Nytt fra KOF nr 2, 2004 - Kystartilleriets offisersforening
Nytt fra KOF nr 2, 2004 - Kystartilleriets offisersforening
Nytt fra KOF nr 2, 2004 - Kystartilleriets offisersforening
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
KYSTARTILLERIETS<br />
OFFISERSFORENING<br />
<strong>KOF</strong> c/o KNMT/SSKA<br />
K-21 Haakonsvern<br />
5886 Bergen<br />
E-post til formann:<br />
tomaandersen@mil.no<br />
E-post til <strong>KOF</strong>:<br />
kontakt@kof.no<br />
<strong>KOF</strong>S HJEMMESIDER<br />
PÅ INTERNETT FINNER<br />
DU PÅ WWW. <strong>KOF</strong>. NO<br />
Kystjegervingen i sort<br />
broderi for å settes på lett<br />
feltuniform.<br />
Sjøforsvarets beret med<br />
karmosi<strong>nr</strong>ød filt bak ankeret<br />
er samlende hodeplagg for<br />
kystjegere.<br />
<strong>Kystartilleriets</strong> Offisersforening ble stiftet 6. november 1911,<br />
under navnet Fæstningsartilleriofficerenes Forening.<br />
Foreningen ble stiftet da medlemmene splittet seg <strong>fra</strong> Artillerioffiserenes<br />
Forening, som var stiftet allerede 28. februar 1896.<br />
Foreningens formål er å (§ 3 i <strong>KOF</strong>s lover);<br />
1. Arbeide for <strong>Kystartilleriets</strong> og Kystjegerkommandoens fremtidige<br />
utvikling og plass innenfor Forsvaret og Sjøforsvaret<br />
2. Arbeide for å heve kystartillerioffiserens og kystjegeroffiserens<br />
faglige nivå og fremme deres interesse for militære,<br />
militærvitenskapelige og militærteknologiske forhold<br />
3. Arbeide for å styrke korpsånden blant våpenets befal<br />
4. Arbeide for å styrke <strong>Kystartilleriets</strong>, Kystjegerkommandoens,<br />
kystartillerioffiserens og kystjegeroffiserens anseelse utad og<br />
innad i Forsvaret<br />
For å leve opp til foreningens formål, gjennomføres blant annet;<br />
• Medlemsmøter med faglige og organisasjonsmessige tema<br />
• Medlemsarrangementer med sosiale formål<br />
• Informasjonsarbeid gjennom medlemsblad (<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong>)<br />
• Informasjonsarbeid opp mot aktører i både Forsvarets<br />
ledelse og Forsvarspolitikken<br />
• Støtte til utgivelse av bøker innen vårt fagområde<br />
Fra Kyststridsflotiljen (KSF) er vi<br />
blitt gjort oppmerksomme på at det<br />
nå er godkjent nytt våpenmerke for<br />
Kystjegere. Dette vil ha samme<br />
funksjon som Tordenkilen hadde<br />
for Kystartilleriet, men som dessverre<br />
ikke blir videreført. Kystartillerister<br />
kan fortsatt bære Tordenkilen,<br />
men den utleveres ikke til<br />
nytt personell. De siste som mottok<br />
Tordenkilen var det siste kullet <strong>fra</strong><br />
BSKA som ble uteksaminert i<br />
2002 og kadettene <strong>fra</strong> Operativ<br />
Kystartillerilinje ved Sjøkrigsskolen<br />
som gikk ut samme året.<br />
Kystjeger våpenmerket er utformet<br />
som en ving med et stilisert dragehode<br />
over Sjøforsvarets anker.<br />
Dragehodet kjennes igjen og er<br />
tilnærmet likt det som er i cresten<br />
til Kystjegerkommandoen (KJK).<br />
GJØR NOE FOR <strong>KOF</strong> I DAG!<br />
VERV EN KOLLEGA SOM NYTT MEDLEM!<br />
Send inn navn og adresse til <strong>KOF</strong> på post eller e-post,<br />
så registrerer vi medlemskapet.<br />
Emblem for Kystjegere fastsatt<br />
Vingen er utformet som nål i forgylt<br />
metall for bruk til tjeneste- og<br />
messeantrekk, samt som svart<br />
broderi på grønn bunn for bruk på<br />
lett feltuniform. I tillegg er det<br />
fastsatt at kystjegerpersonell skal<br />
benytte karmosi<strong>nr</strong>ød filt under<br />
luemerket på Sjøforsvarets mørkeblå<br />
beret. Gull på karmosi<strong>nr</strong>ødt er<br />
som kjent en gammel artillerifarge<br />
med tradisjoner tilbake til 1500tallet<br />
i Norge og er også blitt benyttet<br />
i nyere tid i Kystartilleriet.<br />
Sjef KSF bestemmer tildeling av<br />
Kystjegeremblemene og har satt<br />
Sjef KJK og Sjef Stridsskolen for<br />
Kyst- og Amfibieoperasjoner<br />
(SSKA) til å forvalte tildeling for<br />
henholdsvis KJK og Sjøforsvarets<br />
skoler.<br />
I dette nummeret:<br />
Formannen har<br />
ordet<br />
Side 1<br />
Ny sjef for KSF 2<br />
Amfibieoperasjoner<br />
del 2<br />
Tarawa 1943 5<br />
<strong>Nytt</strong> Kystjeger<br />
emblem<br />
• Tordenkilen<br />
får nå en<br />
arvtaker<br />
blant<br />
kystjegerne.<br />
• Kystjegervingen<br />
er nå<br />
introdusert.<br />
Se side 10.<br />
3<br />
12<br />
KYSTARTILLERIETS OFFISERSFORENING Juni <strong>2004</strong><br />
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong><br />
88 mann, alle mann alle?<br />
I forkant av Stortingets endelige<br />
behandling av langtidsmeldingen<br />
for Forsvaret i begynnelsen av<br />
juni, sendte jeg et brev til Forsvarskomiteens<br />
medlemmer på<br />
vegne av <strong>KOF</strong>. I korte trekk<br />
gjorde jeg her rede for følgende<br />
hovedpunkter;<br />
1. Personellrammen: At de<br />
indikerte personell rammene<br />
på 88-90 mann for<br />
Kystjegerkommandoen<br />
ikke vil være tilstrekkelig<br />
til å opprettholde vår<br />
særegne fagkompetanse<br />
over tid, så fremt det<br />
ikke i tillegg kommer<br />
tilstrekkelig med stillinger<br />
i utdanningsapparatet<br />
rundt KJK.<br />
2. Forutsigbarhet: Vi har nå<br />
drevet kontinuerlig omstilling<br />
og vært ”flinkest<br />
i klassen” i lang tid, men<br />
nå må vi få lov til å etablere<br />
oss. Dette gjelder<br />
spesielt prosjektmidlene<br />
som fortsatt i stor grad<br />
uteblir.<br />
Nr 2-04<br />
3. Nisjekapasitet: KJK er en<br />
unik nisjekapasitet ikke<br />
bare nasjonalt, men også<br />
internasjonalt blant våre<br />
partnere. Vi etterspørres<br />
ute, men for å kunne bidra<br />
og være relevante så<br />
må vi få etablert oss<br />
hjemme.<br />
Jeg lot være å blande meg inn i<br />
lokaliseringsdebatten Trondenes-<br />
Olavsvern, da det er delte meninger<br />
blant medlemmene om<br />
dette. Det viktige budskapet var<br />
å få frem at vi må få ”sementert”<br />
et kystjegervåpen rundt en effektiv<br />
og fremtidsrettet KJK.<br />
Vedtakene er nå tatt i Stortinget<br />
og i skrivende stund venter vi på<br />
(Fortsetter på side 2)
Side 2<br />
Når vi engasjerer oss så<br />
sterkt for KJK, så er det<br />
ikke bare på grunn av en<br />
enkelt avdeling, men fordi<br />
KJK representerer kjernen i<br />
hele vårt våpen.<br />
<strong>KOF</strong>s endrede lover er<br />
sendt alle medlemmer i<br />
papirkopi, og vil være<br />
tilgjengelig på internett<br />
etter sommeren.<br />
Sjekk www.kof.no<br />
Kommandør Tor Fredrik Johannessen<br />
ønskes velkommen som<br />
ny sjef for Kyststridsflotiljen av<br />
flaggkommandør Grytting.<br />
Bilde: Vidar Hope, KE<br />
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
(Fortsatt <strong>fra</strong> side 1)<br />
de militære iverksettingsdirektivene<br />
i august. <strong>KOF</strong>s styre monitorerer<br />
situasjonen.<br />
Ellers har styret ved kontreadmiral<br />
(p) Haakon Øberg for andre<br />
gang stått for tildeling av bestemannspris<br />
i skyting og våpentjeneste<br />
ved Befalsskolen for Sjøforsvaret.<br />
Prisen gikk i år til befalselev<br />
Vågenes som gikk ut <strong>fra</strong><br />
klassen Operativ Marine.<br />
Admiral Øberg har også representert<br />
oss ved KA-veterantreff i<br />
Horten siste helgen i juni, et arrangement<br />
<strong>KOF</strong> bidro med midler<br />
til. Vi ser det som viktig at<br />
det opprettholdes kontakt med<br />
våre pensjonister, selv om vi<br />
gjennomgår store endringer.<br />
Alle våre medlemmer fikk for<br />
kort tid siden en konvolutt i posten<br />
med referat <strong>fra</strong> årets Generalforsamling.<br />
Dessverre måtte vi i<br />
år ty til ekstraordinær Generalforsamling,<br />
da det ikke møtte<br />
Kommandør Holte forlot stillingen<br />
som sjef for Kyststridsflotiljen for et<br />
halvt år siden. Siden den tid har stillingen<br />
stått vakant, men i juni ble<br />
endelig ny etterfølger annonsert.<br />
Dette er Tor Fredrik Johannessen<br />
som kommer rett <strong>fra</strong> stillingen som<br />
leder for Utviklingsavdelingen for<br />
Kystjegerkommandoen. Johannessen<br />
er tidligere Kystartillerist og har vært<br />
nok medlemmer første gang.<br />
Andre gang fikk vi dog gjennomført<br />
agendaen og blant annet<br />
de fremlagte forslag til endringer<br />
i <strong>KOF</strong>s lover ble vedtatt. I det<br />
nye styret har vi kun byttet ut en<br />
mann, samt foretatt noen rokeringer.<br />
Nils Kristian Haugen takkes<br />
for sin aktive tid i styret, og<br />
vi ønsker Jone Myhr Erichsen<br />
velkommen inn. Stort tempo og<br />
hektisk aktivitet i vår har vært en<br />
viktig faktor til at våre planlagte<br />
medlemsarrangement ikke har<br />
latt seg gjennomføre. Vi satser<br />
friskt til høsten og ønsker å gjennomføre<br />
arrangementer i både<br />
