Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

Johan Velten
Ansatt av Gud
Et kritisk søkelys på Smiths Venner

«Gud har gitt meg makt til å avgjøre stridigheter
og la den få rett som har rett. Han har gitt meg
makt til å løse alle vanskeligheter osv. Ingen har
ansatt meg i denne gjerning, uten Gud selv.»
Johan Oscar Smith

© Genesis forlag, Oslo 2002
Sats: Johan Velten
Omslag: Tone Mjaavatn
Omslagsillustrasjon: Stina-Marie Velten
Trykk og innbinding: AIT Otta AS
ISBN 82-476-0249-0

Til Solveig

Innhold
Forord ...................................... 11
DEL 1: OPPLEVELSENE ................................ 15
Bakgrunn og oppvekst .............................. 17
Stor-Elvdal tidlig på 1900-tallet ................. 19
Vendepunktet ................................ 22
Familiens nyorientering ....................... 26
Unge år i Smiths Venner............................. 31
Møtet med Menigheten i 1962 .................. 32
Tillitskrisen .................................. 38
Stockholmsminner ............................ 41
Preging og reorientering ....................... 48
Gjensyn etter elleve år ......................... 52
DEL 2: HISTORIEN ................................... 57
Smith og hans venner ............................... 59
Begynnelsen ................................. 61
Pinsebevegelsens tilblivelse .................... 66
Ideologi og lære .............................. 70
Åndelige røtter ............................... 76
En innadvendt idé ............................ 83
Menighetsmyter og virkelighetsflukt ............ 86
Kvinnenes tunge livssituasjon .................. 90
Maktovergrep og utrenskninger ................ 94
Brunstad stevnested........................... 99

Lederportretter .................................... 107
Johan O. Smiths korrespondanse ............... 108
Elias Aslaksens lovgivning .................... 121
Sigurd Bratlies apokalypse .................... 135
Aksel J. Smiths nekrolog ...................... 145
DEL 3: GENERASJONSSKIFTET ......................... 149
«Den Store Vekkelsen»............................. 151
Forspillet ................................... 152
Anslaget.................................... 155
Opptrapping ................................ 159
Klimaks .................................... 164
Moral og lærdom ............................ 168
Aksel J. Smiths nekrolog n fortsatt ............. 170
Etikk og sosial ansvarlighet ......................... 175
Fakta eller fiksjon ............................ 176
Doktriner eller resonnement .................. 180
Voldspornografi ............................. 182
Samfunnsansvar ............................ 188
Smith-konsernet ................................... 193
En familiebedrift tar form ..................... 194
Tyveri av fast eiendom ....................... 198
Fra åndelig fellesskap til eiendomsselskap ...... 203
Penge-galoppen ............................. 205
Regnskap, rapportering og åpenhet ............ 209
Brunstad-stemning, fra talerstolen ............. 213
Ideutveksling 2001 ................................. 219
Utkast til åpent brev ......................... 228
Sigurd Johan Bratlies svar ..................... 235

DEL 4: SPORENE .................................... 245
Post Smiths Venner ................................ 247
Den ensomme vandrer ....................... 249
Den tilbakeskuende puritaner ................. 254
Den søkende kristne ......................... 258
Den mistilpassede ........................... 258
Vennene som jeg forlot ....................... 260

Forord
Denne boken har blitt til i to trinn. Den første utgaven var et
hefte jeg ga ut på eget forlag i 1992 med tittelen Smiths Venner
n minner og refleksjoner. De dramatiske maktkamper som
pågikk på den tiden visste jeg lite om. Etter at jeg er blitt kjent
med de utrenskningsaksjoner som har foregått, og de
personlige tragedier som har fulgt i kjølvannet av dem, har jeg
ønsket å gå litt dypere inn i Smiths Venners bakgrunn og
historie. Når jeg har arbeidet med temaet, har jeg til min egen
forbauselse merket at Smiths Venner fortsatt angår meg. Til
tross for at det er 30 år siden jeg forlot forsamlingen.
Deler av boken er memoar-preget, og når jeg har arbeidet
med stoffet, har jeg blitt mer klar over hvilken betydning tvil og
tro har for de fleste. I så godt som alle kulturer er troen på en
høyere makt sterkt til stede. Intuitivt forstår man, eller man
regner med, at det må finnes et høyere nivå enn menneskeheten.
Tanken på at mennesket skulle utgjøre det øverste nivå
er ganske skremmende. Med USA som den eneste gjenværende
supermakt, vil den amerikanske presidenten i så fall utgjøre
toppen av maktpyramiden i hele vår tilværelse. Man kan bli
religiøs av mindre, for å bruke en uhøytidelig formulering.
Behovet for en høyere appellinstans er dypt menneskelig.
Håpet om at det må finnes en høyere makt som en dag kommer
11

og ordner opp i vår skakkjørte verden, har alltid vært en del av
vår underbevissthet. Og jo vanskeligere livet fortoner seg, jo
mer levende kan dette håpet bli.
I dette dyptliggende menneskelige behov oppsøker noen av
oss miljøer hvor dette håpet får næring og kan vokse. Her, blant
likesinnede, kan det vokse frem et fellesskap som blir selve
bærebjelken i livet. Her blir man sterk, og her blir man sårbar.
For å bli styrket i troen må man åpne seg for de stemninger og
den klangbunn som finnes i fellesskapet. I dette ligger det også
en åpenbar mulighet for maktmisbruk og utnyttelse av
situasjonen for de personer som har lederposisjoner i systemet.
Muligheten for å lede folk på ville veier, er åpenbart til stede.
Nesegrus beundring for lederne og refleksjonsløs underkastelse
er, for å si det mildt, lite hensiktsmessig.
Ideen til å skrive boken, fikk jeg ved nyttårstider 2000/2001
etter en utveksling av noen e-post med styrelederen i
forsamlingen. Denne korrespondansen har jeg tatt med i boken
under overskriften Idéutveksling 2001.
Boken er skrevet for alle som interesserer seg for fenomenet
Smiths Venner og liknende kristne fellesskap. Enten interessen
skyldes egne opplevelser og erfaringer, eller man forsøker å
forstå hvordan et slikt fellesskap preger medlemmenes liv, er
det mitt ønske at boken skal gi både informasjon og innsikt i
dette særegne fenomen i norsk kristenliv. Boken skal gi
forståelse, enten hensikten er å forstå seg selv eller å forstå
andre.
Boken har fire hoveddeler. Den første er en beretning om
hvordan min familie, og dermed jeg selv, kom med i Smiths
Venner. Denne delen gir også en skildring av mine egne
opplevelser av dette fellesskapet på godt og vondt.
Den andre hoveddelen forteller om Smiths Venners
tilblivelse og de sentrale personer som satte sitt preg på
virksomheten. I denne delen av boken støtter jeg meg i stor
utstrekning på de arkiver som min kone arvet etter sin far,
12

Berhard Severin Jensen. Han kom med i Menigheten i 1912,
samtidig som stedatteren Hilda Broks. Hans og Hilda Broks’
sine arkiver omfatter mesteparten av Menighetens publikasjoner
fra 1912 til 1952, samt en anselig samling private brev.
Den tredje hoveddelen omhandler de store brytninger som
oppsto i forbindelse med generasjonsskiftet fra de gamle
koryfeer til den nye generasjons ledere som var født inn i
Menigheten og aldri har opplevd noe annet fellesskap. Dette ble
en vond og vanskelig prosess, og siden Smiths Venner ikke har
noen tradisjon for åpen bearbeiding av meningsforskjeller, ble
det en voldsom sirkulering av debattinnlegg og dokumentasjon
gjennom Postverket. Sammen med tallrike avisartikler og en del
muntlige kilder, utgjør disse notater mitt viktigste materiale fra
denne perioden.
Den fjerde og avsluttende delen er en beretning om noen
typiske livsforløp for dem som velger seg ut av Smiths Venner.
Her støtter jeg meg på mine egne opplevelser i tillegg til
betraktninger fra, og samtaler med, gamle venner.
Som du vil se, benytter jeg betegnelsen «Smiths Venner» og
«Menigheten» om hverandre. Det ligger ingen bevisst tanke bak
dette. Kanskje er det slik at jeg ubevisst bruker «Menigheten»
når jeg primært henvender meg til deg som har en bakgrunn i
forsamlingen, mens jeg bruker «Smiths Venner» når jeg
forsøker å gi litt mer bakgrunnsinformasjon til deg som ikke
kjenner forsamlingen. Jeg bruker stor forbokstav i
«Menigheten» fordi dette, ved siden av Vennene, er det navnet
de selv bruker i interne sammenhenger.
Det sies at det er seierherrene som skriver historien.
Hvordan virkeligheten fortonet seg for de andre, går derfor tapt
for ettertiden. En del av motivasjonen for å skrive boken, har
vært å bringe litt balanse inn i skrivingen av Smiths Venners
historie. De sider som makthaverne (til alle tider) har utelatt, er
viktig informasjon for å forstå de mange fasetter og skjebner i
dette fellesskapet.
13

En vel så viktig motivasjon for å skrive boken, er mitt håp
om at den kan være til nytte og glede for andre som har vokst
opp i Smiths Venner eller liknende bevegelser. Kanskje mine
minner og refleksjoner kan være til hjelp og glede.
Oslo, 6. august 2002
Forord til annen utgave
Første-utgaven av boken ble forsøkt stoppet av ledelsen i
Smiths Venner. Formelt sett var det Bjørn Nilsen, styremedlem
i DKM Brunstad og menighetsforstander i Brevik, som klaget
boken inn for Namsretten på grunn av en navnforbytting på
side 182. På grunn av navnlikheten hadde jeg feilaktig tillagt
Bjørn Nilsen en uttalelse som hans onkel Bernt Nilsen hadde
kommet med. Namsretten avviste klagen.
Forfatteren beklager feilen, som er korrigert i denne utgaven.
Når det nå trykkes en ny utgave, har jeg også gjort noen små
endringer i enkelte andre deler av boken. Jeg retter en takk til
alle som har gitt meg støtte, tilbakemelding og verdifulle
korrektiver. Dette har økt presisjonsnivået og styrket meg i
overbevisningen om at det var viktig og riktig å skrive denne
boken.
Oslo, 2. desember 2002

DEL 1: OPPLEVELSENE

Bakgrunn og oppvekst
«Alle som elsker noe, ønsker at det de
er så glade i, må være sannheten.»
Augustin (354-430)

Lengsel er en av de mest grunnleggende menneskelige
følelser. Hjemlengsel er beskrevet og besunget i nær sagt
all åndelig litteratur. Lengselen til barndommens rike som
var preget av sorgløs uskyld, varmen som fulgte av mors
kjærlighet og forståelse, og tryggheten som fulgte av fars kraft
og kunnskap. Lengselen tilbake handler ikke så mye om
lengselen etter et sted eller en forsamling, men først og fremst
om lengsel etter egne minner. Objektivt sett er det ikke sikkert
at minnet er riktig, og det er høyst usikkert om man får en
liknende opplevelse når man søker tilbake dit hvor minnene
har sitt hjem. Både jeg og «de» eller «det» har kanskje forandret
oss så mye at det gir en annen opplevelse av en helt annerledes
kvalitet. Iblant undring. Iblant en annen form for glede. Iblant
skuffelse.
Lengselen kan også føre til at man blir fremmed for sine
egne barn, som ikke forstår foreldrenes lengsler og plager. De
har ikke noen av disse minnene og har funnet seg vel til rette i
det miljøet og den situasjonen de selv har vokst opp i. For dem
kan det bli trettende å høre på foreldrenes gjentatte fortellinger
om minner som ikke er deres egne. Lengsler uten ende.
Popgruppen «Boney M»s største hit på 1970-tallet handlet
om Israels lengsel etter landet de var fordrevet fra. «By the
rivers of Babylon» er en sang som nærmest alle i min
generasjon vil nynne gjenkjennende til. Jeg har en tilsvarende
18

eaksjon når jeg leser en del av innleggene på nettstedet
«forlosning.com», som er et debattforum spesielt rettet inn mot
Smiths Venner. Jeg kan identifisere meg med lengselen til
forhenværende Smithevenner, og jeg kjenner sorg ved en del av
de avvisende og nedlatende kommentarene som ofte kommer
fra ledere og tilhengere av Smiths Venner.
Hva fedrelandet betyr blir man først klar over etter en tid i
utlendighet. Tingenes betydning blir vi klar over først når vi har
mistet dem. De nærmestes betydning blir vi skikkelig klar over
først når vi legger dem i graven. Avskjedsstunden er viktig for
at man skal kunne gå videre som et helt og sunt menneske. Å
ta farvel er et av de viktigste ritualer vi har. Dersom man føler
at man er blitt fordrevet fra landet som var litt «mitt», er det
forståelig at man nynner til «Boney M»s tekster. Også den som
ikke er fordrevet, men har utvandret av fri vilje, kan kjenne
hjemlengsel, og det kan være nyttig og sunt for sjelen å utforske
hva lengselen inneholder.
Et tilbakeblikk betyr ikke nødvendigvis at man planlegger å
vende tilbake. Det kan ligge viktig visdom og innsikt i minnene,
oppsummeringen, historieforståelsen. På nesten alle livets
arenaer er det størst oppmerksomhet om det som ligger foran.
Det skal bygges og forandres. Nye skanser skal vinnes. Alltid
fremad, fremad uten stans..., men det livet har lært oss, selve
livsvisdommen, den er å finne i det som ligger bak oss.
Stor-Elvdal tidlig på 1900-tallet
I denne boken har jeg satt meg fore å fortelle om Livet, og hva
det har lært meg. Da er det naturlig å starte med bygda Stor-
Elvdal, eller Storældal’n som det heter på bygdas egen dialekt.
Det er her jeg har mine røtter, i de dype skoger. Østerdølene er
i slekt med skogen, høyreiste, trauste og fåmælte. Her er det lite
svermeri. «Vi lyt føl’ bakken,» er Stor-Elvdølers livsmotto. De
forholder seg til det konkrete og har liten sans for åndelige eller
19

oversanselige temaer. Navnet på fylket, Hedmark, stammer fra
det faktum at denne delen av landet ble sent kristnet. Dette var
hedningenes siste skanse. Også Hans Nielsen Hauge fikk
oppleve bygdefolkets manglende sans for religion. Da han på
sin reise i 1799 kom til Stor-Elvdal, møtte de mannsterke opp
langt sør i bygda og jagde ham over fjellet til Gudbrandsdalen.
De ville ikke at han skulle «fly rundt i bygda og sette griller i
hue på kvinnfolka,» som det heter i den stolte historietradisjonen.
De store skogene er bygdas rikdom og kulturens rot. Her har
Stor-Elvdølene i uminnelige tider hatt sin arbeidsplass. Slitet i
skogen, med lange dager for dårlig lønn, var virkeligheten for
det store flertall. Skogeierne var leverandører til
«Plankeadelen» i Christiania, og deres holdninger og levemåte
var ikke så fjern fra dette miljøet. Deres prakteiendommer på
hundrevis av kvadratmeter understreket skillet til folk flest som
bodde på husmannsplasser eller selveide små rydninger i
skogen. Her var det lagt godt til rette for klassemotsetninger.
I senere år har jeg søkt i mine foreldres fotefar for å forsøke
å forstå deres valg i livet, for som voksen å bli bedre kjent med
deres virkelighet og tankegang. Hvilke hendelser var det, som
mot en hver rimelig formodning, skulle føre dem til et kristent
livssyn og deltakelse i en liten og særegen menighet?
Min far vokste opp i Velta som var en frikjøpt husmannsplass
på 10-15 mål. Han var 18 år gammel ved splittelsen av
Arbeiderpartiet og slo følge med utbryterne som etablerte
Norges Kommunistiske Parti. Her ble han en rødglødende
aktivist, og i en periode var han leder for lokallaget til Ungkommunistene.
Med hans bakgrunn har det undret meg at han
kunne ende opp som leder for en religiøs forsamling på
Koppang. Ja, at det i det hele tatt var grobunn for en slik
menighet, er et under i seg selv.
Mor hadde en tilsvarende bakgrunn, fra et småbruk oppe
ved Nordgarden Fiskvik i nabobygda Rendalen. Som unge og
20

nyforelskede ville de prøve lykken utenfor bygda, og søkte seg
til Indre Østfold, hvor far fikk arbeid som sveiser (fjøsrøkter) og
mor som budeie. Her giftet de seg i Trømborg Kirke den
12. november 1927, og to måneder senere, den 14. januar 1928,
kom deres førstefødte, Arne Tormod, til verden.
Det var selvfølgelig bare storgardene som hadde muligheter
for å ansette et ungt par i sin tjeneste, og med fars holdninger
til storbønder og andre rikfolk, utviklet det seg ikke noe
hjertelig forhold mellom ham og bonden. Dermed ble det et
omstreifende liv, med stadig nye arbeidsgivere, stadig nye
«klassefeider» for ungkommunisten, og stadig nytt uvennskap
med arbeidsgiveren. De hadde allerede rukket å flytte en rekke
ganger da deres andre barn, Ottar Thorleif, ble født 2. januar
1929. Dette barnet fikk de ikke beholde. Han døde tre uker
gammel, trolig av dysenteri. Denne tarminfeksjonen som gir
blodig diarre, var en ikke uvanlig dødsårsak hos små barn på
den tiden. Dette var rett og slett mer enn en 21-åring kunne
bære uten å få mén av det. Med mors bunnløse fortvilelse og
fars sannsynlige følelse av maktesløshet, både overfor dødsfallet
og hennes utrøstelige gråt, var grunnlaget allerede lagt for
det som siden skulle bli retningsgivende for resten av deres liv.
Far var lært opp hjemmefra til ikke å vise følelser. Det ble
sett på som et svakhetstegn i Velta, og far var hele livet en som
klarte å avvise «sentimentalt vås». Mor hadde på sin side et
svært åpent forhold til sine følelser, noe som far sikkert ikke
hadde noe i beredskap for å takle. Dermed ble det mye taushet
og lite fellesskap i sorgen. Disse to ektefellenes ekstremt ulike
forhold til følelser var en kompliserende faktor i samlivet. Hvor
avvisende far var for følelser, illustreres av det faktum at han
ikke ville ha noen gravsten, verken på Ottar Thorleifs grav, eller
på gravene til de andre barna de senere i livet skulle bli nødt til
å føre til kirkegården. Mor på sin side fikk aldri bearbeidet
sorgen, og fortsatte hele sitt liv å gråte når samtalen kom inn på
noen av de barna hun hadde mistet.
21

Vendepunktet
Etter få år vendte de tilbake til Stor-Elvdal, og her kom lille
Einar til verden. Han hadde medfødt hjertefeil, og hele hans
korte liv ble preget av sykdom. Han blødde stadig fra munn og
nese, og minnene fra lille Ottar Thorleifs bortgang i 1929 veltet
opp i mor i all sin uhygge. I fortvilet gråt ba hun: Kjære Gud la
meg få lov til å beholde Einar, så skal jeg omvende meg. Hun visste
ikke selv hvor hun hentet dette fra. I hennes barndomshjem var
aftenbønn og kirkegang ukjente aktiviteter, og ordene var fullstendig
fremmede for henne selv.
I forbindelse med barnets sykdom, fikk hun mye kontakt
med bygdas apoteker, Erik Thorsrud, som var en respektert
mann i bygda, og medlem av en underlig sekt, Smiths Venner.
Erik Thorbjørn Liffengren Thorsrud var født 11. januar 1885
høyt oppe i Stavadalen, vest for Bagn i Valdres. I 1925 fikk han
bevilling til å etablere apotek på Koppang, og han flyttet dit
med sin familie og kjøpte etter hvert den vakre eiendommen
Skogheim på høydedraget ovenfor Koppang sentrum. Mønet
på eiendommen er den dag i dag prydet av et værflagg med
initialene «ET», og Koppang Apotek benytter fortsatt hans
kunstferdige Recept Konvolutt med tømmerfløtermotiv. Men
Erik Thorsrud etterlater seg langt sterkere spor enn dette på
Koppang.
Erik Thorsrud var en intellektuell person, med en forfinet stil
og et varmt hjerte. Han hadde også et stort åndelig og sosialt
engasjement, og fant ikke noe miljø på Koppang hvor han
møtte likesinnede. Skogeierne og «etablissementet» for øvrig,
falt ikke i hans smak. Thorsrud valgte derfor å utvikle sitt eget
miljø, med basis i sine åndelige interesser. Som nevnt har
Storelvdøler flest aldri hatt særlig sans for kristendom.
Til tross for dette håpet Thorsrud at han kunne kristne
bygda, og i løpet av sine første fem år på Koppang inviterte han
en rekke predikanter til å holde møter i hans hjem eller i
22

avholdslosjens lokaler. (Joda, det fantes faktisk en avholdslosje
på Koppang!) En av disse var pinsepredikanten Nysæter, og
Thorsrud lot seg døpe av ham i Glomma på sensommeren 1928.
Men når Nysæter siden forsøkte å få Thorsrud til å tale i tunger
ble det litt i drøyeste laget. Det passet dårlig for hans
intellektuelle smak, og han fortsatte derfor sin uttesting av
stadig nye predikanter.
De fleste av disse satte størst pris på å komme i slaktetiden,
så de kunne avlegge besøk på gårdene, sånn rundt middagstid.
Dette hadde Thorsrud sett seg lei på, og han var stadig på
søken etter nye miljøer. Av sin søster Hildur, som var apoteker
på Flisa, hadde han fått høre om Smiths Venner som misjonerte
ivrig i hans barndomsbygd i Stavadalen. Etter sigende skulle
disse føre en mer asketisk livsførsel. På vårparten i 1933 rettet
han en skriftlig henvendelse til Johan O. Smith med spørsmål
bl.a. om hans egen, såvel som forsamlingens bakgrunn og
historie, medlemsforhold, relasjoner til pinsebevegelsen osv.
Den 31. mai får han svar hvor Smith redegjør for disse
forhold. Han starter med å fortelle at navnet Smiths Venner
ikke er hans påfunn, men at det er en navnløs frikirkelig
forsamling som ble etablert av ham og broren rundt 1910. Han
forteller også om sin yrkesmessige bakgrunn som underoffiser
i marinen og sine åndelige røtter i Metodistkirken. Brevet
avrundes med ordene «Det skulle glede meg å få en mer
inngående samtale med Dem om Guds vei.»
På bakgrunn av dette brevet ble han samme sommer invitert
til Koppang. I tråd med sine erfaringer med predikanter, tok
Thorsrud med håndkjerre til stasjonen da han skulle møte
Smith, slik at han kunne få med seg dennes antatt omfangsrike
bagasje hjem. Smith viste seg imidlertid å være «light traveller».
Han ruslet stille av toget, kun med en liten håndveske. I møte
med Thorsrud var denne enkle stilen nettopp oppskriften på
hvordan gjøre et godt førsteinntrykk. Dette første møtet la
grunnlaget for utviklingen av et tillitsfullt forhold dem
23

imellom. Bortsett fra tungetale, som han fortsatt ikke hadde
noen sans for, fant Erik Thorsrud seg vel til rette i Smiths Venner.
Dette ble hans åndelige tilholdssted resten av livet.
De som siden kom og drev vekkelsesmøter i noe større skala,
var imidlertid Sigurd Bratlie, Aksel J. Smith og Elihu Pedersen.
Sigurd, som var eldst, var svovelpredikanten som forundret
tilhørerne med sin autoritet, unge år til tross. Aksel Johan fylte
ut med en lun sjarm, og snakket mest om de hinsidige gleder
som ventet Guds utvalgte folk. Yngstemann, Elihu, fengslet
forsamlingen med sine sanger, fremført med en meget
personlig stil. Dramatisk, fortellende sang, til eget fiolinakkompagnement.
Ofte kunne han spontant dikte en sang under møtets gang,
og fremføre denne som en kommentar til tidligere talere eller
situasjoner. Thorsruds hushjelp, en ferm og frodig bygdejente,
fremførte Frelsesarmeens sang, «Du kan komme, komme som
du er, uten pynt og stell, uten rangsforskjell ...» Spontant diktet
Elihu sin egen vise på samme melodi: «Vi fra ungdoms lyster
iler bort. Vi får kraft fra Gud til å holde ut!»
Med sin karisma og sitt kunstneriske talent ble Elihu en helt
sentral person i denne ungdommelige vekkelses-trioen som
reiste rundt på bygdene. Så sentral at Menigheten på
folkemunne gikk under navnet «Elihuerne» i Valdres. Eller
«Elihueratten» som det het på bygdas dialekt. I dagens språk
ville det trolig hete Elihu-fans.
Disse unge menn, som den gang var henholdsvis 31, 26 og
22 år gamle, tilbrakte nesten hele april måned i 1936 på
Koppang. Men oppslutningen om husmøtene hos Thorsrud var
dårlig. Det kom knapt noen til møtene, bortsett fra de faste
tilhørerne.
Det var dette miljøet mor oppsøkte i sin fortvilelse over et nytt
dødssykt barn, Einar. Fra sitt eget barndomshjem i Rendalen
var hun vant til musikalitet og feiende toner, og møtene hos
24

Thorsrud appellerte sterkt til henne. Sangen, musikken, de fine
omgivelser på Skogheim og, ikke minst, Thorsruds karisma og
verdighet, påvirket henne. Her fikk hun høre at hun, i likhet
med apostlene kunne motta barnekåret hos Gud, sammen med
de andre som var «født på ny» og hadde sine røtter i
guddommen selv. Kunne man komme nærmere himmelriket på
Koppang? Det var nok andre sider også ved denne
forkynnelsen, men det festet hun seg ikke så mye ved. Det var
barnekåret hos Den Evige Fader hun trengte, og dette ble
hennes store trøst i livet. Hun gikk inn i dette miljøet med liv og
lyst, og her fant hun den trygghet og det fellesskap som hun
behøvde.
Far fant dette ytterst pinlig. Han visste ikke om «noe verre
sentimentalt vås enn religiøse kvinnfolk»! Fra nå av ble det en
periode med kjølig forhold mellom de to ektefellene. Mens mor
gikk på møter på Skogheim, søkte far trøst blant kamerater på
Bondeheimen. Han følte at han hadde mistet sin kone.
Thorsruds vennlige imøtekommenhet og den respekt han
viste far, bidro imidlertid til at situasjonen myknet opp mellom
ektefellene, og en dag i 1936 slo han følge med mor til Skogheim.
Her ble han sterkt grepet av Thorsruds karisma og
klokskap, og han bestemte seg for å avlegge hans møter nok et
besøk. Dermed var det gjort: Hele familien var samlet i Smiths
Venner.
Dette førte til en total nyorientering av livet, full utskifting
av vennekretsen, og i tråd med Menighetens tradisjoner, valgte
far en svært avvisende holdning overfor både slekt og tidligere
venner. Normen var at man skulle skille seg ut. Fra nå av var
det ingen kontakt med den øvrige Velten-slekta og svært lite
kontakt med mors familie; Nyberget-slekta i Rendalen. Hele
familien valgte isolasjon og ensomhet. De hadde fått nye
«brødre og søstre i ånden», som erstattet dem de distanserte seg
fra.
25

Samværet med Thorsrud ble kortvarig. Allerede i april 1937
flyttet han til Bergen, hvor han overtok apoteket Hygea, som
selvfølgelig var en langt mer lukrativ forretning enn Koppang
Apotek. Tilbake satt en liten gruppe Smiths Venner og følte seg
utrolig fattige. Tomrommet etter Thorsrud, og savnet av
møtene i Skogheims salonger, var ikke lett å fylle. På Koppang
ville det nok vært riktigere å kalle forsamlingen for «Thorsruds
Venner» enn for Smiths Venner. I løpet av et par år hadde han
rukket å sette et uutslettelig preg på familien Veltens livsløp.
Familiens nyorientering
Til tross for den korte tiden far hadde kjent Smiths Venner, og
hans beskjedne religiøse talent, ble det hans lodd å overta som
leder for gruppen da Thorsrud reiste. I tråd med sin nye
overbevisning begynte han å virke i lokalmiljøet på Koppang.
Han tok kontakt med slektninger og venner og fortalte om den
personlige opplevelsen han hadde hatt på Thorsruds møter.
Fars kamerater så ikke med blide øyne på hans omvendelse
og påfølgende aktive innsats for å rekruttere nye medlemmer
til miljøet. De lot seg provosere av hans nye talemåte og
væremåte. De ville ikke ha flere slike i bygda. En dag møtte de
faktisk opp mannsterke for å banke ham opp, til hele familiens
store skrekk. Femti år senere fikk vi høre at det skyldtes at de
mistenkte ham for å ha anmeldt en av dem for hjemmebrenning.
For meg er det helt utenkelig at han skulle stå bak et
slikt angiveri. Intet kunne være mer fjernt fra hans verdigrunnlag
og væremåte, men det sier noe om hvilket klima det
ble mellom ham og kameratene. Og det forklarer i stor grad
hvorfor han valgte en så steil og utilnærmelig holdning overfor
gamle venner, så vel som egen familie.
I tiårsperioden fra 1938 til 1948 var det anslagsvis 20-25
voksne personer som i kortere eller lengre perioder var med på
møtene på Koppang. Under krigen flyttet imidlertid en familie
26

til Sverige, og flere av de øvrige forsvant etter hvert. Rundt 1950
besto Menigheten av 10-12 voksne personer, og et tilsvarende
antall barn og ungdom.
Som ny leder for en liten menighet, ble far på slutten av 30tallet
invitert til et slags lederseminar som ble arrangert forut
for Smiths Venners sommerstevne i Hallingdal. Her ble han
kjent med ledelsen og fikk en grundigere innføring i «læren».
Seminarets hovedattraksjon var den fanatiske, men svært så
karismatiske predikanten Elias Aslaksen som var Johan O.
Smiths høyre hånd. Aslaksen var en unik begavelse, med en
karisma som fylte rommet og en retorikk som blendet
omgivelsene. Hans store besettelse var en total hengivenhet
overfor «saken» og absolutte krav på en rekke områder i livet.
Med sin blendende personlighet og sin asketiske levemåte på
eksistensminimum, var han et levende ikon for Menigheten.
Dette førte for manges vedkommende til en refleksjonsløs
underkastelse, som utvilsomt overgikk det som var sunt og
rimelig.
Til seminaret på Nesbyen som far deltok på, hadde Aslaksen
foreberedt seg grundig, med tegninger og plansjer til
deltakerne. Disse sammenrullede plansjene lå i alle år pent
forvart i en komodeskuff hjemme i stua, og fra tid til annen
studerte jeg dem på egen hånd. En av dem skulle forestille «det
uomvendte mennesket». Dette syntes jeg så stygt ut. Det liknet
et slags vortesvin, hvor utvekstene representerte uskjønne trekk
ved menneskeheten. Denne tegningen inngikk i en serie, som
viste hvordan de stygge utvekstene etter hvert kunne forsvinne
og bli erstattet av dyder. Det som fremfor noe skulle til for å få
del i en slik forvandling, var å lytte til forkynnelsen. Dersom
man en tid ikke var under Ordets påvirkning, var det fare for at
dydene forsvant og de stygge vortene kom frem igjen. Mitt
barnesinn syntes dette var skremmende perspektiver. Jeg forsto
hvor viktig det måtte være å gå på møter, minst to ganger i uka,
om man ikke ville bli en slik utrivelig skapning.
27

En annen viktig plansje fra det samme seminaret var en
visualisering av ulike synsfelt. Poenget var at man skulle
nullstille seg innfor det ELDSTEBRØDRENE prediket og gjorde.
Dersom man ikke likte deler av hva de sa og sto for, var det
nettopp Beviset på hvor lite man selv forsto. Overskriften på
plansjen var «Han som bor i et lys hvortil ingen kan komme».
De som lå forrest i denne løypa (lederne) var selvfølgelig
kommet nærmest dette stadiet. Det ville være hovmot å stille
spørsmålstegn ved deres vurderinger, og et gammelt ordtak
sier at «hovmot står for fall».
Selv om han nok ble svært blendet av Aslaksen, gikk en slik
ubetinget «underkastelse for makta» dårlig sammen med fars
grunnholdninger. Han var og ble en individualist, som hele
livet gikk sine egne veier og baserte seg på egne overbevisninger.
Han trakk på skuldrene til det som ikke stemte i hans
eget hode. Samtidig var det selvfølgelig gledelig med den
positive oppmerksomheten han fikk i Menigheten. «Broder
Velten» var nok en tiltaleform som han verdsatte.
Far var i bunn og grunn kommunist hele sitt liv. Med
tilhørigheten i Smiths Venner fikk han en ny forklaringsramme
for gamle overbevisninger. Fra mitt barndomshjem har jeg
derfor med meg et verdigrunnlag som er en underlig hybrid av
kristne verdier og kamp mot etablissementet.
Mor var en helt annen personlighet. Hennes slekt var lysere
til sinns, og hun selv var et varmt og godt menneske. Det var
ingen forkynnelse eller store proklameringer fra hennes side.
Hun var bare opptatt av å være et godt menneske, og jeg føler
glede når jeg minnes hennes sang til arbeidet. Hun hadde 50
geiter og ystet ost annenhver dag. Ystingen tok akkurat 12
timer, og for å være ferdig i rimelig tid til kvelds, sto hun opp
klokken fire om morgen for å ta fatt på arbeidet på bureisningsbruket
Høyset. Hun klaget aldri over noe og hadde bare
positive kommentarer om alle og til alle. Hennes store drøm var
at alle barna hennes skulle være venner og ta vare på
28

hverandre. I godt voksen alder har det gått opp for meg at mor
er helten og det store forbildet i mitt liv.
Dette var rammene for min barndom. Her vokste jeg opp, som
yngstemann i en søskenflokk på seks. I tillegg kom tre voksne
brødre som allerede var flyttet hjemmefra da jeg ble født.
Dessuten regnet vi også med de tre som døde i tidlige barneår,
så vi omtalte oss som en søskenflokk på tolv. Og denne store
familien tilhørte noe så merkelig som Smiths Venner. I
barneårene følte jeg den forakten bygdesamfunnet hadde for
kristendom, og delvis for far som var eksponenten for det. I
tidlige barneår følte jeg at jeg fikk unngjelde for fars holdninger
og synspunkter, og dette førte til at han på sett og vis ble en
antihelt i livet mitt. Jeg ble forsøkt ertet på skolen på grunn av
fars holdninger (dette var 20 år før mobbing ble oppfunnet). Det
ble aldri noe særlig ut av den ertingen. Jeg var fysisk sterk og
hadde rikelig adrenalin-produksjon, så i stedet for å bli
mobbeoffer, ble jeg skolens skrekk. Fra tidligste skoleår og frem
til 6. klasse sloss jeg på skolen nærmest hver dag. Jeg ville ha
meg frabedt nedlatende kommentarer om meg og min familie.
Av en eller annen grunn ble det bråstopp på slåssingen da
jeg begynte i 6. klasse, og siden da har jeg aldri vært i fysisk
klammeri med noen. Kanskje det kom av at jeg da fikk skolens
beste lærer, den lokale legenden Hans S. Hansen, som lokket
frem nye sider ved meg. Plutselig hevdet jeg meg sterkt i alle
teoretiske fag og fikk dermed en annen plattform for respekt
enn det rent fysiske. Jeg husker også at jeg opp gjennom
skoleårene syntes det var flaut å kunne kristendomskunnskap,
så jeg unnlot nesten konsekvent å delta i undervisningen og
svarte «vet ikke» uansett hvilket spørsmål jeg fikk. Jeg syntes
det ville være ødeleggende for mitt image om jeg tilkjennega at
jeg faktisk kunne det hele.
I min oppvekst var det, foruten vår familie, to familier som
deltok på husmøtene på Koppang, samt en del eldre kvinner.
29

(Kanskje var de ganske unge, men i min barnlige opplevelse var
de eldgamle.) Far forsøkte stort sett å belyse hverdagens
valgsituasjoner ut fra Bibelen, med hovedvekt på rettskaffenhet,
ydmykhet og flid. Møtene var som oftest ganske kjedelige, og
jeg drømte meg ofte bort i et maleri som hang på veggen hos
familien som huset våre møter. Det var en flott gård, med hvitt
stakittgjerde. Fra flaggstangen vaiet det norske flagg i vinden.
Jeg hadde mange spennende vandringer opp grusgangen og
rundt i haven på denne gården, mens far foredro sine
bibeltekster. Jeg var også dypt fascinert av den voksne datteren
i huset som spilte mandolin. At man kunne få hånden til å
bevege plekteret i et slikt tempo og attpåtil få det til å bli
musikk av det, overgikk min fatteevne.
Når møtet var slutt, var det kaffe og kaker, med hyggelig
prat og fin stemning. Nå var tungsinnet som blåst bort, og disse
kaffeselskapene er blant mine lyseste minner fra barndommens
erfaring med Smiths Venner.
På slutten av 50-tallet kom Erik Thorsrud tilbake til Koppang
og var med på et møte. Så langt jeg vet var dette den eneste
gangen han besøkte Koppang etter at han dro derfra i 1937.
Han fylte rommet da han kom. Med sin karisma og sitt åpne,
vennlige ansikt appellerte han sterkt til meg. Jeg har ikke noe
minne av hva han sa, men personligheten gjorde dypt inntrykk.
Han så lille meg, og etablerte kontakt!
30

Unge år
i Smiths Venner
«Ingen skifter side så ettertrykkelig som
en troende som mister sin tro.»
Robert Ludlum

Møtet med Menigheten i 1962
Det var et stor hendelse for meg i 14-års alderen å flytte fra
Koppang og komme til Oslo og livet i Menigheten. Det var
«hovedstadssus» over dette, og her fikk jeg mange nye venner.
Folk kjente mine eldre søsken, og den mottakelsen jeg fikk
gjorde godt. Her var det ungdommer både fra Oslo, fra andre
landsdeler og fra andre land, for det meste Tyskland og
Nederland. Med tre eldre brødre som aktive medlemmer, ble
dette både et familienettverk og et sosialt nettverk for meg.
Her befant jeg meg vel, med aktiviteter eller sosiale samvær
nærmest hver eneste kveld uka igjennom. Det var søndagsskole,
søndagsmøter, brødremøter, midtukemøter, bønnemøter
og ungdomsmøter. Jobben, hybelen og Menighetens møter og
aktiviteter utgjorde mitt gylne triangel, og det fylte hele livet.
Ingen lediggang, ingen ensomhet og lite kjedsomhet.
Ekstra spennende var midtukemøtene hvor Elias Aslaksen
fra Hønefoss ofte var kveldens hovedtaler. Hans personlighet
var som et skinnende lys som ingen kunne overse. Han hadde
en forførerisk utstråling, og når han talte var det ingen som
sovnet. Med flengende sarkasme kunne han både begeistre og
refse på en ganske raffinert måte. Pinsevennene i Filadelfia
tvers over gata, var et yndet offer for hans sarkastiske retorikk,
hvilket både var underholdende og bidro til den kollektive
selvfølelsen. Dette var oppbyggelige møter! Den gang ante jeg
32

ikke den bakenforliggende årsaken til at hans harselas så ofte
gikk ut over nettopp Filadelfia-forsamlingen. Det skal jeg
komme tilbake til senere.
Etter et slikt møte i Idrettens Hus i St. Olavsgt. 23 med
fenomenet Aslaksen som hovedattraksjon, var det ingen som
tvilte på at Menigheten var selve åndseliten her på jorden.
Ingen andre kristne samfunn var i nærheten av sann
kristendom. Det som andre forsamlinger bedrev, var den
reneste parodi på kristendom. De var alle villfarne får. Det var
utenkelig at noen kunne nå opp i samme klasse som oss, og
spesielt ikke i klasse med ELDSTEBRØDRENE.
På den tiden hadde Menigheten en tese om at man
omgående ville bli «rykket opp i skyene» når man hadde nådd
fullkommenhet. For ELDSTEBRØDRENES vedkommende, ble det
sagt at det var så hårfint lite som manglet på en slik forløsende
fulkommenhet, at det var høyst usikkert om Aslaksen fortsatt
ville være her i denne jammerdal når neste torsdagsmøte skulle
avholdes. Kanskje var underet allerede skjedd? Da måtte vi i så
fall oppbygge oss selv og glede oss over at vi hørte til på det
samme laget.
Menighetens leder i Oslo, Edwin Bekkevold, holdt seg ofte
borte fra disse møtene. Dersom Aslaksen var i byen, var det
nesten ensbetydende med at Bekkevold ikke kom på møtet. Jeg
merket meg dette, men fant ingen forklaring på det. Fra
talerstolen ble det poengtert at det i Menigheten ikke var noen
maktkamp bak kulissene. Vi hadde ingen kulisser i det hele tatt.
Alt var åpent, ekte og direkte.
Da jeg siden ble oppmerksom på at Edwin Bekkevold var en
ganske perifer person på de årlige toppledersamlingene på
Torsteinslåtta i Hallingdal, ble jeg usikker på om dette var
tilfelle. Til tross for at han var leder av den største menigheten
var det ikke uvanlig at han foretrakk å tilbringe tiden på sin
private hytte i nærheten, fremfor å delta på brødresamvær i regi
av Elias Aslaksen.
33

Da jeg kom til byen tidlig på 1960-tallet, var det tre ledende
personligheter i Oslo-menigheten. Den eldste av dem var
Edwin Bekkevold som hadde vært den lokale leder helt siden
tidlig på 1920-tallet. En alvorstung person som var mye plaget
av migrene, og som jeg ikke har noe minne av å ha sett smile.
Den andre ledende personligheten var Sigurd Bratlie som
var omreisende predikant og kunne være bortreist i lange
perioder. Med sin skarpe stemme, «piggsveis» og sterke
utstråling var han en iøynefallende personlighet. Det var noe
fascinerende med hans personlige styrke. Og samtidig litt
skremmende.
Den yngste i ledertroikaen var Enok Hansen, som var en
fremragende taler og hadde en noe intellektuell stil. Edwin
Bekkevold var hans uttalte støttespiller, og det var åpenbart at
han gjerne ville ha Enok Hansen som sin arvtaker.
Men i de perioder Sigurd Bratlie var til stede, var det
åpenbart at han var den reelle lederen, som tok styringen og
satte agendaen. Jeg merket meg ganske tidlig at han ikke tålte
motsigelse. Et eksempel på dette var et brødremøte (det
nærmeste man kommer et debattforum i Smiths Venner) i
Vogtsgate 35, høsten 1963, hvor Bratlie snakket om onani. Her
hevdet han at onani kunne føre til sinnslidelse, n en myte som
hadde hatt betydelig gjennomslagskraft i samfunnet drøye 100
år tidligere.
En uke senere var det et nytt brødremøte i V35, og her startet
Enok Hansen med å fortelle at han hadde oppsøkt Psykologisk
Institutt ved Universitetet i Oslo og at de fullstendig avviste en
kobling mellom onani og sinnslidelse. «Det kan godt være at
det ikke er vitenskaplig bevist,» sa Sigurd Bratlie, «men onani
er selvbesmittelse og kan ikke bli fremstilt for alvorlig.» «Min
mening med å ta opp dette», sa Enok Hansen, «er at det vi sier
skal være holdbar sannhet.»
Enok Hansen hadde et godt poeng her. Sannhet og løgn er
blant de viktigste markørene i livet. Dersom personer man
34

holder for å være autoriteter fremsetter falske «sannheter» får
man orienteringsproblemer. Dette er en utbredt sektskade.
Det var mer enn tydelig at Sigurd Bratlie mislikte å tape
denne ordduellen, og det var etter dette jeg merket at det ikke
var et særlig hjertelig forhold mellom Sigurd Bratlie og Enok
Hansen.
Siden ble det flere heftige diskusjoner mellom de to lederne,
bl.a i et spissfindig tolkningsspørsmål fra Galaterbrevet om «at
endog Barnabas ble revet med av deres hykleri.» Det eneste jeg
forsto av diskusjonen var at det var en maktkamp som seilte
opp mellom dem. På den ene siden i denne kampen sto den
steile og utilnærmelige 60-åringen Sigurd Bratlie. På den andre
siden sto den 45-årige, intellektuelle sønn av legendariske
Thorleif Hansen n en av de mest sentrale personer ved Oslo-
Menighetens spede start rundt 1910. Det var en slags familiær
kontinuitet i dette.
Sigurd Bratlie hadde et udiskutabelt overtak i denne
maktkampen. Allerede i unge år hadde han skaffet seg en sterk
posisjon i Smiths Venner. En posisjon han ytterligere styrket
gjennom å bli svigersønn til selveste grunnleggeren. Det er for
så vidt litt upresist å si at han var Johan O. Smiths svigersønn,
han giftet seg med Rakel Smith først den 27. mai 1944 n et
drøyt år etter gründerens død. At det styrket hans maktposisjon
er det imidlertid liten tvil om. Denne maktposisjonen
kunne ikke Enok Hansen matche.
Sigurd Bratlie hadde en bemerkelsesverdig karriere i Smiths
Venner. Som 16-åring spilte han løkkefotball på Tullinløkka,
mens foreldrene var på møte hos T.B. Barratt i pinsebevegelsen
like ved. På løkka treffer han fiolinisten Mülius som hørte til i
kretsen rundt Thorleif Hansen og som, til foreldres misbilligelse,
introduserte sønnen til Smiths Venner.
Som pur ung traff jeg Mülius på Brunstad, hvor han med
innlevelse fortalte om dette møtet. Mülius var ca. 5 år eldre enn
Sigurd Bratlie, og han hadde lagt merke til denne gutten på
35

løkka fordi han stadig mistet skoen da han sparket ballen. Han
hadde arvet skoene av eldre søsken og passformen var ikke
perfekt. Dette var foranledningen til at kontakten ble etablert og
tilfeldighetenes spill (eller var det Guds styrelse?) skulle altså
føre til at dette møtet ble retningsgivende for livet hans.
I årenes løp hadde Mülius bare sporadisk vært aktivt med i
Smiths Venner. I lange perioder var han mer oppslukt av
musikk enn av Smiths Venner. Da han førti år senere forsøkte
å etablere kontakt, ble han fullstendig oversett av ungdomsvennen
fra Tullinløkka. Han følte seg som tynn luft da han tok
kontakt tidlig på 1960-tallet. Mülius hadde ikke tilstrekkelig
åndelig sans til at Bratlie ville bruke noe tid på ham. Han enset
ham knapt da de møttes. Et flyktig blikk var det nærmeste de
kom hverandre.
Som en nidkjær og selvhevdende ung mann, begynte Sigurd
Bratlie allerede i unge år å gjøre seg gjeldende i forsamlingen.
Han ble sett på som «ung og lovende» og begynte i ung alder
som Johan O. Smiths reisesekretær. Etter hvert begynte han å
reise rundt som selvstendig predikant, først i Norge, siden i
Danmark og Sverige.
Sigurd Bratlie gjorde noe uvanlig da han i 1946 utga boken
Bruden og Skjøgen. Elias Aslaksen var den eneste før ham som
hadde hatt behov for å uttrykke seg skriftlig i et omfang som
kunne fylle en hel bok. Det vanlige var små tematraktater,
gjerne på 10 til 20 sider. Det eneste som tidligere var utgitt i
bokform, var Efeserbrevet og Ruths bok av J.O.S, Fire trin i den
Troendes liv, som Aksel Smith fikk utgitt post mortem på Skjulte
Skatters forlag, samt de tre heftene Livets Ånds Lover som Elias
Aslaksen utga på eget forlag i 1939.
Bratlie slo altså til med en hel bok på 222 sider, utgitt på Eget
forlag, Bryn 1946. Denne boken skal jeg i et senere kapittel
benytte for å gi en nærmere presentasjon av forfatteren.
36

Bratlies taler var en uendelig rekke av bibelsitater, helst fra
Apostelen Paulus’ brev eller beretningene i Det gamle
testamente om Israel som Guds utvalgte folk, samt Johannes’
åpenbaring. Her så han er direkte kobling til Smiths Venner. De
var DET ÅNDELIGE ISRAEL. Han kunne utvalgte deler av Bibelen
utenat og var helt utrolig når det gjaldt å gjøre krysskoblinger
og fortolke de hemmeligheter som lå skjult i Det gamle
testamente. Han hentet en setning her, en annen setning der, og
til sammen ble dette en mening som han syntes var fullt ut
holdbar. Man måtte simpelthen bli fascinert av en slik evne til
å gjøre krysskoblinger mellom de forskjelligste skriftsteder, slik
at det fremsto som en sammenhengende beretning.
Med sin overlegne evne til å drible bibelsitater gjorde han
internasjonal suksess, først i København og deretter i Stockholm
på 1930-tallet. Etter krigen fulgte «misjonsreiser» til Holland,
Tyskland, Frankrike, England, Canada, India, Australia osv.
Overalt ble folk blendet av hans bibelkunnskap. I perioden fra
1950 til 1970 utviklet Smiths Venner seg fra å være et særegent
lokalt fenomen, til å bli en norsk eksportartikkel med en viss
suksess, hovedsakelig takket være Sigurd Bratlie. Han ble
Smiths Venners «utenriksminister», mens Elias Aslaksen var
det åndelige overhode. Paulus dro til Efesus, Korint og
Tessaloniki. Bratlie dro til Almelo, Hengelo og Hagen.
Han fungerte nærmest perfekt i denne rollen overfor
utlendinger. Å høre Bratlie briljere med bibelsitater og raljere
over DE RELIGIØSE (andre kristne samfunn), kunne være både
oppbyggelig og underholdende, selv om det i lengden kunne
bli litt monotont.
Relasjonen mellom Aslaksen og Bratlie var til tider vanskelig
å bli klok på. Aslaksen sa stadig fra talerstolen at «dette er så
enkelt at selv Sigurd Bratlie forstår det». Jeg fant aldri helt ut av
om dette var en form for godmodig mobbing, eller om det var
en konkret beskjed som skulle hjelpe Sigurd Bratlie «å bevare
ydmykheten» midt i all suksess.
37

Tillitskrisen
I tillegg til sine evner som bibel-sjonglør, hadde Bratlie et
åpenbart maktbehov. Rundt 1965 begynte jeg å ane uråd når det
gjaldt hans lederskap. Som start på et offentlig møte leste han
opp et meget privat brev, med full angivelse av hvem brevet
var fra. Brevet sluttet med et håp om at det kunne føre til en
personlig samtale om temaet. I stedet for samtale, ble det altså
høytlesning fra Sigurd Bratlies side, med etterfølgende
overhøvling i full offentlighet. Den uhyggelige stemningen i
dette møtet satte uutslettelige spor hos meg. Uten at jeg tenkte
tanken fullt ut, begynte jeg, kanskje ubevisst, å følge med på
hva Sigurd Bratlie sa og gjorde. Høytlesningen av dette brevet
plaget meg, og jeg forsøkte å finne ut om det ikke var slik at en
åndelig leder hadde taushetsplikt i forhold til saker som han
fikk kjennskap til i egenskap av sin lederrolle.
Jeg oppsøkte fagforeningslederne på jobben og kirkeledere
i Indremisjonen, men jeg fant ikke noe svar. Min tillit til Bratlie
hadde fått sin første brist.
Høsten 1969 fikk min tillit til Sigurd Bratlie en avgjørende
knekk. Min avholdte bror Arne sto frem på et møte og sa
omtrent som så:
Det skurrer i ørene mine når det i nedlatende former tales om
«disse religiøse». Her snakkes det som om vi her i Menigheten er
de eneste virkelig kristne. Jeg er overbevist om at vi bedrar oss selv
med disse talemåter. På DOMMENS DAG tror jeg vi får mange
overraskelser. Mange som vi trodde skulle være «av Bruden» er
ikke der, mens andre som tilhører andre kristene samfunn til vår
forbauselse kanskje får en fremtredende plass ved Mesterens bord.
Deretter tok han sin gitar og sang med kraftig røst:
Han skal åpne perleporten
38

slik at jeg får komme inn ...
Sangen var skrevet i 1917 av den svenske pinsepredikanten
Fred Blom, og var absolutt ikke autorisert for bruk på møtene.
Dersom den ikke er forfattet av en av Smiths Venner, kan den
umulig være av den rette ånd. Dette var nok med på å forsterke
provokasjonen. «Du skal få høre mer om dette broder», var
Bratlies iskalde kommentar etter at Arne hadde satt seg.
Oppfølgingen lot ikke vente på seg. To dager senere ble
Arne oppsøkt i sitt hjem av Sigurd Bratlie og Enok Hansen. I
ren Stasi-stil lot de ham forstå hvor makta var plassert og hva
som var en passende plass for «slike som han», n det var i
taushet nærmest døra i menighetslokalet Idrettens hus! Han
hadde trukket Menigheten ned, i stedet for å bygge opp. Han
hadde sådd tvil om det som ikke skal betviles; Menighetens
enerett på sann Kristus-etterfølgelse.
I 2. etasje satt noen skremte barn som fornemmet uhyggen
i huset, men dette enset ikke de to herrer. Her skulle sakene
settes ettertrykkelig på plass, uten sidehensyn.
Ekstra interessant er det å tenke over at de to kamphanene;
Enok Hansen og Sigurd Bratlie, gjorde felles sak i denne
udåden mot en hedersmann. Det forteller mye om hvordan
Menigheten er tilrettelagt for maktmisbruk og det totale fravær
av refleksjon, rimelighet, fornuft og omsorg. Arnes «forbrytelse»
besto i at han hadde fremmet en høyst betimelig refleksjon
i et møte. Dommen ble egenmektig utmålt og bekjentgjort
av Sigurd Bratlie, med Enok Hansen som vitne, uten at noen
kom med innsigelser.
Dette at det ikke finnes noen som føler ansvar for å gripe inn
og stanse maktmisbruket, er en grunnleggende svakhet ved
Menigheten som samfunn. Alle lukker øynene for det som
foregår, gjerne gjennom en nedvurdering av sin egen dømmekraft.
«Jeg er nok ikke i stand til å forstå hele sammenhengen,
men det gjør sikkert DE ELDSTE!»
39

«Den Herren elsker tukter han» er et bibelord som blir flittig
brukt for å rettferdiggjøre maktmisbruk. At ELDSTEBRØDRENE
ser det som helt naturlig at de påtar seg ansvaret for å iverksette
tukten, slik at Gud kan slippe, ser ikke ut til å bekymre
noen.
Oppi alt dette maktmisbruket har vi et stort antall velmenende,
gode og lojale mennesker som villig lar seg herje
med, i den tro at det er Gud som står bak. At det i realiteten er
mennesker som herjer ut fra egne maktbehov, er en så
skremmende tanke at de ikke orker å ta den inn over seg. De
fleste velger å skyve tanken fra seg, uten å tenke den ferdig.
Når de så på møtene får høre «tenk ikke n det bare forvirrer»,
blir de ytterligere styrket i sitt standpunkt. Dermed er de fri fra
egne anfektelser og kan fraskrive seg ansvaret for å gripe inn
overfor de overgrep som jevnlig begås mot enkeltpersoner, mot
hele familier, eller mot store grupper av medlemmer.
Feighet og manglende ansvarlige handlinger fra dem som
ser at maktmisbruket skjer, blir faktisk inderliggjort og
fremstilit som noe fromt. Man «overlater saken til Ham som
dømmer rettferdig». At lederens maktbrunst ødelegger manges
liv, ja kanskje hele familier, er noe vi bare får leve med. «Vi
skjønner jo bare stykkevis og delt!»
Som en følge av et velplassert og velformulert innlegg som
kunne bidra til sunnere tilstander i Menigheten, ble altså min
kjære bror detronisert og nærmest tilintetgjort. Han var en
avholdt og respektert person i Menigheten, og var til stor glede
med sine sanger og dikt. At han var dypt fortvilet og til tider
deprimert i årevis over den situasjonen han var havnet i, lot
ikke til å bekymre noen, og aller minst Sigurd Bratlie. Han var
ufeilbarlig, han tok aldri feil, han misforsto ingen situasjon, han
hadde SALVELSE FRA DEN HØYESTE OG VISSTE ALT. Så lenge Arne
ikke la seg flat for hans meninger, var det bare rett og riktig at
han var ensom, sorgtung og fortvilet. Han hadde jo bare seg
selv å takke. Kristi kjærlighet er uransakelig.
40

Sigurd Bratlies behandling av min bror Arne fjernet effektivt
den siste rest av tillit jeg hadde til ham som leder. Men det var
ikke plass for å diskutere dette med noen, selv ikke med broren
min, som hadde fått denne særdeles ublide behandling. Jeg
måtte bære det for meg selv og etter hvert finne min egen vei ut
av uføret. Arne døde uvitende om at det var råkjøret mot hans
person som ble utslagsgivende for min sorti fra Menigheten.
Stockholmsminner
Den beste tiden i min ungdom var de årene jeg tilbrakte i
Stockholm rundt 1966-70. Smiths Venner har aldri fått særlig
fotfeste i Sverige, men den lille Menigheten som var samlet
rundt Erling Ekholt, hadde noen kvaliteter i seg. De hjertelige
forhold og den gode personlige kontakten, var særpreg jeg satte
pris på.
Kanskje var det nettopp på grunn av at Menigheten var så
vidt liten at den hadde disse kvaliteter? De små forholdene
bidro til en fortettet og spennende atmosfære hvor Erling
Ekholt utfoldet seg i sang og tale. Jeg deltok med iver og hadde
stor glede av disse samværene. Så vidt jeg kan huske, hadde
Erling Ekholt kommet til Stockholm for «å virke» allerede i
1954. I løpet av disse 12 år hadde det bare kommet med en
enkelt familie, og hele forsamlingen besto av ti-tolv medlemmer,
hovedsakelig enslige, aldrende eller middelaldrende
kvinner.
Arne Renger var opprinnelig den sentrale figur i forsamlingen
i Stockholm. Han hadde lagt ned et stort arbeid, ikke
minst med sangboken «Herrens Veier» som han oversatte til
svensk og publiserte. Renger var en ressurssterk person og den
selvskrevne leder i Stockholm, og hadde samlet en del
mennesker til sine møter.
Som nevnt tilbrakte Sigurd Bratlie noen års i Stockholm på
1930-tallet, samt noe tid etter krigen. Arne Renger oppfattet vel
41

Sigurd Bratlie som en venn, og han oversatte faktisk også ett av
Bratlies temahefter til svensk i 1950. Etter noen år, oppsto det
imidlertid et meget stort men med Arne Renger. Han bøyde seg
ikke lenger i nesegrus beundring for BRØDRENE (dvs. Sigurd
Bratlie). Han mente tvert i mot at det var en del kritikkverdige
forhold i forsamlingen.
Dette kunne ikke Menigheten leve med, og to unge menn i
midten av 20-årsalderen, Erling Ekholt og Gjermund Skreosen
ble sendt til Stockholm med med oppdrag å skape ro og orden.
Arne Renger var imidlertid urokkelig i sitt syn, og rundt 1958
kom Aksel J. Smith til Stockholm og gjorde kort prosess. Renger
ble avsatt og kastet ut av Menigheten, til stor bestyrtelse for
mange. Jordskjelvet førte til at det bare var en liten,
skrekkslagen forsamling tilbake, og det ble Erling Ekholt som
fikk oppdraget med å videreføre virksomheten. Dette var ingen
liten oppgave for en ung mann.
Jeg merket meg snart at Arne Renger var en «ikke-person»
som det var forbudt å nevne. Når jeg stilte spørsmål om ham,
ble det en svett atmosfære og noen unnvikende svar som
indikerte at det var «noe galt» med Arne Renger. Det inntrykket
jeg fikk var at hans personlige defekter var av en så
kompromitterende art, at Renger selv var best tjent med at det
ikke ble nevnt.
Erling Ekholt fikk oppdraget med å gjenopprette ro og orden
i Stockholm og bygge opp igjen en menighet på ruinene etter
Arne Renger. n Eller var det ruinene etter Sigurd Bratlie? At
han selv en dag kunne lide samme skjebne var selvfølgelig ikke
en tanke som streifet ham. Problemene i Stockholm hadde jo
ikke noe å gjøre med Bratlies selvbilde, væremåte og handlemåte.
Det var ene og alene Arne Renger som hadde vært et
problem, og når han var fjernet var vel problemet borte for
godt?
En av årsakene til at jeg likte meg godt i Stockholm, var at
Erling Ekholts taler inneholdt noe mer enn bare oppramsing av
42

ibelord, hvilket ga møtene et interessant innhold, men det
hjalp altså lite på oppslutningen.
Det var et nært og fint forhold mellom Erling Ekholt og meg,
preget av gjensidig respekt og tillit. Det jeg opplevde i disse 1½
år i Stockholm, ble for meg de beste minner jeg har fra
Menigheten. Jeg ga mitt beste i forhold til dette fellesskapet og
fikk igjen for det i rikt monn.
Etter mitt første opphold i Stockholm (og til dels Åbo) reiste
jeg hjem for å avtjene verneplikten og gifte meg med min
barndomsflamme, Solveig Marie Jensen. Etter ca. et års
ekteskap, bestemte vi oss for å flytte til Stockholm. Denne byen
og Menigheten som jeg hadde så mange positive minner fra.
Kåre J. Smith (Johan O. Smiths sønnesønn, som nå er blitt
toppleder i Menigheten) og hans kamerat Sverre Riksfjord
hadde også flyttet til Stockholm noen uker tidligere. Dette var
ivrige og muntre unge menn som med sin glød og iver ble et
ungdommelig vindpust i den alvorstunge forsamlingen. Det
kunne minne om beretningen fra pinsefestens dag:
Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig
stormvær farer frem, og fylte hele huset der de satt. Og det
viste seg for dem tunger likesom ild som delte seg og satte seg
på hver enkelt av dem. (Apostelgjerningene kapittel 2)
Det var nok denne glød de gjerne ville spre i forsamlingen.
Da vi med mine gode minner i bagasjen ankom Stockholm
sommeren 1969, var forventningene store. Solveig og jeg gikk
inn i menighetsarbeidet med liv og glød. Gjensynsgleden var
stor, og den gamle, fine kontakten med Menighetens medlemmer
var i høyeste grad til stede.
Ekstra gledelig var det med noen finske ungdommer og en
ny familie som var kommet med i Menigheten. Dette var
43

essurssterke personer som var et friskt pust i forsamlingen,
med nye toner og nye sanger på møtene. Lørdagskveldene
tilbrakte vi ofte hos denne nye familien ute i Bromma. Det var
sosialt samvær med engasjerte samtaler og god musikk.
«Barna» i huset, som den gang var henholdsvis 16 og 20 år,
spilte fiolin og cello på et for oss fremmed musikalsk nivå.
Vakre melodier av komponister fra Beethoven til Sibelius ble
tålmodig servert for våre utrente ører, med vekslende utbytte.
Men det sosiale utbyttet var alltid på topp. Dette var et samhold
og et fellesskap som både Solveig og jeg satte høyt.
Det var nok et visst konkurranseforhold mellom Kåre Smith
og meg, selv om jeg ikke så det slik den gangen. Vi var begge
unge, ivrige og selvhevdende personer, og når personkjemien
ikke er den beste, blir det lett litt problematisk. Etter min
mening tok Kåre altfor stor plass på møtene. Jeg syntes ikke det
han hadde å si sto i noe rimelig forhold til den plass han la
beslag på. Dessuten syntes jeg at det var slitsomt med hans
høye stemmeleie. Når man nærmest på hvert eneste møte skal
forsøke å dra stemningen opp til de samme høyder som den
siterte beretningen fra Apostelgjerningene, kan det bli ganske
krampaktig.
Etter noe tid syntes jeg dette ble pinlig, spesielt med hensyn
til den nye familien som hadde kommet med. Jeg så på dem
som «litt fine», reflekterte mennesker og jeg ønsket så sterkt at
de skulle like seg på møtene. Kåres stil, og det jeg opplevde
som manglende substans, syntes jeg ble støyende. Ja ofte et
negativt bidrag til oppbyggelsen.
Dette plaget meg så sterkt at jeg bestemte jeg meg for å ta det
opp med ham, og jeg fant snart et tidspunkt for en samtale på
tomannshånd, hvor jeg kunne gi ham litt konstruktiv
tilbakemelding på hans opptreden på møtene. Jeg husker at jeg
vennlig, men tydelig sa at jeg syntes innholdet i hans taler ikke
sto i noe rimelig forhold til den plassen han tok på møtene. Jeg
husker også at jeg nevnte at det å få stemmen opp i fistel, lot til
44

