 1800, 

utenlandske gulvur fra 1700-årene, ur og urkasser m.m. fra Trondheim 

og Trøndelagen. Imidlertid gir disse ur og kasser intet avgjø- 

Fig. 138 og 139. Bæreur med varekasse av 

Nickl as Pla nke, Liibeck. Siste halvdel av 

lS00-årene. (Det Kgl. Norske Videnskabers 

Selskab, Musee!.)

366 TROND H EI M 

rende bidrag til urenes historie i Trondheim da man savner sikre 

opplysninger om hvorvidt de eldre av dem har hørt hjemme i byen 

fra gammel tid av. 

Omkring i Trondheim finnes det tallrike gulvur fra distriktene, 

en del fra selve byen og ikke så få fra utlandet. Av de siste er det 

forholdsvis mange fra Irland som følge av den betydelige norske 

trelasteksport som den gang fant sted til dette land. De eldste vi har 

sett er fra 1680-1700. 


Norske håndverkslaug har i middelalderen ikke eksistert i Trondheim. 

Heller ikke er det sannsynlig at det i løpet av 1500-årene har 

funnet sted noen laugsdannelse der. Som tidligere nevnt var denne 

periode i byens liv preget av dyp økonomisk depresjon samtidig 

som folketallet var sunket til et lavmål. Det var derfor lite behov for 

organisasjoner av faglig art. Men etter hvert som byen tok seg opp i 

det følgende århundre, grodde laugene frem. I organisasjonsmessig 

henseende fikk de i mange år lov til å ordne seg med borgermester, 

råd og stiftamtmann uten større innblanding fra regjeringens 

side. Christian V's forordninger av 1681 og 1682 gjorde slutt på 

denne tilstand. Laugene skulle nå ikke lenger få beholde sitt preg av 

eksklusive private tiltak, men innordnes i staten. 

Disse nye laugsforordninger synes ikke å ha støtt på særlig motstand 

hos de 5-6 laug i byen. Forøvrig gikk det vel heller ikke så 

strengt for seg når det gjaldt å håndheve reglene der. Sentraladministrasjonen 

lå jo i betryggende avstand. 

Håndverkslaugene i Trondheim har vært mange ned gjennom tidene, 

minst 13 i alt, men etterhvert ble flere oppløst. I 1745 fantes 9 

og hundre år senere var det bare 6 tilbake, det samme antall som i 

Christiania. 

Smede/auget som urmakerne tilhørte var ikke av de eldste i byen. 

Det kan nok være at mestrene hadde en slags sammenslutning i 

første halvdel av 1600-årene, men noen offisiell organisasjon har 

ikke eksistert tidligere. Imidlertid utviklet forholdene seg derhen at 

smedene mer og mer følte savnet av laugsmessig beskyttelse. Særlig 

var de plaget av sjenerende konkurranse fra de militære hånd- 

TROND H EI M 367 

verkere og andre outsidere i faget. Men da laugsvesenet i Danmark 

Norge var i støpeskjeen og myndighetene på stedet nødig ville 

foregripe noe, måtte smedene vente med å inntre i et regulært laug 

like til Christian V's «Smede-Laugs Articler» utkom i 1680-årene. 

«Smiddernes Laugs Bog i Trundhiemb» ble autorisert i 1683. 

Men først i juli 1685 ble det avholdt møte der etter innstendig 

begjæring av oldermannen og de øvrige medlemmer. 8 mestre og 1 

mestersvenn «præsenterede sig frihwillige og Anloffuede til it loffligt 

Smede Lougs Anretteise og dets Tilbehør at Wille giffue hwer 

En Rdl. » Det neste de foretok seg på møtet var å nedsette en komite 

bestående av oldermannen og 4 mestre «til Bønhaser 1 at Eftersøge 

og Ertappe» - noe de borgerlige smeder hadde arbeidet for i mange 

o 

ar. 

Laugsboken inneholder intet om at noen mester av de eldre årganger 

har drevet urmakervirksomhet. Imidlertid vet vi fra andre 

opptegnelser at den som reparerte domkirkens ur da stormen blåste 

spiret over ende i 1689, var laugets første oldermann Lars Berg. Det 

var først i 1744 at det til opptagelse i lauget meldte seg en ansøker 

som hadde urmakeri som selvstendig yrke. Det var Esben Karmarch 

fra København. Senere sto noen av byens urmakere som medlemmer 

av lauget, andre ikke. To av de innskrevne urmakere har vært 

oldermenn. 

Blant de laug som ennå eksisterte ved midten av 1800-årene var 

også smedenes. Men på den tid og en god del før fantes det ikke 

lenger noen urmaker i lauget. 

Følgende laugssaker er oppbevart i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum: 

«Den nye Lade» fra 1752, et laugssegl fra 1600-årene og 

en sekskantet bøsse fra 1700-tallet. Hos Det Kongelige Norske Videnskabers 

Selskab, Biblioteket, finnes en laugsprotokoll fra 1685 

til 1797 og ved Statsarkivet en del dokumenterfra 1703 til 1805. 

Det ser ut til at det har vært laget færre ur i Trondheim enn man 

skulle vente etter mestrenes antall. Noe skyldes at det ble innført så 

mange verk fra utlandet. Stor betydning har det også hatt at byens 

borgere kjøpte gulvur fra landsurmakerne som holdt billigere priser 

enn de stedlige håndverkere. 

De fleste Trondheims-ur som nå kjennes er fra annen del av 1700årene. 

Fra tiden omkring 1820/30 årene var det i hovedsaken slutt 

1 Se note side 307.

368 TRONDHEIM 

med den slags originalarbeider, selv om det jo kan nevnes enkelte 

mestre som ikke ga opp. 

En god del av de gamle Trondheims-klokker er ødelagt i tidens 

løp. Så meget ser man dog av det som er tilbake, at mange av 

mestrene har levert godt og vakkert arbeid. 

URMAKERE 

Noen særskilt borgerbok fra laugstiden finnes ikke. Magistratens 

protokoller som er oppbevart fra 1678, danner den viktigste kilde 

når det gjelder borgerskapet i Trondheim. 1 For urmakernes vedkommende 

inneholder de dog ingen oppgaver før 1722. Heller ikke 

gir protokollene opplysninger om alle de personer som har drevet 

selvstendig virksomhet som urmaker. Supplerende materiale må 

derfor hentes fra andre kilder, deriblant fra de dokumenter som er i 

behold fra smedelauget. 

Som tidligere nevnt fantes det ved begynnelsen av 1600-tallet 

både offentlige og private ur i Trondheim. Følgelig måtte det også 

ha bodd folk på stedet med en viss kyndighet i urmakerfaget. 

Fra litt over midten av århundret får vi beskjed om at en urmaker 

var fast bosatt i byen. «Ledingen» av 1660 for Trondheim angir 

nemlig at en av byens skattepliktige holdt til i Johan Seiermagers 

gård i tredje kvartal av Vår Frue sogn, antagelig det samme hus som 

i 1679 kalles «Seiermagergaarden» Mer nevnes ikke om Johan 

Seierrnager og heller ikke hører man om andre urmakere i de 

nærmest følgende år. 

Mot slutten av 1600-tallet var det iallfall en mann som stadig arbeidet 

i faget og var fast bosatt i byen. Nemlig Hans Holst. Han er 

oppført i skattelistene fra 1695. Året etter ble han gift i domkirken 

med Lucretia Bær (Beer). Han døde i 1720. «Hans Uhrmagen> som 

han gjerne kalles i dokumentene, var «Kongens Smid og Bøssernagen>. 

Han var derfor fritatt for næringsskatt m.m. til tross for at han 

også drev på privat basis i konkurranse med byens håndverkere. 

Det ser ut til at han har tatt hånd om en hel del av det urmakerarbeid 

som bød seg på stedet. I domkirkens regnskap for 1701-02 heter det 

1 Utdrag av rådstuprotokollenes oppgaver over meddelte borgerskap i tiden 1678-1837 er 

utarbeidet av lektor Joh. E. Brodahl. 

TRONDHEIM 369 

«Betalt Uhrmageren Hans Hansen Holst for kirkens Uhrverk at 

ferdiggiøre 24 Rdl.» I 1710 ble han stevnet for by tinget. Rådmann 

Knud Bruun hadde sendt ham to urverk til reparasjon, men de ble 

aldri ferdig. Urmakeren ble dømt til å levere urene tilbake og betale 

saksomkostningene. Han hadde også Munkholmens seierverk til 

utbedring. Av regnskapene kan man se at kommandanten i lange 

tider måtte bruke «passlunte» 1 til å bestemme tiden og vaktskiftene 

mens verket var hos urmakeren. 

Holst eiet hus i Munkegaten, Vår Frue sogn. 

Lars Larsen er den første urmaker som kjennes fra magistratens 

fortegnelser. Han var født på Gaukstad i Lom i 1698 (se s. 202), og 

døde i 1751. I rådstuprotokollen står innført: «22 Februar 1722, Lars 

Larsen, føed i Gudbrandsdalen og Uhrmager Haandtværk har lært, 

bekom sit Borgerskab paa Samme og sin borgerlige Troeskabs Eed 

aflagde». Andre dokumenter beretter at han ble gift i 1720, skaffet 

seg byggegrunn og kjøpte stolplass i Vår Frue kirke, sine borgerlige 

forhold har han altså hatt i god orden. Men i lauget sto han ikke. 

Noen av hans arbeider finnes fremdeles. De er gjennomgående 

dyktig og solid utført. Slagskive er anvendt. 

Espen Karmarch, født 1722, død 1762, slo seg ned i Trondheim i 

1739 eller -40 og dreven beskjeden næring der. Rådhusprotokollen 

meddeler i 1744: «Til Borgerskabs Tagelse indfandt Sr. Espen Carlmarch, 

som er føed i Kiøbenhavn og begiærede at vinde Borgerskab 

paa sin Uhrmager Profession» . Men videre kom han ikke før 

han hadde ordnet sine fagmessige forhold. I mars 1750 beretter 

smedenes laugsbok: «For aaben Lade præsenterede sig Espen 

Knudsen Karmarch, som anwiiste et ham af det vellovlige Smedelaug 

i Kiøbenhavn udstæd Lærebrev av 13 Febr. 1750, i hvis Følge 

hand nu tilbød at ville anwiise sit Mæsterstøkke». Neste år fremla 

han sitt arbeid «som bestod udi et hængende Slag Uhrmed tilhørende 

Perpendiculo og Lodder, hwilket af sambtlige Laugsmæstere 

blew besigtiget. Samme Slagwærk til kiendegaw Karmarch at 

skall gaae i et fierding Aar uden imidlertid at worde optrokket. 

Han begiærede dernæst at Worde som Mæster i Lauget antaget og 

at nyde Laugs Rettighed. Thi Blew ham udi denne hs. Begiæring 

giordt Bifald». I 1753 gikk han ut av lauget, men året etter ble han 

oldermann og fungerte som sådan ut i 1757. 

1 Se note 1 side 105.

370 TR O NDHEIM 

Vi kjenner et par gulvklokker med Karmarchs signatur (Fig. 140) 

og stedsbetegnelsen Drontheim eller Trondhiem. De har messingskiver 

med dansk-engelske ornamenter. Den brede tallring er av 

tmn. Verkene, selv de eldste, har rekkeslag. Arbeidet er middelmådig. 

I 1759 beretter byens magistrat om urmakerhåndverket i byen: 

«De fleeste, ja fast alle, lade Deres Uhrvercker, store og smaae, 

udenlands forskrive, saa at det Uhrmagerarbeid, her forefalder, 

bestaaer kun i Renovationer og Flickerier ... Her i Byen findes 

kun den i Memorialen nafngivne Mester Espen Karmarch og Johan 

Leignich». 

Karmarch var gift med Johanne Engelstrup, født 1702, død 1788. 

En av hans dattersønner, ].K. Winding, var overlærer og konrektor 

l Bergen. 

Johan Melchior Lengnich (Leignich) var født i 1722 og døde 1790. 

Han kjøpte gård i Apotekerveiten i 1748 og fikk borgerskap som 

urmaker året etter. Flere gulvur som bærer hans navnetrekk vitner 

Fig. 140. Gulvur av Es ben Ka rmarch. 

1722-1762 . 

Fig . 141. Urskive av Johan Melchior 

Lengnich, 1722-1790 . (Trøndelag 

Folkemuseum.) 

TR O NDHEIM 

om at han har vært en dyktig håndverker. (Fig. 141 .) Han har også 

hatt andre aspirasjoner, for i 1761 tok han borgerskap som kjøpmann. 

Imidlertid gikk det nok dårlig med forretningen for i 1780årene 

finner man ham i listene som en fattig mann med mange 

uforsørgete barn. Det sees at han på den tid har måttet slå seg på 

urmakeriet igjen. Han var gift med 1. Salome Marie Lorentzen, død 

ca. 1750,2. Anne Elisabeth Krogh. 

Johan Jacob Lengnich, sønn av den foregående, tok borgerskap i 

1801 som urmaker i Trondheim. Han døde i Bodø 1810. 

Ingebrigt (Inge/bright) Larsen Grabae , født 1726, død 1798, var den 

mest fremtredende av de eldre urmakere i Trondheim. 

Han kom fra plassen Stenberget i byens utkant. Etter hva dokumentene 

meddeler var Ingebrigt Graboe først kjører, men hadde 

så «ved egen F1iid og Vindskibelighed, uden enten at have staaet i 

Lære eller dertil av andre haft Underviisning ey alene lært at reparere 

Uhr-Værker, men end og samme av nye at forfærdige.» På 

ansøkning til kongen fikk han i 1759 bevilling «saa vidt Hand med

372 TRONDH EIM 

egne Henders Arbeyde kan af Sted komme i Trondhiem av Uhrmager 

Professionen sig at ernære». Han ble altså frimester. Det viser 

seg at han har utfoldet en betydelig virksomhet i faget og at også 

sønnene har vært med i arbeidet. 

Ingebrigt Graboe har levert en rekke vakre og gode gulvklokker, 

(Fig. 142 og 143) tildels med klokkespill, måneverk og forskjellige 

kalendariske innretninger. Også taffel ur har han utført. Gode eks- 

Fig. 142 . Gulvur med spillverk av Ingebrigt Graboe, 

Trondheim, 1726-1798. Fig. 143. Urskiven til gulvur fig. 

142. I den lille sirkelen øverst er angitt navn på spillverke 

ts 9 melodier. (Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.) 

TRONDHEIM 373 

emplarer finnes i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og 

Håndverks- og Industriforeningen i Trondheim. Graboe skal ha 

stått seg bra økonomisk. En tid eiet han 2 gårder i byen og festet 

dessuten mange år plassen Tømmerdalen i Bymarken. I 1767 nevnes 

han som borgerløytnant og i de følgende 20 år bærer han samme 

titel. Han var gift med 1. Sara Erichsdatter som døde i 1763. 2. 

Christine Winther. Tre av sønnene ble urmakere, nemlig: 

Lars Graboe, født 1754, død 1779. 

Christopher Winther Graboe, født 1768. Han løste borgerbrev i 

1800. Død i 1803. 

Peder Andreas Graboe, født 1771, tok borgerskap i 1800. Død 1803. 

Den kjente urmaker E.R. Syrstad uttaler i et brev av 20. april 1923: 

«Ingebrigt Graboe og hans 3 sønner er av de mest betydelige av 

gamle urmakere fra sin samtid. Deres arbeider sta ar fuldt paa høide 

med engelsk og hollandsk arbeide av denne slag». 

Nils Larsen har signert et godt gulvur som skriver seg fra annen 

halvdel av 1700-tallet. Det er av engelsk type. Tallskiven og platinene 

er av messing. - Klokkemakeren er ukjent, man kunne gjette 

på at han var sønn av Lars Larsen som tok borgerskap i 1722. 

Ole Hervig kan etter navnet å dømme være fra Beitstad. Han ble 

gift i Trondheim i 1763 og synes å være flyttet fra byen omkring 

1790. I kirkeboken for 1763 omtales han som «Provisor ved Artilleriet 

og Uhrmager». 

Hervig var en av de dyktigste urmakere i Trondheim på den tid, 

men hans navn finnes ikke i borgerlistene. Blant hans arbeider er et 

gulv ur med måneverk, klokkespill og sjeldne detaljer av teknisk art. 

Bygningsmuseet har et av hans ur. Han leverte også urmakerverktøy 

for salg. 

Frants (Francis) M. Bil/ing, født i Dublin ca. 1730, tok borgerskap 

i 1761 og døde i 1795. Som reformert 1 nød han skattefrihet i lange 

tider. 11779 ble han borgerløytnant. Billing var en dyktig urmaker 

med stor fagkunnskap. Det finnes flere klokker etter ham (Fig. 

144), men man må være oppmerksom på at enkelte gulvur med 

Billings signatur er utført av Børre Langeland, bl.a. et og annet 

gulv ur med månefaser (se s. 391). - Hans hustru Margrethe Jensdatter 

Lind, fortsatte bedriften til sin død i 1800. 

l Ved privilegier av 1685 og 1747 var innflyttete reformerte i 20 år fritatt for borgerlige 

skatter og tynge, men ikke fo r toll og aksise.

376 TRONDHEIM 

Jørgen Schiølberg fra Orkdal fikk borgerskap i Trondheim som 

smed i 1792. I 1800 sluttet han med smedehåndverket og løste 

borgerbrev som urmaker i steden. Han laget mange klokker med 

gode verk. Fra 1801 til 1803 var han oldermann i lauget. Særlig fra 

1815 av arbeidet han på landsbygden. 

Michael Milde fra Jemtland, tok borgerskap i 1801. Han flyttet i 1832 

til Levanger. Borgerskapet i Trondheim ble oppsagt av enken i 

1848. 

Av svensk nasjonalitet var også CA. Soltin (bgsk. 1804), S. Lidsberg 

ellerLetzberg (bgsk. 1812) ogG. Milde (bgsk 1813). 

Hans Andersen Barlien, født 1772, død 1842, var flyttet inn fra 

Overhalla og fikk borgerskap i Trondheim som urmaker i 1803. Han 

var en mann med allsidige evner og stor foretagsomhet. Om hans 

virksomhet i byen beretter «Trondhjemske Blade» i 1804: «Barlien 

gjør og gode Ure og har for nyligen paa behørige Steder indgivet 

Forslag til Forbedring av Vandverket.» 

Barlien var ikke bare urmaker, men mekaniker og alt mulig annet. 

Der hvor hotel Fønix nå ligger, drev han et pottemakeri. Siden 

flyttet han tilNord-Trøndelag hvor hans initiativ og begavelse satte 

dype spor på en rekke felter (se s. 422) . 

Elias Sveer (Schwer) tok borgerskap i 1807 som urhandler og urmaker 

i Trondheim. 

Hans Menne fra København fikk sitt borgerbrev i faget i 1807. Han 

hadde en bokhandel ved siden av sin urmakerbedrift. 

Bernh. Jacobsen Hoff fikk borgerskap i 1821. Han var født 1792, og 

døde 1868. Hans sønn Severin Hoff, født 1832, død 1902, grunnla 

den forretning som ennå bærer hans navn. 

Peter Nordlund fikk borgerskap i 1833. Han hadde senere kontrollen 

med de offentlige ur i byen. 

Mentz Rodum, født 1797, fikk borgerskap i 1836 som urmaker. 

Han laget mange meget gode ur med runde skiver. 

Even Pedersen Syrstad, født 1820, død 1901, løste borgerskap som 

urmaker i 1842, men allerede 6 år etter flyttet han sin forretning til 

Steinkjer. Senere slo han seg ned i Levanger for god t. Han har hatt 

en stor produksjon av klokker og må regnes som en av de betydeligste 

urmakere i Trondheim og Trøndelag. 

Odin Qvarme kom fra Bergen. Slekten var fra Voss. Han tok borgerskap 

i Trondheim i 1843, men oppsa dette fem år senere. 

TRONDHEIM 

Hieronymus Kleiser fikk borgerskap i Trondheim i 1845. Se s. 88. 

Kleiser var fra Schwarzwald. 

