Bokanmeldelser - Tidsskrift for Norsk Psykologforening

Psyk_F09-Bok-Hoem.fm Page 187 Monday, January 29, 2007 1:34 PM
57x60//
Pernille Dysthe
Hyper. En beretning om uro
Damm forlag, 2006
Kr 279. 256 sider
Anmeldt av Sverre Hoem
I Pernille Dysthes bok har vi fått landets
første autentiske skjønnlitterære beskrivelse
av «jente-ADHD». De to tidligere
«stå fram»-utgivelsene om diagnosen er
begge skrevet av menn (Johansens Versting
med ADHD fra 2001 og Gjengsets
Aldri for sent å skaffe seg en lykkelig
barndom fra 2005). Det er forfatterens
alter ego Rita Linn som formidler historien.
Vi blir kjent med en fascinerende fortellerstemme
med stor spennvidde i uttrykket.
I Rita Linns repertoar finner vi
alt fra kvikke humoristiske observasjoner,
via direkte og nakne beskrivelser av ensomhet
og avvisning, til fortettet og fresende
harme over urettferdigheter. Boka
beskriver i en romanliknende form hvordan
det kan arte seg å være barn, ung og
etter hvert «ikke-voksen» (som forfatteren
treffende kaller det) med de særpreg
som først langt senere i livet blir rubrisert
som ADHD.
Boka er på drøyt 250 sider og er satt
med komfortabelt store typer. Førsteutgaven
leveres i solid innbinding, og til
min store lettelse finner jeg en behagelig
blåfarget perm under det visuelt langt
mer hypre omslagsarket – som åpenbart
er godt tilpasset bokas idé, og som på slike
omslags vis forsyner leseren med nyttig
bakgrunnsinformasjon om forfatteren
og hennes prosjekt.
Beretningen starter med glimt fra førskolealder
som presenteres via brokker av
dialog mellom beretningens jeg og hennes
Fagformidling og debatt
foreldre, søsken og venninner. Noe kan
hun selv huske, noe er kun kommet inn i
hennes historie om seg selv som gjenfortalte
episoder. Gjennom korte og språksikre
avsnitt følger vi jeg-personen fra barn til
ung voksen. Forfatteren har en formidabel
evne til å formidle barnets indre verden.
Hun fører oss med stor åpenhet og beundringsverdig
modig ærlighet inn i tanke- og
følelseslivet sitt. Og hvorfor skulle hun
ikke det? Hun avslører intet som ikke er
dønn menneskelig, og intet en med passelig
sunn grad av selvrespekt ikke skal kunne
vedkjenne seg. Delen om ungdomstida
er like leseverdig. Her dukker det opp innskutte
utdrag fra dagboka hennes. Disse
bidrar til å bryte opp teksten på en måte
som er fordelaktig for de av leserne som
selv måtte ha konsentrasjonsproblemer. Å
være «ikke-voksen» beskrives i den tredje
hoveddelen, som er kortere og mer summarisk
enn de foregående.
Forfatteren er tro mot sin undertittel
«En beretning om uro». Hun slipper aldri
sitt hovedtema og leverer en mengde både
språksikre og bilderike beskrivelser av
hvorledes uroen hennes arter seg. Måten
hun formidler uroens fenomenologi på, er
intet mindre enn briljant. Øvrige ytringer
ved ADHD er også tatt med. Her beskrives
konsentrasjonsvansker, temperamentssvingninger,
avhengighetstendens, rigid
stahet, hypersensitivitet, stressintoleranse –
aldri på slikt distansert vis som i min opplisting,
alltid naturlig flettet inn i fortellingen
om hvordan det er å være jeg-personen.
Og den fortellingen handler om mye
annet enn ADHD. Her finnes en innlevd
og nyansert del om hva prestasjons- og
konkurranseorientering kan gjøre med et
ungt og usikkert sinn. Ikke minst leverer
Dysthe en fascinerende analytisk og samtidig
opplevelsesnær beskrivelse av den perioden
hun hvor hun utviklet et psykologisk
sett usunt forhold til kropp, vekt og mat.
