NB21 - Nasjonalbiblioteket

NB21

2 

Fra Nasjonalbibliotekets samling: Tegning 

av zoologen G.O. Sars (1837–1927). Han 

var en av sin samtids fremste eksperter 

på krepsdyrenes systematikk. Les mer 

om Nasjonalbibliotekets forskerarkiver på 

side 54.

Innhold 

Å legge til rette for forskning av Vigdis Moe Skarstein 4 

En viktig jubilant for fortid og framtid av Tora Aasland 7 

Meir og betre forsking av Kristin Bakken 9 

Verdens største forskningsstunt av Ingjerd Skrede 12 

Museum og forsking av Ingjerd Skrede 16 

Den norske musikkarven av Arvid O Vollsnes 18 

Open Access og fremtidens bibliotek av Jan Erik Frantsvåg 23 

Nordbib og Open Acess av Mikkel Christoffersen . . . . . . . . . . 26 

Nasjonalbibliotek som del av forskningens infrastruktur 28 

Papir er tålmodig av Tore Rem 36 

Stolt og brydd av Ingjerd Skrede 40 

‘Nøkler til litteraturforskerne’ av Rikke Andersen Kraglund 44 

Nasjonalbiblioteket – et fagbibliografisk senter av I Skrede 47 

Mann for si tid av Ingjerd Skrede 50 

Forskerarkiv som grunnlag for forskning av Oddvar Vasstveit 54 

Nota bene, Nasjonalbibliotekets skriftserie 57 

Bjørnsonåret 2010 59 

Vår audiovisuelle hukommelse av Gunnar Iversen 61 

Hva ville du ha forsket på, og hvorfor? 64 

Arkivet i bevegelse av Eivind Røssaak 70 

Norsk presses historie av Dahl, Øy og Skrede 72 

Med kjellaren full av stingsild av Ingjerd Skrede 78 

Verktøy for forskning av Anders Hanneborg 83 

Nasjonalbiblioteket, ei Sareptas krukke av Jonny Edvardsen 86 

Utgiver: Nasjonalbiblioteket 

Utgave: Nr 2–2009 

Ansvarlig redaktør: Merethe Myrvang 

Redaksjonen: Ingjerd Skrede 

Alt er matematikk av Ingjerd Skrede 88 

Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag av Kristian Hveem 92 

Hyenene av Hanne Ørstavik 96 

Facilitating for research by Vigdis Moe Skarstein 100 

An important anniversary for 

both past and future by Tora Aasland . . . . . . . . . . . . . . . .103 

Proud and embarrassed by Ingjerd Skrede 105 

The Archive in Motion by Eivind Røssaak 108 

The Hyenas by Hanne Ørstavik 110 

Redaksjonen avsluttet 30. november 2009 

Forsidefoto: Detektiv Nancy Drew: 

Rett i fellen Forlagshuset, 1995 

© Simon and Schuster 

Ingjerd Skrede er koordinator og journalist 

for Nasjonalbibliotekets fagmagasin NB21. 

Hun jobber som programleder i NRK, og tar 

skuespilleroppdrag. 

Design: Melkeveien Designkontor AS 

Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS 

Opplag: 6 000 

Nynorsk bearbeiding: Gunnar Hagen 

Engelsk oversettelse: Camilla Rokstad 

www.nb.no 

MILJØMERKET 

241 Trykksak 681

VIGDIS MOE SKARSTEIN 

Nasjonalbibliotekar 

Foto: Ketil Born 

4 

Å legge til rette for forskning 

«Man må ikke forsømme den allsidighet som en 

nasjons forskningsmiljøer må ha. Universitetet i 

Christiania prøvde allerede i 1874 å skape inter esse 

for vitenskapelige undersøkelser av kontinentalsokkelen. 

Men det ble ikke regnet som nyttig nok», 

sier Kåre Willoch i en av artiklene i denne utgaven 

av NB21, og avslutter: «Vi må forske også på felter 

som vi ikke ser nytten av.» 

Nasjonalbiblioteket har som mandat å være et 

forskningsbibliotek. Det betyr at vi skal legge til 

rette for den allsidige forskningen Willoch, og 

andre med ham, ønsker. Vi skal være en del av en 

forskningsinfrastruktur. 

Forutsetninger for forskning 

En viktig forutsetning for forskning er dokumentasjon. 

Forskning betinger dokumentasjon både om 

de tema og områder det forskes på og dokumentasjon 

om tidligere og relevant forskning. Det vil 

generelt si dokumentasjon både om fortida og 

samtida. Gjennom pliktavleveringsloven og oppbygging 

av historisk materiale inneholder Nasjonalbibliotekets 

samlinger materiale innen alle fag 

og disipliner, også tverrfaglig. Ikke minst er samlingen 

multimedial, noe som blir stadig viktigere for 

dokumentasjonen av vår tid. Det er viktig at denne 

samlingen er kjent for og brukes av forskere innen 

alle disipliner for å skape ny kunnskap. Det er en 

viktig erkjennelse at kunnskapshistorien er viktig 

for kunnskapsutviklingen. Derfor er det en viktig 

strategi for Nasjonalbiblioteket å bidra til maksimal 

utnyttelse av våre samlinger for forskning. 

Samlinger som basis for forskning 

Dette er i tråd med Forskningsrådets infrastruk-

turstrategi hvor ett av fire hovedsatsingsområder 

er vitenskapelige databaser og samlinger. Forskningsrådet 

avdekket i sin kartlegging at man i 

Norge, gjennom langsiktig satsing på oppbygging 

og vedlikehold av slike databaser og samlinger, har 

skaffet seg viktige fortrinn innenfor enkelte fagområder, 

men at det ligger et stort potensial i å utvikle 

og tilrettelegge eksisterende baser og samlinger for 

forskningsmiljøene, slik det kommer fram i artikkelen 

fra Forskningsrådet. 

Nasjonalbibliotekets samlinger som utgangspunkt 

for forskning, utvides stadig. I 2010 legges 

Språkbanken til Nasjonalbiblioteket. Det er et 

eksempel på hvordan Nasjonalbiblioteket får stadig 

større digitale «rådata» som er interessante i 

forskningsperspektiv. 

De samlingene som finnes i Nasjonalbiblioteket, 

brukes mye for definerte litteratursøk for forskningsprosjekter 

og forskningsformål. De bør også 

kunne brukes mer som forskningsobjekter, i betydningen 

at det genereres forskningsprosjekter ut 

fra kunnskap om samlingenes innhold og egenart. 

Mest nærliggende i denne sammenhengen er selvsagt 

forskning på kunnskapshistorien som sådan, 

hvordan dokumenter eller materiale manifesterer 

bokhistorien, filmhistorien, musikkhistorien, 

medienes historie. 

Når Norsk presses historie kommer ut i 2010, 

dekker den et tidsspenn på 350 år og har behov for 

cirka 1300 illustrasjoner, forteller bilderedaktøren 

for firebindsverket, Nils Øy, til NB21. Mange av 

disse bildene er gjenfunnet i Nasjonalbiblioteket, 

men også i andre samlinger og arkiver som er en del 

av den nasjonale infrastrukturen. 

Forskning som del av selvrefleksjon 

Ut fra å studere utviklingen i historisk perspektiv, 

kan vi imidlertid også få ny kunnskap om medienes 

egenart, både som objekt og som bærere av 

innhold. Dette er viktig forskning også for Nasjonalbibliotekets 

selvforståelse, for at vi skal kunne 

behandle og bevare de medier vi forvalter, og for 

å kunne forstå hvordan sammenhengen mellom 

form/format og innhold konstituerer mening, 

kunnskap. Vi må initiere og delta i forskning og 

faglig utvikling som en del av vår selvrefleksjon. 

I en dialog mellom egen og andres forskning kan 

vi bedre forstå og utvikle egen og andres kunnskap 

om medienes egenart, arkivenes funksjon og 

utviklingen av hva som konstituerer det nasjonale i 

en global verden. Det er gitt eksempel på hvordan 

vi arbeider med dette i artikkelen «Meir og betre 

forsking» som er skrevet av vår forskningsdirektør. 

Forskningskompetanse 

Også for å kunne følge med i utviklingen innen 

de ulike disipliner, og i den forskningen som skjer 

i universiteter og forskningsinstitutter, må Nasjonalbiblioteket 

ha egen forskningskompetanse. 

Dialogen med forskersamfunnet er viktig for å 

heve og øke omfanget på den forskningen som 

gjør bruk av våre samlinger, og for å bygge opp 

og utvikle samlingene på en måte som forskerne 

etterspør. Vi må utvikle disiplinkompetanse 

innen de mest sentrale fagfeltene fordi vår samling 

omfatter både humaniora, samfunnsfag og 

naturvitenskap. Ikke minst må vi ha kompetanse 

på teknologiutviklingen, både fordi forskning 

innenfor dette feltet er sentralt, og fordi det både 

faktisk og innholdsmessig representerer en stor del 

5

6 

av dagens kunnskapsutvikling og dermed også er 

representativt i det materialet som pliktavleveres 

til Nasjonalbiblioteket. Disiplinene som er forutsetningen 

for teknologiutviklingen, blir en viktig 

forutsetning for Nasjonalbibliotekets selvrefleksjon 

og selvforståelse. 

Bare gjennom å ha en egen forskningskompetanse 

på disse områdene kan vi føre en dialog 

med og svare på forskersamfunnets nåværende og 

framtidige behov. 

«Forskningsråd» 

En måte å føre denne dialogen på er ved å opprette 

rådgivende organer innenfor de områdene vi 

skal legge til rette for forskning på. Eksempel på 

dette er forskere som har gitt råd i forbindelse 

med utarbeiding av bibliografier. Vi har nettopp 

opprettet et eget råd for å støtte oss når det gjelder 

utvikling på filmområdet. Når det gjelder bok- og 

mediahistorie, har vi et nært samarbeid med flere 

forskningsmiljøer. 

Bibliotekenes kjernekompetanse 

Bibliotekenes kjernekompetanse, å organisere 

kunnskap for gjenfinning, er en viktig del av 

grunnlaget for at Nasjonalbiblioteket er en del av 

forskningsinfrastrukturen. 

Pliktavleveringslovens intensjon er å tilstrebe en 

tilnærmet fullstendig dokumentasjon av det som 

publiseres og skapes av kunnskap og kultur i Norge. 

Dette blir ikke en realitet om ikke materialet som 

avleveres og samles inn, ordnes, registreres, digitaliseres 

og formidles – også med forskningsbehovene 

for øye. Nasjonalbiblioteket vil derfor løpende 

drive metodeutvikling innen organisering av 

kunnskap, spesielt når det gjelder gjenfinning i den 

digitale verden. Nasjonalbiblioteket sorterer store 

mengder data. Utfordringen med å utvikle gjenfinningssystemer, 

gode bevarings- og søkesystemer, 

har vi til felles med mange institusjoner som skal 

bevare data for bruk over lengre tid. Som beskrevet 

i artikkelen fra HUNT databank hvor 250 000 

DNA-prøver er registrert. 

Bibliografisk kompetanse 

Et spesielt område som er viktig for at forskerne 

skal kunne finne fram i relevant materiale i Nasjonalbiblioteket 

og andre biblioteks samlinger, er 

bibliografiene. Disse er ikke bare viktige grunnlag 

for forskning, men er forskningsdata i seg selv. 

Derfor har Nasjonalbiblioteket definert det å lage 

bibliografier som et viktig område for det å være 

et forskningsbibliotek. Vi har alltid hatt ansvaret 

for nasjonalbibliografien og for å sette standarden 

for katalogdata i denne. Derfor har ansatte i 

Nasjonalbiblioteket deltatt i bibliografisk arbeid i 

mange store prosjekter som for eksempel «Ibsens 

skrifter». Det har også vært lagt økt vekt på i 

samråd med relevante forskningsmiljø å utarbeide 

bibliografier over forfattere og andre sentrale tema, 

og i år har vi utviklet en ny plattform for å kunne 

søke i bibliografier, knyttet til BIBSYS. Etter hvert 

vil vi få en stadig sterkere integrering mellom 

bibliografier, kataloger og fulltekstsøk. 

I dialogen mellom forskningsinstitusjonene og 

Nasjonalbiblioteket som infrastruktur, legges noen 

av de mange forutsetninger som må til for å få den 

allsidigheten som Willoch påpeker at nasjonens 

forskningsmiljø bør ha. 

I dette temanummeret har vi valgt å ha Frøken 

Detektiv på forsiden. En metafor for nysgjerrighet 

og kunnskapstørst som kan slukkes ved hjelp av 

Nasjonalbibliotekets samlinger og kompetanse. 

Vigdis Moe Skarstein 


This article can be read in full in the English section 

in the back of the magazine.

En viktig jubilant for fortid 

og framtid 

TORA AASlAND 

Jeg vil gratulere Nasjonalbiblioteket med jubileumsåret 

2009. Året markerer et dobbeltjubileum. 

Det er 20 år siden åpning av Nasjonalbibliotekets 

avdeling i Rana, og 10 år siden Nasjonalbibliotekets 

avdeling i Oslo ble skilt ut fra Universitetet i Oslo. 

I 2009 har vi dermed et nasjonalbibliotek i Norge 

som har funnet sin form i renoverte og nybygde 

lokaler i Henrik Ibsens gate i Oslo, og med flotte 

magasinlokaler i Rana. 

At de organisatoriske navlestrengene mellom 

nasjonalbiblioteksfunksjonene og våre eldre universiteter 

er klippet over, betyr ikke at det faglige 

samvirket mellom forskningen ved universiteter 

og høgskoler og Nasjonalbiblioteket vil opphøre. 

Snarere tvert imot. Hamsun-bibliografien, et 

samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalbiblioteket 

og Universitetet i Tromsø, der også BIBSYS har 

vært involvert, er et godt eksempel på et slikt faglig 

samarbeid med stor relevans for forskningen. Jeg 

synes også det er positivt at Nasjonalbiblioteket 

nå etablerer skriftserien Nota bene som en formidlingskanal 

for forskning som bygger på, eller har 

relevans for, samlingen ved biblioteket. 

Forskning ved universiteter og høgskoler 

er fortsatt avhengig av et godt samspill med et 

nasjonalbibliotek som ivaretar og videreutvikler sin 

rolle. Dette er i en tid med store endringer innen 

publiseringsområdet, som følge av den digitale 

revolusjon. 

Loven om avlevering av allment tilgjengelige 

dokumenter til nasjonale samlinger, sikrer at disse 

vitnemålene om norsk kultur og samfunnsliv blir 

bevart og gjort tilgjengelig som kildemateriale for 

forskning. Og dokumentbegrepet omfatter ikke 

bare litteratur, men alle medier som lagrer informasjon 

som senere kan leses, lyttes til, vises eller overføres. 

Det betyr at Nasjonalbibliotekets samlinger 

ikke bare består av litteratursamlinger. Film, foto 

og andre audiovisuelle medium er også sentrale 

elementer i samlingene. Nasjonalbiblioteket, som 

mottaker av pliktavlevert materiale, har som en 

av sine hovedoppgaver å sikre og bevare dette 

materialet for dagens og morgendagens forskere. 

Vi kan derfor trygt slå fast at samspillet mellom 

Nasjonalbiblioteket og forskningen vil bestå i lang 

tid framover. 

Vi har over tid sett en utvikling ved universiteter 

og høgskoler der forskerne i økende grad har gått 

over fra å bruke papirbaserte medier til å benytte 

digitale medier. Særlig utenlandsk faglitteratur, 

ikke minst fagtidsskrifter, har forskerne fått tilgang 

til direkte på sine datamaskiner fordi universitets- 

TORA AASLAND 

Statsråd for forskning 

og høyere utdanning. 

Foto: Stig Weston 

7

8 

og høgskolebibliotekene har lagt til rette for dette. 

Jeg er derfor glad for at den største satsingen 

ved Nasjonalbiblioteket de senere år har vært å 

legge til rette for digitalt mottak av nytt materiale 

og digitalisering av de eldre samlingene. Og, ikke 

minst, oppbygging av kompetanse og teknologi 

for langtidsbevaring av digitalt materiale. Dette er 

store, men nødvendige, løft som vil gjøre Nasjonalbiblioteket 

til en kjerneinstitusjon for framtidig 

forskning på disse vitnemålene om norsk kultur og 

samfunnsliv. 

I den papirbaserte verden var det naturlig å spre 

eksemplarer av pliktavlevert materiale på de større 

forskningsbibliotekene. Dette blant annet for at 

materialet skulle være lett tilgjengelig for forskere i 

ulike deler av landet. Mye av det digitalt avleverte/ 

høstede materialet vil om noen år kanskje bare 

være å finne i Nasjonalbibliotekets langtidsbevarte 

digitale samlinger. Det er viktig at Nasjonalbiblioteket, 

i tilretteleggingen av dette materialet for 

forskning, tar i bruk den digitale teknologiens sterkeste 

sider, det vil si mulighetene for rask og god 

tilgang direkte til forskerne uansett hvor i landet de 

oppholder seg. 

Under Kunnskapsdepartementets ansvarsområde 

ligger universitetsmuseene, som samlet sett 

har en rolle som nasjonalmuseer for naturhistorie 

og kulturhistorie. Dette innebærer blant annet 

et ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde 

museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. 

Universitetsmuseenes legitimitet 

som samfunnsinstitusjoner hviler blant annet på 

at kunnskap om samlingene aktualiseres og gjøres 

mer tilgjengelig. Gjennom digital formidling i de 

naturhistoriske og kulturhistoriske museene, kan 

kunnskap om egen og andres kultur, om naturmiljø 

og naturressurser og om sammenheng mellom 

natur og kultur bli tilgjengeliggjort. Våren 2008 la 

regjeringen fram melding til Stortinget om universitetsmuseene 

– Tingenes tale. Et sentralt prinsipp 

i meldingen var viktigheten av deling av digital 

forskningsinfrastruktur for at museene skal fungere 

mer effektivt. 

Databaser er blitt en stadig viktigere del av 

forskningsinfrastrukturen. De gir kvalitet og 

effektivitet ved at tilgang til, og bearbeiding av, 

data går raskere, og det blir lettere å finne og 

sammenstille data. For Norge er det viktig at det 

satses tilstrekkelig på forskningsinfrastruktur, slik 

at forskningsmiljøene har mulighet til å arbeide i 

den internasjonale forskningsfronten. Forskningsdatabaser 

bidrar til å gjøre norsk forskning attraktiv 

i internasjonal forskningssammenheng, både i 

forhold til komparative undersøkelser og gjennom 

å framskaffe større og unikt datatilfang som er 

interessant for potensielle samarbeidspartnere i 

andre land. Et godt eksempel på et prosjekt som 

bygger på datautveksling, er Global Biodiversity 

Information Facility, som er et internasjonalt prosjekt 

initiert av OECD. Formålet med prosjektet er 

å gjøre primærdata om jordas biologiske mangfold 

fritt tilgjengelig for alle over Internett. 

Sammen med det digitaliseringsarbeidet som 

skjer i Arkivverket, vil digitaliseringsarbeidet i 

Nasjonalbiblioteket, ved universitetsmuseene og 

andre steder, skaffe Norge en digital infrastruktur 

som vil være av uvurderlig betydning for framtidig 

forskning på norsk kultur-, natur- og samfunnsliv. 

Vi er langt fra i mål, men jeg er overbevist om at 

framtidens forskere vil takke for den innsats som 

har blitt, blir og vil bli lagt ned i dette arbeidet. Det 

vil helt sikkert hjelpe framtidige generasjoner til å 

forstå hvem de er og hvor de kommer fra. 

tora aasland 

STATSRÅD FOR FORSKNING 

OG HØYERE UTDANNING 


in the back of the magazine.

Meir og betre forsking 

– utfordringar og moglegheiter for 

Nasjonalbiblioteket som forskingsbibliotek 

KRISTIN BAKKEN 

Då Universitetsbiblioteket i Oslo og Nasjonalbiblioteket 

blei delte i 1999, mista Nasjonalbiblioteket 

den institusjonelle og fysiske kontakten 

med forskarsamfunnet på Blindern. Det gjer at 

studentane ikkje på same måte som før har Nasjonalbiblioteket 

som ein kjent storleik i utdanninga 

si. Mange av forskingsbibliotekfunksjonane blir 

dessutan ivaretekne av universitetsbiblioteka, og 

det å oppsøke Nasjonalbiblioteket blir noko som 

må vere motivert av særskilte behov. Vår oppgåve 

blir då å gjere forskarane medvitne om kva for 

behov tilbodet vårt faktisk kan fylle. For å greie 

dette må vi ha god kontakt med forskarsamfunnet, 

vi må byggje opp eigen forskarkompetanse og vi 

bør sjølve initiere eller oppmuntre til forsking på 

samlingane våre. 

Kontakten med forskarsamfunnet 

Vi ønskjer å opne samlingane våre for forskarar. 

Det er difor viktig å vere til stades i relevante fora 

for å synleggjere ressursane våre. Viktige fora for 

oss er faglege konferansar og nettverk. Når vi på 

dei norske historikardagane i Tromsø i 2008 var 

representerte med ein eigen sesjon med føredrag, er 

vi sikre på at det var ei nyttig marknadsføring av dei 

kjeldene vi rår over. 

Dette gjeld også publisering. Å vere til stades 

i publikasjonar og tidsskrift som er retta inn mot 

forskarar, er ein måte å vere i dialog med forskarsamfunnet 

på. Samstundes gjer ein samlingane 

KRISTIN BAKKEN 

Direktør for fag 

og forskning, 

Nasjonalbiblioteket 


9

10 

våre synlege. I 2008 kunne vi vise til 32 vitskaplege 

publikasjonar fordelte på ulike fagfelt og publikasjonskanalar. 

I denne faglege kommunikasjonen 

med forskarsamfunnet fungerer vi som agentar for 

eigne samlingar – vi gjer andre merksame på ressursane 

vi rår over. 

Når det gjeld filmfeltet, har vi blant anna sikra 

kontakten med akademia ved å setje ned eit forskarutval. 

Dette utvalet består av filmforskarar frå 

universitets- og høgskolesektoren og representantar 

frå vårt eige filmfaglege miljø. Målet med dette 

utvalet er å sikre at arbeidet med filmarkiv og 

restaurering i Nasjonalbiblioteket svarer til behov 

som filmforskarane har, og dessutan å vurdere 

moglegheitene for fellesprosjekt og arrangement. 

Kontakten med forskarsamfunnet kan vi også 

sikre ved at vi inviterer forskarane til oss for å 

vere med på faglege arrangement under eige tak. 

I 2009 arrangerte vi ein forskarkonferanse med 

medievitskapleg profil, og hadde også ansvar for 

ein sesjon om ytringsfridom på den internasjonale 

PEN-konferansen som blei arrangert i Oslo i juni. 

Vi planlegg no to konferansar på nyåret i 2010, ein 

filmfagleg konferanse og ein om fotografi. Til desse 

konferansane ønskjer vi å trekkje publikum ved å 

invitere inn føredragshaldarar som held høgt fagleg 

nivå, gjerne med internasjonal tyngd. 

Ein annan måte å opne samlinga vår for forskarar 

på, er å invitere til faglege arrangement i 

samband med at vi får nytt materiale. I 2009 har 

vi markert viktig tilvekst til samlingane ved å lage 

mindre seminar med avgrensa tema, som til dømes 

om Euklids Elementa Geometrica (1482), om ei 

brevsamling etter Christian Skredsvig og om Jan 

Kjærstads forarbeid til Wergeland-trilogien. På 

desse arrangementa har inviterte forskarar hjelpt 

oss med å aktualisere den konkrete tilveksten til 

samlinga. I sum vonar vi at all denne aktiviteten vil 

bidra til at Nasjonalbiblioteket får ein tydelegare 

profil andsynes forskarsamfunnet og at samlingane 

våre blir betre kjende og i større grad nytta ut. 

I 2009 arrangerte Nasjonalbiblioteket seminar om Euklids 

Elementa Geometrica frå 1482. Du kan sjå heile boka på 

nb.no 

Eigen forskarkompetanse 

For å ivareta den forskingsbaserte dialogen vi 

legg opp til ved konferansedeltaking, publisering, 

eigne konferansar og seminararrangement, må 

vi som institusjon ha forskarkompetanse. Det 

vil ikkje seie at vi har eigne tilsette som skal ha 

forsking som primær oppgåve, men heller at forskingsbibliotekarane 

skal byggje opp, forvalte og 

formidle samlingane dei har ansvar for på ein trygg 

fagleg grunnvoll som blant anna kan vere eigen 

forskarkompetanse. Eitt av kriteria for å byggje 

ut samlinga skal vere notidige – og ikkje minst 

framtidige forskarbehov. Då må vi ha føresetnader 

for å forstå desse behova. I dag har vi 13 tilsette med 

formell forskarkompetanse, medan fleire de facto 

publiserer vitskapleg. 

Om nettverk og det å initiere forsking 

I nokre tilfelle ser vi at det ikkje er nok å leggje 

freistande agn ut for forskarsamfunnet. Derfor har 

vi i 2009 tatt nokre initiativ med tanke på å sjølve 

initiere forsking. Eitt slikt offensivt tiltak er å etablere 

ein eigen vitskapleg skriftserie, Nota bene. Vi

har òg tatt initiativ til to forskingsprosjekt der vårt 

materiale eller vår institusjon står sentralt, og der vi 

inngår i samarbeid med sentrale eksterne aktørar, 

anten einskildforskarar eller institusjonar. Prosjektet 

Archive in Motion er omtalt annan stad i NB21, 

og det same er Musikkarvprosjektet. Eg vil likevel 

kommentere Musikkarvprosjektet litt nærare. I 

dette prosjektet har Nasjonalbiblioteket eit ansvar 

for dokumentasjons- og digitaliseringsdelen av 

prosjektet, medan Institutt for musikkvitskap ved 

Universitetet i Oslo har ansvar for forskingsdelen. 

For å byggje eigen kompetanse vil vi også gå inn 

med ein forskingsressurs i prosjektet i form av ei 

stipendiatstilling. Vi vurderer dette som ein svært 

interessant modell for framtidige engasjement i 

forskingsprosjekt. Ikkje minst med utgangspunkt 

i digitaliseringsprogrammet ligg det store moglegheiter 

i å knytte verksemda vår til forskingssektoren. 

Om vi greier å kople den store digitaliseringsaktiviteten 

i Nasjonalbiblioteket til større forskingsprosjekt, 

og kanskje sjølve ha ein fot innafor i prosjekta, 

er det ein flott måte å realisere Nasjonalbiblioteket 

som forskingsinfrastruktur på. Vi vurderer nokre 

slike prosjekt. Eit viktig krav til slike samarbeid er at 

dei bør byggje opp rundt den vanlege aktiviteten i 

Nasjonalbiblioteket, ikkje representere eit sidespor. 

Det dreier seg altså om få partnarar og overbygging 

til aktivitet som vi uansett vil drive med. 

Stipendiatstillinga som vi no har utlyst i 

samband med Musikkarvprosjektet, representerer 

noko nytt i Nasjonalbiblioteket. Dette er eit tiltak 

som på ein interessant måte vil bidra til å realisere 

Nasjonalbiblioteket som forskingsbibliotek. Vi 

aktualiserer eige materiale for forsking, vi koplar 

oss på ein integrert måte til større forskingsprosjekt 

og byggjer slik viktige nettverk, og ikkje minst – vi 

kan på denne måten sjølve byggje den kompetansen 

vi ser at vi som institusjon treng å rekruttere 

inn. Vi vil i tida framover vurdere å bruke stipendiatstillingar 

som forskingspolitisk verkemiddel 

innafor andre prioriterte felt. 

Eit viktig strategisk tiltak for Nasjonalbiblioteket 

er arbeidet med fagbibliografiar. I 2009 har det vore 

arbeidd med ein stor Hamsun-bibliografi. Arbeidet 

har i tillegg til å fylle bibliografien med relevant innhald, 

også handla om å finne fram til ein framtidig 

teknisk plattform for liknande bibliografiar, og ikkje 

minst utarbeide eit brukargrensesnitt for dei. Dette 

er no på plass, og vi ser at ein slik fagbibliografi er 

eit svært kraftig verktøy for forsking. I planlegginga 

av den framtidige aktiviteten på fagbibliografifeltet, 

vil behova til større forskingsprosjekt bli ein avgjerande 

faktor. Om vi i framtida både kan relatere 

digitaliseringsaktiviteten, fagbibliografiarbeidet og 

eigen forskingsaktivitet til større forskingsprosjekt, 

har vi greidd å integrere kjerneaktivitet ved Nasjonalbiblioteket 

til aktiviteten ved forskingsinstitusjonane 

på ein god måte. 

NASjONALBIBLIOTEKET 

har samlingar som dokumenterer dei fleste aspekt av 

den norske historia sidan 1813 Det var då Universitetsbiblioteket 

blei oppretta som del av Universitetet 

i Oslo Sidan 1813 har pliktavleveringslovene sytt for 

at Nasjonalbiblioteket i dag har rike og djupe samlingar 

av alt publisert norsk materiale Det gjeld bøker 

og tidsskrift, aviser og alle slag mindre trykksaker, 

kart, plakatar og bilete, publisert musikk, film og 

kringkasting I dag gjeld det også digitale dokument 

og internettsider Ved sida av alle desse publiserte 

kjeldene har vi i tillegg privatarkiv med mykje 

upublisert materiale, slik som brev, manuskript, 

fotografi og lyd- og filmopptak I sum gir samlingane 

våre eit svært rikt bilete av den norske kulturhistoria 

i vid meining Og dokumentasjonen går lenger tilbake 

enn 1813, for opp gjennom åra har samlingane blitt 

bygde ut ved hjelp av gåver og målretta innkjøp slik 

at også den eldre perioden er dekt Dette gir oss ei 

solid plattform for å kome forskarane sine behov for 

empiri, kjelder og støttelitteratur i møte 

11

jØRN HURUM 

12 

Verdens største forskningsstunt 

Førsteamanuensis jørn Hurum får invitasjoner fra hele verden etter 

presentasjonen av det 47 millioner år gamle fossilet Ida. Pressekonferansen 

ble holdt på American Museum of Natural History i New York, og omtales 

som verdens største forskningsstunt. 

INGJERD SKREDE 

– Vi er ikke her bare fordi vi 

er eksepsjonelt flinke, og vi er 

ikke gitt stillingen av Gud. Vi 

er betalt av skattebetalerne, og 

skylder dem å fortelle hva vi 

driver med. 

Paleontolog, professor, dinosaurmann 

og formidler, Jørn 

Hurum, lener seg fram i stolen. 

Fra vegg til tak er rommet vi sitter i fylt av skjeletter, 

fossiler, bøker og andre gjenstander som får 

kontoret til å minne om noe en moderne Indiana 

Jones ville like. 

– Det handler om spissing og forenkling. Jeg vet at 

det er betraktet som fy-ord, men det funker. Kall det 

gjerne tabloid, men det er rett og slett det som fenger. 

Han drar hånden gjennom håret og smiler. 

– Har du noe med «verdens» i, er det bra. 

Verdens største, verdens farligste. Vi satser ikke på 

dødsannonser. 

Dødsannonser? 

– Ja, du vet de små notisene som dukker opp i 

tabloidavisene. Små greier i et hjørne hvor informasjon 

om nye funn er skvisa sammen. Nei, vi satser 

på helsider eller mer. Men, da må vi være forberedt. 

Ha gode illustrasjoner av funnet, bilder fra leiren 

og utgravningsplassen, gjerne nettsted, film, bøker 

og artikler. Og så må man tenke på hvordan funnet 

omtales. Jeg mener, monsterøgla vi gravde ut på Svalbard 

hadde tenner store som slangeagurker. Å si at de 

er 30 cm lange gir et helt annet og kjedeligere bilde. 

Etter mange år med spørsmål fra journalister vet 

Hurum hva de vil ha. 

– Jeg vet noe om hva som selger, og jeg vet noe om 

hva slags materiale de etterlyser. Disse tingene må 

være klare når de spør etter dem. Og så har jeg laget 

en liste over gode journalister jeg kan kontakte, og 

som jeg vet videreformidler stoffet på en god måte. 

Læringsprosessen startet på Svalbard for fem år 

siden da han reiste til øya for å hente en del av et 

skjelett som var funnet i 2001. Skjelettet vise seg å 

være en liten del av et enormt funn. 

– Vi fant et lag som er 50–70 meter tjukt, og 

inneholder mer knokler enn noe annet sted i verden. 

Dessuten har vi funnet fire–fem helt nye arter. Funnet 

resulterte i den største utgravingen på Svalbard 

noen gang. Vi finner nesten ti meter lange skjeletter 

som løftes ut med helikoptre og fraktes i konteinere 

til fastlandet. Her blir materialet konservert og 

forsket på. Det er et ti år langt prosjekt, og man må 

være litt smågær’n for å drive med det, sier han. 

Og vi, publikum, elsker det, og vitenskapsturister 

står i kø for å få være med på omvisning i felt på 

Svalbard. Dinosaureksperten er ikke overrasket. 

– Det er jo spektakulært når vi graver svære 

høl i bakken, og jeg liker å fortelle historier folk 

har lyst til å høre. Ved å spisse det gjør man folk 

nysgjerrige og dermed øker også interessen for et 

spesielt funn, og for faget. Først da er de mottagelig 

for flere detaljer og grundigere informasjon. Og, 

du vet, vi finner mange fine småøgler på Svalbard, 

og vi graver ut dem også, men de funker ikke som 

salgsobjekter i formidlingen. 

Så kom Ida, verdens eldste og mest komplette 

apefossil. Jørn Hurum oppdaget henne nærmest 

ved en tilfeldighet i 2006, og fikk kjøpt henne inn 

til museet for 4,5 millioner kroner. 

All informasjon, forskning og bildemateriale om 

fossilet ble holdt hemmelig fram til pressekonferansen 

19. mai 2009. 

– Vi hadde alt klart. Nettsiden, dokumentarfilmen, 

boka, de vitenskapelige artiklene.

13 

Foto: Ketil Born

Foto: Per E Aas, Naturhistorisk 

museum, Universitetet i Oslo

I et eget rom i American Museum of Natural 

History i New York, sammen med New Yorks 

borgermester, TV-journalister fra et trettitalls TVkanaler, 

og en mengde andre interesserte, lanserer 

Jørn Hurum Ida. Det hele blir sendt direkte på 

BBC World. 

– Det var så svært, og så mye folk, at det ble 

som å være i en verden av bomull. Helt uvirkelig. 

Det virket så fjernt at jeg ikke ble nervøs engang, 

ler forskeren. – Vi fikk forsider over hele verden, 

og diskusjonen gikk jorda rundt om det var bra 

det vi gjorde. Det var moro, men jeg har heller 

aldri fått så mye kjeft. Vi ble beskyldt for å skape 

mediesirkus og begå grove brudd på internasjonal 

forskningsetikette. Vi publiserte Open Access, noe 

som forarget en del vitenskapsjournalister. Men jeg 

hadde gjort det slik jeg hadde lyst til. Så på tross av 

at vi fikk mye pepper, var vi også med på å rydde ny 

mark. Og det er det største formidlingsstuntet for 

et vitenskaplig prosjekt noen gang. 