Harstad og Bergen allerede i<br />
august eller september. Følg med<br />
på internettsidene våre www.kof.<br />
no for oppdateringer.<br />
Da vil jeg til slutt få ønske alle<br />
våre medlemmer en riktig god<br />
sommer!<br />
Tomas A.E. Andersen, formann<br />
Ny sjef for Kyststridsflotiljen<br />
nært knyttet til endringene i KA og<br />
utviklingen av Kystjegerkommandoen<br />
i de seinere årene.<br />
Som sjef for Kyststridsflotiljen får<br />
Kommandør Johannessen ikke bare<br />
ansvaret for Kystjegerkommandoen<br />
og utviklingen av denne, men også<br />
MTB-kommandoen og Marinejegerkommandoen.<br />
Vi ønsker lykke til!<br />
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
(Fortsatt <strong>fra</strong> side 10)<br />
ild. Dette medførte flere dager<br />
med oppryddingsaksjoner før det<br />
var helt sikkert på øyen. Bare<br />
146 fanger ble tatt av amerikanerne<br />
ut av de vel 4500 som forsvarte<br />
øyen <strong>fra</strong> utgangspunktet.<br />
Av disse var de fleste koreanske<br />
arbeidere (som neppe var der av<br />
fri vilje) og bare 19 japanere. Av<br />
disse ble 8 identifisert som rikusentai,<br />
noe som viser hvor bokstavlig<br />
de tok dette med å dø for<br />
keiseren.<br />
Totalt døde vel 1500 amerikanere<br />
i kampen for Betio.<br />
Lærdommer<br />
Amerikanerne hadde nå i noen år<br />
operert med en ny amfibiedoktrine<br />
for angrep mot forsvart kyst,<br />
uten å få prøvet den ut fullt. Slaget<br />
om Tarawa ble den første<br />
virkelige testen, og mann høstet<br />
mange viktige erfaringer som<br />
skulle komme godt med ved de<br />
seinere slagene i Stillehavet.<br />
Amerikanerne var overrasket<br />
over hvor store deler av forsvarstyrken<br />
som var inntakt, selv etter<br />
flere timers bombardement <strong>fra</strong><br />
sjøen. Man tok her lærdommer<br />
som både påvirket bran<strong>nr</strong>ørskonstruksjon<br />
så vel som behovet<br />
for enda lengre ildforberedelser<br />
før mann gikk i land. Videre<br />
ble det lagt stor vekt på å<br />
koordinere skipsartilleri og fly<br />
tettest mulig, for å unngå å skape<br />
pauser for forsvarerne i ilden.<br />
Når det gjaldt effektiv luft til<br />
bakke støtte <strong>fra</strong> fly, hadde US<br />
Marine Corps i mange år vært<br />
gode på dette. Men, siden flyene<br />
for dette angrepet skulle operere<br />
ut <strong>fra</strong> hangarskip, var det den<br />
amerikanske marinen som stilte<br />
med flystøtten. Dette ble etter<br />
hvert bedret ved at US Marine<br />
Corps utdannet piloter <strong>fra</strong> marinen<br />
i å gi effektiv støtte til bakkestyrker,<br />
samt at etter hvert<br />
opererte også deres fly ut <strong>fra</strong><br />
hangarskip.<br />
Amerikanerne oppnådde en grad<br />
av overraskelse ved at de landsatte<br />
<strong>fra</strong> innsiden av lagunen mot<br />
den nordlige stranden. Japanerne<br />
hadde ansett det som minst sannsynlig<br />
at amerikanerne ville ta<br />
denne risken og dermed presse<br />
transportskipene inn gjennom<br />
lagunen. Spesielt slagets første<br />
døgn var en kritisk fase for amerikanerne,<br />
og de kunne like gjerne<br />
ha tapt den første natten. Styrkeforholdet<br />
var kun på 1,66:1 i<br />
amerikanernes favør, mens militærteorien<br />
tilsa at man burde ha<br />
3:1 eller helst 5:1 når man gikk<br />
mot en godt fortifisert fiende.<br />
Med de amerikanske styrkene<br />
var det også journalister som<br />
fulgte det hele <strong>fra</strong> selve frontlinjen.<br />
Deres artikler fikk i ukene<br />
som kom prege overskriftene<br />
hjemme i USA. De fortalte om et<br />
helvete på jord, sterke scener og<br />
store amerikanske tap. I amerikansk<br />
opinion ble dette virkelig<br />
en øyeåpner for at krigen<br />
ville komme til å koste<br />
dyrt også i menneskeliv.<br />
Hadde kampen da samtidig<br />
blitt ett tap, er det<br />
usikkert hvilken vei amerikansk<br />
opinion ville<br />
svingt, og slaget om Betio<br />
kunne fått store konsekvenser<br />
for hele andre<br />
verdenskrig.<br />
Vraket av to amfibietraktorer<br />
på Betio.<br />
Kilder:<br />
Joseph H.Alexander, Utmost<br />
Savagery –The three days<br />
of Tarawa, New York 1995<br />
J.A.Isely & P.A.Crowl, The<br />
U.S.Marines and amphibious<br />
war, Princeton 1951<br />
http://www.<br />
tarawaontheweb.org<br />
Side 11<br />
En kunstners (Lovell) fremstilling av marineinfanterister<br />
som går i land.
