Kapittel 3-5

30
KAPITTEL 3
3. Konsekvenser av
omskjæring
Kvinnelig omskjæring som kroppslig erfaring
Selv jenter som sier de ønsket å bli omskåret, opplever ofte sjokk når de erfarer hvor
smertefullt inngrepet er. Spesielt kvinner som har opplevd infibulasjon, forteller om
inngrepet som uutholdelig smertefullt. De bruker ord som "De skjærer i kjøttet ditt,
hvordan kan du glemme noe sånt?" og "Fødsel er ingenting i forhold. Det er vondt,
men det er en naturlig smerte. Omskjæring er forferdelig." De forteller at de husker
synet av blodet som spruter, lukten av blod og medisiner,
ansiktet til omskjæreren og lyden av kniven som skar.
Det å bli fysisk holdt
fast i denne situasjonen,
ser ut til å
forsterke følelsen av
maktesløshet og
overgrep. " Det gjør
så vondt, og du har
lyst til å flykte. Men
du kan ikke. Du
sitter helt fast."
Mange forteller også at det var en stor belastning ikke å få
lov til å bevege seg mens såret ble leget. Spesielt gjelder
dette jenter som blir infibulert, og som blir immobile i flere
uker fordi de får bena bundet sammen, før de etter hvert kan
begynne å bevege seg forsiktig ved hjelp av krykker.
Konsekvensene av kvinnelig omskjæring avhenge av flere
forhold, som type omskjæring, omskjærerens praksis, jentas
alder og aspekter knyttet til helingsprosessen. Men
konsekvensene påvirkes også av sosiale og kulturelle
faktorer omkring omskjæringen og senere i livet.
Noen konsekvenser og komplikasjoner er svært utbredt, mens andre ikke forekommer
så ofte. Det finnes relativt lite sikker forskning om utbredelsen av de ulike

komplikasjonene, og det er dessuten en viss faglig uenighet om noen aspekter. Det
varierer også sterkt i hvilken grad kvinner og menn fra berørte samfunn kjenner til og
erkjenner mange av disse komplikasjonene eller knytter dem til omskjæring. Mange
komplikasjoner etter omskjæring oppfattes som en naturlig del av det å være kvinne,
som typiske kvinneplager . Påviser man årsakssammenhengene, kan kvinner bli klar
over hvordan omskjæring har påvirket helsen deres. Dermed kan de også få økt
innsikt både i muligheter for å få hjelp for disse plagene og gode argumenter mot
kvinnelig omskjæring.
Hvem utfører omskjæring?
Tradisjonelt utføres omskjæring av tradisjonelle spesialister. Deres kunnskap er ofte
overført gjennom generasjoner, gjerne fra mor til datter, innenfor spesielle familier,
klaner eller etniske grupper. Spesialistene har ofte andre oppgaver i tillegg. De
fungerer for eksempel som tradisjonelle jordmødre, behandler andre
kvinnesykdommer , utfører spedbarnspleie og behandler syke barn. De kan ha
oppgaver i forbindelse med bryllup, som for eksempel å lære opp bruden, lære opp
noviser i pubertetsritualer etc.
Som regel er de tradisjonelle spesialistene kvinner, men noen steder er det også
menn som utfører omskjæringen.
Mange prosjekter mot omskjæring har derfor arbeidet for at disse tradisjonelle
omskjærerne skal slutte å utføre omskjæring. De blir lært opp i skadene ved
omskjæring, og/eller de får støtte til å starte andre typer virksomhet slik at de skal ha
et annet inntektsgrunnlag. På den måten håper man å stoppe dem i å omskjære, og
at omskjæringspraksisen dermed skal bli mindre eller forsvinne.
Erfaring viser at slike tiltak har liten effekt. En grunn til dette er at omskjæring i stadig
økende grad blir utført av helsepersonell . Mange familier føler at det er tryggere
dersom datteren kan bli omskåret av helsepersonell . Da har man også lettere tilgang
til smertelindring og håndtering av komplikasjoner som blødninger og infeksjoner.
Helsepersonell som omskjærer, gjør det ofte privat, både fordi omskjæring mange
steder er forbudt ved offentlige klinikker og for å spe på egen inntekt. Det er kjent at
både leger, jordmødre og sykepleiere utfører denne typen tjenester, i tillegg til
ufaglært helsepersonell . I land som Egypt og Sudan, og i dag også Somalia, ser det
ut til at over 60 prosent av dagens omskjæringer blir utført av helsepersonell.
31

32
y,5
lk
Omskjærere i somalisk kultur
Tradisjonelt ble omskjæring utført av kvinner fra en spesiell klan,
midgaan-klanen, og tradisjonen ble overført fra mor til datter
gjennom generasjoner. Midgaan-klanen blir regnet som en
"minoritets-klan" og har vanligvis ikke nytt samme respekt som de
fem somaliske hovedklanene. Medlemmene av denne klanen har
som regel bodd og levd atskilt fra resten av den somaliske
befolkningen, og giftermål mellom folk fra midgaan og de andre
hovedklanene ble ikke akseptert. Omskjærene og andre fra klanen
hadde også andre oppgaver i det somaliske samfunnet. De var
tradisjonelle jordmødre, hadde ansvar for å følge med på åpningen
av de unge brudene ved inngåelse av ekteskap, og de kunne bistå
med assistanse og råd ved vansker og komplikasjoner. Det var
også ofte de som laget mat og bisto på andre måter ved bryllup.
I dag viser forskning at 40-60 prosent av jentene mange steder i
Somalia blir omskåret av helsepersonell.
Omskjærere i Guinea og Sierra Leone
Spesialist fra smedklanen, som også leder ukelange ritualer der
jenter får opplæring i hemmelig kunnskap.
Omskjærere i Egypt og Sudan
Tradisjonelt jordmødre og barberere. Nå foretas mer enn 60
prosent av omskjæringene av helsepersonell.

Hvordan utføres ornskjæring2
Tradisjonelt har det vært mest vanlig at inngrepet ble utført i familiens hjem, i en rituell
hytte eller hos omskjæreren. De vanligste redskapene er tradisjonelle kniver eller
barberblad, men saks (ofte kirurgisk) brukes stadig oftere. Farmakologisk
smertelindring var tidligere ikke tilgjengelig, men av og til ble det brukt tradisjonelle
smertelindrende metoder, som berusende eller bedøvende urter eller kalde bad. I dag
har enkelte tradisjonelle jordmødre fått opplæring i farmakologisk smertelindring og
kan bruke lokalbedøvelse under inngrepet. Erfaringer tyder imidlertid på at dette kan
ha liten effekt, blant annet på grunn av små doser og lite kunnskap om riktig bruk.
Blant helsepersonell brukes ofte kirurgisk utstyr, særlig saks, og smertelindring er mer
utbredt. Sårene vaskes gjerne med desinfiserende væske og kan sys med kirurgisk
tråd.
Det er også tegn som tyder på at selve inngrepet utføres ulikt, avhengig av om det
foretas av tradisjonelle omskjærere eller av helsepersonell. Noen mener at
helsepersonell ofte fjerner mer vev enn tradisjonelle omskjærere. Dette kan være fordi
forestillingen om at klitoris fjernes ved infibulasjon er utbredt, til tross for at klinisk
erfaring tyder på at klitoris ofte ikke blir fjernet. En annen mulig begrunnelse er at ved
bedøvelse ligger jenta stillere, og helsepersonell kan dermed få ro til å skjære bort
mer vev. Andre hevder derimot at mange helsepersonell fjerner mindre vev enn
tradisjonelle omskjærere for å redusere omfanget og skadevirkninger av inngrepet.
Kunnskapen på dette feltet er derfor usikker.
Tornen som brukes til å feste
infibulasjonen med
og busken den kommer fra
33

34
Behandling og heling etter inngrepet
Etter inngrepet må såret behandles for å gro godt og for å hindre infeksjoner.
Sårbehandlingen varierer etter type omskjæring og lokale tradisjoner. Det er vanlig å
vaske sårflatene med ulike urter. Ofte legges det på en type urtekompresser og aske
for å sikre heling og hindre blødning og infeksjon. Noen steder er det også vanlig å sy
noen sting eller bruke torner for å lukke sårflatene slik at blødningen begrenses.
Infibulasjon krever i tillegg at de ytre kjønnsleppene gror sammen. For å sikre at det
skjer, festes de gjerne med tråd, torner eller en limende urteblanding. Bena bindes
sammen fra hoftene til føttene slik at sårflatene ligger tett sammen og kan gro. Slik
må jentene ligge i flere uker. I denne perioden har de ofte store smerter ved
vannlating og avføring, og de kan få smertefulle infeksjoner. Båndene løsnes litt etter
litt over tid, og etter ca. sju uker regner man med at de fleste kan gå normalt igjen.
Under helingsperioden får jentene omsorg og trøst av mor og kvinnelige slektninger;
noen får også penger og presanger.
Hetingen kan imidlertid forsinkes ved at sårflater går opp igjen, for eksempel hvis
jenta ikke klarer å ligge stille eller hun får infeksjoner i såret. For kvinner som er
infibulert, tyder enkelte forskningsresultater på at inngrepet må gjentas i over
halvparten av tilfellene.
Av mal mal-kvaen lages en
deig som legges som
"bandage " pA sAret.

På de neste sidene har vi samlet en oversikt over konsekvenser og mulige
komplikasjoner som er kjent fra litteraturen. De komplikasjonene som nevnes her, kan
oppstå som følge av alle typer omskjæring, det vil si både excision og infibulasjon.
Ved infibulasjon kommer i tillegg en rekke andre konsekvenser og komplikasjoner
som nevnes spesielt under fysiske komplikasjoner av infibulasjon.
Risiko og komplikasjoner ved alle former for
kvinnelig omskjæring
Akutt helsefare
Omskjæring er ofte forbundet med ekstreme smerter, som kan oppleves traumatiserende.
Det kan forekomme farlige blødninger, spesielt dersom man kutter pulsåren i
klitoris. Infeksjoner kan også oppstå. De kan være lokalisert til såret, men de kan
også spres til indre organer. Smitte av HIV og andre infeksjoner kan også skje dersom
en av flere jenter som omskjæres sammen, er smittet. Vannlatingsproblemer
(urinretensjon) kan forekomme på grunn av hovenhet og smerter. Brudd og andre
skader kan finne sted under inngrepet når jenta holdes hardt fast fordi smertene får
henne til å kjempe imot. I verste fall kan dødsfall inntreffe.
Komplikasjoner under hetingen
Heling av såret tar vanligvis noen uker, avhengig av
inngrepets omfang og eventuelle komplikasjoner. Denne
prosessen er også som regel smertefull. Komplikasjoner som
kan oppstå, er blant annet infeksjoner, vannlatingsproblemer
(urinretensjon) eller at såret går opp igjen. Dette kan igjen
føre til andre komplikasjoner, til og med dødsfall hvis jenta
ikke får rask og riktig behandling.
35

36
Sara Kahsay, 42 år, jordmor, Oslo
(opprinnelig fra Eritrea)
Jeg mener at kvinnelig omskjæring er en form for kontroll over kvinner,
deres kropp og seksualitet. Kvinner blir utsatt for dette inngrepet på
bakgrunn av samfunnsmessige og kulturelle faktorer, og det kan forårsake
store helseskader. Det er viktig at kvinner blir klar over alle disse faktorene.
De må få kunnskap, våkne opp og se at dette er et system som har rådet
over dem og kontrollert dem. Jeg vil at kvinner selv skal sloss for sine
rettigheter, og hvis de får kunnskap, så vil de gjøre det. Vi må
informere de berørte kvinnene om helseplagene som er knyttet til
omskjæring, og dette informasjonsarbeidet må fortsette i
lang tid fremover.
lp,
Fysiske komplikasjoner på lang sikt:
Infeksjoner: Hvis kjønnsleppene fjernes, blir underlivet mer åpent og mindre
beskyttet. Dette kan føre til økt sårbarhet for smerte, og noe forskning har vist økt
forekomst av ulike infeksjoner hos omskårne kvinner. Noen kvinner kan bli mer
mottagelige for HIV-smitte dersom samleie medfører økt friksjon og fare for
blødninger.
Cyster: Kjertelvev kan stenges inne, og det kan dannes cyster som vokser over tid.
Slike cyster kan dannes både utvendig og innvendig, og de kan bli infisert.
Smerter : Området kan bli oversensitivt hvis nervene på klitoris er skåret over eller har
kommet i klem. Dette kan føre til permanente smerter i genitalia eller til at selv lette
berøringer oppleves som smertefulle.
Arrvev: Hos noen mennesker kan arrvevet vokse til tykke klumper (keloid). Dette kan
skape ubehag.
Seksualitet: Når seksuelt sensitive deler av kjønnsorganet fjernes eller skades, kan
det redusere den fysiske nytelsen i kjønnsorganet, enten på grunn av svekket
sensitivitet eller på grunn av smerter. Som nevnt har en del infibulerte kvinner klitoris
mer eller mindre intakt under hudseglet, slik at den fysiske muligheten til sensitivitet
her er mindre svekket. Mange mener også at andre kroppsdeler og erogene soner
kan kompensere for redusert sensitivitet i kjønnsorganet.
Ved fødsler: Hos noen kan arrdannelsene føre til at vevet rundt skjeden blir mindre
elastisk, noe som kan gi økt risiko for at huden revner ukontrollert, og det kan bli
nødvendig med mer sideklipp (episiotomier) under fødselen. Behov for klipp må
imidlertid alltid vurderes individuelt.