The world’s greatest research stunt 

– We’re not here just because we’re super good, and 

we’re not here by divine authority This is the taxpayers’ 

money at work, and we owe them a glimpse into 

what it is we do 

Jørn Husum, Professor of Paleontology, truly 

believes in the importance of making research accessible 

to a broad audience 

– You need to hone and simplify your message You 

can call it tabloid, if you want, but it’s what people like 

We don’t go for the little notices in the tabloid papers 

where lots of information about new findings has been 

squashed together No, we go for full page spreads, or 

even more And for that, we need to be prepared Make 

sure you have good illustrations of what you’ve found, 

pictures from the site and from the dig itself, and, if you 

can, good websites, films, books, and articles 

This learning process first began on Svalbard five 

years ago, when he went there to pick up a piece of a 

skeleton found in 2001 This piece turned out to be a 

small part of an enormous discovery, which resulted 

in the largest excavation in history on Svalbard last 

summer, science tourists were lining up to go on a tour 

of the sites on Svalbard 

And then there was Ida, the oldest and most 

comprehensive primate fossil ever found Jørn Hurum 

Førsteamanuensen er alvorlig og stille et 

øyeblikk. 

– Det er godt å ha fast jobb når det skjer sånt. 

Det verste var vel beskyldningene om at vi 

gjorde det for penger. Men vi har ikke tjent noe 

på dette prosjektet, og alle royalties fra boka går til 

museet. Forskere jobber ut fra ulik motivasjon. De 

som er styrt av en ytre motivasjon forsker for sine 

egne kollegaer for å vise hvor flinke de er. Mens de 

som har en indre motivasjon gjør det fordi det er 

moro, og ikke for å imponere andre. Jeg tilhører 

den siste gruppa. 

Ta Svalbard-prosjektet for eksempel. Jeg er ikke 

bitt av arktisbasillen, jeg kan grave hvor som helst 

bare det ikke er dekket av vegetasjon. Det kan være 

Bad lands, Gobi, ja, eller på Svalbard. Svalbardprosjektet 

tar ti år av livet mitt, og det er helt greit. 

Jeg liker å tenke at jeg på den måten bidrar med en 

liten puslebrikke til fortellingen om livets historie, 

og det holder for meg. 

discovered her almost by accident in 2006, and was 

able to purchase her for the museum at a price of NOK 

4 5 million 

He kept all the information, research, and images 

on the fossil a secret until the press conference on 

19 May 2009 The press conference was held at the 

American Museum of Natural History in New York and 

included the Mayor of New York, TV journalists from 

about a dozen networks, and a large number of other 

interested parties The press conference aired live on 

BBC World 

– We got headlines across the globe, and whether 

our approach to this was a good thing was discussed 

worldwide It was fun, however I’ve never been yelled 

at quite as much in my life! We were accused of 

creating a media circus and being guilty of gross misconduct 

in terms of international research etiquette 

The worst, I think, was the accusations that we did it 

just for the money But we haven’t made a penny off 

this project, and all the royalties from the book go to 

the museum I have an inner drive, and I do it because 

I think it’s fun The Svalbard project took ten years of 

my life, and that’s way too much But I like to think of 

it as contributing a small piece to the puzzle that is the 

history of life, and that’s good enough for me 

15

Museum og forsking 

Det er eit uttalt ønske at musea skal forske meir. Dette kjem mellom anna 

til uttrykk i den siste museumsmeldinga. Og ved mange museum ønskjer 

dei å forske, men alle vil ikkje satse like mykje, fortel Liv Ramskjær i ABMutvikling. 

Ho ønskjer at musea får ein meir synleg plass i forskingsmiljøet. 


LIV RAMSKjÆR 

Seniorrådgivar ved avdeling for museumsrådgivning, ABM-utvikling. 

Foto: Jina Chang 

16 

–Slik det er i dag løyser musea dette på ulik måte. 

Nokre forskar mykje, andre ikkje i det heile teke. 

Heilt naturleg eigentleg, når vi ser på kor ulike musea 

er. Men det er fleire museumstilsette med doktorgradskompetanse 

no enn tidlegare, og musea melder 

tilbake at dei har vorte meir attraktive arbeidsplassar 

for folk med høgare kompetanse. Ei utfordring er å få 

til godt samarbeid med dei andre forskingsmiljøa, og 

det er vanskeleg å få midlar til forsking frå til dømes 

Forskingsrådet: Eit problem vi deler med museum i 

andre nordiske land, seier Ramskjær. 

–Trass i dette har vi nokre spennande prosjekt 

som har fått midlar. Eg kan nemne Bergen 

Kunstmuseum der dei forskar på søppelkunst, 

og Museum Nord som forskar på kystkulturliv. 

For å stimulere forskinga i musea ytterlegare, har 

ABM-utvikling, i samarbeid med Riksantikvaren 

og Norsk kulturråd, dei tre siste åra gjennomført 

KAFF-prosjektet. Målet med dette prosjektet er å 

setje fokus på forskingsbehova innan kulturarvsektoren 

I tillegg har ABM-utvikling og Norsk kulturråd 

starta pilotprosjektet «Forsking og museum» 

der vi har sett av nokre stimuleringsmidlar, og invitert 

eit knippe museum til å komme med framlegg 

til forskingsprosjekt i samarbeid med universitets- 

og høgskolesektoren, opplyser Ramskjær.

Korleis har responsen vore? 

–Ganske god. Vi fekk inn så mange framlegg at det 

ikkje var plass til alle på seminaret der prosjekta 

skulle bli presenterte og diskuterte. Utdjupande 

prosjektbeskrivingar er sende inn og vurderte, og 

vi har valt ut ei handfull prosjekt som skal vere 

ferdigstilte neste år. 

Kva slags status har musea som 

forskingsinstitusjonar? 

– Musea har ikkje så høg status som mange andre 

forskingsinstitusjonar, sjølv om dei tradisjonelt sett 

var ganske sterke. Bergen Museum var til dømes 

viktig i høve til utviklinga av universitetsmiljøa. 

Men for å få status må forskinga halde eit kvalitetsnivå 

som er høgt nok til at ho kan bli publisert 

i vitskaplege tidsskrift, og på den måten vera med 

på å byggje opp ein synleg aktør i forskingsmiljøet. 

Mange publiserer berre i eigne publikasjonar og 

årbøker, og desse er mykje mindre synlege. Dermed 

får dei ikkje den statusen ein får dersom ein publiserer 

innanfor «teljekantsystemet». Så eitt mål er 

å stimulere til publisering på dei rette stadene, og i 

dei rette publikasjonane, forklarer Ramskjær 

Kva bør det bli forska på? 

–Mykje museumsforsking har vore konsentrert på 

samlingane. Særlig innan kunstmusea, men òg i 

andre museum. På ei anna side er det ikkje gjort like 

mykje forsking om musea. Rett nok har studentar 

nytta musea som utgangspunkt i hovud- eller masteroppgåver 

om formidling, eller andre tema, men 

musea sjølve har ikkje gjort så mykje av denne typen 

forsking. Eitt døme er likevel Leiv Semb sin doktorgrad 

om debatten kring krigsminnet Falstad. Men vi 

ønskjer oss meir forsking der perspektivet er utanfrå. 

Kvifor er forsking i musea viktig? 

–Det er viktig for å generere kunnskap som vi kan 

bruke i formidling og i utvikling av alle sider av museumsarbeidet. 

Og sjølvsagt for å få meir kunnskap om 

dei samlingane som finst. Publiseringa er viktig for å 

gjere denne kunnskapen kjend for eit generelt publikum, 

men òg kjend for andre forskingsmiljø. 

Kva plass har musea i forskingsmiljøet? 

– Det vil variere i høve til kva type museum vi 

snakkar om. Men generelt vil eg seie at han ikkje er 

stor. Målet er derfor at vi skal gjere musea sin plass 

i forskingsmiljøet tydelegare og meir synleg, avsluttar 

Ramskjær. 


17

Den norske musikkarven 

– en bevaringsmessig utfordring 

Musikk er en mangfoldig kunstart. Musikk er klingende toner og opplevelse, men 

samtidig vil immaterielle holdninger og forestillinger til musikken og musikkens vesen 

være en integrert del av begrepet musikk. Og musikk er fysiske manifestasjoner som 

nedskriving og i dag lydfesting – nærmest i motsetning til den muntlige overleveringen 

som var og fortsatt er utbredt. Musikk bærer med seg en dryg ryggsekk av tradisjoner 

og viten – men går likevel raskt mot en ukjent fremtid. Musikk er hele tiden i endring. 

ARVID O VOllSNES 

18 

I snart 200 år har Nasjonalbiblioteket (tidligere 

Universitetsbiblioteket) hatt som oppgave å samle 

inn og bevare kilder, også etter hvert musikk og 

det som befinner seg rundt musikken. Fra 1927 

har denne oppgaven ligget under bibliotekets spesialsamling 

Norsk musikksamling, som gjennom 

årene fikk en unik posisjon i norsk musikkliv med 

sine omfattende og allsidige kildesamlinger og sin 

kompetanse. Norsk musikkhistorie kan ikke skrives 

uten disse samlingene, hvor de materielle norske og 

utenlandske kildene er bevart. 

Kildetilfanget har vært mangfoldig, fra middelalderens 

noter gjennom 1800-tallets rike 

noteproduksjon til musikklitteratur fra i dag. De 

store «nasjonsbyggende» prosjektene, med M.B. 

Landstads utgivelser av folkevisene og L.M. Lindemans 

utgivelser av folketoner, har naturlig plass i 

samlingene. Derimot vant ikke samlingens tidligere 

leder, Øystein Gaukstad, gehør for å utgi en norsk 

noteantologi, noe i retning av den store Denkmäler 

Deutscher Tonkunst. Det ble for omfattende og 

for dyrt. Men Norsk kulturråd bevilget penger til 

å utgi Edvard Griegs Gesamtausgabe, som startet 

som prosjekt i 1970 med en bred gruppe forskere 

under ledelse av professorene Finn Benestad og 

Dag Schjelderup-Ebbe. I perioden 1977–97 utkom 

21 bind noter, og i 2008 utkom den store Griegbibliografien, 

som ble fullført av Kirsti Grinde og 

Øyvind Norheim mens de var ved Norsk musikksamling 

i Nasjonalbiblioteket. 

Kulturrådet bevilget også støtte til å utgi 

Halfdan Kjerulfs samlede verker på noter, under 

redaksjon av professor Nils Grinde, som bygde på 

den erfaringen som var vunnet under arbeidet med 

Grieg-utgaven. Kjerulfs samlede verker består av 5 

bind, som utkom i perioden 1977–98. 

Norsk folkemusikksamling ble etablert i 1952 for 

å samle inn og utgi norsk folkemusikk. Samlingen 

er nå en avdeling av Institutt for musikkvitenskap 

ved Universitetet i Oslo. Folkemusikksamlingen 

har utgitt 7 bind med hardingfeleslåtter og 4 bind 

med flatfeleslåtter så langt, men det er planer om 

minst tre bind til. 

MUSIKKARVPROSjEKTET: 

Vern og publisering av den klassiske norske 

musikkarven / innstilling fra redaksjonsgruppen, nedsatt 

av MIC Norsk musikkinformasjon, Norsk komponistforening 

og Nasjonalbiblioteket Innstillingen 

kan lastes ned på http://www mic no/download/ 

Musikkarven pdf

Noter – musikkens huskelapper 

Noter er en allmenn måte for å bevare musikk. 

Notasjon i ulike former har eksistert i mer enn 

3500 år, men de enkleste formene gir knapt 

mer enn antydninger om tonehøyde og et visst 

tidsforløp. Nyere notasjon er en bedre huskelapp. 

Gjennom formelle regler samt kunnskaper om konvensjoner 

blir moderne notasjon et ganske avansert 

symbolspråk som blir felles for mange, symbolene 

kan leses og forstås og omformes til klingende 

musikk. 

I nyere tid har opptak (både ren lyd og video) 

av oppførelser fått en svært sterk stilling både som 

dokumentasjon og som forskningsobjekt, og da 

kommer de performative elementene sammen med 

notene enda klarere fram for gjenbruk av musikken. 

Det stadig sterkere kravet om «autentisitet» 

i enhver sammenheng springer også ut av en bedret 

tilgang på alternative kilder. 

Men både opptak og noter tæres av tidens tann. 

Mange noter er skrevet eller trykt på dårlig papir 

som smuldrer hen eller spises opp av blekk – forurensing 

omdanner blekk til syre. Også forståelsen 

av notene endres over tid. Uttrykksbetegnelser, 

forkortede skrivemåter og spesialtegn kan man 

som oftest finne ut av, men moderne mennesker 

har ikke lenger den kulturelle innforståttheten 

og ballasten som eldre tiders komponister og 

musikere hadde. Det er mangt som er blitt endret 

i det immaterielle som alltid omgir musikken. Og 

ARVID O. 

VOLLSNES 

professor, Inst. for 

musikkvitenskap 

Universitetet i Oslo 


19

20 

Foto: Ketil Born

forvandlingen starter i det øyeblikket musikken 

er nedskrevet eller innspilt, også samtidsmusikken 

påvirkes av dette. 

Notemateriale kan også bli korrumpert underveis. 

Det kan ha vært umulig for en musiker å spille 

et vanskelig parti, så det kan ha blitt forenklet eller 

lagt i et annet instrument. Partier av musikken kan 

være strøket fordi konserten ble for lang, kanskje 

den ikke gikk inn på en grammofonplate. 

Selv om mye musikk ble trykt tidligere, skjedde 

det ofte, særlig med store orkesterverker, at 

komponistens originalmanuskript ble benyttet 

til fremførelser. Det ble aldri tid til å lage en kopi 

for hånd før kopimaskinenes tidsalder. Og da 

kan et slikt partitur være overstrødd med tegn og 

kommentarer fra en eller flere dirigenter, det er 

ikke alltid lett å se komponistens vilje gjennom 

lagene. En travel dirigent eller annen utøver vil da 

betakke seg for å innøve slike verker, de har ikke 

anledning til å investere så mye tid og krefter på å 

rekonstruere hvordan det «egentlig» burde være. 

Notekvaliteten ødelegger for musikkvaliteten, og 

det taper vi alle på. 

Bevaring og edisjon av noter 

Den digitale revolusjonen har gitt oss nye standarder 

for hvordan musikkens tilgjengelighet skal og 

bør være. Ved opprettelse av Kulturnett Norge i 

januar 1998 ble det blant annet prioritert tiltak: 

• som øker vesentlig publikums tilgang til kulturmateriale 

av nasjonal betydning, 

• som kan stimulere til en kvalitetsheving av 

kulturtilbud på nettet gjennom sin metodebruk, 

fremstillingsteknikk m.v. 

Først i 2008 kom det en mer konkret oppfølging 

fordi situasjonen for noteutgivelser var blitt 

prekær: Musikkarvprosjektet. Gruppen som sto 

bak innstillingen, kom med forslag om musikk 

som burde redigeres for å gis ut på noter slik at vår 

musikkarv kunne revitaliseres. For å forestå dette 

arbeidet, og for å skape kontinuitet for fremtiden, 

foreslo utvalget blant annet: 

• Det opprettes en prosjektorganisasjon som 

både kan ha det overordnede ansvaret for 

oppfølging av Musikkarvprosjektet og være et 

kompetansesenter for musikkedisjon. Det bør 

nedsettes en arbeidsgruppe som skal utrede 

oppgaver, arbeidsdeling og samordningsbehov i 

bibliotekenes, arkivenes og samlingenes arbeid 

med fysisk vern, digitalisering, katalogisering og 

kunnskapsformidling knyttet til musikkarven. 

Noen av gruppens tanker kom også inn i Stortingsmelding 

nr. 24 (2008–2009), Nasjonal strategi for 

digital bevaring og formidling av kulturarv. 

Familie- og kulturkomiteen i Stortinget ga sin 

tilslutning og understreket at «digital formidling 

er krevende og forutsetter nært samarbeid mellom 

ulike faggrupper og fagkompetanse. Komiteen 

er enig med departementet om at den digitale 

formidlingskompetansen på ABM-feltet bør 

styrkes.» 

Således er både bevaring, tilgjengeliggjøring 

og formidling prioriterte satsningsområder, også 

for den norske musikkarven. Noen av sidene ved 

bevaring er ganske trivielle, men svært nødvendige. 

Det må utarbeides rutiner, prosedyrer og metoder 

for å få en rimelig drift. Den fysiske bevaringen, 

herunder en form for digitalisering, er bare begynnelsen. 

Det blir som en billig kopimaskin som 

gjør avtrykk, reproduserer kilden med alle sine feil 

og misforståelser. Men en adekvat behandling av 

materialet er mer enn å behandle de fysiske arkene, 

og denne immaterielle siden med faglige vurdering 

er langt dyrere. 

På initiativ av Universitetet i Oslo og Nasjonalbiblioteket 

blir det nå dannet en prosjektgruppe 

som skal følge opp disse intensjonene, få til en 

nasjonal strategisk satsning i alle områder, men 

også få opp bevisstheten om arven. Prosjektet skal 

samle og bygge opp nasjonal kompetanse som kan 

ivareta alle hensyn til bevaring, katalogisering, 

21

22 

tilgjengeliggjøring og formidling, alt for å få 

flere og bedre musikkoppførelser. Grovt sett 

vil Nasjonalbiblioteket koordinere arbeidet 

med vernesiden, mens UiO koordinerer 

den nasjonale forskningsinnsatsen. Samordning 

er nødvendig, samordning mellom alle 

institusjoner som har aktiviteter innen disse 

eller beslektede områder, og med uavhengige 

grupper og entusiaster som vil ha spesielle oppførelser. 

Vi er så få her i landet at vi må samkoble 

kompetanse og innsats for å få mest mulig ut av 

innsatsen. For notenes del er det særlig viktig at det 

fremskaffes anvendelig materiale. 

De medvirkende utdanningsinstitusjonene skal 

utdanne dyktige folk som kan ta seg av alle sider av 

The Norwegian Musical Heritage – a conservation challenge 

Notes are the traditional way of preserving music 

Notation in various forms has been around for more 

than 3500 years, but the simplest forms provide little 

more than indications of pitch and a certain time 

frame More recent notation forms yield a more accurate 

picture Through formalization and more widespread 

knowledge of conventions, modern notation is 

a relatively advanced symbolic language accessible to 

many; the symbols can be read and understood and 

transformed into beautiful music 

Notes do not stand up well to the test of time, 

however Many notes are written or printed on poorquality 

paper that crumbles or is eroded by the ink 

– pollution turns ink into acid Even the way notation 

is interpreted changes over time Different expressions, 

abbreviations and special symbols can always be 

identified later on, but modern people no longer possess 

the social awareness and contextual knowledge of 

composers and musicians from times past 

The Musical Heritage Project was established in 

2008 This project aims to conserve and publish the 

classical Norwegian musical heritage A project group 

was established on the initiative of the University of 

musikkarven. Her er det snakk om dype analytiske 

ferdigheter, men også en bred kulturkunnskap og 

-forståelse, både en generell og en genrespesifikk 

forståelse. Stilforståelse og materialkunnskap er 

selvsagte undervisningsområder, men også katalogisering 

og gjenfinning skal ha sin plass ved siden 

av formidlingsemner. 

Norsk komponistforening og Norsk musikkinformasjon 

(MIC) er viktige medspillere, dagens 

samtidsmusikk er vår arv i morgen. 

Prosjektet er uformelt kommet i gang og utlyser 

i disse dager to PhD-stipendiatstillinger. Vi imøteser 

et bredt samarbeid til beste for redning eller 

rekonstruksjon av musikkarven, som kan skaffe oss 

flere store musikkopplevelser. 

Oslo and the National library, and this project group 

works to promote a national strategic effort in all areas 

of this field, but also to raise awareness about the Norwegian 

musical heritage The project aims to attract 

and build national expertise to meet various needs in 

connection with conservation, indexing, accessibility 

and dissemination in an effort to collect more and 

better musical artefacts The National library will 

coordinate the project from a conservation point of 

view, whereas the University of Oslo will coordinate 

the national research effort The Norwegian Society 

of Composers and the Music Information Centre – 

Norway (MIC) are key partners; today’s contemporary 

music is tomorrow’s musical heritage The project has 

already commenced on an informal basis, and in the 

fall of 2009 the project advertised two postdoctoral 

fellowships We look forward to a broad collaborative 

effort for the benefit of saving or reconstructing our 

musical heritage, which can provide us with many 

great musical experiences in the future 

Arvid O Vollsnes is a Professor at the Department 

of Musicology at the University of Oslo

Open Access og 

fremtidens bibliotek 

Open Access er et begrep man har hørt stadig oftere det siste tiåret, og 

stadig flere møter Open Access som en realitet de må forholde seg til på 

en eller annen måte. 

JAN ERIK FRANTSVÅG 

Hva betyr så dette begrepet? Bruken er ikke helt 

entydig, det finnes flere «smaker», men noen 

elementer er felles i all gjengs bruk av begrepet: 

Open Access innebærer at en vitenskapelig tekst 

gjøres fritt tilgjengelig på internett, og at brukeren 

tillates de fleste former for gjenbruk og videre distribusjon. 

Noen ganger tillates enhver videre bruk, 

andre ganger kun ikke-kommersiell gjenbruk. 

Hvorfor gjøres dette? Tradisjonell utgivelse av 

vitenskapelige tekster i regi av kommersielle forlag 

forutsetter at leseren skal betale det selve utgivelsesprosessen 

koster. I en papirbasert verden, hvor 

eksemplarer både har en produksjonskostnad og en 

distribusjonskostnad, er en slik modell svært tjenlig. 

Men i en digital verden, hvor kopier ikke har 

nevneverdige produksjons- eller distribusjonskostnader, 

bør man tenke seg andre måter å organisere 

dette på. 

Opphavsretten tar sikte på å verne opphavsmannens 

interesser. I den tradisjonelle vitenskapelige 

publiseringen benyttes opphavsretten til å beskytte 

forleggerens interesser – det å finansiere utgivelsen 

– på en slik måte at det strir mot opphavsmannens 

mest fundamentale interesse: Det å bli lest. 

Dette er ikke en moralsk dom over utgiverne, 

men et logisk resultat av måten vitenskapelige 

utgivelser har vært finansiert på: Man må utestenge 

dem som ikke kan eller vil betale for tilgang til det 

som er publisert. Kun da kan man sikre de nødvendige 

inntekter. 

Den vitenskapelige forfatter har ingen privatøkonomisk 

interesse av sitt rent vitenskapelige forfatterskap 

– vitenskapelige tidsskrifter honorerer 

ikke forfatterne. Forfatterne ønsker å bli lest og bli 

sitert, det er dette som gir forfatteren nytte. Samtidig 

er det kun fri tilgang for lesere som gir fullt 

rom for den kritiske lesing som skal sikre den vitenskapelige 

kvaliteten i det som publiseres og siteres. 

Og skal vitenskapen komme fullt ut til nytte, må 

samfunnet ha fri tilgang til det som publiseres, slik 

at næringsliv, forvaltning og den offentlige debatt 

kan utvikle seg på basis av best mulig informasjon. 

Modellen med betaling for å få tilgang er, som man 

vil se, stikk i strid med både forfatternes, vitenskapens 

og samfunnets interesser. 

Open Access er en modell hvor leserne har fri 

tilgang til det som er publisert, modellen tilfredsstiller 

på denne måten både forfatternes, vitenskapens 

og lesernes behov. Det er imidlertid ikke 

jAN ERIK FRANTSVÅG 

Prosjektleder for NORA 

Foto: Stein Høydalsvik 

23

24 

slik at Open Access betyr at publisering er gratis 

– forleggere og andre utfører viktige funksjoner, 

som fortsatt må finansieres på en eller annen måte. 

NORA – NORwEGIAN OPEN RESEARcH ARcHIVES 

Omfatter alle norske institusjoner som har et vitenarkiv 

Startet som et samarbeid mellom universitetsbibliotekene 

ved UiO, UiB, NTNU og UiT i 2005 for 

å samordne arbeidet med vitenarkiv slik at effekten 

av vitenarkivene ble størst mulig Blant annet felles 

metadatamodell og felles vokabularer Finansiert 

av ABM-U som et prosjekt 2005–2007 Finansiert 

av KD 2008–2009 Sekretariat lokalisert ved UiT, 

teknisk drift ved UiO (USIT) 

Innholdet 

Per i dag: 35 vitenarkiver 

50 institusjoner 

27 500 dokumenter 

Tjenester 

• Daglig høsting av metadata 

• Felles nasjonal søketjeneste med gode søkemuligheter 

og RSS-tjeneste 

• l evering av metadata på avtalte formater og 

i henhold til gitte kriterier til nasjonale og 

internasjonale tjenester: 

DEEP (Dart Europe E-thesis Portal) 

DRIVER (EU-finansiert europeisk 

vitenarkivsamarbeid) – p t under testing 

WorldWideScience org (søketjeneste driftet av 

US Department of Energy) 

BIBSYS Ask neste utgave – p t i test, forventes satt 

i produksjon i løpet av høsten 

• l angtidslagringsløsning i regi av Nasjonalbiblioteket 

- avventer NB 

• l enking fra Frida til fulltekst i lokalt vitenarkiv 

• Informasjonsvirksomhet overfor forskningsinstitusjoner 

og institusjoner innen høyere utdanning 

Kommersielle Open Access-forleggere krever et 

gebyr for sitt arbeid med artiklene, dette gebyret 

må forfatterens oppdragsgivere betale. Mange 

Open Access-tidsskrifter drives imidlertid etter en 

mesénmodell, hvor en institusjon er vert for tidsskriftet 

og dekker alle dets utgifter. Ingen norske 

Open Access-tidsskrifter, og få nordiske, krever 

gebyr via forfatterne. I Norge finnes det i dag 16 

Open Access-tidsskrifter, av disse er 12 godkjente 

vitenskapelige tidsskrifter. Flere tidsskrifter er 

«underveis». Internasjonalt regner man med at 

det finnes ca. 4500 Open Access-tidsskrifter. Gjennom 

tjenesten DOAJ (Directory of Open Access 

Journals), som driftes av Universitetsbiblioteket 

i Lund, oppnår tidsskriftene bedre distribusjon, 

og de blir langtidslagret gjennom et samarbeid 

med e-Depot-tjenesten til det nederlandske 

nasjonalbiblioteket. 

En annen variant av Open Access er vitenarkivene. 

Dette er oftest institusjonsbaserte databaser 

hvor forskerne kan tilgjengeliggjøre kopier av 

formelt publiserte artikler. Svært mange forleggere 

tillater en slik tilgjengeliggjøring i en eller annen 

form. Institusjonene benytter også vitenarkivene til 

å gjøre tilgjengelig materiale som tidligere har hatt 

veldig begrenset distribusjon, som masteroppgaver, 

doktoravhandlinger og interne rapportserier. I 

dag finnes det ca. 35 slike vitenarkiver i Norge, de 

dekker ca. 50 institusjoner og inneholder ca. 27 500 

dokumenter. På verdensbasis finnes det ca. 1500 

vitenarkiver, og antallet vokser jevnt år for år. 

De norske vitenarkivene arbeider sammen 

gjennom NORA – Norwegian Open Research 

Archives. NORA samordner arbeidet i arkivene 

for å få økt synlighet for, og nytte av, innholdet 

i arkivene, og med å etablere nødvendige felles 

løsninger for arkivene. Blant annet har NORA 

og Nasjonalbiblioteket beskrevet en løsning hvor 

Nasjonalbiblioteket, bygget på data fra NORA, 

kan sørge for langtidslagring av innholdet i de 

norske vitenarkivene. Dette er en viktig funksjon

å få på plass, og institusjonene venter nå på at 

Nasjonalbiblioteket skal realisere sin del av løsningen. 

I og med eksistensen av NORA, som kan 

tilby komplette data fra de norske arkivene fra ett 

høstingspunkt, er det langt enklere å lage løsninger 

som bygger på vitenarkivene, i Norge enn i de fleste 

andre land. 

Open Access er kommet for å bli. Så langt er det 

forskningsbibliotekene som har vært drivkraften i 

denne utviklingen, i forskningssektoren er det de 

som har kompetansen når det gjelder tilgjengeliggjøring 

og distribusjon av denne typen materiale. 

Og det er de som først og fremst har merket de 

økonomiske konsekvensene av den tradisjonelle 

modellen på kroppen – «tidsskriftkrisa»: stadig 

flere og stadig dyrere vitenskapelige tidsskrifter – 

har vært på deres agenda i mange år. 

Elektronisk distribusjon av vitenskapelige publikasjoner 

og Open Access er begge trender som gjør 

at tradisjonelt arbeid forsvinner fra bibliotekene. 

Open Access and The library Of The Future 

Open Access entails making an academic text freely 

available online, including allowing the user most 

forms of reuse and further distribution Sometimes 

all forms of use are permitted, other times only noncommercial 

use is permitted 

Copyright laws were established to protect the 

interests of the creator In traditional academic publication, 

copyrights are used to protect the interests of 

the publisher – to finance the publication – in such a 

way that it infringes upon the most fundamental interest 

of the creator: Being read 

Open Access is a model in which readers can freely 

access what has been published; the model thus 

satisfies the needs of the author, of science, and of 

the readers However, this does not mean that Open 

Access publication is free of charge; publishers and 

other actors still perform key functions, which must 

Elektroniske publikasjoner skal ikke mottaksregistreres, 

merkes, plasseres og ryddes etter bruk – og 

heller ikke kasseres. Samtidig er det bibliotekene 

som kan kunnskapsorganisering, som kan metadata 

og som vet hvordan elektronisk informasjon mest 

effektivt distribueres. Likeledes har institusjonene 

behov for et kompetansesenter som kan ivareta 

behovet for å arbeide med vitenarkiver og Open 

Access-publisering. Den teknisk-praktiske delen av 

dette bør ikke legges til de ulike fagmiljøene – det 

må skilles mellom den faglige redaktør- og fagfellevirksomheten, 

som utvilsomt hører til i fagmiljøene, 

og infrastrukturdelen som må sentraliseres for 

å kunne drives effektivt. 

Tradisjonelt har forskningsbibliotekene hatt 

som sin primære oppgave å skaffe informasjon til 

studenter og forskere. Kanskje fremtidens forskningsbibliotek 

først og fremst vil arbeide med å 

skaffe lesere til sine studenter og forskere? 

be financed somehow Commercial Open Access 

publishers demand a fee for taking on the articles, and 

this fee is payable by the author’s clients Many Open 

Access journals, on the other hand, operate on the 

basis of the patron model, where one institution takes 

on the responsibility of hosting the journal, covering all 

of its fees No Norwegian Open Access journals, and 

very few Nordic journals, require fees from authors 

There are currently 16 Open Access journals in Norway, 

of which 12 are accredited academic journals 

There are an estimated 4500 Open Access journals 

worldwide 

Traditionally, the primary task of research libraries 

has been to find information for students and researchers 

Perhaps the primary task of the research library 

in the future will be to work on finding readers for its 

students and researchers? 

25

Krisen satte også indirekte 

spotlight på et paradoksalt 

fænomen; offentlig finansieret 

forskning er som oftest 

ikke offentligt tilgængelig. 

Open Access præsenterer 

et alternativ hertil, og som 

navnet antyder, handler det 

om at give uhindret adgang 

til videnskabelig information; 

mestendels artikler, men også 

bøger og forskningsdata. 

Nordbib er et fællesnordisk 

program, der støtter 

nordiske Open Access forsknings- 

og udviklingsprojekter. Programmet løber 

2006–9 og er finansieret af Nordforsk. Nordbib 

ledes af en styregruppe bestående af de nordiske 

nationalbiblioteks- og styrelsesdirektører samt en 

Nordforsk-repræsentant. Programmets dag-til-dag 

ledelse varetages af en programleder i sekretariatet 

henlagt i Styrelsen for Bibliotek og Medier i 

Danmark. Programlederen vejledes af en programgruppe 

bestående af nordiske repræsentanter for 

biblioteker og universiteter. 

Med programmet ønskede man at arbejde frem 

mod fælles nordisk policy og standarder for Open 

Access publicering, og man sigtede på at få udarbejdet 

implementerbare løsninger. Open Access er et 

vidtfavnende begreb, så man operationaliserede det 

i form af tre fokusområder: 

MIKKEL cHRISTOFFERSEN 

26 

Nordbib og Open Access 

I 2001 rapporterede Association of Research Libraries – den amerikanske 

sammenslutning af forskningsbiblioteker – at dets medlemsinstitutioner 

brugte mere på at indkøbe tidsskrifter og bøger, men at man havde råd 

til langt færre titler. Dette blev kendt som «The serials crisis» – at de 

videnskabelige tidsskrifter blev uforholdsmæssigt dyrere og dyrere, mens der 

ovenikøbet blev flere og flere af dem. 

MIKKEl CHRISTOFFERSEN 

• Policy and awareness: Fokus er her på indarbejdningen 

af Open Access principper i institutioners 

officielle politik og opmærksomheden på og 

viden om Open Access principper. 

• Content and accessibility: Fokus har her været på 

Open Access tidsskriftet og på de repositories, 

der indeholder Open Access materiale. 

• Infrastructure & interoperability: Fokus har her 

været på de tekniske aspekter; det vil si de ITmæssige 

arkitekturer og konkrete teknologier, 

der underbygger netværksbaseret indhold. 

Der er blevet lavet to projektkald under hvert 

fokusområde, og programmet ender med at have 

støttet ti projekter. Kravene til Nordbib-projekter 

er altid, at der er 60 % egenbetaling, og at der er 

mindst tre nordiske lande involveret. Desuden har 

Nordbib bestilt to rapporter og afholdt to større 

workshops. 

Givet de tre meget forskellige fokusområder, 

som dog alle sammen repræsenterer klare Open 

Access problemstillinger, har Nordbib-projekterne 

været vidt omkring. Ét projekt omhandler referencen 

til og beskrivelsen af digitale objekter; et helt 

nødvendigt problemområde, når dokumenter og 

datasæt skal findes i digitale netværk. Et andet projekt 

er et outreach-projekt, som skal øge opmærksomheden 

på Open Access blandt forskerne, idet 

forskerne både er afsendere og modtagere i mange 

af disse problemstillinger. Et tredje projekt har 

etableret et e-tidsskrift og forum for forskerkom-

munikation i Norden og Baltikum. Et fjerde projekt 

har etableret ekspertgrupper, som skal afdække 

problemer og løsninger for tidsskrifter, nye som 

gamle, der gerne vil operere med Open Access. 

Det har været væsentligt at få etableret og afprøvet 

et samarbejde i en løst koblet struktur, som 

har holdt administrationsomkostningerne nede, 

og som stadig har kunnet levere ansvarlig styring 

og en finger på pulsen på Open Access området. 