å være et mål i seg selv. I ettertid ser jeg at dette kunne virke
krenkende, men han hadde selv en ganske røff stil, og jeg
regnet med at han tålte å få en tilbakemelding. Kåres reaksjon
begrenset seg i første omgang til en skjelvende overleppe, og
jeg regnet med at han ville komme tilbake og ta opp saken med
meg når han hadde fått roet seg litt ned.
Jeg hørte ikke mer fra Kåre, men til min store forbauselse ble
jeg i stedet kalt inn på teppet til min gode venn Erling Ekholt.
I klare ordelag ble jeg fortalt at jeg ikke måtte legge meg borti
hva Kåre og Sverre foretok seg. Jeg skulle ikke ødelegge for
dem eller mene noe om det de gjorde. Denne overraskende
korreksen, uten noen forespørsel om hva som hadde skjedd og
hvordan jeg så på saken, skapte et jordskjelv inni meg som
skulle bli et endelig vendepunkt i mitt liv.
På det tidspunktet hadde det nok ikke gått opp for Erling
Ekholt at Kåre Smith har en slem uvane med å foreta små
justeringer når han refererer utsagn og hendelsesforløp, slik at
det kan tjene hans hensikter. Det han sier er for så vidt ikke
løgn, ettersom det inneholder en del fakta, men gjennom å
endre på detaljer, vri litt på ord og uttrykk og legge til litt ekstra
tonefall, blir det en fremstilling av saken som i sum er
misvisende. Resultatet av slike småjusteringer er gjerne at han
ender opp som den som urettmessig blir forfulgt, mens andre
er misunnelige på ham, er ondsinnet, eller samler til seg selv.
Den kampen han utkjemper er gjerne mot «ondskapens
åndehær i himmelrommet».
Innen psykologien har man uttrykket «projeksjon». I korthet
går det ut på at fremtredende karaktertrekk (eller karakterdefekter)
hos en selv blir lagt på omgivelsene. I bibelsk språk
heter det: «du ser splinten i din brors øye, men bjelken i ditt
eget blir du ikke var.» Ifølge Arthur Arntzen er dette det eneste
bibelord han Oluf fra Rallkattlia husker: «Du ser splinten i
bjelken, men du ser ikke bror din i øya.» Begge formuleringer
kan være tankevekkende.
45

Under «DEN STORE VEKKELSEN» som jeg skal komme tilbake
til senere, var det total utrenskning av alle som hadde kritiske
kommentarer til Kåre Smith og hans lederskap. Erling Ekholt
som var hans nære venn og støttespiller på begynnelsen av
1970-tallet, var en av de første som ble ryddet av veien da
maktfordelingen skulle justeres på 1990-tallet. Erling Ekholt
gikk samme vei som han forgjenger i Stockholm, Arne Renger,
hadde gjort knappe 40 år tidligere. Eksekutøren var denne gang
Sigurd Bratlies 40 år yngre nevø, Kåre Smith.
Få uker etter at Erling Ekholt hadde latt seg instruere av Kåre
J. Smith til å ta et oppgjør med meg på hans vegne, pakket vi
flyttelasset og dro hjem til Oslo. Jeg følte ikke for å fortelle at jeg
var ferdig med Menigheten og det var ingen som visste hvilket
standpunkt som var i ferd med å utkrystallisere seg for meg.
Neste gang Kåre og jeg traff hverandre var i et av spiseteltene
på Brunstad sommeren 1971. Han kunne da fortelle meg
at dersom jeg ville underordne meg under ham og ta tilbake
den kritikken jeg hadde reist, skulle han legge inn et godt ord
for meg hos onkel Aksel (Aksel J. Smith) og muligens også hos
onkel Sigurd (Sigurd Bratlie). Dette var det tåpeligste forslag jeg
foreløpig hadde blitt stilt overfor. Der og da bestemte jeg meg for
å velge meg bort fra Menigheten. Du skal siden få stifte
bekjentskap med at slike «tilbud» nærmest ble standard
prosedyre 20 år senere.
Dette ble min siste sommer på Brunstad. Min grunnleggende
frykt for maktglade personer ble avgjørende. Dessuten
satt sjokket fortsatt i ryggmargen etter den trakasseringen min
bror Arne var blitt utsatt for tre år tidligere. Jeg ønsket ikke å
utsette meg for tilsvarende trakassering. Dette ble avslutningen
på en epoke i livet. Fra nå av måtte jeg forsøke å etablere et nytt
liv.
Etter de mange nedturene var det kaotisk i mitt indre. Jeg
klarte ikke å skille mellom gudstro, Menigheten, barndoms-
46

minner og familie. Jeg hadde en samlet negativ opplevelse som
favnet alle disse elementene. Med min grunnleggende mistillit
til lederne i Menigheten måtte jeg forlate fellesskapet, og
samtidig mistet jeg altså vesentlige deler av den plattform jeg
hadde bygget livet mitt på. Jeg følte meg ensom, redd og
usikker.
Etter et par år sluttet også min kone å gå på møtene. Dermed
ble all kontakt brutt. Selv våre nærmeste venner vendte oss
ryggen. Vi var plutselig «ikke-personer» og ble behandlet som
om vi bar på en farlig, smittsom sykdom. Våre gamle venner
torde vel ikke å ha noe med oss å gjøre, av frykt for refselse fra
Menigheten, taus eller uttalt. I verste fall kunne det få
avgjørende negative konsekvenser for dem selv dersom det ble
kjent i Menigheten at de hadde kontakt med oss. De kunne selv
bli irettesatt. Den eneste kontakten vi hadde etter at vi forlot
Menigheten på begynnelsen av 70-tallet, begrenset seg til to
eller tre velmenende og hyggelige personer som forsøkte å
«vinne oss tilbake». For å unngå å såre dem, unnlot jeg å fortelle
at det ikke lød særlig attraktivt.
I en forstand var det lett å komme seg ut av Menigheten,
formelt sett. Men følelsesmessig var det svært vanskelig for oss
begge. Vi som hadde hatt så mange venner, var plutselig helt
ensomme.
Noe av årsaken til ensomheten er nok at man i Menigheten
ikke har noen tradisjon med åpenhet og samtaler. Det blir så
raskt forkynnelse, råd og svar som ikke er til noen som helst hjelp.
Gjentakelser av et budskap som ikke gjør særlig inntrykk,
virker bare trettende, og behovet melder seg for å søke
stillheten. Et sted hvor man kan lytte til sitt eget hjerte. Uten
støy. Det er i ens eget hjerte man kan finne svaret. Å lete utenfor
seg selv, blir nødvendigvis en utvendig løsning.
De oppleste og vedtatte «sannheter» er iblant ikke sanne, og
dette er noe av grunnen til at det blir bråstopp i kommunika-
47

sjonen. De som er «innenfor» opplever det som skremmende å
drøfte tvilsspørsmål, kanskje på grunn av frykt for at de selv
kan komme til å tvile. Derfor må de skyve tanken fra seg, og
dermed skyver de også personen fra seg.
Kanskje er det slik det er å være menneske. Et gammelt
visdomsord sier at det eneste menneskeheten har felles, er
ensomheten.
Preging og reorientering
Når man vokser opp i Smiths Venner, er man uten rutine på å
omgås mennesker som er UTENFOR. Lik en fange som nettopp
er løslatt fra fengselet. Tilhørigheten i det avgrensede
samfunnet har redusert det sosiale repertoar. Alt var gjennomregulert.
Når man kommer ut i storsamfunnet blir man
plutselig usikker på hvordan man skal bevege ansikt, armer og
ben. I en alder av 25 år måtte jeg starte forfra med å lære de
mest elementære sosiale koder for å omgås vanlige mennesker.
Selv så enkle ting som å gå på restaurant for å spise, var noe
som måtte læres. Jeg kjempet med dette, og med følelsesmessige
og tilpasningsmessige problemer i mer enn ti år. Og av
andre som forlot forsamlingen på 1990-tallet hører jeg at de har
hatt omtrent de samme reaksjonene.
Til tross for savnet av gamle, gode venner, er jeg glad for å
ha kommet meg ut, med fornuften rimelig i behold. Spesielt
glad er jeg for at vi dermed har kunnet gi våre barn oppvekstvilkår
som er sunne for sinnets helse og normale i det
samfunnet vi lever i. Samtidig har jeg innsett at jeg er en religiøs
person, men min gudstro er av privat karakter og jeg snakker
ikke med andre om den. Mine handlinger holder ikke den
nødvendige kvalitetsstandard til det.
Religion som grunnlag for stille kontemplasjon og utvikling
av en indre ro og et reflektert verdisyn har jeg stor sans for,
enten det kalles Kristendom, Buddhisme, eller Humanetikk.
48

Religion som sosialt fellesskap eller gruppeaktivitet skremmer
meg. Og jeg blir like skremt av sektledere fra Humanetisk
Forbund som av kristne sektledere. Jeg holder meg på trygg
avstand fra folk som har sett lyset og har et kall til å påtvinge
omgivelsene dette «lyset».
Jeg orker ikke møter med forkynnelse. En viktig årsak til det
er skrekken som fortsatt sitter i meg. Det å delta på
«oppbyggelige møter» en gang eller to i uka, får en del folk til
å kutte ut både fornuften og ansvarsfølelsen. De ser ikke
overgrepene mot enkeltpersoner og hører ikke hvordan de selv
fraskriver seg det ansvar ethvert menneske har for å gripe inn
overfor slike forhold.
Den innprentingen som foregår på møter to-tre ganger i uka,
er meningsdannende og har sterke psykologiske effekter. På en
helt utrolig måte pendler det mellom kollektiv briljans og
individuell utilstrekkelighet. For det første er Smiths Venner
DET ÅNDELIGE ISRAEL og altså Guds utvalgte folk på jorden. De
er de eneste som er i nærheten av ekte kristendom. Alle andre
grupperinger latterliggjøres og nedvurderes med inderlighet,
sukk, stønn og lavmælte bønneord som «ja, takk kjære Gud, for
at jeg får lov til å oppleve lyset i Menigheten!» Alle andre
vandrer i mørket.
Parallelt med den kollektive storslagenheten, er det svovelprekener
som går på individuell nød. Mot slutten av møtet står
noen SØSTRE frem med små personlige vitnesbyrd, hvor de
gjerne gråter litt og bekjenner sin utilstrekkelighet.
n Dette er for øvrig ofte personer som i stor utstrekning
lever idégrunnlaget ut i praktiske handlinger. Avslutningsvis
synges det en liten sang som handler om den kollektive
storslagenhet og de sikre utsikter til Å BLI AV BRUDEN bare man
holder seg i Menigheten (og lar være å kritisere BRØDRENE).
De rituelle møtene er strengt programmert. Folk trekkes først
opp i en halleluja-stemning på Menighetens vegne for deretter å
kjøres ned i bunn på personlige vegne. Dette er effektive
49

massesuggesjonsmetoder, som på begynnelsen av 1990-tallet
gikk under betegnelsen DEN STORE VEKKELSEN. På den ene side
er man del av et fellesskap som overgår alle andre kristne
samfunn og på den annen side er man som individ dypt
elendig. Etter å ha tatt del i slike sterkt instruerende møter
gjennom en årrekke, skal det noe til å våge å stå på egne ben,
eller si det man mener.
Innen «grøsser-genren» hadde Aksel J. Smith (sønn av J.O.S.)
på 1960-tallet en favoritthistore som han presenterte gjentatte
ganger, også fra talerstolen. Den handlet om en person som var
uenig med en av lederne i Menigheten og som døde av
hjerteinfarkt ute på gata. Det var Gud som hadde slått ham til
jorden, fordi han gjorde opprør mot Herrens salvede!
At hardkjøret fra Menighetens ledere kanskje kunne være en
medvirkende årsak ble for avanserte refleksjoner. Moralen i
denne historien er at dersom du ikke er lydig og innordner deg,
er det fare for at det skjer noe forferdelig galt med deg. De
virkemidler som benyttes må kunne betegnes som psykisk
terror, under dekke av at det er advarsler som skal «redde» deg
fra DEN STORE ULYKKEN.
Jeg har erfart at skremselspropaganda er noe som sitter lenge
i kroppen. I mange år gikk jeg og var forberedt på at selveste
Nemesis en dag ville oppsøke min lille familie. Kanskje barna
våre ville pådra seg atferdsvansker? Kanskje familieøkonomien
ville havarere? Kanskje ble jeg rammet av sykdom? Nå har 30
år gått uten at DEN STORE ULYKKEN har kommet, derfor har jeg
sluttet å vente. n Men helt sikker er jeg fortsatt ikke! Med tiden
har jeg faktisk erfart at perioder med anfektelser, angst og
redsel er det normale når man velger å forlate Smiths Venner.
Som et eksempel kan jeg nevne at jeg vinteren 1987 møtte en
forhenværende Smithevenn på Evenes lufthavn. Han er
betydelig eldre enn jeg og hadde forlatt Menigheten minst ti år
tidligere. Vi ble enige om å spise middag sammen om kvelden,
50

og vi hadde noen fine timer hvor vi snakket sammen om
gamledager.
Før vi skiltes for kvelden, spurte han meg hvorfor jeg hadde
forlatt Menigheten. Jeg fortalte da om Bratlies maktovergrep og
hvilke uutslettelige inntrykk de hadde gjort på meg. Jeg
forklarte at dette var en av hovedårsakene til min grunnleggende
mistillit til Menigheten som samfunn. På grunn av
denne enkle, men åpne forklaring ble han synlig nevøs og
spurte meg hvordan jeg torde å omtale Bratlie på denne måten.
Jeg sa da at dette ikke var omtale, men at jeg kun refererte hans
handlinger. I den grad dette var fælt, måtte det vel være Bratlies
handlinger som var fæle, ikke det at jeg våget å beskrive dem.
Tydelig sjokkert over mitt «overmot» gikk han til sengs. I
frokostsalen neste morgen, fortalte han at han hadde hatt en
svært urolig natt, på grunn av at han hadde lyttet til min fortelling.
Det snakkes og skrives i Smiths Venner om Å FÅ DEL I
GUDDOMMELIG NATUR, hvilket lyder som internalisert lærdom,
varig forandring, normer som er blitt ens egen eiendom etc. Jeg
har forundret meg mange ganger over hvor lite som viste seg
å være internalisert da jeg forlot dette avgrensede samfunnet.
Jeg sto nesten ribbet tilbake når det gjaldt normer og
verdigrunnlag.
Det tok mange år før jeg hadde svar på de mer eksistensielle
spørsmål som Hvem er jeg, Hvem er du og Hvem er jeg for deg?
Forkynnelsen hadde ikke bidratt til en klargjøring av egne
holdninger, eller et reflektert verdisyn. Det man ble utsatt for
var ren indoktrinering, uten oppmuntring til refleksjon og egne
vurderinger. ELDSTEBRØDRENE hadde allerede tenkt for deg, og
det var nærmest som overmot å regne dersom man forsøkte å
forstå noen av de dypere spørsmålene. Lytt til BRØDRENE, så
skal det gå deg vel!
51

Jeg har kommet til at det hele var en ren utvendig affære,
uten dybde og personlig forankring. Det var talemåter.
Refleksjonsløs forherligelse av forsamlingen. Persondyrkelse
langt ut over hva som kan anses som sunt for sjel og sinn.
Gjensyn etter elleve år
Mitt første møte med Menigheten etter bruddet i 1971, var en
frostklar vinterdag i 1982. Fredag 16. januar dette året ble far
begravet fra Koppang Kirkestue. Det gledet meg å se at så
mange hadde funnet veien til Koppang for å vise far den siste
ære, og til tross for min reservasjon overfor Sigurd Bratlie,
gledet det meg å se at også han var til stede i det overfylte
kapellet. Topplederen i Smiths Venner hadde avsatt tid til far.
Post mortem. Det rørte meg til tårer. Tross alt.
Da seremonien startet og Bratlie tok ordet, dalte stemningen
ganske raskt hos meg. For det første holdt han, helt uberørt, en
hvilken-som-helst-tale som jeg nærmest kunne utenat. Når han
begynte en setning, kunne jeg nesten fullføre den for ham. Selv
om elleve år var gått siden sist, var talen den samme, både i stil
og innhold. Her var intet nytt. Ikke en enste ny tanke, så langt
jeg kunne oppfatte.
For det andre hadde ikke talen noe med far å gjøre. Jeg følte
at Sigurd Bratlie på en måte ble det egentlige midtpunktet i fars
begravelse, mens avdøde selv nærmest ble en statist på sin
avskjedsdag. Topplederens briljering med bibelsitater gjorde
meg vondt i denne situasjonen.
Etter begravelsen var det minnestund for alle på Koppang
Samfunnshus. Der reiste den ene etter den andre seg for å si
noen ord om «broder Velten» og hedre hans minne. Dette ble en
ny nedtur for meg. Jeg opplevde talene og innleggene som
velmente, men fullstendig ute av proporsjon. Opphopingen av
honnørord og lovprisninger var helt absurd. Bibelsitater og
Smithevenn-floskler fløy gjennom lufta i en sammenhengende
52

strøm i timevis. Talemåter og salvelsesfulle ytringer som ikke
hadde noe med far å gjøre. Mange av talerne virket merkelig
åndsfraværende. Det var som om de manglet kontakt både med
seg selv og med tilhørerne.
I virkeligheten var far til tider vrang å ha med å gjøre, og han
hadde ikke noe stort religiøst talent. Han kunne kjede tilhørerne
med sine lange, grublende taler. Jeg visste også at det var et
anstrengt forhold mellom ham og Sigurd Bratlie og flere andre
i Menigheten. Det som ble sagt for å hedre far var i stor grad
misvisende omtale av religiøse kvaliteter. Det var direkte feil,
mens det som virkelig var hans unike kvaliteter; rettskaffenhet,
ærlighet og en rakrygget væremåte, ikke kom frem i det hele
tatt. Hans tydelige holdninger til verdispørsmål, hans
hjelpsomhet overfor andre, og det at han var en arbeidets
hedersmann, fant man ikke rom for.
Minnehøytideligheter i Smiths Venner er som møtene og
øvrige samlinger, sjablonmessige taler hvor bibelske
uttrykksformer n fullstendig løsrevet fra sin sammenheng n
benyttes til å «løfte» stemningen i salen. Personen som taler blir
borte i klisjeene, og man sitter igjen med en opplevelse av ikke
å ha blitt noe bedre kjent verken med taleren eller den han
eventuelt ønsket å hedre.
For meg ble minnesamlingen en uvirkelig forestilling, og jeg
ble etter hvert ganske utilpass. Den dissonans jeg følte i forhold
til hele begravelsesseremonien samlet seg til en knute i magen.
Jeg følte meg uvel og valgte å forlate minnehøytideligheten
lenge før den var slutt. Sorgtung, trist og skuffet dro jeg hjem til
Oslo. I de årene som fulgte grublet jeg ofte over denne
opplevelsen. I en disharmonisk sinnsstemning.
Det neste gjensynet fant sted knappe ti år senere. I årene der
imellom hadde jeg ikke hatt noen kontakt med Menigheten. Jeg
hadde heller ingen kontakt med mine nære slektninger som
hadde dette som sitt åndelige hjem. Den 18. september 1991 var
53

det lille kapellet på Klemetsrud gravlund utenfor Oslo overfylt
av venner av min kjære bror Arne. Det var en stille, fortettet
atmosfære av høytid og sorg. Arne ble bare 63 år.
Rett før han døde hadde Arne skrevet et lite dikt til meg,
som ble opptakten til en givende liten brevveksling i de siste
ukene han levde. En brevveksling som jeg tror betydde mye for
oss begge. Vi hadde vært nesten kontaktløse siden jeg forlot
Menigheten 20 år tidligere, men nå tok han plutselig kontakt.
Jeg satte stor pris på det, men hadde ingen anelse om hvorfor.
Helt siden jeg hadde valgt annerledes enn han, var det et svært
distansert forhold oss imellom. Men nå var det altså tid for
kontakt og dialog. Men kontakten skulle bli kortvarig. Altfor
kortvarig.
Det blomstersmykkede kapellet på Klemtsrud, nærheten
med mine kjære nevøer og nieser og gjensynet med venner jeg
ikke hadde sett på 20 år, ble for meg en uvanlig høytidsstund.
Det var en følelse av nærhet, kontakt, vennskap og fellesskap.
Årene som var gått hadde ikke fjernet oss fra hverandre! Vi
kjente hverandre fortsatt!
Trygve Olsen forrettet, slik min avdøde bror hadde ønsket.
Det åndelige slektskapet dem imellom kunne tydelig merkes.
Trygve Olsens tale for dagen var fylt av ærbødighet for avdøde,
respekt for livet, og håp for det hinsidige. Med varme og
visdom nådde hans tale frem til mitt hjerte, og han skapte en fin
ramme om denne høytidsstund.
Dagen frisket opp mitt minne av han som en oppriktig og
klok person, som bare interesserte seg for åndelige spørsmål og
hadde lite sans for maktkamper og posisjoner. Det undret meg
at Menigheten gjemmer bort personer med åpenbare åndelige
kvaliteter, mens en del middelmådigheter gis stort spillerom.
Avskjedsstunden er viktig. Å ta farvel med sine nærmeste på
en skikkelig måte er vesentlig for å kunne avslutte et kapittel i
livet og gå videre som et harmonisk og helt menneske. En
54

verdig og god avskjed er både god terapi og sivilisert atferd.
Den vare, fine stemningen av høytid og sorg, fikk en brå slutt
ute på gravlunden. En representant for ledelsen i Menigheten
sto frem og ropte noen løse ord utover folkemengden, etterfulgt
av en invitasjon til Ryenstubben 2. Oppskriften lot til å være at
sterkt stemmevolum er synonymt med å være en sterk leder. I
samfunnet for øvrig er det stort sett en akseptert oppfatning at
innholdet i det man sier er viktigere enn formen.
Minnesamværet i Menighetens lokale i Ryenstubben 2 ble en
ny overraskelse for meg. Det var mindre enn halvfull sal og
mange av dem jeg hadde forventet å se, var ikke til stede. De
hadde åpenbart viktigere gjøremål enn å ta farvel med Arne,
som hadde tilbrakt hele sitt liv i Menigheten og vært en meget
aktiv person både i tale, dikt og sang. Jeg forundret meg også
over stemningen i lokalet, som jeg opplevde som matt og tung.
At det kanskje var noe alvorlig galt her, var ikke en klar tanke
jeg hadde i hodet der og da. Jeg stusset bare over den
stemningen jeg fornemmet.
Det jeg ikke hadde noen anelse om, var at hele forsamlingen
var i ferd med å bli revet i stykker av indre stridigheter. Siden
jeg var en fremmed, fikk jeg ikke høre noe om hva som egentlig
foregikk.
55

DEL 2: HISTORIEN

Smith og hans venner
«Kampen om retten til å definere fortiden
har bare så vidt begynt.»
Thomas Hylland Eriksen

Isin bok Kampen om fortiden - et essay om myter identitet og
politikk skriver professor i sosialantropologi, Thomas
Hylland Eriksen:
Fortiden er utydelig og mangetydig. Den blir beskrevet på
selektive og subjektive måter. Historikeren er som det
nordafrikanske muldyret som ustanselig snakket om sin
morbror, hesten, men som aldri nevnte sin far, eselet.
Det betyr ikke at historiefortellinger er løgnaktige, men at de
er spesifikke, moralske, velorganiserte tolkninger av
hendelsesforløp som rent faktisk har vært mangeslungne,
amoralske og kaotiske.
Det finnes selvfølgelig ikke «objektive» fortellinger om
fortiden. Og profesjonelle historikere forteller oss historier,
altså narrativer med en klar dramaturgisk struktur som gjør
fortiden begripelig innenfor nåtidens forståelsesform.
Nåværende ledere i Smiths Venner har engasjert journalisten
Kjell Arne Bratli til å skrive Menighetens historie. Man får
uvegerlig det inntrykk at han ensidig formidler de bilder som
lederne gjerne vil se. Med dette mener jeg ikke at hans (og
ledernes) historier er løgnaktige. Men de er svært selektive.
60

Utsnittet er så smalt at det ikke er egnet til å gi en bred
forståelse av fortiden.
Det som er bra i Menigheten er beskrevet, besunget og
lovprist i en grad jeg synes er tilstrekkelig. Jeg har lite nytt å
tilføye på området, men bildet kan kanskje kompletteres
gjennom å presentere hendelser og personer sett fra et annet
ståsted. Vesentlige fasetter og viktig lærdom kan gå tapt for
ettertiden dersom «seierherrene» får enerett på å skrive
historien.
Begynnelsen
Jeg er noe beskjemmet over at jeg aldri har stilt spørsmål ved
navnet Smiths Venner. Det skulle en amerikaner til for å undre
seg over at en norsk forsamling skulle ha et så unorsk navn som
Smith. Det burde jo vært Smed, eventuelt Smedgarden,
Smedstua, Smedbakken, Smedås eller liknende. Ifølge den
amerikanske religionsforskeren Lowell Streiker er forklaringen
at Johan Oscar Smiths foreldre planla å emigrere til New
Zealand og derfor valgte et navn de mente ville passe i det som
skulle bli det nye hjemlandet. Men i stedet for emigrasjon til
New Zealand ble det flytting til Sørlandet, og dermed ble Johan
Oscar Kristiansen fra Fredrikstad til den engelsk-klingende
Smith fra Kristiansand. Uten at det var noen smed med i bildet.
Johan O. Smith (1871-1943) hadde sin bakgrunn i Metodistkirken,
hvor både hans foreldre og besteforeldre var aktive
medlemmer. Sammen med en jevnaldrende kollega hadde han
som 26-åring en sterk religiøs opplevelse etter et besøk i
Metodistkirken. Den religiøse opplevelsen ble ytterligere
forsterket under en ensom hundevakt om bord i marinefartøyet
monitoren Thor. Dette var natt til 17. mai 1898 og i
Brønnsøysundregistrene er dette oppgitt som etableringsdato
for DEN KRISTELIGE MENIGHET, som er det offisielle navnet.
61

Metodistkirkens beskrivelse av egen opprinnelse er svært lik
den historien som Smith forteller om sin menighets tilblivelse.
Metodistkirkens grunnleggere var brødrene John og Charles
Wesley som på 1730-tallet samlet en gruppe på 15 unge menn
rundt seg i Oxford i England. Dette var alvorlige og målrettede
unge menn, som snart ble kalt for «Den hellige klubben» eller
«Metodistene» fordi de var så bevisste og metodiske i sin form.
«Men til tross for sin oppriktighet, hadde de ikke frelsesvisshet
og de opplevde ikke et seirende kristenliv» heter det i
Metodistenes egen historieskriving. «Nyttårsaften 1739 ble et
vendepunkt i livene deres og startpunktet til en landsomfattende
vekkelse. De var i bønn til Gud, og ved tretiden om
natten falt Guds kraft over alle som var samlet, og de merket at
Gud var nær dem. Noen jublet og andre falt om under Guds
kraft.»
Johan O. Smiths beskrivelse av starten på sin egen kristne
løpebane er ganske lik historien til John Wesley. Det er bare 160
års forskyvning i tid. I et brev til broren Aksel skriver han i 1905
«Jeg for min del fikk fred med Gud den 17. mai 1898. Jeg hadde
det godt, men jeg visste ikke om at jeg manglet den forjettede
Hellig-Ånd. Den var ikke falt på meg. Ånden fikk jeg først 2½
år senere. Først med den ble skriftene levende, så det ble med
meg som med de to Emmausvandrere. Hjertet brente i meg når
Guds Ånd utla skriftene for meg.» Noe senere fortsetter han på
det samme temaet, og forteller at Gud i sin nåde har gitt ham
innsikt i Kristi hemmeligheter.
John Wesley henvendte seg spesielt til dem som var fattige
og som hadde en ringe posisjon i denne verden. Hele virksomheten
var lagt opp med henblikk på at det ikke skulle handle
om penger, men om sjelens frelse. John Wesley, drivkraften i
virksomheten, var 35 år da de startet, og da han døde i en alder
av 87 år, talte virksomheten 120 000 medlemmer og over 500
predikanter i Storbritannia og USA.
62

Denne bevegelsen kom til Norge ved Ole Peter Petersen,
som på midten av 1800-tallet reiste rundt og vitnet om sin tro.
Siden fikk han biskopstatus og etablerte den første norske
medodistkirke i Sarpsborg i 1853. Det var i dette miljøet de
hadde sin tilhørighet, familien Kristiansen i Fredrikstad som
siden ble til familien Smith i Kristiansand.
Av Johan O. Smiths etterlatte brev fremgår det at hans bror
Aksel Smith omvendte seg og ble en kristen i 1905. De to
brødrene brevvekslet ivrig med hverandre gjennom de 14 år de
drev religiøs virksomhet sammen. Et unntak er et par måneder
tidlig i 1909, hvor det åpenbart er en konflikt mellom de to
brødrene. J.O.S skriver at «det er ting som har besmittet
Menigheten», hvilket fører til at Aksel bryter korrespondansen
for en tid. Dette «noe» kan være pinsbevegelsens grunnlegger,
som hans yngre bror hadde et samarbeid med. Dette skal vi
komme tilbake til senere.
Som underoffiser i marinen var Johan O. Smith bosatt ved
marinens hovedbase i Horten, og hans første «venn», bortsett
fra broren, var hans kollega, marineoffiser Theodor Ellefsen.
Disse to utgjorde de første parhestene i det som skulle bli
Smiths Venner. Fra sin tjeneste i marinen gikk de i land og
knyttet spredte kontakter langs hele vår langstrakte kyst, fra
Oslofjorden i sør, til Mehamn i nord. Det var dette spredte
kontaktnett i forskjellige kristne miljøer rundt omkring som
etter hvert ble omtalt som Smiths Venner. Opprinnelig var det
ikke en ny forsamling, men et nettverk.
Ved ett av disse besøkene i Mehamn i 1912 ble Theodor
Ellefsen kjent med Hilda Broks som siden ble en legende i Oslo-
Menigheten. Hun bodde sammen med sin mor og stefaren,
Bernhard Jensen (1886-1952) som var på alder med Hilda.
Trettifire år senere og i et nytt ekteskap, ble Bernhard Jensen
min kones adoptivfar. Denne kompliserte serie av hendelser har
ført til at rikholdige arkiver fra Menighetens begynnelse er blitt
våre. Dette er viktig kildemateriale til denne boken.
63

Et tilfeldig møte i om bord på kanonbåten «Sleipner» i 1908
fikk en avgjørende betydning for Menighetens fremtid og
utvikling. Uten dette møtet hadde det ikke blitt noen
forsamling, og heller ikke mange venner av Smith. Her traff
Smith den 20 år gamle kadetten Elias Aslaksen, og det oppsto
raskt en spesiell kontakt dem imellom. Den kontakten skulle
komme til å prege både dem selv og mange andre livet ut.
Elias Aslaksen var en uvanlig kvikk og begavet ung mann,
og med sin karisma og sine sterke holdninger ble han snart en
nær venn av Smith. De utfylte hverandre, Smith var den
aggressive, og til tider selvhøytidelige krigeren, mens Aslaksen
var den skarpsindige retorikeren og demagogen. n Den
usaklige, men henrivende agitator. Til tross for fremragende
eksamensresultater fra krigsskolen, valgte han å oppgi sin
militære karriere nærmest før den var begynt. Han gikk ut av
Krigsskolen som bestemann i sitt kull i mai 1909, og allerede
den 7. desember 1910 leverte han inn sin avskjedsansøkning.
Fra nå av skulle han bruke all sin tid og all sin kraft på
forkynnelse og menighetsarbeid.
Som heltidspredikant fikk han en mulighet til å drive
forkynnelse og pleie kontaktnettet langt bedre enn noen annen.
Han brødfødde seg selv og familien på tilfeldige småjobber,
handel med brukte frimerker, salgsinntekter fra små hefter han
forfattet og, ikke minst, gaver fra en etter hvert tallrik
beundrerskare. Min opplevelse er at Aslaksen med sin
personlighet faktisk preget Smiths Venner mer enn gründeren
selv, og han var elsket og beundret av nær sagt alle, Smith
inklusive. Smith avslutter et brev til Aslaksen med ordene:
«Kjærlig hilsen fra din i mange henseende store beundrer
J.O.Smith.» Dette var sterke ord fra en mann som fremfor noe
kunne beskrives som en kritiker. I et brev til sin bror skriver
han: «Broder Aslaksen er av Gud benådet med en særegen evne
til å tale Guds ord, så alle får en tilstoppet munn og må høre.»
64

Pinsebevegelsens tilblivelse
Johan Oscar Smiths ni år yngre bror, Aksel, var utdannet
tannlege, hvilket i tråd med tidens tradisjon nærmest ble en del
av navnet. Også i egenskap av religiøs forkynner gikk han
under navnet Tannlege Smith. Også han hadde Metodistkirken
i Kristiansand som sitt åndelige hjem. Her var hans spede start
som forkynner, og etter et kort opphold i Mjøndalen, flyttet han
til Oslo hvor han snart stiftet bekjentskap med den ferske
«pinsebevegelsen» som nylig var kommet til Norge.
Thomas Ball Barratt (1862-1940) hadde vært en fremstående
prest i Metodistkirken fra 1889 og var en sentral person i deres
byggeprosjekt; ny metodistkirke i St. Olavs gate 23 i Oslo.
Bygget ble vesentlig dyrere enn beregnet («intet nytt under
solen» sa Predikeren), og rundt 1907 dro Barratt til Amerika for
å søke støtte til byggeprosjektet i norske innvandrermiljøer
«over there». I Minneapolis kom han i kontakt med The
Pentecostles. Denne karismatiske vekkelsen som var en utløper
fra metodistenes «Holiness Movement», oppsto på Azusa Street
i Los Angeles i 1906 og gikk som en løpeild gjennom hele USA.
Metodistpresten Barratt ble revet med av denne vekkelsen
og da han vendte hjem, ville han gjerne spre dette glade
budskap. Dermed var hans periode som metodistprest
avsluttet. Byggeprosjektet i St. Olavs gate måtte selges, og
bygningen ble siden fullført som Idrettens Hus, med
umiskjennelig preg av å være et kirkebygg, med spir og vakre,
buede vinduer. Det var nettopp i dette lokalet Elias Aslaksen
holdt sine møter i perioden fra 1927 til midten av 1960-tallet.
Vel tilbake i Norge startet Barratt egne møter, hovedsakelig
for bekjente fra metodistmiljøet. Det oppsto ganske snart en god
kontakt mellom Aksel Smith og Barratt, som hadde sans for den
unge Smiths synspunkter og retoriske evner. Barratt trakk ofte
fulle hus i Oslos største forsamlingslokale, Calmeyergatens
Misjonshus, og som gjestetaler på disse møtene fikk Aksel
66

Smith god respons, både fra tilhørerne og fra Barratt selv. Så
god respons at Barratt mente de burde innlede et varig
samarbeid. Dette var J.O.S lite fornøyd med. Den 10. januar
1909 skriver han i et brev til broren:
«Men det er ting som har besmittet Menigheten og som nå
Gud ved sin dom vil rense bort.» (Smiths Brever, side165). Den
10. februar 1910 fortsetter han: «Hva deg selv angår, så vil all
denne tale fra prekestolen ødelegge deg, så du mister de indre
fine tråder; for du kan ikke stå der som en som ikke sto der, og
når du ikke kan det, så må Åndens linjer bli brutt, og du vil ta
skade av den ære det medfører å stå for folkets åsyn.»
Tre uker senere fortsetter han: «Ditt stykke i ‘Misjonæren’
har jeg lest, likeså Barratts reiseskildring i ‘Korsets Seier’. Det
ser ut som reiseskildringer er den kost som setter ryggrad i
nåtidens kristne. Det er kanskje av den grunn de gir etter for
ethvert vindpust. Det finnes ennå ikke en mann, ei heller en
kvinne, som med virkelig omhu griper inn i menighetslivets
dybder, kanskje fordi det ikke finnes individer med et virkelig
indre liv.»
Aksel Smith reduserte etter hvert sitt engasjement som taler,
og gikk mer over til bibeltimer og samtalegrupper. Til en av
disse bibeltimene i 1910 kom den pur unge Thorleif Hansen,
som etter hvert skulle bli hans nærmeste åndsfrende i
Kristiania. Kort tid etter dette kom det til et brudd mellom
Barratt og Tannlege Aksel Smith. Men kontakten med Thorleif
Hansen ble holdt ved like og bibeltimene ble forflyttet til
Thorleif Hansens barndomshjem i Rostedsgate, i bydelen som
den gang het Bergfjerdingen. Her vokste det etter hvert opp et
miljø av aktive, alvorlige unge menn og kvinner som fylte hele
livet sitt med å lese og fortolke Bibelen. Dette ble deres
virkelighet, mens det som skjedde på de øvrige arenaer i livet
var uten interesse. De snakket nesten ikke om annet enn Guds
ord og Guds arbeid blant menneskene.
67

Det var dette miljøet i Kristiania som utviklet seg til Smiths
Venners åndelige kraftsentrum. Aksel Smith drev sin tannlegepraksis
i Universitetsgata 11 frem til 1914, mens husmøtene
stort sett var hos «Søstrene i Rostedsgate». Dette var fortsatt et
begrep da jeg kom til Oslo i 1962. Det var mange som mintes
med glede hvordan det var i den spede start nærmere 50 år
tidligere. I dette miljøet var det både poetiske og musikalske
begavelser, og sangboken «Herrens Veier»s første-utgave fra
1914 besto hovedsakelig av sanger som var forfattet av disse
unge talentene, Thorleif Hansen, Olga Olsen, Hilda Broks og
Ole Skiaker.
Det var en utstrakt korrespondanse medlemmene imellom,
som i form og innhold nærmest var å betrakte som skriftlige
prekener. I mine samlinger har jeg noen brev som den 21 år
gamle Thorleif Hansen skrev til den jevnaldrende Hilda Broks
i 1913. Brevene inneholder ikke noen som helst konkret
informasjon. Det er bare refleksjoner over egen selvutvikling,
helliggjørelse og Guds vilje. Et brev han sender ett år senere fra
Rendalen nevner ikke engang noe om hvilket ærend han har i
bygda:
Men nu siger skriften glæd eder i Herren, men hvorfor? Jo
siger den, thi det er eders styrke. Altsaa, jeg skal glædes saa
meget som jeg behøver forat være stærk, til al god gjerning,
men intet fraadseri i glæden, thi da blir jeg fattig. Ingen kan
leve av min glæde, men av min retfærdighet og miskund og
godhet kan mange hjælpes og styrkes.
Dette er altså utveksling av ungdommelige hilsener mellom 23-
24-åringer som tilhører det miljøet som etter hvert skulle bli
kjent som Smiths Venner.
Alle disse unge menneskene var preget av noe i nærheten av
en religiøs besettelse, og de hadde alle svak helse. Aksel Smith
søkte forgjeves helbred ved Voksenåsen sanatorium og ønsket
68

seg etter hvert bort fra storbyens støv og larm, til mer landlige
omgivelser. Da gården hvor han drev sin tannlegepraksis,
Universitetsgaten 11, skulle rives for å gi plass til Hotell Savoy,
valgte han å flytte til Drøbak. Der bygget han opp et nytt miljø
av unge mennesker som utviklet den samme altoppslukende
interesse for skriftlesning og -fortolkning.
Den friske sjøluften i Drøbak ga ingen varig bedring for
Aksel Smith. Han døde på sotteseng den 18. januar 1919, 38 år
gammel. Brorens nekrolog i bladet «Skjulte Skatter» med den
utførlige skildringen fra hans dødsleie er av kunstnerisk format.
Det minner om Edward Munchs Døden i Sykeværelset, men mens
angsten rir gjestene i Munchs bilde, gir den døende Aksel Smith
både trøst og myndige formaninger til de besøkende i sitt
sykeværelse:
Hans øyne er halvt tillukket og halvt brustne av den
ustanselige søvnløshet, ansiktstrekkene er markerte og røsten
svak. I denne trykkende sorg ber han en søster spille på
pianoet; «Trindt omkring Jerusalem er der høie bjerge». En
uomvendt kvinne ligger i dette øieblik på kne ved hans leie og
søker frelse i Jesus Kristus, og vennene gråt. Han bad lille
Ingrid om at synge «Barnet hviler ved faderens barm, baaret
av ham hver stund».
Gjennom brorens nekrolog ble han kanonisert allerede i 1919.
I begravelsen som skjedde fra hans eget hjem, talte broren
Johan O. og avdødes nærmeste venn Thorleif Hansen, mens
Elias Aslaksen holdt en lengre tale ved graven. Det ble sagt at
Thorleif Hansen fikk frost i seg der ute på gravlunden denne
kalde januardagen. I det etterfølgende minnesamværet ble han
sittende helt inntil ovnen, hvor han svettet kraftig. Dette ble sett
på som årsaken til at han pådro seg en kraftig dobbeltsidig
lungebetennelse, som han døde av et halvår senere, den 28. juli
1919. Bare to-tre år tidligere var Ole Skiaker og Olga Olsen gått
69

ort, og ett år senere, den 12. august 1920 døde Hilda Broks av
tuberkulose.
I løpet av tre-fire år døde alle de unge menneskene som
hadde utgjort Kristiania-Menighetens grunnstamme. Det ble
Thorleif Hansens jevnaldrende, Edwin Bekkevold (1893-1970)
som overtok som leder i Kristiania-menigheten, 27 år gammel.
Det oppsto et åndelig vakuum etter alle disse tragiske
dødsfallene. Dette ble fylt av han som var blitt Smiths høyre
hånd; Elias Aslaksen som var bosatt på Hønefoss. Aslaksen
begynte å delta fast på midtuke-møtene i Kristiania, og denne
praksis holdt han fortsatt i hevd da jeg kom til Oslo som ung
gutt på begynnelsen av 1960-tallet.
Etter Aksel Smiths bortgang var det en kvinne som ble det
sentrale samlingspunktet for mange i Drøbak-menigheten,
Anna Kjærnet. En kunnskapsrik og karismatisk kvinne som
førte seg med verdighet, og som i utstrakt grad førte videre den
etablerte tradisjonen med bibeltimer.
Aksel Smiths enke valgte derimot ganske snart å forlate
forsamlingen til fordel for Omstreifermisjonen. Dette var en
gruppe som, fra et kristens ståsted, deltok i den pågående
intergrasjonspolitikken overfor taterne. De skulle kristnes,
siviliseres og bli fastboende. Omstreifermisjonen påtok seg
kristningen, og samfunnsapparatet tok seg av «siviliseringen».
I dette miljøet tilbrakte Aksel Smiths enke størstedelen av sitt
liv. Først på sine siste år gjenopptok hun kontakten med Smiths
Venner. Jeg har et vagt minne av at hun fra tid til annen dukket
opp på Aslaksens møter i Idrettens Hus tidlig på 1960-tallet.
Ideologi og lære
I dette kapittelet vil jeg gå litt inn på teologiske spørsmål. Den
som er ukjent med slike temaer, vil kanskje finne dette
vanskelig tilgjengelig, mens en som er belest og bevandret
innen området kanskje vil se det som forenklet og overfladisk.
70

Dersom du ikke ønsker å fordype deg i temaet, kan du gå rett
til siste avsnitt i kapittelet.
Helt fra første begynnelse, var miljøet preget av sterk negativ
omtale av andre kristne samfunn. Det oppsto nærmest som et
slags protestparti, hvor harselering med andre forsam-linger og
andre predikanter utgjorde en like viktig del av oppbyggelsen
som bibellesning og bibelfortolkning. Jeg har kommet til at det
unikt nye Smiths Venner brakte inn i det kristne miljø i Norge,
var en ekstremt negativ holdning til alle andre kristne miljøer.
Ved gjennomlesning av de første årganger av Menighetens
medlemsblad, Skjulte Skatte, (som var det opprinnelige navnet)
er det påfallende hvor mye plass som er viet Satan, BRØDRENES
fullkommenhet, og andre kristnes utilstrekkelighet. For
eksempel følgende «tankekorn»i februar-nummeret 1913
(årgang 2):
Naar Satan kommer, under navn av fredsfyrste, klager han over for
liten toleranse og indleder underhandling om allianse.
Så langt jeg vet, var det kun Barratt som hadde ytret noe ønske
om et nærmere samarbeid. Det er derfor grunn til å tro at dette
er en konkret hilsen til Aksel Smiths forhenværende venn. Det
kan følge harde ord med havarerte fusjonsforhandlinger.
Gjennom en årrekke drev Barratt sin virksomhet som pinsepredikant
uten noen fast menighetsstruktur. Strukturen kom på
plass først i 1917, sammen med planene om å bygge eget lokale
i St.Olavs gate 24. Tvers over gaten for han ufullendte prosjekt,
Metodistkirke i St.Olavs gt. 23. Det var selve lokalet som
opprinnelig het Filadelfia, et navn som henspilte på en av de
første kristne menighetene som lå i oldtidsbyen Filadelfia. Også
for dette fikk Barratt unngjelde. For det første var det å lage en
organisert forsamling å anse som Djevelens verk. Det var å
splitte Guds utvalgte, fremfor å samle. Dessuten var det ifølge
Elias Aslasksen usigelig dåraktig å kalle forsamlingen for
Filadelfia. Det var som å snakke om Bergens-Menigheten i Oslo
71

osv. Ja, så dumt kan man handle når man ikke er «i den rette
ånd.» Og hva som var den rette ånd, var det bare Smith og hans
venner som kunne bedømme.
I 1930 kom det til en skikkelig ordkrig mellom Smiths
Venner og pinsemenigheten Filadelfia. Inntil da hadde det bare
vært småharselas, men nå ble det mer alvor. Nå begynte
Aslaksen å skrive i «Skjulte Skatter» om Barratts
utilstrekkelighet som åndelig leder. Barratt, på sin side,
forsvarte seg som best han kunne i sitt eget menighetsblad
«Korsets Seier» og henviste til sin kontakt med Aksel Smith for
å understreke sine poenger.
I åndelige spørsmål har Smiths Venner bidratt med forholdsvis
lite nytt. Jeg har studert en del skrifter fra metodistmiljøet og fra
den amerikanske Holiness-bevegelse på 1800-tallet, og likheten
med Menighetens skrifter er slående. Internt i Menigheten leser
de nesten ikke andres skrifter og tror derfor at deres lære er
unik, og at alt er original tenkning fra Johan O. Smiths side. I
virkeligheten er det stort sett resirkulerte ideer fra tre-fire
forskjellige miljøer som man har satt sammen til noe man ser
på som sitt eget. Ikke minst har de hentet mye fra gammel
kalvinistisk tenkning.
Det er to spørsmål som blir stadig tilbakevendende når de
skal forklare forskjellen på egen lære og alle andres:
• Var Jesus født som sant menneske, som ble til en Gud
ved «fullbyrdelsen» på Golgata, eller var han født som
sann Gud og sant menneske og kom hit for å forløse og
gjenopprette menneskeslektens forhold til Gud?
• Er det mulig å leve et fullkomment liv, og slik «følge i
Jesu fotspor», eller er vi så ufullkomne og svake som
mennesker at vi trenger nåden og syndenes forlatelse
hele livet igjennom?
72

Svaret på disse to spørsmålene er det eneste Smiths Venner har
copyright på. For øvrig er det stor likhet mellom Smiths Venner
i en tidlig periode og metodistene 100 år tidligere. Og hvis vi
fjerner retorikken (og den skjemmende selvtilfreds-heten) er det
mer som likner enn det som er forskjellig mellom Smiths
Venner og nær sagt alle puritanske kristne miljøer.
Dissentermeningene kommer sterkest til uttrykk i Smiths
Venners holdning til Jesus, og hva som var hans verk. De legger
størst vekt på at han gikk foran og banet vei (var et forbilde) og
vår oppgave er å følge etter i samme fotspor, og leve et
fullkomment, syndfritt liv. I Smiths Venner er frelse knyttet til
egne prestasjoner, og nåde er fortolket som ekstra kraft til å
prestere. I denne forbindelse siterer man gjerne 1.Tim. 3,16: «Og
som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens
hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd
...» Menighetens grunnleggere hadde, som de eneste, fått
innsikt i en av gudsfryktens største hemmeligheter. De som
ikke var enig i deres fortolkning hadde ikke fått del
hemmeligheten. Og kodenavnet på denne hemmeligheten ble
«Kristus åpenbart i kjød.»
Denne hemmeligheten er middelet som hindrer Smiths
Venner å flyte sammen med andre kristne retninger eller
samfunn. «Denne hemmelighet er stor, og han har skjult den for
de vise og forstandige, men åpenbart den for de umyndige» er
et flittig sitert skriftsted. Hemmeligheten er sentral både for
selvforståelsen til Smiths Venner og for ledernes autoritet og
antatte ufeilbarlighet. Det ingen andre har forstått, er at det er
mulig «å følge i Hans fotspor» og få den samme utvikling som
Han som avsluttet sitt livsløp som Gud. Vi kan «ha fullkommen
seier over all bevisst synd», og trenger tilgivelse bare i forhold
til det vi selv ikke er oppmerksom på. Såkalt «ubevisst synd».
En nødvendig konsekvens av dette, er at Jesus måtte ha en
like syndig natur som oss, ellers hadde det ikke vært noe stort
73

at han ikke syndet. Dersom han hadde vært utstyrt med en
annen natur enn oss, mener de at det ikke hadde vært særlig
imponerende det han presterte. At han hadde de samme
syndige tilbøyeligheter som folk flest, blir derfor en teologisk
nødvendighet.
Når det så snakkes om denne forlokkende utviklingen i retning
av å bli lik Jesus, få del i guddommelig natur, er det først og
fremst ELDSTEBRØDRENE man viser til. De har kommet svært
langt i så henseende, og den jevne mann og kvinne bør kopiere
deres bragder etter beste evne. Dette gir lederne en status og
maktposisjon som er usunn, for å si det mildt. Jeg skal senere gi
noen konkrete eksempler på at dette med en slik «likedannelse
med Kristus», inneholder mye selvbedrag. Gjennom selv å
definere hva som anses som «synd», kan man nok opprettholde
et slikt selvbilde, men det ser unektelig underlig ut utenfra.
Dette forståelses- eller bekjennelsesspørsmålet er det mest
sentrale punktet for å begripe Smiths Venners møter og deres
holdninger til andre kristne samfunn. Lederne mener altså at de
stort sett lever et fullkomment, syndfritt liv. De har kommet
svært langt i «likedannelsen med Jesus». Dette lyder omtrent
som «å være (nesten) på høyde med Jesus». I møte med
nærmest ethvert fornuftig menneske i den kristne verden for
øvrig, oppleves dette som en forvirret selvforståelse som mange
føler seg forpliktet til å korrigere.
Korreksjonen går gjerne på at man må innse at man som
menneske alltid vil være utilstrekkelig og ha behov for både
nåde, korrektiver og tilgivelse. Å male et bilde av seg selv som
noe nær fullkommen, med all visdom og all innsikt i nærmest
enhver situasjon i livet, er galskap. En psykiater ville trolig kalle
det for omnipotens eller et patologisk selvbilde. nAllmakt eller
sykelig selvbilde.
Slik får Smiths Venners ledere noen høyst fornuftige
korrektiver og påminnelser om behovet for ydmykhet og
74

selverkjennelse. Disse korrektivene tolker de som et forsvar for
egen ufullkommenhet hos dem som gir korrektivene, og et
forsvar for å fortsette å synde. Ufortrødent og uanfektet.
Denne feilslutningen tar lederne i Smiths Venner med seg
inn i sine egne møter, hvor de i sine prekener forteller at DEN
RELIGIØSE VERDEN ikke stiller krav til seg selv, og ikke har noen
ambisjoner om «å følge i Jesu fotspor». «Disse religiøse sier: vi
har jo nåden, og dermed er det fritt frem for dem å boltre seg i
synden», heter det i Smiths Venners retorikk.
Gjennom denne tilsiktede misforståelsen av hva andre
kristne ledere har forsøkt å si dem, maner de frem et
fiendebilde som utgjør bærebjelken i selvforståelsen («Vi er Guds
utvalgte folk»), oppbyggelsen («Det er herlig å være i
Menigheten») og maktstrukturen («Takk, gode Gud for
BRØDRENE, Må Gud se i nåde til meg i min elendighet»).
Sammen med tilgangen til Hemmeligheten utgjør dette selve
fundamentet i forsamlingen.
For å holde sakene på plass gis det sterke anbefalinger om
ikke å besmitte sin ånd med lesestoff som ikke er produsert av
Menigheten selv. Aviser er OK, men hold deg unna Vårt Land.
Satan er så listig, og det er stor fare for at du kan bli overlistet
og falle i hans garn. Ikke vær så hovmodig at du etterprøver
BRØDRENES forkynnelse. Gjennom disse sterke anbefalinger
unngår de at det blir oppdaget at fiendebildet er rent oppspinn.
Andre kristne samfunn («hele den religiøse verden» som det
heter i deres språkbruk) tillegges meninger og holdninger de
ikke har, og disse «sannhetene» danner fundamentet for hele
bevegelsen. Og Smiths Venner er ifølge dem selv, de eneste som
elsker sannheten. Alle andre elsker løgnen.
Litt uhøytidelig kan vi si at forskjellen er at Smiths Venner ser
på kristendommen som en sportsgren (det er dine prestasjoner
som teller; best når det gjelder!), mens en utbredt kristelig
75

etraktning er at den er en gave (du får helt ufortjent del i et
storverk).
Åndelige røtter
Det har alltid vært en forunderlig dualisme i denne
forsamlingen. I tillegg til ideen om positiv selvutvikling,
(helliggjørelse) som mange antar at kristendom handler om, ble
negativ omtale av andre troende og andre trossamfunn en
viktig del av oppbyggelsen helt fra den spede start. Det blir
aldri skikkelig fart over møter og sammenkomster uten at man
forteller noe om hvordan folk farer vill og føres vill av sin egen
manglende evne til forstå, og ved Satans snedige arbeid blant
Guds folk. Et arbeid han gjerne utøver gjennom andre
predikanter.
At Smiths Venner selv kanskje farer vill på en rekke
områder, er en helt uhørt tanke. Den som antyder noe slikt, vil
bare bli møtt med hoderystende undring. Alle som påpeker feil
eller reiser kritikk mot noe av det de gjør eller står for, tar feil.
Enhver kritikk faller tilbake på den som kritiserer. Dersom man
kritiserer noe i Smiths Venner, kompromitterer man seg selv.
Da har man dokumentert hvor lite man selv forstår. Alternativt
at man er en ondsinnet motstander av Menigheten og
Sannheten. Man står i ledetog med ONDSKAPENS ÅNDEHÆR I
HIMMELROMMET. Man elsker løgnen, mens Smiths Venner
elsker Sannheten! Og det finnes ingen sannhet utenfor. Alle er
villfarne får. Uten unntak.
Holdningen kan minne om pave Gregor VIIs berømte
Dictatus Papae fra 1075:
Det er pavens ord [...] at den romerske kirke aldri har tatt feil,
og at den ifølge Den hellige skrifts vitnesbyrd heller aldri i
evighet vil ta feil ...
76

Smiths Venner har ingen tradisjoner for å være opptatt av sine
egne røtter i det kristne landskapet, eller sin egen rolle i
historien. Båndene bakover til tidligere kristne bevegelser som
metodistene, og for den saks skyld kalvinistene, har man fjernet
med så stor flid at de fleste er helt ukjent med forsamlingens
historie. Det blir nesten som Adam og Eva, som plutselig bare
var der, uten historie, uten gener, uten kulturarv. Eller som
Melkisedek som var den yppersteprest Abraham forholdt seg
til.
[Han var] uten far, uten mor, uten ættetavle, som verken har
dagers begynnelse eller livs ende. (brevet til hebreerne kapittel
7)
Kort sagt: Han bare var der, helt plutselig, og hadde kommet
for å bli. Og slik er det også med Smiths Venner. Plutselig var
de bare der. At både rekrutteringsgrunnlaget og idégrunnlaget
hovedsakelig skrev seg fra et par-tre andre kristne samfunn har
man systematisk fjernet da historien skulle skrives.
Den åndelige basisen for Smiths Venner er først og fremst
Metodistene, som allerede er nevnt. «The American Holiness
Movement» på midten av 1800-tallet var en revitalisering av
denne bevegelsen, drevet frem av en kvinne, Phoebe Palmer
(1807-1874) som i 1837 begynte å organisere «Tirsdagsmøte til
helliggjørelsens fremme» i New York. Her søkte man seg
tilbake til grunnleggeren John Wesleys opprinnelige tanker om
at det var mulig å leve et fullkomment liv uten bevisst synd, og
det var Mrs. Palmer som lanserte uttrykket «Å bli døpt i Den
Hellige Ånd» som mange tror er en original uttrykksform fra
Johan O. Smiths side. Hun la også sterk vekt på at man skulle
kle seg enkelt og avstå fra verdslige fornøyelser og gleder. Dette
ble kleskoden og retningslinjene for alle puritanske miljøer,
Smiths Venner inklusive.
77

Den store vekkelsen i Wales i 1904, hvor over 100 000
personer sluttet seg til, var også en utløper fra dette miljøet.
Evan Roberts var drivkraften i denne bevegelsen, og den
viktorianske overklassekvinnen Jessie Penn-Lewis (1861-1927)
var forfatteren som formidlet tankene i skriftlig form. Etter
forholdsvis få år syntes de at vekkelsen i Wales hadde fått
mange uheldige utvekster, og Mrs. Penn-Lewis startet i 1909
bladet «The Overcomer» som viet stor oppmerksomhet til
«Satans arbeid blant Guds folk». Hun hadde en omfattende
litterær produksjon, og i hennes bøker finner vi de fleste av
Smiths Venners favorittuttrykk, så som «å være korsfestet med
Kristus», «et fullkomment, seirende kristenliv», «åndelig
krigføring» og «hvile i Gud».
Aksel Smith skaffet frem flere bøker hun hadde forfattet om
temaet, og det ser ut til at Elias Aslaksen traff henne personlig
da hun besøkte Skandinavia i 1911. Ut over Johan O. Smiths
entusiastiske ønske om at Aslaksen skulle overbringe henne en
hilsen, er det ingen kommentarer om dette møtet, hvilket kan
tyde på at det ikke ga det forventede resultat.
Mange av hennes bøker er tilgjengelig fra flere forlag, og
disse dokumenterer at hun har vært en av de viktigste
inspirasjonskildene for Smiths Venner i tidlige år. Frem til
midten av 1920-tallet ble det publisert en del artikler av henne
i medlemsbladet Skjulte Skatter.
Når de har hentet så mye fra henne, er det påfallende at ikke
hun gis noen kreditt for det hun har bidratt med til deres
åndelige plattform.
Den andre viktige inspirasjonskilden for Smiths Venner var
den lille boken Bønnen av Madame Guion, som ble skrevet
tidlig på 1700-tallet. Aksel Smith fikk den oversatt og utga den
på Skjulte Skatters forlag i mars 1912. Dette ble Menighetens
første utgivelse, ved siden av medlemsbladet Skjulte Skatter.
78

Jeanne Marie Bouvier De la Motte Guion (1648-1717) var en
underlig mystiker, med tilhørighet i den romersk-katolske
kirke, hvor hun var en omstridt person. I sin selvbiografi
forteller hun at hun som barn ønsket å gå i kloster, men ble
nektet det av sine foreldre. I en alder av 15 år ble hun
tvangsgiftet med en velstående mann på 37 år. Svigermoren var
en heks som plaget henne sent og tidlig, uten at mannen grep
inn og stoppet overgrepene. Dette førte til et desperat behov for
å flykte, og hun fant fluktruten innover i sitt eget sinn. Her laget
hun sin egen fantasiverden med en dyp, nesten erotisk
forelskelse i den Jesus som hun fant der i sitt indre. «Alt som
skulle til for å oppleve Din nærhet og Guds rike, var å vende
mitt sinn innover» skriver hun.
Hengivenhet i bønnen er et stort tema for henne, hvor hun
hensetter seg i en transe og gjennom dette får direkte kontakt
med Jesus og får del i hans død. Det var her, hvor forstanden
var koblet ut, at hun lærte å kjenne dybdene i Gud. Han hadde
renset ut alt selvliv hos henne, så hun kunne senkes ned i
Guddommens indre og bli ett med Jesus. Hun påsto også at
hun kunne lese andres tanker, og at hennes egne bøker var
inspirert av Gud direkte, uten å gå veien om hennes tanker.
I et brev til sin bror Aksel den 23. Oktober 1909 skriver Johan
O. Smith:
Jeg leser i Madame Guions Lefnad høyt om kvelden for
Pauline [hans kone], og vi finner den begge av stor verd å lese
for en fremadskridende troende. [...] Jeg har nå lest ca 110
sider av de ca. 500 som boken inneholder. [...] Visstnok er det
mange katolske særmeninger som følger med md. G., men vi
har jo fått lys fra Gud til å skille hamsen fra nøtten. Jeg for
min del er av den faste formening at beskrivelser av
gudhengivne sjeler, deres kamper og gjenvordigheter for å
finne frem til lys, er godt og sunt å lese. [...] Md. Guions bok
har for meg vært en sann velsignelse, for jeg sporer hos henne
79

en nidkjærhet som gjør mitt hjerte godt. Ikke mange
mennesker hvert århundre hengir seg sådan til Gud. Likeså
finner jeg igjen mange av de kamper som jeg selv har måttet
gjennomgå.»
Få del i guddommelig natur var også en del av hennes
forkynnelse, og hun sier at når Guds ild slipper til i våre hjerter,
vil den fortære alt som er igjen av vårt selvliv (jeg-et), og da vil
vi kunne leve et perfekt, syndfritt liv. Disse oppfatninger og
talemåter har jeg helt fra barneårene trodd var original
tenkning for Menigheten, men når man tar for seg Madame
Guions skrifter finner man nøyaktig de samme formuleringene.
Hun snakker også om den totale fattigdom, hvor hun har
oppgitt alt som er hennes, både av ytre ting og indre
egenskaper, og lever i total lydighet til Gud. «Min sjel var
fortapt i Gud, som fylte meg med sine egenskaper, etter at han
hadde tømt meg for alt som var mitt. Hvilken herlige fattigdom,
hvilke herlige tap, hvor herlig det er å være intet, slik at vi kan
bli fylt av Gud selv. Slik at vi kan bli i Hans vesen.»
Variasjoner over disse temaer av madame Guion har gått
igjen i alle år i Menighetens forkynnelse og i deres skrifter. Men
som Johan O. Smith sa til sin bror: «Men én ting må du legge
deg på hjertet, nemlig ikke gang på gang å sitere Md. Guion.»
Det kan virke som han ikke ønsket at folk flest skulle vite hvor
ideene var hentet fra. Kommentaren knytter spesifikt an til
Madame Guion, men er nok mer dekkende i forholdet til Jessie
Penn-Lewis. Mer enn noen annen var hun opphavskvinnen til
til mange av ideene i Smiths Venner. Uten at de har gitt
opplysninger om kilden.
Madame Guion var nok en viktig inspirasjonskilde til tanken
om at Smith og hans nærmeste hadde evne til «å prøve ånder».
De kunne sortere personer og synspunkter med suveren
presisjon. «Den åndelige (be)dømmer alt, men selv dømmes
han av ingen» har vært et yndet uttrykk. Det konkrete
80

meningsinnholdet er at BRØDRENE (gjerne ELDSTEBRØDRENE) har
fått en overnaturlig evne til å kunne vurdere og bedømme
nærmest alt og alle, mens de selv er hevet over enhver kritikk
eller vurdering. De er blitt ett med Gud, på samme måte som
madame Guion.
Madame Guions fortolkning av Jeremias bok, Jobs bok og
andre stykker gikk som føljetong i medlemsbladet Skjulte
Skatter i hele J.O.S’ redaktørperiode, helt fra starten i 1912 frem
til 1942. Den tidligere omtalte Anna Kjærnet, Aksel Smiths
tilhenger og etterfølger, oversatte hele Madame Guions 500siders
biografi til norsk og fikk den utgitt på Skjulte Skatters
forlag i 1950, førti år etter at Johan O. Smith hadde fordypet seg
i den svenske utgaven Madame Guions Lefnad.
Smiths Venner er altså en avlegger av Metodistkirken, og
med Madame Guions bøker; Bønnen, Jobs bok, Jeremias bok og
Selvbiografien fikk de en sterk kalvinistisk forankring, med
islett av katolsk mystisisme.
Dersom du ikke er så godt kjent med Jean Calvin (1509-1564),
men har sett Ibsens Brand har du trolig fått med deg
hovedpoenget. Man skal ofre alt og mobilisere all sin viljestyrke
for å forbli i lidelsen. Det er der man lutres.
81
Det er ei martyrskap i ve
å dødes på et korsets tre;
først det å ville korsets død,
å ville midt i kjødets nød,
å ville midt i åndens angst,
først dette er din frelsers fangst.
sier han til sin kone Agnes, for å understreke at alt snakk om
kjærlighet bare er villfarelse og forsøk på å finne billige
løsninger for kjødet. Det er Satans renkespill.

