Lektorbladet nr 5 og 6 - Norsk Lektorlag

Lektorbladet Magasin 

for fag, skole og utdanning 

Nr. 5/6 - 2007 • 6. årgang www.norsklektorlag.no 

Norsk 

10 

Lektorlag 

år!

Foto: Reed Foto 

Leder 

2 Lektorbladet nr. 5-07 

Svein Magne Sirnes 

Ansvarlig redaktør 

Faglig styrke og stolthet 

Norsk Lektorlag er blitt 10 år. 

Foreningen har lag i alle fylker, 

rekrutterer medlemmer fra både 

skolen og andre sektorer – og dens ledere 

blir lyttet til i den offentlige debatt. 

Også tallet på medlemmer har økt jevnt, men 

som tidligere leder Henning Wold uttaler 

i en artikkel i dette dobbeltnummeret av 

Lektorbladet, er lektorene en relativt treg 

masse å bevege. Mange føler seg svinebundet 

av bl.a. forsikringer, og ikke så rent få 

har begynt å telle ned til pensjonsalderen. 

Desto hyggeligere er det å konstatere at 

mange nyutdannede lektorer og andre med 

mastergrad eller hovedfag velger NLL og 

Akademikerne. 

Når det gjelder de standpunkter Norsk 

Lektorlag har frontet, kan det ikke være tvil 

om at de får økt støtte. Norsk Lektorlags 

ledere så tegnene i tiden lenge før mange 

andre, som Wold påpeker. 

Vi registrerer også at ordet ”lektor” brukes 

langt hyppigere i dag enn for 10-20 år siden, 

en utvikling som Norsk Lektorlag skal ha 

all ære for. 

Men det betyr ikke at det ikke finnes utfordringer 

som gir grunn til bekymring. 

I det siste er det fra flere hold kommet forslag 

om femårig allmennlærerutdanning. Ikke alle 

er like overbevist om at allmennlærerutdanningen 

nødvendigvis blir bedre dersom den 

utvides med ett år, men ønsket om å omgjøre 

den til mastergrad ser likevel ut til å vinne 

støtte, både ved høyskoler og universiteter, 

blant politikere og i organisasjoner. 

I forbindelse med Kvalitetsreformen i høyere 

utdanning ble studiene som fører til lektorkompetanse, 

reorganisert – og en fikk en 

femårig mastergrad med integrert praktiskpedagogisk 

utdanning, som ved Universitetet 

i Oslo går under betegnelsen lektorprogrammet. 

Søkningen til programmet har vekslet en del, 

og studenter har gitt uttrykk for at det nok 

kunne markedsføres bedre. Det er i og for seg 

positivt at universiteter og høyskoler som tilbyr 

slike programmer, utvikler opplegg som 

er noe ulike i innhold og struktur, men vi finner 

likevel grunn til å minne om at studiene 

nok hadde fått noe mer oppmerksomhet og 

tyngde dersom de hadde hatt samme identitet 

og mest mulig like betegnelser (som f.eks. 

lektorprogrammet). 

Men hva blir den femårige lektorutdanningens 

skjebne dersom allmennlærerutdanningen 

blir mastergrad og gjort til et femårig 

løp? Vår spådom er at universitetenes 

femårige lektorutdanning vil kunne komme 

i skyggen, være lite attraktiv blant studenter 

og gå en høyst usikker framtid i møte. Det vil 

i sin tur kunne svekke forbindelsen mellom 

universitet og skole, med uante og uheldige 

konsekvenser for kunnskapsnasjonen Norge. 

Vi ser at representanter for Institutt for lærerutdanning 

og skoleutvikling ved Universitetet 

i Oslo har lansert ideen om faglig påbygging 

ut over mastergrad i lektorutdanningen. 

Detaljer om hva den kan fylles med, er ikke 

kjent, men vi har ingen problemer med å gi 

vår tilslutning til et slikt forslag. Det samme 

gjelder innføring av et praksisår for nye kandidater 

i skolen. 

I dette jubileumsnummeret av Lektorbladet 

sier Gudmund Hernes at lektorene har hatt 

det han kaller en kultstatus i det norske 

samfunnet. ”De representerte universitetsstandardene, 

hovedfagene og forskningen 

i den videregående skole. De gav et feste 

for elevenes ambisjoner fordi de gjorde det 

synlig at kunnskap på høyt nivå både er overkommelig 

og spennende og viktig,” legger 

han til. Skal lektorer som vil bli uteksaminert 

i årene som kommer, spille en tilsvarende 

rolle i kunnskapssamfunnet og være brobyggere 

mellom universitet og skole, må de ha 

solid utdanning fra institusjoner og miljøer 

som ser verdien av forskning, formidling og 

faglig styrke og stolthet.

tt NLL er blitt 10 år! 

tt Professor Arild Tjeldvoll 

er gjest i Lektorbladet 

Forside: Photosearch 

LEKTORBLADET 

Magasin for fag, 

skole og utdanning 

Utgitt av Norsk Lektorlag 

Nr. 5/6 november 2007 • 6. årgang 

ISSN: 1503 – 027X 

Keysers gate 5, O165 Oslo 

Tlf.: 23 32 79 94 

Faks: 23 32 79 90 

E-post: 

lektorbladet@norsklektorlag.no 

Ansvarlig redaktør: 


Tlf.: 48 26 33 10 

Leder 

Faglig styrke og stolthet ................................................................................... side 2 

Apropos 

10 års akademisk opprør ................................................................................... side 4 

Hilsen fra generalsekretæren 

Fra 200 til 2000 – vi gjorde noe med det ......................................................... side 6 

Hilsen fra Akademikerne 

Norsk Lektorlag er et skarpt talefør for akademikere ........................................ side 7 

Gjest i Lektorbladet 

Fugl Føniks 10 år ............................................................................................... side 8 

Norsk Lektorlag 1997 – 2007 

Opprører startet i Ås ........................................................................................ side 11 

Ordet ”lektor” skulle ut av språket.................................................................. side 12 

Norsk Lektorlag vant navnestriden med Lærerforbundet................................. side 18 

Ny strid om lektor-navnet ................................................................................ side 19 

– AF nektet Akademikerne å ta opp Norsk Lektorlag som medlem ................. side 20 

Norsk Lektorlag setter dagsorden i den utdanningspolitiske debatten ............ side 21 

Ny organisasjon splitter lektorene ................................................................... side 24 

Frustert over NUFO .......................................................................................... side 25 

– Ordet ”lektor” er igjen i bruk ....................................................................... side 27 

– Hadde ikke valgt skolen i dag! ..................................................................... side 29 

Kontakt med politiske og akademiske miljøer ................................................. side 30 

Gamle matteprøver for vanskelige ................................................................... side 32 

”Utenrikskorrespondenten” ............................................................................. side 35 

Lektorene vekkes til live................................................................................... side 36 

NLLs studentlag 

Økende interesse for NLL-medlemskap blant studenter .................................. side 40 

NLLs pensjonistgruppe 

Stadig større aktivitet i NLLs pensjonistgruppe ............................................... side 42 

Innsikt 

Lektorene er i skolehistorien ofte blitt skjøvet til side ..................................... side 43 

Lærerne rykket frem og lektorene ned ............................................................. side 44 

Noen tanker om skole-Norge ........................................................................... side 46 

Kunnskapskrisa og skræmebildet av lektoren .................................................. side 52 

Hvorfor Norsk Lektorlag? 

Det er mange gode grunner til å bli medlem av Norsk Lektorlag .................... side 59 

Intervjuer 

– Lektorene har hatt en kultstatus i norsk historie .......................................... side 67 

– Eg vart kalla ”dritsekk” av Rolf Reikvam ..................................................... side 70 

– Pedokratenes makt må brytes! ..................................................................... side 72 

Utsyn 

Lektorer i Sverige ............................................................................................. side 74 

Hvorfor internasjonalisering ............................................................................. side 76 

Hva vet de unge om kommunismen?............................................................... side 78 

Fagtorget norsk 

Knud Knudsen – polemiker av legning, evne og trang .................................... side 80 

Riksmålsforbundet 100 år ................................................................................ side 82 

Juridisk talt 

Hva er egentlig trakassering i arbeidslivet i juridisk forstand? ........................ side 85 

Årsabonnement: kr. 280,– 

Annonser: 

Marit Sola 

Cox Bergen AS 

C. Sundts gate 51, 5004 Bergen 

Tlf.: 55 54 08 00 

Faks: 55 54 08 40 

E-post: marit.sola@cox.no 

Design & trykk: 

Flisa Trykkeri AS 

ane.marte@flisatrykkeri.no 

www.flisatrykkeri.no 

Utgivelsesplan våren 2008: 

15/2, 4/4, 30/5 

Materiellfrist: 1 måned før 

utgivelsesdato 

Redaksjonen av dette nummer 

avsluttet 1. oktober 2007 

Fra innholdet 

Lektorbladet nr. 5-07 3

Apropos 


10 års akademisk opprør 

Av Gro Elisabeth Paulsen, NLLs leder 

Akademikerne ble etablert 20. oktober 1997. Kun fire uker senere, 22. november, ble det nye 

Norsk Lektorlag stiftet. Norsk Lektorlag var i utgangspunktet – og er fortsatt – et opprør mot 

nedvurderingen av faglige kunnskaper og mot anti-intellektualismen i skolen og samfunnet. 

Derfor har Norsk Lektorlag fra første stund hatt et åndsfrendskap med Akademikernes opprør, 

skriver Gro Elisabeth Paulsen. 

Motaksjon 

Tanken om en ny lektororganisasjon hadde lenge vært 

diskutert på mange skoler, frustrasjonen over lektorenes 

stilling innen andre lærerorganisasjoner var stor 

– og saken overmoden. Slik sett lå alt til rette for en 

ny lektororganisasjon. Men både Akademikerne og 

lektorene møtte fra første stund motbør fra krefter 

som ønsket å bevare den eksisterende maktbalansen 

i tariffsystemet. Fagforeninger er jo i høyeste grad 

interesseforeninger, og ikke uventet ble det mobilisert 

til motaksjon straks noen ville rokke ved ”systemet” 

i 1997. 

For Akademikerne var det viktig å bli uavhengig 

part i tariffoppgjør så raskt som mulig, og det krevde 

avståelser. Organisasjonens første generalsekretær, 

Sverre Strand, skriver i sin jubileumsartikkel at 

”underhånden ble det sluttet en hemmelig, skriftlig 

avtale med AF om frigjøring av Akademikernes 

medlemsforeninger fra AF og AFs avtaleverk fra 1. 

januar 1999. Etter krav fra Lærerforbundet stilte AF 

som vilkår at Akademikerne på kort sikt ikke skulle 

ta noe initiativ i retning av å oppta Norsk Lektorlag 

som medlem (opptak skjedde først i 2001)”. 

Nektet spalteplass i Skolefokus 

Strands artikkel dokumenterer hvordan Lærer- 

forbundet fra første stund målrettet gikk inn for å 

hindre at Norsk Lektorlag skulle lykkes. I bladet 

Skolefokus ble leder av Norsk Lektorlag nektet spalteplass 

til motsvar etter feilaktig og negativ omtale. 

Saken førte til at Skolefokus fikk en irettesettelse av 

Pressens faglige utvalg for brudd på god presseskikk 

i 1999. Det ble også lagt hindringer i veien for Norsk 

Lektorlags nettside ved oppkjøp av domenenavn slik 

at folk som tastet www.norsk.lektorlag.no – med et 

ekstra punktum – havnet på Lærerforbundets nettside. 

Navnet ”Norsk Lektorlag” 

Det alvorligste angrepet kom da Lærerforbundet saksøkte 

Norsk Lektorlag for bruk av navnet. På tross 

av klare tap i to rettsinstanser førte Lærerforbundet 

saken helt fram til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 

avviste saken. Lærerforbundet ble idømt saksomkostningene. 

Likevel utgjorde den lange rettsproses-

sen, og uvissheten om det økonomiske utfallet, et effektivt 

våpen som i over to år krevde mye energi av det nye Norsk 

Lektorlag. Helt fram til våren 2001, da Norsk Lektorlag 

endelig ble medlem i Akademikerne, var det altså usikkert 

om organisasjonen skulle klare å overleve. 

For samtlige tillitsvalgte i Norsk Lektorlag har disse erfaringene 

vært gode leksjoner i å gjenkjenne argumenter og 

metoder som brukes av motkrefter. Motgangen gjorde at 

Norsk Lektorlag fikk tillitsvalgte over hele landet som viste 

en enestående dugnadsvilje. Våre tillitsvalgte har forsvart 

viktige prinsipper som organisasjonsfrihet og har nektet å 

godta organisasjonsmessig ensretting. 

Skole- og 

Frittalende og uavhengig stemme 

Ved 10-årsjubileet har Norsk Lektorlag en etablert posisjon 

studiereiser 

som en frittalende og uavhengig stemme i utdanningsdebatten. 

Det skolepolitiske manifest som ble utarbeidet i de 

første årene, og som ble vedtatt som skolepolitisk program I Sabra Tours har vi spesialisert oss på 

av landsmøtet i 2002, formulerte en skolekritikk som i turprogram etter- for skole- og studieturer 

hånd stadig bekreftes av forskningsrapporter. Dessverre kan 

vi si at vi hadde rett: Mye har gått galt i skolen. I det Våre kom- mest populære reisemål er: 

mende tiåret må landets skolebyråkrati – pedokratiet – over London, Brighton, Bournemouth, York og Whitley Bay 

bevises om at de må trekke konsekvensene av rapportene Edinburgh og Aberdeen Dublin og Galway 

om manglende faglig fokus i skolen. Slik kan man sikre Paris at Roma, Firenze og Garda Praha 

fundamentet i utdanningspolitikken, skolen, gjør det mulig Budapest å Tallinn Island Israel USA 

snakke om kvalitet i høyere utdanning og dermed også i forskning 

og kunnskapskrevende næringsliv. Hovedutfordringen ligger Ta kontakt med Rolf eller Asbjørn på 

i å få det norske samfunnet til virkelig å verdsette høyere telefon 69 83 30 80, faks 69 83 30 81 

utdanning. Hvis ikke, blir alt snakk om kunnskapssamfunnet eller e-post: sabratours@sabratours.no. 

tomprat. Verdien av noe kjennetegnes ved forskjell. Dersom 

det ikke gjør noen forskjell – økonomisk, sosialt, faglig – om 

man har en utdanning eller ikke, er utdanningen verdiløs. 

Norsk Lektorlag var i utgangspunktet – og er fortsatt – et 

opprør mot nedvurderingen av faglige kunnskaper og mot 

anti-intellektualismen i skolen og samfunnet. Derfor har 

Norsk Lektorlag fra første stund hatt et åndsfrendskap med 

Akademikernes opprør. Sverre Strand skriver i sin artikkel at 

egne medlemmer ”så Akademikerne som uttrykk for en nødvendig 

revaluering av verdien av kunnskap og kompetanse”. 

Nynorsksenteret.no 

ressursar til bruk i nynorskopplæringa 

På vevsida til Nynorsksenteret nn du nynorskkurs, tekstar, 

tips og anna som kan vere til hjelp i nynorskopplæringa. 

No lanserer me dessutan vevsida nynorskbok.no, der de nn 

presentasjonar av nye nynorske barne- og ungdomsbøker. 

www.nynorsksenteret.no & www.nynorskbok.no 

Nynorsksenteret – Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa 

Fundamentet er lagt 

Ti år etter har vi fått både et Kunnskapsdepartement, en kunnskapsminister 

og et kunnskapsløft. Akademikere er imidlertid 

vel trente i tvil, og vi er forberedt på at opprøret vil måtte vare 

i enda 10 år. Men fundamentet er lagt, og det er all grunn til å 

gratulere med jubileet. Jeg gratulerer lektorlagsmedlemmene 

– og jeg gratulerer våre søsterorganisasjoner i Akademikerne – 

med et godt påbegynt opprør. Og ikke minst ser jeg grunn til å 

gratulere det norske samfunnet. 

Besøksadr: Torggt 3, 0181 Oslo 

Postadr: Pb. 8897 Youngstorget 0028 Oslo 

Tlf: 69 83 30 80 Fax: 69 83 30 81 

E-post: sabratours@sabratours.no 

Nytt, gratis blad om 

nynorskopplæring! 

Nynorsksenteret kjem no med fyrste 

nummeret av bladet Nynorskopplæring. 

Der nn du tips, informasjon og 

inspirasjon til nynorskopplæringa i 

skulen. Vil du ha bladet gratis i posten 

når det kjem ut? Send eit e-brev til 

ror@hivolda.no. Hugs å sende med 

namnet ditt og adressa di! 


Hilsen fra generalsekretæren 


Fra 200 til 2000 

– vi gjorde noe med det! 

Ofte når man er frustrert over egen arbeidssituasjon, misfornøyd med lønnsutviklingen og sin 

fagforenings innsats, beklager man seg overfor kollegaer. Da er den vanlige, litt fordomsfulle, 

oppfatningen at det er lite man kan gjøre. Noen ganger tar kollegaene til motmæle og sier at 

dersom man er misfornøyd, får man gjøre noe med det. 

En novemberdag i 1997 fikk jeg 

bekreftelse på at det var flere 

lektorer som ikke nøyde seg 

med å være passive i forhold til en 

situasjon de var misfornøyde med. I 

en nyhetssending på radioen ble det 

opplyst at Norsk Lektorlag var dannet. 

Dermed var det klart at flere års 

misnøye med utviklingen i skolen, 

lektorenes lave lønnsnivå og undervisningspersonalets 

dominerende fagforening 

hadde resultert i at noen frustrerte 

ildsjeler valgte å gjøre noe med 

det. De var stolte, trosset alle fordommer 

og dystre spådommer og valgte å 

etablere et reelt fagforeningsalternativ 

for lektorer som var opptatt av faglig 

kvalitet og bedre lønnsutvikling for de 

høyest utdannede. 

Selv har jeg hatt gleden av å være involvert 

i Norsk Lektorlags vekst og 

utvikling fra like etter årsskiftet 1998 

og frem til i dag, og jeg er svært takknemlig 

for det initiativet som ble tatt 

av ildsjelene for ti år siden. Utviklingen 

siden den gang har vært fantastisk. 

Selvsagt har vi møtt motbør, ikke 

minst da vi måtte gå flere rettsrunder 

med Lærerforbundet før vi vant retten 

til å bruke navnet Norsk Lektorlag. Vi 

måtte også bruke mange ressurser på 

arbeid både i formelle og uformelle 

kanaler for å bli tatt opp som medlem 

i Akademikerne. Et slikt medlemskap 

var helt nødvendig for å overleve som 

fagforening, og i mars 2001 lyktes vi. 

I dag er det all grunn til også å gratulere 

Akademikerne med deres tiårsjubileum. 

Selv i den vanskelige tiden med navnestrid 

og arbeid for Akademiker-medlemskap 

var stoltheten og entusiasmen 

i organisasjonen til stede i fullt monn. 

Det kunne virke som om de som engasjerte 

seg i Norsk Lektorlag, hadde 

drukket av ungdomskilden. Slik blir 

det når opprørsånden og kamp-gløden 

vekkes til live. 

Fra å være en fagforening med drøyt 

200 medlemmer uten forhandlingsrett, 

og dermed ingen formell innflytelse, 

har vi utviklet oss til en fullverdig fagforening 

som om kort tid passerer 2000 

medlemmer. Den sterke medlems- 

veksten skyldes også at stadig flere 

akademisk utdannede yrkesutøvere 

utenfor skoleverket har valgt Norsk 

Lektorlag som sin fagforening. Dette 

gir oss nye utfordringer, men også flere 

ben å stå på. Totalt sett bidrar dette 

til å styrke foreningen, og det viser at 

vi er i ferd med å bli en fagforening 

for akademikere i mange yrker. Vi 

er nå en naturlig del av Akademikerfellesskapet, 

og en viktig premissleverandør 

for Akademikernes politikk, 

ikke minst når det gjelder utdanning 

og forskning. 

Denne utviklingen hadde ikke vært 

mulig uten utrettelig innsats fra tillitsvalgte 

på ulike nivåer. Norsk Lektorlag 

har hele tiden hatt dyktige lokale 

tillitsvalgte, både på arbeidsplassnivå 

og på fylkeslagsnivå, og disse har ofte 

vært ”fyrtårn” som har skaffet organisasjonen 

flere nye medlemmer. Det 

står stor respekt av alt det frivillige arbeidet 

disse tillitsvalgte har lagt ned. 

Norsk Lektorlags positive utvikling er 

også et resultat av arbeidet til dyktige 

sentrale tillitsvalgte, og vi har vært så 

heldige å ha hatt de rette personene på 

rett plass til rett tid. I dag er vi en fag- 

forening som 

vinner frem i 

mediene, og 

som blir lyttet 

til. Journalister 

har oppdaget 

at Norsk 

Lektorlags 

vurderinger er 

verdt å lytte 

til i utdan- Otto Kristiansen 

ningspolitiske 

spørsmål. At vi tidlig fikk i stand gode 

og godt besøkte nettsider og et medlemsblad 

det står respekt av, har også 

bidratt til at stadig flere har fått øynene 

opp for oss. 

I forbindelse med tiårsjubileet er det 

mange som fortjener en takk. Men 

takken går først og fremst til våre tillitsvalgte. 

De er fundamentet i organisasjonen 

og vår beste markedsføring. 

Vi takker også Akademiker-fellesskapet, 

ikke minst de gode krefter som bidro 

til at medlemskapet ble en realitet. 

Som fagforening er vi avhengig av å 

ha gode medlemsfordeler, og her takker 

vi de samarbeidspartnerne som har 

bistått oss. 

Sist, men ikke minst, er det grunn til å 

takke det enkelte medlem for den tilliten 

vi har blitt vist. Vi skal også i fremtiden 

bestrebe oss på å vise oss tilliten 

verdig, først og fremst ved å ta vare 

på stoltheten, fortsette arbeidet som 

medlemsnær fagforening og ved ikke 

å glemme hva som var bakgrunnen for 

opprøret for ti år siden. Vi vil fortsette 

”å gjøre noe med det”. 

Gratulerer med dagen!

Hilsen fra Akademikerne 

Norsk Lektorlag er et skarpt 

talerør for akademikere 

Av Christl Kvam, leder i Akademikerne 

og Tove Storrødvann, generalsekretær i Akademikerne 

Både Norsk Lektorlag 

(NLL) og Akademikerne 

fyller ti år i 2007. 

Akademikerne er den minste, 

men relativt sett hurtigst voksende 

av organisasjonene i arbeidslivet. 

Vi pleier å si at vi er små, 

men har en stor framtid. Vi mener 

dette er også er situasjonen også 

for NLL. 

Akademikerne er organisert som 

en nettverksorganisasjon hvor 

summen av medlemsforeningenes 

aktiviteter er Akademikerne. 

Gjennom aktiv bruk av nettverk 

vil man få ut synergier i organisasjonen 

som er til det beste for 

alle. På denne måten skapes arenaer 

for å markere seg ytterligere 

på egenhånd. Fra medlemskapet 

i Akademikerne i 2001 har NLLs 

profilerte fokus på skolepolitikk 

gitt oss mer helhetlige perspektiver 

på vår rolle som samfunnsaktør. 

Akademikerne er opptatt av et 

dynamisk arbeidsliv. En kvalitativ 

god skole er en forutsetning for at 

vi skal lykkes som kunnskapsnasjon. 

Hvis ikke samfunnet klarer 

å utdanne kvalifisert arbeidskraft, 

er alt snakk om Kunnskapsløftet 

og om kvalitet i skolen bare tomt 

prat. Sammen med NLL og våre 

øvrige medlemsforeninger er 

en av våre fremste oppgaver å 

bidra til at skolen er en attraktiv 

arbeidsplass. Vi ønsker mobilitet 

i arbeidslivet generelt og i skolen 

spesielt. Skolen trenger erfaring 

fra andre sektorer – og andre 

sektorer trenger erfaringen fra 

skolen. Derfor er Akademikerne 

opptatt av å skape mekanismer 

som gjør det lettere for skolen å 

utveksle kompetanse med både 

privat sektor og annen offentlig 

virksomhet. 

I vår hilsen til NLL i forbindelse 

med foreningens markering 

av femårsjubileet for medlemskap 

i Akademikerne, oppfordret 

vi foreningen til å vurdere 

å skifte navn til Norsk Lektor- 

og Akademikerforening. Selv 

om NLL ble dannet av lektorer 

som mente det var behov for 

en egen fagforening for å sikre 

lektorenes interesser, diskuterte 

foreningen allerede ved dannelsen 

muligheten for å organisere 

arbeidstakere fra andre sektorer. 

Med sitt engasjement og evne til 

nytenkning har allerede NLL tatt 

skritt i denne retningen. Det har 

de også gjort ved å ta opp Oslofilharmonikerne 

som medlemmer. 

Dette er etter vår mening 

en spennende og riktig utvikling. 

Norsk Lektorlag kan bli et naturlig 

organisasjonsvalg for huma- 

Christl Kvam Tove Storrødvann 

nister og realister i andre sektorer 

enn skolen, grupper som i dag 

ikke har en egen forening å gå til 

innenfor Akademikersystemet. 

Og skal vi få til en større grad 

av kompetansemobilitet blant 

undervisningspersonell, er det 

nødvendig også å tenke bredere 

om rekrutteringen i foreningene. 

Med alle de nye masterne som 

utdannes, må alle medlemsforeningene 

ta en runde med seg selv 

om medlemsgrunnlag og opptakskriterier. 

Vi er stolte av, og glade for, å 

ha NLL som medlemsforening 

i Akademikerne. NLLs tilpasningsevne 

og vilje til å finne 

løsninger er i denne sammenheng 

en markant pådriver for 

Akademikerpolitikk. Gode løsninger 

for NLL er gode løsninger 

for Akademikerne og omvendt. 

Gratulerer med 10-årsjubileet! 


Gjest i 


Fugl Føniks 10 år 

Av professor Arild Tjeldvoll 

I egyptisk mytologi er fuglen Føniks et fabeldyr som symboliserer gjenfødelsen og livet etter 

døden. Den mister fjærprakten, dør og gjenoppstår så fra asken i ny glans. Føniksmyten faller 

naturlig i tanken ved Norsk Lektorlags 10-årsjubileum, skriver professor Arild Tjeldvoll i sin 

hilsen til Norsk Lektorlag. 

Sterkere vinger 

Norsk Lektorlag ble født i 1939, 

døde i 1982, gjenoppstod i 1997 

og har i dag sterkere vinger enn 

da jeg ble medlem nr. to ved 

Vardø ungdomsskole i august 

1966. Etter at realskolen var blitt 

til ungdomsskole, ble det færre 

lektorlagsmedlemmer. Lærerlaget 

og Lektorlaget konkurrerte om å 

verve nyankomne lærere. Med 

min utdanning fra universitetet 

var det lett for lektor i tysk, 

fru Sjøstedt, å sikre meg for 

Lektorlaget. 

Det tok atskillige år og skolehistoriske 

studier før jeg skjønte 

hvilken kulturtradisjon jeg 

som NLL-medlem var del av. 

Organisasjonen videreførte 

universitetets akademiske verdier, 

tankegang og arbeidsmåte 

til det som den gang het realskole 

og gymnas. Kandidater fra 

Universitetet i Oslo som ønsket 

å være lærere i ”den høgre skolen”, 

stiftet i 1892 Filologenes 

og Realistenes Landsforening. I 

1939 skiftet foreningen navn, til 

Norsk Lektorlag, samme år som 

jeg ble født. 

Professor Arild Tjeldvoll 

Utnevnt av Kongen i Statsråd 

Tretten år gammel ble jeg elev 

ved Lødingen kommunale realskole, 

og møtte lektorlagsmedlemmer 

som mine lærere. De 

aller fleste var lektorer, med sekssju 

års universitetsutdanning og 

utnevnt av Kongen i Statsråd. 

Fredagskveldene kunne vi på radio 

høre ”Nytt fra Statsråd”, og få vite 

hvem Kongen hadde utnevnt til 

lektorer, det vil si – til embetsmenn, 

som ikke kunne avsettes 

uten etter lov og dom. Aller best 

husker jeg lektor Schilvold. Han 

hadde hovedfag i norsk og underviste 

også i geografi, historie og 

samfunnsfag. Hans faglige innsikt 

og autoritet, sikre formidling og 

klare forventninger til oss gjorde 

timene hans til en faglig fornøyelse. 

Nåvel, klassen var ikke 

”sammenholdt”. Den bestod av de 

mest skoleinteresserte elevene fra 

7. klasse i folkeskolen, som med 

støtte fra særlig motiverte foreldre 

hadde søkt, og konkurrert, 

om å komme inn på realskolen. 

Det måtte betales skolepenger, kr. 

30 pr måned. Flinke elever med 

dårlig familieøkonomi kunne få 

friplass. 

Allmenndanning 

Lektor Schilvold og hans kollegaer 

gav oss grunnleggende selvtillit. 

Vi respekterte dem. Fordi de 

kunne, trodde vi på dem når de 

gav oss tilbakemelding. Lektor 

Schilvold tilførte oss mer enn 

dybdekunnskap i geografi og historie. 

Han gav oss allmenndanning 

og fikk oss til å forstå at kunnskap 

er det viktigste maktmiddel 

for frigjøring fra undertrykkelse,

for individet, og for kollektivet, samt 

avgjørende forutsetning for større etisk 

bevissthet. Mine realskolelektorer skapte 

i tidlig etterkrigstid en kvalitetsskole i 

utkant-Norge. En slik skole må en i dag 

til britiske ”elite public schools” for å 

finne parallell til. 

I slutten av 1960-årene var lektorlagsmedlemmene 

meget skeptiske til reformene 

som skulle samordne allmennfaglige 

og praktiske linjer, først i det som 

ble kalt ungdomsskolen, og senere også 

i videregående skole. I mai 1967 satte 

lærerstaben ved Vardø ungdomsskole 

i gang en landsaksjon mot at den nye 

loven (1969-loven) skulle igangsettes 

for tidlig. Det ble hevdet at den ikke 

var forberedt godt nok, og at skolekvaliteten 

for mange elever ville bli redusert. 

Kampanjeannonsen i Dagbladet 

gav voldsom respons, særlig fra lærerne 

i realskolen, og lektorlagsmedlemmer 

generelt. Det fantes jo fortsatt mange 

av dem. 

Langsiktig politisk strev 

De nye skolelovene var resultat av et 

langsiktig politisk strev for å utviske 

tre typer ”klasseskiller”: mellom lærerskole- 

og universitetsutdannede lærere, 

mellom allmennfag og praktiske fag og 

mellom elever med høyst ulike forutsetninger 

for ”kunnskapsskolen”. Da 

Arbeiderpartiet gikk over fra klasseparti 

til folkeparti i begynnelsen av 1930- 

årene, ble skoleverket sett på som primært 

strategisk instrument for å effektivt 

oppheve klasseskillene. Visjonen 

var prisverdig. Dessverre gikk barnet ut 

med badevannet. Utdanningsbyråkratiet 

og tunge fagforeninger ble vinnerne. 

Taperne ble kunnskapen og særlig de 

sosialt underprivilegerte som trengte 

kunnskapen aller mest, for sin egen 

frigjøring. 

Som refleks av strukturreformene fulgte 

en bølge av fagforeningsfusjoner. De nye 

skolestrukturene skapte ny logikk hos 

politikere og fagforeningsaktivister om 

hva som ville være funksjonell fagforening 

i en enhetsskole som omfattet både 

grunn- og videregående trinn. Først følte 

Norsk Lektorlag seg presset til å skifte 

navn til Norsk Undervisningsforbund 

(NUFO) i 1982. Norsk Lektorlag var 

historie. Trodde man. Navneendringen 

kom ikke minst som følge av den økende 

overvekt av adjunkter i organisasjonen. 

”Lektor” virket da noe unaturlig. 

Fusjon med et nødskrik 

Ledelsen i NUFO tenkte imidlertid i 

større baner. I 1993 fusjonerte NUFO 

med Norsk Spesiallærerlag, Norges 

Handelslærerlag og Norsk Faglærerlag. 

Det var så vidt det lyktes. Blant lektorene 

var det stort flertall mot, og 

fusjonen lyktes med et nødskrik, kun 

51 % av medlemsmassen totalt var for. 

Den fusjonerte størrelsen fikk navnet 

Lærerforbundet – av mange kritikere 

betegnet som en ”faglig bastard”. En forståelig 

betegnelse når en tenker på hvor 

utrolig varierte syn på kunnskap, læring 

og elever som her var presset sammen. 

Som matnyttig lønnsforhandler overfor 

staten var imidlertid Lærerforbundet en 

muskelbunt. Det felles matnyttige var 

fellesnevneren, ikke det faglige. Sett 

fra nåtiden ble fusjonsbølgen avsluttet i 

2002, da Lærerforbundet gikk sammen 

med Norsk Lærerlag, og giganten 

Utdanningsforbundet var et faktum. 

Under den tilsynelatende vellykte 

fusjonsoverflaten ulmet det. Blant lektorene. 

De faglig-kulturelle røtter fra 

Filologenes og Realistenes Lands- 

forening og Norsk Lektorlag hadde ikke 

fusjonene klart å skjære over. Samtidig 

med opprettelsen av Lærerforbundet i 

1993 ble det lagt et organisatorisk Fugl 

Føniks egg. Redet var Ås videregående 

skole i Akershus. Atten lektorer 

nektet å være med på fusjonsferden, 

og stiftet ULF (Universitetsutdannede 

Læreres Forening). Leder var Else Alvik. 

Rugetiden tok fire år. I 1997 lettet Fugl 

Føniks fra bakken. Norsk Lektorlag var 

tilbake på fagforeningsarenaen, for igjen 

å sørge for at forskningsbaserte kunnskaper 

og metoder ble holdt i hevd i 

norsk skole. 

Flygeferden for den unge fuglen var 

imidlertid enda farefull. Goliatmotstanderen, 

Lærerforbundet, aktet ikke 

å tillate David livets rett. Det ble hevdet 

at retten til navnet Norsk Lektorlag 

tilhørte fusjonsvinneren. Konklusjonen 

i sak 059/1999 fra Pressens faglige 

utvalg illustrerer striden. Her dømmes 

bladet Skolefokus/Lærerforbundet for å 

ha nektet NLL-lederen tilsvar på usaklig 

kritikk fra Lærerforbundets leder. 

Striden om navnet Norsk Lektorlag 

endte i retten. NLL vant. Den symbolske 

og faglig-politiske betydningen av 

denne seieren for norsk skole kan knapt 

overvurderes. Det er naturligvis også, så 

pass mange år senere, vanskelig å forestille 

seg hvor tøff gjenreisningskampen 

var. Debattene, Pressens faglige utvalg, 

rettsaken og motstanderens enorme ressursmakt 

gjør det nesten uvirkelig at 

seieren kunne vinnes. I tråd med NLLs 


”ethos” er det nærliggende å tenke at 

lektorgeriljaen var personer med både 

tung fagkunnskap, faglig-etisk engasjement 

og strategisk klokskap. Derfor 

vant David over Goliat. 

Allmennfaglige vaktbikkjer 

At SV i 2005 døpte utdanningsministeren 

til ”kunnskapsminister” og våren 

2007 legger om sine skolepolitiske målsettinger 

180 grader, kan meget vel 

tenkes å ha atskillig med NLL å gjøre. 

Under det forfallet som utviklet seg i 

norsk skole fra ca. 1970, med dårligere 

kunnskaper, mindre trivsel og verre oppførsel, 

tok lektorene kunnskapsansvar. 

Mer enn noen annen fagforening har 

lektorene, i tillegg til å kjempe for berettiget 

lønn til sine medlemmer, fremfor 

alt, blitt insisterende allmennfaglige 

vaktbikkjer. De har bidratt sterkt til å 

gjenreise den norske kunnskapsskolen. 

NLL er én vesentlig grunn til SVs dramatiske 

linjeskift – en milepæl i norsk 

skolehistorie. 

Positiv sammenheng 

Lite kunnskap og mykje 

motløyse 

”Å få avskaffa matematikken er no like viktig som 

det i si tid var å få avskaffa latinen som skulefag. Den 

abstrakte matematikken, mellom anna i algebra, skaper 

for dei fleste lite kunnskap og mykje motløyse.” 

Professor Edvard Befring i Dag og Tid 24.08.2002 


Det spennende som nå gjenstår å se, er 

om den rødgrønne regjeringen forstår 

hvilke midler som skal til for å gjenreise 

kunnskapsskolen, samt om det er politisk 

vilje og evne til stede. Det kan være 

grunn til tvil. Det er slett ikke sikkert at 

tankegang og verdier i utdanningsbyråkratiet 

og den tyngste fagforeningen har 

endret seg. Den samlede norske antikunnskapsskolelobbyen 

er fortsatt sterk 

og har stor politisk innflytelse. 

Lektorkremen 

To tiltak må komme samtidig. 

Rekrutteringen til lærerutdanningen ved 

universiteter og høyskoler må baseres 

på slike kriterier at det er den faglige 

kremen fra videregående skole som tar 

lektorutdanning. Parallelt må det føres 

en lønnspolitikk som sikrer at ”lektorkremen” 

blir i skolen over tid. Det betyr 

at lønningene må være bedre enn i det 

mest attraktive næringslivet. Det er den 

faglige kvaliteten i skolen som sikrer 

nasjonen internasjonal økonomisk konkurransedyktighet 

i fremtiden. Derfor 

er bare den aller beste ”lærerhumankapitalen” 

god nok for skoleverket. Slike 

lærere vil samtidig sørge for optimal 

kvalifisering og danning av enkelt- 

eleven, samme hvilken sosioøkonomisk 

bakgrunn hun har. Det kalles rettferdighet. 

For lektorer bør det være rikelig 

mulighet for en type etter-/videreutdanning 

som gjør at lektorer med doktorgrad 

ikke blir noe uvanlig i norsk skole. 

Lys fremtid 

Den aktuelle utdanningspolitiske situasjonen 

gjør det ekstra gledelig å feire 

10-årsdagen for nye Norsk Lektorlag. 

Selv lukker jeg øynene for de 15 ”døde” 

årene, og nyter egentlig lagets 68-årsdag 

i år. Samtidig er jeg meget klar over at 

uten lektorgeriljaen mellom 1993 og 

1997 ville det ikke vært noe som helst å 

feire i år. Fremtiden er imidlertid lys og 

langsiktig. Ifølge sagnet lever Føniks i 

mellom 500 og 1000 år. 

Gratulerer med jubileet, Norsk 

Lektorlag! 

” 

Mer problembasert læring 

”Departementet har lenge ønsket mer prosjektarbeid, 

mindre tavleundervisning og mer problembasert læring. 

Elevene skal i større grad arbeide selvstendig og i grupper 

med problemstillinger de selv har utviklet. Lærerne blir mer 

en veileder enn en foreleser.” 

”Et hovedfag betyr mye for kvaliteten på undervisningen i videregående skole. En undersøkelse som ble foretatt av 

Høgskolen i Buskerud og offentliggjort i 1999, viste at det er en klar og positiv sammenheng mellom lærernes kompetansenivå 

og elevenes prestasjoner. Hovedfaget gir en kompetanse som en vanskelig kan få på noen annen måte innenfor et 

utdanningssystem.” 

Rektor Asbjørn Lind i Dagbladet 20.10.2000 

Ekspedisjonssjef Ole Briseid i Aftenposten 05.07.2001

Norsk Lektorlag 1997 - 2007 

Opprøret startet i Ås 



I 1993 fusjonerte NUFO, Norsk Faglærerlag, Norges Handelslærerlag og Norsk Spesiallærerlag 

og stiftet Lærerforbundet. Dannelsen av Lærerforbundet provoserte kritikere i NUFO, som følte 

seg fullstendig overkjørt. Med enda et navneskifte var nok blitt nok, syntes de. Opprøret kom i 

Ås i Akershus. Hvorfor akkurat i Ås? 

En teori er at det kan ha 

sammenheng med at Ås 

kan kalles Norges minst 

kjente universitetsby. Tettstedet 

ved Østfoldbanen har lange akademiske 

tradisjoner. Ås fikk eget 

gymnas først i 1976, men Ås kommunale 

høiere almenskole (som 

var middelskole og senere realskole) 

ble etablert allerede i 1916 

i det som var landbruksakademikernes 

hovedstad. Kanskje følte 

akademikerne i Ås i særlig stor 

grad pusten fra yrkeslærerne i 

nakken da den kombinerte videregående 

skolen ekspanderte? 

Ås videregående skole ble etter 

hvert en stor kombinert videregående 

skole med engasjerte lærere. 

På forsommeren 1993 stiftet noen 

av dem Universitetsutdannede 

Læreres Forening (ULF) med 

Else Alvik som første leder. Hun 

måtte ganske raskt trekke seg som 

leder på grunn av sykdom, men 

var senere i åtte år sentralstyremedlem 

i Norsk Lektorlag, hvor 

hun la ned en betydelig uegennyttig 

innsats. I 2006 ble hun på 

landsmøtet i Norsk Lektorlag i 

Trondheim valgt til lagets første 

æresmedlem. 

Ås-opprøret forplantet seg til noen 

andre skoler, men det ble med 

spredte medlemmer. 

ULF var ikke med i noen hovedsammenslutning, 

og den var ikke 

en ren lektorforening. Selv kalte 

den seg en interesseorganisasjon, 

der såkalt dobbeltmedlemskap 

var fullt ut akseptabelt. Målet var 

imidlertid å bli en vanlig fagforening 

straks en ny hovedsammenslutning 

kom. 

Det er flere grunner til at den aldri 

fikk mer enn 3-400 medlemmer. 

For det første var forkortelsen 

ULF ikke god. Man ble en ULF-er 

og fikk et slags kallenavn. Så var 

det etter manges mening uheldig 

at ULF utgav et medlemsblad som 

kunne virke sært, og som utvilsomt 

ødela for foreningen. Mange 

sa rett ut at det var på grunn av 

medlemsbladet de holdt seg unna 

ULF. Men uten ULF hadde det 

ikke vært noe Norsk Lektorlag i 

dag. ULF er det første opprøret 

som den store organisasjonen ikke 

klarte å knuse. 

1892: Filologenes og Realistenes Landsforening stiftes 

1939: Filologenes og Realistenes Landsforening endrer navn til Norsk Lektorlag 

1947: Norsk Lektorlag endrer medlemsparagrafen og åpner døra for lærere i praktiske fag i den 

høyere skole 

1977: Ny endring av Norsk Lektorlags medlemsparagraf, slik at alt pedagogisk personale fra og med 

grunnskolens ungdomstrinn kan bli medlemmer 

1983: Norsk Lektorlag endrer navn til Norsk Undervisningsforbund (NUFO) 

1986: Ny endring av medlemsparagrafen: lærere på grunnskolens barnetrinn kan bli medlemmer 

1993: NUFO fusjonerer med Norsk Faglærerlag, Norges Handelslærerlag og Norsk Spesiallærerlag 

og etablerer Lærerforbundet 

1993: Universitetsutdannede Læreres Forening (ULF) etableres 

1997: Norsk Lektorlag etableres 


Ordet ”lektor” skulle ut av språket 

Av Else Alvik 

På Ås videregående skole nådde frustrasjonen 

over den negative utviklingen 

av den universitetsforberedende 

utdanningen i Norge et klimaks høsten 

1992. NUFO hadde vedtatt fusjon 

med Norsk Faglærerlag, Norges 

Handelslærerlag og Spesiallærerlaget 

til tross for at uravstemningen hadde 

gitt solid flertall mot fusjon blant 

lektorene ved de allmennfaglige studieretninger 

på landets videregående 

skoler. 

Nedbygging av den faglige 

kvaliteten 

Vi anså dette som enda et ledd i nedbyggingen 

av den faglige kvaliteten i 

den universitetsforberedende utdanningen 

i Norge. Denne utviklingen 

hadde pågått kontinuerlig siden avviklingen 

av realskolen og innføringen av 

ungdomsskolen fra slutten av 50-tallet, 

og nådde aldersgruppen 16-19 år med 

full tyngde i og med innføring av Lov 

om videregående opplæring av 1975: 

Gymnaset, yrkesskolene og handelsskolene 

skulle avvikles og integreres 

i store sentrale videregående skoler 

med mange studieretninger. Lov om 

videregående opplæring hadde som 

hovedmål å eliminere skillet mellom 

praktisk og teoretisk utdanning, begge 

skulle ha samme status og være likestilte 

på alle måter. Sosialdemokratiets 

– Endelig skjedde det noe! 

Da NUFO høsten 1992 vedtok fusjon 

med tre andre lærerorganisasjoner, var 

begeret fullt for mange av lektorene på 

Ås videregående skole. 

I begynnelsen av mai 1993 sendte Anne 

Marie Heegbarth og Else Alvik brev til 

alle lektorene og de universitetsutdannede 

adjunktene ved skolen og spurte 


skolepolitikk inneholdt ingen erkjennelse 

av at begge skoleslags status og 

anseelse var avhengig av vektlegging 

av de fagene som var nødvendige og 

relevante for den opplæring de var satt 

til å ivareta. Dette medførte svekkelse 

av både yrkesskolens og gymnasets 

egenart. 

Byråkrati og møtevirksomhet 

I de nye integrerte skolene tok etter 

hvert byråkrati og møtevirksomhet 

overhånd slik at det ikke lenger var 

plass til saker av faglig-pedagogisk 

art – organisatoriske og strukturelle 

problemer dominerte fullstendig. 

Sammenslåingen av Ås gymnas og 

Ås yrkesskole til en mastodont av en 

videregående skole med seks studieretninger 

og 1200 elever var et faktum 

i 1978, og det viste seg snart at vi var 

inne i en ”rullende reform” som gjaldt 

struktur og pedagogikk, hvor det faglige 

etter hvert ble sterkt skadelidende 

og lærerne etter hvert reformtrøtte. 

Betegnelsen ”lektor” skulle ut av 

språket 

Et av virkemidlene for å fremme harmoniseringen 

mellom studieretningene 

i de videregående skolene var å 

viske ut skillet mellom de ulike lærergruppene: 

Alle skulle kalles ”lærer”, 

betegnelsen ”lektor” skulle ut av språ- 

om de ville være med på et møte som 

skulle sondere stemningen for å danne 

en ny fagforening. Av rundt 40 aktuelle 

kolleger møtte nærmere 30 opp. Else 

Alvik ledet møtet, som var preget av forventning, 

lettelse og optimisme. Det ble 

vedtatt å arbeide videre med saken og ha 

jevnlige møter fram mot stiftelsesmøtet. 

Et felles utmeldingsbrev fra 18 NUFO- 

ket. Akademisk 

pregede ytringer 

i lærerråd var 

jåleri, og etter 

de opprørske 

70-årene var 

det heller ikke 

så unaturlig for 

Else Alvik 

politisk radikale 

lektorer å ”snobbe 

nedover” og kalle seg ”lærer”. Slik 

gikk det til at lektortittelen nesten ble 

glemt, at lektoridentiteten og lektorenes 

yrkesstolthet fikk seg en alvorlig 

knekk. 

Parallelt med den utviklingen opplevde 

vi store omveltninger i vår egen 

fagorganisasjon, Norsk Lektorlag. 

Lektorer og universitetsutdannede 

adjunkter hadde levd side om side og 

samarbeidet om høy faglig standard i 

gymnasene og i de tidligere realskolene. 

Etter hvert fikk imidlertid mange 

andre lærergrupper rett til å benytte 

stillingsbetegnelsen ”adjunkt”, og ved 

inngangen til 1980-årene representerte 

lektorene et relativt lite mindretall 

i Norsk Lektorlag, med få sentrale 

tillitsvalgte. De toneangivende lærergruppene 

ønsket naturlig nok et navneskifte, 

og i 1982 ble navnet endret til 

Norsk Undervisningsforbund, NUFO. 

medlemmer ved Ås videregående skole 

ble overlevert Per Aahlin i Lektorenes 

hus den 27. mai og trykt i Skoleforum. 

Der framgikk det at disse 18 dannet 

”Sonderingsgruppen” sammen med tre 

tidligere utmeldte kolleger. Gruppen 

hadde valgt et interimsstyre med Else 

Alvik som leder. Med seg i styret hadde 

hun Anne Marie Heegbarth (nestleder), 

Odd Aarsand (kasserer) og Johan

Nedregård (styremedlem). Et tosiders 

brev som hadde overskriften ”Har du 

en fagorganisasjon som ivaretar dine 

interesser?”, ble sendt alle videregående 

skoler med allmennfaglig studieretning. 

Seks kontaktpersoner fordelte fylkene 

mellom seg. Initiativet ble omtalt i lokalavisene, 

og det ble gjort forsøk på å 

slippe til i landsdekkende medier. 

– Selve utmeldingen medførte at vi kastet 

vrak på det ”sikkerhetsnettet” som 

fagforeningstilhørighet gir, forteller Else 

Alvik. – Vi hadde ingen til å ivareta våre 

interesser verken lokalt eller sentralt, og 

vi måtte selv sørge for private forsikringer, 

idet vi mistet de kollektive forsikringene 

ved utmeldingen. Men vi var 

entusiastiske og trodde på det prosjektet 

vi hadde gitt oss i kast med. 

Universitetsutdannede Læreres Forening, 

ULF, ble formelt stiftet 24. august 1993. 

Medlemmene av interimsstyret fortsatte i 

det ordinære styret, og sju ulike arbeidsgrupper 

ble oppnevnt. 

– En av hovedoppgavene høsten 1993 

var å verve medlemmer fra hele landet, 

og vi arbeidet iherdig med kontakt med 

de skolene vi hadde fått tilbakemelding 

fra. Ifølge formålsparagrafen skulle ULF 

”arbeide for de faglige, økonomiske, 

arbeidsmiljømessige, pedagogiske og 

utdanningspolitiske interessene til medlemmene”. 

”Pedagogisk personale med 

minst lektor- eller adjunktkompetanse 

og med universitetsutdannelse i sine 

undervisningsfag” kunne bli medlemmer, 

forteller Else Alvik. 

– Vi hadde som mål å bli tatt opp som 

medlem av AF slik at vi fikk alle rettigheter 

som fagforening. Lærerforbundet 

satte imidlertid foten ned under henvisning 

til en vedtektsparagraf som sa at 

dersom en søker kunne oppfattes som en 

konkurrent til en eksisterende medlemsorganisasjon, 

hadde vedkommende organisasjon 

vetorett. Vi kontaktet deretter 

Forskerforbundet og møtte først positiv 

holdning til vårt forslag om ULF som 

en undergruppe, idet Forskerforbundet 

var å anse som en paraplyorganisasjon. 

Imidlertid ble søknaden avslått av styret, 

da vedtektene krevde ikke bare forsker- 

utdanning, men også at medlemmene 

hadde forskerstillinger. 

Etter flere medlemsmøter ble det bestemt 

at foreningen ikke skulle søke om medlemskap 

i YS eller i LO. 

Akademikerne 

Høsten 1997 sprakk AF på en dramatisk 

måte. Det er skrevet en bok om AFs historie, 

men den forteller lite om det dramaet 

som utspilte seg i 1997. Samarbeidet i 

AF og forgjengeren Embetsmennenes 

Landsforbund (EL) hadde knaket før. I 

1972 var Norsk Lektorlag en hårsbredd 

fra å melde seg ut av EL, uten å ha noe 

annet sted å gå. 

Det er bred enighet om at problemene 

i 1997 hang sammen med at organisasjonen 

var blitt for stor og sprikende, 

og at akademikerbegrepet begynte å bli 

utvannet. Legene følte at et sterkt sykepleierforbund 

pustet dem i nakken og 

meldte seg ut av AF allerede våren 1996. 

Legeforeningen hadde ikke mer å hente 

der. Akademikerne ble så stiftet høsten 

1997, med Legeforeningen i en sentral 

posisjon. Den andre hoveddrivkraften 

var Norske Sivilingeniørers Forening 

(NIF) (nå Tekna). 

