Fjernsjakk-2-13

klart å bli uslåelig – heller ikke Magnus Carlson!
Alarmen er avblåst. men bare for nærsjakkens
vedkommende.
Nå har altså spøkelset remisdød i dag gjenoppstått
i en helt annen skikkelse enn det
hadde på Capablancas tid: i fjernsjakken i og
med analysemotorene. Riktignok lever og blomstrer
fjernsjakken fortsatt, men har vi noen
garanti mot at stadig flere fjernsjakkspillere blir
uslåelige, og at det bare er et tidsspørsmål før
vi ser turneringer som ender med 100% remis,
slik at det verken kan kåres en vinner eller
settes opp en rangert resultatliste?
Noen vil si at sjakken er et guddommelig
spill, og derfor vil overleve uansett hvor mye
data-teknologien, med sine stadige framskritt,
forsøker å analysere spillets hemmeligheter til
bunns. Selv er jeg ikke så overbevist om akkurat
det «guddommelige», men jeg vil hevde at
sjakkspillet er blant de aller ypperste blant
menneskehetens oppfinnelser. Det er nå 16 år
siden Kasparov tapte for Deep Blue, og da
florerte det med dystre spådommer. I dag kan
vi konstatere at sjakkspillet, også fjernsjakken,
har overlevd og synes å blomstre som aldri før.
Ingen kan spå sikkert om framtida, og jeg
hører til dem som tror at også fjernsjakken vil
overleve, selv når analysemotorene blir enda
mer raffinerte enn de er i dag.
La meg prøve et resonnement omkring hva
Fritz, Rybka, Houdini osv. kan og ikke kan
klare, og hvorfor det fortsatt vil være mulig å
vinne og tape fjernsjakkpartier.
Tre statuser: 1-0, ½-½ og 0-1
Dette er som kjent de tre mulige utfall av ethvert
sjakkparti. Men det er noe mer: Det er de tre
mulige «statusene» som kan tilskrives enhver
stilling som oppstår på sjakkbrettet. Et rent
logisk resonnement tilsier nemlig at enhver
stilling har en av tre statuser: 1) vinst for hvit,
2) vinst for svart, 3) remis – dette vel å merke
ved beste spill fra begge parter i fortsettelsen.
13
La oss videre forutsette at utgangsstillingen
har statusen «remis» (vanskelig å bevise, men
århundrer med praktisk spill taler for det). Da
følger det logisk at et parti med nødvendighet
vil ende med remis om begge partier hele tida
gjør trekk som opprettholder denne statusen,
dvs. hele tida holder partiet innenfor det som
gjerne omtales som «remisgrensen». Ja, i praktisk
spill, og det ikke bare på høyt nivå, skjer det
ofte at partier ender med remis uten noen gang
å ha beveget seg utenfor remisgrensen.
Videre følger det at skal et parti vinnes/
tapes, må den tapende part ha begått en avgjørende
feil, dvs. et trekk som endrer stillingens
status fra «remis» til «vinst» for hvit eller svart,
slik at beste spill fra begge parter da ikke lenger
ender med remis, men med vinst for sistnevnte
part. Men i praktisk spill er det selvsagt ikke
sikkert at sistnevnte alltid finner det/de beste
trekkene, og kan godt i sin tur gjøre en avgjørende
feil, slik at stillingen igjen skifter status,
i beste fall til remis, i verste fall til tap, jfr.
munnhellet «den som gjør den nestsiste feilen,
vinner».
Altså: Ingen kan vinne et parti uten at motstanderen
gjør minst én (avgjørende) feil. Om
han ikke gjør det, er det rett og slett umulig å
vinne, samme hvor «genial» man er, hvor mye
man har studert, forberedt seg osv. osv. Heller
ikke analysemotorene kan endre på dette. Man
er alltid prisgitt noe man selv ikke har kontroll
over om man skal vinne, det holder ikke med
«alene av egen kraft og styrke» (som med noen
rett kan sies om enkelte idretter).
Av og til støter man på sensasjonelle overskrifter
av typen «Maskinen som knuser Magnus»,
som gir inntrykk av at det nå fins maskiner
og programvare som ubønnhørlig kan slå
en hvilken som helst motstander (med mulig
unntak av en annen maskin av samme kaliber).
Men heller ikke maskiner og datateknologi kan
trylle. Ingen kan lage gull av gråstein, heller
ikke verdens beste analysemotor, kjørt på ver-