Beijing duck

Vibeke Tandberg
Beijing duck
Roman
FORLAGET OKTOBER 2012

Det var en vindstille dag. Hun gikk ned til båten og løsnet fortøyningen.
Hun rodde så langt ut som hun pleide å ro og så slapp hun ut
fiskesnøret.
Det var en vindstille dag. Hun rodde langt ut dit hun visste fisken stod.
Det gikk ikke lang tid før hun fikk napp. Hun slapp ut fiskesnøret. Ikke
lenge etter nappet det.
Det gikk ikke lang tid før hun fikk fisk. Solen skinte. Hun rodde så
langt ut som hun pleide å ro. Det var vindstille og ikke en krusning på
vannet.
Hun satte seg i båten og rodde ut på havet. Ikke lenge etter at hun hadde
kastet snøret uti nappet det. Hun hadde rodd ut dit hun visste hun fikk
fisk. Solen skinte og det var ikke en krusning på vannet.
Hun knekte nakken på den. Deretter hektet hun den av kroken og skar
opp buken. Innvollene kastet hun til de skrikende måkene. Så rodde hun
tilbake. Hjertet til fisken lå i bunnen av båten. Det banket fremdeles men
hun la ikke merke til det før hun skulle gå i land.
Hun skulle til å gå i land da hun fikk øye på fiskehjertet som lå i bunnen
av båten. Det banket fremdeles. Hun tok det i hånden og bar det med seg
hjem. Det banket hele veien hjem, under hele middagen mens hun spiste
kroppen det hadde holdt liv i og det banket hele kvelden. Det siste
hjertebanket kom like før hun skulle til å legge seg. Hun visste ikke at
det var det siste før det ikke ble etterfulgt av et nytt. Ikke sekundet etter.
Ikke flere sekunder etter. Ikke et minutt etter.
Hun setter seg i båten og ror ut på havet. Hun har kledd på seg, spist
frokost og tatt med fiskesnøret. Båten ligger fortøyd nede ved bryggen.
Dragan følger etter henne ned til bryggen. Hun løsner fortøyningen setter

seg i båten og begynner å ro. Dragan blir igjen på bryggen med hodet på
forlabbene. Hun ror ut dit hun vet at fisken står. Det er en vindstille dag,
solen skinner og det er ikke en krusning på vannet. Hun trekker opp
årene og kaster ut snøret. Det går ikke lang tid før hun får napp og hun
trekker snart opp en sprellende fisk. Hun legger den over låret og med to
fingre under gjellene og en hånd over buken knekker hun nakken på den.
Etterpå hekter hun fisken av kroken og spretter opp buken. Innvollene
kaster hun til måkene. Etter at hun har rodd i land og skal til å gå opp på
bryggen, får hun øye på fiskehjertet som ligger og pumper i bunnen av
båten. Hun tar det med seg hjem.
Hun tar opp hjertet som ligger og pumper i bunnen av båten selv om det
ikke lenger har en kropp å holde liv i. Muskelen pumper som om det
fremdeles strømmet blod gjennom de små kamrene. Hun holder det i
hånden og ser på det mens hun venter på at det skal slutte å pumpe foran
øynene hennes. Det slutter ikke. Det bare fortsetter som om det aldri
kommer til å slutte. For hvert slag kommer det en ørliten luftstrøm ut av
blodåren på oversiden av muskelen. Når hun legger kinnet ned mot
håndflaten kan hun kjenne det som en svak pust mot ansiktet. Det
kommer ikke til å slutte. Ikke etter det slaget. Ikke etter det. Eller det.
Eller det.
Dagen etter at hun har spist fiskehjertet, etter at søvnen har sluppet taket
om morgenen men før hun er våken, ligger hun lenger enn vanlig i
øyeblikket før hun blir innhentet av tiden og verden og før hun vet hvor
hun er og hvem hun er.
Hun setter seg i båten. Det er vindstille. Hun fisker. Og dagen etter står
hun opp.
Hun setter seg i båten. Det er vindstille. Hun fisker. Og dagen etter, da
hun stod opp fordi tiden og hukommelsen hadde innhentet henne igjen

