Bacheloroppgave i fysioterapi - Sykehusklovnene

!"#$%&'()*'+&,%-,#".'/+#.0%12,$, 

" 

)(3'$4,5'4,#".',3)(2, 

! '(6)($2-'(,6(),'&,#)5)(3'$4, 

#$%&'()*)++,$-'"."/01.)2'*$+." 

34,15)('6"."74*"8"9*46:'($," 

;9"8"

SAMMENDRAG 

Tittel 

Fysioterapeut og sykehusklovn i arbeid med syke barn – erfaringer fra et samarbeid 

Problemstilling 

Hvilke erfaringer har fysioterapeut og sykehusklovn gjort seg når det gjelder samarbeid 

for å fremme bevegelsesglede hos langtidssyke barn? 

Metode 

Jeg har gjennomført tre semistrukturerte e-post intervju med en sykehusklovn og to 

fysioterapeuter. Begge fysioterapeutene har erfaring i å samarbeide med sykehusklovn. 

Resultat og drøfting 

Jeg drøftet informantenes svar i forhold til hverandre og opp mot relevant litteratur. 

Resultat og drøftingskapittelet valgte jeg å slå sammen. Sykehusklovn og fysioterapeuter 

var begge enige om at et velykket samarbeid krever rolleavklaring, grundig planlegging i 

forkant, men samtidig være åpne for improvosasjon. Dette krever trygge fagfolk. 

Samarbeidet gagner ikke bare barnet, men også de som samarbeider ved at de vokser som 

fagfolk gjennom refleksjon over og i handling. Samarbeidet fremmer bevegelsesglede 

hos barn ved å fremme barnets motivasjon og innsats. Det åpnes opp for latter og lek, 

men gir også barnet mulighet til å være i samsvar med følelsene. Det kan synes at barnets 

egne ressurser også fremmes. 

Konklusjon 

For fysioterapeuter som er faglig trygg og villig til å utfordre seg selv faglig, kan det se ut 

til at et samarbeid ikke bare vil gagne barnet og fremme bevegelsesglede, men også 

fremme erfaringslæring og kompetanseutvikling hos terapeuten. 

Kandidatnr.: 218996 

i

ABSTRACT 

Summery 

The physiotherapist and the hospital clown learning to work together meeting with 

chronically ill children. What is their common experience in their effort to inspire joyful 

play and exercise in children with chronic health problems? 

Method 

I have made three systematic e-mail interviews with one hospital clown and two 

physiotherapists, the latter having long time experience in working together with hospital 

clowns. 

Results and discussion 

The physiotherapists and the hospital clown agreed that successful cooperation required 

the ability to separate their different roles and functions, to plan well the activities 

beforehand and to keep open the possibilities for improvisation. 

Conclusion 

The interested physiotherapists will through working with the hospital clown, benefit in 

their efforts to stimulate exercise in and physical treatment of chronically ill children, in 

an atmosphere of play and laughter. 


ii

INNHOLDFORTEGNELSE 

SAMMENDRAG s. i 

ABSTRACT s. ii 

INNHOLDSFORTEGNELSE s. iii 

1.0 INNLEDNING s. 1 

1.1 Bakgrunn for valg av oppgave s. 1 

1.2 Avgrensing av oppgaven s. 2 

1.3 Problemstilling s. 2 

1.4 Pressisering og begrepsavklaringer s. 2 

2.0 TEORI s. 3 

2.1 Sykehusklovnen s. 3 

2.1.1 Historikk s. 3 

2.1.2 Mål og filosofi s. 3 

2.1.3 Teknikker s. 4 

2.2 Samarbeid s. 4 

2.2.1 Roller og rolleavklaring s. 5 

2.3 Hvordan skapes kunnskap s. 5 

2.4 Hospitaliserte, langtidssyke og kronisk syke barn s. 6 

2.4.1 Langtidssyke og kronisk syke barn s. 6 

2.4.2 Hospitaliserte barn s. 7 

2.5 Humor og helse s. 7 

2.6 Bevegelsesglede s. 8 


2.6.1 Betydning og konsekvenser av å bevege seg s. 8 

2.6.2 Hvordan fremme bevegelsesglede hos barn s. 9 

2.6.3 Empowerment s. 9 

iii

3.0 METODE s. 10 

3.1 Valg av metode s. 10 

3.1.1 Intervju s. 10 

3.2 Valg av informanter s. 10 

3.3 Data innsamling s. 11 

3.3.1 Validitet s. 11 

3.4 Data bearbeiding s. 12 

3.5 Metodekritikk s. 12 

3.5.1 Overføringsverdi s. 12 

3.5.2 Validitet s. 12 

3.6 Forforståelse s. 13 

3.7 Etiske betraktninger s. 14 

4.0 RESULTAT OG DRØFTING s. 15 

4.1 Gode relasjoner s. 15 

4.2 Samarbeid som utgangspunkt for læring s. 16 

4.2.1 Refleksjon over handling s. 16 

4.2.2 Refleksjon i handling s. 17 

4.3 Forutsigbarhet s. 18 

4.3.1 Forståelse av ulikheter i samspill s. 18 

4.4 Ekspertrollen s. 19 

4.4.1 Teknikeren eller improvisasjonskunstneren s. 20 

4.5 Bevegelsesglede s. 21 

4.5.1 Lek eller fysioterapi s. 21 

4.5.2 Bevegelse gjennom ”å glemme” og ” å være” s. 22 

4.5.3 Latter for å fremme bevegelse s. 23 

4.6 Mobilisering av barnets egne ressurser s. 24 

4.6.1 Alliert – rollen s. 25 

5.0 KONKLUSJON s. 27 


iv

LITTERATURLISTE s. 28 

VEDLEGG 

Vedlegg 1 Samtykkeerklæring s. I 

Vedlegg 2 Intervjuguide s. III 

Vedlegg 3 Tileggsspørsmål til sykehusklovn s. IV 

Vedlegg 4 Tileggsspørsmål til fysioterapeut 1 s. V 


v

1.0 INNLEDNING 

1.1 Bakgrunn for valg av oppgave 

Som mangeårig turn- og stupetrener for barn, samt gjennom egne barn, har jeg den 

erfaring at det sjelden er det fysiske det skorter på innenfor det enkelte barns kapasitet når 

en fysisk aktivitet skal utføres. Det kan eksempelsvis være å gå hjem i fra barnehagen, 

klatre i lekestativet eller når en skal gå søndagsskituren. Med en gang et barn synes noe 

er kjedelig så stopper det opp. Jeg kan selv godt minnes påsketurene der vi skulle nå 

fjelltoppen langt i det fjerne og jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og gi opp, men 

plutselig var toppen nådd uten at jeg hadde lagt merke til det. Noen ganger var det til og 

med trist å komme frem for da måtte de morsomme tankene, leken eller samtalen 

avsluttes. 

Jeg har god kjennskap til en sykehusklovn og har observert henne i samspill med mine 

egne og andres barn, og sett hvordan hun får dem til å glemme den harde oppoverbakken 

gjennom lek og moro. Som fysioterapeut har vi bevegelse som et av våre fokusområder. 

Hvis det er slik at sykehusklovnen med sin måte å møte barnet på kan føre det inn i lek, 

glede og samspill, da bør sykehusklovnen være en fin inngangsport til å fremme 

bevegelse og gi en opplevelese av det å bevege seg som noe positivt, ikke noe de må eller 

bør gjøre. Ut fra denne forforståelse av sykehusklovnen og dens arbeid, ble jeg interessert 

i å finne ut om fysioterapeuter benytter seg av sykehusklovnen for å fremme 

bevegelsesglede, og på hvilkern måte det lar seg gjøre å samarbeide med dem. Mye er 

blitt skrevet om humor og helse og om sykehusklovnen, mest utenfor Norge. Så langt jeg 

vet, er det ikke skrevet noe om sykehusklovnen og bevegelse, fysisk aktivitet eller 

fysioterapi, da jeg ikke har funnet litteratur på dette. På sykehusklovners egne nettsider 

samt gjennom mitt kjennskap til sykehusklovnen, har jeg fått vite at de brukes på 

barnesykehus og barneavdelinger, og innenfor fysioterapi. Jeg lurer derfor på hvordan de 

gjennom et samarbeid kan fremme bevegelsesglede hos barn og hvilke erfaringer 

fysioterapeut og sykehusklovn gjør seg gjennom et samarbeid? 


1

1.2 Avgrensning av oppgaven 

Jeg har valgt å avgrense pasientgruppen til å gjelde hospitaliserte og kronisk-, 

langtidssyke barn, da jeg vet at dette er en arena der sykehusklovnene blir mye brukt. På 

et sykehus er det også størst sjanse for at sykhusklovn og fysioterapeut møtes. Jeg ser 

også at oppgaven kunne ha omhandlet friske- og korttidssyke barn som av en eller annen 

grunn trenger fysioterapeut, men ved å være langtidssyk og/eller innlagt på sykehus 

kreves det antagelig enda mer for at barna skal få gode kroppsopplevelser. Jeg er opptatt 

av at unger skal føle glede av å bevege seg og kjenne på hvordan det er å ha en god 

kroppsfølelse. Spesielt viktig tror jeg dette er for langtidssyke barn som kan ha mye 

smerte og kroppslig ubehag, behov for langtidsfysioterapi og / eller negative kroppslige 

opplevelser i forbindelse med sykehusopphold (Bringager et al, 2003 og Sørsdahl og 

Vågstøl, 2001). Derfor tenker jeg at bevegelsesglede er viktig. For å begrense oppgaven 

ytterligere vil jeg fokusere på de psykologiske virkninger humor har på helsen, velvitende 

om at det fysiologiske og det psykologiske er uadskillige. 

1.3 Problemstilling 

Hvilke erfaringer har fysioterapeut og sykehusklovn gjort seg når det gjelder samarbeid 

for å fremme bevegelsesglede hos langtidssyke barn? 

1.4 Pressisering og begrepsavklaringer 

Kronisk/langvarig syk: en sykdom eller tilstand som influerer deres dagligliv i moderat 

eller alvorlig grad i løpet av minst 3 måneder det siste året. Kilde: Heiberg (2001). Tidskr 

Nor Lægeforen nr 8: 121. I denne oppgaven vil jeg vekselsvis bruke ordene langtidsyke, 

kronisk syke og hospitaliserte barn. 

Sykehusklovn: Jeg vil i denne oppgaven forenkle ordet sykehusklovn med klovn. 


2

2.0 TEORI 

Her har jeg valgt å trekke frem litteratur jeg mener er relevant for å drøfte de data som er 

innhentet fra mine informanter. Denne litteraturen vil omhandle sykehusklovnen, 

samarbeid, hvordan skapes kunnskap, hospitaliserte og kronisk / langtidssyke barn, 

humor og helse og bevegelsesglede. 

