5. Andre rengjøringsmidler - Reduce

Anette Møller Andersen
Rengjøringsmidler
og helse- og
miljøfarlige
kjemikalier
The Leonardo da Vinci project REDUCE

Innhold
1. Innledning. .............................................................................................................. 2
2. Hva er såpe? .......................................................................................................... 3
3. Vaskemidler ............................................................................................................ 6
3.1. Vaskeaktive stoffer ........................................................................................... 6
3.2. Kalkbindere ....................................................................................................... 6
3.3. Andre innholdsstoffer ........................................................................................ 7
4. Organiske løsemidler .............................................................................................. 9
5. Andre rengjøringsmidler ....................................................................................... 11
6. Alternativer ........................................................................................................... 12
7. Merking ................................................................................................................. 13
8. Hudbeskyttelse ..................................................................................................... 17
www.reduce.no 1

1. Innledning.
Vi har alle med en eller annen form for rengjøringsmiddel å gjøre til daglig. Det kan
være alminnelig håndsåpe, vaskepulver, oppvaskmiddel eller hårsjampo. Felles for
dem er at de har som formål og fjerne smuss og ikke minst fett. Men det finnes også
en rekke andre rengjøringsmidler som har som formål å fjerne f.eks. kalkbelegg, oljeflekker
eller forskjellige former for lakk. De fleste vil nok mene at disse midlene er
uunnværlige i hverdagen, men i og med at utvalget er så omfangsrikt og forbruket er
så høyt, er det viktig at vi behandler disse kjemikaliene (som de jo faktisk er) med
omhu. Noen grupper av disse rengjøringsmidlene er svært helseskadelige, mens
andre utgjør en mindre risiko for miljøet eller egen helse.
Man har kjent til såpelignende stoffer helt tilbake til 2800 f.Kr. Gjennom tidene har
stoffer som mer eller mindre ligner de såpestoffene vi kjenner i dag, vært brukt til
personlig hygiene og tøyvask. Alle disse såpestoffene har hatt et fellestrekk; de var
alle fremstilt av fettstoffer eller olje. De såpene som brukes i dag er også fremstilt av
fettstoffer, men selve fremstillingsprossesen er noe forskjellig fra måten den ble gjort
på tidligere. F.eks. var noen av de «gamle» såpene en blanding av smeltet dyrefett
og aske, mens nåtidens såper blir fremstilt gjennom kontrollerte reaksjoner mellom
fettstoffer og alkaliske salter (f.eks. kaustisk soda, NaOH).
Hvis vi ser på de forskjellige rengjøringsmidlene som finnes i vår husholdning, viser
det seg at vi faktisk har et lite lager av kjemikalier i skapene våre. Noen av produktene
vil være:
• Såpe og hårsjampo
• Vaskepulver
• Oppvaskmiddel
• Rengjøringsmidler til husholdning
Den siste kategorien inneholder mange forskjellige slags kjemikalier. Tenk bare på
hvor mange forskjellige rengjøringsmidler det finnes til rengjøring av helt spesifikke
gjenstander/overflater.
• Pussemiddel til glass
• Skurepulver
• Ovnsrens
• Rengjøringsmiddel til toaletter
• Avløpsrens
• Flekkfjerner
• Tepperens, osv.
Noen av de nevnte rengjøringsmidlene er såper, mens andre er løsemidler (organiske
eller uorganiske) eller syrer/baser.
I det følgende vil vi se på hvorfor og hvor de forskjellige midlene virker, som igjen
bringer oss inn på helse- og miljømessige konsekvenser som følger bruken av rengjøringsmidler.
www.reduce.no 2

2. Hva er såpe?
Når vi skal gjøre noe rent er det fordi vi ønsker å fjerne noe fra den gjenstanden vi
rengjør. Det kan være alt fra f.eks. jord til en flekk fra en sprittusj eller en fettflekk.
Det det handler om er å identifisere hva flekken kommer av, og deretter finne et stoff
som kan løse opp akkurat det flekken består av uten å ødelegge f.eks. det tøyet som
ønskes rengjort.
Skulle flekken bestå av f.eks. jord skulle det være mulig å fortynne seg ut av problemet
med å få fjernet dette fra et tøystykke. Dvs. at ved å legge tøyet i rikelig med
vann og kanskje bearbeide det mekanisk ved å gni på det, vil de fleste jordpartiklene
frigjøres fra tøyet.
En flekk som stammer fra en sprittusj derimot, lar seg ikke oppløse i rent vann. Fordi
fargepigmentene i i tusjen er oppløselige i sprit (tusjen er våt når man tegner), er det
også sprit man skal bruke for å løse opp den tørre tusjflekken igjen.
Ser vi på det siste eksempelet, en flekk fra et fettholdig materiale, hjelper hverken
rent vann eller sprit. Vi må, som i de to eksemplene over, finne noe som kan løse
opp flekken - her altså et stoff som kan løse opp fett. Det er nettopp denne egenskapen
mange såper besitter.
For å forstå hvordan såpe virker i forhold til det å oppløse fettflekker er det nødvendig
å vite hvordan både vann, fett og såpe er bygget opp. Figur 1-3 viser hvordan oppbygningen
til molekylene til de tre stoffene er. C angir et karbonatom, H et hydrogenatom
og O et oksygenatom. Strekene mellom det forskjellige atomene angir bindingene
mellom disse. De bindingene som finnes i de tre ulike molekylene her er: C-C, C-
H, O-H og C=O.
Hvert enkelt atom har som egneskap at de tiltrekker seg negative partikler, elektroner.
Desto større evne et atom har til å tiltrekke atomer, desto større elektronegativitet
sier man at atomet har.
De nevnte atomenes elektronegativitet er: C: 2,5
H: 2,1
O: 3,5
δ-
O
/ \
H H
δ+
Fig. 1.
Ser vi på vannmolekylet, kan vi se at det må være mer elektronegativitet oppe ved
O’en enn nede ved H’ene. Vannmolekylet har altså to poler; en som er mer negativ
(δ-) enn den andre (δ+). Forskjellen i elektronegativitet i den polare bindingen er 1,4
og man sier at vann er et polart stoff.
www.reduce.no 3

