Haiforskning på Svalbard - Norsk Polarinstitutt

Fig. 1. Det skal være stålfortom og skikkelig
størrelse på kroken når man fisker etter
håkjerring. Her agnes med skinn og spekk
fra storkobbe.
for et rovdyr vi ikke hadde tatt høyde for.
Dette måtte i tilfelle være et dyr som tok
sel av ulike aldergrupper, ikke bare unger.
Tankene våre gikk til håkjerringa som vi
hadde masse fragmentarisk informasjon
om og som ofte kunne ha sel i magen.
Vi startet derfor opp et lite prosjekt for å
studere mer i detalj håkjerringas potensielle
rolle som predator på sel på Svalbard.
Dette ville vi gjøre ved å studere dietten til
en del håkjerringer, samt at vi ville sette
ulike instrumenter på noen haier for å få
mer kunnskap om deres svømmeferdigheter
og vandringer.
Feltarbeidet ble utført i Kongsfjordenog
Krossfjorden-området på vestkysten
av Spitsbergen med en fiskebåt som base
første turen, og Norsk Polarinstitutts
6
forskningsskip Lance som base på den
andre turen. Vi hadde med oss den erfarne
fiskeren og fangstmannen Hans Lund fra
Longyearbyen som uvurderlig hjelper.
Han hadde snakket med flere eldre håkjerringfiskere
om hva slags liner og agn
som var best å bruke og hvordan linene
burde settes. Vi endte opp med å bruke
store haikroker (figur 1) med to meter lang
stålfortom og omtrent 50 m mellom hver
krok på ei vanlig kveiteline. Krokene ble
agnet med biter av storkobbeskinn med
spekk, og lina ble satt i skråninger helt
ned til 300 meters dyp. Allerede på krok
nummer to på den første dragningen fikk
vi fast fisk, og da den første lina på 28
kroker var oppe hadde vi 9 store haier på
dekk (figur 2). Det viste seg med andre
ord å være lett å fange disse dyrene, samt
at det måtte være mange av dem siden
det var ei håkjerring på hver tredje krok.
Så problemet var ikke å få fisk, men at vi
fikk så mye materiale at vi måtte stoppe
å fiske etter kortere tid enn vi hadde tenkt
da fryseboksene ble fulle av prøver. Totalt
fanget vi 45 håkjerringer som vi avlivet.
Fra disse tok vi en mengde prøver til ulike
undersøkelser som diett, forurensing,
genetikk og annet. I tillegg til de som
ble avlivet fanget vi 21 individer som
ble utstyrt med ulike instrumenter som
vi kommer tilbake til nedenfor, samt at
ytterligere 10 håkjerringer var mer eller
mindre spist opp av artsfrender mens de
hang på lina (figur 3).
En moderne måte å studere dietten på
er ved å studere stabile isotoper av karbon
og nitrogen i ulike vev av forsøksdyret.
Nitrogenisotopene oppkonsentreres i
næringskjeden og vil da kunne fortelle på
hvilket nivå i næringskjeden haien spiser