Å vende innsiden ut når man går ut for å komme inn - Frisk i naturen

Thomas Bjørnå
Å vende innsiden ut når
man går ut for å komme inn
-En drøfting av sammenhengen mellom friluftsliv
og psykisk helse
Hovedfagsoppgave i friluftsliv
Høgskolen i Telemark
Avdeling for allmenne fag
Institutt for idrett og friluftsliv
I samarbeid med Norges Idrettshøyskole
Våren 2005

Forord
Å skrive et hovedfag er en lang og nitidig prosess, både faglig og personlig. Man vokser i takt
med oppgaven som det heter. Jeg er i så måte glad for at temaet friluftsliv og psykisk helse,
skulle vise seg å bli mer og mer interessant og givende jo mer jeg arbeidet med det.
Når jeg nå avslutter dette prosjektet, er det med en visshet om at resultatet ikke hadde blitt
som det har blitt uten hjelp og støtte fra andre.
Først og fremst vil jeg takke min veileder Bjørn Tordsson for uvurderlig hjelp, råd og
veiledning underveis i prosessen. Hans faglige tyngde, og ikke minst bredde, har vært til stor
hjelp og inspirasjon. Også hans tilnærmet magiske evne til å kunne slå fast hvor jeg ville med
mine betraktninger når jeg selv ikke visste det, må nevnes.
Dernest vil jeg takke Per Eivind Hestnæs for gode samtaler underveis om Heidegger,
hovedfag, og livets underfundigheter og mangfoldigheter generelt.
En takk også til Endre Lund og Kirsten Kruse for korrekturlesing. Ekstra takk til Endre for
gode stunder med kajakkbygging og gode samtaler parallelt med dette prosjektet.
Den siste, men slett ikke minste takknemligheten går til mine to nærmeste og kjæreste; Lene
og Sunniva. Uten dere hadde dette prosjektet gitt lite mening. En ekstra takk til Sunniva
(9mnd) for å ha vist meg rikdommen i sin verden. Nå skal pappa få mer tid til å ta deg med ut
i hans verden, naturen.
Bø i Telemark, mai, 2005. Thomas Bjørnå
II

III

Sammendrag
Hensikten med dette prosjektet er å drøfte sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse.
Det empiriske grunnlaget for undersøkelsen har blitt lagt ved intervju av ansatte ved Attføringssenteret
i Rauland (AIR), som bruker friluftsliv som en del av det terapeutiske tilbudet. Ved AIR er en av de
viktigste faktorene for å få mennesker tilbake i gjenge og tilbake i jobb, å skape så stor trygghet at
brukerne tør og makter å ta mer ansvar for sitt eget liv. I dette ligger en tanke om at å finne trygghet
og ro, og det å våge å ta ansvar for seg seg selv, henger nøye sammen med å ha en god psykisk helse.
Det kom frem at friluftsliv bidrar til å skape denne tryggheten, samtidig som det å ferdes i naturen kan
ses på som en måte å ta et faktisk ansvar for sitt eget liv.
Samtidig har man ved AIR meislet ut en filosofi som omhandler å se mennesket som en helhet, og
ikke kun ut fra diagnose. Dette fordi det ofte finnes bakenforliggende problemer som den enkelte
bruker ikke er seg bevisst, og som man ønsker å bringe frem i lyset, blant annet ved bruk av friluftsliv.
Det kom frem at naturen og friluftslivet var ansett som godt egnet til disse formål, og man opplevde
gode resultater. Men når det gjelder hvorfor friluftslivet var egnet til dette fikk jeg, slik jeg ser det, få
fullgode svar. Dermed måtte jeg bevege meg inn i teoriens verden for å forsøke å lete opp disse
svarene og sammenhengene.
For å få en bedre forståelse av hvorfor friluftslivet skulle ha denne positive betydningen for psykisk
helse, har jeg som utgangspunkt valgt å se det å være i naturen som en kontrast til å være i det
samfunnet vi lever i til daglig. Jeg har spurt: Finnes der tendenser i samfunnet som gjør at vi opplever
utrygghet, og dermed blir lite villige til å ta ansvar for eget liv? Og stiller friluftslivet seg annerledes i
så måte? – Og videre; kan vi si noe generelt om individets rolle i denne sammenheng: Hvorfor føler
mennesket seg tryggere i naturen, hvorfor har hun tilsynelatende lettere for å akseptere ansvaret for sitt
eget liv ute i naturen?
Livet i den seinmoderne tilværelsen er for en stor del preget av kravet om å være sin egen lykkes
smed, og ikke minst, være en vellykket smed. Å forsøke å følge opp disse kravene kan ende opp i en
følelse av tomhet, utrygghet og meningsløshet, hvis det er andres krav vi etterkommer, og ikke våre
egne.
Samtidig har jeg kommet frem til at det er et trekk ved den menneskelige eksistens å ville slippe
ansvaret for sin egen eksistens ved rømme inn i en fellesatferd. Men å leve i denne fellesatferden synes
ikke som noen god løsning i det lange løp, det leder gjerne ut i en følelse av meningsløshet, nettopp
fordi vi ikke handler ut fra oss selv. Innen eksistensialimes begrepsapparat, er det da angsten kan
komme på banen, og fungerer som en vekker hvis vi forstår den rett, og lar oss vite at vi har rømt fra
oss selv og vårt ansvar for oss selv. Dette perspektivet representerer altså et ganske annet syn på
tilstander vi tradisjonelt har sett på som psykiske problemer, og heller mer i retning av psykiske
muligheter.
Friluftslivet får i denne sammenheng en dobbel betydning. På den ene siden blir friluftslivet et rom
hvor man kan slippe unna mange av de mer uheldige konsekvensene av et moderne samfunn, slik at vi
kan gjenfinne ro og trygghet i i oss selv. På den andre siden får friluftslivet samme rolle som den
eksistensielle angsten. Gjennom at vi tar bort nettopp de ”støttehjulene” samfunnet bidrar med, avkler
vi ansvaret for vårt eget liv. Vi ser våre valg i et tydeligere perspektiv, ikke minst i form av at vi oftere
blir nødt til å ta egne valg. Livet i naturen blir dermed en rendyrking av våre eksistensielle
grunnvilkår, en metafor på livet selv.
Jeg har ut fra disse perspektiver, avslutningsvis forsøkt å antyde noen retningslinjer for hvordan en
kan jobbe med friluftsliv som et terapeutisk verktøy.
Nøkkelord; friluftsliv, psykisk helse, angst, depresjon, ansvar for eget liv, livsglede.
IV

Innhold
Kapittel 1. ............................................................................................................. 4
Innledende betraktninger – om valg av tema, problemstilling og struktur. ............................... 4
Om valg av tema ................................................................................................................ 4
Status for forskningsfeltet .................................................................................................. 5
Problemstilling og forskningsdesign.................................................................................. 6
Oppsummering................................................................................................................... 10
Kapittel 2. ........................................................................................................... 12
Metodisk fundament ......................................................................................... 12
Hva er metode? - om hermeneutisk tilnærming til forskningsfeltet................................. 12
Metode i forhold til problemstillling................................................................................ 14
Empirisk materiale – utvalg og tolkning.......................................................................... 15
Valg av litteratur – og hvorfor filosofi fremfor psykologi? ............................................. 17
Tekstfortolkning............................................................................................................... 19
Kildekritikk ...................................................................................................................... 20
Til slutt: Om å skrive kort eller langt ............................................................................... 21
Kapittel 3. ........................................................................................................... 22
Attføringssenteret i Rauland............................................................................ 22
Prosessen .......................................................................................................................... 25
Friluftsliv- hva gjør de? ..................................................................................................... 29
Aktiviteter......................................................................................................................... 29
Tidsrommet ...................................................................................................................... 30
Gruppa.............................................................................................................................. 30
Veilederens rolle .............................................................................................................. 32
Evaluering ........................................................................................................................ 33
Randis ro- og ensomhetsaktiviteter.................................................................................. 34
Hvorfor nettopp friluftsliv?............................................................................................... 39
Trygghet ........................................................................................................................... 40
Bevisstgjøring................................................................................................................... 41
Å ta ansvar for eget liv ..................................................................................................... 42
Meningsfullhet ................................................................................................................. 44
Mestring ........................................................................................................................... 45
Å mestre angst og depresjoner ......................................................................................... 46
Naturopplevelse................................................................................................................ 48
Sammendrag....................................................................................................................... 51
Konklusjon.......................................................................................................................... 52
Kapittel 4. ........................................................................................................... 57
Teoretisk fundament ......................................................................................... 57
Kort om valg av teorier og perspektiver........................................................................... 57
Om den veien vi skal gå. .................................................................................................. 58
Kort om status for psykiske lidelser................................................................................. 59
Et generelt perspektiv på årsaker til psykiske lidelser. .................................................... 60
Skaper samfunnet psykiske lidelser?................................................................................ 62
1

En verden av uhåndterbare problemer ............................................................................. 62
Vi har bare ikke tid lenger (om den etter hvert så berømte tidsklemma)......................... 64
Alene står sterk? – Om å skape identitet og mening i en verden i fri flyt........................ 65
En ny form for klasseskille?............................................................................................. 67
Oppsummering................................................................................................................. 68
Hvordan kan vi forstå individets handlingsmåte i denne sammenheng? ..................... 69
Hvorfor eksistensialisme? ................................................................................................ 69
Om å ta ansvar for eget liv ............................................................................................... 71
Hvorfor rømmer vi fra oss selv? ...................................................................................... 72
Hva gjør dette med oss? ................................................................................................... 74
Å gjenvinne seg selv – om å bli mer egentlig. ................................................................. 75
Å leve autentisk er å leve med kjærlighet til verden ........................................................ 79
Oppsummering................................................................................................................. 81
Et forsøk på å forstå menneske og dets omgivelser i sammenheng............................... 81
Hvor fører alle kravene til vellykkethet oss hen?............................................................. 81
Hvordan kan vi forstå friluftsliv og naturopplevelse i denne sammenheng? ............... 87
Hva er det så friluftslivet og naturopplevelsen gjør med oss? ......................................... 88
Er dette det friluftslivet vi kjenner?.................................................................................. 89
Friluftsliv fra et eksistensialistisk ståsted......................................................................... 90
Hvordan kan vi forstå friluftsliv og naturopplevelse i dette perspektivet? ...................... 91
Foreløpig oppsummering. ................................................................................................ 96
Friluftsliv – autentisitet uten angsten? Om naturen som terapi.................................... 96
Å velge sine egne prosjekter ............................................................................................ 97
Å finne rom for den gode samtalen.................................................................................. 98
Om å komme seg bort- og hjem igjen............................................................................ 100
Å være ett med verden ................................................................................................... 101
Om naturen som metafor................................................................................................ 101
Livet er ofte komplisert og uoversiktlig, men ikke i naturen ......................................... 103
Finnes ikke angsten i friluftslivet? ................................................................................. 104
Det omvendte perspektiv- friluftsliv som flukten fra en selv......................................... 105
Foreløpige konklusjoner................................................................................................. 106
Et psykologisk perspektiv på naturopplevelse............................................................... 107
Opplevelse dannes i spennet mellom objekt og subjekt................................................. 108
Konklusjoner .................................................................................................................... 110
Veien videre ................................................................................................................... 112
Kapittel 5 .......................................................................................................... 113
Empiri i lys av teori......................................................................................... 113
Trygghet ......................................................................................................................... 113
Å ta ansvar for eget liv ................................................................................................... 115
Bevisstgjøring................................................................................................................. 120
Mestring ......................................................................................................................... 122
Mestring av angst og depresjoner................................................................................... 123
Å oppleve meningsfullhet .............................................................................................. 125
Fysisk aktivitet ............................................................................................................... 127
Sammendrag og konklusjoner........................................................................................ 128
Kapittel 6............................................................................................................................... 130
Hvordan jobbe med friluftsliv som terapi .......................................................................... 130
Innledende betraktninger................................................................................................ 130
Hva kan så utgangspunktet for slike retningslinjer være?.............................................. 131
Hvordan kan man gjennom friluftsliv lære å ta ansvar for eget liv?.......................... 132
2

Å skape trygghet............................................................................................................. 132
Et tidsperspektiv............................................................................................................. 134
Bevissgjøring, evaluering og refleksjon......................................................................... 136
Uberørt eller berørt natur – spiller det noen rolle?......................................................... 137
Utfordringer for enhver smak......................................................................................... 138
Et slag for soloturen ....................................................................................................... 138
Å lære å være tilstede er å våge å være tilstede. ............................................................ 139
Om å bruke sansene........................................................................................................ 139
Å være så lite flink som mulig ....................................................................................... 140
Er det noen naturtype som egner seg best? .................................................................... 141
Må vi se døden i hvitøyet? ............................................................................................. 142
Å vandre stille sammen .................................................................................................. 143
Gruppestørrelsen ............................................................................................................ 145
Veilederens rolle ............................................................................................................ 146
Oppsummering............................................................................................................... 149
Kapittel 7............................................................................................................................... 153
Avsluttende bemerkninger og sammendrag...................................................................... 153
Litteratur............................................................................................................................... 156
3

Kapittel 1.
Innledende betraktninger - om valg av tema,
problemstilling og struktur
Om valg av tema
Valget av tema for denne avhandling var på mange måter lett, kanskje først og fremst av
personlige grunner. Å forstå sammenhengen mellom hvordan jeg oppfattet meg selv og
verden, i henholdsvis natur og kultur, har vært en stor del av motivasjonen for i det hele tatt
påbegynne det studieforløpet jeg nå forhåpentligvis har fullført.
Å være ute i naturen har ofte gitt meg nye og kanskje bedre perspektiver på livet, og fylt det
med en ro og mening som jeg sjelden har funnet andre steder. Det har også gitt meg
muligheten til å se det virvaret av en verden jeg vanligvis lever i, i et bedre og mer avbalansert
perspektiv. Dermed har det å være i naturen gitt meg en opplevelse av å ha en god psykisk
helse, ved at jeg på fjellet, i skogen, i elva eller på havet i en kajakk, har hatt det godt med
meg selv og verden. Nå er det nok ikke slik at alle turer har gitt denne opplevelsen, men det
synes som en desto større grunn til å forstå hvorfor naturen kan ha denne innvirkningen på
meg og andre. Et annet sentralt spørsmål i denne sammenhengen, er om de goder friluftslivet
kan tilby, kan være brukbare i en mer spesifikk behandlingssituasjon? Kan det å være ute i
naturen virkelig fungere som terapi for de plagede, og i såfall, hvorfor?
Nå har dessverre mine mangeårige studier av friluftsliv ikke kunnet gi meg noen svar på disse
sammenhengene, i hvert fall ikke noen som jeg har kunnet slå meg til ro med. Teorier som
forklarer dette med genetiske preferanser og/eller kulturelt betingende interesser, synes for
meg i beste fall forenklede, og har gitt lite resonans i forhold til den menings- og
følelsesdybden jeg har opplevd i naturen. Å forsøke å finne noen svar som for meg synes å gi
et klarere bilde av disse sammenhengene, syntes derfor som en interessant oppgave.
4

Status for forskningsfeltet
Sammenhengen mellom friluftsliv og god psykisk helse har blitt fremhevet i et utall
sammenhenger. Det kan synes som at det har blitt en etablert sannhet i Norge, og kanskje
også i Norden ellers, at friluftsliv er bra for alt og alle, uansett sammenheng og hvordan det
drives. Et søk på Internett med søkekombinasjonen friluftsliv og psykisk helse vil gi alt
mellom 300 og 21500 treff, avhengig av hvilken søkemotor man benytter. 1
Dette enorme antallet kan nok ses i sammenheng med den siste Stortingsmeldinga om
friluftsliv 2 , hvor sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse blir fastslått, og derfor
utpekt som et viktig satsingsområde. Denne meldingen har blitt fulgt opp av Nasjonal
handlingsplan for miljø og helse, som omfatter planer for forvaltning, etterutdanning, og lokal
tilrettelegging for helsefremmende aktiviteter innenfor den lokale Agenda 21-planen.
Større undersøkelser 3 viser at de ”kontemplative verdiene” er de viktigste
motivasjonsfaktorene for å drive friluftsliv. Men samtidig som det er slått grundig fast at
friluftsliv har en gunstig effekt for den psykiske helsen, finnes det få gode teoretiske
ankerpunkter for hvorfor naturmøtet har denne gunstige effekten. I Stortingsmelding nr 39 4
kan man lese:
Naturopplevingar er sjølve kjernen i friluftslivet og inneheld opplevingar knytt til både
blomster og tre, fugle- og dyreliv, vatn, smak, lyd og luktopplevingar, og til vekslingar
i naturen gjennom heile året. Naturen har evne til å overraske, og ein kan bli like
gledeleg overraska over den samme opplevinga kvar vår, uvisst av kva grunn. Det finst
ikkje ei rasjonell forklaring, heller ikkje på verdien av å sanse at skogen er uendeleg
stor, har sjel og mystikk. 5 (Min utheving)
I følge Stortingsmeldingen finnes det altså ingen rasjonell forklaring for de positive
opplevelser naturen gir mennesket. Det synes likevel, og kanskje nettopp derfor, viktig å
forsøke å finne en rasjonell, teoretisk forklaring av naturopplevelse, og dens betydning for
psykisk helse. Både fordi det er et interessant tema, og ikke minst fordi det synes viktig å ha
et avklart forhold til dette temaet i de sammenhenger hvor friluftsliv faktisk brukes som et
redskap til å høyne det psykiske helsenivået.
1 Søkemotoren alta vista slo til med 21500 treff, mens google hadde 300.
2 St.meld. nr 39. 2000- 2001.
3 Vaagbø/FRIFO, 1993.
4 St.meld. nr 39. 2000- 2001.
5 Ibid:31.
5

Det har imidlertid ikke manglet på forsøk på å tydeliggjøre sammenhengen mellom menneske
og natur. De fleste av disse har imidlertid et hovedfokus på miljøvern, og ikke hvordan
friluftsliv kan bidra til forbedring av psykisk helse. Dette til tross for at et hyppig fremhevet
poeng er at det å ta vare på naturen, på samme tid er å ta vare på seg selv. 6 Andre, som
representanter for miljøpsykologien, fokuserer faktisk på naturens gunsige innvirkning på vår
psykiske helsetilstand, men fokuset her ligger som regel på den passive betrakteren av
naturen, og ikke den aktive deltakerens opplevelse, som er den sentrale i friluftslivet. 7
Det som synes å ligge nærmest opp til mitt problemområde, er Sjongs 8 litteraturstudie av
forskning på dette området. Svakheten med denne analysen slik jeg ser det, er at den for en
stor del er preget av den eksisterende amerikanske forskningen på problemfeltet. Det er ingen
grunn til å betvile kvaliteten på denne forskningen, men amerikansk friluftslivstradisjon
avviker en del fra den norske, 9 både med hensyn til mål og midler. Det kan derfor være grunn
til å tro at en ville ha oppnådd andre resultater i Norge, både på grunn av andre
arbeidsmetoder, men også på grunn av andre måter å tilnærme seg og tolke stoffet.
Samtidig finnes det mange ulike typer institusjoner og behandlingssentre som tar og har tatt i
bruk friluftsliv som en del av det terapeutiske tilbudet innen områder som rehabilitering,
barnevern, attføring og opptrening. Også for disse vil det kunne være viktig med en teoretisk
forankring av det arbeidet de gjør, dette både for gjøre arbeidet mer effektivt, men også for å
kjenne så vel muligheter som begrensninger innen denne formen for terapi. Spørsmålet er
hvordan en kan komme frem til brukbare svar innefor dette problemområdet?
Problemstilling og forskningsdesign
Friluftslivets betydning for psykisk helse er altså ikke bare noe som nevnes i festtaler og
Stortingsmeldinger. Også en rekke ulike praksiser finnes, hvor friluftsliv blir tatt i bruk som
en del av det terapeutiske tilbudet. Eksempler på dette er AIR, som er gjenstand for min
6 Se for eksempel Stoknes 1994, Næss, 1991, Sørensen, 1988, Sörlin, 1991, Roszak, 1993, Lovelock, 1990.
7
Se for eksempel Kaplan & Kaplan, 1989.
8
Sjong, 1992.
9
Ibid, Tordsson, 1994.
6

undersøkelse, NaKuHel, Helsesportsenteret i Valnesfjord, og Beitostølen Helsesportsenter. 10
Man må derfor kunne anta at frilufslivet har en viss terapeutisk effekt. Spørsmålet er hvorfor?
Problemstillingen blir derfor som følger:
Hvordan kan vi forstå og forklare friluftslivets betydning for psykisk helse?
Hvordan skal en så komme frem til brukbare svar på dette spørsmålet? Vi kan altså fastslå at
det finnes ulike praksiser hvor friluftsliv er en del av det terapeutiske tilbudet. Det synes
derfor i første omgang viktig å få et innblikk i en slik praksis. Hva gjør de, og ikke minst
hvorfor? Hva er deres begrunnelser, hypoteser, forestillinger om-, og erfaringer med, å la
nettopp friluftsliv være en del at det terapeutiske tilbudet? I denne avhandlingen er det
Attføringssenteret i Rauland (AIR) 11 som er gjenstand for min empiriske undersøkelse. Målet
for denne undersøkelsen er først og fremst å tegne et bilde av begrunnelsene for å bruke
friluftsliv som en del av det terapeutiske tilbudet.
Oppgaven vil deretter bli å forsøke å sammenfatte og fortolke de svarene jeg får, og ut fra det
forsøke å teoretisk avklare denne virksomheten/ praksisen. Ut fra dette skal jeg se om jeg om
mulig kan vaske frem en teoretisk kjerne i dette arbeidet, og danne et system av hypoteser
som kan være brukbare i den nevnte praksisen.
Videre vil jeg løfte inn andre teoretiske perspektiver for å supplere, klargjøre og utvide det
bildet som allerede har blitt dannet ut fra det empiriske materialet. Ut fra dette vil jeg forsøke
å antyde noen generelle retningslinjer for hvordan man mer konkret kan bruke friluftsliv som
terapeutisk verktøy.
Mer konkret vil rekkefølgen i oppgaven bli som følger:
10 NaKuHel- senteret (natur, kultur, helse) har sitt hovedsete i Asker, og er kort sagt en stiftelse som har som
formål å være ”et senter for helhetstenkning og kreativitet omkring natur, kultur og helse, for derigjennom bidra
til bedre helse miljø og livskvalitet.” (www. nakuhel.no)
Helsesportsenteret i Valnesfjord er en institusjon som har spesialisert seg på fysikalsk rehabilitering, hvor fysisk
aktivitet er hovedvirkemiddelet. Friluftsliv er her en sentral del av dette opplegget.
(www.valnesfjordhelsesport.no)
Beitostølen Helsesportsenter jobber også med fysikalsk rehabilitering av mennesker med funksjonshemninger.
Også her er friluftslivsaktiviteter en viktig del av behandlingstilbudet. (www.bhss.no)
11 Nærmere presentasjon av senteret kommer i empirikapittelet (kapittel 3). Begrunnelse for valget av
Attføringssenteret Rauland kommer i metodekapitlet (Kapittel 2).
7

Kapittel 1.
Innledende betraktninger.
Som du nå leser. Om valg av tema, status for forskningsfeltet, problemstilling, og gangen i
oppgaven.
Kapittel 2.
Metode
Dette kapittelet vil inneholde noen generelle betraktninger omkring metode og metodevalg.
Deretter en mer fyldig beskrivelse av hva jeg gjorde. Dette med henhold til valg av
undersøkelsessted, hva jeg undersøkte, hvilken teori jeg har valgt og hvorfor. Jeg vil også
komme med betraktninger omkring svakheter og eventuelle styrker når det gjelder min
fremgangsmåte.
Kapittel 3.
Et eksempel på ”friluftslivsterapi” i praksis
Dette kapittelet vil i sin helhet være viet mitt empiriske undersøkelsesobjekt, hvor jeg altså har
brukt Attføringsinstitusjonen i Rauland som eksempel på en institusjon som bruker friluftsliv
som en del av det terapeutiske tilbudet. Jeg vil i her komme inn på temaer som:
- Behandlingsfilosofi. Hva slags utgangspunkt har en institusjon som AIR for sin behandling
av langtidssykemeldte, hva slags syn har de på terapi, hvilket menneskesyn har de?
- Prosessen. Hvordan kan man beskrive den prosessen man ønsker at brukerne skal komme
gjennom i løpet av et opphold. Hva er utgangspunktet og hva er det ønskede resultatet?
- Behandlingsopplegget. Her følger en beskrivelse av behandlingsopplegget. Dette på et
generelt plan, men med hovedfokus på aktiviteter knyttet til friluftsliv.
- Hva gjør de innen friluftsliv? Dette er en beskrivelse av hva institusjonen gjør innen
friluftsliv. Hvilke aktiviteter holder de på med, hvilket tidsrom spenner disse aktivitetene
over, forskjeller mellom vinter/sommer, og hvilken rolle veilederen har.
- Hvorfor bruker de friluftsliv? I dette avsnittet retter jeg fokuset mot hvorfor man bruker
friluftsliv som en del av det terapeutiske tilbudet ved AIR. Dette vil bestå av begrunnelser fra
8

institusjonens side, som jeg i følgende kapittel vil forsøke å forklare gjennom ulike teoretiske
perspektiver.
Kapittel 4.
Teoretisk fundament
I denne delen vil jeg teoretisk drøfte sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse.
Hovedfokus vil her ligge omkring friluftsliv som fravær av samfunn. Det blir derfor først
fokusert på hva som i samfunnet på et generelt plan kan virke negativt på vår psykiske helse.
Jeg vil deretter rette blikket mot mennesket selv. Dette for å forsøke å danne en forståelse for
den rollen mennesket selv spiller når det gjelder dets psykiske helsetilstand. Det synes for meg
lite fruktbart å si at samfunnet og alt og alle omkring oss er så fæle, at ansvaret for vår helse
ligger i alle andres hender enn våre egne For hvis det forholder seg slik, er det egentlig fint
lite vi kan gjøre med våre problemer. Dermed må vi nok si, at for å gjøre noe med disse
problemene må vi innse og akseptere det kanskje noe skremmende faktum, at hovedtyngden
av dette ansvaret ligger hos oss selv. Og hvis det er slik, hvordan kommer vi frem til denne
aksepten og erkjennelsen?
Den siste delen i dette kapitlet, er endelig viet friluftslivet, sett i lys av de to foregående
avsnittene. Hvis det er slik at det er en del faktorer i samfunnet som er medbestemmende på
tilstanden til vår psykiske helse, hvordan ser da friluftslivet på et generelt plan ut
sammenlignet med dette? Og videre, hvordan ter menneskets verden seg sett i lys av
friluftslivet selv?
Kapittel 5.
Empiri sett i lys av teori
Etter å ha gått noen forholdsvis lange omveier i teoriens verden for å forklare friluftslivets
generelle terepeutiske effekter, vil jeg nå gå mer spesifikt til verks, de empiriske resultatene
blir forsøkt forklart og sett i lys av de teoretiske tilnærminger og drøftinger jeg har gjort. Jeg
vil her hente opp igjen de hovedmomentene jeg listet opp i kapittelet som omhandlet AIR og
se om de kan tre frem klarere i lys av de momenter som har kommet frem i kapittel 3.
9

Kapittel 6.
Hvordan kan vi så jobbe med dette?
En vanlig angrepsvinkel i forhold til friluftslivsforskning har vært å forsøke å forklare hva det
er med friluftsliv som gjør det egnet til forskjellige problemområder. Men som oftest mangler
denne forskningen klare referanser til hvordan vi på en mer effektiv og hensiktsmessig måte
kan jobbe med dette. I dette kapittelet skal jeg derfor forsøke å synliggjøre viktige momenter
for å arbeide med friluftsliv som terapeutisk verktøy, sett i lys av de konklusjoner som har
kommet frem i de empiriske og teoretiske kapitlene.
Kapittel 7.
Avsluttende bemerkninger
Dette kapitlet vil inneholde en oppsummering av, og tanker omkring de konklusjoner som har
kommet frem gjennom dette prosjektet.
Oppsummering
Jeg vil til slutt summere opp og dermed forsøke å klargjøre hvor jeg vil med denne
avhandlingen:
- Jeg ønsker ikke på en finurlig måte å måle effekten og resultatene av ulike
friluftslivstiltak og aktiviteter ved behandlingen av psykisk helse.
- Jeg ønsker heller ikke å undersøke og sammenligne ulike metoder der hvor friluftsliv tas
i bruk i terapeutiske sammenhenger.
- Like lite ønsker jeg å drøfte hvilke former for psykisk ”uhelse” som med hell kan
behandles med bruk av friluftsliv.
Det jeg derimot ønsker er å skape et bedre grunnlag for å forstå sammenhengen mellom
friluftsliv og psykisk helse. Oppgaven blir i første omgang å se nærmere på en institusjon som
bruker friluftsliv i det terapeutiske arbeidet. Ikke primært for å se på hva de gjør innen
friluftsliv, men mer for å danne et bilde av hvorfor friluftsliv blir brukt som en del av det
terapeutiske arbeidet. Oppgaven blir deretter å forsøke å sette dette inn i en teoretisk ramme
10

som passer til bildet. Ut fra dette vil jeg på et generelt plan prøve på å presentere noen tanker
og ideer om hvordan vi kan bruke friluftsliv som et terapeutisk verktøy på en hensiktsmessig
måte.
Denne oppgaven mener jeg kan ha en verdi av flere grunner. Først og fremst fordi man etter
den tidligere nevnte Stortingsmeldingen å dømme mangler en ”rasjonell” måte å forklare
hvorfor mennesket skulle glede seg over-, og ha det bra med seg selv når hun er ute i
naturen. 12 Dernest trenger man å kunne sette de gode empiriske erfaringene med friluftslivets
terapeutiske effekter som finnes, inn i et mer solid teoretisk rammeverk. Dette både for å
forstå de ulike empiriske erfaringene jeg og andre har gjort, men også for bedre å kunne
argumentere for bruk av friluftsliv i en terapeutisk sammenheng.
12 St.meld. nr 39. 2000- 2001.
11

Kapittel 2.
Metodisk fundament
Jeg skal i dette kapittelet redegjøre for de metodiske valg og grep jeg har gjort i denne
oppgaven
Hva er metode? - om hermeneutisk tilnærming til forskningsfeltet.
Metode er kort sagt den forsknings- eller arbeidsmetoden vi velger for å komme frem til en
eller annen sannhet eller klarhet omkring et fenomen. 13 Dette med å finne en endelig sannhet
omkring et fenomen er et moment som kan synes vanskelig å forholde seg til. Det er kanskje
heller ikke målet, i hvert fall innefor samfunnsforskning. Dette skyldes en problematikk som
jeg skal forsøke å redegjøre nærmere for i de følgende linjer.
Det jeg først vil nevne i denne sammenhengen, er det ”Kuhnske” paradigmebegrep. 14 Som
kjent innebærer nettopp dette at sannheten ikke er en evig statisk størrelse som vi kommer
nærmere og nærmere, men at det som regnes som sannheten, forandrer seg opp gjennom
historien, fra paradigme til paradigme, fra samfunn til samfunn. De svar og konklusjoner jeg
kommer frem til i denne avhandlingen vil derfor heller ikke, i hvert fall ikke sett i et
paradigmeperspektiv, kunne regnes som noen endelig sannhet omkring det fenomenet jeg har
undersøkt. Men forhåpentligvis vil det bli regnet som god fisk i forhold til det regjerende
paradigme innenfor samfunnsforskning.
Det andre momentet jeg vil streife innom i denne forbindelse, er spørsmålet om hvordan jeg
personlig virker inn på de resultater jeg kommer frem til. Og det er her hermeneutikken
kommer på banen. Men hva er hermeneutikk, og er det egentlig en metode?
Det som først og fremst kjennetegner hermeneutikken, er erkjennelsen av at vi ikke på noen
som helst måte kan komme frem til en ”objektiv” oppfattelse av verden, en sannhet som
13 Holme & Solvang, 2003.
14 Smith, 2002.
12

eksisterer som en evig størrelse, uavhengig av første person singularis. Den verden vi ser og
oppfatter rundt oss, er alltid et produkt av hvordan vi tolker den verdenen vi befinner oss i. 15
Alt vi oppfatter, ser vi på med bakgrunn i de erfaringer vi har gjort oss på forhånd. Det er
heller ikke slik at det som dukker opp i bevisstheten vår, er det rene, uforfalskede bilde av
verden slik den faktisk er. Vi har rett og slett ikke tilgang til denne, fordi underbevisstheten
alltid foretar en filtrering og redusering av de sanseinntrykkene vi oppfatter 16 . Langt på vei ser
vi altså det vi forventer å se. Dessuten kan også språket forstås som en barriere for både
forståelse og formidling. Gjennom å klassifisere fenomenene inn i en språklig ramme
fortolker vi samtidig det vi observerer, slik at det ikke er fenomenet i seg selv som trer frem,
men vår forståelse av fenomenet..
I mitt tilfelle innebærer dette at alt jeg har kommet frem til i denne avhandlingen er farget av
min egen livshistorie, mine egne erfaringer, mine egne oppfattelser om hvordan verden ter
seg. Når det gjelder friluftslivsfenomenet, har jeg vokst opp og inn i en norsk
friluftslivstradisjon, til og med studert friluftliv i en årrekke. Mitt ståsted og min forforståelse
av fenomenet vil nok derfor i høy grad vær farget av dette. Dette gjelder så vel tolkningen av
det empiriske materialet som analyse og fortolkning av utvalgt litteratur og teori.
Blir så konklusjonen av dette at ingenting av det jeg kommer frem til kan regnes som en
sannhet? I sin ytterste konsekvens betyr det nok det. Jeg har allikevel forsøkt å i så stor grad
som mulig være bevisst min forforståelse, og også prøvd å forholde meg så nøytral til mine
funn som mulig. Likevel vil nok oppgaven være farget av mitt syn og mine erfaringer med
emnet. Forhåpentligvis vil det være tydelig for leseren når det er mine tolkninger og min
(for)forståelse som trer frem i teksten.
Når et gjelder det innledende spørsmålet om hermeneutikk egentlig er en metode, må vel
svaret dermed bli negativt, i hvert fall sett i sammenheng med det å skulle finne”objektive”
sannheter. For det hermeneutikken i sin kjerne fastslår, er at man ikke kan fastslå en spesifikk
metode som gir tilgang til noen endelig sannhet, sett i lys av de ovenstående argumenter.
15 Ödman, 1977.
16 Nørretranders, 1992.
13

Metode i forhold til problemstillling
Hovedfokuset for min undersøkelse er altså ikke å fastslå at det faktisk er en positiv
sammenheng mellom friluftsliv og forbedring av psykisk helse. Den sammenhengen synes
fastslått allerede, og er derfor ikke så interessant. Det som derimot syntes spennende, var å få
en større klarhet i hvordan dette kunne henge sammen. Hva er det med møtet mellom
menneske og natur, som gjør at dette mennesket kan få det godt med seg selv og verden når
hun befinner seg der ute? Og videre; er disse sammenhengene kun gjeldende for det ”private”
friluftslivet, eller kan de overføres til en behandlingssituasjon uten at noe av friluftslivets
”egenverdi”, hvis man kan bruke en slik terminologi, går tapt i prosessen?
Hva gjorde jeg?
Mine første tanker omkring å skrive en avhandling om sammenhengen mellom friluftsliv og
psykisk helse, var at dette skulle være en rent teoretisk oppgave. Dette fordi jeg hadde et
inntrykk av at mye av den forskning som har relevans for dette temaet, hadde en altfor stor
vekt av empiri, men dessverre et svakt forklaringsgrunnlag for de resultater som fremkom.
Man kunne som regel konstatere at en oppnådde svært gode resultater med friluftsliv, men
hadde ofte problemer med å forklare hvorfor.
Det mest grundige materialet jeg har sett når det gjelder å finne disse sammenhengene er, som
jeg nevnte innledningsvis, Sjongs 17 litteraturstudie av forskning på dette området. Svakheten
med denne analysen slik jeg ser det, er at den for en stor del er preget av den eksisterende
amerikanske forskningen på problemfeltet. På bakgrunn av dette ville jeg altså derfor forsøke
å avklare sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse ut fra norsk friluftslivstradisjon,
og norske forhold.
Men tanken om å holde meg kun til teorien måtte jeg etter hvert legge på hylla. Det å skrive
en ren teoretisk avhandling innebærer en del problemer som jeg etter mye kjeft og protester
fra veilderere og andre, endelig skulle komme til å forstå. For det første fører dette lett til at
det er teorien som blir fremstilt som virkelighet, og ikke slik det bør være, at teorien er
behjelpelig med å gi perspektiv på den virkeligheten vi tross alt lever i. Det er den vi må
forsøke å forstå, ikke teorien for teoriens skyld. For det andre har nok slike rene teorioppgaver
en lei tendens til å forbli nettopp det, tørr teori med lite forankring i virkeligheten.
17 Sjong, 1992.
14

Avgjørelsen ble derfor tatt om å først studere denne virkeligheten, se hvordan den ter seg, for
så å la det teoretiske universet bistå med forståelsen av det utsnittet av virkeligheten jeg har
fokusert på.
Empirisk materiale – utvalg og tolkning
Det å velge et egnet undersøkelsesområde for å finne sammenhengen mellom friluftsliv og
psykisk helse, var vanskelig. For det første er det, så vidt jeg har kunnet konstatere, ingen
institusjoner eller lignende i Norge som hovedsaklig baserer seg på friluftsliv som terapi. Der
hvor jeg har øynet håp om å finne en grundig tilnærming til området, har det vist seg at
friluftsliv stort sett har vært ansett som en del av fritidstilbudene ved den enkelte institusjon,
om enn regnet som et viktig tilbud. Jeg hadde derfor motforestillinger mot å tro at jeg ville
finne de svarene jeg ønsket innen den virksomhet som allerede drives i Norge.
En mulighet var selvfølgelig å finne et utvalg intervjuobjekter som hadde gode opplevelser av
friluftsliv i forhold til egen psykisk helse. Men det forekom meg at å finne generelt gyldige
svar på forholdsvis vanskelige spørsmål, krevde mer enn enkeltpersoners subjektive erfaring.
Nå har det jo riktig nok blitt skrevet en god del om friluftslivets fortreffeligheter i forhold til
psykisk helse. Problemet som dukket opp i denne forbindelse, var at få eller ingen av disse
menneskene faktisk arbeidet konkret med friluftsliv som terapi i sin daglige praksis. Det var
nemlig en slik kombinasjon som ville vært det ideelle for mitt prosjekt. Ett unntak er riktig
nok psykologen Øyvind Haaseth 18 , men han arbeider ikke med friluftsliv som terapi på et
generelt plan, men mer i form av mestring av høydeskrekk og lignende, konkrete hemninger.
Når jeg likevel valgte Attføringssenteret i Rauland som fokus for min undersøkelse, var det
med den erkjennelse at de ideelle intervjuobjektene ikke fantes, men at det kanskje likevel
ikke trengtes. En kan nok ikke regne med å finne en ideell virkelighet for sine undersøkelser,
man må ta virkeligheten som den er. Og friluftsliv som terapeutisk metode kan ikke nettopp
sies å være et veldig etablert fagområde, selv ikke i et friluftsland som Norge.
Et annet sentralt moment, er at mye av tradisjonell terapi bygger på et fokus på at man skal
finne og behandle årsakene til psykiske lidelser, altså et fokus på det patologiske. Man peker
18 Fogt, 2000.
15

altså på hva som er galt, og spør seg hvordan kan man reparere dette på en hensiktsmessig
måte.
Mitt fokus er annerledes på den måten at jeg spør etter naturmøtets betydning for opplevelse
av velvære og psykisk likevekt. I et slikt perspektiv syntes Rauland som et egnet sted for mine
undersøkelser. Her er de ikke i noen særskilt stor grad opptatt av den enkeltes diagnoser og
legejournaler. Man er heller opptatt av å se mennesket som en helhet, og forsøker å fokusere
på mulighetene snarere enn begrensningene hos det enkelte menneske.
Nå vil det allikevel dukke opp avsnitt i oppgaven hvor jeg forsøker på å avdekke noen
sammenhenger og årsaker til psykiske lidelser. Dette må ikke tolkes dithen at jeg først og
fremst forsøker å sette en diagnostikk på hva psykiske lidelser skyldes. Bakgrunnen for dette
heller mer i retning av nødvendigheten av å måtte kunne si noe generelt om hva som kan
forårsake psykiske lidelser, for dermed å lettere kunne forstå hva som på den andre siden kan
virke positivt på psykisk helse.
En annen, og mer praktisk begrunnelse for at jeg valgte Rauland som undersøkelsessted, var
at Rauland ligger i en rimelig avstand fra Bø, som er mitt hovedsete og studiested. Slik ville
det være lettere både å komme seg dit, både for å utføre de planlagte intervjuer, men også for
å følge opp resultatene fra første intervjurunde, noe som også viste seg å bli nødvendig.
Et snevert utvalg av intervjuobjekter?
Jeg skal være den første til å innrømme at utvalget av intervjuobjekter er lavt. Men det er
viktig her å ha i mente hva det var jeg var ute etter. Jeg var ikke ute etter å skaffe til veie et
representativt utvalg respondenter som til sammen kanskje kunne danne en slags konsensus i
henhold til sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse. Det jeg var ute etter var
derimot å få et innblikk i praksisen, og ikke minst, begrunnelsene for denne praksisen ved en
institusjon som hadde friluftsliv som en del av det terapeutiske tilbudet. Det sentrale i denne
sammenhengen var nettopp å få i tale noen av dem som kunne si noe om dette. Ved å ha to
dybdeintervjuer med pedagogisk leder ved AIR, mener jeg å ha dekket dette på en akseptabel
måte.
Randi Sørheim ble valgt som intervjuobjekt for det første fordi det kom frem under første
intervjurunde at hun drev med aktiviteter som skilte seg fra det resterende opplegget, og
16

dernest fordi hun var den eneste av de ansatte som hadde utdanning innenfor friluftsliv. Det
syntes derfor interessant å se om hun hadde andre perspektiver på problemområdet enn den
pedagogiske lederen, noe som også til en viss grad skulle vise seg å stemme. Jeg skal komme
nærmere tilbake til dette under kapittelet om AIR.
Et annet argument som støtter valget av Attføringssenteret i Rauland som undersøkelsesobjekt
er følgende: Mine intensjoner med denne oppgaven er å bidra til skape en generell forståelse
av sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse. Men å finne et empirisk
undersøkelsessted som kan si noe om disse generelle sammenhengene er for meg sett umulig.
Hver institusjon, hver sitt spesialfelt, så også ved AIR. Deres målsetting er først og fremst å få
mennesker tilbake i en jobbssituajon. Arbeidsmetodene ved AIR vil derfor også være farget
av denne målsetting. Jeg vil derfor at min undersøkelse ved Rauland skal betraktes som et
eksempel på en institusjon som bruker friluftsliv som en del av det terapautiske tilbudet,
snarere enn en institusjon som sitter med en fasit eller universalmetode for denne
”terapiformen”.
Resultatene fra Rauland skulle imidlertid vise seg å lede til flere spørsmål enn svar. Det ble
derfor nødvendig, ikke å bare kle empirien i en teoretisk kappe, men også å prøve å skape et
teoretisk fundament, for å komme nærmere en forklaring på sammenhengene mellom
friluftsliv og psykisk helse.
Valg av litteratur – og hvorfor filosofi fremfor psykologi?
Når det gjelder utvalg av den litteratur og som skal danne det nevnte teoretiske fundamentet,
har dette foregått på en tosidig maner. Den viktigste faktoren er selvfølgelig at det må være en
sammenheng mellom empiri og teori. Teoriens funksjon er nettopp å være klargjørende og
utfyllende for den empirien som kommer frem i undersøkelsen. Mer konkret har dette gitt
utslag i valg av litteratur som kan virke forklarende når det gjelder det synet på både
menneske, terapi og også friluftsliv, som jeg kunne finne ved Attføringsinstitusjonen i
Rauland. Nå er det imidlertid kanskje slik som Gudmund Hernes påpeker, at: ”Nok forskning
kan underbygge enhver teori” 19 . Man skal altså passe seg for å ikke bevisst eller ubevisst
tilpasse virkeligheten til teorien gjennom sine undersøkelser. Men jeg mener likevel at en ikke
19 Holme & Solvang, 2003:299
17

kan trylle frem en sammenheng som ikke allerede er der. Det ville i så fall bli en lett
gjennomskuelig affære, som nok ikke ville tåle et kritisk øye.
Den andre faktoren som synes viktig når det gjelder valg av teori, er at jeg har valgt, og silt
bort litteratur etter hva jeg liker og ikke liker. Hvilke kriterier som ligger til grunn for hva jeg
liker og ikke, er slik jeg ser det et spørsmål om de enkelte teorier makter å skape en form for
klangbunn i meg selv. Både Heidegger og Spinoza, og til dels også Sartre, har i denne
sammenhengen fungert nærmest som en åpenbaring for min forståelse av mennesket og dets
omgivelser. Samtidig hadde AIR, riktig nok til en viss grad, en ”eksistensialistisk” orientering
i forhold til terapi, slik at det var naturlig å gå videre i den retningen.
Samtidig skal en nok vokte seg vel for å gi de enkelte teorier for høy status når det gjelder å
stå som fasit for å forklare en til dels vanskelig forståelig virkelighet. Dette fordi enhver teori,
slik jeg ser det, bare kan ha gyldighet som forklaringsmodell innenfor et avgrenset område,
virkeligheten sett fra et visst perspektiv. Med dette sikter jeg ikke bare til det faktum at enhver
teori er en forenkling, et kart over den virkeligheten man forsker på. Det jeg først og fremst
har i tankene, er at enhver teori tilsynelatende opptrer som om et fenomen kan forklares
isolert fra det som ikke er nevnt i teorien. Og slik er det nok ikke, til syvende og sist innvirker
alle fenomener til en viss grad på hverandre. Skulle man som i mitt tilfelle, komme frem til en
fullstendig utfyllende forklaring på sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse, måtte
man i såfall ta med alle faktorer som kunne tenkes å spille inn. Man måtte ha en utfyllende
kunnskap om hvert enkelt menneskes biologi, psykologi, historie, oppvekst, sosiale
omstendigheter osv, osv, helt til alt er kartlagt, beskrevet og tolket. Problemet ville imidlertid
være at kartet ville være like stort som virkeligheten.
Slik sett vil det være umulig å komme frem til en ”hel” forklaring på et fenomen. Allikevel
mener jeg at eksistensialismen kommer forholdsvis godt ut i denne sammenheng, all den tid
den tar høyde for at omgivelsene har en viss innvirkningskraft. Men den kan allikevel ikke si
noe eksakt om hvor mye påvirkning. Dette er nok en erkjennelse man bare må finne seg i som
samfunnsforsker, uansett nivå. Poenget er vel likevel at man skal lage et kart som har med seg
de detaljer som er nødvendige for å forstå det terrenget man beveger seg i, og som er
hensiksmessig for det målet man har med å bevege seg i dette terrenget.
18

