Landsmøtet 2013 Til helvete på første klasse Velferdsteknologi

Det er mange år siden symptomene begynte å vise
seg. Det var et eller annet med han, men hun skjønte
ikke hva det var. Så gled det litt over igjen. Men så ble
han mer og mer sliten. Geir, som tidligere hadde vanskeligheter
med å begrense seg til å løpe tre ganger i
uka, klarte ikke løpe noe særlig lengre.
FoReTReKKeR ANDRe DiAGNoSeR
Han jobbet på legesenteret borte i veien og var fastlege
til mange i området. En av kollegaene sa at han
trodde Geir hadde parkinson. Samme høst ble det
fastslått. Det var både en lettelse og hardt for Kjersti.
- Det var godt å få en diagnose, men jeg foretrekker
diagnoser hvor man har en sjanse til å bli bedre.
Så begynte behandlingen, men medisinene virket
ikke så godt. Kjersti hadde lest en del og sa til nevrologen
at hun trodde det kunne være en parkinson
pluss diagnose. Han bare smilte og avfeide det. Men
Geir var dårlig, og det ble mange turer til Ullevål.
Kjersti var alltid med. Det var mye trafikk og lenge å
sitte i drosjen tvers gjennom byen. Kjersti ville heller
til Ahus. De ble enige om å bytte sykehus. Da fikk de
kortere reisevei og nye leger, og de har ikke angret.
I forbindelse med en time hos nevrolog, kom de plutselig
borti en lege som forsket på Alzheimer og han
trodde Geir hadde det. Kjersti får tårer i øynene når
hun snakker om det. Hun forteller at hun sendte en
melding til vennene og skrev at det var mulig Geir
hadde Alzheimer, men at hun ikke orket å snakke
om det akkurat da. Så gikk det en dag eller to og så
ringte vennene. De fikk til slutt avkreftet Alzheimer,
og i ettertid har Kjersti tenkt at dette var en lege som
var litt for rask på labben.
DeT BLe NoK
Geir ble dårligere, han klarte seg ikke hjemme alene.
Kjersti begynte å snakke med bydelen om sykehjemsplass.
Det var det ikke rom for, men han kunne
få avlastningsopphold hvis hun skulle bort. Men
selv det viste seg å bli vanskelig en gang hun faktisk
skulle reise bort.
Hjemmet så ut som et sykehus. Barna hadde fått nok
av å bo på institusjon hjemme, med fremmede folk
inn og ut hele dagen. Kjersti kunne skifte på senga
opptil tre ganger i løpet av en natt. Hun fikk ikke
sove. Hun har en fastlege som følger henne godt opp,
og hun var i denne perioden mye sykmeldt på grunn
av Geir. Men det var jo ikke noen varig løsning.
PoRTReTT
Kjersti mener at de som får parkinson pluss og har
en partner som er ung og i jobb må prioriteres når
det gjelder sykehjemsplasser. Hva skal hun leve av
hvis hun ikke kan gå på jobb?
- Jeg skjønner at man ikke skal misbruke sykehjemsplasser,
men det skal vel ikke være slik at vi begge to
trenger sykehjemsplass til slutt?
Høsten 2010 begynte hun å legge han inn på sykehuset
når han ble for dårlig. Så ble det inn og ut av
sykehus. Kommunen var treg. Sykehjemsplassen lot
fortsatt vente på seg.
VeNDePUNKTeT
Plutselig en dag ringte bydelen og sa at neste gang
måtte hun ikke ringe legevakta, men dem i stedet. De
skulle ordne en plass til han. Dagen etter ringte hun.
Halvannen time etter hadde han en midlertidig plass
på Ammerudhjemmet. Noen uker senere kom han
inn på Stovnerskogen sykehjem, der hun ønsket at
han skulle være.
- Det verste med denne kampen, er ikke sykdommen,
men systemet man skal slåss mot.
Oslo kommune er ikke lette å slåss mot. Det var
vanskelig å få bydelen til å forstå hvor alvorlig det er.
For det første var han jo ung, og unge mennesker blir
jo tydeligvis ikke syke. For det andre var han lege, og
leger blir heller ikke syke. Ikke så syke at de trenger
å komme på sykehjem i hvert fall.
- Den høsten som det stod på med sykehjem og ut
og inn av sykehus… Det var helt forferdelig. Kjersti
puster ut.
LiVeT På SyKeHjem
I starten på sykehjemmet lurte Geir på om hun sviktet
han, og var usikker på om han ville få se henne
igjen. Så forstod han at hun ikke gjør det. Nå er
Kjersti der så mye at de andre som bor der tror hun
jobber der. Forleden dag spurte en av Geirs naboer
om ikke Kjersti kunne hjelpe henne å ta på sokkene.
På rommet hans henger en kalender hvor hun skriver
når hun kommer. Det er kjekt både for Geir og
pleierne. Andre som er på besøk skriver det også i
kalenderen. Det er fint for Kjersti å se hvem som har
vært der. Hun anslår at det kanskje er snakk om fem
dager i måneden uten besøk.
Gamle barndomsvenner og studiekamerater har
dukket opp igjen etter at de fikk høre at han var syk.
De kommer på besøk, og ringer og snakker med Geir
parkinsonposten nr 2 2013 17