Ved iaktakelse av fettstoffet (figur 2), ser vi at det i midten av molekylet er noen polare
bindinger (C=O), men fordi det er tre lange kjeder med C-C og C-H bindinger som
utgjør molekylets ytterste deler, er det disse som bestemmer molekylets polaritet.
Pga. den lille forskjellen i elektronegativetet mellom de lange kjedene (på 0 og 0,4) er
fettstoffer altså ikke polare. Sagt på en annen måte; fettstoffer har ikke, slik som
f.eks. vann, en ende som er mer negativ enn en annen.
H O
⎟ ⎟⎟
O H-C-O-C-CH2-CH2-…….-CH2-CH3
⎟⎟ ⎟
CH3-CH2-……..-CH2-CH2-C-O - C-H
⎟
H-C-O-C-CH2-CH2-……..-CH2-CH3
⎟ ⎟⎟
H O
Fig. 2.
Når man vil finne ut om et stoff kan oppløses i et annet, kan man se på de polare
stoffene som små magneter, som har lettest for å oppløses i et middel som også har
små magneter. Polare stoffer kan altså oppløses i polare oppløsningsmidler. Stoffer
som er upolare har derimot vanskelig for å løse seg opp i polare oppløsningsmidler
fordi de ikke har en hhv. positiv og negativ ende som kan tiltrekkes av det polare
oppløsningsmiddelet. Det vil altså si at fettstoffer, som er upolare, ikke kan løses opp
i rent vann, som er polart. For å fjerne fett ved å vaske det som fettet sitter på med
vann må vi altså tilsette et stoff som kan løse opp fettet. Og det er nettopp det såpe
gjør.
Såpe hører inn under en gruppe stofer som kalles emulgatorer og har en lang kjede
av C-atomer (svært like de kjedene som sitter på fettstoffet). Faktisk er såpen som er
vist i figur 3, et natriumsalt av en fettsyre.
Den lange delen av stoffet som destår av C-C og C-H bindinger er upolar, mens
COO-Na enden er polar. Det kommer av at såpen ioniseres når den oppløses i vann.
Dvs. at den deles opp i ett Na + -ion og ett ion av hele den upolare enden, der COO -
sitter. På den måten får såpe en upolar og en polar ende (COO - enden).
Den polare enden kalles også vannelskende eller hydrofil fordi polare stoffer som
nevnt kan løses opp i polare oppløsningsmidler som f.eks. vann. Den upolare enden
kalles fettelskende eller lipofil fordi upolare stoffer oppløses i upolare oppløsningsmidler
som f.eks. fett. Hydro kommer fra det greske ordet for vann, fil betyr elskende
og lipo henviser til fettstoffer, som med en samlebetegnelse kalles lipider. Er et stoff
lipofilt, er det samtidig hydrofobt, dvs. vannhatende -eller avstøtende.
CH3-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-CH2-COO - Na +
Fig. 3.
www.reduce.no 4

Har man et stykke tøy med en fettflekk på, er det altså ikke mulig å fjerne denne flekken
med rent vann. Tilsetter man derimot såpe vil den kunne oppløse fettet ved å
binde seg til fettet med den lipofile enden, mens den hydrofile enden gjør at såpeionet
med fettpartikler oppløses i vannet.
Beskriv med dine egne ord, hva et polart stoff er.
www.reduce.no 5