Ifølge den uafhængige evaluering af programmet 

har administrationen haft små begyndervanskeligheder, 

men disse småproblemer har været knap 

så væsentlige som det faktum, at programmet har 

givet rigtig god værdi for pengene. Programmet 

Nordbib and Open Access 

Nordbib is a joint Nordic programme, which funds 

Nordic Open Access research and development projects 

The programme itself is funded by Nordforsk and runs 

from 2006 to 2009 Nordbib is headed by a Programme 

Board comprising the directors of the Nordic 

national libraries and Nordic administrative directors, 

as well as a representative of Nordforsk The day-to-day 

management of the programme is handled by the Programme 

Manager and the Programme Secretariat established 

at the Danish library Agency The Programme 

Manager is advised by a Programme Group comprising 

representatives of Nordic libraries and universities 

This programme aims to establish a joint Nordic 

policy and standards for Open Access publication, and 

great efforts go into developing viable solutions Open 

Access is a comprehensive concept, and three focus 

areas were thus established: 

• Policy and awareness: Focusing on the introduction 

of Open Access principles in the official policies of 

institutions and on awareness and knowledge of 

Open Access principles 

• Content and accessibility: Focusing on the Open 

Access journal and on the repositories including 

Open Access material 

har ydermere været med til at skabe nye strategiske 

netværk på tværs i Norden, og det har afdækket 

en særlig nordisk vinkel på Open Access. Hermed 

menes først og fremmest to ting. For det første har 

alle de nordiske lande små sprog, som kæmper mod 

engelsk, og det lokale publiceringssystem kæmper 

mod internationaliseringen. For det andet kan 

Open Access projekter være for omfattende for de 

enkelte institutioner af nordisk standardstørrelse, 

hvorfor de først bliver mulige at gennemføre, når 

man går sammen om det på tværs af landegrænser. 

Den samlede projekt-portefølje kan ses på 

http://www.nordbib.net. 

• Infrastructure & interoperability: Focusing on the 

technical aspects, i e IT architecture and specific 

technologies that support web-based content 

Two project groups were established for each focus 

area, and the programme has in total supported ten 

projects All Nordbib projects are required to contribute 

60 percent of the funding themselves, and at least 

three Nordic countries must be involved in each 

project In addition, Nordbib has commissioned two 

reports and organized two large workshops 

The programme has contributed to establishing 

new strategic networks across the Nordic countries 

and it has revealed a unique Nordic approach to Open 

Access This approach has two main characteristics: 

First, all of the Nordic languages are relatively small 

and fighting against English; the national publication 

systems all fight against internationalization Second, 

Open Access projects may be too comprehensive for 

many Nordic institutions, as most are generally relatively 

small It might thus only be possible to execute 

Open Access projects as a collaborative effort across 

national borders 

27

28 

Nasjonalbibliotek som del 

av forskningens infrastruktur 

De ulike nordiske nasjonalbibliotekene spiller alle en viktig rolle i 

infrastrukturen for forskning. Vi har spurt lederne for nasjonalbibliotekene i 

Sverige, Danmark, Island og Finland om hvorfor bibliotekene skal befatte seg 

med forskning, hva det faktisk innebærer å være en institusjon for forskning 

og på hvilken måte samlingene brukes i forskningsøyemed. 

Sverige – Kungl biblioteket 

En väl uppbyggd infrastruktur är en central 

förutsättning för forskarens möjlighet att bedriva 

sin forskning. Under senare år har forskarvärlden 

blivit alltmer medveten om den viktiga roll som 

bibliotek, arkiv och museer spelar i stödet till 

forskningen. För att detta stöd skall fungera väl är 

det nödvändigt med ett närmare samarbete mellan 

olika aktörer inom denna infrastruktur. Insatserna 

skall koordineras både för att förbättra stödet och 

för att ta tillvara resurser så effektivt som möjligt. 

Av tradition har nationalbiblioteket stor erfarenhet 

av samarbete med olika bibliotek, främst då 

forskningsbibliotek. För Sveriges nationalbibliotek, 

Kungl. biblioteket (KB), är också ABM-samordningen 

ett centralt inslag. Den svenska regeringen 

är tydlig i sitt krav att myndigheter skall samordna 

sina insatser och det ingår i KB:s ambitioner att 

spela en mycket aktiv roll i detta. KB ansvarar 

också för ABM-centrum, som är ett initiativ som 

myndigheter inom dessa sektorer själva tagit för att 

utveckla samarbetet. Ett konkret och nyligen introducerat 

resultat är Sondera, en gemensam söktjänst 

för arkivens katalog NAD, den nationella bibliotekskatalogen 

LIBRIS och Svensk mediadatabas. 

Samtliga nationalbibliotekets uppgifter är, 

fast ur olika infallsvinklar, delar av forskningens 

infrastruktur. KB samlar in, bevarar och beskriver 

tryckt/analogt och digitalt material (böcker, 

tidningar, tidskrifter, vardagstryck, radio, tv, film, 

musik, mm). Detta är den traditionella uppgiften 

för ett nationalbibliotek och bygger på pliktleverat 

material, där förändringen nu är en snabb ökning 

av det digitala materialet. 

Därtill är KB ett forskningsbibliotek och tillgängliggör 

– fysiskt och digitalt – pliktleverat 

material och annat som förvärvats eller som har 

digitaliserats. I fullgörandet av denna uppgift växer 

webbinsatserna inom ramen för det digitala biblioteket 

och digitaliseringen ökar tillgängligheten. 

En tredje och ständigt växande uppgift – och 

samtidigt det svenska nationalbibliotekets centrala 

uppgift inom forskningens infrastruktur – är att 

samordna informationsförsörjningen till högre 

utbildning och forskning. Här ingår ansvaret för

Foto Kungl biblioteket/Ulf lundin 

29

GUNNAR SAHLIN, 

Riksbibliotekarie, 

Foto: Kungl biblioteket/ 

Joachim lundgren 

30 

den nationella katalogen LIBRIS, det nationella 

konsortiet för licenser för tidskrifter och databaser, 

chattjänsten Fråga biblioteket samt Samsök som är 

en söktjänst för vetenskapliga tidskrifter. Dessutom 

bedriver KB i denna roll en viss egen utbildning 

och koordinerar utbildningsinsatser samt samlar 

statistik för forskningsbiblioteken. För vetenskapliga 

e-publiceringar driver KB tillsammans med 

högskolebiblioteken flera utvecklingsprojekt inom 

ramen för programmet Open Access.se. Universiteten 

har sina respektive publiceringsdatabaser och 

avhandlingar läggs ut i fulltext, medan KB ansvarar 

för den gemensamma söktjänsten SwePub, som 

lanseras i november 2009. 

För att kunna vara en aktiv del av forskningens 

infrastruktur är det viktig med forskarkompetens 

inom organisationen. KB har en forskningsavdel- 

ning som både producerar egen forskning och är 

kontaktyta mot forskarvärlden. Denna verksamhet 

bidrar samtidigt till en nödvändig förnyelse av 

nationalbibliotekets roll. Inte minst i digitaliseringens 

fotspår kan nationalbiblioteket bidra till att 

skapa nya strukturer för forskningsinsatser. Det 

svenska nationalbiblioteket har även bilaterala avtal 

med flera lärosäten och enskilda institutioner. Det 

gäller att skapa gemensamma forskningsmiljöer 

för masterstudenter, doktorander, postdocare och 

andra forskare. 

Sammantaget kan man säga att insatser inom 

forskningens infrastruktur blir alltmer centrala 

delar av nationalbibliotekets verksamhet, vilket 

förstärks av den digitala utvecklingen.

Island – landsbókasafn Íslands 

I nationalbiblioteken finns det gott om forskningsmateriale 

som inte är tillgängligt på andra 

ställen. Nationalbiblioteken är stora enheter med 

många anställda och många kunder så de kan vara 

enslags forskningsgränd för biblioteksvetenskap i 

varje land i samarbete med universiteter. Man kan 

undersöka den service biblioteket ger, biblioteksmaterialet 

och handtering av det, t.x. böcker, kartor, 

papper, inbindning, publisering etc. Förvaring, 

bokhistorie och bibliografi är också interessant. 

Hur som helst kan arbeta med detta materiale, 

men personalen på biblioteket är i många tilfällen 

de största specialisterna. Men det är också viktigt 

at personalen inte skal undersöka sig själva, det vil 

säga den service dom tilljbjuder. Men nationalbiblioteken 

kan också uppfordra forskning i biblioteks- 

och informationsvetenskap i samarbete med 

andra, både bibliotek och institutioner i eget land 

och på internationelt nivå. Syftet måste vara bättre 

bibliotek och bättre service. 

Forskningsresultat i nationalbiblioteken skal 

brukas til att öppna materialet och bokbeståndet 

för gästerna både i biblioteken och online i databaser, 

websidor eller portaler. Det kan göras med 

nya arbetsmetoder eller utveckling av nya tjänster. 

Resultaten kan också brukas i andra bibliotek og 

igen måste syftet vara bättre bibliotek och bättre 

service. 

Varför skulle biblioteken oroa sig med forskning? 

Svaret är troligen at ingen annan har plikter på 

detta området utan universiteter med biblioteks- og 

informationsprogram/-undervisning. Nationalbiblioteken 

har plikter mot det akademiska området 

och står i nära samband med universitets- og 

forskningsinstitutioner. De metoder som brukas 

inom akademien har inflytande i biblioteken och 

vice versa. Det kan också vara fråga om status. Men 

nationalbiblioteken har bruk för forskning och 

kritik av deras material, arbetsmetoder, service och 

drift. Det kan handla om forskning på både praktiskt 

nivå och grundnivå. 

Det är ganska olika situationer i de nordiska 

nationalbiblioteken. Det beror på lagar och system 

i varje land. Det finns forskningsavdelningar med 

speciella program, enskilda forskarposter och 

speciella uppgifter som biblioteket skal utföra. 

Men nationalbiblioteken måste formulera policy 

och referencer om sin forskning och göra avtal med 

andra interesserade. 

INGIBjÖRG 

STEINUNN 

SVERRISDÓTTIR 

Landsbókavörður 

– Nasjonal- og universitetsbibibliotekar 

Landsbókasafn 

Íslands 

31

Danmark – Det Kongelige Bibliotek 

Det Kongelige Bibliotek har ned gennem historien 

altid været en forskningsinstitution og bidraget i 

betydeligt omfang til især dansk humanistisk forskning, 

både gennem kritiske udgivelser af tekster, 

nationale monument- og andre kildeudgaver samt 

egentlig grundforskning. I 1996 blev denne opgave 

lovfæstet som en forpligtelse for statslige arkiver, 

biblioteker og museer under kulturministeriet, i 

praksis de nationale institutioner på disse områder. 

Som forskningsinstitution er formålet at drive 

forskning inden for bibliotekets opgaver, funktioner, 

fag og samlinger for at understøtte og udvikle 

de centrale biblioteksfunktioner: indsamling, 

ordning, formidling og bevaring. I 1993 oprettede 

Det Kongelige Bibliotek en særlig forskningsafdeling 

under ledelse af en forskningschef, hvortil 

alle fastansatte forskningsbibliotekarer, arkivarer, 

konservatorer og it-specialister med forskningsforpligtelse 

refererer og aflægger årlige rapporter under 

forskningschefens tilsyn. I denne afdeling placeres 

også fonds- eller forskningsrådsfinansierede 

forskere gennem en såkaldt domicileringsordning. 

Siden 1993 er der berettet om den udførte 

forskning i et særligt afsnit i institutionens samlede 

årsberetning, der også indeholder en udtømmende 

fortegnelse over institutionens og dens medarbejderes 

publikationer, herunder forskningspublikationer. 

Fra 2000 udgives tillige en selvstændig 

årsberetning i bogform Forskning på Det Kongelige 

Bibliotek, redigeret af forsknings- og institutionschefen, 

med statusberetning, præsentation af 

større afsluttede forskningsprojekter, formidlingsaktiviteter, 

ressource- og statistikoversigter m.v. 

At Det Kongelige Bibliotek skal være en institution 

for forskning betyder først og fremmest, at 

man har en rimelig forskningskapacitet til at udføre 

de af nationen eller institutionen selv prioriterede 

opgaver, der falder 

indenfor et defineret 

formål i relation til 

institutionens opgaver 

og løsning af disse. De 

skifter naturligvis over 

tid, men visse opgaver 

er relativt permanente, 

nemlig forskning i 

samlingerne og deres 

indhold med henblik 

på forskellige former for 

formidling. I de senere 

år er hertil kommet 

forskning i samlingernes 

tilstand og bevaring, 

herunder i langtidsbevaring 

af såvel fysiske 

som digitale materialer 

og medier. Det Kongelige Bibliotek anser sig endvidere 

for at være den rette institution og ramme for 

at løse store, nationale opgaver, som universiteter og 

forskningsråd ikke vil påtage sig p.g.a. omfang eller 

varighed, og som kræver betydelig styring. Således 

har vi på 15 år løst en gennem mange år ønsket 

opgave i form udgivelsen af komponisten Carl Nielsens 

(l865–1931) samlede værker i 35 bind, og dette 

har resulteret i oprettelsen af en særligt (forsknings-) 

Center for Dansk Musikudgivelse fremover. 

Forskningen bruges i institutionens formidling 

af sine samlinger, gennem hjælp til forskere og 

studerende, der vil bruge disse, og i kulturformidling 

til bredere kredse af landets befolkning, der er 

interesserede i landets kulturarv. Den bruges endvidere 

til at sikre, at samlingerne – både de fysiske og 

de digitale – kan bevares og dermed overleveres til 

kommende generationer. 

ERLAND KOLDING 

NIELSEN 

Direktør for Det 

Kongelige Bibliotek 

Foto: Fotografisk Atelier, 

DKB 

33

Finland – Kansalliskirjasto 

KAI EKHOLM 


Foto: Heini lehväslaiho 

© Kansalliskirjasto 

34 

Hovedoppgaven til et akademisk 

bibliotek er å støtte 

forskning og utdanning. 

Nasjonalbibliotek som 

samler inn og bevarer den 

nasjonale produksjonen 

er viktige kildearkiv for 

humanistiske fag og samfunnsvitenskapen. 

Også de 

historiske samlingene og 

spesialsamlingene brukes 

som kilder. 

Med sine gamle og store samlinger er de akademiske 

humaniora-bibliotekene ofte avhengige 

av forskermiljøet til for eksempel katalogisering. 

Forskerne kjenner de spesielle språkene og kan 

tolke innholdet i sin sammenheng. 

I de digitale bibliotekenes tidsalder er samarbeidsprosjekt 

mellom bibliotek og forskere mer 

aktuelt enn noensinne. Forskermiljøet som spesialister 

på fagområdet vet hvordan det digitale innholdet 

blir brukt og er derfor verdifulle partnere i 

arbeidet med å skape digitale bibliotektjenester. 

Universitetsbibliotek med vitenskapelige og 

samfunnsvitenskapelige fakulteter har nå for tiden 

en rolle i utbyggingen av forskersamlinger og 

e-vitenskap-tjenester. Rollen har kommet til bibliotekene 

fordi bibliotekene er vant til å håndtere 

store dataarkiv og metadata. 

Det akademiske biblioteket tilhører det 

akademiske miljø, så det er logisk å utvikle 

bibliotektjenester ved den akademiske basisen, ved 

for eksempel å benytte studenter i bibliotek- og 

informasjonskunnskap til utviklingsprosjekt ved 

bibliotekene. Forskningsbasert tjenesteutvikling gir 

kredibilitet i universitetsmiljøet. 

I Nasjonalbiblioteket i Finland betyr dette samarbeidsprosjekt 

med forskergrupper. Akademiske 

forskere eller forskergrupper arbeider på bibliotekets 

lesesaler. 

Biblioteket har samarbeidsavtaler med noen 

forskergrupper. Felles prosjekt kan ofte munne ut 

i en publikasjon, en utstilling, en forelesningsserie, 

et digitalt tilbud, en nettutstilling etc. 

I Nasjonalbiblioteket i Finland er alle samlinger 

og tjenester åpne for alle. Likevel er hovedoppgaven 

for biblioteket å betjene akademisk forskning.

Den mest brukte tjenesten er samlingstjenesten. 

Publikasjoner, store serier av finske tidsskrifter, 

manuskripter osv brukes på lesesalene. 

Det finske historiske avisbiblioteket er fritt tilgjengelig 

på internett. De nylig digitaliserte finske 

historiske tidsskrifter må brukes ved pliktavleveringsbibliotekene 

på grunn av opphavsretten. 

Opptakene i det finske lydarkivet er bare tilgjengelige 

i Nasjonalbibliotekets lokaler. Det samme 

gjelder det finske internett-arkivet. 

Alle kulturhistoriske samlinger (inkludert hånd- 

skriftsamlingen, den gamle vitenskapssamlingen 

og spesialsamlinger) brukes som kildemateriale for 

historie-, kultur- og samfunnsstudier. Det slavoniske 

biblioteket og 19. århundre-samlingen brukes 

i russiskstudier. 

Brukerne kommer fra hele Finland, men også fra 

utlandet. Best kjent internasjonalt er det slavoniske 

biblioteket. Også håndskriftsamlingen får mange 

henvendelser fra utlandet. 

Foto: Ari Aalto 

35

36 

Papir er tålmodig 

«Skipagurra 9/8-40. 

Kjære mor, 

Håper du har mottatt røkelaksen? Her er herlig i Finnmark! Lever på laks og 

multer. Kommer snart hjem. Masse å fortelle! Vallen.» 

TORE REM 

Slik kan fortellingen begynne. Med et temmelig 

obskurt dokument, det som i tidas sjargong het et 

«brevkort», med en hilsen fra sønn til mor. På 

kortet står en enkel adresse: «Fru M. Bjørneboe, 

’Slottet’, Kr. sand S.». Den ærverdige adressen 

henspiller på et nytt og flott funkisbygg i enden av 

promenadegaten Markens Gate, hvor mor, skipsrederinnen, 

holder hus. 

Hva kan denne papirlappen si oss? Hvilken 

mening kan noe så smått tilby oss som befinner oss 

på nesten 70 års avstand fra denne trivielle historiske 

begivenheten? 

Den «Vallen» som skriver, etter mellomnavnet 

Ingvald, er, som noen kan ha gjettet, Jens 

Bjørneboe. Etter sin ungdoms store livskrise – en 

sedelighetsdom som gjorde det svært usikkert 

hva slags framtid den unge mannen skulle få, om 

noen – hadde han våren 1940 klart å ta sin artium. 

Deretter la han av gårde med familierederiets skip 

til Svalbard, for så å hoppe av i Finnmark og begi 

seg ut på vandring på Vidda. Den korte beskjeden 

til mor er blant de få livstegn han gir i løpet av disse 

ukene. Kanskje er det nettopp på denne turen at 

han bestemmer seg for hva han skal bli når han blir 

stor, for at han skal velge kunsten. I alle fall må det 

ha vært en tid for refleksjon, et stoppested i livet. 

Denne lille inngangen til historien, og til Bjør- 

neboes biografi, hører hjemme i et privatarkiv. Men 

den hører sammen med en større samling brev i 

Håndskriftsamlingen i Nasjonalbiblioteket, Oslo. 

Her er brev som ble til i en tid før brevskriveren ble 

den vår kultur gjerne har husket ham som – kulturradikaleren, 

bestialitetshistorikeren, pornografen. 

Her finnes en omfattende korrespondanse mellom 

mor og sønn, et sterkt ambivalent forhold som det 

for første gang ble mulig å skildre i en viss detalj i 

min Bjørneboe-biografi. 

Også historien har en historie. Ganske tidlig i 

forskningsprosessen, høsten 2005, oppsøkte jeg 

Nasjonalbibliotekets Håndskriftsamling for å 

orientere meg. Det var en stor overraskelse at så 

mange Bjørneboe-brev til mor Maja hadde funnet 

veien hit. Via flere omveier hadde samlingen kommet 

på plass, så ubemerket at selv ikke Bjørneboes 

nærmeste var klar over dens eksistens. Og her, 

i Brevsamling 793, lå det en biografisk skatt, en 

rekke viktige holdepunkter for å kunne skildre 

en relasjon som kom til å prege Bjørneboe livet 

ut. Slik ble det mulig å se kortet fra Skipagurra i 

sammenheng. I disse brevene er det han som stadig 

skriver «Takk for den deilige pakken». Slik fikk 

jeg også en sjelden inngang til en annen og lengre 

reise enn Finnmark-turen, nemlig hans halvannet 

års kaotiske reise på kontinentet høsten 1957. Et

nytt stoppested, en ny tid for refleksjon. Han har 

drømt om henne, skriver han til Maja fra den syditalienske 

byen Positano 13. desember 1957: «Jeg er 

efterhånden blitt fryktelig overtroisk, og påvirkes 

av drømmer og andre tegn!» 

Et så usedvanlig aktivt virke som Bjørneboes 

har betydd et forskningsarbeid som innimellom 

har virket overveldende. Det har medført besøk 

i mange titalls arkiver i inn- og utland, intervjuer 

med flere hundre personer, innsamling og ordning 

av tusenvis av hittil ukjente eller tidligere 

upubliserte brev, lesning ikke bare av Bjørneboes 

tekster, men av en omfangsrik litteratur om ham og 

hans forfatterskap, i tillegg til et stort antall andre 

temaer. Og alt dette har resultert i et arkivmateriale 

på flere titusen sider, hvorav det meste er nytt for 

offentligheten. Materialet spenner fra skriblerier 

på en avrevet papirlapp til lange, sirlige brev, fra 

intime betroelser til offisielle dokumenter, fra litterære 

notater til store romaner, fra vognkort til 

medisinske journaler – og brevkort. Ut av dette, og 

mer til, har biografen som oppgave å skape et liv, 

som tekst. 

«Begin at the beginning,» sier kongen i Alice i 

eventyrland i det største alvor, «and go on till you 

come to the end: then stop». Riktig så enkel er 

forskningsprosessen ikke. Før ett spor er fulgt til 

ende, dukker et annet opp. Før én analyse er avsluttet, 

kommer en ny og uventet assosiasjon, og enda 

en tur tilbake til arkivene. For biografen lar drøm- 

Biograf Tore Rem 

kom denne høsten 

ut med første bind i 

biografien om jens 

Bjørneboe. 

Sin egen herre – en 

biografi om Jens 

Bjørneboe. 

Andre bind kommer 

høsten 2010. 


37

38 

men om en ryddig begynnelse og slutt seg sjelden 

realisere – selv om han smått om senn bør få orden 

på sitt eget arkiv, og sin egen tekst. 

For meg har Nasjonalbiblioteket vært et hjem 

hjemmefra de siste drøye fire årene. Ikke bare på 

grunn av den rikdom av samlinger og arkiver som 

finnes på Håndskriftsamlingen, men også gjennom 

fellessamlingen i hovedbiblioteket. Her har jeg 

kunnet bestille opp artikler og bøker om nærmest 

alle fenomener Bjørneboe støtte borti eller interesserte 

seg for i sitt mildt sagt innholdsrike og 

virksomme liv. Her har jeg kunnet sjekke og dobbeltsjekke 

informasjon – til de arme bibliotekarers 

tidvise frustrasjon. 

«Papir er tålmodig,» påpekte Jens Bjørneboe

gjerne, etter et tysk ordtak. Det varer. Innimellom 

også som brev og brevkort, i alle fall når de ender 

opp i de beste hender. Bjørneboe tilhørte en av 

de siste generasjoner som levde hele sitt liv innen 

brevsjangeren, før nye teknologier gjorde papirbrevet 

til en marginal sjanger. Personlig må jeg bare 

takke biografenes høye beskytter, hvor hun enn 

måtte befinne seg, for at så var tilfellet. 

Og resultatet? Masse å fortelle! 

Paper is patient 

jENS BjØRNEBOE 

Fra Nasjonalbibliotekets 

samling, fotograf ukjent. 

“Skipagurra 9/8-40 

Dear Mother, 

Hope you received the smoked salmon? It’s great here in 

Finnmark! I live off salmon and cloudberries Be home soon 

loads to tell! Vallen ” 

“Vallen”, so named for his middle name, Ingvald, is Jens 

Bjørneboe The little introduction to this tale, and to a new 

biography on Bjørneboe, is part of a private collection of 

documents, which relates to a large collection of letters in 

the Handwriting Collection at the National library in Oslo 

This collection includes some of the very earliest preserved 

letters from the hand of Bjørneboe These letters were written 

long before their author became the “Jens Bjørneboe” of our 

cultural history – the radical, the historian of bestiality, the 

pornographer 

In the early years of my career as a researcher, specifically 

the fall of 2005, I visited The Handwriting Collection at the 

National library to get my bearings In roundabout ways it 

had come to be; so quietly that not even Bjørneboe’s closest 

relatives were aware of its existence The extraordinarily 

active life of Bjørneboe has meant that the research into his 

life and work has taken on monumental proportions It has 

meant visiting dozens of archives, both in Norway and abroad, 

interviewing hundreds of people, collecting and organizing 

thousands of hitherto unknown or previously unpublished 

letters, reading, not only Bjørneboes work, but the ample 

literature available on him and them, in addition to a large 

number of other topics All this activity has resulted in archive 

material totalling several tens of thousands of pages, and 

most of this material has not previously been available to the 

public For me, the National library has been a home away 

from home for me in the last four years Not simply because 

of the wealth of collections and archives at my fingertips in 

the Handwriting Collection, but also because of the collection 

in the main library 

“Paper is patient,” Bjørneboe often said, citing a German 

proverb It lasts Sometimes also as postcards, at least when 

it ends up in capable hands Personally, I have to thank the 

patron saint of biographers, wherever she may be, that that 

was the case 

And the result? loads to tell! 

This article was written by biographer, literature scholar 

and critic, Tore Rem, Professor of English literature at the 

University of Oslo This fall he will publish the first volume of 

his biography of Jens Bjørneboe, Sin egen herre – en biografi 

om Jens Bjørneboe (His own master – a biography of Jens 

Bjørneboe) 

The second volume is scheduled to be come out in the fall 

of 2010 

39

40 

Stolt og brydd 

Vi står i et tidsskille hvor forfattere skaper sine verk i en kombinasjon av det 

digitale og det analoge. jan Kjærstad er en av de første som begynte å skape 

sine verk på Pc. Nå har han gitt Nasjonalbiblioteket forarbeider, notatbøker 

og manuskripter til wergeland-trilogien og Tegn til kjærlighet. Dette gjør det 

mulig for forskere å slippe inn i forfatterens arbeidsprosess, og få innsikt i 

det kreative forarbeidet. – Overgangen er en viktig del av kunnskapshistorien 

og forståelsen av tidsånden, sa nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein ved 

overtagelsen. 

– jeg er stolt og brydd, sier forfatteren. 


De høye dørene i Camilla Collets vei har store glassflater 

med slipte blomsterdetaljer. Jan Kjærstad slipper 

meg inn og forsvinner innover i leiligheten med 

et; – Vent litt, jeg må bare notere noe jeg kom på. 

En helt riktig forfatteråpningsreplikk, tenker jeg og 

velger kjøkkenstol framfor ørelapp med elefanttrekk. 

Kjøkkenvinduene strekker seg høye og smale mot 

bjelkene i det hvite taket, og slipper inn lys til noen 

grønne planter, og stillhet til meg og den kinesiske soldaten 

som holder meg med selskap. Går det an å ta på 

ham? Ja, med bare en fingertupp for å kjenne hva han 

er laget av? Terrakotta? Plast? Undertrykker lysten, 

og blir sittende. Bordplaten er glatt, men ruglete mot 

hendene. I peisen brenner stearinlys, en oversikt over 

hva som skal være med i tursekken er krittet opp på 

en svart tavle og prinsesser svinser på en barnetegning. 

Det gir et slags pirrende ubehag å la nysgjerrighet og 

blikk sprette som en tøyleløs pingpongball mellom 

gjenstandene i det kjærstadske kjøkken. 

Men, forfatteren har invitert oss til å se mer enn 

et ubevoktet oppholdsrom. 

– Ja, nå er det ikke akkurat mine innerste tanker 

jeg har skrevet ned her, smiler han og vekker den 

slumrende mac-en. 

Vi står med føttene dyp nede i orientalske tegn 

inne på arbeidsrommet. 

– Allikevel er det på en måte utrolig pinlig at 

folk skal se i disse første utkastene. Her står jo en 

del av det jeg først skrev, og som jeg siden har forkastet, 

ja, og feilstavinger og den slags. 

Et delt skjermbilde viser bildet av maskinskrevet 

tekst med håndskrevne notater, den andre delen, 

en manuskriptside. 

Han setter seg og forklarer. 

– Først skriver jeg et utkast. Printer det ut og 

noterer på det. Ser du her, det notatet som ligger til 

høyre kaller jeg et bakkapittel. Det bruker jeg som 

grunnlag når jeg skriver det nye utkastet. Du skjønner, 

jeg vil lese det fra papir, ikke fra skjerm. Det 

gir en annen følelse. Så jeg leser det, og gjør notater 

for hånd. Dette gjør jeg i flere omganger. Kanskje 

seks–sju. 

Nå er altså noen av disse bakkapitlene og andre 

notater gitt Nasjonalbiblioteket for at forskere og 

andre interesserte skal få tilgang til dem. Jan Kjærstad 

ser i bordplaten. 

– Jeg er egentlig både stolt og brydd over at 

Nasjonalbiblioteket vil ha disse tingene. Du vet, 

det å være forfatter er en balansegang mellom det 

å være selvhøytidelig og det å være selvutslettende. 

Man må leve i et selvbedrag. 

James Joyce, og et par andre av Kjærstads kol-

legaer, lytter oppmerksomt fra sorthvitt-bilder på 

veggen bak oss. 

Hva mener du? 

– Jo, det er et kunststykke. Om morgenen starter 

jeg arbeidet med et Yes! Utover dagen svinger det 

mellom høy selvtillit til dyp misnøye med egne evner. 

Det er da det gjelder å bli sittende. I stedet for å reise 

meg blir jeg sittende og gjøre andre oppgaver. Kanskje 

svarer jeg på en og annen epost, eller liknende. 

Jeg tror på akkumulasjon. Det tar jo mange dager 

å skrive en bok. Så, jeg blir sittende og jeg fyller det 

helvetes arket. Noen ganger føles det som å stå ved 

enden av Antarktis. Men, det går, sakte, men sikkert. 

Har du tenkt at det skal forskes på? 

– Nei, jeg har aldri tenkt tanken. Og, jeg har 

ikke filla igjen av det jeg skrev før trilogien. Jeg 

vil si jeg lever med ansiktet forover, og kaster alle 

anmeldelser og de fleste brev. Det er egentlig rart at 

jeg har tatt vare på notatbøkene. 

Noen av de nevnte notatbøker ligger på pulten 

sammen med en liten indisk elefantgud i messing, 

en bille i mørkt mineral, noen steiner med tegn, 

og andre små, men kan forfatteren fortelle, betydningsfulle 

gjenstander. Alle ladet med sin spesielle 

verdi og unike historie. Som notatbøkene. Her finnes 

ingen vanlige spiralhefter med kaffeflekker og 

eselører. Har notatboken en egen betydning? 

– Ja. Før brukte jeg alminnelige Moleskinebøker, 

men nå har jo alle det, så nå ser jeg etter litt 

spesielle utgaver. Fortsatt Moleskine, men med 

en annen tekstur, sier han og tar opp en i imitert 

slangeskinn, lar den gli rundt i hendene. 

– De er viktige på flere måter. Du vet, jeg sitter 

ikke ved maskinen hele tiden. Jeg har stor tro på 

håndskriften som egen kreativ prosess. 

Han legger fra seg notatboken. 

– Da jeg skrev min siste bok, Jeg er brødrene 

Walker, brukte jeg en tømmerblyant. 

Tømmerblyant? 

– Ja, den må spisses med en god tollekniv, og gir 

en helt annen type skrift enn andre blyanter. 

Kjærstad finner fram en brun, bred blyant fra en 

skuff. 

– Prøv denne. Det er en 6b. 

Blyanten har firkantet spiss og lander på papiret 

i et mykt, rektangulært nedslag. I kjølvannet bak 

den bølger store, kalligrafiaktige bokstaver. 

– Eller, det hender jeg skriver med fyllepenn, 

fortsetter han. 

Ja, er det Mont Blanc som er den «rette» 

pennen? 

– Nei, nei det er Sheaffer. Vent skal jeg vise deg. 

Han bøyer seg over en skuff og tar fram fem, 

seks fyllepenner. Rekker meg den ene. Den er sort, 

enkel og ren. 

– Det er den første jeg kjøpte. Den er ikke så 

dyr, bare 1000 kroner. 

jAN KjÆRSTAD 

41

42 

Utdrag fra «Det gylne skinnet», forarbeidet til wergeland-trilogien.

Jeg lirker av hetten. Spissen minner lite om de 

klumpete pennesplittene vi brukte i skjønnskrifttimene 

på barneskolen. Denne er gyllen med 

elegante buer. 

Hva gir en slik penn? 

Jan Kjærstad ler. 

– Den gir overtro! Du blir en magiker, en 

alkymist. Når gullsplitten treffer arket, kan det 

skje mirakler. Du kan skape gull. Penner har sine 

kvaliteter på samme måte som notatbøker har 

sine. Noen tar imot historier bedre enn andre. 

Jeg har for eksempel noe papir jeg har rappet fra 

Gyldendal. Det er 1500 ark. Dersom du holder 

det opp mot lyset, vil du se at det har Hermes som 

vannmerke. Jeg bruker det når jeg skriver personlige 

brev. Leker at jeg er Hermes, en budbringer. 

Det å skrive for hånd er en lett religiøs handling, 

og gir en helt annen dimensjon enn det å skrive på 

maskin. 

Han triller kontorstolen noen titalls centimeter 

bakover på et lite teppe med tegn. 

– Ser du at det er et bønneteppe? Jeg sitter 

nærmest i konstant bønn, smiler han i noe jeg 

oppfatter som en halvt alvorlig spøk. Og jeg tenker 

at det passer bra. Med ordet og begynnelsen; på et 

bønneteppe. 

– Jeg har selv alltid likt å lese om genesis, sier 

han, som om han kan hente tankefragmenter fra 

luften. 

– Vært nysgjerrig på begynnelsen. Sett de første 

kimene, hovedtankene, kreativitetsforskningsdelen. 

Deler som aldri kom med, kanskje hele 

historier. Det speiler ganske tydelig hva forfatteren 

har tenkt. Det synes jeg er spennende. Kanskje er 

det den slags nytte fremtidens forskere skal ha av 

mine notater. Jeg aner ikke; jeg er egentlig ganske 

spent på det. 


in the back of the magazine. 

Alle foto: Ketil Born 

43

44 

‘Nøkler til litteraturforskerne’ 

Med Nasjonalbibliotekets opkøb af jan Kjærstads notesbøger og manuskripter er der mulighed for at 

studere forfatterens skriveproces, men også forfatterens svar på kritik og fortolkning af egne værker. 

RIKKE ANDERSEN KRAGlUND 

Jan Kjærstad har længe haft stor indflydelse på 

receptionen af sine egne værker. Som redaktør 

i Vinduet i den indledende periode af sit forfatterskab 

var han i høj grad med til at inspirere 

modtagelsen af sine bøger. Denne sammenhæng 

mellem kritik og forfatterskab blev mere markant 

med essaysamlingerne Menneskets matrise (1989), 

Menneskets felt (1997) og Menneskets nett (2004), 

hvor Jan Kjærstad bl.a. fortolker andres værker 

med greb, der meget let kan overføres til eget 

forfatterskab. Et kendt eksempel er analysen af Peer 

Hultbergs Byen og verden, hvor Kjærstad præsenterer 

flere af de kompositionsprincipper, der ligger 

til grund for Wergelandtrilogien. Som fortolker af 

Kjærstads værker kan man ikke komme uden om, 

at den fremmeste formidler og fortolker af forfatterskabet 

oftest er Kjærstad selv. 

