Det globale i det lokale (pdf) - IMDi

Det globale i det lokale 

- håndbok basert på erfaringer fra Flerkulturelt 

kunnskaps- og kompetansesenter i Hedmark

Utgitt i 2006 av 

Hedmark fylkeskommune 

Parkgt. 64 

2325 Hamar 

Grafisk produksjon: 

Tapir Uttrykk

Innhold 

1. Innledning 

Hvem er boka for? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 

Innholdet i håndboka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 

2. Et historisk bakteppe: fra Brumunddalen til Glomdalsmuseet 

Hedmark som «flerkulturelt» fylke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 

Hendelsene i Brumunddalen: Å snu en dårlig ting til en god ting . . . . . . 14 

Et senter blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 

Noen som holder i trådene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 

Å velge lokalisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 

Oppsummering av grunnlagsarbeidet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 

3. Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter - organisering, mål og målgrupper 

Organisering og forankring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 

Målgrupper og målsettinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 

4. Tiltak i regi av flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

Utstillingsvirksomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 

Formidlingsvirksomhet på Glomdalsmuseet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 

Formidlingsvirksomhet, møteplasser og arrangement. . . . . . . . . . . . . . . 41 

Kompetansehevingstiltak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 

Nettverksskapende virksomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 

Dokumentasjonsarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 

5. Erfaringer, flaskehalser og gode grep 

Senterets overordnede funksjon og rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 

Senterets hovedvirksomhetsområder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 

6. Veien videre 

Å skape et flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter . . . . . . . . . . . 72 

Å drive et flerkulturelt senter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 

Veien videre - det globale i det lokale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76

Forord 

Formålet med denne rapporten er å presentere og formidle erfaringer fra prosjektet 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter. Prosjektet har vært et sentralt tiltak 

fra handlingsplanen «Utfordringer i det flerkulturelle Hedmark» som ble vedtatt av 

fylkestinget i 1998. Hedmark fylkeskommune har finansiert prosjektet, med støtte fra 

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Glomdalsmuseets bidrag og samarbeid har 

også vært avgjørende for etableringen av senteret. 

Den flerkulturelle situasjonen i Hedmark innebærer både nye muligheter og 

utfordringer. Som en regional utviklingsaktør har Hedmark fylkeskommune gjennom 

en egen handlingsplan tatt utfordringene på alvor og iverksatt flere sentrale tiltak for 

å tilrettelegge for et flerkulturelt Hedmark. Opprettelsen av Flerkulturelt kunnskaps- 

og kompetansesenter er et viktig skritt på veien til en institusjonalisering av det 

flerkulturelle i Hedmark. En integrering av minoritetskulturer i en tung norsk kulturinstitusjon 

signaliserer et normaliseringsperspektiv. Senteret er et viktig instrument for 

integrering av innvandrerbefolkningen som vil kunne bidra til å styrke en felles sosial 

tilhørighet og bidra til at det utvikles relasjoner mellom ulike kulturelle grupperinger i 

det norske samfunnet. 

Prosjektet har gjennomført ulike tiltak og underprosjekt og man har tatt i bruk 

forskjellige metoder for kunnskaps- og kompetanseheving, nettverksoppbygging, 

relasjonsdannelse og formidlingsarbeid. Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

er resultatet av politisk velvilje på fylkesnivå, samt et teamarbeid der flere 

aktører har deltatt konstruktivt og med entusiasme i prosessen. Fra 1. januar 2006 

fungerer senteret som en permanent og integrert, men synlig del av Glomdalsmuseet. 

Denne integrasjonen har skapt flere viktige synergieffekter og gjensidig berikelse. 

Forskningsarbeidet som ligger til grunn for denne boka, er utført av forskerne Kirsten 

Lauritsen og Marko Valenta ved SINTEF Teknologi og samfunn IFIM. Jeg håper at 

håndboka kan være et nyttig verktøy i arbeidet med å inkludere etniske minoriteter 

og utvikle en felles tilhørighet til det norske samfunnet.

Som prosjektleder vil jeg takke alle som har deltatt i arbeidet og medvirket til det 

gode resultatet som har Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter som sluttprodukt! 

Mostafa Pourbayat 

prosjektleder 

april 2006

Innledning


Denne boka er skrevet på bakgrunn av en kartlegging og evaluering av arbeidet 

med etablering av et flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter i Hedmark fylkeskommune. 

Senteret er tilknyttet Glomdalsmuseet på Elverum. Opprettelsen av et 

flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter var et av tiltakene fra en handlingsplan 

for et flerkulturelt Hedmark som ble vedtatt av fylkestinget i september 1998. Tiltaket 

ble utredet nærmere i løpet av høsten 2001 og våren 2002. I 2002 fattet fylkestinget 

følgende vedtak: 

- Fylkestinget vedtar iverksettelse av et prosjekt med sikte på opprettelsen av 

flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter. 

- Prosjektet lokaliseres og organiseres som en integrert del av Glomdalsmuseet i 

Elverum, 2003. 

- Gjennomføring av prosjektet er avhengig av ekstern finansiering og at økonomiplanen 

gir rom for prosjektet. 

- Utlendingsdirektoratet og Norsk Utvandrermuseum inviteres til samarbeid om 

prosjektet. 

Handlingsplanen - «Utfordringer i det flerkulturelle Hedmark» - har vært et viktig 

instrument for å utvikle arbeidet med det kulturelle mangfoldet i Hedmark fylke, 

ikke minst fordi den i motsetning til mange handlingsplaner ikke har levd sitt liv i en 

kontorskuff. Tiltakene i planen er ført ut i livet alle som en. I så måte er arbeidet med 

handlingsplanen en suksesshistorie. Dette bildet står i sterk kontrast til en del medieoppslag 

i hovedstadspressen tidlig på nittitallet. På den tida ble fylket gjenstand for 

mye negativ oppmerksomhet knyttet til en serie rasistiske hendelser i Brumunddal. 

Hva har skjedd siden da? Hvordan har Hedmark fylkeskommune møtt disse 

utfordringene og hvordan er man kommet dit at en i dag har etablert et permanent 

senter for flerkulturell kunnskap og kompetanse? 

Bakgrunnen for denne håndboka er et ønske om å gi svar på disse spørsmålene. Svarene 

har aktualitet for alle landets fylker – rett og slett fordi det bor nasjonale minoriteter 

og innvandrere i alle fylker. Mange steder beskrives dette som en berikelse for både 

majoritet og minoriteter. Men over hele landet opplever man også at minoriteter 

møtes med skepsis og diskriminering, på arbeids- og boligmarkedet så vel som i 

kommuner og nabolag. Dette handler om relasjoner, og utgjør utfordringer for både 

offentlige instanser, privat næringsliv og i de daglige møtene mellom mennesker 

med ulik bakgrunn. For å kunne møte disse og andre utfordringer, trengs det både 

ny kunnskap, kompetanse og arenaer for kulturmøter. Hedmark fylke har skapt et 

flerkulturelt senter som man ønsker skal være et kraftsenter for en slik virksomhet.

Med denne håndboka ønsker man å spre Hedmarks erfaringer, i håp om at andre kan 

bruke dem for å bygge opp noe tilsvarende. Boka inneholder noen av byggesteinene 

som har utgjort grunnmuren for det flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenteret 

i Hedmark. Andre fylker må kanskje finne noen andre løsninger. Det finnes fallgruver 

og det finnes løsningsmodeller som ikke kan kopieres til andre steder fordi de rett og 

slett er bygd på lokale forutsetninger som ikke finnes over alt. Vårt håp er likevel at 

mange av erfaringene lar seg overføre. Vi tror det er mulig å finne inspirasjon både 

når det gjelder etableringen av et flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter og 

når det gjelder de mange konkrete tiltakene som er gjennomført. 

Våre analyser av senterets etablering og virksomhet baseres på intervjuer med 

personer som har vært sentrale i opprettelsen av senteret, personer som har vært 

med på å organisere og gjennomføre ulike tiltak, samt ulike kategorier brukere. Disse 

dataene har vi kombinert med en systematisk gjennomgang av rapporter, interne 

evalueringer, hjemmesider, arbeidsdokumenter og annen dokumentasjon som 

senteret alene, eller i samarbeid med ulike samarbeidspartnere, har laget. 1 

Hvem er boka for? 

Innledning 

Håndboka er aktuell for politikere og administrasjon i fylkeskommuner og kommuner, 

ansatte innenfor relevante felt som kultur, skole, flyktningarbeid, museer, personer 

med minoritets- eller majoritetsbakgrunn – kort sagt: den er for alle som har interesse 

av å arbeide for en positiv utvikling av relasjonene mellom minoriteter og majoritet i 

Norge. 

Erfaringene handler for det første om forarbeidet til og etableringen av senteret. Her 

finnes informasjon på overordnet nivå om alt fra forankring på ulike nivåer til lokal 

gjennomføring. For det andre handler det om senterets arbeid, med beskrivelser 

av enkelttiltak og erfaringer knyttet til de ulike tiltakene. Dette gjør det mulig for en 

institusjon som planlegger å gjennomføre lignende tiltak å finne ideer til prosjekt 

og tiltak, plukke ut enkelttiltak og studere erfaringene man har med forarbeid og 

gjennomføring. 

I tillegg til å kunne ha en utadretta funksjon, kan boka også tjene til å informere 

om senterets arbeid og innretting internt i Hedmark fylke. Gjennom å gjøre senteret 

mer kjent, tydeliggjøre hva interesserte samarbeidsparter kan bruke senteret til og 

hvordan det er mulig å tenke samarbeid i tida framover, kan boka forhåpentligvis 

også bidra til å forankre arbeidet ytterligere lokalt. Når flere blir oppmerksomme på 

1 En oversikt over rapportene finnes i litteraturlista.


den ressursen som ligger i senteret, er håpet at det kan komme initiativer fra flere 

kanter, ikke bare fra senteret. En målsetting her er å knytte bånd mellom ulike etniske 

grupper som har Hedmark som sin base og det ordinære kulturarbeidet i fylket. 

Her har Glomdalsmuseet og det flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenteret 

en nøkkelrolle, sammen med andre parter som kommuner, skoler, kulturinstitusjoner 

og kulturorganisasjoner, samt lag og foreninger som organiserer innvandrere og 

nasjonale minoriteter. 

Innholdet i håndboka 

I boka vil du finne eksempler på gode grep, men også flaksehalser og tidkrevende 

prosesser. Hedmark fylkeskommune er stolte over det de har fått til og ikke uten grunn. 

Tanken bak er imidlertid ikke å lage ei «skrytebok», men heller å sette lokale erfaringer 

i arbeid, sånn at flere kan få glede av dem. Det er mye å lære også av det som ikke 

gikk akkurat som man hadde tenkt. Du vil finne erfaringer fra politikere, idemakere 

og administrativt ansvarlige, prosjektets styringsgruppe, samarbeidspartnere og 

nettverk, fra dem som har gjennomført tiltakene og fra dem som har vært målgrupper 

for tiltakene. Jobben er langt fra ferdig. Å skape og drive et slikt senter innebærer 

mange utfordringer også i årene framover. Akkurat nå skal vi imidlertid stoppe litt opp 

og se på hva som er oppnådd og hva erfaringene så langt kan lære oss om veien 

videre i Hedmark. Kanskje 

kan nettopp det at arbeidet 

er under veis gjøre at 

tankene bak beslutningene 

og dilemmaene før man 

velger retning, er ferske 

og lettere tilgjengelige. 

10 

Kapittel to presenterer et 

bakteppe for etableringen 

av Flerkulturelt kunnskaps- 

og kompetansesenter, de 

politiske hendelsene som 

lå til grunn og de planer 

og vedtak som dannet 

grunnmuren i senterets 

tilblivelse. I kapittel tre 

finner du en beskrivelse 

av senterets organisering,

Innledning 

målsettinger og målgrupper. I kapittel fire beskrives de tiltakene senteret har vært 

involvert i, erfaringene med planlegging, arbeidsmåter og gjennomføring. Det 

knyttes oppsummering av erfaringer til hvert av tiltakene, både fra de som planla og 

gjennomførte og fra de som var målgruppene for tiltakene. I stor grad var dette barn 

og unge. Kapittel fem oppsummerer erfaringer og vurderinger på tvers av tiltakene, 

og når det gjelder etableringen og arbeidet ved senteret i sin helhet. Tanker om veien 

videre er hovedinnholdet i kapittel seks. Som vedlegg vil du finne litteraturreferanser, 

nyttige lenker og informasjon om mulige kontaktpersoner. Adressene gjør det mulig 

å ta kontakt med sentrale nøkkelpersoner som kan gi ytterligere informasjon om helt 

konkrete deler av arbeidet. 

Ikke alle vil ha nytte av å lese boka fra perm til perm. De enkelte kapitlene kan 

leses separat, ut fra hva slags informasjon leseren er ute etter. For noen vil det være 

den konkrete informasjonen knyttet til de enkelte tiltakene som er mest nyttig. God 

lesing! 

11

Et historisk bakteppe: 

fra Brumunddalen til Glomdalsmuseet


Hedmark som «flerkulturelt» fylke 

Hedmark fylke har en lang forhistorie som et flerkulturelt fylke, med skogfinner, 

sørsamer, sigøynere og reisende som markante deler av befolkningen. Forfattere, 

kulturpersonligheter, politikere og andre representanter for de nasjonale minoritetene 

har vært sentrale i å prege Hedmark som et fylke der kulturelle spørsmål har stått 

høyt oppe på den regionale dagsorden. De siste tjue årene har fylket i tillegg tatt imot 

flyktninger fra en rekke land. Denne mangfoldige kulturhistorien gjenspeiles også i at 

Høgskolen i Hedmark allerede i 1980 var på banen med å utvikle studietilbud som 

ga flerkulturell kompetanse til en rekke forskjellige yrkesgrupper. 2 De var da blant de 

første høgskolene som utviklet en egen flerkulturell utdanning, beregnet på ansatte 

i offentlig sektor som på en eller annen måte var engasjert i bosetting av flyktninger. 

I regionen hadde man også Utvandrermuseet, som hadde fokus på Norge som 

avsenderland av migranter til Amerika. Og man hadde Namibiaforeningen og Elverum 

folkehøgskole som i en årrekke har hatt elever fra afrikanske land som et viktig innslag 

blant elevene. Det siste skuddet på stammen er utviklingen av et nasjonalt senter 

for de reisende ved Glomdalsmuseet. Tanken er at det flerkulturelle kunnskaps- og 

kompetansesenteret ved Glomdalsmuseet skal inngå som et ledd i en flerkulturell 

satsing som gjenspeiler det mangfoldige befolkningsgrunnlaget i fylket. 

Hendelsene i Brumunddalen: Å snu en dårlig ting til en god ting 

På slutten av 80-tallet var Brumunddal nærmest for et skjellsord å regne. Det var flere 

hendelser som rammet innvandrere, fra spytting i ansiktet til brenning av et Ku Klux 

Klan-kors på Mjøsisen, knuste vinduer og dynamittattentat mot en innvandrerbutikk. 

Flere av de landsdekkende avisene avslørte i 1991 at rasistiske elementer hadde fått 

fotfeste i bygda. 

Da det ble kjent at Arne Myrdal skulle tale i byen fredag 20. september 1991, ble 

det mobilisert på alle fronter. 4000 mennesker møtte fram og vendte ham ryggen. «Å 

vende rasistene ryggen» ble i tida etter en talemåte over hele landet, med en konkret 

referanse til det som skjedde under dette folkemøtet. Gjennom denne handlingen 

bidro Brumunddal til å redusere det stigmaet som medie-oppmerksomheten rundt 

de rasistiske episodene i bygda hadde gitt dem nasjonalt. 3 Det var en viktig symbolhandling 

som nærmest snudde det skamfulle stempelet til noe man kunne være stolt 

av. Det bidro sterkt til å snu en dårlig ting til en god ting. 

2 Dette studietilbudet hadde navnet «Innvandrerpedagogikk», og ble senere til «Migrasjonspedagogikk». 

3 Hendelsene i Brumunddal er beskrevet av blant annet forskerne Yngve Carlsson, Tore Bjørgo og Thomas Håland 

(NIBR Pluss-serie 2001/4). 

14

Samtidig var det åpenbart for alle at problemene ikke var løst med det. Både lokalt 

i Brumunddal og i Hedmark fylke prøvde man på ulike arenaer å finne fram til tiltak 

for å få bukt med rasismen som ulmet. Flere har pekt på at hedmarkinger har et 

selvbilde som «romslige og rause», og at når noen blir støtt ut, er dette i strid med et 

slikt bilde. Mange var derfor opptatt av å gjøre noe. Barn og ungdom ble pekt ut som 

viktige målgrupper for dette arbeidet. Hvert år siden 1993 har fotballlaget Mathare 

United fra Kenya ladet opp til Norway Cup i Brumunddal. 4 Et annet mål handlet om 

å gjøre innvandrerne og de nasjonale minoritetene mer synlige i fylket og å bygge 

relasjoner mellom mellom «etniske nordmenn» og minoritetene. 

Det ble satt i gang en stor prosess med politiske drøftinger på fylkesnivå. Hedmark 

ble vedtatt som antirasistisk sone. Fylkeskommunen bevilget midler og det ble søkt 

og bevilget midler fra Utlendingsdirektoratet (UDI). På spørsmål om hvor viktig det 

som skjedde i Brumunddal var for den senere utviklingen i Hedmark, er det brei 

enighet om at hendelsen var avgjørende for senere politiske avgjørelser i fylket på 

det flerkulturelle området. Flere av de ansvarlige politikerne forteller at hendelsene 

utløste en politisk oppmerksomhet i fylket. Politikerne ble i større grad bevisste på 

sine muligheter og sitt ansvar for å gjøre noe positivt. At det som skjedde ble definert 

som rasisme, og at man erkjente det som problem, bidro til å forplikte politikerne til 

et langsiktig engasjement. 

Det flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenteret er et av mange tiltak som har 

sin bakgrunn i dette engasjementet. Fylkeskommunen har i tillegg brukt midler på 

å styrke både fylkesbiblioteket og skolebibliotekene med nye bøker omkring det 

flerkulturelle feltet. Tilgangen til slik litteratur har vært vekslende, og fylkeskommunen 

ønsket å bidra til kunnskapsformidlingen på dette området, i samarbeid med 

bibliotekansatte i fylket. Man har dessuten planlagt dagskurs i kulturkompetanse 

for bibliotekarer og andre ansatte ved alle skolebibliotek og folkebibliotek i fylket. 

Hedmark fylke har dessuten etablert et eget innvandrerråd som fungerer som 

rådgivende utvalg og høringsinstans i saker som angår det flerkulturelle Hedmark. 

Rådet er bredt sammensatt, med representanter for ulike innvandrergrupper og 

utnevnes formelt av fylkestinget. Fylket har også anbefalt kommunene i fylket å 

etablere egne innvandrerråd etter samme modell. Denne prosessen er i gang, og tre 

kommuner har så langt etablert slike råd. 

I denne håndboka er det imidlertid bare ett av tiltakene i handlingsplanen som skal stå 

i sentrum, og det er det flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenteret. Hvordan 

senteret ble til, er temaet i det følgende. 

4 Dagbladet fredag 25.07.2003. 

Et historisk bakteppe: fra Brumunddalen til Glomdalsmuseet 

15


Et senter blir til 

I 1995 erklærte Hedmark fylkeskommune seg som antirasistisk sone. Handlingsplanen 

«Utfordringer i det flerkulturelle Hedmark» kom i 1997. Samme år vedtok 

fylkestinget å utvikle et flerkulturelt senter. Det ble opprettet en egen stilling for oppfølging 

av handlingsplanen. Senteret skulle si noe om innvandrerne i fylket, og det ble 

i første omgang vedtatt lagt til Utvandrermuseet på Hamar. 

«Handlingsplan for internasjonalisering og flerkultur i videregående opplæring i 

Hedmark 2001-2004» er en videreføring av tilsvarende plan for perioden 1997-2001. 5 

I planen viser man blant annet til St meld Nr 17 (1996-97): Om innvandring og det 

flerkulturelle Norge, som peker på at kulturelt mangfold er berikende og styrkende for 

fellesskapet. Man viser også til vedtaket om å gjøre Hedmark til en antirasistisk sone, 

og til Hedmark fylkes visjon og mål, som sier at Hedmark skal være fylket der: 

…alle, uansett bakgrunn, har like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet 

og bruke sine ressurser. Hedmark fylkeskommune skal gjennom sine virksomheter 

arbeide aktivt for at visjonen blir innfridd. 

På denne bakgrunnen vedtok fylkestinget våren 2002 å sette i gang et treårig 

prosjekt med sikte på å opprette et flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter. 

I saksframlegget sa man følgende om senterets rolle: 

Senteret skal gjennom sitt arbeid legge vekt på kompetanseutviklingsperspektivet 

knyttet til flerkulturalitet og samle inn, bevare og formidle dokumenter og materiale 

som belyser ulike kulturformer og tradisjoner i dagens multikulturelle Norge og 

Hedmark. Det skal legges vekt på senterets formidlingsfunksjon med et historisk og 

spesielt samtids- og framtidsperspektiv med tanke på deltakelse og integrasjon. 

Det ble understreket at man skulle legge spesiell vekt på formidling til barn og unge. 

For å etablere et senter trengs det imidlertid både økonomiske og personellmessige 

ressurser. Hedmark fylkeskommune søkte og fikk prosjektmidler fra UDI til et 3-årig 

utviklingsprosjekt fra høsten 2002 til 2005 for å bygge opp et senter som skulle 

betjene kommunene i fylket/regionen. En museumspedagog ble ansatt i februar 

2003 for å bidra med gjennomføringen av arbeidet ved det flerkulturelle kunnskaps- 

og kompetanseutviklingssenteret. Hun fungerer som tilrettelegger, kontaktskaper 

og formidler. Museumspedagogen er ansatt på Glomdalsmuseet, men prosjektet 

er ledet av fylkeskommunen. Ved ansettelsen ble det lagt vekt på pedagogisk og 

5 Planen er under revisjon fordi de vedtatte tiltak og prosjekt er gjennomført og skal videreføres med ny plan og nye tiltak. 

16

flerkulturell kompetanse. Prosjektet og driften av senteret kom i gang i mars 2003, og 

har vart fram til og med 2005. Prosjektet er nå avsluttet og det flerkulturelle senteret 

er gjort permanent fra 2006. 

Tidlig i prosjektet ble det gjennomført en kartlegging av situasjonen, for å få en 

oversikt over hvilke utfordringer Hedmark står overfor i arbeidet med å forebygge 

og bekjempe rasisme og diskriminering. En rekke aktører ble trukket inn både i selve 

arbeidet med kartleggingen og som høringsinstanser. Funnene fra kartleggingen ble 

presentert på et seminar, der aktørene kunne bidra med supplering og korrigering av 

det bildet som ble tegnet. De største utfordringene var i følge denne kartleggingen å 

forebygge rasisme og diskriminering, og å bekjempe fordommer og fremmedskepsis 

gjennom informasjon og holdningsskapende arbeid i skoler, på arbeidsplasser og i 

frivillige organisasjoner. Manglende deltakelse fra innvandrere på ulike arenaer ble 

også trukket fram. I tillegg pekte man på at det var behov for en bedre koordinering 

og samordning mellom forvaltningsnivåer når det gjelder innvandrere generelt, 

og opplæring og kvalifisering av innvandrere spesielt. Svarene viste dessuten at 

kommunene i liten grad hadde kartlagt situasjonen for innvandrere i kommunen. Når 

det gjelder synet på hvilke utfordringer Hedmark sto overfor, viste kartleggingen stort 

samsvar mellom svarene fra hjelpeapparatet og fra flyktninger og innvandrere. 

I fylkesplanen for 2001-2004, Regionalt utviklings- og handlingsprogram, vedtok man 

å utrede det flerkulturelle senteret nærmere, samt å se det flerkulturelle Hedmark i 

sammenheng med nasjonale minoriteter og internasjonalisering. Fylkestinget vedtok 

høsten 2005 å støtte senteret med 500 000,- pr år, og fra 1/1 2006 er Flerkulturelt 

Kunnskaps- og Kompetansesenter en permanent del av museets virksomhet. 

Formidlingsarbeidet er i gang, som en integrert og synlig del av Glomdalsmuseets 

aktiviteter. Det er nedsatt ei arbeidsgruppe som skal lage en fylkesdelplan for det 

flerkulturelle Hedmark, med representanter for Fylkeskommunen, Fylkesmannen i 

Hedmark, IMDi, Indre Østland, Innvandrerrådet i fylket og Høgskolen i Hedmark. Den 

politiske forankringen er altså fremdeles et sentralt fundament for senterets arbeid. 

Men det er ikke tilstrekkelig med forankring – noen må utføre arbeidet og holde i 

trådene. 

Noen som holder i trådene 


Det understrekes fra alle hold at en forutsetning for at tiltakene i Hedmark fylkes 

handlingsplan for et flerkulturelt Hedmark ble gjennomført, var at det ble ansatt 

en prosjektleder som kunne holde i trådene. I en travel hverdag skal politikere og 

administrasjon dekke mange ansvarsområder og ivareta mange oppgaver. En viktig 

17


erfaring – her som andre steder – er at dersom et fagfelt skal prioriteres, må det 

finnes noen som holder fokuset, sørger for framdrift og bidrar med fagkompetanse 

og nettverk. Slike personer beskrives i ulike forsknings-sammenhenger som ildsjeler, 

pådrivere og ressurspersoner – eller mer humoristisk sagt som «gnagsår» eller «vaktbikkje». 

Uansett navn, handler jobben om å sørge for at området ikke glemmes, 

men inkluderes i det ordinære arbeidet på alle nivåer, i form av planarbeid, tiltak og 

evalueringer. 

Samtidig vil den konkrete personens faglige profil og synspunkter komme til å prege 

innrettingen på arbeidet, innenfor de rammene politikerne har vedtatt. Vi skal gi et 

eksempel på dette: Den første tida prosjektlederen i Hedmark var ansatt, definerte 

fylkeskommunen seg som antirasistisk sone. Man så dette som en viktig markering 

som en håpet ville fungere som en ideologisk paraply for tiltak på ulike områder. 

Prosjektlederen var skeptisk, fordi det innebar et fokus på rasismen, mer enn på 

det forebyggende arbeidet. Han mente at en burde jobbe mot rasisme og bedre 

holdningene gjennom samhandling og likestilling mellom nordmenn og innvandrere. 

Grunntanken var at dersom en snakker om rasisme hele tida, risikerer en å stimulere 

grupper som er rasistiske. Prosjektlederen ønsket å jobbe mot de faktorene 

som produserer rasisme, uten å peke direkte på rasisme som fenomen. Denne 

diskusjonen er kjent fra flere kommuner og fylkeskommuner, og reiser spørsmål om 

hvilke metoder som fungerer bra mot rasisme. 6 Slike diskusjoner kan bidra til økt 

bevissthet, uansett hvor man måtte lande. En viktig oppgave for den som holder i 

trådene er å bidra til å holde temaet varmt, blant annet gjennom aktuelle debatter 

som for eksempel denne. 

Et annet viktig område for en prosjektleder, er å holde politikerne godt orientert om 

arbeidet som pågår til enhver tid. Gjennom å trekke dem med på ulike arrangement, 

gjennom kurs, temadager og skriftlige tilbakemeldinger har politikerne i Hedmark fått 

god oversikt over hva som har foregått i prosjektet. Når politikerne har kunnskap, er 

det lettere å få aksept for ulike forslag til tiltak. Politikerne har vært med i styringsgruppen 

for prosjektet slik at det til enhver tid har vært en åpen dør inn i det politiske 

miljøet. Dette oppsummeres som avgjørende for de vedtakene som senere er gjort 

om å etablere senteret som permanent. 

Som saksbehandler reiste prosjektlederen også en diskusjon om et flerkulturelt 

senters innhold, arbeidsområder og lokalisering. Han argumenterte for at et slikt 

senter ikke måtte bli en avdeling i en bakgård, isolert og liten, men en synlig og 

6 Den refereres blant annet til i UDI-publikasjonen «Mellom kebab og vaffel» som er nevnt tidligere. Den finnes på UDIs 

nettsider (nå IMDi). 

18

sentral del av en større enhet. Dermed var det duket for en debatt som blant annet 

handlet om lokalisering av senteret. 

Å velge lokalisering 


Det er ikke uvanlig at det er ulike syn på hvor nye institusjoner skal plasseres i et stort 

fylke – dette ble også diskutert i Hedmark. Lokalisering handler både om geografi og 

om institusjonell tilknytning. 

Fylker og regioner er ulike, og når det gjelder geografisk plassering er det viktig 

å reflektere over spørsmål som: Hvordan nå ut til flest mulig? Hvor er den største 

konsentrasjonen av mennesker som vil ha nytte av senteret? Når så stedet er 

valgt, blir neste spørsmål: Hvordan kan senteret sørge for at også andre steder 

får nytte av senterets virksomhet – gjennom utadretta og ambulerende virksomhet 

og gjennom å skape attraktive tilbud som gjør at folk trekkes til senteret? Disse 

spørsmålene har vært sentrale også i forkant av opprettelsen av FKKS i Hedmark. 

I en tidlig fase av arbeidet med å utvikle et flerkulturelt senter, ble det som nevnt 

vedtatt å legge det flerkulturelle senteret til Utvandrermuseet. Etter at det ble ansatt 

en prosjektleder i fylkeskommunen, ble det reist en diskusjon om dette var en riktig 

plassering. Fylkeskommunens videre behandling endte med et fylkeskommunalt 

vedtak om å foreta en utredning om ulike lokaliseringsalternativer. En drøftingsprosess 

som involverte Høgskolen i Hedmark, Norsk Utvandrermuseum, Glomdalsmuseet, 

Innvandrerrådet i Hedmark, innvandrerorganisasjoner i Hedmark og representanter 

for Hedmark fylkeskommune ble igangsatt. Det ble avholdt to møter som understreket 

betydningen av at innvandrerorganisasjonene ble trukket inn i det videre 

planarbeidet. Utredningsarbeidet startet med å peke på ulike løsningsalternativer. 

Alternativene man så på, var Utvandrermuseet på Åkershagan, Glomdalsmuseet på 

Elverum, Høgskolen i Hedmark (med avdelinger både på Elverum og Hamar) og som 

selvstendig institusjon. Høgskolen i Hedmark var på det tidspunktet ikke klar til å ta 

et slikt løft. Det fantes heller ikke midler til å finansiere et flerkulturelt senter som en 

selvstendig institusjon, og en slik plassering ville også risikere å mangle en forankring 

og bli isolert. Utvandrermuseet ønsket gjerne å ta imot utfordringen med å etablere et 

flerkulturelt senter. Argumentene for å plassere senteret i tilknytning til dette museet, 

handlet blant annet om å se innvandring og utvandring i sammenheng: I en fase var 

Norge et land folk utvandret fra – i hovedsak fra Norge til Amerika. Den senere tid har 

Norge i større grad vært et mottakerland for innvandrere fra andre land. Å se disse 

prosessene i sammenheng, kunne hatt et potensial for å gi dagens mennesker en 

19


økt forståelse av de prosessene som fører til at mennesker flytter på seg og en mulig 

fellesskapsfølelse basert på denne innsikten. 

I den perioden lokaliseringsdiskusjonen foregikk, skjedde det imidlertid noe annet 

som fikk betydning for lokaliseringsdebatten. En nasjonal satsing på romanifolket på 

Glomdalsmuseet ble vedtatt, finansiert med statlige midler. Dette innebar en betydelig 

utbygging og utvidelse av museet, samt en utvikling fra å være et bygdemuseum 

til å bli et nasjonalt «minoritetsmuseum». Dette hadde selvsagt innvirkning på de 

mulighetene man så for seg når det gjaldt det flerkulturelle senteret. Argumentasjonen 

for en lokalisering på Glomdalsmuseet samlet seg om følgende momenter: 

- det pekuniære: at det allerede var en nasjonal satsing på romanifolket, som ville 

medføre midler til bygningsmessig utvidelse ved Glomdalsmuseet 

- det innholdsmessige, der Glomdalsmuseet har samlinger om skogfinner, sørsamer 

og romanifolket, og der innvandrere ville innebære en samling av ulike 

minoriteter. Det kunne slik sett bidra til en identitetsbygging som også omfattet 

de nye minoritetene, innvandrerne 

- et spørsmål om perspektiv: at et slikt senter burde ha fokus på og en aktiv rolle 

i forhold til integrering og kunnskapsformidling i nåtid og framtid, framfor et mer 

historisk perspektiv på tilbakelagte hendelser, som norsk utvandringshistorie 

Både utbyggingen som skulle foregå ved Glomdalsmuseet, finansieringen og den 

faglige innrettingen, medvirket til at dette ble en attraktiv lokalisering også for det 

flerkulturelle senteret. Etter en ny drøfting i fylkestinget våren 2002 ble senteret vedtatt 

lagt til Glomdalsmuseet. Senteret skulle inngå som en integrert del av museet og 

omfattet aktiviteter med flerkulturell vinkling knyttet til sørsamer, romanifolket og den 

finske befolkning i grenseområdene. Samtidig ble det også fra flere kanter gitt uttrykk 

for at man så at det var viktige faglige forbindelser til aktiviteten ved Utvandrermuseet, 

noe som burde gjenspeiles i framtidig samarbeid der det er relevant. Slikt samarbeid 

har senere funnet sted gjennom felles deltakelse i skoleforestillinger, utstillinger og 

lignende, slik det beskrives i kapitlet om tiltak. 

20

En kort presentasjon av Glomdalsmuseet 


Historisk ble Glomdalsmuseet startet som et regionalt bygdemuseum med 

kommunene i sørdelen av fylket som sentrale initiativtakere. Museet presenterer 

seg slik på nettet: 

«Glomdalsmuseet er et kulturhistorisk museum for Østerdalen og Solør. Med 

90 antikvariske hus og 1200 kvm utstillinger er vi et av landets store kulturhistoriske 

museer. (Museet har også…) store innendørs utstillinger: Medisinsk 

historie, folkekunst, tatere, forklær.» 

«Det skal bygges og ombygges over 2000 kvadratmeter på museet - det 

blir en ny, stor utstillingssal som skal inneholde taternes/romanifolkets kultur 

og historie, ny vestibyle, og en stor foredrags- og filmsal, blant annet. På 

slutten av 2005, eller begynnelsen av 2006, vil Glomdalsmuseet framstå 

som et vesentlig større og bedre museum, med en helt ny og viktig avdeling: 

Dokumentasjons- og formidlingssenteret for romanifolkets kultur og historie!» 

I Glomdalsmuseets nye «designhåndbok», presenterer museet hva det er 

som særkjenner dette museet i forhold til andre museer: 

«Glomdalsmuseet er først og fremt kjent for sine samlinger og sitt friluftsmuseum. 

Etter at arbeidet med romanifolket/taterne startet har det ført til 

økt fokus på Glomdalsmuseet blant øvrige museer i store deler av Norden. 

(…) Temaet kulturelt mangfold og fokus på ulike minoriteter bidrar til å gi 

museet en særegen profil da det gjenspeiler kompleksiteten i samfunnet. (…) 

Det siktes her til koblingen mellom majoritetskulturen, nasjonale minoriteter, 

urbefolkning og nyere tids innvandrergrupper på samme sted. Samspillet 

mellom ulike folkegrupper i et samfunn er foreløpig ikke en vanlig vinkling ved 

norske museer.» 

I dag er Glomdalsmuseeet finansiert i et samarbeid mellom fylket og staten 

skal dekke hele fylket, i tillegg til den nasjonale utstillingen om taterne/ 

romanifolket. Med økende antall innvandrere i fylket er befolkningsgrunnlaget 

endret de siste tiårene. Det er på denne bakgrunnen at en har ønsket å se 

de nye minoritetsgruppene – innvandrerne – i sammenheng med fylkets 

øvrige internasjonale engasjement. Museet har som målsetting å gjenspeile 

det kulturelle mangfoldet i befolkningsgrunnlaget og har lenge ønsket at 

minoritetene skulle gis en plass i museets virksomhet. 

http://www.glomdal.museum.no 

21


Oppsummering av grunnlagsarbeidet 

Handlingsplaner kan være viktige instrumenter for utvikling og forandring. Det kan 

også være stor avstand mellom planer, målsettinger og iverksetting. Det finnes 

mange eksempler på gode planer som har levd sine liv i en skuff. Dette har ikke 

skjedd i Hedmark. En tidligere evaluering av handlingsplaner og tiltak mot rasisme 

og diskriminering på landsbasis, dokumenterer at handlingsplanen for et flerkulturelt 

Hedmark er en av de få fylkeskommunale handlingsplanene i landet der alle tiltakene 

er blitt gjennomført. 7 Det er ganske unikt. Lokalt peker man på at fylkets langvarige 

historie som flerkulturelt, engasjerte politikere og det at det ble ansatt en prosjektleder 

som holdt i trådene, til sammen bidro sterkt til at tiltakene ble gjennomført. Slik sentrale 

politikere og administrasjon 

på fylkesnivået ser 

det, er det heller ikke uvesentlig 

at prosjektlederen har 

innvandrerbakgrunn selv. 

Det mener flere har gitt en 

ekstra inspirasjon. I tillegg er 

fylkeskommunen både besluttende 

og finansierende 

instans, og kan dermed 

sørge for å gjennomføre de 

tiltakene de prioriterer. Å 

etablere et flerkulturelt senter 

bygger altså på en serie av 

forutsetninger – der både 

overordnede planer, politisk 

vilje og ildsjeler til å gjennomføre 

de politiske vedtakene 

er sentrale momenter. 

7 «MELLOM KEBAB OG VAFFEL» - en systematisering av erfaringer med handlingsplaner og tiltak mot rasisme og 

diskriminering i fylkeskommuner, kommuner og frivillige organisasjoner, av Kirsten Lauritsen og Trond Buland fra 

SINTEF Teknologi og samfunn IFIM, Trondheim og Henrik Lunde og Karen Bøhle Aarhus fra Antirasistisk senter, Oslo, 

31.03.05 

22

Flerkulturelt kunnskaps- 

og kompetansesenter: 

organisering, mål og målgrupper


I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvordan arbeidet ved senteret er organisert, 

og på målsettinger og målgrupper for senterets arbeid. 

Organisering og forankring 

Prosjektet som førte fram til opprettelsen av et flerkulturelt kunnskaps- og 

kompetansesenter har vært «eid» av Hedmark fylkeskommune, med fylkessjefen for 

kultur og kompetanse som prosjektansvarlig. Prosjektet har hatt ei styringsgruppe og 

ei prosjektgruppe. Styringsgruppa har utgjort en viktig del av forankringen av arbeidet 

og har hatt ansvar for styring og justering av prosjektet. Den har vært tverrsektoriell 

og har bestått av representanter fra følgende organisasjoner/institusjoner: 

Hedmark fylkeskommune (Randi Langøigjelten) 

Høgskolen i Hedmark (Thor Ola Engen) 

Statens Utdanningskontor i Hedmark (Turid Kårhus Stengel) 

Glomdalsmuseet (Jan Hoff Jørgensen) 

Prosjektgruppa har hatt det operative ansvaret for prosjektet og var satt sammen 

med tanke på hva prosjektet har hatt bruk for av kompetanse og erfaringer. Prosjektgruppa 

har bestått av følgende representanter 

Elverum videregående skole (Jan Halvorsen) 

Glomdalsmuseet (Tore Lahn) 

Innvandrerrådet i Hedmark (Sadegh Fard) 

Norsk Utvandrermuseum (Knut Djupedal) 

Fagerlund skole, Ringsaker (Lise Holland) 

Høgskolen i Hedmark (Tove Skaug) 

Det administrative ansvaret ble lagt til Hedmark fylkeskommune, mens Glomdalsmuseet 

har hatt det faglige ansvaret for prosjektet. Prosjektet ble ledet av fylkeskommunens 

interne ressurser (prosjektleder), som satte av omtrent en tredjedel av 

stillingskapasiteten til dette i prosjektperioden. I tillegg ble det opprettet en prosjektmedarbeiderstilling 

(museumspedagog) for et år med mulighet for forlengelse. 

Glomdalsmuseet fikk arbeidsgiveransvaret for denne stillingen, mens Hedmark 

fylkeskommune tok ansvaret for lønnsutgiftene. 

En forutsetning for utviklingen av et flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

har vært forankringen av arbeidet på alle nivåer – politisk som administrativt. Det har 

involvert representanter fra UDI (nå IMDi) sentralt, fylkesmannen i Hedmark, Hedmark 

24

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter: organisering, mål og målgrupper 

fylkeskommune regionalt, Høgskolen i Hedmark, museene i fylket, kommuner og 

skoler. Representanter for innvandrerorganisasjonene og enkeltpersoner har vært 

involvert i presentasjoner og kunstnerisk virksomhet. Også på tvers av landegrensene 

er det en forbindelseslinje gjennom et interregionalt samarbeid med tanke på å utvikle 

flerkulturelle utdanningstilbud. 

Forankringen har skjedd på flere måter. Mange legger vekt på at det som skjedde i 

Brumunddal var viktig som grunnlag for at arbeid mot rasisme og diskriminering og 

for integrering og inkludering ble prioritert i Hedmark. Slik det også har skjedd andre 

steder, for eksempel i forbindelse med drapet på Benjamin Hermansen i Oslo, har et 

fokus som i utgangspunktet var negativt dannet grunnlag for et stort engasjement på 

tvers av partipolitiske skillelinjer. Mange har vært opptatt av å riste av seg et negativt 

stempel og av å gjøre noe aktivt for å forebygge lignende hendelser i framtida. Dette 

har skjedd gjennom politisk debatt, engasjement og den videre behandlinga av 

handlingsplaner, vedtak om opprettelse av stilling i fylkeskommunen og opprettelsen 

av et flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter. 

Enkelte mener at den breie innsatsen til Hedmark fylkeskommune når det gjelder det 

flerkulturelle feltet, har bidratt til at innvandrerbefolkningen i fylket har blitt mer synlige 

på flere områder, og at en i større grad ser arbeid på dette området som en naturlig 

del av det ordinære arbeidet i fylket. Det understrekes også at når en fokuserer på det 

flerkulturelle, handler ikke dette bare om innvandrere. I Hedmark fylkeskommune er 

det blitt mer vanlig å snakke om kulturelt mangfold med et utvidet, mer inkluderende 

perspektiv, der nasjonale minoriteter står sentralt. Når fylkeskommunen i Hedmark har 

gjort det flerkulturelle til en del av sitt arbeidsområde, innebærer det ikke nødvendigvis 

at denne delen tar stor plass for eksempel i fylkesdelplanen. Det innebærer imidlertid 

en prioritering og en synliggjøring at den er der og det utgjør en understreking av 

at man ikke oppnår integrering gjennom ett tiltak i regi av det offentlige eller fylkeskommunen. 

Det er summen av mange tiltak som har betydning. 

Målgrupper og målsettinger 

Hedmark fylkeskommune ønsket at det flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenteret 

skulle fungere både som en institusjon for integreringstiltak, presentasjoner, 

dokumentasjon og som møteplass. I begynnelsen var senteret tenkt som en 

møteplass for innvandrere. Etter hvert har man kommet til å se det mer som en 

støttefunksjon til andre aktiviteter, både på Glomdalsmuseet og eksternt. Man ønsket 

konkrete tiltak rettet mot ulike grupper av brukere: etnisk norske, innvandrere og 

nasjonale minoriteter, men med et særlig fokus på barn og unge. 

25


Målgrupper for det flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenterets arbeid er alle, 

fra politikere til ulike deler av kommunene, blant annet skolene. Det at senteret har 

prioritert å arbeide mot gruppa barn og unge hang blant annet sammen med det at 

nynasistiske grupperinger i en periode prøvde å mobilisere ungdom i fylket. 

I saksdokumenter og forarbeider til etableringen av senteret er dets funksjon, rolle 

og mandater beskrevet. Også i intervju med sentrale personer i prosjektet er det 

presentert synspunkter og oppsummeringer som sier noe om senterets målsettinger 

og mandat. Noen av disse målsettingene er oppsummert på nettsiden som er lenket 

opp til Glomdalsmuseets nettside. Her står det blant annet at Flerkulturelt kunnskaps- 

og kompetansesenter skal: 

- arbeide for å styrke kompetanse og kunnskap om majoritet - minoritetsspørsmål 

hos ulike profesjonsytere/yrkesgrupper og interessenter 

- styrke gjensidig respekt og toleranse, samt fremme forståelse og samhandling 

mellom majoriteten og de ulike etniske minoriteter 

- bygge opp barn og ungdoms dømmekraft og handlingsferdighet i et multikulturelt 

samfunn og i internasjonale samhandlingssituasjoner 

- systematisere og institusjonalisere dokumentasjonsarbeid, formidling av fakta og 

kunnskaper om kulturelt mangfold 

For fylkeskommunen ble det etter hvert viktig at «det flerkulturelle» som felt skulle 

komme inn i ordinære institusjoner, blant annet gjennom å prege museene i fylket. 

Norsk innvandringshistorie er også en del av norsk historie, og har derfor sin naturlige 

plass på museene. Den nye profilen til Glomdalsmuseet innebærer et fokus på 

etnisitet, med vekt på de reisende, sør-samer, skogfinner og innvandrere/flyktninger. 

I stedet for at man fokuserer på minoritetene, gir det en teoretisk ramme for arbeidet 

som innebærer en kulturell integrasjon. Siden alle har etnisitet, også såkalt «etniske 

nordmenn», vil senterets tematiske fokus handle mer om relasjoner enn om særegne 

grupperinger. At en tung norsk kulturinstitusjon gir rom til andre symboler og verdier 

enn majoritetens, er et sterkt signal. Det fungerer inkluderende, det balanserer og 

setter ting inn i en sammenheng, og synliggjør at det flerkulturelle ikke er en isolert 

sak for seg. Dette synet gjenspeiles også i at man innenfor det landsomfattende 

nettverket ABM (Arkiv – Bibliotek – Museum) er blitt mer observant når det gjelder 

museenes rolle i det flerkulturelle Norge. 

I diskusjonene om målsettinger for denne delen av museets virksomhet har man 

blant annet reist diskusjoner om hva man mener når man snakker om integrering. 

Tenker man på grillfester, eller er det mer snakk om store nasjonale tanker? Hvordan 

26


man tenker har konsekvenser for hvordan man velger å presentere ulike grupper. Det 

flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenteret har ønsket å legge vekt på en brei 

presentasjon og på å unngå å bidra til at man bare viser fram det eksotiske, det som 

er annerledes. Fra prosjektledelsen understreker man betydningen av å: 

se moderne innvandring i sammenheng med nasjonale minoriteter og migrasjonshistoriske 

perspektiver. Formidling av kunnskap om innvandring/utvandring og ulike 

nasjonale minoriteter, samt samisk kultur, betraktes som et viktig tiltak for å styrke 

kunnskapen om kulturelt mangfold. Når et historisk perspektiv skal brukes for å 

fremme toleranse og forståelse, bør det også være sentralt å skape bevissthet om 

Hedmarks flerkulturelle røtter, hvem som var gårsdagens hedmarkinger, hvem som 

er hedmarkingene i dag, og hvem som er morgendagens hedmarkinger. 

(www.glomdalsmuseet.no) 

En slik tenkning innebærer en normalisering, der innvandrere inngår som en av flere 

minoriteter i det som betraktes som befolkningen i Hedmark. Flere som har deltatt 

i arbeidet med å skape senteret har pekt på at et økt fokus på minoritetene som 

en naturlig del av befolkningen i Hedmark fylke, har bidratt til at enkelte minoritetsrepresentanter 

har gitt uttrykk for at det er blitt lettere å være innvandrer. Prosjektlederen 

påpeker at dette er en nødvendig utvikling: 

Som veteran ser jeg at diskusjonen om integreringspolitikk og det problemfokuset 

som ofte er på integrering, har gjort at mange innvandrere mister trygghet og 

selvtillit. Jeg har reflektert mye over egne erfaringer og har også snakket med mange 

innvandrere som er passive, som ikke tror på seg selv og som må dras med inn i 

samfunnet. Mange av dem mangler nødvendig kunnskap om systemet. Som kulturinstitusjon 

kan vi veilede og bidra med kunnskap, likevel er det mange som ikke vil 

ta sin plass. 

Erfaringene så langt med koblingen til Glomdalsmuseet er svært positiv. Både 

ledelsen og fagfolk knyttet til senteret og museet understreker at en av styrkene til 

Glomdalsmuseet nettopp er at det fra før finnes presentasjoner av ulike kulturelle 

minoriteter her: tatere, skogfinner, sørsamer – og nå også innvandrere i fylket. 

Disse utstillingene spiller på de samme strengene og viser sammenhenger mellom 

minoritetenes erfaringer på flere områder, selv om det også er vesentlige forskjeller. 

En av forskjellene handler om at de nasjonale minoritetene har en mye lengre historie 

enn innvandrerne. Men gjennom at museet tar opp i seg også de «nye» minoritetene, 

har man begynt på en dokumentasjonsprosess som bidrar til at det skapes en 

felles historie. Det ligger en erkjennelse av et flerkulturelt Norge i bunnen av denne 

27


satsingen. Til sammen fyller nå gruppene innvandrere, urbefolkning og nasjonale 

minoriteter (sigøynere, reisende og skogfinner) begrepet «flerkulturell» med innhold 

på museet. 

28 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

På Glomdalsmuseets nettside presenteres det flerkulturelle kunnskaps- og 

kompetansesenterets rolle slik: 

Senterets hovedrolle er kompetansebygging og formidling av fakta og 

kunnskaper gjennom litteratur, dokumenter og annet materiale med både 

historisk og samtidsperspektiv. 

Innsamling, bevaring og formidling av erfaringer og overføringsverdier fra 

ulik forskning, metoder, prosjekt og aktiviteter innenfor flerkulturell forståelse. 

Antirasistisk arbeid og norsk innvandrings og integreringspolitikk generelt, 

særlig kommunalt integreringsarbeid, vil være et av satsingsområdene for 

senteret. Senteret skal ha en støttefunksjon for kommunene i fylket, og være 

en ressursbank for ulike profesjonsutøvere. 

Et helhetlig perspektiv hvor formidling av kunnskaper vil inkludere nasjonale 

minoriteter, samisk kultur og etniske minoriteter, vil være et viktig perspektiv som 

kan underbygge en unik institusjon som brukes også av forskermiljøer.Senteret 

skal gjennom sitt arbeid legge vekt på kompetanseutviklingsperspektivet 

knyttet til flerkulturalitet og samle inn, bevare og formidle dokumenter og 

materiale som belyser ulike kulturformer og tradisjoner i dagens multikulturelle 

Norge og Hedmark. 

Det skal legges vekt på senterets formidlingsfunksjon med et historisk 

og spesielt samtids og framtidsperspektiv med tanke på deltakelse og 

integrasjon.


Om innholdet i senterets aktiviteter heter det samme sted: 

For å fremme samhandling, styrke gjensidig toleranse og forståelse, samt 

formidling av informasjon, kunnskap og dokumentasjon forutsettes at 

flerkulturelt senter skal legge vekt på følgende innhold: 

Senteret skal fungere som et kompetansesenter der kompetanse og 

kunnskapsutvikling innen for flerkulturalitet og etnisitet blir vektlagt. Gjennom 

ulike fagaktiviteter skal senteret legge vekt på kompetansebygging i 

flerkulturell forståelse. 

Senteret skal fungere som en møteplass for hedmarkinger med majoritets 

og minoritetsbakgrunn for å fremme samhandling. 

Formidling av kunnskap ved å opprette fast utstilling, kunstutstillinger, 

kunstnerisk aktivitet (teater, konserter). 

Formidling av fakta og kunnskap til brukere i ulike kommuner. Senteret 

bør være i stand til å arrangere vandreutstillinger/aktiviteter også i andre 

områder av fylket. Utstillingene kan også belyse ulike utfordringer for det 

norske samfunnet og måter å takle det på. 

Nettverksoppbygging, koordinering av aktiviteter og formidling av 

erfaringer/overføringsverdier på feltet, betraktes som en viktig funksjon for 

senteret. 

Samling, bevaring og formidling av erfaringer og overføringsverdier fra 

arbeidsfeltet. 

Samling og formidling av informasjon om aktiviteter ved bruk av EDB, som 

er i gang. 

Fremme samarbeid mellom ulike aktører på feltet, særlig museene, 

bibliotekene og Høgskolen i Hedmark, med hensyn til videreutvikling og 

bedre bruk av senteret. Ideen om et forskningssenter bør vokse fram i 

samarbeid mellom museene, høgskolen og ev. andre aktører. 

Senterets aktiviteter og formidlingsarbeid skal henvende seg spesielt 

til barn og unge. Skolene og barnehagene i fylket betraktes derfor som 

viktige arena for ulike aktiviteter og utstillinger. 

29

Tiltak i regi av 

flerkulturelt 

kunnskaps- og 

kompetansesenter


Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter har alene og sammen med andre 

aktører gjennomført mange tiltak. Tiltakene har hatt ulikt innhold, omfang og hensikt. 

Tiltakene har rettet seg mot flere grupper og kombinert ulike virkemidler, noe som 

gjør at de ikke er enkle å klassifisere. Et og det samme tiltak kan innebære både 

nettverksbygging, kompetanseheving og kunnskapsproduksjon. Senteret har 

gjennomført så mange tiltak av ulik art at en gjennomgang av disse tvinger fram en 

systematisering i kategorier og underkategorier rett og slett for å få en oversikt. I det 

følgende har vi valgt å dele senterets virksomhet inn i fem hovedområder: 

- Utstillingsvirksomheten 

- Formidlingsvirksomhet, møteplasser og arrangement 

- Kompetanseheving 

- Nettverksarbeid 

- Dokumentasjonsarbeid 

Hvert av disse hovedområdene er igjen delt inn i ulike tiltak som er beskrevet konkret. 

Virksomhetsområdene er ikke gjensidig ekskluderende. Tvert imot er de ofte overlappende 

i den forstand at den ene virksomheten ofte forutsetter den andre. Av 

den grunn vil altfor skarpe analytiske kategorier stå i fare for å rive tiltakene ut av sin 

meningsbærende kontekst. For å unngå dette blir vi til tider nødt til å nevne noen av 

tiltakene i flere sammenhenger. Den følgende oversikten er laget med utgangspunkt 

i rapporter, arbeidsdokumenter og annen dokumentasjon som senteret selv, eller i 

samarbeid med ulike samarbeidspartnere, har laget. 8 

Utstillingsvirksomhet 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter og Glomdalsmuseet har alene eller 

sammen med andre arrangert en rekke utstillinger der kulturelt mangfold, innvandrere 

og minoritetsgrupper er i fokus. Målsettingen med utstillingsvirksomheten har blant 

annet vært kunnskapsformidling, samt det å skape samhandlingssituasjoner mellom 

minoritet og majoritet. Noen utstillinger er lagt opp som utstillinger på Glomdalsmuseet, 

mens andre er vandreutstillinger. 

På grunn av ombyggingsarbeidet på Glomdalsmuseet har flerkulturelt senter måttet 

satse mye på vandreutstillinger. Siden 2003 har senteret gjennomført en rekke 

slike utstillinger der en viktig målgruppe har vært skoler og skoleelever. Flerkulturelt 

kunnskaps- og kompetansesenter har lagt vekt på å leie inn eller lage utstillinger som 

8 Oversikt over rapportene finnes i litteraturlista. 

32

Tiltak i regi av flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

har et klart budskap. Budskapet blir forsterket gjennom et eget formidlingsopplegg 

rundt utstillingene. 

Utstillinger med flerkulturelt fokus 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter ser på utstillinger som et redskap for 

å styrke formidling om det flerkulturelle. Utstillingene er informative, samtidig som de 

blir brukt som en del av et formidlingsopplegg. De ulike utstillingene er også synlige 

resultat av dokumentasjonsarbeid om nyere innvandringsgrupper. Følgende utstillinger 

er arrangert: 

Utstillingen om romanifolket 

Den store utstillingen om romanifolket er planlagt åpnet i 2005-2006, i det nye 

dokumentasjons- og formidlingssenteret som er under prosjektering. I mellomtida 

vises en mindre utstilling om romanifolket, og om Glomdalsmuseets arbeid 

med prosjektet. Her vises en del gjenstander som er samlet inn som en del av 

dokumentasjonsarbeidet. 

Utstillingen «Sigøynere – en truet minoritet» 

Utstillingen «Sigøynere – en truet minoritet»- er en fotoutstilling med undervisningsmateriell 

ble laget i 1978 av førsteamanuensis Ragnhild Schlüter, Høgskolen i Nord- 

Trøndelag, avdeling for lærerutdanning. 

Fotoutstillingen «de reisende» 

Også fotoutstillingen «de reisende - en glemt minoritet» med undervisningsmateriell, 

er laget i 1990 av førsteamanuensis Ragnhild Schlüter. Denne er også utstilt på 

museet. 

Skjermutstilling om romanifolket 

Dette er en skjermutstilling om romanifolket, som med bilder og tekster forteller en 

historie om romanifolket, hvordan de har levd og overlevd, og hvordan de er blitt 

behandlet av det norske samfunnet. 