Tilleggskonsekvenser og risiko ved infibu asjon
Infibulasjon innebærer at de ytre kjønnsleppene blir behandlet (skåret eller skrapet)
slik at det dannes sårflater som kan gro sammen. De ytre kjønnsleppene festes ofte
sammen med torner eller ved at man syr før man binder sammen jentas ben fra
hoftene til føttene slik at sårflatene kan gro sammen. Slik dannes det et hudsegl som
dekker resten av de ytre kjønnsorganene (klitoris, indre kjønnslepper, urinrørsåpning
og deler av skjedeåpningen). I enden av hudseglet lar man det være en åpning på ca
0,5-1 cm slik at urin og menstruasjonsblod kan renne ut. Hele eller deler av klitoris og
indre kjønnslepper fjernes ofte først.
Nyere forskning har vist at så mange som over 50 prosent av kvinnene har måttet få
gjentatt inngrepet fordi infibulasjonen ikke hadde grodd tilfredsstillende sammen.
Akutt helsefare
Ved å fjerne vev utsetter man kvinner for de samme farene som nevnt for alle typer
omskjæring, men ved infibulasjon øker risikoen. Smertene blir også sterkere, både
fordi inngrepet er mer omfattende og fordi det tar lengre tid. Et infibulasjonsinngrep
antas å vare i ca. 15-20 minutter.
Komplikasjoner under hetingen
Fordi inngrepet er mer omfattende enn excision, tar tilhelingen også lengre tid, gjerne
flere uker, vanligvis seks til åtte uker. Det er også økt fare for infeksjoner og
problemer med å late vannet på grunn av hovenhet, smerter og hudlaget som dannes
og "dekker" urinrøret, samt spredning av infeksjoner til indre organer.
Sammenbindingen av bena og det at jenta må ligge stille i mange dager, kan også
forårsake liggesår og trykkskader. Uttørking er også et problem fordi mange jenter
vegrer seg mot å drikke for å begrense den smertefulle vannlatingen.
Fysiske komplikasjoner av infibulasjon på lang sikt:
Mange av de langvarige komplikasjonene er de samme som kan oppstå etter
excision. Spesielt er cyster og arrvev utbredt. I tillegg medfører infibulasjonen flere
plager og komplikasjoner:
Menstruasjon: Åpningen er ofte så liten at strømmen av menstruasjonsblod og urin
hemmes. Menstruasjonen kan bli mer langvarig og smertefull (dysmenore).
Menstruasjonsblod kan samle seg i vagina eller uterus (heamatokolopos) og skape
smerter og press. Blodet kan også spres innover, og man mener at det i sjeldnere
tilfeller kan forårsake mer alvorlige skader på indre organer, som igjen kan føre til
infertilitet.
Vannlating: Vannlating tar lang tid, og urin kan hopes opp. Det kan igjen skape
grunnlag for infeksjoner og steindannelser i urinveiene, samt i verste tilfelle
nyreskader. Urin vil også ofte først trenge inn i skjeden før det så langsomt renner ut
av åpningen i infibulasjonen.
ca
37

38
Seksualitet
Seksualitet og smerte: All fjerning av vev og sying kan skape smerter. Arrvev eller
overfølsomme nerveender kan føre til at berøring blir smertefullt. Smerter kan også
redusere følsomheten. En del kvinner, særlig de som er infibulert har smerter ved
samleie (dyspareuni) - spesielt i den første fasen av ekteskapet, og spesielt hvis de
ikke har fått utført en åpnende
operasjon.
Seksuell følsomhet: I hvilken grad
den fysiske følsomheten i
kjønnsorganet endres, varierer sterkt.
Noen av de som er infibulert, har ikke
fått skadet klitoris og kan i mindre grad
ha fått svekket den fysiske seksuelle
følsomheten. Hos mange som mangler
eller er lite vant til stimulering av
klitoris, kan også andre kroppsdeler
kompensere for svekket følsomhet i
kjønnsorganene.
Seksualitet og behov for åpning: Kvinner må åpnes for å kunne ha samleie.
Tradisjonelt gjøres dette enten ved at mannen bruker penis, eller ved at omskjæreren
eller en annen skjærer opp åpningen. Begge deler oppleves svært smertefullt. Både
selve smerten og minnene om smerter ved omskjæringen kan bidra til at samleie blir
smertefullt og vanskelig. Mange menn synes også det er vanskelig at kvinnene har
det vondt. I Norge er det vanlig å få utført åpnende inngrep i sykehus og vente med
samleie til sårene har grodd. Plagene kan da i stor grad begrenses.
Infeksjonsfare: Noen kvinner kan bli mer mottagelige for HIV-smitte dersom samleie
medfører økt friksjon og fare for blødninger. Dette gjelder særlig ved åpning av
infibulasjon - og ved praktisering av analt samleie, som blant annet brukes for å
unngå å bryte infibulasjonens rolle som jomfruhinne.
Graviditet
Vanskeligheter med å bli gravid: Alvorlige og hyppige infeksjoner kan spres innover
og føre til endringer som gjør det vanskelig å bli gravid (blant annet endometriose,
tette eggledere m.v.). Det er påvist økt hyppighet av infertilitet hos infibulerte kvinner.
Åpningen etter infibulasjon er som regel så liten at samleie er umulig hvis ikke det
foretas en åpnende operasjon.
Uønsket graviditet: Noen infibulerte jenter kan tro at infibulasjonen beskytter mot
graviditet fordi de ikke er i stand til å gjennomføre et normalt samleie. Mange kan
likevel bli gravide ved annen seksuell omgang ved at sædceller finner veien inn i
livmoren.
Komplikasjoner ved fødsel
Når man skal føde, må infibulasjonen åpnes for å gi plass så barnet kan komme ut.
Hvis man ikke er åpnet, kan dette gjøres enten under graviditeten eller ved fødselen.
t

Noen infibulerte kan få vanskelige fødsler. Fysiske forandringer som uelastisk arr og
hudseglet som dekker åpningen kan gi økt behov for klipping og andre tiltak. For en
del kvinner kan omskjæringen også medføre økt frykt og usikkerhet i forbindelse med
fødselen. Dette kan komme av minner om smerten ved omskjæringen og redsel for at
fødselen skal bli like smertefull. Redsel for negative holdninger fra norsk
helsepersonell og usikkerhet om deres kompetanse er også utbredt. Helsearbeidere
kan på sin side ha mangelfull eller feilaktig kunnskap om håndtering av infibulerte
kvinner, og mange kan derfor føle seg usikre. Slik usikkerhet kan både føre til
dårligere behandling, eller til at usikkerheten "smitter over" på pasienten.
Det er stor variasjon når det gjelder i hvilken grad jenter og kvinner som er omskåret,
opplever at inngrepet har påvirket dem psykisk. Noen opplever inngrepet som en
traumatisk erfaring som har formørket deres
livsglede, andre mener at omskjæringen ikke
har påvirket deres livsglede selv om de kan
ha vonde minner knyttet til selve
omskjæringen. Både fysiske og psykososiale
faktorer kan påvirke denne opplevelsen: I
hvilken grad omskjæring oppleves som
traumatiserende, avhenger av forhold som
inngrepets alvorlighetsgrad, komplikasjoner
og eventuelt gjentatte inngrep, jentas alder,
relasjonen til de foresatte og de som fikk
inngrepet utført, den sosiokulturelle
konteksten rundt inngrepet (var det noe alle
gjorde, eller bare henne og hennes familie?)
og den sosiokulturelle konteksten senere i
livet, for eksempel i eksil.
Gir omskjæring psykiske plager?
"Jeg tror ikke omskjæring gir psykiske plager," sa
en kvinne da hun ble konfrontert med en del
historier om dette. For å fortelle hvordan
omskjæringen hadde påvirket henne, sa hun:
"Det er som en skygge i sjelen og i kroppen. Det
er noe jeg aldri kan glemme."
Utsagnet viser hvordan det kan være ulike '1
oppfatninger om hva som regnes som en psykisk
plage. Er det bare traumatiserende lidelser som i
alvorlig grad går ut over evnen til å leve normalt,
eller inkluderer det også mer uklare følelser av
sår og savn?
Det finnes lite forskning om psykiske
konsekvenser av omskjæring, både i land hvor praksisen er vanlig og i eksil. Det
meste av det som er beskrevet, er basert på klinisk erfaring og erfaring fra praktisk
arbeid. Mange flyktninger og innvandrere har også opplevd andre problemer og
traumer, i tillegg til at både selve flukten og det å leve i eksil kan oppleves vanskelig.
Det betyr at bildet av hva som kan skape psykiske reaksjoner, er komplekst.
Dominerende temaer når kvinner forteller om sin omskjæring, er angst før inngrepet
og ekstrem frykt og uutholdelig smerte under inngrepet. Forskning fra Norge viser at
39

40
kvinner som er infibulert, sier det er en smerte de aldri kan glemme og at de etter å
ha blitt omskåret alltid bærer med seg et sår og et savn. Forskning fra Gambia, der
excision er et vanlig inngrep, antyder en mer variert erfaring. Ca. en tredjedel forteller
at de opplever smertene som traumatiserende, en tredjedel at smerteopplevelsen ikke
har påvirket dem, mens resten mener at smerteerfaringen har gitt dem økt
utholdenhet for å tåle smerter.
Det betyr at ikke alle kvinner som er blitt omskåret har psykiske problemer, men at du
må være oppmerksom på at kvinner som er blitt omskåret, kan bære på vanskelige
erfaringer og ha bekymringer knyttet til dette.
For kvinner som har psykiske problemer, kan årsakene være komplekse og flersidige.
Ofte kan personen selv ha begrenset innsikt i disse sammenhengene. Kvinner som
oppfatter omskjæringen som en skikk med positiv sosial verdi, kan også ha
vanskeligere for å erkjenne at psykiske komplikasjoner kan ha tilknytning til inngrepet.
"Dette er jo noe alle kvinner må igjennom. Det er en del av det å være kvinne," er et
utsagn kvinner har fortalt at de har blitt møtt med av "sine egne" når de har klaget
over konsekvensene av omskjæring. Det viser at det kan være vanskelig å bli møtt
med forståelse når man tar opp problematiske ting i sin egen kultur.
Helsepersonell har rapporter om ulike plager som ser ut til å kunne knyttes til
omskjæring: Tretthet, søvnvansker, depresjon, traumatisering, seksualangst,
fødselsangst og bekymring relatert til kjønnsorganer og reproduktiv helse. WHO
rapporterer om mareritt, spiseforstyrrelser og konsentrasjonsvansker . Flere somaliske
kvinner i Norge, og psykologer som har hatt dem til behandling, har rapportert om
flashbacks fra omskjæringen under fødsel og defibulering (blant annet knyttet til
komplikasjoner , fjerning av sting eller smerte ved urinering), og dermed
retraumatisering.
Også mange menn har vonde erfaringer
Det finnes lite systematisk forskning om menns erfaring med kvinners omskjæring, og
menn er sjelden vitne til selve inngrepet. Men mange menn har i forskning og
psykologisk behandling fortalt om traumer både ved å ha blitt
ufrivillig vitne til at søster eller andre jenter de har nære relasjoner
til, har blitt omskåret og gjennomgått påfølgende komplikasjoner.
Andre forteller om vonde erfaringer fra åpningsprosessen etter
giftemål med infibulerte kvinner. I Norge kan menn også ha vonde
erfaringer knyttet til økt deltakelse i fødsel og andre sammenhenger
som i hjemlandet var forbeholdt kvinner.

