Temahefte. Om tatere som minoritet i et flerkulturelt - Udir.no

Temahefte
Om tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn
Kulturformidling i barnehage og skole

Innhold
Forord .............................................................................................................................................................5
Innledning ......................................................................................................................................................6
1: TATERE SOM MINORITET I ET FLERKULTURELT SAMFUNN 8
Taterne som tema i barnehage og skole ..................................................................................................8
Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver ...........................................8
Læreplanverket for Kunnskapsløftet .................................................................................9
Norske myndigheters politikk overfor taterne før og nå ...................................................................... 10
Lover som har til mål å kontrollere taternes levemåte .....................................................10
Barn ble tatt fra sine foreldre ........................................................................................11
Anerkjennelse av taterne som en nasjonal minoritet .......................................................12
Status som nasjonal minoritet .......................................................................................12
Internasjonale forpliktelser ............................................................................................13
Opprinnelsen og situasjonen i dag for de ulike nasjonale minoritetsgruppene ............................... 14
Kvener .........................................................................................................................14
Skogfinner ...................................................................................................................14
Rom (sigøynere) ...........................................................................................................15
Jøder ...........................................................................................................................16
Taternes livsform og livsgrunnlag i et historisk perspektiv.................................................................. 17
En reisende livsform .....................................................................................................17
Et taterfølge kommer ....................................................................................................18
Framkomstmidler ..........................................................................................................20
Kaffekiste ....................................................................................................................22
Fødsel på reisen...........................................................................................................22
Taterne kommer til bygda ..............................................................................................22
Klærne var som hos andre norske .................................................................................23
Noen kvinner røykte pipe ...............................................................................................24
Slekter og familier ........................................................................................................24
Håndverk og handel .................................................................................................................................. 25
Ulike yrker....................................................................................................................25
Hesteskjærer, hestedoktor og hestehandel .....................................................................25
Blikkenslager ...............................................................................................................27
Fortinning ....................................................................................................................28
Trådarbeid ....................................................................................................................29
Urmakere og klokkebytte ...............................................................................................30
Kurvlaging ....................................................................................................................30
Handel generelt og kvinners arbeid spesielt ...................................................................31
Magi og trolldom ..........................................................................................................32
Planter og urter for å helbrede .......................................................................................33
Musikken, sangen og språket .................................................................................................................. 34
Romani ........................................................................................................................35
Barndom og oppdragelse ......................................................................................................................... 37
Tatere i dag ................................................................................................................................................ 38
To verdener ..................................................................................................................38
Barn – foreldre .............................................................................................................41
Bosted og flytting .........................................................................................................42
Reising ........................................................................................................................43
Familie, slekt og samhold ..............................................................................................44
2

Innhold
Arbeid..........................................................................................................................45
Religion ......................................................................................................................46
Ulike taterorganisasjoner ..............................................................................................47
Musikk ........................................................................................................................47
Romanispråket .............................................................................................................48
Taterne og barnehagen ............................................................................................................................ 49
Taterne på skolen ...................................................................................................................................... 52
Tatere på skolen i dag ...................................................................................................53
Skolesituasjonen i dag – slik lærerne ser det ................................................................53
Hvilke tiltak peker lærerne/skolelederne på for å bedre skolesituasjonen? .......................56
Skolesituasjonen i dag – slik foreldrene ser det ..............................................................57
Hvilke tiltak peker foreldrene på for å bedre situasjonen? ................................................60
Erfaringer med bruk av IKT i reiseperioder ......................................................................61
Erfaringer med bruk av IKT i reiseperioder, slik foreldrene ser det .....................................62
Tanker om framtidig arbeid: Å stoppe ”dropouts” ............................................................62
Endringer i opplæringsloven? ........................................................................................63
2: FORSLAG TIL OPPLEGG OM TATERE I BARNEHAGE OG SKOLE 64
Læring av fakta om tatere gjennom bruk av ulike læringsstrategier ................................................ 64
Læring gjennom bruk av oppslagsverk eller Internett ......................................................................... 65
Læring gjennom å skape skriftlige tekster ............................................................................................ 66
Brevskriving .................................................................................................................66
Fortellinger ..................................................................................................................66
Læring gjennom varierte aktiviteter ....................................................................................................... 67
Tekstskaping ................................................................................................................67
Papirdukker/hånddukker ...............................................................................................67
Skyggeteater ................................................................................................................67
Tegneserie ...................................................................................................................67
Utstilling ......................................................................................................................67
Læring gjennom å lese gamle fotografier som kilder .......................................................................... 68
Bilder med noen mulige oppgaver for elevene .................................................................68
Bilder av ulike materialer ...............................................................................................69
Bilder av sportegn ........................................................................................................69
Læring gjennom sangtekster ................................................................................................................... 70
Romano Raklo..............................................................................................................70
Romano Raklo oversatt til norsk ....................................................................................71
Tatervise ved bålet .......................................................................................................72
Tater-Maria ...................................................................................................................72
Det var i fjor jag tjena dreng ..........................................................................................73
Læring gjennom språk .............................................................................................................................. 75
Noen romanigloser .......................................................................................................75
Læring gjennom å utføre enkelt håndverk ............................................................................................ 77
Papirblomster ...............................................................................................................77
Tankering .....................................................................................................................78
Modell for hvordan en kan lage visp av ståltråd ..............................................................79
Modell for hvordan en kan lage en enkel spiralvisp .........................................................80
Læring gjennom matlaging ...................................................................................................................... 81
Hvetemelsgrøt ..............................................................................................................81
3

Innhold
Vanlig pannekake .........................................................................................................81
Pålegg .........................................................................................................................81
Klotvilling – Kleppsuppe ................................................................................................81
Raspeball – klubb – kompe ...........................................................................................82
Potetkake – ”pabbar bannik” .........................................................................................82
Læring gjennom besøk på museer/utstillinger ................................................................82
Læring gjennom ulike arbeidsmåter med vekt på drama og opplevelse .......................................... 83
Dramaforløp som metode for å arbeide med ulike sider ved taternes liv ...........................83
Lærer i rolle .................................................................................................................83
Stillbilde ......................................................................................................................83
Dramaforløp: Da Sofie var liten .....................................................................................84
Dramaforløp: Solveig, Tore og familien deres ..................................................................87
Dramaforløp: ”Latjo drom” – Den gode veien ..................................................................91
Bruk av IKT som verktøy for tatere i skolesammenheng ..................................................................... 96
Eksempler på tatere som tema/prosjekter i barnehager og på skoler ............................................. 97
Prosjektet ”Romanikultur” på Grøtte skole og barnehage .................................................97
Taterprosjektet i Baldershage barnehage ........................................................................99
Taterprosjektet i Skuta barnehage ...............................................................................100
”En reise i taternes verden” - taterprosjekt ved Moflata skole i Skien .............................101
Fortellinger ...............................................................................................................................................103
Sofie 1 ......................................................................................................................103
Anna 1 ......................................................................................................................108
Anna 2 ......................................................................................................................114
Oliver.........................................................................................................................121
Ludvik .......................................................................................................................128
Sofie 2 ......................................................................................................................131
Litteratur ...................................................................................................................................................136
Litteratur hentet fra nettet ...........................................................................................137
4

Forord
Dette heftet med informasjon om tatere og forslag til undervisningsopplegg er kommet
som et resultat av arbeidet i prosjektet ”Taterfolket fra barn til voksen”. Prosjektet startet
i 2004 og pågår fremdeles. Det har vært finansiert av Utdanningsdirektoratet,
Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet og er et samarbeidsprosjekt
mellom Taternes Landsforening (TL), Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning
og Høgskolen i Sør-Trøndelag, avdeling for lærer- og tolkeutdanning.
Temaheftet er utarbeidet på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.
Vi har i løpet av prosjektet erfart at det på skoler og i barnehager er behov for kunnskap
om og innsikt i taternes liv, historie og deres rettigheter, som en av fem nasjonale
minoritetsgrupper i Norge.
Fortellingene bak i heftet er laget av Anne-Mari Larsen på grunnlag av intervjuer med tatere.
Anna Gustavsen fra Taternes Landsforening har vært til stede ved alle intervjuene og har
gitt verdifulle og nødvendige korreksjoner til innholdet i heftet. Professor Rolf Theil ved
Universitetet i Oslo har bidratt med tekst om romani og oversettelser av sangtekster, gloser
og fortellinger.
Vårt håp er at dette heftet skal vise taternes kultur og historie på en ny og spennende
måte, være et hjelpemiddel for lærere og førskolelærere på skoler og i barnehager når
dette temaet skal tas opp, og samtidig vise taternes viktige bidrag innenfor et mangfoldig
og flerkulturelt Norge.
Anne-Mari Larsen
Anne Bonnevie Lund
Bente Bolme Moen
Kari Hoås Moen
5

Innledning
Taterne er en av fem nasjonale minoriteter i Norge med langvarig tilknytning til landet. De
er en folkegruppe med en særskilt historie, livsform og kultur, der et av særtrekkene har
vært å reise rundt mens de har livnært seg av produksjon og salg av varer og tjenester til
fastboende. Taterne har blant annet vært kjent som håndverkere og for å være flinke med
dyr. Musikk har stått sentralt i kulturen deres, og de har bidratt med formidling og spredning
av folkemusikk rundt omkring i landet. I tillegg til å snakke vanlig norsk har taterne et eget
språk som kalles romani.
Assimileringspolitikken overfor taterne har vært ekstra hard, og i dag tar norske myndigheter
sterk avstand fra den tidligere politikken. Helt fra taterne kom til Norge, har den offisielle
politikken vært ulike forsøk på assimilering til den norske kulturen. I tillegg har det vært
kontroll, restriksjoner, forsøk på utryddelse og kriminalisering av deres reisende liv. Taterne
har vært utsatt for forfølgelse, lover har blitt vedtatt for å kontrollere livene deres, og barn
har blitt tatt fra foreldrene for å vokse opp i hjem vekk fra all reising. De har blitt nektet å
utøve sin kultur og sitt språk, og mange tatere har aldri hatt mulighet til å få en
utdannelse.
De siste tiårene har taterne selv kjempet for sine rettigheter, og politiske partier og frivillige
organisasjoner har støttet dette arbeidet. Mye har skjedd, og taterne har oppnådd å bli
anerkjent som en nasjonal minoritet. Mange har fått billighetserstatning på grunn av tapt
skolegang. Det er opprettet et fond til taterne, og offisielle myndigheter og Den norske
kirke har offentlig beklaget den politikk som har blitt ført overfor denne folkegruppen. I
2006 ble tatermuseet ved Glomdalsmuseet åpnet for å synliggjøre taternes kultur og
levesett.
Likevel er det et stykke igjen før alle tatere opplever en fullverdig respekt for sin kultur og
levemåte. I prosjektet ”Taterfolket fra barn til voksen” har to høgskoler samarbeidet med
Taternes Landsforening for å gi tatere som ønsker det, mulighet til å opprettholde noe
reising uten at det skal ødelegge barnas skolegang.
Konkret er det gjennomført forsøk med IKT-kommunikasjon mellom eleven og læreren på
flere skoler når familien reiser. Like sentralt har det vært at taterbarna skal møte forståelse,
få positiv oppmerksomhet, og at det skapes grunnlag for gode læringsprosesser og en
god dialog mellom hjem og skole.
I prosjektet har det også vært et mål å spre kunnskap om taternes kultur og historie i
barnehage og grunnskole og å bevisstgjøre skoler/lærere, førskolelærere og studenter om
nasjonale minoriteters rettigheter. Mye av den litteraturen som er skrevet om tatere, er en
elendighetsbeskrivelse av deres historie. I prosjektet har det derfor vært sentralt å fokusere
6

på sider ved taternes kultur som også viser noe positivt, noe taterne kan være stolte av.
For å få fram denne siden er eldre tatere blitt intervjuet, og deres fortellinger er skrevet
ned og bearbeidet. Det er gjennomført prosjekter i barnehager og på skoler hvor taternes
kultur er forsøkt løftet fram. Tatere har selv besøkt barnehager og skoler med sine
fortellinger, vist noe av håndverket og sunget og spilt sin musikk.
Taterne har blitt betegnet med forskjellige navn (Møystad, 2008). Eksempler på slike navn
er fant, splint, omstreifere, reisende, tatere og romanifolket. I tillegg har taterne seg imellom
brukt ordet vandriar. Fant og splint er betegnelser som lokalbefolkningen satte på de
sjøreisende som levde langs kysten. Disse ordene har hatt en negativ klang, og ifølge
Møystad (2008) ønsker de selv å bli kalt for sjøreisende.
Myndighetene satte navnet omstreifere på ulike reisende grupper, og det ble brukt synonymt
med ordet tater. Dette navnet kjenner de fleste reisende seg ikke igjen i, og det forbindes
gjerne med myndighetenes harde assimileringspolitikk.
I dag er det flere organisasjoner som arbeider for taternes rettigheter og anseelse i
samfunnet, og de benytter forskjellige navn som romanifolket, reisende og tater. Dette
heftet er laget i samarbeid med Taternes Landsforening, og vi bruker derfor for det meste
ordet tater.
I ”Tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn” gir vi en kort innføring i norske myndigheters
politikk overfor minoriteter generelt og taterne spesielt. Vi går inn på taternes livsform og
livsgrunnlag, deres håndverk og kultur, forholdet til skolen og deres situasjon i dag.
I ”Forslag til undervisningsopplegg om tatere” presenterer vi ideer og forslag til hvordan
førskolelærere og lærere kan arbeide med temaet. I denne delen er det eksempler på
hvordan enkelte barnehager og skoler har jobbet med tematikken. Her presenterer vi også
flere fortellinger om tatere.
Vi har ikke konkretisert hvilke opplegg eller fortellinger som passer til hvilken alders gruppe.
Det er et stort sprang mellom elever på mellomtrinnet i grunnskolen og førskolebarn, men
vi velger likevel å presentere stoffet i sin helhet, slik at den enkelte pedagog har mulighet
til å velge ut fra de forutsetninger barnegruppen har. Dette er et lite hefte, men vi håper
likevel det skal være med på å gi en god bakgrunn for å undervise om tatere.
Bak i heftet er det litteraturhenvisninger for den som ønsker å gå dypere inn i taternes
historie og kultur.
7

del 1
TATeRe SoM MInoRITeT I eT FleRKUlTURelT SAMFUnn
Taterne som tema i barnehage og skole
Nasjonale minoriteter vektlegges både i Læreplanverket for Kunnskapsløftet fra 2006 og
i Rammeplan for barnehagen fra 2006.
Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver
Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fra 2006 nevner de nasjonale
minoritetene i Norge, men den sier ikke noe om hvem de er. Under omtale av barnehagens
samfunnsmandat står det:
Det norske samfunnet består i tillegg til majoritetsbefolkningen av det samiske urfolket,
de nasjonale minoritetene og minoritetene med innvandrerbakgrunn.”
(Kunnskapsdepartementet 2006:7)
Rammeplanen understreker at det er ”mange måter å være norsk på” og at ”det kulturelle
mangfoldet skal gjenspeiles i barnehagen”. Videre pålegger planen barnehagen å ”støtte
barn ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger” (ibid.). Lenger ut i planen,
under avsnittet om ”Barnehagen som kulturarena”, står det:
Barn som tilhører den samiske urbefolkningen, de nasjonale minoritetene og barn fra etniske
minoritetskulturer må få støtte i å utvikle sin doble kulturtilhørighet. Barns møte med
ulike kulturer og tradisjoner legger grunnlaget for respektfull samhandling mellom ulike etniske
grupper. Bevissthet om egen kulturarv og delaktighet i andres kultur skal bidra til at
barn kan sette seg inn i andres ståsted.”
(Kunnskapsdepartementet 2006:30)
Når det går barn med taterbakgrunn i barnehagen, kan det være nyttig for barnehagepersonalet
å vite noe generelt om taterne som nasjonal minoritet i Norge. Men det er opp til foreldrene
om de ønsker å vektlegge at deres egne barn er av taterslekt, og i hvilken grad det skal
tillegges vekt og tematiseres. Enkelte barnehager i prosjektet ”Taterfolket fra barn til
voksen” har hatt tatere som tema selv om det ikke har gått barn av taterslekt i
barnehagene.
8

Læreplanverket for Kunnskapsløftet
I Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2006 er et mangfoldig og flerkulturelt samfunn
vektlagt. I Generell del heter det:
Utdanningen må formidle kunnskap om andre kulturer og utnytte de muligheter til
berikelse som minoritetsgrupper og nordmenn med annen kulturell bakgrunn gir.”
I ”Prinsipper for opplæringen” heter det:
(2006:5)
Fellesskolen skal bygge på og ivareta mangfoldet i elevenes bakgrunn og forutsetninger.”
(2006:31)
Et tydelig verdigrunnlag og en bred kulturforståelse er grunnleggende for et inkluderende
sosialt fellesskap og for et læringsfellesskap der mangfoldet anerkjennes og respekteres.”
Videre står det under kapitlet ”Tilpasset opplæring og likeverdige muligheter”:
(2006:32)
I opplæringen skal mangfoldet i elevenes bakgrunn, forutsetninger, interesser og talenter
møtes med et mangfold av utfordringer. Uavhengig av kjønn, alder, sosial, geografisk, kulturell
eller språklig bakgrunn skal alle elever ha like muligheter til å utvikle seg…i et inkluderende
læringsmiljø.”
I læreplanen for samfunnsfag under hovedområdet Kultur heter det:
(2006:34)
Hovudområdet omfattar fleirkulturelle samfunn og religionen si rolle i kulturen. Det handlar
om urfolk, etniske og nasjonale minoritetar og korleis framandfrykt kan motarbeidast.”
(2006:119)
I Mål for opplæringa i faget Historie etter 7. trinn er et av målene kunnskap om nasjonale
minoriteter. Det heter:
Gjere greie for kva for nasjonale minoritetar som finst i Noreg, og beskrive hovudtrekk ved
historia og levekåra for minoritetane.”
9
(2006:122)

Norske myndigheters politikk overfor taterne før og nå
Assimilasjonspolitikken var den rådende minoritetspolitikken i store deler av Europa og i
Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet. Stortingsmelding nr. 15 (2000- 2001) handler om
politikken overfor de nasjonale minoritetene i Norge. Ifølge meldingen er assimilering en:
Prosess der individ eller grupper med ulik minoritetsbakgrunn skifter ut sin kultur, sitt språk
og sin levemåte med språket, kulturen og levemåten til majoritetsbefolkninga og dermed etter
kvart blir ein del av majoriteten. Prosessen kan gå raskt eller han kan skje over fleire generasjonar.
Assimilering kan vere frivillig eller vere eit resultat av oppmuntring, politisk press eller
tvang. Assimilering i majoritetsbefolkninga i Noreg blir og omtalt som fornorsking.”
(St.meld. nr. 15 (2000-2001):9)
I Norge varte denne politikken til langt inn på 1900-tallet, lenger enn i de fleste andre
land det er rimelig å sammenlikne med. Dette kan ha sammenheng med at Norge var en
relativ ung nasjonalstat med behov for å markere ett folk, ett språk, en nasjon (Kjeldstadli,
2003). I Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) heter det:
Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien ga ikke rom for minoriteter. Alle grupper utenom
”det nasjonsbærende folket” ble fremmede.”
(St.meld. nr. 15 (2000-2001):28)
Lover som har til mål å kontrollere taternes levemåte
I siste del av 1800-tallet ble det vedtatt flere lover der hensikten var å kontrollere taterne.
Det ble også bestemt å telle taterne slik at det skulle være mulig å ha kontroll med hvorvidt
de økte i antall. I 1934 ble det vedtatt en lov om sterilisering. Målet med loven var å
utrydde mindreverdig arvemateriale fra befolkningen og å redusere omfanget av psykisk
utviklingshemming, kriminalitet og alkoholisme. Taterne ble sett på som en gruppe med
høy kriminalitet og et generelt forargelig levesett (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Dette
resulterte i at loven om sterilisering ble brukt på dem, og et stort antall taterkvinner ble
sterilisert i perioden fra 1934 fram til 1977. Da ble loven opphevet. Men mange tatere
overlevde ikke disse overgrepene.
Myndighetene ønsket at taterne skulle bo på ett sted. I 1951 ble det gjort en endring i
dyrevernloven som forbød tatere/reisende å bruke hest eller andre dyr for å frakte folk
eller varer på veien. Loven vanskeliggjorde livet for taterne, og denne loven ble endret i
1974. Da ble setningen som særskilt rammet taterne, fjernet.
10

Barn ble tatt fra sine foreldre
I 1935 ble Misjon for hjemløse, senere kalt Misjonen, etablert. Dette var en privat
organisasjon, men den fikk økonomisk støtte og ble anerkjent av de offentlige myndighetene.
Misjonen ble etablert for å få taterne assimilert til den norske kulturen og samfunnet. Det
var ønskelig at barna skulle vokse opp i et vanlig, godt norsk hjem uten reising. Mange
barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Både fra Misjonen og andre institusjoner
fortelles det om mishandling og seksuelle overgrep fra institusjonens ansatte overfor barn
og unge (Hvinden, 2000). Barna kunne bo i institusjon noen år og senere bli overført til
en fosterfamilie. Mange av barna som ble tatt fra sine familier, vokste opp uten å vite noe
om sin biologiske familie. Foreldrene ble heller ikke fortalt hos hvem eller hvor barna bodde,
og mange foreldre og barn traff aldri hverandre igjen. Mellom 1900 og 1989 ble ca. 1500
barn tatt fra foreldrene og plassert i fosterhjem.
Svanviken arbeidskoloni, et av Misjonens hjem.
Misjonen var også eier av flere hjem rundt i Norge hvor taterfamilier fikk tilbud om å bo
dersom de sluttet å reise og ble bofaste. De skulle ikke ha kontakt med slektninger og
andre tatere og måtte ta avstand fra egen kultur. De kunne verken synge romanisanger
eller snakke romanispråk, men bare snakke norsk. Dessuten var det et mål at de aksepterte
den kristne tro.
Etter fem år i disse hjemmene kunne taterne få eget hus, men representanter fra Misjonen
kom og inspiserte deres oppførsel og hvordan de skjøttet hjemmet sitt. Dersom de ikke
oppførte seg slik Misjonen forlangte, ble de bedt om å forlate huset.
11

Anerkjennelse av taterne som en nasjonal minoritet
I dag er norsk politikk overfor minoriteter tuftet på andre grunnverdier. Et åpent, mangfoldig
samfunn basert på gjensidig toleranse, respekt og tverrkulturell dialog er rådende. Alle
som bor i Norge, uansett hvilken bakgrunn de har, skal ha reelt like muligheter og like
plikter til å delta i alle deler av samfunnet og til å bruke sine ressurser. ”Kulturelt mangfold
og inkludering” er overordnede begreper å strebe etter.
Fra 1970-tallet og fremover har mange organisasjoner arbeidet for rettighetene til taterne.
I 1998 fremsatte daværende kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad
en offisiell unnskyldning for de overgrepene som norske styresmakter har gjort seg skyldig
i overfor taterne/romanifolket opp gjennom tidene (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Også
Den norske kirke har kommet med en offisiell unnskyldning til taterne. I 2004 ble det
opprettet et romanifolkets fond på 75 millioner kroner. Fondet er opprettet som en kollektiv
oppreisning for de overgrep romanifolket/taterne er blitt utsatt for. Det er nå fastsatt
vedtekter for bruken av fondet som startet å virke fra høsten 2008.
Status som nasjonal minoritet
I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter.
Status som nasjonal minoritet kan gis minoritetsgrupper som har oppholdt seg innenfor
et lands territorium over lengre tid, og som har en historisk tilknytning til et land. I Norge
har vi i dag fem folkegrupper som regnes med i kategorien. Det er kvener, skogfinner, jøder,
rom (sigøynere) og tatere (romani). Samene er en nasjonal minoritetsgruppe som i tillegg
tilhører kategorien urbefolkning, og som av den grunn gis særlig politisk og rettslig vern.
Samene har dermed gitt avkall på å bli kategorisert som nasjonal minoritet.
Status som nasjonal minoritet medfører en legitim rett til å vedlikeholde egen kultur, religion
og språk. De forskjellene som de nasjonale minoritetsgruppene representerer, skal møtes
med respekt og likeverd. Et viktig bakgrunnsdokument for Europarådets rammekonvensjon
er FNs konvensjon fra 1966 om sivile og politiske rettigheter. I artikkel 27 slås det fast at
personer som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter har rett til, sammen med
andre fra sin gruppe, å dyrke egen kultur, utøve egen religion eller bruke eget språk.
Gjennom å inkorporere denne konvensjonen i menneskerettighetsloven av 1999 er dette
prinsippet blitt en del av det norske lovverket.
12

Internasjonale forpliktelser
De to konvensjonene som er viktigst på det minoritetspolitiske området, er Europarådets
rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Den europeiske pakten om
regions- eller minoritetsspråk. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale
minoriteter inneholder i hovedsak programbestemmelser som fastsetter mål som statene
forplikter seg til å arbeide for å nå. Prinsippene om formell og reell likestilling mellom
nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen er sentrale. De medfører forpliktelser om
å legge til rette for at nasjonale minoriteter skal kunne opprettholde og videreutvikle sin
egenart. Personer skal selv kunne avgjøre om de tilhører en nasjonal minoritet, og om de
vil påberope seg rettighetene i konvensjonen.
Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk pålegger statene å iverksette
særskilte tiltak for å beskytte og styrke minoritetsspråk. Norge har ratifisert pakten for
språkene samisk, kvensk/finsk, romanes og romani. Pakten pålegger myndighetene å
handle aktivt for å sikre vern om minoritetsspråkene, og de skal legge forholdene til rette
for undervisning i og læring av minoritetsspråk.
13

Opprinnelsen og situasjonen i dag for de ulike nasjonale
minoritetsgruppene
Kvener
Kvener er en folkegruppe som bor i Finnmark og Troms i dag, og som innvandret til de
nordligste delene av Norge fra Nord-Finland. Denne innvandringen startet i første halvdelen
av 1700-tallet. Bakgrunnen var nød og matmangel i de nordfinske områdene, og finnene
var på leting etter ledig jordbruksareal. Finnene flyttet også i håp om å slippe å bli utskrevet
som soldater til den store nordiske krigen som raste på denne tida. Kvenene etablerte
seg i Lyngen, Alta, Porsanger, Karasjok og Tanadalen. Fra midten av 1800-tallet og fram til
1875 kom det en ny bølge med kvensk innvandring. Disse fikk jobber i gruveindustrien og
fiskerinæringen spesielt i Øst Finnmark. Innslaget av kvener i befolkningen i Nord-Norge
kulminerte i 1875. Da utgjorde kvenene 24 % av befolkningen i Finnmark og 8 % av
befolkningen i Troms.
Det er usikkert hvor mange som tilhører folkegruppen kven i Norge i dag, men det kan
være snakk om en befolkning på ca. 10 000-15 000. Fornorskningsprosessen har gjort
sitt til at mange snakker bare norsk. Samtidig vet vi at det fins bygder den dag i dag i
Nord-Norge der finsk fremdeles er hovedspråket blant innbyggerne.
De siste 10 årene har det skjedd en etno-politisk mobilisering. Norske Kveners Forbund
ble startet i 1987 med det klare formålet å arbeide for at kvener skulle oppnå å bli en
minoritet med folkerettslige rettigheter. Foreningen har vært en pådriver i arbeidet med å
få på plass kategorien ”nasjonale minoriteter” i Norge. Det jobbes i dag med å få etablert
kvenske kultursenter i Porsanger og Nordreisa for å styrke identiteten til folkegruppen
gjennom å synliggjøre historie, språk og kultur. Det jobbes også for at barn skal få opplæring
i kvensk i barnehage og skole (St.meld. nr. 15 (2000-2001)).
Skogfinner
Skogfinner er betegnelsen på finner som innvandret til Østlandet gjennom Sverige på
1600-tallet. De kom fra midtre deler av Finland og bosatte seg langs grensa mellom Norge
og Sverige fra Østfold i sør og opp til Trysil i nord. Det området som hadde tettest finsk
befolkning, var Finnskogen. Finnene var på leting etter jordbruksareal. De hadde tradisjon
for å drive med svedjebruk. Det betyr at de svidde av jorda med jevne mellomrom for at
jorda skulle være mest mulig grøderik. Dette krevde store jordbruksområder. I 1686 ble
det registrert finsk befolkning i 40 kommuner på Østlandet. Det er for eksempel i dag flere
navn på gårdsbruk i Nordmarka utenfor Oslo som har finsk opprinnelse.
14

Benevningen på folkegruppen i dag er skogfinner eller finner. Folkegruppen snakker norsk
som en følge av den sterke fornorskingspolitikken, men finske ord og uttrykk er fremdeles
i bruk på Finnskogen. Fornorskingspolitikken har også medført at mange er beskjemmet
over sin bakgrunn. Mange vil ikke vedstå seg sin finske opprinnelse i frykt for å bli
stigmatisert.
Endringer i synet på minoriteter generelt i dag har medført at flere våger å vedkjenne seg
sitt etniske opphav. De senere årene har det derfor foregått en revitalisering av kulturen.
Nettverksorganisasjonen ”Skogfinske interesser” fungerer som talerør for gruppen. De
jobber for å få fram særegne kulturelle uttrykk gjennom husflid, sang, musikk og
fortellertradisjon. De jobber også for å få fram mattradisjoner knyttet til røykovner og
røykbadstuer, og de ønsker å opprette et kultursenter i de skogfinske bosettingsområdene
(St.meld. nr. 15 (2000-2001)).
Rom (sigøynere)
Det ser ut til å være bred enighet blant forskere om at rom (sigøynere) har sitt opphav i
India og vandret vestover på 300-tallet e.Kr. (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Den første
dokumentasjonen om rom i Norden er fra 1505, men det er fra den tida vanskelig å skille
tatere og rom fra hverandre i kildematerialet. De reiste omkring uten fast bopel og solgte
og byttet varer/håndverk de hadde laget.
Språket til rom kalles romanés. Rom omfatter flere slekter i Norge, og det antas at om lag
400 personer av romfolket har bodd i Norge i løpet av de siste tiårene. Disse har
hovedsakelig bodd i Oslo-området. Familiene er kommet til Norge i flere perioder fra midten
av 1800-tallet og framover. De har opprettholdt et tradisjonelt levesett med reising. Noen
reiser i sommerhalvåret i Norge, og i tillegg har de utstrakt kontakt med slektninger i
Europa. På 1970-tallet ble det satt i gang statlige tiltak for at flere skulle bosette seg og
få skolegang (St.meld. nr. 15 (2000-2001)). Høsten 2007 åpnet et undervisningstilbud
for unge voksne av romfolket i Oslo. Undervisningen omfatter lesning og skrivning, i tillegg
til at deltakerne får styrket sine regneferdigheter og digitale ferdigheter (Oslo kommune,
2008).
I de senere årene har det også kommet en del personer som tilhører romfolket fra Bosnia
og Kosovo. Hvor mange det dreier seg om, er usikkert (Council of Europe, 2005).
15

Jøder
Jødenes utbredelse i Europa tok til i senmiddelalderen som en direkte følge av religionsforfølgelsene
under storhetsstyret til kong Ferdinand og dronning Isabella i Spania på
1400-tallet. De innførte katolisismen som eneste rette tro, og jøder og muslimer ble utsatt
for forfølgelser med folkevandringer og store omkalfatringer som resultat. Til Norge var det
liten jødisk innvandring før 1814. Grunnloven fra 1814 åpnet for en generell religionsfrihet,
men jødene var unntatt. Det heter: ”Dog er Jøder fremdeles utelukkede fra Adgang til
Riget.” Henrik Wergeland hadde jødesaken som hjertesak, og han kjempet for jødenes
adgang til riket på 1830-tallet. I 1851 ble Grunnloven endret, og jødene fikk adgang til
innreise og bosetting i Norge. Wergelands kamp ble kronet med seier. Men selv fikk ikke
Wergeland oppleve dette. Han døde i 1845.
I 1865 var det 25 personer som vedkjente seg jødisk tro i Norge. I 1920 hadde tallet
steget til 1500. Trondheim og Oslo var de viktigste tilholdsstedene. Jødene hadde handel,
håndverk og frie yrker som viktigste beskjeftigelse.
Ved folketellingen i 1946 ble det registrert 559 jøder i Norge, men dette antallet var bare
¼ av den jødiske befolkningen i Norge fra før 2. verdenskrig. Det tok tid å bygge opp et
jødisk samfunn i Norge etter krigen, men i dag er tallet omtrent det samme som før krigen.
Noen eldre mennesker nytter jiddisk, og mange snakker moderne hebraisk, men de fleste
bruker norsk som hovedspråk eller som del av en tospråklighet. Jødene er en religiøs
minoritet, men de regner seg også som en kulturell og språklig minoritet. Det er i dag ca.
1100 som tilhører det mosaiske samfunn. De får en del statlig støtte for å sikre jødisk
kultur og framtid i Norge (St.meld. nr. 15 (2000-2001)).
16

Taternes livsform og livsgrunnlag i et historisk perspektiv
Tatere med handvogn, Fri som fuglen. Gjengitt med tillatelse fra Taternes Landsforening.
En reisende livsform
Den kjente sosiologen fra Sørlandet, Eilert Sundt, skrev om tatere på 1800-tallet. Sundt
mente det fantes to store, men ulike grupperinger. Den ene var de som var relatert til det
som ble kalt ”storvandringene” og den andre til ”småvandringene”. Man antok at de som
tilhørte storvandringene, var kommet til Norge og Norden fra India. De var lett gjenkjennelige
med hest og kjerre, pisk i hånden og hunden ved siden av. Folk i småvandringene gikk
langs veien med tiggerposen og ble regnet for å være etterkommere av tidligere soldater
og flyktninger fra store kriger på kontinentet.
Særegent for taterne var at hele familier reiste. Deres reisende livsform kan kalles
familiebasert. Det hendte også at tatere reiste alene, men det var sjelden lenge av gangen
(Gotaas, 2000). Mennene ville ikke dra alene til et annet distrikt for å utføre en jobb, og
kvinnene ville ikke være alene. Isteden pakket de barn og alt de eide og dro i samlet flokk.
Dette var livet – ”Latjo drom” – Den gode veien – det var her de likte seg, det var her de
ville være. Mange av taterne sier de har en uro i kroppen. De vil ikke være bofaste hele
livet på ett sted, og når våren kommer, er trangen så sterk at de bare må ut på veien.
17

Denne atferden er kanskje noe av årsaken til at taterne ikke alltid er blitt tatt imot like
godt blant andre norske. De levde for annerledes, eller kanskje de levde på en slik måte
som mange kunne tenke seg å gjøre, men ikke torde? Kan hende har Brøgger rett når han
sier:
Kanskje ligger det en snev av misunnelse bak den slitne bondens skjeve blikk til den frie
vandrer”
(Brøgger, 2004:85)
Kanskje er dette noe de har tatt med seg fra India? Vi vet ikke, men vi vet med sikkerhet
at reiselivet og reiselysten har de felles med mange nomader fra ulike steder i verden. En
nomade har reisingen i blodet. Den er en del av identiteten, og mest sannsynlig vil
reiselysten alltid være der. Mina som er tater og 90 år, sier om sin reiselyst:
Nei, detta reisendes livet det likte je. Je har tenkt på det mange ganger – om je kunne fått
reise igjen. Je liker ikke sitte her aleine å bare sitte og stirre i veggen. Je liker ikke det.”
(Kvinne i 90-årene, august 2005)
Et taterfølge kommer
Taterne byttet varer med de fastboende og utførte håndverksoppgaver eller annet arbeid
for dem. De besøkte også markedsplasser hvor de byttet eller solgte varer og traff andre
mennesker. Slik kan vi si at markedene både var sosialt og økonomisk viktige for
taterne.
Taterne har på mange måter levd i ett med naturen. Om sommeren kunne de sove utendørs
og oppholde seg i lengre perioder på fjellet og i skogsområder. Andre ganger overnattet
de i låver, kjellere eller kanskje på kjøkkengulvet hos en snill bonde. Noen tatere hadde
hus, og de ga ofte husrom til andre tatere som var ute og reiste, mens andre ikke visste
helt hvor de skulle bo fra dag til dag. Mange tatere i dag hevder at hadde det ikke vært
for bøndene, hadde de hatt en mye tøffere tilværelse.
18

Vi bodde i gamle rønner, vil jeg si. Der var vi noen uker, fra jul til februar. Vi reiste gjerne ut
i februar. Om høsten når det var mye høy på låven da syns vi at vi hadde det bra. Noen ganger
lagde vi oss høysenger, og det hendte vi lå inne hos folk. Om høsten var det ille, da gikk vi ute
i regn og dårlig vær, og så kom vi på plasser for å overnatte, men fikk ikke alltid hus der så
måtte vi dra videre. Vi hadde noen faste på plasser, men dem sa: ”nå har vi hust dere så mye
nå kan dere gå til naboen så kan han huse dere.” Men det gikk ikke alltid det heller, så måtte
vi gå videre.
Den tida hadde vi ikke bil. Det var ikke så lett å få med seg alt. Tenk når vi gikk i regn og blåst,
og vi la oss blaut mange ganger. Klea var blaut, sengklea var blaut, Skoa var dårlig. Vi reiste
med alt vi eide. Vi hadde ikke noe annet. Det var ikke bare bare. Det vi hadde det hadde vi
med oss.”
(Mann i 70-årene, juni 2005)
Men det var jo ikke alltid de var like velkomne, og at de fikk husly. En kvinne ler godt og
forteller om en sen og kald vinterkveld. De hadde gått langt og var trette og slitne. Endelig
kom de til et hus og tenkte at nå skal vi få slappe av og hvile, men nei, her ville ikke
bøndene huse taterne, og de bare stengte døren for dem. Kvinnen ble fortvilet, for hun var
så trett og tenkte at her må hun ty til andre midler. Dermed stemte hun i en sang:
Du skal ikke døren stenge
for den fattige som trenge
og som beder deg om brød.
Da vil Gud det samme gjøre,
stenge sine nådens døre
for din sjel, når du skal dø
…og etter den sangen slapp dem oss inn. Dem torde nok ikke annet.”
(Kvinne i 70-årene, mars 2005)
Om sommeren reiste taterne med telt. Mange fortsatte å bruke telt inn i 1950- og 60-årene
da det ble mer vanlig med campingvogner. Teltsesongen kunne vare fra snøen smeltet i
april til snøen kom i oktober. En eldre tater forteller fra sine erindringer om teltlivet:
19

