Laste ned her - KIA Norge

kia
Interkultura
Flerkulturelt nyhetsmagasin fra Kristent Interkulturelt Arbeid Nº 2 - 2007
Beskyttelse
for flyktninger?

KIA jobber for flerkulturelt
fellesskap, i menighet og
samfunn, gjennom ord og
handling
Utgitt av
Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)
www.kianorge.no
KIA Landskontor
Internasjonalt Hus
Sandvikvn.13, 4016 Stavanger
Tel: 51 90 54 26
kia@kianorge.no
Redaktør:
Sigrun Saltbones Lauvland
info@kianorge.no, tel. 47750833
Grafisk formgiver:
José Eduardo Flores
jose@kianorge.no, tel. 47070407
Abonnement:
For å abonnere, send navn og adresse til
kia@kianorge.no.
Bladet sendes gratis til privatpersoner,
og kan også leses på vår hjemmeside.
Jubileumsgaver og støtte til KIAs arbeid:
konto nr. 3000 17 16 111
Annonser:
Arild Halsne, tlf. 51 31 57 00. E-post: arild@hrme.no
Opplag:
6 000 eksemplar
KIA - gjør Norge varmere
Adresser til Regionene:
KIA Oslo
Storgt 38,
0182 Oslo,
Tlf 22 99 03 58,
oslo@kianorge.no
KIA Buskerud
Postboks 2159 Strømsø,
3003 Drammen
Tlf 95 94 79 65
buskerud@kianorge.no
KIA Telemark
Kongensgate 27,
3717 Skien,
Tlf 93 03 57 88
telemark@kianorge.no
KIA Agder
Dronningensgate 34a,
4610 Kristiansand,
Tlf 92 84 56 71
agder@kianorge.no
KIA Rogaland
Internasjonalt hus,
Sandvikvn.13, 4016 Stavanger
Tlf 51 90 54 05
rogaland@kianorge.no
KIA Bjørgvin
Vestre Muralm. 15,
5011 Bergen,
Tlf 55 31 98 38
bjorgvin@kianorge.no
KIA Møre
Bispekontoret
Julsundvegen 13,
6412 Molde,
Tlf 40 61 51 05
more@kianorge.no
KIA Trondheim
Kongensgate 89,
7012 Trondheim,
Tlf 73 51 73 01
trondheim@kianorge.no
Tapper geriljaprinsesse
Hun satt der i hvit bluse og blått skjørt, snaubarbert
hode og redde øyne. Anena Josehpine het hun, og var
19 år.
På studietur til Nord Uganda, et område som Jan
Egeland i fjor kalte verdens verste glemte humanitære
katastrofe, et sted hvor barn blir kidnappet av soldater
fra Herrens motstandshær - der så jeg sporene av en
human katastrofe i hennes bøyde skuldre, i de slappe
hendene som hun gned mot hverandre. Og jeg hørte det
ekkoet av skrik, trusler og stille gråt i hennes taushet, i
hennes mumlende, knapt hørbare foss av ord.
Ord om ondskap mot en jente som skulle ha sovet trygt
hele natten, men som i stedet var blitt mishandlet
og truet ut i jungelen. I mer enn ett år opplevde hun
der det vi alle snur oss bort for ikke å måtte se. På en
benk under et tre på jenteskolen, traff jeg henne. Hun
hadde klart å rømme fra jungelen. Og det var ett av de
sterkeste møtene jeg har hatt.
Hun ville gjerne fortelle sin historie. Noe var for
vondt. Det snakket vi ikke om. Men hun ville fortelle,
for at norske folk skal forstå mer hva flyktninger
kan ha gjennomgått. For at norske folk skal bli mer
hjelpsomme til flyktninger.
Derfor snakket vi sammen, og filmet, der under treet.
Da vi skulle gå, tok vi hverandres hender. Og før vi
utvekslet adresser, falt øynene mine på armbåndet
hennes. Det var fullt av ikoner, Jesus, Maria og engler.
Et av bildene var det samme som mange norske barn
har over sengen sin for å sove trygt om natten. Det
samme bildet vi for å ære henne har på forsiden av
bladet denne gangen. Tårene overmannet meg når
jeg så bildet av engelen som passer godt på de to små
barna på broen. Hun hadde armbåndet. Men hvor hadde
engelen vært?
Og hvor er alle englene til alle de 20 000 barna som
har blitt dratt ut av søvnen, ut av familiens favn, truet,
mishandlet og ødelagt til de blir soldater og aldri kan
returnere fordi de under tvang har drept, voldtatt og
mishandlet sine egne?
Hvor er englene til alle flyktningene som lider uten
nok mat og drikke, uten beskyttelse? I Norge sover
vi forholdsvis trygt. Men flyktninger, barn og voksne
i krigssoner, de trenger englene! Flyktninger, på
deres farlige reise, i utrygge flyktningleire, over havet,
gjennom skogene, på tog, busser og på asylmottak, de
trenger engler.
Hvem ber for flyktningene?
Og hvem skal være engelen de trenger?
Vår tapre geriljaprinsesse med armbåndet møtte
engler på skolen som hjalp henne å snakke om det hun
hadde opplevd. De mange flyktninger og asylsøkere vi i
KIA møter her i Norge trenger også engler. Engler med
vennlige blikk, med invitasjoner
til kveldsmat og fisketur.
Hvem i Norge ber for
flyktningene? Og hvem skal
være engelen de trenger?
Sigrun Saltbones Lauvland
Redaktør

INNHOLD
De ville kaste meg på havet 4
Flyktningkonvensjonen 7
Fredsprisvinner, president - og flyktning 8
Tro og Meg / QUIZZ 10
Internasjonal Cafe i molde 10
Partnering together 11
På veiene ute i verden... 12
Uganda: Værste glemte humanitære katastrofe? 14
Jeg var fremmed -
og dere kastet Meg ut 15
- Angår de oss? 16
Vinterens giverprosjekt! 18
Heller etiopisk enn norsk jul! 20
Anbefalt Film: The Beautiful Country 21
Lørdagspizza, fotball-VM og håp 22

4
De ville kaste meg
på havet
Tekst: Jorunn Sundby
Etter 14 år i Norge fikk Anh
igjen oppleve å se livet i en
flyktningleir. I høst var hun med
KIA på studietur til Uganda. Der
besøkte hun og de andre KIA
ansatte fire flyktningleirer. Det ble
et sterkt møte for henne. Hun ble
konfrontert med fortiden.
Anh Ngoc Tran er en liten, nett
dame på 45 år. Hun har arbeidet
på KIA i Oslo de siste 10 årene som
barnehageassistent og renholder.
Hun er blid og hyggelig, og har
godt lag med
barna. Når
hun tar fram
gitaren og
synger sine
barneviser,
sitter de
og lytter
andektig.
Jeg slo hodet og
ansiktet i fallet og
skadet det ene benet.
Jeg løp inn i skogen
uten sko og gjemte meg.
Politiet kjørte rundt og
lette etter oss. Det var
midt på natta.
Vietnameser
med kinesisk
bakgrunn
Men det har
ikke alltid vært slik for Anh. Hun er
født og vokst opp i Binh-Duong, som
ligger i et industriområde i sørøst-
Vietnam. Hun har fem søstre og en
bror. Foreldrene var opprinnelig
fra Kina og er buddhister. Da hun
var 6 år gammel, døde faren. De
måtte selge fabrikken, og moren
åpnet forretning. Dette gikk bra
helt til 1975 da kommunistene
overtok styringen i hele landet.
Sørvietnamesiske soldater og
offiserer ble fengslet og sendt til
arbeidsleirer. Det ble vanskelig å
leve et normalt liv. Demokratiet
var forsvunnet. Folk med penger
reiste ut av landet. Men denne
fluktmuligheten ble etter hvert
stoppet.
Vi kjørte rundt og rundt
til kl. 2 om natta. Så løp
vi ned til stranda hvor
det lå småbåter.
Fra da av var det ikke
lett å ha kinesisk
bakgrunn. På grunn
av de politiske
forholdene ble
kinesere diskriminert
både økonomisk og
på andre måter og
hadde det vanskelig.
Familien til Anh måtte
stenge forretningen.
Moren bygde seg en
hytte inne i skogen og
dyrket jorda. Barna
ble værende i byen og
gikk på skole. Moren
pendlet mellom byen
og landet.
Slik holdt
familien
det gående
i flere år.
Men det ble
etter hvert
uholdbart
for dem,
og Anh og
den ene
søsteren
bestemte
seg for å flykte. De
prøvde flere ganger
uten at det lyktes. Men
i 1989 gjorde de et
siste forsøk.
Dramatisk flukt
- Vi reiste som turister
med buss, fram og
tilbake til forskjellige
steder for å villede
politiet. Søsteren min
ble redd og ga opp.
Hun reiste hjem igjen.
Jeg fortsatte. Vi var
flere i følget. Men så
ble vi oppdaget og
måtte hoppe ut av
bussen i fart. Jeg slo
hodet og ansiktet i
fallet og skadet det
ene benet. Jeg løp inn
i skogen uten sko og
gjemte meg. Politiet
kjørte rundt og lette
etter oss. Det var midt