3. Vaskemidler
3.1. Vaskeaktive stoffer
Den såpen som ble omtalt i forrige avsnitt, betegnes som fettsyresåpe. Et vaskemiddel
kan inneholde andre slags vaskeaktive stoffer, med anderledes oppbygning, men
som har det samme formålet, nemlig å oppløse fett. Det er hele denne gruppen med
stoffer som kalles tensider.
Fettsyresåpen i figur 3 i forrige avsnitt hører til gruppen av anioniske tensider, fordi
en anion er nettopp et negativt ion. I de fleste vaske- og rengjøringsmidler finner vi
både anioniske og nonioniske tensider. Nonionisk betyr ikke ionisert, dvs. at det sitter
en polar gruppe på tensidet i stedet for en negativ ladet ende.
Miljømessig sett er det best å bruke fettsyresåper fordi de er naturlige såpestoffer,
mens andre tensider er syntetiske (kunstig fremstilt). Fordelen ved de naturlige såpestoffene
er at de er lett lar seg nedbryte, både når det er oksygen tilstede (aerobe
forhold) og når det ikke er det (anaerobe forhold). En del av de syntetiske tensidene
lar seg bryte ned under aerobe forhold i et renseanlegg, men ikke alle nedbrytes under
oksygenfrie forhold. Grunnen til at det er viktig å få brutt ned tensidene er at deres
evne til å oppløse fett og dessuten proteiner (som også er upolare) gjør dem
skadelige overfor organismer som lever i vann. Kommer det tensider med vannet fra
et renseanlegg ut i elver og vannløp, kan de oppløse cellene hos alger og fisk som
kommer i kontakt med disse tensidene.
I et renseanlegg blir forskjellige stoffer nedbrutt vha. bakterier, og helst skal stoffene
brytes ned til kulldioksid (CO2) og vann (H2O) under aerobe forhold og metan (CH4)
under anaerobe forhold. Fordi tensider binder seg til fetstoffer og andre organiske
stoffer, kan de lett komme til å befinne seg i «bunnfallet» i renseanlegget, hvor det
ikke er luft tilstede. Dette fører til at det blir vanskelig å få nedbrudt de syntetiske tensidene
som ikke lar seg bryte ned under anaerobe forhold.
Det finnes også en gruppe av tensider som kalles kationiske (positivt ladet), som ofte
finnes i skyllemidler fordi de har en bløtgjørende effekt. Nedbrytbarheten hos kationiske
tensider ligner andre syntetiske tensiders.
3.2. Kalkbindere
En annen stoffgruppe som også finnes i vaskemidler er kalkbindere. Hensikten med
disse stoffene er, som navnet tilsier, å binde den kalken som finnes i vaskevannet.
Kalkinnholdet i vannet varierer fra sted til sted og når man snakker om vannets hardhet
er det et mål for hvor mye kalk som finnes i vannet (både kalk, CaCO3, og magnesiumkarbonat,
MgCO3). Desto større hardhet, desto høyere kalkinnhold. Man
snakker om bløtt og hardt vann.
Grunnen til at kalken skal bindes er at rengjøringsmidlene virker best når vannet er
bløtt. Kalkbindere består enten av fosfater, zeolit eller EDTA. Zeolit er et fellesnavn
www.reduce.no 6

for en rekke mineraler og EDTA står for EtylenDiaminTetraEddiksyre (A-en står for
acetat som er syreresten av eddiksyre).
Fosfat som også er et gjødningsmiddel, kan på en del større renseanlegg fjernes før
vannet ledes ut derfra. Hvis dette ikke skjer kan elver og avløp bli overgjødslet (kalles
eutrofiering). Dette er et problem da veksten av planter som lever i vann, f.eks. alger,
vil øke. En øket algevekst vil normalt medføre oksygensvinn i vannmiljøet fordi når
disse algene dør og synker til bunns forbrukes mye luft av de bakteriene som bryter
ned de døde algene. Mangelen på luft vil føre til at fiskene dør eller flykter fra miljøet.
EDTA er også skadelig for miljøet fordi de kan binde tungmetaller som ellers er bundet
i bunnfallet på renseanlegget. Dermed frigjøres tungmetallene og finnes i en
vannløselig form i de vannløpene som berøres av renseanlegget.
Som vi har sett er det flere ulemper ved å bruke kalkbindere, særlig hvis vannet har
høy hardhetsgrad. Da brukes nemlig mere vaskepulver enn det som er nødvendig for
å få tøyet rent. Dette overforbruket - bare for å få bundet kalken - forstørrer så de
ulempene som er knyttet til vaskeaktive stoffer. Det optimale ville være at de to ingrediensene
kunne doseres separat slik at man bare trenger å bruke den nødvendige
mengde.
3.3. Andre innholdsstoffer
Vaskemidler har også andre stoffgrupper i tillegg til de vaskeaktive stoffene og kalkbindere,
som har hver sin funksjon. Men utover de spesifikke funksjonenehar de fleste
av disse stoffene også den egenskap at de i større eller mindre grad irriterer huden
når den kommer i kontakt med dem.
Fordi de vaskeaktive stoffene kan oppløses både i fett og vann, kan de trenge gjennom
huden og medføre irritasjonseksem. De enzymene som er tilsatt rengjøringsmidlene
for å fjerne proteiner kan i likhet med kalkbindere også gi eksem. Videre inneholder
de fleste vaskemidler også konserveringsmidler, bakteriedrepende midler,
parfymer og fargestoffer som kan forårsake både eksem og allergi. I tillegg kan de
inneholde blekemidler og/eller optisk hvitt.
Som blekemiddel brukes enten perborat eller hypoklorit. Perboraten virker ved at den
frigjør hydrogenperoksid ved temperaturer omkring 60-70 °C.Ved temperaturer under
60 °C er det derfor nødvendig med en aktivator, som som regel er fosfatholdig. Enzymer
kan også benyttes eller suppleres som blekemiddel. Perborat er ødeleggende
både for fordøyelses- og nervesystemet ved inntak.
Hypoklorit er også farlig for organismen. I vaskemidler er stoffets bitre lukt skjult med
duftstoffer slik at en mulig advarsel om stoffets tilstedeværelse er ødelagt. En viktig
ting man skal huske om hypoklorit-holdige stoffer er at de ikke må blandes med syre-
eller ammoniakk-holdige stoffer. En slik sammenblanding vil utvikle hhv. klorgass
eller kloramingass, gasser som er meget farlige ved innånding.
www.reduce.no 7