2.1 Sykehusklovnen 

2.1.1 Historikk 

I følge Spitzer (2006) har klovner underholdt de syke siden Hippocrates tid i det gamle 

Hellas. I middelalderen var det narren som skulle muntre opp og løfte monarken ut av 

melankoli eller sinne. Klovnearbeid på sykehus er heller ikke en ny oppfinnelse. For flere 

århundrer siden i Tyrkia var Mevlevi-ordenen ansvarlige for pasientenes velvære. I 

gjennom forestillingsferdigheter ga de næring til sjelen. I septemberutgaven av Le Petit 

journal i 1908 var det på forsiden bilde av to klovner på jobb på et barnesykehus i 

London (Spitzer, 2006). Dr. Patch Adams, også kalt klovnedoktorens far, tok på seg en 

rød nese for over 30 år siden i sitt arbeid omkring på forskjellige sykehus (Spitzer, 2002). 

I 1986 begynte profesjonelle sykehusklovner å jobbe på sykehus under et program kalt 

Big Apple Circus Clown Care Unit, under ledelse av Michael Cristensen i New York 

(Vein, 2007) og siden da har sykehusklovnen spredt seg over hele kloden fra Brasil og 

Australia til Sør-Afrika og Sveits. I Norge i dag har vi fire profesjonelle sykehusklovner 

som samarbeider med sykehus, samt en rekke helsearbeidere som tar i bruk klovnens 

egenskaper/redskaper for å fremme helse (Karoliussen, 2007). 

2.1.2 Sykehusklovnens mål og filosofi 

Spitzer, grunnleggeren av ”the humor foundation” i Australia, sier at rollen til en 

sykehusklovn er å frembringe lek, humor og latter for å gagne pasienten, 

familiemedlemmene og de ansatte. Denne rollen bygger på filosofien der latter er den 

beste medisin. De norske sykehusklovnene har gjennom sitt arbeid som mål at humor, 

fantasi og drømmer skal bli en del av sykehushverdagen.(Hovland, 2007). 


3

En sykehusklovn er på mange måter forskjellig fra den velkjente sirkusklovn. 

Sirkusklovnen opptrer for sitt publikum med et innstudert nummer. Sykehusklovnens 

viktigste oppgave er imidlertid å lytte og leve seg inn i hver enkelts pasients reaksjoner 

og følelser (Wegener, 2007). Sykehusklovnene er profesjonelle artister, med variert 

bakgrunn innen skuespill, klovning, fysisk teater, gjøgling etc.(Spitzer, 2006). 

2.1.3 Teknikker 

Klovnen ønsker å komme inn i barnas fantasiverden for å nære denne med energi for å 

utløse lyst, motivasjon og humor. Teknikker de bruker er miming, dans, sang, rim og 

regler, dialog, dukketeater og sin egen klovnekarakter med dens temperament og utrykk. 

Ikke-verbal humor brukes spesielt til barn som ikke kan eller orker å snakke selv, og det 

non-verbale språket er i tillegg internationalt (Østhus, 2002). 

2.2 Samarbeid 

Begrepet samarbeid handler ifølge Lauvås & Lauvås (2004) om å organisere det hver 

enkelt gjør slik at en tilpasser seg hverandre og at tiltakene forsterker hverandre 

gjensidig. Samarbeid forutsetter også en form for avhengighet og nærhet i tid og rom. 

Tverrfaglig samarbeid er en interaksjon mellom parter fra ulike fag. Formålet er å sikre 

kvalitet i arbeidet og stimulere til felles faglig utvikling. Dette vil man oppnå ved å 

utnytte den samlede faglige kompetanse maksimalt og ved å uvikle et felles kunnskaps – 

grunnlag på tvers av fag. 

I et team er man enige om målet og det etableres en gjensidig avhengighet for å nå dette 

målet (Lauvås & Lauvås, 2004). Røkenes og Hansen (2002), Spurkeland (2005) og 

Lauvås & Lauvås(2004) legger vekt på følgende fem faktorer for at et samarbeid skal 

fungere: tillit, god kommunikasjon, gode relasjoner, rolleavklaring og et felles mål for 

samarbeidet. I følge Røkenes og Hansen (2002) innebærer god kommunikasjon en 

effektiv informasjons- og meningsformidling, der partene forstår hverandre og /eller vet 

hva den andre mener. For at noe skal betegnes som mellommenneskelig kommunikasjon 

ønsker en å oppnå noe mer enn det å formidle informasjon og meninger. En legger 

verdier til kommunikasjonen. Slike verdier kan være trygghet, åpenhet, tillit, ettertanke, 


4

velvære eller en følese av kontakt. Disse verdiene ønsker man å formidle for å oppnå noe 

mer utover mening- eller informasjonsformidling. Det man ønsker skal bli ivaretatt i en 

slik mellommenneskalig kommunikasjon kan være den andres utvikling, selvtillit, 

selvfølelse, selvstendighet og evne til mestring (Røknes og Hansen, 2002). 

2.2.1 Roller og rolleavklaring 

I følge Røknes og Hansen (2002) er en rolle summen av de forventningene som rettes 

mot en bestemt posisjon. Det som gjør begrepet rolle nyttig er at vi ved å kjenne en 

persons stilling kan trekke en rekke slutninger om de forventninger som da vil bli rettet 

mot ham (Aubert, 1981). Videre sier Aubert (1981) at til en hver rolle svarer det en eller 

flere motstående roller. Slike motstående roller kalles komplementære. En kan ikke spille 

en rolle uten å vite overfor hvem en spiller rollen. Det ligger gjensidige forventninger til 

rollen. Hvis disse ikke blir oppfylt kan det oppstå konflikter ved mangel på 

komplementaritet. I følge Røkenes og Hansen (2002) kan en rolleavklaring være 

hensiktsmessig i samarbeid mellom fagfolk. Ved å avklare hvilke oppgaver og funksjoner 

som er tillagt rollen, kan man avgrense og utvikle en funksjonell rolle og dermed 

forebygge problemer som kan være åpne eller ligge skjulte mellom partene og de 

forventninger man har til rollen. 

2.3 Hvordan skapes kunnskap 

Kunnskap kan oppnåes ved at mennesker som er oppmerksomme på ulike sider av 

virkeligheten, selv kan gå videre og lære innenfor en eller annen virksomhet. 

Oppmerksomheten er rettet mot vissheten om mulige feil eller forbedringer i 

kombinasjon med tillit og trygghet slik at man ikke mister tiltroen til seg selv eller det 

man gjør (Molander, 1997). Molander tilegner ordet ’oppmerksom’ en videre betydning 

som nærvær, vilje, engagement, interesse etc. Videre skiller han mellom to måter å skaffe 

seg kunnskap på: ’fremåtblickande’ og ’bakåtblickande’. Den ’fremåtblickande’ er den 

kunnskap som retter seg mot det å bli fortrolig til og bli kjent med oppgavene 

(arbeidsoppgaver, omsorg etc.) samt å lære seg å gjennomføre disse på en best mulig 

måte. Man tilegner seg denne kunnskapen på flere vis, f.eks gjennom å lære seg teorier, 

lære å ha et kritisk blikk gjennom erfaring og så videre. Den andre måten å skaffe seg 


5

kunnskap på kaller han den ’bakåtblickande’. Denne kunnskap handler om å rette blikket 

eller oppmerksomheten mot seg selv. Molander mener vi bør skaffe oss mer kunnskap 

om oss selv, den som handler. Denne kunnskap er reflekterende i den måten at man ser på 

hvordan en selv har handlet (Molander, 1997). 

2.4 Hospitaliserte, langtidssyke – og kronisk syke barn 

2.4.1 Langtidssyke og kronisk syke barn 

Antallet langtidssyke barn øker. Til tross for økende velstand, satsing på det kurative og 

medisinske framskritt, er ikke alt vel med barnehelsen. Omfanget langtidssyke barn i 

Norden var i 1996 så høyt som 15,7 %, og hadde økt fra 8,3 % siden 1984. På grunn av 

medisinske fremskritt, vil de fleste barn som tidligere ikke overlevde nyfødtperioden nå 

leve opp med stort sett god livskvalitet. Til gjengjeld har alvorlighetsgraden for de helt 

små som overlever økt, da disse ofte får multifunksjonshemminger. Antallet kronisk syke 

barn er antakeligvis stigende (Heiberg 2001). Kroniske sykdommer fører ofte til fysiske 

begrensinger, noe som ofte fører til forsinket motoriske utvikling (Grønseth og 

Markestad, 2005). Søderstrøm (2006) har forsket på hvordan barn med fysiske 

begrensinger opplever hverdagslivet i et samfunn som er opptatt av idealer i forhold til 

kropp, utsende, helse og personlig identitet. Hun fant blant annet at det å være med 

vennene sine og være lik dem er et viktig moment. I tillegg knytter barn sin sykdom opp 

mot funskjon og ikke til patologi. Dette underbygger betydningen av følelsen av 

inkludering og likhet. Barn med kroniske sykdommer vil derfor ofte falle utenfor sosiale 

sammenhenger da disse ofte er knyttet opp til fysiske aktiviteter (Søderstrøm, 2006). 

Likhet og anderledeshet står dermed sentralt. Heiberg (2002) peker på at norske barn i 

økende grad blir eksponert for anderledeshet. Ikke bare med henhold til hudfarge, men 

også sykdom og funksjonshemninger. Dillemaet i forhold til likhet og anderledeshet blir 

da i følge Søderstrøm (2006) at man på den ene siden bør trene opp barnas fysikk for at 

de skal kunne delta i fysisk aktivitet med jevnaldrene, og på den andre siden må en være 

forsiktig med å fokusere på kropp og fysiske aktiviteter hvis dette er grobunn for 

opplevelse av nederlag og annderledeshet. Et alternativ til dette er å vektlegge barnas 

kroppslige erfaringer (Søderstrøm, 2006), da kroppslige ergaringer og selvbilde henger 

sammen (Engelsrud, 1998). 