før hun satte seg i båten for å dra ut og fiske, merket hun at noe var galt.
Hun var helt nummen i fingrene. Som om de sov. Det var vanskelig å
lage mat og kle på seg. Etter frokost dro hun ut for å fiske som vanlig.
Det hadde nettopp nappet i snøret. Hun hadde trukket det opp men da
hun skulle gripe rundt fisken og knekke nakken på den spratt den ut av
hendene hennes. Hun bøyde seg ned og tok den opp igjen. Den ene
hånden holdt hun hardt over buken og den andre hadde to fingre under
gjellene. Hun brukte all sin kraft og forsøkte å brekke nakken med låret
som motstand slik hun alltid gjorde når hun hadde fått fisk, men det var
som om kreftene ikke nådde ut i hendene. Fisken spratt ut av grepet
hennes under gjellene. Som om kreftene ikke nådde ut til gjellene. Hun
forsøkte en tredje gang men det samme gjentok seg. Hun så ned på
hendene sine. Hun så på fisken som sprellet i bunnen av båten. Hun satt
helt stille mens hun så fra den sprellende fisken i bunnen av båten til
hendene som lå slapt i fanget. Nummenheten hadde bredt seg ut til
håndflatene. Hun bøyde seg ned for å ta opp fisken og forsøke igjen.
Denne gangen klarte hun ikke engang å holde den fast lenge nok til å
legge den over låret.
Fisken spreller i bunnen av båten. Den er fremdeles hektet fast i kroken
men det er ingenting hun kan gjøre med det. Hendene lystrer henne ikke.
Hun setter seg ned for å ro tilbake til land. Hun har nesten ikke følelse
igjen i fingrene og hun klarer ikke å gripe rundt årene. Hun vil ikke klare
å ro i land. Det er blikkstille rundt henne og ingen andre båter å se på
vannet. Hvis det kommer pålandsvind vil hun drive tilbake til land
igjen. Hvis det ikke kommer vind vil hun bare sitte stille her og hvis det
kommer fralandsvind vil hun drive lenger ut. Lammelsen vil ha spredt
seg innen hun kommer i land. Hvis hun kommer til land. Kanskje opp
til albuene. Solen skinner fra blå himmel og det er ikke en krusning på
overflaten. Fisken spreller i bunnen av båten.

Hun satte seg i båten, rodde ut på havet og fikk en fisk. Hjertet til fisken
ville ikke slutte å banke selv om kroppen var spist. Hun lurte på hva hun
skulle gjøre med hjertet da det til slutt var blitt stille. Det virket ikke
riktig å kaste det i søppelkassen eller trekke det ned i toalettet. Det endte
med at hun svelget det og etterpå sovnet hun. Da hun våknet dagen etter
merket hun at det var noe rart med hendene. Det var som om de ikke
lystret henne.
Det kom pålandsvind. Den blåste opp til liten bris og førte båten i land.
Da hun gikk i land hadde hun ikke følelse igjen i hendene. Dragan
bjeffet da den så henne igjen men hun enset ikke hunden. Da hun ankom
sykehuset var hun nummen i håndleddene også. Legen ga henne en rask
diagnose. Beijing Syndrome. Sjeldent og bare overførbart til mennesker
fra fiskehjerter, fører til galopperende lammelse som til slutt vil ramme
åndedrettssystemet. Han ga henne ikke noe valg, kapp dem av eller dø.
Hun ble lagt inn med det samme og før kvelden kom hadde hun ikke
hender lenger.
Beijing Syndrome. Hvem har hørt om det før? Madeleine stirrer opp i
taket fra sykehussengen. Hvitt tak. Hun kan ikke kjenne hendene sine
lenger. Hun kan ikke kjenne noe nedenfor albuene. Hun ser ned på de
bandasjerte armstumpene. Etter lengden å dømme har de kappet nedenfor
albuene. Men hun kan ikke kjenne albuene heller. Madeleine ser opp
igjen. Hvitt tak. Hun holder de bandasjerte armstumpene opp foran seg
mot det hvite taket. De er tunge av bandasjene. Hun har ikke hender.
Hvem hadde trodd det? Uten hender. Hendene hennes er i
forbrenningsovnen for organisk avfall. De er kanskje allerede brent.
Hennes hender uten at de er en del av henne lenger. Men fremdeles
hennes. Kan man vel si. Tenker hun. Selv om de ikke er festet til armene
hennes lenger. Hennes uten at de finnes.