Dobbeltrolle 

Da Roland Barthes i 1968 proklamerede forfatterens 

død fik man en devaluering af forfatterens 

position. Forfatteren burde ikke fortolke sine egne 

værker. Gav han alligevel en fortolkning, stod den 

ikke over enhver anden læsers. Men fascinationen 

af forfatterens version er ikke forsvundet, snarere 

tværtimod. Hvor litteraturkritikken i flere årtier 

har fundet forfatterens intention uinteressant, har 

forlag i stadig stigende grad været bevidst om, at 

en markedsføring og iscenesættelse af forfatteren 

er essentiel for en bogs succes, og Jan Kjærstads 

fortolkninger har i høj grad været til inspiration for 

læsere, anmeldere og kritikere. 

Jan Kjærstad er også én af de mest interviewede 

forfattere i nordisk litteratur. Forfatterskabet er en 

god historie i medierne og Kjærstad svarer gerne på 

spørgsmål, hvor hans liv krydses og sammenlignes 

med hovedpersonerne i forfatterskabet. Denne 

interesse for den biografiske vinkel bruger Kjærstad 

i et dobbeltspil, hvor han både lader sine romanfigurer 

mime sin egen historie og tager rollen som 

sine romanfigurer på sig, når han optræder i det 

offentlige rum som når Kjærstad i forbindelse med 

udgivelsen af Wergelandtrilogien lader sig fotografere 

på orientalske tæpper eller står som gademusikant 

med udgivelsen af Kongen av Europa. Kjærstad 

bruger ofte medieviraken omkring sine bøger 

til at udvide det fiktive univers og skabe myter og 

gode fortællinger om deres tilblivelse. 

Bedrageren 

Efter udgivelsen af Oppdageren i 1999 tilkendegav 

Jan Kjærstad, at der var en fjerde bog på vej ved 

navn Bedrageren. Denne bog skulle skildre Jan 

Kjærstads arbejde med de tre romaner. Tryllekunstneren 

skulle afsløre sine tricks. Hvorvidt 

denne bog egentlig eksisterer har været til debat i 

Kjærstadforskningen. Kjærstads eget svar på denne 

debat har været udgivelsen af mulige fragmenter fra 

Bedrageren i Bokvennen 2004. Her melder Kjærstad 

sig for alvor ind i receptionen af sine værker 

med forklaringer på valg af navne og fortællinger i 

Wergelandtrilogien: «Det greske eposet Argonautica 

ligger som en kjøl under Wergelandbøgerne. 

Jonas er Jason. Margrete er Medea.» Og der skabes

gode historier til værkerne som beretningen om, 

at flere norske forfattere skulle have reageret naivt 

på Forførerens forord og taget beretningen om 

en romankonkurrence for pålydende. Man kan 

følge skriveprocessen og mediestrategien («Jeg 

vil ikke røpe at det kommer flere bøker om Jonas 

Wergeland») og reaktionen på dårlige anmeldelser. 

De «Seks suiter fra en bedragers dagbok « giver 

indtryk af en kæmpe notesamling over forfatterens 

skriveproces. Notesbogen fungerer også som en 

gennemgående historie i forfatterskabet, hvor de 

fleste hovedpersoner har notesbøger som forfatterfiguren 

i Homo Falsus eller Det perfekte mord: 

Til grunn for denne stykkevise redegjørelsen 

ligger en liten notisbok, men først og fremst en 

god hukommelse, det eneste jeg har kunnet ta 

med meg hit jeg er nå (Å bruke notisbok er en 

reminisens fra den tiden jeg skulle bli berømt og 

tenkte på nøkler til litteraturforskerne ) 

«Efterladte papirer» 

Nasjonalbiblioteket har nu opkøbt notatbøger, 

interviews, korrespondancer og manuskripter 

til Forføreren, Erobreren, Oppdageren og Tegn til 

kjærlighet. Et materiale, der ellers oftest overdrages 

til et bibliotek ved forfatterens død. Disse notater 

vil ganske givet blive brugt som nøgler til forfatterskabet, 

hvilket vil forstærke oplevelsen af at forfatterskabet 

skrives med ført hånd og at Kjærstad vil 

imødegå kritikken på forhånd. Men overdragelsen 

af notesbøgerne peger ikke kun på en iscenesættelse, 

men også på en åbenhed i forfatterskabet. 

Kjærstad viser her de ufærdige skitser, der i højere 

grad end værkerne står ubeskyttede og viser hvor 

stor inspiration Kjærstad eksempelvis har fundet 

i andre forfatterskaber. Kjærstads første manuskripter 

markerer forlæggene, når der eksempelvis 

ønskes en særlig stil: «Holde kaos på armlengdes 

avstand. Stil, se Oz s. 128; ettordssetninger», tilstræbes 

en kompositorisk effekt: «Se på klipningen 

Foto: Anne Tove Ørke 

45

46 

av The Untouchables, sekvensen fra trappen. 90 

klip på 1 minut. Fire historier samtidig» eller søges 

inspiration til et tema: «Sjalusidramaet med Axel. 

Det fortvilte ved å spille ut et urgammelt manus. 

Hustvedt, s. 168f.» 

Notesbøgerne viser også et kæmpe researcharbejde 

med korrespondancer med forskere om fx 

DNA og fly og med nedtegninger af bygninger, 

orgler og statuer, der peger på, at forfatterens 

arbejde ikke er en spontan skriven ud fra en 

mystisk inspiration, men et håndværk, hvor 

forfatteren nøje overvejer brug af kilder og valg 

af kompositionsprincipper. Samtidig får man et 

indblik i forfatterens brug af sin egen selvbiografi, 

hvor barndomsvenner og kærester, oplevelser og 

rejser skrives frem med datoer og navne, der sikkert 

kan opspores, hvis man ønsker at skrive Kjærstads 

biografi. Materialet er flere steder afslørende, men 

har dog ikke dagbogens intimitet. Flere steder skal 

der markeres en autoritet i forhold til kritikernes 

læsninger af forfatterskabet som når en korrespondance 

mellem Kjærstad og anmelder Terje Stem- 

Keys to researchers of literature 

The National library has recently acquired notebooks, 

interviews, correspondence, and manuscripts related 

to Jan Kjærstad’s novels The Seducer, The Conqueror, 

The Discoverer, and Signs of Love. This type of material 

is often not submitted to a library until the author’s 

death Notes of this kind can be used as keys to the 

authorship, which will enhance the experience of how 

the author directs the interpretation of his own novels, 

and of how Kjærstad is ready to face any criticism 

head on 

However, this submission of notebooks is also 

representative of the degree of transparency in 

Kjærstads authorship He presents his unfinished 

sketches, which, in a sense, are more vulnerable 

than the finished novel, and which demonstrate how 

much inspiration Kjærstad has found in other authors 

These notebooks also reflect the substantial amount 

of research that has gone into the books, and include 

correspondence with researchers on topics like DNA 

and aeroplanes, and drawings of buildings, organs and 

statues, which are evidence that the author’s work was 

not the spontaneous result of some mysterious inspiration, 

but rather a craft, in which the author carefully 

land vedlægges eller når foredragsnoter vises, hvor 

Kjærstad diskuterer en fortolkning af Forføreren 

i det danske tidsskrift Kritik. I litteraturkritikken 

er det velkendt, at et værk ikke kan reduceres til 

en forfatters subjektive mening, men forfatterens 

fortolkning har en særlig magt. Forfatterens udlægning 

kan let lukke værker (også selvom materialet 

humoristisk afslører Kjærstads egne problemer 

med at erindre sine tidligere værker som flere gange 

må «sjekkes»). 

Men det opkøbte materiale rummer også en 

række nye åbninger i forhold til studier af de mange 

ideer, der ikke blev realiseret i værkerne, de mange 

referencer til andre forfatterskaber og kunstarter 

og arbejdet med at finde en stil og komposition. 

Samtidig får man indtryk af at der findes flere 

ukendte notesbøger og dagbøger til værkerne, der 

endnu ikke er overdraget som når der står «Den 

grønne dagboka begynner fra cirka 1977?» Nye 

mysterier er skrevet frem med notesbøgerne og vil 

få forskernes bevågenhed. 

considered the use of sources and choice of composition 

principles At the same time, we get a glimpse 

into the author’s use of his own background, where 

childhood friends and teenage girlfriends, experiences 

and travels are written down with dates and names, 

which probably can be traced, in the event anyone 

should want to write Kjærstad’s biography 

The material is revealing in many ways, in terms of 

studying the many ideas that did not materialize in the 

finished novels, the many references to other authors 

and art forms, and the process of arriving at the final 

style and composition At the same time, readers get 

the impression that there are other, unknown notebooks 

and journals relating to these novels that have 

not bee submitted, with references like “The green 

journal begins approx 1977?” New mysteries have 

been revealed through these notebooks and are sure to 

get the attention of researchers 

The author of this article, Rikke Andersen Kraglund, 

is a Ph D student at the Scandinavian Department 

at Aarhus University, and she is working on a project 

studying the role of references in the authorship of Jan 

Kjærstad


– et fagbibliografisk senter 


En av Nasjonalbibliotekets oppgave som fagbibliografisk 

senter er å sette standard for hvordan 

bibliografier skal produseres i en digitalisert verden 

og gjøres søkbare i nb.no. 

Dette er godt mottatt av forskerne da det forenkler 

litteratursøket betraktelig. 

Nasjonalbiblioteket ser det som naturlig å utgi 

bibliografier på de forfatterne vi har jubileer for. 

Slik som Ibsen, Wergeland, Hamsun og Bjørnson. 

Andre forfattervalg gjøres i dialog med forskerne. 

Nasjonalbibliotekets valg bidrar på den måten til 

forskernes prioriteringer. 

Bibliograf Hege Stensrud Høsøien har avsluttet 

første del av sitt pionerarbeid: Hamsun-bibliografien. 

Den er i sin helhet produsert i Bibsys. 

– Ja, Hamsun-bibliografien er å regne som et 

pionerarbeid da den blir den første bibliografien 

som produseres i Bibsys bibliotekbase. Felleskatalogen 

Bibsys er den største katalogen vi har, og 

er bibliografisk i sin natur. Mye av materialet vårt 

ligger allerede her, og alle bibliografier som produseres 

i Nasjonalbiblioteket skal heretter lages i 

Bibsys. Også nasjonalbibliografien, sier hun. 

– En av hovedoppgavene her i Nasjonalbiblioteket 

er jo å lage nasjonalbibliografien. Dette gjøres 

med det pliktavleverte materialet som grunnlag, og 

er en fortegnelse over alt som gis ut i Norge. Arbeidet 

er viktig fordi det på mange måter dokumenterer 

nasjonens samlede produksjon. Denne informasjonen 

samles på ett sted, og gjøres søkbar. I dag består 

nasjonalbibliografien av flere bibliografiske baser. 

Noen materialetyper har vi kataloger for, men vi har 

ingen samlet visning. Det er som frølageret på Svalbard: 

Dersom Norge som nasjon skulle bli utslettet, 

ville det vært mulig å gjenskape den ved hjelp av 

dokumentasjonen som er lagret i fjellet i Mo i Rana. 

Hvem bruker 

bibliografiene? 

– Forskere, 

bibliotekarer, lærere og 

studenter på alle nivåer. 

I tillegg til at journalister, 

kulturformidlere og 

forfattere selvfølgelig 

bruker bibliografiene. I 

tillegg har vi en vesentlig 

etterspørsel fra 

utenlandske forskere. 

Særlig på forfattere 

som Ibsen, Undset, og 

sannsynligvis også på Hamsun, opplyser Stensrud 

Høsøien. 

Hvordan gjøres materialet søkbart? 

– Det varierer noe. Noen bibliografier kan man 

se i kronologisk. Dette er fysiske bøker med den 

ulempen at man ikke kan søke etter spesifikke 

temaer eller emner. Andre bibliografier er søkbare 

ved hjelp av emneord fra et emneordregister. For at 

dette skal fungere optimalt er det viktig å ha mange 

innganger til stoffet. Så som forfatter, tittel, språk, 

forlag, år, vertsdokument, navn på illustratør, medforfattere 

etc. 

Et eksempel kan være «vis meg alle artiklene 

som inneholder Markens grøde». Hamsunbibliografien 

inneholder 10 000 poster, og er med 

det Norges nest største bibliografi. Bare Ibsenbibliografien 

er større. Det ville være en umulig 

oppgave å lete i en så stor mengde informasjon 

dersom den bare var organisert kronologisk. 

I Nasjonalbiblioteket er det mange som direkte, 

eller indirekte jobber med det bibliografiske arbeidet, 

og biblioteket innehar en unik fagkompetanse. 

SVEIN SUNDBØ har 

produsert ni bibliografier 

i Nasjonalbiblioteket. 

Nå skal bibliografiene 

digitaliseres 

og ajourføres før de 

legges ut på Nasjonalbiblioteketshjemmesider 

i digital søkbar 

database. 


47

48 

Bibliografi som disiplin favner om kompetanse i 

katalogisering, programmering, utvikling, edisjonsfilologi, 

bokhistorie i tillegg til kompetansen på 

området bibliografien behandler. Dette er med på 

å gjøre Nasjonalbiblioteket til et fagbibliografisk 

senter med store bibliografiske muskler, avslutter 

hun. 

Forskningsbibliotekar Svein Sundbø har skrevet 

bibliografer siden 1999. I bibliotekets bibliografiske 

skriftserie på elleve publikasjoner, står han for ni av 

dem. – Dette er et praktisk verktøy, sier han. – Jeg 

er tilhenger av både den analoge og den digitale 

bibliografien. Den digitale fordi den har større 

søkbarhet og når et større publikum. Vi lever i 

en overgangstid hvor den analoge bibliografien 

fortsatt foretrekkes av mange brukere. Mange liker 

å finne fram i bøker, altså trykte skrifter, som er lett 

tilgjengelige i bokhyllene, og hvor man også kan 

gjøre notater. Bibliografiske verk er ment å være 

bunnsolide kildeskrifter for alle som søker kvalitetssikret 

kunnskap om fag- eller skjønnlitterære 

forfattere, litterære tema eller samfunnsforhold. I 

det hele tatt gir bibliografisk virksomhet mening 

og nytte, også som del av forskningsformidling og 

synliggjøring av våre samlinger som Nasjonalbiblioteket 

også skal bedrive. 

Hvem bruker bibliografiserien du har skrevet? 

– Landets fag- og folkebiblioteker som vil ha 

dem som praktiske oppslagsverk og autoriserte 

kildeskrifter, men også mange kunnskapssøkende 

mennesker både innenfor og utenfor akademia, 

naturligvis. 

Hvorfor er det bibliografiske arbeidet så viktig? 

– I den nye medievirkeligheten er det større 

behov enn noensinne for at noen sorterer og kvalitetssikrer 

stoffet. Det gjør vi i Nasjonalbiblioteket, 

sier Sundbø. 

The National library – a bibliographic centre 

One of the responsibilities of the National library as a 

bibliographic centre of expertise is to develop a standard 

for how bibliographies are to be compiled in a digitized 

world and how they can be searched through nb no 

This effort has been well received by researchers, 

as it simplifies literature searches significantly 

Svein Sundbøs bibliografier: 

Nils Christie: en kronologisk bibliografi over 

forfatterskapet 1945–1999 

Thomas Mathiesen: en kronologisk bibliografi over 

forfatterskapet 1956–1999. 

Dag Østerberg: en kronologisk bibliografi over 


Johan Vogt: en kronologisk bibliografi over 


Hans Skjervheim: en kronologisk bibliografi over 


Gunnar Skirbekk: en kronologisk bibliografi over 


Rune Slagstad: en kronologisk bibliografi over 


Arne Næss: en kronologisk bibliografi over 


Jon Hellesnes: en kronologisk bibliografi over 


BIBLIOGRAFI 

Ordet bibliografi kommer fra det greske bibliografia: 

bok og skrive 

Det finnes ulike teorier om bibliografiens opprinnelse 

Noen mener den oppsto da de første bibliotekene 

fikk behov for en oversikt over bøkene sine 

De laget en bibliografisk fortegnelse over innholdet, 

altså en katalog I moderne tid har man skilt mellom 

katalogen og bibliografien En katalog er en fortegnelse 

over innholdet i et bibliotek med informasjon 

om hvordan man finner det enkelte dokument En 

bibliografi er en systematisk fortegnelse Alt fra hvilke 

kilder som er brukt i en semesteroppgave, til en 

oversikt over et tema, eller et forfatterskap 

The National library finds it natural to publish 

bibliographies of the authors we celebrate in anniversaries, 

such as Ibsen, Wergeland, Hamsun, and 

Bjørnson Other authors are selected in collaboration 

with researchers Our selections thus contribute to the 

researchers’ priorities

Hege Stensrud Høsøien er ansatt 

som forskningsbibliotekar og har 

arbeid med bibliografier som sitt 

hovedansvar. – En anerkjennelse 

av faget at Nasjonalbiblioteket har 

egne stillinger til dette, sier hun. 


49


50 

Mann for si tid 

Kva er eigentleg ein mann, og kva er det som gjer han til nettopp det? 

Forskingsbibliotekar jens Petter Kollhøj nyttar gamle bilete som grunnlag for 

å diskutere kva menn er. 


Jens Petter Kollhøj dreg ein langfinger over tre 

lysande, grøne prikkar, og den kvite reolen rører 

seg sakte mot høgre og dreg den seige magasinlufta 

rundt i ein kjølig virvel. I rommet mellom dei takhøge 

arkivhyllene openberrar det seg rader på rader 

med nummererte esker i grå, grøn og blå kartong. 

Han plukkar ut ei tilsynelatande tilfeldig eske 

merka «Gruppe 8». Kategorien «Militæret» 

breier seg mellom gule skiljeark. Bak tittelen 

«Kvinnesak» finst berre ei handfull bilete. 

– Det er mange klisjéverdiar knytt til det å vere i 

militæret. Eg har lyst til å vise at verda og menneska 

er meir nyanserte enn stereotypiane viser. 

Kvifor er du interessert i emnet? 

Kulturhistorikaren dreg litt på det. – Det er 

nok ei personhistorisk sak. Har vel noko med 

oppveksten å gjere. Eg opplevde tidleg at gute- og 

mannsomgrepet var veldig snevert. Eg var ikkje 

interessert i fotball, men bytta glansbilete i skolegarden. 

Det var det berre ein gut til som gjorde. 

Så det er eit slags frigjeringsprosjekt som ein kan 

sjå i samanheng med heile likestillingsprosjektet. 

I mannsforskinga er det ein fraksjon som vil 

gjenreise den tapte mannen. Det er ikkje prosjektet 

mitt. Tvert imot vil eg utvide omgrepet, og gjere 

rammene vidare. 

Han blar i eska der staute karar iført uniformer, 

bartar, muskedunderar, epålettar, stramme blikk 

og kvite gamasjar defilerer forbi gjennom førre 

hundreåret sine gater og strete. Ein svak, støvete 

eim av sveitte, tobakk, våt ull og testosteron heng 

att etter dei. 

– Så eg nyttar bilete som dette til å diskutere kva 

menn er, og kva dei skal vere. 

– Sjå på dette. Biletet han peikar på viser sol-

datar på veg gjennom eit landskap med spreidde 

hus. Ved ein husvegg står ei kvinne med skaut og 

ser etter mennene. Ho har eit lite barn på armen. 

– Krig og militærvesen er i stor grad knytte til 

menn og maskulinitet. Kulturen vår har formidla ei 

kraftig kopling mellom militære verdiar som fysisk 

styrke, sjølvkontroll, heltemot, evne og vilje til å 

utføre vald, med det å vere mann. Militær valdsutøving 

blir gjort legitim og nødvendig ved at menn 

sjåast som forsvarerar av arven etter forfedrane, og 

vernerar av gamle, kvinner og barn. Dette gjer det 

sjølvsagt problematisk for menn å vere pasifistar. 

Kvifor det? 

– Jau, for når menn tek aktiv stilling mot krig 

og vald, oppstår det eit problem med maskulinitet. 

Du veit, garanti for menn sin dominans over kvinner 

og legitimering av patriarkatet står ikkje fram 

som sentralt ved ei pasifistisk maskulinitetsform. 

Dette har ein forsøkt å kompensere for ved 

det eg kallar ein kroppsleggjort sosialistisk 

maskulinitet. 

Vi bøyer oss over biletet av ein muskuløs overkropp 

utan hovud. Dei veldefinerte armane held 

om eit brekt gevær. Eit kjent pasifistisk symbol, 

som klart og tydeleg viser at pasifistar ikkje er 

ei marginalisert gruppe mjuke menn, men ekte 

mannfolk med sans for fred. Det er lett å smile 

lett overberande over dette forsøket på å tøffe opp 

menn, men kva er eigentleg ein mann? 

– Maskulinitetsomgrepa er vanskelege. Det eg 

har forsøkt å bruke som verktøy i desse analysane 

har ikkje vore tilstrekkjelege. Eg har rett og slett 

ikkje funne omgrep som duger. Nordiske mannsforskarar 

nyttar eit omgrep som «umannlegheit», 

men kva er det? Er det menn som er marginaliserte? 

Nei, det heile blir sausa inn i eit virvar av 

Illustrasjon av Andreas 

Bloch, attgjeve i boka 

Syv-aars-krigen for 

17. mai 1807–1814 

av Henrik Angell 

(Kristiania: Aschehoug, 

1914) 

51

52 

Fra Gardermoen, postkort stempla 31. mai 1911. 

Kortet vart sendt til Fru Oberstinde c. Munthe, 

og teksten byrjer med «Kjære Mama!» 

Eier: Nasjonalbiblioteket/Billedsamlingen. 

omgrep. «Umandig» er jo eit kvardagsleg omgrep, 

men kva det eigentleg inneheld, har eg vanskeleg 

for å forklare. 

Derfor er det òg vanskeleg å gi ein vitskapleg 

definisjon på kva ein mann er med dei omgrepa 

som er i bruk. Eg har gått djupt inn i dette for å 

finne brukbart verktøy, og eg slit med det. For meg 

som kulturhistorikar er det naturleg å setje fokus 

på dei kulturelle konstruksjonane. I kvardagslivet 

vil det å vere mann vere knytt til kropp og fysiske 

attributt. Men så enkelt er det naturlegvis ikkje. Og 

dersom vi ser på omgrep som mannlegheit og maskulinitet, 

så løyser det heller ikkje saka. Dersom 

vi til dømes tenkjer på mannen som ein kulturell 

kategori, er det lite som viser at menn er uttalt 

omsorgsfulle. Fordi, dersom ein mann er omsorgsfull, 

så er det eit kvinneleg eller feminint trekk. 

Dermed blir ein omsorgsfull mann eit paradoks. 

Mannskategorien er fråteken desse eigenskapane, 

og på den måten blir feltet for menn snevra inn. 

Var det lettare å forklare mannen i førre 

hundreåret? 

– Det veit eg ikkje, men eg veit noko om kva 

som styrer tolkingane våre. Bileta eg bruker er i alle 

fall smaksprøver på tendensar eg synest at eg ser. Sjå 

på kleda her, til dømes. Peikefingeren stansar like 

over kvinna med barnet på armen. 

– Vi har tradisjon for kva kvinner og menn kler 

seg i. Sidan dette mennesket har kjole og skaut, 

tolkar vi det dit at det er ei kvinne. Og soldaten 

som tek imot noko frå det barnet der. Eg kan 

ikkje heilt sjå kva det er… Vi myser begge mot det 

litt udefinerbare i handa til jenta, men blir ikkje 

klokare. – Kanskje eit stykke kjøtt, eller noko slikt. 

Han stikk ikkje akkurat bajonetten i dette barnet, 

men han utstrålar heller ikkje omsorg. 

Etnologen løftar blikket frå biletet og 

digresjonen. 

– Rammer for å definere ein mann inneheld òg 

nokre særeigne element. Så som klede og vald. 

Vald? 

– Ja, den norske filosofen Knut Kolnar peikar 

på at vi her i Europa har tradisjon for å utvikle 

valdsreservoar i menn. Menn blir skolerte i legitim 

valdsbruk. Som i militæret og i politiet der presis 

og effektiv vald blir sett på som eit nyttig reiskap. 

Kolnar meiner òg at vald kan bli nytta til å rette 

opp eit krenka eg, og redusere tapet av mannlegheit. 

Det finst altså ei førestelling om at menn òg 

skal romme valdsbruk for å bli definert som mann. 

I dette perspektivet vil ein pasifistisk ikkje-valdbrukar 

ikkje lenger vere ein ekte mann. Fingeren 

flyttar seg til eit nytt fotografi.

– Oppfatningar om kroppshaldning er òg med 

på å definere ein mann. Sjå på kronprins Olav 

her. Korleis er det han står? Jau, breibeint og med 

armane kryssa over brystet. Står du slik er du 

mann! Så dersom ei kvinne står på ein slik måte… 

Han lagar ein lang pause som raskt blir fylt av 

mannhaftige kvinner med kraftige underarmar, 

grovt tøy og stålauge under buskete bryn. 

– Ja, kva tenkjer du da? 

Eg tenkjer litt på kva eg tenkjer, og kjenner meg 

både fordomsfull og litt snever. Heldigvis avbryt 

Jens Petter tankane mine. 

– Eg har vore oppteken av stadene der desse 

grensene blir sett i spel. Der grensene blir utydelege 

og klussar til kategoriane. Det synest eg er det 

interessante. 

Trur du det er mogleg å definere ferdig mannen 

ein gong? 

– Nei, eg trur at innhaldet i definisjonar er knytt 

til tid og rom. Dette inneber at eg ikkje ser det som 

spesielt fruktbart eller vesentleg å jakte på innsnevrande 

generaliseringar og essensar. Snarare tvert 

imot. Og fordi definisjonane og kategoriane alltid 

er i endring, må vi tolke og analysere i høve til ulike 

historiske kontekstar. 

Så kvar tid sin mann. 

– Ja, eller kvar tid si tolking av det å vere mann. 

A man of his age 

What is a man, really, and what is it that makes him a man? 

Research librarian Jens Petter Kollhøj relies on old photo- 

graphs as a basis on which to discuss the qualities of men 

– I discovered early on that the concept of masculinity was 

very limited I wasn’t interested in football, but traded die-cut 

pictures in the schoolyard Actually, it was a kind of liberation 

project of sorts, very much in keeping with the whole gender 

equality project Within gender research, a small fraction of 

researchers is on a mission to restore a manhood that is somehow 

lost That is not my goal On the contrary, I want to expand 

the concept of masculinity, make the boundaries wider 

So, I use images like these to discuss what men are, and 

what they are supposed to be 

War and the armed forces are generally associated with men 

and masculinity Our culture has conveyed to us a powerful link 

between military values, such as physical strength, restraint, 

heroism, and the ability and willingness to do violence, and being 

The Ends of Photography 

– Fotografiets muligheter 

Portretter. Prospekter. Gruppebilder. Postkort. Bilder av kongelige. 

Historiske bilder. Fotohistoriske unika Slik starter listen over 

arkivkategorier i Nasjonalbibliotekets samling av bilder, en samling 

som representerer et bredt spekter av visuelt materiale der fotografier 

finnes fra og med 1840-årene Nasjonalbiblioteket har dokumentene 

der fotografier ble publisert, som bøker og blader, plakater og reklame 

– men også arkivene etter forskjellige typer bildeprodusenter, aviser, 

bildebyrå og enkeltfotografer så vel som private arkiver Men, et arkiv 

er aldri et fotografis mål Nasjonalbiblioteket skal bringe dokumentene 

mot andre mål: Som både et arkiv og et bibliotek er ambisjonen å 

være en aktiv del av forskningsinfrastrukturen Nasjonalbibliotekets 

oppgave er å gjøre mulig forståelsen og fortolkningen, de mulige 

kontekster, å gjøre ethvert relevant dokument i alle typer media til 

en kilde for forskning i fremtiden For å utøve denne oppgaven, for å 

være et arkiv for fotografi i fremtiden, må vi undersøke de samtidige 

utviklingstrekk og konsepter og lage rom for en dialog mellom arkiv, 

bibliotek og forskningsmiljøene 

Mens tekster tradisjonelt har vært den sentrale kilden til kunnskap, 

har studier av den visuelle dimensjonen og visuelle dokumenter blitt 

stadig viktigere som forskningsfelt, herunder forståelsen av fotografiets 

rolle og kompleksitet I januar arrangerer Nasjonalbiblioteket en 

konferanse, The Ends of Photography, hvor fokus vil være på visuell 

kultur, med spesiell vekt på fotografi Konferansen, som vil ha internasjonal 

deltakelse, er et ledd i arbeidet med å gjøre samlingene til 

best mulige kilder for forskning 

a man Military violence is legitimized and held as necessary 

in order for men to defend the legacy of their forefathers and to 

protect the elderly, women, and children This, of course, makes 

it problematic for men to be pacifists, because when men take 

an active stand against war and violence, we have a problem 

with their masculinity As you know, the safeguarding of men’s 

dominance over women and the legitimization of the patriarchal 

social system is not central to the pacifist form of masculinity 

If we, for example, think of the man as a cultural category, 

there is very little indication that a man can be nurturing This 

is because nurturing is traditionally a feminine characteristic, 

and the image of a nurturing man thus becomes paradoxical 

The male category is robbed of these characteristics, which is 

narrowing the playing field for men 

I have been focusing on the areas where these boundaries 

come into play; where the boundaries are blurred and people 

muddle the categories That’s what I find interesting 

53

Forskerarkiv 

som grunnlag for forskning 

Gjennom hele det 19. og 20. århundre var Håndskriftsamlingen en del av 

Universitetsbiblioteket i Oslo, og gjennom mesteparten av denne perioden 

var innsamling og tilgjengeliggjøring av brev- og manuskriptmateriale etter 

forskere innen alle Universitetets fagområder en viktig del av virksomheten. 

Nå er disse samlingene en del av Nasjonalbiblioteket, og fortsatt utgjør 

forskerarkivene ett av tyngdepunktene i bibliotekets bestand av privatarkiver. 

Oddvar vasstveit 

En av de mange myter som verserte om Ivar Aasen 

(1813–1896), var at han i sin redsel for brann heller 

satt og frøs om vinteren enn å fyre i ovnen. Gjennom 

hele livet hadde denne autodidakten som ble 

nynorskens far, en nesten nevrotisk omsorg for sine 

papirer, og han kunne ikke tåle tanken på at alle 

opptegnelsene hans skulle bli flammenes rov. Antagelig 

kastet han ikke med vitende og vilje et eneste 

stykke papir han hadde skrevet på fra han var i 

13-årsalderen, heller ikke brev han mottok, eller 

kvitteringene for innbetalt husleie gjennom 50 år, 

eller for de mange andre dagligdagse utgifter; kort 

sagt, han etterlot seg en fullstendig dokumentasjon 

av en maurflittig ungkars livsløp. 

Ettertida har god grunn til å være takknemlig 

for at han passet så omhyggelig på 

papirene sine. Men nesten like viktig som 

hans egen påpasselighet var det at også de 

som tok hånd om sakene hans da han var død, 

hadde forstand på ikke å kaste noe. Da Universitetsbiblioteket 

i Oslo, nå Nasjonalbiblioteket, 

overtok ansvaret for arkivet etter Aasens død i 

1896, var det på det nærmeste et komplett livs verk 

som ble innlemmet i samlingene, vi kan nesten si et 

helt liv. Praktisk talt alt han skrev og samlet gjennom 

et langt forskerliv, kan en finne der, materiale 

som kaster lys over den møysommelige veien han 

måtte gå, både som dikter og som vitenskapsmann, 

men også over de mange hverdagslige sidene ved 

det ensomme ungkarslivet. Arkivet er unikt i sin 

kompletthet og vil alltid være en uvurderlig rik 

kilde for forskning. 

De færreste av våre forskere har hatt så stor 

omsorg for sine etterlatenskaper som Ivar Aasen, og 

mange av arkivene er ganske fragmentariske. Ofte 

er det også snakk om rendyrkede vitenskapelige 

arkiver. Ett av Nasjonalbibliotekets eldste i denne 

kategorien er zoologen G.O. Sars’(1837–1927) 

etterlatte papirer. Han var en av sin samtids fremste 

eksperter på krepsdyrenes systematikk. Siden han 

også var en glimrende tegner, inneholder hans arkiv 

tusenvis av vakkert kolorerte og svart-hvite teg-

ninger av forskjellige krepsdyrarter. En del av disse 

tegningene ble digitalisert og deretter utgitt av en 

forskergruppe i 1993. Utgaven omfatter grunnlagsmaterialet 

til forfatterens utrykte gullmedaljeavhandling 

fra 1862, som altså hadde ligget trygt i 

Håndskriftsamlingens magasin inntil den kunne 

gjøres tilgjengelig for den internasjonale vitenskapelige 

verden 130 år etter at den ble skrevet. 

Begge disse eksemplene bekrefter betydningen 

av et langsiktig tidsperspektiv når det gjelder bevaring 

av kildemateriale. Vi må alltid være forberedt 

på at materiale som tas opp i samlingene, kan 

komme til å bli liggende uutnyttet i en menneskealder 

eller mer før det blir interesse for det. Vårt 

lands aller første naturvitenskapelige forsker med 

internasjonal anerkjennelse, presten Hans Strøm 

(1726–1797), er representert med et beskjedent 

arkiv i Håndskriftsamlingen. Han var død lenge 

før vårt bibliotek begynte sin samlevirksomhet, 

og det aller meste av hans etterlatte papirer er 

derfor gått tapt. Men noe eksisterer fremdeles og 

har fra tid til annen funnet veien inn i samlingene. 

Mest interessante er to bind med «Annotationer» 

som ble kjøpt for omtrent 150 år siden. Det første 

bindet, som inneholder materialsamlinger til forfatterens 

mest kjente verk, Physisk og Oeconomisk 

Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (Sorø 1762), ble 

avskrevet og utgitt først i 1997. Det andre bindet 

inneholder et vell av detaljerte og nitid førte 

notater om dyr, fugler, insekter og planter fra hans 

mange reiser som prest på Møre i årene 1759–1779. 

Det er en fremdeles upublisert, men viktig kilde, 

og et godt eksempel på betydningen av å holde 

århundrers tidshorisont når det gjelder bevaring av 

håndskriftmateriale. 

Så å si alle våre mest fremragende vitenskapsmenn 

gjennom tidene er representert i 

Nasjonalbibliotekets forskerarkiv. Noen med 

tilnærmet komplette arkiv, andre med fragmentariske 

arkivstumper, andre bare med enkeltbrev. 

Etter Niels Henrik Abel (1802–1829) finnes det 

en liten samling bruddstykker samt tre tynne 

protokoller med kladder, bl.a. til noen av hans 

mest epokegjørende avhandlinger. Også senere 

generasjoner av matematikere er godt representert. 

Naturvitenskapelig forskning i hele sin bredde er 

dekket med arkivmateriale etter en rekke av våre 

ODDVAR VASSTVEIT 

pensjonert 

forskningsbibliotekar. 


