CAMILLA SIVESIND TOKVAM - Om CompLex

CAMILLA SIVESIND TOKVAM 

OFFENTLIGE ANSKAFFELSER AY 

INFORMASJONSTEKNOLOGI 

- Særlig om spesifikasjon av ytelsen, bruk av 

konsulenter og kriterier ved tildeling av kontrakt 

COMPLEX 2/97 

INSTITUTT FOR RETTSINFORMATIKK 

liffil Tano-Aschehoug

JUS'»-EDB 

Postboks 6728, St. Olavs plass, 0130 OSLO 

Postgiro 0813 5139654 Bankgiro 8200.42.49727 

Foreningen står bl .a. for 

salget av CompLex-heftene

Enkel og hurtig tilgang til 

offentlige informasjonsdata 

- en forutsetning for 

effektiv saksbehandling og 

riktige beslutninger 

Statens Datasentral er Norges ledende 

databasevert for offentlig informasjon. 

Vi formidler opplysninger fra Løsøreregisteret, 

Det sentrale personregister, Motorvognregisteret, 

Tinglysingsdata og Lovdata, for å nevne de viktigste. 

I tillegg til alle tjenester for online bruk av basene, 

bistår vi selvsagt også med satsvise datauttak. 

Ta kontakt for nærmere opplysninger! 

s ik k e r^ aSjon 

; i k k e r 

Statens Datasentral a.s 

Ulvenveien 89 B, 0581 Oslo 

telefon 22 95 63 00

ifm 

informasjons- og telekotnmunikasjonsre 

teknologi» og BDB-re; 

Kontrakter - Forhandlinger 

fco 

gate 52,0-258 Oslo 

el. 22 44 46 40. Fax. 22 44 M 

STOCKHOLM - LONDON - NEW \ ORK

Advokatfirmaet Selm er § Co. DA har 40 medarbeidere, hvorav 25 advokater og advokatfullmektiger. 

Firmaet yter advokattjenester hovedsakelig innen de forretningsjuridiske disipliner omfattende bl.a. 

kontraktsrett, selskapsrett, skatterett, aksje- og børsrett, arbeidsrett, petroleumsrett, miljørett, gjeldsforhandling 

og konkurs, jus og EDB. Våre oppdragsgivere er i det vesentlige innenfor bank, finans, 

revisjon, industri, forsikring, shipping, energi, handel, entreprise og fast eiendom, forskning og 

utviklingsarbeid. Firm aet yter dessuten advokattjenester ved generasjonsskifte i familiebedrifter og 

bistand generelt innen arverett, fam ilierett og skifterett. 

Firmaet har en stor andel utenlandske oppdragsgivere og er tilknyttet Unilaw, 

en internasjonal sammenslutning av advokatfirmaer. 

Asbjørn Berg Odd-Einar Christophersen Anne-Blanca Dahl Bjørn Kleiven 

■Teppe Norman Cristian Selmer Jon Skjørshammer Roy M. Slettvold Synnøve Smedal 

Svein Sulland E ilif Torma Sverre S. Tysland Lars W eyer-Larsen Trygve Øydne 

Fullmektiger: 

A m t Angell Inger Ekker Bartnes Fredrik A. Borch Gunnhild Buestad 

Morten Bøsterud Susan Halvorsen Ingebjørg Haito Jan Herud Margrethe Husebø 

Geir Kruge Anne Helene Osberg 

Firmaet har etablert traineeordning for studenter 

A D V O K A T F I R M A E T 

SELMER 

& C O . 

SELSKAP MED DELT ANSVAR 

Kirkegt. 15, tlf. 22 42 64 90 

Postboks 476 Sentrum, 0105 Oslo

f? 

ADVOKATFIRMAET 

BLOMSETH, KRISTIANSEN, SOLBERG & VALE DA 

M.N.A.. 

❖ Telekom m unikasjonsrett 

kabel-TV, kringkasting m .m . 

0* O pphavsrett 

❖ Transportrett - Luftrett 

❖ Skjønns- og ekspropriasjonsrett 

❖ Anglo-am erikansk kontraktsrett 

Tlf. 22 60 85 85 - Fax 2 2 6 0 8 5 20 

Pilestredet 57, 0 350 O slo 

•0 Bygg- og entrepriserett 

❖ Eiendom srett 

O - B oligrett 

0- Selskapsrett 

❖ Foreningsrett 

❖ Arbeidsrett

CompLex nr 2/97 

Institutt for rettsinformatikk 

Postboks 6702 St Olavs plass 

0130 Oslo 

Camilla Sivesind Tokvam 

OFFENTLIG 

ANSKAFFELSER 

AV 

INFORMASJONSTEKNOLOGI 

- Særlig om spesifikasjon av ytelsen, bruk av 

konsulenter og kriterier ved tildeling av kontrakt 

n T ano-A schehoug

© Tano-Aschehoug 1997 

ISBN 82-518-3611-5 

Institutt for rettsinformatikks utgivelser i skriftserien CompLex er støttet av: 

Lovdata 

Kopinor 

Fotografisk opptrykk ved 

AiT Enger AS, Otta 1997

Forord 

Denne avhandlingen ble innlevert som særavhandling våren 1997, 

og publiseres i den form den ble innlevert. 

Ideen om å skrive studentavhandling ble unnfanget mens jeg var 

tilknyttet institutt for rettsinformatikk, blant annet i forbindelse 

med valgfaget informasjonsrett. Jon Bing kom bort til meg å sa: 

«Hei, jeg heter Jon Bing, du må være ny student her, hva skal du 

skrive særavhandling om ?» Dette var i 1992, mye har skjedd 

siden, men særavhandling ble det til slutt. 

Avhandlingens emne ga seg nærmest selv. Etter tredjeavdeling 

hadde jeg et studieavbrudd på et drøyt år. Jeg arbeidet da med 

offentlige anskaffelser som førstekonsulent i Statens 

Forvaltningstjeneste. Fra en praktisk vinkling var veien kort til en 

teoretisk tilnærming. 

Det er mange som fortjener takk. Noen vil jeg nevne spesielt. 

Professor Olav Torvund har vært en eksellent veileder. 

Hovedfagsstudent ved avdeling for forvaltningsinformatikk, 

André Hoddevik, har bistått både som samtalepartner og ikke 

minst ved fremskaffelse av kildemateriale. 

Min ektemann Ole har vært til uvurderlig hjelp. Som 

pådriver, korrekturleser og ved faglige innspill har han bidratt til 

avhandlingen. Tusen takk. 

Lille Johanne har vært en solstråle og inspirasjonskilde i 

og utenfor m agen! 

Oslo 23. februar 1997 

Camilla Sivesind Tokvam

INNHOLDSFORTEGNELSE 

1. INNLEDNING.............................................................................................. 1 

1.1 B a k g r u n n .........................................................................................................................................1 

1.2 E m n e ...................................................................................................................................................3 

1.3 K o r t o m b e g r e p e t in f o r m a s j o n s t e k n o l o g i......................................................... 4 

1.4 A v g r e n s n in g e r ..........................................................................................................................4 

1.5 R e t t s k i l d e r ................................................................................................................................. 5 

1.6 D en v id e r e f r e m s t il l in g .................................................................................................... 6 

1.7 O v e r s ik t o v e r a n s k a f f e l s e s p r o s e s s e n ...................................................................6 

1.7.1 Innledning.......................................................................................................6 

1.7.2 Anskaffelsesmetode......................................................................................7 

1.7.3 Oversikt over anskaffelsesprosessen........................................................ 9 

1.7.4 Kort kommentarer til de enkelte stadier.................................................9 

2. REGELVERKET FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER................13 

2.1 I n n l e d n in g ............................................................................................................................... 

2 .2 H is t o r is k t il b a k e b l ik k på r e g u l e r in g e n a v o f f e n t l ig e 

a n s k a f f e l s e r .................................................................................................................................... 15 

2.3 R e g e l v e r k e t s r e t t s l ig p l a s s e r in g o g s t a t u s .................................................. 18 

2 .4 N o r g e s in t e r n a s jo n a l e f o r p l ik t e r s e r o m o f f e n t l ig e 

a n s k a f f e l s e r .................................................................................................................................... 19 

2.4.1 Innledning.................................................................................................... 19 

2.4.2 WTO-avtalen og GPA-avtalen om offentlige innkjøp........................ 19 

2.4.3 EØS-avtalen.................................................................................................21 

2 .5 G j e n n o m f ø r in g a v E Ø S - a v t a l e n s r e g l e r f o r o f f e n t l ig e 

a n s k a f f e l s e r i n o r s k r e g e l v e r k .......................................................................................23 

2.5.1 Lov om gjennomføring av EØS-avtalen................................................23 

2.5.2 Lov om offentlige anskaffelser................................................................ 24 

2.5.3 Vareforskriften........................................................................................... 25

2.5.4 Tjenesteforskriften..................................................................................... 26 

2 .6 ØVRIG NORSK REGELVERK - R E F S A .............................................................................. 27 

2 .7 I n t e r n a s jo n a l o g n a s jo n a l h å n d h e v e l s e a v r e g e l v e r k t e t f o r 

OFFENTLIGE ANSKAFFELSER........................................................................................................29 

2.7.1 Innledning.........................................................................................................................2 9 

2 .7 .2 EFTA Surveilance Authority - ESA........................................................30 

2.7.3 EFTA-dom stolen........................................................................................30 

2.7.4 Adgang til å bruke norske domstoler.....................................................31 

2.7.5 Annen nasjonal håndhevelse av regelverket........................................32 

3. HENSYN....................................................................................................33 

3.1 I n n l e d n in g ................................................................................................................................ 33 

3 .2 P r in s ip p e t o m ik k e - d is k r im in e r in g ..........................................................................34 

3 .3 L o ja l it e t s p r in s ip p e t ...........................................................................................................35 

3 .4 L ik e b e h a n d l in g s p r in s ip p e t ........................................................................................... 36 

3 .5 K o n k u r r a n s e p r in s ip p e t .................................................................................................. 37 

3 .6 G j e n n o m s ik t ig h e t s h e n s y n e t .......................................................................................38 

3 .7 R e t t s s ik k e r h e t s h e n s y n .................................................................................................. 39 

3 .8 E f f e k t iv it e t s h e n s y n ......................................................................................................... 4 0 

4. SPESIFIKASJON AV IT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL 

REGELVERKET FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER....................43 

4.1 I n n l e d n in g / in t r o d u k s j o n .............................................................................................. 43 

4.1.1 Hvorfor spesifisere en anskaffelse ? ....................................................... 43 

4.1.2 Spesifikasjon av teknisk avanserte anskaffelser..................................44 

4.1.3 Problemstillinger som her vil bli behandlet......................................... 46 

4 .2 O v e r s ik t o v e r s p e s if ik a s jo n a v IT - a n s k a f f e l s e r ......................................... 47 

4.2.1 Innledning....................................................................................................47 

' 4.2.2 Formålet med anskaffelsen...................................................................... 47 

4.2.3 Kravspesifikasjon.......................................................................................48 

4.2.4 Spesifikasjon av produkter og tjenester................................................49 

4 .3 E r IT - a n s k a f f e l s e r v a r e - e l l e r t je n e s t e k jø p ? ..............................................4 9 

4.3.1 Innledning....................................................................................................49 

4.3.2 Varekjøp...................................................................................................... 49 

4.3.3 Tjenestekjøp................................................................................................ 50 

4.3.4 Blandet kjøp.................................................................................................52 

4 .4 S p e s if ik a s jo n e n s b e t y d n in g v e d b e r e g n in g a v t e r s k e l v e r d i o g v e d 

v a l g a v r e g e l v e r k .......................................................................................................................53 

4.4.1 Innledning.................................................................................................... 53

4.4.2 Terskelverdier........................................................................................... 

4.4.3 Terskelverdier - gjeldende beløpsgrenser.............................................. 54 

4.4.4 Beregning av «anslått vedi»...................................................................... 55 

4.5 A n s k a f f e l s e n s f o r m å l ....................................................................................................57 

4 .6 K r a v s p e s if ik a s jo n .................................................................................................................. 57 

4.6.1 Innledning......................................................................................................57 

4.6.2 Utarbeidelse av kravspesifikasjon........................................................... 59 

4.6.3 Kravspesifikasjonens innhold................................................................... 65 

4 .7 S p e s if ik a s jo n a v pr o d u k t e r o g t j e n e s t e r ............................................................ 67 

4 .8 T e k n is k s p e s if ik a s j o n .......................................................................................................... 68 

4.8.1 Innledning......................................................................................................68 

4.8.2 Tekniske handelshindringer.......................................................................69 

4.8.3 Plikt til bruk av tekniske standarder........................................................75 

4.8.4 Eksempel på bruk av standarder ved IT-anskaffelser..........................77 

4.8.5 Unntak fra plikten til å benytte standarder........................................... 77 

4 .9 S æ r l ig o m o m t a l e a v fa b r ik a t , v a r e m e r k e , p r o d u s e n t o g 

o p p r in n e l s e ...................................................................................................................................... 

4.9.1 Innledning......................................................................................................^ 

4.9.2 Forbud............................................................................................................^ 

4.9.3 Unntak........................................................................................................... &6 

4.9.4 Særlig om bruk av «detaljerte» spesifikasjoner.................................. 88 

4 .1 0 A l t e r n a t iv e a n b u d ...........................................................................................................89 

4.10.1 Innledning...................................................................................................^9 

4.10.2 Adgang til å inngi og anta alternative anbud.....................................90 

5. UTELUKKELSE FRA ANBUDSKONKURRANSEN AV 

KONSULENTER OG RÅDGIVERE SOM HAR BISTÅTT VED 

SPESIFIKASJONSUTARBEIDELSEN.....................................................94 

Q4 

5.1 I n n l e d n i n g ............................................................................................................................... 

5.1.1 Bruk av eksterne konsulenter................................................................... 94 

5.1.2 Problemstilling............................................................................................ 95 

5 .2 F o r p l ik t e l s e r i h e n h o l d t il G P A - a v t a l e n ....................................................... 9 6 

5.2.1 GPA-avtalens artikkel 6 ............................................................................96 

5.2.2 Implementering i norsk rett..................................................................... 99 

5.3 E Ø S - r e g e l v e r k e t o g d e n n o r s k e im p l e m e n t e r in g ....................................100 

5 .4 N a s jo n a l e r e g l e r - R E F S A .......................................................................................102 

5 .5 G j e l d e n d e r e t t .....................................................................................................................103

6. UTVELGELSESKRITERIER OG BEGRUNNELSE VED 

TILDELING AV KONTRAKT...............................................................107 

6.1 I n n l e d n in g .......................................................................................................................... 107 

6 .2 D e t l a v e s t e a n b u d ........................................................................................................108 

6 .3 D e t « ø k o n o m is k m e s t f o r d e l a k t ig e » a n b u d .................................................109 

6.3.1 Innledning............................................................................ \g g 

6.3.2 Pris................................................................................... / / / 

6.3.3 Leveringstid..............................................................................................y y / 

6.3.4 Kom petanse.................................................................................. y/2 

6.3.5 Teknisk løsning........................................................................................ / j j 

6.3.6 Service og teknisk bistand..................................................................... ] 1 4 

6.3.7 M iljøhensyn......................................................................................... j J4 

6 .4 B e g r u n n e l s e s p l ik t .........................................................................................................] 15 

6.4.1 Innledning................................................................................. 7 /5 

6.4.2 Plikt til å begrunne tildelingen............................................................. 7 /6 

6.4.3 Begrunnelse fo r hvorfor en anbyder ikke er valgt.............................118 

7. AVSLUTTENDE KOMMENTAR OG VURDERING.......................119 

7.1 I n n l e d n in g ............................................................................................................................... 

7 .2 E t «g o d t » k jø p ? ..................................................................................................... 119 

7 .3 M e d f ø r e r r e g e l v e r k e t ø k t k o n k u r r a n s e ? .....................................................122 

8. LITTERATUR- OG KILDEOVERSIKT............................................. 125

1. INNLEDNING 

1.1 Bakgrunn 

I Norge har vi i dag en omfattende offentlig sektor som står for 

alt fra sykehusdrift og forvaltning av landbrukspolitikken til 

bygging av infrastruktur. Offentlig virksomhet drives såvel på 

den ytterste øygruppe som i de største byene. Virksomhetene er 

mange og spennvidden stor. Felles for alle disse forskjellige 

offentlige virksomheter er at bruken av informasjonsteknologi 

allerede er omfattende og at den er økende. Informasjonsteknologi 

benyttes til så forskjellige ting som tjernstyring av vannforsyning 

og fyr, saksbehandling i departementene og overvåkning 

av rushtrafikken. Etatene benytter i forskjellig grad stormaskiner, 

arbeidsstasjoner, kommunikasjonsutstyr, standardprogramvare 

og spesialutviklet programvare. Uansett hva slags teknologi som 

brukes må den aktuelle etat pa et eller annet tidspunkt anskaffe 

den. o . 

Offentlige anskaffelser utgjør et stort marked, såvel innen 

Norge som innen EØS. I 1994 utgjorde de samlede offentlige 

innkjøp i Norge inkludert investeringer ca 138 milliarder kroner, 

det vil si omtrent 15 prosent av bruttonasjonalprodukt. Omtrent

INNLED NING 

halvparten, 70 milliarder, var kjøp av varer og tjenester.' Det 

europeiske markedet for offentlige innkjøp var i 1995 på 720 

milliarder Ecu, i overkant av 5.500 milliarder norske kroner. 

Dette utgjør ca 11 prosent av det EUs bruttonasjonalprodukt." 

Hvor stor del av disse anskaffelser som gjelder informasjonsteknologi 

er ukjent, men det er klart at anskaffelsene utgjør betydelige 

beløp. I den norske kommune og fylkessektoren er årlige IT- 

anskaffelser anslått å beløpe seg til 8 milliarder kroner.3 Det er 

ingen ting som tyder på at man vil oppleve en nedgang på dette 

området, snarere tvert i mot. I denne forbindelse kan det blant 

annet vises til statssekretærutvalgets melding om offentlig satsing 

innen for informasjonsteknologi.4 

Offentlige anskaffelser er underlagt et omfattende regelverk, 

som tar sikte på å oppfylle flere formål. Innen EU er det 

først og fremst ønsket om økt konkurranse over landegrensene 

og dermed økonomisk vekst som har vært drivkraften bak en 

etablering av et regelverk for offentlige anskaffelser. Ved EØS- 

avtalen har dette regelverk blitt gjort til norsk rett. I Norge har vi 

snart 100 år hatt et tilsvarende regelverk, men som tar sikte på å 

øke konkurransen innenlands, se mer om hensyn nedenfor. 

I de siste år har flere offentlige IT-anskaffelser kommet i 

medias søkelys på grunn av store budsjettoverskridelser og dårlig 

styring av utviklingskontrakter. Den såkalt TRESS 90-saken er 

et eksempel.5 Selv om regelverket for offentlige anskaffelser ikke 

Administrasjonsminister Totland, Forvaltningspolitisk redegjørelse, 27 

februar 1996, side 28 vedlegg 8. 

" Se Green paper on public procurement 1996, på side 1. Se også Lee, 

Public Procurement, på side 1, for tidligere tall. 

Anslått av Micha Reisei, administrerende direktør i Kommunal rapport. 

Statssekretærutvalget for IT, Den norske IT-veien Bit fo r bit, se saerl ig 

side 45 flg. 

TRESS 90 var et prosjekt som skulle utvikle et nytt IT-system for 

trygdesektoren. Man mistet fullstendig kontroll over prosjektet og flere 

2

INNLEDNING 

primært tar sikte på å forebygge slike skandaleprosjekter, vil 

regelverket kunne bidra til en bedre prosjektstyring. 

1.2 Emne 

Denne avhandlingens emne er offentlige anskaffelser av 

informasjonsteknologi. En redegjørelse for alle sider ved 

offentlige IT-anskaffelser ville fullstendig sprenge de rammer 

denne avhandlingen er ment å holde seg innenfor. Her vil derfor 

kun tre hovedproblemstillinger bli behandlet. Problemstillingene 

angår forholdet til det regelverk som er oppstilt for offentlige 

anskaffelser. Den første problemstillingen angår spesifikasjon av 

IT-anskaffelser i forhold til regelverket. Den andre angår adgangen 

til å utelukke en potensiell anbudsinnbyder på bakgrunn 

av hans bistand under utarbeidelse av anbudsdokumentene. Den 

siste problemstillingen som skal behandles er tildeling av kontrakten, 

og da særlig hvordan man ved bruk av de lovlige 

vurderingskriterier kan sikre at IT-anskaffelsen blir best mulig. 

Ved behandlingen av disse problemstillingene vil forutsetningen 

være at det gjelder en IT-anskaffelse av et visst om 

fang, slik at regelverket for anskaffelser innen EØS kommer til 

anvendelse, jf nedenfor. 

hundre millioner kroner ble brukt uten at noe fungerende system ble 

resultatet. «Oppryddingen» etter prosjektet kuliminerte i en åpen 

stortingshøring. 

3

1NNLEDN1NC, 

1.3 Kort om begrepet informasjonsteknologi 

Oppgaven vil som sagt behandle offentlig anskaffelse av 

informasjonsteknologi. Begrepet informasjonsteknologi har ikke 

noe gitt innhold. Den alminnelige forkortelsen, som allerede er 

benyttet, er IT. Norsk data ordbok definerer informasjonsteknologi 

på følgende m åte:6 

«Enhver form for elektronisk basert teknologi som brukes til 

oppsamling, behandling, lagring og formidling av data». 

En annen definisjon lyder som følgende: 

«Teknologier til behandling af informasjon som f. eks. edb-data, 

tekst, grafik, billeder og lyd ved hjelp av elektroniske tek 

nikker.» 

Også benevnelsene «data» og «Edb» er svært utbredt som beskrivelse 

av slik teknologi, men begrepet informasjonsteknologi 

er nok videre. I vid forstand omfatter informasjonsteknologi ikke 

bare de «håndfaste» varer men også tjenester som naturlig henger 

sammen med slikt utstyr, eksempelvis programmeringstjenester. 

Som eksempler på hva som etter dette omfattes av begrepet kan 

nevnes arbeidsstasjoner, telekommunikasjonsutstyr, 

datamaskinprogrammer og tilknyttede konsulenttjenester. 

1.4 Avgrensninger 

Den ovenstående angivelsen av emnet gir allerede i seg selv anvisning 

om visse avgrensninger, nemlig mot en fullstendig 

redegjørelse for regelverket for offentlige anskaffelser. Her vil 

7 Hofstad, Løland og Scott, Norsk data ordbok. 

Andersen, EDB-ret, på side 27. 

4

INNI.F.DNING 

det således eksempelvis ikke gis noen inngående redegjørelse for 

tidsfrister, kunngjøringsrutiner og lignende. 

Noen redegjørelse for regleverkets personelle 

anvendelsesområde, det vil si hvem som er bundet av reglene, 

avgrenses det også mot.8 Det legges for den videre fremstillingen 

til grunn at anskaffer er en offentlig etat eller en annen som 

omfattes av reglene. 

Det avgrenses videre mot en generell redegjørelse for EF- 

retten og EØS-retten, deres kilder og innhold og forholdet 

mellom dem. Imidlertid vil noen sider av dette forhold måtte 

berøres der det har betydning. 

1.5 Rettskilder 

Rettskildene som er benyttet ved arbeidet med avhandlingen er 

av svært forskjellig art, både når det: gjelder deres rettslige be 

tydning og omfang. 

For det første er norske lover, forskrifter og instrukser 

benyttet. Videre er internasjonale rettskilder benyttet, særlig da 

EF-direktiver og praksis fra EF-domstolen, men også WTO-av- 

talen og EØS-avtalen. Nasjonal rettspraksis i tilknytning til de 

aktuelle regelverk finnes det nærmest ikke, kun en underrettsdom 

som er brukt i illustrativ sammenheng. Relevante uttalelser fra 

overvåkningsorganene, Kommisjonen og ESA, er brukt i den 

grad det finnes. Det finnes et vell av juridisk litteratur som behandler 

den generelle EF-retten, mindre når det gjelder offentlige 

For en redegjørelse for disse regler se Aas Bakke, Offentlige 

anskaffelser i Norge og EØS, på side 39-54. Se også Arnesen, Statlig 

styring og EØS-rettslig skranker, på side 452 flg som behandler 

pliktsubjektreglene etter forsyningdirektivet. 

5

INNLEDNING 

anskaffelser. Språkbarrierer har begrenset min bruk av juridisk 

litteratur til å omfatte nordisk og engelskspråklig litteratur. 

1.6 Den videre fremstilling 

I den videre fremstilling vil det aller først bli gjort kort rede for 

anskaffelsesprosessen som det etablerte regelverk gir anvisning 

om og den begrepsbruk som benyttes. Dernest vil det i kapittel 2 

gis en historisk oversikt over regulering av offentlige anskaffelser 

samt en oversikt over det regime som er etablert. I kapitel 3 

gjøres det kort rede for de hensyn som har betydning ved utforming 

og anvendelse av dette regelverk. Avhandlingens ene 

hovedproblemstilling, spesifikasjon av IT-anskaffelsen i forhold 

til det etablerte regelverk, vil bli drøftet i kapitel 4. Temaet for 

kapitel 5 er den andre hovedproblemstilling, om adgangen til å 

utelukke en anbyder som har vært involvert som konsulent ved 

utarbeidelsen av anbudsgrunnlaget. I kapitel 6 vil de kriterier som 

kan vektlegges ved tildeling av kontrakten bli behandlet, for å 

belyse hvordan oppdragsgiver innen regelverket kan sikre seg det 

best mulige resultat. Avslutningsvis vil det forsøksvis foretas en 

vurdering av regelverket med bakgrunn i de forutgående 

drøftelser. 

1.7 Oversikt over anskaffelsesprosessen 

1.7.1 Innledning 

For den videre fremstilling vil det være behov for en oversikt 

over hvordan en offentlig anskaffelse foretas, hvor det kort

INNLEDNING 

gjøres rede for gangen i en slik anskaffelse. En slik gjennomgang 

er påkrevet for det første fordi det i den videre fremstilling vil 

forutsettes at denne kunnskapen er til stede, og for det andre at 

det vil medføre en klargjøring av de begreper som benyttes i 

fremstillingen.9 

1.7.2 Anskaffelsesmetode 

Det er etter regelverket adgang til å bruke fire forskjellige an- 

skaffelsesmetoder: 

• Åpen anbudskonkurranse 

• Begrenset anbudskonkurranse 

• Kjøp etter forhandlinger 

• Direkte kjøp 

Hovedregelen er at man skal benytte åpen anbudskonkurranse, 

da denne formen er antatt å gi størst mulig konkurranse og 

dermed det beste kjøp for det offentlige. Ved åpen anbudskonkurranse 

inviteres alle som ønsker det til å inngi anbud på en 

aktuelle anskaffelse. Begrenset anbudskonkurranse vil si at kun 

et begrenset antall anbydere deltar i konkurransen, eksempelvis 

fem leverandører. Deltakerne vil bli utvalgt ved en forutgående 

prekvalifisering. Prekvalifiseringen vil i prinsippet være en åpen 

anbudskonkurranse, men hvor siktemålet er å begrense antall 

anbydere, ikke å tildele kontrakten. Ved de virkelig store anskaffelser 

benyttes som regel prekvalifisering, noe som også vil være 

Denne fremstillingen vil bli svært summarisk og det er derfor ikke 

naturlig å henvise til de enkelte paragrafer fortløpende. Reglene er 

nedfelt i såvel vareforskriften som tjenesteforskriften, se nedenfor. 

7

INNLEDNING 

en stor fordel ved større IT-ansk:affelser.10 Fordelen med å 

gjennomføre en prekvalifisering er at man sikrer at man får 

kvalifiserte anbydere. Det er et betydelig og ressurskrevende 

arbeid å evaluere anbydere for tildelingen av kontrakten, og det 

er derfor både økonomisk og tidsmessig besparende å gjennomføre 

en forutgående begrensing av anbydere. 

Kjøp etter forhandlinger er at oppdragsgiver fører forhandlinger 

med alternative leverandører og inngår kontrakten 

etter dette. Adgang til å foreta kjøp etter forhandling foreligger 

eksempelvis hvis det etter en foregående åpen anbudskonkurranse 

ikke innkommer anbud som er egnet, eller som ikke 

er i samsvar med de vilkår som er stillet i anbudsdokumentene. 

Ved direkte kjøp foretar oppdragsgiver kjøp hos en leverandør 

uten noen forutgående konkurranse. Denne formen 

benyttes først og fremst ved mindre anskaffelser. 

Hvilke anskaffelsesform som oppdragsgiver kan velge 

avhenger av en rekke forhold, særlig den økonomiske størrelse 

på anskaffelsen, hva som skal anskaffes og hvem som er 

oppdragsgiver. 

Den videre fremstillingen tar sikte på å behandle IT- 

anskaffelser foretatt ved åpen anbudskonkurranse. De problemstillinger 

som vil bli behandlet vil være de samme uansett om det 

i det aktuelle tilfellet foretas en prekvalifisering eller det avholdes 

en åpen anbudskonkurranse. 

10 Se Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på side 31 1-312.

INNLEDNING 

1.7.3 Oversikt over anskaffelsesprosessen 

Et kontraktsforhold som sluttes gjennom anbud kommer ikke i 

stand på samme måte som forhandlingsbaserte avtaler. Anbuds- 

prosessen består kort av følgende stadier, i nevnte rekkefølge:" 

• Analyse av behov 

• Utarbeidelse av anbudsgrunnlag 

• Kunngjøring 

• Anbudsperiode 

• Anbudsbesvarelse 

• Evaluering og eventuell aksept av anbud 

• Kontraktsinngåelse 

Avtaleteknisk utgjør kunngjøringen og innbydelse/anbudsgrunnlag 

en forespørsel om å komme med tilbud 

på visse fastsatte betingelser. Videre utgjør anbudsbesvarelsen/inngivelsen 

et tilbud. Når oppdragsgiver 

12 

akseptert et eller flere av anbudene foreligger det en avtale. 

har 

1.7.4 Kort kommentarer til de enkelte stadier. 

I det følgende skal de ulike stadier i anskaffelsesprosessen kort 

kommenteres. 

Behovsanalyse: Før en offentlig etat kan gå til en IT-an- 

skaffelse vil den finne ut at man har behov for ny IT-teknologi, 

11 En noe avvikende, men i resultatet lik, oppstilling foretas i 

Statskonsult, Effektivisering av statlige anskaffelser, på side 17. 

12 Se Woxholt, Avtaleinngåelse, på side 93-94. 

9

INNLED NING 

dernest må man analysere hvilke funksjoner man ønsker at nyanskaffelsen 

skal fylle. 

Utarbeidelse av anbudsgrunnlag: Etaten må utarbeide et 

anbudsgrunnlag. Anbudsgrunnlaget er den dokumentasjon som 

gjør rede for de krav og betingelser som vil gjøres gjeldene for 

den forestående kontrakt. Anbudsgrunnlaget vil blant annet inneholde 

spesifikasjon av de varer og tjenester man ønsker å anskaffe, 

de forskjellige betingelser slik som betaling, leveringstid 

og sted og hvilke kriterier som vil bli vektlagt ved antagelse av 

anbud. 

Kunngjøring: Anbudet kunngjøres i samsvar med reglene 

innen EØS, ved et vedlegg til EF-tidende og i TED-databasen; 

Tenders Electonic Daily. Kunngjøring vil også finne sted i Norsk 

Lysningsblad og en riksavis. 

Anbudsperiode: Dernest venter en anbudsperiode på 

minst 52 dager, hvor interesserte kan hente anbudsgrunnlaget og 

eventuell øvrig dokumentasjon hos oppdragsgiveren. Anbydere 

m å innlevere sitt anbud innen denne fristen. 

