KIRKEN SOM KULTURBÆRER

KIRKEN SOM KULTURBÆRER
( 20.april 2005. Kåseri i Ullensvang - Bjørgvin biskop – 100 års markering av unionsoppløsningen)
Når vi setter fokus på kultur ved innledningen til 100 års markeringen av
unionsoppløsningen, så gjør vi det i forvissningen om at det ligger verdier lokalt
– både i kulturlandskap og mennesker – som har bidratt til å forme vårt land til
den nasjon vi er i dag. Kulturlandskapet er det mange andre som kan mer om
enn meg. Jeg vil bruke mine minutter til å sette ord på et annet aspekt: Kirken
som kulturbærer.
Det kan passe godt ved denne anledningen, som markerer at det er 100 år siden
Norge og Sverige skilte lag, å starte med et sitat av den kjente svenske dikteren
Par Lagerkvist. For selv om vi er to ulike nasjoner, binder både kirken og
kulturen oss sammen. Par Lagerkvist har sagt følgende som er like sant i Norge
som det har vært i Sverige: ”Man ser medlimsamt ned på de trovissa. Och
likeval ar det i dem mansklighetens rikedomar førvaras. De er maktige
skattkammare som vi alla førliter oss på, dar vi hamtar upp vad vi behøver
før at kunne harda ut.”
Kirken som kulturbærer handler for meg først og fremst om mennesker. Ikke
bestandig de mest kjente. Ikke nødvendigvis biskoper og kirkeledere. Ikke de
som gjennom de siste 100 år har fått de største overskrifter i avisene og som blir
nevnt ved navn når historiebøkene blir skrevet. Men minst like mye handler
Kirken som kulturbærer om de mange tusen hverdagsmennesker som er
kirkens grunnfjell. Kirkens ”trauste fjordinger” som er preget av sin tro på en
slik måte at den har formet livet. Mitt utgangspunkt er dette: Kulturarbeid er
arbeid som gjør livet rikere for mennesker. Det er innsats som uten store ord
taler et tydelig språk om storheten i det å være menneske. Det var om disse
menneskene Par Lagerkvist sa: ”Man ser medlimsamt ned på de trovissa.

Och likeval ar det i dem mansklighetens rikedomar førvaras. De er maktige
skattkammare som vi alle førliter oss på, dar vi hamtar upp vad vi behøver
før at kunne harda ut.” Mitt bidrag i dag skal være å fortelle om 3 slike
mennesker jeg har møtt og lært av.
Jeg startet min prestetjeneste i en liten bygd i Østfold. Da jeg kom, var jeg
landets yngste sokneprest. Den første som møtte meg var menighetsrådslederen.
Han ønsket å møte den nye soknepresten, hilse ham velkommen til bygda og ta
seg av ham. Det ble starten på et langt vennskap. Einar som han het, var grossist
i ulønnede tillitsverv. Egentlig var han snekker, men han arbeidet for seg selv og
trengte ikke så mye for å være fornøyd, så det ble rikelig med tid til frivillig
arbeid.
Da jeg kom, var han som sagt leder av menighetsrådet. Det hadde han vært i 12
år. Dessuten var han Kirkeverge. På den tiden var det et ulønnet tillitsverv. Når
det var begravelse, var det han som fant ut gravsted. For Einar kjente
kirkegården bedre enn kartet og visste nøyaktig hvor kistene lå. For oss var
kanskje det aller beste et annet tillitsverv som han hadde. Som kirkelig engasjert
snekker, var han den selvsagte formann i Prestegårdstilsynet. Når vannet frøs –
som vi opplevde den første vinteren – kom han med kirkegårdstineren og sørget
for at vi fikk vann igjen. I flere år var han medhjelper for kirketjeneren. Han
snekret ny lesepult. Og da jeg sa at noe måtte gjøres med kirkebenkene som var
utrolig vonde å sitte på, så ordnet han det også. Stille og lugnt ordnet han opp.
Kirkehuset var hans store interesse. Han var der seint og tidlig, og kona hans sa:
”Setter dere fram en seng der, så sover han der også” Men det var ikke bare
menigheten og kirkehuset som fikk glede av engasjementet hans. Bygda hadde
et lite bygdemuseum som var åpent noen helger i året, på 17.mai og på
bygdedagen i juni. Der var han selvfølgelig også formann. Han hadde en genuin
interesse for alt som var gammelt, for historie og nærmiljø. Da kommunen