Ja vi bodde i telt. Det var telt uten golv da. Det var mest topptelt, eller vi kunne ha hustelt. Det
var mest topptelt. Det var ikke noe gulv i det vet du. Da var vi som regel på gårdene og så fikk
vi halm. Så brøt vi granbar. Det var jo som regel tidlig på våren vi kjørte. Det var jo snø langs
veikanten. Det minnet har jeg, at jeg så snøfaukene. Da brøt dem granbar, og så la dem først
granbar på bunnen og så halm oppå der, og så sengklærne da. Granbaret isolerte og så kom
halmen, og da ble det varmt. Så hadde vi vattstrikket tepper av ull. De var tunge og varme.”
(Mann i 70-årene, 2005)
Framkomstmidler
Noen tatere har reist i båt langs kysten, men den største gruppen har reist langs landeveien.
De sjøreisende oppholdt seg i kystdistriktene på Sørlandet og Vestlandet og brukte
skøytetyper som Lista-skøyte og Hvaler-skøyte. Båtene fungerte ikke bare som framkomstmidler,
men også som arbeidsplass og bosted. Utover i 1950-årene forsvant disse skøytene
(Glomdalsmuseet, 2008).
Bildet er gjengitt med tillatelse fra Taternes Landsforening.
20
Mange tatere reiste langs landeveien med
hest, mens andre hadde handvogn som de
dro etter seg. Fordelen med hest var at den
kunne trekke lasset, taterne kunne reise
over lengre avstander, og de kunne få med
seg flere varer. De norske myndighetene
likte ikke dette. De ønsket at taterne skulle
holde seg i ro. I 1951 ble det forbudt for
tatere/reisende å bruke hest eller andre
dyr for å frakte folk eller varer på veien.
Dette kan ses som et ledd i myndighetenes
politikk for å gjøre taterne bofaste. Noen
tatere anskaffet seg sykkel. For andre var
utfordringen enda større, fordi de verken
hadde råd til handvogn eller sykkel og
måtte bære med seg det de trengte!
På denne tiden var det restriksjoner på å
kjøpe bil i Norge, slik at bare spesielle
grupper kunne anskaffe seg det. Som
godkjente handelsreisende kunne taterne

søke om å få kjøpe bil. Videre kunne de som hadde vært på sjøen i minst to år, også få
tillatelse. De mest velstående blant taterne anskaffet seg egen bil i løpet av få år etter at
hesteforbudet ble innført. Da taterne begynte å kjøre bil, virket hesteforbudet mot sin
hensikt. De kunne fylle bilen med varer for så å dra ut på handel med større bevegelsesfrihet
og anonymitet enn tidligere (Gotaas, 2000).
En mannlig tater forteller at han tok førerkort i 1954 og kjøpte sin første bruktbil ett år
senere. Han forteller at han var svært stolt av bilen. Disse to utdragene fra hans fortelling
vitner om dette:
Jeg husker mor og søster mi, vi kjørte en tur om dagen til en plass som heter Sunde på
Sunn-Møre, to-tre mil. Vi kjørte i 30-40 km, vi kjørte ikke fortere. Det var svært å ha egen bil.
De lo, vet du, og vi fløyta nesten i hver sving. Det var sånn da.”
”Dette var midt i det vi kaller fisketida - sildetida. Vi skulle ut på handel da, vet du. Jeg var
veldig godt kjent på plassene på Sunn-Møre. På ferja mellom Årvika og Kopparnesset var de
vant til at jeg ikke hadde ny bil. Dette var andre bilen jeg hadde. Så ropte han (en av passasjerene)
til matrosene: ”Her kjem kongen, dronninga, og kronprinsen kjører,” sa han. Så tok
dem av seg luene. På skøy.”
(Mann i 70-årene, 2005)
På mange måter var taterne flinke til å tilpasse seg nye rammebetingelser og gripe nye
muligheter i den motoriserte utviklingen. Noen var svært kreative og forut for sin tid. Denne
kvinnen forteller at familien laget sin egen variant av bobil lenge før slike biler kom på
markedet:
Vi hadde fin hytte på bilen. Så hadde vi senga der og matkiste. Den var som en slags bobil
den der. Vi hadde dør, stort fint vindu med gardin også. Jeg har bilde av at mamma sitter der.
Jeg hadde en liten buhund jeg fikk på Jæren. Da sitter han pent og venter på morgensukkerbiten
sin, mens mamma drikker kaffe på senga. Det er vel en tid du savner. Det var mange
fine stunder. Det var fattig og slitsomt, men det var trivsel.”
21
(Kvinne i 60-årene, 2004)

Kaffekiste
En kvinne nevner matkista. En annen og
mer vanlig betegnelse er kaffekiste. Kaffekista
har vært nevnt i fortellinger av flere
tatere. I den tiden taterne reiste med hest
og vogn, ble kaffekista vanligvis plassert
under benken foran på vogna. I kaffekista
lå kaffe, kaffekjele, sukkerbiter, tallerkener,
bestikk og annet utstyr til måltidene. Det
er ganske imponerende hvordan taterne
kunne reise land og strand rundt og bare
ha med seg det de kunne få i en handvogn. Spesielt om vi sammenligner med dagens
overflodssamfunn med hensyn til materielle goder. De lærte å klare seg med lite og var
gjerne fornøyd med det.
Fødsel på reisen
Den tiden da det virkelig var vanskelig å reise, var i perioden før og etter en fødsel. Taterne
prøvde alltid å være i nærheten av slekt og venner når det nærmet seg tid for at kona
skulle føde, men det var ikke alltid like enkelt. Det er nok mer enn én tater som har født
ute på landeveien, og som bare har måttet reise videre. En kvinne forteller at da moren
skulle føde henne, hadde de klart å ta seg fram til slektninger. Det var godt å komme dit,
de skulle få bo der, men etter fødselen måtte den lille familien ut på landeveien igjen.
Det førte til at mitt reiseliv på veien begynte da jeg var 24 timer. Noen ganger bar pappa
og mamma meg. Enkelte ganger laga dem til på sparken, så dem bandt meg fast oppå toppen
av tinga sine. Og da sparka dem sammen bortetter veien. Mamma pleide å reive meg. Det vil
si at dem tok et tøystykke og tulle rundt meg så jeg lå rett ut og kunne ikke røre meg. Dem
gjorde sånn med unga før.”
(Kvinne i 50-årene, august 2005)
Taterne kommer til bygda
Forholdet mellom taterne og befolkningen for øvrig var både preget av spenninger og fredelig
samhandling. Blant fastboende kunne det være stor stas når taterne kom til bygda. I tillegg
til å ha med seg varer for salg hadde de historier om folk de kjente eller ble kjent med.
De kunne fortelle om moter i byen og hva som skjedde der. Kanskje hadde de historier
om jenta i nabobygda som skulle gifte seg, eller gammelkaren som var blitt syk. Det kunne
22

være nyheter fra markedet om hvem som hadde kjøpt ny hest, eller hvem som hadde sloss!
Men det var ikke bare stas og glede når taterne kom. Mange var redde for tatere og
engstelig for at de skulle lage bråk eller ta med seg noe av verdi fra gårdene. De kunne
også oppfatte taterne som innpåslitne.
Klærne var som hos andre norske
Det som skilte taterne fra andre nordmenn på denne tiden, var at de reiste og ikke hadde
fast bopel. Enkelte var kanskje noe mørkere i huden og hadde svart hår, men i klesveien
så de ut som andre norske.
Det er jo klart vi så ut som andre norske. Vi fikk jo eller byttet til oss klær fra bygdefolket.
Ofte fikk vi klær de ikke lenger skulle bruke, så vi skilte oss ikke ut fra dem.”
(Kvinne i 60-årene, januar 2006)
Men noe var mer typisk hos taterne enn blant andre nordmenn. Mennene hadde kniv i
beltet, hatt og halstørkle med gullring. De brukte vest, helst med sølvknapper og klokkekjede
tvers over vesten. Kvinnene hadde som regel langt skjørt, skaut på hodet, hårkam i sølv,
og smykker, helst store søljer og øreringer.
Søljene er laget av sølv, og de bør òg helst være store. De kalles for ”Telemark-nåler” og er forsynt
med opp til 24 skåler, eller 12 skåler og 12 ringer samt 3 – 4 steiner i midten av ulike farge.”
(Ribsskog, 1945:19)
Mange tatere la veien til Seljord i Telemark eller til Setesdal i Aust-Agder hvor de kunne
kjøpe eller bytte til seg søljer. Det var i disse traktene de virkelig gode søljemakerne holdt til.
Under skjørtene hadde kvinnene en løslomme de brukte til lommebok. Lommeboken er
sydd sammen av tøy til en firkant. Den er festet med en snor rundt livet og henger på låret
under ytterkjolen. Lommen kan være fint pyntet med broderier, og i tillegg til penger har
kvinnene både pipe og tobakk i lommeboken (Ribsskog, 1945). I dag kan vi se nesten
tilsvarende ”løslommer” blant turister, særlig ungdom. Posen festes med en snor rundt
livet og ligger langs låret slik at en trygt kan oppbevare pass og penger usynlig for eventuelle
tyver. Det er også interessant når vi antar at taterne opprinnelig kommer fra India. Blant
enkelte indiske folk i dag finner vi både kvinner og menn som har en pose laget av et
tøystykke til å oppbevare penger, og mennene bruker den til å oppbevare tobakk.
23

Noen kvinner røykte pipe
Det var ikke uvanlig at kvinnene røkte pipe, men de hadde en egen type som egnet seg
spesielt for kvinner. ”Kvinnfolk-pipa” hadde lokk. Årsaken var at det ikke ble flamme eller
glo på den når de røykte, og det falt ikke gnister på barna når de ble ammet! Det var
kanskje litt spesielt at kvinner røkte pipe.
Ho bestemor ho tok seg ei pipe ho. Mens ho gav mat til unga sine så tok ho kaffekoppen
og en pipe mens ungane såg, stappa pipe og røkte Karva blad. Det var sterk tobakk vet du.”
(Mann i 70-årene, 2005)
Ellers i Norge var piperøking forbeholdt menn. Kvinnene blant taterne var sterke og frigjorte,
kanskje det var en årsak?
Slekter og familier
Gotaas (2000) framhever at taterne alltid har vært et ”klan-folk” der familiens leder, og
ikke nødvendigvis samfunnets institusjoner, var øverste autoritet. Taterne har vært sterkt
sammensveiset på grunnlag av familie- og slektsbånd. De ville gjerne ha flest mulig fra
sin familie eller slekt rundt seg både når de var på reise eller bodde et sted. Taterne har
opp gjennom historien også villig tatt til seg barn. Det var gjerne en selvfølge at slektningers
barn fikk følge med hvis foreldrene døde eller av andre grunner ikke kunne ta seg av egne
barn.
Enkelte tatere forteller at de på reiser kunne legge om kursen, når de fikk høre at noen i
slekten holdt til på et bestemt sted. Flere familier slo gjerne leir sammen. Tidligere kunne
taterne for eksempel høre om hvor slektninger hadde dratt når de var innom skyss-stasjoner.
De laget også hemmelige tegn i snøen eller på bakken for å varsle slektninger og venner
at de hadde vært der, og hvor de skulle. Familiegjenforeninger kunne ellers skje ved at de
avtalte møter på gitte tidspunkter.
Det tette samholdet i slekten kan historisk forstås i lys av at taterne ikke hadde så mange
andre å støtte seg til i storsamfunnet. Sterk samhørighet med slekten har trolig vært et
viktig grunnlag for deres identitet og styrke i et samfunn hvor de har vært og fremdeles er
en minoritet. Vi har hørt mange fortellinger om forskjellige taterslekter, om hvem som er
i slekt med hvem og om positive kvaliteter ved ulike slekter. For mange tatere henger
forkjærligheten for slektninger igjen, og de kan holde på omgangsformer som var vanlige
i det norske bondesamfunnet på 1900-tallet. Søskenbarn, tanter og onkler besøker
hverandre oftere enn nordmenn flest.
24

Håndverk og handel
Taterne er kjent for sitt håndverk. De har helt siden de kom vandrende gjennom Europa,
arbeidet som håndverkere. På et vis er det kanskje naturlig at det var akkurat håndverkere
de ble. Det er ikke alle typer yrker som egner seg for en reisende tilværelse. Yrket ble
arvet fra far til sønn gjennom generasjoner. Det var nok helst gjennom observasjon at
barna lærte yrket av foreldrene sine, og det var mange anledninger til det. Men det var
ikke alltid fedrene gjorde det så lett for sønnene.
Jeg husker jeg spurte pappa flere ganger hva han gjorde for å få hesten frisk, men han
ville ikke lære meg det. ”Du får lære deg det selv,” sa han, og det gjorde jeg.”
(Mann i 80-årene, 2005)
Ulike yrker
Taterne hadde mange forskjellige yrker. De færreste tatere var ansatt i en bedrift eller
hadde annet fast arbeid. De fleste var sine egne herrer og drev i mindre målestokk. De
var friere, mer uavhengige enn i et fast ansettelsesforhold. På den andre siden var det
selvfølgelig mer usikkert økonomisk.
Hesteskjærer, hestedoktor og hestehandel
Hesten var viktig for taterne. De var for det første svært glad i dyr, og hesten sto nok
taterhjertet nærmest av alle dyrene. Hesten var viktig fordi den kunne dra en kjerre eller
slede slik at det var mulig å få mest mulig med seg. I tillegg til private eiendeler hadde
taterne med seg varer de skulle selge til bønder og andre som var villige til å kjøpe. En
annen viktig årsak til hestens betydning var den verdien hesten hadde i seg selv. Å eie en
hest betydde eiendom og penger. En kunne handle med hest og i noen tilfelle selge den
for mat for å berge livet i en vanskelig situasjon.
Når taterne reiste rundt fra bygd til bygd, kunne det ofte skje at hesten ble dårlig og syk,
og de var ikke alltid i nærheten av en dyrlege. Derfor var det viktig å lære om hestestell
og hvordan en kunne kurere hester ved sykdom. På grunn av reisingen traff taterne hele
tiden andre folk som kunne lære dem nye måter å helbrede på. Dette førte til at de utvidet
sin kunnskap om hester, stell og behandling av sykdom.
Han bessfar va hestkar. Hestene kunne ha noe som hette for krubitt. Du vet jo det at dom
beit i treverket i krubba når de skulle eta og da gurpa dem som vi sei, og det var ikke bra. Å
handle en sånn hest var ikke bra. Dom fikk nesten ikke handle bort den. For at hesten ikke
skulle gjøre det, så minnes jeg han bessfar, han var jo spesialist. Han hadde en liten kollhammar.
Så torde ikke hesten å bite krubba da, for det gjorde vondt vet du. Det var sånne hemmeligheter.
De gjorde jo det selv hestehandlerne. Det var ikke bare de reisende det altså.”
25
(Mann i 60-årene, august 2005)

Det var mange tatere som tok på seg oppdrag som hesteskjærere. Hesteskjæring eller
kastrering var vanlig og hadde ulike årsaker. Fra 1600-tallet var det vanlig med hesteskjæring
i militæret. Hestene ble roligere etter en kastrasjon. Dessuten var den arbeidsføre tiden
for hestene regnet for å være 4–5 år, mindre for en hingst enn for hopper og vallaker
(kastrert hingst). Bøndene hadde derimot på denne tiden et annet syn på kastrasjon. De
forbandt det med skam, fordi det var noe som ble foretatt på dyr som ikke egnet seg til
avl. Dessuten ville de hindre det, fordi de mente hingstene klarte seg bedre mot rovdyr
hvis de ikke var kastrert. Etter hvert som det ble færre rovdyr i nærområdene, foretrakk
også bøndene vallaker fremfor de mer aggressive hingstene. Dette førte til et større behov
for hesteskjærere.
De første som utførte disse operasjonene, hadde fagutdanning. Men etter hvert som
behovet økte, ble det mange selvlærte hesteskjærere. I 1856 regnet man med at det var
en dyrlege i hvert sorenskriveri. Men det var ikke nok til å dekke behovet, og taternes
kunnskap var kjærkomment i mange bygder (Moe, 1974: 47–55). En trengte ikke avansert
utstyr for å utføre en kastrasjon. En kom langt med en skarp kniv og handkraft. Det var en
fordel for taterne som reiste og hadde alt de trengte med seg.
Å eie hest betyr kapital. Hesten kan frakte varer og folk, og en kan handle og bytte.
Hestehandel har vært viktig og vanlig blant taterne. En kunne enten bytte hest mot hest,
eller legge noen kroner, en klokke eller kniv imellom. De taterne som hadde flere enn en
hest, hadde mulighet for å gjøre gode forretninger. Bytting og salg av hest foregikk enten
på gårdene eller på et av de mange markedene som fantes. Det var ikke sjelden at en
hest ble solgt til en tater for en forholdsvis rimelig penge, og at den kunne bli solgt året
etter for en atskillig større sum. Dette hadde å gjøre med taternes store kunnskap om
hest. De visste hvordan den skulle stelles dersom den var syk, og de hadde stor kjærlighet
til dyret. Samtidig må det nok sies at det til tider ble gjort ting med hesten for å få den til
å se yngre ut, for eksempel ved å file tennene på den.
Vi byttet og solgte hester både hos hestehandlere, eller på dyrskue. Vi byttet og solgte om
en annen, og dom gamlekaran dem hadde greie på hest altså. Det hendte nok dem hadde
gamle hester. En del hestehandlere ga hesten en dram for at dom ville ikke selge gamle hester.
Så når han fikk en dram så vart han kvikkere da vet du. Så fikk dem mer for han.”
26
(Mann i 70-årene, juni 2005)

Blikkenslager
Taterne har lang erfaring med ulikt metallarbeid. Den største gruppen er blikkenslagerne.
Dette er et yrke taterne har bedrevet i lange tider, og de gjør det fortsatt. I dag finner vi
mange tatere som går i lære for å føre arven videre. I likhet med hesteskjæring er
blikkenslager et yrke som ikke krever så mye og dyrt verktøy. Vanligvis kjøpte de store
plater med blikk, og verktøyet var blikksaks, treklubbe og en loddebolt. Blikk var et billig
materiale og kunne på en god måte erstatte andre materialer.
Eksempel på kaffesett laget av tater på 1800-tallet Eksempel på kaffekjele i nysølv laget av tater rundt
1900
På enkelte gårder brukte de som hadde råd til det, kobber til ulikt kjøkkenutstyr, for
eksempel til øser, kjeler og kasseroller. Andre steder brukte de tre. I tillegg til at blikk var
billig, var det atskillig lettere å holde rent enn for eksempel trefatene og trauene. Mange
tatere brukte hele vinterhalvåret til å lage de ulike varene som de reiste rundt og solgte
når våren og sommeren kom.
Det blikkenslagerarbeidet som virkelig hadde betydning for taterne, og som har det den
dag i dag, var å legge takrenner. Takrennene var også tidligere laget av tre, men med blikk
ble de lettere og mer holdbare. Fortsatt klarte taterne seg med lite verktøy, men mye av
årsaken er oppfinnsomheten og kreativiteten deres. En mann forteller hvordan de brukte
trær som mal for å lage rennene:
Vi hogg ned et tre i passelig størrelse og så la vi blikket rundt slik at treet var som en form så
kunne vi banke til rennene i akkurat de størrelsene vi ønsket. Det fine med dette var at vi kunne
være ute mens vi arbeidet, vi trengte ikke sperres inne i en fabrikk eller annet lokale.”
27
(Mann i 80-årene, 2005)

Blikkenslager var et yrke for mennene. Vi har ikke hørt om kvinner som lagde og la takrenne,
men barn og også jenter kunne være med på deler av arbeidet. En kvinne forteller om da
hun var med faren som liten jente:
Hver morgen sto pappa opp i 5 – 6 tida og laget flotte mat-trau som vi senere skulle selge.
Trauene var som store bokser, og de var laget i blikk og hadde forskjellige størrelser. Bøndene
brukte dem til å oppbevare melk, smør og ost og andre matvarer.
Andre ganger lagde han nye takrenner, eller reparerte de gamle. Da jeg var 9, 10 år hjalp jeg
til med å sette på slike lås. Jeg fikk lov å klatre og sette på disse låsene og banke dem på
plass. Ofte bronsja jeg skjøtene og lodda så det skulle bli pent. Og så hjalp jeg til å lage krok
for å henge takrenna i. De laget jo alt selv.”
(Kvinne i 60-årene, 2004)
Fortinning
Kobber er en god varmeleder, derfor var det velegnet til gryter og panner. Men det var dyrt.
Alle kobberkjeler, bøtter og kar som skulle brukes til mat og drikke, måtte dekkes med tinn
innvendig. Hvis ikke dette belegget er helt og tett, kan det være fare for forgiftning fra
kobbersaltene. Det kan føre til både kvalme, diaré og oppkast. Med tiden slites belegget
av og det må fornyes. Før selve fortinningen skulle utføres, måtte gjenstandene rengjøres
godt. Til det brukte en sand og vann og noen ganger aske. Aske er desinfiserende og gjør
at kobberet blir blankt og fint. Etter at gjenstandene var vasket godt, ble det laget en beis
av sterke syrer, svovel og saltsyre som ble smurt over de delene som skulle fortinnes.
Deretter ble de holdt over ilden til tinnet smeltet og deretter jevnet utover med en fille.
28

Trådarbeid
Blant trådarbeiderne var det på 1700-tallet to yrkesgrupper, kardemakere og hektemaker.
Blant gjenstandene de laget, var visper, kleshengere, rottefeller og stativ til for eksempel
skotørking. Det er nok mange fastboende som har kjøpt kjekke kroker for å henge opp for
eksempel våte beksømsko!
”Støveltørker”
Jeg brukte et kvarters tid på å lage en visp. De laget jeg av strenger, fire stålstrenger. Vi
kjøpte ståltråd buntevis på jernvaren. Noen ganger når vi kom til en gård hvor de ikke virket
greie gikk vi ned på jordet og tok et stykke hesjetråd som vi laget visper av og så solgte vi det
til bonden etterpå!
Vi kunne få 50-60 øre for den. Vi kunne få hermetikk som fiskeboller, poteter, flesk, og det
aller viktigste – kaffe.”
29
(Mann i 70-årene, juni 2005)

Som regel kjøpte vi ståltråden i store bunter, og da var den jo kveilet rundt og rundt. Før vi
kunne starte med selve laging måtte vi ha ståltråden rett, og da pleide vi å spenne den fast
mellom to trær. Hvis vi ville ha den til å se ekstra pen, pusset vi den med ståltråd eller sandpapir,
da så den nesten ut som sølv.”
(Mann i 60-årene, mars 2005)
Urmakere og klokkebytte
Klokker er noe taterne har drevet med i
svært lang tid. De var flinke med klokker, og
mange av dem hadde kunnskap som en
urmaker. Det var det samme her som med
hesteskjærere. Barna lærte yrket gjennom
observasjon av foreldrene. Dessuten kunne
de plukke opp ny lærdom av folk de møtte
på sine mange reiser.
Klokkebytte var populært og svært utbredt
blant taterne. Det foregikk en del på
markeder, men også på gårdene. De hadde
god kunnskap om klokker generelt, og i
tillegg kunne de være ivrige og gode
salgsmenn.
Urmakerens verktøyskrin
Kurvlaging
Kurver ble laget og solgt på dørene. Det var ikke alle tatere som utførte dette yrket, men
noen gjorde det. For å lage kurver var det mulig å få tak i råstoff uten særlige kostnader.
De store kurvene var laget av hasselkvister og kunne bæres på ryggen. Kurvene ble brukt
til høy og gjødsel. Mindre sendings- og brødkurver var laget av tæger som er røtter av
bjørk.
I hovedsak var det kvinner som drev med dette arbeidet, men det sies for eksempel at
den store, kjente taterhøvdingen Stor-Johan, som ellers var mest kjent som hestehandler,
var god til å flette kurver, spesielt flatbrødkurver, og at dette var et arbeid han kunne gjøre
i perioder hvor det var lite annet å gjøre. Han solgte ikke varene selv. Det var det kvinner
30

og barn som gjorde. Både Stor-Johan og andre som reiste, hadde kanskje flere muligheter
enn fastboende til å få tak i råstoff, fordi de hele tiden kom til nye steder.
Handel generelt og kvinners arbeid spesielt
Både kvinner og menn handlet med varer på dørene, men det var nok flest kvinner som
drev med dette. De dro på egne handlerunder hvor de solgte varene mennene hadde laget,
men også håndarbeid de selv hadde laget. De broderte og strikket skjørt, kjoler og gensere,
heklet duker, sengetepper og gardiner. Før andre kunstige blomster kom på markedet,
kunne de også spe på med og selge selvlagde papirblomster. En del tatere solgte ferdige
varer som de hadde kjøpt inn i store partier for videresalg. Noen ganger fikk de penger for
varene, andre ganger byttet de til seg mat.
Det er kulturen. Det er noe der. Det har nok mye med spenning å gjøre. Å komme til nye
bygder, det er spennende å møte nye folk. Det var trivelig det. Knakke på nye dører der ingen
hadde vært før. Desto mer isolert, desto mer spennende. Det var liksom folk du kunne komme
med nyheter til og hadde med nye varer. Vi reiste rundt og hadde nye ting å tilby. Folka var
veldig imøtekommende og syntes det var spennende at vi kom. Det var jo ting de hadde bruk
for. Så fikk de høre nytt fra andre bygder. Det var veldig sånne skravelrunder dette vet du.
Det var som regel på kjøkkenet du kom inn. Vi hadde koffert med varer i. I den kofferten var
det alt i fra synåler, duker, puter, tørklær, underklær ikke minst. Flossa underbukser var populært,
og lange underbukser til mannfolk. Det har vært god handel til alle tider det. Lange
varme underklær. På bygdene var det bra. Gubbene gikk i skogen og jobbet, vet du. Da ville
de gjerne ha lange underklær. Så var det flossete underbukser til damer, fine, med strikk i.
Ofte så fikk vi kaffe ja. Vi kunne få mat også. Det tagg vi oss til. Vi kunne spørre om de hadde
rester fra middagen, så kunne vi spørre om vi kunne få kjøpe det. Det gjaldt ikke penger da,
men vi bytta. Vi hadde ofte knapper med tre størrelser. Små, middels, større sånne benknapper.
Ofte så fikk de ei rad med tolv knapper da. Sikkerhetsnåler i alle størrelser kunne vi
bytte bort mot middagsrester, eller poteter, saftflasker, en fleskebit, spekeknok og brød. Du
handlet til deg maten. Du kjøpte sukker og kaffe på butikken. Resten handla vi for det meste
til oss på gardene. Det var sånn det var da. Det er min oppvekst dette, da jeg var med mine
foreldre, fra jeg var lita.”
31
(Kvinne i 60-årene, januar 2004)

Magi og trolldom
Kvinnene var gode til å selge på dørene, slik mennene var når de skulle selge eller bytte
klokker. De hadde talegavene, var til tider pågående, og ble av og til beskyldt for å bruke
supernaturlige krefter og magi. Hvor sant det egentlig er at kvinnene brukte magi, er vel
usikkert. I den norske folketroen bruker en betegnelsen ”det vonde øyet” eller ”vond
tunge”, og dette var slett ikke uvanlig i det forrige århundret. Mange bønder var redde for
taterne på grunn av deres livsførsel med reising, og når en er redd, kan det hende en dikter
fortellinger! Fortellinger om hva taterne gjorde, kunne for eksempel være at buskapen på
en gård ble syk. Da trodde en det var taterne som hadde forårsaket dette, fordi bøndene
ikke hadde gitt dem mat eller husrom.
Marie Lovinie, Stor-Johans yngste datter, forteller:
Jeg minnes også at mor fortalte meg at da hun var jentunge, hendte det at den som var
lederen i følget tegnet med kritt et trollhode på fjøsdøra på de gårdene der følget ikke fikk mat
og losji. Trollhodet skulle føre ulykke over gården og buskapen og folkene som bodde der i syv
ættlede. Oppdaget folkene på gården dette – og som regel sørget de andre i taterfølget for at
trollhodet ble oppdaget – da kom det mat fram fra stabbur og kjeller, og ei råd med nattelosji
ble det nok også. Så buroen kunne bli lurt en gang iblant av det de gamle taterne kalte trolldom,
men som egentlig bare var tøys og tull.”
32
(Møller, 1974:94)

Planter og urter for å helbrede
Doktoren var en av de øvrighetspersonene som taterne ikke hadde lyst til å ha så mye
med å gjøre. De var redde for at doktoren skulle melde dem til øvrigheten, og at noen i
etterkant skulle komme og ta barna fra dem. En annen årsak var selvfølgelig at det kostet
penger å gå til doktoren. Så da måtte de finne andre metoder for å klare seg. Igjen kom
erfaringen fra det å reise godt med. Når en stadig kommer til nye steder og møter nye
mennesker, har en mulighet til å plukke opp gode råd på veien. Dette førte til at taterne
ble kyndige til å kurere sykdom og plager på ulike måter. Flere av dem vi har intervjuet,
forteller at særlig mødrene hadde gode råd for de fleste sykdommer og kunne hjelpe både
sin egen familie og andre.
Mamma var veldig redd for at vi skulle få lus på oss. Da kom hu med finkammen. Klødde
pappa og je oss i hue da kom hu med finkammen. Vi brukte parafin fra primusen. Vi sto under
vaskevannsfatet og fikk rein parafin rett i hue, og da gnudde vi den inn og da var lusa borte.
Også dro hu finkammen i hodebunn så en nesten skulle tro en vart hudflådd.
Hvis det var noen som begynte å blø neseblod veldig fælt så kunne hu stoppe det. Da tok hu
kamfer og tømte midt oppi huet og gnidde i det. Da stoppa neseblod.
Og hvis du fikk vorter da tok dem en fleskesvor og gnidde på fettet i fra den oppå vorta også
gikk dem og grov ned den fleskesvoren. Den som hadde vorta kunne ikke se hvor den andre
grov ned fleskesvoren, og når fleskesvoren råtna da vart vorta borte.
Også blir det helt rent etterpå” (Kvinne i 50-årene, august 2005).
”Hvis vi hadde tannverk så brukte mamma og pappa pipeolje, og mange ganger så brukte dem
salmiakk så tanna sprakk. Dem tok ei fyrstikk med en ulldott, ulltråd på, så stakk dem den
nedi tanna, da sprakk den. Da var nerva brent. Vondt var det, men hjelpe mi tid, var det ikke
godt å bli kvitt tannverken, og da. Nerva brann og tanna sprakk.
Hvis vi hadde kikhosten, eller bronkitt, så brukte mamma sauetalg. Hu smelta den da, og så
strikka hu et bakstykke og et framstykke av ull, også smurte hu sauetalg på og la et stykke på
brøstet og et på ryggen. Vi hadde aldri bronkitt og sånn, men etter at jeg var voksen og slutta
med mammas metode, så har jeg vel hatt det over tjue ganger.”
33
(Kvinne i 70-årene, mars 2005)

Musikken, sangen og språket
…musikken har vært en vei til minoritetens verden for mange av historiens pariafolk. Sigøynere
har det til felles med amerikanere av afrikansk avstamning i USA at deres adgangstegn
til det ”hvite” samfunnet lå i musikken.”
(Brøgger, 2004:66)
Vi kan vel ikke påstå at dette gjelder taterne, men musikk og sang har hatt stor betydning
for folkegruppen. Mange tatere har markert seg i norsk musikkliv. Blant de mest kjente
tatermusikere i dag finner vi sangeren Elias Akselsen og trønderrockeren Åge
Alexandersen.
Sangtradisjonen blant taterne er særegen. Et av kjennemerkene på tatersangen er at de
bruker såkalt ”svevende intervall,” og utnytter tonespekteret mellom hel- og halvtonene.
Måten å synge på er vanskelig og lar seg vanskelig transkribere. Det er også umulig å
spille tatersangene på piano slik de synges, fordi en ikke kan bruke svevende intervaller.
På trekkspill, fiolin og andre strengeinstrument er det derimot fullt mulig, fordi en kan ”skli”
på tonene. Dette er mest sannsynlig årsaken til at trekkspill og fiolin var vanlig blant
taterne. Men denne sangtradisjonen må læres, og dette hører til den orale overlevering
som særpreger folkemusikken. Den samme måten å synge på finner en igjen i den norske
kvedetradisjonen, i joiken og i orientalsk sang. Dette har mye til felles med bluessangen.
Felles for denne sangtradisjonen er at de gir en god mulighet til å uttrykke følelser.
En eldre tater forteller om sitt liv som spillemann:
Vi hadde sanger til alt. Vi sang oss glad, og vi sang oss til ufred. For de reisende kunne
musikken være veldig vemodig. Det skjer reisende i dag. Og det skjer også meg og kona mi.
Du kan begynne å grine når du hører gamle, kjente låter, helst i moll da. Da kunne det mange
ganger bli litt for mye sentimentalitet. Samtidig var det en måte å få ut følelser på. Jeg husker
jeg mange ganger har spelt og reisende folk har grått og tåran har trilla.”
(Mann i 60-årene, 2005)
Så snart teltet var satt opp, maten var spist, og de satt ute rundt varmen, startet sangen.
Sangene inneholdt mange hverdagsfortellinger, men også mange handlet om forholdet
mellom tatere og buroer – bønder. En av de kanskje mest kjente visene er ”Tatervise ved
bålet” som forteller om hvor vanskelig det kan være å skape gode relasjoner eller forhold
mellom en taterjente og en vanlig bonde.
34

Romani
Av Rolf Theil
Opp gjennom historien har taterne vært
viktige som formidlere og spredere av
folkemusikk. Når de reiste på tvers av
vanlige ferdselsveier, kunne de bringe med
seg kulturelle impulser mellom bygdene.
Yrvum (2007) hevder at de reisende til alle
tider har tilpasset seg populærmusikken.
Tidligere var felespillerne utøvere av datidens
populærmusikk, for eksempel vals og annen
dansemusikk. Trekkspillet fikk sitt
gjennombrudd på begynnelsen av 1900-tallet,
og enkelte tatere ble meget dyktige til å spille
på dette instrumentet. Enkelte utøvere av
trekkspillmusikk hadde dette som sitt
livsgrunnlag. Senere, det vil si fra 1950-tallet,
ble gitaren et populært instrument blant
taterne (Yrvum, 2007).
Frå omkring år 1500 har det budd romanitalande folk over heile Europa. Dei kom til Balkan
frå Anatolia mellom 1100 til 1300, og forfedrane deira utvandra frå Nordvest-India nokre
hundre år tidlegare.
Opphavleg snakka alle romani-talande folk bortimot same språket, proto-romani, men etter
kvart utvikla det seg mange dialektar, og dialektane blei så forskjellige at dei måtte reknast
som eigne språk. I Sentral- og Søraust-Europa oppstod det tre grupper romani: valakisk
romani (Romania), balkansk romani (heile Balkan) og sentral romani (Ungarn, Slovakia,
Tsjekkia, Burgenland i Austerrike og Sør-Polen). Romani i resten av Europa reknar vi til
gruppa nordleg romani.
Språket til dei norske taterane/romanifolket heiter romani, men vi skal kalle det skandoromani
– det vil seie norsk og svensk romani, til skilnad frå romani elles i Europa. Folk som
snakkar skando-romani kallar vi taterar eller romani-folk.
Romani er ei høveleg samnemning på all romani i Europa. Romani høyrer – som norsk – til
den indoeuropeiske språkfamilien. Norsk høyrer til den germanske greina, og romani til
den indo-ariske greina, i lag med mellom anna hindi, urdu, punjabi og bengali.
35

Ordtilfanget i romani viser det indiske opphavet og vandringsruta vestover. Dei indo-ariske
orda utgjer det eldste ordgodset i romani, men i tillegg finst det lånord frå iransk, armensk,
gresk, slavisk og tysk. ‘Vatn’ heiter pani på skando-romani og pānī på hindi og urdu. ‘Øks’
heiter tåvre på skando-romani og tæbær på det iranske språket persisk. Skando-romani
bov ‘omn’ kjem av armensk bov ‘smelteomn’. ‘Veg’ heiter drom på skando-romani og
drómos på gresk. Skando-romani hispa ’stove, lite hus’ har slavisk opphav, jamfør
serbokroatisk izba ‘kott’. Skando-romani-ordet for ein person som ikkje er tater, buro, er
av tysk opphav, jamfør nedertysk Buer ‘bonde’.
På 1860-talet tok dei som tala valakisk romani til å spreie seg utover Europa. Dei kom
også til Noreg, og vi kallar dei romar eller sigøynarar. Språket deira er romanés. Skandoromani
og romanés er beslekta språk som stammar frå proto-romani, men romanifolket/
taterane og romane er forskjellige folkeslag.
Det er vanleg å kalla nokre nordlege romanispråk for para-romani, nemleg grovt rekna
nordleg romani i Sverige, Noreg, Danmark, England og Den iberiske halvøya. Para-romani
skil seg ut frå annan nordleg romani ved å ha teke over ordbøyinga frå majoritetsspråket,
medan dei andre romani-språka har ei ordbøying av indo-arisk opphav.
36

