23240 Dannelse - Akademika forlag

kunnskap. 5 Aristoteles problematiserer sidestillingen av arete (dyd) og logos (viten,
språk, tanke, forklaring) i utførelsen av gode handlinger, og han diskuterer likeledes
hvilken rolle logos spiller i våre handlinger. Spørsmålet er om det kan være en teoretisk
viten om menneskets moralske væren.
Det greske begrepet paideia innebærer en bred tilnærming til dannelse. Paideia
er også beslektet med det synet at alle mennesker har en potensiell evne til dannelse.
Til tross for avgjørende forskjeller mellom klassiske filosofer når det gjelder dannelse,
oppdragelse og utdanning, er det også noen sammenfallende oppfatninger.
Én likhet gjelder overbevisningen om at mennesket kan formes til noe som det
ikke tidligere har vært gjennom oppdragelse og utdanning. I den klassiske kulturen
stod den frie borgeren i fokus, ikke bare gjennom sin utdanning, men også som
aktør innenfor kunst, vitenskap, religion og politikk. For grekerne var dannelse
og utdanning en måte å måle seg med hverandre i innbyrdes konkurranse. Dannelse
var også en måte å avgrense seg fra barbarene, som ble betraktet som mindre
dannet og praktiserte en kvalitativt enklere form for dannelse. Mot slutten av det
femte århundre f.Kr. var dannelsens betydning såpass sterk at grekerne utformet
en nasjonal identitet med paideia som utgangspunkt. «Grek» 6 var synonymt med en
dannet person, og begrepet paideia var synonymt med landet Grekenland. Denne
identitetsfølelsen ble ytterligere forsterket i forbindelse med Alexander den stores
erobringer, som medvirket til en omfattende spredning av gresk kultur. Mimesis
(imitasjon) holdt ved like og styrket den nasjonale identiteten og ideen om arete og
den spilte en viktig rolle i utformingen av paideia.
Mimesis – en imitasjon
Mimesis hadde en sentral plass i paideia som en form for lek og underholdning.
Ideen om arete (dyd) ble holdt levende i den greske diktningen og ble et mimetisk
urforhold som gjentok seg i de greske tragediene og komediene. Mimesis er et spill
som viser forholdet mellom imitasjon og det å kunne etterstrebe det beste og ekte
livet. Dramaets spill viste ofte den rette veien til arete (dyd). Tragediene hadde ofte
en dobbel betydning som var viktig for disse spillene, og veien til arete ble her
framstilt i et tragisk bilde og viste til tragiske handlinger med et tragisk utfall som
en helst burde unngå. Hva slags lek eller spill karakteriserer de antikke tekstene?
Mytene om de store heltene var det mimetiske urbildet og la grunnlaget for lek og
spill med det alvorlige og tragiske. Mimesis hadde status som bare en lek og kunne
derfor ikke tas helt alvorlig. Likevel kunne lek og alvor i det riktige tidspunktet
overlappe hverandre ved at myter, tragedier og komedier blandet seg med det alvor-
5 Stigen, 1999, s. 56.
6 Garefalakis, 2004, s. 118.
Paideia – selve fundamentet for vår forståelse av dannelse
15