Det civile veterinæsvesen 1934 - SSB

28
Distriktsdyrlægen i Ost-Finnmark, G. J. Ruud, Vadsø, meddeler
følgende om samme lidelse:
Sviva, equisetumfor giftning hos hester, er optrådt med en del tilfeller, hvorav
3 er kommet til behandling. Denne sykdom er lett å helbrede når man bare får
den til behandling i tide, og meget vesentlig er det da snarest mulig å skaffe
dyrene et annet høj. Der må i slike tilfeller skaffes høj sydfra (arondheimshøi»),
da som regel alt høi på vedkommende gård er blandet med én eller flere arter
Equisetum, og da giftplanten er så utbredt heroppe, er det vanskelig å finne
høj som er helt fri for dette ugress. Sykdommens kroniske form optrer ofte så
snikende at mindre hestevante folk ikke blir klar over at der er noe i veien
før efter lengere tids forløp. Den kroniske equisetumforgiftning ytrer sig ved
avmagring og slapphet, først senere bryter sykdommen ut i typisk form med
de kjente nervøse symptomer. Her oppe hvor de forskjellige equisetumarter
forekommer næsten overalt, ligger det nær å anta at sykdommens kroniske og
mildere former i stor utstrekning nedsetter dyrenes sundhet og trivsel uten å
gjøre dem tydelig syke, idet sykdommens intensitet avhenger av hvor store
mengder av ugresset dyrene har optatt samt av deres spesielle disposisjon for
sykdommen.
I litteraturen anfører enkelte at kuer er mer utsatt for denne forgiftning
enn hester, fordi héstene bedre sorterer ut ugresset når de spiser. Her nord
synes imidlertid kuene å være mindre utsatt for sykdommen enn hestene.
Veterinærene nevner ofte i sine årsberetninger at de har konstatert
forskjellige slags planteforgiftninger. Distriktsdyrlæge F. V.
Holmboe, Stavanger, skriver således:
På en gård i HA,land optrådte lan d øi a f o rgif tning under symptomer
ev melkefeber. Kua blev dårlig efter kalvningen og lå komatøs hen, den blev
av dyrlæge injisert for melkefeber og blev litt bedre. Den døde imidlertid. Ved obduksjonen
fantes ødem i brystinngangen og typiske forandringer i lever og tarmkrøs.
Forholdet med hensyn til landøia på garden lå slik an, at tilfellet må tydes som
en landøiaforgiftning. Bøndene har meget vanskelig for å feste noen lit til at
det er riktig med hensyn til landoiaforgiftning, den alvorligste forgiftning i
Håland blev av naboer opfattet som en diagnostisk forvillelse av veterinærer
de tror ikke noe på det, mener sykdommen var en slags smittesyke — og lar
landoiaen vokse videre 'ph sine marker. Offentlige foranstaltninger er meget
påkrevet for å få dette ukrutt utryddet. Landoiaforgiftning har i tidens løp
utvilsomt medført adskillige dødsfall, som er blitt feiltydet.
B arlin df o rgif tnin g. En litt stor kalv døde av barlindforgiftning
på en gård i byens utkant. Eieren var i dette tilfelle klar over diagnosen, idet
jeg ved en leilighet hadde forklart ham at treet var giftig og at det helst burde
hugges. Dette var det ikke blitt noe av, men han hadde isteden bundet kalven
i nærheten av treet. Da så kalven døde plutselig var diagnosen nær forhånden,
den var også riktig, idet der ved obduksjonen fantes rikelig med barlindnåler
i vommen.
Om enuggforgiftning» fremholder distriktsdyrlæge J. Larsen, Lier,
følgende: