21356 Taternes fortellinger - Akademika forlag

Anne-Mari Larsen
Vi er fargerike bare vi tør
Taternes fortellinger

© Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2010
ISBN 978-82-519-2590-7
Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt
etter bestemmelser i lov om opphavsrett til åndsverk, og
avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Dette gjelder også filer, kode eller annen
gjengivelse tilknyttet e-bok.
Grafisk formgivning: Type-it AS
Omslag: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag
Trykk og innbinding: AIT Oslo AS
Utgivelsen er støttet av Romanifolkets/taternes kulturfond
Tapir Akademisk Forlag har som målsetting å bidra til å utvikle gode læremidler og
alle typer faglitteratur. Vi representerer et bredt fagspekter, og vi samarbeider med
forfattere og fagmiljøer over hele landet. Våre viktigste produktområder er:
• Fagbøker
• Vitenskapelige publikasjoner
• Sakprosa
Vi bruker miljøsertifiserte trykkerier.
Tapir Akademisk Forlag
7005 TRONDHEIM
Tlf.:73 59 32 10
E-post: post@tapirforlag.no
www.tapirforlag.no
Forlagsredaktør: mari.nygard@tapirforlag.no

Innhold
Forord ..................................................................................................................
Innledning ........................................................................................................
Kapittel 1 Å samle inn fortellinger .........................................
Intervjuene har vært både spennende og utfordrende ...................
Kapittel 2 Tatere – en norsk minoritet ................................
Misjon for hjemløse .....................................................................................
Mange tatere er stolte av kulturen sin ...................................................
En provoserende livsform? ........................................................................
Taterne forteller .............................................................................................
Louise om å bo på Svanviken........................................................................
Hilda Marie har flyttet mye...........................................................................
Walter er stolt av å være tater........................................................................
Anna om å stole på folk.................................................................................
Kapittel 3 Å reise er selve livet....................................................
Taterne forteller .............................................................................................
Oliver reiste i all slags vær..............................................................................
Kristine om kalde vintre ................................................................................
Sofie har reist fra hun var 24 timer ..............................................................
Louise bare må reise ......................................................................................
Kapittel 4 Skole og utdanning var ikke
tilrettelagt for tatere................................................................................
Formell utdanning ble ikke prioritert....................................................
Utdannelse i dag.............................................................................................
9
11
15
17
21
24
27
31
35
35
36
37
40
45
51
51
53
54
58
61
61
66
5

Taterne forteller ............................................................................................
Lousies erfaring med skolen ..........................................................................
Sofie har gått på mange forskjellige skoler ..................................................
Aksel og skolegang .........................................................................................
Kristines første lesebok...................................................................................
Holger om vanskelig skoletid ........................................................................
Rino har klart seg bra ....................................................................................
Anna likte ikke skolen ...................................................................................
Kapittel 5 Med handel som levevei..........................................
Handelsfolk og håndverkere......................................................................
Alltid på utkikk etter en god handel .......................................................
Barn og handel ...............................................................................................
Stolthet, glede og humor ...........................................................................
Taterne forteller .............................................................................................
Anna har blitt sterk av det livet hun har levd ..............................................
Holger har handlet fra han var fire ..............................................................
Variert erfaring fra handel.............................................................................
Kristine om å bidra til familiehusholdningen...............................................
Elevine er en god selger ..................................................................................
Oliver har variert erfaring fra handelslivet .................................................
Ludvik om hestens betydning ........................................................................
Kapittel 6 Familien er viktig ........................................................
Hyppig kontakt...............................................................................................
En mulig årsak til de sterke båndene......................................................
Minoriteter har felles utfordringer.........................................................
Barna betyr mye.............................................................................................
Giftermål ..........................................................................................................
Giftermål mellom tater og ikke-tater ....................................................
Taterne forteller ............................................................................................
Familien er viktigere enn venner...................................................................
Hilda Marie vokste opp hos besteforeldrene................................................
La du deg med en gutt var du gift, sier Anna ...............................................
Sofies mann «fridde» til henne da hun var tre år .........................................
6 VI ER FARGERIKE BARE VI TØR – TATERNES FORTELLINGER
69
69
69
71
72
74
78
80
83
83
86
88
91
92
92
94
96
98
102
104
108
111
111
112
114
116
119
121
124
124
125
127
130

