Preken av biskop Halvor Nordhaug

Preken av biskop Halvor Nordhaug (Med forbehold om endringer)
2. s. i faste – 8. mars 2009. Vigsling til biskop Matt 15, 21-28
Salme etter prekenen: Deg å få skode
La meg aller først få si jeg er glad over å stå her i dag.
Jeg er takknemlig, oppmuntret og beveget for tilliten som er blitt vist meg, og for de store
doser vennlighet som Astrid og jeg allerede har fått oppleve fra mange som hører til her i
Bjørgvin.
Dere vet alle at det er en stor og krevende oppgave som venter, og for den vil jeg be om
deres fortsatte forbønn. Som biskop skal jeg love å be for menighetene i Bjørgvin. Så håper
jeg også menighetene vil be for meg som biskop.
Denne gudstjenesten finner sted på en spesiell dag, 8. mars, kvinnedagen. La meg bare
klart og tydelig si at jeg er blant dem som gleder seg over at kvinner og menn nå har lik
mulighet til å bli både prester og biskoper i vår kirke. I Bjørgvin er andelen kvinnelige prester
altfor lav. Jeg håper at vi i min tid som biskop vil få oppleve en markert endring til det bedre
på det feltet.
8. mars handler om kvinnekamp. Og ved et pussig sammentreff handler teksten for 2.
søndag i faste om en kvinne som kjemper, om enn en litt annen kamp enn den vi vanligvis
forbinder med 8. mars. Vi leser dagens evangelium fra Matteus, det 15. kapittel:
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk
kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min
datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da
og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt
til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og
sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til
hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra
bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du
vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
I
Jeg husker ikke hvem det var som sa det, men jeg hørte en gang en politiker som sa
følgende: ”Jesus var sosialdemokrat”.
(Siden jeg ikke husker hvem som sa dette, vet jeg jo heller ikke hvilket parti vedkommende
representerte, men vi kan jo tenke vårt)
Det hender vel noen ganger blant politikere at iveren tar overhånd, og man tar munnen litt vel
full. Men jeg skjønner godt hva han mente: Han var åpenbart selv sosialdemokrat, og opptatt
av at alle mennesker skulle få like rettigheter og muligheter, og så tenkte han at han her
hadde Jesus med på laget.
Å kalle Jesus for sosialdemokrat er nok å dra det hele litt langt. Verken ordet eller saken var
oppfunnet for 2000 år siden. Men det er utvilsom riktig at Jesus var en som brydde seg like
mye om alle mennesker, uansett høy eller lav i samfunnet. Ja, han hadde et særlig hjerte for
de minste, det utstøtte, dem som lever utsatt til, for de marginaliserte, for ut-gruppene.
Så om vi ikke skal kalle Jesus sosialdemokrat, kan vi i alle fall trygt kalle ham ”Den store
menneskevennen”.

For det er slik vi møter ham i evangeliene.
Unntatt i dagens tekst.
Denne teksten står nesten helt alene i evangeliene. Den viser oss en annerledes,
provoserende annerledes Jesus som her gjør forskjell på folk, på en barsk og nesten brutal
måte. Her bedriver Jesus faktisk diskriminering – forskjellsbehandling. Og det går ut over en
av de små og vanskeligstilte i samfunnet. Dette er en Jesus som det er vanskelig å kjenne
igjen.
II
Scenen er følgende: Jesus oppsøkes av en kvinne som kommer fra et område i det som i
dag er Libanon, der forholdet mellom hennes folk, som jo var hedninger, og jødene var svært
konfliktfylt. En jødisk historiker fra Jesu tid skrev om hennes folkegruppe at ”de er våre
bitreste fiender”.
Dessuten er hun en kvinne. Det var sterke grenser mellom kvinner og menn den gang.
Dermed har hun et veldig dårlig utgangspunkt for å ta kontakt med Jesus. Det passer seg
ikke for henne å snakke med Jesus, og langt mindre for Jesus å snakke med henne.
Så når hun nå nærmer seg Jesus bryter hun grensen. Og hun vet det. Hun burde være redd.
Og er det trolig også.
Men hun gjør det likevel. For denne kvinne kjemper ikke for seg selv, men en kamp for
barnet sitt, en datter som er ”plaget av en ond ånd”. Og hun har hørt ryktet som går om
Jesus, menneskevennen, og at han hjelper dem som har det vondt.
Hun er fortvilet. En fortvilelse som alle foreldre av plagede barn, kan forstå.
Finnes det noe som gjør mer vondt enn å se ens eget barn lide?
Hun gjør hva alle gode foreldre ville ha gjort, hun bryter alle grenser, tar alle virkemidler i
bruk, og roper til Jesus: ”Kyrie eleison! Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg!”
Men Jesus gjør som en hver jødisk mann ville gjort, han svarer henne ikke.
Da går hun enda lenger – hun underkaster seg helt, kaster seg ned for hans føtter og roper:
”Herre hjelp meg!”
Hun lar all stolthet fare. Hun kryper for barnet sitt.
Men Jesus avslår hennes bønn. Og enda verre: Han holder henne på en måte fast i hennes
fornedring: ” Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene,” sier Jesus.
Brødet tilhører barna – det vil si Guds folk, jødene.
Det er ikke for hundene, for dere hedninger.
Ikke noe annet sted i evangeliene møter vi en Jesus som så sterkt avviser et menneske i
nød, og attpåtil med en slik ydmykelse; indirekte sammenligner han henne med hundene.
Men hun kjemper videre, lar de sårende ordene passere, sender dem tilbake til Jesus og
sier: Det er sant, Herre, men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne
deres.»
Det er som om hun sier: ”Ja vel Herre, så la meg være en hund – men har du ikke noen
smuler også til en underdog som meg?”
Hun kjemper med Jesus – for hun har ingen andre å gå til!
Hun kjemper med Jesus – og hun vinner, Jesus gir seg:
”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil” Og datteren ble frisk fra samme stund.
2
2