Bearbeiding av traumatiske erfaringer
I de landene der omskjæring er vanlig, er jentene ofte psykisk forberedt på inngrepet.
De vet at de skal omskjæres, og mange gleder seg til å få det overstått. Omsorgen og
pleien fra mor og andre kvinner etter inngrepet, og opplevelsen av å få være en del av
et fellesskap med andre, kan også bidra til å lindre traumene. Det samme kan tette
sosiale bånd. Noen steder inngår omskjæringen i et større ritual sammen med andre
jenter. Denne større konteksten, samt fellesskapet med andre jenter, kan også bidra til
at erfaringene blir bearbeidet i fellesskap. Denne fellesskapsfølelsen og opplevelsen
av at inngrepet er en nødvendig del av kulturen og identiteten, kan lette
bearbeidingen av vanskelige erfaringer knyttet til omskjæringen.
Re-traumatisering
Andre vanskelige situasjoner senere i livet kan gjenoppvekke minnene om omskjæringen
og/eller forsterke smertene, blant annet i forbindelse med de første samleiene,
nye inngrep og komplikasjoner, abort og fødsel, men også andre typer erfaringer som
sorg og tap i krig eller seksuelle overgrep. Det er viktig å anerkjenne reaksjonen i
slike situasjoner, og sikre at omskårne kvinner får tilbud om tilgjengelig hjelp.
Eksilsituasjonen kan forsterke den psykiske belastningen
Den psykososiale støtten som mange opplevde i hjemlandet, kan svekkes i eksil -
både fordi kvinnefellesskapet er svakere og fordi stadig flere setter spørsmålstegn ved
inngrepet. Fordømmelse og følelse av annerledeshet i forhold til majoritetssamfunnet
og andre innvandrergrupper i eksil, kan også bidra til at negative erfaringer knyttet til
omskjæringen oppleves sterkere og blir
vanskeligere å håndtere. Mange unge
jenter forteller også at omskjæringen blir
en sterk opplevelse de må holde
hemmelig; overfor helsevesenet for ikke
å stigmatisere eller skape problemer for
mor, og overfor venner for ikke å føle
seg annerledes.
Fortelling om hemmeligholdelse
"Ruth" er en kristen, ung og freidig jente som kom til
Norge som tiåring. Hun forteller at hun lenge forsøkte å
skjule for de norske rundt henne at hun var omskåret.
Hun kledde seg i kroppsnære moteklær, bannet, røykte
og hadde en "tøff framtoning. Samtidig var hun sår og
sint over at ingen så hva hun hadde vært utsatt for og
på grunn av det hun opplevde som manglende hjelp da
hun søkte fysisk og psykologisk rådgivning.
"Ruths" historie viser hvordan mange unge kan streve
med et ønske om å være lik de andre og ikke stikke seg
ut, og som derfor også har et ønske om å holde
omskjæringen sin skjult - Samtidig som de kan trenge
omsorg og kunnskap for å forstå og akseptere hva som
har skjedd med kroppen deres, slik at de kan få
behandling og ellers gjøre det beste ut av det.
41

42
Relasjonen til foreldrene eller nære omsorgspersoner
Selv om mange jenter sier de selv ønsket å bli omskåret, kan ofte selve inngrepet
oppleves som så overveldende at de likevel kan føle seg sveket ved å bli påført slik
smerte av nær familie. Vi vet fra andre felt at barn ofte påtar seg skylden for vonde
ting de foresatte gjør mot dem. Det å påta seg "skyld" kan være lettere å håndtere
enn å erkjenne at mor og far har gjort barnet sitt noe vondt eller ikke forhindret det.
Også når det gjelder omskjæring, ser vi at mange legger vekt på at dette var noe de
selv ønsket, og de ønsker ikke å legge skyld på moren. De vet jo også at moren
gjorde det i beste hensikt og at hun ofte "ikke hadde noe valg". Likevel er det mange
som forteller at de har opplevd sinne mot foreldrene. Spesielt tydelig kan dette være
når omskjæring skjer i en brytningsfase, slik som i eksil, i situasjoner der foreldrene
har vært uenige eller der inngrepet har måttet gjentas.
Unge som forteller at de opplever sinne og sorg, kan
også få dårlig samvittighet for sitt sinne, eller de er usikre
på hvem de skal rette sinnet sitt mot. Noen retter sinnet
mot foreldrene, andre mot kulturen, menn, religionen eller
omskjæreren.
Omskjæring kan også skape konflikter mellom
generasjonene, både mellom barn og foreldre og mellom
r I foreldre og besteforeldre. På den ene siden kan ungdom
1-
11
i eksil oppleve motstridende følelser og tanker om
omskjæring. De kan slites mellom en familie (foreldre
og/eller besteforeldre og andre) som er positive til
omskjæring, samtidig som venner og klassekamerater med annen etnisk bakgrunn -
og storsamfunnet - opplever det som et alvorlig overgrep.
Dersom omskjæringen har funnet sted etter at familien har flyttet fra hjemlandet (til
Norge eller et annet eksilland), kan mange i større grad oppleve sinne og bitterhet
over at inngrepet ble gjort, da de visste at det fantes alternativer. I slike situasjoner
kan forholdet mellom foreldre og
barn bli svært komplisert.
Datteren kan være sint på
moren, og moren kan føle skyld, " Frivillig omskjæring?"
men også frykt for at datteren
En mor ønsket å få omskåret to døtre på 14 og 16
skal anmelde henne. På den
annen side kan det skapes
konflikter mellom jentas foreldre
og besteforeldre eller andre
slektninger med ulike meninger
år, som bodde i Skandinavia. Jentene ville ikke
omskjæres, men etter lang diskusjon sa de ja,
forutsatt at det bare ble "sunna". I hjemlandet ble
søstrene omskåret på det lokale sykehuset, Men
da de våknet av narkosen, oppdaget de at de var
blitt infibulert. Søstrene var rasende. De følte seg
om kvinnelig omskjæring. I noen lurt, sveket og bedratt. Da de kom tilbake til
tilfeller der besteforeldre har Skandinavia tok de kontakt med hjelpeapparatet.
tvunget gjennom omskjæring av
barnebarna mot foreldrenes
De ville vekk fra mor, de ville åpne infibulasjonen.
vilje, har det oppstått varige
konflikter mellom flere
generasjoner.
Forhandlinger pågår med
ressurspersoner fra miljøet.
barnevern og

Ei jentes historie
Ei jente på 14 år kommer til helsesøster. Hun har vondt i magen og sterke menstruasjonssmerter.
Helsesøster spør om hun er omskåret, og jenta forteller at hun er sydd igjen. "Moren min var imot
alle former for omskjæring. Hun ville ikke at det skulle skje med meg. Men familien gjorde det
likevel, hun klarte ikke hindre at det skjedde." "Vet du at omskjæringen din kan forsterke
smertene når du har menstruasjon?" spør helsesøster. Jenta vet at det kan være slik, hun og
moren har snakket sammen om dette. "Har du og mor snakket om at det går an å foreta en
operasjon som gjør det mer åpent for menstruasjonsvæske og urin?" Jenta svarer: "Det er umulig
for meg å be mor om å få utført en slik operasjon. Da vil mor føle at jeg anklager henne som ikke
klarte å hindre at familien omskar meg. Det kan jeg ikke gjøre." "Hvordan kan vi nå mor med dette
budskapet da?" spør helsesøster." "Du må ikke ta kontakt etter denne samtalen. Den eneste
måten er om du samler mange mødre i gruppe og tar opp temaet generelt," svarer jenta.
Hvordan tenker du at denne situasjonen kunne håndteres videre?
Seksualitet
Mange kvinner er bekymret for om seksualiteten deres er blitt skadelidende på grunn
av omskjæringen. Noen forteller at de føler mindre enn de tror de ville følt hvis de ikke
var omskåret mens andre mener omskjæringen ikke har påvirket deres glede av
seksuallivet. Dette er det selvfølgelig vanskelig å vite noe sikkert om, siden få kvinner
har hatt et aktivt seksualliv før omskjæringen. Det skyldes at omskjæring vanligvis
skjer i barneårene. Det som er viktig, er å hjelpe kvinner til å ha tillit til at de kan glede
seg over seksuallivet, uansett fysisk utrustning.
Her må man være oppmerksom på at seksualitet er et sårbart og personlig tema,
spesielt i relasjon til kvinnelig omskjæring. I vestlig kultur, hvor kvinners seksuelle
nytelse gis stor verdi, kan kvinner som er blitt omskåret, oppleve det som
nedverdigende når mange tror at deres seksualliv er skadet av omskjæringen. Derfor
kan kvinner som på tomannshånd forteller at de har liten glede av seksuallivet, og
som selv tror at dette har sammenheng med omskjæring, bli opprørt over slike
insinuasjoner i større sosiale kontekster. Det er derfor ekstra viktig å gå varsomt frem
når temaet diskuteres, og vise respekt for enkeltpersoners integritet og sårbarhet.
Enkelte hevder at omskårne kvinners seksualliv ikke nødvendigvis blir bedre eller
dårligere, men at det blir annerledes. Mange kvinner som har fått fjernet klitoris,
forteller at andre kroppsdeler blir mer følsomme og på et vis kompenserer for nedsatt
følsomhet i klitoris.
Uansett er det viktig å legge vekt på kvinners mangfold av erogene soner og
mangfoldige måter å oppleve seksuell nytelse på. Kvinner som ikke har fått fjernet
klitoris kan likevel være lite kjent med denne delen av kroppen sin, og kan trenge å
trene opp og bli seg bevisst følsomheten også her. Fordi det i dag er relativt kjent at
mange som er blitt infibulert, kan ha klitoris intakt under hudseglet, vil de som ikke er
så heldige, kunne oppleve ekstra sorg og savn. Det er derfor viktig å være nøktern i
dette spørsmålet. Mange forventer også at samleie i form av penetrering i skjeden
43

ln
44
skal eller bør gi størst nytelse også for kvinner, selv om det meste av
seksualforskningen avkrefter dette. Seksualitet handler ikke bare om fysisk utrustning
og stimulering, uansett om man er omskåret eller ikke. Men mange kan trenge støtte
til å få et mer utvidet og fleksibelt forhold til hvordan de kan nyte sin kropp og sin
seksualitet. Når omskårne kvinner er bekymret for sin seksualitet, er det derfor viktig å
støtte dem og gi dem trygghet i bevisstheten om at hele kroppen som sensuell, og at
det finnes mange erogene soner som kan gi nytelse.
Fysisk nærhet er også en kilde til glede i
seg selv. Tid og gjensidig kjærlighet,
trygghet og åpenhet i forholdet og
trygghet på egen kropp er også en viktig
del av opplevelsen.
Haimanot Mahari , 25 år, student,
,y Sandvika (opprinnelig fra Eritrea)
Det er viktig å fokusere på det positive ved
jenters kropp. Ikke på hva de som har
omskåret har mistet, men på hva de faktisk
har. Du er fullverdig kvinne selv om du er
omskåret. Det er viktig å fortelle jenter at
det er ditt eget selvbilde som avgjør om du
er kvinne, ikke hva du har og ikke har.