på natta. Jeg fant veien
tilbake til Nha Trang,
stedet vi skulle ta båt
fra. Der hadde jeg en
tante. Samme dag kom
en buss og hentet oss.
Vi kjørte rundt og rundt
til kl. 2 om natta. Så løp
vi ned til stranda hvor
det lå småbåter. De
skulle frakte oss ut til
den store båten som lå
ute på reden og ventet
på oss. Småbåtene
var stappfulle. Jeg var
redd, for jeg kunne
ikke svømme. Tenk om
båten sank før vi nådde
frem! Jeg hadde noen
penger, så jeg betalte
for å komme i en båt for
kvinner og barn. Vi kom
fram uten å drukne og
uten å bli oppdaget av
politiet.
Vi var sju dager om
bord uten mat og vann.
111 mennesker. Folk
slåss om den maten
som fantes og tok ikke
hensyn til hverandre.
Det var en kamp på liv
og død. Heldigvis regnet
det mye, så vi kunne
bruke regnvannet. Min
tante hadde gitt meg et
stykke ginseng før jeg
reiste. Det hadde jeg
sydd inn i klærne mine.
Hver dag tok jeg en bit av
det. Det reddet meg. Det
ble storm og maskinen
ble skadet. Vi måtte ro,
og det ble laget seil av
klær. En fiskerbåt kom
til unnsetning og slepte
oss. Jeg satt nederst i
båten med bena i vann.
Skadene etter fallet og
forholdene om bord
gjorde meg slapp og syk.
Jeg lå stille og apatisk.
Noen trodde jeg var død
og ville kaste meg på
havet. Til slutt ble jeg
båret opp i styrhuset og
fikk ligge der. Endelig var
det land i sikte. VI VAR
REDDET.
I flyktningleir i fire og et
halvt år
Vi hadde ikke
bryllupsfest, for vi hadde
ingenting. Vi ble gift på
tinghuset. I baptistkirken
fikk vi gamle klær
av amerikanske
misjonærer.
Vi gikk i land i Bataan på Filippinene.
Politiet hentet oss og tok oss med til
et lokale som var et slags fengsel.
Vi fikk ikke lov til å gå ut. Katolske
nonner kom med klær og mat. Vi
ble delt inn i grupper på ti personer.
Jeg kom i gruppe med han som
senere skulle bli mannen min. Han
hadde flyktet sammen med sin
onkel.
Etter 23 dager ble vi ført til øya
Palawan. Der bodde vi på brakker
til å begynne med. Men det var ikke
plass til alle, så noen måtte bo ute.
Det var dårlige sanitære forhold. Vi
måtte lage mat ute. Men det var ikke
så lett, for alt var vått, og det var
vanskelig å få fyr. Vi hentet vann i
en brønn, men det var saltvann. Jeg
fikk hjelp av en venninne som kom
til meg hver dag med en bolle ris,
for jeg var fremdeles veldig svak.
Etter hvert fikk min senere mann
og hans onkel flytte inn i et hus hvor
det var 23 personer. Det var ikke
plass til flere. Men så lånte onkelen
penger og bygde på et loft. Slik
fikk jeg også et sted å bo. Jeg ble
sykere og sykere – sov lite og tenkte
mye. Besvimte ofte og fikk til slutt
hjerneslag. Jeg kunne ikke gå og
ikke snakke. Det var tøffe tider.
I leiren var det forskjellige
kirkesamfunn, blant annet en
vietnamesisk baptistkirke. Etter
hvert som jeg ble bedre, gikk jeg dit.
Jeg leste mye i Bibelen og ba om
å bli helbredet. Sakte men sikkert
kunne jeg gå og snakke. Det tok et
helt år. Jeg ble en kristen og ble
døpt i baptistkirken. Jeg gikk også
på skole og lærte engelsk.
Mannen min og jeg giftet oss etter
tre år. Vi hadde ikke bryllupsfest,
for vi hadde ingenting. Vi ble gift
på tinghuset. I baptistkirken fikk vi
5

6
gamle klær av amerikanske misjonærer.
Hele tiden ventet vi på å få komme til et nytt land. Vi
bodde i FN leir og var kvoteflyktninger. Men det tok tid.
Første gang jeg ble intervjuet, var jeg syk. Jeg bare gråt
og greide ikke å forklare meg. Derfor fikk jeg avslag.
Mannen min fikk ja og reiste til Norge. Da var jeg
gravid. Det ble en vanskelig tid. Jeg fødte en datter med
keisersnitt og fikk betennelse i såret. Men jeg fikk hjelp
av venner i kirken.
Jeg kom til nytt intervju og fikk reise til Bataan hvor
jeg var de siste fem månedene. Der var det friere,
og forholdene var bedre. Da jeg fikk beskjed om at
jeg kunne reise til Norge, følte jeg at jeg skulle til
himmelen og forlate helvete – og jeg skulle få se igjen
mannen min etter ett års atskillelse!
En ny fremtid
Første gang jeg ble
intervjuet, var jeg syk.
Jeg bare gråt og greide
ikke å forklare meg.
Derfor fikk jeg avslag.
Mannen min fikk ja og
reiste til Norge.
Anh har fått en ny
fremtid i Norge
som hun er meget
takknemlig for. I
KIA jobber hun med
barn av flyktninger.
Men turen til
flyktningleirene i
Uganda bragte henne
på en spesiell måte
tilbake til sin egen
historie. Hun tenkte
mye på sin egen tid i flyktningleiren da hun var der. Hun
tenkte mye, gråt mye – og drømte mye. Her forteller
hun om en av drømmene sine etter at vi hadde besøkt
et senter for rehabilitering av tidligere barnesoldater,
jenter som hadde barn med seg tilbake:
- Jeg drømte at jeg gikk inn i en skog med mange store
trær. I et av trærne hadde Jesus laget et stort hull.
Det var som et hus for unge mødre med barn. Etter
drømmen gikk jeg inn i stua og satte meg i en stol. Jeg
tenkte og drømte videre. Jeg så for meg ansiktene til de
unge jentene vi hadde besøkt på senteret. Jeg følte at
ansiktene deres var som hvitt papir med mange sorte
prikker. Men Jesu blod renser. Det er plass til dem i
paradis. Jeg så i ansiktene deres at de var triste, de
ville gjemme seg, de var innesluttet og var redd for å
ta kontakt, de manglet kjærlighet og omsorg. Det var
akkurat som de hadde et hull i hjertet. Men det var
plass for dem i treet.
Minnene kom tilbake
Da hun besøkte flyktningleirene i Uganda, skjønte hun
deres situasjon på en helt annen måte enn oss andre.
Hun visste hvordan flyktningene hadde det. Hun hadde
følt det på kroppen selv. Minnene kom tilbake. Hun
kjente igjen deres tristhet og håpløshet, hun visste at
de kunne være syke og ha lite mat, at det kunne være
konflikter og mange skuffelser.
Hvorfor må noen leve slik og tåle så mye, sier hun,
hvem har ansvaret? Hvorfor er det så urettferdig
her i verden? Hennes ønske er at alle må leve i fred
med hverandre. Og hun avslutter med å si: - Bare i
himmelen er det fred og rettferdighet.
Anh blir døpt i baptistkirken i leiren.
Over korset står det: Pris Herren.
Loftet der Anh og åtte andre bodde, fem damer og fire menn. Anh er
nr. tre fra høyre. Mannen hennes står bak til venstre.
Kjøkkenet der de laget mat. Anh står ytterst til høyre.

