Norske lakseslakterier - Norsk Fiskerinæring

Øystein Sandøy
Storkna mannesveitte
NÅ SKAL JEG virkelig stikke nakken
frem og terge på meg et faretruende
antall mennesker. Jeg skal
ta på meg rollen som den snusfornuftige,
bedrevitende faren, storebroren,
rederen, ar beidsgiveren og
moralisten. Jeg skal fremstå som et
skoleeksempel på den ansvarlige
og høyverdige vestlandske haugianeren,
som spiser sitt brød i sitt
ansikts sved og lever trofast etter
Luther’s ord om at den som ikke
arbeider, heller ikke skal ete. Den
minste utskeielse er syndig skjørlevnet,
der pengene heller skulle
vært brukt til grovbrød, brunost og
surmelk.
Dette var helt sikkert god latin i
eldre tider. Min kjære farfar Øyvind,
en bunnhederlig og dypt religiøs
avholdsmann av den gamle skolen
ville ha nikket anerkjennende og
sagt: «Slik skal det låte, gutten
min.» Men jeg hadde nok skuffet
ham. Han døde i 1973, og slapp
å oppleve sin eldste sønnesønns
første besøk på Vinmonopolet i
Bergen. Forresten, jeg tviler på om
jeg hadde turt å komme hjem igjen
med selve djevelens urin på flasker
merket Johnnie Walker og Smirnoff.
Jeg vet ikke hva farfar ville ha
sagt, men blikket han hadde sendt
meg hadde vært nok til å gi meg
dårlig samvittighet resten av livet.
Men slik er det!
Noen ungdomssynder har vi
alle, og jeg har sikkert min rundelige
andel av dem. Jeg, og de fleste
av mine jevnaldringer hjemme,
reiste på sjøen så fort ungdomsskolen
var unnagjort. Ytterligere
skolegang fikk komme senere. Litt
startkapital burde vi ha. Det var
både vi og foreldrene våre skjønt
enige om. Dermed fikk vi litt penger
mellom hendene, men det var opplest
og vedtatt at en ikke ubetydelig
del av oppgjørene skulle i banken.
Det var ingen mangel på formaninger
i så måte, og jeg hadde mer
Det virkelig store varpet hører kanskje tiden til da dette bildet ble malt. I dag er
det meste regulert til siste spor. Men fort satt er det svært gode penger å hente for
ungdom som er villige til å stå på. 70.000-80.000 kroner på en god linetur er ikke
uvanlig. Da brenner pengene i lommeboka.
enn en gang lyst til å be foreldrene
mine om å ryke og reise. Det var jo
mine penger, for pokker. Jeg hadde
ærlig og redelig slitt for dem.
Men merkelig nok; fra en liten,
bortgjemt avkrok i bakhodet hvisket
en sped fornuftens røst at mine
foresatte hadde rett. Noen by- og
ferieturer ble det selvsagt, og garderoben
tålte sammenligning med
selv den mest forfengelige italieners,
men da tiden kom for ytterligere
skolegang hadde jeg — under
over alle undere — noen kroner
igjen, såpass at lån og skamfulle
bønner til mor og far kunne holdes
innen rimelighetens grenser.
Noen år senere opprant den
store dagen da jeg kjøpte min første
bil. Det var ingen smågutt som
kom hjem igjen med en pent brukt
Audi 80, 1980-modell. Men mor
tok nesten til tårene da hun hørte
prisen, og at mesteparten av spa-
repengene hadde gått med. «Så
mye penger for en bil» hikstet hun,
rystet i dypet av sin økonomisk
bevisste modersjel. Heldigvis roet
det seg litt om litt, ikke minst etter
at hun ved passende anledninger
kunne reise på han dletur til Førde
med egen sjåfør.
TIDENE FORANDRER SEG, og
menneskene med dem. I dag er
det jeg som er forelder og arbeidsgiver,
med hevet pekefinger og
snusfornuf tige formaninger. Men
jeg har etter hvert fått forståelse
for foreldre og besteforeldre sin
pukking på nødvendigheten av å
spare. Det de måtte ha av penger
kom så visst ikke rekende på
en fjøl. De kjente så altfor godt
sannhetsgehalten i Åsmund Olavs-
"Norsk Fiskerinæring" nr. 5 - 2013
21