I rådstuprotokollene i laugstiden er det oppført 37 urmakere. Hertil 

kommer 4 kjente mestre uten borgerskap, tilsammen 41. Forhøyer 

man tallet på skjønn til 45 skulle dette så omtrent utgjøre hva byen 

alt i alt har hatt av selvstendige håndverkere i faget inntil 1870. 

Av de 21 mestre som har fått borgerskap til og med 1821, er bare 6 

fra Trondheim, 5 eller 6 fra Sverige, 2 eller 3 fra Danmark, 1 fra 

Irland, 1 fra Tyskland og 6 fra landdistriktene. Det overveiende 

antall har således vært innflyttere, og av dem var utlendingene helt 

dominerende. I den følgende tid er de fleste mestre fra Trondheim. 

En oppgave over urmakere i Trondheim til utgangen av laugstidenfølger: 

Navn 

Johan Seiermaker 

(Niclas Gode, se Chra.) 

Holst, Hans Hansen = 

URMAKERE I TRON DHEIM 

til ut gangen av laugstiden 

Fra 

Borgerskap Anmerkninger 

Nevnes 1660. 

Tilreisende 1668. 

Hans Uhrmager 

N evnes 1695 - 1720. 0.1720. 

Larsen , Lars = Lars Uhrmager Lom 172222/2 F. 1698. D. 1751 . 

Karmarch, Espen Knudsen Kbh. 1751 Oldm. 1754-57. D . 1762. 

Lengnich (Leignich) , Johan 174930/6 Borgersk. som kjøpm . 1761- 

Melchior 

D . 1790. 

Graboe, Ingebrigt Larsen = 

Ingebri gt Stenberg Trhm. 175917/12 BevilI. Kbh. 1759. D . 1798. 

Larsen, Nils 

Hervig, Ole Erichsen Beitst. ? 

Sønn av Lars Larsen? 

Nevnes 1762-90. D. eller frafl. 

ca. 1790. 

BiJl ing, Frants M. Dublin 176114112 D . 1795. Enken forts. 

Weiser, Anton Ø s terrike 17932715 

Lund , Jacob Ja cobsen Gudbrd. 179614/11 Identisk med Jacob Ja cobsen? 

Jacobsen, Jacob, se Lund 

Elgstrøm, Erich 

Lengnich, Johan Ja cob 

Graboe, Lars 

Graboe, Chris toph ., Winther 

Graboe, Peter Andreas 

Schiølberg, Jørg. Fredriksen 

Milde, Michael 

Neergaard, Lorents 

Barlien, Hans Andersen 

Stockh. 

Trhm. 

Trhm. 

Trhm. 

Trhm. 

Orkdal 

Sverige 

Stod 

N.-Tr.lag 

178916/9 

180010/3 

180017/ 3 

180021/4 

18001/12 

18011911 

1803 31/5 

18034/7 

Frafl. 1803. 

D. 1810 i Bodø. 

F. 1754. D. 1779. 

F. 1768. D. 1803. 

F. 1771. D . 1803. 

F. 1820. Oldm. 1801-03. 

F. 1776. 

Nevnes 1820. 

F. 1772. Frafl. D. 1842. 

377

378 TRON DHEIM 

Navn Fra Borgerskap 

Soltin, Ca rl Adam Sverige 180423/4 

Sveer (Schwer), Elias ? 180719/1 

Menne, Hans Kbh . 1807 17/ 8 

lidsberg (Le tzberg), Svend Sverige 1812 12/ 10 

Milde, Gus tav Wilhelm Jemtl. 181312/5 

Hoff, Bernh. Jacobsen Trhm. 1821 12/ 11 

Neergaard , Anders Johnsen Kvikne 18243/ 5 

Berg, Georg Frederik Trhm. 1832 17/9 

Nordlund , Peter Trhm. 1833 21/1 

Rodum, M entz 1836 2/ 5 

Syrstad, Even Pede rsen Børsen 184228/ 2 

Ba umann, Johan Adolph Trhm. 1842 25/ 7 

Qvarme, Odin Bergen 1843 20 / 11 

Setness, Ande ) ustesen Trhm. 18441/7 

Kleiser, Hieronymus Baden 1845 20/ 10 

Jørgensen, Gunder Lesja 18471/2 

Noodt, M arcus Wøldicke HammerE. 185424/7 

Hoff, Severin T rhm . 1858 12/ 7 

Værdahl, Martin Andersen Trhm . 186130/9 

Johnsen, Anders 1863 17/ 8 

Falck, Fredrik Røros 186919/2 

Gisvold, Lars 1869 27/9 

Anmerkninger 

Borgersk. som urha ndler og U f - 

maker. 

Dessuten bokhandler. 

N evnes 1820. 

Nevnes 1820. 

F. 1792. D. 1868. 

Nevnes 1865. 

Nevnes 1845. 

N evnes 1869. 

F. 1797 . 

F. 1820. Frafi. 1848. D . 1901. 

F. 1811. T idl. bosatt Berlin . 

F. 1819. Borgersk. oppsag t 1848. 

F. 1807. 

F. 1824. Opps. 1852. 

F. 1824. I Molde fra 1851, i 

T rhm . fra 1854. 0 .1895 . 

F. 1832 . 0. 1902. 

F. 1836. D . 1890-årene. 

Borgersk. i Skien 1842 som g ullsmed 

og urmaker. 

F. 1837. 0.1897. 

SØR-TRØNDELAG FYLKE 

RØROS 

Bergstaden ble anlagt i 1644 da Røros kobberverk begynte grubedriften. 

I 1646 fikk verket ved kongelige privilegier bruksrett Dver 

store kD bberholdige felter. 

Anlegget fikk stor betydning for fylket. På mange områder skapte 

det økt arbeid og omsetning og nye tiltak i bygdene, ikke minst på 

håndverkets område. Kj ente smeder, snekkere, malere og gjørtlere 

ble innkalt, mest fra Trondheim. Vandrende håndverkere fant også 

veien dit og nevenyttige folk fra distriktene fikk sysselsettelse. 

Befolkningen i Røros bergstad vDkste hurtig og behøvde stadige 

tilførsler. Hvert år var det fast marked i februar måned, men stevnet 

varte i virkeligheten fra nyttår til ut i mars. Gudbrandsdøler Dg 

hedmarkinger kDm dit med sitt korn og det møtte folk frem fra 

andre kanter, både fra Vestlandet, Trondheim og Sverige. Ellers 

brakte grubedriften trafikk året rundt. Den førte også til at veien 

mellom Røros og Trondheim ble ombygget i 1770-årene slik at folk 

kunne bruke hest og vogn i stedet for kløv. 

Den første kirke på Røros, en trekirke, var ferdig i 1650. Etter 

Schønings tegning å dømme hadde den et tårnur med stor firkantet 

skive. I 1784 ble den nåværende murkirke innviet. Kirkeuret 

var anskaffet fra Sverige. Det finnes ennå. (Fig . 146 og 147.) 

Man har få opplysninger på stedet om de eldste ur til privat bruk. 

Fra 1760-årene og utover leverte Børre Langeland i Ålen klokker til 

Røros Kobberverk og flere av funksjonærene der. Forfatteren Johan 

Falkberget forteller at det i stiger- Dg overstigerrommene ennå i 

hans tid hang «bersklokkef» l av Langeland. 

I 1799 nevnes Amund Jons en SDm urmaker på Røros, men det ser 

ikke ut til at bergstaden hadde noen som laget klokker for en større 

kundekrets. Den kjente byggmester Svend Aspaas fra Ålen, død 

l Enkle primitive klokker til stige r- og overstigerstuene.

380 SØR - T RØNDELAG FYLKE 

1816, har drevet en del med urmakerarbeider, men ikke i videre 

omfang. Han var fra samme bygd som Langeland. 

Ilandsognet som hørte under Røros prestegjeld, har derimot flere 

klokkemakere hold t til. 


De brede bygder inn mot byen og ved fjorden sto seg gjennomgående 

best. Oppover i dalstrøkene kunne forholdene ofte være 

trange, men befolkningen har på de fleste steder vært flittig og 

vinnskipelig. Hvor jordbruket ikke ga nok til underholdet ble det 

nødvendig å drive med annet arbeid ved siden av. Bergverksdriften 

som var i god gjenge både øst og vest i fylket omkring midten av 

1600-tallet, har skaffet sysselsettelse av forskjellig art og øvet innflytelse 

på forholdene i det hele, ikke minst på bygdehåndverket. 

Etter forholdene har det vært ganske bra landverts forbindelser. I 

øst var det adkomst sydfra til Røros og videre gj ennom Gauldalen til 

Trondheimsveien ved Støren. Fra Hj erkinn løp en fjellrute til bergstaden. 

Fra Sverige fantes kløv- og vinterveier, ved Aursundsjøen 

korn det således inn en gammel vei hvor det gikk varetrafikk fra 

Fig . 146. Urskiven fra Røros 

kirke. 

Fig. 147. Tårnurverket i 

Røros kirke. 

SOR-TR Ø N D ELAG FY L K E 

Herjedalen både til Røros og Trondheim. Også fra Dalarne, f.eks. 

fra Mora og Falun, tok folk seg frem over Røros-traktene. Om 

vinteren brukte de gjerne isveien over Femundsjøen. - I vest førte 

kongsveien over Dovre til Trondheim. En gren tok av til Orkanger. 

Fra Nordmøre løp flere linjer inn til hovedruten. 

Bygdene i Sør-Trøndelag viser en særpreget kultur som vel for 

en stor del sogner til Trondheim, men som i stor utstrekning har 

funnet sine egne og karakteristiske former. I flere distrikter har 

befolkningen vist stor interesse for håndverk av forskjellig art. 

Vakre ting er skapt både i trearbeider, smedhåndverk, gjørtleri, 

signetstikning og urmakerkunst. 

Tidlig på 1600-tallet, om ikke før, må det ha forekommet urverk

384 SØR-TRØNDELAG FYLKE 

denne type stor utbredelse der for siden nesten å fortrenge den 

tidligere form. 

Viserne er ofte store og vakkert utført. Vi treffer her rikere veksling 

i formene og større originalitet enn i andre bygder. 

De økonomiske forhold har til en viss grad satt sitt preg på bruken 

av materialene forsåvidt som messing er anvendt med stor 

sparsomhet. Ved de eldre klokker er det ikke sjelden at messingblikket 

i partiet innenfor tallringen er skjøtt, vi har endog sett et 

vakkert gravert midtfelt satt sammen av fire smådeler. Sønnenfjells 

finner man platiner av messing anvendt i stor utstrekning, jernplater 

ble mest brukt ved de billigere typer. I Sør-Trøndelag var det 

annerledes. Der ser man ofte jernplatiner selv ved de mest forseggjorte 

verk, fler av de dyktigste mestre brukte sjelden annet. Dessuten 

ble det ved tallrike gode gulvur brukt trebommer i stedet for 

valser av messing. 

Mange av de kjente klokkemakere leverte gulvur av større eller 

mindre format, enklere eller mer kompliserte, billigere eller dyrere i 

utførelsen alt etter som avsetningen tilsa det. 

Klokkene i fylket faller i flere hovedtyper: 

De enkleste var «visarverkene» Disse hadde ingen slaginnretning 

bare tidsverk. Noen av dem var laget for 1 eller 3 døgns gang, 

men de fleste fra senere tid gikk i 8 døgn. Visarverkene var blant de 

første gulvur som ble brukt på landsbygden i Sør-Trøndelag. Ut i 

1770-80 årene sluttet folk stort sett å anskaffe dem. 

Den annen gruppe var vekkerne. Disse ble brukt i bygdene og 

holdt seg lenge utover. De manglet som regel timeslag og hadde 

vekkerinnretning i stedet. Vanligvis var det bare 1 viser for tidsangivelsen, 

men det finnes også klokker med 2. De billigste vekkere 

hadde døgns opptrekk, men mot slutten av århundret ble 8 dagers 

gang det alminneligste. Størrelsen varierte, noen var små, andre 

som vanlige gulvur eller endog større. 

Slagurene ble mest utført som gulvur. Døgnur forekom og da mest 

i eldre tid, de aller fleste var utstyrt med 8-dagers verk. Flere urmakere 

har fra tid til annen laget 14-dagers ur, enkelte endog månedsur 

og årsur. Flere av de dyktigste mestre har gitt verkets innretning og 

utførelse et særeget og karakteristisk preg. Noen anvendte også 

spesielle innretninger såsom kontrasperre, mekanisme mot haltning, 

felles lodd for begge verk m. m. 


Fig. 148. Gammelt urmakerverksted. (Trøndelag Folkemuseum.) 

Datoanviser forekommer hyppig, sjeldnere dag- og månedsviser 

eller fremstilling av måneskiftene. Vekkerinnretning finnes av og 

til også ved slagur. Verk med klokkespill, belg, fløytespill eller gjøk 

er det få av. 

Veggur finnes her og der, noen med fjærdrift andre med lodder. 

Taffelur må regnes som sjeldenheter og finnes vesentlig blant arbeider 

fra den senere tid. 

Enkelte klokkemakere har også laget lommeur. Sylindergang, 

Duplex-gang, ja endog kommagang har vært benyttet. Graveringen 

i verket er ofte så dyktig utført at man har tatt den for utenlandsk 

arbeid. Skivene er gjerne innført, kassene derimot har urmakeren 

som regel laget selv. Produksjonen av lommeur har hatt 

lite omfang og de urmakere som laget slike presterte sjelden mer 

enn noenfå stykker. 

Klokkemakerne i Sør-Trøndelag holdt særlig til i Gaulas og

386 SØR -TRØNDELAG FYLKE 

Orklas dalfører like fra fjellet til fjorden. Ellers fantes det også atskillige 

rundt omkring på andre steder i fylket. Hos flere av de mest 

fremtredende urmakerslekter gikk kunsten i arv gjennom generasjoner, 

således i familien Eggan, Langeland, Morseth, Dahlen og Røe. 

Enkelte av disse mestre har i videre omfang enn vanlig satt sitt 

preg på håndverket slik at man kan si at de har dannet skole. 

Noen av klokkemakerne har levert et stort antall gulvur i årenes 

løp, men de har aldri drevet massefabrikasjon eller fabrikkmessig 

virksomhet. Stor hjelp til arbeidet har de aldri hatt. 

Klokkene ble gjeme gjort på bestilling. Om prisene får man gode 

opplysninger fra Børre Langelands regnskaper som vi senere skal 

komme tilbake til. 

De fleste mestre laget selv sitt verktøy, noen laget også verktøy for 

salg. Trøndelag Folkemuseum har en av landets største samlinger 

av urmakerverktøy fra landsbygden. Bilag I (bak i boken) viser en 

rekke eksempler på denne type verktøy. 

Fig. 148 viser en tidligere oppsetning i museet av et gammelt urmakerverksted. 

GAULDALEN 

Strøket fra Bergstaden til Gaulas utløp i fjorden har fostret flere 

klokkemakere enn noe annet distrikt i Sør-Trøndelag. 

I Røros Landsogn har Amund Jacobsen Røe laget en god del solide 

gulvur. Han døde i 1817,75 år gammel. 

Jørgen Larsen Raaen (eller Sødal), født 1774, død 1848, hadde lært 

litt urmakeri aven farende svensk urmaker, noe av Børre Langeland 

og mer ved eget arbeid. Siden 1805 drev han et mindre bruk, 

Sødal ved Aursundsjøen, men var samtidig smed på verket og en 

flittig klokkemaker. Mange hederlige slagur og vekkere er kommet 

fra ham. Et av hans gulvur, nr. 32, står i Trøndelag Folkemuseum 

på Aspåsgården som er flyttet dit fra bergstaden (fig. 149). Kassen 

bærer årstallet 1836. Nr. 33 er et lommeur ca. 8 cm i diameter og 

temmelig tykt. Nr. 94 har messingskive og datumverk. 1 

Hans elev og pårørende Lars P. Tørres, født 1796, død 1879, drev 

urmakervirksomhet ved siden av sitt jordbruk. Han var en fremtre 

I Norges Urmakerforbunds Tidsskrift nr. 1, 1957, s. 9. 


Fig. 149. Gulvur av Jørgen Larsen Raaen, Røros. 1774- 

1848. (Trøndelag Folkemuseum.) 

dende kommunemann og foregangsmann på mange områder. Fra 

Lars Tørres gikk håndverket over til sønnen Svend Larsen hvis 

sønnesønn fortsatte i hans fotspor. 

I Alen var Børre Hansen Langeland (Langland) den eldste og mest 

ansette klokkemaker. Han var født 1732 og døde i 1820. Han drev 

gården Langeland som på den tid var en av de største i bygden. I 

1762 høstet han 1126 staur med korn og samme år tjente han 100 rdl. 

på kjøring. Senere tok håndverket større plass i hans virksomhet. 

Børre Langeland 1 var en allsidig begavet mann med kunnskaper 

og stor ferdighet på en rekke områder. Dertil var han en energisk og 

1 Artikkel i «Dagsposten» no. 215 for 15. sept. 1932. Artikkel i «Nationen» for 17. sept. 

1949.

388 SØR -TRØNDELA G FYLKE 

foretaksom kar med levende interesse for bygdens trivsel. Som 

håndverker hadde han ry langt utenfor Ålen. Han var den første i 

bygden som skaffet seg vogn og den første som dyrket poteter. 

I Schønings reisebeskrivelse fra 1773 heter det: «Blandt Almuen 

fin des der endel Kunstnere, som fortjener Navn av Mestere i Deres 

Haandtering, skjønt de deri ei ere blevne oplærte, men især forljener 

i den Hensigt en Bør Hansen Langeland at nævnes, der er Uhrmager, 

Signetstikker, Dreier, Smed, hvori Altsammen han har været 

sin egen Læremester». Også «Trondhjems Blad» beretter om hans 

gedigne ur og om hans arbeid som signetstikker. 

Børre Langelands mangeartede virksomhet kjenner vi fra hans 

etterlatte papirer. Han har nemlig holdt bok over sine arbeider like 

fra midten av 1700-årene og dessuten ført en rekke andre opptegnelser. 

Protokollen finnes ved Statsarkivet i Trondheim. Den 

begynner slik: 

«Indeværeende (!) Aar, 1732 d: 29 Januarius blev jeg, Børre Hansen 

Langeland født til denne syndige Verden. Gud unde mig paa 

denne Verdens 0e Christelig at leve og salig at døe.» 1 Deretter 

følger nøyaktige fortegnelser over gjenstander som Langeland har 

forarbeidet like fra 1754, slektsnotater, «Astronomiske Annotatione!» 

angående solen, Saturn, Jupiter, Mars, jorden og månen, 

tidsoppgaver,fra Det nye testamente og endelig en rekke dagboknotiser 

fra 1762 til 1807. Dagboksopptegnelsene er dels av personlig 

art, dels inneholder de lokalt stoff, dessuten har han referert begivenheter 

utenfra etterhvert som kunnskap om dem nådde frem til 

bygden. Ganske eiendommelig virker det når man ved siden av 

nøkterne lokale meddelelser finner etterklang av de historiske begivenheter 

ute i Europa. 

«Den 8de Mai 1773 satte ieg ned de Jordæbler (heller KartuffIer) 

som ieg fik forgangen Høst av velædle hr. Bergskriver Busch i 

Selbo, denne Sed har endnu ingen vidst av heroppe. Gud ved, 

Hvad som den vil fremme os» ... Videre berettes om gårdsbruket, 

vær og vind, brylluper i bygden, Tynset kirkes brann i 1792, Ancarstrøms 

mord på Gustav III og om Ludvig XVl's og Marie Antoinettes 

henrettelse m .m. 

En del av boken har han kalt «Jornal heller Diarium, som jeg 

I Børre Langeland nyttet jevnlig leiligheten til å levere et vers eller rim. Mange av hans 

gulvurerprydetmed slike . 


haver at opteine det ieg giør i min Profession». Håndverket har 

altså spilt en så vesentlig rolle i Langelands arbeid at han betegner 

det som sin profesjon. Han laget og stakk signeter i stort antall, 

noen av messing, andre av stål. Videre laget han låser og beslag, 

fyrtøy, årelatere, kniver, sakser, skruestikker, sager og annet verktøy, 

snusdåser, spenner, siler, bismere og bierhaner, solskiver, 

lysestaker, pipestilker av elghorn, og meget annet. Dessuten var 

han brillemaker og satte inn «glassøine» (brilleglass). Av rokker har 

han bare fra 1754 til 1777 forferdiget henved 400. 