55

Til venstre en av 

zoologen G.O. Sars’ 

tegninger. Til høyre 

tittelbladet til Hans 

Strøms Annotationer 

56 

mest fremtredende forskere. I en kort oversikt 

som denne blir det ikke engang plass til å nevne de 

viktigste. Tre generasjoner av familien Bjerknes kan 

likevel trekkes fram som eksempler på fremragende 

norsk forskning som har fått verdensomspennende 

betydning. Til sammen har matematikeren Carl 

Anton (1825–1903), men særlig fysikeren Vilhelm 

(1862–1951) og meteorologen Jacob (1897–1975) 

Bjerknes bidratt avgjørende til den teoretiske og 

research archive a source for research 

When the National Library, or Oslo University Library 

as it was known at the time, assumed responsibility 

for the archived material of ivar aasen following his 

death in 1896, its collection was expanded with 

aasen’s entire life’s work. Practically everything he 

wrote and collected throughout his long academic 

career can be found in this collection, and the 

artefacts highlight the different dimensions of his 

life, such as the arduous path he chose, both as a 

poet and as a scientist, but also the more mundane 

aspects of his lonely bachelor lifestyle. the archive is 

uniquely comprehensive and will remain an invaluably 

abundant source for research. throughout the 19th praktiske utviklingen av moderne meteorologi, 

og arkivene deres inneholder vitenskapshistorisk 

dokumentasjon av stor verdi. De humanistiske og 

samfunnsvitenskapelige fagene er naturlig nok også 

sterkt representert i samlingene, men også for disse 

gjelder det at det er vanskelig å peke på enkelte 

forskere til fortrengsel for andre. 

and 20th centuries, Oslo University Library housed 

the Manuscripts Collection, and for most of this 

period, collecting letters and manuscripts written by 

researchers from all the university’s disciplines and 

making them more readily available was a key part of 

the library’s activities. these collections are now part 

of the National Library, and the research archives are 

still one of the cornerstones of the library’s collection of 

private archives. virtually every prominent researcher 

in Norwegian history is represented; some with all but 

complete archives, others with fragmented archive 

stubs, and yet others with only a single letter.

Nota bene 

Nasjonalbibliotekets skriftserie 

I november 2009 kjem den første utgåva i den 

nyetablerte vitskaplege skriftserien til Nasjonalbiblioteket 

ut. Skriftserien har fått namnet Nota bene, 

med undertittel Nasjonalbibliotekets skriftserie. Eta- 

bleringa av skriftserien er eit av fleire verkemeddel 

Nota bene er den vitskaplege 

skriftserien til Nasjonalbiblioteket, 

etablert hausten 2009. Skriftserien 

for å realisere og aktualisere er Nasjonalbibliotekets Nasjonalbiblioteket 

eigen 

formidlingskanal både for forskingsresultat 

som byggjer på samlinga 

som forskingsbibliotek. Vi i biblioteket, ønskjer og for forsking som å vere ein inte- 

har relevans for denne samlinga. 

Med dette ønskjer vi å oppmuntre 

til meir forsking på materialet i 

grert del av den norske forskingsinfrastrukturen, Nasjonalbiblioteket, og til å heve 

og 

kvaliteten på denne forskinga. 

det avgjerande kriteriet på Nota bene at har vi ein vid har tematisk blitt det, er at 

profil. For å spegle den fulle bredda 

av samlinga vår, vil publikasjonane 

kunne ta utgangspunkt i t.d. hand- 

samlinga vår på brei basis blir utnytta til forsking. 

skrifter, trykte kjelder, film, musikk, 

bilete og kringkasting. Vi gjer ut både 

monografiar, kjeldekritiske utgåver 

Delar av samlinga vår og har artikkelsamlingar. rett Alle nok utgåvene alltid vore 

er fagfellevurderte. Vi tar sikte på at 

Nota bene skal kome ut med minst 

mykje nytta av forskarar éi – utgåve dei i året. beste døma er vel 

Det 

handskriftsamlinga og avissamlinga – medan andre 

delar av samlinga har eit større potensial enn den 

faktiske bruken tilseier. I Nasjonalbiblioteket 

rår vi no over ei full breidd av medietypar; vi har 

radio- og fjernsynsarkiv, musikk- og lydopptak, 

digitale dokument og internettsider, småtrykk og 

aviser, bilete, plakatar og kart, og ikkje minst det 

nasjonale filmarkivet. Her har norske forskarar eit 

rikt empirisk utgangspunkt for forsking innanfor ei 

lang rekkje fag og fagtradisjonar. 

I og med etableringa av Nota bene får Nasjonalbiblioteket 

ein eigen formidlingskanal for forsking 

som anten byggjer på samlinga i biblioteket eller 

som har relevans for denne samlinga. Vi ønskjer at 

skriftserien slik skal oppmuntre til meir forsking 

på materialet i Nasjonalbiblioteket, og bidra til 

at denne forskinga får høgare kvalitet. For å sikre 

kvaliteten, vil alle utgåvene våre bli redigerte av ein 

redaksjon der alle medlemmene har forskarkompetanse, 

og i tillegg blir dei fagfellevurderte. Skriftserien 

blir gitt ut av det akademiske forlaget Novus. 

Nasjonalbiblioteket vil på eigne nettsider publisere 

utgåvene elektronisk, 

men med ei lita 

forseinking i høve til 

papirutgåva. Vi vil 

Selv om Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo hadde ivaretatt 

nasjonalbibliotekfunksjonene helt siden 1813, skulle det gå nesten 

200 år før Norge fikk et eget fullt utbygd Nasjonalbibliotek. Historien 

fram mot denne etableringen er lang og innfløkt, og den fortelles og 

fortolkes her for første gang i sin helhet av Marianne Takle. 

Hvorfor fikk Norge et fullt fungerende nasjonalbibliotek først i 2005, 

i en tid da mange mener nasjonalstaten er under nedbygging? 

Hvorfor skjedde det ikke i 1905, da den nasjonale begeistringen 

var på sitt sterkeste? Hvorfor ble Nasjonalbibliotekets magasiner og 

deler av bibliotekets drift lagt til jernverksbyen Mo i Rana, 1035 km 

fra hovedstaden? Og hvordan forstår det nye Nasjonalbiblioteket sin 

nasjonale rolle, i en periode preget av kulturindustri, innvandring og 

digital kommunikasjon? 

For å svare på disse og andre spørsmål følger Takle nasjonalbiblioteksaken 

i offentlige dokumenter gjennom skiftende økonomiske, 

politiske og kulturelle kontekster gjennom nesten 200 år. Det er en 

lang fødselshistorie som her blir dokumentert, og den har ikke bare 

interesse som institusjonshistorie. I like stor grad er dette historien 

om samspillet mellom sak og samfunn, om de politiske betingelsene 

som måtte på plass før et stortingsvedtak kunne gjøres og om 

hvordan et politisk vedtak blir satt ut i livet og gis innhold. 

1 

NOTA BENE • DET NASJONALE I NASJONALBIBLIOTEKET • MARIANNE TAKLE 

NOTA BENE 

Nasjonalbibliotekets skriftserie 

både gje ut monografiar, 

artikkelsamlingar 

og kjeldekritiske utgåver, 

og publikasjonane 

vil anten kome ut på 

engelsk eller norsk. 

Den første Nota 

bene-utgåva er ein 

monografi om 


si eiga historie. Det 

er statsvitar Marianne 

Takle som har skrive boka Det nasjonale i 

Nasjonalbiblioteket. Marianne Takle var tilsett ved 

Nasjonalbiblioteket i perioden 2005–2008, og 

arbeidde då med den samfunnvitskaplege boksam- 

nasjonale Marianne Takle 

i Nasjonalbiblioteket 

DEN NORSkE SpRåkbANkEN I NASjONAlbIblIOTEkET 

i regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett for 2010 får Nasjonalbiblioteket 

ansvar for den norske språkbanken. 

språkbanken skal vere eit samlingspunkt for lagring og distribusjon 

av offentlege og private, digitale språkressursar. Frå banken vil 

vi dermed kunne hente ut tekst, tale, leksikalske data, terminologi 

og verktøy for språkteknologisk bruk. 

ein slik språkbank er eit grunnleggjande tiltak for å tryggje det 

norske språket sin posisjon innanfor alle former for språkbasert 

teknologi, og blir ein sentral del av ei språkpolitisk og kulturell 

satsing som skal tryggje det norske språket sin posisjon som eit 

fullverdig, samfunnsberande språk i Noreg. 

57 

Foto: Halvard Naterstad Dyb 

Marianne Takle er forsker ved Norsk 

institutt for forskning om oppvekst, 

velferd og aldring, NOVA. Hun 

har doktorgrad i statsvitenskap 

fra Universitetet i Oslo. Hennes 

forskning har dreid seg om 

utenriks- og sikkerhetspolitikk, 

innvandringspolitikk, statsborgerskap 

og det nasjonales rolle i 

politiske fellesskap. Hun arbeidet 

som forskningsbibliotekar med 

ansvar for samfunnsvitenskapelig 

litteratur ved Nasjonalbiblioteket 

i perioden 2005 til 2008.

Forskarplassar i Nasjonalbiblioteket 

Fordi ein stor del av Nasjonalbiblioteket sine brukarar er forskarar, 

er det etablert ein eigen forskarlesesal. Forskarane som 

brukar desse plassane, forskar på ulike fag og emne, frå område 

som utvandring og universitetet si historie, til Bjørnson og ibsen. 

Felles for dei alle er at dei nyttar materialet til biblioteket. Med 

ein forskarplass følgjer i tillegg til fast plass òg tilgang til dei 

lisensierte e-ressursane i biblioteket. 

i retningslinene for forskingsplassane heiter det: 

Forskarplassar i Oslo i tilknyting til store lesesal blir tildelte: 

• Brukarar som i lengre periodar skal arbeide vitskapleg med 

biblioteket sitt materiale. 

• Brukarar som har skriveoppdrag for forlag/utgjevarar eller 

på annan måte profesjonelt skal arbeide med biblioteket 

sitt materiale. 

reglar for bruk: 

Plassen må bli nytta regelmessig, som hovudregel minst ein 

gong per veke. 

ved lengre fråvere frå plassen, må ein avtale dette. 

det er stor etterspurnad etter forskarplassar, både mellom 

forskarar frå forskingsinstitusjonar og mellom dei som forskar 

58 

linga i biblioteket. Ho vart oppmoda og utfordra 

av nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein til på 

vitskapleg grunnlag å reflektere rundt omgrepet 

«det nasjonale», og har som respons levert manuset 

til boka Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket. Her 

følgjer Marianne Takle nasjonalbiblioteksaka i 

offentlege dokument gjennom skiftande politiske, 

økonomiske og kulturelle kontekstar i dei siste 200 

åra. Ho har eit særleg fokus på det samspelet mellom 

sak og samfunn som til slutt førte fram til eit 

stortingsvedtak, og på korleis det politiske vedtaket 

har blitt sett ut i livet og fått eit operasjonelt og ved 

implikasjon også idémessig innhald. 

Nasjonalbiblioteket tek sikte på å kome med 

minst éi utgåve av Nota bene kvart år. Den neste 

utgåva planlegg vi skal kome i første halvdel av 

2010. Dette vil bli ei artikkelsamling som byggjer 

på innlegga frå den medieteoretiske konferansen 

The Archive in Motion som Nasjonalbiblioteket 

arrangerte våren 2009. Deretter ønskjer vi å gje ut 

ei artikkelsamling om latinske handskriftpergament 

frå norsk mellomalder. Redaksjonen har fleire 

andre konsept for framtidige utgåver til vurdering, 

og ser at Nota bene fyller eit behov og vil kunne 

fremje forskingsaktiviteten rundt samlinga til 

Nasjonalbiblioteket. 

for eigen del, til dømes slektsgranskarar. i tillegg til å ha behov 

for nær og langvarig tilgang til materialet i Nasjonalbiblioteket, 

har desse forskarane nytte av andre bibliotektenester som 

biblioteket tilbyr. Mellom desse er kompetent rettleiingshjelp og 

ei innlånsteneste som gir tilgang til materiale frå andre bibliotek 

over heile verda. 

Forskarplassane blir normalt tildelte for eit halvår om 

gongen, men ofte får Nasjonalbiblioteket søknader frå utanlandske 

forskarar som treng biblioteket sitt materiale for ein kortare 

periode. etter at den norske filmarven vart overført frå Norsk 

filminstitutt i 2008, har dette òg vorte eit populært studieobjekt. 

Nasjonalbiblioteket har som mål er å leggje til rette for bruk 

og forsking på alle dei ulike materialtypane og gjennom det 

auke kjennskapen til det multimediale innhaldet i biblioteket. 

Nasjonalbiblioteket ser på bevaring i eit tusenårsperspektiv, 

medan brukarperspektivet er å kunne tilby nyttige tenester i 

pakt med behovet i dag. Forskarplassane er ein viktig del av 

dette tilbodet. 

informasjon om forskarplassane finn du på nb.no

jørnsonåret 2010 

kultur- og kirkedepartementet ønsker at hundreårsdagen for bjørnstjerne 

bjørnsons død i 2010 skal markeres på en måte som er verdig bjørnsons 

nasjonale og internasjonale anerkjennelse som forfatter og samfunnsaktør. 

Departementet har bedt Nasjonalbiblioteket om å ta et sentralt ansvar for 

den offisielle jubileumsmarkeringen. De tre nasjonale markeringene er lagt 

til Oslo, Aulestad og Nesset. 

bjørnstjerne 

bjørnson og karoline 

sammen med 

beate og Alexander 

kielland, 1896. 

Foto: Jacob Hegel/ 


59

jørnstjerne 

bjørnsson på vei 

til barndomshjemmet 

Nesset 

prestegård. bildet 

er tatt på en reise 

bjørnson gjorde 

med sønnen Einar 

rundt i Romsdalen 

sommeren 1896. 

Foto: einar Bjørnson/ 


60 

Bjørnstjerne Bjørnson ble født i Kvikne 8. desember 

1832 og døde i Paris 26. april 1910. I 2010 er det 

100 år siden han døde. Han var den første nordmann 

som fikk nobelprisen i litteratur. Med «Ja, vi 

elsker» er han fremdeles på alle nordmenns lepper. 

Bjørnsons produksjon er stor, men ujevn. I mye 

av det han skrev, var han tett på sin samtid, dette 

kan være både en styrke og en svakhet. 

På 1850-tallet utgjør Ibsen og Bjørnson en 

fortropp for det som skal bli den profesjonelle 

forfatterstand i Norge. I ettertid er Ibsens produksjon 

blitt stående som Norges viktigste bidrag til 

verdenslitteraturen. I samtidens litterære utvikling 

var imidlertid Bjørnson den som ofte gikk foran sin 

eldre kollega, og hans offentlige deltagelse strakte 

seg langt utover skjønnlitteraturen. I perioder 

viet han seg helt til politisk innsats, han ble en av 

Norges største talere, han skrev flere tusen artikler, 

og Halvdan Koht anslo at Bjørnson må ha sendt 

fra seg 30 000 brev. Av Bjørnson finnes bevart 

24 skuespill, det tilsvarer omtrent tallet på Ibsens 

stykker. Også innenfor den fortellende prosa bidrar 

Bjørnson vesentlig til utviklingen av den modere 

realismen. 

Landet rundt vil Bjørnson bli minnet på mangfoldig 

vis, og man trenger ikke ha dårlig samvittighet 

for å leke med Bjørnson. Bjørnson satte pris på 

festivitas og friske debatter, en gang omtalte han 

den politiske strid som «et Slagsmålsparadis», 

men som kunstner er han gjerne best når han er 

ordknapp inntil det gåtefulle, når han går tett 

innpå rystende menneskeskjebner, eller når klagen 

over livets vilkår står nakent frem. 

Les mer om Bjørnstjerne Bjørnson på våre nettsider: 

bjørnstjerne.no

vår audiovisuelle hukommelse 

Filmarven ligger i Nasjonalbibliotekets arkiver. Den er vår audiovisuelle hukommelse. 

kunnskap om filmens historie og kunnskapen om film som kulturhistorisk kilde forvaltes 

av forskerne. Forskeren er et mellomledd, som aktiverer arkivets hukommelse. Hun eller 

han formidler den kunnskap som ligger hvilende i arkivet, og gjør fortiden levende igjen. 

Hvilke behov har filmforskerne? Og hvilket samfunnsansvar har forskerne og arkivene? 

GUNNar iverseN 

Forskeren stiller spørsmål, og håper arkivene kan 

bidra til svar. De behov en filmforsker har i forhold 

til arkivet er dermed helt avhengig av hvilke 

spørsmål som stilles. Noen spørsmål er små og 

konkrete, og krever små ressurser og få søk i arkivet. 

Andre er omfattende og krever at man nærmest tar 

bolig i arkivet i en lengre periode. Alle spørsmål 

bidrar til å gjøre arkivet til et levende instrument 

for nåtidens selvforståelse. Historien og arkivet er 

i nåtidens tjeneste, og de spørsmål forskerne stiller 

kan bidra til å forme nåtid og framtid; med fortiden 

som redskap. 

I dag opplever vi en ny filminteresse knyttet til 

krigen. Suksessen til spillefilmen Max Manus har 

aktualisert spørsmål om hvordan vi i Norge har sett 

på og bearbeidet opplevelsene fra okkupasjonen. En 

forsker kan stille mange spørsmål til våre okkupasjonsdramaer, 

og sammen kan de gi oss forskjellige 

svar på hvordan krigen har blitt formet i etterkrigstiden. 

Filmene om krigen, laget fra 1946 og fram til i 

dag, kan gi oss svar på mange spørsmål om vår bruk 

av krigen i landets identitetsarbeid. Hvordan vår 

forståelse av krigen, gjør oss til de vi er. 

Det kan synes som en enkel og overkommelig 

oppgave. I årene mellom 1946 og 1993 ble det 

laget 24 okkupasjonsdramaer. Ved å studere disse 

GUNNAR IVERSEN er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. 

Han har arbeidet med filmhistorie i over 20 år, og skrevet en rekke bøker og 

artikler om norsk og internasjonal filmhistorie. Foto: NtNU info/Gorm Kallestad, scanpix 

61

Dansescene 

fra Dæmonen, 

1911. 

62 

filmene kan man ikke bare få ny kunnskap om 

filmenes og filmkulturens historie, men også viktig 

kunnskap om film som kulturhistorisk og mentalitetshistorisk 

kilde. Det er et rikt materiale, og det 

er et viktig materiale. Men lett er det ikke alltid å 

håndtere film som en kilde. 

Noen spørsmål kan besvares av papirkilder, 

andre krever tilgang til film. Noen spørsmål lar seg 

besvare ved at man ser en DVD, andre spørsmål 

krever et nærmere studium av selve filmkopien. 

Kanskje til og med at negativ eller samtlige positivkopier 

studeres. Er det variasjoner mellom dem? Er 

det forskjeller mellom den versjon som ble vist ved 

premieren, og senere versjoner? Ofte er det det, og 

det gjør film til et kildemateriale som må håndteres 

med varsomhet. Arne Skouens Kalde spor ble 

klippet om etter premieren i 1962, og kanskje vil 

sammenligninger av kopiene bidra til å kaste nytt 

lys over forståelsen av krigen og av Skouens film. 

Det er en utfordring både for arkivet og forskeren 

å sikre tilgang til kilden. En annen utfordring er 

å få tilgang til store mengder film, som er kostbart 

og tidkrevende. Mange forskere har fått tilgang til 

et begrenset antall filmer, og på den måten kunnet 

svare på små spørsmål, mens de store spørsmålene 

ofte ikke blir stilt, fordi det er så vanskelig å få tilgang 

til kildene. Ingen har for eksempel gått igjennom 

samtlige norske filmer fra 1930-tallet, for å se 

hva denne perioden egentlig var. En periode vi i dag 

gjerne kaller «gullalderen» i norsk filmhistorie. 

Mange filmvitenskapelige spørsmål lar seg best 

besvare med papirkilder. Studerer man hvordan

film ble kontrollert og sensurert før vi fikk sentral 

filmsensur i Norge i 1913, er politi- og kommunearkiv 

stedet å gå. Da vil man for eksempel finne ut at 

politimestrene i Kristiania og Trondheim krevde 

at to scener i Jens Christian Gundersens spillefilm 

Dæmonen fra 1911 ble klippet. De to politimestrene 

kommuniserte ved telegram, og diskuterte hvilke 

scener som egnet seg for offentlig forevisning. 

Ironisk nok er det de to fraklippede scenene som i 

dag er det eneste som er bevart av Dæmonen, og både 

en bordellscene og en dansescene med Per Krogh 

og Carla Rasmussen er bevart i Nasjonalbibliotekets 

arkiv. Selv om papirkildene kan fortelle oss mye 

om denne filmen og dens vanskelige kinohistorie i 

Norge, er det likevel en helt spesiell erfaring som er 

festet i de to korte filmscenene. Ved å studere disse 

scenene kan vi se hvor grensene gikk i 1911, og hva 

Our audiovisual memory 

Our cinematic heritage is preserved in the National Library’s 

archives. Knowledge of the history of cinematography and the 

significance of film as a source of cultural history are aspects 

primarily managed by researchers. “What are the needs of 

film studies researchers? and what are the social responsibilities 

of these researchers and the archives?” asks Gunnar 

iversen, Professor of Film and Media studies at the Norwegian 

University of science and technology (NtNU) in trondheim. 

the needs of a film studies researcher in relation to the 

archive are entirely dependent on the types of questions 

asked. some questions are straightforward and specific, 

requiring minimal resources and relatively few archive 

searches. Others are more comprehensive and complex and 

require the researcher to practically take up residence in the 

archive for an extended period of time. some questions may 

be answered by consulting printed sources; others require 

access to film. access to the right source is challenging both 

for the archive and for researchers. 

Many questions in this research discipline are best 

answered by consulting printed sources. in studying how 

politiet mente var upassende. Slik kan filmmaterialet 

fylle ut papirkildene. Ikke minst gjennom sine særegne 

sanselige og materielle kvaliteter. 

Mange spørsmål gjenstår å stille for norske filmforskere 

og historikere. Film er en utmerket sosial- 

og mentalitetshistorisk kilde, og for filmforskerne 

det naturlige utgangspunktet for både store og små 

spørsmål. Nasjonalbiblioteket har sammen med forskerne 

et samfunnsansvar. Nasjonalbiblioteket legger 

til rette for at forskerne kan gjøre arkivet levende 

igjen. Filmene hviler beskyttet i arkivet, men er en 

stor ressurs for nåtiden. Skal vi få svar på hvordan vi 

har utviklet våre myter om krigen, hvordan begrepet 

«gullalderen» har blitt til, eller hva som var for 

sterkt for norske tilskuere i 1911, er det filmene som 

må tas fram. Da kan arkivet og forskerne gjøre dem 

til redskap for ny kunnskap og forståelse. 

films were examined and censored before the implementation 

of central film rating and censorship in Norway in 1913, 

the police and municipal archives are the places to go. in 

these archives one could learn that the Police Chiefs of Oslo 

and trondheim demanded that two scenes in Jens Christian 

Gundersen’s 1911 motion picture Dæmonen (the demon) be 

removed. the two police chiefs communicated by telegram 

and discussed which scenes were suited for public viewing. 

ironically, the two scenes that were edited out are the only 

scenes that remain from Dæmonen; both a bordello scene and 

a dance sequence including Per Krogh and Carla rasmussen 

have been preserved in the National Library archive. along 

with researchers, the National Library has a particular social 

responsibility in this context. the National Library can grant 

access to researchers, who in turn can make the artefacts 

in the archive come alive again. the films of the past are 

protected in the archives, but they represent an invaluable 

resource for the present. in the hands of the archives and the 

researchers old films become tools, generating new knowledge 

and understanding. 

63

Kåre Willoch: 

Sjelens irrganger 

Jeg vil gjerne få begynne med å slutte meg til 

advarslene mot å konsentrere forskningen om 

temaer som samtiden er spesielt opptatt av. 

Man må ikke forsømme den allsidighet som en 

nasjons forskningsmiljøer må ha. Et eksempel: 

Universitetet i Christiania prøvde allerede i 1874 å 

skape inter esse for vitenskapelige undersøkelser av 

kontinentalsokkelen. Men det ble ikke regnet som 

nyttig nok. Resultatet ble at i 1958, det vil si efter 

at verden hadde begynt å diskutere utvidelse av 

kyststatenes rettigheter under havet, kunne Norges 

geologiske undersøkelse (NGU) skrive at : «Man 

kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes 

kull, olje eller svovel på kontinen tal sokkelen langs 

den norske kyst.» Kunnskapsløshet førte til at 

Norge ikke ville styrke kyststatenes rettigheter til 

annet enn fisk. Man fryktet at skipsfarten kunne bli 

skadelidende utenfor andres kyster. Det var flaks 

for oss at andre land ville styrke kyst statenes rettigheter 

under havet. Og så snart andre hadde gjort 

oss klar over at det kunne finnes makeløse rikdommer 

på vår sokkel, skiftet vi syn. Våre idealer om 

«havbunnen som menneskehetens felles arv» ble 

forlatt, og vi ble tildelt mer hav bunn per innbygger 

enn nesten noe annet folk. Konklusjon: Vi må 

forske også på felter som vi ikke ser nytten av. 

Med dette forbeholdet vil jeg likevel gjerne 

nevne et felt der jeg ser sterkt behov for mer 

forskning: 

At psykiske problemer er blitt et stort problem 

i rike land, må i seg selv virke som en sterk oppfordring 

til mer forskning om årsakene. Men behov 

for mer kunnskap om grunnene til problemene, må 

ikke utsette mer utredning av hvorledes man bedre 

kan hjelpe de som blir rammet. Man vet jo at det 

bare er en liten del av de psykiske problemer som 

har det som man lettest kan kalle medisinske årsaker. 

Likevel er hele helse vesen ets førstelinjetjeneste 

rent medisinsk. Hvor skal den psykisk lidende gå? 

Til fastlegen, sier systemet. Men hva kan fastlegen 

– som ikke har brukt særlig studietid på psykiske 

HVA VIllE DU HA FORSkET på, OG HVORFOR? 

problemer – gjøre med en depresjon? Hvem kan 

fast legene henvise til? Skal den alvorlig nedstemte 

henvises til en psykiater, som heller ikke har studert 

sjelen i sine mest formende år? Man må svare raskt 

på spørsmålet om man bør få en førstelinjetjeneste 

av psyko loger til overkommelig pris, som lidende 

kan oppsøke uten å gå til legen først. Og hvorfor 

må en som vil bli psykiater studere naturvitenskapelige 

sammenhenger i seks år før hun eller han 

begynner med sjelen, i stedet for å begynne med 

psykologien, og supplere med medisinen efterpå? 

Statsminister kåre 

Willoch ankommer 

Statfjord C-plattformen, 

juli 1986. 

Foto: scanpix / svein erik 

Furulund 

65

asta Busingye Lydersen: 

Hvem tjente på «Afrikas holocaust»? 

ASTA bUSINGYE lYDERSEN er nestleder i Norsk kulturråd 

og skuespiller i humorgruppen Queendom Asta. 

Foto: ståle ertzgaard 

66 

Da jeg gikk på videregående skole i den lille sørlandsbyen 

Grimstad, fikk jeg en dag høre en merkelig 

historie. En person mente at grunnleggeren av 

det som senere ble Grimstad Gymnas hadde tjent 

pengene sine på den transatlantiske slavehandel. 

Det er kan hende bare et løst rykte, eller kanskje 

en vandrehistorie, hva vet jeg. Men det gjorde meg 

nysgjerrig. Som norskafrikansk kvinne med røtter i 

Uganda, tenker jeg ofte på historien til afrikanere i 

Norge. Gjennom den lettleste og spennende boken 

om slaveskipet Fredensborg dokumenterte Leif 

Svalesen på 90-tallet det dramatiske skipsforliset 

ved Tromøya utenfor Arendal. For første gang ble 

det allment kjent at også nordmenn deltok aktivt i 

transporten av slaver fra Vest-Afrika til Karibia. 

I Norge finnes det en rekke prominente rederi- 

og skipsfartsfamilier som sitter på gamle penger. 

Disse pengene har over generasjonene blitt investert 

og omsatt i norsk næringsliv, som finansiering 

av institusjoner, filantropi og annet. Hvilke norske 

familier finnes det i dag som opprinnelig grunnla 

sin rikdom på salg av afrikanere? Hvor viktig var 

«Afrikas holocaust» for økonomien i norske 

kystsamfunn på for eksempel 1700–1800-tallet? 

Og kan man i dagens moderne økonomi finne spor 

tilbake til denne epoken? 

Det skulle jeg gjerne likt å vite mer om!

Ole andré sivertsen: 

Rett i knotten 

La meg først si at det er ganske mange ting jeg 

kunne tenke meg å forske på. Solceller står høyt 

på lista, hydrogen som funksjonell energibærer 

det samme. Fornybare energikilder og bærere er 

det første som slår meg som både nødvendige og 

spennende forskningsområder. Likevel må jeg si 

at jeg er mest fascinert av biologi, spesielt hjernen. 

Hjernen er en grå klump i hodet, med fantastiske 

egenskaper. Jeg skal ikke legge ut om hvor forskningsfront 

er i dag (for det er muligens lenger 

framme enn jeg aner), men det å kunne registrere 

og forstå hjernesignaler, tolke et synsinntrykk, oppfatte 

en følelse eller fange opp et minne, synes jeg 

er utrolig spennende. Hjernen registrerer ustanselig 

sanser, tanker og følelser. Mange tror at hjernen er 

i stand til å registrere mer enn vi er klar over – bare 

spør snåsafolk og indianske medisinmenn. Hva er 

faktisk mulig? Er det vår seleksjon gjennom generasjoner 

som har valgt bort de med egenskaper som 

vi i dag karakteriserer som unormale? 

Hjerneforskning er selvsagt nyttig sett fra et 

medisinsk ståsted, men også ut fra et filosofisk 

perspektiv. Hjernen er jo personligheten, bevisstheten 

eller sjelen om du vil. Det å forstå hvordan 

hjernen virker er uløselig knyttet til søket etter 

hvem vi er og hvor vi kommer fra. 

Gaute Einevoll ved Universitetet for miljø og 

biovitenskap fortalte meg en gang at man for lengst 

kan analysere og tolke impulsene som kommer inn 

til hjernen gjennom sansesystemet. Neste skritt er 

å kunne sende kunstige signaler inn i hjernen – fra 

kameraer og mikrofoner til hjernens synssenter og 

hørselssenter. Det er da det begynner å bli riktig 

spennende. Neste skritt må være å kommunisere 

med bevisstheten og hukommelsen. Det gir uante 

muligheter (og problemer) – til nå kun utprøvd i 

science fiction-filmer. 

Italiensk for viderekomne – last ned til hukommelsessenteret 

– vips, klar for tur til Roma. 

Deretter: Helikoptersertifikat + 2000 timer pilot- 


OlE ANDRÉ SIVERTSEN er forlagsredaktør for naturfag i Cappelen Damm 

og har tidligere vært programleder for Newton på NRk. 

Foto: Håvard Jensen, videomaker 

erfaring. Eller hva med følelsen av et kyss med en 

filmstjerne. Nei, jeg tror ikke at det er eller bør bli 

mulig, men det er en spennende tanke. 

67


pER SUNDNES 

journalist og programleder. 

Foto: anne Liv ekroll, NrK 

68 

Per sundnes: 

Tvangsaktiviserte barn 

Jeg ville ha forsket på barn og ungdoms nye medievaner 

sett i sammenheng med hvordan foreldrene 

aktiviserer dem. Mine venner og søsken har tvangsaktivisert 

barna sine siden før barna kunne gå, og 

alle foreldre med respekt for seg selv har dvd-spiller 

i bilen. Det at barn skal overaktiviseres på denne 

måten, opplever jeg som litt misforstått, og kanskje 

et utslag av foreldrenes dårlige samvittighet. 

Hvordan påvirker det barnas utvikling? Slik det er 

nå, lærer de ikke å sitte stille og kjede seg litt. Det 

er ingen moralsk pekefinger jeg løfter her, for vi 

er alle med på det. Slekt og venner kjøper Iphone, 

Mp3-spillere og Game boy til nieser, nevøer, barn 

og barnebarn. Og ungene bruker teknologien. 

For å slippe å høre på læreren, eller hva det måtte 

være. Det blir en virkelighetsflukt. Jeg synes det 

er en interessant utvikling. Kan de få seinskader 

av dette? De kan jo ikke sitte i ro, og slappe av. 

Hvordan blir disse når de vokser opp når de ikke 

kan kjede seg? I dag er det jo sånn at vi betaler for å 

slappe av. Betaler for massasje, yoga og stressmestringskurs. 

Alt kan kjøpes. Men, bare å kjede seg må 

man foreløpig ikke betale for. Når kommer kurset, 

eller skolen, hvor man kan lære det? Jeg tror nemlig 

ikke denne utviklingen kan stoppes, og er nysgjerrig 

på konsekvensene det får. 

Jeg bruker også Mp3-spillere og underholdes av 

datamaskinen. Men jeg klarer meg uten å bli underholdt 

passivt. Jeg kan gjøre noe selv; jeg kan for 

eksempel lese en bok og det tror jeg er viktig. Du 

kan rett og slett ikke nyte festen dersom du ikke vet 

hva hverdager er.


69

EIVIND RØSSAAk 

Forskningsbibliotekar 

ved avdeling for 

fag og forskning, 


Foto: anne tove Ørke 

70 

arkivet i bevegelse 

De kulturelle og politiske kommunikasjons- og informasjonsmønstrene er 

i endring. på mange måter beveger vi oss bort fra en gammeleuropeisk 

kultur som fremmer lagring, til en moderne mediekultur som bygger på 

en permanent informasjonsflyt. Vi trer inn i en ny flow-kultur preget av et 

økende antall nye digitale medier. Et nytt forskningsprosjekt, The Archive in 

Motion, ser nærmere på konsekvenser dette kan få for Nasjonalbiblioteket. 

eiviNd rØssaaK 

Flyt 

Nasjonalbiblioteket er allerede langt fremme på en 

rekke områder som berører den nye digitale kulturen. 

Fire sentrale områder kan fremheves: for det første 

remedieres eldre mediemateriale, dvs. at for eksempel 

bøker digitaliseres og blir les- og søkbare på nye 

medieplattformer; for det andre mottar Nasjonalbiblioteket 

i stadig større grad det pliktavleverte materialet 

i form av nye medier, dvs. som digitale filer; for 

det tredje, Nasjonalbiblioteket tester og utforsker 

mulighetene for å samle inn mer av det Internettbaserte 

materialet; og for det fjerde, Nasjonalbiblioteket 

utvikler stadig nye multimediale formidlingsformer 

som en delstrategi i forbindelse med målsettingen om 

å være blant de mest moderne nasjonalbibliotekene i 

Europa for forskere og publikum. En rekke spørsmål 

melder seg. I hvor stor grad kan et Nasjonalbibliotek 

delta i den nye flow-kulturen; hvor bør man delta, 

hvor bør man ikke delta, hva kan man styre, hva 

kan man ikke styre, og ikke minst, hvor og hvordan 

kan Nasjonalbiblioteket prege utviklingen? Dette 

er spørsmål og utfordringer som krever utvikling og 

forskning. The Archive in Motion-prosjektet (AiMprosjektet) 

er en del av denne forskningen. 

Mediebegrepet 

Prosjektet er medievitenskapelig fundert. Dette 

skyldes at endringene i stor grad kan forklares medieteknologisk. 

