Last ned her... - DE 7 STORE av Gunnar Bjørklund og Alvin Jensvold

De første fastboende
i Bardu og
Målselv
De fiskerike kyststrøkene i Troms har hatt fast bosetting i århundrer.
De indre delene av fylket, i dag kommunene Bardu og Målselv, var lenge
ukjent land for folk nede ved havet og hadde ingen fastboende før 1788.
Samene hadde imidlertid flyttet med reinflokkene sine gjennom disse
områdene i lange tider, om våren ut mot sommerbeitene ved kysten og på
høsten tilbake til vinterbeitene over svenskegrensa.
Fra rundt 1790 og utover mot 1807
kom det en jevn tilstrømming av folk fra Sør-
Norge, spesielt fra de nordre delene av Gudbrandsdalen
og Østerdalen, og bosatte seg
som jord- og skogbrukere i Bardu og Målselv.
Innvandringa av døler sørfra fortsatte utover
1800-tallet. Dølene tok med kulturen sin nordover
og holdt på den; byggemetoder, innbo og
redskaper, seterliv, folkemusikk, rosemaling,
folkeminne og ulike skikker. Alt helt forskjellig
fra nordnorsk tradisjon. Ennå idag preges livet i
Bardu og Målselv av dette gjennom folkemusikk,
dans, håndverk, stedsnavn og dialekt.
For kystfolket her nord har båten
fra gammelt av vært det viktigste framkomstmiddelet.
I de fleste fjorder og sund bygget man
båter. De ulike bygdene var uten veiforbindelse
og båten lå sjelden i ro. Naustdøra sto ofte
åpen og havet bandt menneskene sammen.
Båten var en svært viktig del av den daglige
livberginga. Alle som vokste opp inne i fjordene
og ute på øyene måtte tidlig lære å ro.
For menneskene inne i dalførene Bardu
og Målselv var situasjonen en annen. Det fantes
ikke veier og det var langt mellom grendene.
Mens kystfolket utviklet armmusklene trente
dølene opp legger og lår. På stiene tok de seg
fram i skogene, i søk etter arbeid, på jakt, på
leit etter husdyra sine eller på vei til handelsmannen
ved kysten. Ei tung bør på ryggen var
uunngåelig.
Om vintrene tok man i bruk ski og
skikjelker. Å kunne gå på ski var en nødvendighet
for å klare seg gjennom de lange snørike
vintrene. Ikke bare for mennene, men også for
kvinnene. Hvordan skulle hun ellers komme
seg avsted til nabokona flere kilometer unna
for å få en prat om spinning, veving eller fjøs-
og husstell? Eller unge Ole som ville besøke
kjæresten sin i nabogrenda?
Alle som hadde et godt grep på øksa
og høvelen hentet seg emner av bjørk i skogen
og lagde brukbare ski, etter modell fra en nabo
eller en annen fagmann. Mange rådførte seg
også med samene i området når skiene skulle
utformes.
Ill: Alvin Jensvold
4 5

Vinteridretten i
gamle dager og
de første idrettslagene
Bardu Skilag ble stiftet i 1905. Det første løpet som ble arrangert var
et orienteringsløp på ski. Løpere og tilskuere møtte opp i stort antall. Løpet
startet ved Hundtorp seter, gikk over til Livelta i Salangsdalen, videre til
Kroken, over Krokflåget til Langvatnet og ned til gården Seljehaug.
Den første skitypen som ble brukt
hadde mye til felles med den skitypen samene
brukte, lange brede ski med godt spenn i. Disse
skiene ble brukt både til hopp og langrenn.
Under de første hopprennene la de
selve hoppet helt nede på sletta mens bakken
ble brukt som tilløp. Etter hvert lærte man at
hoppet skulle ligge midt i bakken.
Det første hopprennet i regi av Bardu
Skilag ble avholdt på Høiden i 1906. Hopplengdene
var fra 5 til 14 meter. Føret var dårlig
og skismøring var ukjent. Skiene var bare smurt
inn med tjære om sommeren og tørket i solveggen.
Bardu Skilag skiftet navn til Bardu
Idrettslag etter som andre idretter kom inn i
laget, likevel er det skiidretten som har gjort
laget mest kjent.
Et av de første organiserte hopprenn vi
vet om fra Målselv, ble holdt på Gammelhaugen
på Bakkehaug i 1881. Det var 13 voksne og 38
gutter under 17 år, delt i to klasser med guttene
under 12 år i yngste klasse. Hopprennet foregikk
«fra den høyeste bakketopp» og det var laget
to store spretthopp, ett midt i bakken og ett
lengre nede. Hoppene var ca.1,5 m høye. Hver
deltaker skulle gjøre fem forsøk,- tre med stav i
høyre hånd og to uten stav. Yngste klasse skulle
bare passere det nederste hoppet. Lengdene ble
opp mot 25 fot. Det viktigste var å komme høyt
i svevet. Premiene var teskjeer og tollekniver med
nysølvslirer. «En utrolig dristighet ble utvist»,
særlig blant de yngste, heter det i referatet. «Da
det synes å grense til det utrolige at disse bitte
små subjekter kan manøvrere til stående stilling
igjen, etter å ha gjort et så fryktelig luftspring».
Målselv Idrettslag ble stiftet i 1906.
Skisporten sto i første rekke for arbeidet i laget.
I 1908 ble det holdt et vellykket fylkesskirenn i
Målselv.
Avisa Tromsø skreiv i mars 1909: «I den
senere Tid er her blit en ædel og god Kappestrid
paa Skisportens Omraade inden Amtet, en
Kappestrid som har udviklet sig saa hurtig, at
Fra hopprennet i Gammelhaugen
i 1881. «En utrolig dristighet ble
utvist». Ill: Alvin Jensvold
man her i Distrigterne nu snart har Skiløber-
Idrætsmænd, som maaler sig med de beste
sørpaa. En af de vigtigste Aarsager til denne
hurtige Fremgang blev de aarvisse Skistevner
som Tromsø Skiklub begyndte, og hvortil her
blev inbudt Deltagere fra det hele Stift. Senere
har Maalselven begyndt ligedan, og her er det
nu blit en saa stor og repræsentativ Tilslutning,
at Stiftstevnerne i Maalselven visstnok staar
fuldt paa Høide, om ikke over Tromsøstiftstevnerne.
Men, som sagt, det er bare godt og
vel, at Konkurransen blir størst mulig inden
denne Sportsgren, og Maalselven og Bardo har
alle Muligheder til at ta Konkurransen op,
ligesom disse Bygder allerede har udmærkede
Idrætsmænd paa dette Omraade.»
I 1910 arrangerte «Maalselvens Idrætslag»
på nytt et lignende skirenn med langrenn
på lørdag og hopprenn i Sollibakken på søndag.
Denne gangen var også damene representert
med et eget bakkerenn; her gjorde målselvkvinnene
en god innsats.
For skiløperne fra øvre del av Målselv
ble det på grunn av de store avstandene i kommunen
etter hvert behov for et eget idrettslag.
I 1921 ble idrettslaget Brann stiftet i Øverbygd.
I 1929 skiftet laget navn til Øverbygd Idrettslag.
I 1948 ble Bardufoss og Omegn Idrettsforening
(BOIF) stiftet, også her sto skiidrett i fokus.
8 9