Men det var nå engang arbeidet med å lage klokker som opptok 

ham mest. Det eldste av hans gulvur som vi vet om er no. 7, en 

vekker som bærer årstallet 1760. Fortegnelsen over klokker som han 

har laget og solgt begynner med no. 16 og slutter med no. 320 

omkring 1804. De videre blad i fortegnelsen er revet ut, men vi vet 

fra andre kilder at han fortsatte arbeidet til bort imot 1815. Det 

samlede antall klokker fra hans hånd kan vel anslåes hl ca. 380. Fra 

og med 1790 til og med 1800 har han til dels sammen med sin 

svigersønn Ingebrigt Jonsen gjennomsnittlig laget noe over 9 klokker 

pr. år. 

Regnskapet over leverte arbeider er av stor interesse. Det finnes 

overhodet ingen annen kilde som tilnærmelsesvis gir så fyldige og 

sikre opplysninger om lands urmakernes arbeid på den tid. Et kort 

utdrag følger som bilag IIbak i boken. 

Følgende oppstilling basert på Langelands egne oppgaver viser 

hva han gjennomsnittlig forlangte for sine klokker med lodd 1 (kassene 

ikke iberegnet): 

Viserverk, 

Viserverk, 

Vekkere, 

Vekkere, 

Vekkere, 

Slagur, 

Slagur, 

Slagur, 

Slagur, 

Slagur, 

l a 3 døgns 

8 a 3 døgns .. 

1 døgns med 1 viser . 

8 døgns med 1 viser . 

8 døgns med 2 visere 




8 døgns med 3 visere og datumviser 

8 døgns med 3 visere og måneverk . 

389 

21/4 a 3 Rdl.2 

5 a 6 Rdl. 

5 Rdl. 

7 Rdl. 

9 Rdl. ' 

10 Rdl. ((Avanceu[»3 

15 Rdl. «Avanceu[)) 

18 Rdl. Repeterur4 20 Rdl. Repeterur 

26 Rdl. Repeterur 

l Noen av Børres klokker har lodd hu gget av kobbererts. Forfatteren Johan Falkberget 

meddeler at han av bergarten kan kjenne igjen malmen fra visse av verkets gruber: Allurja, 

Muggskurfet og Christian Sextus. Malmkjørerne til smeltehyttene i øvre Gauldal hvilte

390 SØR- TRØNDELAG FYLKE 

I løpet aven lang rekke år utstyrte Langeland sine gulvur med 

firkantet skive (som regel halvrund oventil) og støpte ornamenter. 

Men i 1790, da han leverte et repeterur til Mikkel Bangsund i· 

Nordland, noterte han: «Paa denne var den første Lachered Plade 

og kosted mig fra Christiania 10 ort». Samme år og det følgende 

noterte han gjentagne ganger «rund Lachered plade». Siden ble den 

nye skive type alminnelig. Børre har også i stor utstrekning reparert 

gulvur og lommeur som bare fantes hos konditionerte folk. I 1765 

noterte han: «Fortient 1 Rdl. 3 Ort 12 Skil. paa en Reise til Sælboe for 

Reparation paa Uhr hos Bergskriveren og hos Hr. Major Brønlund». 

Det kunne også bli salg av fagmessig verktøy. I et notat fra 1760 

heter det: «Den 12 Martij da kjøbte en SpillemanCi fra Sverige navnl. 

Erich Gundbiørnsen, et Instrument av mig til at skjære op Hiulene 

til Slaguhre og derfor haver betalt mig 12 rdl. 2 ort. » 

Børre Langeland var, som Schøning forteller, autodidakt. Riktignok 

dro han en gang til Mora for å utdanne seg videre hos en kjent 

klokke maker, men oppholdet ble kort. Det heter seg at svensken 

ba ham reise hjem igjen «før Ni ar batre end jag». Langelands egne 

opptegnelser bekrefter beretningen. Han noterer nemlig i 1767: 

«Her imellem var ieg til Sverige». 

Vi ser av Langelands protokoll at han den første tid ikke har hatt 

særlig stor avsetning til bøndene i de nærmeste distrikter. Disse 

har holdt seg· mest til de billige verk, visere og vekkere, men 

etterhvert begynte de store gårdbrukere å kjøpe 8-dagers slagur. Her 

og der har lensmannen eller skolestyreren skaffet seg en klokke hos 

Langeland. Fler og bedre kunder hadde han blant embetsmenn, 

funksjonærer og forretningsmenn. Blant kjøperne finner vi Kongens 

Grube (1767) bergskriveren (1765), direktøren på Røros og en 

rekke andre som var knyttet til grubene, sorenskriveren i Gauldal, 

T. Møchleby i Storelvdal, generalmajor Motzfeldt, godseier Colde- 

gjeme på Langeland, så Børre hadde lett for å få malmsten. Men ellers var jo hans klokker 

for det meste utstyrt med støpte jemlodd. Prisen var1 daler for et sett på 2 lodd. 

2 1 riksdaler a 4 ort svarer nominelt til kr. 3,20. Imidlertid har pengenes kjøpekraft 

omkring 1800 vært 6-8 ganger større enn i 1914 . 

J Verk med slagskive. 

4 Verk med rekkeslag. 

SØR-TRØN DELAG FYLKE 

Fig. 150. Skive fra gulv ur nr. 83 av Børre Hansen Langeland. Fig. '151. Gulvur nr. 60 av 

samme mester. 

vin på Fosnes, kaptein Falk på Hedmark, stiftamtmennene Moltke 

Hvitfeldt og Adeler i Trondheim o.s.v. Kundekretsen strakte seg 

etterhvert langt ut over Sør-Trøndelag. Langeland har levert klokker 

like fra Mjøstraktene til Nordland og fra Romsdal til svenskegrensen. 

Flere som har kjøpt klokker hos ham sendte senere inn 

bestillinger på vegne av andre. Skolestyrer Lars Forset i Klæbu tok 

mange, både slagur og billigere verk. Til urmaker Billing i Trondheim 

har Langeland gjennom en rekke år levert måneur og andre 

verk. 

Klokkene fra Langelands verksted har gjort sin mester all ære og 

mange av dem er ennå i gang. Et av hans gjøkur har i mange år tjent 

hos justitiarius ved byretten i Trondheim og kan sikkert holde ut 

lenge ennå. På den lille halvrunde plate i skivens toppstykke (Fig. 

150) stårforuten Nr. 83 og årstallet 1773, Børre Langeland i Aalen og 

følgende vers: «Den Gøg paa Døren udenfor er stum og har ej

392 SØR · TRØNDELAG FYLKE 

Mæle, Dog levendis En indenfor hver Time heftig skraaler.» En 

annen av hans klokker, nr. 60 bærer årstallet1769. (Fig. 151,) 

På Langeland står et musikkur (No. 62) som Børre laget til eget 

bruk i 1767. Også kassen var han mester for. Musikkverket spiller 

«Vår Gud han er så fast en borg» og «Den store hvite flokk». - I Det 

Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet, henger et lite 

veggur, et av Børres aller minste. Skiven er bare 7 cm i firkant, men 

så bærer den også innskriften: «Endskiønt jeg er liden, jeg passer 

dog Tiden.» 

På gården Langeland er det reist en bauta til minne om mesteren. 

Den ble avslørt ved et stevne på hundreårsdagen for hans fødsel. 

Fig. 152 . Gulvur av Børre Jonsen Meegaard (Graftaas), 

(Trøndelag Folkemuseum.) 

SØR·TRØNDELAG FYLKE 393 

Ingebrigt Jonsen Langeland, født 1771 på Grønli, død ca. 1850, ble 

gift med Børres datter og fikk siden gården Langeland med henne. 

Han lærte håndverket av svigerfaren og arbeidet sammen med 

ham. Senere fortsatte han virksomheten og laget atskillige gode 

klokker. Dog nådde han ikke på langt nær opp i Børres antall. Når 

hans klokker likevel fører høyere nummer - et av de siste har 

således nr. 452 - er det fordi han fortsetter svigerfarens rekke. 

Ingebrigt var en dyktig jordbruker og drev gården frem til en av de 

beste i bygden. Signatur: I. Langeland. 

Børre Jonsen Megaard eller Graftaas, som var brorsønn av Børre 

Langeland og elev av ham, døde i 1811, 36 år gammel. Han var en 

duelig urmaker og skal ha laget ca. 100 klokker. No. 93 er datert 1810 

(Fig . 152). 

I nabo sognet Singsås holdt Morseth-urmakerne til: 

Ambrosius Pedersen Morseth, født 1729, død 1782, hadde en husmannsplass 

under gården Morset. Han drev mest med signetstikking, 

forskjellige jern- og metallarbeider o.l. Schøning noterer fra 

sin reise gjennom Gauldalen i 1773: «Ambrosius Morset stikker og 

skiønne Signeter, skiønt han ei har lært Konsten ai andre, og har 

selv giort alle sine Redskaber». - Ambrosius Morseth har også laget 

klokker og det sies at han i den anledning dro på besøk hos Ingebrigt 

Eggan i Rennebu. Men det ble ikke så meget av urmakeriet. 

Han har neppe gjort mer enn 12 il 15 klokker. 1 

Også de senere klokkemakere i slekten har hatt sine hjem på Morset-plassen. 

I 1897 gikk den over til å bli selveierbruk. 

Peder A. Morseth, sønn av den foregående, var født i 1772 og døde 

i 1826. Han må ansees som den fremste av slektens klokkemakere. 

Det sies at han har levert 200 ur. Mange finnes ennå, således nr. 161. 

Verkene er særdeles gode og solide. Drevene betegnes som omtrent 

uslitelige. Flere av skivene er utstyrt med rike graveringer. (Fig. 

153,1540g155.) 

Ambrosius P. Morseth d.y., født 1795, død 1847, laget 40-50 klokker 

med liknende verk som farens, meget gode og holdbare. En av 

hans sønner som begynte i faget, døde i ung alder. 

I Støren prestegjeld med sognekall treffer man på tallrike klokkernakere, 

blant dem noen av de dyktigste i fylket. 

1 Chr. Lodgård: Klokkemakerslekten Morseth i Singsås. «Gauldalsminne» 1944. Sd. Il 

hefte 2.


Av profesjonelle håndverkere var det mange. 11835 oppføres i alt 

147 for Meldal og 110 for Orkdal prestegjeld. Særlig var det et stort 

antall messingsmeder og dyktige jemsmeder. 

Både fra 1700-årene og tiden omkring 1800 har man beretninger 

om de forskjellige former for håndverk som ble drevet i dalen. 11867 

heter det hos Eilert Sundt: «Hvad jeg især vil fremheve for Meldalen 

1 og ligeledes for Rennebo, er dette Anleg for og Hang til Tankearbeide. 

Fornemmelig er det Smedens lyst at forsøge sig paa ret 

kunstige Ting. Jeg leser i Beretningen fra Meldal om en Smed som 

gjør Geværer, og om 4 som laver baade Slagure og Lommeure, og 

jeg har liggende for mig Lak-aftryk af et vakkert Signet stukket i 

Staal av Engebret Eggen i Rennebo ... Træskjærerarbeidet paa 

Altertavlen eller Prækestolen skal prise Mesteren, og Urene skal gaa 

ikke alene en Uge, men et Aar, og de skulde vise ikke alene Time og 

Sekund men ogsaa Dag og Dato eller saa at sige baade Solens og 

Maanens gang». Med rette fremholder Sundt samtidig betydningen 

av «kvældsætu», hjemmearbeidet om aftenen etter at gårdsarbeidet 

er slutt. 

Eilert Sundts karakteristikk som i første rekke gjaldt Meldal, kan i 

like grad anvendes på Orkladalens bygder i sin alminnelighet og på 

strøkene oppover til Dovre. Mangt og meget av dyktig håndverksarbeid 

er kommet til Trondheim fra disse bygdelag. I slutten av 

århundret var' håndverkstradisjonen fremdeles i live. Dyktige treskjærere 

og møbelsnekkere var i full virksomhet. Flinke jernsmeder, 

messingsmeder og sølvsmeder var det mange av og ennå fantes 

det noen som drev med å lage gulvklokker. 

Urmakeriet hørte altså til de fag som hadde fast hjemstavn i distriktene 

og kunsten synes å være gammel der. Våre eldste sikre 

beretninger om dens eksistens skriver seg fra Rennebu, men meget 

taler for at det er laget klokker i enda eldre tider lenger nede i dalen. 

Der har håndverket også i senere år hatt størst utbredelse. 

Av klokkemakere i Oppdal minnes folk best]ohn Sivertsen Ishoel, 

født 1779, død 1859. Fra 1823 eiet han en parsell av Lønset hvor han 

holdt til. Han skal ha laget ganske mange klokker. Noen var innrettet 

med bevegelige figurer og visere for dag og måned, stundom var 

det fin treskurd i utstyret. I fire ledd etter ham skal slekten ha fostret 

flinke smeder, bøssemakere, snekkere og rokkdreiere. 

, Meldal bygdebok b. Il. s. 239 Svorkmo, 1908 . 

Fig. 161. Gården Eggan i Rennebu. 


I Renne bu arbeidet gårdbrukerne på Eggan, en av de største gårder 

i bygden, i tre generasjoner også som klokkemakere(Fig. 161). 

Fra midten av 1600-årene til våre dager har gården tilhørt samme 

slekt, en sterk og evnerik familie som har fostret dyktige bondekunstnere 

på flere områder. 

Eldre folk i bygden kunne berette om hvorledes det hadde seg at 

karene på Eggan tok til med urmakerhåndverket: På den tid da 

«Gammel-Ingebrigt» var liten, kom en finnkjerring til Eggan. Hun 

lekte med gutten og fattet godhet for ham. Da hun dro fra gården ga 

hun ham en hammer som var slik at når han brukte den ble alt han 

laget både godt og vakkert. Ingebrigt som senere slo seg på urmakeriet 

brukte den magiske hammeren lenge og vel og riktig fine 

gulvklokker så etterhvert dagens lys. Etter ham kom hammeren til 

god nytte for senere urmakere i slekten inntil den en dag ble borte. 

Da sluttet også karene på Eggan å lage klokker! 

Ingebrigt Trondsen Eggan d.e. var født 1705 og døde i 1759. En av 

hans klokker (han har neppe laget mange) er datert 1734 (Fig. 162). 

Opprinnelig har den hatt 1 viser, slagskive, døgnsgang og snoropptrekk. 

Utstyret er av engelsk type, selve urverket grovt forarbeidet, 

men sterkt og gangsikkert. En annen klokke som må være laget 

en gang mellom 1720 og 1750, er et meget forseggjort arbeid (Fig,

SØR - TRØNDELAG FYLKE 

Fig . 162 . Skive fra gulvur av Ingebrigt Trondsen Eggan d.e., 1705-1759. Fig. 163. Skive fra 

gulv ur av samme mester. 

163). Tallskiven til sekundviseren er inndelt for hvert 5te sekund. I 

skivens toppstykke er det innfelt et ansikt. Når klokken er i gang 

beveger øynene (laget av rensdyrhorn) seg i takt med pendelen. 

Klokken slår hver halve og hele time. Den står i dag hos bonde Ivar 

Bjørndalseter, Oppdal. Den vakre kIokkekassen er laget av Hans 

Olsen Aas (Bjørndal). (Se fig. 113.) 

Ingebrigt Trondsen d.e. drev egentlig mest med treskjæring. Altertavlen 

i Budal kirke er hans verk. Den er skåret i 1754 (Fig. 164). 

Trond Ingebrigtsen Eggan, født 1745, død 1785, førte farens klokkemakerkunst 

frem til større fullkommenhet. Han har laget både 

8-dagers ur og «visarverk», de siste med 1 viser og døgn opptrekk. 

Tronds klokker er vakre og særdeles fint forarbeidet. De fleste er 

fra 1770-85 årene og finnes i Oppdal. 

En av hans kIokker(fig. 165) bærer to bevegelige enhjørninger av 

SØR-TRØNDELAG FYLK E 403 

metall i skivens overstykke. Dette bærer innskriften: Thrond Ingebregt 

Eggen 1777. Skiven har vakre graveringer. 

I en artikkel i «Nidaros» av 3. august 1917 forteller Engel Mesloe 

følgende om en av Tronds klokker: 

«I Rennebu har vi det mest forsiggjorte slagur på Eggan ... Foruten at det er 

alminnelige visere har det dag, dato- og månedsviser og en plate med figurer som 

syner sekunder. Videre er det et klokkespil, som opvarter med musik hvert 

kvarter. Etter første 15 minutters forløp spilles en takt, ved halvtimen to, og tre 

ved tredje kvarter. Naar saa timen er ute, præsteres hele musikstykket, som 

utgjørfire takter eller avsnit. Deretter slaar klokken de vanlige slag ... » 

Tronds klokker var aldri på markedet og har aldri vært til falls for 

oppkjøpere. De laget ikke klokker for levebrødets skyld, Eggan-karene. 

Utenom klokkemakerarbeidet drev Trond også med signetstikking. 

Ingebrigt Trondsen Eggan d.y., født 1780, død 1865, sønn av den 

foregående, var en fremragende og navnspurt bygdekunstner, 

Fig . 164. Altertavle j 

Budal kirke. Skåret i 

1754 av Ingebrigt 

Trondsen Eggan d.e.

404 SØR-TRØNDELAG FYL K E 

klokkemaker, gravør og signetstikker. Han leverte meget fine gulvur, 

til dels med temmelig kompliserte verk. De første av hans 

klokker til omkring 1800, var utstyrt på liknende måte som farens, 

til dels med vakre graveringer. (Fig. 166.) Siden gikk han over til å 

bruke runde skiver av tykk jernplate lakkert i fin elfenbenfarge, 

også viserne forandret form. Foruten 8-dages klokker laget han 

billigere ur med timeviser og vekker, men uten slag. Stemplet I.E. 

finnes på de fleste av hans arbeider. 

På fig. 167 (fargefoto mot side 225) gjengis et av hans gulvur med 5 

visere. Sekundviseren er en roterende skive som ligger innenfor 

tallskiven. På den roterende skive er malt fotfolk- og rytterfigurer. 

Gjennom en glugge i tallskiven ser man disse passere, ett hakk for 

hvert sekund. I en bue over gluggen er det malt med fine bokstaver: 

«Af dette Øyeblikk henger Evigheden». Nedenfor viserne er det i 

en halvsirkel plasert 3 små visere som angir henholdsvis ukedag, 

Fig. 165. Skive fra gulvur av Trond Ingebrigtsen Eggan, 1745-1785. Fig. 166. Skive fra gulv 

Uf av Ingebrigt Trondsen Eggan d.y., 1780-1865. 


Fig. 168. Christian Frederiks kongesegl. Trondhiemske 

General Comandoes segl. Det keiserlige Ru ssiske 

Vise-konsulats segl.(Lakk-segl av Ingebrigt Trondsen 

Eggan d .y.) 

dato og måned. Klokken står i dag hos Marit og IvarSimastuen, Ski. 

Stemplet I.E. finnes på de fleste av Ingebrigts arbeider. 

Men det var som signetgravør at Ingebrigt Trondsen d. y. vant seg 

et navn langt ut over bygdens grenser. På Eggan 1 oppbevares tre 

store bøker med ca. 2400 lakksegl, avtrykk av de fleste av hans 

signeter. Det fremgår at han har levert et kongesegl til regenten 

prins Christian Frederik, ett segl til prins Oscar og ett til stattholderen 

von Essen. Videre finnes det et rådhussegl til Trondheim, ett 

til København, postsegl for mange byer, segl for embetskontorer og 

utenlandske konsulater, for Norges Bank, Røros Kobberverk og en 

rekke privatpersoner. (Fig. 168.) 