6

2.4.2 Hospitaliserte barn 

I 2003 var det 87404 sykehusinnleggelser i Norge fra alderen 0 – 16 år. De fleste av dem 

er småbarn. (Grønseth og Markestad, 2005). For barnet som er innlagt på sykehus, er 

sykehuset ufamiliært og kan føles truende. Barnet separeres fra sin familie og sine 

venner, og introduseres for, og må samarbeide med mennesker det ikke kjenner (Gryski, 

2003). Barnet føler et tap av det livet det hadde før diagnosen ble stilt. Tapet av det vante 

kan gi barnet en dyp følelse av sorg som krever dets krefter. (Bringager et al, 2003). Barn 

blir lett utrygge i ukjente omgivelser. Glede, humor og lek bidrar til trygghet og velvære 

(Grønseth og Markestad, 2005). Det er viktig at langtidssyke barn har en opplevelse av 

egenverd, kompetanse og mestring. Med en gang et barn er sykt, fokuseres det veldig på 

det syke. Barns felles overordnede mål er vekst og utvikling. Det er derfor viktig å se det 

friske i barnet som er sykt, se etter barnets ressurser og fokusere på dets muligheter 

(Bringager et al, 2003). Langtidssyke barn lider ofte av smerter og/eller funsksjonssvikt 

som gir en opplevlese av tap av å høre hjemme i sin egen kropp og i verden (Råheim, 

2003). Dette tapet forsterkes ved å være innlagt på et sykehus (Bringager et al, 2003). 

Med dette tapet vil både kroppen og sykehusmiljøet være et hinder for deltakelse. 

Smerter i kroppen eller en form for funksjonssvikt vil også være hemmende for spontan 

aktivitet (Råheim, 2003). For barn gjenspeiler denne spontane aktiviteten seg ofte i lek. 

Alvorlige syke barn har nedsatte krefter til å leke og angsten for et fremmed miljø virker 

ofte hemmende (Bringager et al, 2003). (Bringager et al (2002) skriver om kreftsyke 

barn, og etter min oppfatning er dette overførbart til å omhandle langtids- og kronisksyke 

barn generelt.) 

2.5 Humor og helse 

Det er skrevet mye om humor og helse og det finnes mange anektdder som indikerer at 

latter og humor kan brukes som terapi (Tyrdal, 1999). De fleste rapportene om humor er 

basert på erfaring. Det finnes lite dokumentasjon basert på god forskning (Tyrdal, 2002). 

Likevel har humor som terapi fått en økende oppmerksomhet fra helsepersonell som er 

interesserte både i de fysiske og psykiske effektene av pasienters velvære (Goodenough 

et al, 2005). I følge Tyrdal (1999) har humor en oppmuntrende effekt på kropp og sinn. 

Latter gir velvære og følelse av å være verdsatt. Den gir samhold, hever smerteterskelen 


7

og fører til at man bedre mestrer fysisk sykdom (Tyrdal, 2002). Med smerte følger en 

følelse av manglende kontroll og angst. Angst og mangel på kontroll kan igjen gi smerten 

overtaket. Det som kan skje med barn er at de blir fanget i sin egen smerteopplevelse 

(Bringager, 2003). Humorens effekt som distraksjon bli sett på som en viktig rolle for å 

dempe smerteopplevelsen (Moe, 2002). I følge Bringager et al (2003) kan det virke 

smertelindrende å følge fantasiverdener gjennom lek. Stress er en sentral faktor for syke 

barn innlagt på sykehus. Hvordan man opplever stress avhengiger av hvordan en mestrer 

eller opplever det som er vanskelig (Bringager, 2003). Humor gir oss en mulighet til å se 

situasjoner i et annet perspektiv og en mulighet til bedre å mestre hverdagen (Tyrdal, 

2002). Tyrdal (2002) sier videre at humor frigjør psyksiske spenninger. Lek og moro kan 

også redusere stress og dette er viktig i stressede miljøer som et sykehus kan være 

(Tyrdal, 2002). Svebak (2007) legger til at humor reduserer press, krav og utfordringer til 

noe som ikke kan true og det tyder på at samspill også går lettere med bruk av humor. 

2.6 Bevegelsesglede 

I følge Råheim (1997) synes kroppen å være både vår verste fiende og vår beste venn. 

Fienden kan ligge i kroppsdyrkingen eller kroppsfikseringen der en legger vekt på det 

ytre for å ’nå’ samfunnets idealer. For å ha gode kroppsopplevelser og bevegelsesglede 

må en skjerme, utvikle og ivareta ens egen kroppslighet (Råheim, 1997). 

2.6.1 Betydning og konsekvenser av å bevege seg 

Bevegelse oppfattes av mange som grunnleggende i fysioterapi (Engelsrud, 2006). Både i 

ramme- og fagplan for fysioterapeututdanningen står bevegelse sentralt. Bevelgelse er en 

integrert del av menneskelig samhandling og handling. Bevegelsesapparatet utvikles 

gjennom livsløpet og påvirkes av ytre og indre forhold. Aktiviteter og bevegelser 

andvendes ofte for å fremme bevegelsesglede og – evne og for å oppnå avspenning og 

harmoni i kroppen (Rammeplan, 2004). I fagplanen (2007) står det at fysioterapeuten ved 

sin virksomhet søker å fremme bevegelse, vedlikeholde og gjenvinne funskjonsevnen for 

å bedre helse og livsutfoldelse. Engelsrud (2006) sier at erfaring i bevegelse er synonymt 

med livserfaringer. Ved å bevege seg kan en bearbeide erfaringer. Kroppen og 


8

evegelsene er i verden som subjekt Man får kunnskap om seg selv og andre ved å 

bevege seg. 

2.6.2 Hvordan fremme bevegelsesopplevelser hos barn 

I rapporten ’Bevegelse og kjærlighet’ belyser Engelsrud (1990) hvordan en kan stimulere 

barn til uforbeholden og direkte kroppslighet. Ved at en selv setter i gang beveglese vil 

det rive barnet med uten å stille krav om verbale svar eller begrepsfesting. Voksne, både i 

foreldre-barn relasjoner og i profesjonelle relasjoner definerer ofte for barnet hva det 

erfarer, ved å komme med forklaringer, formaninger eller kunnskapsspørsmål. Slik kan 

en hindre barn i å skape nærvær i opplevelsen. Det som settes i fokus blir å forklare i 

steden for å oppleve. Barnets opplevelser blir objektivisert og det blir vanskelig å slippe 

frem det å være og dermed skape nok utviklingsrom for å skape forandring (Engelsrud, 

1990). En verbal intruksjon kan, i følge Engelsrud (1990), anvendes som en barriere mot 

det å bevege seg, ved at instuksjon som gis kan hemme et barns spontane bevegelsesmåte 

og uttrykk. Sørsdahl og Vågstøl (2001) sier at ønskede bevegelser oppstår gjennom en 

interakasjon mellom barnets forutsetninger, tilrettelagte omgivelser, persepsjon, 

kreativitet og fantasi. For at barna skal nå sine mål eller for å mobilisere motivasjonen må 

det skapes meningsfylte situasjoner for barna og dette skapes gjennom den gode 

historien. Lek, historie, bevegelsesglede og mestring blir rammene rundt, mens 

fysioterapeutens kontinulerlige observasjon og analyse av bevegelsene barnet utfører, og 

de bevegelsene det må beherske er mål og innhold i fysioterapiøvelsen. 

2.6.3 Empowerment 

Empowerment handler om å mobilisere og styrke folks egne krefter, samt motvirke 

avmakt (Malterud et al, 2001). I følge Engelsrud (1998) bør en styrke ungers egenverd 

og sin egen forståelse av seg selv. I rammeplanen for fysioterapeututdanning for 2004 

står det blant annet at synet på mennesket skal preges av likverdighet. Fysioterapeuten 

skal fremme den enkeltes muligheter og ressurser og de skal fremme deltakelse og 

likeverdig relasjon mellom pasient/bruker og fysioterapeut. Det vil si at fysioterapeuter 

med sin yrkesutøvelse ønsker å få pasienter til å ta egne valg og til å føle seg verdifull. 


9

3.0 METODE 

Her ønsker jeg å begrunne valg av metode, valg av informanter, hvordan jeg har 

innhentet data, min forforståelse samt kritikk av metoden jeg har valgt. 

3.1 Valg av metode 

Å være vitenskapelig er å være metodisk, sier Tranøy (1986 i Dalland 2007). Det å være 

metodisk i følge Dalland (2007) er å tenke og systematisere tankene. For å få frem ny 

kunnskap trengs det ulike metoder. Jeg ønsker med min oppgave å få kunnskap utover 

det som kan observeres og måles. Jeg ønsker å forstå og fortolke informantenes egen 

oppfatning og erfaring av et fenomen (Dalland, 2007). Er det en underliggende mening i 

det de sier eller er det noe som fremstår uklart som det trengs klarhet i ?(Gilje og Grimen, 

1993 i Dalland, 2007). Malterud (2003) skriver at kvalitative metoder er en 

forskningsstrategi som egner seg for å analysere og beskrive karaktertrekk og egenskaper 

eller kvaliteter ved de femomener som skal studeres. Jeg finner det derfor mest naturlig å 

systematisere mine tanker innenfor den kvalitative metode. 

3.1.1 Intervju 

Jeg har valgt intervju som metode da jeg ønsker å få vite hvordan informantene 

reflekterer og ressonerer rundt samarbeidet og dets målsetning. Jeg ønsker å få fram 

forståelser og ikke fakta (Widerberg, 2001). Får å få fram disse forståelsene har jeg valgt 

å bruke semistrukturert e-post intervju. Det er flere årsaker til at jeg valgte denne formen 

for intervju. En av årsakene var at jeg ønsket at informantene skulle reflektere grundig 

over spørsmålene de ble stilt og bruke den tiden de fant nødvendig (Ryen, 2002). En 

annen grunn var at det ble ytret som et ønske fra den ene informanten. 

3.2 Valg av informanter 

Jeg har valgt mine informanter strategisk da jeg har valgt ut de jeg mener har potensiale 

til å belyse min problemstilling (Malterud, 2003). I utgangspunktet ønsket jeg meg to 

informanter med lang erfaring i samarbeid mellom fysioterapeut og sykehusklovn og som 

ikke hadde kjennskap til hverandre. Dette fordi jeg ønsket informantenes subjektive 


10

forståelse og erfaringer og som ikke var påvirket av hverandre. Da det er få 

sykehusklovner i Norge, hadde jeg ikke mangle og velge mellom. Etter flere runder med 

telefoner og e-poster kom jeg i kontakt med en sykusklovn og en fysioterapeut som hadde 

lang erfaring og som sa seg villige til å la seg intervjue. Dette paret har samarbeidet i lang 

tid. Jeg valgte å gå bort i fra mitt tidligere utgangspunkt, da jeg anså lang erfaring som 

det viktigste i forhold til problemstillingen. For enkelhets skyld har jeg valgt å omtale 

denne fysioterapeuten som fysioterapeut 1. I etterkant dukket det opp nok en 

fysioterapeut (omtales som fysioterapeut 2) som hadde noe erfaring og som ønsket å 

svare på mine spørsmål. 

3.3 Datainnsamling 

På bakgrunn av det jeg hadde satt meg inn i av litteratur, utformet jeg en intervjuguide 

(vedlegg 2) For å teste metodens relevans i forhold til problemstillingen (Dalland, 2007) 

ble spørsmålene gjennomgått av en lærer på fysioterapistudiet. Dette hjalp meg også til å 

identifisere hvordan min forforståelse påvirket spørsmålsutformingen (Malterud, 2003). 