Forfatteren er både i lanseringssammenheng
og gjennom sin stemme i boka
tydelig på at hun ikke har ønsket å levere
noen fasit på hvordan det er å ha ADHD.
Hun har rett og slett formidlet sin historie.
Noe av den har med ADHD å gjøre,
noe har med allmennmenneskelige forhold
å gjøre, noe er særegent for akkurat
henne. Jeg synes hun har lyktes svært
godt i å balansere disse elementene. Hun
Bokanmeldelser
lar ikke diagnosen verken under- eller
overforklare hvorfor ting ble som de ble.
Hun tråkker kraftig til i beskrivelsene av
hvordan særlig uroen har forstyrret tilværelsen,
men blir aldri verken sutrende eller
ansvarsfraskrivende.
Hyper er en freske av en bok. Fortellingen
er preget av en type spontanitet og
autentisitet som tyder på stort kreativt
trykk under skriveprosessen. Forfattere
er høyst forskjellige i sin tilnærming til
skriveprosessen. Noen hamrer som Jack
Kerouac ut historiene sine meter for meter
i lange og nærmest sensurfrie skrivesoner.
Andre veier som Øystein Lønn
hvert ord på gullvekt og stryker mer enn
de skriver. Pernille Dysthe ligger åpenbart
nærmere førstnevnte.
Forlaget drister seg til å trekke en parallell
til Elisabeth Wurtzels internasjonale
salgsbombe Prozac Nation (1995).
Jeg håper virkelig sammenlikningen slår
inn i forhold til opplagstall, utover det ser
jeg ikke helt likheten: Dysthe har rett og
slett skrevet en mye bedre bok enn
Wurtzel. Sistnevnte er like ofte overflatisk
og fragmentert i sin tekst som førstnevnte
er personlig og integrert.
Med Hyper bidrar Pernille Dysthe til å
nyansere det offentlige bildet av ADHD.
Fortelleren er verken kriminell eller utagerende,
hun trekkes ikke mot samfunnets
randsoner. Vi får stifte bekjentskap
med en intelligent og kunstnerisk begavet
jente som i voksen alder gjør karriere i et
prestisjeyrke. Ytre sett bærer hun på alle
måter preg av beundringsverdig vellykkethet.
I boka viser hun oss hvilket intenst
indre strev som kan ligge bak et slik ytre.
Som nyutdannet psykolog fortærte jeg
med tilnærmet desperat appetitt romaner
for å bøte på min åpenbare mangel på
livserfaring. Jeg har alltid tenkt at vi kan
bli bedre terapeuter av å ha tatt del i mange
av de menneskelige historiene. Men alt
kan vi jo tross alt ikke oppleve i real life.
Fiksjon har sin misjon. Som nyttig supplerende
livserfaring for alle de av oss som
ikke har vokst opp som hyper jente.
Jeg kan trygt anbefale boken som nyttig
lesning for norske psykologer, enten
man er ute etter å lære mer om ADHD
fra innsiden som supplement av sin fagkunnskap
– eller for den som rett og slett
ønsker å lese en god bok. ◆
TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2007 • 44 187

Psyk_F13-Bok-Gran.fm Page 188 Monday, January 29, 2007 1:35 PM
Bokanmeldelser
Fagformidling og debatt
188
Bokanmeldelser
Trine Anstrop, Kirsten Benum og
Marianne Jakobsen (red.)
Dissosiasjon og relasjonstraumer.
Integrering av det splittede jeg
Universitetsforlaget, 2006
Kr 349. 304 sider
Anmeldt av Svein Gran
Den første setningen i denne boken uttrykker
nøyaktig det jeg tenkte da jeg fikk
se den: «Dette er første gang det er skrevet
en bok om traumer og dissosiasjon på
norsk, av norske fagfolk og ut fra norske
erfaringer.» Og jeg vil tilføye: «Endelig!»