Filosofi kontra psykologi
Når jeg i oppgaven har et atskillig større fokus på filosofi enn psykologi (selv om det
forekommer psykologi også), bunner ikke dette i et naivt ønske om å skulle presentere
grunnleggende sannhet om menneskets vesen og dets verden. Jeg er ikke av den tro at den
filosofien jeg har presentert kommer til å stå som de evige sannheter om mennesket. Nye
paradigmer vil avløse de gamle. Men allikevel er det slik at psykologien som oftest gjerne
bygger på en eller annen retning innen filosofien, slik at det synes bedre å velge seg en kilde
(selv om en må foreta noen valg om hvilken kilde man vil gå til) enn å drikke av det vannet
som allerede har blitt tappet på flaske og blandet med andre, mer eller mindre ukjente og
skumle ingredienser.
Et annet, og vel så viktig argument, er noe som jeg allerede har vært inne på, nemlig at
tradisjonell psykologi har en tendens til å fokusere mer på diagnose enn helhet, mer på
problemer enn muligheter. Filosofien kan på en bedre måte bistå med å klargjøre hva som
skal til for at mennesket skal bli en bedre, og i mitt eksistensielle perspektiv, en mer egentlig
utgave av seg selv.
Tekstfortolkning
Å begi seg inn i en tolkning av eksistensfilosofen Martin Heideggers beskrivelse av
mennesket i verden, og, i mitt tilfelle, først og fremst en beskrivelse av hans forfallsfenomen,
er etter sigende en reise hvor mange har endt opp mer forvirret enn opplyst. Og jeg skal være
den første til å si meg enig i at dette er et vanskelig tilgjengelig stoff. Ikke bare det å få en
slags forståelse av det, men også å tolke det, gjøre det forståelig, og sette det inn i en ny
sammenheng som friluftsliv, har satt min mentale kapasitet på prøve, og vært en tilsvarende
lang prosess. Når jeg allikevel velger å gi Heidegger en såpass sentral plass som han har fått i
denne avhandlingen, er det fordi jeg uten tvil mener det har vært møyet verdt. Dette fordi
Heideggers tolkning av menneskets grunnleggende væremåte, gir for meg helt nye muligheter
til å forstå både menneske og samfunn, og også i dette tilfelle, friluftsliv. Dette vil
forhåpentligvis komme godt frem i teksten.
Nå finnes det kanskje innbitte ”heideggerianere” som mener at man ikke kan trekke ut
elementer fra Heideggers eksistensialanalyse uten også å mer direkte berøre hovedtemaet i
Heideggers forfatterskap, nemlig værensspørsmålet. Men dette er et stort og ikke minst
19

vanskelig tema, som mange mener også Heidegger til slutt gav opp, mye på grunn av at
språket selv er en forhindring for å kunne beskrive denne væren som vi befinner oss i. 20
Heidegger gikk som kjent til det skritt å ta i bruk lyrikken for å beskrive dette, i den tro at
sannheten om menneskets væren kanskje kunne presenteres mellom linjene, hvis det ikke
kunne beskrives på dem. 21 Jeg har av den grunn valgt å innta en ydmyk holdning til akkurat
dette, og innser oppgavens og ikke minst mine egne begrensninger når det gjelder dette
temaet.
Om å gå lange omveier
Nå vil kanskje mange, inkludert min veileder, synes at den forholdsvis lange teoretiske
omveien jeg har gått i filosofiens verden, har blitt noe tungvint, og kanskje innledningsvis lite
forankret i det empiriske materialet. Til mitt forsvar kan jeg bare innvende at jeg er enig. Det
blir til dels stor avstand mellom presentasjon av empiri og forklarende teori i teksten. Jeg har
ridd mange hester i denne avhandlingen, de fleste måtte trakteres en ad gangen. Men jeg har
også et Men. Å trekke ut enkeltelementer fra for eksempel Heideggers forfallsfenomen eller
andre, for å så sette det inn i en snever sammenheng i det empiriske materialet, ville også
innebære å trekke det ut fra den sammenhengen det hører hjemme i. Dette ville nettopp føre
med seg at sammenhengen ikke lenger ville være en sammenheng, bare løsrevne fragmenter!
Det har derfor blitt, slik jeg ser det, nødvendig å først danne et bilde av sammenhengen, før
jeg kunne gå videre og kommentere og analysere de enkelte elementer. Dessuten har jeg jo for
så vidt allerede trukket forfallsfenomenet ut av en større sammenheng, nemlig spørsmålet om
væren. Forhåpentligvis har jeg gjort dette på en måte som er faglig forsvarlig.
Dessuten forutsetter et forhold til denne typen filosofi at den enkelte leser danner seg i så stor
grad som mulig en oversikt over det aktuelle stoffet, rett og slett for å skjønne
sammenhengen.
Kildekritikk
Å intervjue noen om hvordan de oppfatter at andre oppfatter det de gjør, her ved å intervjue
pedagogene på Rauland om brukerne ved AIR, kan nok oppfattes som en noget risikofull
20
Fløistad, 1993. Nicolaisen (2003), stiller seg derimot noe kritisk til Fløistads konklusjoner.
21
Heidegger, 2000.
20

affære når det gjelder å komme frem til resultater som har hold i ”virkelighetens” verden.
Hvorvidt de resultater de sier de har ved AIR ville vært etterprøvbare i forhold til intervjuer
med de aktuelle brukerne ved senteret, er derfor vanskelig å svare på. Men så har jeg heller
ikke hatt intensjoner om å presentere brukernes oppfatning om et slikt opplegg som AIR
representerer. Min oppgave har derimot vært, som jeg tidligere har vært inne på, å se på en
institusjon som bruker friluftsliv som en del av det terapautiske tilbudet, og de begrunnelser
og erfaringer de har med denne arbeidsmetoden.
Til slutt: Om å skrive kort eller langt
Det kan synes som om de senere hovedfagsavhandlingene følger samme tendens som
spillefilmene, de blir bare lengre og lengre. Min avhandling er i så måte til en viss grad et
unntak. Kanskje forekommer dette noe underlig, da nordlendinger generelt er kjent for å ikke
la seg be i det hele tatt, når de øyner en sjanse til å la kjeften flomme over, muntlig eller
skriftlig.
Til det vil jeg si at jeg kanskje i så måte ikke kan skryte på meg å være noe unntak. Men, for
en nordlending innebærer det å la seg flyte utover gommenes bredder, samtidig å kunne ikle
seg den rike nordnorske språkdrakten, for ikke å si flytevesten. Og noe sånt sømmer seg som
kjent ikke innenfor det akademia man har latt seg falle inn i. Jeg har derfor sett meg nødt til,
etter råd fra min veileder, å holde språket hardt i tømmene, for ikke å støte mer siviliserte
sjeler.
Om det likevel, mot formodning skulle være noen som savner en nordnorsk ”touch”, kan jeg
med glede henvise til ”Den store skjellsordboken” 22 , som inneholder et forholdsvis voksent
innslag av nordnorske gloser. Slik kan den enkelte fylle inn det han eller hun måtte mene er
passende doser av den nevnte dialekt. Den kan også brukes som støttelitteratur hvis en ikke
synes en finner de rette ordene for å beskrive avhandlingen.
God lesing.
22 Jenstad, 1999
21

Kapittel 3.
Attføringssenteret i Rauland
I dette kapittelet skal vi se nærmere på ”gjenstanden” for min empiriske oppmerksomhet,
Attføringssenteret i Rauland. Dette senteret ligger som man nok forstår i Rauland, Telemark,
Norge. Omgitt av storslagen natur på alle kanter, er det lett for den naturinteresserte å forstå at
en ønsker å la brukerne nytte denne under et opphold. Før vi ser nærmere på hvordan og
hvorfor de gjør dette, skal vi ta en kort presentasjon av institusjonen som helhet.
Attføringssenteret i Rauland (institusjonen vil heretter bli referert til ved forkortelsen AIR)
har siden oppstarten i 1986 jobbet med arbeidsrettet rehabilitering. Målet med et opphold hos
AIR er tilbakeføring av langtidssykemeldte til arbeid, og AIR`s statistikker viser stabilt 70- 80
% tilbakeføring til yrkesaktivitet. Erfaringene hos AIR viser at årsakene til
langtidssykemelding er komplekse. Fysiske problemer kommer gjerne i sammenheng med
psykiske problemer, og sykemelding over lang tid fører gjerne med seg depresjoner og
angst. 23
Den som videre studerer AIRs nettsider 24 kan lese at AIR`s filosofi er tett knyttet opp til
tanken om at hvert enkelt menneske har ansvaret for sitt eget liv og sine egne valg. Dette er
knyttet til et helhetlig syn på mennesket, hvor alle sider er relevante; fysiske, psykiske, sosiale
og eksistensielle.
AIR jobber med dette ut fra en såkalt ”aktørmodell”, hvor de ønsker at brukeren skal sitte i
førersetet i sin egen behandling. Akkurat dette synes som et hovedpunkt i behandlingen.
Gjennom at brukerne får oppleve mestring, læring og trygghet, ønsker man at brukerne skal ta
ansvar for sitt eget liv og egne valg, i motsetning til å oppleve å være et offer i tilfeldighetenes
spill. AIRs pedagogiske leder, Alf Berg redegjøre for denne filosofien i intervju med meg
selv:
23 www.air.no
24 Ibid.
22

-Vi prøver å se hvert menneske som en helhet. Dette her handler om kropp og sjel,
og at ting henger sammen. At en dårlig rygg ikke nødvendigvis er en fysisk skade
eller et fysisk problem, men at det kan være psykiske ting som sitter i den ryggen
som gjør at de har fått dårlig rygg, og at det er den familiære situasjonen, en tøff
situasjon på hjemmebane eller på jobben som kan slå ut i et fysisk problem.
Og vi har en filosofi der vi må prøve å få til å se sammenhengen og helheten i dette
bildet. Det tror jeg er veldig viktig. Og derfor er vi også tverrfaglig sammensatt og
jobber veldig tett sammen tverrfaglig for å prøve å se brukerne med alle sine sider,
og hjelpe brukerne til å se seg selv. Og at det nødvendigvis ikke alltid er et enkelt
knep som skal til, men at det kanskje er flere ting som må til for å fungere bedre. 25
Vi ser altså at menneskesynet ved AIR, vektlegger et bilde av mennesket som en helhet, som
må behandles deretter. En diagnose er en ting, men problemet kan like gjerne sitte andre
steder. Berg sier videre:
Så her må brukerne selv kjenne etter hvor skoen trykker, og vi pleier å si at de er
selv egentlig spesialisten på seg selv, og sin egen situasjon. Og at vi ikke er sånne
folk som skal fortelle dem hva som er galt og hva som er rett, men at vi skal gi dem
en hjelp til å se seg selv og ta egne valg.
Brukerne må selv gjøre valgene til slutt, vi kan godt hjelpe dem fram mot
erkjennelse ved å belyse flere sider ved saken, men de endelige valgene for hvordan
de vil jobbe videre og hva de vil gjøre med livet sitt, det må de ta selv. Så vi prøver å
gå ut av ekspertrollen og ikke være ekspertene, vi er mer rådgivere og hjelpere i en
prosess som skal føre frem til en egenerkjennelse.
Vi ser altså at man har utmeislet en filosofi hvor diagnosen i seg selv ikke er gjenstand for
hovedfokuset. I stedet ses denne diagnosen på som en utløsende faktor i en større helhet, som
et symptom som viser til andre problemer i livet. Disse problemområdene er det altså man i
samarbeid med den enkelte bruker ønsker å belyse. Når man så har fått fatt i hva kjernen i
problemet egentlig består i, har man et godt utgangspunkt for ta fatt i disse vanskelighetene.
Det å greie å ta ansvar for sitt eget liv blir et kjerneelement i denne sammenhengen.
Et sentralt poeng i denne forbindelse, synes å være at det ikke er er de ansatte ved AIR som
skal finne løsningen på disse problemene. Brukerne blir som sagt sett på som de fremste
ekspertene på seg selv, og må dermed selv finne ut ”hvor skoen trykker.”
25 Dette sitatet, og de følgende i dette kapittel, stammer fra dybdeintervjuer gjort ved AIR i mars og april, 2004,
med henholdsvis pedagogisk leder Alf Berg og idrettspedagog Randi Sørheim.
23

Det forekommer viktig i denne sammenheng å spørre hvorfor det egentlig er så stort behov for
steder som Rauland. Er det menneskene som tåler mindre, eller er det endringer i samfunnet
som ligger bak? På samme måte som vi så at AIR hadde en ”holistisk” tilnærming til sykdom
og symptomer, er det i følge Alf Berg mange faktorer som spiller inn i forhold til
langtidssykemelding, og ofte er det er kombinasjonen av disse som leder ut i sykemelding:
(Arbeidsliv:)
Jeg tror det er flere ting. Jeg tror at arbeidslivet har blitt tøffere, arbeidslivet har blitt
mye mer sammensatt, det er stadig nye utfordringer og det er et veldig økonomisk
inntjeningspress i arbeidslivet som gjør at arbeidstakerne blir presset på å produsere
hele tiden, på en helt annen måte enn før. Det tror jeg er en viktig årsak. Man blir
sliten av press, man tar jo ikke vare på hverandre på samme måten som før, slik at
man blir mer alene kanskje.
(Samfunn:)
Og så er det jo mange ting i samfunnet som er tøft å takle, økende grad av
ungdomsproblematikk gjør at mange har barn som fungerer dårlig, jeg vet ikke om
det er mer kriminalitet og mobbeproblematikk, og vanskeligere å vokse opp som ung
i dag, men jeg tror det; at ungdommen har mer problemer som gjør at mange voksne
ser at barna har det dårlig. De voksne svikter vel antakeligvis også litt selv.
(Og videre, sammensetningen av ulike forhold:)
Men årsaksforholdet er veldig sammensatt. Men at arbeidslivet har blitt mye tøffere,
det er helt tydelig, og er en viktig årsak til at mange brukere her har fått problemer
rett og slett. Og så er det selvfølgelig det på kvinnesiden, det med dobbelarbeid, at
de fortsatt har hus og hjem og barn, og så skal man etter hvert, i mer eller mindre
grad være i full jobb i tillegg. Jeg tror at de i de fleste tilfeller sitter med
hovedansvaret i forhold til ansvaret til barna spesielt, men også i forhold til
hjemmearbeid generelt. Det er klart at det har blitt mer utjamning enn før, men det
henger veldig mye igjen, tror jeg.
Vi ser altså at det ikke kan pekes på en enkeltstående grunn til langtidssykemelding.
Årsaksforholdene er sammensatte og kompliserte. Menneskene opplever et press fra mange
kanter; arbeidsliv, familie, og fra samfunnet generelt. Jeg skal imidlertid komme grundigere
tilbake til dette temaet i analysedelen.
Vi skal i det følgende avsnitt se nærmere på det arbeidet som gjøres ved AIR, med spesielt
henblikk på deres bruk av friluftsliv.
24

Prosessen
Jeg hadde en forutgående antagelse om at de ansatte ved AIR ønsket at brukerne skulle gå
gjennom, eller i hvert fall komme i gang med, en slags prosess under et opphold. En prosess
som ideelt sett skulle lede frem til at brukerne greide å ta tak i sitt eget liv, slik at de kunne
greie å komme seg tilbake i jobb etter endt opphold.
Det viste seg at første bud i denne prosessen er å få brukerne til å føle seg trygge. Trygghet
blir regnet som viktig fordi det å være sykemeldt lenge, gjerne skaper utrygghet, noe som
igjen kan føre til dårlig selvtillit, depresjoner og angst. Man får dermed vanskeligheter med å
se fremover i det hele tatt:
(…) når du er nede i en tung depresjon, da har du ikke på en måte evne til å se
fremover i det hele tatt. Da står du på en måte så dypt i hengemyra at du ser ingen
løsning, du ser ingen lysning, du klarer ikke å se fremover.
(Alf Berg)
En vektlegger trygghet også i den betydning at brukerne skal bli sikre på at de ved AIR skal
kunne ta opp det som plager dem, og blir hørt. Mange av brukerne har erfaringer med å ikke
bli trodd i møtet med helsevesenet, kanskje nettopp fordi problemene har andre årsaker enn
det helsevesenet eller, for den saks skyld, brukerne selv, greier å se:
Jeg tror at helsevesenet kan ha lett for å overkjøre litt og sette seg litt i
spesialistrollen og si at det og det og det tror vi feiler deg, og da bør du gjøre sånn og
sånn og sånn. Og at det kan utvikle en del motstand og skepsis. Og vi tror at du
burde komme deg i jobb nå med en gang fordi det er ingenting som feiler deg, du
burde kunne klare det.
Så kan det være på helt andre områder du har problemer, altså det kan være noen
psykiske sperrer, det kan være en konflikt, det kan være noe hjemmeproblematikk
som gjør at du har jobben langt opp i halsen, ikke sant. Så her føler de at de på en
måte blir sett mer helhetlig. Og det ser vi også, at når de kommer hit, så åpner de
opp for problemer de har, som de kanskje ikke har fortalt helsevesenet hjemme.
(Alf Berg)
Det blir også jobbet med trygghet i forhold til det å være i fysisk aktivitet. Brukerne skal
kunne se mulighetene for å være i aktivitet, selv med smerter eller andre begrensninger. På
denne måten ønsker en å snu oppmerksomheten mot noe positivt, bort fra å være fokusert på
sine egne begrensninger:
25

Ja vi gjør det. Vi må jo høre på når de kommer med alle begrensningene sine, de må
få lov til å legge de frem, men vi ønsker ikke å ta tak i dem og bruke masse tid på
det, med mindre vi ser at her er det ting som kanskje må følges opp og sjekkes
videre. Men hvis vi har en følelse av at denne personen har vært sjekket nok, og det
som sitter igjen av usikkerhet og angst, det er kanskje noe som vi i hvert fall ikke må
dyrke videre.
Vi må prøve å få penset tankene over på mulighetene og legge bak tanken på
begrensningene.
(Alf Berg)
Det kommer frem at dette fokuset på egne begrensninger er noe som gjerne blir forsterket
gjennom møtet med helsevesenet, hvor det for en stor del blir fokusert på diagnose. Det
kommer frem at denne opptattheten av egne hemninger er vanlig:
De har veldig lett for det, fordi helsevesenet på en måte har prøvd å ta tak i
svakhetene deres, finne ut av hva som feiler dem, hva slags diagnose de har, og
sender dem fra undersøkelse til undersøkelse. Da fokuserer de bare enda mer på
disse tingene, fordi de aldri finner helt ut av hva som ligger bak muskelsmertene
eller angsten eller hva det er, så de er inne i en sånn runddans som de ikke kommer
ut av, fordi man aldri finner det endelige svaret, den endelige løsningen.
Og så ligger løsningen egentlig kanskje inne i dem selv, på måten å takle livet på, ja
rett og slett at det er ikke noe fysisk eller medisinsk som har løst det ut, men det kan
være livsstil, eller tunge ting, tunge problemer i livet deres. Mistrivsel og sånne ting
på jobben, og syke barn og alt dette her. Det kan være grunnen til at de har vondt i
ryggen eller vondt i magen, vondt i hode eller nakke.
(Alf Berg)
Igjen ser vi en problematikk omkring det å ha et snevert fokus på diagnose. Hvis de egentlige
problemene har en annen kilde, en annen årsak enn det diagnosen forespeiler, vil det nok i det
lange løp ha liten nytteverdi å kun bearbeide det som diagnosen formidler. Dette først og
fremst fordi opptattheten av diagnose, gjør en mer fokusert på forhindringer for at en skal ha
det bra, snarere enn at en ser de muligheter som ligger i ens egen livssituasjon.
Man kan også anta at denne diagnostiseringen kan få en funksjon som en hvilepute for den
enkelte, i og med at en konkret diagnose nettopp er noe ganske konkret å forholde seg til, i
forhold til mer diffuse problemstillinger som kan ligge bak disse diagnosene. Det er nok også
lettere å gjennom en diagnose overlate ansvaret for egen helbred til helsevesenet, enn å måtte
ta tak i problemene selv. Problemet blir, nær sagt selvfølgelig, at dette ikke innebærer noen
endelig løsning på problemene, bare et fortsatt fokus på egen diagnose.
26

Videre blir det viktig at brukerne forsøker å finne ut hva som egentlig ligger bak deres
problemer, å finne kjernen i deres plager, og hva som skal til for at de skal komme videre i
livet. Dette kan primært være det å komme tilbake i en jobbsituasjon, men for mange kan det i
første omgang være tilstrekkelig å finne ut av hvordan de igjen skal begynne å fungere på et
personlig plan, å greie å ta ansvar for sitt eget liv, sin egen livssituasjon:
Mistrivsel og sånne ting på jobben, og syke barn og alt dette her, det kan være
grunnen til at de har vondt i ryggen eller vondt i magen, vondt i hode eller nakke. Så
vi prøver å fokusere på at de etter hvert skal kjenne på hvor skoen trykker og finne
ut hva det er som de egentlig vil ta tak i og jobbe med, og hva som skal til for at de
skal komme videre i livet.
Så vil selvfølgelig den prosessen gå etter hvert med at de legger frem de hindringene
som ligger der for at de skal komme tilbake til jobb, sånn at de får satt seg det målet.
Så når de reiser herfra, så skal vi ha fått de i en retning mot det å komme seg tilbake
i jobb. For noen er det rett i jobb, for andre så er det en litt lengre vei, men det
sentrale er altså at vi har fått de i gang på den veien der.
(Alf Berg)
Slik jeg forstår dette, ligger det her en dobbelhet i AIR`s behandlingsfilosofi. På den ene siden
oppfattes det som viktig at en finner ut hva som egentlig ligger bak deres problemer. Samtidig
forsøker en å lære brukerne å ikke fokusere for mye på dette, men heller se på de mulighetene
de faktisk har, selv om de er begrenset av det ene eller det andre. Kanskje kan en tolke det slik
at man ved å finne den egentlige kjernen i problemene, innser at ansvaret for ens eget
psykiske velbefinnende ligger hos en selv. Dermed innser man at man må ta aktivt ansvar for
dette selv. Jeg skal drøfte dette nærmere i teoridelen.
Når det gjelder bruken av friluftsliv, har en ikke på samme måte dannet en egen
behandlingsfilosofi, annet enn de erfaringer de ansatte har med å jobbe med dette. Friluftsliv
blir heller sett på som ett av flere verktøy som blir brukt for å nå de ovenstående målene,
nemlig å få brukerne til å ta egne valg, og ansvar for sine egne liv. For å greie dette, mener de
ved AIR at det kreves en viss selvtillit. Denne oppnås gjennom mestring og positive
opplevelser, og senteret ønsker å gi brukerne dette blant annet gjennom friluftlivsaktiviteter:
Alle de gode opplevelsene gir dem et løft psykisk, alle de opplevelsene med trening
og turer gjør at de senker skuldrene og slapper av og kjenner roen, og føler at dette
er noe som gir dem påfyll, det er noe som er veldig verdifullt i hele prosessen. De får
selvtillit, de kjenner noen gleder som gir de et psykisk løft, de får mer energi, de får
mer troen på at her er noe de kan hente påfyll fra, noe de kan fortsette å hente påfyll
27

Han sier videre:
fra når de komme hjem igjen. Jeg tror friluftsliv og de turene er en viktig bit av alt
det vi prøver å gi dem av påfyll og innspill.
(Alf Berg)
Men det er også viktig med tanke på at dette ernoe de skal kunne fortsette med. Når
vi spør dem på et skjema på slutten av oppholdet hva de vil drive med av trening
etter at de kommer hjem, så er det veldig mange som sier turer i skog og mark.
Og vi gir de oppskriften på pinnebrøddeig og sånne ting, så det skal de begynne
med. Fyre bål og ta ungene med ut. Koke kaffe, kjøpe seg en kaffekjele. Mange
tenner på dette her og sier at det er noe de sjøl har lyst til å ta med videre, og de har
lyst til å ta med sine nærmeste på det, at de også skal få oppleve det. Og spesielt
ungene.
Vi ser altså at friluftsliv, i likhet med andre aktiviteter ved AIR, brukes først og fremst fordi
det gir brukerne en positiv opplevelse, gjerne i form av mestring, og en opplevelse av ro. En
fokuserer på at dette ikke bare skal være en engangsforeteelse under oppholdet i Rauland,
men at man ønsker at brukerne skal bli motivert til å se at dette er noe de kan fortsette med og
ha nytte og glede av etter endt opphold.
Også de andre ansatte tar del i noen av turene for å kunne danne seg et inntrykk av hvordan
brukerne fungerer ute i det fri, og på denne måten danne seg et mer helhetlig bilde av den
enkelte bruker:
Det er jo ikke bare vi på idrett som følger opp de turene, vi har jo også teamet med
oss, også de andre fagpersonene, sykepleierne og fysioterapeut er jo ofte med på
turene så sant de kan. Spesielt på avslutningsturen så er alle med, hele teamet, slik at
også det medisinske personalet her som skal sitte med ansvaret til slutt med å skrive
de endelige rapportene for brukerne, de har også sett brukerne i friluftsliv, sett dem i
aktivitet ute.
(Alf Berg)
Friluftsliv blir derfor også å regne som en integrert del av terapien:
Jeg vil si at det er en integrert del, fordi det handle jo veldig mye om mestring, og
det handler jo også mye av det andre vi gjør her på huset, enten det er ridning eller
det å gå i bassenget med vannskrekk og det å gå i gymsalen og ha sosial angst, for
eksempel. Det handler jo veldig mye om å gå over noen terskler og mestre en del
ting, og da er friluftsliv en veldig viktig mestringsaktivitet, så den går absolutt rett
inn i opplegget og er veldig integrert.
(Alf Berg)
28

Vi skal i de følgende avsnitt se nærmere på hva som ligger til grunn for bruken av friluftsliv.
Vi skal imidlertid først forsøke å danne oss et inntrykk av hva de konkret gjør i forbindelse
med friluftsliv.
Friluftsliv- hva gjør de?
Aktiviteter
Når det gjelder aktiviteter, og ikke minst aktivitetsnivå, er det til dels store forskjeller på
sommer- og vinterhalvåret. På sommeren kan det være nesten dobbelt så mye friluftsliv som
på vinteren, noe som begrunnes med brukernes mangel på bekledning og annet utstyr for
vinterbruk. Kort sammenfattet ser aktivitetsplanen i følge Alf Berg, slik ut:
Vinter: Den første friluftsaktiviteten brukerne blir tatt med på ved ankomst Rauland, er en tur
bort til en lavvo som ligger 4- 500 meter bortenfor senteret i skogen. Inne i lavvoen fyres det
bål, det drikkes kaffe, og brukerne forteller litt om seg selv. Denne første turen bærer derfor
preg av å være en slags ”bli kjent–tur” for brukerne og de ansatte. Neste vinteraktivitet er en
innføring på ski, slik at brukerne skal motiveres og få en positiv opplevelse av det å bevege
seg ute på vinteren. Dette blir fulgt opp av en halvdagstur på ski med innlagt bålkos. Hvis det
er noen som ikke kan gå på ski, legges turen langs de preparerte løypene slik at det er mulig å
gå på beina. Hvis det er dårlig vær, legges bålfyringen til en jordgamme i området.
Den siste friluftsaktiviteten i løpet av et vinteropphold er en avslutningstur, som foregår i
løpet av en halv dag. Da reiser de gjerne et annet sted, for eksempel ned til Totak-sjøen og
fyrer bål, gjerne med kulturelle innslag, for eksempel diktlesing eller lignende.
Sommer: Om sommeren følger de den samme planen, bortsett fra at skiturene blir erstattet
med fotturer. I tillegg har de en padletur med kano og kajakk, kombinert med bålfyring. De
har også en ekstra fjelltur, på noen overkommelige topper, slik at alle kan være med.
Dette er de organiserte oppleggene. I tillegg skal brukerne drive en viss form for egentrening,
som for en stor del består av å gå turer. Det varierer selvfølgelig hvor mye brukerne gjør ut av
denne egentreningen. Noen synes det er tilstrekkelig å gå en tur etter veien ned til butikken,
mens andre finner på andre ting:
29

Men det kan også være at de kommer innom her og vil låne utstyr og har lyst til å
gjøre noe mer utav det og låne sitteplater for å sitte en plass og kose seg, eller de
kjøper ved og vil fyre bål. Det er frivillig egentrening. Noen er veldig ivrige og gjør
en del, og jordgamma blir også brukt en del på kveldstid av brukerne, når de først
har vært der og sittet der, så det er veldig mange som bruker den på kveldstid. Noen
kvelder er det noen som organiserer i grupper og lager mat. Jeg har til og med vært
med på å lage full middag der oppe. Enkelte ivrige sjeler.
(Alf Berg)
Tidsrommet
For dem som er vant til at ferdsel i natur gjerne skal foregå over flere dager, er kanskje ikke
lengden på turene ved AIR imponerende. Tidsrommet varierer nemlig fra noen få timer, til å
være ute en hel dag. Alf på sin side mener at dette er tilstrekkelig:
Det kan jo være på vinterstid at de ikke har bekledning til å være så lenge ute. Det å
være på en måte gående, oppegående, sånn ute over lengre tid, kan bli for lenge, på
grunn av dårlige rygger eller en eller annen fysisk begrensning. Men i andre
sammenhenger kan det være veldig positivt å være ute lengre.
Noen ganger har vi hatt sånne opplegg der vi har kjørt hele huset ute, for eksempel
om sommeren, vi har reist ned på stranda, og har hatt med kjøkken og grillet og da
er det gjerne å være der en hel dag! (Min utheving)
Gruppa
En brukergruppe som kommer til AIR består av 16- 17 personer som er en fast størrelse. På
turene blir denne gruppa som regel delt i to av praktiske årsaker. Noen ganger arbeider de
allikevel med full gruppe, slik som det ovenstående opplegget.
Når det gjelder gruppesammensetningen, var det tidligere gruppeinntak ut fra diagnose. Det
kunne være hjertegrupper, ryggrupper, smertegrupper, eller grupper med personer som rett og
slett var utbrente. Men midt på nittitallet endret de dette og begynte med å ta inn blandede
grupper uten å ta hensyn til diagnose, alder eller kjønn. Grunnen til dette var først og fremst at
de homogene gruppene hadde en tendens til å fokusere veldig mye på diagnose seg i mellom.
Etter at de startet med heterogene grupper endret dette seg, og fokuset blant brukerne på sin
egen sykdom minket:
Nå snakker de mye mindre om sykdommen sin. De forteller oss, når de er veldig
mye sammen med andre på fritiden her, så snakker de veldig lite om sykdom. De
30

koser seg, de fjaser, de tuller, de reiser på turer, de har det ålreit sammen, de snakker
nesten ikke om sykdommen sin eller begrensningene sine.
(Alf Berg)
Han fremhever viktigheten av å være i en gruppe, å være i ”samme båt”, slik:
For det første er det veldig mange av dem som har vært ensomme før de kommer hit.
Mange av dem har isolert seg og sittet mye hjemme og vært sykemeldt og ikke turt å
gå ut blant folk, fordi de har vært redde for å bli mistrodd i forhold til
sykemeldingen sin. Og mange har vært syke så lenge at de kanskje ikke har så godt
sosialt nettverk, mistet noe av det.
Jeg tror veldig mange opplever at de får venner igjen, de har folk rundt seg som på
en måte er i samme båt. De ser at de har felles problematikk, de har felles tanker om
mange ting. De føler et veldig felleskap, her er de faktisk ikke alene om å slite med
ting. Det er mange som sliter med akkurat samme tingene som dem selv.
De blir veldig lite sykdomsopptatt, de snakker veldig lite om begrensing og sykdom
når de er sammen. Det blir veldig mye fleiping, veldig mye positiv støtte, de tar på
hverandre, de klapper hverandre på ryggen, de har det veldig sosialt. De drar på turer
på egen hånd, noen grupper organiserer turer, enten det er fjellturer eller skogturer.
De er mye sammen, og mange av dem har avtale om at de skal møtes igjen etter endt
opphold. Og det er mange grupper som gjør det, har samlinger. Det kan være på en
hytte eller hjemme hos noen eller ett eller annet. De har veldig behov for å holde på
dette fellesskapet. Og det er klart, at er de her i 4 uker, så knytter de veldig tette
vennskapsbånd, rett og slett.
Vi ser altså at det har en sterk positiv virkning å igjen føle felleskap, fordi sykdom og
sykemelding gjerne kan føre til isolasjon, både fordi man ikke rent fysisk er på jobb, men
også fordi man rett og slett er redd for ha et sosialt liv av frykt for å bli mistrodd i forhold til
ens egen sykemelding. Ved et opphold på Rauland ser man at man ikke er alene om å slite
med slike problemer. Samtidig kommer det frem at det er et viktig poeng at ikke alle brukerne
har samme diagnose, med det for øye at man ikke skal blir for opphengt i den, men heller kan
føle glede over å være i et felleskap, i samme båt.
Hvordan tenker de så på dette med å være i samme båt i forhold til friluftsliv? Alf svarer at på
turene er det gjerne en blanding av det å være sammen i et felleskap, og det å være alene:
Det blir jo litt det samme som ellers. Naturopplevelsen kommer jo i tillegg, da. De
har muligheten til å være alene, sakke akterut, eller være veldig sosiale hvis de vil
det. Hvis vi går til et punkt, deler vi opp i smågrupper eller går alene, så samles vi
igjen når vi skal ha noe felles.
31

Altså, du er ikke like tett sammen når man er ute i gruppe i friluftsliv som når du er
i en gymsal eller et basseng, eller i undervisning eller i stua. Man kan spre seg litt
lettere. Så det blir litt annerledes. Men når vi fyrer bål, og vi sitter rundt det, så er
fellesskapet der. Når man padler så sitter man to og to, selvfølgelig. Det blir slik at
gruppa blir litt mer spredt når man er ute. En blanding av det, og det tette
fellesskapet rundt bålet, der vi sitter sammen.
Veilederens rolle
Alfs rolle som veileder blir av ham selv først og fremst beskrevet som en koordinator og
tilrettelegger før turene for å velge aktivitet, vurdere vær, og vurdere gruppa opp mot dette.
Underveis blir det til at han velger en mer anonym rolle, enten trekker han seg litt tilbake,
eller tar hånd om de som blir gående bakerst:
Men hvis vi først er ute så blir det kanskje at man trekker seg litt, hvis vi går en
lengre tur, så er det å gå bakerst å ta seg av de litt ”svake” på gruppa, enten det er
psykisk, det kan være sånne ting, de har det dårlig med seg selv osv, eller det kan
være fysiske begrensninger. Da blir du gjerne gående med dem i gruppa som du
kanskje vil motivere litt ekstra, mens de andre på en måte klarer seg selv.
Men denne arbeidsmetoden blir ikke forklart med at det er en gunstig måte å være veileder på.
Arbeidsmetoden kommer mer som et resultat av hva man som veileder personlig foretrekker,
og hva man føler seg komfortabel med. Hva som skal foregå på disse turene finnes det altså
stort sett ingen klare føringer for, men ting blir gjennomført utfra det veilederne føler er riktig.
Men det finnes rom for de veilederne som har lyst til å bidra mer personlig under turene:
Vi prøver å ha litt sånn faste opplegg med litt sånn frihet innenfor, som for eksempel
det at Randi har kjørt litt sånne stillhetsopplevelser på egenhånd, (…) mens andre har,
vi har utviklet på en måte våre egne sterke sider, så en kan for eksempel lese dikt,
finne gode dikt. En annen er kanskje dyktigere på organisering, og legge rammene
rundt og la brukerne utfolde seg rimelig fritt, uten å ha så mye rammer for hva de skal
gjøre og oppleve.
(Alf Berg)
Den nevnte Randi er den andre av lederne ved AIR vi skal stifte bekjentskap med. Vi skal
senere komme tilbake til hennes stillhetsopplevelser, men vi skal først se på hvordan Randi
tolker sin rolle som veileder. Hun mener at hun som veileder har en todelt rolle:
Det er litt forskjellig etter hvilken tur man er på. Men på sånne
stillhetsopplevelsesturer, så er jeg både en organisator for å få det til, men også en
bevisstgjører.
32

I andre sammenhenger så tenker jeg, at nå har jeg lagt opp til den og den turen, nå
skal jeg ikke gjøre så mye ut av meg. Hvis jeg har valgt at vi skal gå på en fjelltopp,
det er det jeg har gjort, og så har jeg med meg litt til bål og sånt, da er det vel mer i
retning av en organisator. Så blir turen til det turen blir underveis. Så det er litt
forskjellig, alt etter hva målet med turen er. Men at jeg er en som lager mål for turen
stort sett, det tror jeg nok at jeg er. Man tar noen valg på hvor turen skal gå.
(Randi Sørheim)
Vi ser altså at det å være veileder kan for Randi både innebære å være en tilrettelegger i
tradisjonell forstand, men at hun gjennom stillhetsopplevelsene i tillegg blir en person som
skal hjelpe brukerne til en bevisstgjøring av seg selv, og sine problemer.
Evaluering
De som jobber ved AIR har ingen systematisk evaluering av de oppleggene de har med
brukerne, men en mer uformell form for diskusjon og evaluering med de andre ansatte:
Det er klart at vi har jo et samarbeid her med idrettsavdelingen der vi snakker mye
om innholdet og vi, hvis vi føler at vi har hatt en vellykket tur så forteller vi jo det til
hverandre slik at vi kan få ideer av hverandre til hva som funker bra og hva som
funker mindre bra.
Men gruppene vi har med ut er jo veldig forskjellige, noen grupper er veldig bra på
viss typer aktiviteter, visse typer turer, mens andre kan fungere dårlig på samme
turene. Så det går mye på hvilke begrensninger vi har i gruppene, fysiske
begrensninger, men også psykiske. Men noen sånn systematisk evaluering, det har vi
ikke.
(Alf Berg)
At en institusjon som Rauland ikke driver evaluering av det de gjør innen friluftsliv, virker
kanskje oppsiktsvekkende på mange som gjennom studier av friluftsliv har opplevd
”endeløse” evalueringer av turer og opplegg. Den evalueringen som foregår mellom de
ansatte ved AIR bærer altså mer preg av mer eller mindre tilfeldige tilbakemeldinger om
praktiske forhold, hva som fungerer bra, og liknende. En seriøs evaluering av brukerne og de
opplevelser de har, er enten fraværende eller lite fremtredende. Alf påpeker likevel videre at
det kunne vært nyttig å ha hatt mer evaluering av oppleggene, men at mangelen på tid
forhindrer dette:
-Ja, det tror jeg kanskje, men det er det å få tid til det da, så vi har i grunn ikke
snakket så mye om at vi burde gjøre det, fordi vi har vel på en måte en sterk følelse
av at dette her er sterkt tidsbegrenset, da måtte vi satt oss ned med gruppa etterpå og
33

snakket om det, og det er det å finne tid til det, for det at de har et veldig sånn pang-
pang opplegg.
Men de kommer veldig ofte med spontane tilbakemeldinger ute på turen eller etterpå
eller. De skriver jo også en liten tilbakemelding mens de er her om hvordan de har
opplevd de ulike aktivitetene. Og da kan det stå litt om hvordan de har opplevd
friluftsliv. Turene og de mulighetene der.
Brukerne skriver altså riktig nok en liten tilbakemelding om hvordan de opplever de ulike
aktivitetene, ellers kommer de kanskje med spontane tilbakemeldinger, mens de ansatte
mangler tid til å gjennomføre dette seg i mellom:
Det er klart for vår egen del, kunne det vært nyttig å ha hatt en oppsummeringsprat
eller fått frem litt hvordan de har opplevd friluftsliv, det kunne vært nyttig. Det er
mest tiden det står i, at vi ser at her har vi brukt, for det at når vi kommer inn fra tur,
så er det opp og pakke ut den sekken, og så er det å forberede gymtimen du skal ha
rett etterpå. Så det er det ikke så lett å få tid til.
(Alf Berg)
Randi Sørheim svarer på samme spørsmål at hun har en viss form for evaluering og
bevisstgjøring i etterkant av sine stillhetsopplevelser, men påpeker at dette må være en
bevisstgjøring ut fra dem selv, og ikke ut fra henne:
Ja, og kanskje få dem til å tenke uten at mine ord blir deres tanker. Og det er en sånn
enorm balansegang. Vi bevisstgjør dem litt, hjelper dem litt til å ha noe verktøy til å
kjenne litt etter. At de har en viss bevissthet for å bli mer bevisst seg selv. Men det er
en vanskelig balansegang. At man kan si for mye også, ta bort litt av opplevelsen.
Vi skal gå grundigere inn på dette temaet i diskusjonsdelen.
Vi skal nå stifte nærmere bekjentskap med Randis ”hjertebarn” i forbindelse med friluftsliv
ved AIR:
Randis ro- og ensomhetsaktiviteter
Som vi ser er det for en stor del tradisjonelle friluftslivsaktivteter som foregår ved AIR.
Turene og aktivitetene er for en stor del mye av det samme som en gjennomsnittlig norsk
familie gjør på søndagsturen. Man pakker sekken, går et stykke, fyrer et bål, spiser niste og
drikker kaffe og går hjem igjen. Slik sett bærer ikke friluftslivsdelen ved AIR preg av å være
noen direkte form for terapi, utover at man skal ha det trivelig og være i aktivitet. I og for seg
har nok også dette en viss effekt, kanskje til og med en god effekt, men jeg hadde kanskje en
34

forventning om at disse oppleggene måtte bære preg av at man ville litt mer med disse
aktivitetene, prøve å utnytte det potensialet som finnes ved ferdsel og opphold i natur.
Det unntaket jeg klarest kunne se fra denne tilsynelatende mangelen på intensjonalitetsdybde
ved AIR kommer fra Randi Sørheim.
Randi driver en kanskje noe alternativ måte for brukerne å nærme seg selv og naturen på.
Ideen bak det hele fra Randis side, er at vi lever i et samfunn med svært lite ro og stillhet, og
at dette er noe man kanskje har et udekket behov for. Jeg skal la henne selv komme til orde
for å beskrive hva disse oppleggene innebærer:
Jeg har prøvd litt forskjellige varianter, jeg har en variant der jeg tar brukerne med til
en slags halvøy, der du sitter nede ved Totak, nede ved vannet, du kan også sitte inne
mellom trærne innpå øya du kan velge å sitte slik at du ser mot fjellene, eller du kan
velge å gå en plass der du ikke har noen utsikt, du kan sitte nede ved vannet, du kan
sitte nede ved en bekk som klukker.
Og så pleier jeg å si at, vi har et felles sted der vi har bål og sånn. Og så pleier jeg å
utfordre dem på at de tar med seg sitteunderlag, og så skal de gå og finne seg den
plassen på øya der de føler at ”dette er min plass.” De skal velge sin plass, om de
velger utsikten eller klukkene, eller de vil ha det helt stille, eller gjemme seg inni
skauen. De skal finne sitt sted, og de skal sitte alene. Og der skal de sette seg ned, og
bare sitte, bare være. Lukke øynene hvis de vil det, eller sitte og se. Være litt bevisst
på hvordan man har det når man sitter der - hvordan kjennes det ut, lytte til følelsen i
seg selv.
Og så pleier jeg også å si, at blir det for vanskelig, for det kan jo hende at det blir for
skummelt, så vet de hvor leirplassen er, da kan de bare avbryte og komme tilbake.
Vi ser altså at det er tre sentrale faktorer i denne konteksten:
For det første skal brukerne finne seg det stedet de foretrekker å være, ut i fra eget ønske. For
mennesker som i det daglige opplever å for en stor del bli styrt av ytre faktorer, kan dette være
et nytt og kanskje vanskelig bekjentskap.
- For det andre er det nettopp gjennom å være på dette stedet, alene, at en er nødt til å
forholde seg til seg selv, og til sitt eget valg.
- Den tredje faktoren har en sammenheng med den ovenstående, i og med at man er nødt til å
forholde seg til det å være alene og kjenne på det, noe som nok kan være en sjelden
35

opplevelse for mange. Men det kan nok også være vanskelig å forholde seg til dette, og de
som ikke holder ut, har et bål, et samlingssted å komme tilbake til.
Randi har også en annen variant, som omhandler stillhet alene og sammen med andre:
-Jeg har også sett, hvis vi har padlet kano, så ser du ofte at folk er usikre og redde,
mange prater seg vekk fra sin usikkerhet, og ved å prate veldig mye, som også har en
viktig misjon ute på tur, mister du en del, men det er også viktig å være bevisst, å
være i naturen, å bruke andre sanser. At du da oppdager mer, kanskje du hører flere
fugler, kanskje du hører flere lyder, kjenner flere lukter. Føler at du er nærmere
vannet for eksempel.
Vi padler opp noen stille elver, og da pleier jeg å si at nå kommer vi til elva, nå har
vi pratet mye og sånn, men nå skal jeg utfordre dere, nå skal dere prøve å ikke prate
sammen. Nå skal vi padle rolig og stille, så skal vi være i opplevelsen, være i
naturen, og være i sansene våre.
Og så har jeg av og til bare sagt det, og så spurt etterpå om de sanset noe mer, om de
oppdaget noe mer, hvordan var det? Da kan noen si; Gud, det var så vanskelig å
være stille, at det er det de mest har sanset, mens andre kan si at ”så du de fuglene”
og da ble de ikke så skremt, og andre ser andre ting. Og så kan jeg jo spørre hva en
skal bruke det til da, slik at jeg mer generaliserer temaet ut.
Randi vil altså med dette at brukerne skal oppleve stillhet og ta sansene mer i bruk, denne
gang i samvær med de andre. Men vi ser at denne stillheten ikke alltid faller naturlig. De som
er usikre tar gjerne snakketøyet i bruk for å la nervøsiteten få et utfall. Hun må derfor mane til
stillhet, slik at de andre sansene kan få slippe til.
Den tredje varianten blir gjennomført til fots, og kan kanskje ses på som en kombinasjon av
de to foregående. Også her er målet å være stille og oppleve stillhet, men samtidig som man
skal være alene og bestemme sitt eget tempo, har man de andre i nærheten, og kan føle en viss
trygghet på grunn av dette:
Og det har jeg brukt litt mer, vi går langs en elv og det er skau der, det er litt sånn
frodig, og der det og er litt sånn gamle kulturminner. Og da pleier jeg å si at nå skal
de gå i eget tempo, nå skal dere ikke prate, nå skal du være alene, og du kan stoppe
der du vil stoppe, og så møtes vi ved enden. Jeg tror det er 1,5- 2 km inn. Og der kan
en stoppe og begynne å prate, der skal vi ha leirbål. Sånn at de i det strekket både får
kjenne sitt eget tempo, sine egne sanser, og det å være. Samtidig er det trygt, du vet
at det er folk rundt.
Man får brukt sansene på en annen måte. Få i gang litt andre sanser, bli litt bevisst
på det, og vise hvor lett det er å overdøve de sansene.
36

Spørsmålet som følger er da kanskje naturlig nok; hvorfor skal brukerne gjøre dette? Hvorfor
skal de gå ut på en halvøy, i en kano, eller hvor det måtte være, og være stille for seg selv
eller sammen med andre? Hvilken effekt er det man ønsker å oppnå?
En del av forklaringen har Randi allerede gitt oss, den ligger i det at å være alene, og gjennom
det å bruke flere sanser, gir en unik mulighet til å kjenne på hvordan man har det med seg
selv, til å bringe frem en bevissthet om hvordan man har det med seg selv.
Ens egen selvfølelse, ens egentlige selvfølelse, kan nok ofte drukne i samværet med andre, i
det støyende samfunnet vi lever i. For mange kan det nok være skummelt, som Randi sier, å
sitte der helt for seg selv, og kjenne på hvordan man har det med seg selv, uten hjelp av andre
mennesker eller medier for å holde denne følelsen på en armlengdes avstand.
Jeg skal forfølge dette temaet nærmere i teorikapittelet. Vi skal også forsøke å finne en
forklaring, gi et teoretisk anslag til grunnen for så mange har problemer med å ikke snakke
sammen under disse turene.
Å velge ”sitt” sted.
Man har innen forskning på friluftslivet forsøkt å se en sammenheng mellom preferanse for
natur og personlighetstype. Randi har også en variant der brukerne skal finne den naturtypen
de foretrekker. På samme måte som i den første varianten skal brukerne være alene, og også
velge seg et sted som de føler er ”sitt” sted. Hvorfor skal de dette, og kan valget av ”sitt” sted
si noe om hvem de er, hvordan de har det med seg selv, hvordan de har det med verden?
Randi mener at valg av sted ikke nødvendigvis sier noe om personligheten direkte, men mer
om hvor de er i livet, hvordan de har det med seg selv:
-Noen er jo redd livet, at de har lyst til å gjemme seg vekk. Dette er noe jeg tenker.
At de har det best når de får lov til å gjemme seg bort nedi en grop. Mens andre
kjenner at de vil ha en såpass fri pust at de trenger rom rundt seg, de trenger luft, og
trenger da å sette seg en plass der det er langt til fjellet, der det er uendelig utsyn på
en måte.
Andre føler at de blir beroliget av at det er liv, langs rennende vann, mens andre
igjen synes at det ville være forferdelig forstyrrende. At det blir ikke stillhet for dem
ved den bekken, mens andre oppsøker bekken fordi det gir dem en stillhet.
37