Kapittel 7 Musikk og sang..............................................................
Musikk er viktig .............................................................................................
Tatermusikken – et viktig bidrag til norsk kulturarv ......................
Musikken lever ...............................................................................................
Taterne forteller .............................................................................................
Ludvik om hva musikken betyr for ham ......................................................
Kapittel 8 Taterne og Gudstro ...................................................
Troen gir styrke i hverdagen......................................................................
Det tateren ikke klarer, klarer Gud ........................................................
Taterne og Pinsekirken................................................................................
Pinsekirken og kulturen ..............................................................................
Taterne forteller .............................................................................................
Maja har alltid søkt kunnskap ......................................................................
Tre kvinner om sitt møte med kristendommen ............................................
Hilda Marie om sitt forhold til tro ................................................................
Kapittel 9 Å leve i to verdener.....................................................
Mangetatereerpregetavfortiden.........................................................
Vi er fargerike bare vi tør............................................................................
Taterne forteller ............................................................................................
Elevine om å leve to liv...................................................................................
Kapittel 10 Sterk av livet.................................................................
Resiliens – «løvetannbarn”.........................................................................
Taterne forteller .............................................................................................
Kristine har fått en styrke fra livet som tater................................................
Rino er fosterfar til to gutter..........................................................................
Taterkultur i fremtiden ..............................................................................
En må våge å stå frem .................................................................................
Sluttord ..............................................................................................................
Litteratur ..........................................................................................................
133
133
134
137
138
138
143
143
144
145
147
148
149
156
158
161
161
163
164
164
171
171
174
174
176
178
180
183
185
7

Forord
Denne boka handler om taternes liv. Den hadde ikke vært mulig å
skrive uten all hjelp og informasjon fra taterne selv. Det er mange
som har bidratt, og det er derfor mange å takke. Jeg har vært i
mange forskjellige hjem, drukket mange liter kaffe, spist vafler og
middag. Det har vært fortellinger fra gamle dager og nyere tid.
Innholdet har skiftet fra gråt til latter. Og det har vært musikk –
gitar, trekkspill og sang. Glade sanger, triste og smektende sanger,
og andre i feiende flotte rytmer.
Jeg har lært mye om en folkegruppe som jeg kunne lite om
fra før. Jeg har erfart taternes samhold og støtte, men også deres
smerte fra fortiden og angst for dagen i dag. Alt dette har bidratt
til at min horisont har utvidet seg. Jeg har blitt rikere i min viten,
og jeg håper derfor at også de som leser denne boka skal få et innblikk
i taternes liv før og nå.
Jeg ønsker å rette en stor takk til alle som har delt deler av sine
livshistorier med meg!
En spesiell takk går til Anna Gustavsen som har vært min døråpner
til taternes verden og til de fleste av dem som er intervjuet
her. Vi har kjørt mange mil, ledd og diskutert både taternes situasjon
og hvordan vi skulle formidle deres fortellinger på best mulig
måte.
Trondheim, 2010
FORORD
9