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
En marineinfanterist holder<br />
på å kaste en håndgranat<br />
mot japanske stillinger. Selv<br />
om planen var laget på<br />
høyeste hold, kokte kampene<br />
på Betio fort ned til<br />
troppssjefs og lafører<br />
nivået.<br />
D+1 startet med et angrep<br />
av en uensartet og<br />
samme<strong>nr</strong>asket styrke av<br />
amerikanere <strong>fra</strong> flere<br />
forskjellige enheter. Dette<br />
markerte en god start på<br />
dagen for amerikanerne.<br />
En amerikansk Sherman stridsvogn<br />
på Betio som ble slått ut av<br />
egne kampfly. Ett av flere bevis<br />
for amerikanerne om at de måtte<br />
forbedre rutinene for flystøtte<br />
etter slaget om Tarawa.<br />
(Fortsatt <strong>fra</strong> side 9)<br />
aldri dette motstøtet den første<br />
natten. Grunnen til dette var nok<br />
at den japanske sjefen for forsvaret,<br />
admiral Shibasaki, og hans<br />
stab ved en tilfeldighet ble drept<br />
av amerikanske granater da de<br />
skulle flytte kommandoplass<br />
inne på øyen. Hadde ikke dette<br />
skjedd, ville nok et sterkt motangrep<br />
kommet om natten, med<br />
gode muligheter for å kaste amerikanerne<br />
på sjøen igjen.<br />
D-dag + 1<br />
I løpet av natten infiltrerte<br />
mange japanske skyttere de amerikanske<br />
stillingene og gikk utover<br />
i lagunen. Disse tok så stilling<br />
i vrakene av amfibietraktorer<br />
og landgangsfartøyer, slik at<br />
da dagslys kom ble amerikanerne<br />
utsatt for ild også i <strong>fra</strong> flanke og<br />
rygg. På morgenen den andre<br />
dagen førte et angrep av en styrke<br />
satt sammen av overlevende<br />
på vestsiden (Green Beach)<br />
fremover og vant terreng. Ved<br />
improvisert bruk av samarbeid<br />
mellom stridsvogner og infanteri<br />
klarte man å utvide brohodet<br />
kraftig på vestsiden av øyen.<br />
Dermed kunne divisjonsledelsen<br />
sette inn en av reservebataljonene<br />
som nå fikk komme uskadet i<br />
land og kunne fortsette angrepet<br />
i god orden. Denne bataljonen<br />
ble forresten landsatt med gummibåter<br />
og unngikk dermed<br />
problemer med minefeltet som<br />
var lagt utenfor stranden. 75 mm<br />
haubitsere som det amerikanske<br />
artilleriet hadde landsatt på slutten<br />
av D-dagen kom nå til sin<br />
nytte, og ga viktige bidrag i å slå<br />
ut japanske bunkere. Kampene<br />
Side 10<br />
innover øyen var en kamp på<br />
korte hold hvor man ryddet stilling<br />
etter stilling. Ble noe forbigått,<br />
fikk man ild eller et motstøt<br />
i ryggen i neste øyeblikk. Samtidig<br />
kunne japanske artillerister<br />
<strong>fra</strong> uengasjerte deler av øyene<br />
fortsatt drive prikkskyting av<br />
landgangsfartøyer som kom inn<br />
med forsterkninger og forsyninger,<br />
eller som var på vei ut med<br />
sårede.<br />
Likevel førte denne dagen med<br />
seg større kontroll for amerikanerne.<br />
Konsolideringen (D+2/3)<br />
På den tredje dagen gjennomførte<br />
amerikanerne koordinerte angrep<br />
over hele øyen. Siden styrkene<br />
hadde sittet isolert i forskjellige<br />
”lommer” rundt på<br />
øyen, medførte angrepsplanen<br />
bataljoner som angrep mot hverandre<br />
i forskjellige retninger.<br />
Selv om dette tok lang tid utover<br />
dagen, førte det likevel fremover,<br />
og gradvis fikk amerikanerne<br />
mer kontroll. Etter hvert begynte<br />
ingeniørsoldater å utbedre flystripen,<br />
selv om kampene pågikk<br />
like bortenfor. Det var først på<br />
denne tredje natten at det japanske<br />
motangrepet kom, men nå var<br />
det for seint. De japanske forsvarerne<br />
var nede i ca 1000 mann<br />
mot rundt 7000 amerikanere nå.<br />
På den fjerde dagen (D+3) rundt<br />
middag, etter vel 76 timers<br />
kamp, regnet man kampene som<br />
over. Da landet også de første<br />
amerikanske flyene på flystripen.<br />
Likevel opplevde man gang på<br />
gang at en rikusentai som hadde<br />
overlevd stormet frem eller åpnet<br />
(Fortsetter på side 11)<br />
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
Forskjellige typer amfibieoperasjoner<br />
Amfibieoperasjoner - del 2<br />
Tekst: Tomas A.E. Andersen<br />
Som beskrevet i den første artikkelen<br />
i vår amfibieserie, regnes<br />
en amfibieoperasjon for å være<br />
en operasjon <strong>fra</strong> sjøen mot en<br />
fiendtlig eller potensielt fiendtlig<br />
kyst, som involverer både en<br />
maritim- og en landsettingsstyrke<br />
embarkert i fartøy. Vanligvis<br />
deler man opp amfibieoperasjoner<br />
innenfor fire hovedtyper;<br />
amfibisk landsetting, amfibisk<br />
tilbaketrekking, amfibisk demonstrasjon<br />
og amfibisk raid.<br />
Innenfor disse kategoriene kan<br />
man igjen snakke om flere inndelinger<br />
etter blant annet nivå, størrelse<br />
og formål med operasjonen.<br />
I denne artikkelen skal jeg forsøke<br />
å redegjøre for disse hovedtypene.<br />
Amfibisk landsetting<br />
Amfibisk landsetting eller amfibisk<br />
storm (engelsk: Amphibious<br />
Assault) regnes som den vanligste<br />
formen for amfibieoperasjon,<br />