Hun mener at det også at det kan være relevant i denne sammenheng hvilken type natur man
er vant med, hvor man tidligere har følt seg trygg, og kanskje dermed føler seg trygg også nå:
-Og så kan du jo spørre dem om de har valgt stedet ut fra barndomsopplevelser, eller
noe kjent og kjært fra din egen kultur. Hvis man er oppvokst i tjukke skauen, er det
der du føler deg mest hjemme? Det er veldig vanskelig, jeg har ikke noe forskning
på det heller. Du får sikkert forskjellige svar alt etter hvem du spør. Noen føler at
friheten er på fjellet, med luft, de må ha luft, mens andre føler at det at det er mye
mer trygt å sitte inne den tjukke skogen.
Andre sier at den bekken minner meg om bekken hjemme eller hos mormor. Og så
søker de den for det gir de gode opplevelser de får gode assosiasjoner, eller at
kroppen husker. Som da gir de ro, for der hadde de ro tidligere i livet. Og det kan jeg
si av og til, at nå trenger du ikke å fortelle hvorfor du valgte det stedet, men vet du
hvorfor du valgte det stedet, eller var det tilfeldig? Og så kan de skrive ned hvorfor
de valgte det stedet de valgte, for å bevisstgjøre seg selv, slik at de kan si til seg selv,
at de var de grunnene til at jeg valgte det stedet.
Sett i forhold til den overordnede prosessen man ønsker brukerne skal komme igjennom ved
AIR, mener Randi at disse opplevelsene er høyst relevante:
-Jeg tenker at de er viktige aktiviteter i forhold til bevisstgjøring og i forhold til seg
selv, i forhold til valg, kanskje. Etter hvert bevisste valg en kan ta. Og det å bli kjent
med seg selv, hva som er viktig for fremdriften og den prosessen man er i, videre.
Det blir en viktig informasjon til en selv for å bedre stå og ta ansvar for eget liv. For
det letteste er å bare bli i det ubevisste på en måte. Det er mange som kjenner at de
er frustrert, og de kjenner på masse sånt, men vet ikke hva det handler om.
Men det er jo de selv som må finne ut hva som er galt. Og da må de ha en bevissthet
om det. Og da tror jeg dette kan være med i en bevisstgjøring til at de kanskje tenker
a- ha! –Og at de ut fra det kan velge om de vil gjøre noe med det, eller om de synes
at det er greit som det er. Å få tak på noe i deg selv, og ut fra det, ta de valgene. Og
ved det igjen, ved å ta ansvar for eget liv, kan man bygge på egen selvtillit og
selvaktelse. Som igjen kanskje har gode ringvirkninger.
Relevansen blir som vi ser, at man gjennom å være stille, være alene, ta valg alene, blir man
konfrontert med seg selv, og ikke minst, man blir konfrontert med hvordan man har det med
seg selv. Sentralt blir også selve det å ta valg, ut i fra seg selv, uten annen innblanding
utenfra. Ut i fra dette kan man kanskje få en forståelse av hva problemene egentlig består av.
Når det gjelder evaluering av disse oppleggene har Randi, som tidligere nevnt, et ambivalent
forhold til det å snakke om og bevisstgjøre det brukerne har opplevd etter endt seanse:
38

Jeg er veldig usikker, fordi at av og til er det deilig å bare kunne gå, en skal ikke
tenke alt i hjel heller. Det er deilig å bare få være også.
Hun sier i samme vending:
Men hvis man innimellom ønsker å oppnå noe og kan bruke det som en
bevisstgjøringsprosess, i visse sammenhenger, i prosesser, hvis du vil at den
prosessen skal være en slags bevisstgjøringsprosess. Da tror jeg du kan bruke det, til
å få den enkelte til å tenke selv, og assosiere det til livsområdet sitt, til sitt eget liv.
Og se om det passer eller ikke passer. Kanskje er det bare tilfeldig. Eller kan det
spontane valget ha noe å si, at en valgte den veien eller den veien?
Hun bruker også friluftsliv som et bilde, en metafor på at en skal kunne finne sine egne veier i
livet:
At du tar dine egne valg, at du tør å gå dine egne veier. Du kan bruke det sånn også
da. Det letteste er jo å dilte etter, og særlig hvis du i utgangspunktet føler at du er en
som føler at du aldri tar dine egne valg. Og hvis man ønsker å bruke det, og ser at
noen plutselig går sine egne veier, kan man si at det var veldig bra, slik at man piffer
opp den mestringen det er.
Nettopp dette kan synes som et meget sentralt poeng når det gjelder mye av friluftslivets
”terapeutiske” effekter. Kanskje er det slik at naturmøtet kan tilby oss et forenklet bilde av de
livsvilkår vi møter til daglig, og gjør det dermed lettere å overskue og mestre disse
problemene. Jeg skal komme tilbake til dette i teorikapittelet for en grundigere utredning.
Hvorfor nettopp friluftsliv?
Hva er så grunnen til at institusjonen AIR velger å bruke såpass mye tid og ressurser på en
aktivitet som friluftsliv, ved en institusjon der det fremste målet er å få folk tilbake i jobb,
ikke å bedrive friluftsliv? Vi har sett en del av Randis mer personlige begrunnelser, men hva
er institusjonens begrunnelse? Det kommer frem at det finnes lite teoretisk forankring i det å
bruke friluftsliv, det er kun en av de ansatte som har noen formell utdanning i friluftsliv. I
tillegg har Annette Bischoff, nå lektor ved friluftslivsstudiet ved HIT, vært ved senteret en
stund, for å gi de ansatte ideer og en sterkere forankring i det å bruke friluftsliv. Ellers
begrunnes bruken av friluftsliv med gode erfaringer:
Det blir på en måte det at du føler selv at dette her er enormt viktig og har mange
positive opplevelser, og at du hele tiden, gjennom å drive med brukerne, ser at
brukerne har det veldig bra med å komme ut, og at det også gir veldig mye positive
opplevelser, så det blir på en måte de som gir drivkraften. Men vi er lite teoretiske på
det, på en måte. (Alf Berg)
39

Vi skal i det følgende se videre på hvilke begrunnelser som blir oppgitt for å drive med
friluftsliv ved AIR. Jeg har delt de ulike begrunnelsene inn i egne kategorier eller
hovedområder, ut fra egen fortolkning.
Trygghet
At brukerne ved AIR skal oppleve trygghet under oppholdet, synes som den faktoren som går
mest igjen i intervjuene. At brukerne føler seg trygge på det de skal gjøre, på seg selv og egen
kropp, trygge i forhold til de andre brukerne og de andre ansatte, fremheves som nødvendig i
forhold til den prosessen AIR ønsker at brukerne skal komme igjennom under et opphold. At
en opplever en viss form for trygghet, blir på mange måter en forutsetning for at en skal
kunne ta tak i det som plager dem. Samtidig blir trygghet sett på som grunnlaget for å kunne
oppnå de andre faktorene som kommer frem som begrunnelser for å drive friluftsliv ved AIR.
Om lavvoen som grobunn for trygghet
Kanskje er det først og fremst gjennom bruken av lavvoen man mener at man oppnår de beste
resultater i denne sammenhengen. På spørsmål om hvorfor det er slik, svarer Alf:
Jeg tror det er måten vi sitter på, for vi sitter rundt et bål. Hvis du sitter rundt et bål
ute, sitter kanskje alle på samme siden av bålet, fordi røyken legger seg litt flat eller
at det er bedre å sitte her enn der, så da blir man på en måte mer tilfeldig satt, da blir
man kanskje bak hverandre eller man ser ikke hverandre inn i øynene fordi at du
sitter litt mer spredt.
Men i lavvoen sitter man i en sirkel rundt bålet, og alle ser hverandre. Det tror jeg er
en veldig viktig side ved det. Bålet i midten, du trenger ikke å se på de andre, du kan
se inn i bålet, og du kan se alle de andre.
Og alle sitter i en sirkel slik at man er på en måte likeverdige. Man har ikke
muligheten til å stikke seg bak eller sitte seg foran. Man sitter på en måte slik at det i
utgangspunktet blir likt for alle. Så noen ganger, for eksempel om sommeren, har vi
tenkt at vi ikke kan gå inn i lavvoen når det er så fint vær, men så har vi gjort det
likevel, fordi den settingen som blir rundt bålet er annerledes enn å sitte ved et bål
ute.
Men hva er det egentlig med dette bålet som gir en slik effekt? Alf svaret slik på spørsmålet:
Selve bålet, flammene, det er jo fascinerende å se på et bål, når flammene slikker, og
det er hele tiden det der livet som er i bålet. Varmen som stråler ut fra bålet er jo god
40

Han sier videre:
å kjenne på. Kaffen som begynner å lukte, som henger over bålet, gir en sånn god
lukteopplevelse. Den svarte kjelen gir gode assosiasjoner.
Det er så mange sider ved det, både selve bålet, og det som er ved bålet. Jeg tror at
bålet skaper ro, rett og slett. Man har noe å se inn i, og for mange kan det være, hvis
man er litt sjenert i starten, at det å se inn i bålet er mye bedre enn å sitte og se rundt
seg på fjesene. Man styrer det selv. Det er legitimt å se inn i bålet, det er nesten verre
hvis man ikke gjør det. Det er bra å ha det bålet for de som er litt engstelige.
Vi kan altså se at bålet i seg selv har en beroligende effekt, flammene og varmen utstråler ro
og trygghet. Samtidig er det å stirre inn i disse flammene beroligende, av den grunn at man
slipper å ha så mye blikkontakt med andre, som kan virke anstrengende for de som føler
usikkerhet.
Naturen som rom for trygghet
Randi mener også at naturen er et enestående rom for å skape trygghet, men er usikker på
hvorfor. Hun spør seg:
Hva er det med naturen som ramme rundt som gjør at en får et unikt rom til å få
skaffet den tryggheten, den tilliten, den tilhørigheten som blir i bunn, som gir et
nærvær?
Hun legger til at når en oppnår dette nærværet, gir det unike muligheter:
Når man får dette, så kan en nesten si hva en vil etterpå. Hvis du ikke får denne
kontakten med brukerne, så nytter det ikke hva vi sier, for da vil de ikke være
mottakelige for det. Så vi må prøve å skape den tryggheten og den tilhørigheten og
den relasjonen i bunn som gjør at de kan senke skuldrene, være fri, og dermed åpne
til å ta inn det du sier. Og der tror jeg at naturen, og hvordan en bruker de rammene
er en unik mulighet til å få til akkurat det.
Hvordan dette kan henge sammen, skal jeg drøfte i teorikapittelet.
Bevisstgjøring
Som vi har sett, anses det som viktig for brukerne at de i større grad blir bevisste på seg selv
og sine problemer, som et viktig utgangspunkt for at de skal bli i stand til å vite hva
problemene egentlig består i, slik at man derfra kan begynne å ta tak i dem. Randis
stillhetsopplevelser synes som en viktig faktor i denne sammenheng:
41

Hun sier videre:
Du må ha en bevissthet om noe for å gjøre noe med det, og i hvert fall hvis du vil at
det skal bli en forandring på det. Så det blir mer å leve bevisst, og tørre å kjenne
bevisst på seg selv. Og hvis noen kjenner noe sånt, at de må avbryte og det setter i
gang tårer eller følelser eller noe sånt, så sier jo det også noe da.
Så jeg bruker det som informasjon, informasjon til dem selv. Og det er jo alltid en
sånn avveining, i forkant, hvor mye du skal si før en øvelse. Der har vel jeg sagt litt
om hensikten, at det er slik at vi har vanskelig for å kjenne på roen i vårt eget, eller
vi tør ikke. Men det er ofte at hvis en gir for mye informasjon, at en slår i hjel sin
egen opplevelse også.
Så det er alltid en diskusjon en kan ha gående på mye av det. Det har jeg av og til
spurt gruppene om også, ” synes du at jeg sa for mye i forkant?” Og så får du ulike
signaler på det, det er jo valg en må ta hele tiden.
Vi ser altså at bevisstgjøring er et sentralt utgangspunkt for å finne ut av, og ta tak i sine
problemer. Samtidig er det viktig at en ikke styrer denne bevisstgjøringen for mye, slik at det
blir brukerens egen personlige bevisstgjøring, og ikke veilederens eller terapeutens opplevelse
som man gjenskaper.
Kanskje kan man tolke dette slik at det er en form for iboende pedagogikk i naturmøtet. Ikke
slik å forstå at det er naturen selv som er læreren, men mer i retning av at menneskets møte, i
menneskets opplevelse, med og i naturen, inneholder en del føringer for hvordan en opplever
seg selv og verden. Det terapeutiske ”budskapet” ligger nedfelt i formene, i selve situasjonen,
og kan lett bli forstyrret hvis en som veileder blander seg for mye inn i dette
Å ta ansvar for eget liv
Som tidligere nevnt er en viktig del av målsetningen ved AIR at brukerne skal settes i stand til
å bære ansvaret for sitt eget liv. De problemene de har møtt i livet sitt har gjort det tungt for
mange å greie å bære dette. Vi skal se hvordan friluftsliv kan være med på få brukerne til å ta
tilbake dette ansvaret.
Utrykket ”å fylle helsekoppen” er sentralt ved AIR. Med dette mener man at helsen kan
beskrives som en kopp, som stadig må etterfylles med helsefremmende tiltak som en selv må
ta ansvar for. Friluftsliv fremheves som et slikt tiltak. Ved å drive friluftsliv tar den enkelte
42

ansvar for eget liv og egen helse. Alf ser dette først og fremst i sammenheng med å tørre ting
ute i naturen:
Ja, hvis man ser at det man gjør i friluftsliv er givende i forhold til det å tørre ting, å
gå over noen terskler og på en måte oppleve ting positivt, at det blir et påfyll rett og
slett, det er jo veldig positivt uansett. Da tar de på en måte ansvar for livet sitt hvis
de henter påfyll i naturen og i friluftslivet.
Han ser derimot ikke friluftsliv som noe enestående i denne sammenheng:
Så for å opprettholde en god helse, for å klare seg i livet generelt, så er jo det på
drive friluftsliv det samme som å ta ansvar for helsa si og livet sitt, på linje med det
å trene eller å gå til psykolog og sånne ting som er viktige for en god helse.
Forskjellene mellom å drive aktiviteter i for eksempel en gymsal og ute i naturen, ser han på
denne måten:
I gymsalen blir det veldig fokusert på det sosiale og det fysiske, gjennom lek,
ringdans og der eksponerer du deg mye mer på en måte, du blir sett mye mer. Du
føler deg eksponert på godt og vondt. Noen liker å eksponere seg, og noen liker det
ikke, men i en gymsal, der må du nødvendigvis eksponere deg litt, du må være med
på noe som de andre ser.
Når du er ute så har du større mulighet for å gjemme deg litt bort, du er ikke så
eksponert. Det tror jeg gir en annen type trygghet, og så er det naturopplevelsen,
gymsalen blir på en måte en sosial opplevelse, og en mer mestringsopplevelse rent
fysisk, det å kjenne at en klarer ting. Å ha moro ved å bevege seg, å ha moro til
musikk, musikken er jo en viktig bit.
Du kan si at bålet er en sånn viktig greie ute, mens musikken er veldig viktig i
gymsalen for å få de til å slippe seg løs, og få de til å slappe av og gli med.
Nå kan jo dette tolkes noe trivielt dithen at forskjellen mellom å drive aktivitet i gymsal og
natur, ikke ligger i naturen selv, men i at man kan fyre bål ute. Jeg forstår ham i stedet slik at
det nevnte er èn forskjell, og ikke den eneste forskjellen.
Å drive friluftsliv, å ferdes i naturen innebærer, ja krever at den enkelte må bære ansvaret for
seg selv. Randi mener at friluftsliv på et mer generelt plan er velegnet for å ta ansvar for eget
liv:
-Ved at når du er ute, så må du ta ansvar for deg selv i mange sammenhenger. Det er
mange valg hele veien. Skal jeg ta den bratteste veien eller den letteste, eller valg på
hvor du vil gå, til at du må ta ansvar for å overleve sjøl, holde deg varm og, og at det
43

er noe opprinnelig, kulturelt, som vi på en måte vanligvis har med oss, som kan gi
oss lærdom om oss selv. Naturen og friluftslivet er med på å at vi tar eget ansvar. At
en kan bli bevisst på hvor problemene ligger. Det tror jeg.
Og det med veivalg, det har jeg av og til brukt hvis det ligger et tre i veien, og noen
sier at denne må fjernes, for eksempel. Så spør jeg hva vil du gjøre nå, vil du gå over
eller gå rundt eller.. og da kan du se hvordan folk velger forskjellig. Noen bare går
rett på og hopper over eller krabber under, mens andre tar veldige omveier. Så det er
alltid valg på en måte.
Igjen ser vi at friluftsliv forstås som en metafor på det livet vi lever til daglig: Et bilde på det
livet og de valgene vi tar i livet. Samtidig ser vi også dette med at det å ferdes i natur i seg
selv inneholder en del pedagogiske føringer som innenholder et læringsmoment med relevans
for det livet vi ellers lever.
I denne sammenheng syntes det interessant å spørre Randi om forholdet mellom urørt og
tilrettelagt natur, om det ville ha noen innvirkning på det å lære å ta egne valg, og ansvar for
de valgene. Igjen er det forestilllingen om naturen som metafor, som trer frem:
-Jeg tror jo det litt. For det er jo mye enklere å gå der alt er merket og opplagt. Og
det kan jo være en trygghet. Men det er også det å kjenne på, og stole på seg selv, du
må stole mer på deg selv i det opprinnelige. Å være litt mer indre styrt, at det ikke er
andre som har lagt det opp for deg. Det er jo lett å bare gå inn i det. Men hvis du går
inn i det opprinnelige, så er du mer ekte med i deg selv.
Dette kan du overføre til andre utfordringer i livet, du kan spørre; er det slik med
andre ufordringer i livet, hvordan takler du utfordringer i livet. Hvis alt bare var
plankekjøring, hvordan ville det vært? Du kan bruke det sånn. Men hvis alt er
tilrettelagt og glir unna, så blir det ikke det samme.
Meningsfullhet
Friluftsliv oppleves ofte som meningsfullt av brukerne, selv om kanskje ikke alle brukerne er
like positive i utgangspunktet:
Jeg opplever det vel som at, hvis du ser på en slik brukergruppe som kommer hit, det
er klart at det er veldig mange forskjellige mennesker og noen har mye erfaring med
friluftsliv, vært ute mye, kanskje spesielt de som har drevet i tidligere år, i yngre år,
så er det jo veldig mange som komme hit fordi de er utbrente, de er utslitte og
kanskje vært veldig passive de siste årene, og som på en måte kan gjenoppdage
gleden ved å drive friluftsliv. Det er noe de har kjennskap til fra før.
44

Man skulle kanskje tro at grunnen til at noen brukere ikke viser noen særlig motivasjon for å
drive friluftsliv i et land hvor ”alle” har vokst opp med det, skulle være at de har blitt tatt med
på milelange turer på ski av velmenende foreldre, eller liknende turer med gnagsår, våte klær,
og verkende muskler. Alf mente det snarere skyldtes manglende erfaring enn dårlige
erfaringer:
Det er også en del brukere som aldri har drevet friluftsliv. De som aldri har hatt
muligheten til det, aldri blitt vant til det, kan være litt tyngre å få i gang, og få til å
oppleve noe positivt, Kanskje har de dårlig bekledning og er bare sånn passe
motiverte.
Jeg tror rett og slett at de mangler erfaring, men noen har dårlig erfaring, altså når
det gjelder det å gå på ski på vinteren så er det noen som har dårlig erfaring, og har
dårlig erfaring fra ungdommen, de har vært litt pressa, der de har hatt dårlige
opplevelser med det å gå på ski. Og ikke gjort det mer og så kommer de hit, kanskje
det er 20 år siden sist, og det siste de har opplevd var negativt og da er de
selvfølgelig lite motiverte.
Men da ser de selvfølgelig at her er det nye muligheter, og vi legger opp til noe mer
organisert, vi er med på turene og hele gruppa er veldig, hva skal jeg si, de drar
hverandre med på en måte, de blir dradd litt med, og så vil de få noen gode
opplevelser og som oftest blir de veldig positive etter hvert. Det er veldig få, om
noen, som er veldig negative til friluftsliv under hele oppholdet.
Noe nærmere svar på hvorfor det føltes meningsfullt, fikk jeg imidlertid ikke.
Mestring
Å oppleve mestring er ofte en viktig begrunnelse for å drive friluftsliv, uansett nivå eller grad
av organisering. Å ferdes i natur innbyr til utfordringer av forskjellig slag og
vanskelighetsgrad, som den enkelte kan forsøke å mestre - eller la være. Dette motivet
kommer også tydelig frem i intervjuene med Alf:
-Ja altså vi vet, og vi ser og har erfart at folk som har gått sykemeldt lenge, det gjør
noe med dem som personer, det gjør noe med bildet de har av seg selv, altså de får et
lavt selvbilde ofte, og får liten selvtillit, og de føler seg små i samfunnet, de føler seg
til liten nytte osv. Så det å ha en del mestringsopplevelser og det å få utfordringer på
det, det tror jeg gir veldig mange veldig mye.
Og så legger vi jo selvfølgelig lista såpass lavt at alle på en måte skal klare det, det
blir ikke store ufordringene på friluftsliv eller på andre aktiviteter, vi gir på måte, vi
gir de på et nivå som vi tror alle skal klare, å få noe ut av. Så jeg tror det er enormt
viktig for dem, å få, at de ser at ting går så mye bedre enn det de fryktet på forhånd,
45

og at de går, jeg holdt på å si, over noen grenser som de i utgangspunktet ikke trodde
de skulle klare å gå over.
Å mestre angst og depresjoner
Mange av brukerne ved AIR har angst og depresjoner av ulik grad som en del av
sykdomsbildet:
Alf: - Det er veldig mange som er utbrente, som har det som hoveddiagnose, de er
utslitte, det kan være både jobbsituasjon, det kan være hjemmeproblematikk, det kan
ofte være en blanding. Det er mange som har en personlighet som sliter dem ut,
fordi de skal være veldig flinke, de har alltid vært kjempeflinke, og gjør alt veldig
bra både hjemme og på jobb, det blir for mye, og det kan jo også føre til at de går inn
i en depresjon.
Å se at kroppen ikke funker lengre, kroppen ikke vil lenger, det er noe som kan
utløse en depresjon fort. Så det er en del som kan være deprimerte, noen er tungt
deprimerte, og noen kan være lett deprimerte. Noen har kanskje mer sånn skjulte
depresjoner. Angst kan være en del av det bildet også, men kanskje ikke så utbredt
som det med depresjon. Alle har jo mer eller mindre angst for ett eller annet, men
tung angstproblematikk, der en virkelig er hemmet i forhold til det å gjøre ting har
vi, men det er ikke noen sånn stor gruppe.
Vi ser altså at det å brenne seg selv ut, kan virke som en utløsede faktor for depresjon og
angst. Samtidig kommer det frem at det å ha en kropp som ikke fungerer som den har gjort,
kan ha samme virkning.
På spørsmål om han ser noen sammenheng mellom manglende evne til å ta ansvar for eget liv,
og angst og depresjoner, svarer han bekreftende:
Ja, det er klart, fordi når du er nede i en tung depresjon, da har du ikke evne til å se
fremover i det hele tatt. Da står du på en måte så dypt i hengemyra at du ser ingen
løsning, du ser ingen lysning, du klarer ikke å se fremover. Når vi ber folk se
fremover og planlegge da, så er det vanskelig hvis man er tungt deprimert, og hvis
man er tungt nok deprimert, så er medisinsk behandling det eneste som er effektivt. -
Til man kommer over en terskel, så kan man begynne å jobbe med ting fremover.
Men angsten, angst kan være veldig hemmende i forhold til hva man tør og ikke tør,
sosial angst for eksempel, noen kommer hit og har rett og slett en veldig redsel for å
gå i spisesalen med de andre, eller det å gå i gymsalen. De kommer rimelig fort over
det, fordi de blir veldig fort kjent med hverandre, de blir oppfordret, vi jobber jo
veldig mye med trygghet da, så det hemmer dem ikke så veldig mye under
oppholdet her, men så vet vi det, at når de kommer hjem igjen, så er det veldig
mange situasjoner de er engstelige for, og dermed stopper de.
46

Alf ser også en sammenheng mellom å ta ansvar for sitt eget liv, og begynne å ta kontroll over
angsten:
Ja det tror jeg. Det er mange som tar utfordringer mens de er her, og kommer et godt
stykke lenger i forhold til angsten mens de er her oppe, og vet og skjønner hva som
skal til for å komme videre, og angst må jo utfordres, noen må ha hjelp til det, her
får de jo mange situasjoner der de får utfordringer, de får de på en måte, kanskje
sammen med andre, de får det i trygt miljø osv, slik at de kan komme et stykke på
vei. Så kan det jo selvfølgelig i mange tilfeller være tøft å følge opp videre når de
kommer hjem igjen, de kan være konkrete ting, men ofte så er angsten diffus og
vanskelig å definere hva det er for noe.
- En slags eksistensiell angst? –spør jeg.
Ja, det kan det være, noe som ligger der og knuger, men som de ikke skjønner hva de
egentlig er engstelige for, men angsten er der.
Og så er det jo mange som har litt angst for noe, men som blir mer sånn ubetydelig,
sånn angst i forhold til konkrete ting, angst i forhold til vann for eksempel,
vannskrekk. Angst i forhold til at man har opplevd ett eller annet når man var 12, så
får man jo veldig angst i forhold til vann. Men det, det kan man jo leve med, fordi at
man trenger jo ikke å gå i vannet, man trenger jo ikke å være i nærheten av vann. Så
det er ikke noe som nødvendigvis hemmer i forhold til jobb og sånt.
Men samtidig kan det være veldig ålreit å komme forbi den angsten og jobbe med
det her oppe, og få den seieren og takle det og ta det som en utfordring. Så alle sånne
opplevelser av mestring på angstfylte områder er veldig positive uansett. Men en
sosial angst kan være mye mer hemmende hvis man jobber i et sosialt miljø, man har
jo eksempler hvor det er hovedgrunnen til at man er sykemeldt, i noen tilfeller.
Jeg må i denne sammenheng bemerke at Alf bruker flere steder benevnelsen angst om noe
konkret man er redd for, noe som hører til psykologiens begrepsapparat. Innen filosofien er
angst i sitt vesen en redsel for noe som ikke er konkret, noe som ikke er rettet mot et bestemt
objekt. Jeg gjør et poeng av dette nå fordi det vil ha en avgjørende betydning for videre
analyse.
Men har så friluftslivet noe å tilby de som neddtynget av angst og/eller depresjoner ankommer
Rauland med håp om bedring? Alf svarer positivt på dette, og mener at de utfordringene de
opplever og mestrer i naturen, er overførbare til dagliglivet, og føyer seg dermed til det jeg
allerede har antydet om naturen som metafor:
47

Ja det tror jeg absolutt. I den grad de opplever positive ting i naturen, og det er jo det
det går ut på. Så tror jeg at det kan være med å og de et løft på det psykiske. Det å se
at en fungerer i naturen, og at det er ålreit å være i naturen, og at det påvirker et
angstnivå, i hvert fall hvis de er engstelige for ting som har med natur å gjøre.
Engstelige for å være alene, engstelige for å miste kontrollen, miste stien eller hva
det nå er.
Det ligger utfordringer i naturen, og det kan være en fin måte å jobbe med angsten
på, det er jeg helt sikker på. Og i forhold til ha depresjoner og så få disse
opplevelsene, det hjelper på depresjonsnivået, det tror jeg også.
Naturopplevelse
Elementet av naturopplevelse - å oppleve naturen, og oppleve seg selv i naturen, er sentralt i
utøvelse av friluftsliv. Hvordan stiller så dette seg i en terapeutisk ”setting” som den vi finner
på Rauland? - Er det slik at bare det å oppholde seg i naturen i seg selv kan ha en terapeutisk
virkning på brukerne?
Igjen kommer det frem at naturopplevelsens ”styrke” synes avhengig av hvor mye erfaring
brukerne har fra før. Alf mener at novisene ikke har lært seg å oppleve naturen like sterkt som
de mer erfarne:
-Ja, jeg tror spesielt for folk som har vært borti friluftsliv før og har vært vant til å
bruke naturen i oppveksten eller også etter at de har blitt voksne, men som ikke har
gjort det på mange år og kommet tilbake, de kan fort få en full tenning og oppleve
noe spesielt ved det å bruke naturen, og få et nytt forhold til naturen på mange måter.
Folk som ikke har et godt forhold til naturen fra før, de er kanskje litt mer, at de føler
at det er ålreit nok, men får kanskje ikke de store aha-opplevelsene på turene. Det
kommer nok veldig an på hvilke erfaringsbakgrunn de har fra før. Hvis vi på en måte
skulle tent dem skikkelig så måtte vi kanskje hatt mer friluftsliv. De som ikke har
vært borti det før, som ikke har erfaringer…
Men det er likevel ikke slik at det er en enten-eller når det gjelder dette med naturopplevelse.
Selv om det er vanskelig for de uerfarne å åpne seg opp for naturopplevelsen, påpeker Alf at
de likevel har positive opplevelser i naturen, og kanskje spesielt i forbindelse med besøk i
lavvoen:
Jeg tror at de har veldig positive opplevelser, altså det å gå bort til lavvoen, kanskje
de har vært her en natt, og neste dag skal de være med oss bort i lavvoen, sitte rundt
et bål, se inn i flammene, drikke sterk kokekaffe og, lukte røyk og så skal de si noe
om seg selv, jeg tror de opplever noe spesielt med det.
48

Men er det egentlig noe med naturen i seg selv som gir gode opplevelser? Det kom ikke frem
noe klart svar på dette:
(...)det kan jo være det å bare det å se fin natur, være ute i fin natur, en estetisk
opplevelse av det å se fin natur.
- Men hva er det egentlig med naturen som er estetisk? –spør jeg.
-Nei, her i Rauland så er det den der blandingen av skog og fjell og myrer, farger,
storslåtthet. Samtidig tror jeg det er noe med stillheten, og kanskje mange detaljer,
som å se spor av dyreliv, man har liksom den følelsen av at man har sett dyreliv og
fått nærkontakt med det. Nei akkurat det, jeg har ikke tenkt så veldig mye på det..
Men jeg tror det, ikke minst at de har det sosialt når de er ute i naturen, vi bruker
bålet veldig mye og de føler veldig mye tilhørighet i en sånn gruppe når de sitter
rundt bålet ute. Vi lager mat eller bare sitter og prater, koker kaffe, de har naturen
rundt seg, man kan kikke i bålet man kan se naturen rundt seg og mange føler nok at
roen senker seg veldig i den settingen der.
Som man ser var det ikke akkurat så veldig klare svar å hente på de spørsmålene. Naturen blir
definert som estetisk vakker, med et slags innlagt potensiale for gode opplevelser.
Også vektleggingen av lavvoen som grunnlag for de sterkeste naturopplevelsene, opplevde
jeg som noe problematisk. Hvis det er inne i lavvoen de får de sterkeste naturopplevelsene, og
ikke ute, under åpen himmel, er det da naturopplevelse, eller er det noe annet? Dette blir enda
mer problematisk når Alf trekker frem at trygghet er et av de viktigste elementene i dette:
-Nei jeg tror de opplever en veldig trygghet, altså jeg ser veldig når vi går dit bort så
ser altså, mange er preget av at de har det litt dårlig med seg selv, de kommer jo hit
fordi de er slitne, og har kanskje vært veldig passive, vært sykemeldt lenge, fått
dårlig selvtillit, dårlig selvbilde, fungerer dårlig kroppslig, de fungerer dårlig psykisk
og sosialt, og de er veldig preget av det i måten de har ansiktsutrykk, og holdning og
måten de går på, og de virker veldig utrygge og usikre.
Når vi kommer tilbake fra lavvoturen så kan du se endringer på dem, de er mer
avslappet, de er mer pratsomme, de virker tryggere.
At utrygge mennesker føler seg tryggere er selvfølgelig ikke noe man skal skusle bort som
uviktig og irrelevant. Men hvorfor føler mange av brukerne en slik stor grad av trygghet inne i
denne lavvoen? Er det naturopplevelsen, eller det motsatte: De går inn i en lavvo, og ut av den
49

skumle, urovekkende naturen? Alf mener at det å være i lavvoen i seg selv er en
naturopplevelse:
Jeg tror det er fordi det å sitte rundt bålet der i lavvoen er å være i naturen, jeg tror
de opplever det som det. At dette er en del av naturen, dette er en noe gammelt, det å
sitte i en sånn lavvo som er svart og mørk og fyre bål og sitte på kubber, jeg tror de
opplever dette som noe som har med naturen å gjøre, det tror jeg.
Han påpeker i tillegg at det ikke bare er det å sitte i lavvoen som utgjør opplevelsen, det er
også ferden bort til den, som gjør at brukerne får føling med naturen:
Om vinteren så tråkker vi jo sti i snøen, mellom trærne, opp gjennom skogen, på en
måte, at du går lysløypa opp et stykke, det er jo som å gå på en asfaltvei nesten, det
er en maskinpreparert løype, så tar vi av fra den så går vi inn i skogen, bort til
lavvoen, slik at de på en måte, de går inn i naturen. Det er ikke sikkert at de opplever
det å gå på lysløypa som så veldig natur egentlig, men det å gå fra den og opp til
lavvoen, det tror jeg de føler, jeg føler i hvert fall det veldig sterkt, at vi går inn i
naturen.
Og ved at de går inn i denne nye ”settingen”, forandrer stemningen seg i gruppa, de kommer
gjerne i en tilstand av trygghet, og ro:
Jeg tror nok at de opplever det veldig forskjellig, det gjør de nok. Men jeg merker i
hvert fall at stemningen i gruppen endrer seg veldig, og jeg tror det har med trygghet
å gjøre, jeg tror det har med ro å gjøre.(…) Jeg tror bålet i midten er en viktig faktor
i den settingen.
Det syntes likevel noe uklart hva denne naturopplevelsen egentlig består i, og hvordan den
egentlig fungerer, slik at den gir den roen og tryggheten som Alf sier at den gjør. Det syntes
derfor nødvendig å grave litt dypere i hva det er denne opplevelsen egentlig besto i, uten at
det i noen større grad ble klarere av den grunn:
-Ja, altså, Raulandsnaturen er jo vakker når det er fint vær, og det er jo en
blandingsnatur med fjell og skog og vann. Jeg tror de opplever naturen litt sterkt, en
del folk, det tror jeg, det er mange som uttrykker det, at de har hatt mange gode
opplevelser. Ikke bare for det at de har klart å gå en tur, men fordi de har opplevd
den naturen rundt seg som veldig sterk og.. det tror jeg.
De gir mange spontane tilbakemeldinger på det og kommer med til slutt når de
reiser, at naturen her har vært en viktig del av oppholdet og gode opplevelser i
naturen. Uten at jeg kan konkretisere så veldig mye hva akkurat det går på. (Min
utheving)
50

Jeg har med vitende og vilje utelatt å gi disse begrunnelsene noe form for teoretisk grunnlag
så langt. Jeg skal i stedet ta dem opp hver for seg i et senere kapittel, for å kunne holde en
bedre oversikt. Først skal jeg imidlertid samle det inntrykket vi har av AIR, og deres bruk av
friluftsliv.
Sammendrag
Som vi har sett er det en forholdsvis utstrakt bruk av friluftsliv ved AIR. Selv om turene er av
forholdsvis kort varighet både når det gjelder tid og lengde, får alle brukerne en viss porsjon
friluftsliv i løpet av oppholdet. Den nevnte lavvoen synes som en sentral faktor i disse
oppleggene. På samme måte som man ofte ser i andre friluftslivssammenhenger, er brukerne
delt opp i heterogene basisgrupper. Vi har også sett at det er en viss forskjell mellom vinterog
sommeraktiviteter, både når det gjelder lengde på turene og antall turer.
Men hvorfor gjør de dette? Vi har sett at dette har sitt utgangspunkt i den prosessen
attføringssenteret ønsker at brukerne skal komme gjennom i løpet av et opphold. De skal helst
bli så trygge på seg selv at de kan finne ut hvor skoen egentlig trykker, som Alf sier, slik at de
videre kan bli i stand til å ta de valgene som må til for å komme videre i livet. Grunnlaget for
den nevnte tryggheten legges under den første lavvoturen, uten at vi fikk noe klart svar på
hvorfor samværet i lavvoen skapte denne tryggheten. Av samme grunn opererer en med at
deltakerne er sammen i mindre grupper, slik at brukerne får en følelse av å være i samme båt,
uten at det blir for stort fokus på diagnose. Alle har sine problemer, men ved at ikke alle har
de samme problemene, blir det mindre fokus på dem.
Naturen som metafor var kanskje den faktoren og begrunnelsen for å bruke friluftsliv som
gikk mest igjen i intervjuene. Friluftsliv blir brukt som et forenklet og dermed mer
håndgripelig bilde på de utfordringer vi møter og de valg vi tar i hverdagen. Vi skal komme
nærmere tilbake til dette elementet i neste kapittel.
Videre har vi sett at bruken av friluftsliv begrunnes med at det er egnet for å lære brukerne å
ta bedre ansvar for eget liv, og å oppleve trygghet og meningsfullhet. Mestring kom også frem
som en sentral faktor, både på et generelt plan, og for å mestre angst og depresjoner.
51

Naturopplevelsen blir også trukket frem som en viktig begrunnelse for å drive friluftsliv, uten
at vi kom til bunns i hva det egentlig var med denne typen opplevelse som for mange hadde
slike positive virkninger.
Et annet, for meg noe overraskende moment var mangelen på evaluering og bevisstgjøring av
de opplevelsene man måtte ha i forbindelse med friluftsliv. Dette ble begrunnet med enten
mangel på tid, eller av frykt for å ”snakke i hjel” opplevelsene.
Konklusjon
Jeg skal til slutt i denne delen forsøke å danne en oversikt over det vi har sett så langt. Hva
slags inntrykk er det vi sitter igjen med etter disse intervjuene? Har jeg funnet de svarene jeg
har søkt etter?
Jeg hadde som mål å finne svar på hva det var med friluftsliv og naturopplevelse som gjorde
det egnet i terapeutisk øyemed, hvilken sammenheng som kunne foreligge mellom friluftsliv,
og psykisk helse. Jeg valgte som utgangspunkt for min undersøkelse Attføringssenteret i
Rauland, som (sammen med Beitostølen og Valnesfjord Helsesportsenter) er forholdsvis kjent
for sin bruk av friluftsliv i terapeutisk øyemed.
Vi har sett at de ansatte jeg har intervjuet ved AIR i all hovedsak er positive til bruken av
friluftsliv, og mener de opplever gode resultater, som igjen gir gode erfaringer. På tross av
dette er det et noe ambivalent inntrykk jeg sitter igjen med av ”friluftslivsterapien” de driver
med på Rauland. Jeg skal i det følgende argumentere for hvorfor jeg har dette synet.
Om kunnskap og refleksjon om hvorfor naturen egner seg som terapeutisk rom
Jeg hadde før de empiriske undersøkelsene ble gjennomført, en forventning om at man ved å
bruke friluftsliv som terapeutisk verktøy, også ville ha en filosofi om hvorfor friluftsliv skulle
være egnet til dette formål. Etter min oppfatning ble ikke disse forventningene, i hvert fall
ikke til det fulle, innfridd.
52

Arbeidsmetodene rundt friluftsliv ved AIR kan ved første øyekast minne om planleggingen
av aktivitetsdager på ungdomsskolen. Det var ingen tvil om at man skulle ut på tur. Man
skulle drive friluftsliv fordi det var (er) kongstanken at dette var bra, selv om kanskje få eller
ingen hadde noen videre forståelse om hvorfor, og dermed heller ikke hvordan. Dermed endte
det opp med at man gikk en tur, som regel fra A til B, gjerne i et område en av de mer
turvante lærerne likte å pløye seg i gjennom.
På samme viset mener jeg at tanken bak hvordan man driver friluftsliv på Rauland, er
nærliggende den tankegangen vi ofte ser i Norge; friluftsliv er bra, friluftsliv er bra uansett
hvordan man driver det, og hvem man driver det med. Hvordan vet vi at de andre har så godt
av friluftsliv? – Jo, vi ser og merker det på dem.
Nå skal det legges til at det kom frem mange begrunnelser for hvorfor en ville bruke
friluftsliv, og de resultater de hadde med det. Men den manglende evnen til å komme med en
konkret formening hva det hele egentlig går ut på, og hva som er så spesielt med akkurat
friluftsliv, er et gjennomgående trekk gjennom intervjuene. Det hele bærer et visst preg av
rutinemessig gjennomføring av et opplegg som synes å ha en effekt, uten å ha videre belegg
for, eller tanker om hva det egentlig er som skjer! Kan vi finne forklaringen på dette i de
ansattes bakgrunn? Det er kun Randi som har utdannelse innen friluftsliv, resten har hentet
sin erfaring å drive med friluftsliv selv. Men selv Randi har flere spørsmål enn svar:
(…)og en kan jo tenke, hva er det som gjør det (friluftsliv) i forhold til å skape
felleskap tror jeg det er veldig viktig, for eksempel den første turen vi har i lavvoen,
det er utfordrende, innenfor trygger rammer. Den turen er fabelaktig til å skape en
sånn god felleskapsdimensjon. Og trygghet.
Og så kan en tenke, hva er det med for eksempel lavvoturen som gjør det? Hva er
det bålet gjør for eksempel, er det varmen? Rammene rundt også, - hva er det med
naturen som ramme rundt som gjør at en får et unikt rom til å få skaffet den
tryggheten den tilliten, den tilhørigheten som blir i bunn, som gir et nærvær?
Jeg vil her bemerke at dette ikke må forstås som at jeg anser de som jobber ved AIR som
uprofesjonelle i det de gjør. Det har jeg, etter de inntrykkene jeg har fått, ingen grunn til å tro.
Det er imidlertid i sammenheng med å få de svarene jeg søker, at jeg føler vi til en viss grad
kom til kort.
53

Om prosesstenking i forhold til friluftsliv som terapi
I forkant av gjennomføringen av disse intervjuene hadde jeg en viss forventning om at man
ved en institusjon som bruker friluftsliv som et terapeutisk verktøy, ville ha ganske klare
formeninger om hvorfor friluftslivet skulle være egnet til nettopp dette. Slik jeg ser det, var
dette for en stor del ikke tilfellet. Det kanskje mest fremtredende trekket ved AIR’s bruk av
friluftsliv, synes derfor å være den tilsynelatende fraværende intensjonalitetsdybden, i hvert
fall fra ledelsens side. Med dette mener jeg at det helt klart er knyttet positive erfaringer til det
å bruke friluftsliv som en del av det terapeutiske helhetsbildet. Men begrunnelsene for hvorfor
en skulle bruke dette stakk neppe dypere en det enhver friluftsentusiast hadde kunnet si om
friluftsliv og dets positive verdier. Dermed synes det som om det blir et stort tomrom mellom
disse erfaringene fra friluftslivet, og de terapeutiske målsettingene vi har sett ved AIR.
Jeg så altså ingen tegn til en organisert form for ”friluftsterapeutisk” prosess disse brukerne
skulle igjennom. Det fastslås at brukerne skal ut på tur, så er det opp til den enkelte veileder
hva som skal skje på disse turene. Selv om Randis opplegg bærer en viss aura av en slags
”friluftsterapi”, er dette tilsynelatende ingen bevisst strategi fra attføringssenterets side. De
positive resultater hun måtte ha av disse blir heller ikke hentet opp, eller dratt videre inn i en
større sammenheng i behandlingen. Alf beskriver dette som en ramme med fritt spillerom
inni, hvor den enkelte veileder kan gjøre det han eller hun synes passer best.
Vi har så langt sett at det er flere faktorer som spiller inn når en skal forklare hva det er med
friluftsliv, som gjør det egnet som terapeutisk verktøy. Vi har vært inne på fysisk aktivitet,
mestring, ro, trygghet, opplevelse av mening og, -naturopplevelsen. Men det er min mening at
vi ikke har kommet noe særlig nærmere et svar på hva det er i selve naturopplevelsen som
generer de sterke inntrykkene som den gjør. Hva er det i forholdet mellom menneske og natur
som gjør at den har slik sterk innvirkning? De som jobber ved AIR, jobber etter en filosofi der
de prøver å se mennesket som en helhet, men denne helheten omfatter ikke naturen rundt
dem.
Nå skal en riktig nok være forsiktig med å være for krass i denne kritikken. Spørsmål om hva
natur normativt er og ikke er, og ikke minst, hvilket forhold som finnes mellom mennesket og
naturen, er kanskje noe av det vanskeligste en kan gi seg i kast med å besvare. Når jeg likevel
savner et mer bevisst forhold til dette, er det fordi at man ved AIR tross alt jobber profesjonelt
med dette, og jeg hadde derfor en viss forventning om at man hadde reflektert mer over dette.
54

Forholdet mellom menneske og natur, og ikke minst naturopplevelsen blir slik sett et
springende punkt i undersøkelsen, på grunnlag av at de andre faktorene jeg har nevnt ikke er
avhengige av å foregå ute i naturen! De kan oppnås på andre arenaer, mens den gode
naturopplevelsen blir mer avhengig av tilgjengelighet av natur, for å si det slik.
Jeg skal avslutningsvis kommentere bruken av og opplevelsen av mangel på tid, ved AIR:
Mangelen på tid, og bruken av tid.
Det kommer frem gjennom intervjuene at tidsmangel gjør at man ikke bruker friluftsliv i
større grad enn det som er tilfellet. Det er så mye annet man skal få tid til i løpet av et slikt
opphold. Begge mine intervjuobjekter fremhever at de kunne ha tenkt seg både mer tid til
friluftsliv, og også til den allerede nevnte evalueringen, men det blir bare så altfor travelt. Alf
ville ikke ha prioritert mer friluftsliv på bekostning av noe annet. Han sier:
-Nei, jeg ser jo at det er veldig positivt, altså vi får veldig mye positiv
tilbakemelding fra brukerne på at dette er viktig og at det gir veldig mange gode
opplevelser og at mange har fått et nytt forhold til naturen og lyst til å fortsette, og
være aktive i naturen som ja, å trene i og ha gode opplevelser i, så jeg kunne godt
tenkt meg, spesielt i sommerhalvåret å ha mer friluftsliv.
Men samtidig må jeg veie dette her opp mot hva vi ellers gjør på huset som også er
mange viktige ting, så jeg tror ikke jeg er villig til å gå ned på noe annet for å ha mer
friluftsliv, hvis jeg får velge fritt. Jeg ser at vi må balansere litt og at det med
innendørstrening, gymnastikk, bassenget med varmt vann osv. og det å ha
undervisning og samtale med brukerne, det er mange ting som skjer i løpet av et
opphold. At det ikke er noe som jeg umiddelbart vil si at de kan vi gjøre mindre av
for å få plass til mer friluftsliv. Det blir en sånn balanse.
Randi på sin side, kunne godt ha tenkt seg mer friluftsliv, hun bemerker:
Jeg kunne tenkt meg mer tid, slik at det ikke bare ble engangsopplevelser, men hatt
litt mer rød tråd i opplegget, fordi man har lyst til å gi dem både opplevelser i kano
og la dem oppleve at de kommer opp på fjellet, at de klarer det. Og samtidig stillhet.
Så er det jo det å kanskje kunne gå litt mer utenom merka løype og brukt det til å gi
dem mer utfordringer, til å finne et ålreit leirsted for eksempel. Eller utfordret dem
mer, det kunne jeg tenkt meg. Men det er mer tid det står på, tid til at en kan føle
enda større ro, det blir fort litt hektisk, man skal rekke noe annet, man skal ha plass
til så mye.
Jeg synes av og til at det kan slå i hjel roen, som jeg tror er kjempeviktig.
55

Tida og roen er viktig i den fellesskapsdimensjonen, når man er ute.
Er ikke dette et paradoks ved opplegget de har på Rauland? Er ikke nettopp denne travelheten
en av de fremste grunnene til at disse brukerne kom til Rauland? Jeg spør Randi:
Jo, det er nemlig det. Det er det jeg synes. Og særlig når du er ute og skal ha stillhet
og ro, og så må du bare avbryte, fordi du skal tilbake igjen. Så det å føle at du kunne
glemme klokka litt, samtidig er klokka der hele tida i samfunnet, slik at du bør jo
kunne lære å glemme den der og da. Men det er et paradoks allikevel, ja. Et
paradoks til det en søker å oppnå og å kunne gi, av opplevelser når en er ute.
Veien videre
Vi har altså ut i fra det empiriske materialet sett at naturen synes å ha en rekke kvaliteter i en
terapeutisk sammenheng. Oppgaven som følger er å i første omgang skape en generell
forståelse for hva som sett ut fra et visst perspektiv kan skape psykiske problemer. Med dette
som bakgrunn bedre kan forstå hva som faktisk kan bidra med å bedre den psykiske helsen.
Ligger svarene hos enkeltindividet, ligger de hos samfunnet, eller kanskje begge deler?
Deretter vil jeg forsøke å gå friluftslivet selv nærmere etter i sømmene. Kan vi ut fra trekk i
samfunnet, og trekk hos individet, si noe om hvorfor nettopp friluftslivet skulle kunne være
med til å bidra til forbedring av psykisk helse. – Og videre, ligger det noe i friluftslivets vesen,
noe i måten man opplever seg selv og verden på gjennom friluftslivet som gjør det egnet til
dette formål?
Oppgaven som følger deretter, er å forsøke å belyse de svarene jeg har fått i den empiriske
delen, i forhold til det teoretiske fundamentet. Kan vi gi noen tilfredstillende svar på hvorfor
nettopp naturen er egnet til å ta ansvar for eget liv? Hvorfor er den egnet til bevisstgjøring og
mestring? Hvorfor finner vi ro i naturen? Er det noe spesielt med den fysiske aktiviteten vi
bedriver i naturen, og hvorfor opplever vi det å ferdes i natur som meningsfullt?
56