Hans døende mor sender bud etter sønnen som er bygdas
prest. Budbringeren forteller:
82
Hun satt i sengen, frem hun lutet
og sae: gå; få presten hentet;
mitt halve gods for sakramentet.
Dette møter Brant med sitt iskalde krav; intet eller alt. Mannen
som kommer med budet fra dødsleiet forsøker å presisere,
lettere fortumlet:
Du har nok ikke skjønt meg da;
det er din mor jeg kommer fra.
Til dette repliserer Brand
Jeg kjenner ingen tvedelt rett
for fremmedfolk og egen ætt.
Hun vet det gjaldt
å byde intet eller alt.
Si at minste gull-kalv stump
er like fullt en avgudsklump.
Budbringeren svarer
Med svarets svøpe skal jeg slå
så lett og lint jeg kan og må.
For henne gror det trøst ennu:
Gud er ei fullt så hård som du!
Bortsett fra at Brand var prest, og ikke frikirkelig predikant, er
likheten slående. Ibsens dikt har en klangbunn som Smiths
Venner kjenner godt igjen.
Siden Menigheten ikke har noe perspektiv på de tradisjoner
og den arv de bygger på fra tidligere kristne bevegelser, kan de
heller ikke lære av historien. Og siden flertallet ikke leser andre
åndelige skrifter, eller annen litteratur som kan virke berikende,

forledes de til å tro at det som produseres innen Smiths Venner
er storslagent.
I deres egen oppfatning går trossamfunnet Smiths Venners
historie fra apostlenes dager (spesielt apostelen Paulus) direkte
videre til Johan Oscar Smith. Perioden mellom år 70 og 1908
(eller var det 1898?) er et sammenhengende tussmørke, uten
noen personer eller hendelser som fremstår som viktige eller
nyttige for å kunne forstå seg selv. At det meste av det de sier
og skriver har vært sagt og skrevet omtrent på samme måte av
mange før dem, bare 50 til 250 år tidligere, er de helt uvitende
om og blinde for.
Det er noe eget med myten om at man har gjort entré på
jordens arena omtrent som Adam og Eva, eller som Melkisedek.
Men samtidig har man avskåret seg fra å trekke visdom fra alle
de kilder vi har, og etterhvert kan kunnskaps-mangelen føles
påtrengende.
En innadvendt idé
I likhet med de fleste pietistiske bevegelser, er Smiths Venner
tuftet på en grunnleggende innadvendt idé. Det eneste som er
av interesse, er deres egen frelse, og alt er bygget opp rundt
deres eget samfunn. Der lever de sitt liv i et stramt avgrenset
miljø, hvor de fleste ikke har noen som helst kontakt utenfor
denne snevre kretsen. Ikke engang sin nærmeste familie pleier
de noen omgang med. Søsken kan bo i samme by uten å se
hverandre på årtier, dersom ikke en begravelse eller en annen
spesiell anledning skulle bringe dem sammen.
I sin bok Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd skriver
Max Weber (1864-1920):
Kalvinistenes kommunikasjon med Gud fant sted i den
dypeste isolasjon, til tross for at tilhørighet til den sanne kirke
var en nødvendighet for frelsen. Den som vil fornemme de
83

spesifikke virkninger av denne særegne atmosfære kan lese
den mest utbredte bok i hele den puritanske litteratur, John
Bunyans Pilgrims Vandring. Særlig skildringen av Kristens
holdninger etter at det er gått opp for ham at han befinner seg
i «Fordervelsens by», og kallet har nådd ham til å tiltre
pilegrimsferden til den himmelske stad, uten å nøle. Kone og
barn klynger seg til ham n men han styrter rett frem med
fingrene i ørene og med ropet «Life, eternal life!» Intet
litterært raffinement hadde bedre enn den naive følelsen til
kjeleflikkeren John Bunyan, som diktet fra sitt fengsel og vant
de troendes bifall, kunnet uttrykke den stemningen hos den
puritanske troende, som bare er opptatt av seg selv, og bare
spekulerer i sin egen frelse. [...] Først når Kristen selv er
reddet, våkner tanken i ham at det nå kunne ha vært fint også
å ha sin familie hos seg.
John Bunyans Pilgrims Vandring er blant de ytterst få
«fremmede» bøker som er ansett som bra i Smiths Venner, og
jeg drar kjensel på den stemningen som Weber trekker frem.
I likhet med andre puritanske miljøer, driver de ingen
misjonering i tradisjonell forstand, og alle pengeinnsamlinger
går til interne formål. Den eneste form for misjonering som
foregår, er at man flytter et par-tre personer eller en familie til
et fremmed land, hvor de oppsøker kristne miljøer for å finne
noen som ikke er tilfredse med sitt miljø, og følgelig kan være
interessert i en forandring. Stevnene på Brunstad omtales som
noe helt ekstraordinært i den kristne verden og utgjør et viktig
trekkplaster. På sitt interne nettsted sier de i all beskjedenhet:
«Evangeliet sendes ut over store deler av jordkloden fra
Brunstad, som er blitt verdens viktigste evangeliesenter. Rundt
i de forskjellige land er det sultne sjeler som hungrer og tørster
etter evangeliet.» Utsagnet begrunner hvorfor det skal samles
inn store pengebeløp til Brunstad, men samtidig dokumenter
det et kollektivt selvbilde som er, mildt sagt, noe overdrevet.
84

Som evangeliesenter betraktet, er Brunstad en ubetydelig aktør
i det internasjonale landskap.
Anslagsvis tre fjerdedeler av dem som nå tilhører Menigheten
er vokst opp i forsamlingen og er tredje eller fjerde generasjons
Smithevenner. Helt fra de var nyfødte har de vært med på
møter og stevner, og lyden av disse møter har vært med dem
fra før de begynte å reflektere. Sangene, bønneropene, lange
taler med bølgende, inderlig tonefall fra middelaldrende menn
som vipper opp og ned på tåspissen, utgjør en viktig del av
«barnetroen». Vitnesbyrdene fra kvinner og unge menn som,
gjerne under gråt, med skingrende stemmeleie takker Gud for
Menigheten, er den programfestede avslutningen på ethvert
møte. Dette utgjør noen av de første opplevelser de fleste av
disse barna har hatt. De første sju årene av livet kalles gjerne for
pregingsperioden. Det som blir preget inn i sinnet i denne
perioden, blir med oss livet ut, enten vi liker det eller ikke.
Omgivelsene, viktige beskjeder og viktige personer i denne
livsfasen former personligheten og selvbildet.
Rekruttering av nye medlemmer utenfra, forekommer nesten
ikke i de områder hvor Smiths Venner har vært representert en
tid. Med noen ytterst få unntak, kan vi si at det i Norden ikke
forekommer i det hele tatt. Heller ikke i de sentraleuropeiske
områder hvor man hadde en viss tilstrøm-ming av nye
medlemmer på 1950- og 60-tallet har det vært noen vekst de
senere årene. All vekst er organisk vekst i bokstavelig forstand.
Det er Menighetens medlemmer som reproduserer seg selv i
stort antall, og som satser maksimalt på at barna skal bli med i
bevegelsen.
Jeg har ikke noe eksakt tall for hvor stor andel av barna som
velger å bli i forsamlingen, men vil anta at det kan dreie seg om
rundt halvparten. Med de store barneflokkene, som kan være
på opptil 18 barn, men med fra seks til ti barn som det mest
vanlige, er dette n selv med 50 prosent frafall n en sterk
85

eksponentiell vekst. I gjennomsnitt vil da hvert par som gifter
seg reprodusere tre til seks nye Smithevenner. Det betyr mer
enn en dobling av forsamlingen for hver generasjon. Med
fradrag for de medlemmer som lever alene og de par som ikke
får barn, er kanskje veksten pr. generasjon i underkant av en
dobling.
Ledelsen har for lengst innsett at forsamlingen raskt vil dø
ut dersom de ikke er i stand til å bevare barna innenfor. Derfor
satses det maksimalt på barne- og ungdomsgenerasjonen, som
tilbys noe for enhver smak. Alt fra bønnemøter til
turopplevelser i naturen, showpregede festmøter og internasjonale
fotball- og ishockey-turneringer står på programmet. I
kombinasjon med de mest eventyrlige skrekkhistorier om hva
det vil si Å VÆRE I VERDEN n altså delta i storsamfunnet utenfor
Smiths Venner n klarer de å holde på en stor andel av den
oppvoksende slekt.
En annen side ved den innadvendte kulturen, er at alle gifter
seg innenfor forsamlingen, noe som har ført til at de fleste
stevner og møter nærmest blir gigantiske slektsstevner, hvor
søskenbarn tre- og firmenninger, og deres ektefeller, enten
nyter fellesskapet eller holder tydelig avstand til hverandre.
«Alle» er i slekt eller besvogret med «alle». Miljøet er imidlertid
så stort at det ikke blir innavl i bokstavelig forstand. At noen
gifter seg så nært som med sitt eget søskenbarn forekommer
sjelden. Men åndelig sett er det mulig at noen ville betrakte
miljøet som preget av innavl. Og det er kanskje denne
mangelen på friske, fremmede gener i åndelig forstand som
mest av alt truer eksistensen på lang sikt. Mangfoldet mangler,
og dermed livskraften.
Menighetsmyter og virkelighetsflukt
De fleste kulturer forklarer, forsvarer og fornuftiggjør sine
handlinger gjennom gjentakelse av noen felles «sannheter».
Disse stammer gjerne fra gründerfasen og er basert på de
86

fremherskende verdier og normer som rådde da. Det er gjerne
et snev av historisk sannhet i utsagnene, og så har
«huskunstnerne» malt videre på temaet og fått frem et bilde
som man ønsker å identifisere seg med. Det er gjerne bedre og
tydeligere enn de originale hendelsene.
Jo mer isolert samfunnet er, desto lettere blir det å holde liv
i mytene og tildekke realitetene. Høye gjerder omkring
samfunnet og hyppige gjentakelser av mytene, gjør det mulig
å forlede folk til å ikke se det de ser. Når handlingene ikke
stemmer med talemåtene, kan det virke trygt å stole på
forklaringene, i stedet for egne observasjoner. Slik kan store
grupper av mennesker bruke mytene til å flykte fra
virkeligheten.
I nærmere 70 år var dette situasjonen i Øst-Europa. «Makten
til folket» var mytene det kommunistiske samfunnet var bygget
på. Mytene levde sitt eget liv, helt frikoblet fra den realiteten at
folket var like maktesløst som før. Forskjellen besto i at det
hadde oppstått et nytt tsar-velde: partipampene i
Kommunistpartiet. En vesentlig årsak til at myten sprakk og
makthaverne ble innhentet av en mer oppdatert virkelighet, var
ny informasjonsteknologi. Lederne klarte ikke lenger å holde
eter-media ute. Til tross for støysenderen i Kiev, kunne folk
lytte til radioprogrammer fra hele verden. Når folket fikk
tilgang til informasjon, sprakk bløffen i løpet av noen få år.
Jeg skal i de følgende avsnittene forsøke å gi en liten oversikt
over menighetsmyter som er sentrale i flukten fra virkeligheten.
Jeg gjør det kort gjennom å presentere menighetstesen
først, og deretter min antitese.
TESE: Menigheten er ikke organisert.
ANTITESE: Menigheten har en sterk hierarkisk maktstruktur
og et tett regelverk. Organiseringen er ytterligere tydeliggjort
de senere år gjennom at adgang til stevnet på Brunstad i
87

Vestfold (og Hessenhöfe i Tyskland), bare gis til personer som
er «sikkerhetsklarert» hos lederen på sitt hjemsted. Gjestelisten
på Brunstad er medlemslisten, som utgjør grunnlaget for den
statsstøtte de får som religiøst samfunn.
TESE: Menigheten er preget av fred og fordragelighet.
ANTITESE: Menigheten er preget av maktkamp, intriger og
bakvaskelser. Etter Johan O. Smiths død i 1943 har det nærmest
til enhver tid pågått en utrenskningskampanje ett eller annet
sted, som har skapt smerter og personlige tragedier for dem
som har blitt offer for kampanjene. Med sin organisasjonsform
er Menigheten nesten perfekt tilrettelagt for maktglade ledere.
TESE: Menigheten går fra lys til lys.
ANTITESE: Smiths Venner er et ekstremt eksempel på en
organisasjon som er ute av stand til å lære. Historien gjentar
seg, men det skjer ingen læring. Selve forutsetningen for å være
en lærende organisasjon er å åpne for feedback. Det krever også
at lederne er ærlige mot seg selv og tar ansvar også for mindre
heldige interne forhold. Forkynnelsen er nesten i sin helhet
gamle floskler. Selv etter ti år borte fra Menigheten, gjenkjente
jeg samtlige resonnementer og talemåter hos Sigurd Bratlie. For
meg virket det som om han ikke hadde lært noe som helst, eller
tenkt en eneste ny tanke i løpet av disse årene.
TESE: Ydmykhet og selverkjennelse preger Menigheten.
ANTITESE: Som organisasjon har Menigheten alltid hevet seg
høyt over enhver form for kritikk. Samtidig har lederne ordnet
seg slik at det ikke finnes noen atferdsrevisjon. Dersom noen
skulle våge seg til å gi lederne noen tilbakemeldinger på
uheldige sider ved deres måte å være sjef på, blir dette stemplet
som overmot fra kritikerens side. «Den åndelige (be)dømmer
alt og selv dømmes han av ingen». n Dette er jo et overtydelig
uttrykk for hovmot fra ledernes side!
88

TESE: Gud er Menighetens overhode.
ANTITESE: Som samfunn har Menigheten alltid blitt
eneveldig styrt av en enkelt, eller et fåtall personer. Makten har
de sikret seg gjennom egen innsats, og deres nådeløse herjinger
med medlemmene utelukker at Gud kan være toppsjefen for
denne virksomheten. Toppsjefen er den som har lyktes best i å
tilrane seg makten og uskadeliggjøre dem som eventuelt kunne
utgjøre en trussel.
TESE: Det er bare Menigheten som kan bli av Bruden.
ANTITESE: Dersom vi antar at det er handlingene som er
avgjørende for om man hører med i den ypperste åndselite, er
det lite som tyder på at det står bedre til i Menigheten enn i
andre trossamfunn. På toppnivå er mange ledere så opptatt av
egotripp, maktkamp, posisjonering og intriger, at det ville være
en rimelig antakelse at deres handlinger må være diskvalifiserende
i spørsmålet om å bli av Bruden, for å holde oss til dette
bildespråket.
TESE: Helliggjørelse forvandler personen.
ANTITESE: Det skjer ingen forandring i grunnleggende
personlighetstrekk som følge av Menighetens forkynnelse.
Arvesynden er intakt. Personer som fra naturens side er
selvhevdende, aggressive og dominerende, er i store trekk
akkurat like selvhevdende, aggressive og dominerende, selv
etter 50 års medlemskap i Menigheten. Den eneste forandringen
som kan spores, er nye uttrykksformer, som følge av at
vedkommendes maktbase har endret seg i tidens løp.
Atferdsendring som kan ha oppstått i kortere perioder, er
gjerne på grunn av manglende muligheter til å leve ut sitt sanne
jeg. Det har ikke noe med Menighetens læresetninger å gjøre.
Personer som er selvoppofrende, gode og tålmodige, har dette
som sine grunnleggende personlighetstrekk og har vært slik
hele sitt liv.
89

Personlig vekst og utvikling er noe som opptar svært mange
mennesker, og er selve grunnstenen i mange organisasjoner.
Enten de heter Odd Fellow, Smiths Venner, Pinsebevegelsen
eller Frimurerlosjen er dette et aktuelt tema. Ja, selv i
næringslivet og offentlig forvaltning, arbeides det mye med
positiv selvutvikling. Da kalles det gjerne lederutvikling eller
organisasjonsutvikling. Dersom man har beveget seg svært lite
utenfor Menigheten, har man lett for å tro at dette er noe unikt,
mens det altså faktisk er alminnelig utbredt.
Kvinnenes tunge livssituasjon
Møtene gjenspeiler i sterk grad det rådende kvinnesynet:
«kvinnen blir frelst gjennom sine barnefødsler». Dette medfører
at den eneste sikre inngangsbillett til paradiset for en kvinne, er
å få så mange barn som mulig. Det forutsetter jo at man er gift
og fertil. Ugifte kvinner har en mulig utvei gjennom å leve
selvutslettende og oppofrende. Jevnlig bekjennelse av sin dype
elendighet på møtene kan også være et bidrag i riktig retning.
De roller og den livssituasjon som kvinner tilbys i
Menigheten er basert på den reneste rå-tolkning av apostelen
Paulus. Samtlige negative beskjeder om og til kvinner, og
kravene til deres underdanighet stammer fra hans 1. brev til
Timoteus. Beskjedene han ga kunne være basert på spesifikke
situasjoner der og da, som den unge Timoteus hadde å stri med.
Hva vet jeg. Det er underlig at han ikke nevner noe liknende i
noen av de øvrige brevene.
Som et lite apropos kan det nevnes at mange bibelforskere
stiller seg tvilende til om brevet i det hele tatt er skrevet av
Paulus. Uansett hvem som har forfattet instruksjonene, er
resultatet av den unyanserte fortolkningen i alle fall forstemmende.
De instruksjonene som danner grunnlaget for det
rådende kvinnesyn lyder slik:
90

• mannen er kvinnens hode
• det er usømmelig for en kvinne å klippe håret
• kvinnen er skapt for mannens skyld (!)
• kvinnen skal ha et undergivenhetstegn på sitt hode
• kvinnen skal tie i forsamlingen
• en kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet
• kvinnen skal pryde seg med sømmelig kledning
• jeg tillater ikke en kvinne å være lærer
Selve fyndordet i Smiths Venners kvinnesyn står i
1.Tim.2.14: Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret. Dette
henspeiler på at det ifølge 1. Mosebok var Eva som lot seg friste
av slangen (djevelen) i Paradiset. Det er altså kvinnene som er
de skyldige i syndefallet. Hadde det ikke vært for kvinnens
svakhet ville det fortsatt vært Paradis på jorden!
Allerede på neste linje kommer oppskriften på hvordan
kvinnen (som har forført oss alle) kan bli frelst: gjennom sine
barnefødsler. For å få del i så mye frelse som mulig, må de
selvfølgelig føde så mange barn som mulig. At det å være mor
gir utvikling og vekst, er hevet over tvil. Etter å ha oppfostret
noen barn, er man en annen enn den man var før man fikk barn.
Man har høstet viktig lærdom i livets skole, ikke minst om egen
utilstrekkelighet og om kjærlighetens og omsorgens skapende
kraft. Men det skulle ikke være nødvendig å lære det samme
10-15 ganger på rad.
De hyppige barnefødslene gjør livet urimelig tungt for
mange kvinner i Smiths Venner. For noen av dem går det på
livet løs. I 40-årsalderen har mange født 10 til 15 barn og sitter
helt utslitt og nedkjørt hjemme i stua. Mens neste generasjon
allerede er i full gang med å reprodusere.
Svært mange opplever fødslene som en tung byrde som de
må bære for å unngå fortapelsen. Offisielt er enhver form for
prevensjon n eller sterilisering for den saks skyld n forkastelig
og et utslag av dårlig sinnelag. Selv avbrutt samleie er definert
91

som fusk. Derfor velger de fleste å gå den ekstremt tunge veien,
i håp om at de får et bedre liv siden. I praksis er det en del
kvinner som lar seg sterilisere, men det skjer i største
hemmelighet. For noen kan denne «billige» løsningen skape
samvittighetskvaler, som siden utvikler seg til selvforakt,
helvetesangst og depresjoner.
Selvfølgelig finnes det også eksempler på mødre som har
hatt helse og krefter til å føde mange barn, og som har gjort det
med glede. For dem har sikkert den store barneflokken gitt livet
et rikt innhold, som de kan se tilbake på med glede. Men jeg vet
at det finnes mange som absolutt ikke har ønsket seg en slik
stor barneflokk, og slett ikke har hatt godt av å gå nærmest
konstant gravid i opptil i 20 år. Men de har likevel valgt denne
livsstilen, av frykt for fortapelsen.
Elias Aslaksen omtalte sin kones mange vanskelige fødsler
som en frelsesprosess. Hun holdt på å forblø mer enn en gang,
og Aslaksen forklarte hvor gudfryktig han selv var da han, uten
anfektelser, bar ut det ene vaskevannsfatet med blod etter det
andre. Dette var Guds arbeid i henne og jo mer hun forblødde,
dess mer frelse fikk hun del i. Han hvilte i Gud. At hans egne
handlinger og holdninger var den direkte årsaken til dette
«arbeidet» ble beleilig utelatt i historiefortellingen.
Som vanlig fra Aslaksens side, var dette en sterk
overdrivelse. Kroppen inneholder fire-fem liter blod, og et
blodtap i den størrelsesorden han omtaler ville hatt dødelig
utgang. Disse eventyrlige historiene gjentok han med jevne
mellomrom på møtene, og de utgjør et viktig felles tankegods
i Menigheten.
En mor med en stor barneflokk fikk beskjed fra sin lege om
at hun ikke var sterk nok til å få flere barn. Skrekkpropagandaen
forhindret imidlertid ekteparet i å reflektere over
sin egen situasjon og lytte til legens anvisninger. Kona var
fortsatt i behov av mer frelse og bar frem det neste barnet,
hvoretter hun selv døde umiddelbart etter fødselen. Mannen
92

sto fortvilet tilbake med sin barneflokk, men selv denne
tragedien lot ikke til å åpne øynene på folk flest. Min kone tok
skrekken av det, og i den avdøde morens begravelse bestemte
hun seg for å forlate Menigheten. Jeg kunne fortelle mange
historier om hvilke tragiske følger dette kvinnesynet har, men
jeg velger å begrense meg til dette ene eksempelet.
Dobbelt tragisk blir Menighetens kvinnesyn når man kjenner
en del av disse kvinnene. Mange er så selvoppofrende og gode
at de nesten kunne konkurrere med Mor Theresa. De har viet
sitt liv til gode gjerninger av en eller annen art, uten tanke på
seg selv eller sin egen vinning. I dette lys blir det helt
virkelighetsfjernt at de står opp på møtene og forteller om sin
egen utilstrekkelighet og hvilket kolossalt behov de har for
frelse. Ekstra underlig er det at disse små vitnesbyrd skal
avleveres under gråt. De har jo grunn til å stråle!
At kvinnene representerer noe av det beste som finnes i
Menigheten later det ikke til at noen legger merke til. Det er
tilsynelatende heller ingen som reflekterer over at det ikke
finnes noen slike negative beskjeder om kvinnene i evangeliene.
Der har kvinner en sentral rolle, både i kretsen rundt Jesus og
i samfunnet for øvrig. Blar vi oss bakover i Bibelen til Salomos
høysang, omtales kvinnen som det ypperste av Guds
skaperverk! Men i Menigheten er det altså en ekstrem tolkning
av Paulus' første brev til Timoteus. Dette er blitt det kvinnesyn
som dominerer både i teori og praksis.
Dette står i sterk kontrast til starten på Smiths Venner. Som
vi har sett var det mange kvinner som hadde en betydningsfull
posisjon i tidlige år. Hilda Broks, Olga Olsen og Anna Kjærnet
var kvinner som i sterk grad satte sitt preg på møtene og
medlemsbladet. De holdt bibeltimer og hadde synlige
posisjoner i forsamlingen. Og, som nevnt, er idégrunnlaget i
stor grad sakset fra publikasjonene til kvinnelige forfattere:
Madame Guion, Phoebe Palmer og Jessie Penn-Lewis.
93

Dette var en videreføring av tradisjonen Smith hadde med
seg fra Metodistkirken, hvor en rekke kvinner hadde sentrale
posisjoner og fikk avgjørende betydning for bevegelsens
utvikling. For meg ser det ut til at det skjedde en endring i
denne praksisen på slutten av 1920-tallet.
Maktovergrep og utrenskninger
Som tidligere nevnt ble Edwin Bekkevold leder av Oslomenigheten
etter Thorleif Hansens død i 1919. Da jeg kom til
Oslo i 1960 hadde den aldrende lederen for lengst sett seg ut
Thorleif Hansens sønn Enok som sin etterfølger. Han ble,
tilsynelatende mot sin vilje, bedt om å ta plass ved siden av
Bekkevold på «dirigentplass» som var en sidebenk foran i
lokalet.
Ved Edwin Bekkevolds død i 1970 var det mange som anså
det som naturlig at Enok Hansen overtok ledelsen. Som
omreisende predikant var Sigurd Bratlie borte fra Oslo i lange
perioder av gangen, og det var derfor behov for en bofast leder.
Men som vi allerede har sett, var det ikke de hjerteligste
relasjoner mellom Sigurd Bratlie og Enok Hansen, og siden
Bekkevold var død, hadde Hansen mistet en viktig støttespiller.
Samarbeidsproblemene mellom de to ble bare større over tid,
noe Hansen forsøkte å løse gjennom å enes om en tydelig
ansvarsdeling mellom dem. Hans forslag var at han var å
betrakte som lokal menighetsleder i Oslo, med det ansvar og
den myndighet som naturlig hørte til. Her må Enok Hansen ha
feilvurdert situasjonen og forholdet til Bratlie. Han hadde ikke
forstått at Sigurd Bratlie ville ha ham bort. Eller kanskje han
forsto det, men regnet med at han hadde styrke og støtte nok til
å klare av en direkte konfrontasjon med Bratlie.
Bratlie engasjerte Elias Aslaksen til å fortelle Hansen at han
ikke lenger kunne være leder i Oslo, og at det var besluttet at
94

Edwin Bekkevolds yngste sønn, Olaf, skulle være fungerende
leder når Bratlie var bortreist.
Dette var et snedig grep. Den nestleder som avdøde Edwin
Bekkevold hadde innsatt, ble avsatt til fordel for avdødes egen
sønn, mens den tidligere nestleder som var sønn til Oslomenighetens
første leder, legendariske Thorleif Hansen, ble
brutalt kastet ut av forsamlingen. Sigurd Bratlie var nådeløs
overfor alle som stilte seg kritisk til det han sa og gjorde.
Det var noen spede tilløp til sympatierklæringer til Enok
Hansen og litt murring i krokene over Bratlies nådeløse råkjør
mot en person som mange hadde stor tillit til, men misnøyen
forstummet forbausende raskt. I stedet ble det hvisket i krokene
at det var noe galt med Enok Hansen. n Hadde det ikke egentlig
vært noe galt med ham hele tiden, mon tro?
De som mente at han fikk en urimelig behandling, ble gjerne
møtt med motargumentet at han bare hadde falt som offer for
eget grep. Han hadde jo selv ofte «ordnet opp» i saker han
burde latt være opp til folk selv å ta seg av. På dette området
var han en del av den særpregede kulturen i Smiths Venner,
med en invaderende lederstil, manglende respekt for andres
privatliv og et mangelfullt perspektiv på taushetsplikt og
diskresjon.
Til tross for dette er det min oppfatning at Enok Hansen var
en av de beste ledere Menigheten har hatt. Han var ressurssterk
og reflektert og var en leder som nøt tillit og respekt i Oslo-
Menigheten. Men han kunne helt avgjort trenge noen
korrektiver mht. sin lederstil.
Noen år etter at han var blitt kastet ut, møtte jeg ham ved en
tilfeldighet på fjellet i Valdres. Det var en sterk opplevelse å
høre om hvordan han omgående var blitt isolert og totalt
venneløs. Frykten for Bratlie og hans utrenskningsmetoder satte
en effektiv stopper for all kontakt, selv med hans nærmeste
venner. Dette er jo også en form for ledereffektivitet. Enok
95

Hansen døde få år etter den brutale utkastelsen, i en alder av ca.
65 år, som en nedbrutt og ensom person.
Enok Hansen var verken den første eller den siste som fikk en
slik medfart. Dette handlingsmønsteret har vært standard
prosedyre helt fra den spede start, men de fleste episoder er
gjemt i glemselens hav. Som for eksempel Adolf Wetlesen. Han
studerte teologi da han på slutten av 30-tallet kom til
Menigheten, hvor han raskt gjorde seg sterkt gjeldende.
Med sin teologiske bakgrunn hadde han en annen plattform
enn de andre. Hans kunnskap og innsikt i kristenhetens historie
og utvikling ga ham muligheter til å bringe inn nye
dimensjoner i forkynnelsen. Dessuten var han en folketaler av
format. Når han kastet jakka midt i talen, for å gå løs på neste
poeng, var begeistringen stor.
Johan O. Smith hadde åpenbart sans for hans ideer, og
Wetlesen ble snart en flittig skribent i medlemsbladet Skjulte
Skatter hvor Smith fortsatt var redaktør. Bratlie på sin side
hadde ingen akademisk utdannelse, men var faglært skredder.
Gjennom 20 år hadde han møysommelig tilkjempet seg en
posisjon i Menigheten og hadde fungert som Smiths reisesekretær
og våpendrager i nærmere ti år. Og her kommer det en
halvstudert teolog og stjeler plassen som «ung og lovende»!
Jeg husker hvordan Bratlie i brødremøtene på 1960-tallet
gjentatte ganger, med stolthet, fortalte at han hadde forklart
Wetlesen at hans skoleflinke taler var uønsket i Menigheten,
men at han kanskje kunne fullføre sin teologiutdannelse og
bruke denne kunnskapen som lærer i barneskolen. Og så kunne
han få ro på seg og tid til å lytte og lære av de brødrene som
hadde den rette ånd. Wetlesen hadde lite sans for Bratlies
yrkesveiledning og den plass han ble tilbudt i forsamlingen.
Ganske tidlig på 1940-tallet forsvinner Wetlesen fra bladets
spalter, for så å trekke seg fra det hele noen år senere. Han fikk
sin cand.theol eksamen og ble ordinert prest i 1947. I en periode
96

var han styremedlem i Omstreifermisjonen – det åndelige hjem
til tannlege Aksel Smiths enke. Siden ble han døveprest i
Trondheim.
Smiths Venner mangler språk for å bearbeide konflikter.
Derfor er de ute av stand til å løse de små og store konfliktene
som uvegerlig oppstår i ethvert fellesskap. Smiths Venners
«løsning» er å kaste ut dem som ikke er 100 prosent på linje
med lederne. De blir utsatt for et knallhardt kjør, for å gi dem
en psykisk knekk, slik at de enten «innordner seg» eller velger
å gå. De som «innordner seg» holder naturlig nok en lav profil,
mens de som går blir gjenstand for bakvaskelse, uten mulighet
til å forsvare seg eller oppklare misforståelser.
I stedet for åpen, konstruktiv meningsutveksling, velger
lederne gjerne generell kritikk fra talerstolen for spesifikke
forhold. Siden «alle» vet hvem den generelle kritikken gjelder,
får vedkommende «passet sitt påskrevet» i full offentlighet.
Uten noen mulighet til å forklare eller oppklare misforståelser.
Dette var en arv fra Johan O. Smith, og i min tid var Sigurd
Bratlie den sterkeste eksponenten for denne usympatiske
hersketeknikken. La meg ta et eksempel: En aktet person ble
invitert til lederen av en liten menighet i USA. Han tilbrakte et
par måneder der, og var etter hva jeg forsto til glede både for
lederen og for medlemmene. Hans feiltrinn var at han foretok
denne reisen på privat initiativ, uten at det var klarert med
ledelsen.
Det skulle han ikke ha gjort. Kort tid etter at han kom hjem
retter Bratlie flengende kritikk fra talerstolen over folk som
«skaffer seg invitasjoner og slår seg til i lange tider i fremmede
menigheter for å skaffe seg et navn og være noe.» Dette hadde
entydig adresse til én person, som i påhør av flere tusen, fikk
beskjed om at han «forsøkte å skaffe seg et navn og være noe».
Ordvalget var ikke tilfeldig. Det mer enn hentydet til
97

formuleringen i Galaterbrevet om at den som mener seg å være
noe, men ingenting er, han dårer seg selv.
«Alle ting tjener den til gode som elsker Gud» er et sitat som
benyttes for å glatte over miséren. Dersom en person blir
psykisk nedbrutt og beviselig ikke har særlig godt av den
ublide behandlingen han får, er altså nettopp dette et fellende
bevis for at han ikke i tilstrekkelig grad elsker Gud. n Hva kan
vel vi gjøre med det? Herren hjelper den som hjelper seg selv!
«Her er det bare å lide og tåle, du får ikke mer enn du kan
bære» er vanlige utsagn som erstatter trøst og støtte.
Valget står mellom underkastelse under Makten, eller å bli
utsatt for grove beskyldninger og krenkende omtale, gjerne i
full offentlighet. Alminnelig folkeskikk, høflighet, rimelighet og
respekt for enkeltindividets integritet er ukjente begreper. De
ytterst få ganger jeg har hørt slike uttrykk bli brukt i
Menigheten, har det vært i negativ betydning. Det sies at det er
mangel på nidkjærhet som ligger bak slike uttrykk! n Hvilket
langt på vei kvalifiserer til utkastelse, i alle fall hvis det kommer
til uttrykk fra talerstolen.
Lytt til dette en gang til: Dersom man fra talerstolen tar til
orde for alminnelig folkeskikk, høflighet, rimelighet og respekt for
enkeltindividets integritet blir man sannsynligvis kastet ned av
talerstolen. Det kan blant annet skje gjennom at musikklederen
på et diskret tegn fra lederen begynner å synge mens man står
på talerstolen og forsøker å formidle det som ligger en på
hjertet.
Skremselspropaganda og høye murer kan nok holde et
samfunn samlet for en tid, men det går ikke i lengden. Historien
viser at lukkede systemer er selvdestruerende. En av de
selvdestruerende krefter i Smiths Venner er knyttet til
ledervalg. Så lenge ledervalg er et tabutema, vil det ikke være
mulig å løse de problemene som har oppstått. Selv et minimum
av demokrati ville hatt avgjørende helbredende effekt på
98

Smiths Venner som samfunn. Ledere som er avhengige av
medlemmenes uttalte tillit for å fortsette, tenker i større grad
over sin egen atferd, enn ledere som er innsatt av Gud. Direkte.
På livstid.
Det er selvinnlysende at den som sitter med makten ikke
ønsker en åpen dialog om hvilket lederskap forsamlingen ville
være best tjent med. Derfor må en fornyelsesprosess drives
frem nedenfra i organisasjonen. Fra de etablerte ledernes side
kan åpne vurderinger og eventuelle alternative valg, best
bekjempes gjennom at det å ikke være en valgt leder tillegges
religiøse verdier. Det er selvfølgelig langt bedre å være innsatt av
Gud enn å være valgt på demokratisk vis. Når jeg ser tilbake på
dette, kan det synes underlig at Gud nå utelukkende innsetter
medlemmer av Smith-familien i toppledelsen. Men, Hans tanker
er høyere enn våre tanker, så det fører ikke noe sted hen å gruble
over dette.
Brunstad stevnested
Menighetens kollektive identitet baserte seg opprinnelig på
HEMMELIGHETEN: «Kristus åpenbart i kjød.» De hadde fått
innsikt i noe som de fleste ikke forsto, og den avvisning og
forakt de opplevde både fra teologiske fagmiljøer og fra andre
frikirkelige miljøer ble en verdifull bekreftelse på at de var på
rett spor:
Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange
vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem
ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte
Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som
svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til
skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det
som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det
som er noe. (Paulus’ første brev til Korinterne, kapittel 1)
99

Dette var et sentralt skriftsted for den kollektive selvforståelse,
og den la grunnlaget for en sterk avvisning av alt som fremsto
som stort, veletablert og attraktivt. Denne avvisningen omfattet
også andre forsamlingers store bygninger, og ikke minst,
omfattet det en forakt for kollekttaler, tiende og andre
innsamlingsmetoder for å skaffe finansiering til bygninger og
forkynner-virksomhet. Slike aktiviteter var ikke forenlig med
sann kristendom. Det var «skjøgedom», som er et fenomen vi
siden skal stifte nærmere bekjentskap med.
Disse holdninger illustreres av den vise som Johan O. Smith
skrev om pengeinnsamling og bygninger med basis i den
apokryfe beretningen om Bel-prestene. Daglig samlet de inn
tolv store mål fint mel, førti sauer og seks fat vin til sine egne
ete-gilder, og ga det et skinn av at det var den drageliknende
gudefiguren av terrakotta som spiste maten. (Daniels bok,
kapittel 14) De to siste versene i Johan O. Smiths sang går slik:
Nu når dragen borti Babylon for lengst er blitt til støv,
og dens prester ikke trenger mere mat,
da man skulle tro at verden var befridd fra dette tøv.
Dog det lever fortsatt under navn «Guds Sak».
Store hus og mange penger er i dag «Guds store sak».
Jesus her i verden trengte kun så litt.
Mon tro Bel er med i spillet? Ja vi får vel se en dag.
Daniels søkelys bør gjøre sin visitt.
(Sangboken Herrens Veier nr. 327)
Med utgangspunkt i disse ideer og idealer, var det langt på
vei et mål i seg selv å ikke ha noe eget lokale. Dessuten sto Jesu
gjenkomst for døra, derfor var det dobbelt dåreaktig å innrette
seg som om dette var et blivende sted. Det var som vantro å
regne.
100

Til tross for disse sterke holdninger, skaffet Menigheten seg
de første faste eiendommer på midten av 1920-tallet. Det første
lokalet ble bygget ved dugnadsinnsats i Johan O. Smiths
hjemby Horten, og sto ferdig i 1922. Et par år senere kjøpte
Oslo-menigheten en liten bygård i Vogstgate 35 på Torshov,
hvor stallen ble innredet til forsamlingslokale. Men det ble
lokalet på Horten som fikk størst betydning. I noen år ble dette
Menighetens nasjonale lokale hvor folk fra hele landet samlet
seg til stevne to-tre ganger i året, gjerne i tilknytning til høytider
og ferier.
Her var det taler, sang og bønn fra tidlig morgen til sent på
kveld. Bare av brutt av små matpauser, hvor man spiste sin
medbrakte niste og snakket sammen om de temaer som
forkynnerne hadde belyst. Når natten kom, ble lokalet omgjort
til sovesal. Disse felles opplevelsene ble viktige inspirasjonskilder
for medlemmene og skapte et sterkt samhold i
forsamlingen.
Tilslutningen til forsamlingen økte på 1920- og 30-tallet, og
lokalet på Horten ble snart for lite til stevnene. Allerede i 1930
flyttet man «sommerstevnet» til Nesbyen i Hallingdal, mens
påske- og nyttårs-stevnene ble arrangert i leide lokaler i Oslo.
Festsalen til Oslo Arbeidersamfunn, Storsalen til LO,
Turnhallen og Blå Kors-salen var vanlige lokaler til disse
arrangementene.
Utover på 1950-tallet begynte man så smått å snakke om å
skaffe et permanent stevnested hvor de kunne samles i fred og
ro og kombinere åndelig oppbyggelse for de voksne med sosialt
fellesskap for barna. På Nesbyen i Hallingdal hadde man
allerede et visst fotfeste, og dette pekte seg ut som et naturlig
valg for noen. Det kunne bli en forlengelse av en positiv
tradisjon.
Ikke alle var like begeistret for en slik beliggenhet, og søkte
andre steder. Aksel J. Smith kom over Nedre Brunstad gård
som var lagt ut for salg. Dette var en kupert og tungdrevet gård
101

på 100-150 mål, som lå ned mot Tønsbergfjorden ved
Melsomvik. Tre små åkerlapper lå spredt innimellom
fjellknausene og man regnet med at det skulle gå greit å få
godkjent bruksendring på eiendommen hos Landbruksmyndighetene.
Aksel Smith handlet resolutt og avtalte kjøpet
av eiendommen på Menighetens vegne, etter å ha tatt en
telefonsamtale med svogeren Sigurd Bratlie og topplederen
Elias Aslaksen. Til det påfølgende påskestevnet, som ble
arrangert i Oslo Arbeidersamfunns lokaler, laget han noe som
liknet en generalforsamlingsprotokoll datert 31. mars 1956.
I løpet av stevnet ble dokumentet signert av en rekke
toneangivende personer:
Aksel J. Smith, Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie, Andreas Nilsen,
Trygve Sandvik, Arne Riise, Edwin Bekkevold, Hans Skutle,
David Myhre, Kristian Hope, Georg Riis Pedersen, Edvin
Andersen, Chr. Gangsø, Birger Larsen, Ronald Henriksen,
William Gilbu, Birger Landgraff og Holm Andersen.
Dermed var formalitetene på et vis i orden, selv om de som
skulle betale gildet; forsamlingens medlemmer, egentlig ikke
var blitt konsultert i sakens anledning. Det betydde ingen ting
for de fleste. Det var som det skulle være. De tre lederne; Elias
Aslaksen, Sigurd Bratlie og Aksel Johan Smith hadde
medlemmenes uforbeholdne tillit.
Begeistringen var stor da eiendommen ble overtatt på våren
1956, og utviklingen av et stevnested kunne begynne. Siden
lederne alltid hadde vært overbeviste motstandere av kollekt,
hadde de ingen kapital til eiendomsutvikling, så løsningen ble
storstilt dugnad. Låven på gården ble ominnredet til losji og en
rekke unge menn tok seg fri fra jobben og tilbrakte uker og
måneder som dugnadsarbeidere på Brunstad. I Oslo påtok
Menigheten seg rivning av et par brakker på Akershus
Festning, og disse ble satt opp igjen som den første «nye»
102

ygningen på Brunstad. Siden la man inn anbud på rivning av
Sandefjord Bad, der man både fikk betalt for jobben og tilgang
til brukte bygningsmaterialer til utbyggingen av Brunstad.
Forsamlingslokalet ble påbegynt allerede samme år, og til
sommeren 1958 hadde man fått støpt en plate som fikk et
overbygg av provisorisk stillas og presenninger, og endelig
kunne «Vennene» samles til stevne under eget tak. Og
forsamlingen holdt til under dette provisoriske taket i mange
år, før man fikk penger nok til å fullføre bygningen. Det var noe
sjarmerende med dette provisorium, og stemningen var på topp
under presenningen når Aslaksen med sine retoriske evner
overbeviste oss om at det var KRISTI BRUD som var samlet i
disse ringe omgivelser. Her var intet storslagent.
Sigurd Bratlie, som var en mester i allegoriske fortolkninger,
laget et stort poeng av at Pinsevennenes stevnested var lagt til
Hedmarktoppen, mens Menigheten var samlet på Nedre
Brunstad gård. Det lå en dypere mening i dette. Det var nok en
Guds styrelse. Pinsevennene søkte det som var stort i denne
verden, de ville gjerne synes, og bli akseptert i samfunnet.
Menigheten søkte nedover til det som var ringe og uanselig,
helt i tråd med det forannevnte sitatet fra Korinterbrevet.
Det er noe paradoksalt i dette å være verdensmester i
ydmykhet.
Med det været en gjennomsnittlig norsk sommer har å tilby,
ble presenningstaket ofte en dramatisk kulisse under
vekkelsesmøtene. Det ble ekstra stemningsfullt i det svake lyset
under presenningen når regnet høljet ned og vindkastene rev
i bardunene. Denne sangstrofen var en sikker vinner:
Kast deg i Frelserens armer
legg deg til ro ved hans bryst.
Hør hvor det stormer der ute
n her er det fredfullt og tyst.
103

Sangen var forfattet av T.B. Barratt i 1904, men det var ukjent
for de fleste. Og dette var altså før det ble totalforbud mot
sanger som ikke var skrevet av Menighetens egne medlemmer.
Først etter fem-seks år var limtredragerne på plass, slik at
lokalet kunne ferdigstilles med permanent tak og tregulv som
ble lagt med brukte gulvplanker fra diverse rivningsprosjekter
Menigheten påtok seg. Åkerlappene ble omgjort til teltplasser
som sto for hoveddelen av innlosjeringen under stevnene, selv
om det ble bygget stadig nye losjihus, hvor stevnedeltakerne
kunne overnatte i køyer eller på flatseng i sovesaler.
Det var som om Brunstad ga ny selvtillit til lederne. De hadde
noe synlig de kunne invitere interesserte tilhørere til. «Kom til
Brunstad så skal du få se hva vi står for» var budskapet man
formidlet. Og tilhørerne kom etter hvert i hundrevis fra Sentral-
Europa og siden fra Canada, USA, Sør-Afrika og India. Den
internasjonale suksess forsamlingen opplevde på 1960-tallet,
hadde en klar sammenheng med Brunstad.
Eiendommen endret også forsamlingens holdninger til
kollekt og bygningsmasse. Gjennom 40 år hadde tradisjonen
vært at penger til å dekke leie av lokale og andre små-beløp
som driften krevde, ble lagt i en bøsse som var diskret plassert
ved utgangen. Penger var ikke noe man snakket om. Det var
noe som uoppfordret ble lagt i bøssen ved døra. På Brunstad
ble denne praksis raskt endret. Nå ble det under allsang sendt
ti-liters plastbøtter rundt mellom benkeradene, og på neste
møte ble det opplyst fra talerstolen hvor mye penger som var
kommet inn. Dette var noe nytt og fremmed, og representerte
en kontrast til tidligere praksis.
Dette er selvfølgelig verken spesielt uvanlig eller spesielt
kritikkverdig. Kanskje er det en nødvendighet for å skaffe
tilstrekkelig finansiering. Grunnen til at jeg tar med dette som
et poeng, er at dette var noe man i alle år hadde raljert over hos
«de religiøse». Når så Aksel J. Smith mot slutten av 1960-tallet
104

holdt en flammende kollekttale, var en ny barriere brutt.
Maran-Ata gründeren, Åge Samuelsen, som fikk tilnavnet
«Herrens glade hurragutt», var noen få år tidligere blitt kritisert
i voldsomme ordelag hos Smiths Venner, nettopp for denne
praksisen. Det var mange som fikk kollekttalen i vrangstrupen,
men snart var det en etablert praksis, og byggeaktiviteten
kunne fortsette.
Nå er det blitt samlet inn penger og bygget ut, kontinuerlig,
snart i 50 år. Her er det forsamlingshus, bespisningsfasiliteter
og sanitære anlegg som dekker behovet for ca. 4 til 5 000
besøkende. Anlegget, som må ha kostet minst 100-150
millioner, brukes beskjedne fem-seks uker i året. Dette er i sin
helhet finansiert gjennom kollekt og dugnadsinnsats fra
medlemmenes side.
Kjøpet av Brunstad er den viktigste hendelse i Menighetens
historie. Det ga forsamlingen og lederne en kollektiv selvtillit
som gjorde det mulig for dem å reise ut i verden og si «kom og
se». Denne uanselige gruppen som tidligere hadde hentet sin
identitet fra en felles HEMMELIGHET som var vanskelig
kommuniserbar, hadde plutselig noe konkret som grunnlag for
svar på det eksistensielle spørsmålet «hvem er vi». De talte med
begeistring om «anskuelsesundervisning». Utlendingene ble
invitert til Brunstad, for ved selvsyn å kunne bringe i erfaring
hvordan «Den Levende Guds Menighet» ser ut og ter seg.
Broderskap, fred og fordragelighet, i skjønn forening med
sverd, ild og «fullkommen seier over all bevisst synd».
Kjøpet av Brunstad førte også til betydelig mer samhandling
medlemmene imellom. Aldri før hadde så mange tilbrakt så
mye tid sammen, som når utviklingen av Brunstad stevnested
tok til på slutten av 1950-tallet. Gjennom arbeidsfellesskapet
oppdaget de andre sider ved seg selv og ved hverandre, og
dermed fikk de tettere relasjoner og det oppsto et vennskap
som var frikoblet fra møter og skriftsteder. Det betydde også en
105

utvidelse av hva det ville si «å lykkes». Selv om man ikke var en
stor predikant, en stor dikter eller en stor sanger, kunne man
være en viktig og betydningsfull person for fellesskapet. Som
snekker, som elektriker, som fysisk kraftkar eller som kokk(e).
Hva Brunstad har betydd for Menigheten illustreres av
navnet forsamlingen har valgt; Den Kristelige Menighet på
Brunstad. For meg synes det underlig at man så sterkt har
motsatt seg det navnet som folk flest bruker: Smiths Venner, og
i stedet har insistert på at man ikke heter noe som helst, eller
eventuelt heter Menigheten. Samtidig har man internt brukt
navnet «Vennene», hvilket ikke ligger spesielt langt fra det
navnet folk flest har brukt.
Som nevnt laget man et slags generalforsamlingsdokument
i forbindelse med kjøpet av Brunstad, og der omtaler man seg
som «Den Kristelige Menighet, som har sin opprinnelse ved
avdøde Johan O. Smith, Horten og som utgir bladet Skjulte
Skatter». Etter hvert har man endret på navnet, og i
Brønnøysundregistrene heter det nå Den Kristelige Menighet på
Brunstad, forkortet til DKM Brunstad.
Fra en kollektiv identitet basert på En åpenbaring eller Et lys
eller en Hemmelighet, har man nå en kollektiv identitet som
baserer seg på En bygningsmasse og eventuelt Et sommerstevne
som finner sted i første halvdel av juli hvert år. Samt noen
arrangementer i mindre skala, i forbindelse med nyttår, påske
og pinse.
Takket være Brunstad endret Smiths Venner fullstendig
karakter i tiårs-perioden fra 1955 til 1965.
106

Lederportretter
Hva verden kaller kjærlighet,
jeg ikke vil og ikke vet.
Guds kjærlighet jeg kjenner til,
og den er ikke vek og mild;
den er til dødens redsel hård,
den byder klappe så det slår.
Henrik Ibsens Brand