Angst og håp - tanker fra en defibulasjon
"Amina" er velutdannet innen helsefag, har bodd mange år i Norge og snakker utmerket norsk.
Hun hadde likevel nølt i mange år med å få gjennomført en åpnende operasjon for å slippen
mange av de plagene den lille åpningen ga henne ved menstruasjon, vannlating og ved ikke
å ville kunne gjennomføre et vaginalt samleie. Hun var oppdratt til at en kvinnes moral og
anstendighet, hennes verdighet som kvinne, var tett knyttet til en lukket kropp. Hun hadde,
inntil hun kom til Norge, vært stolt av sin minimale kjønnsåpning. Med så liten åpning måtte
hun være den beste av alle, syntes hun. I Norge fikk hun erfare at andre hadde et ganske
annet syn på hennes kropp og på den lidelsen og smerten hun måtte bære for å være "riktig".
Til slutt tok hun mot til seg: Hun ville åpnes. Defibulasjonen - åpningen av infibulasjonen blei
foretatt på et sykehus.
På sykehuset ble dette sett på som et lite inngrep som kunne gjøres poliklinisk. "Amina" la seg
på operasjonsbordet og såg inn i narkosen. Da hun våknet, ba hun om å få snakke med legen
som hadde operert henne. "Det er ikke nødvendig," var svaret. Det fikk holde med en
sykepleier. Men "Amina" sto på sitt, og fikk til slutt snakke med legen. Hun ønsket resept på
smertestillende midler. Legen mente det var unødvendig for et så lite inngrep. "Amina" .insisterte.
Hun husket så alt for godt de ekstreme smertene i forbindelse med omskjæringen,
både under selve inngrepet og i dagene og ukene etterpå. Hun orket ikke tanken på å
gjennomleve et slikt helvete igjen. Spesielt var hun bekymret for smerten når hun skulle tisse.
"Nei, Paracet fikk holde", mente legen. Han kommenterte at kanskje afrikanske kvinner
opplever smerte annerledes enn norske siden dette jo "bare var et lite snitt." "Amina" ga seg
ikke. "Legen forsto ikke," forteller "Amina", " at smerten ikke bare er mellom bena, den
sitter i hodet også". "Amina" ville også vite mer. Hun ba legen om å fortelle hvordan det så +l
ut etter operasjonen. Hun hadde lært at mange infibulerte jenter har mer eller mindre intakt
klitoris og kjønnslepper under det infibulerte hudseglet. Legen svarte at hennes omskjæring
hadde vært svært radikal. Hun ba ham forklare hva han mente med radikal. "Det er ingenting
igjen," sa han, "verken klitoris eller kjønnslepper ." "Amina" brast i gråt, mens legen gikk videre.
Hun gråt i flere timer og innså at hun hele tiden hadde hatt et håp om at det i det minste skulle +
være litt igjen av de organene hun etter hvert hadde kommet til å se på som vitale. Skulle hun
aldri få noen glede av seksuallivet? Ville en fremtidig kjæreste bli misfornøyd med henne og
se henne som en ufullstendig kvinne siden hun følte mindre?
v:;
9
Haimanot Mahari, 25 år, student,
Sandvika (opprinnelig fra Eritrea)
Jeg har truffet mange unge jenter med
dårlige erfaringer med helsevesenet i
forbindelse med åpning. Mange fikk ingen
oppfølging etterpå, og ble sittende igjen
alene med mange spørsmål og mye
usikkerhet. Mange har følt bitterhet i
ettertid over mangelen på hjelp etter _
åpning. Derfor er det viktig at jenter får
oppfølging fra en fagperson. Det
trenger de
45

46
KAPITTEL 4
4. Begrunnelser
Begrunnelsene for omskjæring av jenter varierer mellom ulike samfunn og mellom
menneskeri ulike roller. Menn og kvinner, unge og gamle, religiøse ledere, kloke
koner og opprørsk ungdom legger ofte vekt på ulike aspekter ved praksisen.
Begrunnelsene kan også variere over tid og i ulike situasjoner.
I tillegg kan man skille mellom ulike nivåer av begrunnelse: Begrunnelser på individog
familienivå om hvorfor de velger å omskjære sin datter, begrunnelser på
samfunnsnivå om hvorfor "vi i vår kultur' praktiserer kvinnelig
omskjæring, og til sist begrunnelser på et analytisk nivå. Hvis
man spør folk om hvorfor de praktiserer omskjæring, vil man
få forklaringer på de to første nivåene, for eksempel "for at
hun skal bli gift", "for at hun ikke skal bli ertet av de andre
(omskårne) jentene", eller "for at jentene skal bli rene og fine".
Analytiske begrunnelser fremkommer gjennom forskning og
analyse der man søker etter bakenforliggende eller
underliggende strukturer. Dette er således begrunnelser som
forskere tolker seg frem til, og som det derfor kan være
uenighet og ulike meninger om. Slike analytiske fortolkninger
befinner seg ofte langt fra begrunnelser folk selv gir, og de
kan være uenige i dem.
Det er også store variasjoner i hvor klart folk begrunner
kvinnelig omskjæring slik at det "gir mening" til utenforstående.
I samfunn der omskjæring er dypt rotfestet, både i utbredelse
og historisk, og noe "alle gjør", er det ofte ikke nødvendig med
noen nærmere begrunnelse: Det er bare sånn det er. Andre
steder har man klare begrunnelser og forklaringer. Noen slike
begrunnelser gjennomgås nærmere på de neste sidene.

Kalgacal Hassan, 36 år,
jordmor, Stavanger
;LL (opprinnelig Fra Somalia)
Mange har lært at omskjæring er en god tradisjon,
og det tar tid å akseptere at man selv har tatt feil
eller handlet feil i lang tid. Vi må gi folk tid til å
bearbeide tanker og følelser. Dette er en vond
prosess fordi den angriper den enkelte og noe
som man tidligere har sett på som fint. En
holdningsendring vil bare finne sted hvis
vi gir dem tid.
Historiske kilder
Det eksisterer ingen sikre kilder for når og hvor kvinnelig omskjæring oppsto. Man vet
heller ikke om praksisen har en felles opprinnelse, eller om praksisen på de ulike
steder i verden har oppstått uavhengig av hverandre. Historiske kilder forteller at
omskjæring av kvinner ble praktisert for omkring 2000 år siden, infibulasjon i Sudan
og på vestkysten av Rødehavet og excision i Egypt. Den eldste dokumentasjonen av
mannlig omskjæring er en illustrasjon på en grav i Egypt fra ca år 2400 før kristus. I
tillegg har man funnet mumifiserte lik i Egypt som indikerer at mannlig omskjæring
kan ha blitt praktisert så tidlig som 4000 år før kristus.
En teori som er blitt fremsatt, er at omskjæring av kvinner har oppstått i Nil-dalen
under de store keiserdømmene, som kan spores tilbake til ca. 3800 år f.Kr. Gjennom
historien kan praksisen så ha spredt seg via rikets handelsveier og senere med islam.
Mange av de samfunnene som i dag praktiserer omskjæring av kvinner, har imidlertid
tatt opp denne tradisjonen senere, og fremdeles er det nye grupper som begynner å
praktisere omskjæring av kvinner.
Folkelige historieoppfatninger
De fleste samfunn har myter og folkelige historieoppfatninger om hvordan viktige
kulturelle særtrekk har oppstått. De folkelige forestillingene og de historiske kildene
kan være forskjellige, og de kan enten støtte eller motsi hverandre. Mange steder er
det en folkelig oppfatning at omskjæring av kvinner kommer fra faraoenes Egypt (ca.
3000-500 år f.Kr.). Denne oppfatningen reflekteres i at infibulasjon flere steder kalles
faraonisk omskjæring. Andre steder kalles imidlertid skikken sudanesisk
omskjæring. Andre steder finnes lokale mytiske oppfatninger av skikkens opprinnelse.
Det finnes for eksempel samfunn som knytter skikken til innføring av islam, selv om
man har historiske kilder som viser at skikken var utbredt før området ble islamisert.
47

48
Kjønnsidentitet og manipu ering av kvinnekroppen
Man kan si at omskjæring av kvinner i siste instans kan ses som en form for
undertrykking av kvinner. Men ingen forelder eller samfunnsleder vil gi dette som
begrunnelse. Foreldre omskjærer ikke døtrene sine for å undertrykke dem, men for at
de skal være slik det er forventet i det samfunnet og den kulturen de lever.
Vi kan her se paralleller til ulike tolkninger av vestlige kjønns- og kroppspraksiser som
ekstrem slanking og kosmetisk kirurgi. Også slike praksiser kan analytisk oppfattes
som et uttrykk for kvinneundertrykking . Men den enkelte kvinne som utfører inngrepet,
vil som regel opponere mot slike fortolkninger og snarere presentere inngrepet som et
fritt og selvstendig valg.
Som regel handler omskjæring om å bli det som oppfattes som en "ordentlig kvinne":
Voksen, pen, moralsk, gifteklar og fruktbar. Men på hvilken måte omskjæringen søker
å sikre dette, varierer. Blant somaliere er omskjæring i form av infibulasjon en
forutsetning for å bli betraktet som jomfru og gifteklar. Blant masaier er også
omskjæring en forutsetning for å bli gift, men jentene skal ikke være jomfruer når så
skjer, og omskjæringen oppfattes som et ledd i å "åpne" kvinnen og klargjøre henne
for ekteskapet.
I mange samfunn gir forestillinger om kvinnelighet seg utslag i manipulering av
kvinners kropper, fra kinesisk fotbinding til spisse sko med høye hæler, fra korsett til
smale midjer ved slanking, trening og kirurgiske inngrep. Mange av de mest skadelige
formene for kroppslig forming av kvinner forekommer ikke lenger, så som fotbinding,
mens andre former har kommet til eller gjenoppstått , så som fjerning av ribben for å
sikre smal midje. Kosmetiske operasjoner, innlegging av silikon i brystene og
fettsuging er nyere former for inngrep som skal forme kvinnekroppen slik at den
passer til de kulturelle idealene. Kvinner aksepterer ganske drastiske inngrep i
kroppene sine for å tilpasse seg kulturelle og sosiale forventninger.
Dette enorme presset på kvinnekroppen viser hvor viktig det er å øke bevisstheten
om hvor fantastisk kvinnekroppen er skapt! OK-prosjektet har ofte opplevd at kvinner
fra samfunn som praktiserer omskjæring, blir fascinert og stolte når de får økt innsikt i
kvinnekroppens naturlige anatomi og funksjoner. Arbeidet mot omskjæring av kvinner
er derfor en del av den internasjonale kampen for økt respekt for kvinners kropp og
liv, levekår og likeverd.

iva! p*sk)ÆRiN&!
DErER fo UMNRLIG ,Åltb TALT
Vi DRIVER IKKE ILD LEMLE TLN6
4V KrNNE KRGPPEN /
Fra korsett til fettsuging
FPR7E'r=
Adnrtot a{Yal.oenat 6[tmttlNa+lhe (atCb t btldgr
adcfcctofHrtaRqy+""+ nma¢ikancxt"."l
? NARTRANSPLA.NTASØN
QyE16RE KJRREKyJN
y,,\/ A95IKTSL6FTIN G >t
- '' i/.NE>E/HAKEPLASItM1K Ij1/!I'yS`
/ LEPPEFOd:
&f / BRri'FtlR$TØRREtSE
/ QRiSt REDJK$0n tA':
/ xÅlc FERhaO
i FEt" F`ikNU_
«Kvinners kropper er til alle tider blitt sett på som noe "man" skulle
kontrollere, forandre og beherske ved for eksempel fotbinding, omskjæring og
bruk av korsetter og andre innsnevrende innretninger. Føtter, bryster, midjer,
mager, rumper og lår har ifølge tidens mote "alltid" vært for store eller for små.
Stopping og silikon øker størrelsen, binding og kirurgisk stål reduserer den.
Nesten ingen del av kvinnekroppen har noen gang vært akseptert ganske
enkelt slik den er.
Vi har en grunnleggende forståelse av begrepene feminin og maskulin. Selv
om kjønnsrollene varierer, motene forandres og økonomiske forhold endres,
er det et fysiologisk forhold som ikke forandrer seg: Menn er større enn
kvinner. A temme de kvinnelige formene har ofte betydd å understreke
forskjellen: jo mer ulik en mann, desto mer feminin.
Kvinner har gjennom historien arbeidet og lidd for å (be)vise sin feminine
natur, og derigjennom bekrefte menns maskulinitet. Hovedbudskapet er
fremdeles: Jeg er rede til å forandre kroppen og lide for å bli "giftbart
materiale".»
Fra Andersson og Nilsen: Motvektboka Fett nok! (1999).
w,
49