Anbudsbesvarelse: Anbudsbesvarelsen fra anbyderne 

angir deres tilbud, på bakgrunn av den informasjon som fantes i 

anbudsgrunnlaget. Det er imidlertid også anledning til å inngi 

alternative anbud, som ikke følger de angitte spesifikasjoner, men 

som kan fylle de samme funksjoner, typisk ved å benytte andre 

tekniske løsninger. Anbyderne må også som oftest redegjøre for 

leveringsplaner, økonomi, referanser og andre forhold som kan 

bli vektlagt ved vurderingen. 

Evaluering og eventuell aksept av tilbud: Neste fase er 

oppdragsgivers evaluering av de inngitte anbud. Regelverket gir 

anvisning på mulige vurderingskriterier. Enten må man anta det 

laveste anbud eller det «økonomisk mest fordelaktig». Sistnevnte 

kriterium gir anledning til å ta i betraktning flere vurderingskriterier, 

slik som selskapets kompetanse, service, miljøaspekter, 

suppleringspriser o.l. Ved alle store IT-anskaffelser vil nok 

10

INNLED NING 

vurderingstemaet «økonomisk mest fordelaktig» bli benyttet. 

Etter evalueringen vil oppdragsgiver tildele kontrakten til en eller 

flere av anbyderne. Det vil regelmessig bli tatt forbehold i 

anbudsdokumentene om at kontrakten kan bli delt på flere hvis 

det er flere selvstendige elementer. Eksempelvis vil maskinvare 

kunne kjøpes av en leverandør og programvare av en annen. 

Videre er det adgang til å forkaste alle anbud og foreta en ny 

utlysning, hvis det er tatt forbehold om det i anbudsinnbydelsen. 

Kontraktsinngåelse: Avslutningsvis vil en kontrakt bli 

inngått, selv om betingelsene allerede er avtalt som en følge av 

anbudsgrunnlaget og anbudsbesvarelsen. 

11

2. REGELVERKET FOR OFFENTLIGE 

ANSKAFFELSER 

2.1Innledning 

Det finnes flere regelverk som regulerer offentlige anskaffelser. 

Det er stor innbyrdes forskjell mellom disse regelverk. 

Forskjellene er særlig fremtredende med hensyn til virkeområde. 

Noen gjelder kun for avgrensede sektorer mens andre 

har allmenn gyldighet. Regelverkenes form og formelle status er 

også svært ulik. Noen regler er gitt som instruks, noen som 

formell lov mens andre har form som internasjonale avtaler. Det 

materielle innhold er imidlertid i flere av regelverkene ganske 

like, noe som har sin bakgrunn i at de er grunnet i tildels de 

samme hensyn. 

En oversikt over de eksisterende regelverk som vil 

komme til anvendelse ved offentlige anskaffelser kan gis ved 

følgende illustrasjon:

REGEL VERKET FOR O FFENTU G E ANSKA FFELSER 

NORSKE TRAKTAT FORPLIKTELSER 

WTO-avtalen” EØS-avtalen 

-GPA-avtalen 

NORSK REGELVERK 

Lover: Lov om gjennomføring av EØS-avtalen 

Lov om offentlige anskaffelser 

Forskrifter: 14 Vareforskriften 

Forsyn ingsforskriften 

Tjenesteforskriften 

Forskrift om frister, datoer og tidspunkter 

Bygg- og anleggforskriften 

Instrukser: REFSA ~ BAF16 Normalinstruksen17 

BAKGKUNNSRETT'8 

Avtaleloven Kjøpsloven Forvaltningsloven 

u WTO er en forkortelse for World Trade Organisation. GPA er en 

forkortelse for Government Procurement Agreement. EØS er en 

forkortelse Europeisk Økonomisk Samarbeid. 

14 Tradisjonelt skiller man reglene for offentlige anskaffelser i to, såkalt 

klassisk sektor og ekskludert sektor. Klassisk sektor omfatter reglene 

for anskaffelse av varer og tjenester og bygge- og anleggsarbeider. 

Ekskludert sektor er regelverket for anskaffelse av forsyninger som 

vann, strøm og telekommunikasjon. 

15 REFSA er et akronym for Regelverk for statlig anskaffelsesvirksomhet. 

16 BAF er Bestemmelser om anskaffelser til forsvaret, en selvstendig 

innkjøpsinnstruks for forsvaret gitt med hjemmel i militær 

instruksjonsmyndighet. 

17 Normalinstruksen er betegnelsen på et sett av instrukser som har 

følgende tittel: «Normalinstrukser for kommunale/fylkeskommunale 

innkjøp og for kontrahering av bygg- og anleggsarbeider», som er 

fastsatt av Kommunenes Sentralforbund. 

18 NS 3400 og ulike standardavtaler (AIS, AKS og Statens 

Standardavtaler) vil også kunne sies å utgjøre en del av 

bakgrunnsretten, da disse ofte regulerer forhold som ikke er direkte 

lovregulert og benyttes i stor grad ved offentlige anskaffelser som 

kontraktsformular. 

14

REGELVERKET FOR O FFENTLIG E ANSKAFFELSER 

Nedenfor vil det bli gjort nærmere rede for enkelte av de 

ovenstående regelverk, deres bakgrunn og stilling i norsk rett. 

Flere av regelverkene vil det ikke være naturlig å behandle 

nærmere her. De regelverk som særlig retter seg mot 

bygg og anleggsvirksomhet vil ikke ble nærmere redegjort for, da 

reglene vil ha liten relevans i forhold til denne avhandlings tema. 

Forsyningsforskriften vil heller ikke bli behandlet, siden også ikke 

offentlige anskaffere som nyter en enerett, eksempelvis har fått 

en konsesjon må følge dette regelverket.|g Det vil heller ikke bli 

nærmere redegjort for innholdet i bakgrunnsretten. Det særlige 

regelverk for forsvaret, BAF, avgrenses det mot siden det gjelder 

kun en sektor. Normalinstruksen vil heller ikke bli nærmere 

behandlet, da reglene i denne i stor grad er sammenfallende med 

REFSAs regler. Eventuelle særregler som gjelder offentlige 

anskaffelser som finnes spredt i øvrig lovgivning vil heller ikke bli 

behandlet. 

Først er det imidlertid på sin plass med et historisk 

tilbakeblikk på reguleringen av offentlige innkjøp i Norge. 

2.2 Historisk tilbakeblikk på reguleringen av offentlige 

anskaffelser 

I Norge er det lang tradisjon for å regulere offentlige innkjøp 

gjennom regelverk. Myndighetene forsto tidlig at ved å regulere 

disse innkjøp ville man oppnå bedre priser for det offentlige, sikre 

en rettferdig fordeling av statlige kontrakter samt styrke norske 

bedrifter i konkurransen med utenlandske. Offentlige 

anskaffelsespraksis var således et viktig politisk virkemiddel. 

De første formelle forskriftene for statlige kjøp av varer 

og tjenester ble gitt ved kongelig resolusjon 16 desember 1899, 

9 For en redegjørelse for forsyningsforskriften og forsyningsdirektivet, se 

Arnesen, Statlig styring og EØS-rettslig skranker, side 449-491. 

15

R F.G ELVERK FT FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER 

anbudsforskriftene av 1899.20 For å sikre konkurranse ble 

offentlig anbudskonkurranse hovedregel, med muligheter for å 

fravike denne regel ved særlige grunner. Regelverket oppstilte 

også forskjellige regler som tilsa at norske leverandører skulle 

foretrekkes, og eventuelle utenlandske anbydere ble tillagt ekstra 

byrder. I nedgangstidene i mellomkrigstiden ønsket man å sikre 

egne bedrifter ytterligere, og i 1923 ble det gitt tilleggsregler som 

tilsa at utenlandske anbud kun kunne antas etter godkjenning av 

fagdepartementet. 

Den 21 juli 1927 ble de tidligere regler avløst av at et nytt 

regelverk ble satt i kraft, gitt ved kongelig resolusjon samme år, 

kalt «forskrifter for bortsettelse av leveranser og arbeider for 

statens regning». Regelverket var bygget på den samme lest som 

det nesten 30 år gamle regelverk, men var adskillig mindre 

detaljert og komplisert. Anbudskonkurranse som hovedregel ble 

videreført, men adgangen til å fravike dette og benytte begrenset 

anbudskonkurranse eller direkte kjøp ble utvidet. Samtidig ble 

det i regelverket inntatt bestemmelser som ytterligere beskyttet 

norsk industri fra konkurranse fra utlandet. Disse forskrifter var 

gjeldende i over femti år, men ble endret en rekke ganger, sist 

gang ved resolusjon av 2. mai 1969. De mest betydningsfulle 

endringer var at muligheten til å favorisere innenlandske leverandører 

ble vesentlig innskrenket som en følge av internasjonalt 

samarbeid, særlig innen frihandelsorganisasjonen EFTA.21 

I 1967 ble det opprettet et utvalg under ledelse av 

høyesterettsadvokat Knut Tvedt, som hadde som mandat å 

utrede den offentlige anskaffelsesvirksomhet og foreslå nytt 

regelverk. Utvalget avga sin innstilling etter sju år, trykket i 

NOU 1975:9. Det var flere grunner til at utvalgets arbeid tok 

20 Se NOU 1975:9 side 16 flg. 

21 EFTA er en forkortelse for the European Free Trade Association, som 

ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960. 

16

REGEL VERKET FOR O FFENTLIG E A N S KA FFELSER 

såvidt lang tid, for det første ønsket man å samordne utredningen 

med utarbeidelsen av NS 3400 og NS 3401 som er standardavtaler 

for entreprisevirksomhet, for det andre medførte usikkerheten 

omkring Norges medlemskap i EF at en rekke prinsipielle 

spørsmål måtte utsettes. Ved kongelig resolusjon av 17. 

desember 1978 ble «Regelverk for statens anskaffelsesvirksomhet» 

fastsatt. Dette regelverk blir i alminnelighet 

forkortet REFSA. Regelverket ble etter noe diskusjon gitt som 

en instruks, som da i utgangspunktet retter seg kun mot de 

offentlige etater og ikke skaper rettigheter for private. Som ved 

de tidligere forskrifter ble det antatt at anbudsprinsippet best 

ivaretok såvel effektivitetshensynet som rettssikkerhetshensynet. 

Kjøp etter anbudskonkurranse ble således beholdt som hovedregel. 

Som en nyskapning ble innkjøpsformen kjøp etter forhandling 

innført, som et alternativ til begrenset anbudskonkurranse. 

Etter vedtagelsen av regelverket har det kun blitt 

gjort mindre endringer. 

Imidlertid har vedtagelsen av annet regelverk indirekte 

medført at REFSA i dag er skjøvet i bakgrunnen. Ved lov av 27. 

november 1992 ble EØS-avtalen gjennomført i norsk rett og 

samme dag ble lov om offentlig anskaffelser vedtatt. I kraft av 

sistnevnte er det gitt fire forskrifter som regulerer offentlige 

innkjøp; vareforskriften, tjenesteforskriften, entrepriseforskriften, 

forsyningsforskriften og forskrift om frister, dator og 

tidspunkter. Disse regelverk innebar en gjennomføring i norsk 

rett av de regler som gjaldt i EU for offentlige anskaffelser. 

Reglene legger stor vekt på at diskriminering på grunn av 

nasjonalitet ikke skal skje innen EØS-området, samt at størst 

mulig konkurranse etterstrebes. Reglene inneholder en rekke 

bestemmelser som tar sikte på å ivareta disse hensyn, eksempelvis 

regler som innebærer at anbudsgrunnlagets spesifikasjoner i 

størst mulig grad skal benytte europeiske standarder. Reglene 

17

REGELVERKET FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER 

kommer bare til anvendelse dersom anskaffelsen overstiger en 

viss verdi. 

Fra 1. januar 1996 trådte GPA-avtalen i kraft, noe som 

har medført at norske myndigheter i enda mindre grad kan 

• • • 22 

forskjellsbehandle anbydere med bakgrunn i nasjonalitet.“ For 

øvrig er GPA-avtalens regler stort sett sammenfallende med EU 

reglene, imidlertid er beløpsgrensene for når regler kommer til 

anvendelse blitt senket. I september 1996 ble de norske forskrifter 

endret for å bringe de i samsvar med GPA-avtalens 

regler. 

De er nedsatt et utvalg, OA-utvalget, som utreder regelverket 

for offentlige anskaffelser, og et siktemål er å samle de 

gjeldende regelverk i en eller få forskrifter. Det forventes at utvalget 

vil avgi sin utredning i løpet av 1997.23 

2.3 Regelverkets rettslig plassering og status 

Ettersom regelverket i hovedsak regulerer statens anskaffelser 

kan det være naturlig å si at det hører under offentlig rett. Til 

offentlig rett plasserer man tradisjonelt det regelverk som 

regulerer statens virksomhet. 

Imidlertid benyttes regelverket til å inngå kontrakter med 

private. Kontraktsretten er et kjerneområde for privatretten. 

Siden staten bruker anbud som hovedregel ved sine anskaffelser 

vil alminnelige anbudsrettslige prinsipper også få anvendelse her. 

Følgelig er regelverket for statlige anskaffelser en sammenblanding 

mellom offentlig rett og privatrett, og kan ikke klart 

grupperes noen av stedene.24 

22 WTO-avtalen og GPA-avtalen vil bli nærmere behandlet nedenfor. 

23 Utvalget heter Offentlige Anskaffelser utvalget, og omtales vanligvis 

som OA-utvalget. 

24 Se likeledes Kruger, Public procurement, på side 138. 

18

RF.GEL VERKET FOR OFFENTLIG E ANS KA FFELSER 

Regelverkets rettslig status avhenger av hvilken form 

lovgiver har valgt. Som det fremgår ovenfor finnes det regler om 

offentlige anskaffelser i traktater, lover, forskrifter og instrukser. 

Generelt kan man si at reglene på området bestemmes i hovedsak 

av traktatforpliktelser som er gjennomført i norsk lov ved 

fullmaktslover, og at det gis forskrifter for detaljreglene. Ved 

siden av dette har man et nasjonalt regelverk uavhengig av 

traktatforpliktelser som gjelder for forvaltningen, REFSA. Dette 

er gitt i instruksform og rangerer derfor lavere enn de tidligere 

nevnte regelverk. Det forskjellige formene vil bli kommentert 

under behandlingen av det enkelte regelverk. 

2.4 Norges internasjonale forplikterser om offentlige 

anskaffelser 


Norge har som stat forpliktet seg på to forskjellige måter med 

hensyn til gjennomføringen av offentlige innkjøp. Her vil det først 

kort redegjøres for WTO-avtalen og GPA-avtalen, siden disse 

har størst rekkevidde. Dernest vil det gjøres rede for EØS- 

avtalen og de forpliktelser som Norge ved den har påtatt seg. 

2.4.2 WTO-avtalen og GPA-avtalen om offentlige innkjøp 

W TO er en forkortelse av World Trade Organisation. Avtalen 

om opprettelse av W TO ble inngått 15 april 1994 i Marrakesh, 

hvor 111 land undertegnet sluttakten. Avtalen ble ratifisert av 

Norge 30. november 1994 og trådte i kraft 1. januar 1995. Målet 

19


med W TO-samarbeidet er å fremme den internasjonale samhandelen 

og bygge ned handelshindringer. 

GPA-avtalen er en selvstendig avtale om offentlige innkjøp. 

GPA er en forkortelse for Government Procurement 

Agreement. Den ble fremforhandlet parallelt med WTO-avtalen, 

og målet var en ny, utvidet og forbedret internasjonal avtale om 

offentlige innkjøp til å erstatte GATT-avtalen om offentlige 

innkjøp. GPA-avtalen ble ved undertegnelsen tiltrådt av 22 av 

WTO-landene. Foruten EU er avtalen tiltrådt av Canada, Israel, 

Japan, Norge, Sveits, Korea og USA. Avtalen ble av Norge 

ratifisert samtidig som WTO-avtalen og den trådte som nevnt i 

kraft 1. januar 1996, og erstattet GATT-avtalen av 1979 om 

offentlig innkjøp. 

De overordnede motiver og formål med GPA-avtalen er å 

åpne tradisjonelt lukkede markeder for internasjonal konkurranse.25 

Med avtalen ønsker man således å få en effektiv 

multilateral ramme for rettigheter og plikter når det gjelder lover, 

forskrifter, prosedyrer og praksis for offentlige innkjøp med sikte 

på en liberal og mer omfattende verdenshandel. Herunder å 

unngå diskriminering og beskyttelse av nasjonale interesser, samt 

å sikre åpenhet og innsyn for anskaffelsene. Det har også vært et 

behov for internasjonale prosedyrer for å håndheve 

bestemmelsene og sikre balansen mellom rettigheter og plikter. 

I forhold til EØS-regelverket for offentlige anskaffelser, 

som vil bli behandlet nedenfor, innebærer WTO-avtalen en utvidelse 

da den omfatter flere land, samt at terskelverdien for når 

regelverket kommer til anvendelse er lavere enn etter EØS-regeJ- 

verket. For øvrig er bestemmelsene søkt å være sammenfallende 

med de bestemmelser som følger av EØS-direktivet. 

25 Se avtalens fortale og St. prp.nr. 63 1993-94, på side 89, 121 - 122. 

20

REGEL VERKET FOR OFFENTLIG E A N S KA FFELSER 

2.4.3 EØS-avtalen 

Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde, som forkortes 

EØS, er betegnelsen for det området som dekker de 18 landene 

som har undertegnet EØS-avtalen. Disse 18 landene er de femten 

EU-land og de tre EFTA-landene Norge, Island og Lichtenstein. 

EØS-avtalens siktemål er økonomisk markedstilpasning, og 

avtalen innebærer at de tre EFTA-statene tar del i EUs indre 

marked med fri flyt av varer, tjenester, arbeid og kapital og de 

felles konkurransevilkår. 

Prosessen som endte i EØS-avtalen ble påbegynt i 1989 

etter at Kommisjonens president Jacques Delors i en tale til 

Europaparlamentet åpnet for et nærere og mer forpliktende samarbeid 

mellom EFTA og EF.2b Den gang var EU og EFTA mer 

likeverdige, siden Sverige, Østerrike, Finland og Sveits var 

medlemmer i EFTA foruten de land som nå er med i EØS-avtalens 

samarbeid. Formelle forhandlinger om EØS ble innledet i 

juni 1990. Avtalen ble fremforhandlet på litt under to år og det 

ble klart at EFTA-landene skulle «overta» EFs regelverk for det 

indre marked og da særlig reglene om de fire friheter og 

konkurransereglene. I tillegg ble det bestemt å opprette parallelle 

håndhevningsinstitusjoner for å sørge for at det etablerte regelverk 

blir håndhevet i EFTA-landene. EØS-avtalen er for en stor 

del direkte avskrift av Romatraktaten.27 Avtalen ble undertegnet 

av de 18 statene 2. mai 1992, og skulle opprinnelig tre i kraft 1. 

januar 1993. Ikrafttredelsen ble imidlertid utsatt i ett år, dels på 

grunn av at Sveits ved folkeavstemning så nei til avtalen og dels 

på grunn av at Spania i begynnelsen ikke var villig til å ratifisere 

den. Samarbeidet har blitt ytterligere svekket av at Sverige, 

26 Se Sejersted m.fl, EØS-rett, på side 11-12. 

27 Traktat om opprettelse av det europeiske økonomiske fellesskap 

undertegnet i Roma 25. mars 1957. 

21


Østerrike og Finland i slutten fra 1. januar 1995 ble EU-medlem- 

mer. 

Åpning av de offentlige innkjøpsmarkeder har vært et av 

hovedelementene i gjennomføringen av det indre marked i EU, så 

også for EØS-området. EU/EØS-iregelverket om offentlige 

anskaffelser hviler på målsetting om fritt varebytte, fri beveglig- 

het for personer, tjenester og kapital, samt fri og fullkommen 

konkurranse. 

Offentlige anskaffelser er direkte omtalt i EØS-avtalens 

hoveddel artikkel 65. Denne bestemmelsen viser til de nærmere 

regler i vedlegg XVI til EØS-avtalen. Vedlegget inneholder 

rådsdirektivene 92/50, 93/36, 96/37, 93/38 EØF som omhandler 

henholdsvis offentlig anskaffelser av varer, tjenester, bygg/anlegg 

og forsyninger. I tillegg til de enkelte direktiv vedrørende 

offentlige anskaffelser er også EØS-avtalens generelle artikler 

relevante for offentlige anskaffelser. Dette gjelder også slike 

anskaffelser som ikke omfattes av det særlige regelverk på grunn 

av at de er under terskelverdiene. Heir kan særlig nevnes artikkel 

4 om forbud mot diskriminering på grunn av nasjonalitet, artikkel 

11 om forbud mot kvantitative restriksjoner eller tilsvarende, 

artikkel 36 om forbud mot restriksjoner som hindrer fri 

utveksling av tjenesteytelser og artikkel 40 om fri bevegelse av 

kapital. Videre artikkel 61 om forbud mot statsstøtte som 

fordreier eller truer med å fordreie konkurransevilkårene. I tillegg 

til disse rettsakter er Norge forpliktet i henhold til EØS-avtalen 

artikkel 6 å legge vekt på «relevant» rettspraksis ved anvendelsen 

av dem. Det finnes en rekke avgjørelser fra EF-domstolen som 

omhandler regelverket for offentlige anskaffelser, og som norske 

myndigheter må ta hensyn til ved sin gjennomføring og 

anvendelse av regelverket. 

EØS-avtalens bestemmelser vedrørende offentlig innkjøp 

innebar for Norges del store endringer i forhold til tidligere regelverk. 

Av størst betydning er det absolutte forbud mot dis- 

22

REGEL VERKET FOR OFFENTLIGE A N S KA FFELSER 

kriminering på grunn av nasjonalitet som følger av EØS-avtalens 

artikkel 4. Videre er det gitt detaljerte regler om kunngjøring av 

anbudskonkurransen og spesifikasjon i anbudsgrunnlaget. 

Privates søksmåladgang er betydelig utvidet, noe som øker 

leverandørenes muligheter til å påtale brudd på regelverket og 

slik styrker deres rettsstilling. Det kan hevdes at for det offentlige 

representerer EØS-regelverket fordeler, fordi det setter større 

krav til oppdragsgiver ved spesifisering og kunngjøring av 

anskaffelsen, hvilket vil føre til bedre planlegging og mer 

effektive innkjøp. EØS-avtalens regelverk for offentlige anskaffelser 

er gjennomført i norsk rett ved lov om offentlige anskaffelser 

med forskrifter, som vil bli behandlet nedenfor. 

2.5 Gjennomføring av EØS-avtalens regler for offentlige 

anskaffelser i norsk regelverk 

2.5.1 Lov om gjennomføring av EØS-avtalen2,s 

Lov om gjennomføring av EØS-avtalen omhandler ikke spesielt 

offentlige anskaffelser, men er den grunnleggende 

gjennomføringslov. Loven gjør EØS-avtalens hoveddel direkte til 

norsk rett. Bestemmelsene i avtalen får dermed direkte virkning i 

Norge, slik at eksempelvis diskrimineringsforbudet i artikkel 4 

kommer generelt til anvendelse. Det samme gjelder med hensyn 

til de øvrige generelle regler i EØS-avtalens hoveddel som vil få 

betydning for offentlige anskaffelser. Her skal det generelle 

innhold i loven ikke behandles, men lovens § 2 bør kort 

28 Lov av 27. november 1992 nr 109 om gjennomføring i norsk rett av 

hoveddelen i Avtale om Det europeiske økonomiske 

samarbeidsområdet. 

23


kommenteres. Paragrafen gir anvisning om at lover som gis for å 

gjennomføre forpliktelser etter EØS-avtalen får forrang foran 

andre bestemmelser som omhandler samme forhold, og videre at 

forskrifter gitt for å oppfylle forpliktelsene går foran såvel andre 

forskrifter som senere gitte lover. Gjennomføringen av EØS- 

avtalen gis altså en forrang foran såvel andre lover som 

forskrifter. 

2.5.2 Lov om offentlige anskaffelser 

Norge forpliktet seg som sagt ved tiltredelse av EØS-avtalen til å 

gi nasjonale regler om offentlige anskaffelser som var overensstemmende 

med EUs regelverk. Hovedformålet med lov om 

offentlige anskaffelser er å gi nødvendig hjemmel for slik tilpasning. 

Loven er derfor utformet som en fullmaktslov som gir 

Kongen myndighet til å gi nærmere regler til gjennomføring av 

EØS-avtalens regler om offentlige innkjøp, jf lovens § 3. 

De regler som følger av loven og dens forskrifter gjelder 

anskaffelser som er kjøp, leie eller leasing av varer eller tjenester 

samt kontrahering av bygg- eller anleggsarbeider. Anskaffelsen 

må for å omfattes være foretatt av statlige, kommunale, fylkeskommunale 

organer, av rettssubjekter som kontrolleres av det 

offentlige eller av private rettssubjekter hvor enten det offentlige 

yter tilskudd til minst halvparten av ytelsens verdi eller hvor 

rettssubjektet er gitt særlige rettigheter, eksempelvis til å forestå 

kommunikasjon, jf lovens § 1. 

I tillegg til å gi de nødvendige forskriftsfullmakter inneholder 

loven regler som gir private adgang til å reise søksmål ved 

overtredelse av regelverket, jf § 3. Den som har blitt skadelidende 

som følge av brudd på regelverket kan få erstatning for 

24

REGEL VERKET FOR OFFENTLIG E A N S KA FFELSER 

såvel den negative som den positive kontraktsinteresse i henhold 

til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.29 

I henhold til loven er det gitt flere forskrifter som 

gjennomfører direktivene for de forskjellige typer anskaffelser; 

vareforskriften,30 tjenesteforskriften,31 entrepriseforskriften,32 

forsyningsforskriften33 og forskrift om frister, datoer og tidspunkter.34 

Nedenfor vil vareforskriften og tjenesteforskriften bli 

nærmere omtalt. De øvrige forskrifter vil ikke bli drøftet nærmere 

siden de ikke er aktuelle for problemstillingene som behandles i 

denne avhandling. 

2.5.3 Vareforskriften 

Vareforskriften regulerer offentlige anskaffelser av varer. 

Reglene i forskriften tilsvarer i det alt vesentlige EU-direktivenes 

29 Se Gjønnes, Håndbok fo r offentlige anskaffelser, på side 152-153 og 

Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på side 

44-46. 

30 Forskrift om tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp, fastsatt ved 

kongelig resolusjon av 4. desember 1992, med hjemmel i lov om 

offentlige anskaffelser. 

31 Forskrift om tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp, fastsatt 

ved kongelig resolusjon av I. juli 1994, med hjemmel i lov om 


32 Forskrift om tildeling av kontrakter om offentlige bygge- og 

anleggskontrakter, fastsatt ved kongelig resolusjon av 4. desember 

1992, med hjemmel i lov om offentlige anskaffelser. 

33 Forskrift om samordning av innkjøpsreglene for oppdragsgivere innen 

vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon, fastsatt ved 



34 Forskrift om regler for frister, datoer og tidspunkter, fastsatt ved 



25

RFGF.I.VF.RKFT FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER 

regler om varekjøp.35 Endringen fra disse direktiver ligger 

hovedsakelig på det redaksjonelle plan, noe som er gjort både tor 

å gjøre reglene mer tilgjengelig og for å bringe dem i tråd med 

norsk lovgivningstradisjon. 

I forskriften er det i likhet med direktivene inntatt 

begrensninger i anvendelsesområdet knyttet til den aktuelle an- 

skaffelsens verdi. Det er ikke formålstjenlig at enhver anskaffelse 

skal måtte følge de tildels kompliserte regler som forskriften 

oppstiller, da det vil virke fordyrende. Forskriften vil derfor kun 

komme til anvendelse på anskaffelser som overstiger de såkalte 

terskelverdier, det vil si NOK. 1.1 millioner, jf § 5. 

Forskriften inneholder for øvrig for det første en rekke 

definisjoner av begreper som brukes i forskriften, eksempelvis 

hvem som er å anse som oppdragsgiver og hva som menes med 

åpen anbudskonkurranse. For det andre har forskriften bestemmelser 

som regulerer bruken av tekniske spesifikasjoner og 

standarder i anbudsgrunnlaget. Videre er det i forskriften gitt 

regler om tildeling av kontrakter herunder hvilke kriterier som 

kan legges til grunn ved antagelse av et anbud og valg av 

anskaffelsesprosedyre. Forskriften inneholder også regler om 

kunngjøring av anbudet, om hvilke krav som kan stilles til anbyderne 

eksempelvis med hensyn til språk samt taushetsplikt. 

2.5.4 Tjenestefor skriften 

Tjenesteforskriften regulerer offentlige anskaffelser av tjenester, 

og tilsvarer i det alt vesentlige EU-direktivenes regler om 

tjenestekjøp.36 

35 Rdir 77/62/EØF, Rdir 80/767/EØF, Rdir 88/295/EØF og Rdir 

93/36/EØF. 

36 Jf Rdir 92/50/EØF. 

26

REGELVERKET FOR O FFENTLIG E ANSKAFFELSER 

Forskriften er innholdsmessig svært lik vareforskriften. 

Den viktigste forskjellen er at det er etablert forskjellige 

prosedyrer for forskjellige typer tjenestekjøp.37 Enkelte tjenester, 

som eksempelvis kjøp av juridiske tjenester, vil således kunne 

anskaffes etter en enklere prosedyre enn anskaffelse av IT- 

tjenester, jf tjenesteforskriften § 3. 

2.6 Øvrig norsk regelverk - REFSA 

Regelverk for Statens anskaffelsesvirksomhet, REFSA, består av 

tre separate forskrifter; innkjøpsforskriften,38 entreprise- 

forskriften39 og kassasjonsinstruksen.40 Her vil kun innkjøpsforskriften 

bli nærmere behandlet, da det bare er den som er 

aktuell i forbindelse med offentlige anskaffelser av IT-systemer. 

Formålet med regelverket er å sikre at anskaffelser til det 

offentlige skjer etter konkurranse mellom leverandørene, og det 

tar derfor sikte på å legge forholdene til rette slik at det blir reelle 

muligheter for konkurranse og prissammenligning. Utgangspunktet 

er at kjøp skal skje etter anbudskonkurranse, men i 

17 Noen vil nok hevde at anskaffelse av en tjeneste ikke er et kjøp i 

henhold til alminnelig juridisk terminologi. Tjenesteforskriften benytter 

imidlertid begrepet tjenestekjøp, og dette vil derfor også bli benyttet 

her. 

,8 Forskrifter for kjøp av varer og tjenester til staten. 

39 Forskrifter for kontrahering av bygg- og anleggsarbeider til staten. 

4n Normalinstruks for utrangering og kassasjon av materiell og bygninger 

samt for avhending av materiell som tilhører staten. Det kan stilles 

spørsmål til hvorfor man i et regelverk for anskaffelsesvirksomhet har 

inntatt en instruks som egentlig omhandler det motsatte av å anskaffe, 

nemlig å kassere og selge materiell. Plasseringen bygger vel på 

antagelsen om at ved kassasjon og avhendelig av materiell må 

anskaffes nytt til erstatning. 

27


praksis vil mange av innkjøpene skje etter forhandling, og også 

etter direkte kjøp.41 Før EØS-avtalen var det REFSA, 

sammenholdt med GATT-avtalen som regulerte de aller fleste 

offentlige innkjøp. 

REFSA gjelder for alle typer offentlige anskaffelser, 

uansett størrelse. At REFSA også gjelder for anskaffelser over 

terskelverdien følger av vareforskriften og tjenesteforskriften § 6. 