Flyktningkonvensjonen
Flyktning
Asylsøkende og flyktninger anses offisielt
som flyktninger når de oppfyller kriteriene fra
Flyktningkonvensjonen, eller Genevekonvensjonen som
den også kalles. Konvensjonen ble inngått mellom FNs
medlemsland i Geneve i 1951.
En flyktning er en person som har velgrunnet frykt for
forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet,
politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt
sosial gruppe. Det er et vilkår at hun/han befinner
seg utenfor sitt hjemland, det vil si har krysset en
internasjonal grense.
Grunnsteinen i all flyktningbeskyttelse er også nedfelt
i Flyktningkonvensjonene: non-refoulment-prinsippet
(art.33). Dette prinsippet innebærer at ingen må sendes
tilbake til et område der liv og sikkerhet er i fare.
Menneskerettighet å søke asyl
Menneskerettighetserklæringen fra 1948 inneholder
fundamentale menneskerettigheter. Sentralt i
menneskerettighetserklæringen står artikkel 14 som
omfatter retten til å søke asyl.
Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl
mot forfølgelse.
Verdens flyktningsituasjon nå
I dette øyeblikk er 38.4 millioner mennesker på flukt.
En tredjedel, 13.9 millioner mennesker, har flyktet bort
fra sine land. To tredjedeler, 24.5 millioner, er internt
fordrevne, såkalte IDPs, Internally Displaced Persons.
Utsatte flyktninger
Antallet personer som er på flukt i eget land har
steget det siste året. IDPs, internt fordrevne, er mer
utsatt for vold og overgrep enn flyktninger i eksil.
FNs flyktningkonvensjon gir flyktninger i eksil rett til
beskyttelse, men det finnes ingen FN konvensjon som
gir tilsvarende beskyttelse til internt
fordrevne. Og mens flyktninger i
eksil har flyktet vekk fra konflikter,
befinner internt fordrevne seg ofte
i konfliktens sentrum, i stadig fare
for å bli utsatt for overgrep fra de
stridende partene.
Landene som har flest internt
fordrevne er: Sudan (5.4 mill),
Colombia (3.8 mill), Irak (1.7 mill),
Tyrkia (1.2 mill) og Uganda (1.2 mill)
De landene som flest har flyktet
ut fra er: Afghanistan (3.3 mill),
Palestina (3 mill), Irak (1.7 mill),
Burma (693 000) og Sudan (648 000).
Fattige naboland tar imot
Det er flere flyktninger i verden nå enn det har vært de
fire siste årene. Men de aller fleste flyktninger i eksil,
prøver ikke å komme seg til vesten. De blir flyktninger
i naboland. Av verdens 13.9 millioner flyktninger i eksil,
kom siste år bare 299 790 personer til Europa. Til
Norge kom det siste år 5 320 asylsøkere. De største
gruppen var fra Irak (1002), Somalia (632), Russland
(548), Serbia og Montenegro (369) og fra Eritrea (316).
2 200 asylsøkere fikk opphold. I tillegg tok Norge imot
900 overføringsflyktninger forrige år. Disse tallene står
i sterk kontrast til situasjonen i andre deler av verden.
De største flyktningmottakslandene er nå: Pakistan
som har tatt imot 2.2 millioner flyktninger, Palestina 1.7
millioner, Syria 1.3 millioner, Irak 1 millioner og Jordan
862 000. Mens Norge tok imot 3 100 flyktninger i 2006.
Vestlige land stenger grensene
De vestlige landene har strammet inn asylpolitikken
de senere årene. Strenge visumregler, skjerpet
grensekontroll og sanksjoner mot transportselskaper
som frakter asylsøkere uten gyldige papirer, har
gjort det stadig vanskeligere for flyktninger å benytte
seg av retten til å søke asyl. Denne retten er nedfelt
i FNs menneskerettighetserklæring, men den blir
undergravd når det blir stadig vanskeligere å slippe
inn i mange land. I følge UNHCRs statistikk over
asylsøkende, må man helt tilbake til 1987 for å finne et
lavere antall asylsøkere. Organisasjonen advarer om
at industrilandenes politikk for å få ned asyltallene kan
innebære at flyktninger blir nektet den beskyttelsen de
har rett til, og behov for.
Kilde: Flyktningregnskapet 2007 s 167, og www.unhcr.
org, og www.udi.no
7

8
Fredsprisvinner, president
- og flyktning
José Ramos-Horta er i dag
president på Øst Timor. Han var
flyktning i 24 år og levde i eksil.
I 1996 ble han tildelt Nobels
Fredspris sammen med Carlos
Filipe Ximenes Belo for deres
innsats for en rettferdig og
fredelig løsning på konflikten på
Øst Timor. I Flyktninghjelpens
Flyktningregnskap 2007 sier han
følgende om flyktninger. Ord til
ettertanke for oss alle:
- Flyktninger og internt fordrevne er
verdens glemte ansikter.
- Flyktninger dukker opp i
statistikker, en gang i blant i
nyhetssendinger på fjernsynet og
som tema knyttet til debatter om
innvandringspolitikk.
- Vi ser sjelden flyktningene selv.
De fleste flyktninger lever under
vanskelige forhold på steder som
stor sett bare besøkes av FNtjenestemenn,
bistandsarbeidere
- Det er håpet som
driver mennesker
til å flykte fra sine
hjemland og som
holder dem i live
mens alt rundt dem
må virke håpløst.
og i økende grad av internasjonale
celebriteter, som bringer sterkt
tiltrengt medieoppmerksomhet til
flyktningenes prøvelser.
- Ingen mennesker velger å bli
flyktning. Det er omstendighetene
som skaper flyktninger, og den
viktigste årsaken er konflikter
mellom ulike samfunnsgrupper.
- Selv når en flyktning bosetter seg
i et annet land, vi han eller hun aldri
helt høre til der. Lengselen etter
ens eget land, etter landskapet,
luktene, lydene, lindres aldri.
Lengselen etter ens kjære og etter
det som kunne ha vært, er alltid
tilstede.
- Kvinner og barn dominerer i
flyktningstatistikkene. Kvinner gjør
sitt beste for å skape et hjem for
sine familier, å bygge fellesskap,
men hvor skal de begynne? De er
avhengige av andre for å få mat,
husly og alle andre grunnleggende
livsnødvendigheter. Fellesskapet
av verdens nasjoner har en
rolle å spille når det gjelder å gi
beskyttelse både for egne borgere
og for andre som er tvunget til å
flykte på grunn av forfølgelse, og
som ikke våger å vende hjem.
- Det er håpet som driver
mennesker til å flykte fra sine
hjemland og som holder dem i
live mens alt rundt dem må virke
håpløst.
Kilde: Flyktningregnskapet 2007,
se www.flyktninghjelpen.no
Vennekontakt
KIA i Bergen står for prosjektet
“Vennekontakt”. Der kan du
melde at du ønsker kontakt
med en asylsøker eller en
nordmann. Du vil da over et
begrenset tidsrom bli koblet til
en person av samme kjønn som
deg, og dere får kontakt.
KIA Bjørgvin søker nå flere
nordmenn til å være slike
vennekontakter. Ta kontakt på
telefon 55 31 98 38

- Vi var sju dager om bord uten mat og vann.
111 mennesker. Folk slåss om den maten som
fantes og tok ikke hensyn til hverandre. Det var
en kamp på liv og død. Heldigvis regnet det mye,
så vi kunne bruke regnvannet.
En tante hadde gitt meg et stykke ginseng før
jeg reiste. Det hadde jeg sydd inn i klærne mine.
Hver dag tok jeg en bit av det. Det reddet meg.
- Jeg satt nederst i båten med bena i vann. Skadene etter fallet og
forholdene om bord gjorde meg slapp og syk. Jeg lå stille og apatisk. Noen
trodde jeg var død og ville kaste meg på havet. Til slutt ble jeg båret opp i
styrhuset og fikk ligge der.
Anh Ngoc Tran, vietnamesisk båtflyktning til Norge.
- Kom til Meg alle dere som strever og har tungt å
bære, så vil Jeg gi dere hvile.
Jesus, Bibelen
9

10
TRO ogMEG
Vi har spurt tre personer som er aktive i KIA miljøer som
brukere eller frivillige medarbeidere om følgende to
spørsmål:
1. Hva betyr den kristne tro for deg?
2. Har du noe favorittsted i bibelen?
Frida, Uganda,
Utvekslingsstudent
1.Den kristne tro er veldig
viktig for meg personlig.
Gjennom den, har jeg fått
utvikle meg på mange av
livets områder. Jeg føler
at Gud er nær i hverdagen
og jeg har fått beskyttelse
og hjelp mange ganger.
2.Min favorittbok/person i bibelen er Job. Han hadde
tillit til Gud hele tiden, og Gud hadde tillit til han. Job
aksepterte alle situasjoner som han havnet i, og var nær til
Gud uansett. Han trodde at Gud var der hele tiden.
Ayad Altamanm, 30 år,
Irak, asylsøker.
1.Den kristne tro betyr
alt for meg. Jeg kan
sidestille det med pusten,
eller oksygen. Det går
ikke en dag uten at jeg
tenker på eller ber til
Gud. Om jeg er trist eller
glad betyr det ikke noe.
Det er for meg som blodet
i kroppen. Som kroppen
ikke kan leve uten blod, kan ikke jeg leve uten Gud.
2.Jeg har ikke noe favorittsted. Hele bibelen er viktig for
meg, fra begynnelse til slutt. Men når jeg leser om de
mirakler Jesus gjorde får jeg alltid gåsehud!
Benjamin Mbeah-Mensah,
Ghana, Misjonær i Norge.
1.For meg er den kristne
tro selve livet. Å følge
Jesus og være hans
disippel, gjøre det som
han har fortalt gjennom
hans ord å gjøre. For
meg er dette den eneste
løsningen inntil Han
kommer igjen.
2.Jeg har mange
favorittsteder i bibelen.
Men nå for tiden er det Heb. 12:1-3. Disse versene hjelper
meg å holde fokus på Jesus selv om jeg har utfordringer i
livet.
QUIZZ
Vil du teste hjernen? Eller teste hvor mye
som har festet seg av det du har lest i bladet?
1.Hva står IDP for, og hva er forskjellen på dette
og en vanlig flyktning?
2.Hva heter lederen for KIA’s nasjonale
korprosjekt?
3.Hvilket land dro KIA’s ansatte på studietur til i
høst?
4.Hva heter filmen som KIA-interkultura
anbefaler i dette nummeret?
5.Hva står RHP for, og hvor lenge har dette
eksistert?
6.Hva var det den eldre mannen ”Josef” ønsket at
vi i Norge skulle gjøre for hans folk?
7.Hvor mange internt fordrevne personer har
Uganda?
8.Hvor mange asylsøkere kom fra Uganda til
Norge i 2006?
9.Hva heter den ugandiske opprørsbevegelsen
som har terrorisert Uganda i 20 år?
10.I hvilken by ble det nylig startet KIA gospelkor?
11. Hvordan blir du medlem i KIA?
Fasit finner du på www.kianorge.no, under Interkultura.
Internasjonal
Cafè i Molde
KIA i Molde
inviterer i
samarbeid
med Røde
Kors til
Internasjonal Cafè. Hver lørdag fra 13:00
- 16:00 møtes flyktninger, minoritets og
majoritetsnordmenn over en kopp kaffe midt
i byen. Lokalet har spill og det er mulig til
å benytte seg av PC der. KIAs regionleder i
Møre, Karl Mc Allister sier det stadig kommer
flere innom cafeen og at kontakten som
oppstår der ser ut til å bety mye, både for
innfødte og innflyttede.
For mer info om Internasjonal Cafe og andre
arrangementer i Møre, ta kontakt med Karl
Mc Allister på telefon 40 61 51 05