For Nasjonalbiblioteket dreier det 

seg om en overgang og en forskyvning fra eldre til 

nyere medier. For å forstå utviklingen er det viktig 

å etablere et dynamisk og fleksibelt mediebegrep

som kan sannsynliggjøre både brudd og kontinuitet 

i historien. I den innflytelsesrike studien Remediation: 

Understanding New Media (1999) opererer 

Jay Bolter og Richard Grusin med en såkalt rivaliseringsbasert 

mediedefinisjon som går tilbake til 

Marshall McLuhan: et nytt medium defineres som 

et medium som gjør det eldre medier gjør, men på 

en «bedre» måte. Slik fremheves rivalisering og 

sammensatte relasjoner mellom ulike medier. Fotografiet 

blir for eksempel et nytt medium i forhold 

til den realistiske roman, filmen blir et nytt medium 

i forhold til fotografiet, TV blir et nytt medium 

i forhold til filmen, og datamaskinen blir et nytt 

medium i forhold til TV. Medieovergangene innebærer 

også nye kommunikasjons-, sprednings- og 

lagringspraksiser, og slik er de nye mediene med på 

å skape «nye virkeligheter» eller «nye kulturer». 

Et nytt medium er altså ikke bare et nytt «hjelpemiddel» 

som støtter en eldre praksis, men en faktor 

som kan endre en hel praksis. 

Tiden som går 

Hvordan kan man forske på de nye medienes rolle i 

et lagringsperspektiv, når de i så stor grad motsetter 

seg dette perspektivet i sin grunnstruktur? Man må 

forsøke å få overblikk over flow-kulturens utvikling. 

Man kan si at i det 20. århundre opplevde vi tre 

grunnleggende medieteknologier som medvirket til 

utviklingen av en flow-kultur: 1. Opptaksteknologier 

som film og fonografi, 2. TV- og radioteknologier, 

og 3. Algoritmiske teknologier (her forstått som 

kode- og programbaserte teknologier). Et helt nytt 

aspekt ved disse medieteknologiene er at de henholdsvis 

registrerer, sender og behandler tid, tidsflyt. 

Temporalitet og bevegelse blir et sentralt aspekt ved 

deres virkemåte. Man må huske at i forhold til tidligere 

«teknologier» som skrift, hvor temporalitet, 

«tiden som går», ble etablert på et symbolsk plan 

snarere enn reelt, så er dette en gigantisk revolusjon. 

Hvordan kan man bestemme disse teknologienes 

særtrekk nærmere? En rekke spørsmål melder seg: er 

cinematografi og fonografi primært teknologier som 

mekanisk reproduserer audiovisuell informasjon i 

tid? Er det nye ved TV- og radioteknologier først 

og fremst deres live-transmission-egenskaper? Er 

algoritmiske teknologier primært konvergensteknologier? 

De tre medieteknologiene eller paradigmene 

byr altså på ulike problemer og utfordringer. Samtidig 

står de i relasjon til hverandre, foregriper hverandre 

og griper mer og mer inn i hverandre. Sider ved 

dette blir viktig å avklare i forskningsprosjektet. 

Flere kulturer 

En særlig vekt vil dog bli lagt på de algoritmiske 

teknologiene, som i stor grad befinner seg utenfor 

arkivers og bibliotekers «herredømme». Blant de 

algoritmiske teknologiene finner man alle typer 

software og applikasjoner; de ligger til grunn for 

Internett, websider, sosiale medier (YouTube, 

Facebook, blogger), dataspill og en rekke mobiltelefonapplikasjoner 

osv. osv. De algoritmiske teknologiene 

er uovertrufne når det gjelder spredning, 

lenking, duplisering og endring. Selv om vi trykker 

på save-knappen til daglig, er disse teknologiene likevel 

svært vanskelige å lagre på tradisjonelt vis. Er de i 

det hele tatt arkiverbare? Eller må vi tenke arkivering 

og gjenfinning på nye måter nå? Praksisene knyttet 

til de nye algoritmiske teknologiene føder også nye 

og gjerne generasjonsspesifikke kommunikasjons-, 

informasjons- og adferdsmønstre fortløpende. Vi 

trer med andre ord inn i ikke bare én, men i flere nye 

algoritmiske kulturer i tiden som kommer. 


in the back of the magazine. 

3. MARS 2009 ARRANGERTE NASjONAlbIblIOTEkET 

en internasjonal forskningskonferanse kalt The Archive in Motion. 

Konferansen utforsket, som det sto i programmet, «utbredelsen av 

arkivbegrepet til felter utenfor det klassiske arkivet, til kunst, filosofi 

og en rekke nye mediepraksiser. disse praksisene både utfordrer og 

til dels motsetter seg tradisjonelle arkiveringsformer, og skaper det 

noen kanskje vil kalle en ’anarkivisk’ tilstand.» 

alle foredragene som ble holdt på seminaret, blir trykt i Nasjonalbibliotekets 

nye skriftserie Nota bene i 2010. innsiktene fra 

seminaret blir nå videreutviklet i et tverrfaglig forskningsprosjekt 

hvor Nasjonalbiblioteket skal spille en sentral rolle. 

71

72 

Norsk presses historie 

Norsk presses historie er endelig i ferd med å bli skrevet. I april 2010 legges et 

firebinds verk fram som bærer ordene «Norsk presses historie» på tittelbladet, 

og som for hvert bind inndeles i del-epoker fra 1660 til i dag. Dermed er 

avisene i Norge, deres tilblivelse, spredning, drift og organisering, kommet på 

linje med fagorganisasjonenes, jernbanens eller innvandrernes historie – de 

har fått sin faglige, historiske fremstilling. Finansiert med 15 millioner kroner 

av bransjens aktører og organisasjoner, og fremstilt i fire bind med et 20-talls 

forfattere i de kronologiske bind, pluss en hærskare bidragsytere ellers. 

HaNs FredriK daHL 

Foto: anne tove Ørke 

Gitt at avisens historie er en kollektiv historie; en 

fortid av mange, adderte enkeltorganer. Hva dreier 

den seg om rent kvantitativt? Hvor mange aviser 

har vi historisk sett i Norge? 

Det kommer an på hvordan vi teller dem, 

selvsagt. Postvesenet teller avisene på sin måte. 

Postverket har siden 1880 utgitt en oversikt over 

periodiske blad og skrifter hvor publikasjonene 

regnes med om de utkommer fra én gang i måneden 

til seks eller syv ganger per uke - altså en svært 

rommelig definisjon. Rommelig især sett f.eks. mot 

UNESCO, som definerer avis som trykksak med 

utgivelsesfrekvens minst 3 x per uke. 

Nasjonalbiblioteket eller forgjengeren UBO 

teller aviser på sin måte. To ganger har denne institusjon 

utgitt avisbibliografier, i 1923 og i 1973, med 

ambisjon å registrere alle utgitte, trykte aviser siden 

tidenes morgen. Aviskatalogen fra 1973 teller alle 

norske aviser fra Intelligenssedlene i 1763, til 1969, 

og finner rundt 1800. 

Statsforvaltningen i Norge har sin definisjon av 

avis. Den kan være viktig, for det er på grunnlag av 

den at pressestøtten utdeles. 

Enkelte avisutgivere regner aviser etter sine 

egne kriterier. Nynorskpressen, for eksempel.

Aasentunet i Volda regner som «nynorske blad» 

alle periodiske skrifter på nynorsk, 120–30 i tallet, 

også de som utkommer hver eller annenhver måned. 

Altså en rommelig definisjon; slik er også kapitlet 

om nynorskpressen i vårt verk rommeligere enn for 

andre aviser. Det samme gjelder kapitlene om samisk 

presse, ut fra tanken om at språklige minoriteter fortjener 

egen behandling, og en mer liberal definisjon, 

nettopp fordi det dreier seg om minoriteter. 

Samlet kan vi si at et blad som utgis periodisk 

minst én gang per uke, og som likner på de som 

kommer oftere, utgjør det historiske kriterium for å 

telles som avis. Det fanger opp de fleste. 

Aviser kommer og går. Mindre enn halvparten 

av de som utkommer i dag, kan strekke sin historie 

tilbake til 1800-tallet. Adresseavisen i Trondheim 

(startet 1767) innehar rekorden som den eldste 

ennå utgitte avis. Medianen ligger et sted rundt 

første verdenskrig. I dag utkommer ca 230. Hvor 

mange av disse kan gjennom sin historie gjenkjennes 

som ett og samme blad, til tross for byttet av 

navn og betegnelser? 

Det er faktisk ikke så lett å svare på. Er Morgenbladet 

som vi kjenner det i dag, samme avis som i 

Frieles tid? Ja, den regnes slik, som én og samme 

merkevare, selv om den har andre eiere, annen frekvens, 

annet formål og helt annen utbredelse – og 

ikke engang kontinuerlig utgivelse (ingen publikasjon 

ved navn Morgenbladet kom ut 1983–84 eller 

1989–93). Enn den rike pressen i Drammen? Drammens 

Tidende ble startet 1813, stoppet 1833, ble 

gjenopptatt 1845, fusjonerte etter nesten åtti år med 

Buskeruds Blad – som på sin side var startet 1883 og 

har en komplisert historie. Når skal man si at denne 

avis ble én, skjelnbar fra de andre høyreaviser som 

Drammens Adresse og Drammens Blad? Og hva 

med de mange aviser som har gått fra å være egen 

utgivelse til bli opptatt i en annen – «Tidens Tegn 

hvori opptatt Verdens Gang hvori opptatt Norske 

Intelligenz-Seddeler»; hvor mange aviser er det? 

I prosjektet norsk presses historie har vi måttet 

tumle mye med slike spørsmål. Vår redaksjonssekretør 

Idar Flo har etablert kategorien «avisstamme» 

for slike tilfeller hvor aviser på ett utgivelsessted 

hører sammen historisk på den måten 

som Drammens Tidende viser. Etablering av slike 

avisstammer har vært en av prosjektets store oppgaver. 

Slik har vi knyttet utgivelsene sammen, mer 

enn de gjorde selv, og etablert kontinuiteter som er 

nødvendige for å forstå avismønsteret i Norge 

«Torvslaget den 

17 Mai 1829 i 

kristiania – koloreret 

pennetegning af 

literat Reimers» 

73

Selskap hos 

Thomas Heftye 

på Sarabråten. 

Et av de første 

amatørfotografier 

tatt i Norge. 

Foto: Christensen, thorvald 

(Kammerherre)/1874 

74 

Bildene i Norsk presses historie 

NiLs Øy 

Fire bind om norsk pressehistorie, et tidsspenn 

på 350 år og behov for cirka 1300 illustrasjoner. 

Det var utgangspunktet for arbeidet med å finne 

illustrasjoner til dette bokverket. For å avdramatisere 

litt med det samme: Omkring 400 av landets 

viktigste aviser skal presenteres på egen side i bind 

IV, under sine egne, originale avishoder. Dermed 

kunne vi bestille rundt 400 avishoder i samlet 

pakke fra avisarkivet i Mo i Rana. Men fortsatt 

gjensto omkring 900 illustrasjoner. 

Allerede i utgangspunktet bestemte vi oss for å 

begrense bruken av faksimiler fra publikasjoner 

og små portretter av betydningsfulle menn. Dette 

gjaldt særlig for de tre første kronologiske bindene, 

som hadde følgende tidsrammer: Tiden 1660–1879 

i bind I, tiden 1880–1945 i bind II, og fra 8. mai 

1945 til 2010 i bind III. I bind IV, der mange aviser 

skulle ha en kort omtale, var det åpenbart at det 

måtte flere personportretter og faksimiler til for å 

fylle opp med en illustrasjon for hver avis, i tillegg 

til avishodet. Var det ellers nødvendig å trekke frem 

enkeltpersoner, var intensjonen å forsøke å finne 

dem avbildet i miljø, fortrinnsvis avismiljø. 

Andre mål var å tilstrebe stort mangfold i 

uttrykksformer, der vi forsøkte å finne fram til både 

manuskripter, brev, tegninger, karikaturer, malerier, 

akvareller, kart, faksimiler, grafiske illustrasjoner 

og fotografier. Et annet mål var å søke å unngå for 

sterk konsentrasjon til hovedstaden, men slik at 

riksavisenes plass i norsk avismønster ikke ville forsvinne. 

Endelig forsøker vi å få med arbeider laget 

av alle gode avistegnere som norsk presse har vært 

så heldige å ha over en periode på mer enn 100 år. 

Bokverket har sitt startpunkt i året 1660. Det er 

hundre år før Norske Intelligenz-Seddeler startet 

sine utgivelser i Christiania. Årsaken til at startpunktet 

ble lagt der, er at journalistikk – nyhetsrap-

portering – har sin historie før det rent pressemessige, 

blant annet i form av brev – journaler – som 

meldte «nytt». Året er ikke noe dårlig valg, det 

var mange nyheter å melde dette året: Bjelkefeiden 

mellom Norge og Sverige, kongeskifte i Sverige 

og England, København-freden da Trøndelag ble 

tilbakeført til den dansk-norske kong Frederik III, 

som samme år benyttet sjansen til å innføre eneveldet 

som styreform i Danmark-Norge. 

En av de første og eldste illustrasjoner i bokverket 

er altså en såkalt «postmesteravis» fra Christiania 

Posthuus til en sogneprest i Trøndelag i 1660, 

som Statsarkivet i Trondheim har tatt vare på. 

Illustrasjonene til bokverket kommer for øvrig 

fra gallerier, arkiver, museer, biblioteker, myndigheter, 

firmaer, bildebyråer, aviser og historielag fra 

Danmark og Norge, men med Nasjonalbiblioteket 

i Mo og Oslo som den aller største bidragsyter. I 

tillegg til avishodene og en lang rekke faksimiler fra 

både levende og døde aviser, har billedsamlingen, 

plakatsamlingen, småskriftsavdelingen, kartsamlingen, 

krigstrykkavdelingen og selvsagt fotoseksjonen 

bidratt med illustrasjoner hentet fra en lang rekke 

bøker og tidsskrifter (vittighetsbladene). De forskjellige 

avdelingene har ytt en fantastisk service med å 

finne frem til de ulike ønsker vi har hatt. Bare på ett 

område har samarbeidet med Nasjonalbiblioteket 

vært litt frustrerende, og det gjelder framdriften med 

kopiering av de 400 avishodene. Dette var den første 

bestillingen vi gjorde, og ganske tidlig i prosjektet. 

De første del-leveransene var oppmuntrende, men 

dessverre ble det en lang 

stopp som altfor lenge ble 

et irritasjonsmoment i et 

ellers knirkefritt og morsomt 

samarbeid. 

Nils Øy er bilderedaktør for 

Norsk presses historie 

avis i kontinuerlig 

endring 

Avisen vi kjenner i dag har hatt en lang 

tilblivelsesprosess. Utseende, innhold 

og betydning er i stadig endring. 

prosessen starter på 1600-tallet. 

iNGJerd sKrede 

– På 1700-tallet fantes det to typer aviser. Den eldste 

typen er de politiske avisene som brakte nyheter 

om politiske forhold. Primært utenlandske. På et 

postkontor i København satt mennesker og sakset 

nyheter fra europeiske aviser, sier Trygve Riiser 

Gundersen. Han har skrevet tre og et halvt kapittel 

i første bind av Norsk presses historie, og tar sammen 

med medforfatter Kjell Lars Berge for seg avisens 

tidligste historie i Norge, fra 1660 fram til 1800. 

– I tillegg bringer de politiske avisene stoff fra 

hoffet. Disse avisene oppsto under eneveldet, og 

er ikke debattmedier. Deres oppgave var heller å 

viderebefordre nøye kontrollerte nyheter. 

Men de bringer også handelsstoff. Borgerskapet 

vokser, og med det får man en eksplosiv økning i 

annonseringen. I kjølvannet av dette oppstår den 

andre hovedtypen tidlige aviser, de såkalte adresseavisene, 

som primært var annonseaviser, og ikke 

i utgangspunktet hadde lov til å bringe det vi i dag 

vil regne som nyhetsstoff. De første norske avisene 

som kommer på 1760-tallet, er slike adresseaviser. 

I tillegg til annonsene gir de imidlertid også plass 

til klippet stoff, som kunne være overraskende variert, 

og gjerne av litterær karakter, forteller Riiser 

Gundersen. 

– For å forstå 1700-tallsavisene må vi først innse 

at aviser er noe som alltid forandrer seg, og har 

hatt mange ulike uttrykk opp gjennom historien. 

75

Trygve Riiser Gundersen har skrevet tre og et halvt kapittel av første bind 

av Norsk presses historie, som tar for seg perioden fra 1660 til 1870. Han 

er spesielt opptatt av fasen før den første norske avisa kommer i 1763. 


76 

1700-tallsavisen var helt annerledes enn slik vi 

kjenner aviser i dag. Derfor må vi ikke tre våre normer 

nedover denne type aviser. Det samme gjelder 

konteksten: I denne perioden finnes det ikke noen 

egen norsk offentlighet, men en felles dansk-norsk 

offentlighet som har base i København. I tillegg 

kommer små byoffentligheter i de største norske 

byene. Men det er få i Bergen som leser avisen 

ET INTERESSANT EkSEMpEl 

på hvordan denne første danskspråklige avisen, 

Den danske Mercurius, behandlet delikat og farlig 

innenriks informasjon, finner vi avisutgaven fra 1. 

april 1676. Noen dager før hadde Peder schumacher 

Griffenfeld blitt arrestert og anklaget for korrupsjon og 

høyforræderi. slik omtales den sensasjonelle nyheten 

i den danske Mercurius: 

danmark 1. april 1676 

at her en høy betjent er i forvaring tagen 

samt och stads Øversten til det mand aarsagen 

at vide fanger snart: thi Kongen vil at der 

Mod dem utføres skal ved lofvlig dom och ret. 

Paa same vis vil hans Majestæt bequemme 

Mod dem af Holstens egn som holdes och i giemme 

Ja Ja lad rette gaae: det raaber een och hver 

som har Gud Kongen och det felgis beste kjær. 

diszmidelrtid er det vår skyldihed at bede 

Gud Kongens fjender saa som ofner vil adspræde: 

Forstyrre deris raad: Ja slet pårykke dem 

som mod hans salvede med rænker acte frem. 

Om stikke-pending at tilbyde samt och tage 

Hvor ved den arme tit er vorden sat tilbage 

Mand her i langsom tid vel hafver mumling hørt 

til det omsider nu for Kongen och er ført: 

Hvorfor hand vil at sligt skal efterdags afskaffes 

Och ved sit strenge bref befaler dem at straffes 

som der med sig forsee. Hvor giærrighed gaaer ind 

der føder hun udyd och gjør den vise blind! 

Hentet fra 1. bind av Norsk presses historie. 

fra Christiania og vice versa. Ingen her i landet 

reagerte på at vi ikke hadde en norsk, politisk avis – 

den kom fra København, slik hadde det alltid vært. 

Utviklingen av den norske avisen må sees i forhold 

til det. 

– Vi har sett det som en viktig del av vår oppgave 

å vise at norsk kulturhistorie ikke begynner 

i 1814. Jeg mener den trykte kulturen før 1814 har

vært stemoderlig behandlet både av historieforskningen 

og bibliotekene her til lands, blant annet 

fordi man ikke har regnet dette stoffet som «ekte» 

norsk. Men den er ekstremt interessant for å forstå 

hvorfor Norge blir Norge. Og nå, rett før vi har et 

200-årsjubileum, synes jeg det ville vært fint om vi 

begynte å se at historien om det moderne Norge 

ikke begynner i 1814. Og at vi deler en stor del av 

denne norske moderne historien med et annet 

land, Danmark, mener Riiser Gundersen. 

– Den norske pressehistorien er svært fascinerende. 

Hvis vi tar utgangspunkt i hva vi hadde av 

aviser på 1700-tallet, kunne de godt ha ledet fram 

til helt andre aviser enn dem vi har i dag. Den 

trykte pressen er et veldig åpent medium, og vil 

alltid variere i de ulike kontekstene den eksisterer 

i. Vi må ikke tro av den pressen vi selv er vant til er 

den eneste riktige eller gyldige. 

Nå står vi i en situasjon hvor vi om noen tiår 

kanskje ikke har trykte aviser. Nyheter er ikke 

History of the Norwegian Press 

Newspapers, as they appear today, have been a long 

time in the making, and the process began as early as 

the 17th century. 

the history of the Norwegian press is finally being 

written down, and in april 2010 a four-volume chronicle 

will be published. each volume covers different 

time periods, from 1660 until today. the establishment, 

distribution, operation, and organization of 

newspapers in Norway has thus finally caught up with 

trade unions, the railway, and Norway’s immigrants; 

their professional history has been taken down. the 

project was funded by NOK 15 million in contributions 

from actors and institutions associated with the 

Norwegian press, and this chronological four-volume 

masterpiece includes contributions from a good score 

of writers and a whole slew of other contributors. 

lenger noe vi får på døra hver morgen i form av 

en trykt avis. Sammenliknet med situasjonen for 

40–50 år siden er dette en radikal forandring. De 

første avisene oppsto som følge av store samfunnsmessige 

og teknologiske omveltninger på 1600- og 

1700-tallet. Kanskje står vi foran noe liknende i 

dag. Da kan det være viktig å minne seg selv om at 

verken presse eller kommunikasjon er evige eller 

tidløse størrelser. Der fyller pressehistorien en 

viktig funksjon, avslutter han. 

Four volumes on the history of the Norwegian press 

across a time period of 350 years required approx. 

1300 illustrations. Facsimiles from publications and 

small portraits of important men were to be kept to a 

minimum, and great effort went into finding more varied 

forms of expression, such as manuscripts, letters, 

drawings, caricatures, paintings, watercolours, maps, 

facsimiles, graphic illustrations, and photographs. 

the largest contributor of illustrations to this chronicle 

was the National Library at Mo and in Oslo. in addition 

to newspaper headings and a large number of facsimiles 

from both current and discontinued newspapers, the 

National Library’s collections of pictures, posters, small 

publications, maps, wartime publications, and, of 

course, photographs contributed illustrations from a wide 

range of books and magazines (satirical magazines). 

77

78 

Med kjellaren full 

av stingsild 

biolog og ekspert på fiskeåtferd, Sara Östlund Nilsson, er forskar i sjel og 

hjarte. Sommarferien brukte ho i kjellaren på blindern saman med eit utal 

stingsild. – Det er kanskje litt nerdete, men det er nyttig for Nasjonalbiblioteket 

at eg held forskaren i meg levande og oppdatert, meiner ho. 


Eitt steg, og du er ein annan stad, er det noko som 

heiter. I Nasjonalbiblioteket kan dette eine steget 

ta deg frå hufsent vintermørke til fuglekvitterfylt 

forsommardag. 

Ein støvelkledd fot blir prøvande sett i det overraskande 

store fotavtrykket til ein av stamfedrane, 

gorillaen. Spor følgjer spor og snart er du inne på 

ein evolusjonerande veg mot eksotiske farvatn, 

strabasiøse båtturar og nye breidder og gradar med 

framande skapningar og ferske oppdagingar. Biolog 

Sara Östlund Nilsson rettar på merkelappar, peikar 

på trilobittar og fortel entusiastisk på sjarmerande 

svensk om den hyggelege, flinke, rike og sjøsjuke 

luksusforskaren Charles Darwin. 

– Allereie i Plymouth vart han dårleg, ler Sara. – 

På hamna, før han hadde sett føtene sine på Beagles 

skipsdekk. 

Vi gløttar over skuldra på den sjøsjuke, les 

notata, og ser på skissene som finst i Darwinutstillinga. 

Dette er Nilsson sitt felt. Men kva anna 

enn å lage utstillingar gjer ein ekspert på fiskeåtferd 

i Nasjonalbiblioteket? 

– Eg er nyttig når vi skal klassifisere doktorgradsavhandlingar. 

Du må vere biolog for å vite kva 

som skal kvar. Og så hjelper eg biletsamlinga med å 

identifisere planter som dei finn i samlingane sine. 

Vi passerer Kopernikus si skinninnbundne bok 

De revolutionibus. Ho er slått opp på ei side der ein 

illustrasjon viser at sola er sentrum i solsystemet 

vårt. 

– Visste du at han døydde same dag som han 

fekk den første utgåva av boka? Og at han rekna 

seg fram til at sola var i sentrum trass i at han ikkje 

hadde teleskop? 

Eg ristar på hovudet, og forskaren held fram. 

– På ein måte var han heldig, det var verre for 

Galileo Galilei som vart stilt for kyrkjerett og tvungen 

til å fornekte at han støtta det heliosentriske 

verdsbiletet. I tillegg til at han fekk husarrest resten 

av livet. 

Sara snakkar fort og blidt, og hoppar raskt 

tilbake til temaet: ekspert på fiskeåtferd i 

Nasjonalbiblioteket. 

– Det er viktig at forskarane som arbeider her 

har tett kontakt med forskarverda, og det har eg. 

Det er nyttig for biblioteket, mellom anna fordi 

det gjer det langt enklare å få til samarbeid mellom 

Nasjonalbiblioteket og dei andre forskingsinstitusjonane. 

Det er forresten Helene Lampe som har 

laga fuglekvitterinstallasjonen.

79 

Foto: Ketil Born

80 

Fiskeforskaren gjer eit lite kast med hovudet 

i retning fuglekvitterdusjen. 

– Ho er professor ved Universitetet i Oslo. Vi 

har gjort stingsildforsøk saman. Men det som er 

interessant for ein fiskeåtferdsforskar er naturlegvis 

å lære seg ny åtferd. Som forskar har du heile tida 

kniven på strupen. Det gjeld å publisere. I Nasjonalbiblioteket 

må eg ikkje berre sjå framover, men 

òg rette blikket bakover mot vitskapshistoria. Så 

eg vil påstå at eg har vorte meir allmennutdanna. 

I arbeidet med Darwin-utstillinga har eg fått 

svinge meg ned til utgangspunktet. Til røtene av 

evolusjonslæra. 

Vi stansar ved ei skisse som viser korleis Darwin 

meinte dei ulike artane hadde utvikla seg. 

– Sjå på dette, dersom du tenkjer deg evolusjonslæra 

som eit tre, har eg tidlegare vore ute i 

bladverket her, seier biologen og peikar mot dei 

mange små forgreiningane ytst i Darwin si teikning. 

Eg har studert kva som finst her ute. No kjenner 

eg meg som ei lita ape som har fått lov til klatre 

rundt i heile treet. Det har eg aldri gjort før. Og så 

er det så mange kunnskapsrike menneske her, på 

så mange ulike felt. Tidlegare har eg jo berre vore 

omgitt av biologar. 

Ho ler att. 

– Når historikarar, språkvitarar og biologar 

møtest, blir det gjort heilt nye koplingar eg ikkje 

visste fanst. Slikt gjer Nasjonalbiblioteket til ein 

helt spesiell arbeidsplass. 

Korleis da? 

– Jau, ta til dømes artikkelsamlinga vi laga i samband 

med utstillinga «Kompassrosen» sist sommar. 

Samlinga inneheld 12 fagartiklar der naturvitarar, 

samfunnsvitarar, humanistar og historikarar 

formidlar fakta og mytar om geografi, antropologi

og zoologi i nordområda. Eg fekk nokre spørsmål 

om dyra som ofte er nytta som element i dei gamle 

karta, og skreiv om korleis dyr navigerer i luft og 

vann. Det er moro når bakgrunnskunnskapen min 

i biologi gjer det mogleg å tolke det som kjem fram 

i vitskapshistoria. Det er rett og slett veldig interessant 

og givande, og eg kjenner at eg får det beste ut 

av to verder. 

Gorillaspora i utstillinga har gjennomgått ein 

rask evolusjon, og spora vi no følgjer er frå eit menneske. 

Eitt steg; og vi kjem likevel aldri heilt ut av 

Darwin si verd. 

With a basement full of stickleback 

Biologist and fish behavioural expert, sara Östlund 

Nilsson, truly has the heart and soul of a scientist. she 

spent the summer in the basement at the University of 

Oslo with a large number of stickleback. 

– it might be a bit nerdy, but my keeping the scientist 

in me alive and up-to-date benefits the National 

Library, she says. 

– it’s important, among other things because it 

makes it much easier to establish a collaborative 

relationship between the library and the other research 

institutions. 

sara works as a research librarian at the National 

Library. 

– What’s interesting to a behavioural researcher 

studying fish is of course to learn about new behaviours. 

as a scientist, it’s like you have a gun to your 

Utstillinga 

«En (r)evolusjonerende 

idé – Darwin i Norge» 

i år er det 150 år sidan Charles darwin publiserte boka On the 

Origin of Species by Means of Natural Selection. dette er eit av 

dei viktigaste vitskaplege verka i historia, og det har radikalt endra 

det biletet vi har av verda. 

På same måte som Kopernikus, som viste at jorda ikkje er 

midtpunkt i universet, tok darwin oss med på det store spranget 

som skulle vise at vi er eit produkt av evolusjon, med gorillaer og 

sjimpansar som dei næraste slektningane våre. 

vi har vorte nøydd til å stige ned frå pidestallen og innsjå at 

korkje jorda eller mennesket er midtpunkt i universet. Charles 

darwin var ein påpasseleg observatør som hadde Noreg under lupa. 

Kven korresponderte han med i Noreg og om kva? Kvifor grubla 

darwin over den norske fjordhesten? 

Utstillinga viser korleis evolusjonsteorien vart motteken i 

Noreg. Ho viser òg korleis teorien har vorte misbrukt gjennom 

tidene og kvifor. Her blir m.a. originalbrev skrivne av Charles 

darwin og mange andre godbitar frå Nasjonalbiblioteket si samling 

presenterte. 

Utstillinga står ut året. 

head all the time. Publish or perish, you know. But, 

at the National Library, i can’t afford to exclusively 

look ahead; i also have to look back, to the history 

of science. Besides, you get the chance to make new 

connections when historians, linguists, and biologists 

get together. take the collection of articles we created 

in connection with the exhibition Compass Rose last 

summer, for example. this collection contains 12 articles, 

and natural scientists, social scientists, humanities 

researchers and historians presented facts and 

myths about the geography, anthropology and zoology 

of the northern regions. My background from biology 

allows me to interpret what i learn about the history of 

science. it’s very interesting and rewarding, and i feel 

like i get the best of two worlds, sara says. 

81

Hinrich Bäsemann/ www.polarfoto.com 

82

Verktøy 

for forskning 

Den teknologiske utviklingen de siste tiårene 

har ført til at tilgangen på data som kan egne 

seg for forskning har økt kraftig. Ikke minst 

har digitalisering av etablerte arkiver og samlinger 

lettet forskeres hverdag, økt kvaliteten i 

forskningen og åpnet for nye problemstillinger. 

Forskningsrådet vil gjennom sin nye infrastruktursatsing 

blant annet bidra til utvikling 

av databaser og samlinger av nasjonal og 

internasjonal forskningsmessig betydning. 

aNders HaNNeBOrG 

Forskningsinfrastruktur er et begrep som dekker 

mange aspekter ved forskningens daglige virksomhet. 

Fagbibliotek, steinsamlinger, elektronmikroskoper, 

store datasystemer for matematisk 

beregning, samt fiberoptikken som binder disse 

systemene sammen i nasjonale og internasjonale 

nettverk, er eksempler på slik infrastruktur. 

Ansvaret for å bygge og drifte forskningsinfrastruktur 

ligger i utgangspunktet der kompetansen 

er størst, i de enkelte fag- og forskningsmiljøene. 

Imidlertid har økte kostnader og målsetninger om 

at ny infrastruktur skal kunne brukes av forskere på 

tvers av institusjoner og landegrenser, ført til behov 

for en viss nasjonal koordinering av de viktigste 

infrastrukturtiltakene. 

83

ANDERS 

HANNEbORG, 

Direktør ved divisjon 

for vitenskap, 

Forskningsrådet 

Foto: Bård Gudim 

84 

På oppfordring fra Kunnskapsdepartementet 

kartla derfor Forskningsrådet i 2007 situasjonen for 

forskningsinfrastrukturen i Norge, for å avdekke 

hvor de viktigste utfordringene ligger. Arbeidet 

resulterte i at Forskningsrådet utformet en nasjonal 

strategi for forskningsinfrastruktur, Verktøy for 

forskning, som skal gjelde fram til 2017. Sentralt i 

strategien ligger en betydelig statlig økonomisk satsing 

samt en arbeidsdeling mellom Forskningsrådet 

og forskningsinstitusjonene. Denne arbeidsdelingen 

innebærer at institusjonene skal anvende sin 

basisfinansiering til å anskaffe ordinær nødvendig 

vitenskapelig infrastruktur for å drive og utvikle sin 

forskningsvirksomhet, mens Forskningsrådet skal 

bidra til konsentrasjon og arbeidsdeling ved å for- 

dele penger til infrastruktur som har bred nasjonal 

interesse gjennom en åpen konkurransearena. 

Ett av fire hovedområder som Forskningsrådet 

inkluderer i infrastrukturstrategien, er vitenskapelige 

databaser og samlinger. Dette kan være arts- og 

genbanker, tekst- og talekorpus, dataserier innenfor 

helse- og samfunnsfag som strekker seg over lange 

tidsrom, eller miljø- og ressursdatabaser, for å 

nevne noen eksempler. Forskningsrådet avdekket i 

sin kartlegging at man i Norge, gjennom langsiktig 

satsing på oppbygging og vedlikehold av slike databaser 

og samlinger, har skaffet seg viktige fortrinn 

innenfor enkelte fagområder. Det er imidlertid 

store forskjeller på tvers av fagene når det gjelder 

tilgangen på disse, og det ligger et stort potensial i 

å utvikle og tilrettelegge eksisterende baser og samlinger 

for forskningsmiljøene. Noen av disse samlingene 

er i ferd med å digitaliseres, for eksempel 

innenfor bibliotekene og universitetsmuseene, men 

midlene er begrenset og prioriteringene er ofte ikke 

basert på nasjonale eller rent vitenskapelige hensyn. 

Det er derfor viktig at Forskningsrådet har en 

åpen konkurransearena for utvikling av de prosjektene 

som best kan danne grunnlag for forskningssamarbeid 

både nasjonalt og internasjonalt og 

bidra til å sikre kvaliteten på forskningen innenfor 

fagområdene. Forskningsrådet har beregnet at 

det i Norge fram til 2017 er behov for nesten 

11 milliarder kroner til investeringer innenfor 

forskningsinfrastruktur, 800 millioner kroner til 

FAkTA 

• Norges forskningsråd er den sentrale rådgiveren 

for styresmaktene i forskningspolitiske spørsmål 

• Forskningsrådet fordeler årlig ca 6,2 milliarder 

kroner til forskningsformål. 

• Forskningsrådets infrastruktursatsing dekker avan- 

sert vitenskapelig utstyr, storskala forskningsinfrastruktur, 

vitenskapelige databaser og samlinger 

samt elektronisk infrastruktur (einfrastruktur)

vitenskapelige databaser og samlinger alene. Dette 

er store summer, men allerede i 2009 og 2010 planlegger 

Forskningsrådet å bevilge til sammen 400 

millioner kroner til infrastrukturtiltak, og en del av 

dette vil gå til databaser og samlinger. 

Midler til utvikling og digitalisering av vitenskapelige 

databaser og samlinger er allerede i ferd 

med å nå ut til forskningsmiljøene. Etter den første 

utlysningsrunden våren 2009 har blant annet 

fire forprosjekter blitt tildelt støtte. Blant disse er 

en satsing ved universitetsmuseene, hvor en stor 

mengde arkeologiske topografiske arkiver, som 

omfatter dokumenter, fotografier, kart, skisser og 

lignende, planlegges samlet i et felles elektronisk 

tools for research 

research infrastructure is a term that covers many 

different aspects of the day-to-day activities of research. 

research libraries, rock collections, electron microscopes, 

large computer systems for mathematical calculations, 

and the fibre-optics that connect these different 

systems in national and international networks are 

examples of such infrastructure. the units responsible 

for building and maintaining this research infrastructure 

are primarily the units with the greatest expertise; 

the research communities of the different disciplines. 

