Vikingveien - Kulturarv

VIKINGVEIEN
VIKINGVEIEN
i Vestfold
Dette er en guide til opplevelser av natur,
kultur og historie i vikingfylket Vestfold.
Ingen andre steder er minnene fra vikingtid
så mange og rike som her. Vikingveien i
Vestfold er en vei til både spennende
opplevelser og kunnskap.
digitalgrafiske.no
i Vestfold
En guide til
opplevelser av
natur, kultur
og historie

Utgitt av Vestfold fylkeskommune 2010
Tekst: Forlaget Media AS
Design &Trykk: Digital Grafiske AS
Vestfold og vikingtid
Vestfold fylkeskommune har som erklært visjon å gjøre Vestfold
til et nordisk sentrum for formidling av vikingtiden. Det foregår til
enhver tid aktiviteter tilknyttet vikingtid.
Se mer informasjon på: www.kulturarvvestfold.no
www.midgardsenteret.no
www.osebergvikingskip.no
Velkommen til
VIKINGVEIEN!
Ingen andre steder ligger de fysiske minnene fra vikingtiden tettere enn
i Vestfold. Det gjelder spesielt på strekningen fra Mølen i sør til Borre i
nord. Over en avstand på rundt seks mil finner man store og imponerende
gravhauger, minnene om Norges første by og stedene hvor våre
aller viktigste funn fra vikingtiden ble gjort. Vestfold har til og med sine
vikingskip, både i kopi og original.
Felles for alle disse vikingtidsminnene er at vi finner dem langs Vestfoldraet,
den store endemorenen som ble liggende igjen langs kysten etter
at isen trakk seg tilbake fra landet vårt for 10 000 år siden. Etter hvert
som isen forsvant og landet steg bosatte menneskene seg nettopp
på raet. Her var det god, selvdrenerende jord og følgelig lett å dyrke.
Vestfold var også den gang et godt sted å bo.
Langs raet ble det ferdsel. På ryggen av den forholdsvis flate morenen
var det lett å ta seg fram. Det er langt på vei mønsteret etter disse første
samferdselsårene vi følger når vi nå inviterer til å ta Vikingveien fatt.
Senere har trafikken funnet nye veier, i hovedsak på raets innside. For
dem som vil følge Vikingveien er dette en stor fordel. Den går gjennom
kystnær natur, vakkert, åpent kulturlandskap og i forholdsvis lite trafikkerte
områder. Den kan følges i bil eller på sykkel, eller endog til fots.
Vikingveien i Vestfold er full av rike opplevelser, både av natur, kultur og
historie. Velkommen på tur!
Per-Eivind Johansen
Fylkesordfører i Vestfold
3
Per-Eivind Johansen
Fylkesordfører i Vestfold
Foto: Jostein Marvik

LARVIK
MØLEN - ET MAGISK STED
Mølen er magisk! Det gjelder enten du møter våren der, eller om du
oppsøker dette enorme rullesteinsområdet en stormende høstdag eller
en frossen vinterdag, om du kommer i sol- eller måneskinn. Når sjøen
står på kan du fortsatt høre naturen arbeide; når bølgene flytter om på
de millioner av små og store steinene som tilsammen danner dette helt
unike naturområdet.
Også dyre- og plantelivet er spesielt. Slåpetorn, nyperoser, flatblåste
busker og vindformete trær klorer seg fast i det skrinne jordsmonnet.
Mølen er Norges største landingsplass for trekkfugler. 1,5 millioner
fugl har vært observert her i løpet av én høstsesong, og i alt 320 arter.
Det er derfor ingen tilfeldighet at Mølen både er fredet og i 2008
ble erklært som Nordens første UNESCO Europeiske Geopark. God
skilting forteller om historie, geologi, biologi og fauna.
Navnet Mølen kommer fra gammelnorsk mol og betyr steinvoll eller
steinbanke. I vår tid bruker vi ordet i formen molo.
Også våre forfedre opplevde Mølen som noe helt spesielt. I løpet av
jernalder og vikingtid ble det anlagt minst 230 små og store gravrøyser
der, den største med en diameter på hele 35 meter.
Mange tror at Mølen var gravplass for en gren av den mektige
Ynglingeætten, småkonger som styrte deler av Norge i tidlig vikingtid.
I kvadet Ynglingatal forteller skalden Tjodolv fra Kvine at Vestfold-
kongen Øystein Fret er begravet under steinhaugen på raets spiss.
Øystein ble født rundt år 765, i så fall må haugen være fra tidlig på
800-tallet.
En spesiell, båtformet steinsetting som ble gravet ut i 1970-årene
inneholdt jernnagler og kull og har antagelig inneholdt en brent båt.
Man mener i dag at de fleste av gravrøysene på Mølen er anlagt i
perioden 400-900 e. Kr, men noen av de store røysene oppe på åsen
er antakelig fra yngre bronsealder, dvs. 1000-500 f. Kr.
I kvadet Ynglingatal forteller skalden Tjodolv fra Kvine at Vestfoldkongen
Øystein Fret er begravet under steinhaugen på raets spiss.
4 5