Det er en stadig voksende internasjonal
litteratur om traumereaksjoner og
dissosiasjon. Her i Norge har interessen
vært stor i mange år. I Stavanger, Oslo og
andre steder har det vært arrangert konferanser
og workshops både om nyere
forskning, teorigrunnlag og behandling.
Med denne boken er teori og ny kunnskap
presentert på norsk og rikt illustrert
med eksempler fra virkeligheten i norsk
psykisk helsevern. Øvrige bidragsytere er
Eva Dalsgaard Axelsen, Wenche Fjeldstad,
Eileen C. Lund, Judith van der
Weele og Ellen Wessel, samt Ellert Nijenhuis,
Onno van der Hart og Kathy
Steele.
I bokens første del tar forfatterne for
seg teori og ny kunnskap om fenomenet
dissosiasjon og relasjonstraumer. Utgangspunktet
er en definisjon av mennesket
som relasjonelt, meningsskapende
og verdighetssøkende. Med dette utgangspunktet
presenteres i første kapittel
en forståelse av traumer og dissosiasjon i
et tilknytningsperspektiv. Det legges
vekt på at terapi må være både støttende,
byggende og bearbeidende, da tidlig trau-
matisering fra nære omsorgspersoner kan
ødelegge trygghetsreguleringssystemet
og personens evne til å bruke relasjoner
til å etablere trygghet. Fremstillingen blir
styrket av utallige små sitater fra klienter
som står som illustrasjoner i teksten.
Videre får vi et kapittel som sammenfatter
nyere kunnskap fra nevrobiologisk
forskning som kan belyse mekanismene i
traumereaksjoner, og et kapittel som tar
for seg hvordan hukommelsen fungerer
ved senvirkninger etter traumer. Disse
hver for seg litt ulike innfallsvinklene blir
sammenfattet i en artikkel av Ellert Nijenhuis,
Onno van der Hart og Kathy
Steele som er oversatt av redaksjonen, og
som har fått tittelen «Traumerelatert
strukturell dissosiasjon av personligheten».
Det er en forståelsesramme som
trekker en linje fra Janets opprinnelige
begrep om dissosiasjon til nåtidens nevrobiologiske
forskningsfunn, med et rikt
tilfang av erfaringer fra praksis og behandlingsforskning.
Til slutt i denne delen har redaktørene
skrevet et kritisk innspill til diagnostisering
av dissosiative lidelser. De poengterer
at alle pasientgrupper, uavhengig av
diagnose, kan ha opplevd traumatiske
påkjenninger, krenkelser og andre alvorlige
brudd i relasjoner. Forfatterne viser
til forslag for utbedring av dagens diagnosekategorier
som bedre kan hjelpe oss til
å gjenkjenne fenomener forbundet med
traumereaksjoner og i neste omgang
være retningsgivende for intervensjoner.
Bokens andre del omhandler terapien.
Gjennom syv kapitler får vi et grundig og
mangfoldig innblikk i både teori og forskning
om behandling, og mengdevis av
personlige erfaringer fra terapirommet.
Det er en igjen oversatt artikkel av Ellert
Nijenhuis et al. som samler trådene. I artikkelen
beskrives en terapiprosess som
baserer seg på at terapeuten forstår traumatisering
som en prosess, der klienten
har ulike behov avhengig av hvor han eller
hun er i denne prosessen: faseorientert
behandling. Deretter kommer utdypende
artikler om de ulike behandlingsfasene,
ulike metoder og kliniske intervensjoner.
Til slutt kommer en artikkel som tar for
seg terapeuters reaksjoner i møte med
denne klientgruppen, om våre egne belastninger
og beskyttelsesmuligheter.
TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2007 • 44
Fagformidling og debatt
Boken baserer seg på teorien om
strukturell dissosiasjon av personligheten
og fasebasert behandling ifølge Ellert Nijenhuis,
Onno van der Hart og Kathy
Steele. Men bærebjelken er likevel forfatternes
egne erfaringer fra terapi med
alvorlig traumatiserte pasienter. Dette
gjør den til en bok av og for klinikere.