Anna Gustavsen

Innledning
Gjennom arbeidsplassen min, Dronning Mauds Minne Høgskole
for førskolelærerutdanning i Trondheim, ble jeg høsten 2004 involvert
i prosjektet «Taterfolket fra barn til voksen» som ble økonomisk
støttet av Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og Inkluderingsdepartementet
og Utdanningsdirektoratet. Dette var et
prosjekt som la stor vekt på taternes reising og rett til utdanning,
samt synliggjøring av deres kultur. Jeg jobbet med kulturdelen av
prosjektet, og brukte etter hvert mye tid på tatere og deres fortellinger.
Til dette prosjektet har jeg også mottatt økonomisk støtte
fra Norsk Kulturråd. Denne boka er gitt ut med økonomisk støtte
fra Romanifolkets/taternes kulturfond.
Å arbeide med taterprosjektet var nytt og fasinerende, særlig
ettersom min kjennskap til tatere i utgangspunktet var begrenset.
Mitt bilde av taternes kultur var noe fremmed, mystisk og spennende.
Taterne var mørke og hadde en eller annen gang for lenge,
lenge siden kommet fra et fjernt og eksotisk land langt unna. Jeg
hadde lest om hett taterblod, fengende og sørgmodig sang og musikk.
Det varenskrekkblandet frydåleve seginn i fortellingeneom
teltliv, bål, sang, musikk, i det hele tatt det å reiserundtog møte nye
folk og utforske nye steder. Men det jeg hadde lest var jo fiksjon,
og jeg spurte derfor meg selv: Var taterne virkelig sånn også i dag?
Kommentarer fra miljøet rundt meg vitnet også om liten kjennskap
til taterne som gruppe. Jeg møtte ofte utsagn som: «Tatere
INNLEDNING
11

– er det tatere i Norge ennå, da? Reiser de fortsatt med klokker
og kniver?» eller «Pass godt på veska di og se opp for kniven». Jeg
vet ikke om det ble sagt av uvitenhet, som en spøk, for å opprettholde
en myte, eller om det var ment i fullt alvor? Jeg undret meg
like mye hver gang jeg møtte slike utsagn. I starten smilte jeg bare,
men etter hvert begynte jeg å konfrontere de som uttrykker seg på
denne måten. Dette førte til spennende diskusjoner, der holdninger
ble avdekket, men også nysgjerrighet på spørsmål som: «Hva
gjør egentlig tatere i Norge i dag? Reiser de fortsatt og tilbyr sine
varer og tjenester? Lever de av det? Er det mulig?»
Jeg har gjennom hele dette prosjektet samarbeidet tett med Taternes
Landsforening. Den første tateren jeg møtte, snakket jeg
bare med et par ganger, men det han da sa, har siden sittet spikret:
«Du kommer til å møte mange forskjellige folk. Du kommer til å
møte dem som taromkring degog girdegen god klem, og du kommer
til å møte dem som sier: Di helvetes kjerring! Klarer du det?»
Jeg svarte at jeg trodde jeg skulle klare det, men han hadde helt
rett. Jeg har møtt ytterkantene, jeg har både fått klemmer og blitt
skjelt ut. Men det er heldigvis atskillig flere klemmer enn det motsatte!
Min andre kontakt, Anna Gustavsen fra Taternes Landsforening,
var prosjektmedarbeider i «Taterfolket fra barn til voksen».
Hun var det viktige bindeleddet mellom taterne og oss som
var ansatt på høgskolen. Anna var også en viktig person i kontakt
med lærere, førskolelærere, foreldre og barn da vi gjennomførte
våre kulturprogram. Det virket sterkere på tilhørerne når en med
erfaring fra kulturen kunne dele noen av sine opplevelser. Anna
ble min døråpner til taterne. Uten henne hadde jeg ikke fått alle
møtene, samtalene og opplevelsene. Alt som videre står skrevet i
denne boka, er gjort i forståelse og samarbeid med henne, og hun
har en stor plass med sine fortellinger og refleksjoner over taternes
liv.
12 VI ER FARGERIKE BARE VI TØR – TATERNES FORTELLINGER