Kapittel 4
Teoretisk fundament
Tiden er nå inne for å ved hjelp av ulike teoretiske perspektiver, søke å finne en mer generell
forståelse av sammenhengen mellom friluftsliv, naturopplevelse og psykisk helse. Jeg skal
altså i dette kapittelet forsøke å skape et mer solid teoretisk grunnlag for å drøfte denne
sammenhengen. Jeg skal deretter i det følgende kapittel gå mer spesifikt til verks, og trekke
frem igjen de begrunnelser og forklaringer som kom frem i intervjuene for hvorfor friluftsliv
blir brukt som en del av det terapeutiske arbeidet, og se dem i lys av disse teoretiske
perspektivene.
Vi har altså sett at AIR`s begrunnelser for å bruke friluftsliv som en del av det terapeutiske
arbeidet, for det første handler om å skape trygghet blant brukerne. Ved å etablere en
plattform av trygghet, skal brukerne ideelt sett etterhvert kunne se seg i stand til å ta et reelt
ansvar for eget liv. Det å tilegne seg en personlig trygghet, og videre det å ta ansvar for eget
liv, ble for en stor del satt likhetstegn med å ha en god psykisk helse.
Oppgaven som følger nå er altså å forsøke å forklare hvorfor friluftslivet skulle være egnet til
dette formål. Jeg skal forsøke å svare på: Hvis det er slik at naturen kan være en arena for å
skape trygghet hos mennesket, hvorfor er det slik? Og hvorfor er det slik at nettopp friluftsliv
er egnet til å begynne å akseptere og ta innover seg ansvaret for ens egen eksistens, og dermed
skape grunnlag for bedre psykisk helse?
Kort om valg av teorier og perspektiver
Når det gjelder valg av teorier og perspektiver, har jeg tatt i bruk teorier som ikke ser på
mennesket som en lukket enhet, upåvirket av sine omgivelser, men tvert imot som ser
menneskets psykiske tilstand i nøye sammenheng med dets omgivelser. Dette fordi å oppleve
natur, og oppleve seg selv i natur, nettopp er en opplevelse av seg selv i andre omgivelser enn
de vi til daglig ferdes i. Oppgaven blir derfor å klargjøre hvorfor disse omgivelsene påvirker
oss på så forskjellige måter.
57

Siden dette skal handle om psykisk helse, kunne det synes naturlig å redegjøre for de ulike
former for psykiske lidelser, for så å analysere hvorvidt friluftslivet kunne være behjelpelig
med lindring av disse. Men en slik innfallsvinkel ville sprenge alle rammer for denne
avhandlingen. Mitt mål er heller å prøve å si noe generelt om forholdet mellom menneske,
psyke og natur. Mine valg av teorier vil derfor bære preg av dette.
Jeg vil i samme vending gjenta noe jeg har bemerket tidligere, nemlig at det ikke er
patologien, altså årsaker til ”uhelse” som skal være fokuset på denne avhandlingen, noe det
ville blitt hvis jeg skulle hatt et fokus kun på diagnoser. Hovedfokuset vil tvert i mot være
rettet mot det som faktisk kan bringe helse og velvære, og hvordan friluftslivet kan spille en
rolle i dette bildet. Det vil likevel være et visst innslag av generelle betraktninger om hvilke
ytre faktorer som kan bidra til å skape psykiske lidelser, for å danne en kontrast til hva som (i
denne sammenheng friluftsliv) kan virke gunstig på vår psykiske helsetilstand.
Om den veien vi skal gå.
Det er et forholdsvis langstrakt og bratt landskap jeg vil ta leseren gjennom. Noen ganger vil
det se ut som om det er det samme landskapet vi vandrer gjennom på nytt, og det vil være
noen gjentakelser. Forhåpentligvis vil ikke leseren få en følelse av å gå i sirkel og dermed gå
seg lei og motløs, men tvert imot slik at hun eller han blir bedre kjent med det landskapet vi
ferdes i. Noen ganger må det være slik at vi må gå langt og tidvis bratt for å få et glimt av nye
og klarere horisonter.
Imidlertid synes det først nødvendig å forstå og sette det empiriske materialet i sin rette
sammenheng. Det vil kreve en forholdsvis lang og grundig gjennomgang på det teoretiske
planet, slik at man har de rette forutsetninger for å diskutere og analysere dette.
De som synes dette blir for langtekkelig, og føler et behov for raske svar og konklusjoner kan
hoppe direkte til kapittel 5. Jeg vil selvfølgelig ikke anbefale dette, da man vil gå glipp av
vesentlige forutsetninger for videre forståelse.
Veien videre
Jeg har tidligere bemerket at hovedfokuset i denne avhandlingen vil ligge rundt hva som
bringer psykisk helse. Men for å komme til klarhet i dette, synes det i første omgang sentralt å
danne et tydeligere bilde av hvorfor menneskene som kommer til Rauland sliter med de
58

problemene de gjør. Hvorfor føler de seg utrygge? Hvorfor klarer de ikke å ta ansvar for sitt
eget liv? Ut fra dette skulle en kunne tegne et tydeligere bilde av hva som faktisk bidrar til en
forbedring av den psykiske helsen. Og, ikke minst, hvordan friluftslivet kan bistå med dette.
Jeg vil så i det følgende kapittel fange opp disse trådene, og føye dem inn i det empiriske
materialet, for slik å forsøke å danne et mer helhetlig og oversiktlig inntrykk av
problemområdet.
Kort om status for psykiske lidelser
Flere internasjonale undersøkelser viser at cirka 50 % av befokningen i vestlige land får en
psykisk lidelse i løpet av livet, og at 20-30 % har hatt en slik lidelse det siste året. Lidelse er
her definert som en psykiatrisk diagnose. Inkludert i disse tallene er 10-15 % med alvorlige
psykiske lidelser 26 . Disse tallene samsvarer stort sett med det en finner i Norge. 27
De som er født de siste femti årene har oftere psykiske problemer enn de som ble født tidlig
på 1900-tallet 28 . Kringlen og medarbeideres undersøkelse fra Oslo bekrefter disse tallene, og
antyder samtidig at frekvensen av psykiske lidelser er høyere i en storby som Oslo, enn i
distriktene. Det må legges til at en tilsvarende undersøkelse er ikke gjort for hele Norge. 29
En undersøkelse gjennomført ved Folkehelseinstituttet viser at ved siden av alkoholmisbruk,
er angst og depresjoner de vanligste formene for psykiske lidelser. 30
Det ser altså ut som at psykiske lidelser er et til dels svært utbredt problem, og også til en viss
grad et moderne problem, i hvert fall i denne størrelsesorden. Men hvorfor er det slik? Hva
ligger bak en slik tilsynelatende hyppighet av mennesker med psykiske lidelser?
26
Kringlen, 2001,se også Lingjærde, 2004.
27
Ibid
28
Ibid.
29
Hentet fra Folkehelseinstituttets nettsider, www.fhi.no. Undersøkelsen omfatter en sammenligning mellom
Oslo og Sogn og Fjordane, hvor psykiske lidelser hadde en dobbelt så stor prosentvis utbredelse i Oslo som i
Sogn og Fjordane.
30
Ibid.
59

Et generelt perspektiv på årsaker til psykiske lidelser.
Depresjon og angst synes på mange måter å ha overtatt den rollen som nevrosen hadde på
Freuds tid. 31 I Freuds strengt sosialt regulerte verden, var det driftene som kom i konflikt med
samfunnets krav om disiplin og dyktighet. I vår tid er disse kravene om disiplin og tilpasning
erstattet med kravene om selvstendighet og frie valg, noe som ofte kan føre til angst og
depresjoner. 32
I det empiriske materialet kom det frem tre lignende ”hovedområder” som til sammen dannet
en grobunn for psykiske lidelser. For det første kom en frem til at arbeidsmarkedet var blitt
atskillig tøffere i form av økt inntjenings- og effektiviseringpress. Deretter kom det frem at
familien ofte slet i sammenheng med dette. Mange kvinner (og sikkert etterhvert en god del
menn) jobber dobbelt med jobb, hus, og barn. Det blir stilt krav om at man skal være
vellykket på alle områder. En siste faktor som ble trukket fram, var at også samfunnet på et
generelt plan var blitt vanskeligere å forholde seg til.
Vi skal se nærmere på disse områdene, hva som kjennetegner dem i vår tid, og slik forsøke å
danne en oppfatning om hvorfor de er problematiske. Samtidig vil jeg for egen regning og
risiko føye til noen egne generelle betraktninger og perspektiver som jeg oppfatter som
sentrale for å belyse problemområdet.
Arbeidslivet
For dem som følger med i media, kan det synes som om det å bli ubrent går som en farsott
gjennom landet. Det kan se ut som om man ikke har gjort noen særlig innsats i arbeidslivet
hvis en ikke en eller flere ganger i arbeidslivet har blitt sykmeldt, fordi en har møtt veggen.
Ofte virker det, uvisst av hvilken grunn, som om det er flest kvinner som karakteriserer seg
som utbrente, mens menn tilsynelatende synes det høres gjevere ut å ha møtt veggen.
Økt press i arbeidslivet fører til økt stress
Som vi så kom det frem gjennom intervjuene at det for en stor del er et økende press i
arbeidslivet som fører til at mange mennesker blir arbeidsuføre. For det første kan man se
31 Intervju med psykiater Einar Kringlen i Klassekampen, 12.3.2005.
32 Ibid.
60

dette i lys av at man har en mye større jobbrotasjon enn man hadde tidligere, slik at det krever
en stadig større grad av tilpasning, noe som lett fører til stress. 33
Samtidig mener hele 6 av 10 i en spørreundersøkelse at det har blitt blitt hardere krav til
resultater og profitt enn tidligere 34 . 8 av 10 i den samme undersøkelsen føler at de har for
mange oppgaver i forhold til hva de føler seg kapable til. Dette kan lede til en tilstand som
populært kalles utbrenthet. Men hva vil det egentlig si å være utbrent? Er det slik at man må
ha brent for noe for å bli utbrent, slik at det er menneskers glødende engasjement for en sak
eller jobb som hovedsakelig ligger til grunn, eller kan vi peke på andre årsaker?
Utbrenthet er ikke en egen diagnose, men en samlebetegnelse for noe som ikke i seg selv er en
mental forstyrrelse, men som kan utvikle seg mot det hvis ikke den negative utviklingen
brytes. 35 Man kan samtidig påpeke at utbrenthet ofte er noe som bygger seg opp over flere år,
og som ikke lar seg løse ved vanlig avkobling. Symptomene er mange, de vanligste er
emosjonell utmattelse, angst, dårlig selvbilde og selvfølelse, og tap av motivasjon. Dette kan
også gi utslag i fysiske symptomer som kvalme, hodepine og rastløshet. 36
Til sammen utgjør disse faktorene et press som kan lede ut i langtidssykemelding. Nå kan en
jo også legge til at det heller ikke er så lett å holde hodet over vannet når man frister
tilværelsen uten arbeid. Jeg skal imidlertid la det perspektivet ligge for denne gang.
Familie
Arbeidslivet gjør familielivet vanskeligere. Dette sannsynligvis fordi man rett og slett har
mindre tid til å være sammen med familien, og kanskje enda viktigere, mindre overskudd til å
få familien til å fungere på en positiv måte. Men det kommer det også frem i min
undersøkelse at familielivet i seg selv har blitt vanskeligere å forholde seg til. Hva kan dette
skyldes?
33 Roness & Matthiesen (red), 2002.
34 www.forskning.no
35 Roness & Matthiesen (red), 2002.
36 Ibid.
61

Familielivet krever også vellykkethet
Som vi altså ser fra materialet fra AIR, kommer det frem at familielivet krever stadig mer.
Kanskje skyldes dette først og fremst det at mange føler seg forpliktet til å være vellykket på
både det yrkesmessige og familiære plan. 37 Samtidig har nok også disse to faktorene en
tendens til å virke inn på hverandre. Har man en jobb som sliter en ut, er det vanskeligere å ha
overskudd i familielivet, og vice versa. Dermed, hvis man ikke har noe alternativt
tilfluktssted, kan man havne i den situasjonen at man ikke lenger har noe sted å komme
tilbake til seg selv, slik at man får det overskuddet som kreves for å møte de krav omverdenen
stiller en. Dette kan nok i sin tur føre til at man i større og større grad blir utslitt, til man en
dag ”møter veggen.”
Skaper samfunnet psykiske lidelser?
At det er en sammenheng mellom det samfunnet vi lever i, og de problemene brukerne ved
Rauland opplevde, ble altså trukket frem som en sentral faktor av AIR`s personale. Men hva
er det med møtet mellom et moderne samfunn og mennesket, som kan generere psykiske
problemer? Jeg skal i det følgende trekke frem faktorer som fra mitt ståsted synes sentrale:
En verden av uhåndterbare problemer
Ofte kan det synes som om vi lever i en verden av problemer som ligger utenfor vår
handlingssfære, utenfor vår rekkevidde, men som har en påvirkningskraft på våre liv, og som
dermed kan gjøre oss utrygge. Eksempler på dette er krig, miljøkriser, naturkatastrofer etc.
Samtidig synes den økende globaliseringen, og kanskje først og fremst gjennom en stadig mer
verdensomspennende økonomi, og kanskje også politiske organer som EUog EØS, å øve en
stadig større innvirkning på vår hverdag. Legger en til horden av multinasjonale selskaper,
blir det til sammen et stort antall instanser som får en stadig større innflytelse over hverdagen
vår, og kan virke direkte inn i livene våre, uten at vi nødvendigvis har så mye vi skulle ha sagt
fra eller til. Veien til frustrasjon og sinne kan være kort.
I felt like putting a bullet between the eyes of every Panda that wouldn't screw to
save its species. I wanted to open the dump valves on oil tankers and smother all the
French beaches I'd never see. I wanted to breathe smoke. I felt like destroying
something beautiful. 38
37
Ibid.
38
Sitat fra filmen Fight Club, 1999, som synes å skildre den moderne tilværelsens paradokser på en glimrende
måte.
62

Kanskje er det heller ikke så inne i tiden å i det hele tatt nevne miljøproblemer, krig og
fattigdom som kilde til personlige problemer, i hvert fall ikke uten et visst ironisk anslag. Det
kan være flere grunner til dette. Først og fremst er det kanskje slik som jeg allerede har
antydet; disse problemene blir sett på som noe som ligger utenfor vår handlingssfære, slik at
det antakeligvis ville være nytteløst å prøve å gjøre noe med dem.
Når det gjelder miljøspørsmålene synes det ofte slik, at det som ikke ligger på agendaen til
tabloidaviser og tabloid-tv, ikke blir regnet som viktig, i den forstand at dette ikke er en sak
som gjelder ”folk flest”. Saker som synes å gjelde folk flest er heller spørsmål om skatt,
brennevin- og bensinpriser. Så får heller miljøproblemene ordnes av de rette instanser. Slik
sett kan det se ut som om vi mer eller mindre tvinges til å la banaliteter som de nevnte
prisnivåene eller for den saks skyld, hvem som blir stemt ut av Idol, 39 være gjenstand for våre
bekymringer, mens de problemstillinger som i et overordnet perspektiv virkelig er viktige,
blir skjøvet ut på sidelinjen.
Nå kan det jo selvfølgelig også være slik som det sies, at vi ikke fra naturens side er skapt for
å takle problemer med så langsiktige konsekvenser som tilfellet er med miljøproblematikk.
Men påvirker ikke dette likevel vår psykiske tilstand, selv om det ikke er et tema som står på
agendaen?
Sett i et økopsykologisk perspektiv er det en illusjon å tro at rasering av den planeten vi lever
på ikke påvirker hvordan vi har det med oss selv. 40 Tvert imot. Psyken er ikke en fysisk
kroppsdel plassert ett eller annet sted i hjernen, men blir dannet og består av opplevelser i vårt
møte med omverdenen. Opplevelser er i så måte ikke noe som oppstår internt i den enkelte,
men tvert imot i spennet mellom objekt og subjekt. Omverdenen blir dermed en del av vår
egen psyke. Skader vi omverdenen, skader vi også oss selv.
På denne måte får alle disse problemene som vi tilsynelatende ikke kan gjøre noe med, likevel
spille en rolle i vår psyke. Ikke som noe vi aktivt ser at vi kan ta del i, men mer i retning av
39 Populær karaokekonkurranse på TV2.
40 Økopsykologien har som mål å presentere et alternativ til den tradisjonelle oppdelingen (som finnes også innen
psykologien) mellom selvet og omverdenen, mellom subjekt og objekt. Til grunn for denne tenkningen finner vi
elementer fra både fenomenologi, Næss’ gestaltontologi, og jungiansk psykologi. (Stoknes, 1994, se også
Roszak, 1993)
63

noe som ligger og ulmer i underbevisstheten, og som ikke føles helt bra, kanskje nettopp fordi
vi ikke vet hvordan vi skal takle dem. 41
Vi har bare ikke tid lenger (om den etter hvert så berømte tidsklemma)
Tiden, eller rettere sagt mangelen på tid, må også fremheves som en viktig årsak til stress og
utbrenthet. For selv om vi økonomisk sett har det bedre stilt enn noen gang før, og også
befinner oss i en situasjon hvor de fleste av oss er søkkrike sammenlignet med de fleste andre
land i verden, synes det som om tiden oppleves som en mangelvare. Ofte kan det oppleves
som om den mest gjentatte frasen i hverdagen er ”nei, jeg har ikke tid”. Undersøkelser viser
nemlig at det ikke lenger er høyere lønn folk flest ønsker seg hvis de skulle endre på noe i
livssituasjonen; det er ønsket om mer tid som er det mest fremtredende 42 .
Mer hurtig tid og mindre langsom tid
Når sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen 43 analyserer de vestlige samfunns forhold til
tid, lager han et skille mellom langsom og hurtig tid. Hans påstand er at historien om den
moderne tid er en akselerasjonens historie. Med dette sikter han til at utviklingen på de fleste
områder går fortere og fortere, ikke lineært, men eksponentielt (altså 2,4,8,16,32 osv).
Eksempler på dette kan være antall mobiltelefoner, internetthastighet, antall karrierevalg,
befolkningsvekst osv. De konsekvensene for samfunnet en slik utvikling vil føre med seg
kunne sikkert vært fyllstoff for mang en avhandling, men det er ikke min oppgave i denne
sammenhengen. Vi skal heller rette vårt blikk på hvilke konsekvenser dette kan få for det
enkelte menneske og hennes eventuelle psykiske lidelser.
Det er altså ikke slik at alle disse tingene som gjør at vi får ting gjort raskere og raskere, gjør
at vi får tid til å gjøre mer av det vi har lyst til, eller kanskje aller mest trenger. Vi gjør heller
mer av det samme, vi arbeider mer i stedet for mindre. Hvilket fantastisk paradoks er det ikke,
at alle de ting og duppeditter som skal være så tidsbesparende, datamaskiner, internett,
transportmidler og mobiltelefoner, faktisk fører til at vi har enda mindre tid enn før.
41
Kanskje skyldes dette at vi ikke har tradisjon for å bringe inn emosjonelle verdier inn i miljøvernet. Kampen
om naturressursene synes for en stor del å være en kamp om biologisk mangfold på den ene siden, og økonomisk
inntjening på den andre. Arne Næss har derimot vært en forkjemper for å få det følelsesmessige aspektet inn i
miljøarbeidet. (Næss, 1991)
42
www.forskning.no
43
Hylland Eriksen, 2001
64

Min begrunnelse for å trekke frem dette, er Hylland Eriksens 44 tese om at den hurtige tiden
alltid vil spise av den langsomme tiden. Dette innebærer at ting som haster som regel vil bli
prioritert foran handlinger man ikke føler haster like mye, som ikke oppleves som så viktige,
sett i et rent nytteperspektiv. Å ta telefonen, få unna arbeidsoppgaver, gjøre rent huset, skysse
ungene på trening, lage middag, vil nok som oftest bli prioritert foran å sette seg ned med en
bok, gå en tur, stirre monotont i veggen, oppleve ensomhet, eller gjøre noe annet ”unyttig”.
Og jo hurtigere og mer effektivt samfunnet blir, jo mindre tid blir det til handlinger som etter
all sannsynlighet krever langsom tid, slik som refleksjon og bevisstgjøring.
Alene står sterk? – Om å skape identitet og mening i en verden i fri flyt
Det som kanskje i aller størst grad har blitt fremhevet som kjennetegnet for den moderne tid,
er kravet om å skape sin egen identitet: Å finne seg sjæl. Vi har altså gått fra en tid hvor de
fleste normer, verdier, tankesett, ja hele ens livsvei allerede var fastlagt og fastspikret før vi
var født, til et stadie hvor vi finner kravet om å finne sin egen identitet, som vi må skape selv.
Hvordan kan vi forstå dette?
Innen sosiologien trekkes det frem faktorer som stigende refleksivitet, individualisering og
kulturell frisetting, når en skal beskrive det seinmoderne samfunn.
Med begrepet stigende refleksivitet henvises det til hvordan det moderne samfunnet krever av
den enkelte en bestemt form for selvrefleksjon, selvbearbeidelse og valg mellom en
tilsynelatende uendelig rekke av handlingsalternativer. 45
Begrepet individualisering forklares med sosiologen Anthony Giddens begreper,
”disembedding” og ”re-embedding” som ikke lar seg oversette direkte til norsk, men som jeg
tolker som en løsrivelse fra tradisjonelle rammeverket av verdier og meninger, som igjen blir
satt sammen og ordnet i ens egen personlige ”pakke”. 46
Vår kulturelle frisetting beskrives som en følge av den kapitalistiske utvikling. Her tar man
utgangspunkt i to sammenhengende prosesser; teknokratisering og oppløsning av tradisjoner.
Teknokratisering kan her forstås som økt rasjonalisering, sentralisering og målorientering i
44 Ibid
45 Giddens 1994, 1996.
46 Beck et al, 1994.
65

samfunnet. Oppløsning av tradisjoner vil si at tradisjonsbårne verdier, normer og meninger
blir oppløst, og mister deres kraft som retningsgiver. 47
Giddens 48 skiller for øvrig mellom ”enkel” modernitet som kjennetegner det industrielle
samfunnets blinde prosesser, og ”refleksiv” modernitet som sies å kjennetegne vårt
postindustrielle samfunn. Her kan bevisste og reflekterende aktører ta i bruk og ”spille” med
de nye potensialene i samfunnet. Sosiologen Ulrich Beck 49 mener at begrepet refleksiv ikke
må mistolkes med det å være reflektert, men må, slik jeg forstår det, bli sett i lys av, og
forstått som selvkonfrontasjon som en direkte følge av å befinne seg i et risikosamfunn som
tvinger oss til å retolke oss selv.
De nevnte begrepene viser til noe sentralt i ”å finne seg sjæl”. Vi har gått fra å trygt kunne
overta normer, verdier og tradisjoner fra de foregående generasjoner til et stadium, hvor vi, i
hvert fall i prinsippet, fritt kan velge selv. Å ha dette valget, dette frie valget, innebærer i
minst like stor grad ansvar som det innebærer frihet. Det blir nok derfor et ganske annet
innhold i dette frihetsbegrepet enn det man kanskje ved første øyekast skulle tro. Dette fordi
vi ikke lenger kan skylde på utenforliggende omstendigheter når det ikke går slik vi vil i livet.
Vi kan ikke skylde på mangel på utdanningstilbud, arven fra forfedrene eller andre uheldige
skjebnens luner. Vi blir helt og holdent ansvarlige for våre egne liv og livsveier.
Selv om den nevnte Giddens 50 har et tilsynelatende optimistisk syn på denne prosessen,
påpekes det av andre at denne frisettelsen nettopp har et ambivalent preg. 51 Samtidig som vi i
en viss forstand blir friere, øker også presset på individet for å danne sin egen vei og
livsmening. Friheten blir som sådan også en tvang. Vi mister den tryggheten som ligger i det å
ha en strukturert fortid og fremtid. I følge Baumann 52 er mangelen på trygghet kanskje det
mest fremtredende resultat av moderniteten. Individualiseringen kan på denne måten ses på
som en byttehandel. Vi fikk frihet, i bytte mot tryggheten.
Man kan forstå det slik at selv om vi har et helt annet univers av muligheter enn man hadde i
tidligere tider, så har dette også sin pris. Vi mister den tryggheten som ligger i å kunne
47 Ziehe, 1989.
48 Giddens, 1996
49 Beck et al, 1994.
50 Giddens, 1996.
51 Baumann, 2000.
52 Ibid.
66

forklare de hendelser og retninger som preger livet vårt ut i fra annet enn oss selv. Vi har ikke
lenger noe annet enn oss selv å takke når det ikke går slik en selv eller andre forventer i ens
liv. Man må ha grunn til å tro at dette er med på å vanskeliggjøre nettopp å bære ansvaret for
ens eget liv. Vi skal komme nærmere tilbake til dette i avsnittet hvor vi skal rette fokuset i
større grad mot enkeltindividets verden.
En ny form for klasseskille?
Et annet spørsmål er om tanken eller ideologien om individuell frihet som har blitt så
populær, faktisk stemmer. Sant nok har vi økonomiske og materielle muligheter til å i teorien
bryte de tradisjonelle klasseskillene, men gjør vi det egentlig? I følge sosiologen Pierre
Bourdieu 53 finnes, og reproduserer klassesamfunnet seg selv. Dette selv i den seinmoderne
tidsalder, selv om de klassiske klassestrukturene ikke er så tydelige. Det er altså for en stor del
ikke annet en en populær forestilling at vi i vår tid stiller likt på livets startstrek. En godt (om
enn noe velbrukt) karikatur på dette fenomenet synes å være USA, hvor mange tilsynelatende
mener at man lever i en nasjon hvor alle er født frie og med like muligheter til suksess.
Sammenfallende tendenser synes å dukke opp i vårt eget hjemland, hvor menn som Kjell Inge
Røkke og Rimi- Hagen ofte blir fremstilt som vår tids helter. Disse ”self-made men” har
kjempet seg opp på tilværelsens øverste hylle, og bygger opp om en forestilling om at å bli
styrtrike er noe alle bør og kan klare, bare man jobber hardt og flittig. Stor blir kanskje
fallhøyden når man innser at man ikke, til tross for alt det harde arbeidet, kommer til å
tilbringe fremtidige påskeferier som hyttenabo til Røkke.
For slett ikke lenge siden, var det gjerne bare var de som var heldigst stilt, som hadde tilgang
på kunnskap og informasjon. ”Kunnskap er makt”, het det gjerne. I løpet av en kort
tidsperiode har dette, i hvert fall i den vestlige sfære, tilsynelatende blitt snudd på hodet. Slik
sett blir vår tids privilegerte ikke de som har valgfrihet, eller tilgang til kunnskap (vi flommer
over av valgmuligheter og kunnskap), men de som har ressurser til å filtrere bort det
uvesentlige, slik at man kan bruke mer langsom tid.
53 Bourdieu, 1991. Se også Bourdieu et al, 2002.
67

Vår tid preges altså i større og større grad av utrygghet, raske endringer, lite oversikt, en
uoverskuelig fremtid, og stadig flere valg å ta stilling til. 54 Kanskje kunne man ut av dette
trekke den slutningen at den i stadig større grad fraværende stabiliteten i ens eget liv, ville
fordre at en brukte mer tid på refleksjon og bevisstgjøring omkring sitt eget ståsted i dette
livet, ikke mindre. Etter all sannsynlighet er ikke dette tilfellet.
Kanskje kan friluftslivet være dette stedet hvor en kan finne rom til ettertanke og refleksjon?
Jeg skal komme nærmere tilbake til dette under kapittelet som omhandler nettopp friluftslivet.
Oppsummering.
Vi har altså sett at innen de tre ”områdene” arbeidsliv, familie og samfunn, ligger en rekke
pressfaktorer som til sammen kan lede til psykiske problemer. Arbeidslivet preges av et stadig
sterkere arbeidspress i form av resultat- og profittkrav, samtidig som stadig oftere
jobbrotasjon kan føre til usikkerhet omkring sin egen hverdag.
Sett i relasjon til dette får også familielivet lide, fordi en hektisk jobbsituasjon spiser seg inn i
fritiden, noe som spesielt hemmer kvinnene. Samtidig slår et sterkt ideal om vellykkethet også
inn på familielivet. Den enkelte føler dermed ofte et press om leve opp til disse idealene også
på hjemmebane.
Samfunnet har i denne sammenheng også sine mer uheldige sider. Globaliseringen kan føre til
en følelse av maktesløshet og avmakt overfor de problemstillinger man står ovenfor. Vi er
informert om betydelig mer enn vi kan gjøre noe med. Dermed synes vi å bli preget av
individuelle og kollektive former for fortrengelser for å slippe denne følelsen.
Mangelen på tid (noe som også kan ses i relasjon med jobb og familie) gjør at vi får lite tid til
å reflektere over vår egen livssituasjon. Samtidig er vi stilt overfor oppgaven om
”selvrealisering”, å finne sin egen identitet, og ”bli alt det en kan bli”, som det heter. Dette er
nok en oppgave som krever tid, som vi altså for en stor del mangler.
54 Hylland Eriksen, 2001.
68

Veien videre
Som vi har sett er det en rekke faktorer i moderne samfunn som hver på sitt vis skaper forhold
som leder til at mange blir utbrente. Samtidig har vi gjennom det empiriske materialet sett at
mange av brukerne ved AIR har problemer med å ta ansvar for sitt eget liv, kanskje nettopp
på grunn av dette presset. Å få disse brukerne til å gjenoppta dette ansvarsområdet ble regnet
som en viktig målsetting under et opphold i Rauland.
Når dette er sagt, synes det viktig å ikke legge hele skylden på samfunnet. For lever vi ikke
nettopp i en tid hvor den personlige friheten står frem som det mest verdifulle det moderne
vestlige menneske innehar. Vi har bedre økonomiske forhold enn noen gang, større valgfrihet
enn noen gang, så spørsmålet blir som følger: Hvorfor velger så mange å kjøre seg selv så
hardt, så lenge, at de tilslutt ikke makter mer? Eller for å si det på en annen måte, hvorfor tar
de ikke såpass ansvar for sine egne liv, slik at de kan ha det bra?
Hvordan kan vi forstå individets handlingsmåte i denne sammenheng?
For å finne gode og generelt gyldige svar på hva som kjennetegner mennesket både i forhold
til samfunn og etter hvert også natur (som jeg senere skal komme inn på), skal jeg søke svar
innenfor den filosofiske antropologien. Jeg skal se etter svar i eksistensfilosofien.
Hvorfor eksistensialisme?
Å skrive en avhandling om sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse, kunne som
tidligere nevnt, fort blitt en hengemyr av ulike psykiske lidelser, ulike perspektiver på
psykiske lidelser, og ulike perspektiver på disse perspektivene igjen. Jeg har derfor blitt nødt
til å foreta noen valg. For det første har jeg blitt nødt til å velge teorier som kan si noe om
menneskets psykiske helse på et generelt grunnlag. Videre måtte disse teoriene samtidig
kunne si noe om mennesket og menneskets psyke og dets møte med omverdenen, slik at det
ville åpne for muligheter til å foreta en analyse av forholdet mellom menneske og samfunn,
og menneske og natur.
Eksistensialismen forsøker å beskrive noen evige sannheter om mennesket i verden. Allikevel
er eksistensialismen ett perspektiv blant mange mulige på mitt problemområde. Men noen
valg må man ta, og de resultater jeg vil nå frem til, må forstås ut fra disse begrensningene. Jeg
69

synes likevel psykiater og forfatter Irvin D. Yalom 55 har et sentralt poeng som kan gi mitt valg
av perspektiv mer tyngde:
Jeg forsøker alltid å dra det mot det eksistensielle. Om de ytre bestillingene er
forskjellige, er det eksistensielle grunnfjellet som oftest det samme. De fleste av oss
kaver med lengsler som aldri blir oppfylt.
Vi kaver med at vi til syvende og sist er ensomme, at vi skal dø, hvor mye kontroll
vi egentlig har over våre liv, og hva som er meningen med det hele. Jeg forsøker
alltid å dra det mot det eksistensielle. Og i samtalene kommer vi som oftest dit.
En kan ut fra et slikt perspektiv dra den slutningen at det ikke er patologiske avvik vi har med
å gjøre når det gjelder angst og depresjon. Det er heller en eksistensiell problematikk i den
forstand, at å ha slike problemer er noe som ligger nedfelt i menneskets vilkår, slik mennesket
er.
Et annet poeng som jeg vil trekke frem før eksistensialismen kommer til orde, er at noen nok
vil synes at dette er en for langtekkelig gjennomgang av menneskets eksistensielle, mer
grunnleggende vilkår, for å få en forståelse av problemområdet. Til det vil jeg si at det å få en
forståelse for hvordan mennesket med rette kan sies å oppleve å være i verden, er et
komplisert tema, og jeg vil i størst mulig grad ha en helhetlig beskrivelse av dette, slik at ikke
viktige momenter faller bort.
Men nå endelig; hva er eksistensialisme?
Innenfor filosofien er den en retning som tar for seg de store spørsmålene om hva det vil si å
være menneske i verden. I følge filosofen Frode Nyeng er eksistensens filosofi ”summen av
all filosofi som omhandler hva det vil si å leve som menneske, og den som ønsker å gi bidrag
til forandring av hvordan vi lever og forstår våre liv. Mer avgrenset kan vi si at eksistensens
filosofi er den som først og fremst handler om dette, og hvor altså det enkelte subjekt står i
sentrum”. 56
Eksistensens filosofi fokuserer altså på livet, levd og ulevd, om mening og mangel på mening,
om angst og død. Det som er spesielt med denne retningen, er at den altså tar for seg disse
spørsmålene fra et ”subjektivt” standpunkt. Eksistensialismen stiller seg spørsmålet; hva vil
55 I Skårderud 1999: 439
56 Nyeng, 2003: 16
70

det si å være subjekt? Borte er altså intensjonenene om å se disse disse spørsmålene utenfra, i
et ”objektivt” perspektiv. Man innser at en rendyrket objektiv verden og sannhet, ikke er noe
vi har tilgang til, rett og slett fordi vi opplever verden som subjekter. Man forsøker derfor
heller å analysere hvordan verden ser ut, sett fra det enkelte individs synsvinkel, og hvordan
mennesket møter denne verden. Eksistensialismen bryter dermed med en tradisjon som har
hengt med oss siden opplysningstiden, og tiden før denne, siden Descartes og Newtons æra. 57
Eksistensialister som Heidegger og Sartre har for en stor del en ateistisk tilnærming til
tilværelsen. En henviser altså ikke til ytre absolutter, som en guddommelig orden eller
mening, men peker på at mening er noe som mennesket er henvist til å finne selv. Et slikt
utgangspunkt kan nok for mange virke som en uutholdelig måte å se livet på, det hele blir
meningsløst hvis man ikke kan se noen større mening med det hele. Et omdreiningspunkt i
eksistensialismen blir derfor å finne mening i livet, i stedet for mening ved livet. Det endelige
målet ved eksistensialismen kan sies at vi ut fra visse prinsipper og erkjennelser, skal kunne
bli mer egentlige utgaver av oss selv. 58
Mest sentralt i denne sammenheng er vektleggingen av ansvar og ansvar for eget liv som har
vært et yndet tema innen eksistensfilosofien, ofte satt i sammenheng med det å være et
autentisk eller egentlig menneske. Det menneske som makter å ta ansvar for eget liv, blir
enkelt sagt, et mer autentisk menneske. 59
Om å ta ansvar for eget liv
Hvordan kan vi forstå det å bli mer egentlig? Hvis det å ta ansvar for vårt eget liv innebærer å
bli et mer autentisk menneske, hvorfor er det så mange som rømmer fra dette ansvaret?
Filosofen Martin Heidegger mener i avhandlingen Væren og Tid 60 at forklaringen ligger i
menneskets grunnleggende frihet. Det at vi i prinsippet er frie, innebærer også at vi bærer et
ansvar for våre egne liv. Dette ansvaret har vi altså en tendens til å rømme fra. Jeg skal
forfølge dette nærmere.
57
Ibid, Stevenson, 1994
58
Ibid.
59
Ibid.
60
I Fløistad, 1993. Dette er altså ikke Heidegger egen avhandling jeg refererer til, men Fløistads tolkning av
denne. Dette hovedsaklig på grunn av materialets utilgjengelighet, både språklig og faglig. Jeg vil etterhevert
også ta i bruk andre tolkninger av Heidegger, for å trekke inn flere perspektiver.
71

Hvorfor rømmer vi fra oss selv?
What are you running from
Taking pills to get along
Creating walls to call your own
So no one catches you
Drifting on
And doing all the things
We all do
E. Vedder 61
Fordi vi alltid har et valg i enhver situasjon har vi alltid til en viss grad frihet. Men denne
friheten vil ofte føles som en byrde fordi det å ta et valg alltid innebærer å utelukke andre
muligheter. Vi lever ikke uendelig, dermed er antallet valg vi kan ta endelig.
I denne byrden ligger det også et ansvar i og med i ethvert valg, enhver handling, vil ha
betydning for hele vår videre eksistens. Det vi gjør her og nå, det vi velger her og nå, er altså
direkte avgjørende for hvordan resten av våre liv forløper. Denne byrden og dette ansvaret er
det naturlig å søke avlastning for. 62 Og denne avlastningen får vi gjennom å ”glemme” oss
selv i omgang med tingene. I stedet forfaller vi. 63
Det er ikke snakk om at forfallsbegrepet har en negativ betydning, den er gjennomgående
verdinøytral, men betyr at mennesket stort sett i sin menneskelige væremåte er forfalt til
tingene eller betydningssammenhengene.
This term does not express any negative evaluation, but is used to express that
Dasein is proximally and for the part alongside the “world” of its concern. 64
61 Fra albumet ”rearviewmirror” av Pearl Jam, 2004.
62 Det er i denne sammenheng Heidegger (Fløistad, 1993) trekker frem benevnelsen fristelse (versuchung). Vi er
hele tiden fristet til å unndra oss dette ansvaret.
63 Det Heidegger (I Fløistad, 1993) sikter til ved denne ordbruken er ikke forfall i ordets vanlige forstand. Det
forfall som her siktes til, er mer i retning av å ”falle hen til.” Altså at det i stedet for at det i enhver handling
dreier seg om å være, ut fra seg selv, faller man hen til tingene, uten å ta med seg selv i handlingen. Det dreier
seg i stedet om å gjøre det og det. Vi gjør oss selv til objekter, til passive ting, i stedet for å være aktive subjekter
i eget liv. Gjennom at vi faller inn i det ”man” gjør, taper vi dermed av syne ”det-for-hvis-skyld” vi gjør det vi
gjør (ibid). Altså at enhver handling egentlig dreier seg om ens eget liv, ikke hva de andre gjør. Vi benekter
dermed vårt ansvar for oss selv, vi benekter at vi har et valg, noe som til syvende og sist også innebærer at vi
benekter vår eksistensielle frihet.
64 Heidegger, 1962:220. Det ligger altså ingen negativ vurdering i dette begrepet, men beskrives som en
grunnleggende væremåte hos mennesket. Å være ”forfalt” kan også regnes som en forutsetning for å oppleve å
bli et mer egentlig menneske, på samme måte som man trenger kjennskap til kulde for å kjenne til varme,
kjennskap til det negative for å kjenne det positive osv.
72

Men, det innebærer også at mennesket mister av syne hvorfor vi gjør det vi gjør. For å
unnslippe vårt ansvarsbetonte væren faller vi derfor inn i en slags fellesatferd 65 som
Heidegger bestemmer som ”das Man”. 66
We take pleasure and enjoy ourselves as they (man) take pleasure; we read, see, and
judge about litterature and art as they see and judge; likewise we shrink back from
the “great mass” as they shrink back; we find shocking what they find shocking. The
“they”, witch is nothing definite, and witch all are, though not as the sum, prescribes
the kind of Being in everydayness. 67
In these modes one`s way of Being is that of inauthenticity and failure to stand by
one`s Self. 68
Vi søker altså avlastning for dette ansvaret gjennom å fordele byrden på alle sammen, vi gjør
det ”man gjør”. Vi lar andre ta valgene for oss, og dermed slipper vi å stå til ansvar for de
valgene vi (ikke) har tatt. Men å la andre ta valgene for oss, vil nok i siste instans føles som et
liv med begrenset meningsfylde.
Dette vil i klartekst si at det som gjør våre liv meningsfulle, det som i det hele tatt gjør at det å
leve, å eksistere, kan oppleves meningsfullt, er nettopp å handle ut fra oss selv, ut fra egne
valg. Sartre 69 følger et lignende resonnement. Han bruker i denne sammenhengen begrepet
prosjekt, som omhandler alle intensjonelle menneskelige handlinger. Det som konstituerer
disse prosjektene er at vi blir var at det mangler noe, vi står altså overfor en negasjon, hvor vi
får en intensjon om å oppfylle denne negasjonen.
Det ideelle også i Sartres verden er å velge sine egne prosjekter, ut fra seg selv, uten
innblanding av andres, selv om situasjonen legger føringer for konkret hva vi kan gjøre. Det
sentale er å overskride hvordan vi selv forholder oss til dette, å velge hvordan vi skal forholde
oss til det som skjer. Og det er nettopp dette reelle valget, som hos Heidegger gir livet
65 Innen Heideggers terminologi er det først og fremst gjennom snakket (das Gerede) vi rømmer fra oss selv,
hvor vi istedet for å ha et ekte opprinnelig forhold til det vi snakker om, presenterer ferdigfabrikkerte meninger,
tilpasset ”das Man”(Fløistad, 1993). Andre faktorer som kan nevnes i denne sammenheng er nysgjerrighet
(neugier) og tvetydighet (zweideutigkeit), som preges av en flakkende væremåte fra det ene til det andre, men
hvor vi svikter når det kommer til stykket, når vi blir nødt til å forholde oss til det, fordi det å virkelig forholde
seg til noe, innenbærer et visst ansvar, og dette vil vi helst slippe (ibid).
66 Nicolaisen (2003) oversetter ”das Man” med det norske utrykket ”man”, som har en noenlunde lik betydning,
og som jeg mener gir en god mening i denne sammenheng.
67 Heidegger, 1962:164.
68 Ibid: 166.
69 Sartre, 1991.
73

meningsfylde. Å velge å være en som velger. Å leve i forfallet, å leve i ”das Man”, vil på
bakgrunn av dette kunne fortone seg som en heller meningsløs tilværelse.
Kanskje er dette et fenomen som er spesielt fremtredende i vår egen tid, i vår egen del av
verden. Dette først og fremst fordi vi lever i et overflodssamfunn, med sikkerhetsnett som vil
fange oss opp, uansett hvilken retning vi faller. Hvis det er slik, at vi ikke opplever det som
om vi virkelig risikerer noe uansett hva vi gjør, kan tilværelsen fort bli tom, hul og
meningsløs. Og jeg synes helt klart at det er en tendens til, som Heidegger sier, at vi som ofte
søker etter denne tapte meningen i fellesatferden. 70
Vi prøver så godt vi kan å etterleve de kravene til vellykkethet som omverdenen stiller. Vi
pusser opp, kjøper ny mobil, ny bil, nye klær, går på yoga, får klemt inn butox og silikon både
her og der, alt mens vi surfer på nettet etter hva som er det ”hotteste” reisemålet denne
vinteren. Og når disse kravene går av moten, har vi også blitt lei, og hopper videre på neste
bølge, og denne gangen, er vi sikker på at akkurat dette skal gjøre oss lykkelige.
Hva gjør dette med oss?
And have you ever wanted something so badly
That it posessed your body and your soul
Through the night and trough the day
Until you finally get it!
And then you realise that it wasn`t what you wanted after all.
Well, I´ve been crushing the symptoms but I can’t locate the cause.
Could God really be so cruel?
M. Johnson 71
Ved å leve i den uegentlige væremåte, vil man sannsynligvis føle en slags tomhet og
rastløshet. Men som oftest vil denne tomhet og rastløshet avta, man tenker kanskje med seg
selv at ”det er bare slik det er.” Stemmen som sier oss at vi har falt for en fristelse vi ikke
skulle falt for, svinner hen. Vi beroliger oss selv og innfinner oss med situasjonen. 72
70 Når dette er sagt, må ikke dette misforståes dithen at det ligger noen nedvurdering av mennesket som lar seg
forfalle i dette. I følge den gode Heidegger er det å la seg forfalle, nettopp et begrep som ikke er verdiladet, men
må heller betraktes som et generelt trekk ved den menneskelige eksistens. (Fløistad, 1993)
71 Fra albumet ”Dusk” av The The, 1992.
72 Heidegger (Fløistad, 1993) innlemmer også begreper i denne sammenhengen som fremmedgjørelse
(entfremdung) og selvfanging (verfangnis). Med disse fenomenene sikter han til først til en fremmedgjøring av
seg selv. Man rømmer bort fra seg selv og går opp i en fellesatferd. Dette skjer når man følger den tendensen
man har i sin egen væremåte til å rømme bort fra det ansvaret man har overfor sin egen eksistens, og dermed
74

Men Heidegger 73 vil ikke si at man gjennom forfallet blir noe annet enn det en selv er.
Forfallet og den uegentlige væremåte er en i like stor grad reell væremåte som den egentlige,
og kan kanskje best beskrives som menneskets hverdagsmåte å være på. Fremmedgjøringen
hos mennesket blir dermed i denne forbindelse mer en tendens hos mennesket, som leder oss
hen til den uegentlige væremåte, hvor vi stort sett befinner oss.
Hva kan så dette si oss? Sett i vår tidsalders lys, gir dette kanskje en forklaring på hvorfor
flere og flere har vanskeligheter med å ta ansvar for eget liv. Ikke fordi mennesket
grunnleggende sett har forandret seg, men fordi vi stadig har flere og flere valg å ta stilling til,
som oppleves som mer og mer uhåndterlige - og dermed vil livet føles som en større og større
byrde. Presset fra ”das Man” øker ubønnhørlig, og vi er for svake til å stå i mot.
Men hvordan kommer vi ut av dette? Jeg skal forsøke å forklare denne sammenheng gjennom
en redegjørelse for Heideggers vei mot egentlighet, eller autentisitet.
Å gjenvinne seg selv – om å bli mer egentlig
Den egentlige væremåte ligger altså som en latent mulighet hos mennesket. En betingelse for
å bli mer autentisk, eller egentlig, er å få en erkjennelse av hva det å være menneske, å være et
individ dypest sett dreier seg om. Og det som det på ethvert tidspunkt, i enhver handling,
dreier seg om, er hele ens eksistens, hele ens tilværelse. Og siden det er dette det dreier seg
om, blir det sentrale til syvende og sist å velge selv, og ikke la ”das Man” ta disse valgene for
oss. 74 Det er nettopp dette vi mister av syne når vi går for mye opp i tingene, og dermed
glemmer å ta med oss selv. Måten å bringe dette forholdet til bevissthet er gjennom å gå
gjennom en midlertidig fase der tingene man forholder seg til, blir betydningsløse. Dette
kommer gjennom angsterfaringen 75 .
også det ansvaret man har overfor andre. Dermed blir det faktisk mennesket som fanger seg selv i den uegentlige
værensformen.
73 Ibid.
74 Heidegger (og også Sartre) drar her veksler fra Kierkegaard (1978): Angsten er hos Kierkegaard den pisken
som får mennesket til ¨å forlate det ”estetiske” stadiet til det ”etiske”- hvor en velger å være en som velger, og
dermed tar ansvar for en selv.
75 Dette er altså eksistensialismens spesielle tolkning av angstfenomenet, som avviker fra den tradisjonelle
psykiatriens bruk av begrepet, hvor angst gjerne blir brukt vedrørende mer konkrete redsler eller fobier. (se f.eks
Haugsgjerd et al, 2002.) Kierkegaard (2001) var imidlertid den som var først ute med den eksistensielle
forståelsen av begrepet.
75