LARVIK
Kaupangkilen.
KAUPANG - VÅR FØRSTE BY
Vi kan takke en handelsmann fra vikingtiden for at vi kjenner til Kaupang.
Ottar fra Hålogaland var rundt år 890 på Englandsferd. Der møtte han
Wessex-kongen Alfred og fortalte om sin lange reise. Kongen syntes
beretningen var så spennende at han lot skrive den ned.
Ottar forteller om et handelssted som han kaller Sciringesheal. I den
samme beretningen møter vi for første gang en beskrivelse av landet
vårt og navnet Nordweg.
Men hvor lå Skiringssal/Kaupang? Det svaret fikk vi ikke før Charlotte
Blindheims arkeologiske undersøkelser i det store svartjordbeltet i skråningen
ned mot den tørrlagte delen av Kaupangkilen i årene 1956-67. Men
fortsatt trodde man at det dreide seg om en sesongmessig handelsplass
snarere enn en by.
I årene 2000-03 ble det gjennomført nye, omfattende utgravninger
under ledelse av Dagfinn Skre. Det ble funnet rester etter hus, veier, brygger
og produksjon av diverse slag. I alt fant man over 10 000 gjenstander;
er norrønt for kjøpstad. Kaupang i Vestfold var den første,
men senere ble navnet benyttet en rekke steder, som i Sogn, Koppang i
Østerdalen og Hamarkaupangen.
Skiringssal er et sammensatt navn, skiring betyr den lyse, skinnende,
mens sal betyr hall. Mange mener derfor at navnet refererer til guden
Frøy - altså den lysendes hall.
fra glassperler til mynter, støpeformer, bronsebeslag og draktspenner,
keramikk og kammer. Etterarbeidet pågår fortsatt og vil gi oss ytterligere
kunnskap om vår vikingfortid og tidlig skandinavisk bykultur.
Funnene forteller om et fast, levende samfunn med kontakt med
hele Nord-Europa. Byen ble anlagt i løpet av det første tiåret på 800tallet
og strakte seg i et 500 meter langt belte langs Kaupangkilens
vestside. Kaupang kan ha hatt cirka 500 innbyggere og ble forlatt en
gang på 900-tallet.
Vi vet ikke hvorfor byen ble forlatt. Det kan skyldes nye handelsruter,
nye maktkonsentrasjoner. Før trodde man kanskje at Kaupangkilen
ble for grunn til at skipene kunne legge til, men disse forklaringene
er mindre sannsynlig. Da byen ble anlagt sto sjøen 3,5 meter høyere
enn i dag. Det er f.eks. årsaken til at Lamøya øst for byområdet forlengst
er blitt en del av fastlandet.
Det finnes også flere gravfelt fra vikingtid; på Nordre og Søndre
Kaupang, på Bikjholberget og på Lamøya. Mange av gravene er arkeologisk
undersøkt.
Ikke langt fra Kaupang lå kongsgården, på det som idag er gården Huseby.
Her møter vi igjen småkongen Øysten Fret, mye tyder på at han bodde her.
På et naturlig høydedrag nær dagens bebyggelse er det funnet et kunstig
formet platå med rester etter en kjempehall som har målt 33 x 10 meter.
Best utsyn til Kaupangområdet har du fra Bikjholberget, hvor det er informasjonstavler.
Et informasjonssenter for Kaupang er under planlegging.
Dagligliv i Kaupang.
6 7