Øverst: Kringkastinga under hopprennet i
Luneborgbakken i 1954. Reportere er Harry Westrheim
til venstre og Håkon Koll Bjørkli til høyre.
Foto: Øivind Sæterhaug.
Neste bilde er fra Hovedlandsrennet for Nord-Norge
22.03 1952. Vi ser hopplengdetavla og tribunekringkastinga.
Foto: Øivind Sæterhaug
Bildet oppe til høyre viser Sverre Stenersen under
samme rennet søndag 23.03.
Foto: Øivind Sæterhaug
Bakgrunnsbilde fra fjellet ved Skihytta. Bak ser vi
Vakkerhumpen og Istindene.
Foto: Øivind Sæterhaug
Til venstre: Utsikt far hoppet i Luneborgbakken under
Landsrennet i Målselv 1954.
Foto: Øivind Sæterhaug
Over: Fra Brattlibakken, påskehopprennet i 1954.
Utsikt fra kulen mot sletta.
Foto: Øivind Sæterhaug.
I sin tale ved åpninga av Skihytta i Karlstadskaet skjærtorsdag 1949 sa oberst Ole Reistad:
Fra dette terrenget skal det en dag komme en verdensmester!
Under: Gjennom årene var det mange som la turen innom Skihytta. Både ski- og orienteringsidretten
hadde flere samlinger her. Foto: Øivind Sæterhaug.
14 15

PER SIMONSEN
Per var en kombinertløper i ordets beste forstand. Han var med
på 18 og 50 km, kombinert og spesielt hopprenn, slalåm og utforrenn;
hvilke skiløpere gjør det idag? «Spesialisering er jeg imot, det utvikler bare
akrobater...», sa Per.
«Betingelsene for å bli en god idrettsmann er trening og vilje til
anstrengelser. Kondisjon og muskler får man på vedhogst i skogen. I sporet
er utholdenheten det viktigste og når man står på toppen av bakken må man
ha godt syn og rolige nerver. En god kombinertløper må som gutt skaffe seg
grunnlaget i hopp, slik at når han tar fatt i løypa er han helt fortrolig med å
hoppe.»
18 19

ette på matstasjonen. Kanskje satt jeg litt for
godt der... I allefall feide flere av konkurrentene
mine forbi...»
For å kunne delta på de populære
Narvikrennene gikk Per på ski fra hjemplassen i
Salangsdalen over Gratangsfjellet til Bjerkvik, en
tur på over 7 mil. Per gjennomførte turen på
langrennsski og med hoppskiene på slep! Så
reiste han med melkebåten videre til Narvik.
Hjemturen gikk som oftest med jernbanen til
Bjørnfjell og så på ski over fjellet mot Bones og
hjem til Kroken. I 1915 mottok han en kongepokal
i kombinert og Damenes pokal i et stiftsrenn
i Narvik. Da var han 34 år gammel. Underoffiseren
Per avsluttet sin aktive karriere på en
verdig måte i 1920 ved å vinne klassen over 32
år i et militært langrenn med skyting
i Kristiania.
Per hadde allerede satt
igang en storstilt nydyrking på
hjemgården. Med to hester til
hjelp og enkel redskap sleit han
opp seige røtter og fjernet store
steiner. Han trivdes med hardt
gårdsarbeid og hadde et godt liv
sammen med Kari og barna Brita, Ola,
Inger Johanne og Anne. Det var en stor
sorg for han da eldstedattera Brita døde av
tuberkolose på høysommeren 1933, bare 16 år
gammel. Han snekret selv kista hennes i eldhuset
hjemme på gården. Brita hørte på lyden
av hammerslagene hva faren dreiv med og ba
han slutte og heller komme inn og sitte ved
senga hennes. Tragedien forsterket seg for
familien da også den fire år yngre søstra Inger
Johanne fikk den fryktelige sykdommen rett
under jul samme året. Hun måtte straks forlate
familien og kjempet videre mot sykdommen på
et tuberkolosehjem i Harstad i tre år! På denne
tida var Inger Johanne hjemme i Kroken to
ganger! Men hun klarte seg!
Ved siden av å drive farsgården var Per
aktiv i det politiske liv, skyttervesenet og Heimevernet.
Han var en glimrende skytter og tok
mange pokaler på skytebanen. Per fikk diplom
da han hadde deltatt i Landskytterstevnet 50
ganger. Det er neppe mange som kan slå den!
På sine gamle dager ble Per spurt om
hva han mente om idrettsungdommen, -slik svarte
han: »Tja, jeg vet ikke riktig. Det var liksom det
ble forandret da bilene kom. De unge skal ha alt
for mye opp i hendene. Jeg tror at de som vil drive
idrett utmerket godt kan lage sine egne bakker
og baner. Mange av de idrettsmenn som har kommet
lengst har vokst opp på steder hvor det ikke
fantes et eneste idrettsanlegg.» Per ville gjerne
at andre skiløpere fra området skulle føre arven
videre. Han hadde spesielt merket seg et skitalent
fra nabogrenda, denne gutten het Ole
Hegge. Per gav han et par av sine beste langrennsski
og mange gode råd på veien.
Per laget ski gjennom et langt
liv og kundene var mange. Det ble ofte
opptil 70 par om året ut fra det gamle
eldhuset i Kroken. Han var fremdeles
å treffe i skisporet etter at han passerte
90 år. Per var klar i hodet til siste stund
og fulgte nøye med som foregikk ute i Europa.
Han snakket mye om yngre dager da han
kunne gå ut døra hjemme i Kroken og
hente seg ei skikkelig tiursteik til hver søndag.
I stille stunder tenkte han også tilbake
på seine kvelder ved Rhinen og friske
utforkjøringer i bratte alpesider.
Skipioneren Per Simonsen døde i 1979,
godt over 97 år gammel.
Venstre side: Per Simonsen var en
dyktig skytter.
Foto: Sten Isaksen
Øverst til høyre: Per Simonsen og
Alfred Henningsen, Bildet er tatt på
80-årsdagen. Bilde utlånt av Inger
Johanne Livelten.
Til høyre: Huset hjemme i Kroken.
Bilde utlånt av Inger Johanne
Livelten.
Gjenstander:
Ordreboka. Per Simonsen dreiv som
allsidig håndverker. Han laget bl.a.
flaggstenger og ulike typer ski.
Høvel. Spesialhøvel for høvling av
render under ski. Per laget mange
av redskapene selv.
Smørform. Per laget denne smørformen
under krigen. Legg merke til
kongens merke på høyre del.
Gjenstandene eies av Anne
Simonsen.
Foto: Alvin Jensvold.
Holmenkollen kombinert 1907 nr. 2 Nr. 6 på 40 km
langrenn
Holmenkollen kombinert. 1915 nr.12 og nr.10 på 50 km
Sveitsisk mester i kombinert 1911, 1912 og 1913
Kongepokal i kombinert 1915
Damenes pokal 1915
2 tre-årige vandrepokaler i hopp fra Sveits og
Østerrike fra 1910-1914
Mange premier i utfor og slalåm fra Sveits, Østerrike
og Italia 1910-1914
Førstepremie militært langrenn med skyting i 1920
Flere førstepremier skøyteløp Oslo 1905-1908
Flere førstepremier orienteringsløp i Oslo 1905-1908
Mange premier i skyting
Annenpremie skikjøring med hest i St. Moritz
Annenpremie seiling i St. Moritz
26 27