Det var fredag 17. oktober 1997 at 

Dagsrevyen kunne melde at fem av AFs 

medlemsorganisasjoner hadde brutt ut 

og dannet Akademikerne. Dagen etter, 

lørdag 18. oktober, startet ULF sitt årsmøte, 

og de frammøtte vedtok å forkaste 

dagsordenen og erstatte den med kun to 

poster: overgang fra interesseorganisasjon 

til fagforening og søknad om medlemskap 

i Akademikerne. Begge forslagene 

ble enstemmig vedtatt. 

Så fulgte et intenst arbeid for å få organisasjonen 

operativ som fagforening. 

Else Alvik og Olav Aarrestad hadde 

kontakt med Akademikernes leder Einar 

Madsen og Legeforeningens president 

Hans Petter Aarseth, og formell søknad 

om medlemskap ble sendt Akademikernes 

sekretariat allerede 22. oktober 1997. 

Søknaden ble imidlertid avslått med den 

begrunnelse at foreningen ikke hadde 

tilfredsstillende sekretariat. 

– Vi ble både skuffet og overrasket, for 

overfor styret hadde Hans Petter Aarseth 

bedyret at lektorene hørte naturlig 

hjemme i Akademikerne. Einar Madsen 

hadde sagt at ”lektorene er hjertelig 

velkommen i Akademikerne, da kan de 

overta NIFs skolegruppe som vi i NIF 

ikke klarer å få gjort noe for likevel”, 

sier Else Alvik. 

Dermed startet arbeidet med å bygge et 

bedre sekretariat, som like etter ble flyttet 

til en forretningsgård i Ås sentrum 

med adresse Raveien 2. 

Akademikerne innså helt fra starten av 

at familien ikke ville være komplett 

uten lektorene. Så mye hang ennå igjen 

av respekt for profesjonen. Men hvem 

skulle representere dem? Her så ULFerne 

i Ås sin sjanse. Men de måtte ha 

med flere fra hele landet. Og det var ikke 

plass til adjunktene. Med både lektorer 

og adjunkter kunne Akademikerne risikere 

å sitte med et nytt Lærerforbund. 

For noen solidaritetstenkende ULF-ere 

var det nok sårt at adjunktene ikke 

kunne være med på ferden videre. Det 

ble ikke lettere å akseptere da det ble 

kjent at flere av medlemsforeningene i 

Akademikerne huset medlemmer med 

langt kortere utdanning enn universitetsutdannede 

adjunkter hadde. 

En ny organisasjon for lektorer 

Høsten 1997 ble Truls Sevje kontaktet av 

Else Alvik og spurt om han var villig til å 

påta seg ledervervet i en ny organisasjon 

for lektorer. 

– Det sa jeg ganske kjapt ja til – så kjapt 

at Else gjentok spørsmålet, og jeg sa ja 

en gang til, forteller han. 

– Else visste at jeg tidligere hadde vært 

aktiv i AKP (m-l), og at jeg var cand. real. 


Truls Egil Sevje (f. 1944) er Oslo-gutt som kom 

til verden på kvinnedagen 8. mars. Etter cand. 

real.-eksamen (matematikk hovedfag, fysikk og 

sosialøkonomi) i 1972 begynte hans lange karriere 

i skolen. Sevje har praksis fra grunnskolens ungdomstrinn 

og videregående skole, men har også vært 

innom Handelshøyskolen BI, Folkeuniversitetet og en 

ingeniørhøyskole. Fra 1992 til han nylig gikk av med 

pensjon, var han lektor ved Sandefjord videregående 

skole. 

med hovedfag i matematikk. Hun visste 

nok også at jeg mente at lønnspolitikken 

i det gamle Norsk Lektorlag og i hovedorganisasjonen 

laget tilhørte, var overmoden 

for slakt. Skikkelige lønnskrav 

ble ikke fremmet, ja, ledelsen visste ikke 

engang hvordan lønnsutviklingen hadde 

vært for medlemmene! Jeg oppdaget fort 

at lønnsstatistikk var nødvendig, og som 

den eneste som tok den siden alvorlig, 

ble jeg fort betraktet som ”kongen på 

haugen”. Spesielt husker jeg et møte om 

lønnspolitikk i Oslo Lektorlag. Det var 

meningen at lederen for hovedorganisasjonen 

AF skulle være motinnleder mot 

meg, men han ombestemte seg og sendte 

generalsekretæren i stedet. Etter mitt 

innlegg fikk generalsekretæren ordet 

og erklærte seg helt enig i alt jeg hadde 

sagt. Deretter holdt han sitt innlegg, som 

jeg ikke helt skjønte. Vi var ikke enige i 

det hele tatt, fortsetter Sevje. 

– Jeg gikk ut av NUFO en stund etter 

at Lærerforbundet ble dannet. Den nye 

organisasjonen ble sterkt preget av personer 

som betraktet tillitsverv som en 

del av den personlige karrieren, samtidig 


Else Wigen Berner fra Rogaland spilte en sentral rolle 

da NLL ble etablert. Hun har vært fylkesleder i en 

årrekke og har bl.a. sittet i NLLs sentralstyre. 

som den gamle dugnadsånden forsvant 

sakte, men sikkert. Jeg søkte ly hos sivilingeniørene 

(NIF), og før det hadde jeg 

også meldt meg inn i ULF, men var ikke 

på noen måte aktiv. 

Sevje forteller at han hadde inntrykk av 

at det over hele landet var utbredt misnøye 

med politikken til Lærerforbundet, 

hvor nesten alle lektorene var organisert. 

Rogaland Lektorlag 

Else Wigen Berner hadde sammen med 

en gruppe lektorer fra Stavanger og 

Sandnes dannet Rogaland Lektorlag i 

oktober 1997. Straks det ble kjent at 

sivilingeniørene og legene hadde brutt ut 

av AF og dannet Akademikerne, tok hun 

telefonisk kontakt med Einar Madsen, 

NIFs leder. Han spurte om hun var realist 

eller filolog. Var hun realist, kunne 

hun nemlig bli medlem hos ham. ”Nei, 

jeg er filolog med engelsk hovedfag,” 

var svaret hennes. ”Så vidt jeg vet er det 

noen lektorer ved Ås videregående skole 

som har dannet en forening for lektorer,” 

svarte Madsen. Det var på den måten 

hun fikk kontakt med bl.a. Else Alvik og 

Truls Sevje. 

Foruten å være aktiv under etableringen 

av NLL gjorde Else Wigen Berner en 

enestående innsats i sitt hjemfylke da 

Arendalsgata 19 i Oslo der Norsk Lektorlag ble stiftet. 

den nye organisasjonen endelig var en 

realitet. Rogaland Lektorlag er og har 

vært blant NLLs aller sterkeste fylkeslag, 

noe som hun etter manges mening 

har mye av æren for. Hun la også ned et 

betydelig arbeid som sentralstyremedlem 

i en årrekke. 

Møte i Arendalsgata 19 i Oslo 

Lørdag 22. november 1997 var det 

berammet styremøte i ULF i leiligheten 

til Oluf Danielsen i Arendalsgata 19 

på Sagene i Oslo. Det var enighet om 

å invitere Truls Sevje og Else Wigen 

Berner til dette møtet som gjester, og be 

dem redegjøre for sitt syn på hvordan et 

styre for en landsomfattende organisasjon 

måtte settes sammen. 

– Det ble et ganske tøft møte, forteller 

Truls Sevje. – Dersom det plutselig ble 

to lektorlag, ville muligens begge initiativene 

falle i fisk. Men hvordan skulle vi 

få ULF til å fatte en riktig beslutning? 

Flertallet satte heldigvis sin lit til oss og 

ble med inn i Norsk Lektorlag. Jeg ble 

valgt til leder av interimsstyret, med Else 

Wigen Berner som nestleder. Til kasserer 

ble valgt Oluf Danielsen. Øvrige 

styremedlemmer var Åge Sælid og Egil 

Sørensen. 

Else Wigen Berner sendte ut en pressemelding 

etter det historiske møtet,

og sannelig havnet den ikke på NRK 

tekst-tv. ”Norsk Lektorlag er stiftet,” var 

overskriften på meldingen. 

– Det er naturlig å betrakte 22. november 

1997 som stiftelsesdato for Norsk 

Lektorlag, til tross for at årsmøtet i ULF 

på Lysebu i oktober samme år fattet et 

vedtak om å bli regulær fagforening og 

gjøre bruk av navnet ”Lektorlaget”, sier 

Else Alvik. 

ULF-styret fortsatte sin virksomhet 

med Olav Aarrestad som leder og med 

Oluf Danielsen, Egil Sørensen og Åge 

Sælid som styremedlemmer også etter 

dette historiske møtet hjemme hos Oluf 

Danielsen. Det var imidlertid enighet i 

ledelsen om at foreningen skulle være 

passiv og inntil videre holde seg som en 

reserve i bakgrunnen. 

Senere vedtok styret i ULF å overføre 

en del kontorutstyr og en mobiltelefon 

til Norsk Lektorlag. I tillegg ble det 

bestemt at et rentefritt lån på 10 000 kroner 

skulle overdras NLL når medlemskap 

i Akademikerne var en realitet. 

Idealisme og dugnadsiver 

– Oppstarten bar sterkt preg av gammeldags 

idealisme og dugnadsiver. Mange 

av oss var tidligere 68-ere og hadde ballast 

som kom vel med da en ny fagforening 

skulle etableres på dugnadsbasis, 

sier Truls Sevje. – Arbeidet viste seg å 

bli tidkrevende og strevsomt. Men selv 

om vi hadde full jobb i skolen, klarte 

vi å starte en fagforening som fikk alle 

rettigheter. Det er lenge siden det sist ble 

startet en vellykket fagforening med et 

tilnærmet null i utgangspunkt, og det er 

ikke selvsagt at det vil skje igjen. 

Reaksjon fra Lærerforbundet 

Lærerforbundet tok ikke nyheten om 

stiftelsen av Norsk Lektorlag med godt 

humør – og reagerte med å sende et brev 

til Truls Sevje, der han ble bedt om slutte 

å bruke navnet Norsk Lektorlag på den 

nye organisasjonen. 

– Brevet ble sendt til meg som privatperson 

og til min hjemmeadresse. Jeg 

gjorde i et svar oppmerksom på at ingen 

medlemmer av styret i Norsk Lektorlag 


Norum Hotel 

drev privat saksbehandling og bad daværende 

leder Anders Folkestad om å sende 

brevet til Norsk Lektorlag med adresse 

Ås. Det ble faktisk gjort. Vi brydde oss 

selvfølgelig ikke om det trusselbrevet. 

Striden med Lærerforbundet gav oss for 

øvrig mange gode øyeblikk, både saklige 

og oppbyggelige. 

Else Berner og Truls Sevje hadde en 

periode dobbeltmedlemskap i fagforeninger: 

Wigen Berner i Lærerforbundet 

og Sevje i NIF (sivilingeniørene). Else 

Wigen Berner fikk æren av å bli ekskludert 

av Lærerforbundet, mens Truls 

Sevje ble bedt av NIF om å si opp sitt 

medlemskap. 

– Det er ikke mange, om noen, som er 

ekskludert fra Lærerforbundet. Hun ville 

selvfølgelig ha gått ut av Lærerforbundet 

med tiden, sier Sevje. For lederen av den 

foreningen var det åpenbart maktpåliggende 

å demonstrere hva som sømmet seg. 

En ansatt i Lærerforbundet registrerte 

navnet Norsk Lektorlag som enkeltmannsforetak. 

Tegn tydet altså på at 

navnet Norsk Lektorlag kunne bli et 

stridsemne. Og strid ble det til gagns. 

NLLs konstituerende landsmøte på 

Norum Hotel 

Interimsstyret i Norsk Lektorlag innkalte 

til konstituerende landsmøte på 

Norum Hotel i Bygdøy allé i Oslo lørdag 

18. april 1998. 

Norum Hotel var den gang preget av fordums 

storhet på Oslos beste vestkant, og 

noen deltakere så symbolikken i dette. 

De fleste av de vel 90 som deltok på 

møtet, var misfornøyde medlemmer av 

Lærerforbundet, eller folk som hadde 

forlatt organisasjonen på et eller annet 

tidspunkt. De fleste kom fra Østlandet. 

Interimsstyrets leder Truls Sevje ønsket 

velkommen. Han hadde stått på en 

talerstol før som aktiv studentpolitiker 

på ytterste venstre fløy. Kasserer Oluf 

Danielsen la fram regnskapet, hvoretter 

det var valg. Det første ordinære sentralstyret 

ble valgt med Truls Sevje som 

leder. Sentralstyremedlemmer ble Otto 

Kristiansen, Else Alvik, Kai Haugen, 

Sjur Brande, Jostein Vea og Oddbjørg 

Reset. Vararepresentanter til det første 

sentralstyret var Audun Olafsen, Åge 

Sælid og Odd Gaare. Else Alvik, som 

ble valgt inn i sentralstyret, satt der sammenhengende 

i åtte år fram til 2006. 

Entusiasmen var nesten til å ta og føle 

på i lokalet på Norum Hotel, som var 

under full oppussing. Truls Sevje kunne 

fortelle at interimsstyret hadde søkt om 

medlemskap i Akademikerne, men var 

blitt avvist. Denne beskjeden tok møte- 


deltakerne med fatning. Trivielle formaliteter 

stoppet ikke et opprør. 

Men Akademikerne stilte til disposisjon en 

foredragsholder på møtet, generalsekretær 

Sverre Strand. Han sluttet foredraget med 

å si med et tenksomt smil: ”Hvis dere holder 

ut lenge nok, blir dere medlemmer av 

Akademikerne.” Det fikk han rett i. 

”Snart tusen” 

Vinteren 1997-98 ble Truls Sevje spurt 

hvor mange medlemmer Norsk Lektorlag 

hadde. ”Snart tusen,” var Sevjes svar. Det 

var en ikke liten overdrivelse, for medlemskartoteket 

hadde på det tidspunkt bare 

et par hundre medlemmer. Tusen medlemmer 

rundet Norsk Lektorlag først høsten 

2002 i Henning Wolds tid som leder. 

Det var vanskelig å få lektorer til å 

melde seg inn i en fagforening uten 

forhandlingsrett, men jevnt og trutt 

kom likevel medlemmene. Lektorene 

ved enkelte skoler – som Nesodden, 

Kopervik, Sande og Frederik II videregående 

skoler – meldte seg nærmest 

kollektivt inn i den nye foreningen. 

Det kan med rette hevdes at NLL fra starten 

av var et forstads- og småbyfenomen 

som var geografisk ujevnt fordelt utover 

landet. Det er ikke noe mønster som det 

er mulig å forklare. Tilfeldigheter kan ha 

spilt en stor rolle. 

En viktig magnet i medlemsvervingen 

var de gode forsikringsavtalene som 

Else Alvik og Truls Sevje fikk i stand. Så 

å si alle fagforeninger tilbyr sine medlemmer 

gode forsikringsavtaler, som er 

et velkjent lokkemiddel, og forsikringsvilkårene 

pleier i de fleste tilfeller å være 

betydelig bedre enn de en privatperson 

kan oppnå. Det var derfor helt nødvendig 

å få til kollektive forsikringsavtaler 

dersom Norsk Lektorlag skulle ha håp 

om å få medlemmer. 

– Vi prøvde å ”kopiere” forsikringsavtaler 

andre organisasjoner i Akademikerne 

hadde, og kom i kontakt med veterinærene, 

som hadde løsningen for oss. Vi 

ble rådet til å henvende oss til et firma 

som het Consensus, og som formidlet 

forsikringsavtaler. Det gjorde vi, og 


Consensus engasjerte seg faktisk langt 

utover vanlig forretningsvirksomhet for 

å skaffe oss gode avtaler. Dannelsen 

av Norsk Lektorlag hadde sympati, og 

vi ble nesten overalt vist stor velvilje. 

Vi fikk så gode ordninger hos forsikringsselskapet 

Vital at vi faktisk slo 

vår hovedmotstander Lærerforbundet på 

hjemmebane. Det andre hadde jobbet 

for gjennom flere år, fikset vi i løpet av 

et par uker. Else Alvik var påsatt som 

forsikringsansvarlig, og det tok ikke lang 

tid før hun kunne matche de fleste forsikringsdirektører, 

sier Truls Sevje. 

Etter hvert ble det bygd opp et sekretariat 

med god dugnad fra medlemmene i 

Ås. Primus motor og utrettelig drivkraft 

var Otto Kristiansen fra Frederik II videregående 

skole i Fredrikstad. Han fikk 

etter hvert en stadig sterkere stilling i 

laget. Medlemstallet var jevnt voksende. 

I januar 2000 var det 400 medlemmer. 

Det ble bl.a. utviklet en meget god medlemsdatabase 

som Bernard Sanstøl ved 

Ås videregående skole stod bak. 

Ny linje i lønnspolitikken 

Dannelsen av den nye hovedsammenslutningen 

Akademikerne i 1997 førte med 

seg en helt ny linje i lønnspolitikken for 

offentlig ansatte. Hovedbegrunnelsen 

for å bryte med AF var lønnspolitikken. 

De foreningene som etablerte 

Akademikerne, ønsket at langtidsutdannede 

skulle ha en større andel av lønnsmidlene 

som rettmessig tilkom dem. Det 

mente man at man best kunne oppnå 

ved lokal lønnsfastsettelse. Det hadde 

nemlig vist seg at de sentrale lønnsoppgjørene 

ble rene lavtlønnsoppgjør som 

gjorde akademikere til lønnstapere. 

– Det kan ikke være tvil om at mange 

som var enige med oss og vurderte medlemskap, 

unnlot å melde overgang til 

Lektorlaget på grunn av usikkerhet når 

det gjaldt lokal lønnsdannelse, sier Truls 

Sevje. – Tiden var overmoden for reformer, 

men det var også stor motstand mot 

en modernisert lønnspolitikk. Det viste 

seg at de individuelle lønnstilleggene i 

skolesektoren i første omgang gikk til 

ledelsen. Kriteriene for lønnstildeling 

til lærerne var meget uklare. Faglig 

dyktige lektorer som var en ressurs for 

sine kollegaer og initiativtakere til faglig 

utvikling, ble sjelden belønnet ut fra 

disse kriteriene. Elevenes karakternivå 

som mål på en lærers innsats ble sjelden 

nevnt. En av de beste matematikklærerne 

jeg kjenner i skolen, fikk nesten 

aldri personlige tillegg. Hans elever var 

alltid blant de beste i landet, men han var 

ikke alltid likt av sin rektor. Jeg trodde 

ikke at så mange skoleledere skulle opptre 

så ubrukelig og tilfeldig i de lokale 

lønnsoppgjørene. Skal det være lokale 

lønnsoppgjør, bør det ikke være lokale 

og tilfeldige kriterier for tildeling. En 

fast ramme bør etableres. Hensikten med 

lokale tillegg var også å belønne dyktige 

lærere. I stedet ble det nærmest kvotetillegg 

mellom fagforeningene og skolene. 

Gode skoler fikk forholdsmessig like 

mye tildelt som mindre gode skoler, 

og fagforeningene fikk sin pott ut fra 

medlemstallet. Det var i det hele tatt lite 

igjen av intensjonene bak lokale tillegg. 

Henning Wold overtar ledervervet 

På landsmøtet på Mastemyr 13. og 14. 

mai 2000 ble Henning Wold valgt til 

leder. Med sin entusiasme ble Wold 

en vervemagnet for organisasjonen. 

Han markerte fra første dag av Norsk 

Lektorlag som skolepolitisk aktør. Her 

hadde organisasjonen fått en karismatisk 

leder som medlemmene kunne identifisere 

seg med. Medlemstallet økte fra 

439 til 1072 i hans tid. På vervemøter 

meldte lektorer seg inn i Norsk Lektorlag 

i spontan begeistring for Wold. Hans 

innsats i navnesaken og kampen for å 

komme inn i Akademikerne kan ikke 

undervurderes. 

Rake motsetninger 

– Henning Wold og Truls Sevje var 

rake motsetninger som ledere. Der 

Truls Sevje var sjarmerende uvøren, var 

Henning Wold vennlig korrekt. De to var 

begge de rette menn til rett tid for Norsk 

Lektorlag, skriver Per Thorvald Larsen i 

sin bok ”Tatt av skolen”. 

På landsmøtet i 2000 var presidenten i 

Den norske Lægeforening, Hans Petter 

Aarseth, en av talerne, og han gikk langt 

i å ønske Norsk Lektorlag velkommen 

som medlem av Akademikerne etter

Henning Wold og Truls Sevje 

rådsmøtet i Akademikerne som skulle 

avholdes om høsten samme år. 

Navnesaken 

Henning Wold ble valgt inn i sentralstyret 

på landsmøtet 24.-25. april 1999, og på 

det konstituerende styremøtet i mai ble 

han informasjonsansvarlig. Han skulle 

få sin ilddåp i forbindelse med den første 

hovedforhandlingen av navnesaken som 

var berammet til 6. juli i Indre Follo herredsrett 

i Ski. Lærerforbundet hadde tatt 

ut stevning rett etter at NLL ble stiftet 22. 

november 1997 ”med krav om at Norsk 

Lektorlag skal pålegges å opphøre med 

bruken av kjennetegnet ’Norsk Lektorlag’ 

og at saksøktes registrering av firmaet 

Norsk Lektorlag kjennes ulovlig”. 

Tre dager i forveien ble Wold oppringt 

av Aftenposten som stilte en del spørsmål 

rundt saken – bl.a. hva NLL ville 

gjøre dersom laget tapte saken, og da 

svarte han at man da ville velge et annet 

navn, og at det var mange gode å velge 

mellom. Dette kom så på trykk og var 

det første dommeren startet med under 

forhandlingene for å forsøke å forhindre 

rettssak. Men NLLs representanter stod 

på sitt, og da retten tok pause midt på 

dagen, oppfordret dommeren partene til 

å bruke matpausen til å finne et kompromiss 

og inngå forlik. Dette var en 

varm sommerdag, og to advokater gikk 

i ”skytteltrafikk” mellom partene for å 

megle. NLLs representanter sa de kunne 

godta ”Lektorlaget” som navn, men det 

aksepterte ikke motparten, og derfor 

fortsatte rettssaken etter lunsj. 

Dommen falt 15. juli, og i domsslutningen 

stod det at Norsk Lektorlag frifinnes, 

og at Lærerforbundet skulle betale 

NLLs saksomkostninger på kr. 34 000. 

Saken ble deretter anket til Borgarting 

lagmannsrett i Oslo. – Truls Sevje loset 

navnesaken gjennom Indre Follo herredsrett 

på en flott måte, noe han skal ha 

all ære for, sier Else Alvik, som fulgte 

saken på kloss hold. 

Navnestriden fortsetter 

Lærerforbundets ankesak mot NLL 

ble berammet til Borgarting lagmannsrett 

4.-5. september 2000. Leder for 

Lærerforbundet, Anders Folkestad, 

hadde et veldig følelsesmessig engasjement 

i saken og drog i sin vitneforklaring 

faktisk linjene helt tilbake til 

annen verdenskrig og lærernes kamp 

mot nazismen i 1942 for å begrunne 

eiendomsretten til navnet! Det samme 

gjorde de øvrige vitnene fra motparten, 

som var sentrale personer fra det gamle 

Norsk Lektorlag. Disse var utvilsomt 

instruert på forhånd, og denne strategien, 

som kun bygde på følelser og ikke juss, 

ble lett gjennomskuet av retten og var 

derfor helt feilslått. 

Den 22. september 2000 falt dommen, 

og NLL vant om mulig en enda klarere 

seier enn i Herredsretten året før. Denne 

gang ble Lærerforbundet dømt til å 

betale 50 000 kroner for å dekke NLLs 

saksomkostninger. Men saken ble igjen 

anket – denne gang inn for Høyesteretts 

kjæremålsutvalg. 

Den 30. januar 2001 behandlet Høyesteretts 

kjæremålsutvalg anken, og et enstemmig 

kjæremålsutvalg bestemte at saken 

ikke skulle prøves for Høyesterett. Dermed 

var dommen fra Lagmannsretten rettskraftig, 

og på dette tidspunkt hadde NLL 

ca. kr. 90 000 pluss renter til gode av 

Lærerforbundet fra alle tre rettsinstanser 

til dekning av saksomkostninger. 

Dermed var den andre viktige saken ute 

av verden med et godt resultat for NLLs 

side. 

– Navnesaken kan karakteriseres som 

Norsk Lektorlags ”Cuba-krise”, sier 

Henning Wold. – Hadde vi tapt høsten 

2000, hadde vi blitt dømt til å betale 

motpartens saksomkostninger, som var 

på vel kr. 300 000, samt våre egne, som 

var på over kr. 100 000. 

– Et eksempel på hvor viktig denne 

saken var for Lærerforbundet, viser det 

faktum at de etter å ha tapt rettssaken 

begynte å kjøpe opp domenenavn som 

lektorlaget.no og norsk-lektorlag.no med 

forvirrende lenker til Lærerforbundets 

nettsted. Dette er vel ikke det lureste 

de har gjort. Saken ble slått stort opp i 

Dagbladet, og da ble disse nettstedene 

raskt borte, forteller Wold. 


Norsk Lektorlag vant navnestrid 

med Lærerforbundet 

Norsk Lektorlag har vunnet navnestriden med Lærerforbundet og kan fortsette å bruke 

navnet som ble vedtatt ved stiftelsen i 1997. Indre Follo herredsrett har frifunnet Norsk 

Lektorlag i en sak der Lærerforbundet gjorde krav på retten til navnet på den nye organisasjonen. 

Lærerforbundet er også dømt til å betale Norsk Lektorlags saksomkostninger 

på 34.000 kroner. 

Navnestriden mellom de to 

fagorganisasjonene har blant 

annet sin bakgrunn i at de 

konkurrerer om medlemmer 

blant landets vel 5.000 hovedfagsutdannede 

lektorer. 

Lærerforbundets søksmål 

har sammenheng med at 

denne organisasjonen er slått 

sammen av fire organisasjoner, 

deriblant Norsk Undervisningsforbund 

(NUFO), som 

før 1984 hadde navnet Norsk 

Lektorlag. Lærerforbundet 

har også registrert ”Norsk 

Lektorlag” som varemerke, 

og mener derfor det er lovbrudd 

når en ny organisasjon 

tar navnet i bruk. 

Navnet fritt 

Indre Follo herredsrett legger 

til grunn at navnet Norsk 

Lektorlag ikke hadde vært i 


bruk på 13 år da den nye organisasjonen 

ble stiftet i 1997. 

Dermed var navnet fritt på 

dette tidspunkt, mener retten. 

At Lærerforbundet senere har 

”brukt navnet hyppig”, mener 

retten ikke har noen betydning. 

– Navnet Norsk Lektorlag er 

et godt, kort og beskrivende 

ord for den organisasjon som 

ble stiftet i 1997. Den nystiftede 

organisasjonen har ikke 

gitt inntrykk av å være en 

videreføring av det tidligere 

Norsk Lektorlag, heter det i 

domspremissene. 

Retten mener at vernet av 

navnet etter varemerkeloven 

bare beskytter mot at andre 

bruker samme kjennetegn ”i 

næringsvirksomhet”. 

Åpne kort 

Retten peker videre på at organisasjonen 

i sitt informasjonsskriv 

har gjort oppmerksom 

på at Norsk Lektorlag er stiftet 

på nytt, at organisasjonen 

foreløpig har få medlemmer, 

og at den ikke har forhandlingsrett. 

– Organisasjonen har i så henseende 

spilt med åpne kort 

utad, og ikke gitt inntrykk 

av at det er lektordelen av 

Lærerforbundet med oppunder 

7.000 medlemmer som 

har gått ut av Lærerforbundet, 

heter det. 

Norsk Lektorlag har i dag 

cirka 400 medlemmer. 

Aftenposten 15.7.1999

Ny strid om lektor-navnet 

Dannede akademikere fortsetter rettsstriden om den historiske retten til navnet ”Norsk Lektorlag”. 

Lærerforbundet tapte i første runde, men ankesaken skal opp i Borgarting lagmannsrett tirsdag 

og onsdag. 

Norsk Lektorlag ble stiftet i 

1997. Navnestriden mellom de 

to fagorganisasjonene har blant 

annet bakgrunn i at de konkurrerer 

om medlemmer blant landets 

vel 5.000 hovedfagsutdannede 

lektorer. 

Lærerforbundet påberoper seg 

retten til navnet Norsk Lektorlag, 

fordi det er det tidligere navnet 

på en av organisasjonene som 

Lærerforbundet består av. Norsk 

Lektorlag skiftet navn til Norsk 

Undervisningsforbund (NUFO) 

i 1984, og NUFO gikk senere inn 

i Lærerforbundet. 

– Vi mener det er rettigheter 

og goodwill knyttet til dette 

navnet. Det er grunnen til at 

den nye grupperingen velger å 

kalle seg Norsk Lektorlag. De 

vet også at de er sikret oppmerksomhet 

på den måten, sier 

leder i Lærerforbundet Anders 

Folkestad til NTB. 

Han oppfatter det slik at det nye 

Norsk Lektorlag forsøker å ta 

medlemmer fra Lærerforbundet 

ved å spille på historiske strenger 

som mange av lektorene har 

et forhold til. 

– Det er et paradoks at dette er 

en gruppe som bør ha sterk forankring 

i gode dannelsesidealer. 

Denne gruppen er ikke dette 

navnet verdig, sier Folkestad. 

Optimister 

Norsk Lektorlag ser på sin side 

optimistisk på utfallet av ankesaken. 

– Navnet Norsk Lektorlag har 

ikke vært i bruk siden det daværende 

Lektorlaget ble omdøpt 

til Norsk Undervisningsforbund 

i 1984. Navneendringen skyldtes 

at andelen lektorer i medlemsmassen 

gikk ned, og denne 

utviklingen har bare fortsatt, sier 

organisasjonen i en pressemelding. 

Norsk Lektorlag ble stiftet for å 

fokusere på lektorenes lønns- og 

arbeidsforhold, som man mente 

Lærerforbundet hadde forsømt i 

lengre tid. 

– Ankesaken dreier seg om hvilken 

organisasjon som i fremtiden 

skal organisere de lengst utdannede 

i den videregående skolen, 

heter det i pressemeldingen. 

Identitet 

Lærerforbundet forhandler nå 

med Norsk Lærerlag om sam- 

menslåing, og det er uaktuelt å 

ta i bruk navnet Norsk Lektorlag 

igjen. Men Folkestad mener det 

kan bli ulike identitetsbetegnelser 

innenfor den nye organisasjonen. 

– Her trer lektorgruppen frem 

som en aktuell slik gruppering. 

Navnet har gyldighet også i 

fremtiden, sier han. 

Indre Follo herredsrett frifant i 

fjor Norsk Lektorlag i saken der 

Lærerforbundet gjorde krav på 

retten til navnet på den nye organisasjonen. 

Retten la til grunn 

at navnet Norsk Lektorlag ikke 

hadde vært i bruk på 13 år da 

den nye organisasjonen ble stiftet 

i 1997. Dermed var navnet 

fritt på dette tidspunkt, mente 

retten. At Lærerforbundet senere 

har ”brukt navnet hyppig”, 

mente retten ikke hadde noen 

betydning. 

Retten mente at vernet av navnet 

etter varemerkeloven bare 

beskytter mot at andre bruker 

samme kjennetegn ”i næringsvirksomhet”. 

NTB 3.9.2000 


Sverre Strand: 

– AF nektet Akademikerne å ta opp 

Norsk Lektorlag som medlem 

– For at Akademikerne skulle få forhandlingsrett, måtte medlemsforeningene frigjøres fra AF og AFs avtaleverk. 

I forhandlingene krevde representanter for AF at Akademikerne som motytelse ikke skulle ta opp Norsk 

Lektorlag som medlem i tariffperioden. 

Det er Sverre Strand, Akademikernes 

første generalsekretær, som sier dette til 

Lektorbladet. 

Akademikerne ikke rede for 

medlemskap 

Etter at NLL ble etablert i november 

1997, var medlemskap i Akademikerne 

Norsk Lektorlags aller viktigste sak. 

Dannelsen av den nye hovedorganisasjonen 

var jo den direkte årsak til at NLL 

ble stiftet. Men veien fram til medlemskap 

skulle bli lang og tornefull. 

Sverre Strand kan fortelle at Truls Sevje 

kontaktet ham allerede dagen etter at 

Akademikerne ble stiftet 20. oktober 

1997. Like etter kom søknaden om medlemskap. 

Et møte fant også sted. 

– Truls Sevje og Else Alvik gjorde et 

sterkt inntrykk med sin pågåenhet og en 

entusiasme der motstand og betenkeligheter 

så ut til å prelle av, legger han til. 

– Akademikerne var imidlertid ikke rede 

for et medlemskap. På rådsmøtet 28. 

oktober 1997 ble arkitektene, veterinærene 

og psykologene tatt opp som nye 

medlemmer, mens ULF fikk avslag. 

Akademikernes råd rakte ut et halmstrå 

ved å presisere at lektorer prinsipielt 

burde være tilsluttet Akademikerne, og 

at avslaget var situasjonsbetinget. Man 

antok at ULF ikke kunne oppfylle vedtektenes 

krav til sekretariat og avgivelse 


av arbeidskraft til Akademikernes sekretariatsnettverk. 

Akademikerne ble invitert til Norsk 

Lektorlags første årsmøte i 1998 og fikk 

anledning til å presentere seg og forklare 

hvorfor en ikke uten videre kunne gi 

Lektorlaget medlemskap. 

– Jeg husker ennå hvorledes jeg strevde 

med å balansere skuffelsen i budskapet 

med oppmuntrende hint om en mulig 

lysegrønn framtid. Samtidig måtte jeg 

passe omhyggelig på å ikke si for mye. 

Akademikernes styre hadde ikke gitt 

meg mandat til å love noe som helst 

ut over en saklig behandling av søknaden 

når tiden måtte være moden, sier 

Strand. 

Yrkesstolthet 

- Hva var ditt inntrykk av initiativtakerne 

til Norsk Lektorlag? 

– En opprørsk fagforeningsgruppering 

må nødvendigvis definere seg selv gjennom 

å gjøre det klart hvorledes den 

atskiller seg i vesen, mål og midler fra 

andre aktører på samme arena på en måte 

som vekker gjenklang hos dem man vil 

representere. Det gjorde Akademikerne, 

og det gjorde de som tok føringen i 

etableringen av Norsk Lektorlag. De 

fanget opp noe vesentlig ved lektorenes 

selvforståelse, forståelsen av egne behov 

i yrket og essensielle verdier i yrkesutø- 

velsen som er glemt eller underprioritert 

av den dominerende lærergruppering. 

I de bestrebelser som førte det gamle 

Lektorlaget mot NUFO og den senere 

store samling i Lærerforbundet, må noe 

av det som skapte begeistring, selvfølelse 

og yrkesstolthet i lektorrollen og i 

lektorenes yrkesmessige og sosiale samvær, 

ha gått tapt. Når jeg lyttet til Sevje, 

Kristiansen og Alvik, hørte jeg noe annet 

enn jeg hadde hørt som AFs forhandlingsleder 

for UFA-forhandlingene i 

1987-88. Det er ikke lett å sette presise 

ord på dette, men det har bl.a. noe med 

respekten for den ypperste fagkunnskap 

å gjøre og hvilke faglige mål og 

yrkesetiske normer man setter for yrket 

og sin kollektive opptreden. Det nye 

Lektorlagets representanter fikk meg til 

å tenke på de beste lektorene jeg en gang 

hadde på ”Latinskolen” i Drammen og 

hva de med enkle midler greide å formidle 

av kunnskaper, forståelse av sammenhenger 

og respekt for viten. Jeg 

tenkte rett og slett at dette prosjektet bør 

NLL lykkes med! Akademikerne halter 

inntil de har Lektorlaget som medlem. 

På avstand holdt jeg øye med Lektorlagets 

utvikling. 17. januar 1999 fikk vi et 

fyldig presentasjonsbrev med melding 

om fortsatt interesse for medlemskap. 

Akademikernes styre behandlet saken 

og vedtok at man ikke fant grunnlag for 

å innkalle rådet om denne saken i rådsperioden 

(dvs. inntil oktober-november

2000). Lektorlaget lot seg imidlertid ikke 

stoppe, men oppsøkte Akademikernes 

medlemsforeninger hver for seg og drev 

vellykket påvirkning fram mot sommeren 

1999. Det medførte at alle – unntatt 

Tekna (daværende NIF) – beklaget 

avtalen med AF og så fram til den første 

og beste anledning til å kunne anse den 

som ugyldig. I juni kom så offisiell 

søknad sammen med nye vedtekter, idégrunnlag 

og et framtidig organisasjonskart. 

Nestlederen, Otto Kristiansen, som 

åpenbart hadde en stor del av æren for 

påvirkningskampanjen, førte en meget 

konstruktiv dialog med oss før søknaden 

ble sendt. 

Imponert 

Sverre Strand ble imponert over den 

jobben som var gjort. Man hadde formulert 

seg slik at Akademikernes ulike 

medlemsforeninger kunne nikke anerkjennende 

både til lønnspolitikken og til 

en skolepolitikk som ivaretok kjerneverdiene 

i lærerrollen og den videregående 

skole. Man hadde sågar realitetsorientert 

seg i spørsmålet om forhandlingsmotpart. 

– Jeg så ikke lenger noen forhold ved 

Lektorlaget som i seg selv skulle kunne 

hindre opptak. I omverdenen var imidlertid 

de endringer som kunne utløse en 

ny politikk fra Akademikerne, ennå ikke 

skjedd. Lærerforbundets leder hadde 

riktignok erklært at man neppe ville bli 

med på den planlagte AF/YS-fusjonen. 

Det ble oppfattet som et signal om intensivert 

samarbeid med Norsk Lærerlag 

om en ny enhetsorganisasjon for lærere 

og at Lærerforbundet i realiteten allerede 

hadde truffet sitt valg. 

Norsk Lektorlag setter dagsorden i 

den utdanningspolitiske debatten 

Av Sverre Strand 

Som generalsekretær i Akademikerne 

framholdt jeg at organisasjonen måtte 

stå ved avtalen med AF i tariffperioden 

fram til 1. mai 2000. Jeg var imidlertid 

sterkt opptatt av at Lektorlaget 

ikke skulle bli knekket av en utsettelse 

på ubestemt tid. Jeg gikk til det uvanlige 

skritt å be styret overveie om man 

kunne gi Lektorlaget et forpliktende 

løfte om medlemskap med tanke på 

den situasjon at enhetsorganisasjonen 

for lærere ble realisert. Men styret 

hadde ikke for vane å uttale seg hypotetisk, 

og gjorde det heller ikke da. For 

øvrig måtte styret ta hensyn til at noen 

i våre rekker ikke så det som noen stor 

ulykke om Lektorlaget ble knekket. 

Oppløsning av AF 

Utover i 1999 ble det klart at det gikk 

mot oppløsning av AF. Naturviterne 

(daværende NaFo) hadde mot Teknas 

stemmer fått gå over til Akademikerne 

pr. 1. januar 1999. Noe senere på 

vinteren meldte NITO seg ut av AF 

og fikk følge av krigsskoleoffiserene 

og farmasøytene, mens skolelederne 

og Universitets- og høyskole- 

utdannedes Forbund foreløpig bare 

sonderte mulighetene for en annen 

hovedorganisasjon. Prosessen mellom 

Lærerforbundet og Norsk Lærerlag 

gikk sin gang og ville resultere i 

en avskalling som AF neppe kunne 

overleve. Som generalsekretær var jeg 

gjest på YS’ generalforsamling. Etter 

å ha hørt debatten og de innlegg som 

fikk kraftigst applaus, ble jeg overbevist 

om at den planlagte fusjonen med 

rest-AF aldri ville skje. 

Mange i Akademikerne mente 

etter hvert at man burde ta opp 

Lektorlaget uten hensyn til avtalen 

med et AF på vei mot oppløsning. 

Stemmefordelingen i rådet var da slik 

at det ville være ¾-flertall for opptak, 

men Legeforeningen ble i foreningsvise 

drøftinger overtalt av Tekna til å 

utsette forslag om opptak til 2000. I 

alle fall ble enigheten oppfattet slik av 

Legeforeningen. 

Mot Teknas stemmer ble det på ekstraordinært 

rådsmøte i desember 1999 

vedtatt å oppta KOL. 

Notat til Legeforeningens 

sentralstyre 

Jeg forlot Akademikerne 1. desember 

1999 og gikk tilbake til min stilling 

i Legeforeningen ett år senere 

enn planlagt. Noe av det første jeg 

gjorde, var å skrive et lengre notat 

til foreningens nye sentralstyre, der 

jeg gjennomgikk lektorenes stilling 

i forhold til Akademikerne og 

grunnlaget for Teknas motstand mot 

å oppta Lektorlaget. Jeg imøtegikk 

argumentene og skrev utførlig om 

fordelene ved å ha Lektorlaget som 

medlem i Akademikerne før jeg rådet 

Legeforeningen til å bruke all sin 

innflytelse overfor Tekna til å vinne 

aksept for opptak av Lektorlaget 

umiddelbart etter 1. mai 2000. 

Teknas holdning ble imidlertid snarere 

skjerpet enn forsonet. Man tok 

angivelig mål av seg til å rekruttere 

blant alle med teknisk-naturvitenskapelig 

utdanning, så som cand. real., 

cand. scient., cand. agric. og sivilingeniører/sivilarkitekter 

samt offiserer 

fra tekniske linjer ved Sjøkrigsskolen 


og Luftkrigsskolen. Det skulle også 

gjelde lærere med slik utdanning, og 

da ikke bare ved universiteter, høy- og 

fagskoler, men også innen videregående 

skole. 

Rent bortsett fra at en slik linje ville 

føre til intern krig i Akademikerne 

om medlemmer, mente jeg at tanken 

bygde på uholdbare forutsetninger. 

Teknas ideer om at lærere burde være 

organisert i den profesjonsorganisasjon 

som ivaretok faget, hadde kanskje 

mye for seg i forhold til fagskolene. 

Der kan det antas at lærerkreftene 

i mindre grad er lærere for livet og i 

større grad veksler med engasjement i 

næringslivet og arbeidslivet for øvrig. 

Men i videregående skole mente jeg 

at forholdene taler mot organisasjonsmessig 

fordeling av lærerne på profesjonsorganisasjoner. 

Det måtte være 

fellesskapet om et nivå for utdanning, 

faglig fordypning og vitenskapelige 

referanserammer, foruten fellesskapet 

om pedagogikk som arbeidsmetode 

samt verdiforståelse og yrkesetikk, 

problemforståelse og ideer om skolepolitiske 

mål som utgjør grunnlaget 

for kollektiv opptreden. I tillegg 

kommer den fysiske nærhet og det 

kollegiale fellesskap i skolelokalene 

som gir de praktiske forutsetninger 

for vellykket organisering og fellesopptreden 

blant lektorer. Jeg hadde 

antakelig slukt Lektorlagets argumenter 

og trodde på dem. 

Men allerede før rådsmøtet i oktober 

2000 var det klart at Tekna, som 

nå hadde blokkerende mindretall i 

rådet, ville stemme mot opptak av 

Lektorlaget. Alle forsøk som ble gjort 

under møtet for å snu Tekna, var 

spilt møye. Hans Petter Aarseth, president 

i Legeforeningen, minnet Tekna 

om fjorårets ”avtale”, men forgjeves. 

Opptellingen viste 23 stemmer for 

medlemskap og 8 mot. Skuffelsen var 

stor. Jeg fikk i oppdrag å utforme et 

forslag til uttalelse og la ikke fingrene 

imellom. I uttalelsen beklaget rådet 

Teknas handling, bekreftet ønsket om 


Sverre Strand, Akademikernes første generalsekretær, hadde lederstillinger i Kommunenes 

Sentralforbund i årene 1970-74 og ble kontorsjef i Yngre legers forening i 1974. I perioden 1977-97 

var han forhandlingssjef i Legeforeningen. Etter å ha vært generalsekretær i Akademikerne fra starten 

i 1997 gikk han i 1999 tilbake til en stilling som spesialrådgiver i Legeforeningen. 

å oppta Norsk Lektorlag og erklærte 

at dette ville skje straks stemmefordelingen 

tillot det. 

Effektiv vervekampanje 

En effektiv vervekampanje i 

Legeforeningen frambrakte medlemmer 

nok før årsskiftet til at stemmefordelingen 

ble endret. Etter krav 

fra 5 medlemsforeninger 10. januar 

2001 ble det berammet møte i rådet 

15. mars. Dermed ble Lektorlaget tatt 

opp. 

Verken Tekna eller Legeforeningen 

har vist seg langsinte. Selv om konfrontasjonen 

var hard, viste partene 

i ettertid at man kan tape og vinne 

en organisasjonsmessig kamp med 

samme sinn. Lektorlaget ble gratulert 

og ønsket velkommen av alle. 

Nøkternt bedømt har medlemsveksten 

i Norsk Lektorlag vært overraskende 

god, tatt i betraktning hvilken stor 

”maskin” og hvilke ressurser man 

konkurrerer med. Fra en start på noen 

få hundre medlemmer må det forelø- 

pige tall sies å være svært oppmuntrende. 

Det gir ressurser nok til å drive 

en aktiv og effektiv organisasjon både 

sentralt og lokalt. 

Det sentrale apparat med sekretariatet 

ser ut til å dekke behovet så vel for 

utredning av det fagpolitiske beslutningsgrunnlag 

som for medlemsservice 

ut over det de tillitsvalgte kan gi 

lokalt. 

Ledelsen markerer organisasjonen 

godt både innad i Akademikerne og 

utad overfor arbeidsgiverne og forhandlingssystemet 

i kommunene. Den 

er med på å sette dagsorden i den 

skole- og utdanningspolitiske debatten 

og viser en tydelig fagprofil der 

kunnskapskravene settes i høysetet. 

Det sutres lite. Lektorlaget er en tillitvekkende 

og troverdig aktør i debatten. 

Når Gro Elisabeth Paulsen ytrer 

seg på trykk, er det verd å lese – ikke 

bare for insidere i skolepolitikken, 

men for alle som bryr seg om hvordan 

landets ungdom forberedes for det 

voksne liv og videre studier.

Fra Ås til Keysers gate i Oslo 

Akademikerne gav klart uttrykk for at 

Norsk Lektorlag måtte flytte sitt sekretariat 

fra Ås til Oslo og ansette en 

generalsekretær på heltid for å vise at 

foreningen kunne stå på egne bein, og 

at den ikke ville være en belastning på 

Akademikernes budsjett. Oppfordringen 

ble fulgt, og med et sekretariat på plass 

lå alt til rette for et ekstraordinært rådsmøte 

i Akademikerne med opptak av 

NLL som eneste sak, et møte som ble 

berammet til 15. mars. Spenningen fram 

mot 15. mars var stor. Ville de andre 

foreningene samlet stemme for opptak 

av NLL? 

– Vi var ikke helt sikre. Sammen med 

generalsekretær Otto Kristiansen stod 

jeg på gangen under forhandlingene, og 

da applausen brøt stillheten, skjønte vi 

at NLL hadde nådd sitt store mål. Dette 

medlemskapet gav oss fundamentale 

faglig-politiske rettigheter og adgang til 

viktige arenaer, forteller Henning Wold. 

Hvilken skjebne NLL hadde fått dersom 

det ikke hadde gått bra, vil Wold helst 

slippe å spekulere i. 

– Vi hadde våre kriseplaner, men de 

ble heldigvis aldri verken konkretisert 

eller realisert. På dette tidspunktet var 

også den energitappende rettsprosessen 

mot det daværende Lærerforbundet 

om navnet Norsk Lektorlag avsluttet 

med full seier for vår side. Vinteren og 

våren 2001 representerer naturligvis det 

endelige gjennombrudd for vår unge 

organisasjon. Det var lenge siden en 

fagforening var bygget opp fra grunnen 

og hadde oppnådd fulle rettigheter. Det 

skal her ikke stikkes under en stol at 

det hadde kostet atskillige krefter for et 

stort antall mennesker gjennom flere år, 

sier han. 

– NLL et fyrtårn i skolespørsmål 

– Med sine snart 2000 medlemmer kan 

en trygt si at Norsk Lektorlag har vokst 

jevnt. Det har imidlertid også vist seg at 

lektorgruppen er en treg masse å bevege, 

sier Henning Wold. Han forklarer tregheten 

med at mange er svinebundet på 

grunn av forsikringer, mens andre teller 

ned til pensjonsalderen. 

Henning Wold 

(f. 1954), som 

er lektor ved 

Greveskogen videregående 

skole i 

Tønsberg, tok først 

fatt på teologistudiet, 

men etter 

halvgått løp begynte 

han å orientere 

seg i retning av skolen. 

Wold har historie 

hovedfag og har 

ellers norsk og teologi 

i fagkretsen. 

– Ingen vil kunne benekte at NLL har gått 

foran når det gjelder vekt på kunnskap 

og faglighet i debatten om skolepolitiske 

spørsmål. Og det er gledelig å registrere 

at ”tunge” samfunnsaktører kommer 

etter. Her vil jeg være så ubeskjeden å si 

at NLLs medlemmer så ”tegnene i tiden” 

lenge før de fleste andre miljøer. Når 

det gjelder NLLs lønnspolitikk, har den 

utvilsomt vært vanskeligere å få gjennomslag 

for. Her har nok den berømte 

organisasjonsmessige ”kjøttvekta”, som 

blant annet Utdanningsforbundet er i 

besittelse av, virket som en bremsekloss. 

Lektorene har dessverre ikke fått det 

nødvendige lønnsløft ennå. 

Wold konstaterer ellers at det gamle 

gymnaset har gjennomgått meget store 

endringer de siste tre tiårene med hensyn 

til både pedagogikk, struktur, elevklientell 

og faglig innhold. 

– Lektorenes status og relative lønnsnivå 

har også i den samme perioden blitt 

betydelig redusert. Hvis jeg hadde vært 

19 år i dag, er sjansen likevel stor for 

at jeg hadde tatt en mastergrad og valgt 

lektoryrket. Men jeg hadde nok valgt en 

litt annen fagkrets og studieprogresjon. 

Etter Henning Wolds syn er klasserommet, 

i utvidet betydning, utvilsomt en 

av samfunnets aller viktigste arenaer 

– og klasserommet er så avgjort skolens 

viktigste rom. 

Etter hans mening bør det være karrieremuligheter 

for lærere og lektorer 

innenfor rene undervisningsstillinger, og 

ikke bare via administrative stillinger. 

Rent konkret tenker han seg førstelektor-/ 

seniorlektorstillinger som en motvekt 

mot den byråkratiserende tendens vi har 

sett over tid. De som skal inneha slike 

stillinger, bør få ansvar for kontakt med 

universiteter og høyskoler og for skolens 

faglige oppdatering og etterutdanning. 

Det bør fortsatt være skolens viktigste 

oppgave å formidle basiskunnskaper 

som er en forutsetning for uvikling 

av autonome mennesker som kan delta 

aktivt i et demokratisk samfunn. 

– Lærer- og lektorkorpset i norsk skole 

skal utruste den oppvoksende generasjon 

med god faglig ballast, gi en presentasjon 

av våre kulturelle verdier og 

opplæring i de universelle menneskerettigheter. 

Samfunnet har ikke råd til 

at dette dannelsesprosjektet ikke har 

høyeste prioritet. Våre politikere må her 

være seg sitt ansvar bevisst, og jeg er i 

den forbindelse helt sikker på at Norsk 

Lektorlag er en særdeles viktig aktør når 

det gjelder å være vaktbikkje og pådriver 

overfor våre myndigheter i så henseende. 

Dette presset må være så sterkt at samfunnet 

med hensyn til undervisningspersonalets 

betydning vil si og mene – fritt 

etter dikteren Rudolf Nilsen: ”De beste 

blant dere er kalt.” 