However, as a consequence of increased costs and 

objectives of making new infrastructure available for 

utilization across institutional boundaries and national 

borders, there is now a need for some national coordination 

of the most central infrastructure measures. 

On behalf of the Ministry of education and 

research, the research Council of Norway mapped 

the status of research infrastructure in Norway in 

2007, in order to identify main challenges in this 

area. this project prompted the research Council of 

Norway to establish a national strategy for research 

infrastructure, Tools for Research. this strategy will 

remain effective until 2017. Central to this strategy 

is substantial government funding and a division of 

system. Med utgangspunkt i en slik database vil 

forskere i framtiden raskt kunne hente fram data 

fra alle registrerte utgravninger i Norge, og blant 

annet sammenligne disse utgravningene med hverandre 

eller tilsvarende utgravninger i utlandet. Ikke 

bare vil dette spare forskere for mye tid i arkiver, 

men det vil også gjøre dem i stand til å reise nye 

faglige spørsmål. På denne måten blir vitenskapelige 

databaser og samlinger ikke bare et kraftig 

verktøy for å effektivisere og sikre kvaliteten på 

forskningen, men de gir også grunnlag for ny vitenskapelig 

innsikt som kan bringe norske forskningsmiljøer 

i tet innenfor internasjonal forskning. 

labour between the research Council and the research 

institutions. this division of labour entails that the 

research institutions will use their basic funding to 

establish the basic research infrastructure required to 

execute and further develop their research activities, 

whereas the research Council will contribute to concentration 

and division of labour by distributing funding 

for infrastructure for which there is broad national 

interest in an open competitive arena. 

the research Council’s estimates indicated that 

upwards of NOK 11 billion for investments in research 

infrastructure is needed in Norway before 2017, 

of which NOK 800 million is needed for research 

databases and collections alone. this is a substantial 

amount of money, but as early as 2009 and 2010 the 

research Council will distribute a total of NOK 400 

million for infrastructure measures, and some of this 

funding will be used for databases and collections. 

this way, research databases and collection not 

only become powerful tools for making research 

more efficient, while ensuring better quality, but they 

also give rise to new scientific insights that could 

potentially put Norwegian research communities in the 

vanguard of international research. 

85

jONNY EDVARDSEN, 

Direktør, avdeling 

for tilvekst og 

kunnskapsorganisering. 


86 

Nasjonalbiblioteket, 

ei Sareptas krukke 

For forskarar i notida og framtida gjer den norske pliktavleveringslova at 

samlingane til Nasjonalbiblioteket er ein moderne variant av Sareptas 

krukke: same kor mykje du ausar opp, er det alltid mykje meir å finne. 

JONNy edvardseN 

Forsking handlar om ny innsikt, og ny innsikt må 

byggje på tidlegare lærdom. Det er derfor viktig 

for forskarsamfunnet å ha tilgang til gode og 

omfattande samlingar – samlingar som kan danne 

utgangspunkt for utvikling av ny kunnskap. 

Med grunnlag i pliktavleveringslova er Nasjonalbiblioteket 

den institusjonen som har dei største 

samlingane med publisert, norsk materiale. Allereie 

i formålsparagrafen i «Lov om avleveringsplikt 

for allment tilgjengelege dokument» blir det slått 

fast at siktemålet med lova er å tryggje tilfanget av 

allment tilgjengeleg dokumentasjon, slik at dette 

materialet kan bli bevart og gjort tilgjengeleg som 

kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon. 

breidd og djupn 

Pliktavleveringslova er multimedial og medieuavhengig. 

Alt som er allment tilgjengeleg er i utgangspunktet 

avleveringspliktig. Nasjonalbiblioteket 

freistar å vere breiast mogleg i høve til innsamlinga 

av materialet, vi skal samle inn mest mogleg, så blir 

det ei anna vurdering korleis materialet blir handtert 

og katalogisert. Særleg viktig er det at vi ikkje 

vel bort avleveringspliktig materiale fordi nokon 

ikkje liker innhaldet eller ut frå ei anna subjektiv 

vurdering av verdien og kvaliteten på innhaldet i 

dei enkelte dokumenta. 

Å kunne trekkje vekslar på pliktavlevert materiale 

har ei rad fordelar for forskarar og andre som 

arbeider med eit fagområde eller ein tidsperiode.

Eit viktig element i den samanhengen er multimedialiteten. 

Publiseringsforma er ikkje lenger avgjerande 

i høve til å få tilgang til materialet. Alt som er 

mynta på allmenta blir samla inn, og forskarane vil 

dermed kunne nytte materialet uavhengig av fysisk 

form. Utfordringa for Nasjonalbiblioteket er å gi 

god nok tilgang til materialet på tvers, og å utvikle 

god søkjefunksjonalitet mot alle materialtypar, er 

eit viktig arbeidsområde framover. 

Pliktavleveringa skjer usensurert, det vil seie at 

heile breidda av dokument av i dag blir tekne vare på 

for ettertida. Pliktavleveringa tryggjer at det som blir 

teke vare på speglar av det som skjer i samtida, vi unngår 

mekanismar som silar vekk publiserte dokument 

som produsentane ikkje lenger ønskjer å vedstå seg. 

Dette er ikkje minst viktig i høve til dramatiske 

endringar i samfunnet. Finanskrisa på Island førte 

til at viktig dokumentasjon over natta forsvann frå 

nettserverar. Aktørane som hadde vore leiande i den 

økonomiske utviklinga i landet, ønskte ikkje lenger 

å framstå med den same bodskapen og dei same 

argumenta som før krisa. Dette materialet ville ha 

vore tapt for forskarane om ikkje det islandske nasjo- 

the National Library – a modern-day Widow’s Jar 

the world’s best and most comprehensive act relating 

to the mandatory deposit of generally available 

documents ensures that the National Library receives 

documents on a scale that other libraries can only 

dream about. For current and future researchers, this 

act makes the National Library a modern version of the 

biblical Widow’s Jar – however much you take out of 

it, there is always plenty more to find. 

the accessibility of mandatorily deposited material 

is beneficial in several different ways, both for researchers 

or others who work in a specific field or with a 

specific time period. a key element in this context is 

the multimedia aspect. everything published with the 

intention of being available to the public is collected, 

and researchers can benefit from this material irrespec- 

nalbiblioteket hadde teke vare på desse nettsidene, på 

lik line med reklamebrosjyrar, årsmeldingar, plakatar 

og anna materiale som både fortel korleis utgjevarane 

ser på seg sjølve, og som kan gi verdfull informasjon 

om kva endringsprosessar som skjer i eit samfunn. 

I Noreg inngår nettdokument og anna digitalt 

materiale i det som blir samla inn, bevart og gjort 

tilgjengeleg for forskarar. Det er mykje som tyder 

på at dette materialet på noko lengre sikt vil vere av 

det mest verdfulle for forskarar. Ordinært materiale 

som trykte bøker og tidsskrift blir spreidd i svært 

mange eksemplar, og vil finnast i mange bibliotek. 

Det materialet vi snakkar om her ligg på nettet i dag, 

men er borte i den augneblinken utgjevaren fjernar 

det eller slår av nettserveren. I den gamle verda har vi 

sett parallellar i høve til småtrykk og reklamebrosjyrar. 

Slikt materiale tek dei færraste vare på, inkludert 

dei som gir ut brosjyrane. Altså er det arkiverte 

eksemplar i Nasjonalbiblioteket forskarane må ty til 

dersom behovet oppstår. Da kan det vere godt å vite 

at samlinga i Nasjonalbiblioteket får påfyll kontinuerleg 

– og at dokumenta vil vere tilgjengelege både 

om 5 år, om 50 år og om 500 år. 

tive of its actual form. the development of efficient 

search functionality that includes all types of materials 

is thus a key focal area for the National Library. 

the deposition is not censored at all, which means 

that the entire range of today’s documents is preserved 

for posterity. the deposition also ensures that the 

material preserved represents the social context of 

the day; there are no mechanisms that filter out 

documents when the producers of said documents 

no longer want to acknowledge them. should such a 

situation arise, the National Library copy is the place 

to go for researchers. it is comforting to know that 

the collection at the National Library is constantly 

replenished – and the documents will be available in 

5, 50 and 100 years. 

87

alt er matematikk 

Ta en vanlig, men kraftig pC, og gi den et vitenskapelig problem den bruker 

en uke på å regne ut. Dagens største superdatamaskiner vil gi samme svar 

på mindre enn ti sekunder. Altså mer enn 100 000 ganger raskere. De 

store tallknuserne gir forskerne muligheter til å takle store vitenskapelige 

utfordringer på svært kort tid. 


– Vanligvis snakker man om to veier innen forskning, 

nemlig teori og eksperiment. Superdatamaskinene 

er den tredje veien fordi de gjør det mulig å 

simulere forskning. 

Jacko Koster blåser på kaffen, og tusenvis av 

usynlige kaffemolekyler fyller rommet med duften 

av ferskbrente bønner. 

– I praksis er det ofte enklere å utføre millioner 

av ulike simuleringer på en datamaskin enn å sette 

opp et enkelt tradisjonelt eksperiment i laboratoriet. 

Det er likevel ikke alltid slik at datamaskinen 

erstatter eksperimentet. Ofte vil en med utgangspunkt 

i simuleringer få et bedre grunnlag for å 

bestemme hvilke eksperimenter som bør gjennomføres 

i laboratoriet. Maskinen eliminerer uinteressante 

modeller og bidrar til å fokusere tanker 

i riktig retning. Dette gjør at datamaskiner 

gir betydelige tids- og kostnadsbesparinger 

i forskning. 

Matematikeren setter fra seg 

kaffekoppen. 

– Det er også mulig å simulere ting man 

ikke kan gjøre i virkeligheten. Man kan for 

eksempel simulere naturfenomener som man 

ikke kan verifisere i laboratoriet. Det kan være 

egenskapene til astronomiske objekter, som stjerner 

og galakser, men også materiens minste bestanddeler 

som atomer og molekyler, og kreftene som 

virker mellom dem. 

Genom-forskning er også et slikt område. 

DNA-forskerne bruker superdatamaskiner for å se 

hvordan menneskets DNA ser ut. Men, like viktig 

for nordmenn, hvordan laksenes DNA ser ut? Og 

kan det endres? Her er det selvfølgelig også mange 

etiske spørsmål som må besvares, men det er ikke 

noe for superdatamaskinen. 

Han smiler og rister litt på hodet før han 

fortsetter. 

– De virkelig spektakulære utregningene gjør 

superdatamaskinen når vi vil studere fenomener 

på jorda. Så som bevegelser i kontinentalplatene 

i kombinasjon med jordskjelv, tsunamier, eller 

dersom en asteroide skulle krasje inn i den. Vil du 

finne ut dette trenger du store regnestykker. Og jo 

mer nøyaktige modeller du ønsker deg, dess mer 

kraft trenger superdatamaskinen. Men forskerne vil 

aldri kunne imitere virkeligheten helt nøyaktig på 

computeren. Så store maskiner finnes ikke.

Hvor stor maskiner finnes, egentlig? 

– Europakommisjonen ønsker å utvikle en 

europeisk infrastruktur av superdatamaskiner. Det 

betyr at vi i Europa vil sette opp en liten mengde 

virkelig store maskiner. Disse vil være 10–20 ganger 

større enn de vi har i Norge i dag. Verdens største 

superdatamaskiner kan utføre mer enn tusen millioner 

matematiske beregninger i sekundet. Det er 

omtrent hundre tusen ganger mer enn en vanlig 

PC kan gjøre. 

Hva skal de brukes til? 

– Enda mer ekstrem forskning. På de samme 

områdene, men enda raskere. Du vet, forskere 

ønsker seg alltid mer kraft. 

Jeg kaster et raskt blikk på min, på alle måter, 

bittelille laptop. Den tar ikke mange kvadratcentimeterne 

på bordet, og får lett plass i en liten 

skulderveske. 

Hvor stor plass tar en slik europeisk 

vidundermaskin? 

– Den største vi har i Norge nå har 13 rack. Et 

rack er på to kubikk. 

Dette medfører selvfølgelig store problemer. 

De største regneanleggene som finnes i dag har et 

jACkO kOSTER 

daglig leder i Uninett 

Sigma. 


89

Tungregnemaskinen «Hexagon» ved Universitetet i bergen. Maskinen har 

5554 prosessorer og benyttes bl.a. for klimaforskning. 

Foto: Jan Kåre Williamson/UiB 

90 

strømforbruk på to megawatt. Eller to millioner 

watt om du vil. Disse maskinene produserer store 

mengder varme. Det betyr at dersom man skal 

investere i en superdatamaskin, må man kjøpe et 

komplett datasenter. I praksis vil det si at man kjøper 

et stort kjøleskap hvor maskinen får plass. 

Et annen teknisk utfordring vi har er hvordan vi 

skal klare å holde de innsamlede dataene levende. 

Det er som hos Nasjonalbiblioteket. Nasjonens 

hukommelse bør ikke bli dement. All informasjonen 

som finnes her skal bevares for bestandig. 

NOTUR 

er den nasjonale infrastrukturen for tungregning 

(High-Performance Computing) i Norge. infrastrukturen 

er tilgjengelig for forskere fra alle fagfelt ved 

norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner. 

infrastrukturen leverer også tjenester for 

operasjonell værvarsling for Meteorologisk institutt. 

Konsortiedeltakerne er Universitetet i Bergen, 

Universitetet i Oslo, Universitetet i tromsø, Norges 

teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NtNU), 

Meteorologisk institutt og UNiNett sigma 

(koordinator). 

infrastrukturen finansieres av Norges forskningsråd 

og konsortiedeltakerne. Norstore er ny nasjonal infrastruktur 

for bevaring av vitenskapelige data. 

www.notur.no, www.norstore.no 

Spørsmålet er hvordan man skal klare å holde 

de innsamlede dataene levende. Dette krever en 

langsiktig infrastruktur som gir garantier for at 

informasjonen holdes levende. 

To millioner watt høres fryktelig mye ut, og det 

foresvever meg at et menneske produserer omtrent 

100 watt når det sitter stille. Tanken på at det finnes 

en sammenheng mellom antall produserte watt 

og kapasitet gir meg en barnslig lyst til å finne ut 

hva maskinen ikke kan. Sette den til veggs på et vis. 

I Adam Douglas’ bøker Haikerens guide til galaksen 

bygger de en datamaskin som skal gi svaret på hva 

som er meningen med livet, universet og alt mulig. 

Kan superdatamaskinen gi et slikt svar? 

Jacko Koster ler. 

– En av uvanene den har er at den ikke er smartere 

en du klarer å få den. Det du forer den med må 

ha materiale i seg til å gi gode svar. Mye av det som 

kommer ut er naturlig nok bare forståelig for en 

liten gruppe mennesker som må oversette resultatet 

til språk. Computeren produserer jo bare tall. 

Så, først når forskere kan lage matematiske 

modeller som bidrar til ny forståelse om meningen 

med livet, kan datamaskinen være til hjelp for 

forskere. 

Og kanskje er modellen mulig å finne. For som 

Koster sier: 

Alt er matematikk, og matematikk er ikke annet 

enn tall.

everything is mathematics 

– in 2009, the average computer has a hard-drive of 

about 10 gigabytes. a supercomputer is 150 million 

times bigger. researchers get the opportunity to process 

vast amounts of data, and the processing itself is 

6000 times faster than on an average computer, says 

Jaco Koster. He is the managing director of Uninett 

sigma, which is part of the national infrastructure for 

high-performance computing (HPC). 

it is easier to carry out millions of different simulations 

on a computer than to set up a simple traditional 

experiment in a laboratory. simulations also help 

determine which experiments ought to be carried out 

in a lab. the computer eliminates invalid models and 

helps researchers channel their ideas in the right direction. 

For this reason, computers in research represent 

significant savings in terms of both time and money. 

also, on computers we have the opportunity to 

simulate experiments we could not possibly replicate 

in real life, such as studying the characteristics of 

astronomical objects like stars and galaxies, but also 

the smallest components of matter, such as atoms and 

molecules and the forces that act upon them. 

the european Commission wants to develop a 

european infrastructure for supercomputers, which 

means that a small group of truly large supercomputers 

will be set up. these will be 10-20 times bigger 

than the ones we have in Norway today. 

they will be put to work in many of the same areas 

as our computers, but will work even faster. One of 

the technological challenges of HPC is to keep the 

collected data alive. it is much the same process as 

in the National Library. all the information stored in 

them must be kept forever, which requires a long-term 

infrastructure that can guarantee that the information 

is kept alive. 

Can the supercomputer answer everything? 

One of the problems with computers is that they 

are not smarter than you make them. they require that 

the data you put into them has the potential for giving 

off good answers. 

But, everything is math, and math is nothing but 

numbers. 

Tungregnemaskinen 

«Stallo» ved 

Universitetet i 

Tromsø. Maskinen 

har 5632 prosessorer 

og benyttes bl.a. for 

beregningsorientert 

kjemi. 

Foto: thilo Bubek/Uit 

91

kRISTIAN HVEEM, 

professor ved Inst. 

for samfunnsmedisin, 

NTNU 

Foto:Herlaug Hjelmbrekke 

92 

Helseundersøkelsen 

i Nord-trøndelag 

Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag og Nasjonalbiblioteket arbeider innen 

to vidt forskjellige felt, men en utfordring har de felles: Innsamling, bevaring 

og gjenfinning av store mengder data. 

KristiaN HveeM 

Helseundersøkelsene i Nord- 

Trøndelag (HUNT) har siden 

1984 kartlagt befolkningens 

helsetilstand gjennom en rekke 

spørreskjema, enklere kliniske 

undersøkelser, innsamling av biologisk 

materiale, samt inngående 

oppfølgingsstudier av spesielle 

utvalg. Den første undersøkelsen 

ble gjennomført i 1984. 

Oppmøteprosenten har vært, og 

er fortsatt høy – særlig sammenlignet 

med andre omfattende studier 

internasjonalt. 

HUNT biobank og den 

nasjonale CONOR biobanken 

I 2006 åpnet man den nye HUNT biobank, 

«en state-of the-art» biobanketablering med 

laboratorier og lagerfasiliteter på nærmere 2000 

kvadrarmeter i Levanger. Denne biobanken er 

dessuten en nasjonal biobankressurs, også kalt 

CONOR biobanken (Cohort of Norway), med 

250 000 DNA-prøver fra alle de store, norske 

helseundersøkelsene. 

Internasjonalt er biobanketableringer og biobankbaserte 

befolkningsstudier svært ettertraktet. 

I Norge, og i Norden for øvrig, har vi derfor et 

vesentlig fortrinn fordi vi har samlet inn materiale 

over flere tiår. Dette materialet kan vi koble mot en 

rekke sykdomsregistre basert på vårt ellevesifrede 

fødselsnummer. Gjennom oppbyggingen av svært 

moderne biobanker, og ved å legge strenge kvalitetsprotokoller 

til grunn for innsamling av prøvene, 

har vi merket en økt etterspørsel etter denne unike 

forskningsressursen. Det innsamlede biologiske 

materialet er fordelt på millioner av mindre rør, 

avidentifisert, barkodemerket og lagretpå ulike 

temperaturer fra romtemperatur til -20, -80 og -196 

grader Celsius. 

Detaljerte opplysningerom prøvens historikk 

blir registrert og loggført, som temperatur under 

transport til biobanken, mengden fordelt på hvert 

enkelt rør, lagringstemperaturer, når og hvor mye 

av materialet som eventuelt er hentet ut, hvilke 

analyser som er utført, under hvilke betingelser og

ikke minst en oversikt over hva disse analysene har 

vist. All denne informasjonen er lagret i et eget styrings- 

og informasjonssystem, et såkalt Laboratory 

Information Management System (LIMS). Svært 

mange av de ulike teknologiske løsningene er automatiserte 

og styres også gjennom et sliktLIMS. 

HUNT databank 

Til sammen har man i HUNT undersøkt ca 

120 000 ulike personer, men siden mange har deltatt 

flere ganger, er det over 200 000 undersøkelser 

inkludert i HUNT databank. Dette gir en unik 

mulighet til å følge befolkningens helse over tid, i 

et såkalt longitudinelt og prospektivt design, fra en 

basisregistrering til eventuell sykdomsutvikling. 

HUNT databank inneholder helseopplysninger 

både fra HUNT 1, HUNT 2 og HUNT 3 i tillegg 

til data fra flere oppfølgingsstudier i Nord- 

Trøndelag siden 1980-tallet. Som beskrevet over, vil 

også informasjon om lagrede blod- og urinprøver, 

håndteringen av disse og utførte analyser både på 

genetiske og andre biologiske markører, lagres i 

databanken. 

Etter hvert som det gjøres supplerende analyser, 

for eksempel av blod- og urinprøvene, skal disse 

resultatene tilbakeføres til HUNT databank. Dette 

er data som siden kan brukes av andre forskere 

så snart det opprinnelige prosjektet er fullført. 

Det samme gjelder dersom forskere konstruerer 

indekser av flere variabler, eller bruker data på nye 

måter som kan være av interesse for andre forskere. 

Dette er prosesser som vil pågå over flere år, slik 

at HUNT databank vil være dynamisk og under 

stadig utvikling. 

Foto: Herlaug Hjelmbrekke 

93

94 

Tilleggsprosjekter og fase 2-prosjekter 

Ved frammøte gjennomgår alle noen basisundersøkelser. 

Enkelte deltakere får tilbud om å delta i 

spesielle tilleggsundersøkelser. En del får også invitasjon 

om å delta i andre undersøkelser som foregår 

på et seinere tidspunkt og et annet sted, såkalte 

fase 2-prosjekter. Det er en forutsetning at data fra 

tilleggsprosjekter og fase 2-prosjekter skal overføres 

til HUNT databank. Dette er i stor grad gjort for 

HUNT 1 og HUNT 2, og vil også bli gjennomført 

for HUNT 3. Det vil imidlertid være hensiktsmessig 

å overføre bare de meste sentrale variablene fra noen 

av disse studiene. Ved for eksempel bruk av bildediagnostikk 

vil ikke hele bildet, men bare kategoriserte 

vurderinger av funnene, bli lagt inn i databanken. 

Variabelnavn og tekst 

Det er utviklet et gjennomgående system for navnsetting 

av variablene i HUNT. Variabelnavnene er 

oppbygd av et prefiks på inntil 12 tegn. Disse består 

av forkortelser basert på engelskspråklig versjon av 

variablene, og et suffiks som viser hvilken studiedel 

variabelen stammer fra. For alle variablene er 

det lagt inn variabel-tekst på norsk med engelsk 

oversettelse. Det vil også bli lagt inn metadata, 

for eksempel en beskrivelse av hvor spørsmålene 

er hentet fra, hvilke målemetoder som er brukt, 

referanser til sentrale publikasjoner hvor variabelen 

inngår og informasjon om eventuelle endringer i 

metodene underveis i datainnsamlingen. 

Deltakelse i HUNT kan defineres på flere måter. 

Av den grunn er det i ulike HUNT-publikasjoner 

brukt ulikt antall deltakere. Noen har beskrevet 

antallet som leverte spørreskjema 1, mens andre har 

definert oppmøte som «Levert spørreskjema 1 og 

deltatt i måling av høyde/vekt og/eller blodtrykk». 

Etter den omfattende kvalitetssikringen av data 

som er gjort i 2007–08, vil noen data som åpenbart 

er feil, bli slettet. Dette vil derfor kunne redusere 

antall deltakere eller antallet som har gyldig verdi for 

noen av variablene. Kvalitetssikringen av HUNT 

databank vil fortsette på ubestemt tid, og antallet 

med gyldig verdi for ulike variabler vil derfor kunne 

korrigeres etter som arbeidet går framover. 

Sammenstilling med registre 

Ved hjelp av det ellevesifrede fødselsnummeret er 

det mulig å sammenstille HUNT-data med sentrale 

og lokale helseregistre. Det er strenge regler for slike 

sammenstillinger. For hvert prosjekt kreves det egne 

godkjenninger og konsesjoner fra REK, Datatilsynet, 

eventuelt Helsedirektoratet og fra registereierne. 

Først når alle godkjenninger er på plass, kan datafilene 

kobles og gjøres tilgjengelige for forskerne.

the Nord-trøndelag Health study (HUNt) 

– challenges associated with storage, retrieval, and distribution of data and biological material 

since 1984, the Nord-trøndelag Health study (HUNt) 

has surveyed the health of the population through a 

series of questionnaires, simple clinical examinations, 

the collection of biological material, and comprehensive 

follow-up studies of special selections. the first 

study was conducted in 1984. 

HUNt is a national biobank for population studies, 

also called the CONOr biobank (Cohort of Norway). 

the biobank contains 250,000 dNa samples from 

all major Norwegian health surveys. this material is 

linked to a wide range of disease registers on the basis 

of our 11-digit national identification numbers. Following 

the establishment of state-of-the-art biobanks, 

aided by placing stringent quality requirements on 

the collection of samples, the demand for this unique 

research material has increased dramatically. detailed 

information is collected, and the information is stored 

in a dedicated management and information system, 

called the Laboratory information Management system 

(LiMs). HUNt has developed a comprehensive system 

for labelling the many variables involved. the variable 

labels consist of a 12-digit prefix, which represents 

english-language abbreviations of each variable, and 

a suffix indicating the part of the study from which the 

variable originated. all variables carry a description in 

Norwegian, with an english translation. Metadata are 

also stored, such as a description of where the questions 

were taken from, which measuring methods were 

used, references to central publications making use of 

the variable, and information about any changes made 

to the methodology during the collection of data. 

in total, HUNt covers approx. 120,000 different 

individuals. Many people have participated more than 

once, however, and the HUNt database includes more 

than 200,000 samples. this approach gives researchers 

a unique opportunity to follow the health status of 

the population over time, in a so-called longitudinal 

and prospective study, from the initial registration to 

the possible emergence of an illness. 

Foto: HUNt biobank 

95

96 

Hyenene 

HaNNe ØrstaviK 

Om natten sitter hun foran pc-en med høretelefonene 

på og ser filmopptak av hyener på YouTube. 

Det er lyden av dem, hvordan de skriker når de 

jakter, som pinte dyr, som var det de selv som ble 

angrepet. Hun hører lyden, hun ser på filmen, 

opptakene er gjort i mørke, med en lyskaster mot 

flokken når den angriper. 

Hun lurer på om det faktisk var sånn at de hadde 

lyset på mens de filmet, eller om det er et digitalt 

lys, som sto på under opptaket, som ikke lyste ut, 

men inn i filmen, og som først etterpå ble slått på, i 

det hun ser nå. Slettene rundt, de gulsvidde savannene 

som hun vet ligger der, er umulige å se. Hun 

tenker ikke på dem, heller, mens hun ser filmen. Da 

ser hun bare inn i kretsen av lys, hører de forpinte 

hvinene, mens de river løs biter av byttet, dyret, 

som ligger der, som beveger seg, som fortsatt er 

levende. 

Hun har sovet, la seg til slutt på sofaen, nå er 

det morgen, det er sol. Hun går bort til vinduet. 

På den andre siden ser hun hus som ligner det hun 

bor i, det er en bratt gate og husene ligger på hver 

side tett inntil hverandre oppover, det er hvitmalte 

murhus, mange har buer ut med vinduer, karnappbuer 

ut mot gata, i det rommet de kaller front 

room, i første og andre og tredje etasje. Smale hus, 

med smale små rom. Til venstre, hvis hun går ut av 

huset, ut i gata, eller bare ut døra, ute på trappen, 

og ser ned bakken, så ser hun havet. Gata går hele 

den bratte veien ned dit, den krysser flere andre 

veier, en trafikkert et lite stykke nedenfor huset, og

Foto: Berit roald/scanpix 

97

98 

så en til, nederst, den store flerfeltsveien 

som går langs strandpromenaden, 

som følger kystlinjen, 

begge veier bortover. Hun 

bor nesten øverst oppe. Men 

hun ser ikke vannet innefra, 

det er ingen vinduer den veien, 

vinduene er ut mot gata, ut mot 

husene ovenfor, eller på baksiden, 

de små avgrensede hagerutene der med jord eller 

brostein eller busker og roser og små trær. Men det 

er en slags skrå himmel her oppe, som kommer til 

syne over den skrå linjen av hus når hun ser ut. En 

skrå blå himmel, tenker hun ofte. At himmelen her 

er så blå. 

Som om skyene ikke henger fast. Det blåser ofte 

så veldig, alt der oppe beveger seg. Hun liker det, 

det står ikke stille på himmelen. Uansett hvor grått 

det er, så minner vinden henne om at det finnes 

noe annet, at det som er, er omskiftelig. 

Det står at hyenene ikke lever i flokk hele tiden. 

At de kan streife rundt alene, i dagevis. At de jakter 

alene, eller i små grupper, med mindre det er et veldig 

stort dyr. Det står at hunnene er mer aggressive 

enn hannene. Og at det er dem de viser bort, sønnene, 

de jages av gårde, de må innlemmes et annet 

sted, i en annen gruppe, nederst i hierarkiet, under 

en annen hunn enn moren sin. Mens døtrene får 

bli. Døtrene får vokse opp der, hos moren. 

Det kjennes som kroppen er et skall. At inni er 

det helt tomt. Det er som om det finnes et annet, 

mulig liv, som hun skulle kunne leve. Men som 

hun nesten ikke vet noe om, hun tenker ikke på det 

heller, vet ikke hva hun skal tenke om det, det er 

mørklagt, stengt. 

Men det å komme hit er å nærme seg det i 

henne. Hun vet det. Og det er alt hun vet, kjennes 

det som. Men det er noe med fargene. At de har 

blitt sterkere. At hun ser dem tydeligere, og blir 

glad av dem. Som om de kommer tettere innpå 

henne nå, som om de har med henne å gjøre, at det 

finnes en forbindelse, som ikke var der før. Den blå 

himmelen. Butikkfasadene i smågatene i sentrum. 

Hyenene som skriker i ørene hennes, som om også 

den lyden er farge, som om lyden er en eksplosjon. 

Og det er som med musikken hun har begynt å 

høre på, det er ikke lenger meningen i tekstene hun 

lytter til, men rytmen og tonene, klangen, og måten 

de bruker stemmen på, som en overgang, over i noe 

annet, noe som ikke holder fast, men slipper løs. 

Jeg vil kalle henne Hannah. Kvinnen som bor i 

dette huset i den lange bratte bakken opp fra havet. 

Det er som om hun er blind. Hun er ikke blind, 

men det er som om hun ikke ser. Hva er det hun 

ikke ser? Det mulige. Det finnes der, hun aner det, 

hun beveger seg nær det. Men hvordan trenge gjennom? 

Hva er det å trenge gjennom? Når vet du at 

du er gjennom? For hva om overgangen ikke er en 

terskel, men mer som en elv, og at du er i den elven 

allerede. Og at du renner over i det mulige, uten at 

du merker det, eller at forandringen stiger i deg, av 

seg selv? 

Hannah tar på seg en jakke, et skjerf rundt halsen, 

hun går ut. Hun ser ned mot havet, ser hvordan 

det blåser, ser hvite streker av skum og det store 

blå utover. Oppe ved huset er hun så høyt over alt 

sammen. Hun begynner å gå nedover. 

Der nede slår havet inn mot steinene. Det er 

ikke sand på strendene, det er små, runde steiner, 

og med femti, seksti meters mellomrom er det 

bygget lave murer, som deler stranden opp, som går 

ned i vannet, som hindrer havet i å skyve steinene 

bort, som holder igjen, så ikke havet drar hele 

stranden med seg. 

Hun kommer ut fra bebyggelsen og det er som 

å slippe fri. Komme ut i noe, noe vidt og åpent og 

stort. Hun stanser ved det siste trafikklyset, venter 

på grønt. Sea-front, kaller de det her nede. Hun går 

her, ofte om morgenen. Det pleier å blåse, fra den 

ene eller andre kanten, så hun får håret inn over 

ansiktet. Hun går på den asfalterte veien som går i 

små buer øverst oppe på steinene, langsmed veggen

som er bygget opp til den brede firefelts veien der 

oppe. Der er det også mulig å gå, langs det hvitmalte 

rekkverket i smijern, en kommer høyere der 

og har bedre utsyn. Det går trapper opp dit, med 

jevne mellomrom. På den andre siden av veien er 

de lyse, gamle standhotellene. Hun går nesten alltid 

nede, under veien. Her er hun nærmere vannet, 

trafikken virker lenger unna. Noen ganger går hun 

ut på steinene, ut på kanten ned til vannet, og noen 

ganger går hun helt ned til vannet, helt ned dit 

hvor bølgene skummer over steinene og fram mot 

skoene hennes og tilbake igjen. 

Hannah tenker på det det står om at det nesten 

er umulig å skille hyene-hannene fra hunnene, ikke 

engang på kjønnsorganene. For hunnene har også 

noe som ligner baller, og et penis-liknende rør, de 

har ingen ytre vagina, de parer seg, tisser og føder 

gjennom det samme røret. Bare helt ute på tuppen 

skiller de seg ad, hannen og hunnen, for når kjønnet 

er erigert, kan du se det på tuppen av røret, at 

det finnes en forskjell der. Og når de føder, hunnene, 

så sprekker røret, for at ungene skal komme 

ut, vaginarøret sprekker og det tar flere uker, en 

måned eller kanskje to, før det gror. 

Nærmest sentrum ligger piren med loddboder 

og karusell. Gaten hun bor i som skråner ned mot 

vannet, ligger i den andre enden. Der er det flatere 

nede ved vannet, der er det ingen vegg opp til 

veien, der er det store jevne plener før motorveien 

og bebyggelsen. Der ligger det en kafé, nede på 

stranden. De har bare utendørsservering, de har 

vegger av gul presenning som de setter opp og lager 

to–tre rom med, mot vinden. Mot havet er det 

åpent. Det er enkle blå plaststoler og bord. Ved 

nedsiden, mot steinene og stranden, er det et lavt 

gjerde i snirklete jern. Det er mange som går tur 

med hundene sine langs standpromenaden. Når de 

setter seg på kafeen for å ta en kaffe eller en kopp 

te, binder de hunden fast til rekkverket. 

Hun bestiller en egg&bacon sandwich og 

svart kaffe gjennom åpningen i veggen. Hun får 

kvitteringen, det står et nummer på den, de roper 

nummeret ut gjennom en høyttaler, en liten ropert 

som henger oppe ved taket i mønet på kaféskuret. 

Hun finner seg et bord i le bak presenningen, setter 

koppen på bordet, setter seg med ryggen mot det 

gule så hun kan se ut. 

De roper nummeret hennes, hun henter tallerkenen 

med de to trekant-skivene, tar med en serviett. 

Setter seg igjen, ser ut på havet, hører hvordan det 

skyller inn, vinden som presser mot presenningen, 

alle lydene av alt det store rundt henne overalt. 

Hun spiser med fingrene, de er kalde, hun holder 

i brødet som er mykt, og varmt av det varme egget 

og det varme, myke, salte, tykke baconet. 

