Bind 5 - Hole kommune

«… MED FORNØDNE LOGEMENTER»
«Vi, Frederik den Sjette af Guds Naade Konge til Danmark og
Norge (…) gjøre vitterligt: at Vi, efter allerunderdanigst gjort
Ansøgning og derover indkommen Erklæring, allernaadigst
have bevilget og tilladt, ligesom vi og, i Kraft af den under 4de
Februari 1771 ergagne allernaadigste Resolution hermed
bevilger og tillade: at Ole Blyberg maa ved Stedet Sundvolden
i Hole Præstegjeld, Ringerige Fogderi og Buskeruds Amt i vort
Rige Norge, holde et Gjestgiveri og de Reisende med fornødne
Logementer samt Spise- og Drikkevarer til Nødtørftighed
og for en billig Betaling sammesteds betjene, mod deraf at
svare til vor Kasse To Rigsdaler i aarlig Afgift.» Så heter det i
bevilgningsbrevet til Ole Blyberg i 1811. Det ble satt som vilkår
at han måtte brygge øl til gjestgiveriets behov, men brennevinet
fikk han ikke brenne selv; det måtte kjøpes i nærmeste by
eller kjøpstad. Gjestgiveriet skulle kun betjene de reisende;
sognets egne bønder og andre av allmuen som ikke var veifarende,
var det «aldeles forbudt at holde Kroe for». Endelig ble
det pålagt gjestgiveren å holde et lager med såkorn.
Hovedbygningen på Sundvolden Hotell cirka 1900, med hotelleier
Johan Blyberg i forgrunnen. Han drev hotellet fra 1853 til sin død i
1909, og ble av en engelsk gjest omtalt som «den fineste og hederligste,
den mest høflige og elskverdige hotellvert jeg har hatt gleden av å treffe
i Norge».
i 1788 er Sundvollen og eieren Gaute nevnt blant «de Stæder
i Fogderiet der ansees beqvemme for Rejsende til hvilke Stæder
og Natte Qvarterer», og samme år i en fortegnelse fra lens-
«… UBESKRIVELIG SKJØNNHET»
I 1838 besøkte en ung pariserinne, Leonie d’Aunet, Norge.
Hun skrev seinere en bok om ferden, og hadde også en tegner
med på reisen. Leonie d’Aunet overnattet på Sundvolden
Hotel, og omtaler stedet og naturen i rosende ordelag:
«Sundvolden, hvor vi overnattet, fortjener å bli like berømt
som Interlaken og Chamonix. Landsbyen ligger gjemt i en
grønn dal som åpner seg mot et vidunderlig landskap med
store vann og små holmer. I det fjerne skimter man grankledte
fjellåser, hvis mørke, skarpe konturer tegner seg mot himmelens
blekblå bakgrunn. Et harmonisk, linjerent og rolig bilde
av ubeskrivelig skjønnhet, frodigere enn Sveits, mer storslått
enn Skottland. Jeg forlot Sundvolden ved daggry, idet solen
steg fram bak fjellene og forvandlet vannenes mørkegrønne
flater til glitrende speil. Jeg ble stående en stund i andektig
beundring, og takket Gud fordi han har skapt naturen så
praktfull.»*
* Leonie d’Aunet: En pariserinnes reise gjennom Norge til Spitsbergen
anno 1838 (Oslo 1968).
TRE NYE GJESTGIVERIER I 1811
Tallet på gjestgiverier på Ringerike
økte utover på 1800–tallet, etter
som vegene ble flere og bedre og
trafikken større. Men akkurat
omkring 1800 var det færre gjestgiverier
på Ringerike enn det hadde
vært ved midten av 1700–tallet. I
1810 var Peder Flattum ved
Hønefossen den eneste som betalte
gjestgiverskatt på Ringerike. Men
året etter var det tre nye: Tore
Syversen Braaten (ved Veien), Jens
Henriksen Egge (på Ask) og Ole
Blyberg (på Sundvollen). John
Gudsgaarden (i Norderhov) fikk
bevilling i 1808, men betalte ikke
gjestgiverskatt før i 1812.
* Ropeid III, s. 50.
SU N DVOL L E N 193