Optisk hvitt er ikke et blekemiddel. Stoffet har evnen til å omdanne lysstråler som
ikke kan sees av mennesker (UV-stråler) til synlig blått lys. Dette reflekteres fra tøy
som er behandlet med optisk hvitt og det vil dermed virke lysere (hvitere).
Det er veldig viktig, i disse tider med konsentrerte og kompakte vaskemidler, at man
ikke overdoserer og bruker samme mengde som hvis middelet ikke var konsentrert.
For som vi har sett går bruken av vaskemidler utover både miljøet og ens egen helsetilstand
- særlig sistnevnte hvis man stadig er i kontakt med disse. Hvis man ofte er
i kontakt med rengjøringsmidler bør man nok beskytte hendene sine med gummihansker.
Dette kan imidlertid også gi hudproblemer, fordi den mengden med vann
som kommer når vi svetter vil gi fukt inne i hansken. Problemet kan langt på vei avhjelpes
ved å bruke en tynn bomullshanske under gummihansken som kan suge en
del av fukten til seg.
Hvis man er oppmerksom på ikke å overdosere er det naturligvis en fordel med å
bruke de kompakte og konsentrerte rengjøringsmidlene. For det første fordi man reduserer
mengden av tom emballasje til avfall og for det andre fordi man slipper å
kjøpe med seg hjem store mengder av noe som består av en del vann og andre fyllstoffer.
Hvorfor er det ikke bra å lede såpestoffer ut i naturen?
Hvorfor er det ikke bra å lede fosfat ut i naturen?
www.reduce.no 8

4. Organiske løsemidler
Organiske løsemidler er som alle andre organiske stoffer bygget av kullstoffkjeder.
De brukes som et middel til oppløse, når det som skal oppløses ikke kan oppløses av
vann, smuss eller flekker som er bygget opp av upolare stoffer som f.eks. voks, fett-
eller plaststoffer. De fleste organiske løsemidler fordamper lett, dvs. at vi lett risikerer
å bli utsatt for kontakt med dem uten at vi merker det, når vi arbeider med dem. De
flyktige dampene taes opp via luftveiene av lungene, men også gjennom huden, uten
egentlig fysisk kontakt med midlene i væskeform.
Symptomene ved påvirkning av organiske løsemidler er de samme som ved inntak
av alkohol. Alkohol - eller etanol - er også et organisk løsemiddel som vi i husholdningen
kjenner som rødsprit. Lengre tids påvirkning av midlene gir bl.a. kronisk hodepine
og hukommelsestap - også kalt malersyndrom fordi denne lidelsen ofte rammer
malere. I dag er mange malinger vannbaserte, men det brukes likevel fremdeles
malinger og lakk som er basert på organiske løsemidler.
Grunnen til at organiske løsemidler kan taes opp gjennom huden er at de løser opp
det fettlaget som ellers beskytter kroppen vår mot ytre påvirkninger. Når stoffene er
tatt opp i kroppen via hud og lunger og dermed er over i blodet, kan de bl.a. påvirke
nervecellene som dermed gir de tidligere omtalte lidelsene. Ved jevnlig kontakt med
organiske løsemidler vil huden dessuten bli tørr og sprukken, slik at det oppstår en
risiko for eksem.
Fordi de organiske løsemidlene er flyktige finnes det grenseverdier for f.eks. hvor
mange mg (milligram) stoff det maksimalt kan være i én m 3 luft i det lokalet hvor arbeidet
med stoffet foregår. En annen enhet som brukes for en slik grenseverdi er
ppm. Forkortelsen står for parts per million, dvs. antal ml (milliliter) stoff det maksimalt
kan være pr. million ml luft (1 m 3 ).
Som eksempel kan vi nevne grenseverdien for aceton. Aceton brukes i husholdningen
som neglelakkfjerner (oppløser lakk som er upolar - dvs. den kan ikke oppløses i
vann).Grenseverdien er 250 ppm, som betyr at det må søles 3,5 liter i et 14 m 3 stort
værelse før grenseverdien er nådd. Risikoen for å bli forgiftet etter et besøk på et bad
der neglelakkfjerner har blitt brukt er altså ikke særlig stor.
Dessuten har aceton den «gode» egenskap at den har en meget karakteristisk lukt
slik at man blir advart om stoffets tilstedeværelse. Andre løsemidler har ikke denne
tydelige indikatoren, og hvis de samtidig også har en lavere grenseverdi enn aceton,
kan man bli utsatt for påvirkning uten at man legger merke til det.
For eksempel har løsemiddelet kloroform (triklormetan) en grenseverdi på 2 ppm.
Den har en søtlig, men ikke på langt nær så kraftig lukt som aceton (og ble tidligere
benyttet som bedøvelsesmiddel!!).
www.reduce.no 9