Den norske Lægeforening satte høsten 2000 i gang 

en storstilt vervekampanje blant medisinerstudenter, 

både i Norge og i utlandet. Folk satt på kontorene 

til legeforeningen i Oslo og kontaktet nærmest hver 

enkelt student slik at medlemstallet kunne bli mer 

enn 20 000. De klarte så vidt å nå målet sitt før 

årsskiftet. Det sies at denne vervekampanjen kostet 

Legeforeningen et par hundre tusen kroner. Norsk 

Lektorlag er Legeforeningen evig takknemlig for 

denne drahjelpen. 


Ny organisasjon splitter 

lektorene 

Lille Norsk Lektorlag er på vei inn i hovedorganisasjonen Akademikerne. Lærerforbundets 

Anders Folkestad ser det som en krigserklæring. 

Med 470 medlemmer er Lektorlaget 

et lite fagforbund, men når de lander i 

den faglig-politiske andedammen, blir 

det et stort plask. Både medlemsorganisasjoner 

i Akademikerne og de store 

lærerorganisasjonene føler seg truffet 

av spruten. 

Så sent som i oktober blokkerte 

Norske Sivilingeniørers Forening 

(NIF) for at Lektorlaget skulle slippe 

inn i Akademikerne. Siden den gang 

har Legeforeningen vervet 400 medlemmer, 

og i romjulen tippet de over 

det magiske tallet 20 000. Dermed får 

de en stemme til i Akademikernes råd 

og kan overkjøre NIF. 

NIFs president Einar Madsen biter 

nederlaget i seg, men frykter at 

Akademikerne kommer til å ligne 

mer og mer på Akademikernes 

Fellesorganisasjon, som ble avviklet 

ved dette årsskiftet. Det blir stadig 

flere små foreninger, og dermed behov 

for et større og dyrere sekretariat. 

– Det er definitivt klart at den opprinnelige 

ideen bak Akademikerne 

ødelegges, klager han og minner om 

at medlemskriteriene forutsetter store 

foreninger med eget sekretariat. 

– NIF er alene om å tolke reglene slik, 

selv om de umulig kan tolkes annerledes, 

sier han. 

Han er fornøyd med at reglene skal 


revideres før Lektorlaget blir ønsket 

velkommen. Madsen forutsetter at 

lektorene må betale forholdsvis høy 

kontingent for å få være med. 

Hans kollega i Legeforeningen, Hans 

Petter Aarseth, er godt fornøyd. Så 

lenge Akademikerne vil markere seg 

kraftig i utdannelsespolitikken, mener 

han det er helt nødvendig å ha med 

organisasjoner fra skoleverket. 

Krigserklæring 

For leder Anders Folkestad i 

Lærerforbundet er Lektorlagets nye 

status dårlige nyheter. Han organiserer 

rundt 6000 lektorer og frykter utmeldinger. 

Så langt har ikke Lektorlaget 

hatt forhandlingsrett med staten. 

Dermed så svært få lektorer seg tjent 

med å melde seg inn. Men med tilknytning 

til en hovedorganisasjon blir det 

en mer alvorlig konkurrent. Folkestad 

føler seg provosert av Akademikerne. 

– Det er ikke en god søknad om fremtidig 

samarbeid dersom Akademikerne 

slipper inn Lektorlaget, sier han og 

kaller det et ”antisamarbeidstiltak”. 

Folkestad mener at et sterkere 

Lektorlag vil splitte lærerne. Først 

og fremst er det lektorenes sak som 

vil lide. 

Situasjonen for Folkestad blir ikke lettere 

av at Lærerforbundet trolig fusjonerer 

med Norsk Lærerlag. Mange av 

lektorene synes de har lite til felles 

med førskolelærere og lærere i barneskolen. 

Gammel konflikt 

– Det er en 100 år gammel konflikt 

mellom almenskolen og den akademiske 

tradisjonen. Den vil vi bilegge med 

en ny organisasjon, sier Folkestad. 

Men han erkjenner at faren for medlemsflukt 

fra de med lengst utdannelse 

er stor. Nettopp den muligheten har 

Lektorlaget også sett. Leder Henning 

Wold regner med en god del innmeldelser 

i løpet av få uker, og håper på 

mellom 2000 og 3000 medlemmer i 

løpet av noen år. At lektorenes stemme 

blir svekket om to organisasjoner skal 

tale deres sak, synes han er en drøy 

påstand. 

– En ren lektor-organisasjon vil selvfølgelig 

styrke oss i det faglig-politiske 

samarbeidet. Det synes jeg at lektor 

Folkestad snart må forstå, sier han. 

Men konflikten med Lærerforbundet 

stikker dypt og foregår ikke bare 

på lærerværelser og rundt forhandlingsbordet. 

I disse dager vurderer 

Høyesteretts kjæremålsutvalg om det 

skal behandle striden om navnet Norsk 

Lektorlag. Lærerforbundet hevdet at 

det har rett til navnet, men har tapt i 

både herredsrett og lagmannsrett. 

Aftenposten 5.1.2001

Foto: Ø.L. 

Otto Kristiansen er født og oppvokst i Halden, som 

han karakteriserer som Norges fineste by. Han hadde 

en aktiv ungdomstid der han drev med svømming og 

deltok i elevråd, gymnassamfunn, skoleavis og amatørteater. 

Tidligere utdanningsdirektør Ivar Bjørndal 

var Kristiansens engelsklærer og beskriver ham som 

”en våken, gløgg og selvbevisst ung elev”. 

Otto Kristiansen blir 

generalsekretær 

Fra 1. april 2001 ble nestleder Otto 

Kristiansen ansatt som generalsekretær 

i full stilling. Etter en intens flyttedugnad 

åpnet sekretariatet 2. april i 

Keysers gate 5 i Oslo. Denne tidli- 

Generalsekretær Otto Kristiansen (t.v.) og leder Henning Wold henger opp Norsk Lektorlags skilt på 

Keysersgate 5, våren 2002. 

gere leiegården tilhørte to andre foreninger 

i Akademikerne: Den norske 

Veterinærforening og Naturviterne 

(tidligere kalt Naturforvalterfor- 

bundet). Den tredje eieren var advokat 

Geir Lippestad. 

Frustrert over NUFO 

Av Otto Kristiansen 

Langvarig frustrasjon over utviklingen 

i NUFO og Lærerforbundet gjorde at 

jeg hadde sett meg om etter en annen 

fagforening. På min skole var NIF 

(som nå heter Tekna) relativt store, og 

jeg innrømmer gjerne at jeg misunte 

realistene det alternativet de hadde. I 

og med at vi allerede hadde ”opprørere” 

på min skole, ble det lettere selv 

å være opprører da den tid kom. 

Oppfattet som leder 

Høsten 1997 hørte jeg i en nyhetssending 

at Norsk Lektorlag var dannet, 

og senere så jeg en notis om det 

samme. Jeg tok kontakt med sentrale 

personer i Ås-miljøet og fikk tilsendt 

informasjonsmateriell, som jeg distribuerte 

på min skole. Dermed ble jeg 

av mine interesserte kolleger oppfattet 

som en slags leder, og jeg bidrog til at 

vi i løpet av kort tid kunne mønstre 

en liste med 15 innmeldinger som 

Kristiansen er cand. philol. (norsk hovedfag, 

engelsk mellomfag og sosiologi 

grunnfag) og hadde vel 20 års undervisningserfaring 

fra Christianslund videregående 

skole (nå Frederik II videregående 

skole) i Fredrikstad da han i 2001 

ble ansatt som NLLs generalsekretær. 

ble sendt til NLLs sekretariat i Ås. 

Der var gleden stor over den tallrike 

gruppen, mens misnøyen sentralt i 

Lærerforbundet var tilsvarende stor 

da de fikk en kollektiv utmelding 

fra samme gruppe. Innmeldingen var 

operativ fra 1. februar 1998. Denne 

vinteren og våren kom det ca. 10 nye 

innmeldinger, og skolen ble avlagt 

et besøk av sentrale tillitsvalgte i 

Lærerforbundet som ville ha en forklaring 

på medlemsflukten. 


Jeg ble overrasket over hvor lett det var 

å verve medlemmer, det var tydelig at 

det var flere som delte min frustrasjon 

over utviklingen i Lærerforbundet. 

Entusiasmen til mine kolleger gjorde 

det lett å bli engasjert. Dermed var 

jeg i ferd med å bli tillitsvalgt for 

nærmere 30 ”uorganiserte” lektorer, 

og jeg var positivt overrasket over 

utviklingen, samtidig som jeg satte 

stor pris på de synlige resultatene av 

organisasjonsvirksomheten. 

Aktiviteten på min skole ble registrert 

på sekretariatet i Ås, og det medførte 

at jeg fikk en henvendelse fra valgkomiteen 

med forespørsel om å stille til 

valg som styremedlem i det styret som 

skulle velges på det første årsmøtet på 

Norum Hotel i Oslo 18. april samme 

år. Selv om jeg syntes mine fagforeningsaktiviteter 

utviklet seg litt raskt, 

ble jeg smigret og svarte ja. Vi fikk 

tidlig besøk i Fredrikstad fra NLLs 

leder Truls Sevje og styremedlem Else 

Alvik. Dessuten ble vi invitert til 

møte i NLLs sekretariat i Ås, hvor jeg 

møtte sammen med et annet meget 

engasjert og dyktig lektorlagsmedlem 

fra Fredrikstad, Anne-Mari Bangor. 

Sekretariatet i Ås 

Etter det konstituerende møtet for det 

nye styret i mai 1998 ble jeg koblet til 

driften av sekretariatet i Ås. Det ble 

bemannet på deltid/skift av lederen 

Truls Sevje, ivrige medlemmer på 

Ås videregående skole og fra høsten 

1998 også av undertegnede. Jeg gikk 

inn i en meget aktiv og intens periode 

med medlemsverving og organisasjonsbygging, 

og her fikk jeg kyndig 

hjelp og veiledning av mer erfarne 

kolleger fra Ås. 

Etter ett år, altså i 1999, ble jeg leder 

av sekretariatet, samtidig som jeg ble 

nestleder i sentralstyret. I denne pionertiden 

fløt politiske verv og administrative 

stillinger over i hverandre, 

men det var nødvendig for i det hele 

tatt å overleve. 


For sekretariatet var det viktig å utvikle 

et godt medlemsregister, spre 

informasjon om NLL, lage informasjonsmateriell, 

få på plass forsikringstilbud, 

og ikke minst brukte vi mye 

energi på å berede grunnen for det 

framtidige Akademiker-medlemskapet. 

Sammen med Truls Sevje og Else 

Alvik gjennomførte jeg mange møter 

med sentrale personer i Akademikerforeningene. 

Pionertiden 

Med utgangspunkt i dagens medlemstall 

og aktivitetsnivå, både internt og 

eksternt, er det litt spesielt å se tilbake 

på tiden da NLL hadde sekretariat i 

Ås og drøyt 200 medlemmer. Men 

nettopp nå når vi feirer 10-årsjubileum, 

er det viktig ikke å glemme denne 

pionertiden og, ikke minst, de ildsjelene 

både i Ås og andre steder i landet 

som bidrog til at NLL overlevde en 

vanskelig etableringsfase. 

Jeg vet at mange personer fortjener 

ros, og vi har hatt riktige ledere til 

rett tid. Men jeg tillater meg likevel 

å framheve en person som i særlig 

grad har betydd mye for NLL – Else 

Alvik. Hun er på mange måter det nye 

Norsk Lektorlags mor. Else Alvik har 

solide kunnskaper, velutviklet evne 

til analytisk og strategisk tenkning og 

stor arbeidskapasitet. Hun lærte meg 

svært mye i etableringsfasen, og jeg 

er svært takknemlig for samarbeidet 

med henne. Fra første dag ble strategien 

for å bli tatt opp som medlem 

av Akademikerne sentral. Jeg har hatt 

gleden av å arbeide under tre forskjellige 

ledere, og de har alle bidratt svært 

konstruktivt til NLLs utvikling og 

vekst. 

Truls Sevje var pioneren som på 

mange måter måtte ”brøyte vei” i et 

vanskelig terreng, både med motstand 

i Akademikerne mot medlemskapet 

og motstand fra daværende 

Lærerforbundet mot bruk av navnet 

Norsk Lektorlag. Han viste kløkt og 

stor arbeidskapasitet, og han la grunnlaget 

for det medlemskapet som først 

skulle bli en realitet i 2001. Henning 

Wold bidrog med sine kunnskaper, sitt 

diplomati og ikke minst sin personlighet 

til at vi raskt fikk etablert et godt 

samarbeid med Akademikerne i deres 

ulike fora. Etter jevn medlemsvekst 

er vi ikke lenger den minste medlemsforeningen 

i Akademikerne, og 

jeg tror det er riktig å si at vi er godt 

etablert og respektert. 

Den viktigste dagen i NLLs historie 

siden 1997 var utvilsomt 15. 

mars 2001, da vi omsider ble tatt 

opp som medlem. I denne sammenhengen 

må vi ikke glemme Sverre 

Strand, som var en viktig støttespiller 

for oss både som sentralt plassert 

rådgiver i Legeforeningen og som 

Akademikernes første generalsekretær. 

Strand trodde på oss fra første 

stund, og han har ved flere anledninger 

gitt oss verdifulle råd. Når det 

gjelder Akademikerne, har vår nåværende 

leder, Gro Elisabeth Paulsen, 

gjort et solid arbeid, og det er nok 

ingen tilfeldighet at Akademikerne nå 

er mer interessert i grunnutdanningen 

og lektorenes arbeidsvilkår. Tilfeldig 

er det heller ikke at hun ble varamedlem 

og senere medlem av styret i 

Akademikerne.

Otto Kristiansen: 

– Ordet ”lektor” er igjen i bruk 

– Norsk Lektorlags eksistens har bidratt til at ordet lektor igjen er i allmenn bruk, og nå ser det ut til at vårt 

syn på faglig kvalitet og gode vurderingsformer, bl.a. sentralgitte eksamener, vinner mer og mer fram. I tråd 

med denne utviklingen tror jeg kravet til faglig kompetanse hos undervisningspersonalet og dem som utøver 

andre akademiske yrker, vil øke, og dette vil igjen bidra til at NLL styrkes. 

Det er generalsekretær Otto Kristiansen 

som sier dette. 

– For oss er det viktig at flest mulig akademikere 

havner i Akademikerne, og vi 

bidrar gjerne til det ved å øke vår medlemsmasse. 

Men samtidig er det viktig 

at vi forblir tro mot våre kjerneoppgaver 

og skoleverksmedlemmene. Vi må ikke 

glemme grunnlaget for opprøret og etableringen 

i 1997. 

Otto Kristiansen var nestleder da 

Truls Sevje hadde ledervervet i Norsk 

Lektorlag, og foran landsmøtet i 2000 

fikk han en forespørsel fra valgkomiteen 

om han var villig til å stille som lederkandidat. 

Organisasjonsbygging 

– Svaret jeg gav, var at jeg trivdes godt 

med administrativt arbeid og organisasjonsbygging, 

og gav uttrykk for at jeg 

gjerne ville fortsette med å lede sekretariatet, 

slik jeg hadde gjort siden 1999. På 

denne tiden pågikk det et intenst arbeid, 

særlig på det uformelle plan, for å bli 

medlem av Akademikerne, og vi fikk 

etter hvert klare signaler om at et slikt 

medlemskap snart ville bli en realitet. 

Landsmøtet valgte meg til NLLs generalsekretær 

på heltid når vi ble medlem 

i Akademikerne og åpnet sekretariat i 

Oslo. Det var nemlig en klar forutsetning 

for medlemskapet, forteller han. 

– Hva går arbeidet som generalsekretær 

ut på? 

– Jeg pleier litt fleipete å si at jeg er 

mer sekretær enn general, men det er 

faktisk slik virkeligheten er. Vi har et lite 

sekretariat der alle må være villige til å 

utføre mange arbeidsoppgaver, og det 

gjelder selvsagt også meg. Særlig den 

første tiden etter etableringen i Oslo var 

det travle dager. Som eneste ansatt i full 

stilling falt naturlig nok de fleste oppgaver 

på meg, og jeg innrømmer gjerne 

at læringskurven denne tiden var meget 

bratt. Jeg hadde flere dyktige medarbeidere 

som bidrog på deltid, både fra det 

tidligere sekretariatsmiljøet i Ås og fra 

den nyvalgte politiske ledelsen. 

Otto Kristiansen ble tidlig kastet ut 

i forhandlingsverdenen, og etter hvert 

som han er blitt kjent med ”spillet”, har 

han lært seg å sette pris på denne delen 

av jobben. 

Mer oversiktlig hverdag 

I dag har NLL flere ansatte, og sekretariatsfunksjonen 

er blitt betydelig styrket. 

Det er også en tydeligere deling mellom 

politiske og administrative oppgaver. 

Fortsatt er ingen jobb for liten for noen 

av de ansatte, inklusive generalsekretæren, 

men arbeidsdelingen har gjort 

hverdagen mer oversiktlig, ikke minst 

for generalsekretæren. 

– Jeg har ansvaret for at sekretariatet følger 

opp sentralstyrets bestillinger, og jeg 

er sekretær for sentralstyret. Jeg arbeider 

med organisasjonsbygging, oppfølging 

av tillitsvalgte, kursvirksomhet, og 

har ellers ansvaret for økonomien, den 

daglige driften og de ansatte på sekretariatet. 

Det blir også en del arbeid 

med å følge opp medlemsfordelene som 

gjelder bank og forsikring. Sentralstyret 

har valgt meg til å være forhandlingsansvarlig 

i kommunalt tariffområde, 

og det innebærer ganske stor aktivitet 

internt i Akademikerne (møter i forhandlingsutvalget 

Akademikerne kommune) 

og eksternt i forhold til arbeidsgiversiden. 

Jeg representerer også NLL 

i Akademikernes informasjonsnettverk, 

og med unntak av nyhetssiden på nettsidene 

våre, som blir ivaretatt av redaktøren 

av Lektorbladet, har jeg ansvaret for 

de andre sidene. 

Kristiansen vedgår at han savner mer 

tid til å heve blikket og drive mer aktivt 

med organisasjonsutvikling, utredningsarbeid, 

medlemsverving og oppfølging 

av tillitsvalgte på alle nivåer. 

Positiv medlemsvekst 

– Den positive medlemsveksten som vi 

nå opplever, vil gi oss ressurser til bl.a. å 

styrke sekretariatsdriften, noe som igjen 

vil gjøre det mulig å fordele arbeidsoppgavene 

slik at generalsekretærfunksjonen 

blir mer slik den ideelt sett bør være, 


med andre ord litt mer ”general”. 

– Hvordan vil du beskrive forholdet til 

Utdanningsforbundet og andre organisasjoner? 

– Vi har etter hvert blitt godt etablert i 

Akademiker-familien, den siste bekreftelsen 

på det er det faktum at lederen 

vår nå sitter i Akademikernes styre. 

Samarbeidet med de andre A-foreningene 

er godt, og vi har hatt spesielt mye 

med de foreningene å gjøre som organiserer 

undervisningspersonale, dvs. 

Tekna, Naturviterne og NITO (som har 

samarbeidsavtale med Akademikerne 

kommune). Som kjent var Tekna (som 

den gang het NIF) sterkt imot at NLL 

skulle bli medlem av Akademikerne, 

men etter at medlemskapet var et faktum, 

har Teknas folk opptrådt meget 

ryddig og profesjonelt. Det er ingen tvil 

om at våre medlemmer i skoleverket har 

profitert på det gode samarbeidet vi har 

hatt med de ovennevnte foreningene. 

Ifølge Kristiansen har det vært svært 

positivt at det er to andre fagforeninger 

fra Akademikerne i Keysers gate, nemlig 

Naturviterne og Veterinærforeningen. 

Særlig Naturviterne var til stor hjelp i 

NLLs etableringsfase i Oslo. 

Utdanningsforbundet 

– Vi forholder oss selvsagt også til 

foreninger utenfor Akademiker-familien, 

og vi har også samarbeidet med 

Utdanningsforbundet i noen saker. 

Dessuten møtes vi ofte i felles møter. 

Det er vel riktig å kalle forholdet formelt 

korrekt, men det er ingen hjerter 

som er satt i brann. Vi har hatt en del 

med Norsk Skolelederforbund å gjøre, 

først og fremst fordi vi har hatt noen 

felles interesser som mindre fagforeninger 

med markeringsbehov i forhold 

til storebror. Også for Skolelederne er 

Utdanningsforbundet storebror. Det er 

verdt å minne om at Skolelederne ikke er 

en arbeidsgiverforening, men en fagforening 

for skoleledere og deres interesser. 

De er nødvendigvis ikke de samme som 

våre, men det er en del sammenfallende 

interesser i bl.a. lønnspolitikken. 

– Vi vil om kort tid passere 2000 med- 


lemmer, og da bør vi absolutt kunne 

betrakte oss som en fagforening som er 

kommet for å bli. Vi opplever allerede 

at vi er et naturlig førstevalg for mange 

med mastergrad som tar sikte på arbeid 

i skolen, og vi vil få stadig flere av disse 

som medlemmer. NLL har signalisert 

at vi ønsker å organisere akademikere 

i flere yrker, og i tråd med dette vil 

bestrebelsen på å rekruttere også utenfor 

skoleverket, medføre økt medlemsvekst. 

Et godt eksempel på dette er 

innmeldingen fra så å si alle musikerne 

i Oslo-Filharmonien. For oss er det viktig 

at flest mulig akademikere havner i 

Akademikerne, og vi bidrar gjerne til 

det ved å øke vår medlemsmasse. Men 

samtidig er det viktig at vi forblir tro mot 

våre kjerneoppgaver og medlemmene i 

skolen. Vi må ikke glemme grunnlaget 

for opprøret og etableringen i 1997. 

– Vår eksistens har bidratt til at ordet 

lektor igjen er i allmenn bruk, og nå ser 

det ut til at vårt syn på faglig kvalitet og 

gode vurderingsformer, bl.a. sentralgitte 

eksamener, vinner mer og mer fram. I 

tråd med denne utviklingen tror jeg kravet 

til faglig kompetanse hos undervisningspersonalet 

og dem som utøver 

andre akademiske yrker, 

vil øke, og dette vil igjen 

bidra til at NLL styrkes. 

Informasjonsbehov 

Etter Kristiansens syn 

har det i NLLs 10 første 

år vært viktig å 

ivareta medlemmenes 

informasjonsbehov 

og å framstå som 

tydelig i de sakene 

som er viktige for 

organisasjonen, og 

han understreker 

at bl.a. nettsidene 

og Lektorbladet 

har spilt en viktig 

rolle i dette 

arbeidet. 

– Vi fikk relativt tidlig disse informainformasjonskanalene på plass, plass, og jeg er svært 

takknemlig for det arbeidet redaktørene 

har lagt ned. 

Som nærmeste naboer i Keysers 

gate har NLL to andre Akademikerforeninger: 

Veterinærforeningen og 

Naturviterforbundet. 

– Vi har fått råd og hjelp fra begge, men 

det må være tillatt å trekke fram spesielt 

Naturviterforbundet, som tidlig inviterte 

oss med på deres kurs for tillitsvalgte, og 

således bidrog til at NLL lettere fikk fart 

på egen opplæringsaktivitet. Dessuten 

har de vært lette å ty til i flere uformelle 

sammenhenger. 

Norsk Lektorlag Lektorlag tok tidlig 

moderne elektronikk i bruk og fikk i 2001 en 

nettavis med Fred Olav Slutaas som redaktør. Den 

dagsaktuelle nettavisen ble snart veldig godt besøkt 

og ble et varemerke for Norsk Lektorlag.

Fred Olav Slutaas: 

– Hadde ikke valgt skolen i dag! 

– Dersom de langtidsutdannede lærerne noen gang skal få rimelig betalt i forhold til utdanning og kompetanse, 

må det være gjennom en organisasjon som NLL, som slipper å ta all verdens hensyn til andre grupper i 

skolen når lønnskrav skal fastsettes. 

Det er NLLs første nettsideredaktør, 

Fred Olav Slutaas, som sier dette. 

Journalist 

Fred Olav Slutaas jobbet først som journalist 

i et par år og var egentlig i tvil om 

karrieren videre, men valgte skolen. 

– En av grunnene mine var at lærere 

og lektorer på den tiden tjente bra sammenlignet 

med journalister, men i dag 

er det annerledes. Jeg hadde nok aldri 

valgt skolen dersom jeg var ung i dag! 

sier han. 

Han var først tre år i ungdomsskolen og 

arbeidet som pedagogisk konsulent et 

par år før han fant sin arbeidsplass på 

Romsdalskysten. Han er bosatt i Molde 

og arbeider ved Fræna videregående 

skole, hvor han også er rådgiver. 

– Jeg meldte meg først inn i Norsk 

Lektorlag i 1997, men gikk ut igjen 

etter press fra Lærerforbundet i Møre 

og Romsdal. De hevdet at folk som gikk 

over til NLL, måtte betale dyrt i tilfelle 

det ble streik om våren neste år, en streik 

som var halvveis varslet. Men etter det 

gjorde jeg kort prosess og meldte meg 

inn, sammen med åtte andre fra samme 

skole. 

Følte seg fremmed i 

Lærerforbundet 

Fred Olav Slutaas følte seg fremmed i 

Lærerforbundet etter at det hadde fusjonert 

med andre lærerorganisasjoner. 

– ”Min” gruppe var og er cand.mag.adjunkter 

og lektorer, altså akademisk 

utdannede lærere med 5 – 7 års utdan- 

ning, vesentlig fra universitetet. Denne 

gruppen ble usynlig i Lærerforbundet 

og er blitt enda mer anonym i 

Utdanningsforbundet. Dersom de langtidsutdannede 

lærerne noen gang skal få 

rimelig betalt i forhold til utdanning og 

kompetanse, må det være gjennom en 

organisasjon som NLL, som slipper å 

ta all verdens hensyn til andre grupper i 

skolen når lønnskrav skal fastsettes. Jeg 

har faktisk vanskelig for å forstå hvorfor 

mange lektorer ikke melder seg inn hos 

oss, men jeg vet at vi vokser jevnt og 

trutt og får stadig flere unge med. 

Tilfeldigheter 

– Hvordan hadde det seg at du ble valgt 

til redaktør for nettsidene? 

– Det hadde litt med tilfeldigheter å 

gjøre. Jeg var aktiv i en kort debatt om 

nettsidene på et landsmøte og hadde 

noen meninger om hvordan de burde 

se ut og brukes, og dermed rullet saken 

videre av seg selv. Jeg ble spurt om å 

påta meg jobben, men det betydde selvsagt 

en del at jeg hadde erfaring fra journalistikk, 

og at jeg hadde vært redaktør 

for Rådgivernytt. 

Over 2000 oppslag 

Siden han ble redaktør for nettsidene 

og til han overlot stafettpinnen til 

Lektorbladets redaktør 1. september 

2007, har Fred Olav Slutaas produsert 

over 2000 oppslag og skrevet nærmere 

1500 små og store artikler. 

– Det meste av stoffet på NLLs nettsider 

er basert på nyheter og hendelser som 

omtales på Internett. I tillegg kommer 

egenproduserte saker fra forskjellig hold 

Fred Olav Slutaas 

er født og oppvokst 

i Svolvær. 

Etter å ha avlagt 

examen artium 

ved Svolvær gymnas 

begynte han 

å studere filologi i 

Bergen (tysk, historie 

og nordisk). 

Senere ble det 

nordisk hovedfag (fra NTNU) og pedagogisk seminar i 

Oslo. Hans arbeidsplass er Fræna videregående skole. 

i Norsk Lektorlag, forteller han og innrømmer 

at mange forventer god språkføring 

og saklighet siden vi bruker ordet 

”lektor” i organisasjonsnavnet. 

– Som langtidsutdannede akademikere 

må vi være ekstra nøye med hvordan vi 

uttrykker oss. Folk forventer seriøsitet 

og aksepterer ikke skrivefeil og blundere. 

Jeg har fått noen få sure brev i de 

årene jeg har vært nettredaktør, men 

langt flere positive tilbakemeldinger. 

Mange har gitt uttrykk for at de synes 

det er flott med en nettside som ofte 

vinkler problemstillingene på en annen 

måte enn hva som er vanlig. Også medlemmer 

av Utdanningsforbundet har sagt 

nettopp det. 

– Hva bør NLL gjøre for å styrke sin 

stilling? 

– Jeg tror vi må fortsette å spisse våre 

flaggsaker, som fokus på kunnskap og 

faglig kvalitet i skolen samt objektiv 

og rettferdig vurdering. Det er nemlig 

mange som er enige med oss! 


Kontakt med politiske 

og akademiske miljøer 

Av Truls Sevje 

En fagforening som ønsker samfunnsinnflytelse, 

må ha politiske kontakter, 

uten selv å bli partipolitisk. I 

min tid som leder hadde vi lobbymøter 

på stortingsnivå med Høyre, 

Fremskrittspartiet og SV. 

På Stortinget 

Jeg ledet samtalene med Høyre og 

Frp. Det var gode møter, men det 

må sies at det endelige resultatet ble 

magert. Inge Lønning ble ikke utdanningsminister, 

som jeg håpet. Kristin 

Clemet hadde en sterk berøringsangst 

overfor fagforeninger, det var nærmest 

en skole i ”høyrearrogansen” 

å komme med synspunkter overfor 

Clemet og hennes statssekretærer. 

Nye fagplaner i matematikk 

Som leder av matematikkutvalget i 

NLL arbeidet jeg en del med nye fagplaner 

i matematikk for videregående 

opplæring sammen med en gammel 

studievenn, professor Geir Ellingsrud. 

Disse fagplanene var svært gode. 

Matematikk er skolens problemfag 

nummer en. Med den store utbyggingen 

av gymnasene på 60-tallet 

var det klart at det måtte gjøres noe 

med de gamle gymnasfagene, ellers 

ville jo strykprosenten bli formidabel. 

Løsningen som ble valgt, var å senke 

de faglige nivåene framfor å søke 

en løsning i større differensiering, 

i god sosialdemokratisk likhetsånd. 

Matematikkfaget skulle ha tre varianter. 

Én for elever som velger matematikk 

og fysikk, én for elever som velger 

de mykere realfagene som kjemi 

og biologi, og en tredje for elever som 

velger samfunnsfag. Hensikten var å 

vinkle matematikkfaget inn mot disse 

tre studieretningene. Elever som vel- 


ger typiske språkfag, skulle få slippe. 

I første klasse skulle det være en todeling 

av matematikkfaget fra dag en. 

Vi gjorde et framstøt overfor Clemet 

og bad om et møte hvor vi kunne 

legge fram vår skisse. Det kom ingen 

respons fra henne. Geir Ellingsrud, 

nåværende rektor ved Universitetet i 

Oslo og jeg som leder av fagutvalget 

for matematikk i Norsk Lektorlag, 

møtte en kald skulder. Høyre som 

skoleparti og et inkluderende parti 

passer nok best når festtalene skal 

holdes. Jeg har full forståelse for at et 

politisk parti ikke vil bli fanget opp av 

en fagforening. Lønns- og arbeidsforhold 

bør ikke være et særlig hyppig 

tema i samtaler med politikere. Men 

at et parti som Høyre heller ikke vil ha 

samtaler som gjelder den faglige kvaliteten 

i skolen, er meningsløst. Norsk 

Lektorlag ville vært Høyres beste 

venn i så måte. Ingen forlanger at et 

parti skal styres av interesseorganisasjoner, 

men samfunnet og de enkelte 

partier er best tjent med at de lytter 

og holder kontakt med organisasjoner 

som også har et samfunnsmessig budskap. 

Norsk Lektorlag har bedre skoleekspertise 

enn de politiske partiene. 

I Frp hadde vi møte med Ursula Evje, 

André Kvakkestad og Fridtjof Frank 

Gundersen, men disse forsvant ut av 

Stortinget ganske raskt. 

Møte med SV 

Møtet med SV var helt spesielt. Rolf 

Reikvam, senere leder av Stortingets 

undervisningskomité, tok høflig imot 

oss. To medlemmer fra en videregående 

skole i Akerhus førte ordet. 

Reikvam avviste det meste i tur 

og orden. Møtet var en meget god 

demonstrasjon av hvor fjernt SV står 

Rolf Reikvam 

lektorene i skolesaker! Kunnskap er 

ikke det SV står for – heller omsorg, 

trivsel og obskure pedagogiske oppfatninger. 

Vi var alle tydelig skuffet 

etter dette møtet. 

Møte med 

Utdanningsdepartementet 

Jeg kom forholdsvis tidlig i kontakt 

med Utdanningsdepartementet. 

Den første kontakten var med folk på 

embetsmannsnivå, folk som gjorde 

skikkelig rede for inngåtte avtaler, 

gjeldende lover og regler og saker 

departementet arbeidet med. Her ble 

jeg positivt overrasket. Jeg fikk inntrykk 

av at det var stor vilje til dialog, 

og at vi skulle bli skikkelig informert. 

Når det gjaldt kontakt med departementets 

skolefagfolk, var situasjonen 

en helt annen. Som tidligere nevnt 

hadde jeg laget et forslag til nye matematikkplaner. 

Pressen slo det opp, 

og statsråd Jon Lilletun arrangerte 

et møte i departementet for å drøfte 

matematikkundervisningen i skolen.

Jeg ble invitert som eneste heltidslektor 

i videregående skole. Folk i departementet 

hadde også sørget for å invitere 

en rekke helt spesielle matematikere 

og didaktikere fra universiteter 

og høyskoler. Alle var uenige med 

meg. Departementets folk visste hvordan 

de skulle torpedere forslag de var 

uenig i. Georg Mathiesen og Thorvald 

Astrup var personene i departementet 

som direkte motarbeidet de fleste 

gode forslag. Som en av skole-Norges 

fremste representanter sa til meg: 

Astrup har gjort nok ugagn. At partiene 

lot disse personene herje fritt i 

departementet, er utrolig. I ettertid 

erfarte jeg at departementet hadde 

sine spesielt utvalgte ”Tordenskiolds 

soldater” i skole- og forskningsmiljøene. 

I skolesaker var de uenig med 99 

% av sine fagmiljøer. Hadde statsrådene 

hatt bredere kontakt med skole- 

Norge, og lektorene i særdeleshet, 

ville innflytelsen til disse negative 

departementsfolkene ha blitt kraftig 

desimert. 

Det var ett lyspunkt i Høyre. Grete 

Horntvedt, skolebyråden i Oslo inviterte 

meg til et møte i Oslo rådhus. 

Hun var interessert i å prøve ut NLLs 

forslag til matematikkplaner på skolene 

i Oslo, men hun kunne selvfølgelig 

ikke ta en snarvei utenom departementet. 

Departementet satte foten 

ned, bl.a. ved å hevde at vi allerede 

hadde fått gjennomslag for noen av 

våre synspunkter. Det var ren bløff, 

men Astrup fornektet seg sjelden. 

Statsråd Jon Lilletun 

I min tid som leder av NLL ble det 

stadig fremmet krav om testing av 

lærere. At også lærere skal vurderes, 

er selvsagt, men mindre selvsagt 

er vurderingskriteriene. Men statsråd 

Jon Lilletun var blant dem som gjerne 

ville teste lærerne. Fra før var jeg ganske 

irritert på statsråden, som stadig 

vekk framhevet i ulike fora at han 

bare hadde lest én bok, og den klarte 

han seg med. Jon Lilletun var fra KrF, 

og det var jo ganske klart hvilken bok 

Jon Lilletun 

han hadde lest. Han poengterte alltid 

at han bare hadde folkeskolen, framhaldsskolen 

og søndagsskolen, og at 

søndagsskolen hadde vært den mest 

nyttige. Jeg fikk et helsides oppslag 

i Dagbladet da jeg tok til orde for at 

vi godt kunne vurdere lærerne, men 

da burde vi starte på toppen med 

å ”teste” statsråden, han som bare 

hadde lest én bok. Det virket. Lilletun 

nevnte senere aldri at lærerne burde 

”testes”. Ei heller at han bare hadde 

lest bare én bok. 

Uansett, Jon Lilletun var en romslig 

politiker med evne til å lytte – og langt 

å foretrekke framfor mange av sine 

forgjengere. Ett av de svake feltene i 

Lilletuns tid som undervisningsminister 

var sammensetningen av statssekretærkorpset 

og rådgiverstaben. Jeg 

mener at alle partier bør hente disse 

fra undervisnings- og forskningsmiljøene, 

uten at det er noen garanti mot 

dårlig politisk håndverk. Bedehusene 

og misjonærforeningene er intet godt 

rekrutteringssted. KrF bør se utover 

kjernemiljøet sitt når det gjelder faglig 

rekruttering til politiske departementsstillinger. 

Jeg var i mange år 

kollega med en trofast KrF-er som 

også hadde vært ordfører i sin by. 

Vi var meget sjelden uenige i skolespørsmål. 

Akademia 

Heller ikke alle vi trodde var våre 

venner, viste seg å være det i skolesammenheng. 

Man skulle kanskje 

tro våre synspunkter ble applaudert 

av folk i akademia, men det var slett 

ikke alltid tilfellet. Man kan undres i 

hvilken grad forskere i pedagogikk og 

didaktikk har politiske og personlige 

agendaer i sin virksomhet. Benektelse 

av fakta, motvilje mot å forske på den 

ubehagelige nivåsenkningen – samt 

ønsket om å framstille trivselen i 

norsk skole som mer verdifull enn det 

faglige nivået ser ut til å prege deler 

av hverdagen. Det kan virke som om 

de pedagogiske og didaktiske miljøene 

nesten alltid ender opp som sosionomiske 

”forskningsmiljøer”. 

Jeg kjenner to unntak: professor 

Arild Tjellvoll ved Universitetet 

i Oslo og professor Kaare Skagen 

ved Høgskolen i Oslo (tidligere ved 

Universitetet i Tromsø). 

Elever kan gå mange år på en skole 

og trives utmerket uten å lære noe 

særlig, og mange gjør det. Poenget 

må jo være å få dannet skoler hvor 

elevene trives fordi de lærer noe. 

Kunnskapsformidling er verdens 

desidert eldste yrke. En generasjons 

kunnskap skal formidles videre til 

neste generasjon som på sin side skal 

utvide kunnskapshorisonten. Dette er 

det viktigste i menneskehetens historie. 

Dessverre sterkt underminert av 

moderne pedagoger og skolepolitikere 

som selv mangler faktiske faglige 

kunnskaper. 

Norsk matematikkråd 

Jeg ble bedt om å skrive til Norsk 

matematikkråd og søke om medlemskap 

for Norsk Lektorlag. Det gjorde 

jeg. Det ble ingen udelt positiv affære. 

Høyskoler og universiteter arbeidet 

under samme lov. I Norsk matematikkråd 

var høyskolematematikerne 

i flertall, ikke alle var engang matematikere. 

Møtene hadde morsomme 

faglige foredrag på et nivå tilpasset 

høyskolene. Debattene dreide seg mye 

om skolen, lite om universitetene. 

Universitetsansatte hadde litt for lett 

for å legge skylden på matematikklærerne 

i skolen når det gjaldt svikten 


i rekrutteringen til matematikkfaget. 

Det likte jeg dårlig og kvitterte med 

at svikten nok heller skyldtes dårlige 

forelesere på universitetene. Dermed 

skjønte alle at dette ikke var noen 

fruktbar problemstilling. Både universiteter 

og høyskoler opererer under 

samme lov, altså får studentene studie- 


poeng begge steder, i god sosialdemokratisk 

utjamningsånd. Jeg sjekket 

eksamensoppgaver i matematikk 

ved en høyskole. Det var bedrøvelige 

greier. På høyskoler får man studiepoeng 

ved å løse matteoppgaver på ungdomsskolenivå. 

Det gjør man garantert 

ikke på universitetene. Men det 

var et ikke-tema i matematikkrådet. I 

det hele tatt, innen utdanning og forskning 

er det for mange ikke-temaer. 

Ikke-temaer bør settes på dagsordenen 

– og så får man heller tråkke enkelte 

på tærne. Verden går raskest framover 

når de som blir tråkket på tærne, blir 

stående igjen. 

Gamle matteprøver for vanskelige 

60-tallets ungdomsskoleeksamen i matte er for vanskelig for dagens elever i videregående. 

95 prosent av førsteklassingene i videregående strøk da lektor Truls Sevje testet sin klasse i eksamensoppgaver 

i algebra gitt på ungdomsskolen på 60-tallet. Dette var elever som hadde gått nesten ett år i 

videregående. 

Den samme testen gjorde han på en 

klasse som hadde valgt den vanskeligste 

matematikken, og hadde elever som 

hadde gått nesten to år i videregående. 

Da var strykprosenten 60. 

Dette forteller stifter og tidligere leder 

i Norsk Lektorlag, Truls Sevje. Han er 

nå leder i Lektorlagets fagutvalg for 

matematikk, og gjorde selv testen på 

sine egneelever. 

– I algebra ligger dagens elever omtrent 

toår etter dem som gikk på skolen for 

en generasjon siden, sier Sevje. 

Han mener de store skolereformene på 

90-tallet har skylden. 

– Reformene ble gjennomført over 

hodene på oss som kjente problematikken 

på kroppen hverdag. Lærerne ble 

aldri hørt, og resultatet er en nivåsenkning. 

Lektorlaget vil at elevene, når de 

begynner i ungdomsskolen, bør deles 

inn i to grupper i matematikk. De 

som er interessert, og de som har sine 

hovedinteresser innenfor andre fag. 

– Men de skal ikke deles inn etter 

ferdigheter eller karakterer. Alle elever 

som vil lære matte, skal få sjansen. 

Selv om de ikke er så flinke i utgangspunktet, 

sier Sevje. 

Åpenhet og valg 

Direktør i kompetanseavdelingen i 

NHO, Baard Meidell Johannesen, sier 

oppslagene i Aftenposten den siste 

tiden om de dårlige tilstandene i norsk 

skole, stemmer bra med de observasjonene 

NHO selv har gjort. 

– Det er ikke rart at det er sånn. Det 

får jo ikke noen konsekvenser, verken 

for læreren eller skolen, om resultatene 

er dårlige. Samfunnet vet ikke hvilke 

skoler som er gode, og hvilke som er 

dårlige. Og foreldrene kan ikke fritt 

velge skole. Dermed finnes det ingen 

korrektiver, sier Meidell Johannesen. 

NHO vil derfor ha åpenhet om resultatene 

ved den enkelte skole, og fritt 

skolevalg. 

Mangler mat og søvn 

Arne Solheim Kaldahl er lærer på 

Ås videregående skole. Han mener at 

foreldrene selv også må ta ansvar for 

de dårlige resultatene. For i de årene 

han har vært i skolen, er elevene blitt 

trøttere og mer sultne. 

– Det finnes ikke den pedagogiske 

metode som kan lære en trøtt og sulten 

elev noe som helst. Når de kommer på 

skolen med to-tre timer for lite søvn, 

uten å ha spist frokost, står vi maktesløse, 

sier Solheim Kaldahl. 

Han mener dessuten motivasjonen til 

å gjøre en innsats på ungdomsskolen 

er borte, siden alle kommer inn på 

videregående skole uansett. Rundt 90 

prosent kommer dessuten inn på det 

grunnkurset de helst vil begynne på. 

Ikke vanskelig 

Blant de mange som har reagert på 

Aftenpostens oppslag om de dårlige 

matematikk-kunnskapene, er også student 

ved fysisk institutt på Universitetet 

i Oslo, Klaus Magnus Johansen. 

– Vi er veldig bekymret. Problemet 

er at alle mener det vi driver med 

er så komplisert. Kristin Clemet sa 

det også da hun var her og delte ut 

Formidlingsprisen. Hun understreket 

hvor viktig god formidling er, fordi det 

vi driver med er så vanskelig. 

– Men det er jo ikke riktig. Fysikk er 

egentlig ganske enkelt. Vi beskjeftiger 

oss med størrelser som kan måles og 

veies, og evige fysiske lover. Psykologi 

er for eksempel mye mer komplisert. 

For ikke å snakke om norsk politikk, 

som Clemet selv steller med. Der er 

det mye vanskeligere å forutse hvilke 

faktorer som er viktige. 

Aftenposten, 12.12.2001

Finner ikke bilde av læresenteret 

Læringssenterets lokaler i Kolstadgata 1 på Tøyen i 

Oslo (Foto: Lisbeth Falling) 

Slaget om eksamen 

Henning Wold hadde kvaliteten på sentralgitt 

eksamen som en fanesak. Før 

og under skriftlig eksamen i 2002 gav 

Læringssenteret mildest talt uklare signaler 

til skolene om hvilke hjelpemidler 

som skulle være tillatt ved norskeksamen. 

Det ble det rene kaos. Læringssenteret 

hadde ikke kontrollrutiner til å hindre 

fadesen. 

Henning Wold ble invitert til debatt på 

direkten i NRK radio med en direktør 

i Læringssenteret. Wold argumenterte 

overbevisende for sitt syn på klare regler 

for eksamen. Direktøren har vært lite 

synlig i debatten senere. 

Noen har hevdet at eksamensskandalen 

i 2002 var en del av grunnlaget 

for Regjeringens beslutning om 

legge ned Læringssenteret og opprette 

Utdanningsdirektoratet i 2004. 

Utdanningsforbundet deltok ikke i debatten 

og gikk i dekning til støyen omkring 

eksamen hadde lagt seg. 

Logosaken 

En av de mindre vellykkede sakene som 

Norsk Lektorlag behandlet i Henning 

Et bevis på at NLL virkelig var kommet inn ”i varmen”, 

var statsråd Kristin Clemets ja til å komme og hilse 

landsmøtet i 2002. Hun var der i nærmere to timer og 

svarte på spørsmål fra salen i tillegg til å holde et meget 

engasjert foredrag. Trond Giske var for øvrig invitert 

til landsmøtet året før, men han fant det ikke en gang 

bryet verd å svare på invitasjonen. Derimot stilte Øystein 

Djupedal opp på landsmøtet i 2006. 

Wolds lederperiode, var den såkalte 

logosaken. 

– Det hele startet med et forslag om 

nye logo som ble vedtatt av landmøtet 

i 2001, forteller Wold. – Sentralstyret, 

som også var splittet i dette spørsmålet, 

fikk laget nærmere 30 nye forslag som 

ble lagt fram for landsmøtet i 2002. 

Men ingen av de nye forslagene fikk 

flertall, og dermed var ”uglen” fortsatt 

NLLs logo. Tilhengerne av ny logo protesterte 

og hevdet at landsmøtet i 2001 

hadde vedtatt at NLL skulle ha ny logo. 

Sentralstyret vedtok derfor etter landsmøtet 

å sende denne saken til uravstemning 

blant medlemmene, og resultatet ble 

at 78 % sa ja til uglen. Det var imidlertid 

Forsiden av Lektorbladet nr. 5 2003 

bare 20 % deltakelse i avstemningen. I 

ettertid bør det vel innrømmes at slike 

spørsmål må avgjøres administrativt og 

ikke av et landsmøte. Dette var en viktig 

erfaring å ta med seg videre for en ung 

organisasjon. Slike spørsmål er uhyre 

tidkrevende å behandle demokratisk, 

legger Wold til. 

En annen viktig sak for NLL dette 

året var Stortingsmelding 16 – lærerutdanningsmeldingen 

som ble vedtatt av 

Stortinget i juni. NLL deltok sammen 

med Akademikerne i en åpen høring 

i Stortinget og krevde et 6-årig løp 

for lektorutdanningen pluss lønnet ”turnustjeneste” 

for hovedfagskandidater 

– eventuelt fullstipendiering av PPU. 


e med – representativ som han er. Personlig 

innendørs, det 

orlag som ønsker å 

len. Parolen er enkel: 

kke Hakkespett er 

Nr. 1 - 2002 • 1. årgang Medlemsblad for Norsk Lektorlag www.norsklektorlag.no 

Lektorbladet 

I februar 2002 ble Per Thorvald Larsen 

ansatt som redaktør for Lektorbladet. I 

sin bok ”Tatt av skolen” skriver Larsen 

at årene som redaktør av Lektorbladet 

var en krevende, men utrolig interessant 

tid. Han fikk se skoleverket fra orkesterplass 

og gjøre det han alltid har likt 

veldig godt – å skrive. 

– Å finne et navn på bladet var det første 

problemet som måtte løses, forteller 

han. – Jeg var inne på navnene ”Fag 

og skole” og ”Norsk Lektorblad”. Det 

endelige navnet var det generalsekretær 

Otto Kristiansen som foreslo. Jeg syntes 

forslaget var godt, og det ble valgt. 

Larsen gav bladet undertittelen ”Magasin 

for fag, skole og utdanning” for at det 

skulle favne videst mulig og kunne leses 

av alle. Hans idé var at bladet ikke skulle 

være et rent meldingsblad eller tidsskrift, 

men et aktuelt skolemagasin. I det 

første skoleåret hadde han full stilling i 

skolen ved siden av redaktørgjerningen, 

det andre skoleåret 75 %, og så halv stilling 

inntil han ble syk julen 2004. 

Flisa Trykkeri 

Per Thorvald Larsen satte som en forutsetning 

at bladet skulle ha moderne 

design, være trykt på pent papir og ha 

gode bilder. Medlemmene skulle ha et 


tt Hva i all Norden? 

NDS UNDERSTØTTELSESSELSKAP 

tt Møte med generalsekretæren 

Forsiden på Lektorbladet 

nr. 1-02 

Per Thorvald Larsen Forsiden av Lektorbladets første utgave, 2002 

blad å være stolte av. Det kunne Flisa 

Trykkeri i Solør gi dem. Den 22 år 

gamle grafiske designeren Ane Marte 

Taihaugen fikk i oppgave å designe 

bladet, og Lektorbladet ble fagprøven 

hennes. 

– Vi fikk etter hvert et veldig godt samarbeid 

med nesten daglig kontakt på 

telefon eller e-post. Dette var et møte 

med en annen verden enn skolen, og det 

var veldig positivt for meg. Kontakten 

med fagfolk som kunne sitt fag til 

fingerspissene, gav meg som vanket i 

skoleverkets omtrentlighet, noe å tenke 

over, sier Per Thorvald Larsen. 

Landet rundt på reportasjereiser 

Som redaktør av Lektorbladet ville Per 

Thorvald Larsen møte medlemmene i 

deres hverdag, og derfor reiste han landet 

rundt på reportasjeturer. 

– Jeg tok ikke et eneste intervju skriftlig 

eller på telefonen. Man må ha vært på 

stedet og sett mennesker i øynene for å 

kunne skrive godt om dem. Men en slik 

arbeidsmåte er veldig tidkrevende, og 

den tappet kreftene mine, vedgår han. 

Reportasjer fra arbeidsplassene skulle 

være et varemerke for Lektorbladet 

og markere en forskjell fra bladet 

Utdanning, som sjelden besøkte skoler. 

Ane Marte Taihaugen 

Overalt ble Larsen tatt imot av entusiastiske 

medlemmer som kjørte ham rundt 

og bød på private middager med etterfølgende 

middagslur. 

– Jeg møtte trivelige kolleger jeg aldri 

vil glemme. For en skolemann var det 

en ny opplevelse å møte virkelig entusiasme 

for det jeg drev med. Disse reisene 

er derfor de beste minnene jeg har fra 

tiden som redaktør, legger han til. 

Venstresiden 

– Mange sier at det var en konservativ 

gruppe lektorer som dannet NLL i 

1997. 

øttelsesselskapet om spalteplass til nedenstående årsberetning ettersom 

Deres fagforening: 

– Dette er en helt gal oppfatning. Hele 

det politiske spekteret var representert, 

men med klar overvekt fra venstresiden. 

