Duodji - hvem eier kunnskapen og verkene?

ja hearvvat leat unnánaččat ja dađistaga
rievdan gietkkaduddjoma mihttomeari ja
mearkkašumi mielde. Gietkama hámiin ja
hervemiin sáhttá «lohkat» sihke man áiggis
lea leamaš gietkka geavahusas ja guovlogullevašvuođa
(Guttorm 1991: 13–18).
Oktavuohta máná, eadneolbmo ja gietkama
gaskka lea oalle guovddážis nu guhká go
gietkka lea anus «máná seaŋgan». Danne ii
leat gietkka maid dálá áiggi oaidnit seamma
go dat gietkka man birra Tacitus čállá jagis
98. Hámi ja duddjomálle rievdama lassin,
de lea maid gietkama meinnet rievddadan
dárbbuid mielde (gč. Guttorm 2005:).
Gietkka lea leamaš heivvolaš olbmuide
geat barge eatnamiin, guolástemiin dahje
boazodoaluin. Dat lea dávvir mii guoddá
vássan áiggi dieđuid, vásáhusaid olmmošlaš
gaskavuođain, máhtuid ja estehtalaš
áddejumi. Gietkama sáhttá geahččat geavatlaš
dáiddan ja dáiddan man árvu lea
vuođuštuvvon olbmuid rumašlaš vásáhusaide,
mánnáoažžumii ja máná gietkamii. Gietkama
rituálalaš ja geavatlaš árvvut leat
leamaš guovddážis dalle go lei anus beaivválaččat,
ja estehtalaš bealli lea fas dálá áiggi
guovddáš árvu. Árbedieđut dán oktavuođas
leat dasto áhpehisvuohta, ávnnasteapmi ja
gietkkaduddjon. Ávnnasválljen ja gietkama
hábmen lea dása fas hui sakka čadnon.
Go Gietkka girjái jearahallen olbmuid
ávnnasteami birra, de oaivvildedje mu
informánttat ahte lea dehálaš válljet buori
ávdnasa gietkamii (Guttorm 1991: 22).
Ledje golmmalágan muorraávdnasat maid
eatnasat dovde ávnnasin, beahci, soahki ja
suhpi, maid gaskkas beahci lea dábáleamos.
Das fidne geahppa gietkama, mii dieđus lea
dehálaš go jurddaša ahte dan galgá guoddit.
Dálá gietkama mearkkašupmi lea maiddái
muitun vássanáiggis ja das mo dan muittu
fievrridit ovddasguvlui. Danne sáhttá lohkat
ahte gietkka lea sihke ávkkálaš ja árvosaš.
Ávkkálašvuohta lea čadnon doibmii, mo
78
(jfr. Guttom 2005). Komsa har vært ypperlig
for de som jobbet med slåtten, fisket eller i
reindriften. Dette er en gjenstand som bærer
i seg kunnskap om fortiden. Bruken forteller
om menneskers forhold til hverandre
i formen, om håndverkskunnskaper og om
estetisk sans. Komsa er brukskunst og et
håndverk hvor verdien er knyttet til folks
kroppslige erfaring, fødsel og spedbarnstell.
Derfor kan en si at den som har laget komsa,
alltid har måttet høre på hva mora mener er
den beste formen for barnet og selvsagt hva
som er best for henne. Så lenge komsa var i
bruk daglig, var formgivingen prisgitt moras
og barnets behov, både av fysisk kontakt med
hverandre og funksjon for øvrig. Komsas
rituelle og funksjonelle form var mest i fokus
så lenge komsa var i daglig bruk, det estetiske
er i fokus i dag. Alt dette har påvirket valg
av materialer, form og dekor.
Dagens komse er et minne om fortiden og
en påminnelse om dens funksjon og folks
forhold til hverandre. I tillegg blir den også
brukt til småbarn. Den har en kontinuitet
i bruken og har de verdiene som det innebærer,
og har i tillegg fått nye verdier og
bærer nye meninger.
Vi vender tilbake til forholdet mellom spedbarnet
og dets nærmeste og det som skjer
under fødselen. Hverdagens bevegelser og
gjøremål er tegn som kan tolkes av den som
skal lage en komse som harmonerer med
disse relasjonene. De tradisjonskunnskapene
som komsa har i seg og fortellingene om
den som folk bærer med seg, er en felles
hukommelse om komsa. Som jeg har antydet
tidligere, forandrer historien seg hele tiden.
Ved å produsere slike gjenstander som har
hatt en spesiell plass i menneskenes hverdag,
opprettholdes den felles hukommelsen om
gjenstandene, men samtidig skaper en også
nye fortellinger.
not have the same design that it had 100 or
500 years ago.
Komsa is a well­known object throughout
Sápmi, and we can thus speak of a common
understanding of komsa even though it also
has variations in design and décor. The
shape and décor have changed over time
gradually as people’s ways of life have
changed. Today, we can “read” from komsa
about the time it belongs to or from which
area it originates (Guttorm, 1991: 13­18). It
has undergone development to achieve the
design it needs for its purpose. With use, the
idea of komsa has changed (cf. Guttorm,
2005). Komsa has been fantastic for the
Samis who worked with hay harvesting,
fishing or in reindeer husbandry. This object
carries in it knowledge about the past. Its
use tells about people’s relationships to
each other, about handicraft skills and
aesthetic sense. Komsa is decorative art
and a handicraft where the value is tied to
people’s physical experiences, birth and
caring for babies. Therefore, we can say that
the person who made a komse always had
to listen to what the mother believed was
the best shape for the child and, of course,
what was best for her. As long as it was
in daily use, the design was at the mercy
of the mother and the child’s needs, both
by physical contact with each other and
functionally. Komsa’s ritual and functional
shape was mostly in focus as long as it was
in daily use; the aesthetic is in focus today.
All of this has influenced the choice of materials,
shape and décor.
Today’s komse is a memory of the past and
a reminder about its function and people’s
relationships to each other. Also, it is used
for young children. It has continuity in its
use and has the values that it involves, and
has gained new values and carries new
meanings.