LARVIK
ISTREHÅGAN - ET SKIP AV STEIN
Et steinskip med en liten jolle på slep er
det mest iøynefallende når du ankommer
den lille skogsglenna Istrehågan
ved Jåberg i Tjølling, på grensen
mellom Larvik og Sandefjord.
Skipet er 24 meter langt og ni
meter på det bredeste. Steinene
som markerer skipssidene er
snaut meteren høye, mens to
4-4,5 meter høye steiner markerer
skipets stevner.
Skipssettingen har så mye
til felles med senere tiders vikingskip
at vi velger å legge inn også Istrehågan
på Vikingveien, selv om dette gravfeltet
er enda eldre, antagelig fra 400-500 tallet,
også benevnt folkevandringstid.
Etter hvert oppdager du at det også er andre menneskeskapte konstruksjoner
her. Tre sirkelrunde steinsettinger ligger tett ved siden av
hverandre. Vi kjenner flere tilsvarende anlegg, men Istrehågan er et av
de flotteste i Norge.
Det hviler en slags tidløs mystikk over stedet, særlig når vinden
suser i trekronene og kvelden nærmer seg. Utgravninger i 1959-61
avdekket beinrester, bjørneklør, keramikk, en nål og andre gravgaver.
Altså dreier det seg om et gravsted, men for hvem? Og har det kanskje
Helleristninger fra Bronsealderen
På et isskurt berg langs Furustadveien på gården Haugen, et par km fra
Istrehågan er det et stort felt med helleristninger fra bronsealderen, med
flotte skipsfigurer, spiralfigurer og skålgroper.
vært noe mer, en tingplass eller åsted for hedenske seremonier?
Anlegget er restaurert av Tjølling Historielag i samarbeid med
Oldsaksamlingen, mens Vestfold fylkeskommune har forvaltningsansvaret.
Elevene ved Rødbøl skole har adoptert Istrehågan og
rydder og passer på området.
8 9
Istrehågan.

SANDEFJORD
GOKSTAD - ET VIKINGSKIP OG EN GRAVHAUG
Da Gokstadhaugen ble gravd ut i 1880 fikk vi for første gang solide
kunnskaper om hvordan et vikingskip har sett ut. Tidligere skipsfunn
var for dårlig bevarte til at man kunne vite dette med sikkerhet.
Haugen ble bygget som grav for en vikinghøvding rundt år 910.
Med seg i haugen fikk han et 23,5 meter langt og 5,2 meter bredt
skip. Det hadde plass til 16 roere på hver side.
Oppe i skipet ble det funnet en mengde godt bevart gjenstander,
både av tre og andre materialer. Disse har gitt oss mye ny kunnskap
Fra utgravingen av Gokstadskipet i 1880.
Gokstadhøvdingen.
Olav Geirstadalv, også kalt Digerbein, var lenge den heteste kandidaten
som Gokstadhøvdingen. Ny datering av skipet har imidlertid vist at det ble
bygget i 901. Da hadde Olav vært død i 60 år.
om vikingene og deres verden. Gokstadskipet og gjenstandene er
utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy.
Mannen i graven må ha vakt oppsikt i sin samtid. Han var rundt 40 år
da han døde, 1,80 - 1,85 meter høy. Han var uvanlig kraftig bygget.
Mye tyder på at han led av en hormonsykdom, akromegali, som ga
ham grove ansiktstrekk, stor nese, ører og lepper.
Å møte ham på slagmarken må ha vært skremmende. Like fullt var det
trolig der han døde. Det viser de mange hugg- og stikkskadene på skjelettet.
Til Sandefjord bys 150-årsjubileum i 1995 ble området rundt Gokstadhaugen
forskjønnet og informasjonstavler satt opp med midler fra
Anders Jahres Humanitære Stiftelse.
Du behøver ikke reise til Oslo for å se hvordan skipet ser ut. På Framnes
kan du se kopien Gaia, bygget i 1990 og ivaretatt av Båtlaget Gaia,
som også har kopier av småbåtene fra Gokstadhaugen.
10 11
Gokstadhaugen.

