Hvite mann i Armenialand s. 8-9 Et magisk møte i ... - Menighetsbladet

8 • Risbladet
Hvite mann i Armenialand
Petter Hanseid er menighetsrådsmedlem i Ris, og har vært aktiv i ungdomsarbeidet
i Ris og i SVURR de siste seks årene. Dette året er han på
utveksling gjennom KFUK-KFUM Global i Armenia, i byen Vanadzor.
Utveksling
KFUK-KFUM Global har et utvekslingsprogram finansiert av Fredskorpset Norge (FK Norge), som sorterer under
Utenriksdepartementet. FK Norge har som visjon å endre verden, en person av gangen. Vi som utveksles jobber i lokale
partnerorganisasjoner, og målet er å lære disse og kulturen i landet å kjenne. Det et en relativt ny satsning på utviklingsarbeidet,
med en ganske annerledes visjon enn tidligere, dog – en mer jordnær og realistisk visjon etter min mening. I løpet
av bare noen få år har FK Norge allerede rukket å finansiere utveksling med flere tusen personer, først og fremst såkalte
”sør-sør-utvekslinger”. Med andre ord, utveksling hvor deltagerne reiser fra et sør-land til et annet sør-land. Her i Vanadzor
er vi to - Veronica fra Bangladesh, og jeg fra Norge. Helt konkret følger vi det daglige opplegget her i YMCA, med TenSing
og barnepass, engelskklubb og danseskole. Vi har veldig frie tøyler på hvilke programmer vi ønsker å følge, så for min del
jobber jeg en del med å innføre et styre i TenSing og deltakermedvirkning på opplegget, samt forsøker å bygge opp igjen en
nasjonal struktur for å støtte TenSing-arbeidet i landet. Jeg jobber også en del med PR og fundraising til et prosjekt som går
på å gjenbygge leirstedet deres her, som er nedslitt etter 10 års bruk. Leirstedet skal gjenoppbygges fra å være brakker satt
sammen for 5000USD i 1997 til bli et helårs leirsted som skal kunne betjene YMCAs konferanse og ledertreningsbehov, samt
leirvirksomhet og mulighet for å innlosjere turister, som igjen skal bidra til økt selvfinansiering av YMCA her, i forberedelse
på minkende donorbidrag.
Armenia
Armenia er et land på størrelse med Hedmark
fylke, og har ca. tre millioner innbyggere.
Omtrent en million av disse bor i hovedstaden
Jerevan. Innimellom føles det som om
resten er i Russland og jobber for å tjene
penger til familien. Foruten de som bor her
i Armenia, finnes det store grupper armenere
i USA, Tyskland, Frankrike, India, samt i
Tyrkia, Israel og en del andre land. Man betegner
dette som diasporia-armenere, diasporia
betyr spredning. Bakgrunnen for dette
er den historiske konflikten med Tyrkia,
som kuliminerte med omfattende massakre
rundt 1. verdenskrig. En del land har allerede
erkjent at det som skjedde i 1915 var et
folkemord mot armenerne, selv om Tyrkia er
sterkt uenig. Dette er et av punktene blant
andre Frankrike kjemper for å få Tyrkia til å
innrømme i diskusjonene om å bringe Tyrkia
inn i EU.
På grunn av disse forfølgelsene ble mange
armenere drevet på flukt, mange rømte mot
vesten for å starte et nytt liv. Og mange
klarte det. Og mange støtter gamlelandet
økonomisk med sine nye formuer. Jeg har
sett forskjellige tall, men i turistboken min
fra Lonely Planet om Armenia, står det at
så mye som tilsvarende 10 % av nasjonalbudsjettet
ble donert over en 3-års periode
av en enkelt armener. Denne støtten har
vært helt nødvendig for Armenias evne til
å overleve de siste 20 årene, etter sovjetunionens
fall og kollaps i både infrastruktur
og økonomi, og etter jordskjelvet i 1988. I
løpet av 45 sekunder ødela jordskjelvet de to
største byene nest etter hovedstaden. Når
man attpåtil legger til en krig om Nagorno-
Karabakh med nabolandet Aserbadsjan, får
man et inntrykk av hvor mye de har måttet
tåle de siste to tiårene.
Men igjen, dette er ingen ukjent virkelighet
for armenere. Med et land plassert mellom
det veldige Russland i nord, og ”den fruktbare
halvmåne” i sør, med Iran, Irak, Tyrkia,
Pakistan og alle disse andre landene som
vi hører om på nyhetene hele tiden, har
Armenia alltid ligget i skjæringspunktet
mellom flere stormakter, og gang på gang
blitt knust av dem.
Myndighetene har liten tillit
Å gi en utfyllende beskrivelse av et land som
Armenia er vanskelig. Men jeg kan forsøke å
gi et innblikk ved å fortelle om noen av mine
opplevelser her. Som for eksempel da jeg var
ute og gikk en tur for å få litt frisk luft før
jeg skulle sette meg ned og skrive denne artikkelen
til Risbladet.
På min vei passerte en ambulanse i full utrykning.
I og for seg en underlig nok opplevelse
bare det. Jeg har leilighet i hovedgata
i denne byen med over 70.000 innbyggere,
men sirener og blålys er langt fra noen plage
her. Til tross for at det var en ambulanse under
utrykning, ble den forbikjørt av en pri-
vatbil, en liten, lett falmet beige Lada. For
meg sier det noe om tingenes tilstand her.
At ambulansen ikke kjører fortere, sier noe
om bilens stand og veiene - med andre ord,
hvor knapt med ressurser det er her. Dette
er altså Armenias tredje største by. Dernest
sier forbikjøringen noe om holdningen i
dette landet – myndigheter og autoriteter
er mer en plage enn ett sikkerhetsnett virker
det som. Vel er jeg vokst opp i et land der vi
ikke alle er like fornøyd med skatteprosent,
avgifter og den slags. Men her er holdningen
– og faktum - at du sjelden kommer noen
vei i systemet uten å kjenne noen, uten å ha
midler til å smøre deg vei. For privatpersoner
så vel som for bedrifter. Jeg kjenner flere
som sliter med å holde liv i sin bedrift uten
å måtte omgå lover og regler.
På middag hos sjefen
Et annet godt bilde på Armenia, er kanskje
et middagsbesøk hos sjefen her i YMCA
(KFUM). Mens jeg regelrett blir kommandert
ned i stolen ved middagsbordet for å vente
på maten, blir Veronica, på utveksling her
ifra Bangladesh, pent bedt om å gå og hjelpe
til i hagen med å plukke frukt og grønnsaker.
Og vodkaflasken har ofte sin naturlige plass
på bordet.
Souren, sjefen for YMCA her, er nok representativ
for litt av den armenske holdningen
til tilværelsen. Han er vokst opp i sovjettiden,
og han har opplevd dens fall. Han har
overlevd jordskjelv som knuste deler av hans