ø
50
Sosialt press
For de som ønsker å videreføre tradisjonen med omskjæring, er den viktigste grunnen
som regel at "alle andre" gjør det. Man ønsker å være lik de andre og integrert blant
dem man oppfatter som sine egne. Fordi omskjæring er noe alle må igjennom,
oppfattes det også ofte som en forutsetning for å bli voksen kvinne, gift og fertil.
Mange mener at dette er den viktigste grunnen til at omskjæring fortsetter, selv blant
folk som "egentlig" er imot. Man kan mene at omskjæring er skadelig og uheldig for
barnet fysisk sett, men at det er nødvendig og viktig moralsk og sosialt sett.
For eksempel har vi i OK-prosjektet blitt fortalt historier om familier som på tross av
innsikt i både helseskader og manglende religiøse krav, herunder kvinner og menn
som selv er aktivt engasjert i arbeidet mot omskjæring, har latt døtrene omskjære. I
noen tilfeller har de gjort det fordi de har vært redde for å skille seg ut eller bryte med
tradisjonen og er usikre på hva som vil skje hvis de bryter den, eller fordi de har følt
seg presset av slektninger eller andre. I noen familier har også besteforeldre eller
andre gjennomført omskjæring uten foreldrenes viten og vilje.
I samfunn der alle jenter blir
omskåret og man ikke kjenner til
folkegrupper som ikke praktiserer
dette, tror mange at dette er noe alle
kvinner i hele verden må gjennomgå.
Det betraktes som en nødvendig og
uunngåeligdel av kvinners liv, ikke
noe man velger å gjøre eller la være.
Noen steder forventer man at en
kvinne som gifter seg inn i en gruppe
som praktiserer omskjæring, må
omskjæres - selv om dette ikke er
en del av tradisjonen der hun
kommer fra. Alt endringsarbeid tyder
derfor på at for å få til endring i en
større skala, må man snu det sosiale
presset.
Man trenger å erstatte press for
omskjæring med press mot omskjæring. Slik kan de som faktisk er imot omskjæring,
få støtte til å forhindre at det skjer også i praksis. Forskning antyder også at dersom
25 prosent av en befolkningsgruppe har endret holdning og tør å si det høyt, kan
endringsprosessen gå videre i gruppa selv uten at den stimuleres frem gjennom
planlagte tiltak og prosjekter.
OK-prosjektet har erfart at mange kvinner og menn som sier de har vært imot
omskjæring i sitt stille sinn, forteller de ikke har tort å hevde sin mening høyt i frykt for
sosiale sanksjoner - fordi de har trodd at "alle andre" var for å fortsette omskjæring av
jenter. Mange er blitt glade og overrasket når de har møtt andre som også er imot, og
slik fått mot og styrke til å arbeide for sitt syn. Se avsnittet om samtalegrupper som en
måte å støtte den sosiale endrings-prosessen (se s. 77).

Identitet og tilhørighet
I grupper som praktiserer kvinnelig omskjæring, er
inngrepet gjerne noe alle må igjennom. Det kan være
en del av et viktig pubertetsritual som bidrar til å lære
opp jenter og markere overgangen fra barndom til ung
eller voksen, eller selve operasjonen kan oppfattes som
en viktig del av å skulle bli som de andre og sikre
tilhørigheten til en gruppe. Noen steder er omskjæring
en viktig del av en religiøs eller etnisk identitet som
markerer forskjellighet fra andre grupper. Det å ha
samme erfaring kan også bidra til å knytte mennesker
sammen.
I eksil kan det, for å bevare en følelse av identitet, ofte
oppleves som viktig å markere fellesskap med dem man opplever tilhørighet til, og
forskjell fra dem man opplever som "de andre". Omskjæring kan i visse tilfeller
fungere som en slik markør. For eksempel kan noen ønske å omskjære en datter for
å øke sjansen for at hun blir gift med en mann med samme bakgrunn.
Mer kjent fra forskningen er tilfeller der nye grupper begynner å omskjære
døtrene sine for å søke sosial mobilitet ved å klargjøre dem til å gifte seg
"oppover" inn i sosiale lag eller etniske grupper som rangeres høyere i
forhold til ens egen bakgrunn (jf. det som står om tradisjon på s. 56).
Zahra Ali Osman,
54 år, Konsulent i Barne- og
familie etaten og prosjektleder i
Forening for somaliske kvinner og
barn, Oslo (fra Somalia)
mskjæring kan gi fysiske og psykiske
kader, og er ikke påkrevd av Islam. Det
er viktig at det jobbes både i eksillandet
og i hjemlandet, slik at vi kan skape en
De som praktiserer omskjæring, bekjenner seg til ulike
endring sammen.
religioner. De fleste er muslimer, men også mange er kristne
11
(særlig i Etiopia, Eritrea og Egypt), og noen er jøder (i Etiopia, samt
etiopiere utvandret til Israel). Det viser seg altså at folk med tradisjonelle religioner
praktiserer kvinnelig omskjæring. Men omskjæring av jenter er ikke nevnt i noen
hellige bøker, verken i Koranen, Bibelen eller Toraen. Dette faktum blir ofte brukt som
argument av folk som arbeider mot omskjæring. Det store flertall av kristne, muslimer
og jøder praktiserer heller ikke omskjæring av jenter.
Generelt kan man si at omskjæring fantes i skikkens "kjerneområder" i århundrer før
islam oppsto, og det finnes også førkristne kilder om praktisert omskjæring. Kvinnelig
omskjæring har derfor ikke oppstått med noen verdensreligion. Det ser likevel ut til at
skikkens opprinnelse og de store verdensreligionenes tidlige kjerneområder til en viss
grad overlappet hverandre. Dette er trolig en medvirkende årsak til at grupper av
51

x
0
r.
52
troende noen steder inkluderte kvinnelig omskjæring i sin tro. I områdene hvor de bor,
oppfattes omskjæring ofte som religiøst betinget. Tradisjonen er derfor både kulturelt
og religiøst "betinget" - avhengig av hvilken betydning man legger i begrepene. Noen
oppfatter inngrepet som en religiøs plikt, noe som for muslimer er uttrykt i begrepet
"sunna-omskjæring". Som nevnt er sunna et islamsk begrep som viser til en religiøst
god handling, og når det brukes om visse former for kvinnelig omskjæring, kan det
derfor bidra til å rettferdiggjøre slike inngrep religiøst.
Religiøse ledere har ulike meninger om og ulike roller når det gjelder omskjæring av
jenter. I land der omskjæring er vanlig, er det ikke uvanlig at inngrepet støttes av de
religiøse lederne, om enn passivt. Men det finnes også religiøse ledere som aktivt
bekjemper skikken eller noen typer av den. Atter andre argumenterer for omskjæring.
Erfaringsmessig går religiøse ledere sjelden i bresjen for å bekjempe skikken, trolig
fordi de er redde for å miste tilhengere og opplever det
som vanskelig å kritisere sin egen kultur.
Islam
Omskjæring av kvinner er ikke nevnt i Koranen, og de _
fleste muslimer i verden verken praktiserer eller har
engang hørt om kvinnelig omskjæring. Det er heller ingen
indikasjoner på at noen av profeten Muhammeds koner
eller døtre var omskåret. Derimot finnes det flere skriftsteder i Koranen som gir gode
argumenter mot å skade kroppen.
Det finnes også noen hadither som omhandler kvinnelig omskjæring.
Hadith - fortellinger om Hvorvidt disse hadithene skal tolkes som argumenter for eller imot
profeten Mohammed og kvinnelig omskjæring, er det imidlertid ulike meninger om. Skikken er
hans liv og virke. Det blitt debattert i alle de fire Sunni-lovskolene og i Shia-lovskolen. Ifølge
finnes mange ulike en lovskole, Shafi, er både mannlig og kvinnelig omskjæring
hadither, og noen av
obligatorisk (wakoob waajib), mens de andre lovskolene (Hanbali,
dem er anerkjent som
Maliki og Hanifi) har definert kvinnelig omskjæring som
mer autentiske enn
andre.
anbefalelsesverdig (makruuma). Likevel har muslimske grupper svært
ulike holdninger til kvinnelig omskjæring, og majoriteten av verdens
muslimer ser ikke ut til å være klar over at skikken omtales i islamske
lovskoler. De fleste muslimske lærde oppfatter kvinnelig omskjæring som en folkelig
tradisjon, og ikke som en religiøs skikk. I tillegg til de "formelle" religiøse kildene som
omfatter Koranen og hadither, følger også muslimer ulike folkereligiøse tradisjoner,
som igjen har ulike holdninger til kvinnelig omskjæring. Hvorvidt man definerer
omskjæring som religiøst betinget, avhenger derfor blant annet av hvilken lovskole de
troende forholder seg til. Det avhenger også av hvordan man definerer og avgrenser
religionen. Islam omfatter både Koranen, hadither, en mangfoldig rettsvitenskap og
mange ulike tolkninger av disse, religiøse ledere og folkereligiøs praksis.
En utfordring i en del land som tradisjonelt sett praktiserer infbulasjon av kvinner, er
at man parallelt med en økende religiøs motstand mot infibulasjon, også blant
religiøse ledere, ofte finner støtte til andre former for kvinnelig omskjæring, det som
mange steder kalles sunna-omskjæring, og som ofte gis økt religiøs legitimitet (s.22).

Kristendom
Det er særlig i Etiopia og Eritrea omskjæring praktiseres av kristne og gis en religiøs
begrunnelse. Her trekkes gjerne paralleller til de gammeltestamentlige beskrivelser av
mannlig omskjæring. Igjen er det ofte et skille mellom religiøst lærde og mer
folkereligiøse oppfatninger ; mens de øverste religiøse lederne som regel er imot
omskjæring av kvinner, kan lokale prester og den alminnelige befolkningen gjerne
støtte praksisen og oppfatte det som en kristen skikk.
I andre land er det mindre vanlig at kristne befolkningsgrupper knytter skikken til
religion. Spesielt i områder med høy utbredelse av kvinnelig omskjæring, som Sudan
og Egypt, er omskjæring også vanlig blant kristne, uten at folk oppfatter det som en
religiøs praksis.
Jødedommen / falashaene i Etiopia
Deler av den jødiske befolkningen i Etiopia (falashaene) har praktisert kvinnelig
omskjæring. Forskning tyder på at praksisen ikke blir videreført etter at det store
flertallet av denne befolkningsgruppa er blitt forflyttet til Israel.
Forfedredyrkelse
Mange afrikanske samfunn har et nært forhold til forfedrene, og noen steder
begrunnes tradisjonen med forfedrenes praksis og forventninger. Mange forteller om
frykt for å bryte forfedrenes tradisjoner.
Kvinnelig omskjæring blir ofte begrunnet med at det former kvinners seksualitet slik at
den blir akseptabel. Ofte er omskjæring tenkt å sikre "renhet" og styrket seksualmoral,
blant annet ved å sikre jomfruelighet før ekteskap og trofasthet i ekteskapet. Dette er
spesielt tydelig ved infibulasjon, som innebærer en fysisk stenging av skjedeinngangen.
Samleie er ikke mulig uten at den åpnes igjen. Intensjonen med
infibulasjon er å forebygge at jenter har samleie før ekteskapsinngåelse. Samtidig
oppfattes det også som et bevis på jomfruelighet ved ekteskapsinngåelse. Mange
steder eksisterer det også forestillinger om at klitoris er farlig fordi man frykter at en
intakt klitoris påvirker kvinnens psyke slik at hun stimuleres til aggressiv og
53

