1 Årsberetning 2007 - NHO

Regiondirektøren har ordet
Bjørn M. Stangeland
Veinett og vestlandsopprør
Det er viktig for å styrke verdiskapingen
at transportpolitikken gjenspeiler
behovene til ”de som har skoen på”.
Gjør dagens transportpolitikk det?
Svaret er nei! Satsingen på lønnsom
infrastruktur som kan bedre våre
bedrifters konkurranseevne, er svak –
utillatelig svak, vil mange hevde. Det
nylig fremlagte forslag til Nasjonal
Transportplan for 2010 – 2019 synes
ikke å ta inn over seg at dagens standard
på store deler av veinettet og jernbanenettet
er under enhver kritikk. Slik
planforslaget foreligger, fokuseres det
lite på næringslivets konkurranseevne
og transportbehov, og vi synes fortsatt
å være langt unna å få politisk aksept
for at vi trenger veier!
Frustrasjonen øker over hele landet,
men har klarest kommet til uttrykk på
Vestlandet den senere tid. Det er naturlig.
Det er her tyngdepunktet for norsk
eksportvirksomhet og valutainntjening
befinner seg, og konkurranseevne og
lønnsomhet i næringslivet påvirkes
direkte av transport- og logistikk-kostnadene.
Situasjonen i dag er at vi innen
flere bransjer finner bedrifter som i
gjennomsnitt har ca. 50 prosent høyere
logistikk-kostnader enn de fleste av
sine konkurrenter. Det er selvfølgelig
helt utilfredsstillende og krever tiltak.
Men de uteblir. Hva er grunnen til
dette? Vi har pengene som trengs, og
anleggs- og maskinentreprenørbransjen
sier de kan ta unna flere tunge
samferdselsprosjekter i den kommende
planperioden 2010 – 2019.
Konsernøkonom Nils Terje Furunes i
DnB NOR er antakelig på sporet når
han sier at hovedproblemet er politisk.
Vi har for mange uselvstendige politikere
som ikke skjønner betydningen av
å bygge opp landets langsiktige konkurransekraft.
Hvorfor blir ikke samfunnsøkonomisk
lønnsomme investeringer
gjennomført? Forstår ikke politikerne
forskjellen på å bruke penger og å
omplassere formue, spør Furunes retorisk.
Å flytte penger fra tyske statsobligasjoner
med 2 prosent avkastning til
investeringer i lønnsom infrastruktur,
er omplassering og ikke bruk av penger,
sier han. Påstanden om at vi ”stjeler
fra sparegrisen til barna” når vi bruker
oljepenger til realinvesteringer i Norge,
bommer helt på poenget. Det er det
samme som å si at det er bedre å arve
en full bankkonto enn et hus – i dette
tilfellet et godt utbygd ”norsk hus”. Så
langt Furunes.
Det er vel også slik at mange investeringsprosjekter
innenlands (innenfor
samferdsel og annen infrastruktur) vil
gi langt høyere og sikrere avkastning
enn finansplasseringer i utlandet?
Men, vi, det vil si regionens næringsliv,
politikere og offentlig administrasjon,
har også et ansvar for å bli bedre på å
begrunne og beskrive regionens behov
for gode og effektive helhetsløsninger i
transportsektoren. I møte med byråkrater
og politikere fra den Oslo-sentraliserte
staten opplever vi ikke sjelden at
det skorter på kunnskaper, innsikt og
virkelighetsforståelse. Senest denne
uken som dette skrives, møtte jeg en
erfaren politiker i finanskomitéen som
mente å vite at Rogfast var et samfunnsøkonomisk
svært ulønnsomt prosjekt.
Sannheten er jo at det er et av
landets mest lønnsomme planlagte veiprosjekter,
med en positiv netto nytte i
milliardklassen. Rogfast vil redusere
reisetiden mellom Stavanger og Aksdal
med 40 prosent. Utspillet fra Ap’s partisekretær
Martin Kolberg nylig bekrefter
at vi som fylke og region har et stort
forbedringspotensiale m.h.t. å beskrive
og formidle våre samferdselsmessige
utfordringer.
Men, - jeg tror ikke lenger på å polarisere
Vestlandets interesser mot Oslo.
Oslo-regionen trenger tydeligvis også å
få utbedret veinettet sitt. Den politiske
strategien framover må derfor være å
få hevet de totale nasjonale rammer for
samferdselsinvesteringer.
Vi må få politisk aksept for at vi
trenger veier!
Stavanger, 13. mars 2008
Bjørn M. Stangeland
Regiondirektør
NHO ROGALAND 3