Idette kapittelet vil jeg presentere de lederne som har preget
Smiths Venners utvikling og egenart. Gjennom å sitere en
del av deres skriftlige arbeider, håper jeg å kunne gi deg et
lite glimt av disse bemerkelsesverdige personene og hva de sto
for.
For Johan Oscar Smiths vedkommende tar jeg for meg hans
korrespondanse, som post mortem ble utgitt i bokform på
Skjulte Skatters forlag. For Elias Aslaksens vedkommende
gjennomgår jeg deler av hans trilogi: Livets Ånds Lover, utgitt på
eget forlag i 1939. For Sigurd Bratlies vedkommende tar jeg for
meg hans hovedverk; boken Bruden og Skjøgen, utgitt på eget
forlag i 1948. For Aksel Johan Smiths vedkommende har jeg
ikke funnet noen litterær produksjon som presenterer personen.
Hans forfatterskap begrenset seg til små artikler i
medlemsbladet Skjulte Skatter, med utlegninger av Skriftens
ord. Forfatteren selv trer ikke så tydelig frem i artiklene. Derfor
har jeg basert meg på det skriftlige ettermæle han får i Skjulte
Skatters minnenummer.
Johan O. Smiths korrespondanse
Som nevnt tidligere i boken, var Smiths virke sammenfallende
i tid med den ni år eldre Thomas Ball Barratt. Begge hadde en
bakgrunn i Metodistkirken, og begge etablerte egne frikirkelige
108

samfunn på starten av forrige århundre med utgangspunkt i
apostlenes opplevelser på pinsefestens dag. Og begge satte spor
etter seg, hver på sin måte.
Pinsebevegelsen er en deltakende aktør i det kristne
landskap i Norge, mens Smiths Venner fortsatt er en isolert
enklave, uten noen relasjoner ut over sin egen krets, og dermed
uten påvirkning utenfor sitt eget, lukkede miljø. De mottar
ingen åndelige impulser utenfra og gir ingen impulser ut til
andre. Det må være noe ved lederskapet og den grunnleggende
kultur som har ført til en slik isolasjonisme.
Isolasjonismen er nok også årsaken til at Johan O. Smith
(1871-1943) ikke er nevnt i norske leksika, mens både Thomas
Ball Barratt (1862-1940), Lars Levi Læstadius (1800-1861) og
Hans Nielsen Hauge (1771-1824) omtales i de fleste leksikale
verk.
Johan Oscar Smith etterlot seg en omfangsrik korrespondanse,
som etter hans død ble utgitt i bokform, J.O.Smiths
Etterlatte Brev. Dette er fremfor noe hans dokument til
ettertiden, og gjennom denne korrespondansen kan vi bli litt
kjent med denne bemerkelsesverdige personen og de ideer han
ble drevet av.
Brevene er til 95 prosent utlegninger av Skriftens ord.
Hensikten med mine studier av korrespondansen har vært å bli
litt kjent med personen bak brevene. Derfor har jeg konsentrert
meg om de passasjer hvor han i korte glimt forteller noe om sin
selvforståelse og sitt syn på omverden. Det som kommer her er
altså ikke et representativt sammendrag av boken, men små
fragmenter som tegner et bilde av brevskriveren.
Dette bildet er kortfattet og ufullstendig, men det kan gi oss
noe innsikt i personen som formet Menighetens utvikling.
Brevene ble selvfølgelig skrevet uten tanke på at de en dag
skulle publiseres i bokform. Derfor kan det synes urimelig å
bruke dem som dokumentasjon. Samtidig sier han selv ganske
109

tidlig i korrespondansen: Det er uhyre god undervisning man får
selv når man skriver om disse ting, for ofte kommer lyset når en
skriver. Og så lærer man seg å fatte seg så klart som mulig og kort som
mulig (Johan O. Smiths Etterlatte Brev, side 35).
Det ser ut til at det tankegodset som Smiths Venner er
bygget på ble til gjennom disse brevene. Tankene ble ferdig
tenkt mens han satt bøyd over skrivebordet. Dermed utgjør de
selve kildematerialet for hele bevegelsen.
Omtrent halvparten av boken er brev han skrev til sin ni år
yngre bror Aksel, som fra 1905 også ble en aktiv kristen, i en
alder av 24 år. Begeistringen over dette valget hos den yngre
broren fører til en flom av brev. Det virker som om det er en
demning som brister. I en periode er det minst ett brev pr. uke
og ofte kan han ikke vente på svar, men må sende nye brev.
Han har åpenbart mye på hjertet, og håper at han skal finne en
tilhører i broren.
Det kan tyde på at han har følt seg ensom, og når han
oppdager brorens interesse for de temaer som han selv fyller
hele sitt liv med, blir han overveldet av sin egen begeistring.
Det ser ut til at broren også føler seg overveldet. Av
brevflommen.
Bare to måneder etter det første brevet responderer Johan O:
Du synes visstnok mine brev er altfor sterkt forserende, så du føler en
trang til å bremse. Men du kan tro det gjør godt å få et klart blikk på
livet straks, for det vil bevare fra meget som en ellers kan komme opp
i (J.O.S’ Brev side 45).
Johan O. er meget raskt i gang med å undervise sin yngre
bror, samtidig som han forteller hvem som har vært læremester:
Men Gud, som er mektig på undervisning og lærdom, han har vært
min læremester og intet menneske. Hva Gud har gitt meg, har han
gitt ved åpenbarelse i sin kunnskap, og nå kjære bror, skal jeg si deg
årsaken, men ikke alle fordrar slike sannheter.
Noe senere skriver han: På siste møte fortalte jeg vennene at
Gud hadde gitt meg åpenbarings Ånd i sin kunnskap like fra første
110

stund av i 1900, da jeg mottok Ånden, og at det var nødvendig å si
dette for at tilliten skulle styrkes.
Mange synes det er trygt å innordne seg personer som har
sett Lyset og som mener at de kjenner sannheten. Da har man
faktisk tilgang til Svaret på mange kompliserte spørsmål. Og
det fritar for ansvar.
Denne symbiosen er selve grunnlaget for mange religiøse
bevegelser: På den ene side har vi sterkt selvhevdende ledere
som trenger tilhengere som kan bekrefte deres selvbilde. På den
annen side har vi personer med stort underkastelsesbehov som
trenger en sterk leder som de kan beundre og være lojal
overfor. De låner kraft fra den sterke lederens karaktertrekk.
Dersom han med suveren styrke hevder å stå i direkte ledtog
med Gud selv, blir de en del av et stort, kraftfullt system hvor
det føles greit å være svak.
I samme brev fortsetter han: Det er meg en stor fryd at du
begynner å høre forskjell på røsten, å skille hyrdens røst fra
leiesvennens, som flyr når ulven kommer. Vi kan aldri få vært radikale
nok her. Syng ut sannheten på ethvert sted, og følgen skal bli den at
du selv skal bli overvettes glad, men folk skal si om deg at du er av
djevelen og gal. Her blir broren tvangsrekruttert så å si, til den
kamp som Johan O. hadde bestemt seg for å kjempe. Kampen
mot de etablerte autoriteter i kristne miljøer. Dette ble det unike
særpreg ved Menigheten like fra starten av, og det ble hans
livskall å vedlikeholde dette motsetningsforholdet, som til tider
kunne se ut som fiendskap.
En protestbevegelse som slutter å protestere har selvfølgelig
utspilt sin rolle. Derfor har det blitt en umulighet for Smiths
Venner å være imøtekommende overfor andre kristne
forsamlinger. Det ville nærmest bety styrt avvikling.
Språket og væremåten utgjorde også et stilmessig brudd
med det vante. Det var krig og krigsmetaforer det gikk i. Smith
fikk mye tilbakemelding på dette, men var ikke villig til å
111

moderere seg: Jeg innrømmer at jeg er svært hård og bus frem, men
Gud har skapt meg slik, og jeg føler det er min gjerning i Kristus å
buse frem uten skånsel der hvor det trenges, for derved finner jeg en
kostelig fred og seier. Dette at han fant slik glede i å nedkjempe
andre verbalt, er spesielt. Det ble hans varemerke så å si.
Kun en gang innrømmer han at han møtte sin overmann:
Broder NN. gjennomhaglet meg grundig for det siste festmøte, hvor
også du var til stede. Men jeg kunne jo ha godt av pryl, fordi jeg ikke
tok det minste hensyn til at det var folk til stede som siktet mine ord
som hvete. Dog, Broder NN ikke bare prylte, men han drev
pumpespikeren inn med den største slegge og all den kraft han eide.
Broder NN sa at når jeg ikke hadde kjærlighet, så var all min tjeneste
intet, all min kunnskap intet, og alt ble redusert til intet. Jeg følte det
som et slag av en mokker [maritimt uttrykk for hammer] i hodet, og
tenkte på det på hele førstevakten. Men til tross for at denne
tilbakemeldingen åpenbart gikk dypt inn på ham, førte det ikke
til at han tok det inn over seg og revurderte sine egne
holdninger og sin egen væremåte. Han fortsetter ufortrødent:
(men [jeg] er nå kommet til det resultat at jeg har bedre av det enn en
skjeppe smiger. Og forresten er det jo egentlig meg som har begynt
denne kampmetode, så jeg får finne meg i å ta en støt (s.204).
Ikke noe tyder på at han tenkte igjennom om kanskje
«Broder NN» hadde et relevant poeng som han burde dvele
nærmere ved. Som han tidligere sa til sin bror, var Gud selv den
eneste læremester han aksepterte, og alle andre burde derfor
lytte og lære når Smith talte. n I en alder av 36 år hadde han
ikke lenger noe å lære av andre.
Han ser på seg selv som en profet og forklarer hvilken rolle
dette er: En profet er en mann som står i Guds hemmelige råd. Det
er en som står på egne ben og ikke voktes av noen hyrde uten av Jesus,
men som selv er hyrde. En profet er mellommann mellom Gud og
folket og er Guds talerør. [...] Han står i Guds hemmelige råd og
kjenner Guds nidkjærhet og Guds måte å styre på liksom ministrene
112

lærer å kjenne kongen og kan på en prikk si hva han ynder og hva som
mishager ham (s.120).
For å forstå ulike verdigrunnlag kan det virke avklarende å
stille spørsmål om hva det vil si å lykkes. Betyr det å overvinne
egne svakheter, eller betyr det å overvinne andres?
Det ser ut til at Smith opplever suksess gjennom å stille
andre til veggs. Dette er en viktig kilde til glede og tilfredshet,
og en bekreftelse på at han har Gud på sin side.
Enkelte steder i sin omfangsrike korrespondanse anbefaler
han å fornærme folk i full offentlighet. Jeg vet nær sagt ikke
hvordan man skal få lært dem opp til krig, hvordan man skal få lært
dem til å «snøfte» Satan når han vil trenge inn i forsamlingen, så man
kan få ham ut på et tidlig stade. Han fortsetter med konkret
anbefaling om å dele ut personlige fornærmelser. Han vil på den
måte bli grundig avvæpnet i alle manns påhør, og du vil få en
langvarig fred, og de andre får redsel for deg (s. 318).
Det ser ut til at han helt bevisst bruker frykten som våpen.
Gjennom å være uberegnelig og se helt bort fra alminnelige
sosiale regler, ønsket han å tilrane seg makten i nær sagt alle
relasjoner. De relasjoner han ikke klarte å dominere, definerte
han seg ut av.
Han ser helt enkelt bort fra muligheten av at han selv kan ta
feil, at han kan misforstå situasjonen, at han kan blande
sammen egne motiver og andres.
Krig var, og er fortsatt, en viktig metafor i Menighetens skrift
og tale. Det er noe heroisk med dette, og alle vet at i krig er det
andre regler som gjelder enn i det sivile liv.
For det første handler man på statsmaktens vegne, og man
er selv en del av maktapparatet. For det andre må de
handlingene som gjøres, ses i lys av nettopp krigssituasjonen.
Det unike hos Smith og hans venner er at de utgjør Guds
maktapparat her på jorden. En noe mer beskjeden beskrivelse
113

ville være å si at man var en del av maktapparatet, men de
velger konsekvent å omtale seg som selve maktapparatet, og
dermed handler lederne på vegne av Gud selv.
Stå med saliggjørelsens hjelm på hodet, rettferdighetens panser om
lendene, ombundet med ferdighet i fredens evangelium, med troens
skjold hvori alle Satans gloende piler slukkes, og grip så dertil Åndens
sverd, som er Guds ord (s.22). Dette siste med Åndens sverd, er
forsatt en av de vanligste språkblomster som benyttes.
Bibelsitater som for det meste er tatt fullstendig ut av
sammenhengen benyttes for å sable ned alt og alle som ikke er
en del av Menigheten. Det vil si alt og alle som ikke underkaster
seg statsmakten n ledelsen i Smiths Venner.
Etter «vekkelsen» på begynnelsen av 1990-tallet ble det
legitimt å sable ned forhenværende betrodde ledere ved bruk
at fantasifulle fortolkninger av bibelord. «Dette er krig n det er
krig på kniven!»
De fleste av oss har sin ektefelle som et viktig korrektiv, men
heller ikke fra den kanten var Smith særlig mottakelig: Pauline
[hans kone] synes jeg skriver for hårdt, men sant å si, jeg kan ikke
andet; og enhver som vil ha noe med meg å bestille, får tåle det slik jeg
har det. Man børster med en børste, slår med en hammer, hugger med
en øks, sager med en sag. Øksen, hammeren, sagen og børsten kan ikke
bytte tjeneste. Dette til trøst og balsam i det hårde (s. 79).
n Intet tegn til økt selvinnsikt eller selverkjennelse her.
I 1907 hadde han åpenbart også fått korrektiver fra sin far for
at han reiste rundt og straffet og tuktet alt og alle. Dette var
hans respons på farens korrektiv: Jeg skriver ikke dette brev for å
gjendrive deg far, men for å skue saken fra en annen kant. Du skriver
i ditt brev: «Det er bra nok at vi avstraffer hverandre, men vi må være
varsomme så vi ikke selv blir fristet og blir indsnørt ind i et nett vi
selv ikke merker for sin finhets skyld.» [...] Den som påtar seg for
megen myndighet blir forhatt,» sier ordspråket. Men når man ikke
påtar seg mer myndighet enn det Gud har gitt en, da skjer alt
114

sømmelig og er som det skal være. Dersom den som har fått tildelt
gave av Gud til å styre, ikke styrer, så vil andre dukke opp og styre alt
ut på den brede vei før en vet ordet av det (s. 97).
Faren hadde altså ikke innsett at sønnen hentet sin
myndighet fra Guds egen orden. Korrektivet var forfeilet.
Midt i disse selvhevdende uttalelser er han også ydmykhetens
fanebærer: Du skal ikke spare hovmodsånden, du skal knuse den. Du
skal ikke se opp til personer som øver hovmod, men forakte dem n dog
ikke dem, men det. [...] Da jeg var i Kristiansand sist, led I alle av en
god dask stormannsgalskap. Håper du Aksel er forstandig og avviser
galskapen, for det er det ringe og uanseede i verden som Gud utvelger
for å beskjemme det som tykkes seg å være noe (s.69).
Bare et par sider lenger ut fortsetter han sin undervisning av
broren med følgende passasje: Håper du hengir deg ganske og
aldeles til Gud, så du ikke blott og bart blir slik en religiøs dåsmer og
religiøs lasaron for hvem mørke og mulm er bevart til evig tid. [...]
Bry deg aldri om å ta råd fra religiøse, for de fleste er bedre kjent og
erfaren i kjødet end i Ånden. Snakk om poteter og flesk og kjøtt, da er
de hjemme og kan svare, men går du utenom det håndgripelige, da står
de der og måper og vet verken ut eller inn (s.71).
En felles hemmelighet utgjør sementen i mange samfunn og
organisasjoner. Dette å besitte en felles hemmelighet som bare
blir «kjent til» og «forstått» av de privilegerte innviede, virker
samlende og identitetsgivende. Og det beskytter mot angrep
utenfra.
De som angriper, eller trekker noe i tvil, kjenner ikke til
HEMMELIGHETEN, og er derfor ikke meningsberettigede. Slik kan
man heve den kollektive bevisstheten til høyder hvor man er
helt uten kritikk, og bygge et fellesskap som ingen andre kan
vurdere.
En viktig bestanddel av HEMMELIGHETEN er et eget språk
som ingen andre enn de innvidde forstår. Et stammespråk. Med
115

utgangspunkt i dette språket kan man så bevise andres
manglende innsikt og forståelse. Denne manglende forståelse
for det man snakker om gir makt til den som besitter
HEMMELIGHETEN. De som selv er innenfor men ikke forstår
deler av språket, velger klokelig å tie. Å si at dette er
ubegripelig eller meningsløst, ville være å kompromittere seg
selv.
Det hemmelige språket presenteres i komprimert form i
følgende sitat:
København, 5. mars 1931
Nå skal vi fredag og lørdag ha til emne: Kjødets legeme, syndens
legeme, dødens legeme. Kjødets gjerninger, legemets gjerninger,
døde gjerninger, Guds gjerninger, Åndens lov, syndens lov, loven
i lemmene og loven i sinnet. Det gamle menneske, det nye
menneske og syndens menneske. Alt dette er avertert.
Det er selvinnlysende at de fleste ville stille seg «måpende» til
denne terminologien, som han selv hadde funnet opp, og
dermed var det bevist at de andre lite eller intet forsto av disse
dyrebare hemmeligheter.
Johan O. Smiths urokkelige selvtillit hadde sitt utspring i de
sterke religiøse opplevelser han hadde i 1900, hvor han mente
at Gud selv begynte å tale direkte til hans indre n til hans
ubevisste jeg.
Dette ble også hans bror til del på slutten av 1906. Han
responderer på Aksels kort med følgende brev:
Just som jeg stod og skulle gå på kontoret i dag, fikk jeg ditt
brev. Det var med spenning jeg åpnet det; men ved å lese det,
begynte mitt hjerte å juble av fryd, og jeg kunde ikke holde
tårene tilbake. [...] Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive nå, for
du har jo selv salvelse fra Gud, og salvelsen skal lære oss alt og
minne oss om alt Jesus har sagt (s. 84).
116

Nå var altså også hans bror kommet til det stadiet hvor han
ikke lenger behøvde å ta imot annen lærdom enn den som Gud
selv talte i hans indre.
La oss et øyeblikk forlate Johan O. Smith, og se litt nærmere på
hva broren opplevde. I den lille boken Fire trin i en troendes liv
som han fikk utgitt post mortem på Skjulte Skatters forlag kan
vi lese om denne opplevelsen:
Aandens daap eller kraftens stadium.
En ny, hittil ukjent aapenbarelse av Gud bryter ind i sjælen i
samme øieblik kraften fra Gud gjennomstrømmer den. Livet er
med et slag plutselig forandret. Fra den sjeliske er man kommet
ind i den aandelige sfære. Guds kraft gaar ofte som en kjendbar
strøm gjennom hele legemet medbringende en uendelig salighet,
som utløser seg i en overvettes fryd og glæde. Man er kommet
fra avmagt ind i Guds kraft, fra mørke ind i skjønt lys. Guds
fred sænker seg dypt ind i sjælen; den er i sandhet som en
mektig flod; gleden ombølger den som en herlig luftning fra
himmelen, søt og vederkvegende; sjælen er som indhyllet i en
taakedis. Den hviler som i idel kjærlighet. Sjælen magter nesten
ikke si andet end tak og pris i dette øieblik. Lovsang har fyldt
hjertet, tonerne synes at gi gjenklang i himlen.
Umiddelbart kan dette kan se ut som beskrivelse av en
rusopplevelse, hvilket også var den spontane reaksjon ved
pinsefestens dag. «De har drukket seg fulle på søt vin» var
betrakternes kommentarer i Apostelgjerningene kapittel 2.
Fra nå av utgjør han og broren et tospann som har blitt
pålagt store oppgaver:
Gud har gitt meg en tilsynsmanns gjerning her på Horten, og har
lagt alle tråder i mine hender. Gud har gitt meg makt til å avgjøre
stridigheter og la den få rett som har rett. Han har gitt meg makt
117

til å løse alle vanskeligheter osv. Ingen har ansatt meg i denne
gjerning, uten Gud selv. Da jeg har full forståelse av og full klarhet
i at Gud har gitt deg den samme gjerning i Kristiania, så vil jeg be
og formane deg til at du skjøtter denne vanskelige gjerning, men
dog velsignede gjerning, med all skjønnsomhet. [...]
De kjødlige vil oppta disse ting som selvros, men de åndelige vil
forstå det. [...] Jeg skal ut i mai med panserskip. Hva det trenges nå
rundt i Menighetene er først og fremst tilsynsmenn (eldste),
dernest tjenere. En trenger dog mest av alt apostler som kan
innsette og finne ut de rette menn til disse store gjerninger.
Ja, nå har jeg skrevet til deg om ting som antagelig ikke har vært
praktisert meget siden apostlenes dager (s.125).
Senere kobler han sine åndelige kvaliteter og sin krigerske
væremåte sammen til en helhet:
Jeg vil ikke rose meg selv over all måte, men jeg tør påstå at siden
jeg fikk Guds Ånd, har jeg alltid lagt vinn på å være velbehaglig for
Gud, og har hele tiden hatt en vemmelse for å tekkes mennesker. Dette
har brakt meg så rike belønninger at mitt hjerte hopper av fryd over at
ingen av disse kjødlige mennesker kan fryde seg over å ha overmannet
meg. Men alltid har disse ord gått i oppfyllelse: «Intet våpen som blir
smidd mot deg skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med
deg, skal du få domfelt; dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får
av meg, sier Herren» Esaias 54,17 (s.129).
Dette siste er fortsatt ett av de viktigste sitater for ledelsen i
Smiths Venner.
La oss bevege oss videre, og se på hvilket forhold Johan O.
Smith hadde til den personen som, nest etter hans bror, sto han
nærmest, Elias Aslaksen. Den omtale han får i Smiths
korrespondanse med sin bror, fortjener å bli sitert. Det er et
118

godt utgangspunkt for å forstå den unike posisjon Aslaksen
fikk i Menigheten.
I et brev til broren Aksel, skriver Smith den 14. mai 1909:
Broder Aslaksen (kadetten) har nå fått eksamen og ble nr.1 med et
godt forsprang til annenmann. Krigsskolens sjef n kommandør
Dawes n gratulerte ham. Han blir mere og mere grei for hver gang
vi taler sammen. Det er en bestemt natur. Han har en grei
forståelse på mange ting, og hva han har, er rent. Han har lett for
å prøve forskjellige ånder. Det er morsomt å høre hvor greit han
kan gjøre forskjell (s.173).
Tre skritt fra livet må man holde alle mulige mennesker, og aller
mest religiøse ledere, om man skal beholde fekteavstand og plass for
å svinge Åndens sverd. [...] Broder Aslaksen blir en sann
stridsmann, og det er en fryd å høre ham. Jeg føler han har en
inderlig kjærlighet til oss i Ånden. Broder Ellefsen kan jeg neppe
kjenne igjen. Hele hans tale er om i sitt resterende liv å vandre i
Kristi fotspor. [...] Broder Aslaksen var her for et par dager siden.
Han er sikkerlig et av Gud utvalgt redskap som er under utvikling
(s.211).
Broder Aslaksen var her i går. Gud gav meg nåde til å tale mer fritt
til ham enn noensinne før, om å løsne og slite over alle bånd. Han
lo av fryd og mottok ordene i sitt hjerte. Fritt ut av posen har jeg
ikke kunnet tale til ham før, som just nu. Det er stoff i den karen,
ser det ut til (s.213).
Løytnant Aslaksen hadde siste dag om bord i «Frithjof» som kadett
(eldstemann) stått opp og avlagt vidnesbyrd for sine kamerater.
Flere hadde tårer i øynene. Han spurte sist han var hjemme, om vi
i vinter kunne gå igjennom brevet til Romerne, da han ville få mere
foredrag og ikke så meget lesning på sjøkrigsskolen (s.227).
119

Broder Aslaksen fortalte at han har skrevet hjem at de får være
forberedt på at han en dag i nær fremtid går helt ut av marinen for
å ofre seg helt i Herrens tjeneste. Han ber Gud å handle hurtig med
seg, at han kommer inn i Kristi lidelsessamfunn, og at han må bli
forunt å lide for Kristi navns skyld. Det er en merkelig mann. Han
sier selv at han i den sist måned har gjort store fremskridt, og det
er sant. Han har fått en vidtgående oppfattelsesevne og bønnens
Ånd. Mon det blir av denne mann? (s.232)
Broder Aslaksen leverte i dag kl.1 sin avskjedsansøkning som var
et eneste vidnesbyrd om Jesus Kristus, hvem han for fremtiden
aktet å tjene helt og udelt n eventuelt som misjonær. Kl. 2 ble han
sendt bud etter, og da anmodet om å ta noen dagers permisjon for
å tale om tingene med sine foreldre før han gjorde noe mer med
ansøkningen, som var stilet til kongen. [...] Broder Aslaksen kan
jeg ikke noksom rose, han er en av de få. Gud må ha en særlig
hensikt med ham. Det er underlig å høre den visdom han har
mottatt av Gud. Det følger med ham en vekkende Ånd, og jeg tror
det er mer enn alminnelig gjæring blant oss her nå (s.234).
Som det fremgår av disse klipp fra Smiths korrespondanse,
beundret han Aslaksen på mange vis, hvilket kunne tilskrives
minst to forhold. Først og fremst hans kombinasjonen av
intellekt og satiriske evner, som bedre enn noen annen satte han
i stand til å føre verbal krigføring. Dette var evner som de
færreste kunne matche. Dernest kom Aslaksens beundring for
Johan O. Smith, som bekreftet Smiths selvbilde. Dermed oppsto
det en fantastisk gjensidig beundring mellom disse to. En
beundring som raskt utviklet seg til et kulturtrekk, som fortsatt
preger forsamlingen.
Uttalt beundring for lederne, med stadig gjentatte
panegyriske hilsningstaler er en fast del av samværene. Det er
en grunnfestet tradisjon å «takke Gud for BRØDRENE og det lys
120

de lar skinne i forsamlingen» i de vitnesbyrd som avlegges på
møtene. Og det kan aldri gjentas ofte nok.
Forholdet mellom Smith og Aslaksen kan oppsummeres på en
fortettet måte i to sitater fra boken Smiths Brever. Først Smiths
brev til Aslaksen datert 19. april 1927:
Gud har gitt deg en ånd og et skarpt sverd, bruk det alle dine
levedager. Takk for dine gode ord til meg i en stor forsamlings
påhør. Jeg tok det som fra Gud selv, ettersom det var sagt til Guds
ære og med visdom. Også dette bidro til å styrke enheten innad og
utad (s.319).
Motsatsen til dette kommer i Aslaksens nekrolog som også
siteres i samme bok:
Natt til 1. mai 1943 hensov denne vår elskelige og høyt elskede bror
i Herren, han som har vært vår årvåkne, ypperlige og trofaste leder
og tilsynsmann gjennom så mange år. Dermed har den største
Guds mann vi kjenner i vår samtid, avsluttet sitt løp i denne
verden. [...] Hans troskap mot Gud, og det lys som Gud gav ham,
overstiger i høy grad det alminnelige, ja i så stor grad at han må
regnes som en reformator.
Elias Aslaksens lovgivning
Som nevnt tidligere i boken, ville det ikke blitt noen Smiths
Venner uten Elias Aslaksen. Han var den lysende begavelsen og
gudbenådede retoriker som Smith trengte for å kunne bygge
opp en menighet. Han kombinerte religiøs fanatisme med sjarm
og humor, på en besnærende måte.
Ingen stilte seg likegyldig til Aslaksen. De fleste innefor
(men langt fra alle) underkastet seg villig hans retoriske
121

poenger, mens mange utenfor så på ham med hoderystende
undring.
Han kunne hente ut to-tre ord fra Bibelen og utlede de mest
fantastiske, og etter hans mening selvinnlysende, resonnementer
av disse. Totalt løsrevet fra enhver sammenheng ble det
Guds Ord og Guds befalinger ut av det allikevel.
For Elias Aslaksen var ikke Bibelen bare Guds Ord, det var
også en slags idiomordbok n et oppslagsverk med spesielle ord,
faste uttrykk og talemåter n som han kunne plukke fra når han
skulle formidle sine synspunkter og illustrere sine poenger.
Og han var svært fri i sin bruk av denne idiomordboken.
Han kunne for eksempel hente et uttrykk fra Salomos Høysang:
«Vi har en liten søster og bryster har hun ennå ikke.» Helt
uanfektet benyttet han dette til å forklare at «det ikke er nok at
vi er på rett vei og har den rette trang, vi må også ha nådd en
viss modenhet om vi skal være med i Brudeskaren» (Traktaten
Jesu Kristi Brud (1948) Side 29).
Det er umulig for meg n innenfor denne bokens rammer n
å gi en fyldestgjørende presentasjon av fenomenet Aslaksen.
Men jeg håper å kunne formidle et lite glimt av denne
sammensatte personen, som på avgjørende måte forandret
livsløpet til så mange mennesker, inkludert Johan O. Smith. I
ettertid tidfestet J.O.S. Menighetens tilblivelse til sitt møte med
den unge Krigsskolekadetten i 1908.
For å gi en liten presentasjon av Elias Aslaksen, velger jeg å
ta for meg hans trilogi Livets Ånds Lover. Grunnen til at jeg
velger nettopp denne boken, er at den er så full at retoriske
kunstgrep og sterke meninger, at de i seg selv blir et portrett.
Alle tre bind ble utgitt på eget forlag i 1939.
Aslaksen innleder sin lovsamling med å forklare den
grunnleggende forskjellen mellom Moseloven og Livets Ånds
lov, med vekt på at det fulgte nåde, dvs. hjelp og kraft med den
sistnevnte. Takket være den nåde og hjelp som følger med
Livets Ånds lover, er det mulig å overholde dem, selv om de er
122

langt strengere enn Moseloven. Synd, sier Aslaksen, er
lovbrudd, mens seier over synd er lovlydighet. Og dette er
rammen hans lovgivning skal ses i lys av. Dersom man
etterlever disse lovene kan man være trygg på at man ikke
forsynder seg. Dersom man bryter disse lovene, vil man få
oppleve «Guds hevnende rettferdighet».
Første del av trilogien begynner med «Troens Lover», og §1
har han gitt navnet Fullvisshetens lov, som han utlegger slik:
«Tro er full visshet om det som håpes. n Hebr 11,1. Det fremgår
med all tydelighet av Mark 11,21-24 at det ikke går an å tro uten
at det må skje. Dette er lov. Tro er full visshet. Så sant man har
full visshet, så skjer det. Vi oppflammes sterkt til å tro Gud: ‘Ha
tro til Gud!’ ‘ Tro bare (vær fullvisse) at I har fått det, så skal det
vederfares!’ Dette er lov, en del av Livets Ånds lov, fast takst for
alle personer, i alle tilfeller, gjennom alle tider og slekter.
Fullvisshetens lov frigjør fra uvisshetens og vantroens lov.»
For meg er det naturlig at han begynner med dette, som jeg
tror utgjorde et sentralt punkt i hele hans tilværelse. Han oppga
sin yrkeskarriere før den var begynt og levde fra hånd til munn
hele livet, i trygg forvissning om at alt skulle ordne seg. Uten
fast inntekt etablerte han en stor familie, og han holdt fast på
dette levesettet livet ut.
Han utpensler dette tema videre i §2 n Tillitens lov; «Og
dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om
noe etter hans vilje, da hører han oss; og dersom han hører oss,
hvad vi så ber om, da vet vi at vi har de ting som vi har bedt
ham om. n 1. Joh 5,14-15. De som forlater seg på Herren, er som
Sions berg som ikke rokkes, men står evindelig. n Salme 125,1.
Det går ikke an å sette sin lit til herren og så bli til skamme, å
stole på ham uten å bli hjulpet. Dette er lov. Tillitens lov frigjør
fra mistillitens syndige lov.»
De neste lover spinner videre på samme tema: «Troens lov
gjør oss urokkelige og frigjør fra all vaklen» (§3). «Guds
absolutte vilje er at vi skal ha fullkommen tillit til ham, blind
123

tillit! [...] Ubekymrethetens livslov frigjør fra bekymringens
syndige og drepende lov» (§4). «Det er lov at den som tror på
Gud er mandig og sterk. Å tro på Gud og være svak, det henger
ikke sammen. [...] Livets Ånds lov frigjør fra kraftløs-hetens og
kjerringaktighetens syndige lover» (§5). «Den gir ikke rum for
noe som er løst eller vaklende» (§6).
Disse sterke holdninger står i kontrast til kalvinismens «husk
alt er ditt ansvar!» Aslaksen hadde bare ansvar for én ting,
blind tro på Gud, og så var resten Guds ansvar. Dersom han ba
til Gud om mat til i morgen, og ikke fikk det, da var vel det
Guds vilje, og dermed måtte det ses som en unik anledning til
frelse.
At Aslaksen valgte en slik levemåte i sin ungkarstid er
selvfølgelig helt uproblematisk. Han tøyde grensene for hva
han selv kunne utstå og fikk testet ut egne holdninger og
reaksjoner. Litt verre ble det med disse holdningene og dette
levesettet da han fikk familie. Å utsette sin kone for slik
ekstremsport er betenkelig. Å utsette sine barn for det kan
oppfattes som omsorgssvikt. Heldigvis hadde han en liten
venneflokk som tok ansvar. De så familiens behov, og etter
hvert ble det en jevn strøm av milde gaver, både i form av
penger og i form av mat og klær, som fant veien til Aslaksens
hjem.
På denne måten fikk familien det de trengte til livets
opphold, og Aslaksen fikk bekreftelsen på at Gud sto ved sine
løfter. Dermed kunne han forsette på samme vis, hele livet
gjennom. Han behøvde aldri å ta ansvar for det timelige. Gud
ordnet med alt.
Hvilens lov gir oss uopphørlig sabbat i vårt indre. [...] Det er en
naturnødvendighet, en ufravikelig lov at den som har tro, han
har hvile i sitt indre. Hvilens lov er troens lov som frigjør fra
124

den vantroens og tvilens lov som gjør mennesket urolig, redd og
utrygg (§13).
Litt lenger ut i første del av trilogien kommer Rettferdighetens
lover, hvor han legger for dagen en sterk rettferdighetssans og
gir strenge regler for økonomiske forhold. I §1 n Pålitelighetens
lov n starter han med å sitere Lukas 16,10: «Den som er tro i
smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er
også urettferdig i stort.» Og han fortsetter:
Rettferdighetens lov driver oss til å oppfylle våre forpliktelser,
både hjemme og borte og i menigheten, både idet jordiske og i
det åndelige, både i smått og i stort, til å gjøre vår plikt på alle
vegne, til å bli på post, til å holde kontrakter, til å bli i vår dåps
pakt. Den som ikke gjør således, er en urettferdig mann, ja
strengt talt: en kjeltring. Pålitelighetens lov er en
rettferdighetens lov som frigjør fra upålitelighetens,
utroskapens, forsømmelsens og kjeltringstrekenes urettferdige
lover.
I neste paragraf fortsetter han:
Å betale hva man kjøper, og hvad man skylder for øvrig, både i
det timelige og i det åndelige, hvad det enn gjelder n det er A-
B-C’en i rettferdighetens lov. Betalingsloven frigjør fra
kjeltringstrekenes og skyldbetyngethetens syndige og drepende
lover.
Disse normer har i tidens løp vært gjeldene regler og
retningslinjer for menighetens medlemmer. Aslaksen satte
normen, både i ord og handling. Meg bekjent har aldri noen
trukket Aslaksens rettskaffenhet i tvil.
I tillegg til de sterke beskjeder om at «her skal vi ikke ha
noen kjeltrinsgstreker» (det er en god idé å formulere seg
125

folkelig) hadde han også andre økonomiske retningslinjer: Å
betale kontant er rettferdig og elskelig. Det bevarer fra mange snarer
og ugreier. I §8 sier han:
Avbetalingsmetoden er ikke så god, sier han i. Den kan
forsvares, hvis man da ikke tar på avbetaling mer enn hva man
rimelig kan tenke seg å kunne overkomme å betale. Men dette
er jo ikke lett å bedømme. Å borge [ta ut varer, med avtale om
senere betaling] er heller ikke godt. Det er noe på det uvisse.
Man vet ikke om man får betalt det. Kontantloven frigjør fra å
risikere å gjøre sin neste urett.
Disse retningslinjene blir ekstra sterke når vi ser dem i lys av
den økonomiske situasjonen mange var i på den tiden. I «de
harde 30-årene» var det mange som i lange tider ikke hadde til
livets opphold, og derfor måtte ta matvarer «på borg». Jeg vet
at dette iblant var situasjonen for vår familie.
Aslaksen var absolutt i nærmest alle sine holdninger, hvilket
kunne være prisverdig, men det kunne også være urimelig og
skape en utilstrekkelighetsfølelse hos mange. Det er disse sterke
doktrinene som langt på vei sier at folk ikke skal gjøre
selvstendige vurderinger og avveininger. Aslaksens ord var lov,
og lover er til for å overholdes. Basta! At han omtalte dem som
Livets Ånds lover, forandrer ikke på den realitet at det var han
som utledet dem, iblant med særdeles tynt belegg i Skriften.
Paragraf 33 n Antikausjoneringsloven n starter med sitat fra
Salomos Ordspråk 17,18: «Et menneske som fattes forstand, gir
håndslag og går i borgen hos sin neste.»
Dette inspirerer Aslaksen til følgende tankerekke:
Å kausjonere for (gå i borgen, stå god for) en annen, er en
alminnelig uskikk. Det er en snare for begge parter. Når en
annen har kausjonert for en, da fristes en til ikke å ta det så
126

nøye, i det man trøster seg til at den annen har gått god for en,
og dette er urettferdig. Den som har skrevet under, uten å ha
det beløp han har skrevet under for, har derved gjort urett. Og
den som eier dette beløp på det tidspunkt han underskriver
papiret, han kan n av forskjellige grunner n komme til å
mangle dette beløp den dag han skal ut med det, og har derved
gjort urett. Ja, selv om han avsetter beløpet i en bank, og ikke
rører dette, blir det ikke helt riktig. Banken kan gå konkurs, og
han risikerer ikke å kunne betale beløpet. Da er det noe ganske
anderledes rent og greit og skvært å låne bort eller gi bort
beløpet når man har anledning til det. Det står for enhver rett
og enhver dom!
At han kunne få en slik tankerekke av sitatet fra Ordspråkene
er ikke innlysende, og holdningene og anvisningene er så sterke
og så konkrete, at det blir lite spillerom for egne vurderinger.
Loven for utstøtelse av menigheten n Paragraf 40 n skiller seg
ut fra den øvrige lovgivningen, ved at den er noe mer romslig.
Starten på lovteksen er:
«At I ikke skulde ha omgang med nogen som er en horkarl
eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker
eller røver ...» 1. Kor 5,11 og han forsetter:
For syv ganger faller den rettferdige og står opp igjen. [...] Det
er ikke den som faller i synd som skal støtes ut, men det er
sådanne som ligger i synden, som forsvarer den og vil fortsette
med den. En mann som har drukket seg full en gang, er ikke en
dranker, og en som har baktalt en gang, er ikke en baktaler. Den
som pleier å drikke, er en dranker, den som pleier å baktale er en
baktaler, osv. «Støt da den onde ut fra eder!» 1.Kor.5,13. Den
onde er ikke hver den som faller i synd, men den som er ett med
sin synd, som unnskylder og forsvarer den og fortsetter med
den. Å støte ut en sjel som f.eks. har falt i hor, og som hater sin
127

synd og er bedrøvet over den, og anklager seg selv for den n det
er hårdhet, ondskap og urettferdighet, og hykleri. Det var da
mere rettferdig å støte ut en sådan person som vilde støte ut en
angrende og bedrøvet sjel. En sjel som har falt i hor en gang,
blir ofte utstøtt, mens andre som lever i havesyke, og forsvarer
sin havesyke hele året rundt, anses for å være kjære brødre og
søstre, likeså sådanne som ligger under for vrede og hissighet,
avind og misunnelse, tvedrakt, stridigheter og partier. [...] En
som faller i en synd [hor] og reiser seg igjen er naturligvis
meget bedre enn andre som ligger i synder året rundt og hele
livstiden lang!!!
Jeg tror Aslaksens poeng er at Bibelen ikke graderer de ulike
synder, og han mener derfor at alt skal bort, og at det ikke er
vår oppgave å gradere synder som mer eller mindre alvorlige.
For Aslaksen ville en gradering være å ufarliggjøre de sosialt
aksepterte syndene. Han ser helt bort fra det faktum at
graderingen faktisk er der i folks bevissthet, enten han liker det
eller ikke. Dermed vil hans tilnærming uvegerlig forstås som
romslighet og toleranse med hensyn til hor.
Aslaksen behandler det samme tema i en artikkel i Skjulte
Skatter nr. 4/1922. Hovedpoenget er det samme, men i tillegg
mener han at litt hor «ved en given leilighet» heller ikke
kvalifiserer til avsettelse som predikant, dersom man angrer sin
synd.
At en person med så ekstreme og så absolutte holdninger på
de fleste av livets arenaer, plutselig slår til lyd for et moderat
reaksjonsmønster overfor hor, kan synes oppsiktsvekkende. I
bladet «Misjonæren» nr. 24/1922 tar C.M. Seehuus fatt i denne
artikkelen i Skjulte Skatter. Under overskriften Slapp Moral sier
han bl.a. «Det maa vel staa klart for enhver at den som faller i
en saa grov synd som drukkenskap og hor, straks bør utelukkes
av en bibelsk menighet.»
Til dette respondere Aslaksen i Skjulte Skatter nr. 11/1922:
128

«Naar Jesus sier vi skal tilgi syv ganger sytti ganger, hvorledes
kan De da driste dem til å si noe slik?»
I alt jeg har kommet over av litteratur og korrespondanse, er
dette det eneste området hvor Aslaksen legger for dagen en mer
liberal holdning enn det som gjelder i de fleste kristne
forsamlinger.
La oss gå videre i Aslaksens lovsamling, til kapittelet
Sannhetens lover. §3: Enfoldighetens lov er også karakteristisk for
Menighetens Lagabøter. Han starter med å sitere
Kolosserbrevet 3,22; «...ikke med øientjeneste som de som vil
tekkes mennesker, men i hjertes enfold...» Og han fortsetter slik:
Når hjertet ikke er mangfoldig, men enfoldig og rett frem, når
man ikke er tvesinnet, men kun har ett sinn og én tanke, nemlig
å vandre i sannhet for Guds åsyn, da bortfaller øientjeneste, og
da blir man ikke tvetunget. Man taler ikke som man skulle ha
to tunger, så man snart sier ett og snart et annet. Nei, man
holder seg til sannheten. Det som er sant den ene gang, er også
sant en annen gang, og det som er sant når man snakker med
den ene person, det er også sant når man snakker med en
annen. Hva man sier stemmer alltid overens. Hvor godt det er
å vandre med hjertets enfold i Guds sannhet.
Det var noe befriende med en del av hans retningslinjer.
Treffende, enkelt og renskåret. n Apropos renskåret; §6 er
Renskårethetens lov:
Akkurat som en slakter kan fristes til, og falle i, ikke å levere
kjøttet renskåret, men ta med noe mindreverdig kjøtt sammen
med det til høiere pris, således kan man også på det åndelig
område overtrede renskårethetens lov, og således komme på kant
med sannheten. Når man f.eks. skal oppgi hvor mange som har
tatt imot sannheten på et sted [blitt med i Menigheten] da
129

gjelder det om å være renskåret så man ikke oppgir for mange.
Renskårethetens lov frigjør også fra løgnens lov.
Jeg har en opplevelse av at dagens ledere av Smiths Venner
ikke har latt seg frigjøre ved denne loven. Det kan virke som
om de skjøter på litt både med hensyn til antall medlemmer og
antall menigheter hist og her. De har brukt å oppgi
medlemstallet i Norge til ca. 10 000, mens det antall de får
statstøtte for er bare drøyt 5 000. Antall deltakere på møter eller
stevner er gjerne inklusive nyfødte og de som stakk innom.
Tilsvarende er det med den internasjonale utbredelse. En norsk
familie som bor i et fjernt land og har lykkes å skaffe seg en
omgangskrets på et par tre familier, kan neppe kalles en lokal
menighet. Dette fremstår ikke som renskåret. Vi skal senere se
at deres forhold til pressen heller ikke preget av Renskårethetens
lov som frigjør fra løgnens lov.
Blant Sannhetens Lover finner vi også §7 n Skjønnhetspleiens
motlov n som også skal være frigjørende. Han starer med å
sitere profeten Esaias 3,24: «Og det skal skje: Istedenfor balsam
skal det være stank [...] og for kunstig krusede krøller skallet
hode ...» Og han legger videre til sitt personlige syn på
skjønnhetspleie:
Når man har sminket, malt, lakkert og kruset seg til, så man ser
så og så pen og fin ut, hva annet er dette enn løgn? Efter å ha
vasket det påsmurte av igjen osv. får man se sannheten! De
menn som liker den såkalte skjønnhetspleie, de liker løgn og
humbug! Gud liker det ikke. [...] Man risikerer n
overensstemmende med Esaias 3,24 n som straff for sin
forfengelighet å bli både skallet og annet. Om så skjer, er det vel
fortjent.
Den neste paragraf heter Pyntesykens motlov, og går omtrent i de
samme baner:
130

Når man har pyntet sig og fiffet sig, så man tar seg ut som en
«engel», så er dette falskhet og løgn. For sannheten er den at
man på ingen måte er noen engel. Lærer man sådanne
pyntedukker å kjenne, ser man nok at de i sannhet har større
likhet med djevler enn med engler. Om en klædde sig i sekk og
aske, ville ens utseende mere svare til ens innhold enn når man
kler sig i skinnende hvit kledning eller i vakre blomstrede tøier.
Alminnelig rett og slett klædning til nødtørft er sikkert godt
nok. Kvinnene i særdeleshet har påbud om «ikke å pynte sig».
1. Timoteus 2,9. Ved å bruke pynt og skjønnhetsmidler
overtreder man brutalt sannhetens lover. Menneskene er i
sannhet ikke så søte og yndige i sitt indre som maskene gir
utseende av. Det får man erfare under livets vanskeligheter og
motganger.
Det er Aslaksens sterke holdninger til disse spørsmål, som har
ført til den tydelige uniformering av kvinnene i Smiths Venner.
Klesdrakten og utseendet for øvrig er som anvist av Aslaksen
i Livets Ånds Lover, og kan derfor lett gjenkjennes på gata.
Annen del av Aslaksens trilogi starter med Visdommens lover,
hvor han på sin snedige måte går inn på et bredt spekter av
dagliglivets forhold. Det vil føre for langt å gå inn på alle disse.
Jeg tror at vi allerede har fått et godt inntrykk av hans retoriske
kunstgrep og sterke holdninger.
Derfor går vi til neste kapittel; Kyskhetens lover. §1 er
Ekteskapsloven og her er Aslaksen rett på sak:
Når en ungkar eller enkemann kjemper alvorlig for å holde seg
ren, og enten ikke makter det n tross det er kraft nok å få hos
Gudn da bør han vite å vinne sig sin make, ikke etter lystens
brynde, men i helligelse og ære. 1. Tess. 4,5. Han bør ikke se
etter et vakkert ansikte og et frodig kjøtt, men efter et hjerte og
et vesen, et sinnelag som behager ham. Og en kvinne som har
131

det på samme måten, bør være villig til å gifte seg, selv om hun
ellers helst vil være alene; for det er bedre å gifte seg enn å lide
brynde. 1. Kor 7,9. [Uttrykket «å lide brynde» har gått ut av
språket. Det betyr å plages av innestengt seksualitet.]
Når man så er gift, kommer man inn under § 5 n Skyldighetens
lov n som er retningslinjene for seksualitet i ekteskapet. Her er
lovteksten:
Men for hors skyld, skal hver mann ha sin egen hustru og hver
kvinne sin egen mann. Mannen gjøre sin skyldighet mot
hustruen, og likeså hustruen mot mannen; hustruen råder ikke
over sitt eget legeme, men mannen; likeså råder heller ikke
mannen over sitt eget legeme, men hustruen. Hold eder ikke fra
hverandre uten efter samråd, for en tid, for å leve i bønn, og
kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste eder, fordi I
ikke makter å være avholdende! Dette (om efter samråd å holde
seg fra hverandre, for en tid, for å leve i bønn) sier jeg som en
tillatelse, ikke som påbud. 1. Korinterbrev 7, 2-6.
På dette punkt har nok mange, også Guds folk tumlet noe
forferdelig, forsyndet seg massevis, tatt grundig feil og fart stort
vill. At man ikke har kjent og fulgt denne Livets Ånds lov, det
har nok forårsaket unevnelig meget synd, fall, pine, plage,
frafall, forbannelse, bitterhet, utroskap, mistanke, fortvilelse og
elendighet av alle slags. Denne lov er nok den fineste og
ømmeste av alle lover.
Foruten å være en kyskhetens lov, er det også en
rettferdighetens lov: gjøre sin skyldighet = betale sin gjeld. n
Det er også en kjærlighetens, dvs. opofrelsens, lov n idet det
alltid er den annen part man n om mulig n skal ta hensyn til.
132

I følge denne loven, gifter man seg ikke fordi man er glad i
hverandre, men fordi det er en nødvendighet for at
seksualdriften skal få utfolde seg innenfor tillatte rammer.
Dernest handler det seksuelle samlivet ikke om gjensidig
attraksjon og naturlig tiltrekning, men om å gjøre sin plikt.
Dersom mannen kjenner at behovet melder seg, er det konas
plikt å stille opp, der og da, enten hun har lyst eller ikke. Og
motsatt.
Variasjoner over dette tema husker jeg også fra brødremøter
hvor Aslaksen gjentatte ganger hevdet, fra talerstolen, at
BRØDRENE så absolutt ikke skulle føle at de var på tiggerstien
når de skulle be om samleie. Nei, dette er din rett. Dessuten står
det «til mannen skal hennes attrå stå», så hvis hun ikke har slik
attrå, bør hun ta et oppgjør med seg selv.
I det mest ekstreme tilfellet foreslo han at man skulle rive av
henne nattkjolen, dersom hun vegret seg.
Et par sider lenger ut sier han at dette er godt og rent (å ha
sex med ektefellen). «Men,» sier han, «like sikkert som dette er
rett og rent, like sikkert er det at all annen tilfredsstillelse av
den samme lyst og trang er urett og uren.»
Vi er ikke helt ferdig med lovgivningen, om vi skal forstå
Aslaksens etikk og Menighetens ånd på disse områder. Det som
gjenstår er §6 n Barnebegrensningens motlov.
Den tvilsomme bibelske forankring er fire gammeltestamentlige
sitater og ett sitat fra apostelen Paulus, som alle
har det til felles at de i det hele tatt ikke handler om
barnebegrensning.
De to første argumenter han fremfører er skapelsesberetningens
«Vær fruktbare og bli mange...» og Guds befaling
til Jacob litt lenger ut i 1. Mosebok, «Jeg er Gud den allmektige;
vær fruktbar og bli tallrik!» Til disse skriftstedene knytter han
følgende kommentar:
133

Ja, således har Gud, den allmektige befalt! Derfor passer det ikke
å gjøre innvendinger og si at man ikke orker å føde flere barn,
eller å få dem så tett på hverandre, eller at man ikke makter å
forsørge dem, eller annet slikt. Gud selv har omsorg for oss og
gir oss hvad vi trenger til legem, sjel og ånd. Ja, det gjør han
som, blant svært meget annet av samme slags sier: Se, jeg er
Herren, alt kjøds Gud, skulde noen ting være for vanskelig for
meg?
Derfra går han til beretningen om syndefallet: Til kvinnen sa han:
Jeg vil mangfoldiggjøre din møie og ditt svangerskap 1. Mosebok 3,16.
[ser ut til å være feilsitert] Dette er altså Guds vilje, den som også er
vår helliggjørelse.
Derfra går han til sitatet av Paulus som vi har vært innom
tidligere: Men hun skal bli frelst gjennom sine barnefødsler, såfremt
de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet. 1. Tim 2,15.
Kristi n og alle hans tro disiplers n valgspråk er: Gjennem!!! ikke
utenom!!!!
Deretter kommer et sitat fra Salmenes bok: Se barn er en
Herrens gave og livsfrukt er en lønn. Som piler i den veldige kjempes
hånd, således er ungdoms sønner. Lykksalig den mann som har sitt
kogger fullt av dem. Og så til slutt: Din hustru er som et fruktbart
vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt
bord. Se, således blir den mann velsignet som frykter Herren.
Som man ser, finnes det ikke engang en vag hentydning til
temaet barnebegrensning i disse sitater, men like fullt utgjør det
altså det bibelske grunnlag for følgende tirader fra Aslaksens
side:
Barnebegrensning er noe av det mest ugudelige som eksisterer!
Det innebærer vantro, bekymring, frykt, unddragelse,
egenkjærlighet, nytelsessyke, ulydighet, fusk, opprør, hat og
mord, menneskefrykt, feighet, pengekjærhet, havesyke, og er en
134

kilde til hor, fall og frafall. Ved å nektet å gjøre sin skyldighet på
naturlig vis, forårsaker man elendigheters elendighet. Den
lidelse og møie og det tap som man, ved å unndra seg
barnefødsler, tror seg å være klok nok til å spare seg selv for,
dette vil Guds hevnende rettferdighet trofast sørge for på andre
måter å anbringe i ens liv. Den som unndrar seg Guds vilje er
dum. n Mer enn en hustru har på denne måte forårsaket sin
manns fall, fortvilelse og frafall, og har således også skaffet seg
selv et helvede allerede her på jorden. Livets Ånds lov frigjør fra
barnebegrensningens lov, fra alle de vederstyggelige syndens og
dødens lover som hører inn under denne den senere tids
moderne, fordervelige lov.
Med denne forkynnelsen har han innprentet en så sterk angst
i mange av Menighetens kvinner, at de har født svært mange
flere barn enn de hadde helse til, eller lyst til. Angsten for den
Guds straffedom som Aslaksen ga dem et forvarsel om, og
angsten for fortapelsen, har hindret dem i å ta styringen over
sitt eget liv.
De har ikke en gang våget å undersøke om Aslaksen hadde
noe holdbart belegg i Bibelen for sin lovgivning. De fleste tok
Aslaksens ord som Guds ord.
For mange var det ødeleggende, de fikk ikke det ut av livet
som de hadde fortjent. For noen var det dødelig, de mange
barnefødslene tok langsomt livet av dem.
Sigurd Bratlies apokalypse
Gjennom boken Bruden og Skjøgen pensler Sigurd Bratlie ut en
blomstrende mytologi om Menighetens storslagenhet og
samtlige andre kristne samfunns himmelropende utilstrekkelighet.
Selve uttrykket Bruden, eller Kristi Brud, henspeiler på de
utvalgte som Jesus ifølge Johannes Åpenbaring, skal komme
135

tilbake til jorden for å hente hjem til seg. Dette er «de som
Kristus finner behag i, og som er forunt å bli ett med ham».
Uttrykket Skjøgen er også hentet fra Johannes Åpenbaring, og
hun rider på Dyrets rygg. Dyret i Åpenbaringen med sine sju
hoder og ti horn er ingen trivelig skapning. Det er Dyret som
bereder grunnen for Antikrist.
Dette er scenografien for Sigurd Bratlies bok, og han starter
friskt med å konstatere at Dyret er resultatet av Satans arbeid
blant Guds folk, (side 12) og han er ikke sen om å konkludere
med at dette omfatter alle kristne forsamlinger unntatt
Menigheten. De fleste av disse andre kristne hadde en lovende
start, men det skulle snart vise seg at de ikke hadde det rette
sinnelag. «En kan da ikke ta det så nøye. Det står da at der hvor
synden er stor, er nåden enda større. [...] vi skal da ikke hjelpe
Gud med frelsen. [...] Jesus har gjort alt, vi skal ingenting gjøre.
[...] Det kan da ikke gjøre noe om vi synder litt, vi må ikke bli
treller av loven» (s. 14).
Det skulle vært interessant å vite hvor han henter disse
sitatene fra, men han oppgir ingen kilder. n Selv har jeg aldri
truffet noen som har hevdet slike synspunkter, så jeg mistenker
at sitatene kan være konstruert eller fordreid.
Litt lenger ut skriver han at «For skjøgen er troen bare
trolldom n noe upersonlig n noe som ikke behøver å gripe inn
i vårt liv. [...] Nåden settes i stedet for et gudfryktig liv, og
derved kommer de inn under den dom; ugudelige som
forvender vår Guds nåde til skamløshet» (s. 31+44). Det er DEN
RELIGIØSE VERDEN som rider på Dyrets rygg og uten at de selv
vet det, er med og forbereder Antikrists komme.
Her går altså andre velmenende kristne rundt og tror at de
tjener Gud, mens de, ifølge Sigurd Bratlie, i realiteten løper
Satans ærend, og bereder grunnen for Antikrist. Hvilket
selvbedrag!
136

I lignelsen i Matteus 25 sier Jesus: «Da skal himlenes rike være
å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å
møte Brudgommen. Men fem av dem var dårlige og fem kloke;
de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med seg; men de
kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene.» De tidlige
kristne så på Kirken som de fem kloke jomfruer, mens
Synagogen representerte de fem dårlige jomfruer.
Nå fastslår Bratlie at det er de ypperste i Smiths Venner som
utgjør de fem kloke jomfruer, mens de fem dårlige er de
medlemmer av Menigheten som ikke helt lykkes «å få del i
Guddommelig natur» i levende live her på jorden.
«De fem dårlige jomfruer er ikke i verden, heller ikke i den
religiøse verden n skjøgen, for de er jo jomfruer. Derfor finner
vi dem i Menigheten sammen med de kloke.» (s. 129)
De medlemmer av Menigheten som ikke har nådd det
ultimate nivå, har dårlige fremtidsutsikter:
«Det blir en grufull tid [som] de fem dårlige jomfruer går i
møte, og de av Guds folk som ikke lyder røsten fra himmelen.
[...] Det er Guds dom over den religiøse verden» (s. 164).
Han har også en åpenbaring mht. «Dyrets tall» som er 666.
Dette er det samme som 2/3 (666 promille), altså kvalifisert
flertall i en avstemning. Dyrets tall henspeiler på demokrati, og
han fortsetter:
«En ting er sikkert, at flertallet har aldri vært gudfryktig; det
er de få som er det. Så når en kristen forsamling har
demokratiske ledervalg, er det «Satan [som] i Guds navn har
fått ordnet Menigheten etter ‘bibelsk’ mønster» (s. 16). Dermed
burde den debatten være avblåst. For godt.
At han selv og Menigheten representerer «Bruden» eller
«Lammets hustru» som det også kalles, er hevet over enhver
tvil. Han er da også raskt ute og konkluderer med at «det kan
ikke bli mer enn en Menighet på et sted» (s. 22). Når det i Oslo
f.eks. finnes et stort antall menigheter, er det bare en som er
ekte.
137

Fremtidsutsiktene for disse to, litt grove grupperingene er
selvfølgelig svært ulike. Om den ene grupperingen siterer han
følgende fra Johannes Åpenbaring:
Og jeg så, og se, Lammet sto på Sions berg og med det hundre
og fire og førti tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn
skrevet på sine panner. Og jeg hørte en røst fra himmelen som
lyden av mange vann og som lyden av sterk torden, og røsten
jeg hørte var som harpespillere som spilte på sine harper. Og de
sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de
eldste, og ingen kunne lære sangen uten de hundre og fire og
førti tusen, de som er kjøpt i fra jorden. [...] Det ble reddet en
liten førstegrøde.(s.82)
n Det er bare Menighetens medlemmer som er aktuelle her.
Alle andre vandrer i mørket og er derfor utelukket. Spørsmålet
melder seg selv: Har du lyst til å bli av Bruden, eller er du
fornøyd med å være blant «de religiøse»?
Om den andre grupperingen, «dessa relljøse», kunne han
melde om mindre attraktive fremtidsutsikter:
De engstes i fortvilelsen, mens hav og brenninger bruser (s.
85). [...] Mens resultatet av skjøgens arbeid ble å overgi jorden
og folkene til Antikrists og Dyrets herredømme, med krig, pest
og død, så er resultatet av Brudens arbeid sammen med Jesus å
befri jorden og folkene fra Dyret, Antikrist, krig, pest og død (s.
87). [...] For jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et
angstskrik som av en kvinne som føder sitt første barn; det er
[...] skjøgen som roper; hun stønner, hun strekker ut sine
hender og sier: Ve meg! Maktløs synker min sjel i morderens
vold. n Da synger Bruden en ny sang på Sions berg sammen
med Lammet» (s.93).
Han fortsetter med Harmageddon:
138

Nå da dyrets rike er blitt formørket, og de tygger sine tunger i
pine, stiger det en tanke opp i den falske profet [...] Han
begynner å tenke ut onde råd og si: Jeg vil dra opp imot et land
med åpne byer for å rane og røve og ta hærfang. [...] (s.171)
Nå blir det onde tatt ved roten:
Og dyret ble grepet og sammen med det, den falske profet, han
som for dets øyne hadde gjort de tegn hvormed han hadde
forført dem som tok dyrets merke, og tilbad dets bilde; disse to
ble kastet levende i ildsjøen som brenner av svovel. Og de andre
ble drept med hans sverd som satt på hesten, det sverd som gikk
ut av hans munn; og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt.
Dyret og Antikrist fór levende ned i ildsjøen. Kristus og Bruden
fór levende opp til himmelen.
Litt lenger ut i boken har Bratlie noen betraktninger om den
endelige dom:
Nå er da regnskapet oppgjort og alt satt i rette skikk. Nå er det
slutt på for evig med synd og død. Men ut av all denne nød og
jammer og Satans forførende makt har Gud i sin visdom og
makt, av syndige og falne mennesker skapt en Brud for Lammet
- en førstegrøde. Han har dannet konger til den nye jord - en
annengrøde, og folkeslag til å fylle den nye jord - en tredjegrøde.
Vi kan lære av det naturlige. Når en snekker har laget et flott
polert møbel, så står ikke bare møbelet der, men rundt omkring
på gulvet ligger det en haug med sagflis, spån og trebiter.
Møbelet kunne ikke lages uten at det ble en slik haug. Den sopes
sammen og brennes. Slik også her. Under dette veldige Guds
arbeid er det blitt en avfallshaug av mennesker. Dem kunne han
ikke få noe ut av. De ble kastet i ildsjøen (s.211).
139

n Bratlies billedbruk her, med en gruppe mennesker (faktisk
folk flest) som betraktes som diverse oppsop eller en
avfallshaug som best kan brukes til å fyre med, er betegnende
for hans og Menighetens menneskesyn og holdninger til
omverdenen. For å kunne se på dette som kristne verdier må
man vel være helhjertet medlem av Smiths Venner.
Det blir ekstra interessant å dvele ved disse noe forskjellige
fremtidsutsikter når man vet at hans nærmeste familie, foreldre
og søsken var aktede medlemmer i Pinsemenigheten Filadelfia,
som selvfølgelig var et «godt» eksempel på en Skjøgeforsamling.
I sin apokalyptiske avhandling går han videre til «Dyrets
merke», uten at han blir særlig konkret. Han sier: «Nå begynner
dyret å «merke» alle mennesker, og de som ikke vil la seg
merke blir drept. De får ikke lov, verken til å kjøpe eller selge»
(s. 93).
Andre dommedagsprofeter har vært betydelig mer kreative
enn Sigurd Bratlie på dette punkt. Noen har f.eks. ment at dette
måtte ha noen med frihandel å gjøre, og EU-merkingen har
vært sett på som et mulig «Dyrets merke». Andre har vært mer
fantasifulle og lansert strekkodene i dagligvarehandelen som
dyrets hemmelige merke. (Alt må være merket med strekkode
for å få hylleplass i de store dagligvarekjedene.)
Sigurd Bratlie avslutter denne passasjen i sin bok med å
sitere Johannes’ Åpenbaring 14, 9-10:
Dersom noen tilber Dyret og dets bilde og tar merket på sin
panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds
vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han
skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for
Lammets øyne.
140

Sigurd Bratlie har også klare meninger om det borgerlige liv.
Den kristne kultur og det kristne verdigrunnlag som den
vestlige verden er bygget på, levner han enda mindre ære. Hans
vurdering er at stammefolk i Afrika eller indianere i Sør-
Amerika som aldri har hørt om kristendom, har betydelig bedre
odds i det hinsidige, enn de som «på verdslig vis» har forsøkt
å fremme kristne verdier i samfunnet.
Dyret har jo skjøgen på sin rygg, så det må [også] ha et kristelig
folkeparti. Så kan da alle disse styre i forening til tiden da han
kan samle dem i ett dyr n ett parti n med én fører. Og denne
fører blir Antikrist (s. 90).
n Dette er selvfølgelig en konkret beskrivelse av Kristelig
Folkeparti (med store forbokstaver) som ble etablert i 1933, med
det formål å verne om kristne og moralske verdier i samfunnet.
Gjennom boken Bruden og Skjøgen, fikk Menigheten en sterk
overbevisning om at enden var nær.
Om vi ikke er kommet så nær dagen [for Jesu gjenkomst] at
anskriket lyder, så har Jesus gitt oss forskjellige merketegn for
at vi skal glede oss. Han sier: «lær av lignelsen om fikentreet: Så
snart det kommer saft i dets grener, og dets blader springer ut,
da vet I at sommeren er nær.» [...] Vi skal oppløfte våre hoder,
for vår forløsning stunder til (s. 148).
Når Gud samler det jordiske jødefolk [til forskjell fra det
åndelige Israel; Smiths Venner] i Palestina, da skal han samle
Bruden og rykke henne opp i skyer og vi skal alltid være med
Herren. Vi har før sett i Åp.14. At de hundre og fire og førti
tusen står på Sion med Lammet og synger en ny sang, når
engelen kommer og forkynner at timen for Guds dom er
kommet. Trøst da hverandre med disse ord (s. 151).
141

Boken ble skrevet på den tiden da opprettelse av staten Israel
var et av de heteste internasjonale temaer, etter Hitlers
ufattelige jødeforfølgelser. Dette ga Bratlie en sterk overbevisning
om at det måtte være meget kort tid igjen: «Når
Jerusalem blir befridd og jødene samles der, er timen for vår
befrielse kommet» (s.154).
Hans begeistring er stor, når han kan tidfeste dette store
under til nettopp vår tid: «Hør bare hva den britiske
utenriksminister Bretvin uttalte 13.11.1945 på en pressekonferanse:
‘Jeg vil sette min politiske anseelse på spill for å
finne en løsning på Palestinaproblemet. Min eneste store drøm
er å gi jødene demokratisk frihet.’ n Dette er tidens tegn som vi
skal gi akt på til trøst og glede for oss som venter på Herren» (s.
154).
Som kjent ble staten Israel opprettet i 1948, og Sigurd Bratlies
entydige fortolkninger av dette tegn i tiden bidro til mye
gudsangst og en god del hysteri. «Å arbeide på sin frelse med
frykt og beven» ble et vanlig uttrykk. Det ble forfattet en rekke
nye sanger som handlet om den snarlige himmelfarten. Dette
refrenget er et representativt eksempel på den stemningen som
rådet:
«Snart skal han komme n han komme skal i sky
og da bryter frem for Jesu Brud en morgen ny.
Tenk hvilken glede det skal bli for alle dem
som da får flytte til det Ny Jerusalem!»
Årene gikk, uten at noe skjedde, og Bratlie justerte sine
profetier med at anskriket ville komme først når hele Jerusalem
var på jødenes hender. Foreløpig var Jerusalem en delt by. Så
kom seksdagers krigen i 1967 hvor jødene tok hele Jerusalem.
NÅ var det ingen tvil lenger. Nå måtte det bare komme.
Kanskje var underet allerede skjedd?
142

En gudfryktig Smithevenn med sterk Gudsangst leste om
seksdagers krigen i avisen og var stygt redd for at hun var
akterutseilt. Kanskje var hun blant de fem dårlige jomfruer?
Dette måtte hun sjekke ut! Hun oppsøkte min kones mor, som
hun så opp til og hadde tillit til. Til sin store glede fant hun
henne hjemme. «Gudskjelov at du fortsatt er her!» glapp det ut
av henne, uten at min svigermor forsto hva hun siktet til. «Jeg
var redd for at Jesus allerede hadde hentet sine, og at jeg var
latt tilbake,» forklarte hun.
Eksempelet er ekstremt, men sier noe om hvilken makt en
leder har som er i stand til å krydre sin forkynnelse og sitt
lederskap med lammende angst.
Boken var utsolgt fra forlaget fra slutten av 50-tallet, og etter at
Sigurd Bratlie avsluttet sin vandring her i Jammerdalen skulle
man tro at etterfølgerne valgte å lyse fred over hans minne og
søke videre fremover. I stedet trykker de opp et nytt opplag, 50
år etter den opprinnelige utgivelsen, og arrangerer
«kunnskapskonkurranser» blant barn og unge, med basis i
boken.
Gjennom Bruden og Skjøgen har ledelsen i Smiths Venner fått
penslet ut en uvurderlig mytologi om sin verdighet og status,
og i desember 2000 kan vi lese følgende i medlemsbladet Skjulte
Skatter:
«Dersom man mener at Menigheten, Kristi legeme er et
demokrati, da er ens tanker like langt fra Guds tanker som
himmelen er over jorden.»
Dette var en kommentar til at noen av utbryterne av
forsamlingen hadde kommentert det manglende demokratiske
sinnelag hos ledelsen. Her skal intet forandres!
I alle fall ikke noe av det som utgjør ledelsens maktbase.
I Sigurd Bratlies angrep på demokratiet sier han;
«En ting er sikkert, at flertallet har aldri vært gudfryktig; det
er de få som er det» (s. 16).
143

Med dette mener han selvfølgelig at lederne er mer
gudfryktige enn det jevne medlem av Menigheten. Derfor er
enhver tanke på demokrati helt forfeilet.
Dette er det motsatte av hva jeg opplever. Det er den jevne
kvinne og mann som preges av de kvaliteter vi forbinder med
ekte kristendom.
Boken Bruden og Skjøgen utgjør bare en liten del av Sigurd
Bratlies samlede produksjon. Årsaken til at jeg har valgt å
begrense meg til den i min presentasjon av forfatteren, er for
det første at den er den største litterære produksjon fra hans
hånd, og hans taler var ofte variasjoner over temaer fra denne
boken. For det andre har boken hatt en stor betydning for
forsamlingens kollektive selvbilde, og dermed har den vært
med på å styre utviklingen.
Boken viser også på en særlig tydelig måte slektskapet med
det åndelige aristokratiet som kalvinistene mente seg å være en
del av. De var utvalgt av Gud fra evighet av. «Dette var et
aristokrati som med sitt uutslettelige preg var skilt fra den
øvrige, fra evighet av forkastede menneskehet, med en kløft
som hardt og skarpt skar seg inn i alle sosiale følelser,» skriver
Max Weber. Og han fortsetter slik:
For var man på denne måte utvalgt til Guds nåde og dermed
hellig, var den adekvate holdning overfor nestens synd ikke
overbærende hjelpsomhet i bevisstheten om egen svakhet, men
derimot hat og forakt siden han jo var Guds fiende, som bar
tegnet av evig fortapelse på seg.
Dette er så treffende at man skulle tro han refererte fra Smiths
Venner. Men det er altså kalvinistene et par-tre hundre år
tidligere som er hans tema.
144

Sigurd Bratlie er den person som, ved siden av Johan O. Smith
og Elias Aslaksen, i sterkest grad har preget Menighetens
utvikling.
I likhet med Aslaksen ga han opp sin yrkeskarriere i ung
alder og brukte all sin tid og kraft på bibelstudier og
forkynnelse i skrift og tale. Han la bort skreddersaksa og levde
stort sett av småslanter fra sin åndelige virksomhet og milde
gaver fra medlemmene.
Med sin asketiske livsførsel og sitt demonstrativt lave
privatforbruk nøt han stor respekt. «Gudsfrykt med
nøysomhet» var hans leveregel, og det var åpenbart at denne
regelen ikke var et påklistret smykke, men en levemåte. I
økonomiske forhold var han uklanderlig, og det utgjorde noe
av hans maktbase.
Aksel J. Smiths nekrolog
I min ungdom var det en ledertroika i Menigheten, bestående
av (i hierarkisk orden) Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie og Aksel
J. Smith. Det var disse tre som, uten sjenanse, la ut bilder av seg
selv for salg i bokhandelen på Brunstad, og disse bildene
pryder ethvert godt Menighetshjem. På samme måte som bildet
av Kongen finnes i enhver militærleir og enhver
ambassadebygning.
Aksel J. Smith hører derfor naturlig hjemme i disse
lederportrettene. Jeg har søkt i min rikholdige litteratursamling
for å finne noe som kunne være en treffende presentasjon av
yngstemannen i troikaen. Jeg har lite skriftlig materiale fra hans
hånd, men jeg har en del minner.
Jeg husker Aksel J. Smith som en trivelig fyr som var sønn av
gründeren og på den bakgrunn hadde fått en posisjon i
forsamlingen. Han hadde ikke de mest ekstreme synspunktene,
og var ikke noen høyt profilert person, bortsett fra at
han i min ungdom brukte å være tredje taler på de fleste
stevner, etter Aslaksen og Bratlie. Etter Aslaksens bortgang, går
145

jeg ut fra at han var andre taler på disse arrangementene, etter
Bratlie.
Midt i alt det ekstreme som ble forkynt, syntes jeg det var en
lise å lytte til Aksel J. Smith, som var mer moderat både i stil og
innhold. n Neste dag var det kanskje ikke så lett å huske hva
han hadde snakket om, men jeg brukte å ha en god følelse i
magen mens han holdt på.
I unge år hadde jeg også en del personlig kontakt med ham,
og denne kontakten understreket det inntrykket han ga fra
talerstolen. Han var en ukomplisert og vennlig person, uten de
helt store visjoner, men med en lun karisma og et godt
folketekke. Jeg trivdes i hans selskap og har bare gode minner.
Etter hans bortgang ble han hedret med et minnenummer i
medlemsbladet Skjulte Skatter. Bladet som han selv hadde vært
redaktør for i ca. 55 år. Hele oktoberutgaven av bladet i 1998 er
en serie nekrologer som sier ganske lite om personen Aksel J.
Smith, men mye om Menighetens talemåter og tradisjoner.
Nekrologene er nærmest endeløse tirader med lovprisninger av
hans åndelige innsats og betydning. Personlig synes jeg avdøde
hadde fortjent en mer ærlig, redelig og sannferdig nekrolog.
Som tidligere nevnt, fikk Aksel J. Smith en avgjørende
betydning for Menighetens utvikling gjennom at han resolutt
gikk til innkjøp av Nedre Brunstad gård i 1956. Han la
personlig inn et bud på Menighetens vegne og fikk tilslaget.
Valget var godt, og han klarte å få ideen akseptert av de fleste
i forsamlingen. Med dette initiativet og den etterfølgende aktive
deltakelse i utviklingen av stevnestedet, kom han til å forandre
Menighetens egenart, vekst og utvikling.
Etter min oppfatning er det nettopp dette han burde ha vært
hedret for, men det drukner i åndelige euforismer som virker
malplasserte og dermed innholdsløse.
146

Man kan få inntrykk av at nekrologens reelle hensikt er å
manifestere og åndeliggjøre den nye maktstrukturen. Den
heder som strøs over Aksel Johan Smiths grav er et middel.
Ikke et mål.
Dersom nekrologene hadde vært en god oppsummering av
Aksel J. Smiths liv og virke, kunne de ha vært grunnlag for et
lederportrett. Min opplevelse er at de er mer treffende som
kommentarer til generasjonsskiftet på 1990-tallet enn som
oppsummering av et liv. Derfor kommer jeg tilbake til
nekrologene over Aksel J. Smith i neste del av boken.
147

148

DEL 3: GENERASJONSSKIFTET

«Den Store Vekkelsen»
Det er svært høvelig å ha ordnet seg slik at
man med makt kan tvinge folk til å holde fast
ved sin tro, selv når de ikke lenger tror
Niccoló Machiavelli.