III
Så må vi spørre – hvorfor gjør Jesus seg så kostbar?
Hvorfor oppfører han seg så diskriminerende, hvorfor viser han seg ikke straks som den
menneskevennen han jo egentlig er? Hvorfor hjelper han ikke med en gang? Her kjenner vi
ikke Jesus helt igjen. Han er jo ellers så grei mot alle.
Svaret må vi søke i ”inkarnasjonen” - at Gud ble menneske – faktisk et ordentlig menneske,
ikke bare en ånd uten kropp og uten kultur”
Jesus var jøde og mann
Den Jesus Kristus vi tilber er faktisk Jesus fra Nasaret, anno år 30.
Han er mann, i sin tid og i sitt folk; og står midt i deres kultur og tankeverden.
Guds sønn begynner der han er. Som jøde med et oppdrag som først er avgrenset til Israel.
Så utvider han rammene etter hvert og til slutt sprenger han alle grenser fullt og helt: ”Gå ut
og gjør alle folkeslag til disipler…” Han begynner i Israel, og der hører ikke denne kvinnen til.
Men bildet er heller ikke så enkelt. For det finnes unntak. Allerede tidlig i hans virke, noen
kapitler før vår fortelling, hjelper Jesus faktisk en hedning, en romersk offiser som ber for sin
syke tjener.
Denne mannen slapp å krangle seg fram, ingen avvisning, ingen kamp.
Men denne gangen møter vi altså en annen Jesus. Hvorfor?
Jeg vet ikke. Jeg har tenkt mye over det i forkant av denne prekenen.
Og jeg vet ikke hvorfor Jesus opptrer så røft som han gjør overfor denne kvinnen.
Kanskje gir han henne motstand for å prøve henne, for at hun skal få en sjanse til å vise sin
tro? Men det blir en spekulasjon.
Fortellingen selv gir ingen svar. Det er sånn denne fortellingen er. Og det er sånn mange
fortellinger i livet er. Vi forstår ikke alltid hvorfor Jesus gjør som han gjør. Hvorfor svarer han
oss ikke når vi ber, når vi roper, når vi trygler?
Eller hvorfor svarer han noen men ikke andre?
”Andre har han hjulpet. Men ikke meg. Hva er det med meg?
Hvorfor svarer ikke Jesus? Hvorfor hjelper han ikke mitt plagede barn, min ektefelle eller min
nære venn? ”
Hvorfor gjøres det forskjell på folk?
Vi må la den gåten stå. Denne fortellingen svarer ikke på det spørsmålet.
Det er ikke derfor den står hos Matteus. Det er ikke derfor vi leser den i dag.
IV
Så hvorfor leser vi den da? For å lære av henne som tar opp kampen med Guds Sønn, og
som vinner!
Dagens evangelium er dette: Gud er ikke ubevegelig! Han lar seg berøre, bevege av våre
bønner.
Denne fortellingen viser oss en ettergivende Gud.
Sli blir denne vanskelige fortellingen ikke bare vanskelig, men også vakker.
Den viser oss en Gud som kan skifte sinn!
Er du en som kjemper med Gud?
Fortsett! Be! Klag! Mas! Gi ikke opp! Treng deg på! Slipp ikke Jesus, uansett hva som skjer.
Om du får eller ikke får det du ber om. Det kan hende at Guds skifter sinn.
3
3

V
Hver søndag roper kristne over hele jorden med denne kvinnen: Kyrie eleison!
Også vi som er kirke i Bjørgvin roper sammen med henne:
Kyrie eleison! Herre, hjelp oss.
Styrk oss nå vi er svake i troen.
Tenn kjærligheten når det blir kaldt mellom oss.
Hjelp oss når vi er syke og plaget.
Kyrie eleison. Hjelp oss Herre!
Vi vet ikke hvem vi ellers skal gå til.
Vi ber deg, men om du ikke svarer, så ber vi likevel.
Vi ber, og vi gir oss ikke…
Og om du hjelper oss eller ikke, så trenger vi oss fram til nattverdsbordet der Kristus møter
oss.
Der er det plass til oss. Og derfor går vi til nattverd for å få, ikke bare smuler, men mat nok:
Livets Brød - Jesus Kristus.
For vi er blitt det vi ikke var, Guds barn, gjennom dåpen og troen.
Ingen er Guds barn av seg selv, ikke i Israel, ikke i Libanon, ikke engang på Vestlandet.
Så roper vi: Kyrie eleison! Herre hjelp! Og han svarer: Her er jeg i evangeliet som forkynnes.
I brødet og vinen som blir ett med deg og jeg hjelper deg, jeg frir deg ut, enten det blir i dag
eller på den ytterste dag, for jeg er menneskevennen.
Kom til meg alle dere som strever. Kom til meg - for alt er gjort ferdig.
4
4