Barndom og oppdragelse
Taternes familieliv er ikke så annerledes enn i resten av befolkningen, men Gotaas (2000)
hevder at deres kjærlighet til barna har vært uvanlig sterk. Flere av taterne vi har snakket
med, understreker også at de er svært glade i barna sine og har et nært forhold til dem.
Opp gjennom historien har taterbarn begynt å reise sammen med familien fra de var små
babyer. De lærte å betrakte reising som normalt. Fordi de stort sett bare var sammen med
tatere, var dette ”verden” for dem. Barna ble oppdratt til å være stolte av sitt opphav.
Besteforeldrene kunne fortelle sagn og historier om deres stamfedre, om livet i gamle dager
og om hvordan gruppen begynte å reise for lenge siden. En kvinne, født utpå 1940-tallet,
forteller følgende om hva barna kunne holde på med når flere familier var sammen:
Det var vel å sitte og tyvlytte på de voksne. Det var vel det mest spennende. Ellers hoppet
vi tau og paradis. Dokker var det veldig lite av. Jeg husker jeg fikk ei dokke da jeg var jentungen.
Den hadde jeg i mange år. Den var jeg så redd for. Helt til vi flyttet til Flisa. Da ble jeg så stor
at det ble slutt på å leke med dokker. Dattera til broren min ble sendt på barnehjem. Jeg var
litt eldre enn henne. Hun var med da hun var lita og var som ei søster for meg. Jeg husker jeg
sendte den dokka til henne på barnehjemmet til jul. Det var vel det kjæreste jeg kunne gi
henne. Jeg hadde ikke noe annet som jeg var så glad i. I ettertid har jeg fått kontakt med
henne. Hun husker at hun fikk dokka, men hun ble aldri fortalt hvem den dokka kom ifra. Den
hadde hun også hatt til hun ble stor. Vi lekte med det vi hadde. Kongler, pinner og hva det
måtte være. Vi laget ofte sauer av kongler.”
(Kvinne i 60-årene, 2004)
Aktivitetene var kanskje ikke så annerledes enn for gjennomsnittsbarna i etterkrigstidens
Norge? Ut ifra forskjellige livsformer og virkelighetsforståelser har tatere og fastboende
vektlagt ulike verdier i oppdragelsen av barna. Den fastboende bonden kunne legge vekt på
arbeidslyst og kjærlighet til jord og eiendom, og barna fikk gjerne lære å planlegge og tenke
langsiktig (Gotaas, 2000). Taterbarn ble i større grad oppfordret til å gripe dagen. Det kan
ses i sammenheng med at deres livsstil var preget av kontraster og svinginger. Barna lærte
at tilværelsene kunne svinge mellom varme, flotte sommerdager og bitende, iskalde
vinterstormer. Selv om taterbarn i større grad ble oppfordret til å gripe dagen, var de ikke
uten forpliktelser. Barn lærte tidlig nyttige ferdigheter og deltok i arbeidet. Ut fra et kjønnsdelt
mønster overtok guttene gjerne fedrenes oppgaver, mens jentene fulgte i mødrenes spor.
Barneoppdragelsen blant taterne var gjerne strengere enn hos folk flest. Barna lærte at
de skulle adlyde og respektere foreldrene og familiens eldste. Ved tvil skulle de gamle
alltid rådspørres. Stamfedre i taterslekter hadde en særlig høy status og stor autoritet.
Bofaste kunne forundre seg over at barna ble strengt oppdratt, fordi det utenfra kunne se
ut som om taterne hadde en løssluppen væremåte med få regler.
37

Tatere i dag
Tatere i dagens Norge har forskjellige syn på om de åpent skal vise sin opprinnelige etniske
bakgrunn. Status som nasjonal minoritet gis til folkegrupper. For enkeltindivider kan dette
oppleves vanskelig. Stigmatisering og undertrykking har skremt mange fra å vedkjenne
seg sin tilhørighet og til å fornekte sitt opphav. Å få status som nasjonal minoritet kan
være et skritt i retning av større anerkjennelse av annerledeshet. Mange tatere opplever
statusen svært positivt, men det er også noen som opplever den belastende. Identitet er
personlig, og hver enkelt har rett til å velge hvorvidt han eller hun vil framstå som tilhørende
en minoritetsgruppe. Det er ikke alle tatere som vet at de er anerkjent som nasjonal
minoritet. Noen sier de ikke har bedt om å bli en nasjonal minoritet, og at de vil ikke være
det. De frykter at det kan gjøre dem mer synlige. Andre sier de har kjempet for anerkjennelsen
og ser på den som en seier for å oppnå rettigheter de har krav på.
En studie utført av Dyblid og Bjerkan (1999) viser at taterne grovt sett har tre ulike strategier
for hvordan de forholder seg til sin bakgrunn. En strategi er å fornekte sin taterbakgrunn.
Denne gruppen velger å skjule sin etniske opprinnelse på grunn av skam og redsel for
stigmatisering. En annen gruppe ønsker å fortelle sine barn at de er av taterslekt og
fokusere på det positive ved taterkulturen. Samtidig ønsker de ikke selv å vise sin tilknytning
til folkegruppen. Dette er noe av bakgrunnen for at det er en uskreven regel blant mange
tatere ikke å ”røpe” andres identitet som reisende eller tater i den offentlige sfære, før
vedkommende selv har gått åpent ut (Møystad, 2008). Den siste gruppen ønsker å stå
fram som tatere, føre tradisjonene videre og velger å opprettholde en form for reisende
tilværelse. De tre strategiene i Dyblid og Bjerkans studie kommer også fram gjennom våre
observasjoner og intervjuer med tatere. Vi har intervjuet 40 kvinner og menn i alderen
25–90 år i perioden fra siste halvdelen av 2003 til høsten 2008. Mange av informantene
har vi hatt jevnlig kontakt med i hele perioden. Informantene er bosatt i Sør Trøndelag,
Hedmark, Vestfold, Østfold og Telemark.
To verdener
Flere tatere i våre intervjuer hevder at de lever i to verdener, en hjemme og en ute. Det har
vært viktig for dem å skjule for omverden at de er tatere, og derfor lever de mest mulig
likt andre nordmenn utad. Hjemme dyrker de sin egen kultur, snakker sitt språk og kan
være seg selv. Enkelte mener deres kultur er så annerledes at de ikke har mye til felles
med andre norske. De gjør sine plikter i samfunnet, går på fordremøter og baker kake til
avslutninger, men velger ikke å ha noen personlig kontakt med andre enn familie og slekt.
En kvinne sier det slik:
Vi lever et dobbelt liv. Vi føler lykke når vi får leve med kulturen vår, språket, sangen, storfamilien.
Samtidig må det holdes innenfor visse grenser. Det er ikke akseptert livsstil.”
38
(Kvinne i 30-årene)

I de senere årene har mange tatere giftet seg med ikke-tatere. Også i denne gruppen
opplever mange å ha ett ben i taterkulturen og ett i majoritetskulturen. De som har erkjent
sin tateridentitet, deler den med sin ektefelle og sine barn og kan oppleve å nyte godt av
det beste fra to kulturer. ”Mannen min aksepterer og respekter meg for den jeg er, så vi har
ingen problem,” sier en kvinne på 27 år som tilhører denne kategorien. Noen forteller at
de blander familie fra begge sider i forskjellige sosiale sammenhenger. Det kan for eksempel
være på søndagsmiddag eller ved andre anledninger. En slik blanding påpekes av enkelte
som særlig positiv for barna. De slipper å komme i klem mellom de to familiesidene. Andre
forteller om forhold hvor de som tater ikke har blitt akseptert av ektefellens familie, og at
de har måttet skjule sin bakgrunn for omverden og fornekte sitt opphav. For en del har det
ført til at de har brutt all kontakt med andre tatere og dermed fjernet seg fra kulturen.
Noen har fått store problemer i kjølvannet av dette. ”Det blir så mye nerve og psykiske
problem,” sier en kvinne i 40-årene. Men samtidig ser vi eksempler på det motsatte. En
del ikke-tatere som gifter seg med tatere, går helt og fullt inn i taterkulturen. De kan leve
som tatere og ha mest kontakt med tatersiden av slekta.
Mange tatere vegrer seg for å fortelle at de er tatere av frykt for at de selv eller barna blir
mobbet. De kan også være redde for å bli avskjediget fra jobben, eller for at de ikke får
en plass å bo. En taterfamilie som bodde i en mindre bygd i Norge, forteller:
Det pleide å komme mange unger hjem til oss, men så ble det kjent at vi er reisende, eller
tater og da sluttet de å komme. Ungene våre skjønte ingen ting. De fikk ikke gå i fred og ble
redd og usikker. Ungene ville ikke gå på skolen og fikk vondt i magen. Vi sa i fra til læreren,
men det ble ikke gjort noe. Derfor orket vi ikke bo der og flyttet. Lærer var bare glad for å bli
kvitt oss. Vi ble sett på som noe rart og fremmed. Vi var rare. Vi var annerledes.”
(Kvinne i 30-årene)
Det er ikke vanskelig å forstå at slike opplevelser kan føre til lukkethet omkring egen
tatertilknytning og opprettholdelse eller utvikling av skepsis til majoritetsbefolkningen og
storsamfunnet. Andre sier de er åpne til en viss grad, men de går ikke med en lapp som
sier de er tatere. Når de blir kjent med nye mennesker, forteller de det, men ikke med en
gang.
En del tatere er mye sammen med andre fastboende og lever et liv som hvilke som helst
nordmenn. De føler liten tilhørighet til kulturen og ønsker ikke å utøve denne kulturen eller
å ha kontakt med andre tatere.
39

Noen av dem som er født av tatere, tar helt og fullt avstand fra gruppen. De ønsker ikke
å bli assosiert med tatere og mener at det å være tater er negativt. Enkelte tatere mener
at utdanning er en av årsakene til at disse har brutt med gruppen og har negative holdninger
til taterkulturen. ”Utdanning er en ulempe hvis det fjerner deg fra ditt opphav,” hevder en
kvinne i 60-årene. Noen tatere mener det er vanskelig å kombinere utdanning med å leve
et tradisjonelt taterliv med reisning. Andre mener at utdanning er nødvendig og fullt ut
mulig å kombinere med det å leve som tater og å bevare kulturen.
En annen mulig grunn til at mange tatere ikke ønsker å vise at de er tatere, er deres erfaring
med Misjon for hjemløse. Mange har opplevd å bli plassert på Svanviken eller i fosterhjem.
Tatere som selv ikke har førstehånds erfaringer med Svanviken, kjenner gjerne en eller
flere i sin familie som har det. De tidligere hendelsene preger mange unge tatere også i
dag. Mors og fars opplevelser fra barne- og ungdomstiden kan bli overført til barna som
da også utvikler redsel for åpenhet om sin tilhørighet. Mange tatere mener at opplysning
om gruppen vil være med på å endre holdninger hos majoritetsbefolkningen og gjøre det
lettere å vise hvem de er. Andre synes folk generelt vet for lite om dem, og at det er en av
grunnene til at det kan være vanskelig å være synlig tater. De opplever at det blir så mange
ubehagelige spørsmål, og at folks fordommer lett kan komme til uttrykk om de sier de er
tatere:
Hvis det hadde vært mer opplysning om hvem vi er, ville vi blitt kvitt mange ekle spørsmål.
Det er så mange som tror at tateren går med kniv og er voldelig og stjeler. Hadde det vært
mer åpenhet om hvordan vi lever, så hadde flere skjønt at vi ikke er kjeltringer.”
(Kvinne i 20-årene)
Likevel er det mange som vegrer seg for å delta i opplegg om tatere på skolene. De er
redde for at tema om tatere i en klasse kan føre til fokus på enkelte barn og videre til
mobbing. Selv på små steder hvor det har bodd tatere i mange år, og alle i bygda kjenner
familiene, kan en finne en slik redsel. Å kunne stå fram som tater uten å føle frykt, men
stolthet, er et av de viktigste målene for Taternes Landsforening. Et av medlemmene i
foreningen uttrykker det slik:
Vi skal ikke skjemmes over hva myndighetene har gjort. Det er det dem som skal skjemmes
over. Vi må vinkle det dit. Det er ikke skambelagt å være tater.”
40
(Kvinne i 60-årene)

Barn – foreldre
Taterne har, som andre nordmenn, et nært forhold til barna sine. Mange sier at det er viktig
å gjøre barna deres sterke til å kunne møte motstand. De antar at barna deres vil møte
en del utfordringer i kraft av å være tatere, og er bekymret for at de skal bli mobbet. En
mor i begynnelsen av tjueårene og gift med en tater, sier om sin toårige sønn:
Jeg er ikke så redd for mobbing. Jeg håper å oppdra han til å kunne snu ryggen til, og ikke
bry seg. At han kan føle seg så sterk at det ikke går inn på han.”
(Kvinne i 20-årene gift med tater)
Mange foreldre anser det som viktig å styrke barnas selvtillit og å bevisstgjøre dem på at
de er like mye verd som andre. Ellers sier en del tatere at deres oppdragelse er strengere
enn blant andre nordmenn, og at de forventer mer respekt og høflighet enn hva som ellers
er vanlig i Norge. Barn skal lære å respektere eldre, de skal være høflige og hjelpsomme.
Dette er verdier mange av taterne har med seg og anser som viktig å overføre til den neste
generasjonen. Gjennom våre intervjuer med tatere har det blitt uttrykt slik:
Jeg prøver å oppdra dem til å bli snille og ordentlige. Å ta utdanning og holde sammen…
De skal skille på folk, hva som er bra og ikke. Være høflige. Respektere andre og seg selv, og
kreve respekt… Jeg må jo lære dem det. Jeg legger merke til at blant bønder så får barna
sitte, og de voksne står. Det får ikke mine lov til. Da får ikke de lov til å sitte. Det er bare et
eksempel.”
(Kvinne i 40-årene)
Mange foreldre sier at de er veldig redde for barna sine, passer godt på dem og setter
klare grenser for hva barna får lov til å være med på. En mor til to barn på 5 og 6 år
sier:
Ungene mine er jo ikke store. Når jeg går i gata, så holder jeg dem. Så kan det komme noen
med enda mindre unger som springer foran eller bak dem. Et skritt ut i veien vet du… Jeg har
begynt å pugge inn i dem at de ikke skal være med fremmede menn og ikke kvinner heller.
De skal ikke bli med dem. I vår oppvekst visste vi dette uten at noen fortalte det.”
41
(Kvinne i 40-årene)

Det er også mange som ikke vil la barna være med på overnattingstur med skolen, eller
la dem kjøre bil med ukjente:
Jeg passer på at mine barn alltid har orden. De er alltid rede, og har aldri en brødskive for
lite. Redd for barnevernet hvis de har sovet for lite, er undervektige, alle sånne ting. Jeg kjører
og bringer. Mine barn får aldri sitte på med noen. Har ikke tillit til andre. Overnatting hos andre
er tabu. Jeg vet hvordan jeg er, men ikke hvordan andre er. Angsten for at andre skal forråde
oss, få noe på oss ligger alltid der.”
(Kvinne i 30-årene)
Det er vanlig blant taterne som reiser, å ha familien sin med seg. Dette er en måte å leve
på der de både er nær hverandre, og samtidig kan ha kontroll over barna. Ellers sier enkelte
foreldre at de så gjerne vil gi barna sine den type ting de selv fikk lite av i egen barndom
da det kunne være knapt med materielle goder. En trebarns far forteller om dette med et
snev av bekymring:
”På Ekeberg – det så ut som det var sirkusleir. Det var så mye leker der. Det var store hoppetelt,
sånne dyre. De hadde tatt de siste kroner og kjøpt det. Det var lekebiler og motorsykler.
Foreldrene kjøper alt til ungene. Ungene skal ha det vi har ønska oss.
De får det vi ikke fikk. Det var helt sånn overdrevent. Ungene er bortskjemt nå da.
Det spørs åssen de blir. Det er så stor forskjell fra hvordan vi hadde det.”
(Mann i 40-årene)
Bosted og flytting
I dag går ingen tatere langs landeveien og spør om tillatelse til å ligge på låven eller et
annet sted på gården. De fleste tatere er bofaste som andre nordmenn. De er mer integrert
i storsamfunnet, har bodd i samme huset i en årrekke, og er godt kjent i nabolaget. I noen
sammenhenger vet naboene at de er tatere, andre ganger ikke. Mange oppgir at de bor
på et bestemt sted fordi de har slektninger der. For enkelte tatere er det viktigere å ha
kontakt med slektninger enn med naboer i lokalmiljøet.
Mange opplever fremdeles at fordommer og skepsis til tatere overføres mellom generasjoner
i lokalbefolkningen. Selv om mange tatere er bofaste, er det også mange som flytter.
Årsakene til flytting er flere. Det kan være bedre muligheter for å få arbeid, men det kan
også handle om at de ikke finner seg til rette. En del tatere velger eller ser seg nødt til å
flytte når barna blir plaget på skolen og i nærmiljøet. En mor forteller:
42

Vi møter rasisme hele tiden. Det er ingen som sier ”ikke mobb kameraten min” når det
gjelder tater slik en gjør med dem fra Afrika.”
(Kvinne i 30-årene)
Reising
Reisemønstret har endret seg for taterne. Det er svært få som reiser slik de en gang
gjorde. Noen tatere ble bofaste svært tidlig, og reiser kun i ferier lik de fleste andre
nordmenn. Blant andre familier som har lengre tradisjon på reising, finner vi en del som
reiser mye også i dag. ”Å reise er alt” for noen tatere. De fleste som reiser, sier at de
reiser ut om våren:
Vi kjører når vi hører andre kjører. Det er måneden på våren som er viktig og kritisk. Da
reiser vi. Vi må bare få reiselysten ut av kroppen når sola begynner å varme.”
(Kvinne i 40-årene)
De reiser kanskje i to, tre måneder. Dersom de har barn på skolen, reiser de gjerne hjem
til tentamen, eksamen, for å hente post og for å se etter huset.
I dag reiser de fleste med campingvogn. Selv i 2008 opplever mange å bli nektet adgang
til campingplasser. Ofte reiser de flere familier i følge, og hvis de kommer fire, fem
campingvogner sammen, har de mange ganger blitt avvist. Mange av våre informanter
forteller om episoder hvor dette har skjedd. Enkelte som er inngiftet i taterfamilie, sier at
de er overrasket over hvor annerledes de ble behandlet når de kom sammen med tatere,
sammenliknet med tidligere. De hadde ikke trodd at taterne ble så dårlig behandlet. Taterne
blir beskyldt for å lage bråk eller at ungene deres stjeler. Eiere kan også være engstelige
for at de skal lage mye rot. Selv sier våre informanter at de verken drikker eller lager mer
støy enn andre. Deres barn er stort sett høflige og blir tatt hardt om de lager bråk, roter
eller stjeler. Om sine erfaringer med å være tater på campingplasser sier en kvinne:
Mange lager konflikter for å få oss reisende til å forlate campingen. Har noen reisende gjort
noe galt en gang, så husker de det i 100 år. Så vi blir ofte beskyldt for noe andre har gjort
fordi vi er reisende. Det er da en blir sint. Det er noen campingplasser vi er veldig velkomne,
mens på andre er dem gærne.”
43
(Kvinne i 30-årene)

Det er flere grunner til at taterne reiser: frihetsfølelse, kontakt med familien, stevner og
arbeid. ”Hvis jeg ikke får reise, er det som å være sperret inne,” sier noen. De må være ute,
kjenne luft, dra hvor de vil når de vil og ikke være avhengig av klokke. ”Fugler er ikke født
til å leve i bur.” Andre reiser på grunn av familien:
Vi drar for å møte folket våres. Den sommergreia er helt unik. Det er ikke vanlig sommerferie.
Det er det sosiale. Du drar på camping og er det en taterfamilie på en camping, så vi
finner hverandre uansett på tvers av alder og hele greia.”
(Kvinne i 30-årene)
Et interessant moment blant mange tatere som aldri har reist, er at de framhever at
reisetrangen allikevel er der hele tiden. Noen sier de kjenner en uro når våren kommer, og
de ønsker å kunne ta en vogn og reise ut for å treffe andre tatere. De ønsker å være en
del av fellesskapet rundt bålet.
Familie, slekt og samhold
For en del tatere er slekt og andre tatere de eneste sosiale kontaktene de har, og det er
derfor ekstra viktig å opprettholde kontakten. Mange sier det er ”avgjørende” for dem å
ha kontakt med familien, og uten familien vil de føle seg utrygge. Det er selvfølgelig også
mange andre nordmenn som har tette bånd til sine familier og har behov for hyppig kontakt.
Likevel er det mange tatere som hevder at det er forskjell på dem og andre nordmenn når
det gjelder å ha kontakt med familien. En kvinne sier hun ringer moren hver dag, og hun
må ringe alle slektninger i nærmiljøet dersom hun hører en sykebil. En annen sier at dersom
hun ikke har hatt kontakt med sine voksne barn i løpet av dagen, så blir hun urolig. ”Jeg
har kontakt med foreldre og søsken hver dag. Ringer ikke de, ringer jeg for å spørre hvorfor
de ikke har ringt.” Taterne er godt orientert om hverandre. De fleste i slekta blir underrettet
temmelig raskt om det skjer noe nytt.
Flere av våre informanter er opptatt av historien i forhold til gruppen tatere. De mener de
er et folkeslag som alltid har vært uønsket i det norske samfunnet. ”Dette har gjort oss
sterke,” sier mange av informantene. De hevder at historien har vist at de reiser seg igjen
og igjen, og at de alltid vil klare seg, selv i svært dårlige tider. Enkelte poengterer at årsaken
til dette er samholdet og kjærligheten taterne har til hverandre. De tar vare på hverandre
med omsorg og varme. De stiller opp som medmennesker og bidrar økonomisk om noen
er i pengeknipe. ”Det er noe i blodet, eller i genene,” sier flere av informantene. Andre
tatere sammenligner seg med løvetannen. Løvetannen sprenger seg gjennom gress og
asfalt, ”den er stolt, knallvakker og fargerik. Den er uønsket, men har grobunn over alt”. Det
44

sterke samholdet innad blant tatere kan blant annet forstås i lys av felles erfaringer med
dårlig behandling i storsamfunnet. Fellesskap og samhold i en gruppe kan positivt gi
opplevelser av tilhørighet.
Det sterke samholdet framheves som et særtrekk ved taterkulturen blant ikke-tatere som
er gift med tatere. Dette samholdet gir seg blant annet utslag i omtanke og omsorg for
andres barn i langt større grad enn det som er vanlig i majoritetsbefolkningen:
Vi følger med og vet hvor andres barn er også. Vi er egentlig en stor familie som passer på
og ser etter hverandre. Sånn føler jeg det.”
(Kvinne i 20-årene gift med tater)
Arbeid
Noen tatere reiser på grunn av arbeid. Mange er fortsatt handelsfolk og kjøper varer som
de reiser med i vinterhalvåret og selger på dørene. Mange menn vi har snakket med, jobber
som håndverkere. De kan for eksempel jobbe som snekkere, taktekkere, blikkenslagere
og malere. Slike jobber egner seg godt i sommerhalvåret. Om våren når veiene blir bare,
det drypper fra takene, og sola kommer fram, reiser mange for å ta seg arbeid:
Jeg kan godt starte med å male et hus i Trondheim. Jeg tar med familien og vogna og begynner
der. For å finne meg mer arbeid går jeg på en byggeplass, kikker rundt, ser hva som
trengs, og selger meg. Det er det som er morsomt, det er det som er utfordringen. Det er som
å fiske. En må snakke, bli kjent, være litt lur. Vite hvor en skal trykke.”
(Mann i 30-årene)
Det finnes ingen oversikt over hvor mange tatere som arbeider, og hva de jobber med.
Mange har ikke fast arbeid, men tar ulike oppdrag og er selvstendig næringsdrivende. Selv
sier de at det er vanskelig å forholde seg til et arbeid med fast arbeidstid. ”Jeg orker ikke
et ni til fire liv,” og ”vi må være våre egne sjefer,” er det mange som sier. Flere som har
prøvd fast arbeid, finner det vanskelig over tid.
Levesettet i Norge er stadig i endring, også for taterne. Det er ikke mulig å livnære seg
ved å ta håndverksjobber slike de gjorde for en tid tilbake. En del tatere som har hatt
problemer med å få arbeid på grunn av lite eller ingen skolegang, er uføretrygdet i dag.
Mange yngre kvinner er hjemme med barn og tar seg av husarbeidet. Flere sier at de trives
godt med dette, og at de derfor ønsker å fortsette med det. Når de er ute og reiser, gjør
de husarbeid i vogna, er ute og handler og passer på barna.
45

Religion
En del tatere reiser for å delta på ulike religiøse stevner. Vi kan ikke si hvor stor prosentandel
av taterne som er knyttet til trossamfunn, men gudstro har vært og er viktig for mange
tatere. Det er først i de senere årene taterne har blitt knyttet til trossamfunn, og de fleste
av disse er med i pinsemenigheten. Statskirken har dårlig klang blant tatere fordi den har
stått for overgrep mot dem. Mange opplever ennå at de ikke har tillit i statskirken, og de
føler seg ikke velkomne der.
Gudstjenesten i pinsemenigheten har et mer folkelig språk, og den er lettere tilgjengelig
enn det den er i statskirken. En del tatere sier de kan delta mer i pinsemenigheten enn
det en kan gjøre i Statskirken. ”Det er mer sang og musikk. En tater vil engasjeres, og det
er vanskelig å få han til å sitte rolig i to timer,” sier en pastor som også er tater. I
pinsemenigheten er de aktivt med gjennom å vitne, gjennom sang og forbønn. De opplever
at det er mer rom for følelser, og at de blir tatt imot som de er. Musikk er viktig blant
taterne, og mange opplever at det er mer og livligere sang i pinsemenigheten enn i
statskirken. ”Pinsemenighetene hadde stivnet, og tateren har tilført mye freskhet og
spontanitet,” er det flere som hevder.
En tater som har hatt stor betydning for taternes tilknytning til pinsemenigheten, er Ludvig
Walentin Karlsen. Karlsen havnet tidlig på skråplanet og levde et liv som alkoholiker og
uteligger, men etter han tok imot frelsen og ble aktiv i pinsemenigheten, tok livet hans en
annen vending. I 1983 grunnla han, sammen med kona Lise, Stiftelsen Pinsevennenes
Evangeliesenter som er et omfattende hjelpetiltak for russkadde. Her var Karlsen forstander.
Både tatere og andre har blitt hjulpet med rusproblemer ved Evangeliesentret, og mange
tatere har arbeidet der.
Vi har møtt mange tatere som har fortalt om at de har blitt frelst, og om hvor stor betydning
det har hatt for deres mestring av livet. Men også blant taterne er det forskjellig oppfatninger
om religion og tro. En av dem vi har møtt, sier det slik:
Det har slått motsatt vei for meg. Jeg er veldig interessert i religion, men jeg tror ikke på
det.”
46
(Mann i 40-årene)

Ulike taterorganisasjoner
Taterorganisasjonene i dag jobber for å sette positivt fokus på kulturen, og det har vært
en tydelig endring i holdninger innenfor det offentlige i forhold til tatere de senere år
(Halvorsen, 2004). Norge er i ferd med å utvikle et flerkulturelt samfunn der nasjonale
minoriteter og urfolk også har en rettmessig plass. Å forholde seg til det som er litt
annerledes, er ikke lenger så spesielt. Det foregår i dag også en økende bevissthet rundt
minoritetsgruppers behov og rettigheter. Og selv om tatere er uenige i hvordan de skal
”stå fram”, eller om de skal det, er det faktisk en del som mener at taterne står mer samlet
nå enn før (Halvorsen, 2004). Samtidig er det ikke så mange i Norge som er klar over at
taterne er en levende minoritet i dag. Her gjenstår mye opplysningsarbeid til
allmennheten.
Musikk
Musikk og sang betyr mye for tatere også i dag. Ofte er musikk et viktig innslag når tatere
samles på treff. De samles ofte hver kveld utenfor campingvognene når de er på reise.
Da kan de både spille og synge populærmusikk, svenskelåter, countrymusikk, viser og
kristne sanger. Både gode og mer kompliserte følelser kan uttrykkes gjennom sang og
musikk:
Jeg er glad i viser. Du kan uttrykke deg med sang. En kan både synge viser når en er lei
seg og glad. Jeg er svak for moll da. Det er som på bomullsmarken.”
(Mann i 40-årene)
En kvinne og ikke-tater i slutten av 30-årene som er gift med en tater, understreker hvor
stor betydning sang og musikk har ved å fortelle om en hendelse fra da de traff hverandre.
Noe av det første den vordende ektemannen spurte henne om, var nemlig om hun kunne
synge. Hun syntes dette var litt påfallende, fordi ”Det var aldri noen som hadde spurt om
jeg kan synge før”. Flere tatere har markert seg i norsk musikkliv. Blant de mest kjente
tatermusikere i dag finner vi sangerne Elias og Veronica Akselsen og trønderrockeren Åge
Alexandersen.
47

Romanispråket
Det er ulikt i hvor store grad taterne snakker romani i dag. Det er fortrinnsvis den eldre
generasjonen som behersker språket på en god måte. En del av disse snakker språket
godt og bruker det ofte. Mange av de yngre sier de kan gjøre seg forstått, de forstår en
del, men det er vanskelig å føre lange, dype samtaler. Likevel sier alle vi har snakket med,
at språket er en viktig del av kulturen, og at de har lært det de kan videre til barna sine.
Mange av de taterne som er gift med en ikke-tater, har lært språket til sin samboer. ”De
har vært nødt til å lære det, for vi bruker en god del ord og uttrykk,” forteller flere. Noen
uttrykker også uoppfordret en drøm om at deres barn skal få lære romani på skolen, som
en slags morsmålstrening. De skulle gjerne ha sett at det hadde vært utviklet mer skriftlig
materiell på språket. Ellers uttrykker mange for sin egen del et syn som svarer til dette:
Jeg skulle visst mer om kulturen og språket. Jeg har fått med så altfor lite av det, og savner
kunnskap. Hadde jeg fått mulighet, ville jeg lært språket. Det er synd det er blitt borte. Språket
er en viktig del av kulturen.”
48
(Kvinne i 30-årene)

Taterne og barnehagen
Taterne har hatt liten tradisjon med å sende barna sine til barnehage. På spørsmål om
hans snart to og tre år gamle barn går i barnehage, svarer en far i førtiårene: ”Nei, vi er
ikke så glad i barnehager, vi. De minste barna er så sårbare.” Dette utsagnet er representativt
for et syn vi har hørt fra flere tatere. Mange sier de er redde for å overlate så små barn til
andre enn familie og slektninger. De vil beskytte dem fordi de er redde for hva storsamfunnet
kan gjøre med barna deres. Mange småbarnsmødre er hjemmeværende, og da behøver
de ikke barnehageplass som tilsyn. I de siste årene er det allikevel en del tatere som har
sendt barna sine til barnehage for at barna skal få leke med og bli kjent med andre før de
begynner på skolen. Erfaringene med barnehage er delt selv om de fleste er positive.
Enkelte som ikke har lyktes med det første forsøket i barnehagen, har allikevel planer om
nye forsøk:
Han har gått i barnehagen i hele 4 dager. De første dagene gikk det helt greit. Han ville dit.
Det var ikke noe problem. Han var der bare i 3-4 timer. Plutselig på mandag, så ville han ikke.
Han sa nei før vi kjørte herfra. Jeg trodde det var fordi søstera mi var her. Han begynte å grine
når jeg kledde av han. Så sa de i barnehagen at jeg skulle prøve å gå ut og vinke til han. Jeg
hørte at han hylte, så jeg hadde ikke hjerte til å kjøre fra ham, så gikk jeg bare inn. Jeg
tenkte jeg skulle vente til året før han begynner på skolen, så han får seg litt venner. Da er
broren så stor at de kan gå sammen. Jeg går jo hjemme allikevel… Siden han er så glad i å
leke og glad i unger og sånn, trodde jeg at han ville synes det var moro i barnehagen. Men det
ville han ikke. Det var mer moro å være hjemme med mamma… Egentlig skulle han bare gå
to dager i uka, mandag og onsdag. Han var to og et halvt. De i barnehagen sa at det er ikke
sikkert at han har noe behov for å være sosial sånn enda.”
(Kvinne i 20-årene gift med tater)
En annen mor som sendte barna i barnehagen fra de var 3 og 4 år gamle, to dager i uken,
forteller om hvor stort og vanskelig skritt dette var for henne:
Da barna begynte i barnehagen, hadde jeg større problemer enn barna. Jeg satt i en eller
to dager og bare gråt - fra jeg hadde dratt med dem til barnehagen og til jeg henta dem.
Dette har jeg gradvis kommet over. Det hender jeg synes det er vanskelig nå også, men da
kan jeg bare hente henne (som ikke har begynt på skolen enda) i barnehagen… Det jeg var
usikker på når det gjelder barnehagen var: Hvordan er de i barnehagen mot ungene? Er de
snille mot dem? Kjefter de på dem, må de i skammekroken? Mine barn vet ikke hva skammekroken
er en gang… Det første året var jeg ofte der og undersøkte. De er jo små. Det må
gå noen generasjoner for at vi skal slappe av... Det har gått bra. Jeg håper at det skal gå bedre
med barna mine enn for meg.”
49
(Kvinne i 40-årene)

Begge foreldrene er enige om at barna trivdes i barnehagen. Faren til barna presiserer at
mors bekymring egentlig ikke handler om barnehagen, men om at barna skal være borte
fra henne. Det er ikke foretatt noen systematisk undersøkelse som viser taternes erfaringer
med barnehage, men flere foreldre som er intervjuet, opplever at barna deres har hatt
stort utbytte av å gå i barnehagen. Dette gjelder spesielt i forhold til det sosiale området
og som forberedelse til skolestart. Også faren til de to små jentene som vi siterte i starten
av dette avsnittet, kan tenke seg å sende barna til barnehagen før de begynner på skolen
som en slags tilvenning, og for at de skal bli kjent med andre barn. På spørsmål om hva
som kunne ha gjort barnehagen mer attraktiv, svarer han at:
Unge reisende må inn i barnehagen. Det vil gi mer trygghet for egne barn. Da blir det mindre
farlig å ha barna i barnehagen. Det er alfa og omega. Da vil jeg tro det har kommet flere.
Vi tør ikke slippe barna til barnehagen alene.”
(Mann i 40-årene)
Et annet foreldrepar forteller at de hadde barn i en barnehage, hvor barnets tante jobbet.
Barnet trivdes i barnehagen, og de var komfortable med at barnet gikk i der. Men da tante
sluttet å jobbe i barnehagen, forsvant noe av tryggheten, og de tok ut barnet. For familier
som reiser, er det også viktig at personalet i barnehagen viser toleranse for dette:
Det viktigste er at vi ikke får noen sure miner og spørsmål når vi sier at om en uke reiser
vi, og at vi kommer tilbake den og den datoen. Da ønsker jeg at de svarer: ”Ja, greit” - uten
noe mer spørsmål og stress med det. At det er greit. At du ikke føler at du er slem og stygg av
den grunn.”
(Kvinne i 20-årene gift med tater)
Flere mødre uttrykker at det er greit å sende barna til barnehagen hvis de som mødre blir
godt orientert om hva som skjer der. De er også tydelige på at de ser at barna trives, får
en sunn utvikling, og at de har stort utbytte av å gå der. ”Jeg er mye i barnehagen og hjelper
til. Jeg må ha kontroll,” sier en mor. En tater vi intervjuet, arbeidet selv i barnehage.
Dessverre er det ingen taterbarn i hennes gruppe, men hun er med og understreker
betydningen av barnehagen, spesielt på det sosiale området, og hun håper at tatere i
større grad vil benytte seg av barnehagen i framtiden.
Det norske samfunnet ønsker i dag å stå fram som åpent og mangfoldig. Gjensidig toleranse,
respekt og tverrkulturell dialog er veier skolen og barnehagen forsøker å strebe mot. Alle
som bor i Norge, uansett hvilken bakgrunn de har, skal ha reelt like muligheter og like
50

plikter til å delta i alle deler av samfunnet og til å bruke sine ressurser. ”Kulturelt mangfold
og inkludering” er overordnede begreper å strebe etter.
Vi kan dermed se det slik at både tatere og andre nordmenn kunne dra nytte av de erfaringer
tatere har som minoritet. Det vil være nyttig for både skolen og barnehagen å sette fokus
på det positive ved taterkulturen. De som ønsker å stå fram som tater, kan dermed få
mulighet til dette på en naturlig måte. Men de som ikke ønsker å stå fram, må ikke presses
til å gjøre det.
51

Taterne på skolen
Få taterbarn gikk på skole før 1900, men barna lærte nødvendig praktisk og teoretisk
kunnskap av familien. Mange tatere opplevde at de var uønsket og ble jaget både fra
skolen og bygda. Reising og flytting har også senere ofte vært uforenlig med kontinuitet
og fullføring av skolegang. Flere av dem vi har snakket med, har hatt problemer med å
finne seg til rette på skolen. De kan ha opplevd stigmatisering og dårlig behandling både
av lærere og medelever fordi de var tatere. Denne fortellingen kan bidra til å belyse det:
Jeg har gått på mange forskjellige skoler. Ungdomsskolen har jeg fullført, men det har
kostet en del. Karakterene mine var gode til slutt, men spesielt den første tiden var utfordrende.
I løpet av første klasse gikk jeg på fem forskjellige skoler på ulike steder i landet.
Grunnen til det var at vi måtte ta en del reiser i løpet av året for å få inntekt. Med det yrket
mamma og pappa hadde, var det ikke mulig å livnære seg ved å bare være på et sted. Det
bodde jo ikke så mange folk på et sted slik det gjør i byen i dag, så etter en tid hadde de som
ville handle, kjøpt det de trengte fra oss. Derfor måtte vi finne nye steder vi kunne selge, og
folk som trengte hjelp til å legge takrenner. I andre familier, som ikke er tatere, reiste kanskje
bare mannen, men hos oss var det vanlig at hele familien dro sammen. For det første trengte
vi å være sammen for å skaffe inntekt, og for det andre ville både mamma og pappa være
sammen med barna sine.
Slik ble det mange forskjellige skoler, og det ble uheldig for meg. En ting var at dialektene
endret seg når vi kom til et nytt sted, så nå ertet barna meg ikke bare fordi jeg var tater, men
også fordi jeg snakket annerledes. Det førte til at jeg ble stille og passiv og lærte mindre enn
jeg ellers ville gjort. En annen ting var at skolene var så forskjellig, de hadde ulike måter de
underviste på, andre bøker, og når en klasse på en skole hadde kommet til bokstaven H,
hadde kanskje en annen kommet til T, og da ble det mye å ta igjen.
Det året jeg skulle begynne i andre klasse, kom vi tilbake til en skole jeg hadde gått på tidligere.
Jeg gikk noen dager, men så sa lærerinna at jeg måtte begynne i første klasse igjen, for
jeg hadde ikke lært nok til å følge med i andre klasse. Det var flaut! Etter hvert skjønte jeg at
jeg var ordblind, og heldigvis fikk jeg hjelp slik at jeg lærte meg å lese etter hvert. Jeg husker
veldig godt at vi måtte lære salmevers. Mamma kunne dem, så hun hjalp meg, og det var godt,
for lærerinna ga seg ikke før vi kunne aller versene. Jeg var så nervøs at nervene lå helt
utenpå meg, som en geleklump.”
(Kvinne i 50-årene, 2005)
Kvinnen som er fortelleren i denne historien, klarte å gjennomføre skolen. Hun fikk ikke
en høyere utdannelse, men hun lærte å lese, regne og fikk en del basiskunnskap. Verre
var det å erverve seg kunnskaper når ungene ble direkte mobbet, og når de voksne gikk
52

i spissen for å hindre kontakt mellom taterbarna og de andre barna i klassen slik denne
fortellingen viser:
Vi taterbarna på Lillegården barnehjem gikk på Eidanger skole. Der måtte vi alltid sitte
bakerst i klasserommet. Jeg vet ikke hvorfor det var slik. Jeg rakk opp handa for å spørre om
ting, men til slutt så slutta du å stille spørsmål, for det ble aldri din tur. Hvis det var noe som
skulle gjøres på skolen, så gikk vi til én side, og de andre gikk til den andre sida. Vi som var
taterunger, vi lekte sammen for oss selv, og alle de andre lekte et annet sted. Hvis det var
fotball så fikk vi bare være med hvis det ikke var nok spillere på banen.
Det var ingen av de andre som fikk lov til å leke med oss, de ble dratt vekk hvis de prøvde på
det. De var jo noen som hadde lyst til å snakke med oss, men dem turte ikke for foreldrene
sine. De var blitt fortalt at vi var dårlig innflytelse på dem. Så jeg anklager ikke barna for
dette. Vi ble mobba nesten alltid, så vi måtte lære oss å sloss også. Men vi lærte oss å håndtere
det, og vi hadde jo andre barn fra barnehjemmet som hjalp oss… Hvis en lærer var sinna
på oss, så ble vi kalt tater og omstreifer. ”Dere omstreiferunger,” sa de.”
(Fredrik Marinius Olsen i Eide & Aanesen, 2008:72)
Tatere på skolen i dag
Dette avsnittet er skrevet på grunnlag av erfaringer fra arbeidet i prosjektet ”Taterne – fra
barn til voksen”. I prosjektet har vi samarbeidet med skoleledere og lærere og gjennomført
en intervjuundersøkelse med dem der de beskriver hvordan de opplever skolesituasjonen
for taterbarna, og der de også vektlegger hva de mener må gjøres for å bedre situasjonen.
Lærerne/skolelederne vi har intervjuet, er fra nettverket av skoler i prosjektet og består
av 11 skoler i 6 fylker. Det er til sammen 17 informanter.
Skolesituasjonen i dag – slik lærerne ser det
Ved flere skoler kom det fram at lærerne og skolelederne ikke visste at de hadde taterbarn
i skolesamfunnet. Det var vi i prosjektet som fortalte dem det. Ved noen skoler hadde for
eksempel stort fravær for enkelte elever betydd at lærerne hadde trodd at de kanskje var
tatere, men at det aldri var snakket om verken med foreldrene eller elevene. Ved noen
skoler erfarte vi at foreldre kunne søke skoler om tillatelse til fravær i reiseperioder på
vårparten, uten å kommunisere at de var tatere, og skolens folk spurte heller ikke om
det.
53