Den kan leses som en samling av enkeltstående
artikler, men har likevel en klar
struktur og logisk progresjon. Appendiksdelen
inneholder tre nyttige sjekklister
og tester samt et kort arbeidsprogram
om følelser utarbeidet av Kirsten Benum
og Per Isdal. ◆
Torild Hammer og Einar Øverbye (red.)
Inkluderende arbeidsliv?
Erfaringer og strategier
Gyldendal Norsk Forlag, 2006
Kr 275. 211 sider
Anmeldt av Jan Norman Bjørkmo
Boka retter seg både mot yrkesgrupper
som arbeider for å skape bedre inkludering,
og mot studenter. Boka er inndelt i
ti kapitler, hver med en eller flere forfattere
som selv er blant Norges fremste
forskere på sine temaområder. Hvert kapittel
drøfter problemstillinger som er
sentrale for å kunne realisere et inkluderende
arbeidsliv, og det legges vekt på å
formidle forskningsbasert kunnskap.
I kapittel 1, som er skrevet av redaktørene,
gjennomgås kort bakgrunnen for
dagens avtale om et inkluderende arbeidsliv,
samt innholdet i avtalen. Dette
er oversiktlig og godt skrevet. Den om-

Psyk_F13-Bok-Gran.fm Page 189 Monday, January 29, 2007 1:35 PM
Fagformidling og debatt Bokanmeldelser
fattende lovendringen som trådte i kraft
1. juli 2004, er imidlertid kun indirekte
og ufullstendig beskrevet. Denne lovendringen
medførte at legene ble pålagt å
vurdere aktive tiltak (gradert sykmelding
før aktiv sykmelding) og skrive en funksjonsvurdering
(hva som eventuelt bør
unngås) på arbeidsgiverens gjenpart. Arbeidstakeren
har på sin side plikt til å stille
i dialog med arbeidsgiveren om sin
egen funksjonsevne og alternative oppgaver
og arbeidstid, og kan miste sykepengene
dersom det ikke foreligger medisinsk
begrunnelse for å la være å stille
opp i dialogen eller forsøke aktivitet på
arbeidsplassen. Arbeidsgiveren ble pålagt
å utarbeide individuell oppfølgingsplan
i samarbeid med arbeidstakeren senest
åtte uker etter sykefraværets start.
Dette gjelder riktignok alle virksomheter
(også virksomheter uten egen IA-avtale),
men lovendringer er sentrale og det viktigste
eksemplet på at prinsippene i IAavtalen
har blitt nedfelt i lovs form.
De neste ni kapitlene drøfter inkludering
av unge sosialklienter, innvandrerkvinner
og innvandrere i helse- og sosialsektoren,
funksjonshemning og yrkesaktivitet,
attføring, sykefravær som innfallsporten til
permanent trygding, uførepensjonister i
arbeid, eldre arbeidstakere og hvordan
endringene i «det nye arbeidslivet» virker
inn på inkludering. Disse spørsmålene
drøftes på en oversiktlig måte som gjør
materialet tilgjengelig for de fleste lesere.
De fleste forfatterne har benyttet analyse
av kvantitative data som bakgrunn
for diskusjonene, mens de to kapitlene
som tar for seg innvandrere i hotellbransjen
og helsesektoren, har en mer kvalitativ
tilnærming. Alle kapitlene har egen
referanseliste.
Siden hovedfokus i boka er på kvantitativ
analyse, er samspillet mellom ulike
aktører relativt lite drøftet. Dette kunne
etter min mening være verdt et eget kapittel:
Vil ulike grader av tradisjon for forvaltning
av utilgjengelighet, kanskje tydeligst
i spesialisthelsetjenesten (jamfør kapittel
4 i boka), ha betydning for det
samarbeidet som inkluderende arbeidsliv
forutsetter? Arbeidsgivernes opplevelser
er også relativt lite berørt, mens det altså
er de som forvalter retten til å få en jobb.