Utstillingen «Gellielaaketje» 

Gellielaaketje er en vandreutstilling laget av Rørosmuseet. Denne utstillingen gir et 

innblikk i mangfoldet vi finner i den sørsamiske kulturen i dag. Syv personer forteller 

om sine erfaringer med det å være same i dagens samfunn. Gjennom disse personlige 

beretningene trekkes trådene bakover slik at publikum også får innblikk i samisk 

historie og kultur. 

33


Utstillingen «Likhet i forskjellene» 

Utstillingen «Likhet i forskjellene» er en vandreutstilling fra IKM (Internasjonalt Kultursenter 

og Museum) i Oslo. Utstillingen belyser hvordan overgangen fra barn til 

ungdom blir markert gjennom egne ritualer i noen få kulturer. 

Utstillingen «Så tar jeg deg til brud i år» 

Utstillingen «Så tar jeg deg til brud i år - Bryllupsskikker i ulike kulturer» er også en 

vandreutstilling fra IKM. Utstillingen viser hvordan bryllupsfeiring kan foregå i ulike 

kulturer. 

Folkedrakter fra ulike innvandringsgrupper i Hedmark 

Utstillingen «Folkedrakter fra ulike innvandringsgrupper i Hedmark» er en utstilling der 

flere familier i Hedmark har lånt museet klesdrakter som viser noe av det kulturelle 

mangfoldet i fylket. 

Kunstutstillingen«Gi meg et tegn» 

«Gi meg et tegn» er en kunstutstilling om ulike tegn og symboler som ble leid inn 

fra IKM. Den ble stilt ut på Glomdalsmuseet i 2005, og deler av utstillingen har vært 

utstilt på seks ulike skoler. Utstillingen viser kulturelt mangfold gjennom spennende 

collager. 

«Hverdagsfortellinger» 

«Hverdagsfortellinger» er et samarbeidsprosjekt mellom Flerkulturelt senter og Kunstbanken 

Hedmark kunstsenter, med økonomisk støtte fra Den kulturelle skolesekken 

i Hedmark fylkeskommune. Det er en fotoutstilling hvor et utvalg med ungdommer 

med innvandrerbakgrunn presenterer seg selv og sin livssituasjon. De går på Hamar 

Katedralskole, men kommer fra forskjellige verdensdeler, har helt ulike livssituasjoner 

og bor i forskjellige kommuner. De har også ulik status i Norge, noen har oppholdstillatelse, 

noen har ikke, noen har store familier, andre er enslige. 

Det er hverdagsglimtene man har ønsket å synliggjøre i utstillingen. Ungdommene 

har brukt engangskamera og har hatt arbeidsmøter med en fotograf, hvor de 

har fått veiledning for videre fotografering. Prosessen med bildene, intervjuene 

og arbeidsmøtene har vært grunnlaget for utstillingen. Utvalgte fotografier utgjør 

utstillingen. Utstillingen er fleksibel og kan tilpasses ulike rom. I tillegg er det laget en 

folder som presenterer prosjektet og deltakerne. 

Prosjektet ble vist og formidlet til grunnskoleelever i ulike kommuner rundt i hele fylket. 

Utstillingsstedene er gallerier, museer, kulturhus, bibliotek, skoler, ungdomshus og 

34


kommunehus i Hedmark. I de fleste kommunene er det formidlingsøkter rundt utstillingen. 

Det er en åpningsseremoni hver gang utstillingen flyttes. Etter endt turné skal 

utstillingen tilbake til Glomdalsmuseet. 

Utstillingen er et spennende samarbeidsprosjekt som har brukt innvandrerungdommer 

som aktive samarbeidspartnere i produksjonen av utstillingen. Prosjektet kan 

ha overføringspotensial til andre deler av landet. I det følgende er framgangsmåten, 

metodikken, erfaringene og refleksjonene til prosjektansvarlige derfor beskrevet nøye 

med tanke på å kunne brukes av andre: 

Hverdagsfortellinger: Framgangsmåten, metodikken og erfaringene 

Kunstbanken søkte om midler fra Den kulturelle skolesekken til et fotoprosjekt 

som skulle bli en billedutstilling om innvandrerungdom. Kunstbanken fikk 

støtte til prosjektet under forutsetning av samarbeid med Flerkulturelt senter. 

Det ble definert en arbeidsdeling hvor Kunstbanken sto ansvarlig for det 

kunstneriske mens Flerkulturelt senter skulle lede prosjektet. Denne koblingen 

skulle både sikre det kunstfaglige og kvalitetssikre presentasjonen av det 

flerkulturelle. Institusjonene har sammen hatt et sterkt ønske om at budskapet 

med utstillingen skulle være så tydelig at bildene og utstillingen kunne bidra til 

å bekjempe fremmedfrykt og øke toleransen blant barn og unge. 

Målgruppe og innhold var grovt definert, men utstillingen skulle ha en funksjon 

ut over å være en kunstutstilling. Arbeidet med å finne de rette personene 

som skulle bidra i arbeidet tok tid. Ungdommene skulle representerte ulike 

innvandrergrupper i Hedmark, og i tillegg ha ulik bakgrunn for hvorfor de var 

kommet i Norge. Man ønsket også sterke personligheter som syntes arbeidet 

var spennende, og som kunne takle oppmerksomheten de ville få i forbindelse 

med utstillingen. 

Etter samarbeid med flyktningtjenestene i flere kommuner kom en i kontakt 

med flere ungdommer. Det viste seg at flere av dem gikk på Hamar 

Katedralskole. Det ble opprettet kontakt med skolen, og skolen ble definert 

inn som samarbeidspart i fotoprosjektet. Skolen la til rette for at ungdommene 

kunne delta på arbeidsmøter. Ungdommene fikk utlevert engangskameraer 

og skulle ta bilder mellom møtene. De ble veiledet under veis av en fotograf, 

slik at de ble mer bevisste på ulike situasjoner og ulike måter å uttrykke seg 

gjennom kameraet på. 

35


36 

Det ble gjennomført intervjuer med alle ungdommene til en brosjyre som skulle 

følge utstillingen. Det ble lagt vekt på de hverdagslige gjøremål og på hva 

ungdommene var opptatt av. I ettertid ser en at en også burde hatt med noen 

ungdommer med norsk opprinnelse, slik at erfaringene de har felles kunne 

blitt enda tydeligere i utstillingen. Da kunne prosessen og møtene ha medført 

mer kontakt mellom innvandrerungdom og etnisk norske ungdommer. 

Da utstillingen var ferdig, inviterte prosjektet til en pressekonferanse. Det var 

god respons både fra lokal presse og nasjonal dekning på tv (innslag under 

nyhetsending i NRK). Dette var god reklame og medførte etterspørsel fra 

utstillingssteder som ønsket å vise utstillingen. Utstillingsturnéen var fulltegnet 

i mars 2005. En konsekvens av mediedekningen var imidlertid også at det 

kom reaksjoner på noen få av bildene. Det medførte at en valgte å fjerne to 

bilder fra utstillingen. 

Det ble søkt om ytterligere midler for å få utstillingen rundt i fylket, samt midler 

til å dekke kostnader til en formidler. Midlene kom på plass gjennom tilskudd 

fra Den kulturelle skolesekken. 

Se meg som jeg er 

«Se meg som jeg er» er en vandreutstilling om muslimske kvinner som forteller om 

sitt forhold til hijab. Utstillingen er laget av Norsk Folkemuseum og IKM (Internasjonalt 

Kultursenter og Museum). Flerkulturelt senter også laget et formidlingsopplegg rundt 

utstillingen der en somalisk kvinne fortalte om sin hverdag med hijab her i Hedmark. 

«Se meg som jeg er» ble vist i Elverum kommune og Ringsaker kommune. 

Somaliske Hedmarkinger 

«Somaliske Hedmarkinger» er en vandreutstilling som er produsert som et forprosjekt 

til et større dokumentasjonsarbeid om somaliere i Hedmark. 9 Utstillingen skal 

formidle et hverdagslig bilde av somaliere i Hedmark. Det er en bannerutstilling som 

nå er klar til å legge ut på vandring rundt i fylket. De ulike bannerne består av fakta 

om somaliere i Norge, bilder fra Somalia og Norge, samt en presentasjon av ulike 

utfordringer i hverdagen. Utstillingen ble vist på Stange bibliotek, Hamar kulturhus, 

Hamar bibliotek og Glomdalsmuseet. Utstillingen ble blant annet presentert på 

museet under en nasjonal konferanse om somaliere i Norge. 

9 Dette prosjektet er omtalt i avsnittet om senterets dokumentasjonsarbeid.

Forberedelse til formidlingsøkt om hijab med utgangspunkt i vandrerutstillingen «Se meg som jeg er». 

Halvt pakkis, kvart trønder 

«Halvt pakkis, kvart trønder» er en vandreutstilling laget av IKM. Det er en fotoutstilling 

som viser dobbel identitet gjennom bilder som representerer to kulturer. Utstillingen 

har vært brukt i forbindelse med et formidlingsopplegg i Stange bibliotek og på 

Glomdalsmuseet. 

Formidlingsvirksomhet på Glomdalsmuseet 


Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter er en del av Glomdalsmuseet, men 

arbeider i tillegg på andre arenaer utenfor museet som grunnskoler, høgskoler, 

bibliotek, utstillingssteder og kulturhus. Senteret har arbeidet mye med å skape 

flerkulturelle møteplasser og spre informasjon om flerkulturelle tema som er aktuelle i 

fylket. Senteret har vært med på å gjennomføre ulike dramapedagogiske formidlings- 

37


opplegg, kunstnerisk aktivitet og lignende. Skoleelever har vært den mest prioriterte 

målgruppen for disse aktivitetene, i tillegg til barnehager og andre. 

Flere av utstillingene har vært kombinert med ulike pedagogiske formidlingsopplegg. 

Når det gjelder tilbudet om undervisningsopplegg for skoleelever, har senteret gått ut 

med tre ulike pedagogske opplegg: 

- Flerkulturell økt for ungdomstrinnet 

- «Hvorfor er vi sånn» 

- Temaopplegg om sørsamer og skogfinner 

Oppleggene er enten gjennomført av senteret selv eller i samarbeid med andre 

institusjoner (Utvandrermuseet, Høgskolen i Hedmark og innleide ressurspersoner). 

Oppleggene baserer seg på de samme grunnprinsippene: å gi elevene kunnskap om 

det flerkulturelle Hedmark og gi skolene et tilbud som kan fungere som et støttetiltak 

i forhold til deres arbeid mot fordommer og fremmedfrykt. 

Flerkulturell økt på Glomdalsmuseet 

«Flerkulturell økt» består av et tilrettelagt besøk ved Glomdalsmuseet. Denne økta 

inneholdt en video, et foredrag og utstillinger. Noen skoler valgte i tillegg å invitere 

senteret til å besøke skolen, slik at det ble to økter. Museet hadde leid inn utstillingene 

«Likhet i forskjellene» og «Så tar jeg deg til brud i år» fra IKM, som ble brukt i formidlingsarbeidet. 

Formidlere på dette opplegget var to museums-pedagoger og to personer 

med innvandrerbakgrunn. Målsettingen for opplegget var å informere og bevisstgjøre 

ungdommene i forhold til det flerkulturelle samfunnet de er en del av, med fokus på 

likheter og forskjeller mellom ulike kulturgrupper. 

Målgruppen for dette opplegget var ungdomstrinnet. Totalt var det 1018 ungdommer 

mellom 13 og 16 år som gjennomførte en flerkulturell økt på museet. Skolene kunne 

selv velge om de ønsket hel eller halv dag på Glomdalsmuseet. De skolene som var 

tilreisende satte av en hel dag til dette arbeidet. Elevene kom fra åtte ungdomsskoler 

i sju forskjellige kommuner i Hedmark (Elverum, Grue, Hamar, Stange, Løten, Åmot 

og Åsnes). 

Det viste seg at det var stor forskjell på hvordan skolene arbeidet. Noen skoler skulle 

bruke dette stoffet som prøvestoff og som bakgrunn for muntlig eksamen. I lærernes 

evaluering av opplegget ble det lagt vekt på at dette var et tema som de var pliktige 

til å arbeide med i forhold til Læreplanen. Vi presenterer noen av erfaringene med 

opplegget her: 

38


Flerkulturell økt på Glomdalsmuseet: 

metodikk, framgangsmåte og erfaringer med tiltaket 

«Flerkulturell økt på Glomdalsmuseet» startet med å vise videoen «Trash talk». 

I videoen møter vi tre innvandrergutter som forteller om sin hverdag i Oslo. 

Videoen var ment som en igangsetter og en slags «trigger» i forhold til temaet 

en skulle diskutere. Deretter ble det holdt en formidlingsøkt om innvandrergrupper 

i Hedmark, om integrering, samspill og hvordan kulturer blir påvirket 

av hverandre. Det ble åpnet for spørsmål under veis. 

Museumspedagogen guidet elevene gjennom to utstillinger som var lånt fra 

IKM. «Likheter i forskjellene» handlet om overgangen fra barn til voksen og 

«Så tar jeg deg til brud i år» viste bryllupsskikker i ulike kulturer. Elevene fikk se 

ulike klesdrakter utlånt av innvandrerfamilier i Hedmark. Noen klasser avsluttet 

i plenum med en oppsummering av dagens inntrykk, mens andre klasser 

brukte tid på gruppearbeid og videre refleksjoner rundt likheter og forskjeller 

i de ulike kulturene. 

Til å begynne med var det liten respons fra skolene i forhold til å delta i den 

flerkulturelle økta. Etter å ha vært i kontakt med skolene, ble det klart at 

dårlig økonomi var avgjørende for at en ikke kunne delta. Flere løsninger ble 

diskutert, og det endte med at fylkeskommunen var villig til å være med og 

finansiere en del av transportutgiftene. Da var det flere skoler som ønsket å få 

delta. Skolene måtte søke om penger til transportstøtte, og forpliktet seg til å 

arbeide med temaet ut over dette besøket. De skulle også skrive rapport om 

dagen på Glomdalsmuseet. 

I ungdomsgruppa var det mange gode refleksjoner rundt innvandringsproblematikk. 

Gruppestørrelsen var avgjørende i forhold til refleksjoner og 

respons. Det var lettere å få til gode samtaler med mindre grupper (ca. 15- 

20 elever). De elevene som brukte en hel dag på det flerkulturelle temaet, 

arbeidet mer inngående og skulle vise at de klarte å bruke informasjonen de 

hadde hørt og sett. De ble delt i grupper og skulle svare skriftlig på en del 

problemstillinger og sammenhenger som var omtalt i utstillingene. Lærerne 

og formidlerne ved museet gikk rundt og veiledet i denne prosessen. Refleksjonene 

og svarene ble brukt i en felles samtale, og det var tydelig at de i løpet 

av denne økta måtte tenke selv og vurdere det de hadde sett i utstillingene. 

39


Hvorfor er vi sånn? 

«Hvorfor er vi sånn?» er et støttetiltak for grunnskolen i forhold til å bekjempe 

rasisme og fremmedfrykt. Det er et prosjekt der senteret besøkte ulike skoler, samt 

at de inviterte skoleelevene til museet. Tiltaket ble utviklet med støtte fra Benjamin 

Hermansens minnefond. Det ble laget som et undervisningsopplegg som var 

forankret i Læreplanen, samtidig som det også var aktuelt i forhold til fordommer og 

fremmedfrykt som finnes i samfunnet. 

«Hvorfor er vi sånn» er en videreføring av den flerkulturelle økta. Men i dette opplegget 

er hovedvekten på møtet mellom mennesker. To eller tre formidlere med ulik etnisk 

bakgrunn har gjennom presentasjonen demonstrert godt samarbeid, samtidig som 

de ga elevene fakta om ulike land. Elevene skulle bli kjent med to innvandrere med 

ulik bakgrunn. Også i dette prosjektet forpliktet skolene seg til å jobbe med temaet 

i etterkant. Flerkulturelt senter bidro med ressurser for å støtte arbeidet, det vil si 

personressurser, litteratur, forslag til undervisningsopplegg, utstillinger og videofilmer. 

I perioden 2003-2005 deltok 8 skoler i 7 ulike kommuner i «Hvorfor er vi sånn»- 

opplegget. Det ble testet på ulike klassetrinn og på ulike gruppestørrelser. Høsten 

2004 har dette arbeidet fortsatt og fem kommuner (Stange, Ringsaker, Stor-Elvdal, 

Grue og Elverum) har benyttet seg av samarbeidet med senteret. Det har vært svært 

ulik tilnærming til temaet, og tidsbruken i skolene har variert fra en og en halv time til 

fire timer. Både personlige møter med innvandrere med ulik bakgrunn og utstillinger 

er blitt formidlet. Tre eller fire formidlere med ulik bakgrunn (fra Slovakia, Brasil, 

Somalia og Norge) har synliggjort likheter og forskjeller mellom sine liv. De har fortalt 

om overgangen fra opprinnelseslandet til Norge og om utfordringer i hverdagen. 

Gjennom økta har en prøvd å nyansere elevenes forestillinger om innvandrere. 

Tilbudet har fungert som en støtte og veiledning i forhold til metoder skolene kan ta 

i bruk i sitt arbeid med holdninger og mangfold i samfunnet. 

Temaopplegg om sørsamer og skogfinner 

Glomdalsmuseet fokuserte i 2003 på formidling av sørsamer og skogfinners kultur. I 

friluftsmuseet har man en sørsamisk vinter- og en sommergamme, samt et komplett 

»finnetun». 

To museumspedagoger har jobbet med formidlingen, og hvert besøk har vart i 

minst to timer. Formidlingen har skjedd ute på finnetorpet og i vintergamma, med 

en innledende motivasjonsdel inne i museet først. En har fokusert på kulturenes 

særtrekk og formidlet historien til de to gruppene. De som har hatt tid til det, har 

40


arbeidet med praktiske oppgaver på museet, eller tatt oppgavene med seg tilbake til 

skolen for å drive etterarbeid der. 

Formidlingsvirksomhet, møteplasser og arrangement 

Senteret har gjennomført flere dramapedagogiske formidlingsopplegg; kulturelle 

arrangement, konserter og lignende med tanke på å skape samhandlings-situasjoner 

og møteplasser der majoriteten og minoriteten kan møtes og lære hverandre å 

kjenne. 

En meget spesiell koffert 

I forbindelse med Den kulturelle skolesekken har Flerkulturelt senter i samarbeid 

med Norsk utvandrersmuseum og Høgskolen i Hedmark prøvd ut ulike formidlingsopplegg 

med temaet «nyere innvandringsgrupper» med drama-pedagogikk som 

metode. Våren 2004 utarbeidet fire studenter en forestilling om utvandring og 

innvandring. Studentene samarbeidet tett med Norsk utvandrermuseum og Flerkulturelt 

senter. De trakk paralleller fra nordmenns historie som utvandrere til Amerika 

og til dagens innvandring i Norge. Studentene arbeidet sammen med elever fra 

Stange ungdomsskole både før og etter forestillingen. 

How cold is Norway 

Høsten 2004 lagde en student sammen med noen elever forestillinger om avstanden 

mellom mennesker; «How cold is Norway?» Resultatet av dette arbeidet ble en 

forestilling om kontakt mellom mennesker. Det ble en forestilling med musikk, 

dramatisering og samarbeid mellom elever med minoritets- og majoritetsbakgrunn. 