Undersøkelsen viser at alle informantene hadde mangelfulle kunnskaper om taternes
livssituasjon, historie og kulturelle egenart før prosjektet startet. En skoleleder hadde aldri
hørt om hvordan taterne ble behandlet av norske myndigheter i fornorskingsperioden og
ble rystet over historien. Flere kontaktlærere – gjerne unge lærere - hadde ikke noe forhold
til begrepet ”tater”. Noen eldre lærere hadde erfaringer med tatere fra egen barndom og
hadde med seg oppfatninger om taterne fra den gang. At taterne var definert som nasjonale
minoriteter, og at dette medfører rettigheter, var ukjent for alle informantene. Felles for alle
var at de bifalt prosjektet og så annerledes på taterne etter å ha fått kunnskaper om kultur
og historie.
Lærerne var opptatt av taterbarnas forhold til andre barn i klassen og i skolesamfunnet.
Ved noen skoler er det samvær og vennskap mellom taterbarna og de andre barna ved
skolen, mens ved andre skoler holder taterbarna seg for seg selv. Situasjonen avhenger
sjølsagt av hvem eleven er, hvem foreldrene er, og hvordan klasse- og skolemiljøet er. Noe
som ble trukket fram ved alle skolene, var at taterbarna sjelden deltar sammen med
medelever på klasseturer, skidager eller svømming. Mange lærere jobber mye med å
motivere dem for å delta på leirskole, men dette fører oftest ikke fram. Da en elev ble med
på leirskole, sier læreren at de ringte hjem til mor hver dag for å holde foreldrene orientert
om hvordan det gikk. Typisk er det også at taterbarna ikke deltar i medelevers
bursdagsselskaper selv om de er invitert. Hovedtendensen er også at de ikke deltar på
organisert idrett. En situasjon som går igjen i flere kommuner, er at familiene ikke bor i
skolekretsen. Det kan være tradisjon for å gå på spesielle skoler. Informantene mener
dette ser ut til å henge sammen med at skoleledelsen ved disse skolene blir oppfattet
som greie mht. å gi fri i taternes reiseperioder; dvs. skolene lager ikke vanskeligheter,
men lar familiene reise. Barna i disse tilfellene blir kjørt til skolen av mor eller far og har
derfor lite med de andre i klassen å gjøre på fritida. Lærerne er samstemte i at det ser ut
til at foreldrene er engstelige for barna sine. En lærer opplevde at en bestefar var svært
oppskjørta da jenta ikke kom hjem fra skolen på den tida hun pleide. Læreren sier: ”Han
var redd for kidnapping. Det var ordet han brukte.” (Skole nr. 1, intervju våren 2007) En
annen lærer fortalte at da eleven endelig ble med på svømming, ble mor med og satt på
bassengkanten hele timen. Flere skoler peker på at barna fra taterfamilier holder sammen
på skolen. Hvis et av barna blir ertet, blir ikke dette tålt av de andre taterbarna som kan
gripe inn. En lærer fortalte om en situasjon der et av barna hadde falt og slått seg. ”Fem
barn står utafor døra mi og sier: han har vondt.” (Skole nr. 3, intervju våren 2007)
Ifølge lærerne er taterfamiliene mer eller mindre en del av lokalsamfunnene. En kommune
erfarer at taterne bosetter seg bare i kort tid og blir borte. I en annen kommune er en mor
aktiv i foreldreutvalget ved skolen, men dette skal være uvanlig. En lærer sier at
taterforeldrene aldri blir valgt til klassekontakt ved skolen fordi alle vet at de er borte fra
54

lokalsamfunnet i perioder. En skoleleder sier at når det kommer til konkrete situasjoner,
kan negative holdninger komme fram blant innbyggerne i lokalsamfunnet. Hennes erfaring
er at taterfamilier for eksempel har vanskelig for å få leie hus i bygda. Ved lærerrommene
på skolene kan fordommer basert på den generelle oppfatningen av tater komme fram.
En lærer sier: ”Det ligger litt negative holdninger til tater i lufta på lærerrommet.” (Skole nr.
2, intervju våren 2007) Ved en skole i prosjektet er det dyp, åpen splittelse og konflikt
mellom tater/ikke-tater i lokalsamfunnet. Konflikten er fastlåst og har vart i flere
generasjoner. I skolesammenheng kan dette komme til uttrykk ved at tater og ikke-tater
må sitte ved forskjellige bord på foreldremøter.
Det temaet alle skolefolkene er opptatt av, er taterbarnas ustabile skolegang med mye
fravær og mye flytting. Familiene har forskjellig praksis med hensyn til reising. Noen reiser
flere ganger i året, mens andre reiser i sommerhalvåret som kan starte ”når det drypper
fra taket” ved påsketider og vare ut september. Noen familier reiser rundt 17. mai, mens
andre familier ved ”våre ”skoler ikke reiser i det hele tatt. Lærerne har forskjellige holdninger
til at taterne reiser. En lærer sier: ”Reisinga er problemet. Mister mye på skolen både faglig
og sosialt.” (Skole nr. 2, våren 2007) Men undersøkelsen viser at ungene har fravær fra
skolen også utenom reiseperiodene. Dette opptar lærerne. Flere peker på at reisinga ikke
er problemet, men at fravær fra skolen generelt er et problem for skolegangen. Lærerne
og medelever kan oppleve at taterbarn ikke kommer på skolen mellom reiseperioder, selv
om de er hjemme og er ute og sykler i gata. En lærer rapporterer at en elev har vært borte
100 av 190 skoledager. Flere lærere undrer seg over at hvis et barn i søskenflokken er
borte på grunn av sykdom, er hele søskenflokken borte fra skolen. En lærer sier hun syns
det ser ut for at terskelen for å holde barna hjemme, er lavere enn for andre barn. Mye
flytting innvirker også på skolegangen. En lærer sier: ”Vi jobber med å få kontakt med
foreldrene, men vips, så er de vekk.” (Skole nr. 3, intervju våren 2007) En skoleleder viser
til ei jente som hadde gått på 17 ulike skoler. ”Hu forsvant for oss før hu hadde kommet i
9. klasse,” sier han. (Skole nr 1, intervju våren 2007) Noen lærere nyanserer bildet ved å
rapportere at taterbarna ved deres skole ikke er spesielt mye borte.
Samarbeidet mellom skole og hjem blir av informantene rapportert som svært viktig.
Samarbeidet med taterfamiliene er ifølge informantene ofte annerledes enn samarbeidet
med andre foreldre. Lærerne sier de må jobbe på andre måter for å få taterforeldrene i
tale. Skriftlige beskjeder til hjemmet blir ofte ikke fulgt opp. Lærerne får sjelden underskrifter
fra foreldre på prøver osv. De møter sjelden opp til vanlige foreldremøter, og lærerne må
ringe mange ganger for å få avtaler. De må også bruke muligheter som byr seg for å få i
stand samtaler. Når foreldrene kjører barna til skolen, har de en anledning – og når de ser
enten mor eller far i korridorene på skolen, har de anledninger. Lærere rapporterer at de
kan ha gode møter med mor eller far før reiseperioder og inngå avtaler om at barna skal
55

gjøre skolearbeid i løpet av fraværsperioder, men at skolearbeid sjelden blir gjort. De
rapporterer også at de har avtalt møter med foreldrene før reiseperioder slik at de kan
sende med ungene bøker og ukeplaner, men at familiene plutselig reiser uten nærmere
kontakt. Selv om lærerne rapporterer dette, sier de samtidig at de opplever at taterforeldrene
ønsker kontakt med skolen, og at kontakten er positiv når den er etablert. Nytilsatte
skoleledere rapporterer at fedre møter opp for å snakke med den nye rektoren om hvordan
de vil takle taternes reising. Skolelederne opplever kontakten som svært positivt. At skolen
signaliserer at de har kunnskaper om taterkultur og kommuniserer åpent at de vet at
familien er tater, betyr mye for dialogen.
Helhetsbildet fra skolelederes og læreres rapportering om hvordan de opplever taterbarnas
skolesituasjon, er preget av bekymring for den faglige utviklingen hos ungene. Det er noen
unntak der enkeltelever takler skolen svært godt. Lærerne peker på at elever har problemer
med å følge den faglige progresjonen i klassen. De peker på at ustabil kontakt med skolen
og stort fravær er problemet. Informantene fra ungdomsskolene i nettverket stilte spørsmål
ved om taterbarna fullfører grunnskolen og får med seg eksamenspapirer. Uten å ha
undersøkt dette nærmere hevder de at inntrykket er at taterbarn slutter før de har fullført
ungdomstrinnet. Ved en skole hevdes det å være tradisjon blant guttene å slutte etter 7.
klasse. En tatergutt sa til en lærer: ”Jeg gleder meg til å bli ferdig med 7. klasse. Da skal
jeg slutte.” (Skole nr. 7, intervju høsten 2007) På en annen skole kom far og sa at jenta
hans ikke skulle bli med klassen over til ungdomsskolen. Hun var så stor at hun kunne
ha omsorgen for de gamle besteforeldrene. Spørsmålene melder seg: Fullfører taterbarna
grunnskolen? Slutter guttene for å hjelpe far i arbeidet? Sluttet jentene for å ha omsorg
for eldre og småsøsken? Dette er spørsmål som må undersøkes nærmere.
Hvilke tiltak peker lærerne/skolelederne på for å bedre skolesituasjonen?
Lærerne peker først og fremst på tiltak i forhold til den faglige utviklingen. Det må settes
inn ekstra støtte i undervisningen når elevene er på skolen, sier de. Vanlig prosedyre ville
da vært at skolen melder eleven opp til PPT og gjennom diagnostisering av enkeltelevens
behov kunne fått ekstra ressurser fra kommunen. For taterfamilier er dette vanskelig - for
ikke å si totalt uaktuelt. ”Oppmeldinger” og ”diagnostiseringer” forbindes med barnevern
og andre offentlige institusjoner som bare har betydd trakassering, undertrykking og til og
med at barna har blitt tatt fra dem. Fjern og nær historie sitter i blodet. Flere lærere og
skoleledere har opplevd at taterfamilier har flyttet til andre kommuner, hvis det har blitt
ymtet om PPT.
Skolelederne er opptatt av å sammenligne taterelevenes behov for ekstra opplæring med
minoritetsspråklige elevers behov for ekstra språkopplæring. Mens de minoritetsspråklige
56

elevene automatisk har rett til ekstra støtte i norsk og morsmål, har taterelevene ingen
slike rettigheter. Det er også utviklet egne fagplaner som gir tydelige retningslinjer og
innhold i undervisningen for språklige minoriteter, mens det ikke fins retningslinjer for
hvordan norsk skole skal legge til rette for at taterelevene skal kunne ta vare på sin kultur
og samtidig bli godt rustet til å delta aktivt i norsk samfunnsliv. Rektorene ved skolene
ser for seg en ordning med tilføring av ekstra ressurser til forsterket opplæring for taterelever
på nivå med ressurstildeling for fremmedspråklige elever. Systemet må være lagt opp likt
med systemet for tildeling til fremmedspråklige elever, men bruken må være mer fleksibel
og tilpasset den enkelte elevs behov i forhold til reiser, fravær og hjemmeforhold.
Andre tiltak skolene i nettverket ser som viktige og har satt i verk, er informasjon og
kunnskapsformidling ut fra bevissheten om at fordommer og fastlåste holdninger bare
endres gjennom kunnskap. Ved noen skoler har tatere blitt invitert for å fortelle om sin
egen kultur og levemåte til lærere på lærerrommet. Andre ganger har taterne informert
foreldreutvalg og foreldremøter. Ved noen skoler har det blitt arrangert kulturdager der
elever har fått oppleve taterkultur gjennom historiefortellinger ved bålet, tradisjonell
matlaging og sanger, og der elevene selv har deltatt i å lage tradisjonelt håndverk. Tatere
og lærere har sammen stått for arrangementene.
Skolesituasjonen i dag – slik foreldrene ser det
Dette avsnittet er skrevet på bakgrunn av intervju med foreldrene som deltar i prosjektet
”Taterfolket fra barn til voksen”. Vi har intervjuet foreldre ved 8 skoler i 4 fylker, til sammen
11 foreldre. Intervjuene ble foretatt høsten 2007 og høsten 2008.
Det er ingen av foreldrene som har prøvd å skjule at de tilhører taterslekt, men de har
heller ikke gått offentlig ut med det. Noen av foreldrene har bodd på samme sted over tid.
Foreldre knyttet til en av skolene sier det er en fordel at barna har gått på samme skolen.
”Det har aldri vært noe surr, og barna har blitt godt behandlet.” (Forelder nr. 3, intervju 2008)
Andre hevder det motsatte og sier at hvis en i slekta har gått på samme skole og ikke
fullført den, opprettholder lærerne holdningen: ”Det er ingen tater som fullfører skolen.”
(Forelder nr. 4, intervju 2008) Innen en og samme kommune kan holdningene være svært
ulike på skolene. Ut fra taternes erfaringer varierer de fra helt topp til du blir støtt ut.
Mange av foreldrene opplever en holdning fra lærerne som innebærer at fordi de er tatere,
er ikke utdanning viktig. Tre av familiene har flyttet i løpet av de siste tre årene, og årsak
til flyttingen er som oftest at barna ikke finner seg til rette på skolen. ”Jenta blir mobbet
av de andre ungene. Hun har det ikke godt.” (Forelder nr. 1, intervju våren 2008) De som
er bofaste, trives godt og er stort sett fornøyde med skolen og nærmiljøet.
57

Alle foreldrene reiser, men av ulik varighet. Noen av familiene reiser bare om sommeren,
men tar kanskje fri en uke eller to i tilknytning til sommer-, høst- eller vinterferie. ”Etter 17.
mai er det ikke så mye som skjer på skolen.” (Foreldre nr. 3, intervju våren 2007) Andre sier
at de vil ikke ta fri noe ekstra før barna har ervervet seg basiskunnskap, men etter 3.
klasse er det greit å dra. De fleste foreldrene sier at de kunne tenkt seg å reise hele året
slik de gjorde før barna ble født, men de kan ikke gi den lærdommen som skolen kan.
Flere av foreldrene har ungdomsskolen, men det er ingen som har videregående skole.
Noen av fedrene reiser store deler av året og ønsker å ha hele familien med seg. En mor
sier at mannen hennes bor i campingvogn hele året og skulle likt at familien var med hele
tiden, men de gjør det ikke fordi de vil at barna skal få delta på skolen og i det sosiale
livet. Familiebåndene er tette, foreldrene vil ha barna rundt seg, og de vil at barna skal
læres opp i reisetradisjonen for å føre kulturen videre. ”Reisemåten må en lære fra barnsben
av.” (Forelder nr. 6, våren 2008) Dette fører til en del fravær i løpet av skoleåret. ”Men vi
kjører hjem til tentamen og eksamen,” sier flere av foreldrene.
Alle foreldrene påpeker viktigheten av å reise uansett lengde. De må ut og kjenne friheten,
treffe slekt, venner og ikke minst for å skaffe arbeid. Reiser vi ikke, blir det mindre inntekt
er det flere som sier. Mange av foreldrene har opplevd problemer i forbindelse med å få
fri til å reise. På den ene siden formidler de hvordan de har opplevd det belastende ved å
måtte fortelle hvordan, hvorfor, og hvor de skulle reise. På den andre siden formidler de
en opplevelse av at læreren syntes det var godt de reiser: ”Reis, nå er vi endelig kvitt dere.”
(Forelder nr. 7, intervju våren 2007) Foreldrene mener at nå som de er anerkjent som en
nasjonal minoritet, burde lærerne kjenne til kulturen deres. De burde vite at taterne reiser,
og det burde ikke være nødvendig å forklare hvorfor de skal reise. Alle foreldrene sier at
situasjonen er annerledes etter at de ble med i prosjektet. De opplever å møte større
forståelse for sin kultur, og at det har vært få problemer i forbindelse med å skulle
reise.
Noen foreldre sier at de opplever problemer fra skolens side i forhold til fravær. De har
barn som er kronisk syke, og har ofte kontakt med et sykehus. Familien har flere ganger
opplevd at barn fra klassen har blitt sendt hjem for å sjekke om de er hjemme eller på
reise.
En del foreldre har opplevd lite hjelp, spesielt til guttene på ungdomsskolen. En familie
forteller hvordan de følte at skolen bare ønsket dem vekk, og at de ikke var villige til å
legge forholdene til rette slik at gutten fikk gjennomført skolen. Mange tatere ønsker at
barna skal gå inn i det samme yrket som far har, men de innser at situasjonen er annerledes
i dag enn den var for 50 år siden. De vet det er problematisk å få seg arbeid uten fagbrev.
”Det er ikke bare å knakke på ei dør og tro du får reparere taket.” (Forelder nr. 5, intervju
58

2008) Likevel støtter foreldrene guttene når de sier at de ikke orker, eller ikke vil gå lenger
på skolen når de er 15-16 år. ”Sønnen min sier han ikke går overens med buroene, og vil
heller være med faren sin.” (Forelder nr. 3, intervju 2007) De vil ikke presse barna. Vil de
ikke, så vil de ikke. ”Hadde det vært opp til meg, hadde jeg putta alle ungene inn på
videregående.” (Forelder nr. 3, intervju 2007) Dette er et stort problem. Dersom taterne
ikke fullfører en utdanning med fagbrev, vil de ha store problemer med å opprettholde den
delen av kulturen som handler om å reise og utføre håndverksmessige arbeidsoppgaver.
Foreldrene mener selv de er strengere og mer engstelige enn andre foreldre. De skjermer
barna mer og lar dem ikke få være med på så mye som andre barn i nærmiljøet. De barna
som ikke bor i gangavstand, blir kjørt og hentet på skolen. Noen av foreldrene sier de ikke
stoler på andre, og de lar ikke barna være med på leirskole, andre overnattingsturer, eller
sitte på med bil til for eksempel et arrangement. De vil heller kjøre, hente og bringe. ”Jeg
vet hvordan jeg er, men jeg vet ikke hvordan andre er,” sier flere mødre. ”Vi er redde, vi vil
ha kontroll og må hele tiden vite hvor ungene er”, sier foreldrene, og uttrykker samtidig at
skolen aksepterer dette og gir god informasjon. De fleste foreldrene sier at barna har
omgang med andre barn i nærmiljøet. I to av familiene sier foreldrene at barna alltid har
hatt mange venner i nærmiljøet, og at de ofte kom på besøk, men den siste tiden har
barna opplevd å bli mobbet, noe som har ført til at den ene familien har flyttet, og barnet
i den andre familien har flyttet midlertidig.
Taterforeldre er engstelig for å gjøre noe galt. Mange er redde for at noen skal ta barna
deres fra dem om de ikke blir tatt godt nok vare på. ”Angsten sitter nedgravd i oss,” sier
foreldrene. De sier at de deltar på konferansetimer og baker kake til ulike tilstelninger,
men ellers bidrar de lite. En del tatere sier at de er ikke velkommen til å sitte ved bordet
til ikke-tatere. ”Jeg går ikke på foreldremøte. Jeg føler meg annerledes, og alle ler seg i hjel
av meg.” (Forelder nr. 6, intervju våren 08)
”Kontakten mellom oss og skolen er bedre etter at vi ble med i prosjektet,” sier samtlige foreldre.
(Intervju våren 2007 og 2008) De opplever at fordi lærerne har fått mer informasjon om deres
historie og kultur, møter de større forståelse for sin situasjon. De fleste foreldrene synes det
er positivt når lærerne viser oppriktig interesse og vil vite mer om kulturen deres.
Kulturprosjektene som har blitt gjennomført ved de fleste skolene, har ført til en stolthet blant
taterne. ”Jeg blir stolt når noen vil høre og lære om kulturen vår,” sier foreldrene og barna.
”Tidligere var flere av lærerne negative, men nå er de med oss og gir uttrykk for at det er positivt
å lære noe nytt.” Informasjonen har også ført til at medelever har ønsket å lære mer om
taterne. Ønsket om mer og oftere kontakt med skolen formidles av mange foreldre. De fleste
sier at de ser det som positivt om læreren tar kontakt når familien er på reise. Det er ikke
mye som skal til. ”Det er nok om de sender en e-post og spør om alt er bra.”
59

Tidligere var det ingen kontakt mellom læreren og elevene i reiseperiodene. Foreldregenerasjonen
forteller at de fikk med lekser, men ingen spurte om å få se noe arbeid når
de kom tilbake på skolen. Barna var også utenfor alt som hadde hendt i løpet av reisetiden,
og konsekvensen ble ofte at det ble vanskelig å komme tilbake til klassen. Dette er ifølge
alle foreldrene blitt atskillig bedre gjennom prosjektet. ”Før var barna engstelig når de kom
tilbake til skolen om høsten. Nå gleder de seg.” (Forelder nr. 7 våren 2007)
Hvilke tiltak peker foreldrene på for å bedre situasjonen?
Foreldrene mener at når læreren vet det er tatere i kommunen, vil det komme søknad om
fri til reise. De mener at dette er varsel om at en bør gjøre noe til barnets beste ved å gi
et godt tilbud om skole eller leksehjelp. De vi har intervjuet, sier at ”alle søker om fri”, men
kanskje med ulike begrunnelser. Mange uttrykker engstelse for at de skal bli fulgt ekstra
godt med dersom de tar barna ut fra skolen. Frykten for at barnevernet skal ta barnet,
ligger der hele tiden som en vond klump.
Det er derfor viktig at det kommer ut informasjon til skolene om taterkulturen. Skolene må
også få vite at det finnes et prosjekt, og de må få mulighet til å delta i noe tilsvarende.
Det er ikke alle tatere som synes at skolen er viktig, og det er ulikt hva en krever av ungene
sine. ”Vi søker om å få fri og tar barna ut fra skolen uansett,” sier mange av foreldrene og
tror samtidig at dersom flere får tilrettelagt et skoletilbud i reiseperiodene, vil flere fullføre
skolen. Følelsen av å vite at en har lov til å reise, er blir trukket fram som viktig. En trenger
ikke skjule noe, og de andre barna vet at taterbarna gjør lekser når de er på reise. Det er
ikke bare ferietur.
Gjensidig informasjon er viktig. Skolen kan informere mer, og foreldregruppen kan bli flinkere
til å dele med andre om sin kultur. Foreldrene sier også at de må bli flinkere til å informere
i god tid om reisen, slik at læreren har mulighet til å tilrettelegge oppgaver barna skal ha
med seg i reiseperioden.
Gjennom prosjektet har foreldre følt at de ikke gjør noe galt og ulovlig når de reiser. De
føler mer at skole og hjem har et felles ansvar i forhold til utdanningen for barna deres.
Det er viktig å vite at både barnet og foreldrene kan ta kontakt, om det er noe en lurer på.
Men det er også et klart ønske at læreren skal følge opp kontakten noe tettere slik at
barnet ikke mister tilhørighet til klassen. ”Det burde være satt av en viss tid i løpet av uken,
hvor barna våre kan kommunisere med andre barn i klassen”, sier foreldrene.
Lærerne bør kjenne mer til taternes kultur. Det bør være opplegg på skolene om minoriteter,
men og ikke bare om tatere. Dersom det blir for mye snakk om tatere, er foreldrene redd
60

det blir fokus på enkeltbarn, og at det kan føre til mobbing. Også barna på skolen bør få
kjennskap til minoritetene i Norge og deres spesielle kultur. Får læreren mer kunnskap,
er det en mulighet for at vi kan få vekk stemplet om at tatere ”går med kniv, er voldelig og
stjeler”, sier mange av foreldrene.
Erfaringer med bruk av IKT i reiseperioder
I St.meld. nr. 15 (2000 – 2001) nevnes behovet for utvikling av undervisningsformer som
kan brukes også i reiseperiodene:
Både romanifolket (taterane/dei reisande) og rom (sigøynarane) er folkegrupper som har
reising som ein del av livsforma. Opplæringa i skolen er ikkje alltid tilpassa denne livsforma.
Regjeringa legg like fullt til grunn at retten og plikta til opplæring gjeld på lik linje for alle barn.
Det kan derfor vere behov for å utvikle undervisningsformer som kan praktiserast jamvel om
elevane reiser delar av året.”
(St.meld. nr. 15 (2000 – 2001):46)
I tillegg understereker Kunnskapsløftet betydningen av digital kompetanse. I prosjektet
”Taterfolket fra barn til voksen” har vi forsøkt bruken av IKT i reiseperiodene, og en del
elever har fått med seg en bærbar PC. En del tatere opplevde det å få låne en bærbar
datamaskin fra skolen som en form for tillitserklæring. Dette har lagt grunnlag for videre
relasjonsbygging mellom skolen og hjemmene. Derfor har vi i prosjektet kunnet forsvare
IKT som et verktøy for å endre grunnleggende holdninger knyttet til tillit og tilhørighet til
skolen. Men det er samtidig vesentlig å understreke at tatere som er på reise, ikke alltid
er i områder der det er Internett-dekning, og det er heller ikke alltid enkelt å kople en
datamaskin til Internett dersom man bor i en campingvogn og ikke har mye erfaring fra
før. Derfor er det viktig i god tid før en reiseperiode å gi opplæring både i oppkopling av
maskinen til nettet og opplæring i hvordan eleven på egen hånd skal kunne klare å bruke
den.
Det viktigste i reiseperiodene er ikke nødvendigvis at elevene skal få ny læring. Like viktig
kan det være for eleven og familien å få mulighet til å holde seg informert om hva som
skjer på skolen via en læringsplattform eller via e-post fra læreren og medelever med
personlige hilsener. Dette gir en ofte etterlengtet følelse av å tilhøre en skole og klasse.
Det er utviklet en nettside med tanke på pedagogiske lenker som eleven kan benytte på
reise: http://www.alt.hist.no/fag/pedagogikk/tater/skole/pedagogiske_linker.htm
61

Enkelte skoler har sett behovet for også å gi foreldre opplæring i bruken av en
læringsplattform, i bruken av pedagogisk programvare, eller det å sende e-post eller
kommunisere i et dialogforum. Dette kan gjøre foreldre bedre i stand til å hjelpe barna
sine og kan samtidig være et nyttig tillitsbyggende arbeid og gi grunnlag for gode samtaler
om behovet for utdanning og for å være til stede på skolen.
Forsøk med bruk av PC i reiseperiodene har gitt både gode og noen dårlige erfaringer:
Elevene holder en viss kontakt med skolen når de er på reise, og de får gjort noe skolearbeid.
Samtidig svikter teknikken, og oppfølgingen fra eleven/foresatte faller lett bort når ikke
alt fungerer hele tiden. Uansett er dette en god start på utprøving av tiltak rettet mot en
gruppe med store behov for ekstra innsats og tilrettelegging.
Erfaringer med bruk av IKT i reiseperioder, slik foreldrene ser det
Mange av foreldrene opplever at barna har fått en annen status i klassen etter at de fikk
låne PC og ta med PC i reiseperiodene. De sier også at barna gjør mer lekser enn de gjorde
tidligere. Det er artig å skrive på PC, og det er lettere å holde kontakt med læreren og
andre elever, selv om dette kan bli adskillig bedre.
Kunnskap om bruken av PC er ikke tilstrekkelig blant foreldre og barn. Foreldrene ønsker
mer skolering slik at de kan hjelpe barna dersom de står fast. De foreslår at det burde
være en datakyndig person de kan kontakte, når det er noe de ikke får til. Mange har
kontaktet læreren, men erfart at de ikke sitter inne med tilstrekklig kunnskap til å veilede.
Fordi det er barn som er brukere av PC-ene, må en regne med noen ødeleggelser. Ulikt
tilbehør kan forsvinne eller ødelegges, og det er derfor ofte behov for reparasjoner og tilsyn.
Det må klargjøres hvem som er økonomisk ansvarlig for innkjøp og drift av PC-ene. Problemer
med PC-en har skapt en del frustrasjoner, og mange har av ulike grunner ikke kommet på
nett. Dette har ført til mindre kontakt med skolen enn ønskelig, men en del foreldre har
benyttet SMS og telefon.
Tanker om framtidig arbeid: Å stoppe ”dropouts”
Mange ungdommer av taterslekt fullfører ikke ungdomstrinnet. Et tett og tillitsfullt samarbeid
med hjemmet er et sentralt grunnlag for at flere skal fullføre. For å øke skolemotivasjonen
kan det i tillegg være aktuelt å sette i gang ulike utviklingsprosjekter. Det kan være aktuelt
å fokusere sterkere på IKT som kommunikasjons- og læringsverktøy, og det kan også være
aktuelt å utvikle samarbeid mellom skole og arbeidsliv. Tatere har lange tradisjoner som
håndverkere, og et skolesamarbeid med arbeidslivet kan bidra til å gjøre skolen mer
begripelig og relevant for ungdom fra minoritetsgruppa. Her kan det være aktuelt å benytte
62

tateres egne bedrifter. På den måten kan taterkulturen gis litt plass og anerkjennelse i
skolen. Bedrifter i nærmiljøet er også aktuelle samarbeidsparter.
Å legge til rette for at ungdommene både kan delta i arbeidslivet og samtidig ha kontakt
med skolen og lærerne, kan være positivt for mange. Som Kunnskapsløftet poengterer:
Tilrettelagt samarbeid med lokalt nærings- og arbeidsliv, kan gi innsyn i ulike arbeidsprosesser,
praktisk erfaring og større kunnskap om arbeidslivet og dermed kunne gi elevene grunnlag
for valg av fremtidige utdanninger og yrker (LK06, s. 35). Det langsiktige målet er å bidra
til større skoleintegrasjon og i neste omgang mulighet for samfunnsdeltakelse.
Endringer i opplæringsloven?
FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter er nå inkorporert i
menneskerettighetsloven. Dermed regnes den som en del av norsk lovgivning. I artikkel
27 heter det:
mennesker som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter har rett til, sammen
med andre av sin gruppe, å dyrke egen kultur, utøve egen religion eller bruke eget språk”.
En viktig målsetting for norsk minoritetspolitikk er å sikre like muligheter og aksept for
den ulikhet minoriteter kan representere (Lidén, 2005). Her har skolen mange uløste
oppgaver. Fordi tatere er definert som en nasjonal minoritet i Norge, har de rettigheter
også med hensyn til skolegang. Skolen skal legge forholdene til rette slik at tatere som
ønsker det, kan videreføre en nomadisk livsform samtidig som barna blir sikret retten til
likeverdig opplæring.
Gjennom arbeidet i prosjektet har vi erfart at skoler/kommuner mangler støtte i sentrale
retningslinjer i hvordan de skal håndtere taterbarns legitime rett til fravær når foreldre tar
barna ut av skolen i løpet av skoleåret. Opplæringslovens § 2-11 om rett til fravær blir ikke
relevant i forhold til taternes situasjon. Vanlig praksis ved skoler er at taterne melder at
de tar ut barna til hjemmeundervisning, slik at foreldrene selv tar ansvaret for barnas opplæring
i den tiden de er på reise (jf. opplæringslovens § 2-13). Men det framgår samtidig
av loven at foreldrene må sørge for undervisningsopplegg i tråd med lov- og planverk, og
at kommunen skal føre tilsyn med denne undervisningen. De fleste taterne har liten forut
set ning for å utarbeide opplegg som kan godkjennes, og det er dessuten umulig å føre
lovpålagt tilsyn når de er på reise. Resultatet av dette er at barna får til dels store hull i
sine kunnskaper sammenlignet med andre barn. Dette fører etter hvert til lav mestringsgrad
og er nok den viktigste årsaken til at mange av disse elevene dropper ut av ungdomstrinnet.
63

del 2
FoRSlAG TIl oPPleGG oM TATeRe I BARnehAGe oG SKole
Læring av fakta om tatere gjennom bruk av ulike
læringsstrategier
• Læreren forteller fra taternes historie, livsstil og levemåte.
• Ulike strategier kan brukes i etterkant:
• Elevene lager individuelle tankekart ut fra lærerens fortellinger.
• Elevene går sammen to og to eller i grupper og lager tankekart.
• Eventuelt: Elevene lager strukturert tankekart med ulike nivåer – individuelt eller
i grupper.
•
•
•
•
•
•
•
Lag et VØL-skjema om tatere.
V: Dette vet jeg.
Ø: Dette ønsker jeg å lære mer om.
L: Dette har jeg lært.
• La ”Dette har jeg lært” være avslutningen på hele undervisningssekvensen.
Elevene lager faktasetninger ut fra tankekartet.
Elevene lager faktatekster ut fra tankekartet eller nøkkelord.
Elevene leser opp faktatekstene for hverandre.
• Elevene lager VENN-diagram individuelt eller i grupper:
• Lyst grønt felt: Skriv ned det som er typisk for minoriteten tatere.
• Mørkt grønt felt: Skriv ned det som er typisk for majoriteten norsk.
• Overlappende felt: Skriv ned det som er felles for kulturene.
•
Elevene skriver ned ”Dette har jeg lært” i VØL-skjemaet som avslutning.
64

Læring gjennom bruk av oppslagsverk eller Internett
Noe av det som har gjort tatere annerledes enn nordmenn ellers, er at de ofte har reist
fra sted til sted for å livnære seg ved å selge varer eller ved å tilby tjenester som for
eksempel reparasjonsarbeider på hus. Faren valgte å ta hele familien med på reise i stedet
for å la familien være på bostedet mens han reiste omkring for å tjene penger.
Norske myndigheter har ikke alltid likt at taterne reiste rundt på denne måten, og de har
opp gjennom tidene forsøkt å stoppe dem på ulike måter. Noen ganger tok myndighetene
til og med barna fra foreldrene og satte dem i fosterhjem. Les i leksikon, andre oppslagsbøker,
spør foreldrene dine eller se på Internett:
• Hva er myndighetene?
• Hva er et fosterhjem?
• Finn ut hvordan myndighetene tidligere forsøkte å hindre taterne i å reise.
• Diskuter i grupper hvorfor dere tror norske myndigheter forsøkte å stoppe taternes
reising.
I 1999 ble det bestemt at taterne skulle være en ”nasjonal minoritet.”
• Hva vil det si å være en minoritet?
• Hva er en ”nasjonal minoritet”?
• Hvilke andre nasjonale minoriteter har vi i Norge?
• Vis på et Norgeskart hvor kvener og skogfinner bor.
• Beskriv disse nasjonale minoritetene.
• Hva er likheter, og hva er forskjeller mellom tatere og sigøynere?
• Gå inn på Internett og bruk Google.no til å finne ut mer om taterne. Du kan også
bruke et annet navn på folkegruppen: romanifolket eller reisende.
• Kjenner du noen som er tater? I tilfellet kan du spørre dem om livet deres som
tater.
65

Læring gjennom å skape skriftlige tekster
Brevskriving
• Skriv et brev til en venn og fortell hva en nasjonal minoritet er.
• Skriv et brev til en venn og fortell hva en tater er.
Fortellinger
• Tenk deg at det kommer en ny elev i klassen din, og hun sier hun er av taterslekt.
• Lag en fortelling om hvordan dere i klassen vil ta imot den nye eleven.
• Diskuter i klassen hva dere ville gjøre for å få den nye eleven til å føle seg
velkommen i klassen.
• Tenk deg at du er ei taterjente eller en tatergutt på reise med familien din.
• Lag en fortelling om livet på landeveien, og om hvordan du opplever å komme til
nye steder der du noen ganger blir godt mottatt, og andre ganger blir jaget bort.
• Lag en fortelling om hvordan dere hadde det når dere slo leir og bodde i
campingvogna.
66