OLE HEGGE
Bilder av Ole Hegge utlånt av Sonja
Hillestad
Ole var den fødte langrennsløper. Når han ikke ble like stor skihopper
skyldtes det mangel på hoppbakker her nord. Det ble for lite hopptrening og
mangelfull instruksjon. Likevel dreiv Ole det etterhvert langt i hoppbakken og
ble «en komplett skiløper». Ole brant for kombinertsporten hele sitt liv og
delte gjerne sine erfaringer med andre:
«Det viktigste for en idrettsmann å trene opp er hjerte og lunger. Man
må således begynne tidlig på høsten og ta treningen forsiktig den første tid,
bare promenere, senere øke efter hvert, da kommer man i best form og kan
holde sig på toppen lengere enn om man tar treningen for hårdt. Man må ta
treningen alvorlig, ha bestemte treningsdager, - ut i allslags vær og føre, ikke
skulke om det fyker litt om ørene.»
28 29

utvalg av vore første skieksperter for å lære os
å gå på ski. Ole Hegge slog John Mårdalen med
over 2 min. Det var naturligvis et glædelig
resultat, og dobbelt opmuntrende at det var en
skiløper fra vort eget distrikt som var mand for
denne sportspræstation og gir godt håp at det
skal lykkes å hævde den nordnorske skisport
med ære i konkurranse med landets første
skiløpere».
Etter dette var Ole Hegge den store
skihelten i nord. Det ble et folkekrav at han
måtte få delta i Holmenkollrennet i februar 1924.
Troms skikrets med Harald Nilsen i spissen
samlet inn penger til reisa nedover. Sist i januar
dro Ole med båt til Trondheim og videre til
Oslo med tog. Nå ventet den store prøven for
Ole som ikke hadde vært sør for Narvik.
Etter 50 kilometeren skreiv Aftenposten:
» Torleif Haug vandt, med Nord-Norges haap
Ole Hegge paa andenplads... Det var smøreføre
fra start, men kl.12 slo søndenvinden om til den
mest forrykende nordenstorm, som man mindes
under et skirend... dette nordenveir artet sig
som regn en halv times tid, hvorefter sneen
kom tet og tyk og gjorde opholdet utendørs
næsten umulig». Under disse vanskelige forholdene
slo altså Ole til!
«Paa et meget tidlig tidspunkt hadde
nordlændingen Ole Hegge beslaglagt sin anden
plass. Denne holdt han, hele 8
minutter foran nr.3
oppe paa Hakloa og
bare 3 minutter etter
Haug. Denne Hegges
præstation er saaledes
vakrere som det er
hans første rend
her søndenfjels
og hans
debut i
Pokaler.
Hendrix Trophy,1. plass 36 km
langrenn 23 febr. 1934.
og Kronprinsens hederspris fra
Nordiska Skispelen i 1926.
Foto: Alvin Jensvold.
Ole Hegge deltok også i flere
skøyteløp og høstet flere medaljer.
Statuetten er fra langrennet i
Rumford i 1936.
Foto: Alvin Jensvold
Holmenkollen og Nordmarksterænet. Han kilte
sig paa en meget fremtrædende maate ind mellem
Chamonix-farernes mere imponerende
navne».
Seinere i 1924 vant Ole 30 kilometeren
i Gråkallen i Trondheim og tok sin første kongepokal.
Ole skreiv i et brev: «Hoptræning blir der
liten anledning til oppe i Nordland, da bakken
som regel aldrig blir holdt i god stand. Hopstil
og denslags er det daarlig med, desværre. Men
nu skal jeg nok faa ordnet den sak, efter alt det
gode jeg har lært her nede.»
Ole hadde mindre suksess i 1925, men kom
sterkt tilbake året etter. Da ble Ole Hegge
sammen med Kjelbotn og Grøttumsbråten
sendt til de nordiske skiløpene i Finland og
Sverige. I Lahti gikk Ole i 30 minusgrader inn
som nr.4 på femmila, bak to finner og
sin venn Olav Kjelbotn.
Aftenposten skreiv: « ...det er første gang nordmennene
deltar i lange løp, i det typiske finske
flatterreng, hvor det ikke kreves skiløperferdighet
etter norsk målestokk, men hvor det
omtrent utelukkende kommer an på lettglidende
ski og kraftig overkropp til stakningsarbeide...
De har lært at beina er av underordnet betydning,
at de nærmest er bare for å feste skiene til
kroppen med, og så har de gått med armene de
også... » Nordmennene skulle nå reise med båt
over til Sverige og Nordiska Spelen. På turen
over Østersjøen fikk båten problemer med
ismassene og frøs fast. Løpene i Sverige ble utsatt
et par dager mens en isbryter ble sendt ut
til båten. Ole og vennene hans holdt formen ved
like ved å løpe på isen. Vel framme på Fiskartorpet
utenfor Stockholm ble Ole nr. 4 på 60
km, han vant 18 kilometeren og hopprennet.
Den svenske kronprinsen overrakte Ole gullpokalen
for bestemann i kombinert. Denne
premien satte Ole svært høyt : «Så snart hopprennet
var over klatret jeg opp bakken igjen. Jeg
måtte til kongetribunen for å håndhilse på de
store gutta, som Kronprins Gustav Adolf.»
32 33