Forestillingen ble vist for medelever på skolen. Man har oppsummert at prosessen 

fram mot forestillingen var den viktigste delen av dette prosjektet. 

Flerkulturell fortellerstund 

En fortellerstund er en situasjon hvor både barn og voksne kan oppleve noe 

sammen. Flerkulturell fortellerstund innebærer at fortellere fra ulike land presenterer 

eventyr fra hjemlandet. Eventyrstunden har vært et tilbud til barneskolene. Gjennom 

eventyrstunden ønsket senteret å gi de yngste en økt hvor man blandet det kjente og 

det ukjente. Barna skulle oppleve både likheter og forskjeller, få kulturkunnskap og 

en opplevelse av felleskap. Eventyr har mange likhetstrekk, og fortellerne fra de ulike 

landene fikk presentert noe av sin kulturarv gjennom eventyret. 

41


Somalisk/norsk eventyrstund, «Et lite lam og en leopard» og «Da bjørnen ble stubbrumpet» 

Fortellerstundene har vært gjennomført i samarbeid med bibliotek og kulturhus. 

Eventyrstunden er et av flere eksempler på hvordan senteret arbeider for å skape 

fellesarenaer. Det var et poeng å vise gruppedynamikk mellom fortellerne for å 

synliggjøre samarbeid mellom folk med ulik bakgrunn. I dette tilfellet er det fortellerne 

fra ulike land som er det konkrete eksempelet på dette. Alle fortellerne stiller på 

lik linje, og barna får se og høre ulike fortellinger. Arrangementene er gjennomført i 

Elverum kulturhus og Hamar bibliotek for 1-3. klasse, til sammen 7 ganger. 

Det ble også gjennomført en fortellerstund på Glomsdalsmuseet. Vi oppsummerer 

noen av erfaringene: 

42


Fortellerstund på Glomdalsmuseet - metodikk, framgangsmåte og 

erfaringer 

Fra museets side ble forestillingen markedsført i aviser og gjennom muntlig 

formidling til besøkende. Det ble skrevet pressemelding, holdt pressekonferanse 

og hengt opp plakater. Museet la til rette det praktiske med å sette fram 

stoler, benker og lage et koselig miljø inne i en av stuene på Glomdalsmuseet. 

Stemsrudstua ble valgt fordi den kunne ta imot ca 70 publikummere. Det ble 

fyrt i peisen og pyntet med stearinlys, samt satt fram kjeks og saft som barn 

og voksne skulle få etter forestillingen. 

Det ble holdt to forestillinger med ca 30 deltakere på den første og ca 40 

deltakere på den andre forestillingen. På den første forestillingen var det både 

etniske nordmenn og innvandrere til stede. Det ble arrangert en ny forestilling 

fordi det var mange somaliere som kom etter at forestillingen var startet. 

Forestillingen besto av sanger og eventyr. Den norske og den somaliske 

formidleren fortalte og sang vekselvis, sammenliknet de to ulike kulturene og 

ga et inntrykk av likheter og forskjeller. 

Markedsføringen av forestillingen ble godt ivaretatt med hjelp av en 

informasjonsstudent som hadde praksis på museet. I ettertid har en 

oppsummert at plakater og annonser burde vært skrevet både på norsk 

og somalisk. Det burde også vært en bedre veibeskrivelse fordi noen i 

målgruppen ikke hadde vært på Glomdalsmuseet tidligere. Men det kom flere 

kommentarer på at mange av disse ønsket å komme igjen senere, for å se 

mer av det Glomdalsmuseet har å by på. Museet fikk vist at museet er et sted 

som er for alle uansett kulturbakgrunn. 

Liv i stuene 

«Liv i stuene» er et årlig tradisjonsarrangement for musikk, sang, håndverk og mat. 

Ulike innvandrergrupper i Hedmark hadde utstillinger og demonstrerte matlaging 

og håndverkstradisjoner. Det var også en namibisk utstilling om «Liv i stuene i 

Tsumeb». 

Gjennom Vennebygruppa, Namibiaforeningen og Glomdalsmuseet har det også 

blitt gjennomført «Liv i stuene i Namibia» to ganger. Under «Liv i stuene» ble også 

«Fotsporprosjektet» markedsført, 10 og somaliske ressurspersoner var deltakere 

43


under arrangementet. Somalisk kulturforening demonstrerte byggeteknikk slik det 

tradisjonelt gjøres ved bygging av ei somalisk nomadehytte. 

Brødbaking med variasjon. 

Fra pottit til pita 

«Fra pottit til pita» var et arrangement under den årlige kulturminnedagen. Denne 

dagen var temaet brød. Ulike brødbakingsteknikker ble demonstrert. Representanter 

fra forskjellige innvandringsgrupper og etniske nordmenn sto side om side og bakte 

og serverte brød med tilbehør. 

10 Se nærmere presentasjon under kapittelet om dokumentasjonsarbeid. 

44


Flerkulturelle musikk- og dansegrupper 

Senteret har støttet flere musikkgrupper og ei dansegruppe i fylket for å motivere 

dem til å utvikle konserter og forestillinger. Man har ønsket å gi disse gruppene litt 

drahjelp til å få presentert seg. Siden 2004 har senteret samarbeidet med musikerordningen 

om å bygge opp ei gruppe som består av musikere fra ulike verdensdeler. 

Den første gruppa som ble dannet, hadde musikere fra Iran, Afghanistan, Namibia 

og Norge. I 2006 er gruppa utvidet og består av dansere og musikere fra fem ulike 

land. Gruppa blander ulike rytmer og toner og viser at mangfold er spennende. 

Folkemusikk fra ulike kulturer har vært vesentlig i dette arbeidet. Gruppa har holdt 

konserter og gjennomført flerkulturelle musikkverksteder for skoleelever. Elevene har 

fått eksperimentere med å blande uttrykk i samarbeid med musikere og dansere. 

Verkstedet varer en hel dag. I tillegg til utradisjonelle musikkopplevelser, blir elevene 

kjent med musikere og dansere med innvandrerbakgrunn. 

45


Hensikten med denne gruppa har vært å sette sammen ei gruppe musikere og 

dansere med ulik bakgrunn. Gjennom musikk og dans kan publikum møte ukjente 

uttrykk i en kjent ramme. Utviklingen av en flerkulturell musikkgruppe er tenkt som 

eksempel på presentasjoner som kan åpne opp for eksperimentering med nye 

uttrykk. Gruppa demonstrerer at samarbeid på tvers av kulturer kan gi spennende 

resultat. 

Konserter 

I 2003 organiserte Flerkulturelt senter i samarbeid med Elverum kulturkontor og 

Elverum folkehøgskole flerkulturelle konserter. 

46


Det ble gjennomført to flerkulturelle konserter i rådhuset i Elverum. Ca 350 elever 

deltok på hver konsert. Den første var med «Folk joik/Latino-ensemble», og den 

andre var med turnègruppa til Elverum folkehøgskole. Publikum var fra 11-20 år 

og programmet var tilpasset dette publikummet. Det var et stort arrangement med 

flere involverte parter og mange praktiske arbeidsoppgaver. Ansatte ved Glomdalsmuseet, 

kulturkontoret og folkehøgskolen sto for den praktiske gjennomføringen av 

arrangementet. 

I 2005 ble det i samarbeid med Elverum kommune og «Du Store Verden» gjennomført 

en konsert med «Shankar ensemble». Dette var en konsert som appellerte til et 

litt eldre publikum. Erfaringene rundt arrangering av flerkulturelle konserter i Hedmark 

viser at for å nå flest mulig og få til en akseptabel økonomisk ramme, er det viktig 

med flere samarbeidsparter. 

47


48 

Folk joik Latinokonserten: 

metodikk, framgangsmåte og erfaringer 

I forbindelse med konsertene ble innbydelser sendt ut til skoler i Stange, 

Løten, Hamar, Åmot, Elverum, Trysil, Våler, Åsnes, Grue og Ringsaker. Det 

ble gjort avtaler i forhold til lokaler, lyd, lys og skrevet kontrakt med gruppa 

i forhold til konserthonorar og reisepenger. Påmeldingene kom raskt, og en 

så at det var behov for flere 

konserter. Mulighetene for å 

gjennomføre flere konserter 

var en økonomisk utfordring. 

Skolene hadde ikke mulighet 

til å bidra økonomisk, men 

ønsket svært gjerne å delta. 

Løsningen ble at Elverum 

folkehøgskoles turnégruppe 

holdt en konsert som inneholdt 

sørafrikanske rytmer 

og sanger. En sikret da at 

det ble et konserttilbud for 700 elever i forbindelse med markeringen av FNdagen. 

Senteret ble også kontaktet av Elverum videregående skole, som 

gjerne ville ha det samme tilbudet for sine elever. Skolen og elevene dekket de 

fleste utgiftene til konserten, mens Flerkulturelt kunnskaps – og kompetansesenter 

dekket reisepenger, administrerte og var bindeledd i forhold til avtaler 

og kontrakter. 

Erfaringen er at etterspørselen og interessen for slike arrangement er stor, 

men det er vanskelig å få satt av midler til slike tiltak fra kommunenes side. 

I framtida vurderer senteret å samarbeide med turnèorganisasjonen i forhold 

til liknende tiltak. 

Under konsertene var både elever og lærere aktive med både joik, stupesang, 

klapping av rytmer og dans. Det var tydelig at publikum satte pris på denne 

involveringen i løpet av konserten. Tilbakemeldinger fra publikum tilsa at dette 

er et arrangement det er verdt å satse på i framtida.

Kompetansehevingstiltak 


Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter har organisert eller har vært med på 

å organisere flere konferanser og seminarer der kulturelt mangfold og etnisitet har 

vært hovedfokuset. Slike kompetansehevingstilbud er det et stort behov for, ikke 

bare i Hedmark. Det henger blant annet sammen med at mange av de som i dag har 

stillinger i det offentlige har tatt sin utdanning i en periode da slik kompetanse ikke 

var en del av pensum. Det er fortsatt en mangel ved profesjonsutdanningene mange 

steder. Enkelte universiteter og høgskoler har tatt tak i disse problemstillingene, men 

det er fremdeles langt igjen før alle lærere, førskolelærere, sykepleiere, ingeniører, 

saksbehandlere og ledere har en kompetanse som er tilpasset den kulturelle 

befolkningssammensetningen i Norge. Derfor er det viktig at det foregår en etter- og 

videreutdanning som kan fylle dette kunnskapshullet. Kortere kurs som starter en 

prosess er viktige, men ikke tilstrekkelige. De kan inspirere til videre kompetanseutvikling 

i form av nettverksbygging, arbeidsrelaterte utviklingstiltak og større 

utdanningssatsinger. Det er svært viktig at det utvikles utdanningsløp av lengre 

varighet mange steder i landet. Høgskolen i Hedmark var tidlig ute med et mer omfattende 

flerkulturelt studietilbud, og senteret har også vært med på å organisere 

undervisningsopplegg i forbindelse med videreutdanning i flerkulturell forståelse. 

Flerkultur på dagsorden 

I 2004 organiserte senteret konferansen «Flerkultur på dagsorden», et konferansetilbud 

til kommuner og institusjoner i hele fylket. De sentrale temaene på konferansen 

var blant annet multikulturell nasjonsbygging, 

klansystemet i Somalia og kulturell og sosial 

integrasjon. Foredragsholdere ble engasjert fra 

Høgskolen i Hedmark, Utledningsdirektoratet 

(UDI) og Norges forskningsråd. Det var 64 

deltakere på konferansen fra ulike etater 

og organisasjoner. De kom fra Høgskolen 

i Hedmark, Hedmark fylkeskommune, 

skoler, flyktningtjenesten, voksenopplæringen, 

innvandrerorganisasjoner, utlendingsdirektoratet, 

fra museer og folkehøgskoler. Av 

annen kunnskapshevende virksomhet som 

senteret har gjennomført alene eller i samarbeid 

med andre, nevner vi: 

- Fagdag i forbindelse med åpningen av Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

i 2003. 

49


- Senteret har vært samarbeidspart med Høgskolen i Hedmark om nasjonal 

konferanse om somaliere i Norge i 2004. Senteret bidro blant annet med en 

utstilling og med å arrangere to av de parallelle sesjonene. 

- Senteret organiserte en temadag for bibliotekansatte i Hedmark i samarbeid med 

fylkesbiblioteket i 2005. 

- Senteret har også organisert seminar om Somalia og somalieres liv i eksil for 

ansatte i Elverum kommune i 2005. 

Kompetanseutviklingsvirksomhet 

Av kompetanseutviklingsvirksomhet som senteret har vært med på å organisere, kan 

vi nevne to prosjekt: 

- Kompetanseutviklingsprosjektet «Flerkulturell forståelse» 

- Et interregionalt prosjekt: «Tverrvitenskapelig spisskompetanse i flerkulturalitet» 

Kompetanseutviklingsprosjektet «Flerkulturell forståelse» 

Hedmark fylkeskommune har siden år 2000 gjennomført flere kompetanseutviklingsprosjekt. 

Blant annet har 130 offentlige tjenesteytere tatt inntil 30 studiepoeng i 

flerkulturell forståelse i samarbeid med Høgskolen i Oslo. I perioden 2001-2003 har 

man gjennomført et kompetansehevingsprosjekt rundt temaet flerkulturell forståelse 

for lærere i videregående skole i Hedmark. Til sammen har omkring førti lærere gjennomført 

et kurs i to moduler med 15 studiepoeng. Tiltaket er under evaluering. 

Prosjektet er videreført i et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Oslo og 

Hedmark fylkeskommune. Høgskolen i Oslo står for den faglige gjennomføringen, 

mens Hedmark fylkeskommune og flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

har bidratt med å tilrettelegge studiet. 

Interregionalt samarbeidsprosjekt: «Tverrvitenskapelig spisskompetanse i flerkulturalitet» 

Hedmark fylkeskommune deltar i et interregionalt prosjekt. Prosjektet er definert 

som et samarbeidsprosjekt hvor flere aktører i Hedmark, Dalarna og Värmland sam- 

arbeider. Samarbeidsparter er: Hedmark fylkeskommune, Flerkulturelt kunnskaps- 

og kompetansesenter, Høgskolen i Hedmark, Universitetet i Karlstad, innvandrerrådet 

i Hedmark, sju norske og sju svenske kommuner fordelt på tre regioner. Partene 

som leder prosjektet er Høgskolen i Hedmark, Universitetet i Karlstad og Hedmark 

fylkeskommune. Prosjektet er en del av et EU-program for utveksling av samarbeid 

over nasjonale grenser. Prosjektet har som målsetting å utvikle en tverrfaglig etter- 

og videreutdanningsmodell i flerkulturell forståelse, og vil høsten 2006 teste ut en 

modell med tilbud om 10 studiepoeng til ansatte i kommunene som deltar. Målet er 

50

at en etter utprøving kan formidle modellen til andre høgskoler, men det er behov for 

ytterligere finansiering. 

På dette stadiet er prosjektet definert som et forprosjekt. Opplegget skal bidra 

til at kommunale profesjonsyternes tverrkulturell handlingskompetanse styrkes. 

Forprosjektet tar sikte på å utvikle et tverrfaglig studiekonsept på bakgrunn av 

kartlegging og analyse av behovene. En viktig dimensjon ved forprosjektet er å få mer 

kunnskap om hva slags kompetansebehov kommunale profesjonsyterne på dette 

feltet har i små og mellomstore kommuner. Her skjer bosettingen av innvandrere og 

flyktninger i mindre skala enn i storbyene. En skal kartlegge kompetansebehovet for 

ulike profesjonsgrupper, samt identifisere og analysere kritiske områder i modellen. 

Daglig leder ved senteret var med i en testgruppe som skulle gi innspill under veis når 

det gjelder innholdet i og utviklingen av det nye studiet. 

Nettverksskapende virksomhet 


Senteret skal fremme samarbeid mellom ulike aktører på feltet, ha kontakt med ulike 

miljøer og utvikle en nettverksbyggerfunksjon i forhold til kommuner, organisasjoner 

og kulturliv. Det har vært involvert i nettverksskapende virksomhet på flere plan. I 

løpet av prosjektperioden har senteret vært i kontakt med organisasjoner, institusjoner, 

kommuner og enkeltpersoner som er relevante som samarbeidsparter for det 

flerkulturelle arbeidet i Hedmark. Senteret har samarbeidet med ulike institusjoner og 

organisasjoner, og deltatt i styringsgrupper, formelle og uformelle nettverk. Arbeidet 

har bestått av møter og konferanser hvor en drar veksel på hverandres kompetanse. 

Senteret er blant annet blitt presentert lokalt, nasjonalt og internasjonalt på tre samlinger 

og konferanser. Det har vært avholdt flere presentasjoner for politikere, blant 

annet for Stortingets kulturkomite og stortingspolitikere fra Hedmark. Representanter 

for Hedmark fylke har også deltatt på nettverksmøter, blant annet i «Du store verden» 

og «Flerkulturelt nettverk» i UDI. Flerkulturelt senter kan derfor sies å ha arbeidet med 

nettverks bygging nasjonalt, regionalt og lokalt. 

Nettverksbygging i Elverum 

Nettverk oppstår gjerne i forbindelse med konkrete samarbeidsprosjekt der man 

har behov for å samarbeide for å oppnå resultat. Flerkulturelt kunnskaps- og 

kompetansesenter har samarbeidet tett med flere institusjoner, etater og organisasjoner 

i Elverum kommune. Et konkret prosjekt som er resultat av et nettverksarbeid som 

Flerkulturelt senter har brukt mye tid på, er gjennomføringen av Internasjonal uke på 

Elverum. Internasjonal uke har vært arrangert to år på rad, i 2004 og 2005. I 2005 var 

51


det flere institusjoner og organisasjoner som var med som bidragsytere i kulturprogrammet. 

Den internasjonale uka var et samarbeidsprosjekt mellom Kulturavdelingen, 

Voksenopplærigen, Elverum videregående skole, Høgskolen i Hedmark, Namibiaforeningen, 

Solidaritets-gruppa, Elverum folkehøgskole, grunnskolene i Elverum, 

innvandrerorganisasjoner, 

flyktningtjenester, Skogmuseet 

og Flerkulturelt 

senter/Glomdalsmuseet. 

Flerkulturelt senter deltok i 

ei arbeidsgruppe sammen 

med kulturkontoret og 

Somalisk kulturforening og Flerkulturelt senter samarbeider tett. 

voksenopplæringen for å 

koordinere aktivitetene som 

skulle gjennomføres denne 

uka. Senterets motivasjon 

for å være med og styre 

dette arbeidet, var blant 

annet å bringe noen av 

senterets tilbud ut til befolkningen 

i Elverum, og være 

med og legge føringer for 

det videre arbeidet. 

Formålet med Internasjonal uke var å få til en bredere presentasjon av de kulturelle 

grupperingene som finnes i kommunen. I løpet av uka var det et stort internasjonalt 

og flerkulturelt engasjement i kommunen. Flere institusjoner og organisasjoner 

arbeidet på hver sin kant. I tillegg var samtlige institusjoner bidragsytere i et felles 

arrangement. Enkeltpersoner med innvandrerbakgrunn, kulturkontoret, biblioteket, 

voksenopplæringen, Elverum folkehøgskole og Flerkulturelt kunnskaps- og 

kompetansesenter, bidro med kulturtilbud og kunnskapsformidling av ulik art. 