Av andre organiske løsemidler kan vi nevne:
metanol, etanol, isopropanol, toluen og xylen.
De to siste stoffene er aromatiske forbindelser, hvilket betyr at de inneholder en benzenring.
Begge er helseskadelige og kan taes opp direkte gjennom huden.
En gruppe av organiske løsemidler, som er spesielt skadelige, er klorede løsemidler.
For det første er mange av dem ozonnedbrytende og noen - kloreten (metylenklorid)
trikloreten (tri) og tetrakloreten - er kreftfremkallende. Dessuten er de klorede oppløsningsmidlene
giftige for organismer som lever i vann.
De nevnte løsemidlene ser slik ut:
Aceton: (Propanon, hører under stoffgruppen Keton)
O
⎥⎥
CH3 ⎯ C ⎯ CH3
Triklormetan: (Kloroform)
Cl
⎥
Cl ⎯ C ⎯ Cl
⎥
H
Kloreten: Trikloreten:
H Cl H Cl
\ / \ /
C = C C = C
/ \ / \
H H H H
Tetrakloreten:
Cl Cl
\ /
C = C
/ \
Cl Cl
Metanol: Etanol: Isopropanol (2-propanol):
H H H H OH H
⎥ ⎟ ⎟ ⎟ ⎟ ⎟
H ⎯ C ⎯ OH H ⎯ C ⎯ C ⎯ OH H ⎯ C ⎯ C ⎯ C ⎯ H
⎟ ⎥ ⎟ ⎥ ⎥ ⎥
H H H H H H
Toluen: Xylen:
CH3
⎟
CH3
⎟
HC ⎯ CH HC ⎯ CH
/ \ / \
HC CH HC CH
\ / \ /
HC ⎯ CH HC ⎯ CH⎯CH3
www.reduce.no 10

5. Andre rengjøringsmidler
Av andre rengjøringsmidler i hjemmet kan vi nevne: glasspussemiddel, skurepulver,
toalettrens, flekkfjerner, salmiakk, blekemiddel og avkalkningsmiddel.
På de stedene hvor man skal fjerne kalk, brukes midler som inneholder syre. Det kan
være mellomsterk syre som fosforsyre (avløp, WC) eller svakere syrer som sitronsyre
eller eddiksyre (flise- eller metallavkalkning).
Kalkavleiringer kan også fjernes med skurepulver, der det er krittinnholdet som mekanisk
skurer kalken vekk - og altså uten etsende syre.
Andre ganger, når smuss skal fjernes, brukes midler som inneholder en base.
Eksempler på baser er: natriumhydroksid (NaOH), sterk, eller ammoniakk (NH3),
svak. Ammoniakk er en bestanddel i pussemidler for glass. Mens ammoniakk løser
opp gjenstridig smuss på vindusruten og tensider løser opp fettflekker, sørger etanolen,
som også finnes i slike pussemidler, for at det ikke etterlates striper på ruten.
Dette er fordi etanolen fordamper lett og dermed ikke blir sittende og etterlate seg
kalkavleiringer.
Blekemidler inneholder ofte enten natriumhypoklorit eller hydrogenperoksid, som
begge er etsende.
Tradisjonelle flekkfjerningsmidler inneholder stoffet glycerin (glycerol) som riktignok
ikke har hoen helseskadelige effekter, men ofte er det mulig å fjerne flekker med med
alminnelige dagligvarer i stedet (se neste kapittel).
I industrien (særlig matvareindustrien) er det svært viktig at produksjonsmaskinene er
rene. Pga. dette brukes ofte oppløsninger av NaOH, natriumhydroksid (lut), som er
en meget etsende base. Her ligger det en risiko for både produksjons- eller rengjøringspersonalet
og for kundene (som f.eks. drikker av en flakse som er rengjort i lut,
men som ikke er skylt ordentlig før oppfylling).
På verksteder er de mest brukte rengjøringsmidlene ofte organiske løsemidler fordi
disse løser opp både fett og olje. Der hvor det kan la seg gjøre vil det imidlertid være
en fordel og bytte ut disse midlene med mindre helseskadelige stoffer. Faktisk kan
klare vegetabilske oljer brukes (se neste kapittel).
Anslå hvor mange forskjellige rengjøringsmidler dere har hjemme.
Dra hjem og undersøk skapene. Gjettet du riktig?
www.reduce.no 11