Madeleine kunne ikke fiske igjen. Hun forsøkte å ro båten ut på havet
uten hender men hun klarte det ikke. Hun forsøkte å kaste ut snøret av
båten uten hender men det endte bare med at fiskesnøret ble en stor
floke. Og hvis hun hadde fått fisk hadde hun ikke visst hvordan hun
skulle drepe den. Hun kunne ha hoppet på den, men hun hadde ikke
visst hvordan hun skulle ha hektet den av kroken og hadde hun klart det,
hvordan kunne hun ha sløyet den uten hender? Hun hadde ikke klart å
sette kniven inn i endetarmsåpningen og dra den gjennom skinnet i én
bevegelse opp til gjellene som spriker til hver sin side etter at nakken er
brukket slik at innvollene velter ut, kaste innvollene til måkene, legge
fileteringskniven langs ryggfinnen og stikke spissen inn i det seige
skinnet til den treffer toppen av ryggsøylen, la den gli dypt inn i
skrotten langs raden av bein til den treffer den tomme buken og så med
korte snitt løsne kjøttet fra ribbeina langs ryggraden først opp til
styrefinnene oppunder gjellene og så fra midten og ned, helt til hun kan
dra hele kniven med ett kutt forbi de siste beina mellom halefinnen og
ryggraden. Hun kan kanskje drepe den ved å legge fisken på
kjøkkenbordet med den ene underarmen over den slik at den ikke spreller
seg løs fra taket, den andre armstumpen over den første, lene
overkroppen over bordflaten og legge vekten av kroppen over
armstumpene og presse all luft ut av fiskekroppen. Det piper da luften
går ut av den. Det harde skjelettet punkterer magesekken og galleblæren,
innholdet siver ut av endetarmen. Skjelettet knekker under vekten fra
armene, buken sprekker med en spjærende lyd og en gråaktig masse
blandet med blod blir klemt ut fra revnen. Bare kjevebeinet og skallen er
for harde til å knuses.
Armstumpene er blitt klissete av blod. Hun kan tørke av blodet med
kjøkkenkluten som henger over kranen på vasken, eller hun kan gni dem
mot lårene. Det er blod på genseren hennes, det må ha sprutet. Hun
burde skifte til en ren genser og hun må huske på å ikke lene seg

fremover og hvile ansiktet i armstumpene fordi de er fulle av blod. Hvis
hun hadde gnidd en underarm over ansiktet for å skyve vekk noen hårstrå
som har falt ned i pannen hadde hun smurt seg inn med blod. Mest i
tinningen der hun strøk bort håret og noen fiskeskjell vil kanskje komme
til å klistre seg fast til hårfestet. Hun ville ha sittet her med fiskeblod og
fiskeskjell i ansiktet. Fisken ville ha vært død. Ja, den ville nok ha vært
død. Ikke sløyet men død og hun ville ha sittet her med blod og fisk i
ansiktet.
Eller hun ville aldri ha kommet så langt. Hun ville ikke ha klart å ro
båten ut på havet. Kle på seg. Låse døren bak seg når hun går ut. Hun
trenger ikke å låse døren for å fiske. Løsne fortøyningen. Hun må ikke
løsne fortøyningen hvis hun ikke skal ut i båt og hun må ikke ut i båt.
Hun kan fiske fra bryggekanten, hun kan fiske uten hender hvis hun
fisker fra bryggekanten. Eller ikke, hun kan kanskje ikke fiske uten
hender selv om hun fisker fra bryggekanten hun kan jo fremdeles ikke
hekte fisken av kroken ikke knekke nakken og ikke sløye. Men bare hvis
hun hadde forsøkt hadde hun funnet ut alt dette eller hun hadde funnet ut
det motsatte. Kanskje hadde hun klart det med munnen. Tærne. Hun har
albueleddene igjen. De er til stor hjelp. Ville ha vært hvis hun hadde
forsøkt å fiske fra bryggekanten. Men selv med albueledd hadde hun ikke
klart å knekke nakken, sprette opp buken og sløye den.
Legene hadde tatt vekk mer av håndleddene enn hun hadde regnet med.
Før hun fikk narkose hadde de kløpet henne hardt nedover armene helt
ned til det stedet hun ikke lenger hadde følelse, og da hun hadde sluttet å
si au målte de tre centimeter oppover mot albuen igjen og så markerte de
punktet med en sort strek der de kom til å kappe armene hennes. De
trengte disse ekstra tre centimeterne for å være sikre på at de fikk kappet
bort alt vev med lammelse. Men da Madeleine tok av bandasjene så hun
at de hadde gått seks centimeter over det stedet hun sist hadde sagt au,