Forspillet
For meg ser det ut til at brytningen mellom Enok Hansen og
Sigurd Bratlie på 1970-tallet ble selve skjebnevalget for Smiths
Venner. Med dette utfallet av maktkampen var Menighetens
skjebne i realiteten beseglet. Hadde det vært arrangert et valg
på det tidspunktet, ville Enok Hansen trolig fått nok stemmer
til å beholde posisjonen som leder for Oslo-Menigheten. Det
kunne gitt Smiths Venner en helt annen utvikling enn det vi har
sett på 1990-tallet. – Ikke fordi han nødvendigvis hadde et mer
demokratisk sinnelag enn Sigurd Bratlie – men spenningsforholdet
dem i mellom kunne trolig ført til gjensidige korrigeringer,
både av handlinger, forkynnelse og væremåte.
Etter at Enok Hansen var effektivt tilintetgjort som leder, ble
Olaf Bekkevold hans etterfølger som «kronprins» i Oslo-
Menigheten. Han var yngste sønn av avdøde Edwin Bekkevold,
som hadde vært Oslo-Menighetens leder fra 1920 til
slutten på 60-tallet og hadde en god bakgrunn i Menigheten.
Olaf Bekkevold hadde tilbrakt hele sitt liv i forsamlingen og ble
av mange sett på som en mild og vennlig person, som ikke
hadde særlig mange fiender. Noen mente nok at han manglet
vilje til makt og var en for svak person til å kunne ta over som
leder etter at Bratlies tid var omme.
Olaf Bekkevold hadde neppe noen som helst anelse om at
det å bli utpekt som nestleder og dermed potensiell for opprykk
ved neste beleilige dødsfall, var å begi seg inn i et minefelt. Han
152

kunne ikke ane at dette var begynnelsen til slutten. Han hadde
gleden av å være den utpekte arvtaker etter Sigurd Bratlie i ca.
15 år. Så møtte han virkeligheten.
Bratlie styrte Smiths Venner med jernhånd i sin lederperiode
fra Aslaksens død i 1976 og frem til begynnelsen av 1990-tallet.
Den samme jernhånden som han hadde styrt seg selv med. Han
grublet, «dødet synden i kjødet» og «tok hver dag sitt kors opp
og fulgte Ham». Livet hans var fylt av selvinstruksjoner.
Allerede i unge år mistet han nattesøvnen for godt. Selv om
det selvfølgelig ikke var tilsiktet, brukte han å si at ingen kunne
finne ham sovende, og det var ment i bokstavelig forstand. Han
kunne slumre, men var allikevel våken og registrerte alt som
foregikk rundt ham. Det virket som han var tilfreds med det.
Helt fra unge år var han besatt av ideen om å seire over synden
og kroppen. Han snakket åpent, og ikke uten stolthet, om at
han i ungdomsårene fullstendig hadde lyktes i å underkue
kjønnsdriften, med en detaljrikdom som var meget privat.
Fremført med beklemmende frimodighet på brødre-møter i
Vogstgate 35 på 1960-tallet.
Som leder var Sigurd Bratlie den utilnærmelige asketen, som
ikke hadde fortrolighet til noen. «Som fettet var skilt fra
takkofferet, var David skilt fra Israels barn,» var et sitat han
hyppig benyttet. Han hadde det ikke med å uttale seg i
klartekst. Det skulle et bibelsitat til for at han kunne uttrykke
seg. Det meningsinnholdet han fortolket inn i dette gammeltestamentlige
skriftsted, var at han ikke skulle ha noen nærhet
til noen, eller noen binding. Han skulle være fullstendig habil
i alle spørsmål, fri til å påpeke, korrigere, og dirigere.
Det er minst to tydelige fordeler med billedlige fortolkninger
av løsrevne skriftsteder, fremfor åpent og rett frem å si sin
mening. Den ene fordelen er at det virker som om man har
belegg i Skriften for det man sier, hvilket hever egne holdninger
og meninger til en annen og høyere dimensjon. Slik unngår
man at de blir gjenstand for vurdering, analyse og drøfting.
153

Den andre åpenbare fordelen er at de som hører på, spør seg
om de kanskje selv burde ha forstått at det var dette det
aktuelle Skriftens ord henspeilet på. Dermed føler de seg litt
usikre. I beste fall kanskje litt dumme. Slik får den som er mest
dreven i å slå om seg med løsrevne skriftsteder et fortrinn i
samtalen, og oppnår dermed full situasjonskontroll. Tidseffektivt.
Man slipper å bli unødvendig heftet av alternative
synspunkter, og man slipper å stå til rette for sine meninger.
Resultatet av dette lederskapet, som altså hadde en slående
likhet med fettets atskillelse fra takkofferet, ble at Sigurd Bratlie
effektivt kvittet seg med alle de personer som kunne
representere en naturlig kontinuitet. De som hadde det
åndelige format som var nødvendig for å kunne overta som
leder, hadde han i tidens løp hundset med så kraftig at de enten
var gått, hadde syknet hen, eller var blitt offentlig ydmyket slik
at deres naturlige autoritet var blitt varig svekket. Som leder
hadde han bidratt til betydelig vekst i medlemstall, men
samtidig hadde han tatt knekken på den ledelsesmessige
tilveksten i forsamlingen. På slutten av sin karriere sto han
alene igjen på toppen. Det var ingen andre som hadde autoritet
og tillit. Resultatet av hans lederskap, var en forsamling som lå
åpen for kupp.
Den fremstillingen jeg i det etterfølgende gir av hendelsene
rundt generasjonsskiftet er i stor utstrekning basert på de store
bunker av brev og notater som ble sirkulert gjennom postverket
i forbindelse med at nærmere tusen personer ble ekskludert
eller selv valgte å gå i forbindelse med tumultene som oppsto
i den forbindelse. Begge sider i striden, altså både de som var
for og de som var mot de nye lederne, er bra representert i
bunken, som derfor gir et variert bilde.
Når det gjelder muntlig kilder, har det bare vært mulig å få
kontakt med de utstøtte. Som det vil fremgå av kapittelet
Idéutveksling 2001, gjorde jeg forgjeves gjentatte forsøk på å få
til et møte med styrelederen i DKM Brunstad, Sigurd Johan
154

Bratlie. Jeg går ut fra at en grundig samtale med ham, ville
brakt andre synspunkter inn i saken, men det lot seg altså ikke
gjøre.
Anslaget
Kåre Johan Smith, sønnesønn av gründeren, var en person med
åpenbare lederambisjoner. Han hadde i stigende grad tiltatt seg
plass i møter og sammenkomster, hvor han spesielt la vekt på
å pleie god kontakt med ungdommen. Med sin begavelse til å
dramatisere enkle hendelser og gi dem et forunderlig eller
overnaturlig innhold, ble han en forteller som fikk stor
oppmerksomhet hos en del ungdom. Disse ungdommene ble
langt på vei hans supportergjeng og hans maktbase.
Deler av den eldre garde hadde derimot liten sans for Kåre.
Mange anså at han manglet noe vesentlig, og de hadde
betenkeligheter med hans stil. De ønsket helt enkelt ikke at han
skulle få noen fremtredende posisjon. Men Kåre utfordret og
provoserte stadig de etablerte lederne. Noe han trygt kunne
gjøre, vel vitende om at han hadde ryggdekning hos «onkel
Sigurd» og «onkel Aksel».
På den tiden var det knapt noen som forsto at det var en
familiebesvergelse som lå til grunn for den gryende uroen.
Nærmest alle tok for gitt at den som var mest gudfryktig og
som nøt størst tillit i Menigheten ville være den fremtidige
lederen. Et merittokrati n de merittene man kan vise til, utgjør
maktbasen. Dette var en så grunnfestet idé, at ingen forsto hva
som var under oppseiling. De så ikke det de så, og hørte ikke
det de hørte. De var trent opp til å se og høre bare det de skulle
se og høre.
Den Menigheten som var vokst frem i Drøbak rundt
etterfølgerne av Aksel Smith, var etter hvert blitt svært
forskjellig fra Oslo-Menigheten. Sigurd Bratlies innbitte og
humørløse «kors, død og grav over alt kjød» hadde ingen
særlig appell i dette miljøet. Denne Menigheten var fra 1970-
155

tallet ledet av et uvanlig overskuddsmenneske, «den syngende
elektriker», Ole Kristiansen. Han var opptatt av at folk skulle
være gode mot hverandre.
Budskapet i 1. Korinterbrev 13. om kjærlighetens skapende
kraft var et sentralt element i hans forkynnelse:
Om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all
kunnskap, om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har
kjærlighet, da er jeg intet. [...] Kjærligheten er langmodig, er
velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer
ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt
eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg
ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den
utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt.
Her mente Ole Kristiansen at han var ved selve kjernepunktet
i det kristne budskap. Et kjernepunkt som kunne forvandle et
menneske.
Men han la altså for lite vekt på Sigurd Bratlies hjertesaker,
«troens lydighet» og «hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg
selv». Og han avsluttet ikke sine taler med «å takke Gud for
BRØDRENES lys». Noen henledet Sigurd Bratlies oppmerksomhet
på hva Ole Kristiansen ikke prediket, og dermed kunne
man forrykke maktbalansen og destabilisere miljøet i Drøbak,
som var så tett rundt Ole Kristiansen, og samtidig ganske
reservert overfor Kåre Smith.
Fra en rekke personer som siden har forlatt forsamlingen har
jeg blitt fortalt at destabiliseringen av Ole Kristiansen kom i full
offentlighet på Brunstad den 8. oktober 1989. I et møte spør
Sigurd Bratlie om noen i salen kan synge sangen «Jeg trenger
din fylde O Jesus». Etter noe nøling melder tre SØSTRE seg
frivillig til oppgaven. De går opp på podiet på Sigurd Bratlies
oppfordring og gir sitt beste i fremføringen av denne sangen,
som var publisert i Drøbak-Menighetens uautoriserte sangbok.
156

Når de er ferdige, er det Sigurd Bratlies tur til å entre podiet.
«Var ikke dette en vakker sang!» sier han, med bitende
sarkasme, før han fortsetter med å sitere den siste strofen i
refrenget: så fyll meg og bruk meg min frelser, hver stund til ditt
velbehag. «Hvem er det som blir formant her?» spør han, og han
svarer selv: «Det er Gud som blir formant, mens vi ikke skal
gjøre noe!» Han konkluderer raskt med at dette er religiøst vissvass
fra ende til annen. Det er en «skjøge-sang».
En slik takk i full offentlighet har vel ingen tidligere fått, når
de på oppfordring har fremført en sang på et kristent møte. En
fremførelse hvor de med entusiasme og oppriktighet ga alt.
Etter denne grove sjikane av sangen (og sangerne) spør han
plutselig etter Ole Kristiansen. Er han til stede i salen? Jo det var
han. Ganske overrumplet vinker han til Bratlie fra sin plass bak
i salen. «Kan ikke du holde den talen som du har holdt en gang
før» spør Bratlie. «– Den om å så med gråt og høste med
fryderop?» Ganske fortumlet tar Ole Kristiansen seg opp til
podiet og holder en improvisert tale om temaet.
Bratlie fant ikke noe konkret som kunne angripes i denne
talen, men han fortsetter allikevel, i en spottende tone, å snakke
om «alle disse som ikke vil sørge, lide og lyde, og hver dag ta
sitt kors opp.» Det er noe religiøst som er i ferd med å snike seg
inn i Menigheten. Det må fjernes! Uten å ha noe konkret å
anføre, hudfletter han Ole Kristiansen og det han står for.
Mange av tilhørerne tror knapt sine egne ører, og stemningen
i salen er mildt sagt utrivelig. I full offentlighet håner Sigurd
Bratlie menighetsforstanderen i Drøbak. —En mann som er
elsket og aktet av så mange, og som nyter så stor tillit i inn- og
utland.
Svært mange satt helt lamslått da Sigurd Bratlie var ferdig med
sin overhøvling av Ole Kristiansen. Det var bare et beskjedent
fåtall som visste at det også hadde vært noen konfrontasjoner
157

på en forutgående ledersamling. Det var altså en opptrappingsplan,
men den var det få som var kjent med.
Etter noe tid kommer det neste trekket. Sammen med en
aldrende og alderdomssvekket Sigurd Bratlie, kommer Kåre
Johan Smith til Drøbak og innsetter en harmløs og anonym
person som ny leder. Selvfølgelig til høylytte protester fra den
jevne mann og kvinne i Menigheten. Mest av alt protester de på
maktarrogansen fra toppledelsens side.
I tumultene skriver en energisk og ivrig dame, mor til en stor
barneflokk, et brev som hun distribuerer til en rekke ledere og
nøkkelpersoner, hvor hun uttrykker sin fortvilelse:
Til å begynne med fikk jeg sjokk, ble lammet. Jeg håpet det hele
var et mareritt og at jeg våknet snart. Men langsomt gikk det
opp for meg at dette var virkeligheten framover. Da ble jeg
fortvilet, sint. Jeg ba til Jesus at Han måtte hjelpe, jeg tryglet
om hjelp [...] Så tenkte jeg at det måtte kunne gå an å få
oppklart de misforståelser som det hele skyldtes, men det skar
seg helt. [...] Inne i magen min har jeg en smerteklump,
tåreklump. Den er der hele tiden. Noen ganger blir den stå stor
at den sprekker, og da kommer Jesus og tørker tårene. [...] Noen
ganger hører jeg at søsknene mine gråter. Da prøver jeg å trøste
litt, men det blir helst til at vi gråter begge to. Andre ganger
later jeg som jeg ikke hører, orker ikke. Noen vil helst ikke at
andre skal vite at de er lei seg, så vi later som ingenting, og
dagen etter smiler vi utenpå. Vi kan jo ikke forandre
situasjonen allikevel. [...] Vi får besøk av onkler og tanter også.
De skjønner nok at vi har det tungt og prøver å være ekstra
vennlige. Men hvis jeg forsøker å formidle hvordan jeg har det,
har de ferdigprogrammerte svar på det, og de kan jeg utenat nå.
Det er lettere å late som om alt er OK. Vi er ganske flinke til «å
lata som om» nå, og sier at vi har det bra, nesten så vi tror det
selv. [...] Jeg har sett det i øynene nå: Vi må bære smerten hele
livet ut!
158

Ingen responderte på dette brevet, som nærmest var et
overtydelig rop om hjelp. Maktmisbruket får lov til å fortsette.
Ingen er i stand til å gripe inn overfor de selvbestaltede lederne
som skyver en åpenbart desorientert Sigurd Bratlie foran seg.
Det neste trekket er at den nyinnsatte lederen i Drøbak-
Menigheten i full offentlighet lister opp, med fullt navn, alle de
personer som nektes adgang til Brunstad på det stevnet som
nærmer seg. Her leses dommen over hele familier, og til og med
barn helt ned i ti-årsalderen navngis i full offentlighet som
uønskede på Brunstad.
«Et fellesskap som på innsida oppleves som varmt og
inkluderende, kan fra utsida virke kaldt og ekskluderende. Men
selv om bildene er aldri så motsatte, kan de godt være sanne,
begge to.» sier Trond Skard Dokka, dekanus ved Det Teologiske
Fakultet ved Universitet i Oslo. Og han fortsetter «Etter det jeg
kan skjønne, er Smiths Venner både et godt og et grusomt
fellesskap, alt etter hvor det sees fra.» n En skarp iakttakelse av
en person med begrenset kjennskap til forsamlingen.
Det grusomme fellesskapet ble grundig dokumentert i
«Drøbak-saken.» Listen over «persona non grata» n uønskede
personer n utgjør ganske nøyaktig halvparten av Drøbak-
Menighetens medlemmer. I tumultene regnet mange med at det
hele berodde på en misforståelse og at det ville ordne seg etter
hvert. n Dette kan bare ikke være mulig. Den Menigheten som
de har satset hele sitt liv på, som de har gitt nærmest all sin tid
og alle de penger de har kunnet avse, de er ikke virkelig blitt
kastet ut derfra?
Opptrapping
Etter Drøbakkuppet ble det tydelig for mange at Kåre Smith
hadde tatt mål av seg til å overta lederskapet i Smiths Venner.
Han skjøv en aldersdement Sigurd Bratlie foran seg og lot som
159

om det var han som var inititativtakeren, og at Kåre bare var
hans sekretær og sjåfør.
Men Kåre hadde et betydelig problem: Han manglet
nødvendig tillit hos mange fremtredende nest-ledere og nestenledere.
Mange av disse opplevde Kåre som en noe primitiv og
grunn person, og de ville ha seg frabedt at han skulle få en
fremtredende posisjon i Menigheten. Misnøyen ulmet under
overflaten, nærmest overalt, og man begynte å snakke litt
sammen mann og mann imellom, om ikke dette burde stanses.
Helt siden begynnelsen hadde normen for lederskap i
Menigheten vært anvist i skriftens ord:
Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig [...] ikke voldsom,
men saktmodig, ikke stridslysten, ikke pengekjær [...]. Men han
skal og ha godt vidnesbyrd av dem som er utenfor for at han
ikke skal bli hånet og falle i djevelens snare. Likeså skal
menighets-tjenere være verdige, ikke tvetungede [...] ikke lystne
efter ussel vinning. [...] Også disse skal først prøves; derefter
skal de tjene i Menigheten, om de er ulastelige.
(Paulus’ 1. brev til Timoteus, kapittel 3)
n Det var få av disse karakteristiska man anså passet spesielt
bra på Kåre Smith.
På toppen av dette kom hans økonomiske problemer.
Børskrakket i oktober 1988 slo inn med full styrke i
eiendomsmarkedet, og problemene forplantet seg også til hans
lille entreprenørvirksomhet. Som så mange andre i bransjen,
var egenkapitalen i selskapet tapt ved utgangen av 1989, og
virksomheten ble n i strid med lovens bestemmelser n drevet
videre for kreditorenes penger. Som vi har sett i de tidligere
siterte Livets Ånds Lover av Aslaksen, har det alltid blitt sett på
som fullstendig forkastelig å ikke gjøre opp for seg. «Den som
ikke gjør således er en urettferdig mann, ja strengt talt en
kjeltring,» sies det i Rettferdighetens lover, paragraf 1.
160

Praksis fra tidligere år var derfor at både næringsdrivende
og privatpersoner som ikke kunne gjøre opp for seg, fikk
taleforbud på møtene og ble henvist til bakerste benk i lokalet.
Mange fant ut at Kåres lille entreprenørbedrift var teknisk
konkurs, og her øynet man muligheten for å få satt en stopper
for hans fremmarsj som lederkandidat. Her hadde man et 100
prosent sikkert angrepspunkt. Trodde man.
Hva ingen på den tiden hadde forstått, var at det var fattet et
vedtak hos dem som satt i Guds Hemmelige Råd, om at Kåre
Johan skulle løfte arven fra bestefaren, Johan Oscar Smith.
Derfor hadde onkel Sigurd, tante Rakel og onkel Aksel endret
på spillereglene. Nå var det Kåres kritikere som hadde blamert
seg selv gjennom å kritisere ham. Det at noen hadde snakket
sammen om hans råkjør for å tilrane seg makten i forsamlingen
ble plutselig definert som baktalelse! I et samfunn hvor det ikke
finnes rom for åpen meningsutveksling, blir selvfølgelig all
meningsutveksling henvist til smågrupper og private samtaler.
Den neste som fikk oppleve at spillereglene var endret, var
Stockholms-Menighetens leder Erling Ekholt. I samråd med
andre ledende personer hadde han i all fortrolighet skrevet en
betenkning til Sigurd Bratlie i sakens anledning. Onkel Sigurd
tok initiativ til et møte hvor Erling Ekholt skulle ta saken opp
med Kåre i full åpenhet. Hans forundring var stor da han så at
samtlige møtedeltakere hadde fått utdelt en kopi av hans
personlige brev til Sigurd Bratlie. Omsider gikk det opp for ham
at møtets agenda var noe annet enn hva han trodde: Det
problemet som skulle drøftes var hans kritikk av Kåre Smith.
«På dette skal man kjenne at man har gått over fra døden til
livet; at vi elsker brødrene,» er et yndet sitat for å få folk til å
underkaste seg ledelsen. Det var åpenbart at Erling Ekholt ikke
elsket Kåre Smith, og dermed hadde han kompromittert seg
selv. n Over og ut med ham!
161

Fortumlet og ute av stand til å forstå hva som foregikk,
vendte Erling Ekholt tilbake til Stockholm. Et drøyt halvår
senere oppsøkte Kåre Smith ham i Stockholm, og spikret
personlig igjen kistelokket. Uten blygsel ber han sin tidligere
venn og åndelige leder om «å omvende seg» (altså ta tilbake
enhver kritikk og legge seg flat). Når dette ikke skjer, får han
beskjed om at han intet forstår av aktivitetene til «ondskapens
åndehær» (Kåres kritikere) og denne udugelighet gjør ham
uegnet til å være leder for Menigheten i Stockholm. Han må gå.
n På dagen.
Jeg innser at denne historien er for fantastisk til å bli trodd.
Ingen, selv i sin villeste fantasi, ville forestille seg at en
toppleder for en kristen forsamling kan opptre slik. Jeg har
tilgang til korrespondansen som dokumenter det, og vet derfor
at det medfører riktighet.
I et «oppklarende» udatert brev til Sigurd Bratlie og Aksel J.
Smith, forklarer han de aldrende menn hva han hadde foretatt
seg, og hvorfor. Samtidig som han overfor Erling Ekholt ga
inntrykk av at han handlet på Sigurd Bratlies instruks. I
korrespondansen forsøker han å godtgjøre at eksekusjonen er
tvunget frem av Kåre Smiths omsorg for Menigheten i
Stockholm:
Da vekkelsen kom, var de fleste venner i Stockholm med i
vekkelsen, men så begynte br. Ekholt å herske ved å nekte
ungdommen å løfte hånd når de sang. Dette bevirket at
urolighetene bare økte. Også på andre møter prøvde han å få
ungdommen under sin kontroll, mens det var helt klart at Guds
nåde vek fra ham. [...] Vi ber ham tenke seg grundig om til
neste dag og formaner ham til å omvende seg. Neste dag har vi
et velsignet møte. Det er en fryd å høre unge vidner med glød
og med innhold. Br. Ekholt virker å være utenfor det hele.
162

Vi har igjen en samtale med ham, men det er ingen forandring
å spore. Etter det er det helt klart, at han ikke kan fortsette som
hyrde, og dette gjør vi oppmerksom på. Han sier at menigheten
er dog hans hjem, og han vil være der. [...]
Broderhilsen Kåre Smith og Gunnar Gangsø
Erling Ekholt kompromitterte seg selv ved å forsøke å hindre
at dette med hevet hånd skulle bli et nytt innslag i møteritualet.
Det var «hans forsøk på å herske over ungdommen». Og når
han ikke vil «omvende seg» vil nok de gamle koryfeer forstå at
«Guds nåde er veket fra ham». Formuleringen er hentet fra
beretningen om David og Saul i første Samuels-bok kapittel 16:
Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant hans
brødre, og Herrens Ånd kommer over David fra den dag og
fremdeles [...] Men Herrens Ånd vek fra Saul, og en ond ånd fra
Herren forferdet ham.
Det er ganske snedig praksis dette å uttrykke seg med løsrevne
uttrykk og sitater fra Bibelen. Overfladisk sett kan det gi et
skinn av at man har belegg i skriften for det man sier og gjør.
Det setter saken i et spesielt lys og nøytraliserer potensielle
kritikere.
Kåre Smith, som selv var stridens kjerne, opptrådte her både
som regissør, forhørsleder og dommer. Når han så avslutter det
hele med selv å underskrive dokumentet som skal være en
«objektiv orientering» til toppledelsen, blir bildet komplett. Det
sier noe om hvilket perspektiv han har på habilitet og
anstendighet. Og det gir noen tanker om spesielle
personlighetstrekk.
Neste offer i maktkampen var nestlederen i Oslo som Bratlie
tidligere hadde utpekt som sin arvtaker, Olaf Bekkevold. Også
han hadde stilt seg meget kritisk til Kåres kandidatur som ny
163

toppleder, og ble den neste som fikk nærkontakt med ham som
var like uhildet som Kong David. Fra talerstolen fikk han
beskjed i klare ordelag av Sigurd Bratlie om at han var avsatt
som leder i Oslo-Menigheten fordi han hadde baktalt Kåre
Johan Smith (dvs. stilt spørsmål overfor toppledelsen ved den
plass han tiltok seg i forsamlingen).
Reaksjonene var sterke. Den ene etter den andre gikk opp på
talerstolen og sa ifra at dette var helt uakseptabelt. Blant mange
av medlemmene i Oslo nøt Olaf Bekkevold en respekt og tillit
som Kåre ikke var i nærheten av.
«Dessuten,» sier en fra talerstolen «så har vel du også i
årenes løp vært en svært aktiv baktaler, Sigurd Bratlie. Når jeg
har vært sjåfør for deg har jo våre samtaler i stor grad dreid seg
om dine oppfatninger og meninger om personer som ikke har
vært til stede.» Mange visste at det var pinlig treffsikkerhet i
denne kommentaren. Sigurd Bratlie hadde aldri noe perspektiv
på taushetsplikt, diskresjon eller respekt for andre mennesker.
Overfor nærmest enhver han hadde fortrolighet til, øste han ut
av seg de mest underlige og detaljrike fortellinger om personer
han hadde et ansvar for som leder og sjelesørger.
Klimaks
De åpne konfrontasjonene i dette møtet rystet de fleste, ikke
minst Kåre Johan Smith og hans senile, men kjære onkel Sigurd.
En av dem hadde trolig innsett at Kåres insolvens ikke var
saken. Selve saken handlet om mistillit. Og mistillit er ikke noe
godt utgangspunkt for en ny leder. Man sto overfor to
problemer: Den skjønnhetsplett som hans insolvens medførte,
og det langt alvorligere, nemlig mistillit fra de fleste etablerte
autoriteter og halv-autoriteter i forsamlingen. Her måtte noe
gjøres.
Slagplanen var like elementær som genial: Avledende
manøver, som vi kaller Vekkelse, kombinert med aktivisering
164

av Kåres støttespillere. I løpet av få uker samlet de inn
tilstrekkelig med penger til å dekke Kåres andel av
underbalansen i selskapet, hvilket jeg går ut fra at staten og
kreditorene satte pris på. Og vips, så var skjønnhetspletten
borte.
La meg for de uinnvidde fortelle litt om dette med vekkelse. På
individuelt nivå dekker uttrykket omtrent det samme som
oppvåkning. Man blir plutselig oppmerksom på noe vesentlig
som man tidligere har vært blind for, eller har misforstått. En
vanlig oppvåkning mange opplever i 40-års alderen, kan for
eksempel være at man plutselig ser at man har prioritert helt
feil. Karrieren og yrkeslivet har gått foran alt annet, mens det
som virkelig betyr noe er å være til stede i familiens liv. n Og
sitt eget liv. Dersom det er en virkelig oppvåkning, fører det til
varig endret atferd. Nyttårsforsetter er artsforskjellig fra
oppvåkning. De er gjerne et blaff uten varig virkning.
Dette er altså den individuelle varianten av vekkelse, som
gjerne benyttes i betydningen sterk religiøs opplevelse, med varig
endring som resultat. Men det finnes også en kollektiv variant
av vekkelse, som beskriver sterke felles opplevelser, gjerne med
en suggererende eller oversanselig effekt. Man blir revet med
av andres sjelsopplevelser. Beretningen om da Saul ble konge
over Israel, inneholder et slikt fenomen:
... og når du kommer der til byen, skal du treffe på en flokk
profeter som kommer ned fra haugen med harpe og tromme og
fløite og citar foran seg, og selv er de i profetisk henrykkelse. Og
Herrens Ånd skal komme over dig, så du skal gripes av profetisk
henrykkelse likesom de, og bli et nytt menneske. [...] Da nu Saul
vendte og gikk sin vei fra Samuel, da gav Gud ham et annet
hjerte. (Første Samuels-bok, kapittel 10)
165

Fenomenet er altså velkjent siden uminnelige tider, og i dagens
sekulariserte og pragmatiske betraktningsmåte vil en psykiater
trolig betegne fenomenet som massepsykose, mens folk flest
kanskje vil se på det som massehysteri.
For å komplettere bildet må det også sies at det for Sauls
vedkommende ikke ble noen varig endring, til tross for at han
«hadde fått et nytt hjerte». Hans betrodde medarbeider David
ble folkets yndling. Det vekket til live en sykelig misunnelse hos
Saul, som etter hvert fant på de underligste ting for å rydde den
unge konkurrenten av veien. Gjentatte drapsforsøk overfor en
lojal og respektert medarbeider, som attpå til var hans
svigersønn, lyder ikke bra.
Vekkelse er også beskrevet i Smiths Brever (s. 394):
Hjertelig takk for ditt kjære brev. Ja nå har vi hatt det mest
underlige stevne jeg har opplevet. Som du vet, bad vi i ca. 1½
mnd. før stevnet. Mange på Horten ble døpt med Den Hellige
Ånd og talte med tunger. Så kom skjærtorsdag og langfredag
med brødrestevne. Det ble bønn som jeg aldri har hørt make til.
Det var nødrop. Den ene etter den andre ble fylt med Den
Hellige Ånd. Vi fikk ikke tid til annet enn å be. Bønnens ånd
grep alle. 1. og 2. påskedag kom søstrene til stevnet. Det var et
eneste bønnehav alt sammen til langt over midnatt. Må anta at
ca. 100 av vennene fikk tungemålsgaven foruten alle de som ble
fylt av Den Hellige Ånd. Flere syke ble helbredet. Også i
privathusene og på hotellene bad de. Verken i 1907 eller senere
har jeg sett maken.
Her hadde jo Kåre Johan oppskriften fiks ferdig, servert både
fra Samuels-boken og fra bestefarens skrivebord. Et
brødresamvær på Torsteinslåtta i Hallingdal sto for døra og der
kunne man jo kopiere suksessen fra 1934. I et brev fra en av
deltakerne på samlingen, fremgår det at noen av de fremmøtte
var nær ved å ødelegge stemningen gjennom å stille spørsmål
166

offentlig om Kåres vandel, men man klarte på forunderlig vis
å vri fokus bort fra dette sårbare tema og over på vekkelse.
Vel tilbake fra ledersamlingen på Torsteinslåtta i Hallingdal
iscensatte man det mest vanvittige massehysteri jeg har hørt
om. Ifølge et tyvetalls personer jeg har snakket med, var det
bønnemøter, skrik og skrål og hatske utfall mot alle som ikke
var begeistret for BRØDRENE (nå var det plutselig Kåre Johan
Smith og hans supportere som utgjorde «brødrene»). Utrop om
å rive og brenne kirker og alt som var av Skjøgen, og trampe
motstanderne under fot, var også en del av dette uvirkelige
massehysteri.
Jeg fikk selv «besøk» av noen utsendinger fra vekkelsen,
hvilket jeg kommer tilbake til under kapittelet om vold og
voldspornografi. Møtene endret karakter fullstendig i denne
perioden.
Nå var det kamprop, vitnesbyrd og allsang med knyttet neve
i lufta som symbol på at man skulle knuse Satan og alt hans
vesen og alle hans redskaper (personer som stilte seg kritiske til
BRØDRENE). Aksel J. Smith reagerte på de knyttede never, som
han mente var et symbolspråk som var forbeholdt politikkens
ekstreme venstreradikale. Han mente det var mer sømmelig
med en åpen hånd. At dette ble seende ut som en nazi-hilsen
var det visst ingen som reagerte på. Kåre Johans våpendrager
og støttespiller, Bernt Stadven profeterte at vekkelsen ville vare
helt til Jesus kom tilbake for å hente sine.
Her var stemningen på topp og fremtidsutsiktene de beste!
Mange i den voksne garde reagerte med avsky på dette
sirkuset og forsøkte forgjeves å stagge det hele. Disse ble da
omgående definert som motstandere av Vekkelsen, hvilket var
fullgodt med å være motstandere av Guds arbeid her på jorden.
De ble nærmest kastet til rovdyrene som antikkens gladiatorer.
Det var fritt frem for «nidkjære» ungdommer å sjikanere dem
167

på det groveste, og dersom de ikke sluttet seg til vekkelsen,
ville de bli utestengt fra møtene.
Etter hvert gikk det opp for noen og hver at dette faktisk
medførte riktighet. Deres egne barn vendte seg mot dem, sluttet
å hilse på sine gudfryktige foreldre, og skulle ikke ha noe mer
med dem å gjøre. Menighetens hooligans arrangerte opptog
hvor barna kom hjem med sine body-guards for å hente sine
eiendeler og starte et nytt liv sammen med dem som elsket
BRØDRENE og var med i vekkelsen.
I København ble det arrangert bussreise til Oslo for
ungdommene, hvor de ble instruert i «vekkelsesarbeid». Etter
hjemkomsten fra den vellykkede turen til Oslo, begynte de å
kalle seg stormtropperne og mente seg å ha et spesialoppdrag for
å hjelpe andre ungdommer som fikk motstand hjemme.
Moral og lærdom
Etter hva jeg forstår, var nærmest alle toneangivende personer
i Menigheten overbeviste motstandere av dette sirkuset fra
starten av, men de fleste ble banket på plass i løpet av kort tid.
En som innledningsvis var blant kritikerne til opptrinnet,
forfattet siden et helt nummer av medlemsbladet Skjulte Skatter
hvor han med tilsynelatende begeistring omtaler denne herlige
vekkelsen som han et knapt år tidligere tok avstand fra.
Jeg tror det blir for vanskelig å stå for det man står for, når
ledelsen påstår at de har salvelse fra Den Høyeste, står i Guds
Fortrolige Råd, og være så nær forløsende fullkommenhet at
det i høyden må være et par småting som gjenstår før man er
likedannet med Kristus.
Jeg er også i stand til å forstå at folk er villige til å renonsere
på sine egne overbevisninger, hvis det er hva som må til for å
beholde kontakten med egne barn og barnebarn. En tidligere
fremtredende leder som ikke hadde denne fleksibiliteten
fortalte meg at av hans drøyt 50 barnebarn var det 17 som han
168

ennå ikke hadde sett. Mange vil være villig til å tolerere så
mangt, for å holde kontakt med sine barn og barnebarn.
Hvordan gikk det så med vekkelsen? Holdt den seg helt til
Jesus kom tilbake for å hente sin Brud, slik som Bernt Stadven
så vakkert profeterte i 1992? Det ser ikke slik ut. Etter hva jeg er
blitt fortalt er stemningen flatet fullstendig ut.
Men den var avgjort nyttig for dem som iscenesatte den.
Etter god gammel oppskrift fra 1934. Konkurs ble unngått,
utrenskningskampanjene virket, makten er plassert der de
mener den skal være, og all kvalifisert opposisjon er brakt til
taushet. At hundrevis, kanskje mer enn tusen personer ble
frarøvet det åndelige hjem de hadde satset hele sitt liv og hele
sin familie på, anses åpenbart som små omkostninger i forhold
til den nytte lederne anser at de har hatt av prosessen.
De personer som inntil for få år siden var deres nære,
fortrolige venner og lidelsesfeller, omfattes nå av den samme
forakt og kollektive bakvaskelse som tidligere var forbeholdt
andre kristne miljøer. Også dette forsvarer man med et løsrevet
bibelsitat:
De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss; for hadde de vært
av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke
alle er av oss.
Apostelen Johannes’ første brev, kapittel 2
Beretningen om Korahs opprør mot Moses ble også en viktig
«forklaring» på hvorfor det måtte gå som gikk med Kåre Smiths
kritikere. Som ledd i den interne oppbyggelsen trakk flere av
de ivrigste støttespillerne paralleller mellom de to brødrene
Moses og Aron og de to fetterne Kåre Johan Smith og Sigurd
Johan Bratlie. I beretningen i Fjerde Mosebok, kapittel 16
fortelles det at Korahs opprør var støttet av to hundre og femti
høyt respekterte menn. Straffen kom raskt. Jorden åpnet seg og
169

oppslukte opprørslederne og deres familier. De to hundre og
femti tilhengerne ble fortært av Herrens ild.
Her hadde de jo faktisk «dokumentasjon» for at alt de gjorde
var rett og riktig. At dette gikk ut over uskyldige barn og andre
familiemedlemmer var helt i tråd med Bibelens lærdom.
Dessuten var det Herrens ild som hadde fortært Korah og hans
menn. Det var ikke Moses og Aron som sto for henrettelsene.
Man mente også at tallet 250 respekterte menn passet perfekt.
Med tillegg av familiemedlemmer passet dette bra med de ca.
ett tusen medlemmer som ble utstøtt, eller valgte å gå.
Beretningen fra Sinai-ørkenen fra rundt år 1200 før Kristus
kunne faktisk leses som en profeti om hendelsene i Smiths
Venner på 1990-tallet. Det er noe oppbyggelig over å kunne
sette seg selv og sine inn i en større sammenheng.
På toppen av det hele har den nye topplederen funnet på et
nedlatende økenavn på dem som deltar på møter i regi av
tidligere Smithevenner: De er DUFer. De Utstøttes Forsamling.
Det er forunderlig at de selv i ettertid ikke er i stand til å se at
de handlet uriktig overfor en del av sine venner.
Aksel J. Smiths nekrolog n fortsatt
Det er først i lys av denne «vekkelsen» at vi kan forstå
minnenummeret av Skjulte Skatter, med en serie nekrologer
over den avdøde lederen, som hadde vært en del av
ledertroikaen gjennom 40 år.
La oss starte med nekrologen som Kåre J. Smith har skrevet:
Den [dato] fikk vår høyt elskede [N.N.] hjemlov. Hva han har
betydd for meg personlig ved sitt liv og virke n sitt strålende
eksempel i alt det gode, er umulig for meg å få fram i ord. Men
for alle dem som har sans for gudsfrykt, har han etterlatt seg et
himmelsk dragsug: «Følg du meg!» Nå er han ikke mer i blant
oss, denne fine mannen som ved sin visdom og sitt ydmyke
170

vesen anskueliggjorde [Guddommen] og hans vesen, kanskje
mer enn de fleste i hans samtid. Nå er han i vitneskaren hjemme
hos Herren, og har tatt sete sammen med de fullendte
rettferdige ånder på Guds Sion. [...] Det er mange forkynnere,
men det er få som kan si: «Mine ord er ånd og liv.» Derfor
hadde han slik løftekraft, og hans ord nådde så langt n og det
ble til en usigelig stor hjelp for alle sørgende i Israel. Som profet
og hyrde hadde han et ekstra øre for Åndens vinder. Han var
født av Ånden, vi hørte suset, men visst aldri hvor det kom fra.
Dersom vi la ut denne nekrologen og ba folk om å gjette hvem
som var NN, tror jeg mange ville ha sagt at det måtte være
Jesus.
Jeg kan forstå behovet for å opphøye avdøde til slike
svimlende høyder. Han var til uvurderlig hjelp med hensyn til
å bringe de nye makthaverne inn i sine posisjoner. Jo mer
opphøyet rang denne hjelperen hadde, desto sterkere blir
styringsfundamentet for dem som får hjelpen. Å være hjulpet
til rette i lederposisjonen av en som til forveksling likner på
Jesus, det gir styrke.
La oss foreløpig forlate nevø Kåre J. Smiths nekrolog, og gå
videre til nevø Sigurd Johan Bratlies:
... og det er mange som minnes denne formidler av Guds godhet
med stor takknemlighet og glede. Men han var også en kriger av
format. Han var alltid parat til å føre Herrens kriger, og stride
troens god strid, med et tveegget sverd. Allerede i aug/sept.nummeret
av Skjulte Skatter i 1988 kunne denne høvding ane
at det i åndeverdenen lå kamper foran menigheten. Jeg husker
svært godt da han etter dette sommerstevnet ba meg om å holde
av plass til, som han sa, «et meget viktig stykke». Det hadde
overskriften «Peke finger og tale ondt.» Og videre: «Har man
ikke et rent og godt hjerte, blir det til at man stadig peker finger
171

og taler ondt. [...] Ved disse pekefingre blir det ikke noe
kjærlighetens husvalelse og Åndens samfunn ... De fører ingen
frem til fullkommenhet i tjenstegjerning. De kan tukte, men
ikke oppbygge.» I dag kjenner vi historien gjennom de følgende
10 år. Tenk om dette stykket til Aksel J. Smith var blitt lest og
levd av flere.
Dette er snedig historieskriving. I 1988 var slaget om den
fremtidige makten i Menigheten allerede godt i gang, med
Aksel J. Smith som en aldrende, men allikevel verdifull
støttespiller for den maktglade, yngre generasjon. Han behøvde
derfor ikke å ha spesielle forbindelser med «åndehæren i
himmelrommet» for å forstå hva som lå foran. Maktkampen var
jo allerede i full gang, selv om den ennå ikke hadde nådd alles
ører.
Her benyttes nekrologen til å tillegge avdøde overnaturlige,
profetiske evner, mens det i realiteten ser ut til å være et avtalt
spill. Et spill som raskt kom fullstendig ut av kontroll og artet
seg annerledes enn de fleste hadde håpet, Aksel J. Smith
inklusive.
Lenger ut i nekrologen skriver Sigurd Johan Bratlie:
I begynnelsen av vekkelsen, på vei til et møte i Oslo, sa han en
gang til dem som satt sammen med ham i bilen: «Tenk om jeg
hadde vært 30 år!» I den ånd sto han helhjertet sammen med de
unge i den kamp som ble ført mot hykleri, anklage, svik og
falskhet. I oktober 1990 har han et stykke som heter «Motstand
på den onde dag». Der skriver han bl.a.: «Det går virkelig an å
bli utrustet til seierrik kamp mot all ondskapens åndehær. [...]
Vi skal ikke undervurdere vår sterke fiende som er Satan selv,
med sine åndsmakter.» [...] «Djevelen er feig og flyr for alle
lysets våpen. Han er bare kommet for å myrde, stjele og
ødelegge.»
172

Religiøse maktkamper er ofte mer smakløse enn maktkamper
i andre samfunn, der demonisering av motstanderne gjerne er
et gjennomgangstema.
Til slutt, i rekken av søskenbarn, skriver avdødes datter, som
er kusine til de andre to nekrologforfattere
Pappa var veldig takknemlig for vekkelsen [...og] viste stor
takknemlighet for og glede over de brødre som Gud har satt i
Menigheten i dag, for å føre verket videre. Spesielt var han
takknemlig for Kåre J. Smith og den åndskraft og visdom som
han opplevde at Gud hadde gitt ham, til tjeneste for hele
menigheten.
For meg er det vanskelig å forstå at de uverdige
kampmetodene, triksingen og kameraderiet som førte Kåre
frem til makten, med rimelighet kan omtales som «Gud har satt
i menigheten». Onkler og tante var vel de viktigste medspillere
så vidt jeg kan forstå.
Noen Guds finger er det vanskelig å få øye på.
Men avdødes datter, de nye ledernes kusine, syntes åpenbart
det var naturlig å benytte nekrologen til å støtte opp under den
nye maktstrukturen i menigheten.
«Vekkelsen» førte til at ca. 25 prosent av medlemmene i Norge
takket for seg rundt 1991-92. Noen av dem har etablert sitt eget
lille samfunn, hvor de forsøker å lete seg tilbake til de
opprinnelige ideer, mens de fleste har valgt sin egen vei, uten
tilhørighet i noe miljø.
Journalisten Kjell Arne Bratli har, som tidligere nevnt,
skrevet noen bøker om Smiths Venners historie på bestilling fra
ledelsen. I en av disse autoriserte historiebøker presenterer han
en trendfremskriving n en forlengelse av et hendelsesforløp inn
i fremtiden n for Smiths Venner. Han sier at medlemstallet i
173

1956 var 4 000 og at det i 1996 har vokst til 30 000. n Jeg vet
ikke hvor han henter tallene sine fra. For meg høres det ut som
om man har regnet med alle som i løpet av disse 40 årene har
vært innom Brunstad. I så fall er også jeg med i dette
«medlemstallet».
På basis av denne utviklingen tegner han et scenario n et
fremtidsbilde n hvor Menigheten om ytterligere 40 år (2036)
har vokst til 250 000 medlemmer.
174

Etikk
og sosial ansvarlighet
Den som jug,
og vet at’n jug,
og vet at andre vet at’n jug,
og ennå jug;
han er itte sæt’n!
Munnhell fra Østerdalen
(Sæt’n = til å stole på)

Fakta eller fiksjon
For meg er det forunderlig å se hvilket forhold ledelsen i Smiths
Venner har til objektive fakta. I tilknytning til splittelsen ble
Bernt Stadven intervjuet i Aftenposten den 17. desember 1992.
Friskt og freidig sier han: «Det har aldri funnet sted noen
utstøtelse. Jeg kjenner ikke til en eneste én.» Aftenpostens
journalist trekker da frem brevet de hadde sendt Olaf
Bekkevold, med sluttsatsen «Mao. er du nå utstøtt. Dette til
underretning.» I tillegg til den aldrende Sigurd Bratlies
skjelvende underskrift prydes brevet av signaturene til Bernt
Stadven selv, samt Kåre J. Smith. Sistnevnte underskrift måtte
vel ses som å peke nese til Olaf Bekkevold.
Og Stadven utdyper dette nærmere: «Det er ingen splittelse,
heller en avskalling. Det er enkelte som er forsvunnet, ikke noe
annet. De har gått av seg selv. Det er vanskelig å forklare
grunnen.»
Konfrontert med de fakta at hundrevis av personer var
erklært uønskede på stevnestedet Brunstad, sier han kort og
godt at «de har satt seg selv utenfor ved å motarbeide oss.» Han
sier ikke noe om hvem som er «oss». Reporteren kommer inn
på det forhold at kritikken gjelder en sentral leder som er
teknisk konkurs, og at dette i tidligere tider ville fått følger for
en leder. Til dette svarer Stadven: «Det som hevdes er kort og
godt løgn. Han er ikke teknisk konkurs.» Konfrontert med at
176

dette nettopp var uttrykket vedkommendes egen advokat
benyttet i et brev til kreditorene, vil ikke Stadven høre mer
snakk om dette tema.
En liknende sak i pressen finner vi i Tønsberg Blad den 8. juli
1992, hvor forsamlingens pressetalsmann, Svein Kronstad, blir
intervjuet om den insolvente topplederens plutselige
betalingsevne. Var det Menigheten som hadde hjulpet han ut av
knipa? Pressetalsmannen kunne forsikre at, så langt han visste,
hadde det ikke foregått noen pengeinnsamling til Kåre Smith
på Brunstad. «Men,» fortsatte han, «vi har jo en tradisjon med
å hjelpe dem som har det vanskelig.»
Alle visste at dette var dobbelt feil. For det første hadde ikke
innsamlingsaksjonen foregått i det skjulte, og for det andre har
det aldri vært noen tradisjon å hjelpe folk ut av selvforskyldte
økonomiske problemer.
n Tvert imot. n Normen har vært at enhver må stille seg slik
at man kan gjøre opp for seg. Dersom man ikke klarer det, har
man et alvorlig problem. Både i forhold til debitor og i forhold
til Menigheten. Enhver skal løse sine egne problemer. n Eller
steke i sitt eget fett, så å si.
På ett vis kunne kanskje pressetalsmannen hevde at han
snakket sant; innsamlingene hadde foregått i de lokale
menigheter, og ikke på Brunstad stevnested hvor intervjuet fant
sted. Men utsagnet var snedig formulert slik at man fikk
inntrykk at det ikke hadde vært noen pengeinnsamling i det
hele tatt.
Dagen etter blir forholdene rundt den nye ledelsen ytterligere
utdypet i et nytt intervju i Tønsberg Blad. Der medgir
pressetalsmannen motvillig at det har vært samlet inn noen
penger til den aktuelle lederen, men det er ukjent for ham at
formålet var å betale ned momsgjeld på 300 000 kroner i hans
konkurstruede ansvarlige selskap.
Intervjueren dreier samtalen inn på de konflikter som rir
forsamlingen. « Vi vil på det sterkeste tilbakevise at det er strid
177

og uro på grunnplanet i Smiths Venner,» sier Kronstad. Noen
få måneder tidligere hadde hundrevis av personer fått skriftlig
meddelelse om at de var nektet adgang til Brunstad på grunn
av at de var uttalt kritiske til ledelsen.
Deretter fortsetter pressetalsmannen ufortrødent: «Det har
aldri vært tvil om ledelsens redelighet.» For meg er det
utenkelig at han ikke hadde tilgang til de mange brev som gikk
på sirkulasjon medlemmer imellom og som nettopp
dokumenterte at det var sterk tvil om ledelsens redelighet. Så
sterk, at mange anså hans meritter i økonomiske saker som
komplett diskvalifiserende i forhold til å lede Menigheten.
Det er åpenbart at pressetalsmannen uttalte seg mot bedre
vitende i alle de nevnte saker. n Det må være en selsom
opplevelse å bla opp i lokalavisen og lese et intervju med seg
selv, hvor det man sier stort sett er det reneste tøv. Spalte opp
og spalte ned med notoriske usannheter. Kanskje er det slik at
pressetalsmannens viktigste oppgave er desinformering av
pressen?
Også styrelederen Sigurd Johan Bratlie legger seg på samme
linje i sitt forhold til fakta. I et intervju med den amerikanske
religionskritikeren Lowell Streiker fremsetter han den samme
usannheten om de ekskluderte medlemmene. I ordlag som ikke
kan misforstås sier han at ingen har ennå blitt utstøtt. (Smith’s
Friends, side 121.)
Deres offisielle internettsider www.brunstad.org viser også
den fleksible holdningen de har til fakta. Avsnittet «Hva vi
tror» er side opp og side ned med gjennomsnittlige kristelige
betraktninger som på ingen måte presenterer hva de tror på og
hvordan de har ordnet seg.
Det ser ut til at de i kontakt med omverden ønsker å legge
seg nær opp til Den lutherske kirke i trosspørsmål og nær opp
til gjeldende samfunnsnormer i sosiale spørsmål. Begge deler
er sterkt misvisende. Kapittelet med lederportretter
178

dokumenter at dette ikke er en gjennomsnittlig kristen
forsamling.
Det kan synes påfallende at ledende personer i kristne
miljøer helt uanfektet fremsetter åpenbare usannheter. Ikke
minst når det kommer fra ledende personer i Smiths Venner
som påstår at de selv er de eneste her i verden som elsker
sannheten; alle andre elsker løgnen.
Hvordan får de det i det hele tatt til å henge sammen? Jeg
har foreløpig to svar på dette. Det ene er indoktrinering fremfor
resonnering. Det andre er fravær av personlig moral.
La meg starte med doktrinene. De fleste av dagens
medlemmer i Smiths Venner er født inn i forsamlingen og har
ingen referanseramme utenfor dette snevre miljøet. Helt fra
man forsto de første ord som ble sagt, har man lært at
BRØDRENE er helt i særklasse i universet.
De som tror seg i stand til å vurdere deres levemåte og
talemåte, er på ville veier. Det er hovmod. Og Gud står den
stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. I forbindelse med
den såkalte vekkelsen forklarte Kåre J. Smiths støttespillere at
det var hovmod å stole mer på sin egen samvittighet enn på
BRØDRENE. Å lyde BRØDRENE var det samme som å lyde Gud.
Din samvittighet kan bedra deg, men BRØDRENE står i Guds
Fortrolige Råd. Hos dem finnes ikke svik og intet bedrag. I
stedet for å trene opp barn og ungdom til å gjøre moralske
vurderinger og valg, trenes de opp til å underkaste seg
BRØDRENES forkynnelse.
Elias Aslaksen brukte også uttrykk som «tenk ikke, det bare
forvirrer» eller «vær så dum som en stut, da har du Gud på din
side.» Men meningsinnholdet var noe forskjellig. Hans budskap
var i tråd med Tertullians berømte Credo quia absurdum n «Jeg
tror fordi det strider mot all fornuft.» Han utlegger dette
nærmere: «Når Gud taler behøver ikke vi å tenke,» sier han.
«Vitenskapen består bare av spissfindigheter som forvirrer og
avleder. Den som tror på Skriftens ord, vet allerede mer enn
179

den største vismann.» Disse sitater kunne like gjerne vært fra
Aslaksen som fra den nyfrelste romerske juristen Tertullian
(160-240).
Men under «vekkelsen» ble dette forvrengt til: «Når
BRØDRENE taler behøver ikke vi å tenke». Sammen med sitater
fra Hebreerbrevets kapittel 13, blir dette hendige instrumenter
for ledere som ønsker å skaffe seg total situasjonskontroll:
Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem! For de
våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap.
Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke.
Ellers blir det ikke til gagn for dere.
Doktriner eller resonnement
Drøyt halvparten av barna som har vokst opp i Smiths Venner
ønsker å leve livet sitt der. For dem som velger annerledes kan
omstillingen til et normalt liv oppleves som problematisk. Et
vanlig problem er at man ikke har tilgang til de sosiale koder
som gjelder i samfunnet, og av den grunn mangler naturlig,
sunn selvtillit i mange situasjoner.
Hvordan man håndterer seg selv og sin situasjon når
selvtilliten er litt for dårlig, kan være svært forskjellig. Noen
kan kompensere med å virke brautende og støyende, andre kan
virke avvisende for derved å unngå at man selv blir avvist,
mens atter andre isolerer seg og blir innadvendt og kontaktløse.
En viktig kilde til problemer for Menighetens barn er at de
har blitt innpodet en helt forskrudd oppfatning av hva det vil
si Å VÆRE I VERDEN (dvs. oppsøke storsamfunnet utenfor Smiths
Venner). Et viktig middel til å holde barna «innenfor» er
skrekkhistorier om hvor fælt det er i storsamfunnet, blant
«vennene» kalt VERDEN. I VERDEN, der er det fælt!
Et ekstremt eksempel er Sigurd Bratlie som avla et besøk i
uteliggerstrøket i Chr. Krohgs gate i Oslo, hvor han viste den 5-
180

6 år gamle sønnen hvordan FOLK I VERDEN hadde det, og stilte
ham det avgjørende spørsmålet: Vil du være i VERDEN eller i
Menigheten, Sigurd Johan?
Denne desinformasjonen innprentes helt fra Søndagsskolen,
og i de mest uheldige tilfeller blir disse skrekkbildene til et slags
livskonsept som man forsøker å leve ut når man velger Å GÅ UT
I VERDEN.
De tilpasningsvansker som følger av dette livskonseptet kan
i neste omgang benyttes som bevis på hvor bra det er å være i
Menigheten og hvor farlig det er å være utenfor. Slik går det
hele i en spiral, som dessverre skrur en del barn og ungdommer
ned i en vanskelig livssituasjon.
Hovedproblemet med de løgnaktige historiene Smiths Venner
fremsetter om VERDSLIGE FOLK (de som lever et normalt liv)
eller I SVARTE VERDEN som man sier, er ikke at barna tror på det.
De ser jo selv at det ikke stemmer.
Hovedproblemet er at orienteringsevnen svekkes. Sannhet
og løgn er blant sinnets viktigste markører, og når dette blir
rotet til, blir det rot i hodet. Det ser for meg ut til at dette er den
viktigste sektskaden mange av Menighetens barn sliter med.
Når autoritetene, som fremstilles som de største sannhetsvitner,
fremsetter løgnaktig informasjon for «den gode hensikts
skyld», påføres barna skader. «Den gode hensikt» kan være
intern oppbyggelse eller avskrekking, slik at barna ikke GÅR UT
I VERDEN. Resultatet kan være en form for sosial invalidisering.
En altfor streng barneoppdragelse bidrar også til slik
invalidisering. Det pøses på med regler, forbud og doktriner i
et omfang som virker lammende på mange. For i det hele tatt
å kunne leve, lager barna noen løgner som blir en overlevelsesstrategi,
enten hjemme eller ute. Disse små usannhetene, som
de kloke små hoder tenkte ut for å gjøre livet levelig i
barndommen, tar noen med seg videre i livet. Fra å være en
nødvendig overlevelsesstrategi i barndommen, går det over til
181