Deretter brukte jeg min familære sykehusklovn som pilot for å få tilbakemelding på 

eventuelle uklarheter eller spørsmål som burde stilles som jeg selv ikke hadde kommet på 

(Dalland, 2007). Samtidig med intervjuguiden ble informantene tilsendt informasjon om 

prosjektets formål og problemstilling, hvilken metode jeg skulle benytte meg av og hva 

disse opplysningene skulle brukes til (vedlegg 1)(Dalland, 2007). Dette for å gi 

informantene trygghet (Malterud, 2003) og forhåpentiligvis entusiasme og motivasjon til 

å gjennomføre intervjuet. 

3.3.1 Validitet 

For å styrke validiteten valgte jeg å stille informantene de samme spørsmålene for å få 

mer tyngde bak svarene. Dette da den enkeltes erfaring er subjektiv og vil belyses ut fra 

ulike måter å se verden på, samt at eventuelle ulikheter i informantenes betraktninger av 

samme fenomen ville komme tydeligere frem (Malterud, 2003). Jeg antok også at ved å 

stille spørsmålene skriftlig ble det enklere for informantene å svare på det de ble spurt 

om. Etter å ha lest igjennom motatte svar, sendte jeg tileggsspørsmål både til 

sykehusklovn og fysioterapeut 1 for å avklare, utdype og få svar på ting jeg ikke har fått 


11

svar på tidligere. Eventuelle erfaringer de ikke fikk formidlet ved det første intervjuet var 

også ønskelig (Malterud, 2003) (vedlegg 3 og 4). 

3.4 Databearbeiding 

Jeg har foretatt en tematisk analyse av materialet. Det vil si at jeg har valgt utsagn som 

viser hvilke tema informantene anser som vesentlige og som jeg mener belyser min 

problemstilling. For å få nærhet til materialet har jeg valgt å bruke informantenes egne 

ord. Deretter bruker jeg mine egne ord hvor jeg fortolker det de skriver. Der det lar seg 

gjøre sammenligner jeg deres erfaringer. Ut fra dette trekker jeg inn teori som bidrar til å 

belyse deres erfaringer (Engelsrud, 2006). For å styrke validiteten av mine data har jeg 

benyttet meg av en utenforstående for å se om hun hadde den samme forståelse av 

materialet som meg (Ryen, 2002). 

3.5 Metodekritikk 

3.5.1 Overføringsverdi 

Mine informanter har lang erfaring i å samarbeide. Derfor er de svarene jeg har fått ikke 

nødvendigvis overførbare til andre som samarbeider eller ønsker å benytte seg av et 

lignende samarbeid (Malterud, 2003). 

3.5.2 Validitet 

Ved å velge et e-post intervju unngikk jeg en del utfordringer en står overfor når en 

ønsker å innhente kunnskap gjennom å snakke med folk. Validiteten styrkes ved at det er 

informantene som selv har formulert sin egen tekst (Ryen, 2002). På den andre side gikk 

jeg også glipp av de mulighetene et ansikt til ansikt intervju gir. Intervju har som formål å 

tolke hva intervjupersonen mener om et tema ut i fra dens måte å se verden på. 

Intervjueren må registrere og tolke måten det blir sagt på (Dalland, 2007). Ved å stå 

ansikt til ansikt med informantene ville jeg fått flere opplysninger som kroppslige utrykk, 

smil og latter, misnøye, pauser eller andre elementer i ikke-verbal kommunikajon (Ryen, 

2002). Har jeg i så fall tolket svarene riktig i mangel på å lese kroppspråk, stemningsleie 

og så videre? Jeg kan heller ikke forsikre meg at informantene har forstått spørsmålene 

mine eller om jeg har forstått det de prøver å fortelle meg (Ryen, 2002), men jeg ga noen 


12

spørsmål tilbake for å forsikre meg om jeg hadde forstått dem riktig (vedlegg 3 og 4). I 

etterkant ser jeg at ved å skriftliggjøre spørsmålene trenger en nødvendigvis ikke å få svar 

på det en har spurt om. Evnen til å utrykke seg skriftlig varierer. Ulempen ved å sende 

samme intervju til flere er at jeg ikke tilpasser kommunikasjonen til den enkelte 

informant (Ryen, 2002). Ved et e-post intervju er det også vanskeligere å forhindre at 

informantene mister entusiasmen og eventuelt motivere dem til å legge nok arbeid i 

svarene (Ryen, 2002). Jeg har heller ikke kunnet forsikre meg om at 

samarbeidspartnerene klovn / fysioterapeut 1, ubevisst eller bevisst, søkte å unngå og 

kritisere den andre eller skrive det den andre part ville like å se. Dette ville i så fall hindre 

meg i å få tilgang på sanne data. 

Ved å velge et semistrukturert intervju la jeg rammer for hva informantene skulle fortelle 

meg, selv om spørsmålene var åpne. Gjennom ustrukturerte intervjuer vil informantens 

valg av emne være veiledende for hvilke tema som vil komme opp under intervjuet. I 

etterkant er jeg nysgjerrig på denne biten. 

3.6 Forforståelse 

Malterud (1996) sier at forforståelsen er den ryggsekk vi bærer på. Spørsmålet er ikke 

hvorvidt forskeren påvirker prosessen, men hvordan. Det vil si at forskeren er delaktig i 

prosessen og derfor er det viktig å synliggjøre forforståelen min og mitt perspektiv. For 

meg var min forforståelse av temaet både positivt og negativt. Jeg har i mange år kjent til 

sykehusklovnen, også før jeg begynte på fysioterapistudiet. Forforståelsen var årsaken til 

at jeg valgte temaet og ga meg motivasjon underveis i arbeidet (Malterud, 2003). På den 

andre side ser jeg at min forforståelse har vært med å prege valg av metode, spørsmål og 

fortolkning av de svar jeg har fått. For å være bevisst min forforståelse skrev jeg den ned 

før jeg startet å analysere data og hentet den frem underveis i prosessen (Malterud, 2003). 

I begynnelsen av arbeidet med mine data brukte jeg lang tid på å se forbi min 

forforståelse. Hva kunne mitt datamateriale lære meg? Gjennom diskusjoner med min 

veileder samt en annen utenforstående ble jeg hjulpet til å ’se’ forbi min forforståelse. 

Med få unntak, er jeg i ettertid overrasket over hvilke tema som er blitt løftet opp og ut av 

rådata og hvor mye nytt jeg har lært. Jeg har valgt å la empiri styre valg av teori, men jeg 


13

ser også i ettertid at en må ha kunnskap om noe, for at interessen for data skal fanges og 

løftes ut i lyset. 

3.7 Etiske betraktninger 

I og med at min forskning innvolverte personer som delte sine tanker og erfaringer med 

meg, var det viktig at disse ble ivaretatt på en skikkelig måte (Dalland, 2007). Gjennom 

informasjonsskriv for prosjektet (vedlegg 1) ble informantene garantert frivillighet og 

anonymitet, samt opplysninger om konfidensialitet og oppbevaring av data (Dalland, 

2007). 


14

4.0 RESULTAT OG DRØFTING 

I dette kapittelet vil jeg presentere og drøfte utvalgte tema som er kommet frem gjennom 

analyse av mine data. Jeg har valgt ut tema som er kommet frem i intervjuene og som 

belyser min problemstilling. Temaene er ikke gjensidig utelukkende men overlappende. 

Jeg har likevel valgt å tematisere for å gi en bedre oversikt og struktur. Temaene er gode 

relasjoner, samarbeid som utgangspunkt for læring, forutsigbarhet, ekspertrollen og 

bevegelseglede. 

4.1 Gode relasjoner 

Informantene har begge svært gode erfaringer i å samarbeide med hverandre. De 

poengterer flere forutsetninger som er viktige for å oppnå et godt samarbeid. 

Fysioteraput1 sier eksempelvis: 

”det er en del forutsetninger som ligger til grunn for å få et velykket samarbeid. 

Fysioterapeut og klovn må være samstemte og få til gode relasjoner for at det skal 

fungere godt... hva man vil oppnå med behandlingen må være gjennomsnakket, 

rammer må legges” 

Slik jeg forstår dette så sier fysioterapeut 1 at de må fungere som det Lauvås & Lauvås 

(2004) omtaler som et tverrfagelig team. Fysioterapeuten og klovnen har et felles mål og 

behov for gjensidighet for å nå dette målet. Det er høy grad av kontakt mellom dem og 

krever mer av samspillet dem i mellom. I tråd med Røkenes og Hansen (2003) og 

Spurkeland (2005) legger fysioterapeuten vekt på gode relasjoner og felles mål for 

samarbeidet. Hun sier at de må være samstemte. Jeg ser på det å være samstemt som noe 

mer enn det å ha en god kommunikasjon dem i mellom. Det å være samstemt ser ut til å 

være det Røkenes og Hansen (2003) legger i begrepet mellommenneskelig 

kommunikasjon. Og i følge Røkenes og Hansen (2003) er denne form for 

kommunikasjon en nødvendighet for å få til gode relasjoner. Spurkeland (2005) sier at 

tillit er bærebjelken i relasjonen og at den må bygges opp gjennom tid. Jeg vil anta at 

fysioterapeut og klovn innehar denne gjensidige tillit, da de har gode erfaringer fra et 

langt samarbeid. 


15

4.2 Samarbeid som utgangspunkt for læring 

4.2.1 Refleksjon over handling 

”... det er like viktig med ettermøtet – der vi er veiledere på hverandres felt. Hvis 

noe ikke har fungert må klovnen og fysioterapeuten vite hvorfor. Hva kunne vært 

gjort annderledes. Og noen ganger kan man ikke vite det, men man får en 

modning som etterhvert fører til nye veier.” 

Her legger sykehusklovnen vekt på møtet i etterkant av et samarbeid. Det hun snakker 

om her kan forstås som det å reflektere over handling, samt å lære av hverandre for å 

tilegne seg ytterligere kunnskap om hvordan samarbeidet kunne ha fungert bedre. Det 

kan være noe av det Molander (1997) kaller den ’levende kunnskap’. Den kunnskap man 

tilegner seg gjennom refleksjon samt å lære av hverandre og som stadig forandres og i 

beste fall forbedres. I tråd med Molanders (1997) oppmerksomhet viser klovnen i 

eksempelet over at nettopp denne oppmerksomhet innehar klovn og fysioterapeut i 

forhold til deres virksomhet. De har også tillit til hverandre ved at de har de trygge 

rammene som skal til for å være hverandres veiledere uten å miste troen på det de gjør. Å 

utvikle kunnskap, ser jeg på som å oppnå læring. Tiller (2007) sier som Molander, at for 

å lære må en reflektere over hendelser og erfaringer. En må spørre seg tre 

sammenhengende spørsmål: Hva har vi gjort? Hva har vi lært og hva er lurt å gjøre 

videre? Ut fra det klovnen sier ser de nødvendigheten av å ta seg tid til å reflektere for å 

oppnå kunnskap og læring. Dette er i samsvar med Tiller (2007) som sier at en må ta seg 

tid til å reflektere for å lære og at det krever hellige timer i en travel hverdag. 

