Tekst og tradisjon M. B. Landstad - TEORA - Høgskolen i Telemark

fortidens tekster i jakt på forbilder, fordi forskjellene mer enn likhetene framstår som
overveldende.
Den nyanserte oppfatning av kjønnsroller og kjønnsidentitet som preger vår tid, har
naturligvis ulike røtter. At den på det tetteste også henger sammen med våre arvede
gudsforestillinger og de gamles tale om det hellige, er det færre som er klar over. I en
gjennomgang av Brorson-salmen “Mitt hjerte alltid vanker”, viser Erik A. Nielsen hvor viktig
det religiøse salmerommet har vært som pådriver til nyansert kjønnsrolletenkning. Og det er
ikke minst bruderetorikken som har ansporet til en slik tenkning. 1 Når bruden i salmene
representerer menigheten, de troende, har det for menn som skulle leve seg inn i denne
metaforbruken krevd innlevelse i kvinnelige erfaringsformer. Kanskje ligger det en slags
pietistisk pedagogikk i dette, en måte å gi det kvinnelige større plass i det religiøse liv. Dette
kvinnelige kan ha representert en dypere og mer personlig tilegnelse av troen. Kanskje ligger
det også en undertone av kjønnskritikk i dette stoffet.
Slik erotiske og religiøse bilder er knyttet sammen som hos Brorson, går det også an å
tolke det som om ekteskapelig eller elskendes erotiske vellykkethet ikke er det høyeste mål i
verden. Det vil alltid finnes en lengsel etter ytterligere hengivelse, som først når sitt mål overfor
det hellige, eller også i det hinsidige.
Samtidig er brudgommen i det religiøse univers et forbilde på en elsker som går i døden
for den elskede for å vise henne sin kjærlighet. Siden både menn og kvinner som religiøse
vesener identifiserer seg med Brudgommen i den kristne tanke om etterfølgelse, vil det være en
forbilledlig innstilling – uavhengig av kjønn. Man gjør alt for den man elsker her i livet. 2
Sammenhengen mellom erotisk befrielse og død er noe vi er vant til å finne i stor
diktning. Vi har vært mindre flinke til å koble dette i forholdet mellom religion og erotikk, slik
at det kunne inngå positivt i den kristne filosofis bilde av mennesket, og sansen for det
oversanselige i de erotiske erfaringer kunne styrkes. Det får Brorson til med bruderetorikken
sin.
Brudebilder betraktes av enkelte som romantisk, uaktuell arv og noe som tilhører
avleggs billedbruk. Til det er å innvende at slike bilder ikke bare er urtema, skapelsesbilder
(Adam og Eva osv.) og romantikkens retorikk, men har fått sin renessanse også i det
postmoderne; skjønt på endrede vilkår (man går bl.a. oftere enn før inn og ut av
paktsforholdene...). Brudebildene blomstrer som før, men innholdet i symbolene og praksis er
underlagt historisk forandring. 3
1 Erik A. Nielsen, “Pietismen og kønsrollerne”, Hymnologiske Meddelelser 1980 (3).
2 Se Landstad, nr.66, strofe 10: “Jesu, den Kjærlighed, du bær, Den sterkere end Døden er, Thi gav du
hen, o Jesu min, Dit Hjerteblod for Bruden din.”
3 Se Cecilie Rubow, “Brud, bryllup & betydning”, Kritisk Forum for praktisk teologi, Oktober 1995.
71