Partnering together
for effective ministry among refugees
Av Marco Vermin
Koordinator av Refugee Highway
Partnership - Europa
June this year the UNHCR
published the 2006 refugee
statistics. The alarming conclusion
was that the refugee flow
worldwide was at its highest point
since 2002.
Refugees and IDPs
Almost 10 million people have been classified by UNHCR
as refugees. These are people who left their country out
of fear.
The largest group of refugees is still coming from
Afghanistan, 2.1 million, followed by Iraq with 1.7 million.
In addition to that, there are about 24.5 million IDPs
worldwide - an estimate of the Norwegian Refugee
Council’s Internal Displacement Monitoring Centre.
IDPs are people who did not flee their country but who
have found a reasonably safe shelter within the national
borders. Numbers that are hard to imagine.
The human face behind the numbers
But these are all people – fathers, mothers and
children. When looking at these statistics it is hard to
imagine the world of an individual refugee, of a human
face hidden behind these numbers.
Even last week I spoke to an Afghan
who applied to the organization I
work for. He had been traveling with
his entire family for a total of about
three months. He had represented
a high position within the media of
his country. Formerly a Muslim, he
had distanced himself from that as
a teenager, and now called himself
an atheist. He was responsible for a
large paper of the country, being a
spokesperson for the government at
that time.
After a change in the regime he had to flee. He and his
family stayed behind as one of the last of the extended
family, but eventually they had to flee as well; at first
within the country itself and later on via Pakistan and
Russia to The Netherlands. There he was put on a
train with the order to ask for asylum at the place of
destination.
When looking at
these statistics it is
hard to imagine the
world of an individual
refugee, of a human
face hidden behind
these numbers.
This journey, which cost him 160 000,- NOK ultimately
led to a long period of uncertainty. Ever since December
of 2001 the family has been waiting for a decision of the
government. They have received their first rejection
but started up a new procedure. Exactly in this period
of exhaustive uncertainty people from a local church
visited him and his family. Exactly through these people
he found Jesus. He had himself baptized a number of
years ago, the only one of his family. And now, with all
of his talents, he wants to dedicate himself to his fellow
countrymen. Here in this country, but abroad as well,
he wants to share with them the wonderful news about
Jesus.
Refugee Highway Partnership
That is what the Refugee Highway Partnership
(abbreviated as: RHP) stands for, linking Christian
organizations and local churches worldwide to be like
Jesus for the refugees.
This in order to give hope to individual refugees
together with the worldwide church.
The RHP has been in existence now for almost 8 years,
and because the needs of a refugee who made it into
Europe are different than those of e.g. a refugee in
Africa, the RHP divided the world into regions, Europe
being one of them.
KIA is part of the RHP-Europe and functions as country
coordinator representing Norway within that team. As
participant it is linked this way to all organizations and
churches represented within RHP and works with them
in bringing hope – in Word and Deed to those who have
come from so far and are now so close.
Related websites:
www.refugeehighway.org
www.rhp-europe.net
www.gave.nl
www.unhcr.org
11

12
På veiene ute i verden...
På veiene ute i verden går
de som har mistet sitt hjem
De sultne, de trette og frosne,
Vår Fader vær nådig mot dem!
Fra arbeid, fra hjemland og venner
har mange blitt jaget av sted
O Gud la dem finne tilbake,
til trygghet og tillit og fred.

Hvor skulle de møte din godhet
om ikke hos oss som har fått
vårt daglige brød og vår frihet
et liv i et land som er godt?
Gud vekk oss til handling i omsorg
for alle som lever i nød
Så glade vi deler med andre
vårt land og vårt daglige brød
Nr 122 i Salmer 97
13

Uganda
Værste glemte humanitære katastrofe?
Innbyggere: 30.9 millioner
Areal km: 236 040
Språk: Engelsk, Luganda og Swahili, og noe arabisk.
Flyktninger fra andre land i Uganda: 277 800
Internt fordrevne: 1 200 000 – 1 700 000
Asylsøkere fra Uganda til Norge 2006: 19
Religion: Protestant 42 %, Katolsk 41.9 %, Muslim 12%
og andre 3.1%
Selvstendighet
Uganda ble selvstendig i 1962, etter å ha vært
kolonialisert av Storbritannia. Etter selvstendigheten
fulgte mange år med despotisk regime, først ved Idi
Amin 1971 – 1979, hvor 300 000 personer ble drept. Men
også under Milton Obote, hvor 100 000 av befolkningen
ble drept. Dette skjedde så sent som i 1980 – 1985.
Under landets nåværende leder, Yoveri Museveni, har
Uganda knyttet kontakter til land som yter betydelig
økonomisk bistand.
Geografisk politikk
Uganda ligger på ekvator, og landet er geografisk delt
i to av Nilelven. Den har sitt utspring i hjertet av Afrika,
i hjertet av Uganda. Dette naturgitte skillet kan også
sies å ha fungert som et politisk skille, hvor mangeårig
forfordeling av den sørlige, sentrale delen av landet har
ført til en marginalisering av nord. Nilelven har også
til nå fungert som en barriære hvor Lord’s Resistance
Army (LRA) inntil 2007 har holdt seg nord for elven.
Dette har gjort veiene nord for Nilen svært utrygge.
Opprørsbevegelsen LRA har mer enn 20 år terrorisert
en hel befolkning nord i Uganda. Konflikten mellom
LRA og den ugandiske hæren har ført til at omtrent
1.7 millioner mennesker i dag er internt fordrevne,
og titusener har flyktet ut av landet. LRAs leder heter
Joseph Kony. Han beskrives som en eksentrisk mann,
som lar seg lede av ”ånden”. Han beskrives som
uforutsigbar fordi ”ånden” en dag kan si han skal
drepe alle han møter, mens neste dag noe helt annet.
Han har gjennom årene opparbeidet seg en hær, og et
rykte som nesten overnaturlig. Dette på grunn av alle
grusomheter han har vært ansvarlig for, og ved å ha
unnsluppet sine fiender, den ugandiske hæren, helt til
nå.
Et helt folk på flukt
I 1996 fikk befolkningen nord i Uganda 48 timer på
seg til å flykte fra hjemmene sine til såkalte ”safe
areas” internflyktningleire, hvor de skulle beskyttes
av myndighetene. Men til og med i disse leirene har
flyktninger blitt angrepet av LRA og både voksne og
barn har blitt bortført. Spesielt de hyttene som ligger
mest sårbart til, ytterst i leirene, har vært utsatt for
disse overgrepene. Det er fra disse områdene nord i
Uganda vi har sett bilder av hundrevis av barn som går
inn til byene før kvelden, for å sove tryggere. LRA er
beryktet for sine kidnappinger av barn. De bortfører
barn på nettene, tar dem til jungelen og gjør dem
til soldater. Barna blir tvunget til å gjøre de mest
bestialske ting. Og for ikke å ha noen retrettmulighet
blir de tvunget til å begå overgrep, drepe, voldta og