Av særlig interesse er det å konstatere at Ingebrigt Eggan har 

levert det første norske kongesegl siden Håkon VI (død 1380) hvor 

seglets tekst (omskrift) bare nevner Norge og ikke noe annet rike. 

I sin dagbok fra reisen over Dovre til Trondheim har Christian 

Frederik den 4. februar 1814 notert fra Rennebu: «A Bierkager j'ai 

1 Samlingen har tilhørt Ingebrigts sønnesønn, tidligere lensmann Trond Eggan.

410 SØR-TRØNDELA G FYLKE 

aven særegen konstruksjon. (Fig . 171.) Også her er arbeidet førsteklasses 

og verket forgylt. Begge ur har hvit porselensskive. 

Enkelte av Dahlens gulvklokker er konstruert med opptrekk for 

14 dager eller en måned, en eller to endog med årsgang. Et fint 

gulvur solgte han under komnøden i 1812 for 3 skjepper bygg. Uret 

har månedsgang, skiven er rund med forgylte visere for tid, dag, 

datum og måned. 

Et par av hans ur har verk med ett lodd, stilleinnretning for slaget, 

kontrasperre o.l. Han skal også ha laget gulvur med klokkespill. 

I Trøndelag Folkemuseum står to av hans enklere gulvur, en vekker 

og et ottedages verk med slagskive (fig. 172). Skjønt de begge 

hører til billigere typer, er verket meget omhyggelig utført. Museet 

har også en del av hans verktøy. 

John Dahlens anlegg for faget gikk i arv til hans sønner og sønnesønner. 

Av de vi kjenner, har 4 arbeidet i urmakerfaget. De var alle 

meget dyktige. 

Ingebrigt Dahlen , født 1792, var den mest ansette av sønnene. I 

fylket finnes ikke få av hans arbeider. De er fine i verket og utført 

helt i farens stil. Ingebrigt druknet i Orkla sommeren 1847. 

Den dyktigste i neste generasjon var John Dahlen d.y., født 1825, 

død 1897. Også Andreas Dahlen skal ha laget gode klokker, men ikke 

så mange. Han døde i 1909, 67 år gammel. 

Ole Ellevsen'Wormdal, født 1797, død 1883, er mindre kjent. 

Jørgen Schølberg, fikk borgerskap i Trondheim i 1800. Han arbeidet 

også i Orkdal en tid utover fra 1815. 

ANDRE DISTRIKTER 

Som før nevnt har den overveiende del av klokkemakerne i Sør 

Trøndelag soknet til Gaulas og Orklas dalfører eller strøkene inn 

mot disse. Men også andre steder i Sør-Trøndelag har det vært folk 

som har laget klokker. Imidlertid falt denne virksomhet mer spredt 

og fikk ikke større betydning. 

Til Strinda kom Torger Andersen Romsaas fra Ringebu i Gudbrandsdalen. 

Han og sønnene hans holdt mest til ved Jonsvatnet. 

Romsaas-urmakeme har gjort et stort antall solide klokker hvorav 

SØR-TRØNDELAG FYLKE 411 

en god del av den billige type. Noen av deres arbeider er også å 

finne utenfor fylket, f.eks. øverst i Østerdalen. 

Ole Johnsen Follo , født1810 i Børsa, død 1886, var i tiden 1866 - 85 

eier og bruker av den store gård Øvre Stavne i Strinda. Han skildres 

som en intelligent mann, teknisk interessert og meget nevenyttig. 

Mange eldre klokker er ombygget av ham. Hans egne klokker av 

variert konstruksjon, var meget omhyggelig og dyktig utført. En av 

dem er bygd med stativverk av jern og med meget smale vanger, 

omtrent som et tårnur i lite format. 

Fra Malvik kjennes enkelte klokker av Peder Olsen Malvig. På tollboden 

i Trondheim står en med hans signatur og årstallet 1788. Det 

er et reelt og bra arbeid. 

I Rissa skal Lars Sæterhaug ha gjort atskillige klokker i tiden omkring 

1800 og senere. 

Fra Ørlandet er tidligere nevnt Jacob Jacobsen Lunds tåmur på 

Austråt gård (s. 374). 

I Hemne prestegjeld har Arnt P. Qvikne drevet urmakervirksomhet 

og levert meget gode verk. Han var fra Kvikne i Østerdalen. 

KLOKKEKASSER 

De fleste gamle klokkekasser fra Sør-Trøndelag viser grunnformer 

som stammer fra England. Mot slutten av 1700-tallet meldte rokokkoen 

seg, vesentlig via Sverige. Det ble da laget klokke kasser av 

slike typer på flere steder i Sør-Trøndelag, mest i de øvre strøk. Men 

de myke og svaie former passet egentlig ikke inn i Trøndelags 

stiloppfatning og klarte ikke å fordrive den gamle retning. Det kom 

etterhvert i stor utstrekning til et kompromiss slik at klokkehodet 

ble omformet etter rokokkoens runde tallskive mens kassen beholdt 

de rette linjer. Dessuten merker man innflytelsen fra andre 

kanter. Således er Louis XVI-motiver alminnelige når det gjelder 

utstyret. Også fra Empire- og Biedermeiertiden er det brakt inn nye 

momenter. 

Men disse innslag av fremmede stilarter har ikke ført til at 

bygdens klokkekasser fikk noe tilfeldig eller ordinært preg. Tvert 

imot er de typiske kasser fra Sør-Trøndelag så originale av karakter


og så særpregede i sin utforming at de kan kjennes igjen blant alle 

andre. Det er ikke for meget sagt at intet annet fylke kan oppvise en 

så karakteristisk og variert produksjon av klokke kasser som den 

man møter i Sør-Trøndelag. 

Gjennomgående har kassene store linjer og gir inntrykk av 

tyngde og stødighet. De vanlige stilformer er anvendt med stor 

frihet. Den stramme holdning som urets tekniske karakter kunne 

motivere og som særlig er aksentuert i den engelske formen, er ofte 

bortfalt. Bygdehåndverkeren har åpenbart ikke vært særlig tilfreds 

med de utenlandske typene. Han har da også håndtert dem uten 

større respekt og ofte overført dem i mindre strenge former, men 

alltid med tanken på at kassen skulle bli staselig og verdig. 

Blant typene i Sør-Trøndelag er det hovedformer som har sitt 

Fig. 173. Gulvur av Ingebrigt 

Trondsen Eggan d.e. 

Kasse av Hans Olsen Aas, 

Bjørndal. Fig. 174. Kasse 

med dobbelt-ranke, Nedre 

Rennebu. (Trøndelag Folkemuseum.) 

F(g. 176. Utskårne og 

malte klokke kasser fra 

Oppdal, Dovre. (Tilhører 

Nordenfjeldske 

kunstindustrimuseum.) 

SØR- TRØNDELAG FYLKE 

hjemsted i enkelte distrikter. Disse typer har også vandret ut til 

andre strøk hvor det har dannet seg varianter av originalen eller 

krysninger med andre modeller. 

I det følgende skal først omtales klokkekasser fra de vestlige strøk 

hvor man finner det rikeste utvalg av typer og former. 

Fra Oppdal må særlig nevnes Hans Olsen Aas født i 1740. Han ble 

sendt fra Rennebu til Oppdal som forpakter av gården Bjørndal som 

han senere kjøpte og tok navn etter. Til den klokke som han hadde

416 SØR-TRØND EL AG FYLK E 

Oppdal som drev med å skjære ut skap ved midten av 1800-årene 

utover til 1880-årene. Mange av hans arbeider er bevart omkring i 

bygden (fig. 175, fargefoto mot side 209) . 

Rennebu har hatt flere interessante kasseformer, ofte av de eldre. 

Blant motiver i utstyret finner vi dobbeltranken (fig. 174), en levning 

fra regence-tiden. 

Ned gjennom Orkdal, Meldal og Børseskogn treffer man på en 

type som springer sterkt i øynene. Fig. 177 viser et karakteristisk 

eksemplar fra Børseskogn, en bred noe undersetsig kasse med flott 

hode og stort utstyr. Grunnformen gjenfinnes hos engelske, skotske 

og irske gulvkasser fra 1770-90, men utstyret har bygdehåndverkeren 

selv komponert. Bekroningen viser store flattrykte volutter 

med gjennombrutt nettverk, motiver som ofte er å se ved annet 

treskjærerarbeid på disse kanter. Klokkehodet på den engelske 

typen har vært beregnet på en firkantet skive med halvrund overdel, 

men kassemakeren på Børseskogn ville ha denne kassetypen 

til en klokke med rund skive og visste råd for det. Han mestret 

dette ved å sette inn en dekorert treplate som fylte fronten. Deretter 

saget han ut en sirkelrund åpning i denne og skar en perlebord 

omkring. Bueverket, «vingene» på siden av hodet, er kommet til 

som et nytt moment. Midtpartiet og fotstykket bærer utstyr i rokokko 

og Louis XVI-stil. En mengde varianter av denne type finnes 

i de nedre'strøk av Orkdal og tilgrensende bygder (fig. 178). 

Ved siden av denne utpregede blandingsform treffer man på flere 

typer av renere herkomst, både eldre og yngre. «Pipar-Ingebrigt» 

(Ingebrigt Olsen Kjønli) som var kjent som en meget dyktig møbelsnekker, 

har laget mange vakre kasser med vel avveide former. 

Saker fra hans hånd finnes fra Lensvik oppover til Fandrem. Fig . 

179 viser en av hans kasser fra 1849. Sitt navn fikk han fordi han 

tjente som klarinettblåser i krigen 1808-14. Senere håndterte han 

sitt instrument ved festlige anledninger rundt omkring i bygdene. 

«Pipar-Ingebrigt» døde som legdekall på Evjin. I 1917 hørte hans 

arbeider til attraksjonene på Orkdal-uts tilJingen. 

Kasser med rettlinjet kropp og runde hoder ser man mange av 

både i Orkdal-bygdene og omegnen, ja forresten over hele fylket. 

Det var særlig fra tiden omkring 1800 at de ble alminnelige. Senere 

har de holdt seg så lenge det ble laget gulvklokker i Sør-Trøndelag. 

Kroppen og forstykket ble bygget etter typene fra slutten av 1700- 

SØ R -TRØNDELAG FYLKE 417 

tallet. Siden korn det også andre former som ble opptatt i bygdekunsten 

og utarbeidet videre, noen fra Empiren, andre fra Biedermeyer-stilen. 

Mange varianter forekommer, blant dem også søyleformen 

som er mest anvendt i distriktene nær byen . Når den nå og 

da finnes oppe på fjellbygdene, er kroppen gjerne blitt lovlig kort i 

livet elJeroverhendig korpulent. 

Det er særlig hodets utforming som har interessert kassemakerne. 

Der har den opprinnelige innramming vært en laurbær- eller perlekrans. 

Stundom finner man dette motiv i sin originale form, men 

som oftest har kassemakeren gitt det sitt personlige preg. 

I Gauldalen ser man ikke så lite av de eldre og strammere kasseformer. 

En eiendommelig, om enn ikke nettopp vakker kasse fra 

de øvre trakter er gjengitt fig. 180. Svenske typer er ikke sjeldne. 

Fig. 149 viser en slik kasse arbeidet og malt på Røros. Videre 

treffer man, særlig i de vestlige strøk, mange gulvkasser av liknende 

typer som de vi har nevnt under Orkdal, Meldal, Børseskogn og 

distriktene inn mot Trondheim.

420 NORD-TRØNDELAG FYLK E 

I «Trondhjemske Blandinger» fra 1804 heter det om ham: «I Henseende 

til Lomme-Uhre har Jon Funtaune endnu mere udmerket 

sig. Endog Sølvkasserne har han selv bragt tilveie, og Sølvet er 

bedre en den Kjøbenhavnske Prøve. Man sætter hans Uhre i Trondhjem 

ved Siden af Hofuhrmager Jørgensens og de bedste engelske 

Uhre. For sin Signet stikning er han og overmaade bekjendt, ikke 

blot fordi han har lært sig det selvallene, men ogsaa for Stikkets 

Fiinhed.» 

Om hans urmakerkunst finnes det liknende uttalelser i «Nordische 

Blatter», Leipzig 1804, og om hans signetarbeider heter det: 

«In Ansehung der Feinheit seiner Petschafte iibertrifft er die des 

Hofgraveurs des Juden Jacobsen in Kopenhagen.» 1 I «Illustreret 

Nyhedsblad» fra 1856 gir en forfatter som angivelig skal være senere 

statsråd O.A. Bachke, en skildring av forholdene i Stjørdalen og 

nevner her også John Funtaunes virksomhet: «At Meraker ikke har 

savnet Genier i Retning af Haandverksdrift, har den saa bekjendte 

John Funtaunet vist, der ei alene har forsynet den hele Dal, men 

ogsaa omliggende Bygder med sine gode Stue- og Lommeuhre, 

Staalsigneter, Knive o. s. v.». 

John Funtaunet var først og fremst kjent for sin urmakerkunst. 

Alle hans klokker, både de finere og de enklere, vitner om at han var 

en dyktig mester. Han har forferdiget et stort antall gulvklokker, 

blant dem en eig annen med måneverk. De fleste av hans lommeur 

er forsvunnet i tidens løp, men ennå vet man om et par stykker. Et 

av dem bærer årstallet 1790. Han har også laget et tårn ur på Mo ved 

Levanger. 2 

På Funtaunet oppbevares en samling på 234 avtrykk av hans signeter. 

Det viser seg at han har hatt en betydelig kundekrets. 

Et epitafium forfattet av hans samtidige, stiger Johannes Brekke, 

gir, i tidens noe blomstrende stil, et sterkt inntrykk av Funtaunes 

anseelse og av hans sympatiske karakter: «Han var sit Lands Hæder 

som Kunstner og sin Føde-Egns Lyst og Pryd, som virksom Borger 

til usigeligt Gavn for sin Egn, uden Prahl og lav Egennytte ... Han 

var den Saktmodigste, den Retsindigste og Fredsommeligste i Kretsen 

og et Redskab i Forsynets haand til at veilede et u-dannet Folk 

l Salomon Jacobsen , f. 1754, død 1830, var edelstenskjærer, signetstikker og medaljør. Han 

ble hoffsignetstikker etter faren, medlem av akademiet og døde som titulær professor. 

2 {(Trondhjems Adresseavis» 27/12-1926. 

NORD-TRØNDELAG FYLKE 421 

paa Culturstigen til det Gavnligere og Prisværdige for Menneskelivet 

baade i KunstfIid og Hus-Industrienes forskjellige Grene ... » 

Sivert Sjursen Berg, født 1799, død 1870, var klokkemaker, knappestøper 

og kardemaker. Han var elev av Funtaunmesteren og har 

levert både guIvur, veggur og vekkere. Arbeidet er håndverksmessig 

og pent utført. 

På Frosta arbeidet Ole Kleiven, (Linsve-kleiven), født 1785, død 

1857. Han har forsynt bygden med mange gode og holdbare klokker. 

Han drev også med finmekanikk og har blant annet i stor 

utstrekning forferdiget kirurgiske instrumenter for legene i 

Trondheim og annetsteds. Det fortelles at han selv fant og smeltet 

kisen til det kobber han brukte. Han levde stadig i små kår. 

Hans Larsen Volden fra Vågå i Gudbrandsdalen var stolmaker, treskjærer 

og rokkdreier. Dessuten laget han en hel del beskjedne 

visarverk med en viser og døgns gang. Han døde i 1846 i høy alder. 

Fra Skogn kan nevnes John Isachsen, født 1832, død 1898. Han var 

en mann med gode evner, klokke maker, bygdemekaniker og tusenkunstner. 

Urmakeriet var hans hovedprofesjon, men ved siden 

av hadde han like fra 14-årsalderen syslet med orgelbygning. 11870 

sluttet han med urmakervirksomheten og flyttet til Levanger. Der 

anla han sammen med svigersønnen P. Renbjør , en orgelfabrikk. 

I Sparbu prestegjeld, Mære sogn, har Anders Hofstad (senere gift 

til Vaaset), død 1844, laget ca. 150 gulv- eller veggur av engelsk 

type. Arbeidet må betegnes som jevnt godt. Sønnen Ole Vaaset 

laget veggur, mens sønnesønnen Sefanias Vist drev med orgelbygging 

. Alle tre var gård brukere. 

Fra Stod prestegjeld kjennes et gulvur av Jon Huusan. Det er 

grovt men solid bygget. Utstyret er av gammel engelsk type. 

Verdal. I Stiklestad-bygningen på Norsk Folkemuseum står en 

klokke signert Ole Løkkemoen. Stiklestad. No. 53. Uret har rund 

hvitmalt skive, timeviser og vekkerinnretning. Kassen bærer årstallet 

1831. 

«I Snaasen have adskillige forferdiget Uhre» heter det i en artikkel 

i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter fra 1813-17. 

Nå kjenner man bare noen få av dem. 

Ole og Lars Larsen laget meget gode klokker. Blant deres arbeider 

er et taffelur i messingkasse med graveringer og rokokkoutstyr. 

Uret er så fint og godt gjort at det kunne være tatt for et fransk

422 NORD - TRØNDELAG FYLKE 

arbeid. Det er datert 1785. En innskrift i verket viser at det har vært 

til reparasjon hos urmaker Billing i Trondheim. 

\ 

Anders J. Olsen har antagelig vært fra samme sogn eller nabolaget. 

Han har drevet urmakervirksomhet i atskillig omfang, 

sannsynligvis i slutten av 1700-årene. Utstyret på hans klokker er 

nokså klosset, men verkene er ganske bra. Ofte er det anbrakt en 

bevegelig figur i overdelen. Noen av hans klokker har 2 hammere. 

Man kjenner over 80 av hans arbeider. 

Hans Andersen Barlien var født 1772 på Barli i Overhalla og døde i 

USA i 1842. Som før nevnt (s. 376) dro han i 1803 til Trondheim 

hvor han fikk borgerskap som urmaker. Foruten urmakervirksomheten 

drev han forskjellige andre håndverk i byen. Gjentagne ganger 

var han i København hvor han skaffet seg bekjentskaper på 

innflytelsesrikt hold. I 1809 ble han dannebrogsmann for fortjenester 

i mekanisk retning, men det skal ha hjulpet ham at han for som 

«Kundskaber» (speider) i 1807-09. 

Hans Barlien var en foregangsmann på en rekke områder, begavet 

og kunnskapsrik som han var og levende interessert i samfunnsspørsmål. 

Snart var han i Stjørdal hvor han anla et laksefiskeri, 

en sag og et møllebruk, snart i Overhalla hvor han bygde et 

glassverk. Trondheim har han antagelig forlatt for godt i 1812 da 

han kjøpte en større eiendom Aagaard på Namdalseidet i Beitstad 

og flyttet dit. Der tok han seg energisk av gårdsbruket samtidig som 

han som vanlig hadde en rekke andre jern i ilden. Han startet en 

hattefabrikk, en paraplyfabrikk og et boktrykkeri og ga ut et periodisk 

tidsskrift «Melkeveien». 

I 1815-16 var Hans Barlien eneste bonderepresentant fra Nordre 

Trondhjems amt på Stortinget. Han kom snart i opposisjon til 

embetsmennene og angrep regj eringen i skrifter som han selv 

hadde trykket. Han var en ivrig talsmann mot handels- og sagbruksprivilegier 

og ville ha gjennomført alminnelig verneplikt. 

Stridbar som han var ble han av samtiden ansett som en farlig 

radikaler. Et par ganger pådro han seg rettssaker, således ble han i 

1830 tiltalt for gudsbespottelse og opprørsk agitasjon. 11836 samlet 

almuen inn 17 speeiedaler for å sende Barlien til Oslo med fullmakt 

til å kontrollere at stortingsmennene hver især røktet sitt verv 

tilfredsstillende! Men fullmakten tok lensmannen fra ham og det 

synes ikke å ha kommet noe ut av planen. 

NORD-TRØNDELAG FYLKE 423 

Samme år dro Barlien til Iowa hvor han først drevet verksted, 

siden en farm.- På hans fødested er reist en minnestøtte med 

følgende innskrift: «Han var en mann langt fremfor sin tid». 

