Haiforskning på Svalbard - Norsk Polarinstitutt

More documents

Recommendations

Info

på. Høye verdier her vil for håkjerring- enes vedkommende indikere at de spiser marine pattedyr. Denne metoden hadde vi i bakhånd i tilfelle magene til håkjerringene vi undersøkte skulle være tomme eller eventuelt kun inneholde fisk. Mageinnhold gir oss jo et slags øyeblikksbilde av hva som er fortært, mens de stabile isotopene reflekter hva som er spist over et lengre tidsrom. Vår hovedhensikt med disse mageinnholdsundersøkelsene var som nevnt å studere potensielt inntak av sel, og sel fant vi. Det var totalt 33 mager med innhold, og i 36% av disse fant vi sel og i 18% fant vi hvalrester. Ringsel var det vanligste byttedyret, men også storkobbe og klappmyss ble funnet. Her var alt fra hele kvitunger av ringsel (figur 4) til rester av andre ringsel som, basert på vekstsoner i selklør vi fant i haimagene, var eldre enn 9 år. Hvalrestene vi fant var 8 spekk fra vågehval, og ved hjelp av Havforskningsinstituttets vågehval-register hvor man har genetisk informasjon om hver lovlig innfanget vågehval, kunne vi spore disse spekkbitene tilbake til denne fangsten. Under parteringen av hvalene kaster fangerne spekket på havet fordi det ikke er noe marked for dette i Norge. Flere av de håkjerringene vi fanget må derfor ha vært i overflaten og forsynt seg av denne matkilden. I tillegg til marine pattedyr var det også mye fisk å finne i magene til de undersøkte håkjerringene, særlig torsk, steinbit og hyse. Disse var ofte svelget hele som torsk på over 4 kg og steinbit på over 8 kg. Håkjerringene vi fisket opp var store fisker med vekter på fra 136 til 700 kg. Hunnfiskene var gjennomgående større enn hannene, og interessant nok var selv ikke den største håkjerringa på 700 kg Fig. 4. Mageinnhold fra håkjerring som hadde spist en ringsel kvitunge og noen fisk.
Fig. 5. Her veies en håkjerring på 620 kg kjønnsmoden (figur 5). Fra gamle beskriv- elser ser det ut til at de blir kjønnsmodne ved omtrent 5 meters lengde, og basert på vekt-lengde forhold fra våre individer vil dette være fisk på rundt ett tonn. Vi fant altså at både unge og gamle sel av ulike arter var vanlige i magene til håkjerringene. Det er kjent at håkjerringa spiser åtsler, men vi mener også at den tar levende sel, altså at den i tillegg til å være en åtseleter også aktivt fanger levende byttedyr. Det er mange grunner til at vi tror dette. En er at når en sel dør i områdene rundt Svalbard og synker til bunns blir den umiddelbart angrepet av små kjøttetende krepsdyr som kryper inn i alle mulig åpninger i selkadaveret og begynner å fortære den døde selen. En slik sel vil da i løpet av kort tid være full av disse krepsdyrene. Hvis den av haien 9 fortærte sel var et åtsel ville man kunne forvente å finne en del krepsdyr i magen til håkjerringene sammen med selbitene. Kun i et tilfelle fant vi dette. Videre finnes mange registreringer på kanadisk side av Atlanterhavet av nylig døde steinkobber som skylles opp på strendene med bittskader som tyder på angrep fra håkjerring. Tilsvarende bittmerker fra en haiart i samme familie som håkjerringa er funnet på levende sel i antarktiske områder. Et annet moment er at dersom alle de funnene av sel og fisk som vi har gjort i håkjerringene ved Spitsbergen skulle forklares ut fra åtsler så måtte havbunnen rundt Svalbard værer dekket med døde sel og fisker. Dette ville vært sensasjonelt, så vi tror det er mer sannsynlig at håkjerringa kan ta levende sel. For å studere svømmeegenskapene til håkjerringa i mer detalj instrumenterte vi sju hai, som ble vurdert å være i fin form etter at de ble fanget, med akselerometere som var utviklet av japanske samarbeidspartnere (figur 6). Disse instrumentene måler fart og akselerasjon både fremover og i sideretningen (for å se på hvordan den bruker halefinnen) samt svømmedyp og temperatur. Vi lot akselerometerne sitte på i 24 timer før de utløste seg selv og fløt til overflaten. Ved hjelp av en VHF radiosender på instrumentboksen kunne vi finne tilbake akselerometerne og lese ut den innsamlede informasjonen. Det viste seg ikke uventet at disse haiene svømmer svært sent og fremviser svært lave akselerasjonsverdier. I forhold til størrelsen er det faktisk ingen fiskeart man har målt som svømmer så sakte. Gjennomsnittlig svømmehastighet var på 0.34 m/s som er en tidel av hva man kunne forvente fra en
Page 1 and 2: Haiforskning på Svalbard Av Christ
Page 3: Fig. 2. Etter at første lina på 2
Page 7 and 8: Fig. 7. Håkjerring med påsatt sat
Page 9: etydelige mengder med arktiske sele

Haiforskning på Svalbard - Norsk Polarinstitutt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?