og har som sitt formål å etablere<br />
en landgangsstyrke på land i fiendtlig<br />
eller antatt fiendtlig område.<br />
Landsetting initieres når<br />
amfibiefartøyene er klare til å<br />
landsette i henhold til plan, og<br />
termineres vanligvis når de utpekte<br />
målene på land er tatt.<br />
I større operasjoner på strategisk<br />
eller operasjonelt nivå prøver<br />
man gjerne å åpne nye frontretninger<br />
ved hjelp av amfibiske<br />
landsettinger. For selve landset-<br />
tingsstyrken er da hovedmålene<br />
ofte knyttet til havner og flyplasser.<br />
Når amfibiestyrken først har<br />
inntatt og sikret disse, har de løst<br />
hovedoppdraget sitt, og oppfølgingsstyrker<br />
sendes inn og lastes<br />
ut administrativt.<br />
På taktisk nivå kan amfibiske<br />
landsettinger benyttes for å utflankere<br />
eller avskjære en fiende,<br />
slik som russerne benyttet dette i<br />
1944 under fremrykningen mot<br />
Kirkenes. Annen bruk på taktisk<br />
nivå kan være når lende og terrengforhold<br />
tvinger en til å benytte<br />
amfibisk landsetting for å<br />
føre angrepet videre, slik som<br />
den <strong>fra</strong>nsk-norske landsettingen<br />
<strong>fra</strong> Øyjorden mot Narvik, for å<br />
unngå marsjen rundt Rombakken.<br />
Amfibisk tilbaketrekking<br />
Amfibisk tilbaketrekking er en<br />
operasjon som gjennomføres for<br />
å trekke ut egne styrker over<br />
sjøen med fartøyer <strong>fra</strong> en fiendtlig<br />
eller potensielt fiendtlig kyst.<br />
Tilbaketrekkingen kan gjennomføres<br />
under fiendtlig press, for å<br />
flytte styrker hurtig rundt på<br />
slagfeltet eller for kun å trekke ut<br />
styrker som har løst oppdragene<br />
sine. En amfibisk tilbaketrekking<br />
kan gjennomføres av styrker som<br />
(Fortsetter på side 4)<br />
Side 3<br />
Amfibisk landsetting eller<br />
storm er virkelig billedliggjøringen<br />
av at krig er<br />
kaos.<br />
Les artikkelen på side 5,<br />
om den amfibiske stormen<br />
av øyen Betio i Tarawaatollen,<br />
for å få et inntrykk<br />
av denne typen<br />
amfibieoperasjoner.<br />
Evakueringen av britiske og<br />
<strong>fra</strong>nske styrker ved Dunkirk i mai<br />
og juni 1940 reddet over<br />
338.000 mann.
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
Filmen ”Redd menig Ryan”<br />
viser i åpningssekvensen<br />
det kaos og helvete som<br />
kan oppstå ved landgang<br />
mot forsvart strand.<br />
Et spørsmål som ofte dukker<br />
opp når det undervises i<br />
amfibieoperasjoner i Norge er<br />
hvordan skal vår lille<br />
Kystjegerkommando kunne<br />
fylle en rolle her? Det er da<br />
viktig å ha klart for seg at KJK<br />
ikke løser amfibieoperasjoner<br />
på egenhånd, men kan inngå<br />
som et bidrag i disse, normalt<br />
innenfor oppklaring,<br />
overvåking, rekognosering og<br />
måletterretning.<br />
Sildeoljefabrikker i Måløy brenner<br />
etter å ha blitt sprengt av<br />
commandostyrkene under raidet i<br />
romjulen 1941. Dette regnes som<br />
britenes første kombinerte operasjon<br />
(alle forsvarsgrener sammen).<br />
(Fortsatt <strong>fra</strong> side 3)<br />
er trenet for amfibiske operasjoner,<br />
eller ikke. I det siste tilfellet<br />
vil man ha større utfordringer i<br />
selve gjennomførelsen, slik som<br />
ved Dunkirk i 1940.<br />
Amfibisk demonstrasjon<br />
En amfibisk demonstrasjon er en<br />
narreoperasjon for å villede fienden<br />
om når og hvor amfibieoperasjonen<br />
vil finne sted, samt størrelsen<br />
på denne. Demonstrasjonen<br />
kan gjennomføres med hele<br />
amfibiestyrken i forkant av amfibielandsettingen<br />
ved å seile mot<br />
et annet landsettingsområde,<br />
eller ved at deler av amfibiestyrken<br />
får denne oppgaven fullt og<br />
helt. I noen tilfeller kan hele amfibiestyrken<br />
benyttes kun for å<br />
villede fienden, noe som ble<br />
gjort i Gulfen i 1991 der Irakerne<br />
bandt store styrker langs kysten<br />
for å møte et angrep <strong>fra</strong> US Marine<br />
Corps. Angrepet kom aldri,<br />
men Irakerne endte opp med å<br />
binde ca 1/4 av tilgjengelige<br />
styrker i området Kuwait og Sør-<br />
Irak vendt mot sjøen.<br />
Amfibisk raid<br />
Det amfibiske raidet regnes som<br />
den fjerde hovedformen for amfibieoperasjoner.<br />
Her hjemme på<br />
berget har vi gode forutsetninger<br />
for å vite hva dette innebærer, da<br />
plyndringstoktene til våre forfedre<br />
under vikingtiden ofte lignet<br />
på amfibiske raid. Et raid kjennetegnes<br />
ved at en utnytter skjul og<br />
hurtighet til å komme overras-<br />
Side 4<br />
kende på motstanderen, at målområdet<br />
bare okkuperes midlertidig<br />
inntil oppdraget er løst og at<br />
det etterfølges av en hurtig og<br />
planlagt uttrekning. Under andre<br />
verdenskrig ble det gjennomført<br />
flere amfibiske raid langs norske<br />
kysten av britiske commandos,<br />
støttet av Royal Navy. I flere<br />
tilfeller deltok også norsk personell<br />
i disse raidene, hvorav Måløyraidet<br />
nok er det mest kjente.<br />
Andre amfibieoperasjoner<br />