Indtil mitt tredivte åt levede jeg i en tilstand af næsten konstant angst, afbrudt af
perioder med selvmordstruende depression (…) En nat vågnede jeg i de tidlige
morgentimer med en følelse af absolut rædsel. Jeg var ofte tidligere vågnet med den
følelse, men denne gang var den mer intens end nogensinde før. Nattens stillhet, de
vage omrids af møblerne i det mørke værelse, den fjerne støy af et tog, der kørte
forbi – allting føltes så fremmed, så fjendligt, og så fullstendig meningsløst, at det
fremkaldte en dyp afsky for verden i mig. 76
Den ubestemte angsten gjør altså alle ting betydningsløse. Det dreier seg ikke lenger om å
gjøre det og det som ”man” gjør. Alle ting, poenger og funksjoner blir uten mening. Man er
ikke, som i en tilstand av frykt, redd for noe konkret. Alt virker på urovekkende og på samme
tid meningsløst. Alt får like mye eller helst like lite betydning, og dermed faller objekt og
subjekt sammen. Det man har angst for er det å overhodet være til, og implisitt muligheten for
å ikke være til:
Being-in-the world itself is that in the face of witch anxiety is anxious. 77
Denne funksjonen baserer seg på prinsippet om at man først blir oppmerksom på noe, man
blir først vàr på hva som egentlig er viktig først når man står overfor muligheten til å miste
det. Angsterfaringen blir derfor en vekker som gjør oss oppmerksomme på at det hele dreier
seg om vår egen væren, og bringer således den uegentlige væremåte frem i lyset.
Ut fra dette kan det følge en erkjennelse om hva som dypest sett er viktig for den enkelte, og
en følgende ro og besluttsomhet til å velge, og handle, ut i fra dette. 78
Hvordan fungerer dette i praksis?
For meg kan denne måten å forstå angsten på i første omgang synes heller problematisk. Å
skjønne prinsippene er en ting, men hvis man setter seg inn i situasjonen til en angstpreget
person, hvor verden fortoner seg som et uhyggelig og ikke minst meningsløst sted, kan det
synes vanskelig å innse angstens potensial for erkjennelse. Hvis man opplever verden og seg
selv som fullstendig meningsløs, kan man da se noen mening i å nå noen ny erkjennelse?
76 Tolle, 2002:21.
77 Heidegger, 1962:232.
77 Fløistad, 1993.
76

Kanskje skyldes dette rett og slett at vi tradisjonelt sett har et helt annet bilde av angsten enn
det jeg her har forespeilet. Innen tradisjonell psykiatri regnes ikke angsten som en vei til
selverkjennelse, men heller som en psykisk lidelse, noe man må kvitte seg med for så igjen
leve det en kaller et normalt liv 79 . Å forstå angsten fra Heideggers synspunkt krever derfor at
vi ser den i et nytt lys, med skjerpet blikk for dens positive potensial. Jeg skal følge dette
sporet videre.
For selv om angsten i sitt vesen kan synes uutholdelig, er det viktig at man ikke flykter så
raskt man kan fra denne opplevelsen, men tvert imot holder den ved like. 80 Fordi, det angsten
prøver å fortelle oss, er nettopp at vi ikke lever ut fra oss selv, men har gått tapt i det omtalte
forfallet. Vi må derfor, mens vi er i angstens vold, spørre oss på hvilken måte vi har rømt fra
oss selv, og ansvaret vi bærer for oss selv. Herfra må vi finne tilbake til det som dypest sett er
viktig for oss selv, og handle ut i fra dette.
Den egentlige væremåte oppstår altså ved å tilegne seg visse eksistensielle grunnholdninger
som jeg skal forsøke å redegjøre nærmere for.
Den ovennevnte forståelsen av at det i ethvert konkret engasjement dreier seg om hele ens
tilværelse gir ”entschlossenheit” som oversettes med besluttsomhet 81 . Man skjønner verden ut
fra seg selv og blir dermed handlekraftig og besluttsom, hvor man ellers vil ta avgjørelser
under påvirkning av ytre, mer eller mindre ukjente faktorer.
Dette virker kanskje som en tungfattelig måte å nærme seg virkeligheten på. Heidegger, i
likhet med mange andre filosofer, liker å komplisere tilværelsen vår med tunge begreper og
mer eller mindre artige ordspill. Uten at det han snakker nødvendigvis må være så fjernt fra
hvordan vi oppfatter verden. Kanskje er det nettopp fordi det som ligger oss nærmest, er det
som er vanskeligst å legge merke til, og dermed forstå? Jeg tolker det i hvert fall slik at det
dreier seg om at det å være menneske, det å eksistere i seg selv, og å bære dette ansvaret for
ens eget liv, ofte vil oppleves som en byrde. Denne byrden er det naturlig at vi vil slippe.
Hvordan gjør vi så det? – Jo, vi gjør akkurat det alle de andre gjør, slik at ansvaret for vår
eksistens lesses over på en slags felleskonto, slik at vi slipper å bære dette ansvaret alene.
79 Nyeng, 2003.
80 Nicolaisen, 2003.
81 Fløistad, 1993.
77

Men vi greier ikke dette selvbedraget i lengden. Dermed kommer angsten, som kanskje kan
sies å fungere på samme måte som samvittigheten. Den sier fra når vi gjør noe galt. En urett
vi gjør mot oss selv. Hvordan kommer vi ut av dette uføret vi har havnet i? - Sagt på en
forenklet måte, handler det om å ta ett, eller kanskje mange, dype åndedrag, og som
Heidegger sier, la ting bli forbigående betydningsløse for en stund, eller som andre kanskje
ville sagt det, å gi faen. Gi faen i alle krav og forventninger som bombarderer oss fra alle
bauger og kanter, og på denne måten gi oss selv muligheten til å kjenne på hva som dypest
sett er viktig for en selv. Og deretter velge, og handle ut fra dette.
Sett i et visst perspektiv kan det se ut som om det Heidegger skisserer, er det klassiske skillet
mellom å handle ut i fra henholdsvis indre og ytre motivasjon. Men det som kanskje er mest
sentralt, og også mest interessant, er det etter hvert berømte skillet mellom objekt og subjekt,
mellom oss selv og verden. Man kan altså ved å bli et mer autentisk menneske, oppleve en
følelse av å oppheve dette skillet. 82
Det er problematisk å skjønne hva dette innebærer for det enkelte individ. Hvordan oppleves
det å være egentlig, hvordan oppleves det å føle seg som en del av verden? Hva slags
forståelse av en selv og verden ligger i dette begrepet? Jeg har allerede nevnt begreper som ro
og besluttsomhet, men jeg har lyst til å forsøke å avklare dette enda nærmere.
Heidegger har dessverre ikke vært meg til særlig stor hjelp her. Jeg har derfor valgt å søke
assistanse på andre hold, i det vi kunne kalle essensialismen. Her er nemlig fokuset i større
grad rettet mot konsekvensene av hvordan det er å være mer egentlig, enn hos Heidegger som
er, slik jeg ser det, mer opptatt av å beskrive vår uegentlighet, og veien bort fra den.
82 Mange vil kanskje se det å bryte med det ”man” gjør, som et paradoks i forhold til det å føle seg som en del av
verden. Det er i denne sammenheng viktig å påpeke at ved å være en del av ”das Man”, har man mistet av syne
sitt opprinnelige, nærværende forhold til verden, som i utgangspunktet er en væren uten skille mellom objekt og
subjekt. (Nyeng, 2003)
78

Å leve autentisk er å leve med kjærlighet til verden
Blant essensialistene er det kanskje Spinoza som har blitt den mest anerkjente, og fått en ny
vår fordi den er blitt fortolket og innarbeidet i Arne Næss’ økosofi T. 83 Det er også Spinoza
som skal være gjenstand for oppmerksomheten i denne sammenheng.
Selv om man begrepsmessig setter et skarpt skille mellom henholdsvis eksistensialisme og
essensialisme, er det slik jeg ser det, flere likheter som preger disse to retningene enn
ulikheter. Også essensialismen har hatt et fokus på at mennesket kan gå fra en tilstand til en
annen, fra å være et mindre til et mer autentisk menneske. 84 Begge retningene fokuserer på at
veien å gå mellom disse tilstandene, er gjennom handling, ut fra seg selv. Altså å handle uten
å være påvirket av det ”man” skal gjøre. Spinoza prøver dermed, på samme måte som både
Heidegger og Sartre å frariste oss forestillingen om at vi som regel handler ut fra oss selv,
men at vi derimot kan oppnå frie valg ved å nå visse erkjennelser. Det ligger også en
grunnleggende likhet i fokuset på å bryte barrierene mellom objekt og subjekt. Frelsen, hvis
man får bruke et slikt ord, ligger i det å i så stor grad som mulig kunne identifisere seg med
omgivelsene. 85
Hva har så essensialismen å tilføye mitt problemområde? En grunnleggende likhet mellom
eksistensialismens og essensialismens vei mot menneskelig erkjennelse går altså gjennom å
bryte det nevnte skillet mellom oss selv og omverdenen, slik at vi blir en del av den. Men det
er ett punkt som skiller disse to retningene, og som i denne sammenheng må komme tydelig
frem: Spinoza var slett ikke opptatt av angsten som erkjennelsesvei. Han var derimot desto
mer opptatt av kjærlighet.
83 Se f.eks Næss, 1991, 1999.
84 Mennesket kan altså gå fra en tilstand fra mindre til større fullkommenhet (perfectio), som er begrepet Spinoza
bruker om autensitet, og man kan også gå i motsatt retning, på samme måte som man kan være mer eller mindre
egentlig. Det som markerer disse overgangene i positiv retning i denne sammenhengen er affekter, ikke den
omtalte angsten. Glede øker perfectio, mens tristhet reduserer perfectio (Spinoza, 1976, 2002).
85 Hvis jeg skulle påpeke de mest fremtredende forskjellene, kan det kanskje først og fremst kokes ned til at
mennesket ikke først og fremst skal skape seg selv som i eksistensialismen, men skal mer i essensialistisk ånd
bevare seg selv. Å i størst mulig grad kunne realisere den man egentlig er.
Et annet viktig poeng i denne sammenhengen er selvfølgelig veien til denne formen for erkjennelse. Hos
eksistensialister som Heidegger ligger et avgjørende moment i angsten og det å få et avklart forhold til døden,
mens det hos den mer religiøse Spinoza, ligger en kilde til frihet i det å få en erkjennelse av Gud som alle tings
årsak, også en selv, og dermed se livet i ”evighetens synsvinkel”. Merkelig nok ser likevel resultatet og
oppfattelsen av frihet å samstemme for en stor grad. (Fløistad, 1993, Spinoza, 2002)
79

Bevisst endring i vårt sinnelag forutsetter altså at vi er i en tilstand av svak eller sterk affekt.
Det er med andre ord snakk om en følelsesrelatert erkjennelse. 86 Dette gledesbegrepet synes
kanskje noe diffust, men kan forstås som en form for forstående kjærlighet til ens
omgivelser. 87
Sjelens høyeste streben og høyeste dugelighet er å forstå ting ved tredje arts
erkjennelse.” 88
Selve økningen etter dette begjæret etter erkjennelser i form av forstående kjærlighet stiger
proporsjonalt med hvor god man allerede er til å erkjenne på den denne måten:
Jo mer sjelen er i stand til å forstå noe ved tredje arts erkjennelse, desto mer ønsker
den å forstå ting ved tredje arts erkjennelse. 89
Næss 90 påpeker at dette begjæret er svakt når man er nybegynner i denne formen for
erkjennelse, slik at utviklingen i begynnelsen vil gå meget sakte.
I Spinozas filosofi, som i eksistensialismen, ligger altså friheten i det å være fraværende av
påvirkning ”utenfra”- altså å handle i overensstemmelse med det som er vår personlige
preferanse. Både Heidegger og Spinoza er som sagt opptatt av å bryte barrieren mellom
subjekt og objekt, slik at en kan bli en levende del av sine omgivelser. Men jeg synes det er
lettere å forstå Spinoza her. For han sier jo nettopp at for å nå denne erkjennelsen er det viktig
å møte verden med en forstående kjærlighet, altså det motsatte av frykt. Vi trenger altså en
viss trygghet for å oppnå denne formen for erkjennelse. Negative følelser, eller affekter, med
Spinozas terminologi, passifiserer og blokkerer denne formen for erkjennelse. 91 Kommer man
derimot til denne formen for erkjennelse, vil man, som hos Heidegger, finne en tilstand av ro:
Av denne tredje arts erkjennelse oppstår den høyeste ro i seg selv som kan finnes. 92
86 Her kommer begrepet om Deus (Guddomeligheten) inn i bildet. Jo mer vi forstår (affektivt) de enkelte tings
vesen, jo mer forstår vi Deus. Det må bemerkes at det altså ikke er Gud som et isolert vesen Spinoza sikter til,
men en Gud som er alt vi er, og alt som er rundt oss. (Spinoza, 2002)
87 Spinoza skiller for øvrig mellom tre former for erkjennelse: Den første går gjennom sansene, men er en
usikker form for erkjennelse. Den andre kan best beskrives som”sunn fornuft”, altså en rasjonell form for
erkjennelse. Veien til frihet går gjennom den 3. art av erkjennelse (scientica intuitiva) (sp: Amor intellectualis -
forstående kjærlighet) Dette er den intuitive art av erkjennelse som treffer enkelttingenes vesen. (Spinoza, 2002)
88 Spinoza, 2002:256.
89 Ibid: 257
90 Næss, 1999.
91 Spinoza, 2002.
92 Ibid: 257
80

Oppsummering
Vi ser altså at både innen eksistensialismen og essensialismen ligger hovedvekten på å bli et
mer autentisk menneske i det å handle ut fra seg selv, ut fra reelle, egne valg. Ved å gjøre
dette, åpner vi opp for å ta innover oss verden, og bli en del av den. Ikke som et passivt
objekt, men som aktivt, handlende subjekt, fylt av ro.
Men som vi har sett, er det en rekke faktorer i samfunnet, som oftest i form av ulike krav og
press, som kan gjøre oss utrygge og kanskje først og fremst passive. Den forstående
kjærligheten i Spinozas språkdrakt møter derved harde kår i møtet med den virkeligheten
mange lever i. Dette vanskeliggjør nok det å handle ut i fra seg selv, og dermed minsker
sjansene for å føle denne kjærlighetsfylte enheten med omverdenen. Jeg skal forsøke å
redegjøre nærmere for dette.
Et forsøk på å forstå menneske og dets omgivelser i sammenheng
Hvordan kan man så forstå den moderne væren i denne sammenheng? – Selv om menneskets
grunnprinsipper ikke kan sies å ha endret seg, har i sannhet samfunnet og omgivelsene gjort
det i et stadig hurtigere tempo. Hvordan påvirker så disse omgivelsene mennesket sett i
Heideggers perspektiv?
Hvor fører alle kravene til vellykkethet oss hen?
Jeg har gjort så mye.
Jeg har vært så flink.
Jeg har vært så satans flink.
Jeg var flink i barnehagen. Jeg var flink på barneskolen. Jeg var flink på
ungdomsskolen. På gymnaset var jeg avskyelig flink, ikke bare faglig, men også
sosialt. Jeg var flink uten å være fagidiot, uten bare å lese pensum (…) jeg studerte
flinkt og fikk en superflink kjæreste som jeg giftet meg med på en flink måte blant
flinke venner etter at man hadde tilbudt meg en jobb som viste fingeren til andre
flinke jobber. Senere har vi fått barn som vi har vært flinke med og vi har skaffet oss
et hus og pusset det flinkt opp.
Midt i all denne flinkheten har jeg vandret rundt i årevis, jeg har våknet i den, sovnet
i den. Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet. Slik er det, ser jeg nå.
Gud forby at min barn blir like flinke som meg.
81

Erlend Loe’s figur Doppler 93 i romanen av samme navn gjør seg selv disse tankene før han
forlater samfunn og familie, og flytter alene ut i skogen, i telt. Hvor leder så all denne
vellykketheten hen, bortsett fra sosial status? Loe’s romanfigur flytter som sagt ut i skogen,
men det er nok fåtallet som velger slike løsninger. (I hvert fall over lengre tid, og kanskje er
det heller ikke nødvendigvis det rette.)
Å jobbe og tjene nok penger til å klare å forsørge seg og sine, virker ikke lenger å være
tilstrekkelig for å ha et vellykket liv, det holder bare ikke mål, kan det se ut som. Skal man
virkelig duge til noe i dag, skal man virkelig være en suksess målt etter dagens standard, bør
man helst være vellykket på alle tenkelige arenaer. Når man først har siktet seg inn på at det er
vellykkethet som gjelder, fins det tilsynelatende ingen grenser for hvor man kan være
vellykket, og for hvor vellykket man kan være. Man skal ha en jobb som ikke bare er godt
betalt, den skal samtidig legge grunnlaget for at en skal få realisert sitt fulle potensial som
menneske. Hva nå det måtte være.
På hjemmeplan skal man ha et teknisk avansert og fullendt sexliv, være en perfekt partner og
venn, ha full kontroll på barneoppdragelse og husarbeid, og samtidig ha tid til andre
aktiviteter som skal fullende den selvrealiseringen man eventuelt ikke har fått fullført
gjennom jobben. Boligen er ikke lenger et spørsmål om ly og tak over hodet. Forbløffende
mange TV-program og spaltemetre i tabloidavisene vies til spørsmålet om hvordan en i enda
større grad kan gjøre boligen til et redskap for å utrykke suksess og vellykkethet.
Interiørarkitekter synes å ha fått rollen som vår tids vismenn, når det gjelder å kunne gi
svarene på hva som leder til det gode liv.
I annen fritid gjelder det også å være flink. Man skal være engasjert i de rette tingene, gjøre de
rette aktivitetene, reise til de rette stedene, og være en vellykket forbruker. Listen synes uten
ende. Også i det empiriske materialet ble dette fremhevet som et problem hos mange av
brukerne ved AIR:
Det er mange som har en personlighet som sliter dem ut, fordi de skal være veldig
flinke, de har alltid vært kjempeflinke, og gjør alt veldig bra både hjemme og på
jobb, det blir for mye, og det kan jo også føre til at de går inn i en depresjon. 94
93 Loe, 2004.
94 Sitat fra intervju med Alf Berg ved AIR.
82

Vi ser altså at alle disse kravene til flinkhet og vellykkethet både når det gjelder ytre staffasje,
så vel som personlig suksess kan ha en medvirkende årsak til psykiske problemer. Vi skal gå
litt videre på dette temaet.
Autentisitet gjennom konsum
We used to read porn, now we read interiormagasines. 95
Samtidig som det synes som om at det ikke bare kreves mange ting som skal danne rammen
rundt våre perfekte liv, det skal også være de rette tingene, det rette designet, det rette merket.
Kanskje bærer dette merkehysteriet i seg selv med seg et ønske om autentisitet og tilhørighet.
Gjennom konsumet av de ”rette” merkene, de autentiske merkene, er det ikke først og fremst
et kvalitetsprodukt man ønsker, men et ønske om å utrykke det denne merkevaren assosieres
med, eller symboliserer. 96 En av det seinmoderne menneskets store oppgaver, er som vi har
vært inne på, å skape seg selv, å skape en identitet. Og dette forsøker vi å gjøre, antakeligvis
noe misforstått, gjennom konsum. Vi er det vi eier. Spørsmålet er om det til syvende og sist
blir varene som konsumerer oss, og ikke omvendt.
Self-improvement is masturbation.The things you own, end up owning you. 97
Til sammen blir dette ganske mange ting å holde styr på for den enkelte, kanskje spesielt
fordi mange ikke har noen avklart tanke om hvorfor vi skal være så vellykkede, så flinke. Det
er forståelig at mennesker kan føle at det hele blir meningsløst.
Man skal ikke være altfor vågal for å kunne påstå at disse kravene kan føles som et press. Og
nettopp siden det er et press som ikke kommer fra noe spesielt sted, men heller et
allestedsværende trykk, kan det være vanskelig å komme til motmæle mot det.
Kanskje kan man våge den påstand at dette kan føre til passivitet i forhold til den enkeltes
problemer, i stedet for å ta et aktivt initiativ for å forsøke å løse dem. Det å skulle gå mot
strømmen, ikke gjøre det man skal gjøre, krever nok en styrke som ikke er mange forunt i en
situasjon hvor man har nok med å komme seg i gjennom dagen. Hvordan kan vi forstå dette i
sammenheng med det eksistensialistiske perspektivet vi har sett mennesket i lys av?
95 Sitat fra Fight Club, 1999.
96 Holm, 2004.
97 Sitat fra Fight Club, 1999.
83

For det første har vi i det i moderne samfunn atskillig flere rømningsveier enn man har hatt
tidligere. TV, internett, mobiltelefoner, moter, reklame, mye og hurtig forbruk, lite langsom
tid, og mye travelhet, gjør at vi kan slippe å forholde oss til oss selv, og kan dermed for en
stor del unngå den følelsesmessige byrden det er å eksistere. Det er ikke dermed sagt at
mennesket i større grad enn før søker å komme unna seg selv. Man kan kanskje i like stor grad
si at det er vanskeligere å komme til seg selv, fordi omverdenen i så stor grad trenger seg på i
stadig større grad, til alle døgnets tider. Man er alltid tilgjengelig for denne omverdenen, som
stadig søker å ta en større del av en selv.
Eksistensen som meningløs byrde.
Jeg anser det som et viktig poeng å tydeliggjøre, at nettopp gjennom opplevelsen av dette økte
presset fra alle kanter, øker også opplevelsen av eksistensen som en byrde, nettopp fordi vi
har mange krav rettet mot oss, som kan være vanskelig å finne meningsfulle, fordi disse
kravene ikke kommer fra oss selv. De kommer fra omgivelsene, og har kanskje ikke, når alt
kommer til alt, noe annen funksjon enn en diffus sosial aksept.
Men mennesket kan ikke leve på sosial aksept alene. For å bli mer egentlige eller autentiske
utgaver av oss selv, trenger vi å handle ut fra oss selv, enten man velger et eksistensialistisk
eller essensialistisk syn på saken. Men å handle ut fra seg selv er sjelden en enkel affære. Alt
som omgir oss er formet etter bestemte hensikter, og forsøker å påvirke oss til å handle etter
sosialt bestemte hensikter. Veger, fortau, butikker, mennesker og reklameskilt. Alt og alle vil
ha oss til å handle etter nøye planlagte hensikter. Og dette gjelder fra vi står opp om morgenen
til vi igjen går til køys om kvelden. Samfunnet tilslører på denne på denne måten det som i et
eksistensialistisk og essensialistisk perspektiv er det sentrale, nemlig å handle ut fra oss selv.
Dette kan derfor gjøre at livet, hvis vi våger å kjenne etter, oppleves komplett meningsløst.
Nå er det neppe slik at selvrealisering er noe som ikke står på agendaen i det seinmoderne
samfunn. 98 Heller tvert imot. Men denne formen for selvrealisering synes i dette perspektivet
likevel feilslått fordi det i stor grad er et isolert selvrealiseringsprosjekt. Logikken synes
enkel: For å være virkelig individuell, kan en ikke være en del av massen, som jo nettopp er å
etterligne de andre. Så heller en å forsterke båndene mellom en selv og omverdenen, mellom
98 Dokk Holm, 2004.
84

objekt og subjekt, bryter en disse. Vi kniver mot hverandre for å realisere oss selv, og ser ikke
at det nettopp er gjennom å føle seg som en del av de samme omgivelsene 99 , at vi kan nå en
realisering av oss selv.
Det er nok likevel ikke slik at dette behovet for å være en del av noe større er fraværende. Å
kjempe med nebb og klør for å bli ansett og godtatt som en av de ”vellykkede”, kan kanskje
ses nettopp som et behov for å være en del av noe større en en selv. Religionen har for en stor
del mistet sin tidligere rolle som senter for felleskapet, til fordel for markedskreftene. 100 Nå
kan man riktignok se tendenser til at mange mennesker vil bryte ut av dette mønsteret, 101 men
markedskreftene er kjappe til å gripe tak i dette, for å snu det til deres fordel. De står klare til
å lulle oss inn i forestillingen om at hvis vi bare velger deres produkter, får vi en autentisk
livsstil på kjøpet. Og kåte som vi er på å slippe unna å ta et reellt ansvar for våre liv, faller vi
inn i fellen – igjen og igjen.
Advertising has us chasing cars and clothes, working jobs we hate so we can buy
shit we don't need. We're the middle children of history, man. No purpose or place.
We have no Great War. No Great Depression. Our Great War's a spiritual war... our
Great Depression is our lives. We've all been raised on television to believe that one
day we'd all be millionaires, and movie gods, and rock stars. But we won't. And
we're slowly waking up to that fact, people. 102
Kanskje kan man ut fra dette trekke noen forsiktige slutninger om at vi her finner en del av
årsakene til den store økningen i antall psykiske problemer:
Skal vi tro Heidegger, har vi en iboende tendens i oss som mennesker til å ville rømme bort
fra oss selv, bort fra ansvaret for vår egen eksistens. Samtidig har vi et smart marked, som
tilsynelatende har skjønt at det er nettopp dette vi vil, og vi er villige til å bruke penger på det.
Tilbudet står dermed i stil med etterspørselen. Men jo mer vi rømmer inn i dette, jo mindre
handler vi ut fra oss selv. Dermed kan angsten komme sigende, for å gi oss et budskap om at
vi ikke handler i overensstemmelse med oss selv. Men det er sentralt i denne forbindelse å
forstå at dette faktisk er et budskap, et redskap som vi kan bruke til videre erkjennelse av oss
selv. Hvis vi ikke forstår det slik, (kanskje like mye i retning av å finne motet til å se det slik)
99 Eller identifiserer oss med hvis en skal ta i bruk Næss begreper.( Næss, 1991, 1999, Fredriksson, 2000.)
100 Dokk Holm, 2004
101 Klein, 2001.
102 Igjen sitat fra Fight Club, 1999.
85

men tvert i mot som noe vi vil bli kvitt, vil vi fortsette å rømme unna dette ansvaret for oss
selv. Og dermed fjerne oss fra den veien til erkjennelse som angsten har tilbudt oss.
Psykiske lidelser- en kulturell konstruksjon?
Også vår forståelse av våre psykiske problemer, og kanskje mest sentralt i denne
sammenheng, angsten, kan spille en ikke ubetydelig rolle. Hvis det er slik at vi forstår våre
psykiske problemer på samme måte som vi forstår f. eks en virusinfeksjon, at det er noe vi
skal kvitte oss med, uten at vi med dette tar høyde for at dette henger sammen med vår egen
livsførsel, kommer vi sannsynligvis ikke noe lengre med å forstå oss selv. Dermed vil våre
problemer antageligvis til å fortsette i samme tralten.
Det er et sentralt å vektlegge at vi til en viss grad velger disse problemene selv, enten vi nå er
bevisste på det eller ikke. Hvis det er slik at vi kjører oss selv på grunn med håp om at vi skal
se så vellykkede ut som mulig, kan vi som bor i det rike Norge fremstå som noen riktige
sutrekopper som ikke er villige til selv å ta ansvar for oss selv og vår egen helse. God helse
kan synes å bli ansett som en menneskerett ovenfor systemet, og ikke noe vi selv er ansvarlige
for, ”fordi jeg fortjener det”. Men hvis vi ikke tar dette ansvaret er vi på sett og vis selv med
på å skape våre egne psykiske lidelser og problemer. Vi har blitt tilbudt friheten, men har blitt
veid og funnet for lett for ansvaret som følger med.
Så kan en jo også legge til at det å ha en diagnose også er en sosial rolle som på en måte
befrir oss fra å måtte delta i rotteracet. Hvis man er syk har man en gyldig grunn til ikke å
være konstant vellykket. Er du ikke syk, har du ingen andre enn deg selv å skylde om du ikke
når opp til vellykkethetsidealet.
Viktig synes det i denne sammenhengen å finne rom, tid og ikke minst mot til å finne ut
nettopp hvordan vi kan bære dette ansvaret på egne skuldre, og innse på hvilken måte vi har
forfalt til ”das Man” eller fellesatferden.
Kanskje kan friluftslivet hjelpe oss med dette?
86

Hvordan kan vi forstå friluftsliv og naturopplevelse i denne sammenheng?
Hva er det med naturen som handlingsrom som gir en unik mulighet for å få skaffet
den tryggheten den tilliten, den tilhørigheten som blir i bunn, og som gir et slikt
nærvær? 103
Vi har nå tatt et langt steg til siden for det som skal være gjenstand for hovedfokuset, nemlig
friluftsliv. Forhåpentligvis har dette steget likevel gjort oss i stand til å få en bedre forståelse
av menneske og samfunn og også av sammenhengen mellom menneske og samfunn.
Vi skal nå flytte fokuset mot mitt egentlige hovedanliggende for avhandlingen, friluftsliv, og
forsøke å danne en forståelse for sammenhengen mellom naturmøte, psykisk helse og også
livsorientering.
Dette vil foreløpig omhandle friluftsliv på et generelt plan, og vil deretter bli satt i
sammenheng med det empiriske materialet.
For å forklare hva det er med friluftsliv som gjør det egnet til terapeutisk øyemed, synes det
nødvendig å først forsøke å forstå hva friluftsliv er. Jeg vil i første rekke prøve å forklare
friluftsliv ved å se på hva vi med rette kan si som er annerledes, hva som er forskjellen
mellom natur og kultur, mellom friluftsliv og samfunn. Men hva er nå den? – Alt, vil kanskje
noen si, og muligens mener de dette av den grunn at vi har så mange ting, i kulturen. Kulturen
er på mange måter bygd opp rundt alle disse tingene vi har rundt oss, menneskeskapte ting.
Naturen på sin side, i hvert fall i noenlunde uberørt form, består av ikke-menneskeskapte
”ting”, naturen i seg selv er ikke laget for noe, den har ingen menneskeskapte hensikter, det er
få hindringer som leder oss hit eller dit. Naturen vil oss altså ingenting på samme måte som
samfunnet. Vi står dermed i prinsippet frie til å velge ut fra oss selv, ut fra hva som er dypest
sett kjennes viktig for oss selv. Vi kan styre oppmerksomheten dit det passer oss.
Mange, og kanskje spesielt de som har syslet rundt forskning på friluftsliv, vil nok si at dette
er banal tenking, kanskje i beste fall for plattheter å regne, og det kan en jo ikke nekte for.
Men likevel, i dette spennet mellom natur og kultur, og kanskje mellom menneske og alle dets
ting, er der en forskjell! Innbakt i disse selvfølgelighetene ligger svaret på hvorfor AIR oppnår
103 Sitat fra intervju med Randi Sørheim ved AIR.
87

så gode resultater med friluftsliv som de gjør, og hvorfor mange mennesker opplever seg selv
så annerledes i naturen enn i kulturen. Man må derfor kunne anta at det ligger en forholdsvis
monumental forskjell i hvordan mange mennesker oppfatter seg selv og verden i henholdsvis
natur og kultur.
Hva er det så friluftslivet og naturopplevelsen gjør med oss?
Hvordan har man så forsøkt å forklare dette? I vår tid kan vi peke på to hovedretninger for å
forklare friluftslivets gunstige effekter og fortreffeligheter for mennesket; den genetiske
modellen og den sosiokulturelle.
Den genetiske modell - friluftsliv som noe naturlig
Den genetiske modellens hovedargument, som kanskje også er den mest allment utbredte
oppfatning, er at friluftsliv i høyeste grad er naturlig. Det er naturlig fordi mennesket alltid
har vært en del av naturen med unntak av tett opp til vår egen tid 104 . Vi har bodd, levd og
ernært oss av og i naturen, og gjennom en sakte evolusjon har vi med stor dyktighet
perfeksjonert oss selv til å mestre det å være en del av naturen. Å ferdes i natur har dermed
blitt en del av vår genetiske ballast, og vil føles som et savn hvis vi ikke tilfredstiller dette
ønsket fra arvematerialet.
Gjennom friluftslivet svarer vi på dette ”ropet” fra våre geners mørke avgrunn, og beveger oss
ut i naturen for å leve i pakt med vår natur, for å leve i pakt med oss selv. Den friheten
friluftslivets profeter har tilgodesett friluftslivet, har slik sett altså ingenting med egentlige frie
valg å gjøre, vi er alle treller under genenes åk.
Den sosiokulturelle modell - friluftsliv som kulturell ”placeboeffekt”
På den andre siden har vi den sosiokulturelle tilnærmingen; det finnes ikke noe ”naturlig” i å
drive friluftsliv. Vi driver friluftsliv fordi vi har lært at vi skal drive friluftsliv 105 . Vi liker å gå
på ski fordi Nansen gjorde det. Fenomenet dukker opp som et kulturelt akseptabelt levesett,
med ulike målsetninger og idealer opp gjennom historien. 106 Og i og med at idealene og
målene endrer seg, kan man konkludere med at dette ikke er så ”naturlig” som man kanskje
104 Se f.eks Faarlund, 1973, Hågvar, 1996.
105 Se f.eks Witozek, 1991, 1998, Gullestad, 1990.
106 Tordsson, 2003.
88

hadde trodd, men at folk driver med friluftsliv på lik linje med andre sosialt aksepterte
aktiviteter.
Friluftsliv fremstår i dette perspektivet, nettopp som det vi i forrige kapittel har vært inne på,
en del av ”das Man”, en del av den fellesatferden som vi flykter inn i. Å bruke denne
modellen for å forklare de elementer av frihet, ro og nærvær mennesker opplever gjennom
friluftsliv, synes derfor å være en selvmotsigelse
Man kan også sette disse teoriene sammen, og dermed ender man opp med at man har en
nedarvet predisposisjon for et liv i naturen, og kulturen er det som eventuelt utløser denne
disposisjonen. Slik kan man forholdsvis enkelt forklare hvorfor friluftsliv er vanlig i noen
land, noen kulturer, mens andre igjen ser på det som noe fremmed og unaturlig.
Er dette det friluftslivet vi kjenner?
Problemet med å velge ett eller begge disse perspektivene, et at de er nettopp det,
perspektiver. Beskrivelser av et fenomen sett utenfra. De sier svært lite om fenomenet i seg
selv.
Dessuten, uansett hvilken av disse forklaringsmodellene man velger, ender man stort sett opp
med det samme resultatet; vi er fanget. Om det er kulturen eller genene som har oss i sitt
favntak, blir således ikke så nøye. For den som liker den gleden og meningsfullheten som
friluftslivet og naturen kan gi, kjennes det kanskje ut som om noe skurrer. Er den friheten vi
føler når vi padler på havet, når vi klatrer i fjell, eller på annen måte ferdes i naturen, kun en
illusjon? En illusjon hvor genene og /eller kulturen presenterer fangenskap som frihet?
Tordsson 107 synes å ha lite til overs for det å kun forklare friluftsliv ut fra genetiske og
kulturelle termer. Han er av den mening at disse forklaringsmåtene er relevante i og for seg,
men synes dette i større grad er egnet til å forstå friluftsliv i et bestemt perspektiv, f. eks i et
kulturelt, biologisk eller sosiologisk perspektiv. Men disse perspektivene blir ikke noe annet
enn nettopp det, et perspektiv, fenomenet sett gjennom et bestemt sett briller. I stedet mener
han at en er nødt til å gå fenomenologisk til verks, og analysere fenomenet friluftsliv
107 Tordsson, 2003.
89

innenfra. 108 Han er altså enig i at friluftsliv kan forstås som et genetisk, så vel som et
sosiokulturelt fenomen, men disse perspektivene egner seg ikke til å forklare hva det særegne
med friluftsliv er.
I stedet må en brukbar analyse av friluftslivet foregå ved at en studerer fenomenet innenfra.
Man må gå til friluftslivet selv, og stille det til veggs, for å få de svar man er ute etter. Så kan
man deretter sammenligne det opp mot det samfunnet en lever i. Tordsson 109 velger følgende
grunntese som utgangspunkt for sin undersøkelse:
Friluftsliv kan forstås som et livsområde som gir spesielle forutsetninger for at
mennesker på opplevelses- og handlingsplan kan bearbeide noen av de
ambivalenser, motsetninger og livsutfordringer som hører med til den moderne
tilværelsen. 110
Opphold i natur gir oss dermed anledning til et friminutt fra all den mentale støyen som
omgir oss, samtidig som den fysiske aktiviteten gjør at vi på en mer aktiv og levende måte
deltar i denne verden. Ute i naturen har vi ikke lenger alle de rømningsveier som lar oss falle
bort fra oss selv.
Friluftsliv får på denne måten en dobbelt mening, i følge med ordet fri. Man får en frihet fra
det samfunn man til daglig lever i, og dets negative følger. Men en frihet fra kan synes
verdiløs hvis den ikke ledsages av en frihet til.
Hva er det så friluftslivet gir oss frihet til? Jeg skal forsøke å komme frem til noen svar på
dette med den eksistensialistiske verktøykassen som jeg allerede har tatt i bruk.
Friluftsliv fra et eksistensialistisk ståsted
Hvordan kan en med rette si det oppleves for det enkelte individ å ferdes og være i naturen på
de måter som friluftslivet innbyr til? Hva slags frihet til, er det friluftslivet kan by oss? For å
forstå dette har jeg altså tatt utgangspunkt i eksistensialismens begreper, som ser det som sitt
hovedanliggende å forstå mennesket, verden, og ikke minst, menneskets forståelse av verden,
108 Nå er jo forsåvidt også dette et kulturelt perspektiv, om enn på en litt annen måte.
109 Tordsson, 2003.
110 Ibid: 439.
90

ut fra individets ståsted. Oppgaven blir deretter å forsøke å forstå og forklare grundigere
hvordan friluftsliv kan ha en positiv betydning for psykisk helse.
Men er så den valgte tilnærmingen et relevant utgangspunkt for å svare på de spørsmål som
jeg har stilt? Kanskje har allerede spørsmålet besvart seg selv. For er det ikke akkurat denne
typen tilnærming vi trenger for å forklare den type problemstilling som vi har her? Vi søker å
finne svar på hva et særskilt fenomen som friluftsliv kan ha av betydning i terapeutisk øyemed
sett i subjektets, det enkelte menneskes perspektiv. Og det er nettopp subjektets livsverden
som er eksistensialismens ekspertise.
Hvordan kan vi forstå friluftsliv og naturopplevelse i dette perspektivet?
Begrepene friluftsliv og naturopplevelse henger tett sammen. 111 Gjennom det empiriske
materialet har vi sett sett at selve naturopplevelsen er en sentral del av begrunnelsene for å
bruke friluftsliv ved AIR. Hva som ligger i begrepet naturopplevelse, og videre hvilke
konsekvenser naturopplevelsen kunne føre med seg fikk jeg imidlertid ingen tydelige svar på.
Og kanskje er det ikke så merkelig. Selve begrepet naturopplevelse synes som noe vanskelig
håndgripelig. For hvordan skal man kunne definere en opplevelse, og hvordan skal man kunne
si noe avgrenset om en opplevelse, noe som i aller høyeste grad må regnes som et subjektivt
fenomen?
Det synes ikke som om det er noen grunn til å tro at vi kan sette opp noen generell ”formel”
for hva naturopplevelse er, og hvordan, og i hvilken grad den virker på oss. Dette fordi
opplevelsen i høyeste grad synes å være avhengig av faktorer som erfaring, kunnskap og
kjennskap til natur, og fysisk og psykisk form. For er man i dårlig form, mangler kjennskap til
natur, og erfaring med natur, kan det nok være vanskelig, for ikke å si umulig, å kunne åpne
seg opp for den store naturopplevelsen
Man må også kunne regne med at intensiteten, beskrivelsen, oppfattelsen av en
naturopplevelse også er styrt av ulike eksterne forhold, som vær og vind, terreng, terrengtype,
ulike måter å ferdes i dette terrenget, lengden av et opphold i dette terrenget, osv. Også
graden av deltakelse vil være avgjørende for hvordan opplevelsen av natur arter seg.
111
Jeg vil i det følgende bruke begrepene friluftsliv og naturopplevelse om hverandre, da de ligger så nært mht
meningsinnhold.
91

Tilskuerens passive perspektiv vil sjelden være jamført med deltakerens aktive.
Vi skal allikevel se nærmere på hvordan en har forsøkt å avgrense og definere dette
problemområdet, nettopp fordi naturopplevelsen er en så sentral del av friluftslivet, og også
for bruken av friluftsliv ved AIR.
Naturopplevelsens to ytterpunkter; betraktning og deltakelse
Bischoff 112 mener at naturopplevelsen kan deles opp i to kategorier; den meditative og den
samhandlende. Begge er relevante for friluftslivet, men kanskje er det den samhandlende som
er den mest betegnende for det ”aktivitetspregede” friluftslivet, selv om man får innrømme at
en tar pauser og har stille stunder også i friluftslivet.
Den meditative tilnærmingen fokuserer på kvaliteter som: ”å finne indre ro og stillhet, få
perspektiv, stresse ned, finne oss selv, få tid til ettertanke og refleksjon, få ny energi, oppleve
naturens storhet, finne balanse, føle sammenheng og tilhørighet til naturen, identitet 113 .”
Bischoff 114 påpeker at mange av disse dimensjonene er de samme som man finner innen ulike
former for meditasjon. Det sansende nærvær står sentralt i naturopplevelsen, på samme måte
som prosessene innen meditasjon fokuserer på dette; avspenning, konsentrasjon, stillhet,
rytme, ro, at bevisstheten ikke er styrt, men at tanken kan flyte fritt, åpenhet, sensitivitet,
sansestimulering – naturens lys og lyder, suset i trærne, skumringslyset virker forsenkende og
meditativt 115 .
I den samhandlende naturopplevelsen er det det aktive mennesket i samhandling med naturen
som fremheves som sentralt. Ofte betegnes denne typen opplevelser som å føle seg i ett med,
eller en del av - naturen. Bischoff 116 henter begrepene optimalopplevelser og flow fra
psykologien for å forklare disse enhetsopplevelsene. I dette perspektivet kan opplevelsen
beskrives som en handling hvor konsentrasjonen er så intens at det skjer en sammensmelting
av handling og bevissthet, enten dette skjer i klatrerens, padlerens, eller seilerens verden. Man
lever i øyeblikket.
112
Bischoff, 2001.
113
Ibid:5
114
ibid
115
Ibid:6
116
Ibid.
92

Innenfor et eksistensielt perspektiv synes det imidlertid viktig å skille mellom to former for å
leve i øyeblikket. Nyeng 117 beskriver disse som det vulgære og det modne øyeblikket. Det
vulgære øyeblikket kan kanskje best formuleres gjennom Heideggers 118 betegnelse av
forfallet, man faller bort fra seg selv, i omgang med tingene for å slippe unna ens
eksistensielle ansvar:
Man, den nytende, fanges av det som skjer i øyeblikket, man forfølger de første og
beste muligheter og mangler all distanse til dagens hendelser. Man eksisterer som
om man selv ikke eksisterer, men som om nytelsene og ”det interessante” eksisterer.
Alt dette kan knyttes til den fordreide livsforståelsen som må sies å ligge i at man ser
tilværelsen som en serie ”tettpakkede nå” som man rett og slett står i konstant fare
for å gå glipp av dersom man ikke er påpasselig og dyktig til å henge med. Man ser
nytelse og spennende endring overalt, og tror man må være sin egen dyktige
kaospilot for virkelig å leve. 119
Denne formen for populistisk sensasjonsjag kan også være gjeldende for friluftslivet. Det er
vel ingen hemmelighet at mange av samfunnets levemåter og verdier også har innvirkning på
friluftslivet, selv om det fremdeles er i et beskjedent omfang 120 . Men kanskje skal man
allikevel vokte seg for hva man drar med seg av ting og verdier inn i naturen.
På den andre siden av skalaen har vi den måte å oppleve på som kanskje best kan beskrives
som nærvær. Denne intense følelsen av å være tilstede i det som skjer, ikke bare rundt seg,
men at man er en ekte, levende, deltakende del av sine omgivelser. Innen Heideggers 121
begrepsverden kalles dette nærvær. Hvor ligger så premissene for en slik form for opplevelse,
og hvordan kan vi sette dette i sammenheng med friluftsliv?
Å oppleve nærvær
Å oppleve nærvær, er et utrykk med et noe tungt håndgripelig innhold. Jeg forstår først og
fremst det å kunne føle et nærvær med noe med å våge å være tilstede, og blir slik sett et
symptom på at vi føler en trygghet med oss selv og omgivelsene. Å være trygg på
omgivelsene fører dermed også til at en har mot, og kanskje også lyst til å ta innover seg den
samme omverdenen. Kroppslig sett gir kanskje dette utslag i hvordan en fysisk møter verden;
117 Nyeng, 2003.
118 Fløistad, 1993.
119 Nyeng, 2003:273.
120 Odden et al, 2002.
121 Fløistad, 1993.
93

lutet med armene foldet foran seg, slik at man stenger mest mulig ute, eller med rak rygg og
løftet hode, åpen for å ta inn over seg de inntrykk verden har å by på. Fra sjelens synspunkt
kan dette oppleves som ro og balanse mellom en selv og omverdenen.
Å oppleve nærvær synes altså derfor å kreve at en våger å åpne seg opp for verden, at man tør
å slippe den inn. Her finner vi nok en del av grunnen til at man kan føle et slikt nærvær i
naturen, nettopp fordi naturen ikke forsøker å påtrenge oss noe vi egentlig ikke vil, slik som
samfunnet gjør. Vi får derfor ikke noe behov for å stenge dette ute. Vi kan åpne oss opp for
omgivelsene og tilværelsen, og ta den innover oss uten å frykte konsekvensene.
Å oppleve er å sanse
Et annet moment som synes verdt å trekke inni denne sammenheng er spørsmålet om hvordan
vi opplever, og se om vi kan gjenfinne dette i hvordan vi lever livene våre til daglig, og når vi
driver friluftsliv.
Hos Merleau-Ponty 122 er det nettopp gjennom den deltakende kroppen at vi forstår verden
som en relasjon. Vi skaper altså en relasjon mellom oss selv og omverdenen ved å bruke
kroppen, ved å bruke sansene. Kroppen blir slik sett vårt ankerfeste til verden, det som gjør at
vi i det hele tatt har muligheten til å oppleve verden, og gjennom det, oppleve oss selv.
Hvis man tar utgangspunkt i dette perspektivet for hvordan vi opplever verden, er det
interessant å se dette i relasjon til vår egen hverdag. Et liv i et seinmoderne samfunn er for de
fleste ikke først og fremst preget av en allsidig bruk av sansene, heller tvert imot. Først og
fremst skyldes dette at man i mindre og mindre grad tar kroppen i bruk i hverdagen, man blir
mer og mer stillesittende og passiv. Å sitte foran en PC, slik jeg gjør nå, med rompa parkert
på en stol, mens blikket stirrer inn i en skjerm, og fingrene løper (u)rytmisk over tastaturet,
innbyr nok ikke akkurat til rike sanseopplevelser. Og dessverre er det nok akkurat denne
formen for tilværelse som er den vanlige for stadig flere.
I det aktive friluftslivet er det derimot den handlende kroppen i møtet med verden som står
sentralt:
122 Merleau-Ponty, 1994.
94

