23240 Dannelse - Akademika forlag

Mariann Doseth
en refleksjon over paideia og over menneskets funksjon, som er en prosess i menneskets
konstituering av seg selv. Det er menneskets natur som er utgangspunktet for
dannelse, og Aristoteles la grunnlaget for en oppdragelse og en paideia i overensstemmelse
med menneskets natur. Denne tenkningen er utgangspunktet for dannelse
og det å bli et menneske i sin væren. Aristoteles hevdet at vår væren og vår natur er
nøkkelbegreper for utfordringen paideia. 2 Han så sammenhengen mellom oppdragelse
og dannelse og at denne var bestemmende for paideia. Aristoteles stilte derfor
spørsmålet: Når menneskets væren er i menneskets natur og vesen, vil da mennesket
forbli uforandret og det samme? Når vår væren bare er formet og tilegnet gjennom
den samme uforanderlige strukturen, kan ikke mennesket som menneske ta fatt på
dannelsesprosessen. Om det var slik, ville mennesket innordne seg etter bestemmelser
som det i en uforandret struktur og oppbygning kunne formes og dannes
etter. Aristoteles ga derfor uttrykk for at der det ikke finnes væren, vil oppdragelse
være umulig. På denne måten ligger paideia i utgangspunktet i mennesket som en
naturrett. 3 Hvis kjernen i paideias utfordring hele tiden er å forstå annerledes, så
dreier det seg om forholdet mellom det allmenne og det partikulære. Forståelse er
da at noe allment (universelt) anvendes på en konkret partikulær situasjon, det vil
si for hver enkelt av oss. Aristoteles’ etikk får da en sentral rolle og betydning. Det
sentrale for Aristoteles er ikke forståelsen av paideia, men derimot hvilken rolle teoretisk
tenkning og kunnskap spiller i moralsk handling. Det handler om fornuft og
kunnskap som både er bestemt av vår væren og bestemmende for vår væren. Aristoteles
tok utgangspunkt i Platons lære om «det godes idé» og en intellektualisert
plassering av spørsmålet om det gode. Han kritiserte Platons «det godes idé» for
å være et universelt begrep uten innhold. 4 Aristoteles stiller spørsmål om det gode
for menneskene og hva det gode er når det gjelder menneskenes handlinger. Han
hevdet at all viten er innrettet mot det gode. Aristoteles spurte derfor om hvordan
for eksempel en lege kunne bli en bedre lege ved kun å betrakte ideen «selve det
gode». Det gode er forskjellig i forskjellige handlinger og former for techne (kunnen).
Målet for våre handlinger må være det gode som vi oppnår gjennom handling og
2 NE 1098a 13–20: «function of man is a kind of life, actions of the soul implying a rational principle,
… and to perform these well and rightly».
3 NE 1098b 5: «in accordance with its nature».
4 «Vi kan imidlertid tenke oss en innvending mot hva vi har sagt: at platonikerne ikke ville uttale seg om
alle mulige goder, og at goder som blir kalt gode under henvisning til en form, er de som er etterstrebet
og ønsket i seg selv, mens de som på en eller annen måte bevirker eller bevarer disse eller forhindrer disses
motsetninger, kalles goder i kraft av disse andre og i en annen forstand. Det er dermed klart at uttrykket
«goder» har to betydninger: noen er goder i seg selv, andre i kraft av disse. La oss derfor skille de som er
goder i seg selv, fra dem som bare er nyttige, og undersøke om de første kalles gode under henvisning til
én idé. Hvilke skal man da si er goder i seg selv? Er det de som etterstrebes også alene, som det å tenke og
se, og visse nytelser og æresbevisninger? For selv om vi etterstreber disse for noe annets skyld også, kunne
man likevel regne dem som goder i seg selv. Eller er ikke noe annet enn «ideen god» god i seg selv? Men
da er formen innholdsløs» (Stigen, 1999, s. 55).
14