Bakgrunnen for dette er at REFSA på enkelte punkter inneholder 

regler som ikke finnes hverken i vareforskriften eller tjenesteforskriften, 

eller som utfyller de regler som der er inntatt. Det ble 

ansett som ønskelig at disse regler kommer til anvendelse, 

eksempelvis gjelder det regler om offentlighet og føring av 

anbudsprotokoll i § 3, bestemmelsene om kostnadskontroll i 

§§22, 23 og 27 og om kontraktsvilkår i § 32 flg. Bestemmelsens 

§ 6 nr 1 annet punktum lyder derfor slik: 

«Videre får Regelverk for Statens anskaffelsesvirksomhet utfyllende 

anvendelse på anskaffelser som er omfattet av denne forskrift 

så langt det passer og ikke er i strid med denne forskrift» 

REFSA gjelder således også for anskaffelser over terskelverdiene 

med to begrensinger. For det første kommer reglene bare til 

anvendelse «så langt de passer». Denne passus er nok til dels 

overflødig i forhold til den andre begrensingen, men det kan vel 

tenkes tilfeller hvor REFSAs regler ikke kan sies å være i direkte 

strid med vareforskriften eller tjenesteforskriften, men hvor 

anvendelse av reglene likevel vil passe dårlig. Et eksempel er 

REFSAs regler om offentlig anbudsåpning. Disse regler passer 

dårlig i forhold til de EØS-initierte regler, siden det i henhold til 

disse regler er adgang til å anta et anbud som er «økonomisk 

mest fordelaktig», ikke nødvendigvis det laveste anbud. En 

offentlig anbudsåpning hvor kun anbudssummen blir opplyst, vil 

dermed ikke ha noen opplysende funksjon. Den andre begrens- 

41 Se Frihagen, Offentlige anbudsregler, på side 13. 

28

R F.GF.l. VERKET FOR O FFENTLIG E NS KA FFELSER 

ningen er at REFS As regler ikke kommer til anvendelse når de er 

«i strid med» vareforskriften eller tjenesteforskriften. Denne 

begrensningen er en videreføring og presisering av prinsippet 

nedfelt i § 2 i lov om gjennomføring av EØS-avtalen, jf ovenfor. 

Regler som finnes i REFSA som ikke er forenlig med de regler 

som er nedfelt i vareforskriften og tjenesteforskriften kommer 

således ikke til anvendelse, eksempelvis vil det måtte gjelde 

innkjøpsforskriften § 5, om adgang til å begrense konkurransen 

av distrikts- og sysselsettingspolitiske grunner. Om det foreligger 

motstrid mellom de to aktuelle regelsett må bedømmes ut fra en 

konkret vurdering i den enkelte situasjon. 

Det er nedsatt et utvalg som arbeider med å revidere 

REFSA.42 Målsettingen er å bringe REFSA i samsvar med EØS- 

reglene og GPA-avtalen, slik at ikke motstridsspørsmålene oppstår. 

2.7 Internasjonal og nasjonal håndhevelse av regelverktet for 

offentlige anskaffelser 

2 .7.1 Innledning 

For å sikre at de forpliktelser som er pålagt det offentlige 

myndigheter i EØS-området med hensyn til gjennomføringen av 

offentlige anskaffelser er det etablert forskjellige håndhevnings- 

organer og myndigheter. Her skal det kort gjøres rede for disse. 

42 Utvalget heter Offentlige Anskaffelser utvalget, og omtales vanligvis 

som OA-utvalget. 

29

REG ELVERKET FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER 

2.7.2 EFTA Surveilance Authority - ESA 

ES A som er EFTAs overvåkningsorgan er et forvaltnings- og 

kontrollorgan, som har mange av de sammen beføyelser som 

Kommisjonen har innen EU. Organet er opprettet i henhold til 

den såkalte ODA-avtalen. Det er ledet av et kollegium med tre 

medlemmer og har en stab på 40 til 50 ansatte.43 ESA har sete i 

Brussel. 

ESAs viktigste oppgave er å påse at de nasjonale myndigheter 

oppfyller sine forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. 

Organet kan enten ta opp saker etter eget initiativ eller etter 

anmodninger og klager fra EU-organer, fra medlemsstater eller 

fra private, eksempelvis en dansk IT-leverandør som mener at 

norske myndigheter i forbindelse med en IT-anskaffelse ikke har 

overholdt det etablerte regelverk. Når det gjelder offentlige 

anskaffelser er ESA gitt videre muligheter til å føre kontroll, enn 

for andre områder. ESA kan ved mistanke om overtredelse av 

regelverket kreve forklaring straks av de norske myndigheter, 

noe som vil si at de må rette på forholdet innen 21 dager eller gi 

en begrunnet redegjørelse for sitt syn på reglene innen samme 

frist, jf ODA-avtalen artikkel 23 og protokoll 2.44 

2.7.3 EFTA-domstolen 

EFTA-domstolen vil behandle EØS-rettslige spørsmål som oppstår 

i EFTA, søksmål mot norske myndigheter kan således kun 

reises ved denne domstolen, ikke EF-domstolen. Den er opprettet 

i medhold av ODA-avtalen og det forutsettes at en slik 

43 ODA-avtalen er den alminnelige forkortelsen for Avtale mellom 

EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol. 

Se Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 104-107 

44 Se Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 105-106.

RF.GF.l .VF.RKET FOR OFFENTLIGE ANSKAFFELSER 

domstol skal opprettes i EØS-avtalen. EFTA-domstolen her tre 

dommere, en fra hvert av EFTA-landene. EFT A-domstolen har 

sete i Luxembourg, slik som EF-domstolen. 

EFTA-domstolen kan behandle traktatbruddssøksmål 

reist av ESA eller andre stater, ugyldighetssøksmål mot ESAs 

vedtak eller gi prejudisielle uttalelser om fortolkningen av EØS- 

avtalen, eksempelvis etter en forespørsel fra en norsk domstol. 

2.7.4 Adgang til å bruke norske domstoler 

Private, det vil her si leverandører, som mener at norske myndigheter 

har brutt reglene for offentlige anskaffelser kan isteden for 

å klage til ESA reise søksmål ved de alminnelige domstoler i 

Norge. I tillegg til at de ordinære regler i domstolsloven, tviste- 

målsloven og tvangsfullbyrdelsesloven får anvendelse er søksmålsadgangen 

ytterligere presisert i lov om offentlige anskaffelser 

§ 3, sammenholdt med de gitte forskrifter. 

En leverandør kan reise søksmål ved de alminnelige 

domstoler. Hvis kontrakt enda ikke er inngått har retten kompetanse 

til å sette til side beslutninger truffet under en anskaffel- 

sesprosedyre. Beslutninger må her forstås vidt, slik at det gjelder 

såvel ulovlige tekniske spesifikasjoner i anbudsgrunnlaget, en 

beslutning om å utelukke en leverandør eller om å tildele en bestemt 

leverandør den aktuelle kontrakt. Etter at kontrakt er inngått 

har retten kompetanse til å behandle erstatningssøksmål. 

Den hittil eneste norske dom som omhandler anvendelse av det 

EØS-initierte regelverket for offentlige anskaffelser omhandlet 

såvel tilsidesettelse av en tildelingsbeslutning som et erstatningssøksmål: 

31

REGEL VERKET FOR OFFENTLIGE ANS KA FFELSER 

Kildesorteringsdommen45 Sakens bakgrunn var at Nes 

kommune hadde utlyst en anbudskonkurranse om innsamling og 

transport av husholdningsavfall. Etter at anbudene hadde 

kommet inn og de var vurdert ut fra de kriterier som var oppstilt 

i anbudsgrunnlaget ble firmaet Norsk Gjenvinning innstilt til å få 

kontrakten. Imidlertid ble det av kommunestyret besluttet å endre 

forutsetningene for anbudet, og etter dette tildele kontrakten til et 

lokalt firma. Norsk Gjenvinning tok etter dette ut stevning og 

påsto prinsipalt at kommunen skulle dømmes til å inngå kontrakt 

med dem, subsidiært erstatning for den positive 

kontraktsinteresse. Retten fant at kommunens forandring av 

forutsetningene for anbudet var i strid med tjenesteforskriften og 

at tildelingsbeslutningen derfor var ugyldig. Retten fant ikke at 

det var grunnlag for å idømme naturaloppfyllelse, men tilkjente 

Norsk Gjenvinning 2 millioner for den positive kontraktsinteresse, 

da retten fant det sannsynlig at firmaet hadde blitt 

tildelt kontrakten om reglene hadde blitt fulgt. Dommen er anket 

og er således ikke rettskraftig. 

Dommen illustrerer godt de problemstillinger som oppstår ved at 

offentlige myndigheter ønsker å ta lokale hensyn, som ikke er 

forenlig med EØS-avtalens intensjoner og regler. 

2.7.5 Annen nasjonal håndhevelse av regelverket 

Regelverket for offentlige anskaffelser håndheves ellers nasjonalt 

ved at instruksjonsmyndigheten som overordnede forvaltningsorganer 

har benyttes for å påse at regelverket overholdes og 

anvendes lojalt.46 

45 Dom avsagt av Nes herredsrett 24. oktober 1996. 

46 Se Eckhoff, Forvaltningsrett, på side 194 flg. 

32

3. HENSYN 

3.1 Innledning 

I det foregående kapittel er det gitt en oversikt over de gjeldende 

regelverk som kommer til anvendelse ved offentlige anskaffelser. 

For all lovgivning er det forskjellige hensyn og prinsipper som 

ligger til grunn for utformingen av de forskjellige bestemmelser. 

Slik også for dette regelverk. Her skal det gjøres nærmere rede 

for de hensyn og prinsipper som er fremtredende ved 

utformingen av såvel de internasjonalt initierte regler som de 

nasjonale regler for offentlige anskaffelser. 

Det er ingen vanntette skott mellom de forskjellige 

hensyn. Som fremstillingen nedenfor vil vise vil hensynene i stor 

grad gripe inn i hverandre, slik at det er flere hensyn som pai ullelt 

taler for å gi de samme regler. 

En fremstilling av de hovedhensyn og prinsipper som 

ligger til grunn for regelverket er av interesse fordi hensynene vil 

ha stor betydning ved tolkningstvil, samt at forståelsen for regel 

verket blir enklere.

HENSYN 

3.2 Prinsippet om ikke-diskriminering 

Prinsippet om ikke-diskriminering er et av de mest grunnleggende 

prinsipper innen EF-retten.'7 Dette prinsipp er videreført 

til EØS-samarbeidet og er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 4 

som lyder slik: 

«Enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet skal 

være forbudt innenfor denne avtales virkeområde, med forbehold 

for de særbestemmelser den selv gir» 

Bestemmelsen er en direkte oversettelse av Romatraktatens 

artikkel 6, og forståelsen av prinsippet må således være den 

samme innenfor EØS som EF.48 Ved gjennomføringslovens § 1 

er EØS-avtalens hoveddel gjort til norsk lov og ikke- 

diskrimineringsprinsippet har derfor direkte virkning i Norge. 

Prinsippet innebærer at enhver forskjellsbehandling som foretas 

av offentlige organer på bakgrunn av nasjonalitet er forbudt 49 

D ette gjelder både om forskjellsbehandlingen er skjult eller åpen. 

Imidlertid er det ikke i strid med prinsippet å gjennomføre tiltak 

som i praksis medfører diskriminering såfremt det er objektive og 

gode grunner for det, eksempelvis er det ved offentlige 

anskaffelser tillatt a stille krav om at anbudet utformes på norsk, 

jf vareforskriften § 33. Prinsippet om ikke-diskriminering gjelder 

kun i forhold til de stater som er medlem i EØS-samarbeidet eller 

som har ratifisert GPA-avtalen.50 

Ved utvikling av regelverket for offentlige anskaffelser 

har prinsippet om ikke-diskriminering vært sentralt. H ovedpoenget 

med regelverket er å sikre at anbydere fra alle de del 

47 Se Trepte, Public procurement in the EC, på side 37. 

48 Se Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 75-76. 

For en grundigere redegjørelse av innholdet i ikke- 

diskrimineringsprinsippet, se Gulmann og Hagel-Sørensen, EU-ret, på 

side 64-74 og Weatherill and Beaumont, EC Law, på side 261-262. 

50 Jf lov om offentlige anskaffelser § 1. 

34

HENSYN 

takende nasjoner får like muligheter for å få seg tildelt en 

kontrakt. Det er således i regelverket oppstilt flere regler som tar 

sikte på å sikre at kontrakter ikke tildeles slik at anbydere blir 

diskriminert på grunn av nasjonalitet. Eksempelvis at det må 

opplyses om hvilke kriterier som legges til grunn ved tildeling av 

anbud og at må benyttes europeiske standarder ved spesifikasjon 

av ytelsen, jf vareforskriften §§ 32 og 8. 

Når det gjelder utviklingen av de nasjonale regler, 

REFSA, har ikke prinsippet om ikke-diskriminering hatt noen 

særlig betydning, idet regelverket har hatt som hovedformål å 

fremme konkurransen innad i Norge. 

3.3 Lojalitetsprinsippet 

Et annet sentralt prinsipp innen EF, som også er nedfelt i EØS- 

avtalen er prinsippet om lojalitet. Prinsippets kjerne er at avtalen 

skal etterleves lojalt av de nasjonale myndigheter.51 Prinsippet må 

forstås slik at de offentlige organer ved anvendelsen av de EØS- 

initierte regler for offentlige anskaffelser må anvende de slik at 

man ikke må forsøke å finne «smutthull» som gjør at man kan 

foretrekke enkelte leverandører fremfor andre, eller at man ikke 

trenger å benytte de anskaffelsesprosedyrer som regelverket gir 

anvisning om. Lojalitetsprinsippet har kommet til uttrykk i 

vareforskriften § 5 nr 6, som gir anvisning om at en planlagt 

anskaffelse ikke må deles opp i flere kontrakter i den hensikt å 

oppnå at forskriften ikke kommer til anskaffelse. 

Lojalitet til regelverket har også betydning ved anvendelsen 

av REFSA, siden det er viktig at regelverket følges, slik at 

51 Se Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 75-76. 

35

HENSYN 

de øvrige hensyn bak regelverket blir realisert på den tenkte 

måte. 

3.4 Likebehandlingsprinsippet 

Nær sammenheng med ikke-diskrimineringsprinsippet har det 

«ulovfestede» forvaltningsmessige likebehandlingsprinsipp. 

Prinsippet må sies å være «ulovfestet» siden det hverken er nedfelt 

i Romatraktaten eller i EØS-avtalen. Prinsippet går lenger 

enn ikke-diskrimineringsprinsippet, siden kjernen er at like tilfeller 

skal behandles likt, ikke bare i forhold til nasjonalitet.52 EF- 

domstolen har formulert prinsippet slik at det retter seg såvel mot 

EU-organene som de nasjonale myndigheter. Det må legges til 

grunn at likebehandligsprinsippet også må gjelde innen EØS- 

samarbeidet, siden dette domstolskapte prinsipp må sies å omfattes 

av EØS-avtalens artikkel 6 som angir at avtalen skal tolkes 

i lys av relevante avgjørelser fra EF-domstolen.53 

At prinsippet om likebehandling gjelder med hensyn til 

offentlige anskaffelser følger av utformingen av reglene, som 

klart legger opp til at anbyderne skal behandles likt, uansett deres 

nasjonalitet. I tjenestedirektivet er det uttrykt i artikkel 3 nr 2 at 

det ikke skal finne sted noen forskjellsbehandling mellom 

anbyderne. At det videre gjelder et likebehandlingsprinsipp for 

offentlige anskaffelser generelt er det klart gitt uttrykk for i 

Storebælt-dommen:54 

52 Se Gulmann og Hagel-Sørensen, EU-ret, på side 217, Sejersted m.fl., 

EØS-rett, på side 44. 

53 Likeledes Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 76-77. 

54 Sak 243/89 Kommisjonen mot Danmark, avsagt 22. juni 1993. Se 

kapitel 4 for en nærmere redegjørelse for sakens bakgrunn. 

36

H ENSYN 

Med hensyn til om prinsippet om likebehandling fulgte av 

direktivet uttalte retten: «On this issue, it need only be observed 

that, although the directive makes no express mention of the 

principle of equal treatment of tenderers, the duty to observe that 

principle lies at the very heart of the directive whose purpose is 

... to ensure in particular the development of effective 

competition in the field of public contracts ...». 

Det er etter dette klart at EF-domstolen legger til grunn at likebehandling 

må finne sted ved offentlige anskaffelser. Ved endringen 

av de norske forskrifter i 1996 ble likebehandlingsgrunn- 

setningen nedfelt i ny vareforskriften § 5 A, som lyder: 

«Oppdragsgiver skal sørge for at det ikke finner sted noen forskjellsbehandling 

av de ulike leverandører.» 

Det er således ikke noen tvil om at anbyderne i tråd med regelverket 

skal behandles likt. 

Likebehandling er i norsk forvaltningsrett et generelt 

prinsipp, og det er derfor klart at dette prinsipp også kommer til 

anvendelse ved bruk av REFSAs regler.55 Siden likebehandling er 

et generelt prinsipp i Norge vil det ikke medføre noen stor 

realitetsforandring at det som en følge av EØS-samarbeidet på 

legges en slik plikt. 

3.5 K onkurranseprinsippet 

Innen EF og EØS er økonomisk vekst målet og konkurranse er 

midlet. Med det menes at man ved å skape et indre marked med 

mest mulig fri konkurranse ønsker å øke den økonomiske vekst 

innen samarbeidsområdet. Ikke-diskrimineringsprinsippet og 

likebehandlingsprinsippet kan gjennomføres uten at konkurransen 

på noen måte er fri, såfremt det ikke gjøres forskjell. Imidlertid 

55 Se Eckhoff, Forvaltningsrett, på side 260-263. 

37

H ENSYN 

har man ønsket å ha mest mulig fri konkurranse, da man anser 

dette for å være det som best mulig bidrar til at fellesskapets 

ressurser utnyttes på en mest mulig rasjonell måte. Det kan 

derfor sies at de deltakende stater på denne måte har truffet et 

fundamentalt valg mellom flere mulige samfunnsformer.56 

Hensynet til økonomisk vekst og den frie konkurranse er 

nedfelt i EØS-avtalens artikkel 1 nr 1 som angir formålet med 

EØS-samarbeidet: 

«Formålet med denne assosieringsavtale er å fremme en vedvarende 

og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser 

mellom avtalepartene, med like konkurransevilkår og 

overholdelse av de samme regler, med sikte på å opprette et 

ensartet Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde, heretter kalt 

EØS» 

Konkurransehensynet er ivaretatt i regelverket for offentlige 

anskaffelser på flere måter. Særlig fremtredende er det ved 

bestemmelsens om at kontrakter som hovedregel skal utlyses ved 

åpen anbudskonkurranse, jf vareforskriften § 10 og tjeneste- 

forskriften § 10. 

Også ved utformingen av REFSA er konkurransehensynet 

vektlagt, siden man har ansett det som mest sannsynlig at det 

offentlige vil få de mest fordelaktige kjøp ved å benytte åpen 

anbudskonkurranse. Videre vil bruk av slik konkurranse gi like 

muligheter for alle leverandører til å få den aktuelle kontrakt. 

3.6 Gjennomsiktighetshensynet 

Hensynet til gjennomsiktighet vil si at det skal være åpenhet og 

mulighet for markedsaktørene til å få kunnskap om inngåtte og 

planlagte anskaffelser, slik at man kan påse at regelverket blir 

56 Se Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 283. 

38

H ENSYN 

fulgt. Dette hensynet er en viktig forutsetning for at de kon- 

kurransefremmende regler som er nedfelt i regelverket for offentlige 

anskaffelser skal bli etterlevet. I regelverket er det flere 

bestemmelser som tar sikte på å fremme hensynet til gjennom- 

siktighet, eksempelvis plikt til å kunngjøre anbud i EØS-området, 

plikt til å angi kriterier for tildeling av anbud og plikt til å gi 

begrunnelse for valg av anbyder, jf vareforskriften §§ 10 A, 12 

og 32. 

3.7 Rettssikkerhetshensyn 

Tradisjonelt har rettssikkerhetshensyn stått sterkt ved utforming 

av regler for den offentlige forvaltning. Slik også når det gjelder 

regelverket for offentlige anskaffelser. Ved det som kan kalles 

ordinær myndighetsutøvelse, eksempelvis innvilgelse av en 

søknad om byggetillatelse, har rettssikkerhetsaspektet en annen 

dimensjon enn når det gjelder offentlige anskaffelser. Slik 

myndighetsutøvelse innebærer at det foreligger et maktforhold, 

som gjør forvaltningen overordnet borgeren. Når forvaltningen 

har en slik maktstilling er det viktig å søke å motvirke at den kan 

utnytte denne posisjonen til skade eller ulempe for borgerne.'17 

Ved offentlige anskaffelser er i utgangspunktet maktforskyvningen 

utjevnet, siden det er en frivillig sak å inngå en 

kontrakt med det offentlige. Imidlertid er det også her nødvendig 

med regulering på grunn av rettssikkerhetshensyn. Dette for det 

første på grunn av den faktiske maktstilling det offentlige har 

som en stor aktør innen innkjøp. For det andre på grunn av allmenne 

hensyn som taler for at tildeling av offentlige kontrakter 

bør tildeles etter objektive og rettferdige kriterier for å likestille 

57 Se Eckhoff, Forvaltningsrett, på side 86 tlg og NOU 1975:9, på side 

34. 

39

H ENSYN 

alle potensielle leverandører og for å sikre en god forvaltning av 

fellesskapets midler. 

Rettssikkerhetshensyn er et fremtredende prinsipp innen 

EF-retten, og må være av de prinsipper som også må gjelde 

innen EØS til tross for at det i stor grad er domsstolsskapt, jf 

EØS-avtalens artikkel 6 om betydningen av relevante rettsavgjørelser.58 

Det er særlig to aspekter ved rettssikkerhets- 

begrepet som er fremhevet ved praksis, hensynet til vern om 

opparbeidede rettigheter og hensynet til forutberegnlighet. Når 

det gjelder offentlige anskaffelser er det særlig hensynet til forutberegnlighet 

som er fremtredende. Disse hensyn her også gjort 

seg gjeldende ved utformingen av REFSA. 

Rettssikkerhetshensyn er søkt vernet ved regler om 

angivelse av hvilke kriterier som vektlegges ved antagelse av 

anbud, om regler om kunngjøring, om likebehandling av anbyderne 

og ved hovedregelen om bruk av åpen anbudskonkurranse. 

I REFSA finnes det ytterligere regler som tar sikte på å verne om 

dette hensynet ved at det er tatt inn regler om anbudsåpning og 

lignende. 

3.8 Effektivitetshensyn 

Ved utforming av regler for offentlige anskaffelser må også 

effektivitetshensynet vektlegges. Det er ut fra et samfunnsøkonomisk 

synspunkt av stor betydning at de offentlige innkjøp 

gjøres på en mest mulig effektiv måte, slik at færrest mulig ressurser 

medgår til å foreta anskaffelsen.59 Ved bruk av anbudskonkurranse 

vil det måtte medgå en god del ressurser til utarbei- 

58 Se Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 75-76, se likeledes Aas Bakke, 

Offentlige anskaffelser i Norge og EØS, på side 36. 

59 Se Eckhoff, Forvaltningsrett, på side 92. 

40

HENSYN 

deise av spesifikasjon, anbudsgrunnlag og vurdering av innkomne 

anbud. 

For å ivareta effektivitetshensyn er det i de EØS-initierte 

bestemmelser inntatt, som nevnt, såkalte terskelverdier som 

medfører at de tildels omfattende regler for hvordan en anskaffelse 

skal foregå kun kommer til anvendelse på kontrakter over 

1.1 million kroner. I REFSA er hensynet søkt ivaretatt ved at det 

er åpnet for direkte kjøp ved innkjøp under 150.000 kroner, jf § 

31. For øvrig er det også andre unntaksmuligheter, eksempelvis 

hvis det er få som kan levere den aktuelle tekniske løsning. 

41

4. SPESIFIKASJON AV IT-ANSKAFFELSER I 

FORHOLD TIL REGELVERKET FOR 

OFFENTLIGE ANSKAFFELSER 

4.1 Innledning/introduksjon 

4.1.1 Hvorfor spesifisere en anskaffelse? 

Før dette kapitlets problemstilling tas under nærmere behandling 

er det nærliggende å bringe på det rene hvorfor den som ønsker å 

gå til en anskaffelse spesifiserer denne, og hvilke funksjoner en 

slik spesifikasjon kan eller vil fylle. Dette spørsmål kan stilles 

generelt uten å ta stilling til hvilken type anskaffelse det er snakk 

om. Imidlertid vil fremstillingen her knyttes spesielt til IT-an- 

skaffelser. 

Tradisjonelt har spørsmålet om spesifikasjoner av anskaffelser 

vært knyttet opp mot kjøpsrettslige og avtalerettslige 

mangelsproblemstillinger/’0 Spesifikasjonen av hva som man 

6(1 Se eksempelvis Torvund, Kontraktsregulering - EDB-kontrakter, utkast 

av 13. september 1995, på side 57 og Christophersen og Føyen, EDB- 

anskaffelser, side 136-137.

SPESIFIKASJO N A V1T-ANSKAFFELSER 1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

ønsker å få levert av leverandøren av varer og tjenester sammenholdt 

med det som faktisk er levert gir grunnlag for å vurdere om 

det foreligger en mangel. Jo mer upresis spesifikasjonen, jo vanskeligere 

er det å fastslå om det foreligger en mangel. M otsatt vil 

en utførlig og grundig spesifikasjonen gi et godt grunnlag for å 

vurdere om det foreligger en mangel i det aktuelle tilfelle. 

Det er åpenbart at uten en spesifikasjon fra anskafferen vil 

oppdragsgiver ikke ha noen mulighet til å kunne gå til en 

anskaffelse, siden leverandørene da hverken vet at man ønsker 

noe levert eller hva man ønsker. 

En spesifikasjon fra anskafferen vil være avgjørende for 

leverandøren når han beregner sin pris og øvrige betingelser. En 

leveranse vil som oftest være knyttet til en på forhånd fiksert 

kontraktssum, og man må derfor ha en spesifikasjon som kan 

danne grunnlag for en beregning av denne. 

For offentlige anskaffelser spesielt, som denne fremstilling 

er begrenset til, vil en spesifikasjon også fylle andre formål. Den 

vil for det første danne grunnlag for beregning av såkalte 

terskelverdier og dermed også for det andre hvilket regelverk 

som man er bundet til å følge ved gjennomføringen av anskaffelsen. 

Dette vil bli nærmere behandlet nedenfor. 

4.1.2 Spesifikasjon av teknisk avanserte anskaffelser 

Spesifikasjon av IT-anskaffelser reiser særlige problemstillinger 

fordi slike anskaffelser ofte innebærere bruk av avansert teknologi, 

særtilpassinger og skreddersydde løsninger. At anskaffelser 

av teknisk avanserte produkter reiser særlige spørsmål er ikke 

noen ny problemstilling som kun er knyttet til kjøp av 

informasjonsteknologi. Allerede ved utarbeidelsen av de første 

reglene om offentlige anskaffelser fra 1899 ble det i innstillingen 

44

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

påpekt at anskaffelse av maskiner, kanoner og torpedoer var 

anskaffelser som stilte store krav til sikkerhet, materialer og utførelse. 

Slike anskaffelser ble derfor betraktet som såvidt kompliserte 

at det kunne gjøres unntak fra hovedreglen om anbudsinnbydelse.61 

Det som kanskje er mest fremtredende, og som gjør slike 

teknisk avanserte anskaffelser kompliserte er at produktene må 

tilpasses den enkelte bruker og/eller tilfredsstille spesielle behov. 

Dette er særlig praktisk ved større IT-anskaffelser som eksempelvis 

omfatter et helt nytt saksbehandlingssystem med levering av 

både programvare og arbeidsstasjoner. Her vil spesifikasjonen fra 

kunden ofte være knyttet til de krav man ønsker at systemet kan 

oppfylle, og de løsninger som leverandøren kan tilby må utvikles 

spesielt for den aktuelle anskaffer. For at en slik anskaffelse skal 

bli tilfredsstillende for kunden, det offentlige, vil det være en 

forutsetning at man har tilstrekkelig kompetanse og teknisk 

innsikt til å kunne stille de rette krav og analysere sitt behov for å 

sikre at man får en tilstrekkelig behovsdekning.62 I praksis har 

ikke de forskjellige offentlige etater personell som besitter den 

nødvendige kunnskap til å foreta slike kravs- og behovsanalyser. 

De må da engasjere et konsulentselskap eller lignende for å 

gjennomføre dette arbeidet, noe som kan reise særlige 

problemstillinger. 

Utviklingen i IT-sektoren skjer svært raskt i forhold til 

andre sektorer, noe som gjør det vanskelig for oppdragsgiver å 

holde seg oppdatert på hva som finnes på markedet til en hver 

tid. Dette resulterer eksempelvis i at oppdragsgiver spesifiserer 

en vare - eller tjeneste som er «gammeldags» i en anbuds 

61 Se NOU 1975:9 Regelverk for statens anskaffelsesvirksomhet, på side 

19 med videre henvisninger. 

62 Se Blume i Nordisk Årbok 1986, på side 27. 

45

SPESIFIKASJO N A VIT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

innbydelse, eller at det som er spesifisert er blitt «gammeldags» i 

det evaluering og valg av leverandør skal foretas. 

Problemene og kompleksiteten i forbindelse med spesifikasjon 

av it-anskaffelser forsterkes ytterligere ved at de offentlige 

anskaffelsesreglene som vi skal se foreskriver betydelige 

begrensninger i oppdragsgivers handlefrihet. 

4.1.3 Problemstillinger som her vil bli behandlet 

Det er vanlig i fremstillinger av kontraktsrett og anskaffelser å 

fokusere på når det foreligger en mangel, som kan utløse 

mangelsbeføyelser fra kjøpers side. Spesifikasjon av ytelsen blir 

dermed sett i lys av hva som i ettertid er levert, og det blir 

vurdert om leveringen er i tråd med det som er avtalt. Problemstillingen 

her er en annen. 

Hovedproblemstillingen i denne fremstillingen er å redegjøre 

for hvilke begrensinger det etablerte regelverk for offentlige 

anskaffelser legger på offentlige anskaffere når det gjelder å 

spesifisere sine IT-anskaffelser. Dette gjelder særlig hvordan 

utarbeidelsen av spesifikasjonen må skje og hvilket innhold denne 

kan ha, herunder hvordan spesifikasjonen av ytelsen må foretas. 

Tilknyttet til disse problemstillingene vil andre rettsvirkninger 

som regelverket tillegger spesifiseringen av ytelsen behandles, 

særlig spørsmålene knyttet til terskelverdier og valg av regelverk. 

Adgangen til å anta og inngi alternative anbud vil også bli 

behandlet. 

Fremstillingen vil være basert på en forutsetning om at 

den aktuelle anskaffelse er en utviklingskontrakt som omfatter 

det man kan kalle et helt datasystem, eller IT-system, som omfatter 

såvel maskinvare som spesialutviklet eller tilpasset pro 

46


gramvare.61 Det er slike kompliserte anskaffelser som reiser flest 

spørsmål, og det er derfor det mest interessante å ta utgangspunkt 

i. 

4.2 Oversikt over spesifikasjon av IT-anskaffelser 


En spesifikasjon av en IT-anskaffelse vil i stor grad være bygget 

opp likt i de enkelte tilfeller, selv om dens nærmere innhold vil 

variere svært, uavhengig av om det er en offentlig anskaffelse 

eller en privat anskaffelse. For oversiktens skyld vil hovedelementene 

i en slik spesifikasjon bli gjennomgått, og en mer 

grundig behandling av disse elementer i forhold til regelverket for 

offentlige anskaffelser vil følge nedenfor.64 

4.2.2 Formålet m ed anskaffelsen 

En spesifikasjon bør angi hvilket formål som den offentlige etat 

har med å gjøre den aktuelle anskaffelse. At formålet skal angis 

63 Utviklingskontrakter er i motsetning til forsknings og 

utviklingskontrakter (FoU) omfattet av regelverket, jf tjenesteforskriften 

§ 4 nr 1, se Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige 

anskaffelser, på side 52. 