I Leksvik levde en klokkernakker Peter Tetli omkring 1825. Han 

omtales i bygdetradisjonen som en ren kløpper i faget, alt som 

gjetergutt laget han klokker som han hengte opp på fjøsveggen i rad 

og rekke. Av hans gulvur eksisterer bl.a. no. 22. Det har måneverk 

og datumsirkel med inndeling til 30.

NORDLAND FYLKE 

BODØ 

Ved laugstidens slutt og lenge etter var Bodø den eneste kjøpstad i 

fylket. Den fikk sine rettigheter i 1816, men hadde liten betydning i 

en årrekke fremover. Ennå i 1855 hadde den bare 228 innbyggere. 

Såvidt vites har ikke noen på disse kanter levert klokker av eget 

arbeid. I begynnelsen av århundret var en urmakermester sønnenfra 

ved navnjohan Jacob Leignich bosatt der. Han var født i Trondheim 

hvor han tok borgerskap som urmaker i 1800. Han døde i 

Bodø i 1810, 54 år gammel. - Det er vel ikke urimelig å anta at han 

også der har drevet urmakervirksomhet. 

DISTRIKTENE 

Nordlandskulturen var fra gammel tid knyttet til visse sentra: 

handelsstedene, embetsgårdene og kirkestedene. I de sydlige deler 

av fylket har de større gods spilt en ikke ubetydelig rolle. 

Når det gjelder utstyr og håndverksgjenstander av mer kunstferdig 

art, har importen sydfra vært av overveiende betydning. Fra de 

årlige stevner på Bergens våg førte nordlandsjektene med seg «bergensgods» 

i stort omfang, deriblant også utenlandske varer. Videre 

er det kommet atskillig fra Trondheim. Selv med håndverkerne i 

Sverige har det vært kontakt. På sine steder var det faste markeder 

som på Tjøtta, Bjørn, Ledingsberget og Halsøya. Her møtte også 

tilreisende kremmere fra mange kanter. 

Gjennom disse kanaler er det kommet klokker til Nordland, om 

enn ikke så svært mange. De fleste er havnet på handelsstedene. 

Der finnes hist og her Mora-klokker og schwarzwaldere, men bare 

nå og da en klokke av bedre rase. Utenfor handelsstedene er det 

sjelden å se et skikkelig stueur. 

NORDLAND FYLKE 425 

Man kjenner ikke mange klokkemakere fra distriktene, men noen 

har man da: 

I Bindal på gården Gaupen bodde en kjent slekt som i ca. 200 år 

innehadde lensmannsstillingen i herredet med få avbrytelser. 

Tarald Olsen Gaupen, født 1690, død 1773, omtales som en av 

bygdens merkeligste menn. Han var lensmann og gårdbruker. Ved 

siden derav var han urmaker, smed, bøssemaker, gjørtler, sølvsmed 

og snekker. Ved et skifte i hans hjem finnes oppført en 

mangfoldighet av verktøy fra forskjellige grener av hans håndverksvirksomhet, 

således riflebor, gullsmedhamrer, smeltedigler, 

tenger m.v. Han ble gift i Vatsås kirke i 1710 med Eli Ingebrigtsdatter 

fra Reppen. Det het seg at hun var av huldreslekt og at det var 

hun som lærte Tarald hemmeligheten ved hans kunst. - For senere 

slekter er Tarald Gaupen mest kjent for sin salmediktning. Hans 

diktsamling «En enfoldig Lægmands Tidsfordriv, udi aandelige 

Sange og Riim forfattet» utkom i 1744 i Trondheim. Den røper ikke 

liten poetisk begavelse. 

Jon Herringsbotnet i Vefsen var født 1711 og døde i 1797 på Herringsbotnet. 

Han mestret mange håndverk, men var særlig ansett 

som urmaker, sølvsmed og rotgyter. 1 Noen faglig utdannelse hadde 

han ikke, men om man kan stole på hva folk på den tid sa om 

ham, hadde han gått i lære hos fanden selv! «Han Jo» har laget en 

hel del gulvur, både åttedagers verk og månedsur. De var meget 

solide - akslingene holdt gjerne godt og vel en halv centimeter i 

tverrmål. 

Hans sønnesønn Jon Andersen, født 1785 på Herringsbotnet, død 

1865, bygslet en part av gården Grøftrem. Han var gift med Maren 

Lund Andersdatter av familien Tanch. Jon Andersen var en klok 

og hendig mann, men temmelig vidløftig i sin ferd og derfor ofte i 

konflikt med loven. Foruten å drive sitt gårdsbruk og fiske i Lofoten 

var han en søkt klokkemaker, gjørtler og trearbeider. Som sin 

bestefar laget han mange gulvur, derav flere med månedsgang. Et 

av dem har øverst i den høye tallskiven en åpning på ca. 15 cm i 

tverrmål. Den første dag i hver måned kommer en manns-figur 

frem i gluggen og passerer den i månedens løp. Figurene går 

under navnet «de 12 apostlef», verket er meget solid og loddene av 

klebersten. Jons datter, Anne Sofie Gyth, hadde arvet farens og 

1Metallstøper.

426 NORDLAND FYLKE 

bestefarens anlegg, å reparere en klokke var derfor hennes minste 

sak. Dertil var hun både smed, rotgyter og skomaker, foruten at 

hun holdt streng tukt over sitt hus og sin ektefelle. 

På Alstahaug levde en urmaker ved navn Fordel. Han døde i 1870årene 

som gammel mann. Han skal ha vært en duelig klokke maker 

og gravør. 

Fra Rana kjennes bl.a. Jo Larsa på Asphaugen i Grønfjelldalen, en 

sidedal til Dunderlandsdalen. Han omtales som en dyktig urmaker. 

Død ca. 1872 i høy alder. 

Ole Hagelstrøm, død 1773, svensk av fødsel, var bosatt på en plass 

under Mo i Nord-Rana fra omkring 1750. Etter ham fikk stedet 

navnet Gullsmedvik. Han var gullsmed, sølvsmed, og urmaker og 

skal ha hatt faglig utdannelse. Sølvet kom fra et funn oppe i fjellene 

mot riksgrensen, fortalte han. Men folk i bygden skumlet om at han 

istedet for å fare på skjerping gjorde seg turer til Nasa sølvverk på 

svensk side av grensen hvor han kjøpte sljålet sølv av verkstedarbeiderne. 

Dette kan han iallfall ikke ha praktisert i lengre tid for 

sølverket ble ødelagt aven norsk styrke i 1659 og var ute av drift til 

1770. 

Fra andre deler av fylket nevnes også enkelte klokkemakere, 

men vi har ikke bevis for at noen av dem har levert arbeider av 

betydning. 

TROMS OG FINNMARK FYLKER 

I 1787 fantes ingen kjøpstad nord for Trondheim. I dette år kom en 

kongelig forordning som friga handelen i Troms og Finnmark og 

bestemte at det der skulle anlegges tre byer med kjøpstadrett og full 

adgang til å drive handel også med utlandet. De nordlige amter ble 

således løst fra enhver avhengighet av Bergen og Trondheim. For 

alle tre byer gjaldt det at intet laug måtte opprettes. 

Hammerfest og Vardø fikk sine privilegier i 1789, Tromsø i 1794. - I 

1825 hadde Trcmsø knapt 700 innbyggere, Hammerfest mindre enn 

halvparten og Vardø ca. 90. Håndverksdrift ut over det som ljente 

de strengt nødvendige behov var det den gang ikke plass for der 

nord. Noen urmakervirksomhet har da heller ikke vært drevet i 

disse byer. 

Det samme var tilfelle i distriktene. Fiske og kunsthåndverk har 

sjelden kunnet forlikes og aller minst under forhold som i de nordligste 

fylker. 

Men på sine steder i disse vidstrakte områder har det likevel vært 

ur i gang og det til dels ganske tidlig. Noen sto hos embetsfolk, 

andre hadde handelsmennene skaffet seg. Bygdefarsjektene som 

brakte fisken til Bergen og tok alle slags varer med seg hjemover, 

brakte atskillige klokker til embetsgårder, handelsplasser og skipperhjem 

i tidens løp. 

På Tromsø Museum finnes et smijerns hylleur fra omkring år 

1650, et dyktig arbeid for sin tid, men temmelig defekt nå. Reguleringen 

er senere ombygget til pendelgang. 

I 1710 er (i Bergen) registrert «et gammelt udygtig Slagwerch 1 

Rdl.» på Husby i Kvæfjord. 

Fra senere tid har statsråd Rye Holmboe meddelt at hans oldefar 

foged Jens Holmboe i 1783 overtok et vakkert gulvur signert Sigwart 

Matthias Schiøtz. Det fulgte gården Ervigen (i Trondenes) som 

fogeden kjøpte av «gamle Hans Rafn» . Uret er laget i Bergen omkring 

1770.

428 TROMS OG FINNMARK 

Den egentlige befolkning i distriktene har hatt ytterst få av den 

slags tidmålere selv såvidt sent som omkring 1825 og fantes det en 

eller annen klokke, så var det av de billige schwarzwaldere. 

Senere kom det jo flere, ikke minst fra fiskernes opphold på samlingsplassene 

under de store fiskerier, da særlig i Lofoten hvor 

kramkarer og andre omførselsfolk prakket sine varer på godtroende 

kunder. Også ved det endelige oppgjør med handelsmannen kunne 

fiskeren være lettsindig nok til å skaffe seg en klokke etter en god 

sesong. Men alt i alt får man si at ikke noe sted i landet har det i eldre 

tid vært så få ur som i Troms og Finnmark. Dette skyldes ikke bare 

at fiskernes slitsomme arbeid stort sett var elendig betalt, men også 

den omstendighet at folk i disse strøk interesserte seg lite for en 

regulær og konstant inndeling av døgnet. I sin daglige dont var de i 

særlig grad avhengig av naturforholdene, av lys og mørke. Det var 

lysdagen og lys-stundene, ikke klokkeslettet som bestemte deres 

arbeid, altså de samme primitive faktorer som rådet grunnen overalt 

før urenes tid. Til videre orientering hadde folk himmellegemene 

hvis gang og omtrentlige tidsangivelse de kjente fra sitt 

daglige liv i land og på sjø. Mer behøvde de i grunnen ikke før de 

fikk ski psanløp i faste ruter. 

Et par små primitive solskiver av sten finnes i Tromsø Museum. 

De skal være kommet fra Vardø. 

FORKLARING TIL ENKELTE TEKNISKE BETEGNELSER 

Bommer: snorvalser som loddsnorene vinder seg opp på ved trekning av loddene. 

Foliot var et reguleringsorgan brukt i veggur før pendelen ble oppfunnet. Det var 

en vannrett anordnet arm med vekter som kunne flyttes ut eller inn fra sentrum 

for regulering av uret. 

Fortanning: hjulets tenner. 

Grahams -gang: var den første hvilende ankergang for pendelur oppfunnet av Georg 

Graham i 1715. 

Hvilegang: aUe gangarter hvor ganghjulet står stille, hviler, mens pendel eller 

balanse fullfører sin bevegelse. Til disse hører Grahams-gangen, Amant- eller 

Stiftgangen, Cylindergangen. 

Kompensert pendel: en pendel hvor virkningen av metallets forandring ved temperatursvingninger 

i vesentlig grad er eliminert. 

Kontrasperret: en anordning som gir kraft til hjulverket når loddkraften er borte 

idet loddene trekkes opp. 

Lanterneur: en veggurtype som var i bruk omkring 1650. 

Passlunte: De militære hadde sin spesielle måte å bestemme tiden på når seierverk 

manglet. De tente en «passlunte» som var målt ut i bestemte lengder etter tidsintervallet. 

I krigstilfelle var det ofte helt nødvendig å bruke slike lunter. 

Platiner: urverksplatene som hjulene er lagret mellom. 

Ristpendelen: en kompensert pendel med staver av stål og messing i pendelens 

lengderetning og konstruert slik at de motarbeider hverandres forandring ved 

temperatursvingninger. 

Slagskiven: en skive i slagverket som ved inndelte innsnitt bestemmer antall slag 

hammeren skal slå. 

Slagverk: den mekanisme i et urverk som besørger slagene. Slagverket er konstruert 

etter to prinsipper: slagskiveslagverket og rekke-slagverket. 

Seierverk: en nå foreldet betegnelse for et urverk. 

Snekken: en kjegleformet gjenget valse som snoren fra fjærhuset blir rullet opp på. 

Når fjæren er opptrukket og gir størst kraft, er snoren rullet opp på minste diameter. 

Største diameter gir minst fjærkraft. Konstruksjonen medfører altså at 

man får mest mulig jevn kraft på hjulverket. 

Spindelgangen: den eldste gang for mekaniske ur. Var i bruk fra det 14. århundre 

til første halvdel av det 19. århundre. Den var slik konstruert at den hadde 

palletene som grep i stighjulet direkte på akselen (spindelen). 

Stittgangen: en hvilegang oppfunnet av Amant. Ganghjulet har stifter på siden i 

stedet for tenner. Stiftgangen er hovedsakelig anvendt i tårnur. 

Tannkurver: tannens form på arbeidende del av tannen. 

Tannstangur: et veggur med en loddrett tannet stang hvor urverket med egen vekt 

synker nedover stangen og på den måte får den nødvendige kraft til å drive 

urverket. 

Uroa: balansehjulet i små ur, et svinghjul som tjener som gangregulator for alle 

ganger utenom pendelgangene .

KILDER OG LITTERATUR 

Edvardssøn, Edvard: Bergens beskrivelse. Ved Olav Brattegard. Utgitt av Bergens 

hist.forening 1951 og 1952. 

Edwardes, Ernest L.: The grandfather Clock. London 1952 og 1971. 

Engelstad, E. 5.: Senmiddelalderens kunst i Norge. Oslo 1936. 

Erlandsen, A.: Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Trondhjems Stift. 

Chra. og Levanger 1844-55. 

Falck-Muus, R. : Håndverk og håndverkere i Gammel-Oslos siste blomstringstid. 

St. Hallvard 1932. 

Fasting, Claus: Bergens Beskrivelse, ved N. N icolaysen, Norske Magasin Ill. 

Feldhaus, F. M.: Ruhmesbliitter der Technik. Leipzig 1910. 

Finne-Grønn, 5. H.: Christiania borgerbok 1698-1799. Chra. 1921. 

Finne-Grønn, 5. H .: Elverum (1909-21). Kra. 

Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Oslo 1950. 

Forfang, H. G.: Ivar Kleiven. O slo 1945. 

Forstrøm, Olaf: Fredrikshald i 250 år. 1665-1915. 2b. Fredrikshald 1915. 

Friis, Peder Claussøn: Norriges Bescriffuelse. 1613. Kbh. 1632. Utgitt av Gustav 

Storm 1881. 

Fundats, Bergens. Trykt i N . Nicolaysens Norske Magasin I. Utgitt på nytt m. innledning 

av Mikjel Sørlie. Bergen 1957. 

Geelmuyden, Hans: Observatoriets gamle Uhr. Norges Urmakerforbunds 2. landsmøte 

Kra. 1905. 

Gelcich, E.: Die Uhrmacherkunst. Wien 1887. 

Gordon, G . F. C.: Clockmaking; Past and present. 1928. 

Gran, T. O.: Sandsværs saga. Kra. 1913. 

Grevenor, Henrik: Fra laugstiden i Norge. Kra. 1924. 

Gude, Magda: Slekten Gude. Oslo 1915. 

Hallager, G.: Norges Høiesterett 1815-1915. 2b. Kra. 1915. 

Hammarlund, H.: Urens Historia. Stockholm 1904. 

Hansteen, C.: Laugsceremonier. Artikkel i Illustrert Nyhetsblad. 

Chra. 1858 no . 6. 

Hassø, A. G.: Kristoffer Valkendorf. Kbh. 1933. 

Hayden, A.: Chats on Old Clocks. London 1917 og 1920. 

Helland, Amund: Norges land og folk. Chra. 1898-1921. 

Helland-Hansen, Kjeld: Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820. Trykt 1952. 

Hesselberg, P. N.: Efterretroinger om Strømsø Bye. Chra. 1780. 

Heyerdahl, A.: Genealogiske Optegneiser om Slektlinjene Heyerdahl. Kra. 1890. 

Holberg, Ludvig: Bergens Beskrivelse. Kbh. 1737. Utgitt Bergen 1920 ved joh. 

Nordahl-Olsen. 

Hovstad, Bernt: Et kunsthåndverk i Gauldal 1750-1830. Gauldalsminne hefte 9. 

Melhus 1969. 

Huitfeldt-Kaas, H. j.: Norske Regnskaber og lordebøger. Chra. 1887-1906. 

Hudson Moore, N.: The old clock book. N . Y. 1911 og 1936. 

lngstad, Gunvor: Gudbrandsdalens kulturminder. Kjend ditt land 1921. 

lngstad, Olav: Bergens ingeniørvesen. Bergen 1814-1914. B.II.1915. 


jacobsen, M: Alstahaug Kanikgjeld. Mosjøen 1922. 

jagger, Cedric: Klockor från hela varlden. Svenska Bokhand.foren. 1977. 

jansen, Ebba: Slekten Gude. Bergen 1940. 

johnsen, A. O.: Tønsberg gjennom tidene. Oslo 1971. 

johnsen, N.: Eker. Kra. 1914. 

johnsen, Oscar Albert (red.): Larviks historie (1923-56). 

johnsen, Oscar Albert: Norgesveldets undergang. Kra. 1924. 

johnsen, Oscar Albert (red.): Tønsbergs historie (1929-55). 

johnsen, Oscar Albert: Kristiansunds historie. 5b. (1949-63). 

jiirgensen, Urban: Regler for Tidens nøiagtige Opmaaling ved Uhre. Kbh. 1804. 

Kaltheisen, H.: Kopibog. Ved Alexander Bugge. Chra. 1899. 

Kielland, A.: Stavanger borgerbok 1436-1850. Stavanger 1935. 

Kindem, Lars: Vossaætter. Voss 1928. 

Kjellberg, Reidar: Det norske håndverks historie fra senmiddelalderen til enevelde. 

Oslo 1936. 

Kleiven, Ivar: I gamla Oaagaa (fra Vågå). Kra. 1908 og Oslo 1944. 

Kleiven, Ivar: Lom og Skjaak. Kra. 1915. 

Kleiven, Ivar : Lesja og Dovre. Kra. 1923. 

Kleiven, Ivar: Gausdal. Oslo 1926. 

Kleiven, Ivar: Ringbu. Oslo 1928. 

Kleiven, Ivar: Fronsbygdin. Oslo 1930. 

Kloster, Robert: Skulpturen på Rosenkrantztårnet. Bergens Museums Årbok 1930. 

Kloster, Robert: Antikvarisk verneplikt i Rosenkrantztårnet. Fortidsforeningens 

Årbok 1978. 

Knap, johan: Det gamle stueur. Oslo 1964. 

Knap, johan: Stueuret og tiden. Oslo 1971. 

Koht, Halvdan: Noreg og Evropa i 14-15. hundreåre. Oslo 1931. 

Kolsrud, Oluf: Olavskyrkja i Trondheim. Kra. 1914. 

Kolsrud, Oluf: Oslo kapitels forhandlinger 1609-16. Kra. 1914. 

Kolsrud, Oluf: 0510 kapitels kopibok 1606-18. Kra. 1913. 

Koren-Wiberg, Christian: Bidrag til Bergens kulturhistorie. Bergen 1908. 

Koren-Wiberg, Christian: Hanseaterne og Bergen. Bergen 1932. 

Koren-Wiberg, Christian: Mariakirkens regnskabsbok (1660-1752). Bergen 1934. 

Kraft, j. Edv.: Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. 6b. 

1820-35. Chra. 

Krefting, O.: Selje klosterruiner. Kra. 1868. 

Kubberud, M.: Nogle oplysninger om Sogneprestene i det samlede Toten kald efter 

Reformationen. Elverum 1897. 

Kårstad, Oddrun: Hamar bispestols historie 1153-1953. Hamar 1953. 