innstiftet sin kulturpris, var han den første som fikk den. Sjelden har en pris vært
så fortjent!
Einar var en av de få som har fått meg målløs. Jeg liker å komme med
kommentarer og erte litt. Mot slutten av min prestetid på det stedet, ble han også
Klokker. Det vil si, den offisielle tittelen var Klokker og kirkesanger. Det var
bare det at Einar ikke kunne synge. Han kunne det meste, men ikke det. En gang
klarte jeg ikke å dy meg: ”Du kan jo bare få halvt betalt du, sa jeg. Du kan jo
ikke synge.” Da svarte han stille: ”Jeg har aldri hatt mer enn halvt betalt
jeg.” Dermed ble jeg svar skyldig. Så midt på en prikk går det an å si det.
Kirken som kulturbærer handler for meg først og fremst om mennesker.
Kulturarbeid er trofast og uegennyttig arbeid som gjør livet rikere for
mennesker. Her har Kirken bidratt med mye. Mangfoldige tusen timer er lagt
ned i hver eneste menighet landet rundt. Dugnad har blitt en nasjonal glose i
Norge. Det har bidratt til at samfunnet vårt er slik som det er: ”Man ser
medlidsamt ned på de trovissa. Och likeval ar det i dem mansklighetens
rikedomar førvaras. De er maktiga skattkammare som vi alla førliter oss
på, dar vi hamtar upp vad vi behøver før at kunne harda ut.”
Kirken som kulturbærer.
Det leder meg til å tenke på et annet menneske jeg har lært å kjenne. Vi ble
venner da vi begge var i tenårene. Det er 35 år siden, men han er på mange
måter uforandret siden den gang. Det samme, lange lyset håret. Det som vi skrek
oss til for 35 år siden, men som er gått ut på dato nå. Det samme gutteaktige
smilet og det samme engasjementet. Odd Ragnar – som navnet hans er – er
lærer. Ved andre anledninger har jeg ofte sagt: Hva skulle vi gjort i kirke,
samfunn og organisasjonsliv uten lærerne? Hvem skulle tatt på seg verv i
kommunen hvis vi plutselig stod er uten lærere? Jeg synes jeg møter dem over
alt. Når frivillige råd og styrer skal settes sammen. Når vi skal fylle komiteer og

avvikle arrangementer. Når noe skal gjøres - uten at du får betalt – da er lærerne
der. Jeg har ingen offisiell statistikk på det, men jeg er overbevist om at lærerne
er overrepresentert over alt hvor noe skal fikses og ordnes.
Odd Ragnars hjertebarn har vært og er det samme som mitt: Det kristne barne-
og ungdomsarbeidet. Han har vært voksenleder i sitt lokale Ten Sing kor i 30
år. Fulgt arbeidet både i oppgang og nedgang. Han har åpnet huset sitt og
invitert ungdom hjem til seg. Han og kona Ågot har brukt tid og lyttet til dem
når noen har hatt kjærlighetssorg eller når livet ble fortvilet fordi foreldrene gikk
hver sin vei. Helt siden han kom ut i arbeid, har han brukt størstedelen av sin
lange sommerferie til å være vaktmester på et leirsted og leder på utallige
sommerleire. Alt sammen uten overskrifter og uten godtgjøring for tapt
arbeidsfortjeneste. Det er dette kirkelig kulturarbeid handler om. Mennesker
som ut fra sin overbevisning og ut fra sin tro gjør uegennyttig arbeid som gjør
hverdagen rikere for andre. ”Man ser medlidsamt ned på de trovissa. Och
likaval ar det i dem mansklighetens rikedomar førvaras. De er maktige
skattkammare som vi alle førliter oss på, dar vi hamtar upp vad vi behøver
før at kunne harda ut.”
Kirken som kulturbærer.
Jeg kjenner et slikt menneske. Hun pranger ikke. Skriver sitt liv med små
bokstaver. Hun har sin faste plass i kirken – 2.rad til venstre. År av sitt liv
arbeidet hun i søndagsskolen. Fredag kveld var satt av til tekstgjennomgåelse.
Da ble andre – og kanskje mer spennende invitasjoner – lagt til side. Hun har
sans for de nære ting. Inviterer naboer til samtale om vesentlige saker. I flere år
var alle naboene i gata invitert hjem der 1 gang i måneden. Det ble mange
ganger. På nattbordet ligger en liste over bønnebarn. Der står det mange navn og
de nevnes høyt hver eneste kveld. En egen liste over forfulgte kristne har hun
også. Det er så lett for oss i vår velstand å glemme de som lever under andre kår

enn oss. Derfor ligger listen der. Misjonens sak spiller en hovedrolle. Det gjelder
å gi det beste videre. Dele gleden og det gode. Tiendetradisjonen holdes i hevd. I
den tid da lønnen ble utbetalt direkte og i kontanter, ble først misjonspengene
lagt i en egen konvolutt. ”Av ditt eget gir vi deg tilbake.” Hele hennes liv
preges av glad lydighet mer enn av travelhet. Over og under ligger den trygge
tro. Hun sjekker ikke daglig den åndelige temperaturen, men hviler i Gud.
Kirken som kulturbærer handler for meg først og fremst om mennesker.
Kulturarbeid er arbeid som gjør livet rikere for menneskene. Det er uegennyttig
innsats som gjør det stort å være menneske. Mennesker av dette slag er Kirkens
grunnfjell. Det er slike mennesker som setter Kirken i stand til å være
kulturbærer i ordets dypeste forstand. ”Man ser medlidsamt ned på de
trovissa. Och likeval er det i dem mansklighetens rikedomar førvaras. De er
maktiga skattkammare som vi alle førliter oss på, dar vi hamtar upp vad vi
behøver før at kunne harda ut.”
Hvem denne kvinnen er?
Det får være min lille hemmelighet.
Takk