Deter tidligerebådeskrevetog forsket på tatere. To størreforskningsprosjekter
som begge har munnet ut i bokutgivelser, er Romanifolket
og det norske samfunnet (Bjørn Hvinden red. 2000) og
Taterne. Livskampen og eventyret (Thor Gotaas 2000). I enkelte
bøker har taternes egne stemmer kommet tydeligere frem, for eksempel
Solens og månens barn (Liv Borge 1998) og Frykten for å
bli hentet (Liv Andersen (tidligere Borge) 2009) og Latjo Drom –
Romanifolkets/taternes kultur og historie (Mari Møystad 2009).
En del av det som er skrevet i disse bøkene bærer preg av den
vonde og vanskelige situasjonentatereleverog harlevd under. Målet
med denne boka er derimot at fokus ikke bare skal ligge på det
vanskelige, men også på det positive i taternes liv og kultur. Taternes
egne fortellinger har derfor fått en sentral plass, og målet har
vært at fortelleren skal formidle sine tanker og opplevelser fra et
levd liv. Fortellingene er selvsagt ikke representative for alle tatere
i Norge. Taterne er ikke en ensartet gruppe. Jeg har for eksempel
ikke snakket med tatere som har erfaring fra båtliv, men kun snakketmeddemsomharlevdetlivpåveien.
Jeg føler ydmykhet og takknemlighet til alle som har delt sine
fortellinger med oss. Det har vært en opplevelse. Jeg har fått ta del
i sorger og gleder. Både latteren og gråten har sittet løst i de samtalene
jeg har vært med i. Det er en fryd å lene seg tilbake og bare
lytte når en tater ser på deg og sier: «Hør nå.» Da kommer det fortellinger.
Fortellerevnen er unik, og det er mange som har den.
Anna er aktiv i Taternes Landsforening. Der er et av målene å
gjøre begrepet tater til en hedersbetegnelse. De er klar over at begrepet
har en negativ klang hos mange, og at enkelte ikke liker å
bruke det, men som Anna sier: «For oss er det noe positivt, noe vi
er stolt av.» Jeg bruker derfor begrepet tater, men noen av dem jeg
har snakket med bruker også reisende og vandrir. Vandrir er for
øvrig det samme som tater på deres eget språk Romani.
INNLEDNING
13

Boka er delt inn i ti kapitler. Det første tar for seg hvordan
fortellingene er innsamlet, samt erfaringer fra mine intervju med
taterne. Det andre kapitlet forteller om taterne som en norsk
minoritet, deres kultur, og også noen av de utfordringene gruppen
har hatt gjennom sine møter med norske myndigheter. De påfølgende
kapitlene handler om det jeg har tolket som viktig, og som
har hatt positiv eller negativ betydning for taternes liv og kultur:
Reise, skole og utdanning, handel, familie, opplevelsen av å leve i
to verdener, sang og musikk, tro, og til slutt taternes egen refleksjon
over hvordan livet som tater har gjort dem sterke.
Dissetemaeneer valgt på grunnlag av det som harkommet frem
i intervjuene. Jeg har spurt om hva som er viktig i kulturen, og da
har de fleste pekt på disse nevnte områdene. Skole og utdanning
har tradisjonelt ikke vært viktig i taterkulturen, men nettopp fordi
det har vært lite utdanning, har dette preget taterne.
I tilknytning til de fleste kapitlene er det en egen bolk med «Taternes
egne fortellinger», og i tillegg benytter jeg flere sitat fra
intervjuene i min egen tekst. Der taterne er sitert eller selv forteller,
er dette signalisert i teksten enten ved utheving eller med anførselstegn.
Fortellingene inneholder mange ulike episoder og forhold. I og
med at jeg har delt boka inn i temaer, er også taternes fortellinger
delt opp. Det vil derfor være en del tilfeller hvor samme person
er representert med deler av sin fortelling i sammenheng med
forskjellige temaer. Alle som er intervjuet, har gitt sin tillatelse til
at jeg kan benytte deres fortellinger. Noen har likevel valgt å være
anonyme, og i disse tilfellene benytter jeg derfor et fiktivt navn.
Andre er gjengitt med sitt eget navn.
14 VI ER FARGERIKE BARE VI TØR – TATERNES FORTELLINGER