Boka inneholder likevel et bredt spekter
av kunnskap og innfallsvinkler og er vel
verdt å lese for alle som ønsker mer kunnskap
om inkludering av utsatte grupper i
arbeidslivet. ◆
Peter de Jong og Insoo Kim Berg
Løsningsskapende samtaler
Gyldendal Norsk Forlag, 2005
Kr 349. 336 sider
Anmeldt av Lena Hole
Det er ikke ofte man kommer over litteratur
som klarer å formidle den varme,
ydmykhet og innlevelse i terapirommet
som preger Insoo Kim Bergs bøker. Sammen
med Peter De Jong har hun vært
sentral i utviklingen av løsningsfokuserte
tilnærminger. De Jong er professor i sosialt
arbeid ved Calvin College, mens Berg
arbeider ved Brief Family Therapy Center.
I Norge kjenner vi Insoo Kim Berg
best, fordi hun har vært her så mange
ganger. Hun skriver i forordet hvordan
hun beundrer den stillferdige, vennlige
og beskjedne norske væremåten, som
«krummer nakken» og ikke gir opp på vei
mot målet. Det er noe hun ser som et
ideal i terapirommet.
Dette er en verdifull lærebok som demonstrerer
løsningsskapende verktøy
som kan bli brukt i terapeutisk arbeid
med par, barn, ufrivillige klienter, familier
og enkeltklienter, organisasjon og grupper.
Vi får beskrevet bruk av skaleringsspørsmål,
unntaksspørsmål, mestringsspørsmål,
mirakelspørsmålet og observasjonsoppgaver.
Forfatterne viser hvordan
man med utgangspunkt i slike verktøy
strukturerer den enkelte time, fra det første
møtet frem til kontakten med klienten
TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2007 • 44
avsluttes. Det står et kapittel om arbeid i
grupper og organisasjoner, og her er også
våre egne omtalt, Gro Johnsrud Langslet
og Arild Aambø, med sine erfaringer. Av
nordmenns bidrag er også Tom Andersens
arbeid beskrevet.
Boken er tykk, med et mangfold av
konkrete eksempler som gir innblikk i
hvordan man gjennom språket kan bygge
opp en løsningskapende samtale. Gjennomgående
er en vektlegging av verdier
og holdninger; det å vise respekt for
menneskers verdighet, tilpasse behandlingen
til klientens bestilling, fremme klientens
egne visjoner og bygge på klientens
sterke sider.
Mirakelspørsmålet, som Insoo Kim
Berg er opphavsperson til, beskrives slik
at man vet hvorfor og hvordan man stiller
det, og hvordan man følger det opp.
Vi får konkret innføring i hvordan vi kan
utforske unntak og bygge videre på klientens
sterke sider og tidligere vellykte løsningsforsøk.
Litt lenger ut i terapiprosessen
ser forfatterne på hvordan man setter
ord på fremgang, hvordan man utvider
fra de små forskjellene og måler klientens
fremgang. Bakerst i boken finner man
skjemaer og oversikter som gjør det enklere
å lære seg hvordan man kan holde
fast på løsningsorientering under samtalene.
Jeg vil trekke frem ett av mange nyttige
kapitlene, nemlig om de ufrivillige
klientene, som er presset til samtaler av
andre, og som selv ikke har tro på at endring
er mulig, enten det er ungdom som
presses av foreldrene eller kriminelle av
domstolen. I disse samtalene er det lagt
vekt på ikke å forvente endring, men rette
oppmerksomheten mot klientens
situasjon her og nå. Dette er ikke ment
som en strategi for å øke klientens motivasjon.
Poenget er at klienten får satt ord
på hva han eller hun ønsker kunne vært
annerledes. Nettopp i klientens motvilje
kan man ofte finne svar som ville være til
hjelp, i protesten mot behandling eller i
sinnet mot personer som ikke har hjulpet.
Men å bevege seg målbevisst mot et
resultat er et valg terapeuten gir klienten
kontrollen over. På fritt grunnlag må
klienten kunne utforske sitt ufrivillige utgangspunkt,
og de valg og muligheter en
har innenfor dette.◆
189