EMIL KVANLID
Emil var en fremragende kombinertløper. Han viste vei og ble et forbilde
for hele skimiljøet i Målselv. Man forsto at det var mulig å komme fra ei
lita ukjent bygd langt nord i frosten og mørketida og likevel bli god!
Emil fikk en bråstopp i skikarrieren sin da krigen kom til Norge i april
1940. I mars dette året skreiv Aftenposten: «Det er en strålende sesong Emil
Kvanlid kan se tilbake til. Vi må tilbake til Torleif Haug og Grøttumsbråtens tid
for å finne en løper som har hevdet seg like suverent i den kombinerte klasse.
Emil Kvanlid stanser sikkert ikke ved årets sesong. Han er ung og har krefter og
lysten til å yde noe på skisportens område. Han er landets ukronede skikonge!»
Emil hadde først og fremst sin styrke i hoppbakken. Han var en uredd fighter
som ga alt i svevet! Han holdt aldri igjen! Redselen for å trå til på hoppkanten
hadde Emil kvittet seg med i guttedagenes «oppskjøter» hjemme på
Møllerhaugen.
Bildene er utlånt av Emma Kvanlid
38 39

Emil får Holmenkollmedaljen
og diplom i 1993. Her sammen
med president i Norges Skiforbund
Johan Baumann til
venstre og generalsekretær Knut
Almquist til høyre.
Bilde utlånt av Emma Kvanlid
Høyre side:
Emma og Emil i 1993
Bilde utlånt av Emma Kvanlid
Emil med hoppskiene. Bildet er
tatt på Møllerhaugen.
Bilde utlånt av Emma Kvanlid
Nå var det andre
oppgaver som ventet. Emil
ble fra første dag aktiv motstandsmann
i kampen mot
de tyske okkupantene.
Han deltok i flere kamphandlinger
i Østlandsområdet
og fra 1943 og til
krigens slutt i 1945 levde
han store deler av tida
under dekknavn i skogen
og på fjellet.
Ei månelys natt
kjørte Emil på ski ned ei
bratt skråning med en 60
kilos ryggsekk full av våpen
og ammunisjon. Han falt i et dypt bekkefar og
skadet venstre skulder og kne. Emil måtte slite
med skadene resten av livet. I Drammen hadde
Emil møtt sin Emma, og i 1942 giftet de seg. De
skulle etter hvert få tre barn; Brynjar, Ellen
Marie og Grethe.
I 1946 var Emil tilbake i Holmenkollen,
i Norgesmesterskapet og i Gråkallen.
Det ble ingen stor suksess, krigsskadene satte
han tilbake og Emil måtte bare innse at tida som
toppidrettsutøver definitivt var forbi. Emil og
familien reiste nå nordover til Målselv og overtok
farsgården på Møllerhaugen. Han representerte
igjen Målselv Idrettslag og var formann i
laget i 1953. Han ble også en viktig inspirator og
læremester for gutten på nabogården, stor-
talentet Sverre Stenersen.
Fra 1950 til 1952 arbeidet
han på Svalbard, første
året var Emil formann i
skigruppa for Svalbard
Turnforening. Det siste
året bodde familien
sammen med han der
oppe og yngstedattera
blei født der. I Svalbardmesterskapet
i 1951 ble
han nr.1 i spesielt hopp
og storslalåm. Han vant
også hopp i Midnattsolrennet
samme året.
Da var han blitt 40 år.
I 1956 var han med i Målselv Idrettslags
jubileumsrenn og vant både langrenn og hopp i
sin klasse. I 1961 vendte familien tilbake til
Drammen. Emil fulgte fortsatt nøye med i skiidretten.
På sine eldre dager undret han seg nok
endel over skøyting og V-stil, avansert skiutstyr
og store pengepremier. Toppidrett var blitt et
slags sirkus, syntes han. Som nevnt tidligere var
skisesongen 1940 Emils beste noensinne, og det
var ventet at han ville bli tildelt Holmenkollmedaljen
året etter. Krigen kom i veien for dette,
men Emil var likevel ikke glemt!
Under en høytidelig seremoni i Oslo
i 1993 ble Emil tildelt Holmenkollmedaljen. I en
alder av 82 år fikk han omsider skisportens
høyeste utmerkelse. Han var en verdig vinner.
Hvem hadde vel fortjent det bedre enn han? I
1996 fikk han også Troms Skikrets hederstegn.
Skikjempen Emil Kvanlid døde i 1998,
87 år gammel.
Holmenkollen kombinert nr.1 i 1938 og 1940
6 kongepokaler, 2 i 1938, 1 i 1939 og 3 i 1940
7 Damenes pokaler for beste hopper i
kombinert, 2 i 1931, 1 i 1932, 1 i 1938, 1 i 1939
og 2 i 1940.
Svalbardmesterskapet 1951 nr.1 i hopp, nr. 2 i
storslalåm
Holmenkollmedaljen i 1993
46 47