Mange har hatt behov for å sette 

merkelapp på NLL, og da er merkelappen 

”konservativ” bekvem for mange 

som ser på NLL som uønsket, sier Per 

Thorvald Larsen. Uten å nevne hvor han 

selv hører hjemme politisk, roser han i 

boka ”Tatt av skolen” Arbeiderpartiets 

skolepolitiske innsats. Han er også raus 

mot Kristin Clemet. 

d Understøttelsesselskap holdt sin årlige generalforsamling på Oslo ka 

skapet, gjennomgått og funnet i orden av revisor, ble godkjent. Dette 

001 hadde utbetalt kr. 30500,- i bidrag til trengende. Gravferdsbidrage 

r Frøydis Dietrichson , som nestformann, lektor Petter Bjørn-Hansen 

var i år på valg. Lektorene Wenche Smestad (Bergen) og Arve Strøm 


tor Harald Berg (Mysen) ble valgt inn som nytt utenbys styremedlem

”Utenrikskorrespondenten” 

Av Per Thorvald Larsen 

Det siste nummeret mitt av Lektorbladet 

i 2004 hadde som hovedoppslag 

en reportasje fra Stockholm der 

jeg intervjuet de svenske reformtilhengerne 

ekteparet Ingemar og Ingrid 

Mattsson fra Skola 2000. Det svenske 

ekteparet tok vennlig imot meg 

ved kjøkkenbordet i utsiktsleiligheten 

deres i en bedre Stockholm-forstad. 

Fra den solrike terrassen deres 

kunne man se utover skjærgården og 

Østersjøen. 

Matssons fortalte meg villig om hvordan 

norske skoleledere i tusenvis 

hadde betalt store summer for omvisninger 

på deres svenske reformskoler 

uten innervegger. Ordet tusenvis er 

ingen overdrivelse. Skolemodellen til 

ekteparet hadde derimot ikke slått an 

i Sverige. Men Mattsson hvisket meg 

i øret at norske politikere falt for skoleideen 

fordi de var sikre på å spare 

penger. I et skolebygg er luft langt billigere 

enn innervegger, sa Mattsson. 

Denne turen min til Stockholm var 

debuten min som ”utenrikskorrespondent”. 

Turen til Stockholm resulterte i en 

forside med tittelen ”Svensk pensjo- 

Overføring av forhandlingsansvaret 

for lærerne 

Den 31. januar 2003 ble hele skole- 

Norge tatt på senga da regjeringen ved 

kongelig resolusjon helt overraskende 

vedtok å overføre forhandlingsansvaret 

for 100 000 lærere og lektorer fra 

Staten til KS per 01.05.04. Bakgrunnen 

for denne kongelige resolusjonen var 

at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte 

høsten 2002 fattet vedtak om overføring 

av lærerne til KS. Dermed hadde 

regjeringen støtte fra samtlige partier 

på Stortinget unntatt Sosialistisk 

Venstreparti. Akademikerne var i prin- 

nistpar reformerer norsk skole”. 

Denne reportasjen var etter mitt 

skjønn den grundigste og beste jeg 

laget som redaktør i Lektorbladet. Jeg 

tilbød det ferdige stoffet fra Sverige 

til Dagsavisen, som først velvillig 

satte to journalister på saken. Etter en 

dags arbeid ble journalistene stoppet 

av sin overordnede. På telefonen fikk 

jeg beskjed om at reportasjen min i 

Lektorbladet ikke var troverdig. Så 

visste jeg det! Selv tror jeg på det jeg 

selv ser og hører, og jeg hadde ikke 

hatt noen grunn til å tro at svenskene 

ikke snakket sant. Sannheten om den 

norske valfarten til de svenske skolene 

uten vegger var nok ikke politisk 

korrekt i Dagsavisen. 

Min avsløring av svenskenes skolebløff 

hadde kunnet utfordre sterke 

reformkrefter i norsk skole. Jeg var 

forundret over at ingen journalist 

hadde tatt denne turen til Stockholm 

før meg. Kritisk skolejournalistikk 

utenom det tabloide er mangelvare i 

Norge. Jeg hadde jobbet direkte og 

indirekte med denne saken i nesten 

tre år, og syntes at det var bittert at et 

grundig journalistisk arbeid blir mis- 

sippet enig i regjeringens vedtak, men 

Sentralstyret i NLL vedtok allikevel at 

medlemmer av Norsk Lektorlag skulle 

delta i én times politisk markering den 

6. februar som reaksjon på regjeringens 

framgangsmåte, som var et klart brudd 

på elementære faglig-politiske rettigheter 

stikk i strid med den dialog- og 

samarbeidslinje statsråd Kristin Clemet 

hadde signalisert til lærerorganisasjonene. 

– Dette ble en vellykket markering for 

NLL. Vi fikk vist vår selvstendighet og 

politiske syn på en fin måte. Det skal her 

Per Thorvald Larsen, Lektorbladets første redak 

tør, er født i Oslo i 1950 og er cand. philol. med 

tysk hovedfag. Han har over 30 års erfaring i 

skolen og underviser i dag i tysk ved Frederik II 

videregående skole i Fredrikstad. Han har vært 

aktiv skribent i flere sammenhenger og er kjent 

for å ha en våken og poengtert penn. 

Larsen var redaktør for Lektorbladet inntil 

julen 2004, da han ble rammet av en alvorlig 

sykdom. 

trodd. Hadde et tilsvarende oppslag 

stått i bladet Utdanning, hadde saken 

havnet på Dagsrevyen. Det tror i hvert 

fall jeg. 


ikke stikkes under en stol at vår markering 

var omstridt i Akademikerne, sier 

Henning Wold. 

Gro Elisabeth Paulsen overtar 

ledervervet 

I 2003 ønsket Henning Wold avløsning 

som leder. På landsmøtet på Leangkollen 

i Asker i mars dette året ble nestleder 

Gro Elisabeth Paulsen valgt til ny leder. 

Hun hadde markert seg som en skribent 

med tyngde og er en betydelig skolepolitisk 

ideolog. 

Ny retning i skolepolitikken 

Etter mange observatørers mening har 

norsk skolepolitikk skiftet retning i perioden 

2001 til 2007. Titlene på noen 

av de viktigste skolepolitiske doku- 


mentene i denne perioden gir et godt 

innblikk i utviklingen. Søgnen-utvalget, 

som ble utnevnt at utdanningsminister 

Trond Giske rett før regjeringsskiftet 

høsten 2001, valgte titler 

som bar bud om norsk skoles fortreffelighet: 

Førsteklasses fra første klasse 

(NOU 10/2002) og I første rekke (NOU 

16/2003). Utdanningsminister Kristin 

Clemet fulgte opp med en melding der 

tittelen er ambisiøs, men likevel mer 

åpen: Kultur for læring (St.m. 30/2004). 

Hun hadde allerede i desember 2001 

møtt det hennes statssekretær Helge Ole 

Bergesen omtalte som PISA-sjokket: 

”Norsk skole er ikke i nærheten av å 

være verdens beste.” Sjokket ble forsterket 

av neste runde PISA og TIMSS 

som bekreftet en klar faglig tilbakegang 

fra 1995 til 2003. Rapporten som 

fulgte, inviterte ikke til fortsatt nasjonalt 

hovmod på skolefronten: Hva i all verden 

har skjedd med realfagene? (2004). 

Navnet på den nye skolereformen kunne 

da også gjerne ha vært hentet fra Norsk 

Lektorlags program: Kunnskapsløftet 

(2005). 

Kunnskapsminister 

Da Øystein Djupedal overtok statsrådsstolen 

og tok tittelen kunnskapsminister, 

var mange i tvil om hva dette innebar. 

Ville han bekrefte behovet for økt vektlegging 

av faglige kunnskaper – eller 

Lektorene vekkes til live 

Av Gro Elisabeth Paulsen 

Etter årtusenskiftet har kritikken 

mot 90-tallets overdrevne tro på den 

autonome elevrollen økt. Kritikken 

medfører også et revidert syn på 

lærerrollen. For ti år siden tydet 

mye på at allmennlærertanken skulle 

bre seg også til videregående skole. 

Fagspesialiserte lærere ble oppfattet 

som en hemsko ved innføringen av 

obligatoriske tverrfaglige prosjektar- 

beid. Når ”lærerstyrt undervisning” 

blir et skjellsord, lærers oppgave blir å 

”veilede” og elevenes oppdrag ”å lære 

å lære”, trengs det ikke fagspesialiserte 

lærere. PISA-sjokket medførte 

imidlertid at man lette etter forklaringer 

på Finlands glimrende resultater. 

Man fant at i Finland har samtlige 

lærere – og dermed også samtlige 

skoleledere – universitetsutdanning 

ville han utvide kunnskapsbegrepet og 

tømme det for mening? I – og ingen 

stod igjen (St.m.16/2007) er bekymringen 

rettet mot de sosiale følgene av den 

faglige svekkelsen i skolen. Meldingen 

stikker hull på den nasjonale myten om 

verdens beste skole som gir elever fra 

alle hjemmeforhold en god utdanningsstart. 

Den autonome eleven fra R94 blir 

en hjerteløs ironi når hver fjerde gutt (og 

hver tiende jente) i ungdomsskolen viser 

seg å være funksjonell analfabet. 

– Kort oppsummert markerer titlene en 

nasjonal erkjennelsesprosess i perioden 

2001-2007 der man går fra selvtilfredse 

postulat om ”verdens beste skole” via 

en forståelse for at det har vært for 

liten vektlegging av kunnskaper i skolen, 

til en erkjennelse av at dette er en 

usosial skolepolitikk. Medlemmer av 

Norsk Lektorlag har hevdet dette siden 

stiftelsen i 1997, forteller Gro Elisabeth 

Paulsen. – Ved vårt tiårsjubileum ser 

vi en felles og tverrpolitisk oppslutning 

om dette synet. Etter inntredenen 

i Akademikerne i 2001 fikk Norsk 

Lektorlag mulighet til å bidra til dette 

gjennom deltakelse i referansegrupper, 

konferanser og høringsrunder. I løpet 

av utdanningsminister Kristin Clemets 

tid ble det også merkbart større åpenhet 

i departement og direktorat for kritikk 

mot 90-årenes pedagogiske utvikling, 

legger hun til. 

på mastergradsnivå. I Finland er med 

andre ord samtlige lærere lektorer. 

PISA og NOKUT 

PISA-sjokket førte til økt oppmerksomhet 

mot kvaliteten på norske lærere. 

Som et strakstiltak ble det innført 

minstekrav til karakterer i norsk og 

matematikk for studenter til allmennlærerutdanningen. 

Norsk Lektorlag

støttet kravet og hevdet at de som vil 

bli lærere, i utgangspunktet må prestere 

”over middels” i disse fagene. 

NOKUT fikk i oppdrag å granske 

allmennlærerutdanningen i Norge 

og la fram en midtveisrapport høsten 

2005 og en sluttrapport høsten 

2006. Konklusjonen er at allmennlærerutdanningen 

har klare svakheter. 

Rapportene bekrefter inntrykket av at 

det i allmennlærerutdanningen – som 

i skolen – er et gap mellom idealer og 

virkelighet, mellom teori og praksis. 

I mars i år kunne mediene fortelle at 

kunnskapsminister Øystein Djupedal 

erklærer allmennlæreren som død. At 

myndighetene mener alvor med sin 

interesse for lærernes kompetanse, 

viser to nye rapporter i juni 2007. For 

første gang har man villet kartlegge 

hvilken faglig kompetanse lærerne 

har i de fagene de underviser. For 

lektorene er dette gode nyheter. I 1997 

var det nemlig flere som hevdet at 

lektoren var død. 

Lønn og arbeidstid 

Før Norsk Lektorlag ble medlem i 

Akademikerne, hadde foreningen 

ingen forhandlingsrett og liten innflytelse 

over lønns- og arbeidsforholdene. 

Staten var forhandlingsmotpart, og på 

Norsk Lektorlags første møte med 

utdanningsminister Trond Giske høsten 

2001 ble det tydelig markert at det 

var Helga Hjetland og Norsk Lærerlag 

som la premissene for tariffpolitikken. 

Arbeidet med skolepakkene la 

opp til et lønnsløft for lærergruppene 

– finansiert ved mer effektiv utnytting 

av årsverket. Resultatet ble at 

unge lektorer ble overtallige og mistet 

jobben, mens eldre lektorer fikk økt 

arbeidsbyrde. 

Lønnspolitikk 

For lektorene i allmennfaglig studieretning 

var skolepakkene en dårlig 

avtale fordi en tilsvarende økning i 

arbeidsmengde i form av overtidsarbeid 

ville gitt høyere økonomisk 

uttelling. Det tette samarbeidet mellom 

staten og de store lærerorganisa- 

sjonene ble rystet da en ved kongelig 

resolusjon vedtok å overføre forhandlingsansvaret 

for skolen til KS med 

virkning fra 1. mai 2004. Overgangen 

betydde stor usikkerhet – men dermed 

også nye muligheter – både når det 

gjaldt lønns- og arbeidsforhold. For 

mange av Norsk Lektorlags medlemmer 

er spørsmålene og arbeidstid og 

leseplikt vel så viktig som lønnspolitikk. 

Den nedvurderingen av lærerrollen 

som skjedde på 90-tallet, medførte 

en byråkratisering og kontorisering 

som rammet lærerprofesjonens frihet 

hardt. 

Norsk Lektorlag håpet på en kursendring, 

men fikk liten innflytelse 

på den arbeidstidsavtalen som KS og 

Utdanningsforbundet kom til enighet 

om i tariffoppgjøret i 2004. Det 

viste seg imidlertid snart at KS og 

Utdanningsforbundet hadde ulikt syn 

på hva denne avtalen innbar, og det 

førte til en arbeidsrettsdom i juni 

2006 som Utdanningsforbundet tapte. 

Dommen gir KS medhold i at det 

store paradigmeskiftet kom med avtalen 

i 2000 da staten var arbeidsgivermotpart, 

i og med ”at arbeidstidsavtalen 

av 2004 på det aktuelle punkt ikke 

medførte realitetsendringer i forhold 

til arbeidstidsavtalen av 2000 mellom 

staten og Utdanningsforbundet”. 

Arbeidsrettsdommen åpenbarer dermed 

at tariffoppgjøret våren 2006 

i realiteten ikke var en kamp for å 

”bevare lesepliktavtalen”, men i høyden 

om å beholde restene fra 2000. 

Ved tariffoppgjøret våren 2006 stilte 

Norsk Lektorlag sammen med andre 

Akademikerforeninger igjen krav 

om en helt ny arbeidstidsavtale for 

undervisningspersonalet. Resultatet 

ble som kjent at mye av avtalen fra 

2004 ble videreført, men med store 

muligheter til å inngå andre lokale 

avtaler. Norsk Lektorlag registrerer nå 

at en del av våre tillitsvalgte får større 

gjennomslag for sine forslag lokalt, 

der argumenter oftere teller mer enn 

kjøttvekt. 


Sentralisme 

Sentralisme gir mye makt til de største 

aktørene. Dette merker vi også i 

lønnspolitikken. For å snu den negative 

lønnsutviklingen for lærerne med 

lengst utdanning, har Norsk Lektorlag 

innsett at det må systemendringer 

til. Overføringen til KS betydde at 

Norsk Lektorlags medlemmer kunne 

komme inn i det samme lønnssystemet 

i kommunal sektor som de andre 

Akademiker-foreningene. Dette var 

da også vårt hovedkrav ved tarifforhandlingene 

både i 2004 og i 2006. 

Begge gangene ble forsøket stoppet 

av Utdanningsforbundet som ønsker 

å beholde både egne medlemmer 

og andres medlemmer i det samme 

lønnskapitlet. Denne sentrale lønnsdannelsen 

er hovedforklaringen på 

den sammenpressede lønnsstrukturen 

i Norge. 

Norsk Lektorlag har helt siden vi ble 

medlemmer av Akademikerne, arbeidet 

for å styrke bevisstheten om at det er 

selve systemet som må endres dersom 

Veien videre – visjoner og 

verdigrunnlag 

Norsk Lektorlag ble startet som et opprør 

mot en skolepolitikk og en lønnspolitikk 

som sier at formell og systematisk 

utdanning ikke er viktig. Utgangspunktet 

for mye av den progressive pedagogikken 

fra 1970-tallet og framover var 

ønsket om en mer elevvennlig skole. 

– Dessverre har denne gode intensjonen 

svekket oppmerksomheten mot det tålmodige 

arbeidet som skal til for å bygge 

gode faglige kunnskaper og ferdigheter. 

Resultatet ble en skole som i økende 

grad har overlatt elevene til seg selv – til 

den autonome elevrollen som ble selve 

den økonomiske jokeren i skolen etter 

R94. Dette rammer samtlige elever, men 

i særlig grad dem som ikke kan få akademisk 

støtte og utdanningsstrategisk 


vi skal få en bedre lønnsutvikling. 

Utgangspunktet 

for Akademikernes og 

Lektorlagets lønnspolitikk 

er det generelt lave 

lønnsnivået for norske akademikere. 

En OECD-rapport 

høsten 2007 slo fast 

at utdanning lønner seg 

minst i Norge sammenlignet 

med andre europeiske 

land. Lønnsforskjellene 

innad blant norske akademikere 

er også store, i 

disfavør av dem som lønnes 

over offentlige budsjetter. 

Dette rammer selvsagt 

undervisningspersonalet 

privatøkonomisk. Men den 

svekkede statusen rammer 

dem også i forhold til det 

arbeidet de gjør; samfunnet 

signaliserer til ungdom at 

utdanning bokstavelig talt 

er lite verdt i Norge. 

veiledning hjemmefra. Det er mitt håp at 

stadig flere innser dette, og ikke angriper 

Norsk Lektorlags som elitistisk. 

Det trengs en bred debatt om kunnskapssyn 

og synet på utdanning i Norge, 

sier Gro Elisabeth Paulsen. 

Romantisk elevsyn 

Den svenske skolekritikeren Inger 

Enkvist holdt foredrag for Norsk 

Lektorlags landsmøte våren 2001 der 

hun pekte på det romantiske elevsynet 

i svensk (og norsk) skole. Denne hangen 

til å romantisere det ukultiverte 

og u(ut)dannede er minst like tydelig 

i dag som for seks år siden. Likevel 

snakkes det høyt og flott om kunnskapssamfunnet 

og om verdiskapning basert 

på hjernekraft. Snakket om kunnskapssamfunnet 

virker like floskelpreget som 

90-tallets skryt om verdens beste skole. 

Gro Elisabeth Paulsen (f. 1953) er født og oppvokst i Rygge i 

Østfold. Hun tok examen artium i Moss i 1972 og studerte filologi 

ved Universitetet i Oslo (nordisk hovedfag, tysk mellomfag, 

religionshistorie mellomfag og psykologi grunnfag). I tillegg 

har hun halvårsenhet i pedagogisk bruk av IKT/nettundervisning. 

Hun har arbeidet i videregående skole siden 1979, først 

på Raufoss og siden 1999 ved Tranberg videregående skole i 

Gjøvik, hvor hun nå er permittert fra sin mellomlederstilling. 

Utdanning handler ikke bare om opplæring 

til yrkeskompetanse, men om personlig 

utvikling og dannelse. Dette kan 

ikke gjøres gjennom den yrkesfaglige 

mål-middel-tenkningen som ble innført 

i skolen under Gudmund Hernes, og 

som hans kritikere har kalt ”kommandohumanisme”. 

Like ille som manglende 

tro på utdanning er overforenklet tro på 

utdanning. 

– I samarbeid med de andre Akademikerorganisasjonene 

bør Norsk Lektorlag 

være en pådriver i en bred offentlig 

debatt om utdanningssystemet i Norge. 

Kvalitetsreformen i høyere utdanning 

stiller store krav til universitetslærerne 

om bedre oppfølging av studentene. 

Dette kravet om oppfølging kan bli 

umulig å imøtekomme dersom stadig 

nye kull av studenter mangler de grunn-

leggende kunnskaper og ferdigheter, og 

den allmennorientering som trengs for 

å meste akademiske studier, fortsetter 

Paulsen. 

– Vi må derfor arbeide for at ungdom 

som går ut av studiespesialiserende program, 

mestrer et faglig nivå som gjør at 

universitetene ikke må ha forkurs som 

repeterer ungdomsskolepensum. I siste 

instans trenger vi en debatt om utdanningsinstitusjonenes 

rolle i samfunnet. 

Hvordan skal disse institusjonene møte 

elevpopulismen og barometerdemokratiet? 

I en lang periode har trenden vært 

sterk vektlegging av utdanning som et 

velferdsgode for det enkelte individ. 

Den andre siden av saken, at utdanningsinstitusjonene 

er et ledd i samfunnets 

sosialisering av nye generasjoner, 

er underkommunisert. Universiteter og 

høyskoler lokker til seg nye studenter 

med campuscaféer og friluftsliv, ikke 

med krevende faglige utfordringer. 

Akademikere utenfor skolen velger 

NLL 

– Hva er din kommentar til at mange 

akademikere utenfor skolen velger å bli 

medlem av NLL? 

– Norsk Lektorlag ønsker ikke å være en 

organisasjon kun for skolefolk, og det er 

riktig at vi får stadig flere medlemmer 

fra andre sektorer, både offentlige og 

private. Et bredere medlemsgrunnlag 

bidrar til å utvide og utvikle perspektivet. 

Utdanning, forskning, kunnskapsutvikling 

og kultur utgjør et bredt felt 

med glidende overganger og koplinger 

på tvers av tradisjonelle fag. Norsk 

Lektorlags medlemmer er alle fagspesialister 

innen egne fagområder, mens 

organisasjonen som sådan er preget av 

et stort faglig mangfold. Nettopp dette 

tverrfaglige fellesskapet er nøkkelen til 

organisasjonens identitet og potensial. 

Det vil være en pedagogisk oppgave for 

Norsk Lektorlag å få det norske samfunnet 

til å sette større pris på de verdiene 

som ligger i kunnskap, utdanning, forskning 

og kultur. Og da snakker jeg både 

om nytteverdien og egenverdien. 

Kilder 

Intervjuer med og skriftlige bidrag 

fra Else Alvik, Else Wigen Berner, 

Otto Kristiansen, Per Thorvald 

Larsen, Gro Elisabeth Paulsen, Fred 

Olav Slutaas, Truls Sevje, Sverre 

Strand og Henning Wold, samt Per 

Thorvald Larsens bok ”Tatt av skolen 

– en vandring i skolehistroien” 

(Skolehistorisk forlag, 2007). 


NLLs Studentlag 


Økende interesse for NLL- 

Av Einar Bovim 

Det er økende interesse for å bli medlem av Norsk Lektorlag blant mastergradsstudenter ved 

universitetene, og 3. november 2006 ble det første studentlaget dannet ved Universitetet i 

Oslo. Vi har truffet initiativtakerne: Jonas Øksnes (21) fra Steinkjer, Kristin Andvik Hoaas (23) 

fra Bømlo og Linda Cecilie Jæger Eilertsen (26) fra Drammen. 

Identitet 

Selv om ingen av dem har nevneverdig 

erfaring fra studentpolitikk 

eller organisasjonsarbeid, har 

de sine klare grunner til å delta 

aktivt i dannelsen av NLLs første 

studentlag. 

– NLL har gitt lektorene og lektorutdaningen 

en tydelig identitet. 

Det er uhyre viktig, kommer det 

kjapt fra Jonas. 

Han studerer ved Universitetet i 

Oslo og skriver masteroppgave i 

nordisk og sosiolingvistikk. I tillegg 

har han tysk som støttefag. 

For Kristin, som også arbeider 

med en mastergrad i nordisk, ble 

det særlig relevant å organisere 

seg i forbindelse med utviklingen 

av de nye læreplanene for 

videregående skole. Støttefagene 

hennes er psykologi og religionsvitenskap. 

Hun mener det er viktig å få skikkelig 

kjennskap til hva de nye 

læreplanene betyr for henne som 

framtidig lektor, og hun håper at 

Norsk Lektorlag kan være behjelpelig 

i det arbeidet. 

Linda organiserte seg fordi hun 

mener at også studenter bør tilhøre 

en fagforening, og hun kom til 

at det ville være en fordel å være 

med helt fra begynnelsen av. 

– Jeg tror også det vil være bra 

for NLL å ha studentlag, for det 

er mange av dagens studenter 

som kommer til å gå inn i skolen 

som lektorer i årene framover, 

sier hun. 

På sikt ønsker studentlaget å 

arrangere åpne møter, slik at både 

initiativtakerne og andre studenter 

kan få informasjon og drøfte 

det de måtte ha på hjertet. 

– Her håper vi NLL sentralt også 

vil kunne stille med kompetanse, 

sier Kristin. 

Fag og fagtradisjoner 

– Hvorfor valgte dere nettopp 

Norsk Lektorlag? 

For Jonas, som har vært student- 

medlem i NLL siden høsten 2004, 

var det et naturlig valg. 

– NLL er opptatt av fag og fagtradisjoner. 

I tillegg fokuserer organisasjonen 

på lærerautoritet, og 

da i særdeleshet den autoriteten 

læreren har tilegnet seg gjennom 

faglig kunnskap, og det er viktig 

for meg. 

– En god lærer er en lærer som 

setter seg i respekt hos elevene, 

og som tør å bli upopulær, samtidig 

som han også roser elevene 

når dette er nødvendig, legger 

han til. 

Kristin understreker at NLL i dag 

framstår som organisasjonen for 

lektorer med faglig engasjement 

og solide kunnskaper som går 

dypere enn lærebøkene. 

– Selv om det finnes forskjellige 

lærerstiler og -kulturer, bør de 

analytiske evner en lærer tilegner 

seg gjennom faglig dybdeutdanning, 

gjennomsyre enhver 

læringssituasjon, legger hun til.

medlemskap blant studenter 

Linda Cecilie Jæger Eilertsen 

Jonas har en del erfaring fra undervisning 

i ungdomsskolen, og han poengterer 

at det også her vil være viktig 

med lektorer som har fokus på fag og 

kompetanse. 

Linda poengterer at studenter som vet 

hva de har tenkt å bruke utdanningen sin 

til, bør organisere seg i en fagforening 

for å få innblikk i hva som skjer i dagens 

arbeidsliv. 

– Det kan gjøre dem mer bevisste når 

det gjelder spørsmål som f.eks. gjelder 

lønnsforhold og arbeidsmiljø, men også 

praktiske sider ved jobben. 

Kristin Andvik Hoaas 

– NLL er en utmerket organisasjon for 

studenter som har tenkt å bli lektorer. 

Lektorer har en lang utdanning, og ikke 

alle har like stort fokus på at det faktisk 

er i skolen de kommer til å arbeide. 

Leser en Lektorbladet, med artikler om 

ulike temaer om fag, skole og utdanning, 

holder en seg oppdatert. Jeg synes bladet 

er interessant og morsomt! Det skyldes 

nok at jeg føler temaene i økende grad 

angår meg. 

– Hvilke aktuelle saker fikk dere til å 

organisere dere i NLL? 

– Som studenter er ikke lønns- og 

arbeidsforhold det viktigste for oss, men 

Jonas Øksnes 

det er likevel et poeng å slåss for at det 

yrket vi skal gå inn i, gis den status det 

har krav på, sier Jonas. – Jeg tror det er 

viktig at vi som skal inn i skolen med 

mastergrad, utvikler en identitet som 

lektorer allerede i studietiden. 

– Informasjon om skolepolitiske saker 

og utdanningsspørsmål som betyr noe 

for meg, var avgjørende da jeg valgte 

NLL, supplerer Kristin. 

Det arbeides nå med å få etablert studentlektorlag 

ved andre universiteter og 

høgskoler. 




Stadig større aktivitet i 


Høsten 2003 opprettet Norsk Lektorlag et interimsstyre for NLLs pensjonister med Oluf 

Danielsen som leder. 

Danielsen, som er pensjonist 

fra Ås videregående 

skole i Akershus, er en 

ekte veteran i lektorlagssammenheng. 

Han var en av initiativtakerne 

til dannelsen av ULF i 1993 og 

var foreningens leder fra 1995 til 

1997. Danielsen var også medlem 

av det første sentralstyret i Norsk 

Lektorlag. 

Styret for NLLs pensjonistgruppe 

hadde sitt første møte 3. september 

2003 og konstituerte seg med 

Oluf Danielsen som leder. Øvrige 

medlemmer av styret var Torbjørg 

Flateby, Odd A. Jacobsen og Aage 

Nesbø. Fra det opprinnelige styret 

er Odd. A. Jakobsen gått ut og 

Knut Skogan er tiltrådt. 

– Det er spesielt tre oppgaver 

pensjonistgruppen vil prioritere, 

forteller Oluf Danielsen 

til Lektorbladet. – Vi vil stå for 

arrangementer på nasjonalt plan, 

opprette lokale pensjonistgrupper 

og fungere som idébank for og 

mellom ulike grupper, samt få til 

samarbeid mellom NLL sentralt, 

KS og andre sentrale myndigheter. 

Danielsen kan ellers opplyse at 

styret har oppfordret NLLs fyl- 

keslag til å opprette pensjonistgrupper 

som kan stå som arrangører 

av kurs og seminarer av faglig, 

kulturell eller av mer sosial art. I 

Oslo/Akershus har det vært arrangert 

kurskvelder som har fokusert 

på pensjonistøkonomi. NLLs 

pensjonistgruppe i Østfold har 

arrangert teatertur til Oslo, som 

var et meget populært tiltak. 

Styret har gjennom Lektorbladet 

og ved direkte henvendelser til 

pensjonistene kommet med tilbud 

om høsttur til Vestlandet, turer til 

Helsinki/Tallinn og Island samt 

seminar på Høvringen, men oppslutningen 

var dessverre ikke stor 

nok at til at turene kunne arrangeres. 

Oluf Danielsen 

– Vi er veldig åpne for henvendelser 

og tips om ting vi kan 

gjøre, og håper flere av NLLs 

pensjonister blir med, forteller 

Oluf Danielsen. 

Fylkeskontakter er oppnevnt i følgende fylker: 

Akershus: Oluf Danielsen 

Hordaland: Aage Nesbø 

Nord-Trøndelag: Emil Solheim 

Oslo: Eli Kristvik Eithun 

Vestfold: Bjørn Skaarn 

Østfold: Torbjørg Flateby

Innsikt 

Lektorene er i skolehistorien 

ofte blitt skjøvet til side 

Av dr. philos. Åsmund Arup Seip 

Ut av det 19. århundres 

embetsmannsstat 

sprang fire-fem grupper 

med universitetsutdannelse 

og embetseksamen. Det var teologer, 

jurister, medisinere, filologer 

og realister. Medisinernes 

og juristenes historie er kanskje 

oftest trukket frem i lyset. Ikke 

alle kjenner filologenes og realistenes 

historie like godt. Det 

finnes et stort litteraturtilfang 

om lærere. Men dette er gjerne 

litteratur om folkeskolelærere. 

I dette bildet har den høyere 

skolen hatt lett for å forsvinne. 

Slik er det også med lektorenes 

historie. De er i skolehistorien 

ofte blitt skjøvet til side. 

Lektorene organiserte seg i 

1892. Ett av målene Filologenes 

og Realistenes Landsforening 

satte seg, var å sikre medlemmenes 

enerett til å undervise i den 

høyere skolen. I 1905 kom loven 

som formelt gav dem enerett. I 

dag, nesten hundre år senere, er 

lærerne i den videregående skolen 

en sammensatt yrkesgruppe. 

Lektorer, adjunkter, lærere og 

faglærere arbeider side ved side. 

Ikke i noen fag har de universitetsutdannede 

lektorene enerett 

til å undervise. 

De som har studert lærere med 

lærerskolebakgrunn, viser til 

den positive holdningen disse 

lærerne hadde til skolereformene. 

For folkeskolelærerne 

var skoleutbyggingen en drivkraft 

i deres profesjonsbygging. 

Skolereformene hadde sikret 

disse lærerne en utvidelse av 

skoletiden, ansvar for flere skoleår, 

en bedre lærerutdannelse 

og større innflytelse over sin 

arbeidssituasjon. For en stor del 

vant de disse godene på lektorenes 

bekostning. 

Vi har å gjøre med to yrkesgrupper 

som søkte sine mål realisert: 

den ene i allianse med 

Arbeiderpartiet, den andre i 

opposisjon. Folkeskolelærerne 

styrket sin posisjon, og fikk 

etter hvert utvidet sin kompetanse 

og sitt kompetanseområde. 

Lektorene ble skjøvet til siden. 

Som gruppe stod de ribbet igjen, 

gestaltet i en lønnsklasse. 

Lektorene ble forbundet med det 

gamle klasse- og statussamfunnet. 

Det ønsket arbeiderbevegelsen 

å fri seg fra. Gjennom 

å undergrave lektorene som 

selvstendig yrkesgruppe, gjorde 

Arbeiderpartiet på skolens 

Åsmund Arup Seip 

område slutt på de siste rester 

av det 19. århundres embetsmannsstat. 

Artikkelen er hentet fra forfatterens 

bok ”Lektorene: Profesjon, 

organisasjon og politikk 1890 

– 1980” (Fafo, 1990). 


Lærerne rykket frem 

og lektorene ned 

Av professor Rune Slagstad 

Etter 1945 prøvde flere grupper å få andel i lektortittelen, dens symbolverdi. I 1949 hadde Industri- 

departementet (!) gitt sjømannsskolene tillatelse til å ta i bruk lektortittelen. Norsk Lektorlag reagerte på at 

lektortittelen ”stadig utsettes for devaluering”. 

Lektorlaget brakte i dette tilfelle 

saken inn for domstolene og fikk 

til sist Høyesteretts medhold mot 

Industridepartementet. Hovedtrusselen 

kom fra andre lærergrupper i allianse 

med politiske utdanningsstrateger, anført 

av Helge Sivertsen. Sivertsen ville bryte 

ned de barrierer som ga ”to ulike læraretatar 

skarpt skilde alt etter den utdanningsveg 

dei er komne”. I 1959 uttalte 

Kirke- og undervisningsdepartementet 

at ”utdanning fra andre institusjoner enn 

universitetene, for eksempel fra lærerskole, 

spesiallærerskole, Lærerhøgskole, 

og andre høgre skoler, (kan) være like 

verdifull del av lektor- og adjunktutdanningen 

som et universitetsfag”. 

En ville til livs ”de skarpe skiller i 

utdanningen av ulike lærerkategorier”. 

Lektortittelen bygde på kompetansekrav 

fra universitetseksamener. Lektorene 

sammenlignet sin tittel med leger, advokater, 

prester o.a. Men politikerne ville 

ikke lytte til denne argumentasjonen. 

– Etter 1959 var ikke titlene lektor og 

adjunkt lenger festet til universitetseksamener. 

Lektorlagets argumentasjon 


hadde gjennom hele etterkrigstiden vært 

at tilknytningen til universitetseksamen 

var standardsettende: Lektorenes kompetanse 

hadde sin garanti i universitetenes 

faglige standard. Den tradisjonelle 

lektorutdanningen ble devaluert, mens 

den tradisjonelle lærerutdanningen ble 

oppjustert. 

I 1973 ble lærerskolene treårige med 

høyskolestatus. Det sentrale i lektorenes 

argumentasjon var ikke lenger henvisning 

til opprettholdelse av faglig standard. 

I 1977 het det hos lektorene, også 

hos dem: ”alle i skolen er lærere”, ”alle 

har pedagogisk utdanning, og alle underviser 

i teoretiske fag”. ”Akademikeren 

var blitt en ’lærer’ med ’pedagogisk 

utdanning’.” I 1974 ble det gjennomført 

en annen symbolsk endring med 

reelt omformende kraft: ”gymnaset” ble 

avløst av ”den videregående skole”. 

Ungdomsskolen hadde åpnet en ny arena 

for lærerstanden i konkurranse med den 

gamle lektorstand. Lektorenes kritiske 

synspunkter kunne avvises som forsvar 

for snevre profesjonsinteresser overfor 

Rune Slagstad (f. 1945), som er professor i profesjonenes 

teori og historie ved Høgskolen i Oslo, 

er en av de mest profilerte personer i det norske 

kulturlandskapet. I sin bok ”Kunnskapens hus”, som 

artikkelen er hentet fra, presenterer han et overordnet 

perspektiv på universitets- og høyskolesystemet i 

postmoderniteten.

en ekspanderende samfunnsdemokratisering. 

Derved ble Norsk Lektorlag 

utdefinert som en symbolsk representant 

for den foreldede embetsmannsstats 

eliteunivers. Men lektorstanden var 

ingenlunde en overlevning fra embetsmannsstaten 

– først og fremst var den 

en representant for venstrestatens store 

reformative dannelseskoalisjon. Men 

resultatet ble at lærerne rykket frem og 

lektorene ned. Men begge grupper ble i 

økende grad fremmedgjort fra sin felles 

identitetsstiftende dannelsestradisjon. 

Lærernes fremrykking var forbigående. 

Noen årtier senere oppdaget lærerstanden 

at dens oppgradering var av forbigående 

art; den var blitt nedregulert. 

Den gamle middelstand er blitt ”proletarisert”, 

mens det gamle ”proletariat” 

er blitt middelstand – uten den gamle 

middelstands samfunnsvisjoner. – I 

avviklingen av de systembærende dannelsestradisjoner 

spilte pedagogikken en 

viktig rolle. Pedagogene ble brukt – og 

lot seg bruke, også de. Pedagogikken ble 

en legitimeringsvitenskap for det teknokratiske 

reformregime. Resultatet ser vi i 

dag: et skolesystem med diffus identitet, 

en lærerstand med svak selvfølelse – og 

en pedagogisk vitenskap som søker å 

kompensere mangel på indre kjerne med 

ekspansjon utover i en uendelig rekke av 

bindestrekspedagogikker. Pedagogikken 

ble et viktig instrument i den kompetanseutviskende 

strategi – en disiplin 

med svak faglig identitet ble bekvem å 

gripe til. Pedagogikken har vært et viktig 

styringsmedium, først i folkeskolen, 

dernest i den høyere skolen og nå til sist 

også på universitetsnivå. Om ikke universitetslærerne 

har annet felles, så skal 

de i det minste kompensatorisk sikres 

en felles pedagogisk horisont gjennom 

de obligatoriske, universitetsdidaktiske 

grunnkurs. 

Hva har universitetene gjort for å høyne 

lektorkompetansen i de sentrale fag? 

Kan det ikke være en sammenheng her 

mellom sviktende realfagsinteresse blant 

elevene og den manglende satsing på lektorkompetansen 

i realfagene? Hvorfor 

har ikke samfunnslære/samfunnskunnskap 

ført til hovedfagsreform på universitetsnivå? 

Det må overhodet gjøres 

faglig faglig og økonomisk attraktivt å 

ta hovedfag. Normen må være, 

støttet av økonomiske incentiv: 

det det er med basis i hovedfagskompetansenskompetansen 

en underviser 

i de sentrale fag. Lektorene 

må gis tilbake tilbake hovedrollen 

i den videregående skole. 

Den videregående skole 

kan bli fremtidens arbeidsmarkedmarked 

for den samfunnsvitenskapeligehovedfagskandidat. 

Her kreves det 

en mentalitetsendring 

på universitet, i skole 

og i fagforeninger, ikke 

minst det siste! 

Hovedfaget er, som 

Gudleiv Forr har kalt 

det, ”Norges gave 

til den akademiske 

verden”. Den nye 

mastergraden vil 

ikke ha den tyngde 

som hovedfaget 

har hatt i 

de sentrale skolefag. 

Den nye 

doktorgraden, 

hvis avhandlin- 

ger ger i realiteten ofte (som i dens 

svenske ekvivalenter) tilsvarer hovedhovedfagsoppgavene i de tunge hovedfagsstudier, 

har den svakhet i forhold til hovedfaget 

at den primært er rettet inn mot 

den vitenskapelige karriere. Hovedfaget 

er mer åpent ved at det kunne føre over 

i den vitenskapelige karriere i noen 

tilfeller, men i første rekke har gitt en 

viss fortrolighet med det vitenskapelige 

for den som skulle annetsteds hen i 

samfunnslivet, i første rekke til skolen, 

men også til den offentlige forvaltning, 

til presse og media. 

I universitetssammenheng vil den nye 

gradsstrukturen også svekke doktorgraden, 

fordi doktorgradsstudentenes 

faglige utgangspunkt vil være svakere. 

Derved devalueres hele det akademiske 

gradssystemet. Det tradisjonelle doktorgradsnivå 

forsvinner, i stedet gjenoppstår 

hovedfaget forkledd som doktorgrad. 

Artikkelen er hentet fra boka "Kunnskapens hus" 

(Pax, 2006). 


Noen tanker om skole-Norge 

Av professor Kaare Skagen, Høgskolen i Oslo 

I to år har SV sittet med ledelsen av den nyfødte kolossen Kunnskapsdepartementet. Inntrykket er at 

statsråden løper livet av seg for å berge partileder Halvorsen som forsnakket seg i valgkampen for to år siden 

da hun lovet å gå av om det ikke var full barnehagedekning i landet. Forskningspolitikken er lagt på hvileskjær 

i et utvalg, og bevilgningene har stoppet opp. 

Men hva skjer i skolen? 

Skolen som tidtrøyte og oppholdssted 

En runde i de politiske partienes programmer 

gir tilsynelatende grunn til 

optimisme for skolen. Det gjelder for 

alle, og ikke minst de rødgrønne regjeringspartiene. 

Her omtales skolen som 

grunnlaget for folkestyret og instrumentet 

for utjevning av sosiale forskjeller. 

Trass i vakre ord er det likevel fortsatt 

sterk tvil om de rødgrønnes medisin er 

til hjelp. For fortsatt er skolen som tidtrøyte 

og oppholdssted solid forankret i 

SVs partiprogram. Rødgrønn skolepolitikk 

har ikke lagt bak seg troen på en 

skole uten faglige krav og innsats. Den 

rødgrønne regjeringen og de rødgrønne 

ordførerne satser fortsatt altfor mye på 

organisering, fancy skolebygg og nedbygging 

av eksamen. 

Maktforskyvning 

De siste 15 årene har det skjedd en 

maktforskyvning i norsk skole. I dag er 

det politikere sentralt og lokalt, departementer, 

direktorater og skoleledelser 

på alle nivåer som er toneangivende i 

skolen. Det bygges nye landskapsskoler 

i alle varianter, byråkratiske møtekaruseller 

innføres i fleng og tilleggsfunk- 


sjoner øker i antall. Troen er stor på 

at styring og ledelse i alle former skal 

skape den gode skolen. Ressursene satses 

i stor grad på ledelse på alle nivåer. 

Desentraliseringen er i ferd med å skape 

et nytt lokalt byråkrati. 

Skolen er til for å skape og gjenskape 

demokratiske verdier, kunnskap og ferdigheter. 

Denne produksjonen av fremtiden 

skjer i møtet mellom lærerne og 

elevene. Det er læreren som står i første 

linje for å drive elevene inn i den faglige 

verdenen samfunnet har bestemt. Norsk 

skole – og elevene – står og faller med 

dyktige, ambisiøse og vennlige lærere. 

Derfor må skoleeiere og skoleledere gi 

tillit og arbeidsrom slik at det kan undervises, 

læres og stilles krav i norsk skole. 

I dag mangler det på en slik tillit. I stedet 

tror politikerne og lederne at de kan 

skape den gode skole selv. Skoleledelsen 

kan ”gjøre lærere gode”, heter det på 

KS’ hjemmeside. 

Rødgrønn balansegang 

Den nye enigheten om skolens innhold 

har likevel enda ikke stabilisert seg. De 

som tror på skolen og vil dens beste, har 

de siste to årene blitt både beroliget og 

Professor Kaare Skagen (Foto: Svein Einar Bolstad) 

forbløffet over å følge statsråd Djupedals 

ferd mot en mer realistisk retorikk og 

skolepolitikk. Noen ensom ferd er dette 

likevel ikke. For flere og flere snakker 

nå ubesværet om lærerautoritet og 

faglærere i hele grunnskolen. Så har 

altså dokumentasjonen om middels norske 

elevprestasjoner fra internasjonale 

undersøkelser blitt for tung. Samtidig 

kommer også signaler fra Sverige og 

Danmark om tydeligere vekt på faglig

kunnskap og ferdigheter. Hva er det 

da som likevel gjør at det blant svært 

mange som er engasjert for skolen, er en 

nagende tvil om den rødgrønne skolepolitikken 

er i stand til å mestre de store 

utfordringene de kommende årene? 

Etter to års rødgrønn regjering kan vi 

slå fast at det er god avstand mellom 

regjeringens skolepolitikk og f. eks. SVs 

partiprogram. Avsnittene om skole i partiprogrammet 

slår fortsatt fast at nøkkelsatsingen 

for å skape den gode skolen 

er mer IKT. Om karakterer heter det: 

”Dagens karaktersystem oppmuntrer til 

å pugge framfor å lære, og skaper konkurransepress 

framfor samarbeid.” Nylig 

refset statsråd Djupedal Norsk Lektorlag 

fordi organisasjonen satte fingeren på 

den overdrevne troen på elevstyring i 

skolen. I statsrådens partiprogram står 

det at elevene skal ha ”reell medvirkning”, 

også når det gjelder vurderingsformene. 

Slike formuleringer skaper tvil 

om regjeringen virkelig ønsker en kompetansestyrt 

skole. 

Det er tradisjon på norsk venstreside for 

å legge vekt på sosial utjevning i skolepolitikken. 

Det bredt aksepterte likhetsmotivet 

blir forsøkt samordnet med hensynet 

til individuelle evner og anlegg. I 

strevet for likhet er det lett å overse at 

læring nødvendigvis må skape forskjeller 

i kunnskap og ferdigheter mellom 

elever. Slike forskjeller er ønskelige og 

skal fremelskes fordi de er uttrykk for 

individualitet og faglig læring. Samtidig 

kan ikke slik faglig læring finne sted 

uten at det skjer en systematisk undervisning 

og veiledning på grunnlag av 

utarbeidede og aksepterte standarder på 

ulike fagområder. Norsk klasseromsforskning 

har dokumentert at ikke alle 

elever i grunnskolen får jevnlig tilbakemelding 

på sine prestasjoner ut fra krav 

til ferdigheter og kunnskaper. 

Soria Moria-erklæringen satte foreløpig 

bom for en av SVs hjertesaker, nemlig 

fjerning av karakterer i hele skoleverket. 

Men kunnskapsstatsråden er ikke 

bundet på hender og føtter. Han har et 

spillerom for å markere seg. I tiden som 

opposisjonspolitiker markerte Djupedal 

seg som en arg kritiker av det han kalte 

den tradisjonelle skolen. Vekk med pultrekkene 

og kateterundervisningen, het 

det da. Statsråden er ikke glad i det 

han kaller ”det gamle”, men han elsker 

”det nye”. Han lar seg begeistre av prosjekter 

som fremhever ungdomskulturen 

som betydningsfull for skolen. Der han 

merker motstand mot digitalisering, får 

stemmen en ny intensitet. 

Nye toner fra Stortinget, gamle 

refreng fra kommunene 

Fra 1970-årene av arbeidet de rødgrønne 

partiene for en svekkelse av lærerrollen, 

nedbygging av eksamen, overdreven 

tro på pedagogiske metoder som oppskrift 

på den gode skolen, og en lunken 

holdning til kunnskap og faglighet. I 

1990-årenes skolereformer stod troen 

på den autonome elev sentralt i disse 

partienes tenkning om skole. Tidligere i 

år tok Arbeiderpartiets talskvinne i skolespørsmål, 

Anniken Huitfeldt, et oppgjør 

med sitt eget partis skolepolitikk 

og varslet krav om tydeligere lærere i 

skolen. Og i statsrådsstolen sitter SVs 

Øystein Djupedal og administrerer skolereformen 

til Høyres Kristin Clemet, 

og det så lojalt at selv ikke Clemet kan 

finne for mye å sette fingeren på. Og nå 

har også Djupedal bekjent SVs skolepolitiske 

synder og sagt at SV ikke har lagt 

tilstrekkelig vekt på kunnskap i skolen. 

Og ikke nok med det. Stortingsmeldinger 

understreker gang på gang hvor betydningsfull 

læreren er for gode resultater i 

skolen. Læreren er hovedpersonen i skolen, 

sies det. Og dette kan støtte seg på 

resultater fra ny pedagogisk forskning 

som peker på den gode læreren som 

kraftsentrum i skolens virksomhet. De 

siste årene har lokalpolitikere og etatsledere 

likevel gang på gang understreket 

at det er politikerne og ikke lærerne 

som bestemmer i skolen. En maktkamp 

har ført til at praktisk know-how-kunnskap 

om undervisning og læring ikke 

har kommet til orde i tilstrekkelig grad. 

Denne utviklingen har ført til faglig 

svekkelse av etterutdanningstilbudet til 

lærerne som ikke har vært målrettet mot 

behov for undervisningskompetanse, 

særlig i realfag. Ledelsen i kommunene 

har satset på uprøvde typer av 

skolebygg, organisering og metode, men 

Anniken Huitfeldt 

satsingen har ikke vært forankret i lektor- 

og lærerprofesjonens kunnskap og 

velprøvde undervisningserfaring. 

Nyere klasseromsforskning beveger seg 

mer og mer bort fra troen på at én metode 

er overlegen. Heller ikke dialogen er 

noen sikker vei til kunnskap. Fokuset på 

metode og organisering som kongevei 

til læring kan betraktes som vår tids formaldanningsmetode. 

I vår forbindelse 

vil det si å legge vekt på faglige erfaringer 

og faglig overblikk fra de beste 

utøverne av yrket. 

Maktforskyvning i skolen 

I løpet av de siste 10-15 årene er det 

som nevnt skjedd en maktforskyvning i 

norsk skole. Nasjonalt har det skjedd en 

desentralisering slik at fylkeskommuner, 

kommuner og skoler har fått mer å si 

over skolenes daglige liv. Denne desentraliseringen 

har tverrpolitisk støtte fra 

de politiske partiene. Utviklingen ses 

på som en demokratisering ved at makt 

overføres fra staten til de lokale myndighetene. 

Desentraliseringen av skoleverket 

har også fulgt hovedtrekkene i 

den amerikanske styringsfilosofien New 

Public Management, der mistro mot de 

profesjonelles holdning til eget arbeid 

en viktig faktor. Utslagene har vært 

sterke innenfor skoleverket. Ikke minst 

har kombinasjonen av lokal makt og tro 

på organisering, dårlig dokumenterte 

metoder og nye former for lokal byråkratisering 

fått uheldige følger. 


Med hard hånd har kommuneledelse 

over hele landet fjernet skolesjefer og 

innsatt oppvekstsjefer. I fylker og kommuner 

har erfaring fra næringslivet blitt 

høyt verdsatt ved tilsetting av rektorer. 

Tanken var å knekke profesjonenes makt 

ved å usynliggjøre det skolefaglige. 

Skolene skulle integreres i den kommunale 

virksomheten som ”resultatenheter” 

på linje med all annen virksomhet. 

Fortsatt er det noen skritt igjen til 

orwellske betegnelser som ”resultatenhet 

1”, ”resultatenhet 2”. Men retningen 

er der. 

Kritikk mot disse sidene av desentraliseringen 

betyr ikke at skoleverket skal 

unndras demokratisk kontroll, eller at 

lærerprofesjonen skal styre utviklingen 

av en av vår viktigste samfunnsinstitusjoner. 

Problemet med dagens situasjon 

er at den politiske styringen, ofte 

sekundert av ivrige skolebyråkrater, 

også påvirker den daglige undervisningen 

på en negativ måte, både direkte og 

indirekte. 

