Tidligere utgitt

VIDAR KVALSHAUG
Tidligere utgitt:
Ingen landevei tilbake. Roman, 1996
Ordblid gudinne. Satire, 1997
Nesten som på film. Roman, 1998
Juling og andre kjærtegn. Noveller, 2000
New Orleans. Reisefortelling, 2003
Komme hjem og reparere hus. Noveller, 2005
Kongen som må ut og hente melk (ill. Tora Marie
Norberg). Barnebok, 2009
Den første av dine aller siste sjanser. Noveller, 2009
Kongen som gråt av glede (ill. Tora Marie Norberg).
Barnebok, 2010
Kongen som seiler sin egen sjø (ill. Tora Marie
Nordberg). Barnebok 2011

Vidar Kvalshaug
Trampolineland
Noveller

Jeg biter det i meg

«Hva slags farge har mamma på klærne?»
Silja løfter de knudrete fargeblyantene fra arket som
dekker mesteparten av det vesle spisebordet vårt. Jeg
kan høre henne løfte hodet, hår som risler mot papiret,
smykkelenken som slipper haken og deiser mot
kjolebrystet. Tallerkenen jeg skrådde ned i
oppvaskkummen lager ennå bobler i overflaten.
«Rød kjole. Dette vet du da.»
En ny blyant treffer arket og begynner frenetisk å gå
frem og tilbake.
Fettranden fra stekepanna har lagt seg som et oljelag i
det ene hjørnet. Jeg fisker panna forsiktig opp med en ren
stekespade, åpner krana og begynner å vaske over den
igjen. Noe stikker meg i øynene når jeg ser opp. Ei feit
oransje sol har begynt på sin vandring over det avlange
vinduet og vil bruke tre–fire timer før den legger seg i
lunere farger over altanen utenfor soverommet vårt.
«Hvilken farge har bilen?»
«Grå metallic. Lys grå metallic.»
«Nei, ikke vår. Den som kom mot.»
Jeg kjenner irritasjonen renne på meg som ei bikkje,
men vet at sinne ikke hjelper noen av oss lenger. Hun vil
bli vrang og jeg vil bli stum, og slik kan vi smyge oss

undt og skule på hverandre resten av dagen. Sist jeg lot
det løpe av med meg ble vi ikke venner før vi satt i bilen
på vei til skolen neste dag.
«Gul.»
Ordet smeller fra meg som et «gå» på skolens
idrettsdag, og hun herjer over arket med fargeblyanten.
Jeg hører den knekke, og den ene halvdelen treffer
stolen, renner av og fargepulveret den var fylt med
drysser utover golvet. En, to, tre, fire … ti.
«Er du sikker?»
Jeg drar i proppen for at vannet ikke skal renne over.
«Like sikker som at du har en del å rydde ute etterpå.»
Jeg må slutte å svare på denne måten, tenker jeg, men
ser gjenstandene ligge som objekter fra et garasjesalg på
den grønne plenen. Sykkelhjelmen, en tunika, sokker, to
sykkelhansker som ligger flere meter fra hverandre og
refleksvesten de fikk i årets skolestartkampanje i regi av
Trygg Trafikk.
«Hun burde sett den,» sier Silja.
«Den burde sett henne,» svarer jeg.
Og venter.
Hun sier ikke noe på det lenger.
«Er du ikke ferdig snart?» spør Silja.
«Snart.»
Jeg håndtørker glassene for å få plass til kjeler og en
ildfast form med rester av kjøttsaus og stivnet ost i
bunnen.
«Du kan godt poppe litt popkorn,» sier jeg.

«Det er ikke fredag eller lørdag i dag.»
«Nei, men du vet …»
«Vet hva da?»
Silja kan dette med å sette meg fast. Den siste tiden er
jeg blitt mer bevisst hvordan jeg snakker, hvordan jeg
sier ting. Tenker ikke så mye på innholdet, det er som før.
Det er fortsatt åpen kran og slag i rørene når jeg stenger
brått igjen. Silja har i en periode opponert på alt, trukket
seg tilbake i språket, blitt fire–fem år yngre og utfordret
alle situasjoner. Jeg innbiller meg at jeg har klart å bli
mer presis og tydelig, men denne gangen klarer jeg det
ikke og skyver bare en nyvasket kjele og et glasslokk bort
på komfyren.
Jeg plukker presskanna fra hverandre, snurrer selve
brettet av skruen og oppdager en masse gammelt drøss
som er blitt liggende. Oppvaskkosten tar alt, men da jeg
tror alt er ute og sjekker på nytt ved å stikke inn en
pensel fra skuffen, kommer det stadig ny kaffegrut ut
mellom filteret og den blanke, sirkelformede
presskannegreia. Jeg eier ikke ord for de forskjellige
delene. Dette er til kaffe. Punktum. Og det er blitt vasket
altfor sjelden, ser jeg nå.
Silja har satt hendene opp i boksen og løfter ut en
mengde maiskorn som akkurat får plass i hendene
hennes. Ikke ett faller ut. Hendene hennes får meg til å
huske en gang jeg fant en fugl. Den var skadd, eller i
hvert fall ikke flygedyktig, jeg husker ikke, bare
tikkingen av den, nebbet, fjærene, kilingen fra de små