SVERRE
STENERSEN
Sverre var kombinertløper. Mange mente at han burde gå over til å
trene bare hopp, men Sverre ville noe annet: «Jeg synes det gjør seg for lite å
bare ta skiene på nakken og gå i en bakke og gjøre ett og annet hoppet.
Jeg vil fortsette med kombinert!»
.
Bildene er utlånt av
Sverre Stenersen
Trening fikk han gjennom arbeidet i tømmerskogen og på diverse anlegg.
Dagene var preget av hardt arbeid med sag og øks eller flytting av stein og
jord med hakke, spade og trillebår. Slikt får man muskler av! Arbeidet var ei
langøkt med styrketrening og løpeturene på kveldene løste opp og tøyde ut
ømme armer og bein.
Når han sto øverst i de store hoppbakkene i inn- og utland tenkte
han alltid på bestemoras ord fra han var liten gutt hjemme på Møllerhaugen:
«Sverre, du må love meg en ting. Før du setter ut fra toppen skal du alltid si:
I Jesu navn! Da hopper du alltid trygt.» Sverre fulgte rådet. Alltid.
48 49

le båret fram av publikum, for det var nesten
ikke et sted i løypa hvor det ikke var mennesker.
Det ble et meget hardt løp. Jeg gikk det jeg
orket, så gran og furu danset forbi meg. Det ble
en 14. plass i kombinert etter langrennet.
Så kom søndagen. Den virkelig store
dagen, som jeg alltid hadde lengtet etter, å få
hoppe i Holmenkollen. Nå skulle jeg for første
gang møte flere av verdens beste hoppere. Her
hadde vel ikke jeg stort å gjøre, jeg som var
vant til bare småbakker nordpå. Du verden for
en bakke, og for et publikum. Tusener og atter
tusener stømmet til og dannet liksom en krans
rundt bakken. Jeg sto på toppen og så utover
dette menneskehavet. Snart tonet kongesangen
fra tusener av munner. Løperne stilte seg i rettstilling,
tok lua av og sang med. Jeg glemmer aldri
dette. Jeg sto med skiene mot kinnet, sang og
tenkte. Hoppinga tok til. Jeg tok et strøk med
parafinvoksen for sikkerhets skyld, strekte på
genseren og så etter at alt var i orden. Nå var
det ikke lenge igjen til min tur. Innerst inne
Øverst:
Hovedlandsrennet for N-Norge 20-23. mars
1952. Sverre starter på 15 kilometeren ved
ungdomshuset på Rossvoll.
Foto: Øivind Sæterhaug
Sverre vant 14 kongepokaler, 8 store og 6
små. Bildet viser et utvalg av samlinga.
Foto: Alvin Jensvold
hadde jeg en viss
angst for hvordan
det ville gå. Det
nærmet seg stadig.
Jeg trakk lua godt
nedover ørene, så
etter at bindingene
satt godt på, trekte
pusten dypt og kastet
et siste blikk utover
bakken og menneskemengden.
Men nå var
det ikke tid til å tenke
på noe annet, nå måtte
jeg begynne å konsentrere
meg om hoppinga. 50 går, 51 klar. Dette
hørte jeg liksom i det fjerne. Hornblåseren
sendte ut signalet. Et kraftig fraspark og der bar
det av sted, med en fart jeg aldri hadde hatt før
i hoppbakken. Jeg slappet av et øyeblikk, og bare
tenkte på hoppkanten. Den nærmet seg med
stormskritt. I et nu var jeg ute i lufta. Det ble
saks og bred skiføring, men lengden ble bra.
Jeg følte meg som ei flaksende
kråke. Andre hoppet ble som det første.
Jeg var glad det var over, for nå var jeg
sliten og fornøyd. Det første store eventyret
var slutt for denne gang. 16. og siste
premie ble tildelt meg, sammen med en annen.
Dette ble min første premie i Holmenkollen.»
Vinteren 1950 skulle Sverre få sitt internasjonale
gjennombrudd. Etter å ha blitt nr.6 i
NM og nr.8 i Holmenkollen ble Sverre tatt ut til
å representere Norge i et hopprenn i Planica i
Jugoslavia. I storbakken der nede dro Sverre til
med et kjempehopp på 112 meter, det lengste
hoppet noen nordmann til da hadde greid. Han
ble nr.2 i konkurransen og med ett verdensberømt!
En kombinertløper hadde slått noen
av verdens beste hoppere! Flere mente nå at
Sverre burde gå over til å bare trene spesialhopp,
men Sverre var av en annen mening, han
ville fortsette med kombinert. Året etter ble
han nr.3 i NM, nr.9 i Holmenkollen og deltok
med hell i et par løp i Finland.
I 1952 ble han nr. 3 i NM og i Holmenkollen,
og han tok bronse i kombinertklassen
under vinterolympiaden i Oslo! OL-gullet glapp
for Sverre på langrennet . Han forteller fra
denne 17-kilometeren: «Jeg gikk for hardt ut,
etter 3 km var jeg helt ferdig, jeg la nesten ikke
merke til folk. Det var i disse minuttene jeg var
kommet utenfor løypa. Langt i det fjerne hørte
jeg en mann rope at jeg hadde gått feil. Alt raste
sammen rundt meg. Jeg hoppet rundt og så bar
det tilbake igjen. Nå måtte jeg ta igjen de minuttene
jeg hadde mistet». Sverre var kommet ut
av rytmen, stivnet til og ramla flere ganger. Så
kom det verste av alt: Han brakk staven! Etter
500 meter fikk han ny stav av en nordmann ved
løypa og gikk på igjen. Det ble et umenneskelig
slit og Sverre så neppe noen da han vaklet over
målstreken. Likevel ble det bronse. En tredjeplass
i en vinterolympiade står det stor repekt
av og da Sverre gikk i land på Finnsnes hadde
hundrevis av mennesker møtt fram for å hedre
han. 1953 ble en mellomsesong for Sverre. Han
falt i NM og ble ikke med på premielista.
Bildet i midten:
Fra venstre Håkon Brusveen, Sverre Stenersen og
Hallgeir Brenden.
Bilde utlånt av Sverre Stenersen
52 53