Gudmund Hernes løftet i sin tid som 

statsråd skolelederne opp fra lærerkollegiene 

og gav dem mer lønn og mer makt, 

og Clemet videreførte nyordningen. De 

siste årene har ikke minst grupper av 

faglig og pedagogisk dyktige lektorer 

følt seg satt på sidelinjen av lite gjennomtenkte 

modeller og påhitt om undervisning 

og skole. Desentraliseringen av 

ansvar her skulle motvirke overstyring 

av lokale miljøer fra staten, men har 

også hatt som følge at ledere på kommunalt 

og fylkeskommunalt nivå har 

svingt seg vel kraftig i dansen om å være 

først i rekken av innovatører. Mange av 

forbildene til de nye modellskolene kom 

fra Sverige. I nabolandet er nå edrueligheten 

på vei inn i skolene. Skolverket 

har evaluert enkelte skoler, og fasiten er 

som vanlig: Der lærerne trekkes tilbake, 

hjelper verken aldersblanding eller prosjektarbeid. 

Elevene lærer for lite, og 

de svaktpresterende blir tapere. En mer 

realistisk vurdering av fancy og kule 

pedagogiske påfunn er i ferd med å sige 

inn, også i nabolandet. 

Den store konfliktsaken i Clemets statsrådstid 

var overføringen av arbeidsgi- 


veransvaret fra staten til kommunene. 

Overføringen skapte usikkerhet om hvorvidt 

kommunen var seg sitt ansvar for 

skolen bevisst. Håndteringen av etterutdanningsmidlene 

fra staten har ikke økt 

tilliten til kommunene på dette området. 

Tilsynsrapporter fra Fylkesmennene 

dokumenterer at kommunene bevilger 

for lite penger til skolene, og at midlene 

til deling av klasser og spesialundervisning 

går ned. Samtidig lesser skolemyndighetene 

oppgaver på rektorene som 

mister mulighetene til å være pedagogiske 

og faglige ledere. Ytterligere usikkerhet 

er skapt ikke minst av KS’ insistering 

på at kontortid og sterk ledelse 

er nøklene til bedre kvalitet i skolen. 

Uvilje mot å se at lærerarbeid er sterkt 

avhengig av selvstendighet, en viss profesjonell 

autonomi og gjennomslag for 

kompetente råd hos ledelsen, er ikke 

gode egenskaper hos arbeidsgivere. 

Forskning kan dokumentere at ledelsens 

viktigste oppgave er å legge til 

rette for undervisning, være lydhør og 

en inspirerende faglig samtalepartner. 

Denne lederrollen er uoppnåelig hvis 

ikke skolelederen har like høy kompetanse 

som de dyktigste lærerne. Slike 

skoleledere skapes ikke ved å prioritere 

ledererfaring fra irrelevant virksomhet i 

næringslivet. 

Globalisering og lokalt byråkrati 

Bak den pedagogiske realitetsorienteringen 

hos stortingspolitikerne ligger internasjonaliseringen 

av skolepolitikken. De 

nye internasjonale undersøkelsene om 

de nasjonale skolesystemene har påvist 

svakheter i det som noen politikere på 

1970-tallet kalte ”verdens beste skole”. 

Fortsatt kan sterk fellesskapsorientering 

og omsorgskompetanse fremheves som 

kvaliteter ved den norske skolen. Men 

støynivået er for høyt, lærernes faglige 

kompetanse for lav og elevenes faglige 

prestasjoner, særlig i realfag, for 

dårlige. Den tålmodige desentraliseringen 

av myndighet til lokal skoleledelse 

har fratatt Kunnskapsdepartementet og 

Utdanningsdirektoratet mange verktøy. 

Intensjonen er at ”den som har skoen 

på, kjenner best hvor den trykker”. Når 

lokal myndighet foreløpig ikke virker 

godt nok, kan det skyldes at byråkratiet 

ikke er fjernet ved desentraliseringen. 

I stedet har byråkratiet fulgt med på 

desentraliseringslasset og er i ferd med å 

etablere seg tungt på mange skoler. Den 

profesjonelle know-how-kunnskapen, 

lærerstandens praktiske kunnskapsarv, 

får ikke tilstrekkelig plass i avgjørelsene 

om arkitektur, organisering av skolearbeidet 

og etter- og videreutdanning. 

Resultatet kan bli at de faglige resultatene 

i skolen uteblir. 

De siste tiårene har skoleutviklingen 

vært preget av et paradoks. Blant skolepolitikere, 

skoleledere og sosialpedagoger 

har begrepet tilpasset opplæring 

fått en dominerende plass. Og tilpasset 

opplæring er ikke sjelden blitt fortolket 

i ekstremt individualistisk retning ved 

å hevde at hver elev skal ha sin egen 

opplæringsplan. Når det gjelder lærernes 

undervisning og arbeidsforhold, 

har retningen vært den stikk motsatte. 

Skolemyndighetene arbeider målbevisst 

mot en fast kontortid for lærere, og det 

er innført flere varianter av påtvunget 

samarbeid. Begrepet ”den privatpraktiserende 

lærer” har vært brukt av mange 

for å fremme kollektiviseringen av skoleverket. 

I dag er det dokumentasjon på at 

påtvungne samarbeidsformer fort kan 

miste sin produktive virkning og forfalle 

til tomme ritualer. Gode skoler har mye 

å vinne på å holde balansen mellom det 

kollektive og det individuelle, og det 

gjelder både for elevene og lærerne. 

Det bør være mulig å balansere det 

ekstremt individualistiske med nødvendige 

fellesskapsordninger. Samtidig er 

det viktig å legge til rette for utvikling 

av individualitet, både i elevenes læring 

og lærernes undervisning. Gode lærere 

er avhengige av selvstendighet og en 

fleksibel arbeidssituasjon for å kunne 

ta de avgjørelsene som er til beste for 

elevenes læring. 

Kritikken mot desentraliseringen er ikke 

et argument for mer statlig byråkrati. 

Men det er et argument for at de profesjonelles 

beste skjønn må legges mer 

vekt på, og at en nasjonal styring er 

nødvendig for å føre de beste sidene ved 

globaliseringen videre.

Astrid Søgnen (Foto: Utdanningsetaten, Oslo kommune) 

Undervisningskompetanse 

Ansvaret for å forbedre lærernes undervisningskompetanse 

ligger her på den 

enkelte skoles ledelse. Eksemplet viser 

hvordan desentralisert og økt lokal makt 

foreløpig ikke fører frem. Her svikter 

det på det mest grunnleggende: lærerens 

faglige bakgrunn for å undervise i matematikk. 

Dette skjer til tross for betydelig 

satsing på utdanning i skoleledelse, og 

maktkonsentrasjon på toppnivået i den 

enkelte skole. 

En side ved desentraliseringen har vært 

lite påaktet, og det er delegeringen av 

ansettelsesmydighet til skolene. I dag 

står skolene i praksis fritt til å se bort fra 

om en lærer som søker stilling, har f.eks. 

eksamen i hovedfag eller mastergrad. I 

praksis ansetter skolene i mange kommuner 

søkere uten høyere grads eksamen. 

I svært mange tilfeller blir det sett 

bort fra at en søker har flere tiårs erfaring 

fra skolen, ja, det kan tenkes at slik 

erfaring teller mot søkeren fordi skolen 

da må betale høyere lønn. Mistanken er 

sterk om dette er en måte å spare penger 

på. Utviklingen er uheldig for skoleverket 

som helhet. Signalet utad er at det 

ikke lønner seg å ta den faglige hovedfordypningen 

som mastergraden er. Når 

statsråden nå skal forandre forskriften 

for ansettelse av lærere, bør det komme 

inn i klartekst at eksamen av høyere grad 

skal gi fortrinn ved ansettelse. I noen 

kommuner får skolene tildelt én sum 

penger for hver lærerstilling, uansett 

lønn som utbetales. Dette innebærer at 

høyt utdannede og erfarne lærere som 

koster mer enn unge og uerfarne, blir en 

ekstra utgift for skolene. Incentivet går i 

retning av å ansette lærere med mindre 

kompetanse og erfaring. Undersøkelser 

viser da også at mange skoler har dårlig 

lærerkompetanse, særlig i realfag. 

Utdanningsdirektør Astrid Søgnen i 

Oslo har krevd ett års fagutdanning for 

å oppnå undervisningskompetanse på 

ungdomstrinnet. Dette er et av desentraliseringens 

paradokser: Lokale skolemyndigheter 

må appellere til sentrale 

reguleringer for å oppnå faglig nivå i de 

lokale ”resultatenhetene”. 

Den ferskeste evalueringen fra FAFO 

slår fast at det er skoleeier, altså rektor 

og inspektør, som bestemmer hvilken 

etterutdanning lærerne skal få. Lærerne 

er lite eller ikke i det hele tatt engasjert. 

De skolene som ikke har hatt kartlegging 

av kompetanse, har fått tildelt 

minst midler. Det er svært store variasjoner 

i tildeling av midler til den enkelte 

kommunene. 

Den nye skolearkitekturen 

I 1960-årene fikk en reformpedagogisk 

tendens vind i seilene i USA. Ideen var 

å bygge en ny type skoler der undervisningen 

skulle foregå i et åpent landskap, 

muligens med flyttbare skillevegger. 

Den pedagogiske begrunnelsen var å 

benytte flere organisasjonsformer enn 

klasseundervisning, bl.a. storklasse og 

grupper. Norge var et av de landene som 

raskest plukket opp ideen, og i perioden 

1968-78 ble det bygget omkring 300 

åpne skoler. Erfaringen fra denne skoletypen 

er at den nye arkitekturen ikke 

gir noen garanti for god undervisning. 

Mange av de åpne skolene måtte bygges 

om fordi støyproblemer og strukturmangel 

gjorde det umulig å drive forsvarlig 

undervisning. 

På 1990-tallet fikk denne bevegelsen 

en ny oppblomstring, denne gangen 

Fra SVs partiprogram: 

”Dagens eksamensordning er lite relevant i forhold til arbeidsmetoder elevene vil 

møte i arbeidslivet. SV vil derfor arbeide for større bruk av nye eksamensformer. 

I tillegg skal skolen gi bestått/ikke bestått-vurdering av elevene, som sammen 

med opptaksprøver skal gi grunnlag for opptak til høyere utdanning. SVs mål er 

å fjerne karakterene i videregående opplæring. 

SV vil fjerne eksamen og karakterer i ungdomsskolen og innføre alternative 

vurderingsformer, for eksempel mappevurdering, der alle elever får kontinuerlig 

tilbakemelding på arbeidsinnsats og prestasjoner ut fra sine forutsetninger. Dette 

vil på en mer effektiv måte fremme læring og motivasjon. Dagens karaktersystem 

oppmuntrer til å pugge framfor å lære, og skaper konkurransepress framfor 

samarbeid. I arbeidet med utvikling av ulike evalueringsformer må elevene tas 

med på råd.” 


etter inspirasjon fra Sverige. Flere store 

bykommuner bygger ikke lenger tradisjonelle 

skoler, men utelukkende landskapsskoler. 

Lærere og skoleledere får 

ofte valget mellom å forbli i gamle lokaler, 

eller å akseptere ny arkitektur. I noen 

tilfeller er arkitekturen så fancy at den 

representerer et hinder for arbeidsro og 

læring. Det er ingen dokumentasjon på 

at landskapsskoler gir bedre læring. Det 

avgjørende for gode skoler er at lokalene 

er egnet til å skape struktur slik at lærernes 

krefter ikke går med til å kjempe om 

tiden med elevene. 

Og så kunne barneombudet i juni dette 

året dokumentere at fire av ti skolebygninger 

i landet ikke var godkjent etter 

forskriften om helsevern. Og da hadde 

store kommuner som Oslo, Bærum og 

Asker latt være å svare på forespørselen. 

Hvorfor det tro? 

Djupedals eksamen 

Soria Moria-erklæringen åpnet for å 

gjøre utprøving av alternative vurderingsformer. 

Dette har Djupedal fulgt 

opp ved å starte et toårig prosjekt i regi 

av Utdanningsdirektoratet. Prosjektet 

skal munne ut i en stortingsmelding 

våren 2009. Vurderingsspørsmålet er en 

av nøklene til en god skole. Det faglige 

nivået er avhengig av at det stilles krav 

i undervisningen. Det avgjørende er 

likevel at disse kravene overholdes ved 

at det praktiseres eksamen og sensur på 

dette nivået. Gjennom vurderingsordningene 

sendes det signaler til elevene 

om hvilke standarder som praktiseres. I 

elevkulturen danner det seg oppfatninger 

om hvor mye innsats som er nødvendig 

for å ”komme igjennom”. 

Det er få områder der det er skapt så 

mange myter som eksamen i skolen. 

Kritikken har vært massiv fra tabloidpressen, 

elevorganisasjoner og sosialpedagogisk 

hold. Det får holde med noen 

eksempler. Eksamen legger bare opp 

til pugg av løsrevne faktakunnskaper. 

Eksamen favoriserer elever med god 

puggehukommelse og dårlig kreativitet. 

Eksamen er en ”skolsk” oppfinnelse 

som er unaturlig og uten paralleller i 

samfunnet – for der kan vi alltid bruke 

hjelpemidler, må vite. Eksamen er urett- 


ferdig fordi den foregår på én dag. 

Nå er evnen til å lære sterkt uavhengig 

av evnen til å huske. Vi vet hvilke følger 

det får når langtidshukommelsen bryter 

sammen. Både intuisjonen og evnen til 

improvisasjon bygger på pugg og innlæring 

der kunnskap blir lagret i hukommelsen. 

Langtidshukommelsen er en 

mektig og tilpasningsdyktig evne som 

både gir muligheter og setter grenser for 

våre prestasjoner i arbeids- og privatlivet. 

En uendelig rekke situasjoner i samfunnslivet 

krever langtidshukommelse 

sammen med forberedelse. Eksamen er 

en trening i å yte under spesielle forhold, 

og forberedelsene og den mentale mobiliseringen 

gir mye læring. 

En amerikansk undersøkelse mener å 

dokumentere at skoleprøver og eksamen 

gir bedre hukommelse, ikke bare i det 

faget som leses, men også i beslektede 

emner. En annen undersøkelse viser 

klare sammenhenger mellom gode skoleprestasjoner 

og dyktighet på jobben. 

Det er indikasjoner på at sosialpedagogikkens 

motvilje mot eksamen og vurdering 

har skapt et svakere kompetansenivå 

for vurdering i lærerprofesjonen. 

Dersom eksamens- og sensursystemet 

ikke er på linje med fagplanenes krav, 

blir karaktersystemet meningsløst og 

kan like gjerne erstattes av én karakter: 

godkjent. Stortingsmeldingen om vurdering 

vil bli Djupedals eksamen som 

statsråd. 

Forandring og stabilitet 

Den som leter i høyfrekvente ord i 

offentlige dokumenter om skolen, vil 

få utslag på ”endring”. Mange skoler 

søker i dag etter lærere med ”endringskompetanse”. 

Utlysningsteksten nevner 

”endringskompetanse”, og ikke den 

nødvendige undervisningskompetansen. 

En tung forandringsretorikk har hersket 

i skole- og oppvekstetater de siste par 

tiårene. Enkelte kommuner har satset på 

å ansette skoleledere med næringslivserfaring, 

eller sendt alle lederne på lederkurs 

som har vært kjemisk fri for kunnskap 

om skole. I det hele tatt synes troen 

på den kontinuerlige omorganisering å 

være grunnfestet blant ledere i kommuner 

og fylker. Fremtidsskolen har mange 

ledere og flere administrative nivåer. Det 

er kontortid for alle, også lærerne, som 

for øvrig arbeider i team. Det er berettiget 

tvil om deler av dette samarbeidet 

er særlig produktivt for undervisning og 

læring i skolen. Det statlige byråkratiet 

er kraftig redusert gjennom en serie av 

overføringer av makt og myndighet til 

lokalt nivå de senere årene. Det er vekst 

i ledere og lederfunksjoner på mange 

nivåer, og mengden av påtvunget samarbeid 

i den enkelte skole øker. 

Desentraliseringen kan ha ført til at også 

byråkratiet er overført fra nasjonalt til 

lokalt nivå. 

Den gode skolen utvikles ikke ved å stå 

stille, men heller ikke ved å handle formålsløst. 

En av de viktigste ressursene 

for god skoleutvikling er profesjonens 

know-how-kunnskap. Kunnskap om hva 

som virker i undervisning og læring 

kan hjelpe til med å bevare nødvendige 

strukturer i skolen, og med å skifte ut det 

som ikke er produktivt. Fremfor alt kan 

erfaringen bidra til å finne det riktige 

tempoet i forandringene. For raskt tempo 

fører til omfavnelse av udokumenterte 

pedagogiske moteretninger, og i verste 

fall til destabilisering. Avvisning av alt 

nytt og fortrengning av god tradisjon 

fører til tilstivning og mindre læring. 

Det er grunn til å tro at det å bevare visse 

grunnstrukturer kan bidra til smidighet 

og tilpasningsevne. Altfor hastige og 

omfattende reformtiltak kan risikere å 

gjøre skolen til en ”fremtidsskole” i det 

ene øyeblikket og en reaksjonær skole i 

det neste. 

Forskere som har forsøkt å finne spor 

etter reformer i skolens daglige liv, anslår 

at det tar 10-15 år til reformer fester seg. 

Og det gjelder hvis reformene blir ansett 

som fornuftige av lærerne som skal 

iverksette dem. Gode lærere velger ut 

det gode fra reformene, og lar det dårlige 

ligge. De siste årene har finsk skole 

hatt gode resultater på internasjonale 

undersøkelser, langt bedre enn Norge. 

Det er til ettertanke at Finland har hatt 

færre reformer enn Norge, mindre vekt 

på skoleledelse og bedre forskningsbasering 

i lærerutdanningen.

Klasseromsforskning og 

skoleutvikling 

Den pedagogiske skoleforskningen har 

de siste tiårene vært altfor sterkt preget 

av sosialpedagogiske kjepphester, 

og dette har hatt uheldig innflytelse på 

skoleutviklingen. La oss bare nevne to 

eksempler. Kampen mot lærerens individualitet 

begynte med den amerikanske 

forskeren Dan Lorties kartlegging av 

arbeidsbetingelser i amerikansk skole 

i 1975. Det fortsatte med en uendelig 

rekke av lite smigrende beskrivelser av 

læreres psykologi i engelsk forskning. 

I norske sammenhenger hørte vi ekko 

i form av den nedsettende betegnelsen 

”den privatpraktiserende lærer”, gjerne 

ropt ut av talere som selv findyrket 

sin egen privatpraksis over en årrekke. 

Denne ideologiske forskningen blander 

sammen individualisme – som er 

en samfunnstrend som dyrker uønsket 

selvopptatthet – med individualitet som 

er utvikling og realisering av egne evner 

og ferdigheter. Nedsettende omtale av 

den individuelle læreren har banet veien 

for et nytt skolebasert byråkrati mange 

steder i landet. 

Det andre eksemplet gjelder klasseromsforskningen. 

I flere årtier gjaldt det som 

en sannhet at bare såkalt ”aktiv læring” 

førte til ”virkelig, autentisk læring”. 

Elevene måtte snakke og helst også 

bevege andre deler av kroppen for at 

læring kunne skje. I klasser der lærere 

foreleste eller presenterte fra kateteret, 

var det hele nærmest mislykket. Lytting 

og refleksjon ble ikke ansett som viktige 

læringsformer! Ved lærerens fortelling 

i klassen var det bare noen få som fikk 

med seg det som ble sagt. Nyere klasseromsforskning 

blir mindre og mindre 

opptatt av metoder og aktivitetsformer, 

men mer og mer opptatt av kvaliteten 

på virksomhetene som lærere og elever 

er engasjert i. Vesentlige spørsmål for å 

avdekke kvalitet er hva slags kunnskap 

som blir lært, eller hvilke ferdigheter 

som trenes inn. I dag blir det år for 

år mindre og mindre avstand mellom 

klasseromsforskning og erfarne læreres 

know-how og innsikt. 

Avslutning 

Den tverrpolitiske troen på desentralisering 

og skoleledelse gjør at denne kraften 

vil være sterk i norsk skolepolitikk 

også i årene fremover. Foreløpig er ikke 

suksessen av disse tiltakene entydig. Få 

fylker og kommuner makter å ansette 

etter faglige kriterier, og det er begrunnede 

mistanker om at erfarne, dyktige 

lektorer faller gjennom i konkurransen 

med billigere, mindre erfarne lærere. 

Skoleledelse på mange nivåer overbeviser 

foreløpig ikke med sin manglende 

satsing på faglig undervisningskompetanse. 

I fylkes-, kommune- og skoleledelse 

kan det se ut som billige skoler, troen på 

landskaps- og glassarkitektur, skiftende 

organisering av undervisning og de riktige 

metodene står sterkt i skoleutbygging, 

ansettelser og prioritering av etter- 

og videreutdanning. Nøktern, empirisk 

forskning må konkurrere hardt med 

flyktig motepedagogikk for å komme på 

dagsorden i skole-Norge. 

Desentraliseringen og økningen av 

lokal makt har en dynamikk i seg som 

vil tvinge frem forskjeller i landet. Da 

Helge Sivertsen i 1959 sørget for at 

norsk skole fikk en felles lov for by og 

land, ville han samle landet ”til eitt rike 

også på skolens område”, skriver Rune 

Slagstad. Et viktig poeng var at Norge 

skulle ”vera ein nasjon – ikkje berre eit 

kommunesamband”. 

Det stilles store krav til en bærekraftig 

skolepolitikk i dag. Globaliseringen 

må balanseres mot desentralisering. 

Forankringen i det lokale er nødvendig 

for å lykkes i dialogen med det globale. 

Overfladisk aksjonisme, motetrender og 

overdreven tro på organisering vil banke 

på statsrådens dør nesten konstant. Det 

er det jevne daglige arbeidet med kunnskap 

som fører til resultater. Det betyr at 

eksamens- og undervisningsformer ikke 

må vurderes i forhold til om de er ”nye”, 

”gamle”, eller ”alternative”. Eksamen 

skal sikre at hver enkelt elev får rettferdig 

uttelling for sine kunnskaper, og 

det betyr prestasjoner under kontrollerte 

former. 

En gjennomgang av kommunal skolepolitikk 

viser mangler. Vi snakker ikke 

her om unntak, men heller et mønster 

som sår berettiget tvil om kompetanse 

og politisk vilje hos skoleeierne. For 

dem som alltid spisser ørene når OECD 

snakker, kan det være verdt å merke seg 

hvordan skolesystemet omtales i organisasjonens 

siste årsrapport om USAs 

økonomi. I USA er det delstatene og 

lokale myndigheter som har et hovedansvar 

for skolepolitikken. OECD anbefaler 

nasjonale lover for å stramme opp 

slappe skoler som trenger strengere pensumbaserte 

avgangseksamener. 

Rødgrønn skolepolitikk har klokketro 

på organisering som nøkkel til en vellykket 

skolepolitikk. Statsminister Jens 

Stoltenberg har lansert heldagsskolen 

med mer undervisning og opphold på 

skolen som veien til ”verdens beste 

skole”. Det er de gode lærerne som 

skaper den gode skolen. Læreryrket må 

tiltrekke seg de aller beste. For å lykkes 

med det må norsk skole oppfylle tre 

hovedbetingelser. Lærerlønnen må være 

så høy at den uttrykker samfunnets tro 

på de gode lærerne. Ansettelse av lærere 

må gi fortrinn til høy faglig kompetanse. 

Lærere må møte tillit og få tilstrekkelig 

profesjonell autonomi i sitt daglige 

arbeid. På alle disse områdene har 

rødgrønn politikk et langt stykke å gå. 

Uten forbedringer her vil Stoltenbergs 

visjon om ”verdens beste skole” bli lite 

mer enn et hult ekko av tidligere APskolestatsråd 

Bjartmar Gjerdes snakk 

på 1970-tallet om, ja nettopp ”verdens 

beste skole”. 


Kunnskapskrisa og 

skræmebildet av lektoren 

Av førsteamanuensis Atle Måseide, Universitetet i Tromsø 

Redsla for lektorar og fagkompetanse er absurd. Skolen bør heller vere redd for kunnskapslause 

omsorgsberserkar, skriv Atle Måseide. 

Lektoren – Dyret i den 

Omsorgspedagogiske Openberringa 

Det er fleire årsaker til kunnskapskrisa. 

Ei er spesiell, myten om Lektoren, 

sjølve Dyret i den Omsorgspedagogiske 

Openberringa, som utelukkande og snevert 

er opptatt av fag, som følgjeleg 

ikkje bryr seg om formidling og heller 

ikkje – på grunn av den uhorvelege 

kunnskapsmengda si – er i stand 

til å formidle kunnskap. Verst av alt: 

Kunnskapen gjer vedkommande blind 

for elevar! Lektoren kan korkje formidle 

fag eller omsorg. 

Redsla for lektorar og fagkompetanse 

er absurd. Skolen bør heller vere redd 

for kunnskapslause omsorgsberserkar. 

Fagkunnskap er eit nødvendig vilkår for 

å kunne formidle faglege kunnskapar. 

Det same gjeld, og i minst like stor grad, 

for såkalla aktivitetspedagogikk. Skal 

læraren vere i stand til å legge læringsvilkåra 

til rette slik at elevane kan tileigne 

seg kunnskapar og kompetanse på 

eiga hand, må vedkommande ha svært 

solide kunnskapar i og oversyn over 

områda elevane skal arbeide innan. Utan 

fagkunnskap, inga meiningsfull undervisning. 

Trur ein pedagogisk skolering 

utgjer eit nødvendig og tilstrekkeleg 


Atle Måseide 

vilkår for meiningsfull og god undervisning 

er oppfylt, tar ein feil. Var det slik, 

var det logisk, difor òg empirisk, uråd at 

ein pedagogikklærar kunne vere dårleg 

formidlar av pedagogiske innsikter. Slik 

er det ikkje. Ei gransking av kvaliteten 

på ulike studietilbod ved universitet og 

høgskolar, offentleggjord i ”Dagbladet” 

18.03.03, viser, interessant nok, at studiet 

som etter studentanes vurdering hadde 

dårlegast undervisning, var pedagogikk 

ved NTNU. Pedagogikk er strengt tatt 

korkje eit nødvendig eller tilstrekkeleg 

vilkår for god undervisning. 

Helge Sivertsen 

Kvar kjem skræmebiletet av lektoren frå? 

Hypotesen min er at da Helge Sivertsen 

i si tid fekk Lærarlaget med seg på å 

erklære den lærarskoleutdanna allmennlæraren 

kompetent til å undervise i alle 

fag i ungdomsskolen, var dette eit trekk

for å få universitetsutdanna 

adjunktar og 

lektorar bort. 

Dét kravde 

grunngiving. 

Kva var da 

enklare enn å 

skræme med 

lektorane? At 

Helge Sivertsen 

universitetsutdanna 

lektorar 

og adjunktar 

skulle ut, hang opplagt saman med 

omlegginga frå realskole til ungdomsskole. 

Dei fleste visste at dette ville 

gi fagleg nivåsenking. Kva kan hindre 

slikt? Jau, allmennlærarens pedagogiske 

kompetanse er så høg at den kompenserer 

for all skort på fagkunnskap. 

Slepper ein lektorane lause på elevane, 

blir den pedagogiske vinsten borte. Dét 

gir fagleg tilbakegang. 

Om forklaringshypotesen skulle vere 

korrekt, følgjer det ikkje at grunnen til 

skræmebiletet var god. Ein burde ha 

freista finne ut om tiltaket var fornuftig, 

t.d. gjennom systematisk empirisk gransking. 

Empiriske studiar har seinare vist 

at elevanes eksamensresultat, følgjeleg 

også kunnskapsnivå, i vidaregåande 

skole varierer proporsjonalt med talet på 

lektorar blant lærarane. Høgt prosentuelt 

innslag av lektorar gir gode resultat, lågt 

innslag dårlege. Det burde ikkje vere ei 

urimeleg antaking at tilsvarande vil vere 

tilfellet i ungdomsskolen. 

Omsorgsskolen 

At Lektoren skulle bort, gjekk hand i 

hand med nedbygginga av kunnskapsskolen, 

som vart erstatta av omsorgsskolen. 

Omsorgsskolens pedagogikkbaserte 

kvalitet skulle, ser det ut til 

at dei ansvarlege måtte tru, meir enn 

kompensere for bortfallet av fagsterke 

lektorar og adjunktar. Omsorgsskolen 

skulle sikre at alle elevar skulle få same 

tilbod og difor bli løfta opp på eit 

like høgt kunnskapsnivå som elevane i 

den gamle realskolen. At draumen ennå 

lever, er t.d. Rita og Tom Tillers bok 

Den andre dagen eit godt døme på. Den 

ekskluderer ikkje kunnskap frå skolen. 

Men ved utelukkande å fokusere på kva 

som gjer skolen ”meiningsfull”, og dét 

er ikkje formidling av tradisjonell kunnskap, 

men livet i eit trygt lokalmiljø, 

riding og anna kos, etc., blir likevel krav 

om kunnskap og ein meiningsfull skole 

gjorde til motsetningar. Desse to er ikkje 

aleine. 

Alfred Oftedal Telhaug publiserte 

artikkelen ”Ideene som former dagens 

lærere” i ”Aftenposten” 14.01.05, der 

han skisserer dei pedagogiske tankane 

til Kjetil Steinsholt, Lars Løvlie, Olga 

Dysthe og Carl F. Dons, dei tre første 

sentrale aktørar i norsk pedagogikk 

og lærarutdanning. Ingen av desse ser 

på skolens kunnskapsformidlande rolle 

som viktig, hevdar han. Tvert om blir 

det talt om elevanes behov for sjølvrealisering, 

sjølvstyring, behovet for å ha 

det triveleg. Kunnskap skal skapas eller 

konstrueras i samarbeid mellom elevane, 

ikkje formidlas, dvs. doseras, ex 

cathedra. Evaluering av skolens arbeid 

må ta slutt. I staden skal ein overlate 

kunnskapstileigninga til sjølvstyrde 

elevar som lærer ut frå indre motivasjon. 

At det siste krev både sterk karakter 

og gode kunnskapar, blir oversett. Det 

verkar som om Eva Nordlands tru på at 

berre tilhøva er lagde til rette, så kjem 

kunnskapstileigning av seg sjølv, har 

nådd parodiske høgder. 

I ein seinare artikkel i same avis 

(25.01.05), ”Skoleteorier: Farvel til 

virkeligheten”, fører Oftedal Telhaug 

kritikken vidare ved å gjere merksam 

på ei bok av Svein Østerud, professor 

i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. 

Etter Østeruds syn må skolens arbeid ta 

utgangspunkt i elevanes røynsler. Plikter 

og ansvar, protestantisk arbeidsmoral, 

vil han ikkje ha noe av. – I tillegg vitnar 

tallause avisinnlegg og kronikkar av 

t.d. Per Østerud og Jan Johnsen, begge 

i viktige posisjonar i norsk lærarutdanning 

gjennom mange år, om at omsorgspedagogikken 

ikkje så lett lar seg vippe 

av pinnen. 

Dette har røter tilbake til etterkrigsåra da 

trua på at pedagogisk-psykologisk innsikt 

skulle sette lærarane i stand til løyse 

alle skolens lærings- og oppsedingsproblem, 

fekk fotfeste. Grunnfag i pedago- 

gikk, seinare i spesialpedagogikk, var ein 

effektiv døropnar for karrièremedvitne 

lærarar. Den psykologiske retninga som 

verka mest lovande, var behaviorismen. 

Seinare, da denne var forlaten, erstatta 

Carl Rogers behavioristisk styggedom 

med godleikens psykologi. 

Elling Tjønneland 

Eit møte i Studentersamfunnet i Bergen, 

truleg hausten 1966, bar bod om at 

noe var på gang. Elling Tjønneland og 

Hans Skjervheim diskuterte skole og 

oppseding. Dei snakka, kanskje utan å 

vere merksame på det, systematisk forbi 

kvarandre. Tjønneland insisterte på at 

skolens primæroppgåve var kunnskapsformidling. 

Læraren måtte difor ha gode 

faglege kvalifikasjonar. Behaviorisme 

og frivokser-pedagogikk var skyteskiver 

for Skjervheim. Stemninga var tydeleg 

til Skjervheims fordel. Tjønnelands bodskap 

nådde ikkje fram. I etterhand er det 

lett å sjå at dette var eit signal om kva 

som i tida framover ville prege pedagogikkfaget 

og synet på kunnskap. Det 

kom likeeins til å tene som legitimering 

av Arbeidarpartiets skoleideologi, som 

SF/SV, etter kvart også, mildt motstrevande, 

dei andre partia, kom til å stø. 

At Tjønnelands syn på skolens og lærarens 

rolle som kunnskapsformidlar tapte, 

var ille. Konsekvensane av det har eg alt 

handsama, men eg skal komme tilbake 

til det mot slutten av artikkelen. Her og 

nå står Skjervheim på dagsordenen. 

Hans Skjervheim 

Skjervheims bidrag til pedagogikkdebatten 

kan knyttas til magistergradsavhandlinga 

hans, ”Objectivism and the 

Study of Man”, som innleidde norsk 

positivismekritikk, der behaviorismen 

vart dømet på positivistisk psykologi. 

Skjervheims kritikk var drepande. 

Baksida av medaljen var at han fekk 

tilhengarar som i stor utstrekning ikkje 

forstod kva ærendet hans var. 

Skjervheim publiserte tre essay om 

pedagogikk, ”Eit grunnproblem i pedagogisk 

filosofi”, ”Den metavitskaplege 

problematikken med omsyn til pedagogikken” 

og ”Det instrumentalistiske 

mistaket”. Eg skal primært ta tak i det 


første essayet for å kaste lys over noen 

av misforståingane frå pedagoghald. 

I ”Eit grunnproblem…” gjer Skjervheim 

ein distinksjon mellom to idealtypiske 

tilnærmingsmåtar til oppsedingsproblema, 

(i) den instrumentalistiske og (ii) 

det han kallar ”frivokster”-pedagogikk. 

– (i) svarer til behavioristisk basert oppseding, 

(ii) til såkalla fri oppseding, der 

ein trur at vert barn overlatne til seg 

sjølve utan restriksjonar og pålegg, vil 

dei utvikle seg til gode menneske. Det 

er Rousseau-inspirert oppseding han har 

i tankane, men eg vil tru at Carl Rogers 

sin psykologi vil falle inn under omgrepet. 

Skjervheim avviser (i): Det gir ikkje 

god meining å snakke om moralsk og 

politisk oppseding dersom det ein gjer, 

er å sette opp ekstensjonalt definerte 

mål for oppsedinga og så finne fram dei 

mest effektive betingingsteknikkar (operant 

betinging) for at borna skal fare åt i 

samsvar med måla. Dette er dressur. Det 

gir ikkje meining å dressere personar til 

”gagns menneske”. Moralsk og politisk 

daning inneber at aktørane sjølve kan 

gjere greie for og ta grunngitt stilling til 

moralske og politiske spørsmål, etc. 

Hos ein omsorgspedagog eg i si tid 

arbeidde saman med, gav denne misforståinga 

seg følgjande uttrykk: Å sette 

opp mål for undervisning er å gjere det 

instrumentalistiske mistaket. Det gjer 

menneska til ting og er både eit sakleg 

mistak og ei moralsk synd. Det vedkommande 

oversåg, var at Skjervheim ikkje 

hadde sagt noe om fagundervisning. 

Ærendet hans var moralsk og politisk, 

ikkje fagleg. Misforståinga hadde ein 

fatal konsekvens: Fell føremålet med 

undervisninga bort, kvar blir det i så 

fall av faget? Dette gir to implikasjonar: 

(i) noe må erstatte behavioristisk 

manipulasjon, og dette ”noe” kom til å 

bli omsorg; (ii) fag og krav om tradisjonell 

kunnskap i skolen må nedtonas. 

– Slik hamna Skjervheim i ein posisjon 

han neppe identifiserte seg med: Eva 

Nordland sine råd om å satse på trivnad 

og estetiske fag jamvel om dét skulle 

svekke den tradisjonelle kunnskapen i 

skolen. Førestillinga hennar, som fekk 


Hans Skjervheim 

gjennomslag både i Arbeidarpartiet og 

hos omsorgspedagogane, var at elevane 

i skolen heller trong dyrke og utvikle 

sosiale og kunstnarlege potensial enn å 

søke tradisjonell kunnskap. Nå kunne 

ein kanskje seie at dette lite anna var 

enn ei utviding av det gamle kunnskapsbegrepet. 

Men ser vi det i samanheng 

med redsla for å skape taparar, ser vi 

at det nye kunnskapsbegrepet kom til 

(i) å inkludere utvikling av sosial kompetanse, 

som krev omsorg, og (ii) gjere 

kåra dårlegare for den type kunnskap 

som kunne skape taparar. At pedagogikk 

samstundes gjennomgjekk ei ”sosiologisering”, 

har truleg vore med på å 

flytte fokus frå skolen som arena for 

kunnskapsformidling og til skolen som 

sosialiseringsarena og organisasjon. 

Likeeins avviste ein det Skjervheim 

kalla ”frivokster-pedagogikk” og gjekk 

inn for sokratisk dialog, som Skjervheim 

hadde rådd til som oppsedingas medium. 

Også hér vart ei rekke viktige ting 

oversedde. Den sokratiske dialogen er 

noe anna enn ein samtale. Den går ut på 

at Sokrates utfordrar den han samtalar 

med, til å sette fram ein vesensdefinisjon 

av fenomentypen dei saman freistar 

finne ut av. Når definisjonen er sett 

fram, utleier Sokrates logiske konsekvensar 

frå den. Dersom desse er urimelege 

og/eller innbyrdes uforeinlege, blir 

framlegget til definisjon forkasta. Det 

er blitt falsifisert. Vi står andsynes ein 

logisk prosedyre der føresetnadene er at 

(a) språk og røyndom står i eit ein-til- 

Sokrates 

ein-forhold til kvarandre, slik at finn ein 

den gyldige definisjonen av ein fenomentype, 

veit ein (i) kva fenomentypen 

eigenleg er og difor (ii) kva eigenskapar 

einskildfenomen må ha for å tilhøyre 

fenomentypen. – I tillegg kjem (b) at 

dialogdeltakarane må ha kunnskapar 

om emnet ein på denne måten freistar 

avdekke vesenseigenskapane til. Det er 

ikkje tilfeldig at Platon, med Sokrates 

som talerør, drøftar emne folk flest har 

ei eller anna form for kunnskap om: 

rettferd, sømd, mot, det gode liv, etc. 

Det er ingen uforpliktande samtale om 

eit eller anna det handlar om. Dialogen 

er sanningssøkingas medium. Målet er 

sann innsikt i emnet som står til diskusjon. 

Dette presiserer Skjervheim når 

han poengterer at dialogen er forplikta 

av ”die geltungstheoretische Differenz”, 

dvs. skiljet mellom gyldig og ugyldig, 

sant og usant. Det er såleis inga avvising 

av kunnskap det er tale om. Snarare er 

det motsette tilfellet. 

Platon/Sokrates føreset at vi har medfødde 

kunnskapar om tilværets basale 

vilkår. Desse skal avdekkas i dialogen, 

slik at ein på basis av rett innsikt i dei 

oppfyller det nødvendige og tilstrekkelege 

vilkåret for rett handling og Det 

Gode Liv. – Dette er noe anna enn kunnskap 

i historie, språk, fysikk, kjemi, 

etc. I empiriske disiplinar føreset ein 

meiningsfull dialog ein nødvendig basis 

av fagkunnskap. Kunnskaps-asymmetri 

mellom deltakarane er akseptabel all 

den tid den ikkje er for stor. Ein skal

ha gode fagkunnskapar før dialogen 

blir meiningsfull som undervisnings- 

og læringsmedium. Utan fagkunnskap 

er det umogleg å skilje mellom sant 

og usant, relevant og irrelevant innan 

det aktuelle fagområdet, mellom sakleg 

gyldige og ugyldige argument, etc. 

Dialogpedagogar som ikkje var merksame 

på dette, kom til å identifisere undervisning 

og læring med innhaldslaus og 

uforpliktande samtale. At elevar ikkje 

såg noe poeng i å følgje med i timane, 

seier seg sjølv. 

Omsorgspedagogikk 

Ikkje berre misforståing av Skjervheim 

førte til dette. Omsorgspedagogiske teoretikarar, 

entusiastiske tilhengarar av 

lokalsamfunnspedagogikk, etc. bidrog 

på ulike, men komplementære, vis til 

den. Samstundes fungerte misforståing 

av Skjervheim sine poeng som viktig 

legitimeringsfaktor for omsorgspedagogikk 

og nedtoning av skolens faglege 

rolle. Omsorgspedagogikk kom så, i sin 

tur, til å rettferdiggjere dei ulike skolereformene 

teoretisk. Slik kom omsorgspedagogane 

inn i sentrale posisjonar i 

skole- og utdanningsbyråkratiet. 

Da omsorgspedagogane byrja ta over 

hegemoniet, gjekk særleg tre påstandar 

att: 

(a) All autoritet er autoritær. Følgjeleg 

må lærarens autoritet bort! 

(b) All disiplin er kadaverdisiplin. Den 

må difor bort! 

(c) Skolens oppgåve er primært å vere 

arena for omsorgsfull sosialisering, ikkje 

for kunnskapsformidling. 

Synet på autoritet har hatt utvitydig 

negativ effekt på skolen og læraren si 

rolle. Manglar skolen autoritet, kan ikkje 

læraren ha det, og omvendt. Alliansen 

mellom Helge Sivertsen og Lærarlaget 

gav allmennlæraren undervisningskompetanse 

i alle fag i ungdomsskolen, 

men tok samstundes frå skole og lærar 

det beste, kanskje jamvel einaste, vilkåret 

for vedlikehald av autoritet: rolla 

som formidlar av nødvendig kunnskap. 

Skolen var redusert til omsorgsinstitusjon, 

læraren til omsorgsarbeidar. 

Ein innsåg ikkje at ein må skilje mellom 

autoritet og autoritær, dvs. sakleg og 

usakleg autoritet, den som er autoritet 

i kraft t.d. av kunnskap i eit emne og 

den som er autoritet utan slik sakleg 

basis. Konsekvensen er ein lærarstand 

som ikkje vågar og truleg heller ikkje 

er i stand til å opptre som saklege 

autoritetar. Lærarane vågar difor heller 

ikkje å stille krav til elevane, som 

følgjeleg heller ikkje får vilkår for å 

utvikle sjølvdisiplin og karakterstyrke 

og forståing av det ansvar og dei plikter 

ein har, både overfor seg sjølv og andre. 

Samanhengen mellom forkasting av 

lærarautoritet og nedtoning av faglege 

krav, både overfor elevar og lærarar, er 

openberr. Når sakleg autoritet i kraft av 

sin autoritet er autoritær, bør den bort. 

Strevet for å verkeleggjere det gode 

genererte motseiinga si: Skal læraren 

som sakleg autoritet bort, og han ikkje 

har rett til å stille krav til elevane, er 

konsekvensen ei subtil form for diskriminering: 

Dei fagleg sterke med ”rett” 

sosio-intellektuell bakgrunn greier seg. 

Dei svake, som ein trudde ein slik hjelpte, 

og som i alle fall ikkje skulle oppleve 

å bli taparar, er dei det går ut over. 

Ein må skilje mellom sjølvdisiplin og 

kadaverdisiplin. Utan det første blir ein 

offer for det siste. Utan sjølvdisiplin, 

som må tileignas t.d. i strevet med 

å løyse faglege problem, vil ein heller 

ikkje lykkas i å utvikle karakterstyrke. 

Er dét borte frå skolens dagsorden, 

sviktar den ei omsorgsoppgåve 

den meiningsfullt kan og bør påleggas. 

– Disiplin vart knytt til disiplinering: Ein 

vert disiplinert ikkje berre til å akseptere 

einkvar autoritet, men også til motstandslaust 

å tilpasse seg eit mekanisert 

arbeidsliv. Disiplinering og ”taylorisering” 

var to sider ved same sak. Disiplin 

er nødvendig for kapitalismen. Kampen 

mot disiplin gjekk følgjeleg inn i eit 

politisk-historisk prosjekt: kampen mot 

kapitalisme og for proletariatets diktatur. 

Disiplin kan vere noe så enkelt som å 

vere i stand til å halde seg i ro og følgje 

med i undervisninga, i tillegg til å rette 

seg etter sosiale og moralske normer og 

krav. Skal all autoritet bort, gjeld det òg 

autoriteten til sosiale og moralske normer. 

Uro i klassen vart, skjønleg nok på 

slike premissar, omtalt og oppfatta som 

prov på og utslag av kreativitet. 

Tilsvarande gjeld for fagets autoritet: 

Reidar Myhre og Torstein Harbo, som 

var blant dei få pedagogane som aktivt 

engasjerte seg mot nedtoninga av kunnskapsformidlingas 

rolle i skolen, peika 

på at fagstoffet skolen skal formidle, 

”representerer kulturverdier som en må 

underordne seg og lære seg å kjenne”. 

Harbo peika i 1960 på korleis ein, 

basert på verksemda ved Pedagogisk 

forskningsinstitutt, hadde spora av ved 

å fokusere ”… på individuell vekst og 

sosial tilpasningsevne til fortrengning 

for kunnskaper, moral og tradisjon”. Når 

elevens rett til sjølvutfalding erstattar 

fagets krav om disiplin, har verken elevens 

vilkår for å tileigne seg sjølvdisiplin 

eller skolens vilkår for å oppretthalde 

autoritet gode kår. Ein kan spørje seg 

om ikkje det same er tilfellet for elevens 

sjølvutfalding: Tradisjonen er den historiske 

dimensjonen av det ein utfaldar seg 

i forhold til. Kjenner ein ikkje den, kjenner 

ein heller ikkje seg sjølv. Kunnskap 

må ein ha for at sjølvutfaldinga skal 

kunne vere noe meir enn reint privat. 

Det sosialpedagogiske studiet ein oppretta 

ved Universitetet i Oslo i fagleg 

opposisjon til rådande pedagogikk, var 

ikjøtinga av synet på kunnskap: Alle, 

same kva dei kunne, fekk same karakter, 

2,4. Da har parodien innhenta seg sjølv: 

Ein treng i prinsipp ikkje sosialpedagogisk 

kompetanse for å vere sosialpedagogisk 

kompetent! 

Kunnskap 

I 1989 hadde Kristin Gunleiksrud, 

NHO-tilsett cand. philol., ein kronikk 

i ”Dagbladet”, ”Frøken, jeg vet noe!”, 

der ho drøfta kunnskapen si rolle i 

skolen. Blant anna tok ho opp den meiningslause 

redsla for såkalla ”fakta”. 

Skolens oppgåve er m.a. å utvikle relevante 

kunnskapshorisontar hos elevane, 

slik at ”fakta” kan bygge opp og integreras 

i meiningsgivande samanhengar. 

Kunnskapshorisontar oppstår ikkje frå 

inkje. Dei blir ”bygde opp” av relevante 

”bitar” av informasjon, såkalla ”fakta”. 

Skolens oppgåve må vere å syte for at 

dei ”fakta” elevane tileignar seg, kan 


tene som basis i oppbygginga av slike 

horisontar, som gradvis og i ein hermeneutisk 

prosess vil endre seg i samspelet 

med ny informasjon. Eg nemnde 

kronikken for ein pedagog. Han avviste 

Gunleiksruds syn: 

(1) Ho etterlyser kunnskap. Men kva er 

kunnskap? 

(2) Det er ikkje rart at ho som representant 

for NHO spør etter kunnskap. Det 

er jo ”kanonføde for industrien” dei 

er ute etter. 

Desse svara hyser noen avslørande 

implikasjonar: 

(1) ”Kva er kunnskap?” 

Skal dette spørsmålet, som eg er blitt 

møtt med fleire gonger av omsorgspedagogar, 

og som har skulla punktere 

kunnskapskravet mitt, ha meining, må 

vi, før vi kan tillate oss å pålegge lærarar 

å formidle kunnskap i skolen, vite kva 

kunnskap er. Filosofar har arbeidd med 

problemet i 2500 år. Eit endegyldig svar 

har vi ikkje. Det er såleis uvisst om og 

når vi kan sjå på kunnskapsformidling 

som rimeleg oppgåve. Utvidar vi spørsmålet 

til matematikk, fysikk, historie, 

etc., blir absurditeten openberr: Vi kan 

ikkje undervise i matematikk før vi veit 

kva matematikk eigenleg er, etc. Og kva 

med pedagogikk? 

Kritiske merknader om pedagogikk 

overfor omsorgspedagogar prella av 

som vatn på gåsa. Pedagogikk var alltid 

noe anna og meir enn det ein kritiserte. 

Tilsvarande var det med rapportar om 

kunnskapsforfall i skolen. Ingen tok 

dei inn over seg. Ein heldt fram som 

om ingen ting hadde hendt og strødde 

rundt seg med meiningstomme slagord 

av typen ”skape eit meiningsfullt livsmiljø” 

og ”gi nåtida meining og framtida 

mulighet”. Det gjekk opp for meg at 

omsorgspedagogikk var totalt immun 

mot kritikk: Ikkje var det mogleg frå 

kritikarhald å seie noggrant kva pedagogikk 

og/eller skolens oppgåve er. Det 

verka heller ikkje som om omsorgspedagogane 

sjølve var i stand til det. Det såg 

ut til å vere uråd å angi kva for data som 


ville svekke eller falsifisere pedagogiske 

teoriar, om det i det heile kunne finnas 

slike data. Feilslåtte prosjekt fans ikkje, 

bortsett frå Gudmund Hernes sitt. Men 

så var han heller ikkje pedagog. Prosjekt 

som skulle ordne opp i skolens problem, 

var av slikt omfang at det truleg var 

uråd, eller langt på veg uråd, å formulere 

dei slik at ein undervegs eller i ettertid 

kunne slå fast om dei var vellykka eller 

ikkje, ev. kva som falsifiserte teorien/ 

teoriane dei kvilde på. 

Immunisering mot kritikk 

Truleg ligg rota til immuniseringa i 

følgjande faktorar: (a) Blant omsorgspedagogane 

rådde ei form for anti-positivisme 

som sa at testing var uttrykk for 

ei form for positivisme. Da Skjervheim 

hadde vist at positivismen ikkje heldt 

mål, kunne testing heller ikkje gi kunnskap. 

(b) Når kunnskapsbegrepet blir 

utvida til å femne om resultatet av 

skolens omsorgsbaserte sosialisering, 

samstundes som kravet om tradisjonell 

kunnskap vert tona ned (bl.a. av di det 

kjem, eller kan komme, i konflikt med 

kravet om ikkje å skape taparar), står ein 

att med at den kunnskapen som ev. skal 

testas hos elevane, er sosial og moralsk 

kompetanse dei har tileigna seg i skolen 

som sosial og moralsk sosialiseringsarena. 

Men da slik kompetanse ikkje er 

mogleg å måle – berre positivistar ville 

finne på noe slikt – er testing av den 

meiningslaus. 

Dette svarer til Kjell Eide sin karakteristikk 

av skoleforskinga i eit føredrag, 

”Forskning om grunnskolen” (1975): 

Forskinga er politisk motivert, og det 

er alltid ”grunn til mistenksomhet når 

forskere erklærer sin solidaritet med 

sine objekters interesser, men samtidig 

forbeholder seg selv å definere disse 

interessene”. At forskarane har stor ”… 

motvilje mot å la seg styre av ’teknokratene’ 

i departementet”, som Eide peiker 

på, svekkjer ikkje påstanden min om 

immunisering. 

Eit noe særeige døme på det siste finn 

vi i to intervju ”Teknisk Ukeblad” har 

offentleggjort med Torbjørn Digernes, 

rektor ved NTNU, og Åge Ronald 

Rosnes, SV-politikar og tidlegare stats- 

sekretær i Kunnskapsdepartementet. 

Digernes påviser at og korleis matematikkompetansen 

hos dei som går ut frå 

vidaregåande skole, har gått tilbake dei 

siste ti-femten åra. Ein firar i matematikk 

er dårlegare i dag enn karakteren tre 

var for femten år sidan, hevdar han. Han 

grunngir dette med å vise til eksamensresultata 

ved det første matematikkkurset 

studentane møter ved NTNU: 

Av studentar med 3MX og karakteren 

2 frå vidaregåande skole, stryk 80 %. 

