Tekst og tradisjon M. B. Landstad - TEORA - Høgskolen i Telemark

Samandrag
Landstads Norske Folkeviser er ei av dei viktigaste bøkene som kom ut på 1800-talet,
men kritikken mot bok og utgjevar har vore einsidig og unyansert. I sitt foredrag tar
Velle Espeland opp forskjellige sider ved kritikken – ikkje minst den danske
viseforskaren Svend Grundtvigs krasse kommentarar. Det heitte seg at Landstad skulle
ha skalta og valta med viseoppskriftene, og dikta til strofer på eiga hand. At dette ikkje
stemmer, vart klart i 1923 da Landstads originaloppskrifter kom for dagen. Kritikken
mot Landstads bok heng i siste instans saman med dei store forventningane til
prosjektet, og kva som realistisk sett kunne gjennomførast. Både for Landstad sjølv og
for P.A. Munch som stødde opp om arbeidet, var det eit sentralt mål å vise
samanhengen mellom folkevisene i sine norske målføre – og den norrøne litteraturen.
Derfor måtte visene gjevast ei arkaisk og høgtidssam målform, og dette kunne ikkje
sameinast med krava til ei vitskapleg utgåve.
Det er mindre kjent at Landstad også samla folkesegner, og Herleik Baklid
drøfter denne sida ved Landstads folkloristiske verksemd. Landstads segnsamlingar vart
alle utgjevne etter at han sjølv var død. Ei av dei kom rett nok i dødsåret: Gamle Sagn
om Hjartdølerne (1880). Av segnutgåvene går det fram at Landstad interesserte seg for
personsegner, ikkje minst segner om kjende slekter og kjempekarar – desse
slektssegnene er ei form for munnlege ættesagaer. Dessutan samla han og gav ut
naturmytiske segner. Begge segntypar var utbreidde i Telemark, og Landstad har
tydeleg skrive opp folkeviser og folkesegner parallelt. Det er ingen tvil om at Landstad
har lært av Peter Chr. Asbjørnsens måte å gjenfortelje segner på – det skulle da også
bare mangle, for Asbjørnsen var den store meisteren. Som Asbjørnsen plasserer
Landstad informantane i eit forteljemiljø, og han brukar dessutan naturskildringar som
stemningskulisser.
Også som salmediktar og salmebokutgjevar sette Landstad varige spor etter seg i
norsk kulturliv. I foredraget sitt definerer Laila Akslen salmen som bruksdikting. Ein
salme må kunne syngjast og brukast av ”folk flest”, og melodiane spelar ei viktig rolle.
På denne bakgrunnen tar Akslen opp nokre sentrale sider ved Landstads salmar. Akslen
polemiserer mot den tradisjonelle oppfatninga av Landstad som tungsindig og einsidig
oppteken av det hinsidige, og hevdar at han som salmediktar i høg grad er vend mot det
jordiske, mot kyrkjefolket og mot naturen. Landstads salmar inneheld fleire skildringar
av natur og menneskeliv og meir av glede og forventning enn f. eks. Kingos salmar.
3