Tekst og tradisjon M. B. Landstad - TEORA - Høgskolen i Telemark

sagngjengivelse, noe som skal ha stimulert Landstad til “at nedskrive Telemarkens sagn i jevn
folkelig fortælling”. Men med “folkelig fortælling” eller troskap mot tradisjonen mente en ikke
ordrett gjengivelse av tradisjonen slik informanten fortalte den. Poenget og idealet var å gjengi
tradisjonen på et slik måte at den episke handlingen, motivene og replikkene ble ivaretatt. Dette
åpnet for, slik P.Chr. Asbjørnsen gjorde, at samleren kunne betrakte seg selv som et ledd i
traderingsrekka og som forteller av tradisjonen. 1 For samleren innebar dette visse friheter m.h.t.
gjengivelsen.
Stundom minner Landstads tradisjonsgjengivelser om Asbjørnsens sagn- og
tradisjonsgjengivelser. I denne sammenhengen må vi huske på at Asbjørnsen ga ut to samlinger
som han kalte Norske Huldreeventyr og Folkesagn i åra 1845-1848. Med andre ord vil dette si
at Asbjørnsen publiserte sine sagnsamlinger på den tida Landstad samla inn og utarbeidet sine
sagnmanuskripter. Det skulle da ikke være til å undres over at han kan ha funnet inspirasjon og
rettesnor for sine egne gjengivelser av ættesagaer og sagn her. De sidene ved Landstads
tradisjonsgjengivelser som har fellestrekk med Asbjørnsens gjengivelser, er særlig av to slag -
den språklige gjengivelsen og innledninger som danner ramme omkring ættesagaene.
Hva den språklige gjengivelsen angår, gjengir Landstad, på samme måte som
Asbjørnsen, sagna i ei dansk-norsk språkdrakt. 2 I likhet med Asbjørnsen putter han inn
særnorske ord og vendinger, f.eks. ord som vaarvinne, bøkor, njupeholt, klome, hjásetmenn,
forviten og felingstroug. I gjengivelsen av direkte tale og replikker bruker Landstad ikke sjelden
dialekt, eksempelvis: “Eg hev veð som eg hev venir.” 3 og “Du skal einki kaste til meg deð bein,
som einki er køt pá!” 4 Dette er også noe Asbjørnsen gjør i sine tradisjonsgjengivelser. Men
Landstad er ikke helt konsekvent med hensyn til dette. Flere ganger bruker han dansk språk i
replikkene.
Telemarksdialektene oppfordret nok Landstad til å prøve å knytte forbindelseslinjene
tilbake til det norrøne målet. I sine dialektale gjengivelser bruker Landstad således, som
eksemplene viser, stungen d og accent aigy. Dette brukte han også i sine gjengivelser av
folkevisene.
Når det gjelder ramme omkring gjengivelsen av ættesagaene, minner stundom
Landstads innledninger om Asbjørnsens rammefortellinger. Ved hjelp av rammefortellingene
fører Asbjørnsen leseren inn i miljøet for tradisjonen og en fortellersituasjon der selve
tradisjonen blir framført. Dette er tilfellet f.eks. i fortellinga En sommernatt på Krokskogen.
Landstad bruker eller utvikler ikke dette like mye som Asbjørnsen, men på samme måte som
hos Asbjørnsen blir vi ført inn i naturmiljøet der sagnhendelsene foregikk.
Som eksempel kan vi ta Landstads innledning til sagnet om Dale Annbjønn i Hjartdal:
1 Knut Liestøl: P.Chr. Asbjørnsen. Mannen og livsverket, 2.opplag, Oslo 1984, s. 81f.
2 Cf. Liestøl 1984, s. 232.
3 Landstad 1924, s. 39.
4 Ibid., s. 37.
29