å bli et uhensiktsmessig livskonsept i voksen alder. Småløgnene
hindrer dem fra å etablere ekte, gode relasjoner.
Alternativet til de små løgnene, kan være å ikke melde noe
i det hele tatt. Lukke seg inne. Være taus. Eller svare tvetydig
og svevende. Dette er også et særpreg som kan gå fra å være en
nødvendig og nyttig overlevelsesstrategi i barndommen, til å bli
et uhensiktsmessig livskonsept i en voksen verden. Man blir en
gåtefull og utilgjengelig person.
I en del tilfeller er barneoppdragelsen så streng at den må
anses som barnemishandling. Barna blir utsatt for så sterke
fysiske avstraffelser i Guds navn, at de får mentale sår som
preger dem resten av livet. Sammen med helvetesangst utgjør
dette sektskader som fører en del av dem inn i psykiatrien i
godt voksen alder.
Voldspornografi
La oss først dvele litt ved begrepet voldspornografi. Den
opprinnelige betydningen av ordet var skildringer av
seksualisert vold som underholdning. Fredsforskeren Johan
Galtung begynte tidlig å bruke ordet i en utvidet mening, hvor
voldshandlingene i seg selv utgjør underholdningselementet.
Der hvor skildringene i tekst eller bilder fremkaller en
lystfølelse hos den som skildrer eller den som betrakter
voldshandlingene, er det pornografisk. I selvbiografien Johan
uten land, bruker han Marseillaisen som eksempel på
voldspornografi:
Marchons! Marchons! n Marsjer! Marsjer!
Qu’un sang impur n og la deres urene blod
abreuve nos sillons n overrisle våre marker.
Marseillaisen blir betraktet som verdens første nasjonalsang.
Den ble til under nasjonalismens fremvekst i Frankrike, slik
182

denne manifesterte seg ved revolusjonen i 1789. Jeg har alltid
undret meg over at Johan O. Smith skrev en sang på denne
melodien, og ved ny gjennomlesning av hans sang finner jeg
igjen noe av samme tema: I kraft av Lammets blod, hver fi’nde
under fot! Vi stormer frem på løftets ord, og inntar fedres jord. Det
krigerske språket har alltid vært en del av Smiths Venners
oppbyggelse og selvforståelse.
Nasjonalismens grunntema er at egen nasjon er andre
nasjoner overlegen. Dette tankegodset ble videreført i fascismen
da Mussolini overtok herredømmet i Italia i 1919. Her er
grunntemaet videreført til dyrkingen av staten, nasjonen, eliten
og lederen.
De samme grunnideer ble ytterligere pervertert gjennom
nasjonalsosialismens fremvekst, hvor den ariske rase ble
fremstilt som den mest høytstående og hvor det ble et vesentlig
poeng å holde rasen ren. I siste instans var all makt samlet hos
lederen.
Alle slike -ismer åpner for elitetenkning (man er andre
mennesker helt overlegen), og man er i sin fulle rett når man
trakasserer andre grupperinger eller enkeltpersoner.
Jeg misliker å innse det, men må faktisk erkjenne at den
kristne bevegelse jeg var medlem av i min ungdom, har en del
holdninger og atferdstrekk som likner fascismen. De er andre
forsamlinger helt overlegne, de dyrker sin egenart på en usunn
måte, og de går absolutt ikke av veien for å trakassere dem som
ikke tilhører denne fantastiske åndelige rase.
Disse holdninger har vi selv fått erfare på kroppen. Den
13.mars 1995 fikk min kone Solveig uventet besøk. På vei ut fra
kontoret traff hun to store, unge menn i korridoren som
åpenbart var på leting etter noe. Hun spurte om hun kunne
hjelpe dem med noe, og de fortalte at de lette etter Johan Velten.
Hun fortalte at jeg var ute, hvorpå de sa de gjerne ville vente på
meg. Da hun fortalte at jeg var bortreist de nærmeste dagene,
183

ville de vite hvem hun var. Hun presenterte seg, hvorpå de
raskt konkluderte med at de også hadde noe å snakke med
henne om. BRØDRENE hadde sendt dem for å drepe meg, men
også hun hadde uttalt seg ufordelaktig om Menigheten i et
ukebladintervju, så hun skulle også ha sin korreks.
De nektet å si hvem de var, og hun kommenterte at hun dro
kjensel på noen familietrekk. Situasjonen ble så skremmende at
hun ikke husker detaljert hva som siden ble sagt eller gjort, men
har et minne av noe snakk om en «vekkelse». Idet hun hørte at
det kom noen andre i korridoren, benyttet hun anledningen til
å løpe ut, og gikk hjem og ringte politiet.
Et par dager senere, hun var da sammen med meg og
sønnen vår, så hun de samme to personene på parkeringsplassen
utenfor kontoret. Vår sønn gikk bort og konfronterte
dem med truslene som de hadde fremsatt overfor henne og
meg.
På den tiden var sønnen vår profesjonell elitesoldat i
marinen, og til alles hell kastet de to personene seg inn i bilen
sin og forsvant fra parkeringsplassen med ropet: «Vi kommer
igjen!»
Vi trodde (selvfølgelig) ikke at det virkelig var BRØDRENE
som hadde sendt dem for å drepe meg. De to guttene, som vi
etter hvert fikk bekreftet identiteten til, har hatt en del
atferdsproblemer, og jeg kunne ikke med rimelighet holde
Menigheten ansvarlig for deres handlinger.
Den galskapen som red forsamlingen var på det tidspunktet
ukjent for meg. Først senere har jeg blitt oppmerksom på at det
fra talerstolen faktisk var blitt oppfordret til drap av personer
som motarbeidet «vekkelsen». I en artikkel i Bergens Tidende
8. mai 1993 vedgår Menighetsforstanderen i DKM Brevik, Bernt
Nilsen, at han har gitt en slik oppfordring i et møte i Brevik,
hvor det var ca. 200 personer til stede, i alle aldre.
184

I artikkelen i Bergens Tidende sier han at han ble revet med
av forutgående taler som hadde talt ut fra Bibelens beretning
om da Paktens Ark ble ført til kong Davids hus. David hadde
da vært helt i skyene og danset for Gud, noe han ble sterkt
kritisert for av sin kone Mikal, som var datter av kong Saul.
«Det var det som fikk meg til å bli veldig nidkjær» sier han til
reporteren fra Bergens Tidende.
For dem som ikke er særlig kjent med Det gamle testamente
bør det kanskje forklares at Paktens Ark var den gullbeslåtte
cedertrekisten som fulgte med Israel på deres 40-årige
ørkenvandring. Kisten inneholdt stentavlene med De ti bud og
Arons prestestav som blomstret. Kisten utgjorde Det aller
helligste i teltet som var deres gudshus under ørkenvandringen;
Tabernakelet. Dette var selvfølgelig et utrolig
klenodium å få i hus, og Bernt Nilsen ble altså sterkt grepet av
beretningen om at kong David var blitt kritisert av sin kone for
at han lot verdigheten fare og viste sin spontane glede. Hele
beretningen kan leses i Andre Samuels-bok, kapittel 6.
Det er vanskelig å forstå koblingen hans mellom denne
beretningen og den såkalte vekkelsen, men han ble altså så
overstadig oppildnet at han mente de som stilte seg kritiske til
«vekkelsen» (og BRØDRENE) burde henrettes for sine meningers
skyld. At han lot seg rive med i en slik grad, tyder på en noe
sviktende realitetssans.
Det taler til hans unnskyldning at han antakelig trodde at
den såkalte vekkelsen var en opphøyet åndelig hendelse. At det
var Guds ånde som rørte ved hjertene.
En alternativ forståelse kunne være at det var de nye
makthavernes brutale fremferd som beveget hjertene. Og
nervene. Hjerter og sinn var rystet. Kanskje var det sorg og
fortvilelse som lå bak de bevende stemmer. Kanskje var det
ikke en åndelig oppvåkning eller nyorientering, men sorg over
at selve livet gikk i stykker for så mange.
185

Bernt Nilsen fortjener imidlertid honnør for at han var ærlig
overfor journalisten, og ikke kom med talentløse småløgner
som bare er egnet til å svekke omdømmet. Så langt jeg kan se,
er han den eneste lederen i Smiths Venner som har opptrådt
redelig overfor pressen i forbindelse med den såkalte
vekkelsen.
En annen sentral figur i forsamlingen sa i et annet møte at han
«gjerne skulle reist verden rundt, sammen med nidkjære
ungdommer, og rivd ned hver eneste kjærke».
Ingen av de siterte talere mente hva de sa. Dette er å forstå
som metaforer, hvor hensikten er «å løfte forsamlingen». Skape
stemning i salen. Få det til å svinge. Grøss og gru kan bringe
tilhørerne (og taleren selv) til uante høyder.
n Og dette er jo nettopp voldspornografiens innerste vesen.
Maleriske beskrivelser av voldshandlinger som skaper lystfølelse
og har underholdningsverdi for folk som er disponert
for det. Oppbyggelse heter det i Menighetens terminologi. (Men
all oppbyggelse i Smiths Venner er selvfølgelig ikke voldspornografi.
Det er mange gode talere som har helt andre
budskap til forsamlingen.)
Det ville være urimelig å holde lederne i Smiths Venner
ansvarlige for handlingene til de guttene som oppsøkte mitt
kontor. Det er som å holde en filmregissør ansvarlig for
destruktive handlingsimpulser som ustabile personer kan få av
å se deres filmer.
Men et minimum av ansvarlighet fra ledelsens side ville
være å innføre aldersgrense på møter hvor voldshandlinger blir
forherliget. På kino er det gjerne 18-års grense på voldsfilmer.
Den skremmende opplevelsen sier noe om hva voldspornografi
i Jesu navn kan gjøre med ubefestede sjeler.
Diabolske tilskyndelser under vignetter som nidkjærhet eller
Kristendom er krig n det er krig på kniven!
186

Vår episode er avsluttet. Den ene som truet oss ringte noen
uker senere og ba om unnskyldning og forsikret at vi ikke
hadde noe å frykte fra hans side. Et halvår senere fikk vi brev
fra Oslo Politikammer med beskjed om at saken var henlagt på
grunn av ukjent gjerningsmann. Det var feil. Gjerningsmennenes
navn sto i saksdokumentene, men Oslo-politiet var
underbemannet og noen hadde åpenbart hatt en ryddedag på
kontoret. I vanvare hadde han (eller hun) «klipt og limt» med
utgangspunkt i feil standardbrev.
Denne voldsepisoden føyer seg for øvrig pent inn i rekken av
underlige hendelser. Konsernsjef Tormod Hermansen i Telenor
har fått rikelig pressedekning på at han våren 2000 sparket en
journalist i baken, og etterpå unnskyldte seg med at han trodde
det var en narkoman. Moralen i det må være at det er helt OK
å trakassere dem som har problemer.
Jeg har blitt fortalt en liknende episode fra Kåre Smiths
misjonering i Finland. På et møte var det noen lokale besøkende
som uttrykte misbehag over noe i hans fremtreden, hvorpå han
gikk løs på dem med knyttnever og den ene gikk i gulvet med
et brak.
Tormod Hermansen forsto at han ikke var særlig heldig,
verken med selve hendelsen eller sin bortforklaring, og valgte
raskt å be offentlig om unnskyldning.
Dette var ingen naturlig tankerekke for Kåre Smith. Han
benytter historien i underholdningsøyemed når han skal ildne
opp unge «brødre».
Moralen i historien er trolig: Du bråker ikke ustraffet med
Herrens salvede!
187

Samfunnsansvar
Smiths Venner er både en kristen forsamling og et samfunn.
Dermed har lederne både et åndelig ansvar og et sosialt ansvar.
Det ser det ikke ut til at de har tatt inn over seg. Medlemmene
er trent opp til å isolere seg fra VERDEN og jo mindre tilhørighet
man har i storsamfunnet, jo mer vellykket er man som del av
den enklaven Smiths Venner utgjør i storsamfunnet.
La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.
(brevet til Hebreerne, kapittel 13)
Dette er et viktig bibelsitat i Menighetens selvforståelse. De skal
være utenfor alt, og omgivelsenes eventuelle hoderystende
undring er en bekreftelse på at de er på rett vei. Det er
bekreftelsen på at man ikke er en av dem. Men smerten kan
allikevel føles. En smerte jeg tror kan være usunn for sårbare
barnesinn. Og for mange voksne, for den saks skyld.
Det er spesielt to forhold jeg er opptatt av med hensyn til
det samfunnsansvaret lederne har. Det ene er dette samfunnets
manglende evne til å mestre meningsforskjeller og uenighet.
Det andre er deres manglende evne til å ta vare på samfunnets
borgere når livet blir for vanskelig.
Den manglende evne til å mestre meningsforskjeller er
allerede belyst i tidligere kapitler. Dersom det er noen
meningsforskjeller av betydning, er det grovt sett to muligheter:
Underkastelse under MAKTA, eller utstøtelse. Man mangler både
språk og tradisjoner for å bearbeide konflikter, og man er ikke
i stand til å se at meningsforskjeller kan inneholde viktig
informasjon, og være en kime til vekst og fornyelse. Når ting
blir vanskelig går mestringsstrategiene stort sett ut på å bringe
motparten til taushet. Sanksjonsrekken starter med taleforbud
på møtene og slutter med utkastelse. Utkastelse fra det
samfunnet man har satset hele livet på, og hvor man har
investert nærmest all sin tid, sine krefter og sine penger.
188

Spesielt ille blir det når sanksjonene kommer på basis av høyst
betimelige korrektiver til gjeldende praksis.
Et spørsmål som trenger seg på er: Hvem har rett til å kaste
ut et medlem, og hvilke prosedyrer har vi for å sikre at
vedkommende ikke ved dette blir utsatt for et justismord?
Finnes det rettssikkerhet i dette samfunnet? Romerrikets store
advokat og retoriker Cicero (106-43 f.Kr.) innførte ideen om
forsvarsadvokater. Som den mest veltalende mann i det
romerske senatet visste han hva det betydde å ha ordet i sin
makt. Han så at den som ikke kunne formulere seg presist, lett
ble offer for uriktige dommer. Derfor skulle enhver som ble
anklaget for noe, ha en talsmann som kunne hjelpe til med å få
frem det vedkommende ønsket å si, og bidra til å belyse saken
fra flere sider. Dette er blitt et selvfølgelig prinsipp i ethvert
samfunn som respekterer menneskets grunnleggende
rettigheter.
Det er gått over to tusen år siden Markus Tullius Cicero
introduserte ideen, men den har ennå ikke nådd frem til Smiths
Venner. Som vi tidligere har sett, tjenestegjør topplederen både
som anklager og dommer, og det finnes ingen forsvarsadvokater
eller appellinstans. Den som eventuelt tar noen i
forsvar og forsøker å korrigere den urett som begås, vil gå
samme vei som den anklagede. I stedet for å undersøke saken,
og eventuelt ta tak i den urett som begås, velger man «å
overlate det til Ham som dømmer rettferdig.» Dermed er man
selv uten ansvar, både for den urett som begås og de
følgeskader som kan bli påført en uskyldig tredjepart.
En logisk følge av den opphøyde posisjonene til lederne, er
at det ikke finnes noen dennesidig appellinstans. Man må vente
på den hinsidige, endelige dommen. For dem saken gjelder, kan
dette oppleves som et vel langsiktig perspektiv.
Dette bringer oss til det sosiale ansvaret som samfunnet
Smiths Venner har for sine borgere. Sett fra et moralsk ståsted
189

er det meget tvilsomt om man har rett til å kaste ut et medlem
på grunn av avvikende synspunkter eller kritiske kommentarer
til ledelsen. Jeg opplever det som umoralsk. Spesielt opplever
jeg det som moralsk forkastelig når det går ut over uskyldige
barn som er født inn i dette samfunnet, og som ikke er del i den
strid eller den uenighet som fører til utkastelsen.
Et ansvarlig samfunn ville stille spørsmålet om dette er et
rimelig reaksjonsmønster. Med hvilken rett kan jeg, eller vi,
iverksette slike sanksjoner overfor denne personen? Finnes det
en uskyldig tredjepart som påføres lidelser de ikke har fortjent?
Hva har vært forsøkt for å finne en minnelig løsning? Krever
situasjonen «lovens strengeste straff»: utkastelse?
I den rikholdige dokumentasjon jeg har fra maktkampene
rundt 1992-93 finnes det ikke tegn til at slike tanker i det hele
tatt har vært tenkt. Da jeg ca. åtte år på overtid forsøkte å sette
styrelederen på tanken, responderte han med å si at de lidelser
som var påført en uskyldig tredjepart (barn og ungdom) i
sakens anledning ikke plaget ham det aller minste. Det er blant
annet med utgangspunkt i dette, at jeg mener ledelsen ikke har
tatt inn over seg det samfunnsansvar de har. Dette dokumenterer
en sosial utilstrekkelighet i deres tankegang.
Det sies at ethvert samfunn kan forstås i lys av hvordan de
behandler sine tapere. Det gjelder enten man har blitt taper i en
styrkeprøve (eller maktkamp) eller om man har blitt en sosial
taper på grunn av uheldige omstendigheter i livet for øvrig.
Et annet vesentlig poeng som ledelsen heller ikke har tatt inn
over seg, er det alminnelig kjente og anerkjente faktum at
lukkede samfunn gjerne utvikler seg til arnesteder for vold,
overgrep og andre uhumskheter. Jo høyere gjerder og jo mindre
innsyn man tillater, desto bedre vekstforhold for menneskesinnets
skyggesider I kombinasjon med manisk positivisme blir
dette farlige miljøer. Når man insisterer på å omtale alt innen
Menigheten som herlig, og fornekter eller avviser mindre
flatterende trekk ved dette samfunnet, da legger man
190

forholdene til rette for at uheldige særtrekk får utvikle seg. For
å skape et sunt samfunn, og et sunt selvbilde for den saks skyld,
må man være åpen for å se både det som er bra og det som er
dårlig. Dersom man ikke er villig til det, kan man ikke få en
helhetsforståelse. Det blir til selvbedrag.
Når ledere og pressetalsmenn står frem offentlig og serverer
notoriske usannheter om sin egen forsamling, skyldes det
kanskje at de mener journalisten ikke har noe med dette å gjøre,
og derfor ikke fortjener noe ærlig svar. Han eller hun graver i
noe de burde holde seg unna. Det betyr i så fall at de ikke har
forstått at innsyn er det eneste effektive middel vi har mot
fremvekst av korrupsjon, barnemishandling, overgrep og
misbruk. Litt undersøkende journalistikk kan ha helbredende
effekt på syke sider ved ethvert samfunn.
For å skape et sunnere samfunn bør man for det første finne
frem til prosedyrer og arbeidsmetoder som sikrer at ingen blir
utsatt for vilkårlig forfølgelse og urettmessig utkastelse fra det
samfunnet de har satset hele livet sitt på. En god start på
utviklingen vil være å korrigere de feil som nåværende ledere
har begått i forbindelse med generasjonsskiftet og den såkalte
vekkelsen på begynnelsen av 1990-tallet. «I ettertid ser jeg at jeg
har begått en del feil i sakens anledning,» ville være den reneste
trylleformelen. Selverkjennelse er et godt grunnlag for vekst og
utvikling, og det kan bygge en bro inn i fremtiden.
En god start ville være å etablere et demokratisk valgt
menighetsråd som utgjør øverste nivå i forsamlingen, med
mandat og kompetanse til å være et korrektiv til lederne. Dette
rådet kunne også være appellinstans for dem som anser seg
urettferdig behandlet av ledelsen. Et slikt organ ville i løpet av
meget kort tid bidra til vesentlig sunnere tilstander på de fleste
områder i Menigheten.
Talemåtene og praksisen med «å overlate alt til Ham som
dømmer rettferdig» bør erstattes av holdninger preget av
191

ansvarlighet og ryddighet i alle forhold. Den som ser en urett
blir begått mot et medlem, uansett alder, kjønn og posisjon, har
en plikt på seg til å ta tak i saken og bidra til å få ryddet opp i
det. De som har vært ofre for slik urett skal oppleve Menighetens
omsorg, støtte og veiledning, slik at de kommer over
problemene og kan fungere godt i samfunnet vårt etterpå.
Mot og ansvarlighet bør innføres som moraldyder, som en
motvekt mot den etablerte praksis med underkastelse og
ansvarsfraskrivelse.
192

Smith-konsernet
I forretningslivet er «timing» viktig.
Å komme seg ut av en bransje før det
er for sent, utgjør ofte forskjellen på
suksess og total fiasko.

En familiebedrift tar form
Som jeg har vært inne på tidligere, har Smiths Venner i siste
halvdel av 1900-tallet utviklet seg til en ren familiebedrift. Sett
ut ifra det inntrykk jeg fikk i mine ungdomsår, er dette en
overraskende utvikling. Da snakket man om at det var Guds
Menighet. Etter hvert blir det mer og mer tydelig at det er
Smiths Menighet.
Kanskje har dette vært et underliggende motiv hele veien?
Dette at Johan O. Smith hele sitt liv motsatte seg navnet Smiths
Venner kunne jo være en ubevisst avledende manøver, for å
unngå at de skjulte motivene skulle bli for tydelige. Hans
korrespondanse tyder jo på at han anså seg selv for å være artsforskjellig
fra de fleste, og det kan jo ha satt sitt preg også på
etterkommerne.
Starten på det hele var, som tidligere omtalt, gründerens
relasjoner til broren Aksel, og Menigheten har derfor helt fra
starten av vært et Smith-foretak. Ved brorens død i 1919 ble
familieforetaket mindre synlig ved at Elias Aslaksen ble
gründerens nærmeste medarbeider.
Det første tydelige utviklingstrekk tilbake til familiebedrift
var Johan O. Smiths overdragelse av menighetsbladet Skjulte
Skatter til sin sønn Aksel J. Smith høsten 1942. På det
tidspunktet var han selv sterkt svekket av diabetes og hadde
mistet synet. Det kunne vært en rekke alternative kandidater til
redaktør-vervet, men etter hva jeg kan se, ble ingen andre
vurdert, og bladet gikk i arv fra far til sønn.
194

Mitt inntrykk er at ingen syntes dette var spesielt påfallende.
Selv om det ikke var et selvinnlysende valg, var det i de
flestes øyne greit nok.
Rollen som redaktør for bladet ble en viktig basis for Aksel J.
Smiths posisjon i forsamlingen. Det var en maktposisjon som ga
muligheter til å styre hvem som skulle få slippe til i bladets
spalter. Og ikke minst førte det til at han selv ble en synlig
person i forsamlingen.
Som tidligere nevnt utgjorde han, sammen med Sigurd
Bratlie og Elihu Pedersen, den «vekkelses-trioen» som på
midten av 1930-tallet reiste rundt på bygdene i Hallingdal,
Valdres og Østerdalen. Utover dette hadde han ikke gjort seg
særlig bemerket. Gjennom redaktøroppgaven fikk han et navn,
og etter hvert fikk han en viss posisjon også på stevner og
møter, selv om han ikke var en taler eller leder som i særlig
grad satte sitt preg på forsamlingen. Det var kjøpet og
utviklingen av Brunstad som ble hans viktigste handling.
Elias Aslaksen var Menighetens ubestridte toppsjef i en 30års
periode etter Johan O. Smiths død i 1943. Bortsett fra ham,
har det i tidens løp stort sett vært barn, svigerbarn og barnebarn
av J.O.S som har innehatt posisjonene.
Etter Aslaksens død i 1976 overtok J.O.S’ svigersønn Sigurd
Bratlie. At han var svigersønn hadde liten eller ingen betydning
for hans posisjon i forsamlingen på 1970-tallet.
Men svigersønn-posisjonen ga skyvekraft til hans karriere i
forsamlingen nærmere 30 år tidligere, og med denne skyvekraft
hadde han skaffet seg en posisjon hvor ingen gjorde ham
rangen stridig ved Aslaksens død. Jeg tror nærmest alle anså
det som en selvfølge. Den respekt og tillit han nøt i
forsamlingen gjorde ham til den selvskrevne etterfølger, selv
om mange hadde problemer med hans måte å håndtere makten
på.
195

Det var først ved neste generasjonsskifte at undringen melder
seg og familiebedriften blir tydelig. Den første forunderlige
endring som skjedde var at Sigurd Johan Bratlie mot slutten av
1980-tallet gradvis overtok medlemsbladet Skjulte Skatter etter
den aldrende Aksel J. Smith.
Dette var et skifte som mange undret seg over. Han hadde
frem til da ikke gjort seg særlig gjeldende i noen sammenheng,
aller minst i skrift og tale. Han var nærmest et ubeskrevet blad
for de fleste, og ingen, bortsett fra hans nærmeste slektninger,
så det som naturlig at han etterfulgte gründerens sønn som
redaktør og ansvarlig for alle Smiths Venners publikasjoner.
Det forrige generasjonsskiftet var som sagt noe lettere å
forstå. Aksel J. hadde tross alt vært en aktiv forkynner og
skribent. Men dette siste skiftet var ingen naturlig suksesjon.
Den nye redaktørens viktigste kvalifikasjon var at han var sønn
av Sigurd Bratlie og dattersønn av Johan O. Smith. At dette
skulle være kompetansegivende, var det få som hadde forstått.
Men det var også et annet forhold de ikke forsto, nemlig at
Skjulte Skatters forlag er, og alltid har vært, et personlig firma.
I tidlige tider hadde lederne utgitt sine publikasjoner på eget
forlag. Inntektene fra denne virksomheten var småslanter, som
ga et sårt tiltrengt tilskudd til en slunken privatøkonomi, både
for Aslaksen, Bratlie og Smith.
De som tror at Skjulte Skatter er Menighetens blad og
Menighetens forlag, tar altså feil. Det var Smiths blad og forlag,
og nå er virksomheten arvet av tredje generasjon, hvilket
selvfølgelig er helt greit.
På den annen side hadde det vel vært naturlig at markedet,
dvs. Menighetens medlemmer, ble gjort oppmerksom på det. Så
slapp de å være feilinformert. De fleste tror nok at dette er
Menighetens forlag, og at (det antatt beskjedne) overskuddet
fra denne virksomheten tilfaller Menigheten.
196

Det gir for så vidt også en nyanseforskjell til forståelsen av
den nye informasjonen som gis om opphavsrett. Den som
sender inn et manuskript på en artikkel eller en sang til Skjulte
Skatters forlag, fraskriver seg opphavsretten til åndsverket.
De fleste har vel forstått dette som at de dermed har
overdratt rettigheten etter åndsverksloven til fellesskapet, altså
Menigheten, mens den i realiteten er overdratt til Sigurd Johan
Bratlies personlige firma.
Så langt misforståelsen omkring forlagsvirksomheten. La oss
nå se litt nærmere på den øvrige arverekken.
Som tidligere beskrevet ble Kåre J. Smith (sønnesønn av
J.O.S), den neste i rekken som tilkjempet seg posisjonen som
toppleder. Siden vi nå snakker om Smith-konsernet, er det
kanskje naturlig å se på topplederen som konsernsjef. Kåre
forsto sin besøkelsestid og utnyttet en sterkt alderdomssvekket
«onkel Sigurd» til å skvise ut Olaf Bekkevold, og slik sikre seg
jobben som konsernsjef.
Dermed har de to fetterne og barnebarna av J.O.S full
kontroll og kan bestemme både hvem som skal slippe til på
møter og stevner og hvem som skal slippe til i spaltene. Og,
ikke minst, har de fått grep om kontantstrømmen og
eiendomsmassen.
På det nærmeste total situasjonskontroll.
Tidligere har vi sett at da Brunstad ble kjøpt av Smiths Venner
for drøye 40 år siden var det tolv personer, med en stor
spredning både geografisk og sosialt, som representerte
eierskapet i grunnboken. 30 år senere var antallet eierrepresentanter
begrenset til 5 personer, som alle er medlemmer
av Smith-familien:
• Sigurd Bratlie (gift med J.O.S’ datter)
• Aksel Smith (sønn av J.O.S)
• Bernt Stadven (gift med datter-datter av J.O.S’)
197

• Kåre Smith (sønnesønn av J.O.S)
• Sigurd Johan Bratlie (dattersønn av J.O.S og sønn av S.
Bratlie).
Uten at noen hadde åndsnærværelse nok til å se det, var
familiebedriften altså på plass i Brønnøysundregistrene allerede
kort tid etter Elias Aslaksens bortgang.
I skrivende stund er de to førstnevnte døde og er blitt
erstattet av Bjørn Nilsen og Bernt Aksel Larsen. Sigurd Johan
Bratlie er styreformann i konsernet, Kåre Johan Smith er
konsernsjef, og den aldrende grand-svigersønn til gründeren,
Bernt Stadven, er styremedlem. Dermed utgjør Smith-familien
flertallet i styret og har full kontroll med hele butikken.
Tyveri av fast eiendom
Etter kuppet i 1992, var samling av alle eiendommene inn
under ett felles konsern en oppgave som fikk stor oppmerksomhet.
Alle lokale eiendommer var i sin helhet finansiert av de
lokale menighetene, som dermed var eiere og utgjorde
generalforsamlingen, mens det gjerne var de lokale lederne som
sto som eierrepresentanter i grunnboken.
Med den store avgangen av medlemmer etter splittelsen var
inntektsgrunnlaget svekket og mulighetene for å pantstille
andre eiendommer for å sikre Brunstads finansiering, var
åpenbart til stede.
På bakgrunn av dette, og de nye ledernes behov for å sikre
seg økonomisk kontroll, ble så godt som alle eiendommer
utstyrt med nye vedtekter hvor eierskapet reelt sett var overført
til konsernet «DKM Brunstad». Det ble også vedtektsfestet at
Brunstad-styret hadde rett til å kaste lokale ledere om ikke
Smith-konsernets ledere var fortrolig med dem. De nye
vedtektene og endringene i eierforhold ble i løpet av kort tid
registrert i Brønnøysund-registrene, for så godt som alle lokal-
198

menigheter. Ett unntak var Menigheten på Hedmarken, som
allerede hadde orden i papirene, og hvor de fleste av de
toneangivende personer trakk seg fra Smiths Venner i
forbindelse med den såkalte vekkelsen. Denne lokalmenigheten
disponerte to lokaler, som de juridisk var
rettmessige eiere til. De lokale lederne mente imidlertid at det
ville være urimelig om de skulle beholde begge lokaler, siden
ikke alle brøt med Smiths Venner. Derfor overførte de
eierskapet for en av eiendommene til dem som forble innenfor.
Et annet unntak var Menigheten i Trondheim, som også
hadde papirene i orden fra før, og hvor så godt som alle
ledende personer takket for seg i forbindelse maktskiftet i
Smiths Venner. De beholdt også lokalet, men etter hvert var det
så få deltakere på møtene at de ikke lenger hadde behov for et
lokale. De gikk over til husmøter, og ble snart enige om å selge
lokalet. Salgsinntektene, som var et betydelig millionbeløp, er
blitt gitt som milde gaver til andre kristne organisasjoner.
Men dette var altså unntakene. Regelen var at lokale
eiendommer ble lagt inn under konsernledelsen i DKM
Brunstad.
Prosessen med eierskifte forløp på en spesielt kritikkverdig
måte i Stockholm. Som tidligere nevnt besto menigheten der i
stor grad av middelaldrende og aldrende kvinner som samlet
seg rundt Erling Ekholt, samt en liten familie med tre sønner.
Denne familiefaren, som i lange tider var Erling Ekholts eneste
medspiller, tok også hånd om økonomien og var en viktig
sponsor. En av de eldre kvinnene var formuende, og alle levde
et spartansk liv. Dette førte til at menigheten hadde betydelig
større inntekter enn utgifter. Derfor hadde de økonomisk styrke
til å kjøpe et fint landsted, hvor de fikk bygget forsamlingslokale.
Menigheten, med den ene familien og de gamle damene,
hadde betalt gildet og utgjorde selvfølgelig generalforsam-
199

lingen. Erling Ekholt var den selvskrevne styreformann, og var
oppført som den ansvarlige i de offentlige registre.
Den vakre landeiendommen var et yndet utfartssted og
samlingspunkt, hvor de som hadde betalt eiendommen naturlig
nok hadde egen nøkkel, og hvor de møttes, både til uformelle
og formelle sammenkomster. Spesielt i sommerhalvåret ble
dette en grønn lunge hvor de dyrket fellesskapet og nøt frisk
luft og skjønn natur.
Når så Erling Ekholt stilte spørsmålstegn ved Kåre Smiths
væremåte og åpenbare kandidatur til toppledervervet, ble han
fjernet i en fart og med en effektivitet som en hvilken som helst
siciliansk familie ville hatt respekt for.
Det var bare ett problem: Erling Ekholt sto som eierrepresentant
i de offentlige registre, og de som hadde betalt lokalet
og som utgjorde hoveddelen av generalforsamlingen, var
fortsatt hans trofaste venner.
Den personen som kuppmakerne hadde innsatt som leder
for Menigheten i Stockholm hadde liten eller ingen appell hos
noen av dem, og ble en ganske isolert figur i hele oppstyret.
Dette var kinkig.
Men Smith-konsernets nye toppledelse manglet verken
frekkhet eller handlekraft: Første trinn i prosessen var å bytte
lås, slik at verken Erling Ekholt eller de som hadde betalt
lokalet kom inn. Dette skjedde uten forvarsel, og det tok noe tid
før det gikk opp for de moralsk rettmessige eierne hvorfor
nøkkelen ikke lenger passet.
Etter hvert forsto de det og klaget forskrekket sin nød til
Erling Ekholt, som intet kunne gjøre.
Men de hadde jo tross alt det juridiske eierskapet i orden.
Skjøte og øvrige dokumenter var trygt forvart hos Erling
Ekholt. Trodde de.
En sen høstkveld kommer Erling Ekholt kjørende hjem fra en
lengre reise, til sitt hus i Huddinge utenfor Stockholm. Han
kjører inn i garasjen, og idet han går ut av bilen, glir en annen
200

il inn på gårdsplassen. Han går den i møte, og ut av bilen
stiger ingen ringere enn den aldrende Aksel J. Smith. Hans
forhenværende venn.
Sammen med seg har han den nyinnsatte lederen og et par
unge gutter som jeg av diskresjonsgrunner velger å ikke
presentere nærmere. At de lot seg lure til å delta i dette felttoget
mot en hedersmann må tilskrives deres unge alder og den noe
overdrevne oppfatningen av at de nå var sammen med en
kristen åndshøvding av betydelig format. Å være hånd-plukket
leiesoldat for en slik kapasitet kan virke berusende på en
troskyldig 20-åring.
Uten unødvendige høflighetsfraser forteller Aksel J. Smith i
en brysk tone at han er kommet for å hente dokumentene for
eiendommen som tilhører Menigheten.
Ekholt ble vippet helt av pinnen og fortumlet henter han
etter hvert de dokumentene som den aldrende Smith junior ber
om å få utlevert.
Jeg antar at han fortsatt også hadde et fåfengt håp om at alt
skulle ordne seg en dag og komme på et sunt spor igjen. I den
grad et sunt spor er et uttrykk som kan være dekkende i
forbindelse med Smiths Venner.
Derfor ble ikke situasjonen satt på spissen. I befippelsen
utleverer han dokumentene, hvoretter Aksel J. Smith stiger inn
i bilen igjen, bodyguardene lukker dørene og bilen forsvinner
inn i høstmørket, like stille som den kom.
La oss et øyeblikk gå tilbake til Kåre J. Smiths nekrolog over
onkel Aksel, hvor han gir avdøde følgende skussmål:
«Han var også helt usedvanlig rettferdig i all sin ferd, og han
la oss ofte på hjertet: Men Guds faste grunnvoll står, og har
dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner
Herrens navn skal avstå fra urettferdighet.»
Så langt nekrologen. La oss gå tilbake til de videre hendelser
i Stockholm. Tiden går, og etter hvert går det opp for noen hver
201

at vedtekter og styresammensetning er endret for eiendommen
som de gamle damene hadde fullfinansiert. Nå er det plutselig
Sigurd Johan Bratlie som står som styreformann. En person de
knapt kjenner, og som overhodet ikke har noen tilknytning til
Stokholms-Menigheten!
På direkte forespørsel får de rettmessige eiere vite at det har
vært avholdt ekstraordinær generalforsamling. «Innkallingen»
hadde vært bekjentgjort gjennom oppslag på veggen på
eiendommen som de ikke lenger hadde adgang til.
Under sterk tvil, kan det tenkes at fremgangsmåten gjennom
juridiske kunstgrep kunne passere i en rettssal, men det er
åpenbart at handlemåten er sterkt å klandre ut fra et moralsk
ståsted.
Den nyinnsatte lederen i Stockholm hadde i realiteten ingen
menighet å være leder for, og etter å ha bestyrt et åndelig
konkursbo i sju-åtte år, valgte kuppmakerne styrt avvikling i
Stockholm på høstparten 2000, med salg av eiendommen og
overføring av midlene til konsernet DKM Brunstad.
De som hadde betalt lokalet fikk verken informasjon eller
oppgjør.
Det er vanskelig å forstå hvordan Smiths venners
handlemåte i Stockholm går sammen med et liv i fullkommen
sier over all bevisst synd.
Nå kan det selvfølgelig tenkes at de ut fra sin egen logikk
handlet i god tro. Kanskje de ikke ser grådigheten i denne
handlemåten eller forstår at dette kan ses på som simpelt tyveri.
Men jeg tviler på at det kvalifiserer til moralsk frifinnelse i
sakens anledning.
202

Fra åndelig fellesskap til eiendomsselskap
Den voldsomme oppmerksomhet om eiendomsforhold og den
sterke satsing på utviklingen av Brunstad tyder på at
virksomhetsideen er endret fra å være et åndelig fellesskap til
å bli et eiendomsselskap.
Som tidligere nevnt, foregår det for tiden en utbygging hvor
de uttalte ambisjoner er «å bli Norges flotteste stevnested»,
mens de åndelige ambisjoner er fraværende. Innen hvilke
områder man har ambisjoner, sier mye om det bakenforliggende
verdigrunnlag. Dette får meg til å tenke at det har
skjedd en glidning i retning av forretningsdrift. Bort fra det
opprinnelige utgangspunkt.
Når det gjelder den bygningsmessige siden, tror jeg at målet
for lengst er nådd. Jeg vet ikke om noen frikirkelig forsamling
som har en mer imponerende bygningsmasse og bedre tekniske
fasiliteter enn DKM Brunstads stevnested.
Det burde tilsi at man la bygningsmessige ambisjoner til
side, og konsentrerte seg om organisasjonsmessige og åndelige
forhold. Det er på disse områder at forsamlingen har et spesielt
stort forbedringspotensial.
Men ledelsen fortsetter ufortrødent med den konkurransen
de for lengst har vunnet: «Norges flotteste stevnested». Nå er
det campingplass-preget som skal bort.
Brunstad blir benyttet ca. fire-fem uker pr. år, og det er
campingvogner som har stått for hoveddelen av innlosjeringen.
For de barnerike familiene (ofte med 6 til 12 barn eller flere) har
investeringen i campingvogner med fortelt vært et økonomisk
løft. De fleste av disse familiene lever på én alminnelig
lønnsinntekt, og det sier seg selv at det ikke er mange kroner til
overs etter at de har kjøpt inn mat og klær til en slik barneflokk.
Mange familier lever på noe nær et eksistens-minimum, og
campingvogn-tilværelsen et par uker i året er allerede en sterk
belastning på familiens økonomi.
203

Nå er det prosjektert 540 hytter, som skal erstatte
campingvognene, samtidig som anlegget for øvrig skal
oppgraderes og bygges ut. Prosjektets totalkostnad er beregnet
til drøyt 200 millioner i løpet av de neste fire-fem år, som skal
finansieres gjennom innsamlede midler, samt noe statsstøtte.
Ledelsen føler ikke noe behov for å sjekke ut med sine
medlemmer (de som skal betale regningen) om de ønsker en
slik utvikling, fremfor en videreføring av det etablerte til en mer
beskjeden kostnad.
I praksis betyr dette at de påfører medlemmene tunge
betalingsforpliktelser uten på forhånd å ha innhentet deres
fullmakt. Og betalingsforpliktelsene veltes omgående over på
medlemmene, gjennom at hyttene «selges» til medlemmene ved
oppføringen. Det er imidlertid ikke et reelt frikjøp, men en
forskuddsleie på rundt 300 000 kroner for disposisjonsrett til en
hytte på 25-30 m². Uten eiendomsrett og arverett, og uten
demokratiske organer for sameiet.
Den bygningsmessige utviklingen av Brunstad til en
omfattende hytteby vil trolig bidra til økt utnyttelse av stedet
og større muligheter for barn og voksne til å tilbringe fritiden
sammen med likesinnede. Det kan bety at de både blir styrket
i troen og at båndene medlemmene imellom styrkes. Men det
kan også bety økt isolasjonisme. Stadig mer tid tilbringes i
stadig mindre kretser, med den følge at barnas og
ungdommens atferdsrepertoar forringes ytterligere. Hvilket i
sin tur kan føre til ennå større omstillingsproblemer for dem
som velger seg ut av kretsen.
Det må ligge en slags selverkjennelse bak det voldsomme
fokus på eiendomstvikling. Kanskje anser man at man åndelig
sett har dårlige fremtidsutsikter. «La oss flytte fokus fra
åndelige spørsmål til eiendomsmassen før det er for sent, så blir
det allikevel en slags fremgang.» I forretningslivet kalles dette
204

for «timing». Å komme seg ut av en bransje før det er for sent,
utgjør ofte forskjellen på suksess og total fiasko.
Eller kanskje er det ment som en foregripelse av Det
Himmelske Jerusalem? Dette forjettede land som er den kristne
lengselens endelige mål. Mens Johannes’ Åpenbaring kapittel
21 legger stor vekt på bygningsmessige beskrivelser og bruken
av ekstreme bygningsmaterialer: rent gull, perler, jaspis, beryll
og ametyst; legger profeten Esaias vekt på hva slags samfunn
dette skal være:
Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden skal ligge
hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg
sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite
sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete
halm som oksen. Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og
over basiliskens hull skal det avvente barn rekke ut sin hånd.
Ingen skal gjøre noe ondt og ingen skal ødelegge noe på hele
mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap,
likesom vannet dekker havets bunn.
Profeten Esaias, kapittel 11.
Som eventuell foregripelse av denne hinsidige salighet kan nok
Brunstad bli et haltende bilde. Maktbrynden, gjeldsbyrden,
pengemaset og en ujevn kvalitet på de åndelige samvær kan
føre til at det for enkelte mer blir en belastning enn en
fornøyelse å tilbringe alle ferier i hyttebyen på Brunstad.
Penge-galoppen
Finansieringen av eiendomsutviklingen går ikke av seg selv. I
Oslo-Menighetens intern-blad Breivollnytt kan man lese at
økonomisjefen mener de gjennomsnittlige innbetalinger fra
medlemmer som har egen inntekt bør økes fra 600 til 1.800
kroner pr. måned. Ifølge det nevnte intern-bladet går innbetalingen
i stor grad som faste månedlige bankoppdrag og
205

normen er åpenbart at den enkeltes betalingsevne skal utnyttes
fullt ut. Mange medlemmer sliter tungt økonomisk, og har
problemer med de betalingsforpliktelser de pålegges i Menigheten.
Men her er det ikke rom for unna-sluntring. Ifølge et
medlem som fortsatt er med i forsamlingen, har Menighetens
økonomisjef konfrontert enkelte medlemmer med at deres
bidrag er for små. I ett tilfelle skal han ha henvist til informasjon
han hadde innhentet fra skattelikningen, som viste at
vedkommende burde ha betydelig større betalingsevne enn det
han bidro med.
Siden Smiths Venner er et så lukket samfunn er det
vanskelig å få verifisert om dette er en faktisk hendelse, eller
om det skyldes en misforståelse, eller en uheldig uttrykksmåte
fra økonomisjefens side.
Uansett hva det aktuelle eksempelet kan skyldes, fremstår
det som en klar kontrast til den informasjon man finner på
Smiths Venners offisielle internettsider. Der heter det: «Vi
praktiserer ikke tiende; det å gi en tiendedel av sin inntekt.
Enhver gir som han har lykke til, som skriften sier. Å gi er en
personlig og frivillig sak, enten det dreier seg om tid eller
penger. Alt som gjøres i menigheten, skjer på grunnlag av
frivillighet.»
Selv om det nevnte eksempel kanskje skyldes et uhell, tøyer
man begrepet «frivillig giverglede» litt vel langt, når man
konfronterer folk med skattelikningen og tar opp deres
månedlige innbetalinger, som ledelsen synes er altfor små.
I tillegg til de månedlige innbetalinger, kommer de halvårlige
innsamlingskampanjene som arrangeres som festforestillinger;
de såkalte Brunstad-fester. Formålet er å skaffe
penger til stevnestedet Brunstad. «La oss med én sjel og ett
hjerte støtte kraftig opp under denne sak som Gud har
fremvirket i vår tids profeter! I dette ligger uante velsignelser
som vi trenger i våre liv og vår tjeneste!» heter det i den interne
markedsføringen på deres nettsted.
206

I den forbindelse kjøres det en «90 prosent kampanje». De
lokale menigheter skal finne ut hvor mange medlemmer som
har egen lønnsinntekt, og dersom over 90 prosent av disse
stiller med en egen «Davids søyle» n et bidrag på 4 000 kroner
n blir den lokale menighet hedret med å få navnet sitt registrert
på Smiths Venners «verdenskart».
I boken Bruden og Skjøgen av Sigurd Bratlie som jeg tidligere
har gitt en fyldig presentasjon av, har han en betenkning
omkring eiendommer og økonomi:
Skjøgen derimot skal være stor i verden, må ha noe å vise fram n
noen glimrende frukter av sitt arbeid. Hun trenger store bygg og
kostbare utsmykninger. [...] «Et sted må man jo ha for å samles, og
det er godt å ha et lokale til sine møter; men når byggeprosjektet
blir samlingspunktet, da kommer vi inn i skjøgedommen. Det å
samle penger blir tyngdepunktet i møtet, og lykkes det, da går
arbeidet godt, da var møtet eller stevnet vellykket. Å bygge lokale
får større interesse enn å bygge legemets tempel for Den Hellige
Ånd. Når da lokalet er ferdig, står det der som Babels tårn n et
bevis for Menighetens kraft og frukt, ja ære n et samlingssted for
flokken.
Bruden og Skjøgen, side 75
La oss gjøre et raskt klipp til Smiths Venners interne nettsted
hvor det refereres fra Brunstadfest i Finland den 18.03.2001:
Takk for festen! Ved Guds velsignelse fikk vi nok en innholdsrik og
trivelig Brunstadfest! Vi takker brødrene som styrket oss med
Guds ord! Takk til alle venner rundt om i hel verden som var med
både med klingende mynt og oppmuntring! Og takk til alle de
finske vennene og alle andre som var med på å lage en
uforglemmelig fest. [...] Det ble rekordkollekt på ny! Davids søyle:
NOK 10.342.735,85; Barnekollekt: 196.486,87; Hovedkollekt:
207

4.763.788,49; Schlosshof-kollekt: 948.119,66. SUM: NOK
16.251.130,87. Vi gratulerer!
http://bf-lahti.brunstadworld.org/norsk/uusi/tulos.html
Det er åpenbart at forsamlingen har endret den grunnleggende
virksomhetsidé.
Og «barnekollekten» viser at man tenker langsiktig. Beløpet
utgjør bare drøyt en prosent av inntektene ved den vellykkede
Brunstadfesten, men det er viktig trening for fremtidige givere.
Barna skal lære å gi lommepengene sine til Brunstad, fremfor
å bruke dem på egne, barnslige behov. «Den skal tidlig krøkes
som god krok skal bli,» heter det i munnhellet.
I lys av at mange betaler inn et større beløp enn hva de reelt
sett kan unnvære, og den «oppfølging» man utsettes for dersom
man selv tar styringen på egen familieøkonomi, blir
konsernsjefens levesett en belastning for Smith-konsernet.
Isolert sett er det ikke noe kritikkverdig i hans forbruk. Det er
på linje med det man finner hos en gjennomsnittlig konsernsjef
i en hvilken som helst bransje. Det som gjør det vanskelig, er to
forhold; medlemmenes økonomi og forbildenes levesett.
For å ta det siste først; alle tidligere ledere i Smiths Venner
har ført en asketisk tilværelse, uten noen form for ekstravaganse.
Både Sigurd Bratlie og Elias Aslaksen levde et liv på
eksistensminimum, under slagordet «Gudsfrykt med nøysomhet
er en stor vinning». Med disse ledernes holdninger og
levesett som et bakteppe, blir Kåre J. Smiths storslagne
levemåte svært synlig.
Det andre forholdet som blir en belastning er at han nå
eksponerer en velstand som de fleste ikke engang kan drømme
om, og det bare ti år etter at en del medlemmer gravde dypt i
lommeboka og reddet ham unna konkursspøkelset som forsuret
livet og truet hans posisjon som leder i forsamlingen. I dette
perspektiv blir det noe vulgært over å bo i en prangende villa,
208

kjøre rundt i en luksusbil i millionklassen og å være
æresmedlem av Ushuaia Golfklubb på den Argenstinske delen
av øygruppen Tierra del Fuego.
Dette levesettet representerer et så sterkt brudd med det som
har vært Menighetens grunnleggende verdier og idealer, at det
blir vanskelig å forstå hvordan det kan fungere med ham som
leder.
Regnskap, rapportering og åpenhet
I den spede begynnelsen var det lite penger som sirkulerte i
systemet. Møtene ble arrangert i leide lokaler, og kollekten
dreide seg som regel om å betale dagens husleie for lokalet.
Behovet for et årsregnskap var ikke til stede.
Etter hvert som virksomheten vokste, begynte man fra
midten av 1920-tallet å anskaffe egne lokaler. Dette ga et behov
for jevne inntekter og økonomisk styring, for å sikre at
betalingsforpliktelsene kunne mestres. Dette ble løst lokalt,
gjerne gjennom at lederen utpekte en økonomiansvarlig som
sto for administrasjon av kollekt, betaling av løpende utgifter
og rapportering til ledelsen.
Det er tradisjon for en lite detaljert økonomisk rapportering
overfor medlemmene og de årsmøter og generalforsamlinger
som arrangeres gir ikke medlemmene en reell mulighet til å
styre virksomheten. Virksomheten styres av de selvutnevnte
lederne og dem de har tillit til. Medlemmene har til alle tider
overlatt økonomistyringen til ELDSTEBRØDRENE, som med god
grunn har hatt deres uforbeholdne tillit. Med sine klare
standpunkter med hensyn til rettskaffenhet og deres asketiske
livsførsel, var det ikke så mange som følte behov for innsyn i
økonomiske forhold. Dessuten mente lederne at det ville være
en avsporing om medlemmene skulle bruke sin dyrebare tid på
så trivielle spørsmål. Med sine sterke tradisjoner for å innordne
seg under lederne, har dette vært en akseptert forklaring.
209

Etter hvert som virksomheten økte i omfang var det stadig
flere som ønsket å få en oversikt over de kollektive betalingsforpliktelser
man hadde pådratt seg, og innsyn i hvordan de
innsamlede pengene ble disponert. Dette ble avvist. Ledelsen
hadde oversikten, og dersom du ikke stoler på BRØDRENE bør du
ta et oppgjør med deg selv. Å be om innsyn i regnskaper ville
være et uttrykk for mistillit til BRØDRENE. Og slik mistillit ville
være absolutt kompromitterende for den som ber om innsyn.
Da har du bevist at du er på villspor, og har fullstendig feil
fokus. Hvis du «er av Menigheten» arbeider du hver dag på din
sjels frelse med frykt og beven.
Dessuten vil det være uttrykk for hovmod å forsøke å holde
et overoppsyn med Herrens Salvede. Vi har allerede vært
innom sitatet «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han
nåde». Det er spesielt aktuelt i slike situasjoner og forhold.
«Nei, i stedet for å insistere på innsyn i regnskaper, bør du
gå inn i ditt lønnkammer og ta et møte med deg selv for å finne
ut hvorfor dette er viktigere for deg enn din egen frelse.»
En ung mann som ba om innsyn i hvordan store gaver og
arv ble regnskapsført og disponert, fikk et rasende svar om at
det var en uhørt frekkhet å komme med slike henvendelser!
Han skulle i alle fall ikke få noe innsyn, var responsen han ble
møtt med.
Det er en særegen logikk bak dette. Ledelsen utgjør både styre
og generalforsamling, mens medlemmene ikke har noen formell
plass eller posisjon i organisasjonen. De skal lytte og lære, og
legge penger i kollektbøssen. Resten skal de overlate til Gud,
som sørger for å innsette de riktige ledere og tilsynsmenn i
forsamlingen. Du skal «være i hvilen» n hvile i enfoldig
fortrøstning til Guds fullkomne styrelse i alle forhold. «Alle ting
tjener den til gode som elsker Gud» var et av Elias Aslaksens
yndlingsuttrykk. Uttrykket var allmenngyldig og omfattet alle
livets forhold. Når du blir nektet innsyn i regnskapene, tjener
210

det deg til gode. Forutsatt at du elsker Gud. Og hvis du ikke
elsker Gud, har du et dyptgripende problem som du bør gjøre
noe med før det er for sent.
Disse regnskaps- og styringmessige tradisjonene gjelder
fortsatt, og medlemmene vet lite om hvordan inntektene
fordeler seg og hvordan pengene blir disponert. De vet heller
ikke noe om balansen; verdien av det forsamlingen eier, hvor
stor gjelden er og hvilken egenkapital som er bygget opp over
tid. I stiftelser og foreninger er det vanlig at medlemmene
velger tillitsvalgte, men i Smiths Venner er prinsippene satt på
hodet. Forsamlingens «tillitsvalgte» er utpekt (eller godkjent) av
de selvutnevnte lederne, og vedtektene og styringssystemene
er bygget opp med henblikk på at de skal ha full kontroll med
lokale ledere, mens de selv er hevet over medlemmenes styring
og kontroll.
Selv styresammensettingen er et uklart punkt for mange.
Våren 2001 retter et medlem av forsamlingen en henvendelse
til ledelsen på nettstedet «forlosning.com». Han forteller at han
har vært medlem av Menigheten siden barndommen, og at han
føler et behov for større åpenhet. Som et minimum mener han
at man bør informeres om hvor stor andel av inntektene som
kommer fra offentlige tilskudd og hvor stor andel som samles
inn blant medlemmene. Videre mener han at det bør informeres
om hvordan disse inntektene disponeres og, ikke minst, at det
bør være åpenhet omkring endringer i styre-sammensetning
etc.
På Smiths Venners nettsted kan man lese en artikkel som
omhandler samme tema:
Styret for Brunstad Stevnested har lagt ned tusenvis av
arbeidstimer for å planlegge, koordinere og styre utviklingen og
driften av stedet. Disse brødrene har ved sin uselviske og
oppofrende tjeneste vunnet tillit i vennenes hjerter. Hva som
211

har blitt innsamlet og investert på Brunstad de siste årene viser
med all tydelighet at tilliten er stor. «Av de andre vågde ingen
å holde seg til dem, men folket priste dem.» Apg 5,13. «Og de
priste Gud for meg.» Gal 1,24. Vi ser hvor godt og riktig det er
å prise Gud for de redskaper Gud bruker i sin tjeneste. Lovet
være Gud for broderskapet! Høylovet være Gud for Brunstad!
Og ære være Gud for våre inderlig kjære brødre som står i
spissen for det hele!
Artikkelen er udatert, så jeg vet ikke om den er en kommentar
til den siterte henvendelse via forlosning.com. Uansett er det
tankevekkende lesestoff.
Fordelen er åpenbar med en styringsmodell hvor det er de
samme personer som utgjør styret og generalforsamlingen. Det
blir oversiktlig, og det blir korte beslutningsveier. Fra tanke til
handling behøver ikke å være mer enn et øyeblikk.
Fordelen med at det er styret, evt. generalforsamlingen, som
selv vurder behovet for en utvidelse av disse organer og
utpeker nye representanter er også åpenbar: god personkjemi
internt i gruppen, rask enighet i de fleste spørsmål, oversiktlige
forhold og en opplevelse av virkelig å kunne ta noen beslutninger
og få dem gjennomført.
Ulempen med styringsmodellen kan være ujevn beslutningskvalitet
(gruppens begrensede kompetanse), ensretting (for stor
grad av enighet), stor avstand til medlemmene (styret mangler
bakkekontakt) og mistenkelig-gjøring (hva driver de med
egentlig?).
Den etablerte styringsmodellen baserer seg på de første
ledernes personlige autoritet og troverdighet. De levde et
spartansk liv, uten noen form for ekstravaganse. Og de kunne
med en viss rett hevde at de eide Menigheten (selv om det var
medlemmene som betalte gildet) samtidig som de var svært
212

forsiktige med å pådra medlemmene og fellesskapet store
betalingsforpliktelser.
Ingen av disse karakteristikkene passer på dagens ledere.
Enkelte har et levesett og forbruksnivå som vekker anstøt hos
mange, og følgelig har de ikke den samme autoritet som de
tidligere ledere hadde.
Dessuten har de bygningsmessige ambisjoner som vil sette
enten fellesskapet eller de enkelte medlemmene i en vanskelig
økonomisk situasjon.
Tiden er overmoden for å endre på styrings- og
rapporteringsmodellen. Problemet er at det må medføre en
bred distribusjon av makt, og det virker kanskje ikke særlig
forlokkende for dem som har skaffet seg meget stor makt.
De har åpenbart også oversett det viktige faktum at åpenhet og
innsyn er det eneste vern man kan skaffe seg mot at det vokser
frem ukultur og usunne forhold.
Dersom lederne må stå til rette for sine økonomiske
disposisjoner overfor et årsmøte, vil de måtte tenke igjennom
sitt arbeid på en langt grundigere måte enn hva de gjør i dagens
system. En åpen drøfting av disse forhold vil også kunne
aktivere medlemmenes kompetanse og bringe frem momenter
som lederne ikke har tenkt på. Dette kan bidra til vesentlig
bedre beslutningskvalitet.
En åpenbar fordel med fremleggelse av en årsberetning er at
ledelsen tvinger seg selv til å tenke igjennom sine prioriteringer
og disposisjoner, og evaluere både fortid og fremtid i lys av
dette. Den mindre åpenbare, men langt viktigere fordel er at
både lederstil og resultater da blir evaluert av medlemmene.
Ledere som vet at deres væremåte og handlemåte i nær fremtid
vil bli åpent vurdert, vil være bedre ledere enn hva de ville vært
uten denne evaluering.
Lederrevisjon er et sterkt virkemiddel for å utvikle ledere. De
som unndrar seg slik revisjon unndrar seg utvikling.
213

Den tredje og viktigste effekten av åpenhet og innsyn, er at
det er en motkraft både mot korrupsjon og mot overgrep og
andre stygge utvekster som vi allerede har vært innom.
Brunstad-stemning, fra talerstolen
Tidligere i dette kapittelet har vi vært innom etikk og verdier
sett fra en utenforståendes ståsted. La oss nå forsøke å tenke oss
hvordan dette kan ta seg ut innefra. Fra maktens senter.
Tenk deg scenen: Fullsatt sal, tre-fire tusen tilhørere.
Musikken fra de innledende hymner toner ut. DU bestiger
talerstolen. En svak summing fyller salen idet alle de fremmedspråklige
ordner med hodetelefonene sine, slik at de kan få
budskapet på sitt eget morsmål. Så er alle hodetelefoner på
plass og det blir helt stille. Salen er stinn av forventning.
Du bestiger talerstolen og tar et granskende blikk utover
forsamlingen før du kommer med en innledende hilsen. Ganske
raskt går du videre til din første bibelhenvisning. Over halve
salen blar ivrig i sine bibler for å kunne følge det du leser. Ord
for ord. Den karakteristiske lyden av rasling i rispapir virker
ikke forstyrrende på deg som taler. Tvert imot. Det er som et
akkompagnement som underbygger stemningen.
Bakerst i salen kan du skimte det hektiske livet i tolkeboksene,
hvor hvert ord du sier og hvert bibelord du leser blir
samvittighetsfullt oversatt til åtte-ti språk. Simultant.
Det blir noe interaktivt over dette: du sier opp et skriftsted,
og salen responderer omgående med heftig blaing i Bibelen. Fra
talerstolen styrer du deres handlinger direkte. Noen kommer
med spontane tilrop som du ikke helt kan oppfatte, men du
forstår at de er helt med.
Du kjenner hvordan du gradvis bygger opp en stemning i
salen og hvordan du selv blir revet med av denne stemningen.
Det ene bibelsitat tar det andre, ordene flyter så lett fra deg i
dag. Du vet ikke selv hvor du henter det fra, men vet at nå er
214

du i ditt ess. Du blir mer og mer begeistret over det du selv sier,
og snart begynner du å snakke om hvor herlig det er her i
Menigheten, og hvor tragisk det er i andre kristne samfunn. For
ikke å snakke om I SVARTE VERDEN. Stemningen stiger og på ren
intuisjon bygger du deg selv og salen opp til det store
avsluttende crescendo, som gjerne er en lovprisning til Gud
som nok en gang har sett i nåde til sin hjord og latt sitt lys og
sin kraft stråle ut fra denne talerstolen. Det går et lite sukk
gjennom salen idet du avslutter og stiger ned fra talerstolen.
I dette øyeblikk er det en broder midt i salen som reiser seg
og begynner å tale i tunger. Tungetale er noe beslektet med
stående ovasjoner i teatersalongen, eller trampeklapp i mindre
eleverte arrangementer.
Dette var bekreftelsen på at du klarte å levere i henhold til
forventningene. Etter at tungetalen er ferdig, spretter det en
annen opp som skal tyde den. Dette blir den vanlige
forlengelsen av din kraftsats på slutten, med den utrolige Guds
nåde som har blitt oss til del, her i dag.
Tenke seg til at du, som ikke har fått til noe særlig på noen
annen av livets arenaer, til de grader skulle lykkes med dette!
Ofte har du følt deg som en middelmådighet, men nå er du blitt
et redskap i Herrens hånd!
Det interaktive spillet fra talerstolen hvor tilhørerne
responderte på dine bibelhenvisninger med spontan blaing i sin
bibel, forplanter seg også utenfor møtesalen. Du merker at du
har makt, både i den direkte relasjonen til medlemmene og,
ikke minst, du har makt over hva de skal tenke og ikke tenke.
De entydige, enkle beskjedene du har gitt om hvilke tanker som
er av Gud og hvilke tanker som er Satans verk, har satt dype
spor. Satan er jo ikke noen særlig allright type, og hvis man så
mye som snuser litt på noen av disse tankene og ideene som fra
talerstolen tilskrives hans snedige virksomhet på jorden, da
kjenner man hvordan kroppen fylles med angst.
215