Kapittel 1
Å samle inn fortellinger
Det har blitt noen timer med reise i jakten på taternes fortellinger.
Sammen med Anna har jeg tilbakelagt mange mil for å gjennomføre
intervjuene. Vi startet innsamlingen i 2004 og fortsatte til et
stykke ut i 2009. Vi har snakket med 22 kvinner og 15 menn fra 25
til 90 år, og mange av dem har vi truffet flere ganger. Anna kjenner
alle. Noen har hun jevnlig kontakt med, andre ser hun sjelden,
men er like fullt helt oppdatert på hva de holder på med, og hvordan
de og andre i slekta har det. Uten Anna hadde dette arbeidet
ikke vært mulig. Det er nemlig ikke så lett å finne ut hvem som er
tatere. De kler seg og ser ut som andre nordmenn, og språket deres
er også norsk. De står ikke oppført i telefonkatalogen, oger heller
ikke samlet under gule sider på nettet. Og om jeg hadde truffet
på en tater på egen hånd, er det slett ikke sikkert at hun eller han
ville ha snakket så åpent med en ukjent person. Mange tateres liv
har vært preget av angst for øvrighetspersoner. Lærere, prester og
lensmenn har i mange tilfeller medvirket til at barn har blitt tatt fra
foreldrene, noe som har ført til en skeptisk holdning overfor disse
gruppene. En kan derfor ikke forvente at en representant fra en
pedagogisk høgskole bare skal seile inn og få servert taternes livshistorier.MenAnnaharberedtgrunnen.Hunharringt,ellerreist
og besøkt dem i forkant for å fortelle hvem jeg var, hva jeg ønsket og
hva jeg ville med fortellingene deres. «Det går ikke an å bare ringe
folkamine,jegmåsnakkemeddemåforklarehvadettegårutpå.»
KAPITTEL 1 Å SAMLE INN FORTELLINGER
15

Jeg har lært mye i løpet av disse årene og møtene. Ikke bare om
tatere, men også om det å møte en minoritet. Heldigvis hadde jeg
erfaring både fra India og Afrika, og denne lærdommen var god å
ha i ryggsekken. Som hvit både i Afrika og India kommer en som
inkarnasjonen av en kolonimakt. Holdningene hos mange indere
og afrikanere er delt, de kan være både aggressive og underdanige.
For min del var begge deler like ubehagelig. Jeg hadde jo ikke bidratt
til kolonialisme, jeg var ikke engang engelsk! Den samme
situasjonen opplevde jeg i møte med taterne. Jeg personlig har jo
ikke vært med å forfølge tatere, har ikke mobbet dem på skolen
eller medvirket til at barn er tatt fra sine foreldre. Like fullt er jeg
representant for det norske, for de med høyere utdanning – jeg er
en av de andre. Dette var noe jeg bare måtte forholde meg til, samtidig
som jeg prøvde å etablere en kontekst hvor alle kunne føle
seg vel, og hvor de følte de ble tatt på alvor. Det viktigste jeg har
lært, er at en trenger å skape en gjensidig tillit, en må ha mye tålmodighet,
god tid, være lyttende og ikke minst ydmyk.
Å samle inn livsfortellinger er et spennende arbeid. Spennende
fordi en får et glimt inn i andre mennesker liv, og fordi en deler
noe sammen. Fortellingene er ulike – noen gjør større inntrykk
enn andre. Men for den som eier fortellingen, er den uansett betydningsfull,
fordi den er selvopplevd, og fordi det nok er adskillig
mer som ligger bakog rundt fortellingene, enn det som faktisk blir
fortalt. Jeg har flere ganger erfart at taterne holder noe tilbake, at
det er områder de ikke vil snakke om. Noen prøver å fortrenge enkelte
opplevelser, andre sier at det blir for smertefullt å ta det opp.
Enkelte er redde for at det skal virke negativt hvis de er ærlige om
hvor ille det egentlig har vært, og de vil i alle fall ikke fortelle det
til noen utenfor gruppen. I enkelte familier har verken mor eller
far fortalt barna om sin barndom, mens foreldre i andre familier
har fortalt fortellinger som er så dramatisk annerledes enn situa-
16 VI ER FARGERIKE BARE VI TØR – TATERNES FORTELLINGER