6. Alternativer
Går man en tur i butikken og kikker på hyllene med rengjøringsmidler, kan man se at
det finnes et utall med forskjellige produkter på markedet. I stedet for å ha et helt
kjemikalielager hjemme i skapet som inneholder alle disse forskjellige rengjøringsmidlene
- ofte vil de stå der svært lenge fordi hver av dem kun er beregnet til én form
for rengjøring eller flekkfjerning - er det mulig å klare det meste av rengjøringen i
husholdningen med tre basale rengjøringsmidler:
• Universalrengjøringsmiddel
• Rengjøringsmidler til toaletter
• Eddik
I mange tilfeller er det ikke nødvendig å bruke noen form for rengjøringsmiddel i det
hele tatt, f.eks. så kan så godt som alt støv la seg fjerne med en klut - våt eller tørr.
Hvis støvet har ligget lenge eller er blitt fettet kan man bruke universalrengjøringsmiddel
- uten å overdosere, noe de fleste har en tendens til å gjøre. I tillegg finnes
det en spesiell rengjøringsklut, en mikrofiberklut, som kan brukes tørr eller våt, og
som man kan fjerne selv fastgrodd smuss med ved å gni det bort med kluten.
På badet kan det være nødvendig å bruke toalettrens når WC skal rengjøres. Dette
er litt sterkere enn universalrengjøringsmiddelet og har dessuten en tut som gjør det
mulig å gjøre rent oppe i hulrommet ved kanten av toalettskålen. Har man problemer
med kalkavleiringer i håndvasken, badekaret eller dusjen behøver man imidlertid ikke
en masse forskjellige avkalkningsmidler. Er det snakk om mye kan det være nødvendig
å bruke et skuremiddel, men ellers kan alminnelig eddik løse opp de fleste kalkavleiringer.
Eddik består bl.a. av svak syre, eddiksyre (CH3COOH), som lett kan oppløse
kalk (CaCO3).
Fettflekker på enten klær eller andre tekstiler kan ofte være vanskelige å vaske bort
med såpe. I stedet for å gå ut i garasjen etter bensin , som altså kan løse opp fett
fordi bensin selv er upolart, finnes en mindre skadelig metode som ikke omfatter de
tidligere nevnte organiske løsemidlene. En klut påført litt h-melk kan fjerne de fleste
fettflekker fordi h-melken jo består av upolart fett som kan løse opp fettflekken. Fordi
innholdet av fett i melken er forholdsvis lite kan den flekken som oppstår etter påføringen
av melk lett la seg vaske bort med såpe. Det er også mulid å fjerne fettflekker
ved å påføre oppvaskmiddel som skal virke et par timer før tøyet vaskes.
Til glass og speil brukes ofte glasspray som inneholder tensider, ammoniakk og etanol.
I stedet kan et stykke avispapir fuktet med vann brukes til å pusse disse overflatene.
Det er bl.a. sverten på papiret som får glasset til å skinne.
Et annet eksempel hvor man kunne være fristet til å finne frem organiske løsemidler
er når man har en gjenstand med gjenstridig klister fra f.eks. en prislapp eller etikett.
Ofte kommer man ingen vei med hverken varmt vann, såpe eller gniing. Men i stedet
for å ty til de tidligere omtalte løsemidlene, bør man først prøve med litt salat- eller
matolje. Når oljen påføres gjenstanden som har klister på seg og får lov til å virke en
stund, vil flekken lett la seg gni av.
www.reduce.no 12

Disse rådene skulle gjøre det mulig å redusere noe av kjemikalielageret hjemme.
Et godt råd er også å ikke blande sammen forskjellige rengjøringsmidler. F.eks. vil
produkter som inneholder blekemidler (natriumhypoklorit) reagere med ammoniakkholdige
(salmiakk) eller syreholdige produkter og utvikle farlige gasser.
Mange bruker skyllemiddel i vaskemaskinen, hver gang det vaskes. Ofte er hensikten
med dette bare at tøyet skal lukte godt, men da de fleste vaskemidler er tilsatt parfyme,
er skyllemiddelet overflødig. Skyllemidler inneholder kationiske tensider som setter
seg som en tynn film på det tøyet som vaskes, noe som motvirker statisk elektrisitet
i syntetiske stoffer. Men tekstiler som f.eks. håndklær som gjerne skal kunne suge
vann, får nedsatt sugeevne når denne filmen legger seg på tøyfibrene. Så bruk kun
skyllemiddel ved vask av syntetisk tøy (eller aldri).
Og til slutt, hvis vi skal redusere noen av de miljø- og helsemessige skadene som
oppstår i forbindelse med rengjøring, er dette viktig:
• Bruk så liten mengde rengjøringsmiddel som mulig.
• Vask klær ved så lav temmperatur som mulig (det som kalles kokvask
kan i de fleste tilfeller vaskes rent ved 60° C).
I tillegg oppfordres det til å begrense mengden av organiske løsemidler og så
langt det lar seg gjøre, erstatte disse med naturlige såper (fettsyresåper).
Ved hyppig kontakt med rengjøringsmidler kan gummihansker, evt. med et par
bomullshansker inni, redusere risikoen for avfetting av huden.
7. Merking
Kjemikalier
For å øke sikkerheten rundt arbeid med farlige kjemikalier merker man dem med etiketter
der det opplyses om stoffenes farlighet, risiko ved omgang med dem og sikkerhetshensyn
som skal taes.
Faresymbol:
Det finnes ti faresymboler som kan deles opp i tre kategorier. Faresymbolene består
av en liten tegning med en beskrivelse av hva slags fare det er snakk om under.
De tre kategoriene er:
• Helsefare
• Miljøfare
• Sikkerhet (brann- og eksplosjonsfare)
www.reduce.no 13