Læring gjennom varierte aktiviteter
Tekstskaping
• Skriv navn på lapper på personene i en taterfamilie, for eksempel Mor, 35 år, Lise,
10 år, osv.
• Trekk lapper og lag en historie om personen som er trukket ut.
• Fortell historien for gruppa/klassen.
Papirdukker/hånddukker
• Elevene jobber i grupper på fire og fire. Lag papirdukker av papp eller hånddukker.
Hver elev velger hvem av familiemedlemmene hun vil lage.
• Lag en personkarakteristikk av din papirdukke/hånddukke som du skriver ned.
• Gå sammen i gruppa og fortell hverandre om personene dere har laget.
• Hvor gammel er hun/han? Hva er navnet? Hva liker personen å gjøre? Hva liker hun/
han ikke?
• Lag en gruppefortelling om familiens liv.
Skyggeteater
• Til skyggeteater trenger man en lyskilde, spotlampe med ekstra sterk pære,
lysbildefremviser eller overheadprojektor og et lerret eller et laken.
• Bruk en eller flere av historiene som er laget tidligere.
• Elevene jobber i grupper og lager store pappdukker til skyggeteater.
• Elevene diskuterer seg fram til en situasjon fra taternes hverdag. Situasjonen
dramatiseres med papirdukkene som et skyggeteater bak lerretet.
• Elevene kan også dramatisere fortellingen med seg selv i rollen som ”levende
skygge”.
Tegneserie
Lag en tegneserie der du/dere velger et tema fra taternes liv.
•
Utstilling
• Jobb i grupper. Lag en utstilling der dere i tekst og bilder viser taternes liv før og
nå.
67

Læring gjennom å lese gamle fotografier som kilder
Fotografier er en del av kildematerialet om taternes liv og historie. I undervisningssammenheng
kan fotografier både være med på å illustrere annen formidling og vekke motivasjon for
videre kunnskapstilegnelse. Fotografier kan gi grunnlag for å dvele ved, samtale om og
lage fortellinger fra taternes liv. Bildene nedenfor er hentet fra hjemmesiden til Taternes
Landsforening og gjengitt med tillatelse fra Landsforeningen.
Bilder med noen mulige oppgaver for elevene
Bilde 1, ca 1930 Bilde 2, ca 1950
Bildene er gjengitt med tillatelse fra Taternes Landsforening.
•
•
•
Sammenlikn bilde 1 og bilde 2.
Hvordan er de to kvinnene og mennene på bildene kledd?
Er de annerledes kledd enn andre nordmenn?
• På bilde nummer 2 kan vi se at de har pyntet et lite bord ute med duk, dekket på
med kaffekopper, og at kvinnen er i ferd med å skjenke kaffe. Hvor brukte taterne å
oppbevare utstyret sitt til måltidene når de reiste?
68

• Ta utgangspunkt i et av bildene og tenk deg at du var til stede da bildet ble tatt. Lag
en fortelling og/eller en dramatisering:
• Hvem er til stede på bildet?
• Hva gjør de?
• Hva tror du de har gjort før bildet ble tatt?
• Når på året/dagen er det?
• Hvordan er stemningen på bildet?
• Gå inn på Google.no på Internett og søk på ”tatere” eller ”romanifolket”. Se om du
finner andre bilder av tatere og ta for deg noen av disse. Kan du lese noe om taternes
livsform og kultur ut fra disse bildene?
Bilder av ulike materialer
Lag et bilde som tegning, maling eller materialbilder i sandkasse, modell-leire, pappmasjé
eller annet materiale:
• Vis et taterfølge på reise med hest og vogn.
• Vis hvordan taterne lagde seg boplasser på reisen.
• Vis klesdraktene til de forskjellige familiemedlemmene.
Bilder av sportegn
Når taterne var på landeveien, kunne de kommunisere med hverandre ved bruk av tegn.
Om sommeren laget de slike tegn ved hjelp av kvister og stein på høyre side av veien for
blant annet å fortelle hvilken vei andre tatere hadde tatt. Om vinteren brukte de tegn som
ble avmerket i snøen med svepa (hestepisken).
Kvister med tegn på:
• Denne veien har andre reisende tatt. Tegnet legges på høyre side av veien i et
veikryss.
• Halmstrå med grankvister. Innenfor her har reisende slått leir.
• Halmstrå eller grankvister med knute på. Her har reisende ”knytti” seg for natta.
• Tre grankviser eller tre høydotter lagt på høyre veikant. Den veien har andre reisende
tatt. (Ribsskog, 1945:132-133)
•
•
Lag tekster til de ulike tegnene.
Lag en løype i terrenget hvor barna finner veien ved hjelp av spor og sportegn.
69

Læring gjennom sangtekster
I dette avsnittet presenteres tekster til visene som følger med en av CD-ene til temaheftet.
Taternes sanger har som oftest tekster på vanlig norsk, noen har en blanding av norsk og
svensk, og andre er på norsk romani. Sangen ”Romano raklo” finnes nedskrevet i mange
versjoner med blant annet flere vers enn den som er gjengitt her.
Romano Raklo
Å ninna vil jag jia en tikno munter sang.
Det handlar om de tavringar som
pallan drommen jar.
Og noen avar tradranes med vårdi og med grei.
Og noen bruklar piroane over dal og hei.
Refreng
Hei romano raklo, kammar romano kjei.
Hei romano raklo, bæsjar stadia på snei.
Hei romano raklo, kammar romano kjei.
Hei romano raklo, bæsjar stadia på snei.
Å kjeia mi er sjukkar, å losjano og blid.
Det asjar før ho honkar utav ekte romani.
Ho kammar feli jakkar, og kalo sjukkart bal.
Ho følger meg så lett over li og fjell og dal.
Refreng
Så jar vi opp i væsjan og bæsjar morstan prei.
Og senn så blir det rakranes om vårdi og om grei
Så avar dålle buron og prasjtar oss kei
Da sikkar vi han kjuknia, så nasjar han i vei
• Gå gjennom sangen og sammenlign norsk romani med den norske oversettelsen
nedenfor.
• Er det mulig å skjønne teksten uten å se den på norsk?
70

Romano Raklo oversatt til norsk
Og ninna vil jag jia en tikno munter sang.
Det handlar om de tavringar
som pallan drommen jar.
Og noen avar tradranes
med vårdi og med grei.
Og noen bruklar piroane over dal og hei.
REFRENG
Hei romano raklo, kammar romano kjei.
Hei romano raklo, bæsjar stadia på snei.
Hei romano raklo, kamma romano kjei.
Hei romano raklo, bæsjar stadia på snei.
Å kjeia mi er sjukkar, og losjano og blid.
Det asjar før ho honkar utav ekte romani.
Ho kammar feli jakkar, og kalo sjukkart bal.
Ho følger meg så lett over li og fjell og dal.
REFRENG
Så jar vi opp i væsjan
og bæsjar morstan prei.
Og senn så blir det rakranes
om vårdi og om grei.
Så avar dålle buron og prasjtar oss kei.
Da sikkar vi han kjuknia,
så nasjar han i vei.
REFRENG
Og no vil eg syngje ein liten munter song.
Det handlar om dei taterar
som etter vegen går.
Og nokre kjem køyrande
med vogn og med hest.
Og nokre brukar føtene over dal og hei.
REFRENG
Hei romano-gut, har romano jente.
Hei romano-gut, set lua på snei.
Hei romano-gut, har romano jente.
Hei romano-gut, set lua på snei.
Og jenta mi er vakker, og glad og blid.
Det er fordi ho er utav ekte romani.
Ho har fine auge, og svart vakkert hår.
Ho følgjer meg så lett over li og fjell og dal.
REFRENG
Så går vi opp i skogen
og set kaffien på.
Og sidan så blir det snakking
om vogn og om hest.
Så kjem denne bonden og jagar hit.
Då viser vi han svepa,
så rømmer han i veg.
REFRENG
Formidlet og oversatt av Anna Gustavsen (2004) og Rolf Theil (2008). Theil har kursivert
de norske ordene.
71

Tatervise ved bålet
Se min ild i mørket brenner
og i flukten gnistene dør
for en farlig brann de tenner,
der hvor nattens vind dem strør.
Vokt deg vel for ildens prakt.
Før du vet så er du i dens makt.
Vokt deg vel, kom aldri fantens telt for nær,
stakkars den som engang får en taterjente kjær.
På mitt skjerf du bandt en knute,
da vi tok på broen farvel.
Hvem skal løse den der ute,
når vi drager hen i kveld?
Når det lysner, er du langt herfra,
mon om du har meg i tankene enda?
Kanskje har du alt en annen på ditt fang
glemmer meg som satt der før så mang en gang.
Nei, deg kan jeg aldri glemme
hvor så hen i verden jeg går.
Og du skulle bare kjenne
hvor mitt hjerte for deg slår.
I mine tanker er du alltid nær,
ja, hver kveld, og om aftenen især.
Aldri noen mer hvisker ømt farvel
når vi drar til teltet hen den sene sommerkveld
Tater-Maria
Taterleiren hylles inn i nattemørkets slør,
bålet ulmer svakt med matte glør.
Intet er som før, med ungdom, elskov, dans og sang.
Nå er natten kald og lang.
Refreng:
Tater-Maria har stillet høyt i livets spill,
nå er hun blitt gammel, men engang var hun ung og vill.
Ja, skjønn var Maria når dansen gikk i flammeskjær.
72

Aller deiligst var hun, når hennes tatergutt var nær,
vid ble ringen om bålet, når hun egget til dans.
Ja kort var veien til stålet, krysset linjene hans.
Tater-Maria har satset høyt i livets spill,
nå er hun blitt gammel, men engang var hun ung og vill.
Minnene de skifter fort for den som gammel er,
synene får liv i bålets skjær.
Se, her lever fortiden i skyggene omkring,
visker om forgagne ting.
Refreng
Det var i fjor jag tjena dreng
Det var i fjor jag tjena dreng
hos tjukke Per på Nergårdseng
det var et farlig slit og sleng
på åker og på eng.
For der var gubben arg og kjerringa snål
det var dårlig mat til varje mål,
det var sure erter og kallan kål,
det var soknets sämsta gård.
Til høsten vil jag sluta her,
da vil jag sega som det er,
en flicka har ja fått så kjær,
det børjade så här.
Det var en dag da sola skjen,
vi satt oss på en liten sten.
För at hvila våra trøtta ben
det var jag og min Helen.
Vi satt på dikets kant så grann
med munn mot munn og hand i hand,
vi satt på dikets kant så grann
og såg på vatnet rann.
Men da vi skulle opp og stå,
hva illa hende det seg då,
i diket falt vi båda två,
uti böljorna de blå.
73

Ja sto opp med mi stora skam,
Helen rakte jag min hand
og drog na opp på tørre land,
og tok na i min favn.
Helena blev så hjärtans glad,
fordi jag hjelpte na så bra,
hun tykte jag var god at ha,
kan du gjette hvad hun sa?
Du er den besta pojk jag vet,
som reddat mig från dødlighet,
som reddat mig från dødlighet,
en gang vi sat og gret,
og da vi hadde grætit slut,
så tørka vi oss med en klut
og kyste så det rann på trut,
og se´n så var det slut.
Om fredag vi til presten går,
en lysning der vi redan får,
kan henda det er laga så,
vi blir et par, vi två.
En poik vi har så fin og grann,
sin pappa liknar han minsan,
og blir den andra likedan,
blir jag en lycklig mann!
Vi reser opp en minnesten
til minne om våra trøtta ben,
vi reser opp en minnsesten,
det var jag og min Helen.
På denne minnesten skal stå:
”I diket falt vi båda två,
og dermed börja vår kjärlek slå,
så illa kan det gå.”
Kilde: Yrvum og Jahansen (2003).
74

Læring gjennom språk
Å gjenopplive norsk romani og å skriftliggjøre det er en stor og uferdig oppgave. Nedenfor
finnes en del enkeltord som er oversatt fra norsk romani til norsk.
•
•
Har du hørt eller sett noen av disse ordene på romani før?
Kan du finne noen ord med samme betydning på norsk og romani som likner på
hverandre?
Noen romanigloser
musjlo ’arm’ raklo ’gut’
bul ’rygg’ pral ’bror’
babb ’skjegg’ dad ’far’
ratt ’blod’ rakli, kjei ’jente’
kålo ’bryst’ dakri, deia ’mor’
sjåka ’kinn’ pæna ’syster’
jakk ’auga’
gustro ’finger’ kjerklo ’fugl’
mas ’kjøt’ masjkan ’katt’
vemling ’tarm’ makjo ’fisk’
bal ’hår’ papina ’gås’
vasjt ’hand’ grei ’hest’
sjero ’hovud’ balo ’gris’
knetra ’kne’ busjni ’geit’
piro ’fot, bein’ guni ’cow’
moi ’munn’ juklo ’hund’
negus ’nagl’
dar ’hals’
mårti ’hud’
pærd ’mage’
Oversatt av Rolf Theil (2008)
75

Her kommer en del av en fortelling om taterjenta Anna. Den er oversatt fra norsk til romani.
Kan du kjenne igjen noen av ordene på romani uten å se på den norske oversettelsen?
•
Miro karas Anna Jeg heter Anna
Miro karas Anna Jeg heter Anna
og miro asjar jikk norsk kjei og er en norsk jente
som kammar budra pre Norge som har bodd i Norge
sassaroe jiddanet. hele livet.
Miro ska rakra diro noe Jeg skal fortelle deg noe
fra de bærsja da miros asja tikno. fra den gang jeg var liten.
Miros dad og dakri asjar også dannikuse, Moren og faren min er også norske,
men miros purrano-purrano-purrano- men tipp, tipp, tipp,
purrano- purrano-purrano-purrano- tipp, tipp, tipp, tipppurrano-dad
ava fann India, oldefaren min kom fra India,
som sutar duri fann Norge. som ligger langt fra Norge.
Miro dikkas avri Jeg ser ut
som vavroe norske kjeier, som andre norske jenter,
men dåva asjar jikk kåva men det er en ting
som asjar kji som vavrie gana. som er litt annerledes fra andre folk.
Både miro, dakria, daden, Både jeg, moren, faren,
pænaene, pralane og nata miros søstrene, brødrene og slektningene mine
asjar butt låsjalo å tradra. er veldig glad i å reise.
Når pania perar fann tarusen Når det begynner å dryppe fra taket
og jiben jar nikli, og snøsmeltinga starter,
kjerar våro parra, tradrar pakker vi, reiser
og avar kji kjeri og kommer ikke hjem
vago bøyton avar før det blir høst
og blattana perar fann tretanane. og bladene faller fra trærne.
Da daden og dakria miros asja tiknoe, Da faren og moren min var små,
tradra dom med grei og vårdi, reiste de med hest og kjerre,
men da miro asja tikno, men da jeg var liten,
brutla våro tradrar. brukte vi bil.
Våro pærda opri tradrarn Vi fylte opp bilen
med dom trinn pralane miros, med de tre brødrene mine,
dakri, dad og sjapalan. mor, far og teltet.
Og bute våltar Og mange ganger
asja det vavroe natar var det andre slektninger
som tradra kjettanes med våro som kjørte sammen med oss
pre vavroe tradrarar. i andre biler.
Oversatt av Rolf Theil (2008)
76

Læring gjennom å utføre enkelt håndverk
I enkelte familier lagde kvinnene papirblomster som de skulle selge for å spe på til
livsgrunnlaget. Mennene kunne lage forskjellige gjenstander som for eksempel visper av
ståltråd/hesjetråd for det samme formålet. Nedenfor følger en oppskrift på hvordan en
kan lage papirblomster, ”tankering” og visp av ståltråd.
Papirblomster
Utstyr: Krepp-papir i forskjellige farger, gjerne også grønt til blader på blomstene. Det er
en fordel å bruke grovt krepp-papir, fordi dette er lettere å forme enn den ”fine” varianten
av slikt papir. Piperensere, gjerne grønne, skal brukes til stilker på blomstene. Saks og
tape er også nødvendig.
Framgangsmåte for å lage en blomst
77

Forklaring til bildene
Bilde 1: Klipp opp tre remser krepp-papir som skal bli kronblader på blomstene. Disse kan
være i samme farge eller i forskjellige farger. Størrelsen på remsene kan for eksempel
være (1) 25x12 cm, (2) 18x16 cm og (3) 16x10 cm. Det er viktig å klippe slik at stripene
i krepp-papiret følger kortsidene til remsene og dermed går på tvers av langsidene. Det er
med på å gi tøyelighet i papiret.
Bilde 2: Ta remse (1) og brett den som et trekkspill. Løs opp ”trekkspillet” og lag eventuelle
”bølger” med fingrene på den ene langsiden av remsen. Denne langsiden skal bli den øvre
kanten av et kronblad. Legg en piperenser på den nedre delen av det kommende kron bladet.
Bilde 3: Klem den nedre delen av remsen (kronbladet) rundt piperenseren og tape den fast
rundt piperenseren, slik at den danner en vifte.
Bilde 4 og 5: Ta neste remse (2) og brett den på langs, slik at den blir dobbel. Eventuelle
rester av krepp-papiret kan klippes til en ganske tynn remse, krølles litt sammen og tapes
langsetter innsiden av bretten. Dette kronbladet blir dobbelt, noe som gir et luftig og fint
inntrykk på den ferdige blomsten.
Bilde 6: Brett trekkspill. Løs trekkspillet opp igjen og lag eventuelle bølger i øvre kant av
remsen (kronbladet) med fingrene. Klem den nedre delen av remsen (kronbladet) sammen,
slik at den øvre delen danner en luftig ring. Sett den nederste delen av remsen (kronbladet)
på piperenseren foran det første kronbladet, og tape den fast.
Bilde 7: Gjør tilsvarende med remse 3) som blir det minste kronbladet på blomsten. Nå
kan det første kronbladet, som er laget av enkelt krepp-papir, eventuelt finjusteres. Dette
kan gjøres ved å skråklippe hver av de to øvre endene for å få et mykere inntrykk.
Bilde 8: Nå er turen kommet til å lage blader. Klipp en remse på for eksempel 25x9 cm i
grønt krepp-papir. Brett papiret på tvers innover og rull foreløpig ikke ut igjen.
Bilde 9: Start 2-3 cm nede på remsen og klipp formen til et halvt blad.
Bilde 10 og 11: Brett ut bladremsen (bladet) og knip den nederste delen av den sammen.
Bilde 12: Fest den nederste delen av remsen (bladet) rundt piperenseren og kronbladene,
slik at den nedre delen av kronbladene på blomsten skjules av bladene. Nå er blomsten
ferdig. En spiss rest av det grønne krepp-papiret kan eventuelt festes i midten av et kronblad
(2). Det kan også brukes andre farger, for eksempel gult, til ”støvbæreren”.
Tankering
En tankering er satt sammen av to deler. Det gir en liten
utfordring å lage den slik at de to ringene kan tas fra
hverandre uten at de ødelegges.
For å lage en tankering trengs ståltråd, eventuelt
aluminiums tråd (som er mykere og lettere å arbeide med)
og en tang.
78

Modell for hvordan en kan lage visp av ståltråd
Fire eller fem ståltråder rettes ut og samles.
Ståltrådene festes sammen med en liten bit ståltråd.
Ståltrådene brettes og festes på nytt.
Flett to av ståltrådene rundt håndtaket.
Det ferdige resultatet.
79

Modell for hvordan en kan lage en enkel spiralvisp
Bilder og fremgangsmåte er laget av Mariann Grønnerud (2008)
80

Læring gjennom matlaging
(Oppskriftene er gitt av Anna Gustavsen.)
Dette er noe av den maten taterne spiste i tiden rett etter krigen, i 1950- og
1960-årene.
Hvetemelsgrøt
Grøt var vanlig kost og ble spist både om kvelden og til frokost.
• Kok opp helmelk
• Ha i hvetemel og la det koke noen minutter
• Visp kraftig mens det koker
• Grøten skal være så tykk at vispen kan stå i grøten
• Spises med strøsukker – smørøye – kanel
• Som drikke brukes melk
Vanlig pannekake
Hvor mye en skal ha i av hvert, kommer an på hvor mange en skal lage til:
• Egg
• Mel
• Melk
• Smør i stekepanna
• Blåbærsyltetøy, annet syltetøy, eller strøsukker til å ha på pannekaka
• Taterne var ekstra fornøyd når de hadde flesk i tillegg
Pålegg
Det mest vanlige pålegget på brødskiva var vanlig strøsukker, og flesk hvis en var ekstra
heldig.
Klotvilling – Kleppsuppe
Ble spist både til frokost og middag.
• Kok melk
• Lag fast røre av litt melk, egg, mel og salt
• Med en skje lager en boller av røren
• Ha bollene i den kokende melken
• Kok fire-fem minutter til bollene - kløttene – kleppene er ferdige
• Ha i sukker til suppa er passe søt
81

Raspeball – klubb – kompe
Dette var festmat:
• Rå poteter raspes
• Ha i litt byggmel og litt hvetemel til det blir en fast deig
• Ha i raspet løk
• Bland alt godt og lag boller
• Kok opp salt flesk og ha i pepper
• Skjær flesket i små terninger og ha det i midten av potetblandingen
• Kok kraft av vann og buljong, ha i salt og pepper
• Legg bollene i krafta
• Kokes i ca. en time
• Tilbehør: Kokt kålrot og gulrot i skiver, stekt flesk, sirup
Noen ganger hadde de en salt knoke som tilbehør, og da var det virkelig fest!!!
Potetkake – ”pabbar bannik”
• 1 kg kokte poteter
• 1 ts salt
• 2 dl fint rugmel
• 1 dl hvetemel
Fremgangsmåte
Mos poteter sammen med salt. Bland
rugmel og hvetemel og kna det raskt inn
i potetmassen. Tilsett så lite mel som
mulig. Deigen skal bare være akkurat fast
nok til at den kan kjevles ut. Trill ut deigen til en tykk pølse og skjær den i skiver. Hver
skive kjevles ut til en lompe på størrelse med en frokosttallerken. Stek lompene på begge
sidene i stekepanne, på takke eller over åpen ild. Passer godt med flesk til!
Læring gjennom besøk på museer/utstillinger
En del museer har materiell eller utstillinger som kan være verdifulle bidrag i et undervisningsopplegg
om tatere. Følgende kan være aktuelle å kontakte for mulige besøk:
Glomdalsmuseet, Elverum
Vandreutstillingen ”De reisende”, Trøndelag folkemuseum
Telemark Museum, Skien
Tvedestrand Museum, Tvedestrand
Karmsund folkemuseum, Haugesund
Sør-Gardermoen Kultur- og Næringspark med boligen Furua, Ullensaker kommune
82

Læring gjennom ulike arbeidsmåter
med vekt på drama og opplevelse
Dramaforløp som metode for å arbeide med ulike sider ved taternes liv
Dramaforløp defineres her som en arbeidsmetode hvor en tar i bruk ulike metoder for å
gjøre seg kjent med for eksempel et tema, en tekst, en sang, en hendelse eller et bilde.
En kan bruke metoder fra ulike fag som forming, musikk og drama. I tillegg er norsk og
samfunnsfag viktige i relasjon til det tema vi arbeider med. I andre dramaforløp kan andre
fag være like relevante. Hensikten med et dramaforløp, slik det brukes i dette heftet, er
som metode for å lære om et tema. Drama som kunstfag er ikke målet. Samtidig er det
fullt mulig å ha fokus på det kunstfaglige, for eksempel ved å ha teater som mål, og avslutte
arbeidet med å lage en forestilling. Dette er ikke et dramaopplegg hvor det er nødvendig
å ha spesiell kjennskap til dramafaget eller teater. Men vi nevner to metoder, lærer i rolle
og stillbilde.
Lærer i rolle
Ved bruk av lærer i rolle går læreren inn i en annen rolle enn den hun har til daglig. Dette
er en god måte for å lede barna inn i fiksjonen. En kan utvikle forløpet sammen og har
mulighet til å gi barna faktiske opplysninger og kunnskap. Dersom en velger å være i rolle,
snakker en i jeg-form, og har dermed mulighet til å skape mer nærhet til stoffet. En kan
være med på å gi barna en opplevelse av at dette er faktisk noe som har hendt.
Det er ikke nødvendig å ha skuespillererfaring for å være lærer i rolle, men det er nyttig å
vektlegge stemmebruk, blikk og et tydelig kroppsspråk. I en del tilfeller kan det være
enklere å gå inn i rollen dersom en tar på seg andre klær. Dersom en velger å spille far,
kan en for eksempel ta på en hatt, om en spiller mor, kan en bruke et sjal. Barna vil
umiddelbart vite at når en tar på et kostyme, er en i rolle, når en tar det av, er en vanlig
lærer.
Stillbilde
Stillbilde, frysbilde eller tablå er en betegnelse som blir brukt når personer går sammen
og ved hjelp av kropp og uttrykk former en situasjon og blir stående i den – i en frysposisjon
(Larsen, 1997:55). Å lage stillbilder eller frysbilder er en god måte for å bearbeide den
informasjonen en har fått. Barna må snakke sammen, og de må i fellesskap klare å komme
fram til uttrykk de er enige om, og som gir et bilde av den fortellingen de har hørt. I et
stillbilde har en mulighet til å uttrykke stemninger, følelser, samhørighet eller
utestengelse.
83

I det følgende presenteres tre ulike forløp. De to første er beregnet på de eldste barna,
det tredje på de yngste. Samtlige forløp er relativt lange og vil kreve tid dersom en skal
arbeide med hele forløpet slik de står forklart. Men det er fullt mulig å arbeide praktisk
med bare deler av hvert forløp. Læreren kan for eksempel fortelle første halvdelen og
arbeide praktisk med slutten, eller omvendt. Det er også mulig å plukke ut små sekvenser
som for eksempel å lage stillbilde av en familiesituasjon, dramatisere en sekvens eller
lage en fortelling rundt bålet.
Barna i førskolealderen er i stand til å lage stillbilder, og dette kan være en svært virkningsfull
metode for å synliggjøre ulike situasjoner og følelser. Barna er godt kjent med fotografier,
lysbilder, videobilder og kanskje spesielt bilder tatt med mobilkamera. Dette vil gi dem
gode ideer om hva et stillbilde er. Det kan være et situasjonsbilde som fryses akkurat når
det er på sitt mest spennende, følsomme, morsomme, sorgfylte eller hva en måtte ønske
å fokusere på.
Dramaforløp: Da Sofie var liten
Dette er et dramaforløp som bygger på en sann fortelling om Sofie. Fortellingen ligger
vedlagt, og læreren kan bruke sitater og informasjon derfra i det praktiske arbeidet.
Sofie hadde sin barndom tidlig på 50-tallet.
1. Læreren forteller
En gang for lenge siden da Sofie og foreldrene hennes var ute og reiste, hendte det noe
som skulle prege hele resten av livet til Sofie. At de reiste, var ikke spesielt. Det hadde
de gjort helt fra den gangen Sofie var nyfødt. De hadde ikke bil, men gikk etter landeveien,
så alt de eide, måtte de bære med seg.
Jeg var bare 24 timer første gangen jeg var ute på landeveien med foreldrene mine.
Jeg ble pakket godt inn. De tok et langt skjerf og surret det stramt rundt hele kroppen
min, reiving ble det kalt, og det var ikke uvanlig at en gjorde det med småbarn på 50
tallet. Jeg kan ikke huske hvordan det kjentes, men i ettertid har jeg tenkt at det må jo
ha vært trangt og ligge der uten å kunne røre en finger? Men varmt og godt var det.
Mamma og pappa hadde nok av tepper, og var det ekstra kaldt ute puttet de meg i sekken
til pappa. Det er jo ikke ulikt hva en ser i dag, det, at barn blir båret på ryggen, bare at
de ikke blir reivet.
84

2. Stillbilde
• Lag et stillbilde som viser familien, mor, far og Sofie som er ute på veien.
• Hvordan er de forskjellige personene plassert i forhold til hverandre?
• Hva slags kroppsholdning har de?
• Hva slags uttrykk har de?
• Virker det som de har det godt sammen?
3. Bål og fortelling
Læreren forteller
Det er blitt kveld, og familien må finne et sted å sove. Noen ganger har de fått overnatte
på gårder, i et bryggerhus, på kjøkkenet eller på låven, men i dag er det så fint og varmt
vær at de har bestemt å sove ute i telt. På teltplassen er det mange telt, og Sofie kjenner
nesten alle de andre som er der.
• Late som en sitter rundt bålet. Sitte tett, lage en god stemning.
• Læreren kan lese noe fra fortellingen om Sofie.
• Barna kan gruppevis lage fortelling om hva de tror kan skje når de er ute på
landeveien.
4. Matlaging
En kan lage enkel mat (se vedlagte oppskrifter).
Potetkake kan for eksempel lages og forberedes både ute og inne.
5. Sang og dans
Familien til Sofie var veldig glad i å synge. Så snart de hadde satt opp teltet, tok de fram
gitaren, og noen begynte å synge. De hadde sitt eget språk, romani, og noen ganger sang
de på norsk, andre ganger på romani.
• Lær sangen. Lær ord på romani.
• Syng ”Romani raklo”.
• Lytt til musikk (trekkspill fra CD-en).
• Lag enkel ringdans.
6. Læreren forteller om noe som hendte en gang Sofie var bare 3 år
Nå er Sofie 13 år, men jeg skal fortelle dere noe som hendte for lenge siden akkurat på
denne campingplassen. Sofie, familien hennes og vennene hadde sittet lenge ved bålet
denne kvelden, og de hadde også hatt besøk av bygdeungdommen. Det hendte ofte at
bygdeungdommen kom til teltplassen når taterne var der, fordi de hadde lyst til å være
med og synge og danse. Den kvelden for lenge siden var det en bygdegutt som het Ola
som tullet og lekte med Sofie.
85

Ola var åtte år, og hun var bare tre. Ola syntes Sofie var så søt med sitt mørke hår og sine
brune øyne. Sofie syntes det var stas at en gutt på åtte år ville leke med henne, og hun
syntes han var så morsom. Etter en stund ropte faren til Sofie på henne og sa at nå var
det på tide hun gikk for å legge seg. Da så Ola lenge på henne. Så sa han:
”Du skal bli kona mi, du.”
Så måtte han gå hjem, og Sofie måtte legge seg.
Det gikk mange år, og familien reiste over store deler av Norge. Men en dag kom de tilbake
til akkurat det stedet hvor Sofie og Ola hadde truffet hverandre. Sofie husket ikke at hun
hadde vært der tidligere, men med en gang hun så Ola, husket hun den morsomme gutten
hun traff en gang for lenge siden. Ola hadde ikke glemt den lille jenta, men da han så
henne nå, ble han veldig sjenert. Sofie var blitt eldre, men hun var akkurat like pen, og
han hadde så lyst til å bli kjent med henne. Han var usikker på om han torde å ta kontakt,
men til slutt greide han ikke la være og gikk bort til henne og begynte å snakke.
7. Pararbeid
Elevene deles i par
Ola og Sofie satt litt vekk fra alle de andre, og enda Sofie var mye yngre enn bygdegutten,
var hun ikke redd. Hun likte han godt, han var grei å snakke med, og Ola likte å snakke
med Sofie.
• To og to elever går sammen i par og velger roller som Ola og Sofie.
• Hva snakker de om?
• Hva kan de fortelle hverandre om det livet de lever?
• Har de noen hemmeligheter sammen?
• Lager de noen avtaler om å møtes igjen?
• Kan det være vanskelig fordi Sofie er tater og Ola er bygdegutt?
• Snakker de om det?
8. Dagbok – individuelt arbeid
Dagen etter måtte Sofie og familien hennes reise videre, fordi faren hadde fått arbeid et
annet sted i landet. Igjen gikk det lang tid, men Sofie kunne ikke glemme Ola. Sofie tenker
på han selv om hun ikke har sett han på lenge. Hun lurer på hva han gjør, og hvordan han
har det. Ola har heller ikke glemt Sofie. Han møter andre jenter, men han tenker på henne.
Både Sofie og Ola visste at det var uvanlig at en taterjente og en bygdegutt var kjærester.
De levde forskjellige liv. Bøndene bodde på ett sted, og taterne reiste. Likevel kunne de
ikke glemme hverandre.
86

Individuelt arbeid:
• Sofie skriver dagbok om hvordan hun har det, og hva hun tenker om Ola.
• Ola skriver dagbok om hvordan han har det, og hva han tenker om Sofie.
9. Møte og bryllup
Det er gått enda noen år, men en dag kommer taterfølget tilbake til plassen hvor Ola og
Sofie hadde truffet hverandre. Sofie var spent på om Ola var der. Han var eldre enn henne.
Kanskje hadde han giftet seg, flyttet eller bare glemt henne?
De satte opp teltet, lagde mat og satt utenfor og pratet slik de pleide å gjøre. Plutselig
står det en mann foran henne og ser og ser.
”Du er Sofie, du. Vil du bli kona mi nå?” spurte han. Og det vil Sofie.
• Lag bryllup med sanger, taler, mat og fest.
Dramaforløp: Solveig, Tore og familien deres
Dette forløpet handler om taterbarn som ble tatt fra sine foreldre, noe mange tatere
opplevde tidligere. Forløpet er ikke basert på én konkret fortelling, men laget på grunnlag
av historier fortalt av tatere og om ”Solveig”, fortalt i Norgeshistorien, bind 4, av Karsten
Alnæs. I informasjonsheftet kan en lese mer bakgrunnsstoff om når taterne kom til Norge,
og hvordan de ble behandlet av myndighetene.
Kort informasjon om familien til Solveig
1. Fortelle eller være lærer i rolle som mor eller far
Læreren kan velge om hun vil fortelle innledningen, eller være i rolle som Karl eller Marie,
foreldrene til Solveig og Tore. Det viktigste er at barna får en felles informasjon, og at de
blir noe kjent med familien, og hva de holder på med.
Fortellingen om denne familien er noe som hendte for mange år siden. Karl og Marie er
gift. De har barna Solveig og Tore. Hele vinteren bor de fast på ett sted, men når våren
kommer, pakker de det de trenger og reiser rundt i Norge. Faren til Solveig og Tore er
blikkenslager. Han tar arbeid på de ulike stedene de kommer til, og når det ikke er mer
arbeid et sted, drar de til neste bygd. Moren til Solveig og Tore selger varer på dørene til
folk. Hele familien liker dette livet, og det ekstra fine med det er at familien kan være
sammen hele tiden.
Solveig er fire år, Tore er åtte. Det er ekstra fint når de reiser, for da treffer de så mange
andre familier. Når de slår seg til ro på en campingplass eller ved et skogholt, er det alltid
mange sammen, og både Solveig og Tore kjenner at det er trygt og godt.
87

2. Lage stillbilder av mor, far, Solveig og Tore
Det er barna som bør finne ut hva en kan lage bilde av, men det vil være naturlig å fokusere
på stemningen hos familien.
• Er den god, virker det som de har det bra?
• Virker det som en samlet familie?
3. Sang og sosialt samvær
Læreren forteller at familien har kommet fram til stedet de skal bo for natten. Her har
andre familier kommet før dem, og de er veldig glade for å se hverandre. Det prates høyt
og mye. Stemningen er god, og det er ikke lenge før noen tar fram trekkspill og/eller gitar,
og dermed er sangen i gang. Det er alltid mye sang når taterne er samlet. Mange er gode
sangere. Noen sanger er muntre og til å bli i godt humør av. Andre er så triste, så triste.
Det er nesten så en får tårer i øyekroken.
Her kan sangen ”Tatervise ved bålet” passe fint. Teksten finnes i informasjonsheftet.
4. Læreren forteller videre
Akkurat nå har familien til Solveig og Tore det fint. Det beste de vet er å være på reise
sammen med mange familier og å sitte rundt bålet. Alle prater, og alle er glade. Det er
godt å synge de triste visene, men når virkeligheten blir trist, er det noe annet. Og
virkeligheten blir trist av og til. Det er ikke alt som er like bra. Taterne er en gruppe
mennesker som ikke er så godt likt av myndighetene. De mener at det ikke er bra å reise
rundt slik taterne gjør, og spesielt ille synes de det er at barn får en slik oppvekst.
Myndighetene i Norge er så sikre på at dette livet er feil, at de har startet med å ta barna
fra taterne.
Følgende blir ofte formidlet fra myndighetene:
Barn bør bo fast et sted, og alle som bor i Norge, må lære ordentlig norsk.
Alle barn må gå på skole.
Vi vil gi barna en ordentlig oppvekst, og plasserer dem i fosterhjem eller på barnehjem
så de lærer seg ordentlig god norsk oppdragelse.
Dette fører til at taterfamiliene alltid er litt på vakt. De passer på hvor de slår opp teltet,
og de er alltid hyggelige og høflige når de gjør forskjellige arbeidsoppgaver – enten det er
å legge en takrenne på et hus, eller å selge duker og blonder.
88

5. Lærer i rolle som prest Walnum
Dagen etter at de har sunget og hatt det hyggelig, kommer det plutselig to personer inn
på området hvor taterne holder til. Læreren kan late som om hun er en av de to. Den ene
presenterer seg som prest Jakob Walnum, leder for Norsk Misjon blant hjemløse, også
kalt Misjonen. Den andre presenterer seg som en representant fra vergerådet.
Prest Walnum:
Jeg er fra Misjonen. Vi er en forening som hjelper disse stakkars taterbarna. Vi flytter dem
vekk fra den tragiske livsførselen deres foreldre fører, og gir dem en ny start i et nytt hjem.
De skal få slippe å reise langs veien. Vi vil gi dem et godt hjem som kan bidra til at
taterbarna vokser opp med norske normer og regler. De skal få lære om god, norsk skikk
og bruk, lære norsk og bli ordentlig, gode norske statsborgere.
Representanten fra vergerådet:
Dere tatere er ikke skikket til å ta vare på barn. Vi har besluttet å ta med Solveig. Hun
skal i fosterhjem i en bygd som ikke er så langt fra her dere er nå. Her vil hun få det godt
hos snille mennesker som er gode norske borgere.
Karl og Marie gjør alt for å forhindre det, men ingen ting nytter, og prest Walnum og
representanten fra vergerådet tar med seg Solveig på tross av foreldrenes bønn om å la
være.
6. Dramatisering eller stillbilde
Det er ulike måter å arbeide med denne sekvensen på. Her presenteres dramatisering og
stillbilder.
• Dramatisering: Gruppevis lage en dramatisering av denne situasjonen. Mor, far, Tore,
Solveig, Walnum og en fra vergerådet. I dramatiseringen kan en bytte roller slik at
alle får oppleve å være den som står der med all makten, og som kan ta med seg
Solveig til en familie. Én kan også være i rolle hvor en spiller Solveig som blir tatt
vekk fra mor, far, bror og alle andre slektninger.
• Hvordan kjennes det plutselig å være helt alene?
• Hvordan kjennes det å være mor og far og ikke kunne gjøre noe for å forhindre
at noen ukjente mennesker kommer og tar barnet ditt?
• Stillbilde: Mor, far, Tore, Solveig, prest Walnum og en fra vergerådet. Lage bilde av
situasjonen da Solveig ble hentet:
• Hvordan er de forskjellige personene plassert i forhold til hverandre?
• Hva slags kroppsholdning har de?
• Hva slags stemning preger personene?
89