54
utagerende atferd, særlig promiskuøs seksuell aktivitet. Noen steder frykter man også
at klitoris er et farlig organ i seg selv som kan skade mannen under seksuelt samvær
og barnet under fødselen. Et annet perspektiv er å se på omskjæring som et tiltak for
trekke kvinners fokus vekk fra seksuell lyst og glede som sentralt for valg av partner,
og dermed øke hennes fokusering på, og aksept av, ekteskap som et arrangement
som styres av helt andre prinsipper.
Tre typer konsekvenser diskuteres ofte: Hvorvidt omskjæringen svekker kvinners
seksuelle lyst, hvorvidt den svekker kvinners seksuelle nytelse, eller hvorvidt
omskjæringen påvirker kvinners seksuelle aktivitet i og utenfor ekteskapet.
Det er ingen tegn på at kvinner som er omskåret, gifter seg senere eller har færre
partnere enn kvinner som ikke er omskåret. Omskjæring ser heller ikke ut til å påvirke
kvinnenes før- og utenomekteskapelige seksuelle praksis. Noen forskere har tolket
dette som uttrykk for at den seksuelle lysten og nytelsen også er upåvirket av
omskjæringen. Andre forskere mener at slike slutninger blir feil, da kvinners seksuelle
aktivitet ofte styres av flere faktorer enn lyst. Ønske om å bli gravid, tilfredsstillelse av
mannen, ekteskapelig plikt, ønske om materielle goder m.v. kan ofte være vel så
viktige drivkrefter for seksuell aktivitet.
Sara Kahsay, 42 år, jordmor,
Oslo (opprinnelig fra Eritrea)
Vi må informere mødre om at omskjæring ikke vil
stoppe døtrenes seksualitet. De må overbevises
om at en jente vil respektere kulturens normer
og verdier også når hun ikke blir
omskåret.
55
Alle samfunn har normer og regler for når og hvor seksuell aktivitet er legitimt. I alle
samfunn skjer det at noen mennesker av og til bryter slike normer. De fleste samfunn
har også normer for hvordan man tolker og håndterer slike normbrudd. I mange
patrilineære samfunn er seksualitet strengt kontrollert og kun sosialt akseptert
innenfor ekteskapet. Dette er gjerne knyttet til at barn født utenfor ekteskap oppfattes
som "illegitime" eller "farløse". Både mødre og barn kan bli utsatt for moralsk
forargelse, og de er således i en sårbar situasjon. Samtidig finnes det i de fleste
samfunn også måter å håndtere avvik på, slik at man kan minimere eller eliminere
sosiokulturell fordømmelse. I Norge var det inntil nylig slik at kvinner som var blitt
gravide utenfor ekteskap ("kommet i uløkka"), "måtte gifte seg". Dette er også vanlig i
mange samfunn der kvinnelig omskjæring praktiseres. I noen tilfeller kan dette ordnes
som en ren formalitet, med skilsmisse så snart barnet er født. Slik blir barnet regnet
som "legitimt", og moren slipper fordømmelse, men uten at de må leve sammen med
faren hvis de ikke ønsker dette. I andre tilfeller kan kvinnens mor eller søster ta til seg
barnet som sitt eget og skjule at det egentlige er "den unge jomfruen" som er moren. I
noen tilfeller har kvinner blitt reinfibulert for å gjenskape en legitimitet som jomfru etter
at infibulasjonen er blitt brutt utenfor aksepterte rammer, som for eksempel ved
førekteskapelig samleie og fødsel.

Hygieniske begrunnelser
Mange steder mener man at kvinners kjønnsorganer er "urene", hygienisk og/eller
symbolsk sett, og derfor må fjernes. Det finnes ofte negative karakteristikker av de
som ikke er omskåret, noe som kan være knyttet til forestillinger om vond lukt,
urenhet, kjønnssykdommer eller lignende. En del begrunnelser er også mer
symbolske, idet klitoris ofte kan oppfattes som et mannlig fremmedlegeme
som må fjernes for at kvinner skal bli ekte kvinner.
Noen forskningsresultater tyder på at omskjæring kan gi økt risiko for
infeksjoner , kjønnssykdommer og andre underlivsplager . En mulig årsak kan
være økt sårbarhet for infeksjoner og smitte fordi man ved omskjæringen har
fjernet eller skadet beskyttende hud og slimhinner, herunder indre
kjønnslepper . Skader kan også stoppe eller hindre naturlig drenasje og
sekresjon slik at kroppens egne rensemetoder kan forstyrres, samtidig som
infeksjoner kan oppstå "innenfra" ved opphopning av urin eller blod.
Estetiske begrunnelser
Noen steder oppfattes kvinners naturlige kjønnsorganer som uestetiske. Det finnes
forestilinger om at klitoris vokser slik som penis under puberteten. En slik stor klitoris
oppfattes som grotesk på en kvinnekropp og som en trussel både mot kvinnens
kvinnelige identitet, og mot hennes mannlige partners mannlige identitet. Folk som
praktiserer infibulasjon, oppfatter gjerne den glatte, hele flaten med et langsgående
arr og en liten åpning nederst, som vakkert og rent. Estetikk, moral og hygiene henger
ofte tett sammen. Det man mener er moralsk, religiøst, hygienisk og kulturelt riktig,
oppfattes også gjerne som estetisk vakkert. De ulike argumentene er derfor i praksis
tett sammenvevd.
Ritualer
Noen steder utføres omskjæring som en del av et større ritual, der hovedhensikten
ofte er å lære de unge jentene til å bli en del av et kvinnefellesskap og voksne,
anstendige personer og kvinner. Dette kalles gjerne initiasjonsritualer . Noen ganger
initieres jentene individuelt , andre ganger er flere jenter samlet. Slike ritualer kan vare
i timer, dager, uker eller måneder, og kan omfatte mange former for opplæring,
prøvelser og tester, hvor selve omskjæringen inngår som en relativt liten del av
initiasjonen. Det er viktig å huske at initiasjonsritualer også praktiseres i mange
samfunn uten noen form for omskjæring. Initiasjoner som også inkluderer omskjæring
av jenter, praktiseres blant annet av Pokot-folket og andre folkegrupper i Kenya, de
fleste folkegrupper i Guinea og av mange folkegrupper i Vest-Afrika, herunder
Senegal og Gambia. I andre tilfeller kan inngrepet oppfattes som en forberedelse til
ekteskap, som hos masaiene i Kenya og Tanzania. I atter andre tilfeller utføres
inngrepet lenge før ritualet, slik at jenter blir omskåret som småbarn, men blir initiert
som ungdommer. Likevel regnes ofte omskjæringen som en forutsetning for å bli
initiert. Det gjelder for eksempel flere grupper i Gambia og Senegal.
55

56
KAPITTEL 5
5. Lov og rettigheter
Tradisjon og endring
En vanlig begrunnelse for kvinnelig omskjæring er at det er en tradisjon. Det er noe
alle gjør, og som man alltid har gjort. Noen steder er denne tradisjonen flere tusen år
gammel. Her kan den være knyttet til tro på forfedrenes krav og muligheter til
sanksjoner hvis tradisjonen brytes, eller mer generell frykt for ulykke hvis så skjer.
Men det finnes også grupper som har begynt å praktisere kvinnelig omskjæring
ganske nylig, og fremdeles sprer praksisen seg i noen områder. Noen grupper har
startet med omskjæring for å etterligne mer velstående eller mektige grupper som
praktiserer omskjæring, for å kunne gifte seg inn i dem. Dette har man blant annet
Mahvash Bahrami, 47 år, Jordmor og
helsesøster, Stavanger (fra Iran)
Jeg har alltid vært opptatt av kvinner og barns rettigheter, og
jeg anser kvinnelig omskjæring som lemlestelse. Ingen har rett til
å utføre omskjæring av kvinner og bestemme over andres kropp
på denne måten, uansett kulturell bakgrunn eller religiøst syn. Som
jordmor og helsesøster har jeg sett mange slite etter
omskjæring. På bakgrunn av disse erfaringene bestemte
jeg meg for å jobbe mot denne tradisjonen.
9 9

sett i Sudan, der flyktninger fra sør i landet, som aldri har praktisert omskjæring, har
begynt med det når de har flyttet til Nord-Sudan, der omskjæring er vanlig. Andre
steder har tradisjonen vært knyttet til islamsk misjon. Andre steder igjen er den blitt
tatt opp som en del av større kvinnelige initiasjonsritualer som er knyttet til både
festligheter og gaver, og også til muligheter for makt og posisjon, som i deler av
Senegal og Tchad. Andre steder igjen har man sluttet med omskjæring, gått over til
andre former eller begynt igjen etter en generasjons opphold. Noen steder har man
sett at omskjæring i en periode tok slutt flere steder, men at skikken så tok seg opp
igjen - enten som en del av en anti-kolonialisme eller som en form for
"tradisjonalisme" i en vanskelig endringsperiode med økt fattigdom, sosial
disintegrasjon og oppløsning av familieforhold. Dette har man blant annet sett i
enkelte områder i Kenya. Omskjæring av kvinner er således en tradisjon i stadig
endring. Det betyr også at det kan være mulig å påvirke slike endringsprosesser, og
derigjennom bidra til at praksisen tar slutt.
Er beslutningen menns eller kvinners ansvar?
Hvor stor makt, påvirkningskraft og interesse de ulike medlemmene i familien har,
varierer innenfor hver enkelt kultur og familie. Mødre har ofte hovedansvaret for å få
det gjort, ofte med støtte og påtrykk fra eldre kvinner i familien, både bestemødre og
svigermødre. Fars rolle varierer sterkt. I en del familier har faren vært sterkt imot
omskjæring. Noen ganger har han klart å forhindre inngrepet, og andre ganger er det
blitt utført bak hans rygg. I andre familier har far vært ivrig engasjert for å sikre at
omskjæringen ble gjennomført. I noen tilfeller har personer fra den eldre
generasjonen sørget for å få barnebarna omskåret, også uten foreldrenes viten og
vilje.
Kvinnelig omskjæring oppfattes gjerne i Vesten som en patriarkalsk tradisjon og som
en del av et samfunns generelle undertrykking av kvinner. Mange kvinner og menn fra
berørte grupper reagerer på slike utsagn fordi de ikke oppfatter det som kvinneundertrykkende,
og fordi kvinner ofte har et stort ansvar i å videreføre tradisjonen.
Erfaringsmessig blir det ofte en voldsom diskusjon hvis man spør om omskjæring av
Mahdi Hassan Mouhoumed, 34
år, tiltakskonsulent på asylmottak, Tynset
(opprinnelig fra Somalia)
6
Vi må involvere og engasjere både menn og kvinner. Det
er en tøff utfordring, men vi må starte der. Vi må inkludere
menn fra de berørte gruppene i arbeidet mot omskjæring av
jenter, for de sitter med en av nøklene for å komme denne
tradisjonen til livs. Alle må engasjeres fordi det ikke bare er
enkeltindivider som blir omskåret, men hele samfunnet.
Både kvinnen og samfunnet lider under denne gamle
tradisjonen. m i
57

