MUSIKK FOR RASENDE KVINNER

Line Baugstø
MUSIKK FOR RASENDE KVINNER
Noveller
FORLAGET OKTOBER
2012

Innhold
Trillepike
Kveldens hovedperson
Møte
Musikk for rasende kvinner
Mann over bord
En hund etter hyttebøker
Den røde steinen
Penger med bein
Hull i ørene
Sokkedans
Kors på halsen

Trillepike
Jeg elsket Marianne. Hun var trillepiken min den gangen jeg var så liten
at jeg satt i vogn. Jeg skal ha kastet meg om halsen hennes når hun
kom, og grått når hun gikk. Jeg skal ha pekt på henne og sagt
«mamma», med min egen mor stående rett ved siden av, men det kan ha
vært navnet jeg hadde problemer med. Marianne kan lett bli Mama når
du er to år og knapt kan snakke. Hun var min store kjærlighet. Og jeg
husker nesten ikke noe av det.
Det er egentlig rart at vi skal huske så lite av de første årene vi lever,
de årene som er så viktige, kanskje de viktigste av alle. Det er da
grunnlaget for personligheten blir lagt, sies det, vi preges på måter vi
siden aldri skal klare å frigjøre oss fra. Og så er alt borte, visket vekk. I
beste fall sitter vi igjen med enkelte bilder, og historiene andre
mennesker forteller oss senere i livet.
Siden, da jeg ble større og hun ikke lenger trengte å trille meg i vogn,
fikk jeg noen ganger lov å besøke rommet hennes. Jeg husker mer fra
den tiden, men det er for det meste korte glimt, uten sammenheng. Jeg
kan ha vært fem og hun fjorten. Jeg husker at jeg satt på senga, fylt av
ærefrykt, og hun ga meg Pippi Langstrømpe, hun sa at jeg kunne lese
den når jeg ble større. En annen gang, eller kanskje det var den samme,
viste hun meg Barbiedukkene sine. Hun hadde strikket klær til dem, en
hel kolleksjon av strikkekjoler og hatter. Jeg husker dukkene og klærne,
de lå i en eske i skapet hennes, men jeg har ikke noe klart bilde av
henne, jeg husker egentlig ikke hvordan hun så ut.
Jeg tror ikke jeg besøkte henne så ofte, men da jeg ble litt større lærte
hun meg å strikke. Det må ha vært et års tid før vi flyttet, kanskje jeg
var seks eller sju år, og hun må ha vært rundt femten–seksten, ufattelig
stor, men likevel lot hun meg komme på besøk og viste meg hvordan

jeg kunne lage et garnnøste ved å rekke opp en gammel genser. Det var
lett, sa hun, og så slapp du å kjøpe nytt garn i butikken. Jeg prøvde det
da jeg kom hjem. Moren min strikket ikke, hun likte ikke håndarbeid og
kjøpte heller klærne våre i butikken, på salg. Noen ganger arvet vi av
kusinene og fetterne våre, og noen ganger fikk vi gensere og votter og
luer av tantene, som var fars søstre. De strikket. De sydde også, og
broderte og syltet og bakte og gjorde alt det som mor ikke gjorde. Jeg
hadde fått en genser til jul som jeg ikke likte. Det var en av tantene som
hadde strikket den, og den klødde. Men den hadde en pen rødfarge, og
jeg tenkte at jeg skulle strikke et skjørt til dukken min. Jeg hadde
Tjorvendukke, ikke Barbie, Barbiedukkene var så dyre, men jeg kan
ærlig talt ikke huske at det var noe savn, det er ingen grunn til å gjøre
ting verre enn de var, og jeg savnet ikke Barbie. Jeg klippet hull i den
røde genseren helt nederst, og begynte å dra i en tråd. Jeg var kommet
halvveis da moren min fant meg.
Jeg har fremdeles den gule boka om Pippi Langstrømpe, Marianne har
skrevet navnet sitt i den. I mange år var det den eneste boka jeg eide, jeg
leste den da jeg ble stor nok til å lese, og jeg lærte den utenat, det var
før jeg oppdaget biblioteket. Jeg var glad i den boka, det husker jeg, og
jeg ser for meg huset hvor hun bodde, det lå for seg selv i en hage med
gjerde rundt. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang var inne i
det huset, men de stod på vennskapelig fot, som man kaller det. Etter at
vi flyttet hendte det de snakket om familien Dahl, og om Marianne som
hadde vært så glad i meg. Slik ble jeg stadig minnet på henne.
Et par måneder etter at jeg fylte åtte år, flyttet vi til en annen kant av
byen. I dag er det ingen avstand, men den gangen kunne vi like gjerne
flyttet til en annen kant av landet. Jeg måtte skifte skole og mistet de
gamle vennene. Det ble et brudd der, et før og etter flyttingen. I dag
treffer jeg mennesker som har flyttet ti ganger i løpet av barndommen, de
har hatt foreldre i Frelsesarmeen og fedre i militæret, og hvis du spør