• Hva slags status har de forskjellige?
• Har mor og far en annen status nå enn ved stillbildene som ble laget under punkt 2?
• Hva slags status har Walnum og den fra vergerådet?
• Stillbilde og tekst:
• En kan legge tekst på bildene.
• De som er i bildet, kan si hva de tenker.
• De som ser på bildet, kan si hva de tror personene i bildet tenker.
7. Samtale i grupper og plenum
• Samtale i gruppene og i plenum etter dramatiseringen eller stillbildene.
• Hvordan opplevde barna å spille de ulike rollene?
• Hvilke tanker gjør elevene seg etter å ha spilt de ulike rollene?
• Hva synes de om handlingen til Walnum og vergerådet?
8. Prest Walnum og plasseringen av Solveig.
Læreren informerer
Det er gått en tid, og Solveig har det etter forholdene godt hos sin fosterfamilie. De er
snille mot henne og ønsker det skal være litt kontakt med de biologiske foreldrene. Denne
holdningen blir kjent for vergerådet, og de kan ikke tillate den slags oppførsel.
”Kontakt med familien vil bare virke ødeleggende for Solveig. Hun må holdes helt borte
fra sitt tidligere liv,” sier de.
Dette er for øvrig i samsvar med Misjonens holdning til fosterhjemsplassering av
taterbarn.
Vergerådet formidler:
Vi har mottatt brev fra Misjonen som informerer om at de stopper all finansiell bistand om
ikke Solveig flyttes fra sitt nåværende fosterhjem. Årsaken er at familien Solveig nå bor
hos, er av taterslekt, noe Misjonen ikke var klar over, så det er opplagt at hun ikke kan bo
der. Det sies til og med at familiene er i slekt. Vi har derfor fattet følgende vedtak:
Solveig skal flyttes fra sitt nåværende fosterhjem til et annet, langt fra sin biologiske
familie.
Foreldrene får ikke følge henne.
Foreldrene skal ikke vite hvor Solveig er.
Foreldrene fratas foreldremyndigheten.
90

9. Individuelt arbeid
• Far kan skrive brev som forteller hvordan han har det.
• Mor kan skrive brev som forteller om sine følelser over å ha blitt fratatt barnet
sitt.
• Solveig skriver om hvordan det er å bli tatt fra sine foreldre og komme til en familie
hun ikke kjenner i et helt nytt miljø langt fra hjemmet.
• Tore skriver om hvordan det er etter at Solveig er tatt fra dem.
• En fra vergerådet kan skrive hvordan hun opplever å ta et barn fra foreldrene.
• Elevene deler fortellingene med hverandre.
10. Fortelle avslutningen
• Læreren forteller slutten på fortellingen.:
Familien treffes aldri igjen.
Solveig fikk aldri vite hvem som var hennes virkelige foreldre.
Hun fikk aldri vite at hun er av taterslekt.
Foreldre fikk aldri se henne, eller vite noe om hvordan hun hadde det.
• Læreren kan også som en avslutning lese den autentiske ”Fortellingen om Gustava.”
Dramaforløp: ”Latjo drom” – Den gode veien
Læreren forteller
Dette er noe som hendte en gang for lenge
siden. Det er fortellingen om Fredrik og
familien hans som er på reise. ”Fredrik sin
slekt” kaller de seg, for det er Fredrik som
er lederen, og de andre følger med dit han
vil de skal dra. Fredrik og familien hans er
tatere. De er norske, men en gang for
lenge, lenge siden kom tipp, tipp, tipp,
tippoldefaren til Fredrik til Norge. Det er
ikke helt sikkert hvor de kom fra, men vi
tror det var India. De hadde gått og gått i
lang tid, og til slutt kom de til Norge, og der ville de bo. De snakket et eget språk som
heter romani, men de lærte seg raskt norsk og snakket begge språkene.
Fredrik var stor, hadde kullsvart hår og en diger bart. På hodet hadde han en bredbremmet
hatt, skjorte med et tørkle i halsen, en vest og klokke i snor som lå i lomma på vesten.
Ved siden av han gikk Laura som var kona hans. Hun var også mørk i håret og på seg
91

hadde hun et fargerikt tørkle på hodet, skjorte med en fin brosje, strikkejakke, sjal og langt
skjørt. Familien hadde ikke bil, men gikk langs landeveien. De gikk rolig, og etter seg dro
de en svær kjerre. Oppi kjerra var det mye forskjellig. De hadde noe de kalte ”kaffekiste,”
og i den hadde de kopper, fat, primus, kaffe og alt de trengte for å koke og lage mat. De
hadde sengeklær, andre klær til å ha på seg, telt og forskjellige varer de skulle selge, og
helt på toppen satt de to barna deres, Karl og Marie. Hele sommeren vandret de fra sted
til sted. Noen steder bodde de flere dager, og andre ganger kanskje bare en natt eller to.
De bodde i telt. Mange andre i familien deres likte også å reise, og det beste de visste,
var når de kom til en teltplass hvor de traff andre kjente. Karl og Marie likte det godt de
også, for da var det mange barn de kunne leke med.
I dag hadde de gått ekstra langt, og alle begynte å bli slitne, men de hadde lyst til å finne
andre slektninger, så Fredrik og Laura ba Karl og Marie være med og lete etter noen tegn
eller spor etter andre familiemedlemmer. (Se foran i heftet under punktet ”sportegn”.)
1. Lærer i rolle som Fredrik eller Laura tar alle med på leting etter spor eller tegn
etter familien
Praktiske forslag til hva en kan gjøre mens en leter etter tegn.
Fredrik/Laura:
Kom igjen, da går vi og leter. Kan alle følge meg?
• Gå fort, sakte eller tungt fordi en går oppover, eller løpe lett fordi en går nedover.
• Stoppe, lytte, speide og snakke om det en later som en ser.
• Etter en stund kommer de til et veiskille. Skal de gå til høyre eller til venstre? Fredrik/
Laura leter litt i veikanten og finner en kvist på den ene siden.
• Fredrik/Laura:
• ”Se her. Vi er på rett vei. Denne kvisten har slektningene våre lagt her for å fortelle
oss hvor de har gått, og at dere må bare komme etter.”
• Veien går gjennom skog, og en kan bruke hverandre som trær som en må rundt,
bøye seg eller krype under kvistene. Eller kanskje en må hoppe, klatre eller krabbe
over store steiner som ligger midt i veien.
• Kanskje må en vasse over en elv eller balansere fra stein til stein.
• Gå over en myr som lager rare, våte surklelyder, og hvor en blir nesten sittende fast
og må ha hjelp av de andre barna for å komme seg over.
• Gå veldig stille fordi det sitter noen pene fugler på en gren som en ikke vil
forstyrre.
• Trampe og lage høye lyder fordi det kan være orm i nærheten.
• Plutselig kommer de fram til en åpen plass, og der står det mange telt.
92

2. Læreren forteller videre
Det var allerede fem telt på plassen. De sto i en ring, og det var akkurat plass til ett til.
Fredrik og familien hans visste de var ventet og følte seg velkommen med en gang.
Teltet var helt hvitt, og det var veldig tungt. Inne i midten sto det en høy stang, og rundt
den måtte alle ligge når de skulle sove. De måtte ligge ganske tett, men det var fint, for
det kunne enkelte dager bli ganske kaldt. Det som var litt dumt, i alle fall hvis det regnet,
var at det ikke var bunn i teltet. Så det første Fredrik måtte gjøre når teltet var satt opp,
var å grave en stor renne langs alle veggene. Denne rennen gjorde at vannet rant ned i
den og vekk, så bakken inne i teltet ikke ble våt. Etterpå måtte de gå ut og hente granbar
til å legge på bakken. Var de så heldige at det var en bondegård i nærheten, hentet de
høy og la oppå granbaret. Da ble det nesten som en god og myk seng! Når alt dette var
gjort, tok Laura fram kaffekista og kokte kaffe og laget middagsmat. Teltene sto i en ring,
og i midten var det laget et kjempestort bål. Etter maten satt alle rundt bålet, pratet og
fortalte hva de hadde opplevd siden sist de så hverandre. Andre ganger tok de fram
trekkspill og gitar og spilte og sang.
3. Samtale – tegning og tekstskaping
Når de har snakket om det læreren har fortalt, kan barna for eksempel tegne. De kan
enten tegne på hvert sitt ark, eller de kan lage en stor felles tegning som viser hvordan
familiene hadde det på teltplassen sin. Læreren kan notere barnas kommentarer som
festes ved siden av tegningen slik at de har dem til senere bruk, eventuelt til
oppsummering.
4. Lærer i rolle som Oliver. Fortelle og samtale
Se vedlegg: ”Fortellingen om tatergutten Oliver.”
Oliver er en eldre tater som har reist hele livet, og som kan mange fortellinger.
Her kan en bruke ”Fortellingen om Oliver” som bakgrunnsmateriale og for eksempel fortelle
om oppvekst, mobbing på skolen, ønsket om skolegang, hestesalg, skolegang, salg av
selvlagde visper og bilkjøring på svingete vestlandsveier.
5. Alternative aktiviteter til Olivers fortelling
Snakke om Olivers fortelling og lage stillbilder
Det er mange episoder å gripe tak i etter å ha hørt Olivers fortelling. Opplevelsene hans
bærer preg av mye følelser, noe glede og stolthet, men også tristhet og sorg. Med
utgangspunkt i Olivers opplevelser kan barna arbeide med følelser. De kan lage bilder som
viser for eksempel hvordan Oliver hadde det i oppveksten sin:
• Tristheten da han ble mobbet.
• Ensomhetsfølelsen da han var den eneste som ikke fikk gå på skolen.
• Flauheten da han falt på gulvet, og alle sto rundt og lo av han.
93

• Gleden og følelsen av mestring over å ha laget og solgt sin første visp.
• Gleden over å ha fått førerkort.
• Stoltheten over å ta familien med på kjøretur.
• Redselen da det gikk for fort i bakkene.
Lage visp, tankering eller et fantasismykke i ståltråd/aluminiumstråd
Det er tidligere i heftet beskrevet hvordan en kan lage en visp slik Oliver gjorde som ung
mann. Læreren kan eventuelt lage en visp mens barna ser på. Barna får prøve det samme
eller lage noe annet de har lyst til.
Dersom en bruker aluminiumstråd istedenfor ståltråd, er det lettere å forme.
Oliver og lek
Oliver var ikke bare alene. Han lekte av og til med de fastboende, og han lekte med
slektningene sine.
• Finn på en lek.
6. Anna som bor i naboteltet, kommer på besøk til Fredrik og Laura
Lærer i rolle som Anna
Se vedlegg: ”Fortellingen om taterjenta Anna.”
Anna forteller noe fra sitt liv som for eksempel da hun var ute og solgte varer på dørene.
Og om hvor flaut det var da hun mistet alle varene på bussen, og alle de andre barna så
henne. Den gangen hun drømte at hun var prinsessen på erten. Kuene som tok alle de
nyvaskede klærne. Anna forteller også at taterne har et eget språk de kaller romani, og
at det er helt forskjellig fra norsk. Det er ikke så mange i Norge som kan dette språket i
dag, men hun snakker romani sammen med familien sin, og da er det ingen andre som
kan skjønne henne. Men i dag har hun bestemt seg for at hun vil lære barna noen ord og
en sang på romani. Sangen heter ”Romano raklo.” og er skrevet ned på romani med norsk
oversettelse og på CD.
7. Alternative aktiviteter til Annas fortelling
Laging og salg av varer
En aktivitet kan være å leke butikk, enten at en har en butikk i en del av barnehagen, eller
at en leker at en besøker hjemmene slik Anna gjorde. Varene en selger, kan selvfølgelig
være hva som helst. Det kommer an på om det er det å selge, eller å gjøre mest mulig
likt taterne som er målet. Dersom ”varelageret” skal likne på taterens, kan en gjøre dette
til en formingsaktivitet og lage varene selv. Vi vet fra fortellingen om Anna at hun solgte
forskjellige varer på dørene. Noen varer som var veldig populære, var knapper i ulike
størrelser og farger. Knappene var festet tre og tre sammen på store brett, så en kunne
rive av en remse og enten selge den, eller bytte til seg andre varer.
94

En formingsaktivitet kan være å lage
knapper i ulike størrelser og farger.
Knappene kan lages av ulikt materiale
som en finner i naturen, for eksempel
steiner, skjell og frø, eller en kan lage dem
av stoff, papp, skinn, plastelina, leire,
trolldeig eller annet materiale. En kan også
gå videre på aktiviteten en startet under
punktet om Oliver. Taterne var glade i å
pynte seg, og de likte å bruke store
øreringer og brosjer på sjalet sitt. Mennene
hadde en stor ring de festet i skjerfet både
for pynt og for å holde det på plass. Med aluminiumstråden kan en for eksempel lage både
store ringer til ørene og skjerfet.
Lek - dramatisering
Jeg leker at jeg er en prinsesse.
En kan for eksempel bruke eventyret om ”Prinsessen på erten.”
• Læreren kan lese eventyret, og barna kan leke og dramatisere det.
• Kan hende barna i gruppen har andre drømmer?
• Hva kan de være?
• Kan barna fortelle om drømmene sine?
• Kanskje en kan tegne, leke, dramatisere, eller skrive dem ned.
8. Avslutning. Lærer i rolle som Fredrik eller Laura
Det er blitt sent. Teltet er satt opp, maten er spist, vi har pratet, og vi har sunget. Nå er
det på tide å gå til ro.
• En kan avslutte der, eller:
• Læreren kan lese fortellingene om Oliver og Anna som en oppsummering for
barna.
• Tegne eller ha tekstskaping om forløpet barna har arbeidet med.
95

Bruk av IKT som verktøy for tatere i skolesammenheng
I prosjektet ”Taterfolket fra barn til voksen” har flere skoler brukt IKT som et
kommunikasjonsverktøy mens elevene er på reise. Noen har brukt skolens læringsplattform
for informasjon og kommunikasjon, noen har benyttet et enkelt dialogforum, og noen har
kommunisert via e-post.. Men skal dette lykkes, er det helt avgjørende at skolen i god tid
før en reiseperiode ser det som sin oppgave å gi opplæring både i oppkopling av maskinen
til nettet, og opplæring i hvordan eleven på egen hånd skal kunne klare å bruke den. Det
er viktig at elevene blir vant til å bruke IKT også ellers i året for at bruken i reiseperioder
skal ha noen effekt.
Dersom datamaskinen skal benyttes i læringssammenheng, kan det være lurt på forhånd
å installere pedagogisk programvare i maskinen og gi eleven nødvendig opplæring i bruken.
Slik kan elevene få mulighet til å holde læring ved like samtidig som grunnleggende
ferdigheter som lesing, skriving og regning i noe grad kan trenes. Det er også utviklet en
nettside med tanke på pedagogiske lenker som eleven kan benytte på reise: http://www.
alt.hist.no/fag/pedagogikk/tater/skole/pedagogiske_linker.htm Denne nettsiden kan legges
inn under maskinens favoritter. Før eleven reiser, kan læreren i samarbeid både med eleven
og hjemmet vise hvilke lenker eleven skal jobbe med.
Det er mulig å avtale at eleven skal åpne en læringsplattform, lese e-post eller sende en
melding et visst antall ganger i uken eller måneden. Det er samtidig mulig å sende en
hyggelig sms som forteller at eleven er savnet, eller om viktige begivenheter på skolen.
Det er vesentlig at læreren forventer tilpassede tilbakemeldinger til eleven og til den
livssituasjonen eleven er i på reisen, eller når eleven av andre årsaker er borte.
96

Eksempler på tatere som tema/prosjekter i barnehager
og på skoler
I tilknytning til prosjektet ”Taterfolket fra barn til voksen” har flere barnehager og skoler
hatt temadager, temaperioder eller prosjekter i perioden 2005-2008. De har hatt fokus på
taterne som folkegruppe/nasjonal minoritet, taternes livsform og kultur. Omfanget har vart
fra noen timer i løpet av en dag opp til flere uker. Her presenteres noe av innholdet i et
utvalg av barnehagene og skolene.
Prosjektet ”Romanikultur” på Grøtte skole og barnehage
Prosjektet ”Romanikultur” ble gjennomført på Grøtte skole og barnehage våren 2005 for
de eldste barna i barnehagen og for barn på 1. og 2. trinn på skolen. Prosjektperioden
gikk over to uker og endte opp med en utstilling.
Forarbeid til stasjonsundervisningen
I den første uken fikk barna innføring i temaet romanikultur/taterkultur og kunnskaper om
taterne og deres levemåte gjennom fortellinger, høytlesning, sang og samtaler i
samlingsstunder. De voksne presenterte fortellinger om taterjenta Anna og om Oliver. De
leste og så på bilder i boka om ”Vesle-Hjalmar og kilden” og lyttet til viser på en CD som
fulgte med boka. Barna lærte seg sangen Romano Raklo og fikk kjennskap til innholdet
på norsk.
Stasjonsundervisning
I den andre uken ble det organisert stasjonsundervisning med fem aldersblandede grupper.
Hver gruppe ble ledet av en eller to voksne som fulgte barna rundt på fem stasjoner i løpet
av to dager. Tidsrammen for hver gruppe på den enkelte stasjonen ble satt til en time. På
den enkelte stasjonen var det en eller flere voksne med hovedansvar for innhold og aktiviteter
på sin stasjon. Anna Gustavsen fra Taternes Landsforening var til stede i den andre uken.
Stasjon 1: Anna synger og forteller
Den virkelige Anna fortalte fra sin egen barn dom som tater. Barna kjente igjen stoff fra
fortellingen om Anna fra perioden med for arbeid. Anna sang også sanger som barna kjente
igjen og viste fram gjenstander som unika koffert, kaffekiste og sølvgjenstander.
Stasjon 2: Vispelaging
Barna fikk se vispemakere med tater bakgrunn
i arbeid. Alle barna fikk sin egen visp, men disse
vispene var såpass vanskelig å lage at barnas
egenaktivitet ble lav. Det var likevel en opplevelse
for barna å se hvordan en visp ble laget og stor
stas å få med seg en egen visp hjem.
97

Stasjon 3: Matstasjon med flesk og potetkaker (pabbar bannik):
Både flesk og potetkake har vært en del av taternes mattradisjon. På denne stasjonen ble
de to rettene kombinert. Deigen til potetkakene ble laget på forhånd, og utbakingen foregikk
inne. Barna gikk ut for å steke potetkake på en takke over bålet, mens flesket ble stekt
på en egen stekepanne. Barna satt rundt bålet mens de spiste potetkake med flesk og/
eller sirup.
Stasjon 4: Drama
Lederen for stasjonen hadde laget fortellerteater basert på Annas fortellinger. Etter
fortellerteatret ble barna tatt med på ulike dramatiske aktiviteter.
Stasjon 5: Knivmaker/spikking
Det lyktes ikke å få tak i en tater som kunne
lage kniver, men en annen lokal knivmaker
stilte opp på en av stasjonene. Han viste
fram noen av knivene han har laget, og
fortalte litt om hvordan han har arbeidet med
dem. Etterpå laget barna sommerfugler der
de først klippet ut vinger av papp som de
senere malte. De spikket sommerfuglkropper
som ble limt på vingene, og laget følehorn av
pipe rensere.
Etter to dager med stasjonsundervisning
samlet alle barn og voksne seg i gymnastikksalen.
De dannet en stor ring og sang
Romano Raklo til akkompagnement fra Annas
gitar. Dagen etter fikk alle barna utdelt et
hefte med en Anna-fortelling. Flere av barna
fortalte at de hadde lest fortellingen i heftet
sammen med foreldrene sine.
Etterarbeid
Etterarbeidet foregikk i barnehagegrupper og basisgrupper. Det ble lagt opp til samtaler
og tekstskaping om det barna hadde opplevd og lært i løpet av prosjektperioden. I tillegg
laget barna tegninger om dette.
Utstilling
Utstillingen fra prosjektet ble montert på et eget rom, og både barnehagegrupper, klasser
98

og foreldre ble oppfordret til å besøke utstillingen. Den omfattet tegninger, visper,
sommerfugler, bilder, tekster og tegninger som barna hadde laget. Utstillingen var åpen i
en uke, og folk kunne komme og se på den. Alle barna som deltok i prosjektet, besøkte
utstillingen, og mange av deres foreldre var innom for å se på den.
Taterprosjektet i Baldershage barnehage
Våren 2007 hadde de eldste barna i Baldershage barnehage et prosjekt om tatere.
Formidling og samtale om taternes kultur
Lederen for førskolegruppa hadde samlinger med barna der hun fortalte og hadde samtaler
med barna om taterne, deres livsform og kultur. Foran vinduet i dette rommet hengte de
opp et teppe med stjerner på, og det ble ganske mørkt og stemningsfullt. I dette rommet
hendte det også at barna kledde seg ut med gamle klær. Disse klærne fulgte med en
taterkiste som barnehagen lånte fra prosjektet ”Taterfolket fra barn til voksen”.
Formingsaktiviteter
Barna laget smykker i flere omganger, og det fenget.
De brukte ståltråd, bokslokk og aluminiumsfolie. Folien
ble brukt på forskjellige måter. Blant annet ble den
brukt til å kle bokslokk som dermed ble til flotte brosjer
og smykker.
På reise
Mot slutten av prosjektet dro barn og voksne på tur ut av barnehagen. Da var de ”tatere”
som skulle ut og ”reise”. Med seg på reisen hadde de en ”taterkjerre” hvor de hadde ting
som barna hadde laget. Taterkjerra var egentlig mattralla fra barnehagens kjøkken. En av
de voksne hadde med seg gitar på reisen og spilte og sang sammen med resten av følget.
Taterfølget dro til en ”bondegård” for å selge eller bytte varer. Gården var i hvert fall et rødt
hus som alle var enige om var en bondegård. I dette huset bodde en av de ansatte i
barnehagen som denne dagen var ”bondekone”. Hele taterfølget fikk komme inn på
bondegården. Her fikk de byttet til seg mat som de fikk tilberede og spise inne.
Lederen for førskolegruppa framhevet at både barn og voksne syntes det var spesielt
morsomt å gå på tur, og hun mente at turen fungerte som en lang og god lek. I ettertid
snakket barna flere ganger om da de var tatere, og hva de gjorde da.
99

Taterprosjektet i Skuta barnehage
Skuta barnehage gjennomførte et prosjekt om tatere høsten 2007. Dette ble gjennomført
på en avdeling for barn i alderen 3-6 år over en periode på fire uker. Barnehagen har utviklet
en prosjektmodell som består av tre hovedfaser: en ”teori”-fase med innføring i temaet,
en fase med formingsaktiviteter og en med dramaforløp.
Innføring i temaet
Målet var at barna skulle utvikle bevissthet om hva tatere er, hva taterne gjør eller gjorde,
og hva som har vært særegent for taterne som folkegruppe.
Første samling: De voksne la hovedvekten på å presentere ordet ”tater” og laget en visp.
Barna fikk se på gamle bilder av en kaffekiste, annet taterhåndverk, klesplagg og av familier
med hest og vogn.
Andre samling: Barna hørte på taterviser og lærte betydningen av et romaniord.
Tredje samling: De voksne fortalte om noen av taternes funksjoner på landsbygda før i
tiden. Barn og voksne snakket om at det kunne være nyttig for folk som bodde langt fra
hverandre å få besøk av tatere som kunne fortelle nytt om slekt og venner fra andre bygder.
I det videre opplegget snakket barn og voksne mye om taterbarnas lek.
Formingsaktiviteter
Viktige elementer av det de voksne hadde ønsket å formidle, ble konkretisert, og barna
laget gjenstander til dramaforløpet. Alle greide å lage enkle varianter av visper i myk ståltråd.
Barna laget kongledyr, og de malte tørkerullkjerner til skogen i dramaforløpet. De voksne
laget en liten kaffekiste.
Dramaforløpet
Når Skuta jobber med dramaforløp, får de alltid besøk av Rosenknopp som er rollenavnet
til en av assistentene i barnehagen. Han er ”veiviser” eller ”lærer i rolle” gjennom forløpet
og presenterer eventyret eller problemstillingen det skal jobbes med. Kortfattet kan
dramaforløpet gjengis slik:
Rosenknopp er på vei for å besøke Skuta da han kommer over tatergutten Per som er en
voksen i rolle. Per sitter i skogen og gråter fordi han har kommet bort fra familien sin. Det
eneste han har igjen, er en vogn med kaffekiste. I barnehagen forteller Rosenknopp barna
om Per, og barna vil gjerne være med og lete etter Pers familie. Rosenknopp tar med barna
for å hilse på Per.
Per tar med barna ut i skogen for å se etter spor etter tatere. Skogen består av trær av
malte tørkerullkjerner med påsatte kvister. De voksne har lagt ut tatergjenstander barna
100

har laget og en del leker. Barnas oppgave er å finne tatergjenstandene. Per kjenner igjen
gjenstandene som barna finner som ”vispen til mor”, ”kongledyret til lillesøster”, osv. Alle
tatergjenstandene de finner, legges i kaffekista. Per kommer på at familien hans hadde
snakket om å reise til Steinkjermartnan og foreslår å dra dit.
Dagen etter møter barna Per igjen og reiser med toget – en lang rekke stoler - til Steinkjer.
Puterommet i barnehagen er martnaområdet, og her treffer de taterulven Rolf - en hånddukke
styrt av en voksen. Rolf har en bod der han selger visper og andre ting, og her er flere ting
som hadde tilhørt familien til Per. ”Jo da,” sier Rolf. ”Det har nettopp vært en taterfamilie
her og solgt mange ting til meg. De fortalte forresten at de skulle tilbake til Trondheim.”
Barn og voksne skynder seg til toget til Trondheim.
Den siste turen starter med å dra tilbake gjennom skogen hvor de treffer Rolf. Han hadde
blitt så trist da han hørte om Per og ville gjerne være med og lete. Plutselig hører de noen
som synger i det fjerne. De går videre, og der er familien til Per! Gleden over å treffes er stor.
Mens de sitter rundt leirbålet, forteller Per og barna hele historien til Pers ”familie”.
”En reise i taternes verden” - taterprosjekt ved Moflata skole i Skien
Moflata skole i Skien deltar i prosjektet
”Taterfolket fra barn til voksen”. Våren 2008
hadde fire lærere og 64 barn på 4. klassetrinn
tatere som tema over en periode på tre uker.
I tilknytning til prosjektet sa rektor ved skolen:
”Vi har alltid hatt samer som tema, men det
er ingen samer i Skien, så i år valgte vi å
prioritere tatere, som det er en del av i Skien,
og som er en av våre fem nasjonale minoriteter.”
Fra arbeidsboken til en av elevene
Målene for prosjektet var at barna skulle lære
hva en nasjonal minoritet er. De skulle lære
hvor taterne opprinnelig kom fra, om livet i
gamle dager, familieforhold, håndverks- og
handelstradisjoner, sang, musikk, ulike
reisemåter, skolegang, litt om romani og
generelt om livet på veien. ”Vi har valgt å
vektlegge de positive sidene ved kulturen, og
ikke snakke om barn som ble tatt fra sine
101

foreldre, lobotomering, sterilisering og det som generelt er den triste siden av taternes
historie. Selvfølgelig er dette en viktig del, og noe en bør kjenne til, men fordi vi arbeider
med barn som er 10 år, ønsket vi en positiv fokusering. Den andre siden av historien kan
barna lære om når de blir eldre,” sier lærerne.
Lærerne har fortalt autentiske fortellinger om taternes liv og fortellingen om ”Hjalmar og
Kilden”. De har sett på gamle bilder, tegnet, malt, laget egne fortellinger, veggavis, lett
etter spor og sportegn og sunget sanger, blant annet ”Romano raklo”.
Avslutningen ble en stor dag. Moflata skole ligger like ved skogen, og en kald dag i april
hadde 64 barn og fire lærere en fantastisk flott aktivitetsdag ute. Barna ble veiledet i en
enkel form for vispelaging, og alle klarte å lage sin egen visp. Et av barna skriver i etterkant
av prosjektet:
”Det var når vi lagde visper. De ble fine, det tok tid, men det gjorde ikke noe. Jeg syntes
selv at min ble fin. Jeg hadde den med hjem og mamma brukte den til hvit saus med
spagetti. Jeg lo, mamma og, det var faktisk morsomt”.
Lærerne hadde laget en stor potetkakedeig, og alle barna fikk hver sin klump og laget og
stekte potetkake og flesk over varmen. Anna Gustavsen, som var på besøk denne dagen,
fortalte noe fra sin barndom, og dagen ble avsluttet med sang.
Undervisning i vispelaging Et ferdig produkt
Lærerne var fornøyd og syntes at både de og barna hadde lært mye. De har laget en liten
rapport fra prosjektet og deler gjerne sine erfaringer dersom andre skoler har lyst til å
gjennomføre et liknende opplegg!
102

Fortellinger
Sofie 1
Jeg begynte mitt liv på landeveien da jeg var 24 timer gammel
Mamma og pappa tilhørte en reisende slekt, tatere, og de hadde begge tjent til livets opphold
mens de reiste fra sted til sted. Det var en kald dag i januar, og mamma var rett ved å føde.
De hadde gått langt akkurat denne dagen, og til slutt fikk de overnatte hos noen slektninger.
Huset der var fullt allerede før vi kom. Fødselen gikk fint, men etter 24 timer måtte vi ut. Det
var ikke plass til oss. Så dermed begynte mitt liv på landeveien da jeg var bare 24 timer.
Jeg ble pakket godt inn. De tok et langt skjerf og surret det stramt rundt hele kroppen min,
reiving ble det kalt, og det var ikke uvanlig at de gjorde det med småbarn på 50-tallet. Jeg
kan ikke huske hvordan det kjentes, men i ettertid har jeg tenkt at det må jo ha vært trangt
å ligge der uten å kunne røre en finger? Men varmt og godt var det. Mamma og pappa hadde
nok av tepper, og var det ekstra kaldt ute, puttet de meg i sekken til pappa. Det er jo ikke
så ulikt det vi ser i dag, det, at barn blir båret på ryggen, bare at de blir ikke reivet.
Om et år skal det bli født en liten jente
Mamma og pappa ønsket seg så veldig et barn. De hadde ingen sammen, men mamma
hadde en gutt fra før som bodde hos bestemor og bestefar. De hadde prøvd å få barn i
seks år uten å lykkes. Hun hadde hatt noen aborter som var belastende for henne, og
hadde vel egentlig mistet troen på at hun kunne få flere barn. På denne tiden gikk det
rykter om en kjent mann som var så flink til å spå. Mamma og pappa bestemte seg for å
spørre om han trodde de kunne få barn. Da de kom dit hvor mannen hadde kontor, var det
lang kø, og de måtte vente lenge. Mamma har fortalt i ettertid at hun syntes det var ganske
skummelt, men han skulle jo bare spå, og det er vel ikke farlig?
Da de kom inn, kikket mannen på dem en god stund, og så sa han: ”Dere er her for å høre
om dere kan få barn, dere.” De nikket og skjønte at han kunne virkelig spå, siden han kunne
se på dem hvorfor de hadde kommet. ”Jeg skal se om jeg kan finne det ut,” sa han. Så tok
han en bolle og fylte den med vann. Oppi den slapp han tre kuler, og mens han satt der og
snakket med mamma, fløyt det opp en kule som ble liggende i vannflaten. Da sa han: ”Du
behøver ikke bekymre deg, for om et års tid så har du ei lita mørk tulle i armene dine.”
Det var helt sant! Noen måneder etter var mamma gravid, og et drøyt år etter besøket kom
jeg til verden, mørk, sterk og klar til å ta fatt på livet.
Jeg likte livet med reising den gang jeg var ung. Det var et fint liv. Vi kom hele tiden til nye
steder, ble kjent med mange mennesker, og det var alltid mye slekt som reiste sammen.
Den første tiden min ble jeg båret rundt. Hest var jo forbudt fra 50-tallet, og mamma og
103

pappa hadde ikke råd til å kjøpe bil. Det gjorde de atskillig senere. Det hendte vi hadde
en sykkel om sommeren, eller sprak om vinteren slik at det var lettere å få med alt vi
trengte. Pappa hadde sekk på ryggen og veske i hånda, og mamma hadde veske i hånda,
og her hadde vi sengeklær, andre klær, kopper og kar. Vi trengte ikke mye, vi var ikke
storforlangende, men heller litt som vandringsmannen til Einar Skjæraasen sier:
”Å, jeg har ingen bondegård med hest og hund og dreng.
Nei, jorden er mitt levebrød og skogen er min seng
Og jeg har høysang i hver li og kirke på hver mo
Og kirke på hver mo.”
Vi levde ikke av jorden akkurat, men mamma bidro til husholdningen med småhandel på
dørene, og pappa reparerte og byttet klokker og la takrenner.
Det jeg husker best, er samholdet og solidariteten mellom oss. Var det noen som tjente
mye en dag eller fikk mye mat, delte de med andre. Det var ikke slik at vi samlet eller satte
penger i banken. Vi brukte det vi hadde, og var fornøyd med lite. Men det var et hardt liv.
Vi visste ikke alltid hvor vi skulle sove om natten. Det hendte mer enn en gang at vi måtte
gå fra dør til dør før noen ga oss en soveplass på låven, i bryggerhuset eller på kjøkkengulvet
hos bygdefolket. Bygdefolket var greie. Hadde det ikke vært for deres godhet, ville vi hatt
problemer mange ganger. Jeg tror alle som har reist på landeveien i eldre tider, vil være
enig med meg i det.
Den julekvelden jeg var tre år
Noe av det aller første jeg virkelig husker, er den gangen jeg var tre år, og vi var ute og gikk.
Det var 24. desember og julaften. Ekstra kaldt var det også. Vi hadde gått langt og lett
etter et sted vi kunne sove. Det var mange sammen denne julaften, flere voksne og mange
barn. Til slutt fikk vi overnatte hos en gammel gubbe som vi kjente. Jeg husker hvor godt
det var å komme inn. Det var varmt, det brant i ovnen og luktet jul, appelsin. Appelsinene
luktet annerledes før, de var søtere, eller i alle fall slik jeg husker det. Vi hadde solgt mye
varer i dag. Folk kjøpte gjerne litt ekstra til jul, så vi hadde med oss en stor veske med
flesk og poteter. Mamma og den ene tanten min lagde mat, og snart var appelsinlukten
blandet med flesk, og jeg visste at snart skulle vi få mat og kose oss.
Det gjorde vi også!
Men så skjedde det som av og til skjer mellom voksne. De begynte å krangle, og stemningen
ble vond og vanskelig. Gubben vi var hos, hadde bare ett rom, så det var umulig for oss
barna å gjemme oss bort noe sted. Til slutt bestemte mamma at denne kranglingen ville
104

hun ikke at jeg skulle høre på. Dermed pakket hun sammen de få sakene våre, tok på meg
tøyet og gikk ut i vinterkulden på selveste julaften.
Vi kjente ingen andre i nærheten, og vi kunne ikke banke på hos bygdefolket på denne
tiden av døgnet. Ikke så langt unna var det en jernbanestasjon. Dit gikk vi. Selve
jernbanehuset var stengt, men det var en utedo der, og det ble vårt sted for resten av
julaften. Mamma la sengeklærne oppå doen, og så la vi oss tett, tett inntil hverandre så
det ble så varmt som mulig. Jeg kan ennå huske at det var en stor sprekk i veggen, og
gjennom den kunne jeg se rett ut på den hvite snøen og kjenne at det blåste kaldt på
nesa. Mamma verna alltid om meg, så jeg led ingen nød. Men etterpå, i ettertid har jeg
tenkt på den kvelden. Vi lå der med hodet mot selve doskåla og bena mot utgangsdøra.
Det har satt seg i minnet, og hver julekveld kommer tankene og opplevelsen igjen.
Jeg har gått på mange forskjellige skoler
Ungdomsskolen har jeg fullført, men det har kostet en del. Karakterene mine var gode til
slutt, men spesielt den første tiden var utfordrende. I løpet av første klasse gikk jeg på
fem forskjellige skoler på ulike steder i landet. Grunnen til det var at vi måtte ta en del
reiser i løpet av året for å få inntekt. Med det yrket mamma og pappa hadde, var det ikke
mulig å livnære seg ved å være bare på ett sted. Det bodde jo ikke så mange folk på disse
stedene slik det gjør i byen i dag, så etter en tid hadde de som ville handle, kjøpt det de
trengte fra oss. Derfor måtte vi finne nye steder hvor vi kunne selge, og oppsøke folk som
trengte hjelp til å legge takrenner.
I andre familier, som ikke er tatere, reiste kanskje bare mannen, men hos oss var det
vanlig at hele familien dro sammen. For det første trengte vi å være sammen for å skaffe
inntekt, og for det andre ville både mamma og pappa være sammen med barna sine.
Slik ble det mange forskjellige skoler, og det ble uheldig for meg. En ting var at dialektene
endret seg når vi kom til et nytt sted, så nå ertet barna meg ikke bare fordi jeg var tater,
men også fordi jeg snakket annerledes. Det førte til at jeg ble stille og passiv og lærte
mindre enn jeg ellers ville gjort. En annen ting var at skolene var så forskjellig. De hadde
ulike måter å undervise på, andre bøker, og når en klasse på en skole hadde kommet til
bokstaven H, hadde kanskje en annen kommet til T, og da ble det mye å ta igjen.
Vi ble av og til jaget når vi hadde slått opp teltet vårt et sted. Det var noen folk som ikke
likte tatere, fordi de trodde vi stjal. Det var kanskje noen som stjal, men det gjaldt jo for
hele befolkningen. Noen stjeler og oppfører seg ikke bra. Var det noen som hadde gjort
noe galt, fikk taterne ofte skylden, men jeg har aldri skjønt hvorfor det ble sånn. Hvorfor
har taterne fått et slikt stempel? Vi oppførte oss som folk flest, og den eneste forskjellen
105

var at vi ikke hadde en fast bolig. Vi ville ha friheten og reise rundt. Er det kanskje det
som er årsaken, var noen misunnelig på oss fordi vi levde annerledes, ville de leve litt
sånn selv, men torde ikke?
Det året jeg skulle begynne i andre klasse, kom vi tilbake til en skole jeg hadde gått på
tidligere. Jeg gikk noen dager, men så sa lærerinna at jeg måtte begynne i første klasse
igjen, for jeg hadde ikke lært nok til å følge med i andre klasse.
Det var flaut! Etter hvert skjønte jeg at jeg var ordblind, og heldigvis fikk jeg hjelp slik at
jeg lærte meg å lese etter hvert. Jeg husker veldig godt at vi måtte lære salmevers. Mamma
kunne dem, så hun hjalp meg, og det var godt, for lærerinna ga seg ikke før vi kunne aller
versene. Jeg var så nervøs, og når vi var nervøse, brukte vi å si: ”Nervene ligger helt utenpå
oss, som en geleklump.”
Jeg var ofte utrygg
Selv om jeg likte dette livet og har gode minner, var det alltid en utrygghet der. Jeg følte
meg aldri helt trygg og var redd noen skulle komme og ta meg. Øvrighetspersoner var jeg
så redd for at jeg neide hver gang jeg traff dem. De gangene jeg var virkelig trygg og hadde
det godt, var når jeg var sammen med familien min. Nå har jeg det godt, veldig godt, men
når jeg tenker på redselen, blir jeg trist og lei.
Det er noe rart med skogen. Vi overnattet ofte der når vi lå i telt om sommeren. Det var
tryggest, men likevel er det en merkelig sårhet som kommer når jeg er i skogen i dag. Mannen
min er glad i skogen. Han liker å gå lange turer der og finner ro og hvile. I begynnelsen kunne
jeg ikke skjønne hvordan han kunne slappe av der. Skogen var jo stedet vi gjemte oss bort,
lyttet på lydene og var engstelige dersom det var annerledes enn skogens egne. I senere år
har han lært meg å like skogen bedre. Jeg kan nyte og se naturen, lytte til bekkens lune
risling og se alle fargene, men jeg tør likevel ikke gå dit alene.
De gangene vi var mange sammen, la vi oss på åpne sletter, og det kjentes greit da. Med
en gang teltene var satt opp, ble det laget varme, og mannfolka tok opp musikkinstrumentene
sine, trekkspill og gitar. Varmen var god, stokkvarme kalte vi den, for vi brukte så svære
stokker. Musikken var lokkende, og det var mange bygdefolk som kom sammen med oss
for å lytte eller danse. Pappa spilte av og til på skjeer, og det var så muntert og godt! Vi
sang livlige sanger når vi var glade, men plutselig kunne vi ta en sørgelig en, og da satt vi
og sang og gråt, sang og gråt. Det var følelsene i sangen som fikk fram denne tilstanden
i oss. Vi viste fram glede, sorg og smerte i sangene våre, og egentlig tror jeg det var en
god terapi for oss alle.
106