FRED BØRRE
LUNDBERG
Fred Børre var kombinertløper, det var aldri snakk om noe annet.
Da han var liten gutt spurte mamma Wenche mange ganger, særlig når det
var dårlig vær og han skulle i hoppbakken for å trene: «Kunne du ikke tenke
deg bare å gå langrenn?» «Nei, det er altfor kjedelig!» var svaret.
Han skulle etterhvert havne i verdenstoppen i kombinert, han hadde
forutsetninger for å bli god som spesialhopper og hevdet seg flere ganger
blant de beste spesialhopperne i Norge.
Fred Børre hadde sin skikarriere i ei brytningstid kan vi vel si.
Som sekstenåring i 1986 la han om fra klassisk langrennsstil til skøyting og
23 år gammel la han om fra klassisk hoppstil til den omdiskuterte V-stilen.
Det var en stor utfordring som han mestret med glans. Han klarte det
utrolige å bli verdensmester i begge hoppstilene! Han vant VM med klassisk
hoppstil i 1991 og med V-stil i 1995. Denne prestasjonen er det bare Fred
Børre og den tyske spesialhopperen Jens Weissflog som har klart.
Fred Børre i svevet under OL
på Lillehammer 1994.
Foto: Jan Greve, Scanpix
58 59

Murau i Østerrike der han ble nr.2. Seinere vant
han flere verdenscuprenn og ble til slutt nr.4
sammenlagt. Fra sesongen 1990/91 var han med
på elitelandslaget. I 1991 vant han VM i Val di
Fiemme i Italia,han vant verdenscupen sammenlagt
og vant NM på Rognan. Her fikk han også
sin første kongepokal. Kunne det gjøres bedre?
Foran sesongstart 1991/92 var han regnet som
favoritt foran de olympiske vinterleker i Albertville
i Frankrike. Men Fred Børre innfridde ikke
helt. Han ble likevel nr.4. «Det var ei vanskelig
langrennsløype, med bratte bakker og skarpe
svinger. I tillegg var det mildvær og mye bløt
snø. I den ene utforkjøringa kryssa jeg skiene
og gikk på trynet. Jeg tapte nok bronsemedaljen
på det!» Det ble sølv i den olympiske lagkonkurransen
med hopp og langrenn over 3x10
km sammen med Knut Tore Apeland og
Trond Einar Elden. I verdenscupen ble
Fred Børre nr.3 sammenlagt.
Etter OL 1992 begynte man å legge
om til den nye hoppstilen, den såkalte
V-stilen. Fred Børre forteller om dette:» Jeg
var jo etterhvert blitt en god klassisk hopper,
med en stil som var innarbeidet over mange
år. Det var ei stor utfordring for meg å legge
om. Jeg brukte hele sommeren 1992 i plastbakkene
for å få til V-stilen, det ble mange
hopp før den satt ordentlig! Plutselig skulle du
kaste skiene til side og ikke ha noe under deg...
Det var en barriere som måtte brytes. V-stilen
var likevel et ubetinget framskritt for hoppsporten.
Den nye stilen er mer effektiv, gir
større oppdrift og er mye tryggere.»
Vinteren 1992/93 startet bra for Fred
Børre. Han vant NM på Lillehammer suverent, han
var over to og et halvt minutt foran i mål og fikk
sin andre kongepokal. Han deltok også i det spesielle
hopprennet og ble nr. 4. Foran VM i svenske
Falun var han i kjempeform, men det ble ingen
suksess der. Han falt i hopprennet og foran langrennet
fikk han en strekk og måtte stå over.
Fred Børre fikk to kongepokaler
i norgesmesterskap.
Foran kongepokalene står fire
pokaler fra verdenscuprenn
i Schonach. Hvis han hadde
vunnet én gang til ville han
fått den store prestisjefylte
vandrepokalen til odel og eie.
Foto: Alvin Jensvold
Olympisk mester i 1994 på
Lillehammer.
Fra venstre: Takanori Kono,
sølv, Fred Børre Lundberg, gull,
og Bjarte Engen Vik bronse.
Foto: Gunnar Lier, Scanpix
Det ble likevel VM-sølv i lagkonkurransen.
I verdenscupen ble han nr.3 sammenlagt. Nå kom
det store året 1993/94. Han vant NM i kombinert
på Vegårdshei og ble nr.3 i spesielt hopp.
De olympiske vinterlekene på Lillehammer
skulle bli Fred Børres store konkurranse.
«Jeg visste at jeg var i god form. På OL-samlinga
på Rena et par uker i forveien var jeg sikker
som ei klokke i hoppbakken og jeg hadde god
tro på medalje før jeg dro til Lillehammer. At jeg
skulle lede etter hopprennet hadde jeg likevel
ikke drømt om.Jeg visste i hvert fall om to som
vanligvis var bedre hoppere en meg, japaneren
Kenji Ogiwara og østerikeren Mario Stecher,
men denne dagen klaffa alt for meg og kanskje
ikke for de andre to. Etter hopprennet sto jeg
med 23 sekunders ledelse til estlenderen Ago
Markvardt og jeg visste at med et normalt
langrenn ville det gå veldig greit.» Fred Børre
gikk overbevisende gjennom hele 15- kilometeren
og vant med 1 min og 17 sekunder foran
japaneren Takanori Kono. En kilometer før mål
stakk en kollega et flagg i neven på Fred Børre
som nå gikk gjennom en øredøvende jubel fra
tusenvis av mennesker som sang Seier`n er vår!
«Det er vel det mest behagelige langrenn jeg
har gått noen gang. Kroppen fungerte perfekt
og jeg hadde gode ski. Jeg gikk på skiene til Knut
Tore Apeland. Vi som gikk på samme skimerke
64 65