Gjennom å handle i naturen fortolker vi dens sammenhenger, muligheter og
begrensninger og setter vår forståelse av naturen på prøve. Naturen kan gi direkte
tilbakemelding på vår fortolkning, og noen ganger nokså håndfast: Klatreren kan
falle, skiløperen tråkke løs skred. Naturen verifiserer eller avkrefter, korrigerer eller
supplerer den enkeltes forståelse av natur, og hennes forståelse av sin forståelse av
natur. Dette gir et rom for å orientere seg så vel i den ytre verden som den indre, og
å bearbeide sammenhengen mellom disse. 123
Menneskets møte med naturen blir derfor i like stor grad et møte med seg selv, sin oppfattelse
av seg selv, og ikke minst, et møte med ens eget forhold til verden.
I samme åndedrag kan jeg bemerke noe som jeg allerede har vært inne på, at fordi så mange
av de inntrykkene som møter oss i samfunnet hele tiden vil oss noe, blir vi hele tiden påført
andres prosjekter, med Sartres 124 begreper. Vi blir forsøkt styrt hit og dit; i trafikken, på jobb,
av media, av reklame. Man kan dermed ha grunn til å tro at man vil forsøke å stenge ute disse,
for prøve å beskytte seg selv. Konsekvensen er at båndene mellom oss selv og verden blir
enda svakere.
Det ovenstående perspektivet kan også bli nyttig i det henseende å forklare hvorfor man ofte
opplever alt sterkere i naturen. Den tørre brødskiva med gulnet ost smaker himmelsk. Vannet
i bekken gir rikere smaksopplevelser enn edle produkter fra vinmonopolet noen gang kan
gjøre. Naturens egne lukter og lyder fremstår som en verden fylt av en rikdom som vanskelig
kan beskrives med ord. Man kan ta seg selv i å være overveldende tilstede, i verden, i ens
egen kropp og sjel. Dette kommer kanskje ikke først og fremst som en følge av at naturen i
seg selv gjør noe med oss. Det er i kraft av fraværet av presset fra omgivelsene, mennesket
igjen kan fatte mot til å åpne seg opp for den rikdommen av inntrykk og opplevelser verden
har å by på.
Jeg påstår ikke dermed at ”sivilisasjonen” egentlig har den samme rikdommen av opplevelser
å by på som naturen, bare med den forskjell at vi ofte ikke vil ta de innover oss. Tvert i mot er
det grunn til å hevde at det er mangelen på informasjon, mangelen på inntrykk som gjør at
mange opplever en følelse av kjedsomhet og uro i det seinmoderne samfunn. 125 Naturen har et
123 Tordsson, 2003:396.
124 Sartre, 1991.
125 Nørretranders (1992) har som sitt hovedanliggende å vise hvor mye av sanseintrykkene som egentlig når frem
til bevisstheten (han konkluderer med at det er svært lite). Det er i denne sammenheng han påpeker at urbane
miljøer har lite å tilby sansene våre.
95

uendelig mye større register å spille på når det gjelder sanseinntrykk, og legger derfor enda en
alen til påstanden om rikere sanseopplevelser i naturen.
Foreløpig oppsummering.
Før vi går videre, skal jeg nå sammenfatte noen av tankene omkring det som i dette
perspektivet kjennetegner naturopplevelsen.
- Vi så innledningsvis at en kan skille mellom to former for naturopplevelse, den meditative
og den samhandlende, hvor den ene ikke utelukker den andre.
- Vi har også sett at naturopplevelsen kjennetegnes av et nærvær til omgivelsene, som kan
forklares ved at man i naturen faktisk tør å ta disse omgivelsene inn over seg.
-Dernest har vi sett at naturopplevelse for en stor del forutsetter en utstrakt bruk av sansene,
det er gjennom sansene vi tar inn over oss verden. Naturen har i denne sammenheng et
atskillig større repertoar å by sansene enn det vi kan finne i urbane områder.
Veien videre
Jeg skal i det følgende komme nærmere inn på det å bli et mer ”egentlig” menneske, satt i
sammenheng med friluftsliv. Kan man gjennom friluftsliv øyne et håp om å bli et mer
”egentlig” menneske, og nyte godt av den roen og balansen som beskrives som
kjennetegnende for denne ”tilstanden”?
Friluftsliv – autentisitet uten angsten? Om naturen som terapi
Innen eksistensiell filosofi, har vi sett at angsten har en sentral rolle for å komme nærmere en
mer autentisk utgave av seg selv. Men innen friluftslivet har det ikke vært så mye snakk om
angsten, i hvert fall ikke den eksistensielle formen for angst. På den andre siden er friluftslivet
fullt av beretninger om mennesker som føler at de har kommet nærmere seg selv, blitt en mer
egentlig utgave av seg selv. Hvordan kan dette henge sammen?
Veien til det egentlige menneske går i følge Heidegger gjennom at de tingene man forholder
seg til blir betydningsløse, og at veien til denne følelsen av betydningløshet kommer gjennom
96

angsten. Siden angsten ikke er en redsel for noe konkret, faller objekt og subjekt sammen.
Kierkegaard 126 og Sartre 127 , ville i likhet med Heidegger, si at det er angsten for friheten som
melder seg. Vi ser at vi selv er ansvarlige for våre egne valg, og dette ansvaret føles som en
byrde. Frelsen kommer så i form av å akseptere dette ansvaret, og se at det i hvert våkent
øyeblikk dreier seg om hele ens væren, at en er fri, og at en selv har ansvaret for denne væren.
I denne erkjennelsen finner mennesket, - ro og besluttsomhet. 128
Kan vi så gjenfinne denne angsten og dens helende egenskaper i friluftslivet? Kanskje skulle
man våge seg til den påstand at man slipper den eksistensielle angsten gjennom friluftslivet?
Grunnen til denne påstand ligger for det første i tanken om at naturen er samfunnet som
fraværende. 129 I kulturen, i urbane miljøer, finnes klare retningslinjer for hvordan man bør
handle – i trafikken, i butikken på fortauet, på jobben, på kafé etc. Naturen på sin side krever
ikke noen slike handlingsmønstre av oss, den er komplett likegyldig til hvordan vi ter oss. Vi
har dermed en mulighet til å slippe unna det presset mange føler fra omgivelsene.
En annen underliggende tanke er at det i friluftslivet, gjerne nettopp dreier seg om å bære
ansvaret for egen eksistens. Vi drar ut dit hvor ingen livbøyer finnes, annet enn det ansvaret vi
selv makter å ta for vår egen eksistens. Vi må altså være vår egen livbøye om i vil ha noen.
Dermed har vi, allerede gjennom i å ta valget om å være og ferdes ute i naturen, bevisst eller
ubevisst akseptert ansvaret for vår egen eksistens. Vi lever det ut gjennom vår væren i og med
naturen.
Jeg skal i det kommende forsøke å utbrodere og klargjøre disse argumentene.
Å velge sine egne prosjekter
Et element som synes sentralt å trekke frem i denne sammenhengen, er nettopp det fysiske
fraværet av samfunnet, både når det gjelder materielle ting, og andre mennesker. Dette kan
føre til at man ikke i like stor grad som ellers føler et press til å gå opp i den fellesatferden
man til daglig lever i, og som våre liv er gjennomsyret av. Heideggers betegnelse på dette er
126 Kierkegaard, 2001.
127 Sartre, 1993.
128 Fløistad, 1993.
129 Tordsson, 2003.
97

altså das Man. 130 Vi gjør det man skal, ikke det som grunnleggende sett er i overenskommelse
med oss selv. Sartre 131 ville kanskje si at vi gjennom friluftslivet kan velge våre egne
prosjekter, uten at andres prosjekter kolliderer med vårt eget. Dette gjelder kanskje i aller
størst grad når man befinner seg alene i naturen, og man fullstendig slipper de sosiale
konvensjoner man må finne seg i, i samvær med andre. Om man måtte ønske kan man rulle
seg naken i mosen, hyle mot månen, ta en brytekamp med et tre, eller bare ligge fredfullt og
stirre ut i intet. Hva man enn føler for, for å få utløp for de innestengte følelser av frustrasjon,
tomhet, redsel og sinne som kan følge med å leve under ”das Man”.
Å finne rom for den gode samtalen
Ut i fra det som har fremkommet til nå kan det se ut som om friluftsliv er et prosjekt som helst
bør utføres i ensom majestet. Dette for å unngå innblanding i og av andres prosjekter, slik at
en kan komme tilbake til seg selv. Hvis man forstår eksistensialismen fra for eksempel Sartres
synsvinkel, kan nok en slik fortolkning stemme. Han beskriver i romanen ”Kvalmen” 132
nettopp ”de andre” som en klebrig masse, i en verden fylt av en kvalmende overflod.
Hovedpersonen forsøker ulykkelig å finne sin plass i verden, nettopp fordi det i Sartres
perspektiv er umulig å være en del av massen hvis en samtidig skal være sann mot en selv.
I Heideggers 133 perspektiv blir dette noe ganske annet. Menneskets væren er alltid en relasjon
til andre mennesker. På samme måte som omverdenen er det som skaper oss, er vi kastet ut i
en kultur som vi ikke kan frigi oss fra. Friheten er en mulighet, men alltid med kulturen som
base 134 . På samme måte kan en si at det å være nærværende og dermed mer autentisk i forhold
til sitt eget liv krever at vi tør å være reelt tilstedeværende også i andres liv. 135 Gjennom å
forstå andre forstår vi også oss selv.
Mange har nok i likhet med meg selv opplevd å ha noen av sine beste, varmeste og mest
åpenhjertede samtaler rundt et bål etter en lang dags ferd. Å sitte og kjenne bålvarmen innta
en god og mett kropp, med velbrukt kaffekopp i handa, mens man stirrer inn i glørne, innbyr
til en ro og følelse av balanse langt ned i sjela som man sjelden opplever ellers. Denne roen
130 Fløistad, 1993.
131 Sartre, 1993
132 Sartre, 1970. Denne romanen er å betrakte som en ansats til Sartres eksistensialisme, og ikke minst
hovedverket Væren og Intet (Nyeng, 2003).
133 Nicolaisen, 2003.
134 Nyeng, 2003.
135 Ibid.
98

synes å åpne opp for at man i samvær med andre, senker det forsvarsverket man har oppe i det
daglige. Dette kan igjen by på en kjærkommen anledning til å ha gode og fortrolige sam-taler
hvor man ellers ville vært for opptatt med sine ”toveismonologer” som gjerne følger av
utrygghet. I en tilstand av ro og trygghet har man som regel ikke det store behovet for å
forsvare seg selv og sine standpunkter. ”das Man” blir ikke så fremtredende som ellers i
hverdagen.
Jeg synes dette møtet mellom mennesker (og i denne sammenheng også med naturen) kan
best beskrives med eksistensfilosofens Martin Bubers begrep om jeg-du relasjonen 136 . Dette
møtet kjennetegnes først og fremst av nærvær, og, av kjærlighet til de mennesker eller natur
en har samvær med. Dialogen som oppstår kjennetegnes ikke ved at disse personene ”smelter
sammen” på noen måte, eller at man inngår i en enhet med hverandre. Den kjennetegnes
derimot ved at den andre respekteres som en annen person, og får dermed rom til å finne seg
selv 137 .
For å komme frem til en forklaring på hvorfor slike møter tilsynelatende opptrer så ofte i
naturen, synes det (igjen) hensiktsmessig å se det i lys av fravær av samfunnet, nedtoning av
presset fra ”das Man”. For det å virkelig åpne seg opp for en annen, innebærer nettopp det å
våge å åpne seg opp for en annen. Det å tørre dette henger gjerne sammen med det presset
man føler fra omgivelsene til å passe inn i en bestemt rolle, en bestemt atferd. Bryter vi ut av
dette mønsteret, er vi nødt til i større grad selv å bære ansvaret for vårt eget liv, som jeg flere
ganger tidligere har vært inne på. I naturen kan det være lettere å tørre dette, nettopp fordi
presset fra ”das Man” reduseres så betraktelig.
Sett i et ”friluftslivsterapeutisk” perspektiv, innbyr dette til at samtaler i naturen kan åpne opp
for en kjærkommen anledning til, kanskje både for ”behandleren” og den ”behandlede” å
møtes i trygghet og åpenhet, og dermed gi et nærvær i samtalen som en vanskelig kan
oppdrive ellers.
136
Buber, 1968. Se også Jacobsen, 2000. Dette samsvarer for øvrig godt med Spinozas begrep om forstående
kjærlighet, intellectualis amor.
137
Jacobsen, 2000.
99

Om å komme seg bort- og hjem igjen.
Perspektivet om miljøforandring er ikke et nytt synspunkt i analyser av friluftsliv 138 . Det
påpekes her viktigheten og ønsket mange har om å ”komme seg bort”. Dette kan være fra
uønskede apekter i livet som stress, støy, trengsel eller rutine. Kort sagt, elementer i
samfunnet som jeg tidligere har påpekt som problematiske. Friluftsliv gir i denne
sammenheng en pause fra alt dette.
Også fra et eksistensialistisk ståsted kan dette være et interessant perspektiv. Heidegger 139 ,
sier at vi i det daglige, i ”das Man” fortaper oss i tingene, uten å ta selv være virkelig tilstede i
handlingene, slik at vi på samme tid taper av syne sammenhengen mellom oss selv og
omverdenen. Og nettopp her tror jeg friluftsliv kan være behjelpelig med å bringe disse
sammenhengene i klarhet igjen.
Men det jeg i denne omgang vil fokusere spesielt på, er ikke det å være i naturen, men det å
være borte fra ens vante omgivelser, og ikke minst, komme tilbake til dem igjen med fornyet
blikk for det livet man lever til daglig. For selv om det å komme hjem igjen, er et perspektiv
som så vidt meg bekjent ikke har blitt framtrukket som noe spesielt viktig innen
friluftslivsforskning og annen litteratur, det å være i naturen har stått som det sentrale, synes
jeg det har et viktig poeng som fortjener å komme frem i lyset.
For er det ikke ofte slik, selv om kanskje ikke så mange vil innrømme det, deilig å komme
hjem igjen etter tur? Få seg en varm dusj, et skikkelig måltid, treffe sine kjære, ha det varmt
og godt, og sove i en skikkelig seng. Det er som om man ser dagliglivet i et helt nytt lys. Alt
det kjente som vi knapt la merke til før turen, blir nå et kjærkomment gjensyn som vi setter
stor pris på, i hvert fall for en stund. Slik jeg tolker det, handler dette nettopp om å se
brukstingene i sin rette sammenheng, se at de har sin relevans for vår væren, og er dermed
meningsfulle. Nå skal det legges til at dette nok ikke er et varig perspektiv på omverdenen, vi
vil stadig ha tendensen til å atter falle inn i ”das Man”, og dermed stadig tape
meningsfullheten ut av syne. Det er slik sett derfor vi stadig må ut på tur...
Nå kan en jo stille spørsmålet om friluftsliv har noen særegen rolle i denne sammenheng.
Kunne det ikke ha samme virkning med hvilken som helst miljøforandring? Til dette svarer
138 Sjong, 1992.
139 Fløistad, 1993.
100

jeg at sikkert mange typer miljøforandring kan ha en lignende effekt. Men det er slik jeg ser
det kun i friluftslivet vi får en så total, markant endring i forhold til det miljøet vi lever i til
daglig, og står nettopp derfor i en særstilling, slik jeg ser det.
Å være ett med verden
Å oppleve enhet mellom seg selv og natur, mellom seg selv og verden, blir i større
undersøkelser påpekt som en av de viktigste motivasjonsfaktorene for å drive friluftsliv. 140
Samtidig synes det som om at det generelt dominerende synet blant de fleste mennesker, i
hvert fall i den vestlige sfære, er at vi som enkeltmennesker i praksis er alene, isolert fra
omverdenen. Vi lever alene, og vi skal dø alene.
Men hvordan kan man da forklare en slik opplevelse av enhet gjennom naturopplevelser? Er
det kun en kjemisk illusjon i vårt indre som forårsaker dette, eller er det noe med friluftslivet i
seg selv som avdekker en symbiose mellom menneske og natur som vi synes å ha glemt?
Fra et eksistensialistisk ståsted er mennesket det diametralt motsatte av en isolert enhet.
Mennesket eksisterer nettopp som en del av verden. Heidegger beskriver dette forholdet som
mennesket-er-i-verden. 141 Han sier det med bindestrek for å tydeliggjøre at disse leddene
henger uatskillelig sammen. Et menneske, en bevissthet, en væren uten en omverden, er rett
og slett en umulighet, fordi en bevissthet alltid er en bevissthet om noe.
Ut fra dette kan vi altså få en forståelse om at det faktisk er en reell forbindelse mellom
psyken og omverden. Men den hjelper oss ikke så langt på vei på å svare på spørsmålet om
hvorfor akkurat friluftsliv avdekker dette forholdet emosjonelt for oss. Og videre, hvorfor
skulle friluftsliv være en slik egnet metafor på livet selv, slik som det fremkom i det empiriske
materialet? Også her har jeg fått hjelp av Heidegger.
Om naturen som metafor
For å bli mer ”egentlige” eller autentiske utgaver av oss selv, er vi altså nødt til å ha en
erkjennelse av tingenes (ting i en utstrakt betydning, som objekter) brukssammenheng. Men i
140 Vorkinn et al, 1997.
141 Nyeng, 2003.
101

følge den ”sene” Heidegger 142 gjør moderne teknikk at vi ofte ikke kan se denne
sammenhengen. Årsakskjedene blir for lange og kompliserte. Ikke har vi tid til å sette oss inn
i dem heller. Går noe i stykker, er det som regel billigere å kaste det og kjøpe nytt, enn å
reparere det. Men ved at en ikke ser denne sammenhengen, ser vi ikke heller at vi selv er en
del av disse kjedene, og dermed ikke heller at vi er en del av verden
Annerledes kan det være i friluftslivet, alt man omgir seg med viser ofte sin klare
brukssammenheng. Det man drar med seg blir som regel naturlig begrenset av det en greier å
bære på ryggen, dra i pulken, eller pakke i kanoen eller kajakken. Heidegger 143 brukte ofte
eksemplet med en hammer, hvor man kjente en tydelig sammenheng mellom form, funksjon
og bruk. På samme måte har det, i hvert fall innen tradisjonelle former for friluftsliv, vært
tradisjon for å ha godt, enkelt og funksjonelt utstyr, som en helst skal ha de nødvendige
kunnskaper til å kunne reparere i et knipetak.
Hva så med omgivelsene? Jo, ved at vi ferdes med våre egne kropper gjennom disse
omgivelsene, erfarer vi disse omgivelsenes brukssammenheng, slik de fremstår for oss selv.
Landskapet trer frem med sin egen mening, etter hvert som vi ferdes gjennom det, etter hvert
som vi blir kjent med det. Utstyret vi bruker på denne ferden blir, kanskje noe vågalt påstått,
144
det som binder sammen oss selv med omgivelsene, det som opphever skillet mellom objekt
og subjekt. På denne måten kan mennesket igjen opprette forbindelsen mellom seg selv og
omverdenen, og delta i den. Kanskje som en mer autentisk utgave av seg selv.
Det er dermed ikke slik å forstå at naturen i seg selv er en tilnærmet magisk sfære hvor vi kan
føle enhet. En må heller forstå det slik at det er det samfunnet vi lever i til daglig som
vanskeliggjør denne formen for opplevelse, fordi presset og kompleksiteten i og fra
omgivelsene gjør at vi søker inn i oss selv, i stedet for ut, med Spinozas 145 ord, en forstående
kjærlighet.
Friluftsliv kan derfor forstås som rendyrking av de eksistensielle vilkår det å være menneske
stiller oss. Vi skal gå litt videre med dette emnet.
142
Heidegger, 1996.
143
Fløistad, 1993, Heidegger, 1996.
144
Men med en viss støtte i ”kroppsfenomenologen” Maurice Merleau-Ponty, 1994.
145
Spinoza, 1976.
102

Livet er ofte komplisert og uoversiktlig, men ikke i naturen
Å være ute i naturen kan for mange oppleves som en tilstand av tilstedeværelse og ro. En
følelse av å være tilstede her og nå, uten behov for å dvele ved fortiden eller bekymringer i
fremtiden. Kanskje er det derfor slik at tidsperspektivet forholder seg annerledes i friluftslivet
enn i samfunnet, og i såfall, hvorfor?
Veien mellom mål og resultat er som regel vesentlig kortere i friluftslivet sammenlignet med
samfunnet. Som elever forteller læreren oss at det tilsynelatende komplett meningsløse
pensumet man må igjennom, vil vi få god bruk for når vi skal ut i jobb. Når vi etter mange år
endelig kommer ut i jobb, skjønner vi at gulroten fremdeles ligger langt der fremme, med
løfte om bedre jobb, bedre lønn og bedre vilkår. Så vi jobber som svin (intet ondt sagt om
svin) helt til vi har oppnådd dette, og løfter igjen blikket fremover, kanskje helt til
pensjonsalderen, da vi endelig skal få slappe av, og endelig, nyte livet. Slik kan man gli
gjennom livet uten å ha en følelse av å egentlig være tilstede i sitt eget liv.
Å leve på dette viset vil nok for mange tilsløre hva det egentlig er livet dreier seg om, fordi vi
hele tiden lever forut for oss selv, og kan derfor betraktes som en del av det omtalte
forfallet 146 Den rikdommen som befinner seg i det å være nærværende i øyeblikket kan
vanskelig gripes hvis man hele tiden ønsker å være mange skritt foran seg selv, og samtidig
føler seg mange skritt bak.
Å komme tilbake til seg selv fra dette jaget krever mot. Det krever et mot til å fokusere i
større grad på det som har egenverdi, kanskje på bekostning av det som i en snever forstand
kan kalles nytteverdier. Dette både fordi man krever av oss at vi følger med på det man skal
gjøre (man må tenke fremover), og fordi vi har en iboende tendens til å ville følge dette kravet
for å slippe unna ansvaret for oss selv.
Min mening er at nettopp friluftsliv kan avdekke dette forholdet, som vi altså har en tendens
til å glemme. For nettopp det å leve, om så for bare en kort periode, i naturen, avslører disse
sammenhengene for oss, at det dreier seg om å være. Å ha det bra, å ha det noenlunde
komfortabelt i naturen, å navigere seg frem til dit en skal, krever at vi kaster loss de
forestillingene vi i samfunnet lever under, og krever av oss at vi tar ansvar for det som det
virkelig dreier seg om, vår eksistens. Her og nå.
146 Ibid.
103

Friluftsliv blir dermed også på denne måten en rendyrket metafor på hva eksistensen egentlig
dreier seg om. Gjennom at en tar bort mesteparten av den støyen og det presset vi omgir oss
med til daglig, får vi et forenklet (men ikke fattigere) og rendyrket perspektiv på hva det er
livet egentlig dreier seg om. Sett i dette perspektivet: Å handle ut fra seg selv, og akseptere
ansvaret for vår egen eksistens.
Dessuten kan en se dette i lys av hvilke verdier man først og fremst prioriterer når man
befinner seg i henholdsvis natur og samfunn. I samfunnet har man ofte blikket rettet
fremover, mot mål i fremtiden, noe som først og fremst kjennetegnes av heteroteliske verdier,
altså nytteverdier. Friluftslivet derimot, er for en stor del fokusert på autoteliske verdier, altså
verdier som har en nytte i seg selv, egenverdi. Dette kan hjelpe oss til å være mer tilstede i det
som er nåværende, nettopp fordi det ikke er noen mål der fremme vi skal rette blikket mot,
men tvert imot det som er her og nå. Øyeblikket er nok i seg selv.
Men det krever nok også at en tilbringer en viss tid ute i den samme naturen, slik at vi kan
kaste av oss det hektiske samfunnet, og finne en samklang i naturens og ens egen rytme.
Finnes ikke angsten i friluftslivet?
Nå må ikke noen forledes til å tro at jeg stiller meg uforstående til at angsten kan komme
snikende når man begår sitt friluftsliv. Kanskje er det tvert imot slik at når man står der ute,
blottet for alle former for støttehjul, og for en sjelden gang er stilt til veggs med vårt
eksistensielle ansvar, at vi virkelig kan føle angsten herje kroppen. Det var jo nettopp naturen
(riktig nok i form av et stup) som selveste Søren Kierkegaard 147 brukte for å danne et bilde av
angsten, hvor mennesket står nakent ansikt til ansikt med ansvaret for sin egen skjebne.
Nå er det ikke slik at friluftsliv i all hovedsak dreier seg om å direkte risikere livet ved å
henge utfor stup eller lignende, men jeg mener likevel at friluftsliv tjener den samme
hensikten, rett og slett fordi friluftslivet til en viss grad (hvor mye, bestemmer vi selv)
avkrever at vi tar ansvar for vårt eget liv.
147 Kierkegaard, 2001
104

Å føle at man står ansikt til ansikt med sin egen skjebne gjelder nok spesielt når man ferdes
alene i naturen. For når vi befinner oss der ute (eller inne, avhengig av perspektiv), uten støtte
fra TV, datamaskiner, medier eller andre remedier, eller for den saks skyld andre mennesker,
da kan en virkelig føle direkte på kroppen det ansvar vi alle bærer. Og det uten noen former
for distraksjoner vi kan rømme inn i. Da står vi der plutselig med oss selv. Og det kan være
særdeles vanskelig å takle. Skal imidlertid friluftsliv i slike situasjoner ha en funksjon som
erkjennelsesvei, synes det å være under den forutsetningen at man greier å stå i det, og
aksepterer og bærer dette ansvaret.
Da, min venn, tror jeg du har kommet langt.
Men hva innebærer dette i praksis? Å bære ansvaret for sin egen eksistens kan nok for mange
virke som en temmelig diffus og uhåndgripelig affære. Men friluftslivet er heldigvis godt
egnet til å finne eksempler på hvordan man kan bære dette ansvaret. For på mange måter
mener jeg at akkurat det å bære ansvaret for sin egen skjebne, er noe av selve kjernen i
friluftslivet. Følelsen av å klare seg sjøl, frigjort fra alle støttemekanismer vi ellers lener oss til
i hverdagen, er medvirkende både til å tydeliggjøre at vi faktisk kan bære dette ansvaret, og
også at dette fakisk føles godt, i form av ro og nærvær i den situasjonen man faktisk befinner
seg i.
Det omvendte perspektiv- friluftsliv som flukten fra en selv
Det er fristende etter å ha hauset opp friluftslivets fortreffeligheter, å forsøke å snu det hele på
hodet. Hva om friluftslivet kun er en av mange fluktruter bort fra ansvaret, og bort fra en selv?
Hva om det er slik at alle de påvirkningene vi får fra omgivelsen ute i naturen; vind og vær,
utsikt og utslitthet, bare påvirker oss i en slik grad at vi klarer å glemme oss selv, og vårt
ansvar for vår egen eksistens?
For kan det ikke være slik at man i friluftslivet leker eksistens? Friluftsliv er jo liksom ikke
preget av det store alvoret, det er ikke det ”virkelige” livet, og kanskje nettopp derfor føles
ikke ansvaret for vår egen eksistens så tung å bære. Men jeg tror likevel ikke at det
hovedsaklig er slik. Den eksistensen vi lever i friluftslivet er nok like reell som den vi lever i
til daglig. Å være sulten, å være sliten, å være våt, føles trolig for de som fleste virkelig nok.
Den vakre solnedgangen, de flotte fjellene, å skue utover en tilsynelatende endeløs vidde
105

likeså. Det er bare en annen form for eksistens, bare mer rendyrket og fri for forstyrrelser, og
som kanskje nettopp derfor oppleves vel så ekte som den verden vi lever i til daglig.
Det som derimot kan være interessant, er å se en del av den moderne friluftslivsutøvelsen
gjennom forfallets og fluktens øyne. Det raske, utstyrsbaserte, trendfikserte, følge-siste-motefriluftslivet
er nok et vel så godt bilde på å flykte inn i ”das Man” som noe annet. Det blir
derfor vel så viktig i friluftslivet som i samfunnet generelt, å finne sin vei, sin eksistens.
Foreløpige konklusjoner
Jeg skal før vi går videre prøve å trekke noen foreløpige konklusjoner om dette perspektivet
på friluftsliv, for å samle tankene en smule før vi går videre.
- Frihetstanken har stått sterkt i friluftslivet. I det valgte perspektiv gir friluftsliv oss
frihet gjennom anledning til å finne egne livsveier, egne prosjekter, og se muligheter
ut fra en selv og ikke ut fra mer eller mindre meningsløse fellesnormer.
- Det at vi tar disse valgene, innebærer også at vi må ta et ansvar for vårt eget liv,
nettopp gjennom at vi tar egne genuine valg. Friluftsliv avdekker dette forholdet ved å
redusere mengden rømningsveier.
- Samtidig reduserer naturen mengden ting som man vil rømme fra, presset fra
samfunnet og andres prosjekter reduseres til et minimum.
- Friluftsliv kan på denne måten få samme betydning som angsten, livet i naturen
hjelper oss å bli vårt ansvar bevisst, og gir oss dermed muligheten til å handle ut fra
oss selv.
- Jeg anser ikke dermed at angsten er fraværende i friluftslivet, men aktiviteter og
mestring i naturen gir en god mulighet til en konkretisering av den noe diffuse,
eksistensielle angsten.
106

- Å være i naturen kan tjene som en velegnet metafor på hva livet dreier seg om,
gjennom å avkle forholdet mellom å ta egne valg, eller på den andre siden, la andre ta
dem for seg.
Et psykologisk perspektiv på naturopplevelse
Siden denne avhandlingen handler om bruk av friluftsliv som terapi, synes det også
interessant å avslutningsvis dra inn noen perspektiver angående forholdet mellom menneske
og natur, fra psykologiens verden.
Tradisjonelt sett har det innen analytisk psykologi ikke vært tradisjon for å inkludere noen
aspekter av naturen, i hvert fall ikke når det gjelder å ha noen innflytelse på menneskets
psykiske helse. Det lengste den har strukket seg, er å involvere miljøet rundt mennesket, men
miljøet det her er snakk om er ikke naturmiljøet, men de sosiale relasjonene rundt et
menneske. 148
For et menneske som er oppvokst innen vestlige, tradisjonelle tankebaner, kan det kanskje
virke unaturlig å dra naturen inn i menneskets psyke. Hva har vel den bjørka jeg nå ser ut av
vinduet med min psykiske tilstand å gjøre? Jeg er her inne, og bjørka er der ute, og slik skal vi
leve i disse to atskilte verdener. Sigmund Freud, som må kunne sies å være grunnleggeren av
moderne analytisk psykologi, så ingen ”psykologisk” forbindelse mellom menneske og natur:
When he asked the question”How does the psyche connect with nature at large,” he
came up with a very negative assessement. That is, he was convinced the human
mind, the psyche, and life in general was a freakish development in the universe. 149
Men denne holdningen til mennesket og naturen var ikke noe Freud var alene om i hans tid.
Dette var den rådende holdningen i hans tid og i følge Roszak, 150 er den det fremdeles. For å
klargjøre nærmere hva denne holdningen består i, skal vi se nærmere på hva som kjennetegner
vår tids natursyn.
148
Selv om vi kan finne ansatser til dette innen jungiansk psykologi, som økopsykologien blant annet bygger på.
(Stoknes, 1994)
149
Intervju med Theodore Roszak: http://www.williamjames.com/transcripts/roszak.htm
150 Roszak, 1993.
107

I følge økopsykologen Per Espen Stoknes 151 er det arven etter først og fremst Descartes, men
også Newton som dominerer synet på forholdet mellom menneske og natur selv i vår tid.
Dette er i første rekke et syn som splitter objekt og subjekt, - det materielle og det psykiske.
Stoknes 152 mener at dette skillet stenger menneskene ute fra verden. Selvet blir redusert til noe
som kun eksisterer inne i oss selv, inne i hjernen.
Samtidig finnes det en god del forskning som beskriver den påvirkning natur har på den
menneskelige psyke. Undersøkelsesobjektene innbefatter pasienter, innsatte, skolelever og for
så vidt ”vanlige” mennesker også 153 . Men denne typen forskning kan synes lite
hensiktsmessig for friluftslivets del. Det er så vidt jeg forstår nemlig ikke den deltakende
naturopplevelsen, som står sentralt innen denne type forskning, det er den passive
observatøren som har vært gjenstand for denne forskningen, og blir derfor lite egnet til å
belyse et fenomen som friluftsliv.
Vi skal kaste et blikk på en av de få retninger 154 innen psykologien som har tatt for seg den
oppgaven å belyse sammenhengen mellom mennesker og naturens samspill; økopsykologien.
Av navnet kan vi tyde denne retningen som et forsøk på å knyte sammen to områder som
tradisjonelt i den vestlige verden har blitt sett på som atskilt; psyken og omverdenen.
Opplevelse dannes i spennet mellom objekt og subjekt
Av økopsykologen Per Espen Stoknes beskrives økopsykologi som en vei til ”å kakke
skallene rundt sin egen selvforståelse 155 . Stoknes sikter her til en selvforståelse som vi
hovedsaklig har dannet etter opplysningstiden. Denne selvforståelsen dreier seg for en stor del
om et oppfattet skille mellom subjekt og objekt, mellom oss selv og omverdenen, mellom oss
selv og naturen. Dette skillet har, ifølge økopsykologien, gjort svært stor skade på både
subjekt og objekt, menneske og natur.
I en cartesiansk-newtonsk verdens- og menneskeanskuelse ses mennesket nettopp på som et
isolert selv, i en ren subjekt-objektrelasjon hvor mennesket ensomt betrakter en verden som
151 Stoknes, 1994.
152 Ibid.
153 Se f.eks Kaplan & Kaplan, 1989.
154 Vi finner også andre retninger som evolusjonspsykologi og miljøpsykologi (se f.eks Kennair, 2004 og Bell,
1996), men disse perspektivene synes imidlertid lite egnet for min sammenheng.
155 www.stoknes.com
108

synes å gå i bane rundt mennesket, uten at en selv er en del av det hele 156 . Også innen
psykologien, i hvert fall innen den klassiske analytiske psykoanalysen har mennesket blitt sett
på som isolert 157 .
Økopsykologien proklamerer i første rekke for nødvendigheten av å oppheve dette kunstige
skillet mellom objekt og subjekt, slik at menneske og omgivelser danner et naturlig
kontinuum. Det er nemlig ikke slik at opplevelsen og dermed bevisstheten, 158 er et fenomen
som oppstår som en konstruksjonsprosess inne i subjektets indre. 159
”Opplevelse” beskrives innen økopsykologien som gestalten (helheten) mellom 3 områder: 1)
Den ytre konkrete verden, 2) de underbevisste og kroppslige reaksjoner, og 3) den språklige
bevissthet. Hensikten med denne modellen er flere. Den viser at opplevelse og dermed psyke
(i og med at psyken dannes av opplevelser) ikke er noe som skapes verken i subjektet eller
objektet, indre eller ytre verden, men oppstår i spennet mellom disse. Opplevelser er altså ikke
lenger indre representasjoner av ytre hendelser, men er i gjensidig deltakelse med
hverandre 160 . Vi er vår verden.
Dette perspektivet har en god porsjon slektskap med de perspektiver vi tidligere har sett i
dette avsnittet. Det er nettopp gjennom handling at vi kjenner verden, og dermed oss selv, i og
med at det er opplevelser som faktisk danner vår psyke. Samtidig gir det en lettere tilegnelse
av forståelsen om at vi faktisk også psykologisk sett er en del av verden. Dernest gir det en
viktig pekepinn på det som populært kalles selvrealisering, som jeg tidligere har vært inne på,
ofte ses i en snever, isolert sammenheng.
I denne konteksten, som har nært slektskap med med Arne Næss’ Økosofi T 161 , vil graden av
selvrealisering være likestilt med graden av identifisering med den verden vi lever i. Naturen
får på denne måten en særstilling fordi den, som jeg har vært inne på, ikke krever noe av oss,
men også fordi den har en atskillig rikere opplevelse å tilby våre sanser:
156 Stoknes, 1994.
157 Ibid.
158 I dette perspektivet (for øvrig på samme måte som hos Heidegger) ses bevisstheten på noe som dannes
gjennom opplevelser med omverdenen, bevisstheten er alltid en bevissthet om noe. (Ibid)
159 Ibid.
160 Ibid.
161 Næss, 1991.
109

Ut-i-naturen blir ikke så langt fra inn-i-Selvet. Forutsetningen er at en blir sjelelig
beveget, at det jeg opplever angår meg. ("Opplev Domus!", "Kom og opplev
Tusenfryd" og annen opplevelsesindustri kan kanskje berøre sjel, men pga.
instrumentalismen og forflatingen i masseappellen blir sjelden dybden, deltagelsen
av indre opplevelseskvaliteter, bra nok.) 162
Innen et økopsykologisk (men ikke tradisjonelt ”analytisk-psykologisk”) perspektiv finner vi
altså støtte for den typen forståelse av forholdet mellom menneske og natur, og finner også
bistand til å forstå at rikdommen i slike opplevelser, er identisk med graden av identifisering
med omgivelsene.
Konklusjoner
Jeg skal i det følgende forsøke å sammenfatte hovedmomentene som har kommet frem i dette
kapittelet.
Innledningsvis så vi at det er en rekke faktorer i samfunnet som hver på sitt vis kan innvirke
på mennesket i form av press som kan være vanskelig å takle, og som kan lede ut i psykiske
problemer. Arbeidslivet synes i større og større grad å presse oss til å prestere stadig mer.
Profittønsker prioriteres fremfor behov for trygghet og stabilitet. Dette innvirker også i et
samspill i familierelasjonene, som også får merke dette presset, kanskje først og fremst fordi
man ikke har tid til å være sammen med familien i tilstrekkelig grad.
Samtidig fins der en rekke mer eller mindre synlige aktører i samfunnet som synes å presse
oss i retninger vi egentlig ikke ønsker. Først og fremst kjennetegnes dette av kravet om
”selvrealisering,” man skal ”bli alt man kan bli.” Grensen blir aldri nådd for hvor vellykket
man kan bli i dette perspektivet. Dette ser ut til å skape et stormløp mot å bli mest mulig
vellykket på et uendelig antall plan, uten at en egentlig noen gang kan komme til mål.
Men muligheten til å ”realisere” seg selv kommer nettopp som en følge av den friheten det å
leve i et seinmoderne samfunn kan by oss. Derfor ble det også nødvendig å stille spørsmålet
om hvorfor denne friheten skulle være så problematisk å takle. Er det ikke nettopp friheten
som regnes som det endelige mål for alle mennesker? Svarene fikk vi fra eksistensfilosofien.
For nettopp det å være fri, og være denne friheten bevisst, er også en byrde. En byrde i form
162 Stoknes, 1994:86
110

av ansvar. For når vi endelig er frie, har vi ikke lenger noen å skylde på for det ene eller det
andre. Vi har kun oss selv å takke for hvordan det går oss i livet. Derfor har vi en tendens til å
rømme inn i en fellesatferd for å avlaste oss for dette presset, med andre ord, vi gjør det
”man” gjør.
Men å flykte inn i denne fellesatferden synes heller ikke å være noen god løsning, i hvert fall
ikke permanent. Livet vil etter hvert kunne føles både tomt og meningsløst, fordi vi ikke
handler ut fra oss selv. Her kommer den eksistensielle angsten inn i bildet. Den lar oss forstå
at vi igjen har rømt fra vårt eksistensielle ansvar, og, hvis vi forstår angsten rett, kan den gi
oss mot til å finne tilbake til oss selv.
Hva blir så friluftslivets rolle i alt dette? Mitt forslag til svar på dette spørsmålet, er altså at
friluftsliv i første rekke er et friminutt fra det presset vi lever under til daglig. Vi slipper en
rekke av de mer uheldige konsekvensene det å leve i et moderne samfunn fører med seg, og
kan få pusten (og kanskje også sjelen) igjen før vi atter med friskt mot i brystet og nytt vett i
pannen vender tilbake til samfunnet.
Det andre sentrale poenget i denne sammenheng, er at friluftslivet kan være behjelpelig med,
på samme måte som angsten, å avdekke sammenhengen mellom det å ha en viss frihet og
dermed også et visst ansvar. Å dra inn i naturen, bort og vekk fra alle støttepillarer vi lever
med til daglig, er en veldig konkret og håndfast måte å innse denne sammenhengen på.
Jeg har tidligere vært inne på at kravene og presset om frie valg, kan sies å ha fått samme rolle
som nevrosen som fulgte når driftene ikke fikk komme til uttrykk i Freuds avseksualiserte
samtid. På samme måte kan kanskje friluftslivet som metafor erstatte den rollen drømmene
hadde som metafor innen Freuds psykologi.
Et viktig aspekt i denne sammenhengen blir derfor den betydning friluftslivet dermed får som
metafor for de utfordringer og valg vi tar i dagliglivet. Å ferdes i naturen kan avkle disse
sammenhengene, og gjøre det tydelig for oss hvorfor vi gjør som vi gjør og velger som vi
gjør. De små, enkle valgene vi tar når vi er på tur, og de konsekvensene de får, kan som regel
ikke forklares og begrunnes ut fra annet enn oss selv, og gjør det dermed lettere å innse denne
sammenhengen.
111

Samtidig er det nettopp i fraværet av disse støttepillarene at vi kan komme til en erkjennelse
om hva som dypest sett er viktig for oss selv, ikke hva ”man” regner som viktig. Ut av det å
akseptere dette ansvaret, og samtidig bli bevisst hva som er viktig for en, og gjøre dette, kan
en også ”ta seg selv” i å finne den tilværelsen en lever i meningsfull, nettopp fordi en handler
ut fra seg selv.
Et annet moment som har vært fremtredende i denne sammenheng, er opphevelsen av skillet
mellom objekt og subjekt, mellom oss selv og verden. Det kom frem at det er først og fremst
når man handler ut fra seg selv, og tar inn over seg verden, (som en individuell del av verden,
ikke som en formløs del av en fellesatferd) at man kan oppleve å føle seg som en del av noe
større, noe som vil være en særdeles meningsfull og givende opplevelse.
Friluftslivets og naturopplevelsens rolle i denne forbindelse, blir igjen først og fremst som
fravær av samfunn, og det presset man opplever der. Dette fordi det å føle seg som en del av
verden krever at man tør å ta innover seg verden, et mot som kan være vanskelig å finne hvis
man stadig opplever å være under et mer eller mindre meningsløst press fra omgivelsene.
Veien videre
Hensikten med dette kapittelet har vært å kunne skape et solid fundament for å forstå både
friluftslivets betydning for psykisk helse på et generelt grunnlag, men også for at jeg mer
spesifikt skulle kunne forklare de empiriske funnene jeg har gjort.
Tiden synes nå inne for nettopp det, jeg skal i neste kapittel trekke frem de empiriske
momenter som kom frem i forrige kapittel, og se dem i lys av den teoretiske ballasten som har
blitt med på ferden i dette.
112

Kapittel 5
Empiri i lys av teori
Etter denne noe omstendelige teoretiske redegjørelse, har jeg nå forhåpentligvis skaffet oss et
mer solid generelt grunnlag for å forstå og forklare friluftslivets betydning for psykisk helse,
og dermed også for å lettere kunne forstå mine empiriske funn. Jeg skal derfor i det følgende
avsnitt hente dem opp igjen, og speile dem mer spesifikt i lys av mine teoretiske betraktninger.
Når det gjelder dette empiriske materialet, har vi tidligere sett at det er følgende faktorer som
jeg forsto som hovedbegrunnelsene for å bruke friluftsliv som en del av det terapeutiske
arbeidet ved AIR: Trygghet, å ta ansvar for eget liv, bevisstgjøring, mestring, meningsfullhet,
fysisk aktivitet, og naturopplevelse. Siden jeg allerede har gjort en redegjørelse for
naturopplevelsens betydning i forrige kapittel, skal jeg rette hovedfokuset mot de resterende
momentene.
Jeg skal herunder behandle dem hver for seg, ikke fordi de på noe måte skal eller kan ses på
som adskilte, men på grunn av at det er lettere å synliggjøre dem på denne måten. Jeg må i
denne sammenheng legge til at på grunn av at de enkelte temaer ikke kan betraktes som
enkeltstående fenomener, men henger sammen innbyrdes, vil de til en viss grad overlappe
hverandre. Jeg skal derfor forsøke å dra dette sammen avslutningsvis, slik at vi
forhåpentligvis kan se dem i en klarere sammenheng.
Trygghet
Å oppleve trygghet ble beskrevet som selve grunnsteinen i den behandlingen brukerne skulle
gjennom i løpet av et opphold. Det å skape rammer for denne tryggheten, slik at brukerne
kunne gjenvinne en trygghet hos seg selv, ble regnet som en forutsetning, som selve
utgangspunktet for å ha nytte av det resterende opplegget:
Alf:
De kommer jo hit fordi de er slitne, og har kanskje vært veldig passive, vært
sykemeldt lenge, fått dårlig selvtillit, dårlig selvbilde, fungerer dårlig kroppslig, de
113

fungerer dårlig psykisk og sosialt, og de er veldig preget av det i måten de har
ansiktsutrykk, og holdning og måten de går på, og de virker veldig utrygge og
usikre.
Vi har sett at det moderne samfunnet, inkludert arbeidslivet på mange måter legger til rette for
at mennesker kan oppleve hverdagen som utrygg. Hvorfor forholder det seg da slik at mange
opplever en trygghet gjennom friluftsliv, gjennom å være i naturen?
Friluftsliv som rom for trygghet
Jeg fikk altså ved AIR ingen eksplisitt forklaring på sammenhengen mellom å ferdes i natur
og trygghet. Men at de mente at naturen gav trygghet kom klart frem, her ved Randi:
- Hva er det med naturen som ramme rundt som gjør at en får et unikt rom til å få
skaffet den tryggheten, den tilliten, den tilhørigheten som blir i bunn, som gir et
nærvær?
Jeg mener at det først og fremst kan være nyttig å hente inn noen av de argumenter jeg brukte
under avsnittene som omhandlet hva som kjennetegner moderne samfunn, og likeledes
avsnittet om å ta ansvar. For er det ikke nettopp presset fra omgivelsene som for en stor del
legger grunnlaget for at vi føler oss utrygge og lite villige til å ta ansvar for våre liv?
Jeg mener det. Og på samme måte som naturen kan bidra til å ta ansvar for eget liv, kan den
også bidra til økt trygghet i tilværelsen, nettopp fordi den ikke hele tiden krever av oss, annet
enn det vi vil at den skal kreve av oss. Naturen har ingen krav om utseende, vellykket karriere,
pene hjem, eller en vinnende personlighet. I stedet lar naturen oss stille kravene til oss selv, på
egen hånd.
Hvorfor gir lavvoen og bålet trygghet?
Bruken av lavvoen ble sett på som en sentral del av det gi å føle trygghet, og Alf kunne
konstatere til dels store endringer på brukerne etter lavvoturen:
Når vi kommer tilbake fra lavvoturen så kan du se endringer på dem, de er mer
avslappet, de er mer pratsomme, de virker tryggere.
Min oppgave blir derfor å finne svar på gåten om hvorfor en stang med duk rundt kan skape
denne tryggheten.
114

Når det gjelder denne lavvoen, kan vi huske at Alf dro frem flere faktorer som han mente gav
brukerne trygghet. For det første mente han at måten man satt på i lavvoen, spilte en ikke
ubetydelig rolle. Gjennom at man sitter i en ring rundt et bål, får man på en måte en flat sosial
struktur, i det henseende at ingen kan stikke seg bort, og heller ingen kan stikke seg frem.
Så kan jeg jo også legge til for egen regning at det å ha ryggen dekket, i dette tilfelle av en
lavvoduk kanskje kan skape en betryggende virkning i seg selv. Ingen kan angripe oss uten at
vi ser det.
Men antageligvis er det ikke bare lavvoen som skaper trygghet. Bålet blir også nevnt som en
trygghetskapende faktor. Sannsynligvis skapes det også trygghet i det samværet som er i
lavvoen, og kanskje en følelse av felleskap. Og selv om det ikke blir uttalt som en eksplisitt
årsak, er kanskje også ferden ut til lavvoen med på å skape trygghet? Man legger tross alt det
presserende ved samfunnet bak seg, og går inn en natur som er likegyldig til deres evner og
prestasjoner.
Alf mente at bålet gir et felles sted å hvile blikket, slik at man slipper den utryggheten som
kan ligge i å sitte ansikt til ansikt med forholdsvis fremmede mennesker. Samtidig utstråler
bålet en behagelig varme, som nok i seg selv kan gi en beroligende og betryggende følelse.
Man kan også legge til at bålet - liksom naturen – er fylt av utrykk og symbolverdier som gir
grunnlag for assosiasjoner, men som ikke betyr noe ”ut over seg selv”. Å sitte og se inn i et
bål gir for meg assosiasjoner til både trygghet, ro og en harmoni i tilværelsen som jeg ikke
finner andre steder.
Å ta ansvar for eget liv
At brukerne skulle bli i stand til å ta ansvar for sitt eget liv i løpet av den prosessen de skulle
gjennom, er en sentral målsetting for AIR. Friluftsliv ble sett på som egnet til å bistå med
dette. Ut fra mine valgte teoretiske perspektiver skal vi nå lettere kunne danne noen
synspunkter for hvordan dette kan henge sammen.
115