Fysisk-
kjemisk
Helse
Miljø
Farebetegnelse Farekode Kjennetegn
på fare
Eksplosiv
Oksiderende
Ekstremt brannfarlig
Meget brannfarlig
Brannfarlig
Meget giftig
Giftig
Helseskadelig
Etsende
Irriterende
Allergifremkallende
Kreftfremkallende
Gruppe 1 og 2
Gruppe 3
Arvestoffskadelig
Gruppe 1 og 2
Gruppe 3
Reproduksjonsskadelig
Gruppes 1 and 2
Gruppe 3
Miljøskadelig
www.reduce.no 14
E
O
F+
F
-
T+
T
Xn
C
Xi
Xn
Xi
T
Xn
T
Xn
T
Xn
N
Eksplosiv
Oksiderende
Ekstremt brannfarlig
Meget brannfarlig
Brannfarlig
Meget giftig
Giftig
Helseskadelig
Etsende
Irriterende
Helseskadelig
Irriterende
Giftig
Helseskadelig
Giftig
Helseskadelig
Giftig
Helseskadelig
Miljøskadelig
Symbol
(orange bakgrunn)

.
Hvis et stoff er giftig, kan det være ved inntakelse via fordøyelsessystemet, luftveiene
og/eller huden. For å kunne treffe de riktige sikkerhetsforanstaltninger skal farlige
stoffer merkes med S-setninger (S: Sikkerhet). Og for å opplyse om på hvilken måte
stoffet er giftig, brukes R:setninger (R: Risiko). Ett stoff kan godt ha flere R- og Ssetninger
knyttet til seg.
Visse stoffer er angitt som Carc, Repr eller Mut. Disse forkortelsene står for hhv.
kreftfremkallende (carcinogen), reproduksjons-toksisk (giftig) og DNA-forandrende
(mutagen).
Jo farligere et stoff er, desto lavere er grensen for den mengden som kan være i en
blanding før innholdet må opplyses.
Som et eksempel på slik merking kan vi bruke aceton, som ble omtalt under avsnittet
om organiske løsemidler.
Acetone Meget brannfarlig.
Meget brannfarlig
.
Embalasjen skal oppbevares på et godt ventilert sted.
Holdes vekk fra antennelseskilder – Røyking forbudt.
Unngå innånding av damp.
Treff foranstaltninger mot statisk elektrisitet
Her skal det altså brukes et faresymbol (F), en R-setning (R11) og fire S-setninger
(S9,16,23,33)
Rengjøringsmidler
Det er også regler for hvordan rengjøringsmidler skal deklareres mht. innholdsstoffer
og konsentrasjon. Reglene er slik at det kun skal angis hvilke typer stoffer rengjøringsmiddelet
inneholder (ikke nødvendigvis en spesifikk angivelse av hvert enkelt
kjemisk stoff). Med hensyn til konsentrasjonen av forskjellige stoffer angis disse i et
av følgende intervaller:
• mindre enn 5 %
• fra 5 % til 15 %
• fra 15 % til 30 %
• mer enn 30 %
www.reduce.no 15

Miljømerking
Det er mulig å velge rengjøringsmidler som er mindre belastende for miljøet enn andre.
Slike midler er merket med EU’s miljømerke:
For de nordiske landene finnes i tillegg Svanemerket, som er Nordisk Ministerråds
miljømerke.
Disse merkene tildeles altså de minst miljøbelastende midlene i en bestemt varegruppe.
Innholdsstoffer – farer
Her følger en liste over stoffer i rengjøringsmidler, som skal merkes med et faresymbol.
Stof Faresymbol
Aceton F
Ammoniakk T, N, C
Hydrogenperoksid O, C
Kloreten Fx, T, Carc
Kloroform Xn, Carc
Eddiksyre C
Etanol F
Fosforsyre C
Glycerol Xn
Isopropanol F
Kaliumhydroksid C
Metanol F, T
Maursyre C
Natriumkarbonat Xi
www.reduce.no 16