sjonen i dag, at barna har hatt vanskeligheter med å forstå at noen
virkelig kunne bli behandlet så ille.
Det positive med den personlige fortellingen er at ingen har
monopol på sannheten. Det er ingen fortelling som er riktig eller
gal. To mennesker kan være med på den samme turen, men likevel
kan opplevelsen være totalt ulik. For eksempel er det helt sikkert
at Annas og min fortelling blir forskjellige når vi formidler våre
felles kjøreturer i bil. Anna kan snakke om friheten, om hvor godt
det er å sette seg i bilen, se landskapet som suser forbi, vite at hun
kan dra hvor hun vil, når hun vil. Jeg på min side stirrer stivt på
veien, skvetter hver gang en bil kjører forbi, og lengter bare etter
å komme frem for å kunne gå ut av bilen. Det samme gjelder opplevelsene
fra barndommen. En mor og en far som har gått hele
dagen for å finne et sted å bo, har helt sikkert en annen formidlig
av dagen enn det lille barnet som enten satt på pappas rygg, eller
måtte gå på små ben. Men likevel er alle fortellingene like riktige,
fordi alle er eiere av sin opplevelse.
Intervjuene har vært både spennende og
utfordrende
Jeg har følt meg privilegert som har fått oppleve alle samtalene,
drukket alle koppene med kaffe, blitt invitert inn i alle hjemmene
og ikke minst fått anledning til å bli kjent med så mange flotte
mennesker. Samtidig har arbeidet vært tidkrevende. Det er livet
sitt folk skal fortelle om, og det er ikke alle som bare kan trykke
på en knapp og brette ut sin livshistorie til et fremmed menneske
som sitter der med en opptaker. Situasjonen kan for mange virke
kunstig, og det en ønsker å formidle, har sammenheng med den
tryggheten og atmosfæren som skapes i rommet.
KAPITTEL 1 Å SAMLE INN FORTELLINGER
17

I mitt arbeid ved DMMH har jeg ved flere anledninger brukt intervju
som arbeidsmetode. I forkant av intervjuene har jeg alltid
laget en strukturert intervjuguide med logisk oppbygging, og med
mange spørsmål. Jeg harogså vært vant til at det har vært baremeg
og den som skal intervjues til stede, og at vi har sittet stille og rolig
i et rom bak en lukket dør. Det har med andre ord vært behagelig,
avslappende og veldig strukturert. Jeg prøvde først det samme
med taterne. Til den første samtalen hadde jeg en intervjuguide og
kom godt forberedt, men møtet ble helt annerledes enn forventet.
Jeg kunne nok brukt intervjuguiden, men da ville samtalen blitt
kjedelig og med lite innhold. De taterne jeg har snakket med, har
ikke ønsket å følge en intervjuguide, så den la jeg raskt vekk. Ville
jeg høre fortellingene, måtte jeg delta på deres premisser. Det
gjorde jeg, og er i ettertid veldig glad for det. Vi drakk kaffe, spiste
vafler, kaker og middag, pratet om løst og fast og lot det komme
som måtte komme. Jeg kunne selvsagt stille spørsmål og være
med på å påvirke retningen i samtalen, men i hovedsak var jeg en
interessert lytter.
Anna har vært med på omtrent alle intervjuene, men etter hvert
som jeg blebedrekjent med folkene, tok jegselv kontakt, og det var
også greit at jeg kom alene. I noen tilfeller var det til og med positivt
at jeg kom alene på egen hånd. Enkelte slapp seg da mer løs, og
fortellingene kom lettere. Det at Anna er aktiv i Taternes Landsforening
(TL), kunne for noen være en medvirkende årsak til at
de følte de ikke kunne slippe seg helt løs. Noen var engstelig for at
dette var et TL-prosjekt, og som uorganiserte ønsket de ikke å bli
assosiert med foreningen. Når jeg kom alene, var de trygge på at
dette prosjektet var bare mitt. I andre situasjoner var det derimot
en fordel at Anna var til stede. Enkelte av de som skulle intervjues,
følte seg usikre på om de skulle, ville, torde eller burde snakke med
meg. Når de var flere sammen, ga de hverandre støtte. Dessuten
18 VI ER FARGERIKE BARE VI TØR – TATERNES FORTELLINGER