Sett fra individets standpunkt vil vi altså alltid ha en tendens til å rømme fra det ansvaret som
eksistensen innebærer. En måte som ble fremhevet i det empiriske materialet, slik jeg tolker
det, var at en del av brukerne ”forsvant” i sin egen diagnose, sin egen sykdom, sine egne
problemer. De manglet den bevisstheten, og kanskje først og fremst det motet som skulle til
for å greie å ta ansvar for dette. Når de ble presentert for en aktivitet som krevde at de bar
ansvaret på egne skuldre, kom denne usikkerheten gjerne frem i form av å prøve å snakke 163
seg bort fra usikkerheten:
- Jeg har også sett, hvis vi har padlet kano, så ser du ofte at folk er usikre og redde,
mange prater seg vekk fra sin usikkerhet. Og ved å prate veldig mye, som jo óg har
en viktig misjon ute på tur, mister du en del.. 164
Det er ikke min mening å ta lett på denne usikkerheten og disse problemene, men kanskje har
de dukket opp nettopp fordi man ikke har maktet å ta tak i seg selv, å ta ansvar i sitt eget liv.
Uansett gjør nok disse problemene når de først har dukket opp, at det ikke blir spesielt lettere
å få et grep om sin egen livssituasjon.
Men som jeg har fremhevet tidligere, er ikke dette et spørsmål som kun kretser omkring
enkeltmenneskers helse og personlige problemer. Man eksisterer ikke i et vakuum. Fra et
samfunnsmessig standpunkt har vi sett at det er et stadig større press mot den enkelte for å
prestere, rasjonalisere, effektivisere osv, hurtigere og hurtigere. Samtidig blir fritiden mer og
mer invadert av denne hurtigheten og effektiviseringen, 165 slik at man føler et stadig større
press for å prestere på alle arenaer. 166
Setter man disse faktorer sammen har man i hvert fall et grunnlag for å forstå hvorfor det å
bære ansvar for sitt eget liv kan være et økende problem.
Hvordan kan dette forholde seg i forhold til å bruke friluftsliv i en terapeutisk sammenheng?
163
Snakket var, som vi husker, Heideggers fremste element når han skulle beskrive forfallsfenomenet, altså
hvordan vi rømmer fra vårt eksistensielle ansvar (Fløistad, 1993).
164
Sitat fra intervju med Randi Sørheim, AIR.
165
Hylland Eriksen, 2001.
166
Roness & Matthiesen (red), 2002.
116

Å bære ansvar i friluftslivet
I friluftslivet kan det å ta ansvar for eget liv, oppleves å forholde seg noe annerledes enn i
samfunnet. Det eksterne presset fra media, arbeidsgivere, kolleger, reklame, trafikk, støy,
moter etc., er lite eller ikke tilstedeværende. Lite eller ingenting virker tvingende på
oppmerksomheten. Vil man rette oppmerksomheten mot noe, er dette som regel frivillig, og
ens eget valg, noe som kanskje kan være en god grobunn for å velge sine prosjekter ut fra seg
selv. Dermed kan man høyne terskelen for behovet for å rømme bort fra ansvaret for eget liv,
nettopp fordi man gjennom genuine, egne valg, ikke vil føle eksistensen som et press, men
tvert imot som frihet. Frihet i fri luft.
Det er likevel noen viktige forutsetninger som må belyses.
For selv om vi gjennom å bevege oss ut i naturen fjerner de fleste eksterne pressfaktorer og
rømningsveier, kan vi like gjerne danne oss våre egne rømningsveier, om enn noe reduserte,
ute i naturen. Etter mitt syn er det først og fremst det ”moderne” friluftslivet som kan bære
preg av dette. Dette først og fremst gjennom kommersielle aktører som ofte fremstiller det
som sentralt i friluftslivet å følge trender og å ha det nyeste og beste utstyret. Dette fremstilles
nesten som en premiss for den ekte, genuine naturopplevelsen. Og vi, svake sjeler, vil så
gjerne tro på dem, slik at vi kan gjøre det ”man” gjør. Men hvis vi følger disse bud, har vi
allerede tapt noe i form av at vi lar andre ta valgene for oss. Det synes derfor viktig å i
friluftslivet minimalisere ulike former for inngripen som truer fra det samfunnet man til daglig
lever i. Denne inngripen kan like gjerne bestå av ulike former for tilrettelegging i naturen som
av motepress og utstyrshysteri. Konsekvensene kan uansett kan bli de samme, vi gjør det
”man” gjør, i stedet for å virkelig velge selv.
Jeg har lyst til i denne sammenheng igjen å dra frem skillet mellom hurtig og langsom tid som
vi tidligere var inne på. Hvis friluftslivet skal ha den misjonen å la mennesket komme tilbake
til seg selv, for så å begynne å ta ansvar for seg selv, er det grunn til å tro at det gir bedre
resultater, som vi har vært inne på, å ta for seg av den langsomme tiden. Å gi det enkelte
menneske tid til å være i det, med Heideggers 167 ord.
167 Nicolaisen, 2003.
117

Først og fremst var det Randi som opplevde mangelen på tid som et problem i oppleggene på
Rauland, fordi det vanskeliggjorde å la brukerne kjenne på den roen som hun etterstrebet:
Det er mer tid det står på, tid til at en kan føle enda større ro. Det blir fort litt hektisk,
man skal rekke noe annet, man skal ha plass til så mye. Jeg synes av og til at det kan
slå i hjel roen, som jeg tror er kjempeviktig. Tida og roen er viktig i den
fellesskapsdimensjonen, når man er ute.
På bakgrunn av dette synes det viktig å sette langsom tid, hvis ikke som et premiss, så mer
som et viktig ideal for i størst mulig grad la mennesker få sjansen til å komme tilbake til seg
selv, slik at de kan finne ut hva de vil, og derigjennom få motivasjon og lyst til å bære
ansvaret for sitt eget liv. Jeg har imidlertid full forståelse for at man ved en institusjon som
AIR har lyst til å gi brukerne et bredest mulig fundament av aktiviteter for å ”fylle
helsekoppen”. Friluftsliv innebærer kanskje ikke frelse for alle.
Allikevel kan det, etter min mening, virke mot sin hensikt å fylle et slikt opphold med et vell
av ulike aktiviteter. Jeg ser en klar fare for at en slik hektisk aktivitet kan føre et slikt opphold
mer i retning av å ligne det samfunnet som har skapt problemene, heller enn å være et reelt
alternativ til det. I den sammenheng synes det som en bedre løsning å la et slikt opphold bære
preg av færre forskjellige aktiviteter, slik at man både får mer ro og kanskje også mer av den
”røde tråden” i opplegget, som Randi savnet.
Et annet moment som jeg vil trekke frem under dette avsnittet, er betydningen av å la
brukerne i størst mulig grad treffe egne valg når de er ute i naturen. Gjennom å finne veien der
det ikke finnes veier, gjennom å få tilbake varmen når det er kaldt, slukke tørsten når strupen
er tørr, og ta til seg føde når man er sulten, tar man et direkte ansvar for sitt eget liv, sin egen
eksistens. Og, i samme vending, får man en direkte og konkret tilbakemelding på disse
valgene, som en vanskelig kan se i hverdagen og i samfunnet ellers.
Samtidig kan det ligge en enorm tilfredsstillelse i å erkjenne at man fint klarer seg uten alt det
en ellers omgir seg med i samfunnet. Alt det man trenger for å fungere fint er seg selv og det
man får plass til i sekken. Man er seg selv nok.
118

Ensom eller flersom?
Man kan stille spørsmålet om det ovenstående ikke krever at en er alene i naturen, noe disse
brukerne sjelden opplevde, med unntak av i Randis stillhetsopplevelser. Ideelt sett kan det nok
forholde seg slik. Det å være i natur alene, vil i høyeste grad si at man ikke har noen
fellesatferd, noe ”das Man”, å rømme inn i. Solotur i naturen vil etter mitt skjønn få samme
effekten som det Stupet, som Kierkegaard beskriver. 168 Problemet er bare at dette nok kan
være for sterk kost for noen, slik at man rett og slett ikke makter det presset en føler alene
med seg selv i naturen. Fint er det i denne sammenheng, at Randi la opp til at en kunne
komme til en felles samlingsplass hvis det ble for vanskelig å takle det å være alene.
Jeg tror nemlig ikke at det forholder seg slik at møtet med seg selv alene, er bortkastet selv
om en ikke takler det i lengden. Nettopp det at en ikke klarer å være alene kan være en god
pekepinn på at man i det daglige har rømt fra seg selv, at man vegrer seg for å bære ens
eksistensielle ansvar. Dermed har man et godt utgangspunkt å bygge videre på, både når det
gjelder det å ta ansvar, men også når det gjelder å finne ut hva som dypest sett er viktig for en
selv, ikke for massen.
Hva så med de andre en er sammen med på tur? Skal friluftsliv som terapi bli et slags egoprosjekt
der en får levd ut sitt behov for å seile sin egen sjø, uten å ta hensyn til andre?
Jeg synes det i denne sammenheng er sentralt at vi i forhold til de teoretiske perspektiver jeg
har dratt frem, aldri kan eksistere uavhengig av andre. Vi er kastet inn i det, og kan ikke velge
det bort. Å være egentlig i denne sammenheng, kan vi forstå dit hen at det dreier seg om å ta
reelle valg, ut fra seg selv, ut fra de mulighetene en har i samvær med andre, og samtidig ha
en visshet om at en tar disse valgene ut fra seg selv. Å ferdes i naturen synes å ha sin styrke
ved at man for en stor del fjerner de sosiale rollemønstrene vi følger til daglig. Ute på tur ser
ingen forskjell på direktør og vaskekone. Dermed kan det bli lettere for oss å ta valg, nettopp
fordi vi blir nødt til å redefinere hvem vi er, og ikke minst, hva vi vil.
Samtidig skaper det å dra sammen på tur en konsensus: man skal det samme, man har et felles
prosjekt og målsetning, uttalt eller ikke. I vårt empiriske tilfelle handler kanskje denne
konsensusen i første rekke om å være sammen med andre med lignende problemer, slik at
168 Kierkegaard, 2001.
119

man møter en forståelse og aksept for ens problemer, uten at det nødvendigvis fokuseres på
disse. Dernest har man et felles, overordnet mål, nemlig å komme seg tilbake i jobb.
Det å være sammen på tur gir dermed i første rekke en følelse av å være sammen om noe, slik
at en ikke føler seg isolert og alene om å ha problemer med å takle livet. På denne måten får
man kanskje et innblikk i den egentlige verden. De andre består ikke av et lag av velpolert
ferniss slik som media liker å fremstille ”idealtypen”. Vi er alle mennesker av kjøtt og blod,
med skavanker, fysiske og psykiske arr, angst, depresjoner og det som verre er. Vi bare
skjemmes for å vise det.
Bevisstgjøring
Bevisstgjøring i vår empiriske sammenheng, dreier seg for en stor del om om hva som
egentlig er problemet for disse brukerne. Eller for å si det med AIR`s ord, finne ut hvor skoen
trykker. Årsakene til problemene varierer fra individ til individ. Derfor er det avgjørende at
den enkelte finner ut av dette selv. Det fremkom i det empiriske materialet at man ved AIR
mener at friluftsliv er et ”unikt redskap” for en slik bevisstgjøring.
For å forstå hvordan dette henger sammen, skal vi i første omgang forsøke å danne oss et
inntrykk av hva det er i dagliglivet som forhindrer denne bevisstgjøringen. Hvilke faktorer
hos menneske og samfunn er det som gjør seg gjeldende i denne sammenheng? Ut fra disse
svarene håper jeg å kunne danne et klarere bilde av hva det er med opphold i natur, som gjør
det egnet til denne typen bevisstgjøring.
Vi har gjennom mine undersøkelser sett at tid gjerne er en manglende eller begrenset ressurs
hos brukergruppen ved AIR. Travle jobber, og kanskje en enda mer travel ”fritid”. Det synes
ikke alt for vågalt å trekke den konklusjonen at denne levemåten vanskeliggjør refleksjon og
bevisstgjøring omkring ens egen situasjon og levemåte.
Bevisstgjøring i et eksistensialistisk perspektiv handler for en stor del om å erkjenne det
ansvaret den enkelte bærer for sitt eget liv. Jeg har drøftet hvordan mennesket har en
grunnleggende tendens til å ville rømme fra dette ansvaret. Når det gjelder brukerne ved AIR
kan det se ut som om deres rømningsveier først og fremst består av å gå inn i disse travle
jobbene, være flinke og vellykkede på alle mulige arenaer, og tilsynelatende gjøre alt for å
120

passe inn i et hektisk bilde av hvordan det ”rette” livet skal være. Så, når kroppen, psyken
eller kanskje helst begge deler endelig sier stopp, kan man rømme videre inn i en diagnose og
legge ansvaret på den, uten å selv foreta de nødvendige endringer for å komme tilbake på rett
kjøl. 169
Slik sett handler dette altså om å bli klar over dette ansvaret. Hvordan kan friluftslivet være til
hjelp i dette perspektivet?
Å bruke friluftsliv som bevisstgjører
Kan friluftsliv være det rommet som tillater oss å reflektere over hverdagen, oss selv, møtet
med verden, og bli bevisst det ansvaret den enkelte har for sitt eget livt? I så fall, hvorfor er
det slik?
Igjen kan det være nyttig å se på friluftsliv som fravær av samfunnet, først og fremst i den
forstand at man gjennom å være ute i naturen er fysisk fraværende fra dagliglivet, slik at det
blir lettere å få avstand fra det presset en opplever til daglig, og kanskje dermed se tingene i et
bedre perspektiv.
Heidegger 170 synes brukbar også i denne sammenhengen. Ved bruk av hans begrepsverden
kan vi se naturen som det rom hvor fellesatferden reduseres til et minimum. Dette forutsetter
ikke, som (kanskje) i Sartres verden, at det er nødvendig å utelukke andre mennesker. Først
og fremst innebærer heller det et fravær av det uhåndgripelige presset som i større og større
grad omgir oss fra alle kanter, de uutalte sosiale kravene om å passe inn i en viss, stadig
forandrende form for å være vellykket.
Gjennom å være i naturen fjerner vi de tradisjonelle rollemønstrene, fjerner kravet om å skulle
prestere, og fjerner presset fra ulike medier om å skulle være noe vi ikke er. Dermed kan vi
åpne opp for å skape rom til å finne ut hva som er viktig for en selv. Men jeg må samtidig
legge til at hvor stor denne åpningen blir, også avhenger av dem man er på tur sammen med.
Har de andre sterke føringer for hvordan den enkelte skal være, smalner mulighetene for å ta
reelle valg inn.
169 Håper leseren vil unnskylde meg de frihetene jeg tar meg når det gjelder å tolke hva den enkelte bruker gjør
og ikke gjør. Disse antagelsene kommer nemlig mer som et resultat av den teoretiske analysen, enn den
empiriske.
170 Fløistad, 1993.
121

En annen tanke som presser på i denne sammenhengen, er at friluftslivet for en stor del bærer
preg av egenverdier fremfor nytteverdier. Gjennom at man ved å utøve friluftsliv også
fokuserer på en tilstand som har en verdi i seg selv, skulle en også kunne tro at det er lettere å
være mer tilstede i nåtiden, nettopp fordi det en gjør i øyeblikket ikke har noe mål annet enn
akkurat dette øyeblikket.
Mestring
At friluftsliv er egnet for å oppleve personlig mestring, regnes kanskje for gammelt nytt. Også
i min undersøkelse kom det frem at mestring var viktig, og at friluftsliv var godt egnet til
dette. Alf:
- Ja altså vi vet, og vi ser og har erfart at folk som har gått sykemeldt lenge, det gjør
noe med dem som personer, det gjør noe med bildet de har av seg selv, altså de blir,
de får et lavt selvbilde ofte, og får liten selvtillit, og de føler seg små i samfunnet, de
føler seg lite til nytte osv.
- Så det å ha en del mestringsopplevelser og å få utfordringer, det tror jeg gir veldig
mange veldig mye.
Det er allikevel en del spørsmål som er interessante i en sammenheng hvor friluftsliv skal
brukes som et terapeutisk verktøy. For det første; hva gjør egentlig opplevelse av mestring
med oss som mennesker, hvilken virkning har det? Dernest; er den mestringen man måtte
oppleve i naturen overførbar til det liv man lever i samfunnet? Vi må også spørre oss om den
mestringen man får i naturen er overførbar til å mestre den angsten og depresjonen mange av
brukerne opplever.
Vi har tidligere prøvd å forstå friluftsliv gjennom å se det som en kontrast til hverdagen i vår
tids samfunn. Jeg har altså valgt et perspektiv hvor jeg ser friluftsliv som fravær av samfunn.
Hvordan kan dette hjelpe oss med å forstå friluftslivets fortrinn når det gjelder mestring i
forhold til det samfunnet vi til daglig lever i?
Å forstå tingenes brukssammenheng er i Heideggers 171 univers sentralt for å bli mer
”egentlige”. Det er gjennom å forstå disse brukssammenhengene at vi opplever oss selv som
en del av verden. Og det er kanskje nettopp å få en erkjennelse av denne sammenhengen vi
gjør gjennom handling og ut av handlingen, en opplevelse av mestring. Vi forstår oss selv og
171 I Fløistad, 1993.
122

omverdenen i samhandling med hverandre. Hvis man mestrer samhandlingen, blir dette en
relasjon som fungerer overens med hverandre. Sett i et slikt perspektiv, kaster dette et klarere
lys over mestring og mestringens betydning for mennesket.
Satt i forbindelse med å mestre i naturen, ser vi så at det som er annerledes fra samfunnet
generelt, i hvert fall i prinsippet, er fraværet av et ytre press, slik at vi kan føle en større grad
av trygghet til å velge, og stå for våre egne prosjekter. Dermed tør vi å søke ut, slik at vi våger
oss ut i aktiv samhandling med omgivelsene, og kan igjen bli en del av.
Hvis det er slik, som vi tidligere har vært inne på, at vi ofte lever våre liv et stykke frem i tid,
hvis våre mål, tanker og ønsker alltid ligger et stykke fremfor oss selv, kan det vanskeliggjøre
mestringsopplevelser. Dette fordi, slik jeg ser det, mestringsfølelsen er i sitt vesen avhengig
av en form for tilbakemelding. Og denne tilbakemeldingen bør komme såpass i sammenheng
med den utførte handling, at en skjønner hva det er en får tilbakemelding på! Hvis det er slik
at vi ofte lever i de planene vi har for fremtiden, de feilgrepene vi har gjort i fortiden, og ikke
her og nå, vil det være svært vanskelig å føle en direkte sammenheng mellom de handlinger
man gjør, og de resultater som kommer som en følge av ens handlinger.
Å oppleve at en mestrer noe gjennom sitt friluftsliv, kan gi en noe annen form for
tilbakemelding. Slik jeg ser det, er det å ferdes, å være ute i natur for stor del preget av det å
få konstante tilbakemeldinger og påminnelser om det vi gjør, fungerer eller ikke. Først og
fremst har dette sitt utspring i kroppslige fornemmelser. Vi er som oftest nødt til å være
mentalt til stede når vi ferdes i naturen, ellers kan det fort skje større eller mindre uhell. Det
blir også lettere å være tilstede fordi fraværet av eksternt press kan gjøre at vi lettere kan åpne
oss opp for de rike sanseinntrykkene verden har å by på.
Mestring av angst og depresjoner
Mestring av angst og depresjoner var en annen av de faktorene som ble trukket frem under
intervjuene som en viktig målsetting med det å drive friluftsliv. Alf mente friluftslivet er godt
egnet til denne typen mestring:
Ja det tror jeg absolutt. I den grad de opplever positive ting i naturen, og det er jo det
som det går ut på. Så tror jeg at det kan være med å og de et løft på det psykiske. Det
å se at de fungerer i naturen, og at det er ålreit å være i naturen, og at det påvirker et
angstnivå, i hvert fall hvis de er engstelige for ting som har med natur å gjøre.
123

Engstelige for å være alene, engstelige for å miste kontrollen, miste stien eller hva
det nå er.
Det ligger utfordringer i naturen, og det kan være en fin måte å jobbe med angsten
på, det er jeg helt sikker på. Og i forhold til depresjoner og få disse opplevelsene, det
hjelper på depresjonsnivået, det tror jeg også.
Som vi har sett, er ikke angsten noe som i direkte forstand skal mestres, ihvertfall ikke fjernes.
Sett i et eksistensialistisk perspektiv fungerer angsten på samme måte som dårlig samvittighet
når vi gjør noe galt, eller som smertesensorene i kroppen når vi brenner oss. Den sier altså ifra
når vi ikke handler ut fra oss sjøl, og har derfor en avgjørende rolle for hvordan vi lever våre
liv. Derfor blir det sentrale ikke å bli kvitt angsten, men å ”bli i den”, forstå den, og deretter
mestre ut fra oss selv i forhold til våre omgivelser. Slik vil vi igjen opprette forbindelsen
mellom oss selv og omverdenen.
Mestring av angst og depresjoner - naturen som metafor.
I boken Uro - en reise i det moderne selvet 172 skriver Finn Skårderud:
Fjellet er ikke angstovervinnelse, men angstbeherskelse. Grensen er konkretisert ved
at klatreren faktisk møter veggen. Og i fjellveggen gis det direkte tilbakemelding på
ens prestasjoner. Kroppens og psykens rett eller galt kan raskt bli til liv eller død.
Man erfarer en umiddelbar selvbekreftelse hverdagen sjelden kan tilby.
Naturen blir i denne sammenheng noe som fremkom klart i det empiriske materialet, en
særdeles gunstig metafor på livet selv. Randi så helt klart at de valgene en tok i naturen kunne
brukes som tydelige bilder på hvordan man tok sine valg i det daglige. Naturen rendyrker på
denne måten elementer fra vårt daglige liv, og klargjør sammenhenger som ellers er utydelige
for oss.
Et viktig spørsmål i denne sammenheng blir om den opplevelsen som brukerne har gjennom
friluftsliv, er overførbar til dagliglivet, på den måten at det gir ringvirkninger inn i det livet de
lever til daglig. Det er i denne forbindelse også interessant å registrere at en av
hovedtendensene hos mennesker som blir utbrente og dermed får psykiske problemer, er at de
legger en stor del av selvfølelsen inn i hvor stor grad de lykkes i jobben. De har altså få andre
172 Skårderud, 1999: 396.
124

oller eller identiteter å støtte seg til, som partner, som forelder, som utøver av hobbyer, eller
lignende. 173
I dette perspektivet er det kanskje ikke så viktig om friluftsliv har en direkte overførbarhet til
dagliglivet, men får heller sin misjon gjennom å være et alternativ til dagliglivet: En sfære der
en kan finne en alternativ plattform å bygge en god selvfølelse på, som ikke har noe å gjøre
med de krav og forventninger en møter til daglig.
Fordelen med friluftsliv i denne forbindelse, er at det nettopp er en kulturelt akseptert form for
bruk av tid. For fra et snevert nytteperspektiv kan friluftslivet ses som noe fullstendig unyttig,
og dermed spill av tid som kunne vært brukt til noe annet, mer ”matnyttig”. Men nettopp
siden friluftslivet har en slik sterk aksept i Norge, kan vi tillate oss å bruke tid på dette, uten at
vi blir sett skjevt på av ”de andre.”
Allikevel tror jeg nok at mesttring i naturen har en overføringsverdi til det livet vi lever til
daglig, nettopp fordi vi kan se en sammenheng mellom det å ta ansvaret for vårt eget liv, og
det å ha det bra med seg selv. Dette forutsetter allikevel rimeligvis at vi ser denne
sammenhengen, og ikke minst at vi husker den når vi er tilbake i dagliglivet.
Å oppleve meningsfullhet
Å drive friluftsliv, enten ved å vandre gjennom skog og fjell, ved å padle hav eller innsjø,
klatre fine fjell, eller andre aktiviteter, horisontale eller vertikale, fremstår nok for de som
driver med det, som en svært meningsfull måte å bruke tiden på. (Ellers ville de nok neppe
gjort det). Også gjennom mine undersøkelser har vi sett at en del av motivasjonen for å drive
friluftsliv ved AIR, er at brukerne skal oppleve det som meningsfullt.
Min oppgave blir derfor å forsøke å redegjøre for hvorfor dette skulle føles mer meningsfullt
enn det livet de lever til vanlig. Hvorfor oppleves noe som meningsfullt i det hele tatt?
Kanskje ville det vært mer naturlig å si at det er dagliglivet som er meningsfullt, gjennom at
man tjener til sitt daglige virke, man oppdrar unger, kort sagt; man gjør det man skal. I stedet
ser det ut som om flere og flere finner den moderne tilværelse tom og meningsløs. Hva kan
173 Roness & Matthiesen, 2002.
125

dette skyldes, og kan dette være noe av forklaringen på at man finner nettopp friluftsliv som
en slik meningsfull aktivitet?
Sett i Heideggers og Sartres perspektiver finnes det jo ikke noen overordnet, objektiv mening
med livet. Det finnes ingen annen mening enn den vi makter å skape for oss selv, ut fra oss
selv. Hvordan kan man ut fra dette forstå hvorfor friluftsliv oppleves meningsfullt?
Å oppleve mening i naturen
Filosofen Frode Nyeng 174 mener at det som først og fremst betegner det moderne, vestlige
menneskes søken etter mening, er mening gjennom forbruk. Massene finner glede og mening
i livet ved og gjennom å være forbrukere – ”vi er hva vi eier”. Han setter deretter opp et
kanskje velkjent skille mellom to monumentalt ulike livsstiler; ”ha-livsstilen” og ”værelivsstilen.”
175 Ha-livsstilen betegnes først og fremst gjennom at man ser livet som en reise
hvor målet er å stadig ha mer, i form av eierskap. Dette omhandler like gjerne forholdet til
andre mennesker som til andre ting.
Dette forhindrer på en grunnleggende måte å ha en meningsfull tilværelse, fordi mening ikke
er noe som konstrueres i det enkelte sinn, men i form av relasjoner, mellom oss selv og
verden 176 . Hvis man ser disse relasjonene som et jeg – det forhold i stedet for et jeg - du
forhold, taper man det verdifulle i å ha et emosjonelt forhold til sine omgivelser 177 .
Friluftsliv har etter mitt syn tradisjonelt vært preget av et være-forhold til omgivelsene. Vi går
ikke ut i naturen primært for å tilegne oss noe som helst, vi går ut for å oppleve, for bare å
være, en stakket stund.
Som vi så under avsnittet om naturopplevelse er det gjerne det å føle seg som en del av de
omgivelsene en ferdes i, som fremheves som en sentral del av naturopplevelsen. Gjennom
min eksistensialistiske, og også min meget begrensede ”essensialistiske” tilnærming, har vi
sett at dette er en viktig faktor med henhold til å bli et mer autentisk menneske. Gjennom at vi
lever mer autentisk eller egentlig, kan vi også oppheve dette følelsesmessige skillet mellom
174 Nyeng, 2003
175 Se f. eks Fromm, 1976
176 Nyeng, 2003
177 Ibid.
126

objekt og subjekt, og dermed oppleve det meningsfulle i å føle oss som en del av noe større,
og ikke som en isolert enhet.
Et viktig poeng i denne forbindelsen, er som jeg kom frem til i teorikapittelet, at friluftsliv gir
oss en anledning til å tre ut av fellesatferden, ut av ”das Man”. 178 Gjennom at vi trer ut av
dette kan vi øyne en mulighet til å finne ut hva som på et grunnleggende plan er viktig for oss
selv, og ikke for de andre. Det er nemlig når vi handler ut fra oss selv, at vi kan føle mening,
og nettopp derfor føles det å være i natur meningsfullt.
Fysisk aktivitet
Å være i fysisk aktivitet er en naturlig og selvsagt del av friluftslivet. Å drive friluftsliv
innebærer at man bryter tilskuerrollen for å være en aktiv deltaker i omgivelsene. Ved AIR er
også det å være fysisk aktiv en viktig del av det terapeutiske bildet. Hvordan kan vi tolke dette
temaet i forhold til våre teorivalg, og ikke minst, hvordan kan vi forstå dette i forhold til
friluftsliv?
Jeg kunne selvsagt ha valgt mine perspektiver fra biologiens eller fysiologiens verden. Ved å
være i fysisk aktivitet, ved at kroppen rett og slett er i bevegelse, sendes signaler til hjernen,
som svarer med å avgi endorfiner eller dopaminer, som kan føles og beskrives som kroppens
lykkepiller. Men denne type perspektiver synes lite gunstige for min undersøkelse. Ikke at de
på noen måte er feilaktige, men de gir ingen tilfredsstillende forklaring på hvorfor akkurat
fysisk aktivitet i natur skulle ha noe spesielt gunstig virkning på vår psykiske helse.
En annen tilnærming, som kanskje er mer brukt i friluftslivssammenheng, er tanken om at
friluftsliv gir en mer allsidig kroppslig utfoldelse. Vi bruker flere sanser, flere muskelgrupper,
og er i det hele tatt en veldig allsidig form for fysisk aktivitet. Men heller ikke dette synes å
sette friluftsliv i noen særstilling. Jeg har ingen problemer med å finne aktiviteter som gir en
allsidig bruk av kropp og sanser, uten at de nødvendigvis har noe med friluftsliv å gjøre. Jeg
skal heller forsøke å nærme meg dette temaet fra de perspektiver jeg allerede har valgt meg,
for å se om jeg kan finne noen mer tilfredsstillende svar
178 Fløistad, 1993.
127

Fysisk aktivitet i naturen i et eksistensialistisk perspektiv
Jeg har altså valgt å se friluftsliv først og fremst som fravær av samfunnet. Dernest har vi sett
at veien mot å bli en mer autentisk utgave av seg selv, går gjennom å være samhandlende med
omverdenen, ut i fra seg selv. De filosofiske retninger jeg har valgt, er nettopp derfor
handlingens filosofier. Det er i aktiv samhandling med omverdenen vi kan finne oss selv! Det
er gjennom aktiviteten, gjennom bruk av sansene, vi kan oppheve skillet mellom oss selv og
omverdenen, og dermed føle enhet, eller helhet i tilværelsen, og dermed oppnå en balanse og
konsensus mellom oss selv og verden. Et passivt, lite allsidig fysisk hverdagsliv
vanskeliggjør, for ikke å si umuliggjør, dette. Hvis vi i tillegg forsøker å mentalt stenge
verden ute, fjerner en nok seg for en stor del fra å føle denne enheten. Men hvis vi gjennom å
være ute i naturen igjen kan oppleve den tryggheten som vi har vært inne på, kan vi igjen åpne
opp for å ta innover verden oss.
Sammendrag og konklusjoner
Selv om vi har behandlet disse temaene hver for seg, betyr det som sagt ikke at disse
problemstillingene er isolert fra hverandre, de henger sammen som en vev. Vi har sett at AIR
har følgende målsetninger med et opphold ved AIR: Trygghet, å ta ansvar for eget liv,
bevisstgjøring, mestring, meningsfullhet, fysisk aktivitet, og naturopplevelsen.
Gjennom vår teoretiske tilnærming har vi sett at mange psykiske problemer dukker opp i et
komplekst samspill mellom samfunnets pressende strukturer og menneskets tendens til å ville
forfalle, til å flykte fra seg selv. Dette kan føre til uro, tomhet, rastløshet, og depresjoner. Til
slutt kommer angsten, som, hvis vi forstår den på den ”rette” måten, virker som en vekker, en
alarm, som minner oss på at vi (igjen) har rømt fra oss selv.
Friluftslivet får i denne forstand en tilnærmet lik rolle som angsten får i Heideggers 179 univers.
Gjennom at vi plukker bort de rømningsveiene og distraksjonene vi til daglig har i hverdagen,
står vi igjen med oss selv. Og dette møtet med en selv kan nok arte seg på en rekke måter.
Man kan bli redd, engstelig, kanskje virkelig føle at angsten tar bolig i kropp og sjel, eller
man kan overvinne dette, bære ansvaret, og gjennom det finne dyp trygghet, ro, glede, og
følelse av mening ved livet.
179 Fløistad, 1993.
128

Tilværelsen blir nok i seg selv.
Samtidig kan man også se friluftslivet som en arena der en får sjansen til å konkretisere
angsten, slik som Skårderud 180 beskriver det. Samfunnet gir oss få muligheter og konkrete
tilbakemeldinger på våre handlinger, på våre redsler og håp. Naturen derimot gir oss raske,
konkrete tilbakemeldinger på våre handlinger slik at det blir lettere å se en sammenheng
mellom våre handlinger, og ikke minst angsten. Vi tar ansvaret for vår egen tilværelse,
gjennom våre handlinger, og får klar beskjed om hvor grensene går. Friluftsliv blir derfor en
nyttig metafor for de utfordringer og krav livet ellers stiller oss.
Hva nå?
Jeg skal i neste kapittel forsøke å, ut fra de resultater og konklusjoner jeg hittil har kommet
frem til, forsøke å antyde noen forutsetninger for hvordan vi kan jobbe med friluftsliv som
terapi på en mest mulig hensiktsmessig måte.
180 Skårderud, 1999.
129

Kapittel 6.
Hvordan jobbe med friluftsliv som terapi
Innledende betraktninger
Vi har i de foregående kapitler sett at bak AIR`s behandlingsfilosofi ligger en tanke om at
problemene som det moderne menneske sliter med, ikke nødvendigvis skal forstås som
patologiske tilstander, men tvert imot som utrykk for en en eksistensiell problematikk som
hører med til det å være menneske. (Selv om såvel deres teori som praksis kan være lite
tydelig) Vekten av vår egen eksistens kan være tung å bære, og derfor er det naturlig at vi
søker avlastning for denne byrden. Men i lengden kan man ikke fortsette å rømme fra ansvaret
for seg selv. Tomheten og meningsløsheten vil sakte men sikkert spise oss opp innefra og
gjøre oss til hule, og mindre ”egentlige” mennesker enn det vi kunne ha vært.
Innen eksistensialismen er det altså angsten som kan si ifra og hjelpe mennesket å komme
tilbake fra hennes ”uegentlige” tilstand. Mitt forslag i denne avhandlingen har vært at
friluftslivet på samme måte som angsten kan tydeliggjøre for oss at vi har rømt fra oss selv,
og hjelpe oss tilbake til å akseptere dette ansvaret.
Men fremdeles ligger en del av oppgaven ubesvart. For selv om jeg har argumentert for
hvorfor friluftsliv er egnet som et terapeutisk verktøy, har jeg ennå ikke kommet med forslag
om hvordan en på en mer konkret metodisk måte kan arbeide med friluftsliv som terapi på en
mest mulig hensiktsmessig måte. Tiden er nå inne for dette.
Dette utkastet vil nok ikke bære preg av å i vesentlig grad være så annerledes enn det de gjør
ved AIR. Det er likevel noen forskjeller som jeg vil trekke frem, og på samme tid noen
områder jeg vil fremheve mer enn andre.
Men hvorfor skal en egentlig utarbeide slike retningslinjer? Klarer ikke friluftslivet best selv
uten å bli styrt av forutsetninger for et ”hensiktsmessig” friluftsliv? Kanskje gjør det det. Men
130

hvis man skal ha som mål at friluftsliv skal bli anerkjent som terapeutisk verktøy, og også bli
et bedre terapeutisk verktøy, forutsetter dette at en utvikler en del retningslinjer for at denne
metoden skal få stødige føtter å stå på. Dette både fordi man trenger hensiktsmessige
retningslinjer å jobbe ut fra, men også fordi man på denne måten kan unngå å gjøre en del feil
man kanskje ellers ikke ville vært bevisst.
Et annet moment verd å ta med i denne sammenhengen, er at friluftslivet i Norge har en så
sterk stilling på en generell basis, at nær sagt alle har en formening og oppfattelse om temaet.
Det kan være vanskelig for den enkelte å se forbi disse ”doxiske felter”, og se friluftslivet som
en seriøs arbeidsmetode, og ikke som hvilken som helst annen hobby.
Jeg vil til slutt bemerke at dette kapittelet for en stor del vil ha form av hva jeg selv mener vil
bli sentralt i en slik sammenheng. Det jeg kommer til er riktig nok i høy grad farget av hva jeg
har kommet frem til i analysen, men de kilder hvor jeg har hentet mine teoretiske perspektiver
sier egentlig svært lite om friluftsliv når det kommer til selve utførelsen. Det blir derfor min
egen tro og tvil som må stå sin prøve. Egnet litteratur kommer inn der det høver seg i forhold
til dette.
Hva kan så utgangspunktet for slike retningslinjer være?
Vi har gjennom avhandlingen sett at friluftsliv kan virke gunstig for å ta ansvar for eget liv,
og dermed gi en positiv virkning på den psykiske helsen generelt. De faktorer som jeg har
kommet frem til i det empiriske materialet er, med det å ta ansvar for eget liv som
utgangspunkt, trygghet, bevisstgjøring, mestring, å oppleve mening og fysisk aktivitet.
Vi har gjennom de tidligere kapitlene sett at friluftslivet synes godt egnet som metafor på de
kår og utfordringer tilværelsen har å by mennesket. Gjennom å møte naturen og dens
utfordringer og muligheter, kan vi rendyrke disse sammenhengene, og dermed se i et klarere
perspektiv hvordan vi selv forholder oss og reagerer på disse, og utfra det, komme tilbake til
oss selv, ved å ta reelle valg. Sentralt i denne forbindelse, er det å bli en mer autentisk, eller
egentlig utgave av seg selv, gjennom møtet med naturen. Perspektivene må derfor bli sett i lys
av dette.
131

Vi skal nå bevege oss mer konkret inn i stoffet, gjennom å ta utgangspunkt i de ovenstående
faktorer fra AIR.
Hvordan kan man gjennom friluftsliv lære å ta ansvar for eget liv?
Å bruke friluftsliv som terapi kan på mange måter minne om den nordamerikanske
urbefolkningens overgangsriter, såkalte ”vision quests”. Man drar ut i naturen ved viktige
skiller i livet, for å finne svar i sin egen sjel i naturen, om hva en bør gjøre. Spesielt gjaldt
dette for unge menn, som tidlig i tenårene ble sendt ut i naturen alene. Min måte å tolke dette
på er at overgangen mellom barn og voksen, er en overgang fra å være en som blir tatt ansvar
for, til å bli en som tar ansvar for sitt eget liv.
Mitt synspunkt er at den eksistensielle angsten også bør ses på som en viktig skillelinje i livet,
en mulighet til å stikke en finger ned i jorda og stake ut en ny og nødvendig kurs. Denne gang
ut fra seg selv, med en aksept av ens eksistensielle ansvar. Friluftslivet har i mitt perspektiv
fått den samme rollen som angsten har innen den eksistensielle filosofien.
Likevel synes det ikke selvsagt at det er noen form for automatikk i at denne prosessen skal
skje ute på tur. Kanskje er man for mange i en gruppe, slik at man kan rømme fra sitt ansvar i
gruppen. Kanskje får man for lite tid til å ta ansvarsforholdet innover seg. Kanskje tør man
ikke, kanskje vil man rett og slett ikke ta dette innover seg. Kanskje kan det skyldes at man
ikke har erfaring nok til å la naturen virke på seg. Grunnene kan være mange, jeg skal derfor
forsøke å skissere noen elementer som kanskje kan hjelpe til med at man lettere tar dette
ansvarsforholdet innover seg.
Å skape trygghet
Å skape trygghet blant deltakerne synes på bakgrunn av det jeg har kommet frem til, som et
sentralt utgangspunkt for de videre målene jeg har satt for denne formen for ”naturterapi”.
Hvordan kan man skape denne tryggheten i naturen?
Ideelt sett innbyr naturen til trygghet bare ved å begi seg inn i den, rett og slett fordi man er fri
fra de momenter fra samfunnet som gjorde en utrygg i utgangspunktet. Men så enkelt er det
132

nok ofte ikke. Spesielt for dem som har liten eller dårlig erfaring med å være ute i naturen,
føles den nok ikke som ”en veg heim”, for å si det med Nils Faarlunds ord. Derfor er det
viktig at man som veileder skaper denne tryggheten. Når det gjelder veilederens personlige
egenskaper, skal vi komme tilbake til dette i et senere avsnitt. Foreløpig skal vi konsentrere
oss om det metodiske.
Grunnsteinen i dette arbeidet kan man legge allerede før man drar ut på tur, gjennom de
forventningene man skaper sammen med gruppa. Man må altså forsøke å forutse hva
deltakerne i gruppa kan oppleve som utrygt med det å være ute, og snu dette mot positive
forventninger. Hva kan man regne med at en slik gruppe føler seg utrygge på?
Først og fremst er det å dra ut på tur sammen med mennesker en har lite eller intet kjennskap
til noe som kan være grobunn for sosial utrygghet. Dette gjelder nok spesielt de som sliter
med angst og depresjoner som de nok helst ikke vil vise frem for ukjente, fordi det nok
fremdeles er regnet som noe skammelig å være ”plaget med nervene”. Vi skal jo alle være så
vellykkede. I en slik situasjon synes det viktig å skape en følelse av felleskap, eller at man er i
”samme båt”, med AIR´s termer. Ikke minst må man klargjøre at dette ikke er noe å skamme
seg over, men heller noe som sett i det rette perspektivet kan være en kime til erkjennelse og
utvikling.
AIR gjorde dette ved å starte deres opplegg med en fellestur ut i lavvoen. Og som det kom
frem, skaper denne settingen en trygghet. Alle blir likeverdige, og man unngår et sosialt press
ved at man kan la blikket hvile inn i flammene i stedet for å måtte se hverandre inn i øynene
hele tiden. Dette virker som et godt utgangspunkt for å skape trygghet i gruppa. Man lar disse
menneskene kjenne at denne gruppa er et hvilested fra det presset de føler seg tynget av til
vanlig. Man må slippe å stå frem hvis man ikke vil det, slippe å si noe hvis man ikke føler for
det, og slippe det å måtte være noe annet enn det man føler seg som, slik at man kan senke
skuldrene, i samvær med andre.
Dernest kan en spørre seg om hva en skal snakke med gruppa om for å redusere angsten eller
redselen for å være i naturen sammen. I friluftslivssammenheng er det ofte snakk om å skape
positive forventninger til turen, noe som jeg tror er sentralt også i en slik forbindelse som ved
AIR. Mange kan nok lure på om de vil klare de utfordringer de uvergerlig blir stilt ovenfor i
naturen. Da blir det selvfølgelig viktig å redegjøre for at dette faktisk er er noe alle kan klare,
133

og kanskje like mye, hvis det mot formodning skulle være noen som ikke skulle klare det, så
er det heller ingen skam.
Det synes også viktig at den enkelte deltaker skal få en følelse av at man faktisk er i en
gruppe. Man er i samme båt, og de problemer og frustrasjoner man måtte ha, er ikke noe man
er alene om. Dette er noe som de fleste sliter med, og derfor noe akseptabelt, ikke noe man
skal behøve å skamme seg over. Slik skaper man grobunn for trygghet, og den enkelte kan
kanskje begynne å åpne seg opp for verden igjen. Fordi første steg mot trygghet, kanskje er å
vise at man faktisk er utrygg!
Et tidsperspektiv
Det er vanskelig å sette noe konkret tidsrom som den enkelte trenger for å virkelig komme
tilbake til seg selv. Men å bestemme et slikt tidsrom er heller ikke min intensjon, jeg vil heller
komme med noen generelle betraktninger omkring bruken av tid.
Hvis vi sammenligner AIR`s bruk av tid ute i naturen med det Arne Næss anbefaler, vil vi se
at det er forholdsvis store sprik. Mens oppleggene på Rauland i det lengste strakk seg til en
hel dag, mener Næss at ”Det tar tid før de nye omgivelser virker i dybden. Det er helt normalt
at det tar flere uker før følsomheten for natur blir såpass utviklet at den fyller sinnet”. 181
Ingen av disse tidsintervallene synes ideelle. AIR´s tidsrom er nok praktisk på et få-folkgjennom-og-tilbake-før
neste-opplegg-begynner- plan. Det er derimot, som også Randi
påpeker, kanskje ikke så veldig gunstig for folk som allerede lever et pang-pang liv, slik som
Alf også beskriver et opphold på Rauland.
Næss´ tanker om at en helst burde være ute uker i slengen, vil kanskje for de fleste være et
utopisk ideal, og vil nok også for en stor del forbli nettopp det. Skal man bruke friluftsliv som
terapeutisk verktøy, må en nok regne med å finne seg i en hverdag med både økonomiske,
praktiske så vel som pedagogiske rammer å forholde seg til.
181 Næss, 1991:305. Dette er Arne Næss retningslinjer for hvordan friluftsliv kan bidra til en mer økologisk rettet
livsstil, gjennnom identifisering med naturen. Det synes likevel å passe godt inn i den eksistensielle kontekst,
hvor nettopp opphevingen av skillet mellom objekt og subjekt står sentralt.
134

Ingen av disse tidsintervallene synes dermed å presentere et tidsspenn som på samme tid er
praktisk gjennomførbart og gunstig i forhold til de ovenstående målene, selv om jeg mener at
grensene for hva som er praktisk gjennomførbart ligger langt utover AIR`s rammer.
Kan vi da si noe som helst om hvor lenge enn bør være ute for å nå disse målene? Jeg mener
helt klart at dette må avgjøres av det enkelte menneske som er deltaker på et slikt opplegg, og
ingen annen. Kun den enkelte kan si noe om når han eller hun har vunnet den roen, den
tryggheten og styrken som han eller hun trenger, for igjen å kunne styre livet i den retning
som synes nødvendig, og bære ansvaret for dette uten at det alltid skal oppleves som en byrde.
Man kan også i denne forbindelse legge til at det antageligvis behøves atskillig mer bruk av
tid hvis denne roen skal få tid til å bli en mer rotfestet del av en, og ikke noe som en mister
med det samme en har kommet tilbake til sine vante omgivelser. Så får det heller bli opp til
den enkelte som skal bruke friluftsliv som terapi, og som skal styre et slikt opplegg, å avgjøre
i hvor stor grad man kan, tør eller har anledning til, å la menneskene være ute, for å gi dem
den tiden og det rommet de trenger for å komme tilbake til seg selv.
Et siste moment jeg vil trekke frem i denne sammenhengen er viktigheten av å snu fokuset
bort fra egne begrensninger. Hvis vi skal tro de ansatte ved AIR, er det vanlig at brukerne har
et fokus nettopp mot diagnose, mot begrensninger, mot vondt i både kropp og sjel. Dette
fokuset virker nok forsterkende på disse plagene, slik at en ikke greier å se de mulighetene en
tross alt har, på tross av sine begrensninger. Det er min mening at friluftsliv skulle kunne
bidra med å bryte denne onde sirkelen. Dette gjennom at man lærer de impliserte å kjenne
igjen de situasjoner hvor man faktisk har det godt – psykisk, fysisk og sosialt. Med et fokus på
det som ansvarliggjør, og dermed frigjør.
Hvor lang tid dette tar, er ikke godt å si. Hvis jeg likevel skulle si noe mer spesifikt om bruk
av tid, måtte det være at jeg ennå har til gode å se noen stake ut en ny kurs i livet i løpet av en
totimers- tur. Jeg har heller ikke sett noen som har fått et snevrere perspektiv på sitt eget liv
og sin egen verden i løpet av en tur over flere uker. Et forsøk på en slags konklusjon måtte
derfor bli at en må la folk være ute så lenge som det er praktisk mulig og forsvarlig.
135

Bevisstgjøring, evaluering og refleksjon
Å bevisstgjøre andre er, slik jeg ser det, ikke snakk om at en som veileder skal komme med
fasiten på hva den enkelte bør eller ikke bør gjøre med livet sitt. Det er nemlig seg selv de skal
få en bedre bevissthet om, deres syn på seg selv og verden, ikke det synet man som veileder
måtte ha på dem eller verden. De må finne ut av det selv. Jobben som veileder blir dermed å
bistå dem med å finne ut av dette selv, på beste måte. Jeg skal komme grundigere inn på
veilederens rolle i et senere avsnitt som omhandler nettopp dette. Jeg skal imidlertid først rette
fokuset mot hvordan det å være i natur i seg selv kan hjelpe den enkelte til å bli mer bevisst og
reflektert omkring seg selv og sin egen situasjon.
Randi så et potensial i det å bevisstgjøre de ”små” valgene den enkelte foretok seg når
vedkommende var ute i naturen, selv om hun var i tvil om om hvor mye hun skulle bruke
dette:
Jeg er veldig usikker, fordi at av og til er det deilig å bare kunne gå, en skal ikke
tenke alt i hjel heller. Det er deilig å bare få være også.
Men hvis man innimellom ønsker å oppnå noe og kan bruke det som en
bevisstgjøringsprosess, i visse sammenhenger, i prosesser, hvis du vil at den
prosessen skal være en slags bevisstgjøringsprosess. Da tror jeg du kan bruke det, til
å få den enkelte til å tenke selv, og assosiere det til livsområdet sitt, til sitt eget liv.
Og se om det passer eller ikke passer. Kanskje er det bare tilfeldig. Eller kan det
spontane valget ha noe å si, at en valgte den veien eller den veien.
Hun påpekte imidlertid også at hun så et klart potensial i dette, fordi de valgene man tar i
naturen, kan tjene som metafor på de valgene man tar til daglig, slik som jeg har vært inne på
i de foregående kapitler:
At du tar dine egne valg, at du tør å gå dine egne veier. Du kan bruke det sånn også
da. Det letteste er jo å dilte etter, og særlig hvis du i utgangspunktet føler at du er en
som føler at du aldri tar dine egne valg. Og hvis man ønsker å bruke det, og ser at
noen plutselig går sine egne veier, kan man si at det var veldig bra, slik at man piffer
opp den mestringen det er.
Slik sett gir det å ferdes i naturen, og ta egne valg under denne ferden, noe som kan skape
grobunn for en mer bevisst holdning omkring det å ta egne valg ellers i livet. Viktig kan det
nok være i denne sammenhengen at veilederen kan bidra med å gjøre deltakeren bevisst på at
han eller hun faktisk tar disse valgene på egen hånd, og fokusere på dette som noe positivt.
136