Mannen min ”fridde” til meg da jeg var tre år
Den sommeren jeg var tre år, lå vi ganske lenge på ett sted. Dette var et slikt sted
bygdeungdommen kom og var sammen med oss om kvelden. En dag kom det en gutt som
var åtte år eldre enn meg. Han var så snill, pratet og likte å være sammen med oss. En
dag tok han meg på fanget, og så sa han: ”Du skal bli kjerringa mi, du.” Jeg tror ikke jeg
skjønte hva han mente, kanskje ikke han heller forsto hva han sa, men av en eller annen
grunn husket jeg det likevel. Og da vi mange år senere kom tilbake til den samme plassen,
var han plutselig der igjen. Jeg likte han godt, og han likte meg, men han var jo bygdegutt.
Det var ikke så vanlig på den tiden at tatere og bygdefolk giftet seg med hverandre, men
pappa sa ja på en betingelse: ”Hvis du kan gi ordentlig tak over hodet på jenta mi, da skal
du få henne.” Ja, det kunne han love, mannen min, og det har han gjort. I dag har vi stort
fint hus og to fine barn som jeg er veldig stolt av.
Jeg har det godt i dag, og jeg synes det er godt å tenke på reisingen, men samtidig er det
noe som gjør meg trist over den måten vi til tider ble behandlet på. Jeg blir av og til redd.
Ungene mine er halvt tatere og halvt bygdeunger, og jeg vil jeg beskytte dem mot alt vondt
og leit. Av og til reagerer jeg på bygdefolket, går på aga, og angsten slipper aldri. Det er
som å gå på en myr. Når du går på en myr og plukker multer, går du veldig forsiktig for ikke
å tråkke feil og falle nedi. Trår du feil, kan det skje deg noe. Det samme gjelder for mange
av oss tatere. Vi har gått på en myr hele livet, så hvert skritt vi tar, trår vi forsiktig. Fortsatt
den dag i dag er det enkelte som snakker om tatere som noen som stjeler og ikke oppfører
seg slik en skal i et samfunn.
Jeg håper den dagen kommer da det er helt greit å si: ”Jeg er tater, og jeg er stolt av det”,
uten at noen sier vonde ord eller gir oss en urettferdig behandling.
107

Anna 1
Vi hadde alltid mange gjester i huset vårt
Da jeg var 16 år, var jeg regnet som voksen og skulle stå på egne ben. På den tiden hadde
jeg jobb et års tid og lagde globuser med lys i. Det var pappa som syntes det var slitsomt
for meg å kjøre rundt med sykkel for å handle, så han foreslo at jeg skulle ha fast arbeid.
Men jeg trivdes ikke helt. Det var det med klokka. Alt var så rutinemessig, og etter et år
ville jeg ut på veien igjen. Jeg kan ikke huske første gangen jeg var ute på veien, for det
har jeg vært siden jeg ble født. Vi hadde ikke hest, men bil helt fra jeg ble født. En fin
gammel Ford med sveiv. Jeg husker mange ganger pappa sto og svettet og sveivet for å
starte mens jeg satt ved rattet.
Mine foreldre hadde eget hus fra jeg ble født, så vi hadde en fast base om vinteren, men
ellers om året reiste vi. Huset vårt var ”Villa gjennomtrekk,” ikke fordi det var så trekkfullt,
men fordi det alltid kom folk og bodde hos oss. Til og med når vi leide hus andre steder i
landet, var det familier, søsken, onkler og tanter som overnattet på ubestemt tid. En gang
hadde gjestene til og med tatt senga mi, så jeg måtte ligge på gulvet. Men vi var glad for
at familien kom. Hvis de ikke gjorde det, ble vi engstelige og redde for at det hadde skjedd
noe, eller vi lurte på om vi hadde sagt eller gjort noe sårende. Det som dominerte, var
samholdet og solidariteten. Vi delte det meste av gleder, sorger og utgifter. Den som hadde
penger, kjøpte mat, og hadde noen fått en fleskebit, hadde kanskje andre fått en potet, og
til sammen fikk vi et fullverdig måltid.
I jula var det alltid spesielt, for da var vi flest mulig sammen. Ja, det er vi forresten ennå.
De som ikke hadde eget hus, søkte til slektninger de kunne være hos julaften. Tatere
hadde jo slekt i alle kroker og kriker, så som regel var det ikke vanskelig å få husrom. Det
var viktig å være sammen med familien i jula. Selv om det ikke var så mye mat og enda
mindre gaver, hadde vi hverandre, og det var det som betydde noe. Selvfølgelig var ikke
alt bare positivt og glede. Vi hadde våre feider, men det har gjort meg sterk. En var den
en var på godt og vondt. Vi kjeftet, og det var gnisninger, men vi var like gode venner og
kunne alltid dele brødskiva. Det er dette samholdet vi har beholdt den dag i dag.
Jeg måtte be pent om å få litt vann
Jeg likte å handle. Det var alltid spennende å komme til nye plasser og møte nye folk, eller
å komme til kjente steder og treffe noen vi visste ville handle med oss. Men da jeg var
riktig ung, var det av og til en del utfordringer, spesielt når vi kom inn på gårder der det var
jevnaldrende. Det var ikke alltid noe trivelig, for det var fliring. Ikke det at det var utrivelig
å handle, men det var fliringa til ungdommen, hånfliringa: ”Nå kommer det tater, se på ho
da,” sa de. Det var det jeg grudde meg til, at ungdommen skulle håne eller gjøre narr, men
108

det var helt vanlig. Så vi måtte stålsette oss, være stolte og modige selv om vi var aldri
så redde. Mange av oss ble forknytte og fikk angst, andre taklet det bedre og ble sterke.
Vi lå ofte i telt om sommeren når vi var ute og handlet. Som oftest lå vi der det var vann,
en bekk for eksempel. Men hvis det ikke var vann i nærheten, var vi avhengig av å få
drikkevann fra bøndene, og vi måtte spørre pent. Det var ikke bare å buse på. Vi måtte
være så forsiktige, måtte lære å lese folka. En skulle helst spørre veldig underdanig:
”Unnskyld frue, men unnskyld, kunne du være så snill å gi meg en kanne vann?” I dag
liker jeg ikke å tenke på den ydmyke måten jeg måtte spørre for å få litt vann til å koke
kaffe. Det hendte ofte vi ikke fikk vann heller.
Noen ganger måtte vi spørre for å få ta oss en matbit nede i veikanten. Vi måtte spørre
pent om vi fikk sitte der og ta oss en kopp kaffe. Av og til ble vi jaget, andre ganger fikk vi
lov. Noen ganger kunne folkene smile, men så var de ikke snille likevel. En gang vi var på
Vestlandet, ble vi skutt etter. Vi skulle stoppe og hvile ved et jorde. Det var på ettersommeren,
for de hadde tatt slåtten, og det var grønt og fint. Vi hadde tatt ut kaffekista og skulle
akkurat til å tenne primusen. Da kom det en bonde løpende og jaget oss i fullt sinne.
Plutselig så skjøt han! Jeg fikk jo sjokk. Det var bare å kaste kaffekista i bilen og komme
seg unna i full fart. Det har brent seg fast.
Vi var ofte redde
Vi var konstant redde, og den redselen har jeg ennå. Jeg er 62 år og kan si ifra, men når
jeg ser en myndighetsperson, så får jeg en slags hjertebank. Jeg har ingen ting å være
redd for, jeg har ikke gjort noe galt og sa det til lensmannen her. ”Men hva skulle du være
redd for da, Anna,” sa han. ”Jeg vet ikke, men redd er jeg og vil helst slippe å se dere. Jeg
klarer ikke å takle det,” sa jeg.
Som barn var jeg aldri noen gang i kontakt med øvrighetspersoner som lensmann, lege
eller prest. Jeg hadde bare hørt om dem. Vi gjemte oss for øvrighetspersoner, fordi vi måtte
være usynlige. Det kunne komme noen å lyve på oss at vi hadde stjålet, eller gjort noe
annet straffbart. Så vi holdt oss unna bygdene i helgene, og lå godt gjemt oppe i
skogen.
Jeg husker noe som skjedde en gang på 60-tallet da jeg var ute og handlet. Jeg hadde
vært på en gård. Jeg visste ikke hva som var kjøkkenveien, så jeg rota litt og kom til
stueinngangen. Der banket jeg på, men ingen svarte, så jeg måtte lete til jeg fant den
andre inngangen. Jeg fant fram og kom inn på kjøkkenet. Der satt det to menn. Den ene
hadde et forferdelig langt skjegg som han satt og klipte. Det så ut som et nissehus med
to nisser i. De skulle ikke handle noe, så jeg satte meg i bilen og kjørte opp i bygda. Etter
noen timer ble jeg stoppet i veien av lensmann, og han sa jeg måtte bli med på lensmanns-
109

kontoret. ”Du har begått tjuveri. Vi har sett spor etter deg rundt hele huset,” sa han. Jeg
ba han ransake bilen her og nå, for jeg hadde ikke tatt noe, og dessuten ville jeg gjerne
vite hva det var jeg skulle ha tatt. ”Du har tatt en barbermaskin fra to gamle menn,” sa
lensmannen. Ikke skjønner jeg hva de mennene trengte barbermaskin til. De satt jo der
og trimmet det lange skjegget sitt med saks! Men lensmannen fant jo ingen barbermaskin
i bilen. Dagen etter kom han tilbake og sa de hadde funnet barbermaskinen. Men det
hadde ikke vært tvil hos lensmann om at jeg hadde stjålet den. Sånn er det, ingen tvil,
det var fastslått, tateren hadde tatt den.
Noen av oss har fått en knekk av slik oppførsel. De har ikke klart å styre angsten. Jeg har
også angst, men jeg klarer å kontrollere den. Mange taterfamilier ble, uten at de selv ville
det, sendt til Svanviken arbeidskoloni hvor de skulle ”lære å bli ordentlig norske”. Vi som
unngikk å bli sendt dit, har blitt preget vi òg. De fleste av oss har opplevd angst og utrygghet.
Vi gikk stadig med angst for at barna skulle bli tatt fra oss. Vi var alltid forsiktige og redde
for å gjøre noe galt. Mange har klart seg, men mange har fått skade. Når en er redd
myndighetene uten å ha noen grunn til å være redd, da mener jeg at en er skadet.
Til sammen har jeg kanskje gått fire år på skolen
Jeg husker ikke så mye fra skolen, det er borte, det er ”black-out.” En av grunnene er vel
at jeg ikke gikk så lenge på skolen, og den tiden jeg var der, var ikke noe hyggelig. Mamma
og pappa måtte jo reise og handle hele året for å sikre økonomien, men nå ville de at jeg
skulle bo fast så jeg fikk gå på skolen. Pappa var så sosial og kom lett i kontakt med andre
folk. Han hadde blitt kjent med et eldre ektepar som var barnløse og bodde på en stor
gård. De var kjempesnille folk. Det er rart å tenke på. Der hadde jeg eget rom, det hadde
jeg aldri hatt før, og den fineste maten en kunne tenke seg: medisterkaker og hjemmebakt
brød som jeg kunne spise hver dag. Likevel ser jeg for meg den triste jentungen da mamma
og pappa kjørte. Det eldre ekteparet var bare snille og ville det beste for meg. Materielt
hadde jeg det bedre enn noen gang, men savnet etter mamma og pappa gjorde at oppholdet
ble kort. Jeg ville tilbake til det enkle, til familien og livet på veien. Så det er nok ikke bare
det materielle som betyr noe for å ha det bra.
Fra skoletiden husker jeg en vettskremt jente. En som var redd for alt, for å snakke høyt i
klassen eller for å si noe galt. Jeg var bare høflig og stille, så ned i gulvet og ville ikke ha
noe oppmerksomhet rundt meg. Det er ingen gode minner. Når jeg tenker på den tiden,
blir jeg bare trist. Heldigvis hadde jeg venninner der jeg bodde. De var bygdefolk, og jeg
kom greit overens med dem. Men livet de levde, og livet på bondegården var fremmed og
skremmende. Vi var alle innprenta at vi måtte være forsiktige med folk vi ikke kjente. Det
var ikke så rart. Vi opplevde jo å bli skremt, ropt stygge navn etter, jaget og skutt på. Å
være tater var forbundet med noe negativt, og det var vanskelig å være taterunge hvis du
110

ikke hadde mange av dine rundt deg. En overlevde fordi en hadde familien rundt seg. Det
var det som var tryggheten. Derfor ble det vanskelig når jeg ble alene med det eldre
ekteparet. Jeg følte meg så alene, og selv om jeg visste at de var snille, så klarte jeg ikke
helt å stole på dem. Heldigvis gikk det ikke så lenge før mamma og pappa hentet meg,
men dermed ble det så som så med skolegangen. Jeg har bare gått noen måneder hver
vinter, kanskje tre, fire år til sammen.
En annen utfordring, fordi vi reiste, var at jeg hele tiden kom til nye steder og nye skoler.
Det var skremmende å komme inn i et miljø som en ikke visste noe om, og som fungerte
helt fint for dem som var der. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, for den
gangen var det stor forskjell på tatere og bønder i væremåte. Vi pleide å kalle alle som
ikke var tatere, for bønder. En grunn til det var sikkert at vi oppholdt oss for det meste
utenfor byene. De andre i klassen var trygge på hverandre. Noen ganger var det andre
tatere på samme skolen. Det var godt, for da hadde jeg en å gå skoleveien sammen med.
Uten de andre taterungene hadde jeg hele tiden angsten med meg. Om det var begrunnet
eller ikke, vet jeg ikke, like redd var jeg. En visste aldri hvordan dagen endte.
Jeg kjente ingen tatere som hadde skolegang. Vi var ikke vant til at noen hadde utdannelse.
Livet vi levde, inkluderte ikke skole, og vi trodde og tenkte ikke at vi kunne få noen heller.
De fleste av oss opplevde skolen som en pest og en plage. Det var et sted ingen av oss
ville være. Det var dødfødt. For på skolene var vi taterunger. Lærte vi noe, så lærte vi noe,
og lærte vi ikke noe, så var det like greit. Reiste vi, så var det ennå greiere, og kom vi igjen
en gang utpå høsten, så kom vi igjen da. Det opplevdes som en likegyldig holdning fra
skolen. I dag skulle jeg ønske jeg hadde hatt mer utdannelse. Jeg tenkte nok ikke så mye
over det da jeg var liten. Det var bare sånn at skolegangen var et hinder for å reise, og det
er vel det som har prega livet. Det er umulig å forklare. Vi reiste uansett hva det måtte
koste. Det henger igjen i dag også. Jeg har prøvd mange ganger å la være å reise. ”Nå
skal det bli slutt, nå skal jeg ordne hagen.” Jeg har satt poteter og jordbær og fått hjelp
av nabofrua. Nå skal jeg få nypoteter til midtsommer, har jeg tenkt. Men tror du jeg var
hjemme midtsommer da? Selvfølgelig ikke. Da våren kom, reiste jeg ifra det. Så det ble
nabofrua som fikk jordbær og nypoteter. Jeg prøver å være bofast, men det bare sprekker.
Det bare sklir ut. Det er noe en ikke har herredømme over.
Jeg stiftet egen familie da jeg var 19 år
Jeg var 19 år da jeg stiftet familie. Det var vanlig alder den gangen jeg var ung, men mange
giftet seg ennå tidligere. Å stifte familie var veldig alvorlig. Vi var veldig strenge på at
dersom du hadde vært sammen eller ligget med en gutt, da var du gift og måtte ta følgene
av det. Det var ikke bare å prøve ut hverandre seksuelt slik som nå. Hadde du vært sammen
seksuelt, var du gift, og da fikk du utstyr, kaffekiste og det som måtte til. Nå hadde du
111

mann! Det var ingen som likte at du sprang fram og tilbake mellom mennene. Du skulle
helst være ren når du inngikk ekteskapet. Det var veldig strengt, og vi var nøye på det. Det
var sjelden at en jente og gutt var helt alene sammen. Det var som regel søsken, søskenbarn
eller andre slektninger til stede. Vi lærte folk å kjenne som person først. Likte du en person,
kunne dere bli kjærester og kanskje ble det ekteskap av det. Nå er det stikk motsatt. En
er sammen seksuelt og lærer å kjenne hverandre etterpå, og det blir litt feil, synes jeg. Vi
prøver å holde litt på det gamle fortsatt, men det hjelper ikke hva bestemor sier. Det var
mer godtatt at det skulle være sånn før. Ønsket var at ekteskapet skulle holde livet ut, men
selvfølgelig var det skilsmisser blant oss også. Det ble godtatt, men en måtte ta ansvar for
handlingen sin. ”Som man reder ligger man,” var svaret de unge fikk den gangen om det
ble problemer i ekteskapet. En måtte takle det som en hadde gitt seg ut på.
Han jeg giftet meg med, var også tater. Det var nesten utenkelig å gifte seg med bønder,
eller ikke tatere, i den tida. Ekteskap mellom tater og bonde var vanskelig. Det hendte
noen gjorde det, men det var så hysj, hysj at nesten ingen visste om det. Bøndene gikk
helt inn i vår kultur, så de nesten utslettet seg selv, og så ble det ikke pratet om. Men i
dag er det helt vanlig. Jeg har fem barn og alle har giftet seg med ikke tatere. De har det
bra, og jeg har et godt forhold til dem alle. Så det går an, men likevel vil jeg si at en merker
at det er noe som er ulikt.
Jeg fikk nesten sjokk da datteren min kom hjem med en bondegutt. Det var ikke bare,
bare. Det var forferdelig. Jeg kunne ikke skjønne hvordan det skulle fungere. Like fremmed
og vanskelig opplevde hans foreldre det. Moren hans var like sjokkert, så det var to
sjokkskadde mødre som møttes, men vi er blitt gode venner, vi da. Vi pratet sammen,
utredet visse saker, fikk ting på plass, og fant vel ut at det ikke var så farlig likevel. Men
å skape seg til noe annet enn det en er, ser jeg på som uheldig. Det blir så kunstig samvær.
Det er best å være ærlig, så får en heller like eller ikke like hverandre. Å skjule at jeg og
barna mine er tatere, er feil.
Det har aldri, i kulturen vår, vært praktisert at foreldre har funnet ektefeller for barna sine.
Det har vært fritt, men det var ikke like populært å gifte seg inn i alle slektsgrener. Nå
prater jeg for min generasjon og tilbake. Ta for eksempel pappas slekt. Han var Trondhjemmer,
og de opplevde seg selv som mer moderne og hadde en litt annen holdning enn
Lysgårdsslekta og Stor Johan-slekta. Trondhjemmerne var mer bymennesker, de andre mer
landlige. Mentaliteten var annerledes, og det førte til en del motsetninger. Likevel giftet
folk fra forskjellige slekter seg med hverandre. Det kunne være en del stridigheter før en
fikk lov, og noen ganger fikk en ikke lov og rømte sin vei. De nygifte holdt seg borte til
motstanden hadde lagt seg, og det var for sent å gjøre noe med forholdet, og foreldrene
måtte bare godta det. Så det var kanskje ikke bare lydighet i min ungdom heller!
112

Familien betyr alt
De fleste av oss ønsker å ha de nærmeste vennene innenfor den nære slekta. Det er med
familien vi slapper av og er oss selv helt og fullt. Vi kan slippe andre innpå oss også, men
det er bare til en viss grad. Dette skjer helt automatisk. Jeg kan av og til kjempe for å
frigjøre meg fra mistenksomhet, men det er vanskelig. Jeg prøver å tenke: Ja men kjære
vene, jeg må da tro på det folk sier. Men gang på gang har jeg opplevd det motsatte. Ikke
en gang den personen kunne jeg stole på.
Vi er ikke så opptatt av å være alene og må ha familien rundt oss hele tiden. Hvis jeg er
alene et par timer, så er det mer enn nok, og da føler jeg behov for å se de andre
familiemedlemmene igjen. Hvis jeg ikke har familien rundt meg 24 timer i døgnet, så må jeg
vite at de kan være her på to minutter. Jeg hadde ikke kunnet bo her jeg bor uten ungene i
nærheten, og de er alle voksne og har sine egne familier. Hadde de flyttet, hadde jeg flyttet
etter. Det er ikke så tett med andre slektninger lenger. Det var tettere før, og da var det ikke
nok med ungene. Vi måtte ha søsken, tanter, onkler og svigerforeldre rundt oss.
Både jeg og familien min har det godt nå. Materielt sett har vi det bedre enn noen gang,
men jeg tror vi har mistet gleden. Det var mer latter og glede før, og latteren satt løsere.
Nå sitter den langt inne. Det var moro bare å være til, selv om vi var fattige og det var mye
slit. Nå skal det mye til at en kjenner seg ordentlig glad, og de fleste jeg prater med, sier
det samme. Vi har blitt så stedsbundet nå, og det ligger ikke for oss.
Det var når vi reiste vi levde. Hva det kom av at vi følte og fortsatt føler det sånn, vet jeg
ikke. Det kan være at vi var frie. De båndene som binder en til et hus, gjør at en ikke får
den samme frihetsfølelsen. Jeg likte reiselivet, og jeg savner det, men det jeg savner, får
jeg aldri tilbake. Det var noe med samhørigheten og friheten vi hadde. Vi hadde ikke mange
krav til livet. Det var bare godt å få slått opp teltet. Vi levde om sommeren. Vinteren har
ikke eksistert når jeg ser tilbake på det livet. Jeg ser bare sommeren. Det var nok kaldt,
men det husker vi ikke, og vi måtte jo ha vært våte, men det husker vi ikke. Nå ler vi når
vi snakker om at teltet var bløtt. Det var sol, vi hadde det godt, dagene var lyse, sommeren
var lang, og vi gikk barbent!
113

Anna 2
Jeg heter Anna
Jeg heter Anna og er en norsk jente som har bodd i Norge hele livet. Jeg skal fortelle deg
noe fra den gang jeg var liten. Moren og faren min er også norske, men tipp, tipp, tipp,
tipp, tipp, tipp, tippoldefaren min kom fra India som ligger langt fra Norge. Jeg ser akkurat
ut som andre norske jenter, men det er én ting som er litt annerledes. Både jeg, moren,
faren, søsknene og alle slektningene mine er veldig glad i å reise. Når det begynner å
dryppe fra takene om våren og snøsmeltinga starter, pakker vi, reiser og kommer ikke hjem
igjen før det blir høst og bladene faller fra trærne.
Da faren og moren min var små, reiste de med hest og kjerre, men da jeg var liten, brukte
vi bil. Vi fylte opp bilen med de tre brødrene mine, meg, mor, far og teltet. Og mange ganger
var det andre slektninger som kjørte sammen med oss i andre biler.
Bilen vår
Det var ikke så mange som hadde bil da jeg var liten, men den vi hadde, var fin. Den var
nesten som en bobil, for det var fin hytte på den, og i den hadde vi seng, kaffekiste, dør
og stort fint vindu med gardin.
114

Bilen het T-Ford, og så hadde den en stor sveiv foran ved panseret. Noen ganger stoppet
bilen, og da måtte vi ut og sveive. Og da sa pappa:
”Kan du være så snill å hjelpe pappa med å starte bil?”. ”Ja, det skal jeg gjøre, men da
vil jeg ha is.” ”Ja, du skal få is.” ”Får jeg sånn stor is da?” ”Ja, du skal få den største isen,
bare du gir gass når jeg sveiver,” sa pappa. Og det gjorde jeg.
Veiene var ikke fine da jeg var liten. De var smale, svingete, humpete og noen steder litt
nifse. Mamma likte ikke de bratte, svingete veiene, så når vi skulle kjøre bratte bakker,
tok hun hånda mi, dro meg ut av bilen, og så gikk vi opp og ned alle bakkene.
Overnatting og bål
Vi lette alltid etter steder hvor det var store grantrær. Sirkusgraner kalte vi dem fordi de
var høye med lange grener som en kunne være under. Der hadde vi kaffekista vår, og i den
hadde vi kopper, skjeer, gafler, kniver, asjetter og alt som en trengte når en skulle lage mat
– ja, og så kaffe selvfølgelig. Under de store grenene hadde vi det tørt og godt. På yttersida
av greinene laget vi et stort bål. Så la vi på store stokker, stokkvarme sa vi, og satt lenge
og bare koste oss.
Andre ganger bodde vi i telt.
115

Teltet vårt hadde ikke golv, men det var stort og spisst. Topptelt eller hustelt het det. For
at det ikke skulle bli kaldt, hentet vi granbar og la i bunnen, oppå der la vi halm som vi
hadde fått av noen snille bønder, og helt på toppen la vi sengklærne våre som var tepper
strikket av ull. De var tunge og varme, noen ganger klødde de også, men det ble så høyt
og mykt at jeg noen ganger lekte jeg var prinsessen på erten!
Det beste jeg visste, var når vi fikk ligge i gamle sagbruk, for der var det tørt og varmt. Da
jeg var liten, hadde nesten alle gårdene egne sagbruk, og da fikk vi lov av bonden å slå
opp teltet vårt der. Her var det så fint, for vi hadde tregulv, tretak og så luktet det så godt
av nysaget tre.
Men her måtte vi være veldig forsiktige når vi hadde bål, for det kunne fort ta fyr i
sagflisen.
Vi hadde aldri varme på myrområder heller. Det torde vi ikke. Det var så vanskelig å få
slukket når det var myr, for varmen gikk under bakken og kunne dukke opp et par meter
lenger bort, og det kunne plutselig begynne å brenne. Så det var farlig. Pappa var veldig
nøye med at det var slukket.
Men når vi samlet oss rundt bålet om kvelden, kunne vi sitte der lenge med sang og gitar.
Mamma likte å sitte og synge. Var det en trist dag, sang hun triste viser, var det en god
dag, sang hun muntre viser. Hun var veldig flink til å synge. Hun hadde en spesiell
sangstemme som var veldig klar og fin, og alle kjente den. Pappa kunne ikke synge. Ingen
i slekta hans var flinke til å synge, men pappa var glad i å synge, og han sang ofte. Så vi
kunne stadig høre han tidlig på morran. Han pleide å stå med hendene bak på ryggen.
Hvis det var dårlig vær, kunne han synge: ”Det blåser kaldt, kaldt veder ifra nord.” Det var
en gammal sang, og det var ikke noe fint å høre på, men jeg likte likevel at han sang.
Kuene og klærne
Noen somrer fikk vi ligge på jordet til en bonde etter at de hadde gjort slåtten. Det kunne
være skummelt noen ganger, for det hendte at kuene tok klærne våre! De kunne ete opp
alt som var.
Når vi hadde vaska klær, hengte vi dem på greiner. Vi visste ikke at kuene gikk og beitet,
for det hendte at de var inne i skogsområdene. Men noen ganger våknet vi av at kua kom.
”Møøøø,” sa den og snuset og slikket på teltveggen. Da hadde den allerede vært på klærne
vi hadde vasket, slikket i seg deler av dem, og vi så at klærne hang ut av munnen på den.
Da styrtet mor ut av teltet og dro klærne ut av munnen på kua! Heldigvis hadde de glupske
kuene slukt klærne hele, så de ble aldri ødelagt, bare at vi måtte vaske dem en gang til.
116

Jeg fikk ikke så mange nye klær, for vi hadde lite penger, men en gang da jeg var fire eller
fem år, fikk jeg ny fin, fin pelskåpe. Den hadde puff til å stikke handa inn i, og det var så
deilig og varmt. Jeg var så kry. På søndagene gikk vi på møte i Betel. Da pyntet jeg meg
med nykåpa, og så møtte vi onkelen min. Han kalte meg ”fulrania mi.” Det var sånn ”liksomfin
dame” det, og jeg var så stolt, glad og beundret kåpa.
Jobb og skole
Jeg gikk ikke så mye på skolen fordi vi reiste rundt hele tiden. Isteden var jeg med pappa
på arbeid. Pappa gjorde mye forskjellig. Hver morgen sto han opp i 5-6-tida og laget flotte
mattrau som vi senere skulle selge. Trauene var som store bokser, og de var laget av blikk
og hadde forskjellige størrelser. Bøndene brukte dem til å oppbevare melk, smør, ost og
andre matvarer. Andre ganger lagde han nye takrenner eller reparerte de gamle. Jeg hjalp
til og klatret opp for å sette låser på rennene, og noen ganger var det jeg som laget krokene
til å henge dem i. Andre ganger la jeg bronse på skjøtene, og pappa loddet de sammen
så det ble pent og tett.
117

Jeg syntes det var moro å være med på jobb, moro å være sammen med pappa fordi han
fant på så mye rart. Det skjedde alltid så mye når jeg var sammen med han. Vi gikk lange
turer, klatret oppover bergveggene, og noen ganger rullet vi steiner nedover et grustak for
å se hvem sin stein som rente fortest.
Jeg var med mamma på jobb også. Hun brukte å ta med seg de fine tingene pappa hadde
laget, og solgte dem til folk på bondegårdene, men vi hadde andre varer også. Vi hadde
dem i en stor, diger koffert, og det var synåler, duker, puter, tørklær og underklær. Særlig
flossa underbukser med strikk i til damene var populært, og lange underbukser til mannfolk.
Det var fint for mennene å få lange underbukser, fordi de jobbet ute i skogen, og der var
det kaldt.
Det var ikke alltid vi fikk penger for varene. Noen ganger byttet vi til oss mat. Vi hadde ofte
knapper med tre størrelser, små, middels og store knapper langet av ben. Bøndene fikk
en rad med tolv knapper, og så fikk vi middagsrester, poteter, saftflasker, en fleskebit,
spekeknoke, eller brød. Vi reiste jo hele sommeren, så vi kjente mange av bøndene som
bodde på de forskjellige gårdene. Mange av dem var veldig hyggelige, og noen ganger fikk
vi ta med oss maten vår inn og lage middag på kjøkkenet deres. Mange av dem vi besøkte,
var fattige, og da delte vi maten med dem og satt lenge og bare skravla.
Vi ungene var bare med og bar varene, og vi hjalp mamma med å vise fram dukene og alle
de andre varene. Men det som var mest spennende, var å se og høre hva de voksne prata
om.
Jeg likte det godt, for det var så spennende å komme til nye bygder og møte nye folk. Noen
steder var det veldig ensomt, og det var kanskje bare ett hus, og da kunne det nesten
være litt skummelt!
Du vet, da jeg var liten, hadde vi ikke noe TV, så her likte folk godt at vi kom, for vi hadde
vært i byen, og vi hadde snakket med mange forskjellige folk på andre gårder. Så vi kunne
fortelle nyheter og vise hva slags klær som var moderne i byen.
Pappas kamp med væren
En gang vi var ute og reiste, skulle mamma inn et sted for å handle. Pappa var utenfor
bilen, og jeg og brødrene mine satt i baksetet. Plutselig kom det en diger vær rett mot
bilen vår. Døra sto oppe, og vips så hadde den hoppet inn og satt seg bak rattet!
Vi ble så redde, og pappa stormet inn i bilen, tok tak i hornet på væren og dro den ut. Men
det likte ikke væren. Han ble kjempesint og brukte hornet og stanget pappa. De hadde en
118

lang slåsskamp. Pappa prøvde å legge væren i bakken og dro han i hornet, og væren
stanget etter pappa. Til slutt ble væren lei og gikk sin vei, men stakkars pappa var både
gul og blå etter kampen.
Førjulsbesøk
Jeg husker noe fra en gang jeg var 13 eller 14 år. Jeg liker ikke helt å tenke på det nå,
men det er litt artig også. Vi hadde noen spesielle hus og bondegårder som vi besøkte
flere ganger, og da ble vi jo godt kjent med folkene der. Til jul pleide vi å få noen pakker
av de folkene, men akkurat denne jula var mamma syk og kunne ikke reise til gårdene.
”Kan du ta den runden,” spurte mamma da. Ja, det var bare å gjøre det. Jeg syklet av gårde,
og det var lett, for det gikk nedover hele tiden. Om ettermiddagen skulle jeg hjem igjen,
men det var altfor tungt å sykle, fordi jeg hadde fått med meg to vesker fulle av varer.
Isteden skulle jeg ta skolebussen tilbake. Bussjåføren hengte sykkelen foran på bussen,
og jeg gikk inn for å finne meg en plass å sitte.
Jeg hadde en stor brun veske med handtak på, og den hadde jeg dekket til så ingen skulle
se hva som var inni. Bussen var smekk full av jevnaldrende unger som hadde vært på
119

skolen. Plutselig så røk håndtaket på veska, så flesket, knokene og de avgnagde spekebeina
rulla bortover gangen på bussen og under setene. Jeg måtte krype under setene i hele
bussen og plukke opp varene, og jeg rødma og var så skamfull. Alle de andre ungene og
familiene deres handlet på butikken. Det var bare vi som byttet til oss varer på gårdene,
og det var så flaut.
Fiske
Jeg var ofte med pappa og fisket, og det beste var når vi fikk ørret. Først måtte vi ut for å
grave mark. Det var litt ekkelt når marken krøp over hånda, men vi la den i en liten blikkboks,
og der kunne den ikke nå oss. Så krøp vi bort til bekken så stille vi bare kunne. Vi hadde
ikke fiskestang, men vi hadde snøre på en boks, satte mark på kroken og kastet uti vannet.
Det var spennende når fisken nappet og sprelte og vi dro den inn. Jeg var ganske stolt
hvis jeg fikk fisk og pappa ikke fikk noe, men det var ikke ofte, for pappa var den beste
fiskeren.
Andre ganger gikk pappa alene og fisket, og så våknet mamma, brødrene mine og jeg av
kaffelukta og nytrukket ørret. Det var den beste frokosten jeg visste.
120

Matlaging
Mamma døde da jeg var 16 år, og da hadde hun vært syk en stund. Nå var det bare pappa
og meg, fordi brødrene mine hadde giftet seg og flyttet andre steder. Da jeg var fjorten år,
laget jeg mat alene for første gang. Men jeg var ikke noe flink, og pappa og jeg levde på
kokte middagspølser en hel sommer. Det var det eneste vi klarte å lage. Mamma var flink
til å lage suppe, og en dag sa pappa: ”Jeg vet hva vi gjør jeg, Anna. Jeg sier til damen på
slakteriet at jeg gjerne vil lage suppe, så får jeg henne til å plukke det vi trenger, så lager vi
den slik som mamma gjør.” Han gikk på slakteriet, og damen der laget et knytte med det
som trengtes av kjøtt og grønnsaker for å lage suppe til to personer. Og den dagen laget
pappa og jeg vår første suppe. Vi var ikke helt enige om hvordan potetene skulle være
kokt, så vi måtte en tur på sykehuset og spørre mamma hvordan det skulle være, og sånn
lærte jeg å lage mat.
Oliver
Jeg er Oliver
Jeg heter Oliver, og jeg er også tater. Jeg er 75 år nå og bor i et stort, fint, rødt hus. Fra
huset mitt kan jeg se et stort vann, landeveien og flotte jorder. Her er det fint å bo, men
det jeg skal fortelle om, er da jeg var liten og ikke hadde et fast bosted, men reiste rundt
fra sted til sted.
121