Foruten de ovenfor nevnte fire<br />
kategoriene, kan selvfølgelig<br />
amfibiske styrker benyttes til en<br />
rekke andre typer operasjoner. I<br />
de senere årene er det spesielt<br />
operasjoner som evakuering av<br />
ikke-kombattante, assistanse ved<br />
humanitære katastrofer, håndheving<br />
av maritim blokade og operasjoner<br />
på elver som amfibiestyrker<br />
har vært benyttet til. Evakuering<br />
av ikke-kombattante<br />
(non-combattant evacuation -<br />
neo) er når amfibiestyrker går<br />
inn for å redde ut egne borgere<br />
<strong>fra</strong> ambassader og lignende ifm<br />
med interne konflikter. Dette har<br />
vært gjennomført mange ganger<br />
de siste 12-15 årene, spesielt i<br />
Afrika. Operasjoner på elver<br />
hører også med under amfibieparaplyen<br />
og er kanskje spesielt<br />
interessant for oss, da dette er<br />
operasjoner vel egnet for mindre<br />
styrker med mindre og hurtige<br />
fartøyer. Vi får returnere til elveoperasjoner<br />
ved en seinere anledning.<br />
(Fortsettes i neste nummer)<br />
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
(Fortsatt <strong>fra</strong> side 8)<br />
transportfartøyer i mørket for<br />
overføring av personell ikke fant<br />
hverandre grunnet avdrift. Da<br />
japanerne åpnet ild rundt fem om<br />
morgenen med sine kystartillerikanoner,<br />
besvarte de amerikanske<br />
ildstøttefartøyene ilden. En<br />
del transportfartøy måtte igjen<br />
flytte på seg, da de maskerte for<br />
ilden, og dette skapte mer friksjon.<br />
Videre var hele landsettingsplanen<br />
forholdsvis komplisert.<br />
Endelig rundt morgengry<br />
gikk alle amfibietraktorene og<br />
landgangsbåtene mot land, mens<br />
skipene dekket med artilleriild,<br />
inkludert noen destroyere og<br />
minesveipere som ga dekningsild<br />
på kortere hold innen<strong>fra</strong> selve<br />
lagunen. Planlagt flystøtte <strong>fra</strong><br />
hangarskipene medførte også en<br />
del friksjon, da flygruppen selv<br />
bestemte å utsette angrepet med<br />
30 minutter. Planen var å landsette<br />
på H-tid klokken 0830 på<br />
fire forskjellige strender (Red 1-<br />
3 og Green) langs nordsiden av<br />
Betio, men tiden ble forskjøvet<br />
først 15 minutt og så 30 minutt.<br />
Fire bataljoner kom inn i de første<br />
bølgene, en mot hver strand.<br />
Til å begynne med gikk dette<br />
bra, men etter hvert utover dagen<br />
gjorde det ekstreme lavvannet<br />
seg gjeldende og forhindret alle<br />
landgangsfartøyer unntatt amfibietraktorene<br />
i å nå stranden.<br />
Dermed måtte personellet hoppe<br />
uti og vade innover mot stranden<br />
på langgrunnen, som regel rundt<br />
700 meter under ild. Ikke bare<br />
maskingevær og rifler påførte<br />
amerikanerne tap, men også de<br />
mindre kystartillerikanonene ble<br />
brukt med stor presisjon på korte<br />
hold. Angivelig skjøt japanske<br />
artillerister flere ganger direkte<br />
treffere i landgangsfartøy i det de<br />
senket baugrampen og skulle<br />
slippe personellet ut på langgrunnen.<br />
Mens amerikanerne kort tid<br />
før hadde kun registrert overveldende<br />
amerikansk skipsartilleri<br />
som dekket hele øyen, havnet de<br />
selv nå på kort tid i et inferno av<br />
ild. Amfibietraktorer og landgangsfartøyer<br />
ble stanset av hindere,<br />
skutt opp av japanske artillerister<br />
eller kolliderte med hverandre<br />
i kaoset. Så snart personellet<br />
forlot farkostene for å vade i<br />
land eller ta opp kampen på<br />
stranden, ble de utsatt for en<br />
morderisk ild <strong>fra</strong> flere kanter.<br />
Likevel klarte amerikanerne ved<br />
hjelp av spesielt amfibietraktorene<br />
å landsette 1500 mann i løpet<br />
av 15 minutter. Problemet ble nå<br />
å opprettholde presset. Det lave<br />
tidevannet medførte at de større<br />
landgangsbåtene måtte laste om<br />
ved kanten av revet til amfibietraktorene,<br />
for å opprettholde<br />
strømmen av forsterkninger. Det<br />
eneste problemet var at stadig<br />
flere av de 125 amfibietraktorene<br />
ble skutt opp og havarerte.<br />
Ved midnatt på D-dagen hadde<br />
vel 5000 amerikanere blitt landsatt,<br />
men rundt 1500 av disse var<br />
allerede da døde, sårede eller<br />
savnet. De resterende 3500 var<br />
krampet sammen i tre små brohoder<br />
på bare noen få hundrede<br />
kvadratmeter hver. De gjorde seg<br />
nå klare til forsvar av det lille de<br />
hadde oppnådd og ventet på det<br />
japanske doktrinelle motstøtet i<br />
ly av mørket. Til amerikanernes<br />
store forbauselse, og glede, kom<br />
(Fortsetter på side 10)<br />
Side 9<br />
Bølger av amfibietraktorer på<br />
vei innover mot strendene på<br />
Betio på D-dagen.<br />
De amerikanske tapene<br />
(både døde og sårede) var<br />
første dagen oppe i vel<br />
30% av alle som ble<br />
landsatt. Mange mindre<br />
avdelinger hadde høyere<br />
tapstall enn dette.<br />
USS Ashland, LPD-1, var det<br />
første amfibiefartøy som var<br />
konstruert med intern dokk<br />
hvor<strong>fra</strong> man kunne sette ut<br />
ferdige lastede mindre amfibiefarkoster.