mishandle sin egen familie.
Mer enn 20 000 barn har blitt kidnappet på denne
måten, og noen anslag sier at barnesoldatene utgjør 80
prosent av LRAs styrker.
Verdens verste glemte humanitære katastrofe
I 2006 var Jan Egeland, FNs nødhjelpskoordinator
på besøk i Nord Uganda, og hans beskrivelse av
situasjonen som ”verdens verste glemte humanitære
katastrofe” vekket en hel verden for grusomhetene som
i to tiår hadde foregått mer og mindre uten verdens
oppmerksomhet.
Samme år startet fredssamtaler mellom LRA og
den ugandiske hæren, og med enkelte opphold, er
fredssamtalene fortsatt i gang. De holdes i Juba i
Sudan. Nord i Uganda knyttes det stor spenning til
utfallet av fredssamtalene. Ledere ved universitetet
i Gulu uttaler at hvis fredssamtalene ikke fører fram,
vil den nordlige delen av Uganda trolig bli avsondret
fra resten av verden i en væpnet konflikt mer grusom
en noe verden har sett til nå. Befolkningen i nord
er gjennomtraumatisert etter 20 år med overgrep,
drap og forsvinninger. Håpløsheten er overveldende
og væpnet kamp er en nærliggende mulighet. En
fredsløsning vil hvis den kommer, bare være starten på
en møysommelig oppbygging av et utmattet folk.
Prekær humanitær situasjon
De humanitære forholdene i Nord-Uganda er
kritiske. Mer enn en million mennesker er avhengig
av å få mat gjennom World Food Programme. I
internflyktningleirene er situasjonen prekær med
mangel på vann, medisiner og legehjelp. Hverdagen
preges av sosiale problemer. Tradisjonelle sosiale
mønstre ødelegges, familier bor trangt i sin hytte
og hyttene er bygget svært tett. Folk har ikke jobb
å gå til, og ugandiske media melder at unge jenter
oppfordres av familien til å selge usikret sex for så lite
som 200 shilling. Det er en av de minste myntene i det
ugandiske pengesystemet og like lite som man betaler
som inngangspenger til et hull-i-gulvet-toalett på en
bensinstasjon.
Mange har bodd mer enn ti år under slike forhold i
internflyktningleire, og håpløsheten er nå en fiende på
linje med geriljagruppen som har forvoldt den.
Uganda på kartet
Uganda grenser til Rwanda, Kongo, Sudan, Tanzania
og Kenya. Hovedstaden er Kampala, og landet er
uten kystlinje men ligger inntil Lake Victoria. Landet
er fruktbart og har gjestfritt klima, men de politiske
utfordringene ser ut til å hindre spredning av bedre
levestandard.
Og hele nasjonen venter på resultatene fra
fredsforhandlingene i Juba.
Kilder:
CIA World Factbook
Flyktningregnskapet
Studietur KIA til Uganda høsten 2007
Jeg var fremmed -
og dere kastet Meg ut
Mesteren selv opplevde å være
flyktning i sine barneår. Om
det er noe av bakgrunnen til
hans store engasjement for
flyktninger og innvandrere, vet
vi ikke.
Men Jesus brukte sterke
ord om dette å ta imot de
fremmede. Han har sagt at
en dag skal han si ”jeg var
fremmed, og dere tok ikke i
mot meg.”
Ser vi på situasjonen til mange asylsøkere i Norge i dag,
ville han kanskje ha sagt det vi skrev i overskriften. I
fjor fikk 1050 personer innvilget asyl eller opphold på
humanitært grunnlag i Norge, mens Norge tok imot 950
personer som såkalte kvoteflyktninger, flyktninger som
kom via FN.
Altså totalt 2000 personer. Det er nesten vanskelig å ta
det seriøst, men vi ser leserinnlegg, også i kristne aviser,
om at det kommer altfor mange innvandrere til Norge.
Og vi kan høre ”seriøse” politikere forklare at Norge ikke
har råd til å ta i mot flere innvandrere. Så kommer de
riktignok til et praktisk problem, når de i neste setning
sier at Norge trenger mange flere arbeidere fra utlandet.
La oss se på et annet land, Uganda, som vi i KIA var så
heldige å få anledning til å besøke i september. Et fattig
land, hvor f.eks gjennomsnittlig levealder er ca 40 år. I
dag er det 277.800 flyktninger fra andre land som bor i
FN-flyktningeleire i Uganda. De har kommet gående fra
nabolandene.
Tenk hvilket ramaskrik det ville blitt i Norge om
300.000 flyktninger hadde kommet gående via Sverige!
Og du har kanskje lest i bladet at Uganda har minst 1.2
mill internflyktninger nord i landet? Nei, det blir for mye
å tenke på for oss i Norge. La oss nøye oss med ”bare”
300.000 flyktninger. Uganda, et fattig land hvor landets
egne innbyggere sliter med å få skolegang og helsevesen
på plass. Så skal de gi plass til 300.000 flyktninger og 1.2
mill internflyktninger?
Og her sitter vi i Norge. Noen er stolte over at vi tar imot
2000 personer årlig. Vi trenger ikke gå lenger enn til
Sverige for å finne en helt annen åpenhet for å ta imot
flyktninger. Og det er interessant å legge merke til at det
er en stor enighet politisk i Sverige om at de ønsker å ta i
mot personer som faktisk trenger beskyttelse!
Her har Norge mye å lære. Selv om det selvsagt
også fører med en del utfordringer, må alltid det
grunnleggende ligge i bunnen: Flyktninger må tas imot
og gis beskyttelse. FN ber oss om å ta i mot flere.
Og for alle som kaller seg kristne, burde Jesu egne
ord ligge i bunnen. Det er Ham vi tar i mot og ønsker
velkommen. Eller, kanskje var det Ham vi kastet ut eller
nektet å ta i mot?
Erik Høidahl, generalsekretær KIA
15

Ansikter fra flyktingleirene
- Angår de oss?
Av Jorunn Sundby, KIA Oslo
Jeg sitter igjen med sterke
inntrykk etter å ha besøkt fire
flyktningeleirer i Uganda. Mange
enkeltskjebner. En så annerledes
hverdag enn vår. Det er ufattelig
at mennesker kan leve under slike
forhold – og allikevel overleve.
Hvor er rettferdigheten i verden?
Av de fire flyktningleirene vi
besøkte, var tre FN leirer og den
fjerde internflykningleir. Det
gjorde en vesentlig forskjell på
levekår. I FN- leirene var det et
visst overoppsyn med at alle fikk
sin matrasjon og at alt foregikk
i ordnede forhold. I internleiren
måtte de greie seg som best de
kunne.
Her er noen øyeblikksbilder fra noen
av de menneskene jeg møtte, som
tross de omstendighetene de levde
under, hadde et anstendig liv.
Be for oss
Først til en internflyktningleir i
Nord-Uganda.
Veien dit var ganske ødelagt av
regnet. Store hull som bussen til
slutt måtte gi tapt for. Så vi tok den
Vi trenger at noen
vet om oss og ber for
oss. Vi trenger også
mat og klær. Kan dere
hjelpe oss?
siste biten til fots i 30 varmgrader
– og ble møtt av skeptiske barn.
Hvem var disse hvite fremmede som
skulle ”se” på dem?
Hyttene lå tett i tett, bygget på
afrikansk vis med jordvegger og
stråtak. Vi beveget oss som en
orm rundt husveggene, ledet av
landsbyens ”grand old man” – en
sympatisk og fåmælt, gråhåret
mann med stokk. De fleste voksne
var ute på markene for å skaffe
mat til de som bodde i landsbyen.
De små barna måtte greie seg som
best de kunne. De litt større hadde
tilbud om skole. Den eldre mannen
– jeg kaller han Josef - tok oss med
rundt. Det knyttet seg i meg. Går det
an å bo slik og likevel overleve?
Han tok oss med inn i en forholdsvis
stor hytte. Det bodde seksten
mennesker der. Jordgulvet var
tomt for inventar. De få eiendelene
de hadde, var hengt opp i taket.
Vi ble stille. De andre gikk etter
hvert ut, og jeg ble stående igjen
sammen med Josef. Jeg glemmer
ikke øynene hans. De var gode
og sørgmodige. Trodde jeg på
Gud, spurte han. Det måtte jeg
innrømme. Kan du be for oss, sa
han, du og de andre som er fra
Norge? Vi trenger at noen vet om
oss og ber for oss. Vi trenger også
mat og klær. Kan dere hjelpe oss?
Hva svarer man på slikt når en bor
i et av verdens rikeste land? Der og
da hadde vi en bønnestund utenfor
hytta. Barna stod andektige og hørte

på. Tårene rant på meg. Jeg lovet å
be for han og lar oppfordringen gå
videre, både til å be og til å hjelpe.
Vi fikk en liten anledning til å hjelpe
etterpå. Noen unge jenter hadde
laget perlekjeder som de ville selge
til oss. Gjett om vi kjøpte! En verdig
måte både å gi og ta imot på.
En godklump
Vi er i en annen flyktningeleir.
Denne gangen i en FN-leir i sørvest-
Uganda. Vi besøker et sykehus inne
i leiren, avdeling for barn og mødre.
En somalisk mor står ved sengen.
Ett av barna hennes ligger med
malaria. Feberen herjer i kroppen.
På armen har hun en baby på en
fem, seks måneder. En kraftig
plugg. Jeg tenker: Er det mulig å se
så sunn og god ut i en flyktningleir?
Ungen strekker armene ut mot meg
- tillitsfullt. Jeg tar han på armen
og ”snakker” med han. Kjenner
gleden i magen. Det er håp for neste
generasjon.
Hva svarer man på
slikt når en bor i et av
verdens rikeste land?
Apati
Ved neste seng står det to unge
menn fra Kongo. Den ene har kona
si i sengen. Jeg snakker med dem
og lurer på hvorfor de ikke er ute
på markene og arbeider. De er ikke
vant til det hjemmefra, sier de. Fordi
det er kvinnearbeid? Så de prøver
å få dagen til å gå med å prate og
drive dank. Opphold i leirer kan ofte
føre til apati og ørkesløshet.
Klasserom under et tre
Leiren hadde en stor skole med
2000 elever. Vi satt tett i tett inne
på lærerværelset og hørte på en
engasjert rektor. Regnet trommet
på bølgeblikktaket. Ikke lett å få
tak i alt som ble
sagt. Utenfor
stimlet elevene
sammen for å
få en titt på de
hvite besøkende.
Problemer var til
for å løses. Hva
ville en norsk
rektor ha gjort
hvis han hadde
klasserom bare
til halvparten
av elevene?
Her fikk barna
undervisning
under et tre og
lærerne hadde
transportable
tavler! Ingen
sure miner
av den grunn.
Optimisme
på tross av
vanskelig
forhold.
Tilbake til et normalt liv
I Nord-Uganda er det mange
barnesoldater. De er blitt kidnappet
fra skoler eller sine hjem, de blir
hjernevasket og trent opp til å slåss,
drepe, brenne og gjøre vold. Hva
gjør dette med et barns sinn? Kan
de noen gang komme tilbake til et
normalt liv?
Heldigvis er det noen som gjør noe
med dette.
Vi besøkte en skole og
opptreningssenter for jenter som
den katolske kirke drev i Gulu. De
barna som kom dit, hadde greid
å rømme eller på annen måte
kommet seg bort fra det helvete
de levde i. På dette stedet fikk de
skolegang og praktisk hjelp til å
begynne et nytt liv. Noen av dem var
blitt voldtatt og hadde barn med seg
tilbake. Disse ble tatt hånd om mens
de var på skolen.
Jeg var inne i en klasse med jenter
som lærte å sy. De tegnet klær og
sydde for salg. Når de ble ferdig
med opplæringen, skulle de få en
symaskin før de reiste hjem. På den
måten kunne de få en ny start i livet.
Men det var ikke lett å komme
tilbake til landsbyen. Ikke alle ble
tatt imot. Barna hadde jo vært med
på å drepe, brenne hus og ødelegge.
Kunne de tilgi det? Fremtiden er
uviss for mange av dem.
Etter å ha møtt disse menneskene,
som lever så annerledes enn oss,
er det Josefs ord som ligger meg
på hjertet: Vi trenger at noen som
vet om oss og ber for oss. Angår de
oss?
17