Dei resterande 20 % får anten E eller 

D, som svarer til 4,0-3,0 etter gammal 

skala. Opplysningane til Digernes svarer 

til opplysningar både frå NTNU og frå 

lektorar i vidaregåande skole. Rosnes 

avviser påstandane til Digernes: ”En 

slik nivåsenkning kan ikke dokumenteres. 

Det finnes … ikke et nasjonalt 

system for å måle kunnskapsnivået i 

matematikk år for år. … En firer skal si 

det samme som for 15 år siden. Vi har 

ikke planer om ytterligere måling, svarer 

Rosnes til Teknisk Ukeblad”. Her talar 

bukken som røktar havresekken: Å finne 

ut om det har vore nivåsenking i matematikk 

er den enklaste sak av verda. Når 

Rosnes nektar for det og står på sitt, har 

han anten ikkje greie på det han snakkar 

om, eller så har han politisk prestisje 

å forsvare, eventuelt er det tale om ein 

kombinasjon av desse to faktorane. 

Her tok dei som ((a) & (b)) har meint at 

empirisk etterrøking er positivisme, og 

som freista immunisere pedagogikk mot 

kritikk på den måten, feil. For det første 

har Skjervheim ingen stad sagt at testing 

i empiriske vitskapar er og må vere 

uttrykk for positivisme. For det andre er 

det nok av dei som med hell har gjort 

empiriske studium av t.d. moralutvikling 

hos barn, t.d. Piaget og Kohlberg. Desse 

er ikkje aleine. – Dei som freistar hindre 

kritikk av pedagogikken ved å gjere den 

nærast konturlaus, har lykkas i å overtyde 

oss om at den ikkje tilfredsstiller 

elementære krav til å vere vitskapleg. 

Rosnes ser ut til å vere ein karikatur av 

det siste: Nivåsenking kan ikkje dokumenteras, 

hevdar han. Kan den ikkje 

dét, følgjer det at da er det heller ikkje 

mogleg å dokumentere at nivået er halde 

ved lag. Og er dét uråd, følgjer det, 

like kontant, at da kan det heller ikkje

ettervisas at det ikkje har funne stad 

nivåsenking. Men for å vere på den sikre 

sida: Planar om gransking har ein ikkje. 

Stoda ser ut til å vere denne: Anten held 

ein førestillingane sine for å vere nødvendig 

sanne av di dei representerer det 

gode og difor ikkje treng testas, eller så 

skjønar ein at testar ein dei, utset ein dei 

samstundes for mogleg falsifisering. Og 

dét vågar ein ikkje. 

Karl Popper har eit enkelt, men vesentleg 

poeng: Ein hypotese eller teori er vitskapleg 

dersom, men også berre dersom, 

den er formulert slik at det i prinsippet 

skal vere mogleg å falsifisere den, dvs. 

vite kva som vil falsifisere den. Teoriar 

er fallible. Er dei ikkje dét, er dei ikkje 

vitskaplege. Slik er omsorgspedagogiske 

teoriar religiøse dogme, ikkje vitskaplege 

teoriar. Religiøse dogme lar seg prinsipielt 

ikkje overprøve og falsifisere, 

tilsvarande som trua på Guds allmakt og 

godleik aldri har kunna bli reelt utfordra 

av krigar, liding, ulykker. Det er ikkje 

rart at det pedagogiske ”prestestyret” er 

blitt kalla ”pedokratiet”. 

Kvifor må endring av stoda komme 

utanfrå? Omsorgspedagogisk orienterte 

lærarar fortel lærarstudentar kva som er 

vesentleg for lærarkompetanse: omsorg 

– ikkje tradisjonell kunnskap. Med 

kunnskapsnivået hos norske lærarstudentar 

er det ikkje forbausande at dette 

går inn hos dei. Medlemmer av same 

lauget utgjer aktørane i skole- og utdanningsbyråkratiet. 

Søker du pedagogikkstilling ved universitet, 

høgskole og i utdanningsbyråkrati, 

blir du vurdert av dei etablerte i 

faget. Tilsvarande gjeld om du freistar 

få ut faglitteratur. Forlag og tidsskrift 

hyrer sakkyndige til å vurdere innsende 

manuskript. Dette er ikkje særsyn 

for pedagogikk. Slik er det i alle fag. 

Annleis kan det ikkje vere. Det er difor 

kontinuerleg fare for sjølvrekruttering 

og fagleg innavl. Dette ville ikkje ha 

hatt den negative effekten det har, om 

skolesituasjonen kunne tene som test på 

teoriane ein set ut i livet, og skolen blir 

styrd etter. Dette er viktig. I vitskaplege 

disiplinar blir ein tilkjend kompetanse 

dersom, men også berre dersom, ein 

beskriv og forklarer gitte fenomentypar 

Mao 

ved hjelp av dei teoriar og det begrepsapparat 

som dei kompetente beskriv 

og forklarer ved hjelp av. Set ein fram 

hypotesar som er uforeinlege med systemet 

av teoriar som medlemmene av 

forskarsamfunnet er sosialiserte inn i og 

baserer verksemda si på, er dét prov på 

vitskapleg inkompetanse. Leverer ein 

derimot teoriar som set forskarar i stand 

til å løyse viktige problem, samstundes 

som dei er foreinlege med rådande teoribygningar, 

er det ei akseptabel form for 

vitskapleg originalitet. 

I empiriske vitskapar tener møtet med 

det aktuelle røyndomsaspektet til å teste 

hypotesar og teoriar. Det kan falsifisere 

hypotesar og teoriar og tvinge forskarar 

til å gi dei opp. Kan ingen data falsifisere/svekke 

teoriane ein held, vil røyndommen 

ikkje kunne tene som korrektiv, 

og kritikarane vil, av di dei er usamde 

med dei etablerte, bli sedde på som 

fagleg ukvalifiserte og inkompetente. 

Dette gjeld omsorgspedagogikk. Sjølv 

om Poppers syn ikkje er problemfritt, 

har pedagogar og andre mye å lære av 

han. I The Poverty of Historicism tilrår 

han “piecemeal social engineering”, 

dvs. ”stykkevis ingeniørkunst”. I staden 

for å sette i gang gigantiske sosiale 

og historiske prosjekt, som alltid stilar 

mot det gode og perfekte, men som 

(derfor) alltid endar i barbari, skal ein 

sette i gang små prosjekt, baserte på så 

solid innsikt i sosiale forhold som råd 

er. Prosjekta må vere tilstrekkeleg små 

(”piecemeal”) og målsettinga formulert 

så tydeleg at det er mogleg å sjå at, når 

og kvifor dei havarerer. Fører ikkje prosjekt 

dit vi ønskjer, må vi kunne stogge 

før det går gale. Det er vesentleg at ein 

i staden for å skulle realisere det gode 

og perfekte, prøver å fjerne det openbert 

dårlege. Det siste er realistisk, ikkje det 

første. Mange skoleprosjekt har hatt det 

gode og perfekte som mål. Omfanget 

deira har vore så stort at det har vore 

problematisk å kunne vite kva som ev. 

har fått dei til å havarere – og kvifor. I 

tillegg kjem at av di målet er blitt betrakta 

som utvitydig godt, både moralsk 


og pedagogisk, rettferdiggjer det ikkje 

berre prosjektet. Det får sjølv openberre 

havari til å framstå som sigrar. 

Dette er ikkje alt. Omsorgspedagogar 

har i årevis gitt legitimitet til utdanningspolitikaranes 

politisk-moralske 

prosjekt og oppfatningar. At Høgre, med 

Clemet som baugspryd, hadde lyst til 

å rydde opp, var vel og bra. Men det 

bør vere klinkande klart at snillismen 

som har gjennomsyra norsk skole sidan 

midten av 60-åra, har Høgre vore med 

på. Partiet har ytt litt motstand, men 

den har vore meir kosmetisk enn reell. 

Oppryddinga må komme utanfrå. Frå 

omsorgspedagogane kjem den ikkje. 

(2) ”Formidlar skolen kunnskap til 

elevane, produserer den kanonføde til 

næringslivet!” 

Mange som studerte pedagogikk på 70talet 

og utetter, var faste i trua på revolusjonen 

som skulle føre til eit politisk 

himmelrike, det klasselause samfunnet. 

Å gi born kunnskapar og lære dei disiplin 

oppfatta noen, ikkje alle, som å spele på 

lag med borgarskap og kapitalistar. Det 

var eit brotsverk mot proletariatet, for 

ikkje å snakke om historia, å gå inn for 

slikt. Trumfkortet kom frå formann Mao: 

”Bekjemp bokdyrkelsen!” Innebørda var 

surrealistisk: Kunnskap er umoralsk! At 

realfaga vart assosierte med økologiske 

problem, gjorde dei moralsk suspekte. 

Å studere eller lære frå seg realfag var 

ikkje moralsk stovereint. Da lærarar 

etter kvart kom til å mangle kompetanse 

i realfag dei likevel måtte undervise i, 

utvikla dei angst for faga. Denne kunne 

kureras med ein moralsk angstfordrivar: 

Realfag skaper taparar, difor sosiale og 

psykiske problem. Realfagleg inkompetanse 

vart provet på at ein korkje ville 

eller var i stand til å skape taparar. Slik 

vart ein moralsk helt, i minsto i eigne og 

laugets auge, utan å sjå at læraren sin 

angst for realfaga smitta over på elevane. 

Ikkje berre mangla ein kompetanse til 

å undervise i slike fag. Ein skapte òg 

angst for dei hos elevane. I staden for 

å unngå å skape taparar var det nett dét 

ein skapte. 

Skolens primære oppgåve var å gi 


omsorg til elevane og syte for at dei rette 

haldningane vart utvikla hos dei. 

Ingen såg ut til å sjå det banale, men 

viktige, poenget om at haldningar som 

ikkje kviler på kunnskap, er fordommar. 

Erstattar fordommar kunnskap, er 

vegen til høgrepopulisme ikkje lang. Det 

er tragisk ironi i dette. Den råkar ikkje 

berre entusiastane på ytste venstrefløy. 

Den råkar minst like sterkt den sosialdemokratiske 

draumen om å viske ut 

klasseskilje og gjere alle til solidariske 

sosialdemokratar gjennom den nye skolen 

for alle. 

At kunnskapens rolle i skolen var blitt 

svekt, var førebudd historisk. Første 

steget var omlegginga frå real- til ungdomsskole. 

Da linedelinga i ungdomsskolen 

vart avvikla, følgde kunnskapsskolen 

med: Når (i) alle elevar, uavhengig 

av evner og interesser, skulle 

gjennomgå same opplæring, og (ii) det 

var nødvendig å prove at dette gav eit 

minst like godt utbytte som dei gamle 

skoleordningane, måtte (iii) alle faglege 

krav senkas. Berre slik kunne omlegginga 

te seg som suksess. Ein analogi syner 

meiningsløysa: Gitt at kunnskapsministeren 

påstår at Noreg har verdas beste 

høgdehopparar. Utfordra om å prove 

påstanden sin, tar ministeren eit høgdehoppstativ, 

grev to hol, kvar på to meter, 

puttar dei to stativdelane ned i kvart sitt 

hol og legg lista på 2,47 meter, éin centimeter 

over gjeldande verdsrekord, og 

ber folk komme og sjå om dei kjem over 

utan å rive. Resultata er strålande! Noreg 

er verdas beste høgdehoppnasjon! 

Dette gjekk hand i hand med trekket 

som skulle gjere allmennlærarane universalkompetente 

og slik få universitetsutdanna 

adjunktar og lektorar ut or ungdomsskolen. 

Dette gav kortvarig vinst 

i form av høgare lønn. Deretter venta 

sosial og økonomisk deklassering av 

læraryrket. Da lærarane gav frå seg rolla 

som kunnskapsformidlarar og erstatta 

den med omsorgsrolla, gav dei frå seg 

sosial og økonomisk status. Resultata 

kjenner vi: lærarstudentar med 2 i snitt 

frå vidaregåande skole og ei aukande 

mengde elevar som knapt nok kan lese, 

skrive og rekne, og som følgjeleg er 

dømde til å bli sosiale taparar. 

I ”Berlingske Tidende” sin ”Weekendavisen” 

for perioden 14.-20.01.05 kommenterer 

sjefredaktør Anne Knudsen 

Danmarks resultat i PISA-undersøkingane: 

”Til en dybere forståelse af katastrofen 

udpeger undersøgelsen især tre systematiske 

forhold. For det første læser 

de elever bedre, der går på skoler med 

’gammeldagse’ undervisningsmetoder. 

Kontrolleret indlæring, ferdighedsprøver 

og lærerstyret integration af ny viden 

med anden relevant viden giver altså 

bedre resultater end andre metoder. 

For det andet læser elevene bedre de 

steder, hvor lærerne har en høj efteruddannelsesfrekvens. 

Hvis skoleledelsen 

prioriterer faglig udvikling højt, og 

lærerne går tilstrækkelig op i deres fag 

til at efterspørge mer viden, præsterer 

skolen altså bedre. 

Og endelig, for det tredje, læser eleverne 

bedre på de skoler, hvor uro i klassen, 

stadig skiftende lærere og et dårlig 

socialt klima ikke bliver nævnt som et 

problem af det store flertal.” 

Eg har ein sterk mistanke om at dette 

høver like godt for norske forhold. 

”Den klassiske 

fagligheten 

”Det er et trekk ved den etterindustrielle 

æra at det faglige skyves 

til side for en ny type ekspertise 

som legger seg over den klassiske 

fagligheten. Det skjer i museene der 

konservatorer er blitt kuratorer, det 

skjedde også i skolen der allmennlærerne 

erobret ungdomsskolen og 

fortrengte med sin pedagogikk de 

faglig kompetente lektorene. Slik blir 

faggrensene utydelige, og den faglige 

identitet brytes ned.” 

Gudleiv Forr i Dagbladet 24.06.2005

Hvorfor Norsk Lektorlag? 

Det er mange gode 

grunner til å bli medlem 

av Norsk Lektorlag 

Vi har spurt tidligere og nåværende fylkesledere i Norsk Lektorlag hva som gjorde at de 

valgte å bli medlem av NLL – og hvordan de vurderer foreningens framtid. 

Morten Trudeng, 

Akershus Lektorlag 

Jeg ble 

medlem 

pga. NLLs 

skolepolitikk 

og 

fordi NLL 

stod og 

står for et 

pedagogisk 

grunnsyn som jeg støtter. Det 

var avgjørende for meg at NLL 

fikk forhandlingsrett gjennom 

Akademikerne. 

NLL blir tatt på alvor av Akershus 

fylkeskommune. I saker der vi 

har gode argumenter, har det 

hendt at vi har fått gjennomslag 

for vårt syn. Akershus fylkeskommune 

gir skolene i meget 

stor grad frihet. Dette har vist seg 

i f.eks. lokale lønnsforhandlinger 

og forhandlinger om arbeidstidsavtale. 

Vi samarbeider godt med 

de andre organisasjonene. 

Veien videre for NLL vil avhenge 

av hva som skjer i forhold til tariff- 

oppgjørene, og om vi kommer til 

å forhandle i kap. 5 eller ikke. Om 

vi klarer å rekruttere unge lektorer, 

vil også være avgjørende for 

vår framtid. Rekrutteringen vil 

bl.a. være avhengig av om NLLs 

skolepolitikk, lønnspolitikk og 

pedagogiske grunnsyn blir kjent 

gjennom media, deriblant våre 

egne ressurser, Lektorbladet og 

nettsidene. 

Gabriel F. Knudsen, 

Aust-Agder Lektorlag 

Jeg var 

tidligere 

med i Utdanningsforbundet, 

men valgte 

å gå ut 

fordi jeg 

følte at 

organisasjonen ikke sloss nok 

for lektorenes interesser. Jeg har 

vært fylkesleder i vel ett år og 

skulle gjerne ha sett at vi fikk 

innpass på flere skoler, men det 

lar seg ikke benekte at mange 

fortsatt sitter på gjerdet og ikke 

bryr seg om å melde overgang – 

selv om de sier de er hundre prosent 

enige med oss, både når det 

gjelder skole- og lønnspolitikk. 

Det forundrer meg at ikke lektorer 

ser at de som gruppe ville stå 

mye sterkere i en egen fagforening. 

Jeg setter også stor pris 

på at yrkesbetegnelsen lektor er 

kommet til heder og verdighet 

– noe som selvsagt skyldes iherdig 

innsats fra Norsk Lektorlags 

ledelse og tillitsvalgte. 

Kari Handeland, 

Buskerud Lektorlag 

Eg melde 

meg inn i 

NLL ved 

årsskiftet 

2001/2002. 

Hovudgrunnen 

til 

dette var 

fusjonen 

mellom Lærarlaget og Lærarforbundet 

til Utdanningsforbundet. 

Dette var eg kritisk til, då eg som 


medlem i det tidlegare Lærarforbundet 

ikkje hadde opplevd så mykje fokus på 

lektorane og deira lønn. Dette gjorde at 

eg tok steget og melde meg inn i NLL. 

Overgangen til NLL har eg aldri angra 

på, då eg som medlem av NLL føler at 

mine interesser som lektor, både når det 

gjeld fokus på kunnskap i den norske 

skulen og arbeidstakar, vert ivaretatt 

på ein svært god måte. Eit anna viktig 

moment er at NLL stadig fokuserer på 

kor viktig det er med godt kompetente 

lærarkrefter, noko dei i starten ikkje 

fekk så mykje støtte på, men som ein 

i løpet av det siste året ser at fleire har 

komme fram til. 

Å representera NLL som hovudtillitsvald 

og fylkesleiar i Buskerud opplever eg 

som positivt, og mitt inntrykk er at NLL 

blir sett på som ein seriøs aktør. Det som 

enkelte kan ha som eit ankepunkt, er 

lønspolitikken til NLL, men ein ser jo at 

den tidlegare valde strategien med at alle 

skal få like lite og dei langtidsutdanna 

aller minst, ikkje har vore nokon suksess, 

så kvifor ikkje heller prøva noko 

anna. Det som òg er positivt med NLL, 

er at det er svært enkelt å ta ein telefon 

og få hjelp frå sentralt hald dersom det 

er noko ein lurer på. Dei stiller alltid opp 

og gjer kva dei kan for å hjelpa, noko eg 

set stor pris på. 

Når ein tenkjer på medlemsmengda i 

NLL, er det ganske imponerande at 

organisasjonen er blitt ein stadig viktigare 

bidragsytar til debatten om den 

norske skulen. Det seier mykje om kor 

flinke dei som arbeider i organisasjonen, 

er. Det viser seg og at enkelte av dei 

argumenta NLL har hevda og enno hevdar, 

no faktisk er noko fleire er einige i. 

Dette gjeld særleg fokus på kunnskap, 

og skal ein ha ein god skule, må ein ha 

lærarar som kan sine fag og ikkje ein 

allrounder som kan lite eller ingenting 

om det meste. 

I media har NLL etter kvart fått meir 

plass, og dei sakene det har vore fokus 

på, er i aller høgste grad noko som angår 

alle som er interessert i norsk skule. Eit 

eksempel er saka om bruk alle hjelpemiddel 

til eksamen på Vg1 denne våren. 

I tillegg får nettsidene til NLL mykje 


skryt og vert lesne av svært mange som 

interesserer seg for skule. 

NLL si framtid er eg sikker på ser svært 

lys ut, då organisasjonen stadig får fleire 

medlemmer, noko som er viktig for å få 

endå meir tyngde i ulike samanhengar. 

Roald Johansen, 

Finnmark Lektorlag 

Jeg meldte meg 

ut av Utdanningsforbundet 

og inn 

i Norsk Lektorlag 

av en rekke grunner. 

For det første 

konstaterte jeg at 

det var plett umulig 

å komme med 

kritikk av og krav til skoleledere – siden 

de også var medlemmer av organisasjonen. 

Etter mitt syn er det viktig å sette 

fokus på ledelsen i skolen. Vi andre er 

jo utsatt for en konstant evaluering – av 

elever, foreldre, ledere, skoleeiere. Jeg 

deler også NLLs syn om at skoleledere 

prinsipielt ikke skal ha lavere utdanning 

enn de som de er satt til å lede. 

Jeg er også glad for NLLs kunnskapssyn. 

Hvordan skal vi greie å formidle 

fag og betydningen av dybdekompetanse 

til elevene hvis vi ikke selv har tatt 

de høyeste utdanningen? 

Å representere NLL i Finnmark er ingen 

dans på roser. Min erfaring er at mange 

skoleledere rett og slett ikke liker at 

arbeidstakere har høyere utdanning enn 

de selv! Slike medarbeidere blir sett på 

som en trussel – og ikke som en nyttig 

ressurs. 

Jeg er overbevist om at NLL har en lys 

framtid. Samfunnet etterspør i økende 

grad fagekspertise. Utfordringen må 

være å få nyutdannede lektorer til å 

velge oss og rekruttere folk som ennå 

ikke har avsluttet utdanningen sin. 

Vi må også innse at Utdanningsforbundet 

er en reell konkurrent – en konkurrent 

som vi må avsløre når det gjelder syn 

på og holdninger til dybdekompetanse. 

Min erfaring er at mange lektorer velger 

å forbli i Utdanningsforbundet pga. lojalitet 

etter et langt medlemskap, men de 

deler fullt ut våre synspunkter. 

Ole Peder Kjeldstadli, 

Hedmark Lektorlag 

Jeg har arbeidet i 

norsk skole siden 

1974, og siden jeg 

hadde min utdannelse 

fra universitetet, 

fant jeg det 

naturlig å bli medlem 

av den tidens 

Norsk Lektorlag. 

Da hadde laget mindre enn 7000 medlemmer. 

Dette tallet steg raskt fordi 

også adjunkter hadde rett til medlemskap. 

Etter hvert var det flere adjunkter 

enn lektorer i Lektorlaget, og det 

ble aktuelt med navneskifte. Norsk 

Undervisningsforbund (NUFO) ble navnet. 

Så kom det nok en sammenslåing 

til Lærerforbundet, ved sammenslutning 

av NUFO, Norsk Faglærerlag, 

Norsk Spesiallærerlag og Norges 

Handelslærerlag. Da Lærerforbundet ble 

dannet i 2002, med Lærerlaget som den 

sterkeste part, fant jeg ut at denne organisasjonen 

kunne ikke jeg være medlem 

av, og da det nye Lektorlaget ble medlem 

av Akademikerne, bestemte jeg meg for 

å bli medlem, og har hele tiden siden 

vært aktiv i styret i Hedmark Lektorlag. 

Nå er jeg blitt pensjonist på heltid. Jeg er 

imidlertid glad for at Hedmark Lektorlag 

vil at jeg skal fungere som leder ett år 

til. Dette betyr at Brit Paulsen og jeg 

har to viktige jobber. Brit ivaretar våre 

medlemmers interesser overfor arbeidsgiver, 

mens jeg er leder og representerer 

Hedmark Lektorlag utad. Med den medlemstilgangen 

vi har nå, ser jeg positivt 

på tiden som kommer, og om ikke lang 

tid vil Norsk Lektorlag bli en mer slagkraftig 

organisasjon.

Svein Einar Bolstad, 

Hordaland Lektorlag 

Når jeg tenker tilbake 

på min tid 

som medlem av 

Norsk Lektorlag, 

vil jeg benytte 

anledningen til å 

rette en stor takk 

til de modige menn 

og kvinner som 

stod i spissen for etableringen for 10 år 

siden. Disse folkene var faktisk modige, 

for det var nok ikke bare enkelt å bryte 

ut av det gode selskap og si: ”Dette vil 

vi ikke være med på lenger. Vi vil heller 

danne vår egen fagforening.” 

Det var ikke fritt for spydige kommentarer 

og slengbemerkninger da jeg og 

kollega Aage Nesbø var de to første ved 

vår skole som meldte overgang til Norsk 

Lektorlag. Nå nærmer vi oss 20 medlemmer 

på min skole. I dag er det svært 

sjelden å høre negative kommentarer 

– det skulle da også bare mangle. Det er 

organisasjonsfrihet i dette landet, og det 

må da være opp til enhver å være uorganisert 

eller organisert der man føler seg 

hjemme. 

Hvorfor jeg ble medlem? Jo, jeg var for 

lengst lei av å være med i en impotent 

fagforening, en forening som aksepterte 

alle slags tøvete utspill fra myndighetene, 

en forening som ble lurt gang etter 

gang. Stadig flere gjøremål kom inn i 

skolen kombinert med årviss reallønnsnedgang. 

Flere nytteløse streiker var det 

bare arbeidsgiver som tjente på. Takket 

være en mislykket lønnspolitikk har 

lektorene opplevd reallønnsnedgang i 

over 30 år. Dette har brutt ned respekten 

for yrket og interessen blant unge til å 

satse på en framtid i skolen. Skolen ble 

ikke lenger en attraktiv arbeidsplass for 

ivrige fagspesialister. Hvem som helst, 

selv uten utdanning, kunne gjøre en 

fullgod jobb i skolen, ble det sagt. Vi 

måtte ikke tro at vi var bedre egnet fordi 

vi hadde Norges lengste spesialistutdanning. 

Tilfeldig forbipasserende ble tatt 

inn som arbeidskraft. Vi ble bedt om å 

ta godt imot dem og lære dem opp. Lik 

lønn for likt arbeid, var den løgnaktige 

parolen. Lektorene var overkvalifiserte 

og høytlønnede og måtte i solidaritet 

med ufaglærte gi avkall på den samme 

lønnsutvikling som andre. Kronetillegg 

med lavtlønnsprofil var det politisk korrekte. 

Lektorene ble vitner til en nedbygging 

av skolen som kunnskapsformidler 

og en oppbygging av et dominerende 

omsorgsvelde bestående delvis av personer 

utenfor skolen som liksom skulle 

gi råd til oss som var profesjonelle skolefolk. 

Mange dyktige fagfolk gikk lei 

og forlot skolen. 

Dannelsen av Norsk Lektorlag var en 

befrielse. Endelig en organisasjon som 

satte læring og kunnskap i høysetet igjen 

og var villig til å forsøke en annen lønnspolitikk 

enn den som aldri har lyktes. 

Norsk Lektorlag våget å si sannheten 

om norsk skole, men mange nektet å tro 

at det var så galt. Senere har de måttet 

tørke vekk hånfliret ettersom det er blitt 

klart at Norsk Lektorlag har hatt rett i 

sin kritikk av skolen. Bløffen om verdens 

beste skole er blitt grundig avslørt. 

Norsk skole er blitt avkledd og står for 

tiden pinlig naken. Nye klær er bestilt, 

men leveringstiden er lang, for mange, 

på ulike nivåer, skal kles opp, og det vil 

ta tid. Det vil ta tiår med formidabel innsats 

og koste mye før vi kan bedømme 

resultatet. Men ting går ikke på skinner. 

Det er et stort problem at mange av dem 

som var fornøyde med de gamle klærne, 

fortsatt jobber iherdig etter sin gamle 

dagsorden for å beholde mest mulig av 

gammelt gods. 

Jeg har vært så heldig at jeg har fått være 

med i fylkesstyret i Hordaland helt siden 

stiftelsesmøtet i mai 2001. Det har vært 

et spennende og givende arbeid, til tider 

ganske mye arbeid, så å si daglig, og helt 

uten noen form for ressurs. Entusiasmen 

og troen på at man har holdt på med noe 

viktig, har vært og er drivkraften. Jeg 

har hatt fornøyelsen av å bli kjent med 

en mengde hyggelige personer lokalt og 

sentralt. Alle disse positive menneskene 

og erfaringene har rikelig veid opp for 

den smule kritikk som man må regne 

med i et verv som fylkesleder. Det har 

vært en fornøyelse å representere Norsk 

Lektorlag i ulike sammenhenger. 

Hordaland Lektorlag har hele tiden vært 

bevisst på å bruke mediene for å fremme 

utradisjonelle synspunkter. Kontakt med 

pressen kan være en risikosport, men 

den sjansen har vi vært villige til å ta, 

og vi har stort sett positive erfaringer. 

Kampen om opinionen foregår nettopp 

i mediene. Derfor må vi være aktivt 

til stede der. Langt flere av våre medlemmer 

burde skrive avisartikler eller 

fortelle journalister hva som virkelig 

foregår i skole-Norges kulisser. Mye er 

egnet til å sjokkere. Det ville skolen og 

elevene tjene på. 

Veien videre for Norsk Lektorlag er ikke 

lett å beskrive. Tendensen i det siste 

er at organisasjonen er i akselererende 

vekst. Den er det naturlige valget av 

fagforening for mange unge under og 

etter utdanning, har jeg lagt merke til. 

Det kan se ut som organisasjonen de 

nærmeste årene i større grad enn før blir 

en fagforening for høyt utdannet akademisk 

arbeidskraft også i andre yrker enn 

i skolen. Skolesektoren blir nok dominerende 

i overskuelig framtid, men ikke 

nærmest enerådende. Markedsføringen 

av Norsk Lektorlag som en organisasjon 

for akademikere i mange yrker vil forhåpentligvis 

styrke NLL når det gjelder 

økonomi og slagkraft, men det vil også 

gi oss nye utfordringer med å betjene 

medlemmene på en god måte. 

Norsk Lektorlag har etter min mening 

en presserende pedagogisk utfordring 

foran seg: Vi må få både medlemmer og 

andre til å forstå at lokal lønnsdannelse, 

etter mønster av Hovedtariffavtalens 

kapittel 5, ikke er det samme som lokale 

lønnstillegg slik de blir gitt i dag. Jeg 

opplever stadig at folk tror at dette er to 

sider av samme sak, men det er det ikke. 

Opplysningsvirksomheten om lønnspolitikken 

vår må økes. Mange misforståelser 

sitter dypt hos folk. 

Jeg gratulerer Norsk Lektorlag med 10årsjubileet. 

Organisasjonen har vist seg 

liv laga. Det norske samfunnet trenger 

Norsk Lektorlag også i de neste 10 årene 

som garantist for faglig kvalitet i utdanningen 

på alle plan. En bedre vaktbikkje 

fins ikke! 


Heidi Kjørsvik, 

Møre og Romsdal Lektorlag 

Jeg valgte å bli 

medlem av Norsk 

Lektorlag da jeg 

fikk fast stilling 

i skolen høsten 

1998. Det 

var i hovedsak 

Lærerforbundets 

håndtering av streiken 

våren 1998 som var avgjørende for 

dette valget. Jeg var med andre ord lett 

å overtale til å bytte organisasjon da en 

kollega oppfordret meg til å gjøre det. 

At Lektorlaget hadde et annet syn i 

lønnspolitikken, gjorde heller ikke noe. 

Heller tvert imot. Senere har jeg nok blitt 

litt mer skeptisk til den lønnspolitikken 

vi faktisk har fått. Lokale forhandlinger 

kan i teorien fungere, men i praksis har 

det vært lite reelle forhandlinger. Det er 

etter min oppfatning mye styr for lite 

når de lønntilleggene vi får lokalt, blir 

”spist” opp av lønnsøkningene som blir 

gitt sentralt. Det naturlige ville være at 

disse tilleggene skulle ”flyte” oppå. En 

diskusjon om hvordan lønnspolitikken 

skal være i årene framover, synes jeg er 

nødvendig. Jeg mener det skal lønne seg 

å være langtidsutdannet, ikke bare intellektuelt, 

men også i kroner og øre. 

Jeg synes at Norsk Lektorlag har vært 

flink til å fokusere på faglighet i skolen. 

Jeg har lært meg å være stolt over å være 

lektor og å se at vi som gruppe er en 

viktig ressurs for skolen. Det er viktig at 

vi framover får en kompetanseutvikling 

som er i tråd med samfunnet og samfunnsutviklingen 

slik at vi kan være ressurser 

gjennom hele yrkeskarrieren. 

Elevene behøver både faglig og pedagogisk 

engasjerte lærere. Arbeidstids- 

avtalene som inngås rundt om, må stimulere 

til dette. Vi må jobbe for at 

læreryrket fortsatt skal være et fritt yrke 

der vi får tid til å oppdatere og utvikle 

oss faglig også på egenhånd. Denne 

oppdateringen og utviklingen kan ikke 

alltid skje innenfor skolens fysiske vegger. 

Dette vet vi som arbeider i skolen. 

Utfordringen ligger i å få våre arbeids- 


givere, skolens ledelse og andre til å 

se at dette er viktig og nødvendig, ikke 

minst for å få til nyrekruttering til yrket. 

Kvaliteten i skolen er avhengig av at 

yrket er attraktivt også i framtiden. 

Hege Haugmo, Nordland Lektorlag 

Jeg valgte å bli 

medlem i NLL 

fordi dette er en 

arbeidstakerorganisasjon 

som tar 

høyere utdanning 

på alvor. Videre 

kjemper NLL 

for en realistisk 

arbeidstakerpolitikk og en lønnsprofil 

som jeg aktivt støtter. Det var ingen 

gode alternativer blant fagforeningene 

til NLL i 2003, det året jeg valgte å 

melde meg inn. 

Nordland er et langstrakt fylke med 

høye transportutgifter. Det kan være 

vanskelig å få arrangert samlinger, styremøter 

og andre liknende aktiviteter 

uten å måtte tømme de begrensede midlene 

som vi har til rådighet. 

For øvrig er det spennende å få lov til å 

representere et mangfold av mennesker 

i svært ulike lokalsamfunn, med både 

små og noen ved en av landets største 

videregående skoler. I Nordland er dette 

primært medlemmer ved videregående 

skoler. Vi har også medlemmer på ungdomstrinnet, 

i offentlig sektor og på 

høgskolenivå. 

De forespørslene jeg prøver å løse, er 

derfor veldig ulike. Jeg liker vervet, da 

vi er så heldige å ha en positiv og hardtarbeidende 

medlemsmasse i Nordland. 

Veien videre blir utfordrende. Jeg håper 

på en stadig positiv medlemsvekst, slik 

at vi blir enda mer synlig i utdanningsdebatten. 

Et av de viktigste målene videre 

må være å fortsatt få fram det essensielle 

med de kvalitative fortrinn som skolene 

vil opprettholde, med en arbeidsstokk 

med solid, høyere utdanning. Dette har 

ikke alle fylkespolitikere forstått, og det 

kan derfor ikke bli understreket nok. 

Bjørn Frosthammer, 

Nord-Trøndelag Lektorlag 

Jeg var i flere år 

hovedtillitsvalgt 

for NUFO i Nord- 

Trøndelag og 

mente den gang 

at det burde være 

én lærerorganisasjon 

for tilsatte 

i videregående 

skole. Da det ble vedtatt at alt skulle bli 

Utdanningsforbundet (les: Lærerlaget), 

fant jeg at dette ikke var en organisasjon 

for meg. En mammut og et konglomerat 

av en organisasjon kunne etter min 

mening ikke ivareta og sikre det faglige 

perspektivet i skolen. Jeg ble derfor 

organisasjonsløs i vel ett år. Men jeg 

mente at det ikke var rett å ikke være 

organisert og vinglet mellom nåværende 

Tekna og SL. Men se, det var lys i tunnelen. 

Langt unna Nord-Trøndelag var 

det et miljø som tiltalte meg, og som 

hadde de samme ideene. Det var miljøet 

på Ås. Jeg leste om ULF så øyet ble 

stort og vått. Jeg meldte meg inn Norsk 

Lektorlag og håpet som resten av de 

innmeldte at mange måtte få opp øynene 

for faglighet i skolen. Jeg ble medlem i 

1999 og har ikke angret en dag. Jeg er 

glad for at jeg har fått være med å gi 

mitt bidrag til å bygge en organisasjon 

som NLL. 

Problemet med å få enda flere inn i organisasjonen 

vår, er at vi lærere forholder 

oss seg til arbeidstakerorganisasjonen 

som folk flest forholder seg til bankene. 

Vi må derfor henvende oss til studenter 

og nyutdannede i større grad enn vi 

gjør i dag. Jeg erfarer nå at stadig flere 

yrkesgrupper ser at NLL kan være en 

organisasjon for dem, og jeg mener at 

dette helt er i NLLs ånd. Vår forhistorie 

gir alle muligheter dersom en selv vil 

bidra noe. I tillegg er vi slik organisert 

at vi ser hverandre, og derfor lett kan få 

og motta informasjon. Det at alle føler 

at de er med å bidra, tror jeg er et av de 

viktigste elementene for å lykkes. 

Jeg har nå vært leder og HTV fra 2001.

NLL har blitt tatt på alvor fra dag én, og 

vi har fått være med på viktige prosesser 

innad i fylket. Som HTV sitter jeg 

i administrasjonsutvalget i fylkeskommunen 

sammen Fagforbundet og UDF. 

Videre er jeg med i styringsgruppen 

for sammenslåing av de videregående 

skolene på Steinkjer. Vi er med i et 

samarbeidsorgan som heter FONT, hvor 

fylkesutdanningssjefen og organisasjonenes 

hovedsammenslutninger sitter. 

Fylkesrådet for utdanning i fylket møter 

også når hun kan. I tillegg har jeg nå 

påtatt meg å sitte i styringsgruppen for 

IA i Trøndelag. Her sitter NHO, NAV 

og representanter for arbeidstakernes 

hovedsammenslutninger. For vel fire år 

siden ble Akademikerorganisasjonene i 

fylkeskommunen enige om at vi skulle 

ha en fellestillitsvalgt i fylkeskommunene, 

og som FTV har vi organisert 

felleskurs for de tillitsvalgte tre ganger. 

Og jeg har vært forhandlingsleder ved 

lønnsforhandlinger både i kapittel 4 og 

5. Det har vært lærerikt. Mitt prinsipp 

har vært: God og saklig argumentasjon 

er ikke bortkastet. 

Jon Hybert Sand, Oslo Lektorlag 

Jeg ble medlem 

i NLL fra starten, 

og det var 

to hovedgrunner 

til at jeg forlot 

Lærerforbundet. 

Organisasjonen 

var blitt så stor at 

det ble vanskelig å 

gjøre alle til lags. Jeg mente at lektorene 

og videregående skole ikke fikk den 

plass og oppmerksomhet i organisasjonen 

den yrkesgruppen og det skoleslaget 

fortjente. Det var blitt en fagforening 

først og fremst for førskolelærere 

og barneskolelærere. For det andre var 

jeg mektig lei av den streikeromantikken 

som rådde i organisasjonen. Jeg 

følte bl.a. at de stadige politiske streikene 

bare ødela for vår yrkesgruppe. 

Det har hele tiden vært greitt å argumentere 

for de skolepolitiske og lønnspolitiske 

ideene til NLL, men det ble 

avgjørende for mitt videre engasjement 

at vi ble en del av Akademikerne. Da ble 

det for alvor mulig å fronte NLL som en 

seriøs fagforening tilsluttet en hovedsammenslutning. 

At NLL har hatt og 

har fremragende ledere, som stadig får 

mer plass i det offentlige rom med NLLs 

politikk, gir meg som tillitsvalgt inspirasjon 

og lyst til å stå på for foreningen. 

Som hovedtillitsvalgt i Oslo synes jeg 

imidlertid det hadde vært en stor fordel om 

også Oslo hadde vært med i samme tariffområde 

som resten av medlemmene våre. 

Jeg ser lyst på framtiden til NLL. Vi blir 

stadig flere, og vi ser at skolepolitikken 

vår får stadig mer oppmerksomhet og 

aksept på de ulike arenaene. 

Just Almås, Oppland Lektorlag 

Jeg føler at jeg alltid 

har vært medlem 

av Lektorlaget. 

Jeg gikk inn i yrket 

tidlig på åttitallet 

uten noen særlig 

bevissthet på faglig 

og profesjonell 

tradisjon. Men 

etter hvert som jeg forstod at jeg hadde 

blitt det jeg skulle bli når jeg ble stor, 

opplevde jeg gjennom fusjonene utover 

nittitallet at min voksende stolthet over 

yrket og dets tradisjoner ble besvart av 

en tilsvarende avtakende mulighet til å 

utøve det. Tidens politiske korrekthet 

tillot ikke fenomenet lektor. Så, da jeg 

fikk vite at noen i Akershus under navnet 

ULF puslet med subversive planer 

om å gjenopplive Lektorlaget, meldte 

jeg min interesse. All ære til mennesker 

som Else Alvik og andre som hadde ork 

til å holde ut og mot til å gjøre det jeg 

sjøl ikke hadde og gjorde. 

Det er i egenskap av hovedtillitsvalgt 

at jeg representerer Norsk Lektorlag i 

Oppland. På grunn av frikjøpsordningen 

i fylket og antall medlemmer i Oppland 

er det mest praktisk at leder og hovedtillitsvalgt 

er samme person. Og det er 

både meningsfullt og hyggelig når man 

husker hvilken hatt man skal ha på seg. 

Jeg vil gjerne få lov til å rose hovedar- 

beidsgiver Oppland fylkeskommune. De 

er svært ryddige på det formelle plan og 

svært imøtekommende på det politiske 

plan. Da kan det til tider være mer krevende 

å representere de 20 % av våre 

medlemmer som har andre arbeidsgivere. 

Der er ofte sakene mer omfattende 

når først de kommer, og de kommer med 

kort varsel. 

Ellers kunne jeg tenke meg å si to 

ord om samarbeidet med de andre 

Akademiker-organisasjonene, som er 

både godt og ikke minst nyttig med 

tanke på at utfordringene vel så ofte 

kommer fra Utdanningsforbundet som 

fra arbeidsgiverne. 

NLLs framtid ser ganske lys ut, tror jeg, 

siden vi økte medlemstallet med over 10 

% siste år. Men nå har ikke jeg spesielt 

stor tro på kjøttvektas egenskaper. Vi er 

ikke daukjøtt og trenger derfor ikke lite 

på den form for innflytelse. Min erfaring 

er at en god sak og gode argumenter vel 

så ofte fører fram. Dessuten er vi jo til 

for våre medlemmer og ikke for dem 

som burde ha vært det. Så får vi se om 

det gode eksemplet vil gi økt støtte i 

framtida. 

Torill Aursland, Rogaland Lektorlag 

Rogaland Lektorlag 

har gjennom i 

åtte år vore dyktig 

og markert leia av 

Else Wigen Berner. 

Da eg i vår tok over 

som fylkesleiar, 

talde laget vårt 203 

medlemmer. Det er 

ei stor utfordring å halde fast på den pionerånda 

som har prega arbeidet i desse 

åra og ikkje minst den respekt som fylkeslaget 

har vunne blant medlemmer og 

fylkesleiing. Som fylkesleiar er oppgåva 

mi primært å sørge for god kommunikasjon 

med Lektorlaget sentralt og å vere 

leiar for fylkeslaget. Det er viktig for 

både medlemmer og tillitsvalde å vere 

orienterte om det som skjer sentralt. Eg 

kunne faktisk ynskt ei jamleg orientering 

om dei sakene som det vert arbeidd 

med sentralt. Det ligg mykje inspirasjon 


i å vere viss på at det vi trur på i løns- 

og skulepolitikk vert fronta frå sentralt 

hald. 

Eg vil i dette jubileumsnummeret dele 

den erfaringa som fekk meg til å vakne 

opp for lektoren sin elendige tilstand, 

og for ei erkjenning av at det kravde 

”samling i bånn” om han skulle reddast 

frå den visse død. Dette var og medverkande 

til at eg var rask med å melde 

meg inn då det nye Norsk Lektorlag vart 

stifta. 

I den daglege kampen mot ei ofte gjenstridig 

fylkesleiing eller ein rektor som 

er skvisa mellom lojaliteten overfor sin 

oppdragsgjevar på den eine sida og 

ynsket om å skape trivelege forhold på 

arbeidsplassen på den andre, kan det 

hende vi spør oss om det er verd strevet 

å rydde rom for ein liten organisasjon 

som vår. Når slike tankar måtte dukke 

opp, tvingar eg meg til å gå tilbake til 

året 1986. 

I 1986 var eg tillitsvald for NUFO ved 

Fyllingsdalen vgs. i Bergen. Det var 

ein typisk regnhaust, og borna våre 

trong nye regnklede. Med landets lengste 

utdanning, to fulle jobbar, og ein 

heller enkel livsstil måtte vi erkjenne 

at vi ikkje hadde råd. Studielånsrenta 

var skyhøg på den tida, og lånet forfall 

til betaling. Denne erfaringa sette seg 

fast i meg, og eg spurde meg sjølv: Er 

lektor det dummaste nokon kan utdanne 

seg til her i landet? Og i same slengen: 

Er ansvarlege myndigheiter klåre over 

situasjonen – og: Kva kan gjerast for å 

snu utviklinga? 

Lektorgruppa på Fyllingsdalen gjekk 

saman om ein dugnadsinnsats for å setje 

breitt fokus på lektoren sin situasjon. 

Kåre Bjørndal, mangeårig aktiv i vårt 

nye Norsk Lektorlag, var ei av eldsjelene. 

Slik var stoda for lektoren i 1986: 

• Løn: Eitt einaste lønstrinn skilde 

mellom lektor og adjunkt med opprykk. 

• Lektoren, i motsetnad til adjunkten, 

fekk ikkje opprykk for ekstra grunnfag/ 

mellomfag. 


• I ein konkurranse om stilling på allmennfagleg 

studieretning var det regelen 

heller enn unntaket at ein adjunkt 

vart føretrekt framfor ein nyutdanna 

lektor dersom adjunkten hadde to års 

ansiennitet. Karakterar talde lite eller 

ingenting. Denne praksisen vart støtta av 

NUFO. 

• Talet på hovudfagsstudentar som 

vart uteksaminerte i sentrale skulefag på 

UiB, hadde over ein femårsperiode sunke 

frå 20-30 pr. semester (norsk) til nesten 

null i 1986! På Germanistisk institutt 

hadde dei ein einaste hovudfagsstudent 

som gjekk opp til eksamen den hausten! 

I same periode hadde talet på grunnfagsstudentar 

eksplodert. Lektorutdanninga 

var altså i ferd med å bli historie. 

• Lektortittelen hadde nærmast umerkande 

vorte fjerna frå alle dei samanhengar 

der det var naturleg å bruke han 

før. Alle var lærarar. 

Vidaregåande skular/gymnas over heile 

landet med mange lektorar i lærarkorpset 

mottok denne våren eit brev frå oss, 

der vi gjorde greie for situasjonen og 

oppmoda folk til å øve press på styresmaktene. 

Vi sende og brev til kyrkje- og undervisningsminister 

Kirsti Kolle Grøndahl, der 

vi argumenterte for lektoren som garantist 

for fagleg nivå i norsk vidaregåande 

utdanning. 

Vi fekk god respons på initiativet vårt. Av 

ei i samla lektorgruppe ved Kristiansand 

katedralskole vart vi til dømes oppmoda 

om straks å etablere eit nytt Norsk 

Lektorlag! 

Lønsoppgjeret dette året gjekk til tvungen 

lønsnemnd. Lønsnemnda fastsette at 

lektoren skulle få eitt lønstrinn ekstra i 

forhold til adjunkten.Vi på Fyllingsdalen 

ville gjerne tru at brevet til ministeren og 

brevaksjonen til skulane hadde hatt ein 

viss innverknad. Vi fekk vite at Kolle 

Grøndahl hadde nemnt brevet vårt i 

samband med forhandlingane. 

Vel ti år seinare hadde Norsk Lektorlag 

stått opp ”fra de døde” I vår ti-årige 

historie har leiarane våre hatt tru på 

krafta i den grundige argumentasjonen 

for kunnskap og danning i norsk skule. 

Slik har har laget vårt vunne respekt. Eg 

er overtydd om at dette er vegen å gå 

vidare også. 

Eg ynskjer Norsk Lektorlag til lukke 

med tiårsjubileet og mange framgangsrike 

år til beste for skule, samfunn og 

lektorar! 

Aud Sissel Hestenes, 

Sogn og Fjordane Lektorlag 

Dersom eg skulle 

vere tilknytt ei fagforeining 

i høve 

til den jobben eg 

skal gjere i skulen, 

måtte det bli i ein 

organisasjon som 

arbeider for at dei 

med lang akademisk 

utdanning skal få betalt for det, 

særleg fordi Noreg er eit av dei landa der 

det ikkje løner seg å investere i utdanning. 

Internasjonale undersøkingar viser 

også at norsk grunnskule og vidaregåande 

skular oppnår middelmåtige resultat i 

kunnskap, og i tillegg har vi høg strykprosent 

ved universitet og høgskular. 

Skal vi hevde oss internasjonalt, må vi 

sikre eit høgt kunnskaps- og kompetansenivå, 

difor må den fagforeininga eg 

skulle velje, også vere opptatt av fagleg 

kompetanse. Desse to viktige sakene 

heng i hop, med ei god lønsutvikling vil 

fleire ta høgare utdanning, og på denne 

måten sikre eit godt fagleg nivå både i 

skulen og i arbeidslivet. Etterutdanning 

av lærarar er å fullføre denne faglege 

kompetansestrategien, samfunnet krev 

også fagpersonar som kan følgje med i 

tida. Alle desse oppgåvene står på lista 

over viktige saker som Lektorlaget er 

opptatt av og vil jobbe for, difor vart eg 

medlem i Norsk Lektorlag. 

Lektorlaget si profilering av sakene dei 

arbeider for, følgjer i tillegg ein stødig 

utstaka kurs i rett linje, med godt 

underbygd og dokumentert argumentasjon, 

ikkje klaging og syting eller 

sinne som mange fagforeiningar brukar 

i si profilering av krav. Det er også bra 

å vere tilslutta ein større organisasjon

som Akademikerne, med fleire medlemmer 

og større organisasjonsapparat, 

då NLL ikkje har samme tyngde i forhold 

til medlemsmasse som til dømes 

Utdanningsforbundet. 

Å representere Sogn og Fjordane 

Lektorlag, både som fylkesleiar og fylkeshovudtillitsvald, 

har vore greit. Det 

einaste minuset er at vi berre er 32 

medlemmer. Likevel veks vi jamt, og det 

beste grunnlaget for å få fleire medlemmer 

er arbeidet vi gjer både lokalt og 

sentralt, og at vi klarer å profilere det. 

Eg har tru på Norsk Lektorlag i framtida. 

Mange av dei unge i dag tek mastergrad 

og er bevisste på å få betalt for lang 

utdanning. Dei er heller ikkje så opptatt 

av solidaritetstanken med høgare løn til 

dei lågtlønte med minst utdanning, men 

at ei lang og fagleg god utdanning skal 

gje utteljing også økonomisk. 

Ann-Jorid Grønli, 

Sør-Trøndelag Lektorlag 

Jeg ble medlem av 

Norsk Lektorlag 

som en følge av 

skolepakke 1 og 2, 

som etter mitt syn 

var utrolig dårlige. 

Jeg kunne ikke 

være medlem av et 

forbund som framforhandlet 

så elendige avtaler for sine 

medlemmer. Dessuten er jeg lektor – og 

da er det jo naturlig å være medlem av 

en organisasjon som arbeider for den 

yrkesgruppen. 

Det er stor interesse for det vi står for, 

men folk er opptatt med sitt – og det er 

ofte vanskelig å få dem til å engasjere 

seg aktivt. Det betyr at fylkeslederen og 

styret må dra lasset, men stort sett går 

det greit. Nå som vi har 10-årsjubileum 

og vind i seilene, ikke minst for våre 

skolepolitiske kampsaker, håper og tror 

jeg på stor medlemsvekst og større aktivitet 

blant medlemmene. 

Anne Stuvøy, Telemark Lektorlag 

Jeg liker NLLs 

skolepolitikk med 

tydelige, faglige 

krav og respekt for 

tradisjonelle verdier 

slik at elever, 

foreldre og lærere 

kan stille med 

klare forventninger 

til hva norsk skole er, krever og 

forventer av oss. 

En får til tider harselerende kommentarer 

om ”Lektorlaget” . Det tolker jeg 

som hentydninger om gammeldags elitisme 

og holdninger fra fordums tid som 

mange mener en bør holde seg for god 

til å representere i en moderne velferdsstat. 