64 Denne oppdelingen er basert på Torvund, Kontraktsregulering - EDB- 

kontrakter, utkast av 13. september 1995 side 65 flg og Christophersen 

og Føyen, EDB-anskaffelser, side 149 flg. Se også Morgan and 

Stedman, Computer Contracts, særlig side 20-22 og 55-61. 

47

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSF.R 1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

er angitt i Statens Standardavtale.65 Formålsangivelsen vil virke 

utfyllende på de øvrige spesifiseringer, idet den vil angi det 

overordnede mål som man søker å nå med anskaffelsen. Igjen 

kommer det momentet inn at det offentlige må besitte, eller leie 

inn, den kompetansen som er nødvendig for å bringe på det rene 

hvilke formål FT-løsningen skal tjene. 

4.2.3 Kravspesifikasjon 

I den delen av spesifikasjonen som kalles kravspesifikasjon vil 

anskafferen spesifisere eksplisitt hvilke krav han stiller til det 

systemet som han ønsker å kjøpe. En slik spesifikasjon kan være 

mer eller mindre omfattende. I de tilfeller hvor det skal benyttes 

anbudskonkurranse, som er hovedregelen, vil det måtte gis en 

omfattende kravspesifikasjon, siden det i forhold til regelverket 

er en sterkt begrenset adgang til å i ettertid endre spesifikasjonene 

uten å måtte gjennomføre en ny anbudsrunde. 

En kravspesifikasjon vil eksempelvis angi hvilke oppgaver 

systemet skal kunne løse, hvilke typer eksisterende utstyr og 

programvare som det skal fungere sammen med og hvilke 

kapasiteter og utbygglesesmuligheter som det skal ha. En kravspesifikasjon 

vil også måtte angi hvilken tekniske løsning man vil 

ha. Det kan eksempelvis være at man ønsker en klient/server 

løsning, en nettverksløsning eller en løsning med trådløs kom- 

munikasj onsmulighet. 

65 Se Statens Standardavtaler, Avtale og veiledning om anskaffelse av 

informasjonsteknologi, punkt 1 . 1 a. 

48


4.2.4 Spesifikasjon av produkter og tjenester 

På bakgrunn av kravspesifikasjonen og formålsangivelsen må det 

så angis det antall og type man ønsker av de forskjellige produkter, 

hvor mange arbeidsstasjoner man ønsker, hva slags 

programvare, hvilken grad av dokumentasjon og brukermanualer 

som ønskes, samt omfanget av en eventuell opplæringsplikt. 

4.3 Er IT-anskaffelser vare- eller tjenestekjøp? 


Siden det er forskjellige regelverk som gjelder for kjøp av varer 

og tjenester, nemlig vareforskriften og tjenesteforskriften, vil det 

være av betydning å klarlegge om IT-anskaffelser vil være en 

vare-eller tjenesteanskaffelse. Som for beregning av terskelverdier 

vil det være spesifikasjonen av ytelsen som vil danne 

grunnlag for denne avgjørelsen. 

4.3.2 Varekjøp 

I vareforskriften er det søkt regulert hva som regnes for 

«kontrakter om offentlig varekjøp». I forskriftenes § 1 nr 1. defineres 

dette som: 

«I denne forskrift menes med: 

1. kontrakter om offentlige varekjøp: Gjensidig bebyrdende 

kontrakter som inngås skriftlig mellom en leverandør og oppdragsgiver 

som definert i nr 2 og som omhandler kjøp, 

avbetalingskjøp, leasing eller leie med eller uten rett til å kjøpe. 

49

SPESIFIKASJO N A V IT-A NS KAFFELSER 1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

Levering av slike varer kan i tillegg omfatte monterings- og in- 

stallasjonsarbeid.» 

Det er innlysende at kjøp av datamaskiner, «bokser», er et varekjøp. 

Vanskeligere kan det være når anskaffelsen gjelder 

programvare, og særlig da spesialutviklet eller spesialtilpasset 

sådan. Standardprogramvare vil måtte anses for å være varer, 

mens spesialutvikling av programvare må sies å være et tjenestekjøp, 

se nedenfor.66 

Noen nærmere avgrensing eller presisering av hva som i bestemmelsen 

menes med «vare» foreligger ikke. 1 mangel på 

øvrige rettskilder må utgangspunktet derfor tas i alminnelig 

språkforståelse. En naturlig forståelse er at leveransen er en vare 

hvis den består i en levering av et «fysisk» produkt, og hvor det 

ikke fra leverandørens side skal ytes noe arbeid utover selve 

leveringen. Denne forståelsen kan utvides noe, siden den ovenstående 

definisjon sier at det er varekjøp selv om leveransen 

omfatter monterings- og installasjonsarbeid. Dette vil være svært 

praktisk i forbindelse med anskaffelser av IT-anlegg, idet slike 

anlegg både må monteres fysisk og det må installeres programvare 

og tilrettelegges for nettløsninger og lignende. 

4.3.3 Tjenestekjøp 

Som en motsetning til varekjøp er det i tjenesteforskriften § 1 nr. 

1 inntatt følgende definisjon av hva som menes med «kontrakter 

om offentlige tjenestekjøp»: 


66 Se Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på side 147 og Wahl, 

Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på side 338 

339. 

50

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSER / FORHOLD TIL REGELVERKET 

1. kontrakter om offentlige tjenestekjøp: gjensidig bebyrdende 

kontrakter som inngås skriftlig mellom en tjenesteyter og en 

oppdragsgiver...» 

Heller ikke her er det inntatt noen definisjon av hva som er å anse 

for tjenester. Det som er klart i forhold til alminnelig språkforståelse 

er at ytelser som ikke inneholder noen overdragelse av 

et fysisk produkt, slik som typiske konsulent og rådgivningstjenester 

er helt klart en tjeneste. Mer uklart kan dette være med 

hensyn til eksempelvis spesialtilpasset og spesialutviklet 

programvare, er dette da en vare eller en tjeneste? Anskaffelse av 

forskjellige typer tjenester er underlagt forskjellige prosedyrer, 

og i tjenesteforskriften § 3 er det oppregnet forskjellige 

tjenestekategorier. En av disse, kategori 7, er benevnt «EDB og 

beslektede tjenester». I kommentarutgaven er avgrensingen av 

tjenester mot varer kommentert slik: 

«Etter kategori 7 omfattes all programmering og utvikling av 

programvare, konsulentvirksomhet i forbindelse med dette og 

rådgivning ved kjøp og/eller utvikling av programvare og maskiner. 

Videre omfattes brukerstøtte, systemvedlikehold, drift og 

andre konsulenttjenester i tilknytning til maskiner og 

programvare ... Når det gjelder programvare, er standardprodukter 

å regne som varer.»67 

Det er her eksemplifisert en rekke tjenester som man anser som 

typisk tjenester og det er avgrenset mot programvare som er såkalte 

standardprodukter, det vil si at programmering og tilpassing 

allerede er foretatt. Små tilpasninger må likevel kunne gjøres 

uten at slike kjøp endrer sin karakter. Som vi så av definisjonen 

av varer, vil ikke tjenester som er tilknyttet montering og 

installering gjøre en anskaffelse til en tjenesteanskaffelse. 

67 Se Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på 

side 338-339. Likeledes Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på 

side 147. 

51

SPESIFIKASJO N A V IT-ANS KA F F ELS ER / FORHOLD TIL REGELVERKET 

4.3.4 Blandet kjøp 

Anskaffelser av IT-systemer vil i nesten alle tilfeller være det man 

kan kalle et blandet kjøp. I dette ligger at anskaffelsen omfatter 

såvel maskinpark og standard programvare som spesialtilpasning 

og utvikling av programvare. Man ønsker eksempelvis å anskaffe 

et komplett dataanlegg med arbeidsstasjoner og visse 

standardprodukter, men ønsker også et spesialutviklet 

saksbehandlingssystem. Dette vil da være en kontrakt om 

anskaffelse av både varer og tjenester. Siden det er visse 

nyanseforskjeller i regelverkene, særlig når det gjelder adgangen 

til å gjøre unntak for hovedregelen om anbudskonkurranse, vil 

det ha betydning hvilket regelverk man skal følge. Denne 

problemstillingen er søkt løst i tjenesteforskriften § 3 nr 5: 

«5. Dersom en offentlig kontrakt gjelder både varer som definert 

i forskrift om gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XVI 

punkt 3 om tildeling av kontrakter om offentlige varekjøp, og 

tjenestekjøp som definert i nr. 2 og 3 ovenfor, skal den omfattes 

av denne forskrift dersom verdien av den aktuelle tjenesten er 

høyere enn verdien av varene kontrakten omfatter.» 

Som det følger av denne bestemmelsen skal blandede kjøp følge 

den forskrift som den største del av anskaffelsen naturlig hører 

inn under. I kjøpslovens § 2 annet ledd er det samme prinsipp 

nedfelt med hensyn til lovens anvendelse. Det følger av 

bestemmelsen at kjøpslovens ikke får anvendelse hvis det i tillegg 

til tingen også skal utføre arbeid eller tjenester «og dette utgjør 

den overveiende del av hans forpliktelser». Etter dette kan det 

slås fast at innkjøperen må ved sin vurdering av «anslått verdi», jf 

nedenfor, skille mellom vare- og tjenestedelen for å finne frem til 

hvilket regelverk som skal benyttes.

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSK AFFELSERI FORHOLD TIL REGELVERKET 

4.4 Spesifikasjonens betydning ved beregning av terskelverdi 

og ved valg av regelverk 


Innledningsvis er det nevnt at en spesifikasjon av den ytelsen man 

ønsker å anskaffe vil være av betydning også i forhold til 

beregning av terskelverdier og dermed også for valg av det 

regelverk som man må forholde seg til. Her vil denne 

problemstilling bli behandlet. 

4.4.2 Terskelverdier 

Alle offentlige anskaffelser er, som innledningsvis nevnt, ikke 

underlagt de samme regler. For ikke å belaste de mindre 

anskaffelser med arbeidskrevende prosedyrer og de 

omkostninger som følger med slike er det satt visse 

beløpsgrenser, såkalte terskelverdier, som regulerer når de 

enkelte anskaffelser skal følge de forskjellige 

anskaffelsesprosedyrer/8 Det betydningsfulle skillet går mellom 

når lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter skal 

anvendes og når de øvrige regler på området, REFSA skal 

benyttes. 

Se Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på 

side 74. 

53

SPESIFIKASJO N ,4 V IT-A NS KA FF ELS ER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

4.4.3 Terskelverdier - gjeldende beløpsgrenser 

Beløpsgrensene som regulerer når de mer krevende regler gitt i 

forskrifter til lov om offentlige anskaffelser kommer til 

anvendelse følger av de enkelte forskrifter. 

For IT-anskaffelser er det enten tjeneste- eller 

vareforskriften som er aktuell. Deres bestemmelser om 

terskelverdier er stort sett likelydende. Ved de nylige endringer 

som følge av GPA-avtalen er det etablert et totrinns system.69 

Systemet medfører at det gjelder forskjellige terskelverdier for 

ulike oppdragsgivere, skillet går mellom statlige oppdragsgivere 

og andre offentlige oppdragsgivere, eksempelvis kommunale. 

Vareforskriftens § 5 nr 1 og tjenesteforskriften § 5 nr 1 

her samme formulering og lyder slik: 

«Denne forskrift gjelder kontrakter om offentlig varekjøp inngått 

av statlige oppdragsgivere som omfattes av WTO-avtalen om 

offentlige innkjøp, jf avtalens vedlegg 1, der den anslåtte verdi, 

eksklusiv merverdiavgift er 1.1 mill kroner eller mer» 

Regelverket gjelder således for alle statlige oppdragsgivere hvor 

anskaffelsens anslåtte verdi er over 1.1 millioner kroner.70 

For andre offentlig anskaffere kommer regelverket til 

anvendelse når anskaffelsens anslåtte verdi er over 1.65 millioner 

kroner, jf vareforskriften § 5 nr 3 og tjenesteforskriften § 5 nr 

2.71 

69 Endringsforskrift av 13. september 1996 nr 905 og 907. 

70 Det er visse spesialregeler for forsvarssektoren, som ikke vil bli 

behandlet her. 

71 I henhold til vareforskriften § 10 nr 3 c) og tjenesteforskriften § 10 nr 3 

b) er det adgang til å ikke benytte de anskaffelsesprosedyrer som 

regelverket gir anvisning på grunn av kunstneriske og tekniske årsaker, 

for å beskytte en enerett. 

54

SPESIFIKASJO N A V 1T-ANSKAFFELSERI FORHOI.D TIL REGELVERKET 

4.4.4 Beregning av «anslått vedi» 

Det felles vilkår i såvel tjenesteforskriften som vareforskriften, 

som er av avgjørende betydning for om regelverket kommer til 

anvendelse, er hva som er kontraktens «anslåtte verdi». Dette 

vilkår gir en anvisning om en skjønnsmessig vurdering fra det 

offentliges side av hvor mye de antar å måtte betale for den IT- 

anskaffelsen man ønsker å gjennomføre.72 Det er spesifikasjonen 

av anskaffelsen som danner grunnlag for dette anslag, siden 

anskaffelsens omfang fremgår av denne. Å anslå verdien ved 

kompliserte anskaffelser vil generelt kunne være vanskelig, IT- 

anskaffelser vil ofte være enda mer problematiske. 

For det første går den teknologiske utvikling på dette 

området svært fort, noe som medfører at prisene endres raskt, 

særlig på maskinvare. Teknologi som i dag koster mye, kan være 

priset til halvparten ett år senere. 

For det andre vil det kunne være vanskelig for 

oppdragsgiver å vite hvor mye kostnader det vil ligge i å utvikle 

systemer, hvis det er aktuelt. Om kostnadsanslaget er for høyt vil 

ikke ha noen betydning, annet enn at man må følge en mer 

omstendelig anskaffelsesprosedyre enn nødvendig. Mer 

problematisk er stillingen hvis anslaget er for lavt, man har 

eksempelvis antatt at den ønskede IT-løsningen vil koste 1 

millioner kroner, mens det laveste tilbud er på 1,4 millioner. På 

grunn av det lavere anslag har man da ikke fulgt det regelverk 

man skulle, og dermed er det leverandører som av denne grunn 

ikke fått mulighet til å delta i konkurransen om oppdraget. I 

utgangspunktet har ikke dette noen betydning, såfremt det anslag 

som er gjort er forsvarlig og det ikke er en bevisst omgåelse av 

regelverket som har funnet sted. Lave anslag for å omgå 

7~ Se Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på side 76-78 og Wahl, 

Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på side 76. 

55

SPESIFIKASJO N A VIT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERK E T ....---------------------------------------- 

regelverket og dermed begrense konkurransen vil imidlertid 

neppe bli godtatt ved eventuelle søksmål eller klager til 

overvåkningsorganene. I kommentarutgaven uttales det 

således:73 

«Det må imidlertid forventes at domstolene vil være 

tilbakeholdne med å godta anslag som viser seg å være for lave, 

såfremt ikke oppdragsgiver kan sannsynliggjøre at anslaget 

fremstod som realistisk på kunngjøringstidspunktet.» 

Det forutsettes således at den offentlige oppdragsgiver er lojal 

overfor det regelverk som er etablert og som skal sikre en bedre 

konkurranse og dermed forutsetningsvis lavere priser for det 

offentlige. 

Det er foretatt enkelte presiseringer i såvel vareforskriften 

som tjenesteforskriften som har til hensikt å redusere muligheten 

til å omgå regelverket, samt å presisere hva som skal medtas ved 

anslaget av kontraktsverdien. Det følger således av 

vareforskriften § 5 nr 4 og 6: 

«4. Dersom et planlagt innkjøp av ensartede varer kan føre til 

tildeling av flere enkeltkontrakter samtidig, skal den samlede 

anslåtte verdi av disse enkeltkontraktene legges til grunn ved 

anvendelsen av nr. 1 og 2. 

6. Et planlagt innkjøp av varer må ikke deles opp i den hensikt å 

unngå at denne forskriften kommer til anvendelse» 

Tilsvarende bestemmelse finnes i tjenesteforskriften § 5 nr 3: 

«3. Valget av metode for beregning av en kontrakts verdi skal 

ikke foretas i den hensikt å unngå at denne forskrift får 

anvendelse på kontrakten. Et planlagt kjøp av en bestemt mengde 

tjenester kan ikke deles opp i den hensikt å unngå at denne 

forskrift kommer til anvendelse» 


side 76. Se likeledes Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på 

side 77. 

56

SPESIFIK ASJO N4 V1T-ANSKAFFFJSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

Disse presiseringer medfører at det ikke bare skal legges vekt på 

spesifiseringen av ytelsen i den aktuelle kontrakt men også 

verdien av planlagte øvrige anskaffelser i noen grad. 

Bestemmelsene nedfeller også prinsippet om lojalitet til 

regelverket, slik at det oppnås størst mulig konkurranse om 

større anskaffelser. 

4.5 Anskaffelsens formål 

Når man skal gå til en større IT-anskaffelse bør man, som 

ovenfor nevnt, i anbudsgrunnlaget spesifisere hvilket formål 

etaten har med å gjøre denne anskaffelsen. Man bør gi anvisning 

om hvilke mål som søkes nådd, hvilke rutiner som skal bedres og 

hvordan man mener at anskaffelsen vil være til hjelp for organet. 

Angivelsen av formålet vil ha betydning ved en eventuell senere 

vurdering av om den leverte ytelse er mangelfull eller ikke, de en 

slik formålsavgivelse vil ha en utfyllende funksjon. 

I forhold til regelverket om offentlige anskaffelser vil 

angivelsen av formålet med anskaffelsen ha særlig en rettslig 

betydning. Om man foretar flere mindre anskaffelser som skal 

oppfylle helt eller delvis samme formål, må man vurdere 

forholdet til terskelverdiene samlet for alle disse anskaffelser, jf 

ovenfor. 

4.6 Kravspesifikasjon 


Kravspesifikasjonen er en svært viktig del av enhver IT- 

anskaffelse. En kravspesifikasjon angir detaljert hvilke krav man 

57


stiller til det system man ønsker å anskaffe, og fyller flere 

funksjoner i en anskaffelsesprosedyre. For det første er den et 

middel til å skape bevissthet om hvilke behov som foreligger i det 

aktuelle offentlige organ. For det andre gir den leverandørene 

anvisning om hvilke ønsker, krav og behov som skal fylles ved 

anskaffelsen. For det tredje skal den gi grunnlag for 

leverandørens beregning av sitt anbud. For det fjerde vil den 

være målestokk for om leveransen er i samsvar med det avtalte. 

I utgangspunktet er ikke regelverket for offentlig 

anskaffelser til hinder for at man ikke utarbeider en 

kravspesifikasjon, eller at det kun stilles enkle generelle krav til 

den anskaffelsen man ønsker å gjøre. De forskjellige anbyderne 

må da tenke ut hva som kan være aktuelle nødvendige løsninger, 

og ved anbudsevalueringen må man velge de løsninger som man 

tror er best. I praksis vil det imidlertid ikke være mulig å 

gjennomføre en IT-anskaffelse på denne måten. Dette har særlig 

sammenheng med den begrensede adgang til å forhandle og gi 

tilleggsopplysninger som vil bli drøftet senere. Hvis man i det 

hele tatt vil få inn noen anbud når man ikke har spesifisert noe 

om ytelseskrav, programvarekapasitet eller lignende vil disse bli 

så forskjellige og umulig å sammenligne at noen reell evaluering 

ikke vil kunne finne sted. Konklusjonen blir således at man ved 

en offentlig IT-anskaffelse alltid må utarbeide en relativt detaljert 

og omfattende kravspesifikasjon. 

Kravspesifikasjonen utarbeides nærmest alltid som et eget 

dokument, som alt etter anskaffelses omfang kan bli tildels 

omfattende. Denne spesifikasjonen vil så være en del av 

anbudsgrunlaget og vil gjennomgående også bli gjort til en del av 

kontrakten. Det vil for de fleste offentlige etater være nødvendig 

å gå til anskaffelse av ekstern ekspertise for å kunne utarbeide sin 

kravspesifikasjon tilfredsstillende. De spørsmål som oppstår i 

denne forbindelse vil bli behandlet nedenfor. Her skal 

58


problemstillinger i tilknytning til selve utarbeidelsen av 

kravspesifikasjonen behandles. 

4.6.2 Utarbeidelse av kravspesifikasjon 

Kravspesifikasjonen utarbeides i praksis ved at det utføres et 

forprosjekt hvor det kartlegges hvilke behov man har, de 

eksisterende løsninger analyseres og organisasjonen generelt «gås 

etter i sømmene».74 

Ved en privat anskaffelse vil kravspesifikasjonen bli 

utformet ved et samspill mellom kunden og leverandør.75 Kunden 

fremsetter en ganske generelt utformet kravspesifikasjon som i 

stor grad inneholder de ønsker og krav han har til systemet, og 

hvor det i Uten grad er tatt stilling til valg av tekniske løsninger, 

brukergrensesnitt og lignende. Deretter vil leverandøren 

fremsette forslag til forskjellige løsningsmuligheter. Etter dette 

utformes en endelig kravspesifikasjon som omfatter de valg og 

de løsninger man har forhandlet seg frem til. Utarbeidelse av 

kravspesifikasjonen vil således ved private anskaffelser 

hovedsakelig skje ved forhandling og samarbeid mellom 

leverandør og anskaffer. 

Spørsmålet er så om utarbeidelse av kravspesifikasjon ved 

en offentlig anskaffelse med anbudskonkurranse kan skje på 

samme måte. Først må det da bringes på det rene hvilken adgang 

oppdragsgiver har til å forhandle med anbyderne. Adgangen til å 

forhandle er ikke direkte behandlet i noen bestemmelse i lov om 

offentlige anskaffelser eller de tilhørende forskrifter, ei heller av 

74 Se Christophersen og Føyen, EDB-anskajfelser, side 131 flg. 

75 Se Torvund, Kontraktsregulering - EDB-kontrakter, utkast av 13. 

september 1995 side 68 flg. 

59

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSER1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

de direktiver som ligger til grunn for denne lovgivning. 

Spørsmålet må derfor løses på annet grunnlag. 

Det er flere argumenter som taler for at 

forhandlingsadgangen bør være begrenset. For det første vil slike 

forhandlinger klart vil være i strid med prinsippet om 

likebehandling, og således virke konkurransevridende. De 

forskjellige leverandører vil få forskjellig grunnlag for å inngi sitt 

anbud og kan tilpasse seg bedre til de spesielle ønsker som 

fremkommer under forhandlingene. For det andre taler prinsippet 

om åpenhet mot en forhandlingsadgang, idet forhandlinger 

medfører at ikke alle får samme informasjon, noe som medfører 

at de ikke får delta i konkurransen på like vilkår. For det tredje 

kan det argumenters med at alminnelige forretningsetiske 

prinsipper taler for at man ved utlysning av et anbud skal tildele 

kontrakten på basis kun av opplysninger gitt innen anbudsfristen, 

iallefall er det ansett for å være slik etter norsk rett.76 

Argumenter som taler for at det skal være adgang til å 

forhandle er særlig at man da meste sannsynlig vil få et mest 

mulig «godt» kjøp, såvel med hensyn til tekniske løsninger som 

med hensyn til pris.77 

Så langt om hensyn for og i mot en forhandlingsadgang, 

hva må anses som gjeldende rett? Adgangen til forhandling ved 

offentlige anskaffelser ble behandlet i Storebælt-dommen:78 

Bakgrunnen for saken var Aktieselskabet Storebælts, som ble 

fullt kontrollert av danske myndigheter, utlysning av 

anbudskonkurranse i forbindelse med byggingen av forbindelsen 

over Storebælt. Kontrakten var på ca DKR 3 milliarder kroner, 

med andre ord en betydelig investering. Etter at anbudene var 

innkommet førte Storebælt forhandlinger med en av anbyderne 

som ikke innga anbud i tråd med de spesifikasjoner og 

betingelser som var nedfelt i anbudsgrunnlaget. Kommisjonen 

76 Se Kriiger, Public procurement, på side 149. 

77 Se Kriiger, Public procurement, på side 148. 

78 Sak 243/89 Kommisjonen mot Danmark, avsagt 22. juni 1993. 

60

SPESIFIKASJO N A V 1T-ANSKAFFELSER 1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

reiste sak for domstolen med påstand om at dette var i strid med 

prinsippet om likebehandling som følger av direktivet om 

offentlige anskaffelser.79 Danske myndigheter hevdet både at 

prinsippet om likebehandling ikke var nedfelt i direktivet, og at 

den aktuelle forhandling uansett ikke var i strid med dette 

prinsipp. Med hensyn til om prinsippet om likebehandling fulgte 

av direktivet uttalte retten: «On this issue, it need only be 

observed that, although the directive makes no express mention 

of the principle of equal treatment of tenderers, the duty to 

observe that principle lies at the very heart of the directive whose 

purpose is ... to ensure in particular the development of effective 

compétition in the field of public contracts ...». Retten fant 

deretter at den forhandling som hadde skjedd med bakgrunn i 

anbudet som ikke tilfredsstilte de vilkår som var oppstilt i 

anbudsdokumentene var i strid med prinsippet om 

likebehandling. 

Selv om denne saken direkte angikk offentlig anskaffelser av 

bygge og anleggsvarer, må prinsippet anses for å gjelde generelt 

for offentlige anskaffelser, siden reglene og de bærende 

hensynene i hovedsak er like. At det ikke kan forhandles med 

anbydere følger også av en erklæring av Rådet og Kommisjonen 

som er vedlagt Rdir 71/305/EØF i tilknytning til art. 5 nr 4 om 

åpen og begrenset anbudskonkurranse. Det uttales: 

«ved åpen og begrenset anbudskonkurranse skal all forhandling 

med kandidater og anbydere være utelukket når det gjelder 

vesentlige sider av kontrakten, der avvik sannsynligvis vil føre til 

konkurransevridning; det kan imidlertid føres drøftelser med 

kandidater og anbydere når hensikten utelukkende er å klargjøre 

eller utdype innholdet i anbudene eller kravene satt av de 

offentlige oppdragsgivere, forutsatt at dette ikke medfører 

forskjellsbehandling» 0 

79 Kommisjonens saksanlegg var også grunnet i at det var stilt et krav om 

at det i størst mulig grad skulle benyttes danske materialer og 

arbeidskraft, jf om dette nedenfor. 

80 Erklæringen gjelder direkte kontrakter innen bygg og anlegg, men må 

antas å gi uttrykk for et generelt prinsipp. Se likeledes Wahl, Eide og 

Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på side 159, 293 og 

61

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSERI FORHOLD TIL REGELVERKET 

Som det følger av denne erklæringen gir den anvisning om en 

svært begrenset adgang til forhandling. En forhandling av slikt 

slag som vanligvis føres ved private anskaffelser vil helt klart 

være i strid med disse retningslinjer. En slik snever 

forhandlingsadgang følger også av REFSA § 16, som har 

utfyllende anvendelse på de forskrifter som er gitt i medhold av 

lov om offentlige anskaffelser i henhold til vareforskriften § 6 og 

tjenesteforskriften § 6. Bestemmelsen lyder slik: 

«.. .For [kjøp etter anbudskonkurranse] kreves: 

c) At valg av leverandør skjer på grunnlag av de mottatte anbud 

uten at det forhandles med noen anbyder om anbudet. Det kan 

likevel innhentes opplysninger hos anbyderne for å få klarlagt 

innholdet i anbudet ...» 

Som det følger av bestemmelsen tilsvarer den langt på vei de 

uttalelser som fremkommer i den ovenfor omtalte erklæring. 

Den type drøftelser som kan være tillatt i forhold til 

erklæringen og REFSA kan ikke forandre på 

kravspesifikasjonenes innhold, men kun ha til hensikt å oppklare 

uklarheter og unøyaktigheter.81 Ved henvendelser som har til 

siktemål å oppklare uklarheter bør oppdragsgiver gi skriftlig den 

tilleggsinformasjon som etterspørres til alle som har avhentet 

anbudsgrunnlag. Slik sikrer man full åpenhet og like 

konkurransevilkår, og at avklaringen ikke medfører 

forskjellsbehandling. Om man etter at anbudene har kommet inn 

ønsker å forandre på kravspesifikasjonen må man forkaste alle de 

innkomne anbud og utlyse en ny anbudskonkurranse. 

Det må etter det ovenstående kunne slås fast at man ikke 

har noen adgang til å utarbeide kravspesifikasjonen ved 

453, Krilger, Public procurement, på side 148, Gjønnes, Håndbok fo r 

offentlige anskaffelser, på side 32 og 33, Wiersholm, Mellbye & Bech, 

EØS-avtalen i praksis, på side 207. 

81 Se Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på side 69-70. 

62

SPESIFIKASJO N A V IT-A N S KA F F ELS ER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

forhandling og ideutveksling med de enkelte anbyderne, slik som 

private anskaffere i stor grad gjør. Tvert i mot må oppdragsgiver 

utarbeide kravspesifikasjonen fullstendig og utfyllende, slik at 

bare presiseringer og korreksjon av feil kan skje på et senere 

stadium. Dette forutsetter at oppdragsgiver har omfattende 

datakunnskaper, noe offentlige etater sjelden vil ha. Som det 

tidligere er nevnt medfører dette at oppdragsgiver i stor grad må 

leie konsulenter eller rådgivere til å forestå utarbeidelsen. 

Det kan reises spørsmål til om begrensingen i adgangen til 

å forhandle og således forandre kravspesifikasjonen også gjelder 

etter at kontrakten er tildelt en av anbyderne. Et argument til 

fordel for at slike forandringer kan skje er at da har jo alle 

konkurrert om å få anbudet på like vilkår, forandringer i ettertid 

kan jo da ikke ha noen betydning. På den annen side kan det 

anføres at om innholdet i leveransen endres vesentlig etter at 

kontrakten er tildelt vil ikke anbyderne i realiteten fått 

konkurrere om å levere den ytelsen som faktisk skal leveres, noe 

som vil kunne ha stor betydning da noen leverandører kan ha mer 

erfaring og kan tilby lavere priser for enkelte løsninger og 

produkter. Endringer vil derfor være i strid med prinsippet om 

likebehandling og konkurranse. Problemstillingen om 

etterfølgende endringer ble indirekte berørt i Storebælt- 

82 

dommen. 

Problemstillingen der var direkte om en klausul som favoriserte 

danske varer og arbeidere var inntatt i anbudsdokumentene, men 

fjernet ved den endelige kontrakten på grunn av protester fra 

kommisjonen, da kunne sies å ha virket konkurransevridende. 

Problemstillingen var derfor på en måte motsatt fra den som her 

behandles. Poenget er imidlertid at betingelsene ble endret etter 

at kontrakten var tildelt. Domstolen fant at klausulen hadde 

virket konkurransevridende. 

82 Sak 243/89 Kommisjonen mot Danmark, avsagt 22. juni 1993. 

63

SPESIFIKASJO N A V IT-A NS KA F F ELS ER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

Det kan synes som om det i dommen forutsettes at endringer i 

ettertid vil kunne medføre at konkurransen ikke var lik ved 

anbudskonkurransen, og dermed i strid med regelverket. Teori 

kan synes å trekke i en annen retning, i kommentarutgaven 

uttales det således: 

«Det vil si at det vil være forbudt for oppdragsgiver å innlede 

forhandlinger med enkelte anbydere frem til kontrakt er tildelt».83 

(Min kursivering). 