Natriumhydroksid C
Natriumhypoklorit C (danner farlig klorgass med syrer)
Oxalsyre Xn
Salpetersyre O, C
Saltsyre C
Tetraklorethen Xn, N, Carc
Triklorethen Xn, Carc
Toluen F, Xn
Xylen Xn
Utover dette skal man huske at de anioniske og nonioniske tensidene kan være miljøskadelige.
8. Hudbeskyttelse
Alle vasker vi hendene hver dag. Heldigvis er de fleste håndsåper så milde at huden
ikke tørker ut ved alminnelig håndvask.
Er man imidlertid i rengjøringsbransjen har man større risiko for uttørkete hender ved
mye kontakt med andre og sterkere rengjøringsmidler enn vanlig såpe. Ved hyppig
kontakt med slike rengjøringsmidler oppstår det en risiko for å utvikle eksem, i tillegg
til tørre hender.
I de bransjene, der fettstoffer og oljer ofte skal rense hendene oppstår også en alminnelig
risiko for uttørring fordi det ofte er bruk for sterkere midler enn vanlig såpe.
De mest effektive er organiske løsemidler: etanol, aceton osv. Disse er likevel svært
uttørrende for huden i tillegg til de nevnte skadevirkningene nevnt tidligere. I stedet
bør man velge en skrubbekrem med partikler, som mekanisk sliper gjenstridig smuss
av. Velg en variant med så naturlige partikler som mulig. Som alternativ kan vanlig
kaffegrut gjøre nytten.
Utover såpestoffene er det, som tidligere nevnt, parfymer, konserveringsmidler og
farger i rengjøringsmidler som kan forårsake eksem og allergi. For å unngå for mye
kontakt med rengjøringsmidler kan ,man bruke gummihansker, eventuelt med bomullshansker
inni som tar opp håndsvette og som minsker risikoen for å utvikle eksem
pga. hansken selv, da naturgummi er allergifremkallende (en underhanske av polyeten
(PE) kan også brukes). Det finnes forskjellige typer gummi- og plasthansker som
vil bli nevnt senere.
Det er utviklet forskjellige beskyttelseskremer, men effekten av disse er ikke optimal
fordi de samtidig som å sperre for noen stoffer, lar andre, kanskje vel så skadelige,
passere. Dvs. de gir en falsk trygghet, noe som også kan sies om gummi-
/plasthansker hvis de ikke velges med omhu.
Et godt råd er i alle fall å smøre hendene med en fet håndkrem etter vasking, men
helst ikke før det «skitne» arbeidet utføres da smuss letter fester seg på bløtgjorte
hender.
Blant forskjellige gummi- og plasthansker kan vi nevne:
www.reduce.no 17

Naturgummi (latex): Beskytter mot de fleste vannoppløselige
kjemikalier og fortynnede syrer og baser kan
være allergifremkallende.
Butylgummi: Brukes spesifikt mot enkelte løsemidler
(aldehyder, ketoner, formaldehydharpiks,
akrylater og isocyanater).
Polyvinylklorid (PVC): God beskyttelse mot de fleste
vannoppløsninger, rengjøringsmidler,
oljer, fortynnede syrer og baser.
Gir ikke beskyttelse mot de fleste organiske
løsemidler.
Polyvinylalkohol (PVA): Meget god beskyttelse mot de fleste organiske
løsemidler.
Tåler ikke kontakt med vann eller vannholdige
produkter.
Neopren (kloroprengummi): Brukes speisfikt mot forskjellige kjemikalier
(fortynnede syrer og baser, noen aminer og
estre og de fleste alkoholer.
Gir ikke effektiv beskyttelse mot aldehyder,
freon, samt nitrogen- og halogenforbindelser.
Viton (fluorgummi): God beskyttelse mot halogener og aromatiske
løsemidler (som inneholder benzenring).
Nitrilgummi (NBR): Brukes spesifikt mot forskjellige kjemikalier
(organiske syrer, noen alkoholer, aminer, estre,
peroksider og organiske baser).
Gir ikke beskyttelse mot halogenforbindelser,
akrylater eller nitrogenforbindelser.
Styrenbutadiengummi (SBR): Gir beskyttelse tilsvarende naturgummi, men er
mindre allergifremkallende.
EVOH (EVAL): Gir meget god beskyttelse mot de fleste stoffer.
Laget spesielt for å beskytte mot epoxyharpiks.
Polyeten (PE): Brukes mest som beskyttelse mot tilsøling av
hendene, men kan også brukes ved omgang
med kjemikalier som ikke er ansett som særlig
skadelige.
www.reduce.no 18

9. Liste over innholdsstoffer
1. Amfotære tensider (+/-)
2. Ammoniakk
3. Anioniske tensider (-)
4. Benzoesyre (konserveringsmiddel)
5. Klorethen
6. Kloroform
7. Sitronsyre
8. CMC (carboxymetylcellulose, fortykkelsesmiddel)
9. Diglycolat
10. Dodecylbenzensulfonsyre
11. Eddiksyre (kalkfjerner)
12. EDTA (etylendiamintetraaceticacid, kalkbinder)
13. Enzymer (katalysator)
14. Etanol (sprit, org. opl. mid.)
15. Farge
16. Fosfat
17. Fosforsyre
18. Glycerin (=glycerol, flekkfjerner)
19. Kaliumhydroksid
20. Kationiske tensider (+)
21. Kritt (skuremiddel)
22. Lanolin (ullvoks)
23. LAS (lineære alkylbenzensulfonat)
24. Magnesiumsulfat
25. Metanol
26. Maursyre
27. Natriumkarbonat
28. Natriumhydroksid
29. Natriumhypoklorit (blekemiddel)
30. Nonioniske tensider ( )
31. NTA
32. Optisk hvitt
33. Oxalsyre
34. Parfyme
35. Perborat (blekemiddel)
36. Salpetersyre
37. Saltsyre
38. Silikater (salter av kiselsyre)
39. Såpe
40. Tetraklorethen
41. Triklorethen
42. Toluen
43. Xylen
www.reduce.no 19