18
Multikulturelle gospelkor
- til hele Norge?
KIA starter et nasjonalt prosjekt
for å få i gang multikulturelle
gospelkor over hele landet. Dette
er kor med flyktninger, asylsøkere,
majoritetsnordmenn, unge og
voksne, personer i alle farger og
fasonger.
Korene startes etter modell av
KIAs multikulturelle gospelkor i
Kristiansand, et kor med personer
og musikk fra hele verden, med
varmt flerkulturelt fellesskap, og en
sangglede og energi som smitter til
dem som hører.
Vinterens
giverprosjekt!
Erfaringen fra det multikulturelle
gospelkoret i Kristiansand
er at slike kor virker spesielt
oppmuntrende både for dem som er
med, for menigheter og andre som
hører koret synge.
Dette tror vi er fordi musikken
fra hele verden er levende, at
lovsangen kommer ut av prøvede
liv, og ikke minst det faktum at
korene alltid prøver å inspirere og
dra forsamlingen med i sangen og
dansen. Det smitter!
Likeverd, Omsorg, Vennskap
Korene fungerer som varme
flerkulturelle miljøer. KIAs verdiord
Likeverd, Omsorg og Vennskap
materialiseres her. Man møtes på
likefot, gjør noe sammen. Mange
kristne innvandrere har med seg
musikk, sanger og rytmer fra sine
land som virkelig kan varme opp
forfrosne nordmenn utover landet.
Mer enn 100 personer fra over 35
land har vært medlemmer av det
første koret som ble startet, bare de
to siste årene. Det er stor mobilitet
i asylsøker og flyktningbefolkningen
og her ligger noe av utfordringen i
arbeidet. Vi har sett at vi trenger en
stamme av fastboende sangere som
kan være kontinuiteten i koret. Det
kan være en spennende utfordring
til menigheter, og en givende
diakonal tjeneste.
Flere vil ha kor
Vi har mottatt mange forespørsler
om KIAs multikulturelle gospelkor.
Og mange har tatt kontakt med
oss for å høre om muligheten til
å få startet kor eller korgrupper
andre steder i landet også. Sent på
høsten 2007 ble KIA multikulturelle
gospelkor også startet opp i Oslo.
Arendal har akkurat startet med

JA, jeg vil bli KIAs støttespiller og gi mine gaver med Avtalegiro.
Sendes til: KIA LANDSKONTOR, Internasjonalt Hus, Sandvikveien 13, 4016 STAVANGER
Navn: ................................................................................................... Adr: ................................................................................
Postnr: ...................... Poststed: ................................... Tel: ........................................ e-post: .................................................
Personnr: ..................................................................... (11 siffer, nødvendig for skattefadrag)
AVTALT GIVER
JA, jeg ønsker å bli Fast Giver til KIA med AvtaleGiro (avtalevilkårene finnes på www.kianorge.no)
Jeg ønsker heller å gi med tilsendte giroblanketter
Jeg vil gir kr: __________ hver måned de avkryssede mnd:
JAN FEB MAR APR MAI JUN
JUL AUG SEP OKT NOV DES
Trekkdato mellom 15. og 28: ..........
Belast min konto:
# ....................................................................................................................................................................
# # # # #
øvelser, og flere byer ønsker å
starte opp.
Koordinator og musikalsk
leder for KIAs multikulturelle
gospelkor er Josè Eduardo Flores.
Han er opprinnelig fra Bolivia,
lovsangsleder og salsabandmusiker,
og nå ansatt i KIA for å drive
kor. Han er også web- og
produksjonsansvarlig. Sanger
med tema fra flyktningenes egne
liv, deres bønner, deres lengsler
og deres lovsanger produseres av
de to primus motorene for KIAs
multikulturelle gospelkor, Josè
Eduardo Flores og Sigrun Saltbones
Lauvland ut fra den kontakten de
har med flyktninger i KIA, og deres
historier.
Egenprodusert musikk
Noen noter og demo av sanger
ligger allerede ute på KIAs
hjemmeside www.kiarnorge.
no. Etter hvert vil flere av de
Kristent Interkulturelt Arbeid
Likeverd - Omsorg - Vennskap
KID-nr: ........................................................................................................ (dette fylles ut av KIA)
Jeg ønsker ikke å motta varsel i forkant av gaveoverføring (og sparer dermed KIA for utgifter)
Til KIAs arbeid nasjonalt eller til en spesiell region som: ....................................
egenproduserte sangene bli lagt ut
her.
Vil du starte eller støtte slike kor?
Vil du være med å starte slike
multikulturelle gospelkor andre
steder i Norge? Ta kontakt, vi kan
bidra og hjelpe dere i gang.
Kan du på noen måte støtte
oppstarten av slike kor, bruk
da giroen som ligger ved dette
nummeret av Interkultura, eller
ta direkte kontakt med oss. Hele
prosjektet er avhengig av økonomisk
støtte, derfor går vi ut med denne
informasjonen nå.
Vi håper noen som leser dette sitter
med løsningen på det økonomiske
utfordringen slik at prosjektet kan
gjennomføres og multikulturelle
gospelkor kan nå innvandrere
og nordmenn over hele landet
med varme fellesskap, smittende
Kreditkonto. 3000.17.16111
Max beløpsgrense per trekkmåned kr: .....................
Hvis max beløpsgrense ikke fylles inn, blir denne satt til kr. 1000.-
Du vil uansett aldri bli trukket mer en det avtalte gavebeløpet.
Men vi anbefaler at du setter beløpsgrensen noe høyere enn ditt
månedlige beløp for å ta høyde for evt fremtidig økning.
Sted / Dato: ............................................................. Signatur: ..........................................................
sangglede og håp fra Gud.
Spørsmål om hjelp til oppstart av
nye kor, og ideer til sponsing kan
rettes til jose@kianorge.no.
19