Her kan det synes som det forutsettes at det må være adgang til å 

forhandle om innholdet i anbudet og således forandre 

spesifikasjonen etter at man har tildelt kontrakten til en av 

anbyderne. Løsningen må etter dette sies å være usikker. 

Etter min mening må dette spørsmål, sett i sammenheng 

med prinsippet om lik konkurranse og de øvrige hensyn bak 

reglene, løses slik at adgangen til å endre spesifikasjonen etter at 

kontrakten er tildelt også må være begrenset.84 Generelt vil 

mindre tilpasninger som følge av teknisk utvikling og lignende 

må tillates, mens større endringer vil være i strid prinsippet om 

likebehandling. Ved IT-anskaffelser, hvor såvel den tekniske 

utviklingen som prisutvikling skjer svært raskt, vil det nok ikke 

være mulig å praktisere et forbud mot endringer etter at kontrakt 

er inngått for strengt. Nye teknisk bedre løsninger kan komme, 

og løsninger som tidligere var forbundet med svært høye 

kostnader kan bli akseptable å benytte på grunn av 

kostnadsendringer. Det må tillates at oppdragsgiver får nyte godt 

Se Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på 

side 160. Lignende formuleringer er brukt i Statens Indkøb, Offentlige 

itidkøb i praksis, på side 69-70. 

84 Imidlertid er det adgang til å foreta suppleringsanskaffelser, under 

terskelverdiene, fra samme leverandør som kontrakt er inngått med, se 

tjenesteforskriften § 10 nr 3 f) og vareforskriften § 10 nr 3 e). Slike 

suppleringsanskaffelser vil kunne tre istedenfor endringer i 

kravspesifikasjoner. 

64

SPESIFIKASJO N 4 V IT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

av slike tekniske nyvinninger som finner sted under prosjektets 

gjennomføring, slik at han får den best mulige tekniske IT- 

løsning. På den annen side kan man være restriktiv når det 

gjelder endringer som ikke har sin årsak i teknisk utvikling og 

som er knyttet til endrede behov og ønsker. 

4.6.3 K r a v s p e s i f i k a s j o n e n s i n n h o l d 

Innholdet i kravspesifikasjonen vil variere fra anskaffelse til 

anskaffelse. Imidlertid vil den ved anskaffelse av hele systemer 

regelmessig måtte inneholde følgende hovedelementer. 

• S y s t e m e t s f u n k s j o n e r . Man må angi hvordan systemet er tenkt 

brukt, hvilken informasjon som skal behandles og hvilke 

rutiner som skal ivaretas. Som det følger vil dette til en viss 

grad «overlappe» de angivelser som finner sted av formalet 

med anskaffelsen. 

• Systemmiljø og brukergrensesnitt. Ved kravspesifikasjonen vil 

man måtte ta et valg av hvilket systemmiljø man ønsker. I det 

ligger det at man må angi hvilken nettverksløsning man 

ønsker, hvilket operativsystem, hvordan eventuelle databaser 

skal være oppbygget og lignende. Likeledes må det avgjøres 

hvilket brukergrensesnitt som ønskes. Skal det spesialutvikles 

eller tilpasses programvare vil det kunne bh en omfattende 

beskrivelse av hvordan man ønsker seg at denne 

programvaren skal være. 

85 Mer utfyllende om elementer i kravspesifikasjon i Torvund, 

K ontraktsregulering - ED B-kontrakter, utkast av 13. september 1995 

side 72-73. Se også Christophersen og Føyen, ED B-anskaffelser, side 

149 flg. 

65

SPESIFIKASJO N A VIT-ANSKAFFELSER I FO RH O l.n TIL REGELVERKET 

• Kapasiteter. En viktig del av kravspesifikasjonen er å angi de 

krav som stilles til systemets kapasiteter. Dette vil være såvel 

krav til både internminne- og ekseternminnefunksjoner, som 

krav til systemets hastighet og ytelser. 

• Kompatibilitet. I mange tilfeller hvor det anskaffes et nytt IT- 

anskaffelser ønsker oppdragsgiver å beholde deler av det 

systemet man allerede har, det være seg enten maskinvare 

eller programvare. I kravspesifikasjonen må det da angis 

hvilket krav som stilles til det nye systemets kompatibilitet 

med det man ønsker å beholde av det gamle system. 

• Kommunikasjonsmuligheter. I dagens samfunn blir muligheten 

til å benytte IT-systemer i en kommunikasjonssammenheng 

stadig viktigere. Offentlige etater vil ønske å kommunisere 

både med hverandre og med publikum over såvel små som 

store avstander. I en kravspesifikasjon vil det derfor være av 

stor betydning å angi de krav man har til kommunikasjon, det 

gjelder såvel muligheter til sådan og den sikkerhet som kreves. 

• Utvidelsesmuligheter. I et samfunn i stadig forandring, og en 

særlig rask utvikling innen IT-teknologi, vil det ved enhver 

anskaffelse være av betydning å angi hvilke krav man stiller til 

utvidelse av systemet, både når det gjelder antall brukere som 

kan tilknyttes og med hensyn til utbygging av maskinparkens 

kapasiteter. 

Som det følger av disse opplistede hovedpunkter er grensene for 

hver enkelt «gruppe» ikke klar og entydig, slik at ved den enkelte 

anskaffelser vil kravspesifikasjonen selvsagt ikke nødvendigvis 

følge dette mønsteret. Men innholdet vil uansett i de aller fleste 

tilfeller omfatte disse elementer. 

66

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSER 1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

4.7 Spesifikasjon av produkter og tjenester 

På bakgrunn av kravspesifikasjonen vil det som en avgjørende og 

særlig viktig del av anbudsgrunnlaget måtte gis en detaljert 

angivelse av hvilke produkter og tjenester som anskaffelsen skal 

omfatte. 

Ved anskaffelser av IT-systemer vil det være følgende 

hovedgrupper som må spesifiseres.86 

• M askinvare. Det ma foretas en detaljert angivelse av alle de 

forskjellige enheter som anskaffelsen skal omfatte. Herunder 

må det angis hvilke minne kapasiteter, skjermstørrelse, 

diskettstasjoner, CD-rom spillere og så videre. 

• Annet utstyr. Også annet «fysisk» utstyr må spesifiseres, det 

være seg kabler, støyskjermer og så videre. 

• Programvare. Savel standardprodukter som spesialutviklet 

programvare må beskrives og spesifiseres. Spesifikasjonen må 

her være detaljert og omfatte såvel ønsket versjon, medie og 

lignende. For programvare som skal utvikles må det gis en 

omfattende spesifikasjon av hvordan denne skal være. 

• Dokumentasjon. En viktig del av spesifikasjonen ei å angi 

hvilken dokumentasjon som det kreves at skal medfølge. 

Dette gjelder alt fra kildekode til brukermanualer. Uten god 

dokumentasjon vil ikke innkjøper få fullt utbytte av sin 

anskaffelse, så det er derfor viktig med en god angivelse her. 

• Opplæring. I forbindelse med alle former for IT-anskaffelser 

vil det være et krav at leverandøren sørger for opplæring til 

bruk av såvel maskinvare som programvare. Hvilken grad av 

86 Mer utfyllende om elementer i denne spesifikasjon i Torvund, 

Kontraktsregulering - EDB-kontrakter, utkast av 13. september 1995 

side 73-77. 

67

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGF.1.VF.RKFT 

opplæring som man vil ha og omfanget av denne må 

spesifiseres. 

Spesifikasjonen av produkter og tjenester må være fullstendig og 

uttømmende siden det heller ikke i denne forbindelse vil være 

adgang til å forhandle om og forandre realiteten etter at anbudet 

er utlyst, eller etter kontrakten er tildelt, jf drøftelsen ovenfor. 

4.8 Teknisk spesifikasjon 


Som det følger av redegjørelsen ovenfor vil spesifikasjonen av 

anskaffelsen bli detaljert og svært omfattende. I stor grad vil det 

måtte benyttes tekniske benevnelser og faguttrykk i begge de to 

spesifikasjonstypene for å beskrive hva anskaffelsen omfatter. 

Problemstillingen som da reiser seg er om og i så fall 

hvilke krav regelverket stiller til hvordan den offentlige innkjøper 

skal foreta spesifikasjonen. Et videre spørsmål er i hvilken grad 

man har adgang til å angi fabrikat eller et bestemt varemerke i 

spesifikasjonen. Disse problemstillinger vil være de samme både i 

forhold til kravspesifikasjonen og spesifikasjonen av de enkelte 

ytelser. 

For å sikre fri flyt innen EØS-avtalens virkeområde har 

man sett det som viktig å harmonisere de tekniske krav som 

stilles til produkter. Generelt vil dette sikre at varer og tjenester 

fritt kan omsettes på tvers av landegrensene og spesielt for 

offentlige anskaffelser vil enhetlige krav hindre at oppdragsgiver 

favoriserer produkter og tjenester fra eget land. I det følgende vil 

det først bli redegjort for prinsippet om tekniske 

68

SPESIFIKASJO N A V f T-A N S KA F F ELS ER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

handelshindringer og utvikling av tekniske standarder. Videre vil 

regelverkets skranker for valg av standarder bli behandlet. 

4.8.2 Tekniske handelshindringer 

Lover, forskrifter og standardkrav som gjelder de tekniske 

egenskaper ved produkter og tjenester er i stor grad forskjellig 

fra land til land. Som følge av dette vil det eksistere forskjellige 

godkjenningsordninger, kontrollordninger og ulike produktkrav. 

Slike krav kan eksempelvis være krav om en spesiell merking, 

oppfyllelse av særlige energibesparende krav, eller at et særskilt 

forvaltningsorgan må godkjenne et produkt før det kan selges i 

landet. I de tilfeller hvor slike tekniske reguleringer medfører en 

begrensning for samhandelen mellom land kalles de for tekniske 

87 

handelshindringer. 

Siden et av hovedformålene innen såvel EU som EØS- 

samarbeidet er å øke den økonomiske vekst blant annet ved å øke 

samhandelen mellom medlemslandene/avtalepartene har et 

sentralt mål vært å redusere virkningen av tekniske 

handelshindringer. EØS-avtalens art 11 lyder således slik: 

«K vantitative im portrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende 

virkning skal være forbudt m ellom avtalepartene» 

Artikkelen suppleres av artikkel 13 som angir adgangen til å 

gjøre unntak fra det generelle forbudet. Den lyder slik: 

«Bestemmelsene i artikkel 11 og 12 skal ikke være til hinder for 

forbud eller restriksjoner på import, eksport eller transitt som er 

begrunnet ut fra hensynet til offentlig moral, orden og sikkerhet, 

vernet om menneskers og dyrs liv og helse, plantelivet, nasjonale 

87 Se Gulmann og Hagel-Sørensen, EU-ret, på side 363, Sejersted m.fl., 

EØS-tcU, på side 227-229, Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om 

offentlige anskaffelser, på side 82-83. 

69

SPESIFIKASJO N 4 VIT-ANSKAFFELSER1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi, eller den 

industrielle eller kommersielle eiendomsrett. Slike forbud eller 

restriksjoner må dog ikke kunne brukers til vilkårlig 

forskjellsbehandling eller være en skjult hindring på handelen 

mellom avtalepartene» 

Disse artikler tilsvarer tilnærmet ordrett forbudet og 

unntaksadgangen som er nedfelt i Romatraktatens artikler 30 og 

36, som jo også er mønstret for utformingen. 

I denne forbindelse er det formuleringen «tiltak med 

tilsvarende virkning» som er det sentrale. Med denne formulering 

er det søkt å ramme alle mulige nasjonale tiltak som har til 

hensikt eller virkning å begrense import mellom avtalepartene.88 

Eksempelvis vil en nasjonal regel som påbyr at alle elektriske 

artikler, herunder datamaskiner, skal godkjennes av et nasjonalt 

organ for å kunne markedsføres og selges være en regel som har 

slik «tilsvarende virkning». Regelen vil gi nasjonale produsenter 

og leverandører en fordel på hjemmemarkedet. 

I EU har harmonisering av de forskjellige regelverk og 

utvikling av felles europeiske standarder lenge vært en høyt 

prioritert oppgave. Med Norges tilslutning til EØS-avtalen har vi 

også måttet gjennomføre de samme regler i Norge. 

Harmoniseringen gjennomføres på særlig to måter, ved utvikling 

av tekniske standarder og ved prinsippet om gjensidig 

anerkjennelse. 

Tekniske standarder ble tidligere fastsatt og utformet ved 

detaljerte direktiver.89 Imidlertid medførte denne 

utformingstekmkken flere ulemper. Utformingen av direktivene 

Se Sejersted m.fl., EØS-rett, på side 226-229. Se Gulmann og Hagel- 

Sørensen, EU-ret, på side 350 flg og Weatherill and Baaumont, EC 

Law, på side 428 flg med hensyn til den likelydende regel i 

romatraktaten artikkel 30. 

I Sandvik, Rettslige spørsmål i forbindelse med utvikling og bruk av 

standarder innen telekommunikasjon, på side 9-19, redegjøres det for 

hva en «standard» er og for forskjellige typer standarder. 

70


ble svært langvarig idet det via forhandlingsrunder måtte inngås 

en rekke kompromissløsninger, som heller ikke nødvendigvis var 

den beste tekniske løsning. Videre krevde metoden teknisk 

ekspertise blant medlemslandenes forhandlere, noe som 

vanskeliggjorde prosessen ytterligere. Fra 1985 har derfor 

tekniske standarder ofte blitt utformet etter den såkalte «nye 

metode».90 Denne metoden går ut på at det i direktivene gis 

svært generelle krav, og hvor det overlates til forskjellige 

europeiske standardiseringsorganer å utforme de detaljerte 

krav.91 For IT-anskaffelsers vedkommende vil det være 

standardiseringsorganisasjonene CEN, ETSI og CENELEC som 

er aktuelle.92 De aller fleste standarder som er relevante ved en 

IT-anskaffelse er utformet etter denne metoden. 

Standardiseringen er supplert med en merkeordning, den såkalte 

CE-merking.9’ Alle produkter solgt innen området må være 

merket med CE-merket for å kunne markedsføres og omsettes. 

Det er dermed innen de fleste tekniske områder fastlagt 

europeiske standarder som gjelder produktets egenskaper. Disse 

standarder kan gjelde alt fra krav til miljø til driftssikkerhet. 

Prinsippet om gjensidig anerkjennelse følger av praksis fra 

EF-domstolen, og vil i henhold til EØS-avtalen også gjelde i 

EØS-området, jf ODA-avtalens art. 3. Prinsippet går ut på at når 

det ikke finnes eksisterende standarder, skal medlemsstatene 

90 Rådets resolusjon av 7. mai 1985 om en ny metode i forbindelse med 

teknisk harmonisering og standardisering. 

91 Se Pagh, Offentlige kontrakter på side 111-112 og Sandvik, Rettslige 

spørsmål i forbindelse med utvikling og bruk av standarder innen 

telekommunikasjon, på side 29-31. Se også Gulmann og Hagel- 

Sørensen, EU-ret, på side 363-365. 

92 CEN(Den europeiske standardiseringskomite), ETSI (Det europeiske 

standardiseringsinstitutt for telekommunikasjon), CENELEC(den 

europeiske komite for elektroteknisk standardisering). 

93 Se Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om ojfentlige anskaffelser, på 

side 83. 

71


anerkjenne de øvrige staters regler og godkjennelsesorganer, ved 

at et produkt som er godkjent i ett medlemsland fritt må kunne 

markedsføres og selges i et annet.94 Eksempelvis vil det si at en 

datamonitor som tilfredsstiller de krav til stråling som finnes i 

Tyskland, må tillates solgt i Norge. Den grunnleggende dom som 

nedfeller prinsippet, og som gir retningslinjer for når unntak kan 

tenkes er Cassis de Dijon-dommen 9' 

Dommen angikk lovligheten av en tysk regel som stilte et krav 

om at solbærlikører måtte inneholde et visst minimum av alkohol 

for å kunne markedsføres som likør. Regelen medførte at den 

franskproduserte likøren Cassis de Dijon ikke kunne selges i 

Tyskland, til tross for at den oppfylte de franske regler. 

Domstolen fastslo at den aktuelle regel utgjorde et hinder for 

samhandelen mellom landene, og det ble videre slått fast at en 

slik handelsehindring kun kan godtas dersom den for det første 

søker å verne et beskyttelsesverdig formål og for det andre at den 

aktuelle regel ikke går lenger enn nødvendig. Domstolen fant at 

dette ikke var tilfellet i den aktuelle sak, og den fant således at 

den aktuelle regel var traktatstridig. 

Innholdet i prinsippet har blitt nærmere avklart i en rekke senere 

avgjørelser.96 

94 Se Weatherill and Beaumont, EC Law, på side 495. Se også Gulmann 

og Hagel-Sørensen, EU-ret, på side 350-353 

95 Sak 120/78 Cassis de dijon, avsagt 20. februar 1979. 

96 Se eksempelvis, sak 261/81 Margarindommen, avsagt 10. november 

1982, som angikk belgiske regler som bestemte at margarin bare kunne 

selges i terningsformede pakninger, og som utgjorde en 

handelshindring for tysk margarin pakket i skålformet emballasje. For 

øvrig praksis se Weatherill and Baaumont, EC Law, på side 495-500. 

72

SPESIFIKASJO N A V IT-ANS KA F F ELS ER / FORHOLD TIL REGELVERKET 

4.8.3 Plikt til bruk av tekniske standarder 

På bakgrunn av det harmoniseringsarbeidet som er gjort, og de 

prinsipper som er skapt ved rettspraksis, har man videreført 

harmoniseringsarbeidet ved å etablere regler som pålegger de 

offentlige anskaffere en plikt til å bruke tekniske standarder ved 

spesifikasjon av sine innkjøp. Bruken av standarder vil gjøre det 

enklere for produsenter fra et annet land å inngi anbud, i 

motsetning til hvis de måtte spesialutvikle sine produkter i 

henhold til de forskjellige særegne nasjonale standarder. 

Vareforskriften og tjenesteforskriften inneholder begge 

regler som pålegger oppdragsgiver å benytte forskjellige 

standarder ved den tekniske spesifikasjon av IT-anskaffelsen. I 

vareforskriften § 7 defineres «tekniske spesifikasjoner» slik: 


1. Tekniske spesifikasjoner: samtlige tekniske krav, særlig de 

som er nevnt i anbuds-/tilbudsgrunnlaget, som fastlegger de 

egenskaper som kreves av en vare, og som gjør det mulig å 

beskrive materialer, varer eller leveranser objektivt på en slik 

måte at de svarer til de formål oppdragsgiveren har utpekt. Disse 

egenskaper omfatter for eksempel krav til kvalitet, ytelse 

sikkerhet eller dimensjoner, herunder terminologiske krav for 

varen, symboler, prøving og prøvingsmetoder, pakking, merking 

og etikettering.» 

Definisjonen søker å omfatte alle mulig krav som kan stilles til et 

produkt. Tilnærmet likelydende definisjon finnes i 

tjenesteforskriften § 8. Den offentlige oppdragsgivers plikt til å 

benytte standarder for å betegne de tekniske spesifikasjoner 

følger av henholdsvis vareforskriften § 8 nr 2; 

«Tekniske spesifikasjoner skal enten angis ved en henvisning til 

relevante norske standarder som er i overensstemmelse med 

europeiske standarder, eller ved en henvisning til europeiske 

tekniske godkjennelser eller ved en henvisning til felles tekniske 

spesifikasjoner.» 

73

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFFLSER 1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

og av tjenesteforskriften § 9 nr 2; 

«Tekniske spesifikasjoner skal angis ved en henvisning til 

relevante norske standarder som er i overensstemmelse med 

europeiske standarder, eller til europeiske tekniske godkjennelser 

eller felles tekniske spesifikasjoner.» 

Som det følger av disse to bestemmelsene er det ingen 

realitetsforskjell i plikten om det gjelder vare- eller tjenestekjøp, 

bestemmelsene inneholder kun små ubetydelige språklige 

forskjeller. I henhold til bestemmelsene kan den tekniske 

spesifikasjon skje på tre måter: 

• Ved bruk av «norske standarder», som er i overensstemmelse 

med «europeiske standarder». 

• Ved henvisning til «europeisk teknisk godkjennelse». 

• Ved henvisning til «felles tekniske spesifikasjoner». 

Oppdragsgiver står i henhold til disse tre alternative 

spesifikasjonsmåter fritt til å velge hvilken som skal benyttes. 

Plikten til å benytte en av disse alternative standarder stiller store 

krav til oppdragsgiver med hensyn til kunnskap om de til enhver 

tid gjeldende standarder. Hva som ligger i de forskjellige 

alternativer må avklares. 

Relevante «norske standarder» som er i 

overensstemmelse med «europeiske standarder» vil for det første 

være standarder som er gitt av Norsk Standardiseringsforbund, 

eller ett av de underliggende organer, og som innebærer en 

nedfellelse i norske forskrifter av de krav som følger av 

europeiske standarder. Av vareforskriften § 7 nr 3 og 

tjenesteforskriften § 8 nr 3 følger det at det med «europeisk 

standard» menes spesifikasjon godkjent av CEN, CENELEC 

eller ETSI som europeisk standard eller europeisk 

harmoniseringsdokument i samsvar med disse organers felles 

regler. 

74

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSER t FORHOLD TIL REGELVERKET 

«Europeisk teknisk godkjennelse» er lite aktuelt i 

forbindelse med IT-anskaffelser siden slik godkjennelse gjelder 

godkjenning av produkter for bruk i bygge- og anleggsarbeider, 

jf vareforskriften § 7 nr 4 og tjenesteforskriften § 8 nr 4.. 

«Felles tekniske spesifikasjoner» er spesifikasjoner som er 

utarbeidet for bruk innen EØS-området, men som ikke er etablert 

som standarder. Et eksempel på slike spesifikasjoner som har 

betydning for IT-anskaffelser er spesifikasjoner om elektrisk 

utstyr som er bestemt til bruk innen visse spenningsgrupper, som 

har sitt utspring i Rdir 73/23/EØF. 

Siden det fremdeles ikke finnes europeiske standarder, 

tekniske godkjennelser eller feller tekniske spesifikasjoner på alle 

områder og for alle produkter og tjenester, er det i 

vareforskriften § 8 nr 5 og tjenesteforskriften § 9 nr 5 inntatt 

bestemmelser som gir adgang til å benytte andre standarder. De 

relevante deler av bestemmelsen i vareforskriften har følgende 

ordlyd: 

«Dersom det ikke finnes europeiske standarder, europeiske 

tekniske godkjennlser eller felles tekniske spesifikasjoner: 

a) fastsettes de tekniske spesifikasjoner ved en henvisning til 

norske tekniske spesifikasjoner som anses å være i samsvar med 

de rettsakter i EØS-avtalen som gjelder teknisk harmonisering og 

i samvar med de prosedyrer som er fastsatt i nevnte rettsakter, 

særlig direktiv 89/106/EØF 

c) kan de tekniske spesifikasjonene defineres ved en henvisning 

til andre dokumenter. I dette tilfellet bør det i følgende 

prioritetsorden henvises til: 

-anerkjente norske standarder som er i 

overensstemmelse med internasjonale 

standarder, 

-andre norske standarder og tekniske godkjennelser, 

-enhver annen standard. 

75


Som det følger av denne bestemmelsen kan det benyttes norske 

standarder når det ikke foreligger noen spesifikasjonsalternativer 

av europeisk format. Alt etter hvilke standarder som foreligger 

på området vil man måtte følge den rekkefølgen som 

bestemmelsen gir anvisning på. At det er adgang til å benytte 

norske standarder er imidlertid begrenset av prinsippet om 

gjensidig anerkjennelse som det er redegjort for ovenfor. En 

EØS-tilbyder som kan tilby en tilfredsstillende teknisk løsning 

som er i overensstemmelse med eget nasjonalt regelverk, kan 

ikke utelukkes fordi løsningen ikke er godkjent av de norske 

standardiseringsorganer. Dundalk-dommen illustrerer dette:47 

Bakgrunnen var at det skulle kjøpes inn rørledninger til 

Dundalks vannforsyning.98 Sakens stridsspørsmål var 

anbudsdokumentenes krav om at de leverte rørledninger skulle 

oppfylle en irsk standard. I henhold til denne standarden skulle 

kvaliteten på rørledningene godkjennes av det irske 

standardiseringsforbundet. Utformingen av standarden var slik at 

det i praksis kun var irske produkter som kunne møte de 

oppstilte krav. Siden det heller ikke var oppstilt som alternativ at 

tilsvarende standarder kunne nyttes fant EF-domstolen at bruken 

av den irske standard var i strid med Romatraktatens artikkel 30. 

Bruken av den irske standarden, uten å gi leverandørene mulighet 

til å tilby sine produkter som var godkjent av den nasjonale 

kvalitetskontroll, ble altså her ansett som et ulovlig teknisk 

handelshinder. Det er således ikke adgang til å «dekke seg» bak 

at det nasjonale regelverk krever overholdelse av den nasjonale 

standard, hvis ikke den er i tråd med EØS-forpliktelsene. 

97 Sak 45/87R Dundalkdommen, Kommisjonen mot Irland, avsagt 22. 

september 1988. 

98 For en grundig gjennomgang og kommentar til saken, se Trepte, Public 

procurement in the EC, side 185-187. 

76

SPESIFIKASJO N A V1T-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

4.8.4 Eksempel på bruk av standarder ved IT-anskaffelser 

Den foregående drøftelse viser at oppdragsgiver i utgangspunktet 

har en vid plikt til å benytte standarder ved sin utarbeidelse av 

spesifikasjoner. Som en illustrasjon av hvordan en slik 

anbudsspesifikasjon vil bli utformet gjengis her et kort utdrag fra 

en reell anbudsutlysning angående innkjøp av arbeidsstasjoner. 

Kravene ble oppstilt slik: 

«Operativsystem i overensstemmelse med ISO 9945-1 (POSIX) 

og en dokumentert, planlagt utvikling i overensstemmelse med 

alle sider av POSIX-standarden. 

8 bit tegnsett etter ENV 41503 S /l41 (ISO 8859-1) og støtte for 

norske normer for tall, datoer m.m.. 

Mulighet for tilslutning av ANSI X.3.64 (VT100) og VT200- 

terminaler med hastigheter fra 1.200 til 19.200 bps. 

Mulighet for tilslutning til lokalnett etter ISO 8802-2 og enten 

ISO 8802-3 eller ISO 8802-5.»" 

Denne utlysningen viser hvordan standarder benyttes for å angi 

de krav som stilles, og det benyttes både internasjonale 

standarder(ISO) og europeiske standarder(ENV). 

4.8.5 Unntak fra plikten til å benytte standarder 

I enkelte typetilfeller vil det enten ikke være praktisk mulig å 

benytte de eksisterende standarder, eller det kan være at det ikke 

foreligger noen egnet standard. For slike situasjoner er det i 

regelverket oppstilt flere unntak som kan komme til hjelp. 

I vareforskriften § 8 nr 3 a) oppstilles det adgang for å 

benytte andre standarder der slike standarder er obligatoriske i 

99 Eksemplet er hentet fra en dansk anbudsutlysning og «fornorsket», se 

Statens Inkøb, Offentlige anskaffelser i praksis, på side 312. 

77


henhold til norsk lovgivning. Slike regler kan det være adgang til 

å gi i medhold av den ovenfor gjengitte artikkel 13 i EØS- 

avtalen, begrunnet i eksempelvis miljø- eller sikkerhetshensyn. 

For IT-anskaffelsers vedkommende vil det nok være lite aktuelt 

med slike særlige regler. 

I vareforskriften § 8 nr 3 b) og tjenesteforskriften § 9 nr 3 

a) oppstilles et nærmest likelydende unntak fra plikten til å 

benytte standarder. I vareforskriften lyder unntaket slik: 

«Oppdragsgiver kan fravike kravene i nr 2 i følgende tilfeller: 

b) dersom standardene ikke inneholder noen bestemmelse om 

påvisning av samsvar, eller dersom det ikke finnes noen teknisk 

metode som gjør det mulig å påvise på en tilfredsstillende måte 

at et produkt er i samsvar med disse standardene.» 

Det kan med andre ord gjøres unntak fra bruk av standarder der 

disse er slik utformet at det ikke vil være mulig å fastslå om den 

aktuelle vare eller tjeneste er i samsvar med standarden. Det har 

lite for seg å benytte standarder som har krav det ikke kan 

bringes på det rene om er oppfylt eller ikke. 

Et særskilt unntak for informasjonsteknologi og 

telekommunikasjonsutstyr følger av vareforskriften § 8 nr 3 c) og 

tjenesteforskriften § 9 nr 3 b). Unntaket slår fast at man ikke 

trenger å benytte standardene som nevnt i henholdsvis § 8 nr 2 

og § 9 nr 2 hvis disse er i strid med direktivene om 

standardisering innen særlig telekommunikasjonssektoren.100 

Direktivene fastslår at på disse områder skal prinsippet om 

gjensidig anerkjennelse gjelde for typegodkjenning av 

terminalutstyr og standardisering av tekniske krav til dette. 

Imidlertid har unntaket liten betydning etter forandringen ved 

Rdir 91/263/EØF. Etter dette vil det neppe være noen forskjell 

,


mellom de standarder i kraft av dette direktiv og de som man 

pålegges å benytte i forskriftene.101 

Et mer skjønnspreget unntak fra plikten til å benytte de 

gjeldende standarder følger av vareforskriften § 8 nr 3 d) og 

tjenesteforskriften § 9 nr 3 c). I vareforskriften er ordlyden slik: 

«Oppdragsgiver kan fravike kravene i nr. 2 i følgende tilfeller: 

dersom anvendelsen av disse standardene vil tvinge 

oppdragsgiver til å kjøpe varer som er uforenlig med utstyr som 

alt er i bruk, eller som ville medføre uforholdsmessig store 

utgifter eller tekniske vanskeligheter. Dette gjelder bare dersom 

det foreligger en klart definert og dokumentert strategi med sikte 

på overgang til europeiske standarder eller felles tekniske 

spesifikasjoner innen en bestemt periode.» 

Unntaket vil komme til anvendelse hvis IT-anskaffelsen skal 

installeres og benyttes sammen med et eksisterende anlegg, som 

ikke er i samsvar med dagens tekniske standarder, slik at om 

standardene benyttes ved anskaffelsen vil nyanskaffelsen bli 

«uforenlig» med det eksisterende. Det vil nok sjelden være tilfelle 

med IT-anskaffelser, men mer aktuelt er nok bestemmelsens 

andre alternativ, som gir adgang til unntak hvis bruken av 

standarder medfører «uforholdsmessig store utgifter eller 

tekniske vanskeligheter». Uansett hvilket alternativ som kan være 

hjemmel for å ikke benytte de eksisterende standarder, er det et 

krav om at en overgang til de gjeldende standarder er planlagt og 

dokumentert. Unntaket vil derfor bare gi adgang til å gå til 

anskaffelser uten bruk av standardene i en overgangsperiode. 

Det siste unntaket fra plikten til å benytte standarder 

finnes i vareforskriften § 8 nr 3 e) og i tjenesteforskriften § 9 nr 3 

d). Det gis etter disse bestemmelser adgang til å ikke benytte 

101 Se Statens Indkøp, Offentlige indkøp i praksis, på side 308-311 og 

Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på side 

89. 

79


fastsatte standarder hvis prosjektet er «virkelig nyskapende» og 

bruk av standarder av denne grunn vil være «uhensiktsmessig». 