Aktivitetene ble gjennomført på ulike arenaer, og de ulike tilbudene rettet seg mot alle 

aldersgrupper. Det var utstillinger, eventyrstunder, matlaging, hårfletning, konserter, 

bidrag fra høgskolestudenter, lysbildeforestilling, fotoutstilling, kinoforestillinger, 

forelesninger og personpresentasjoner. Det var også et utstillingstorg der ukas 

aktiviteter ble synliggjort, og hvor institusjoner og organisasjoner hadde små 

utstillinger og presentasjoner. 

Prosjektet bidro til å skape mange møteplasser der innvandrerne var ressurspersoner 

og fikk bidra med aktiviteter som fortalte mer om deres kulturbakgrunn. 

52

Nettverksbygging i forhold til aktører i Hedmark fylke 

Nettverksbyggingen i forhold til aktører i Hedmark fylke har hatt ulike formål. Et 

av disse nettverkene er Hedmark fylkeskommunes prosjektgruppe, som har hatt 

ansvaret for styring og justering av prosjektet i prosjektperioden. Gruppa har bestått 

av ansatte fra ulike etater og institusjoner (Elverum videregående skole, Glomdalsmuseet, 

Innvandrerrådet i Hedmark, Norsk Utvandrermuseum, Fagerlund skole i 

Ringsaker, Høgskolen i Hedmark). Prosjektets behov for kompetanse og erfaringer 

har dannet grunnlag for måten prosjektgruppa er sammensatt på. Etableringen av en 

slik prosjektgruppe var et uttrykk for at en ser på nettverksarbeid som viktig. 

Andre relasjoner i forhold til aktører i regionen har oppstått som resultat av samarbeid 

om organisering og gjennomføring av ulike tiltak, prosjekt og arrangement. Senteret 

har deltatt i flere formelle nettverk i regionen, blant annet i UDI, ABMU og «Du 

store verden». I forbindelse med konferansen om somaliere og samarbeidet om ulike 

dramapedagogiske tiltak har senteret også samarbeidet tett med Høgskolen i Hedmark. 

Ved studiestart i faget Flerkulturell pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark, har Flerkulturelt 

kunnskaps- og kompetansesenter vært presentert som et ressurssenter 

som studentene kan knytte seg til under studiet. Andre institusjoner senteret har 

utviklet samarbeidsrelasjoner til, er Elverum folkehøgskole, Utvandrermuseet, Kunstbanken 

Hedmark kunstsenter, IKM og 

Norsk Folkemuseum. Organisasjoner 

det er etablert relasjoner til, er blant 

annet Namibiaforeningen og flere innvandrerorganisasjoner. 

Innvandrerorganisasjonene har hatt 

kontakt med senteret i forbindelse med 

ulike arrangement. I tillegg har de vært 

viktige for senteret når det gjelder å lete 

opp ressurspersoner som kan være 

med i formidlingssituasjoner. Senteret 

har også samarbeidet med og etablert 

tette relasjoner til ulike funksjoner i 

Hedmark fylkeskommune, blant annet 

Musikerordningen, Turnèorganisasjonen 

og Den flerkulturelle skolesekken. 


53


Den flerkulturelle skolesekken: et eksempel på målrettet samarbeid og nettverksarbeid 

Bakgrunnen for dette samarbeidet var at styringsgruppa for Den kulturelle 

skolesekken oppfordret fire kulturinstitusjoner i Hedmark til å utvikle et fellestiltak. 

Samarbeidspartene i prosjektet var Stange bibliotek, Norsk Utvandrermuseum, 

Høgskolen i Hedmark og Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter. 

Institusjonene ble koblet sammen fordi alle fire hadde søkt om regionale midler fra 

Den kulturelle skolesekken. Alle fikk avslag, men de fikk vite at et samarbeidsprosjekt 

kunne utløse midler. Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter ble bedt om å ta 

et koordineringsansvar for tiltaket. Som resultat av samarbeidet ble følgende tiltak og 

arrangement gjennomført: 

- Somalisk-norsk fortellerstund: 

Prosjektet utviklet en fortellerstund for ungdomsskolen. To profesjonelle fortellere 

ble leid inn for å gjennomføre tilbudet. Norsk og ikke-norsk dikting ble sidestilt 

gjennom fortelling og sang. 

- Hvorfor er vi sånn: 

Her ble to innvandrere leid inn for å fortelle sin historie om hvordan det har vært å 

komme til Hedmark. 

- Forelesning om innvandring i Hedmark der Flerkulturelt kunnskaps- og 

kompetansesenter under en skoletime tar opp en diskusjon om ulike integreringsprosesser. 

- En meget spesiell koffert: 

Under veiledning av Wendy Meyer samarbeidet dramastudenter med Norsk 

Utvandrermuseum og laget et dramapedagogisk opplegg med forestilling rundt 

temaet «den enes utvandrer er den andres innvandrer». Opplegget tok utgangspunkt 

i en vandreutstilling og i historisk materiell på Norsk Utvandrermuseum. 

- Utstillinger: 

Vandreutstillinger fra IKM og fra Norsk Utvandrermuseum ble presentert på 

Stange bibliotek. 

- Stange bibliotek arrangerte i tillegg en filmkveld for ungdommer med den antirasistiske 

filmen «American history X». 

11 Flere av de nevnte tiltakene har vi allerede presentert i avsnittet om utstillingsvirksomhet og i avsnittet om 

kulturarrangement 

54

Den flerkulturelle skolesekken: 

metodikk, framgangsmåte og erfaringer 


Samarbeidspartene i dette tiltaket startet arbeidet på Glomdalsmuseet i 

august 2003. Deltakerne i arbeidsgruppa fant fort ut at de hadde mange felles 

tanker, og at de kunne samarbeide om å utvikle flere tiltak. Det ble satt opp en 

plan for tiltak de ønsket å utvikle og en milepælplan for arbeidet. 

Gruppa valgte ut ungdomsskoleklasser i Stange kommune som målgruppe 

fordi Flerkulturelt senter allerede hadde etablert kontakter der. Tiltakene skulle 

å fungere forebyggende i forhold til fremmedfrykt og rasisme. Stange lå sentralt 

for flere av institusjonene. Flere av tiltakene har vært brukt i andre kommuner, 

men det er bare Stange skole som har fått nyte godt av alle tiltakene. Samarbeidspartene 

melder tilbake at det var nyttig å samarbeide med Stange skole, 

fordi lærere og elever ga tydelige tilbakemeldinger på tiltakene. 

Prosjektet utviklet flere felles tiltak som bidro til at institusjonene ble synlige på 

hverandres arenaer. Det ble valgt ut tilbud som man mente passet sammen og 

som bidro til å underbygge hverandres opplegg. De ulike produksjonene og 

formidlingsoppleggene viste variasjon, kvalitet og kreativitet og bidro sammen 

til å styrke det antirasistiske arbeidet i Hedmark. 

Alle institusjonene bidro med personressurser og økonomi. De midlene som 

en sammen utløste, gikk til honorarer og faktiske utlegg i forbindelse med 

produksjonene. Arbeidstimer, møteutgifter, reisepenger og liknende, ble ikke 

regnet inn. 

Samarbeidspartene har i ettertid oppsummert at det burde vært hyppigere 

møter for å utveksle informasjon om hvordan de ulike institusjonene arbeidet. 

Alle institusjonene var ikke like delaktige i prosessen. Man har sett at 

samarbeidspartene kunne arbeidet tettere sammen. Samtidig er det en nyttig 

erfaring at når så mange parter er involvert, tar det tid å koordinere og utvikle 

noe sammen. 

55


Dokumentasjonsarbeid 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter har begynt arbeidet med å bygge 

opp samlinger av faglitteratur, rapporter og studentoppgaver. I tillegg samler man 

inn eksempler på undervisningsmateriell, musikk, klær og videoer som kan brukes 

i formidlingssammenheng. Når det gjelder musikk, er det startet et arbeid med å 

bygge opp en musikksamling som representerer ulike innvandrergrupper i fylket. 

Hovedsatsingen når det gjelder dokumentasjonsarbeid er prosjektet «Fotspor 

Somalia-Norge», der fylkeskommunen har fått innvilget midler fra Norsk Kulturråd for 

å gjennomføre et dokumentasjonsprosjekt om somaliere. Prosjektet ble påbegynt 

i 2004 og sluttføres i juni 2006. Målsettingen er å synliggjøre somalisk kultur og gi 

somaliere en mulighet til å definere deler av sin kulturarv selv. I tillegg ønsker man 

å bidra til å synliggjøre det kulturelle mangfoldet i fylket. Representanter for det 

somaliske miljøet i Hedmark har vært aktive deltakere i prosessen. Resultatet skal 

bli en vandreutstilling med dokumentasjon av livshistorier og foto fra den tidligste 

innvandringen av somaliere i Norge/Hedmark. 

Fotspor Somalia-Norge 

En av museets viktigste oppgaver er å dokumentere og synliggjøre folkekulturen og 

gjenspeile hvordan folk lever. Med bakgrunn i at somaliere utgjør den tredje største 

innvandringsgruppa i Hedmark, ønsket Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

å framskaffe nye kunnskaper om denne gruppen. Det innsamlede materialet 

dokumenterer spennende kulturvariasjoner. Somaliere er den sist ankomne store 

gruppen av innvandrere i Hedmark. Flerkulturelt senter/Glomdalsmuseet har derfor 

hatt mulighet til å dokumentere migrasjonsprosessen på et tidlig tidspunkt. Dette har 

gitt prosjektet unike muligheter, samtidig som det har vært store utfordringer knyttet til 

arbeidet. I tillegg til at målsettingen har vært å dokumentere, har man hatt et fokus på 

prosesser som fremmer integrering av somaliere. 

En har derfor lagt vekt på dialog og møter med det 

somaliske miljøet i arbeidet. Prosjektet kan sees 

som nyskapende i den forstand at prosessen fram 

mot utstillingen på mange måter har bidratt til en 

integreringsprosess for de deltakende somalierne 

og deres nettverk. Somalierne som har jobbet 

sammen med senteret og Glomdalsmuseet sier at 

de har blitt bedre kjent med kulturinstitusjonen og 

måten de arbeider på, samtidig som de har opplevd 

at institusjonen arbeider for at også deres identitet 

og kulturarv blir en del av dagens Hedmark. 

Bygging av somalisk nomadehytte. 

56


Fotspor Somalia-Norge: metodikk, framgangsmåte og erfaringer 

Flerkulturelt senter har oppsummert at somalierne i Hedmark har vært veldig 

positive til å samarbeide med senteret. Det har selvsagt vært utfordringer 

med språk. og prosessen har tatt noe lenger tid enn forventet. Det tok tid 

både å forankre prosjektet i kommunene og i det somaliske miljøet. Det var 

nødvendig med mange møter, tolk på møtene, og at skriv ble oversatt til 

somalisk. De personene en lette etter, var ikke nødvendigvis de som kunne 

best norsk. Det var somaliere med kulturell kompetanse som var relevant for 

dette prosjektet. 

Arbeidet med prosjektet forutsatte et tett samarbeid med somaliere. Det ble 

satt i gang prosesser der somalierne selv skulle definere hva som var somalisk 

kultur. De bidro med kartlegging av ressurspersoner i miljøet som kunne være 

med i prosjektet. Utvelgelsen av og innholdet i utstillingen ble bestemt gjennom 

en grundig utvelgelsesprosess 

som også inkluderte 

en studietur til 

hovedstaden for å se på 

etnografisk museums 

presentasjon av Somalia. 

I tillegg innebar arbeidet 

en reise til Somalia for å 

hente gjenstander som 

var vesentlige for å få til en 

utstilling med en somalisk 

nomadehytte. 

Prosjektet er ennå ikke 

avsluttet og det gjenstår å: 

- fortsette å bygge opp gjenstandssamlingen. 

- skolere ressurspersoner som kan være kulturformidlere når det gjelder 

somalisk kultur 

- skape flere møteplasser, blant annet avtale med Elverum husflidslag om 

vevteknikker. Tanken med dette samarbeidet er å bidra til at kvinner kan 

møtes for å se på både somaliske og norske vevteknikker. 

57

Erfaringer, flaskehalser og gode grep


Senterets overordnede funksjon og rolle 

En av senterets sterke sider sett fra et overordnet ståsted, er at senteret har hatt en 

helhetlig tilnærming i sin kreative virksomhet. Organiseringen og gjennomføringen 

av tiltak legger vekt på at integreringsprosessene avhenger både av minoritetenes 

evne og vilje til å integreres og av majoritetens vilje til å akseptere det nye. Den 

helhetlige tilnærmingen gjenspeiles i det at tiltakene henvender seg like mye til et 

majoritets- som til et minoritets-publikum, og gjennom at representanter for både 

majoriteten og minoritetene har vært inkludert i utformingen og organiseringen av 

ulike tiltak. Integrering forutsetter tilpasninger fra både majoriteten og minoritetene. 

Slike prosesser innebærer et dynamisk samspill mellom minoritetenes vilje til å 

integreres i storsamfunnet og majoritetens vilje til å akseptere minoritetenes særtrekk. 

Minoritetenes vilje til å investere i integrering kan bli vesentlig redusert dersom de 

opplever at majoriteten er fiendtlig innstilt og lite villig til å akseptere minoritetene. Den 

libanesiske forfatteren Amin Malouf sier det slik: 

Har vi følelsen av å forråde våre egne og fornekte oss selv for hvert skritt vi tar, så er 

forsøket på å komme andre i møte allerede mislykket. (Malouf 1998, s.40) 

Samtidig vil majoritetens vilje til å akseptere det nye lett bli redusert hvis majoriteten 

føler at minoritetene ikke respekterer majoritetens institusjoner og levemåte. Det ser 

ut til at Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter har et grunnsyn der denne 

innsikten reflekteres, og der viktigheten av relasjoner mellom minoriteter og majoriteten 

står sentralt. 

Senteret arbeider med disse problemstillingene på flere måter - som kunnskapsformidler, 

holdningsskaper og relasjonsdanner. På et overordnet plan bidrar senteret 

gjennom sin virksomhet til integrering gjennom kunnskapsformidling og holdningsendringer. 

På et mer jordnært og mellommenneskelig plan bidrar senteret til å utvikle 

relasjonene mellom majoriteten og minoritetene gjennom å organisere møtesteder 

som gir mennesker med ulik kulturell bakgrunn muligheter til å samhandle, bli bedre 

kjent og bygge relasjoner. 

Ulike institusjoner og aktører vi har intervjuet, både såkalt «etniske» nordmenn og 

nordmenn med innvandrerbakgrunn, legger vekt på at tiltakene i regi av senteret har 

bidratt til at særlig barn og unge har fått mulighet til å nyansere sine oppfatninger av 

innvandrere og minoritetsgrupper i Norge. Dette er blant annet oppnådd gjennom 

direkte informasjonsformidling, utstillingsvirksomhet, kunstnerisk aktivitet og ulike 

dramapedagogiske virkemidler. Majoritetsbarn og -unge har også fått muligheter til å 

se, høre og samhandle med representanter for ulike etniske minoriteter i kontekster der 

60

Erfaringer, flaskehalser og gode grep 

minoritetsrepresentanter har kunnet presentere seg i et positivt lys. Mange av tiltakene 

kan oppsummeres å ha bidratt til holdningsendringer i majoritetsbefolkningen. 

En annen sterk side ved senterets arbeid er empowermenttenkningen 12 . Senteret har 

involvert innvandrere i flere av sine tiltak og prosjekt. På denne måten har senteret 

bidratt til å styrke selvverdet og den kollektive identiteten til de innvandrere som 

var direkte og indirekte involvert i tiltakene. Dette er også forsterket av det positive 

fokuset på innvandrere som senteret har formidlet. Arrangementene og de positive 

tilbakemeldingene i lokale medier kan også ha bidratt til å redusere en følelse av 

etnisk stigma og øke ulike minoriteters følelse av å høre til i og være akseptert av det 

norske lokalfellesskapet. Det samme kan sies om minoritetspersonenes erfaringer 

fra ulike situasjoner innenfor tiltakenes rammer. Disse tiltak bidrar til å skape et mer 

positiv klima for mellometnisksamhandling. Den positive omtalen av innvandrere kan 

bidra til å skape en følelse av omgivelsene ikke er så fiendtlige og at integreringsinnsatsen 

mange av innvandrerne har bidratt med, ikke er forgjeves. Tiltakene har 

gitt innvandrere en mulighet til å vise seg fram. Som en av informantene poengterte: 

«Senteret har hjulpet innvandrere til å komme ut av skapet». 

Senteret er ment å være et regionalt senter og gi tilbud til hele fylket. Senteret har 

klart å gjennomføre svært mye siden oppstarten, tatt i betraktning dets størrelse. 

Virksomheter som for eksempel vandreutstillingene, pedagogiske tiltak overfor 

skolene i regionen og lignende, har hatt en stor spredning. Når det gjelder tyngre 

kulturelle arrangement, som internasjonal uke og lignende, har senteret ikke oppnådd 

like stor spredningsgrad. Innenfor de eksisterende rammene er det kanskje 

lite realistisk å forvente at senteret skal utvide denne delen av virksomheten. Samtidig 

er det akkurat slike aktiviteter som gjør senteret synlig og som kanskje mest 

effektivt kan bidra til å øke det positive fokuset på innvandrere i hele fylket. Det kan 

være spesielt viktig å organisere et lite utvalg slike arrangement i kommuner der 

det er mange innvandrere. Ikke alle disponerer bil, og for noen kan det derfor være 

vanskelig å benytte seg av senterets tilbud på Glomdalsmuseet. 

Senteret har siden oppstarten fokusert mest på barn og ungdom. Det har vært 

en bevisst prioritering å bygge opp barn og ungdoms dømmekraft og handlingsferdigheter 

i et multikulturelt samfunn. På sikt vil det være viktig å vurdere om 

tiltak rettet mot majoritetens holdninger og ferdigheter kan utvides også til andre 

målgrupper, som bedrifter, arbeidsplasser og lignende. Når det gjelder inkludering 

av minoriteter i tiltak har senteret hatt størst fokus på de somaliske innvandrere. Det 

12 Det finnes ikke gode norske oversettelser av empowermentbegrepet, det nærmeste en kommer er kanskje 

«myndiggjøring». 

61


er viktig å vurdere når det kan være kapasitet til å overføre disse erfaringene også til 

andre minoritetsgrupper i regionen. 

Senterets hovedvirksomhetsområder 

I det følgende vil fokuset primært være på erfaringer, grep og tiltak som bør videreføres 

og som andre kan lære av. I tillegg vil vi peke på noen momenter der man kan 

vurdere forbedringer. 

62 

Utstillingsvirksomheten 

Senterets utstillingsvirksomhet har 

siden oppstarten vært karakterisert 

av høy aktivitetsgrad utenfor museet. 

Dette ble naturlig fordi man på grunn 

av ombyggingen ikke kunne satse på 

større utstillinger på museet. Dermed 

gjenstår det å fullføre arbeidet med 

installeringen av slike faste utstillinger. 