BJARTE
ENGEN VIK
Bjarte er tidenes beste kombinertløper med 12 medaljer fra VM og OL.
Seks av dem er i gull. «Det var naturlig for meg å gå kombinert. Det var et
miljø for dette hjemme på Bardufoss med hopptrening og langrennstrening.
Sverre Stenersen, gudfaren min, var aktiv i dette miljøet og hadde stor
betydning for meg som gutt. Jeg satt ofte og hørte han fortelle om sine
skiopplevelser rundt om i verden. Den store inspiratoren sportslig sett ble
likevel Fred Børre Lundberg.
Jeg kunne nok blitt en god spesialhopper og mange foreslo at jeg burde
gå bort fra kombinert, men for meg var dette ikke noe tema. Jeg var like glad i
å gå langrenn som i å hoppe, selv om det er to vidt forskjellige idretter. Når
jeg deltok i spesialhopprenn av og til var det for å få ei større utfordring,
å få matche på et jevnt over litt høyere hoppnivå enn vanligvis.»
Bjarte under VM i Lahti 2001.
Han ble tidenes kombinertløper.
Her viser han fram 11
OL og VM medaljer.
Fire dager seinere fikk han
enda en medalje!
Foto: Geir Olsen, Scanpix
68 69

Vinteren 1998/99 ble nok en stor sesong.
Under VM i Ramsau i Østerrike ble Bjarte den
store gullvinneren i kombinert. Dette året ble
kombinert sprint med ett hopp og 7,5 km langrenn
for første gang arrangert i et mesterskap.
Bjarte gjorde reint bord. Først vant han den
tradisjonelle kombinertøvelsen og så vant han
den kombinerte sprinten! To individuelle gullmedaljer!
I lagkonkurransen ble det sølv sammen
med Trond Einar Elden, Fred Børre Lundberg og
Kenneth Braaten. Bjarte fullførte sesongen med
å vinne kombinert-NM på Raufoss, han ble nr.3
i hopp-NM, han vant i Holmenkollen, han tok en
ny kongepokal og han vant verdenscupen sammenlagt
for andre år på rad. Dette året vant han
9 av de 17 verdenscuprennene som ble avviklet!
Om sommeren vant han det uoffisielle norske
storbakkemesterskapet på plast.
Sesongen 1999/2000 begynte bra for
Bjarte, men så ble han syk og måtte stå over et
par verdenscuprenn. Det var ingen store
mesterskap denne vinteren og Bjarte var skuffet
over at han ikke klarte å vinne verdenscupen
sammenlagt. Det hadde vært det store målet,
Bjarte tok 7 kongepokaler.
Foto: Alvin Jensvold
han ble likevel nr.2. Han vant NM på Vang, vant i
Holmenkollen for femte gang på rad og tok en
ny kongepokal. Bjarte sier: «Sommeren 2000
fikk jeg dattera mi, Elise, og da forandra jeg syn
på mange ting. Jeg hadde jo holdt på med
kombinert på heltid i mange år og ført et nokså
spesielt liv. Som toppidrettsutøver blir man
ganske mye konsentrert om seg selv og egentlig
litt egoistisk. Det som opptok meg var å bli god
på ski. Nå fikk jeg noe anna i livet som betydde
mer for meg. På samlingene lengtet jeg ofte
hjem til Eva og Elise. Jeg trente like bra som før,
men følte at jeg ikke lengre var villig til å ofre så
mye for idretten.
På seinhøsten bestemte jeg meg for at
dette var min siste sesong, men jeg sa ingenting
offentlig.» Bjarte satte seg likevel nye mål; han
ville vinne verdenscupen sammenlagt og VM i
Lahti. «Det ble en ujevn sesong, på mitt beste
var jeg veldig god, men hadde også mine store
nedturer den vinteren. Før VM var vi i USA og
da gikk jeg på en skikkelig smell. Jeg hoppa bra,
men var helt utafor i langrennssporet. Jeg kutta
ut det siste verdenscuprennet og dro hjem til
Norge. Her fikk jeg en tøff runde med
Under OL i 1998 vant Bjarte
to gullmedaljer i Nagano.
Foto: Alvin Jensvold
I 1990 vant Bjarte gull i
lagkonkurransen i junior VM
i Strbske Pleso sammen med
Trond Einar Elden og Haldor
Skard jr.
Foto: Jan-Erik Bergstad
74 75

KRISTIAN
HAMMER
Kristian Hammer under VM i
Lahti 2001.
Foto: Lise Åserud, Scanpix
Kristian valgte også kombinert. Hvorfor? «Jeg gikk på ski fra jeg kunne
gå omtrent og begynte tidlig å hoppe. I begynnelsen hoppet jeg best, men jeg
likte også å gå på ski. For meg har det blitt en livsstil. Jeg trives med å utøve
to så vidt forskjellige idretter, - ja, på mange måter er de motsatte! En annen
fordel er at du får trene så variert, -både kondisjon og spenst.»
Kombinert har gått mye over til å bli endagskonkurranser. Det går i ett
fra tidlig morgen med forberedelser til hoppinga og så rett over til langrennet.
«Rett etter at du har landa, er det på med langrennsdressen og til å teste
ski! Jeg liker utfordringa ved å omstille meg raskt, -skifte fokus! De nye
konkurranseformene har gjort kombinertidretten mer publikumsvennlig og
det er viktig for framtida. Action er viktig!»
Kristian ble født i 1976 på Setermoen i
Bardu. Foreldrene er Molly og Hans Hammer.
Kristian har to søsken, Hege og Michal. Pappa
Hans forteller: «Kristian var tidlig ute på ski. I
toårsalderen gikk han uten hjelp. Han fant glien
veldig lett og lærte seg å gå fiskebein oppover
bakkene. Vi kjøpte gode bindinger og gode skisko
til han, dette gjorde sitt til at han ganske
fort fikk taket på skiteknikken. Når de andre
ungene lekte i snøen på vanlig måte, hadde
Kristian som oftest ski på seg.
Kristian gikk alltid foran i løypa. Han så
ingen begrensninger, men satte utfor hvor det
skulle være. Jeg var jo engstelig for at han skulle
kjøre på trær og steiner, så jeg hadde sagt til
han at han måtte vente på meg og være forsiktig
i nedoverbakkene. Ellers kunne det være
livsfarlig, hadde jeg sagt.
Så gikk vi innover åsen her en gang, -
han streva foran meg , vet du, og jeg kom bak
med broren hans i pulk. Opp et bratt kneik var
Kristian som vanlig et par-tre meter foran meg
oppe på toppen. Jeg visste det var en bratt utforkjøring
på andre sida, så jeg skulle akkurat til
å rope til han at han måtte vente. Da hørte jeg
han sa liksom til seg selv: Her er det jo livsfarlig!
og så staka han seg over den bratte
bakkekammen og forsvant!»
Mamma Molly sier: «Om han falt i bakkene, så
gjorde det liksom ingen ting. Han klaga aldri.
Det var bare å reise seg opp og gå videre, det!»
På miniskiene, som de kalte Jetski på den tida,
fikk Kristian trent opp god balanse. Han hadde
Cherrox-skoene stående ferdigmontert på disse
skiene. Dermed slapp han å plundre med
bindingene hver gang han skulle ut.
Hoppinteresserte foreldre tok nå et
initiativ for å starte hoppskole i Åsbakken.
Kristian ville være med, men hadde ikke hoppski.
Pappa og mamma ville ikke kjøpe, de mente
det var for tidlig. Da tok Kristian saken i egne
hender: «Fødselsdagen min er 20 mars. Jeg tok
en ringerunde til besteforeldre, onkler og
tanter, og fikk gjort om bursdagsgavene mine til
penger. Gudfaren min, Arne Gisle Strand, støttet
meg. Han hadde selv drevet med hopping i
yngre år, og sa jeg skulle få resten av pengene
hos han.»
Slik gikk det til at Kristian og pappa
Hans gikk på Domus og kjøpte de første hoppskiene.
Kristian på 5 år var yngstemann på hoppskolen.
Her var også 11-åringen Fred Børre
Lundberg med. Det var forøvrig Fred Børres
mamma Wenche som oppfordret Kristians foreldre
til å la han begynne der. Fedrene Olaf Lundberg
og Hans Hammer var instruktører og rettledere
og gav gode råd til de rundt 20 deltakerne.
78 79