Lågen
Larvik
Mølen
E18
303
Gloppe
154
Lågen
Helgeroa
51
Midgard
Istre
166
Løve
303
Tjølling
180
Haugen
302
Nevlunghavn
Jåberg
Kaupang
Farris Farris
Stavern
Midgard historiske senter
Oseberghaugen
Slottsfjellet
Haugar
Istrehågan
Hem
303
2
3
166
Larvik
Kaupang 2
303
154
1
Farmannshaugen
Mølen
6
Gokstadhaugen 4
Sandefjord
180
Istrehågan
5 468
3
303
7
303
Åsgårdstrand
460
Nøtterøy
Tjøme
Borre
311
Horten
Tønsberg
Gokstadhaugen
VIKINGVEIEN
For å få mest glede av Vestfolds
vakre landskap, følger Vikingveien
stort sett små veier med liten
trafikk. Vi begynner på Mølen 1
ved riksvei 51 mellom Helgeroa
og Nevlunghavn. Etter besøket
der kan du velge å følge rv 301
til Stavern med Fredriksvern og
andre attraksjoner og fortsette
til Larvik, eller kjøre direkte til
Larvik på rv 302. Derfra fører rv
303 over Lågen til Gloppe der vei
154 tar deg ned til Kaupang 2
(se detaljkart). Tilbake på 303
fortsett et par kilometer til Løve
der vei 166 fører nordover mot
Jåberg og Istrehågan. 3 Derfra
går vei 180 til Sandefjord hvor vi
møter rv 303 igjen. Den fører oss
forbi Gokstadhaugen, 4 gjennom
Stokke og Melsomvik og inn til
Tønsberg. Følg rv 468, Farmannsveien
til Slottsfjellmuseet 5 med
parkeringsmuligheter. Etter
besøket på Slottsfjellet, fortsett
sørover, ta til venstre på Slagenveien
og følg denne til Søndre
Slagen kirke. Oseberghaugen 6
ligger på rv 460, Romsveien, som
fører til Åsgårdstrand og videre
på rv 311 til Borrehaugene 7
og Midgard historiske senter.

TØNSBERG
FIRE STORE GRAVHAUGER
Rundt og i Tønsberg by finner vi fire store gravhauger. De ligner
hverandre i det ytre, men innholdet har vært svært forskjellig.
FARMANNSHAUGEN
På jordene 400 meter sørvest for Jarlsberg hovedgård ligger Farmannshaugen.
Der hovedgården ligger i dag lå kongsgården Sæheim -
hjemmet ved sjøen - i vikingtid, da sjøen strakte seg nesten helt opp til
haugen. Den er vanskelig tilgjengelig, men kan betraktes fra avstand.
Også denne haugen er gravet ut. Det skjedde i 1917-1918. Arkeologene
hadde store forventninger etter de spektakulære utgravningene på Oseberg
og Gokstad, men her ble man skuffet. Til tross for at haugen var uberørt
av gravrøvere, inneholdt den bare noen bruddstykker etter en trespade,
noen trepæler, et par storfetenner og dyrebein. Haugen har kanskje aldri
vært noen grav, men det kan tenkes at den er reist til minne over en høvding
som døde på sjøen. Eller kanskje det ligger helt andre forklaringer bak.
Farmannshaugen er 40 meter i diameter, trebevokst og datert til
vikingtid. Snorres opplysninger om at den er reist over Harald Hårfagres
sønn Bjørn Farmann kan med noe velvilje stemme, men innholdet
i haugen støtter ikke dette. Bjørn døde i 927, Snorre sier han ble
drept av sin bror Eirik Blodøks. Det eneste vi med sikkerhet kan si er
at Farmannshaugen ikke er en grav i vanlig forstand. Hvorfor den ble
reist kan vi bare gjette oss til.
Haugarting
På 1100- og 1200-tallet ble norske konger kåret på Haugar. I 1277 ble
et annet viktig møte holdt der, da Magnus Lagabøte og Kirken ble enige
om maktfordelingen seg imellom i sættargjerden. Siste gang vi hører om
Haugarting var i 1319.
Sagadrakter.
HAUGAR
De to store haugene på Møllebakken midt i Tønsberg er lettere
tilgjengelig. De har en diameter på 35-40 meter, begge er delvis
utgravd. De er anlagt en gang på 800-tallet. Så heller ikke her er
det særlig sannsynlig at Snorres opplysninger stemmer, han hevder
at haugene ble reist over to andre brødre som Eirik Blodøks også
drepte, Olav og Sigrød.
Også disse haugene har gitt arkeologene overraskelser: bunnen
er i stor grad dekket av store steiner. Over og mellom steinene ligger
det et enormt lag av trekull. Det mest overraskende er at veden ikke
ble brent på stedet, men må ha vært fraktet hit før haugene ble reist.
I den ene haugen er det funnet noen få brente menneskebein. I den
andre ble det hverken funnet brente bein eller gravgods.
14 15