58
jenter er menns eller kvinners ansvar når begge er til stede. Menn sier ofte at
kvinnelig omskjæring er noe som kvinner vil og gjør, og som de ikke ønsker eller i
hvert fall ikke har noen makt eller mulighet til å bestemme over. "Dette er kvinners
bord," sier menn. Kvinner på sin side blir ofte rasende over slike utsagn. "Vi gjør det jo
for deres skyld," sier de, og nekter å tro på menn som sier at de ikke ønsker koner
som er omskåret.
Spørsmålet er komplekst, og holdningene til det varierer også sterkt mellom ulike
samfunn, i ulike familier og over tid. I samfunn der omskjæring er utbredt, regner som
regel både menn og kvinner dette som en "vanlig" skikk som det sjelden settes
spørsmålstegn ved, og som alle derfor direkte eller indirekte bidrar til å videreføre.
Ofte deler også menn og kvinner en grunnleggende felleskulturell forståelse av
hvorfor denne skikken praktiseres og bør videreføres. Likevel varierer det i hvilken
grad det er menn eller kvinner som er mest aktive, og på hvilken måte de bidrar til å
videreføre tradisjonen. Ofte er det kvinner som organiserer og utfører operasjonene.
Mødre, tanter og bestemødre vil ta initiativ til å få utført inngrepet og tilkalle en
omskjærer, som regel en kvinne fra en bestemt gruppe, slekt eller klan. Det er også
kvinner som pleier sårene og den omskårne i helingstiden, og som skaffer mat og
medisiner. En del kvinner forteller at de selv har mast på mor for å bli omskåret slik at
de kunne "bli som de andre".
Menns deltakelse i avgjørelser og faktisk gjennomføring av
omskjæring varierer sterkt. Noen steder har de et stort ansvar
og spiller en stor rolle, men som regel overlates både ansvar
og gjennomføring til kvinnene. Menns holdninger til
omskjæring kan også variere. I hvilken grad de er involvert,
varierer dessuten i forhold til deres ulike roller som ektemenn
og fedre eller som potensielle sådanne, og i forhold til ulike
offentlige roller som religiøse eller politiske ledere,
slektsoverhoder osv. I spørsmål om omskjæring av egne
døtre har menn ofte en relativt passiv rolle. De kan ha ansvar
for å skaffe økonomiske midler og for å tilrettelegge det
praktiske rundt inngrepet, men deres ansvar strekker seg
sjelden ut over dette. Som potensielle ektemenn kan de ha
forventninger til hvorvidt en kone skal være omskåret, og også hva slags type
omskjæring som forventes. I mange samfunn der infibulasjon er vanlig, fortelles det
om jenter som er blitt returnert til familien på bryllupsnatten dersom de ikke var
"lukket", fordi dette ble sett på som et bevis på manglende jomfrudom og dermed
dårlig moral. Dette ble regnet som stor skam for jenta og familien, og mange ga
uttrykk for frykten for dette som en hovedgrunn til å videreføre infibulasjon. Som
religiøse og tradisjonelle ledere og politikere kan menn også innta ulike holdninger
ved å støtte, motarbeide eller stille seg passive overfor tradisjonen.
I dagens situasjon med en økende debatt om hvorvidt omskjæring av jenter er en
tradisjon som skal videreføres, antydes det i en del forskningsprosjekter at menns
holdninger til praksisen varierer i forhold til deres ulike roller. Det er ikke uvanlig at
menn ikke ønsker at deres døtre skal omskjæres, samtidig som de uttrykker tvil og
usikkerhet i forhold til å gifte seg med en kvinne som ikke er omskåret.
I endringsarbeid er det derfor viktig å involvere både menn og kvinner, både gamle og
unge. Likevel ser det ut til at kvinner bør spille en nøkkelrolle. Internasjonal forskning

har vist at der kvinner tar et oppgjør med omskjæring - og får mennene med seg -
kan det skje endringer raskt. Kvinnene gjør hovedjobben, men de må ha mennene
med seg. All erfaring fra arbeid for kvinners rettigheter viser at dette sjelden er noe
menn gir, men snarere noe kvinner må kjempe for.
Arbeid mot omskjæring i "hjemlandene"
I mange land der kvinnelig omskjæring er
en tradisjonell praksis, er det også sterke
krefter som arbeider imot den. Allerede i
1960-årene tok noen land opp i
internasjonale organisasjoner som WHO
og FN, at de ønsket å arbeide imot
denne praksisen. Lenge anså WHO og
FN spørsmålet for å være tradisjonelt og
religiøst betinget og derfor utenfor deres
mandat. Siden 1980-årene har derimot
tunge internasjonale organisasjoner og
nettverk også arbeidet mot omskjæring. I
1984 etablerte afrikanske kvinner selv en organisasjon, IAC (Inter African Comitte
Against Harmful Traditional Practices Affecting The Health of Women and Children),
med dette som hovedtema. IAC har i dag medlemsorganisasjoner i de fleste berørte
afrikanske land. Stadig flere afrikanske land har også vedtatt egne lover mot
omskjæring av jenter. Det finnes prosjekter og tiltak som jobber mot kvinnelig
omskjæring i alle land der praksisen er funnet å forekomme. På OK-prosjektets
hjemmeside kan du finne navn og kontaktadresser for en rekke organisasjoner som
arbeider i de enkelte
landene.
Et initiativ til endring i Senegal
Tostan er en internasjonal frivillig organisasjon som ble etablert i 1991
i Senegal. Gjennom et utdanningstiltak for kvinner og ungdom i 1996,
som også tok opp barne- og kvinnehelse, herunder omskjæring av
jenter, startet en diskusjon blant kvinnene i landsbyen: Var dette noe
de ville fortsette med? De diskuterte først spørsmålet internt blant
kvinnene, deretter med ektemennene, og til slutt med landsbyledere
og religiøse ledere.
Etter ett år erklærte kvinnene at de skulle slutte med omskjæring.
Landsbylederen støttet dem, og ingen omskjæringsseremoni ble holdt
det året. Nyhetene og diskusjonen spredt seg til landsbyene rundt. I
2001 hadde over 274 landsbyer, med mer enn 250 000 mennesker,
blitt enige om å slutte med omskjæring.
Dette er et av de få prosjektene mot omskjæring i verden som har vist
seg å bidra til en bred og langvarig endring.
59

0 <
0
60
Spesifikke lover omskjæring i afrikanske land
Her finner du en liste over afrikanske land som har vedtatt en egen lov spesifikt mot
kvinnelig omskjæring. I de fleste av disse landene har også praksisen vært
strafferettslig forfulgt. Flere land har ulike utspill og dekreter og arbeider kontinuerlig
med å sikre spesifikt lovforbud mot kvinnelig omskjæring, mens andre land mener
inngrepet faller inn under annet lovverk.
OBS! Listen kan være noe ufullstendig da kilde-informasjon spriker. Vær også obs på
endringer over tid.
Land Lov spesifikk mot kjønnslemlestelse
Burkina Faso Egen lov i 1996, med virkning fra februar 1997.
Djibouti 1995 endring i straffeloven.
Elfenbenskysten 1998 vedtatt egen lov.
Etiopia Grunnloven fra 1994 gir beskyttelse mot "skadelige
tradisjonelle praksiser , uten at omskjæring spesif seres.
Ghana Inkludert i straffeloven i 1994.
Kenya lov vedtatt i 2001.
Nigeria En av 36 stater, Edo, vedtok i 1999 egen lov.
Senegal Forbudt i straffeloven fra 1999.
Sudan Uklart lovverk: Fra 1946 til 1983 forbød straffeloven
infibulasjon, mens fjerning av klitoris var tillatt. Straffeloven
fra 1983 og 1991 inneholder ikke eksplisitt forbud mot
infibulasjon.
Tanzania Forbud i 1968 i forbindelse ved "Arusha declaration".
Forbud i straffeloven fra 1998.
Arbeid mot omskjæring i eksilland
Mange vestlige land ble opptatt av arbeidet mot omskjæring da det kom større
flyktninggrupper fra land der dette er en utbredt praksis. I første omgang er det blitt
vedtatt juridiske retningslinjer , ofte i form av egne lover (s. 67).
Sverige var et foregangsland med egen lov mot kvinnelig omskjæring allerede i 1983.
Norge fikk lovforbud mot omskjæring i 1995.
I de fleste land har man også arbeidet aktivt med å sikre helseomsorg til kvinner som
er omskåret. Aktivt arbeid for holdningsendring drives også i mange land, enten
gjennom frivillige organisasjoner eller gjennom offentlige instanser. Offentlige
prosjekter og tiltak som arbeider med holdningsendring mot kvinnelig omskjæring i
berørte grupper, er spesielt kjent fra Sverige, Danmark, Norge og Australia.

Lov om forbud mot kjønnslemlestelse forbyr kvinnelig omskjæring i Norge.
Loven inneholder to viktige bestemmelser. § 1 innebærer et forbud mot
kjønnslemlestelse, og § 2 pålegger en rekke yrkesgrupper avvergelsesplikt når det
gjelder å forhindre at omskjæring faktisk finner sted. Begge lovtekstene beskrives her
og ses i relasjon til andre lover og retningslinjer for taushetsplikt, meldeplikt og
melderett. I kapittel 9-12 finner du mer spesifikke retningslinjer for de ulike
yrkesgruppene.
Lov av 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse
§ 1. Den som forsettelig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader
kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse.
Straffen er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år dersom inngrepet har som følge
sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil
eller skade er voldt, og inntil 8 år dersom inngrepet har som følge død eller
betydelig skade på legeme og helbred. Medvirkning straffes på samme måte.
Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes som nevnt i første ledd. Samtykke
fritar ikke for straff.
§ 2. Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes yrkesutøvere og ansatte i
barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og
trossamfunn, som forsettlig unnlater, ved anmeldelse eller på annen måte, å søke
avverget en kjønnslemlestelse, jf. § 1. Tilsvarende gjelder for forstandere og
religiøse ledere i trossamfunn. Avvergelsesplikten gjelder uten hensyn til
taushetsplikt. Unnlatelsen er ikke straffbar hvis kjønnslemlestelsen ikke kommer til
fullbyrdelse eller til straffbart forsøk.
§ 3. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Lovens § 1trådte i kraft 1.1.1996.
Lovens § 2 trådte i kraft 1.9.2004.
61

62
Forklarende tekst til lovens § 1
Inngrep som omfattes av loven
Forbudet i loven gjelder alle former for omskjæring av
kvinner der kjønnsorganet skades eller påføres varige
forandringer. Man sikter her til alt fra de mest
omfattende formene, som infibulasjon, til inngrep der
hele eller deler av klitoris blir fjernet. Det er også
Kilder
Teksten som forklarer
lovens § 1, er i sin
helhet utformet på
bakgrunn av Sosial- og
helse-departementets
Informasjonsbrosjyre
om lov om forbud mot
kjønnslemlestelse.
forbudt å sy igjen en infibulasjon, såkalt re-infibulasjon, for eksempel etter en fødsel.
Det er imidlertid full adgang til å foreta operasjoner for å gjenskape mest mulig
naturlig anatomi.
Forbudet rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, for eksempel nødvendige
inngrep i forbindelse med fødsel, fjerning av kjønnsorganer ved kreft o.a. Korrigering
av medfødte misdannelser eller legitime kjønnsskifteoperasjoner rammes ikke av
forbudet. Inngrep som ikke medfører varige skader eller forandringer, omfattes heller
ikke av loven. Dette kan omfatte en del av de formene for inngrep som er beskrevet
under type IV i WHOs typologi (herunder prikking og bruk av uttørkende og
oppstrammende urter).
Hvem rammes av forbudet mot kjønnslemlestelse?
Straffeforbudet retter seg mot enhver som utfører omskjæring av kvinner. Det er også
forbudt å medvirke til kjønnslemlestelse, selv om man ikke utfører inngrepet selv.
Foreldre eller andre kan derfor straffes hvis de bidrar til at jenter blir omskåret.
Forbudet gjelder uansett om kvinnen har gitt sitt samtykke til omskjæringen. Kvinnen
eller jenta selv kan ikke straffes.
Inngrep utført i utlandet
Forbudet mot kjønnslemlestelsegjelder både omskj tatt i No ge og i
utlandet. Dette skal hindr&.at-barn tas med til landho mskj ring er u!bredt for
utført inngrepet der. Forbudet mot kjønnslemlestelse rammer erfor de som e
'
borger eller hjemmehørende i Norge, deråe r1 hån elle ut ører ell epdker til
at innareo utføres i utlandet.

