23240 Dannelse - Akademika forlag

Mariann Doseth
krisesituasjon, som var «to be both a speaker of words and a doer of deeds» 15 – å være
både en god taler og utføre store bragder. Senere i antikken ble dette verset sett på
som den tidligste formuleringen av det greske dannelsesidealet fordi det uttrykker
og gir et bilde på hele det menneskelige utviklingspotensialet. Det gir også et bilde
på aristokratiets ideal slik det ønsket å framstille seg, både arete i ord og handling.
Det høyeste idealet ble personifisert inn i den største helten Akilles.
Den greske kulturen og formingen av den greske nasjonale karakteren begynte i
den førklassiske perioden. Den aristokratiske oppdragelsen, som var forbeholdt de
rike og et mindretall av befolkningen, var både formell og uformell. Den formelle
delen bestod av individuell undervisning i musikk, gymnastikk, ridning, jakt, krigskunst,
retorikk og oppførsel. Den uformelle delen av oppdragelsen kom fra familiens
og samfunnets påvirkning. I familien lærte man normene som var bestemt ut
fra hierarkiske regler, og i samfunnet deltok man i alle offentlige tilstelninger som
fester, danserogkonkurranser 16 . Kulturensom utvikletsegfraomkringår800f.Kr. og
fram til den klassiske perioden, var ifølge Jaeger en nasjons aristokratiske ideal. Har
det greske begrepet paideia sin opprinnelse i det aristokratiske idealet? Det virker
tilsynelatende åpenbart at begrepet paideia er et nøkkelord i den greske kulturs opprinnelse,
selv om de tidligste eksempler av paideia på denne tiden viser til barneoppdragelse.
17 Paideia forstått kun som barneoppdragelse har ikke noe av den senere
betydningen som omfatter en bredere tilnærming til begrepet, og som betoner dets
nære tilknytning til dannelse som en prosess i mennesket selv og mellom mennesker.
Den greske antikken er i den pedagogiske tradisjonen definert som en periode
som strekker seg fra det femte til det tredje århundret f.Kr. Teoriene om dannelse
finner vi framfor alt i den greske klassiske perioden i antikken, representert ved
Sokrates, Platon og Aristoteles. Sokrates kom til orde gjennom Platons skrifter.
Platon og Aristoteles utarbeidet filosofiske systemer, og deres ideer om dannelse og
den praktiske siden av deres filosofi var viktig. I denne tidsepoken kom den menneskelige
utviklingen og tenkningen fram i lyset, først og fremst gjennom en overgang
fra den mytiske tradisjonen, som så mennesket som en del av et gudegitt univers,
til tradisjonen basert i logos og menneskets egen rasjonelle tenkning, hvor den rasjonelle
delen i mennesket, phusis, 18 stod over alt annet som det første prinsippet. Dette
var i overensstemmelse med menneskets natur og la forutsetningene for menneskets
15 Jaeger, 1945, s. 8.
16 De vanligste konkurransene var bryting, boksing, kappløp, spydkast og bueskyting.
17 Jaeger, 1945: «child-rearing».
18 Dette blir beskrevet som en milepæl innenfor menneskets utvikling og tenkning. Det var ikke
lenger snakk om en kamp mellom guder og helter (personifiserte elementer), men en kamp mellom
fysiske realiteter. Denne radikale transformasjonen kan oppsummeres i det greske begrepet phusis,
som i utgangspunktet betyr begynnelsen, utviklingen og resultatet av den prosessen hvor alle ting
konstituerer seg selv. Fokuset for denne intellektuelle dreiningen som grekerne kalte historia, var
universell phusis.
20