Land. Boka om. Oslo 1948, 1952, og 1962. 

Lange, Chr. C. A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen. Chra. 1856 

(2. utg.). 

Lassen, P. B.: Beretning om Sliftsstaden Christiansand. 1883. 

Lauvdal, T.: Vardal bygdebok. Gjøvik. 4b. 1930-41. 

Liisberg, Bering: Urmagere og Ure i Danmark. Kbh. 1908. 

Lillevold, Øyvind: Fåberg, Bygda og Banken. Hamar 1957.


Lodgård, Chr.: Klokkemakerslekta Morseth i Singsås. Gauldalsminne 1944, b. Il, 

helte 2. 

Lorentzen, Bernt: Gård og Grunn j Bergen i Middelalderen. Bergen 1952. 

Lundwall, S.: Stjarnsunds uren . Stockholm 1949. 

Magnus Lagabøters bylov. Ved K. Robberstad og A. Taranger. Kra. 1923. 

Mathiesen, Henrik: Trondhjems historie (1897- 1905). 

Maurice, Klaus: Die deutsche Raderuhr. Munchen Verlag 1976. 

Melby, O. A.' Utdrag av Børseskognens historiske optegnetser og kirkebøker fra 

1717 til vår tid. (Utrykt. Manus på en gård i Skaun.) 

Meyer, Hilbrandt: Samlinger til Bergens Bes krivelse 1764. Utgitt ved H. Bendixen. 

Bergen 1904 og 1905. 

Meyer, Hilbrandt: Samlinger til den Bergenske Kirke-Historie. Trykt i Norske 

Magasin Ill. 

Meyer, Johan: Fortids kunst i Norges bygder. 1908-38.17 hefter. 

Midttun, Gisle: Kunstarbeid og håndverk. Romerike I. Bergen 1932. 

Mogstad, Y.: Livserindringer fra Sunndal og Aure. Trondhjem 1902. 

Munch, Johan Storm. Saga. Chra. 1820 Ill. 

Munch, P. A.: Det norske Folks Historie . Chra. 1852- 1863. 

Munch, P. A.: Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie (1833-39.) 

Munch, P. A. og H. E. Schirmer: The Cathedral of Trondhjem. Chra. 1859. 

Munch, P. A.: Norske Samlinger (1852-60). 

Munthe, Chr. O.: Fredrikshald og Fredrikstens historie inntil 1720. Kra. 1906. 

Neeraas, H. M.: Kristiansund i ældre og nyere Tid. Kra. 1905. 

Nergaard, Sigurd: Gard og Grend. Kra. 1921. 

Nicolaysen, Nicolay: Norske Stiftelser. Chra. 1858. 

Nicolaysen, Nicolay: Norske Magasin I-Ill. Chra. 1860- 70. 

Nicolaysen, Nicolay: Norske Fornlevninger (1862-66). Chra. 

Nicolaysen, Nicolay: Om Mariakirken, Oslo. Fortidsforeningens årsberetning 

1869. 

Nicolaysen, Nicolay: Ruinerne på Selje. Kra. 1892. 

Nicolaysen, Nicolay: Bergens Borgerbog 1550-1751. Kra. 1878. 

Nicolaysen, Nicolay: Kunst og Haandverk fra Norges Fortid. Chra. 2 rekker, 

1881- 91. 

Nidaros Erkebispestol og Bispesete 1153-1953. Oslo 1955. Se Bergsgård, A. 

Nielsen, Yngvar: Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og Reiseoptegnelser 1574-97. 

Oslo 1885. 

Nielsen, Yngvar: Det norske Veivæsens utvikling fra 1814. Chra. 1876. 

Nielsen, Yngvar: Bergen fra de ældste tider indtil Nutiden. Chra. 1877. 

Nilsen, O.: Osen bygdebok. Hamar 1950. 

Nilssøn, Jens: Visitatsbøger og Reiseoptegnelser 1574-1597. Utg. Chra. 1885. 

Nordiska Museets årsberetning 1935. Stekspett och Stekvandare. 

Norman, G. A.' Klokkemaker. Veiledning til håndverksavd. De Sandvigske Samlinger. 

Oslo 1949. 

Norske Magasin I-Ill 1860-70, ved N. Nicolaysen. 

Norske Indlæg 1753, i Danske Kansellis arkiv i Riksarkivet, Oslo. 

Nyrop, C.: Haandværksskik i Danmark. Kbh. 1903. 


Nyquist, O. P.: Mossiana. Moss 1826. 

Nørløff, H. P.: Saugbrugsforeningen 1859-1934. Oslo 1935. 

Olafsen, A.: Christian Frederiks dagbok fra 1814. Kra. 1914. 

Onstad, O.' Yrkestegning for urmakere. Oslo 1951. 

0510 hospitals historie. Se Ingrid Semmingsen m.flere. Oslo 1939. 

Pauker, W.: Lehrbuch der Katholische Liturgie. Wien 1914. 

Paus, H.: Forordninger og Privilegier for Norge. Kbh. 1751. 

PaveIs, Claus: Dagbøger 1812-22. Utgitt av Ludvig Oaae i 1889. 

Pedersen, G.: Urmageriet i vor tid. Kra. 1894. Oslo 1932. 

Pedersen, O.: Håndverker Liv i Gamle Dager. Oslo 1932. 

Pedersen, T.: Drammen 1811- 1911. 

Pettersen, A.: En Bragermester i Lakerkunsten. Drammen 1934. 

Platou, Olaf: Våre kirkeklokker. Oslo 1945. 

Pohl, Helga: Oas Geheimnis der Zeitmessung. Munchen 1955. 

Polak, Ada: Engelske ur og klokker i Norge. Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. 

Årbok 1959- 1960. 

Pram, Christen H.: Reise i Norge 1804-06. 

Qvigstad, Y.: Lappiske stjernenavne. Tromsø 1921. 

Refsum, H.: Ætten Refsum fra Romerike. Kra. 1922. 

Ringård, M.: Flekkefjords historie. Oslo 1942. 

Riis, C. P.: Claus PaveIs autobiografi. Chra. 1866. 

Robberstad, K.: Magnus Lagabøters bylov. Kra. 1923. 

Rogneby, A.: Toten gjennem 100 år. Hamar 1925. 

Ropeid, A.: Hønefoss. Oslo 1952. 

Raabe, J.: En storbygd. Kra. 1905. 

Sandvig, Anders : De Sandvigske Samlinger. Lillehammer 1934. 

Sagen, lyder, og Foss, Herman: Bergens Beskrivelse. Bergen 1824. 

Schilbred, C. S.: Borgerbok fo r Skien. 1956. 

Schilbred, C. S.: Skiens historie 2b. 1958. 

Schilbred, C. S.: Brevik gjennem tidene. 1946 b.l. 

Schilbred, C. S.: Boka om Land (b.I11 1962). 

Schiøts, J.: Kongsvinger festm'ngs og Kongsvinger-avsnittets militære historie. 

1644-1814. (2b. 1924-42). 

Sehneider, j. A.: Fra det gamle Skien . Skien 1914-24 (3b.) . 

Schou, Aug.: Håndverk og industri i Oslo 1838-1938. Oslo 1938. 

Schou, J. H.: Forordninger og aabne Breve 1670-1813. Kbh. 1795-1813. 

Schroeter, j. Fr.: Haandbog i Kronologi. Oslo 1923- 26. 

Schøning, Gerhard: Beskrivelse over Domkirken i Trondhjem. Trondhjem 1762. 

Schøning, Gerhard: Reise gjennom Gudbrandsdalen 1775. Ved G. F. Gundersen. 

Hamar 1926. 

Schøning, Gerhard: Reise gjennem en Deel av Norge. Kbh. 1778. 

Semmingsen, Ingrid: Utgt. Oslo hospitals historie. Oslo 1939. 

Sidenbladh, Elis: Urmakare i Sverige under aldre tider. Stockholm 1918 og 1947.

FORTEGNELSE OVER URMAKERE I NORGE 

FRA MIDTEN AV 1500-ARENE TIL LAUGSTIDENS SLUTT.' 

Til orientering: 

Det var ikke uvanlig at klokkemakeren på landet tok navn etter det sted hvor han slo 

seg ned. Hans navn eller signatur på klokken kom derved til å variere ettersom han 

s kiftet bopel. Eksempelvis kan nevnes at Hans Larsen fra Biri også signerte: 

Hans Biuge og Hans Meinbøle. Dette er tatt hensyn til ved utarbeidelse av nærværende 

fortegnelse. 

Videre skal nevnes at bokstaven S. som sluttbokstav i en forkortet signatur kan 

bety at sig natarens etternavn ender på sen således f.eks. H.L.5. = Hans Larsen. 

Abraham Seierrnager 26,32, 60, 90 

Ager, Anders 234 

Allen James (også Alling) 35,63,90 

Alling, Jacob 35,63,90 

Alset, Johannes Paulsen 

(også HerbergJ.P.) 186 

Alset, Paul Halvorsen 134, 185 

Ambrosius Uhrmager 319,334 

Amundsen, Hans 193 

Amundsen, O. 107 

Andersen, Amund 131 

Andersen, Haagen '97,225 

Andersen, Jon 425 

Andersen, Peder 91 

Andreassen, Anders 134 

Arnesen, Johannes (Toten) 164 

Arnesen, Johannes (også Røhr, J. og 

Baardseng, J.) 134,209 

Arnesen, Ole (også Ulland, og 

Olsen, A.) 210 

Aslachsen, Lauritz 276 

Aspesletten, Syver Iversen 212 

Aspaas,Svend 379 

Augedal, Anders Hansen 165 

Bakke, Ole (også Biugstad) 180 

Barlien, Hans Andersen 376,378,422 

Bauman, Johan Adolp 378 

Beck, Johan Etters 263 

Beckmann, Adolph 91 

Ol- Se også spesialregister for henholdsvis Oslo, Bergen og Trondheim. 

Berg, Andreas (d.e.) 107 

Berg, Andreas (d.y.) 107 

Berg, Christen 253 

Berg, Einar 408 

Berg, Georg Frederik 378 

Berg, Gulbrand 112 

Berg, Julius Olsen 270 

Berg, Niels 223 

Berg, (Berget) Ole Olsen 407 

Berg, Ra smus Olsen 253 

Berg, Sivert Sjursen 421 

Berge t, Peder 113 

Bergh, John Erichsen 142 

Bergsland, O. N. 109 

Bergum, Ole 192 

Bierehe, Jacob Larsen 159 

Biereke, Christen 160 

Bierke, Peder Larsen 157 

Bierkaas, Ellev 407 

Bierkaas, Ole Joen Søn 407 

Biertnes, Anders (også Larsen, Anders) 

Billenton, J. Chr. 109 

Billing, Frants (Francis) 373,377 

Biuge, Hans (også Larsen, H. og 

Meinbøle) 185 

Biugstad, Ole (også Bakke) 180 

Bjerke, Johannes Nilsen 161 

Bjerke, Nils 161 

Bjerke, Ole Christiansen 

(også Ringen, Ole) 160 

100 


Bjermeland, Erik Olsen 350 

Bjørlien, Peder 98 

Bjørlien, Peder Olsen (Land) 191 

Bjørnstad, Thore Nilsen 

(også Nilsen, Thor) 335 

Blachestad, Erland Ellefsen 

(også Blackstad) 96,107 

Blackstad, Erland Ellefsen 96,107 

Blegen, Sven Hansen 189 

Blegstad, P. (Blechstad) 104 

Blessing, Mathias 307,328,334 

Blessing, Michael 328,335 

Blili, Hans (også Stikbakke, H.) 

162, 189 

Blilie, Lars 164 

Blokken, Mons 396 

Bogstad, Engebret 100 

Bogstad, Hans 100 

Bogstad, Jens 99 

Bolme, Niels 354 

Borgen, Anders (også Børgen) 98 

Botner, Torkel 99 

Botten, Ole Olsen 345 

Brager, Halsten 196 

Bratberg, Hans Pedersen 166 

Bratfos, Arne Bredesen 137 

Brenno, Ole Olsen 237 

Brinck, Andreas Christian 54,86,91 

Brinck, Carl Johan 88,91 

Brodersen, Ludvig 224 

Brodersen, Niels 224 

Brøderud, Johannes Bergersen 137 

Brøttum, Niels Taastensen 134 

Braastad, John Thordsen 

(også Haagaa) 180 

Braaten, Amund (også Fenstad) 102 

Braaten, Erich Olsen 98 

Braaten, Ole Nielsen 101 

Braatten, Nils 191 

Buchholst, Niels Petersen 328,334 

Bull, Ove A. 98 

Bunæs, Hans (også Sander, 

Hans?) 136 

Bunæs, Hans Hansen 136 

Bunæs, Ole 136 

Bækkevar, Ole 113 

Bø, Morten Baltzersen 245 

Bø, Peder 246 

Bøe, Baltzar Hansen 

(også Lindem B. H .) 245 

Bøhler, Hans Hansen 100 

Børgen, Anders (også Borgen) 98 

Baalseng, Lars Halvorsen (også 

Baardseng og Messenlien) 134, 211 

Baardseng, Johannes (også Røhr, J. og 

Arnesen, J.) 134, 209 

Baardseng, Lars Halvorsen 

(se Baalseng) 134, 211 

Baardseng, Paul Halvorsen 

(også Alset, P. H.) 134,185,211 

Cassel, Johan Jacob 106 

Christen Uhrmager 61,90 

Christensen, Niels 102 

Christophersen, Carl 224 

Christophersen, Eric (kleinsmed) 43 

Christophersen, Johan 108 

Christophersen, Sigv. 91 

Claussen, Claus 256 

Cochum (Cokims), Hans Peter 

321,334 

Colling, Morten 82,90 

Come lis (Cornelius) 

Hollænder 317,334 

Crøger, Frantz Friderich 

(også Krøger) 106 

Dagfinrud, Hans 184 

Dahl, Chr. 181 

Dahl, Christoffer Larsen 54,86,91 

Dahl, Johannes 46,111 

Dahl, Sverre 295 

Dahle, Hans Didrichsen 279 

Dahle, Ole Didrichsen 279 

Dahlen, Andreas 410 

Dahlen, Ingebrigt 410 

Dahlen, John d.e. 408 

Dahlen, John d.y. 410 

Danielsen, Bernt Henrich Jacobsen 

304,329,334 

Danielsen, Lars Jacob 304, 

329,334 

Dilger, Fideli 270 

Dotset, Lars Jacobsen 152 

Drolsum, Anders Henriksen 232 

Døhl, Gunder Torgirsen 269


Echen, Knud Larsen (også Eiken) 236 

Eegh, Joen J. 35,63,90 

Eggan, Ingebrigt Trondsen d.e. 401 

Eggan, Ingebrigt Trondsen d. y. 403 

Eggan, Trond Ingebrigtsen 402 

Eiehen, Jon Knudsen 224 

Eiken, Knud Larsen (også Echen) 236 

Eiknes, Jens Larsen 350 

Ekren, Ole J. 397 

Elgstrøm, Erich 375,377 

Ellestad, Jens 129 

Elveseter, Rasmus 206 

Ender (Endresen), Hans Christian 

74,90 

Endresen, Erik 355 

Enersen, Tarald 128 

Engebretsen, Edv. 88 

Engebretsen, J. E. A. 92 

Engebretsen, Lars (også Roterud) 

182,211 

Engeland, Lars Thorbjørnsen 

(også Thorbjørnsen, L. ) 246 

Engen, Christen Syversen 211 

Enger, Amund Andersen 

25,37,83,90 

Enger, Knud Olsen 85,91 

Engh, Christopher Pedersen 84,90 

Erichsen, Henrich 91 

Erichsen, Peder (også P. E. 5.1) 179 

Erichsen, Thomas H. 54,85,91,224 

Eriksen, G. 355 

Eriksen, L. 355 

Eriksen, Ole 419 

Eriksrud, David Martinsen 164 

Esbjug, Ole 194 

Evensen, Gullik 134 

Falck, Daniel 98 

Falck, Fredrik 378 

Felthuus, Anders 276 

Fenstad, Amund 

(også Braaten, A.) 102 

Filset, Ingebrigt 397 

Finckelsen, Leif 295 

Fjeld, Steffen på Øen 133 

Flagstad, Michael 127 

Flanom, Hendrich 232 

Flaata, Lars Stensen 241 

Flaata, Nils Stensen 237 

Fodstad (Fostad) Peder 154 

Folleraas, Knud 273 

Follo, Ole Johnsen 411 

Fordel (Alstahaug) 426 

Fossbraaten (også Kjytruen) 137 

Fossum, Ole Olsen 271 

Fredriksen, A. 116 

Frogner, Thomas Christopher 

37,53,74,77,90 

Frøhaug, Ole Larsen 235 

Funtaunet, John Larsen 419 

Furuset, Vilhelm 96 

Føskerud-urmakeren 137 

Gardsvold, Erik Eriksen 407 

Garløs , Gunder Torkjelsen 161 

Gaukstad, Lars Larsen 

(også Larsen, L.) 202 

Gaupen, Tarald Olsen 425 

Gefihl, Filip 270 

Gilles, Frantz 320,334 

Gilles, Peter Frantzen 323,334 

Gisvold, Lars 378 

Gløverstad, Jon 

(også Staurust, J.) 204 

Graboe, Christopher Winter 373,377 

Graboe, Ingebrigt Larsen 371,377 

Graboe, Lars 373,377 

Graboe, Peder Andreas 373,377 

Graftaas, Børre Johnsen 

(også Megaard) 393 

Granøien, Lars Olsen 394 

Grimstad, Povel 154 

Grøndahl, Knud Olsen 92 

Grønningseter , Børre 348 

Gude, Nicolaus (også Nichlas 

Uhrmager) 61,90,319,334,360 

Gulbrandsen, Lars 127 

Gundersen, Joen 

(også Rud, Joen G.) 99 

Gundersen, Kolbjørn (også Øen) 

35,62,90 

Gundersen, Svend 99 

Gunderud, Christopher Morten 130 

Gunnes, Simen Kieldsen 246 

Gunnestad, Peder Nielsen 223 

Gurtler, Hans Georgen 248 

Gusaas, Knud 120 

Gørtz, F. 35,63,90 

Gaarder, Hans H. 8 


Hafuerstad, Hans 320 

Hage, Arngrim 397 

Hagelstrøm, Ole 426 

Halla, Ole Larsen 134 

Halstensrud, Erich Johnsen 

(også Kihle, E. J.) 234 

Halvorsen, !-lans Olaus 91 

Halvorsen, Jacob (også Oksum) 257 

Halvorsen, Knud 54,91 

Halvorsen, Ole 

(også Stamperstugu) 196 

Halvorsen, Paul 

(også Al set, P. H .) 134 

Halvorsen, Svend 109 

Hammer, Chr. 128 

Hammer, Lars Simensen 190 

Hammerstad, Ole 154 

Hammerstad, Ole Pedersen 127 

Hans Uhrmager 60,90 

Hansen, Gatfried 188 

Hansen, H. A. 89 

Hansen, H. C. (Gjøvik) 163 

Hansen, Hans Christian (Kr.sand 5.) 

271 

Hansen, Hans Christian (Bergen) 335 

Hansen, Johan Petter 91 

Hansen, Mads 121 

Hansen, Mathis 91 

Hansen, Ole (Ringsaker) 134 

Hansen, Ole (Kr.sand 5.) 270 

Hansen, Torger (også Leich, T . H.) 

131 

Hauer, Friedrich 113 

Haugen, atter (også Kiile) 152 

Haugerud, Mathias 113 

Haugland, Christian Hansen 335 

Havnen, Erik Povelsen 127 

Hedeis, Anton Halvorsen 91 

Heede, Anders 263 

Heede, Anders Andersen 268 

Heede, Anders Christensen 268 

Heede, Anders Christensen (Chra.) 