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
En amfibisk traktor (Landing<br />
Vehicle, Tracked –LVT) på vei<br />
mot land.<br />
Forsvaret av Betio var<br />
planlagt som et støttepunkt<br />
forsvar, og inkluderte et stort<br />
antall kystartilleri-, luftvern–<br />
og feltkanoner.<br />
Marineinfanterister prøver å<br />
rykke frem og videre innover på<br />
øyen. Kampene låste seg fort fast<br />
i et tempo der suksess ble målt i<br />
fot og ikke hundrede metere eller<br />
kilometere.<br />
(Fortsatt <strong>fra</strong> side 5)<br />
langgrunne områder. På grunn av<br />
manglende informasjon ble faktisk<br />
D-dagen (20 november<br />
1943) planlagt på en av to dager<br />
i året med ekstremt lavvann. Dette<br />
fenomenet ble ikke forklart<br />
vitenskapelig før flere år etter<br />
krigen, men de amerikanske<br />
planleggerne hadde ikke tatt notis<br />
av advarslene til en lokal<br />
mann som kjente forholdene.<br />
Siden Gilbertøyene ligger så<br />
utilgjengelig måtte amerikanerne<br />
basere sine etterretninger før<br />
angrepet på hovedsakelig fire<br />
kilder; avlytting av japansk kryptert<br />
radiotrafikk (amerikanerne<br />
hadde brutt koden), flyfoto, foto<br />
tatt <strong>fra</strong> ubåt og intervjuer av personell<br />
som tidligere hadde besøkt<br />
øyen (mest New Zealandske handelsreisende).<br />
Styrkene<br />
På denne lille øyen hadde japanerne<br />
stablet sammen en forsvarstyrke<br />
på rundt 4500 mann, hvorav<br />
litt over halvparten var rikusentai,<br />
medlemmer av det japanske<br />
marineinfanteriet. Av<br />
hovedmateriell rådde mann over<br />
14 stridsvogner, mer enn 14<br />
kystartillerikanoner (2 x 203<br />
mm, 4 x 140 mm, 4 x 127 mm, 4<br />
x 75 mm), et stort antall 13 mm<br />
mitraljøser og andre maskingevær,<br />
samt 75 mm feltkanoner og<br />
70 mm haubitsere. Rundt øygruppen<br />
var minefelt lagt for å<br />
hindre landsetting, men primært<br />
for å dekke strender som var<br />
tilgjengelig <strong>fra</strong> utsiden av lagunen.<br />
Over hele øyen var det bygget<br />
tett med forsvarsstillinger<br />
med piggtråd foran, selv om<br />
Side 8<br />
mange av disse var kun laget<br />
med tømmerstokker og sand,<br />
siden stål og betong var sjeldne<br />
forsyninger.<br />
På amerikansk side ble hovedoppgaven<br />
med å ta Tarawa gitt<br />
til andre marine divisjon, hvorav<br />
andre og åttende marineregiment<br />
ville utgjøre hovedtyngden av<br />
landgangsstyrken. Av hovedmateriell<br />
disponerte man over noen<br />
lette stridsvogner, 75 og 105 mm<br />
haubitsere samt 125 amfibiske<br />
traktorer. De amfibiske traktorene<br />
var av to typer, LVT-1 og<br />
LVT-2. Den første, som det også<br />
var flest av, var egentlig beregnet<br />
for administrative oppgaver, og<br />
disse ble oppgradert med ekstra<br />
pansring og maskingevær montasjer<br />
før man forlot New Zealand.<br />
For å transportere marineinfanteriet<br />
frem til Tarawa ble det benyttet<br />
et stort antall transportfartøy,<br />
hvorav flere var spesial laget<br />
for formålet. Ett av disse fartøyene<br />
var USS Ashland som var den<br />
aller første Landing Ship Dock<br />
(LSD), altså bygget med en intern<br />
dokk som kunne benyttes<br />
for å sende ut landgangsfarkoster<br />
og laste dem med kjøretøyer internt.<br />
Den amerikanske marinen bidro<br />
videre med blant annet tre slagskip<br />
og flere kryssere, destroyere,<br />
hangarskip og andre fartøy.<br />
D-dagen<br />
På selve D-dagen ankom transportfartøyene<br />
like over midnatt<br />
til sine områder og startet utlastingen.<br />
Sterk strøm medførte noe<br />
kaos, da amfibietraktorer og<br />
landgangsbåter som skulle møte<br />
(Fortsetter på side 9)<br />
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
Operasjon Galvanic—Tarawa 1943<br />
Et historisk eksempel på en amfibisk landsetting<br />
Tekst: Tomas A.E. Andersen<br />
Bakgrunn<br />
Fra andre halvdel av 1942 hadde<br />
USA satt i gang sin motoffensiv<br />
mot Japan i Stillehavet. Denne<br />
foregikk i første omgang i sør og<br />
omfattet Salomonøyene,<br />
Bismarckøyene og Ny-Guinea. I<br />
alle disse tilfellene hadde enten<br />
