23240 Dannelse - Akademika forlag

Mariann Doseth
lige temaet om livet, det gode og det skjønne. Dette ble en spennende kombinasjon
på høyde med den beste thriller. Homers drama representerer et spill som ble
styrt av gudene, og som var knyttet til skjebnen og hellet, alt avhengig av en spesiell
overmenneskelig inngripen. Det eksisterte ikke et selvvalgt rasjonelt kairos, det vil
si et riktig tidspunkt for når noe måtte gjøres. Dette overmenneskelige spillet kontrollerte
på en måte spillerens hell og lykke. På samme måte var det en mimetisk
representasjon av menneskets beste heroiske handlinger og på samme tid et poetisk
narrativ. Tekstene er i første rekke basert på det mimetiske urforholdet og de
dramatiske hendelsene i diktenes representasjon. Fortelleren og fortellingen etterligner
helten ved å bruke direkte tale. Den gode dømmekraften uteblir fordi spillet
eller leken ikke har den nødvendige miksen av det narrative (indirekte tale) og det
mimetiske (direkte tale). Ifølge Platon burde etterligningen bare være en liten del av
en lang tale. På denne måten ville representasjonen av et skikkelig spill være slik at
følelsene ikke blandet seg med de kognitive evnene eller den rasjonelle tenkningen
til de som hørte på. Spill som bare appellerte til følelsene, ville ikke skape den nødvendige
kritiske avstanden som et narrativ ville gjøre. En slik avstand ville føre til at
tilhørerne ble mindre fristet til å identifisere seg med heltens følelser. Dette gjelder
også for polariseringen av spillets lekende form og det alvorlige. Platon hevdet derimot
at mimesis er positivt hvis handlingene til en god person blir etterlignet.
Mimesis 7 ble av Platon og Aristoteles definert som «a kind of play» 8 , som kan bety
en form for spill og lek. Mimesis har en vesentlig funksjon både som talerør og konserverende
funksjon for det mimetiske urbildet og urforholdet. Utgangspunktet var
de trojanske heltene og de olympiske gudene som ble gjenstand for vakre folkesanger.
Heltediktene og sangene bestod av lange beskrivelser og billedlige detaljer i
et rytmisk mønster. Høydepunktet for denne diktningen var Homers lyriske epos
Iliaden og Odysseen. Eposene ble framført og bevart av sangere 9 som lærte seg innholdet
utenat. Epoken i den førklassiske perioden nådde sitt høydepunkt i form og
innhold gjennom kanoniseringen av Iliaden og Odysseen. Det oppstod et heroisk
ideal slik det framstod i Homers lyriske epos. Noen av heltene fungerte som idoler
for aristokratenes opplæring. De forsøkte å imitere helten både i utseende, styrke,
heltedåd, mot, språk og heroiske handlinger. Aristokratiets barn hadde som mål å
7 Mimesisbegrepet ble utviklet først og fremst av Platon og Aristoteles. Aristoteles forstår mimesis
som en etterligning eller etterbildning, men ikke som ren kopiering. Det er heller en skapelse av
noe, og ikke virkeligheten, men noe som har forbindelse/utgangspunkt i virkeligheten. Platon forstår
mimesis som en dobbel optikk fra virkeligheten siden det er et bilde på virkeligheten. Mimesis
er en form for imitasjon eller etterligning av framstillingen av det guddommelige eller gudene og
heltene. Mimesis tok utgangspunkt i spillet, dansen og dramaet.
8 Nagel, 2002, s. 53.
9 Aoidoi. En aoidos kunne underholde et helt selskap med beretninger om heltedåder. Det ble brukt
standardfraser, velkjente formuleringer. Aoiderne opptrådte ved offentlige fester både for å roe gemyttene
og for å oppdra folket. Etterfølgerne kaltes rapsoder. Rapsodenes opptredener ble ofte satt i
sammenheng med deklamering, mimespill og offentlige konkurranser. Garefalakis, 2004.
16