ikke tre, men enda tre centimeter over den sorte streken de hadde tegnet.
Tre centimeter kjøtt og bein fra hver arm som hun fornemmet selv om de
ikke var der lenger. Seks centimeter til sammen. Fantomsmerter, sa
sykepleierene om fornemmelsen uten å vite at det ikke var fornemmelse
av hendene men bare de to ganger tre avkappede centimeterne som var
blitt fjernet uten at hun var blitt informert om at legene skulle fjerne
dem. Madeleine forsøkte å forklare dem at det ikke var snakk om smerter
men en fornemmelse, og ikke av hendene men det andre feltet på to
ganger tre centimeter over de sorte strekene, men sykepleierene sa at det
het smerte selv om det var en fornemmelse og at det var vanlig å kjenne
hendene sine etter at de var amputert.
Men det er ikke hendene jeg fornemmer, det er de to ganger tre
centimeterne jeg ikke visste at legene skulle kappe av!
Sykepleierene hørte på henne men svarte ikke.
Fantomfornemmelser?
Men de hørte ikke etter lenger. Og tre centimeter mer eller mindre
underarm spilte vel ingen rolle tenkte Madeleine, heller ikke om hun
fornemmet dem. Tre centimeter mer eller mindre i forbrenningsovnen for
organisk avfall på sykehuset spilte heller ingen rolle og det spilte ingen
rolle akkurat hvor under albuene de nye stumpene var. Hadde de tatt
albuen også så hadde det kanskje hatt større betydning. Nå kan hun jo
løfte underarmene bare ved å bøye albuen. Hvis hun ikke hadde hatt
albuer hadde hun bare kunnet løfte armstumper fra skulderleddene. Og
med bare skulderledd igjen hadde hun bare kunnet løfte armene sine
vannrett ut fra kroppen og rett opp og så langt bak hodet som
tøyeligheten i skuldermusklene tillot. Om det ville vært betydelig
forskjellig fra hvordan bevegeligheten hennes var nå, var vanskelig å si.
For hva var egentlig fordelen med å ha ledd i armene når det ikke var et

griperedskap i enden av dem?
Fordelene ved fremdeles å ha albueledd viste seg imidlertid å være
mange. Det fikk Madeleine erfare. Fordi hun fremdeles hadde et ledd i
hver arm kunne hun klamre seg til gjenstander og frakte dem fra et sted
til et annet. Hun kunne løfte, omfavne, skubbe og dytte, snu seg rundt i
sengen uten problemer, skyve stolen ut fra bordet før hun satte seg og
det ble etter kort tid uten hender helt klart for henne at armstumpene
hadde en langt mer fleksibel bevegelsesradius på grunn av at de kunne
bøyes ved albuene. Hun holdt rett som det var armstumpene opp foran
ansiktet og tenkte ja. Ja. Det kunne vært verre. Hun kunne ikke ha holdt
dem opp foran seg i denne vinkelen engang hvis legene hadde kappet
over albueleddet.
Hun ble sittende noen uker ved kjøkkenbordet sitt etter at hun kom hjem
fra sykehuset, ganske stille ved kjøkkenbordet foran kjøkkenvinduet på
kjøkkenet sitt i det store huset ved havet. Hun så ut på havet og ned på
armstumpene som hvilte på bordet. Hun så opp og ned. På havet og
hender, med armstumpene som hvilte på bordflaten.
Beijing Palace ble hennes nye hjem og kvinnen uten hender var et
eksotisk tilbud på huset. Det var stor forskjell på å fiske og å selge
kropp men Madeleine fant nye fordeler ved livet på Beijing Palace. Hun
satte pris på å være omgitt av mennesker, det hadde blitt mange timer
alene i båten uten selskap. Hun satte pris på den gode betalingen, det var
ikke mye penger å tjene på fiske. Derfor savnet hun ikke havet og vinden
i håret og solen som varmet mot ansiktet eller fisken som sprellet i
enden av snøret eller hender til å gripe med, spise med, fiske med, tørke
ansiktet med når svetten rant etter at hun hadde løpt etter Dragan i hagen
for å få den inn i buret.
Men en dag etter at en kunde nettopp har forlatt rommet hennes og hun