Flere større utstillinger på museet vil 

uten tvil styrke museets flerkulturelle 

profil. Samtidig bør dette ikke gå på 

bekostning av aktivitetene utenfor 

museet. Det er gjort erfaringer med 

aktiviteten utenfor museet, en aktivitet 

som absolutt bør videreføres også i 

tida framover. Vandreutstillingene har 

for eksempel bidratt til å sikre at man 

har nådd ut til andre målgrupper enn 

de typiske museumsbesøkende. 

Opplegg der utstillingsvirksomhet 

kombineres med faglig formidlingsvirksomhet 

til skoleelever og andre, 

ser ut til å ha vært særlig vellykket. 

Organisering og gjennomføring av 

sammensatte tiltak av denne typen 

som forutsetter mye resurser og ulik 

kompetanse, kunne vanskelig ha 

vært gjennomført uten et tverrfaglig

og tverrinstitusjonelt samarbeid. Senteret har vært sentrale i å etablere og drive 

samarbeid og bygge relasjoner med varierende partnere, avhengig av behovene 

underveis i ulike tiltak. 

Utstillingsprosjektene som involverer innvandrere er kreative tiltak, som andre 

kommuner og institusjoner kan lære mye av. Disse prosjektene kombinerer utstillingsvirksomhet 

og pedagogisk arbeid med hovedprinsipper fra en empowermenttenkning, 

og har bidratt til å øke budskapets troverdighet og forsterke budskapet i 

formidlingen. Det har i tillegg sikret at bildene som formidles av innvandrere i større 

grad skjer på innvandrernes egne premisser. Ved å ta signaler fra deltakerne på 

alvor og involvere dem i prosessen, har samarbeidet bidratt til å styrke deltakernes 

selvrespekt og identitet. 

Erfaringer med samarbeid mellom senteret og innvandrere i 

produksjonen av utstillinger 

I løpet av prosjektet Fotspor Somalia-Norge og byggingen av somalisk 

nomadehytte har somaliere i regionen vært sterkt involvert i prosjektet. 

Senteret har blant annet samarbeidet med flyktningtjenesten i Stange 

kommune. Flyktningkonsulenten beskriver erfaringene med involveringen av 

innvandrere i prosjektet på følgende måte: 

Samarbeidet fra min side har i grunnen bare vært å gi råd og formidle kontakt 

med ressurspersoner i det somaliske miljøet her på Stange. Spesielt en eldre 

dame som knytter tepper på somalisk vis, har blitt fulgt opp. Samarbeidet 

med senteret har vært fantastisk. For flyktninger som har vært involvert i 

prosjektet vet jeg at effekten var god. Det har hatt stor betydning å kunne vise 

noe fra sin kultur. Det har også vært tillitskapende når det gjelder kontakten 

med nordmenn. 

Bygging av en somalisk nomadehytte 


En sentral del av prosjektet Fotspor Somalia-Norge var knyttet til bygging av en 

somalisk nomadehytte som skulle stilles ut på Glomdalsmuseet. Erfaringene 

fra dette nyskapende prosjektet kan ha overføringsverdi til andre utstillings- 

og integreringsprosjekt. 

63


64 

Under arbeidet ble det lagt stor vekt på somaliernes kompetanse som 

ressurspersoner i forhold til egen kultur. De kunne hjelpe senteret med å 

bygge opp en samling av gjenstander, samt å bygge nomadehytta. Møtene 

og arbeidsøktene skulle være møter mellom norsk og somalisk kultur. Noen 

gjenstander og hytta skulle kunne lages her, slik at vi fikk demonstrert 

byggeteknikk/håndverksteknikker, samt se likheter og forskjeller mellom 

somaliske og norske teknikker. Gjennom de første møtene og intervjuarbeidet 

fikk man identifisert hvilke ressurspersoner som kunne bygge hytta. De ble 

kontaktet, og vi hadde flere møter for å komme fram til hvordan dette skulle 

gjøres. 

Det var mange ideer på møtene, men litt lite respons i etterkant. Det var også 

noe motstand mot bygging av ei nomadehytte knyttet til ulike oppfatninger om 

hvilke aspekter ved det somaliske identitet og kulturarv som skulle vises fram. 

Prosessen videre ble tyngre enn de ansatte hadde forutsett. Ressurspersonene 

var der, men graden av frivillighet var ikke som forventet. Det var mange 

som var positive til å samarbeide med senteret, men det tok tid å komme i 

gang. 

Senteret fikk hjelp av Somaliaprosjektet ved Mølla kompetansesenter. De ga 

tips og veiledning om kommunikasjonen videre i prosjektet. Det ble avholdt 

et møte med ressurspersoner hvor en liste med nødvendige gjenstander ble 

definert og de somaliske betegnelsene på dem ble oversatt til norsk. Det ble 

også planlagt en tur til kulturhistorisk museum. 

Prosessen med å bestemme hvilke gjenstander som skulle samles inn 

fungerte ikke som planlagt, men ei lita gruppe satte opp et eget forslag om 

hvilke gjenstander som burde samles inn. Det var skepsis mot bygging av 

nomadehytta, fordi man manglet de riktige trestokkene, tepper, skinn og 

sivmatte. Til å begynne med var det også vanskelig å mobilisere somaliske 

kvinner i denne prosessen. Det var få kvinner som møtte på fellessamlingene. 

Men etter hvert har kvinner blitt involvert og har framstått som sentrale aktører i 

prosessen. Det ble bygd en modell for å vise at det var mulig. Denne modellen 

utløste flere småmodeller. Modellene og turen til museum var vendepunktet 

som skapte vilje og engasjement for hyttebyggingen.

En annen utfordring handlet om at hyttebyggingen ble sett på som en 

jobb for Glomdalsmuseet, og frivilligheten rundt arbeidslaget ble diskutert. 

Motivasjonen for å være med var ulik. Etter flere kvelder ble det vedtatt at 

arbeidslaget skulle godtgjøres for oppmøtet, men at det aldri skulle være 

lønnet arbeid. Møtegodtgjørelse og alle faktiske utgifter skulle dekkes. Etter 

hvert som hytta tok form, økte bevisstheten rundt prosjektet, og arbeidslaget 

var veldig stolte av reisverket da det sto ferdig. Erfaringene understreker 

behovet for å bruke tid i slike prosesser og for å innse at frivilig kulturarbeid 

som form foregår på ulik måte rundt om i verden. Måten det gjøres på her, 

må erfares, det samme må grensen mellom hva som er arbeid og hva som er 

frivillig. Å føle tilhørighet til et fellesskap er grunnleggende for å utvikle en vilje til 

å yte en gratis innsats for det samme felleskapet. Dette prosjektet har bidratt 

med mye læring i så måte. 

Formidlingsvirksomhet, møteplasser og arrangement 

En oversikt over senterets ulike tiltak viser at senteret har bidratt til å arrangere et 

mylder av ulike opplegg, arrangement og happenings. En gjennomgang av skriftlige 

evalueringer og kontakt med lærerne, gir inntrykk av en nærmest entydig positiv 

erfaring med senterets virksomhet. Det rapporteres om at tilbudet som senteret har 

gitt skolene har hatt positiv innvirkning på elevenes holdninger, og at flere av tiltakene 

har vært et svært nyttig supplement til undervisningen. 

Et pedagogisk prinsipp for senterets arbeid er at når en presenterer ulike tiltak, er det 

alltid både minoritets- og majoritetsrepresentanter med. Disse inngår i et likeverdig 

samarbeid, som igjen synliggjør at den ene ikke er mer verdt enn den andre. Lærernes 

og elevenes tilbakemeldinger viser at dette er en god tilnærmingsmåte. 

Erfaringer med tilbudet som senteret har gitt skolene 


Selv om skolene har tilpasset seg senterets opplegg på ulik måte, er erfaringene 

gjennomgående positive. Lærernes evalueringer av opplegget viser at 

tiltakene har hatt en viktig funksjon når det gjelder forebygging av fremmedfrykt 

og fordommer. En lærer beskriver senterets tilbud på følgende måte: 

Vi hadde vært på Glomdalsmuseet og hentet undervisningsmateriell, musikk 

og klær, og hadde jobbet med temaet i to uker før personer fra det flerkulturelle 

65


66 

senteret kom (…) Vi jobbet i grupper, og vi brukte de undervisningsoppleggene 

vi fikk fra museet (…) Vi opplever at fremmedfrykten er blitt betydelig mindre, og 

elevene fikk se at innvandrere er akkurat som oss andre (…) Elevene fikk utrolig 

mye ut av det å møte to ulike innvandrere. De var faktisk utrolig flinke pedagoger. 

De skapte god stemning, fikk elevene til å svare og brukte humor – flott! (...) 

Elevene var veldig spente og interesserte, og de satt musestille og hørte på. 

To andre lærere melder følgende: Besøket passet fint inn, som en «kick off» 

til temaet om solidaritetsarbeid og flerkulturelt arbeid. Vi har satt av to hele 

dager til dette arbeidet, samt litt tid etter jul (…) Det så ut til at elevene fikk et 

litt mer avslappet forhold til mennesker fra minoritetsgrupper. 

Samtidig meldes det om at det er behov for holdningsskapende tiltak av større omfang 

for å kunne fremme forståelse, toleranse og respekt mellom minoritet og majoritet. 

Tilbakemeldingen er at tilbudene senteret har gitt skolene, både skulle hatt større 

omfang og vært gjentatt. Det er nødvendig for å kunne bidra til positive holdningsendringer 

og for å kunne konkurrere med andre påvirkninger. Det etterspørres også 

en spredning av tilbudet til flere byer i regionen, spesielt når det gjelder større kulturelle 

arrangement. Gjennom at slike arrangement ofte får en større mediedekning, kan et 

lite antall slike tiltak gi økt synlighet og gjøre senterets virksomhet kjent i flere kommuner 

i regionen. Utvidelser i tilbudet er igjen avhengig av hva det er mulig og realistisk 

for senteret å kunne tilby innenfor de eksisterende rammer. 

Erfaringer med noen av arrangementene 

Somalisk - norsk fortellerstund 

En av elevene kommenterte dette opplegget slik: 

Det var spennende! Det viser på en måte at det ikke er hudfargen det kommer 

an på… Det var underholdende og de fortalte historier. De var veldig flinke! 

Det var helt passe lengde på det. Det var ikke kjedelig! 

En meget spesiell koffert 

Dette opplegget ble blant annet kommentert slik av en av elevene: 

Vi fikk se hvor vanskelig det var å komme til et nytt land og at det var vanskelig 

å komme inn i landet.

En av lærerne sa det slik: 

Våre elever opplevde et fint avbrekk i hverdagen. De fikk oppleve glimt av 

hvordan det kan være å måtte flykte fra hjemlandet sitt. Et morsomt og 

tankevekkende skuespill. Men viktigst av alt: kanskje noen har forandret oppfatning 

om innvandreres situasjon. 

Arrangementene har ikke bare bidratt til å påvirke majoritetselevers holdninger. De 

har også hatt positiv innvirkning på elever med minoritetsbakgrunn. Et positivt fokus 

på minoritetsgruppene, kan igjen virke positivt på deres kollektive identitet. Enkelte 

elever har fortalt at de etter slike arrangement blir mer stolt av å være medlem av en 

minoritetsgruppe, som de ellers ofte har opplevd omtalt på ugunstig måte i media. 

Arrangementene kan bidra til innvandreres selvfølelse også på andre måter, ved at 

flere får mulighet til å involvere seg i gjennomføringen av arrangementene, og dermed 

en sjanse til å vise at de har kompetanse som blir betraktet som verdifull. 

Innvandrernes erfaringer med ulike arrangement 


Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter har bevisst prøvd å involvere 

innvandrere i gjennomføringen av ulike arrangement, konserter og diverse 

formidlingsopplegg. Blant annet har voksenopplæringen i Elverum hatt 

et samarbeid med Flerkulturelt senter om utvikling av Internasjonal uke i 

Elverum. Elever med utenlandsk bakgrunn ved voksenopplæringen reiste 

ut til grunnskolen i Elverum med ulike tilbud: internasjonal mat, hårfletning, 

internasjonale eventyr, foredrag fra ulike land og lignende. En lærer ved 

voksenopplæringen beskriver her hvordan elever med utenlandsk bakgrunn 

opplevde sin deltakelse i de ulike arrangementene: 

Å kunne gi av egne erfaringer og bakgrunn i et nytt miljø og land betyr noe for 

elevene. De vokser på at de sjøl kan gi noe og ikke bare motta. Det er også 

bra at elevene synliggjøres i det lokale miljøet. Vi er tross alt en internasjonal 

kommune som de fleste andre. Internasjonal uke minner befolkningen om 

nettopp det (…) Internasjonal uke er i ferd med å etablere seg som et fast innslag 

på årskalenderen, både for vår skole, grunnskolen og Elverum kommune. 

Tiltaket oppleves definitivt som meningsfylt. Vi har gode tilbakemeldinger 

både fra våre elever og skolene som har vært med på prosjektet. 

67


Også fra andre hold meldes det at innvandrere som deltok som musikere, 

foredragsholdere, eventyrlesere og lignende har opplevd denne deltakelsen 

som meningsfull og berikende. De sier at deltakelsen har bidratt til integreringen 

deres. En foredragsholder med innvandrerbakgrunn sier følgende: 

Selv om det har bodd innvandrere i flere tiår her i Norge, er nordmenn fremdeles 

skeptiske (…) Barn er mer mottakelige for det nye, synes jeg og derfor 

bør vi henvende oss til dem (....) Det var tilfredsstillende å se at elevene var 

interesserte i det vi snakket om. Jeg mener at det å se og høre to innvandrere 

som snakker om praktiske ting knyttet til holdninger og våre erfaringer, kan ha 

en positiv innvirkning på holdningene deres. 

Det at senteret har prøvd seg på så mange ulike felt, kan være en fordel, men også en 

stor utfordring. På den ene siden er det bra at senteret involverer seg i ulike arrangement. 

At en tung faglig institusjon som et museum involverer seg i ulike prosjekt, kan 

øke tiltakenes legitimitet. Fra flere hold meldes det også at hvis senteret ikke hadde 

vært involvert i flere av tiltakene og stilt opp med sin erfaring, sin kunnskap og sine 

nettverk, ville det vært svært vanskelig å gjennomføre tiltakene. Samtidig har senteret 

gjennom denne virksomheten gradvis opparbeidet kontakter og erfaring med ulike 

tiltak, noe som gjør dem enda bedre rustet til å innta rollen som kunnskapsbank på 

innvandringsfeltet. På den annen side kan et for stort sprik i spekteret av tiltak, føre 

til at senteret ikke klarer å skape en klar profil. 

Senteret har nå fungert i flere år og er ikke lenger et forsøksprosjekt. Kanskje er 

det derfor inne i en fase der det er viktig at senteret konsoliderer virksomheten og 

fordyper seg i en videreutvikling av noen av sine mest vellykkede tiltak. Men det er 

samtidig viktig at senteret ikke gir opp sin åpne, pragmatiske og eksperimenterende 

praksis, noe som uten tvil er en av senterets sterke sider. 

Kompetansehevende virksomhet 

Senteret har jobbet med kompetanseheving på flere plan. Det har arrangert seminarer 

i egen regi og bidratt med foredrag på seminarer og konferanser organisert av andre. 

Senteret har også organisert konferanser og undervisningsopplegg i samarbeid med 

andre organisasjoner og institusjoner. Gjennom ulike kompetansespredningstiltak 

har senteret akkumulert mye erfaring med utvikling, organisering og gjennomføring 

av ulike typer tiltak, prosjekt og modeller. 

68


På denne bakgrunnen har senteret forutsetninger for å kunne spre sine erfaringer 

og sine modeller til andre kommuner og regioner. Her tenker vi ikke først og fremst 

på presentasjoner av senterets konkrete og lokale tilbud og virksomhet, men på 

erfaringene i forhold til framgangsmåte, metodikk og organisatorisk erfaring, som 

kan hjelpe andre til å få i stand lignende prosjekt. Dette kan blant annet gjøres 

ved å invitere til hospitering og samarbeid med senteret, og gjennom å presentere 

erfaringer på regionale og nasjonale konferanser. Denne håndboka er et ledd i en slik 

formidling. 

Med de nåværende ressursene har senteret likevel et begrenset potensial når det 

gjelder gjennomføring av større og mer langvarige kompetansehevingstiltak. I forhold 

til denne typen virksomhet er det derfor mest realistisk å anse senterets rolle først og 

fremst som initierer, nettverksbygger og koordinator. 

Senterets nettverksarbeid 

Det meste av nettverksarbeidet Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter har 

vært involvert i, er blitt etablert for å nå konkrete målsettinger: organisere konferanser 

og arrangement, få tak i nødvendige midler eller lignende. Vi kan skille mellom ulike 

typer nettverksskapende virksomhet ut fra hva som har vært målsettingen med 

nettverksarbeidet. Noe har handlet om å få utløst midler, noe har kommet i stand 

for å forene faglige og andre ressurser. Det ser ut til at det å ta utgangspunkt i slike 

klare målsettinger har vært en lur strategi for nettverksarbeidet. Senteret har vist stor 

evne til å tenke pragmatisk og problemløsningsorientert i dette arbeidet. Relasjonene 

senteret bidro til å etablere i forbindelse med Den flerkulturelle skolesekken er et godt 

eksempel på dette. Selv om en har jobbet med nettverksarbeid både regionalt og 

internasjonalt, ser det imidlertid ut til at det er de lokale nettverkene senteret har hatt 

størst utbytte av. 

Dokumentasjonsarbeid 

Senteret har satset på egen kunnskapsproduksjon og dokumentasjonsarbeid. Både 

prosjektet «Hverdagsfortellinger» og «Fotsporprosjektet» er eksempler på dette. 

Særlig ser «Fotsporprosjektet» ut til å bli et prosjekt som vil gi mye dokumentasjons- 

virksomhet og bidra til at en får bygd opp en samling av relevante artefakter. Prosjektet 

har lagt vekt på at «tolkningsteppet» mellom minoritet og majoritet skal reduseres, 

gjennom at somaliernes egne stemmer skal høres i intervjuene. Vektleggingen av 

intervjuene understreker dessuten at det de somaliske informantene sier, er viktig. 

Disse intervjuene vil danne et viktig bakteppe for utstillingen med temaet somaliere i 

Hedmark, som nå bygges opp på Glomdalsmuseet. 

69

Utstillingen om somaliere er en start, og kan fortelle majoritetsrepresentanter noe 

nytt om en gruppe de ikke kjenner, men som det er knyttet mange myter til. Også 

for andre minoriteter kan en slik utstilling gi kunnskap om historie, religion, slektstradisjoner, 

mattradisjoner, levemåter og forskjeller mellom by og land. For somalierne 

blir den samme utstillingen i tillegg en anerkjennelse av deres eksistens, og av deres 

historie som innvandrere i Norge. Gjennom at deres kulturkompetanse blir sett og 

ikke diskvalifisert, kan dette skape interesse for å delta mer aktivt på ulike samfunnsarenaer 

– for å se andre utstillinger på museet og for å delta i kulturformidling. 

Det gjenstår å se hva dette dokumentasjonsarbeidet munner ut i. Siden prosjektet 

er nyskapende på mange måter, er det viktig at dokumentasjonen av dette arbeidet 

også formidler noe om framgangsmåten og metodikken. 