”Jeg føler bare at det er et langsiktig arbeid, der man må snakke seg sammen, 

forstå hverandre før og etter møtet med barna og at min utvikling som 

fysioterapeut kommer etter perioder med slikt samarbeid...” 

Her bekrefter fysioterapeut 1 det klovnen sier, samtidig som dette utsagnet underskreker 

at utvikling av kunnskap tar tid. Dette er i tråd med Molander (1997) som sier at 

oppmerksomhet må modne, hvilket kan ta lang tid. Kunnskap krever tid og tid er 

erfaring. 


16

4.2.2 Refleksjon i handling 

”... det kan oppstå situasjoner eller forhold som jeg ikke hadde planlagt og som jeg ikke 

har opplevd før(...) og det krever at jeg har en mer avventende rolle... ” . Dette er et 

annet eksempel på å være oppmerksomt tilstede. Jeg ser det slik at det fysioterapeut 1 

gjør her er å reflektere i situasjonen, eller som det Molander (1997) kaller 

oppmerksomhet i handling. Ved å være oppmerksom og lyttende til seg selv samt ha 

evnen til å se seg selv utenfra, vil man kunne forstå og lære av andre og ikke minst av seg 

selv. Fysioterapeuten skaffer seg kunnskap om seg selv ved å se tilbake på sin rolle i 

samarbeidet og reflekterer over hvordan hun selv har handlet. Den kunnskap 

fysioterapeut 1 belyser i sitatet ser ut til å være det Molander (1997) kaller for den 

’bakåtblickande’ kunnskap. Molander (1997) bemerker at det ikke handler om en 

teoretisk kunnskap, men å lære å kjenne et individ – seg selv. 

Også Sørsdahl og Vågstøl (2001) legger spesielt vekt på utvikling av alle delene i det de 

kaller kunnskapsplattformen: Fysioterapeuten må ha en teoretisk, praktisk og personlig 

kunnskapsplattform som er internalisert i den enkelte terapeut. Der skiller de mellom 

kunnskap som lett kan formidles og den kunnskap som ikke uten videre er tilgjengelig. 

Denne sistnevnte kunnskapsformen gjenkjenner jeg som den erfaringsbaserte kunnskap 

man tilegner seg ved å rette oppmerksomheten mot personlige erfaringer (Molander, 

1997). Polanyi (1983 i Kjølaas, 2007) omtaler en slik kunnskap som den ”den tause 

kunnskap”. Taus fordi kjernen i kunnskapen ikke er verbal, men evnen til å utføre og 

vurdere ting i praksis (Molander, 1992 i Kjølaas, 2007). Sykehusklovnen nevner også i 

intervjuet ’den tause kunnskap’ ”... den indre klokken er vår intusisjon... en sensitivitet 

for andre. Det er hensyn, det er empati ... vi har en taus kunnskap om sosiale ting... som å 

lese non verbale tegn...” Den tause kunnskap klovnen snakker om her forstår jeg som 

den kroppslige kunnskap – den kunnskap som ”sitter” i kroppen og som ikke blir 

presentert mentalt (Nilsen & Kvale, 1999). Denne kunnskap muliggjør den intuitive og 

umiddelbare reaksjon (Merleau-Ponty i Dreyfus, 1999). Denne kunnskap innebærer også 

den tause kunnskap som er i samfunnet og som konstrueres i en kollektiv prosess 

(Molander,1992 i Kjølås, 2007). 


17

4.3 Forutsigbarhet 

Sykehusklovnen fremhever betydningen av å avklare rollene i samarbeidet mellom 

fysioterapeut og klovn, da det gir forutsigbarhet. ”... skal klovnen inn i arbeid med 

fysioterapeut, er det veldig viktig å avklare sine roller(...) dette skaper bedre 

forutsigelighet i barnets møte med to ulike roller...”. Dette er i tråd med det Røkenes og 

Hansen (2002) og Aubert (1981) sier i forhold til rolleforventning og rolleavklaring. Ved 

en rolleavklaring vil ikke bare fysioteapeut og klovn vite hva som forventes av dem, men 

barnet vil også ha en formening om hva det vil forvente å møte i disse to rollene. Dette 

gir forutsigbarhet både overfor dem som samarbeidspartnere og overfor barnet. 

Forutsigbarhet gir trygghet. Fysioterapeuten sier det samme, men på følgende måte: 

”Klovn må vite hva fysioterapeut kommer til å gjøre og fysioterapeut må vite hva klovn 

kommer til å gjøre”. I avsnittet under diskuteres dette nærmere. 

4.3.1 Forståelse av ulikheter i samspill 

Fysioterapeut 1 sier om sin rolle 

”… men min rolle endres en del synes jeg da jeg ikke har så mye ansvar for 

’underholdningsbiten’… den tar klovnen seg av... jeg kan da konsentrere meg om 

å få utført øvelsene spesifikt, få rett antall repetisjoner etc... men samtidig må jeg 

jo spille MED klovnen... ” 

Her har fysioterapeuten en rolle som ikke er lik klovnens rolle, men en rolle der hun har 

overlatt en del av sin rolle til klovnen. De spiller med hverandre i et rollepar. Ved å dele 

oppmerksomheten mot barnet kan fysioterapeuten overlate til klovnen det den kan best 

og muligens gjør fysioterapeuten det hun kan best? Det kan være noe av det hun sier her 

som Røkenes og Hansen (2002) og Aubert (1981) omtaler som rolleavklaring, rollepar og 

komplementære roller. Kanskje er det viktig i samarbeidet mellom klovn og fysioterapeut 

at deres roller er ulike for at de skal kunne være komplementære? Klovnen som den 

klumsete som strever og fysioterapeuten som eksperten eller teknikeren, den som kan. 

Hva vil skje hvis fysioterapeuten også tar en klovnerolle? Vil klovnen miste det den har å 

spille på? Hvis terapeuten også inntar en klovnerolle, vil det i følge Aubert (1981) bli 

vanskelig å danne rolleparet sykehusklovn og fysioterapeut, da de gjensidige 

forventningene som styrer relasjonen blir uklare. 


18

4.4 Ekspertrollen 

” ... klovnen kan gå inn med en rolle som fysioterapeuten ikke kan utføre selv, 

uten å miste retten til å være den som kan, ekspertisen. Fysioterapeuten spiller 

rollen som eksperten, klovnen som den klumsete mer optimistiske eller den som er 

lat eller hva som kunne passe... for å gi barnet noe å spille på..”. 

Her gir klovnen fysioterapeuten ekspertrollen. For meg ser det ut som at klovnen bruker 

ekspertrollen som negativt ladet. Fysioterapeut 1 bruker ikke ekspert om sin egen rolle, 

men sier: ”... med klovn har jeg fremdeles rollen som fysioterapeuten...”. Snakker de om 

det samme, når de mener ekspertrollen? Hva vil det si å være ekspert? Er en ekspertrolle 

en rolle der fysioterpeutene kun konsentrerer seg om kroppens anatomi og fysiologi? 

Hvis det er slik vil det som ekspert være vanskelig å sette seg inn i barnets behov for 

aktivitet og deltagelse i samfunnet. Og er dette en rolle fysioterapeuten ønsker å ha? Det 

vil i så fall være en rolle som er uhensiktsessig for å skape gode relajsoner med barn. På 

den annen side er det positivt å være eksperter på det en gjør, og å inneha den teoretiske 

kunnskap som er nødvendig for å være flinke fysioterapeuter. Brenner (1984, i Egestad 

2007) har gjennom en studie forsket på hva det vil si å være ekspert innenfor 

sykepleieryrket og som etter min mening er overførbart til fysioterapiyrket: Eksperten 

har rik erfaring slik at hun intuitivt oppfatter hver situasjon og nærmer seg problemene 

uten funderinger, s 98. Ekspertrollen her er entydig positiv. Er ikke klovnen også 

ekspert? Kanskje er deres samarbeidsrelasjon i tråd med Thornquist (1998) og hennes syn 

på hvordan en ser på fordeling av autoritet og kompetanse. Er det slik at fysioterapeut 1 i 

utgangspunktet har autoritet på grunn av sin lange tradisjon? Sykehusklovntradisjonen i 

Norge er kort, og av den grunn må klovnen vise at hun har kunnskap og vurderingsevne 

og må derfor opparbeide autoritet? 

4.4.1 Teknikeren eller improvisasjonskunstneren 

Hvilken rolle har fysioterapeuten i samarbeid med klovnen? Er terapeuten teknikeren 

som bare tar seg av det tekniske som utvalg av øvelser, antall repetisjoner og antall 

serier? Bruker fysioterapeuten klovnen som en sovepute, ved at hun slipper unna 


19

underholdningsbiten? På den andre siden sier også fysioterapeut 1 at gjennom et 

samarbeid kommer også en rekke utfordinger: 

”Når klovnen er med må jeg selvsagt spille og samarbeide med henne. Det kan 

planlegges mye i møter på forhånd, men ikke i detaljer(...) det krever en rolle der 

jeg må improvisere i større grad. 

Her viser terapeuten at hennes rolle med klovn tilstede ikke er helt klarlagt, eller er det 

slik at det ikke lar seg gjøre å klargjøre rolleparet hundre prosent da de har ”... åpnet opp 

for stor grad av impulsivitet og fleksibiltet fra begges sider...” som fysioterapeuten selv 

utrykker det? Videre sier fysioterapeut 1: ” Så rollen min med klovn til stede blir på en 

måte mer usikker og mindre forutsigbar”. Hva skal til for å være i en slik situasjon der 

rollen er usikker og uforutsigbar? Som nesten nyutdannet er dette en lite ønsket situasjon. 

Slik jeg ser det, må en være ekspert, ikke den tradisjonelle eksperten – teknikeren 

(Thornquist, 1998), men den eksperten som kan improvisere fordi den innehar mye 

kunnskap og et stort handlingsreportoar som Alterhaug utrykker det i Ronge (2003). 

Fysioterapeuten og klovnen sier begge at de må være åpne for improvisasjon. For å 

kunne improvisere må en kunne handle utover planlagt handling. Alterhaug, i Haugan 

(2003), retter søkelyset på improvisasjonskunsten, eller den ’tause kunnskap’som han 

også kaller den. For å kunne improvisere i følge Alterhaug må en være i samspill. 

