Bruk av IKT for tatere som reiser - Tapir akademisk forlag

Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning 1:2009
mileringsarbeid og forsøk på å gjøre taterne bofaste, satt dype spor (Pettersen, 1999; Pihl,
2002; Schlüter 1990, 1993). På Svanviken arbeidskoloni på Møre skulle tatere få opplæring
i å leve som andre nordmenn. Denne ble nedlagt så sent som i 1986, og først i 1998 ga daværende
kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad taterne, på vegne av
norske myndigheter, en offisiell unnskyldning for de overgrep som har skjedd. Mange av
overgrepene ble satt i verk av offentlige myndigheter, og skolen er en viktig institusjon i fornorskingsprosessen.
Dette har medført at mange tatere fortsatt har dyp mistillit til skolen
som institusjon. I tillegg har et liv som reisende betydd at mange voksne tatere ikke har fullført
grunnskolen (Gotaas, 2007; Halvorsen, 2004; Hvinden, 2001; Møystad, 2008).
Assimilasjonspolitikken er i dag forlatt, og mangfold og inkludering fungerer som offisiell
politisk visjon i Norge. Like fullt er det mange familier av taterslekt som opplever at
skolen ikke er tilrettelagt godt nok for dem. I 1999 fikk taterne status som nasjonal minoritet
(St.meld. nr. 15, 2000–2001). Dette innebærer blant annet at skolen skal legge forholdene
til rette slik at tatere som ønsker det, kan videreføre en reisende livsform samtidig
som barna sikres retten til likeverdig opplæring (Lidèn, 2005). St.meld. nr. 15 (2000–
2001) formulerer utfordringen slik:
68
Både romanifolket (taterane/dei reisande) og rom (sigøynarane) er folkegrupper
som har reising som ein del av livsforma. Opplæringa i skolen er ikkje alltid tilpassa
denne livsforma. Regjeringa legg like fullt til grunn at retten og plikta til
opplæring gjeld på lik linje for alle barn. Det kan derfor vere behov for å utvikle
undervisningsformer som kan praktiserast jamvel om elevane reiser delar av året.
(St.meld. nr. 15, 2000–2001, s. 46)
Med denne bakgrunnene tok Taternes Landsforening i 2003 initiativ til et samarbeid med
Dronning Mauds Minnes Høgskole og Høgskolen i Sør-Trøndelag for om mulig å bedre
skoleforholdene for barn av taterslekt. Det ble utarbeidet et prosjekt der hovedmålsettingen
var at taternes kultur skal få komme til uttrykk og bli fremhevet som minoritetskultur
og å bidra til at taterbarn og deres foreldre skal oppleve en mest mulig positiv situasjon i
barnehage og skole. Taternes Landsforening informerte om familier som var interessert i å
være med i prosjektet, Dronning Mauds Minnes Høgskole tok ansvar for utvikling og gjennomføring
av et kulturprosjekt på de aktuelle skolene samt at de har hatt ansvar for kontakt
med familiene, mens vi fra Høgskolen i Sør-Trøndelag tok initiativ til samarbeid med elevenes
skoler og lærere.
Skolene har hatt fokus på ulike problemstillinger knyttet til tatere som nasjonal minoritet,
relasjonsbygging og skole–hjem-samarbeid. I tillegg har ni av elleve skoler forsøkt
utprøving av IKT som kommunikasjonsverktøy i taternes reiseperioder. Denne artikkelen
har hovedfokus på den delen av prosjektet som er knyttet til forsøket med bruk av IKT i
reiseperiodene. Artikkelen har som målsetting å belyse noen av de erfaringene som foreligger
i sammenhengen. Fordi Høgskolen i Sør-Trøndelag hovedsakelig hadde kontakt med
lærere og skoleledere på de deltakende skolene, er det disse som har hovedfokus her.