54,84,91 

Heede, Conrad 262 

Heede, Conrad Nielsen 272 

Heede, Daniel Nicolai 263 

Heede, Niels Christian 269 

Heiernes, Martin Olsen 164 

Helgestad, Lars 154 

Helgestad, Peder Andersen 

(også Sullestad) 154 

Helle, Knud 240 

Helle, Steinar lngemundsen 

(også Kittilsland) 239 

Henrichsen, Astrup 262 

Herberg, Even Svendsen 186 

Herberg, Johannes Paulsen 

(også Alset, J. P.) 186 

Hermanrud, Børre 165 

Herringsbotnet, Jon 425 

Hervig, Ole 373,377 

Hess, Leonhard (d.e.) 276,324,334 

Hess, Leonhard (d.y.) 328,334 

Hess, Leonhard 330,334 

Hestnes, Christopher Tjøstelsen 130 

Hillefelt, Johan 323,334 

Hoen, Johannes Olsen 232 

Hoff, Bernh. Ja cobsen 376,378 

Hoff, Severin 378 

Hofstad, Anders 421 

Holslien, Niels Stenersen 212 

Holst, Hans Hansen 368,377 

Holst, Lars Thurmann 91 

Holter, Anders 111 

Holter, Anders Larsen 222,231 

Holter, Halvor 223 

Holter, Lars A. 223 

Holter, Wineents A. 223,248,271 

Holtet, Embret 139 

Holtet, Tollef Hansen 139 

Holtsmyren, Torger 264 

Hammerstad, Ole Larsen 221,224 

Hommestad, Aksel 277 

Hovde, Anders A. 141 

Hovde, Christen (også Raabøel) 185,209 

Hovde, Johan (også Karlstad J.) 186 

Hove, Christen Knudsen 210 

Hove, Nils Fredriksen 128,210 

Hove, Thore Johnsen 408 

Hovind, Hans Gundersen 397 

Hullebach (Hullebakk), Halvor Larsen 

254

Hurum, Syver Andersen 235 

Huusan, Jon 421 

Huuser, Ole 

(også Rødenes) 113 

Hvaleby, Christian 189 

Høegh, Carl Fritz 331,33S 

Høegh, Christian Rasmus Marcus 

315,331,334 

Høg, Søren 254 

Høime, Trond Olsen 197 

Hørtvedt, Peder Pedersen 246 

Haagaa, Jo (også Braastad) 180 

Haagaas, Svend Olsen 

(også Udveien) 112 

Haavelsen, Erich 74,90 

Haavelsen, Halvor 53,74,90 

Ilsaas, Knud Tollefsen 141 

Inger Uhrmager 62, 90 

Isachsen, Isach 256 

Isachsen, John 421 

Ishoel, John Sivertsen 400 

Iversen, Iver 332, 335 

Iversen, John (Joen) 93 

Iversen, Rasmus 210 

Iversen, Tosten 134 

Jacob Smelter 32,60,90 

Jacobsen, Amund ' 252 

Jacobsen,Jacob 

(også Lund, Jacob J.) 374,377 

Jahrman, Johan Fredrich 86,91 

Jahrmann, Morten L. 54,86,91 

Jaschke, Jan Franciskus 272 

Jensen, Hans 109 

Jensen, Jens (Nordengen) 179 

Jensen, Lorentz 321,334 

Jenssen, Johan (John) 131 

Jersin, Ludvig 331,335 

Johan Seiermager 368,377 

Johannessen, C. F. 109 

Johnsen, Anders (Chra.) 91 

Johnsen, Anders (Trhm.) 378 

Johnsen, Simen 116 

Jonsen, Amund 379 

Juell, Morten 263 

J uncker, Hermand 359 

Jørgensen, Gunder 378 


Kalseg, Jens 103 

Kalstad, John 408 

Kalstad, Peder 408 

Kaltenbach, Lauritz 256 

Kapperudsveen, Johan 194 

Karlstad, Johan (også Hovde, J.) 186 

Karmarch, Espen 369, 377 

Kattem, Hans 397 

Kaufman, Carl Ludvig 80,90 

Kay, Mechel Nielsen (også Nielsen M. og 

Tommelstad) 120 

Kay, Peder Mechelsen 128 

Kern, Fideli 270 

Kieding, Conrad P. Rosentræder 335 

Kihle, Erich Johnsen 234 

Kiile, Otter Pedersen 

(også Haugen 0.) 152 

Kiise, Johannes 154 

Kimmerud, A. 233 

Kittilsland, Steinar 

(også Helle, 5.) 240 

Kiær, Andreas Andersen 250,261,276 

Kjytruen (også Fossbraaten) 137 

Kjølstad, E. G. 109 

Kjørwitz, Gustav H. 91 

Kleiser ,Heinrich 88, 91 

Kleiser, Hieronymus 88,377,378 

Kleiven, Ole 421 

Kleiverudhagen, Ole 239 

Klevaune 419 

Klunderud, Anders Iversen 232 

Kløvstad, Tollef Knudsen 141 

Knoph, Hans 328,334 

Knoph (Knoff), Peder Leganger 

307,328,334 

Knudsen, Anders 131 

Knudsen, C. 225 

Knudsen, Knud 240 

Kock på Vågeby 97 

Kolby, Jens Christoffer 101 

Kolsveen, Per 139 

Kreutz, Hans Christian 136 

Krængnæs, Lars 353 

Krøger, Frantz Friderich 

(også Crøger) 106 

Kustos, Per 135 

Kvarme, se Qvarme 

Kaaterud, Halvor Kristophersen 128 


Lae, Martin Olsen 156 

Lakebæk, Tosten 189 

Landsend, Erland 195 

Landtværk, Hans 54,86,91 

Lange, Andreas 328,334 

Langeland, (Langland) Børre 379,387 

Langeland, Ingebrigt Johnsen 393 

Lars Uhrmager, Larwigen 250 

Larsa, Jo 426 

Larsen, Bernt Grønning 334 

Larsen, Anders (også Biertnes) 100 

Larsen, Elling 347 

Lahrsen, Erland 154 

Larsen, Hans (også Biuge og 

Meinbøle) 185 

Larsen, H. Chr. 248 

Larsen Lars (også Gaukstad) 

202, 369, 377 

Larsen, Lars (Snåsa) 421 

Larsen, Lars (Fluberg) 191 

Larsen, Nils 373,377 

Larsen, Ole (Snåsa) 421 

Larsen, Ole (Skistad) 232 

Larsen, Svend 387 

Larsen, Syver 134 

Lassen/Jens 92 

Lassen, Tørris 335 

Lauluten, Ole Gjermundsen 260 

Lechedalen, Chr is ten Nielsen 101 

Leegsen, Askild 271 

Leich, Erich 157 

Leich, Gudbrand 132 

Leich, Halvor 157 

Leich, Jens Pedersen 224 

Leich, Peder 102, 156 

Leich, Torger Hansen 

(også Hansen, Torger) 131 

Lengnich (Leignich), Johan Jacob 

371,377,424 

Lengnich (Leignich), Johan Melchior 

370,377 

Lerdal, Ole 340 

Leren, Art. 419 

Lidsberg (Letzberg) Svend 376,378 

Lie, Alf 38,46 

Lie, Christian Thomassen 165 

Lie, Ole 256 

Lie, Paul Thomassen 84,91 

Lien, Erland 206 

Undem, Baltzar Hansen 

(også Bøe, B. H.) 245 

lindem, Halvor 244 

Lindem, Lars Johnsen 246 

lindvig, Engebret Olsen 212 

Logemann, Geert 329,334 

Lohman, Agatius (også Lormand) 268 

Lohman (Laumand), Johan Didrich 62,90 

Lofunan, Nicolaus 35,63,90 

Lollich, Hans 256 

Lormand, Agathy 

(også Lohman, Agatius) 267,268 

Lund, (Kr. sand 5.) 270 

Lund, Christopher Larsen 45,75,90 

Lund, Jacob Jacobsen 

(også Jacobsen, J.) 374,377,411 

Lundberg, Sven 224 

Lysager, Ole 103 

Liitz, Alowisius 91 

Løkkemoen, Ole 421 

Løkkesma, Ole 397 

Løsch, Chris topher 327, 334 

Løvbakken, Søren Rasmussen 1.30 

Løvestad, Ole 112 

Løyen, Frederik 91 

Laavæg, Peder 101 

Madson, Erich 224 

Magnussen, Mathias 91 

Malvig, Peder Olsen 411 

Mandt, Ingebrigt Reesen 258 

Mansaas, John 113 

Marcussen, Søren 131 

Mathiesen, Peter 108 

Mathiesen, Peter (Copenhagen) 251 

Matzovn, Syver 213 

Maurtuven, Ola 206 

Megaard, Børre Johnsen 

(også Graftaas) 393 

Meier, Sigvart (Sivert) 270 

Meinbøle, Hans (også Larsen, H. og 

Biuge) 185 

Melby, Endre 399 

Menne, Hans 376,378 

Mernetz, Elias 268 

Messenlien, Lars 

(også Baalseng, L. H.) 134

Meyer, Christian Vilhelm 328, 334 

Michelet, Fr. August 37 

Milde, Gustav W. 376,378 

Milde, Michael 376,377 

Moe, Anders Olsen 253 

Moen, Lars III 

Monclair, Jean Nicolas 323,334 

Mons Uhrmager (Tomter) 130 

Morseth, Ambrosius Pedersen d.e. 

393 

Morseth, Peder A. 393 

Morseth, Ambrosius Pedersen d.y. 

393 

Morten Seierrnager (se Unger) 

Myggedal, Niels 102 

Myhren, Christen 210 

Møller, Jens Jensen 34,42,61,90 

Møller, Ole Olsen 304,325,334 

Mørch, Johannes 270 

FORTEGNELSE OVER URMAKERE J NORGE 

Natrud, Sakse 113 

Neergaard, Anders Johnsen 142,378 

Neergaard, Lorents 377 

Neeraasen, Lars S. 

(også Simensen, L.) 116,185 

Neeraasen, Nils Halvorsen 184 

Nerdalen, Halvor Paulsen 236 

Nichlas Uhrmager (også Gude) 

61,90,319 ' 

Nicolayson, Michel 255 

Niels Uhrmager (Bergen) 320,334 

Nielsen, Halvor 234 

Nielsen, Johannes (Veldre) 134 

Nielsen, Johannes 91 

Nielsen, Mechel (også Kay M. Nielsen 

og Tommelstad) 120 

Nielsen, Niels (også Ottestad N. N.) 

130 

Nielssøn, Hans 21,61,90 

Nielssøn, Jens 34,61,90 

Nils Olsen Smed (også Olsen, Nils) 

221, 233, 257 

Nilsen, H. 236 

Nilsen, Marthin (også Roseth) 164 

Nilsen, Martinius 335 

Nilsen, Thor (Bjørnstad, Th. N.) 335 

Nilssen, Halvor 241 

Noodt, Marcus Wøldicke 378 

Nord, Erich Olsen 346 

Nordby, Ole Hansen 101 

Nordlien, Thorbjørn Larsen 246 

Nordlund, Peter 376,378 

Nøttestad, Peder Jensen 14,25,35, 45, 

53,65 o.f., 90, 128, 178 

Oftedal (Stav.) 277 

Oksum, Jacob Halvorsen 

(også Halvorsen J.) 257 

Olberg, Gulbrand 98 

Olsen, Amund 211 

Olsen, Anders J. 422 

Olsen, Anders 91 

Olsen, Anfin 345 

Olsen, Arne (også Ulland, A. O. og 

Arnesen, Ole) 210 

Olsen, Carl Anton 91 

Olsen, Christian 335 

Olsen, Erich (Gran) 188 

Olsen, Hans 91 

Olsen, Haavel 134 

Olsen, John 102 

Olsen, Nils (også Nils Olsen Smed) 

221,233,257 

Olsen, Ole (Njøs) 334 

Olsen, Ole G. 91 

Olsen, Paul 109 

Olsen, Torger 131 

Olstad, Ole 133 

Ophus, Lars Pedersen 127 

Opsahl, Erik Eriksen 139 

Opsal, Carl Olsen 116 

Opaasen, Ole Johnsen 137 

Ottestad, Jens Nielsen 129 

Ottestad, Jens Pedersen 129 

Ottestad, Niels Nielsen (også 

Nielsen Niels) 130 

Oustad, Mons 130 

P. E. S. = (Peder Erichsen?) 179 

Palmgren, Svend 224 

Paulsen, Ener 128 

Paulsen, Mikael (Michel) 86,91 

Peder Kleinsmed 32,60,90 

Pedersen, Erich (Furnes) 121 

Pedersen, Erich 131 

Pedersen, Hans 225 


Phillips, Johan 319,334 

Pihl, Abraham 14,121 

Pless, Samuel Leon 82,90 

Pløen, Christian Pedersen 82,90,111 

Pløen, Jacob Christian 82,91 

Povelsen, Erik (også Havnen) 127 

Povelsen, Ole 193 

Presterud, Johannes 232 

Presterud, Ole Andersen 232 

Pretorius, Daniel Emanuel 43,64,90 

Qvarme, Haldor Nielsen 329,334,340 

Qvarme, Niels 341 

Qvarme, Odin 330,376,378 

Qvarme, Peder 340 

Qwaxrud, Christian Amundsen 165 

Qvikne, Arnt P. 142,411 

Qvigstad, Ole Nielsen 163 

Rannem, Frederich 100 

Rasmussen, Iver 210 

Reffelstad, Lindemann 107 

Riis, A. H . 109 

Riis, Ole Larsen 54,81,90 

Riise, Borger 253 

Rienau, Nicolai 320,334 

Ring, Christopher 111,209,212 

Ringen, Kristian 181 

Ringen, Ole (også Bjerke, Ole 

Christiansen) 160 

Ringvold, Sophus Emil 91 

Rodum, Mentz 376,378 

Roe, Peter 271 

Rogstad, Ole L. 394 

Roll, Georg Daniel 271 

Roll, Ole Gabriel 270 

Romhus, Mads 100,102 

Romsaas, Torger Andersen (Strinda) 

142,209,410 

Romsaas, Torgjer 207 

Romulstad-Lars (Stri-Lars) 353 

Roseth, Marthin (også Nilsen, Marthin) 

164 

Roterud, Lars Engebretsen (også 

Engebretsen, Lars) 182,211 

Rouf, Bernhard 262 

Rud, Endre Hermodsen 

(også Røe) 398 

Rud, Joen Gundersen (også 

Gundersen, Joen) 99 

Rudi, Ole 202 

Rudshaugen, Even 186 

Rudstad, Anders 152 

Rui, Jarand Aasmundson 

(også Rønjom) 258 

Rustad, Anders Svendsen 131 

Rustebakke, Amund 196 

Rustebakke, Nuub 196 

Rusten, Erik 206 

Rygh, Bernt Olaus 418 

Rødenes, Ole (også Huuser, 0.) 113 

Røe, Amund Jacobsen 142,386 

Røe, Endre Endresen d.e. 398 

Røe , Endre Endresen d.y. (også Melby) 

399 

Røe, Endre Hermodsen (også Rud) 

398 

Røe, Halvor Persen 142 

Røed, Ole Olsen 141 

Røhr, Johannes Arnesen (også Arnesen, 

J. og Baardseng, J.) 134,209 

Remer, Jørgen 25,37,73,76,90 

Rømer, Niels 53,223 

Rønjom, Jarand Aasmundson 

(også Rui) 2S8 

Rønningen, Siver (også 0lstad, Siver og 

Toresen, S.) 200 

Rønsen, Niels 103 

Røst, Henrik Hansen 347 

Røste, Hans Hansen 193 

Røys, Jens Gundersen 54,83,90 

Raabøel, Christen 

(også Hovde, Chr.) 185,209 

Raaen, Jørgen Larsen (også Sødal) 

386 

Sahlquist, Lars Lauritz Leganger 276 

Sandbæk, Lars Larsen 232 

Sande, Anders Svendsen 130 

Sande, Eilert 188 

Sander, Hans (også Bunæs, H.) 136 

Sannes, Amman Pedersen 106 

Sagen, Ingebrigt Andersen 

(også Saugen) 395 

Scherve, Christian 131 

Schiøts, Mathias 325,327,334

FORTEGNELSE OVER URMAKERE [ NORGE 

Schiøts (Schiøtz), Sigvart 

Mathiesen 304,321,334 

Schiøts, Tulai Sigvardsen 325,334 

Schiøtt (Schiødt) Jens Jørgen 83,90 

Schiøtt, Søren 270 

Schoue, Halvor 241 

Schoue,Knud 241 

Schrøder (Schrader) 75,90,256 

Schulhuus, Ole Pedersen 133, 

134,184 

Schydt, Søren 270 

Schiølberg, Christen 

(også Schioldborg) 37,82,90 

Schølberg, Jørgen Fredriksen 

376,377,410 

Seter, Hans 349 

Setnes, Andr. Justesen 378 

Sienten, Guldbrand 248 

Simensen, Lars (også Neeraasen, L.) 

116,185 

Simensen, Simen 128, 134 

Simers, Roes (Roos) 85,91 

Sivertsen, Sivert 262 

Sivesincl, Martin Nielsen 163 

Sjaaheim, Ole (også Ytterset) 181 

Skarderud, Tollev Erichsen 137 

Skarkerud, Peder Pedersen 180 

Skatteboe, Tollef Knudsen 197 

Skirland, Lars Chri;tophersen 

(også Skjelland) 253 

Skjelland (se Skirland) 

Skjeppestad, Anders Andersen 192 

Skjerven, Mathias 181 

Skougstad, Ole 193 

Skaarvold, Arnt Olsen 396 

Slagsvold, Peder Larsen 154 

Smebye, Amund Teodoriussen 155 

Smebye, Paul Andreas 82,90,151 

Smebyh, Amond Tollefsen 14,72, 

138,147,362 

Smebyh, Haagen 151 

Smith, Christian Aug. 91 

Smith, Jens 87,91 

Smith, N. Chr. 109 

Snyta, Johannes 193 

Soltin, C. A. 376,378 

50tsveen, Torger 213 

Spongberg, Alfried 91 

Stamperstugu, Ole H. 

(også Halvorsen, Ole) 196 

Staurust, Amund Rasmussen 205 

Staurust, Jon Olsen (også Gløverstad) 

204 

Staurust, Rasmus Olsen 202 

Stave, Engebr. Olsen 92 

Steen, And. A. 116 

Steen, Hans (også Stenbuck) 22, 

33, 90 

Steen, Peter Albertsen 328,334 

Steenberg, Georg Lars P. 331,335 

Stein, Johan 263 

Stenbuck, Hans (også Steen, Hans) 

22,33,90 

Stenersen, Nils 279 

Stikbakke, Hans (også Blili, H.) 