Det som er spesielt skummelt med Satans tanker er at de for
et utrenet blikk kan virke så forførerisk fornuftige. Dersom man
slipper løs tankene blir man fanget i Satans garn, og da er løpet
kjørt, så å si.
n Man formelig føler hvordan det elastiske garnet tar
fullstendig kraften fra en. Man kan fortsatt bevege seg, men
kommer ingen vei. Det er ikke slik som når brennmanetens
ufarlige tentakler påfører en stikkende smerte, som leger seg
selv i løpet av noen timer bare man kommer seg unna.
Nei, dette er noe langt alvorligere. Satan har utviklet den
fullkomne fangstmetode. Når man først er fanget er man
sjanseløs. Og det er tankene dine han fanger. Derfor må man
selv ta tankene til fange, slik at man kan komme Satan i
forkjøpet.
En av disse ekstremt skumle tanker er kritikk av ledelsen.
Man blir trolig «slått ned i ørkenen» hvis man slipper løs slike
kritiske tanker. Av Gud selv. Dersom man begynner å tenke
dårlige tanker om Herrens Salvede, da går det raskt nedforbakke.
(Hvordan likte du forresten å få tittelen Herrens Salvede? Ikke så
dårlig hva?)
Den som måtte mene at du driver med «mind control» er
fullstendig på villspor. De har ikke forstått hva dette handler
om i det hele tatt. De har ikke forstått at det er Gud som virker
gjennom deg. Du er bare et redskap i hans hånd, og dersom noe
av det du får i stand faller negativt ut for en del folk, da er vel
det antakelig Guds vilje.
n Kanskje var det Gud som ønsket å sende dem en prøvelse
for å sjekke ektheten i deres kjærlighet til Ham. Gullet lutres i
ild. Dersom de ikke besto prøven, var det beklagelig. For dem.
Når du nå har fått en slik betydelig stilling, sitter du jo også
midt i kontantstrømmen. Midtfjords så og si, i en virksomhet
hvor millionene strømmer forholdsvis fritt, og hvor du slipper
utidig mas om regnskaps- og revisjons-regler. Hvor Menigheten
216

har uforbeholden tillit til din dømmekraft og derfor aldri ber
om å få se verken regnskaper eller budsjetter.
Du har total makt.
Dette er DIN menighet.
Du har faktisk skjøte på den, (i alle fall på eiendommene) og
Menighetens medlemmer viser deg refleksjonsløs kjærlighet og
tillit.
Det ser i alle fall slik ut på overflaten. Etter hvert har du fått
en ganske romslig privatøkonomi, og du synes at dette går
greit. Hvordan vil du reagere på at noen begynner å snakke om
demokratisering av virksomheten? Tanken på at noen skulle
begynne å evaluere deg, føles den god? I ytterste konsekvens
vil det kanskje føre til at man begynner å vurdere alternative
ledere og alternative styringsformer. Det lyder vel ikke så bra?
Jeg kan forstå at tanken ikke lyder særlig fristende. Men hva
kan man vel gjøre med det, nå i dagens transparente samfunn.
Nå kreves det jo åpenhet på alle fronter.
Selvfølgelig vet du råd for dette!
Du som har kjent bruset fra stevnesalen på Brunstad vet at
det kan være virkningsfullt å bringe Guds Orden inn i dette:
Dersom man mener at Menigheten, Kristi legeme er et demokrati, da
er dine tanker like langt fra Guds tanker som himmelen er over jorden!
n Du kan virkelig det her. Mange vil komme til å kjøpe
dette argumentet, og de som ikke kjøper det, kan du vel klare
å roe ned. En stund til.
217

Ideutveksling 2001
Dersom dette er meget nær din profesjon,
Johan, må jeg bare erkjenne at ordtaket om
at verden vil bedras fortsatt er liv laga. Selv
en så enkel ting som min alder, har du ikke
sjekket opp. n noe som du burde gjort om det
var din profesjon selv å være slik du formaner
meg til, nemlig «sterk i sak».
Sigurd Johan Bratlie

Idette kapittelet vil jeg presentere den e-postutveksling som
har foregått mellom Smiths Venners styreleder og meg, og
som ga meg inspirasjonen til å skrive denne boken om
forsamlingen. Mye av det som står i disse brevene er mer
utførlig behandlet på annet sted i boken, bortsett fra mitt utkast
til det brev jeg mener styrelederen burde ha skrevet til de
medlemmer de kastet ut i 1991-92, og hans respons på forslaget.
Du vil ikke gå glipp av så mye om du «leser diagonalt», eller
hopper over det første brevet.
Bakgrunnen for kontakten var at jeg på vårparten 2001, etter
mange år uten noen forbindelse i miljøet, fikk lyst til å ta
kontakt med styrelederen i Smiths Venner. Jeg ønsket å
utforske hva jeg hadde forlatt 30 år tidligere. Gjøre en liten
vareopptelling av min livserfaring så å si. Kontakten startet
med at jeg bestilte noe litteratur fra hans forlag, og etter dette
utvekslet vi noen e-post som gamle, om enn perifere kjente.
Samtidig med denne e-postutvekslingen var det en venn jeg
har innenfor forsamlingen som gjorde meg oppmerksom på
nettstedet http://www.forlosning.com hvor det er en del
debattstoff om Smiths Venner. Nettstedet eies og drives av
journalisten og cand.theol in spe Alf Gjøsund, som selv er vokst
opp i Smiths Venner. Siden det ikke er noe debattforum på
DKM Brunstads eget nettsted, havner all debatten i
220

forlosning.com hvor det, på øyemål, ser ut til at cirka
halvparten av debattantene er aktive Smithevenner.
Omtrent det første som møtte meg da jeg ble oppmerksom
på nettstedet var en e-postutveksling mellom redaktøren Alf
Gjøsund og Smiths Venners styreleder, Sigurd Johan Bratlie,
hvor sistnevnte bruker grovt språk overfor nettstedets redaktør,
uten at jeg kan se at det er noe grunnlag for å ta slik på vei.
Jeg ble så bestyrtet av det jeg leste at jeg omgående satte meg
ned og skrev en e-post til styrelederen hvor jeg ga ham min
spontane tilbakemelding, både på den tilsendte litteraturen og
på hans stil og ordvalg i kontakten med redaktøren på
forlosning.com.
E-post til Sigurd Johan Bratlie, lørdag 3. mars 2001:
Kjære Sigurd Johan
Takk for tilsendt litteratur, som jeg har lest med største
interesse. Jeg begynner «å dra på årene» og har et behov for å
se meg litt tilbake. Bl.a. ønsker jeg å forstå litt bedre hva det var
det jeg forlot i 1972, og kanskje se hva disse 30 årene har gjort
med meg og hva de har gjort med det/dem jeg forlot. Bortsett
fra minne-nummeret om din onkel Aksel Smith og bladet med
Elihu Pedersens nekrolog, fikk jeg lite utbytte av Skjulte Skatter.
Jeg opplevde ikke at de endeløse rekker av allegoriske
fortolkninger av skriftsteder ga meg noe. Det er som om
forfatterne forsøker å fortelle om en assosiasjons-rekke de har
fått ved bibel-lesningen, men beskrivelsene blir så korte at jeg
ikke får fatt i poenget. For meg blir det mer utbytterikt å lese
selve boken [Bibelen], og bladet Skjulte Skatter tilførte ingen
merverdi eller utdypninger.
Jeg gjorde meg noen refleksjoner over minne-nummeret for
Aksel Smith. Jeg husker ham som en troverdig og god mann.
221

Jeg hadde noe kontakt med ham i mine unge år og satte pris på
ham som person og syntes han var en fin representant for
Menigheten. Minne-nummeret blir imidlertid litt ute av
proporsjon. Dermed taper det sin verdi som «hederlig omtale».
Det blir noe uvirkelig og teatralsk over det, og mange vil
tillegge det liten eller ingen verdi som virkelighetsbeskrivelse.
Så fantastisk var det vel ikke.
Når jeg tenker tilbake, husker jeg jo at dette er Menighetens
tradisjon. Panegyriske hilsningstaler til lederne er en del av
«oppbyggelsen». Hvor man eksempelvis bruker uttrykk som
«den største Guds mann som har levd i vår tid». Ofte har de
som sier dette lite eller intet sammenlikningsgrunnlag. En mer
rimelig omtale kunne være at vedkommende har betydd mye
for denne forsamlingen. Ser man utenfor dette miljøet kan jeg
i farten ikke komme på noen som har hatt noen som helst
påvirkningskraft eller betydning i et større perspektiv. Hvis
man så tar inn i regnskapet den skade vedkommende kanskje
har forvoldt overfor dem som ikke viste sin beundring eller
«bøyde seg» (samt deres familier) ville jeg på øyemål anslå
netto-verdien av vedkommendes samlede innsats her i
Jammerdalen til å tangere null-punktet.
Menigheten er som en svart boks, og det som foregår inne i
denne boksen er helt ukjent for omgivelsene for øvrig. De
færreste er i det hele tatt oppmerksomme på at boksen
eksisterer. Da kan vel ikke boksen bety så mye i en større
sammenheng, som hilsningstalene kunne gi inntrykk av.
Når det gjelder Lowell Streikers bok, var det overraskende
lesestoff. Jeg har tidligere lastet ned fra www.brunstad.org den
kortversjonen som dere anbefaler. Lowell Streikers bok er jo
langt mer kritisk enn hva som fremkommer i kortversjonen.
Forskjellen er så stor at det er nærliggende å si at kortversjonen
er misvisende. Den forståelse man sitter igjen med etter å ha
lest det norske sammendraget er faktisk feilaktig i forhold til de
funn Lowell Streiker gjorde i sin studie. Og hele kapittelet What
222

did I not like får en spesielt slett behandling i sammendraget.
Dette opplever jeg som sitatfusk.
Her er vi vel også ved et punkt som gjelder Menighetens
tradisjon. Nemlig kollektiv storslagenhet. Den kunnskapsfattige
og verbalt aggressive nedvurdering av andre kristne
samfunn er en viktig del av «oppbyggelsen». Andres lyter
(virkelige eller oppdiktede) blir en hjelp til selvforståelsen. Den
kollektive storslagenhet som kommer til uttrykk og den
avsindig nedlatende omtale av andre kristne samfunn (såvel
som VERDEN) er villedende. Dersom det var uttrykk for
individuell selvforståelse og individuell selvbeskrivelse, med
tilhørende utskjelling av «halv-søsken» eller «fettere og
kusiner» ville det utvilsomt bli oppfattet som megalomani.
Sykelig storhet. Vedkommende ville trolig blitt tvangsmedisinert.
Jeg har lenge tenkt å sende deg min tilbakemelding, men det
har blitt skjøvet ut i tid. Jeg hadde tenkt å ta meg en tur på
Ryen, før jeg skrev til deg. Men i går ble jeg gjort oppmerksom
på nettstedet http://www.forlosning.com og der kom jeg over
en korrespondanse mellom deg og Alf Gjøsund, som jeg fikk
lyst til å kommentere. (For ordens skyld nevner jeg at jeg ikke
aner hvem han er, selv om jeg drar kjensel på etternavnet.) Det
jeg får ut av korrespondansen er at han er blitt oppmerksom på
at du har sendt inn noen register-endringer til Brønnøysund, og
han retter en liketil og grei forespørsel om hva realiteten er i
disse endringer. Det adrenalin-rush dette åpenbart skaper hos
deg, får meg til å tro at han har støtt borti en tå som er utrolig
sår. Den galle du øser ut over ham er ikke bra Sigurd Johan.
Jeg tror ikke det er slik du skal uttrykke deg, dersom du
ønsker at dine synspunkter skal bli tillagt betydning. En gyllen
regel i rettssalen er at man skal være sterk i sak og mild i form,
om man skal vinne juryens tillit. Og det er en jury til stede i alle
livets forhold. Noen som betrakter og gjør seg sine refleksjoner.
Når noen kommer borti en øm tå, kan det være fort gjort å
223

glemme at det er noen betraktere her, og det jeg sier og gjør i
sakens anledning vil prege deres oppfatning av meg. Og i dette
tilfelle også av Menigheten. Demonisering av dem som måtte
mene noe annet enn en selv faller aldri heldig ut. De som mener
noe annet, har kanskje sett noe annet enn det jeg ser, og det kan
inneholde viktig informasjon. Dersom man er villig til å lytte.
Jeg er helt uvitende om disse forhold, men vil tro at et
passende svar kunne være omtrent slik: Ja, det er gjort noen
endringer i styresammensetningen og dette avspeiler noen
endringer både i formelle og reelle forhold. Jeg har fått en mer
sentral posisjon, mens Kåre Smith har en noe mindre sentral
rolle. Årsaken til at vi har gjort disse endringer er et internt
anliggende som jeg ikke ønsker å kommentere nærmere.
Alternativt: Ja, vi har gjort noen justeringer, men det er bare
rene formalia, og avspeiler ingen reelle endringer hos oss.
Det jeg synes er mest skjemmende i ditt svar til herr
Gjøsund, er at du insinuerer at han både lyver og er evneveik.
(Nett-portalen hans er så proff, at sistnevnte ikke fremstår som
en rimelig antakelse). Dette ser ikke bra ut. Og her har vel du
også en viktig, men vanskelig oppryddings-oppgave i
Menigheten. Der har man i «alle» år vært så opptatt av andres
løgn, at man har glemt å undersøke sine egne løgner. Ref. min
kommentar om Lowell Streikers rapport. Jeg oppfatter at dere
advarer mot hans egen fulle utgave (over 250 sider på engelsk
puh ...) og slik indirekte reklamerer for den norske kortversjonen
som stort sett bare omtaler det dere er fornøyd med
i hans rapport. Det som står i kortversjonen er ikke løgn, men
er det løgnaktig? Det er jo ikke et representativt sammendrag
av det Lowell Streiker skriver. Jeg stusser f.eks. over et sitat han
har fra en samtale med deg (side 121) om Brunstad-styrets
utøvelse av makt over lokale ledere. Det eksempelet du nevner
med «Dersom en ledende broder f.eks. begynte å agitere for
Jehovas Vitners lære, i den hensikt at Menigheten på stedet
skulle slutte seg til dem (og overta de eiendommer som
224

Menighetens medlemmer møysommelig har bygget opp), ville
vi ikke ha noen mulighet til å stemme vedkommende ut, men
Brunstad-styrets medlemmer ville si at det er uakseptabelt.
Ingen har ennå blitt bedt om å forlate sin lederposisjon med
utgangspunkt i denne bestemmelsen i vedtektene».
Dette med Jehovas Vitner er vel ikke et så relevant eksempel,
Sigurd Johan. Det er ikke egnet til å gi et korrekt bilde av
vedtektene og hvordan de praktiseres. Det må vel nærmest
betraktes som en avledende manøver, for å sikre at Lowell
Streiker ikke bringer mer nærliggende eksempler på bane?
Eksempelvis det handlingsmønster dere hadde overfor ledende
personer som stilte seg kritiske til deg og Kåre i forbindelse
med «Vekkelsen». Dette måtte da være faktisk utkastelse, og
som østerdøl har jeg hørt litt om kampen om eiendomsretten til
Menighetens lokaler på Hedmarken. På denne bakgrunn kan
jeg ikke forstå at det du siteres på i Lowell Streikers bok
stemmer med virkeligheten. Skal det forstås slik at vedtektene
ble ført i pennen først etter at disse utrenskningene var
gjennomført? Det gjør i så fall ikke sitatet mer sannferdig, selv
om man kunne hevde at det i snever forstand var sant.
Det ble mye negativ tilbakemelding det her Sigurd Johan,
men den er gitt i beste mening. Og jeg håper du tåler det. Som
jeg sa i min tidligere mail til deg, merker jeg (til min egen
forbauselse) at Menigheten fortsatt angår meg, 30 år etter at jeg
erklærte meg som ferdig med den. Jeg har hatt stor glede av å
lese Herrens Veier. Når jeg kommer til #31 stopper jeg opp litt
ekstra. Denne husker jeg at vi ofte sang. Strofen Ei for folket skyld
alene Jesus døde, men også for adspredte barn å samle, føre sammen til
en hop. Det jeg via spredte rykter har hørt om utviklingen i
Menigheten de siste ti årene, forteller meg at det er noe som har
gått galt nettopp her. Når man har vokst opp i Menigheten, er
det noe som er risset inn i sjelen, for livstid. Når jeg en sjelden
gang treffer noen med samme bakgrunn, opplever jeg en form
for slektskap. Vi har tilgang til noen felles koder. Jeg synes det
225

er trist at så mye har gått i stykker i Menigheten de siste ti
årene. Det er sterkt beklagelig at det ikke skulle være mulig å ha
rom for alle «Israels barn», for å låne en uttrykksform dere
bruker. Det jeg hører om steile holdninger, maktkamper,
utrenskningsaksjoner, gjensidige beskyldninger om uredelighet
osv. gjør meg uvel.
De skrøpeligste samfunn må ha en felles ekstern fiende for
å holde sammen. Når de som var ens beste venner for en del år
siden, får rollen som ekstern fiende er det noe som er alvorlig
galt. Det bør alle ta inn over seg. Det heter seg at det er
seierherrene som skriver historien. Det jeg aner er at du og Kåre
på et vis er «seierherrene» i dette forholdet, og mange håper at
denne seieren bare er midlertidig. Dels tror jeg det er sorg og
savn (og lengsel etter det Camilla Johansen så poetisk skriver
om i sin sang) og dels tror jeg mange føler seg forurettet og har
behov for å gjenopprette en slags balanse. Kanskje «den ømme
tåen» har noe å gjøre med dette? Kanskje en frykt for at de får
rett, de som håper at seieren skal vise seg å være et intermesso?
Når jeg ser ordvalget i din mail til Gjøsund, må jeg blankt
erkjenne at jeg kan forstå at folk kan føle seg forulempet og ha
et behov for «å ta igjen». Det er ikke slik man uttrykker seg i et
sivilisert samfunn. Dette må du bare slutte med Sigurd Johan.
Omgående.
Ved gjennomlesning av det jeg skriver i denne mailen
(skrivingen gikk fort), ser jeg at det ble ganske dekkende for en
del av det jeg har på hjertet, og jeg velger å sende en kopi til
Gjøsund. Jeg tror det kan være OK for ham å høre mine
synspunkter.
Jeg har lyst til å treffe deg, og bli litt bedre kjent med deg.
Aldersforskjellen var jo for stor til at vi ble kjent med hverandre
i unge år. Jeg gjetter at du var rundt 15 år da jeg takket for meg
i 1972. Kanskje vi kan ha noe å snakke om? Dersom du skal til
Oslo i overskuelig fremtid, kunne vi kanskje treffes? Alternativt
kunne vi treffes på dine trakter. Min søster Anny bor på Forus,
226

og jeg kunne evt. kombinere en prat med deg, med et besøk hos
henne?
Beste hilsen
Johan Velten
E-post, søndag 4. mars 2001:
Kjære Sigurd Johan
Ved gjennomlesning av den mail jeg sendte deg i går, ser jeg
at jeg er svært konkret mht. hvordan du ikke bør uttrykke deg,
mens jeg helt glemmer å si noe om hva du bør si. Jeg har jobbet
litt mer med temaet og har laget et utkast til åpent brev som
kunne gjøre en vesentlig forskjell i kommunikasjonen mellom
dere og Eks. Smithevenner, så vel som med omverdnen for
øvrig. Kanskje du kan bearbeide artikkelen slik at den blir
dekkende for dine synspunkter, for så å utgi den samtidig i ditt
blad Skjulte Skatter og på nettstedet forlosning.com.
227
Beste hilsen
Johan Velten

Kjære «eks. Smithevenn»
Utkast til åpent brev
Av debatten på dette nettstedet og, ikke minst, de tallrike
brevkopier og referater som i årenes løp har blitt sirkulert
gjennom Postverkets kanaler, har jeg kommet frem til at det er
på tide å gå inn i disse sakene på en annen måte enn vi har gjort
frem til nå.
Slik debatten har utviklet seg, kunne begge sider få en
opplevelse av at motparten har hatt et behov for å såre,
nedvurdere og mistenkeliggjøre den andre. I slike situasjoner
er det vanlig at man tillegger motparten holdninger og
meninger de ikke har, og debatten får noe håpløst over seg når
man skal forsvare seg i forhold til noe man faktisk ikke mener.
Opplevelsen av at de man kommuniserer med forsøker å
misforstå det man sier, kan slite ut noen og enhver. Og det
bringer oss ikke videre.
Jeg føler at det er tid for selverkjennelse, rimelighet og
forbrødring.
La meg først si at jeg kan forstå at de siste ti årene har vært
en vond og vanskelig tid for mange av dere. Det har den vært
også for oss. Vi som er «innenfor». Ikke minst for oss som har
påtatt oss en lederoppgave i Menigheten. Den oppgaven var
mer krevende enn vi forutså da vi gikk inn i den.
Ikke minst har negativ omtale i det offentlige rom vært en
belastning. I mange situasjoner ser jeg at vi ikke har vært
heldige med det vi har gjort i slike saker. Vi har forsøkt å unngå
at lite heldige forhold hos oss skulle bli brettet ut i pressen. Vi
innser at denne tilbakeholdenhet med informasjon har skapt
rykter og mistanker som iblant har overgått substansen i de
forhold vi har forsøkt å tone ned. Menigheten har jo ingen
tradisjon å støtte seg på når det gjelder kontakt med
omverdnen, og vi har mange ganger «skapt ris til egen bak»
228

med den måten vi har håndtert slike saker på. Vi har gjort så
godt vi kunne ut fra våre forutsetninger, men må innse at dette
ikke har vært godt nok i dagens virkelighet. Personlig skulle jeg
ønske at vi som før kunne drive vår virksomhet i det stille, uten
utidig innblanding fra personer utenfor miljøet som strengt talt
ikke burde bry seg i særlig grad.
Jeg innser at den tid er forbi. Den nye, gjennomsiktige
medie-verden er noe vi må lære oss å takle, enten vi liker det
eller ikke. Det kan ta noe tid for oss å omstille oss til denne nye
virkeligheten, og jeg ber om litt forståelse i mellomtiden. Jeg er
åpen for konstruktive tilbakemeldinger som kan hjelpe oss til
å gjøre dette på en bedre måte. Men det vil gjøre alt mye lettere
for meg, dersom dere sender tilbakemeldingen til meg direkte,
evt. til andre du har kontakt med og tillit til i styret for DKM
Brunstad. Vær så snill å ikke legge saker og spørsmål ut på
Internett, når de enkelt kan besvares eller løses ved direkte
kontakt oss imellom. Jeg blir så sliten av å forsvare meg i
forhold til meninger og holdninger jeg ikke har.
Her på forlosning.com har jeg gjentatte ganger blitt bedt om
å uttale meg om vår lære, f.eks. sett i forhold til Luthers lære.
Det var min avdøde onkel Aksel Smith som ved en anledning
uttalte at vi hadde noe felles mht. rettferdiggjørelse ved tro osv.
Det er også min oppfatning at vår lære sammenfaller med
Luther på dette punktet, men jeg opplever at forlosning.com og
andre trekker denne uttalelsen lenger enn hva den var ment fra
min side. Iblant føler jeg at man forsøker å legge ut en felle for
meg her. Det ønskes at jeg skal uttale meg svært entydig, bare
for at man i ettertid skal kunne påvise at jeg tok feil, eller ikke
kjente temaet særlig godt. I Menigheten har vi ingen tradisjon
med sammenliknende studier av trosspørsmål og bekjennelse.
Mange som deltar hos oss opplever at møtene gir dem lys og
kraft til å leve et godt kristenliv. Det er dette vi driver med. Ikke
sammenlikninger av lære og bekjennelsesspørsmål. Såkalte
konfesjonsstudier. Det er ingen naturlig del av vår virksomhet.
229

Når dette er sagt, streifer det meg at vi kanskje ikke burde
kommentere andre kristne forsamlinger slik som vi gjør. Vi har
jo ikke noe holdbart grunnlag for våre uttalelser, og da er det
bedre å la det være.Våre egne vet at slike uttalelser bare er et
uttrykk for at vi er glade for det vi har og det vi opplever
sammen. Uttalelser som «Det er ingen utenom Menigheten som
har lys og forståelse til å forkynne Guds evangelium i dag» er
egentlig bare en begeistret hilsen til vennene, og ikke en faktisk
sammenlikning med andre forkynnere. Jeg ser at dette kan
forstås annerledes og tror at vi skal slutte med slike uttalelser.
Jeg skal ta opp dette i vår neste ledersamling på Torsteinslåtta.
Jeg har også et behov for å gjøre det klart at de fleste av dere
som forsvant i 1991-1992 har gjort en verdifull innsats i
Menigheten som absolutt fortjener vår honnør. Noen har bidratt
i åndelige spørsmål, andre har vært viktige for oppbyggelsen
og samholdet i Menigheten med sang og vitnesbyrd. Mange har
bidratt med hundrevis, for ikke å si tudenvis av dugnadstimer.
Noen har gjort verdifullt arbeid blant barn og unge. Og noen
har vært til glede og oppbyggelse rett og slett gjennom å være
den man er.
Felles for så godt som alle, er at dere har bidratt økonomisk
til Menighetens løpende drift og til oppbyggingen av en
betydelig felles formue. Jeg føler meg trygg på at jeg blir trodd
og forstått når jeg sier at formuen ikke er noe poeng i seg selv.
Poenget er at eiendommene gir oss en mulighet til å samles for
å dyrke samfunnet, og hente inspirasjon til å være gode kristne
i det daglige liv. Og dette fellesskapet følte vel mange at de ble
utestengt fra for ca. ti år siden, uten at det ble foretatt en rimelig
avregning og opprydning i de økonomiske sider ved splittelsen.
Det var rett og slett umulig å få til. Dersom vi skulle løst ut den
forholdsvis store gruppen som gikk ut av Menigheten, ville det
påført oss en økonomisk belastning vi ikke ville vært i stand til
å bære. Vi ville rett og slett blitt nødt til å selge Brunstad, noe vi
mente ingen ville være tjent med.
230

Jeg kan også forstå at mange føler skuffelse, sorg og savn i
forhold til Menigheten. De fleste av oss har ikke hatt venner
utenfor denne kretsen, og når Menigheten blir borte, blir også
vennekretsen borte. Fra en situasjon med stort sosialt nettverk,
mange aktiviteter og et pulserende privatliv, til en situasjon
preget av ensomhet, stillstand og frustrasjon kan være en
traumatisk overgang. Mange har sikkert blitt sittende med et
hav av spørsmål: Hva var det som gikk galt? Hva rammet oss?
Hvordan kunne vi som hadde slik nærhet og fortrolighet,
plutselig bli hverandres fiender? Når slike spørsmål kverner i
hodet, har jeg ingen problemer med å forstå at det blir et stort
behov for å drøfte disse spørsmålene. Om og om igjen. I private
sammentreff, i brev og notater, og i senere år på nettstedet
http//www.forlosning.com. Jeg bebreider ingen for det.
Men denne debatten bringer ikke fremgang. Ikke for noen.
Dersom vi skal komme videre må vi forlate stadiet med
gjensidige anklager og aggressive utfall, og begynne å
kommunisere på skikkelig vis. Jeg vet ikke om dette er mulig,
men jeg føler en forpliktelse til å gjøre mitt for å få det til. Ellers
gjør jeg ikke jobben min som styreleder for Brunstad. Jeg føler
at jeg har et formelt ansvar i forhold til dette vervet og et
moralsk ansvar i forhold til dere som ble borte. Jeg føler også at
jeg har et ansvar for å forvalte alle sider ved den arven jeg har
fra min far og min morfar. Det inkluderer ansvaret for at deres
arbeid skal fortsette å spire og gro, også etter at min tid som
styreleder er omme.
Slik jeg ser det, var det ikke trosspørsmål som skapte
splittelsen for 10 år siden, og heller ikke i dag er dette noe
vesentlig poeng i debatten oss imellom. Det handlet om
samværsformer, makt og avmakt.
Vekkelsen (eller splittelsen som noen kaller det) skapte sorg
og fortvilelse i mange familier. Søsken sluttet å hilse på
hverandre og barn sjikanerte sine egne gudfryktige foreldre
med en språkbruk som ikke var særlig ærefull. Jeg var selv ung
231

og ivrig den gangen, og lot meg rive med i den
stemningsbølgen som oppsto. Jeg burde hatt tilstrekkelig
klarsyn til å forstå at dette var en avsporing, men det hadde jeg
ikke den gang. Min far fant trøst i uttrykket «vi går fra lys til
lys» når noen minnet ham om tabber han hadde begått. Jeg har
også søkt tilflukt i dette visdomsord, men det gir meg ingen ro.
Jeg ønsker å invitere til en felles samling hvor vi utforsker
mulighetene for en forbrødring. Med alt det som er sagt og gjort
i årenes løp, innser jeg at vi ikke kan klare dette uten hjelp.
Ingen, verken hos oss eller hos dere, kan lede et slikt møte på en
god nok måte. For det første er vi så involverte og engasjerte, at
det ikke med rimelighet kan forventes at vi skal klare å være
nøytrale. For det andre har vi ikke nødvendig kompetanse til å
styre en slik prosess. Manglende innsikt kan lett føre til at
prosessen gjør vondt verre, i stedet for å bringe oss fremover.
På samme måte som vi benytter profesjonell bistand i juridiske
og medisinske spørsmål, vil vi trenge profesjonell hjelp til
denne utviklingsprosessen. Vi trenger en eller flere medspillere
med solid organisasjonsforståelse og menneskelig innsikt. Det
er avgjørende at vedkommende forstår begge sider like godt og
klarer å være en god prosess-veileder.
Mitt konkrete forslag er at vi inviterer til en samling på
Brunstad som er åpen for alle som vil. Hensikten med møtet er
beskrevet i sang nr 31. i Herrens Veier: Ei for folkets skyld alene
Jesus døde, men også for adspredte barn å samle, føre sammen til en
hop. I løpet av en lang-helg skal vi utforske om det er mulig å
lykkes med dette som Camilla Johansen skriver om i sin sang,
omtrent i 1915.
Hovedmålet er forbrødring. Reservemålet (dersom vi ikke
lykkes med hovedmålet) er å rette opp en del av det som har
gått galt i tidens løp, slik at vi ikke lenger føler behov for å
fortsette en ørkesløs debatt.
Dersom vi lykkes i å nå hovedmålet vil det være et
kvantesprang både for oss i Menigheten og for kristenheten for
232

øvrig. Da har vi satt spor, langt ut over vår egen krets. Så langt
jeg vet er det ingen forsamlinger som tidligere har lykkes med
å lege sår, reparere skader og skape en ny felles plattform etter
en splittelse. Dersom vi bare lykkes med reservemålet har vi
fortsatt oppnådd noe stort. Da kan vi legge bort striden, gå
videre hver på vår kant og slutte å gi hverandre negativ omtale
i det offentlige rom.
I løpet av samlingen vil vi ta opp en kollekt som skal
benyttes til å korrigere gamle feil. Dersom vi lykkes med
hovedmålet vil det være overkommelig å enes om hvordan
kollekten kan benyttes til interne korreksjoner og videre
utvikling. Hvis vi må gå for reservemålet, vil kollekten i sin
helhet gå med til å rette opp noen av de skjevheter som oppsto
etter splittelsen i 1992. Jeg synes at dere som måtte gå tomhendt
fra vår felles eiendom bør få en viss kompensasjon. Det er viktig
for min egen samvittighet.
Vi vil trenge en advokat til å hjelpe oss med dette, og det vil
derfor være hensiktsmessig å overføre kollekten til hans klientkonto
og ikke til DKM Brunstads konto. Slik unngår vi også
unødvendige spørsmål og tvil om de økonomiske disposisjoner
i forbindelse med denne helge-samlingen. I årenes løp har det
gått hårdnakkede rykter om at ledelsen i DKM Brunstad har et
romslig forhold til vanlige økonomiske spilleregler, at vi driver
kreativ bokføring og opererer i noen gråsoner. Det har kommet
signaler om at selv de mest helhjertede iblant oss til tider har
blitt noe forbauset. Dette stempelet vil vi gjerne bli kvitt. Vi
mener at våre hensikter har vært bunn ærlige, men må nok
erkjenne at vi har vært litt slurvete med utførelsen av enkelte
saker. Som styreleder vil jeg innføre bedre arbeidsmetoder og
rutiner på slike saker.
Dersom vi lykkes med hovedmålet i den samlingen jeg
foreslår, vil vi selvfølgelig ha mange krevende oppgaver foran
oss. Alt som i årenes løp er sagt og gjort, kan ikke bli usagt og
ugjort. Det vil alltid være der. Men vi kan begynne å si og gjøre
233

nye ting og gjøre nye erfaringer med hverandre, som over tid
kan bli viktigere enn historien.
Dersom det viser seg at reservemålet er det eneste realistiske,
vil vi bruke de siste timene på Brunstad denne helgen til å ta
avskjed med hverandre på en ordentlig måte, slik at vi kan gå
hver til vårt uten vonde følelser. Det vil være balsam for sjelens
sår. Da kan vi avslutte og lukke dette kapittel av livet på en
måte som kan hedre både Johan O. Smith, Jesus og Abraham.
For å starte bakfra i denne åndelige ane-rekken, var
Abraham forløperen både til jødedommen, kristendommen og
islam. De som deltar i den daglige stenkastingen i Jerusalem, og
som besvarer med artilleri og kamp-helikoptre, har Abraham
som en felles åndelig stamfar. Den volden som har herjet Nord-
Irland gjennom 40 år (for ikke å si hundrevis av år) forøves av
personer som bekjenner seg til Jesu liv og lære. Katolikker og
protestanter er hverandres beste fiender. Og den ufred og
smerte som har preget våre relasjoner gjennom ti år, er skapt og
holdt ved like av personer som har J.O.S og hans krets som et
felles åndelig referansepunkt. Dette maner til ettertanke.
234
Med vennlig hilsen
Sigurd Johan Bratlie
Styreleder DKM Brunstad
Jeg presiserer at dette er mitt utkast til brev fra styrelederen. Det er
ikke hans brev. Hans respons kommer på neste side:

Sigurd Johan Bratlies svar
Til Johan Velten! 23. mars 2001
For meg er det underlig å lese hva du skriver. Særlig med
tanke på at du for 30 år siden forlot Menigheten. Søndag 18.
mars hadde vi Brunstadfest i Lahti i Finland. Den ble avholdt
i Sibeliushuset, og satellittsendt til hele Europa, Midt-Østen,
Nord-Afrika, Sør-Afrika (RSA), Nord- og Sør-Amerika.
Kollekten som kom inn blir satt på DKM Brunstads konto.
Gunnar Gangsø har hovedansvaret i Finland. Martti
Gerlander ledet festen. Du har vært borte i 30 år. Festen ble
avholdt meget profesjonelt n så langt jeg kan forstå uten din
konsulentbistand. Men siden jeg var i Finland, forhørte jeg meg
litt med forskjellige venner om de kjente deg, og om hvorfor du
i sin tid forlot Finland. Det var en besynderlig historie jeg fikk
høre.
Du skriver i forbindelse med Aksel J. Smith: «Så fantastisk
var det vel ikke.» La meg minne om Jesu ord om at treet skal
kjennes på sine frukter. I Finland den helgen fikk vi smake noen
av de fruktene Aksel J. Smith har etterlatt seg. Så vidt jeg kunne
se var ikke din «fruktkurv» representert. Hvordan du på den
bakgrunn i det hele tatt tør å uttale deg slik du gjør om Aksel J.
Smith er vanskelig for meg å forstå, men jeg registrerer det jo,
dessverre.
I samme brev, avsnittet over skriver du: «Jeg opplevde ikke
at de endeløse rekker av allegoriske fortolkninger av
skriftsteder ga meg noe.» Neivel, men det forteller vel mer om
deg enn om bladet som nå går i sitt 90'ende år (uavbrutt, tross
manges dystre spådommer gjennom tidene) og oversettes til 12
språk n så langt jeg kan se uten å ha hatt behov for dine
konsulent-tjenester. I tillegg oversettes Menighetens skrifter til
ca. 30 språk n fortsatt uten din hjelp.
235

I en av mailene til meg, skriver du: «Som du trolig kan ane
i det jeg skriver, er dette meget nær min profesjon.» Dersom
dette er meget nær din profesjon, Johan, må jeg bare erkjenne
at ordtaket om at verden vil bedras fortsatt er liv laga. Selv en
så enkel ting som min alder, har du ikke sjekket opp n noe som
du burde gjort om det var din profesjon selv å være slik du
formaner meg til, nemlig «sterk i sak». Du skriver følgende:
«Jeg gjetter at du var rundt 15 år da jeg takket for meg i 1972.»
Skivebom, Johan! Hvor gammel jeg var i 1972, kan du jo selv
finne ut, men min kone Ingrid og jeg hadde sølvbryllup i 1999,
og jeg var IKKE 17 år da jeg giftet meg.
Ellers skriver du: «Jeg dikter forholdsvis fritt, med basis i
egen livserfaring og egen fantasi.» Det forstår jeg ut ifra det du
skriver, Johan, og din livserfaring og din fantasi er det ikke
behov for hos Menighetens ledelse n i alle fall ikke så lenge jeg
sitter som styreformann - eller Kåre J. Smith har hovedansvaret
for Menigheten n både på Brunstad og internasjonalt. Det kan
jeg forsikre deg om, og du bekrefter det for så vidt selv ved å
hevde følgenden som faktisk er rett: «Jeg tror Sigurd Johan har
et ønske om å være en god styreleder, og at han tar oppgaven
alvorlig.» Jeg er kommet, som Jesus sier, inn i andres arbeide n
og bygger videre på n etterfølger n DERES tro slik vi blir
formant til i Hebr. 13, 7. Heri inngår ikke minst Aksel J. Smiths
arbeide for Menigheten og Brunstad Stevnested. Det er faktisk
UMULIG for meg å se hvor du, Johan, kommer inn her n etter
30 år borte fra Menigheten og vår virksomhet. Skulle jeg lyttet
til dine råd, hadde jeg IKKE tatt min oppgave alvorlig og IKKE
vært en god styreleder. Som styreleder tynger heller ikke
tanken på dem som forlot oss, meg noe som helst. Til det har
jeg i mine tanker altfor mange interessante utfordringer som gir
liv og vekst for alle som IKKE forlot oss.
Ellers vil jeg sitere et hjertesukk som NN (navnet er fjernet
av forfatteren) fornylig kom med i et brev til Alf Gjøsund med
kopi til meg: «Men de har ikke spurt oss om råd og påskjønner
236

nok ikke dem de får?» Han kjenner oss tydeligvis MYE BEDRE
enn du gjør, Johan, men så var han jo blant oss i 20 av de første
30 årene du var borte. Jeg valgte å svare ham slik: «Nei,
SELVFØLGELIG IKKE, dere tror jo på løgn og rykter, vi tror på
at det er SANNHETEN SOM SKAL FRIGJØRE (forløse). Vi
bygger videre, hva har dere gjort siden dere forlot oss ...???
Skulle vi spørre dere om råd ???? SELVFØLGELIG IKKE !!! Det
er bare såvidt vi tar oss tid til, en og annen sjelden gang, å svare
dere !!!»
Denne gangen har jeg tatt meg tid til å svare deg, Johan. Men
med de oppgaver jeg har både i hjem og menighet n både
nasjonalt og internasjonalt, ser jeg livet mitt for verdifullt til å
bruke ytterligere tid på en dialog med deg, som selv bekrefter
at det du skriver er ut fra «forholdsvis fri diktning og egen
fantasi». Til det er jeg for realistisk, og tar derfor mine oppgaver
alvorlig nok til å disponere min tid bedre. Derfor er det helt
uaktuelt for meg i tiden som kommer å svare deg på alt ditt
fantasifulle skriveri n uansett hvem du stiler det til, eller hvem
som måtte finne glede av å publisere det.
Menigheten står foran store utfordringer i tiden som
kommer. Likeså gjør Brunstad stevnested. Likeså gjør
lokalmenighetene rundt omkring i de mer enn 60 land vi er
representert.
Jeg håper at du er såpass profesjonell at du respekterer mitt
valg om ikke å svare deg mere på din diktning og din frie
fantasi. Særlig med bakgrunn i at du ikke har vært på banen på
30 år n 30 AKTIVE år for Menigheten n både åndelig og
økonomisk! Og av disse 30 årene har Menigheten de 10 siste
årene n ETTER at noen forholdsvis få selv valgte å forlate oss
n hatt aller størst vekst på ALLE områder, både i Norge og
internasjonalt! Dette kun til ettertanke....!
Ikke minst har de siste 10 årene vist hva de få som forlot oss
har greid, eller mer beskrivende uttrykt: ikke greid, å skape og
hva alle vi som ble igjen har skapt n tross spådommer om både
237

det ene og det andre hengende over oss n alt sammen tomme
ord og ordgyteri som med tiden har vist seg å falle maktesløst
til jorden.
Men heldigvis er det også seriøse kapasiteter både i Norge
og internasjonalt som ser hva Menigheten står for og hvilke
resultater vi ved Guds nåde er kommet til både åndelig og
økonomisk. At jeg i tiden som kommer velger å avsette tid til
slike seriøse henvendelser i stedet for til deg, tar jeg som en
selvfølge at du som «profesjonell rådgiver» har forståelse for.
Du uttrykker ønske om å bli bedre kjent med meg og om å
treffe meg. Det er jo for så vidt hyggelig, men jeg har såpass
mange invitasjoner både i Norge og internasjonalt at jeg ikke
har tid til å rekke over alle. Du kommer derfor svært langt bak
i køen, Johan. Nå har jeg din e-mail adresse, og dersom jeg
skulle få ledig tid å bruke på deg eller dine historier/diktninger
og/eller synspunkter/fantasier en eller annen gang i fremtiden,
så skal jeg gi beskjed. Inntil videre er nok våre livsveier adskilte.
Derfor ber jeg deg også om ikke å skrive forslag til innlegg eller
annet fantasifullt skriveri i mitt navn. Særlig uprofesjonelt er
det å gjøre slikt når du ikke engang på forhånd har tatt kontakt
med meg om saken.
For tross alt skriveri og alle meninger er det resultatene,
fruktene, som teller n enten det gjelder meg eller deg n enten
det gjelder de som har valgt å forlate Menigheten opp igjennom
tidene, eller det gjelder den menighet de selv valgte å forlate! 1.
Joh. 2, 19. Det var nok ikke uten grunn Jesus nevnte (det står i
den boken som du skriver at du liker å lese) at det er på frukten
treet skal kjennes. Matt. 12, 33.
Avslutningsvis vil jeg ønske deg lykke til videre i livet - med
det du kan best (dikte og fantasere?) n så arbeider jeg som
troende og ved Guds nåde videre, sammen med dem som ikke
har forlatt Menigheten, med det jeg kan best n med de
oppgaver jeg til enhver tid har INNENFOR Menigheten,
238

oppgaver som tydeligvis har gitt så gode resultater at selv du,
Johan, er begynt å interessere deg igjen.
Hilsen
Sigurd Johan Bratlie
E-post til Sigurd Johan Bratlie, 24. mars 2001:
Kjære Sigurd Johan
Takk for respons på mine innspill. Det kan se ut som om det
går litt trått med dialogen oss imellom, men jeg vil gjerne se om
vi kan få til noe. Slik jeg ser det, er det bare vinnere og ingen
tapere i en dialog. Det er når dialogen går over til to-veis
monolog med stenkasting at det oppstår tapere, men heller ikke
da er det lett å få øye på noen vinnere. Det synes jeg er viktig.
Jeg går ut fra at spørsmålet om hvor gammel du var i 1972
ikke er et sentralt poeng verken for deg eller meg. Selv var jeg
25 år den gangen, og jeg små-pratet litt med Solveig om hvor
gammel du kunne ha vært på den tiden, og forstår at vi har
bommet grovt på vårt anslag. Det beklager jeg.
Stilmessig faller ditt svar til meg inn i det etablerte kommunikasjonsmønster
som jeg ikke kan se at noen er tjent med. Jeg
vil gjerne klargjøre hva jeg forsøker å få frem. Det er mange
vonde minner som fører til mye negativ oppmerksomhet om
Menigheten, og den er til skade både for personer og for saken.
Med forholdsvis enkle midler kunne dette vonde kapittel
avsluttes. Slik du/dere velger å kommunisere er dere selv
aktive bidragsytere til å opprettholde negativ oppmerksomhet
i det offentllige rom. Det er vel ikke tilsiktet.
Eksempel på dårlige kommunikasjon kan være dine dulgte
antydninger om en «besynderlig historie» du fikk høre når du
forhørte deg om hvilke minner folk hadde av meg i Finland.
239

Meg vitende, er det ingen der i dag som jeg hadde kontakt med
i 1967, så jeg har litt vondt for å forstå hva «noen» forsøker å
antyde. Uansett har jeg ingen problemer med det, men det er
eksempel på dårlig kommunikasjon. Dine kommentarer om
min profesjonalitet faller inn i samme mønster. I farten ser jeg
to mulige fortolkninger av dine hentydninger; 1) Jeg personlig
er en ren bløff, og at jeg i det hele tatt er i stand til å livnære
meg som selvstendig næringsdrivende i bransjen er kun en
bekreftelse på hvor lettlurt verden er. 2) Du har kontakt med
tung fagekspertise innen mitt område som har foretatt en
grundig vurdering av det jeg gjør og det jeg står for, og kommet
frem til at dette er tragisk dårlig.
Jeg har vondt for å tro at noen av disse fortolkningsmuligheter
er hva du egentlig ønsker å formidle. Jeg tror at
dette dreier seg om helt andre ting, og at det bare kommer litt
skjevt ut.
Dine sterke kommentarer om at andre tror på løgn og rykter,
mens du selv tror på sannheten, blir vanskelig å forstå. Jeg kan
ikke se at din samtale med Lowell Streiker, sitert på side 121 i
hans bok, er sannferdig. Det er faktisk direkte feilaktig. I dette
lys kan det bli noe underlig å hevde at man selv er en stor
elsker av sannhet, mens «alle» andre elsker løgnen. Jeg tror at
dette ikke handler om løgn eller sannhet, men om forskjellig
ståsted. Her blir du så pompøs i dine talemåter Sigurd Johan, at
det grenser til det dåreaktige. Jeg har behov for å være litt
kontant her: slutt med dette tøvet.
Jeg forstår at du blir opprørt over det du oppfatter som
kommentarer om din onkel Aksel Smith. Dette er en
misforståelse. Jeg sier at jeg kun har positive minner om ham.
Mine kommentarer er rettet mot dem som gjerne vil hedre hans
minne og som henfaller til euforiske lovprisninger som jeg ikke
synes er avdøde til særlig stor ære. Jeg opplever at det blir
proporsjonsløst og dermed innholdsløst. Dette er mine
subjektive oppfatninger, og jeg innser at andre kan oppleve det
240

annerledes. Jeg har ingen negative bemerkninger å komme med
til Aksel Smith som person. Det er nekrolog-forfatterne jeg
kommenterer, ikke avdøde. Dersom du syntes at mine
skriverier i forlosning.com var krenkende eller provoserende,
beklager jeg det. Poenget jeg forsøker å få frem, er at det kan
oppnås bedre resultater med en annen stil i kommunikasjonen
mellom partene som uttaler seg på dette nettstedet. Jeg er
ganske overbevist om at ingen har oppfattet dette som ditt brev.
Folk har forstått at det var et debatt-innlegg i en ny form, og det
har kommet mange positive kommentater. Fra alle hold. De
mange mail jeg har mottatt både fra DKM Brunstads
medlemmer og Eks SVere forteller meg at de forsto poenget, og
var meget interessert i fortsettelsen. Det forteller også at
forlosning.com tjener en viktig funksjon som debattforum for
de som er innenfor og dem som har gått ut. Mellom 500 og 1000
besøkende pr. uke forteller meg at det også er mange av «dine»
som frekventer denne portalen. Mailene jeg har fått bekrefter
også det. Det ligger en del muligheter i et slikt møtested. Det
bør utnyttes konstruktivt for alt det er verd.
Det jeg ønsker å drøfte er følgende:
• Den sterke konsentrasjonen av negative følelser mellom
Eks SVer og DKM Brunstads ledelse er destruktiv for alle
parter. Det må være lønn verd å avslutte denne debatten
for godt. På en verdig og god måte.
• Splittelsen i 1992 (var årstallet riktig?) har skapt mye
smerte, sorg og savn. Det er direkte kynisk å ikke være
villig til å se på dette faktum. Kynisme kan vanskelig ses
som en av Kristi dyder (for å låne et uttrykk fra den
aktuelle debatten).
• Jeg, og mange med meg, vil gjerne bidra til forsoning og
avslutning av et vondt kapittel i manges liv. Min lek med
241

tanken om et forbrødringsmøte kan være fullstendig
irrelevant og uinteressant. Men jeg tror at dersom man
tenker i litt nye baner, kan mye vinnes. Og igjen: det vil
bare være vinnere i en slik forsoning.
De mange debattinnlegg og, ikke minst de mail jeg har
mottatt både fra «venner» og «fiender» forteller meg at det er
stor forventning knyttet til teamet jeg lanserte. Jeg har skrevet
følgende på nettsidene: Jeg sendte artikkelen på mail til Sigurd
Johan søndag 04.03.01, med forslag om at han bearbeidet den slik at
den ble dekkende for hans tanker og meninger, for samtidig
publisering i Skjulte Skatter og på forlosning.com. Jeg har ikke fått
noen respons ennå, men jeg regner med at han vil svare på min
henvendelse når han får tid til det.
Jeg vet at det er store forventninger til en fortsettelse på denne
debatten og jeg har lyst til å samarbeide med deg om en
tilnærming som bringer alle parter fremover, og som du føler
deg komfortabel med. Kan vi forsøke å treffes en av de første
dager over påske, enten i Stavanger eller her i Oslo, for å se om
vi kan gjøre noe bra i sammen?
Beste hilsen
Johan
Jeg fikk ikke noe svar på denne e-posten.
242

E-post til Sigurd Johan Bratlie, 25. april 2001:
Kjære Sigurd Johan
Jeg kommer tilbake til dette med et mulig treff mellom oss
to. Jeg tror vi kan ha noe å snakke om, som kan bli til gjensidig
glede og nytte.
På individnivå er Menigheten preget av ydmykhet, ærlighet,
selvransakelse, godhet og ryddighet. Dette er nok noe av det jeg
kan kjenne en lengsel til. På kollektivt nivå derimot, ser det ikke
ut til å være noen slike normer. Der blir det mer preget av
selvhøytidelighet, svulstige ytringer, intoleranse, nedlatende
holdninger overfor andre, avledende manøver, aggresjon, og
ikke så lite sjikane av dem som måtte se ting på en annen måte
enn vi. Her er det en dissonans til stede, som er en alvorlig
skjønnhetsplett på den forsamlingen jeg er glad i. Jeg opplever
det som paradoksalt at de individuelle og de kollektive normer
nærmest utgjør komplette polariteter.
Jeg synes også din kommentar til Lowell Streiker, som siteres
i hans bok, er lite hensiktsmessig. Selv om det ikke er det
bokstavelige budskapet, må man forstå det slik at toppledelsen
i DKM Brunstad aldri har kastet ut noen ledere. Dette er
notorisk feil. Når du responderer på det med at jeg nærmest er
utilregnelig fordi jeg misset på mitt anslag på din alder i 1972,
blir det et underlig skjær over det hele. Jeg antar at et ærlig svar
hadde gått omtrent slik: «Ja jeg var ikke heldig med ordvalget
i den kommentaren. Jeg synes saken er vanskelig og jeg liker
den dårlig. Dessuten ville det vel slått negativt uansett hva jeg
hadde svart. Ikke helt bra det der, men jeg har ikke lyst til å gå
mer inn på det.»
Jeg er ikke ute etter å selge inn et konsulentoppdrag hos
dere. Det jeg er ute etter, er å bli litt bedre kjent med deg og,
etter hvert, kanskje også andre. Og jeg tror jeg kan ha et innspill
243

eller to å komme med for at dere kan oppnå mindre negativ
omtale i det offentlige rom.
Hvordan ser din kalender ut i mai? Kunne vi finne en time
eller to? Kanskje vi kunne spise lunsj sammen en gang du er i
Oslo? (Hvis du er det fra tid til annen.)
Beste hilsen
Johan
Heller ikke denne e-posten fikk jeg noe svar på, på hvilket tyder
på at han anser korrespondansen som avsluttet for denne gang.
244

DEL 4: SPORENE

Post Smiths Venner
Livet leves forlengs,
men kan bare forstås baklengs
Søren Kierkegaard

Det er en smertefull prosess å forlate Smiths Venner, enten
det skjer frivillig eller ufrivillig. Livsgrunnlaget
forsvinner når det man trodde på viser seg å ikke holde
mål. Den mest betydningsfulle person i kirkens historie,
Augustin (354-430) sier det slik:
Alle som elsker noe, ønsker at det de er så glade i, må være
sannheten. Fordi de ikke vil bedras, vil de ikke la seg overbevise
om at de i virkeligheten er bedratt. Derfor hater de sannheten på
grunn av noe annet som de elsker som sannhet.
(Bekjennelser X,23)
Sitatet er hentet fra idéhistorikeren Trond Berg Eriksens bok
om Augustin, med undertittelen Det urolige hjerte. Boken
anbefales for alle som ønsker å forstå kristendommens tidlige
historie, og hvordan den kom til å bli den enerådende
livsfilosofi i den vestlige verden. Dessuten er undertittelen på
boken, Det urolige hjerte en treffende beskrivelse for hva som
skjer med de fleste som forlater en forsamling som har vært en
viktig del av deres identitet. Når jeg forlater det som har vært
identitetsgivende, hvem er jeg da?
Når man forlater Smiths venner, frivillig eller ufrivillig, ser
det ut til å være fire alternative forløp; Den ensomme vandrer,
Den tilbakeskuende puritaner, Den søkende kristne, og Den
mistilpassede.
248

Den ensomme vandrer
Jeg vil starte med den første gruppen, som jeg selv tilhører. I sin
siste bok Minner, Drømmer, Tanker skrev den anerkjente
sveitsiske psykolog og psykiater, Carl Gustav Jung (1875-1961)
om den vanskelige løsrivelsen fra et miljø som er identitetsgivende.
Medlemskap i Smiths Venner er så sterkt identitetsgivende
at det fortrenger de fleste alternative identiteter.
Om slike miljøer sier Carl Jung:
De er krykker for lamme, skjold for engstelige, hvileputer for
dovne, barnekammer for uansvarlige. Men de er like meget
herberger for fattige og svake, beskyttende havn for skipbrudne,
et familieskjød for foreldreløse, en hyrde og et sikkert hegn for
bortkomne sauer og en mor som betyr næring og vekst.
Men til tross for dette kan det hende at noen av tilstrekkelige
grunner føler seg foranlediget til å begi seg ut på veien over
viddene på egne ben. Fordi han ikke finner den vei han trenger
i alle de tilbudte hylstrer, former, innhegninger, levemåter,
atmosfærer. Han kommer til å gå alene og bli sitt eget selskap.
Han kommer til å være sin egen mangfoldighet, som består av
mange slags meninger og tendenser. Men disse går ikke
nødvendigvis i samme retning. Han vil tvert imot være i tvil
om seg selv og finne det svært vanskelig å få brakt sin egen
mangfoldighet sammen til felles aksjon.
Så langt Carl Jung. I 30 år har jeg vært en slik ensom vandrer
på de store vidder. Og jeg har vært så heldig å ha kontakt med
en følgesvenn som har vært ute på sin egen vandring. En som
har forstått mine behov for å stoppe opp og utforske det jeg
kom over på vandringen. Iblant de underligste ting. Iblant
farlige ting. Følgesvennen har tålmodig ventet til utprøvingen
var ferdig, i tillit til at jeg skulle videre. I stilltiende forståelse av
at dette ikke var noe blivende sted og ingen varig sak, men
249

kanskje en nødvendig mellomstasjon på veien frem til å finne
ut, hvem er jeg?
Det har ikke vært en felles vandring, men vi har alltid hatt
øyekontakt, og vi har jevnlig delt erfaringer med hverandre.
Gleder, sorger, skrekkopplevelser, tøv, gåter, eventyr.
Uttesting av VERDEN var en viktig aktivitet i en tidlig fase. Hva
ville det si «å være i verden», og hva hadde jeg eventuelt gått
glipp av, jeg som hadde min oppvekst og ungdomstid i Smiths
Venner?
n De historiene som var blitt oss fortalt, stemte de med
virkeligheten?
Hva med de gleder og fornøyelser som jeg tidligere hadde
nektet meg selv n hvordan artet de seg? Burde jeg ikke nå ta for
meg av disse (antatt store) attraksjonene og opplevelsene? I
hjemmet må man anskaffe TV og radio, slik at man får inn alle
de spennende (og antatt syndige) programmene til NRK og
andre. (At det meste var drepende kjedelig, slik at man stort
sett ble sittende igjen med Dagsrevyen og et og annet debattprogram,
var ikke forventet.) Dernest måtte man teste ut de
øvrige tabuer, så som kino, teater, konsert, selskapsdans, flirt,
pocketbøker, moteklær, alkohol, nikotin etc.
Skal man kunne ta igjen det forsømte, må man stå på. Sent
og tidlig. Her ble jeg overrasket over hvor langt det var mellom
de gode opplevelsene. Menighetens omtale av disse «syndige»
aktivitetene var oppskrytt til det absurde. Oppfatningen de har
av VERDEN og VERDSLIGE AKTIVITETER er helt forfeilet, og deres
feilaktige beskrivelser kan i seg selv bli et problem. Det skal vi
snart komme tilbake til.
På min vandring oppsøkte jeg tidlig et politisk miljø, som jeg
syntes hadde en ideologi som jeg hadde sans for, med vekt på
enkeltmenneskets ansvar for egen situasjon, så vel som for
fellesskapet, og den tilhørende handlefrihet til å skape sin egen
250

fremtid. (Med min protestantiske etikk var kapitalismens ånd
nærliggende.)
Jeg startet i lokalpolitikken, og etter kort tid var jeg oppført
som fyllmasse på partiets kommunalvalgliste. I valgkampens
avsluttende fase var gallupen overveldende og stemningen stor.
Dette ble feiret med festmøte i Oslo Konserthus, hvor partiets
største folketaler var kveldens hovedattraksjon. Jeg fikk
frostrier da stemningen sto i taket. Dette var vinnerlaget, og
likheten med fenomenet Aslaksen i Idrettens hus noen år
tidligere var påfallende. Men dette var en elevert forsamling må
vite, så her var det verken trampeklapp eller tungetale. Det fikk
holde med stående ovasjoner.
I den uroen som fulgte applausen, snek jeg meg ut. Den
folketomme Ruseløkkveien med et skarpt høstdrag i luften var
befriende. Her kunne jeg puste. Her kunne jeg leve.
Tanken var ikke klar for meg på det tidspunktet, men det var
den første av en serie hendelser, som etter hvert skulle gjøre
meg oppmerksom på at jeg ikke orker gruppetilhørighet.
Kommunevalget gikk bra. Partiet gjorde det godt i valget og
overtok ordførerembetet i Oslo. Selv ble jeg kumulert av tifemten
personer og var på trygg avstand, selv fra en varamannplass
i Kommunestyresalen. Det politiske engasjementet
kunne termineres stille og ubemerket.
Seks år senere ble jeg igjen kontaktet av partiet. De ønsket å
trekke meg inn i nominasjonsprosessen til Stortingsvalget. De
mente det var for mye resirkulering av gamle helter. Dette rørte
ved min forfengelighet og etter litt fomling sa jeg «ja, tja,
kanskje det, hvem vet? Jeg tror jeg kan stille på det.» I dagene
som fulgte ble jeg stadig mer nedstemt ved tanken på å delta i
en slik popularitetskonkurranse i partiet. Utsiktene til en plass
på Tinget var meget små, men allikevel store nok til at jeg følte
ubehag ved tanken.
En ukes tid før nominasjonsmøtet var jeg blitt klar over hva
jeg følte og mente, og ringte sjefssekretæren i partiet og sa ifra
251

at jeg trakk meg fra nominasjonen. Humøret steg omgående til
normalt nivå. Politikk er ikke «meg». I alle fall ikke
partipolitikk.
Med god hjelp fikk jeg meldt meg ut av partiet noen år
senere. Endelig partiløs. Endelig fri igjen!
Etter noen år gikk vandringen videre til Lions Club. Det var
et avslappet broderskap med et respektabelt sosialt engasjement
og en aktiv holdning til samfunnsproblemer, spesielt
rusproblemer. Her møtte jeg mange hyggelige folk, og det var
gode mål vi jobbet for. Meningsfylte aktiviteter, fine sosiale
arrangementer, og mange interessante medlemsmøter.
n Men det var et fellesskap. Det ble forventet at vi skulle
bære Lions-merket på jakkeslaget, hvilket bød meg imot, for å
si det mildt.
Hvorfor skulle jeg la meg merke?
Her ble jeg klar over at jeg rett og slett ikke orker merker
eller merkelapper. I den forbindelse ble jeg også klar over
hvorfor jeg ikke ønsket å ha tittel på mine visittkort. Jeg syntes
at navnet mitt var informasjon nok. Jeg er en ensom ulv. Aldri
mer kollektivisme.
Neste stoppested på min ensomme vandring ble psykologien.
Her fant jeg både språk og dybder som kunne være til god hjelp
i arbeidet med det vanskelige og viktige spørsmålet: Hvem er
jeg?
Her ble jeg klar over at identitet er et livslangt prosjekt. Det
er ikke noe som er endelig fastlagt. Vi bærer i oss et helt knippe
av ulike personligheter som vi kan aktivisere og ta frem når
situasjonen krever det.
For meg ble psykologien først og fremst et begrepsapparat
for å bli mer klar over egne personlighetstrekk og hvordan
disse kunne se ut for omgivelsene. Først da ble jeg oppmerksom
på at jeg er en selvhevdende person, og kan være svært
direkte i min væremåte. Kanskje skremmende direkte og
252