I samme vending kan man også rette blikket mot det å ikke ta egne valg, og skape en
bevissthet om hvorfor man ikke gjør det. Man bør imidlertid være forsiktig med å rette for
stort fokus mot dette, slik man ikke ender opp med at deltakerne i enda større grad ser seg
som en som bare dilter etter de andre, ute av stand til å ta egne valg. Derfor; fokuser i størst
mulig grad på det som er positivt.
Vi må altså klargjøre hva det er disse metaforene betyr og består av, slik at de får en relevans
for det livet en ellers lever. Hvis naturoppholdet kun blir et avbrekk fra dagliglivet, og man
ikke greier å knytte det opp mot de problemer man sliter med, vil nok mye av hensikten gå
tapt.
Uberørt eller berørt natur – spiller det noen rolle?
For de fleste (over)ivrige friluftsentusiaster, er nok verdien av ”ekte”, uberørt natur av stor
betydning og av høyeste relevans. Det kan synes som om det ikke er skikkelig friluftsliv om
man ikke ferdes i det som med rette kan kalles villmark. Har dette noe å si i en
”friluftslivsterapeutisk” sammenheng? Det er vanskelig å si noe konkret om hvordan den
enkelte reagerer på natur som enten er berørt eller uberørt av mennesker. Novisen i en
friluftssammenheng ville kanskje ikke engang legge bevisst merke til om den naturen hun
eller han ferdes i, er ”berørt” eller ikke.
Kanskje det viktigste spørsmålet i denne sammenhengen er, hvorvidt den naturen vi ferdes i
egner seg til å la den enkelte fatte sine egne beslutninger eller ikke. Utbredt tilretteleggelse av
stier og merkede løyper, vil nok være den fremste utfordringen i så måte.
Et annet moment som er verdt å ta med i denne sammenheng, er et perpektiv hentet fra Sartre,
her i Bjørn Tordssons fortolkning:
182 Tordsson, 2003.
Blir forstyrrelsene for mange opptar dette arbeidet all vår energi – og opplevelsen av
å være i ”natur” bryter sammen. Vi står foran noe prestrukturert, mentalt
permanentstaket; vi står – for å snakke med Sartre – foran stivnede prosjekter, som
ikke bekrefter men reduserer vår frihet og tvinger oss til å gjengi allerede avgitte
svar. Vi befinner oss i den ”utenfor”-situasjon foran materialiserte forventninger,
som Tangen skildrer som idrettsanleggets ”vesen” 182
137

Slik begrenser altså ”berørt”, tilrettelagt natur våre muligheter til å tolke og danne vår egen
livsverden. Vi står igjen i fare for å falle inn i ”das Man” 183 , fordi vi ser det man har skapt, vi
går der man bør gå, og vi går dit man mener at det er noe å se.
På grunnlag av dette synes det sentralt å i så stor grad som mulig unngå tilrettelagt og ”berørt”
natur. Man må la deltakerne finne rom til å skape deres vei, til å velge hva de vil rette
oppmerksomheten mot, til å velge hva de synes er fint å se på og verdt en pause, og hva som
ikke er det.
Utfordringer for enhver smak
Siden denne formen for terapi for en stor del handler om å bli i stand ta valg ut i fra seg selv,
og bære ansvaret for disse valgene, er det viktig at veilederen skaper rom for at den enkelte
kan avpasse de utfordringer ut fra egne forutsetninger, og ikke ut fra hva en aller annen diffus
norm sier om hva en bør klare eller tørre.
Nå er dette selvfølgelig en vanskelig balansegang, siden de fleste nok greier mye mer enn de
selv tror. En bør kanskje helst finne en måte å la deltakerne erfare at de klarer mye mer enn de
i utgangspunktet tror og tør.
Et slag for soloturen
Å være ute i naturen alene over et kortere eller lengre tidsrom, synes fra et eksistensialistisk
perspektiv å være et ideelt utgangspunkt for både å erkjenne og lære å ta ansvar for eget liv.
Befinner man seg der ute, alene, har man brått revet bort alle støttehjul man måtte ta i bruk
ellers i samfunnet. Fellesadferd og ansvarsforskyvning umuliggjøres.
Det er ikke dermed sagt at dette er et enkelt valg. For de fleste, og kanskje spesielt de som
sliter med en angstproblematikk, kan det å forholde seg til bare seg selv, oppleves som en
særdeles traumatisk og stressende situasjon.
Randis løsning på dette var som vi husker å ha en bålplass i nærheten, som den enkelte kunne
komme tilbake til hvis det ble for vanskelig å være alene. Denne måten å gjøre det på
183 Fløistad, 1993.
138

innebærer både problemer og muligheter. Det innebærer muligheter fordi hvis man ikke greier
å kun være sammen med seg selv, ligger det en lærdom i denne erfaringen også. Å oppleve
det at en ikke takler å være alene, kan nok være en god åpning og et godt utgangspunkt for å
lære noe om seg selv, og hvorfor en gjør som en gjør. Sagt på en annen måte: hvorfor man
gjør som man gjør.
Problemet med å velge en slik løsning, slik jeg ser det, ligger i at man hele tiden har anledning
til å rømme bort fra seg selv, bort fra sin egen angst. Heideggers anbefaling når det gjaldt å
oppleve angst, var jo nettopp å forbli i angsten, og ikke forsøke å rømme fra den.
Det blir derfor viktig at man ikke slipper følelsen av å ikke takle å være alene, men at man
sammen med veilederen kan forsøke å komme frem til noen svar på hvorfor dette er
vanskelig. Så kan man heller forsøke igjen, kanskje denne gang med en større bevissthet om
hvorfor det oppleves som vanskelig, og man stiller dermed med bedre redskaper for å takle
vanskene.
Å lære å være tilstede er å våge å være tilstede
Det å være til stede i øyeblikket, å være fullt og helt til stede der du er, synes som viktig og
kan gi en verdifull opplevelse for den enkelte. Men er tilstedeværelse noe som kan læres? Å
ikke være tilstedeværende skyldes i følge Heidegger at man rømmer fra det tilstedeværende.
Derfor er ikke det å være tilstede noe man skal lære i en tradisjonell forstand. Det er heller
snakk om at man skal tørre å være tilstede. Dette krever naturlig nok trygghet, ikke at man
skal tilegne seg noen mystisk kunnskap om hvordan man skal tilegne seg kunsten å være
tilstede i eget liv. Væren er ikke en doktrine man skal lære, det er noe man skal våge 184 . Jeg
henviser derfor til avsnittet om trygghet når det gjelder dette.
Om å bruke sansene
Vi har tidligere sett at det å bruke sansene er en sentral del av det å ta verden innover seg.
Hvis vi ikke tar sansene i bruk blir den verden vi opplever fattigere, samtidig som vi fjerner
oss mer fra den.
184 Thomas Sheenan (i Nicolaisen, 2003: 5.)
139

Samtidig kom det frem at det seinmoderne samfunn på mange måter ikke kan tilby en
tilfredstillende stimulering av sanseapparaturet. Man må derfor kunne regne med at sansene
hos mange mennesker trenger å trenes opp igjen, man trenger trening i å åpne øyne og ører.
Det er nok mange øvelser man kunne finne på for å øve opp sanseevnene. Bare fantasien
setter grenser, som det heter.
En måte å gjøre det på er slik jeg allerede har vært inne på, at man rett og slett ved å være
stille, alene eller sammen med andre, åpner opp for å rette fokuset mot andre ting enn
snakketøyet. En annen måte kan være å be gruppa rette fokuset mot en bestemt sans; hørselen,
synet, huden, eller luktesansen. På dette viset kan man åpne opp for at man i større grad kan
bli bevisst på det vell av sansefornemmelser vi har tilgang på, bare vi blir klar over at de er
der. Man kan også variere dette med å fjerne noen av de andre sansene, med for eksempel
bind for øynene. Dette kan gjøre det lettere å åpne seg oppfor bruk av andre sanser.
En tredje og siste måte jeg skal nevne, er å bringe klarhet i alt det man overser, den
detaljrikdommen man til vanlig går glipp av, kanskje rett og slett fordi man bruker sansene i
så liten grad i det daglige. En måte å bringe dette frem i lyset på kan være at man rett og slett
setter seg ned, og gir den enkelte i oppgave å finne minst ti ting rundt seg man ikke vet hva er.
Dette er kun enkle eksempler på hva man kan gjøre for å trene opp sansene. Den enkelte
veileder får etter hans eller hennes forutsetninger og erfaringer lage sine egne (og sikkert
bedre) ”sanse-oppgaver”.
Å være så lite flink som mulig
Konvensjonell målrettethet: Å komme fram, bli dyktig, å bli flinkere enn andre, å få ting
unnagjort, å beskrive i ord, å ha og bruke fint og nytt utstyr - dempes. 185
Jeg har tidligere vært inne på Erlend Loe`s romanfigur Dopplers 186 beskrivelse av flinkhetens
forbannelser. Jeg tolker ham slik at det ikke er flinkheten i seg selv han vil til livs, men det er
den flinkheten som har form av å være flink, og vellykket, i forhold til andre han ikke lenger
kan utstå. Også i denne sammenhengen synes jeg dette er et meget godt poeng. For det er
185 Næss, 1991: 305.
186 Loe, 2004.
140

denne flinkheten, denne lysten til å bli en vel ansett del av ”das Man” 187 som fremkaller
angsten.
Vi er altså nødt til å finne den indre motivasjonen til å gjøre ting, ikke den ytre, skal vi
komme tilbake til oss selv. Jeg vil derfor vektlegge nødvendigheten av å legge til side alt som
kan friste den enkelte deltaker til å være flink på denne måten. Dette innbærer en nedtoning av
å være opptatt av:
- Å komme frem først (kanskje skulle fokuset på det å i det hele tatt komme frem,
nedtones)
- Å ha mer kunnskaper enn andre
- Å være sterkere og mer utholdende enn andre
- Å ha bedre utstyr enn de andre
- Å tørre mer enn de andre
Hvordan skulle dette foregå i praksis? Jeg vil nok tro at det innebærer til dels store
utfordringer for den enkelte veileder. Når det gjelder veilederens mer personlige evner, skal
jeg komme tilbake til dette i et senere avsnitt. Jeg skal nå først og fremst fokusere på hvordan
en kan legge opp en tur eller opplegg etter disse prinsippene:
- Turene bør ikke være for strabasiøse, verken i lengde eller høyde.
- Turene bør ikke kreve at en må gjøre bruk av annet enn vanlig turutstyr.
- Turene bør være lagt opp på en slik måte at de inviterer til samarbeid fremfor
konkurranse.
Fins det noen naturtype som egner seg best?
Det finnes mange ulike preferanser for hvilken naturtype som er den beste. Noen liker vidda,
noen liker kvasse tinder. Noen synes skogen er det beste stedet å befinne seg når en ferdes ute
i naturen. Andre igjen må se havet for å føle at de er i harmoni med seg selv og verden.
Tordsson 188 har forsøkt å beskrive de forskjellige naturtypenes symbolverdier: Fjellet som
arena for overblikk og perspektiv, evighet og storhet. Skogen, som i motsetning til fjellet,
187 Fløistad, 1993.
188 Tordsson, 1994.
141

symboliserer nærhet og trygghet, men også uoverskuelighet. Elven som symbol for tiden,
evigheten og sambandet mellom disse. Havet, hvor elven renner ut, kan symbolisere
sammenheng og helhet. Disse naturtypene symboliserer dermed elementer som til en viss grad
er viktige for oss alle. Vi trenger både trygghet og storhet. Nærhet og perspektiv. Tilknytning
og løsrevenhet.
Dette sier imidlertid lite om hvilken naturtype en bør velge, preferansene er som sagt ulike.
Dette kom også frem i min undersøkelse, hvor det til dels var store variasjoner blant brukerne
når de selv fikk velge hvor de ville være. Å si noe generelt om hvilken naturtype som egner
seg best til dette formålet er derfor umulig, og kanskje også irrelevant. Det en kanskje derimot
bør fokusere på, er variasjon av naturtyper. At man legger turen(e) opp slik at hver enkelt får
sjansen til å finne ”sin” natur gjennom kortere eller lengre tidsrom, og også får sjansen til å
oppleve seg selv i andre naturtyper enn det en er vant til
På samme måte kan en stille spørsmål til den enkelte om hvorfor en ikke liker seg i den eller
den typen natur. Hvorfor er det noen som føler seg innestengte i skogen, hvorfor er det noen
som blir engstelige på snaufjellet, og helst vil tilbake til den samme skogen? Slik sett kan den
typen natur en ikke foretrekker, også bidra til en bevisstgjøring av en selv.
Må vi se døden i hvitøyet?
I følge Heidegger, Sartre og Kierkegaard, er forholdet til døden altså avgjørende for å bli et
mer autentisk menneske. Hvordan kan vi tolke dette i henhold til friluftsliv?
Er det slik at vi må oppsøke aktiviteter og situasjoner hvor ens egen dødelighet virkelig blir
tydelig for oss? Er basehopping, skikjøring i skredfarlige områder og lignende aktiviteter den
eneste løsningen?
Jeg mener ikke det. Nå er det riktig nok slik at denne typen aktiviteter vår dødelighet tydelig.
Men ansvaret for vår egen eksistens kommer også, om enn ikke så tydelig, frem i de
situasjoner hvor vi må ta ansvar for vårt eget liv. Vi trenger ikke å direkte risikere livet for å
få denne erkjennelsen.
142

Men det finnes selvfølgelig situasjoner hvor dette kommer tydeligere frem enn ellers. Vi har
allerede snakket om det å være alene i naturen. Men også i samvær med andre kan vi skape
situasjoner som kan bringe dette temaet frem i lyset. Først og fremst ser jeg dette som knyttet
til det å ta egne reelle valg, valg som gjør vår egen eksistens og ansvaret vi har for den
tydelig. Og det er nettopp dette vi gjør på en mer forenklet, og dermed tydeliggjort måte når vi
oppholder oss i naturen.
Å vandre stille sammen
”Jo flere vi er sammen, jo gladere vi blir”, heter det i sangen. Kanskje kan man ut fra mine
valgte perspektiver si at det er ikke er nødvendigvis gladere man blir, men at man blir mer
lettet, jo flere man er sammen. En kan la seg ramle hodestups inn i forfallet, med overfladisk
prat, tomme fellesverdier og, holde seg langt unna den tunge byrden det innebærer å ta ansvar
for seg selv.
Og jeg forstod at de forsøkte å unngå stillheten.
For bare i stillheten kan sannhetene klare å sette frø og slå rot 189
Kort sagt; den form for felleskap som jager stillheten vekk, er det motsatte av det vi ønsker
med friluftliv som terapeutisk verktøy. Vi må derfor søke å gå klar av dette. En måte er
selvsagt å være alene, som jeg beskrev i forrige avsnitt. Men det er også viktig å lære å kunne
ha en opplevelse av egentlighet i samvær med andre, fordi mennesket som regel aldri er en
”øy for seg selv”, men tvert i mot lever i et mer eller mindre konstant felleskap med andre.
Å oppleve stillhet i samvær med andre, slik at en slipper det overfladiske pjattet, kan nok
være et godt utgangspunkt for å tørre å være mer tilstede sammen med andre. Men hva er det
stillheten kan by oss foruten å slippe å snakke med andre? Stillhet bør kanskje først og fremst
ses på som fravær av støy. Støy fører til stress, stress fører til helseskade. 190 Faarlund 191
beskriver den stillheten en kan oppleve i naturen som en kilde til å finne ro, konsentrasjon og
inspirasjon. Sett i mitt perspektiv er det støyet som vi opplever i samfunnet en del av det som
forhindrer oss i å komme tilbake til oss selv, fordi den ytre støyen hele tiden forstyrrer den
indre roen som vi trenger for å gjenvinne oss selv.
189
Antoine de Saint-Exupèry (i Faarlund, 1992).
190
Hemel, 1996.
191
Faarlund, 1992.
143

Men hvis det å være stille sammen oppleves som så problematisk for dem som ikke er vant til
det, hvordan kan vi da gjøre dette i praksis?
Jeg vil først og fremst trekke frem at jeg synes at Randi ved AIR, med hennes
stillhetsopplevelser, løste dette på en god måte, ved rett og slett å formane at brukerne skulle
være stille når de var sammen. På denne måten fikk brukerne legitimert et kanskje udekket
behov for å være stille i samvær med andre, man behøvde ikke å bekymre seg for at det skulle
dukke opp noen av disse forferdelige, pinlige stillhetene.
Dernest fikk man en mulighet til å ha en opplevelse av stillhet sammen, uten at en behøvde å
forringe opplevelsen med snakk. Man fikk altså sin personlige, uforstyrrede naturopplevelse, i
samvær med andre. Nettopp dette synes jeg er et svært viktig poeng. Min opplevelse av
verden er nettopp min opplevelse av verden, og din er din. Men man kan i denne forbindelse
ha sin egen opplevelse, sammen med andre.
Det er ikke dermed slik at forutsetningen for å være på tur sammen med andre, er at man i
størst mulig grad klarer å holde munnen lukket. Det som derimot kan være viktig i denne
forbindelse, er at man skaper et rom for at den enkelte kan ha sin naturopplevelse, sin tolkning
av opplevelsen, at man i så stor grad som mulig kan ta egne valg eller i hvert fall være
medbestemmende på de valg og beslutninger som blir tatt.
Dernest synes det viktig at en åpner for at det, med Heideggers ord, 192 er talen og ikke det
overfladiske snakket som får regjere i gruppa. Med dette menes at en må komme tilbake til et
opprinnelig nærvær om og til det en taler om. Dette fordrer igjen at man skaper en trygghet
innad i gruppa, slik at en tør å åpne seg opp for et slikt nærvær, og ikke føler et behov for å
hele tiden måtte ytre det ”Man” må lire av seg.
Det kan ut fra det ovenstående se ut som at jeg mener at at tøys og tull ikke hører hjemme i
den type opplegg som vi drøfter. Slik er det altså ikke. Å ha det moro sammen har nok en
særdeles viktig misjon, også når man er ute på tur. Tar man alt alvorlig og seriøst, blir det fort
altfor alvorlig og seriøst. Man må ha rom for moro, man må ha rom for å kunne le av seg selv,
192 Fløistad, 1993.
144

og le med andre, men helst ikke av andre. Klarer man å skape trygghet og samhørighet i
gruppa, kommer nok dette av seg selv.
Gruppestørrelsen
Hvor mange deltakere som er ideelt i en turgruppe er et tema som ofte har vært oppe til
diskusjon i ulike friluftslivssammenhenger. 193 Som regel ender man opp på et antall mellom
fem og ti stykker som den mest praktiske og ønskelige gruppestørrelsen.
Sett i min sammenheng, hvor utgangspunktet er å ta ansvar for eget liv, blir også størrelsen på
gruppen viktig. Prinsippet i så måte er at jo større gruppe, jo større er muligheten og sjansen
for at man kan gjemme seg bort, og dermed ikke lære seg å selv ta sine egne avgjørelser, men
derimot å la normen i gruppa råde. Når jeg derfor skal gi en anbefaling med henhold til
gruppestørrelse, må det bli med utgangspunkt i de ovenstående målene.
For det første: det er lettere å bli trygg på de andre i en liten gruppe. Det er færre nye ansikter
å forholde seg til, og det er lettere å bli kjent.
For det andre: Det er lettere å skape rom for individuelle opplevelser i en liten gruppe. Jo
færre man er, jo mindre ”støy”. Dessuten er det lettere for veilederen å holde oversikten i små
grupper hvis noen skulle trenge en avstikker eller tid for seg selv.
For det tredje: Det er lettere å skape rom for den gode samtalen i en liten gruppe. Det er ikke
lett å åpne seg foran større forsamlinger.
For det fjerde: Det er lettere for veilederen å finne tid til den enkelte i en liten gruppe, enten
det måtte være i form av samtale eller stillhet.
Til slutt: Det er lettere å finne frem til felles normer i en liten gruppe enn i en stor, slik at alle
kan føle at de er med på de avgjørelser og beslutninger som fattes.
193 Se f.eks Tordsson, 1994.
145

Mitt råd når det gjelder gruppestørrelse blir derfor stort sett i samsvar med det allerede nevnte
antallet, mellom fem og ti, hvor ti begynner å nærme seg grensen av hva som er ønskelig og
tilrådelig.
Veilederens rolle
Veilederens rolle i en slik ”friluftsterapeutisk” sammenheng synes å være sentral. Ikke mest i
kraft av hva han eller hun kan eller vet, men i kraft av hvem han eller hun måtte være. Jeg
mener det nytter lite å snakke om hva den enkelte kan oppnå gjennom å være ute i naturen,
hvis ikke veilederen fremstår som en ”legemliggjøring” av de samme målene.
Nå forsøker jeg ikke å antyde en forutsetning om at den enkelte veileder skal fremstå som
eller være noen slags kloning av Jesus eller Buddha, med direktekobling til værens
høyspentlinjer. Det ville nok gjort det vanskelig å oppdrive tilstrekkelig mange veiledere (og
hvordan skulle man sette opp kriteriene?). Men for dem en har med seg, mener jeg at det vil
være en stor fordel om veilederen gjennom sitt vesen utstråler de målene man setter seg, ellers
ville nok troverdigheten til et slikt opplegg falle på sin egen grunn.
Hva er det vi er ute etter? Det er som sagt i utgangspunktet trygghet og ro, og derifra
besluttsomhet.
Dette kan selvsagt være vanskelige ting å oppnå for ethvert menneske, også for veiledere. Og
jeg mener ikke at dette er en enten-eller situasjon. Det å bli et i høyest mulig grad egentlig
eller autentisk menneske, er en livslang læringsprosess, også for veiledere. Og på toppen av
det hele, er det jo, slik Heidegger sier, at dette er en tilstand vi faller fram og tilbake til
gjennom hele livet. Vi vil stadig ha en tendens til å ville rømme fra oss selv. Men
forhåpentligvis lærer vi noe underveis, slik at vi i større og større grad evner å være oss selv.
Det er ikke desto mindre en sentral oppgave for den enkelte. For dette er ikke noe som kan
jukses med i særlig grad, det blir for lett å gjennomskue, og man mister lett sin troverdighet
hvis man forsøker å være noe annet enn det man er.
Hvordan kan så veilederen gjennom sin person anskueliggjøre disse målene? Jeg skal ta det
punktvis for bedre oversikt:
146

Å lære andre å ta ansvar for eget liv
Det å lære andre å ta ansvar for eget liv, i hvert fall å lære noen andre å ta inn over seg og
akseptere dette ansvaret, tror jeg ikke er mulig i en tradisjonell overføre-kunnskap-forstand.
Det dreier seg ikke om informasjon eller viten, men om holdning. I den grad dette kan læres
bort, må det være fordi veilederen viser at hun eller han selv tar dette ansvaret. Men hvordan
viser man dette?
Jeg mener dette først og fremst kommer frem indirekte, gjennom at veildereren har den ro,
den besluttsomhet og den tilstedeværelse som preger en som har akseptert dette ansvaret. Han
eller hun er ikke ute etter anerkjennelse for å bygge opp et usikkert selvbilde. Han eller hun
har ikke behov for å være bedre enn de andre, være selvhøytidelig eller vise seg frem. Han
eller hun er ikke redd for å vise svakhet og menneskelighet, fordi tilværelsen er nok i seg selv.
En selv er nok i seg selv, og man blir dermed ikke avhengig av de andres gunst slik at man
kan føle seg som en del av ”das Man”. Han eller hun bør også være en som ikke er redd for å
vise glede over å være ute i naturen, og glede over å være sammen med andre, i naturen. For å
vise livsglede er en særdeles viktig ingrediens hvis en ønsker å innby til trygghet og god
stemning.
Dette vil forhåpentligvis og sannsynligvis smitte over på deltakerne, slik at de ser at det å
bære ansvaret for sitt eget liv ikke er noe man bør frykte, men noe man bør etterstrebe, rett og
slett fordi man ser at dette gir den roen, balansen og livsgleden vi alle på et eller annet nivå
etterstreber. Dermed kan kanskje den enkelte deltaker finne trygghet og rom nok til å finne ut
hva som er viktig for ham eller henne, og begynne å handle ut i fra dette.
Å lære andre å bli bevisste
Å lære andre å bli mer selvbevisste, er i denne sammenheng ikke å påpeke hvilke feil og
mangler den enkelte har, og hvordan han eller hun kan rette på dette. Det sentrale er og blir å
gi andre rom og trygghet til å finne ut av dette selv. Men ofte kan man trenge hjelp til dette.
Kanskje kan man som nevnt, finne inspirasjon gjennom andres væremåte. Men evnen til å se
sine egne mønster og handlemåter i et perspektiv, kan trolig best utvikles gjennom samtale
med andre, kanskje med andre deltakere, kanskje med veilederen.
147

Da blir det viktig at veilederen ikke legger frem hva som er hans/hennes sannheter, men er
åpen og lydhør for hvordan den andre oppfatter verden. Det er ikke veilederens verdensbilde
deltakeren skal overta. Han eller hun skal ha hjelp til å avdekke de sannheter som allerede
finnes i han/henne, og få et avklart forhold til disse. Samtalen bør derfor i større grad bære
preg av at veilederen stiller gode spørsmål, enn av belæring om hvordan verden ter seg, sett i
”det rette” perspektivet.
Hva disse spørsmålene i detalj skal bestå av, vil imidlertid være avhengig av den enkelte
veileders livserfaring, trygghet, forholdet til den enkelte deltaker, og hva situasjonen man er i
åpner opp for. Man kan ikke tvinge frem slike forhold, man kan bare være åpen for å la det
skje, når det skjer. Og ha et blikk for å gripe denne muligheten når den byr seg.
Å se og bli sett - om å skape trygghet i møtet med andre
Vi så i det empiriske materialet at mange av brukerne hadde et heller ublidt møte med
helsevesenet bak seg, ofte fordi de ikke opplevde å bli trodd i forhold til sine plager. Den
pedagogiske lederen ved AIR, Alf, påpekte i denne sammenheng viktigheten av at de møtte
brukerne på deres premisser, at de ble trodd, slik at man kunne skape en trygghet, og dermed
få et fundament å bygge videre på. På samme måte tror jeg det er viktig at vi som veiledere
har denne evnen til å møte andre, slik at de føler at de blir sett. Hva ligger da i begrepet å se
og bli sett?
Først og fremst mener jeg dette innebærer at en som veileder har en åpenhet ovenfor de
menneskene en har rundt seg. At en ser dem som subjekter og ikke objekter. I dette ligger at
man lar de menneskene man møter få rom til å være dem de er, og ikke dem som de tror
forventes å være.
Dette høres kanskje enkelt og selvsagt ut, men det er det nok ikke, i hvert fall ikke for oss
”vanlige dødelige”. Fordi det krever en evne til enten å klare å se bak den masken de aller
fleste av oss bærer store deler av tiden, og evne til å vise dette til den enkelte. Eller det krever
at man er åpen for å la det som er bak masken komme frem, når den enkelte føler seg trygg
nok til å la dette skje
148

Å lære andre å bli mindre flinke
Å bli mindre flink, innebærer ikke, som jeg allerede har vært inne på, at man ikke skal tillate
seg selv eller andre å bli eller være dyktige i noe. Det sentrale er at man er eller blir flink ut i
fra seg selv, ut fra en indre motivasjon, ikke ut fra et ønske om å være flink for å imponere
eller bli godtatt av andre. Men tendensen til det sistnevnte synes å være vanskelig å snu, fordi
vi hele livet lever i et samfunn som direkte eller indirekte oppfordrer oss til å prestere i
forhold til andre.
Først og fremst innebærer dette at veilederen i seg selv ikke må være en person som forsøker
å hevde seg selv for å få anerkjennelse av de andre. Dette høres kanskje enkelt og selvsagt ut,
men det krever en stor grad av selvbevissthet, og ihvertfall av trygghet, fordi alle veiledere
sannsynligvis vil være født inn i og vil ha levd i det samfunnet som innbyr til at prestasjoner
er noe som skal ses i relasjon til hva andre gjør. En må altså være bevisst sine egne
handlingsmønstre i forhold til deltakerne.
Dernest synes det viktig å ha et øye for å velge aktiviteter og turer som ikke innbyr til at noen
skal stå frem og hevde seg i forhold til resten av gruppa.
Å lære andre å bruke sansene
For å lære andre å ta sansene i bruk, må veilederen ha denne evnen selv. Å ha en veileder som
durer frem gjennom terrenget uten blikk for verken det ene eller det andre, virker nok ikke
som en inspirasjonskilde for at andre skal ta i bruk sine sanser i noen større grad enn til
vanlig.
Men å gjøre andre oppmerksomme på dette gjennom å vise dem det, er nok ikke alltid like
gunstig, fordi man står i fare for å overføre ens egne opplevelser til andre, slik at det ikke blir
deres egen, men veilederens opplevelse de tar inn over seg.
Oppsummering
Forhåpentligvis har dette kapittelet vært medvirkende til å bringe større klarhet i hvordan en
kan lage et ”friluftsterapeutisk” opplegg, ut fra de prinsippene jeg har skissert. Jeg vil gjenta
ved denne anledning at disse prinsippene ikke skal regnes som dogmatiske, de er mer tenkt på
149

som en kilde til ideer og inspirasjon. Jeg skal nå til slutt summere opp hovedtrekkene i det jeg
har kommet frem til i dette kapittelet.
Å lære å ta ansvar å ta ansvar for eget liv står sentralt i denne sammenhengen. Dette
innebærer i mitt perspektiv først og fremst å våge å ta dette ansvaret. Dette forutsetter
trygghet, slik at dette ansvaret ikke oppleves som negativt ladet, men derimot som noe en
ønsker å strekke seg mot.
Første steg for å skape trygghet i en gruppe, dreier seg om å skape en gruppefølelse, en
tilstand av samvær, av å være sammen om noe. Da er det sentralt at man viser at det den
enkelte står for, og at det den enkelte sliter med, blir akseptert, både av veilederen og av
gruppa i sin helhet. På denne måte kan den enkelte oppleve at i denne gruppa har man et trygt
rom, hvor man ikke blir dømt etter den man er. Et annet moment når det gjelder trygghet, er at
det man skal gjøre sammen, både før turen og underveis, blir opplevd som noe trygt og ikke
truende.
Når det gjelder tidsperspektivet, har jeg vegret meg mot å si noe konkret om dette. Dette fordi
det i høyeste grad vil være en individuell sak når det gjelder hvorvidt den enkelte har funnet
trygghet og ro nok til å bære ansvaret for ens eget liv. Det eneste jeg har konkludert med i så
måte, er at en bør regne med at turer av lang varighet er mer hensiktsmessig enn korte turer,
fordi disse prosessene nok ikke er noe som er gjort i løpet av en ettermiddag.
En viktig del av det å ta ansvar for eget liv, innebærer nettopp det å bli bevisst dette ansvaret,
og kanskje aller mest, at vi som regel rømmer fra det. Sentralt i denne forbindelse synes å
være at den enkelte må finne ut av dette selv. Det blir derfor viktig for det første å skape rom
for å finne ut av dette på egen hånd, og hvis en skal blande seg inn i denne prosessen, bør
dette heller være i form av å stille gode spørsmål om hvorfor en gjør som en gjør, i stedet for å
komme med forklaringer eller fordømmelser.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken natur som kan være egnet til slike formål, kommer
naturlig nok spørsmålet om berørt eller uberørt natur opp. Siden formålet med naturen i denne
sammenheng skulle være et fravær av det samfunnet som i utgangspunktet gjorde skaden,
fremtrer natur som i størst mulig grad er uberørt av menneskehånd som det ideelle.
150

Utfordringer, som en uvergerlig møter på ett eller annet plan ute i naturen, bør avpasses etter
hva den enkelte føler seg komfortabel med. Det kan være et poeng å forsøke å forskyve disse
mentale oppfatningene av hva en greier og ikke greier, men dette bør nok heller komme i
form av oppmuntring enn av press.
Soloturen, det å være alene på tur, synes på mange måter å være den ideelle inngangsporten til
det å ta ansvar for eget liv. Man har ingen andre å skyve ansvaret over på, og må derfor bære
børen selv. Dette kan nok være en tung bør å bære for den enkelte, men selv om en ikke takler
ansvaret, forteller det også noe, nemlig at en rømmer fra sitt eksistensielle ansvar. Dette kan
videre være en kilde til bevisstgjøring av seg selv og ens egen livssituasjon.
Å lære å være tilstede er en side av å slutte å rømme fra en selv og verden. Men å være
tilstede, er for en stor del en sak som dreier seg om å tørre å være tilstede. Derfor er
tilstedeværelse samtidig noe som inngår i det å skape trygghet. Naturen innbyr til trygghet,
men man kan også som veileder eller deltaker bidra til å skape den. 194 Å være tilstede er
samtidig et spørsmål om å åpne opp og bruke sansene. Sansene er noe vi kan trene opp, og
kanskje kan en finne ulike øvelser her.
Jeg har også skrevet et avsnitt om å være så lite flink som mulig. Dette omhandler ikke det å
være flink på et generelt plan, men det å føle for å være flink i forhold til andre. Målet er å
ønske å bli flink ut fra en indre motivasjon. Hensikter når det gjelder å prestere i forhold til
andre, bør derfor i størst mulig grad nedtones.
Når det gjelder valg av naturtype synes det vanskelig å si noe generelt, annet enn at den
enkelte i så stor grad som mulig kan gis anledning til å oppholde seg i den natur som han eller
hun foretrekker.
Jeg har også stilt spørsmålet om man gjennom friluftslivet må se døden i hvitøyet for å oppnå
det innen eksistensialismen sett viktige, avklarte forholdet til døden. Jeg har svart avkreftende
på dette, all den tid man gjennom friluftslivet tar et reellt ansvar for eget liv.
194 Se for øvrig avsnittet om trygghet ovenfor.
151

Stillheten er at annet moment som jeg har trukket frem for å finne ro til å ta ansvar for eget
liv. Denne stillheten kan være vanskelig for mange, derfor kan det være avgjørende at en
maner til stillhet, at man aktivt søker den, slik at den enklete kan oppleve at det er greit å være
stille sammen med andre, og ikke føler et press for hele tiden å si noe.
Gruppestørrelsen synes som en viktig faktor. Den lille gruppa er å foretrekke. Det er ikke så
lett å gjemme seg bort i en liten gruppe, og dermed la andre ta valgene for en. Dernest er det
lettere å bli trygg i en liten gruppe, det er lettere å føre personlige samtaler, det er lettere å gi
individuelle rom, og det er lettere for en veileder å finne tid til å ”se” den enkelte i en liten
gruppe.
Veilederens rolle er å være den som skal skape de forutsetningene jeg har skissert ovenfor.
Videre bør veilederen gjennom sin personlige væremåte innby til trygghet. Dette innebærer
ikke å fremheve seg selv i forhold til andre, og ikke forsøke å laste sine sannheter over på
andre. Man bør heller vise forståelse for hvordan andre ser verden, og å være en person som
tar ansvar når det trengs, og derigjennom vise at dette er noe positivt og noe å trakte etter.
152

Kapittel 7
Avsluttende bemerkninger og sammendrag
Jeg skal avslutningsvis i denne avhandlingen forsøke å samle noen overordnende tanker og
perspektiver på problemområdet.
Gjennom oppgaven har jeg drøftet sammenhenger mellom friluftsliv og psykisk helse.
Kanskje for første gang i noen epoke er vi, i hvert fall i prinsippet, frie til å selv velge hvordan
våre liv skal arte seg. Men i denne friheten ligger det også et ansvar for vårt eget liv og egen
skjebne.
Dette ansvaret kan, som vi har sett, for mange være en tung byrde å bære, og vi rømmer bort
fra den ved å kaste ansvaret over på en felleskonto: Vi gjør det ”man” gjør. Dette selvbedraget
kan vi holde på med en god stund, og noen kan kanskje drive dette skuespillet overfor seg
selv hele livet. For andre igjen er samvittighetens, - eller angstens - stemme så sterk at de til
slutt ikke klarer mer og bryter sammen. Symptomene kan variere liksom diagnosene, men den
underliggende problematikken kan ha mer meller mindre sterke islett av eksistensielle
spørsmål.
Friluftslivet og naturmøtet får i denne forbindelse rollen som den opplevelsen som kan hjelpe
oss å se vår væren og vårt ansvar i øynene igjen. Dette gjennom at pressfaktorene fra
samfunnet forsvinner, vi vinner dermed trygghet, og kan igjen finne mot til å ta ansvaret for
vår egen eksistens. Friluftslivet kan ses på som en metafor på det livet, og de valgene vi tar til
daglig. En slags rendyrking av de eksistensielle vilkår vi alle står ovenfor. Dermed kan vi få
muligheten til å se de sammenhenger som ofte ellers har en tendens til å bli uklare for oss i
vårt dagligliv.
Jeg har avslutningsvis i denne oppgaven forsøkt å antyde noen retningslinjer eller idealer for
hvordan man kan arbeide med friluftsliv i terapeutisk øyemed ut fra disse perspektivene.
Dette må regnes som utkast av de tanker, meninger og konklusjoner jeg har gjort meg
underveis. Forhåpentligvis vil det være flere som kan fatte interesse for dette området og bidra
153

med ytterlige perspektiver på temaet. For det er på tide at problemfeltet blir gjenstand for
større interesse. Fra mitt ståsted synes det underlig at sammenhengene mellom friluftsliv,
natur og psykisk helse ikke har vært gjenstand for større nysgjerrighet. For hvis vi kan fastslå
at en stor del av de psykiske lidelser som dukker opp i vår tid nettopp kan knyttes opp til
strukturer i det samfunnet vi lever i, hvorfor vies det da ikke større interesse å studere hva
som skjer når en fjerner mennesket fra disse omstendighetene?
Psykologer, leger, sosionomer og andre yrkesgrupper som arbeider med
sammenhengen mellom kropp, psyke og miljø, har hittil i alt for liten grad brukt
potensialet i naturen til å behandle og forebygge. 195
Det som først og fremst synes å stå klart, er at det i naturen finnes et, for en stor del uutnyttet,
potensial når det gjelder å ”behandle” de mennesker som sliter med de mer eller mindre
tilsiktede konsekvensene av å leve i et seinmoderne samfunn.
Dels trengs det her i større grad et teoretisk arbeid som kan undersøke videre hva det er med
naturen som virker helsefremmende og har terapeutisk virkning. Mine perspektiver på dette
emnet er bare ett av mange mulige, og flere perspektiver vil gi en bredere horisont for
forståelsen av sammenhengen mellom friluftsliv og psykisk helse.
Men det er ikke tilstrekkelig å bare bevege seg på et rent teoretisk plan for å få en bedre
forståelse av dette. Like viktig er det at det utføres et praktisk-metodisk arbeid som tar for seg
hvordan vi bør arbeide for å realisere friluftslivets kvaliteter i forhold til terapeutisk arbeid.
Like viktig er det at finnes et samarbeid mellom disse to aspektene hvis vi skal komme videre
i arbeidet
Men dette synes ikke bare å gjelde det å behandle mennesker slik at de kan vende tilbake til
samfunnet, og kanskje fortsette med å gjøre skade på seg selv og andre. Denne måten å tenke
på virker ikke særlig egnet til å danne grobunn for en forandring av de elementer i samfunnet
som skaper psykiske lidelser. Forskning på dette problemfeltet bør i like stor grad være en
samfunnskritisk forskning som søker å bringe til torgs nye tanker om hvilket samfunn vi
ønsker å leve i.
195 Fogt, 2000:105.
154

Og ikke minst, bør en rette et fokus mot hvordan mennesket igjen kan føle seg som en
integrert, levende del av dette samfunnet, og ikke som en jaget fremmed i eget land.
155

Litteratur
Beck, U et al: Reflexive Modernization -Politics, tradition and aesthetics in the modern social
order
Polity Press, Cambridge 1994.
Bell, P A: Environmental Psychology
Forth Worth: Harcourt Brace, 1996.
Bischoff, A: En naturstiopplevelse – stiens og merkingens makt
Innlegg på forskningskonferansen ”Idrettspolitikk som størknet mening og skapende kraft”.
2001.
I kompendium for hovedfag idrett, fordypning friluftsliv, 2002- 2003.
Bourdieu, P: Distinksjonen
I Kultursociologiska texter
Brutus Östlings Bokförlag, 1991.
Bourdieu, P et al: The weight of the world. Social suffering in Contemporary Society
Polity Press, Cambridge, 2002.
Buber, M: Jeg og du
J.W. Cappelens Forlag, 1968.
Dokk Holm, E: Fra Gud til Gucci- et essay om makt
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.
Fløistad, G: Heidegger – en innføring i hans filosofi
Pax Forlag A/S, 1993.
156

Fogt, A: Eventyret som aldri tar slutt- natur, helse og livsglede
Akribe Forlag, 2000.
Fredriksson, G: Spinoza
Forlaget Oktober, 2000.
Fromm, E: Å ha eller å være
Aventura Forlag A/S, 1993.
Faarlund, N: Friluftsliv. Hva- Hvordan- Hvorfor
Kompendium, NIH, 1973.
Faarlund, N: Støy og stillhet i friluftsliv
SFT- rapport nr.92:39, 1992.
Giddens, A: Modernitet og selvidentitet – selvet og samfunnet under sen- moderniteten
Hans Reitzels Forlag, København 1996.
Giddens, A: The Consequenses of Modernity
Stanford University Press, 1990.
Gullestad, M: Naturen i norsk kultur. Noen foreløpige konklusjoner
I kompendium for hovedfag idrett, fordypning friluftsliv, 2002- 2003.
Haugsgjerd, S et al: Perspektiver på psykisk lidelse- å forstå, beskrive og behandle
Gyldendal Akademisk Forlag, 2002.
Heidegger, M: Being and Time
Harper and Row Publishers, New York, 1962.
Heidegger, M: Oikos og Techne-spørsmålet om teknikken og andre essays.
Aschehoug Forlag, 1996.
157

Heidegger, M: Sproget og ordet.
Hans Reitzels Forlag, København, 2000.
Hemel, M van den: Støy og stillhet i natur- og friluftsområder.
ØF-Notat nr.03, 1996.
Holme, I & Solvang, B: Metodevalg og metodebruk
Tano Aschehoug Forlag AS, 2003.
Hydén, L-C: Psykiatri- samfund- patient- Psykisk sykdom i et socialt og kulturelt perspektiv
Bokforlaget Natur och Kultur, 1995.
Hylland Eriksen, T: Øyeblikkets tyranni- rask og langsom tid i informasjonssamfunnet
Aschehoug Forlag, 2001.
Hågvar, S: Grønn velferd: vårt behov for naturkontakt: fra bypark til villmarksopplevelse
Kommuneforlaget, 1996.
Jacobsen, B: Eksistensens psykologi – en innføring
Pax Forlag A/S, 2000.
Jenstad, T E: Nye skjellsordboka
Tapir Forlag, 1999.
Kaplan R & Kaplan S: The experience of nature - A psychological perspective
Cambridge University press, 1989.
Kennair, L O: Evolusjonspsykologi: en innføring i menneskets natur
Tapir Akademisk Forlag, 2004.
Kierkegaard, S: Begrepet angst
Forlaget Oktober A/S, 2001.
158

Kierkegaard, S: Samlede værker
Bind 2, 3 og 7.
Gyldendal Forlag, 1978.
Klein, N: No Logo
Forlaget Oktober 2001.
Kringlen, E: Psykiatriens samtidshistorie
Universitetsforlaget AS, 2001.
Lingjærde, O: Depresjon og angst - hvor mye hjelper medisiner?
Høyskoleforlaget AS, 2004.
Loe, E: Doppler
J. W Cappelens Forlag A.S, 2004.
Lovelock, J: Gaia: vår levende jord
Dreyer Forlag, 1990.
Merleau- Ponty, M: Kroppens fenomenologi
Pax Forlag A/S, 1994.
Nicolaisen; R F: Å være underveis – introduksjon til Heideggers filosofi
Universitetsforlaget AS, 2003.
Nyeng, F: Eksistensens filosofi - om frihet, angst og mening i eget liv
Abstrakt Forlag A/S, 2003.
Næss, A: Det frie menneske – en innføring i Spinozas filosofi
Kagge Forlag, 1999.
Næss, A: Økologi, samfunn og livsstil- utkast til en økosofi
Universitetsforlaget, 1991.
159

Nørretranders, T: Merk verden - en beretning om bevissthet
J.W. Cappelens Forlag AS, 1992.
Odden, A & Aas Ø: Går det nedenom og hjem med interessen for jakt, fiske og bærplukking?
Demografiske utviklingstrekk i oppslutningen om høstingsaktiviteter i Norge 1970 - 2001
Innlegg på FRIFO – seminar, 2002.
Roness, A & Matthiesen, S B (red): Utbrent. Krevende jobber – gode liv?
Fagbokforlaget, 2002.
Roszak, T: The voice of the earth – an exploration of ecopsychology
Simon & Schuster, NY, 1993.
Sartre, J-P: Kvalmen
Cappelen Forlag AS, 1970.
Sartre, J-P: Væren og Intet i utvalg
Ved Bernt Vestre
Pax Forlag, 1993.
Sjong, M-L: Friluftsliv i behandlingen av belastede grupper- en oversikt over forskning og
utredning
DN- rapport 1992- 8.
Skårderud, Finn: Uro. En reise i det moderne selvet
Aschehoug Forlag, 1999.
Smith, M. J: SOCIAL SCIENCE- in question.
Sage Publications, London, 2002.
Spinoza, B de: Etikk
Pax Forlag A/S, 2002.
160

Spinoza, B de: Etikk i utvalg
Ved Guttorm Fløistad
Pax Forlag, 1976.
Stevenson, L: Syv teorier om menneskets natur.
J.W. Cappelenes Forlag 1994.
Stoknes, P.E: Økopsykologi: fra et intrapsykisk selv til et økologisk selv
Hovedfagsavhandling i psykologi.
UIO, 1994.
Stortingsmelding nr. 39: Friluftsliv. Ein veg til høgare livskvalitet
Miljøverndepartementet, 2001.
Sørensen, M: Den grønne tanke- tekster til naturfilosofi og økosofi
Hans Reitzels Forlag, København, 1988.
Sörlin, S: Naturkontraktet- Om naturumgängets historia
Carlsson Bokförlag, Stockholm, 1991.
Tolle, E: Nuets kraft
Borgens Forlag, 2002.
Tordsson, B: Å svare på naturens åpne tiltale. En undersøkelse av meningsdimensjoner i
norsk friluftsliv på 1900- tallet og en drøftelse av friluftsliv som sosiokulturelt fenomen
Dr.scient avhandling.
NIH, 2003.
Tordsson, B: Perspektiv på friluftslivets pedagogik
Hovedfagsavhandling.
HIT, 1994.
161

Vorkinn, M, Aas, Ø & Kleiven, J: Friluftsliv blant den voksne befolkningen- utviklingstrekk
og status
ØF-rapport nr 07/1997.
Wermelin, T, Isberg, R, Tordsson, B. UTE. Friluftsliv
Berlings Forlag, 1989.
Witoszek, N: Norske naturmytologier – fra Edda til økofilosofi
Pax Forlag A/S, 1998.
Witoszek, N: Der kultur møter Natur: tilfellet Norge
I kompendium for hovedfag idrett, fordypning friluftsliv, HIT, 2002- 2003.
Ziehe, T: Kulturanalyser – ungdom, utbilding, modernitet
Symposion Bokforlag & Tryckeri AB, 1989.
Ödman, P-J: Tolkning, forståelse, vetande. Hermeneutik i teori och praktik.
AWE/Gebers Forlag, 1977.
162

Andre referanser
Fight Club (spillefilm)
Forfatter/Regissør: David Fincher, 1999.
Vedder, E: Rearviewmirror (album)
Pearl Jam
Sony BMG Music Entertainment, 2004.
Johnson, M: Dusk (album)
The The
Sony BMG Music Entertainment, 1992.
163