kunne Anna stille en del spørsmål som jeg ikke ville kommet på,
og når de snakket seg imellom dukket det opp episoder og hendelser
som kanskje ellers ikke ville ha kommet til overflata.
På de første møtenehadde Anna med segen sønn elleren datter,
og den som ble intervjuet, hadde ofte med en slektning eller flere.
I de mest utfordrende intervjuene har det vært sju voksne, barn,
hunder og mobiler som ringer med de mest feiende melodier! «Vi
liker ikke å være alene, vi trives best flere sammen. Det er kulturen
vår det», er det mange tatere som sier. Og å troppe opp i samlet
flokk er noe taterne gjør enten det er i møte med departementet,
et besøk på skolen, eller når noen blir lagt inn på sykehus. Hele
familien stiller opp og er til stede så lenge det er behov. Min opplevelse
er så avgjort at taterne trives mange sammen, men det er
også et tegn på ansvarsfølelse og omsorg når en ikke vil at familiemedlem
skal dra noe sted alene. En annen årsak har nok også vært
at når en beveger seg utenfor sitt vanlig kjente miljø, så er det en
fordel å være flere sammen for å sørge for at alt foregår innenfor
de rammene de tillater.
Selv om Anna har ringt og lagt avtaler, har det likevel forekommet
endringer. Hvis for eksempel været er godt, kan taterne plutselig
finne på å reise, eller rett og slett flytte. Noen ombestemmer
seg når vi kommer, mens andre forteller, men sier i etterkant at
vi ikke kan bruke fortellingene. Mange er opptatt av at historien
deres skal bli synlig, og at fortellingene skal brukes i for eksempel
lærebøker. Andre vil ikke at fortellingene skal offentliggjøres
noe sted. Enkelte opplever at det er for smertefullt å snakke om
det som har hendt. «Det gjør så vondt. Jeg vil bare grine. Det er
bedre å la det ligge», sa en mann i sekstiårene. Noen tatere sier at
de er mer seg selv når Anna er med, og at de ikke ville ha åpnet
seg på samme måte dersom jeg hadde kommet alene. Jeg har selv
opplevd disse endringene. Folk er alltid hyggelige når jeg kommer.
KAPITTEL 1 Å SAMLE INN FORTELLINGER
19

De prater, setter over kaffen, og forteller gjerne fra livet sitt. Men
etter hvert som tiden går og de forteller, endrer språket seg. De
blir mer frie, dialektene blir tydeligere, og det er noe med kroppsspråket.
Det er akkurat som deløsnerog blir mer uttrykksfulle. De
forteller med kropp, armbevegelser og blikk, og det er ikke uvanlig
at de er ute på gulvet for å dramatisere en hendelse. Det er mye
liv, humor og støy når taterne forteller, spesielt når de er mange
samlet. Gråten sitter lett, men smilet og latteren ennå løsere. Et
sitat som går igjen hos mange, er Ole Ivars’ refreng: «En får være
som’n er, da’n ikke vart som’n sku.»
20 VI ER FARGERIKE BARE VI TØR – TATERNES FORTELLINGER