TØNSBERG
OSEBERGHAUGEN
Oseberghaugen i Slagendalen inneholdt det mest spektakulære
funnet av alle kjente vikingtids gravhauger. Foruten selve Osebergskipet
besto funnet av en lang rekke gjenstander fra både hverdagsliv
og religiøs utøvelse, mange prydet med vakre utskjæringer
i det vi kaller osebergstil. Skip og gjenstander er i dag utstilt på
Vikingskipshuset på Bygdøy.
Da utgravningene begynte i 1904 trodde man at haugen var reist
over en høvding, som på Gokstad. Ingen hadde tenkt at den var reist
over to kvinner. Nye undersøkelser av skjelettrestene i 2007 viser at
den eldste var rundt 80 år da hun døde, og langt fra noen skjønnhet. Hun
var 1,53 meter høy, med sterkt kroket rygg, nærmest i rett vinkel. Og
hun har hatt en hormonsykdom, Morgagnis syndrom, som sannsynligvis
har gitt henne skjeggvekst! Den gamle kvinnen døde av kreft.
Den andre kvinnen var omtrent like høy, og antagelig i 50-årsalderen.
Oseberghaugen er restaurert og utstyrt med informasjonsskilter.
Besøker du stedet en kveldsstund i begynnelsen av juni kan du få
med deg en helt usedvanlig naturopplevelse: i buskene langs stien
som leder til haugen har opptil flere nattergaler konsert samtidig.
Dronning Åsa
Man trodde lenge at den ene av Oseberg-kvinnene var
dronning Åsa, mor til Halvdan Svarte og Harald Hårfagres
bestemor. Nyere forskning gjør dette lite sannsynlig.
Men vi vet fortsatt ikke hvem kvinnene i haugen var.
16
Nytt Oseberg
Tidlig på sommeren 2010 begynte byggingen av en eksakt kopi av
Osebergskipet. Prosjektet, som er delvis finansiert med støtte fra
Vestfold Fylkeskommune, er beregnet til å ta to år. Byggingen finner
sted i havneområdet i Tønsberg nedenfor Quality Oseberg hotell og
besøkende er velkommen til å ta en kikk.
ET EKTE VIKINGSKIP
Det er ikke så mange som vet at også Vestfold har sitt originale
vikingskip. Det vil det snart bli en endring på. Når Slottsfjellmuseet
gjenåpner etter en omfattende ombygging vil Klåstadskipet få en
ganske annen oppmerksomhet enn før og kan bli en av Vestfolds
fremste vikingtidsattraksjoner.
Skipet ble funnet på et jorde i Viksfjord i Tjølling allerede i 1893,
men først utgravd i 1970. Det er datert til 998 og har antagelig forlist
og sunket ned i mudderet. Så har landhevingen etter hvert gjort
tidligere havbunn til dyrket mark.
Klåstadskipet skiller seg fra skipene på Bygdøy ved at det er
en knarr; knarr; et skip bygget bygget for for varetransport. varetransport. Det Det er er 21 21 meter meter langt
langt
og 4,5 meter bredt. bredt. Den Den siden som lå ned i mudderet er forholdsvis
godt bevart, den andre er stort sett borte. Klåstadskipet har ikke hatt
årehull, men har vært utstyrt med keiper.
Da skipet sank var det lastet med brynestein fra Eidsborg i
Telemark. Dette var en kjent norsk handelsvare i vikingtid.
Perspektivskisse av det bevarte tømmeret fra
Klåstadskipet, satt inn i rekonstruksjon av
skipets linjer. Tegnet av Gunnar Leiro.
(Foto: Slottsfjellmuseet)

TØNSBERG
Prinsesse Kristina
Ved den søndre oppgangen til Slottsfjellet står Brit Sørensens yndige
statue av Prinsesse Kristina, reist under feiringen av Tønsbergs 1100års-jubileum
i 1971. Kristina var datter av Håkon Håkonsson og ble i
1257 giftet bort til en spansk prins. En kopi av statuen står i den vesle
nordspanske landsbyen Covarrubias, hvor prinsessens sarkofag er funnet.
BORGEN PÅ FJELLET
Borgruinene på Slottsfjellet er i hovedsak
fra midten av 1200-tallet, og dermed et
par hundre år yngre enn vikingtid. Men
det har vært en form for forsvarsverker
her også før 1200-tallet, kanskje tilbake i
vikingtid. Da kong Sverre beleiret birkebeinerne
på fjellet vinteren 1201/02
var det en treborg der oppe.
Restene av Tunsberghus er uansett så
interessante at den som følger Vikingveien
også bør ta seg tid til en avstikker opp på
fjellet. Derfra har man en av Vestfolds
flotteste utsikter, til byen og fjorden og
det vakre kulturlandskapet rundt. Selve
borgen er det dessverre bare rester igjen
av, den ble brent i 1503 og deretter brukt
som steinbrudd av byens innbyggere i
flere hundre år.
Likevel får man et godt inntrykk
av hvordan borgen har sett ut, med
portkasteller i nord og sør, ringmur med
rondeller (tårn) rundt hele platået, rester
etter Mikaelskirken fra slutten av 1100tallet,
kongenes gildehall og ikke minst
Magnus Lagabøtes teglkastell. Der har
kongene bodd med sine familier under
sine mange Tønsberg-opphold på 1200-
og 1300-tallet.
Borgen var i sin tid den største i
Norden. Området er bare delvis utgravd
og skjuler ganske sikkert fortsatt mange
hemmeligheter. Slottsfjelltårnet som ble
bygget i 1888 er blitt Tønsbergs fremste
landemerke.
18 19
Prinsesse Kristina

