Landsmøtet 2013 Til helvete på første klasse Velferdsteknologi

Og drømmene blir stadig mindre krevende. Det kan
være å få han hjem et par timer, sitte på balkongen.
At han skal komme hjem på julaften. Være med på
selskapeligheter. Bare å gå en runde rundt sykehjemmet
kan være godt. Eller sitte og ta et glass vin på
verandaen. Eller hvis hun får ligge på armen hans. Det
er små ting som er viktige. At de hygger seg sammen.
To LiV
- Jeg føler at jeg lever to parallelle liv. Jeg ser for meg
to jernbanespor der jeg noen ganger kjører helt alene
på mitt spor og andre ganger kjører et spor som på
en måte går hver sin vei samtidig. Og noen ganger
kjører vi bare på Geirs spor.
Nå som barna bor utenbys, har hun mer tid til å være
på sykehjemmet. Samtidig har jo ikke barna mulighet
til å være der så ofte, så hun må på en måte være der
litt for dem også. Men hun har alltid to dager ”fri”i
uka. Da gjør hun ting med venner, går turer med naboer,
er i lesesirkel eller er i vinklubben.Vinklubben
har årlige turer, en av dem har Kjersti akkurat kommet
hjem fra. I år gikk turen til Italia.
BRUKeR iKKe VeNNeNe Som TeRAPeUTeR
Kjersti synes det er vanskelig at hun stadig hører og
leser at man kan leve lenge med parkinson. Man lever
ikke så lenge med Geirs diagnose. Og hun var ikke
forberedt på at man etter hvert mister kommunikasjonsmulighetene
med den som er syk. Hun vil ha
mer teori, mer å lese om.
Hun mener det er viktig for de pårørende å finne
noen likesinnede som man kan bruke som støttepersoner.
Selv har hun truffet noen på yngreseminar og
de er god støtte for hverandre. De tipser hverandre
om hjelpeordninger og andre ting som er nyttige.
Kjersti ønsker ikke å bruke vennene sine som terapeuter,
hun synes de skal få lov til å være venner.
- Med felles forståelse og felles sykdomsplattform kan
man ta de tunge sykdomstingene med støttepersonene.
De forstår lettere. Men vi har det jo hyggelig vi
også.
GRUNN TiL FeiRiNG
I vinter fikk de benytte et selskapslokale på sykehjemmet
til å ha stor fest. Både Geirs 60-årsdag og
deres 25 års bryllupsdag nærmet seg og skulle feires.
Invitasjoner ble sendt, og oppslutningen var høy.
70 personer kom, og de serverte rundstykker og
noe godt å drikke. Det var musikk og taler. Geir og
vennene gråt og lo og koste seg. Kjersti holdt en fin
tale til mannen sin gjennom kvelden.
PoRTReTT
Geir fylte 60 år i vinter og de feiret i et lokale på sykehjemmet
med rundt 70 gjester. Det er opplevelser som
teller.
- Det er opplevelse som teller nå, ikke gaver. Ikke bare
for Geir, men for mange i vår alder.
iKKe BiTTeR
En gang spurte en venninne henne om hun var bitter.
Det er hun ikke. Hun har hatt mange gleder sammen
med Geir, og er opptatt av å samle på dem.
- Om det er en god samtale eller å sitte i hver sin
ende av sofaen med en bok, er ikke så nøye. Det er
godt å føle at man har en ro sammen med partneren
sin. Sånne ting burde man være oppmerksom på hele
livet uavhengig av sykdom. Og jeg tror det er viktig å
prøve å ikke være bitter. At man klarer å finne de små
gledene i det fellesskapet man har med den som er
syk.
TiL HeLVeTe På FøRSTe KLASSe
Kjersti har lenge sagt at livet til Geir skal gå til helvete
på første klasse. Det er noen som reagerer på de
sterke ordene, men Kjersti mener det ikke skal spares
på noe så lenge de har mulighet til det. At han har
det han trenger er en måte å gjennomføre drømmen
deres på. Det er så mye som har blitt fratatt dem.
- Det er synd det må være sånn, men noen ganger
trøster jeg meg med andres elendighet. Det er jo
mange som har det like ille som oss, ja til og med
kanskje verre.
parkinsonposten nr 2 2013 19