Kapittel 2
Tatere – en norsk minoritet
Jeg har alltid visst at jeg er tater. Og jeg har aldri tenkt at jeg var
annerledes. Jeg visste at vi levde annerledes enn bygdefolket. Vi
visste vi var et eget folk, men ikke at det skulle være negativt. Vi
var norske, men levde noe annerledes. Så hadde vi et annet språk
som vi brukte i hjemmet. Det har ikke vært lagt skjul på at jeg er
tater. Det var allment kjent. Alle visste det. Her vi bodde, har det
bodd tatere i alle år. Det var et tatersted. Alle kjente mor, far og
besteforeldra mine. Slekta mi er fra dette stedet. Bestefar kom jo
med hest og kjerre da vi bodde her. Jeg husker det godt. De hadde
vært ute og handla, så kom dem med hest, så lå dem hos oss, da.
Det syns jeg var veldig spennende.
(Mann i 40-årene)
Ifølge UNICEF (2006) er det omkring 5000 etniske grupper i
verden, og mer enn 200 land har etniske eller religiøse minoritetsgrupper.
En minoritet består av en gruppe mennesker med etniske,
språklige, kulturelle og/eller religiøse særtrekk, som gjør at
de i vesentlig grad skiller seg fra den øvrige befolkningen i den
aktuelle staten. Noen av minoritetene er små, mens andre utgjør
en betydningsfull del av sitt lands befolkning, men har liten makt
i samfunnet som et resultat av deres isolasjon og uheldige historiske
omstendigheter. Norske myndigheter avgrenser minoriteter
til å omfatte nasjonale minoriteter, innvandrere og urfolk. Status
KAPITTEL 2 TATERE – EN NORSK MINORITET
21

som nasjonal minoritet kan gis til grupper med lang tilknytning
til Norge. Tatere har siden Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon
om vern av nasjonale minoriteter i 1999, fått status
som en nasjonal minoritet på linje med kvener, skogfinner, jøder
og rom/sigøynere.
Taterne i Norge tilhører en liten minoritet med en lang historie
bestående av mange triste hendelser. Helt siden de kom til Norge
på 1500-tallet, har de møtt motstand. De har blitt forfulgt, og
har blitt negativt ansett i samfunnet. Videre har de blitt diskriminert
på grunn av sin kultur, sin reisende livsform og sitt levesett,
som var forskjellig fra majoritetsbefolkningen i Norge. Taterne
har også blitt utsatt for en svært streng assimilasjonspolitikk, og
egne lover er blitt laget for å prøve å regulere deres liv og levesett.
I 1934 ble det for eksempel vedtatt en lov om sterilisering.
Målet med denne loven var å utrydde mindreverdig arvemateriale
fra befolkningen, og å redusere omfanget av psykisk utviklingshemming,
kriminalitet og alkoholisme. Taterne ble sett på som en
gruppe med høy kriminalitet og et generelt forargelig levesett (St.
meld nr 15 2000-2001). Mange taterkvinner ble sterilisert i løpet
av perioden 1934-1977, da loven ble opphevet.
Det har vært organisert «fantejakt», hvor en til og med har gått
så langt som til å ville skyte tatere. Myndighetene ønsket «å redde»
barna fra et liv på landeveien, og mange barn har dermed blitt tatt
fra sine foreldre og plassert i barne- eller fosterhjem (Hvinden,
2000, Eide og Aanesen 2008). Mange tatere har fortellinger om
det å bli fratatt et barn. Dette er fortellinger fulle av lengsel og
smerte etter et barn de kanskje aldri fikk se igjen. Taterne formidler
hvor vanskelig det var å skjønne myndighetenes inngripen i deres
liv, og den manglende forståelsen og respekten for det livet de
levde, likte og ønsket at også deres barn skulle ta del i. Selvfølgelig
kan en del tatere se tilbake og si at livet var vanskelig for eksem-
22 VI ER FARGERIKE BARE VI TØR – TATERNES FORTELLINGER