motstanden vært så begrenset<br />
eller landmassivene så store, at<br />
amerikanerne kunne unngå de<br />
store tap som en direkte amfibisk<br />
storm mot en forsvart strand ville<br />
medføre.<br />
Den japanske marineledelsen<br />
planla å knekke amerikanerne i<br />
Stillehavet på samme måte som<br />
de hadde tatt russerne ved slaget<br />
i Tsushima-stredet i 1905. De<br />
ville lokke hovedtyngden av den<br />
amerikanske flåten ut i et avgjørende<br />
slag. Flere av de spredte<br />
japanske besittelsene på nyerobrede<br />
øyer rundt i Stillehavet fikk<br />
dermed funksjon som agn som<br />
skulle lokke amerikanerne ut. På<br />
den annen side hadde denne japanske<br />
planen huller grunnet<br />
mangel på drivstoff, problemer<br />
med å erstatte erfarne piloter<br />
som falt i kamp og ikke minst<br />
problemer med å etterforsyne og<br />
eventuelt forsterke disse spredte<br />
øy-garnisonene.<br />
For begge parter var det, tross<br />
store satsninger på hangarskip,<br />
helt avgjørende å kunne støtte<br />
egne operasjoner med landbaserte<br />
fly. Dette medførte at de forestående<br />
kampene i det sentrale<br />
Stillehav, som kjennetegnes ved<br />
små og spredte øygrupper, først<br />
og fremst ville bli en kamp om<br />
eksisterende flyplasser og andre<br />
øyer som kunne benyttes til å<br />
bygge ut flyplasser.<br />
Da amerikanerne nå så videre på<br />
kampanjen og begynte planleggingen<br />
mot Marshall- og Gilbertøyene,<br />
var det altså med fokus<br />
på brukbare flyplasser og støttepunkter<br />
for den videre fremrykning.<br />
Den første slike isolerte<br />
atollen som man bestemte seg<br />
for å angripe var Tarawa i Gilbertøyene<br />
(dagens Kiribatirepublikk).<br />
Topografi og hydrografi<br />
Tarawa atollen er en av 16 atoller<br />
i Gilbertøyene, og innenfor<br />
atollen var det i 1943 hovedsakelig<br />
øyen Betio som kom til å stå i<br />
fokus. På denne øyen hadde japanerne<br />
bygget en flystripe og<br />
gruppert hovedtyngden av<br />
forsvaret sitt av atollen. Øyen<br />
Betio er vel 3 km i vest-øst retning<br />
og knappe 650 meter på det<br />
bredeste i nord-sør retningen.<br />
Som de fleste øyer bygget opp av<br />
korallrev så har Betio heller ikke<br />
noen dominerende høydedrag.<br />
Betio ligger i det sørvestre hjørnet<br />
av Tarawa atollen, og den<br />
eneste egnede innseilingen til<br />
lagunen er rett nord for øyen. Ut<br />
<strong>fra</strong> øyen stikker korallrevet flere<br />
hundre meter og medfører store<br />
(Fortsetter på side 8)<br />
Side 5<br />
Marineinfanterister klatrer<br />
ned nett <strong>fra</strong> transportskipene<br />
for å laste over i amfibietraktorer<br />
for selve landsettingen.<br />
Størrelsen på øyen Betio<br />
gjør det lett å overføre<br />
tankene til KA-fort slik som<br />
Rauøy, Bolærne, Kråkvåg,<br />
Meløyvær og andre som<br />
ligger på øyer rundt<br />
samme størrelse.<br />
Japansk type 89 dobbel 127 mm<br />
kombinert luftvern og kystartillerikanon,<br />
som ble benyttet på Betio.
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
På kartet til høyre vises hele Tarawa<br />
atollen. Øyen Betio, som selve kampene<br />
stod om, ligger nede i venstre<br />
hjørne. I tillegg var det også noen<br />
mindre trefninger på øyen Bairiki rett<br />
øst for Betio. Denne øyen ble utover i<br />
striden benyttet som ildbase for noe<br />
av artilleriet til amerikanerne.<br />
På kartet sees også den eneste inngangen<br />
til lagunen for skip, som lå på<br />
vestsiden. Alle amfibiefartøyer og –<br />
farkoster var tvunget av korallrevene<br />
til å gå inn i lagunen denne veien.<br />
Side 6<br />
På kartet til<br />
venstre ser<br />
man det sentrale<br />
Stillehav<br />
med Gilbertøyene<br />
midt i<br />
til venstre på<br />
kartet. Tarawa<br />
er markert<br />
med en stjerne<br />
på kartet.<br />
<strong>Nytt</strong> <strong>fra</strong> <strong>KOF</strong> Nr 2-04<br />
Kartet viser øyen Betio med de japanske forsvarstillingene og flyplassen i midten.<br />
Videre er også de fire innledende landsettingsstrendene <strong>fra</strong> D-dagen markert, hhv Grønn, Rød 1,<br />
Rød 2 og Rød 3.<br />
Side 7
Change language