MENIGHETSBLADET - kirke i Farsund - Den norske kirke

Menighetsbladet for Lista, Herad og Farsund. Nr - 20
Diakonens Side
GATEBARN I KIRKEN
Peeteli lutherske menighet i Tallinn
av diakon Åsa Skogen Vaagsvold
Å gjøre en reise kan være en måte å se seg og sitt i et nytt perspektiv. Ved å besøke
et annet land, en annen kultur, selv om det ikke er så langt hjemmefra, gir gjerne en
sterk følelse av at verden er så stor, historien er så lang, og hvem er lille jeg fra lille
Norge?!
Like før jul hadde jeg gleden av å være med på noen dagers tur til Tallinn i Estland.
Det bød på kontraster. Vår norske velferd og materielle rikdom blir åpenbar i møte
med f. eks. Estland. I tillegg til fine opplevelser og inntrykk, var det utfordrende å
møte folk som lever under helt andre vilkår enn oss.
Turen ble godt ledet av Mette og Erling Rimehaug , han er redaktør i ”Vårt Land.”
De kjenner landet, historien, kulturen og kirkelivet godt etter å ha arbeidet og bodd
der. På grunn av sine mange kontakter, kunne de ta oss med bak flere fasader. Jeg vil
fortelle om et av prosjektene vi fikk se inn i.
Vi besøkte Peeteli lutherske menighet, som ligger i et slumstrøk som heter Kopli nord
i Tallinn. Etter kommunisttiden har de bygd opp igjen den forfalne kirken. Presten i
menigheten så alle gatebarna som bodde i området, og han opplevde hvor vanskelig
det var å få kontakt med dem. De var så skye. De var ikke i noens omsorg. De gikk
ikke på skolen. De berget seg ved å stjele. Presten gikk inn for å få kontakt med dem,
gav dem mat og inviterte dem inn i kirken. Noen i menigheten skrev til biskopen at
de måtte få en ny prest, han gjorde ikke det presten skulle gjøre, men fylte kirken med
skitne unger og lot dem bo der.
Presten ble imidlertid værende, og menigheten driver i dag et stort arbeid blant barn
fra vanskeligstilte familier. Mange av disse er russiske, og en del av dem bor i kondemnerte
hus uten vann og strøm. I sokkeletasjen under kirken er det nå innredet en
stor sal med langbord i midten, koselige småkroker og tilstøtende kjøkken og baderom.
Her er åpent fra kl. 14.00 til 18.00 om hverdagene, så barna fra disse familiene
kan komme etter skoletid og få varm mat, leksehjelp, klesvask og dusj.
Inne i kirken og i tilknytning til denne, er det innredet rom og baderom for barn som
ikke har noen steder å bo. Noen har bodd i kirken i flere år, og ventelistene er lange.
Betingelsen for å få bo der er ikke at de må gå i kirken, heller ikke at de må tro på
Jesus. Men de må gå på skolen! Slik kan livet deres komme på fasong, og jeg er sikker
på at troen har gode vilkår for å vokse fram under den kjærlighet og omsorg de der
får møte. Det fikk vi også høre om og se bilder med eksempler på. Her var barn som
hadde blitt hjulpet og berget tross svært vanskelige utgangspunkt!
Mannen som tok imot oss i Peetelikirken, fortalte på spørsmål om sin egen vei inn i
dette arbeidet. Han hadde hatt som mål i livet å bli rik og å kjøre fine biler. Det hadde
han oppnådd, om ikke alltid på lovlig vis. Men han fant dette livet uten mening.
En dag møtte han utfordringen fra Peetelikirken og arbeidet blant barna der. Det var
stort å møte ham, - hans engasjement og hans respektfulle måte å omtale barna på. Jeg
gikk derfra med sterke inntrykk av noen som hadde sett utfordringene og fulgt Jesu
vei: ”Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg!”
Side