På landeveien med handvogn
Da jeg var liten, bodde jeg i et veldig gammelt hus. Det var ikke så veldig fint, men det
gjorde ikke så mye, fordi vi bodde der bare noen uker, fra jul til februar. Når snøen begynte
å smelte, og dagene ble lengre i februar, kjente vi alltid at det begynte å krible i kroppen,
og vi måtte ut og reise. Noen ganger lå vi i telt, men vi lå ikke på campingplasser. Vi likte
bedre å bo der det var skog. Andre ganger gikk vi til en bondegård og spurte om de hadde
plass til oss på låven. Det likte jeg godt, for på låven var det så mye høy, og da kunne vi
lage oss gode, myke høysenger. Noen ganger fikk vi ligge i et lite uthus de hadde, og av
og til fikk vi sove inne i huset til bonden. Om vinteren var det godt å få sove inne, og da
rullet vi ut sengetøyet vårt og lå på rekke og rad på gulvet.
Jeg sier at vi reiste, men vi hadde ikke bil da jeg var liten. Det hadde vi ikke råd til å kjøpe.
Så vi måtte bruke bena, og vi gikk på landeveien. Vi hadde med oss en håndvogn som vi
dro etter oss. Da jeg var ekstra liten, var det bare trehjul på vogna, og da ble det ganske
tungt å dra den, men senere fikk vi sykkelhjul, og da var pappa veldig stolt og sa: ”Denne
er fin, den er lettere å dra.” Den var ganske stor og tung, og i den hadde vi klærne våre,
sengeklær, kaffekjele, primus og det vi kalte kaffekiste.
Kaffekista hadde lås og fine beslag, og i den var alt det vi hadde av kopper og kar, og det
vi brukte til å spise med. Det var mor som lagde mat, og da lagde hun på noe som het
primus. Primus var et lite apparat som sto på bakken, nesten som en liten gassbrenner,
men vi brukte parafin og ikke gass. Apparatet hadde en liten beholder som vi hadde parafin
i, og på siden var det en liten pumpe. Den måtte vi bruke for å få lufttrykk til parafinen.
Det skumle var at noen ganger pumpet vi for mye luft, og når en tente på primusen, ble
flammen så høy at den kunne stå en meter rett opp i været. Heldigvis gikk den fort ned
igjen. Mor lagde havregrøt på primusen, havregrøt med sukker og kaffe til de voksne, og
av og til en bitte liten kopp kaffe til meg!
Jeg hadde ikke så mye klær
Det var godt å komme inn, for det hendte noen ganger at det var veldig kaldt å gå ute.
Særlig var det kaldt om høsten når det regnet. Jeg hadde ikke regnfrakk, så jeg ble våt,
og fordi jeg ikke hadde så mye klær, måtte jeg gå i de kalde våte klærne mine til vi kom
inn et sted hvor jeg kunne tørke dem.
Da jeg var liten, brukte jeg nikkers, og så hadde jeg et fargerikt halstørkle og skyggelue.
Men da jeg ble eldre, fikk jeg dress. Jeg husker jeg var kjempestolt! Jeg hadde tjent meg
penger og gikk til skredderen og fikk sydd dress som passet akkurat til meg. Dressen
kostet 30 kroner, men det var mye penger det for lenge siden. Den dressen brukte jeg
bare når jeg skulle være fin. Til hverdags gikk jeg i en slitt bukse eller nikkers, og det var
veldig sjelden jeg fikk nye sko.
122

Jeg skulle ønske jeg kunne gått mer på skolen
Foreldrene mine reiste rundt til forskjellige gårder og solgte varer, og jeg måtte tidlig hjelpe
til.
Jeg hadde fire søsken som var eldre enn meg, men alle hadde giftet seg og flyttet hjemmefra.
Syv søsken var yngre enn meg, og de var så små at de kunne ikke hjelpe far med å handle.
Så da jeg var elleve eller tolv år, måtte jeg hjelpe til med å selge varer.
Jeg gikk ikke så mye på skolen da jeg var liten, bare litt da vi bodde på Vestlandet. Jeg
hadde egentlig lyst til å gå på skolen, og jeg var litt misunnelig på de andre barna som tok
skolebussen hver morgen og fikk lære mange nye ting. Men jeg måtte hjelpe far med å
lage forskjellige varer og å selge dem.
Jeg tror jeg bare har gått ett år til sammen på skolen, for vi reiste så mye. Jeg gikk på en
skole noen uker eller dager, så reiste vi og kom til en ny skole. Jeg vet ikke helt hvor mange
forskjellige skoler jeg har gått på, men det er veldig mange. Det var litt dumt, for når jeg
hele tiden kom til nye skoler, rakk jeg aldri å bli kjent med de andre barna, så jeg hadde
ikke så mange venner på skolen. Noen ganger syntes jeg det var skummelt å begynne på
en ny skole hvor jeg ikke kjente noen av de andre barna eller lærerne, og det hendte en
del ganger at de ertet meg enten fordi jeg var tater, eller fordi jeg ikke snakket akkurat
som dem. Noen ganger sa de andre barna: ”Du går ikke på skole, du. Du er bare ute på
landeveien og selger ting sammen med moren og faren din.” Jeg ble veldig trist da, og noen
ganger gråt jeg til og med.
Oksekampen
Men det var mange artige ting som skjedde når vi var ute og reiste. Jeg husker en gang
mor, far, søsknene mine og jeg var ute på et stort jorde. Vi hadde tatt en pause og satt for
å spise maten vår. Jeg var bare åtte år gammel. Plutselig kom en diger okse springende,
og moren min, søsknene mine og jeg ble livredde, men far var ikke redd! Alle vi andre kløv
opp på en stein, og far tok en stor kvist og jaget vekk oksen. Da far hadde jaget den vekk,
sprang alle vi andre vekk fra jordet, men akkurat da snudde oksen og kom løpende etter
far, så han også måtte løpe vekk fra jordet!
Folket mitt kunne mye om hester
Både faren min og bestefaren min kunne mye om hester. De var veldig glad i dem, og
bestefar hadde hest så lenge jeg kan huske. Bestefar var nesten som en doktor, for hvis
det var en hest som ikke var bra, kunne han hjelpe til så den ble frisk igjen. Det var mange
forskjellige folk som kom til bestefar for å få hjelp til hesten sin.
123

Faren min kunne også mye om hester. En gang var det en mann som kom og spurte om far
ville kjøpe en hest. Ja, han ville det, men denne hesten hadde så mye mygg på seg. Myggen
var over hele kroppen, og det gjorde at hesten var veldig urolig, og den så gammel og slitt
ut. Far sa at han ville ikke betale så mange penger for en hest som så gammel ut og ikke
var helt bra, så han fikk den billig. Men vet du hva? Far var så flink med hesten at han klarte
å gjøre den helt frisk igjen. En dag kom mannen som hadde eid hesten tidligere, men da
han så hesten, kunne han ikke kjenne den igjen, for den så så ung, frisk og fin ut.
Den var så fin at mannen nesten kjøpte hesten tilbake igjen.
Bestemor
Bestemoren min reiste hele livet sitt, og vet du hva hun gjorde? Hun røkte pipe! Hun røkte
til og med pipe når hun lagde mat. ”Karva blad” het det hun røkte og det var kjempesterkt
og luktet mye. Det var mange som syntes det var litt rart at en gammel dame røkte pipe,
men det brydde hun seg ikke noe om.
Hun kunne spå også. Noen ganger tok hun kaffekoppen og snudde den på hodet så det
ble kaffegrut over hele koppen. Dette så hun lenge på, og så kunne hun spå. Jeg vet ikke
om det var helt sant det hun sa, men det var mange som kom til henne og ville bli
spådd.
Fine, nylagde visper
Det ble alltid mye leven og moro når vi kom til gårdene. Folkene der likte at vi kom, for de
visste at vi hadde med oss noe nytt fra byen. Vi pleide å legge kofferten på gulvet, og så
måtte folkene stå på alle fire med hodet oppi kofferten for å se hva som var der. Det var
artig mange ganger. I kofferten hadde vi blonder, fine hvite blonder, og svarte og hvite
trådsneller med lintråd. Lintråd var det beste, for den var så solid og sterk.
Vi solgte også blikkformer som far hadde laget. De
var i alle størrelser og fine til å oppbevare forskjellige
matvarer i. Far laget også spann, oppvaskeboller og
kakeformer, særlig bløtkakeformer.
Det aller beste var å selge visper, og det var fordi
jeg hadde vært med på å lage dem. Først så jeg
bare på hvordan far gjorde det, men etter hvert ble
jeg så flink at jeg kunne lage dem helt alene. Vi
pleide å gå til jernvarebutikken og kjøpe ståltråd i
store bunter. Ståltråd var det beste, for den var solid
124

at vispene kunne brukes til mye forskjellig mat og holdt lenge. Fire stålstrenger hadde jeg,
og etter et kvarter var de bøyd og formet så det ble fine visper. Det var to forskjellige. En
vi kalte fiskevisp, den var flat, og en til å lage for eksempel eggedosis, og den var rund.
Noen ganger fikk vi 50 eller 60 øre for en visp, men andre ganger byttet vi de bort og fikk
hermetikk, fiskeboller, poteter, flesk eller kaffe. Jeg husker jeg var ganske stolt første
gangen jeg hadde laget en visp helt alene, solgt den og kom hjem til mor og far med en
stor boks med kaffe!
Det var ikke bare lett å selge varer på dørene
Da jeg ble 17 eller 18 år, syntes jeg det var flaut å gå med handlevogna og selge på dørene.
Det så nok litt rart ut da vi kom, for vi var så mange. Vi var et helt følge, mor, far, meg og
alle søsknene mine. Jeg husker en gang vi reiste på Vestlandet, og jeg skulle ut på handletur
alene. Jeg hadde akkurat fått meg ny hatt, og syntes jeg var så fin i den. Hatten hadde
stor brem og skulle sitte litt skjevt på hodet. Jeg gikk rett og rank i ryggen og bar kofferten
som om den var lett som en fjær. Det var litt kaldt akkurat den dagen, så vinden pisket
meg i ansiktet, og jeg var kald da jeg kom inn på kjøkkenet. Jeg hadde vært der mange
ganger før, så alle kjente meg, men nå var det lenge siden sist. Denne dagen var mor og
far ute og handlet også, og da jeg kom inn, satt de sammen med folkene på gården og
spiste. Det var jenter der også, mange jenter, og de så på meg da jeg kom inn. Jeg hadde
på meg gummistøvler, fordi det var så bløtt ute. Men gummistøvlene var gamle og blitt
glatte av alt vannet. ”Her er sønnen min, han Oliver, dere kjenner vel han,” sa mor, og alle
jentene kikket på meg. Jeg sto med kofferten ved døra, og plutselig bare datt jeg på gulvet
så trådsnellene for utover gulvet og alle lo. Jentene, mor, far og de andre voksne. Jeg ble
så flau og sprang ut av døra igjen det forteste jeg kunne, og det var lenge, lenge før jeg
turte å gå tilbake til den gården.
Klokkemaker
Etter hvert lærte jeg meg å lage alt det som far kunne, men det jeg virkelig likte å gjøre
da jeg ble stor, var å reparere klokker. Jeg øvde meg helt fra jeg var liten ved å plukke fra
hverandre klokkene og sette dem sammen igjen. Det var ikke alltid jeg fikk det til alene,
så noen ganger måtte far hjelpe meg når det lå skruer utover, og jeg ikke klarte å finne ut
hvor de skulle være. Far hadde en hel verktøykiste med klokkeverktøy, men da jeg ble stor,
fikk jeg den av han. Der var alt jeg trengte for å reparere klokker: tenger, bitte, bitte små
skrujern og glass i forskjellige størrelser. Jeg kunne reparere alle klokkene enten det var
små armbåndsur, vekkeklokker eller digre veggklokker. Alt kunne jeg ordne. Folk ble glad
da de så meg: ”Nå kommer han Oliver, nå får vi reparert den ødelagte klokka vår,” sa de.
125

Det var ikke alle som likte tatere
De som bodde på gårdene, var snille folk, og de likte å handle varer, men det var mange
andre som ikke likte tatere. Jeg tror det var fordi de ikke kjente oss, og fordi vi levde litt
annerledes enn de gjorde. Vi bodde ikke bare ett sted, og vi hadde ikke et fast arbeid,
men reiste rundt, bodde i telt og handlet med folk på de stedene vi kom til.
Jeg husker en gang jeg reiste med en båt langs kysten. Da jeg gikk i land, sto det noen
ungdommer der, og de kalte meg for ”styggpakk” og gjorde narr av meg. Jeg hørte dette
så mange ganger at jeg ble sjenert og litt redd for folk og holdt meg alene. Jeg var så redd
de skulle si noe stygt til meg.
Bilkjøring var moro
Jeg var 24 år da jeg tok førerkort. Det kosta bare 10 kroner, og da jeg var 25 år, kjøpte jeg
min første bil. Du kan tro jeg var stolt da! Det var ikke så mange som hadde bil så tidlig.
Bilen min var en 31 modell Buick og var stor. For å starte den måtte vi bruke sveiv. Jeg
var så glad, og det første jeg gjorde, var å fylle tanken full med bensin, og det var mye, 60
liter. Det var 6 mil å kjøre hjem, men mannen som jeg kjøpte bilen av, sa jeg måtte vente
til dagen etter med å kjøre hjem. ”Du får ikke lov til å kjøre disse bratte bakkene i dag. Du
får overnatte her,” sa han. Jeg hadde med meg Harry som var bare 12 år, og han synes
126

det var stas å sitte i den fine Buicken, så før vi la oss om kvelden, kjørte vi fram og tilbake
på en stor plass.
Neste morgen dro vi hjem, og det var seks mil å kjøre. Mor og søstrene mine syntes bilen
var fin, og de ble glade, for nå kunne vi kjøre og handle varer. Vi trengte ikke lenger dra
den tunge handvogna etter oss. Dagen etterpå skulle vi ut på den første handleturen i bil,
men vi fikk ikke startet. Jeg prøvde igjen og igjen, men nei, bilen ville ikke. Da kom en nabo
som jeg kjente og sa: ”Er du sikker på at du har nok bensin på den?” ”Ja, er du gær’n. Jeg
fylte 60 liter og den har bare kjørt 6 mil, bare se her så skal jeg måle og vise deg,” sa jeg.
Og så tok jeg en pinne og målte bensinen, men vet du hva? Bilen var helt tom for bensin.
Vi hadde brukt opp alt da vi kjørte fram og tilbake på den store plassen!
Biltur i bratte bakker
Buicken ble for dyr, så jeg byttet bil, men jeg husker ikke hva den het, men fin var den. Jeg
tok med moren og søsteren min på en tur, og da kjørte vi i 30 og 40 kilometer i timen. Vi
var alle stolte der vi kjørte, moren og søsteren min lo hele veien, og vi fløyta i nesten hver
sving. Alle fløyta i svingene den gangen. Jeg tror det var for å hilse på dem en møtte og
for å si: ”Hei, her kommer jeg.” Men fløyta hadde en rar lyd. Den hørtes nesten ut som en
gammel ku.
127

En gang hadde vi en langtur med bilen. Bilen var stappfull med mor, far og søsknene mine.
Alle var så glade og sang og lo. Det var ikke så veldig gode bremser på denne bilen, og
der vi skulle kjøre, var det så fryktelig bratt. Vet du hva faren min gjorde?
Han gikk ut og fant et stort tre som han bandt fast til støtfangeren bak på bilen. Så tok
han en tung stein og bandt fast i treet, og så satte han seg oppå treet. Alle søsknene mine
gikk ut av bilen, men moren min syntes hun måtte sitte ved siden av meg. Så kjørte vi i
første gir i snilefart nedover, og det var bare så vidt vi beveget oss. Det var nok litt komisk
å se far oppå treet, en svær flokk mennesker som vandrer nedover bakkene, og en bil som
nesten ikke kjørte. Det var mange folk som stoppet opp og lo av oss den dagen, men det
var artig!
Ludvik
Ludvik, det er meg
Jeg heter Ludvik, og jeg bor sammen med kona mi.
Noen ganger bor vi i en campingvogn, andre ganger i
et vanlig hus. Campingvogna er veldig fin, og i den har
vi alt vi trenger. Her er det senger, sofa, TV, kjøleskap
og oppvaskmaskin. Det jeg liker aller best med å bo
i en campingvogn, er at da kan jeg reise akkurat når
jeg vil. Jeg trenger ikke å pakke noen ting, for alt jeg
har er her. Jeg kan bare hekte vogna på bilen og dra.
Det har ikke alltid vært sånn. Nå er jeg en voksen
mann, men da jeg var en liten gutt, var det annerledes.
Selv om det var annerledes da jeg var liten, var det
én ting som var likt som nå. Både jeg, moren, faren
og søsknene mine var veldig glad i å reise.
Vi reiste mye
Vi bodde lenge i en liten bygd sammen med mange
andre tatere, men når det ble vår og varmere i været,
pakket vi tingene våre og dro ut på landeveien. Den
gangen hadde vi ikke camping vogn. Men vi bodde på
låven til en bonde, eller vi kunne ligge på gulvet i en
kjeller. Noen ganger hadde vi med oss telt, og da likte
vi godt å bo i nærheten av en elv eller i skogkanten.
Det som var ekstra fint med å bo nær en elv, var at vi
kunne hente vann til kaffekoking og matlaging, og så
kunne vi vaske tøy, oss selv eller bade i elva.
128

Blikkformer, visper og hestetagl
Faren min kjøpte, solgte og reparerte klokker, men han kunne lage mange andre ting også.
Noen ganger kjøpte han store blikkplater. Disse platene var lette å arbeide med, og av
dem kunne han lage forskjellig kjøkkenutstyr som brød- og kakeformer, øser, bøtter, feiebrett
og trau. Han brukte en blikksaks for å klippe det stykket han trengte til å lage for eksempel
en kakeform, så banket han det til med en treklubbe og til slutt brukte han en loddebolt
for å sveise det sammen. En loddebolt holdes i et trehåndtak, så er det en lang jernstang
og ytterst på jernstangen er det et kobberstykke. Dette kobberstykket må varmes opp. Nå
gjøres det elektrisk, men vi varmet det enten over primusen eller la det på bålet. Så tok
vi loddebolten og satte det varme kobberstykket mot blikkplatene. Oppå platene la vi noe
vi kalte loddetinn som var et slags lim som smeltet når vi varmet det, og vips kunne vi
smelte eller lime sammen to blikkplater. Blikk er et materiale som er lett å holde rent, og
derfor var det fint å lage eller oppbevare mat i det.
Noen ganger laget han visper, og det lærte han meg også.
Da jeg var syv år gammel, sa pappa: ”Nå Ludvik. Nå
er det på tide at du også begynner å lage visper, så
du kan være med og selge og tjene penger.” Det var
litt skummelt. Jeg var livredd for ikke å klare det, og
det er ikke så lett å lage visper. En må bruke ståltråd,
og den er ganske hard og vanskelig å bøye. Jeg var
jo ikke så veldig sterk da jeg var syv år. Pappa måtte
hjelpe meg litt, og jeg husker godt de to første
vispene jeg laget og solgte. Det var noen gamle folk
som kjøpte dem av meg. De syntes sikkert at vispene
var veldig rare, men jeg tror de kjøpte fordi de ville
være snille mot meg. Men gjett om jeg var stolt da
jeg kom hjem med pengene jeg hadde fått for
vispene!!
Av og til gikk vi til bondegårdene og spurte om å få hestetagl. Hestetagl er hårene på halen
til hesten, og av den kunne vi lage forskjellig ting. Jeg lærte meg å lage fine feiekoster og
malerkoster. Det var også mulig å bruke tagl fra kyr. De er veldig stive, så de passet godt
både til tau og til sil til å sile fløten fra melken.
129

De gode luktene
Jeg husker så mange gode lukter.
Pappa hadde hest, og jeg likte å sitte på når han var ute og kjørte. En gang var vi ute på
langtur bare pappa og jeg. Mamma og alle brødrene mine var hjemme, og jeg likte godt å
få være litt alene sammen med pappa. Vi dro til et sted langt av gårde, og vi måtte reise
hele natten. Jeg ble så sliten at jeg fikk ligge på hesteryggen. Jeg tok et godt tak i manen
på hesten, og da vet du at jeg kom veldig nærme hesteryggen. Hesten hadde gått langt,
den begynte å bli sliten, og den svettet. Det var så det dampet av den. Og når hesten
damper, blir det en helt spesiell lukt, og det var så godt. Jeg bare lå der og hadde det godt,
og hver gang jeg kjenner den lukta nå, så tenker jeg på den gangen jeg var en liten gutt
på tur sammen med pappaen min.
Jeg likte godt lukten av kaffe. Mamma kokte kaffe på primus. Først helte hun rent vann i
kjelen, så tente hun på, og da kom det litt lukt av parafin med en gang. Men så hadde
mamma kaffe på kjelen, og da var det nesten så det kilte i nesa, så godt var det!
En annen lukt jeg liker godt, er lukten av appelsin. Vi hadde ikke så mange penger da jeg
var liten, og vi fikk ikke så mye godterier, men når det var jul og vi fikk appelsin, var det nesten
som en stor fest! Jeg synes ikke appelsinene lukter slik som de gjorde da jeg var liten, men
like før jul kommer det noen som er ekstra søte, og de lukter sånn som de gjorde før.
Vi kunne ikke kjøpe potetgull i butikken, for det var ingen som solgte det da jeg var liten.
Men vi lagde det selv, og når mamma skar poteter i skiver og la dem på ovnen, hadde vi
hjemmelaget potetgull, og det var like godt som det vi kjøper i butikken i dag.
Tatere er glad i musikk
Alle vi som er tatere, og som reiste rundt i Norge, var glad i musikk. Det var alltid noen
som spilte trekkspill eller fele, og alle kunne mange sanger. Jeg likte godt å ligge om
kvelden og høre på når de voksne sang og spilte sangene sine. Det var lange sanger,
mange, mange vers, og det var veldig ofte om noen som var kjærester, eller som ville bli
kjærest med noen. Det var spennende! Noen viser var veldig morsomme, og da lo de
voksne høyt og lenge, men plutselig kunne de gråte og gråte fordi en annen vise var så
fryktelig trist. Jeg kan også gråte nå hvis jeg hører en vise som er trist, eller en melodi
som er veldig sørgmodig. Men selv om det er trist, liker jeg det. Det er noen ganger godt
å gråte når en hører en trist sang. Det er nesten så jeg blir gladere etterpå!
Det hendte bestemor sang til meg når jeg skulle sove. Den sangen jeg likte best, hadde
ingen ord. Bestemor bare trallet, og så satt hun og trampet forsiktig med foten. Det var
en god lyd, det. Jeg likte å sovne til den.
130

Jeg ønsket meg så veldig et trekkspill
Av og til spilte pappa og brødrene hans trekkspill. Og en dag kom pappa hjem fra byen
med et grønt trekkspill til broren min. Broren min var 6 år eldre enn meg, og mamma og
pappa mente han hadde hender som passet godt til å spille trekkspill. Han hadde lange
fingrer slik at han lett kunne nå alle knappene og tangentene. Jeg var bare 7 år da broren
min fikk trekkspill, og jeg var så misunnelig på han! Så hver gang mamma, pappa og broren
min dro ut, lånte jeg trekkspillet og prøvde å lære meg å spille. En dag kom de hjem uten
at jeg hørte det. De sto utenfor og lyttet mens jeg spilte, og da skjønte de at jeg kunne
lære det bedre enn broren min, selv om jeg ikke hadde så lange fingrer som han!
Det var ingen som kunne lære meg å spille, og det var ikke noen musikkskole jeg kunne
gå på. Vi hadde ikke penger så jeg kunne få undervisning av noen andre, men jeg hørte
på når pappa og onklene mine spilte. Men den egentlige læremesteren min var grammofonen,
platespilleren. Jeg satte på plater og hørte og hørte og hørte om igjen og om igjen. Til slutt
kunne jeg spille melodiene, og den aller første jeg kunne, hette: ”Høgt oppe på berget der
har jeg en venn.”
Da jeg ble litt eldre, spilte jeg bestandig når vi var samlet. ”Ludvik,” sa de. ”Kan du ikke ta
fram trekkspillet og spille for oss.” Jeg likte det godt, og jeg ble ganske god. Og når jeg
spilte, kom det alltid mange andre som ikke var tatere, og så satt vi rundt bålet. Jeg spilte,
og de andre danset. Så trekkspillet er min gode venn. Jeg tar det stadig fram og spiller
både glade og sørgelige melodier.
Sofie 2
Hei jeg heter Sofie
Jeg kommer fra en familie som likte å reise. Alle i familien min likte det, både moren, faren
og besteforeldrene mine. De reiste ikke om vinteren, da bodde de fast et sted og arbeidet.
Den ene bestefaren min arbeidet med hester. Han pleide å reise til forskjellige markeder
for å kjøpe hester som han solgte etterpå. Den andre bestefaren min arbeidet med klokker.
Han kunne reparere alle klokker, små og store, og få dem til å gå hvis de hadde stoppet.
Faren min kunne også reparere klokker, men han var flinkest til å legge takrenner på husene
til folk.
131

Da jeg var liten, ville jeg også jobbe med klokker. Så en dag da pappa hadde lagt seg for
å hvile middag, bestemte jeg meg for å hjelpe han litt. Jeg listet meg forsiktig inn og satte
lupen foran øyet. Den gjorde at det jeg så på ble større, og det var fint, for inne i klokkene
er skruene fryktelig små. Jeg skrudde på flere skruer og tenkte at nå blir nok pappa glad,
men da han våknet og så hva jeg hadde gjort, var det ikke glad han ble! Jeg hadde ødelagt
alt han hadde gjort, så han måtte gjøre alt en gang til. ”Det er nok ikke urmaker jeg skal
bli,” tenkte jeg da!
Mamma og pappa ønsket seg så veldig en jente
Mamma og pappa ønsket seg så veldig et barn, men de hadde vært gift lenge før jeg ble
født. Men endelig en dag ble mamma gravid, og magen hennes ble veldig stor. Pappa var
litt redd når noen var syk, og han passet godt på mamma da hun var gravid. En dag mens
mamma var gravid, satt hun og strikket klær til babyen, til meg, altså. Plutselig bøyde hun
seg framover og sa: ”Å, jeg har så mageknip!” Pappa trodde fødselen var begynt og sprang
opp for å ringe til jordmora. Men på gulvet lå det et garnnøste, og pappa satte foten i det
og dro det med seg langt bortover veien. Vi hadde ikke telefon den gangen, så pappa måtte
gå til naboen for å ringe. Jordmora kom og undersøkte mamma, men nei, det var ikke tegn
til noen fødsel. Så måtte jordmora dra igjen, men pappa var så redd at hver gang mamma
sa hun hadde vondt et sted, trodde han fødselen begynte og så ringte han. Jeg tror han
ringte 15 ganger, men jordmora kom ikke hver gang!
132

Selv om pappa var så engstelig, var vi ute og reiste hele tiden mens mamma var gravid.
Det året mamma var gravid med meg, var vi også ute og reiste. Akkurat denne spesielle
dagen hadde mamma og pappa gått ekstra langt og lett etter et sted de kunne overnatte.
Mamma var så trett, for magen var tung, og hun visste at snart skulle det komme en liten
baby. Endelig kom de fram til et hus der det bodde en de kjente. Den kvelden var det
mange som hadde kommet til denne mannen og ville bo hos han, men vi fikk lov til å
overnatte siden mamma skulle ha barn. Fødselen begynte nesten med en gang vi kom
inn, og denne ganger var det fint at pappa ringte jordmora som kom med en gang. Så ble
jeg født, og alle var kjempeglade.
Jeg begynte tidlig å reise
Vi hadde ikke råd til bil, så da var det bare en ting å gjøre, og det var å gå. Det var nok tungt
mange ganger, for vi måtte bære med oss alt vi trengte av mat og klær. Jeg ble pakket godt
inn, ”reivet” kalte de det. Det var vanlig at en gjorde det med småbarn den gang jeg var liten.
Da tok mamma et langt skjerf og surra det rundt hele kroppen min, slik at jeg ikke kunne røre
på meg. Jeg husker ikke hvordan det kjentes, men nå synes jeg det høres litt trangt ut.
Da jeg var liten, måtte mamma eller pappa bære meg, for jeg kunne jo ikke gå. Men jeg
husker en gang da jeg var litt eldre. Det var så kaldt den dagen, og jeg frøs over hele meg.
Men så tok pappa ut alt han hadde i sekken sin, pakket meg inn i et ekstra ullteppe og
satte meg oppi der. Det var varmt og fint, og så kom jeg høyt opp og hadde god utsikt.
Det hendte noen ganger at vi var ute og reiste om vinteren også, og da hadde vi med oss
en spark. Spark var fint, for da slapp mamma og pappa å bære så mye, og noen ganger
bandt de meg fast oppå alle tingene sine, og der lå jeg mens de sparka bortover veien. Når
vi reiste om vinteren, var det ofte veldig kaldt, så det aller beste var å komme inn. På den
tiden var det mange på gårdene som hadde vedovn med stekeovn i. Så når vi kom inn i et
hus, fikk jeg ta av meg støvlene og legge bena inni stekeovnen. Det var deilig, det.
Jeg har gått på mange forskjellige skoler
Vi reiste hele tiden mens jeg gikk på folkeskolen, så jeg har gått på så mange skoler at jeg
ikke husker alle sammen, men jeg tror det var fem eller seks forskjellige i første klasse.
Det var ikke noe morsomt å begynne på nye skoler hele tiden. Det tok alltid litt tid å bli
kjent med de andre barna, og når vi var blitt kjent, reiste vi til et nytt sted. Reisingen fra
sted til sted gjorde at jeg ikke hadde så mange venner da jeg gikk på folkeskolen. En annen
ting var at når vi kom til nye steder i landet, snakket jeg annerledes enn barna som bodde
fast på stedet, og da hendte det at de ertet meg fordi de syntes jeg snakket rart. Men
barna ertet meg ikke bare fordi jeg snakket annerledes. De ertet meg også fordi jeg var
133

tater. De sa nesten aldri bare navnet mitt, men ”Sofie Tater” eller ”Tater-Sofie”. Jeg likte
ikke det og ble lei meg.
Jeg hadde ikke søsken, men mange søskenbarn, og dem lekte jeg med. Men hvis vi reiste
uten søskenbarna mine, var jeg mest alene. Noen ganger tok mamma seg jobb som budeie
på en gård mens pappa la takrenner på husene. Jeg likte godt å bo på gård, for jeg var så
glad i dyra, og det var fint å være i bingen sammen med dem. Mange ganger lekte jeg
”kakken” eller ”sisten” med kalven. Jeg dytta til kalven og sa ”kakken”. Så sprang jeg, og
den kom etter meg og dyttet igjen, og sånn holdt vi på.
Jeg likte å være sammen med hesten også. Pappa hadde lært meg å sko den, og jeg fikk
være med og gi hesten høy. En gang mistet jeg votten og trodde det var hesten som hadde
tatt den. Jeg åpnet gapet på hesten og kikket inn, men der var ingen vott. Til slutt fant jeg
den langt nede i høyet.
Men det var en ting jeg fikk være med på sammen med de andre barna, og det var ball-lek.
Vi hadde en lek vi kalte stikkball, og da var det to lag. Et lag sto bak en strek i den ene
enden av en stor plass, og et lag sto ute på plassen. Den som sto bak streken, skulle slå
ballen med et balltre og så løpe til den andre siden av plassen. Mens en løp, kunne det
laget som var ute på plassen, kaste ballen og prøve å treffe den som løp. Og hvis en traff,
måtte lagene bytte plass. Jeg var så god til å kaste ball og kasta så det svei: ”Ikke kast
så hardt da ”Tater-Sofie”, for det gjør så gørvondt,” sa de.
134
Om sommeren bodde vi i telt
Vi bodde i telt om sommeren.
Teltet var hvitt og hadde en stor
stang i midten, men det var ikke
bunn i det. Det første vi gjorde,
var å finne mye granbar eller
halm fra en bondegård. Så laget
vi en sofa, og når det ble kveld,
tok vi granbaret eller halmen
utover og brukte til senger.
Når det regnet, sa pappa alltid:
”Du må ikke komme inntil
teltduken, for da blir alt sengetøyet
vått.” Det var veldig
vanskelig å huske på. Jeg kom

mange ganger løpende inn i teltet og rett bort på teltduken. Da måtte pappa enten ta
primusen og sette den på det våte stedet så det tørket, eller vi kunne slå med granbar på
yttersiden, så tørket teltduken. Det var stor stas da vi fikk plast som vi kunne legge over
teltet. Da var det tørt og godt hele tiden. Men vi måtte passe godt på plasten, for hvis det
var mye vind, kunne den plutselig blåse av, og vi måtte løpe og lete etter den.
Pappa var redd for torevær
Det var særlig når vi var i telt at han var redd. Jeg husker vi hadde lagt oss oppå granbaret
og ned i sengetøyet vårt. Så plutselig begynte det å tordne, veldig høyt. Da tok pappa alle
sengeklærne over hodet og satt der helt stille. Han kunne bare rope ut av og til: ”Hvordan
ser det ut ute nå? Blir det bedre?” Mamma var ikke så redd, men hun hadde hørt at lynet
kunne slå ned i det som var blankt, så hun tok av alle smykkene og gjemte dem langt
vekk.
Mamma og bestemor hadde mange gode kjerringråd
Mamma var veldig nøye på at vi vasket oss godt når vi var ute og reiste. Vi hadde ikke
dusj, men om sommeren vasket vi oss i elver og vann, og var det ikke rennende vann i
nærheten, laget mamma fat. Hun tok steiner og la i en ring. Oppå der la hun noe slags
plast, og så hadde vi fat vi kunne vaske oss i.
Mamma var redd vi skulle få lus, for det var mange som fikk det den gangen. Hvis jeg eller
pappa klødde oss i hodet, kom hun med en gang med en stor og fin kam og gredde oss.
Hvis hun trodde det var lus der, tok hun parafin og tømte det rett i hodet på oss og masserte
det rundt. Parafinen drepte lusene, og etterpå måtte vi vaske håret godt så vi ikke gikk
rundt og luktet parafin.
En gang var det en gutt som kom inn til bestemor fordi han hadde fått en stor kvise i
nakken. Det gjorde så vondt at han klarte nesten ikke røre på hodet, men bestemor sa:
”Denne kvisa skal jeg få bort på en to tre.” Så laget hun i stand en deig med sirup og
hvetemel og la den oppå kvisa. Til slutt tok hun et tørkle og surret det rundt så det ble
helt tett. ”Dette må du ha på deg i tre dager, og så er det bra,” sa hun til gutten. Og det var
helt sant. Etter tre dager var kvisa trukket inn i deigen og borte vekk fra guttens nakke.
Mamma har mange andre fortellinger også, men det kan jeg fortelle deg om en annen
gang!
135

Litteratur
Aktivitets- og arbeidsplan for Romanifolkets landsforening 2005
Alnæs, Karsten (2003): Historien om Norge, bind 4. En ny arbeidsdag, Oslo: Gyldendal
Alver, Bente Gullveig (1990) Creating the source through folkloristic fieldwork, Helsinki:
Academia Scientiarium Fennica
Asbjørnsen og Moe (1983) Norske Folkeeventyr II, Oslo: Den Norske Bokklubben
Brøgger, Jan (2004) Folk uten land. Europeiske skjebner, Oslo: Damm
Eide, Bernt og Ellen Aanesen (2008) Nasjonens barn Oslo: Conflux Forlag
Frogner, Karoline (2004) Film: Tradra – I går ble jeg tater, Oslo
Márques, Gabriel Gárcia (2003) Leve for å fortelle, Oslo: Gyldendal
Gotaas, Thor (2000) Taterne. Livskampen og eventyret, Oslo: Andresen & Butenschøn
Grønoset, Dagfinn (1974) Tater-Milla. Stor-Johans datter, Oslo: Aschehoug
Grøtte skole (2005) Romanikultur. Rapport fra et prosjekt på Grøtte skole og barnehage.
Halvorsen, R. (2004) Taternes arbeid for oppreisning og anerkjennelse i Norge,
Trondheim: Tapir Akademisk Forlag
Hvinden, Bjørn (red.) (2000) Romanifolket og det norske samfunnet, Oslo: Fagbokforlaget
Jessen, Carsten (2003) Børnekultur, leg og digitale medier i Mediebarndommen (red.)
Selmer-Olsen, Ivar og Svein Sando. Artikkelsamling basert på en konferanse, Trondheim
Kjeldstadli, Knut (2003) Norsk innvandringshistorie I – III, Oslo: Pax forlag
Kunnskapsdepartementet (2006) Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. F-4205 B
Larsen, Anne-Mari (1997) Fortellinger og dramaforløp, Oslo: Cappelen Akademiske
136

Larsen, Britt Karin og Liv Borge (2001) Vesle-Hjalmar og kilden, Omnipax
Lidén, H. (2005) Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt.
Rapport 2005:7. Institutt for samfunnsforskning. Oslo
Moe, Tore Lande (1975) Omstreifande grupper i Norge. Deira familiestruktur, handverk,
handel og tenester. Især i det 19- ande og 20-ande århundret
Magistergrad i etnologi, Universitetet i Oslo
Moflata skole (2008) En reise i taternes verden.
Møller, Arvid (1974) Taterdronningen. Marie Lovinie – Stor-Johans datter, Oslo: Luther Forlag
Møystad, Mari (2008) Taternes lange vei fra reisende til fastboende I: Heimen Bind 45,
2008, s. 57–70
Ribsskog, Øyvin (1945) Hemmelig språk og tegn, Oslo: Tanum
St.meld. nr. 15 (2000 – 2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor
jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Kommunal- og regionaldepartementet
St.meld.nr. 16 (2001-02) Kvalitetsreformen. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Yrvum, Laila og Lasse Johansen (2003) Viser fra et folk på vandring. Oslo: Musikk-
Husets Forlag A/S
Litteratur hentet fra nettet
Council of Europe (2005) European Charter for Regional or Minority languages. Third
Periodical Report presented to the Secretary General of the Council of Europe in the
accordance with Article 15 of the Charter. Norway. MIN-LANG/PR (2005). Strasbourg 2
May 2005. Lastet ned fra:
http://www.coe.int/T/E/Legal_Affairs/Local_and_regional_Democracy/Regional_or_
Minority_languages/2_Monitoring/2.2_States_Reports/Norway_report3.pdf
30.05.2008.
137

Europarådets ministerkomités rekommandasjon nr. (2000) 4 om utdanning av barn av
rom/sigøynere i Europa. Lastet ned fra http://www.coe.int/T/DG3/RomaTravellers/
documentation/recommendations/receducation20004_en.asp 3.06.2008.
Glomdalsmuseet (2008) Latjo drom. Romaniolkets/taternes kultur og historie. Lastet
ned fra: http://museumsnett.no/glomdalsmuseet/html/romani/latjo-drom/underveis/
underveis_tilsjos.htm. 02.06.2008.
Hjort-Larsen, A. (2001). En reise i tid og språk. Forskningsartikkel. Lastet ned fra
http://www.apollon.uio.no/vis/art/2001/2/tatere. 09.09.2006.
Oslo kommune (2005) Undervisning for Romfolket (sigøynerne). Oslo kommune:
Utdanningsetaten, Oslo Voksenopplæring 25. februar 2008. Lastet ned fra:
http://www.oslovo.no/content/view/287/1/ 30.05.2008.
Statlige politikk overfor nasjonale minoriteter. Lastet ned fra:
http://www.speil.no/Statlig%20politikk%20over%20nasjonale%20minoriteter.htm.
09.09.2006.
Yrvum, Laila: Om de reisendes musikk. Lastet ned fra:
http://museumsnett.no/glomdalsmuseet/html/romani/latjo-drom/musi.kk/musikk_
reisendes.htm 17.04.2007.
138