Tekst og tradisjon M. B. Landstad - TEORA - Høgskolen i Telemark

har gått helt opp i den annen på forhånd. Det har man til gjengjeld gjort for å finne seg selv
igjen på en ny måte. Selvhengivelse og selvbekreftelse skjer samtidig i forelskelsen.
Et sitat av Svend Bjerg kommuniserer med innholdet i brudens klage hos Brorson: “Den
ulykkelige kærlighed viser, at man spiller med livet som indsats, når man sættes i drift fra erotik
over sex til forelskelse, for til slutt vil man have livet fra den anden, ses kærligt med den andens
blik. Og slår den anden blikket ned eller vender det til en anden, er det, som livet bliver til
intet.” 1
Den tilintetgjørelse som er i følge med kjærlighetsopplevelser og konflikter, er i dypt
slektskap med spenningen mellom selvhengivelse, liv og tilintetgjørelse i de religiøse følelser.
Å klage over en ulykke er en kunst. Det gjelder å finne riktig adresse eller objekt for
klagen, riktig argument og den følelseskraft som skal til. Bruden i salmen vet inderlig godt med
hvilken rett hun klager på brudgommen, på hellig fravær. Og hun får fram sin egen sak ved å
peke nøyaktig på de følelser og den fortapthet som ikke kan unngå den elskedes blikk, følelse
og tanke. De mentale forutsetninger for denne religiøse klage ligger så opplagt i våre erfaringer
med “kjærlighet som er sterkere enn døden”. Bare den kjærlighetskraft som ga henne livet, og
truer med å forsvinne, kan gi henne livskraften tilbake. 2
Er det lenger noen som forsvarer kjærlighetens tale?
Det går an å lese Brorson-salmen og de andre salmer med brudemotiv som et religiøst forsvar
for den fortsatte diskurs om kjærlighet. Roland Barthes etterlyser et sant forsvar for kjærligheten
i sin bok Kærlighedens forrykte tale. Både kunsten, vitenskapen, teknikken og religionen svikter
denne diskurs, mener han. 3
Kan hende er denne etterlyste kjærlighetsdiskurs i ferd med å tvinge seg fram via
homofilidebatt og andre debatter hvor kjønn og kjønnenes forhold til hverandre settes i
søkelyset. Samtidig er nettopp slike debatter med på å avsløre at vi i kirken ikke har ført
diskursen fra før om hellig og alminnelig kjærlighet. Og om den har blitt ført, så har den ikke
blitt ført på et plan som svarer til dens altomfattende karakter: kjærlighetens dynamikk og
dramatikk, dens slektskap med besettende kraft, med død og tragedie, med lyst og ekstase, med
1 Svend Bjerg, “Øjenlyst og kærligt blikk”, i Kritisk forum for praktisk teologi Okt. 95, s. 35.
2 Svend Bjerg bruker forøvrig sin artikkel ti forsvar for de ritualer som kan beskytte disse sterke
livskreftene mot fiender, blant annet en ritualisering av forhold, hva enten de er av homofil eller heterofil
art: “Alle vil have deres samliv ind i det hellliges greb, mærke Gud i livet, føle en velsignelse, der står der
som et kæmpetræ, vi altid kan henvise til. Folk vil have flyktighederne i deres liv sat under ritual, også
den kærlighed, som har flugt og fart, flyktig som selve livet, altid med en død foran, der skal lægges bag.”
“Øjenlyst og kærligt blikk” i Kritisk forum for praktisk teologi, Okt. 95, s. 37.
3 Roland Barthes, Kærlighedens forrykte tale, Kbh. 1985, s.5, s. 23.
67