23240 Dannelse - Akademika forlag

Mariann Doseth
diktning føre til dannelse bare om dette uttrykte hele det estetiske og moralske menneskelige
potensialet. Det mimetiske urbildet og det mimetiske urforholdet som lå i
etterligningen, måtte være til stede, og det som var til stede måtte være noe som var
kjent, som kunne bekreftes og identifiseres. Arete (dyd) er et mimetisk urforhold,
og heltene, idolene og halvgudene er mimetiske urbilder. Betydningen av mimesis
var gjenkjennelse. Hovedpoenget var ikke selve dramaets kunstferdighet, men hvor
sant uttrykket var, og i hvor stor grad urforholdet kunne gjenkjennes. Det mimetiske
urforholdet handlet ikke bare om det som ble framstilt, var til stede, men også
om forholdet mellom kopien og urbildet. Etterligning og gjentagelse var ikke bare
kopiering, men også en erkjennelse av det vesentlige og det sanne. Det mimetiske
urforholdet arete (dyd) har gjennom tidene ikke endret karakter, men ideen om
arete tilpasset seg samfunnsutviklingen, og arete gjaldt etter hvert for flere områder
i menneskenes liv.
Utfordringen med mimesis dreier seg om spillets sannhet, og om mimesis kan
danne grunnlag for etiske overveielser og god dømmekraft. Er mimesis tilstrekkelig
for å kunne undervise unge i arete? Mimesis er et spill med krefter som drar i ulike
retninger mellom det alvorlige og sanne. Mimesis er både noe som leker med oss og
samtidig noe alvorlig. Spillet er sammensatt av både techne og en mimetisk sannhet
(episteme). Techne er kunnskapen som produserer og lager spillet og er satt i sammenheng
med episteme, som er vitenskapen om det som ikke kan være annerledes.
Techne produserer det riktige bildet og den rette formen på arete og kan fungere
som epistemes forlengende arm. På samme tid er mimesis noe vi produserer selv, og
den er en etterligning av noe vi tror vi ser. Når spillet ikke er noe vi opplever og
erfarer på vår egen måte, fungerer spillet bare som et kulturelt produkt.
De greske poetene skrev om menneskelige aktiviteter på tre forskjellige måter,
enten ved å idealisere, å lage karikaturer eller realistiske portretter. Det vanligste
poetiske verket som kunne imiteres, var tragediene og de episke diktene som begge
representerte ærefulle handlinger, og komedien som representerte latterlige handlinger.
Mimesis er også forbundet med gjentagelse, at forståelsen av spillet skjer i takt
med tiden og med en tolkning av virkeligheten. Mimesis er en tolkning av urbildet
og urforholdet, noe som kan bidra til nye tolkninger gjennom at andre hele tiden
opplever urbildet annerledes. Arete (dyd) fikk derfor nye tolkninger først og fremst
gjennom ny diktning som åpnet for nye syn på menneskenes egen tenkning og
påvirkning av eget liv.
Aristoteles legger ikke stor vekt på lek og spill ifølge Den nikomakiske etikk, som
diskuterer ulike måter et menneske utvikler arete (dyd) og oppnår eudaimonia (det
absolutte gode) gjennom moralsk og intellektuell arete. Hvor kommer mimesis inn
to be a sort of crown of the virtues, and is never apart from them.» NE 1123b 30. «Greatness in
every virtue.»
I denne artikkelen vil jeg vise til Aristoteles’ Nikomakiske etikk, forkortet til NE.
18