20
Heller
etiopisk
enn norsk jul!
“Sett deg her du”, Fekadu smiler
og peker på den røde sofaen ved
TVen. ”Så du vil snakke om jul?”,
sier han med et glimt i øyet. Han
henter en svart bibel som han
legger ved siden av seg i sofaen,
klar til bruk. Stua har godt tre
meter til taket som sammen med
trikken utenfor skaper en stemning
av gammel bygård.
Av Odd Fritjof Bjerga
Fekadu Gurmessa Ofgaia er 49 år
og kommer fra Etiopia, men har
bodd de siste seks årene i Norge
sammen med kone og fire barn.
Han er kristen og fungerer som
prest i en etiopisk, kirke i Oslo.
Det finnes flere etiopiske kirker i
Oslo, og de skiller
seg fra hverandre
etter etnisitet og
språk. Fekadu er en
oromo, den største
folkegruppen i
Etiopia som teller
ca 35 millioner
mennesker av totalt
75.
– ”I landet vårt feirer
vi jul helt annerledes
enn nordmenn gjør.
Vi feirer jul sjette
januar og vi har en
mer Kristus-sentrert julefeiring. Det
er en gledesdag fremfor noen annen
i året. På juleaften, det vil si kvelden
femte januar, spiser hjemme
sammen med venner og familie. Så
går i vi i kirka. På juledagen tar vi
med oss maten til kirka – det er jo
der vår familie er. De kristne er en
familie! Vi går sammen, vi spiser
sammen, vi synger sammen. I kirka
er det masse sang, både allsang
og forskjellige kor som opptrer.
Ungdommer synger og danser og
det er virkelig fargerikt. Flere kirker
kommer sammen. Julen er en
veldig viktig tid for de kristne”.
Her er en prest med gode følelser
fra fellesskapet i kirka, tenker jeg
og spør om han føler han blander
etiopiske juletradisjoner med
norske når han er i Norge?
– ”Vi feirer akkurat som hjemme,
men vi følger norsk kalender, altså
25. desember. Vi snakker og synger
lovsanger på vårt språk og vi tilber
som i vår kultur – det
er akkurat som å være
hjemme! Vi pleier
likevel å ha juletre”,
sier Fekadu og
gestikulerer mimrende
mot hjørnet av stua,
juletreplassen, ”og
vi legger alle gavene
under treet og åpner
dem på julekvelden.”
Etter en kort pause
fortsetter han: ”Vi
isolerer oss ikke fra
nordmenn og norske
kirker. Vi har ofte gått
på norsk gudstjeneste på juleaften
og vi har hatt nordmenn på våre
etiopiske julegudstjenester – vi er
for integrering”. Fekadu smiler,
legger beina i kors
og åpner en svart
bibel. Jeg kan ikke
se om den er norsk
eller etiopisk.
Jeg spør hva de
leser fra bibelen
i julen og han
gir meg en flere
bibelvers, alt fra
englenes lovsang
på nattehimmelen
i Lukas kapittel
to, om Ordet som
ble menneske, og
hvordan Gud har
samlet alt til ett i Kristus. ”Kristus
er fredsfyrsten og han inviterer
både jøder og hedninger til bords. Vi
forklarer barna våre hva julen er og
hva disse versene betyr.”
– ”Europeisk julefeiring er svært
materialistisk. Her er gavene i
sentrum, og feiringen skjer for det
meste hjemme i familien. Vår jul
feires mest i kirka, både på juleaften
og juledagen, gjerne sammen med
andre kirker. Det er mye program i
kirkene. Julen er en av de viktigste
høytidene i året. Vi gir gaver vi også,
men i Etiopia gir vi gaver til kirka,
alt fra lys til okser og penger. Det
er en slags offerdag og kirkene får
store inntekter i julehøytiden. Her i
Oslo samler vi inn penger som går
til en søsterkirke i Etiopia. Pengene
blir brukt til evangeliseringsarbeid
hjemme.”
– ”Jeg vil anbefale nordmenn å
fokusere mer på Jesus Kristus i
julen. Det
er han som
egentlig er
sentrum, ikke
de materielle
tingene og
gavene.
Jeg tror
nordmenn
holder seg til
tradisjonene
sine for
mye. Jeg
skjønner ikke
at nordmenn
bare er
hjemme i
julen med familien. Alle kristne
er som sagt en familie. Mange
eldre går i kirka, men det er lite
ungdommer der. I Etiopia er kirkene
fulle av ungdommer som lovpriser
Jesus, han som frelste dem fra
deres synd og elendighet. På
juleaften er det mange folk i kirka
her, men ellers er det nesten ingen.
Jeg skjønner ikke hvorfor.”
I kirka er det masse
sang, både allsang og
forskjellige kor som
opptrer. Ungdommer
synger og danser og
det er virkelig fargerikt.
Flere kirker kommer
sammen. Julen er en
veldig viktig tid for de
kristne
Etter en stund takker jeg for
intervjuet og drar hjem igjen. Tanker
om materialistisk jul trenger på.
Hvor mange lapper skal jeg bruke
på julegaver i år? Og hvor mye skal
jeg gi i kollekt? Fekadu har gitt meg
noe å tenke på. Det lenge før jul,
og snart kommer julegodteriet i
fargerike montre fram i butikkene.
Julen varer ikke til påske, men
så begynner den lenge før første
frostnatt. Kanskje litt mer Kristus
og litt mindre nisser og gavepapir,
tenker jeg, mens jeg tømmer resten
av colaflaska og ser etter om den
har julenisse-etikett. Det har den
ikke.

Anbefalt Film
The Beautiful Country
Av Sigrun S. Lauvland
Noen ganger passer det bedre å anbefale en film enn andre
ganger. Denne gangen syns jeg deler av filmen er ren visualisering
av Anh Ngoc Trans forsiktige ord i intervjuet på side
4 i dette bladet. Filmen “The Beautiful country” en sterk film,
om vietnamesiske båtflyktninger, og den anbefales sterkt.
”Bui doi - mindre enn støv er et kallenavn rettet mot vietnamesiske
barn med amerikanske fedre. ”The Beautiful
Country” omhandler historie fra 1990, og forteller reisen
til en ung Bui doi som flykter fra Vietnam, som holder ut
livet i flyktningleir, overlever en brutal overfart med skip og
slavelingende forhold med en menneskesmuglerliga.
Han klarer å holde håpet oppe, beholde sin medmennneskelighet
og bevare en sjenerøs holdning mens han leter etter
sin familie som lenge har vært borte for ham. Hans dyst
frakter ham fra Vietnam, til Malaysia og så til New York, og
til slutt til en ensomtliggende gård i Texas med håp om gjenforening.”
Slik oppsummerer nettstedet Sonyclassics filmen.
I Norge bor det mange vietnamesiske båtflyktninger. I
skrivende stund befinner også mange flyktninger seg i båt. Vi
kan fra tid til annen lese små notiser om noen som overlever
og noen av de mange som omkommer på den farefulle
reisen mot et tryggere liv. Derfor syns jeg voksne nordmenn
burde se denne filmen. Fordi det også skjer nå. Filmen tar
oss med på en indre og en ytre reise som begge er intense.
Flyktningenes kamp for å overleve er fryktelig. Men ved å
lese intervjuet med Tran om hennes flukt for 14 år siden, ser
vi at det desverre ikke er filmen som er sterk. Det er virkeligheten.
Livet.
2004, av ressigør Hans Petter Moland
http://www.sonyclassics.com/beautifulcountry/frame.html
karmøyfolkeh88x131ann 31-01-07 13:51 Side 1
HOS OSS VELGER
DU TO LINJEFAG..
Scenesprell (teater, dans, drama), søm-tekstil,
BRO (bistand, reise, oppdrag) baker-konditor,
redning-beredskap, Lap Top (data, media,
kommunikasjon), vokal, psykologi-omsorg,
friluftsliv, friluftsliv-sjø, friluftsliv-ekstrem,
reiseliv-service og reiseliv-spansk
Felles studietur til Kina
-ellers mange reiser i inn – og utland
Besøk oss på internett www.karmoy.fhs.no
Opptaket starter 1. februar og varer
så lenge vi har ledige plasser.
KONTAKT OSS FOR SKOLEPLAN!
Postboks 264, 4291 Kopervik - Tlf 52 84 61 60
www.karmoy.fhs.no - Epost: adm@karmoy.fhs.no
21

22
Lørdagspizza,
fotball-VM
og håp
Av Martin Roland
- Ruben, kom her, Gazwan løfter
sønnen min på 3 entusiastisk opp på
fanget. Han elsker barn, og spesielt
slike villbasser med glimt i øyet som
Ruben.
- Til jul pleide vi å samles slik som
dette” sier han tankefullt med et lite
smil om munnen - hele familien,
med onkler, tanter, nieser og
nevøer.
Jeg har invitert Gazwan hjem til
meg en lørdags ettermiddag for å ta
en prat om det å være flyktning, og
bosette seg i et totalt fremmed land.
Gazwan Alramo kommer fra Mosul,
nord i Irak. Han er 30 år og utdannet
lærer i hjemlandet. En knallgod
fotballspiller er han også, og det
ergrer ham stort at han ikke klarte
å føre landslaget sitt til topps i det
nylig avholdte Verdensmesterskapet
i fotball i Kristiansand. Gazwan
har bodd i Norge ett og et halvt
år, og fikk for kort tid siden et
etterlengtet ”ja” fra UDI. Ventetiden
som asylsøker er over, og han kan
endelig begynne å se fremmover.
- Til jul pleide vi å
samles slik som dette”
sier han tankefullt med
et lite smil om munnen
- hele familien, med
onkler, tanter, nieser
og nevøer.
Du forlot Irak og familien din for 2 1/2 år siden, hva var
det som gjorde at du bestemte deg for å flykte?
- Situasjonen i Irak har over en lang periode bare blitt
verre og verre. Det kommer bare til et punkt hvor
øynene dine blir ”åpnet” og du ser ting som de virkelig
er. Daglig blir du konfrontert med krig, terrorisme og
forfølgelse, og til slutt får du bare nok. Jeg så at jeg
ikke hadde noen som helst fremtid som ung mann i
et så konfliktfylt land. Spesielt som kristen. Når jeg i
tillegg til dette kom i en situasjon hvor jeg ville bli drept
hvis jeg var der stort lenger, bestemte jeg meg for å
dra. Min familie støttet meg i min beslutning og så at
dette var den eneste løsningen. Dette gjorde selvfølgelig
beslutningen om å flykte lettere å ta.
Hva var det vanskeligste med å flykte?
- Det verste var å si farvel til familie og venner. Det var
helt forferdelig. Samtidig var jeg fokusert på å tenke
positivt. Nå kunne jeg jo slippe å leve i en umenneskelig
spent situasjon, til fordel for et liv i frihet og demokrati.
Et liv hvor man kan tale og bevege seg fritt, uten å være
redd. Beslutningen var vanskelig å ta, men samtidig
lett. Jeg vil jo selvfølgelig leve..”