Samspill handler i følge han, om å lytte til og stole på hverandre. En må også ha tillit til 

seg selv, sin egen kunnskap og tillit til den en spiller med. Jeg antar at det er den faglige 

kunnskap han her snakker om. Sykehusklovnen gir også et eksempel på hvordan hun 

bruker improvisasjonskunsten i møtet med barnet: ”... en skuespiller som improviserer 

med barnet må øve lenge(...) det blir som et samspill når den (improvisasjonen) 

fungerer...”. Her sier også klovnen at en oppnår et samspill med barnet hvis 

improvisasjonen fungerer og at det er noe en må trene lenge på for å lykkes. Dette er i 

samsvar med det Alterhaug i Ronge (2003) sier at en kun er i stand til å improvisere når 

en har erfaing og dyp kunnskap. Da får man en prosess i følge Alterhaug hvor nærvær og 

kompetanse er basis. For å mestre improvisasjonens kunst, må man være god på det en 

gjør, og kanskje det er derfor klovn og fysioterapeut har gode erfaringer med å 


20

samarbeide da de mestrer samspillet, er gode på det de gjør og dermed i stand til å møte 

det uforutsigbare med improvisasjon? 

4.5 Bevegelsesglede 

På spørsmål om sykehusklovnen kan fremme bevegelse, svarer fysioterapeut 1 følgende: 

”Ja, absolutt. På mange måter... ved at klovnen selv beveger seg, kan hun stimulere til at 

barnet hermer...” 

I utsagnet over ser jeg en klovn som inntar en forbildefunksjon. Fysioterapeuten og 

klovnen viser barnet at fysisk bevegelse ikke er en plikt. Ved å mobilisere barnet i oss og 

vise ekte utrykk av vår kroppslighet vil vi åpne for nærvær og kommunikasjon i et språk 

som er felles for barn og voksne (Engelsrud, 1990). Fysioterapeut 1 beskriver en klovn i 

en rolle som liker å bevege seg og der hennes bevegelse smitter over på barnet. Dette er i 

samsvar med Engelsrud (1990) som sier ved at en selv setter i gang bevegelse vil det rive 

barnet med gjennom kroppslig kommunikasjon. 

4.5.1 Lek eller fysioterapi 

”Gjennom leken som klovnen initierer, klarer hun å få bevegelse fordi barnet kommer 

etter, vil ta klovnen, stjele diamanten klovnen har, ta såpeboblene eller ballongene...” 

Her trekker fysioterapeut 1 frem hvordan bevegelse fremmes ved at klovnen og barnet 

møtes gjennom leken. Engelsrud (1990) sier at barn blir oppslukt av lek og lek kan 

dermed sprenge ferdighetsapektet. Hun legger til at å ha det morsomt og spennende 

tilfører liv og blir ’den beste medisin’. Fysioterapeut 1 sier her at klovnen leker og på den 

måte fremmer bevegelse. Spørsmål som kan stilles er om lek og bevegelser er noe annet 

enn ’vanlig aktivitet’? Hva om barnet bare vil leke? Hva skal til for at leken kan kalles 

fysioterapi? Sørsdahl og Vågstøl (2001) retter søkelyset mot dette temaet ved å stille 

følgende spørsmål: Kan lek være fysioterapi og kan fysioterapi være lek? Hvor og når 

foregår fysioterapi? De sier at barn ofte motiveres og utvikles gjennom lek og 

lekeativiteter. Videre sier de at det ikke er leken i seg selv som er fysioterapi. Leken er et 

middel for å fremme bevegelsesglede og motivasjon. Dette ser ut til å samsvare med 

eksemplet over hvor klovnen bruker lek som motivator. Fysioterapi er i følge Sørsdahl og 

Vågstøl (2001) observasjon og analyse av de faktiske bevegelsene barnet utfører og de 


21

evegelser barnet må beherske. Tidligere i oppgaven drøftet jeg fysioterapeut 1 sin rolle. 

Ut fra Sørsdahl og Vågstøls (2001) perspektiv på hva som er fysioterapi, kan det se ut 

som det er dette perspektivet fysioterapeut 1 konsentrerer seg om i samspillet med klovn. 

Forfatterne legger også vekt på hvor viktig det er å opprettholde bevegelsesglede hos 

barn som er avhengige av fysioterapi hele livet for å motvirke treningstrøtthet. De sier 

også at trenden blant fysioterapeutene i dag er å tenke motivasjon og helhet, 

bevegelsesglede og frihet. Samtidig spør de seg om fysioterapitilbudet til barn nå idag har 

for lite spesifikk påvirkning og påvirkningseffekt ved at man i dag tenker for generelt? 

Tenker klovn og fysioterapeut for generelt, eller evner de å forene helheten og det 

spesifikke gjennom samarbeidet, slik at de sammen klarer å fremme både motivasjon, 

bevegelsesglede , spesifisitet og påvirkningseffekt? 

4.5.2 Bevegelse gjennom ”å glemme” og ”å være” 

Fysioterapeut 2 mener at klovnen i aller høyeste grad kan få frem frie bevegelser. 

”... mange barn som er syke, spesielt de som har alvorlige sykdommer binder bevegelsene 

sine i varierende grad, men ’glemmer’ seg når de er sammen med klovnen.” 

Jeg ser det slik her at bevegelse fremmes ved at barnet ”glemmer seg” ved at klovnen 

åpner opp og løsner spente bevegelsesmønstre hos barnet. Råheim (2003) ser på en frisk 

kropp som en kropp der bevegelse og aktivitet taes for gitt, men i en syk og smertefull 

kropp blir ikke enhver deltakelse tatt for gitt ’men fokus for egen oppmerksomhet’. Vil 

barnet ved å ‘glemme seg’, minske fokus for egen oppmerksomhet og dermed frigjøre 

bevegelse? Kroppen husker (Merleau-Ponty i Thornquist 1998) og derfor er det viktig 

med gode kroppsopplevelser. Kanskje er det slik at hos barn har ikke de negative 

kroppsopplevelsene rukket å sette så dype spor og at det derfor er lettere og få barnet til å 

glemme? 

Videre sier fysioterapeut 2 ”...klovnen representer friminutt for mange av de vonde 

følelsene de har i seg. Det er lov å være barnslig... være med på gøyale/rampete ting 

aktiviteter... lov å være sint...” Er det på denne måten barna ”glemmer seg”, ved at 

klovnen åpner opp og gir rom for å være i sine følelser? Følelser utrykkes kroppslig, men 

med kroppen kan vi også regulere vårt følelsesliv. Muskulære spenninger og hemmet 


22

pust er et ledd i vårt emosjonelle forsvar. Det er en allmennmenneskelig 

beskyttelsesmkanisme å bremse følelser ved å bremse pust og bevegelse (Thornquist, 

1998). I følgende utsagn synes jeg klovnen sier noe om hvordan den frigjør pust: 

”Se for deg at du har holdt pusten og kaster deg i kaldt vann. Du våkner til, på en 

helt spesiell måte. Eller når du ser noe fantastisk som du mister helt pusten av å 

se på. Omtrent slik vil klovnen søke å fa barnet/voksne til å føle seg.”. 

4.5.3 Latter for å fremme bevegelse 

”Ved en klovns egen energi, iver og naive nybegynner-stil, er klovnen en åpning 

for adrenalin og latter, eller til innpust og utpust. En hverdagsmodus blir snudd... 

det skjer noe med pusten. Klovnens rare vesen kan få det til å skje.” 

Klovnen gir her et eksempel på hvordan de kan fremme bevegelse. Jeg forstår det slik at 

hun her snakker om å gi glede og livskraft samt fremming av pust, med humor som 

kommunikasjonsform. Hva gjør adrenalin og latter med barn (og voksne for den saks 

skyld) som opplever stress og smerte i forbindelse med sykdom og opphold på sykehus? 

Klovnen sier at en hverdagsmodus blir snudd. For meg handler dette om distraksjon. 

Fysioterapeut 2 snakket om at klovnen representerte et friminutt fra de vonde følelsene. 

Dette er i tråd med det Tyrdal (2002), Moe(2002) og Bringager et al (2003) sier i forhold 

til humorens effekt i forhold til smerte, mestring, stress og distraksjon. Tyrdal (2002) sier 

også at humor tillater å utrykke tanker og ideer som ellers ville ha blitt forkastet. I humor 

kan en bryte sosiale normer og roller. Muligens er det et virkemiddel klovnen bruker for å 

fremme humor. I intervjuet gir klovnen et eksempel på et barn med smerte i det ene benet 

som skal over et hinder: ” ...barnet vet det kommer til å gjøre vondt... da kan det hjelpe å 

lage et Tarzanbrøl og gå over hinderet brølende”. Bryter hun her en norm om at man 

ikke skal brøle og skrike hos fysioterapeuten eller på et sykehus? Fysioterapeut 2 gir 

følgende eksempel fra sin praksis med alvorlig syke barn:” ...vi bruker å spille 

ballongvolleyball hvor jeg legger vekt på at barnet skal ”skrike” ut en del frustrerte 

ting... meningen er å få ut en del frustrasjon og sinne...”. Der klovnen fikk barnet til å 

brøle seg igjennom smerten, bruker fysioterapeuten brølet til å få ut smerte. Er det vanlig 

at fysioterapeuten åpner opp for at barn kan være i følelsene og komme med 


23

følelsesutbrudd? Eller er det lettere å overlate denne delen til klovnen? Engelsrud (1992) 

skriver at kroppens tilstand av ubehag kan heles ved at kroppen får være seg selv. 

Kroppen vil på den måten gjenvinne spontanitet og velvære. 

4.6 Mobilisering av barnets egne ressurser 

”Fysioterapeut og klovn kan samarbeide i den hensikt å muntre opp barnet, 

samtidig som det må gjøre aktiviteter som er lite lystbetonte. For eksempel de kan 

samarbeide for å få større innsats i aktivitetene. Andre ganger for å få frem litt 

glede og innsats.” 

Her sier fysioterapeut 1 at et samarbeid gir bedre resultater ved å fremme latter og glede 

hos barnet. Videre sier terapeuten at det ligger både fordeler og store utfordringer i det å 

samarbeide: 

”Når klovnen er der, opplever jeg at det er adskillig større aktivitet i 

barnegruppen enn vanlig, latteren sitter løst, barna blir impulvsive og 

utprøvende, de viser frem og skal lære aktiviteter til klovnen. Men de er også mer 

urolige, prater mer og høyere – det nærmest koker over av aktivitet, og ikke alle 

de øvelsene vi vanligvis gjør er gode på ’klovnedager’. Målsettingen for treningen 

blir ofte anderledes de dagene.” 

