Haiforskning på Svalbard - Norsk Polarinstitutt

Fig. 8. Her ser vi hvor alle håkjerringene som fikk påsatt satelittsendere ble merket og hvor
senderne løste ut. Perioden hvor senderne var aktive er angitt i antall dager.
holdt seg ellers i relativt kaldt vann med
mange registreringer under null grader.
Gjennomsnittstemperaturen de oppholder
seg i var 3,8° C med ekstremverdier på
-1,5 og 7,4°C. Disse resultatene viser at
denne kaldtvannshaien vandrer langt nord
inn i Nordishavet, og det er derfor mulig
at det er utveksling av individer mellom
Atlanterhavet og Stillehavet.
Hovedformålet med disse undersøkelsene
var å kartlegge om håkjerringene spiser
steinkobber. Vi fant ingen steinkobber
i magene til disse haiene, men det skyldes
nok at mesteparten av haifisket ble foretatt
inn i Kongsfjorden og Krossfjorden
hvor ringsel og storkobbe er de vanligste
selartene. Steinkobbene holder seg mer
utenfor vestkysten av Spitsbergen, og
værforholdene gjorde at vi holdt oss inne i
fjordene. Det er ingen grunn til å tro at håkjerringene
skulle ha mer problemer med
12
å ta steinkobber enn ringsel. Håkjerring
og steinkobber har ellers tilsynelatende
likt utbredelsesområde på sørligere breddegrader
som f. eks langs norskekysten.
På grunn av temperaturen holder haiene
seg her trolig på mye dypere vann enn det
steinkobbene dykker til, slik at det ikke
er noen særlig risiko for at steinkobbene
her blir tatt av håkjerring.
Konklusjon fra undersøkelsene så
langt er at vi har funnet en høy forekomst
av sel i magene til håkjerringene på Svalbard,
og mye tyder på at mange av disse
tas levende. Størrelsen på tidligere tiders
fangster kombinert med et minimalt fiske
de siste 60 årene gjør at det er rimelig å
anta at det er svært mange håkjerringer i
våre arktiske områder. Det understøttes
av hvor lett det var for oss å fange et stort
antall håkjerringer til dette studiet. Det er
derfor grunn til å anta at håkjerringene tar