Retningslinjer for juridisk oppfølging etter
omskjæring
Bekymringsmelding til barnevernstjenesten
Dersom man får innsikt i eller mistanke om at kjønnslemlestelse har funnet sted, kan
man vurdere å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Bekymringsmelding må
sendes til barnevernet dersom:
man frykter at jenta lider fysisk eller psykisk etter inngrepet, og foresatte ikke
sikrer henne nødvendig hjelp
li det er andre søstre i familien som også kan være i fare for kjønnslemlestelse
man ser behov for å vurdere familiens omsorgsevne etter at de har gjort en
inngrep som klart ikke er til barnets beste
Politianmeldelse
Hvorvidt man skal politianmelde en kjønnslemlestelse som har skjedd, må vurderes i
forhold til de ulike profesjonenes regler om taushetsplikt og hensynet til barnets beste.
Vær oppmerksom på at det etter norsk lov gjelder inngrep som har blitt utført etter at
familien er flyttet til Norge.
Forhelsepersonell har Sosial- og helsedirektoratet vurdert at dersom hensikten med å
melde fra kun er å straffe et brudd på loven veier hensynet som ligger til grunn for
taushetsplikten tyngre. Helsepersonell har derfor generelt ikke anledning til å anmelde
gjennomført omskjæring til politiet hvis hensikten er å straffeforfølge jentas foresatte.
Barnevernethar mulighet til å anmelde en gjennomført omskjæring. Anmeldelse av et
slikt fysisk overgrep må i utgangspunktet sies å kunne være forenlig med
barnevernets oppgaver etter barnevernloven. Anmeldelse kan skje enten dersom
jenta ønsker det selv eller på grunnlag av egen vurdering. Dersom jenta ønsker
politianmeldelse, bør barnevernet bistå henne med dette. Dersom barnevernet ønsker
å anmelde forholdet på grunnlag av egen vurdering, uavhengig av jentas ønske, kan
de gjøre det.Opplysningsretten etter barnevernloven er strengere enn etter
forvaltningsloven §13 b nr. 5 og 6, og det skal ved vurdering av om anmeldelse kan
finne sted derfor legges vekt på hva som antas å være til det beste for barnet. Ved
vurdering av politianmeldelse må det vurderes hvorvidt det er til barnets beste å
gjennomføre en anmeldelse. Barnevernstjenesten vil derfor ikke, ut fra allmenne
hensyn alene, kunne røpe opplysninger om kjønnslemlestelse med det formål å
anmelde et slikt forhold.
Ansatte i skoler og barnehager er underlagt forvaltningsloven så vel som i
profesjonslover . Tjenestemannsloven åpner for anmeldelsesrett . Likevel anser man
det som mest hensiktsmessig at bekymring om gjennomført omskjæring meldes til
barnevernstjenesten, som ved andre typer omsorgssvikt eller overgrep mot barn.
63

64
Kilder
Ingen yrkesgrupper har anmeldelsesplikt. Helse- og omsorgsdepartementet ønsker
ikke å innføre meldeplikt uten hensyn til samtykke fra den som er blitt utsatt for
inngrepet, for man frykter det kan hindre tillit og hindre at barn og jenter som er blitt
kjønnslemlestet oppsøker helsetjenesten, lærere osv. for hjelp, råd og rettledning (se
høringsnotat til forslaget til den nye avvergelsesparagrafen).
Retningslinjer for praktisering av §2
avvergelsesplikten
Teksten som forklaer lovens §2 er
Sosial- og helse-direktoratets veileder
om praktisering av ny bestemmelse
om avvergelsesplikt i lov om forbud
mot kjønnslemlestelse av 15.
desember 1995 nr. 74.
Avvergelsesplikten har til hensikt å sikre et bedre vern
for jenter som kan bli utsatt for kjønnslemlestelse.
Den nye paragrafen innebærer at yrkesgrupper og
ansatte i bestemte virksomheter får en plikt til å
avverge kjønnslemlestelse.
Bestemmelsen innebærer at den enkelte yrkesutøver
plikter å melde fra eller på annen måte søke å
avverge en planlagt kjønnslemlestelse som han eller
hun får kunnskap om, uten hensyn til taushetsplikten.
Bestemmelsen gjør unntak fra lovpålagt taushetsplikt for de yrkesgrupper som
omfattes av avvergelsesplikten. Unntaket gjelder kun i forhold til kunnskap om en
forestående kjønnslemlestelse, og omfatter ikke andre opplysninger om den aktuelle
jenta. For slike opplysninger vil taushetspliktsreglene i de aktuelle profesjonslover og
tjenestelover gjelde.
Hvem gjelder avvergelsesplikten for?
Plikten til å søke å avverge kjønnslemlestelse gjelder for yrkesutøvere og ansatte i
barnehager, barnevern, helse- og sosialtjeneste, skoler, skolefritidsordninger og
trossamfunn, samt forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Dette er mennesker
som i sitt arbeid eller sin yrkesutøvelse har kontakt med jenter, og hvor stedet der
vedkommende arbeider har et særlig ansvar og oppgaver i forhold til barn.
Avvergelsesplikten gjelder både selvstendig næringsdrivende og ansatte i aktuelle
virksomheter. Plikten gjelder både for personell i offentlig virksomhet og personell i
privat virksomhet.
Plikten gjelder alle som arbeider innen de aktuelle virksomhetene, uavhengig av yrke
eller profesjon. Det er kun opplysninger som vedkommende får kjennskap til gjennom
sin yrkesutøvelse eller sitt arbeid som kan medføre at avvergelsesplikten inntrer. Det
er imidlertid ikke et krav at yrkesutøveren får kjennskap til opplysningene i
arbeidstiden, så lenge vedkommende får opplysningene i kraft av sitt yrke eller i

egenskap av å ha et bestemt ansettelsesforhold. En lærer kan i kraft av sitt yrke få
opplysninger om at ei jente står i fare for å bli kjønnslemlestet. Selv om
vedkommende får kunnskap om dette utenfor arbeidstiden, vil plikten til å avverge
inntre. Yrkesutøvere og andre som ikke omfattes av avvergelsesplikten i § 2, kan i
visse tilfeller ha avvergelsesplikt etter straffeloven § 139. Barnevernloven trer også i
kraft med mistanke om at et barn utsettes for mishandling eller omsorgssvikt.
Når inntrer avvergelsesplikten?
Avvergelsesplikten inntrer når den aktuelle yrkesutøver eller ansatte har fått
informasjon som tilsier at det er overveiende sannsynlig at en kjøn W_ vil bli
utført. At avvergelsesplikten gjøres gjeldende hår man har fått slik
111
av kravet til forsett. r'
tormasjon, følger
Det er altså ikke et krav at vedkommende positivt vet at detpianlegges-en
kjønnslemlestelse. Det er tilstrekkelig at vedkommende holder det som mer
sannsynlig at ei jente vil bli kjønnslemlestet enn at hun ikke vil bli det. Yrkesutøver
eller ansatt må foreta en konkret vu mg basert på den foreliggende informasjonen
om den aktuelle situasjon og om n_ jøettil jenta. Det vil kun være de opplysninger
som vedkommende sitter inne med inn konkrete situasjonen, som her vil være
relevante. Vedkommende kan derfor ikke straffes for ikke å ha forsøkt å avverge en
kjønnslemlestelse som han eller hun burde ha visst om, eller kunne fått greie på ved
nærmere undersøkelse.
Følgende opplysninger bør vurderes spesielt:
3
opplysninger om en forestående utenlandsreise hvor barnet drar med familien,
eller på ferie til familiens hjemland, og hjemlandet er et land som statistisk sett
har mange tilfeller av kjønnslemlestelse
kjennskap til at foreldre er positive til praksis av kvinnelig kjønnslemlestelse
kjennskap til at jentas søstre er kjønnslemlestet
informasjon fra jenta selv eller en som står henne nær om at kjønnslemlestelse
planlegges
En planlagt ferie til hjemlandet er ikke ensbetydende med en forestående
kjønnslemlestelse. Med mindre det foreligger andre opplysninger som peker i retning
av at kjønnslemlestelse planlegges, vil yrkesutøver eller ansatt normalt ikke ha en
avvergelsesplikt ved kunnskap om utenlandsreise eller reise til hjemland.
Har vedkommende yrkesutøver eller ansatt kjennskap til at den aktuelle jenta har
søstre som er kjønnslemlestet, inntrer avvergelsesplikten, med mindre det foreligger
konkrete opplysninger som tilsier at kjønnslemlestelse ikke er mest sannsynlig. Slike
opplysninger kan være at foreldre har endret holdning og er negative til
65

66
kjønnslemlestelse, eller at jenta selv eller en som står henne nær, gir informasjon om
at kjønnslemlestelse ikke planlegges eller er sannsynlig. De opplysninger som
helsepersonell mottar og deres vurdering av informasjonen, bør dokumenteres i
journalen.
Hvordan oppfylle avvergelsesplikten?
Avvergelsesplikt innebærer for vedkommende yrkesutøver eller ansatt en plikt til å
handle. Dette betyr at vedkommende ikke kan vente med, eller la være å handle,
dersom han eller hun har fått informasjon som tilsier at kjønnslemlestelse
sannsynligvis vil skje. Hvordan avvergelsesplikten skal oppfylles, vil blant annet
avhenge av på hvilket tidspunkt yrkesutøver eller ansatt får kjennskap til den planlagte
kjønnslemlestelsen. Det bør skilles mellom en "ikke nært forestående" og en
"umiddelbart forestående" kjønnslemlestelse:
Dersom den planlagte kjønnslemlestelsen ikke er nært forestående, bør de
yrkesutøvere som vanligvis har samtaler med foreldrene først forsøke å avverge
omskjæring ved å etablere et samarbeid med jentas foresatte. For yrkesutøvere eller
Informasjonsmateriell og
henvisninger
1. Lov av 15. desember 1995 nr. 74
om forbud mot kjønnslemlestelse
2. Veileder for helsepersonell i Norge
om kvinnelig omskjæring. IK-2723. 5-
2000, Veiledningsserie, Statens
helsetilsyn
3.Praktisering av ny bestemmelse om
awergelsesplikt i lov om forbud mot
kjønnslemlestelse av 15. desember
1995 nr. 74. IS1195 Sosial- og
helsedirektoratet
Straff for forsettlig unnlatelse
ansatte som vanligvis ikke har samtaler med
foreldrene, vil det ikke være like naturlig å ta direkte
kontakt med jentas foreldre eller nærstående.
Vedkommende yrkesutøver eller ansatt bør da melde
fra til barnevernet. Ved å gi slik melding til
barnevernet har vedkommende oppfylt sin
avvergelsesplikt. Det videre ansvaret for å forsøke å
avverge kjønnslemlestelse ligger da hos barnevernet.
Barnevernet håndterer saken etter reglene i lov om
barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100.
Dersom det er fare for at kjønnslemlestelse vil skje i
umiddelbar fremtid slik at melding til barnevernet eller
barnevernsvakten vurderes å ta for lang tid, bør den
aktuelle yrkesutøver melde sin bekymring til politiet.
De har fullmakt til å fatte barnevernsvedtak utenfor
barnevernstjenestens arbeidstid. De kan også sette i
verk andre tiltak for avverging.
Dersom en yrkesutøver eller ansatt forsettlig unnlater å avverge en kjønnslemlestelse,
kan vedkommende straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Unnlatelse av å
awerge en kjønnslemlestelse er kun straffbar hvis kjønnslemlestelse faktisk blir utført
eller kommer så langt som til straffbart forsøk. Hvis en planlagt kjønnslemlestelse ikke
blir utført, kan en yrkesutøver eller ansatt derfor ikke straffes, selv om vedkommende
anså det som mest sannsynlig at kjønnslemlestelse ville bli utført uten at han eller hun
foretok seg noe.

Lover mot omskjæring i andre vestlige and
Land Lov spesifikk mot omskjæring
Belgia Ingen egen lov r-
0
Danmark Egen lov mot omskjæring 0
Storbritannia Særlov mot omskjæring fra 1985. 12003 kom det presiseringer om at
loven også omfatter inngrep gjennomført ved utenlandsreiser.
Finland Ingen særlov
Frankrike Ingen særlov, men regnes som barnemishandling og legemsbeskadigelse.
Det eneste landet i Europa der det er avsagt flere
dommer.
rJ
Italia
Nederland
Sverige
Tyskland
Australia
Ingen egen lov
Ingen egen lov
Særlov mot kvinnelig omskjæring fra 1982. Forsterket i 1999 til også å
gjelde omskjæringer foretatt ved utenlandsreiser.
Ikke særlov, men saker kan rettsforfølges etter lov mot alvorlige
overgrep.
Egen særlov i seks av åtte stater
New Zealand Egen lov fra 1996
USA Noen stater har egne lover. Felles at omskjæring av jenter under 18 år
er forbudt.
Kilde: Rahman & Toubia 2001
ø
7
67