Tekst og tradisjon M. B. Landstad - TEORA - Høgskolen i Telemark

Når det vart aktuelt for Ibsen å studere Landstad, var det også fordi han i 1851 var blitt engasjert
av Ole Bull – “den ramnorske eldsjela” – som Halvdan Koht kallar Bull i Ibsen-biografien sin,
som dramatisk forfattar ved det nye og norske teatret i Bergen. Dette teatret skulle vere eit norsk
teater, med ny og norskprodusert dramatikk og helst norske skodespelarar (på denne tida rådde
dansk grunnen som teaterspråk i Norge). Forutan 20 dalar månaden i løn skulle Ibsen skrive eitt
drama i året – eit nasjonalt drama, bygd på norske emne. Norskare emne enn folkeviser
(balladar) og sagadikting var det ikkje lett å finne, og Ibsen kom til å gjere bruk av begge genrar
– men han begynte med visene.
I 1857 – i det året forlet han stillinga som dramatisk forfattar i Bergen – skreiv han
foredraget “Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien”. Her skriv han om visene:
Det er imidlertid et Held, at disse Optegnelser ere gjorte, og vel vilde det være, om Flere
bleve foretagne, medens det endnu er Tid. Folkets digteriske Produktionsperiode tør vel
noget nær ansees for at være forbi, og er Sommeren til ende, saa maa en tørret
Urtesamling agtes bedre end slet Intet […]. Men som det gaar med Alt, der bærer et
aandigt Livsmoment i sig, saa gaar det ogsaa med Kjæmpevisen – den dør ikke med
Døden. Som Folkedigtning i egentligste Betydning har den vel paa det nærmeste ophørt
at være til, men den rummer dog i sig Betingelserne for en ny og høiere Tilværelse. Den
Tid vil komme, da den nationale Kunstpoesi vil søge hen til Visedigtningen, som til en
uudtømmelig Guldgrube; lutret, tilabgeført til sin oprindelige Reenhed og hævet
gjennem Kunsten vil den da atter slaae Rod i Folket. 1
Av utdraget er det lett å sjå at Ibsen kjenner Landstads visesamling godt – t.d. i vurderinga av
visetradisjonen, som er på hell. Som kjent skriv Landstad i forordet til Norske Folkeviser at det
er ei overgangstid i fjellbygdene, og at den gamle tradisjonen “er fortrængt til de øverste
Fjeldkløfter” – det som er igjen, må bergast som ”et gammelt Familiesmykke ud af det
brændende Huus”. At Ibsen kallar folkevisene “kjæmpeviser”, er derimot tradisjonell,
“førromantisk språkbruk” – det var dette namnet dei tidlege viseutgjevarane (Vedel, Peder Syv,
Nyerup) brukte. Landstad nyttar begrepet “kjempevise” om ei spesiell gruppe viser, slik det
framleis er vanleg å gjere.
Elles ser vi av sitatet at Ibsen ikkje var folklorist av legning – det er visene som emne
for dikting som interesserer han. Visene skal slå rot i folket på nytt “lutret, tilbageført til sin
oprindelige Reenhed”, skriv han. Slik både Ibsen og Landstad ser det, har sivilisasjonen grave
grunnen unna folkediktinga – den må gå under. Heldigvis kan det i neste utviklingsfase oppstå
noko nytt og verdifullt. Nøkkelorda i sitatet er lutre og Reenhed – begge typiske for romantisk
tankegang – det er den guddommeleg inspirerte diktaren som eig evna til å rense det
1 ”Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien”. Hundreårsutgaven XV, s. 133-134.
98