Norske lakseslakterier - Norsk Fiskerinæring

Så er det dags for en fritur. Og det
er dem vel unt. Men når jeg hører
planene for turen, skjønner jeg at
jeg for lengst er ute på dato. Her
er det ikke snakk om en weekend i
Oslo, en sydentur, en hyttetur med
kjæresten eller biltur til Danmark.
Neida! USA, Brasil, Bali eller
Thailand må det være, og noe
mindre enn tre uker duger ikke.
Kapitalen er på plass, og livet skal
— brukes ukritisk, og det kan virke
som om penger er noe abstrakt de
ikke trenger å forholde seg til når
de ikke har dem i hånden i form av
kontanter.
Jeg tror ikke at dette er et typisk
linefiskerfenomen, eller fiskerfenomen
i det store og hele. Kanskje
sniker det seg inn alle steder. Man
setter sin lit til alskens sikkerhetsnett.
Gjeldsfengsel og tiggerstav
blir neppe konsekvensen av litt
ungdommelig fart i svingene anno
2013. Men sporene bør skremme.
Jeg vet om personer på min egen
alder som har drevet sjøen siden
konfirmasjonsalderen, og tjent
gode penger fra første dag. De
eier knapt klærne de går og står
i, og bor på nåde hos snille slektninger.
De har sikkert hatt mye
moro underveis, men det må være
begredelig å nærme seg pensjonsalderen,
og vite at canossa gang på
sosialen og økonomiske problemer
har fulgt, og vil følge dem livet ut.
Det kunne med letthet vært unngått
med et minimum av styr på en i
utgangspunktet velfylt lommebok.
Jeg kan ikke dy meg når jeg
hører planene noen av de yngre
av mannskapet vårt har for friperiodene
sine. Turen nærmer seg
slutten, og lotten blir bra. «Vær så
snille», sier jeg. «Ta dere ti minutter,
og tenk dere om. Dere får et
godt brukbart oppgjør inn på konto
uavkortet, minus skatt og eventuelt
forskudd. Disse pengene er alt
annet enn lettjent. Dere har slitt
og strevet i ukevis. Været har vært
dårlig, og dere har stått like mye
på hodet som på bena. Dere har
forbannet været, strømforholdene,
skipperen, stuerten og murmeldyret
som måtte purres tre ganger før
han innfant seg, fem minutter for
Det som fort kommer, fort går. Og pengene går ekstra fort når man har lommeboka full av kredittkort. Øystein Sandøy synes
synd på fiskere som etter et lang liv på havet knapt eier klærne de går i.
leves. World wide! Der fortelles om
en kar fra Jølster som på heisatur
sammen med kompisene våknet
om morgenen med tidenes bakrus,
og ble fortalt at han hadde drukket
opp alle pengene sine. «Gudskjelov»,
sa han. «Jeg trodde jeg
hadde mistet dem!»
HELDIGVIS BOR VI I et fritt land,
og folk må få reise dit de vil.
Men ulykken er at de velbeslåtte
karene som reiste, er alt annet enn
velbeslåtte når de kommer hjem
igjen, i verste fall med foreldrenes
sponsing av returbilletten. Pengene
er blåst bort, og så er det samme
runddansen en gang til. Like ille
er det å regis trere at ungdommer i
20-årsalderen er nedsyltet i gjeld,
uten at det synes å affisere dem
noe særlig. Kredittkortene — gudene
må vite hvor de kommer fra
sent. Det har mange ganger vært
med livs fortapelse bare å få kastet
lina, der grønnsjøen kom fossende
inn dragerluken når dreggen skulle
gå. Når tørnen var over, har dere
følt dere som sundtråkkede krabber.
Kunne det ikke være en ide å
ta godt vare på i hvert fall noen av
de kro nene som har kostet dere så
mye?»
Jeg vet ikke om det går inn. Jeg
tviler nesten på det. Men jeg vet at
mange får seg en brutal øyeåpner
når de møter sin hjer tenskjær og
skal stifte familie med hus og hjem.
Egenkapitalen er null, og i verste
fall må man starte med flere hundre
tusen på minussiden. Pengene
som skulle sørget for bryllupsfest,
barnevogn og grunnmuren på
det nye huset ligger igjen på dyre
hoteller, nattklubber og handlegater
verden over, og i en minnebok om
artige, men akk så kostbare opplevelser
da man var fri og frank.
"Norsk Fiskerinæring" nr. 5 - 2013
Øystein Sandøy
er skipper og
medeier
i linebåten
M/S "Sjøvær".
Han er bosatt
ved Måløy.
23