klørne da jeg bar den forsiktig hjem til pappa i de
koppede hendene. Jeg var en annen da, ville bare bli
ungdom og voksen og ante ikke at jeg i godt voksen alder
igjen skulle komme til å måtte endre alt, starte fra
begynnelsen og bli stående her, for eksempel, ved en
kjøkkenbenk med en blå oppvaskbørste og tenke på små,
sarte fugler mens jeg ser datteren min åpne hendene
sakte og sile maiskorn ned i den fresende kjelen.
«Skal vi ta det med oss ut?» spør jeg.
Silja svarer ikke. Hun ser på maiskornene som poppes
under det gjennomsiktige lokket, som knatrer og avgir en
saftig hvesing hver gang de treffer det kokende smøret i
bunnen av kjelen. Telefonen ringer. Jeg går bort til
vinduskarmen og tørker hendene på håndkleet som
henger over skulderen, men jeg har ikke tenkt å ta den.
Jeg blir stående og se på at den ringer helt ut og at det
popper opp en melding fra mobilsvar og så en
tekstmelding fra samme nummer. Jeg tenker enda en
gang at jeg ringer når jeg er klar. Jeg lurer på hvor lenge
det vil vare.
«Vi går ut en tur, da,» sier jeg og snur meg brått på
instinkt om at noe er galt. Kokeplaten er ildrød under
kjelen.
«Silja‼‼»
Hun står der bare og ser ned på lokket. Jeg må grabbe
tak i skulderen hennes og dra til for å komme fram til
komfyren. Hankene på kjelen er blitt glovarme. Lokket
hopper under de brå bevegelsene mine og deiser i golvet

mellom oss. I løpet av et sekund eller to klarer jeg å
buksere kjelen opp i oppvaskkummen, og den beske,
svidde lukten møter søt Zalo. Det hveser og ryker.
En, to, tre, fire … ti.
Det har frest seg ferdig, og nede i kjelen flyter kullsvarte,
helt hvite og noen brune popkorn sammen med dem som
ikke rakk å bli poppet. Jeg tenker på mange små planeter
som er gått i biter etter et gedigent smell i
verdensrommet.
«Kom og se på verdensrommet,» roper jeg ut mot
rommet til Silja i enden av gangen, og det er trolig den
spontane, ustoppelige latteren min som får henne til å
komme.
«Jeg ser for meg det der som verdensrommet,» sier hun
og peker etter å ha studert innholdet i den miserable
kjelen. «Vi hadde om det i forrige uke. Visste du at hvis
du ser en regnbue fra et fly, så ser den ut som en
sirkel?»
«Nei?»
«Hvis du for eksempel er i et fly og du kan se skyggen
av flyet inne i regnbuen, vil det alltid være i midten. Det
midterste punktet, altså,» ivrer hun.
«Alt dere lærer! Hvorfor flytter ikke skyggen seg ut av
regnbuen når flyet flytter seg?»
«Det er ikke alt vi lærer, da.»
«Det skjønner jeg.»
Her kunne jeg sagt at det er mye vi to ennå ikke vet,

om fremtiden, for eksempel, hvordan det skal bli, hvordan
det kunne blitt, men jeg vet ikke om hun er klar. Jeg er
ikke klar, så jeg legger armen rundt henne. Hun vrir seg
ut av kjærtegnet mitt, ser opp på meg og spør på en
nølende sukkermåte jeg aldri har kunnet motstå.
«Kan vi se på smykkene hennes?»
Jeg lager en ny bolle popkorn uten å tenke på å røre den
gamle kjelen, heller det over i en skål, er raus med saltet,
hemper to halvlitere med cola mellom de midterste
fingrene og går inn på badet.
Silja er ni, snart ti, men tripper foran det høyre skapet.
Sjampoen, kremene og hårføneren har Silja allerede
begynt å bruke, men hun har ikke åpnet det store, brune
smykkeskrinet i lær. Det ligger i den midterste skuffen,
omkranset av små gaveesker. Jeg kjenner igjen noen av
dem.
«Dette er fra da du ble født,» sier jeg da hun løfter et
kjede med en safir over håret og legger det på plass.
Steinen hviler mot magen hennes.
«Mamma ble veldig glad for det. Du var ikke lett å få
ut.»
«Er det derfor jeg ikke har søsken?»
«Tja, si det.»
«Og denne, da?»
Hun har plukket ut en ring, ikke av de med steiner og
innfelte diamanter, men den med de keltiske symbolene
inngravert.