I utsagnet over ser det for meg ut som om det er det friske som kommer frem i barnet, 

ikke det syke. Det kan virke som klovn og fysioterapeut gjennom samarbeidet får barna 

til å ta i bruk sin egen energi som gjenspeiler seg i kropp og bevegelseglede. Barna tar i 

bruk fantasien og øker egen kreativitet. Bringager et al (2003) sier at mange syke barn 

kan bli apatiske. Ved å ta i bruk sine egne ressurser vil de kunne komme ut av apatien. De 

trekker også frem hvor viktig det er å ha blikket festet på pasientenes ressurser og verdier, 

og dyrke disse frem. 

For å utnytte den økende aktiviteten sier fysioterapeut1 at hun endrer målsetningen for 

trening disse dagene:”... fysioterapeuten får frem aktivitet, mens klovnen kan motivere til 

f.eks å øke kraften barna bruker, eller høyden barna klatrer eller lengden på barnets 

hopp.” Slik jeg forstår fysioterapeut 1 ligger utfordringen ved samarbeidet i at barna blir 

mer urolige. Ved at fysioterapeuten endrer målsettingen disse dagene, virker det som at 


24

hun evner å snu om på det som i utgangspunktet var vanskelig til en positiv ressurs. 

Fysioterapeuten bestemmer relevante tiltak, mens klovnen får barna til å øke 

prestasjonen. 

4.6.1 Alliert - rollen 

”Ved at klovnen oppmuntrer barnet til å lære henne forskjellige bevegelser, kan barnet 

komme igang selv...” 

Slik jeg ser det fremmer klovnen motivasjon ved å la barnet innta plassen som instruktør. 

Barnas mestrings- og selvfølelse løftes, da de får ’den som kan’ rollen. 

Videre sier fysioterapeut 1: 

”... klovnen kan gå inn og gjøre fysioterapeutens øvelser sammen med barnet. 

Hvis klovnen utfører øvelsene galt, kan fysioteapeuten – eller barnet – rette på 

klovnen. Det kan muligens være et sosialt statusløft for barnet å se klovnen streve 

med ting barnet har hatt masse strev med selv...” 

I sitatet over nevner også klovnen at et samarbeid kan gi barnet en opplevelse av 

statusløft. Det å gi et menneske et statusløft, handler vel om å styrke en person, få en 

person til å føle seg verd? Det kan se ut til at det klovnen sier her, er det Malterud og 

Thesen (2001) legger i begrepet empowerment. Malterud og Thesen (2001) sier også at 

for å kunne bruke begrepet empowerment er det ikke nok, ved dette tilfellet, å styrke 

barnet. Det er også nødvendig å forholde seg til motkrefter som bevirker avmakt. Disse 

motkreftene i dette tilfelle ville ha kommet frem hvis klovnen eller terapeuten bekreftet 

barnets hjelpesløshet eller mangel på mestring. Er det slik at gjennom samarbeidet evner 

klovn og fysioterapeut å få barnets egne krefter og opplevelse av egen mestring til å tre 

frem? 

I et annet utsagn sier klovnen at hun er ”... alliert til den som føler seg liten og med 

redusert kontroll over sin egen situasjon...”. Med dette utsagnet beskriver klovnen barnet 

i en motsatt possisjon av det å ’være empowered’. I denne situasjonen spiller klovnen på 

lag med det ”lille og reduserte barnet”. Behøver man å være alliert for å øke barnets 

kontroll over situasjonen? Øker barnets kontroll ved at man allierer seg med det? Eller vil 


25

arnet fortsatt føle seg liten og med redusert kontroll, bare ikke like alene om følelsen? 

Hvor gjennomtenkt er dette i hensyn til å fremme barnets ressurser og styrke, og er det i 

tråd med blant annet Engelsrud (1998) og rammeplanen for fysioterapiutdanningen 

(2004), som sier en må styrke barns egenverd og den enkeltes muligheter og ressurser? 

Eller en kan se på alliertrollen slik: ”... den lille klovnen gjør ting barn/voksne kan kjenne 

seg igjen i. Det er medmenneskeligheten, gjennkjennelsen i hverdagens utfordringer”. 

Her legger klovnen også vekt på i sin rolle å være barnets allierte ved å gjøre ting barn og 

voksne kan kjenne seg igjen i. Klovnen inntar barnets rolle som barnet kjenner seg igjen 

i. Gjenkjennelse gir barnet trygghet. Klovnen spiller på lag med barnet og barnet føler seg 

ikke alene. Klovnen speiler barnet, barnet føler seg sett og får aksept for sine følelser. 

Ved å gi aksept for følelsene vil barnet utvikle kunnskap om seg selv, lytte til kroppens 

signaler og behov (Engelsrud, 1998). 


26

5.0 KONKLUSJON 

Jeg har i denne oppgaven med utgangspunkt i mine to informanter, ønsket å finne ut 

hvilke erfaringer fysioterapeuten og sykehusklovnen har gjort seg gjennom samarbeid og 

hvordan de gjennom samarbeidet fremmer bevegelsesglede hos langtidssyke barn. 

Tatt i betraktning mine datas relevans samt min egen påvirkning av data (Dalland, 2007), 

tror jeg at et godt samarbeid vil gagne ikke bare barnet, men også samarbeidspartnerene. 

Gjennom samarbeidet kan det se ut som at både klovnen og fysioterapeuten utvikler seg 

som fagfolk både ved at de tar seg tid til å reflektere over- og i handling. De er i en evig 

læringsprosess. 

Det kan tyde på at en rolleavklaring er en forutsetning for at et samarbeid skal foregå 

uten konflikter. Dette gjelder både overfor sykehusklovn og fysioterapeut, men også 

overfor barnet da det skaper trygghet. 

Gjennom samarbeidet får de innvolverte parter utfordringer, blant annet ved at de 

utfordrer sine roller og åpner opp for usikkerhet og spontanitet. Dette krever evnen til å 

improvisere. Og som Alterhaug utrykker det i Ronge (2003) så krever improvisasjon 

yrkesutøvere med dyp og internalisert kunnskap. En annen utfording er barnas 

impulsivitet og økte aktivitet under samarbeidet. Ved å endre målsetningen i løpet av 

disse ’klovnedagene’, ser der ut til at de mestrer denne utfordringen. 

Det tyder på at gjennom et samarbeid fremmes innsatsen barnet utøver og gleden over å 

bevege seg. Barnet får økt motivasjon og det åpnes opp og gir rom for lek og ”å være” i 

sine følelser. Videre ser det ut til at gjennom samarbeidet fremmes barnets egne ressurser 

som gjenspeiler seg i økt mestring og selvfølelse. 

Det en rekke interessante tema jeg er nysgjerrig på, samt berørte tema jeg gjerne skulle ha 

gått videre med, eksempelvis innenfor samarbeidsrelasjon, kunnskapsutvikling og 

empowerment, men som jeg har måttet la ligge på grunn av oppgavens avgrensing. 


27

LITTERATURLISTE 

Hovland, H. (2007). www.sykehusklovnene.no, 12/10/2007. 

Bringager, H., Hellebostad, M.& Sæter, R. (2003). Barn med kreft. En medisinsk og 

sykepleiefaglig utfordring. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. 

Dalland, O. (2007). Metode og oppgaveskriving for studenter, 4 utg. Oslo: Gyldendal 

Akademisk. 

Dreyfus, H. & Dreyfus, S. (1999) Mesterlære og ekspertens læring i Nielsen, K. & Kvale, 

S. (red.) Mesterlære. Læring som sosial praksis, (s. 52 – 69). Oslo: Ad Notam Gyldendal. 

Egestad, H. (2007). Å se mennesket gjennom røntgensynet i Tiller T & Brekke M (red.) 

Samklang. Nye læringsutfordringer i helsefaglig utdanning og yrke (s.81 – 102). 

Krisitiansand: Høyskoleforlaget AS. 

Engelsrud, G. (2001). Bevegelse som kunnskapsområde i Stokkenes, G., Sudmann, T. & 

Sædbø, G. (red.). Fysioterapi på terskelen. 13 perspektiver på faget, (s.101-116). Bergen: 

Høyskoleforlaget. 

Engelsrud, G. (1990). Kjærlighet og beveglese. Fragmenter til en forståelse av 

fysioterapeutisk undersøkelse. Statens Institutt for Folkehelse. Helsetjenesteforskning, 

Rapport nr.1. 

Engelsrud, G. (1998). Kroppen som kunnskap og mulighet i Skårdned, F. & Isdahl, P.J. 

(red.), Kroppstanker (247 – 268) Oslo:Universitetsforlaget AS. 

Engelsrud, G (1992). Kroppen som subjekt. En redgjørelse med utgangspunkt i Merleau- 

Ponty. Samtiden, nr 2 (s. 56-61). 

Forsberg, E. & Starin, B. (1997). Frigjørande kraft. Empowerment som modell i skola, 

omsorg och arrbetsliv, (s. 5-33). Stockholm: Forlagshuset Gothia. 

Grønseth, R.& Markestad, T. (2005). Pediatri og pedriatisk sykepleie, 2.utg. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Gryski, C. (2003) .Stepping Over Thresholds: A Personal Meditation on the Work and 

Play of the Therapeutic Clown. Poiesis: A Journal of the Arts and Communication Vol. 5 

Hansen, P.F. & Røkenes, O.H. (2002). Bære eller Briste, kommunikasjon og relasjon i 

arbeid med mennesker. Bergen: Fagbokforlaget. 

Haugan, I. (2003). www.ntnu.no/gemini/2005-06/improvisasjon.html, 13/11/07. 


28

Høgskolen i Sør – Trøndelag (2007). Fagplan for Bachelor i fysioterapi. 

Karoliussen, T. (2007). ”Personlig meddelelse”, 12/11/2007. 

Kjølaas, J.H. (1999). Profesjonskunnskap – teori eller erfaring i Tiller, T & Brekke, 

M.(red.) i Samklang. Nye læringsutfordringer i helsefaglig utdanning og yrke, (s.24 – 

41). Kristiansand: Høyskoleforlaget AS. 

Laplante, S. (2007). http://www.drclown.ca/english/hospital.htm, 10/10/2007. 

Lauvås, K. & Lauvås, P. (2004). Tverrfagligsamarbeid – Perspektiv og strategi. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

Malterud, K. (2003). Kvalitative metoder i medisinsk forskning – en innføring, 2. utg. 

Oslo: Universitetsforlaget AS. 

Malterud, K. & Thesen, J. (2001) .Empowerment og pasientstyrking – et 

undervisningsopplegg. Tidsskriftet Den Norske Lægeforening nr. 23:121(s.1624-8). 

Moe, N. (2002). Smerte og humor i Tyrdal S (red.) Humor og Helse – i teori og praksis, 

(s.79-95) Oslo: Kommuneforlaget AS. 