åpenhjertig i en del situasjoner. Dette var ny informasjon for
meg, og det ga inspirasjon til videre fordypning. Selvinnsikt ble
etter hvert den viktigste basis for vekst og utvikling, dernest
«på seg selv kjenner man andre» som det heter i et gammelt
ordspråk. Dermed ble selvinnsikt også veien til å forstå de
spørsmål som naturlig følger det første, Hvem er jeg? Nemlig
spørsmålene Hvem er du? og Hvem er jeg for deg? Her fant jeg et
språk for å forstå relasjoner og for å utvikle relasjoner. Og det
var ingen -isme, men en akademisk tilnærming til vanskelige og
viktige spørsmål.
I tidens løp har jeg fått se at det også innen psykologien
finnes ulike retninger som man kan «tro på» i en slik grad at det
får et religiøst preg. Men jeg opplever så klare ryggmargsreflekser
på slike tendenser at jeg aldri kan bli medlem av en
slik sekt. Når man som ensom vandrer har opplevd frihetens
kvaliteter, er man ikke lett å fange.
Den andre sterke læringen jeg har fått fra psykologien, er å
forstå de sporene som livet har satt. De personer og hendelser
som har satt spor, utgjør min referanseramme og min måte å
forstå, eller lese, mine omgivelser på i dag. Gjennom disse
brillene ser jeg mine omgivelser og forstår det som skjer.
Det som har satt spor, blir en viktig del av identiteten, og det
utgjør en referanseramme for hvordan vi forstår «her og nå».
Intet setter dypere spor enn å oppdage at det man baserte hele
sitt liv på, ikke var det som det ga seg ut for å være.
Menigheten har satt spor hos meg som er så dype, at jeg ikke
blir kvitt dem, og om jeg «ble kvitt dem» ville jeg ha tapt noe
vesentlig. Nemlig bevisstheten om hva det gjorde med meg.
Dette er min unike livsvisdom, og den vil jeg beholde,
bearbeide og finne nye dybder i. Dernest tror jeg at det kan
være til en viss hjelp for andre å høre litt om de sporene jeg har
i hjertet og i sjelen.
En veksling mellom slike introspektive n innadskuende n
aktiviteter og lesning av idéhistorie er blitt viktige aktiviteter
253

som jeg fyller livet og sinnet med. Jeg opplever idéhistorikeren
Trond Berg Eriksens bok om Augustin Det urolige hjerte som en
verdifull vandring på 300-tallet, som gir innsikt og forståelse
både for kristendommen og for det samfunnet vi lever i nå i
dag.
Sammen med Max Webers banebrytende religionssosiologiske
verk Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd
opplever jeg at jeg kan forstå Menighetens idéhistorie i et nytt
lys, og det har gjort det mulig for meg å fordype meg i deres
skrifter, som jeg i årtier har følt sterk aversjon overfor.
Dette var litt om meg som Den ensomme vandrer. Andre har
fulgt helt andre stier på sin ensomme vandring over de store
vidder. Det som ser ut til å være fellestrekk er bl.a. at man ikke
trives med gruppetilhørighet. Dersom man skal være med i en
gruppe, skal man lede gruppen, eller sitte nær døra, slik at man
kan forlate lokalet hvis det blir litt lummert. Et annet fellestrekk
er reservasjon overfor nesten alle religiøse miljøer, evt. unntatt
Frelsesarmeen. De nyter bred tillit og respekt, selv blant Eks
Smithevenner.
Den tilbakeskuende puritaner
Her forlater jeg Exit-Smith sporet Den ensomme vandrer. Det
neste forløpet er Den tilbakeskuende puritaner.
Dette er først og fremst de som ufrivillig måtte forlate Smiths
Venner i forbindelse med den såkalte Vekkelsen i 1992.
Menigheten, slik den var, var deres rette åndelige hjem. Her
fikk de den åndelige føde de søkte, og her følte de seg hjemme.
Da de nektet å underkaste seg de nye makthaverne, ble de
brutalt kastet ut av forsamlingen og satt fortumlet tilbake, uten
å forstå hva som hadde truffet dem.
For de fleste var dette en sjokkopplevelse. Dersom man
hadde undersøkt dem, tror jeg man ville ha funnet en svak,
254

men heftig puls, gråblek hudfarge og kald, klam hud. Andre
opplevde sterke mentale reaksjoner, med fortvilelse og
depresjon. Endeløs gråt, og for noens vedkommende, behov for
psykiatrisk hjelp. Hele livsfundamentet forvitret i løpet av noen
måneder.
Deres eneste ønske var å være i Menigheten, slik som den
var, og når det langsomt gikk opp for dem at det ikke var noen
vei tilbake, var det å lage en ny «Menigheten» den eneste
mulighet. Lengselen tilbake til den trygge, kjente forkynnelsen
er samlingspunktet. Og behovet for samvær med gamle, gode
venner er også en drivkraft til å bygge en forlengelse av det
samfunnet de ble fordrevet fra.
Lokalt er dette mange små grupperinger, med to til 10-15
deltakere, som stort sett samles til husmøter hos hverandre. Her
finner de, hver i sitt miljø, litt av den oppbyggelsen og gleden
de tidligere hadde i Smiths Venner. Og mange trøster seg med
sangstrofen Der hvor to og tre forsamles i det kjære Jesu navn, er
Han midt iblant til stede for å lindre sorg og savn. Kanskje dette
skal forstås bokstavelig? Kanskje vil fokus uvegerlig dreie i
retning av makt og penger, hvis det blir særlig mange flere enn
to-tre personer?
Et par ganger i året samles mange av husmøtedeltakerne til
et felles stevne. Drivkraften i samlingene er behovet for å se
igjen kjente, kjære venner, og selv få litt fornyelse og noen nye
tanker. Samtidig ligger minnene fra jordskjelvet over dem som
en mørk skygge. Den åndelige grusomhet som mange av dem
ble utsatt for av de nye lederne og deres supportere har satt så
dype spor, at det ti år etter fortsatt er behov for å bearbeide
sorgen og sjokket. Samtidig er de svært oppmerksomme på at
sorgen og sjokket ikke må være det som samler dem, men de
gamle, gode overbevisninger om hvordan livet bør leves. Dette
er en vanskelig avveining. Minnene fra det som rystet livene
deres må ikke bli et tabutema, men heller ikke en hovedsak i
samværet.
255

Jeg har mange varme tanker for disse menneskene, og har
vært til stede på et av deres stevner. For meg ble dette et glimt
fra fortiden n Idrettens Hus på 1960-tallet. De samme
menneskene, de samme kleskodene, de samme sangene og de
samme talene. Men bunn-stemningen var annerledes. Den
kollektive vissheten om egen storslagenhet var ikke til stede, og
pausene mellom møtene var ikke preget av sprudlende
konversasjon. Gjensynsgleden var tydelig, men stemningen var
mer som en sørgehøytid. Oppriktig medfølelse, vennlighet, vilje
til å lytte til hverandre. Lavmælte samtaler. Varsomhet.
Respekt.
Slik jeg ser det, lider samværet av modellfattigdom. Man har
bare en modell i hodet (Smiths Venner) og ser ingen alternative
måter å arrangere det hele på. Denne modellfattigdom fører til
to svært synlige problemer: lederskap og organisering.
Siden jeg sitter i Stor-Elvdals dype skoger og skriver dette,
er det nærliggende å hente noen metaforer fra ulvenes rike.
Samlingen av Den Nye Menigheten mangler en tydelig ledelse.
De som for 10-15 år siden ville vært de selvskrevne ledere for en
slik knoppskyting fra Smiths Venner, har i mellomtiden «blitt
angrepet av ulv», og er påført så store skader at man bare må
beundre dem for at de fortsatt står oppreist.
Den retrospektive n tilbakeskuende n holdningen som
preger hele samværet er både deres styrke og deres svakhet.
Styrken ligger i at de arbeider videre på den samme idé som de
har brukt hele livet sitt på, og det er nettopp dette de fleste
søker. Svakheten er at de bare ser de feil som de nye
makthaverne har begått, og har ikke oppdaget at det var en
grunnleggende feil i Smiths Venners organisering helt fra
starten av.
Det organisatoriske blindsporet var selvbestaltede ledere, som
legaliserte sitt lederskap med å si at de var innsatt av Gud,
256

direkte. De har aldri innhentet medlemmenes tillitsvotum, men
har basert seg på mer eller mindre primitive hersketeknikker.
De som naturlig kan ha en lederrolle i Den Nye Menigheten er
ingen utpregede maktmennesker, og jeg tror de har sterk
aversjon mot hersketeknikk. Men siden de ikke har et klart
mandat fra stevnedeltakerne, blir lederskapet vagt, utydelig, og
litt famlende. Dersom de hadde spurt deltakerne, er jeg
overbevist om at de hadde fått et klart tillitsvotum, og det ville
gitt dem en styrke i lederskapet som ville satt sitt preg på hele
samværet. De hadde blitt rettere i ryggen, og ville ha ledet det
hele med en fastere hånd. Det kunne vært forløsende. Alle ville
ha vært tjent med det, men så lenge man ikke våger å gå
utenom de spor som Smith og Bratlie har trukket opp (Aslaksen
ser ikke ut til å være særlig sentral i dette miljøet) trekker man
uvegerlig med seg de grunnleggende feilene.
Den andre feilen som følger av modellfattigdommen og den
ensidig tilbakeskuende tilnærming til samvær og menighetsliv,
er det forutsigbare og litt energiløse preget som oppstår. Tre
møter daglig som i form og innhold nesten er identiske, er
dårlig utnyttelse av tiden. Dersom minst ett av de daglige
møtene hadde vært et samtalemøte ville det gitt langt større
utbytte. Stevnedeltakerne har til sammen ressurser og ideer
som går langt ut over hva en enkeltperson har tilgang til, selv
med den sterkeste inspirasjon. Disse ressursene blir i det hele
tatt ikke utnyttet.
Samtaler i smågrupper om så enkle spørsmål som «Hvorfor
er du her, og hva håper du å få ut av dette samværet?»,
eventuelt «Hva har du fått ut av denne samlingen så langt, og
hva kunne du tenke deg å bidra med i fortsettelsen?» ville ha
frigjort utrolig mye energi. Preget av sørgehøytid ville ha blitt
borte og glansen i deltakernes øynene ville ha kommet tilbake.
257

Den søkende kristne
Dette sporet har en del til felles med Den ensomme vandrer, men
de søker fremover innenfor kristne rammer. De har innsett at
det var mye som var galt i Smiths Venner, men de har en sterk
forankring i Bibelen og sin kristentro, og ønsker å finne et spor,
eller et miljø, som tilfredsstiller deres åndelige lengsel, uten de
stygge utvekster som preget Smiths Venner og deres ledere.
Det følger store reiseutgifter med dette sporet. Det er mange
miljøer som skal utforskes, mange samlinger som skal besøkes,
og mange kurs og seminarer man skal delta på. Alt fra de
mørkeste pietistiske avkroker til de mest overfladiske,
nyreligiøse Halleluja-bevegelser skal utforskes. For mange blir
vandringen uendelig. Mange av de forsamlingene de oppsøker
byr på kvaliteter som de setter pris på, men de har også sine feil
og mangler. Hos noen er det forkynnelsen som er utilstrekkelig
eller feilaktig, hos andre er det miljøet. Noen er for opptatt
av ytre symbolsaker (som f.eks. Den Nye Menigheten) mens
andre er for liberale i slike spørsmål, som f.eks. klesdrakt,
frisyre og personlig stil. Noen er altfor glad-kristne, mens andre
er for moll-stemte og tungsindige.
Kanskje leter de etter noe som ikke finnes. Forsamlingen som
både har den rette forkynnelsen, det rette miljøet og de rette
lederne, er en utopi. Og utopier kan være viktig for den som
søker. Den gir et bilde av hva man søker etter. Det kan føre til
grenseoverskridende søk.
Den mistilpassede
En del av dem som forlater Smiths Venner tar med seg det
feilaktige bildet de er blitt presentert for av hva det vil si Å VÆRE
I VERDEN, eller Å VÆRE VERDSLIG som det heter. Med et
nedlatende tonefall. Beskjeden de har fått er at i verden er det
«bare» hor og svir, uærlighet og uetterrettelighet på alle fronter.
258

«Alle søker sitt eget, og det finnes ingen omsorg og kjærlighet
i verden,» heter det i deres forkynnelse.
I kombinasjon med et svakt eller dårlig selvbilde og et
beskjedent sosialt repertoar, fører denne desinformasjonen til
mange tragedier. I en desorientert sinnstilstand forsøker de å
orientere seg i terrenget, med basis i de kart de har fått utlevert
i Menigheten, uvitende om at kartet er sterkt forvrengt.
En ærlig og korrekt beskrivelse av VERDEN ville lyde omtrent
slik: I VERDEN vil du finne både gode og dårlige miljøer, akkurat
slik som du finner det her i Menigheten. De samme store
variasjoner i personlig kvalitet og personlig moral som du ser
her i Menigheten, vil du også finne der ute i den store verden
gutten min, eller jenta mi. Derfor må du lære deg å velge ditt
miljø med omhu. Finn ut hvem du er, eller hvem du ønsker å
bli, og let opp de personer og miljøer som stemmer med dette.
Dessverre er det ikke slike ærlige beskjeder de får, og mange
oppdager ikke i tide at de handlingsmønster som er blitt
beskrevet som Å VÆRE I VERDEN er en beskrivelse av marginale
fenomener. Ofte er det samfunnets tapere som beskrives.
Iblant ser jeg triste eksempler på folk med en bakgrunn i
Menigheten som forsøker å leve ut det livskonseptet man har
fått utlevert av hva det vil si Å VÆRE I VERDEN. Dermed gjør de
dumme ting, sier dumme ting og opptrer dumt. Dette fører til
at omgivelsene får behov for å holde litt avstand. De har ikke
lyst til å bli fotografert sammen med en person som snakker og
handler slik.
I de mest beklagelige tilfeller oppfatter den stakkars forhenværende
Smithevennen dette som at man ikke i tilstrekkelig
grad lever ut konseptet, og dermed blir det bare mer av de
handlingsmønster man feilaktig er blitt fortalt er Å VÆRE I
VERDEN, med den følge at avstøtningsmekanismene bare forsterkes.
Ensomme og desorienterte flakker de omkring, i total
ensomhet eller som marginale medlemmer av marginale
259

grupper. De hører ikke til i disse miljøer, men kontakten de har
der hindrer dem i å etablere kontakt i mer ressurssterke
grupper.
På denne måten blir man etter hvert en ensom person, uten å
være en ensom vandrer. Dette kan føre til sosial mistilpasning,
psykiske problemer, depresjoner, alkohol- eller andre rusproblemer,
og i ekstreme tilfeller selvmord.
Dette er også et resultat av menighetens forkynnelse. n Selv
om bevisstløse ledere hevder at problemet ikke hadde oppstått
dersom de hadde holdt seg i menigheten. Det er Menighetens
angstskapende doktriner, desinformasjon og løgnaktige
fremstilling av omgivelsene, som er hovedårsaken til denne
sosiale invalidisering.
Dette er sektskader på sitt verste, og det bør lederne ta inn
over seg. De bør også ta inn over seg at en del av dem som
forblir i denne triste livssituasjonen har vært utsatt for grov
vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt i barndommen. Så
lenge lederne ikke tar tak i disse problemene på en åpen og
ansvarlig måte, vil det bare fortsette.
Vennene som jeg forlot
I innledningen til det notatet jeg skrev i 1992, sier jeg at dette er
slik jeg ser og oppfatter verden her og nå. Neste gang vi møtes n enten
det er om en måned eller om ti år n da har antakelig verden og livet
forandret meg, slik at jeg ser deler av temaene i dette notatet
annerledes. Kanskje svartere, kanskje mer fargerikt og nyansert.
Nå er det gått ti år. Hva har så disse årene gjort med meg?
Når jeg nå har gjennomgått stoffet på nytt, merker jeg til min
egen forbauselse at spørsmålene fortsatt engasjerer meg.
Minnene kan fortsatt vekselvis fylle meg med varme og harme.
Menigheten angår meg fortsatt, nærmere 30 år etter at jeg
definerte meg som ferdig med den. Det er noe som er risset inn
260

i sjelen, og som forblir der. Det kan likne på det å være norsk.
Selv etter mange års fravær fra fedrelandet, angår landet og
folket de fleste nordmenn. Å treffe en annen nordmann på
andre siden av kloden, er å treffe en artsfrende. Man har felles
referansepunkter og noe å snakke om, selv om man ikke
kjenner hverandre.
Noe av det samme opplever jeg når jeg en sjelden gang
treffer folk med en bakgrunn i Menigheten. Det rører ved noen
strenger som fortsatt kan gi lyd. Iblant kan det være en finstemt
akkord. Andre ganger bare en enkelt tone. Eller kanskje
disharmoniske akkorder som kan være så smertefulle å høre
som Sjostakovitsjs Leningradsymfoni.
Hva er det så ved Smiths Venner som skaper slik livslang
identifikasjon? Som kan stemme en halv-gammel brystkasse til
sang; enten det nå er klagesang eller hymne? Jeg dveler ved
dette spørsmålet, og kommer frem til at det må være
fellesskapet med den jevne mann og kvinne i bevegelsen.
Varme, oppriktige, inkluderende, vennlige mennesker. Dette
var nære, fine relasjoner.
Men i samme grad som de var inkluderende, så lenge man
var «med», var de ekskluderende når man søkte utenfor
kretsen. Jeg har kommet frem til at det kanskje ikke er noe
vennskap i Menigheten, bare fellesskap. Det er ingen dype
personlige relasjoner, bare kollektive relasjoner. Så lenge vi er
en del av det samme kollektiv, betyr vi noe for hverandre. Når
det enfoldige, helhjertede engasjement for fellesskapet er borte,
er også relasjonen borte. Da har man faktisk ingen venner, ingen
som stiller opp, som støtter, lytter, forklarer, er villig til å forstå,
oppklare misforståelser, megle i vanskeligheter osv. Alt dette
som kjennetegner ekte vennskap.
En annen viktig faktor er skjebne-fellesskapet. Med så mange
ekstreme symbolsaker som Smiths Venner har, blir det en
prøvelse å være kjent som Smithevenn i det borgerlige liv,
261

enten det er på arbeidsplassen, i skolegården eller nabolaget.
For det første de store barneflokkene. Ett års mellomrom.
Mange av dem, både foreldre og barn føler at det hviskes i
krokene: vet de ikke hva det kommer av?
Så kravet om bekjennelse. Man skal stå frem og vitne overfor
kollegaer, naboer og andre bekjente om eget livssyn og
Menighetens åndelige storslagenhet. Dette virker ofte mer
skremmende enn fremmende for relasjonene og man fremstår
som en underlig figur, som folk ikke blir riktig klok på. Den
stille, hoderystende reaksjonen skaper ensomhet.
Det tredje er at de ytre symbolene for SØSTRENE i Menigheten
(dette har vel avtatt en del de senere år) kan også være en
belastningsfaktor. Langt, oppsatt hår, lange skjørt og i liten
grad bruk av farger. Dette er uniformen som fører til
gjenkjenning nesten overalt. De har ikke drevet uniformeringen
så langt som Amish People i Pennsylvania, men det forteller
tydelig at man ikke hører til i dette samfunnet.
Dersom klesvalget kommer innenfra, er det selvfølgelig helt
uproblematisk. Da kan man oppleve at antrekket understreker
personligheten, og man kan kjenne en intens glede ved de
valgene man har gjort. Man er kongruent. n En hel person. Men
mange føler at de påtvinges denne uniformen, og denne
tvangen kan være skadelig. Man aksepterer (den milde)
tvangen for å bli akseptert innenfor, og føler samtidig at man
blir et utskudd utenfor.
Alternativet kan være det motsatte: man går i ett med
gatebildet utenfor, og føler at man blir et utskudd innenfor, der
man har sine venner. I verste fall kan man føle seg som et
utskudd i sin egen kjernefamilie. Dette er ikke sunt for sjel og
sinn.
Det er disse tre elementene som utgjør kjernen i skjebnefellesskapet:
Store barneflokker, Bekjennende Smithevenn og Kleskoden
for kvinner. Det budskapet som symbolene kommuniserer
er at man ikke hører til i denne verden. Man har sin tilhørighet
262

et annet sted. Et slags dobbelt statsborgerskap; man har norsk
pass, men hører til på Sion, eller i Det Nye Kanaan. Begge deler
er uttrykk som stammer fra puritanerne på 1620-tallet, og som
er flittig brukt i Menigheten. Stevnene på Brunstad er Høyskolen
på Sion.
Skjebnefellesskapet gjør det vanskelig å være Smithevenn i
storsamfunnet. Det er nyttig og viktig for det interne
samholdet. Man har en felles fiende; VERDEN og et felles
tilfluktssted, Brunstad. Og D-dagen, når Jesus kommer tilbake
for å hente sin Brud står for døra:
Kjøp olje! Kjøp olje! O venner
og fyll både lamper og kar.
For ve den hvis lampe ei brenner
når nattmørket overhånd tar.
Menighetens Gud er den straffende dommer. Dersom du ikke
har gjort de riktige tingene og derfor ikke har tilstrekkelig med
olje i lampen, er du blant de dårlige jomfruer. Da går du en trist
evighet i møte. Det er dystre fremtidsutsikter.
Det er dette som er risset inn i sjelen. Dypt der inne. Og som
utgjør skjebnefellesskapet. Sammen med skuffelsene, må det
være dette som er grunnen til at Menigheten fortsatt angår meg.
Skuffelsen over idealer som viste seg å være talemåter, rystet
mitt sinn. Maktovergrepene jeg opplevde, krenket mitt
verdigrunnlag. I dypet av mitt hjerte.
Dernest kommer Janus-ansiktet. Denne greske guden med
et ansikt både foran og bak. Dobbeltheten som jeg opplever som
manipulerende og hyklerisk. Hjerteligheten overfor dem som
ser tingene slik som de gjerne vil at det skal ses, og
grusomheten de legger for dagen overfor dem som ser saken fra
en annen synsvinkel.
263

Dette er vel nettopp maktens indre vesen; det å bestemme
hvilken blikkvinkel som skal benyttes når vi betrakter saker
som angår oss. Den som ikke er med meg, er imot meg. De som
er imot, bør vi snarest mulig nedkjempe. Og du bør vise iver i
din deltakelse i denne bekjempelsen, ellers er du selv i
faresonen. Dersom du mener at det kan være nyttig å betrakte
ting fra litt forskjellig synsvinkel, og at de som ser noe annet
kan ha et verdifullt perspektiv, da blir du snart selv en som bør
nedkjempes.
Når disse negative trekk er så tydelige for meg, hva er da
grunnen til at jeg fra utsiden fortsatt engasjerer meg i
forsamlingens gjøren og laden? Jeg spør meg selv om det fra tid
til annen. Det er noe jeg må gjøre, og jeg kommer stadig til nye
svar. Noe av årsaken er at jeg forsøker å forstå meg selv. Jeg blir
bare ikke ferdig med temaet, og er i ferd med å gjøre meg
fortrolig med den tanken.
Dessuten er jeg dypt fortvilet over å se hva «vekkelsen» har
skapt av sorg og lidelser, ikke minst blant barn og ungdom.
Disse som i den mest sårbare periode i livet har mistet fotfestet,
vennene, miljøet som de kjenner. Så blir de, med sitt begrensede
atferdsrepertoar tvunget til ensomhet, eller til å forsøke å finne
frem i et helt ukjent miljø, hvor de ikke kjenner de sosiale
kodene. Usikkerhet, sorg, savn. Det skjærer meg i hjertet å lese
sorgen og savnet i barneansiktene. De er uskyldige ofre for
dumhet, maktsyke og kynisme i en voksen verden.
Når styrelederen i Smiths Venner, Sigurd Johan Bratlie sier
at «dette plager ikke meg det minste» blir jeg opprørt. Og jeg
forskrekkes av å se den sosiale invalidiseringen som kan følge
av de doktriner man blir innprentet i barneårene. Jeg føler
fortsatt sorg når jeg ser bedrøvelsen i øynene til dem som har
forlatt Menigheten, frivillig eller av tvang. De satset hele sitt liv
på en idé og et system som ikke var slik det ga seg ut for å
være.
264

Det er en sorg jeg bærer i meg.
Smiths Venner rommer både noe av det beste og noe av det
verste jeg har opplevd i livet. Det blir kjærlighetshat ut av slikt.
265

266

267
Appendiks
Smiths Venner satte ikke pris på denne boken og ønsket å
forhindre at det ble trykket nytt opplag. Gjennom sin advokat
sendte de denne anmodningen til forlaget:
Genesis forlag
Postboks 1180 Sentrum
0107 Oslo
For: Magne Lerø
AD FEIL I JOHAN VELTENS BOK ”ANSATT AV GUD”
Oslo, 19. desember 2002
1. Innledning
Det vises til vårt brev av 16. ds, og Genesis forlags e-post av 17.
ds. Som varslet vil vi, på vegne av Den Kristelige Menighet,
komme tilbake til andre feil i Johan Veltens bok ”Ansatt av
Gud”. Dette er tale om feil som både rammer menigheten som
sådan og enkeltpersoner innenfor menigheten, og som
menigheten derfor finner grunn til å forfølge.
Det vil fremgå nedenfor at det er tale om mange og til dels
alvorlige feil. Når det har tatt tid å komme tilbake til disse

feilene, skyldes det bl.a. at menigheten har funnet det
nødvendig å gå grundig gjennom boken. Selv om et stort antall
eksemplar av boken allerede er solgt, er menigheten berettiget
til å påberope feilene, og eventuelt vurdere de rettslige
konsekvenser av feilene nærmere. Det er uansett forlaget som
har ansvaret for bokens innhold.
2. Nærmere om feil i ”Ansatt av Gud”
2.1. De aktuelle feil i boken bærer preg av forfatterens lettvinte
omgang med kildene i form av at det foreligger mange faktiske
feil. Mange av Johan Veltens påstander om menigheten og dens
medlemmer kan det overhodet ikke kan føres sannhetsbevis
for, de er tvert imot usanne.
For det første er det tale om feil som på feilaktig og til dels
injurierende måte omtaler menighetens økonomistyring og
regnskapsførsel. Det vises til følgende eksempler:
* Side 195 femte avsnitt: ”Dermed har de to fetterne og
barnebarna av J.O.S full kontroll og kan bestemme både hvem som
skal slippe til på møter og stevner og hvem som skal slippe til i
spaltene. Og ikke minst, har de fått grep om kontantstrømmen og
eiendomsmassen”.
* side 207 femte avsnitt: ”Det har ikke vært noen tradisjon for
økonomisk rapportering overfor medlemmene, og det har ikke vært
avholdt årsmøter eller generalforsamling. Medlemmene overlot
økonomistyringen til ELDSTEBRØDRENE, som med god grunn
har hatt deres uforbeholdne tillit. (Understreket her.)
* side 209 annet og tredje avsnitt: ”Disse regnskaps- og
styringsmessige tradisjoner gjelder fortsatt, og medlemmene vet
ikke hvordan inntektene fordeler seg og hvordan de blir disponert.
(…) De vet ikke engang hvordan styresammensettingen er”.
268

* side 211 tredje og fjerde avsnitt: ”La oss starte med åpne
budsjetter og regnskap. Dersom lederne måtte fremlegge dette for
et årsmøte, vil de måtte tenke igjennom de økonomiske
disposisjoner på en langt grundigere måte enn hva de gjør i dagens
system”.
Ovennevnte påstander er direkte feil. Den Kristelige Menighet
(org. nummer 979 961 073) har etter Regnskapsloven full
regnskapsplikt. Det betyr at alle regnskaper er offentlig
tilgjengelig, for hvem som helst, ikke bare medlemmer.
Regnskapene trykkes hvert år opp i 4 farger og distribueres til
alle som ønsker et eksemplar.
Den Kristelige Menighet har dessuten full revisjonsplikt. Det er
statsautorisert revisor Tor Jelstad fra selskapet Noraudit
Drammen DA som forestår den eksterne revisjonen. I tillegg til
dette har menigheten en egen internrevisjon og det brukes
meget store ressurser på internkontroll og kvalitetsikring av
regnskaps- og økonomirutiner.
Budsjettprosessen begynner hvert år i september måned, og
hver enkelt avdelingsleder fremmer forslag til budsjett til
økonomiavdelingen. Dette budsjettet godkjennes deretter av
styret. Alle kostnader som ikke sammenfaller med budsjett, blir
spesielt rapport. Representantskapet, som er menighetens
øverste organ og har 62 medlemmer, behandler regnskapene
for hvert enkelt år på representantskapets årsmøte, jf.
vedtektene.
Tilsvarende prosedyre gjelder også for lokalmenighetene. Det
er dessuten utarbeidet instrukser for regnskapsføring og
revisjon for lokalmenighetene. Lokalavdelingens regnskaper
blir revidert av andre enn de som fører regnskapet eller som
sitter i sentrale posisjoner. I lokalavdelingens egne økonomi-
269

avdelinger, sitter det som oftest medarbeidere som ikke har noe
med menighetens ledelse å gjøre. Regnskapene gjennomgås
minimum en gang pr. år på et offentlig møte for hele
menigheten. I mange menigheter skjer dette pr. kvartal.
Regnskapene trykkes opp og deles ut til alle medlemmer, eller
offentliggjøres på annen måte. I mange tilfeller er dessuten
regnskapsinformasjonen trykt i lokalmenighetens eget blad.
Budsjettopplegget i lokalmenighetene skjer ved at
driftskomiteen fremmer et forslag til budsjett til styret. Dersom
det skjer store endringer avholdes det normalt et ekstraordinært
årsmøte for hele menigheten med ordinære valg med hemmelig
stemmegivning. Enkelte lokalmenigheter har dessuten gått
lengre enn dette ved at man har vedtektsfestet plikt til å
stemme over budsjett og regnskap på årsmøtet.
Hele budsjettprosessen og regnskapsrapporteringen er helt og
holdent åpent, og Den Kristelige Menighet stiller seg helt
uforstående til de framsatte påstander. Det har heller aldri vært
noe hemmelighold vedrørende styresammensettingen. Det er
heller ikke riktig at J.O.S barnebarn bestemmer hvem som skal
”slippe til på møter og stevner”. Møter og stevner er åpne for
alle medlemmer av menigheten.
2.2. For det andre er det tale om uttalelser om holdningene til
kvinnene i menighetene:
* side 87 annet avsnitt: ”Møtene gjenspeiler i stor grad det
rådende kvinnesynet. Kvinnen blir frelst gjennom sine
barnefødsler. Dette medfører den eneste inngangsbilletten til
paradiset for en kvinne”.
* side 88 tredje avsnitt: ”For å få del i så mye frelse som mulig,
må de selvfølgelig føde så mange barn som mulig”.
270

* side 88 fjerde avsnitt: ”Faktum er at svært mange går til
grunne som en følge av de hyppige barnefødslene”.
(Understreket her)
Dette er en helt feilaktig fremstilling av menighetens kvinnesyn
og påstandene er etter menighetens syn injurierende. Dette
gjelder i sær den sist refererte, hvor det fremsettes som et
faktum at svært mange kvinner går til grunne. Dette er en grov
påstand fra forfatterens side, som det ikke er dekning for.
Det vises også til følgende:
*side 131, første og andre avsnitt: ”(…) Dersom mannen
kjenner at behovet melder seg, er det konas plikt å stille opp, der og
da, enten hun har lyst eller ikke. Og motsatt.
Variasjoner over dette tema husker jeg også fra brødremøter hvor
Aslaksen gjentatte ganger hevdet, fra talerstolen, at BRØDRENE
absolutt ikke skulle føle at de var på tiggerstien når de skulle be om
samleie. (…) I det mest ekstreme tilfellet foreslo han at man skulle
rive av henne nattkjolen, dersom hun vegret seg.”
Det tilbakevises at dette er menighetens alminnelige holdninger
slik det blir presentert av Velten. Det stilles også spørsmål ved
det siste utsagnet, og om Velten kan dokumentere dette.
2.3. For det tredje er det snakk om Veltens generelle karakteristikk
av menighetens medlemmer:
* side 57 femte avsnitt: ”Når man vokser opp i Smiths Venner,
er man uten rutine på å omgås andre mennesker som er
UTENFOR……….. Selv så enkle ting som å gå på restaurant for
å spise, var noe som måtte læres”
271

* Side 47 femte avsnitt: ”Når man kommer ut i storsamfunnet
blir man plutselig usikker på hvordan man skal bevege ansikt,
armer og ben”.
* side 80 tredje avsnitt: ”Der lever de sitt liv i et stramt
avgrenset miljø, hvor de fleste ikke har noen som helst kontakt
utenfor denne snevre kretsen. Ikke engang sin nærmeste familie
pleier de noen omgang med.
* side 95 første og annet avsnitt: ”Dersom man fra talerstolen
tar til orde for alminnelig folkeskikk, høflighet, rimelighet og
respekt for enkeltindividets integritet blir man sannsynligvis kastet
ned av talerstolen. Det kan blant annet skje gjennom at
musikklederen på et diskret tegn fra lederen begynner å synge mens
man står på talerstolen og forsøker å formidle det som ligger en på
hjertet”. (Understreket her.)
Ovennevnte sitater er påstander som er totalt misvisende.
Velten hevder at menigheten lever isolert fra andre, mens
faktum er at de aller fleste er en del av storsamfunnet han selv
deltar i, og går på vanlig skole m.v. Det er særlig grovt når det
hevdes at menigheten ikke respekterer grunnleggende etiske
verdier og alminnelig folkeskikk.
Vi vil her også vise til følgende påstand:
* side 72, fjerde avsnitt: ”Aviser er OK, men hold deg unna Vårt
Land”
Også dette er helt ukjent, idet det aldri skal har vært noen
alminnelig oppfordring om ikke å lese Vårt Land. Tvert imot
skal Vårt Land ha fått tilbud om å ha en egen stand på Brunstad
Stevnested for utdeling av gratis aviser.
Videre vises til
272

* side 100, sjette avsnitt: ”Og dette var altså før det ble
totalforbud mot sanger som ikke var skrevet av Menighetens
egne medlemmer.”
Et slikt totalforbud eksisterer ikke, og har aldri eksistert.
Menighetens sangbøker har i alle år også inneholdt sanger som
ikke er forfattet av folk i menigheten. Dette kan selvfølgelig lett
dokumenteres.
2.4. For det fjerde skriver Velten at Bratlie var senil/dement, og
at andre i menigheten utnyttet denne tilstanden:
* side 157 fjerde avsnitt: ”Etter Drøbakkuppet ble det tydelig for
mange at Kåre Smith hadde tatt mål av seg til å overta lederskapet
i Smiths Venner. Han skjøv en aldersdement Sigurd Bratlie foran
seg og lot som om det var han som var initiativtakeren, og at Kåre
bare var hans sekretær og sjåfør.”
* Side 162 tredje avsnitt: ”De åpne konfrontasjonene mellom i
dette møtet rystet de fleste, ikke minst Kåre Johan Smith og hans
senile, men kjære onkel Sigurd”
Sigurd Bratlie fikk aldri diagnosen aldersdement og var selv om
han mistet taleevnen, ”klar” helt inn til det siste. Veltens
påstand er således uriktig. Det er også svært alvorlig når Velten
påstår at Bratlies påståtte demens ble utnyttet av en av hans
nære slektninger.
2.5. For det femte har Velten flere beskrivelser av angivelige
hendelser som det ikke finnes grunnlag for:
* side 168 annet avsnitt: ”På toppen av det hele har den nye
topplederen funnet på et nedlatende økenavn på dem som deltar på
møter i regi av tidligere Smithevenner. De er DUFer. De Utstøttes
Forening”.
273

Menighetens ledelse kjenner ikke til dette begrepet, som i følge
Velten skal være funnet på av menighetens øverste leder.
* side 185 tredje avsnitt: ”(…..), hvorpå han (Kåre J. Smith)
gikk løs på dem med knyttnever og den ene gikk i gulvet
med et brak”.
Dette er igjen en udokumentert faktisk påstand, og en detaljert
beskrivelse av et forhold som kunne ha medført straffansvar
dersom det hadde hatt forankring i virkeligheten.
De ovennevnte påstander gjelder i hovedsak beskrivelser av
faktisk karakter og ikke meningsytringer fra forfatterens side.
Påstandene fremstår som en del av den ”sannhet” og ”virkelige
historie” som Veltens bok skal gi, jfr bl.a. bokens bakside. Det
er meget alvorlig når man i en bok av denne karakter fremsetter
en rekke uriktige og udokumenterte faktiske påstander.
2.6. I tillegg til ovennevnte feil, finnes en rekke andre faktiske
feil som nevnes i korthet nedenfor:
- s. 35 fjerde avsnitt: Sigurd Bratlie møtte Smiths Venner i
1921, 16 år gammel.
- s. 47, femte avsnitt: Sigurd Bratlie bodde ikke ett år, men ti
år i Stockholm.
- s. 65 første avsnitt: Første utgave ble gitt ut i 1914. Andre
utgave i 1916.
- s. 97 fjerde og femte avsnitt: Det nye lokalet sto ferdig i
1922.
- s. 143 andre avsnitt: Sigurd Bratlie livnært seg som
skredder også etter at han fylte 30 år.
274

- s. 144 tredje avsnitt: Han har vært redaktør for bladet i 55
år.
- s. 171 femte avsnitt: Kjell Arne Bratlis bøker er skrevet på
journalistens eget initiativ
- s. 205, første avsnitt: Beløpet er 4.000 kr, ikke 4.500 kr.
Videre vises til s. 152 tredje avsnitt. Forholdet er at det ved
opptelling i 1992 var 348 personer som forlot menigheten, ikke
”nærmere tusen personer”. Noen flere forlot menigheten litt
senere, men maksimalt var det tale om 400 i Norge og 5-600 på
verdensbasis. De samme tall gjelder for side 167/168. Dermed
er det også uriktig når det på s. 171 fjerde avsnitt står at ca 25%
av medlemmene i Norge forlot menigheten. 400 av 7000
medlemmer utgjør 5,7%, ikke 25%.
Selv om dette ikke er feil av ærekrenkende karakter, er det
egnet til å illustrerer at boken i stor grad inneholder faktiske
feil.
3. Oppsummering
På bakgrunn av ovennevnte kan det ikke være tvilsomt at
”Ansatt av Gud” inneholder svært mange feil som må antas å
skyldes en for lett omgang med kildene fra forfatterens og
forlagets side.
De feil som er nevnt i pkt. 2.1 – 2.5 ovenfor er de mest alvorlige
feil etter det menigheten så langt har oppdaget. Det bemerkes
imidlertid at det også er andre feil i boken som det tas
forbehold om å komme tilbake til.
Vi antar at Genesis ikke ønsker eller er tjent med at de bøker
som utgis inneholder en rekke feil og udokumenterte
275

påstander. Genesis har, etter det vi forstår, etterlyst informasjon
om andre feil i boken for å kunne gjøre nødvendige rettelser. Vi
avventer derfor i første omgang en tilbakemelding fra Genesis,
men må be om at dette skjer raskt.
Ta gjerne kontakt med undertegnede dersom det er spørsmål.
Med vennlig hilsen
Advokatfirmaet Haavind Vislie DA
Anne Marie Sejersted
Advokat
Forfatteren ga nedenstående redegjørelse til forlaget:
Forlagssjef Magne Lerø
Genesis Forlag
0107 OSLO
276
Orihuela, 31. desember 2002
Vedr. Ansatt av Gud
Jeg viser til e-post fra deg med brevet fra Smiths Venners
advokater og gir her mine spontane kommentarer til det. For
tiden oppholder jeg meg i Spania, så jeg har ikke tilgang til mitt
kildemateriale her, men jeg kan evt. komme tilbake til det siden.
Min bok Ansatt av Gud er et oppgjør med et usunt sektvesen
som har ødelagt livet til et stort antall mennesker og som
samfunnet derfor bør ha kjennskap til og følge med et våkent
blikk. I tråd med forsamlingens særegne debatteknikk, trekker
de frem noen bagateller som de mener er feilaktig, og med dette
forsøker de å avlede oppmerksomheten fra det som er sakens

kjerne. Som for eksempel at Sigurd Bratlie kom til Smiths
Venner i 1921, og derfor var 16 år, og ikke 14 som jeg skriver i
boken. Dette likner styreleder Sigurd Johan Bratlies bestyrtelse
over at jeg i en e-post gjettet feil med hensyn til hvor gammel
han var i 1972. (Konf. side 233 og 236). Disse bagateller blir
selvfølgelig korrigert i neste utgave av boken.
Ad pkt. 2.1. Det at de to fetterne Kåre Johan Smith og Sigurd
Johan Bratlie skaffet seg total situasjonskontroll ved kuppet på
begynnelsen av 1990-tallet er etter min oppfatning hevet over
tvil. Enhver som hadde kritiske synspunkter til deres
handlinger fikk skriftlig meddelelse om at de var utelukket fra
Brunstad stevnested. Et ledd i maktovertakelsen var at alle som
hadde tillit til Kåre J. Smith skulle komme opp på podiet og
synge en sang (og dermed bli stående ansikt til ansikt med de
som passivt meddelte sin manglende tillit gjennom å bli
sittende). Mange av de som valgte å bli sittende hadde
fremtredende posisjoner i forsamlingen på det tidspunktet.
Ingen av dem hadde noen posisjon av betydning ett år senere.
De fleste var borte. Å være styremedlem eller “tillitsvalgt” på
annet vis betyr i realiteten å ha KJS og SJB’s tillit. De styrende
organer er selvsupplerende og konsernstyrets medlemmer (som
består av SJB og KJS, samt noen andre som er utpekt av dem)
sitter i alle lokale styrer og er i realiteten utstyrt med vetorett,
både når det gjelder saksbehandling og når gjelder
styresammensetting.
Sigurd Johan Bratlie bekrefter selv i intervju med Lowell
Streiker i boken “Smiths Friends” at forstander i en
lokalmenighet skal være “en person som styret for Den
Kristelige Menighet på Brunstad i Stokke kan akseptere”. Om
vedkommende har medlemmenes tillit er altså underordnet
spørsmålet om han har den selvutnevnte toppledelsens tillit.
Han presiserer også at alle beslutninger i styret skal være
277

enstemmige, og dersom enighet ikke oppnås skal saken
avgjøres i DKM Brunstads styre. Selv om hele det lokale styret
er enig i en sak, kan altså Brunstad-styrets representant alene
sørge for at saken løftes over til konsernstyret, hvor Smithslekten
har styringen. Dette er etter min oppfatning det
nærmeste man kan komme total situasjonskontroll i et fritt
land.
Når det gjelder øvrige styrende organer (representantskap etc)
er de også i realiteten utpekt av den samme toppledergruppen.
De er ikke tillitsvalgte i demokratisk forstand. De gjør selv et
religiøst poeng ut av dette og sier i bladet Skjulte Skatter:
"Dersom man mener at menigheten, Kristi legeme er et demokrati, da
er ens tanker like langt fra Guds tanker som himmelen er over jorden."
I lys av dette blir det underlig at de forsøker å forklare at de har
demokratiske organer. Det de omtaler som generalforsamling
inneholder ikke vesentlige poster som evaluering av styrets
arbeid og valg av nytt styre, basert på innstilling fra en
demokratisk utpekt valgkomite. Mitt poeng er at medlemmene
ikke har noen som helst mulighet til å foreta en objektiv
evaluering av styrets og ledelsens arbeid og disposisjoner. At
forsamlingen har noen organer som de har gitt demokratiske
navn betyr ikke at ledelsen har et demokratisk sinnelag og
følger demokratiske spilleregler. Redaktøren i forlosning.com
har en treffende oppsummering av disse forhold: Med andre ord
er både lokal ledelse og det enkelte medlem i Smiths venner, omtrent
så langt borte fra formell medbestemmelse i sitt eget trossamfunn som
himmelen er fra jorden.
De regnskapene som publiseres har lav detaljeringsgrad og gir
lite informasjon. Åpenhet i regnskapsmessige spørsmål forutsetter
at alle inntekter og alle utgifter dokumenteres. Kravet bør
være at enhver kollekt eller gave skal bokføres som inntekt og
at enhver utbetaling skal fremgå av regnskapene. Dette er ikke
278

tilfellet. Man har for eksempel ikke regnskapsmessig
dokumentasjon av de kollekter som ble tatt opp for å redde
Kåre J. Smith fra personlig konkurs rundt 1992. I intervjuet med
Tønsberg Blad (konf. side 174) bekrefter menighetens
pressetalsmann at det har vært samlet inn ca. Kr. 300.000 for å
redde KJS ut av en vanskelig økonomisk situasjon, men verken
innsamlingen eller utbetalingen fremgår av regnskapet i Smiths
Venner. Når en så vidt stor post ikke fremgår av regnskapene
melder spørsmålet seg om det kan finnes andre skjulte poster.
Et annet eksempel er menigheten i Tønsberg som på slutten av
1980-tallet hadde samlet inn ca. kr.400.000 med formål å bygge
nytt lokale. Byggeplanene ble lagt bort, og uten medlemmenes
samtykke ble pengene benyttet til et annet formål enn hva de
var innsamlet til. Ryktet sier at en vesentlig del av fondet ble
gitt som gave til en lokal leder som hadde økonomiske
problemer, uten at fondets eiere ble informert om dette
gjennom regnskapene og generalforsamlingen.
Den amerikanske religionskritikeren Lowell Streiker ble
engasjert av ledelsen i forsamlingen for å motbevise påstandene
om at Smiths Venner var en usunn sekt. Han utførte oppdraget
og fikk sitt honorar, men sto selv igjen med flere ubesvarte
spørsmål som lå utenfor det han hadde mandat til å undersøke.
Dette handlet spesielt om økonomiske forhold. I forbindelse
med at jeg skrev min bok hadde jeg en e-post utveksling med
ham hvor han forteller om de spørsmålstegn han hadde, blant
annet om hvilken økonomisk kompensasjon lederne får for sin
innsats i forsamlingen. Spesielt de som bruker nærmest all sin
tid på virksomheten. Han ba meg sende noen linjer om dette
dersom jeg fant ut noe, og uttrykte ellers et ønske om at boken
min skulle bli tilgjengelig på engelsk, slik at han kunne ta del i
mine betraktninger.
279

Dersom man følger med på en del av de debatter som foregår
på forlosning.com og artikler i Vårt Land (og enkelte andre
presseorganer, bl.a. Kapital) ser man at mange undrer seg over
økonomiske forhold knyttet til ledelsen i Smiths Venner. En
venn av meg som fortsatt er innenfor Smiths Venner hadde et
anonymt innlegg på forlosning.com den 25.03.2001 hvor han
sier: Jeg har i cirka 35 år vært et aktivt medlem av menigheten (SV).
Jeg har hatt ansvar på mange områder. [...] Jeg har mange ganger bedt
om å få innsyn i bokføringen, fordi jeg vil vite hvordan pengene blir
brukt. Dette har jeg ikke fått tillatelse til. Kan noen fortelle meg
hvordan jeg kan få innsyn i bokføringen? Det er en lovmessighet at
makt uten kontroll leder til misforhold. Dette har jeg erfart på en
meget smertefull måte.
En annen god venn gjorde en henvendelse til ledelsen for å få
innsyn i regnskapspraksis når det gjaldt gaver og arv som
menigheten mottok. Han fikk et indignert svar om at det var en
uhørt frekkhet fra hans side å be om dette. Han skulle i hvert
fall ikke få noen info. Han skulle passe sine egne saker. Han har
forlatt forsamlingen, mens den tidligere siterte fortsatt er med.
Regnskaps- og revisjonsrutinene i Smiths Venner er bygget opp
for at topplederne skal ha styring og kontroll nedover i rekkene,
men de gir ikke eierne (dvs. Den jevne mann og kvinne) særlig
mye styring og kontroll med ledelsens disposisjoner. God
regnskapsskikk i foreninger og ideelle stiftelser er å vise i
klartekst alle poster som angår de øverste tillitsvalgtes
disposisjoner, fordeler og kompensasjoner. I Smiths Venner har
man satt prinsippene med tillitsvalgte på hodet; det er de
selvutnevnte topplederne som velger sin tillitsmenn, og det er
disse “tillitsvalgte” som toppledelsen skal ha styring på. Mens
de selv er høyt hevet over medlemmenes kontroll og styring.
De påstår jevnlig at de har alle medlemmenes tillit, men de har
aldri tatt sjansen på å sjekke ut om dette faktisk medfører
280

iktighet. De jeg kjenner som er innenfor sier at det er mange
som skulle ønske at det ble gjennomført hemmelig avstemning
både over lederspørsmål og økonomiske disposisjoner, men de
våger ikke å foreslå det. Det å fremme et slikt forslag ville med
stor sannsynlighet føre til at de ble frosset ut av dette
samfunnet som de tross alt er glad i, og hvor de har hele sin
sosiale omgangskrets.
Uklarhetene omkring bokføringspraksis og de meget få notene
som finnes i regnskapet fører til at det er uklart om alle utgifter
og inntekter havner der de hører hjemme. Som nevnt er Skjulte
Skatters forlag Sigurd Johan Bratlies personlige firma, og
inntekter og utgifter knyttet til forlagsvirksomheten er dermed
Smiths Venner uvedkommende (selv om flertallet i
forsamlingen tror det er menighetens forlag og antakelig også
tror at inntekter og utgifter i forlaget er konsolidert i DKMregnskapet).
Dette bringer også inn spørsmål om enkelte
utgifter som gjelder forlaget blir belastet forsamlingen.
Eksempelvis kan det stilles spørsmål ved om det er
forsamlingen eller Sigurd Johan Bratlies personlige firma som
betaler de omfattende saksomkostninger man har i tilknytning
til de rettstvister man fører om copyrightspørsmål mot Zack
Poonen i India. Siden forlaget ensidig er SJB’s interessesfære,
burde alle kostnader knyttet til slike tvister betales av hans
firma og ikke av Smiths Venner. Det er mulig at dette er
håndtert på riktig måte, men regnskapene gir ikke noe svar på
slike spørsmål, hvilket viser at regnskapene ikke gir
tilstrekkelig innsyn i mange forhold som medlemmene har en
soleklar innsynsrett i.
Et beslektet spørsmål man kan stille seg er hvem som dekker
Bjørn Nilsens saksomkostninger i Namsretten. Man gjorde det
helt klart at dette var et personlig søksmål fra Bjørn Nilsens
side, og advokaten brukte mye energi på unngå at man så dette
281

som et søksmål fra Smiths Venners side. En logisk konsekvens
av det burde være at advokatens salær på kr. 60.000 er en
kostnad som tilhører Bjørn Nilsen, og er forsamlingen
uvedkommende.
Mitt poeng er at den manglende åpenhet om økonomiske
forhold medfører at regnskapene ikke gir svar på en del
vesentlige spørsmål. Dermed er det helt uinteressant hvor
mange fargers trykk man koster på det publiserte
årsregnskapet, som eierne (medlemmene) tilbys å kjøpe for
femti kroner. Mange medlemmer føler seg utilstrekkelig
informert, og anser at de ikke blir vist den respekt de fortjener
som forsamlingens moralske og faktiske eiere. Men siden de
ønsker å leve livet sitt i Smiths Venner, våger de ikke å ta opp
slike ømtålige spørsmål.
Når dette er sagt tar jeg selvkritikk på formuleringen side 207.
Den bør heller lyde slik: “Det er tradisjon for en lite detaljert
økonomisk rapportering overfor medlemmene og de årsmøter
og generalforsamlinger som arrangeres gir ikke medlemmene
en reell mulighet til å styre virksomheten. Virksomheten styres
av de selvutnevnte lederne og dem de har tillit til.”
Ad pkt. 2.2. Når det gjelder avsnittene om mange kvinners
tunge livssituasjon er dette grundig dokumentert i boka. Jeg
hevder ikke at dette gjelder alle kvinner i menigheten. Jeg sier
tvert imot at det selvfølgelig finnes eksempler på mødre som
har hatt helse og krefter til å føde mange barn, og som har gjort
det med glede. For dem har sikkert den store barneflokken gitt
livet et rikt innhold, som de kan se tilbake på med glede. Men
jeg vet at det finnes mange som absolutt ikke har ønsket seg en
slik stor barneflokk, og som slett ikke har hatt godt av å gå
nærmest konstant gravid i opptil i 20 år. Men de har likevel
valgt denne livsstilen, av frykt for fortapelsen (konf. side 89). Jeg
282

er forbauset over at advokatene og deres oppdragsgivere
forsøker å bestride dette faktum. Det er grunn til å regne med
at denne debatten når det offentlige rom, og jeg ber derfor om
forståelse for at jeg finner det lite hensiktsmessig å nevne navn
for å underbygge dette. Jeg går ut fra at ledelsen i Smiths
Venner ved nærmere ettertanke selv vil finne eksemplene på
dette. Selv om jeg anser at jeg har dekning for det jeg skriver,
må jeg likevel medgi at jeg kunne ha formulert meg bedre.
Omtrent slik: “De hyppige barnefødslene gjør livet urimelig
tungt for mange kvinner i Smiths Venner. For noen av dem går
det på livet løs.”
Ad pkt. 2.3. Advokatenes kommentar om de tilpasningsvansker
mange opplever når de forlater Smiths Venner og skal etablere
seg i storsamfunnet finner jeg ingen grunn til å gå nærmere inn
på. Jeg har bunkevis med brev og e-post fra personer som
bekrefter at dette medfører riktighet. Kanskje er det slik at de
som ikke har forlatt Smiths Venner vet lite om hvordan det
arter seg å forlate dette identitetsgivende samfunnet. Det kan
vel tenkes at ledelsen i Smiths Venner på dette punktet snakker
om noe de har liten innsikt i.
Kommentaren om at avisen Vårt Land bør unngås skulle for så
vidt også være unødvendig å kommentere, men jeg tar det
allikevel med. I boka “Bruden og Skjøgen” sier Sigurd Bratlie:
Dyret har jo skjøgen på sin rygg, så det må [også] ha et kristelig
folkeparti. Så kan da alle disse styre i forening til tiden da han kan
samle dem i ett dyr n ett parti n med én fører. Og denne fører blir
Antikrist. (Konf. side 139 i min bok.) Vårt Land ble jevnlig
omtalt av Sigurd Bratlie som full av skjøgedom. Det var
nærmest skjøgens eget presse-organ. Forberedelser til Antikrists
komme. Det som ga seg ut for å være “kristelig” var langt verre
enn en helt ordinær verdslig avis (som f.eks. Morgenposten
som var den eneste anbefalte dagspresse i min ungdom.) Boken
283

Bruden og Skjøgen er forholdsvis nylig trykket opp i nytt
opplag og danner grunnlag for kunnskaps-konkurranser blant
barn og ungdom i Smiths Venner. Dette skulle tilsi at Sigurd
Bratlies holdninger og meninger fortsatt er gangbare.
Når det gjelder forbudet mot sanger som ikke er forfattet av
Smiths Venner, er det velkjent at dette nettopp var en del av
hekseprosessen i Drøbak. Magne Kristiansen, sønn av Ole
Kristiansen, hadde samlet en del kristne sanger og utgitt dem
i en egen sangbok, Gledesbudet. Det ble laget et rituelt bokbål av
denne sangboken, fordi den ikke var “i den rette ånd”. (I
middelalderen var det riktignok heksene selv som ble brent på
bålet, men å brenne andres arbeid på bålet har en symboleffekt
som de fleste drar kjensel på. Det trekker linjene tydelig
bakover mot de mørkeste århundrer i kristenhetens historie her
i Europa.) Den sangen som spesielt ble fremhevet som “skjøgesang”
har et refreng som går slik: ”..så fyll meg og bruk meg min
frelser, hver stund til ditt velbehag.” Dersom man går til Smiths
Venners sangbok Herrens Veier finner man det samme
meningsinnholdet i sang nr. 389 som slutter med ”O, Frelser,
dann og bruk du meg.” Den ene sangen er autorisert pga.
forfatteren, den andre brennes på bålet pga. at det er feil
forfatter. Eller kanskje feil redaktør? Det groteske teater som
utspant seg omkring sangboken Gledesbudet kan vanskelig
forstås som noe annet enn et faktisk forbud mot “fremmende”
sanger.
Ad pkt. 2.4. Når det gjelder Sigurd Bratlies åndsevner de siste
årene av hans liv, kan jeg nevne at jeg i mine arkiver har kopier
av noen brev han skrev i forbindelse med “Drøbak-saken”.
Disse brevene dokumenterer at det ikke var bare taleevnen som
hadde sviktet ham. Hans åndsevner var åpenbart så svekket at
en ansvarsbevisst handling fra dem som sto ham nær, etter min
menig, ville vært å sørge for at han holdt seg hjemme. Jeg
284

holder imidlertid muligheten åpen for at Kåre Johan Smith på
det aktuelle tidspunktet kan ha følt seg i en ufri situasjon,
kanskje nærmest i en tvangssituasjon, i forhold til Sigurd
Bratlie. Bratlie utmerket seg ikke som en person som hadde lett
for å ta imot korrektiver og kritikk. Det kan derfor tenkes at
Kåre J. Smith var mindre ansvarlig for Drøbak-fadesen enn hva
jeg antyder i boken. Jeg skal forsøke å få til en samtale med ham
for å sjekke ut hans opplevelser omkring dette.
Ad pkt. 2.5. De uttalelser fra Kåre J. Smith som jeg siterer er
basert på muntlige overleveringer fra flere personer. Hvorvidt
den historien han har fortalt til en del unge gutter, om
håndgemeng på et av hans møter i Finland, er referat fra en
faktisk hendelse eller bare en munter historie vet jeg ikke. Jeg
vet heller ikke om det i så fall gjør saken bedre eller verre.
Ad pkt. 2.6. Første del av punktet synes jeg er greie
presiseringer å få med i boka. Dette blir tatt inn når det trykkes
nytt opplag. Et unntak gjøres når det gjelder Kjell Arne Bratli’s
bøker om Smiths Venner. Jeg har kopi av e-post forfatteren har
sendt Gerd Johansen i P4, hvor han bekrefter at han har skrevet
bøkene på bestilling fra ledelsen i Smiths Venner.
Når det gjelder siste ledd av punkt 2.6. er mitt poeng at det ble
begått grov urett mot et stort antall trofaste medlemmer i
forbindelse med den såkalte vekkelsen. Jeg har også merket
meg at man sier at SV hadde 7.000 medlemmer før “vekkelsen”,
mens man nå får statsstøtte for drøyt 5.000. Det skulle tyde på
at frafallet har vært betydelig større enn 1.000. Jeg vet også at
det i Drøbak var ganske nøyaktig halvparten som forsvant og
i Oslo ca. en firedel. Man benytter kanskje litt forskjellig
tellemåte. Når Smiths Venner oppgir antall medlemmer (og
stevne-deltakere etc.) inkluderer det gjerne barn, helt ned til
285

spedsbarns-stadiet, mens man kanskje bare regner voksne når
man teller hvor mange som har forlatt forsamlingen?
Hvorvidt den urett jeg påpeker ble begått mot 10, 100 eller 1.000
medlemmer er for så vidt underordnet. Det som er mitt poeng
er det totale fravær av rettssikkerhet man har i dette samfunnet,
den manglende evnen man har til å takle uenighet, den
refleksjonsløse underkastelsen under maktpersoner og det
totale fraværet av sosial ansvarlighet hos de samme.
I regnestykket over hvor mange man har ødelagt livet til, bør
man kanskje også ta med alle de som av hensyn til sine egne
barn, fortsatt går på møtene til tross for det de har blitt utsatt
for. Mange av disse var tidligere vitale, spennende personer
som hadde mye å bidra med til fellesskapet, men er nå redusert
til en skygge av seg selv. Den utrolige disiplinen som råder i
forsamlingen medfører at personer som ikke underkaster seg
lederne risikerer å bli utstøtt også av sine egne barn og
barnebarn. Noen ville kalle dette kadaverdisiplin.
Generelle kommentarer. Når man skriver en bok som i en viss
utstrekning er basert på muntlige overleveringer, er det ikke til
å unngå at det blir noen små unøyaktigheter og enkelte uklare
grenser mellom hva som er objektive fakta og hva som er
tolkninger. I sum oppfatter jeg imidlertid advokatenes brev som
en grei bekreftelse på at jeg har truffet godt i forhold til det som
er mitt hovedanliggende; nemlig å sette søkelyset på en del
usunne forhold og kritikkverdige handlemåter i forsamlingen.
At ledelsen i Smiths Venner misliker boken og gjerne skulle sett
at den ble stoppet, finner jeg helt naturlig. Kritikk er
selvfølgelig ubehagelig, men jeg tror det kan være sunt, og av
årsaker som er rikelig belyst i boken, er det nærmest en
umulighet å være kritisk og samtidig være innenfor sekten.
286

Enhver kritikk blir sett på som ondsinnet skadeverk og har i
alle år vært den vanligste årsak til ekskludering.
Jeg har gjennomgått boken på bakgrunn av de tilbakemeldinger
som har kommet fra ledelsen i Smiths Venner og gjort de
korrigeringer jeg finner å være på sin plass. Som det fremgår av
boka gjorde jeg gjentatte forsøk på å etablere en kontakt med
Sigurd Johan Bratlie i første halvår 2001, men alle forsøk var
forgjeves. Han konkluderte med at “jeg [ser] livet mitt for
verdifullt til å bruke ytterligere tid på en dialog med deg”
(konf. side 234). Denne holdningen medførte at jeg ikke fikk
muligheter til se sakene fra hans side da jeg skrev boken. Før vi
trykker revidert opplag av boken vil jeg, som tidligere nevnt,
forsøke å komme i kontakt med Kåre Johan Smith med
henblikk på å få noe innsikt i hans betraktninger i sakens
anledning.
Det har vært et stort arbeid å skrive boken, men alle de positive
tilbakemeldingene jeg får er en massiv bekreftelse på at det har
vært et nyttig arbeid. Alle disse tilbakemeldingene (fra personer
både innenfor og utenfor SV) kan vel også betraktes som en
dokumentasjon på sannhetsgehalten i boka. Jeg fremlegger
gjerne disse brevkopier for forlaget, men kildevernet hindrer
meg å forelegge dem for Smiths Venners advokater. Det ville
omgående få meget ubehagelige følger for dem som har skrevet
til meg i all fortrolighet og som fortsatt er med i SV, eller som
har barn eller andre nære slektninger som er der.
Beste hilsen
Johan Velten
287