dem hvor de kommer fra, begynner de å ramse opp kommuner over hele
landet. Jeg flyttet bare en gang, og det var ikke engang til en annen by,
men likevel føles det som om livet mitt har en knekk; når jeg ser tilbake
er det akkurat som en blyant som er brukket i to, eller en kopp som har
mistet hanken. Du kan lime ting på plass igjen, du kan teipe to deler
sammen, men det blir aldri helt som før.
Moren min pleier å si at jeg var en sart sjel som barn, og jeg skjønner
at hun kunne bli utålmodig. Jeg var den eldste i søskenflokken, jeg
hadde en yngre bror og senere fikk vi en lillesøster, og ingen av oss var
enkle, men vi var vanskelige på forskjellige måter. Jeg gjemte meg i
mørke kott og trange rom, og noen ganger satt jeg bak sofaen i stua. Det
var så vidt det var plass til meg, men jeg likte å sitte der, likte å være
skjult for alle og likevel kunne høre dem, og jeg kom ikke frem når de
ropte på meg. Det var et ideelt skjulested, men etter hvert fant moren
min ut av det, det var sikkert lillebroren min som sladret, og moren min
dro meg frem, hun tok tak i armen min og halte meg ut: Sitter du her og
sipper? Jeg kunne ikke fortelle henne at jeg savnet det gamle huset vårt,
det gamle nabolaget og de gamle vennene. Vi hadde fått større hus,
foreldrene mine hadde egentlig ikke råd, og jeg hadde fått eget rom med
sovesofa. Jeg hadde virkelig ikke noe å klage på.
En dag fikk jeg lov å dra på besøk, dra tilbake til den gamle gata,
faren min kjørte meg tvers gjennom byen, det var en gest som overrasket
meg, tenk at han tok turen for min skyld. Jeg husker at jeg satt på den
lave muren ved postkassestativet og to av venninnene mine var der, de lo
og fortalte om klassen, den klassen jeg hadde gått i det første skoleåret,
de hadde mye å fortelle, de hadde fått ny lærer og nytt klasserom etter
sommerferien, og i det gamle huset mitt bodde det nye mennesker, det
bodde en jente der som var ett år eldre enn meg og hun hadde egen
platespiller, de to venninnene mine hadde vært der inne, familien hadde
skinnsalong, og den nye jenta var enebarn, hun hadde sagt at de kanskje

