Norske lakseslakterier - Norsk Fiskerinæring

på laks og bosatt seg på en øy, er det
vanskelig å tenke seg større kontraster
enn Marine Harvest-eier John Fredriksen
og Firda-eier Ola Braanaas. Mens Fredriksen
har meldt flytting til skatteparadiset
Kypros, bor Braanaas på den småskårne
Svinøya mellom Byrknesøy og Skjerjehamn.
Filosofien er å bidra til å bygge
samfunnet rundt seg, noe som ikke bare
gir seg utslag i nytt pakkeri, men også i
å ta vare på gammelt handelssted, lage
eget visningssenter for laksenæringen,
gi omstridte kongestatuer et nytt hjem
og endatil stille seg bak musikkfestivalen
«Utkant festivalen». Braanaas har ikke
noe imot Marine Harvest, men er blant
annet skeptisk til maktkonsentrasjonen et
Cermaq-oppkjøp kan gi på fôrsiden.
— Jeg synes ikke noe om at enkeltaktører
får for stor kontroll over deler av
næringen. Du ser hvordan det har gått
med maisnær ingen i USA der kjempen
Monsanto har fått kontroll over såkornet
og har hele bransjen i sin hule hånd.
Det er ikke umulig å tenke seg at en stor
aktør innen oppdrett og fôr kan få kontroll
over råvaretilgangen til fiskefôrproduksjonen.
Det ville være svært uheldig, sier
laksegründeren i Gulen.
74 "Norsk Fiskerinæring" nr. 5 - 2013
To, stor gule roboter sorterer og legger
kassene på paller. Tunge løft hører historien
til. Det meste av fisken blir solgt fersk på is.
(Foto: HMS)
Trass og fremtidstro
En ting til har likevel Braanaas til felles
med Fredriksen. Han har tro på vekst
innen oppdrett av laksefisk. Hvis ikke
kunne han umulig ha satset som han har
gjort. Pakkeriet Martin E. Birknes Eftf.
slaktet 17.500 tonn netto før nedstengingen
i fjor, og har ambisjoner om 23.000
tonn i år. Kapasiteten på et åtte timers
skift er 150 tonn.
— Selv produserer vi 17.000 tonn laks
i sjø. I pakkeriet klarer vi 35.000 tonn i
året om vi kjører dagskift. Dette kan godt
dobles om vi putter inn et skift til, sier
Braanaas, som selvfølgelig ser at dette
regnestykket ikke går opp. I fjor valgte
den betydelige lokale produsenten Steinvik
Fiskefarm å flytte slaktingen av sin
fisk fra Slakteriet i Florø til Firda-gruppens
pakkeri på Byrknesøy. Det monner, men
ikke i forhold til satsingen de har gjort.
— Isolert fremstår denne utbyggingen
som en syk investering. Selv en blåruss
kan se at regnestykket ikke går opp.
Dersom vi ikke får tilført eksternt råstoff
eller får organisk vekst, vil vi faktisk øke
pakkekostnadene våre. Da ville det også
vært rimeligere å pakke andre steder, sier
Braanaas. Han er snar med å legge til.
— Men jeg tror det bare er tid før vi
har politisk aksept for at næringen skal
få vokse. Både i forhold til lus og rømming
har det vært enorme fremskritt, og
miljøavtrykket i forhold til annen proteinproduksjon
er utrolig bra. En eller annen
gang må vi klare å formidle dette budskapet
så det sitter. Dermed tror jeg helt
klart det er grunnlag for en satsing som
denne, sier han og viser til at selskapet
bare hadde en fjerdedel av den fisken de
trengte forrige gang det ble bygd ut — i
1999.
— Vi har altså tatt høyde for vekst.
Dersom vi ikke hadde bygd nå, ville det
gamle anlegget uansett blitt tatt igjen av
tiden. Vi kunne selvfølgelig avviklet anlegget
og pakket fisken et annet sted. Men
jeg føler et ansvar for lokalsamfunnet.
Det er kjekt å få en slik fabrikk på et slikt
sted. Det gir stor tilfredsstil lelse. I tillegg
har vi det fandenivoldske «vi skal faen
meg klare det». Men i sum: Hvis ting blir
gjort skikkelig, tror jeg det har livets rett,
mener Ola Braanaas. Han er aldri så lite
klar for et regjeringsskifte og gleder seg til
å vokse videre.
El-bedøving er lett å drifte og krever mindre vedlikehold en slag-bedøving. Her kommer fisken
ut på bløggebordet. Denne oper asjonen skjer fortsatt manuelt på Byrknesøy. — Manuell
bløgging er det sikreste, sier fabrikksjefen. (Foto: HMS)