23240 Dannelse - Akademika forlag

utvikling og væren, ikke bare fysisk styrke og det ytre, men også de indre kreftene,
siden sjelen ble sett på som det som setter i gang all bevegelse eller utvikling. Den
greske antikken og bildet på paideia som preget denne tiden, har dannet grunnlaget
for og vært retningsgivende for den senere klassiske tiden fra det trettende til
det sekstende århundre. Paideias oppdragelsesideal ble en kanonisert tradisjon, og
den er i høyeste grad kulturbestemt. Regionalt dreier det seg om både det østlige
og sydlige middelhavsområdet. Tidsrommet spenner seg over en lengre periode fra
grekernes arkaiske tid (forhistorisk) der Homer hadde hovedrollen, til den senere
hellenistiske tiden der Alexander den store overtok. Spørsmålet blir hvorfor man
innenfor den filosofiske og pedagogiske tradisjonen har kastet blikket på fortidens
paideia og ikke minst antikkens paideia for å finne ut av opprinnelsen til ideene
om dannelse.
Dannelsesteoriene kan ikke bare føres tilbake til Platon og Aristoteles. De var også
preget av sofistenes teorier om dannelse og undervisning som åpnet for et annerledes
menneskesyn og annet syn på læring. I tiden før antikken og den klassiske tiden 19
tok opplæringen av de unge utgangspunkt i en kulturell utdanning hvor målet var
det ideelle mennesket. I dette idealmønsteret var nytte plassert i bakgrunnen. Den
viktige faktoren var ’to kalon’, det vil si det vakre, forstått som et forutbestemt ideal.
Utdanningen var kulturbestemt og framstillingen av det ideelle mønsteret var kjennetegnet
på «det ideelle mennesket». Både det indre og det ytre hos mennesket ble
produsert i en prosess som utelukkende bestod av streng disiplin og straff. Platon
(427–347 f.Kr.) sammenlignet denne prosessen med oppdragelsen av gode hunder.
Sofistene
Paideia – selve fundamentet for vår forståelse av dannelse
Protagoras (481–411 f.Kr.), som var en lærer i retorikk, forteller i en av sine taler
at en god sofist kan forme sine elever til å bli gode samfunnsborgere. Sokrates, som
ofte diskuterte med sofistene, svarer at dette er både fint og flott, men at han personlig
ikke tror arete kan læres gjennom undervisning, og han legger til at abstrakt
og matematisk tenkning godt kan formidles til elevene, men at klokskap umulig kan
læres gjennom teoretisk undervisning. Ifølge Jaeger 20 stod sofistene i fjerde århundre
f.Kr. for en intellektuell utvikling som har fått store konsekvenser for menneskene.
Det var paideia, en utdanning eller egentlig en egen kultur. Paideia, som tidligere
var knyttet til barneoppdragelse og mimesis, var nå for første gang satt inn i et
pedagogisk system og i sammenheng med den beste arete som var mulig å oppnå.
19 Begrepet førsokratisk eller førklassisk tid blir ofte brukt for å benevne perioden mellom 800 og
500 f.Kr.
20 Jaeger, 1945.
21