Å ville ha noe, noen. Å ville ha seg selv. Hun vet 

ikke om hun vil ha seg, vet ikke hva i seg det i så fall 

er hun vil ha. Som om det går an å plukke ut noe og 

la det andre ligge. Hun vet ikke. Vet ikke hva som 

er henne. Lyst, vet ikke hva hun har lyst på, lyst til. 

Dagene det er mulig å sitte der på kafeen med en 

sandwich, det å gå fram til disken og i det hele tatt 

kjenne en lyst, og så bestille. Det er som et løfte i 

henne, de dagene det går an, et håp. 

This short story can be read in full in the English 

section in the back of the magazine. 

99

VIGDIS MOE 

SkARSTEIN 

National librarian 

100 

Facilitating for research 

“One must not neglect 

diversity as a requirement 

for a nation’s research communities. 

As early as in 1874, 

the University in Christiania 

attempted to create interest 

in scientific studies of the 

continental shelf, but it was 

not deemed useful,” Kåre 

Willoch said in one of the 

articles in this issue of NB21, 

and he concluded: “We 

must also study the fields in 

which we do not yet see any 

benefit.” 

It is part of the National 

Library’s mandate to serve 

as a library for research. 

This entails that we must 

facilitate for the type of 

research Willoch, and others 

with him, would like to see. We must be part of the 

research infrastructure. 

Research requirements 

One key premise for research is documentation. 

Research activities are based on documentation, 

both on the topics and areas studied, and on previous 

research relevant to new studies. In general, 

this includes documentation of both the past and 

the present. Through the Legal Deposit Act and 

collection of historical material, the National 

Library’s collections include material from all fields 

and disciplines, as well as interdisciplinary material. 

The library’s collections cover many different 

media, something that is becoming increasingly 

more important in the efforts to document the present. 

It is essential that these collections be made 

known to and used by researchers from a variety 

of disciplines in order to gain new knowledge. 

Acknowledging the history of knowledge is critical 

for the discovery of new knowledge, and one of the 

National Library’s key strategies is to contribute to 

increased utilization of our collections for research. 

Collections as the foundation for research 

This is in keeping with the infrastructure strategy 

of the Research Council of Norway, in which scientific 

databases and collections constitute one of 

four main focal areas. The Research Council discovered, 

as revealed in this issue, that certain disciplines 

have already gained an advantage through a 

long-term focus on building and maintaining research 

databases and collections, but by developing 

and adapting existing databases and collections to 

better suit the needs of research communities there 

is yet a vast potential remaining to be unlocked. 

The National Library collections utilizable for 

research are continually expanded. In 2010, the 

Norwegian Language Council’s Language Bank 

will be transferred to the National Library. This is 

one example of how the National Library receives 

ever more digital “raw data”, which is very interesting 

from a research perspective. 

The National Library collections are used 

extensively for literature searches in research 

projects and for research purposes. However, they 

could very well also be the object of research, in 

the sense that research projects could be generated 

on the basis of knowledge about the contents and

characteristics of the collections. Most relevant in 

this context is, of course, research into the history 

of knowledge as such; how documents and other 

material are evidence of literary, cinematic, music, 

or media history. 

The history of the Norwegian press is scheduled 

for publication in 2010, and its 350-year timeframe 

required approx. 1300 illustrations, says the image 

editor for this four-volume chronicle, Nils Øy, to 

NB21. Many of these illustrations have come from 

the National Library, but also from other collections 

and archives that form part of the national 

infrastructure. 

Research as an aspect of self-reflection 

By studying development in a historical perspective, 

we can gain new knowledge on the 

characteristics of the different media, both as 

objects and as conveyors of information. This type 

of research is important for many reasons, among 

them how the National Library views itself and its 

role in society, allowing the library to process and 

conserve the media of which we are custodians, 

and making the library better able to understand 

how the relationship between form/format and 

content constitutes meaning and knowledge. We 

have to initiate and participate in research and 

developments in the various fields as part of our 

process of self-reflection. In a dialogue between 

our own research and the research of others we 

can better understand and develop our own knowledge, 

as well as the knowledge of others, about the 

characteristics of different media, the function of 

archives, and developments in what constitutes the 

national element in a globalized world. Examples 

of how we work to achieve this goal are presented 

in the article “More and better research” in this issue 

of NB21, written by our research director. 

Research expertise 

In order to keep up with the development within 

the various disciplines of research, as well as within 

the research projects taking place at universities 

and in research institutions, the National Library 

must have a certain research expertise of its own. 

Engaging in dialogue with research communities 

is vital in terms of improving and increasing the 

amount of research making use of our collections, 

as well as for developing and strengthening the 

collections as requested by researchers. We must 

develop discipline-specific expertise within the 

central disciplines, as our collections cover the 

social and natural sciences, as well as the humanities. 

In addition, we must develop expertise on the 

rapid technological development, both because 

research within this field is essential and because 

technological developments represent a large proportion 

of the development of knowledge today, 

both factually and in terms of content. This type 

of material is thus also highly representative for the 

types of material deposited at the National Library. 

The disciplines driving technological development 

thus set a key premise for the National Library’s 

self-reflection – and self-awareness. Only by 

establishing in-house expertise in these areas is the 

National Library able to engage in dialogue with 

and respond to the current and future needs of the 

nation’s research communities. 

101

102 

“Research Council” 

One way of engaging in this type of dialogue is to 

establish advisory organs for the areas in which we 

aim to facilitate for research. Researchers seeking 

advice in connection with the creation of bibliographies 

is one example. We have just established 

an advisory body to support us in connection with 

developments within the field of cinematography. 

We also collaborate closely with several different 

research communities focusing on literature and 

media history. 

The core competency of libraries 

The core competency of libraries – sorting and 

categorizing knowledge for retrieval at a later date 

– is an essential aspect to the National Library’s 

participation in the research infrastructure. 

The intention behind the Legal Deposit Act 

is to achieve a comprehensive documentation of 

all knowledge and culture created and published 

in Norway. This does not come to fruition if the 

deposited and collected material is not organized, 

recorded, digitized, and disseminated – while 

keeping the needs of the users, researchers included, 

in mind. The National Library thus strives 

to continually develop its methods for organizing 

knowledge, especially in terms of information 

retrieval in a digital world. The National Library 

processes vast amounts of data. The challenges 

associated with developing retrieval systems and 

good storage and search solutions are shared by 

many institutions needing to store data that is 

to be made accessible in a long-term perspective. 

This challenge was described in the article on the 

HUNT databank, which has registered more than 

250,000 DNA samples. 

bibliographical expertise 

Bibliographies are indispensable tools for researchers 

looking for relevant material in the collections 

of the National Library and other libraries. 

Not only are bibliographies key source materials 

for research; they are research subjects in their 

own right. Consequently, the National Library has 

identified the creation of bibliographies a key focus 

area, essential for its function as a research library. 

The library has always been responsible for the 

Norwegian national bibliography and for setting 

the standard for catalogue data in this bibliography. 

As a result, National Library staff have participated 

in bibliographical activities in many major projects, 

such as The Works of Ibsen. The National Library 

has also, in collaboration with relevant research 

communities, emphasized the development of 

bibliographies of authors and other central topics, 

and this year we have developed a new platform 

for bibliography searches, which has been linked 

with BIBSYS. We are working on establishing an 

even stronger integration between bibliographies, 

catalogues, and full-text archive searches. 

Many of the premises required to achieve 

the diversity needed in a nation’s research communities, 

as identified by Willoch, can be found 

in the dialogue between the research institutions 

and the National Library as part of the research 

infrastructure. 

For this issue, we chose to put Nancy Drew on 

the cover. She represents a curiosity and thirst for 

knowledge that can be quenched by the National 

Library’s collections and expertise. 

Vigdis Moe Skarstein 

National Librarian

An important anniversary 

for both past and future 

I would like to congratulate the National Library 

on its anniversaries in 2009. This year marks a dual 

anniversary, because it has been 20 years since the 

establishment of the National Library’s branch in 

Mo i Rana and 10 years since the university library 

functions at the University of Oslo were separated 

from the National Library’s Oslo branch. In 2009, 

thus, we have a National Library here in Norway 

that has found its place; the library has moved 

into renovated and newly built facilities in Henrik 

Ibsens gate in Oslo, while maintaining its depository 

facilities in Mo i Rana. 

The cutting of the proverbial umbilical between 

the National Library functions and the Norwegian 

universities does not mean that the academic 

interaction between research activities at universities 

and university colleges and the National 

Library will cease, quite the contrary. The Hamsun 

biography, which was the result of a collaborative 

effort between the National Library and the University 

of Tromsø, and in which BIBSYS was also 

involved, is a good example of the type of academic 

collaboration that is highly significant for research. 

The National Library’s recent launch of the journal 

Nota Bene as a channel of dissemination for research 

that is based on, or relevant to, the library’s 

collections is a positive development. 

Research activities at universities and university 

colleges are still dependent on healthy interaction 

with a National Library that maintains and further 

develops its role. As a consequence of the digital 

revolution, this is a time of major changes in the 

area of publishing. 

The Legal Deposit Act ensures that these 

testaments to the Norwegian culture and social 

context are preserved for posterity and made 

accessible as source material for research. Moreover, 

the definition of documents is not only 

limited to literature, but 

encompasses all types 

of media allowing for 

storage of information 

that can later be read, 

listened to, viewed or 

transmitted. This means 

that the collections at 

the National Library 

do not only include 

collections of literature. 

Film, photographs, and 

other audiovisual media 

are other key elements 

in these collections. The 

National Library, as the 

custodian of this deposited material, is responsible 

for preserving this material for current and future 

researchers. We can thus safely conclude that the 

interaction between the National Library and 

Norwegian research will remain for many, many 

years to come. 

In recent years, we have seen a development at 

universities and university colleges, wherein researchers 

to a larger degree have switched from paperbased 

media to digital media. Foreign field-specific 

literature, professional journals in particular, have 

been made accessible to researchers directly on 

their computers, because the university and university 

college libraries have made this possible. 

I am especially happy that the National Library’s 

main focus in recent years has been to facilitate for 

digital deposition of new material and to digitize 

the older collections. And, not least, building 

expertise and developing the technology for longterm 

storage of digital material. These are large, but 

necessary, investments that will turn the National 

Library into a core institution for future studies of 

TORA AASlAND 

Minister of Research 

and Higher Education. 

Photo: stig Weston 

103

104 

these testaments to Norwegian culture and social 

context. 

In the paper-based world, it seemed natural to 

distribute copies of the legally deposited material 

to the larger research libraries, inter alia to make 

the material easily accessible for researchers in different 

parts of the country. A lot of the deposited/ 

collected material will, in a few years, be accessible 

only through the long-term digital collections 

at the National Library. It is important that the 

National Library, in its efforts to make this material 

accessible to researchers, takes advantage of the 

best features of this technology, i.e. the opportunities 

for immediate and high-quality access directly 

by researchers wherever they may be. 

The university libraries are the responsibility 

of the Ministry of Education and Research, and 

these libraries have traditionally acted as national 

museums of natural and cultural history, which 

entails a responsibility to build, operate, and 

maintain museums of academic collections and 

exhibitions open to the public. The legitimacy of 

university libraries as social institutions rests on 

the premise that knowledge of the collections is 

made relevant and more accessible. Through digital 

dissemination at the natural and cultural history 

museums, knowledge of one’s own culture, as well 

as the culture of others, the natural environment 

and natural resources, and the connection between 

nature and culture can be made more accessible. 

In the spring of 2008, the Government presented 

a report to the Storting on the university museums. 

– Tingenes tale. A key principle in this report 

was the significance of sharing the digital research 

infrastructure in order for the museums to function 

more efficiently. 

Databases have become an increasingly more 

important part of the research infrastructure. They 

represent quality and efficiency by making access 

to, and processing of, data faster. They also make 

data easier to find, and easier to compare. For 

Norway, investing in research infrastructure is very 

important, so that its research communities can 

have the chance to be in the vanguard of international 

research. Research databases contribute to 

making Norwegian research attractive in an international 

research context, both in terms of comparative 

studies and in terms of collecting more and 

more unique data, which is interesting to potential 

collaborative partners in other countries. One good 

example of a project based on data sharing, is the 

Global Biodiversity Information Facility, which is 

an international project initiated by the OECD. 

The aim of this project is to make primary data on 

the biological diversity of earth freely accessible to 

all over the Internet. 

In addition to the digitizing efforts at the National 

Archival Services of Norway, the digitizing 

efforts at the National Library, university libraries 

and other institutions, will provide Norway with 

a digital infrastructure that will be of invaluable 

significance for future research into Norwegian 

culture, natural environment, and social structure. 

We are not there yet, but I am convinced that the 

researchers of the future will be grateful for the 

efforts that have gone, are going, and will be going 

into these activities. They are sure to help future 

generations understand who they are and where 

they came from. 

TORA AASLAND 

Minister of Research 

and Higher Education

proud and embarrassed 

We are currently at a crossroads, where authors work their creative genius 

in a combination of the digital and the analogue. jan kjærstad is among 

the pioneers in terms of creating literature directly on a computer. He has 

donated the preparatory work, notes, and manuscripts for his Wergeland 

trilogy and the novel Signs of love to the National library. This donation 

allows researchers a glimpse into the writer’s work process for a chance to 

gain insights into the preparations that go into creative writing. 

– This transition process is the key to understanding intellectual history and 

the zeitgeist, said librarian Vigdis Moe Skarstein at the National library. 

– I am both proud and embarrassed, said the author. 


The tall doors of the building in Camilla Collets 

veg included large glass panels with ornate flower 

details carved into the glass. Jan Kjærstad let me in 

and disappeared immediately into the bowels of 

the apartment. 

– Hang on, I just need to write down something 

I just thought of. 

That was a proper opening line for a writer, I 

thought to myself as I opted for the kitchen chair 

over a winged chair with elephant upholstery. The 

kitchen windows stretched upwards, tall and narrow 

towards the beams on the white ceiling, letting in 

the light for the benefit of some green plants. I waited 

quietly, much like the Chinese soldier keeping 

me company. Should I touch him? Maybe just with 

one finger, just to see what he was made of? Terracotta? 

Plastic? I suppressed the urge, and remained 

seated. The table was smooth, yet uneven to the 

touch. Candles were lit in the fireplace, a blackboard 

listed the contents required for a hiking trip, and 

princesses tiptoed across a child’s drawing. I felt a 

certain tingling disconcertion in allowing my curiosity 

and roving eyes bounce between the items in the 

Kjærstadian kitchen. However, the author invited us 

to see more than his unattended family room. 

– Well, it’s not like they are 

my innermost thoughts, he 

smiled and awakened his Mac 

from its slumber. 

In his study, our feet sank 

deep into a plush carpet 

covered in oriental symbols. 

– But still, it is somewhat 

embarrassing that people are 

going to read these first drafts. 

I mean, this contains some of 

the things I initially wrote, 

but later rejected, and, well, 

misspellings and the like. 

A split screen showed a 

printed page covered in handwritten notes on one 

side and a manuscript page on the other. 

He sat down and explained: 

– First, I write a draft. Then I print it out and 

make notes. If you see here, the note on the right 

I call a back chapter. I use that as my basis when I 

write the new draft. You see, I want to read it on 

paper, not on the screen. Paper gives you a different 

feel for the text. So I read it, and take notes by 

hand. I do this several times, maybe six or seven. 

jAN kjÆRSTAD 

Photo: Kjetil Born 

105

106 

Now some of these back chapters and other notes 

have been donated to the National Library, so that 

researchers and other people who are interested 

can get access to them. 

Jan Kjærstad looked down at the tabletop. 

– I’m really both proud and somewhat embarrassed 

that the National Library wanted these 

things. You know, being a writer is a balancing act 

between being self-important and being self-effacing. 

You have to live in a world of self-delusion. 

James Joyce, as well as a few others of Kjærstad’s 

colleagues, looked attentively down upon us from 

black-and-white photographs on the wall behind us. 

What do you think? 

– I think it’s a bit of an art. In the mornings I 

go to work with a resounding “Yes!” As the day 

goes by I can swing from amazing self-confidence 

to being deeply discontent with my own abilities. 

That’s when you need to stick to it. Instead of 

getting up, I stay at my desk, doing other things. 

Maybe I answer the odd e-mail, or I do other, 

similar things. I believe in accumulation. After all, 

writing a book does take many days. So, I stick to 

it and fill the damn page. Sometimes it feels like 

standing on the edge of Antarctica. But I make 

progress. Slow and steady progress. 

Have you thought about what kind of research 

people will be doing? 

– No, the thought has never crossed my mind. 

And I have nothing left of the stuff I wrote before 

the trilogy. I like to think that I live my life facing 

forward; I throw away all critiques and most letters. 

It’s a wonder I kept the notebooks. 

Some of these notebooks sit on the desk, along 

with a small Indian elephant god made of brass, a 

beetle of some sort of dark mineral, some pebbles 

with signs carved into them, and other small, yet 

significant, Kjærstad assured me, items. All with 

special values and unique histories attached. Like 

the notebooks. These are no everyday spiral-bound 

notebooks with dog-ears and coffee-stains. Do the 

notebooks hold any significance of their own? 

– Yes. I used to use regular Moleskines, but 

everybody’s got those now, so I look for special 

ones. They’re still Moleskines, but they have a different 

texture, he said and held up a specimen in 

mock snakeskin, stroking it. 

– They’re significant in several ways. You know, 

I don’t sit at my computer all the time. I am a great 

believer in handwriting being its own creative 

process. 

He put the notebook down. 

– When I wrote my latest novel, I am the Walker 

Brothers, I used a carpenter pencil. 

Carpenter pencil? 

– Yes, you have to sharpen it with a good knife, 

and the writing you get with this pencil is unlike all 

other pencils. 

Kjærstad retrieved a broad brown pencil from a 

drawer. 

– Try this one. It’s a 6b. 

The pencil had a square point and made a soft, 

rectangular trace on the paper. In its wake followed 

a wave of large, almost calligraphy-like, letters. 

– Or sometimes I also use a fountain pen, he said. 

Really, is Mont Blanc the “right” pen, in your 

opinion? 

– No, no, it’s a Sheaffer. Wait, I’ll show you. 

He dove into a drawer and emerged with five or 

six fountain pens. Handed me one of them. It was 

black, simple and unadorned. 

– That’s the first one I got. It wasn’t that expensive, 

only a thousand kroner. 

I eased off the cap. The nib was nothing like the 

bulky ones we fumbled with in primary school. 

This one was golden, with elegant curves. 

What does a pen like this give you? 

Jan Kjærstad laughed. 

– Superstition! You become a magician, an 

alchemist. When the golden nib touches the paper, 

miracles can happen. You can make gold. Pens have 

different qualities, just like notebooks. Some take

stories better than others. For example, I’ve got 

some paper I nicked from Gyldendal, 1500 sheets 

of it. If you hold it up to the light, you’ll see the 

watermark reads Hermes. I use it for my personal 

letters, pretending I am Hermes, the messenger. 

Writing by hand has an almost religious air to it, 

It’s an entirely different experience than typing on 

a keyboard. 

He rolled his desk chair back a foot or so on a 

little rug with symbols on it. 

– Can you tell it’s a prayer rug? I sit here in near 

constant prayer, he said, smiling in what I perceived 

to be a semi-serious joke. I thought it was fitting. 

The word and the beginning. On a prayer rug. 

–Personally, I’ve always liked to read about 

genesis, he said, as if he could soak up thought 

fragments from thin air. 

– I’ve been curious about beginnings. To see the 

first shoots, the main ideas, the creative research 

phase. Parts that never made the cut, maybe whole 

stories. These are manifestations of the writer’s 

thought processes. I find that intriguing. Maybe 

that’s what future researchers will try to get from 

my notes. I have no idea; I’m really quite excited. 

107

EIVIND RØSSAAk, 

phD, Research 

librarian, Media 

Sciences, Department 

of Scholarship and 

Collections National 

library of Norway 

Photo: anne tove Ørke 

108 

the archive in Motion 

Cultural and political patterns of communication and information are 

changing. In many ways, we are moving away from the old European tradition 

emphasizing preservation to a modern media culture based on a perpetual 

transfer of information. We are entering a new culture of flow, characterized 

by an increasing number of new, digital media. A new research project 

entitled The Archive in Motion is looking into the possible consequences this 

development might have for the National library of Norway. 

eiviNd rØssaaK 

Flow 

The National Library is already 

in the vanguard of development 

when it comes to several different 

aspects of the new digital culture. 

Four key areas are important in 

this regard: First, older material is 

remediated, for example by digitizing 

books, allowing for them 

to be read and searched using 

new media platforms. Second, 

an ever-increasing share of the 

material deposited by the National Library today 

is received in a new media format, such as digital 

files. Third, the National Library is currently exploring 

the opportunities to store material published 

on the Internet, and fourth, the National Library 

is developing new, multimedia dissemination strategies 

as a crucial part of its efforts to become one 

of the most advanced national libraries in Europe, 

accessible to researchers and the public alike. This 

new context poses a number of problems. To which 

degree can a national library participate in this new 

culture of flow? Which aspects are open to participation, 

and which are not? What can be managed, 

and what should be left alone? And, not least, 

where and how can the National Library influence 

development? These are all questions demanding 

further development and research before they can 

be answered. The Archive in Motion project (AiM 

project) is part of this research. 

The media concept 

The AiM project takes a media sciences perspective, 

given that the changes, for the large part, can be 

traced back to developments in media technology. 

For the National Library, the development represents 

a transition and a shift from older media to newer 

media. In order to properly understand this development, 

it is essential to establish a dynamic and flexible 

definition of the term medium – one that can be 

used to explain both shifts and continuities throughout 

history. In their influential study, Remediation: 

Understanding New Media (1999), Jay Bolter and 

Richard Grusin introduce a so-called rivalry-based 

definition of media, which can be traced back to 

Marshall McLuhan: A new medium is defined as a 

medium that does everything an old medium does, 

but in a “better” way. This approach emphasizes 

the rivalry and complex relationships between different 

media. The photograph, for example, is a new 

medium in relation to the realistic novel, the motion 

picture represents a new medium in relation to the 

photograph, the TV represents a new medium in 

relation to the motion picture, and the computer 

represents a new medium in relation to the TV. 

Transitions to new mediums also entail new practices 

of communication, distribution, and conservation,

and the new mediums are thus instrumental in 

establishing “new realities” or “new cultures”. Consequently, 

a new medium is not simply a new “tool” 

supporting an existing practice; it is a factor with the 

potential to change an entire practice. 

passing moments 

How can researchers study the role of new media in 

a conservation perspective, when they so fervently 

resist this perspective in their basic structure? The 

goal is to identify the trends in the development of 

a culture of flow. In the 20th century, we saw the 

emergence of three basic media technologies that 

contributed to the development of a culture of flow: 

1. Recording technologies, such as cinematographic 

and phonographic technologies; 2. Television and 

radio technologies; and 3. Algorithmic technologies 

(in this context limited to coding and applicationbased 

technologies). An entirely novel aspect 

to these media technologies is that they record, 

transmit, and process time, or the flow thereof. 

Temporality and movement become central aspects 

to the way they act. It is important to remember 

that in comparison with previous “technologies”, 

such as writing, the passage of time was established 

on a symbolic level, rather than on the level of realtime 

flow. These new technologies thus represent a 

radical change. How can the unique characteristics 

of these technologies be pinpointed more clearly? 

Many different questions arise: Do cinematography 

and phonography represent technologies that first 

and foremost mechanically reproduce audiovisual 

information on and in time? Is the novelty of radio 

and television primarily their ability to transmit live? 

Are algorithmic technologies primarily convergence 

technologies? The three media technology trends of 

the 20th century thus pose very different problems 

and challenges. However, they also relate to each 

other, preempt each other, and increasingly interact 

with each other. The significance thereof are aspects 

researchers will have to clarify. 

Several cultures 

Particular emphasis is likely to be placed on algorithmic 

technologies, however, as these primarily 

exist outside the traditional “realm” of archives and 

libraries. Included under the heading of algorithmic 

technologies are all types of software and applications; 

these are the tools at the heart of the Internet, 

websites, social media (YouTube, Facebook, blogs), 

computer games, an endless variety of mobile 

phone applications, etc. The algorithmic technologies 

are unparalleled in terms of distribution, 

linking, duplication, and changes. Even though we 

press the save button every day, these technologies 

have proven hard to store in the traditional sense of 

the word. Is it even possible to archive them? Or are 

we now forced to reconsider our practices of filing 

and retrieval? Practices associated with the new 

algorithmic technologies also continuously generate 

new, and often generation-specific, patterns of communication, 

information and behaviour. In other 

words, in the future we will face not one, but several 

new algorithmic cultures. 

FACTS: 

On 13 March 2009, the National Library hosted an 

international research conference entitled The Archive 

in Motion. this conference set out to explore “the 

current proliferation of the concept of the archive, to 

areas beyond the classical archive, to art, philosophy, 

and new text and media practices. these new practices 

both resist and transform the archival, perhaps 

creating what one could call a new “anarchival” 

condition.” 

all the papers delivered at this conference will be 

published in the National Library’s new publication 

series Nota bene in 2010. the insights gained at 

the conference are currently being incorporated in 

an interdisciplinary research project, in which the 

National Library will play a central role. 

109

Photo: Berit roald/scanpix 

110 

The Hyenas 

HaNNe ØrstaviK 

At night she sits in front of 

the computer with earphones 

and watches a film recording 

of hyenas on YouTube. It 

is the sound of them, how 

they whoop when they hunt, 

like tormented animals, as if 

they themselves were being 

attacked. She hears the sound, 

she watches the film, it is 

being shot in the dark, with a 

floodlight on the pack when 

it attacks. 

She wonders if that is 

actually how it was, that 

they had the light on while 

they were filming, or if it is 

a digital light, which was on 

during the shooting, which 

was not lighting out, but 

in, into the film, and which was only turned on 

afterwards, on what she is watching now. The surrounding 

plains, the yellow-singed savannahs she 

knows are there, are impossible to see. She doesn’t 

think about them, either, while she is watching the 

film. Then she just looks straight into the circle of 

light, hears the anguished shrieks, as they tear bits 

off the prey, the animal which lies there, which 

moves, which is still alive. 

She has slept, lay down on the sofa finally, now 

it is morning, the sun is out. She walks over to the 

window. On the other side she sees houses looking 

like the one she lives in, the street is steep and the 

houses line each side, nestled together up the hill, 

they are white-painted brick houses, many have 

bay-windows, arches towards the street, in the 

room they call the ‘front room’, on the ground floor 

and first and second floors. Narrow houses, with 

small narrow rooms. On the left, if she walks out of 

the house and out into the street, or just out of the 

door, out on the stairs, and looks down the hill, she 

can see the ocean. The street runs all the way down 

the steep hill, it crosses several other roads, a busy 

one a little way below the house, and then another, 

at the bottom, the wide multi-lane road that runs 

along the beach promenade, which follows the 

coastline in both directions. She lives almost at the 

top. But she cannot see the water from inside, there 

are no windows facing that way, the windows face 

the road, the houses above or at the back, and their 

small, bounded garden plots with soil or tiles or 

bushes and roses and small trees. But there is a kind 

of slanting sky up there, which comes into view 

above the slanting row of houses when she looks 

out. A slanting blue sky, she often thinks. That the 

sky here is so blue. 

As if the clouds are not secured. It often blows 

so hard that everything up there moves around. 

She likes it, the sky is never still. No matter how 

grey it is, the wind reminds her that there is something 

else, that what there is, is changeable. 

It says that the hyenas don’t live in a pack all the 

time. That they can roam around on their own, for 

days on end. That they hunt on their own, or in 

small groups, unless it is a very large animal. It says 

that the females are more aggressive than the males.

And that they, the sons, are the ones they push 

out], the sons are being chased away, they have to 

be taken in somewhere else, by another group, at 

the bottom of the hierarchy, under another female 

than their mother. While the daughters are allowed 

to stay. The daughters are allowed to grow up there, 

with their mother. 

It feels as if the body is a shell. That it is utterly 

empty inside. It is as if there were another, possible 

life, which she should be able to live. But which 

she knows almost nothing about, she doesn’t think 

about it either, doesn’t know what she should think 

about it, it is darkened, closed. 

But to come here is to approach this in her. She 

knows that. And that is all she knows, it feels like. 

But there is something about the colours. That they 

have become stronger. That she sees them more clearly, 

and they make her happy. As if they are moving 

closer to her now, as if they are about her, that there 

is a connection that was not there before. The blue 

sky. The shop fronts in the small streets in the city 

centre. The hyenas whooping in her ears, as if that 

sound, too, is colour, as if the sound is an explosion. 

And it is as with the music she has begun to 

listen to, it is no longer the meaning of the lyrics 

she is listening to, but the rhythm and the tones, 

the sound, and the way they use their voices, as a 

transition, into something else, something which 

doesn’t hold on, but lets go. 

I want to call her Hannah. The woman who lives 

in this house on the long steep hill up from the 

ocean. It is as if she were blind. She is not blind, 

but it feels as if she cannot see. What is it she can- 

not see. The possible. It is there, she can sense it, 

she moves close to it. But how to penetrate. What 

is there to penetrate? When do you know that you 

are through? Because what if the transition is not 

a threshold, but more like a river, and that you are 

in that river already. And that you flow over into 

the possible, without noticing it, or that the change 

rises in you, of its own accord? 

Hannah puts on a jacket, a scarf around her 

throat, she walks outside. She looks down towards 

the ocean, sees how the wind blows, sees white 

streaks of froth and the big blue beyond. Up at the 

house she is so high above everything. She begins 

to walk down the hill. 

Down there the ocean breaks against the rocks. 

There is no sand on the beaches, there are small, 

round rocks, and, at intervals of fifty, sixty metres, 

there are low walls which divide the beach, and 

which go down to the water, and which stop the 

ocean from pushing the rocks away, and which 

restrain, so the ocean doesn’t pull the whole beach 

with it. 

She emerges from between the buildings and it 

feels like being released. Entering into something, 

something wide and open and big. She stops at 

the last traffic light, waits for it to turn green. ‘Seafront’, 

they call it, down here. She walks here, often 

in the mornings. There is usually a wind, from one 

side or the other, blowing her hair across her face. 

She walks on the bitumen road which turns in 

small arcs up at the top of the rocks, along the wall 

which continues up to the broad four-lane road 

up there. It is possible to walk there, too, along the 

111

112

white-painted wrought-iron railing, you are higher 

up there and have a better view. There are steps 

going up there, at regular intervals. On the other 

side of the road lie the faded old beach hotels. She 

almost always walks along the lower level, below 

the road. Here she is closer to the water, the traffic 

seems further away. Sometimes she walks out 

on the rocks, out on the edge down towards the 

water, and sometimes she walks all the way down 

to the water, all the way down where the waves are 

frothing over the rocks and up towards her shoes 

and back again. 

Hannah thinks about what it says, that it is 

almost impossible to distinguish the male hyenas 

from the females, not even from the reproductive 

organs. Because the females have something 

resembling balls as well, and a penis-like canal, 

they have no outer vagina, they mate, pee and give 

birth through the same canal. Only at the very tip 

is there a difference between males and females, 

because when the sexual organ is erect, you can see, 

at the tip of the opening, that there is a difference. 

And when they give birth, the females, the canal 

splits so the baby can come out, the vaginal canal 

splits and it takes several weeks, a month or perhaps 

two, before it heals. 

Closest to the city centre is the pier with stalls 

selling lottery tickets, and a carousel. The street 

she lives in, which slopes down towards the water, 

lies at the other end. There, it is flatter down at the 

water’s edge, there, there is no wall up to the road, 

there, there are big, even lawns ahead of the motorway 

and the houses. There is a café there, down on 

the beach. They only serve at outside tables, they 

have walls of yellow tarpaulins which they put up 

and make into two or three rooms, in lee of the 

wind. It is open towards the beach. There are plain 

blue plastic chairs and tables. On the lower side, 

facing the rocks and the beach, there is a low fence 

in ornate iron. Many people walk their dogs along 

the beach promenade. When they sit down in the 

café to have a coffee or a cup of tea, they tie the dog 

to the railing. 

She orders an egg-and-bacon sandwich and 

black coffee through the opening in the wall. She 

gets the receipt, there is a number on it, they call 

the number in a loudspeaker, a small megaphone 

hanging under the roof in the ridge of the caféshed. 

She finds a table sheltered by the tarpaulin, 

puts her cup on the table, sits down with her back 

to all the yellow so she can look out. 

They call her number, she collects the plate with 

the two sandwich-triangles, takes a serviette. Sits 

down again, looks out over the ocean, listens to 

how it keeps rolling in, the wind pushing against 

the tarpaulin, surrounded by all the sounds of all 

the big things around her. She eats with her fingers, 

they are cold, she holds the bread, which is soft, 

and warm from the warm egg and the warm, soft, 

salty, thick bacon. 

To want something, someone. To want oneself. 

She doesn’t know if she wants herself, in that case 

doesn’t know what in herself it is that she wants. 

As if it is possible to choose something and leave 

other things out. She doesn’t know. Doesn’t know 

what is her. Wants, doesn’t know what she wants 

to have, wants to do. The days it is possible to sit 

there in the café with a sandwich, to walk over to 

the counter, and simply be able to want something, 

anything at all, and then order it. It is like a promise 

in her, the days this is possible, a hope. 

Translated by May-Brit Akerholt. 

113


besøk Nasjonalbiblioteket 

Nasjonalbiblioteket tilbyr kunnskap og opplevelser både på lesesaler, 

i spesialsamlingene, gjennom utstillinger og arrangement og på nett. 

I tillegg til materiale som er tilgjengelig for publikum i åpne hyller 

i Henrik Ibsens gate 110, hentes det på forespørsel materiale som 

oppbevares i magasinene. Det arrangeres brukerkurs, og du kan bestille 

personlig veiledning med en av bibliotekets ansatte. 

Nbdigital – det digitale nasjonalbiblioteket – finner du på nb.no. Her 

kan du søke i nasjonalbibliotekets multimediale samling. Gjennom 

tjenesten bokhylla.no vil vi i løpet av de nærmeste to–tre årene tilby 

50.000 bøker gratis på nett. 

kontaktinformasjon og åpningstider 


Postboks 2674 solli 

0203 Oslo 

besøksadresser: 

Oslo: Henrik ibsens gate 110 

Mo i rana: Finsetveien 2 

Sentralbord: 810 01 300 

Mandag – fredag: 08.30–15.00 (15. mai–14. september) 

Mandag – fredag: 08.30–15.45 (15. september–14. mai) 

biblioteket 

Mandag – fredag: kl. 09.00–19.00 

Lørdag: kl. 09.00–14.00 

Mediateket 

Mandag – onsdag og fredag: kl. 09.00–15.30 

torsdag: kl. 09.00–19.00 

Lørdag: kl. 09.00–14.00 

Spesiallesesalen 

Mandag – onsdag og fredag: kl. 09.00–15.30 

torsdag: kl 09.00–19.00

Har du kommentarer til Nb21 eller 

vil du motta elektronisk nyhetsbrev fra Nasjonalbiblioteket? 

Vennligst send e-post til informasjon@nb.no 

Nasjonalbiblioteket, Postboks 2674 Solli, 0203 Oslo 

ISSN 1890-7970 (online) 

ISSN 1890-3185 (trykt utg.) 

www.nb.no

NB21 - Nasjonalbiblioteket

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?