HORTEN/BORRE
ET STED FOR KONGER
Borrehaugene er enestående. Ingen andre steder er det flere storhauger
fra tiden før og under vikingtid enn her. Opprinnelig lå det
minst ni store gravhauger i området, samt tre gravrøyser og drøyt
25 mindre hauger. To av storhaugene er dessverre ødelagt og borte.
Haugene ble anlagt i perioden 600-900, de største er inntil 45
meter i diameter og seks meter høye. Ifølge Snorre holdt Ynglingekongene
til på Borre, men dette er trukket i tvil i senere tid. Uansett
tyder alt på at stedet har vært gravfelt og kanskje også kultsted for
en lokal kongsætt. Det styrkes av at det i 2007 ble påvist to store
haller fra 600-900 tallet like ved gravhaugene.
De første undersøkelsene av en haug på Borre ble gjennomført
i 1852, etter at veibyggere hadde brukt haugen som fyllmasse og
etter alt å dømme ødelagt en rik grav med rester av et vikingskip.
Noe av utstyret fra graven ble reddet, blant annet vakkert rideutstyr.
Gjenstandene var utsmykket i det som i dag kalles borrestilen, karakterisert
ved rike dyre- og knuteornamenter.
To andre storhauger ble i 1989 undersøkt ved små sjakter, og det
ble blant annet funnet trekull og brente rester av menneskebein.
De fleste gravhaugene ligger innenfor det 182 mål store området
som omfattes av Borreparken og utgjør et fredet kulturminne. Borre
Vikinglag arrangerer annenhver sommer sitt vikingmarked i utkanten av
parken. Dette er et sted hvor man virkelig kan fornemme historiens sus!
Parken har stor betydning for det biologiske mangfoldet. Mange
truede arter lever i de gamle løvtrærne, og flere spettearter og skogsdue
har sine hekkeplasser her.
Gildehallen
I 2007 ble det påvist rester av to store kongshaller like utenfor Borreparken.
Vestfold fylkeskommune har vedtatt å reise en ca 30 meter lang,
tolv meter bred og tolv meter høy gildehall i området. Arbeidet blir
påbegynt i løpet av 2010.
20
Fra vikingmarkedet i
Borreparken.

HORTEN/BORRE
EN PORTAL TIL VIKINGTIDEN
Enten din reise langs Vikingveien starter eller ender i Borre, så hører
et besøk ved Midgard historisk senter med.
Senteret åpnet i 2000 og ligger sentralt plassert ved inngangen til
Borreparken med de store gravhaugene. Midgard har faste utstillinger
som viser vikingfunn fra Borre og forskjellige sider av dagliglivet i
vikingtiden.
Jevnlig arrangeres det temautstillinger, seminarer, foredrag og
møter. Midgard har en god kafé og et utvalg av suvenirer og bøker
med vikingtid og historie som tema.
Utenfor senteret er det laget en arkeologisk lekeplass for barn
hvor de kan leke forskjellige vikingleker, skyte med pil og bue og
være med på “arkeologiske utgravninger”.
Midgard historisk senter
i Borre.
Middelalderkirke
Borre Middelalderkirke ligger like ved Borrehaugene og ble bygget på
1200-tallet. Den er en av våre flotteste middelalderkirker. En kopi av det
gamle Borrekorset henger inne i kirken, originalen befinner seg i Oldsaksamlingen.
Korset og kirken var pilegrimsmål i middelalderen.
Borre nasjonalpark.
22 23