Landsmøtet 2013 Til helvete på første klasse Velferdsteknologi

More documents

Recommendations

Info

Fortsatt kjærester: Det er de hyggelige stundene som teller for Kjersti og Geir. Selv om de ikke bor sammen lengre, kan de ha det veldig fint sammen. Til helvete på første klasse TeKST oG FoTo: THyRA KiRKNeS Det var ikke sånn det skulle bli. De skulle bo der begge to. Reise. oppleve. Leve sammen, bli pensjonister sammen. men så ble det nok. Huset så ut som et sykehus. Hjemmesykepleien kom og gikk seks ganger om dagen, men det var likevel farlig for Geir å være hjemme. Kjersti trengte å sove om natta. 16 parkinsonposten nr 2 2013
Det er mange år siden symptomene begynte å vise seg. Det var et eller annet med han, men hun skjønte ikke hva det var. Så gled det litt over igjen. Men så ble han mer og mer sliten. Geir, som tidligere hadde vanskeligheter med å begrense seg til å løpe tre ganger i uka, klarte ikke løpe noe særlig lengre. FoReTReKKeR ANDRe DiAGNoSeR Han jobbet på legesenteret borte i veien og var fastlege til mange i området. En av kollegaene sa at han trodde Geir hadde parkinson. Samme høst ble det fastslått. Det var både en lettelse og hardt for Kjersti. - Det var godt å få en diagnose, men jeg foretrekker diagnoser hvor man har en sjanse til å bli bedre. Så begynte behandlingen, men medisinene virket ikke så godt. Kjersti hadde lest en del og sa til nevrologen at hun trodde det kunne være en parkinson pluss diagnose. Han bare smilte og avfeide det. Men Geir var dårlig, og det ble mange turer til Ullevål. Kjersti var alltid med. Det var mye trafikk og lenge å sitte i drosjen tvers gjennom byen. Kjersti ville heller til Ahus. De ble enige om å bytte sykehus. Da fikk de kortere reisevei og nye leger, og de har ikke angret. I forbindelse med en time hos nevrolog, kom de plutselig borti en lege som forsket på Alzheimer og han trodde Geir hadde det. Kjersti får tårer i øynene når hun snakker om det. Hun forteller at hun sendte en melding til vennene og skrev at det var mulig Geir hadde Alzheimer, men at hun ikke orket å snakke om det akkurat da. Så gikk det en dag eller to og så ringte vennene. De fikk til slutt avkreftet Alzheimer, og i ettertid har Kjersti tenkt at dette var en lege som var litt for rask på labben. DeT BLe NoK Geir ble dårligere, han klarte seg ikke hjemme alene. Kjersti begynte å snakke med bydelen om sykehjemsplass. Det var det ikke rom for, men han kunne få avlastningsopphold hvis hun skulle bort. Men selv det viste seg å bli vanskelig en gang hun faktisk skulle reise bort. Hjemmet så ut som et sykehus. Barna hadde fått nok av å bo på institusjon hjemme, med fremmede folk inn og ut hele dagen. Kjersti kunne skifte på senga opptil tre ganger i løpet av en natt. Hun fikk ikke sove. Hun har en fastlege som følger henne godt opp, og hun var i denne perioden mye sykmeldt på grunn av Geir. Men det var jo ikke noen varig løsning. PoRTReTT Kjersti mener at de som får parkinson pluss og har en partner som er ung og i jobb må prioriteres når det gjelder sykehjemsplasser. Hva skal hun leve av hvis hun ikke kan gå på jobb? - Jeg skjønner at man ikke skal misbruke sykehjemsplasser, men det skal vel ikke være slik at vi begge to trenger sykehjemsplass til slutt? Høsten 2010 begynte hun å legge han inn på sykehuset når han ble for dårlig. Så ble det inn og ut av sykehus. Kommunen var treg. Sykehjemsplassen lot fortsatt vente på seg. VeNDePUNKTeT Plutselig en dag ringte bydelen og sa at neste gang måtte hun ikke ringe legevakta, men dem i stedet. De skulle ordne en plass til han. Dagen etter ringte hun. Halvannen time etter hadde han en midlertidig plass på Ammerudhjemmet. Noen uker senere kom han inn på Stovnerskogen sykehjem, der hun ønsket at han skulle være. - Det verste med denne kampen, er ikke sykdommen, men systemet man skal slåss mot. Oslo kommune er ikke lette å slåss mot. Det var vanskelig å få bydelen til å forstå hvor alvorlig det er. For det første var han jo ung, og unge mennesker blir jo tydeligvis ikke syke. For det andre var han lege, og leger blir heller ikke syke. Ikke så syke at de trenger å komme på sykehjem i hvert fall. - Den høsten som det stod på med sykehjem og ut og inn av sykehus… Det var helt forferdelig. Kjersti puster ut. LiVeT På SyKeHjem I starten på sykehjemmet lurte Geir på om hun sviktet han, og var usikker på om han ville få se henne igjen. Så forstod han at hun ikke gjør det. Nå er Kjersti der så mye at de andre som bor der tror hun jobber der. Forleden dag spurte en av Geirs naboer om ikke Kjersti kunne hjelpe henne å ta på sokkene. På rommet hans henger en kalender hvor hun skriver når hun kommer. Det er kjekt både for Geir og pleierne. Andre som er på besøk skriver det også i kalenderen. Det er fint for Kjersti å se hvem som har vært der. Hun anslår at det kanskje er snakk om fem dager i måneden uten besøk. Gamle barndomsvenner og studiekamerater har dukket opp igjen etter at de fikk høre at han var syk. De kommer på besøk, og ringer og snakker med Geir parkinsonposten nr 2 2013 17
Page 1 and 2: Norges Parkinsonforbund parkinson p
Page 3 and 4: Med fokus på fremtiden… Norges P
Page 5 and 6: NoRGeS PARKiNSoNFoRBUNDS LANDSmøTe
Page 7 and 8: NoRGeS PARKiNSoNFoRBUNDS LANDSmøTe
Page 9 and 10: SToR oPPmeRKSomHeT RUNDT LDN (LAVDo
Page 11 and 12: Tidlig operasjon ved Parkinsons syk
Page 13 and 14: årets yngreseminar går av stabele
Page 15: Etter turen til New York er han til
Page 19 and 20: Og drømmene blir stadig mindre kre
Page 21 and 22: SyKeHjemSBRoSjyRe Helsefaglig rådg
Page 23 and 24: NAVNET ER NYTT. MEN VÅRT ENGASJEME
Page 25 and 26: likeledes krykker, rullatorer, rull
Page 27 and 28: Hilde Alvseike Dahle har arbeidet m
Page 29 and 30: PARKiNSoNDAGeN Parkinsondagen med f
Page 31 and 32: meLDiNG om ADReSSeeNDRiNG oG DøDSF
Page 33 and 34: Rehabiliteringstilbud til parkinson
Page 35 and 36: parkinsonposten nr 2 2013 35

Landsmøtet 2013 Til helvete på første klasse Velferdsteknologi

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?