Hvordan kom du deg til Norge?
- Første delen av reisen var litt komplisert. Jeg gikk
over grensen til Tyrkia. Etter en periode i Tyrkia, gikk
jeg ombord bak i et vogntog sammen med 7 andre
mennesker. Vi satt i mørket, vi måtte være stille, og slik
reiste vi gjennom hele Europa til Norge. Dette tok 10
dager, og kostet en god del penger.
Kan du fortelle litt om hvordan det var å flytte til
Norge, og hvordan du synes det er å bo her?
- For meg var det veldig positivt å komme til Norge. Her
er det jo frihet og demokrati! Jeg har også møtt snille
og hjelpsomme mennesker.
-VM var veldig gøy! Det
var så mange folk fra så
mange land sammen.
Det er sjeldent man er
sammen fra så mange land,
både flyktninger, andre
innvandrere og nordmenn.
Hva synes du har vert utfordrende?
- Det verste med å leve her er usikkerheten jeg føler
overfor mennesker jeg møter. Når du sier du er fra Irak
er det mange som allerede har dannet seg en mening
om deg. Mange tenker du er terrorist eller kriminell.
Dette er veldig vanskelig for meg. Jeg har noen norske
venner, og det er jeg takknemlig for. Jeg savner min
familie og venner, og er bekymret for dem. De lever
fortsatt i en svært vanskelig situasjon. Jeg savner ikke
landet, det er fortsatt mange problemer der. Hadde
situasjonen vært annerledes i Irak, og jeg hadde hatt en
fremtid der, ville det vært et større savn.
Hvordan har det vært å være en del av miljøet i KIA
mens du har vært her?
- KIA har vært en veldig bra aktivitet for meg. Jeg har
fått hjelp til å lære norsk, og fått mange snille venner.
Her har jeg virkelig sett at det finnes folk som har et
positivt menneskesyn. Dette har gitt meg mye håp for
fremtiden.
Sent oktober i år arrangerte KIA sitt første Unite!
Verdensmesterskap i fotball i Kristiansand. Femten
nasjoner stilte landslag og du var lagleder på det
Irakiske laget. Hvordan var det?
- VM var veldig gøy! Det var så mange folk fra så mange
land sammen. Det er sjeldent man er sammen fra
så mange land, både flyktninger, andre innvandrere
og nordmenn. Jeg representerte Irak som du sa, og
dessverre gikk det ikke så bra med oss. Men det vet du
jo allerede, sier Gazwan med et lurt smil om munnen.
- Men VM var en stor fest hvor mange var glade. Jeg
håper det er noe som kan bli gjort hvert år.
Har du noen håp for fremtiden?
- ”Peace in the middle East!” bryter han ut på engelsk,
før han tydelig tar seg sammen og fortsetter på norsk:
”Men for meg personlig ønsker jeg å lære meg godt
norsk, få jobb og gifte meg. Jeg håper også at min
familie i Irak kan
være trygg. Jeg
ber mye til Gud om
dette.”
I samme
øyeblikk blir den
hjemmelagde
pizzaen tatt ut av
ovnen. Sultne,
oppspilte barn
kommer inn, og vi
fortsetter kvelden
uten å dvele ved det
som er trist i livet.
Jeg kan se at det
”tar på” å snakke om
disse tingene. Det
er derfor deilig å se
den delen av Gazwan
som ”våkner til live”
når han er med
barna.
Jeg kan se at han har hatt nok positive opplevelser i
dette landet, til å ha håp for fremtiden. Han har tro på at
han kan få til et godt liv her. Jeg kjenner meg lettet og
glad. Samtidig går tankene mine til alle flyktningene i
dette landet som aldri har fått oppleve å bli invitert hjem
til en norsk familie en lørdagskveld med hjemmelagd
pizza. De mange som sitter alene kveld etter kveld på
asylmottaket eller i leiligheten med sine traumer og
savn.
Hvor skal de få de gode opplevelsene som gjør det
lettere å ha håp for fremtiden?
Leonardo Da Vinci sa ”Det oppstår tomhet der håpet
dør”. Jeg er sikker på at Jesus tenkte på håp når han
la tyngde bak det å invitere fremmede inn med ordene
”Jeg var fremmed, og dere inviterte meg inn”.
En lørdagspizza. Og fotball. Det er utrolig mye håp i
pizza og fotball. Det er jo så utrolig enkelt!
SKOLETURER
TEMAREISER
KUNNSKAPSFORMIDLING
FLERKULTURELL FORSTÅELSE
FREDSSKAPENDE PROSESSER
Aktive Fredsreiser skal arbeide for å gi ungdom tro på
at konflikter kan løses og at fred kan skapes – og at deres
egne holdninger og handlinger er avgjørende.
AKTIVE FREDSREISER TRAVEL FOR PEACE AS
telefon 37 15 39 00, mobil 95 23 81 99
Fredshuset på Tjenna, Kranveien 4b, N-4951 RISØR
kontor@aktive-fredsreiser.no
23

24
Solbekk Møbler AS
www.fagmobler/solbekk
Brukte bildeler
Olas Bilverksted AS
Tlf. 52 84 22 55 - Avaldsnes
www.bildeler.net
Autorisert regnskapsbyrå
Tlf: 51 41 60 60
post@vistnesregnskap.no
Vi takker våre støttespillere
Tlf. 61160788 fax 61160365
www.kloppen.com
Finnøy Grave og
Sprengningsservice AS
Judaberg, 4160 Finnøy
Tlf. 51712536 / 93251900
www.schenker.no
GO Consult
- Telenor ADSL-forhandler.
Savner du veiledning før
inngåelse av avtale?
- Service av datautsyr.
- Hos oss får du PC'en ferdig
installert i prisen!
- Personlig service, fornuftige
timepriser!
goconsult@gmail.com • Tlf 906 99 409

www.melings.no
Hustvedt & Co AS
Østervåg - Stavanger
Aase Gartneri
Orre
Tlf. 51 42 86 15
www.acergy-group.com
Vi takker våre støttespillere
Frank Mohn AS
GULV OG TAK AS
SOLA
25

FÅ AGENDA 3:I6s JULEUTGAVE
OG NOVEMBERNUMMER GRATIS!
Utfordrende tro, engasjerende kjærlighet og inspirerende
håp. Agenda 3:16 gir deg sterke historier om
mennesker og tro, misjon og bibelstoff, familie og relasjoner,
hovedsaker, matoppskrifter og mye mer, hver
måned. Send inn kupongen og få vårt julenummer, i
tillegg til novembernummeret, helt gratis!
NOVEMBER
LYS
I VINTERMØRKET ...
Jeg vil selv prøve Agenda 3:16 GRATIS – i to måneder*
Jeg vil gi bort Agenda 3:16 til en venn GRATIS – i to måneder*
*Gratis prøve stopper automatisk etter to måneder, og er uten videre forpliktelser
MITT NAVN: SEND GRATIS PRØVE TIL:
NAVN:
NAVN:
ADRESSE:
POSTNR/STED:
TELEFON:
ADRESSE:
POSTNR/STED:
TELEFON:
DU KAN OGSÅ BESTILLE PÅ WWW.AGENDA316.NO ELLER VED Å RINGE 452 13 511
BRUK BLOKKBOKSTAVER
KIA DES 2007
– verdifull lesning
AGENDA 3:I6
Normisjons bladvirksomhet
Svarsending 1224
0090 OSLO
26

27
Julegave:
Gi lys - i øynene
til en flyktning på
asylmottak.
Flyktninger er noen av
verdens mest sårbare. De
har flyktet fra alt, og få eller
ingen kjenner dem her.
Din gave til KIA kan gi håp –
og tenne lys i øynene til noen
som er i et fremmed land.
Gi din julegave til KIAs arbeid
på konto 3000 17 16 111.
På forhånd takk for
julegaven!
Bli medlem i
KIA!
Fra 2008 kan du bli
medlem i KIA og vise at
du støtter arbeidet for
flyktninger og asylsøkere,
for mer flerkulturelt
fellesskap i Norge!
Å bli medlem i KIA koster per år kr 300,-
Velkomstpakke til alle nye medlemmer inkluderer CD fra
KIAs første multikulturelle gospelkor.
Send SMS med Ny medlem til mobilnummer 92 46 01 81 i
arbeidstiden, eller send mail til kia@kianorge.no
Eller ring oss så snakker vi med deg, telefon 51 90 54 26.
Bli medlem - og støtt kampen for likeverd, omsorg og
vennskap. Et varmere Norge - for oss alle!

B-POSTABONNEMENT
Ettersendes ikke ved varig adresseendring,
men sendes tilbake til senderen
med opplysning om den nye adressen
Vennligst send melding til KIA Landskontor,
Internasjonalt Hus, Sandvikvn. 13. 4016 Stavanger
Trygge flyktningbarn?
Flyktninger trenger beskyttende engler
KIA oppfordrer deg til å jobbe for beskyttelse,
og til å VÆRE en engel for flyktninger