70

Veien videre


At Norge er blitt et flerkulturelt samfunn i større grad enn det har vært tidligere, er 

ingen barnesykdom som kommer til å gå over. Det er en varig situasjon. Å understreke 

slike enkle fakta er i seg selv viktig. All innsats må ha en basis i utfordringer 

som oppstår eller behov som foreligger. Kartleggingen av situasjonen som er foretatt 

i Hedmark, viste at det var nødvendig å satse. 

Hedmark fylkeskommune har valgt å møte utfordringene med et fylke preget av kulturelt 

mangfold på ulike måter og med ulike virkemidler. Man har hatt politiske drøftinger, 

gjort vedtak om at fylket skal være en antirasistisk sone, gjennomført aksjoner og 

kompetansehevende tiltak, foretatt kartlegginger av situasjonen for innvandrere og 

flyktninger i fylket, tatt et nasjonalt ansvar for en utstilling om taternes/romanifolkets 

liv og historie – og ikke minst: man har bygd opp et flerkulturelt kunnskaps- og 

kompetansesenter. 

Innledningsvis spurte vi om hvordan man har gått fram for å få til et permanent senter 

for flerkulturell kunnskap og kompetanse. I det følgende skal vi oppsummere noen av 

erfaringene fra både tilblivelsesprosessen og fra senterets arbeid. 

Å skape et flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

Forutsetningene for at Hedmark fylke har greidd å skape et flerkulturelt senter, 

ligger på mange nivåer – fra ideer og overordnede tanker om behovet for et slikt 

senter til den helt konkrete, praktiske gjennomføringen. Det ligger forutsetninger 

på så forskjellige områder som befolkningsmessig grunnlag, politisk engasjement, 

konkrete handlingsplaner og økonomiske og personellmessige ressurser. Senteret 

ble skapt på grunnlag av kunnskap basert på lokale kartlegginger, forankring i og 

samarbeid mellom ulike offentlige etater og instanser, frivillige organisasjoner og 

enkeltpersoner. Slike samarbeidstiltak kan utvikles til nettverk som føler eierskap og 

sørger for en faglig innretting som tar hensyn til lokale forhold. For å få til det, trengs 

det en koordinering og styring som sikrer framdrift og som ser til at det kompliserte 

samspillet mellom de ulike aktørene går på skinner. I Hedmark har man hatt en god 

kombinasjon av flere av disse forutsetningene. Vi har kalt dem gode grep: 

- Befolkningsmessig har Hedmark fylke lenge sett på seg selv som flerkulturelt. 

Dette grunnsynet har hatt betydning for de politiske prioriteringene som er gjort. 

At innvandrere og flyktninger har økt mangfoldet, har supplert dette bildet. Man har i 

stor grad prøvd å bygge på tidligere erfaringer når man skulle inkludere nye grupper. 

Valget av Glomdalsmuseet, som ikke var et enkelt valg å gjøre, handlet nettopp 

om å prøve å styrke denne typen koblinger – mellom de utstillingene av nasjonale 

72

Veien videre 

minoriteter som fantes eller var i ferd med å bygges opp der – og «de nye hedmarkingene» 

det vil si grupper av flyktninger og innvandrere fra de senere årene. 

- Hendelsene i Brumunddalen som bidro til et sterkt politisk engasjement i Hedmark, 

er en erfaring man får håpe andre fylker slipper å få. Også andre steder har man 

imidlertid opplevd at rasistiske episoder har ført til politisk motstand og økt aktivitet 

mot slike tendenser. Selv om ingen vil ønske at det skjer i deres fylke, er erfaringen 

at dersom det først skjer, er det viktig å bruke et politisk engasjement til å oppnå 

konkrete resultat. Konkretiseringene i form av tiltak i Hedmarks handlingsplan, er 

eksempler på at man her har gjort nettopp det. 

- For å føre prosjektet fra handlingsplan til tiltak har det vært nødvendig med både 

ildsjeler og iverksettere. Jobben med kartlegging og informasjon til politikere, nettverksarbeid 

og forankring gjør seg ikke selv – noen må holde i trådene. I Hedmark har det 

at man sørget for at det ble prioritert midler til koordinering og gjennomføring, vært 

avgjørende for resultatet. Selv om politikere og administrative ledere er bevisste på 

viktigheten av at flerkulturelle perspektiver blir ivaretatt, er det mange perspektiver 

som skal ivaretas i hverdagen. Spørsmål som berører minoriteter kan lett drukne i 

saker som berører større grupper. Det er heller ikke likegyldig hvilke personer som 

har holdt i trådene. I Hedmark understrekes det at de som har ledet arbeidet både 

med tilblivelsesprosessen og gjennomføringen av tiltakene, har bidratt til framdrift 

og godt samarbeid. Sammensetningen av rett faglig kompetanse, flerkulturell og 

administrativ erfaring og personlige egenskaper, har vært vesentlig for resultatene 

som er oppnådd. 

- Et ledd i den politiske mobiliseringen har vært at man har sørget for å kartlegge 

situasjonen når det gjelder innvandrere og flyktninger på en rekke arenaer i Hedmark 

fylke. Kartleggingen ble gjennomført i kommuner og frivillige organisasjoner, norske 

så vel som innvandrerorganisasjoner. På denne bakgrunnen var det mulig å gi 

konkret informasjon om behovet for et flerkulturelt senter, og hva som burde være 

innrettingen av senterets arbeid. Et fokus på kunnskap og kompetanse og med barn 

og unge som viktige målgrupper, ble blant annet begrunnet i disse kartleggingene. 

Når resultatene ble presentert til politikerne, fikk de et grunnlag basert på oppdatert 

kunnskap som gjorde det enklere å få gjennomslag for forslagene knyttet til senteret. 

Det at mange var engasjert i kartleggingen, bidro også til å forankre det videre 

arbeidet blant de som deltok og gjøre flere medansvarlige. At politikere blir orientert 

om den lokale situasjonen gjennom saksframlegg, temadager, kurs- og arrangement 

som sette flerkulturelle spørsmål på dagsordenen, har vært et viktig grunnlagsarbeid 

i Hedmark. I tillegg ble det etablert styringsgruppe og prosjektgruppe, med brei 

73


representasjon, noe som utgjorde en del av en faglig så vel som politisk forankring. 

Like viktig har utviklingen av et tett samarbeid med innvandrere i Hedmark vært. 

Oppsummert har noen av de viktigste forutsetningene som har ført fram til opprettelsen 

av senteret vært: 

74 

- et langvarig politisk engasjement 

- konkrete planer og vedtak 

- noen som følger opp vedtakene 

- kartlegginger som har bidratt til forankring og prioritering 

- et bredt og formalisert faglig samarbeid 

- involvering av berørte minoritetsgrupper 

Utfordringer på veien videre 

Når det gjelder videre utfordringer blir det fra flere hold understreket at arbeidet med 

å forankre det flerkulturelle arbeidet i Hedmark langt fra er fullført. Det er en utfordring 

framover at forankringsarbeidet fortsetter slik at en sikrer et politisk og forpliktende 

engasjement. Det er fortsatt en lang vei å gå, og det er fremdeles nødvendig å minne 

om viktigheten av at flerkulturelle perspektiver blir en del av alle planer; fylkesplaner, 

kommunale planer, reguleringsplaner og personalpolitikken. For å nå målet om at 

både planer og personalpolitikk skal gjenspeile bildet av hvem som er «dagens 

hedmarkinger», kreves det innsats. Det er også i tida framover nødvendig å arbeide 

for forankring i alle ledd, i fylkesadministrasjonen, i kommunene, i frivillige organisasjoner 

og det private næringslivet, blant majoriteten så vel som blant innvandrerorganisasjoner, 

grupper og enkeltpersoner. 

En annen utfordring handler om å videreføre arbeidet med kurs og kompetanseutvikling 

på det flerkulturelle området. Virksomheten med å tilby kompetanseutviklingstiltak 

for fylkeskommunalt ansatte, har som formål å styrke deres flerkulturelle 

kompetanse og bidra til økt kunnskap og trygghet i deres yrkesutøvelse på 

mange felt. Denne virksomheten må spres til kommuner og private. Her har det 

flerkulturelle kunnskaps- og kompetansesenteret en rolle å spille, men ikke alene. 

Korte kurs og holdningsskapende arbeid i form av utstillinger eller konserter, kan ikke 

erstatte mer langvarig formalisert utdanning innenfor dette feltet. Et bredt samarbeid 

som kan tilby en vifte av tiltak er derfor fremdeles viktig. 

Senteret er nå blitt permanent og er ikke lenger et prosjekt. Prosjektgruppen har 

dermed oppfylt sin funksjon og har avsluttet sitt arbeid. Som en avsluttende merknad

når det gjelder den fortsatte utviklingen av senteret, vil vi likevel spørre om ikke den 

faglige funksjonen prosjektgruppen har fylt, som har bidratt til prosjektets forankring 

og bredde, kanskje bør fortsette under et annet navn også i framtida. Vi vet at slike 

tanker ikke er fremmede for de som har deltatt i prosjektet. 

Å drive et flerkulturelt senter 

Veien videre 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter har gjennomført en rekke kreative 

tiltak. Tiltakene er i tråd med det som var definert som senterets målsetning og 

funksjon. Arbeidet har medført bruk av ulike tilnærminger og metoder. Noen av 

senterets sterke sider, som har gjort det mulig å nå målene, er følgende: 

- en overordnet tenking som innebærer en helhetlig tilnærming til integrering 

og en vektlegging av empowerment (myndiggjøring) 

- pragmatiske, skreddersydde løsninger og målrettet nettverksarbeid 

- personlig engasjement og evne til å finne en god tone med samarbeidspartnere 

hos senterets nøkkelpersoner, samt 

Senterets virksomhetsområder har også visse forbedringspotensialer. Når vi har 

sammenlignet målsettingene for arbeidet med det man faktisk har gjort, er det noen 

områder der det fremdeles finnes utfordringerDet ser ut til å være behov for: 

- større spredning av visse virksomheter, særlig de synligste aktiviteter, til flere 

kommuner og byer i regionen 

- å involvere flere innvandrergrupper i senterets arrangement og prosjekt, samt 

skape en mer synlig representasjon av etniske minoriteter 

- å etablere faste utstilinger på museet med et flerkulturelt fokus 

- en økt satsing på dokumentasjonsarbeid 

Det er viktig å understreke at disse utviklingsområdene har mye å gjøre med at det 

er en viss avstand mellom de ambisiøse målene for senteret og ressursene som 

er tilgjenglige for å kunne gjennomføre det som er definert som senterets rolle og 

funksjon. Denne utfordringen krever derfor diskusjoner på flere plan. Man kan blant 

annet se på hva som kan gjøres for om mulig å finne kreative løsninger innenfor 

de rammene som eksisterer. Man kan diskutere om senterets rolle og funksjon 

bør tilpasses den eksisterende bemanning og øvrige ressurser. Og man kan se på 

organisatoriske løsninger og muligheter for utvidelser. Blant annet kan en vurdere 

mulighetene for å øke senterets integrering i museets generelle virksomhet og for økt 

involvering av andre ansatte på museet i senterets virksomheter. Slike omprioriter- 

75


inger er det mulig å tenke seg når arbeidet med utstillingen om de reisende blir ferdig, 

noe som også nevnes som en mulighet av museets ansatte. 

Det kunne beskrives som en svakhet ved senterets virksomhet at man så langt har 

hatt liten tid til å fylle det med innhold på selve museumsområdet. Dette skyldes 

imidlertid i hovedsak den omfattende byggevirksomheten ved Glomdalsmuseet i 

forbindelse med den nasjonale satsingen knyttet til de reisende. Mye av aktiviteten 

har derfor foregått på skoler rundt omkring i fylket. Vi velger å tolke det som en 

styrke, heller som en svakhet. For det første er det i tråd med målsettingene om å 

prioritere barn og unge. I tillegg har det bidratt til å forankre virksomheten utenfor 

Glomdalsmuseet på de stedene og i de kommunene der det har vært tiltak. 

Veien videre - det globale i det lokale 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter ved Glomdalsmuseet er relativt 

nyetablert. Det er under utvikling, noe som innebærer både muligheter og utfordringer. 

Kapasiteten når det gjelder utstillingslokaler og personell gjør at en på den ene 

siden har prøvd å ikke gape for høyt, men heller sikre kvaliteten av de tiltakene som 

prioriteres. På den andre siden vil det etter hvert være nødvendig med omprioriteringer 

eller utvidelse av kapasiteten for å kunne nå videre ut når det gjelder: 

- geografi (dekke hele fylket/regionen), 

- minoritetsgrupper som presenteres (ikke bare somaliere) 

- samarbeidsparter (flere kommuner, skoler, kulturinstitusjoner), 

- mediedekning (for eksempel i Hamarregionen) og 

- målgruppe for tiltakene (voksne, spesielle yrkesgrupper, med mer) 

Noen av informantene har understreket at det kan være lurt å spre virksomheten med 

noen større arrangement, for eksempel konserter i Hamar for å bli bedre kjent utover 

Elverum. Det er også pekt på at det kan være et transportproblem for innvandrere 

i norddelen som ønsker å besøke Glomdalsmuseet, og at det derfor er viktig at 

en del av virksomheten flyttes. Det blir pekt på at det å satse på noen få større 

arrangement i de større byene i løpet av året kan bidra til større mediedekning og 

dermed til at senteret blir mer kjent. Dette har imidlertid også sammenheng med 

senterets bemanning og kapasitet. Til nå har man forsøkt å målrette virksomheten 

og være forsiktig med å spre seg. En økt aktivitet vil kunne kreve økt ressurstilgang 

både når det gjelder økonomi og personale. 

76

Som et fylkessenter er den lokale forankringen til senteret viktig. Samarbeidet med 

lokale innvandrergrupper og nasjonale minoriteter har vært sentralt i dette arbeidet. 

Den kulturelle sammensetningen varierer fra fylke til fylke, og for dette senteret er 

det situasjonen i Hedmark som er i fokus: Hvem er det som bor her, hva er de 

enkelte gruppenes historie, hvordan lever de sammen i dag og hvordan vil deres 

felles framtid se ut? Dette er viktige spørsmål som kan ramme inn et lokalt dokumentasjonsarbeide. 

Det er likevel mulig å tenke seg at utstillinger som blir en permanent del av Glomdalsmuseets 

virksomhet, samlinger av bilder og forskning på området, samt kunnskap 

som senteret selv har bidratt til å skape, også kan ha nasjonal interesse. Erfaringene 

til ungdom med ulik kulturell bakgrunn, dokumentert gjennom fotoutstillinger eller 

andre uttrykksformer, vil sikkert være både spesielle for konteksten i Hedmark, men 

kan samtidig ha fellestrekk med erfaringer fra andre steder både i Norge og i andre 

land. 

Utfordringen i dag er på mange måter den samme som den svarte forfatteren Richard 

Wright allerede i den kalde krigens dager skriver om fra sin eksiltilværelse: 

How can the spirit of the Enlightenment 

and the Reformation be extended now to 

all men? How can this accidental boon 

be made global in its effect? That is the 

task that history now imposes on us. Can 

a way be found purged of racism and 

profits, to meld the rational areas and the 

rational personnel of Europe with those of 

Asia and Africa? 13 

Veien videre 

Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter 

er et viktig skritt på en vei mot ei 

positiv utvikling – «purged of racism and Kulturminnedag der det var utdeling av smaksprøver 

profits». Flerkulturelt kunnskaps- og 

kompetansesenter demonstrerer hvilken synergieffekt det er mulig å oppnå når 

mennesker fra både «Europa, Asia og Afrika» samarbeider på et likeverdig grunnlag. 

Utstillingen knyttet til en somalisk nomadehytte som er under utarbeidelse i et 

samarbeid mellom senteret og somaliske hedmarkinger, vil utvilsomt være av interesse 

13 Richard Wright (1964): The Psychological Reactions of Oppressed People I: White Man Listen!, hentet fra Paul Gilroy 

(2000): Between Camps. 

77


for somaliere over hele landet og kanskje utover landets grenser. De transnasjonale 

nettverkene av familie og nasjonalgrupper som mange av minoritetene i Norge er 

en del av, gjør at en slik tanke ikke er umulig. Sett i en sånn sammenheng kan det 

flerkulturelle senteret ved Glomdalsmuseet sies å bidra til å vise fram det globale i 

det lokale! Det er vårt håp at erfaringene fra dette arbeidet kan motivere til lignende 

satsinger andre steder! 

78

Lenker: 

Glomdalsmuseet: http://www.glomdal.museum.no/ 

Hedmark fylkeskommune: http://www.hedmark.org/ 

Hedmark fylkesbibliotek: http://www.hedmark-f.kommune.no/fylkesbiblioteket 

Høgskolen i Oslo: http://www.hio.no/ 

Høgskolen i Hedmark: http://www.hihm.no/ 

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet: http://www.imdi.no/ 

Internasjonalt kultursenter og museum: http://www.museumsnett.no/ikm/ 

Karlstad universitet: http://www.kau.se/ 

Kvinneuniversitetet: http://www.kvu.hm.no/ 

Kunstbanken Hedmark kunstsenter: http://kunstbanken.no/ 

Mølla senter: http://www.moella.no/ 

Namibiaforeningen: http://www.namibiaforeningen.no/ 

Norsk utvandrermuseum: http://museumsnett.no/emigrantmuseum/ 

Stange bibliotek: http://www.stange.folkebibl.no/ 

Statens senter for arkiv, bibliotek og museum: http://www.abm-utvikling.no/ 

Utlendingsdirektoratet: http://www.udi.no/ 

Veien videre 

79


Litteraturliste: 

Samarbeidstiltak om Flerkulturelle tilbud i den Kulturelle skolesekken, Rapport 2004. 

Stange bibliotek. Norsk Utvandrer museum. Høgskolen i Hedmark (lærerutdanningen), 

Flerkulturelt kunnskaps-og kompetansesenter. 

Flerkulturelt kunnskaps-og kompetansesenter. Statusrapport 2004. UDI, Hedmark 

fylkeskommune. 

Flerkulturelt kunnskaps-og kompetansesenter. Statusrapport 2003, Hedmark fylkeskommune. 

Rapporter fra prosjekt og formidlingsopplegg i 2003, Hedmark fylkeskommune. 

Yngve Carlsson, Tore Bjørgo og Thomas Håland (NIBR Pluss-serie 2001/4) 

Lauritsen, Kirsten, Trond Buland, Henrik Lunde og Karen Bøhle Aarhus: «MELLOM 

KEBAB OG VAFFEL» - en systematisering av erfaringer med handlingsplaner og tiltak 

mot rasisme og diskriminering i fylkeskommuner, kommuner og frivillige organisasjoner, 

SINTEF Teknologi og samfunn IFIM, Trondheim og Antirasistisk senter, Oslo 

Malouf, Amin (1998): Korstogene sett fra arabernes side, Pax forlag, Oslo. 

Wright, Richard (1964): The Psychological Reactions of Oppressed People I: White 

Man Listen!, i: Paul Gilroy (2000): Between Camps. 

80

Kirsten Lauritsen og Marko Valenta 


- håndbok basert på erfaringer fra Flerkulturelt 

kunnskaps- og kompetansesenter i Hedmark

Det globale i det lokale (pdf) - IMDi

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?