Sesongen 1999/2000 gikk det bedre.
I verdenscupen kom han på pallen tre ganger; i
Japan vant han et renn i Sapporo, og i Lahti og
Holmenkollen ble det tredjeplasser. I NM dette
året ble han nr.2 i den kombinerte sprinten.
Vinteren 2000/2001 gikk Kristian på sin
beste sesong. Han fikk 5 pallplasseringer i
verdenscupen ved å vinne på Lillehammer, i tyske
Reit im Winkl og i Sapporo. Det ble tredjeplasser
i Salt Lake i USA og i Holmenkollen. I verdenscupen
sammenlagt ble han nr.4. Under verdensmesterskapet
i Lahti fikk han gull i lagkonkurransen
sammen med Kenneth Braaten, Sverre
Rotevatn og Bjarte Engen Vik. Individult tok
Kristian en femteplass i den tradisjonelle kombinertøvelsen
og en sjuendeplass på sprinten.
I NM vant han sprinten og ble nr.2 i den andre
øvelsen.På høsten 2001 tok Kristian to tredjeplasser
i verdenscuprenn i finske Kuopio. Under
OL i Salt Lake City i USA i februar 2002 ble han
nr.8. Kristian liker utfordringer og til NM på
Vang meldte han seg på 5-mila! «Jeg sov dårlig
natta før, ville jeg klare å gjennomføre løpet?»
Han sto løpet ut og ble nr.21.
Sesongen 2002/2003 vant Kristian
begge kombinertøvelseneunder NM i Molde!
Etterpå ble han nr.4 i lagkonkurransen under
VM i Val di Fiemme sammen med Kenneth
Braaten, Ole Morten Græsli og Petter Tande.
I den tradisjonelle kombinertøvelsen
ble Kristian nr. 5 og
på sprinten ble han nr. 6.
Våren 2003 reiste
Kristian og to andre
norske kombinertløpere
ned til
Slovenia for å
delta som
prøvehoppere
i skiflyvning!
Ingen kombinerthoppere
hadde gjort
dette før.
Kristian forteller:
«Vi ble påmeldt
sommeren 2002. To
uker før vi skulle reise
begynte tankene å komme.
Hva hadde jeg
gitt meg ut
på? Jeg var
ikke i storform
og
angret på
hele greia.
Hvordan
kunne jeg være
så dum å melde
meg på? Men nå
var det for seint, jeg
kunne ikke trekke meg.
Jeg stolte på meg selv og
visste at dersom bare forholdene
var OK skulle jeg takle
dette! Dette var innstillinga før jeg
reiste nedover.
Etter ankomsten til
kjempebakken i Planica tok jeg
en tur opp i dommertårnet for å
se. Det skulle jeg ikke gjort. Da først
forsto jeg hvor vill bakken egentlig
var! Om natta sov jeg dårlig. Jeg var
slett ikke sikker på hvordan dette
ville gå. Neste dag psyka jeg meg opp
og dro opp til bakken. Denne gangen
hadde jeg bestemt meg for ikke å se
inn i bakken. Jeg tok bare heisen opp
på baksida. Det var fine forhold med
lite vind, og hopperne foran meg
kjørte i ett, ingen ble holdt igjen.
Dette gjorde meg roligere. Så var det
min tur! Jeg raste nedover i tilløpet
og i 103 km i timen forlot jeg hoppkanten.
Det var et vanvittig kick å
komme ut over kulspissen og se den
lange bakken under meg. Jeg fikk jo
skikkelig tid til å tenke meg om de
sju sekundene før jeg landet nede
på sletta, skjelven i knærne.
Lengden ble 176 meter. Foran
andrehoppet var jeg nervøs,
men jeg bestemte meg for å
hoppe. Gi alt! Jeg torde ikke
noe annet. I skihopping må
du bare bestemme deg!
Ellers kan det gå galt.
Det ble 194 meter. Jeg
var lettet da jeg svingte
Venstre side:
Kristian har 3 gullmedaljer fra
Norgesmesterskap.
Pokal for 6. plass i verdenscupen i
Saalfelden 11.-12. januar 1997.
Denne side:
Krystallvase. I 1997 fikk Kristian
sin første pallplassering i
verdenscupen ved å bli nummer
tre i Val de Fiemme
Pokal. I Harstad i 1992 vant
Kristian Hovedlandsrennet for
15-åringer.
Gullmedalje. Under VM i Lahti
i 2001 tok Kristian gull i
lagkonkurransen sammen med
Kenneth Braaten, Sverre Rotevatn
og Bjarte Engen Vik.
Sølvmedalje. Kristian har
4 sølvmedaljer fra
Norgesmesterskap
Alle foto: Alvin Jensvold
84 85