På den annen side er det mange som sier 

at de synes Lektorlaget kommer med 

tydelige innspill til skolepolitiske spørsmål. 

De beklager at det ikke er deres 

organisasjon som tar på seg tilsvarende 

reaksjoner til administrasjonen. Det krever 

sitt å fronte kritiske kommentarer, 

men jeg føler at jeg får støtte for klare 

saklige kommentarer, og det gir unektelig 

spenning i hverdagen! 

Lønnspolitikken er viktig. Den er et skolepolitisk 

dilemma, for det finnes noen 

ubehagelige sannheter som vi som medlemmer 

bare må erkjenne: Markedet og 

arbeidsgiverne styrer lønnspolitikken. 

Det er ikke lærermangel. 1 av 3 skoleledere 

har høyere utdanning, derfor er det 

ingen kultur for å tilsette høyt kvalifisert 

arbeidskraft i skolen. Derfor er det fiktivt 

å tro at vi er i en reell forhandlingssituasjon. 

Årsaken til fagorganisasjoners 

posisjon i dag er følgende: 

I samarbeid mellom fagorganisasjoner 

og staten fikk vi moderasjonslinjen, 

som førte til at offentlige utgifters andel 

av BNP ble redusert fra 52 % i 1992 

til 43 % i 2000. Innstramning er det 

som styrer den økonomiske og politiske 

debatten (kutt i pensjonsutgifter), fordi 

politikernes vage forutsetninger om ”at 

det vil være vanskelig å finansiere økte 

utgifter gjennom skatter og avgifter” får 

dominere. Offentlig sektors problem er 

vekst i privat sektor, det skaper press i 

økonomien. Det er problematisk å heve 

rentenivået, pga. frie kapitalbevegelser 

og arbeidsmobilitet. EU-regelverkets 

fokusering på marked og konkurranse 

gjør sitt til at politikernes handlefrihet 

i økonomien blir mindre. Resultatet blir 

en konkurranse i privatisering og kutt i 

offentlige utgifter, altså må lønnsnivået 

hos de mange holdes nede. Når det blir 

tydelig at de mange må spare for at de 

få (kapital og ledere) skal få et godt 

overskudd, vil vi få en skjevfordeling, 

slik som i 2000 da et stort flertall sa nei 

til moderasjonslinjen. 

Stoltenberg har sagt at høyt utdannet 

arbeidskraft for en billig penge er et 

konkurransefortrinn for Norge. Disse 

utdanningsgruppene betaler en høy pris 

for en solidarisk lønnsutvikling, og det 

undergraver legitimiteten for moderasjonslinjen 

hos vanlige lønnsmottakere. 

Den nyliberale revolusjonen ønsker seg 

fortsatt en fagbevegelse som bidrar til 

ordnede forhold i arbeidsmarkedet, og 

som bidrar til å holde lønnsveksten 

nede. Hvordan handler NLL i forhold til 

dette? Eller er NLL handlingslammet og 

prisgitt markedet pga. kjøttvekta? 

Geir-Åge Svenning, Troms Lektorlag 

Jeg ble medlem i 

NLL som følge av 

skolepakke 2. Det 

var ubegripelig for 

meg hvordan en 

fagforening kunne 

si at vi fikk økt 

lønn når arbeidsmengden 

gikk opp 

i tillegg. Min gamle fagforening var ikke 

spesielt opptatt av lektorenes vilkår, og jeg 

savnet også fokus på kunnskap i skolen. 

NLL ble derfor et naturlig valg for meg. 

Det har vært fint å representere NLL i 

Troms. Vi er en oppegående forening 

som markerer oss godt på skolene der 

vi er representert. NLL har helt klart 

en misjon også i framtiden. Vår måte 

å tenke skole på begynner å få gjennomslag, 

men det er fortsatt mye å 


jobbe med, spesielt i forhold til kreative 

skoleledere når det gjelder arbeidstidsavtalen. 

Det er morsomt at vi også øker 

medlemsmassen utenfor skoleverket. 

Vårt fokus på faglighet og tanker rundt 

lønnsdannelse har klangbunn også hos 

andre med akademisk utdannelse. Når 

det gjelder videre rekruttering, har jeg 

sagt før at jeg tror vi må gjøre noe med 

navnet på NLL. Framtidige akademikere 

vil være mastere og ikke lektorer, og 

det bør vi prøve å fange opp på en eller 

annen måte. 

Sten Aunevik, Vest-Agder Lektorlag 

Medlemskapet i 

NLL sammenfalt 

for min del med 

ny jobb på ny 

skole. Etter fire år 

i ungdomsskolen 

fikk jeg et vikariat 

ved en videregående 

skole i 

Kristiansand hvor en av mine nye kolleger 

allerede var i gang med å sanke 

medlemmer til NLL. Jeg meldte meg 

inn, sammen med flere andre, og kort 

tid etter etablerte vi et styre på skolen 

og fikk vår første tillitsvalgte inn på 

drøftingsmøtene. På denne tiden var jeg 

medlem av Utdanningsforbundet, men 

var misfornøyd med mye av det de gjorde 

både lokalt og sentralt. Særlig i skolepolitikken 

syntes jeg Utdanningsforbundet 

var lite overbevisende. Det var hele 

tiden krav om mer og mer ressurser for 

å få gjennomført pedagogiske reformer. 

Hvorvidt reformene var ønskelige eller 

ikke, var man ikke så opptatt av. 

Slik ser jeg det i dag også. 

Utdanningsforbundet er ikke troverdig 

i skolepolitiske spørsmål. Det var ikke 

i første omgang kampen for høyere 

lønn som førte meg over i NLL, men 

den klare tale daværende leder Henning 

Wold rettet mot den livsfjerne reformpedagogikken. 

Lønn var, og er, ikke uvesentlig, 

men vår identitet som fagforening 

er først og fremst knyttet til en åpen 

og kritisk diskusjon rundt skolepolitiske 

spørsmål. Nå har NLL også en tydelig 

strategi i lønnspolitikken, og vi i NLL 


kan forhåpentligvis snart forhandle om 

lønn under et annet lønnsregime enn det 

vi nå deler med Utdanningsforbundet. 

Skolepolitikken vår er vår egen og overbevisende 

formulert i vårt program, 

i Lektorbladet, på nettsidene og ikke 

minst av våre slagkraftige ledere Gro 

Elisabeth Paulsen og Otto Kristiansen. 

Den dagen vi også forhandler om lønn 

på våre egne premisser, kan vi alle slå 

med begge hender. 

Henning Wold, Vestfold Lektorlag 

Jeg ble medlem av 

daværende Norsk 

Lektorlag i 1983. 

Allerede året etter 

skiftet jo denne 

o rganisasjonen 

navn til Norsk 

Undervisningsforbund 

i og med at 

den også favnet adjunktene. Jeg var for 

øvrig tillitsvalgt i denne organisasjonen 

på 1980-tallet, men da NUFO slo seg 

sammen med tre andre organisasjoner 

og disse dannet Lærerforbundet tidlig 

på 90-tallet, gikk jeg i passivitet. 

Lærerforbundet var en organisasjon jeg 

ikke greide å identifisere meg med, men 

forble medlem av prinsipielle årsaker. 

Da NLL ble stiftet i 1997, leste jeg det 

på tekst-tv og visste da at det bare var 

et tidsspørsmål før jeg ville melde meg 

inn. Dette skjedde av ulike grunner på 

sensommeren i 1998. Endelig var jeg 

”hjemme igjen”! 

Jeg har jo hatt ulike verv i NLL og har 

nå vært leder i Vestfold siden 2006. Jeg 

opplever at vi blir lyttet til når vi framfører 

våre argumenter. Min erfaring er 

at gode argumenter faktisk er like viktig 

som ”kjøttvekt” for å få gjennomslag i 

fylkeskommunale sammenhenger. Jeg 

trives godt i fylkeslederrollen og opplever 

stadig at de lokale mediene er interessert 

i hva vi mener. 

Jeg er fornøyd med medlemsutviklingen 

til NLL, både sentralt og lokalt, selv om 

vi selvsagt kunne ha håpet på at flere av 

de eldre lektorene hadde meldt overgang 

til oss de første årene. De aller fleste 

lærere vil i framtiden være masterutdannet. 

Dette gir meg tro på at NLL har en 

lys framtid. Vi må bare huske på å alltid 

holde den faglige fanen høyt. 

Hroar Gravning, Østfold Lektorlag 

Jeg meldte meg 

ut av NUFO/ 

Lærerforbundet 

to år før Norsk 

Lektorlag ble stiftet 

og var således 

uorganisert en 

periode. Norsk 

Lektorlag ble et 

naturlig valg for meg da laget ble etablert, 

både på grunn av skolepolitikken 

og lønnspolitikken. Og jeg mener Norsk 

Lektorlag drives slik en fagforening for 

lærere skal drives. 

Vi hadde et problematisk forhold til 

Utdanningsforbundet i begynnelsen, 

særlig under de lokale lønnsforhandlingene 

da vi skulle bli enige om kriterier. 

Utdanningsforbundet ville ikke akseptere 

at hovedfag var en type dybdekompetanse 

man kunne søke om lokale lønnstillegg 

for. Jeg følte at vi hadde to motstandere: 

fylket og Utdanningsforbundet. 

Ellers har vi satset på rekruttering. Vi 

har lyktes på noen skoler, særlig på St. 

Olav i Sarpsborg og på Mysen, og nå 

også på Askim. Andre steder har vi ikke 

lyktes, spesielt gjelder det Halden videregående 

skole. 

Det er hyggelig at vi stadig får nye 

politiske allierte i kampen for en skole 

med større vekt på kunnskap. Men jeg 

tror likevel at vi har en lang vei å gå før 

disse løftene blir omsatt i politisk handling. 

Jeg er noe pessimistisk. For meg 

er situasjonen i norsk skole enda verre 

når det gjelder kunnskaper og motivasjon 

hos elevene enn det undersøkelser 

har vist. Og verre enn det politikere og 

allmennhet er klar over. 

(Foto: Svein E. Bolstad)

Intervjuer 

Gudmund Hernes: 

– Lektorene har hatt en 

kultstatus i norsk historie 

– Lektorene har med rette hatt en kultstatus i norsk historie. De representerte universitetsstandardene, 

hovedfagene og forskningen i den videregående skole. De gav et feste for elevenes 

ambisjoner fordi de gjorde det synlig at kunnskap på høyt nivå både er overkommelig 

og spennende og viktig. Deres stilling var basert først og fremst på kompetanse – ikke på 

ansiennitet. 



Det er professor Gudmund 

Hernes som sier dette 

i en samtale med 

Lektorbladet. 

Forbilder 

Gudmund Hernes legger til at 

det også er flere lektorer som 

inngår i hans egen ”Kongerekke 

av forbilder”. 

– Jeg har vært anklaget for – og 

jeg tilstår gjerne – at jeg har vært 

sterkt påvirket av egne erfaringer 

fra skolen og fra de lærerne som 

fikk skikk på meg. Folk som 

Ragna Bergheim fra Nordfjord 

som var min første lærerinne – det 

het det den gang – da jeg begynte 

i folkeskolen i Selbu, via Reidar 

Morset der, til Olav Kjelstad og 

Erik Saltnessand på Kalvskinnet 

i Trondheim, på Katta folk som 

Ole Michael Selberg, Anne 

Øverås og Asbjørn Øverås, senere 

som student Magne Skodvin, 

Vilhelm Aubert, Astrid Nypan, 

Ørjar Øyen. Rekken er lang, og 

jeg kan ikke nevne alle. På toppen 

troner lektor Finn Berntsen 

på Katta, Frank Rossvoll på 

Norges Lærerhøgskole, og 

Arthur L. Stinchcombe og James 

S. Coleman ved Johns Hopkins 

University. De gjorde meg til en 

bedre utgave av meg selv – selvsagt 

ikke så bra som lærerne i 

norsk skole senere ønsket. Men 

så hadde de som formet meg, 

mye å bøte på! Jeg har faktisk 

tenkt å skrive en portrettsamling 

av dem med tittel nettopp 

”Kongerekken”. 

Reform 94 

– Det er 13 år siden ditt store 

skoleprosjekt, Reform 94, ble satt 

ut i livet. Hvis du skulle gjøre noe 

lignende i dag, hva ville du ha 

gjort annerledes? 

– Hovedgrepene ville nok bli 

de samme – brede innganger, 

forgrening i spesialiteter, opp- 

gradering av yrkesfagene, mulighet 

for å velge på nytt uten å gå 

tilbake til start, mulighet for høyere 

utdanning også med utgangspunkt 

i yrkesfagene, skikkelig 

oppfølging av dem som faller ut. 

Da Kristin Clemet foretok sine 

endringer i strukturen, gikk hun 

faktisk tilbake til et forslag som 

var mer likt det jeg opprinnelig 

hadde lagt fram for Stortinget. 

Men videregående opplæring er 

et vanskelig felt. Lærerne møter 

elevene i den alderen der ungdom 

både skal finne seg selv og finne 

feste, prøve seg ut og nå mål som 

gir dem retning videre. Og alle 

skal med, og de skal forberedes 

for en verden de skal virke i fram 

mot 2060 – 100 år etter at jeg 

selv tok artium. Det er en formidabel 

utfordring! 

– Du hadde en strålende akademisk 

karriere bak deg da du ble 

statsråd og nøt uten tvil meget 

stor respekt blant folk. Var det 


noen av dine ideer som ikke ble forstått, 

f.eks. av lærere? 

– Jeg tror nok det er en myte at lærerstanden 

jevnt over var mot reformene 

som ble gjennomført – det var mye 

inspirasjon å hente for en statsråd nettopp 

fra lærerne. Og de viktigste helter i 

mitt liv har faktisk vært lærere. Mange 

av dem, selv de som nå er borte, virker 

stadig i meg. Ideene slik de ble formulert, 

for eksempel i Læreplanens generelle 

del, i ”Broen” eller i mange av de 

konkrete læreplanene, var det jevnt over 

oppslutning om – selvsagt også fordi 

store deler bygget på lærernes egne 

erfaringer og innspill. Om noe ikke ble 

forstått godt nok, var det kanskje den 

hengivenheten og anerkjennelsen jeg 

hadde overfor lærerne og erkjennelsen 

overfor de svære, mangfoldige og vanskelige 

oppgaver de skal løse hver dag. 

Det er som kjent ikke alltid like lett å 

tale tydelig til dem man er glad i om 

nettopp det! 

”Cultural Literacy” 

– Hva var det som inspirerte deg da du 

meislet ut ditt store skoleprosjekt? 

– Når det gjaldt de konkrete reformene, 

vil jeg trekke fram James S. Coleman 

igjen, og Edvard Hirsch, mannen bak 

”Cultural Literacy”-bevegelsen. Og min 

egen bestefar, som var snekker og tømmermann. 

Selvsagt vil jeg også trekke 

fram embetsverket i KUF som jobbet 

”beyond the call of duty”. La meg 

også peke på og løfte fram Bernhof 

Ribsskog – mannen bak Normalplan for 

Landsfolkeskolen fra 1939. Den er trolig 

blant de vakrest skrevne dokumenter i 

norsk offentlig historie. Ribsskog venter 

på et monument! 

– Det var du som fikk Norge med på 

internasjonale undersøkelser som PISA 

og TIMSS. Hva er din kommentar til 

den enorme oppmerksomheten resultatet 

av disse undersøkelsene har fått i norsk 

offentlig debatt? 

– Forskeres aller enkleste grep for å 

skape oppmerksomhet, er å rangere. Det 

ble gjort gjennom PISA og TIMMS. 

Uten rangeringen av deltakerlandene 


Gudmund Hernes 

ville resultatene langt på vei forblitt i 

skrivebordsskuffene. At det ble debatt 

var svært bra. Og slike rapporter er ofte 

behageligst for opposisjonen – de får 

ammunisjon til å skyte på regjeringen, 

uansett partifarge. Dermed ble debatten 

politisk også. Men debatten var nyttig av 

en annen grunn: Den endret den tematiske 

dagsordenen. Kunnskap, kompetanse 

og ferdigheter kom høyere opp, og det 

har vært gunstig som en utfordring til 

den norske pedagogiske tradisjon. Nå 

kommer en ny rapport fra OECD. Den 

viser at den privatiseringslinje Clemet 

gikk inn for, vil virke motsatt av det hun 

trodde. Jeg er spent på hva hun vil sitere 

fra den rapporten! 

– Mange mener vi bør lære av finnene. 

Er du enig i det? 

– Ja, også av dem – men mer generelt: 

Vi bør lære av alt og alle som er bedre. 

For det de har fått til, viser det som er 

oppnåelig for oss. 

Prosjektarbeid 

– Mange sier rett ut at overdreven vekt 

på bl.a. prosjektarbeid, som kom med 

Reform 94, må ta noe av skylden for at 

vi ikke ligger i teten i f.eks. realfag. Hva 

er din kommentar? 

– Prosjektarbeid er et godt grep når 

prosjektene inngår som ledd i et samlet 

hele og brukes til å tenne og vedlikeholde 

interessen for faglige spørsmål. 

Perverteringen av prosjektarbeid er at 

det hele smuldrer opp i biter, der alt er 

like bra og derfor likegyldig. Der elevene 

ikke vil ta det på alvor fordi det ikke 

handler om noe ordentlig. Der de ender 

opp med klisjeer og ikke innsikter. Og 

der prosjektene glemmer at det også

er noe som heter fag og faglighet – at 

kunnskap ikke består av brøker, litt av 

hist og litt av pist, men at det finnes 

hele lærebygninger som man må få en 

fortrolighet med hvis man skal fungere 

som fullverdige medlemmer i fellesskapet 

av voksne. For et fag er sammenfelte 

innsikter som det har tatt menneskene 

tusen år å utvikle, men som unge likevel 

kan lære i løpet av noen få år ved 

systematisk arbeid. Derfor: Vi må vokte 

oss så det idealtypen prosjektarbeid bør 

virkeliggjøre, ikke slår over i sin motsats, 

sitt vrengebilde: prosjektmakeriet. 

Perverteringen blir større hvis det gir 

anledning både for elevene og lærerne 

til å sluntre unna. Da blir virkningen 

negativ. 

– Yrkesfaglige studieretninger fikk etter 

manges mening for mye teori med 

Reform 94. Hva er din kommentar til 

den påstanden? 

– Den første misforståelsen er at yrkesfagene 

er teoriløse. Hvor tykke må gulvbjelkene 

være hvis gulvet ikke skal riste 

når du holder fest hjemme? Hvorfor får 

noen eksem av å jobbe som frisør? Hvor 

mye fett trenger du på kroppen for at det 

skal kunne stanse en pistolkule? Kort 

sagt: Intet er så praktisk som en god 

teori. Spisst ville jeg si at det ikke finnes 

vanskelig teori – bare dårlig pedagogikk. 

Men hvis vi bare vil holde fast ved latinskolens 

former også for yrkesfag, ja, da 

vil vi feile. 

Rektorrollen 

– Tidligere ble en rektor på et gymnas 

gjerne sett på som personalets talsmann, 

en primus inter pares som sloss for sine 

medarbeideres ve og vel. Men gradvis 

er rektor blitt skoleeiers representant 

på skolene. Resultatet er etter manges 

mening blitt hyppige og bitre konflikter 

mellom personalet og rektor. Er det noe 

ved den gamle rektorrollen som er gått 

tapt? 

– Det er klart at som for andre arbeidsplasser, 

må skoleledere også være representanter 

for dem som ansetter lærerne. 

Jeg husker ellers også godt rektorer av 

– og for – den gamle skole, som før 

omtalte Erik Saltnessand på Kalvskinnet 

og Asbjørn Øverås på Katta i Trondheim. 

De satte ikke minst faglige standarder og 

faglige krav både til elever og kolleger. 

Men rollen er blitt vanskeligere fordi 

skolene er mer sammensatte og verdifellesskapet 

i samfunnet mindre. 

– Mange lærere savner lærerråd, som 

ble avskaffet i din statsrådstid. 

– De som skal ledes, må ha kort vei til 

dem de skal ledes av. Kollegiale arbeidsformer 

er viktige – og derfor også formen 

det får. 

Kunnskapsløftet 

– Hvordan ser du på Kunnskapsløftet, 

både slik Kristin Clemet definerte det 

og slik det er blitt fulgt opp av Øystein 

Djupedal? 

– Mye er bra. Men etter mitt syn er det 

for lite læreplan: Kunnskap er alltid 

kunnskap om noe, og her kan ikke den 

enkelte lærer overlates til å baske med 

det meste helt for seg selv. Opplegget er 

blitt for lite og for løst. 

– Hvilket råd har du for øvrig gitt 

Øystein Djupedal? Eller hva slags råd 

kunne du tenke deg å gi ham? 

– Jeg er varsom med råd til mine etterfølgere. 

Jeg kunne jo si til dem: Gjenta alle 

mine feil – da blir mitt ettermæle bedre! 

Til Djupedal har jeg sagt at han har en 

enklere jobb enn den jeg hadde fordi han 

ikke har noen Djupedal på Stortinget. 

Men ellers viser vel Djupedals utvikling 

at departementet er den beste skole han 

har gått på. Clemet tror jeg mente at hun 

visste det meste da hun kom. 

– Du har sagt at mens elevene tidligere 

ville være som sine lærere, har vi nå 

lærere som oppfører seg som elever. Kan 

du utdype det? 

– Lærere må være voksne folk. Det 

er rom for lek i skolen, men lærere er 

ikke lekekamerater. Lærere kan være 

fortrolige med sine elever, men kan ikke 

feste og flørte på like fot med dem som 

jevnaldrende. Å være lærer er også en 

autoritetsrolle, ikke kun en kompisrolle. 

Lærere skal være ledere av elevens lag- 

arbeid – tydelige, krevende og støttende. 

De skal vekke elevenes interesse for eget 

talent og få dem til å anstrenge seg nok 

til å få noe ut av det. 

Harvard 

– Du har også antydet at Norge mangler 

et universitet i det internasjonale toppsjiktet. 

Hvordan har utviklingen etter 

ditt syn vært etter at du sluttet som 

utdanningsminister? 

– Det er bra at mer vekt legges på oppfølging 

av studentene. Før var det for mye 

en konspirasjon der studenter som ikke 

leste nok, allierte seg med professorer 

som ikke ville jobbe nok. Universitetene 

var fra først av laug. Titlene er stadig 

de samme som laugenes. Det vil si at 

”bachelor” og ”master” var titler man 

fikk etter å ha gått i lære – ikke bare ved 

å sitte og se ut i lufta. Læring er jobbing. 

Universitetsstudier på høyt nivå 

må stadig ha preg av å være det man i 

yrkesutdanningen kaller lærefag. 

– Hvordan ser du på de regionale høyskolenes 

ønsker om å få universitetsstatus? 

– Mange er kallet, men få er utvalgt. 

Når det er sagt, overdrives betydningen 

av det man får ved et universitetsnavn. 

Harvard er ikke kjent fordi det er et universitet, 

men fordi det er Harvard. 

– Mange ønsker en femårig allmennlærerutdanning. 

Lektorutdanningen er i 

dag også femårig. Ser du noen problemer 

her? 

– Før det blir enda et år i lærerutdanningen, 

må man få noe ut av de fire 

som alt er der. Det fjerde ble innført i 

min tid, men etter en annen modell enn 

den jeg ønsket. Jeg ser store svakheter 

med lærerutdanningen, den må gripes 

ordentlig fatt i. Men tid er ikke hovedproblemet. 


Jon Hustad, forfattaren av boka ”Skolen som forsvann”: 

– Eg vart kalla ”dritsekk” 

av Rolf Reikvam 



Få bøker om skule og utdanning dei siste åra har skapt meir debatt enn Jon Hustad si bok ”Skolen som forsvann”. 

– Ingen stilte seg likesæl til det eg hevda, noko som er nær perfekt for ei debattbok, seier forfattaren i 

dette intervjuet. 

Kona hadde ideen 

Skuleåret 2000-01 var Jon Hustad lærar 

på ein barneskule på Sunnmøre, i tillegg 

til at han på kveldstid underviste på eit 

norskkurs for innvandrarar. Det var då 

kona sette han på ideen om å skrive boka 

”Skolen som forsvann”. 

– Eg klaga mykje til henne over kor byråkratisk 

skulen var blitt, det var så mange 

diagnosar, møte og planar og så mykje 

bortkasta tid. Kven andre kunne eg klage 

til? Eg var godt over 30 og hadde aldri 

sett på meg sjølv som skrivande. Til slutt 

sa kona at eg måtte begynne å skrive 

og ”få det ut”, som det heiter i dagens 

terapeutiske samfunn. Først skreiv eg 

ein kronikk om Reform 94 som eg 

sende til VG. Eg høyrde ikkje noko frå 

dei, så eg sende han vidare til Bergens 

Tidende, som takka ja. Like etter fekk 

eg telefon frå Erling Bøe i VG, no ville 

han ha ein kronikk om barneskulen. Det 

fekk han. Redaktøren i Syn og Segn, 

Nils Rune Langeland, las båe kronik- 


kane. Han ringte meg og spurde om eg 

ikkje kunne skrive eit essay for han. Eg 

svara ja – og gav det ferdige produktet 

tittelen ”Arbeidarpartiskulen”. Det vart 

for resten mykje omtala i norsk presse. 

Langeland fekk overtala Samlaget til å be 

meg skrive ei bok for dei. Så søkte eg om 

stipend frå Fritt Ord, som eg fekk seinhausten 

2001. I august 2002 kom boka. 

Overveldande reaksjonar 

– Kona mi er lege, og vi flytta ein del 

rundt omkring etter at vi gifta oss. I studietida 

var eg vikarlærar, og etter at eg 

Jon Hustad (f. 1968) er utdanna lektor med historie 

hovudfag, samfunnsfag og norsk. Han har arbeidd 

som journalist sidan 2002 og er no tilsett i Dag og 

Tid. 

– Mine to, snart tre ungar, går på den tyske skulen 

og i den tyske barnehagen. Om eg har eit mål i livet, 

så er det at dei aldri skal bli ein del av det norske 

offentlege utdanningsvesenet, seier han.

Rolf Reikvam Øystein Djupedal 

hadde teke PPU, underviste eg i eit par 

år på barneskular, ungdomsskular og litt 

i vidaregåande skule. Eg kan nok ikkje 

seiast å vere ein røynd lærar, men litt får 

ein no med seg på nokre år, seier han. 

Reaksjonane på ”Skolen som forsvann” 

var overveldande. 

– Boka fekk svært mykje positiv omtale, 

men også to slakt, eitt i Aftenposten 

og eitt i Prosa. Ingen stilte seg likesæl, 

noko som er nær perfekt for ei 

debattbok. Det som kanskje forundra 

meg mest, var alle spørsmåla frå skulefolk 

om korleis det hadde seg at eg 

hadde mot til å skrive ei slik bok. Eg 

sat nærast att med inntrykk av at skulefolk 

meinte dei arbeidde innanfor eit 

semitotalitært samfunn, ja, beint fram 

at ytringsfridomen ikkje galdt for dei! 

Eg liker å tru at boka mi førte til at det 

vart litt lettare å diskutere skulespørsmål 

i det offentlege rom, og at debatten 

vart klårare. Vi høyrer ikkje så mykje 

om diskursar og dekonstruksjon lenger. 

Det er vorte lov å vere tydeleg, i det 

minste for dei som ikkje arbeider i skulen. 

Skuledebatten er også vorten mykje 

ærlegare, men eg har ein sterk mistanke 

om at byråkratiet er vorte endå meir 

insulært og dominerande. Politikarane 

kan ønskje positive endringar, men dei 

møter motstand frå dei som skal setje 

i verk ønska deira og dermed vert dei 

slitne og gjev opp. I tillegg veit vi at 

svært mange kunnskapsrike lektorar går 

av med AFP og vert erstatta med svært 

dårlege lærarar. Men når stadig fleire 

foreldre finn ut av kor dårleg skulen er 

vorten grunna den offentlege debatten, 

vil noko nytt og betre tvinge seg fram. 

Vart kalla dritsekk 

Same hausten som boka kom, lanserte 

NRK TV debattprogrammet Standpunkt. 

Dei hadde ei prøvesending om skulen og 

inviterte Jon Hustad saman med Rolf 

Reikvam og Astrid Søgnen. 

– Då programmet var ferdig, brølte 

Reikvam: ”Kven inviterte den dritsekken 

i studio?” 

Korkje han eller Søgnen ville helse 

på meg etterpå. Då var eg godt nøgd. 

Det som var meir trist, var telefonane 

frå lett rusa og deprimerte lærarar 

på fredagskveldane. Dei ville fortelje 

meg om kor vondt dei hadde det, men 

eg kunne sjølvsagt ikkje hjelpe dei. 

– Kva synest du om den skule- og utdanningspolitiske 

debatten generelt i dag? 

– Problemet er at dei som verkeleg har 

makt, skulebyråkratane, ikkje deltek, 

dei oppfører seg som dei tre apekattane 

som korkje vil sjå, snakke eller høyre. 

Skulen er vorten ein stat i staten. Eg 

trur politikarane her må gjere drastiske 

ting, ei nedlegging av skulebyråkra- 

tiet på fylkesnivå er det første som 

burde skje. Byråkratiet i skulen er eit 

klårt døme på den første jarnloven i 

statsvitskapen: Eit byråkrati som ikkje 

vert lagt ned, vil alltid vekse. Debatten 

er vorten mykje betre, men har enno 

ikkje har fått røynlege konsekvensar. 

Ingen respekt for Øystein Djupedal 

– Kva med Kunnskapsløftet? 

– Atter eit døme på at intensjonane 

er gode, men at resultata ikkje kjem. 

Langt dei fleste lærarar eg kjenner, seier 

at lyftet i all hovudsak handlar om å 

verte undervist etter overflatisk og røyndomsfjern 

pedagogikk og didaktikk. 

Hustad legg til at han ikke har nokon 

respekt for kunnskapsminister Øystein 

Djupedal. 

– Han vantar kunnskap, tyngde og vit. 

Det gode med at SV har innteke regjeringskontora, 

er at partiet aldri lenger 

kan halde på det dei hevda før dei fekk 

makt. No veit dei betre. 


Lektor Dag Boman ved Arendal videregående skole: 

– Pedokratenes makt må brytes! 



– Jeg er ikke i tvil om at utstrakt bruk av fagspesifikke hjelpemidler ved eksamen vil svekke elevenes arbeidsinnsats 

i løpet av året. Mange vil lett falle i den bekvemme fellen at det ikke er farlig å ta lett på kunnskapstilegnelsen 

i det daglige arbeidet fordi de kan ta med ”det de trenger” til eksamen. 

Det er lektor Dag Boman ved 

Arendal videregående skole 

som sier dette i en samtale 

med Lektorbladet. Han har engasjert 

seg i dette spørsmålet i flere år, og med 

erfaring fra arbeid med tre generasjoner 

læreplaner har han ved selvsyn sett 

hvilken egenrådig makt byråkrater i det 

sentrale styringssystemet for skolen har 

hatt – og fortsatt har. 

Læringssenteret 

– Et eksempel er fra 2002, da 

Læringssenteret sendte ut et skriv like 

før eksamen om at elever i praksis 

kunne bruke ”et trillebårlass med bøker” 

som hjelpemidler i alle fag til skriftlig 

eksamen. Saken ble tatt opp i pressen, 

men responsen i Læringssenteret var i 

første omgang arrogant og avvisende. At 

det var oppgavenemnder som ikke var 

informert om den utvidede bruken av 

hjelpemidler da de laget eksamensoppgavene 

det året, avslørte at byråkratene 

ikke hadde forståelse for at utforming 

av oppgaver er nær knyttet til eksamensform. 

Etter påtrykk på daværende 

statsråd Kristin Clemet ble riktignok 

rundskrivet trukket, men saken viste 

med all tydelighet at professor Kaare 

Skagens betegnelse ”pedokrater” var på 

sin plass, sier han. 


Utdanningsdirektoratet 

– Ikke lenge etter oppstod 

Utdanningsdirektoratet, og med dette 

en omstokking av aktører i det sentrale 

styringsverket. Men ideologien om 

utstrakt bruk av hjelpemidler har tydeligvis 

hele tiden ligget og ulmet internt i 

systemet. Det så vi i år da det ble kjent 

at avdelingslederen i direktoratet ikke 

bare hadde godkjent fagspesifikke oppslagsverk 

til eksamen for et begrenset 

utvalg skoler, men også kunngjorde at 

dette vil bli ”vanlig eksamensform i 

Kunnskapsløftet”. Hun så dermed suverent 

bort fra at årets elever gikk opp til 

eksamen etter regelverket for Reform 

94! 

At hun også aksepterte urettferdigheten 

som rammet elever ved skoler som ikke 

var informert om den ”tillatte” bruk av 

trykte hjelpemidler til eksamen, er etter 

Bomans mening meget graverende. 

Han kontaktet en avis, og saken ble 

slått stort opp fire dager før eksamen. 

Det førte til en rekke henvendelser til 

direktoratet, som valgte å eksportere 

problemstillingen til den enkelte fylkeskommune. 

– På den siste virkedagen før eksamen 

Dag Boman 

fikk således vår skole skole melding om at 

rektor selv måtte avgjøre hva som skulle 

brukes av hjelpemidler. Den totale 

ansvarsfraskrivelsen som direktoratet 

her foretok, savner sidestykke, legger 

han til. 

Ingen svar fra Øystein Djupedal eller 

Petter Skarheim 

Boman sendte umiddelbart brev til statsråd 

Øystein Djupedal og til direktør Petter 

Skarheim i Utdanningsdirektoratet.

Pr. dato har ingen av dem verdiget 

ham noe svar. Boman understreker at 

han ikke vil felle noen endelig dom 

om profesjonaliteten til ledelsen i 

Utdanningsdirektoratet, men han er spesielt 

skuffet over ikke å ha fått svar fra 

direktør Skarheim. Om dette skal tolkes 

som at han støtter avdelingslederens 

disposisjoner i hjelpemiddelsaken, er 

uvisst. 

Boman har også hatt kontakt med folk 

i Utdanningskomiteen på Stortinget, og 

som har lovet å følge saken opp. 

Læreplanarbeid 

På slutten av 80-tallet deltok Boman i 

utvikling og utprøving av ny fagplan i 

biologi. Senere var han leder av læreplangruppen 

i biologi til Reform 94. 

– Jeg ble også oppnevnt som medlem 

av læreplangruppen i faget til 

Kunnskapsløftet og fulgte der læreplanprosessen 

til den endelige sluttbehandlingen 

i direktoratet. I forbindelse med 

disse oppdragene har jeg sett hvordan 

arbeid med fagplaner som ble laget på 

Operasjonell kompetanse 

fagets premisser, har endret seg til læreplanarbeid 

styrt av pedagogiske ideologier, 

på bekostning av faglig forhold. 

Gjennomføringen av målstyringsideologien 

til Reform 94 ble nidkjært voktet 

av et fåtall byråkrater under læreplanprosessen. 

De påså at alle deler av 

læreplanverket ble laget etter ”den rene 

lære”. Forsøk på å ta til motmæle ble 

avvist med at Stortinget hadde vedtatt 

målstyring, dermed basta! At likesinnede 

pedokrater hadde laget grunnlagsdokumentene 

for Stortingets vedtak, ble 

klokelig fortiet. 

– Det tok ikke mange årene før mine 

og andres advarsler om svakhetene ved 

målstyringsideologien viste seg å holde 

stikk. Ikke minst bidrog ideologien til 

en svekking av det faglige nivået i de 

fagene jeg kjenner, sier han. 

Boman har inntrykk av at sentrale ideologer 

fra Reform 94-prosessen med tiden 

har havnet i Kunnskapsdepartementet, og 

at de har spilt en viktig rolle i departementets 

styring av Utdanningsdirektoratets 

arbeid med Kunnskapsløftet. 

– Et eksempel er styringsdokumentene 

de gav for læreplangruppenes arbeid. 

Der var vi pålagt den logiske saltoen om 

å lage læreplaner som skulle være ”presise, 

men ikke detaljerte”! 

Etter hans syn må pedokratenes makt 

brytes hvis vi skal utvikle en kunnskapsbasert 

skole. Han har tatt opp spørsmålet 

om deres valg av pedagogisk ideologi 

bygger på forskning og empiriske undersøkelser, 

uten å få svar. Han frykter at 

den bare er en pedagogisk konstruksjon 

som i styringsverket for skolen er blitt 

opphøyet til allmenngyldig for alle fag 

og studieløp. 

– For realfagene er ideologien 

i hvert fall ikke egnet, sier han. 

– Utdanningskomiteen i Stortinget må 

utfordres til å ta tilbake styringen av skolepolitikken. 

Dens medlemmer må bli 

minnet om at undervisning skjer i den 

daglige kontakt mellom lærer og elever, 

ikke ved store byråkratiske skrivebord! 

” 

Ny avtale 

– enda bedre betingelser 

Ring oss på telefon 04700 eller 

se www.medlemsradgiveren.no 

”I spørsmålet om fagleg realisering har gjerne lektorutdanninga av filologar og realistar blitt framstilt som eit idealmønster. 

Det er likevel neppe grunnlag for å seie at denne utdanninga har hatt nokon suksess. … Det som her manglar er truleg i første 

rekke operasjonell kompetanse – kunnskapar som har ein funksjonell verdi. Lektorane har sanka ein god del boklege innsikter, 

formalkunnskapar, som ofte ligg på eit omfattande nivå. Hovudfagskandidatar i norsk har til dømes eit fagleg innsiktsgrunnlag 

å bygge på, men meistrar kanskje verken det skrivne eller de talte ordet på ein slik måte at det verkar funksjonelt i møtet med 

elevane. Hovudfagsstudenten i fysikk veit mykje om fysikk, men konfrontert med røynlege fysiske problemstillingar vil som 

oftast mangelen på realkunnskapar kome til syne. Mekanikaren har ofte større appell i møtet med kunnskapsbehova til elevane. 

Professor Edvard Befring i Læring og skole. Vilkår for eit verdig liv. Samlaget, Oslo 1997 

Neglisjerer faglige krav 

”Lærerutdannelsen er preget av en lang tradisjon der man 

neglisjerer faglige krav. Studentene er dyktige og har stilt 

i hard konkurranse for å komme inn på skolen, men straks 

de er innenfor, kan de ta det med ro. Det er ikke kultur 

for hardt arbeid på lærerhøyskolene, og de fleste får jobb 

uansett.” 

Anders Folkestad i Aftenposten 16.07.1997 


Utsyn 


Lektorer i Sverige 

Av lektor Bengt Nilson 

För att bli lektor i den svenska gymnasieskolan krävs att man antingen har avlagt doktorsexamen 

eller skrivit en licentiatavhandling. Det senare är en etapp i forskarutbildningen 

och omfattar minst fyra terminers studier utöver grundexamen. I båda fallen krävs dessutom 

praktisk-pedagogisk utbildning vid någon av landets lärarhögskolor. Någon särskild 

organisation som bevakar lektorernas intressen finns inte längre. I juli 2005 lät Lärarnas 

Riksförbund (LR) lägga ned Lektorernas Förening, en intresseförening för lektorer inom den 

lärarfackliga organisationen. 

Tillbakagång 

Bakgrunden till beslutet att lägga 

ned Lektorernas Förening är 

den kraftiga tillbakagång som 

skett när det gäller lektorer i det 

svenska gymnasiet sedan skolan 

kommunaliserades genom riksdagsbeslut 

1989. Då tjänstgjorde 

1 350 lektorer i gymnasiet – idag 

finns det 300. Detta är mycket 

allvarligt eftersom lektorerna 

personifierar länken mellan gymnasieskola 

och högre utbildning. 

Det finns flera förklaringar till 

kräftgången. Före kommunaliseringen 

fanns det statliga regler 

för hur stor del av tjänsteunderlaget 

på de teoretiska linjerna i 

gymnasiet som skulle besättas 

med lektorer. Några sådana regler 

existerar inte längre. Före 

kommunaliseringen kompenserades 

kommunerna för de högre 

kostnaderna för lektorslönen. 

Numera utbetalas statsbidraget 

efter schablon, något som i 

Bengt Nilson är lektor i historia vid Katedralskolan i Lund och medlem av 

LR:s Forum för humaniora och samhällsvetenskap.

esparingstider har lockat många kommuner 

att inte utlysa några lektorat. Före 

kommunaliseringen var det vanligt att 

rektorer på gymnasiet hade en akademisk 

karriär med sig i bagaget. De hade 

ofta disputerat och förstod därför vikten 

av att ha forskarutbildade lärare på sin 

skola. Så är det inte längre. 

Likgiltighet 

En annan förklaring är den likgiltighet 

som den akademiska världen länge 

har visat i lektorsfrågan. På sina håll 

på universitet och högskolor odlas en 

inställning till det omgivande samhället 

där det anses finare att klamra sig fast 

vid universitetet även på mycket osäkra 

villkor hellre än att ta kvalificerade 

jobb inom andra samhällssektorer, däribland 

gymnasieskolan. Denna attityd 

har bidragit till att arbetslösa forskare 

inte ser lärartjänst inom ungdomsskolan 

som ett alternativ. Det ses helt enkelt 

som ett lågstatusyrke. 

Hösten 2006 fanns det drygt 300 yrkesverksamma 

lektorer i den svenska gymnasieskolan. 

Hälften av dem var lektorer 

i matematik eller något naturvetenskapligt 

ämne. Det fanns totalt 30 lektorer 

i historia och samhällsvetenskapliga 

ämnen och i svenska och främmande 

språk 40. Eftersom hälften av lektorerna 

var 60 år eller äldre närmar de 

Sterke protester 

” 

”I prosessen fram mot Lærerforbundet hadde grunnskolemedlemmene 

vært redde for at organisasjon kunne bli 

dominert av den videregående skolen. Men langt på vei 

viste det motsatte seg å være tilfellet. Dette kom til uttrykk 

gjennom utmeldingene i Lærerforbundets første år og 

opprettelsen av en lærerorganisasjon som kalte seg Norsk 

Lektorlag mot slutten av 1990-tallet. Organisasjonen ble 

etablert til sterke protester fra Lærerforbundet, som blant 

annet påberopte seg eiendomsretten til navnet. Dette 

førte ikke fram, og den nye organisasjonen med det gamle 

navnet ble til. Men bare et fåtall medlemmer gikk over fra 

Lærerforbundet.” 

Knut Greve og Svein Michelsen i Lærarforbundet – 

mangfald og fellesskap. Fagbokforlaget, Bergen 2005 

sig snabbt pensionsåldern. Om inget 

radikalt inträffar finns det om tre år 

bara 200 lektorer kvar. Det är således 

en mörk bild som växer fram när man 

studerar antalet lektorer i det svenska 

gymnasiet. Lektorskåren är på god väg 

att utplånas. 

Ljuset i tunnelns slut 

Trots detta kan ändå ljuset i tunnelns slut 

anas. Det beror på de förändringar, som 

den borgerliga regeringen har signalerat 

efter valsegern 2006. Flera politiska 

beslut under våren 2007 talar för lektorernas 

återkomst i gymnasiet – både på 

kort men framför allt på längre sikt. Den 

nya skolpolitikens fokusering på djupa 

ämneskunskaper, den stora satsningen 

på fortbildning av lärare inklusive forskarutbildning 

för gymnasielärare (totalt 

3,6 miljarder kronor under fyra år) samt 

en offentligt deklarerad målsättning att 

det om femton år skall finnas tusen lektorer 

i det svenska gymnasiet talar sitt 

tydliga språk. Lektorer är viktiga! 

Men detta är bara ena sidan av myntet. 

De svenska kommunerna måste börja 

utlysa lektorat och erbjuda nydisputerade 

doktorer en rimlig lön och intressanta 

arbetsvillkor. Framför allt får lektorstjänsterna 

inte som oftast är fallet 

idag enbart bestå av undervisning. Få 

forskare vill bli undervisningsmaskiner. 

Team 

Det borde vara möjligt att med statliga 

pengar utforma lektorstjänsterna så att 

de till en del utgörs av forskning. I så fall 

skulle tjänsterna attrahera forskarbegåvningar 

och lektorn förvandlas från att 

vara en vanlig ämneslärare med ovanligt 

lång utbildning och något högre lön till 

att bli en spjutspets i ungdomsskolan. 

Tusen lektorer om femton år 

Den nya skolpolitiken har redan avsatt 

konkreta resultat. I juli 2007 förklarade 

skolpolitikerna i Uppsala att regeringens 

ambition att det skall finnas tusen 

lektorer om femton år är ett alltför långt 

tidsperspektiv. Uppsala snabbstartar därför 

redan till hösten och inrättar en avancerad 

forskningsmiljö på gymnasienivå 

med hjälp av Uppsala universitet och 30 

nya gymnasielektorer. Kostnaden beräknas 

till 11 miljoner totalt under fyra år 

och målet är ”att varje gymnasieelev ska 

erbjudas möjligheten att lära sig dels ett 

vetenskapligt hantverk, dels konsten att 

fritt botanisera i vetenskaplig litteratur”. 

Det blåser alltså politisk medvind i lektorsfrågan. 

Förhoppningsvis leder den 

till att kommuner runt om i landet utlyser 

lektorat med forskning i tjänsten. 

Då ökar chansen för en återkomst av 

Lektorernas Förening och ett framtida 

samarbete med Norsk Lektorlag. Det ser 

jag fram emot! 

”Elevgruppene skal organiseres på en helt annen måte. I 

denne måten å tenke på, som vi anbefaler, forholder vi oss 

ikke til tradisjonelle klasser. Heller ikke til klasserom, som 

i stor grad skal vekk. Vi forholder oss til ’team’ – og hvor 

store de blir, er opp til hver enkelt skole.” 

Kjerstin Bøland, leder for hovedutvalget for oppvekst og 

kultur i Notodden, i avisen Telen 24.04.2006 


Hvorfor internasjonalisering? 

Av førsteamanuensis Eva Maagerø, Høgskolen i Vestfold 

Evnen til å se sitt eget i perspektiv er svært vesentlig i en verden der vi stadig utfordres internasjonalt, skriver 

Eva Maagerø i denne artikkelen om et internasjonaliseringsprosjekt ved Høgskolen i Vestfold. 

Komparativt perspektiv 

Sist høst ble et studium i norsk kultur 

i et komparativt perspektiv tilbudt for 

første gang på Høgskolen i Vestfold, 

avdeling for lærerutdanning. Studiet var 

på engelsk og var rettet mot utenlandske 

lærerstudenter og andre bachelorstudenter. 

Ni spanske studenter – sju 

fra Universitetet i Valencia og to fra 

Universitetet i Cantabria – deltok 

sammen med tre studenter fra University 

College of York St. John i England. 

Studiet besto av tre deler, en historisk 

der det ble trukket linjer fra vikingtiden 

til i dag med noen utvalgte fordypninger 

(vikingtid, nasjonalromantikk, realisme 

og ekspresjonisme), en med kultur og 

samfunn i vår egen tid (litteratur, språk, 

musikk og kunst) og en mer praktisk del, 

der studentene fikk oppleve kystkultur, 

vikingminner i Vestfold, malerkunst på 

Haugar, stavkirkekunst i Høyjord, den 

norske friluftskulturen med padling, seiling 

og vandreturer, danse- og sangtradisjoner 

og mye mer. Studentene hadde 

dessuten skolepraksis på Sentrum skole 

i Horten. 

Det komparative perspektivet var vektlagt 

i studiet og betyr at det tas utgangspunkt 

i det norske, men at tilsvarende 

forhold fra studentenes hjemland trekkes 

inn gjennom sammenlikninger og diskusjoner. 

Slik oppdages felleseuropeiske 


verdier og måter å gjøre ting på, men 

også atskillige forskjeller. Studentene 

lærer om norsk kultur, men siden studentene 

denne gangen kom fra både Spania 

og Storbritannia, lærer de spanske også 

om engelsk kultur og de engelske tilsvarende 

om spansk. På denne måten 

blir kunnskapen europeisk og ikke bare 

norskorientert. I EUs program for utdanning 

kalles dette European Awareness. 

Viktig satsingsområde 

Høgskolen i Vestfold er ikke alene i 

Norge om å tilby studier på engelsk som 

er spesielt designet for utenlandske studenter. 

Internasjonalisering har vært et 

viktig satsingsområde for alle universitet 

og høgskoler i Norge i de seinere årene. 

Av og til kan studenter fra utlandet gå 

rett inn på ordinære program enten fordi 

studiet normalt tilbys på engelsk, eller 

fordi studentene behersker norsk. Dette 

siste tilhører imidlertid sjeldenhetene. 

Norsk er et lite språk på verdensbasis, og 

vi må erkjenne at det bare er de spesielt 

interesserte og motiverte som velger å 

lære norsk. Derfor er det viktig med studier 

der engelsk er undervisningsspråket 

hvis man ønsker utenlandske studenter 

til norske institusjoner. Samtidig ønsker 

vi at våre egne studenter skal reise ut og 

studere ved utenlandske institusjoner, og 

vi ønsker at de som blir hjemme, skal ha 

Eva Maagerø (Foto: Høgskolen i Vestfold) 

positive og lærerike møter med ungdommer 

fra andre land. 

Å løfte blikket 

Hvorfor ønsker vi internasjonalisering? 

Svarene vil være mange og avhenge av 

hvem man spør. Her vil jeg fokusere på 

et eneste, men svært viktig aspekt ved 

det å studere i utlandet. Når en lever i 

en annen kulturell kontekst og møter en

(Foto: Høgskolen i Vestfold) 

annen akademisk kultur der andre forhold 

enn de hjemlige dominerer, lærer 

en selvsagt mye om den nye kulturen. I 

vårt tilfelle lærte de spanske og engelske 

studentene på HVE i fjor høst mye 

om alt fra livet i vikingtida til moderne 

utdanningspolitikk, fra Ibsen til moderne 

musikk, og de forundret seg over norske 

unger som var ute i all slags vær, og som 

hadde med seg kniv på skogstur. Møtet 

med det nye og fremmede gjør imidlertid 

at vi også oppdager forskjeller og 

får oss til å reflektere over det egne. Vi 

løftes ut av de hjemlige forholdene, ut av 

det som er opplagt, selvsagt og ubevisst 

og oppdager at det er flere måter å gjøre 

ting på. Kort sagt, gjennom å lære om 

’det andre’, blir man kjent med sitt eget. 

Å kunne løfte blikket fra det egne og se 

det hjemlige i perspektiv gir gode vilkår 

for læring og utvikling. 

Åpenhet og toleranse 

Nettopp evnen til å se sitt eget i perspektiv 

er etter min mening svært vesentlig i 

en verden der vi stadig utfordres internasjonalt. 

Mennesker flytter langt mer nå 

enn før av både frivillige og ufrivillige 

grunner. Å møte folk fra ulike kulturer 

hører i langt sterkere grad enn tidligere 

til hverdagslivet. Når man erkjenner at 

ens egen måte å gjøre ting på, er én blant 

mange, er det lettere å møte det fremmede 

med åpenhet, toleranse og nysgjerrighet. 

Det er lettere både å forsvare 

og være kritisk til egen kultur og eget 

levesett og dessuten å akseptere at andre 

kan gjøre ting på vel så gode måter som 

vi selv er vant til. Et studieopphold i 

utlandet kan nettopp bidra både med 

kunnskap om et nytt samfunn og en ny 

kultur og samtidig bety en mye større 

innsikt i ens eget. Ikke minst det siste er 

verdifull læring. 

”Ut med lærere 

og klasserom – 

inn med 

elevutviklere 

”Lærere og klasserom er avleggs. 

Nå blir det arbeidsbaser og elevutviklere 

i stedet. … Vi er ikke ferdige 

med å drøfte planen om en ny 

organisering, men vi tror det som 

skissen antyder kan være en god 

veg å gå. Det vil løse flere av de 

problemene vi i dag sliter med.” 