D ette vil kunne være svært praktisk ved IT-anskaffelser hvor 

programvare skal utvikles eller tilpasses i så stor grad at noen 

standard ikke vil kunne passe. Såfremt prosjektet kan sies å være 

virkelig nyskapende kreves det ikke så mye for at man her skal 

kunne gå fra kravet om å bruke standarder, kun at bruk av slike 

vil være uhensiktsmessig. Imidlertid vil det også for slike 

anskaffelser være nødvendig å benytte standarder for 

kvalitetssikring av utviklingen. 

Uansett hvilke av disse unntak som oppdragsgiver støtter 

seg til for å gjøre unntak fra hovedregelen om bruk av standarder 

så skal det begrunnes. I følge vareforskriften § 8 nr 4 og 

tjenesteforskriften § 9 nr 4 skal slik begrunnelse primært gis i 

anbudskunngjøringen som skal gjøres i EF-tidene. Det er 

hensynet til muligheten både for leverandørene og 

overvåkningsorganene til å etterprøve vurderingen av om 

unntaket kan komme til anvendelse som er bakgrunn for 

begrunnelseskravet, noe som generelt kan sies å være grunnet i 

åpenhetshensynet. Ifølge forskriftene skal slik begrunnelse gis 

«dersom det er mulig». Det er vanskelig ut fra dette å utlede når 

man kan gå bort i fra begrunnelsesplikten, men hensynet til 

åpenhet taler for at det skal mye til før oppdragsgiver skal bli 

fritatt for denne plikten. Hvis oppdragsgiver finner det umulig å 

begrunne sitt unntak i kunngjøringen, skal begrunnelsen oppgis i 

hans interne dokumentasjon, som må stilles til rådighet dersom 

noen av medlemsstatene eller overvåkningsorganene ønsker å 

etterprøve vurderingen, vareforskriften § 8 nr 4 og 

tjenesteforskriften § 9 nr 4. 

80

SPESIFIKASJO N A V 1T-ANSKAFFELSERI FORHOLD TIL REGELVERKET 

4.9 Særlig om omtale av fabrikat, varemerke, produsent og 

opprinnelse 


Den offentlige anskafferen vil i noen tilfeller foretrekke produkter 

av en spesiell fabrikat, som her et særlig varemerke, er produsert 

av en bestemt produsent eller som har en bestemt opprinnelse. 

Det kan være flere grunner til et slikt ønske. For det første kan 

oppdragsgiveren ha en subjektiv oppfatning av at et fabrikat eller 

en produsent har bedre produkter enn de øvrige, eksempelvis at 

IBM produserer bedre datamaskiner enn konkurrentene. For det 

andre kan det være at man ønsker å kjøpe sine produkter av en 

lokal bedrift for å støtte det lokale næringsliv. Det kan også være 

at man ønsker å kjøpe nasjonale produkter, slik at ikke de 

offentlige midler går til utlandet. Videre at man ønsker produkter 

av samme leverandør eller produsent som sist man gjorde 

innkjøp, for å få en helhet. Endelig kan det for den offentlige 

anskaffer være vanskelig å beskrive det produkt eller den 

tjenesten man ønsker uten å angi en bestemt fabrikat eller 

varemerke. 

Oppdragsgiver kan således ha flere forskjellige grunner 

for å foretrekke bestemte produkter, tjenester eller leverandører. 

Her skal det nærmere ses hen til i hvilken grad det er anledning til 

å realisere disse ønsker. 

4.9.2 Forbud 

Maksimal konkurranse både på tvers av landegrenser og innad i 

de forskjellige medlemsland som et virkemiddel for økt 

økonomisk vekst er et grunnelement i samarbeidet innen EU og 

81


EØS. Av denne grunn er det satt restriksjoner for i hvilken grad 

offentlige oppdragsgivere skal kunne gi enkelte leverandører 

fortrinnsrett, om det er på grunn av nasjonalitet, beliggenhet, 

produksjonsmetoder eller andre grunner. 

Såvel vareforskriften § 8 nr 6 som tjenesteforskriften § 9 

nr 6 inneholder bestemmelser som regulerer adgangen til å i 

spesifikasjonen av ytelsen omtale produsent, varemerke og 

opprinnelse. Bestemmelsene er i realiteten likelydene. Ordlyden i 

vareforskriften § 8 nr 6 er slik: 

«Med mindre kontraktsgjenstanden gjør slike spesifikasjoner 

berettiget, er det ikke tillatt å benytte tekniske spesifikasjoner 

som omtaler varer av et bestemt fabrikat eller av en bestemt 

opprinnelse eller særlige produksjonsmetoder dersom dette 

favoriserer eller utelukker bestemte foretak eller varer. Det er 

heller ikke tillatt å angi varemerker, patenter eller typer, eller å 

angi en bestemt opprinnelse eller et bestemt fabrikat. ...» 

Av første setning fremgår det at ved bruk av tekniske 

spesifikasjoner, det vil i stor grad i praksis si standarder, vil det 

ikke kunne benyttes slike som omtaler produkter eller tjenester 

som produseres/leveres av en bestemt fabrikat, som har en særlig 

opprinnelse med hensyn til nasjonalitet eller som er produsert på 

en særlig måte. Betingelsen for at dette ikke skal være tillatt er at 

betegnelsen favoriserer eller utelukker enkelte eller grupper av 

foretak og produkter/tjenester. Standarder som inneholder slike 

angivelser kan med andre ord benyttes såfremt det ikke medfører 

noen forskjellsbehandling, da vil det jo heller ikke foreligge noen 

konkurransevridning. 

Av bestemmelsens andre alternativ følger det at forbudet 

utvides ytterligere ved at det i anbudsdokumentene heller ikke er 

anledning til generelt å angi varemerker, patenter eller «typer», 

opprinnelse eller fabrikat. Hva som menes med «typer» er noe 

uklart, men det må etter sammenhengen her sannsynligvis siktes 

82

SPESIFIKASJO N A V 1T-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

til varenavn og lignende. Problemstillingen var oppe i 

Unixsaken:102 

Sakens bakgrunn var her at nederlandske myndigheter hadde 

utlyst anbudskonkurranse for kjøp av et datasystem til en 

meteorologisk stasjon. I anbudsdokumentene var det angitt at 

man ønsket utstyr med Unix operativsystem. Unix er et 

varemerke som angir en type operativsystem utviklet av 

datafirmaet Bell. Det ble ikke angitt at også leverandører som 

kunne tilby tilsvarende systemer kunne delta i konkurransen. 

Kommisjonen reiste sak for EF-domstolen mot Nederland med 

påstand om at denne spesifikasjonsmåten var i strid med 

direktivet for offentlige anskaffelser, 77/62/EØF, med senere 

endringer.103 De nederlandske myndigheter anførte at Unix måtte 

anses som en teknisk benevnelse eller spesifikasjon og at det 

derfor ikke var nødvendig å presisere at andre tilsvarende 

systemer ville være tilstrekkelig. Domstolen slo fast at siden 

Unix var et varemerke kunne det bare benyttes hvis det ikke var 

andre måter å beskrive systemet på, og at det i så fall måtte angis 

at «eller tilsvarende» ville godtas. Ellers ville kontrakten bli 

forbeholdt de leverandører som ville eller kunne tilby systemer 

med Unix-systemet. Nederland ble således dømt for å ha 

overtrådt fellesskapets direktiver om offentlige anskaffelser, og 

Romatraktatens artikkel 30 som tilsvarer EØS-avtalens artikkel 

11. 

Av denne dommen ser vi at det stilles strenge krav, slik at det 

ikke skal bli for enkelt å omgå reglene. Heller ikke opprinnelse 

kan tillegges vekt ved valg av leverandør. Det man her vil unngå 

er at oppdragsgiver eksempelvis angir at de vil foretrekke 

anbudsgivere som vil benytte lokal arbeidskraft eller lignende. 

Problemstillingen illustreres av en dom fra bygge- og 

anleggsbransjen, den såkalte Storebæltdommen:'04 

1(12 Sak 359/93 Kommisjonen mot Nederland, avsagt 3. februar 1995. 

103 I tillegg var det ikke i tråd med regelverket opplyst i 

anbudskunngjøringen hvem som kunne overvære anbudsåpningen samt 

dato, klokkeslett og sted for denne. 

104 Sak 243/89 Kommisjonen mot Danmark, avsagt 22. juni 1993. Det er 

gjort rede for bakgrunnen for saken under punkt 4.6.2. 

83


Danske myndigheter ønsket at mest mulig av investeringen skulle 

komme landet til gode, i form av ringvirkninger som 

arbeidsplasser, råvareproduksjon og lignende. Man inntok derfor 

i anbudsdokumentene en betingelse som lød slik «the contractor 

is obliged to use to the greatest possible extent danish materials, 

consumer goods, labor and equipment». Kommisjonen mente at 

denne betingelsen var konkurransevridende og således i strid med 

romatraktaten.105 Danske myndigheter protesterte ikke på dette 

overfor domstolen, men viste til at denne klausul var fjernet i 

kontrakten som ble skrevet med den utvalgte anbyder og at dette 

måtte medføre at traktatens bestemmelser ikke var overtrådt. Til 

dette uttalte domstolen: «... the fact remains that the tendering 

procedure was conducted on the basis of a clause which was not 

in conformity with community law and which, by its natur, was 

likely to affect both the composition ot the various consortia and 

the terms of the tenders submittede by the five preselected 

consortia. It follows that the mere deletion of that clause at the 

final stage of the procedure cannot be retarded as sufficient to 

make good the breach of obligations alleged by the 

commision.»106 På denne bakgrunn ble Danmark dømt for å ha 

overtrådt fellesskapets forpliktelser, og da især artikkel 30 (som 

tilsvarer EØS-avtalens artikkel 11). 

Her ser vi at domstolen vektla at den aktuelle klausul om størst 

mulig bruk av danske varer, arbeidskraft og så videre virket 

konkurransevridende både med hensyn til sammensetningen av 

anbyderne og med hensyn til anbudets størrelse. Ved ITanskaffelser 

vil det med andre ord ikke kunne angis noe krav om 

bruk av nasjonal arbeidskraft, produksjon i Norge eller lignende. 

Problemstillingen angående ønske om bruk av nasjonal 

arbeidskraft kan også illustreres av Re Data Processing-saken, til 

• i 107 

tross for at den kun «indirekte» gjelder dette: 

Saken gjaldt direkte forholdet til unntaksbestemmelsen i 

Romatraktatens artikkel 36, som tilsvarer EØS-avtalens artikkel 

1(15 Kommisjonen klagde også på grunn av at det var ført forhandlinger i 

strid med regelverket med de potensielle grupper, jf ovenfor. 

1,16 I dommens punkt 26. 

107 Sak 3/88 Kommisjonen mot Italia, avsagt 5. desember 1989. 

84

SPESIFIKASJO N A V iT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

13, jf vareforskriften § 4 om forskriftens anvendelsesområde. I 

henhold til disse regler kan man unnta en anskaffelse fra EØS- 

regelverket av blant annet sikkerhetsmessige hensyn. Sakens 

bakgrunn var at italienske myndigheter skulle anskaffe et 

datasystem, hvor det skulle spesialutvikles programvare, for 

benyttelse i statsadministrasjonen. Av sikkerhetsmessige grunner 

unntok myndigheten innkjøpet fra reglene om offentlig anbud, og 

tildelte kontrakten til et nasjonal foretak. Systemet skulle blant 

annet inneholde opplysninger om skatter, offentlig helse og 

økonomisk kriminalitet. Kommisjonen mente at disse 

sikkerhetsmessige grunner i den aktuelle sak ikke kunne være 

tilstrekkelig til å innskrenke konkurransen, og gikk til sak for 

domstolen. Domstolen sa seg enig med kommisjonen og fastslo 

at hensynet til beskyttelse av informasjon og systemets integritet 

kunne ivaretas på andre måter. Italia ble således dømt for 

overtredelse av regelverket for offentlige anskaffelser og 

romatraktaten. 

At IT-systemet skal behandle sensit ive og følsomme opplysninger 

er med andre ord ikke tilstrekkelig til at anskaffelsen kan unntas 

fra regelverket for offentlige anskaffelser. At man her stiller 

strenge krav er naturlig, ellers ville nær sagt alle offentlige IT- 

anskaffelser kunne unntas med denne begrunnelse, siden IT- 

systemer i offentlig forvaltning i stor grad vil håndtere sensitiv 

informasjon. Domstolen påpekte at informasjonen kunne 

beskyttes på andre måter ved at man stilte krav om taushetsplikt 

som var straffesanksjonert. Slike krav kunne også stilles overfor 

ansatte i ikkenasjonale foretak. I kommentarutgaven uttales det i 

denne forbindelse: 

«Selv om domstolen ikke nevnte det, må det også være kurant å 

stille krav om sikkerhetsklarering for leverandørens ansatte, samt 

krav til rutiner og foranstaltninger vedrørende produksjon og 

dokumenthåndtering»108 

Et krav om nasjonal sikkerhetsklarering vil i praksis si at man må 

benytte norske arbeidstakere. Skal slike vilkår stilles må det 


side 71. 

85

SPESIFIKASJO N A V IT-A NS KA F F ELS ER 1 FORHOLD TIL REGELVERKET 

imidlertid være klart at den foreligge grunn er god, da slike 

såvidt tyngende vilkår vil virke konkurransedreiende. Det vil 

være en belastning for utenlandske anbydere å få tak i 

arbeidskraft som oppfyller vilkårene til sikkerhetsklarering og 

lignende. 

4.9.3 Unntak 

Bestemmelsen, vareforskriften § 8 nr 6 angir to unntak fra 

forbudet mot å angi fabrikat, opprinnelse, varemerke og så 

videre. 

Unntak er for det første gjort dersom 

«kontraktsgjenstanden gjør slike spesifikasjoner berettiget». Det 

er ikke gjort noe forsøk på å presisere når dette unntaket kan 

komme til anvendelse. Heller ikke i juridisk teori er unntaket 

forsøkt konkretisert. Ut fra ordlyd og hensynene bak reglene må 

det med formuleringen siktes til produkter som ikke kan 

beskrives uten angivelse av opprinnelse, eksempelvis om man 

ønsker kontorpulter finert med tresorten «kanadisk lønn». Det er 

vanskelig å se at dette unntaket vil få noen praktisk anvendelse 

ved IT-anskaffelser. 

Det andre unntaket følger av vareforskriften § 8 nr 6, 

siste punktum: 

«En slik angivelse ledsaget av ordene ‘eller tilsvarende’ er likevel 

tillatt når kontrakten ikke kan beskrives tilfredsstillende på annen 

måte» 

Unntaket åpner for å bruke fabrikat, varemerke og lignende i de 

tilfeller hvor det ikke er praktisk mulig å beskrive 

kontraktsgjenstanden på en annen måte, eksempelvis ved bruk av 

standarder. Et eksempel kan være at man ved kjøp av 

programvare, gir anvisning om at den skal være kompatibel med 

86

SPESIFIKASJO N A VIT-ANSKAFFELSER I FORHOLD Til. RF.GEI. VF.RK FT 

«M icrosoft’s produkter eller tilsvarende». Dette ble i den ovenfor 

omtale Unix-saken påpekt av domstolen at ville vært tilstrekkelig 

for å overholde regelverket. 

Problemstillingen illustreres av ESAs henvendelse i 

Legemiddelsaken:109 

Saken bakgrunn var en anbudsutlysning fra Legemiddel Innkjøps 

Samarbeid, som er et samarbeid mellom de fleste fylker i Norge 

for legemiddelinnkjøp. Ved opplistingen av en rekke substanser 

som de forskjellig legemidler man ønsket å anskaffe skulle 

inneholde hadde man ikke inntatt en passus om at «eller 

lignende» ville bli godtatt. Det klagende firmaets legemidler var 

basert på andre substanser som etter deres mening kunne erstatte 

de opplistede. ESA slo fast at hvis de substanser som det 

klagende firmaets legemidler var basert på kunne erstatte de 

opplistede i anbudet var det en feil i henhold til regelverket å ikke 

enten medta disse substanser i spesifikasjonen eller å angi at 

«eller lignende» ville godtas. Norske myndigheter ble deretter 

bedt om å fremskaffe dokumentasjon om hvorfor de aktuelle 

substanser ikke ble medtatt i spesifikasjonen. 

En angivelse av at tilsvarende produkter eller tekniske løsninger 

vil bh godtatt øker konkurransen, og vil også oppfordre til 

nyutvikling og innovasjon. For at unntaket skal anvendes er det 

imidlertid et vilkår at annen beskrivelse ikke kan foretas på 

«tilfredsstillende måte». Noen presisering av hva som ligger i 

dette krav er det ikke gjort i bestemmelsen. I teorien har man 

søkt å eksemplifisere når dette unntak kan anvendes slik: 

«Et eksempel på sistnevnte vil være referanse ... til en bestemt 

datavare som oppdragsgiver allerede benytter i vesentlig grad. Et 

annet eksempel vil være der et varemerke også benyttes som 

betegnelse for en hel varegruppe»"0 

11)9 Brev fra ESA til norske myndigheter av 6. september 1995. 


side 91. 

87

SPESIFIKASJO N AVIT-ANSKAFFEIJSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

På bakgrunn av de hensyn som ligger til grunn for regelverket må 

det være klart at det i forbindelse med dette unntak må stilles 

strenge krav, slik at ikke regelverkets hovedregel blir «utvannet». 

4.9.4 Særlig om bruk av «detaljerte» spesifikasjoner 

Det vil som ovenfor nevnt ofte være tilfelle at den aktuelle 

oppdragsgiver ønsker et bestemt produkt fremfor et annet 

tilsvarende, gjerne grunnet i egne subjektive oppfatninger. I 

praksis kan man da se at man ved spesifikasjon av ytelsen søker å 

bruke det som kan kalles «detaljerte» spesifikasjoner, hvor man 

beskriver det ønskede produkt så nøyaktig og detaljert at det kun 

er en produsents standardprodukter som passer til beskrivelsen, 

til tross for at flere produsenters produkter kan utføre de samme 

funksjoner og har de samme kvaliteter. Eksempelvis kan man 

tenke seg at man beskriver de fysiske mål på de datamaskiner 

man ønsker å kjøpe, og disse vil ofte kunne være avvikende fra 

produsent til produsent. Spørsmålet blir så om slik spesifikasjon 

er forenlig med regelverket. 

Såfremt man oppfyller de krav som stilles til bruk av 

standarder og lignende der slike finnes vil det ikke være noen 

bestemmelser i det eksisterende regelverk som direkte rammer 

detaljerte spesifikasjoner. Imidlertid må det være klart at slike 

omgåelser av regelverket vil stride mot det generelle 

likebehandlingsprinsippet, som blant annet har kommet til uttrykk 

i Storebælt-dommen. Forsøk på omgåelser vil derfor bli ansett 

for å være i strid med regelverket for offentlige anskaffelser. 

Problemstillingen kan illustreres med ESAs henvendelse i 

Asfaltbindersaken:111 

111 Brev fra ESA til norske myndigheter av 22. mai 1996. 

88

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAEEELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

Sakens bakgrunn var Oslo Hovedflyplass Gardermoens 

anbudsutlysning av asfaltarbeider på østlig rullebanesystem. 

Klager påsto at de krav som ble stillet til asfaltbinderen var så 

detaljerte og høye at det medførte at hans produkt ble utelukket. 

Til tross for at det i anbudet ikke ble navngitt et særlig produkt 

eller fabrikat, synes det som ESA mente at spesifikasjonen var så 

detaljert at den var i strid med forbudet mot angivelse av 

fabrikat, produksjonsmåte eller lignende. I Nærings- og 

Energidepartementets tilsvar ble det påpekt at det ikke ble gitt 

angivelse om et spesielt produkt og at det var flere forskjellige 

produkter som kunne oppfylle de krav som ble stillet i 

spesifikasjonen.112 

Til tross for at departementet her anførte og ble hørt med at 

spesifikasjonen ikke var så detaljert at den i realiteten anga et 

bestemt produkt, viser ESAs henvendelse at man ikke er 

fremmed for å gripe inn ovenfor slike spesifikasjoner. 

4.10 Alternative anbud 


Den ovenstående gjennomgang viser at oppdragsgiver er bundet 

av tildels restriktive regler når det gjelder spesifikasjonen av den 

ønskede IT-ytelse. Kombinert med den snevre adgangen til å 

forhandle om og forandre på denne spesifikasjonen er den 

offentlige innkjøper i utgangspunkt temmelig fastlåst til de 

tekniske løsninger som angis i anbudsdokumentene. I realiteten 

er man dermed bundet av de problemløsninger som den innleide 

IT-kompetansen har funnet frem til. At man som innkjøper skal 

være helt bundet av disse løsninger er ikke heldig, siden det ikke 

er gitt at det aktuelle konsulentselskap finner frem til alle de 

112 Brev fra Nærings- og Energidepartementet til ESA av 3. juni 1996. 

89

SPFSIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSER I FORHOLD TIL REGELVERKET 

beste tekniske løsninger. For leverandører som kun kan levere 

andre løsninger er det heller ingen fordel at offentlige anskaffere 

er fastlåst til andre løsninger. 

Det er i regelverket inntatt en mulighet for leverandører 

til å inngi såkalte «alternative anbud», og for oppdragsgiver til å 

anta slike. I det følgende skal disse regler kort belyses. 

At adgangen til å anta alternative anbud kan være en 

fordel for anskaffer, hvor flere tekniske løsninger og design er 

aktuelle, kan synes å ha blitt forbigått i teorien. De summariske 

fremstillinger som finnes om adgangen til å angi og anta 

alternative anbud er ensidig fokusert om leverandørens rett til å 

innlevere slike anbud. 

4.10.2 Adgang til å inngi og anta alternative anbud 

Adgang til å inngi alternative anbud er kun tilstede hvis 

kontraktstildelingen skal skje på bakgrunn av en vurdering av 

«det økonomisk mest fordelaktige anbud», ikke hvis tildelingen 

uansett skjer til laveste anbud, jf vareforskriften § 23 A og 

tjenesteforskriften § 27 og nedenfor i kapitel 6. Grunnen til dette 

er ganske innlysende, kun pris som vurderingstema vil ikke være 

egnet om ikke anbudene er like. 

Regelverket har oppstilt som hovedregel at det skal være 

adgang til å anta og inngi alternative anbud. Ønsker ikke 

oppdragsgiver at en adgang til å inngi alternativt anbud skal 

foreligge, må det i kunngjøringen av anbudet opplyses om at 

slike anbud ikke vil bli vurdert, jf vareforskriften § 23 A og 

tjenesteforskriften § 27, begges nr 2. Hvis adgangen til å inngi 

113 Se Trepte, Public procurement in the EC, side 175, Statens Indkøb, 

Offentlige indkøb i praksis, på side 285 og Wahl, Eide og Roll- 

Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på side 135. 

90


alternativt anbud foreligger plikter oppdragsgiver å vurdere disse 

anbud på linje med de som samsvarer med spesifikasjonen. For 

IT-anskaffelser vil det nok ikke være naturlig å avskjære 

muligheten til å inngi alternative anbud, siden man ved å holde 

denne muligheten åpen får en mye større sjanse til å få den mest 

fordelaktige og fornuftige anskaffelse, jf kapitel 6. 

Hvis ikke oppdragsgiver har avskåret adgangen til å 

inngi alternative anbud må det i anbudsgrunnlaget angis de 

minstekrav som stilles til de alternative anbud, jf vareforskriften § 

23 A og tjenesteforskriften § 27, begges nr 2. For IT-anskaffelser 

vil disse krav uansett fremgå av kravspesifikasjonen, som gjør 

rede for de funksjoner og krav som oppdragsgiver stiller til det 

system som skal anskaffes. Det er adgang for oppdragsgiver å 

stille særlige krav til presentasjonen av alternative anbud, det vil 

eksempelvis være adgang til å stille krav om at andre tekniske og 

funksjonelle systemløsninger demonstreres. Der hvor det skal 

spesialutvikles program- eller maskinvare vil ikke det ferdige 

produkt foreligge og kan derfor ikke demonstreres, men det vil 

kunne kreves at løsningene så langt mulig demonstreres og 

redegjøres for. Eksempelvis kan tilsvarende løsninger i tidligere 

utviklet programvare demonstreres. 

Det er i regelverket presisert at oppdragsgiver ikke kan 

avvise et alternativt anbud selv om man i anbudet bruker andre 

tekniske standarder enn de brukt i anbudsdokumentene, såfremt 

de benyttede standarder er i samsvar med forskriftens regler. 

Eksempelvis kan man tenke seg at en utenlandsk anbyder 

benytter sitt lands nasjonale standarder, som er en nedfellelse av 

europeiske standarder. 

Hvis oppdragsgiver benytter minstefristen for 

anbudsinngivelse, 52 dager, vil nok muligheten for å inngi 

alternative anbud være begrenset når det gjelder større IT- 

anskaffelser. 52 dager vil være for kort tid for en leverandør til å 

komme opp med alternative tekniske løsninger, i alle fall når det 

91

SPESIFIKASJO N A V IT-ANSKAFFELSF.R I FORHOLD TIL REGELVERKET 

gjelder utviklingskontrakter hvor man må ha tid til å foreta 

utvikling. 

Ønsker oppdragsgiver å få inn alternative anbud må det 

derfor gis en betydelig lengre frist til å inngi anbud. Siden man 

ved de fleste anskaffelser vil ha dårlig tid vil det nok være 

vanskelig å sette noen anbudsfrist som er noe vesentlig lengre. 

92

5. UTELUKKELSE FRA 

ANBUDSKONKURRANSEN AV KONSULENTER 

OG RÅDGIVERE SOM HAR BISTÅTT VED 

SPESIFIKASJONSUTARBEIDELSEN 


5.1.1 Bruk av eksterne konsulenter 

Som flere ganger nevnt ovenfor vil den offentlige oppdragsgiver 

ved utarbeidelsen av spesifikasjonen ofte ha behov for å bruke 

konsulent og rådgivningstjenester.114 

Behovet for å benytte slike tjenester vil være grunnet i 

både at organisasjonen ikke besitter den nødvendige IT- 

kompetanse, og at de medarbeiderne man har ikke har den 

nødvendige tid til å utføre slike omfattende arbeider. Dette gjør 

seg særlig gjeldende ved større anskaffelser."5 Å benytte ekstern 

114 Se Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på side 307. 

115 Ved større anskaffelser vil også kontrakten om konsulentoppdraget 

måtte tildeles etter anbudskonkurranse i tråd med regelverket, da 

terskelverdien på 1.1 millioner lett vil bli overskredet. Det kan dessuten

UTELUKKELSE FRA ANBUD SKO NKURRANSE /IV KO NSULENTER OG RÅDGIVERE 

ekspertise vil også kunne være fordelaktig på grunn av at man da 

får en gjennomgang av organisasjonen av noen utenforstående, 

og som dermed lettere kan finne nye innfallsvinkler og 

rasjonaliseringsgevinster. 

5.1.2 Problemstilling 

Ikke så sjelden ser man at det firmaet som har levert konsulent 

og rådgivningstjenestene også blir tildelt den aktuelle kontrakten 

etter anbudskonkurransen. Det kan imidlertid stilles spørsmål til 

om slik tildeling medfører likebehandling av anbyderne. 

Vil et selskap som har deltatt ved kartlegging av 

oppdragsgivers behov, vært delaktig eller helt ansvarlig for å 

finne hvilke tekniske løsninger som skal benyttes og i praksis 

utarbeidet hele anbudsgrunnlaget med hensyn til spesifikasjon av 

ytelsen, ha et konkurransefortrinn ved den etterfølgende 

anbudskonkurransen? 

Det er flere momenter som taler for at et selskap vil ha en 

slik fordel. Selskapet vil for det første ha et tidsmessig 

«forsprang» siden utarbeidelsen av spesifikasjonen ofte vil ta lang 

tid, mens de øvrige anbyderne som regel vil ha kun 52 dager etter 

kunngjøringen av anbudet til innlevering av anbud skal skje. For 

det andre vil selskapet ha medarbeidere som har satt seg grundig 

inn i de tekniske problemstillinger som den valgte løsning 

oppstiller, og det vil derfor ha et bedre grunnlag for å beregne 

sitt anbud. Videre vil man ha kunnskap om hva som er viktig for 

kunden, også slikt som ikke kommer frem i anbudsinnbydelsen. 

Endelig kan det selskapet som er med og velger hvilke løsninger 

stilles spørsmål til om den nære sammenhengen mellom de to 

kontraktene medfører at verdien av dem uansett må sees i sammenheng 

ved vurderingen i forhold til terskelverdien, jf ovenfor i kapitel 4. 

95

U TELU KKELSE FRA ANBUD SKO NKURRANSE ,4 V KONSULENTER OG RÅDGIVERE 

som skal benyttes kunne foreta valg som er forenlig med det som 

man selv er i stand til å levere, eller som man har særlig erfaring 

med. Hvor stort fortrinn et konsulentselskap har vil selvsagt være 

noe avhengig av hvor involvert man har vært i 

anskaffelsesprosessen. 

Problemstillingen som her skal behandles er i hvilken 

utstrekning gjeldende regelverk tillater at de som har bistått ved 

utarbeidelsen av spesifikasjonen kan delta i den etterfølgende 

anbudskonkurranse. 

Det finnes flere regler på de forskjellige regelnivåer som 

regulerer dette spørsmål. Her vil de forskjellige regler bli 

behandlet. Utgangspunkt tas i de folkerettslige forpliktelser, 

dernest vil de nasjonale regler bli behandlet. 

5.2 Forpliktelser i henhold til GPA-avtalen 

5.2.1 GPA-avtalens artikkel 6 

I den nylig ikrafttrådte GPA-avtalen er problemstillingen om 

eksterne konsulentens adgang til å delta i konkurransen om 

anbudet berørt i artikkel 6 nr 4, som lyder: 

«Etater skal ikke på en slik måte at det kunne hindre 

konkurranse, søke eller motta råd som kan bli brukt under 

utarbeidelsen av spesifikasjoner for en bestemt anskaffelse fra et 

selskap som kan ha kommersiell interesse av anskaffelsen»."6 

Bestemmelsen er formulert som et forbud for de forskjellige 

offentlige oppdragsgivere å innhente konsulent og 

rådgivningstjenester fra et firma som ønsker å delta i 

anbudskonkurransen. Siden oppdragsgiver spesielt ved IT- 

116 Norsk oversettelse slik den er gjengitt i St. prp. nr. 65 1993-94, som lå 

til grunn for stortingets samtykke til ratifikasjon av WTO-avtalen. 

96

iitfi UKKF.I.SF. FRA ANBUDSKO NKURRANSE A V KONSULENTER OG RÅDG IVERE. 

anskaffelser vil være nødt til å benytte rådgivningstjenester vil det 

i praksis si at det aktuelle selskap som bistår blir avskåret fra å 

delta i anbudskonkurransen. 