162, 189 

Stikbakke, Peder Haagensen 161 

Stokset, Nils 181 

Stomlieie, Peder 186 

Storm, Kield Michelsen 64, 90 

Storvig, Christopher 207 

Strand, Tarald Knudsen 141 

Stræte, Christen Christensen 211 

Strømboe, Anders 64,90 

Strømstad, Thomes Olsen 163 

Sullestad (Sul us tad), Peder Andersen 

(også Helgestad) 154 

Sveer (Schwer), Elias 376,378 

Svendsen, Knud 232 

Svendsen, Niels 110, III 

Syrstad, Endre Røe 418 

Syrstad, Even Pedersen 376,378, 

399,418 

Syversen, John 116 

Syversen, Syver 202 

Sæterhaug, Lars 411 

Sætervik, Nils Johansen 355 

Sæterøien, Lars 354 

Sødal, Jørgen Larsen 

(også Raaen, J. L.) 386 

Søgne, Ole 197 

Sørfladen, Knud 196 

Talabakke, Nils 162 

Tandberg, Hans Olsen 233 

Tanclnes, Arne 136 

FORTEGNELSE OVER URMAKERE [ NORGE 

Tandnes, Hans Christophersen 136 

Tangen, Christen 211 

Telemarking, Johannes 279 

Tellefsen, Thomas 271 

Testmann, Frants Caspar 223 

Teterud, Hans Pedersen 163 

Teterudeie, Christian Andersen 164 

Teterudeie, Mathias 164 

Tetli, Peter 423 

Thorbjørnsen, Lars 

(også Engeland) 246 

Thoresen, Andreas 107 

Thoresen, Siver (også Ølstad, S. Th. og 

Rønningen) 200 

Thorstad, Th. J . 91 

Tronhus, Jacob Larsen 119 

Thronsen, Simen 91 

Tilset, Henrik H. 395 

Tofsrud, Jon Olsen 131 

Tollevsen, Tollev 280 

Tolstad, Hans Paulsen 207 

Tommelstad, Mechel Nielsen (også 

Nielsen, Mechel og Kay, M. N.) 120 

Torgersen, Tron 271 

Toug, Frederich (Frik To) 207 

Tveiten, Engebret Torsen 240 

Tønnesen, Isak 273 

Tørres, Lars P. 386 

Tørset, Lars 355 

Tørset, Ole 355 

Udveien, Sven(d) Olsen 

(også Haagaas, S. U.) 112 

Ulland, Arne Olsen (også Olsen, A. og 


Unger, Morten (seiermager) 33,61,90 

Utne, Halvor Christophersen 118 

Vassbotten, Anders 348 

Veistein, Anders 234 

Vesterud, Hans 246 

Vetesbøen, Helge 340 

Viste, Lars Larsen 279 

Volden, Hans Larsen 421 

Vollan, Jens 397 

Vollan, Ole 397 

Vonen, Bertel Johannesen 301,344 

V æm, Timan Andersen 234 

Værdahl, Martin Andersen 378 

Vaaset, Ole 421 

Wagener, Hans Jochum 35,63,90 

Wahlberg, Anders 103,130 

Wahlberg, Halvor 130 

Wallin, Frantz Joseph 91 

Ward, Halvor 81 

Wasbøe, O. J. 277 

Weiser, Anton 377 

Wien, Iver (Rustad) 188 

Wernsen, Erich 128 

Westergaard, Michael 263 

Windsteien, EHrahim 222 

Winge, Gunder Pedersen 152 

Wormdal, Ole Ellevsen 410 

Wullf, Peter 328,334 

Ytterset, Ole (også Sjaaheim) 131 

Zinke, Johan Christopher 109 

Ægraa, Isak Tønnesen 273 

Ødegaarden, Mads 100 

Øderud, Knud 232 

Øen, Kolbjørn Gundersen 

(også Gundersen, K.) 35,62,90 

Øgle, Anders 141 

Øgle, Niels Nielsen 

(også Aamodt, N. N.) 139,140 

Øgle, Peder 141 

Ølstad, Hans Thoresen 202 

Ølstad, Siver Siversen 202 

Ølstad, Siver Thoresen (også Thoresen, S. 

og Rønningen, 5.) 200,351 

Ølstad, Tore 202 

Ørn, Knud Olsen 84, 91 

Øverby, Christian Olsen 137 

Øverby, E. J. 234 

Øverland, Fredrik 273 

Øverland, Olaf 273 

Aadnes, Lars Olsen 191 

Aalborg, Jens 257 

Aamodt, Niels Nielsen 

(også Øgle, N. N.) 139,140 

Aas, Peder Pedersen 246

Ambjørgplass, Ole 219 

Bj ørndal , Hans Olsen 

(også Aas, H. 0.) 403, 413 

Dagfinrud , Hans 184 

Frogarsengen, Christian 177 

Garmo, Rasmus 218 

Halvorsen, Sebjørn (Kvenndøli ngen) 

242 

Hauk jern, KittilOIsen 243 

Helle-eiet, Peder Sebjørnsen 243 

H el lelykke, Hans Olsen 218 

Helwig, Caspar J. 302 

Hodne, Halvor 219 

Jenstad, Gunder 219 

Kahrs Jens 304 

Kjønli, Ingebrigt Olsen 416 

Kjønsletten, Syver 219 

((Kongsbergmaleren >l 243 

Kverndalen, Sebjørn 236 

Leirrno, Torkel 343 

KLOKKEKASSER 

Malere, treskjærere og snekkere 

Lillehovde, Tjøstol 219 

Lindsø, Hans L. 219 

Løchstør, Niels 225 

Odden, Syver 218 

Olsen, Arne (også Ulland, A. O. og 


Pipar-Ingebrigt (se Kjønli) 

Rostad, Ole Siursen 243 

Sandbu, Guttorm 217 

Sata, Herbrand 237 

Sjurs-Aan 415 

Stokstad, Hans 218 

Stor-Herings ta'n (Hans Olsen) 217 

Taarudmoen, Johannes 219 

Valle, O tto 218 

Valle , Syver 218 

Weggum (Veggjem), Peder 217 

Aadnes, Peder 181,195 

Aas, Hans O lsen 

(også Bjørndal, H. 0 .) 403,413 


AKERSHUS FESTNING OG 

SLOTT 31 

CHRISTIANIA MED 

FORSTEDER 40 

AKERSHUS FYLKE 93- 103 

Drøbak 93 

Aker og Follo 96 

Asker 96 

Bærum 96 

Aker 98 

Krå kstad 98 

Vestby 98 

As 98 

Nordby 98 

Nedre Romerike 98 

Høland 98 

Aurskog 99 

Sørum 100 

Skedsmo 100 

Nittedal 100 

Øvre Romerike 101 

Nannestad 101 

Ullensaker 101 

Nes 101 

Eidsvoll 102 

ØSTFOLD FYLKE 104-113 

Marstrand 104 

Halden 104 

Fredrikstad 107 

Sarpsborg 109 

Moss 109 

Trøgstad III 

Båstad 111 

Spydeberg 113 

Askim 113 

GENERELT STEDSREGISTER 

Rødenes 113 

Eidsberg 113 

Skiptvet 113 

HEDMARK FYLK E 114-142 

Hamar 114 

Kongsvinger 117 

Hedmark 117 

Vang med Furnes 119 

Stange 128 

Romedal 130 

Løten 131 

Nes 131 

Helgøya 133 

Ringsaker 133 

Brøttum 134 

Eidskog 135 

Odal 136 

Vinger 136 

Solør 137 

Brandval 137 

Grue 137 

Hof 137 

Våler 137 

Østerdalen 137 

Elverum 137 

Heradsbygd 139 

Amot 140 

Stor-Elvdal 141 

Sollia 141 

Tynset 142 

Tyldal 142 

Vingelen 142 

O s 142 

Kvikne 142 

OPPLAND FYLKE 143-219 

Gjøvik 143 

Lillehammer 143

Toten 144 

Vardal 178 

Biri 181 

Hadeland 187 

Gran 188 

Brandbu 189 

Land 190 

Valdres 195 

Sør-Aurdal 195 

Etnedal 196 

Slidre 197 

Vang 197 

Gudbrandsdalen 

med Gausdal 197 

Lesja 200 

Dovre 202 

Lom 202 

Skjåk 206 

Vågå 206 

Sel 207 

Ringebu 207 

øyer 209 

Fåberg 209 

Gausdal 211 


220-246 

Drammen 220 

Hønefoss 227 

Kongsberg 227 

Eiker 231 

Modum 232 

Ringerike 233 

Norderhov 233 

Hole 234 

Sigdal 236 

Eggedal 236 

Hallingdal 236 

Gol 237 

AI 237 

Numedal 238 

Rollag 239 

Veggli 239 

Nore 241 

Uvdal 241 

Sandsvær 243 

Eftelød 244 

Tuft 246 

GENERELT 5TED5REGl5TER 

VESTFOLD FYLKE 247-254 

Tønsberg 247 

Larvik 248 

Stavern 250 

Lardal 252 

Våle 253 

Andebu 253 

Sem 253 

Tjøme 254 

Sandar 254 

Tjølling 254 

TELEMARK FYLKE 255-260 

Skien 255 

Porsgrunn 257 

Brev ik 257 

Kragerø 258 

Seljord 258 

Tinn 260 

AUST-AGDER FYLKE 261-265 

Risør 261 

Arendal 262 

Setesdal 263 

Vegusdal 264 

Holt 264 

VEST-AGDER FYLKE 266-273 

Kristiansand 266 

Mandal 272 

Flekkefjord 272 

Finnsland 273 

Gyland 273 

ROGALAND FYLKE 274-280 

Stavanger 274 

Mosterøy 277 

Ryfylke 279 

Karmøy 279 

Jæren 279 

Håland 280 

BERGEN 281-335 

HORDALAND FYLKE 336-341 

Fana 337 

Os 338 

Hardanger 338 

Voss 339 

Vossestrand 340 

SOGN OG FJORDANE 

FYLKE 342- 347 

Sogn 342 

Luster 343 

Sunnfjord 344 

Førde 344 

Gaular 345 

Nordfjord 346 

Eid 346 

Davik 346 

Innvik 347 

MØRE OG ROMSDAL 

FYLKE 348-355 

Molde 348 

Kristiansund 348 

Alesund 348 

Sunnmøre 348 

Norddal 348 

Volda 348 

Stordal 349 

Romsdal 349 

Nordmøre 352 

Surnadal 353 

Rindal 355 

Asskard 355 

Sunndal 355 

Aure 355 

TRONDHEIM 356- 378 

SØR-TRØNDELAG 

FYLKE 379- 417 

Røros 379 

Gauldalen 386 

Røros Landssogn 386 

Alen 387 

Singsås 393 

Støren 393 

GENERELT 5TED5REGl5TER 

Hølonda 396 

Horg 396 

Budal 397 

Leinstrand 397 

Børseskogn 397 

Orkladalen 399 

Oppdal 400 

Rennebu 401 

Meldal 407 

Orkdal 408 

Strinda 410 

Malvik 411 

Rissa 411 

Ørlandet 411 

Hemne 411 

NORD-TRØNDELAG 

FYLKE 418-423 

Levanger 418 

Steinkjer 418 

Stjørdal 419 

Meråker 419 

Frosta 421 

Skogn 421 

Sparbu 421 

Stod 421 

Verdal 421 

Snåsa 421 

Beitstad 422 

Leksvik 423 

NORDLAND 

FYLKE 424-426 

Bodø 424 

Bindal 425 

Velsen 425 

Alstahaug 426 

Rana 426 

TROMS FYLKE 427 

FINNMARK FYLKE 427

1. Oslo hospital i 1968 24 

2. Oslo hospital med kirken som 

ble innviet i 1796 24 

3. Jernur av renessansetype 

{ca. 1590) 26 

4. Jernur av renessansetype 

(sett fra siden) 26 

5. Astronomisk taHelur fra 1550 27 

6. Anne Boleyns konsoll-ur i 

Windsor Castle 28 

7. Det gamle tårnur på Akershus 36 

8. Høyesteretts gulvur av 

Peder Nøttestad 38 

9. Høyesteretts g ulvur 

(urskiven) 38 

10. Tårnuret i Vår Frelsers kirke 

(urverket) 45 

11. Klosterur fra Friesland 47 

12. Klosterur fra Friesland 47 

13. Engelsk gulvur av 'Jan Wise 48 

14. Engelsk lanterne-ur av 

Thomas Tompion 48 

15 . Engelsk gulvur av 

Isaac Papavoine 48 

16. Solskive av Thomas Sale, 

Bath 1629 50 

17. Tårnuret på 

Nordre Skøyen gård 51 

18. Solskiven på taket av 

Nordre Skøyen gård 51 

19. TaHelur av Peder Jensen 

Nøttestad 69 

20. Ekvipasje-ur av Peder 

Nøttestad 71 

21. Sølvkapsel til ekvipasje-ur av 

Peder Nøttestad 71 

22. Skive fra gulvur av 

Halvor Haavelsen 75 

23. Gulvur av Carl Ludvig Kaufman 80 

BILLED REGISTER 

24. Skive fra gulv ur av 

Edv. Engebretsen 88 


Haagen Andersen 97 

26 . Urverk fra gulvur av 

Haagen Andersen 97 


Niels Christensen 103 

28. Lommeur av Johan Jacob Cassel 106 

29. GuIv ur av Hans Jensen, 

Fredricstad 108 

30. Gulvur av Johs. Dahl, Moss 110 


Halvor Christophersen Utne 118 

32. Urskive fra Furnes 120 

33. Skive fra gulvur dat. 

Holtet 1752 120 


Jacob Larsen Tranhus 121 


Erich Pedersen, Furnes 121 

36. Prost Abraham Pihl 124 

37. Urverk av Abraham Pihl 125 

38. Tannstangsur av 

Abraham Pihl 126 

39. TaHelur i utskåret kasse av 

Abraham Pihl 126 

40. Skive fra gulvur av Halvor 

Christophersen Kaaterud 129 

41. Musikkur av 

Torger Hansen Leich, Nes 133 


Torger Hansen Leich 133 

43. Gulvur av 

Amond Smebyh, Toten 149 


Amond Smebyh 149 

45. Visere fra gulv ur av 


46. Lommeur av Paul A. Smebye 151 


Anders Rusdtad 152 


Gunder Pedersen Winge 153 

49. Gulvur av Peder Fodstad 155 


Peder Leich 156 


Peder Larsen Bierke, Toten 158 


Peder Larsen Bierke 158 


Ole Christiansen Bjerke 160 

54. Ole Bjerkes Toten-ranke 160 


Ole Bjerke 160 


N ils Bjerke 161 

57. Nils Talabakke, Toten 162 

58. Urhandler fra Schwarzwald 174 

59. Klokkekasse til ur av 

Peder Bierke 176 





62. Klokkekasse til musikkur av 


63. Solur ved Hof kirke 178 


Jens Jensen Nordengen 179 

65. Navneplate på gulvur av 

Jens Jensen Nordengen 179 

66. Viser fra gulv ur av Ole Bakke 180 

67. Skive fra gulv ur (vekker) av 

Lars Engebretsen Roterud 183 

68. Viser fra gulv ur av 

Lars Engebretsen Roterud 183 

69. Klokkekasse-type, Hadeland 187 

70. Skive fra gulvur av Anders 

Andersen Skjeppestad 192 

71. Urverk til skive fig. 70 av Anders 

Andersen Skjeppestad 192 

72. Klokkekasse fra Land 194 

73. Klokkekasse fra Land 194 

74. Skive fra gulv ur (musikkur) av 

Siver Thoresen Ølstad 200 

BILLEDREGISTER 

75. Musikkverk av Siver Ølstad 200 

76. Gulvur av Siver Rønningen, 

fargefoto mot side 208 


Jon Olsen Staurust 204 

78. Skive fra gulvur av Amund 

Rasmussen Staurust 204 

79. Gulvur av Amund 

Rasmussen Staurust 204 

80. Gulvur av Torgjer Romsaas, 


81. Gulvur av 

Johannes Arnesen Røhr 208 

82. Klokkekasse fra Fiflet 208 

83. Utskåret veggur med 

akantusranke, Gudbr.dalen 212 

84. Skive fra hylleur av 

renessanse-type 212 

85. Tysk hylle ur kjøpt i Lesja 214 

86. Stekevender fra Hundorp 214 

87. Klokkekasse fra Dovre, 


88. Klokkekasse fra Dovre eller Le sja 216 

89. Klokkekasse av Hans Olsen 

Hellelykke 216 

90. Klokkekasse fra H jerkinn, 


91. Klokkekasse av Johannes 

Taarudmoen, 


92. Dekorert kabinettsur av 

Niels Løchstør 226 

93. Solur fra Skara gruber 229 

94. Gulvur av Ole Larsen Frøhaug, 

Hole, Ringerike 235 

95. Gulvur av Steinar 

lngemundsen Helle 239 

96. Skapur av Steinar 

lngemundsen Helle 239 


Halvor Nilssen 240 

98. Gulvur av Anders Dralsum 242 

99. Jernur fra første halvdel av 

1600-årene 249 

100. Stavern kirke 251 

101. Uret inne i Stavern kirke 251 


Søren Høg 253

BILAG Il 

UTDRAG AV REGNSKAPER FRA BØRRE LANGELAND. 

ALEN. SØR-TRØNDELAG. * 

Aar No U rets art. Kjøpere. Rd. - Ort 

1765 16 Arent Sietnan, en vekker 1-1'/2 

" 

" 

17 

22 

Halvor Tilset, en liten viser 

«Monsieur Hendrik Bull, et lidet cabenet-uhr, som 

laae en Hund paa og vinked øynene» 

2-1 

5 

" 

" 

28 

29 

Proviantskriver Vilhelm Fyhn, et slagur 

Jon Giersvold, et 8dages vækkerur 

15 

7 

" 

30 Johannes Rørager, en et døgns vækker 5 

" 40 Peder Hiort, Røros (bergskr., senere direkt.) 

en 8 dages viser 5-2 

1767 42 Et 8 døgns slagur bestilt til garmakeren i Foldalen 16 

" 46 «Et 8 døgns slaguhr som repeterer og 3de visere til 

Sr. Peder Christian Tyrholm, sorenskrv. i Guidalen» 19 

" 

47 En 8dages vækker til Kongens Grube 6 -1'/4 

" 48 Johannes Skomager, en 3 døgns viser 3 

1768 50 Et slagur, som direktør Borchgrevink paa Røros 

bestilte til en prest i Nordland 15 

1769 58 Et døgns slagur til Haakon Røen i Stjørdalen 10 

59 Madame Malene Wang, liten viser, som trækkes 

hverf døgn 3 

1771 72 Johannes Rødstad i Verdalen, et 8dages slagur 16 

1773 82 Et slagur til Tollef Hanstensen Møchleby, Storelvdalen 15 

1774 83 (( Et Repeteer Uhr til Andrias Storleer, som var en 

Gøg paa». 20 - 2 

» 85 Til Bergskriver Hartz, et 8dages slagur med kasse og 

alt tilbehør undtagen glas 18 

1776 93 Et 8dages slagur, bestilt av foged Feser til 

generalmajor Motzfeldt 15 

1788 169 Et repeterur uten IDd til Lars Larsen Forset, 

skoleholder i Klæbo 16 

1789 176 Et maaneur uten IDd til major Bang 26 

1790 "Solt et lommeuhr til skoleholder Lars Forset 

i Klæbo». (Intet nummer) 16 

» 179 "Et Repeteer uhr sent til Billing, som Mechel Bangsund 

i Nordland skal have. Paa dette var den første 

Runde Lachered plade og kosted mig fra Christiania 

10 ort)). 16 

» 184 Jon Husby i Aasen, et repeterur med rund lakeret 

plate og 3 visere. Uten lod. 16 

Aar No 

" 

186 

1791 188 

1792 195-96 

" 

1793 

197 

206 

" 

209 

7 214 

1798 257 ) 

58 I 

1799 262 ) 

64f 

1801 281 

" 

284 

" 

285 

? 291 

7 294 

? 304 

? 310 

? 317 

? 320 

U rets art. Kjøpere. Rd. - Ort 

Fr. Bing i Trondhjem, et repeterur uten IDd, det første 

med datumviser utenpaa platen. Lakeret plate. 18 

Et maaneur (uten lod) med hvit rund lakeret plate, 

levert til Billing 20 

2 slagure til Lars Forset i Klæbo 38 

Et avanceur til Jon Koth (Ingen pris anført) 

Et repeterur til Coldevin paa Fosnes 18 

Et repeterur med 4 visere til sognepresten i Surendalen, 

hr. Lars Finkenhagen 20 

Kjbm. Smit, et repeterur til kaptein Falk paa H.demarken 

18 

2 slagure med dato-time -, minut- og sekundviser. 

Bestilt av Finkenhagen i Surendalen, betalt av 

Krag paa Røros. 40 

3 avanceure til Johan Berg i Stordalen 45 

Et maaneur til urmaker Erik Elgstrøm, Trondhjem 26 

Et datumur bestilt av Finkenhagen til major 

Eppinger i Romsdalen 20 

Et datumur, bestilt av Jens Finne til prost 

Borchgrevink paa Toten 20 

En vækker med 2 visere til Ole Svendsen Curaasen 9 

Et repeterur til grev Moltke 18 

En vækker til Jon Bakken 7 

Et repeterur til baron Adeler 18 

En vækker med 2 visere til Ole Ingebrigtsen Hov 9 

((Mindes ei navnet. I Trondhjem. Betalb). 

Manuskriptet begynner med no . 16. Etter no. 320 henviser det til fortsettelse på andre blad; disse er 

revet ut i senere tid.

Olav Ingstad: Urmakerkunst i Norge

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?