skulle få lov å komme i bursdagen hennes. De fniste av ting jeg ikke
hadde vært med på og jeg lo med, helt til de spurte hva jeg lo av. Da
kunne jeg ikke svare.
Jeg ønsket noen ganger at jeg også var enebarn, ifølge moren min
begynte det allerede da broren min var nyfødt og jeg prøvde å ta livet av
ham. Jeg var ikke mer enn femten måneder, men gammel nok til å
planlegge mord. Legen rådet henne til å sende meg bort. Jeg bodde en
måneds tid hos min fars eldste søster, og det var den tiden det tok å
glemme moren min. Jeg begynte å gråte da tante Ingeborg leverte meg
tilbake og ville ikke la meg trøste, men jeg prøvde ikke lenger å dra
lillebroren min ned fra stellebordet, så legens råd må ha virket. Det
fortelles også at jeg ble tykk i løpet av den måneden, moren min kjente
meg nesten ikke igjen. Tante Ingeborg hadde fôret meg opp på
semulegrøt med sukker og kanel, fløtepoteter, hvetekringle og varm
melk med honning, det var mat som hadde virket på hennes egne fire
barn, og hun syntes ærlig talt jeg så tynn og skranten ut, det var det hun
pleide å si når historien ble fortalt i ettertid. Moren min forsvarte seg
med at jeg var et kresent barn, men en gang hørte jeg henne si til en
nabo at tante Ingeborg kanskje burde ha sendt de fire barna til henne en
måned eller to, de hadde hatt godt av å ta av seg noen kilo, alle fire. Det
var ikke rart de ble tykke, så gode hvetekringler som tante Ingeborg
bakte, hun serverte dem alltid når vi var på besøk, og jeg elsket maten
hennes, i løpet av en måned fikk jeg både bollekinn og smilehull på
knærne, og tante måtte sy tre nye forklekjoler til meg.
Det må ha vært da jeg kom tilbake fra tanten min at Marianne begynte
å passe på meg. Moren min trengte avlastning, hun hadde fått to barn på
femten måneder og alle skjønte at det var slitsomt. Senere, da jeg hadde
vokst ut av vogna, lekte jeg med lillebroren min. Etter den første tidens
sjalusi begynte jeg å oppføre meg som en ordentlig storesøster. Vi lekte
mye ute, bak huset, der det var en skråning som endte i et stup. Det stod

et gjerde der, men det var lett å krype rundt, og jeg husker at lillebroren
min rullet ned skrenten, på vei mot kanten av stupet, og at jeg tok tak i
ham, holdt ham fast. Jeg husker at vi løp hjem og fortalte moren vår at
jeg hadde reddet livet hans. Alt dette husker jeg helt tydelig, men jeg
tror likevel ikke på det. Hadde lillebroren min vært død om jeg ikke
hadde grepet fatt i ham? Og hadde det vært min skyld hvis han døde den
ettermiddagen?
Jeg har et svart-hvitt bilde av lillebroren min og meg, et av de få
fotografiene jeg har fra barndommen. Vi sitter på en trapp, jeg aner ikke
hvor, og holder hverandre i hendene. Vi kan være to–tre år gamle og vi
ligner, det er ikke vanskelig å se at vi er søsken selv om han er mindre
enn meg og skitten i ansiktet. Begge har ugredd hår og rare klær, men
det var rare klær på den tiden, alle så slik ut.
Dette var flere år før vi flyttet. Jeg har ganske mange minner fra det
gamle huset, det gamle nabolaget, og noen av dem handler om
Marianne, men de fleste handler om lillebroren min. Han var en vilter
gutt som likte å finne på rampestreker, og jeg var eldst, jeg burde vite
bedre. Jeg husker at jeg kom hjem en ettermiddag og fikk ris, faren min
dro ned buksene mine og riste meg med flat hånd, det var alltid han som
riste oss. Jeg må ha gjort noe galt, jeg husker bare ikke hva, men etterpå
sa mor at lillebroren min hadde vært så bråkete, det var derfor faren min
var sint. Hun pudret den røde baken min med potetmel og trøstet meg,
men det ble ikke mer rettferdig av den grunn.
Jeg likte ikke å være eldst, på grunn av de femten månedene var det
alltid min skyld når ting gikk galt. Bare sjelden klarte jeg å forsvare
meg. Foreldrene mine oppdaget at det forsvant småpenger fra
lommebøkene deres, de hadde så dårlig råd, derfor merket de det med en
gang når det forsvant en krone eller to. Jeg skrek at det ikke var meg,
men de trodde ikke på meg, ikke før jeg tok lillebroren min på fersk
gjerning med fingrene oppi fars lommebok. Jeg ropte på mor og jeg