Rektor Marit Føre i Nordlys, 

10.01.2002 


Hva vet de unge om 

kommunismen? 

Av lektor Einar Kr. Steffenak 

For ti år siden våknet den daværende svenske statsminister Göran Persson til en nyhetssending som fortalte 

at svenske skoleungdommer nesten ikke kjente til begrepet Holocaust. Förintelsen, som den kalles på svensk, 

var noe de bare i begrenset grad møtte i skolen. Persson, som ifølge den svenske historieprofessor Klas-Göran 

Karlsson ikke hadde vært spesielt opptatt av historiefaget, fikk en tankevekker. 

Forum för Levande Historie 

Vekkeren ble til handling, og Persson 

innkalte til flere store konferanser i 

Stockholm rundt den 27. januar hvert år, 

datoen for frigjøringen av Auschwitz. 

Folkemordet på jødene skulle opp på 

dagsordenen. Vel så viktig i det daglige 

arbeid og for opplysningsarbeidet, 

både blant landets unge og befolkningen 

generelt, ble etableringen av Forum för 

Levande Historie. Denne organisasjon 

driver et meget omfattende arbeid, rettet 

mot skoler, lærere, den allmenne 

befolkning i form av foredrag, utstillinger, 

seminarer, trykksaker og mye 

annet. Gjennom å formidle kunnskap 

om folkemordet på jødene håper man 

å forsterke svensk ungdoms – og alle 

andre svenskers – oppfatning om menneskeretter, 

vår ukrenkelighet, individets 

frihet og dets integritet, alle menneskers 

likeverdighet. 

Kampen er kronet med seier! En 

meningsmåling offentliggjort 9. mai i år 

av organisasjonen Upplysning om kommunismen, 

UOK, viser at 95 av svensker 

mellom 15 og 20 år sier at de kjen- 


ner til Auschwitz. Derimot er de nesten 

helt blanke når det gjelder kunnskap om 

kommunismens langt større likhaug. 

Kommunismens herjinger 

Svenskene har tatt tak i dette og. Forumet 

har hatt flere seminarer for gymnaslærere 

om kommunismens forbrytelser, det 

siste ble holdt i Jönköping 24. april, med 

kunnskapstunge og engasjerte forelesninger 

av professorene Kristian Gerner 

og Klas-Göran Karlsson fra Universitetet 

i Lund. I tillegg ble organisasjonen UOK 

dannet. Den 16. desember i fjor ble 

den første store minnemarkeringen over 

kommunismens ofre holdt i Stockholm. 

Den nye svenske regjeringen har også 

i sin regjeringserklæring gitt Forumet i 

oppdrag å informere om kommunismens 

herjinger i mange land. Dette arbeidet er 

gjort likeverdig med informasjonen om 

mordet på jødene. 

Urovekkende tall 

Veien er lang, svært lang. På årsdagen 

for Den røde hærs seier i 1945, 9. 

mai, kunne UOK offentliggjøre tall man 

knapt skulle kunne tro var mulig. 

Einar Kr. Steffenak (Foto: S. E. Bolstad) 

• 90 pst. av elevene mellom 15 og 20 år 

hadde ikke hørt om Gulaget. 

• 99 pst. kjente ikke til begrepet bolsjevik. 

• 99 pst. hadde ikke peiling på hva Det 

store spranget (Maos milliondrap fra

1958-61) var. 

• 99prosent visste ikke hva kollektiviseringen 

innebar. 

• 77 prosent tror ikke Vietnam er et 

diktatur. 

• 0,1 prosent visste om fangeleieren 

Vorkuta, leiren hvor det, lenge før 

nazistene fant på sin ”Arbeit macht 

frei”, stod: ”Arbeid i Sovjetunionen 

er heder og ære”. 

Listen er mye lengre, bildet er det 

samme: Kunnskapen er formidabelt dårlig. 

20 år etter Murens fall og de baltiske 

statene ble frie og Sovjetkommunismen 

ramlet sammen, er innsikten om kommunismens 

redselsregimer hos dem som 

skal vokse opp og bringe demokratiet 

videre, praktisk talt ikke-eksisterende. 

Det som for oss ble frigjøring etter 

1945, ble i øst ny okkupasjon, enkelte 

steder mer brutal enn den under Hitler. 

Stilltiende godtok vi at grensene ble 

endret, baltere myrdet og deportert, og 

på våre skoler tok vi i bruk kart hvor 

de nye okkupasjonsgrensene var tegnet 

inn. Ikke ett ord om okkupasjonen, ikke 

en stavelse om partisanser som kjempet 

mot Sovjetokkupasjonen. Hos oss 

var kun en skarve avisredaktør, Terje 

Boldsrud i Sjøfarten, gjentatt opptatt av 

våre baltiske nabolands skjebne. For det 

ble han gitt ”tittelen” reaksjonær. 

Slik er det fortsatt, i Norge. I norske 

klasserom henger de der, de gamle kartene, 

uten navn på balterstatene, med 

DDR til stede, og med Sovjet. Vi følger 

jo med i tiden, for ikke å si timen. 

Hva med Norge? 

Hvordan står det til i Norge? Er våre 

elever i samme årskull like uvitende? 

Vi vet ikke, ingen har undersøkt, det er 

et ikke-tema, selv om norske historielærebøker 

blant annet tar opp Stalins herjinger 

før krigen. Men også de er noen 

steder fremstilt som en variant av tsarregimet, 

det nevnes at det siste deporterte 

og henrettet motstandere, men lite om at 

det tsaristiske var langt mildere, henrettet 

færre i løpet av nær 100 år enn Stalin 

gjorde på en kveld. 

Jeg har sterk mistanke om at kunnskapen 

hos norske elever er like elendig. 

Man kan undres på hvorfor, eller trenger 

vi det? 

Europaparlamentet 

I januar 2006 møttes den parlamentariske 

forsamling i Europaparlamentet, 

den skulle diskutere om man skulle gå 

inn i grundig undersøkelse av kommunismens 

forbrytelser. Ja, sa flertallet, 

men ikke stort nok til at det ble kvalifisert. 

For mot gikk mange gammelkommunister 

og fra Norge også SVs Bjørn 

Jakobsen. 

I år 2000 var det en stor samling av historikere 

fra mange land i Norge. Hvem var 

innkalt som hedersgjest? Professor Eric 

Hobsbawn, fra Cambridge University, 

en kommunist som i 1939 støttet Sovjets 

voldtekt mot Finland, mannen som frem 

til Hitlers angrep på Stalin 22. juni 1941 

bekjempet den britiske regjeringens enslige 

kamp mot nazimakten og diltet 

etter til støtte for Stalins avtale med 

Hitler. Det var samme professor som i et 

intervju i 1994, sammen med en annen 

britisk ikke-kommunistisk historieprofessor, 

Martin Gilbert, kunne fortelle at 

han aksepterte drap på 10-15 millioner 

om han kunne få ”a radiant tomorrow” 

– og det storartede var kommunistisk. 

Selvsagt ville vi ikke ha invitert en nazihistoriker 

med slik personlig historikk. 

Er det klima for å ville opplyse våre 

unge om hva som la nær en tredjedel 

av verdens folk under seg, som har en 

folkemordslikhaug på rundt 100 millioner 

etter seg? Eller er det for mange 

i det meningsdannende nomenklatura 

som vil opprettholde en taushet? Er 

det mer sannsynlig i dag, nå med en 

regjering som har godtatt at kritikere av 

Castro ikke får komme på ambassaden 

i Havanna 17. mai – hurra for friheten 

– eller er sannsynligheten mindre? 

Slutt på puggeskolen 

Kort etter at Øystein Djupedal tiltrådte 

som kunnskapsminister, kunne 

Dagsavisen fortelle at godt over 20 % av 

unge som hadde vært på nettet og sett på 

fascistsider, ikke trodde Holocaust var 

så gale. De hadde brukt en ny metode, 

den som en kjent politiker hadde hylt 

over i glede i 1997 og sagt nå var det 

endelig slutt på puggeskolen, kunnskapen 

lå et tastetrykk unna. Hva skal man 

med forkunnskaper, bare pugg selvsagt, 

det har vært fy i norsk skole i tiår, og de 

trykket og fant hva de fant. Og trodde. 

Statsråd Djupedal ble sjokkert og lovet 

tiltak. Utmerket. 

Men hvordan er det med den totalitære 

tvilling, kommunismen? Der er det og 

bare å trykke på knappen. Om denne 

miljøødeleggeren, sultkatastrofeskaperen, 

fattigdomsfremmeren, undertrykkeren 

og drapsmaskinen vet de unge 

mindre og lar seg lettere lure. 

Jeg lurer også på noe annet: Vil vår regjering 

gi en tilsvarende erklæring som den 

svenske og si at vi skal informere våre 

unge – for å sikre demokratiske verdier 

og det åpne samfunn – like intenst om 

massemorderne i rødt som dem i brunt? 

Vil de også tale i pengespråket? Vil 

Djupedal være like engasjert som mot 

nazismen? Tar noen institusjon i landet 

det ansvar på seg, gitt backing fra 

regjeringen, for å oppdatere våre lærere 

og lektorer, lage materiell, skrive bøker, 

holde seminar, få frem filmer – hele 

skolepakken, nær sagt? 

Jens A. Riisnæs 

Eller vil mitt innlegg, mitt forslag, bli 

møtt med den samme rungende taushet 

som det fremragende intervjuet tidsskriftet 

Samtiden gjorde med globetrotteren 

Jens A. Riisnæs i 2003 hvor han 

tok er klart oppgjør med alle disse blant 

de påstått intellektuelle som hadde sine 

hjerter øst for muren eller øst for bambusteppet? 

Han ble for farlig og følgelig 

tiet i hjel. 

Vil vi gjøre noe med ignoransen? Vil 

vi hedre ofrene. Eller er det for mange 

fellow travellers i landet som her mener 

taushet er gull? Kunne vi begynne i det 

små, finne ut hva våre elever vet? Eller 

møter vi en stengt dør som dissidentene 

på Cuba utenfor vår ambassade den 17. 

mai? Inntil videre tror jeg mer på sannhetssøkende 

åpenhet i Sverige, altså selv 

i landet med baltersaken fra 1945/46 i 

historiebagasjen. 


Fagtorget norsk 


Knud Knudsen – polemiker 

av legning, evne og trang 

Av lektor Egil Børre Johnsen 

Overlærer Knud Knudsen (1812-1895) la grunnlaget for to landsomfattende kulturreformer. 

Han trakk opp retningslinjene for et nytt norsk skriftspråk, og han ble fanebærer for innføringen 

av et moderne skoleverk. 

På tross av at Knud Knudsen regnes 

som bokmålets og riksmålets 

far, er han kommet i skyggen av 

andre kulturpersonligheter. Den 

viktigste er Ivar Aasen, rivalen 

og kollegaen. I 1996 ble 100-årsjubileet 

for Aasens fødsel feiret 

med bokutgivelser og festligheter. 

Året før ble Knudsens tilsvarende 

jubileum markert med et 

par artikler. 

Fornorskingsvei 

Hvordan kan dette ha seg? Én 

forklaring er Aasens heltestatus 

i en meget livsdyktig minoritetsbevegelse, 

mens Knudsens mer 

uspennende fornorskingsvei med 

tiden ble flertallets. Hans hegemoni 

er nedlagt i det bruksspråket 

som dominerer landet. Man 

forholder seg til verket hans som 

til en nyttig ektefelle – tar vedkommende 

for gitt og vet ikke 

hvor godt man har det. Det finnes 

flere brukbare forklaringer enn 

denne. Knudsen var, i likhet med 

tittelen på den store ordboka han 

gav ut, Unorsk og norsk, internasjonalt 

orientert, men detaljert 

påpasselig overfor landsmenn – 

kontinental i mye han skrev, men 

uberegnelig som Askeladden i 

fremferd. Han ble aldri språknasjonalist, 

men var unorsk og 

norsk, akkurat som språket vårt 

er det. Videre kan det se ut som 

om ettermælet hans ble klemt 

mellom bokmåls-, riksmåls- og 

samnorskfolk. Hvorfor har ikke 

en av disse flokkene, eller flokkene 

i fellesskap, reist ham en 

byste i den hovedstaden hvor 

han underviste i 38 år? Endelig 

må vi huske at mens Aasen var 

statsgasjert forsker, var Knudsen 

”bare” lærer. Det er liksom ikke 

det samme – han mottok da 

også sin St. Olavs-orden mange 

år etter landsmålshøvdingen. 

Polemiker av legning 

Knud Knudsen var polemiker av 

legning og evne og trang; av 

vane og av uvane. Bare Bjørnson 

er blitt mer langvarig utskjelt i 

avisspaltene. Knudsens stil var 

skarp og poengtert. Egenarten 

og trykket har forledet noen til 

å stemple ham som en fanatisk 

språkstrever, en oppfatning som 

delvis er brakt videre også i sko- 

Egil Børre Johnsen 

lens språkhistoriebøker. En slik 

karakterstikk er ikke dekkende. 

Det er lett å se hvor søkende, 

hvor resonnerende mer enn autoritær 

han var i mange spørsmål. I 

tillegg kombinerte Knudsen sin 

forskerbegavelse med en moden 

strategikers overveielser. Han 

holdt seg til sitt livs motto, som 

var å ile langsomt: ”Det gjælder 

ikke om hast eller stormende 

fart, men om å hålde ut: Med 

råd og læmpe kommer en kryp

så langt som en kjæmpe. Den vinner 

som trå ær. Den taper, som brå ær.” 

Nå er Knudsen tross sin godvilje blitt 

et ytterpunkt i overleveringene. Han 

er blitt særlingen i tårnet, knurren i 

klassen og bjefferen i spaltene – en 

loner i den filologiske besettelses vold. 

Udannet mot dannet, morsmålsdigger 

mot latiner eller dansk mot norsk! 

Slike polariseringer har passet best i 

så mange beskrivelser av landets 50 år 

lange vinternatt etter 1814. Som kanskje 

likevel ikke var noen natt, men et 

eneste langt daggry i usikkerhetens tegn. 

Rett nok ble forholdet til de norsknorske 

stadig mer anstrengt i 1880- og 90årene, 

men Knudsen kunne aldri slippe 

håpet for godt. I Hvem skal vinne? står 

det at man med felles strev en gang 

ville ”opleve det samme som arbejderne 

i St. Gothardstunnelen. Efter å 

ha målstrævet længe og vel fra bægge 

ænder, den 'danske' og den 'norske', 

vilde de hat for sig bare en tyn' mellemvæg, 

som var let å gjennembryte, 

så de møttes i sejer anlet til anlet.” 

Den gode språkstriden 

Det er godt sett, selv om Knudsens 

ønske om gjennembrytning vel ikke er 

blitt innfridd. Men om skilleveggen ikke 

brytes, eller ikke ønskes brutt, så har 

de i dag god kontakt, seierherrene både 

på flertalls- og mindretallssiden. Iallfall 

foreløpige seierherrer, i det som noen 

har kalt ”den lykkelige språkstriden”. 

Også i dag finnes det ulike syn på Knud 

Knudsens språkprogram, akkurat som 

folk er mer eller mindre fornøyde med 

resultatene av målstrevet. Imidlertid er 

det én side ved virksomheten hans som 

ingen kan fornekte, og som ingen kan 

unnlate å beundre. Den siden er kanskje 

hans aller viktigste som språkarbeider: 

I norsk historie er det bare Ivar Aasens 

innsats som kan måle seg med hans 

når det gjelder å vekke og å utvikle 

språkbevisstheten i et folk. Det viktigste 

ved Knud Knudsens innsats var ikke 

nødvendigvis rettskrivningsreformene 

eller ordstrevet i seg selv, men dette at 

han vekket og vedlikeholdt språkbevisstheten 

hos den kulturinteresserte delen 

av avislesere, skolefolk, politikere og 

akademikere – så vel som hos elevene. 

Litt av en lærer 

Han var ”bare lærer”, skrev vi foran. 

Men hvilken lærer! Knud Knudsen 

reformerte skolen innenfra, og han gjorde 

det ved å skrive. Om og om igjen har 

jeg under arbeidet med hans biografi 

spurt meg om hvorfor slikt ikke skjer 

mer. Den eruptive indre jubel eksisterer 

jo fremdeles, i flere lærere. Men hvorfor 

sprenger den ikke murene, slik at den 

kan stilles til syne i offentligheten på en 

ganske annen måte enn som en klisjé i 

lønnsforhandlingene? Jeg tror jeg har 

funnet en viktig årsak. Enhver vellykket 

lærer må være tilkjent og tillagt selvstendighet. 

Dér ligger hovedskillet mellom 

KKs vilkår og vilkårene for dagens 

lærere. Den selvstendigheten som han 

kunne nyte godt av, skyldtes bare delvis 

det forhold at universitetsutdannede den 

gangen utgjorde en elite. Den skyldtes 

like mye det som var enhver lærers 

nærmest naturgitte utgangspunkt, nemlig 

at han selv måtte finne ut hvordan 

han skulle få flest mulig elever med inn 

i faget sitt – det vil si ytre seg presist 

og grundig om og i det; morsmålet 

er jo alle fags fag. Læreplanen veide 

ikke to kilo, men besto av ett ark. I 

august satt ikke lærerne og ventet på 

skolebøker fra Aschehoug, Cappelen 

og Gyldendal. De ventet på seg selv. 

Som et fyrtårn 

I perspektivet selvstendighet hever 

KK-læreren seg som et fyrtårn over 

dagens lærer, som ligger og bakser i 

strømmene langt under. Rundt i hodene 

deres kverner setninger som denne fra 

Utdanningsdirektoratet: 

Kompetanseutviklingen skal bidra til 

kvalitetsutvikling i opplæringen ved 

å utvikle etter- og videreutdanning 

som styrker faglig kompetanse så 

vel som tverrfaglig med vekt på differensiert 

opplæringspraksis. 

Dette er et stykke bokmål som ville 

fått Knudsen til å rotere i sin grav – om 

det da ikke hadde vært for at gravstedet 

hans på Vår Frelsers ble slettet for 

femti år siden, som en ren forsømmelse. 

Offentlighetens økende språk- 

Knud Knudsen 

lige uformuenhet smitter både planer, 

lærebøker og tenkemåter. Dét er det 

største faremomentet ved den aktuelle 

skolepolitikken, og dermed også ved 

språkpolitikken. Elevene risikerer å forlate 

skolen uten motforestillinger mot 

det samme juksespråket. For det er jo 

dét de vil møte også utenfor skolen; det 

brer seg. Og da hjelper det lite om man 

har allment aksepterte regler for staving 

og formverk. Ordene? spurte Knudsen; 

hva legger vi i ordene! Et landsdekkende 

bruksspråk, et bokmål med kvaliteter 

som vi tradisjonelt forbinder med det, 

kan styrkes og/eller svekkes av en rekke 

instanser – engelsken, TV-en, rigorøs 

dialektbruk, SMS-en, sidemålsstilen, 

PC-en, tabloidene, Språkrådet, og så 

videre. Selv tror jeg at den mest sentrale 

instansen er en annen, nemlig skolen. 

Bare der, hvor hele generasjonen samles, 

kan dét gjenvinnes som rives ned, 

og bare der kan det nye utvikles som har 

språkets, det vil si livets, rett. Men da må 

virksomheten gløde, det vil si at faglig 

skolerte lærere med selvstendighet driver 

verket. Skolen vår står nå i fare for 

å miste sin indre selvstendighet. På den 

måten tror jeg at Norges viktigste bokmålsvern 

er i ferd med å slå sprekker. 

Derfor er det på høy tid å minne om 

Knud Knudsens lærerrolle. 


Riksmålsforbundet 100 år 



Riksmålsforbundet fylte 100 år 7. april. Jubileet ble markert 5. juni med prisutdelinger og utgivelse av ny ordliste, 

den 7. utgaven siden Arnulf Øverland lanserte den første i 1952. Den første riksmålsforeningen ble stiftet 

av Bjørnstjerne Bjørnson i 1899, åtte år før Riksmålsforbundet ble etablert. 

Ingen tror på samnorsktanken 

Mange vil hevde at Riksmålsforbundet 

har vært den seirende part i norsk språkstrid. 

Siden 1980 har offisiell rettskrivning 

for bokmål blitt mer og mer lik 

riksmål, og det er i dag få eller ingen 

som har særlig tro på samnorsktanken. 

En tvungen sammensmeltning av målformene 

er da heller ikke offisiell politikk 

lenger. Derfor kom det som en overraskelse 

at Språkrådets direktør Sylfest 

Lomheim tidligere i år uttalte at han har 

inntrykk av at det er betydelig flere bokmålsskrivende 

som gjør bruk av såkalte 

radikale former i dag enn for 20-30 

år siden. Vi bad førsteamanuensis Tor 

Guttu, nestleder i Riksmålsforbundet, 

kommentere denne påstanden. 

– Spørsmålet berører to forhold: normeringen 

av bokmålet og bruken av det. Når 

det gjelder normeringen, er riksmålsbevegelsen 

avgjort seierherre. Det begynte 

med bokmålsliberaliseringen i 1981, da 

en lang rekke riksmålsformer ble tillatt 

eller ”oppgradert” etter å ha vært helt 

eller delvis forbudt fra 1938 eller 1959. 

Liberaliseringsvedtaket hadde en meget 

trang fødsel – syv års kamp i Språkrådet 

– men etter 1981 har det gått lettere, i 

rykk og napp, men stort sett hele tiden 

i riktig retning. Etter vedtakene som 

departementet stadfestet i 2005, er det 

ikke mange vesentlige forbud igjen. 


Det viktigste for oss har hele tiden vært 

å få riksmålsformer tillatt, ikke først og 

fremst å få tilnærmingsformer fjernet. 

Men i sluttfasen fikk vi dette på kjøpet: 

En anselig mengde ubrukte og lite brukte 

tilnærmingsformer (altså nynorskformer) 

ble strøket – en hyggelig bekreftelse 

på at vi har hatt adskillig rett opp 

gjennom årene. Dessuten ble systemet 

med læreboknormal og klammeformer 

avskaffet. Siden både nynorskformene 

og klammeformsystemet var redskaper 

i samnorskpolitikken, må vi føre på vinningssiden 

at de nå er borte. Men det 

betyr ikke at vi liker alt som er tilbake 

i bokmålet. 

Så har vi departementets uttrykkelige 

utsagn, med tilslutning av Stortinget, om 

at tilnærmingspolitikken er forlatt, samt 

opphevelsen av tilnærmingspassusen i 

loven om Norsk språkråd. 

Endelig kan skolefolk merke seg reglene 

av 1986 og 1987 for normering av tekster 

i godkjenningspliktige leseverker og 

sangbøker – klart mer pietetsfulle enn de 

tidligere av 1961. 

Jeg vet ikke hva Sylfest Lomheim bygger 

på når han uttaler at flere bruker 

radikale former i dag enn for 20-30 år 

siden. Jeg tviler på at han har oversikt 

over alt som skrives, og så vidt jeg vet, 

Tor Guttu 

er ikke saken undersøkt. Med moderne 

teknikk lar det seg nok gjøre å få et 

overblikk over tilstanden på de fleste 

områder i dag, men teknikken kan ikke 

brukes til å undersøke hvordan forholdene 

var omkring 1980. 

Min bedømmelse av situasjonen følger 

her – noe er jeg ganske sikker på, noe er 

inntrykk. Jeg får vel tilføye at inntrykkene 

av språket i bøker baserer seg på at 

jeg hver høst går i bokhandlene og blar i 

et anselig antall av dem; etter års trening

danner man seg fort et inntrykk. Så leser 

man jo noe. 

I skjønnlitteratur av norske forfattere 

er det spredning, nå som før, og det 

kan være at innslaget av utradisjonelle 

former er større enn for 20-30 år siden; 

iallfall ser det ut som de er kunstnerisk 

noe bedre anvendt. Men i bruk av 

radikale former ligger det at forfatterne 

også bruker sørøstnorske folkemålsformer 

som i k k e er bokmål, f. eks. 

dem som subjekt, bestemt form flertall 

på -a også av hankjønnssubstantiver: 

bila, politikera, sterke perfektpartisipper 

som finni, skrivi. – Med i bildet 

hører dessuten to faktorer: Verden er 

mangfoldigere enn for 20-30 år siden, 

og omgangstonen en annen. Forfattere 

skildrer verden og omgang mellom 

mennesker. De bruker selvsagt språkets 

muligheter, og gjør det friere i dag enn 

tidligere. Fremstående forfattere opererer 

eller har operert over hele spekteret 

eller det meste av det. Men de vet selvsagt 

hvor normen er å finne – hva de 

avviker fra. 

I den oversatte skjønnlitteraturen kan 

jeg ikke se at det er særlig annerledes 

enn før. Den har vært og er en bastion 

for det moderate språk. Men selvsagt 

brukes også her formverket i uttrykkets 

tjeneste. 

Om sakprosaen i fagbøker, debattbøker 

o. l. og i overgangsformene (dokumentar, 

biografier) kan det samme sies. 

Dagspressen er annerledes enn for 20- 

30 år siden. Redaktørenes nærvær er 

mindre merkbart, korrekturen er nedprioritert, 

stavekontrollen har overtatt. 

Og den er iallfall i utgangspunket innstilt 

på bokmålet i hele dets bredde. 

Sportsredaksjonene får tydeligvis drive 

uten noe videre tilsyn, og med personfokusering 

og brøling i tidens stil er det 

ikke annet å vente enn at det innfinner seg 

en og annen utradisjonell form – ja, flere 

enn en og annen. Markskrikerne av yrke, 

derimot – altså reklamefolkene – er fortsatt 

meget moderate. – Sammenfattende 

kan man si det samme om dagspressen 

som om skjønnlitteraturen: Den speiler 

samfunnsutviklingen. 

Lomheim liker å nevne Aftenposten som 

eksempel på at ikke alle skriver som de 

gjorde i 1980-årene. Antagelig overdriver 

han betydningen av det han ser. 

Og skal man nevne aviser, kan man like 

gjerne nevne Dagbladet (som eksempel 

på en avis som har langt mer radikale 

språkregler enn den greier å etterleve), 

og Dagsavisen og Klassekampen, som 

skriver merkbart mer moderat nå enn 

for 20-30 år siden. For Klassekampen 

kan man vel tale om et språkskifte; den 

er dessuten blitt en utmerket kulturavis. 

Om innslaget av radikale former er 

større enn før i de avisene som alltid 

har vært kjent for å bruke dem (f. eks. 

Sunnmørsposten og Nordlys), kan jeg 

ikke bedømme. – Endelig kan nevnes 

at mer eller mindre eksternproduserte 

temabilag (fra pressebyråer og fagmiljøer) 

bidrar til inntrykket av en moderat 

helhet. 

Ukepressen er blitt noe ganske annet enn 

for en generasjon siden – med en sterk 

spredning i genrer og med alt slags språk 

fra laveste prosa til det normale. De 

tradisjonelle bladene med store opplagstall 

er ikke mye forandret, og flere nye 

”glansbildeblader” følger tradisjonen. 

Mange blader frir til ungdommen og 

ungdommeligheten, og det merkes på 

språktonen. 

I tidsskriftene og fagpressen skal det 

godt gjøres å merke noen forandring. 

Fagpressen er meget omfattende (ca. 

240 organer), og det er ikke noen gitt å 

følge med i alle. 

I statstjenesten – jeg taler her om den 

sentrale – kom mange av de frigitte riksmålsformene 

i bruk kort etter 1981, og 

siden har de vært der. Radikale former 

gjør svært lite av seg, langt mindre enn 

den gang, for ikke å snakke om f.eks. 

1950-årene. Jeg leser en god del statsprosa 

i årets løp, både trykksaker og 

det som legges ut på nett. Språket kan 

ikke sammenlignes med tilstanden for 

en generasjon og mer siden. Det er ikke 

alltid godt, men normativt er det stort 

sett slik vi vil ha det. Meget moderat er 

språket også i de fristilte virksomhetene 

som før var statsorganer, og som menigmann 

har adskillig med å gjøre (Posten, 

Telenor, NSB, Arcus/Vinmonopolet 

o.a.). 

Også skolens lærebøker modererte seg 

etter 1981, men senere enn statstjenesten. 

Bortsett kanskje fra noen lærebøker 

i norskfaget er de avgjort mer 

moderate nå enn tidlig i 1980-årene, da 

man fulgte læreboknormalen av 1959. 

Utsagn fra norsklærere i den videregående 

skole er samstemmige: Elevene 

skriver ”konservativt”. Antagelig prøver 

de å ”skrive voksent”, og stundom 

overdriver de. Men det er utmerket og 

dessuten et tegn på at de har valgt seg 

de prinsipielt riktige forbildene: folk 

som har skrevet før dem. 

Gammel og ny tellemåte 

– Mange som skriver riksmål eller 

moderat bokmål, synes å foretrekke 

former som ”åttito” og ”sekstiåtte” 

fremfor ”toogåtti” og ”åtteogseksti”. 

På den annen side sier de (i likhet med 

de aller fleste nordmenn) ”tredevte” 

istedenfor ”trettiende”. Folk blander 

med andre ord ny og gammel tellemåte, 

til stor fortvilelse for f.eks. våre nye 

landsmenn som strever med å lære seg 

norsk. Hva er din kommentar til den 

situasjonen ny og gammel tellemåte er 

i? Har Riksmålsforbundet overveid å 

godta den nye tellemåten? 

– Riksmålet normeres fra 1953 av 

Det Norske Akademi for Sprog og 

Litteratur. Inntil 1977, da Akademiets 

ordbok ”Riksmålsordboken” 

kom, var riksmålsnormen kodifisert 

i Riksmålsforbundets ordliste 

(2.- 5. utgave). Fra 1993 er den å 

finne i den ordboken som nå heter 

”Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” 

(Kunnskapsforlaget, 2. utg. 

2005); boken viser moderat bokmål 

der det avviker fra riksmålsnormen. 

Riksmålsforbundet har programfestet 

at det anerkjenner Akademiet som normerende 

instans. 

Normering av tallordene er ganske riktig 

et vanskelig punkt, selv om den 

delen av saken man vanligvis kaller 

”tellemåten”, mest angår talespråket; i 

skrift bruker man jo gjerne siffer når 

man kommer over 12. Siste gang riks- 


målsnormen ble gjennomgått og justert, 

var i årene 2000-2003. Akademiet bygget 

da på en meget grundig utredning 

av Vibeke Lauritsen: ”Femognitti eller 

nittifem? Ei gransking av gjennomføringa 

av den nye teljemåten” (hovedfagsoppgave 

ved Høyskolen i Agder 

1995). Den viser at den ”nye” tellemåten 

ble brukt i fra noe under halvparten 

av de undersøkte tilfellene til noe over 

halvparten, mest avhengig av situasjon. 

Akademiet fant den gang at det ikke 

ville gjøre noen forandringer. 

Da riksmålsrepresentantene fremmet 

forslag i Norsk språkråd om å tillate 

formene syv, tyve og tredve, var det 

med håp om at myndighetene ved å 

godkjenne dem, kunne gi rom for større 

liberalitet i f.eks. NRK også når det 

gjaldt tellemåten. I Språkrådet (2003) 

var det flertall for syv, tyve og tredve, 

men departementet (2005) godkjente 

bare syv, nettopp av hensyn til tellemåten, 

som ikke lett kan forenes med tyve 

og tredve. 

Tallordene bør drøftes neste gang normen 

skal revideres, muligens en gang 

mellom 2015 og 2020. Det blir i høyden 

tale om valgfrihet. Man må huske 

på at riksmålsnormen skal romme former 

som er gangbar norsk, og det betyr 

at den må ha med en del former som 

er fjernet fra offisiell rettskrivning av 

andre grunner enn at de ikke er gangbare. 

Vi kan altså ikke love noe snarlig 

bidrag til minsket forvirring for våre 

nye landsmenn. 

Økende antall a-former 

– Hvis man leser toneangivende konservative 

aviser, som Aftenposten, vil 

man se at antall substantiver som kan få 

artikkelen -a i bestemt form entall (som 

kua, geita), er en del høyere enn hva 

riksmålsordlisten foreskriver. Formen 

fram sees også i økende grad. Har dere 

vurdert å ta den inn i ordlisten deres? 

– Mengden av a-former er noe avhengig 

av hvilket stilnivå man legger seg på. 

I dagens avis leser jeg at Manchester 

United nettopp har slått Milan 3 – 2 i 

den første semifinalen i mesterligacupen, 

og Wayne Rooney scoret to av de 


tre United-målene. Aftenposten melder 

med krigstyper på sistesiden at ”Rooney 

tok kaka”. Det er et eksempel blant 

mange på at også Aftenposten legger an 

på å sette folkelige brøl i overskriftene. 

”Møkk”, ”Søpla”, ”Spark i ræva” o.l. er 

nå forholdsvis vanlige i avisenes overskrifter. 

De avføder naturligvis en del 

folkelige former også ellers, men vi skal 

huske at vi ofte ser én form i overskriften 

og en annen i brødteksten. 

Når det gjelder normeringen av a-ordene, 

har riksmålet det systemet at -a oppføres 

som eneform i en del utvilsomme tilfeller, 

f.eks. bikkje, dille, kløne, ku; i ordboken 

dreier det seg om en 50-60 ord. 

Så står ca. 150 ord oppført med endelsen 

-en/-a. Dessuten sies det i veiledningen 

at man må bruke vett og forstand, slik i 

ovennevnte 2005-utgave: ”Ved ord som 

kan være både en-ord og a-ord, er bøyningen 

konsekvent angitt slik: -en el. -a. 

Stilarten og ordets bruksområde vil ofte 

være avgjørende for hvilken form man 

velger. – I en lang rekke ord som i denne 

boken står som en-ord, har bokmål valgfritt 

-a (oftest i samsvar med nynorsk og 

mange dialekter), f.eks. ved bot, heks, 

såpe, taske. Også ved slike ord må emne 

og stil være med og bestemme, likeså 

hensynet til konsekvens. Ordbokens former 

bør brukes i sakprosa (normalprosa).” 

– Dette ”stilsynspunktet” har alltid 

vært en selvfølge for oss. Første gang 

det ble nødvendig å si klart fra om det, 

var i en uttalelse fra Riksmålsvernet og 

Riksmålsforbundet i 1936 om innstillingen 

fra rettskrivningskomiteen av 1934. 

I bokmålsnormeringen er det annerledes. 

Der var synspunktet i mellomkrigstiden 

at alle former skulle være ”like 

gode”. Nå ble det jo ikke slik, i og med 

at man fastsatte en læreboknormal (klarest 

i 1959). Likevel har bokmålet mer 

av gjennomgående, litt firkantede regler, 

hvor stilsynspunktet ikke er noe ledende 

prinsipp, og i tilfellet -en/-a betyr det 

for tiden at former som bikkjen, dillen 

og grena er tillatt på like linje med de 

normale. 

Akademiet overveiet frem/fram i forrige 

normeringsrunde (siste halvdel av 1980årene) 

og vedtok å holde på frem. Også 

dette er noe som kan komme opp ved 

neste korsvei. 

Ny utgave av riksmålsordlisten 

– Det er kommet en ny utgave av riksmålsordlisten, 

men er det tale om en 

rettskrivningsreform? 

– Syvende utgave av ordlisten kom i 

september. Som ved 6. utgave (1994) 

er det bare tale om mindre justeringer, 

og ordlisten skal normativt stemme med 

den illustrerte ordboken. En gjennomgående 

forandring er at sammentrukne 

former i bestemt for entall av intetkjønnsord 

er strøket; vi anbefaler altså 

at de fullskrevne formene – typene termometeret 

og stempelet blir eneformer, 

som i felleskjønnsordene på -er og -el. 

Når det gjelder passiv av verba pura, 

følger vi språkrådsvedtaket om former 

uten -e- i infinitiv og presens passiv: tas, 

befris, forstås o.l., med se(e)s og sies 

som unntak. Til forskjell fra bokmålet 

vil vi gi valgfrihet i perfektum partisipp 

av s-verb som har -tes eller -des 

i preteritum: har syntes el. synes, har 

kivdes el. kives. Men ord som har -edes 

i preteritum, har som tidligere bare én 

form i partisipp: hanskes – hanskedes 

– har hanskes med. Det dreier seg ellers 

stort sett om detaljer, som å tilføye 

eller stryke en valgfri form; det er slik 

man normerer i andre utviklede språk 

med skrifttradisjon. – En del nye ord er 

tilføyd, som vanlig ved justeringer. En 

større forandringsprosess måtte vel ha 

bestått i å fjerne en del valgfrie former 

som nå er kommet i mindretall, til dels 

i avgjort mindretall; men jf. det som er 

sagt tidligere. 

For å beskrive hva dagens riksmål er, kan 

jeg ikke gjøre noe bedre enn å erklære at 

svarene på Lektorbladets spørsmål herved 

er avgitt – på riksmål anno 2007.

Juridisk talt 

Hva er egentlig trakassering i 

arbeidslivet i juridisk forstand? 

Av juridisk rådgiver Nina Sandborg 

Et av arbeidsmiljølovens hovedformål er å gi arbeidstakerne ”full trygghet mot fysiske og 

psykiske skadevirkninger”, og en rekke av lovens bestemmelser tar sikte på å realisere 

denne målsetting. På kurs for tillitsvalgte er det ofte spørsmål om hva som er trakassering 

og mobbing, og hvordan begrepene skal forstås. Hva er egentlig trakassering i arbeidslivet i 

juridisk forstand? Og hva er Arbeidsmiljølovens krav til det psykososiale arbeidsmiljø? 

Arbeidsmiljølovens bestemmelse 

(§ 4-3) om krav til det 

psykososiale arbeidsmiljøet 

Bestemmelsen presiserer lovens 

generelle krav om et fullt forsvarlig 

arbeidsmiljø i § 4-1 og understreker 

lovens krav rettet mot 

arbeidsmiljøproblemer av sosial/ 

psykososial art, for eksempel trakassering, 

mobbing, sosial isolasjon 

med videre. Bestemmelsen 

lyder: 

(1) Arbeidet skal legges til rette 

slik at arbeidstakers integritet og 

verdighet ivaretas. 

(2) Arbeidet skal søkes utformet 

slik at det gir mulighet for 

kontakt og kommunikasjon med 

andre arbeidstakere i virksomheten. 

(3) Arbeidstaker skal ikke utsettes 

for trakassering eller annen 

utilbørlig opptreden. 

(4) Arbeidstaker skal, så langt 

det er mulig, beskyttes mot vold, 

trusler og uheldige belastninger 

som følge av kontakt med andre. 

(5) Departementet kan i for- 

skrift gi nærmere bestemmelser 

om gjennomføring av kravene i 

denne paragraf. 

Definisjon av begrepet ”trakassering” 

(§ 4-3 tredje ledd) 

Loven gir ingen definisjon av 

begrepet trakassering (legaldefinisjon), 

men det ville uansett ikke 

avgjort bestemmelsens rekkevidde 

i og med at den setter forbud 

ikke bare mot trakassering, 

men også mot ”annen utilbørlig 

opptreden”. Begrepet mobbing 

omfattes av begrepet trakassering 

i denne sammenheng, og 

disse begrepene brukes ofte om 

hverandre, selv om de ikke er 

synonyme. Eksempler på ”annen 

utilbørlig opptreden” kan være 

grov verbal utskjelling eller krav 

om seksuelle tjenester. 

Begrepet trakassering er hva man 

kaller en rettslig standard. Enkelt 

forklart betyr det at begrepets 

innhold vil endre seg i takt med 

samfunnsutviklingen. 

Trakassering kan finne sted i forskjellige 

situasjoner. Det kan være 

en overordnet som trakasserer en 

eller flere underordnede, men det 

kan også være omvendt. Det kan 

være sjefen selv (arbeidsgiver) 

som trakasserer ansatte – eller en 

ansatt som trakasserer en annen 

ansatt, uten at det foreligger noe 

over- eller underordningsforhold. 

Trakassering kan finne sted på 

forskjellige måter. Typisk er at de 

vanlige former for omgangsform 

og samarbeid ikke lenger blir 

fulgt overfor den som utsettes for 

trakasseringen, med det resultat 

at vedkommende føler seg isolert 

og etter hvert selv ikke blir i stand 

til å følge de vanlige former for 

omgangsform og samarbeid. 

De fleste dommer i slike saker 

tar utgangspunkt i handlingene; 

om kroppsspråket, ordbruken og 

handlingene vedkommende ble 

utsatt for, objektivt sett er egnet 

til å skade. Medisinsk sakkyndige 

vurderer gjerne hva et ”gjennom- 


snittsmenneske” vil tåle som en målestokk. 

Hvis partene er enige om at saksøker 

var særlig sårbar, blir spørsmålet om 

saksøkte burde forstått dette og derfor 

tatt ekstra hensyn. Høyesterett fokuserer 

mye på atferd og legger mindre vekt på 

partenes framstilling av egne følelser 

som bevis. 

Arbeidstilsynet har følgende definisjon 

av mobbebegrepet: ”Det er mobbing når 

en person gjentatte ganger og over tid 

utsettes for negative handlinger. Dette 

kan dreie seg om trakassering, plaging, 

utfrysing, sårende erting og lignende. 

Det er typisk for situasjonen at offeret 

ikke er i stand til å forsvare seg. Dersom 

partene som står mot hverandre er like 

sterke eller det handler om enkeltstående 

episoder, defineres det ikke som mobbing. 

Styrkeforholdet mellom partene 

handler ikke nødvendigvis om formell 

plassering i organisasjonen. Slik begrepet 

vanligvis brukes, kan en person bli 

utsatt for mobbing både fra ledere og 

kollegaer.” 

”Jobbing uten mobbing”, et IA-tiltak i 

regi av myndighetene og arbeidslivets 

parter (deriblant Akademikerne), skriver 

følgende på sine nettsider om hva og når 

det er mobbing: 

Mobbing i arbeidslivet forekommer 

når en person over lengre perioder 

føler seg negativt behandlet av en 

eller flere andre uten å greie å forsvare 

seg. Mobbing dreier seg altså 

ikke om enkeltstående konflikter på 

jobben. 

De aller fleste arbeidstakere har 

sannsynligvis opplevd en eller 

annen form for negative hendelser i 

en arbeidssituasjon. Mange kan for 

eksempel ha opplevd å bli utskjelt, 

vært offer for ryktespredning eller 

erfart å bli oversett eller overhørt 

i en sosial situasjon på jobb. Som 

enkeltstående handlinger kan mobbehandlinger 

være ufarlige og en 

del av livet. Men når handlingene 

systematisk og vedvarende 

rettes mot en og samme person 

som føler seg forsvarsløs, er det 

mobbing. 


Mobbing kan utføres på mange 

måter, ofte er handlingene indirekte 

som for eksempel utfrysning og 

sosial isolering eller å holde tilbake 

informasjon. Direkte handlinger kan 

være utskjelling, fleiping, trusler 

eller underkjennelse av faglig innsats 

og kvalifikasjoner. 

Mobbing kan også foregå i det 

skjulte gjennom for eksempel baksnakking 

og ryktespredning, eller 

åpent ved at handlingene er synlige 

for offeret. 

Det er også mulig å skille mellom 

arbeidsrelaterte og personrelaterte 

handlinger. De arbeidsrelaterte 

handlingene gjør det vanskelig for 

arbeidstakeren å utføre sitt arbeid. 

Personrelaterte handlinger er negative 

handlinger rettet mot en som 

person. 

Kjennetegn på mobbing kan være 

handlinger: 

- som gjør det vanskelig for 

personen å opprettholde sitt 

gode navn og rykte på arbeidsplassen 


personen å opprettholde gode 

sosiale kontakter med andre 


personen å kommunisere trygt, 

godt og effektivt med andre 

- som gjør personens arbeidssituasjon 

eller livssituasjon 

vanskelig 

- som kan true personens psykiske 

helse og selvbilde. 

Videre spørres det: ”Er du mobbet? 

Det er mobbing når du opplever 

det.” 

I sin nylig utgitte bok ”Håndtering av 

konflikter og trakassering i arbeidslivet” 

uttrykker professor i arbeids- og organisasjonspsykologi 

Ståle Einarsen og 

jurist og spesialist på arbeidsmiljørett 

Harald Pedersen at psykologiske definisjoner 

vil være til god hjelp når vi skal 

forstå hvordan begrepet skal tolkes tolkes og 

anvendes. Hvordan mobbing defineres 

av arbeids- og organisasjonspsykologien, 

har vært førende for rettsapparatet og 

Arbeidstilsynet. I artikkelen ”Kampen 

om definisjonsmakten” (Samtiden 03- 

2007) stiller Elin Ørjasæter seg kritisk 

til at arbeidstakers følelser gis definisjonsmakt. 

”Mobbebegrepet er altså 

på rask glideflukt til å bli et begrep på 

hvordan en medarbeider føler situasjonen, 

ikke hva som har vært den faktiske 

atferd,” skriver hun. 

Å definere begreper er ikke alltid 

enkelt. 

Som juridisk rådgiver i personalsaker 

som gjelder mobbing/trakassering mener 

jeg det er nødvendig å ha en juridisk 

tilnærming, men det er også viktig å ha 

en bredere forståelse av håndtering av 

konflikter i arbeidslivet. Disse sakene er 

krevende og vanskelige, og tillitsvalgte 

oppfordres til å søke støtte hos Norsk 

Lektorlags sekretariat i slike tilfeller. 

”Lærere krangler mest” 

Det kunne vi lese i Aftenposten 23. september. 

Ny forskning fra Statistisk sentralbyrå 

viser at det er flest konflikter i 

undervisningssektoren, og spesielt blant 

lærere på videregående skole, høyskole 

og universitet. Over 60 prosent oppgir 

at det er konflikter ofte eller av og til. 

Lærerne har altså det mest konfliktfylte 

arbeidsmiljøet. 

Som ovenstående forklaring av begrepene 

mobbing og trakassering viser, må 

vi skille mellom et konfliktfylt arbeidsmiljø 

og det som må sies å være tilfeller 

av trakassering. Balansen kan imidlertid 

være hårfin, og veien fra konflikt til trakassering 

kan være kort. Det er jo ikke 

slik at mennesker med høy kompetanse 

som er i faglig relaterte konflikter, aldri 

går over streken i sin atferd overfor 

andre.

Juridisk rådgiver/ 

forhandler: 

Nina Sandborg 

Tlf. 23327993 (a), 

40853800 (m) 

E-post: nina. 

sandborg@norsklektorlag.no 

Administrasjonssekretær: 

Carina Lund 

Gomes 

Tlf. 23327994 

E-post: sekretariatet@norsklektorlag.no 

Sentralstyret 

Foto: Privat 

Foto: Privat 

Foto: SMS 

Foto: Ø.L. 

Sekretariat: 

Norsk Lektorlag, Keysers gate 5 

0165 Oslo 

Telefon: 23327994 

Telefaks: 23327990 

Nettsider: www.norsklektorlag.no 

E-post: sekretariatet@norsklektorlag.no 

Leder: 

Gro Elisabeth Paulsen, Gjøvik 

Tlf. 23327994 (a), 91327691 (m) 

E-post: 

gro.elisabeth.paulsen@norsklektorlag.no 

1. nestleder: 

Helge Bugge, Skien 

Tlf. 35905850 (a), 35545630 (p), 98439426 (m) 

E-post: buggeriksen@hotmail.com 

Solveig Ryeng, Oslo/Akershus 

Tlf. 67 07 31 20 (a), 41 56 04 34 (m) 

E-post: solveigryeng@c2i.net 

Just Almås, Lillehammer 

Tlf. 61224214 (a), 61257261 (p), 99381118 (m) 

E-post: justalmas@hotmail.com 

Fylkeslagene: 

Foto: Privat 

Foto: P.T.L 

Foto: P.T.L Foto: P.T.L. Foto: P.T.L. 

Foto: Ø.L. 

Generalsekretær: 

Otto Kristiansen 

Tlf. 23327994 (a) 

48171611 (m) 

E-post: 

otto.kristiansen@norsklektorlag.no 

Jon Hybert Sand, Oslo 

Tlf. 23381510 (a), 66807078 (p), 

45428594 (m) 

E-post: jon.sand@nordstrand.vgs.no 

2. nestleder: 

Sigrid Skogan, Steinkjer 

Tlf. 74121700 (a), 74161431 (p), 

92810979 (m) 

E-post: Sigrid.Skogan@ntebb.no 

Else Wigen Berner, Stavanger 

Tlf. 51842200 (a), 51581473 (p), 

90940113 (m) 

E-post: eberner@c2i.net 

Geir Haagensen, Steinkjer 

Tlf. 74160170 (a), 41200323 (m) 

E-post: 

geir.hagensen@steinkjer.kommune.no 

Svein Einar Bolstad, Bergen 

Tlf. 56310200 (a), 55266439 (p), 

90041170 (m) 

E-post: bolstad@lektor.no 

Akershus Lektorlag Leder Morten Trudeng Asker vgs. 93 45 02 05 morten.trudeng@asker.vgs.no 

Aust-Agder Lektorlag Leder Gabriel F. Knudsen Møglestu vgs. 90 57 60 53 vivere@start.no 

Buskerud Lektorlag Leder Kari Handeland Ringerike vgs. 32 12 79 28 kari.handeland@skole.bfk.no 

Finnmark Lektorlag Leder Roald Johansen Vadsø vgs. 78 95 38 95 roald.johansen@ffk.no 

Hedmark Lektorlag Leder Ole Peder Kjeldstadli Ener ungd. skole 62 53 09 67 ol-p-kj@online.no 

Hordaland Lektorlag Leder Svein Einar Bolstad Sotra vgs. 55 26 64 39 bolstad@lektor.no 

Møre og Romsdal Lektorlag Heidi Kjørsvik Molde vgs. 71 24 41 71 heidi-kj@online.no 

Nord-Trøndelag Lektorlag Leder Bjørn Frosthammer Olav Duun vgs. 74 27 37 99 bjoern@frosthammer.net 

Nordland Lektorlag Leder Hege Haugmo Bodø vgs. 75 65 16 00 hege.haugmo@nfk.no 

Oppland Lektorlag Leder Just Almås Gausdal vgs. 61 25 72 61 justalmas@gmail.com 

Oslo Lektorlag Leder Jon Hybert Sand Nordstrand vgs. 66 80 70 78 jon.sand@nordstrand.vgs.no 

Rogaland Lektorlag Leder Torill Aursland Kopervik vgs. 52 81 41 00 taursland@hotmail.com 

Sogn og Fjordane Lektorlag Leder Aud Sissel Hestenes Hafstad vgs. 57 72 13 00 aud.sissel.hestenes@sfj.no 

Sør-Trøndelag Lektorlag Leder Ann Jorid Grønli Tiller vgs. 73 93 35 01 ann-jorid.gronli@stfk.no 

Telemark Lektorlag Leder Anne Stuvøy Klosterskogen vgs. 35 50 69 00 astuvoy@online.no 

Troms Lektorlag Leder Geir-Åge Svenning Kvaløya vgs. 77 60 54 00 geir-age.svenning@tromsfylke.no 

Vest-Agder Lektorlag Leder Sten Aunevik Tangen vgs. 38 03 04 18 StAu1@isyd.no 

Vestold Lektorlag Leder Henning Wold Greveskogen vgs. 33 36 80 11 henni-w@online.no 

Østfold Lektorlag Leder Harald Peter Stette Frederik II vgs. 69 31 34 49 harste2@frederikii.vgs.no

B-BLAD 

Returadresse: 


Keysers gt. 5, 0165 OSLO 

Vennligst meld fra ved adresseendring 

Husk Faglig-pedagogisk dag 

 

torsdag 

3. januar 2008 

www.fagpeddag.no 

fagpeddag@admin.uio.no 

inspirasjon 

et ter ut dan ning 

siste nytt 

faglig påfyll 

dis ku sjon 

opp da te ring

Lektorbladet nr 5 og 6 - Norsk Lektorlag

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?