Det er tre vilkår som alle må være oppfylt for at 

oppdragsgiver ikke har anledning til å benytte det aktuelle 

konsulentselskap: 

• Bruken må «kunne hindre konkurranse» 

• De innhentede råd «kan» bli brukt under «utarbeidelsen av 

spesifikasjoner» 

• Selskapet må ha «kommersiell interesse av anskaffelsen» 

Det første vilkår er at bruken av det aktuelle 

konsulentselskap må «kunne hindre konkurranse». Etter ordlyden 

er det uklart hva som ligger i dette vilkår. Ordlyden kan tolkes 

slik at enhver konkurransevridning er tilstrekkelig til at vilkåret 

er oppfylt, slik at enhver oppnådd fordel som kan ha innvirkning 

på konkurransen medfører at selskapet blir utelukket fra 

anbudskonkurransen. På den annen side kan det ut fra formålet 

bak bestemmelsen og reelle hensyn argumenteres for å 

innfortolke et krav om at konkurransen må «hindres» i en viss 

vesentlighet. Et krav om vesentlig hindring av konkurransen vil 

medføre at ikke enhver bistand til anskafferen kan sies å 

forhindre lik konkurranse, men at det må foretas en vurdering i 

det enkelte tilfelle av forholdet mellom den rådgivning og bistand 

som er gitt og den konkurransefordel man anser det aktuelle 

selskap for å ha fått. Å innfortolke et slikt vesentlighetskrav 

støttes også av departementet i høringsnotatet utarbeidet i 

forbindelse med implementering av GPA-avtalen i norsk rett, se 

nedenfor, hvor det uttales: 

«Det er således kun rådgivning som vil kunne ha til følge at 

konkurranse utelukkes som ikke er tillatt ... Grensen må her 

97

U TELU KKELSE FRA ANBUDSKONKURRANSE A V KONSULENTER OG RÅDOIVF.RF. 

trekkes på grunnlag av en konkret vurdering av forholdene i den 

enkelte konkurranse.»117 

En slik forståelse av vilkåret er ikke fullt forenlig med ordlydens 

absolutte karakter, men tradisjonelt har man ved forståelsen av 

traktater og lignende internasjonale instrumenter ikke sett seg for 

bundet av ordlyden.1 ia De beste grunner taler for å forstå 

bestemmelsen slik at ikke all rådgivning som gir en 

konkurransefordel rammes av bestemmelsen, men at en vurdering 

av den konkrete situasjon må foretas før det kan fastslås om den 

tidligere bistand vil «kunne hindre konkurranse». Om man 

praktiserer et absolutt forbud mot forutgående bistand, vil nok 

mange aktuelle konsulent- og dataleverandører vegre seg for å 

besvare henvendelser og gi nødvendig bistand i frykt for å bli 

utelukket fra en senere kontrakt av en større økonomisk verdi. 

Dette vil igjen kunne medføre at det offentlige ikke får utført et 

så bra forarbeid som nødvendig, noe som kan resultere i at IT- 

anskaffelsen blir dårligere. At spesifikasjonen og de tekniske 

løsninger blir best mulig vil dessuten være en fordel for alle 

aktuelle anbydere, slik at det ikke ensidig må fokuseres på en 

eventuell konkurransefordel. 

Det er imidlertid usikkert om en forståelse hvor et 

vesentlighetskrav inntolkes kan legges til grunn. Innen EU har 

gjennomføringen av GPA-avtalen lenge vært blokkert, blant 

annet som en følge av motstand mot denne bestemmelsen som 

enkelte oppfatter som et absolutt forbud.“ 9 Her vil det likevel 

legges til grunn at vilkåret må forstås med en 

vesentlighetsbegrensing. 

Det andre vilkår er at rådene kan bli brukt under 

utarbeidelsen av spesifikasjonen. Vilkåret vil ved IT-anskaffelser, 

117 Se Høringsnotat av 25.01.96., på side 5 

118 Se Fleischer, Folkerett, på side 33-35. 

119 Se Gjønnes i Juristkontakt nr. 3/96 side 7 og 8/96 side 15. 

98

IITFI.IIKKF.I.SF FRA AN R l/nSK O N K U R R A N SE A V KONSULENTER OC RÅDGIVERE 

hvor konsulentselskapet utarbeider selve spesifikasjonen, klart 

være oppfylt. Selv om selskapet kun har gitt råd, uten å være så 

involvert at de aktivt bidrar til utarbeidelsen av spesifikasjonen 

og analyseringen av behovene, vil nok vilkåret være ansett for å 

være oppfylt siden det kun er et vilkår at rådene «kan» bli brukt. 

Det tredje vilkåret er at selskapet «kan ha kommersiell 

interesse i anskaffelsen». I dette ligger ikke bare et krav om at 

selskapet ikke må være den som direkte inngir anbud på den 

aktuelle kontrakt, men også at selskapet ikke må være involvert 

som konsulent for noen som inngir anbud. Ved større 

anskaffelser hvor store internasjonale konsulentselskaper med en 

rekke nasjonale forgreninger og datterselskaper er involvert vil 

det nok være vanskelig å håndheve dette vilkår, siden det kan 

være vanskelig å fastslå om konsulentselskapet er involvert på en 

av anbyder sidene. 

I henhold til ordlyden i artikkelen er det således ikke 

adgang for oppdragsgiver å benytte et firma til å bistå seg ved 

utarbeidelsen av spesifikasjonen hvis selskapet ønsket å selv inngi 

anbud eller bistå en anbyder. I praksis må dette i så fall 

kontraktsfestes i avtalen som blir gjort om konsulenttjenesten. 

Imidlertid vil ikke GPA-avtalens bestemmelser få direkte 

anvendelse i Norge, så en anvendelse av bestemmelsen vil 

avhenge av hvordan den er gjennomført i norsk lov reglene, jf 

nedenfor. 

5.2.2 Implementering i norsk rett 

Den 13. september 1996 implementerte norske myndigheter 

GPA-avtalen i nasjonal lovgivning som det første av EØS- 

99

UTELUKKELSE FRA ANBUDSKO NKURRANSE A V KONSUI.F.NTER OG RÅDGIVERE 

landene.1“0 Endringene ble innarbeidet i forskriftene gitt i 

medhold av lov om offentlige anskaffelser, det vil si 

vareforskriften og tjenesteforskriften. Blant endringene som ble 

gjort var innarbeidelse av GPA-avtalens artikkel 6 nr 4, om 

adgangen til bruk av rådgivere som ønsker å delta i den senere 

anbudskonkurransen. Bestemmelsen ble tatt inn som nytt nr 7 i 

henholdsvis vareforskriften § 8 og tjenesteforskriften § 9, og 

lyder slik: 

«Oppdragsgiver skal ikke søke eller motta råd som kan bli 

benyttet under utarbeidelsen av spesifikasjoner for en bestemt 

anskaffelse, fra noen som kan ha økonomisk interesse i 

anskaffelsen, når dette skjer på en måte som vil kunne utelukke 

konkurranse». 

Som det følger er ikke ordlyden helt identisk med GPA-avtalens, 

men det er vel tvilsomt om realiteten er noen annen. Ved 

implementeringen ble det uttalt at forskriftsteksten var basert på 

GPA-avtalen, så noen forskjell var ikke tilsiktet. 121 De beste 

grunner taler således for å tolke bestemmelsene likt. Ordlyden i 

forskriften kan sies å gi uttrykk for en innfortolkning av et 

vesetlighetskrav, siden man ved formulering av 

«konkurransevilkåret» har stilt som vilkår at bruken av 

rådgivning vil «kunne utelukke konkurranse». Om behandlingen 

av vilkårene for øvrig vises til drøftelsen ovenfor. 

5.3 EØS-regelverket og den norske implementering 

Om konsulenter som har bistått ved utarbeidelse av 

spesifikasjonen kan delta i anbudskonkurransen er ikke direkte 

120 Vareforskriften og tjenesteforskriften ble endret ved forskrifter av 13 

sep 1996 nr. 905 og 906. 

121 Jf Høringsnotat av 25.01.96. 

100

IITF.I.IIKKF.LSE FRA ANBUD SKO NKURRANSE A V KONSULENTER OG RÅDGIVERJL 

berørt hverken i EØS-avtalen, direktivene om offentlig innkjøp 

som er gjort til en del av denne eller i den norske gjennomføring 

av disse regler ved lov om offentlige anskaffelser og tilhørende 

forskrifter.122 Problemstillingen blir så hva som kan utledes av de 

generelle prinsipper som ligger til grunn for EØS-regelverket. 

Som det ovenfor er påpekt vil den som har bistått 

oppdragsgiver ved utarbeidelse av spesifikasjonen ha flere 

fordeler av dette ved den senere anbudskonkurransen. Det kan da 

stilles spørsmål til om å la en anbyder ha slike fordeler er i strid 

med det generelle prinsippet om likebehandling som ifølge 

domstolen «lies in the very heart of the directive», jf 

redegjørelsen for dette prinsipp ovenfor.12' Prinsippet tilsier at 

like tilfeller skal behandles likt og at anbyderne ikke skal 

behandles forskjellig. Hvis man tillater et selskap å få en slik 

fordel som en deltagelse i forprosjekt med utarbeidelse av 

spesifikasjon, vil det helt klart medføre at anbyderne ikke 

behandles likt. Slik forskjellsbehandling kan neppe være i tråd 

med likebehandlingsprinsippet. Dette synspunkt støttes av Aas 

Bakke, som uttaler: 

«...likebehandlingsprinsippet [krever] at det ikke finner sted 

noen forskjellsbehandling mellom tjenesteyterne. Og nettopp 

dette må være det eventuelle grunnlaget for å nekte rådgivere 

som har deltatt i utarbeidelsen av anbuds-Ailbudsgrunnlaget å 

være med i konkurransen om kontrakten .. .»'"4 

122 Til tross for at GPA-avtalens bestemmelser nå er nedfelt i de samme 

forskrifter som EØS-reglene, er de likevel ikke en del av 

gjennomføringen av EØS-avtalen. 

123 Storebælt-dommen, Sak 243/89 Kommisjonen mot Danmark, avsagt 

22. juni 1993 

124 Se Aas Bakke, Offentlige anskaffelser i Norge og EØS, på side 108. 

101

U TELU KKELSE FRA ANBUDSKONKURRANSE A V K0NSU1.F.NTF.R OG RÅDG/VF.RF. 

Det samme syn ser ut til å støttes av såvel Næringsdepartementet 

og annen juridisk teori.125 

Utelukkelse av en anbyder med den begrunnelse at han har 

deltatt i det tidligere arbeidet med utarbeidelse av spesifikasjon 

kan altså i henhold til EØS-regelverket støttes på det generelle 

prinsipp om likebehandling. 

5.4 Nasjonale regler - REFSA 

REFSA har regler som berører problemstillingen knyttet til 

utelukkelse av en potensiell anbyder fra anbudskonkurransen på 

grunn av hans tidligere involvering i anskaffelsen. I dens 

innkjøpsforskrift § 3 tredje ledd er følgende bestemmelse 

inntatt:126 

«Den som har deltatt i utarbeidelsen av anbudsgrunnlaget eller 

forespørselen, kan ikke delta i konkurransen med mindre 

fagdepartementet eller styret for en forvaltningsbedrift 

samtykker.» 

Bestemmelsen oppstiller i utgangspunktet et forbud mot at 

konsulentselskaper og andre som har deltatt i forarbeidet til 

anbudsutlysningen kan delta i konkurransen. Begrunnelsen for 

dette er at anbyderne skal behandles likt og ha de samme 

muligheter til å få det aktuelle oppdrag.127 Forbudet er en 

videreføring av hva som gjaldt som et absolutt forbud tidligere. 

Imidlertid ble det i forbindelse med utarbeidelsen av REFSA i 

1978 inntatt en unntaksmulighet, slik at den som har deltatt i det 

forberedende arbeid nå kan delta i anbudskonkurransen hvis 

fagdepartementet eller styret i den aktuelle forvaltningsbedrift 

125 Jf Høringsnotat av 25.01.96., på side 5. Se også St.prp. nr 65 (1993-94) 

på side 169-170. 

126 Identisk regel er inntatt i REFS As entrepriseforskrifters § 7 første ledd. 

127 Se NOU 1975:9, på side 101. 

102

UTF.UJKKE1.SE FRA ANBUDSKONKURRANSE A V KONSULENTER OG RÅDGIVERE 

samtykker. Ved vurderingen av behovet for en unntaksadgang 

ble det anført at det særlig ved teknisk avanserte anskaffelser 

ville man ha behov for å innhente eksterne råd, og man fryktet at 

leverandører ville vegre seg for å bistå med konsulenthjelp hvis 

han derved ikke ville få mulighet til å konkurrere om den senere 

128 

kontrakt av større økonomisk betydning. 

Selv om det i bestemmelsen ikke er gitt noen anvisning 

om når et unntak kan gis må det imidlertid forutsettes at et 

unntakssamtykke kun gis etter en vurdering av den 

konkurransefordel som selskapet vil få.129 En slik begrensing i 

unntaksadgangen kan utledes av formålet bak regelverket og det 

hensyn som for øvrig ligger til grunn. Unntak må således ikke gis 

hvis det aktuelle firma på grunn av sin involvering vil få en 

betydelig konkurransefortrinn. Ved den typiske anskaffelse av et 

IT-system, hvor eksterne konsulenter utarbeider hele 

anbudsgrunnlagets spesifikasjon, vil det nok ikke være forenlig 

med reglenes formål å gi unntak. 

5.5 Gjeldende rett 

På bakgrunn av den redegjørelsen ovenfor må det således bringes 

på det rene hva som er gjeldende rett i Norge. 

Som det følger av redegjørelsen finnes det regler om 

utelukkelse fra anbudskonkurranse på grunn av tidligere 

befatning med anskaffelsen i såvel REFSA som vareforskriften 

og tjenesteforskriften, som har nedfelt bestemmelsen i GPA- 

avtalens artikkel 6. Det som her skal behandles er hva som i dag 

128 Se NOU 1975:9, på side 43-44, og Frihagen, Offentlige anbudsregle, 

på side 74. 

129 Se likeledes Frihagen, Offentlige anbudsregler, på side 75, se også 

NOU 1975:9, på side 43-44. 

103

U TELU KKELSE FRA ANBUDSKO NKURRANSE A V KONSULENTER OG RÅDGIVERE 

er rettstilstanden som de offentlige anskaffere må forholde seg til, 

særlig da om det kan gjøres unntak i henhold til REFSA. 

Som nevnt innledningsvis vil REFSA i henhold til 

vareforskriften og tjenesteforskriften, begges artikkel 6, virke 

utfyllende i henhold til dette regelverk, men vike hvis det 

foreligger motstrid. Det må legges til grunn at REFSA må vike 

ikke bare hvis det foreligger direkte motstrid med 

bestemmelsene, men også hvis den er i strid med prinsippene som 

ligger til grunn. Det første spørsmål som det må tas stilling til er 

således hvorvidt det er motstrid mellom forbudet i REFSA og 

vareforskriften § 8 nr 7 og tjenesteforskriften § 9 nr 7, samt de 

generelle prinsipper som ligger til grunn for bestemmelsen. 

Reglene har som siktemål å fremme det samme formål, og den 

fremtredende realitetsforskjellen er at det er gitt en mulighet for å 

gjøre unntak fra et absolutt forbud i REFSA. En tilsvarende 

unntaksmulighet finnes ikke i vareforskriften og 

tjenesteforskriften, men som det er lagt til grunn ovenfor må det 

innfortolkes en begrensning slik at kun vesentlige forrykkelser av 

konkurransen rammes. Om motstrid foreligger vil således 

avhenge av hvordan unntaksadgangen i REFSAs innkjøpsforskift 

§ 3 benyttes. Hvis man kun gir unntak fra forbudet i de tilfeller 

hvor man vurderer forholdene slik at konkurransen ikke blir 

særlig ulik, kan det etter min mening ikke sies at det foreligger 

motstrid mellom de to regelsett, siden vesentlighetskravet tilsier 

samme resultat. Ved en restriktiv bruk av unntaksadgangen vil 

man således ikke si at den er i strid med de andre bestemmelser. 

Ved anvendelsen av begge de to bestemmelser ved siden av 

hverandre vil man motsatt sikre at det blir foretatt en konkret 

vurdering av hvilken betydning det har for konkurransen å la den 

som har bidratt ved utarbeidelsen av kravspesifikasjonen delta i 

anbudskonkurranse, siden et selvstendig organ foretar 

vurderingen fremfor den som er ansvarlig for anskaffelsen. 

104

IITFI.VKKEI.SF. FRA ANRUD SKO NKURRANSE A V KONSULENTER OG RÅDGIVERE 

Av det ovenstående kan det sluttes at REFSAs 

innkjøpsforskrifts § 3 tredje ledd må anses for å gjelde også for 

anskaffelser som skal følge lov om offentlige anskaffelser med 

tilhørende forskrifter. 

105

6. UTVELGELSESKRITERIER OG 

BEGRUNNELSE VED TILDELING AV 

KONTRAKT 


I de to foregående kapitler er det redegjort for de krav som stilles 

til oppdragsgivers spesifikasjon, samt at det er en svært begrenset 

adgang til å forhandle og forandre denne etter utlysningen. 

Videre at det firmaet som har bistått ved utarbeidelsen av 

spesifikasjonen ikke kan delta i konkurransen om kontrakten. 

Samlet kan dette etterlate et inntrykk av at det er vanskelig for en 

offentlig oppdragsgiver å gjennomføre en god og hensiktsmessig 

IT-anskaffelse innenfor det oppstilte regelverk. Til tross for at 

det EØS-initierte regelverket for offentlige anskaffelser i første 

rekke tar sikte på å fremme konkurransen om kontrakter innen 

samarbeidsområdet, må det være en forutsetning at den offentlige 

oppdragsgiver kan gjøre et godt kjøp både med hensyn til teknisk 

løsning og pris. 

De vurderingskriterier som innenfor regelverket kan 

legges til grunn for tildeling av kontrakt vil her kunne komme 

oppdragsgiver til hjelp. Disse kriterier åpner i en viss grad for en

IITVELG ELS F.S KRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRAKT 

skjønnsmessig vurdering av de innkomne anbud, slik at 

oppdragsgiver kan anta det anbud som vil medføre det beste 

kjøp.130 Disse kriterier sammenholdt med muligheten for å anta 

alternative anbud medfører at oppdragsgiver ikke er helt «bundet 

på hender og føtter». 

I det følgende vil det først gjøres rede for de kriterier som 

kan vektlegges ved tildeling av kontrakt. Det er som nevnt 

innledningsvis to hovedskiller, enten kan man anta det laveste 

anbud eller det økonomisk mest fordelaktige. Ved anvendelsen 

av sistnevnte hovedkriterium vil en rekke vurderingskriterier 

kunne vektlegges. 

Siden tildelingen således i stor grad vil kunne baseres på 

oppdragsgivers skjønn er det oppstilt en plikt til å begrunne 

tildelingen. Denne plikt behandles kort avslutningsvis. 

Andre aspekter ved tildelingen av kontrakten vil ikke bli 

behandlet. 

6.2 Det laveste anbud 

Det følger av vareforskriften § 32 og tjenesteforskriften § 39 at 

oppdragsgiver kan 

«basere tildelingen av kontrakter utelukkende på laveste pris» 

Det følger klart av denne formuleringen at om dette kriterium 

legges til grunn er det ikke anledning til å ta hensyn til noen 

andre kriterier enn pris ved tildelingen av kontrakten.131 

130 Se Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis, på side 284, Gjønnes, 

Håndbok fo r offentlige anskaffelser, på side 134-135. 

131 Det vil uansett være adgang til å avvise anbudet av hensyn til 

anbyderens økonomiske og finansielle stilling samt å ta hensyn til 

registreringshensyn ved vurderingen av anbudet, jf vareforskriften §§ 

27, 28 og 29 og tjenesteforskriften §§ 32, 33 og 34. 

108

UTVELGELSESKRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRAKT 

Denne fremstillingen har primært omhandlet kjøp av hele 

IT-systemer gjerne med en viss andel systemutvikling. Ved slike 

anskaffelser vil det nok i liten grad være praktisk eller fordelaktig 

å la tildelingen av kontrakten kun være avhengig av pris, slik at 

det laveste anbud antas. Dette støttes av uttalelser i teori som på 

generelt grunnlag når det gjelder alle typer anskaffelser uttaler: 

«I så fall skal det anbud eller tilbud med laveste pris velges... 

Denne ordningen vil derfor normalt ikke være formålstjenlig å 

velge annet enn i tilfeller hvor standardiserte varer skal 

anskaffes»132 

Til tross for at det er flere fordeler ved kun å benytte pris som 

vurderingstema, særlig at det er mindre mulighet for 

diskriminering og enklere saksbehandling, vil kun pris sjelden 

være hensiktsmessig som kriterium ved IT-anskaffelser. 

6.3 Det «økonomisk mest fordelaktige» anbud 


Det andre hovedkriterium som oppstilles i vareforskriften § 32 

og tjenesteforskriften § 39 gir anvisning om at oppdragsgiver 

kan: 

«basere tildelingen av kontrakter ... på det økonomisk mest 

fordelaktige anbud/tilbud. Ved tildeling av kontrakt basert på det 

økonomisk mest fordelaktige anbud/tilbud, kan det bl a legges 

vekt på pris, leveringstid, driftskostnader, lønnsomhet, kvalitet, 

estetiske og funksjonsmessige egenskaper, teknisk verdi, service 

og teknisk bistand» 

132 Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om offentlige anskaffelser, på side 

158. Likeledes Aas Bakke, Offentlige anskaffelser, på side 115 særlig 

med hensyn til rådgivningstjenester i bygge-og anleggssektoren. 

109

I ITVEI.G ELSES KRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRAKT 

Som det følger av dette vil tildelingen her baseres på en 

skjønnsmessig vurdering hvor det kan vektlegges en rekke 

momenter. 

Ved vurderingen av hvilket anbud som vil være det 

økonomisk mest fordelaktige må det foretas en helhetsvurdering 

av alle relevante omstendigheter. Av bestemmelsens utforming er 

det klart at oppregningen av momenter ikke er uttømmende, jf 

formuleringen «bl a legges vekt på».133 Oppdragsgiver står derfor 

i utgangspunktet temmelig fritt med hensyn til hvilke momenter 

som han vil vektlegge ved IT-anskaffelsen, noe som klart vil 

bidra til at det er lettere å få gjennomført en hensiktsmessig 

anskaffelse.134 De kriterier som oppdragsgiver ønsker å vektlegge 

kan selvsagt ikke medføre noen diskriminering på grunn av 

nasjonalitet eller representere noe brudd på 

likebehandlingsprinsippet.135 De kriterier som oppstilles bør 

videre være «objektive» i den forstand at de er målbare. Kriterier 

som kun er skjønnsmessige, eksempelvis «estetiske hensyn» vil 

det kunne være vanskelig i ettertid å knytte en begrunnelse til. 

«Pris» er således et kriterium som er svært målbart, hvis 

anbudene ellers er like. 

Som kort nevnt innledningsvis må de kriterier som 

oppdragsgiver vil vektlegge ved tildelingen av kontrakten angis i 

kunngjøringen, jf vareforskriften § 32 og tjenesteforskriften § 39, 

133 Likeledes Gjønnes, Håndbok fo r offentlige anskaffelser, på side 135 og 

Trepte, Public procurement in the EC, på side 162. 

" 4 Det er reist spørsmål om man ved oppstillingen av vurderingskriterier 

kun må holde seg til kommersielle kriterier på grunn av ordlyden 

«økonomisk», eller om man også kan benytte andre vurderingskriterier. 

Det synes imidlertid ganske klart at man ikke trenger å holde seg til 

strengt kommersielle kriterier, se Kriiger, Public procurement, på side 

157-158 

135 Se Trepte, Public procurement in the EC, på side 162-164, som også 

drøfter praksis knyttet til denne problemstillingen. 

110

UTVELGELSESKRITERIER OG BEGRUNNELSE VED Tll.DF.LING A V KO NTRAKT 

begges nr 2. Denne regelen er gitt av hensyn til anbyderne som 

da får en større grad av forutberegnlighet. Hvis oppdragsgiver vil 

vektlegge de forskjellige momenter i noen prioriteringsrekkefølge 

skal den også angis i kunngjøringen. 

Her vil noen vurderingskriterier som det vil være praktisk 

å benytte for å sikre at IT-anskaffelsen blir best mulig bli 

behandlet. Siden kriterieutvelgelseri er basert på egen vurdering 

vil den selvsagt ikke bli uttømmende. 

6.3.2 Pris 

Et selvsagt vurderingsmoment vil uansett være den pris som er 

angitt i anbudet. Er det flere leverandører som ellers vurderes likt 

vil prisen være det avgjørende kriterium. Men ved avgjørelsen av 

det økonomisk mest fordelaktige anbud vil ikke prisen 

nødvendigvis være det viktigste kriterium, da det er 

totaløkonomien i anskaffelsen som skal vurderes. Det hjelper 

eksempelvis ikke om en leverandør kan påta seg kontrakten til en 

lav pris, hvis ikke etterfølgende service og oppfølging er 

tilstrekkelig eller hvis det kan stilles spørsmål til om han besitter 

den nødvendige kompetansen til å gjennomføre den aktuelle 

utvikling av programvare. 

6.3.3 Leveringstid 

Hvis det ikke er fastsatt en bestemt leveringstid i 

anbudsdokumentene vil det ofte kunne være et viktig moment 

ved vurderingen av hvilket anbud som er mest fordelaktig når de 

forskjellige leverandører kan levere. Det vil særlig gjelde hvis det 

er et prekært behov for utskifting av det nåværende IT-system 

111

UTVELGELSF.SKRITER1F.R OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRAKT 

eller hvis eksempelvis IT-anskaffelsen skal inngå i en større 

sammenheng, og derfor må være klar samtidig med de øvrige 

prosjekter. 

6.3.4 Kompetanse 

Det vil ved IT-anskaffelser være viktig å vektlegge 

leverandørens, og eventuelt de underleverandører han akter å 

benytte, kompetanse. Særlig fremtredende vil dette behov være 

hvis det skal spesialutvikles eller tilpasses program- eller 

maskinvare. Det er i vareforskriften § 30 og tjenesteforskriften § 

35 egne regler som gir adgang til å forespørre om faglige 

forhold.136 

Vurderingen vil for det første angå om bedriften besitter 

den nødvendige tekniske kompetanse til å gjennomføre 

utviklingen som er aktuell. For å kunne vurdere denne 

kompetansen vil det være praktisk å be om opplysninger om 

bakgrunnen til de som skal jobbe med prosjektet, jf de 

ovennevnte bestemmelser. 

En vurdering av kompetansen vil også omfatte en 

vurdering av om bedriften har etablert de nødvendige styring og 

kvalitetssikringssystemer som er nødvendig for å gjennomføre en 

omfattende leveranse. Her vil ISO-sertifisering være en måte å 

vurdere dette på.137 Videre vil referanser til tidligere utførte 

prosjekter kunne gi en god veiledning med hensyn til om den 

aktuelle anbyder er i stand til å gjennomføre IT-leveransen. 


side 151-153 og Gjønnes, Håndbok fo r offentlige anskaffelser, på side 

124-126 for en redegjørelse for disse regler. 

137 Se Gjønnes, Håndbok fo r offentlige anskaffelser, på side 78. 

112

UTVELGELSESKRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KO NTRAKT 

6.3.5 Teknisk løsning 

Som det tidligere er redegjort for vil det ved IT-anskaffelser være 

mulig for oppdragsgiver å åpne for at alternative anbud kan 

inngis. Slike anbud vil da oftest ha andre tekniske løsninger enn 

de angitt i spesifikasjonen. At den valgte tekniske løsningen vil 

være et viktig vurderingsmoment for å finne frem til den mest 

fordelaktige anskaffelsen må da være ganske klart. Ved å benytte 

dette kriterium vil oppdragsgiver ha mulighet til å i større grad 

gjennomføre IT-anskaffelsen på en måte som er nærmere den 

prosedyre som er vanlig ved private anskaffelser, til tross for at 

noen forhandling ikke kan finne sted.138 Oppdragsgiver vil i hvert 

fall få muligheten til å velge mellom ulike løsninger, eksempelvis 

med hensyn til grensesnitt. Det vil kunne være mulig i 

anbudsdokumentene å stille krav om at de tilbudet løsninger skal 

demonstreres, og oppdragsgiver vil dermed kunne ha en god reell 

mulighet til å vurdere løsningens hensiktsmessighet. 

Ved bruk av alternative løsninger vil det måtte være en 

forutsetning at løsningen tilfredsstiller de krav som stilles til 

funksjoner, kompatibilitet og lignende som er oppstilt i 

spesifikasjonen. 

Det er klart at oppdragsgiver i de fleste tilfeller vil mangle 

tilstrekkelig kompetanse til å vurdere hensiktsmessigheten av 

forskjellige løsninger og således må benytte innleide konsulenter 

og rådgivere for å vurdere anbudene. 

Selv om det ikke åpnes for at alternative anbud skal 

kunne innleveres så vil spesifikasjonene likevel kunne åpne for 

visse «egne» løsninger, eksempelvis i de tilfeller hvor det er 

angitt at et bestemt varemerke «eller tilsvarende» skal benyttes. 

138 Se Torvund, Kontraktsregulering - EDB-kontrakter, utkast av 13. 

september 1995, side 68 flg. 

113

IITVEl.GEL.SF.SKRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRAKT. 

Her vil den «tilsvarende» løsning kunne være bedre eller dårligere 

selv om den fyller de samme funksjoner. 

6.3.6 Service og teknisk bistand 

Ved enhver IT-anskaffelse av et visst format vil det kreves en 

viss service og annen teknisk bistand både ved overgang til det 

nye systemet og i ettertid. Denne bistand er svært viktig for å få 

gjennomført en vellykket anskaffelse. 

I spesifikasjonen vil man selvsagt redegjøre for de krav 

man stiller i denne sammenheng. Likevel vil service og teknisk 

bistand være et viktig vurderingsmoment, siden det vil være ulike 

grader av servicenivå, ulike priser og ulik tilgjengelighet. 

6.3.7 Miljøhensyn 

I de siste år har miljøhensyn blitt mer og mer fremtredende ved 

alle typer anskaffelser. Også ved IT-anskaffelser vil slike hensyn 

kunne være av viktighet, da miljøbevissthet i stadig større grad 

fremheves innen offentlige etater. Miljøhensyn vil omfatte såvel 

arbeidsmiljøhensyn som mer «tradisjonelle» miljøhensyn som 

eksempelvis energiforbruk. 

Typiske arbeidsmiljøhensyn som det er naturlig å vurdere 

ved IT-anskaffelser er stråling- og støynivå samt ergonomisk 

utforming. 

Øvrige miljøhensyn som særlig vil ha betydning ved IT- 

anskaffelser vil for det første kunne være i hvilken grad 

114

IJTVELG ELSES KRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KO NTRAKT 

emballasjen gjenbruk.es, om energibehovet er høyt og om 

gammelt utstyr kan gjenvinnes.139 

I spesifikasjonen vil de miljøkrav som stilles kunne inntas, 

men slike krav vil fremstå som minimumskrav. En vurdering av 

de miljømessige opplysninger som fremgår av anbudet vil derfor 

ha betydning. 

6.4 Begrunnelsesplikt 


Som det følger av det ovenstående er det mulig innenfor det 

gjeldende regelverk å foreta en helhetlig skjønnsmessig vurdering 

av de innkomne anbud ved tildelingen av kontrakten. 

Vurderingen foretas på bakgrunn av de kriterier som er oppstilt i 

anbudsdokumentene og kunngjøringen. Det er åpenbart at en slik 

skjønnsmessig vurdering medfører en mulighet for at 

oppdragsgiver ikke holder seg lojalt til regelverket. En vil kunne 

oppleve at oppdragsgiver favoriserer en leverandør fremfor 

andre, eksempelvis på bakgrunn av nasjonalitet. 

For at det skal være mulig for såvel 

håndhevningsorganene som de konkurrerende anbyderne å 

kontrollere i hvilken grad tildelingen har skjedd i tråd med 

regelverket er det oppstilt en plikt for oppdragsgiver til på 

nærmere vilkår å begrunne sin tildelingsavgjørelse. De anbydere 

som ikke når opp i konkurransen skal også få en begrunnelse for 

139 I Torvund, Kontraktsregulering - EDB-kontrakter, utkast av 13. 

september 1995 side 73 nevnes det eksempelvis at de føderale 

myndigheter i USA stiller visse energibesparelseskrav ved IT- 

anskaffelser. 