husker at lillebroren min stod der, liksom frosset fast, han gjorde ikke
noe forsøk på å rømme, han kunne sikkert kastet lommeboka fra seg og
stukket av, men han gjorde ikke det, han ble stående til mor kom og
fikk se ham. Tyven var avslørt, og jeg var renvasket. Etterpå var han sur
for at jeg sladret. Men jeg skal ikke klandre broren min for all risen jeg
fikk, det hendte jeg gjorde gale ting selv. Jeg kan ikke skylde på noen
andre for at jeg rekte opp den røde genseren jeg hadde fått til jul, det var
mitt eget påfunn og ingen andres. Marianne mente sikkert at jeg skulle
rekke opp gamle strikkeplagg, gensere som ingen brukte lenger, da hun
lærte meg å lage garnnøster. Hun sa det antagelig også, jeg husker det
bare ikke.
Marianne var enebarn, det var derfor hun ble så glad i meg, og helt
sikkert derfor hun hadde så mange Barbiedukker. Egentlig var det litt
synd på enebarn, for de hadde ingen andre, stakkars. Alle i familien min
syntes det måtte være trist å være enebarn, men ingen av dem hadde
vært det, unntatt jeg, i femten måneder. Marianne fikk hund da jeg ble
større og vokste ut av vogna. Det var en cocker spaniel som het Samson,
den slikket meg i ansiktet og fikk meg til å le. Vi hadde også hund en
periode. De skjøt den ute i hagen vår. De måtte det, den ble mannevond
og bet folk. Det var ikke noen snill hund, jeg husker den stod i en
løpestreng utenfor huset og gjødde, den stod der hele dagen og faren min
orket ikke høre på. Han slo den med en tøffel. Han skulle hvile etter
nattskiftet og hunden holdt ham våken. Jeg ble ikke lei meg da hunden
vår ble borte, men jeg ble ganske redd da jeg hørte det skuddet.
Mange barn ønsker seg kjæledyr, men jeg gjorde ikke det. Derimot
ble jeg glad da moren min ble gravid igjen, og jeg var ikke det minste
sjalu på lillesøsteren min, hun kom et par år etter at vi flyttet. Jeg fikk
lov å trille henne i vogna og husker hvor stolt jeg var, vogna var hvit og
nesten ny, og alle jentene misunte meg. Jeg hadde en ekte baby, hun var
akkurat som en levende dukke, vi tok av henne klærne og kledde på

henne igjen, vi prøvde forskjellige antrekk og trillet henne i dukkevogn,
hun var like blid. Lillesøsteren min hang etter meg hele dagen, og moren
min sa at det minnet henne om Marianne og meg. Husker du så glad du
var i Marianne? spurte hun. Husker du så glad Marianne var i deg? Jeg
gjorde ikke det. Men jeg husker at jeg beundret henne, husker dukkene
med hjemmestrikkede klær og Samsons våte tunge. Bare ikke den
altoppslukende kjærligheten jeg en gang skal ha følt. Men det kunne jeg
ikke si til noen. Hvordan kunne jeg fornekte denne kjærligheten som en
gang hadde vært så stor, så ubetinget. Med tiden ble den en urokkelig
påstand, et krav jeg ikke kunne innfri.
Da lillesøsteren min var fem, flyttet faren min til en annen by, han
flyttet sammen med en ny kvinne og fikk nye barn, og vi flyttet til et
rekkehus. Lillebroren min ble tatt for smånasking på butikken og
vennene hans stjal biler, han var ikke med på det, sa han, men jeg trodde
ikke på ham, jeg vet at han løy om andre ting. Han måtte på
politistasjonen for den naskingen og mor gråt, men hun gråt ofte på den
tiden, og så begynte han på yrkesskolen og klarte seg, og jeg gikk
gymnaset, det hadde ingen andre i familien gjort. Jeg visste ikke hva jeg
skulle bli, men jeg fikk gode karakterer og klarte meg gjennom
gymnaset, til familiens store overraskelse, og etterpå begynte jeg å
jobbe. Jeg var assistent på et gamlehjem og lærervikar i barneskolen og
julehjelp i en leketøysbutikk som gikk konkurs like etter. Jeg gikk fra
den ene jobben til den andre, etter ett år visste jeg fremdeles ikke hva jeg
skulle bli, og en dag stod det i avisa at Arne Dahl var død. Han var far
til Marianne. Det var mor som oppdaget det, hun lurte på om hun skulle
sende blomster. Jeg sa at hun måtte gjøre det, selv om sørgebuketter er
ganske dyre og en bårekrans koster en halv formue. Hun bestilte en liten
bukett, og et par uker etter begravelsen ringte Marianne for å takke.
Jeg var tjue år, men hadde ennå ikke flyttet hjemmefra. Moren min
trengte meg, hun jobbet nattevakter på sykehuset og kunne ikke dra fra