Molander, B. (1997). Kunskapsmångfald och olika kunskapstraditioner i Alvsvåg, H., 

Anderssen, N., Gjengedal, E. & Råheim, M. (red.). Kunnskap, kropp og kultur – 

Helsefaglige grunnlagsproblemer, (s 124 – 146). Oslo: Ad Notam Gyldendal AS. 

Nielsen, K. & Kvale, S. (red.) Mesterlære - Læring som sosial praksis. Oslo: Gyldendal 

AS 

Rammeplan (2004). Utdanning og forskningsdepartamentet, 01/07. 

Ronge, K. (2003) Improvisare necesse est. Tidsskriftet Den Norske Lægeforening, 

123:87. 

Ryen, A.(2002). Det kvalitative intervjuet. Fra vitenskapsteori til feltarbeid. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Råheim, M. (1997). Forståelse av kroppen som fenomen. Kritikk og utfordringer i 

helsefagenes grunnlagsforståelse i Alvsvåg, H., Anderssen, N., Gjengedal, E. & Råheim, 

M. (red.). Kunnskap, kropp og kultur – Helsefaglige grunnlagsproblemer, (s. 95 – 123). 

Oslo: Ad Notam Gyldendal AS. 

Svebak, S. (1997). Forlenger en god latter livet? Tidsskriftet Den Norske Lægeforening, 

117 (s. 4360-1). 


29

Spitzer, P. (2006). Essay Hospital clowns-modern-day court jesters at work. Lancet 368, 

34-35. 

Spitzer, P. (2002). http://www.e-bility.com/articles/clowndoctors.php, 11/09/2007. 

Spurkeland, J. (2005). Relasjonskompetanse – Resultater gjennom samhandling. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

Sørsdahl, A.B.& Vågstøl, U.(2001).”Men han vil jo bare leke”. Utfordringer i fysioterapi 

for barn i i Stokkenes, G., Sudmann, T. & Sædbø, G. (red.). Fysioterapi på terskelen. 13 

perspektiver på faget, (s.211 - 229). Bergen: Høyskoleforlaget. 

Thornquist, E. (1998). Klinikk kommunikasjon informasjon. Oslo: Ad Notam Gyldendal. 

Tiller, T. (2007). Ane, spane og spinne i Brekke, M. & Tiller, T. (red.). Samklang. Nye 

læringsutfordringer i helsefaglig utdanning og yrke, (s.227 – 240). Kristiansand: 

Høyskoleforlaget AS. 

Tyrdal, S. (1999). Medisinsk humor – teoretisk grunnlag og praktisk bruk. Tidsskriftet 

Den Norske Lægeforening nr13;119 (s. 4572-7). 

Vein, J.W. (2007). http://theorganization.bigapplecircus.org/About/Bios/, 9/10/2007 . 

Wegener, C. (2007). http://www.danskehospitalsklovne.dk/Default.aspx?ID=78, 

09/10/2007. 

Widerberg, K. (2001). Historien om et kvalitativt forskningsprosjekt – en alternativ 

lærebok. Oslo: Universitetsforlaget AS. 

Østhus, S. (2002). Klovnekommunikasjon i Tyrdal, S. (red.). Humor og Helse – i teori og 

praksis, (s.65 - 77) Oslo: Kommuneforlaget AS. 


30

Forespørsel om å delta i en vitenskaplig undersøkelse 

Vedlegg 1 

Formål og målsetting: 

Mye er blitt skrevet om humor og helse og om sykehusklovnen (mest utenfor Norge). Så 

langt jeg vet er ingenting skrevet om sykehuskovnen og bevegelse, fysisk aktivitet eller 

fysioterapi da jeg ikke har funnet litteratur på dette. Jeg ble derfor nysgjerrig på om det 

foregår slike samarbeid og om, når og hvor slike samarbeid bør finne sted. 

I min bachelor oppgave ønsker jeg derfor å ha fokus på fysioterapeuten, sykehusklovnen, 

barn og bevegelse. 

Min problemstilling vil være: på hvilken måte kan fysioterapeuten samarbeide med 

sykehusklovnen for å fremme bevegelse hos barn? 

Jeg vil snevre oppgaven min til å gjelde samarbeidet mellom sykehusklovn og 

fysioterapeut, ikke hva fysioterapeuten eventuelt kan lære av klovnen, selv om det også 

kan være av interresse. For ikke å gape over for mye vil jeg rette fokuset mot 

langtidssykebarn. 

Metode: 

Metoden vil være et semistrukturert e-postintervju, der jeg ønsker å intervjue en 

fysioteraput som har erfaring i å samarbeide med en sykehusklovn og sykehusklovn som 

har erfaring i å samarbeide med en fysioterapeut. Informantenes svar vil bli drøftet i 

forhold til hverandre og i forhold til litteraturen. 

Jeg håper at jeg ikke skriver denne oppgaven kun til meg selv, men også for de 

fysioterapeuter som har en sykehusklovn tilgjenglig. Forhåpentligvis vil denne oppgaven 

kunne si dem noe om, når og til hvem de kan/bør benytte seg av sykehusklovnen. 

Sykehusklovner finnes i mange land i hele verden. Vi har også begynt å få organiserte 

sykehusklovner her i Norge. Mange vet ikke hva en sykehusklovn er, så forhåpentligvis 

kan denne oppgaven også gi et innblikk i en ny yrkesgruppe som er på vei inn i 

helsevesenet. 

Frivillighet: 

Deltagelse i prosjektet er frivillig og informantene gjøres oppmerksomme på at de kan 

trekke seg fra prosjektet når som helst i prosessen uten å måtte oppgi noen begrunnelse 

og helt uten videre konsekvenser for den enkelte. 


I

Anonymitet: 

Alle data behandles konfidensielt og alle som har kontakt med data er underlagt 

taushetsplikt i henhold til forvaltningslovens § 13. 

Prosjektansvarlig: 

Ansvarlig prosjektleder er fysioterpistudent NN. Faglig veileder: NN 

Takk for at du tok deg tid til å besvare spørsmålene. Jeg synes selv temaet er 

meget interessant og gleder meg til å lese besvarelsen. 

Bare ta kontakt hvis det er noe som er uklart. I samme forbindelse lurer jeg på om 

jeg kan gjøre det samme? 

Samtykkeerklæring: 

”Jeg har lest informasjonsskrivet og har hatt anledning til å stille spørsmål. Jeg 

samtykker i å delta i prosjektet.” 

Sted: Dato: 

Underskrift: ________________ 


II

Intervjuguide 

1. Hva gjør en sykehusklovn? 

Vedlegg 2 

2. Som fysioterapeut, hva er din erfaring med å samarbeide med sykehusklovn? Som 

sykehusklovn, hva er din erfaring med å samarbeide med fysioterapeut? 

3. Kan sykehusklovnen fremme bevegelse, og hvordan? 

4. I hvilke situasjoner kan/bør fysioterapeuten og sykehusklovnen samarbeide? 

5. Til hvilke barn kan/bør sykehusklovnen benyttes/ikke benyttes? 

6. Hvor bør samarbeidet finne sted? 

7. Hvorfor mener du at bruk av sykehusklovnen er en mulighet fysioterapeuten bør 

benytte seg av? 

Takk for at du tok deg tid til å besvare spørsmålene. Jeg synes selv temaet er meget 

interessant og gleder meg til å lese besvarelsen din. 

Bare ta kontakt hvis det er noe som er uklart. I samme forbindelse lurer jeg på om jeg kan 

gjøre det samme? 

Med vennlig hilsen, 

NN 


III

Supplerende og oppklarende spørsmål til sykehusklovn 1: 

Under spørsmål 2) snakker du om den indre klokken,(som også er en form for 

kommunikasjon). Kan du konkretsiere det du skriver her med et eksempel? 

Vedlegg 3 

Under sp. 5) sier du at klovnen bør bakke ut, hvis det store barnet ikke åpner opp for 

latter og tull. Har du et eksempel på dette? 

Jeg er også interessert i samrbeidet mellom klovn og fysioterapeut. 

Under sp.2) Hva innebærer et grundig forarbeid? 

Du skriver også om ettermøtet, samt og være veiledere for hverandre. Har du og 

fysioterapeuten et eksempel fra praksis på et samarbeid det har kommet noe fruktbart ut 

av. Hvordan foregår et slikt samarbeid? 

Jeg ønsker også et eksempel på det du sier helt til slutt under sp. 2. ...vi hadde et felles 

utgangspunkt - noen mål. Dette er viktig for da ser man jo etter de samme tingene mens 

man jobber. 

Under sp 7) har du et eksempel: fysioterapeuten kan gå inn og spørre barnet.. kan du 

utdype og forklare litt nærmere hva du mener her? Videre under sp 7) sier du at et 

samarbeid kan være en kognitiv stimulans for både klovnen og fysioterapeuten. Hva 

mener du med kognitiv stimulans? 

Du omtaler klovnen som figur/vesen eller i 3.person. Hvorfor? Under sp. 7) sier du 

bl.annet at klovnen har lært mye av å samarbeide med fysioterapeut. 

Helt til slutt...nesten: 

Under sp. 1 sier du at ...gjennom sin kompetanse kan barnet hente selvtillit og nye 

krefter...hva legger du her i ordet kompetanse? 

Under sp 3) sier du noe om smerte bl.a ...smerte er relatert til dette området... hvilket 

område? Videre sier du Hvordan gjør klovnen smerten mindre for barnet –eller 

opplevelsen av smerten. Har du et eksempel på dette? 

Hvordan ser du på humor? Brukes det bevisst og i så fall hvorfor/hvordan? 

Hva er lekens natur...?(sp. 2) 

Under sp 6. svarer du I lokaler der barnet kan ta avstand eller unngå for nær 

kontakt...hvis du da skal fremme bevegelse hos dette barnet??? 

Eventuelle erfaringer og tanker du ikke fikk formidlet ved første intervju er også 

ønskelig. 


IV

Supplerende og oppklarende spørsmål til fysioterapeut 1: 

1. Hva er din rolle med klovn tilstede, endres den? 

Vedlegg 4 

2. Hva har du lært av klovnen gjennom samarbeid? Du sier under sp.7:...at vi blir litt 

småklovner og at dette kan være gunstig for mange fysioterapeuter... kan du utdype dette, 

gjerne med et eksempel? 

3. Har du et eksempel fra en situasjon der du har lært, utviklet deg som fysioterapeut 

gjennom å samarbeide / forholde deg til sykehusklovn? 

Eventuelle erfaringer og tanker du ikke fikk formidlet ved første intervju er også 

ønskelig. 


V

Bacheloroppgave i fysioterapi - Sykehusklovnene

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?