115

(JTVELG ELSES KRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRAKT 

hvorfor de ikke gjorde det. Sistnevnte side av 

begrunneisesplikten har bakgrunn i at anbyderne da vil få en 

bedre mulighet til å forbedre seg og slik styrke sin stilling i 

forhold til senere anbud.140 

6.4.2 Plikt til å begrunne tildelingen 

Plikten til å begrunne antagelsen av et anbud er nedfelt på to 

måter. For det første er det i vareforskriften § 10 A nr 4 og 

tjenesteforskriften § 41 nr 4 nedfelt en rapporteringsplikt.141 

Bestemmelsene er i realiteten likelydende og sistnevnte er 

utformet slik: 

«For hver kontrakt som blir tildelt, skal oppdragsgiver utarbeide 

en 

skriftlig rapport som skal inneholde minst følgende: 

a) oppdragsgivers navn og adresse, samt kontraktens gjenstand 

og verdi, 

d) navnet på den utvalgte anbyder/ tilbyder og grunnene til 

valget og, 

dersom den er kjent, den andel av kontrakten som eventuelt vil 

bli 

overdratt til underleverandører, 

Rapporten, eller dens hovedpunkter, skal på anmodning 

oversendes 

EFTAs overvåkingsorgan.» 


side 109. 

141 Denne begrunneisesplikten er både en presisering av og går videre en 

den generelle begrunneisesplikten som følger av forvaltningslovens §§ 

24 og 25, se Eckhoff, Forvaltningsrett, på side 490 flg. 

116

UTVELGELSESKRITER1ER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRA KT 

Som det følger av denne bestemmelsen skal det utarbeides en 

tildelingsrapport. Rapporten skal foruten å inneholde de 

grunnleggende opplysninger om kontrakten også tilkjennegi de 

grunnene for tildelingen av kontrakten. Her må oppdragsgiver 

utforme en rapport hvor det gjøres rede for de vurderinger som 

er gjort i forhold til de kriterier som er oppstilt i 

anbudsdokumentene.142 Rapporten skal ikke innsendes til EFTAs 

overvåkningorgan med mindre dette anmoder om det. ESA vil 

nok neppe be om en slik rapport med mindre organet har mottatt 

en klage, typisk fra en av de øvrige anbydere. 

For det andre er det i de samme bestemmelsers nr 1 tredje 

punktum nedfelt en plikt til å begrunne tildelingen ovenfor 

anbydere. Bestemmelsen i tjenesteforskriftens § 41 lyder slik: 

«Ved [anmodning] skal også den valgte tjenesteyter oppgis 

sammen med det valgte anbuds/ tilbuds egenskaper og relative 

fordeler. Begrunnelsen skal gis innen 15 dager etter at 

anmodningen er mottatt.» 

Som det følger har oppdragsgiver en plikt til å gjøre rede for 

hvorfor kontrakten ble tildelt den bestemte anbyder, hvis en av 

de øvrige anbydere anmoder om det. Anmodes det om en 

begrunnelse for hvorfor man ikke er tildelt kontrakten, jf 

nedenfor, skal det også gis begrunnelse for tildelingen. 

Redegjørelsen for tildelingen bør knyttes opp mot de kriterier 

som er oppstilt. Begrunnelsen vil danne grunnlag for de øvrige 

leverandørenes vurdering av om kontrakten er tildelt i henhold til 

regelverket. Mener noen at den ikke er lovlig tildelt kan han 

eksempelvis gå til søksmål, eller klage til ESA, jf innledningsvis. 

Det er satt en tildels knapp frist for å besvare en 

anmodning om en slik begrunnelse, svar skal gis innen 15 dager. 

U2 Det er adgang for oppdragsgiver til å ikke offentliggjøre opplysninger 

om kontraktstildelingen dersom opplysningene eksempelvis vil skade 

forretningsmessige interesser, jf vareforskriften § 10 A nr 2 og 

tjenesteforskriften § 41 nr 2. 

117

I/TVF.I .GELS ES KRITERIER OG BEGRUNNELSE VED TILDELING A V KONTRAKT 

6.4.3 Begrunnelse fo r hvorfor en anbyder ikke er valgt 

I regelverket er det også nedfelt regler som gir anbydere som 

ikke når opp i konkurransen en rett til å få begrunnelse for 

hvorfor de ikke gjorde det. Dette følger av vareforskriften § 10 A 

og tjenesteforskriften § 41, begges nr 1 første og andre punktum, 

som lyder slik: 

«Oppdragsgiver skal overfor enhver ... anbyder/ tilbyder som 

ikke har fått oppdraget, gi en begrunnelse for hvorfor deres ... 

anbud/ tilbud er avvist eller forkastet, når ... anbyderen/ 

tilbyderen skriftlig anmoder om dette» 

Det følger av denne bestemmelsen at oppdragsgiver skal gi 

enhver anbyder en begrunnelse for hvorfor han ikke ble valgt, 

eventuelt at hans anbud er avvist. Det kan ikke kreves at han har 

noen spesiell interesse i begrunnelsen, fremmer han slik 

bestemmelsen gir anvisning om en skriftlig henvendelse skal 

begrunnelse gis. 

Bestemmelsen gir ingen anvisning om innholdet i en slik 

begrunnelse. Imidlertid vil det også i dette tilfelle være naturlig å 

knytte begrunnelsen opp mot de vurderingskriterier som er 

oppstilt. En 15 dagers svarfrist gjelder også i disse tilfeller, jf 

samme bestemmelses siste punktum. 

Begrunnelsen for denne regel er at de anbydere som ikke 

når opp i anbudskonkurransen skal ha en mulighet til å få vite 

hvorfor, slik at de kan forbedre seg. Dessuten får de anledning til 

å kontrollere at det ikke er lagt vekt på andre hensyn enn de som 

er angitt i anbudsinnbydelsen. 

118

7. AVSLUTTENDE KOMMENTAR OG 

VURDERING 


I de foregående kapitler er utvalgte problemstillinger tilknyttet 

offentlige anskaffelser av informasjonsteknologi behandlet. I 

dette avsluttende kapittel skal det forsøksvis foretas noen 

vurderinger av det gjeldende regelverk, knyttet opp mot den 

foregående fremstilling. 

Det er to sentrale vurderinger som det er naturlig å 

foreta. For det første om regelverket gjør det mulig for 

oppdragsgiver å gjøre et godt kjøp. For det andre om reglene 

bidrar til økt konkurranse slik som det er forutsatt. 

7.2 Et «godt» kjøp? 

Den viktigste målsetning for den enkelte oppdragsgiver vil være 

å skaffe seg den best mulig IT-løsning til lavest mulig pris. I 

hvilken grad kan en slik målsetning realiseres innen regleverkets 

rammer?

4 VSI.1ITTENDF. KOMMENTAR 

Problemstillingen er delvis berørt i det foregående 

kapittel. Der ble det vist at oppdragsgiver ved å benytte seg av 

muligheten til å legge flere vurderingskriterier til grunn for 

kontraktstildelingen ville kunne få en større valgmulighet og 

mulighet til å utvise skjønn ved anskaffelsen. Bruk av slike 

skjønnskriterier i sammenheng med adgangen til å anta 

alternative anbud sikrer oppdragsgiver en stor mulighet til å få en 

teknisk god anskaffelse. 

Imidlertid fordrer dette at oppdragsgiver har skaffet seg 

dyktige konsulenter og rådgivere. Som det flere ganger er påpekt 

vil det være innleide konsulenter som analyserer hvilke behov den 

aktuelle etat har og utarbeider spesifikasjonen, siden 

oppdragsgiver selv svært sjelden besitter den nødvendige 

kompetansen. Likeledes vil konsulentene bli benyttet til å vurdere 

de innkomne anbud. Det er nærliggende å anta at det samme 

konsulentfirma vil bli benyttet ved både utarbeidelse av 

spesifikasjonen og evalueringen av anbud. Konsulentene vil 

således ha en svært sentral rolle. Konsulentene må være teknisk 

meget kompetente og ha evnen til å ikke «se seg blind» på egne 

løsninger, men være åpne for å innstille anbydere som har inngitt 

et alternativt anbud. Ofte vil også avtalen med konsulenten 

inngås etter en anbudskonkurranse, og det vil nok være av stor 

viktighet for å få en vellykket anskaffelse å legge en del arbeid i å 

velge ut hvem som skal benyttes som konsulent. Referanser til 

tidligere bistand ved offentlige anskaffelser bør nok her veie 

tungt. 

Innen regelverkets rammer vil det således være en god 

mulighet til å få en god anskaffelse med hensyn til teknisk 

løsning. Hva så med prisen? Regelverket medfører en del 

ekstrakostnader for oppdragsgiver. Utarbeidelse av en detaljert 

spesifikasjon, hvor det kun benyttes standarder, uten noen 

angivelse av produktnavn, produsent eller lignende medfører mye 

arbeid. Krav om kunngjøringsrutiner, rapportskrivning og 

120

A VSLUTTENDE KO M M E N T A R 

begrunnelsesplikt er også kostnadsdrivende regler. Ved mindre 

anskaffelser vil slike kostnader kunne fordyre anskaffelsen 

betydelig. N år det gjelder de store IT-anskaffelser vil kostnadene 

knyttet til kunngjøring, rapportskrivning og lignende neppe 

utgjøre noen stor andel av de samlede kostnader ved IT- 

anskaffelsen. Andeledes vil det være med hensyn til 

spesifikasjonen. Jo større anskaffelse, jo mer arbeid vil det være å 

utarbeide spesifikasjonen. 

Det kan også stilles spørsmål til om man får de laveste 

anbud ved å benytte en slik «produsentnøytral» spesifikasjon. Det 

er ikke usannsynlig at det i mange tilfeller vil være mer 

tidkrevende for anbyderen å beregne sitt tilbud ved en slik 

spesifikasjon enn hvis han kan «plukke» varene fra sine lager. 

Ved mindre IT-anskaffelser, like over de gjeldende 

terskelverdier, vil situasjonen kunne være andeledes. Her vi] 

regelverket være en klart fordyrende faktor. Med unntak for 

omfanget av spesifikasjonen og tildels også evalueringen av 

anbudene vil langt på vei de samme ressursene måtte benyttes for 

å oppfylle de øvrige plikter som regelverket legger på 

anskafferen. Ved IT-anskaffelser som beløpsmessig ligger 

mellom 1 og 1,5 million er det nok sannsynlig at en 

uforholdsmessig stor sum brukes til administrasjon og til å sørge 

for at regelverket overholdes. Det kan derfor stilles spørsmål til 

om ikke terskelverdiene er vel lave. Imidlertid er det lite norske 

myndigheter kan gjøre med dette, siden det er internasjonale 

forpliktelser som ligger til grunn for størrelsen på 

terskelverdiene. 

Den begrensede adgang til å forhandle med aktuelle 

anbydere såvel før som etter antagelsen av et anbud vil også ha 

som effekt at anskaffelsen kan risikere å bli dårligere. Ved større 

kompliserte IT-anskaffelser bør det være rom for noe forhandling 

og forandringer. Kommisjonen har i en nylig utkommet grønnbok 

121

4 VSI.IITTEND E KOMMENTAR 

også påpekt at det ved komplekse anskaffelser vil kunne være 

nødvendig å benytte seg av forhandlingsprosedyre. 

Hvis det skal trekkes noen konklusjon etter dette, må det 

legges til grunn at oppdragsgiver innen regelverket har en god 

mulighet til å få den teknisk beste løsning. Det kan imidlertid 

stilles spørsmål til om prisen som må betales i flere tilfeller er for 

høy, særlig ved de mindre anskaffelser. 

7.3 Medfører regelverket økt konkurranse? 

Et av hovedformålene med regelverket for offentlige anskaffelser 

er å skape konkurranse, særlig på tvers av landegrensene. 

Oppfyller regelverket dette hensyn? 

Som den ovenstående drøftelse har vist er det i 

regelverket benyttet flere virkemidler for at konkurransen om 

kontrakten skal bli størst mulig. Det skal benyttes «nøytrale» 

spesifikasjoner, slik at hverken nasjonale anbydere eller enkelte 

produsenter får noe fortrinn. Andre virkemidler er regler som 

skal sikre gjennomsiktigheten og at det ikke er tillatt å føre noen 

form for forhandling med anbydere. Medvirker disse detaljerte 

regler at konkurransen blir øket? 

Det kan vel ikke være tvil om at disse virkemidler 

medfører at det er mulig med en økt konkurranse, siden 

diskriminering på grunn av nasjonalitet ikke kan skje, og tekniske 

handelshindre er fjernet. Forholdene er slik lagt til rette for at 

leverandører enkelt kan inngi anbud pa anskaffelser offentlige 

etater i andre stater skal gjøre. 

Imidlertid er det også i regelverket inntatt regler som i 

alle fall for de små nasjoner, som Norge, gir en mulighet til å i 

143 Se Green paper on public procurement 1996, på side 37. 

122

A VSLUTTENDE KOMMENTAR 

praksis redusere utenlandske leverandørers 

konkurransemuligheter. Det siktes har særlig til reglene om at det 

kan kreves at anbudet inngis på norsk og at anbyder har en 

representant som behersker norsk, jf tjenesteforskriften § 42 og 

vareforskriften § 33. Det er ikke noen tvil om at slike krav vil 

redusere konkurranseevnen til selskaper som ikke allerede er 

etablert i Norge. 

En side er at regelverket gjør økt konkurranse mulig, en 

annen er om det har m edført økt konkurranse. Hittil ser det ut at 

de mange ulempene ved regelverket har medført at den økte 

grenseoverskridende konkurranse har vært begrenset.144 

For det første er regelverket såvidt komplisert at det kan 

være vanskelig, særlig for små og mellomstore bedrifter, å ha 

oversikt over de rettigheter man har.145 Regelverket kan nok slik 

heller stå som en sperre for enkelte bedrifter til å konkurrere i 

andre land, enn som en oppfordring og tilrettelegging for slik 

konkurranse. Når ikke leverandørene har kunnskap om 

regelverket medfører det at det ikke føres en så god kontroll med 

om de offentlige etater overholder reglene. En nitid oppfølging 

og overvåkning fra de forskjellige leverandører vil medføre at de 

forskjellige offentlige etater blir skjerpet og således nødt til å 

gjennomføre regelverket. Konkurransen vil da bh øket. For 

Norges del vil det trolig her bli et løft, siden det nå vil bli etablert 

et forum for offentlige anskaffelser som skal påse at regelverkene 

blir fulgt og som vil være et slags kompetansesenter for 

bedrifter.146 Forumet er etablert på initiativ fra NHO, og vil ha 

representanter fra såvel NHO og bransjeforeninger som fra 

Universitetsmiljøer og offentlige etater. 

144 Se Green paper on public procurement 1996, på side 4-5. 

145 Se likeledes i Green paper on public procurement 1996, på side 21 flg. 

146 Se Aftenposten 15. januar 1997, på side 31. 

123

A VSI.UTTENDE KOMMENTAR 

For det andre kan bedrifter vegre seg for å reagere 

overfor uregelmessigheter fra anskaffernes side av frykt for at de 

ved fremtidige kontraktstildelinger «tilfeldigvis» ikke når opp i 

konkurransen. 

For det tredje medfører regelverkets kompleksitet at de 

offentlige ansatte som er ansvarlig for innkjøp har store 

problemer med å sette seg inn i reglene og praktisere de. Denne 

ulempe forsterkes ved at de saksbehandlere som er ansvarlige for 

de offentlige innkjøp sjelden er jurister. 

For det fjerde er det en betydelig begrensende faktor med 

hensyn til konkurransen, at regelverket er såvidt omfattende at 

det ikke er mer enn tre av EU-landene fullt ut har gjennomført 

direktivene i sitt lands rett. Kommisjonen har reist 

traktatsbruddsøksmål i 39(!) tilfeller for å påvise dette.147 Dette 

medfører at det blir enda vanskeligere for bedrifter som ønsker å 

konkurrere om kontrakter i andre land å kjenne og påvise brudd 

på leverandørenes rettigheter. 

Til tross for disse ulemper med regelverket har det likevel 

til en viss grad ført til en økt grenseoverskridende konkurranse, 

selv om effekten hittil ikke har vært fullt så stor som det man 

hadde trodd og håpet. Kommisjonen ønsker derfor å iverksette 

tiltak, som eksempelvis spredning av informasjon om regelverket 

og gjøre utlyse anbud mer tilgjengelig, for at konkurransen skal 

bli større og den grenseoverskridende handel økt.148 

147 Se Green paper on public procurement 1996, på side 5. 

,48 Se Green paper on public procurement 1996, særlig på sidene 21 -30. 

124

8. LITTERATUR- OG KILDEOVERSIKT 

Aas Bakke, Offentlige anskaffelser i Norge og EØS 

Aftenposten 15. januar 1997 

Andersen, EDB-ret 

Aas Bakke, Tuva; Offentlige anskaffelser 

i Norge og EØS-avtalen - kjøp av 

rådgivningstjenester innen bygge- og 

anleggsvirksomhet; Univers-itetsforlaget 

1996. 

Aftenpostens morgenutgave 15. januar 

1997; Økonomiseksjon. 

Andersen, Mats Bryde; Lærebog i EDB- 

ret; Jurist- og Økonomforbundets Forlag; 

1. udgave; København 1991. 

Arnesen, Statlig styring og EØS-rettslig skranker 

Blume i Nordisk Årbok 1986 

Arnesen, Finn; Statlig styring og EØS- 

rettslige skranker; Universitetsforlaget 

1996. 

Blume, Peter; ED B-kontrakter - Et unikt 

o • ° 

omrade?; Artikkel i Nordisk Arbok i 

Rettsinformatikk 1986; Tano Oslo 1986. 

Brev fra ESA til norske myndigheter av 6. september 1995.

.lTTFRATUK- OG K/LD EO VERSIKT 

Brev fra ESA til norske myndigheter 

datert 6. september 1995; Doc nr. 95- 

5053-D. 

Brev fra ESA til norske myndigheter av 22. mai 1996. 

Brev fra ESA til norske myndigheter 

datert 22. mai 1996; Doc. nr. 96-2642-D. 

Brev fra Nærings- og Energidepartementet til ESA av 3. juni 

1996. 

Christophersen og Føyen, EDB-anskaffelser 

Eckhoff, Forvaltningsrett 

Fleischer, Folkerett 

Brev fra Nærings- og Energidepartementet 

til ESA datert 3. juni 

1996; NOE 96/3064. 

Christophersen, Odd Einar og Føyen, 

Arve;EDB-anskaffelser - fremgangsmåte 

og avtaleutforming; Kopiert utdrag. 

Eckhoff, Torstein; Forvatningsrett, 5. 

utgave ved Eivind Smith; Tano 1995. 

Fleischer, Carl August; Folkerett; 6. 

utgave; Universitetsforlaget 1994. 

Frihagen, Offentlige anbudsregler 

Frihagen, Arvid; Offentlige anbudsregler 

- innkjøp; Eget forlag 1980. 

Gjønnes, Håndbok fo r offentlige anskaffelser 

Gjønnes, Arnhild Dordi; Håndbok for 

offentlige anskaffelser i EØS/EU; 

Universitetsforlaget 1994. 

126

LITTERATUR- OG KILDEO VERS!KT 

Gjønnes i Juristkontakt nr. 3/96 

Gjønnes, Arnhild Dordi; Juristkontakt; 

Jursitforbundets medlemsblad; Artikkel; 

nr 3 1996. 

Gjønnes i Juristkontakt nr. 8/96 

Gjønnes, Arnhild Dordi; Juristkontakt; 

Jursitforbundets medlemsblad; Artikkel; 

nr 8 1996. 

127

LITTERATUR- PC, Kll.nF.O VERSIKT 

Green paper on public procurement 1996 

Gulmann og Hagel-Sørensen, EU-ret 

Green paper on public procurement in 

the EU, Kommunikasjon fra 

Kommisjonen datert 27. november 1996. 

Gulmann, Claus og Hagel-Sørensen, 

Karsten; EU-ret; Jursit- og 

Økonomforbundets Forlag; 3. udgave; 

København 1995. 

Hofstad, Løland og Scott, Norsk data ordbok. 

Høringsnotat av 25.01.96. 

Krüger, Public procurement 

Lee, Public Procurement 

Hofstad, Løland og Scott ; Norsk data 

ordbok; 5 reviderte utgave Oslo 1993 

Høringsnotat - Endring i forskriftene om 

gjennomføring av EØS-avtalens regler 

om offentlige innkjøp som følge av 

implementeringen av WTO-avtalen om 

offentlige innkjøp; Nærings-og Energidepartementet; 

Datert 25.01.1996. 

Krüger, Kai; Public Procurement in the 

European Union. Aspects and academic 

challenges; Artikkel i New directions in 

business law research; GADJURA 

Forlag, København 1996. 

Lee, Phillip; Public Procurement; 

Butterworths 1992. 

128

I.ITTERATUR- 0 0 KILDEOVERSIKT 

M organ and Stedman, Computer Contracts 

NOU 1975:9 

Morgan, Richard and Stedman, Graham; 

Computer Contracts; Fifth edition FT 

Law and Tax; London 1995. 

NOU 1975:9 Regelverk for statens 

anskaffelsesvirksomhet m.v.; Utredning 

avgitt til Industridepartementet 27. juni 

1974; Universitetsforlaget 1975. 

Pagh, Offentlige kontrakter 

Pagh, Peter; Offentlige kontrakter og EF- 

retten, Jursit- og Økonomforbundets 

Forlag; København 1992. 

Sandvik, Rettslige spørsmål i forbindelse m ed utvikling og bruk 

av standarder innen telekommunikasjon 

Sandvik, Sverre; Rettslige spørsmål i 

forbindelse med utvikling og bruk av 

standarder innen telekommunikasjon; 

Complex 2/95; Tano 1995. 

Sejersted m.fl, EØS-rett 

Sejersted, Fredrik, Arnesen, Finn, 

Rognstad, Ole-Andreas, Foyn, Sten og 

Stemshaug, Helge; EØS-rett; 

Universitetsforlaget, Oslo 1995. 

St. prp. nr. 65 1993-94 

St. prp. nr. 65 1993-94 om resultatet av 

Uruguay- runden (1986-1993) og om 

samtykke til ratifikasjon av Avtale om 

129

LITTERATUR- OG KILDFOVERSIKT 

Statens Indkøb, Offentlige indkøb i praksis 

opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon 

(WTO) m.m. 

Statens Indkøb; Offentlige indkøb i 

praksis - internasjonale og nasjonale 

utbudsregler; Bind 1; Eget forlag 

København 1993. 

Statens Standardavtaler, Avtale og veiledning om anskaffelse av 

informasjonsteknologi 

Statskonsult, Direktoratet for forvaltningsutvikling; 

Statens Standardavtaler; 

Avtale og veiledning om anskaffelse av 

informasjonsteknologi, Kjøpsavtale;Eget 

forlag 1995. 

Statskonsult, Effektivisering av statlige anskaffelser 

Statskonsult, Direktoratet for forvaltningsutvikling; 

Effektivisering av statlige 

anskaffelser; Temahefte; Eget forlag 

1994. 

Statssekretærutvalget for IT, Den norske IT-veien Bit fo r bit 

Statssekretærutvalget for IT; Den norske 

IT-veien Bit for bit; Samferdselsdepartementet 

januar 1996. 

Torvund, Kontraktsregulering - EDB-kontrakter, utkast av 13. 

september 1995 

Torvund, Olav; Kontraktsregulering - 

EDB-kontrakter; Utkast av 13. 

september, ikke for sitering; Institutt for 

Rettsinformatikks notatserie, Oslo 1996. 

130

LITTERATUR- OG K1LD E0VERSIKT 

Totland, F o r v a l t n i n g s p o l i t i s k r e d e g j ø r e l s e , 27 februar 1996 

Totland, Nils; Forvaltningspolitisk 

redegjørelse, holdt i Stortinget 27. 

februar 1996; Publisert av 

Administrasjonsdepartementet 1996. 

Trepte, Public procurement in the EC 

Trepte, Peter-Armin; Public Procurement 

in the EC; CCH Oxfordshire 1993. 

Wahl, Eide og Roll-Matthiesen, Lov om ojfentlige anskajfelser 

Wahl, Andreas, Eide, Tom Melbye og 

Roll-Matthiesen, Inger; Lov om 

offentlige anskaffelsermed forskrifter - 

kommentarutgave; Kommuneforlaget 

Oslo 1995. 

Weatherill and Beaumont, EC Law 

Weatherill, Stepen and Beaumont, Paul; 

EC law;Second edition; Penguin Books 

1995. 

Wiersholm, Mellbye & Bech, EØS-avtalen i praksis 

W oxholt, A v t a l e i n n g å e l s e 

Advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & 

Bech, EØS-avtalen i praksis; Juridisk 

Forlag, Oslo 1993. 

W oxholt, Geir; Avtaleinngåelse i og 

utenfor avtaleloven; Juridisk Forlag, Oslo 

1995. 

131

Tidligere utgitt i skriftserien CompLex 

Alle heftene i skriftserien Com pLex kan kjøpes hos, eventuelt bestilles fra Aka- 

dem ika (se kupongen bakerst). De kan også kjøpes fra Norsk forening for jus og 

edb, Postboks 6702, St. Olavsplass, 0130 Oslo, telefon 22 41 54 50. Her kan 

man også tegne abonnem ent eller abonnere på «vaskesedler» som gir en kort 

omtale av hver rapport etterhvert som de kom m er ut, og som inneholder bestil- 

lingsseddel. Abonnem ent på «vaskesedler» er gratis. 

Listen nedenfor inneholder de siste 5 års publikasjoner. En kom plett liste 

over Com pLex utgivelser kan fås ved henvendelse til Institutt for rettsinfor 

m atikk. 

Com pLex 1/92 

Beate H asseltvedt 

A vskrivninger av m ikrodatam askiner m ed tilbehør - 

en nordisk studie 

T ERESA (87) a 

C om pLex 2/92 

Nils Kr. Einstabland 

Kringkastingsbegrepet 

TERESA (78) 2U8 ^ 

Com pLex 3/92 

M aria Strøm 

Rettskilderegistre i H elsedirektoratet 

N ORIS (94) I & II 228 “ 

Com pLex 4/92 

D itlev Schwanenfltigel 

Softw arepatentet - Im aterialrettens enfant terrible 

En redegørelse for patenteringen af softw arerelaterede 

opfindelser i am erikansk og europæ isk ret 15 8 kr 

Com pLex 5/92 

Lars B orchgrevink Grindal 

A b o n n e m e n ts k o n tr a k te r f o r k a b e lf je r n s y n 

TERESA (78 II) 24S **

CompLex 6/92 

Rolf Riisnæs 

Implementing EDI - a proposal for regulatory form 

Com pLex 7/92 

M orten S. Hagedal 

D eponering av kildekode «escrow »-klausuler 

TERESA (79) 


O la-K ristian H off 

EDB i juridisk undervisning — med en reiserapport 

fra England og USA 

Com pLex 9/92 

Jon Bing og D ag Elgesem 

U niversiteters ansvar for bruk av datanett 

TERESA (94) 

Com pLex 10/92 

A ndreas Galtung 

R ettslige sider ved teletorg 


Giovanni Sartor 

Artificial Intelligence and Law 

Legal Philosophy and Legal Theory 

Com pLex 2/93 

Connie Smidt 

Inform ationsansvaret 

Erstatningsansvar for inform ationstjenester, 

særlig ved databaseydelser 

Com pLex 3/93 

Ingvild H anssen-Bauer 

Personvern i digitale telenett 


Joachim Benno 

Consumers Purchases through Telecommunications in Europe 

- application of private international law to cross-border 

contractual disputes 

118 kr 

128 la- 

228 kr 

198 la- 

148 la- 

148 kr 

138 la- 

178 la- 

198 kr


Morten S. Hagedal 

Four essays on: Computers and Information Technology La w 

Com pLex 6/93 

M arianne Rytter Evensen 

Sendetidsfordeling i nærradio 

M ER ETE (3) III 


Richard Susskind 

Essays on Law and Artificial Intelligence 


Andrew J. I. Jones & March Sergot (edlitors) 

Deon’94 

Second International Workshop on Deontic Logic 

in Computer Science 

Com pLex 2/94 

Beate Jacobsen 

Film og videogram rett 

TERESA (60) 

Com pLex 3/94 

R olf Risnæs 

Elektronisk datautveksling i tollforvaltningen - 

Rettslige spørsmål knyttet til TV IN N 


M ari Bø Haugstad 

Sykepenger og personvern - Noen problem stillinger knyttet til 

behandlingen av sykepenger i Infotrygd 

Com pLex 5/94 

M ads Andenæs, R olf H øyer og Nils Risvand 

EØS, m edier og offentlighet TERESA (103) 


Jon Bing 

O ffentlige inform asjonstjenester: Rettslige aspekter 

2 1 8 k r 

148 kr 

158 kr 

358 kr 

3 1 8 k r 

225 kr 

148 kr 

148 kr 

148 kr

Com pLex 7/94 

Nils Eivind Risvand 

Satellittfjernsyn og norsk rett. M ERETE (3) IV 

Com pLex 8/94 

B eate Jacobsen (red.) 

V ideogram på forespørsel. M ERETE (14) IV 

Com pLex 9/94 

Bjørn Bjerke 

«Reverse engineering» av datamaskinprogrammer. TERESA (92) IV 


G jert M elsom 

Skattem essig behandling av utgifter til anskaffelse av 

datam askinprogram m er TERESA (75) 

Com pLex 1/95 

Jon Bing 

Rettslige konsekvenser av digitalisering: 

Rettighetsadm inistrasjon og redaktøransvar i digitale nett 

Com pLex 2/95 

Sverre Sandvik 

R ettslige spørsm ål i forbindelse med utvikling og bruk av standarder 

innen telekom m unikasjon 


T ina Sm ith 

Legal Expert Systems: 

Discussion of Theoretical Assumptions 


Ole Tokvam 

Personvern og straffeansvar - Straffelovens § 390 

Com pLex 5/95 

Johs. Andenæs 

Juridisk utredning om filmen «To m istenkelige personer» 

Com pLex 6/95 

Jon Bing and D ag W iese Schartum 

Public Administration and Information Technology 

138 kr 

158 kr 

198 kr 

198 kr 

368 kr 

178 kr 

278 kr 

198 kr 

138 kr 

348 kr

Com pLex 7/95 

V ittorio Frosini 

Law and liberty in the Computer Age 

Com Lex 1/96 

R nut-M agnar A anestad og Torm od S. Johansen 

Innsynsrett i elektronisk post i offentlig forvaltning 


Stephen Saxby 

Public Policy and Legal Regulation of the information Market 

in the Digital Network Environment 


Ellen Lange 

O pplysning på spill? 

O pplysning, m otivasjon, interaktivitet og 

dataprogram m et H um an Q uest I 


E va I. E. Jarbekk 

Personvern og overføring av 

personopplysninger til utlandet 

Com pLex 5/96 

H enning Jakhelln 

Fjernarbeid 

N oen sentrale rettsspørsm ål ved nyere form er for hjem m earbeid 

og arbeid utenfor arbeidsgivers øvrige virksom het 

Com pLex 6/96 

A ndreas M itrakas 

A legal Advisory system Concerning Electronic Date Interchange 

within the European Community 

Com pLex 7/96 

Jon Bing og Ole E. Tokvam 

Elektronisk publisering: U tvalgte rettslige aspekter - 

R apport på oppdrag av Grafiske bedrifters landsforening 


Finn-Ø yvind Langfjell 

Fjernsynsovervåking og personvern 

158 kr 

2 1 8 k r 

238 kr 

218 kr 

198 kr 

235 kr 

128 kr 

186 la 

n s kr


Therese Steen 

Eksemplarfremstilling av litterære 

verk til privat bruk 158 kr

CAMILLA SIVESIND TOKVAM - Om CompLex

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?